NOU Norges offentlige utredninger 2009: 11 · Departementenes servicesenter Informasjonsforvaltning Oslo 2009 NOU Norges offentlige utredninger 2009: 11 Kredittavtaler Gjennomføring

Norges offentlige utredninger 2009: 11

KredittavtalerGjennomføring i norsk rett av forbrukerkredittdirektivet (2008/48/EF) m.m.

Offentlige publikasjoner

Opplysninger om abonnement, løssalg og pris får man hos:Akademika ASAvdeling for offentlige publikasjonerPostboks 84 Blindern, 0314 Oslo E-post: [email protected]: 22 18 81 00Faks: 22 18 81 01Grønt nummer: 800 80 960

Publikasjonen er også tilgjengelig påwww.regjeringen.no

NO

U 2

00

9: 1

1

Kredittavtaler

NOU

Norges offentlige utredninger 2009

Seriens redaksjon:Departementenes servicesenter

Informasjonsforvaltning

1. Individ og integritet. Fornyings- og administrasjonsdepartementet.

2. Kapital- og organisasjonsformer i sparebanksektoren mv. Finansdepartementet.

3. På sikker veg. Samferdselsdepartementet.

4. Tiltak mot skatteunndragelser. Finansdepartementet.

5. Farskap og annen morskap. Barne- og likestillingsdepartementet.

6. Tilstandsrapport ved salg av bolig. Barne- og likestillingsdepartementet.

7. Om grunnlaget for inntektsoppgjørene 2009. Arbeids- og inkluderingsdepartementet.

8. Kompetanseutvikling i barnevernet. Barne- og likestillingsdepartementet.

9. Lov om offentlige undersøkelseskommisjoner. Justis- og politidepartementet.

10. Fordelingsutvalget. Finansdepartementet.

11. Kredittavtaler. Justis- og politidepartementet.

Norges offentlige utredninger2008 og 2009

Statsministeren:

Arbeids- og inkluderingsdepartementet:Om grunnlaget for inntektsoppgjørene 2008. NOU 2008: 10.Yrkessykdommer. NOU 2008: 11.Skift og turnus – gradvis kompensasjon for ubekvem arbeidstid. NOU 2008: 17.Om grunnlaget for inntektsoppgjørene 2009. NOU 2009: 7.

Barne- og likestillingsdepartementet:Kvinner og homofi le i trossamfunn. NOU 2008: 1.Kjønn og lønn. NOU 2008: 6.Med barnet i fokus. NOU 2008: 9.Farskap og annen morskap. NOU 2009: 5.Tilstandsrapport ved salg av bolig: NOU 2009: 6.Kompetanseutvikling i barnevernet. NOU 2009: 8.

Finansdepartementet:Kulturmomsutvalget. NOU 2008: 7.Revisjonsplikten for små foretak. NOU 2008: 12.Eierkontroll i fi nansinstitusjoner. NOU 2008: 13.Om foretaksstyring og tiltak mot manipulering

av fi nansiell informasjon. NOU 2008: 16.Skadeforsikringsselskapenes virksomhet.

NOU 2008: 20.Kapital- og organisasjonsformer i sparebanksektoren mv.

NOU 2009: 2.Tiltak mot skatteunndragelser. NOU 2009: 4.Fordelingsutvalget. NOU 2009: 10.

Fiskeri- og kystdepartementet:Retten til fi ske i havet utenfor Finnmark.

NOU 2008: 5.

Fornyings- og administrasjonsdepartementet:Individ og integritet. NOU 2009: 1.

Forsvarsdepartementet:

Helse- og omsorgsdepartementet:Fordeling av inntekter mellom regionale helseforetak.

NOU 2008: 2.

Justis- og politidepartementet:Fra ord til handling. NOU 2008: 4.Bourbon Dolphins forlis den 12. april 2007.

NOU 2008: 8.Barn og straff. NOU 2008: 15.Fiskefartøyet ”Western”s forlis 6. februar 1981.

NOU 2008: 19.Nettbankbasert betalingsoverføring. NOU 2008: 21.Lov om offentlige undersøkelseskommisjoner. NOU 2009: 9.Kredittavtaler. NOU 2009: 11.

Kommunal- og regionaldepartementet:

Kultur- og kirkedepartementet:

Kunnskapsdepartementet:Sett under ett. NOU 2008: 3.Fagopplæring for framtida. NOU 2008: 18.

Landbruks- og matdepartementet:

Miljøverndepartementet:

Nærings- og handelsdepartementet:

Olje- og energidepartementet:

Samferdselsdepartementet:På sikker veg. NOU 2009: 3.

Utenriksdepartementet:Samstemt for utvikling? NOU 2008: 14.

Departementenes servicesenterInformasjonsforvaltning

Oslo 2009

NOU Norges offentlige utredninger 2009: 11


Utredning fra utvalg oppnevnt ved kongelig resolusjon 18. april 2008.Avgitt til Justis- og politidepartementet 11. mai 2009.

ISSN 0333-2306ISBN 978-82-583-1018-8

Lobo Media AS

Til Justis- og politidepartementet

Ved kongelig resolusjon 18. april 2008 ble det oppnevnt et lovutvalg forbl.a. å foreslå nødvendige regelverksendringer for å gjennomføreforbrukerkredittdirektivet. Utvalget legger med dette frem sinutredning.

Oslo, 11. mai 2009

Rune Sæbø leder

Cammilla Forgaard Andreassen

Jo Gjedrem Anna Grinaker

Jan Fredrik Haraldsen Sven L’Abée-Lund Helga Skofteland

Per Sigvald Wang

Erik Monsen

Innhold

1 Innledning ......................................... 91.1 Utvalgets sammensetning ................. 91.2 Utvalgets mandat ................................ 9

2 Sammendrag ..................................... 142.1 Innledning ........................................... 142.2 Om forbrukerkredittdirektivet og

lovendringer ........................................ 14

3 Ulike former for og utbredelsen av kreditt ............................................ 18

3.1 Innledning ........................................... 183.2 Nærmere om de senere års

utvikling innen forbrukerkreditt ....... 18

4 Særskilt om fullharmonisering og rekkevidden av forbruker-kredittdirektivets fullharmoni-sering .................................................. 23

4.1 Hva innebærer fullharmonisering? ... 234.2 Rekkevidden av forbruker-

kredittdirektivets fullharmonisering 234.2.1 Innledning ........................................... 234.2.2 Forbrukerkredittdirektivets

virkeområde ........................................ 244.2.3 Om hvilke aspekter ved kreditt-

avtaler som blir regulert i forbrukerkredittdirektivet, og som derfor omfattes av fullharmoni-seringen ............................................... 25

5 Utvalgets vurderinger ved-rørende gjennomføringen av forbrukerkredittdirektivet ............. 28

5.1 Virkeområde. Definisjoner ................ 285.1.1 Generelt. Samordning av kreditt-

kjøpsloven og finansavtaleloven ...... 285.1.2 Saklig virkeområde ............................ 295.1.2.1 Oversikt ............................................... 295.1.2.2 Virkeområdet for finansavtaleloven

kapittel 3 – hovedregel ....................... 305.1.2.3 Særlig om avtale om kreditt med

sikkerhet i fast eiendom .................... 325.1.2.4 Unntak ................................................. 325.1.3 Rettighetssubjekter ............................ 335.1.3.1 Innledning ........................................... 335.1.3.2 Kredittkunde ...................................... 335.1.3.3 Kredittkunde som er forbruker –

forbrukerdefinisjon ........................... 345.1.3.4 Oppsummering. Lovteknisk løsning 405.1.4 Pliktsubjekter ...................................... 40

5.1.4.1 Kredittgiver ......................................... 405.1.4.2 Kredittformidler ................................. 415.1.5 Definisjonskatalog .......................... 465.1.5.1 Generelt ............................................... 465.1.5.2 Særlig om «varig medium» ............... 475.2 Opplysningsplikt ved markedsføring 485.2.1 Forbrukerkredittdirektivet artikkel 4 485.2.2 Gjeldende rett ..................................... 505.2.3 Utvalgets vurderinger ........................ 515.3 Opplysningsplikt forut for avtale-

inngåelse ............................................. 535.3.1 Innledning ........................................... 535.3.2 Forbrukerkredittdirektivet artikkel

5 til 7 .................................................... 535.3.3 Gjeldende rett og behov for ny

lovgivning ............................................ 555.3.4 Et lovteknisk spørsmål ...................... 565.4 Vurdering av kundens kreditt-

verdighet. Forklarings- og frarådningsplikt .................................. 57

5.4.1 Innledning ........................................... 575.4.2 Gjeldende rett ..................................... 585.4.3 Forbrukerkredittdirektivet artikkel

8 og 9 og behovet for ny lovgivning . 585.4.4 Forbrukerkredittdirektivet artikkel

5 nr. 6 og behov for ny lovgivning ... 605.4.5 Særskilt om frarådningsplikt ............ 615.5 Kredittavtalens form og innhold ....... 645.5.1 Innledning ........................................... 645.5.2 Forbrukerkredittdirektivet

artikkel 10 ........................................... 655.5.3 Gjeldende rett ..................................... 665.5.4 Utvalgets vurderinger ........................ 685.6 Opplysningsplikt under kreditt-

forholdet, særlig om endring av og varsel om endring av kredittvilkår 69

5.6.1 Innledning ........................................... 695.6.2 Forbrukerkredittdirektivet artikkel

11 og 12 ............................................... 705.6.2.1 Generelt ............................................... 705.6.2.2 Forbrukerkredittdirektivet

artikkel 11 ........................................... 705.6.2.3 Forbrukerkredittdirektivet artikkel 12 735.6.3 Gjeldende rett ..................................... 745.6.3.1 Kredittkjøpsloven ............................... 745.6.3.2 Finansavtaleloven ............................... 745.6.4 Utvalgets vurderinger ........................ 775.7 Oppsigelse av tidsubegrenset

kredittavtale ........................................ 795.7.1 Forbrukerkredittdirektivet

artikkel 13 ........................................... 79

5.7.1.1 Innledning. Generelt om avslutning av kredittavtaler .................................. 79

5.7.1.2 Hva er en «tidsubegrænset kredit-aftale»? ................................................. 79

5.7.1.3 Forbrukerkredittdirektivet artikkel 13 nr. 1 ................................................. 79

5.7.1.4 Forbrukerkredittdirektivet artikkel 13 nr. 2 ................................................. 80

5.7.2 Gjeldende rett og behov for ny lovgivning ............................................ 81

5.8 Angrerett ............................................. 815.8.1 Innledning ........................................... 815.8.2 Forbrukerkredittdirektivet artikkel

14 og 15 nr. 1 ...................................... 825.8.2.1 Forbrukerkredittdirektivet artikkel

14 – vilkår for utøvelse av angrerett 825.8.2.2 Forbrukerkredittdirektivet artikkel

14 og 15 nr. 1 – virkninger av utøvelse av angrerett ......................... 83

5.8.3 Gjeldende rett ..................................... 845.8.4 Utvalgets vurderinger ........................ 855.9 Førtidig tilbakebetaling .................... 865.9.1 Innledning .......................................... 865.9.2 Forbrukerkredittdirektivet artikkel 16 865.9.3 Gjeldende rett .................................... 885.9.3.1 Kredittkjøpsloven § 11 og kreditts-

kjøpslovforskriften §§ 3 og 4 ............. 885.9.3.2 Finansavtaleloven §§ 53 og 54, samt

låneforskriften § 10 ............................ 895.9.4 Utvalgets vurderinger ........................ 895.10 Kjøperens innsigelser mot annen

kredittgiver enn selgeren .................. 915.10.1 Innledning ........................................... 915.10.2 Artikkel 15 nr. 2 og nr. 3 .................... 915.10.2.1 Artikkel 15 nr. 2 .................................. 915.10.2.2 Fullharmoniseringens rekkevidde ... 935.10.3 Særlig om partsrelasjoner og andre

forhold ved eksterne kontokreditter 955.10.3.1 Innledning ........................................... 955.10.3.2 Nærmere om eksterne kontokreditter 955.10.4 Gjeldende rett ..................................... 975.10.5 Utvalgets vurderinger ........................ 995.11 Overdragelse av rettigheter .............. 1055.11.1 Innledning ........................................... 1055.11.2 Forbrukerkredittdirektivet

artikkel 17 ........................................... 1055.11.3 Gjeldende rett og behov for ny

lovgivning ............................................ 1065.11.3.1 Kredittkjøpsloven § 8a og finans-

avtaleloven §§ 45 siste punktum og 55 første ledd ................................. 106

5.11.3.2 Finansavtaleloven § 45 første ledd .. 1085.11.3.3 Kredittkjøpsloven § 9 og finans-

avtaleloven § 55 annet ledd ............... 1095.12 Overtrekk ............................................ 109

5.12.1 Innledning ............................................ 1095.12.2 Forbrukerkredittdirektivet

artikkel 18 ............................................ 1105.12.3 Gjeldende rett og behov for ny

lovgivning ......................................... 1115.13 Tilsyn og sanksjoner ........................... 1125.13.1 Innledning ............................................ 1125.13.2 EØS-rett .............................................. 1125.13.2.1 Forbrukerkredittdirektivet

artikkel 23 første punktum ................. 1125.13.2.2 Forbrukerkredittdirektivet artikkel

23 annet punktum – prinsippet om effektiv sanksjonering ........................ 113

5.13.3 Norsk rett ............................................ 1145.13.3.1 Offentligrettslige sanksjoner ............. 1145.13.3.2 Privatrettslige sanksjoner .................. 1165.13.4 Utvalgets vurderinger ........................ 1185.14 Rettsvalg .............................................. 120

6 Utvalgets vurderinger vedrørende enkelte særskilte spørsmål ........... 122

6.1 Innledning ............................................ 1226.2 Bestemmelser i kredittkjøpsloven

som faller utenfor området for forbrukerkredittdirektivet .................. 122

6.2.1 Nærmere om de enkelte bestem-melser og utvalgets vurderinger ....... 122

6.2.1.1 Om ufravikelighet ved kjøp med salgspant .............................................. 122

6.2.1.2 Avregning av gjeldsposter – kredittkjøpsloven § 10 ........................ 123

6.2.1.3 Kjøpers plikt til å betale før avtalt forfall .................................................... 123

6.2.1.4 Om særlige bestemmelser i kredittkjøpsloven om kjøp med salgspant .............................................. 124

6.2.1.5 Forbrukerleie ...................................... 1266.3 Finansinstitusjonenes adgang til

i standardvilkår å fravike finans-avtaleloven § 26 femte ledd ................ 127

6.3.1 Gjeldende rett og forslaget fra FNH og Sparebankforeningen .................... 127

6.3.2 Utvalgets vurderinger ........................ 1286.4 Enkelte spørsmål vedrørende

kausjon ................................................. 1286.4.1 Anvendelsen av finansavtaleloven

kapittel 4 ved realkausjon – forfalls-reglene i finansavtaleloven § 71 ......... 128

6.4.1.1 Gjeldende rett og forslaget fra FNH/Sparebankforeningen ............... 128

6.4.1.2 Utvalgets vurderinger ........................ 1296.4.2 Opplysningsplikt om verdien av

annen sikkerhet ved inngåelse av kausjonsavtale – finansavtaleloven § 59 første ledd bokstav f) .................. 130

6.4.2.1 Gjeldende rett og forslaget fra FNH og Sparebankforeningen ................... 130

6.4.2.2 Utvalgets vurderinger ........................ 1316.4.3 Bortfall av kausjon ved mislighold

av lån som skal innfris i sin helhet på et bestemt forfallstidspunkt – finans-avtaleloven § 63 første ledd ............... 132

6.4.3.1 Gjeldende rett og forslaget fra FNH og Sparebankforeningen ................... 132

6.4.3.2 Utvalgets vurderinger ........................ 1326.5 Finansavtaleloven § 57 fjerde ledd .... 1336.5.1 Innledning – gjeldende rett ............... 1336.5.2 Utvalgets vurderinger ........................ 1356.6 Krav om kontantinnsats ..................... 1376.6.1 Innledning ........................................... 1376.6.2 Utvalgets vurderinger ........................ 138

7 Økonomiske og administrative konsekvenser .................................... 141

7.1 Forholdet til det offentlige ................. 1417.2 Forholdet til kredittgiverne ............... 141

8 Merknader til de enkelte bestemmelsene ................................ 143

8.1 Finansavtaleloven kapittel 1 .............. 1438.2 Finansavtaleloven kapittel 2 .............. 1438.3 Finansavtaleloven kapittel 3 ............. 1448.4 Finansavtaleloven kapittel 4 .............. 1658.5 Finansavtaleloven kapittel 5 og 6 ...... 1658.6 Finansavtaleloven kapittel 7 .............. 1678.7 Tvangsfullbyrdelsesloven

kapittel 9 .............................................. 1678.8 Angrerettloven kapittel 5A ................ 1688.9 Kredittkjøpsloven ............................... 1688.10 Forskrift om kredittavtaler ................ 1688.11 Forskrift 30. juni 2000 nr. 653 om

unntak fra og tilpasninger til lov 25. juni 1999 nr. 46 om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven) for Statens lånekasse for utdanning . 169

8.12 Forskrift 11. februar 2000 nr. 102 om utvidet anvendelsesområde for lov 25. juni 1999 nr. 46 om finans-avtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven) ............................. 169

8.13 Forskrift 15. desember 2000 nr. 1265 om behandling av persoppplysninger (person-opplysningsforskriften) ..................... 169

9 Lovforslag og forskriftsforslag ...... 1709.1 Forslag til endringer i finans-

avtaleloven kapittel 1 .......................... 1709.2 Forslag til endringer i finans-

avtaleloven kapittel 2 .......................... 1709.3 Forslag til nytt kapittel 3 i finans-

avtaleloven .......................................... 1709.4 Forslag til endring i finansavtale-

loven kapittel 4 .................................... 1789.5 Forslag til endringer i finans-

avtaleloven kapittel 5 og 6 ................. 1789.6 Forslag til endringer i finans-

avtaleloven kapittel 7 .......................... 1799.7 Forslag til endringer i tvangs-

fullbyrdelsesloven kapittel 9 .............. 1799.8 Forslag til endring i angrerett-

loven kapittel 5A ................................. 1809.9 Forslag om opphevelse av kreditt-

kjøpsloven ........................................... 1809.10 Forslag til forskrift om kreditt-

avtaler, gitt med hjemmel i utvalgets forslag til finans-avtaleloven § 67 .................................. 180

9.11 Forslag til endringer i forskrift 30. juni 2000 nr. 653 om unntak fra og tilpasninger til lov 25. juni 1999 nr. 46 om finansavtaler og finans-oppdrag (finansavtaleloven) for Statens lånekasse for utdanning ....... 183

9.12 Forslag til endringer i forskrift 11. februar 2000 nr. 102 om utvidet anvendelsesområde for lov 25. juni 1999 nr. 46 om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtale-loven) ................................................... 184

9.13 Forslag til endring i forskrift 15. desember 2000 nr. 1265 om behandling av persoppplysninger (personopplysningsforskriften) ........ 184

Vedlegg1 Europaparlamentets og Rådets

direktiv 2008/48/EF ........................... 185

NOU 2009: 11 9Kredittavtaler Kapittel 1

Kapittel 1

Innledning

1.1 Utvalgets sammensetning

Kredittkjøpslovutvalget ble oppnevnt ved kongeligresolusjon 18. april 2008. Utvalget fikk følgendesammensetning:– Professor dr. juris Rune Sæbø, Fjell, leder (Uni-

versitetet i Bergen)– Fagsjef Camilla Forgaard Andreassen, Oslo

(Handels- og Servicenæringens Hovedorgani-sasjon)

– Seksjonssjef Jo Gjedrem, Oslo (Forbrukerom-budet)

– Seniorrådgiver Anna Grinaker, Oslo (Finansde-partementet)

– Direktør Jan Fredrik Haraldsen, Bærum (Fi-nansieringsselskapenes Forening)

– Assisterende direktør Sven L’Abée-Lund, Oslo(Sparebankforeningen og FinansnæringensHovedorganisasjon)

– Seniorrådgiver Helga Skofteland, Lørenskog(Forbrukerrådet)

– Fungerende lovrådgiver Per Sigvald Wang,Østre Toten (Justisdepartementet)

Utvalgets sekretær har vært førsteamanuensis(senere professor) dr. juris Erik Monsen (Universi-tetet i Bergen).

1.2 Utvalgets mandat

Mandatet for utvalgets utredning lyder slik:

«Mandat for et utvalg til å utrede en revisjon avkredittkjøpsloven med forskrifter, endringer ifinansavtaleloven med forskrifter mv. samt enharmonisering av enkelte regler i de to lovenemed tilhørende forskrifter

1. Innledning7. april 2008 ble det vedtatt et nytt direktiv

om forbrukerkreditt i EU. Direktivet avløserdirektiv 87/102/EØF av 22. desember 1986 omforbrukerkreditt (senere endret ved endrings-direktiv 90/88/EØF av 22. februar 1990 ogendringsdirektiv 98/7/EF av 16. februar 1998).Både lov 21. juni 1985 nr. 82 om kredittkjøp

m.m. med forskrifter og lov 25. juni 1999 nr. 46om finansavtaler og finansoppdrag (finansavta-leloven) med forskrifter gjennomfører det gjel-dende forbrukerkredittdirektivet. Når det nåforeligger et nytt direktiv om forbrukerkreditttil avløsning av det gjeldende, må norsk lovgiv-ning som bygger på direktivet, gjennomgås ogendres i nødvendig utstrekning. Direktivet haren gjennomføringsfrist på to år, jf. direktivetsartikkel 27 og 31.

Ved gjennomføringen av det nye direktivetom forbrukerkreditt er det naturlig å foreta enmer omfattende revisjon av kredittkjøpslovenmed forskrifter. En fremtidig revisjon av kre-dittkjøpsloven ble varslet i Ot.prp. nr. 41 (1998-99) om finansavtaler og finansoppdrag (finans-avtaleloven) s. 52. Departementet har funnetdet hensiktsmessig å avvente det nye forbru-kerkredittdirektivet før revisjonsarbeidet blirigangsatt. Kredittkjøpsloven regulerer imidler-tid ikke bare forbrukerkreditt. Alle kredittkjøpomfattes i utgangspunktet av loven, men en delav bestemmelsene gjelder bare for forbrukerk-redittkjøp. Utvalget skal vurdere bestemmel-sene i hele loven, selv om forbrukerkreditt avnaturlige grunner vil stå mest sentralt.

Finansavtaleloven med forskrifter måendres i den grad det nye forbrukerkredittdi-rektivet krever det. Utvalget skal også vurdereenkelte andre spørsmål som har oppstått i til-knytning til finansavtaleloven i tiden fra lovensikrafttredelse, jf. nærmere under punkt 2.

Utvalget skal videre vurdere om det erbehov for en bedre samordning av kredittkjøps-loven og finansavtaleloven med tilhørende for-skrifter på enkelte punkter, og eventuelt foreslåendringer i regelverket med sikte på en slikharmonisering. Både finansavtaleloven og kre-dittkjøpsloven regulerer kredittyting, menlovene har forskjellig virkeområde. Finansavta-leloven regulerer de rene låneavtalene, menskredittkjøpsloven regulerer kreditt med tilknyt-ning til en kjøps- eller tjenesteavtale. Juste-ringsbehovet kan knytte seg til samme spørs-mål som er regulert i begge regelverk, menhvor reglene er utformet noe ulikt. Videre kandet tenkes regler som bare finnes i ett av regel-verkene, som det kan være grunn til å vurdereom man skal ha i begge regelverk, eller eventu-elt ikke i noen av dem.

10 NOU 2009: 11Kapittel 1 Kredittavtaler

I forbindelse med endringene av kreditt-kjøpsloven for å tilpasse denne til det gjeldendeforbrukerkredittdirektivet etter inngåelsen avEØS-avtalen uttalte Justisdepartementet føl-gende i Ot.prp. nr. 72 (1991-92) s. 37:

«Justisdepartementet vil understreke atendringene i kredittkjøpsloven som foreslås iproposisjonen her, i hovedsak begrenser seg tilnødvendige endringer som følge av EØS-avta-len. Hvis det senere, på grunnlag av et lovfor-slag fra Banklovkommisjonen, vedtas mer all-menne lovregler om utlånsavtaler, bør kreditt-kjøpslovens regler på nytt gjennomgås medtanke på å unngå ubegrunnede ulikheter mel-lom de to lovverkene.»

I Ot.prp. nr. 41 (1998-99) Om lov om finans-avtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven) s.52 heter det:

«Departementet har ikke sett det som aktu-elt å innarbeide reglene i kredittkjøpsloven idet utkastet som nå legges frem. En slik løs-ning ville ha forsinket arbeidet med en finans-avtalelov vesentlig. Samtidig vil departementetunderstreke, som det også er påpekt av Bank-lovkommisjonen, at det på mange punkter eroverensstemmelse mellom bestemmelsene ikredittkjøpsloven og utkastet til kapittel 3. Veden fremtidig revisjon av kredittkjøpsloven, somdet kan være behov for av flere grunner, vil detvære naturlig å vurdere kredittkjøpslovensbestemmelser i lys av finansavtaleloven.»

I brev til Justisdepartementet 8. mars 2004har Finansnæringens Hovedorganisasjon ogSparebankforeningen pekt på at det innebæreret administrativt merarbeid at en kredittyter måfølge ulike etablerings- og driftsrutiner for lånregulert av de to lovene. Justisdepartementeter enig i at dette kan være uheldig. Departe-mentet vil peke på at det også av hensyn til for-holdet mellom kontraktspartene kan væregrunn til å vurdere harmonisering av reglene.Reglene bør i utgangspunktet være de sammeuavhengig av ytelsens karakter. Særtrekk vedde ulike kredittsituasjonene kan imidlertid tilsiforskjellige regler.

Utvalget skal i sin vurdering og sine forslagtil regelverksendringer, i tillegg til forbrukerk-redittdirektivet, ta hensyn til annen relevantEU-lovgivning. Utvalget skal gjøre rede for omforslagene er en følge av totalharmoniserte EU-regler, eller om forslagene er basert på enadgang til på visse punkter å gå lenger i forbru-kerbeskyttelse enn EU-regelverket krever, og itilfelle gjøre nærmere rede for grunnen tildette. Utvalget skal i denne sammenhengavveie hensynet til et mulig ensartet europeiskregelverk mot hensynet til en mulig særlig for-brukerbeskyttelse på nasjonalt plan. Det nyeforbrukerkredittdirektivet bygger på prinsip-

pet om totalharmonisering, og åpner derforikke for nasjonale særregler innenfor direkti-vets virkeområde. Utvalget må derfor vurderenøye hva som kan sies å ligge innenfor ellerutenfor forbrukerkredittdirektivets virkeom-råde.

2. Nærmere om hva som skal utredes2.1 Redegjørelse for gjeldende norsk og frem-med rett

Utvalget skal gjøre rede for gjeldende norskrett og relevant fremmed (herunder nordisk)rett på området, også lovvalgsregler.

Utvalget skal gi en oversikt over hvilke kre-dittsituasjoner som faller inn under finansavta-leloven og kredittkjøpsloven, slik at eventuelleuklarheter i grenseflaten mellom regelsetteneavdekkes. Utvalget skal i tilfelle foreslå reglersom avhjelper dette. Utvalget skal videre gjørerede for omfanget av ulike former for kreditt ogandre faktaopplysninger som er av betydningnår man skal vurdere utformingen av regler pådette området. Utvalget skal herunder gjørerede for nye kredittformer som måtte værekommet til i de senere år, og hvilket regelsettdisse kredittformene kan anses underlagt.

Utvalget skal gjøre rede for hvordan direk-tiv 87/102/EØF av 22. desember 1986 om for-brukerkreditt (senere endret ved direktiv 90/88/EØF og direktiv 98/7/EF) er gjennomført inorsk rett, herunder hvilke bestemmelser i detnorske regelverket som gjennomfører direkti-vets bestemmelser. Videre skal det redegjøresfor i hvilken grad de norske reglene gjennomfø-rer annet EU-regelverk. Utvalget skal dernestgi en oversikt over relevante regler i kreditt-kjøpsloven og finansavtaleloven med tilhø-rende forskrifter som ikke har bakgrunn i ellergjennomfører EU-regler. Videre skal utvalgetvurdere om EU-retten for øvrig (de generelleprinsippene i EU-retten) er til hinder for at manopprettholder eventuelle særnorske reglereller innfører nye slike regler. Utvalget skalgjøre rede for foreliggende og planlagt EU-rettslig eller annen internasjonal regulering påområdet som kan ha betydning for vurderingenav de enkelte spørsmål nedenfor.

2.2 Endringer i kredittkjøpsloven og finansavta-leloven med forskrifter mv. for å gjennomføreforbrukerkredittdirektivet

Utvalget skal gå gjennom forbrukerkreditt-direktivet og gjøre rede for direktivets bestem-melser. Utvalget skal kartlegge hvilke av direk-tivets bestemmelser som gjør det nødvendigmed endringer i norsk rett, og legge frem for-slag til slike endringer i regelverket. Det nyeforbrukerkredittdirektivet er i motsetning tildet tidligere forbrukerkredittdirektivet et total-


harmoniseringsdirektiv, dvs. at man innenfordet området direktivet regulerer, ikke kan haandre regler enn dem som følger av direktivet.

Når det gjelder lovteknisk løsning, kan det iutgangspunktet være hensiktsmessig å byggepå dagens lovstruktur med gjennomføring avdirektivet i kredittkjøpsloven og finansavtale-loven med forskrifter. Siden kredittkjøpslovenskal undergis en totalrevisjon, kan det imidler-tid være aktuelt å gi en helt ny lov om kreditt-kjøp. Det kan også reises spørsmål om kreditt-kjøpslovens bestemmelser bør innarbeidessom en del av finansavtaleloven. Utvalget skalgjøre rede for de ulike lovtekniske alternativer,og gi sin tilråding om hvilket lovteknisk alterna-tiv som etter utvalgets syn er å foretrekke.Utvalgets lovforslag skal baseres på dette alter-nativet.

Utvalgets medlem fra Justisdepartementet,som deltar på nordiske samrådsmøter for gjen-nomføring av forbrukerkredittdirektivet, vilvære bindeleddet mellom dette arbeidet ogarbeidet i utvalget. I den grad det er mulig, skalutredningen reflektere resultatet av de nor-diske overlegningene.

2.3 Revisjon av kredittkjøpsloven for øvrigUtvalget skal, i tillegg til å vurdere endrin-

ger i regelverket som er nødvendig av hensyntil forbrukerkredittdirektivet, gå gjennom kre-dittkjøpsloven med forskrifter og vurdere omdet er ønskelig og mulig med andre endringeri dette regelverket. Loven har virket i lengretid, og det kan tenkes at enkelte bestemmelseri lys av dagens praksis ikke lenger er tilstrekke-lig tidsmessige. Utvalget skal påse at eventuelleregler som foreslås opprettholdt, eller foreslåsinnført, innebærer en regulering man kan ha pånasjonalt nivå, jf. at forbrukerkredittdirektiveter totalharmoniserende innenfor sitt område.Utvalget skal vurdere om det i lys av utviklin-gen av kredittmarkedet internasjonalt desenere år bør gis uttrykkelige lovvalgsregler ikredittkjøpsloven. Utvalget skal i denne sam-menheng se hen til regulering av interlegalespørsmål i EU.

Justisdepartementets lovavdeling avga 21.mars 2007 en tolkingsuttalelse der det ble kon-kludert med at kredittkjøpsloven § 8 kommertil anvendelse også der kjøpsavtalen reguleresav et annet lands rett. Utvalget skal vurdere omdette er en hensiktsmessig rettstilstand, ogeventuelt komme med forslag til endringer iregelverket.

2.4 Mulig harmonisering av enkelte bestem-melser i kredittkjøpsloven og finansavtaleloven

Utvalget skal gå gjennom kredittkjøpslovenog finansavtaleloven med forskrifter og eventu-

elt foreslå endringer slik at regelverket blir har-monisert på punkter hvor dette synes hensikts-messig. Utvalget skal redegjøre for på hvilkepunkter det er forskjell i reguleringen avsamme eller lignende type spørsmål og hvilkespørsmål det etter utvalgets syn er grunn til åsamordne, eventuelt ikke å samordne. Utvalgetmå vurdere om forbrukerkredittdirektivet ellerannet EUregelverk har bestemmelser som leg-ger føringer for hvordan harmoniseringen kanskje. Finansnæringens Hovedorganisasjon(FNH) og Sparebankforeningen har i et brevmed vedlagt notat til Justisdepartementet 8.mars 2004 påpekt enkelte forskjeller i kreditt-kjøpsloven og finansavtaleloven. Utvalget skalvurdere spørsmålene som er reist i notatet, ogforeta en selvstendig vurdering av om det ogsåpå andre punkter er behov for å vurdere en har-monisering. Utvalget skal utarbeide forslag tilendringsbestemmelser.

Av punkt 3 b i det nevnte notatet fremgårdet at det ikke er fullt samsvar mellom regleneom opplysningsplikt i finansavtaleloven og kre-dittkjøpsloven. Utvalget skal på bakgrunn avdette se nærmere på bestemmelsene om opp-lysningsplikt i disse lovene med tilhørende for-skrifter. Siden forbrukerkredittdirektivet stillerkrav til hvilke opplysninger som skal gis vedkredittgivningen, må spørsmålet ses i sammen-heng med gjennomføringen av direktivet, jf.punkt 2.2 foran. FNH og Sparebankforeningenhar ved flere anledninger gitt uttrykk for atregelverket om opplysningsplikt etter hvert erblitt for fragmentarisk ved at det er spredt overflere ulike lover, og at opplysningsplikten er foromfattende. Det har vært hevdet at dette erbelastende for bransjen, og ikke nødvendigviset gode for forbrukeren. Utvalget skal vurdereopplysningsplikten i lys av dette og vurdere omden kan gjøres mindre omfattende uten at for-brukervernet svekkes på en uheldig måte.Utvalget bør i forbindelse med en harmonise-ring av regler i kredittkjøpsloven og finansavta-leloven med forskrifter se hen tilopplysnings-pliktsbestemmelsene i lov 21. desember 2000nr. 105 om opplysningsplikt og angrerett mv.ved fjernsalg og salg utenfor fast utsalgssted(angrerettloven) § 7a samt til opplysningskra-vene i lov 23. mai 2003 nr. 35 om visse sider avelektronisk handel og andre informasjonssam-funnstjenester (ehandelsloven). I den grad for-skjell i ordlyden i lignende bestemmelser idisse lovene måtte fremstå som ubegrunnede,bør utvalget vurdere om det er ønskelig ogmulig innenfor EU-reglene å harmonisere ord-lyden.

Punkt 3 e i notatet fra FNH og Sparebankfo-reningen gjelder reglene i kredittkjøpslovenom kontantinnsats. FNH og Sparebankforenin-


gen peker på at kredittkjøpsloven med forskrif-ter har regler om kontantinnsats, mens finans-avtaleloven ikke har det. Ifølge FNH og Spare-bankforeningen innebærer kravet omkontantinnsats at det i dag praktisk talt ikkeinngås tradisjonelle avbetalingskontrakter,men stort sett ulike former for kontokredittersom ikke utløser kontantandel. Justisdeparte-mentet ber utvalget kartlegge praksisen pådette området. Utvalget skal vurdere om degjeldende reglene om kontantinnsats i kreditt-kjøpsloven med forskrifter, blant annet ut frahensyn til låntakerne, bør opprettholdes ellerom de bør oppheves. Utvalget skal vurdere omforbrukerkredittdirektivet har betydning forløsningen av dette spørsmålet. Videre børutvalget se hen til arbeidet med å innføre en fra-rådingsplikt ikredittkjøpsloven, jf. nærmerenedenfor.

I punkt 3 f i notatet fra FinansnæringensHovedorganisasjon og Sparebankforeningen erdet reist spørsmål om frarådingsplikt for kre-ditt som ytes etter kredittkjøpsloven. Dettespørsmålet er utredet av Banklovkommisjonensom en egen sak, jf. NOU 2007: 5 Frarådnings-plikt i kredittkjøp, og skal ikke utredes av utval-get. Utredningen ble sendt på høring fra Justis-departementet 5. juli 2007 med frist 12. oktober2007. Regjeringen har fremmet proposisjon isaken, jf. Ot.prp. nr. 22 (2007-2008) Om lov omendringer i lov om kredittkjøp m.m. (frarå-dingsplikt).

Utvalget skal vurdere om det i lys av erfarin-gene med frarådingsplikten i finansavtaleloven§ 47, jf. fremstillingen i NOU 2007: 5, er grunntil å gjøre endringer i denne bestemmelsen. Til-svarende endringer må, forutsatt at ikke kre-dittforholdet tilsier noe annet, gjøres i en even-tuell bestemmelse om frarådingsplikt i kreditt-kjøpsloven eller i forslaget til en slikbestemmelse.

Punkt 3 h i notatet fra FinansnæringensHovedorganisasjon og Sparebankforeningengjelder beregning av restgjeld ved betaling førforfall. Det pekes der på at definisjonen av rest-gjeld i finansavtaleloven og kredittkjøpslovengir et ulikt gjeldsbegrep i de to lovene. Utvalgetbes se nærmere på dette spørsmålet, og foreslålov- eller forskriftsendringer dersom dettesynes hensiktsmessig og mulig ut fra forbru-kerkredittdirektivets regulering. Departemen-tet viser til at Forbrukerombudet i brev til Jus-tisdepartementet 23. april 2002, i forbindelsemed en henvendelse Forbrukerombudethadde mottatt fra DnB Finans om oppgjørsbes-temmelser og forholdet mellom finansavtalelo-ven og kredittkjøpsloven, har pekt på et behovfor en nærmere samordning av bestemmelsenei kredittkjøpsloven og finansavtaleloven.

2.5 Øvrige endringer i finansavtaleloven medforskrifter

Utvalget skal vurdere enkelte andre spørs-mål om endringer i finansavtaleloven med for-skrifter. Bakgrunnen er henvendelser departe-mentet har mottatt om mulige behov for endrin-ger i regelverket. Utvalget skal vurdere om deter hensiktsmessig å endre reglene på de aktu-elle punktene som tas opp nedenfor, og skaluansett utarbeide forslag til mulige endringsbe-stemmelser. Utvalget må vurdere endringsfor-slagene opp mot det nye forbrukerkredittdirek-tivet.

Forbrukerombudet foreslo i brev til Justis-departementet 21. desember 2004 at det vedenhver markedsføring av lån og kreditt må opp-lyses om effektiv rente. Tidligere fulgte det avforskrift 2. november 2000 nr. 101 om låneavta-ler at långiveren pliktet å opplyse om effektivrente når det opplyses om lånevilkår. Regjerin-gen fremmet i Ot.prp. nr. 23 (2006-2007) forslagom endringer i kredittkjøpsloven og finansavta-leloven med sikte på at det skal opplyses omeffektiv rente ved enhver markedsføring. Deter på bakgrunn av forslaget vedtatt endringer ide nevnte lovene, jf. endringslov 15. juni 2007nr. 36 (i kraft fra 1. juli 2007), og det er foretattkorresponderende endringer i forskrift tilfinansavtaleloven om låneavtaler § 5 og forskrifttil kredittkjøpsloven § 8. Utvalget skal vurdereom de nevnte bestemmelsene er i samsvar medforbrukerkredittdirektivet slik det nå er ved-tatt.

I brev 10. juni 2002 til Justisdepartementetkom Finansnæringens Hovedorganisasjon ogSparebankforeningen med enkelte innspill tilendringer i finansavtaleloven. Departementetga sin foreløpige vurdering av forslagene i brev26. september 2003, hvor departementet bl.a.ga uttrykk for at det fant grunn til å avvente vur-deringen av spørsmålene til det nye forbruker-kredittdirektivet og utredningen om vergemålforeligger. Nå som direktivet foreligger, berdepartementet utvalget utrede spørsmålenesom er tatt opp i brevet fra FNH og Sparebank-foreningen med sikte på mulige lovendringerdersom dette fremstår som hensiktsmessig ogmulig innenfor rammen av forbrukerkredittdi-rektivet. I brevet fra FNH og Sparebankforenin-gen er det reist enkelte spørsmål med tilknyt-ning til vergemål, jf. punkt 3.1 og 3.2 i brevet.Vurderingen av disse spørsmålene vil skje i for-bindelse med Justisdepartementets oppfølgingav NOU 2004: 16 Vergemål. Utvalget skal der-for ikke utrede disse spørsmålene.

I punkt 2 i det nevnte brevet reises det etspørsmål om regulering av elektroniske pen-ger. Det tas til orde for at forskriftshjemmelen ifinansavtaleloven § 11 annet ledd, hvor det


åpnes for at det kan gis regler om forhåndsbe-talte elektroniske kort, bør endres slik at denogså gir hjemmel til å gi regler om nettbasertesmåpengeløsninger. 13. november 2007 ble detvedtatt et direktiv om betalingstjenester i EU(Europaparlaments- og rådsdirektiv 2007/64/EF av 13. november 2007 om betalingstjenesteri det indre marked og om endring av direktiv97/7/EF, 2002/65/EF, 2005/60/EF og 2006/48/EF samt oppheving av direktiv 97/5/EF).Spørsmålet om regulering av nettbaserte små-pengeløsninger vil berøres av dette direktivet,og Justisdepartementet legger til grunn at deter naturlig å se på dette spørsmålet innefor ram-men av arbeidet med gjennomføring av direkti-vet i norsk rett. Utvalget skal derfor ikke gånærmere inn på dette spørsmålet.

FNH og Sparebankforeningen tar i punkt 4i brevet opp spørsmålet om finansinstitusjo-nene har adgang til i standardvilkår å fravikefinansavtaleloven § 26 femte ledd om varsel avkontobelastning. Departementet har i sitt svar-brev antatt at dette må bero på hvordan bankengjør kunden oppmerksom på vilkåret. Utvalgetskal vurdere om det på dette punktet er behovfor en ytterligere klargjøring i loven.

I punkt 5 i brevet oppfordrer FNH og Spare-bankforeningen departementet til å foreta engjennomgang av bestemmelsene i kredittkjøps-loven og finansavtaleloven med sikte på å sam-ordne bestemmelsene i størst mulig grad. Detvises i denne sammenheng til punkt 2.4 i man-datet hvor denne problemstillingen er tatt oppsærskilt.

I punkt 6 i brevet fra FNH og Sparebankfo-reningen tas det opp spørsmål knyttet til omfan-get av finansavtalelovens regler om opplys-ningsplikt. Det vises til punkt 2.4 i mandatet derdette spørsmålet er tatt opp. Utvalget skal i lysav innspillene fra FNH og Sparebankforenin-gen vurdere om det er hensiktsmessig ogmulig sett i lys av relevant EU-regelverk, åendre reglene om informasjonsplikt i finansav-taleloven med forskrifter.

Under det samme punktet i brevet tar FNHog Sparebankforeningen opp et spørsmål omforholdet mellom finansavtaleloven og en euro-peisk anbefaling av 1. mars 2001 om «homeloans» (2001/193/ EC). Den nevnte rekom-mandasjonen er gjort til en del av EØS-avtalen.En rekommandasjon er en anbefaling, og såle-des ikke bindende. EU har imidlertid satt igang et arbeid som kan resultere i et direktivom realkreditt, jf. grønnbok om realkreditt -COM (2005) 327 final og en hvitbok om samme

emne - COM (2007) 807 final. Det nye forbru-kerkredittdirektivet omfatter ikke kreditt somdekkes av anbefalingen om «home loans».Etter departementets syn er det hensiktsmes-sig at utvalget i forbindelse med sin gjennomgå-else av forbrukerkredittdirektivet, ser hen tilrekommandasjonen om «home loans» og arbei-det med et mulig instrument om realkreditt iEU, med sikte på mest mulig helhetlige løsnin-ger der dette er mulig og ønskelig.

FNH og Sparebankforeningen tar underpunkt 8 flg. opp enkelte spørsmål knyttet tilkausjon. Kausjon var opprinnelig omfattet avKommisjonens forslag til nytt forbrukerkreditt-direktiv, men er i løpet av den videre prosessentatt ut av direktivet. Utvalget skal utrede despørsmål om kausjon som er tatt opp av FNHog Sparebankforeningen, og vurdere om det erhensiktsmessig med lovendringer. Utvalgetbør også på dette punktet se hen til at det pågå-ende arbeidet med regulering av realkreditt iEU.

I juridisk teori har det vært reist spørsmålom finansavtaleloven § 57 fjerde ledd om kau-sjon bør oppheves, jf. en artikkel av advokatEirik Heggstad Vinje i tidsskriftet Lov og Rett2006 s. 298. Departementet ber utvalget vur-dere denne problemstillingen.

Dersom utvalget skulle se behov for endrin-ger i finansavtaleloven med forskrifter angå-ende tilgrensende spørsmål, må utvalget even-tuelt be om et tilleggsmandat. Utvalget skalikke vurdere endringer i lys av direktiv 2007/64/EF om betalingstjenester i det indre mar-ked, som vil bli fulgt opp som egen sak.

3. Økonomiske og administrative konsekvenserØkonomiske, administrative og andre

vesentlige konsekvenser skal utredes i sam-svar med utredningsinstruksen. Minst ett for-slag skal baseres på uendret ressursbruk.

4. Budsjett for utvalget og frist for arbeidet mv.Den budsjettmessige rammen for utvalgets

arbeid vil bli fastsatt særskilt. Om godtgjøringgjelder Regulativ for godtgjøring mv. til leder,medlemmer og sekretærer i utvalg. Om arkiv-ordning gjelder Regler for ordning av utvalgetsarkiv fastsatt av Riksarkivaren.

Lovforslaget skal utarbeides i samsvar medretningslinjene i Justisdepartementets veilederLovteknikk og lovforberedelse (2000).

Utvalget bes avgi sin utredning innen 1. mai2009.»


Kapittel 2

Sammendrag

2.1 Innledning

Kredittkjøpslovutvalget (utvalget) legger meddette frem innstilling med utkast til endring avreglene om kredittavtaler, blant annet for å gjen-nomføre Europaparlamentets og Rådets direktiv2008/48/EF om forbrukerkreditt (forbrukerkre-dittdirektivet). Utvalget foreslår i innstillingen atforbrukerkredittreguleringen i lov 21. juni 1985 nr.82 om kredittkjøp m. m. (kredittkjøpsloven) og lov25. juni 1999 nr. 46 om finansavtaler og finansopp-drag (finansavtaleloven) kapittel 3 samordnes, vedat kredittkjøpsloven oppheves og virkeområdet forfinansavtaleloven utvides slik at denne loven ogsågis virkning for kredittavtaler som i dag reguleresi kredittkjøpsloven. Videre foreslås finansavtalelo-ven kapittel 3 om låneavtaler m.v. endret for åbringe reglene i samsvar med forbrukerkredittdi-rektivet. Utvalget foreslår også endringer i enkelteandre regler, herunder i finansavtaleloven kapittel1 om alminnelige regler, kapittel 2 om innskudds-og betalingsoppdrag, kapittel 4 om kausjon, kapit-tel 5 om finansmegleroppdrag, kapittel 6 om agent-og rådgivningsoppdrag og kapittel 7 om straff.Videre foreslås enkelte endringer i lov 26. juni 1992nr. 82 om tvangsfullbyrdelse, kapittel 9, som følgeav forslaget om å oppheve kredittkjøpsloven, samten tilføyelse i § 22a i lov 21. desember 2000 nr. 105om opplysningsplikt og angrerett m.v. ved fjern-salg og salg utenfor fast utsalgssted (angrerettlo-ven).

2.2 Om forbrukerkredittdirektivet og lovendringer

Forbrukerkredittdirektivet ble vedtatt 23. april2008 og avløser Rådets direktiv 87/102/EØF, somtidligere er gjennomført i kredittkjøpsloven. For-brukerkredittdirektivet omfatter kredittsituasjo-ner som faller innenfor kredittkjøpslovens virke-område, herunder avbetalingskjøp og lånekjøp, ogkredittsituasjoner som faller innenfor finansavtale-loven kapittel 3, herunder nedbetalingslån og ram-mekreditt. Til forskjell fra det foregående direkti-vet, som oppstilte minimumskrav til nasjonal lov-

givning om de kredittspørsmål direktivet omfattet,fullharmoniserer forbrukerkredittdirektivet enrekke spørsmål vedrørende kredittgiveres forplik-telser og forbrukeres rettigheter. Fullharmonise-ring innebærer at den nasjonale lovgivning ikkekan innføre eller videreføre bestemmelser som fra-viker direktivets løsning av de rettsspørsmål direk-tivet regulerer, med mindre direktivet selv tillaterdet. For de spørsmål direktivet regulerer vil sta-tene altså som hovedregel være avskåret fra å inn-føre eller beholde lovregler som gir forbrukernebedre eller dårligere rettsbeskyttelse enn direkti-vet gir anvisning på.

Som følge av at forbrukerkredittdirektivet inne-bærer fullharmonisering av en rekke spørsmålsom i dag reguleres i henholdsvis kredittkjøpslo-ven og finansavtaleloven, foreslår utvalget at kre-dittkjøpsloven og finansavtaleloven samordnes vedat forbrukerkredittdirektivets bestemmelser gjen-nomføres i finansavtaleloven kapittel 3 og bestem-melsene i kredittkjøpsloven som omfattes av for-brukerkredittdirektivets fullharmonisering opphe-ves. Utvalget foreslår videre at bestemmelsene ikredittkjøpsloven som ikke omfattes av forbruker-kredittdirektivets fullharmonisering, blir innarbei-det i annen lovgivning, først og fremst finansavtale-loven kapittel 3 og tvangsfullbyrdelsesloven kapit-tel 9. Ved innarbeidelsen av disse bestemmelseneforeslås også visse endringer for å samordnebestemmelsene med tilsvarende bestemmelser ilovene innpasningen skjer. Videre foreslås enkelteav kredittkjøpslovens bestemmelser endret etteren vurdering av om det er tilstrekkelig grunn til åvidereføre bestemmelsene selv om forbrukerkre-dittdirektivet ikke er til hinder for det.

Forbrukerkredittdirektivets regulering erbegrenset til å omfatte kredittgivning til forbru-kere. Både kredittkjøpsloven og finansavtaleloveninneholder i dag regulering av kredittgivning bådetil forbrukere og andre. En del av lovbestemmel-sene er imidlertid begrenset til å omfatte forbru-kerkreditt. Videre gjelder bestemmelsene om atlovreglene ikke ved avtale kan fravikes til ugunstfor kredittkunden, i hovedsak bare forbrukerkre-ditt. Dette innebærer at de av lovens regler somikke er begrenset til å omfatte forbrukerkreditt,


som hovedregel kan fravikes ved avtale om kreditttil andre. Utvalget foreslår at dagens ordning medi hovedsak felles regulering av kreditt til forbru-kere og andre blir videreført etter gjennomførin-gen av direktivet, og at ønskelig og nødvendig flek-sibilitet i avtaler om kreditt til andre enn forbru-kere fortsatt oppnås ved å la reguleringen i hoved-sak være fravikelig i slike forhold.

Forbrukerkredittdirektivet definerer «forbru-ker» på en noe annen måte enn forbrukerdefinisjo-nene i kredittkjøpsloven og finansavtaleloven. For-skjellen er at mens en forbruker etter gjeldendenorsk rett er en fysisk person som ikke hovedsake-lig handler som ledd i næringsvirksomhet, define-rer forbrukerkredittdirektivet som forbruker enfysisk person som ikke handler som ledd i sinervervsmessige virksomhet. Fysiske personersom delvis, men ikke hovedsakelig handler inæringsvirksomhet er altså forbrukere etter gjel-dende norsk rett, men ikke etter direktivets ord-lyd. Flertallet i utvalget foreslår å videreføre gjel-dende norsk forbrukerdefinisjon, under henvis-ning blant annet til at kreditt til fysiske personersom helt eller delvis handler i næringsvirksomhetikke er omfattet av forbrukerkredittdirektivets full-harmoniserende regulering. Et mindretall i utval-get foreslår å endre finansavtalelovens definisjonav forbruker ved at hovedsakelighetskriteriet fjer-nes, og definisjonen med det bringes i overens-stemmelse med direktivets forbrukerdefinisjon.Mindretallet er av den oppfatning at det vil være istrid med den fullharmoniserte forbrukerdefinisjo-nen i direktivet å opprettholde en avvikende defini-sjon av forbruker i finansavtaleloven.

Selv om forbrukerkredittdirektivets regulererkredittavtaler med forbrukere, oppstiller direktiveten rekke unntak for kredittavtaler som enten ikkeomfattes av direktivet eller hvor bare enkelte avdirektivbestemmelsene skal gis anvendelse. Forkredittavtaler hvor bare enkelte av direktivbestem-melsene får anvendelse, er statene i den nasjonalelovgivning avskåret fra å gi øvrige direktivbestem-melser anvendelse. For kredittavtaler som er unn-tatt fra direktivet i sin helhet, står statene derimotfritt til å la hele eller deler av direktivets reguleringfå anvendelse.

Utvalget foreslår at finansavtaleloven kapittel 3gis et virkeområde som medfører at bestemmel-sene i kapitlet i all hovedsak omfatter kredittavtalersom i dag omfattes av kredittkjøpsloven og finans-avtaleloven samt kredittavtaler som må omfattes avloven for å oppfylle direktivets krav. Utvalget fore-slår derfor at en som hovedregel fortsatt harsamme regler uavhengig av kredittens størrelse oguavhengig av sikkerhet, uten å benytte seg av for-

brukerkredittdirektivets unntak for lån høyere ennEuro 75 000 og for lån med sikkerhet i fast eien-dom. Utvalget foreslår at det i samsvar med direk-tivet gjøres unntak fra bestemmelsene i finansavta-leloven kapittel 3 for avtale om fakturakreditt ogkredittavtale som innebærer vederlagsfri henstandmed betaling av en eksisterende forpliktelse, vissekredittavtaler der kreditten gis av arbeidsgiver tilarbeidstager samt kredittavtale som er resultat avrettsforlik. Utvalget foreslår videre at bare vissebestemmelser i finansavtaleloven kapittel 3 skal fåanvendelse for kredittavtale der kredittkunden ute-lukkende hefter med gjenstand som på avtaletids-punktet blir deponert hos kredittgiveren. Utvalgetforeslår videreføring av hjemmel til i forskrift å gienkelte bestemmelser i finansavtaleloven kapittel 3anvendelse på visse avtaler om forbrukerleie.

Et samlet utvalg foreslår at kredittavtalen skalvære skriftlig og underskrevet av forbrukeren.Flertallet i utvalget foreslår at skriftlighets- og sig-naturkravene bare skal ha bevismessig funksjonsom i dag. Mindretallet i utvalget foreslår at skrift-lighets- og signaturkravene må oppfylles for at for-brukeren skal være bundet av kredittavtalen.

Fire utvalgsmedlemmer foreslår endring avgjeldende retts bestemmelser om opplysningspliktved markedsføring av kredittavtaler for å bringebestemmelsene i samsvar med forbrukerkredittdi-rektivets krav. De fire andre utvalgsmedlemmeneforeslår gjeldende retts bestemmelser om opplys-ningsplikt ved markedsføring av kredittavtalervidereført idet direktivet ikke er til hinder for åvidereføre gjeldende rett på dette punkt. Et samletutvalg foreslår forbudet mot nøytral markedsføringav kredittavtaler videreført.

Utvalget foreslår videre endring av gjeldenderetts bestemmelser om pre-kontraktuell opplys-ningsplikt overfor kredittkunden. Forbrukerkre-dittdirektivet fastslår at opplysningene kan – i vissetilfeller skal – gis ved bruk av formularet Standar-diserte europeiske forbrukeropplysninger. Detteformularet foreslås inntatt i forskrift. Videre fore-slås endringer av gjeldende retts krav til kredittav-talens innhold for å bringe bestemmelsene i sam-svar med forbrukerkredittdirektivet.

I samsvar med forbrukerkredittdirektivet fore-slår utvalget en lovfesting av plikt for kredittgiverog kredittformidler til å gi forbrukeren fyllestgjø-rende forklaringer slik at forbrukeren er i stand tilå vurdere om den foreslåtte kredittavtale passer tilvedkommendes behov og finansielle situasjon.Bestemmelsen må sees i sammenheng med gjel-dende retts bestemmelser om plikt for kredittgive-ren og i visse tilfeller kredittformidleren til å under-rette forbrukeren om at denne alvorlig bør over-


veie å avstå fra å ta opp kreditten dersom økono-misk evne eller andre forhold på forbrukerens sidetilsier det. Utvalget foreslår bestemmelsene omfrarådningsplikt videreført med den endring at detved frarådningsplikt som inntrer før inngåelsen avkredittavtalen så vidt mulig skal gis muntlig fraråd-ning i tillegg til den skriftlige frarådning som kre-ves i dag.

Utvalget foreslår en lovfesting av plikt for kre-dittgiver til å vurdere forbrukerens kredittverdig-het. Forslaget bringer finansavtaleloven i samsvarmed forbrukerkredittdirektivet.

Fire utvalgsmedlemmer foreslår at det i tilknyt-ning til de foreslåtte nye bestemmelsene om forkla-ringsplikt og plikt til å vurdere forbrukerens kre-dittverdighet innføres bestemmelser som giradgang til å lempe forbrukerens forpliktelser der-som forklarings- eller kredittvurderingspliktenikke blir oppfylt. De fire øvrige utvalgsmedlem-mene frarår at det innføres slike bestemmelser omlempning.

Utvalget foreslår visse særskilte bestemmelserfor kassekreditter og andre rammekreditter, etterlovforslaget betegnet som rammekreditt. Videreforeslås i tilknytning til finansavtaleloven kapittel 2om innskuddskonto visse bestemmelser om kre-ditt i form av overtrekk. Også disse forslagene harbakgrunn i forbrukerkredittdirektivets fullharmo-nisering.

Utvalget foreslår en ny bestemmelse om rett tiloppsigelse av tidsubegrensede kredittavtaler.Videre foreslås ny bestemmelse om fjorten dagersangrerett for forbrukeren ved inngåelse av kreditt-avtale. I tilknytning til denne bestemmelsen fore-slås visse endringer i angrerettsloven. Nevnte for-slag er nødvendige til gjennomføring av forbruker-kredittdirektivet.

Fire utvalgsmedlemmer foreslår å videreføregjeldende retts bestemmelse i finansavtalelovenom at renteendring overfor forbrukerkredittkun-der som hovedregel tidligst kan iverksettes seksuker etter at kredittgiveren har gitt melding til for-brukeren om endringen, og viser til at direktivetetter disse medlemmenes oppfatning ikke er tilhinder for å videreføre en slik varslingsfrist. De fireandre utvalgsmedlemmene foreslår at hovedrege-len om seks ukers varsel om renteendring blir opp-hevet og erstattet med plikt til å varsle om rente-endringen før den trer i kraft, under henvisning tilat forbrukerkredittdirektivet etter disse medlem-menes oppfatning er til hinder for å videreføre gjel-dende varslingsfrist. To av disse medlemmeneforeslår at det i stedet innføres en hovedregel omvarslingsfrist på seks uker for renteendringer vedkreditt på 600 000 kroner eller mer samt kreditt

som er sikret med pant i fast eiendom, ettersomslike kredittavtaler ikke er omfattet av forbrukerk-redittdirektivet. De to andre medlemmene foreslårfristen etter hovedregelen satt til fire uker.

Utvalget foreslår videreføring av gjeldenderetts bestemmelse i kredittkjøpsloven § 8 om atkjøperen overfor annen kredittgiver enn selgerenkan gjøre gjeldende de samme innsigelser og pen-gekrav på grunnlag av kjøpet som han kunne gjøregjeldende overfor selgeren, når kreditten er gittetter avtale mellom kredittgiver og selger. Det erenighet i utvalget om at bestemmelsen etter gjel-dende rett omfatter kjøp med kredittkort og atdirektivet ikke er til hinder for å videreføre denneløsningen. Et flertall i utvalget anbefaler at bestem-melsen videreføres med det innhold den har ettergjeldende rett, under henvisning til at dette er enviktig forbrukerbestemmelse. Et mindretall i utval-get anbefaler at bestemmelsen videreføres med etinnhold den har etter gjeldende rett, bortsett franår forbrukeren betaler med kredittkort, hvor løs-ningen etter mindretallets oppfatning som hoved-regel bør være at forbrukeren ikke kan gjøre gjel-dende innsigelser og krav fra kjøpet mot utstederav kredittkort.

Et flertall i utvalget foreslår at forskriftshjem-melen i kredittkjøpsloven § 7 om kontantinnsatsoppheves. Et mindretall i utvalget foreslår at for-skriftshjemmelen blir videreført.

Utvalget foreslår samordning av de innbyrdesnoe motstridende bestemmelsene i kredittkjøpslo-ven § 11 og finansavtaleloven §§ 53 og 54 om virk-ninger av førtidig tilbakebetaling av kreditt. Utval-get foreslår i samsvar med det som er hovedrege-len i kredittkjøpsloven § 11, at forbrukeren ved inn-frielse før forfall skal betale rente frem til betalings-dagen. Bestemmelsene i finansavtaleloven § 54 omrett for kredittgiver til å kreve erstattet tap av ren-ter eller annet vederlag ved fastrentekreditt, fore-slås videreført ved kreditt hvor det samlede kre-dittbeløpet overstiger 50 000 kroner. Disse bestem-melsene vil etter forslaget få anvendelse også foreventuell fastrentekreditt som i dag reguleres etterkredittkjøpsloven, hvor kredittkjøpsloven § 11medfører at kredittgiver ikke kan kreve erstattetrentetap som følge av eventuell førtidig tilbakebe-taling av slik eventuell fastrentekreditt.

Utvalget foreslår en ny bestemmelse om at for-brukeren ikke ved avtale med kredittgiveren kangi avkall på retten til å velge hvilket krav eller delav krav en betaling skal avregnes på. Dermed lov-festes den obligasjonsrettslige regelen om debi-tors prinsipale valgrett ved delbetaling i forbruker-forhold.


Utvalget foreslår å oppheve bestemmelsen ifinansavtaleloven § 57 fjerde ledd som presisererforbrukerbegrepet i paragrafens tredje ledd for til-

feller hvor noen stiller kausjon for gjeld pådratt avet aksjeselskap eller annet selskap med begrensetansvar.


Kapittel 3

Ulike former for og utbredelsen av kreditt

3.1 Innledning

Utvalget er i mandatet bedt om å gjøre rede foromfanget av ulike former for kreditt og andre fak-taopplysninger som er av betydning når man skalvurdere utformingen av regler om kredittavtaler.Det er presisert at utvalget i denne forbindelse skalgjøre rede for nye kredittformer som måtte værekommet til de senere år, og hvilket regelsett dissekredittformene kan anses underlagt.

Utvalget bemerker at utvalgets forslag om lov-endringer i hovedsak består av bestemmelser somer nødvendige for å gjennomføre forbrukerkreditt-direktivet. Direktivet er begrenset til å omfatte kre-ditt til forbrukere. På den annen side regulererfinansavtaleloven kapittel 3 både kreditt til forbru-kere og kreditt til næringsdrivende. Dette foreslåsvidereført. Selv om de foreslåtte endringene avbestemmelser som omfatter både forbrukerkredittog kreditt til næringsdrivende får konsekvenserogså for kreditt til næringsdrivende, er betydnin-gen av disse endringene begrenset, ettersomfinansavtaleloven kapittel 3 på de fleste punkterkan fravikes ved avtale utenfor forbrukerforhold.Nye bestemmelser om plikt til å vurdere kundenskredittverdighet og forklaringsplikt foreslåsbegrenset til å omfatte forbrukerforhold.

Utvalget har av disse grunner i hovedsak valgtå nøye seg med å innta opplysninger om de senereårs utvikling når det gjelder kreditt til forbrukere.Utvalget bygger her på redegjørelsen og viser tiltallmaterialet inntatt i Kredittilsynets rapport avfebruar 2009, «Tilstanden i finansmarkedet 2008»,for så vidt gjelder «husholdningssektoren», se sær-lig rapporten s. 29-30 og s. 55-62. Videre gjengis tallfra Finansieringsselskapenes Forening om utvik-lingen i kortbruk i årene 2002-2008.

3.2 Nærmere om de senere års utvikling innen forbrukerkreditt

Forbrukerkreditten har økt kraftig de senereårene, blant annet under gjensidig påvirkning avøkning i boligpriser, se figur 3.1.

Det har særlig vært en betydelig økning i ram-mekreditt med pant i kredittkundens bolig. Ban-kene tilbyr i stadig større grad slike kredittproduk-ter. Slike kreditter utgjorde om lag 24 prosent avboliglånene ved utgangen av 2008. Mens ordinærenedbetalingslån var 15 mrd. kroner lavere enn vedutgangen av 2007, økte rammekredittene med 97mrd. kroner. Trekkene på rammekreditter i for-hold til bevilget ramme har vært stabil over tid medi underkant av 70 prosent. Nær 95 prosent av ban-kenes (inkludert boligkredittforetak) utlån til per-sonkunder er gitt som lån med pant i bolig, se figur3.2.

Gjennomsnittlig løpetid på boliglån har økt desiste årene. Lengre løpetider gjør det mulig forkundene å ta opp større kreditter. Samtidig antarman at lengre løpetider kan bidra til å reduserefleksibiliteten dersom privatøkonomien skulle blistrammere. I undersøkelsen som ligger til grunnfor Kredittilsynets rapport var omlag hvert sjettelån gitt med avdragsfrihet mot hvert femte lån åretfør. Denne utviklingen må ses i sammenheng medden sterke veksten i etterspørselen etter ramme-kreditter. Gjennomsnittlig avdragsfrihet var 3,9 år,noe lavere enn året før.

Av Kredittilsynets tall fremgår at kun 4,1 pro-sent av boliglånene var gitt med fastrente. Av totalelån gitt fra alle banker, finansieringsforetak og stat-lige låneinstitusjoner utgjorde lån med fastrenteover ett år 3,7 prosent. Det har historisk sett være

Figur 3.1 Vekst i kreditt til husholdninger Kilde: Statistisk sentralbyrå

0

2

4

6

8

10

12

14

1999 2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009

Prosent

Kreditt til husholdninger 3-mnd glidende gjennomsnittsvekst

Vekst i kreditt til husholdninger


svært lite etterspørsel etter fastrentelån med unn-tak for perioder hvor fastrenten har vært lavereenn flytende rente. Lav andel fastrentelån gjør atnorske lånekunders privatøkonomi raskt påvirkesav endringer i markedsrenten, se figur 3.3.

Kredittilsynets undersøkelser av bankenesinformasjon til kredittkunder omfattet også spørs-mål om formålet med kredittene. Kundene kunneoppgi flere formål per lån, se figur 3.4.

Figur 3.2

-75

-50

-25

0

25

50

75

100

Rammelån Nedbet.lån Rammelån Nedbet.lån

Norske banker Banker + Boligkreditt

Mrd

. kro

ner

0

100

200

300

400

500

des.06

mar.07

jun.07

sep.07

des.07

mar.08

jun.08

sep.08

des.08

Mrd

. kro

ner

0

10

20

30

40

50

60

70

80

90

Pro

sen

t

Trukket engasjement Ubenyttet engasjement

Trukket i % av bevilget engasjement

Økning i lån med pant i bolig siste år Utvikling, rammekreditt til personkunder

Figur 3.3

12

14

16

18

20

22

24

26

Under60%

60-70% 70-80% 80-90% 90-100% Over100%

År

2008 2006 2003 2000

0 %

2 %

4 %

6 %

8 %

10 %

12 %

31.12.04 31.12.05 31.12.06 31.12.07 31.12.08

Banker og finansieringsforetakBanker, finansieringsforetak og statsbanker

Løpetid for ulike belåningsgrader Andel lån med fastrente over 1 år

Figur 3.4

0

5

10

15

20

25

30

35

Invest. ibolig

Refin. avboliglån

Oppus-sing

Fin.invest.

Bil/båt/ hytte

Nedbet.gjeld

Forbruks-utgifter

Annet

Pros

ent

2005 2006 2007 2008

0

5

10

15

20

25

30

35

Invest. ibolig

Refin. avboliglån

Oppus-sing

Fin.invest.

Bil/båt/hytte

Nedbet.gjeld

Forbruks-utgifter

Annet

Pros

ent

Rammelån Nedbetalingslån

Nedbetalingslån med pant i bolig, uvektet Anvendelsesområde for rammekreditt og nedbet.lån


30 prosent av kundene i undersøkelsen av ned-betalingslån oppga at formålet med lånet var inves-tering i bolig, herunder kjøp og/eller nybygg avegen bolig. Etter dette var refinansiering av bolig-lån det mest vanlige formålet, en andel som gradvishar økt fra 2005. Det var nedgang i andelen somoppga at lånet skulle benyttes til oppussing og kjøpav bil, båt eller hytte fra 2007. Rammekreditter bliri større grad brukt til oppussing av bolig og kjøp avbil, båt eller hytte. Bare en liten del av boliglånenebenyttes til finansielle investeringer eller nedbeta-ling av annen gjeld.

Kredittilsynet konkluderer med at en vesentligdel av lån som benyttes til forbruk, særlig kjøp avvarige forbruksvarer, trolig gis som lån med pant ibolig. I tillegg yter både banker og finansierings-selskaper rene forbrukslån. Slike lån gis i stor graduten sikkerhet, og innebærer høy kredittrisiko.Kredittilsynet har i flere år kartlagt omfanget avslike lån i et utvalg selskaper som driver med for-bruksfinansiering. Forbrukslån omfatter her bådekortbaserte kreditter og andre forbrukslån utensikkerhet. Selskapene i utvalget tilbyr ulike pro-dukter, bl.a. kredittkort med inntil 100 000 kroner ikreditt, samt kreditter uten sikkerhet i størrelses-orden 10 000 til 350 000 kroner. Det kan også fore-komme høyere lånebeløp. Den effektive renten pådisse lånene er avhengig av lånets størrelse og til-bakebetalingstid vil kunne variere mye. I 2008bestod utvalget av 15 selskaper, hvorav 6 finansie-ringsselskaper som i hovedsak driver med for-brukslån. Utlån fra disse selskapene utgjorde 27prosent av finansieringsselskapenes totale utlån tilpersonkunder. I tillegg inngår 9 banker samt enhe-ter i banker og finansieringsselskaper i utvalget.

Omfanget av rene forbrukslån har økt hvert årfra 2003 og til 2008. Det var en klar økning i tap ogmislighold fra 2007 til 2008, ifølge Kredittilsynetspesielt i siste kvartal av 2008. Nivået på bokførtetap og mislighold knyttet til forbrukslån lå på ethøyere nivå enn for banker og finansieringsselska-per generelt, se tabell 3.1. Utvalget understreker atKredittilsynets tall baserer seg på et utvalg av fore-tak som driver med forbruksfinansiering.

Om finansiell sårbarhet i husholdningssekto-ren uttaler Kredittilsynet at husholdningenesbrutto gjeld – som også påpekt innledningsvisunder dette punktet - har økt kraftig de siste årene,drevet av sterk vekst i boligprisene, gunstige kon-junkturer og lav rente. Gjeldsveksten har værtbetydelig høyere enn inntekstveksten. Dette harført til en kraftig oppgang i gjeldsbelastningen.Veksten har avtatt siden midten av 2007, fra et høytnivå. Husholdningenes gjeld, målt som andel avdisponibel inntekt, utgjorde nær 200 prosent vedutgangen av 2008 i følge tall fra Norges Bank. Nor-ges Bank har også laget fremskrivinger av utviklin-gen i gjeldsbelastning. Forutsetninger om at øko-nomien utvikler seg som i Pengepolitisk rapport 3/2008, der styringsrenten er antatt å ligge i overkantav 4 prosent ved utgangen av 2011, er lagt til grunn.Beregningene viser at gjeldsbelastningen forven-tes å avta svakt i samme periode, og vil ligge pårundt 190 prosent ved utgangen av 2011. Referan-sebanen for styringsrenten ble imidlertid nedjus-tert i desember 2008 som følge av den internasjo-nale finanskrisens negative impulser på den nor-ske økonomien, og rentebelastningen antas å fallesterkere enn gjeldsbelastningen

Det er store forskjeller mellom ulike grupperav husholdninger. Både gjelden og renteutgifteneer høyest i de yngste aldersgruppene som etable-rer seg i boligmarkedet. Tall fra Statistisk sentral-byrå viser at gjennomsnittsgjelden for personermellom 25 og 34 år som eier egen bolig var over 1mill. kroner i 2007, mens tilsvarende tall for sammealdersgruppe som ikke eier bolig var i underkantav 400 000 kroner. Dersom en sammenlignergjeldsveksten i perioden 2001–2007 for de to grup-peringene, er de nær 70 prosent for begge.

Utvalget viser videre til tall fra Finansierings-selskapenes Forening om utviklingen i kortbruk iårene 2002-2008. Utvalget bemerker at de gjengittetallene er bruttotall som også omfatter kort ibedriftsmarkedet. Ytterligere tallmateriale, mednærmere spesfikasjoner, er tilgjengelig fra forenin-gens hjemmeside på internett: www.finfo.no

* Vekstraten i 2003 og 2004 var påvirket av at ett selskap reduserte utlånene i denne perioden.

Tabell 3.1 Utviklingen i forbrukslån i et utvalg selskaper

2003 2004 2005 2006 2007 2008

Forbrukslån (mill. kr) 20 816 22 823 26 276 31 057 36 925 43 122Vekst % (12 mnd.)* 7,4 9,6 15,1 18,2 18,9 16,8Bokførte tap (mill. kr) 574 398 382 253 339 903Tap i % av forbrukslån 2,8 1,7 1,5 0,8 0,9 2,1


Statistikken viser kort for perioden 2002-2008og omfatter kort fra følgende foretak: DnB NORKort, Diners, Entercard, Europay, GE MoneyBank, Ikano, Nordea, SEB Kort, Handelsbanken,Terra Kort og Teller.

Tallene viser en omfattende økning i antallutstedte kort, antall transaksjoner og omsetning,og da slik at økningen særlig gjelder internasjonalekredittkort.

Tabell 3.2 Antall kort: (tusen)

2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009

Internasjonale betalingskort 526 552 597 708 832 987 1 061Internasjonale kredittkort 896 1 227 1 528 1 812 2 534 2 950 3 548Nasjonale kredittkort 1 123 1 137 1 263 968 761 794 886Internasjonale debetkort 3 850 4 075 4 579 4 210 4 474 4 726 5 048

Sum antall kort 6 395 6 991 7 967 7 698 8 601 9 457 10 543

Tabell 3.3 Antall transaksjoner (tusen)

2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009

Internasjonale betalingskort 16 895 17 532 18 948 20 040 22 436 30 772 33 369Internasjonale kredittkort 11 368 16 547 20 446 26 042 33 593 42 028 55 371Nasjonale kredittkort 1 659 1 963 1 750 1 401 1 125 915 919Internasjonale debetkort 46 165 50 359 60 344 66 696 71 242 106 715 118 397

Sum antall transaksjoner 76 087 86 401 101 488 114 179 128 396 180 430 208 056

Tabell 3.4 Omsetning: (mill)

2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009

Internasjonale betalingskort 19 045 18 708 20 370 21 355 24 267 33 958 37 668Internasjonale kredittkort 13 155 16 844 20 245 24 867 32 298 39 069 51 603Nasjonale kredittkort 3 350 3 285 2 478 2 528 2 143 2 112 2 105Internasjonale debetkort 30 176 33 298 37 510 39 721 41 044 58 657 65 679

Sum omsetning 65 726 72 135 80 603 88 471 99 752 133 796 157 055

Tabell 3.5 Snitt omsetning pr. transaksjon (kr.)

2003 2004 2005 2006 2007 2008

Internasjonale betalingskort 1 067 1 075 1 066 1 082 1 104 1 129Internasjonale kredittkort 1 018 990 955 961 930 932Nasjonale kredittkort 1 673 1 416 1 804 1 905 2 308 2 291Internasjonale debetkort 661 622 596 576 550 555

Sum antall transaksjoner 835 794 775 777 742 755


Tabell 3.6 Definisjoner av kort (gjengis fra Finansieringsselskapenes Forening):

Internasjonale betalingskort => Betalingskort med internasjonal bærer med inntil «45 dagers» utset-telse - ingen revolverende kreditt tilknyttet

Internasjonale kredittkort => (Eksempelvis DnB Mastercard med «45 dagers» utsettelse med tilknyt-tet revolverende kreditt

Innenlandske kredittkort => Kredittkort med nasjonal bærer (Eksempelvis Ikano Finans)Internasjonale debetkort => (Eksempelvis debetkort med Cirrus/Maestro - utstedt av Europay

Norge i samarbeid med med bankene


Kapittel 4

Særskilt om fullharmonisering og rekkevidden av forbrukerkredittdirektivets fullharmonisering

4.1 Hva innebærer fullharmonisering?

Forbrukerkredittkjøpsdirektivet er et fullharmoni-seringsdirektiv. Dette fremkommer bl.a. av artik-kel 22 nr. 1, som lyder slik:

«I det omfang dette direktiv indeholder harmo-niserede bestemmelser, kan medlemsstaterneikke i national ret bibeholde eller indførebestemmelser, der fraviger dem, der er fastsat idette direktiv.»

Siktemålet er med andre ord å oppnå fellesregler for visse aspekter av medlemsstatenes regu-lering av forbrukerkreditt. I fortalens punkt 9 heterdet at fullharmonisering «er nødvendig for at sikre,at alle forbrugere i Fællesskabet nyder sammehøje grad af beskyttelse af deres interesser og forat skabe et ægte indre marked».

Konsekvensen av fullharmoniseringen er i hen-hold til artikkel 22 nr. 1 at medlemsstatene ikkekan beholde eller innføre regler som fravikerreglene i direktivet. I den utstrekning det er taleom fullharmonisering, kan medlemsstatene altsåikke beholde eller innføre regler som er strengereeller lempeligere enn direktivreguleringen.

I fortalens punkt 9 blir det presisert at dissebegrensningene bare gjelder på de områder hvordet er fastsatt harmoniserte bestemmelser i direk-tivet. Som eksempler på aspekter ved kredittavta-ler som ikke er regulert i direktivet og som derforikke er gjenstand for fullharmonisering, nevnesbestemmelser om at selgeren og kredittgiver hef-ter solidarisk, og bestemmelser om annullering avkjøpsavtaler. I fortalens punkt 30 blir det på gene-relt grunnlag gitt uttrykk for at direktivet ikkeregulerer «aftaleretslige spørgsmål i forbindelsemed kreditaftalers gyldighed», og at medlemssta-tene derfor har frihet med hensyn til å regulerebl.a. hvor lenge et tilbud om kreditt skal være bin-dende.

For visse typer kredittavtaler er det slik at bareenkelte av direktivets bestemmelser kommer tilanvendelse, se artikkel 2 nr. 3 og 4. I slike tilfeller

kunne man tenke seg at medlemsstatene haddeanledning til å gi også andre direktivbestemmelseranvendelse på den aktuelle typen kredittavtale. Ifortalens punkt 11 heter det imidlertid at medlems-statene i slike tilfeller «ikke [kan] vedtage nationallovgivning til gennemførelse af andre bestemmel-ser i dette direktiv». Tilsvarende fremkommer forøvrig implisitt av artikkel 2 i.f. I fortalens punkt 11blir det dessuten presisert at medlemsstatene ideres nasjonale lovgivning har anledning til å«regulere de aspekter af sådanne typer kreditafta-ler, der ikke harmoniseres ved dette direktiv».

Når det så gjelder kredittavtaler som faller heltutenfor direktivets virkeområde – f.eks. kredittav-taler som gjelder beløp under 200 Euro eller over75 000 Euro, jf. artikkel 2 nr. 2 bokstav c) – harmedlemsstatene anledning til å beholde eller inn-føre nasjonal lovgivning som svarer til direktivetsbestemmelser.

4.2 Rekkevidden av forbrukerkreditt-direktivets fullharmonisering

4.2.1 InnledningPå bakgrunn av det foregående kan det legges tilgrunn at fullharmoniseringens rekkevidde grovttegnet er betinget av besvarelse av to spørsmål:

For det første må det avklares hva som menesmed «kreditaftaler» i direktivets forstand. Dette eret spørsmål om direktivets virkeområde, jf. artik-kel 2 nr. 1 hvor det er bestemt at direktivet «finderanvendelse på kreditaftaler». I denne sammenhengmå det naturlig nok også ses hen til bestemmelseni artikkel 2 nr. 2, hvor det gis en liste over kreditt-avtaler som faller utenfor direktivets regulering, sepunkt 4.2.2.

For det andre må det avklares hvilke aspekterav slike kredittavtaler som blir regulert i direktivet,se punkt 4.2.3. Aspekter som ikke blir regulert idirektivet, er ikke gjenstand for fullharmonisering.


4.2.2 Forbrukerkredittdirektivets virkeområde

I artikkel 2 nr. 1 er det som nevnt bestemt at direk-tivet kommer til anvendelse på «kreditaftaler». Iartikkel 3 bokstav c) er «kreditaftale» definert slik:

«en aftale, hvorved en kreditgiver yder ellergiver tilsagn om at yde en forbruger kredit iform af henstand med betalingen, lån elleranden tilsvarende form for finansiell facilitet,undtagen aftaler om løbende levering af tjenes-teydelser eller varer af samme art, hvor forbru-geren betaler for ydelserne eller varerne i rater,så længe de leveres»

Det er altså tale om avtaler om kreditt «i formav henstand med betalingen, lån eller anden tilsva-rende form for finansiell facilitet». Dette er en vidt-favnende definisjon som bl.a. omfatter kredittkjøpog vanlige lån. For en nærmere analyse av artikkel3 bokstav c), vises det til fremstillingen i punkt5.1.2.

Det er ikke slik at alle «kreditaftaler» i direkti-vets forstand omfattes av direktivet og fullharmoni-seringen. Én avgrensning følger allerede av unnta-ket i definisjonen av kredittavtale i artikkel 3 bok-stav c), noe som strengt tatt medfører at det ikke ertale om en kredittavtale i direktivets forstand. Iartikkel 3 bokstav c) blir det nemlig presisert at«aftaler om løbende levering af tjenesteydelsereller varer af samme art, hvor forbrugeren betalerfor ydelserne eller varerne i rater, så længe de leve-res», ikke er kredittavtaler i direktivets forstand.Denne avgrensningen av direktivets virkeområdeomfatter f.eks. forsikringsavtaler hvor forsikringenblir betalt i månedlige rater, jf. fortalens punkt 12.Samme sted blir det angitt som begrunnelse forunntaket at slike kredittavtaler «kan være megetforskellige fra de kreditaftaler, som er omfattet afdette direktiv, med hensyn til de berørte aftalepar-ters interesser og vilkårene for og udførelsen aftransaktionerne».

Videre blir det i artikkel 2 nr. 2 bokstav a) til l)listet opp kredittavtaler som faller utenfor direkti-vets virkeområde. I bokstav a) og b) blir detavgrenset mot følgende kredittavtaler:

– «kreditaftaler, som er sikret enten ved panteller ved en anden sammenlignelig sikker-hedsstillelse, der almindeligvis anvendes ien medlemsstat i forbindelse med fast ejen-dom, eller som er sikret i form af en ret-tighed relateret til fast ejendom»

– «kreditaftaler som har til formål at finansi-ere erhvervelsen eller bevarelsen af ejen-domsretten til grundarealer ...»

Artikkel 2 nr. 1 i direktiv 87/102/EØF, som ergjennomført i kredittkjøpsloven, inneholder en til-svarende regulering: Direktivet får ikke anven-delse på kredittavtaler hvis hovedformål er åerverve eiendomsrettigheter til grunn eller til enbygning som er eller skal bli oppført, og kredittav-taler hvis formål er å modernisere eller utbedre enbygning.

Begrunnelsen for unntaket i artikkel 2 nr. 2bokstav a) er i henhold til fortalens punkt 14 at kre-ditt sikret med pant i fast eiendom er en «specifik»type kreditt. Det blir for øvrig presisert i fortalenspunkt 14 at unntaket i artikkel 2 nr. 2 bokstav b)ikke omfatter kredittavtaler hvis formål er vedlike-hold av og påkostninger på eksisterende bygning.Det må følgelig foretas en grensedragning mellomkredittavtaler hvis formål er finansiering av erverveller bevaring av eiendomsrett til fast eiendom, ogkredittavtaler hvis formål er vedlikehold og påkost-ninger på eksisterende bygninger, som omfattes avdirektivet.

I artikkel 2 nr. 2 bokstav c) blir det foretatt enavgrensning av direktivets virkeområde basert påkredittbeløpets størrelse. Det heter her at direkti-vet ikke kommer til anvendelse på «kreditaftalermed et samlet kreditbeløp på under 200 EUR ellerpå over 75 000 EUR».

I artikkel 2 nr. 2 bokstav d) heter det at direkti-vet ikke får anvendelse på «leje- eller leasingaftaler,hvor der ikke er fastsat nogen pligt til at købe afta-legenstanden ...». Til sammenligning het det idirektiv 87/102/EØF artikkel 2 nr. 1 bokstav b) atdirektivet ikke omfattet «leieavtaler, unntatt når debestemmer at eiendomsretten til slutt skal gå overtil leietakeren».

En ytterligere avgrensning fremkommer iartikkel 2 nr. 2 bokstav e), hvor det heter at direk-tivet ikke får anvendelse på «kreditaftaler i form afkassekreditt, ifølge hvilke kreditten skal betales til-bage inden en måned». På dette punktet må detlikevel ses hen til artikkel 6 nr. 5, hvor det blir fast-slått en pre-kontraktuell opplysningsplikt ved kre-dittavtaler som er omhandlet i artikkel 2 nr. 2 bok-stav e).

En mulig begrunnelse for denne avgrensnin-gen i artikkel 2 nr. 2 bokstav e), er at slike kreditt-avtaler typisk medfører relativt små kredittkostna-der. Avgrensningen i artikkel 2 nr. 2 bokstav f) kanderfor betraktes som en slags forlengelse avbestemmelsen i bokstav e). I bokstav f) heter det atdirektivet ikke får anvendelse på «kreditaftaler,hvor kreditten ydes rentefrit og uden andreomkostninger, og kreditaftaler, ifølge hvilke kredit-ten skal betales tilbage inden tre måneder, og somkun er forbundet med ubetydelige omkostninger».


I henhold til fortalens punkt 13 er det i denne sam-menheng tenkt bl.a. på «købekort med henstandmed betalingen, hvor kreditten skal betales inden-for tre måneder, og der kun skal betales ubetyde-lige omkostninger».

Direktiv 87/102/EØF artikkel 2 nr. 1 bokstavc) og d) inneholder tilsvarende avgrensninger:

«Dette direktiv får ikke anvendelse på kredittsom ytes eller stilles til rådighet uten at detbetales renter eller andre kostnader ... kreditt-avtaler der det ikke belastes renter, på det vil-kår at forbrukeren samtykker i å tilbakebetalekreditten ved en enkelt innbetaling.»

I artikkel 2 nr. 2 bokstav g) til l) fremkommerfølgende avgrensninger av direktivets virkeom-råde:

– «kreditaftaler, hvor kreditten ydes af en ar-bejdsgiver til sine ansatte som led i en bibe-skæftigelse, rentefrit eller med årlige om-kostninger i procent lavere end dem på mar-kedet ...»;

– «kreditaftaler, som er indgået med et inves-teringsselskab som defineret i artikel 4, stk.1, i Europa-Parlamentets og Rådets direktiv2004/39/EF af 21. april 2004 om markederfor finansielle instrumenter, eller med etkreditinstitut som defineret i artikkel 4 i di-rektiv 2006/48/EF ...»;

– «kreditaftaler, som er resultatet af et forligindgået for retten eller et andet ved lov befø-jet organ»;

– «kreditaftaler, som vedrører gratis hen-stand med betalingen af en eksisterendegæld»;

– «kreditaftaler, ved hvis indgåelse forbruge-ren skal deponere en genstand som sikker-hed hos kreditgiveren ...»;

– «kreditaftaler, som vedrører lån bevilget tilen begrænset offentlighed i henhold til lov-bestemmelse med et almennyttigt sigte ogtil en lavere rente end den gældende mar-kedsrente ...».

I artikkel 2 nr. 3 og 4 er det bestemt at bareenkelte av direktivets bestemmelser kommer tilanvendelse på nærmere angitte kredittavtaler. Deter ikke anledning til å gi andre direktivbestemmel-ser enn de som er opplistet i nr. 3 og 4, anvendelsepå slike, nærmere angitte kredittavtaler. Dette eren konsekvens av fullharmoniseringen, jf. fremstil-lingen i punkt 4.1. Bestemmelsene i nr. 3 og 4 erantagelig begrunnet i en avveining av hensynet tilbeskyttelse av forbrukerne og ønsket om ikke ålegge for stor byrde på kredittgiverne, sml. forta-lens punkt 23.

Artikkel 2 nr. 3 gjelder «kreditaftaler i form afkassekredit, hvor kreditten skal betales tilbage påanfordring eller inden tre måneder». En rekke avdirektivets bestemmelser kommer til anvendelsepå slike kredittavtaler, men altså ikke alle. Foreksempel gjelder ikke artikkel 14 om angrerett.Hvis kreditten skal tilbakebetales innen en måned,faller avtalen som nevnt utenfor direktivets virke-område.

Artikkel 2 nr. 4 gjelder «kreditaftaler i form afovertræk». For slike avtaler gjelder utelukkendeartikkel 1, 2, 3, 18, 20 og artikkel 22 til 32. På dennebakgrunn fremstår det som viktig å skille klartmellom «kreditaftaler i form af kassekreditt» og«kreditaftaler i form af overtræk». Se punkt 5.12.

I artikkel 2 nr. 5 er det en bestemmelse om atmedlemsstatene

«kan bestemme, at kun artikel 1-4, artikel 6[m.fl.] finder anvendelse på kreditaftaler derindgås af en organisation ... som er oprettet tilgensidig fordel for sine medlemmer ... somikke skaber fortjeneste for andre end sine med-lemmer som oppfylder et socialt formål, derkræves i henhold til national lov ...».

Her blir medlemsstatene gitt en valgfrihet i for-bindelse med gjennomføringen. Hvis valgfrihetenikke blir benyttet, vil direktivet på vanlig måtekomme til anvendelse på slike kredittavtaler.

Tilsvarende gjelder i relasjon til kredittavtalersom omhandlet i artikkel 2 nr. 6. Her heter det atmedlemsstatene

«kan bestemme, at kun artikel 1-4, artikel 6[m.fl.] finder anvendelse på kreditaftaler, ifølgehvilke kreditgiveren og forbrugeren aftalerhenstand med betalingen ... såfremt forbruge-ren allerede har misligholdt den oprindeligekreditaftale og hvor ... sådanne ordninger kanforventes at afværge en retssag om pågæl-dende misligholdelse ...».

For øvrig blir det bestemt i artikkel 2 nr. 6 atdersom den aktuelle avtalen i realiteten er en «kre-ditaftale i form af kassekreditt, hvor kreditten skalbetales tilbage på anfordring eller inden tre måne-der» (artikkel 2 nr. 3), så vil bestemmelsene nevnti artikkel 2 nr. 3 komme til anvendelse.

4.2.3 Om hvilke aspekter ved kredittavtaler som blir regulert i forbrukerkreditt-direktivet, og som derfor omfattes av fullharmoniseringen

I dette punktet skal det gis en oversikt over hvilkeaspekter ved kredittavtaler som blir regulert idirektivet, og som derfor er gjenstand for fullhar-


monisering, jf. fremstillingen i punkt 4.1. Den nær-mere behandlingen av de enkelte aspektene vil bliforetatt senere, se punkt 5.

Ser man hen til direktivets kapitteloverskrifter,fremgår det at direktivet regulerer Formål, anven-delsesområde og definitioner (kapittel I), Oplysnin-ger og praksis forud for indgåelse af kreditaftalen(kapittel II), Adgang til databaser (kapittel III),Oplysninger og rettigheder i forbindelse med kreditaf-taler (kapittel IV), Årlige omkostninger i procent(kapittel V), Kreditgivere og kreditformidlere (kapit-tel VI), Gennemførelsesbestemmelser (kapittel VII),Overgangsbestemmelser og afsluttende bestemmelser(kapittel VIII).

Definisjonene i kapittel I omfatter ikke barebegreper som vedrører direktivets virkeområde,f.eks. «kreditaftale», men også begreper som knyt-ter an til aspekter ved kredittavtaler som blir nær-mere regulert i direktivet, f.eks. begrepet «årligeomkostninger i procent». Samlet sett blir definisjo-nene viktige for å avklare fullharmoniseringensrekkevidde.

Kapittel II inneholder bestemmelser som har-moniserer opplysningsplikt, forklaringsplikt ogkravet til vurdering av forbrukers kredittverdig-het. Det er tale om plikter som må oppfylles før kre-dittavtale blir inngått. Artikkel 4 inneholder enbestemmelse om opplysningsplikt ved markedsfø-ring av kredittavtaler. Artikkel 5 omhandler opplys-ningsplikt forut for inngåelse av kredittavtale.Artikkel 6 omhandler opplysningsplikt forut forinngåelse av «kreditaftale ... som omhandlet i arti-kel 2, stk. 3, 5 eller 6», dvs. kredittavtale i form av«kassekreditt, hvor kreditten skal betales tilbagepå anfordring eller inden tre måneder», «kreditaf-taler, der indgås af en organisation ...» og kredittav-taler som inngås i tilfeller hvor forbrukeren alle-rede har misligholdt den opprinnelig kredittavtale.Opplysningsplikten etter artikkel 5 og 6 påhvilerkredittgiveren og eventuell kredittformidler. Iartikkel 7 blir det bestemt at kravene i artikkel 5 og6 ikke gjelder for vare- og tjenesteleverandørersom «accessorisk optræder som kreditformid-lere». I fortalens punkt 24 sies det at leverandørerkan sies å opptre aksessorisk som kredittformid-lere «hvis deres virksomhed som kreditformidlereikke er hovedformålet med deres erhvervsmæs-sige virksomhed».

Etter artikkel 8 er kredittgiveren forpliktet til åvurdere forbrukerens kredittverdighet på grunn-lag av fyllestgjørende opplysninger. Dersom det ernødvendig, skal opplysningene fremskaffes vedsøk i relevant database.

Bestemmelsen i artikkel 8 om plikt til å vurderekredittverdighet på grunnlag av fyllestgjørende

opplysninger, blir fulgt opp i artikkel 9 (kapittelIII), som i nr. 1 bestemmer følgende:

«Hver medlemsstat sikrer i forbindelse medgrænseoverskridende kredit, at kreditgiverefra andre medlemsstater har adgang til de data-baser, der anvendes på medlemsstatenesområde til at vurdere forbrugeres kreditvær-dighed. Vilkårene for adgang skal være ikke-diskriminerende.»

Kapittel IV om opplysninger og rettigheter i for-bindelse med kredittavtaler omfatter artikkel 10 til18, og er det mest omfangsrike kapitlet i direktivet.

Artikkel 10 omhandler krav til en kredittavtalesform og innhold. I artikkel 10 nr. 2 blir det listetopp hva en «kreditaftale» klart og konsist skal angi.I artikkel 10 nr. 5 oppstilles lempeligere krav tilavtalens innhold i forbindelse med visse kredittav-taler i form av «kassekredit», jf. artikkel 2 nr. 3.

Artikkel 10 inneholder ingen særskilt regule-ring av virkningene av at den enkelte kredittavtaleikke inneholder de opplysninger den skal etterdirektivet. Heller ikke bestemmelsene i artikkel 4,5 og 6 om markedsføring av kredittavtaler og pre-kontraktuell opplysningsplikt inneholder særskiltregulering av rettsvirkningene av at tilstrekkeliginformasjon ikke er gitt. Artikkel 23 bestemmer atmedlemsstatene skal fastsette effektive, proporsjo-nale og avskrekkende sanksjoner.

Etter artikkel 11 og 12 nr. 2 skal forbrukerenunderrettes om endring i nominell rente før end-ringen blir iverksatt, mens artikkel 12 nr. 1 stillerkrav om at forbrukeren med jevne mellomrom skalgis kontoutskrift i tilfeller hvor kredittavtalen ved-rører rammekreditt.

Artikkel 13 gir forbrukeren rett til å si opp tids-ubegrenset kredittavtale. Bestemmelsen tillaterogså at partene avtaler en tilsvarende rett for kre-dittgiveren og rett for kredittgiveren til å bringe tilopphør forbrukerens rett til å utnytte en kredittmu-lighet i henhold til en tidsubegrenset kredittavtale.Artikkel 14 regulerer forbrukerens angrerett.Denne angreretten er ikke betinget av fjernsalgeller salg utenfor fast forretningssted. I artikkel 16er det regler om forbrukerens førtidige tilbakebe-taling.

Artikkel 15 omhandler i hovedsak forbruke-rens krav og innsigelser mot annen kredittgiverenn selger av varer eller tjenester, mens artikkel 17har enkelte regler vedrørende overdragelse av kre-dittgiverens rettigheter til tredjemann.

Endelig er det i kapittel IV en bestemmelse omsåkalt «overtræk», se artikkel 18. «Overtræk» blirdefinert i artikkel 3 bokstav e).


Kapittel V består av en bestemmelse – artikkel19 om beregning av årlige omkostninger i prosent(effektiv rente). Bestemmelsen må ses i sammen-heng med utfyllende bestemmelser i vedlegg tildirektivet.

Kapittel VI består av to bestemmelser. Etterartikkel 20 skal medlemsstatene sikre at kredittgi-veres virksomhet blir overvåket av et uavhengigorgan. Artikkel 21 skisserer enkelte særlige for-pliktelser for såkalte «kreditformidlere», jf. defini-sjonen i artikkel 3 bokstav f).

I kapittel VII er det bestemmelser bl.a. om hvafullharmonisering innebærer, herunder om direk-tivets ufravikelige karakter (artikkel 22), om sank-sjoner (artikkel 23) og om medlemsstatenes plikttil å sikre at det finnes prosedyrer for utenrettsligetvisteløsning.

I kapittel VIII er det en bestemmelse om atdirektiv 87/102/EØF blir opphevet med virkningfra 12. mai 2010 (artikkel 29), i tillegg til bestem-melser om overgangsregler (artikkel 30) og direk-tivets ikfrafttreden (artikkel 31).


Kapittel 5

Utvalgets vurderinger vedrørende gjennomføringen av forbrukerkredittdirektivet

5.1 Virkeområde. Definisjoner

5.1.1 Generelt. Samordning av kredittkjøps-loven og finansavtaleloven

Etter artikkel 2 nr. 1 finner direktivet anvendelsepå «kreditaftaler»». En kredittavtale i direktivetsforstand er i henhold til artikkel 3 bokstav c)

«en aftale, hvorved en kreditgiver yder ellergiver tilsagn om at yde en forbruger kredit iform af henstand med betalingen, lån elleranden tilsvarende form for finansiel facilitet,undtagen aftaler om løbende levering af tjenes-teydelser eller varer af samme art, hvor forbru-geren betaler for ydelserne eller varerne i rater,så længe de leveres».

Kredittavtale i direktivets forstand omfatterkredittsituasjoner som faller inn under henholds-vis kredittkjøpslovens og finansavtalelovens virke-område, jf. særlig finansavtalelovens kapittel 3.Spørsmålet er om det i forbindelse med gjennom-føringen av forbrukerkredittdirektivet er hensikts-messig å samordne kredittkjøpsloven og finansav-taleloven kapittel 3 med tilknyttede forskrifter.

I denne vurderingen tar utvalget utgangspunkti at eksisterende lovstruktur dels er historisk betin-get. Kredittkjøpsloven er historisk sett et resultatav et behov for lovregulering av avbetalingskjøp.Da kredittkjøpsloven ble vedtatt ble det ikke fore-tatt en mer helhetlig vurdering av ulike kredittsitu-asjoner. Etter hvert, og særlig i og med finansavta-leloven, har lovgivningen blitt betydelig utvidet irelasjon til finansinstitusjoners kredittgivning.Allerede dette medfører at det er naturlig å vurderesamordning av lovene.

Ser man dette i sammenheng med at forbruker-kredittdirektivet er et fullharmoniseringsdirektiv,kan utvalget ikke se annet enn at kredittavtalere-glene i kredittkjøpsloven og finansavtaleloven børsamordnes. Innenfor fullharmoniseringens rekke-vidde, som omfatter kredittsituasjoner som ettergjeldende rett faller inn under både kredittkjøpslo-ven og finansavtaleloven kapittel 3, vil det ikkevære rom for nasjonale myndigheter å vedta andreløsninger enn direktivets. Opprettholdelse av

dagens lovstruktur med to lover, vil føre til at derespektive lovene inneholder en rekke likelydendebestemmelser. Samordning vil videre motvirke til-feldige og utilsiktede forskjeller i reguleringen avmer eller mindre beslektede kredittyper som vilkunne oppstå ved å regulere kredittavtaler i tolover. Utvalget er av den oppfatning at kredittavta-ler som i dag omfattes av finansavtaleloven kapittel3 og kredittavtaler som i dag omfattes av kreditt-kjøpsloven, langt på vei reiser samme rettsspørs-mål og at løsningene i mange tilfeller bør være desamme. Behovet for særskilte løsninger forenkelte kredittavtaler, for eksempel i forbindelsemed avtaler om kredittfinansiering som inngåsmellom selger og annen kredittgiver, vil kunne iva-retas ved å vedta særlige bestemmelser som regu-lerer slike tilfeller, se for eksempel artikkel 15 ogpunkt 5.10. Ved at reglene blir lettere tilgjengeligvil slik samordning dessuten ha en pedagogiskeffekt.

Utvalget foreslår etter dette at direktivbestem-melsene blir gjennomført i finansavtaleloven kapit-tel 3, hvor overskriften foreslås endret fra «Låneav-taler» til «Kredittavtaler». Utvalget foreslår ogsånoen mindre endringer i lovens kapittel 2, 5 og 6,også disse for å gjennomføre direktivet.

Ettersom finansavtaleloven kapittel 3 etterutvalgets forslag blir et kapittel om kredittavtaler,på samme måte som gjeldende kapittel 3 omhand-ler låneavtaler, har utvalgets arbeid også omfattetaspekter ved kredittavtaler som ikke er gjenstandfor regulering i forbrukerkredittdirektivet. Utval-get foreslår at finansavtaleloven kapittel 3 i likhetmed gjeldende rett, skal omfatte både forbrukerk-reditt og kreditt til næringsdrivende. Utvalget harellers gjennomgått de av bestemmelsene i finans-avtaleloven kapittel 3 som omhandler forhold somikke er regulert i direktivet, i lys av den utvidelseav virkeområdet for finansavtaleloven kapittel 3som følger av at dette kapittelet skal omfatte kre-dittavtaler som i dag omfattes av kredittkjøpsloven.Det er da nødvendig å vurdere for eksempel finans-avtalelovens regler om førtidig forfall i lys av kre-dittkjøpslovens regler om førtidig forfall. Endelig


har utvalget sett på bestemmelser i kredittkjøpslo-ven som faller utenfor fullharmoniseringens rekke-vidde, herunder bestemmelsene om salgspant.Utvalgets forslag på dette punktet går i hovedsakut på å flytte bestemmelsene til tvangsfullbyrdel-sesloven kapittel 9.

I det følgende skal det redegjøres nærmere fordirektivets virkeområde og utvalgets forslag knyt-tet til virkeområdet for reglene som blir foreslått.Utvalget ser først på reglenes saklige virkeområde(punkt 5.1.2). Deretter omtales plikt- og rettighets-subjekter (punktene 5.1.3 og 5.1.4). Avslutnings-vis, i punkt 5.1.5, redegjøres noe nærmere forutvalgets forslag til definisjonskatalog i finansavta-leloven kapittel 3.

5.1.2 Saklig virkeområde5.1.2.1 Oversikt

Etter artikkel 2 nr. 1 finner direktivet anvendelsepå «kreditaftaler». En kredittavtale i direktivets for-stand er i henhold til artikkel 3 bokstav c)

«en aftale, hvorved en kreditgiver yder ellergiver tilsagn om at yde en forbruger kredit iform af henstand med betalingen, lån elleranden tilsvarende form for finansiel facilitet,undtagen aftaler om løbende levering af tjenes-teydelser eller varer af samme art, hvor forbru-geren betaler for ydelserne eller varerne i rater,så længe de leveres».

En kredittavtale i direktivets forstand er medandre ord en avtale om kreditt mellom en kredittgi-ver og en forbruker. Begrepene «kreditgiver» og«forbruger» knytter an til spørsmålet om plikt- ogrettighetssubjekt, og blir behandlet nærmere ned-enfor.

Bestemmelsene i artikkel 2 nr. 2 til 6 trekkernærmere grenser for hvilke kredittavtaler som helteller delvis er omfattet av direktivets regulering .For så vidt gjelder kredittavtaler som nevnt i artik-kel 2 nr. 2, hvor direktivet lister opp hvilke kreditt-avtaler som ikke omfattes av direktivet, har nasjo-nale myndigheter frihet til å vedta at en eller flereav disse avtalene helt eller delvis skal omfattes avbestemmelsene gitt til gjennomføring av direkti-vet.

Utvalget foreslår lovregulering som medførerat kredittavtaler som nevnt i artikkel 2 nr. 2 bokstavd), g), i) og j), faller utenfor virkeområdet til finans-avtaleloven kapittel 3. Når det gjelder avtaler somnevnt i artikkel 2 nr. 2 bokstav d), dvs. leie- og leas-ingavtaler hvor det ikke er fastsatt plikt for leierentil å bli eier, foreslår utvalget at forskriftshjemme-len i kredittkjøpsloven § 29 blir videreført.

Utvalget foreslår at kredittavtalene nevnt iartikkel 2 nr. 2 bokstav a) og b), som blant annetomfatter lån til kjøp av bolig, i hovedsak blir under-lagt bestemmelsene som gjennomfører direktivet.Se nærmere i punkt 5.1.2.3 nedenfor.

Utvalget foreslår også at kredittavtaler somnevnt i artikkel 2 nr. 2 bokstav c) blir underlagtbestemmelsene som gjennomfører direktivet.Dette er kredittavtaler med et samlet kredittbeløppå under 200 Euro eller på over 75 000 Euro. Utval-get ser ingen grunn til å unnta kredittavtaler medet samlet kredittbeløp på over 75 000 Euro fra vir-keområdet til finansavtaleloven kapittel 3, blantannet fordi slike kredittavtaler allerede i dag erregulert i finansavtaleloven kapittel 3 og fordi deter behov for å videreføre slik regulering. Utvalgethar vurdert om kredittavtaler med et samlet kre-dittbeløp på under 200 Euro skal unntas fra lovensvirkeområde, men har kommet til at dette ikke erønskelig. I denne sammenheng vises til at forbru-kervernhensyn gjør seg gjeldende også ved slikesmålån; her kan man f.eks. tenke seg såkalt «sms-lån» hvor kredittkunden får tilgang til et lite kre-dittbeløp ved å akseptere tilbud ved bruk av sms.For øvrig er det ingen tradisjon i norsk rett for åunnta slike smålån fra relevant lovregulering.

Videre foreslår utvalget at kredittavtaler somnevnt i artikkel 2 nr. 2 bokstav h) blir underlagtregulering i finansavtaleloven kapittel 3. Det er hertale om kredittavtaler inngått med nærmereangitte verdipapirforetak eller kredittinstituttermed sikte på å gjøre det mulig for en investor åinvestere i finansielle instrumenter, og hvor verdi-papirforetaket eller kredittinstituttet er involvert iden aktuelle transaksjonen. Etter verdipapirhan-delloven § 9-6 første ledd kan verdipapirforetaksom ikke er kredittinstitusjon, bare yte kredittetter tillatelse fra departementet, og kreditt kanbare ytes til kjøp av finansielle instrumenter somhandles gjennom foretaket. Sentrale bestemmel-ser i finansavtaleloven kapittel 3 gjelder for enhvererversmessig yter av lån til forbrukere, jf. forskrift11. feb. 2000 nr. 102, gitt i medhold av lovens § 1femte ledd bokstav a). Utvalget ser det slik at detteomfatter lån til forbrukere med sikte på investeringi finansielle instrumenter. Utvalget finner ikkegrunn til å foreslå noen endring på dette punktet,selv om slike avtaler faller utenfor direktivets full-harmonisering i medhold av artikkel 2 nr. 2 bok-stav h).

For enkelte av de andre kredittavtalene som ernevnt i artikkel 2 nr. 2, foreslår utvalget en regule-ring som på noen punkter er lik direktivets regule-ring av kredittavtaler. Synspunktet er at disse kre-dittavtalene er såpass praktisk viktige og betyd-


ningsfulle for kredittkunden at det er nødvendig åla enkelte av bestemmelsene i forslaget til finansav-taleloven kapittel 3 få anvendelse. Dette gjelderkredittavtalene nevnt i artikkel 2 nr. 2 bokstav e),f), k) og l).

I artikkel 2 nr. 3 og 4 er det bestemmelser omat nærmere angitte kredittavtaler er underlagt etmer «lempelig» regime. Det er ikke nasjonal frihettil å vedta at slike kredittavtaler skal være fullt utunderlagt direktivets regulering; avgrensningen avhvilke bestemmelser som kommer til anvendelsepå angitte kredittavtaler, er del av direktivets full-harmonisering. Utvalget fremmer derfor forslagom gjennomføring av artikkel 2 nr. 3 og 4, og daslik at artikkel 2 nr. 3 blir gjennomført i finansavta-leloven kapittel 3, mens artikkel 2 nr. 4 om «over-træk» blir gjennomført i finansavtaleloven kapittel2 om innskuddskonto. Om det siste, se punkt 5.12.

I artikkel 2 nr. 5 og 6 gis nasjonale myndigheterkompetanse til å bestemme at bare nærmereangitte direktivbestemmelser, herunder artikkel 6om pre-kontraktuell opplysningsplikt, skal kommetil anvendelse på visse typer kredittavtaler. Utval-get foreslår at en ikke benytter seg av mulighetentil delvis å unnta disse kredittavtalene fra de fore-slåtte bestemmelsene i finansavtaleloven kapittel 3,hovedsakelig fordi det er tale om kredittavtalersom er lite praktiske og at utforming av slike unn-taksregler i betydelig grad ville bidra til å vanske-liggjøre lovteksten.

5.1.2.2 Virkeområdet for finansavtaleloven kapittel 3 – hovedregel

Utvalget foreslår at finansavtaleloven kapittel 3skal gjelde for kredittavtaler mellom en kredittgiverog kredittkunde. Videre foreslår utvalget at «kreditt-avtale» blir definert som «en avtale der en kreditt-giver gir en kredittkunde kreditt i form av beta-lingsutsettelse, lån, rammekreditt eller annen til-svarende form for kreditt». Det sakligevirkeområdet er altså knyttet til kreditt i form av«betalingsutsettelse, lån, rammekreditt eller annentilsvarende form for kreditt». Dette er i samsvarmed direktivets saklige virkeområde slik det blirangitt i artikkel 2 nr. 1 smh. artikkel 3 bokstav c). Idenne sammenheng understreker utvalget at detikke har funnet det nødvendig å presisere i lovtek-sten at avtaler om løpende levering av tjensteytel-ser eller varer av samme art hvor kjøperen betalerfor ytelsene eller varene i rater så lenge de blirlevert, ikke er å anse som kredittavtale i lovens for-stand, sml. artikkel 3 bokstav c) i.f. Det er ikke van-lig å betegne slike oppgjørsordninger som kreditt-avtaler.

Spørsmålet er hva som menes med kreditt iform av «betalingsutsettelse, lån, rammekreditteller annen tilsvarende form for kreditt», sml.direktivets formulering «henstand med betalingen,lån eller anden tilsvarende form for finansiel facili-tet».

Alternativet «betalingsutsettelse» («henstandmed betalingen») omfatter først og fremst tilfellerhvor det foreligger en underliggende vare- eller tje-nestekontrakt. I slike tilfeller er det ofte tale omen«tilknyttet kreditaftale» som definert i artikkel 3bokstav n):

«en kreditaftale, ifølge hvilken i) den pågæl-dende kredit udelukkende tjener til at finansi-ere en aftale om levering av specifikke varereller specifikke tjenesteydelser, og ii) kreditaf-talen og aftalen om levering til sammen objek-tivt set udgør en kommerciel helhed; der ansesat foreligge en kommerciel helhed, når leveran-døren selv finansierer forbrugerens kredit,eller, såfremt finansieringen sker gennem tred-jemand, når kreditgiveren ... ».

Begrepet «lån» omfatter blant annet nedbeta-lingslån og lån som etter avtale skal innfris vedengangsbetaling på et forhåndsavtalt tidspunkt.Det er diskutabelt om kassekreditt og annen ram-mekreditt omfattes av «lån». Det er imidlertid ikkenødvendig å ta stilling til dette, idet kassekreditt ogannen rammekreditt under enhver omstendighetfaller innenfor alternativet «annen tilsvarende formfor finansiell fasilitet». Det er følgelig klart at direk-tivet omfatter både lån og rammekreditt, og utval-get har valgt å presisere dette i lovforslaget.

Utvalget ser det slik at betalingsutsettelse, lånog rammekreditt omfatter alle kredittsituasjonersom etter gjeldende rett faller inn under enten kre-dittkjøpsloven eller finansavtaleloven kapittel 3.Tilføyelsen «annen tilsvarende form for kreditt»medfører at bestemmelsen er utviklingsdyktig,noe som er viktig ettersom næringen må antas ifremtiden å kunne komme til å utvikle nye kreditt-produkter. Dessuten er tilføyelsen nødvendig tilgjennomføring av forbrukerkredittdirektivet.

Nærmere redegjørelse for hvilke kredittsitua-sjoner som etter gjeldende rett faller inn underenten kredittkjøpsloven eller finansavtalelovenkapittel 3, er på denne bakgrunn egnet til å utdypehvilke kredittsituasjoner som blir omfattet av utval-gets forslag til nytt kapittel 3 i finansavtaleloven.

Kredittkjøpsloven gjelder i hovedsak «kreditt-kjøp», det vil for det første si «kjøp av løsøre der deter avtalt utsettelse med betaling av kjøpesummeneller noen del av den», jf. kredittkjøpsloven §§ 1 og3. Slik avtale om betalingsutsettelse omfatter blant


annet det som vanligvis blir betegnet som avbeta-lingskjøp. Avtale om avbetalingskjøp blir i praksisofte kombinert med avtale om salgspant i densolgte tingen. Direktivet berører ikke spørsmål omsalgspant eller annen form for sikkerhet for kjøpe-summen. Selgeren kan ha behov for å refinansierekreditt som han har utestående hos kjøpere. I sliketilfeller vil selgeren gjerne diskontere avtalen omavdragskjøp til egen kredittgiver. Dermed inngåsgjerne avtale om kreditt mellom selger og selgerskredittgiver med sikkerhet som angitt i panteloven§ 4-4 eller § 4-10. Slike avtaleforhold mellom selgerog selgers kredittgiver faller utenfor direktivetsregulering. Kjøperens forhold til ny kredittgiverblir regulert i bl.a. gjeldsbrevloven §§ 25 til 28 medtillegg av forbrukervernregelen i kredittkjøpslo-ven § 8a. Tilsvarende forbrukervernregler finnes idirektivet, se punkt 5.11.

Kredittkjøp i kredittkjøpslovens forstand omfat-ter også «kjøp av løsøre der kjøpesummen helteller delvis dekkes ved lån og kreditten gis av sel-geren eller av en annen på grunnlag av avtale medselgeren», jf. kredittkjøpsloven §§ 1 og 3 nr. 1 bok-stav b). Det må skilles mellom lånekjøp og kontant-kjøp hvor kjøpet finansieres av kjøper etter avtalemed en finansieringsinstitusjon om kreditt i formav trekkrett eller lån. Det foreligger lånekjøp der-som det senest på leveringstidspunktet er avtaltmellom selgeren og kredittgiveren at kredittgive-ren skal finansiere et innkjøp hos selgeren. I dennesammenheng er det likegyldig om kjøperen førstkontakter selgeren som så formidler kreditten,eller først henvender seg til kredittgiveren somderetter tar kontakt med selgeren, jf. NOU 1977: 12s. 79.

Kredittkjøp i kredittkjøpslovens forstand fore-ligger videre ved leie eller annen avtale om bruk avløsøre som i realiteten tjener til å sikre et salgs-vederlag, dersom det er meningen at mottakerenskal bli eier av tingen, jf. lovens § 3 nr. 1 bokstav c).Dette er såkalt leiekjøp. Tradisjonell leasing fallerutenfor dette, idet det i slike tilfeller er slik at leie-ren i høyden bare har en rett til å bli eier av tingenved utløpet av leieperioden. Kredittkjøpsloven girimidlertid hjemmel til å gi forskrifter om forbruker-leie som i realiteten tjener til å sikre et avhendings-vederlag, eller som ellers i det vesentlige fyllersamme økonomiske funksjon som kredittsalg, selvom det ikke er meningen at leieren skal bli eiereller ha rett til å bli eier (opsjon), jf. § 29.

Med hjemmel i § 29 er det fastsatt forskrift medsærregler om forbrukerleie, se forskrift om kre-dittkjøp 15. juli 1986 nr. 1616 kapittel IV.

Også kontokjøp faller innenfor kredittkjøpslo-vens virkeområde. Kontokjøp skjer på basis av en

kontokredittavtale; det er kredittkjøp der kjøpe-summen helt eller delvis dekkes på grunnlag avavtale mellom kjøperen (kontohaveren) og kreditt-giveren om løpende kreditt (kontokreditt), jf. kre-dittkjøpsloven § 3 nr. 2. Kontohaveren har en trekk-krett innenfor en kredittramme. Kreditten kanvære knyttet til kjøp hos en bestemt næringsdri-vende. Dette kalles gjerne internt kontosystem. Detvanligste i dagens praksis er imidlertid såkalteksternt kontosystem. I et eksternt kontosystem yteskreditten av annen kredittgiver enn selgeren, foreksempel en bank, og kontokredittavtalen giradgang til innkjøp hos et nettverk av vare- og tje-nesteytere i inn- og utland tilsluttet ordningen forvedkommende kortsystem. Det er i denne sam-menheng uten betydning om systemets primæreformål er knyttet til kredittgiving eller betalings-funksjon; det avgjørende er at avtalen inneholderet kredittelement, dvs. at det er tale om en konto-kredittavtale. Nærmere om slike kontosystem ipunkt 5.10.

Kredittkjøpsloven omfatter også ytelse av for-brukertjenester på kreditt, jf. § 3 nr. 4. Regulerin-gen av ytelser av forbrukertjenester på kreditt til-svarer reguleringen av kredittkjøp etter § 3 nr. 1.

Finansavtaleloven kapittel 3 gjelder for låneav-taler. Utrykket «lån» omfatter etter forarbeidenebåde nedbetalingslån, herunder annuitetslån, samtkassakreditt og annen rammekreditt, se NOU1994: 19 side 156. Nedbetalingslån er lån hvor etbestemt beløp skal nedbetales i ett eller flereavdrag, vanligvis til fastsatt tid. Annuitetslån er etnedbetalingslån som nedbetales i flere terminer,og hvor summen av renter og avdrag som betalesved den enkelte termin, i utgangspunktet er kon-stant. Dette betyr at avdragenes andel av terminbe-løpet etter hvert øker, mens rentedelen avtar.Loven gjelder også for lån som over en periode girlåntakeren rett til å trekke kreditt innenfor gitterammer. Dette omtales i loven som kassakreditteller lignende rammekreditt.

Etter § 44 annet ledd gjelder kapittel 3 tilsva-rende for «lignende kreditter». Begrunnelsen fordette er dels hensynet til likebehandling av ulikekredittordninger og dels å hindre omgåelser, foreksempel ved at långivers fordring transporterestil en finansinstitusjon etter at avtalen er inngått.Reglene gjelder imidlertid ikke for kredittavtalersom omfattes av lov 21. juni 1985 nr. 82 om kreditt-kjøp, dvs. kjøp av løsøre på kreditt, kontokredittav-taler, forbrukerleie og ytelse av forbrukertjenesterpå kreditt, jf. finansavtaleloven § 44 annet ledd før-ste punktum. I NOU 1994: 19 side 156 uttaler Bank-lovkommisjonen at kredittkjøploven som spesial-lov er bedre tilpasset disse spesielle typer kreditt-


avtaler enn de lovbestemmelsene som foreslås ifinansavtaleloven kapittel 3. Banklovkommisjonenviser til at for eventuelle kredittkjøp som fallerutenfor kredittkjøploven, vil kapittel 3 gjelde i denutstrekning låneavtalen faller inn under virkeområ-det i kapitlet. I henhold til § 44 annet ledd annetpunktum skal reglene i kapittel 3 heller ikke gjeldefor avtaler om leiefinansiering (finansiell leasing)eller avtale om faktoring.

5.1.2.3 Særlig om avtale om kreditt med sikkerhet i fast eiendom

Direktivets fullharmonisering omfatter ikke «kred-itaftaler, som er sikret enten ved pant eller ved enanden sammenlignelig sikkerhedsstillelse, deralmindeligvis anvendes i en medlemsstat i forbin-delse med fast ejendom, eller som er sikret i formaf en rettiged relateret til fast ejendom», jf. artikkel2 nr. 2 bokstav a). Det er i korte trekk tale om avta-ler om realkreditt.

Direktivets regulering omfatter heller ikke«kreditaftaler, som har til formål at finansiereerhvervelsen eller bevarelsen af ejendomsretten tilgrundarealer eller til eksisterende eller projekte-rede bygninger», jf. artikkel 2 nr. 2 bokstav b).

Utvalget foreslår at bestemmelser som gjen-nomfører direktivet også skal gjelde for kredittav-taler som nevnt i artikkel 2 nr. 2 bokstav a) og b).

Spørsmålet om særskilte regler for realkredittbør for øvrig ses i sammenheng med arbeid på EU-nivå knyttet til EØS-rettslig regulering av realkre-ditt. Det foreligger en grønnbok og en hvitbok omrealkreditt, jf. henholdsvis KOM (2005) 327 finalog KOM (2007) 807 final. Arbeidet har ikke mun-net ut i bindende EØS-rettslig regulering av real-kreditt. Siktemålet med det igangsatte arbeidet erå oppnå rettslig regulering som kan gjøre realkre-dittmarkedene i EØS-området mer konkurranse-pregede og effektive til fordel for forbrukerne,realkredittgivere og investorer. I hvitboken frem-hever Kommisjonen følgende tema som gjenstandfor nærmere undersøkelser: pre-kontraktuell opp-lysningsplikt, årlige omkostninger i prosent(ÅOP), ansvarlig långivning og førtidig tilbakebe-taling, jf. KOM (2007) 807 final s. 6. Verken grønn-boken eller hvitboken gir grunnlag for å trekkeslutninger om innholdet av en mulig fremtidigEØS-rettslig regulering av realkreditt.

I tillegg til nevnte grønn- og hvitbok om real-kreditt, foreligger det en anbefaling fra Kommisjo-nen om pre-kontraktuelle opplysninger i forbin-delse med boliglån til forbrukere, se Kommisjo-nens anbefaling av 1. mars 2001 (2001/193/EF).

Anbefalingen er knyttet til såkalt «boliglån», som iartikkel 2 blir definert som «et lån til en forbrugertil køb eller ombygning af privat fast ejendom, somforbrugeren ejer eller ønsker at erhverve, sikretenten ved pant i fast ejendom eller anden sikker-hed, der normalt bruges til dette formål i en med-lemsstat». I artikkel 3, jf. vedlegg I og II til anbefa-lingen, gis anbefalinger vedrørende hvilke opplys-ninger långiveren bør gi til forbrukeren forut foravtaleinngåelse. Det er i korte trekk tale om opp-lysninger om långiveren, lånets formål, sikkerhets-stillelse, alternative typer boliglån, rente, kostna-der og innfrielsesmuligheter. I tillegg bør det gisgenerelle opplysninger om skattefradrag for renterpå boliglån og eventuelle andre offentlige tilskudd,samt eventuelt hvor forbrukeren kan motta ytterli-gere rådgivning. Det synes her å være tale om detsom kan kalles enkel rådgivning. Slik enkel rådgiv-ning er ikke eksplisitt nevnt i forbrukerkredittdi-rektivets bestemmelser om pre-kontraktuell opp-lysningsplikt (artikkel 5 og 6). På den annen sideer det tale om opplysninger som en långiver ofte vilgi av eget tiltak, og for øvrig kan det ikke utelukkesat slik enkel rådgivning faller innenfor forklarings-plikten etter forbrukerkredittdirektivet artikkel 5nr. 6. På denne bakgrunn mener utvalget at detikke er hensiktsmessig på nåværende stadium åforeslå en regel om «rådgivningsplikt» forut forinngåelse av avtale om realkreditt.

5.1.2.4 Unntak

Kredittavtaler som delvis faller innenfor kapitlets virkeområde Etter artikkel 2 nr. 2 bokstav e) faller kredittavtaleri form av kassekreditt der kreditten skal tilbakebe-tales innen en måned, utenfor direktivets virkeom-råde. Til tross for at slike kredittavtaler ligger uten-for direktivet heter det i artikkel 6 nr. 5 at det fornettopp slike kredittavtaler skal gjelde en plikt forkredittgiveren til minst å gi visse opplysninger tilforbrukeren forut for inngåelsen av kredittavtalen.Direktivet er heller ikke for disse kredittavtalenesvedkommende til hinder for å gi andre direktivba-serte bestemmelser anvendelse. Utvalget foreslårat disse kredittavtalene omfattes av reguleringen ifinansavtaleloven kapittel 3

Videre foreslår utvalget en bestemmelse i § 44tredje ledd som gjennomfører artikkel 2 nr. 3.Denne direktivbestemmelsen gir nærmere angitteforpliktelser anvendelse på kredittavtaler i form avkassekreditt der kreditten skal betales tilbake etterpåkrav eller innen tre måneder. Nasjonale myndig-heter har ikke noen valgfrihet på dette punktet.


Endelig foreslår utvalget at forpliktelser sombestemt i §§ 48 og 51 skal gjelde for kredittavtalerder kredittkunden utelukkende hefter med gjen-stand som på avtaletidspunktet blir deponert hoskredittgiveren, jf. utvalgets forslag til § 44 fjerdeledd. Slike avtaler faller helt utenfor direktivets vir-keområde, jf. artikkel 2 nr. 2 bokstav k). Utvalgetsforslag hviler følgelig på nasjonal valgfrihet, og erbegrunnet i at det ønsket kredittkunden vil kunneha om å innfri kreditten for derved å få utlevert dendeponerte gjenstanden, tilsier at kredittkunden gispre-kontraktuell informasjon som for andre kre-dittavtaler og at forholdene her som ved andre kre-dittavtaler kan ligge slik an at det bør gjelde fraråd-ningsplikt.

Kredittavtaler som faller utenfor kapitlets virkeområdeSom nevnt innledningsvis, foreslår utvalget å følgedirektivets angivelse av virkeområde i artikkel 2 nr.2 bokstav d), g), i) og j). I tillegg foreslår utvalgetat deler av unntaket i artikkel 2 nr. 2 bokstav f) blirgjennomført i loven.

Det siste omhandler avtale om fakturakreditt,herunder kredittavtale som innebærer vederlags-fri henstand med betaling av eksisterende forplik-telse. Etter utvalgets oppfatning vil det være forbyrdefullt å pålegge kredittgiveren slike forpliktel-ser som fremgår av direktivet ved slike kredittavta-ler. Dette må sees i sammenheng med at forbru-kerne normalt har lite behov for det vern som føl-ger av direktivbestemmelsene ved inngåelse avslike kredittavtaler.

Videre unntas fra kapitlets virkeområde kre-dittavtaler der kreditten blir gitt av en arbeidsgivertil sine arbeidstakere som ledd i en bibeskjefti-gelse, og rentefritt eller med en effektiv rente somer lavere enn markedsrentene, jf. forbrukerkreditt-direktivet artikkel 2 nr. 2 bokstav g). Etter utval-gets oppfatning vil det være for byrdefullt åpålegge slike arbeidsgivere plikter i henhold tildirektivbestemmelsene ved kreditt til gunstigrente til arbeidstakerne.

Unntaket fra kapitlets virkeområde omfatterogså kredittavtaler som er resultat av rettsforlik, jf.forbrukerkredittdirektivet artikkel 2 nr. 2 bokstavi). I slike tilfeller har partene et klart behov for åkunne inngå minnelige ordninger uten tanke påoppfyllelse av forpliktelser knyttet til f.eks. pre-kon-traktuell opplysningsgivning og hvilke elementeren kredittavtale skal inneholde. Hertil kommer atforbrukeren i slike tilfeller ofte vil være represen-tert av advokat.

I relasjon til forbrukerkredittdirektivet artikkel2 nr. 2 bokstav l) om kredittavtaler i form av lån inn-vilget i medhold av lovbestemmelse med et all-mennyttig formål og til lavere rente enn markeds-rentene, foreslår utvalget å videreføre gjeldenderegulering av virksomheten til Statens lånekassefor utdanning, herunder forskrift 30. juni 2000 nr.653 om unntak fra og tilpasninger til finansavtalelo-ven for Statens lånekasse for utdanning, se punkt9.11.

Endelig unntas avtale om faktoring eller avtaleom leiefinansiering hvor det ikke er avtalt en pliktfor leieren til å bli eier, jf. forbrukerkredittdirekti-vet artikkel 2 nr. 2 bokstav d). Dette er en viderefø-ring av finansavtaleloven § 44 annet ledd annetpunktum.

5.1.3 Rettighetssubjekter

5.1.3.1 Innledning

Direktivets formål er å harmonisere visse aspekterknyttet til «aftaler om forbrugerkredit», jf. artikkel1. I tråd med dette finner direktivet anvendelse på«kreditaftaler», jf. artikkel 2 nr. 1, som er definert iartikkel 3 bokstav c), se punkt 5.1.2.1. «Kreditgi-ver» og «forbruger» blir definert i artikkel 3 hen-holdsvis bokstav b) og a).

Definisjonene av «kreditaftale», «kreditgiver»og «forbruger» er sentrale ved fastleggingen avfullharmoniseringens rekkevidde. Dette blepåpekt også i punkt 5.1.2 ovenfor, hvor «kreditaf-tale» ble behandlet nærmere. Nedenfor, i punkt5.1.4, vil utvalget se nærmere på fullharmoniserin-gens rekkevidde hva gjelder pliktsubjekter, her-unde «kreditgiver». Utvalget vil imidlertid først senærmere på fullharmoniseringens rekkevidde hvagjelder rettighetssubjekter, og på nasjonal valgfri-het utenfor fullharmoniseringens rekkevidde.

5.1.3.2 Kredittkunde

Utvalget foreslår at finansavtaleloven kapittel 3skal gjelde for «kredittavtaler mellom kredittgiverog kredittkunde». Både «kredittavtale» og «kreditt-giver» blir i utvalgets forslag definert på innholds-messig samme måte som i direktivet. se punkt5.1.2 ovenfor og punkt 5.1.4.1 nedenfor.

Når det gjelder rettighetssubjektet har imidler-tid utvalget valgt en annen tilnærming enn direkti-vet. Dette skyldes at utvalget foreslår at finansavta-leloven kapittel 3 også i fortsettelsen skal omfattebåde kreditt til forbrukere og kreditt til nærings-drivende. Ettersom direktivet er begrenset til åomfatte forbrukerkreditt har direktivet bare defini-


sjon av «forbruker» på kundesiden. Utvalget fore-slår altså at kapittel 3 skal omfatte kredittavtalermellom kredittgiver og «kredittkunde». «Kreditt-kunde» foreslås definert som «en fysisk eller juri-disk person som tilbys eller ytes kreditt av en kre-dittgiver». Denne definisjonen omfatter både for-brukere og næringsdrivende. En annen sak er atloven, dels som en konsekvens av direktivets full-harmonisering, opererer med større grad av ufra-vikelighet i tilfeller hvor kredittkunden er forbru-ker. Dessuten gjelder enkelte av lovens regler kundersom kredittkunden er forbruker. Også det sisteer delvis utslag av direktivets fullharmonisering.Slik ulik regulering av ulike rettighetssubjekterreiser enkelte lovtekniske utfordringer, se punkt5.1.3.4 nedenfor.

I sammenheng med forslaget om bruk av «kre-dittkunde» som generell angivelse av rettighets-subjekt etter kapitlets bestemmelser, peker utval-get på at kredittavtale mellom en kredittgiver og enkredittkunde som ikke er forbruker i direktivetsforstand, etter utvalgets syn faller utenfor direkti-vets fullharmonisering. Av dette følger at direktivetetter utvalgets syn ikke er til hinder for å gi lovbe-stemmelser som gjennomfører direktivbestem-melser anvendelse også på kredittkunder som ikkeer forbrukere i direktivets forstand.

Bruk av «kredittkunde» som generell angivelseav rettighetssubjekt etter nytt kapittel 3 i finansav-taleloven, et kapittel som samordner relevantedeler av kredittkjøpsloven og gjeldende kapittel 3 ifinansavtaleloven, er i grove trekk i tråd med gjel-dende rett. Gjeldende kapittel 3 i finansavtalelovengjelder som nevnt i utgangspunktet uavhengig avom låntaker er forbruker eller næringsdrivende,og kredittkjøpsloven gjelder i utgangspunktet uav-hengig av om kjøper er forbruker eller næringsdri-vende.

5.1.3.3 Kredittkunde som er forbruker – forbruker-definisjon

InnledningI kredittkjøpsloven og finansavtaleloven blir detsondret mellom forbrukere og kunder som ikke erforbrukere. Sistnevnte gruppe kan for korthetsskyld betegnes som næringsdrivende.

Sondringen er gjennomført ved at «forbruker»blir definert, jf. kredittkjøpsloven § 3 nr. 7 ogfinansavtaleloven § 2 første ledd annet punktum,samtidig som lovene også inneholder mer gene-relle termer som «kjøper» og «låntaker». Bakgrun-nen for sondringen er i første rekke at det i forholdtil forbrukere gjelder større grad av ufravikelighet.

Dessuten er det enkelte av lovbestemmelsene sombare gjelder i tilfeller hvor kunden er forbruker. At«forbruker» blir særskilt definert i lovene, har sliksett en lovteknisk og strukturmessig begrunnelse.

Utvalget ser det som nødvendig og ønskelig attilsvarende struktur blir videreført i den forstand atforbrukerkredittavtaler fortsatt blir gjenstand forhøyere grad av ufravikelighet ved avtale enn detsom gjelder ved kreditt til næringsdrivende, og vedat enkelte av kapitlets bestemmelser ikke kommertil anvendelse i tilfeller hvor kredittkunden ernæringsdrivende. Det er ønskelig å videreføre for-brukervernet ved kredittavtaler i form av lovbe-stemmelser som ikke ved avtale kan fravikes tilskade for forbrukeren. Slik regulering er også nød-vendig fordi direktivet stiller krav om ufravikeligforbrukervernregulering, jf. artikkel 22 nr. 2.

Siden direktivets forbrukerdefinisjon er avgjø-rende for fullharmoniseringens rekkevidde hvagjelder rettighetssubjektet, må forbrukerdefinisjo-nen som er knyttet til reguleringen som gjennom-fører direktivets bestemmelser, være like vidtrek-kende som direktivets forbrukerdefinisjon. Detkan spørres om direktivet er til hinder for at kre-dittkunder som ikke er forbrukere i direktivets for-stand, blir underlagt tilsvarende fravikelig ellerufravikelig regulering som kredittkunder som erforbrukere i direktivets forstand. Etter utvalgetssyn er direktivet ikke til hinder for dette. Dersomdet er ønskelig med slik ufravikelig regulering forkredittkunder som ikke er forbrukere i direktivetsforstand, oppstår spørsmål om dette kan gjennom-føres ved å vedta en mer omfattende forbrukerde-finisjon enn direktivets, eller om forpliktelsen til ågjennomføre direktivet pålegger nasjonale myn-digheter å vedta en forbrukerdefinisjon lik direkti-vets. Hvis det siste er tilfellet, kan ønsket om ufra-vikelig regulering for kredittkunder som ikke erforbrukere i direktivets forstand, gjennomføresmed en bestemmelse i tilknytning til forbrukerde-finisjonen om at det samme skal gjelde for andrekredittkunder som oppfyller nærmere angitte vil-kår.

I det følgende skal utvalget først se nærmere pådirektivets forbrukerdefinisjon, og sammenholdedenne med forbrukerdefinisjonene i finansavtale-loven. Spørsmålet er om sistnevnte definisjon ermer vidtrekkende enn direktivets definisjon. Hvislovens forbrukerdefinisjon er mer vidtrekkendeenn direktivets, oppstår spørsmål om det er ønske-lig å opprettholde lovens angivelse av hvilkengruppe som nyter særskilt vern, og om dette kanoppnås ved å videreføre lovenes definisjoner, ellerom forpliktelsen til å gjennomføre direktivet er tilhinder for dette.


Forbrukerkredittdirektivets og finansavtalelovens forbrukerdefinisjoner I artikkel 3 bokstav a) blir forbruker definert som«en fysisk person, der i forbindelse med transakti-oner, som er omfattet af dette direktiv, ikke handlersom led i sin erhvervsmæssige virksomhed». Defi-nisjonen blir ikke utdypet i fortalen. Ved tolknin-gen er man derfor i hovedsak henvist til å finnetolkningsbidrag i ordlyden, formålsbetraktningerog eventuell relevant rettspraksis.

Vanskelige tolkningsspørsmål kan oppstå derkredittkunden har et delt formål med inngåelsenav kredittavtalen, dvs. at formålet er dels av privatart og dels knyttet til næringsvirksomhet. I dennesammenheng er det også et spørsmål hva som lig-ger i «erhvervsmæssige virksomhed»; omfatterdette uttrykket ansettelsesrelaterte forhold, ellerbare næringsvirksomhet i tradisjonell forstand?Videre kan det spørres om det private formålet måvære synbart for kredittgiveren for at kredittkun-den skal kunne anses som forbruker i direktivetsforstand.

I finansavtaleloven § 2 første ledd annet punk-tum blir «forbruker» definert som en «fysisk per-son når avtalens formål for denne ikke hovedsake-lig er knyttet til næringsvirksomhet». Utvalgetantar at det ikke gjelder krav om synbarhet for lån-giveren. Det er med andre ord uten betydning atlångiveren er ukjent med låntakerens private for-mål, se NOU 1994: 19 s. 96 og Ot.prp. nr. 44 (2001-2002) s. 35. Ordlyden i direktivets forbrukerdefini-sjon stiller heller ikke krav om synbarhet. Utvalgetlegger derfor til grunn at det så langt er uproble-matisk å videreføre lovens definisjon.

Det er antatt at såkalte yrkesanskaffelseromfattes av norsk lovgivnings forbrukerdefinisjo-ner. Anskaffelsen er ikke knyttet til «næringsvirk-somhet», men til et ansettelsesforhold. Det kanvære usikkert om direktivet skal tolkes på enannen måte på dette punkt («erhvervsmæssigevirksomhed»), men utvalget legger til grunn atprinsippet om direktivkonform fortolkning med-fører at det også her er uproblematisk å videreførelovens definisjon.

Derimot knytter det seg problemer til lovens ogdirektivets definisjoner når det gjelder kredittavta-ler med delt formål. På dette punktet har utvalgetdelt seg i et flertall, representert ved medlemmeneSæbø, Andreassen, Gjedrem, Grinaker og Skofte-land, og et mindretall, representert ved medlem-mene Haraldsen, L’Abée-Lund og Wang. Nedenforvil det bli redegjort for flertallets og mindretalletsvurderinger i nevnte rekkefølge.

Flertallets vurderinger Etter lovens definisjon vil det avgjørende være omkredittkundens formål med avtalen «hovedsakeliger knyttet til næringsvirksomhet». Hvis formåletikke hovedsakelig er knyttet til næringsvirksom-het, er kredittkunden forbruker i lovens forstand.

Etter direktivet er det et vilkår for å bli ansettsom forbruker at kredittkunden ved inngåelsen avkredittavtalen «ikke handler som led i sin erhver-vsmæssige virksomhed». Et første spørsmål er omdette vilkåret i det hele tatt kan tenkes oppfylt i til-feller hvor kredittkunden inngår kredittavtale ikkebare for å oppfylle private formål, men også formålrelatert til sin næringsvirksomhet. Hvis det svaresbekreftende på dette spørsmålet, må det ses nær-mere på en slik regels innhold.

Ordlyden tilsier at avtaler med delt formål ube-tinget faller utenfor direktivets forbrukerdefini-sjon. Kredittkunden handler jo som ledd i sinnæringsvirksomhet, i tillegg til at han søker oppfyltprivate formål. Spørsmålet er om direktivet skalforstås bokstavelig på dette punktet, eller om det ergrunnlag for utvidende fortolkning i den forstandat også en kredittkunde med delt formål etteromstendighetene kan anses som en forbruker.

Formålet med reglene om forbrukervern ergenerelt å beskytte en persongruppe – forbrukere– som antas å være svakere stilt enn motparten –kredittgiveren – hva gjelder økonomisk styrke,erfaring på livsområdet, forhandlingsstyrke og inn-sikt i kontraktsforholdene. Etter flertallets oppfat-ning må formålsbetraktninger i en viss utstrekningkan anføres til fordel for en utvidende fortolkningsom nevnt. Særlig dersom tilknytningen tilnæringsformål er ubetydelig, vurdert ut fra avtale-forholdet som en helhet, kan det ut fra formålsbe-traktninger virke strengt å konkludere med at kre-dittkunden ikke er forbruker i direktivets forstand.I slike tilfeller er det i realiteten det private formå-let som karakteriserer kontraktsforholdet.

Også rettspraksis fra EF-domstolen kan anfø-res til støtte for at det i en viss utstrekning kanvære grunnlag for å tolke forbrukerdefinisjonenutvidende. I Gruber-dommen (Sak C-464/01)uttalte domstolen seg om fortolkningen av forbru-kerdefinisjonen i Brussel-konvensjonen av 27. sep-tember 1968 (med senere endringer) om doms-myndighet og fullbyrding av rettsavgjørelser isivile og kommersielle saker. Artikkel 13 til 15 idenne konvensjonen fastsetter regler om domsto-lenes kompetanse i saker om forbrukerkontrakter,et begrep som er definert i artikkel 13 nr. 1: kon-trakter inngått av en person med henblikk på bruksom må anses å ligge utenfor hans ervervsmessige


virksomhet. Ordlydsmessig er denne definisjoneni praksis lik definisjonen i forbrukerkredittdirekti-vet artikkel 3 bokstav a).

Om fortolkningen av konvensjonens forbruker-definisjon, uttalte EF-domstolen bl.a. at forbruker-beskyttelsen som følger av artikkel 13 til 15 «i prin-cippet ikke kan gøres gældende af en person, derhar indgået en kontrakt med henblik på brug, derdelvis vedrører hans erhvervsmæssige virksom-hed, og som derfor kun delvis ligger uden fordenne virksomhed» (avsnitt 39). Dette er uttrykkfor en bokstavelig tolkning av konvensjonens ord-lyd.

Formuleringen «i princippet» gir et varsel om atunntak i form av utvidende fortolkning kan tenkes,og det er nettopp et slikt unntak domstolen stilleropp i direkte forlengelse av den siterte uttalelsen.Domstolen legger nemlig til grunn at man har ågjøre med en forbrukerkontrakt i konvensjonensforstand dersom kontraktens «forbindelse medden pågældendes erhvervsmæssige virksomheder så svag, at den må anses for marginal, og derforkun spillede en ubetydelig rolle i forbindelse medden transaktion, som kontrakten samlet set vedrø-rer» (avsnitt 39). Her blir det stilt opp relativtstrenge krav for at en kontrakt med delt formålskal kunne bli ansett som en forbrukerkontrakt ikonvensjonens forstand: Næringsformålet må haspilt en ubetydelig rolle i forbindelse med transak-sjonen, og dette kan vurderes ut fra om forbindel-sen mellom transaksjonen og næringsformålet erså svak at den kan karakteriseres som marginal.Domstolen presiserer at man i tilfeller av avtalermed delt formål ikke har å gjøre med forbruker-kontrakter selv om det er tale om «overvejende pri-vat brug», med mindre «den del av brugen, dervedrører den erhvervsmæssige virksomhed... erubetydelig» (avsnitt 41).

Når man skal trekke slutninger fra denne dom-men ved fortolkningen av forbrukerkredittdirekti-vet artikkel 3 bokstav a), er det etter flertallets opp-fatning først og fremst grunn til å understreke atEF-domstolen åpner for en viss utvidende fortolk-ning av en definisjon som tilsvarer direktivets for-brukerdefinisjon. For å begrunne dette prinsipiellestandpunktet viste domstolen bl.a. til hensynet tilbeskyttelse av den svakere part (avsnitt 39). Dettehensynet vil alltid ligge til grunn for forbruker-vernregler.

Domstolens formulering av konkrete vilkår forå kunne anse en kontrakt med delt formål som enforbrukerkontrakt etter konvensjonens artikkel 13til 15, bygget i ganske stor grad på betraktningersom er særskilte for fortolkningen av Brussel-kon-vensjonen. Domstolen viste til at «definitionen af

en forbrugerkontrakt (skal) fortolkes snævert»,idet den innebærer et avvik fra hovedregelen omdomstolenes kompetanse i konvensjonen artikkel2 nr. 1 (avsnitt 43). Denne snevre fortolkningen avdefinisjonen av forbrukerkontrakt var også den for-tolkningen «der i videst udstrækning er i overens-stemmelse med kravene om retssikkerhed, såvelsom hensynet til, at den senere sagsøgte kanforudse, ved hvilken ret han kan blive sagsøgt, hvil-ket tilsammen udgør grundlaget for konventio-nen» (avsnitt 45).

Fordi EF-domstolen i denne sammenheng byg-get på betraktninger som er særskilte for fortolk-ningen av Brussel-konvensjonen, er det ikke utenvidere grunnlag for å anta at EF-domstolens for-tolkning på dette punktet har overføringsverdi tilandre områder. Det kan for øvrig hevdes at EF-domstolen indirekte gir uttrykk for en tilsvarendeoppfatning, når den peker på at Brussel-konvensjo-nens begreper i henhold til «fast retspraksis skal...fortolkes selvstændigt, først og fremmest ud frakonventionens opbygning og formål, for at sikrekonventionens ensartede anvendelse i alle de kon-traherende stater» (avsnitt 31). Konkret i relasjontil fortolkningen av forbrukerkredittdirektivets for-brukerdefinisjon må det kunne fastslås at slikehensyn og betraktninger som domstolen la vekt på,ikke gjør seg gjeldende. Det er ikke grunnlag for åbetrakte forbrukervernreglene i direktivet somavvik fra et hovedprinsipp, slik som Brussel-kon-vensjonen artikkel 13 til 15 er avvik fra et hoved-prinsipp som fremkommer av konvensjonensartikkel 2 nr. 1.

Det foregående viser etter utvalgsflertalletsoppfatning at både formålsbetraktninger og EF-domstolens praksis kan anføres til fordel for enviss utvidende fortolkning av artikkel 3 bokstav a),med den konsekvens at forbrukerdefinisjonenprinsipielt sett kan anses oppfylt også i visse tilfel-ler der kredittavtalen har delt formål.

Når det gjelder fastleggelsen av rekkevidden aven slik utvidende fortolkning, er det ikke grunnlagfor uten videre å bygge på løsningen i Gruber-dom-men, hvor det ble lagt til grunn at avtaler med deltformål er forbrukerkontrakter bare dersom tilknyt-ningen til næringsvirksomhet er «marginal» ogspilte en «ubetydelig rolle». Et hovedpoeng i dennesammenheng er at forbrukerkredittdirektivetsstruktur ikke er et argument for å tillate bare ensnever utvidende fortolkning. Ut fra argumenta-sjonsmønsteret i Gruber-dommen må vurderingenav rekkevidden av slik utvidende fortolkning avdirektivets forbrukerdefinisjon, først og fremstbero på en nærmere analyse av direktivets formål,


sett i sammenheng med hvor vesentlig eller frem-tredende næringsformålet med kredittavtalen er.

Utvalgets flertall antar derfor at tolkningen avdirektivets forbrukerdefinisjon kan tenkes å villelede til resultater som ligger tett opp til tolkningenav forbrukerdefinisjonen i kredittkjøpsloven ogfinansavtaleloven. Utgangspunktene for disse vur-deringene er riktignok ulike. Mens våre lovbe-stemmelser angir vurderingstemaet – «hovedsake-lig» – er det etter direktivet spørsmål om å tolkeordlyden utvidende. Det sentrale poenget er imid-lertid at hensynet til forbrukervern vil være ettungtveiende argument i begge vurderinger.

Utvalgets flertall antar på denne bakgrunn ogunder henvisning til lovens skjønnsmessigeuttrykk og prinsippet om direktivkonform fortolk-ning, at finansavtaleloven § 2 første ledd annetpunktum kan fortolkes direktivkonformt, her-under i samsvar med en eventuell snevrere tolk-ning av direktivets forbrukerdefinisjon. I dette lig-ger at det ved tolkningen av lovens forbrukerdefi-nisjon er rom for å komme frem til samme løsnin-ger som ved tolkningen av direktivets forbrukerde-finisjon.

Utvalgets flertall tar ikke stilling til om slikdirektivkonform fortolkning vil medføre innsnev-ring av lovens forbrukerdefinisjon sammenlignetmed gjeldende rett. Hvis det forutsettes at direktiv-konform fortolkning vil medføre slik innsnevring,kan det tenkes at norske domstoler velger å ikketolke definisjonen direktivkonformt. Det kan rei-ses spørsmål om en slik praksis vil innebærebrudd på norske myndigheters forpliktelse til ågjennomføre direktivets forbrukerdefinisjon.Dette kan også formuleres som et spørsmål om for-pliktelsen til å gjennomføre direktivet medfører enplikt for norske rettsanvendere til å tolke direktiv-konformt, eller om det er tilstrekkelig at lovens for-brukerdefinisjon er minst like omfattende somdirektivets. Videre kan spørsmålet formuleres slik:Kan man beholde forbrukerdefinisjonen i finansav-taleloven § 2 første ledd annet punktum dersomdenne er mer vidtrekkende enn direktivets defini-sjon, eller medfører forpliktelsen til å gjennomføredirektivet at direktivets definisjon må oversettes oginntas i loven, eventuelt med et tillegg om at ogsåandre, nærmere angitte fysiske personer skal nytetilsvarende vern som «forbrukere» når en forutset-ningsvis ønsker at forbrukerdefinisjonen skalrekke lenger enn direktivets ordlyd tilsier?

Til dette kan innledningsvis bemerkes at slikoversettelse av direktivets definisjon ville – underhenvisning til Gruber-dommen – ha gjort det nød-vendig eller i alle fall ønskelig å presisere i moti-vene av at ordlyden skal tolkes utvidende, ettersom

det er nettopp en slik fortolkning som blir lagt tilgrunn i dommen. Det kan reises innvendinger avpedagogisk art mot slik gjennomføring av direkti-vet.

Utvalgets flertall minner videre på at direkti-vets fullharmonisering ikke er til hinder for at lov-bestemmelser som gjennomfører direktivetsbestemmelser, gis anvendelse på andre enn desom er forbrukere i direktivets forstand, herunderså vel næringsdrivende fysiske personer som juri-diske personer. Utvalgsflertallet viser i den sam-menheng til utvalgets forslag om definisjon av«kredittkunde», jf. punkt 5.1.3.2. En naturlig konse-kvens av dette skulle være at finansavtaleloven kanoperere med en videre forbrukerdefinisjon enndirektivets forbrukerdefinisjon.

En slik løsning er i samsvar med bestemmelseni artikkel 7 i EØS-avtalen om medlemsstatenes for-pliktelser til å gjøre forordninger og direktiver tilen del av deres interne rettsorden. Forordningerskal «som sådan gjøres til en del av avtalepartenesinterne rettsorden», mens direktiver «skal overlatetil avtalepartenes myndigheter å bestemme for-men og midlene for gjennomføring». Et krav om atdirektivets forbrukerdefinisjon blir oversatt og inn-tatt i loven, tilsvarer et krav om at definisjonen«som sådan» skal gjøres til en del av den internerettsordenen. Når det i relasjon til direktiver blirbestemt i EØS-avtalen artikkel 7 at nasjonale myn-digheter bestemmer «formen og midlene for gjen-nomføring», er det naturlig å anta at det avgjørendeer at direktivets materielle innhold blir gjort til endel av den interne rettsorden. Hvorvidt dette blirgjort gjennom å videreføre en forbrukerdefinisjonsom rekker videre enn direktivets definisjon, syneså være uten betydning.

Når norske myndigheter har anledning til åbestemme formen og midlene for gjennomføringav forbrukerkredittdirektivet, er det rom for ålegge vesentlig vekt på hensynet til enhetligbegrepsbruk i norsk rett. Forbrukerdefinisjonen ifinansavtaleloven § 2 første ledd annet punktum eret resultat av en uttrykt lovpolitisk målsetning omenhetlig begrepsbruk i norsk forbrukervernlov-givning. Om denne målsetningen, se Ot.prp. nr. 44(2001-2002) s. 44. Definisjonen i finansavtaleloventilsvarer forbrukerdefinisjonene i bl.a. forbruker-kjøpsloven § 1 tredje ledd og i ny markedsførings-lov § 5 første ledd bokstav a). Utvalget ser det somuheldig dersom man skulle bryte denne enhetligebegrepsbruken ved å vedta en avvikende defini-sjon i finansavtaleloven. Det er mer naturlig atspørsmål om omformulering eller endring av lov-givningens forbrukerdefinisjoner blir tatt opp i enhelhetlig gjennomgang av relevant lovgivning.


Hvis utvalget skulle foreslå endring av finansavta-lelovens forbrukerdefinisjon, kan det ikke uteluk-kes at en senere helhetlig gjennomgang av lovgiv-ningens forbrukerdefinisjoner, hadde resultert i enannen definisjon enn utvalgets. Slike stadige end-ringer av lovtekst er ikke heldig. Det faller utenforutvalgets mandat å foreta en helhetlig gjennom-gang som nevnt. Etter utvalgets vurdering frem-står det som hensiktsmessig å foreta en slik gjen-nomgang dersom og når EU vedtar et fullharmoni-serende rammedirektiv om forbrukerrettigheter,se foreliggende forslag til rammedirektiv (KOM2009 (624) endelig).

Utvalgets flertall bemerker avslutningsvis atdet er kjent med de vurderinger arbeidsgruppenfor betalingstjenestedirektivet har gjort av forbru-kerdefinisjonen i betalingstjenestedirektivet,2007/64/EF i gruppens delrapport datert 16.februar 2009. Betalingstjenestedirektivet definererforbruker på samme måte som i forbrukerkreditt-direktivet. Utvalget ser ikke grunn til å kommen-tere særskilt de vurderinger som arbeidsgruppenhar gjort av forbrukerdefinisjonen, men vilbemerke at betalingstjenestedirektivet skiller segfra forbrukertjenestedirektivet ved at det i artikkel30 nr. 2 og 51 nr. 3 åpner for at medlemsstatene kanla de av direktivets bestemmelser som ikke skalkunne fravikes til skade for kunden i forbrukerfor-hold, få anvendelse også for mikroforetak. Mikro-foretak er definert i artikkel 4 nr. 26 med viderehenvisninger. Betalingstjenestesdirektivet synesher å lede til at medlemsstatene kan velge mellomå la den ufravikelige regulering omfatte bare desom er forbrukere henhold til direktivet eller å laden ufravikelige regulering omfatte både de somer forbrukere i henhold til direktivet og mikrofore-tak. På dette punkt er forbrukerkredittdirektivetforskjellig, ved at direktivet ikke begrenser nasjo-nale myndigheters frihet til å regulere kredittavta-ler til andre enn de som er forbrukere etter direk-tivet, på den måte nasjonale myndigheter ønsker.

Mindretallets vurderingerUtvalgets medlemmer Haraldsen, L’Abée-Lund ogWang er av en annen oppfatning enn flertallet ispørsmålet om hovedsakelighetskriteriet knyttettil kundens formål med avtalen kan opprettholdes ifinansavtaleloven etter gjennomføringen av direkti-vet. Disse medlemmene foreslår å ta ut hovedsake-lighetskriteriet for å bringe definisjonen i finansav-taleloven § 2 første ledd annet punktum fullt ut isamsvar med definisjonen i direktivet artikkel 3bokstav a. Disse medlemmene viser til at det i for-bindelse med gjennomføringen av forbrukerkjøps-

direktivet ble foretatt en gjennomgåelse av forbru-kerbegrepet i norsk rett. Det relevante EU-regel-verket som da forelå besto av minimumsdirektiver.På denne bakgrunn ble det lagt til grunn athovedsakelighetskriteriet i norsk rett kunne opp-rettholdes, selv om direktivet ikke inneholdt noeslikt kriterium, jf. Ot.prp. nr. 44 (2001-2002) punkt3.3.4 side 33 og punkt 3.3.7.2 side 35.

Forbrukerkredittdirektivet artikkel 3 bokstava) inneholder ikke noe hovedsakelighetskriterium,og det er dermed motstrid mellom et slikt krite-rium og ordlyden i direktivet. Forbrukerkredittdi-rektivet er videre et fullharmoniseringsdirektiv, jf.artikkel 22 nr. 1. Det åpner dermed ikke, i motset-ning til for eksempel forbrukerkjøpsdirektivet, forat man i norsk rett opprettholder en forbrukerdefi-nisjon som går lenger enn direktivets. Direktivet erriktignok kun fullharmonisert så langt det rekker,utenfor direktivets virkeområde står medlemssta-tene i utgangspunktet fritt til å opprettholde eller ginasjonale regler uavhengig av direktivet. Dette harimidlertid ingen betydning for selve avgrensnin-gen av forbrukerbegrepet, som i seg selv må antaså være fullharmonisert. Dersom rettssubjektersom ikke er omfattet av direktivets definisjon avforbrukere skal underlegges tilsvarende reglersom forbrukere etter direktivet, må dette eventueltgjøres ved at slike regler gis tilsvarende anven-delse for disse rettssubjekter, og ikke ved at for-brukerdefinisjonen gis en avvikende utformingsammenliknet med direktivet.

På bakgrunn av EF-domstolens dom i Gruber-saken som er nevnt ovenfor, er det en mulighet forat et hovedsakelighetskriterium må anses å gi envidere forbrukerdefinisjon enn forbrukerbegrepeti EU-retten. Det forbrukerbegrepet EF-domstolenbenyttet i Grubersaken synes snevrere enn etbegrep avgrenset ut fra hva som er avtalens hoved-sakelige formål. Domstolen tok riktignok ikkeuttrykkelig stilling til et slikt kriterium. Det bleimidlertid lagt til grunn at bare avtaler med ubety-delig («marginal») tilknytning til næringsvirksom-het kan være omfattet av forbrukerbeskyttelsen.Dette betyr at forbrukerbeskyttelse ikke nødven-digvis vil være utelukket etter EF-domstolensresonnement selv om avtalen har en viss tilknyt-ning til næringsvirksomhet, men denne må være«marginal». Et hovedsakelighetskriterium synesikke forenlig med en slik avgrensning av forbru-kerbegrepet.

Det ville være problematisk om forbrukerbe-grepet i ulikt EU-regelverk tolkes forskjellig. Detteville gi et lite enhetlig og konsistent regelverk. Detmå på denne bakgrunn, og i mangel av signaler imotsatt retning fra EF-domstolen, antas at defini-


sjonen i forbrukerkredittdirektivet må forstås påsamme måte som forbrukerbegrepet i Brusselkon-vensjonen som tolket av EF-domstolen i Grubersa-ken.

I forarbeidene til den nye lov 9. januar 2009 nr.2 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår(markedsføringsloven), som trer i kraft 1. juli 2009,ble det drøftet om hovedsakelighetskriteriet kunnevære med i lovens forbrukerdefinisjon (§ 5 bokstava), som gjennomfører forbrukerdefinisjonen iartikkel 2 bokstav a i direktiv 2005/29/EF om uri-melig handelspraksis. Dette direktivet er også ihovedsak et fullharmoniseringsdirektiv, jf. punk-tene 11, 14 og 15 i fortalen. Barne- og likestillings-departementet konkluderte likevel med at ethovedsakelighetskriterium kunne tas med i for-brukerdefinisjonen i loven, fordi det i forbindelsemed handelspraksis som oftest er tale om en ube-stemt krets av mottakere. Det ble lagt til grunn atden enkelte forbrukers formål med et eventueltkjøp ikke ville ha betydning, slik at ethovedsakelighetskriterium ikke ville ha noen funk-sjon, jf. Ot.prp. nr. 55 (2007-2008) punkt 4.4.3.2.3side 32.

Medlemmene Haraldsen, L’Abée-Lund og Wanger enig i dette når det gjelder markedsføring oghandelspraksis overfor en ubestemt krets av kun-der, men viser til at situasjonen er annerledes etterfinansavtaleloven, ettersom det her vil dreie segom inngåelse av en individuell avtale med en kon-kret kunde som har et formål med avtalen. I sliketilfeller kan spørsmålet om delt formål og et hoved-sakelighetskriterium få betydning. Etter dissemedlemmenes syn er det ikke tvilsomt at forbru-kerkredittdirektivet krever at hovedsakelighets-kriteriet tas ut av ordlyden i finansavtaleloven § 2første ledd annet punktum.

Medlemmene Haraldsen, L’Abée-Lund og Wanghar også sett hen til at det foreligger et forslag fraEU-kommisjonen til et fullharmoniserende ram-medirektiv om forbrukerrettigheter (KOM 2008(624) endelig). Forslaget til forbrukerdefinisjon iartikkel 2 nr. 1 inneholder ikke noe hovedsakelig-hetskriterium. Dersom dette direktivet eventueltblir vedtatt, vil det bli nødvendig å vurdere omøvrige forbrukerdefinisjoner i norsk rett må juste-res noe som følge av et eventuelt slikt direktiv. Engenerell gjennomgåelse av forbrukerbegrepet inorsk rett ble imidlertid foretatt i forbindelse medvedtakelsen av forbrukerkjøpsloven, slik at detbare kan bli tale om eventuelle mindre justeringersom følge av rammedirektivet.

Forslaget til rammedirektiv fra Kommisjonener bare et forslag, og kan ikke tillegges særligbetydning ved gjennomføring av forbrukerkreditt-

direktivet. Avgjørende er hva forbrukerkredittdi-rektivet, som et fullharmoniseringsdirektiv, kre-ver. Når direktivets ordlyd ikke inneholder noehovedsakelighetskriterium, er det etter medlem-mene Wang og Haraldsens syn nødvendig for åsikre en korrekt gjennomføring av direktivet atdette kriteriet tas ut av finansavtaleloven når detgjelder avtaler som omfattes av direktivet, dvs.avtaler regulert i finansavtaleloven kapittel 3.

Ettersom forbrukerdefinisjonen i finansavtale-loven er plassert i § 2 første ledd annet punktum,som har betydning for hele loven, vil et forslag omå sløyfe hovedsakelighetskriteriet i denne bestem-melsen ha betydning også for andre deler av lovenenn kapittel 3. Det er etter mindretallets syn klarthensiktsmessig at et enhetlig grunnleggende for-brukerbegrep legges til grunn for helefinansavtaleloven. Dette taler for å foreslå en end-ring av definisjonen i § 2 første ledd annet punk-tum. Forbrukerkredittdirektivet krever imidlertidbare at dets forbrukerdefinisjon legges til grunninnenfor dets virkeområde, dvs. bare for avtalersom omfattes av finansavtaleloven kapittel 3. Denevnte medlemmene av utvalget mener likevel atdet ville være unødvendig komplisert å opereremed en egen og noe annerledes forbrukerdefini-sjon bare for lovens kapittel 3, og foreslår derfor atendringen av forbrukerbegrepet gjennomføres i §2 første ledd annet punktum, og gis anvendelse forhele loven. I den forbindelse bør det nevnes at detnye betalingstjenestedirektivet heller ikke innehol-der noe hovedsakelighetskriterium i sin forbruker-definisjon, jf. artikkel 4 nr. 11, og at også dettedirektivet er et fullharmoniseringsdirektiv, jf. artik-kel 86 nr. 1. En arbeidsgruppe nedsatt av Finansde-partementet har utredet en gjennomføring av beta-lingstjenestedirektivet, og det mindretallet iarbeidsgruppen som går inn for å sløyfe hovedsa-kelighetskriteriet foreslår at dette gjøres i § 2 førsteledd annet punktum, og med det gis virkning forhele loven.

Mindretallets forslag vil for så vidt medføre atforbrukerbegrepet i norsk lovgivning ikke blirenhetlig, noe som har vært ansett som et viktighensyn, jf. for eksempel Ot.prp. nr. 44 (2001-2002)side 36. Det må imidlertid legges til grunn atforbrukerbegrepet i lovgivningen vil kunne bligjenstand for justeringer når et endelig rammedi-rektiv fra EU om forbrukerrettigheter eventueltforeligger, jf. om Kommisjonens forslag ovenfor.Hensynet til å oppnå korrekt tilpasning til et full-harmoniseringsdirektiv må uansett få avgjørendebetydning der den nåværende forbrukerdefinisjo-nen i norsk lovgivning bygger på minimumsdirek-tiver.


De nevnte medlemmene foreslår etter dette å taut hovedsakelighetskriteriet i finansavtaleloven § 2første ledd annet punktum.

5.1.3.4 Oppsummering. Lovteknisk løsning

Utvalget foreslår «kredittkunde» som generellangivelse av rettighetssubjekt etter finansavtalelo-ven kapittel 3. «Kredittkunde» er et mer omfat-tende begrep enn «låntaker», som det erstatter,noe som er ønskelig ettersom virkeområdet forkapittel 3 blir utvidet i og med samordningen avdette kapitlet og relevante bestemmelser i kreditt-kjøpsloven.

Utvalget foreslår videre at det skal sondres mel-lom kredittkunde som er forbruker og kreditt-kunde som ikke er forbruker. Loven opererer medstørre grad av ufravikelighet i forhold til kreditt-kunder som er forbrukere. Blant annet av dennegrunn er det nødvendig med en forbrukerdefini-sjon i tilknytning til reguleringen i finansavtalelo-ven kapittel 3. Utvalget har vurdert om gjeldendedefinisjon i finansavtaleloven § 2 første ledd annetpunktum kan videreføres, eller om direktivet nød-vendiggjør justeringer av definisjonen. Spørsmåleter begrunnet særlig i at lovens forbrukerdefinisjoninneholder et hovedsakelig-kriterium, mens direk-tivet artikkel 3 bokstav a) definerer forbruker somen fysisk person som «ikke handler som led iudøvelsen af sin erhvervsmæssige virksomhed».Et flertall i utvalget bestående av medlemmeneSæbø, Andreassen, Gjedrem, Grinaker og Skoftelandantar at lovens forbrukerdefinisjon under enhveromstendighet kan tolkes direktivkonformt, og atdet uansett ikke er i strid med norske myndighe-ters gjennomføringsforpliktelse å videreføre endefinisjon som er mer vidtrekkende enn direkti-vets forbrukerdefinisjon. På denne bakgrunn fore-slår disse medlemmene å videreføre lovens forbru-kerdefinisjon. Et mindretall bestående av medlem-mene Haraldsen, L’Abée-Lund og Wang legger tilgrunn at det vil være i strid med direktivets fullhar-moniserte definisjon av forbruker å opprettholdeet hovedsakelighetskriterium i finansavtaleloven§ 2 første ledd annet punktum. Disse medlemmeneforeslår derfor at bestemmelsen endres ved athovedsakelighetskriteriet uttas.

Lovbestemmelser som gjennomfører forbru-kerkredittdirektivet må gjøres ufravikelige i denforstand at det ikke kan avtales løsninger som ermindre gunstige for forbrukeren, jf. artikkel 22. nr.2. På dette punktet viser utvalget til finansavtale-loven § 2 første ledd første punktum, hvor det erbestemt at loven ikke kan fravikes ved avtale tilskade for en forbruker.

Dersom kredittkunden ikke er forbruker, ergjeldende løsning at lovens bestemmelser iutgangspunktet er fravikelige, jf. finansavtaleloven§ 2 annet ledd første punktum. For så vidt angårlåneavtaler, gjelder det unntak for § 48 om avtalensform og innhold; denne kan ikke fravikes til skadefor låntakeren, jf. § 2 annet ledd annet punktum. Tildette kan bemerkes at bestemmelsen i § 46 tredjeledd første punktum om at skriftlig pre-kontraktu-ell informasjon skal være tilgjengelig for enhverlåntaker før låneavtale inngås, i praksis ikke kanfravikes ved avtale. I tillegg er bestemmelsene ilovens kapittel 3 ufravikelige uavhengig av om lån-takeren er forbruker, dersom låntakeren er enfysisk person, og lån eller lignende kreditt er sikretved pant i et formuesgode som tilhører låntakerenuten at godet hovedsakelig er knyttet til låntake-rens næringsvirksomhet, jf. § 2 annet ledd tredjepunktum. Utvalget foreslår at disse bestemmel-sene blir videreført.

5.1.4 Pliktsubjekter5.1.4.1 Kredittgiver

Det er i hovedsak «kreditgivere» som er pliktsub-jekter etter direktivet. I tillegg blir såkalte «kredit-formidlere» pålagt enkelte forpliktelser etter direk-tivet. I dette punktet skal utvalget se nærmere pådirektivets begrep «kreditgiver» og vurdere beho-vet for ny lovgivning. Nedenfor, i punkt 5.1.4.2, serutvalget nærmere på «kreditformidler».

En «kreditgiver» er i direktivets forstand en«fysisk eller juridisk person, der yder eller giver til-sagn om at yde kredit som led i udøvelsen af sinerhvervsmæssige virksomhed», jf. artikkel 3 bok-stav b). Kredittgiveren må med andre ord opptre inæringsvirksomhet. Det er opp til nasjonale myn-digheter å avgjøre om aktuell regulering helt ellerdelvis også skal gjelde der kreditten ikke blir ytetsom ledd i kredittgiverens næringsvirksomhet.

Gjeldende rett regulerer – i grove trekk – baretilfeller der kreditten blir ytet som ledd i nærings-virksomhet. Etter finansavtaleloven § 44 førsteledd gjelder kapittel 3 for avtaler om lån hvor«finansinstitusjoner eller lignende institusjonersom nevnt i § 1 annet ledd» er långiver, og for avta-ler om lån hvor «kommuner eller fylkeskommu-ner» er långiver. Når det gjelder forbrukerkreditt,gjelder loven for enhver ervervsmessig yter av låntil forbrukere, jf. forskrift 11. februar 2000 nr. 102,gitt i medhold av § 1 annet ledd bokstav f).

For at det skal foreligge «forbrukerkredittkjøp»etter kredittkjøpsloven § 3 nr. 3 må kreditten væreytet eller formidlet «som ledd i næringsvirksom-


het». Tilsvarende gjelder «ytelse av forbrukertje-nester på kreditt» og «forbrukerleie», jf. kreditt-kjøpsloven § 3 nr. 4 og 5.

Ved å innta en definisjon av kredittgiver i sam-svar med direktivets definisjon dekker en de tilfel-ler av kredittgivning som omfattes av finansavtale-loven og kredittkjøpsloven etter gjeldende rett.Selv om det forekommer at næringsdrivende yterkreditt uten at dette er ledd i næringsvirksomhetenog at andre enn næringsdrivende yter kreditt, erdet etter utvalgets oppfatning ikke behov for åregulere slik kredittgivning nærmere i form avregulering som foreslått i finansavtaleloven kapit-tel 3. Utvalget bemerker i den anledning at defleste av de foreslåtte bestemmelsene i finansavta-leloven kapittel 3 er særskilt tilpasset kredittgiv-ning i næringsvirksomhet.

På denne bakgrunn foreslår utvalget en defini-sjon av «kredittgiver» i tråd med direktivets defini-sjon.

5.1.4.2 Kredittformidler

InnledningMellommenn kan medvirke på forskjellige måterved inngåelse av kredittavtaler. Ved kredittkjøp derkreditten ytes av annen enn selgeren, er det gan-ske vanlig at selgeren inntar en mellommannsrollei forhold til kredittavtalen mellom kjøperen og kre-dittgiveren. Det vanligste er nok at selgeren opp-trer på vegne av kredittgiveren, men det kan ogsåtenkes tilfeller der selgeren opptrer som mellom-mann uten «mandat» fra kredittgiveren. For slikeselgere har kredittformidlingen preg av å være ensidevirksomhet som bidrar til å fremme hovedvirk-somheten, som er å selge varer og (ikke-finansi-elle) tjenester.

Andre mellommenn har kredittformidling somhovedvirksomhet. Det kan dreie seg om nærings-drivende som markedsfører og representererfinansinstitusjoner og nærmere angitte finansielleprodukter, og eventuelt inngår avtaler på vegne avinstitusjonen. Eller det kan dreie seg om mellom-menn som ikke representerer noen finansinstitu-sjon, men som mer opptrer som en rådgiver forkredittkunde. Endelig kan det dreie seg om mel-lommenn som står mellom kredittgiveren og kre-dittkunden og skal ivareta begges interesser.

I det følgende skal utvalget se nærmere påhvem som kan anses som «kreditformidler» idirektivets forstand, og i hvilken utstrekning gjen-nomføring av direktivets regulering av slike mel-lommenn betinger ny lovgivning.

Kort presentasjon av relevant direktivreguleringDirektivet oppstiller enkelte forpliktelser forsåkalte «kreditformidlere».

I et generelt perspektiv regulerer direktivet iførste rekke kredittgiverens forpliktelser overforforbrukeren, og forbrukerens rettigheter overforkredittgiveren. Når det gjelder direktivets regule-ring av kredittformidleres virksomhet somsådanne, er det slik at enkelte av forpliktelsenesom påhviler kredittgivere, også påhviler kreditt-formidlere. For øvrig statuerer direktivet visse for-pliktelser for kredittformidlere som ikke ogsåpåhviler kredittgivere. Direktivets regulering avkredittformidleres forpliktelser kan sammenfattesslik:– Pre-kontraktuell opplysningsplikt etter artikkel

5 og 6 påhviler «kreditgiveren og i givet faldkreditformidleren». Dette må ses i sammen-heng med artikkel 7, hvor det heter at artikkel5 og 6 ikke gjelder for «leverandører af varer el-ler tjenesteydelser, der accessorisk optrædersom kreditformidlere».

– I artikkel 21 angis kredittformidleres selvsten-dige plikter: Det er tale om plikt til å gi visseopplysninger i «reklamer og dokumentationhenvendt til forbrugere»; om plikt til å avtalesærskilt med forbrukeren en eventuell plikt forsistnevnte til å betale kredittformidleren gebyr;og om plikt til å opplyse kredittgiveren om etslikt gebyr, slik at kredittgiveren settes i standtil å beregne effektiv rente.

Direktivets regulering av kredittformidleres for-pliktelser overfor forbrukere, er en form for mini-mumsharmonisering. Dette fremgår av fortalenspunkt 17:

«Dette direktiv regulerer kun visse forpligtel-ser for kreditformidlere i forhold til forbru-gerne. Medlemsstaterne bør derfor fortsatkunne bibeholde eller indføre yderligere [kur-sivert her] forpligtelser for kreditformidlere,herunder betingelserne for, at en kreditformid-ler kan modtage honorar fra forbrugere, derhar anmodet om hans ydelse.»

Forbrukerkredittdirektivets definisjon av «kreditformidler»Definisjonen av «kreditformidler» i artikkel 3 bok-stav f) inneholder tre alternativer:

«... en fysisk eller juridisk person, der ikkeoptræder som kreditgiver, og som mod beta-ling af et honorar, der kan antage form af pengeeller anden aftalt form for finansiell modydelse


som led i udøvelsen af sin erhvervsmæssigevirksomhed:i. præsenterer eller tilbyder kreditaftaler til

forbrugereii. bistår forbrugere ved at udføre andet forbe-

redende arbejde med henblikk på kreditaf-taler end det, der er omhandlet i nr. i), eller

iii. indgår kreditaftaler med forbrugere på kre-ditgiverens vegne».

For å være kredittformidler i direktivets for-stand må vedkommende utføre slik mellommanns-virksomhet som er listet opp i punkt i) til iii), ogdette må foretas som ledd i vedkommendesnæringsvirksomhet og mot finansiell motytelse.

Betalingen til kredittformidleren kan anta formav penger eller «anden aftalt form for finansiellmodydelse». Det kan f.eks. dreie seg om rabatterhos kredittgiveren. Også byttetransaksjoner kanomfattes. Det er i forhold til definisjonen av kreditt-giver uten betydning om kredittformidleren mottarden finansielle motytelsen direkte fra forbrukereneller om han mottar den fra kredittgiveren.

Etter punkt iii) er det et vilkår at kredittformid-leren inngår kredittavtalen med forbrukeren på«kreditgiverens vegne». Når dette vilkåret er opp-fylt må det etter utvalgets oppfatning i denne sam-menheng være uten betydning om mellommannenopptrer som fullmektig eller kommisjonær.

Direktivets definisjon av kredittformidler rek-ker imidlertid videre enn dette. Det er ikke noekrav at vedkommende mellommann har kompe-tanse til å inngå kredittavtaler på vegne av kreditt-giveren. Etter punkt i) er det tilstrekkelig at ved-kommende presenterer eller tilbyr kredittavtalertil forbrukere. Slik virksomhet vil i praksis typiskfinne sted på basis av en avtale mellom kredittgive-ren og kredittformidleren. Situasjonen er da atmellommannen presenterer visse kredittilbud tilforbrukeren, mens kredittavtalen blir inngåttdirekte mellom kredittgiveren og forbrukeren,dvs. uten at kredittformidleren opptrer som avtale-fullmektig. For øvrig vil punkt i) typisk bli konsu-mert av punkt iii) i tilfeller hvor vilkårene i punktiii) er oppfylt.

I tilfeller som omhandlet i punkt i) er det anta-gelig ofte naturlig at mellommannen også bistårforbrukeren med forberedelser med henblikk på åinngå kredittavtale med kredittgiveren. Det kandreie seg om hjelp til utfylling av skjema, bistand iforbindelse med innhenting av påkrevd dokumen-tasjon osv. Etter alternativet i punkt ii) er slikbistand tilstrekkelig for å bli ansett som kredittfor-midler i direktivets forstand. Normalt vil vedkom-mende mellommann ha presentert kredittilbudforut for slik bistand. I slike tilfeller har alternativet

i punkt ii) selvstendig betydning dersom vedkom-mende mellommanns presentasjon av kredittilbudikke bygger på noen avtale med kredittgivere. Situ-asjonen er i tilfelle at kredittformidleren opptreruten «mandat» fra kredittgiveren. Følgelig må kre-dittformidlerens eventuelle vederlag kommedirekte fra forbrukeren. En slik motytelse må opp-lyses til kredittgiveren, jf. artikkel 21 bokstav c).

Nærmere om kredittformidlerens forpliktelser overfor forbrukerenFinansavtaleloven inneholder enkelte bestemmel-ser om finansmeglere, finansagenter og finansråd-givere, mens kredittkjøpsloven berører spørsmåletom selgeren er forpliktet til å gi forbrukerkreditt-kjøperen opplysninger bl.a. om effektiv rente føravtaleinngåelse. Lovgivningen knytter nærmereangitte forpliktelser til slike mellommenns virk-somhet som sådanne. For å vurdere behovet for nylovgivning er det derfor formålstjenlig først å rede-gjøre nærmere for direktivets regulering av for-pliktelser som påhviler såkalte kredittformidlere.

I artikkel 5 og 6 blir «kreditformidler» nevntved siden av «kreditgiver» i relasjon til spørsmåletom oppfyllelse av pre-kontraktuell opplysnings-plikt. Kredittformidler blir ikke nevnt i direktivetsøvrige artikler, bortsett fra i artikkel 21, som haroverskriften «Visse forpligtelser for kreditformid-lere i forhold til forbrugerne». På denne bakgrunnlegger utvalget til grunn at «kreditformidlere»bare har plikter etter direktivet i tilfeller hvordirektivet uttrykkelig angir dette.

Pre-kontraktuell opplysningsplikt etter artikkel5 og 6 skal oppfylles av «kreditgiveren og i givetfald kreditformidleren», jf. nr. 1 i begge bestem-melsene. I fortalens punkt 24 blir følgende uttalt:

«Forbrugerne har behov for at blive grundigtinformeret, inden de indgår en kreditaftale,uanset om der er en kreditformidler involvereti markedsføringen af kreditten. Derfor bør kra-vene om oplysninger forud for aftaleindgåelsenogså generelt gælde for kreditformidlere.»

Både bestemmelsens ordlyd og denne fortale-uttalelsen tilsier at kredittformidleren er rettsligforpliktet til å oppfylle kravene som følger av artik-kel 5 og 6. Det vil si at den fysiske eller juridiskepersonen som opptrer som «kreditformidler» erforpliktet etter artikkel 5 og 6 på lik linje med kre-dittgiveren.

Denne fortolkningen underbygges av artikkel7. Her heter det at artikkel 5 og 6 ikke gjelder for«leverandører af varer eller tjenesteydelser, deraccessorisk optræder som kreditformidlere».


Dette blir utdypet i fortalens punkt 24, hvor detuttales følgende i forlengelse av påpekingen av atkredittgiver og kredittformidler er forpliktet på liklinje etter artikkel 5 og 6:

«Hvis imidlertid leverandører af varer eller tje-nesteydelser accessorisk optræder som kredit-formidlere, er det ikke hensigtsmæssigt atbebyrde dem med en retlig forpligtelse til atgive oplysningerne forud for aftaleindgåelsen ioverensstemmelse med dette direktiv.»

Leverandører som opptrer aksessorisk somkredittformidlere, er altså ikke rettslig forpliktetetter artikkel 5 og 6, til forskjell fra andre kreditt-formidlere.

Under henvisning til fortalens punkt 17 og detat direktivet gir en form for minimumsharmonise-ring av kredittformidleres virksomhet, kan det rei-ses spørsmål om det er nasjonal valgfrihet medhensyn til å pålegge såkalte aksessoriske kreditt-formidlere en pre-kontraktuell opplysningsplikt itråd med artikkel 5 og 6. Etter fortalens punkt 17kan medlemsstatene beholde eller innføre «yderli-gere» forpliktelser for kredittformidlere. Slik utval-get ser det, må det skilles mellom forpliktelser somer regulert i direktivet og andre forpliktelser. Nårkredittformidleres pre-kontraktuelle opplysnings-plikt er regulert i direktivet, må det ses slik atdenne forpliktelsen er fullharmonisert. Etter utval-gets mening innebærer artikkel 7 derfor en fullhar-monisering, noe som medfører at det ikke er romfor å pålegge aksessoriske kredittformidlere enpre-kontraktuell opplysningsplikt i tråd med artik-kel 5 og 6.

Spørsmålet er etter dette når en selger kan sieså opptre aksessorisk som kredittformidler, og nårman har å gjøre med en kredittformidler som erforpliktet etter artikkel 5 og 6.

Om dette sies følgende i den samme fortaleut-talelsen:

«Leverandører af varer og tjenesteydelser kanf.eks. siges accessorisk at optræde som kredit-formidlere, hvis deres virksomhed som kredit-formidlere ikke er hovedformålet med dereserhvervsmæssige virksomhed.»

Det er klart at f.eks. en bilselgers eller møbel-selgers formidling av kreditt til henholdsvis bilkjø-peren eller møbelkjøperen, ikke er hovedformåletmed selgerens næringsvirksomhet. Når slike sel-gere formidler kredittavtaler er de kredittformid-lere i direktivets forstand, men de er ikke rettsligforpliktet i henhold til artikkel 5 og 6. Dette vilvære annerledes dersom kredittformidlingsvirk-somheten er skilt ut i eget selskap hvis hovedfor-

mål er å formidle kreditt. Det kan f.eks. være enstor bilforhandler – Bil AS – som skiller ut formid-lingsvirksomheten i Bil Finans AS. Sistnevnte sel-skap vil ikke kunne sies å opptre aksessorisk somkredittformidler. I forhold til artikkel 7 er det altsåuten betydning om det er slik tilknytning mellombilforhandleren og kredittformidleren at de inngåri konsern eller konsernlignende forhold: vurderin-gen etter artikkel 7 må foretas atskilt for hverenkelt fysisk eller juridisk person.

En selger som opptrer aksessorisk som kreditt-formidler, er altså kredittformidler i direktivets for-stand, men vedkommende er ikke – til forskjell fraandre kredittformidlere – rettslig forpliktet i hen-hold til artikkel 5 og 6. Derimot er en slik selger, ilikhet med andre kredittformidlere i direktivetsforstand, forpliktet etter reglene i artikkel 21.

Etter artikkel 21 bokstav a), som altså gjelderogså for selgere som opptrer aksessorisk som kre-dittformidlere, er kredittformidleren forpliktet til

«i reklamer og i dokumentation henvendt tilforbrugere (at) gør[e] opmærksom på omfan-get af sine beføjelser, navnlig om vedkom-mende udelukkende samarbejder med en ellerflere kreditgivere eller optræder som selvstæn-dig mægler».

Videre, etter artikkel 21 bokstav b), skal

«det eventuelle gebyr, forbrugeren skal betaletil kreditformidleren for hans ydelse, oplysesfor forbrugeren og aftales skriftligt mellem for-brugeren og kreditformidleren på papir eller pået andet varigt medium inden indgåelsen af kre-ditaftalen».

Formuleringen «forbrugeren skal betale til kre-ditformidleren for hans ydelse» tilsier at det her ertale om godtgjørelse som forbrukeren skal betaledirekte til kredittformidleren. Denne fortolknin-gen følger dessuten forutsetningsvis av kravet omat godtgjørelsen må avtales skriftlig mellom for-brukeren og kredittformidleren. Motsetningsvisfølger at dersom kredittformidleren får sin godt-gjørelse fra kredittgiveren, typisk på provisjonsba-sis, er det ingen plikt til å opplyse forbrukeren omgodtgjørelsen.

Også artikkel 21 bokstav c) gjelder godtgjø-relse som forbrukeren skal betale direkte til kre-dittformidleren, jf. «det eventuelle gebyr, forbruge-ren skal betale til kreditformidleren for hansydelse». I bokstav c) heter det at slik godtgjørelsetil kredittformidleren, som altså etter bokstav b)må være avtalt skriftlig mellom forbrukeren ogkredittformidleren, skal «oplyses for kreditgiverenaf kreditformidleren med henblikk på beregning afden årlige procentdel af omkostninger». Her blir


kredittformidleren pålagt en opplysningsplikt i for-hold til kredittgiveren, slik at kredittgiveren blirsatt i stand til å beregne effektiv rente. Det følgerav dette at slik godtgjørelse inngår i beregningenav effektiv rente, noe som kan virke noe unaturligi tilfeller hvor kredittformidleren opptrer uten«mandat» fra kredittgiveren.

Gjeldende rett og behov for ny lovgivning

Pre-kontraktuell opplysningspliktVed forbrukerkredittkjøp skal den pre-kontraktu-elle opplysningsplikten etter kredittkjøpsloven § 4oppfylles av «kredittyteren eller selgeren på hansvegne». Dersom kredittgiveren er en annen ennselgeren, oppstår spørsmål om lovbestemmelsenstatuerer en selvstendig forpliktelse for selgeren.En naturlig forståelse av ordlyden tilsier at selge-rens opplysningsplikt må hvile på en avtale mellomham og kredittgiveren, og at selgeren derfor ikkeer lovmessig forpliktet i henhold til kredittkjøps-loven § 4. Forarbeidene skaper imidlertid noe tvilpå dette punktet. I Ot.prp. nr. 34 (1980-1981) s. 101blir det uttalt at opplysningene regulært vil bli gittav selgeren, men at «ansvaret» for at opplysnin-gene blir gitt «primært er lagt på den som gir kre-ditten». Følgelig har selgeren bare et slags subsidi-ært ansvar for at opplysningene blir gitt, men det eruklart om lovgiver har forutsatt at dette subsidiæreansvaret har hjemmel i loven eller i avtale mellomselgeren og kredittgiveren.

Den pre-kontraktuelle opplysningsplikten etterartikkel 5 påhviler, som nevnt, «kreditgiveren og igivet fald kreditformidleren». «I givet fald» må tro-lig forstås som en henvisning til de tilfeller hvor enkredittformidler er involvert i kredittransaksjonen.I den grad en selger som faller innenfor kreditt-kjøpslovens område, inntar en mellommannsrolle iforbindelse med inngåelsen av kredittavtalen, vilhan i direktivets forstand opptre aksessorisk somkredittformidler og således ikke ha opplysnings-plikt etter artikkel 5 og 6, jf. artikkel 7. Dersom kre-dittkjøpsloven § 4 må forstås som uttrykk for atslike selgere har en lovbestemt pre-kontraktuellopplysningsplikt, er det ikke rom for å videreføreeksisterende regulering. Dersom kredittkjøpslo-ven § 4 bare presiserer at kredittgiveren kan avtalemed selgeren at sistnevnte skal oppfylle den pre-kontraktuelle opplysningsplikten på kredittgive-rens vegne, er det uproblematisk å videreførereguleringen i loven. Dette følger tydelig av forta-lens punkt 24:

«I sådanne tilfælde [aksessorisk kredittformid-ler] er der stadig sikret et tilstrækkeligt forbru-

kerbeskyttelsesniveau, eftersom det påhvilerkreditgiveren at sikre, at forbrugeren får defuldstændige oplysninger forud for aftaleindgå-elsen enten af kreditformidleren, hvis kreditgi-veren og kreditformidleren aftaler dette [kursi-vert her], eller på anden passende måde.»

På den annen side er formuleringen «kredittyt-eren eller selgeren på hans vegne» i kredittkjøpslo-ven § 4 ikke bare er unødvendig hensett til avtale-rettslige prinsipper, men også egnet til å skapetolkningstvil vedrørende spørsmålet om selgerenhar et lovbestemt, selvstendig ansvar knyttet tilden pre-kontraktuelle opplysningsplikten.

Kredittkjøpsloven § 5 om opplysningspliktforut for inngåelse av kontokreditt, nevner uteluk-kende «kredittyteren» som pliktsubjekt. Det kanimidlertid naturlig nok også ved inngåelse avavtale om kontokreditt bli gjort bruk av mellom-menn.

Spørsmålet om kredittformidler har selvsten-dig pre-kontraktuell opplysningsplikt oppstår ogsåi tilknytning til finansavtaleloven § 46, som oppstil-ler en pre-kontraktuell opplysningsplikt for «långi-veren».

Spørsmålet kan antagelig løses på grunnlag avfinansavtaleloven kapittel 5 om finansmegleropp-drag m.v. og kapittel 6 om agent- og rådgivnings-oppdrag. To spørsmål oppstår: For det første er detspørsmål om slike kredittformidlere i direktivetsforstand, jf. artikkel 3 bokstav f) smh. artikkel 7,kan anses som «meglerforetak», «finansagent»eller «finansrådgiver». Dernest er det spørsmål omdette i tilfelle medfører at vedkommende kreditt-formidler er forpliktet på lik linje med kredittgive-ren etter bestemmelsene om pre-kontraktuell opp-lysningsplikt.

Finansagent og finansrådgiver er definert iNOU 1994: 19 s. 210: Med finansrådgiver menesden som driver virksomhet som uavhengig rådgi-ver knyttet til finanstjenester, finansinvesteringerog lignende forhold. En rådgiver kan ikke krevevederlag fra andre enn den klienten som har gittoppdraget, jf. finansavtaleloven § 90. I banknærin-gen er det etter hvert blitt vanlig at de av bankensansatte som selger finansielle tjenester, blir titulertsom «rådgiver». Siden dette er personer som eransatt i banken, er det klart at det ikke er tale om«rådgivere» i finansavtalelovens forstand.

Med finansagent menes den som driver somrepresentant for norsk eller utenlandsk finansinsti-tusjon i anledning avsetning av finansielle tjenes-ter. En agent kan ikke kreve vederlag fra andre ennden institusjonen han representerer, jf. finansavta-leloven § 88. Det er ikke avgjørende at vedkom-mende mellommann har rett til å inngå avtaler på


vegne av prinsipalen (tegningsagent). Ogsåsåkalte formidlingsagenter – dvs. agenter uten retttil å inngå bindende avtale på vegne av prinsipalen– kan være finansagenter etter finansavtaleloven.

Meglerne blir i NOU 1994: 19 s. 197 beskrevetsom «de virkelige mellommenn» som «i utgangs-punktet (skal) opptre som upartiske mellommennog [som] har til oppgave å formidle kontakt mel-lom partene, og medvirke til at de forhandler segfrem til enighet». Samme sted blir det uttalt at detvarierer hvilken part som betaler megleren godt-gjørelse, se også finansavtaleloven § 78 første ledd.

Direktivets definisjon av «kreditformidler»omfatter for det første en fysisk eller juridisk per-son som mot godtgjørelse og som ledd i sinnæringsvirksomhet, presenterer eller tilbyr kre-dittavtaler til forbrukerne, jf. artikkel 3 bokstav f)punkt i). Det vanlige er at vedkommende opptrersom representant for kredittgiver og at han derformottar godtgjørelsen fra kredittgiveren. Kredittfor-midler som omfattes av artikkel 3 bokstav f) punkti) vil derfor ofte være finansagent etter finansavta-lelovens regler – det er nærmere bestemt tale omen formidlingsagent. Utvalget legger til grunn atdet er uten betydning om mellommannen bareopptrer aksessorisk som sådan; også f.eks. varesel-gere som i egenskap av representant tilbyr kreditt-avtaler til forbrukere, er å anse som finansagent.

Tilsvarende resonnement kan legges til grunnfor en konklusjon om at kredittformidler somomfattes av artikkel 3 bokstav f) punkt iii) typisk vilvære finansagent etter finansavtalelovens regler –nærmere bestemt er det tale om tegningsagent, jf.formuleringen «indgår kreditaftaler med forbru-gere på kreditgiverens vegne».

Artikkel 3 bokstav f) punkt ii) omhandler mel-lommenn som «bistår forbrugere ved at udføreandet forberedende arbejde med henblik på kredi-taftaler end det, der er omhandlet i nr. i)». Siden deter en forutsetning at vedkommende verken tilbyrkredittavtaler til forbrukere (punkt i)) eller inngårkredittavtaler på vegne av kredittgiveren (punktiii)), er det nærliggende å slutte at mellommennsom omhandlet i punkt ii) opptrer selvstendig i for-hold til kredittgivere. Mellommannens bistandetter punkt ii) kan variere i innhold og vanskelig-hetsgrad, og ofte kan det nok reises tvil om bistan-den kvalifiserer til det som naturlig kan kalles «råd-givning». På den annen side inntar mellommanneni slike tilfeller ofte en rolle som fyller rådgiverenssærtrekk: Mellommannen opptrer uavhengig avkredittgiveren, han vil ofte motta sin eventuellegodtgjørelse fra forbrukeren, og skal derfor ute-lukkende ivareta forbrukerens interesser. Bestem-melsen i finansavtaleloven § 90 om at rådgiveren

ikke kan kreve vederlag fra andre enn den klientensom har gitt oppdraget, er gitt for å unngå tvil områdgiveren alene har hatt klientens interesser forøyet, jf. NOU 1994: 19 s. 211. Utvalget legger tilgrunn at en kredittformidler som fyller vilkårene iartikkel 3 bokstav f) punkt ii) er en finansrådgiveretter finansavtalelovens regler, såfremt vedkom-mende opptrer uavhengig av kredittgiver og påoppdrag fra forbrukeren slik at han utelukkendeskal ivareta forbrukerens interesser.

Konklusjonen så langt er følgelig at kredittfor-midlere som nevnt i artikkel 3 bokstav f) punkt i)og iii) typisk vil være å anse som finansagenter,mens kredittformidlere som nevnt i punkt ii) typiskvil være å anse som finansrådgivere.

I tillegg kommer de virkelige mellommenn –meglerne. Disse lar seg ikke like enkelt plassere iforhold til opplistingen i forbrukerkredittdirektivetartikkel 3 bokstav f), men det er ikke tvilsomt atogså meglere kan falle innenfor artikkel 3 bokstavf) punkt i), ii) eller iii), og følgelig være kredittfor-midlere i direktivets forstand. Dette følger for såvidt også forutsetningsvis av artikkel 21 bokstava), hvor det er bestemt at kredittformidleren mågjøre oppmerksom på om han opptrer som «selv-stændig mægler».

Når det så gjelder spørsmålet om meglere,finansagenter og finansrådgivere etter gjeldenderett er forpliktet på lik linje med kredittgiveren irelasjon til pre-kontraktuell opplysningsplikt, kandet tas utgangspunkt i finansavtaleloven § 87 førsteledd: En finansagent hvis oppdrag er knyttet tillåneavtaler, jf. § 85 første ledd bokstav b), skal «setil at institusjonens plikter overfor kunden blir opp-fylt». I NOU 1994: 19 s. 210 blir det tydeliggjort atagenten plikter å oppfylle den pre-kontraktuelleopplysningsplikten, dersom institusjonen ikke opp-fyller denne plikten. Tilsvarende gjelder formeglerforetak, jf. finansavtaleloven § 83 første leddførste punktum. Hertil kommer at det i § 81 førsteledd er bestemt at meglerforetak før avtale om låninngås, skal gi en låntaker som er forbruker skrift-lige opplysninger som bestemt i § 46 (pre-kontrak-tuell opplysningsplikt). Finansavtaleloven §§ 89 og90 om finansrådgivere inneholder ingen tilsva-rende bestemmelse som pålegger rådgiveren å setil at kredittgiverens plikter overfor kredittkundenblir oppfylt.

Fremstillingen viser at enkelte mellommennsom er kredittformidlere i direktivets forstand,etter gjeldende rett er pålagt plikter etter bestem-melsene om pre-kontraktuell opplysningsplikt somoppfyller gjennomføringsforpliktelsen etter artik-kel 5 og 6 for kredittformidlere. Gjeldende rettinneholder imidlertid ikke slike begrensninger


som følger av artikkel 7 om selgere som opptreraksessorisk som kredittformidlere – en særregule-ring som er relevant først og fremst i forhold tilfinansagenter. Under henvisning til dette og at deter behov for å endre reguleringen av rådgiverensforpliktelser for å gjennomføre forbrukerkredittdi-rektivet, foreslår utvalget at kredittformidleres for-pliktelser etter forbrukerkredittdirektivet artikkel5 til 7 blir gjennomført i utvalgets forslag til § 48 ompre-kontraktuell opplysningsplikt. Slik gjennomfø-ring vil medføre at finansagentens og meglerfore-takets forpliktelser i en viss utstrekning vil frem-komme både i kapittel 3 og i kapittel 5 og 6. Utval-get antar imidlertid at dette ikke reiser særlige pro-blemer. Dessuten vil det lovteknisk være sværtvanskelig å gjennomføre forbrukerkredittdirekti-vet artikkel 7 i kapittel 5 og 6. Videre kan pedago-giske hensyn tale for å angi kredittformidlerensforpliktelser knyttet til pre-kontraktuell opplys-ningsplikt i utvalgets forslag til lovbestemmelseom slik opplysningsplikt. Avslutningsvis bemerkesat utvalget foreslår en justering av ordlyden i § 81første ledd for å klargjøre at meglerforetakets for-pliktelser følger av utvalgets forslag til § 48 om pre-kontraktuell opplysningsplikt.

Andre forpliktelser som direktivet pålegger kredittformidlereKredittkjøpsloven inneholder ingen særskilteregler som pålegger kredittformidlere forpliktel-ser tilsvarende dem som er listet opp i forbrukerk-redittdirektivet artikkel 21.

Når det gjelder finansagenter, er det bestemt ifinansavtaleloven § 86 at agenten, før han påtar seget oppdrag, «skal forsikre seg om at kunden kjen-ner til hvilke institusjoner representasjonsforhol-det omfatter». Denne regelen tilfredsstiller antage-lig kravet i artikkel 21 bokstav a) om at kredittfor-midler skal gjøre forbrukeren oppmerksom på«om vedkommende udelukkende samarbejdermed en eller flere kreditgivere». Problemet erimidlertid at det som er sitert fra artikkel 21 bok-stav a) er eksemplifisering av en forutsetningsvisvidere forpliktelse til å gjøre forbrukeren oppmerk-som på «omfanget av [kreditformidlerens] beføjel-ser». Utvalget foreslår derfor en noe endret formu-lering av § 86.

For å gjennomføre forpliktelsen etter artikkel21 bokstav a) fremsetter utvalget dessuten forslagtil ny § 89, hvor det bestemmes at rådgiveren, førhan påtar seg et oppdrag og i reklame og skriftligkommunikasjon med kunden, skal forsikre seg omat kunden er kjent med at rådgiveren opptrer somsådan. Forbrukerkredittdirektivet artikkel 21 bok-

stav a) betinger dessuten endring i finansavtalelo-ven kapittel 5. Utvalget foreslår at det i finansavta-leloven § 81 blir uttrykt at meglerforetaket skalopplyse at foretaket opptrer som selvstendigmegler.

Utvalget legger til grunn at rådgivere ogmeglerforetak i praksis allerede opptrer i samsvarmed utvalgets forslag til bestemmelser, og har der-for ikke funnet grunn til å begrense forpliktelsenetil å gjelde i tilfeller der kunden er forbruker. Detkan i denne sammenheng nevnes at Kredittilsynet,i offentlig brev datert 2. november 2000, fremheverat det er finansinstitusjonens ansvar å påse at deagenter institusjonene benytter seg av, opptrer isamsvar med de plikter finansinstitusjonen selv erunderlagt i forhold til kundene. Denne plikten gjel-der uavhengig av om agenten opptrer overfor for-brukerkunder eller næringsdrivende.

Finansavtaleloven gir ingen særskilte reglersom kan sammenlignes med forpliktelsene nevnt iartikkel 21 bokstav b) og c).

I bokstav b) fremkommer at godtgjørelse somforbrukeren skal betale direkte til kredittformidle-ren må avtales skriftlig mellom forbrukeren og kre-dittformidleren. Bestemmelsen er uten betydning iforhold til finansagenter, jf. finansavtaleloven § 88,hvor det er bestemt at agenten ikke kan kreve ved-erlag fra andre enn den institusjonen agenten repre-senterer. Den er derimot relevant i forhold til finans-rådgivere og meglerforetak. På bakgrunn av detteforeslår utvalget at finansavtaleloven § 90 første leddgis et nytt annet punktum, hvor det blir bestemt atrådgiverens vederlagskrav mot forbrukeren erbetinget av skriftlig avtale. Videre foreslår utvalgetat det gis en tilsvarende bestemmelse finansavtale-loven § 78 første ledd, nytt annet punktum.

Etter forbrukerkredittdirektivet artikkel 21bokstav c) er kredittformidleren forpliktet til åinformere kredittgiveren om godtgjørelse som for-brukeren skal betale direkte til kredittformidleren,slik at kredittgiveren blir satt i stand til å beregneeffektiv rente. Bestemmelsen foreslås gjennomførti finansavtaleloven § 90 (nytt annet ledd) og § 78første ledd (nytt tredje punktum).

5.1.5 Definisjonskatalog5.1.5.1 Generelt

Utvalget foreslår at følgende begreper blir legalde-finert i en egen bestemmelse i finansavtalelovenkapittel 3: kredittgiver, kredittavtale, rammekre-ditt, kredittformidler, varig medium, kredittkostna-der, totalbeløp, effektiv rente, nominell rente, fastnominell rente, samlet kredittbeløp og tilknyttet


kredittavtale. Denne definisjonskatalogen tilsvarerkatalogen i artikkel 3, med et unntak: Utvalgetforeslår at direktivets regulering av «overtræk»blir gjennomført i finansavtaleloven kapittel 2, utenat det i loven blir inntatt legaldefinisjon, se punkt5.12.

Utvalget mener det er nødvendig med en egenbestemmelse som inneholder legaldefinisjoner. Enslik bestemmelse vil kunne ha en positiv pedago-gisk effekt, ettersom den i stor grad kan lette lesin-gen av de enkelte lovbestemmelsene. Det å inntadefinisjoner i motivene i stedet for i lovtekst vilgjøre lovtekstene mindre tilgjengelige. Dette peda-gogiske hensynet bør tillegges ikke ubetydeligvekt ved avgjørelsen av hvilke begreper som skallegaldefineres. Etter omstendighetene kan detimidlertid være hensiktsmessig å legaldefinerebegreper utelukkende i andre paragrafer enn densom inneholder legaldefinisjoner, gjennom å inntaen «legaldefinisjon» i en innskutt bisetning. Dettegjelder kanskje særlig begreper som fremtrer ettsted i loven og som kan defineres i en kort biset-ning.

Begrepene som utvalget foreslår definert i § 45har til dels ulik funksjon. Forbruker, kredittgiver,kredittavtale (og underkategorien rammekreditt),kredittformidler og tilknyttet kredittavtale er sen-trale ved fastleggelsen av rekkevidden av direkti-vets fullharmonisering. Dette gjelder ikke i likestor grad for de øvrige begrepene. Disse vedrøreri hovedsak det nærmere innholdet av konkrete,direktivbaserte forpliktelser for kredittgiveren,herunder særlig pre-kontraktuell opplysningsplikt.Nasjonale myndigheter kan ikke velge å påleggekredittgiveren større eller mindre forpliktelser ennde som følger implisitt av direktivets definisjonerav de aktuelle begrepene. Av denne grunn og fordibegrepene (utenom varig medium) dreier seg omtallstørrelser, får gjennomføringen et teknisk preg.Utvalget finner derfor ikke grunn til å behandledisse begrepene nærmere i de alminnelige merk-nadene. For utfyllende merknader til forslageneom definisjon av disse begrepene vises det til despesielle merknadene. Begrepene forbruker, kre-dittgiver, kredittavtale og kredittformidler er nær-mere omtalt i det foregående. Tilknyttet kredittav-tale omtales i punkt 5.10.

Utvalgets bruk av begrepsparet «kredittgi-ver»/«kredittkunde» erstatter gjeldende lovsbegrepspar «långiver»/«låntaker». Utvalget fore-slår slik endring av begrepsbruk i bestemmelsersom omfattes av utvalgets forslag til lovog for-skriftsbestemmelser. Utvalget anbefaler at det,dersom utvalgets forslag til nytt kapittel 3 blir ved-tatt, blir foretatt en gjennomgang av finansavtalelo-

ven med sikte på å erstatte begrepsparet «långi-ver»/«låntaker» med begrepsparet «kredittgiver»/«kredittkunde». I denne sammenheng nevnerutvalget særlig § 2 annet ledd om ufravikelighethvor institusjonens kunde ikke er forbruker, ogdenne bestemmelsens henvisninger til finansavta-leloven kapittel 3.

5.1.5.2 Særlig om «varig medium»

Forbrukerkredittdirektivet statuerer flere stederet krav om skriftlighet som kan oppfylles ved ataktuelle opplysninger fremkommer på papir ellerpå et annet varig medium: Opplysninger som skalgis til forbrukeren i henhold til den pre-kontraktu-elle opplysningsplikten, må gis «på papir eller på etandet varigt medium», jf. artikkel 5 og 6. Detsamme gjelder opplysningsplikten under kreditt-forholdet, jf. artikkel 11 og 12, samt artikkel 18 nr.1 annet punktum og nr. 2. En kredittavtale skalutarbeides «på papir eller på et andet varigtmedium», jf. artikkel 10. I forlengelsen av dette kandet også vises til artikkel 21 bokstav b), hvor det erbestemt at eventuelt vederlag som skal betales avforbrukeren til en kredittformidler, må avtalesskriftlig «på papir eller på et andet varigt medium».Kredittgiverens rett til å si opp en tidsubegrensetkredittavtale og til å sperre forbrukerens rett til åutnytte en kredittmulighet, utøves ved at forbruke-ren gis underretning «på papir eller på et andetvarigt medium», jf. artikkel 13 nr. 1 annet avsnitt ognr. 2. I tillegg til nevnte skriftlighetskrav, kan detvises til artikkel 14 nr. 3. Det følger av dennebestemmelsen at det at forbrukeren eventuelt hargitt underretning om bruk av angrerett «på papireller på et andet varigt medium», har betydning forspørsmålet om avbrudd av frist for utøvelse avangrerett,

Begrepet «varigt medium» blir definert slik iartikkel 3 bokstav m)

«en indretning, som sætter forbrugeren i standtil at lagre oplysninger, sendt til ham personligt,på en måde, der muliggør senere konsultation ien periode, som er afpasset efter oplysninger-nes formål, og som giver mulighed for uændretgengivelse af de lagrede oplysninger».

Definisjonen er ikke omtalt nærmere i direkti-vets fortale. I direktiv 2002/65/EF om fjernsalg avfinansielle tjenester artikkel 2 bokstav f) er det enlignende definisjon av varig medium, og i dettedirektivets fortale punkt 20 blir det uttalt at varigemedium omfatter særlig disketter, CD-ROM, DVDog harddisk i en datamaskin. Videre blir det pektpå at nettsteder på internett ikke er omfattet, med


mindre slike unntaksvis oppfyller vilkårene i direk-tivets definisjon av varig medium. Utvalget leggertil grunn at tilsvarende gjelder i forhold til forbru-kerkredittdirektivet.

Utvalget legger til grunn at definisjonen i for-brukerkredittdirektivet artikkel 3 bokstav m) gjel-der tilsvarende i forhold til forbrukerens underret-ning om bruk av angrerett (artikkel 14 nr. 3), selvom det i slike tilfeller ikke er tale om «oplysninger,sendt til [forbrugeren] personligt». Ved gjennom-føringen i norsk rett av artikkel 14 nr. 3 og øvrigebestemmelser nevnt ovenfor (artikkel 5, 6, 10, 11-13, 18 og 21), kan det ikke opereres med et tradi-sjonelt skriftlighetskrav, dvs. et krav om at opplys-ninger fremkommer av papir.

I finansavtaleloven § 8 er det regler om bruk avelektronisk kommunikasjon for å oppfylle krav iloven om skriftlighet. I første ledd heter det at kravi loven om at opplysninger skal gis skriftlig, ikke ertil hinder for bruk av elektronisk kommunikasjondersom kunden ønsker dette. Etter annet ledd kankrav om skriftlig avtale på visse vilkår oppfylles vedbruk av elektronisk kommunikasjon, men også hergjelder en betingelse om at kunden ønsker bruk avelektronisk kommunikasjon.

Utvalget legger til grunn at lovens uttrykk«elektronisk kommunikasjon» tilsvarer direktivetsuttrykk «varig medium». Det springende punkt erom en rett for kunden til å bestemme om det skalkunne gjøres bruk av elektronisk kommunikasjon,jf. «dersom kunden ønsker dette», er forenlig medforbrukerkredittdirektivets bestemmelser om atmeldinger kan gis «på papir eller på et andet varigtmedium». Direktivet gir ingen eksplisitte anvisnin-ger på valget mellom papir og annet varig medium.Tausheten kan tas til inntekt for at avsenderen skalkunne velge. I så fall er samtykkekravet i finansav-taleloven § 8 uforenlig med direktivet på dettepunktet. Det er imidlertid diskutabelt om direkti-vet skal forstås slik. Definisjonen av «varigtmedium» viser tydelig at adgangen til å gjøre brukav annet varig medium enn papir er begrunnet ipraktiske hensyn, samtidig som hensynet til for-brukeren skal bli ivaretatt. Hensynet til forbruke-ren tilsier i denne sammenheng at meldinger måbli formidlet på en måte som gjør at vedkommendefaktisk mottar og kan tilegne seg den aktuelleinformasjonen. Dette hensynet må etter utvalgetsoppfatning veie tyngre enn nevnte praktiske hen-syn. Det er vanskelig å se at direktivet for eksem-pel skulle åpne for bruk av elektronisk post i stridmed forbrukerens ønske, ettersom, det er nærlig-gende at forbrukeren i slike tilfeller vil ha vanske-lig for å tilegne og nyttigjgjøre seg den aktuelleinformasjonen. På denne bakgrunn legger utvalget

til grunn at det ved valget mellom papir og annetvarig medium må ses hen til forbrukerens ønsker,og at finansavtaleloven § 8 derfor er forenlig meddirektivets regler om bruk av annet varig mediumenn papir. Tilsvarende konklusjon blir lagt tilgrunn i delrapporten av 16. februar 2009 fraarbeidsgruppen for betalingstjenestedirektivet pås. 84.

På denne bakgrunn foreslår utvalget at forbru-kerkredittdirektivet artikkel 3 bokstav m) og til-knyttede direktivbestemmelser om at meldingerskal gis på papir eller på annet varig medium, blirgjennomført i norsk rett ved at finansavtaleloven §8 blir videreført. I dette ligger at utvalget ikke fin-ner det nødvendig å presisere i de enkelte bestem-melsene i lovens kapittel 3 at meldinger skal gis påpapir eller annet varig medium. Det er tilstrekkeligat det i de enkelte bestemmelsene blir bestemt atmeldinger skal gis skriftlig, ettersom en slik formu-lering må forstås i sammenheng med finansavtale-loven § 8.

5.2 Opplysningsplikt ved markeds-føring

5.2.1 Forbrukerkredittdirektivet artikkel 4Forbrukerkredittdirektivet artikkel 4 inneholderregler om markedsføring av kredittavtaler. Formå-let med bestemmelsen er å sette forbrukeren istand til å sammenligne forskjellige kredittilbud, jf.fortalens punkt 18.

Bestemmelsen skisserer et system hvor det imarkedsføring av kredittavtaler etter omstendig-hetene må gis et sett av opplysninger, benevnt«standardoplysninger». Plikten til å gi standard-opplysninger er imidlertid ikke ubetinget, og pådette punktet åpner direktivet for en viss nasjonalvalgfrihet.

Artikkel 4 nr. 1 første avsnitt lyder slik:

«Enhver reklame for kreditaftaler, der angiveren rentesats eller talstørrelser vedrørendeomkostningerne i forbindelse med forbrugerk-reditten, skal indeholde standardoplysninger ioverensstemmelse med denne artikel.

Artikkel 4 nr. 2 og 3 angir hva som menes med«standardoplysninger». I korte trekk er det tale omopplysninger om – nominell rente, – kredittkostnader, – samlet kredittbeløp, – effektiv rente, – kredittavtalens løpetid,


– eventuelt kontantprisen for en vare eller tjenes-teytelse og størrelsen på eventuell kontantinn-sats,

– samlet beløp som skal betales av forbrukerenog størrelsen på enkeltbetalinger, og

– eventuell forpliktelse for forbrukeren til å inngåavtale om aksessorisk tjenesteytelse.

For at det skal foreligge en plikt etter artikkel 4 nr.1 første avsnitt til å gi standardopplysninger somnevnt i artikkel 4 nr. 2 og 3, må det for det førstevære tale om «reklame for kreditaftaler». Detteomfatter, i alle fall i utgangspunktet, ikke markeds-føring av f.eks. et finansieringsselskaps firma ellerdomenenavn. Utvalget antar imidlertid at særligmarkedsføring av domenenavn kan ha sterke lik-hetstrekk med og fremstå som markedsføring avkredittavtaler. Det kan f.eks. dreie seg om mar-kedsføring av www.boliglan.no. Markedsføring avet slikt og lignende domenenavn vil i praksis somregel være såkalt nøytral markedsføring, se straksnedenfor.

For at det skal foreligge plikt etter artikkel 4 nr.1 første avsnitt til å gi standardopplysninger må detvidere være tale om markedsføring som «angiveren rentesats eller talstørrelser vedrørende omkost-ningerne i forbindelse med forbrugerkreditten».Det er altså ikke plikt etter artikkel 4 nr. 1 til å gistandardopplysninger i tilfeller der en reklame forkredittavtaler ikke angir noen rentesats eller tall-størrelser vedrørende kostnadene knyttet til kre-ditten. Bestemmelsen er således ikke til hinder forsåkalt nøytral markedsføring av kreditt, f.eks.reklame som lyder slik: «Vestlandsbanken gir boli-glån.» Fortalens punkt 18 underbygger en slik for-tolkning; her heter det at medlemsstatene iutgangspunktet står fritt til å fastsette krav til opp-lysninger i relasjon til «reklame, der ikke indehol-der oplysninger om omkostningerne for forbruge-ren i forbindelse med kreditten».

Etter dette fremgår at det ved markedsføring avkredittavtaler som opplyser om kredittkostnader,foreligger plikt etter artikkel 4 nr. 1 første avsnitt tilå gi standardopplysninger i reklamen.

Artikkel 4 nr. 1 annet avsnitt åpner imidlertidfor unntak herfra. Forpliktelsen etter artikkel 4 nr.1 første avsnitt til å gi standardopplysninger gjelderetter artikkel 4 nr. 1 annet avsnitt ikke

«hvor den nationale lovgivning kræver angi-velse af de årlige omkostninger i procent vedreklame for kreditaftaler, der ikke angiver enrentesats eller nogen talstørrelser vedrørendeomkostningerne for forbrugeren i forbindelsemed kreditten, jf. første afsnit.»

Formuleringen «de årlige omkostninger i pro-cent» (ÅOP) er definert i artikkel 3 bokstav i), ogkan forstås som en henvisning til effektiv rente.Direktivet skiller mellom ÅOP og «debitorrente»;det siste blir definert i artikkel 3 bokstav j) som«den rentesats udtrykt i en fast eller variabel pro-centsats, der anvendes på årsbasis på de udnyttedekreditmuligheder». Dette kan betegnes nominellrente. Det er nærliggende å legge til grunn at for-muleringen «rentesats» i artikkel 4 nr. 1 annetavsnitt, er en henvisning til nominell rente («debi-torrente»).

Når det gjelder den nærmere fortolkningen avartikkel 4, har utvalget delt seg i to like store frak-sjoner.

Medlemmene Sæbø, Haraldsen, L’Abée-Lund ogWang legger til grunn følgende fortolkning:

Ordlyden i artikkel 4 nr. 1 annet avsnitt kan,under henvisning til ovennevnte fortolkning av «deårlige omkostninger i procent» og «rentesats», sieså vise til tilfeller hvor nasjonal lovgivning kreverangivelse av effektiv rente, og det i den konkretemarkedsføringen ikke angis nominell rente ellerandre kredittkostnader. Plikten i henhold til artik-kel 4 nr. 1 første avsnitt til å gi standardopplysnin-ger, kommer derfor bare til anvendelse dersom deti markedsføring av kredittavtaler gis opplysningerom effektiv rente og nominell rente eller andre kre-dittkostnader.

Formålet med bestemmelsen underbygger enslik fortolkning, som innebærer at det blir etablertto standardløsninger: enten blir det gitt opplysningom effektiv rente uten ytterligere opplysninger omnominell rente eller andre kredittkostnader, ellerdet blir gitt standardopplysninger som nevnt iartikkel 4 nr. 2 og 3. Standardløsninger legger tilrette for at forbrukeren skal kunne sammenligneulike kredittilbud, og dess færre standardløsnin-ger, dess lettere vil det være å foreta slike sammen-ligninger.

På bakgrunn av dette kan innholdet av artikkel4 nr. 1 uttrykkes slik: Artikkel 4 nr. 1 første avsnittskisserer to former for markedsføring av kredittav-taler. Det samme gjør artikkel 4 nr. 1 annet avsnitt.De to løsningene som blir skissert i artikkel 4 nr. 1første avsnitt er 1. nøytral markedsføring og 2. krav om at markedsføringen inneholder stan-

dardopplysninger som nevnt i artikkel 4 nr. 2og 3.

Hovedpoenget er at markedsføring som ikke ernøytral, skal inneholde standardopplysninger somnevnt i artikkel 4 nr. 2 og 3.


De to løsningene som blir skissert i artikkel 4nr. 1 annet avsnitt er 1. krav om at det i markedsføringen blir opplyst

om effektiv rente, og 2. krav om at markedsføringen inneholder stan-

dardopplysninger som nevnt i artikkel 4 nr. 2og 3.

Hovedpoenget er at nasjonale myndigheter kanvelge å statuere plikt til å opplyse effektiv rente,men at det uansett må gis standardopplysningerdersom det i markedsføring i tillegg blir gitt opp-lysninger om nominell rente eller andre kreditt-kostnader.

Adgang til nøytral markedsføring er uforenligmed plikt til å gi opplysning om effektiv rente. Føl-gelig må nasjonale myndigheter velge mellom løs-ningene som skisseres i de innskutte punkteneover.

Medlemmene Andreassen, Gjedrem, Grinaker ogSkofteland legger til grunn at artikkel 4 nr. 1 annetavsnitt åpner for nasjonal frihet til å regulere opp-lysningsplikten når det kreves angivelse av effektivrente ved enhver markedsføring av kreditt. Nær-mere bestemt gjør disse medlemmene gjeldendefølgende fortolkning:

Artikkel 4 nr.1 annet avsnitt lyder som følger:

«Denne forpligtelse gælder ikke, hvor den nati-onale lovgivning kræver angivelse af de årligeomkostninger i procent ved reklame for kredi-taftaler, der ikke angiver en rentesats ellernogen talstørrelser vedrørende omkostnin-gerne for forbrugeren i forbindelse med kredit-ten, jf. første afsnit.»

Vilkåret «der ikke angiver» blir av utvalgetsflertall tolket slik at unntaket ikke gjelder hvor deti markedsføringen også gis opplysninger om andreomkostninger, eksempelvis etableringsgebyr.Direktivets ordlyd må her imidlertid forstås slik atordene «der ikke angiver» peker tilbake på ordene«reklame for kreditaftaler». Det innebærer atdirektivet gjør unntak fra direktivets bestemmelserder nasjonal lovgivning krever angivelse av effek-tiv rente ved reklame for kredittavtaler som ikkeangir rentesats eller noen tallstørrelser vedrø-rende omkostninger.

Det siktes her altså til lovgivning som stillerkrav til angivelse av effektiv rente også i tilfellerder det ikke er angitt andre kredittkostnader. Medandre ord ville vilkåret ikke vært oppfylt slik opp-lysningspliktreglene i Norge var før regelendrin-gen i 2007. Da var plikten til å opplyse om effektivrente i markedsføringen nettopp betinget av at detble gitt opplysninger om andre kredittkostnader.

Slik reglene er i Norge i dag plikter man å opplyseom effektiv rente enten man opplyser om andrekredittkostnader eller ikke.

Det er nettopp denne typen vidtgående opplys-ningsplikten, slik vi har i Norge i dag, som er bak-grunnen for unntaket slik det er formulert i artik-kel 4 nr. 1 annet avsnitt. Vilkåret kan ikke forståsdit hen at plikten til å opplyse om låneprofil og eta-bleringsgebyr fører til at vilkåret ikke er oppfylt. Åtolke direktivet slik vil verken være i samsvar medordlyden eller de hensynene som ligger bak direk-tivets bestemmelser om opplysningsplikt. Hensik-ten er å sikre at forbrukerne får relevant informa-sjon allerede på markedsføringstidspunktet. Slikreglen etter artikkel 4 nr. 1 første ledd er utformetsikres dette i noen grad. Informasjonsplikten etterdirektivet er her ikke veldig forskjellig fra informa-sjonsplikten som fulgte av låneforskriften/kreditt-kjøploven før endringene i 2007. Ett av hensynenebak nevnte endringer var at man ønsket å hindresåkalt «nøytral markedsføring», det vil si markeds-føring av kreditt der det ikke opplyses om kostna-der overhodet. Direktivet åpner for at land med enslik skjerpet opplysningsplikt skal kunne beholdedenne.

Når man i Norge har plikt til å opplyse omeffektiv rente ved markedsføring av lån og kredittogså når det ikke også gis andre opplysninger omkredittkostnader, kommer ikke reglene i artikkel 4til anvendelse. Vi står dermed fritt til å beholdedagens regulering av opplysningsplikt i markeds-føringen.

5.2.2 Gjeldende rettLovregler som eksplisitt regulerer markedsføringav kreditt, finner man i dag i kredittkjøpsloven § 6,låneforskriften § 5 og finansieringsvirksomhetslo-ven § 2-12 tredje ledd.

Kredittkjøpsloven § 6 lyder slik:

«Når det som ledd i næringsvirksomhet mar-kedsføres kreditt som helt eller delvis retterseg til forbrukerkjøper, skal det også opplysesom den effektive rente etter §§ 4 eller 5. Hvisdet er den eneste hensiktsmessige fremgangs-måten, skal den effektive renten angis ved brukav minst ett representativt eksempel. Gjeldertilbudet en bestemt vare, skal også kontantpri-sen og kredittkjøpsprisen opplyses.»

Et vilkår for anvendelse av bestemmelsen er atdet «markedsføres kreditt». Reklamen må vedrørekredittmuligheter. Utvalget antar at dette iutgangspunktet medfører en avgrensning motmarkedsføring av firma og domenenavn, men at


det her kan oppstå til dels vanskelige grensedrag-ningsspørsmål, jf. fremstillingen ovenfor i punkt5.2.1. Bestemmelsen gjelder dessuten bare formarkedsføring som ledd i næringsvirksomhet somretter seg mot forbrukerkjøpere.

Hvis disse vilkårene er oppfylt, «skal det... opp-lyses om den effektive renten etter §§ 4 eller 5». Avdette følger at loven ikke tillater nøytral markeds-føring av kredittilbud. At det skal opplyses om deneffektive rente etter §§ 4 «eller» 5, tydeliggjør atplikten gjelder markedsføring av kredittkjøp ogkontokreditt. Når det gjelder markedsføring avkontokreditt, blir kredittkjøpsloven § 6 supplert av§ 8 i forskrift til kredittkjøpsloven: I slik markedsfø-ring skal det opplyses om «den effektive renten forminst tre kredittbeløp, kr 1.000,-, kr 10.000,- og kr20.000,-, dog ikke høyere enn den tilbudte kreditt-grense». Sett i forhold til lovens § 6 annet punktum,kan forskriften tas til inntekt for at angivelse avrepresentative eksempler er «eneste hensiktsmes-sige fremgangsmåte» når det er tale om markeds-føring av kontokreditt.

Hvis tilbudet om kreditt gjelder en bestemtvare, «skal også kontantprisen og kredittkjøpspri-sen opplyses», jf. kredittkjøpsloven § 6 siste punk-tum.

Låneforskriften § 5 om markedsføring av låne-avtaler er ikke avgrenset til å gjelde markedsføringrettet mot forbrukere; forskriften gjelder uavhen-gig av om lånekunden er forbruker, jf. forskriftens§ 1 smh. § 2, og § 5 gjelder «enhver form for mar-kedsføring (annonser o.l.) av lånetilbud».

Ved markedsføring av lånetilbud «skal det opp-gis effektiv rente med angivelse av lånebeløp oglåneprofil som ligger til grunn for beregningen,samt eventuell adgang til renteregulering og even-tuelle etableringsgebyr», jf. forskriftens § 5 førstepunktum. Hvis det gis opplysninger om andre låne-kostnader, f.eks. nominell rente og betalingsgebyr,«skal opplysningene om effektiv rente fremstillesslik at de fremgår minst like tydelig som opplysnin-gene om andre lånekostnader», jf. forskriftens § 5annet punktum. Utvalget antar at denne bestem-melsen er ment å sikre mot at opplysninger omeffektiv rente, som er av sentral betydning for kun-den, blir «gjemt bort» blant opplysninger om andrelånekostnader som er av mindre sentral betydningfor kunden.

Låneforskriften § 5 stiller opp relativt detaljertekrav til markedsføringen. Utvalget antar at «låne-profil» i første rekke viser til lånets løpetid og låne-type, herunder om det er tale om rammekreditteller nedbetalingslån, og, dersom det er nedbeta-lingslån, om det er annuitets- eller serielån. Videreskal det i markedsføringen opplyses om eventuell

adgang til renteregulering og eventuelle etable-ringsgebyr.

Finansieringsvirksomhetsloven § 2-12 tredjeledd bestemmer at når det opplyses om «kredittvil-kår» i brosjyrer, annonser eller annen markedsfø-ring av lånetilbud, skal det «også» opplyses om deneffektive rente. En slik bestemmelse må, for å værei samsvar med direktivet, kombineres med en for-pliktelse til å gi standardopplysninger som nevnt iartikkel 4 nr. 2 og 3 dersom det i markedsføringenblir opplyst om andre kredittkostnader enn effektivrente.

5.2.3 Utvalgets vurderingerEttersom utvalget foreslår å gjennomføre forbru-kerkredittdirektivet artikkel 4 i finansavtalelovenkapittel 3, se utvalgets forslag § 47, er det unødven-dig for utvalget å vurdere finansieringsvirksom-hetsloven § 2-12 tredje ledd. Utvalget legger tilgrunn at utvalgets forslag § 47 i tilfelle konflikt vilgå foran bestemmelsen i finansieringsvirksom-hetsloven § 2-12 tredje ledd, og at gjennomføringav artikkel 4 i finansavtaleloven kapittel 3 derfor viloppfylle statens gjennomføringsforpliktelse. Utval-get anmoder likevel Finansdepartementet om åvurdere om nevnte bestemmelse kan oppheves.

Et samlet utvalg foreslår å videreføre forbudetmot nøytral markedsføring. I dette ligger at utval-get foreslår utnyttelse av den nasjonale valgfrihe-ten i henhold til artikkel 4 nr. 1 annet avsnitt smh.første avsnitt. To av utvalgets medlemmer – med-lemmene Haraldsen og L’Abée-Lund – avgir en sær-merknad til dette, se nedenfor.

Utvalgets øvrige medlemmer – medlemmeneSæbø, Andreassen, Gjedrem, Grinaker, Skoftelandog Wang – peker på at kredittkjøpslovens forbudmot nøytral markedsføring kom inn i loven ved lov15. juni 2007 nr. 36, og at disse medlemmene ikkehar funnet grunn til å foreslå forbudet opphevet. Idenne sammenheng legger disse medlemmene tilgrunn at kredittkundenes behov for å få opplyst ialle fall effektiv rente veier tyngre enn finansnærin-gens eventuelle behov for adgang til markedsfø-ring uten å opplyse om effektiv rente. Disse med-lemmene peker i den anledning på at det i alminne-lighet neppe er særlig byrdefullt for kredittgiverenå opplyse om effektiv rente i markedsføring.

Medlemmene Haraldsen og L’Abée-Lund har føl-gende særmerknad vedrørende nøytral markeds-føring av kredittavtaler: Disse medlemmene menerprinsipalt at kredittgivere burde ha anledning tilnøytral markedsføring av kredittilbud. I mangemedier vil dette være mest hensiktsmessig, f.eks.bannerannonser på eiendomssider på internett:


«Boliglånet ordner du i A Bank!» Etter disse med-lemmenes skjønn kan dette vanskelig sies å væreutilstrekkelig veiledning overfor forbrukere, pådette stadiet. Disse medlemmene er følgelig kri-tiske til lovog forskriftsendringen i 2007 som pålakredittgivere alltid å opplyse effektiv rente m.v. imarkedsføring av kreditt.

På den annen side har kredittgivere åpenbartbehov for, i annen sammenheng, å kunne opplysenettopp om renten i markedsføringen, for å foku-sere på at tilbudet er markedsmessig gunstig. For-brukerkredittdirektivet artikkel 4 nr. 1 annetavsnitt gir nasjonale myndigheter adgang til å åpnefor markedsføring med opplysning om effektivrente, uten at det samtidig utløser krav om fullestandardopplysninger (artikkel 4 nr. 2). Dette er enåpenbar fordel. Men vilkåret er at nasjonal rettinneholder en plikt til å opplyse effektiv rente, dvs.at nøytral markedsføring ikke tillates.

Disse medlemmene finner at fordelen vedadgang til markedsføring som inneholder effektivrente men uten samtidig krav om fulle standard-opplysninger, veier tyngre enn ulempen ved forbu-det mot nøytral markedsføring. Disse medlem-mene er derfor likevel enig med medlemmeneSæbø og Wang i konklusjon og i utformingen avlovutkast § 47.

For øvrig har utvalget delt seg i to like storefraksjoner i forhold til spørsmålet om forbrukerk-redittdirektivet er til hinder for å videreføre låne-forskriften § 5, og i forhold til spørsmålet om kre-dittkjøpsloven § 6 tredje punktum er forenlig medartikkel 4.

Medlemmene Sæbø, Haraldsen, L’Abée-Lund ogWang foreslår, som nevnt, videreføring av forbudetmot nøytral markedsføring. Disse medlemmeneforeslår altså at det i enhver markedsføring av kre-dittilbud skal opplyses om effektiv rente. Etterdisse medlemmenes syn må plikt til å opplyse omeffektiv rente, i henhold til artikkel 4 nr. 1 annetavsnitt smh. første avsnitt, kombineres med enregel om at dersom det i konkret markedsføringogså gis opplysninger om nominell rente ellerandre kredittkostnader, må det gis standardopplys-ninger som nevnt i artikkel 4 nr. 2 og 3. (Det er sær-lig på dette punktet utvalget har delt seg i et flertallog et mindretall.) Systemet blir da at dersom densom tilbyr kreditt velger å ikke gi standardopplys-ninger som nevnt, så må han, for så vidt gjelderkredittkostnader, nøye seg med å opplyse omeffektiv rente.

På bakgrunn av dette legger disse medlem-mene til grunn at det ikke er anledning til å videre-føre låneforskriften § 5 uendret. Bakgrunnen fordette er i hovedsak at det etter forskriftens § 5 skal

opplyses om eventuelle etableringsgebyr. Det føl-ger som nevnt av forbrukerkredittdirektivet artik-kel 4 nr. 1 annet avsnitt at dersom det i markedsfø-ring av kredittavtaler i tillegg til opplysning omeffektiv rente gis opplysninger om nominell renteeller andre kredittkostnader, skal det gis standard-opplysninger som nevnt i artikkel 4 nr. 2 og 3.

Videre legger disse medlemmene til grunn atdet ikke er anledning til å videreføre plikt til å opp-lyse om kontantprisen og kredittkjøpsprisen i til-legg til opplysning om effektiv rente, sml. kreditt-kjøpsloven § 6 tredje punktum. Disse medlem-mene legger til grunn at opplysning om kontantpri-sen og kredittkjøpsprisen er opplysning om kre-dittkostnader i direktivets forstand. Kontantprisener riktignok ikke en kredittkostnad. Etter dissemedlemmenes syn er det imidlertid avgjørende atopplysning om kredittkjøpsprisen ved siden avkontantprisen, indirekte gir opplysning om kreditt-kostnadene. Opplysning om kontantprisen og kre-dittkjøpsprisen i tillegg til opplysning om effektivrente, vil derfor utløse plikt til å gi standardopplys-ninger som nevnt i artikkel 4 nr. 2 og 3. Det er der-for etter disse medlemmenes oppfatning ikkeanledning til å videreføre kredittkjøpsloven § 6tredje punktum.

Disse medlemmene foreslår etter dette enbestemmelse i finansavtaleloven § 47 til avløsningav låneforskriftens § 5 og kredittkjøpsloven § 6, ogsom samtidig gjennomfører forbrukerkredittdirek-tivet artikkel 4.

Medlemmene Andreassen, Gjedrem, Grinaker ogSkofteland legger til grunn at forbrukerkredittdi-rektivet artikkel 4 ikke er til hinder for å videreførebestemmelsen i låneforskriften § 5, og at dennereguleringen bør videreføres i finansavtalelovenkapittel 3.

Disse medlemmene mener at reguleringen ilåneforskriften § 5 har fungert godt ved at den sik-rer forbrukerne nødvendig og god informasjonallerede på markedsføringstidspunktet. Å utformeregler som endrer dagens ordning på en slik måteat man enten vil få færre opplysninger enn i dag,eller flere opplysninger enn i dag, fremstår som litehensiktsmessig og kan vanskelig begrunnes sålenge det ikke er påkrevd etter forbrukerkredittdi-rektivet.

Plikten til å opplyse om kontantpris og kreditt-kjøpspris ved markedsføring av bestemte varer erviktig for å kunne sette forbrukerne i stand til åvurdere og forstå kostnaden knyttet til et kreditt-kjøp. Forbrukerens valg er i disse tilfellene ikke ihovedsak et valg mellom ulike kredittilbydere,men et valg mellom kontantbetaling og kreditt-kjøp. Effektiv rente er den beste måleenheten når


man skal sammenligne kredittilbud, men det er etuttrykk for kostnader som kan være lite egnet til åvise den faktiske kostnaden i kroner og øre vedkredittfinansiering av en vare eller tjeneste. Nårdet ved markedsføring av en bestemt vare er angittbåde kontantpris og kredittkjøpspris vil forbruke-ren enkelt kunne se kostnaden knyttet til kredittfi-nansieringen av en vare sammenlignet med kon-tantkjøp. Informasjon om både kontantpris og kre-dittkjøpspris er viktig for at forbrukeren på enkelmåte skal få informasjon om kostnadsforskjellenved å kjøpe på kreditt og å betale kontant. En end-ring i dette kravet ville innebære en svekkelse aven viktig forbrukerrettighet. Det er derfor særde-les viktig at disse reglene videreføres.

Dagens bestemmelse i låneforskriften § 5 vide-reføres i ny lov, dog med visse endringer slik atbestemmelsen tilpasses kredittavtaler. Dette inne-bærer at begrepet kreditt- benyttes der det i dagstår låne-tilbud, låne-beløp, låne-profil og låne-kost-nader. Dessuten tilføyes «Gjelder tilbudet enbestemt vare, skal også kontantprisen og kreditt-kjøpsprisen opplyses.» slik det følger av kreditt-kjøploven § 6 i dag. Det bør også tilføyes at «Opp-lysningene må gis på en slik måte at de lett oppfat-tes av den enkelte forbruker.» i samsvar med § 5 iforskrift til kredittkjøpsloven.

Dersom man velger en slik løsning vil mansamtidig i praksis oppfylle de aller fleste kravenesom følger av direktivet artikkel 4 nr. 2 i enhverform for markedsføring av kreditttilbud. I steden-for et toleddet system, som etter direktivetsutgangspunkt, er dermed forbrukerne alltid sikretat de viktigste opplysningene fremgår av markeds-føringen.

Nominell rente og størrelsen på eventuelleavdragsterminer vil imidlertid ikke kreves opplyst.Dette er i praksis de to størrelsene kredittgiverevanligvis ønsker å fremheve i markedsføringen.Det er derfor opplysninger som det er lite viktig åpålegge kredittgiverne å gi på markedsføringstids-punktet. Det er samtidig opplysninger som børvære av mindre betydning for en forbruker somvurderer ulike kredittilbud som markedsføres.

5.3 Opplysningsplikt forut for avtale-inngåelse

5.3.1 InnledningForbrukerkredittdirektivet artikkel 5 og 6omhandler opplysningsplikt forut for inngåelse aven kredittavtale (pre-kontraktuell opplysnings-plikt). Med unntak for visse kredittformidlere som

angitt i artikkel 7 påhviler opplysningsplikten etterartikkel 5 og 6 kredittgivere og kredittformidlere.

Mens artikkel 5 etter sin ordlyd gjelder gene-relt for «kreditaftaler», gjelder artikkel 6 for kre-dittavtaler som omhandlet i artikkel 2 nr. 3, 5 og 6.Artikkel 6 er slik sett en spesialbestemmelse; der-som det ikke er tale om inngåelse av en kredittav-tale som nevnt i artikkel 2 nr. 3, 5 eller 6, må manfalle tilbake på bestemmelsen i artikkel 5.

Kredittkjøpsloven §§ 4 og 5 inneholder reglerom pre-kontraktuell opplysningsplikt knyttet tilhenholdsvis avtale om kredittkjøp i tradisjonell for-stand og avtale om kontokreditt. På tilsvarendemåte omhandler finansavtaleloven § 46 første leddpre-kontraktuell opplysningsplikt knyttet til avtaleom nedbetalingslån, mens § 46 annet ledd omhand-ler opplysningsplikt ved avtale om rammekreditt.Dette tilsvarer i grove trekk strukturen i forbru-kerkredittdirektivet. Siden artikkel 2 nr. 3 omhand-ler «kreditaftaler i form av kassekreditt», kan detsies at sondringen mellom artikkel 5 og 6 i grovetrekk tilsvarer sondringen mellom kredittkjøpslo-ven §§ 4 og 5 og mellom finansavtaleloven § 46 før-ste og annet ledd.

I det følgende skal utvalget først se nærmere påbestemmelsene i artikkel 5 til 7. Deretter vurdererutvalget hvordan bestemmelsene bør gjennom-føres i norsk rett.

5.3.2 Forbrukerkredittdirektivet artikkel 5 til 7

Artikkel 5 og 6 lister opp en rekke opplysningersom skal gis forut for inngåelse av en forbrukerk-redittavtale. Opplistingen i artikkel 6 er forutset-ningsvis særskilt tilpasset nærmere angitte formerfor kredittavtaler, nærmere bestemt avtale om ram-mekreditt (artikkel 2 nr. 3), kredittavtale som inn-gås av en nærmere angitt type organisasjon (artik-kel 2 nr. 5) og endringsavtale inngått etter at for-brukeren allerede har misligholdt denopprinnelige kredittavtalen (artikkel 2 nr. 6). Opp-listingen i artikkel 5 er mer generell og omfat-tende, og gjelder i relasjon til enhver form for for-brukerkredittavtale, bortsett fra de som er nevnt iartikkel 2 nr. 3, 5 og 6, jf. artikkel 6 nr. 1 smh. artik-kel 5 nr. 1.

Siden artikkel 5 til 7 fullharmoniserer regleneom opplysningsplikt forut for inngåelse av en for-brukerkredittavtale og punktene i opplistingen iliten grad reiser særlige tolkningsspørsmål, harutvalget ikke funnet det hensiktsmessig å foreta endetaljert gjennomgang av opplistingen av opplys-ninger som skal gis. Det springende punkt er sna-rere hvordan opplistingen mest hensiktsmessig


kan gjennomføres. På dette punktet har utvalgetvalgt å følge strukturen i formularene som kaneller skal anvendes ved oppfyllelse av den pre-kon-traktuelle opplysningsplikten. Formularene er ved-legg til direktivet, og foreslås gjennomført i ved-legg til forskrift, se punkt 9.10.

Selv om det ikke foretas en detaljert gjennom-gang av opplistingen i artikkel 5 og 6, skal utval-get i det følgende se nærmere på noen særskiltetolkningsspørsmål som disse bestemmelsene rei-ser.

Et første spørsmål er når opplysningene må gis.Artikkel 5 krever at opplysningene gis «i god tid føren forbruger bindes af en kreditaftale eller et kre-dittilbud». Artikkel 6 er formulert på tilsvarendemåte. Spørsmålet er hva som menes med «[i] godtid før» det oppstår bundethet, jf. den engelskespråkversjonen, hvor heter det at opplysningeneskal gis «[i]n good time before».

Ordlyden tilsier at det må gå noe – «god» – tidfra forbrukeren mottar opplysninger til avtale blirinngått. Hvis en forbruker ønsker å kjøpe et møble-ment på kreditt og får presentert et kredittilbud ibutikken, vil det tilsynelatende ikke være rom for åinngå kredittavtalen «på stedet», kort tid etter atkunden har fått presentert tilbudet. En bokstaveligtolkning av ordlyden tilsier at kunden i et slikt til-felle må ta kredittilbudet med seg og komme til-bake senere for å inngå avtalen.

Ut fra formålet med den pre-kontraktuelle opp-lysningsplikten kan det diskuteres om det er kor-rekt å tolke ordlyden bokstavelig. I artikkel 5 nr. 1blir det presisert at opplysningene skal sette for-brukeren i stand til å «sammenligne forskellige til-bud», slik at han kan treffe «en informeret beslut-ning om indgåelsen af en kreditaftale». I fortalenspunkt 19 fremheves følgende:

«For at forbrugeren sættes i stand til at træffebeslutning på et kvalificeret grundlag, bør de,før kreditaftalen indgås, modtage fyldestgø-rende oplysninger, som de kan tage med sig ogoverveje...»

Formålet taler mot en løsning hvoretter det iethvert tilfelle må gå god tid fra forbrukeren mot-tar opplysninger til avtale blir inngått. Det sentralesiktemålet er at forbrukeren blir satt i stand til åtreffe en beslutning på et kvalifisert grunnlag.Dette siktemålet må anses oppfylt dersom forbru-keren har anledning til å ta dokumentet med opp-lysningene med seg og overveie om han skal inngåkredittavtalen. Dette må dessuten ses i sammen-heng med kredittgiverens forklaringsplikt etterartikkel 5 nr. 6, se nærmere i punkt 5.4.

På bakgrunn av dette antar utvalget at «[i] godtid før» ikke skal fortolkes bokstavelig i den for-stand at partene er avskåret fra å inngå kredittav-tale før det er gått «god tid» fra opplysningen gis.Avgjørende må være om opplysningene blir gitt pået slikt tidspunkt at forbrukeren blir satt i stand tilå treffe en beslutning på et kvalifisert grunnlag.Inntar forbrukeren det standpunkt mer eller min-dre kort tid etter å ha mottatt opplysningene at hanvil inngå kredittavtalen der og da, f.eks. fordi haner redd for at den varen han har tenkt å kredittfi-nansiere kjøpet av, er utsolgt hvis han venter medå inngå avtalen til en annen dag, kan ikke kredittgi-veren være avskåret fra å inngå avtalen. Synspunk-tet er at artikkel 5 og 6 oppstiller handleplikter forkredittgiver (og kredittformidler) i relasjon til pre-kontraktuell opplysninsgsgivning, hvor det avgjø-rende må være at opplysningene gis slik at forbru-keren har mulighet for å treffe en beslutning påkvalifisert grunnlag. Artikkel 5 og 6 kan derimotikke anses å regulere spørsmålet om når kredittav-talen kan inngås etter at opplysningene er gitt. Hermå likevel skytes inn at forklaringsplikten etterartikkel 5 nr. 6 må oppfylles etter at pre-kontraktu-elle opplysninger har blitt gitt og før avtale inngås,og kan derfor ha betydning for tiden som går fraopplysninger blir gitt til avtale blir inngått.

Et annet spørsmål er om opplistingen i artikkel5 og 6 av hvilke opplysninger som skal gis, eruttømmende, eller om bestemmelsene kan supple-res av ytterlige informasjonskrav i nasjonal rett.

Artikkel 5 nr. 1 tredje punktum og artikkel 6 nr.1 i.f. fastslår at kredittgiveren anses å ha oppfyltopplysningsplikten dersom han har gitt opplysnin-ger i henhold til formularet Standardiserte euro-peiske forbrukerkredittopplysninger, som er inn-tatt som bilag II til direktivet. Ettersom formularetbygger på opplistingen i disse bestemmelsene, mådet legges til grunn at bestemmelsene inneholderen uttømmende opplisting av opplysninger somskal gis.

Både artikkel 5 nr. 1 og artikkel 6 nr. 1 innledesriktignok med at opplysninger skal gis ikke bare pågrunnlag av slike kredittvilkår som kredittgiverentilbyr, men også på basis av «forbrugerens præfe-rencer og oplysninger». Siktemålet er, som nevnt,å sette forbrukeren i stand til å treffe en informertbeslutning om inngåelse av en kredittavtale. Dettekunne muligens tale mot at opplistingen ansesuttømmende, men kan på bakgrunn av de klare for-muleringene nevnt ovenfor ikke tillegges avgjø-rende betydning.

Medlemmene Sæbø, Andreassen, Haraldsen,L’Abée-Lund og Wang antar videre at artikkel 5 og6 medfører fullharmonisering i den forstand at det


ikke på grunnlag av nasjonale lovfestede eller ulov-festede regler om pre-kontraktuell opplysnings-plikt, for eksempel basert på det ulovfestede prin-sippet om lojalitetsplikt i kontraktsforhold, kan sta-tueres plikt for kredittgiver og kredittformidler tilå gi konkrete opplysninger utover de som er listetopp i artikkel 5 og 6. Medlemmene Gjedrem,Grinaker og Skofteland er uenige i dette.

Opplysningene etter artikkel 5 og 6 skal gis avkredittformidleren og «i givet fald» av kredittfor-midleren. Artikkel 7 gjør unntak herfra for vissekredittformidlere, jf. bestemmelsens første punk-tum som lyder:

«Artikel 5 og 6 finder ikke andvendelse på leve-randører af varer eller tjenesteydelser, deraccessorisk optræder som kreditformidlere.»

Unntaket omfatter altså«leverandører af varereller tjenesteydelser, der accessorisk optrædersom kreditformidlere». I fortalens punkt 24 uttalesat det ikke er hensiktsmessig å bebyrde slike kre-dittformidlere med en pre-kontraktuell opplys-ningsplikt. Dette må forstås på bakgrunn av ataksessoriske kredittformidlere i denne sammen-heng typisk er juridiske personer hvis hovedfor-mål med næringsvirksomheten er salg av varereller tjenester, slik at kredittformidlingen, somnevnt i punkt 5.1.4.2, fremtrer som en sidevirksom-het i forhold til hovedvirksomheten som er salg avvarer eller tjenester. Som eksempel kan nevnes enbilselger som formidler kreditt til bilkjøperen. Sel-geren er kredittformidler i direktivets forstand,men han er ikke rettslig forpliktet i henhold tilreglene om pre-kontraktuell opplysningsplikt iartikkel 5 og 6. Som nevnt i punkt 5.1.4.2 vil dettekunne stille seg annerledes dersom selgeren skil-ler kredittformidlingsvirksomheten ut i eget sel-skap.

For øvrig legger utvalget til grunn at artikkel 7er uttrykk for fullharmonisering, slik at det ikke ernasjonal valgfrihet med hensyn til å pålegge akses-soriske kredittormidlere pre-kontraktuell opplys-ningsplikt i samsvar med reglene i artikkel 5 og 6.Fortalens punkt 17 gir riktignok rom for en viss tvili denne sammenheng; i fortalen blir det uttalt atmedlemsstatene kan beholde eller innføre «yderli-gere» forpliktelser for kredittformidlere enn desom fremgår av direktivet. Det avgjørende er imid-lertid at aksessoriske kredittformidleres pre-kon-traktuelle opplysningsplikt faktisk er regulert iartikkel 7. Disses pre-kontraktuelle opplysnings-plikt er følgelig gjenstand for fullharmonisering idirektivet.

5.3.3 Gjeldende rett og behov for ny lovgivning

Kredittkjøpsloven §§ 4 og 5, og finansavtaleloven §46 første ledd, lister opp opplysninger som skal gisfør avtale blir inngått. Utvalget finner det ikke hen-siktsmessig å foreta en detaljert gjennomgang avdisse bestemmelsene for å se i hvilken utstrekninglovgivningens opplisting oppfyller forbrukerkre-dittdirektivets bestemmelser i artikkel 5 og 6.Utvalget viser i den anledning til at det ikke ernasjonal valgfrihet ved gjennomføringen av direkti-vets regler på dette punktet. Utvalget viser videretil at opplistingen i kredittkjøpsloven §§ 4 og 5,samt finansavtaleloven § 46 første ledd, samlet ikkeer like omfattende som opplistingen i artikkel 5 (og6), og at direktivet derfor gir forbrukeren krav påmer informasjon enn etter gjeldende norsk rett.Fra kredittgivers side skulle en gjennomgang av denye bestemmelsene som gjennomfører direktivetsinformasjonskrav være tilstrekkelig. På denne bak-grunn synes det ikke å være behov for en detaljertgjennomgang av gjeldende norske informasjons-krav holdt opp mot direktivets informasjonskrav.

I kredittkjøpsloven § 4 annet ledd er detbestemt at den pre-kontraktuelle opplysningsplik-ten etter bestemmelsens første ledd, bare gjeldernår det gis kreditt for mer enn 30 dager regnet frautløpet av leveringsmåneden. Ved såkalt fakture-ringskjøp gis det typisk vederlagsfri kreditt i 30dager. Slik kreditt faller utenfor § 4. Utvalget anbe-faler en tilsvarende løsning, men da som ledd i atslike kredittavtaler foreslås helt unntatt fra virke-området for finansavtaleloven kapittel 3, se nær-mere i punkt 5.1.2.

Når det gjelder tidspunktet for oppfyllelse avden pre-kontraktuelle opplysningsplikten, er det inevnte lovgivning kun bestemt at opplysningeneskal gis «før» det blir inngått avtale. Selv om utval-get antar at tolkningen av «før» neppe vil skille segvesentlig fra direktivets krav om at opplysningeneskal gis i god tid før avtale blir inngått, se punkt5.3.2 ovenfor, foreslår utvalget likevel at det blirgjort bruk av direktivets formulering «i god tidfør». Utvalget antar at direktivets formulering pådette punkt er bedre egnet enn «før» til å under-streke formålet bak den pre-kontraktuelle opplys-ningsplikten og sikre at forbrukeren faktisk fårmulighet til å overveie de opplysninger han harmottatt.

Utvalget antar at endringen som foreslås herkan tilsi at det vurderes endring av tilsvarendebestemmelser i angrerettloven, særlig dens § 7aom pre-kontraktuell opplysningsplikt ved fjernsalgav finansielle tjenester. Utvalget oppfordrer Barne-


og likestillingsdepartementet til å vurdere dettenærmere. Formuleringen «[i] rimelig tid før» iangrerettloven § 7a ble valgt for å oppfylle EUsdirektiv om fjernsalg av finansielle tjenester (2002/65/EF) artikkel 3, og samsvarer med den norskeoversettelsen av dette direktivet, jf. Ot.prp. nr. 36(2004-2005) s. 27 og norsk direktivtekst inntatt ivedlegg. I den danske og engelske versjonen avsamme direktiv heter det henholdsvis at forbruke-ren skal ha opplysningene «i god tid inden han for-pligtes» og «[i]n good time before». Tilsvarendeformuleringer fremkommer som nevnt av den dan-ske og engelske versjonen av forbrukerkredittdi-rektivet. Utvalget antar at meningsinnholdet av deulike formuleringene er det samme. Videre er detutvalgets oppfatning at «i god tid før» er en bedreformulering enn «i rimelig tid før».

Pliktsubjektet etter kredittkjøpsloven § 4 erangitt som «kredittyteren eller selgeren på hansvegne». Ved inngåelse av kontokredittavtale etterkredittkjøpsloven § 5 påhviler opplysningsplikten«kredittyteren». Opplysningsplikten etter finansav-taleloven § 46 påhviler «långiveren». Dersom detblir gjort bruk av finansagent, er denne «innenforrammen av det oppdrag institusjonen har gitt», for-pliktet til å «se til at institusjonens plikter overforkunden blir oppfylt», jf. finansavtaleloven § 87 før-ste ledd. Tilsvarende gjelder for meglerforetak, jf.finansavtaleloven § 83 første ledd. Sistnevnteregler kommer ikke direkte til anvendelse i rela-sjon til avtaler på kredittkjøpslovens område.

Utvalget legger til grunn at direktivets reglerom kredittformidlere nødvendiggjør endringer ilovreglene om hvilke subjekter som er forpliktet tilå oppfylle den pre-kontraktuelle opplysningsplik-ten. Dette gjelder selv om finansinstitusjoner i hen-hold til offentligrettslig regulering er forpliktet til åpåse at agenter, som blir benyttet av institusjonen,herunder også slike som opptrer som aksessoriskekredittformidlere, opptrer i samsvar med reglersom institusjonen er underlagt i forhold til kunden.Direktivets utgangspunkt er at såkalte kredittfor-midlere er forpliktet på lik linje med kredittgivere.Utvalget foreslår at det i bestemmelsen om pre-kontraktuell opplysningsplikt blir presisert at for-pliktelsen også påhviler kredittformidlere, medunntak av såkalte aksessoriske kredittformidlere,jf. forbrukerkredittdirektivet artikkel 5 og 6 smh.artikkel 7.

Lovgivningens pre-kontraktuelle opplysnings-plikt gjelder bare i forhold til forbrukerkunde, jf.kredittkjøpsloven §§ 4 første ledd og 5 samt finans-avtaleloven § 46 første ledd. I forhold til nærings-livskunder har finansavtaleloven § 46 tredje ledden særskilt regulering som sikrer disse adgang til

forhåndsinformasjon. Bestemmelsen fastsetter atskriftlig informasjon med opplysninger som nevnti første eller annet ledd, «skal være tilgjengelig forenhver låntaker før låneavtale inngås». Dette inne-bærer at næringslivskunder på forespørsel harkrav på å få slike opplysninger. Kredittkjøpslovenhar ikke en tilsvarende bestemmelse. Utvalgetforeslår en bestemmelse tilsvarende bestemmel-sen i § 46 tredje ledd, men slik at denne skal gjeldegenerelt for kredittavtaler.

5.3.4 Et lovteknisk spørsmålDirektivets pre-kontraktuelle opplysningsplikt slikden fremkommer av artikkel 5 nr. 1, gjelder gene-relt for kredittavtaler. Artikkel 6 nr. 1 avgrenserområdet for artikkel 5 nr. 1 for så vidt gjelder kre-dittavtaler som nevnt i artikkel 2 nr. 3, 5 og 6. Iartikkel 5 nr. 2 og 3 gis det særskilte regler for til-feller der kredittavtalen blir inngått ved bruk avtaletelefoni, og der kredittavtalen er inngått på for-brukerens anmodning ved bruk av fjernkommuni-kasjonsteknikk. Også artikkel 6 inneholder sær-skilte regler for tilfeller der avtalen blir inngått vedbruk av taletelefoni/fjernkommunikasjonstek-nikk, jf. artikkel 6 nr. 4 og 7.

Av dette følger at direktivreguleringen av denpre-kontraktuelle opplysningsplikten skiller ikkebare mellom ulike former for kredittavtaler (jf.artikkel 5 smh. artikkel 6 nr. 1), men også mellomtilfeller hvor det blir gjort bruk av taletelefoni/fjernkommunikasjonsteknikk og tilfeller hvor ava-len blir inngått på på tradisjonell måte.

Ved gjennomføringen av artikkel 5 og 6 i finans-avtaleloven kapittel 3 kan ulike lovtekniske løsnin-ger tenkes. Ett alternativ er å følge direktivetsstruktur, slik at den pre-kontraktuelle opplysnings-plikten blir regulert i to paragrafer. Et annet alter-nativ er å gjennomføre artikkel 5 og 6 i én lovpara-graf. Utvalget ser det slik at grunnstrukturen iartikkel 5 og 6 er slik at artikkel 5 nr. 1 fastsetterden generelle reguleringen, mens det resterendeav denne artikkelen og artikkel 6 fastsetter varia-sjoner fra reguleringen i artikkel 5 nr. 1. Utvalgetmener at sammenhengen i reglene kommer bestfrem ved gjennomføring av artikkel 5 og 6 i én lov-paragraf. En ulempe med dette er riktignok at para-grafen vil bli relativt lang og omfattende. Dette børetter utvalgets syn ikke være avgjørende, ettersompedagogiske hensyn kan bli tilstrekkelig varetattbl.a. ved tydelig markering av at enkelte ledd i para-grafen gjelder særskilte typer kredittavtaler ellerkredittavtaler som er inngått ved bruk av taletele-foni/fjernkommunikasjonsteknikk.


5.4 Vurdering av kundens kreditt-verdighet. Forklarings- og frarådningsplikt

5.4.1 InnledningEtter artikkel 8 nr. 1 skal kredittgiver innen kreditt-avtalen inngås vurdere forbrukerens kredittver-dighet. Vurderingen skal foretas på grunnlag avfyllestgjørende opplysninger som «hvor det er rele-vant» innhentes hos forbrukeren og «hvor det ernødvendig» ved «søgning i den relevante data-base».

Det heter videre at medlemsstater som har lov-bestemmelse som krever at kredittgiver vurdererforbrukerens kredittverdighet på grunnlag av søki den relevante database, «kan opretholde denneforpligtelse».

Etter artikkel 8 nr. 2 skal medlemsstatene sikreat kredittgiveren ajourfører de finansielle opplys-ningene han har om forbrukeren hvis partene blirenige om å endre det samlede kredittbeløpet. Kre-dittgiveren skal vurdere forbrukerens kredittver-dighet på ny før «enhver væsentlig forhøjelse af detsamlede kreditbeløp».

Artikkel 8 har ingen bestemmelse om den nær-mere betydning av kredittgivers vurderinger avforbrukerens kredittverdighet. Det fremgår hellerikke klart av direktivet hva som er formålet medplikten til å vurdere forbrukerens kredittverdig-het. Det må imidlertid antas at det er hensynet tilforbrukerbeskyttelse, ved at kreditt gjerne ikke vilbli innvilget dersom kredittgiver vurderer forbru-kerens kredittverdighet som svak, som er hoved-begrunnelsen for vurderingsplikten, jf. fortalenspunkt 9. Plikten til å vurdere kundens kredittver-dighet må også sees i sammenheng med bestem-melsen om forklaringsplikt i direktivets artikkel 5nr. 6, se nærmere nedenfor.

Dersom kredittgiver vurderer forbrukerenskredittverdighet som svak, må det som nevnt antasat kredittgiveren ofte vil avslå kredittsøknaden.Unntak kan imidlertid forekomme, for eksempeldersom kredittgiver finner at sikkerhet i form avkausjon eller pantesikkerhet, herunder salgspant igjenstand solgt på kreditt, medfører at kredittrisi-koen er til å leve med. Direktivet er ikke til hinderfor inngåelse av kredittavtale i slike tilfeller.

I tilfeller hvor kredittgiver avslår kredittsøkna-den som følge av foretatt vurdering av forbruke-rens kredittverdighet, vil forbrukeren normalt blikjent med utfallet av kredittvurderingen. Artikkel 9nr. 2 bestemmer at hvis anmodning om kredittavslås på grunnlag av søk i en database skal kre-dittgiver underrette forbrukeren omgående og

kostnadsfritt om utfallet av søket og om databasen.En kunne også tenke seg en plikt for kredittgiver tilå underrette forbrukeren om vurderingen av hanskredittverdighet i tilfeller hvor kredittgiver velgerå innvilge kreditten på tross av at forbrukerenskredittverdighet er vurdert å være svak, men artik-kel 8 inneholder ingen bestemmelse om slik pliktfor kredittgiver.

Artikkel 5 nr. 6 pålegger imidlertid kredittgive-ren og eventuelt kredittformidler å gi forbrukerenfyllestgjørende forklaringer slik at forbrukeren er istand til å vurdere om den foreslåtte kredittavtalepasser til vedkommendes behov og finansielle situ-asjon. Forklaringsplikten vil knytte seg til den pre-kontraktuelle informasjon som skal gis etter artik-kel 5 nr. 1, se punkt 5.3.2, kredittproduktets viktig-ste karakteristika og virkninger for forbrukeren aveventuelt betalingsmislighold. Artikkel 5 nr. 6overlater til medlemsstatene å bestemme «hvilkenform og hvilket omfang» forklaringene og bistan-den til forbrukeren skal gis samt hvem som skalyte denne «ud fra de særlige omstændigheder,hvorunder kreditaftalen tilbydes, hvem den tilby-des, og den særlige type kredit, der tilbydes».

Kredittkjøpsloven § 9a bestemmer at dersomkredittgiveren før det inngås avtale om kredittetter loven her eller før salgstingen er overgitt tilforbrukeren, må anta at forbrukerens økonomiskeevne eller andre forhold på forbrukerens side til-sier at han eller hun alvorlig bør overveie å avståfra å ta opp kreditten eller fra å gjennomføre kre-dittavtalen, skal kredittgiveren skriftlig underretteforbrukeren om dette. Gjør kredittgiveren ikkedet, kan forbrukerens forpliktelser lempes for såvidt dette finnes rimelig. Disse bestemmelsenegjelder tilsvarende for selgeren dersom han ellerhun opptrer på vegne av kredittgiveren. Tilsva-rende bestemmelser er inntatt i finansavtaleloven §47. Direktivet inneholder ingen bestemmelser sompålegger kredittgiveren å frarå forbrukeren å taopp kreditt eller gjennomføre kredittavtalen langsde linjer som følger av de nevnte bestemmelsene ikredittkjøpsloven og finansavtaleloven. Fraråd-ningspliktens forhold til forbrukerkredittdirektiveter nærmere behandlet i forarbeidene til kreditt-kjøpsloven § 9a, se særlig NOU 2007: 5 Fraråd-ningsplikt i kredittkjøp side 48 og Ot.prp. nr. 22(2007-2008) Om lov om endringer i lov om kreditt-kjøp m.m. (frarådningsplikt) side 40. Konklusjo-nene som der ble trukket var at en frarådningspliktmed utforming som i finansavtaleloven og etter lov-vedtaket også i kredittkjøpsloven, er forenlig medforbrukerkredittdirektivet slik det da var foreslått.Utvalget konstaterer at det ikke kom endringer idirektivet ved vedtakelsen som tilsier en annen


vurdering av dette spørsmålet nå enn den som blegjort i forarbeidene til kredittkjøpsloven § 9a. Ennærmere vurdering av spørsmålet ligger derforutenfor utvalgets mandat. I samsvar med mandatetvil utvalget vurdere om det i lys av erfaringene medfrarådningsplikten i finansavtaleloven § 47 ergrunn til å gjøre endringer i denne bestemmelsenog i kredittkjøpsloven § 9a. Dette behandles ipunkt 5.4.5 nedenfor.

5.4.2 Gjeldende rettVerken kredittkjøpsloven eller finansavtaleloveninneholder noen bestemmelser som uttrykkeligpålegger kredittgiver å vurdere forbrukerens kre-dittverdighet. Kredittgiveren foretar imidlertidnormalt i egen interesse kredittvurdering av for-brukeren for å ta stilling til om og i tilfelle på hvilkevilkår kredittgiveren ønsker å gi kreditt. Dersomkredittgiveren vurderer forbrukerens kredittver-dighet å være svak, vil kredittgiveren gjerne avståfra å gi kreditt, i alle fall uten tilfredsstillende sik-kerhet for kreditten. Et flertall i Banklovkommisjo-nen uttaler i NOU 1994: 19 s. 53 at det ikke kanvære i samsvar med god bankpraksis for en finans-institusjon å innvilge lån til en forbruker hvor detfor institusjonen i utgangspunktet fortoner segsom sannsynlig at låntakeren vil være ute av standtil å betjene lånet, selv om institusjonen vil kunneha en sikkerhet gjennom pant eller på annen måtefor sitt låneengasjement. Et mindretall i Banklov-kommisjonen uttaler i tilknytning til sitt forslag omå innføre frarådningsplikt (som ble fulgt, se finans-avtaleloven § 47) at det antas at institusjonene iegen interesse har rutiner som sikrer at forsvarligkredittprøving foretas og at kredittprøving måanses å følge av alminnelige krav til god bankskikk.(NOU 1994: 19 s. 55) Mindretallet fremholdt ellersat når frarådningsplikten er oppfylt behøver detikke være betenkelig at finansinstitusjonen yderlånet når låntakeren likevel ønsker det, f eks «der-som en far kausjonerer for lån til sin sønn, og alleinvolverte er klar over at det er sannsynlig at det erfaren som til syvende og sist må tre støttende til»(NOU 1994: 19 s. 54).

Selv om kredittgiver normalt foretar kredittvur-dering av forbrukeren i egen interesse, og fraråd-ningsplikten gjerne baserer seg på den kredittvur-dering som måtte være foretatt, kan det ikke avbestemmelsene om frarådningsplikt utledes en for-malisert plikt for kredittgiver til å vurdere forbru-kerens kredittverdighet eller til å innhente opplys-ninger fra forbrukeren i så henseende. Banklov-kommisjonens mindretall, som anbefalte innføringav frarådningsplikt, uttaler i NOU 1994: 19 s. 55 at

den foreslåtte bestemmelsen ikke pålegger institu-sjonen «aktivt å innhente opplysninger for å under-søke om låntakeren har økonomi til å klare åbetjene lånet». Utvalget viser her til at også Justis-departementets lovavdeling i uttalelse datert27.09.2006 (saksnummer: 200509112) uttaler atfinansavtaleloven § 47 «ikke kan sies å inneholdenoen selvstendig plikt til å innhente opplysninger ikredittprøvingsøyemed».

Finansavtaleloven med forskrifter (forskrift 11.februar 2000 nr. 101 om låneavtaler) samt kreditt-kjøpsloven inneholder detaljerte krav til pre-kon-traktuell opplysningsplikt om relevante forhold ilåneavtalen. Kredittgiver er imidlertid ikke pålagt ågi en nærmere forklaring til forbrukeren av hva deenkelte pre-kontraktuelle opplysninger betyr forham, slik som etter direktivet artikkel 5 nr. 6.

5.4.3 Forbrukerkredittdirektivet artikkel 8 og 9 og behovet for ny lovgivning

Som nevnt i punkt 5.4.2 kan det ikke av bestemmel-sene om frarådningsplikt i finansavtaleloven § 47og kredittkjøpsloven § 9a utledes noen formalisertplikt for kredittgiver til å vurdere forbrukerenskredittverdighet. Selv om en skulle anta at plikt tilå vurdere forbrukerens kredittverdighet kan følgeav alminnelige krav til god bankskikk, vil artikkel 8ikke kunne anses å være gjennomført i norsk rettunder henvisning til en slik plikt. Etter utvalgetssyn det nødvendig å innføre en lovbestemmelsesom direkte pålegger kredittgiver å vurdere for-brukerens kredittverdighet, og som presiserernærmere hvordan kredittvurderingen må foretas, isamsvar med direktivets artikkel 8. Videre må detinnføres en lovbestemmelse som gjennomførerartikkel 9 nr. 1 om tilgang til databaser på ikke-dis-kriminerende vilkår, og en lovbestemmelse somgjennomfører artikkel 9 nr. 2 om plikt til å under-rette forbrukeren om avslag på anmodning om kre-ditt på grunnlag av søk i en database.

Kredittvurderingen skal etter direktivet foretaspå grunnlag av «fyldestgørende oplysninger». Vur-deringene av hva som er «fyldestgjørende opplys-ninger» vil særlig måtte bero på kredittens stør-relse.

Kredittgiver må ved vurderingen av hvilke opp-lysninger som skal innhentes ta stilling til hvilkenbetydning de aktuelle opplysningene kan antas åha for kredittvurderingen. Slike opplysninger vilforbrukeren ofte bli bedt om å gi gjennom kreditt-giverens standardiserte søknadsskjema. Plikt forkredittgiver til å innhente opplysninger fra forbru-keren vil da forutsette at forbrukeren ikke selv girfyllestgjørende opplysninger, for eksempel ved


ufullstendig utfylling av søknadsskjemaet. Kravom opplysninger forutsetter et saklig behov. Kre-dittgiver kan ikke pålegge forbruker å gi opplys-ninger eller dokumentere forhold som ikke harbetydning for vurderingen. På den annen side måhan innhente de opplysningene som er nødvendigefor å kartlegge forbrukerens betalingsevne i til-strekkelig grad. Kredittgiver må ha en vissskjønnsmargin i så henseende.

Utvalget viser her til uttalelse fra Justisdeparte-mentets lovavdeling datert 27.09.2006, hvor det iforhold til bestemmelsene i personopplysningslo-ven § 8, jf. § 9, sammenholdt med § 11 første leddbokstav d, som innebærer at innhentede person-opplysninger må være «tilstrekkelige og relevantefor formålet med behandlingen», blant annet utta-les at «det må foretas en konkret vurdering av omdet foreliger et saklig behov for opplysningene iforhold til formålet med innhentingen». Mer kon-kret uttaler lovavdelingen: «Det er liten tvil om atopplysninger knyttet til låntakerens lønns- og for-muesforhold generelt må anses som relevante veden kredittprøving. Relevansen av opplysninger omarbeidsledighet, skilsmisse og sykdom vil derimotavhenge av de konkrete omstendighetene. I noentilfeller vil slike forhold kunne være relevante forden enkeltes betalingsevne, i andre tilfeller ikke.»

Utvalget slutter seg til lovavdelingens uttalelserpå dette punkt og vil tilføye at det er forbrukerenskredittverdighet og forhold som innvirker pådenne, sett i lys av kredittens størrelse, som måvære avgjørende for hvilke opplysninger kredittgi-ver har rett og plikt til å innhente. Kredittgiver måsom utgangspunkt stille de nødvendige og rele-vante spørsmålene som skal til for å kartlegge for-brukerens kredittverdighet. Forbrukeren må påsin side oppgi relevant og riktig informasjon. Kre-dittgiver må imidlertid normalt anses å ha oppfyltsin plikt til å innhente fyllestgjørende opplysningerdersom han har basert seg på de opplysninger for-brukeren har gitt ham og de opplysninger kreditt-giver kan innhente eller få verifisert i relevant data-base (se nærmere nedenfor), med mindre opplys-ningene fremstår som klart mangelfulle i lys av denaktuelle kredittens størrelse og normal og forsvar-lig praksis med hensyn til kredittvurderinger. Der-som forbrukeren gir uriktige opplysninger ellerunnlater å gi relevante opplysninger, og opplysnin-gen ikke er nærliggende og naturlig for kredittgi-veren å innhente fra annet hold – eventuelt ikkemulig å innhente fra annet hold – kan det i etter-kant normalt ikke gjøres gjeldende at kredittgiverikke oppfylt sin plikt etter artikkel 8, selv om detviser seg at opplysningene hadde betydning forvurderingen av forbrukerens betalingsevne.

Etter artikkel 8 nr. 1 er det kredittgiveren sompålegges å vurdere forbrukerens kredittverdighet.I praksis vil det kunne forekomme at kredittgive-ren i noen grad overlater til vare- eller tjenesteleve-randør eller annen kredittformidler å foreta kre-dittvurderingen, for eksempel slik at kredittformid-leren foretar en første undersøkelse av forbruke-rens kredittverdighet. Utvalget antar at direktivetartikkel 8 nr. 1 ikke er til hinder for at kredittgive-ren organiserer kredittvurderingen på en slikmåte. Utvalget understreker imidlertid at kredittgi-ver er ansvarlig for den foretatte kredittvurderinguansett hvordan denne organiseres.

Artikkel 8 nr. 1 bestemmer at «hvor det er nød-vendig» skal kredittgiver innhente opplysningene«ved søgning i den relevante database». Formule-ringen «hvor det er nødvendigt» synes å forutsetteat kredittgiver normalt mottar fyllestgjørende opp-lysninger fra forbrukeren, eventuelt etter nærmereanmodning om opplysninger («indhentes hos for-brugeren»). Selv om det i og for seg kunne leggestil grunn at forbrukeren har gitt kredittgiver fyl-lestgjørende opplysninger, må kredittgiver ha retttil å kvalitetssikre opplysninger han mottar fra for-brukeren, for eksempel om hvorvidt forbrukerener i betalingsmislighold overfor en eller flere avsine kreditorer, ved å undersøke i database om for-brukeren har betalingsanmerkninger. Kredittgivervil ikke alltid kunne legge til grunn at opplysningermottatt fra forbrukeren er fyllestgjørende før opp-lysningene er søkt bekreftet ved undersøkelse idatabase.

Selv om «hvor det er nødvendig» kan forståsslik at det bare er dersom fyllestgjørende opplys-ninger ikke kan innhentes fra forbrukeren at kre-dittgiver skal innhente opplysninger ved søk i data-base, må det – også utenom tilfeller hvor kredittgi-ver ønsker å kvalitetssikre opplysninger forbruke-ren måtte gi - antas at kredittgiveren i betydeliggrad må kunne vurdere konkret om det er mesthensiktsmessig å innhente opplysninger fra for-brukeren eller fra databasen. Kredittgiveren måfor eksempel kunne etablere som praksis at hannøyer seg med å kontrollere database for betalings-anmerkninger i tilfeller hvor det er spørsmål om åinnvilge kreditt av relativt beskjeden størrelse.

Med «relevant database» forstår utvalget data-baser som med eller uten vederlagsplikt er tilgjen-gelige for kredittgivere som søker å innhente opp-lysninger om forbrukerens økonomiske evne, her-under betalingsanmerkninger, for eksempel kre-dittopplysningsbyråers registre over ligningsopp-lysninger og betalingsanmerkninger. Plikt til åforeta undersøkelser i relevante databaser byggerpå en forutsetning om at slike finnes. Bestemmel-


sen pålegger ikke medlemsstatene å se til at slikedatabaser opprettes eller videreføres. Derimot ermedlemsstatene forpliktet i henhold til artikkel 9nr. 1 til, i forbindelse med grenseoverskridendekreditt, å sikre at kredittgivere fra andre medlems-stater har adgang på ikke-diskriminerende vilkårtil de databaser som på medlemsstatens områdeblir benyttet ved vurdering av forbrukeres kreditt-verdighet. I artikkel 9 nr. 4 er det bestemt atartikkel 9 ikke berører anvendelsen av direktiv 95/46/EF om beskyttelse av fysiske personer i forbin-delse med behandling av personopplysninger ogom fri utveksling av slike opplysninger. Direktiveter gjennomført i lov 14. april 2000 nr. 31 ombehandling av personopplysninger (personpplys-ningsloven). Det følger av denne lovens § 29 førsteledd at det i forbindelse med grenseoverskridendekreditt er adgang til å overføre personopplysnin-ger, herunder kredittopplysninger, til stater somhar gjennomført direktiv 95/46/EF. Loven påleg-ger imidlertid ikke kredittopplysningsforetakå overføre personopplysninger til slike stater påikke-diskriminerende vilkår. Heller ikke person-opplysningsforskriften (forskrift 15. desember2000 nr. 1265) § 4-3 oppstiller en slik forpliktelse; idenne bestemmelsens første ledd heter det at kre-dittopplysning bare kan gis til den som har sakligbehov for den. På denne bakgrunn foreslårutvalget at forskriften § 4-3 første ledd blir gitt etnytt annet punktum hvor det blir presisert at detved grenseoverskridende kreditt innenfor EØS-området skal gis kredittopplysninger på ikke-dis-kriminerende vilkår. Det presiseres at forslagetikke berører bestemmelsen i personopplysningslo-ven § 29 første ledd om at personopplysninger barekan overføres til stater som sikrer en forsvarligbehandling av personopplysninger.

Artikkel 8 nr. 1 siste punkt tillater medlemssta-ter hvis lovgivning krever at kredittgiveren vurde-rer forbrukerens kredittverdighet på grunnlag avsøkning i relevant database, å opprettholde slikregulering. Ettersom norsk rett ikke inneholdernoen slik bestemmelse, er bestemmelsen utenbetydning for norsk rett.

Etter artikkel 8 nr. 2 skal kredittgiveren ajour-føre de finansielle opplysninger han har om forbru-keren dersom partene blir enige om å endre detsamlede kredittbeløp etter kredittavtalens inngå-else. Kredittgiveren skal vurdere forbrukerenskredittverdighet før enhver vesentlig forhøyelse avdet samlede kredittbeløp. Det synes uklart hvilkenselvstendig betydning plikten til å ajourføre finan-sielle opplysninger om forbrukeren er ment å ha,ut over plikten til å foreta (ny) kredittvurdering vedeventuell vesentlig forhøyelse av det samlede kre-

dittbeløp. Utvalget kan ikke se noen grunn til åpålegge kredittgiver plikt til å foreta slik ajourfø-ring av opplysninger dersom det avtales reduksjonav det samlede kredittbeløp. Det er videre uklarthvilket nærmere innhold en plikt til å ajourførefinansielle opplysninger om forbrukeren skal ha,ut over slik innhenting av nye eller endrede opplys-ninger som må foretas i forbindelse med en even-tuell ny kredittvurdering.

Med forbehold for tilfeller hvor partene etterinngåelsen av kredittavtalen blir enige om å endredet samlede kredittbeløp, jf. foregående avsnitt,knytter vurderingsplikten etter direktivet artikkel8 seg bare til inngåelsen av kredittavtalen. I tilfellerhvor kredittavtalen gir forbrukeren rett til å trekkepå en kredittramme, vil kredittgiveren ikke ha plikttil å vurdere forbrukerens kredittverdighet i for-kant av forbrukerens utnyttelse av kreditten. Utval-get antar at slik vurderingsplikt heller ikke inntreri tilfeller med kredittavtale i form av rammekredittsom er tidsbegrenset, men hvor det skjer automa-tisk forlengelse med mindre kreditten sies opp fraen av partene innen en viss frist. Dersom kredittav-talen er tidsbegrenset i den forstand at det krevesny avtale for å forlenge kredittiden, antar derimotutvalget at vurderingsplikten etter direktivet artik-kel 8 inntrer på ny.

Medlemmene Andreassen, Gjedrem, Grinaker ogSkofteland foreslår at i tilfeller hvor kredittgiverenikke har oppfylt sin plikt til å vurdere forbrukerenskredittverdighet, kan forbrukerens forpliktelserlempes for så vidt dette finnes rimelig. De øvrigemedlemmene er uenige i dette forslaget. Forslagetbegrunnes og kommenteres nærmere i punkt 5.13.

5.4.4 Forbrukerkredittdirektivet artikkel 5 nr. 6 og behov for ny lovgivning

Som nevnt i punkt 5.4.1 inneholder artikkel 5 nr. 6en bestemmelse om at kredittgiveren og eventueltkredittformidler skal gi forbrukeren fyllestgjø-rende forklaringer slik at forbrukeren er i stand tilå vurdere om den foreslåtte kredittavtale passer tilvedkommendes behov og finansielle situasjon.Forklaringsplikten skal «hvor det er relevant»omfatte den pre-kontraktuelle informasjon somskal gis etter artikkel 5 nr. 1, se punkt 5.3.2, kreditt-produktets viktigste karakteristika og virkningerfor forbrukeren av eventuelt betalingsmislighold.Artikkel 5 nr. 6 overlater til medlemsstatene åbestemme «hvilken form og hvilket omfang» for-klaringene og bistanden til forbrukeren skal gissamt hvem som skal yte denne «ud fra de særligeomstændigheder, hvorunder kreditaftalen tilby-


des, hvem den tilbydes, og den særlige type kredit,der tilbydes».

Artikkel 5 nr. 6 synes å forutsette at den pre-kontraktuelle informasjon som skal gis etter artik-kel 5 nr. 1 ikke alltid vil være tilstrekkelig til å setteforbrukeren i stand til å vurdere om den foreslåttekredittavtale passer til vedkommendes behov ogfinansielle situasjon. Utvalget antar at det nærmereinnhold av forklaringsplikten i noen grad må fast-legges konkret ut fra kredittavtalens innhold ogkompleksitet, forbrukerens evne til å vurdere mot-tatte opplysninger og hvor stor betydning kreditt-avtalen kan antas å få for forbrukerens økono-miske situasjon. Utvalget viser her til at pliktenetter artikkel 5 nr. 6 omfatter det å gi «fyldestgjø-rende forklaringer» som skal sette forbrukeren istand til å vurdere om han bør inngå kredittavtalen.Fremgår det av kommunikasjonen mellom parteneat forbrukeren er i stand til å vurdere dette selv utfra de opplysninger han har mottatt etter arikkel 5nr. 1 og at han er kjent med sentrale rettsvirknin-ger som følge av mislighold av kredittavtalen, vilkredittgiver kunne unnlate å forklare dette nær-mere. På den annen side vil det i tilfeller hvor detfremgår at forbrukeren i liten grad er i stand til åivareta egne interesser, måtte stilles skjerpedekrav til de forklaringer som gis.

Utvalget merker seg at forklaringspliktenomfatter («hvor det er relevant») blant annet «despecifikke konsekvenser [kredittavtalen] kan få forforbrugeren, herunder konsekvenserne af forbru-gerens betalingsmisligholdelse». Utvalget leggertil grunn at forklaringsplikten må relateres til inn-holdet av den aktuelle kredittavtalen. For så vidtgjelder konsekvenser av mislighold antar utvalgetat kredittgiver normalt vil ha plikt til å underretteforbrukeren om forsinkelsesrente som vil påløpe,risikoen for at eventuell pantsatt eiendel vil kunnebli realisert, at ansvar vil kunne bli gjort gjeldendeoverfor eventuelle kausjonister, at forbrukeren vilvære ansvarlig for eventuell restgjeld som ikke kandekkes ved innbetalinger fra forbrukeren, og atmislighold vil kunne lede til betalingsanmerknin-ger.

Det må antas at kredittavtalen ofte ikke vilpasse til forbrukerens finansielle situasjon dersomforbrukerens kredittverdighet er svak. Kredittgi-ver må i slike tilfeller normalt forklare forbrukerenat man vurderer forbrukerens kredittverdighetsom svak og at kredittavtalen derfor ikke passer tilhans finansielle situasjon. Mener kredittgiver atforbrukeren alvorlig bør overveie å avstå fra åoppta kreditten i slike tilfeller, har han plikt til åunderrette forbrukeren om det, jf. utkast til § 51om frarådningsplikt og NOU 2007: 5 s. 48, hvor

Banklovkommisjonen uttaler at en «frarådning vilvære en direkte måte å forklare forbrukeren athans økonomiske evne tilsier at han bør være for-siktig med å inngå en kredittavtale... ».

Etter artikkel 5 nr. 6 påhviler forklaringspliktenkredittgivere og «i givet fald» kreditformidlere.Utvalget har i punkt 5.1.4.2 foran lagt til grunn atstatene ved gjennomføring av direktivet skal leggetil grunn at kredittformidlere er rettslig forpliktettil å oppfylle kravene som følger av artikkel 5 og 6.For så vidt gjelder forklaringsplikten overlaterimidlertid artikkel 5 nr. 6 til den nasjonale lovgiv-ning å bestemme hvilken form og hvilket omfangforklaringsplikten skal ha, samt hvem som skal ytebistanden «ud fra de særlige omstændigheder,hvorunder kreditaftalen tilbydes, hvem den tilby-des, og den særlige type kredit, der tilbydes». Selvom ordlyden ikke er helt klar, antar utvalget atdirektivet bør forstås slik at forklaringsplikten iutgangspunktet skal påhvile både kredittgivere ogkredittformidlere, men at det i lovgivningen kanåpnes for en nærmere konkretisering av forkla-ringsplikten i de enkelte tilfeller den blir aktuellsom også gir rom for nærmere angivelse av om deter kredittgiver eller kredittformidler eller beggesom er ansvarlige for å gi forklaringer i de enkeltetilfeller. Utvalget går ikke nærmere inn på hvilkentolkningsfrihet direktivet kan antas å gi på dettepunkt, ettersom utvalget legger til grunn at retts-tekniske hensyn taler mot differensiering medhensyn til hvem som er ansvarlige for å oppfylleforklaringsplikten i de enkelte tilfeller. Utvalgetlegger også noe vekt på at både kredittgiver og kre-dittformidler foreslås å ha frarådningsplikt etter §51, jf. kredittkjøpsloven § 9a etter gjeldende rett.Det er selvsagt tilstrekkelig at enten kredittgivereller kredittformidler gir forbrukeren den forkla-ring han har krav på i det enkelte tilfelle, selv omloven angir at begge er ansvarlige for at forkla-ringsplikten oppfylles.

Medlemmene Andreassen, Gjedrem, Grinaker ogSkofteland foreslår at i tilfeller hvor kredittgiverenog kredittformidleren ikke har oppfylt sin plikt til ågi fyllestgjørende forklaring, kan forbrukerens for-pliktelser lempes for så vidt dette finnes rimelig.De øvrige medlemmene er uenige i dette forslaget.Forslaget begrunnes og kommenteres nærmere ipunkt 5.13.

5.4.5 Særskilt om frarådningspliktEtter mandatet skal utvalget ikke vurdere spørs-målet om det bør gjelde frarådningsplikt for kredittsom ytes etter kredittkjøpsloven, ettersom dettespørsmålet er utredet av Banklovkommisjonen


som en egen sak, jf. NOU 2007: 5. Utvalget skalimidlertid vurdere om det i lys av erfaringene medfrarådningsplikten i finansvtaleloven § 47, jf. frem-stillingen i NOU 2007: 5, er grunn til å gjøre endrin-ger i denne bestemmelsen og i kredittkjøpsloven §9a.

Utvalget oppfatter mandatet slik at utvalget skallegge til grunn at det i fortsettelsen skal være fra-rådningsplikt både etter finansavtaleloven og kre-dittkjøpsloven. Utvalget legger videre til grunn atutvalget skal vurdere frarådningsplikten i lys averfaringene med denne, men at utvalget i prinsip-pet står fritt til å foreslå endringer i frarådningsplik-ten selv om det ikke kan påvises konkrete erfarin-ger med frarådningsplikten som tilsier slike end-ringer.

Finansavtaleloven § 47 lyder:

«Dersom långiveren før låneavtale inngås meden forbruker eller lånet utbetales til denne, måanta at økonomisk evne eller andre forhold pålåntakerens side tilsier at denne alvorlig børoverveie å avstå fra å ta opp lånet, skal långive-ren skriftlig underrette låntakeren om dette.Gjør långiveren ikke det, kan låntakerens for-pliktelser lempes for så vidt dette finnes rime-lig.»

Kredittkjøpsloven § 9a lyder:

«Dersom kredittyteren før det inngås avtale omkreditt etter loven her eller før salgstingen erovergitt til forbrukeren, må anta at forbruke-rens økonomiske evne eller andre forhold påforbrukerens side tilsier at han eller hun alvor-lig bør overveie å avstå fra å ta opp kreditteneller fra å gjennomføre kredittavtalen, skal kre-dittyteren skriftlig underrette forbrukeren omdette. Gjør kredittyteren ikke det, kan forbru-kerens forpliktelser lempes for så vidt dette fin-nes rimelig. Første og annet punktum gjeldertilsvarende for selgeren dersom han eller hunopptrer på vegne av kredittyteren.»

Kredittkjøpsloven § 9a tilsvarer i hovedsakfinansavtaleloven § 47, men er formulert noeannerledes, blant annet som følge av at kredittavta-ler som omfattes av kredittkjøpsloven omfatterbåde tilfeller hvor kredittgiveren inngår kredittav-tale med forbrukeren og tilfeller hvor selgerenopptrer på vegne av kredittgiveren.

Utvalget foreslår som nevnt i punkt 5.1.1 at kre-dittkjøpsloven oppheves i forbindelse med gjen-nomføringen av forbrukerkredittdirektivet og atfinansavtaleloven kapittel 3 skal regulere både kre-dittavtaler som i dag omfattes av loven og kreditt-avtaler som i dag omfattes av kredittkjøpsloven.Utvalgets forslag til bestemmelse om frarådnings-

plikt er derfor utformet i lys av den nye lovs virke-område.

Utvalget har i samsvar med mandatet drøftetspørsmålet om det i lys av erfaringene med finans-avtaleloven § 47 er grunn til å gjøre endringer ibestemmelsen. Utvalget har gjennomgått praksisfra Bankklagenemnda og Forbrukertvistutvalget,se fremstillingen i NOU 2007: 5 s. 25-30 av slikpraksis frem til den innstillingen ble avgitt.

Utvalget drøfter først spørsmålet om hvilkenutforming finansavtaleloven § 47 bør ha innenforbestemmelsens nåværende virkeområde. Deretterdrøftes hvilke endringer som bør gjøres under for-utsetning av at finansavtaleloven i fremtiden ogsåomfatter kredittavtaler som i dag omfattes av kre-dittkjøpsloven.

Utvalget bemerker at bestemmelsen innehol-der elementer som kan inndeles i tre kategoriera) vilkår for frarådningspliktb) frarådningspliktens innholdc) sanksjoner

Vilkårene for frarådningsplikten er etter lovensordlyd at långiveren før låneavtale inngås med enforbruker eller lånet utbetales til denne, må anta atøkonomiske evne eller andre forhold på låntage-rens side tilsier at denne alvorlig bør overveie åavstå fra å oppta lånet.

De forhold som kan aktualisere frarådnings-plikten må altså foreligge før kredittavtale inngåseller før lånet utbetales til forbruker. Det vil nor-malt være vesentlig svekkelse av forbrukerenskredittverdighet i tiden mellom inngåelse av kre-dittavtale og utbetaling som vil aktualisere fraråd-ningsplikten før kreditten utbetales. Vesentligsvekkelse av forbrukerens kredittverdighet vilregelmessig utgjøre en bristende forutsetning forkredittavtalen, slik at kredittgiver ikke plikter åoppfylle denne. Dersom kredittgiver likevel skulleønske å stå ved kredittavtalen, bør han imidlertid –som etter gjeldende rett – pålegges å frarå forbru-keren å oppta kreditten. I dette ligger en rett forforbrukeren til å erklære seg ubundet av kredittav-talen.

Frarådningsplikt etter at kredittavtalen er inn-gått, men før kreditten utbetales, kan også fore-komme i tilfeller hvor kredittgiveren først etter atkredittavtalen inngås blir kjent med omstendighe-ter som forelå allerede da kredittavtalen ble inngått(uriktige forutsetninger), og som ville ha medførtfrarådningsplikt om kredittgiveren hadde hatt slikkunnskap da, samt i tilfeller hvor det inntreromstendigheter etter inngåelsen av kredittavtalensom isolert sett ikke er tilstrekkelig til å utgjørebristende forutsetning for kredittavtalen, men som


– om omstendigheten hadde foreligget ved avtale-inngåelsen – ville ha aktualisert frarådningspliktnår omstendigheten sees i sammenheng medandre omstendigheter som forelå da. Etter utval-gets oppfatning bør det fortsatt være frarådnings-plikt også i slike tilfeller. Avgjørende er om kreditt-giveren enten ved inngåelsen av kredittavtaleneller ved utbetaling av kreditten må anta at økono-misk evne eller andre forhold på forbrukerens sidetilsier at denne alvorlig bør overveie å avstå fra å taopp kreditten. I forhold til forbrukerverneformåletmed bestemmelsen er det ikke grunn til å leggeavgjørende vekt på om grunnlaget for frarådnings-plikten objektivt forelå ved avtaleinngåelsen ellerførst ved utbetalingen, eller om kredittgiver villeha rett til å erklære seg ubundet av kredittilsagnsom følge av uriktige eller bristende forutsetnin-ger.

I forhold til det alternative vilkåret om fraråd-ningsplikt etter at kredittavtalen er inngått, men førkreditten utbetales, vil utvalget bemerke at detikke er grunnlag for å pålegge kredittgiver fraråd-ningsplikt i forbindelse med at forbrukeren trek-ker på rammekreditt han måtte være innvilget.Alternativet med utbetaling av kreditten må anseså gjelde tilfeller hvor det foretas utbetaling av inn-vilget lån, til forskjell fra mer eller mindre løpendetrekk på rammekreditt. Når det gjelder spørsmåletom frarådningsplikt ved fornyelse av tidsbegren-sede rammekreditter, antar utvalget av spørsmåletom frarådningsplikt må løses på samme måte somspørsmålet om vurderingsplikt, jf. direktivets artik-kel 8 og punkt 5.4.3 foran.

Lovens vilkår om at «økonomisk evne ellerandre forhold på låntakerens side tilsier at dennealvorlig bør overveie å avstå fra å ta opp lånet» dek-ker etter utvalgets oppfatning på en god måte detsom bør være sentralt i grunnlaget for frarådnings-plikten; at forbrukeren ikke er kredittverdig. Detkan imidlertid være andre individuelle forhold ennmanglende kredittverdighet som bør utløse fraråd-ningsplikt, etter omstendighetene eksempelviskredittformålet. Etter utvalgets oppfatning girlovens ordlyd dekkende uttrykk for de objektiveforhold som bør kunne aktualisere frarådnings-plikt.

Kredittgivers frarådningsplikt er etter ordlydenbetinget av at kredittgiveren «må anta» at det fore-ligger slike forhold som aktualiserer frarådnings-plikten. Utvalget legger til grunn at bestemmelsensikter til kredittgiverens forsvarlige på grunnlag avde forhold han gjennom avtaleforhandlingene medforbrukeren får kunnskap om – samt omstendighe-ter kredittgiveren blir kjent med i tiden etter inngå-else av kredittavtale men før utbetaling av kredit-

ten. Etter gjennomføringen av forbrukerkredittdi-rektivet vil det normalt være opplysningene somdanner grunnlaget for den kredittvurdering kre-dittgiveren skal foreta etter direktivet artikkel 8,som også utgjør grunnlaget for frarådningsplikt. Itillegg til dette kan som nevnt bl.a. kunnskap omforbrukerens formål med kreditten og andre for-hold på forbrukerens side aktualisere frarådnings-plikten. Etter utvalgets oppfatning bør lovens ord-lyd videreføres også på dette punkt.

Utvalgets foreløpige oppfatning er derfor atfinansavtaleloven § 47 bør videreføres for så vidtgjelder vilkårene for frarådningsplikten. Endringerav bestemmelsen som følge av utvidelsen av virke-området for finansavtaleloven kapittel 3 som følgeav opphevelse av kredittkjøpsloven, drøftes neden-for.

Frarådningspliktens innhold er i finansavtalelo-ven § 47 beskrevet som en plikt til skriftlig å under-rette låntakeren om at økonomisk evne eller andreforhold på låntakerens side tilsier at denne alvorligbør overveie å avstå fra å ta opp lånet. Frarådnin-gen skal bidra til å forhindre at forbrukeren tar oppkreditt han ikke bør ta opp bl a som følge av svakøkonomisk evne og herunder bidra til å oppveie formanglende evne hos forbrukeren til selv å vurdereforsvarligheten av opptaket av kreditten. Slik fra-rådning vil gjerne medføre at forbrukeren velger åavstå fra kredittopptaket. Det kan imidlertid fore-komme at forbrukeren ønsker å oppta kreditten påtross av mottatt frarådning. Bestemmelsen om fra-rådningsplikt er ikke til hinder for dette, ettersomkredittgivers plikter etter denne bestemmelsen eroppfylt gjennom frarådningen. I tilfeller hvor for-brukeren tar opp kreditten på tross av frarådnin-gen vil imidlertid etter omstendighetene avtale-rettslige ugyldighetsregler kunne få anvendelse,slik at kredittavtalen blir ugyldig eller kan lempesetter avtl. § 36, se Rune Sæbø, En dom om fraråd-ningsplikt, Om Rt 1959.1048, i Avtalslagen 90 år,Stockholm 2005 s. 329 flg. på s. 333.

Bortsett fra bestemmelsens formkrav, somdrøftes nærmere nedenfor, er etter utvalgets opp-fatning den nåværende utforming av frarådnings-pliktens innhold hensiktsmessig. Frarådningsplik-tens funksjon vil normalt bli ivaretatt ved at forbru-keren får slik kunnskap at han avstår fra opptaketav kreditten. De tilfeller hvor forbrukeren likeveltar opp kreditten, reguleres tilfredsstillende gjen-nom avtalerettslige ugyldighetsregler, som vilkunne få anvendelse bl.a. i tilfeller hvor kredittkun-den i særlig liten grad er i stand til å ivareta egneinteresser under kontraheringen, sml. avtaleloven§ 31 og Sæbø, op. cit. s. 333-334. På den annen sidevil frarådningsplikten gjelde uavhengig av om for-


brukeren selv er i stand til å vurdere forsvarlighe-ten av opptaket av kreditt. Kredittgiver kan altsåikke avstå fra å gi frarådning under henvisning tilat forbrukeren selv kan vurdere forsvarligheten avkredittopptaket, selv om kredittgiver i det enkeltetilfelle skulle ha rett i sin vurdering. Dersom for-brukeren selv er i stand til å vurdere forsvarlighe-ten av kredittopptaket, vil det imidlertid normaltvære liten grunn til å lempe på låntakerens forplik-telser etter kredittavtalen, jf. nedenfor om sanksjo-ner. I slike tilfeller vil prinsippet om at partene selvhar risikoen for egne forutsetninger, som for såvidt gjelder kredittgivning kommer til uttrykk bl ai Rt. 1959 s. 248, normalt måtte bli å legge til grunn.

Selv om utvalget altså legger til grunn at fraråd-ningspliktens funksjon normalt vil bli ivaretatt vedat forbrukeren får slik kunnskap at han avstår fraopptaket av kreditten, kan det reises spørsmål vedom frarådningsplikten kan gjøres enda mer effek-tiv ved at det gis en muntlig frarådning, enten i ste-det for eller i tillegg til skriftlig frarådning. Lovenoppstiller ikke et særskilt klarhetskrav til fraråd-ningen eller et krav om at forbrukeren bekrefter athan er kjent med frarådningen, noe som innebæreren risiko for at forbrukeren overser eller unnlaterå tillegge frarådningen den vekt han burde ha gjortog kanskje ville ha gjort dersom frarådningen blegitt på en måte som i større grad sikret at hanmåtte feste seg ved den. Utvalget foreslår derfor atbestemmelsen om frarådningsplikt endres slik atfrarådningen skal gis både skriftlig og så vidt muligogså muntlig, og at forbrukeren i tilfeller hvor detinngås kredittavtale på tross av frarådningen, vedsignatur skal bekrefte at han er kjent med at kre-dittgiveren skriftlig og muntlig har frarådet ham åoppta kreditten. Utvalget antar at en kombinasjonav skriftlig og muntlig frarådning og slik bekref-telse i tilfeller hvor forbrukeren likevel tar opp kre-ditten, er vel egnet til å tydeliggjøre for forbruke-ren at kredittopptaket skjer på egen risiko. Utval-gets forslag begrenses til å omfatte tilfeller hvorfrarådning gis før inngåelsen av kredittavtale. For-slaget vil dermed omfatte de fleste tilfeller hvor fra-rådningsplikt inntrer. Den foreslåtte løsning er tro-lig mindre egnet i tilfeller hvor frarådningsplikteninntrer etter at kredittavtalen er inngått.

Rettsvirkningene av at frarådningsplikten ikkeer oppfylt er ifølge finansavtaleloven § 47 at lånta-kerens forpliktelser kan lempes for så vidt dette fin-nes rimelig. Bestemmelsen må på dette punktantas i alle fall i hovedsak å føre til de samme resul-tater som om det på rettsvirkningssiden bare varforetatt en henvisning til avtaleloven § 36. Etterutvalgets oppfatning vil det ikke være mulig å angirettsvirkningene av manglende oppfyllelse av fra-

rådningsplikten på en mer adekvat måte enn vedhenvisning til adgang til lempning av forbrukerensforpliktelser for så vidt dette finnes rimelig. Hen-sett til den store variasjonsbredde med hensyn tilindividuelle omstendigheter som kan gjøre seggjeldende i den enkelte kredittsak vil det ikke værehensiktsmessig med en mer regelbasert sank-sjonsregel. Ved henvisning til et rimelighetsskjønnvil en normalt oppnå den løsning som har de bestegrunner for seg i hvert enkelt tilfelle ut fra avvei-ning av objektive og subjektive forhold og omsten-digheter.

Det neste spørsmålet er hvilke endringer ibestemmelsen som bør gjøres dersom en, somutvalget anbefaler, utvider virkeområdet for finans-avtaleloven kapittel 3 ved å la dette omfatte ogsåkredittavtaler som i dag omfattes av kredittkjøps-loven. Det er her naturlig innledningsvis å foretaen sammenligning av finansavtaleloven § 47 ogkredittkjøpsloven § 9a.

Etter utvalgets vurdering tilsvarer kredittkjøps-loven § 9a bestemmelsen i finansvtaleloven § 47,med den tilpasning som følger av at frarådnings-plikten etter kredittkjøpsloven gjelder frem til salg-stingen er overgitt til forbrukeren, mens fraråd-ningsplikten etter finansavtaleloven gjelder frem tillånet utbetales. I lys av bestemmelsenes respektivevirkeområder fremstår denne forskjellen som hen-siktsmessig. På ett punkt går kredittkjøpsloven §9a videre enn finansavtaleloven § 47, ved at fraråd-ningsplikten omfatter både kredittgiveren og sel-geren dersom denne opptrer på vegne av kredittgi-veren, se kredittkjøpsloven § 9a, tredje punktum.Etter finansavtaleloven § 47 er det bare långiverensom har frarådningsplikt, uavhengig av om detbenyttes kredittformidler. Etter utvalgets oppfat-ning bør en videreføre den løsning som er valgt ikredittkjøpsloven 9a. Denne løsningen må antas åbidra til å sikre at frarådningsplikten oppfylles.Dersom utvalgets forslag om at frarådningen skalgis både skriftlig og muntlig blir gjennomført, erdet etter utvalgets oppfatning særlig viktig atlovens frarådningsplikt påhviler både kredittgive-ren og kredittformidleren.

5.5 Kredittavtalens form og innhold

5.5.1 InnledningArtikkel 10 nr. 1, 2, 4 og 5 inneholder bestemmel-ser om krav til kredittavtalens form og innhold. Inorsk rett finner man tilsvarende bestemmelser ikredittkjøpsloven § 5a hva gjelder kredittkjøp ogkontokreditt, og finansavtaleloven § 48 og lånefor-


skriften hva gjelder låneavtaler. Artikkel 10 nr. 3 eren bestemmelse om kredittgiverens opplysnings-plikt i løpet av avtaleforholdet, og vil bli omtalt nær-mere i 5.6.

5.5.2 Forbrukerkredittdirektivet artikkel 10Kravene til avtalens form og innhold henger nøyesammen med opplysningsplikten forut for avtalein-ngåelse. Opplysningsplikten forut for avtaleinngå-else har som hovedformål å legge til rette for etinformativt valg mellom forskjellige kredittilbud,mens hovedformålet med krav til avtalens form oginnhold er å sikre at forbrukeren kjenner til sinerettigheter og forpliktelser i avtaleforholdet, jf. for-talens punkt 31. For å realisere siktemålet ominformativt valg mellom forskjellige kredittilbud,må det være stor grad av likhet mellom forhånds-opplysninger og forbrukerens kontraktsrettsligerettigheter og plikter.

Artikkel 10 nr. 1 første avsnitt stiller krav til kre-dittavtalens form: Det heter at en kredittavtale«udarbejdes på papir eller på et andet varigtmedium». Det er altså ikke et absolutt krav omutarbeidelse av kredittavtalen i papirformat; det ertilstrekkelig at avtalen foreligger i elektronisk for-mat på en måte som oppfyller direktivets krav til«varigt medium», se artikkel 3 bokstav m). I artik-kel 10 nr. 1 annet avsnitt annet punktum er detbestemt at artikkel 10 ikke berører eventuellenasjonale regler vedrørende gyldig inngåelse avkredittavtaler. Utvalget forstår dette som uttrykkfor at det er opp til nasjonale myndigheter å avgjøreom skriftlighet skal være et vilkår for kontraktsbin-ding.

Verken artikkel 10 nr. 1 eller andre deler avartikkel 10 stiller krav om forbrukerens signatur.Spørsmålet er om direktivet åpner for krav om sig-natur som vilkår for kontraktsbinding, eller omartikkel 10 er uttrykk for fullharmonisering hvagjelder formkrav til kredittavtalen. Innledningsviser grunn til å understreke at krav om signatur i tra-disjonell forstand er uforenlig med muligheten forbruk av annet «varigt medium» enn papir. Et even-tuelt signaturkrav som vilkår for kontraktsbindingmå følgelig i ethvert tilfelle kunne oppfylles vedbruk av esignatur, jf. esignaturloven.

I henhold til fortalens punkt 30 faller «aftaleret-lige spørgsmål i forbindelse med kreditaftalers gyl-dighed» utenfor fullharmoniseringens rekkevidde,se også artikkel 10 nr. 1 annet avsnitt, gjengitt likeforan. Et krav om signatur som vilkår for kontrakts-binding, berører nettopp spørsmål om hva somskal til for å inngå en gyldig (og bindende) kreditt-avtale. Ut fra dette antar utvalget at direktivet åpner

for nasjonale bestemmelser som stiller krav omsignatur som vilkår for kontraktsbinding. I så fallåpner direktivet også for et krav om signatur somer begrunnet utelukkende i bevismessige hensyn,slik at manglende signatur vil inngå i bevisvurde-ringen av om bindende avtale er inngått, men utenat manglende signatur medfører ugyldighet.

I artikkel 10 nr. 1 annet avsnitt er det bestemt atalle avtalepartene skal ha et eksemplar av avtalen.

Kravene til en kredittavtales innhold fremgårav artikkel 10 nr. 2, 4 og 5. For så vidt gjelder avta-ler om kreditt i form av rammekreditt, hvor kredit-ten skal tilbakebetales ved påkrav eller innen tremåneder (artikkel 2 nr. 3), fremkommer innholds-kravene av artikkel 10 nr. 5. For andre kredittavta-ler fremkommer innholdskravene av artikkel 10nr. 2 og 4. Innholdskravene etter artikkel 10 nr. 5 ermindre omfattende enn kravene etter artikkel 10nr. 2 og 4.

Innholdskravene overlapper i stor grad kra-vene til hvilke opplysninger som etter artikkel 5 og6 skal gis forut for avtaleinngåelse. I den utstrek-ning kravene overlapper kan det reises spørsmålom kravene til avtalens innhold kan oppfylles gjen-nom henvisning til opplysninger som har blitt gitt isamsvar med den pre-kontraktuelle opplysnings-plikten. I artikkel 10 nr. 2, 4 og 5 fremkommer ataktuelle opplysninger skal angis klart og konsist iavtalen. Både formuleringen «angive» og kravetom klarhet og presisjon tilsier at det er krav omeksplisitt angivelse i avtaledokumentet. Hensynettil å sikre at forbrukeren er kjent med sine rettighe-ter og plikter taler for samme løsning, idet henvis-ninger til andre dokumenter reduserer oversikten.På den annen side kan krav om eksplisitt angivelsei avtaledokumentet øke risikoen for uoverensstem-melser mellom avtaledokumentet og forhåndsopp-lysninger. Denne omstendigheten kan imidlertidneppe tillegges nevneverdig vekt, dels fordi formå-let med artikkel 10 taler for eksplisitt angivelse ogdels fordi slike uoverensstemmelser i alminnelig-het vil kunne løses til fordel for forbrukeren, bl.a.på basis av alminnelig avtaletolkingslære, når hen-synet til forbrukeren tilsier det.

Slikt krav om eksplisitt angivelse av opplysnin-ger i avtaledokumentet innebærer imidlertid ikkenødvendigvis at kredittgivere må gi to sett meddokumenter – et sett på det pre-kontraktuelle sta-diet og et nytt sett ved avtaleinngåelse. På det pre-kontraktuelle stadiet kan det bli gitt opplysningersom tilfredsstiller kravene etter artikkel 10, i til-legg til kravene etter artikkel 5 og 6 om pre-kon-traktuell opplysningsplikt. Opplysninger som etterartikkel 10 sammenholdt med artikkel 5 og 6 bareskal gis ved avtaleinngåelse, men som kredittgive-


ren velger å gi allerede på det pre-kontraktuellestadiet, må da gis i et særskilt dokument som til-legg til formularet Standardiserte europeiske for-brukerkredittopplysninger, jf. artikkel 5 nr. 1 førsteog siste avsnitt. Samlet kan disse dokumenteneutgjøre avtalen mellom partene. Hvis kredittgive-ren på det pre-kontraktuelle stadiet nøyer seg medå oppfylle den pre-kontraktuelle opplysningsplik-ten og dermed ikke gir «tilleggsopplysninger» somnevnt i artikkel 10, vil han måtte gjenta deler av degitte opplysningene i det senere presenterte avtale-dokumentet.

Utvalget går ikke nærmere inn på opplistingeni artikkel 10 nr. 2, 4 og 5 av hvilke opplysningersom skal angis i avtalen. Opplistingen er uttrykkfor fullharmonisering, slik at nasjonale myndighe-ter ikke har anledning til å innføre eller beholdebestemmelser som stiller avvikende krav til avta-lens innhold. Det vises til spesialmerknaden tilgjennomføringsbestemmelsen.

5.5.3 Gjeldende rettUtvalget ser ikke grunn til å foreta en detaljertgjennomgang av hvilke opplysninger som skalangis i avtalen etter kredittkjøpsloven § 5a ogfinansavtaleloven § 48 med tilknyttet forskrift for åse i hvilken utstrekning disse bestemmelsene opp-fyller forbrukerkredittdirektivets bestemmelser iartikkel 10 nr. 2, 4 og 5. Utvalget viser til at det ikkeer nasjonal valgfrihet i forbindelse med gjennomfø-ringen av direktivets krav til kredittavtalens inn-hold. Utvalget viser videre til at opplistingen i artik-kel 10 samlet sett synes å gå lenger i å spesifisereinformasjonskrav enn hva kredittkjøpsloven § 5aog finansavtaleloven § 48 med tilhørende forskriftgjør i dag. Fra kredittgivers side skulle en gjen-nomgang av de nye bestemmelsene som gjennom-fører direktivets informasjonkrav være tilstrekke-lig. På denne bakgrunn synes det ikke å værebehov for en detaljert gjennomgang av gjeldendenorske informasjonskrav holdt opp mot direktivetsinformasjonskrav.

Kredittkjøpsloven § 5a gjennomfører kravene idirektiv 87/102/EØF artikkel 4 nr. 1 og nr. 3. Detble presisert i Ot.prp. nr. 72 (1991-1992) at det pådette området ikke var ønskelig å foreslå reglersom gikk lenger enn direktivet.

Kravene til kredittavtalens form og innholdgjelder utelukkende ved forbrukerkredittkjøp, ogbare dersom det påløper kostnader for forbruke-ren som følge av kreditten og det gis kreditt former enn 30 dager regnet fra utløpet av leverings-måneden, jf. § 5a første ledd smh. fjerde ledd.

Bestemmelsen i § 5a gjelder bare ved forbru-kerkredittkjøp. Etter § 5a første ledd annet punk-tum skal forbrukeren få utlevert et eksemplar avkredittavtalen. Etter § 5a første punkt skal avtaleninngås «skriftlig og være underskrevet av kjøpe-ren». I lovens § 3a blir det bestemt at krav om atavtale skal inngås skriftlig, ikke er til hinder for atavtalen inngås ved bruk av elektronisk kommuni-kasjon dersom kjøperen eller kontohaverenønsker det. Bestemmelsen omhandler ikke direkteforholdet mellom bruk av elektronisk kommunika-sjon og kravet etter § 5a om at avtalen skal væreunderskrevet av kjøperen. I forarbeidene blir detunderstreket at signaturkravet ikke er et vilkår forkontraktsbinding, jf. Ot.prp. nr. 72 (1991-1992) s.87.

Etter kredittkjøpsloven § 5a første ledd tredjepunktum skal den skriftlige avtalen inneholde «deviktigste avtalevilkårene». Tilsvarende formule-ring fremkommer av direktiv 87/102/EØF artik-kel 4. Av Ot.prp. nr. 72 (1991-1992) s. 87 fremgårdet at vilkår som gjelder partenes gjensidige plik-ter og rettigheter og som har økonomisk betyd-ning for kredittkunden, må regnes som å væreblant «de viktigste avtalevilkårene». Dette omfatterbl.a. vilkår knyttet til «utbetaling/overføring avkredittbeløpet, løpetid, betalingstid, betalingsbe-løp, betalingssted, renter, gebyrer og andre kostna-der». Under henvisning til dette får bestemmelseni tredje ledd første punktum liten selvstendigbetydning hva gjelder krav til avtalens innhold. Herheter det at den skriftlige kredittavtalen skal «angihvilke kostnader som kjøperen under visseomstendigheter skal betale, og som etter § 6a før-ste ledd bokstavene b til f ikke inngår i beregnings-grunnlaget for den effektive renten». Tredje leddhar først og fremst betydning for hvordan slikeopplysninger skal angis i avtalen. I alminnelighetkan det antas at «de viktigste avtalevilkårene»omfatter opplysninger som skal gis etter bestem-melsene i §§ 4 og 5 om pre-kontraktuell opplys-ningsplikt, i tillegg til opplysninger som nevnt i § 5atredje ledd første punktum, se Ot.prp. nr. 72 (1991-1992) s. 88.

Opplysninger som må tas med i den skriftligeavtalen og som ikke har blitt gitt etter kredittkjøps-loven §§ 4 eller 5, må angis eksplisitt i den skriftligeavtalen, jf. § 5a første ledd tredje punktum smh.tredje ledd første og annet punktum. Opplysningersom kjøperen har mottatt før avtaleinngåelsenetter reglene i §§ 4 eller 5 kan derimot gis per hen-visning i den skriftlige avtalen, jf.

«Annet ledd er kommentert av Forbrukerom-budet, med tilslutning fra Barne- og familiede-


partementet. De kritiserer at regelen er formu-lert slik at kredittyteren ikke behøver å gi desamme opplysninger på nytt som kjøperen harmottatt før inngåelsen av kredittavtalen etterreglene i §§ 4 eller 5. Justisdepartementet erimidlertid av den oppfatning at det må være til-strekkelig at kredittyteren gir opplysningeneen gang, så lenge lovens krav ellers er oppfylt.Så lenge det er klart at kjøperen ved avtaleinn-gåelsen er i besittelse av et eksemplar av deskriftlige opplysningene som er gitt etter §§ 4eller 5, må det være tilstrekkelig at det vises tildisse i det avtaledokumentet som opprettes vedavtaleinngåelsen.

Lovens ordlyd kan riktignok tas til inntekt for atdet ikke engang er nødvendig med noen henvis-ning, jf. «skal regnes som en del av kredittavtalen».Den siterte forarbeidsuttalelsen forutsetter imid-lertid at det i den skriftlige avtalen må gis en hen-visning til opplysninger som har blitt gitt på for-hånd. Formålet med innholdskravene taler forsamme løsning, ettersom det uten en slik henvis-ning kan bli svært vanskelig for forbrukeren åskaffe seg oversikt over avtalevilkårene.

Overtredelse av § 5a kan medføre straff etter §31. Det blir presisert i forarbeidene at det ikke er etgyldighetsvilkår at avtalen er utformet skriftlig,underskrevet av kjøperen og utlevert til kjøperen.Dersom avtalen ikke er underskrevet av kjøperen,må det vurderes konkret om avtale har blitt inn-gått. På tilsvarende måte må det ses hen til avtale-rettens lære om vedtakelse og tolking ved avgjørel-sen av om påståtte muntlige vilkår som ikke erutformet skriftlig, er avtalt mellom partene. I forar-beidene blir det lagt til grunn at det gjelder en pre-sumsjon for at bare de økonomisk bebyrdende vil-kår som fremgår av avtaledokumentene, er avtalt.Under henvisning til § 5a første ledd tredje punk-tum må det foreligge nokså klare holdepunkter forå legge til grunn at et vilkår som er til kredittkun-dens ugunst er avtalt, dersom det ikke fremgår aven skriftlig avtale.

Dersom opplysninger som har blitt gitt etterreglene i §§ 4 eller 5 ikke lar seg forene med detsom ellers fremgår av den skriftlige avtalen, fore-ligger en overtredelse av §§ 4 eller 5. Slik overtre-delse kan straffes etter § 31, men det kan normaltikke bli tale om å sette avtalen til side. I forarbei-dene blir det uttalt at avtalens innhold må finnesved tolkning på basis av alminnelig avtaletolkings-lære, herunder denne lærens uklarhetsregel.

Kravene etter finansavtaleloven § 48 til låneav-talens form og innhold gjelder uavhengig av omlåntakeren er forbrukeren, men slik at det gisenkelte særregler for forbrukerforhold.

Finansavtaleloven § 48 første ledd første punk-tum stiller krav om at låneavtalen skal være skrift-lig. Skriftlighetskravet er ikke til hinder for bruk avelektronisk kommunikasjon, jf. lovens § 8.

Låneavtalen skal angi alle kostnader som lånta-keren skal dekke, også slike kostnader som ikkeinngår i beregningsgrunnlaget for effektiv årligrente, jf. § 48 første ledd annet punktum. I tilleggskal låneavtalen inneholde opplysninger som nevnti § 46 første ledd bokstav a), b), d) og e), eventuelt- ved kassekreditt eller annen rammekreditt - opp-lysninger som nevnt i § 46 annet ledd, jf. § 48 annetledd første og annet punktum. Etter § 48 annet leddtredje punktum skal en låneavtale med en forbru-ker dessuten inneholde opplysninger som nevnt i §46 første ledd bokstav c) og om tvisteordning somnevnt i § 4. Bortsett fra opplysninger som nevnt i §46 første ledd bokstav c) og § 4, gjelder plikten til åta opplysninger inn i avtalen generelt, dvs. også iforhold til låntakere som ikke er forbrukere. Forøvrig oppstiller låneforskriften § 9 særskilte krav tilinnholdet i låneavtale med forbruker.

Også i relasjon til finansavtaleloven § 48 opp-står spørsmål om plikten til å innta opplysninger iavtalen kan oppfylles ved henvisning til opplysnin-ger gitt i samsvar med den pre-kontraktuelle opp-lysningsplikten, eller om opplysningene må angiseksplisitt i låneavtalen. I relasjon til låntakere somikke er forbrukere gjelder det ingen ubetinget pre-kontraktuell opplysningsplikt. Nevnte spørsmåloppstår dersom aktuelle opplysninger likevel harblitt gitt på forhånd.

Ordlyden taler helst for at opplysningene måangis eksplisitt i avtalen, jf. «skal angi» (førsteledd) og «skal inneholde opplysninger som nevnt i§ 46» (annet ledd). Denne løsningen bidrar til åskape klarhet med hensyn til hvilke rettigheter ogforpliktelser som gjelder, og kan derfor underbyg-ges med formålsbetraktninger. Også enkelte forar-beidsuttalelser kan anføres i samme retning. Foreksempel blir det i Ot.prp. nr. 41 (1998-1999) s. 109uttalt at opplysninger som nevnt i § 46 «skal tas inni låneavtalen».

Formålsbetraktninger kan imidlertid også tastil inntekt for en løsning som sondrer mellom vil-kår som er henholdsvis bebyrdende og til fordelfor låntakeren. Og det er nettopp en slik løsningsom blir skissert i § 48 annet ledd siste punktumsmh. § 48 tredje ledd. I § 48 annet ledd siste punk-tum heter det at opplysninger som nevnt i § 46 sominstitusjonen har gitt før avtalen ble inngått, skal «ialle tilfeller» regnes som del av låneavtalen. Avdette følger av slike opplysninger skal anses somdel av avtalen selv om opplysningene ikke ereksplisitt angitt i låneavtalen. Dette må imidlertid


ses i sammenheng med § 48 tredje ledd: «Et vilkårsom ikke er tatt inn i låneavtalen, er ikke bindendefor kunden med mindre långiveren godtgjør at vil-kåret er vedtatt av kunden.» Bestemmelsenomhandler vilkår som er bebyrdende for kunden.Forutsetningsvis følger at slike vilkår i utgangs-punktet må være tatt inn i låneavtalen, dvs. angiseksplisitt, for at kunden skal anses bundet. Unntakkan imidlertid tenkes og er betinget av at långive-ren godtgjør at vilkåret er vedtatt av kunden. Vilkårsom er til fordel for kunden vil derimot være del avavtalen selv om det ikke er angitt i avtalen, jf. § 48annet ledd siste punktum.

I tilfeller hvor opplysningene som inntas i avta-len ikke stemmer med opplysninger som har blittgitt forut for avtaleinngåelsen i medhold av § 46,må avtalen tolkes nærmere for å fastlegge densinnhold. Finansavtaleloven § 48 femte ledd inne-holder to regler som berører denne problemstillin-genen. Femte ledd første punktum lyder slik:

«Er det overfor en forbruker ikke på forhåndgitt opplysninger som nevnt i § 46 første leddbokstav d, jf. annet ledd, kan forbehold i avtalenom å endre rente, gebyrer eller andre kostna-der, ikke utøves til skade for låntakeren føretter tre år, med mindre det er klart at låntake-ren før avtalen ble inngått var kjent medendringsadgangen.»

Bestemmelsen forutsetter at det i strid med §46 ikke har blitt gitt opplysninger om forbehold omendring av renter, gebyrer og andre kostnader.Videre forutsetter bestemmelsen at slikt forbeholdhar blitt inntatt i selve avtalen. I så fall kan forbehol-det ikke utøves til skade for forbrukeren før ettertre år, «med mindre det er klart at låntakeren føravtalen ble inngått var kjent med endringsadgan-gen». Hvorvidt det er klart at låntakeren hadderelevant kunnskap, vil ofte i stor grad bero på hvor-dan avtaledokumentet har blitt presentert for for-brukeren. På denne måten kan misligholdt pre-kontraktull opplysningsplikt så å si «repareres»gjennom adekvat presentasjon av avtaledokumen-tet.

Den pre-kontraktuelle opplysningsplikten etter§ 46 omfatter både nominell og effektiv rente. Hvisrentesats har blitt opplyst uten angivelse av omdenne er uttrykk for nominell eller effektiv rente,skal den etter § 48 femte ledd annet punktum «iinntil tre år anses som effektiv rente, med mindredet er klart at låntakeren ikke er villedet». Hvor-vidt forbrukeren skal anses villedet, må bero påforholdene på tidspunktet for avtaleinngåelse. Føl-gelig kan manglende angivelse av om rentesatsener uttrykk for nominell eller effektiv rente, rettes

opp gjennom adekvat presentasjon av selve avtale-dokumentet.

5.5.4 Utvalgets vurderingerFinansavtaleloven § 48 inneholder krav til avtalensform og innhold som gjelder uavhengig av om lån-takeren er forbruker, og i tillegg særskilte krav fortilfeller hvor låntakeren er forbruker. Utvalget fore-slår å videreføre et slikt system hvor bestemmel-sen om avtalens form og innhold i utgangspunktetgjelder generelt. Utvalget foreslår i denne sam-menheng at det også i avtale med kredittkundesom ikke er forbruker, skal inntas opplysningersom er listet opp i § 48 om pre-kontraktuell opplys-ningsplikt. Dette er opplysninger som kredittgive-ren etter § 48 sjette ledd plikter å ha tilgjengelig iskriftlig form for enhver kredittkunde. Utvalgetsforslag til særskilte krav til avtalens innhold for til-feller hvor kredittkunden er forbruker, er slik settet resultat av at artikkel 10 utvider opplysningsplik-tens omfang sammenlignet med artikkel 5 og 6.Utvalget har ikke funnet grunn til å gjøre tilsva-rende utvidelser for tilfeller der kredittkundenikke er forbruker.

Når det gjelder kravene til kredittavtalens inn-hold kan bestemmelsen lovteknisk i stor grad angidisse gjennom henvisninger til bestemmelsen ompre-kontraktuell opplysningsplikt i § 48. På dettepunktet er bestemmelsene i stor grad overlap-pende. Det er imidlertid ikke full overensstem-melse mellom krav til hva det skal opplyses om iavtalen og hvilke opplysninger som skal gis på for-hånd. I tillegg til henvisninger som nevnt, må detpresiseres at det i avtalen skal angis opplysningersom nevnt i artikkel 10 nr. 2 bokstav q), t) og v).Også artikkel 10 nr. 2 bokstav i) og j) fordrer enviss særskilt oppmerksomhet.

Forbrukerkredittdirektivet stiller krav om atavtalen skal være skriftlig. Dette er i tråd med gjel-dende rett, som utvalget foreslår videreført.

Kredittkjøpsloven § 5a stiller i tillegg krav om atavtalen er underskrevet av kjøperen. Utvalgetantar at direktivet ikke er til hinder for et slikt sig-naturkrav, og foreslår at signaturkravet i kreditt-kjøpsloven § 5a blir videreført. Utvalget presisererat lovens krav til signatur kan oppfylles både vedtradisjonell, fysisk signatur og esignatur.

Utvalget har delt seg i et flertall og et mindretalli forhold til spørsmålet om skriftlighets- og signa-turkravet skal utgjøre vilkår for kontraktsbinding.

Utvalgets flertall, medlemmene Sæbø, Andreas-sen, Haraldsen, L’Abée-Lund og Wang, foreslår atgjeldende rett på dette punktet blir videreført. Detvil si at skriftlighet og signatur etter disse medlem-


menes forslag ikke utgjør vilkår for kontraktsbin-ding. Etter disse medlemmenes oppfatning er detingen gode grunner som taler for å sette en avtaletil side som uforpliktende på grunn av manglendeskriftlighet eller signatur, dersom det etter bevisfø-ringen fremgår at partene har kommet til enighet.For øvrig er det ingenting som tyder på at gjel-dende rett på dette punktet ikke har fungert til-fredsstillende.

Utvalgets mindretall, medlemmene Gjedrem,Grinaker og Skofteland, foreslår at skriftlighet ogsignatur skal utgjøre vilkår for kontraktsbinding.Disse medlemmene peker på at forbrukerkreditt-direktivet ikke er til hinder for slik regulering, jf.fortalen punkt 30. Videre gjør disse medlemmenegjeldende at det er viktig at lovgiver ved enkeltetype avtaleinngåelser pålegger partene å oppfyllevisse formkrav for at disposisjonen skal være bin-dende. Dette gjelder særlig for avtaler med man-glende jevnbyrdighet mellom partene (forbruker-avtaler), og der avtalen kan få store konsekvenserøkonomisk eller på annen måte for forbrukeren.Etter disse medlemmenes syn vil dette være tilfel-let nettopp ved forbrukerkredittavtaler. Ved slikeavtaleinngåelser er det særlig viktig at forbrukerenkjenner til hvilke forpliktelser og konsekvensersom avtalen medfører. I tillegg er det viktig å hin-dre at avtalen kommer i stand på impuls. Dissemedlemmene viser til at forbrukerkredittdirektiveti sine bestemmelser i stor grad har tatt høyde forslike forhold gjennom bl.a. å pålegge kredittgiveropplysnings- og forklaringsplikt. Innføringen avskriftlighet og signatur som vilkår for kontrakts-binding, vil gi signaler til partene om slike avtalersviktighet, og vil kunne få forbrukerkunder til åtenke seg bedre om før kredittavtalen inngås. Slikeformkrav vil også kunne motvirke at det introduse-res tilbud om raske kreditter som er spesielt bereg-net på utnytte enkelte forbrukergruppers impulsi-vitet. Det vises til at man har hatt store problemermed bl.a. sms-kreditter i våre naboland, og at dissemedlemmenes forslag vil vanskeliggjøre en sliknegativ utvikling i Norge. Prinsippet om formfrihetgjelder som hovedregel i norsk rett, jf. prinsippetom at muntlige avtaler er like bindende som skrift-lige. Det forekommer imidlertid unntak fra dennehovedregelen, dvs. at loven oppstiller formkravsom en nødvendig betingelse for at disposisjonenskal være bindende. Bl.a. vises til at det krevesskriftlighet for at kausjonsavtaler etter loven skalvære gyldige, jf. finansavtaleloven § 61 første ledd.Videre følger det av husleielovens § 9-7 og arbeids-miljøloven § 15-4, jf. § 15-5 at oppsigelse i disse for-holdene må være skriftlig for å være gyldig. I de til-feller hvor slike krav har blitt innført har lovgiver

lagt særskilt vekt på partenes manglende jevnbyr-dighet hva gjelder det å påvirke/ha oversikt overavtalens innhold og rekkevidde. De samme hensyngjør seg gjeldende ved forbrukerkredittavtale.

Utvalget legger som nevnt til grunn at artikkel10 stiller krav om at aktuelle opplysninger skalangis eksplisitt i avtalen, og at det følgelig ikke errom for å oppfylle innholdskravet gjennom henvis-ninger til opplysninger som har blitt gitt i samsvarmed bestemmelsen om pre-kontraktuell opplys-ningsplikt. Dette betinger i alle fall visse presiserin-ger i lovteksten sammenlignet med gjeldende rett.Det vises til punkt 5.5.2 for en nærmere redegjø-relse for kravet til angivelse av opplysninger i kre-dittavtalen, og til spesielle merknader til utvalgetsforslag § 52.

Bestemmelsen i finansavtaleloven § 48 femteledd forutsetter at pre-kontraktuell opplysnings-plikt har blitt misligholdt, og angir enkelte retts-virkninger av dette. Slik sett omhandler bestem-melsen sanksjoner mot overtredelse av den pre-kontraktuelle opplysningsplikten. Sanksjonsspørs-mål blir drøftet i punkt 5.13, men utvalget nevnerallerede her at det er av den oppfatning at direkti-vet ikke er til hinder for videreføring av bestem-melsen i § 48 femte ledd.

5.6 Opplysningsplikt under kredittfor-holdet, særlig om endring av og varsel om endring av kredittvilkår

5.6.1 InnledningArtikkel 11 inneholder en bestemmelse om vars-lingsplikt ved endring av nominell rente («debitor-renten»). I artikkel 11 nr. 1 oppstilles utgangspunk-tet om varslingsplikt. Plikten er et stykke på veideklaratorisk, jf. artikkel 11 nr. 2, hvor det fremgåri hvilke tilfeller og på hvilken måte partene vedavtale kan fravike bestemmelsen i nr. 1.

Etter ordlyden gjelder artikkel 11 generelt forkredittavtaler. Det er imidlertid nærliggende åavgrense virkeområdet til artikkel 11 mot avtalerom kreditt i form av kassekreditt ettersom artikkel12 blant annet omhandler plikt til å varsle omenhver «stigning i debitorrenten» i slike avtalefor-hold, jf. artikkel 12 nr. 2. For øvrig inneholder artik-kel 12 bestemmelser om plikt til å gi andre opplys-ninger under kredittforholdet ved kredittavtaler iform av rammekreditt.

Forbrukerkredittdirektivet artikkel 11 og 12må sammenholdes med finansavtaleloven §§ 49 og50, samt § 46 tredje ledd annet punktum. I finansav-taleloven § 49 finner man en regel om at långiveren


gyldig kan forbeholde seg rett til ensidig å endrekredittkostnadene til skade for forbrukeren. I for-lengelsen av dette blir det stilt opp krav til innhol-det av et slikt forbehold, og vilkårene for iverkset-telse av slik endring til skade for forbrukeren, seannet ledd. Lovbestemmelsen har også regler omvirkningene av slik endring, se fjerde ledd. I § 50fremkommer en regel om varslingsplikt. Videre erdet en regel i finansavtaleloven § 46 tredje leddannet punktum om at låntakeren kan kreve å fåopplysninger som nevnt i første og annet ledd«under låneforholdet».

Etter kredittkjøpsloven skal kredittkundenforut for avtaleinngåelse få opplysninger om avtale-bestemmelser som kan føre til forandringer i effek-tiv rente (§ 4), nominell rente og andre kredittkost-nader (§ 5). Loven regulerer ikke eksplisitt vilkå-rene for ensidig endring av kredittkostnader, medunntak av varslingsplikt: I § 5b heter det at kjøpe-ren skal sendes melding med opplysning omenhver endring i renter eller andre kredittkostna-der minst en uke før endringen iverksettes.

5.6.2 Forbrukerkredittdirektivet artikkel 11 og 12

5.6.2.1 Generelt

Artikkel 11 og 12 oppstiller plikt til å varsle om ren-teendringer og diverse andre forhold under kre-dittforholdet.

Renteendringer kan følge av endringsavtalemellom partene, men ved kredittavtaler somomfattet av finansavtaleloven kapittel 3 vil slikeendringer normalt bygge på ensidig beslutning frakredittgiverens side med hjemmel i avtalt forbe-hold om rett til ensidig endring. Et spørsmål er omartikkel 11 og 12 regulerer om og når kredittgivergyldig kan ta forbehold om ensidig endring avnominell rente, eller om dette spørsmålet hørerunder den nasjonale valgfriheten.

I fortalens punkt 32 blir det understreket atdirektivet

«ikke (berører) bestemmelser i national lovgiv-ning, der ikke vedrører forbrugeroplysning, ogsom fastsætter betingelserne for eller følgerneaf ændringer...af debitorrenten og andre øko-nomiske vilkår for kreditten, for eksempelregler om, at kreditgiveren kun kan ændredebitorrenten, hvis der er en gyldig grund der-til, eller at forbrugeren frit kan opsige aftalen,hvis debitorrenten eller andre økonomiskebetingelser for kreditten ændres.»

I utgangspunktet er det følgelig opp til nasjo-nale myndigheter å regulere vilkårene for og virk-

ningene av endringer av kredittkostnadene. Nasjo-nale myndigheter har frihet til f.eks. å fastsettekrav om saklig grunn for ensidig endring av nomi-nell rente.

Det blir gjort et unntak fra nasjonale myndighe-ters frihet til å regulere virkningene av endringerav kredittkostnadene: I nevnte fortaleuttalelsefremgår at den nasjonale friheten ikke gjelder i for-hold til «ændringer vedrørende betalingerne».Fullharmoniseringen omfatter følgelig spørsmåletom virkningene for forbrukerens betalinger avendringer i kredittkostnadene.

5.6.2.2 Forbrukerkredittdirektivet artikkel 11

Artikkel 11 nr. 1 lyder slik:

«Forbrugeren underrettes, hvor det er rele-vant, om enhver endring i debitorrenten påpapir eller på et andet varigt medium, indenændringen træder i kraft. Der angives oplys-ning om betalingernes størrelse, efter at dennye debitorrente er trådt i kraft, og, såfremtbetalingernes antal eller hyppighed ændres,oplysning herom.»

Etter bestemmelsen skal forbrukeren gisskriftlig underretning «inden ændringen træder ikraft». I dette ligger at endringen ikke kan iverkset-tes før forbrukeren har blitt underrettet om endrin-gen. Det er følgelig tale om en (forutgående) vars-lingsplikt, og ikke en (etterfølgende) opplysnings-plikt.

Etter ordlyden er det tilstrekkelig at forbruke-ren har fått et forutgående varsel; det er ikke kravom at varselet skal gis f.eks. i god tid før eller ennærmere fastsatt tid før iverksettelse. På dettepunkt skiller ordlyden seg fra bestemmelsene iartikkel 5 og 6 om pre-kontraktuell opplysnings-plikt, hvor det heter at opplysningene skal gis i godtid før avtale inngås.

Vilkåret om at forbrukeren «underrettes» til-sier at opplysningene må ha kommet frem til for-brukeren før endringen trer i kraft. Etersom det ertale om et påbud må det være tilstrekkelig atunderretningen er kommet frem; det kan ikke kre-ves at underretningen er kommet til forbrukerenskunnskap før endringen trer i kraft.

Selv om artikkel 11 som nevnt ikke stiller kravom at varselet skal gis en viss tid før iverksettelseav endringen, kan det spørres om direktivet åpnerfor at nasjonale myndigheter kan fastsette en vars-lingsfrist.

På dette punktet har utvalget delt seg i to likestore fraksjoner. Etter medlemmene Andreassen,


Gjedrem, Grinaker og Skofteland sitt syn er ikke for-brukerkredittdirektivet til hinder for å fastsette enkonkret varslingsfrist for renteendring. Disse med-lemmene viser til at det følger av fortalens punkt 32at direktivet ikke regulerer betingelser for rente-endringer. Etter disse medlemmenes syn er et kravom at varsel om renteendring skal gis en bestemt tidfør den trer i kraft en slik betingelse. Nasjonalemyndigheter kan således beholde eller innførenasjonale varslingsfrister, fordi betingelser for ren-teendring er utenfor direktivets virkeområde. Etterartikkel 11 skal det varsles «inden ændringen træ-der i kraft». Disse medlemmene forstår ordlydensom uttrykk for et krav om forhåndsvarsling, ogkun det, slik at bestemmelsen ikke sier noe omhvor lenge før det skal varsles. Disse medlemmenelegger, som nevnt over, vekt på uttalelsen i forta-lens punkt 32, hvor det blir understreket at vars-lingsplikten

«ikke (berører) bestemmelser i national lovgiv-ning, der ikke vedrører forbrugeroplysning, ogsom fastsætter betingelserne for eller følgerneav ændringer af debitorrenten og andre øko-nomiske vilkår for kreditten, for eksempelregler om, at kreditgiveren kun kan ændredebitorrenten, hvis der er en gyldig grund der-til »

Det er altså opp til nasjonale myndigheter åfastsette vilkårene for endring av kredittkostna-dene, mens krav vedrørende forbrukeropplysninger gjenstand for fullharmonisering. Etter dissemedlemmenes syn skal selve varslingsfristen klas-sifiseres som vilkår for ensidig endring, men at detskal varsles om renteendring er et krav «vedrø-rende forbrugeroplysning».

Disse medlemmene bemerker at varslingsplik-ten etter artikkel 11 naturlig kan klassifiseres somet krav «vedrørende forbrugeroplysning». Varseler en opplysning. For øvrig følger klassifiseringenav sammenhengen mellom artikkel 11 og fortalenspunkt 32. Hadde man betraktet selve varslingsplik-ten etter artikkel 11 som et vilkår for ensidig end-ring, ville det ha oppstått motstrid mellom artikkel11 og fortalens punkt 32. I fortalens punkt 32 heterdet at direktivet og varslingsplikten ikke berørervilkårene for ensidig endring. Etter disse medlem-menes syn vil en konkret angivelse av hvor lengefør det skal varsles, være et vilkår for ensidig end-ring og følgelig er det opp til nasjonale myndighe-ter å fastsette en slik varslingsfrist.

Selve varslingsplikten faller utenfor hva somnaturlig kan betraktes som forbrukeropplysning.En varslingsfrist vedrører primært fremgangsmå-ten og prosedyren for endring av kredittkost-

nadene. Samtidig vil varslingsfrist, på lik linje medf.eks. krav om saklig grunn for endring av kreditt-kostnadene, utgjøre et vilkår for slik endring utensamtidig å vedrøre forbrukeropplysning. Slik setter det naturlig å karakterisere varslingsfrist (hvorlenge før det skal varsles) som vilkår for endring,og det er, i henhold til fortalens punkt 32 som nevntover, opp til nasjonale myndigheter å fastsette vil-kårene for endring av kredittkostnadene.

I tillegg til foregående slutninger fra ordlyden iartikkel 11 og fortalens punkt 32, legger dissemedlemmene vekt på at en løsning hvoretterspørsmålet om varslingsfrist anses å falle utenfordirektivets fullharmonisering, vil være best i sam-svar med slike forbrukervernhensyn som direkti-vet kan antas å bygge på. Etter disse medlemme-nes oppfatning kan harmoniseringshensynet ikkeanføres for en annen løsning. I denne sammen-heng pekes særlig på at kredittgivere uansett må tahøyde for at det i ulike medlemsland gjelder ulikevilkår for ensidig endring, ettersom vilkårene forensidig endring av kredittkostnadene klart fallerutenfor rekkevidden av fullharmoniseringen. Etterdisse medlemmenes syn har vi nasjonal frihet nårdet gjelder varslingsfrister for renteendring. Dissemedlemmene foreslår derfor at varslingsfristenreguleres ved lov. Disse medlemmene viser ogsåtil at et krav om at varsel om renteendring bare skalgis før, slik den andre fraksjonen av utvalget leggeropp til, vil kunne føre til svært ulik praksis mellomulike kredittgivere i det enkelte land, og vil neppevære i tråd med direktivets mål om fullharmonise-ring. Dersom det bare står før i loven, vil det kunneføre til svært ulik praksis for varsel om renteend-ring og således være et tilbakesteg når det gjelderfullharmonisering.

Medlemmene Sæbø, Haraldsen, L’Abée-Lund ogWang legger til grunn at det ikke er nasjonal valg-frihet med hensyn til å bestemme en varslingsfrist.Utvalgets fraksjoner trekker forskjellige slutningerfra ordlyden i artikkel 11. Disse medlemmene leg-ger til grunn at ordlyden – «inden ændringen træ-der i kraft» – er uttrykk for at kredittgivere har opp-fylt direktivforpliktelsen dersom det varsles innenendringen trer i kraft, og at spørsmålet om vars-lingsfrist derfor er regulert i bestemmelsen. Detteinnebærer at spørsmålet om varslingsfrist er gjen-stand for fullharmonisering etter forbrukerkreditt-direktivet.

Også disse medlemmene tar fortalens punkt 32til inntekt for sin oppfatning. Disse medlemmenelegger til grunn at varslingsfrist ikke kan ansessom et regulært vilkår for endring av kredittkost-nadene, men omhandler prosedyren for gjennom-føring av slik endring. Under henvisning til dette


og til at det er nær sammenheng mellom varslings-plikt og varslingsfrist, mener disse medlemmeneat varslingsfrist – i forhold til uttalelsen i fortalenspunkt 32 – må karakteriseres som krav vedrørendeforbrukeropplysning.

Disse medlemmene legger videre i denne sam-menheng vekt på hensynet til harmonisering. Forkredittgivere vil det kunne være praktisk vanskeligå måtte forholde seg til ulike varslingsfrister i ulikemedlemsland. Etter disse medlemmenes oppfat-ning er spørsmålet om varslingsfrist så praktiskviktig i et harmoniseringsperspektiv, at man rime-ligvis kunne ha forventet ekplisitte uttalelser omdette i direktivet dersom meningen var at spørsmå-let skulle være underlagt nasjonal lovgivningsfri-het.

Varslingsplikten etter artikkel 11 gjelder end-ring i «debitorrenten», dvs. nominell rente. Etterordlyden gjelder det ikke noen varslingsplikt vedendring i andre kredittkostnader. Utvalget seringen god begrunnelse for å skille mellom endringi nominell rente og endring i andre kredittkostna-der. Spørsmålet er om artikkel 11 kan tolkes utvi-dende på dette punktet. I artikkel 12 nr. 2 er detbestemt at det skal varsles om «enhver stigning idebitorrenten eller andre omkostninger». Artikkel12. nr. 2 omfatter avtaler om kreditt i form av ram-mekreditt, mens artikkel 11 omfatter avtaler omandre kredittyper. Utvalget har vanskelig for å senoen begrunnelse for slik forskjellig reguleringsom ordlyden i artikkel 11 og artikkel 12 synes å gianvisning på. Bakgrunnen for forskjellen i ordly-den i artikkel 11 og artikkel 12 kan imidlertid ten-kes å være at ensidig endring av andre kredittkost-nader enn nominell rente, i flere medlemslandbare er aktuelt ved avtale om kreditt i form av ram-mekreditt. Denne mulige begrunnelsen for slikulik regulering som synes å fremgå av artikkel 11og artikkel 12 er dermed ikke dekkende i denutstrekning ensidig endring av andre kredittkost-nader enn nominell rente, er aktuelt også vedavtale om annen kreditt enn rammekreditt. Pådenne bakgrunn legger utvalget til grunn at ordly-den «debitorrenten» i artikkel 11 kan tolkes utvi-dende til også å omfatte andre kredittkostnaderenn nominell rente.

Varslingsplikten inntrer ved «enhver endring idebitorrenten». Dersom man tar bestemmelsen påordet, skal forbrukeren varsles også om nedset-telse av renten, dvs. at det ikke er anledning forkredittgiveren til å iverksette rentenedsettelse førforbrukeren har blitt varslet. I artikkel 12 nr. 2 blirdet presisert at forbrukeren i de tilfeller som regu-leres av artikkel 12, skal varsles om enhver «stig-ning i debitorrenten». Denne presiseringen i artik-

kel 12 taler isolert sett for en bokstavelig tolkningav artikkel 11. På den annen side heter det i artik-kel 11 at varslingsplikten bare gjelder «hvor det errelevant». Denne reservasjonen kan hevdes å pekehen på forbrukervernhensyn. I så fall kan det leg-ges til grunn at varslingsplikten etter artikkel 11ikke gjelder ved endring til gunst for forbrukeren.Det er også her vanskelig å se noen grunn til at detskulle gjelde ulike regler etter artikkel 11 og artik-kel 12, og dessuten er det vanskelig å forstå hvor-for kredittgiveren skulle være avskåret fra å iverk-sette reduksjon av renten før han har underrettetforbrukeren om reduksjonen. Hertil kommer atogså en etterfølgende opplysning om rentereduk-sjon setter forbrukeren i stand til å følge med påutviklingen i egne vilkår sammenlignet med vilkå-rene som kan oppnås hos andre kredittgivere.

Også opplysningspliktens omfang er gjenstandfor fullharmonisering. Varslet skal opplyse om«endring i debitorrenten». Foran er det diskutertom dette kan tolkes utvidende til å omfatte andrekredittkostnader enn nominell rente. Det kan ogsådiskuteres om bestemmelsen kan tolkes slik at denogså omfatter effektiv rente, se nærmere i punkt5.6.2.3 nedenfor.

Etter artikkel 11 nr. 1 annet punktum skal var-selet også opplyse om «betalingernes størrelse,efter at den nye debitorrente er trådt i kraft, og,såfremt betalingernes antal eller hyppighedændres, oplysning herom». Ved endring i nominellrente vil størrelsen på forbrukerens betalinger nor-malt bli endret. Forbrukeren vil da ha behov foropplysning om betalingenes størrelse etter rente-endringen. Det er derimot ikke nødvendigvis slikat en renteendring medfører endring i antallet oghyppigheten av forbrukerens betalinger. Dersomrenteendringen har slik effekt, skal forbrukerenopplyses om dette i varselet.

Et annet spørsmål er om artikkel 11 nr. 1 annetpunktum kan sies å gi anvisning på en nærmerebestemt løsning på spørsmålet om avtalt løpetid forannuitetslån skal beholdes når renten endres. Ord-lyden i artikkel 11 nr. 1 annet punktum tilsier at detfaller innenfor nasjonal valgfrihet å ta stilling til omavtalt løpetid skal beholdes når renten endres. For-talens punkt 32 gir imidlertid grunnlag for en visstvil på dette punktet. Her blir det påpekt at vars-lingsplikten i artikkel 11 ikke berører bestemmel-ser i nasjonal lovgivning som ikke vedrører forbru-keropplysning «og som fastsætter betingelsernefor eller følgerne af ændringer, bortset fra ændrin-ger vedrørende betalingerne». Denne uttalelsenkan tas til inntekt for at artikkel 11 er ment å full-harmonisere en nærmere angitt virkning av rente-endring, nemlig renteendringens betydning for


forbrukerens terminbeløp. Utvalget antar imidler-tid at artikkel 11 ikke kan forstås slik. I denne sam-menheng vises særlig til at det er umulig å lese utav artikkel 11 hvilken løsning den skulle gi anvis-ning på i relasjon til spørsmålet om løpetiden skalholdes ved renteendring. Utvalget legger dermedtil grunn at det er nasjonal valgfrihet knyttet tilspørsmålet om avtalt løpetid for annuitetslån skalbeholdes når renten endres. Det er likevel klart atdersom den nasjonale løsning åpner for forlen-gelse av løpetiden ved rentehevning, vil plikten tilå opplyse om slik forlengelse følge av artikkel 11nr. 1 annet punktum.

Artikkel 11 nr. 2, som omhandler spørsmåletom varslingsplikten etter artikkel 11 nr. 1 kan fravi-kes ved avtale, lyder slik:

«Parterne kan dog i kreditaftalen fastsætte, atde i stk. 1 omhandlede oplysninger gives til for-brugeren med jævne mellemrum i de tilfælde,hvor ændringen i debitorrenten skyldes enændring i en referencesats, den nye reference-sats er gjort tilgængelig for offentligheden påpassende vis, og oplysninger om den nye refe-rencesats også er tilgængelig hos kreditgive-ren.»

På visse vilkår kan partene altså avtale at opp-lysninger som nevnt i nr. 1 «gives til forbrugerenmed jævne mellemrum». Med dette gis det rom forå avtale seg bort fra plikten til å varsle om endrin-ger før endringene trer i kraft. I stedet kan det gisopplysninger med jevne mellomrom, og da slik atopplysningene kan komme frem til forbrukerenetter at endringen er iverksatt.

Foruten at enigheten må fremkomme skriftlig i«kreditaftalen», må tre vilkår være oppfylt for atpartene skal kunne avtale seg bort fra varslings-plikten i nr. 1. For det første må «ændringen i debi-torrenten skyldes en ændring i en referancesats».Videre må «den nye referencesatsen [være] gjorttilgjængelig for offentligheden på passende vis»,og endelig må «oplysninger om den nye reference-sats også [være] tilgængelig hos kreditgiveren».

I gjeldende praksis er det ikke uvanlig at valuta-lån knyttes til en slik referansesats. For eksempeler det vanlig at renten ved lån i sveitsiske franc(CHF) eller engelske pund (GBP) knyttes tilLIBOR (London Interbank Offered Rate) sin rente-notering for lån i vedkommende valuta. Valutalånblir imidlertid gjennomgående avtalt som fastren-telån, dvs. at renten bindes til for eksempelLIBORs notering for en periode fremover. Det kanimidlertid tenkes at det i fremtiden vil bli aktuelt

med flytende rente for eksempel knyttet til NorgesBanks signalrente. I relasjon til slikt lån vil adgan-gen til i avtale å fravike varslingsplikten kunnevære relevant.

5.6.2.3 Forbrukerkredittdirektivet artikkel 12

Etter sin ordlyd gjelder artikkel 11 enhver kreditt-avtale i direktivets forstand. Ordlyden må imidler-tid sammenholdes med artikkel 12 nr. 2, jf. nr. 1: Itilfeller av avtale om kreditt i form av kassekredittskal forbrukeren «på papir eller på et andet varigtmedium underrettes om enhver stigning i debitor-renten eller andre omkostninger, inden den pågæl-dende ændring træder i kraft». Dette må forståsslik at det er artikkel 12 og ikke artikkel 11 somregulerer varslings- og opplysningsplikt for avtalerom kreditt i form av kassekreditt.

Artikkel 12 nr. 1 regulerer kredittgiverens opp-lysningsplikt under kredittforholdet. Det er taleom plikt til å gi opplysninger jevnlig via kontout-skrift. Blant annet skal det gis opplysninger omstørrelsen på utnyttet kreditt og datoene for utnyt-telsene, samt benyttet nominell rente.

Artikkel 12 nr. 2 inneholder en regel om vars-lingsplikt tilsvarende regelen i artikkel 11 nr. 1.Etter artikkel 12 nr. 2 skal forbrukeren gis skriftligunderretning «om enhver stigning i debitorrenteneller andre omkostninger, inden den pågældendeændring træder i kraft». Det er tale om en (forutgå-ende) varslingsplikt; underretningen må skje førendringen blir iverksatt. Forbrukeren skal gis opp-lysning om at visse kredittkostnader stiger ogøkningens omfang. Fordi det skal gis varsel ikkebare ved stigning i nominell rente men også vedøkning av andre kredittkostnader, kan det argu-menteres for at varslet skal inneholde opplysningogså om ny effektiv rente. Hensynet til forbruke-rens informerte valg med hensyn til bl.a. om hanskal foreta førtidig tilbakebetaling, taler klart foren slik tolkning.

I bestemmelsen er det presisert at varslings-plikten bare gjelder «stigning i» kredittkostnader.Rentereduksjon kan med andre ord iverksettesuten forutgående varsling. Tilsvarende løsning blelagt til grunn i tilknytning til artikkel 11 nr. 1, menda på basis av en nærmere fortolkning av formule-ringen «hvor det er relevant».

I artikkel 12 nr. 2 annet avsnitt er bestemt atvarslingsplikten etter artikkel 12 nr. 2 første avsnittkan fravikes ved avtale. Bestemmelsen er utformetpå samme måte som artikkel 11 nr. 2, og utvalgetviser til fremstillingen i punkt 5.6.2.2 ovenfor.


5.6.3 Gjeldende rett5.6.3.1 Kredittkjøpsloven

Spørsmål om opplysningsplikt under kredittforhol-det er i liten grad regulert i kredittkjøpsloven. Deneneste bestemmelsen som direkte omhandlerspørsmålet, er lovens § 5b, som lyder slik:

«Kjøperen skal sendes melding med opplys-ning om enhver endring i renter eller andrekredittkostnader minst en uke før endringeniverksettes.»

Etter denne bestemmelsen er avsendelse avvarsel en betingelse for iverksettelse av endring irenter eller andre kredittkostnader. Det gjeldervarslingsplikt ikke bare ved endring i renter, menogså ved endring i andre kredittkostnader.

Loven gir ikke kredittgiver noen ensidig rett tilå endre kredittkostnadene. Slik rett må være avtalt.

Etter § 5b skal kredittkjøperen «sendes» mel-ding med opplysning om «enhver» endring i rentereller andre kredittkostnader minst en uke før end-ringen iverksettes. Det er ikke et krav av varselethar blitt mottatt av kjøperen (minst en uke) føriverksettelse; det er tilstrekkelig at kredittgiverenminst en uke før iverksettelse, har sendt en mel-ding med opplysninger om aktuelle endringer tilden adresse kjøperen har oppgitt til kredittgiveren.Opplysningene kan sendes i særskilt forsendelse,tas inn i kontoutdrag eller gis på annen hensikts-messig måte.

Lovens ordlyd tilsier at varslingsplikten gjelderbåde når kostnadene blir redusert og når de blirforhøyet, jf. «enhver». En annen sak er at man van-skelig kan tenke seg at kjøperen vil protestere motiverksettelse av reduksjon uten gjennomført vars-ling. Selv om det slik sett i praksis vil være rom forkredittgiveren til å gjøre unntak fra varslingsplik-ten når det gjelder reduksjoner i kredittkostna-dene, bemerker utvalget at kredittkjøpsloven § 31første ledd tredje punktum at manglende oppfyl-lelse av plikt etter § 5b er straffbar. Den omstendig-het at overtredelse av § 5b er straffbar taler etterutvalgets syn med tyngde mot at varslingspliktenomfatter rentereduksjon.

Kredittkjøpsloven § 5b omhandler ikke andrevilkår for iverksettelse av endring i kredittkostna-der enn varslingsplikten. Den stiller heller ikkeopp et krav om at det i meldingen gis en begrun-nelse for endringen. Under høringsrunden komdet frem at Forbrukerrådet ønsket inntatt i lovbe-stemmelsen ytterligere vilkår og krav om begrun-nelse for renteøkning. Justisdepartementet haddeingen vesentlige innvendinger til disse synspunk-tene, men bl.a. av tidsmessige årsaker fant departe-

mentet grunn til å begrense seg til å foreslå detsom var nødvendig for å tilfredsstille kravene idirektiv 87/102/EØF artikkel 6 nr. 2.

5.6.3.2 Finansavtaleloven

Finansavtaleloven § 46 tredje ledd annet punktumFinansavtaleloven inneholder en mer omfattenderegulering enn kredittkjøpsloven av kredittgive-rens opplysningsplikt under låneforholdet, se §§ 49og 50, samt § 46 tredje ledd annet punktum.

I § 46 tredje ledd annet punktum heter det atlåntakeren under låneforholdet når som helst kankreve å få tilsvarende opplysninger som nevnt ibestemmelsens første og annet ledd. Dennebestemmelsen kan sammenlignes med forbruker-kredittdirektivet artikkel 12 nr. 1. Det er imidlertidden forskjell at långiverens plikt til å gi opplysnin-ger etter § 46 tredje ledd annet punktum utløses avlåntakerens anmodning om opplysninger, mensartikkel 12 nr. 1 forplikter kredittgiveren til å ginærmere angitte opplysninger med jevne mellom-rom, uten hensyn til om kredittkunden anmoderom å få opplysninger. Dessuten gjelder § 46 tredjeledd i forhold til enhver låntaker, mens artikkel 12nr. 1 bare gjelder i forhold til kredittkunde som erforbruker.

Finansavtaleloven § 49Loven skiller eksplisitt mellom ensidig endring avlånevilkårene og endring som partene er enige om.I sistnevnte tilfelle skal hensynet til låntakeren bliivaretatt på tilsvarende måte som ved inngåelse avlåneavtale, jf. bestemmelsen i § 49 første ledd om at§§ 46 og 48 gjelder tilsvarende så langt de passer.

Utgangspunktet er at en part ikke ensidig kanendre avtalevilkår etter at avtale er inngått. Dettefølger av det alminnelige avtalerettslige bundet-hetsprinsippet. På den annen side kan partene iutgangspunktet fritt avtale forbehold som gir denene parten rett til ensidig å endre avtalevilkårene.Dette følger av det alminnelige avtalerettslige prin-sippet om avtalefrihet. Dette prinsippet må ses isammenheng med slike begrensninger som frem-kommer av bl.a. avtaleloven § 36.

I tillegg inneholder finansavtaleloven enkeltesærregler. Lovens § 49 annet ledd lyder slik:

«I en låneavtale med en forbruker kan ikke lån-giveren forbeholde seg rett til ensidig å endrelånevilkårene til skade for forbrukeren, medunntak av økning av rentesats, gebyrer ogandre kostnader. Forbeholdet skal angi betin-gelsene for at endring kan foretas. Endring av


lånevilkårene etter leddet her kan bare iverk-settes dersom endringen er saklig begrunnet.Kongen kan fastsette nærmere regler om betin-gelsene for endring til låntakerens skade.»

Prinsippet om avtalefrihet gjelder følgelig i rela-sjon til forbehold om ensidig endring av rentesats,gebyrer og andre kostnader, se utdypende uttalel-ser i NOU 1994: 19 s. 162.

Dersom det i avtalen har blitt tatt andre forbe-hold enn forbehold om endring av kredittkostna-der, må det vurderes konkret om det er et forbe-hold om å endre lånevilkårene til skade for forbru-keren. Hvis det svares bekreftende på dette, er for-beholdet ugyldig. For eksempel vil et forbeholdom at långiveren ensidig kan bestemme raskerenedbetalingstid, være ugyldig. Dersom et forbe-hold som omhandler andre forhold enn økning avkredittkostnader, åpner for ensidig endring bådetil gunst og til skade for forbrukeren, vil forbehol-det bare være delvis ugyldig, se NOU 1994: 19 s.163.

Etter § 49 annet ledd annet punktum er det kravom at avtaleforbeholdet om endring av kredittkost-nadene skal angi betingelsene for at endring kanforetas. Betingelsene må angis så konkret at enalminnelig bankkunde ved å lese disse forstårhvilke situasjoner som kan føre til økning i låne-kostnadene.

Et spørsmål er om slik angivelse av betingel-sene er et vilkår for å gjøre gjeldende et forbehold,eller om også en blanco-fullmakt til å kunne endrerenten m.v. gir grunnlag for iverksettelse av end-ringer innenfor rammen av det som gyldig kanavtales etter § 49 annet ledd første punktum. Etter§ 46 første ledd bokstav d), jf. annet ledd, skal detfør avtale inngås bli opplyst om «forbehold i avtalenom endring» av kredittkostnader. Disse opplysnin-gene skal også inntas i låneavtalen, jf. § 48 annetledd. Hvis det overfor en forbruker ikke på for-hånd har blitt gitt opplysninger «som nevnt i § 46første ledd bokstav d, jf. annet ledd», kan forbehol-det ikke utøves til skade for forbrukeren før ettertre år, med mindre det er klart at forbrukeren føravtalen ble inngått var kjent med «endringsadgan-gen». En streng språklig forståelse av lovens ord-lyd tyder på at en blanco-fullmakt tilfredsstiller kra-vene i §§ 46 og 48, og at en slik fullmakt dermedmedfører at låntakeren er kjent med «endringsad-gangen». Formålet med disse reglene trekkerimidlertid helst i motsatt retning. Hensynet til for-brukeren tilsier at forhåndsopplysningene ogsåmå omfatte betingelsene for endring. Det å prøvelovligheten av gjennomførte endringer vil kunnebli svært vanskelig dersom man åpner for at en

blanco-fullmakt skal kunne gi grunnlag for iverk-settelse av endringer.

Videre stiller § 49 annet ledd tredje punktumopp et vilkår for iverksettelse av en ensidig endringav kredittkostnadene til skade for forbrukeren:Endring kan bare iverksettes dersom endringen ersaklig begrunnet. I NOU 1994: 19 s. 163 blir detuttalt at den såkalte rentereguleringsnormen vil giveiledning om hva som vanligvis vil være en sakliggrunn for å øke renten. Denne normen, som harkommet i stand gjennom forhandlinger mellom enrekke utlånsinstitusjoner og Forbrukerombudet,lyder slik:

«1. RentereguleringsnormRenten skal beregnes etter den rentesats og

i samsvar med de prinsipper som banken tilenhver tid anvender for kreditt av det slag avta-len gjelder.

2. RentereguleringeneBanken skal ved varsel til låntageren om

mulig med rimelig frist kunne endre rentesat-sen med umiddelbar virkning i sammenhengmed handlinger fra Norges Bank som påvirkerpengemarkedsrenten, endringer i obligasjons-renten, annen kredittpolitisk avgjørelse, ellerendringer i det generelle rentenivå for banke-nes innlån.

I andre tilfelle skal banken bare kunneendre rentesatsen dersom:

a) den gir låntageren minst en måneds var-sel og for boliglån minst to måneders varsel, og

b) endringen er en oppfølgning av politiskemyndigheters syn på bankenes rentepolitikk,eller den er saklig begrunnet i hensynet til ban-kens inntjeningsevne på sikt, omstruktureringav bankens innlån eller tilsvarende særlige for-hold på bankens side.

Omfanget av rentereguleringen skal harimelig sammenheng med de forhold som ergrunnlag for endringen. Ved gjennomføring avrentereguleringen vil det være adgang til rime-lig forskjellsbehandling mellom saklig avgren-sede grupper låntakere.

Varslet til låntaker skal angi grunnlaget,omfanget og tidspunktet for gjennomføring avendringen.

Låntaker skal ha rett til å si opp lånet fratidspunktet for renteforhøyelsen.»

Også § 49 tredje ledd stiller opp begrensningeri utøvelsen av et forbehold om ensidig endring avlånevilkårene. Etter denne bestemmelsen skal detved fastsetting av kredittkostnader ikke skje «uri-melig forskjellsbehandling mellom institusjonenskunder». Det må foretas en konkret vurdering avom en gitt forskjellsbehandling er urimelig. For-skjellsbehandling basert på saklige kredittøkono-


miske argumenter, vil generelt ikke være urimelig.For eksempel er regelen ikke til hinder for at ren-ten settes forskjellig for ulike kunder ut fra enalminnelig vurdering av for eksempel kredittrisiko.I forarbeidene blir det videre uttalt at det kan fore-ligge urimelig forskjellsbehandling dersom institu-sjonens nye, men ikke dens gamle kunder får nytegodt av et rentefall. I et slikt tilfelle vil det sannsyn-ligvis påhvile institusjonen en plikt til aktivt å følgeopp «lavrenteprofilen» overfor eldre kunder, jf.NOU 1994: 19 s. 164.

I § 49 fjerde ledd er det en særskilt reguleringav renteendringers betydning for løpetiden i tilfel-ler hvor det er avtalt annuitetslån:

«Når ikke annet avtales, skal avtalt løpetid påannuitetslån beholdes når renten endres. Nårlåntakeren er forbruker, skal låntakeren værevarslet etter § 50 før avtale om forlenget løpetidved økning av rentesatsen kan inngås med lån-takeren.»

Det følger av første punktum at det også i for-brukerforhold kan avtales at løpetiden på annui-tetslån skal endres dersom renten blir endret, dogslik at det stilles særskilte krav til når slik avtalekan inngås. Den deklaratoriske hovedregelen er atavtalt løpetid skal beholdes når renten endres.Begrunnelsen for regelen i annet punktum om atforbrukeren må være varslet etter § 50 før avtaleom forlenget løpetid ved økning av rentesatsen kaninngås med forbrukeren, er at standardvilkår omforlenget løpetid kan bidra til å undergrave lovenshovedregel om at løpetiden skal holdes ved økningav renten på annuitetslån, se NOU 1994: 19 s. 164:

«Øker renten for annuitetslån samtidig som ter-minbeløpets størrelse fastholdes, vil lånetsløpetid øke. Resultatet vil da kunne bli at lånetblir svært langvarig eller til og med ’evigva-rende’. Kommisjonen mener dette er uheldigog at hovedregelen ved annuitetslån bør væreat løpetiden beholdes når renten endres, jffjerde ledd første punktum. Når renten økes, vildet innebære at terminbeløpet blir større. Sen-kes renten vil terminbeløpet bli redusert. Ren-teendringer vil således få omtrent sammeeffekt for låntakere med annuitetslån som forlåntakere med vanlige nedbetalingslån. Rege-len om at løpetiden skal beholdes ved renteend-ring kan fravikes ved avtale mellom partene. Enlåntaker vil kanskje foretrekke lengre løpetidfremfor den likviditetsbelastning som vil følgeav økt terminbeløp. Långiveren må da ta stand-punkt til om et slikt ønske skal etterkommeshelt eller delvis. Ved reduksjon av renten vil lån-takeren kanskje ønske å beholde terminbelø-pet for å kvitte seg med gjelden tidligere enn

den opprinnelige nedbetalingsplan gikk ut på.Långiver bør uten videre etterkomme et sliktønske fra låntaker. For så vidt gjelder lån hvorrenten er bundet for hele eller en del av avtale-tiden, vil institusjonen etter omstendighetenekunne kreve dekning av rentetap. Det vises idenne forbindelse til låntakerens rett til førtidigtilbakebetaling etter § 3-8 tredje ledd.»

Finansavtaleloven § 50Etter finansavtaleloven § 50 første ledd skal lånta-keren varsles skriftlig før långiveren ensidigendrer lånevilkårene. Bestemmelsen gjelder gene-relt for endring i lånevilkårene, og må ses i sam-menheng med bestemmelsen i § 49 annet ledd omat långiveren i en låneavtale med en forbruker ikkekan forbeholde seg rett til ensidig å endre lånevil-kårene til skade for forbrukeren, med unntak avøkning av rentesats, gebyrer og andre kostnader.

Varslet etter § 50 første ledd skal opplyse «omhva endringen går ut på, om hva som er begrunnel-sen for endringen, og om kundens rett til førtidigtilbakebetaling, samt om hvilke kostnader sompåløper ved dette, jf. § 53», jf. § 50 første ledd annetpunktum.

Paragraf 50 annet ledd regulerer opplysnings-pliktens omfang for tilfeller hvor endringen går utpå endring av rentesats, gebyrer eller andre kost-nader. I slike tilfeller skal det skriftlige varslet, vedendring i rentesats eller andre kostnader for ned-betalingslån, inneholdet opplysninger om nominellog effektiv rente, samt opplysninger om hvilkenbetydning endringene vil få for lånets avdrags- ogrenteterminer. Hvis det er tale om rammekreditt,skal varslet inneholde opplysninger som nevnt i §46 første ledd bokstav b) og § 46 annet ledd bok-stav b).

På grunn av bestemmelsen i § 49 annet ledd, vildet i forbrukerforhold i ethvert tilfelle være slik atopplysningspliktens omfang må bestemmes påbasis av § 50 annet ledd. Her er det imidlertidspørsmål om § 50 annet ledd utvider opplysnings-pliktens omfang i forhold til § 50 første ledd annetpunktum, slik at opplysningspliktens omfang islike tilfeller må bestemmes på basis av både § 50annet ledd og § 50 første ledd annet punktum.

Siden § 50 første ledd gjelder generelt for end-ring i lånevilkår og det i bestemmelsens annet leddikke gjøres noen reservasjon i forhold til angivel-sen av opplysningspliktens omfang i første ledd,kan ordlyden i § 50 annet ledd tilsi at dette leddetutvider opplysningspliktens omfang i forhold tilbestemmelsens første ledd. En slik løsning kan hagode grunner for seg: Siden ensidig endring i kre-


dittkostnader er betinget av saklig grunn, er detgrunn til å kreve opplysning om «begrunnelsen forendringen», jf. § 50 første ledd. Videre vil ensidigendring i kredittkostnader ofte ligge til grunn forforbrukerens vurdering av om han skal innfri førti-dig, slik at han kan ha behov for opplysning om«rett til førtidig tilbakebetaling, samt om hvilkekostnader som påløper ved dette», jf. § 50 førsteledd. Løsningen er imidlertid usikker. I forarbei-dene ser det ut til å bli lagt til grunn at § 50 annetledd er uttømmende hva gjelder opplysningsplik-tens omfang, jf. Ot.prp. nr. 41 (1998-1999) s. 110.

I § 50 tredje ledd er det en bestemmelse omvarslingsfrist ved kredittgiverens ensidige endringav rente eller andre kredittkostnader. Dersom lån-takeren er forbruker, kan slik endring iverksettes«tidligst seks uker etter at institusjonen har sendtskriftlig varsel til forbrukeren om endringen», jf. §50 tredje ledd første punktum. Etter tredje leddannet punktum er det på visse vilkår anledning til ågjøre bruk av kortere frist.

Etter § 50 fjerde ledd gjelder bestemmelsenstredje ledd ikke for lån hvor rentesatsen, gebyrereller andre kostnader bare kan reguleres påbestemte tidspunkter fastsatt i låneavtalen. Vedslike fastrentelån skal forbrukeren gis et nærmereangitt varsel seks uker før reguleringstidspunktet,jf. § 50 fjerde ledd bokstav a). Videre skal forbruke-ren gis tilbud om å fortsette låneforholdet på nær-mere angitte vilkår, jf. § 50 fjerde ledd bokstav b).

5.6.4 Utvalgets vurderingerForbrukerkredittdirektivet artikkel 11 og 12 nr. 2vedrører i hovedsak kredittgiverens plikt til åvarsle forbrukeren før iverksettelse av endring avrente og andre kredittkostnader. Artikkel 12 nr. 1vedrører kredittgiverens plikt til, i visse nærmereangitte kredittforhold, å gi forbrukeren jevnligekontoutskrifter inneholdende nærmere angitteopplysninger.

Verken finansavtaleloven kapittel 3 eller kre-dittkjøpsloven inneholder en regel tilsvarenderegelen i artikkel 12 nr. 1. Utvalget foreslår derforen ny paragraf om opplysningsplikt under kreditt-forholdet, se forslag til § 53 som også videreførerdeler av finansavtaleloven § 46 tredje ledd annetpunktum.

Det fremkommer tydelig av direktivets fortaleat artikkel 11 eller 12 som klar hovedregel ikkeberører nasjonal lovgivning vedrørende vilkårenefor og virkningene av kredittgiverens ensidige end-ring av kredittkostnader. Direktivet berører hellerikke endringsavtaler som nevnt i finansavtaleloven§ 49 første ledd.

På denne bakgrunn foreslår utvalget at finans-avtaleloven § 49 blir videreført i sin helhet, og daslik at forskriftshjemmelen i § 49 annet ledd sistepunktum blir flyttet til en særskilt lovbestemmelsesom inneholder fullmaktshjemler.

Utvalget har delt seg i to like store fraksjonerved avgjørelsen av om direktivets fullharmonise-ring er til hinder for nasjonale bestemmelser omvarslingsfrist.

Medlemmene Andreassen, Gjedrem, Grinaker ogSkofteland legger til grunn at direktivet ikke er tilhinder for nasjonale bestemmelser om varslings-frist, og foreslår at bestemmelsen i finansavtalelo-ven § 50 tredje ledd blir videreført.

Medlemmene Sæbø, Haraldsen, L’Abée-Lund ogWang legger til grunn at direktivets fullharmonise-ring er til hinder for nasjonale bestemmelser omvarslingsfrist. Disse medlemmenes forslag tilbestemmelse om varslingsfrist gjelder derfor bareutenfor direktivets virkeområde. Forslaget gårnærmere bestemt ut på at det skal gjelde varslings-frist dersom kreditten er sikret med pant i fast eien-dom eller rettighet i fast eiendom, eller samlet kre-dittbeløp er 600 000 kroner eller høyere. Disse til-fellene faller utenfor forbrukerkredittdirektivetsområde etter artikkel 2 nr. 2 bokstav a) og bokstavc).

For det tilfellet at forslaget fra medlemmeneAndreassen, Gjedrem, Grinaker og Skofteland tilvidereføring av finansavtaleloven § 50 tredje leddikke blir videreført, går disse medlemmene inn forden andre fraksjonens forslag til bestemmelse omvarslingsfrist i tilfeller som faller utenfor direkti-vets virkeområde.

Utvalget har vurdert om det er grunn til diffe-rensiering av varslingsfristens lengde i tråd medkredittkjøpsloven § 5b (minst en uke) og finansav-taleloven § 50 tredje ledd (seks uker). Utvalget harkommet til at det ikke vil foreslå slik differensier-ing, ettersom én felles frist i seg selv er ønskelig pådette punkt, særlig når det er tale om kredittavtalersom reguleres i en og samme lov. Differensieringvil kunne reise unødvendige og muligens også van-skelige tolkningsspørsmål.

Når det gjelder varslingsfristens lengde gårutvalgets flertall, medlemmene Sæbø, Andreassen,Gjedrem, Grinaker, Skofteland og Wang, inn forvidereføring av en varslingsfrist på seks uker.Disse medlemmene legger til grunn at fristens for-mål bl.a. er å gi kredittkunden reell mulighet tilbytte av kredittgiver, eventuelt gjennomføre refor-handlinger, før iverksettelse av varslede endringer.Etter disse medlemmenes oppfatning er en seks-ukers frist nødvendig for å oppnå nevnte formål, ogdermed for å oppnå ønsket mobilitet og konkur-


ranse i det aktuelle markedet. Dette gjelder selvom det med dagens teknologiske løsninger, her-under internett og elektronisk post, ofte er enklerefor kredittkunder å komme i kontakt med forskjel-lige kredittgivere enn før, ettersom kredittgiveressaksbehandlingstid kan gjøre det vanskelig å fågjennomført bytte av kredittgiver i løpet av korteretid enn seks uker. I tillegg mener disse medlem-mene at varslingsfristen i finansavtaleloven § 50tredje ledd har fungert godt og fremdeles gjør det.

Medlemmene Haraldsen og L’Abée-Lund går innfor at varslingsfristen settes til fire uker. Dagensseks-ukers frist i finansavtaleloven ble foreslått avBanklovkommisjonen i NOU 1994: 19. Den tekno-logiske utviklingen de siste 15 årene gjøre at for-brukerne i dag kan orientere seg vesentlig raskerei markedet for å finne eventuelt lavere rente hosandre kredittgivere, via finansportalen.no eller påkredittgiveres nettsteder, og forespørsler sendesraskt ved e-post. I perioder med stor rente-uro villang varslingsfrist kunne medføre at kredittgive-rens renteøkning kommer i utakt med markedet –innen varslingsfristen er løpt ut er markedsrentenpå vei ned igjen. Videre vil det rentetapet som opp-står på kredittgivers hånd ved en lang varslingsfristmåtte kompenseres på en eller annen måte, entenved at ny rente settes en tanke høyere enn kreditt-giver ellers ville gjort, eller ved at kredittgiver utfra symmetribetraktninger velger å benytte en til-svarende tidsforskyvning ved rentenedsettelser.Endelig viser disse medlemmene til at loven nå mååpne adgang til renteregulering ut fra en avtaltåpen referansesats, jf. utvalgets forslag § 55 femteledd. Slik endring vil kunne skje uten forhåndsvar-sel overhodet. Etter disse medlemmenes syn blirdet en anomali i reglene om en da beholder en sålang varslingsfrist som seks uker ved den tradisjo-nelle renteendringsmodellen.

Varslingsplikt etter direktivet, jf. artikkel 11 og12 nr. 2, knytter an til endringer i kredittkostnader.Endringer i andre kredittvilkår faller utenfor full-harmoniseringens rekkevidde. Det er derforanledning til å videreføre varslingsregelen i finans-avtaleloven § 50 første ledd.

Etter artikkel 11 nr. 1 plikter kredittgiveren åopplyse om «enhver ændring i debitorrenten», ogdet skal gis «oplysning om betalingernes størrelse,efter at den nye debitorrente er trådt i kraft, og,såfremt betalingernes antal eller hyppighedændres, oplysning herom». Etter finansavtaleloven§ 50 annet ledd første punktum skal varslet inne-holdet opplysninger om effektiv årlig rente og

nominell årlig rente, samt gebyrer og andre låne-kostnader som skal belastes låntakeren. I tilleggskal det opplyses hvilken betydning endringene vilfå for lånets avdrags- og renteterminer. Det sistesvarer til direktivets krav om at det skal opplysesom betalingenes størrelse og eventuell endring iantall og hyppighet i betalinger.

Det springende punkt er om det er forenligmed direktivet å kreve at det i tillegg til opplysningom nominell rente, opplyses om andre kredittkost-nader og effektiv rente. Etter artikkel 11 nr. 1 skaldet i henhold til ordlyden bare gis opplysning omendring i nominell rente. Etter artikkel 12 nr. 2 skaldet derimot gis opplysning om stigning i nominellrente «eller andre omkostninger». Ovenfor harutvalget tolket artikkel 11 nr. 1 utvidende i trådmed artikkel 12 nr. 2 og angivelsen her av «andreomkostninger». Videre legger utvalget til grunn atdet med en slik tolkning av artikkel 11 nr. 1 (ogartikkel 12 nr. 2) er grunnlag for å anta at det skalgis opplysning også om effektiv rente. Under hen-visning til dette foreslår utvalget at finansavtalelo-ven § 50 annet ledd første punktum blir videreført.Det følger naturlig av dette, særlig fortolkningenav artikkel 12 nr. 2, at utvalget foreslår at ogsåbestemmelsens annet punktum blir videreført.

Utvalget har i punkt 5.6.3 foran drøftet spørs-målet om finansavtaleloven § 50 annet ledd uttøm-mende angir hvilke opplysninger som skal gis vedvarsel om bl.a. renteendring eller om det i slike til-feller også skal gis opplysninger i henhold til § 50første ledd annet punktum. Uavhengig av hvilkenløsning som er uttrykk for gjeldende rett må dettas stilling til hvilken løsning som bør gjelde ettergjennomføringen av direktivet. I den sammenhengmå det avklares om direktivet er til hinder for opp-lysningsplikt som også omfatter opplysninger somnevnt i § 50 første ledd annet punktum. Etter utval-gets oppfatning er det klart at kravet om opplys-ning om «begrunnelsen for endringen» ikke er istrid med direktivet. Slik opplysning er en naturligkonsekvens av at endring er betinget av sakliggrunn, og kravet om saklig grunn faller utenforfullharmoniseringens rekkevidde. Utvalget antarderimot at direktivet er til hinder for å kreve opp-lysning om retten til førtidig tilbakebetaling ogkostnader ved dette. Utvalget foreslår at § 50 annetledd videreføres, og at det klargjøres at varseletogså skal omfatte begrunnelsen for endringen.

Utvalget antar at bestemmelsen i finansavtale-loven § 50 fjerde ledd faller utenfor fullharmonise-ringens rekkevidde, og foreslår denne videreført.


5.7 Oppsigelse av tidsubegrenset kredittavtale

5.7.1 Forbrukerkredittdirektivet artikkel 135.7.1.1 Innledning. Generelt om avslutning av

kredittavtaler

Artikkel 13 omhandler såkalt «tidsubegrænset kre-ditaftale». Bestemmelsens nr. 1 regulerer kredittgi-vers og forbrukerens rett til, på vilkårlig grunnlag,å «opsige» slik kredittavtale, mens nr. 2 regulererkredittgiverens rett til, ved saklig grunn, å «bringeforbrugerens ret til at udnytte en kreditmulighed ihenhold til en tidsubegrænset kreditaftale tilophør».

Oppsigelse av kredittavtale dreier seg omavslutning av avtalen og dermed kreditten. I prak-sis blir en kredittavtale som regel avsluttet ved atkredittbeløpet og kredittkostnader blir betalt vedforfall. Når det gjelder ekstraordinær avslutning avkredittavtale, kan det vises til regler om angrerett(artikkel 14) og om førtidig tilbakebetaling (artik-kel 16). Dessuten kan det vises til regler om avslut-ning av kredittavtale som følge av mislighold (før-tidig forfall). I fortalens punkt 33 blir det uttalt atdirektivet ikke berører nasjonale bestemmelserom partenes rett til å avslutte kredittavtalen pågrunn av mislighold. Nasjonale regler om mislig-hold av kredittavtaler er således upåvirket av direk-tivet, herunder artikkel 13.

5.7.1.2 Hva er en «tidsubegrænset kreditaftale»?

Artikkel 13 regulerer en særskilt type kredittav-tale, nemlig «tidsubegrænset kreditaftale». Direkti-vet inneholder ingen nærmere definisjon av «tidsu-begrænset kreditaftale». Etter utvalgets oppfatningmå det legges til grunn at kategorien tidsubegren-sede kredittavtaler i alle fall omfatter kredittavtalersom gir kredittkunden rett til å disponere kredittenså lenge han ønsker det, eventuelt bare begrensetav en rett til oppsigelse. I praksis må dette antas åomfatte avtaler om rammekreditt og andre tilsva-rende kredittfasiliteter, jf. hertil artikkel 13 nr. 2første punktum, hvor det tales om å «bringe forbru-gerens ret til at udnytte en kredimulighed i hen-hold til en tidsubegrænset kreditaftale til ophør».Utenfor faller først og fremst kredittavtaler hvordet er avtalt tidspunkt for tilbakebetaling av kredit-ten, enten i avdrag eller et tidspunkt for hel innfri-else av kreditten. Utvalget antar imidlertid også attilfeller hvor det innvilges kreditt uten angivelse avbetalingstid faller utenfor kategorien «tidsube-grænset kreditaftale», med mindre avtalen må tol-kes slik at kredittkunden skal ha rett til å disponere

kreditten så lenge han ønsker det. Etter denne for-ståelsen regnes altså kreditt som forfaller til innfri-else ved påkrav ikke som tidsubegrenset kredittav-tale. Dersom avtaler om kreditt som forfaller tilinnfrielse ved påkrav skulle anses å være en tidsu-begrenset kredittavtale etter direktivet, ville kre-dittgiver være avskåret fra å kreve tilbakebetalingdersom han ikke i kredittavtalen har betinget segen oppsigelsesrett, jf. artikkel 13 nr. 1 annet ledd.Etter utvalgets oppfatning er det helt uantagelig at«tidsubegrænset kreditaftale» er ment å omfatteslike tilfeller. En kredittgiver som i samsvar medvanlige obligasjonsrettslige regler legger til grunnat han kan kreve betaling når han ønsker det medmindre det er avtalt når betaling skal skje, vilgjerne ikke tenke på at han i kredittavtalen måbetinge seg rett til å si opp kreditten – etter direkti-vet med minst to måneders varsel – dersom han idet hele tatt skal kunne kreve betaling. Det sen-trale tolkningssynspunktet er likevel at dersomkredittgiveren etter avtalen eller alminnelige obli-gasjonsrettslige regler har rett til å kreve betalingnår han vil, går avtalen nettopp ikke ut på å gi kre-dittkunden rett til å disponere kreditten uten tids-begrensning, ettersom kredittidens varighet i sliketilfeller er undergitt kredittgiverens rådighet.

5.7.1.3 Forbrukerkredittdirektivet artikkel 13 nr. 1

Artikkel 13 nr. 1 første og annet avsnitt regulererhenholdsvis kredittkundens og kredittgiverensadgang til å «opsige en tidsubegrænset kreditaf-tale». Artikkel 13 nr. 2 omhandler også tidsube-grensede kredittavtaler, men en noe annen retts-virkning enn artikkel 13 nr. 1, nemlig kredittgive-rens adgang til å «bringe forbrugerens ret til atudnytte en kreditmulighed i henhold til en tidsub-egrænset kreditaftale til ophør». Utvalget ser nær-mere på artikkel 13 nr. 2 nedenfor.

Bestemmelsene i artikkel 13 nr. 1 første ogannet avsnitt lyder slik:

«Forbrugeren kan på standardvilkår gratisopsige en tidsubegrænset kreditaftale tilenhver tid, medmindre parterne har aftalt envarselsperiode. En sådan periode må ikke over-stige en måned.

Hvis det er fastsat i kreditaftalen, kan kre-ditgiveren på standardvilkår opsige en tidsube-grænset kreditaftale ved at give forbrugerenmindst to måneders varsel udfærdiget på papireller på et andet varigt medium.»

Det følger naturlig av sammenhengen mellomartikkel 13 nr. 1 og 2 at oppsigelse i henhold til nr.1 er noe annet enn kun avslutning av kredittkun-


dens rett til å utnytte en kredittmulighet. Utvalgetser det slik at en oppsigelse i henhold til nr. 1 knyt-ter an til benyttet kreditt slik at det oppstår en for-pliktelse til å betale tilbake eventuell benyttet kre-ditt.

Artikkel 13 nr. 1 første avsnitt statuerer enadgang for forbrukeren til å si opp en tidsubegren-set kredittavtale. Forbrukeren behøver ikke å visetil noen saklig grunn eller lignende. Det er tale omvilkårlig oppsigelse.

Det er ikke rom for nasjonale myndigheter til åbestemme at forbrukerens oppsigelsesdgang måvære avtalt; det er tale om en direktivbestemt opp-sigelsesadgang. Dette følger også forutsetningsvisav innledningsordene i artikkel 13 nr. 1 annetavsnitt, hvor det heter at kredittgiverens oppsigel-sesadgang må være «fastsat i kreditaftalen».

Forbrukeren har en direktivbestemt rett til å siopp avtalen «gratis». Utvalget antar at det meddette menes at selve oppsigelsen ikke skal med-føre kostnader for forbrukeren. For eksempel kanikke forbrukeren bli avkrevd et oppsigelses- elleravviklingsgebyr. Partene kan ikke avtale seg bortfra dette.

Det følger videre av artikkel 13 nr. 1 førsteavsnitt at forbrukeren i utgangspunktet kan velgenår han vil si opp en tidsubegrenset kredittavtaleog dermed betale tilbake eventuell benyttet kre-ditt. Utvalget antar at slik oppsigelsesadgang kanvære særlig praktisk i forhold hvor det er knyttet etårsgebyr eller lignende til rammekreditt. Forbru-keren vil riktignok også kunne ha ønske om å inn-fri kreditten for å bringe løpende rente til opphør,men rett til innfrielse følger allerede av artikkel 16nr. 1. Ved å si opp rammekreditten, vil forbrukerenunngå å måtte betale gebyr for tiden etter oppsigel-sen. En oppsigelse virker fremover i tid, og det kanderfor være nødvendig å skille mellom etablerings-gebyr og løpende gebyr.

Når oppsigelse fra forbrukerens side særligkan antas å skje med det formål å unngå å måttebetale ulike gebyrer, kan bestemmelsen i artikkel13 nr. 1 første avsnitt annet punktum om maksimaloppsigelsesfrist på en måned, forklares ut fra for-brukervernhensyn. Det fremkommer av bestem-melsen at forbrukeren i utgangspunktet skalkunne si opp en tidsubegrenset kredittavtale medumiddelbar virkning, at partene kan avtale segbort fra dette, men at oppsigelsesfristen ikke kan«overstige en måned». Oppsigelsesfristen, som måvære hjemlet i avtalen, kan altså maksimalt være påen måned.

Når det gjelder artikkel 13 nr. 1 første avsnitt,kan det endelig pekes på at bestemmelsen gir for-brukeren rett til å si opp avtalen på «standardvil-

kår». Dette må forstås slik at det prinsipielt settgjelder avtalefrihet for spørsmål knyttet til oppsi-gelse som ikke er regulert i artikkel 13 nr. 1. I prin-sippet strekker avtalefriheten seg derfor lengerenn til avtale om maksimalt en måneds oppsigel-sesfrist.

Et spørsmål er om artikkel 13 nr. 1 førsteavsnitt oppstiller formkrav til forbrukerens oppsi-gelse og om partene kan avtale at slik oppsigelsemå skje skriftlig. Artikkel 13 nr. 1 første avsnitt ertaus omkring mulige formkrav. Dette innebærer atdet i alle fall ikke gjelder noe formkrav til forbruke-rens oppsigelse når ikke annet er avtalt. I forhold tilspørsmålet om partene kan avtale at oppsigelse måskje skriftlig, kan tausheten i utgangspunktet tas tilinntekt for et bekreftende svar. Ser man tausheteni første avsnitt i sammenheng med at det i annetavsnitt uttrykkelig er bestemt at kredittgiverensoppsigelse må skje skriftlig, er det imidlertid nær-liggende å forstå tausheten i første avsnitt somuttrykk for et ufravikelig formfrihetskrav. Utvalgetlegger denne løsningen til grunn.

Direktivet statuerer ikke en rett for kredittgive-ren til vilkårlig å si opp en tidsubegrenset kreditt-avtale. Det følger av artikkel 13 nr. 1 annet avsnittat kredittgiverens eventuelle oppsigelsesadgangmå være fastsatt i kredittavtalen. Også artikkel 13nr. 1 annet avsnitt viser til oppsigelses på «stan-dardvilkår», og denne henvisningen må forstås påsamme måte som tilsvarende henvisning i førsteavsnitt. Avtalefriheten i relasjon til kredittgiverensoppsigelse begrenses av at oppsigelse må skje«ved at give forbrugeren mindst to måneders var-sel udfærdiget på papir eller på et andet varigtmedium». Verken muntlig oppsigelse eller eventu-ell avtale om kortere frist enn to måneder, kan gjø-res gjeldende overfor forbrukeren.

Det er ikke uttrykkelig bestemt i artikkel 13 nr.1 annet avsnitt at oppsigelse – fra kredittgivers side– ikke skal medføre kostnader for forbrukeren. Atdet er tale om en adgang til vilkårlig oppsigelse,taler med tyngde for at kredittgivers oppsigelseikke skal kunne påføre forbrukeren kostnader.Sammenhengen mellom nr. 1 første og andreavsnitt taler for samme løsning.

5.7.1.4 Forbrukerkredittdirektivet artikkel 13 nr. 2


«Hvis det er fastsat i kreditaftalen, kan kreditgi-veren ud fra objektivt begrundede hensynbringe forbrugerens ret til at udnytte en kredit-mulighed i henhold til en tidsubegrænset kre-ditaftale til ophør. Kreditgiveren underretter


forbrugeren om et sådant ophør og begrundel-sen herfor på papir eller på et andet varigtmedium, om muligt før ophøret og ellers senestumiddelbart herefter, medmindre en sådanunderretning er forbudt i henhold til anden fæl-lesskabslovgivning eller strider mod denoffentlige orden eller den offentlige sikker-hed.»

Kredittgiverens rett til å bringe forbrukerensrett til å utnytte en kredittmulighet til opphør, erikke direktivbestemt, men må være «fastsat i kred-itaftalen». Dersom avtalen ikke fastsetter en slikrett for kredittgiveren, er kredittgiveren henvist tilå gjøre gjeldende andre mulige grunnlag forekstraordinær avvikling av kredittforholdet, foreksempel mislighold.

Artikkel 13 nr. 2 gjør kredittgiverens rett tilbringe forbrukerens rett til å utnytte en kredittmu-lighet til opphør betinget av at det foreligger«objektivt begrundede hensyn». I fortalens punkt33 blir dette vilkåret eksemplifisert med «mistankeom uautorisert eller svigagtig brug af kreditteneller en væsentligt forhøjet risiko for, at forbruge-ren ikke kan opfylde sin tilbagebetalingsforplig-telse». Ordlyden stiller krav om at mistanken blirunderbygget på basis av visse objektivt konstater-bare forhold. Sperring av retten til å utnytte en kre-dittmulighet kan få alvorlige økonomiske konse-kvenser for kredittkunden, uavhengig av at det måskilles mellom slik sperring og krav om tilbakebe-taling av benyttet kreditt, et krav som må hjemles iandre regler, f.eks. i regelen som kommer tiluttrykk i artikkel 13 nr. 1 annet avsnitt. Hovedpo-enget med artikkel 13 nr. 2 må antas å være at for-brukeren skal beskyttes mot vilkårlig sperring.

På grunn av sammenhengen i artikkel 13 mådet antas at det ikke er grunnlag for å pålegge for-brukeren kostnader ene og alene som følge av sliksperring. Grunnlaget for eventuelle kostnader måsøkes i andre regler, f.eks. regler om hevning avkredittavtalen på grunn av mislighold.

Kredittgiverens oppsigelse i medhold av artik-kel 13 nr. 2 må skje skriftlig, men det er ikke etabsolutt krav om at den skriftlige oppsigelsen mågis før sperring finner sted. Bestemmelsen fore-skriver at forbrukeren «om muligt» skal underret-tes i forkant. I denne sammenheng er det antageligavgjørende hva som anses praktisk mulig hensetttil begrunnelsen for oppsigelsen. Hvis begrunnel-sen er mistanke om svikaktig bruk av kreditten,kan det neppe anses praktisk mulig med underret-ning i forkant. I så fall skal underretning skje umid-delbart etter at forbrukerens mulighet til å utnyttekredittmuligheter har opphørt.

Artikkel 13 nr. 2 i.f. gjør unntak fra plikten til åunderrette forbrukeren om at hans muligheter forå utnytte kredittmuligheter har opphørt.


Verken kredittkjøpsloven eller finansavtalelovenmed forskrifter inneholder bestemmelser somdirekte tilsvarer artikkel 13. Man finner imidlertidlovbestemmelser som til dels tilsvarer artikkel 13.

Kredittkjøpsloven § 11 første ledd og annetledd første punktum kan – innenfor sitt saklige vir-keområde – sammenliknes med artikkel 13 nr. 1første avsnitt. Nevnte lovbestemmelser lyder slik:

«Kjøperen kan når som helst betale hele gjel-den Kjøperen skal da bare betale kredittkost-nadene for den kredittid som utnyttes.»

Overskriften til § 11 henviser til førtidig tilbake-betaling, jf. «Kjøperens rett til å betale før forfall».Det er imidlertid ikke retten til å innfri gjelden førforfall som er det sentrale for forbrukeren etterartikkel 13, ettersom artikkel 16 nr. 1 har en sær-skilt regel om dette. Det er videre klart at artikkel13 rekker videre enn kredittkjøpsloven § 11 – ogden tilsvarende regelen i finansavtaleloven § 53 –for så vidt gjelder forbrukerens rettigheter.

Utvalget kan ikke se at det i dagens lovgivninggis bestemmelser som kan sammenlignes medartikkel 13 for så vidt gjelder kredittgiverens rettig-heter, verken oppsigelsesretten etter artikkel 13nr. 1 annet ledd regelen om «sperring» i artikkel 13nr. 2. «Sperring» av rett til å utnytte en kredittmu-lighet, vil, som nevnt ovenfor, ikke resultere i at for-brukeren blir forpliktet til å tilbakebetale benyttetkreditt. Slik betalingsplikt vil måtte hjemles i andregrunnlag, f.eks. en oppsigelsesadgang (artikkel 13nr. 1 annet avsnitt) eller i regler om førtidig forfall(kredittkjøpsloven § 12 og finansavtaleloven § 52).Regler om førtidig forfall er imidlertid misligholds-regler som ikke påvirkes av direktivet, jf. fortalenspunkt 33. På grunn av den ufravikelige regulerin-gen i artikkel 13 nr. 2 av prosedyre og vilkår for«sperring», er det behov for ny lovgivning.

5.8 Angrerett

5.8.1 InnledningI artikkel 14 er det bestemmelser om forbrukerensrett til å gå fra kredittavtalen uten noen begrun-nelse. En slik rett betegnes ofte som en angrerett.

Verken finansavtaleloven eller kredittkjøpslo-ven inneholder regler om slik rett til å gå fra hen-


holdsvis en låneavtale og en kredittkjøpsavtale. Igjeldende regelverk er angrerett regulert i angre-rettloven. Ved gjennomføringen i nasjonal rett avartikkel 14 må direktivbestemmelsen ses i sam-menheng med reglene i angrerettloven kapittel 5Aom angrerett ved avtale om finansielle tjenester, seangrerettloven §§ 22a flg. og fortalens punkt 34.Bakgrunnen for disse lovbestemmelsene er direk-tiv 2002/65/EF om fjernsalg av finansielle tjenes-ter til forbrukere, se Ot.prp. nr. 36 (2004-2005) s. 7.I henhold til forbrukerkredittdirektivet artikkel 14nr. 5 går bestemmelsen i artikkel 14 foran direktiv2002/65/EF artikkel 6 om angrerett ved avtale omfjernsalg av finansielle tjenester og artikkel 7 ombetaling for tjenester som har blitt ytt før angreret-ten ble benyttet.

Videre inneholder artikkel 15 nr. 1 en bestem-melse om at forbrukeren ikke lenger er forpliktet ihenhold til en «tilknyttet kreditaftale» dersom for-brukeren har gjort bruk av en angrerett basert påfellesskapsretten i forbindelse med avtale om leve-ring av en vare eller tjenesteytelse. Ved gjennomfø-ringen må det ses hen til angrerettloven § 17 omvirkninger for kredittavtaler ved bruk av angrerettved kjøp av varer. Angrerettloven § 17 gjelder til-svarende ved bruk av angrerett ved avtaler om tje-nester, herunder finansielle tjenester, jf. angrerett-loven §§ 22 og 22f tredje ledd. Se også § 22d omoppheving av visse tilknyttede avtaler ved fjern-salg.

5.8.2 Forbrukerkredittdirektivet artikkel 14 og 15 nr. 1

5.8.2.1 Forbrukerkredittdirektivet artikkel 14 – vilkår for utøvelse av angrerett

Artikkel 14 omhandler vilkårene for angrerett vedkredittavtaler og virkningene av at det blir gjortbruk av angrerett. Bakgrunnen for statuering avrett til å gå fra kredittavtale synes i stor grad å væreen sammenhengsbetraktning til regler om angre-rett ved avtale om finansielle tjenester, jf. fortalenspunkt 34:

«Med henblikk på en tilnærmelse af procedu-rerne for udøvelse af fortrydelsesretten påområder, der ligner hinanden, bør det fastsæt-tes en fortrydelsesret, uden betaling af bod oguden forpligtelse til at give en begrundelse, påvilkår svarende til dem, der er fastsat i Europa-Parlamentets og Rådets direktiv 2002/65/EF af23. september 2002 om fjernsalg af finansielletjenesteydelser til forbrugerne.»

Hovedforskjellen mellom angrerett etter direk-tiv 2002/65/EF artikkel 6 (angrerettloven § 22a)

og angrerett etter forbrukerkredittdirektivet artik-kel 14, er at sistnevnte gjelder generelt for kreditt-avtaler, mens nevnte artikkel 6 gjelder avtale omfinansielle tjenester inngått ved fjernsalg.

Artikkel 14 nr. 1 statuerer angreretten: «For-brugeren har en frist på fjorten kalenderdage til atfortryde kreditaftalen uden nogen begrundelse.»

Kortere frist enn 14 kalenderdager kan tenkes.Dette fremgår av artikkel 14 nr. 2, som lyder slik:

«Når national lovgivning i tilfælde af tilknyttedekreditaftaler, jf. artikel 3, litra n), på tidspunktetfor dette direktivs ikrafttræden fastslår, at mid-ler ikke kan stilles til rådighed for forbrugerenfør utdløbet af en bestemt frist, kan medlems-staterne undtagelsesvis fastsætte, at fristen istk. 1 i nærværende artikel kan forkortes tildenne specifikke frist på udtrykkelig anmod-ning fra forbrugeren.»

I forlengelsen av dette kan det også vises tilartikkel 14 nr. 7, hvor det er bestemt at artikkel 14ikke berører nasjonal lovgivning om at oppfyllelsenav en avtale først kan påbegynnes etter et nærmereangitt tidspunkt.

I det følgende skal utvalget se nærmere påhovedregelen om 14 dagers angrefrist. Det førstespørsmålet er når fristen starter sitt løp. Etter artik-kel 14 nr. 1 annet avsnitt bokstav a) og b) løper fris-ten fra det seneste av følgende tidspunkter: i) dendag kredittavtalen ble inngått; ii) den dag forbruke-ren mottok avtalevilkårene og opplysninger i hen-hold til artikkel 10, herunder opplysninger omangrerett.

Fristens lengde er 14 dager, og det fremgårtydelig av artikkel 14 nr. 1 første og andre avsnitt atfristen regnes i kalenderdager. Hvis fristensutgangspunkt er kl. 0900 en mandag, er den ikkeutløpt ett minutt over ni 14 dager deretter, men tid-ligst ved kontortidens slutt 14 dager deretter.

Fristavbrudd er regulert i artikkel 14 nr. 3 oglyder slik:

«Hvis forbrugeren udøver sin fortrydelsesreta) skal vedkommende med henblikk på fak-

tisk udøvelse af fortrydelsesretten meddellekreditgiveren dette inden udløbet af den i stk. 1omhandlede frist efter de anvisninger vedkom-mende har modtaget fra kreditgiveren i hen-hold til artikel 10, stk. 2, litra p), på en måde,som har beviskraft i henhold til national lov.Fristen betragtes som overholdt, hvis medde-lelsen, såfremt den er udfærdiget på papir ellerpå et andet varigt medium, som kreditgiverenråder over og har adgang til, er blevet afsendtinden fristens udløp, og

b) betaler vedkommende kreditgiverenkapitalen og de renter, der er påløbet fra den


dato, hvor kreditmuligheden ble udnyttet, tilden dato, hvor kapitalen betales tilbage, udenunødig forsinkelse og senest tredive kalender-dage efter at have sendt kreditgiveren medde-lelsen om udøvelse af fortrydelsesretten. Ren-terne beregnes på grundlag af den aftalte debi-torrente. Kreditgiveren har ikke ret til nogenanden kompensation fra forbrugeren i tilfældeaf udøvelse af fortrydelsesretten, bortset frakompensation for eventuelle omkostninger,som kreditgiveren har betalt til offentlige myn-digheder, og som ikke kan refunderes.»

Fordi annet punktum i bokstav a) angir hvasom skal til for at fristen skal anses overholdt, ogfordi bokstav a) og b) er knyttet sammen med«og», kan det hevdes at forbrukerens rettidigebetaling etter bokstav b) er et vilkår for utøvelse avangreretten. Det er imidlertid også mulig å forståbokstav b) slik at den bare angir rettsvirkningeneav at forbrukeren har benyttet angreretten. Utval-get antar at det er denne løsningen som er den rik-tige. Utvalget vil her peke på at bestemmelsen omfristavbrudd er ment å ivareta kredittgiverensbehov for å få vite om angreretten blir benyttet, ogat dette hensynet må anses ivaretatt dersom mel-ding blir sendt i samsvar med bestemmelsen iartikkel 14 nr. 3 bokstav a). Dersom forbrukerenikke oppfyller sin betalingsforpliktelse etter artik-kel 14 nr. 3 bokstav b) vil dette kunne sanksjonerespå vanlig måte, herunder med forsinkelsesrente.

Bestemmelsen om fristavbrudd i artikkel 14 nr.3 bokstav a) reiser spørsmål om eksakt fastsettelseav tidspunktet for fristavbrudd og om det gjelderformkrav for forbrukerens melding om bruk avangreretten.

Når det gjelder spørsmålet om formkrav, kanfor det første vises til artikkel 14 nr. 3 bokstav a)annet punktum, som gir en bestemmelse omfristavbrudd «såfremt [meddelelsen om bruk avangrerett] er udfærdiget på papir eller på et andetvarigt medium...». Forutsetningsvis synes å følgeat forbrukeren kan velge å gi muntlig meddelelse.Artikkel 14 nr. 3 bokstav a) første punktum kansies å trekke i samme retning. Her heter det at utø-velse av angreretten skjer ved at forbrukeren girkredittgiveren melding «på en måde, som harbeviskraft i henhold til national lov». En muntligmelding har beviskraft i norsk rett, ettersom norskrett opererer med et prinsipp om fri bevisbedøm-melse. Utvalget antar på denne bakgrunn at direk-tivet ikke stiller opp krav om skriftlig melding. Enannen sak er at sitatet fra artikkel 14 nr. 3 bokstava) like ovenfor, synes å gi rom for nasjonal valgfri-het med hensyn til å stille opp et krav om skriftligmelding.

Når det gjelder tidspunktet for fristavbrudd,kan det for det første vises til artikkel 14 nr. 3 bok-stav a) andre punktum, som lyder slik:

«Fristen betragtes som overholdt, hvis medde-lelsen, såfremt den er udfærdiget på papir ellerpå et andet varigt medium, som kreditgiverenråder over og har adgang til, er blevet afsendtinden fristens udløp...»

I slike tilfeller hvor meldingen gis skriftlig,skjer fristavbrudd når forbrukeren har sendt mel-dingen. Av dette følger at kredittgiveren har for-sendelsesrisikoen. Ved bruk av muntlig meldingskjer fristavbrudd når forbrukeren har meddeltkredittgiveren at han ønsker å utøve angreretten,jf. artikkel 14 nr. 3 bokstav a) første punktum. Islike tilfeller vil meldingen vanligvis komme til kre-dittgiverens kunnskap samtidig som den kommerfrem til ham. Ved avgjørelsen av når fristavbruddhar skjedd kan det oppstå spørsmål om representa-sjon og identifikasjon på kredittgiverens side. Slikspørsmål må løses på grunnlag av alminneligeregler om representasjon.

5.8.2.2 Forbrukerkredittdirektivet artikkel 14 og 15 nr. 1 – virkninger av utøvelse av angrerett

Angrerett innebærer rett til å gå fra avtalen utennoen begrunnelse. Bruk av angrerett medfører føl-gelig bortfall av partenes oppfyllelsesforpliktelser.Dette er ikke sagt uttrykkelig i direktivet, men måanses som opplagt.

Dersom angreretten utøves uten at kredittmu-ligheten har blitt utnyttet, oppstår ingen særskiltespørsmål vedrørende virkningene av utøvelse avangrerett.

For det tilfellet at kredittmuligheten har blittutnyttet bestemmer artikkel 14 nr. 3 bokstav b) før-ste punktum følgende:

«Hvis forbrugeren udøver sin fortrydelsesret...betaler vedkommende kreditgiveren kapitalenog de renter der er påløbet fra den dato, hvorkreditmuligheden blev udnyttet, til den dato,hvor kapitalen betales tilbage...»

Forbrukeren er følgelig underlagt en restitu-sjonsplikt, dvs. at han skal tilbaketale kapitalen. Itillegg skal han betale påløpte renter, og renteperi-oden løper fra kredittmuligheten ble utnyttet tilkapitalen har blitt tilbakebetalt. I bokstav b) annetpunktum heter det at rentene skal «beregnes pågrundlag af den aftalte debitorrente». Betalings-plikten skal følgelig beregnes på basis av nominellrente, ikke effektiv rente. Denne tolkningen under-


bygges for så vidt av bestemmelsen i bokstav b)tredje punktum:

«Kreditgiveren har ikke ret til nogen andenkompensation fra forbrugeren i tilfælde af udø-velse af fortrydelsesretten, bortset fra kompen-sation for eventuelle omkostninger, som kredit-giveren har betalt til offentlige myndigheder,og som ikke kan refunderes».

Kredittgiveren kan følgelig ikke kreve etable-ringsgebyr eller lignende; han kan i utgangspunk-tet kun kreve kapitalen tilbakebetalt pluss påløptenominelle renter. Andre kredittkostnader kan ikkekreves, bortsett fra utgifter som kredittgiveren harbetalt til offentlige myndigheter, og som kreditt-giveren ikke kan kreve refundert fra myndig-hetene. Ved avgjørelsen av om utgiftene «kanrefunderes» må det ses hen til for det første om detfinnes rettslig grunnlag for krav om restitusjon.Hvis slikt grunnlag eksisterer, kan utgiftene prinsi-pielt sett kreves refundert. Dette er tilstrekkeligfor å nekte kredittgiveren å kreve utgiftene kom-pensert fra forbrukeren, slik at kredittgiveren harsøksmålsrisikoen overfor offentlige myndigheter:Hvis det (ut fra en prejudisiell vurdering) er hjem-mel for krav på restitusjon overfor offentlige myn-digheter, kan kredittgiveren ikke i første omgangkreve kompensasjon av forbrukeren, og deretterrefundere disse kostnadene til forbrukeren der-som det faktisk oppnås tilbakebetaling fra offent-lige myndigheter.

Forbrukeren skal betale «uden unødig forsin-kelse og senest tredive kalenderdage efter at havesendt kreditgiveren meddelelsen om udøvelsen affortrydelsesretten», jf. artikkel 14 nr. 3 bokstav b).Bestemmelsen angir en forfallsregel; kredittgive-ren behøver følgelig ikke å fremsette påkrav for åfrembringe forfall. På den annen side forfaller plik-ten til å tilbaketale kapitalen med tillegg av renteførst etter at forbrukeren har gitt melding om utø-velse av angreretten. Alternativet «uden unødigforsinkelse» tilsier at betaling skal skje snarestetter at angreretten er utøvd, med mindre forbru-keren har behov for tid til å skaffe betalingen tilveie, f.eks ved å oppta kreditt. Den tiden som medrimelighet går med til slikt, kan ikke regnes som«unødig forsinkelse». Men forbrukeren har underingen omstendigheter mer enn 30 kalenderdagerpå seg til å gjøre opp for seg. Har han ikke gjort oppfor seg innen denne absolutte fristen, vil det inn-treffe betalingsmislighold uten hensyn til årsakentil manglende betaling.

Ved inngåelsen av kredittavtale kan det være atkredittkunden også inngår avtale om såkalt akses-sorisk tjenesteytelse i form av f.eks. forsikring eller

opprettelse av bankkonto. Etter omstendighetenekan inngåelse av avtale om aksessorisk tjeneste-ytelse være en betingelse for kredittavtalen. Uav-hengig av om inngåelsen av avtalen om aksesso-risk tjenesteytelse var en betingelse for å oppnåkreditt, er det typisk slik at forbrukerens behov forden aksessoriske tjenesteytelsen faller bort der-som kredittavtalen faller bort som følge av utøvelseav angreretten etter artikkel 14 nr. 1. Derforbestemmer artikkel 14 nr. 4 at forbrukerens plikteretter en avtale om aksessorisk tjenesteytelse fallerbort ved utøvelse av angrerett, såfremt tjeneste-ytelsen «ydes af kreditgiveren eller af tredjemandpå grundlag af en overenskomst mellem tredje-manden og kreditgiveren». Slikt bortfall synesikke å være betinget av at inngåelsen av avtalen omaksessorisk tjenesteytelse var en forutsetning forkredittavtalen.

En liknende situasjon har man der forbrukeren– i medhold av angrerettloven – utøver angrerettved kjøps- eller tjenesteavtale og det til denne avta-len er knyttet en kredittavtale. I slike tilfeller er for-brukeren «ikke længere bundet af en tilknyttetkreditaftale», jf. artikkel 15 nr. 1.

5.8.3 Gjeldende rettVerken finansavtaleloven kapittel 3 eller kreditt-kjøpsloven inneholder regler om angrerett. Iangrerettloven kapittel 5A er det regler om angre-rett ved avtaler om finansielle tjenester. Bestem-melsene gjelder imidlertid bare «ved salg av varerog tjenester til forbrukere, når selgeren eller tje-nesteyteren opptrer i næringsvirksomhet og avta-len inngås ved fjernsalg eller salg utenfor fastutsalgssted», jf. angrerettloven § 1. Lovens kapittel5A omhandler i hovedsak angrerett ved avtale omfjernesalg av finansielle tjenester, og er i grovetrekk resultat av gjennomføring av direktiv 2002/65/EF. Dessuten inneholdet kapitlet enkeltebestemmelser om angrerett knyttet til avtaler omfinansielle tjenester inngått ved salg utenfor fastutsalgssted (§§ 22e og 22f).

Bestemmelsene i angrerettloven kapittel 5Aomhandler tematisk de samme forhold som for-brukerkredittdirektivet artikkel 14 og 15 nr. 1. Dennærmere reguleringen av de enkelte temaene erimidlertid ikke helt lik. I det følgende vil utvalget gien kortfattet oversikt over reguleringen i angre-rettloven kapittel 5A.

Angrerettloven § 22a knesetter en angrerettved avtale om finansielle tjenester inngått ved fjern-salg. Angrefristen er som hovedregel 14 dager. Foravtaler om livsforsikring og individuelle pensjons-avtaler er fristen 30 dager.


I angrerettloven § 22b blir det gjort enkelteunntak fra angreretten, herunder for tjenester derprisen avhenger av svingninger på finansmarkedetsom tjenesteyteren ikke har innflytelse på og somkan forekomme i angreperioden. Unntakene er pri-mært et resultat av direktivets totalharmonisering.

Angrerettloven § 22c gir regler om gjennom-føring av angreretten. Blant annet blir det presisertat utøvelse av angrerett medfører at partenes opp-fyllelsesplikter faller bort. Bestemmelsen fastset-ter også en restitusjonsplikt og en hjemmel for åpålegge forbrukeren å betale for den tjenesten somfaktisk er levert. I denne sammenheng blir detbestemt at det beløpet forbrukeren skal betale«skal stå i rimelig forhold til omfanget av den tje-nesten som allerede er levert sammenlignet medavtalens fulle oppfyllelse», jf. angrerettloven § 22cannet ledd annet punktum. I angrerettloven § 22cfemte ledd heter det at forbrukeren «skal snarestmulig og senest i løpet av 30 kalenderdager tilbake-føre ethvert beløp og/eller formuesgode som haneller hun har mottatt», og at fristen «løper fra dendagen forbrukeren sender melding om bruk avangreretten». Loven gir ikke noen eksplisitt regelom plikt for forbrukeren til å betale renter, sml. for-brukerkredittdirektivet artikkel 14 nr. 3 bokstavb).

I angrerettloven § 22d er det bestemmelser omat utøvelse av angreretten etter § 22a medførerbortfall av tilknyttet fjernsalgsavtale om tjenestersom skal ytes av den som skal yte den finansielletjenesten, eller av en annen enn den som yter denfinansielle tjenesten på grunnlag av avtale mellomdenne tredjemannen og den som yter den finansi-elle tjenesten.

Angrerettloven § 22e omhandler angrerett vedavtale om finansielle tjenester som har blitt inngåttutenfor fast utsalgssted, mens § 22f inneholderregler om gjennomføring av slik angrerett. Etter §22f tredje ledd gjelder § 17 tilsvarende. Dennebestemmelsen, som direkte gjelder angrerett vedkjøp av varer, lyder slik:

«Når forbrukeren benytter angreretten etter§11, skal avtaler om kreditt som helt eller delvisdekker kjøpesummen, oppheves vederlagsfritt,dersom kreditten ytes av selgeren. Er avtalenhelt eller delvis oppfylt av noen av partene, skaldet mottatte tilbakeføres.

Første ledd gjelder tilsvarende når kredit-ten ytes av en tredjeperson på grunnlag avavtale mellom denne og selgeren. Selgerenskal gi melding til kredittyteren umiddelbartetter at melding om bruk av angreretten ermottatt.»

5.8.4 Utvalgets vurderingerFordi verken finansavtaleloven kapittel 3 eller kre-dittkjøpsloven inneholder regler om angrerett, ogfordi virkeområdet for reglene i angrerettlovenkapittel 5A er begrenset i henhold til angrerettlo-ven § 1, er det klart at gjennomføring av forbruker-kredittdirektivet artikkel 14 vil innebære noe nytt inorsk rett.

Utvalget legger til grunn at en «kreditaftale» idirektivets forstand vil kunne falle inn under defini-sjonen av «finansielle tjenester» i angrerettloven, jf.lovens definisjon i § 6 første ledd bokstav f):«enhver tjeneste som har karakter av bank-, kre-ditt-, forsikrings-, individuell pensjons-, investe-rings- eller betalingstjeneste».

Dersom «kreditaftale» inngås ved fjernsalgeller ved avtale utenfor fast utsalgssted, må det tasstilling til om hjemmel for angrerett er å finne iangrerettloven eller forbrukerkredittdirektivetartikkel 14 og lovbestemmelse(r) som gjennomfø-rer denne i norsk rett. Det følger av artikkel 14 nr.5 at hjemmelen for angrerett i slike tilfeller er åfinne i forbrukerkredittdirektivet artikkel 14. Detvil si at forbrukerkredittdirektivets virkeområdeomfatter kredittavtaler generelt, også slike som erinngått ved fjernsalg eller ved avtale utenfor fastutsalgssted, jf. direktivets artikkel 2. Med andreord vil artikkel 14 gå foran bestemmelser i angre-rettloven som behandler samme spørsmål somartikkel 14.

En kan likevel velge å gjennomføre forbrukerk-redittdirektivet artikkel 14 og artikkel 15 nr. 1 iangrerettloven, eventuelt med en henvisningsbe-stemmelse i finansavtaleloven kapittel 3. Hensynettil å samle lovbestemmelser om angrerett i én lov,taler for slik gjennomføring. Utvalget har likevelkommet til at det er mest hensiktsmessig å gjen-nomføre forbrukerkredittdirektivet artikkel 14 ifinansavtaleloven kapittel 3. Slik gjennomføringsikrer at bestemmelser som omhandler opphør avkredittavtaler, blir samlet i ett lovkapittel. Dessutenville det antagelig skape lovtekniske utfordringer åinnarbeide artikkel 14 i angrerettloven, hovedsake-lig fordi også angrerettloven kapittel 5A har bak-grunn i totalharmoniserende direktiv. En måtte i såfall være ytterst forsiktig med å endre på teksten ikapittel 5A samtidig som en måtte påse korrektgjennomføring av artikkel 14 og 15 nr. 1. Dettekunne tenkes å medføre behov for nyanseringer avlovtekst som omhandler det samme temaet isamme paragraf. Endelig peker utvalget på at gjen-nomføring av artikkel 14 i angrerettloven ville hamedført en grunnleggende endring i denne lovensvirkeområde; avgrensningen til avtaler inngått ved


fjernsalg eller utenfor fast utsalgssted, kunne ikkelenger ha blitt gjort gjeldende på generell basis. Enslik endring ville kunne skape usikkerhet omangrerettlovens virkeområde.

Utvalget foreslår en ny regel om angrerett tilgjennomføring av direktivet inntatt i finansavtale-loven § 58.

5.9 Førtidig tilbakebetaling

5.9.1 Innledning I artikkel 16 er det regler om forbrukerens rett tilførtidig tilbakebetaling. Ved gjennomføringen mådenne bestemmelsen sammenholdes med kreditt-kjøpsloven § 11og finansavtaleloven §§ 54 og 55,samt tilknyttede forskrifter.

Finansavtaleloven og kredittkjøpsloven inne-holder dessuten regler om kredittgivers adgang tilå kreve tilbakebetaling før forfall, se finansavtalelo-ven § 52 og kredittkjøpsloven § 12. I alminneligheter slikt krav fra kredittgivers side betinget av atkredittkunden er i mislighold. Slike regler fallerutenfor fullharmoniseringens rekkevidde, se forta-lens punkt 33. Utvalget behandler finansavtale-loven § 52 og kredittkjøpsloven § 12 i punkt 6.2.1.3.

5.9.2 Forbrukerkredittdirektivet artikkel 16Artikkel 16 nr. 1 første punktum slår fast forbruke-rens rett til å tilbakebetale kreditten helt eller del-vis før avtalt forfallstid. Denne retten gjelder iutgangspunktet i relasjon til enhver «kreditaftale» idirektivets forstand. Det følger imidlertid av ordly-den i artikkel 2 nr. 3 og 4 at artikkel 16 ikke gjelderfor henholdsvis «kreditaftaler i form af kassekre-ditt, hvor kreditten skal betales tilbage påanfordring eller inden tre måneder» og «kreditafta-ler i form af overtræk». Dersom avtalt forfall forutnyttet rammekreditt overstiger tre måneder,kommer artikkel 16 til anvendelse, jf. for så vidtartikkel 16 nr. 3 bokstav b) forutsetningsvis. Utval-get vil bemerke at det har vanskelig å se begrun-nelsen for at forbrukerens rettigheter etter artik-kel 16 nr. 1 ikke omfatter kredittavtaler som nevnti artikkel 2 nr. 3 og 4.

For øvrig inneholder artikkel 16 bestemmelservedrørende monetære virkninger av – oppgjøretved – førtidig tilbakebetaling. I denne sammen-heng blir det sondret mellom kreditt med og utenavtalt fastrente. Mens artikkel 16 nr. 1 annet punk-tum gjelder uavhengig av om det er avtalt fast-rente, gjelder artikkel 16 nr. 2 førtidig tilbakebeta-ling av fastrentekreditt.

Det er klart at førtidig tilbakebetaling ikkepåvirker forbrukerens plikt til å betale kredittkost-nadene for den kredittid som er utnyttet. Bortsettfra dette, kan to spørsmål reises. For det første erdet spørsmål om kredittgiveren kan kreve gebyreller lignende for å dekke eventuelle kostnaderdirekte forbundet med den førtidige tilbakebetalin-gen. For det andre er det spørsmål om kredittgive-ren kan kreve kompensasjon for eventuelt tap avrenteinntekter som følge den førtidige tilbakebeta-lingen.

I artikkel 16 nr. 1 annet punktum heter det atforbrukeren, ved førtidig tilbakebetaling, har «rettil en reduktion af de samlede kreditomkostninger,der består af renter og omkostninger i den reste-rende del af aftalens løbetid». Det fremgår klart avordlyden at forbrukeren ikke kan bli avkrevd fullbetaling av beregnede kredittkostnader for tidenfra førtidig tilbakebetaling til avtalt forfallstids-punkt. Det er derimot noe uklart om reduksjonenskal svare til «renter og omkostninger i den reste-rende del af aftalens løbetid», eller om det uteluk-kende er krav om en større eller mindre reduksjonav de samlede kredittkostnadene.

Dersom det blir lagt til grunn at reduksjonenskal svare til kredittkostnader i den resterende delav avtalens løpetid, vil kredittkunden i utgangs-punktet slippe med å betale for utnyttet kredittid.Denne tolkningen kan hevdes å stå i et noe vanske-lig forhold til ordet «reduktion», ettersom enreduksjon ikke nødvendigvis medfører reduksjontil null.

På den annen side er det mest nærliggende åforstå «der består af renter og omkostninger i denresterende del af aftalens løbetid» som en henvis-ning til den del av de samlede kredittkostnadenesom ikke skal betales som følge av den førtidige til-bakebetalingen. Synspunktet er at ved førtidig til-bakebetaling har forbrukeren rett til reduksjon avde samlede kredittomkostninger, og at dennereduksjonen skal omfatte «renter og omkostningeri den resterende del af aftalens løbetid». Hertilkommer at artikkel 3 bokstav g) inneholder endefinisjon av «samlede omkostninger i forbindelsemed forbrugerkreditten», en definisjon som idenne sammenheng også omfatter kostnader iutnyttet kredittid.

Utvalget legger derfor til grunn at artikkel 16nr. 1 annet punktum må forstås slik at reduksjonenskal svare til renter og omkostninger i den reste-rende del av avtalens løpetid. Av dette følger at for-brukeren i utgangspunktet bare skal betale forutnyttet kredittid.

Herfra blir det gjort unntak for fastrentekreditti artikkel 16 nr. 2, som omhandler monetære virk-


ninger av førtidig tilbakebetaling «hvis tilbakebeta-lingen falder i en periode, for hvilken der er aftalten fast debitorrente». Ved førtidig tilbakebetalingav slik fastrentekreditt har kredittgiveren etterartikkel 16 nr. 2 første avsnitt «ret til en rimelig ogobjektivt begrundet kompensation for eventuelleomkostninger, der er direkte forbundet med denførtidige tilbakebetalingen». Artikkel 16 nr. 2 annetavsnitt stiller opp tak for kompensasjonens stør-relse: 0,5% eller 1% av det kredittbeløp som blir til-bakebetalt før tiden, avhengig av om det er merenn ett år mellom den førtidige tilbakebetalingenog kreditavtalens avtalte opphørstidspunkt.

Artikkel 16 nr. 2 reiser en rekke spørsmål. Fordet første er det spørsmål om kompensasjon erbetinget av konkret bevis for «omkostninger», ellerom kredittkunden kan avkreves et gebyr uten hen-syn til slikt konkret bevis. Formuleringen «objek-tivt begrundet kompensation» taler helst for sist-nevnte løsning, mens formuleringen «kompensa-tion for eventuelle omkostninger» nok taler for etkrav om konkret bevis. Også artikkel 16 nr. 2 annetavsnitt taler for krav om konkret bevis. I dennebestemmelsen heter det at kompensasjonen «måikke» overstige henholdsvis 0,5% og 1% av tilbake-betalingsbeløpet. Dette taler for at kompensasjo-nen kan være mindre enn disse prosenttallene.Hadde meningen vært å gi kredittgiveren krav på0,5% eller 1% av kredittbeløpet uten hensyn til even-tuelle konkrete omkostninger, ville det vært natur-lig å si at kompensasjonen «skal utgjøre» 0,5% eller1%. Det er vanskelig å se hvilke andre forhold ennkonkrete bevis for «eventuelle omkostninger» somskulle kunne ligge til grunn for slik beregning avkompensasjonens størrelse.

I forlengelsen av dette oppstår spørsmål omhva som utgjør gjenstanden for kompensasjonetter regelen i artikkel 16 nr. 2 – hva er det kreditt-giveren må føre konkret bevis for? Er gjenstandenfor kompensasjon kostnader som påløper som følgeav den førtidige tilbakebetalingen, typisk adminis-trasjonskostnader, eller er gjenstanden for kom-pensasjon det tap kredittgiver kan ha lidt som følgeav førtidig tilbakebetaling, herunder rentetap?Disse alternativene kan betegnes som henholdsviskostnadsdekning og tapsdekning.

Ordlyden kan tale for at bestemmelsen bareomhandler kostnadsdekning, jf. formuleringen«kompensation for eventuelle omkostninger, derer direkte forbundet med den førtidige tilbagebeta-lingen».

Til tross for dette antar utvalget at artikkel 16nr. 2 er en regel om tapsdekning. Det at bestem-melsen har et høyere tak (1%) der det gjenstår merenn ett år mellom tilbakebetalingen og avtalt opp-

hørstidspunkt enn hvor det gjenstår kortere tidmellom tidspunktene (0,5%), er vanskelig å forenemed et kostnadssynspunkt. Påløpte kostnader somfølge av selve tilbakebetalingen påvirkes neppe inevneverdig grad av hvor lang tid som gjenstår.Videre ville det ikke være grunn til å begrenseregelen til å omfatte fastrentekreditt dersom rege-len går ut på dekning av administrasjonskostnadero.l., ettersom det i praksis antagelig er uten betyd-ning om renten er fast eller flytende for om detpåløper kostnader for kredittgiveren ved førtidigtilbakebetaling. Disse forholdene tilsier etter utval-gets syn at artikkel 16 nr. 2 omhandler tapsdek-ning. Gjenstanden for kompensasjon etter artikkel16 nr. 2 er altså tap som følge av førtidig tilbakebe-taling av fastrentekreditt.

Direktivets fullharmonisering ved førtidig til-bakebetaling følger i det vesentlige av artikkel 16nr. 1 og 2 samt nr. 3. Artikkel 16 nr. 4 åpner på noenpunkter for nasjonal valgfrihet i forhold til de løs-ninger som følger av artikkel 16 nr. 1 til 3. Artikkel16 nr. 4 bokstav a) bestemmer at medlemsstatenekan beslutte at kredittgiveren bare kan kreve kom-pensasjon etter artikkel 16 nr. 2, dersom det beløpsom betales tilbake førtidig overstiger en nasjonaltfastsatt terskel som ikke kan være høyere enn10 000 Euro innenfor en periode på tolv måneder.

Videre heter det i artikkel 16 nr. 4 bokstav b)første avsnitt at medlemsstatene kan beslutte at

«kreditgiveren undtagelsesvis kan krævehøjere kompensation, hvis han kan bevise, atde tab, han har lidt som følge af den førtidige til-bagebetaling, overstiger det i medfør af stk. 2fastsatte beløb.»

Det er altså hjemmel for på nasjonalt plan å gibestemmelser om at kredittgiveren kan krevestørre kompensasjon enn det som følger av rege-len i artikkel 16 nr. 2 dersom han sannsynliggjør attapet hans overstiger dette.

Etter ordlyden i artikkel 16 nr. 4 bokstav b) før-ste avsnitt er det ikke nødvendig at kravet på«højere kompensation» utgjør eller tilsvarer kre-dittgiverens tap som følge av den førtidige tilbake-betalingen. At han lider tap som overstiger kom-pensasjon etter artikkel 16 nr. 2, er angitt som vil-kår for krav på «højere kompensation» etter regel inasjonal rett, men for øvrig sier ikke bestemmel-sen noe om størrelsen på kravet på kompensasjoni slike tilfeller. Det følger imidlertid av artikkel 16nr. 4 bokstav b) annet avsnitt at kompensasjonenikke kan overstige kredittgiverens tap. Det heter at«[h]vis den kompensation, som kreditgiveren kræ-ver, overstiger dennes faktiske tab, kan forbruge-ren kræve en tilsvarende nedsættelse». Den nasjo-


nale valgfriheten er altså begrenset; det kan ikkegis regler som åpner for at kredittgiveren kankreve mer enn dekning av faktisk tap.

Bestemmelsen i artikkel 16 nr. 4 tredje avsnittfremstår på denne bakgrunn som en regel om taps-utmåling. Bestemmelsen lyder slik:

«I så tilfælde udgør tabet forskellen mellem denoprindeligt aftalte rente og den rente, til hvil-ken kreditgiveren kan udlåne det førtidigt til-bagebetalte beløb på markedet på tidspunktetfor den førtidige tilbagebetaling, under hensyn-tagen til den førtidige tilbagebetalings indvirk-ning på de administrative omkostninger.»

Formuleringen «[i] så tilfælde» viser tilbake påtilfeller hvor «den kompensation, som kreditgive-ren kræver, overstiger dennes faktiske tab». I sliketilfeller kan forbrukeren i henhold til artikkel 16 nr.4 annet avsnitt kreve en «tilsvarende nedsættelse».Det er derfor naturlig å forstå bestemmelsen itredje avsnitt som en regel om beregning av hvasom utgjør «tilsvarende nedsættelse», og dermedogså som en regel om utmåling av kredittgiverens«faktiske tab», dvs. hans fulle, individuelle tap somfølge av den førtidige tilbakebetalingen av fastren-tekreditten. Begrensningen til tapsdekning kanblant annet være aktuell i tilfeller hvor kredittgive-ren kan oppnå en rentegevinst ved utlån av detbeløpet som har blitt tilbakebetalt førtidig.

For øvrig bestemmer artikkel 16 nr. 5 at«[i]ngen kompensation må overstige det rentebe-løb, som forbrugeren skulle have betalt i periodenmellem den førtidige tilbagebetaling og kreditafta-lens aftalte ophørstidspunkt». Denne begrensnin-gen gjelder uavhengig av om kredittgiverens kravbygger på artikkel 16 nr. 2 eller regler om tapsdek-ning som angitt i artikkel 16 nr. 4 bokstav b).

Innholdet av artikkel 16 kan oppsummeres slik:Retten til førtidig tilbakebetaling følger av artikkel16 nr. 1 første punktum, og forbrukeren skal iutgangspunktet bare betale renter og andre kre-dittkostnader for benyttet kredittid. Etter artikkel16 nr. 2 skal det gjelde en regel om rett for kreditt-giver til å kreve en «rimelig og objektivt begrundetkompensation» ved førtidig tilbakebetaling av fast-rentekreditt, men omfanget av slik kompensasjoner maksimalbegrenset til 1%, alternativt 0,5%, avbeløpet som blir betalt tilbake førtidig. Videre kandet på nasjonalt plan gis regler om at kredittgiverkan kreve dekning av faktisk tap som følge av førti-dig tilbakebetaling av fastrentekreditt. Videre føl-ger det av artikkel 16 nr. 4 bokstav a) at nasjonalemyndigheter har frihet til å bestemme at krav påkompensasjon etter bestemmelsen i artikkel 16 nr.2, i alle tilfelle er betinget av at det beløp som blir

tilbakebetalt førtidig overstiger en grense oppadbegrenset til 10 000 Euro innenfor en periode på 12måneder.

5.9.3 Gjeldende rett 5.9.3.1 Kredittkjøpsloven § 11 og kredittskjøps-

lovforskriften §§ 3 og 4

Etter kredittkjøpsloven § 11 første ledd har kreditt-kjøperen rett til «når som helst å betale hele gjel-den».

Regelen om monetære virkninger av førtidigtilbakebetaling er i utgangspunktet enkel: «Kjøpe-ren skal... bare betale kredittkostnadene for denkredittid som utnyttes», jf. § 11 annet ledd førstepunktum.

I utgangspunktet vil utnyttet kredittid bli reg-net frem til betalingsdagen. I kredittkjøpsloven §11 annet ledd annet punktum er det en særskiltregel om beregning av utnyttet kredittid i tilfellerhvor det er avtalt betaling i avdrag. I slike tilfellerskal utnyttet kredittid anses å løpe frem til førsteordinære forfallsdag etter betaling. Dette innebæ-rer en utskyting av relevant tidspunkt i forhold tilbetalingsdagen. Prinsipielt sett medfører dettebetaling for ikke-utnyttet kredittid. Departementetuttalte følgende om dette i Ot.prp. nr. 34 (1980-1981) s. 106:

«Tredje ledd bestemmer at betaler kjøper uten-for en av de fastsatte forfallsdager, skal denikke utnyttede kredittid anses å løpe fra førsteforfallsdag etter betalingen. Bestemmelsensvarer til utvalgsutk § 10 annet ledd og avbeta-lingsloven § 6 tredje ledd annet punktum, og ergrunnet i praktiske hensyn. En tilsvarenderegel er tatt inn i den svenske konsumentkre-dittlov § 13 første ledd annet punktum og i detdanske utvalgsutk § 15 stk 2. Regelen bør etterJustisdepartementets mening begrenses tilavdragskjøp, jf anvendelsesområdet for dengjeldende regel i avbetalingsloven og den dan-ske prp § 16 stk 5. Ved alminnelige henstands-kjøp hvor hele (rest-) kjøpesummen skal beta-les samlet, ville regelen ellers helt utelukkereduksjon av kredittkostnadene. Likeledes børavrekningen kunne skje pr den reelle oppgjørs-dag ved kontokjøp, slik som også forutsatt iutredningen s 74 siste avsnitt.»

I kredittkjøpslovforskriften §§ 3 og 4, som ergitt med hjemmel i kredittkjøpsloven § 11 annetledd tredje punktum, er det regler om hvordan kre-dittkostnadene skal beregnes. Forskriftens § 3 før-ste og annet ledd lyder slik:

«Ved betaling av hele gjelden før avtalt forfall,jf. kredittkjøpslovens §§ 11 og 12, kan kreditt-


yteren ikke kreve dekning for kredittkostna-der for den kredittiden som ikke er utnyttet,dersom kredittkostnadene etter avtalen bereg-nes etterskuddsvis som en prosentdel av rest-gjelden til enhver tid eller som et gebyr pr.ytelse.

Dersom kredittkostnadene beregnes påannen måte enn nevnt i første ledd, skal kjøpe-ren ved betaling før avtalt forfall ha et så stortfradrag i kredittkostnadene at restgjelden vedbetalingstidspunktet, jf. § 4, utgjør summen avde ubetalte terminbeløp diskontert til beta-lingstidspunktet (nåverdien). Ved diskonterin-gen legges til grunn den effektive renten forkreditten.»

Lovens klare hovedregel er at kjøperen bareskal betale kredittkostnader for utnyttet kredittid.Forskriften synes å legge til grunn løsninger sommedfører at kjøperen bare på visse vilkår slippermed å betale kredittkostnader for utnyttet kreditt.

5.9.3.2 Finansavtaleloven §§ 53 og 54, samt låne-forskriften § 10

Finansavtaleloven § 53 første ledd gir låntakerenrett til førtidig tilbakebetaling. Etter bestemmel-sens annet ledd første punktum sammenholdt medannet og tredje punktum skal forbrukeren kunbetale lånekostnader for benyttet kredittid. Detteinnebærer at forbrukeren skal betale lånekostna-der frem til og med betalingsdagen. Banklovkom-misjonen understreket at dette innebar en forskjellsammenlignet med kredittkjøpsloven § 11, ogbegrunnet regelen med at den bidrar til å sikre atretten til førtidig tilbakebetaling blir reell, se NOU1994: 19 s. 170. Dersom låntakeren ikke er forbru-ker, kan institusjonen kreve gebyr, begrenset tildekning av kostnadene ved den førtidige tilbake-betalingen, så langt dette følger av avtalen.

Ved førtidig tilbakebetaling av fastrentelån kanlångiveren kreve dekning av tap av renter ellerannet vederlag i bindingsperioden, såfremt långi-verens rettigheter følger av avtalen, jf. § 54 førsteledd første punktum. Slik avtale kan inngås ogsåmed en forbruker, men forbrukerens plikt til ådekke långiverens tap er betinget av at forbruke-ren har mottatt opplysninger om dette i medholdav § 46 første ledd bokstav e), jf. annet ledd. Se § 54første ledd annet punktum.

I § 54 annet ledd er det en særskilt bestem-melse som åpner for at forbrukerens plikt til ådekke rentetap likevel ikke inntrer, til tross for attapsdekning er avtalt og forbrukeren har mottattrelevante opplysninger før avtaleinngåelse.Bestemmelsen lyder slik:

«Første ledd gjelder ikke når en låntaker somer forbruker, har varslet långiveren om førtidigtilbakebetaling innen fristen angitt i tilbudetetter § 50 fjerde ledd bokstav b, eller dersomingen frist er oppgitt, innen reguleringsdagen.Låntakeren må i tilfelle foreta tilbakebetalingsenest på reguleringsdagen eller fire uker etterdette tidspunktet. For tiden etter regulerings-tidspunktet betales markedsrente.»

I § 54 tredje ledd er det bestemt at dersom lån-giveren etter avtalen kan kreve dekning av tap m.v.,skal låntakeren i tilsvarende utstrekning godskri-ves rentegevinst som långiveren oppnår. Bestem-melsen er fravikelig også i forbrukerforhold, jf. §54 tredje ledd annet punktum.

Låneforskriften § 10, som er gitt med hjemmeli § 54 fjerde ledd, gir regler om beregning av renterog annet vederlag ved førtidig tilbakebetaling avfastrentelån. Ved beregning av långivers tap ellergevinst ved førtidig tilbakebetaling skal rettsan-venderen bygge på «differansen på innfrielsestids-punktet mellom den avtalte rente og den rente lån-giver tilbyr for tilsvarende lån», jf. § 10 annet leddførste punktum. Øvrige bestemmelser i annet leddutdyper og presiserer dette prinsippet.

Siden låntakerens rett til å bli godskrevet rente-gevinst kan fravikes ved avtale, er det en særskiltregel i § 10 tredje ledd tredje punktum:

«I tilfeller der det følger av avtalen at låntakerskal godskrives rentegevinst beregnet på enmåte som gir lavere utbetaling enn etter denneforskriften, skal det før avtalen gis skriftligeopplysninger om beregningsmåten.»

5.9.4 Utvalgets vurderingerUtgangspunktet etter artikkel 16 nr. 1 smh. nr. 2 eraltså at forbrukeren bare skal betale for benyttetkredittid. Både i kredittkjøpsloven § 11 og finansav-taleloven § 53 er det bestemt at kredittkunden harrett til å betale tilbake førtidig, og utgangspunkteter begge steder at kredittkunden kun skal betalekredittkostnader for benyttet kredittid. Når detgjelder beregningen av benyttet kredittid, er detmuligens enkelte forskjeller mellom kredittkjøps-loven § 11 og finansavtaleloven § 53. Gjennomførin-gen av artikkel 16 nr. 1 er egnet til å fjerne slike for-skjeller.

Forbrukerkredittdirektivet artikkel 16 nr. 2krever at det i nasjonal rett gis bestemmelser omkredittgivers rett til tapskompensasjon ved forbru-kerens førtidige tilbakebetaling av fastrentekre-ditt. Etter artikkel 16 nr. 2 er kredittgiverens rett tilslik kompensasjon maksimalbegrenset til hen-holdsvis 1% og 0,5% av kredittbeløpet som blir


betalt tilbake førtidig. Også artikkel 16 nr. 4 bok-stav b) omhandler tapskompensasjon. Etter dennebestemmelsen kan nasjonale myndigheterbestemme at kredittgiveren kan kreve høyerekompensasjon dersom det bevises at tapet oversti-ger beløpet fastsatt i medhold av artikkel 16 nr. 2.Utvalget legger til grunn at krav etter artikkel 16nr. 2 og nr. 4 bokstav b) har samme kompensa-sjonsformål, og at det etter begge bestemmelseneer krav om konkret bevis for tap. På bakgrunn avdette legger utvalget til grunn at utnyttelse av dennasjonale valgfriheten etter artikkel 16 nr. 4 bok-stav b), vil kunne konsumere bestemmelsen iartikkel 16 nr. 2. Utvalget foreslår at det blir gjortbruk av den nasjonale valgfriheten etter artikkel 16nr. 4 bokstav b). Dette kan etter utvalgets vurde-ring gjøres ved å videreføre hovedtrekkene ifinansavtaleloven § 54 første ledd.

Etter finansavtaleloven § 54 første ledd førstepunktum i.f. er tapskompensasjon betinget av atlångiverens rettigheter «følger av avtalen». I detteligger at loven alene ikke hjemler krav på kompen-sasjon. Hertil kommer finansavtaleloven § 54 før-ste ledd annet punktum, hvor det heter at krav påkompensasjon er betinget av at forbrukeren må hablitt gjort kjent med långiverens rettigheter føravtalen ble inngått. Krav på kompensasjon er følge-lig betinget av at den pre-kontraktuelle opplys-ningsplikten på dette punktet har blitt korrekt opp-fylt. Det kan diskuteres om slike betingelser er for-enlig med bestemmelsen i forbrukerkredittdirekti-vet artikkel 16 nr. 2, eller om denne bestemmelsenforutsetter at loven alene hjemler krav på tapskom-pensasjon. Spørsmålet er relevant selv om utvalgetikke foreslår eksplisitt gjennomføring av artikkel16 nr. 2, ettersom artikkel 16 nr. 2 uansett gir kre-dittgiveren krav på slik kompensasjon som der erangitt. Poenget er at utvalget foreslår en bestem-melse i tråd med artikkel 16 nr. 4 bokstav b) somogså gjennomfører artikkel 16 nr. 2.

Artikkel 16 nr. 2 kan isolert sett tas til inntektfor et krav til nasjonal lovgivning om at loven alenehjemler kredittgiverens krav på kompensasjon. Enslik fortolkning kan imidlertid fortone seg som noesnever. Fortolkningen forutsetter at direktivet girkredittgiveren krav på kompensasjon også i ettenkt tilfelle der kompensasjonsspørsmålet verkenhar blitt nevnt på det pre-kontraktuelle stadiet elleri kredittavtalen. En slik tolkning er vanskelig å for-ene med slike grunnleggende forbrukervernhen-syn som direktivet bygger på og som fremkommeri direktivets fortale.

Videre kan henvisningene i lovbestemmelsenom tapskompensasjon til avtalens innhold og opp-fyllelse av den pre-kontraktuelle opplysningsplik-

ten betraktes som uttrykk for rettsvirkninger avmanglende oppfyllelse av lovens krav til pre-kon-traktuell informasjon og innhold i avtalen. Slik setter det tale om sanksjoner mot overtredelse avdirektivforpliktelser. Direktivet stiller krav omeffektive sanksjoner, se nærmere i punkt 5.13, ogbortfall av krav på tapskompensasjon fremstår somen adekvat og effektiv sanksjon mot manglendeoppfyllelse av plikt til å informere forbrukeren ommuligheten for å bli avkrevd kompensasjon ved før-tidig tilbakebetaling.

Utvalget antar at denne løsningen lar seg for-ene med direktivet, og foreslår på denne bakgrunnå videreføre nevnte passusser i finansavtaleloven §54 første ledd. Skulle denne løsningen likevel viseseg ikke å være i samsvar med direktivet, vil kre-dittgiver kunne kreve rentetapsdekning etter artik-kel 16 nr. 2 selv om han ikke har oppfylt kravene tilavtalens innhold og pre-kontraktuell opplysnings-plikt – men ikke videregående rentetapsdekning –på grunnlag av innskrenkende tolkning av lovensvilkår på dette punkt. I forhold til tapsdekningutover det som følger av artikkel 16 nr. 2 antarutvalget at det hører under den nasjonale myndig-hets kompetanse å oppstille de nærmere vilkårenefor tapsdekning.

Utvalget ser det slik at det ved gjennomførin-gen av artikkel 16 er anledning til å kombinere enbestemmelse om tapskompensasjon som nevnt iartikkel 16 nr. 4 bokstav b), med en bestemmelsesom angitt i artikkel 16 nr. 4 bokstav a) om at taps-kompensasjon bare kan kreves dersom beløpetsom blir betalt tilbake førtidig overstiger en nær-mere angitt beløpsterskel. Utvalget foreslår atdenne muligheten blir benyttet, ikke minst fordiutvalgets forslag til nytt kapittel 3 i finansavtalelo-ven ikke bare omfatter nedbetalingslån og lig-nende lån, men også kredittkortgjeld, kredittkjøp-gjeld og lignende. Uten en slik terskel ville forbru-keren kunne få plikt til å erstatte kredittgiverensrentetap ved førtidig tilbakebetaling av kreditt ihenhold til kredittavtaler som omfattes av kreditt-kjøpsloven, hvor forbrukeren i dag kan nøye segmed å betale renter i samsvar med regelen i kre-dittkjøpsloven § 11 uavhengig av om det er avtaltflytende eller fast rente. Utvalget ønsker ikke åsvekke forbrukerbeskyttelsen på dette punkt.Samtidig er det nødvendig å videreføre bestemmel-sene om tapsdekning ved førtidig tilbakebetalingav fastrentekreidtt etter finansavtaleloven § 54 vedkreditt over en viss størrelse, dels fordi en slik ord-ning med tapsdekning er nødvendig for at slik fast-rentekreditt skal kunne tilbys, dels fordi det er avstor betydning for mange forbrukere å kunne


betinge seg fastrentevilkår ved opptak av kreditt aven viss størrelse.

5.10 Kjøperens innsigelser mot annen kredittgiver enn selgeren

5.10.1 InnledningArtikkel 15 nr. 2 regulerer kjøperens innsigelsermot annen kredittgiver enn selgeren i tilfeller derforbrukeren har inngått en såkalt «tilknyttet kredi-taftale» med annen kredittgiver enn selgeren. For-ståelsen av begrepet «tilknyttet kreditaftale» eravgjørende for fastleggelsen av bestemmelsens vir-keområde, se punkt 5.10.2.1. Etter gjeldende norskrett er forhold som omtalt i artikkel 15 nr. 2 regu-lert i kredittkjøpsloven § 8.

Fullharmoniseringens rekkevidde blir iutgangspunktet bestemt av artikkel 15 nr. 2. Artik-kel 15 nr. 2 annet punktum overlater imidlertid tilnasjonal lovgivning å regulere visse forhold angitti bestemmelsen. I denne sammenheng må det seshen også til artikkel 15 nr. 3. Se punkt 5.10.2.2.

Det vil fremgå av fremstillingen i punkt 5.10.2og 5.10.4 at kredittkjøpsloven § 8 rekker videre ennartikkel 15 nr. 2, men at man i norsk rett under hen-visning til nasjonal valgfrihet som følger av artikkel15 nr. 3, har anledning til å videreføre kredittkjøps-loven § 8. Det kan reises spørsmål om kredittkjøps-loven § 8 på et punkt rekker kortere enn artikkel15 ved at den norske bestemmelsen ved bruk avbegrepet «forbrukerkredittkjøp» – jf. definisjonenav «kredittkjøp» i kredittkjøpsloven § 3 nr 1 bok-stav b) – krever avtale mellom selger og kredittgi-ver. Dette drøftes også i punkt 5.10.2.1. I punkt5.10.5 drøfter utvalget om kredittkjøpsloven § 8 børvidereføres mer eller mindre uendret eller om detbør foreslås en regel i tråd med artikkel 15 nr. 2.

Spørsmålet om forbrukerens innsigelser vedoverdragelse av kredittgiverens rettigheter i hen-hold til en kredittavtale – enten kredittavtalen inn-gås mellom selgeren og forbrukeren eller mellomannen kredittgiver enn selgeren og forbrukeren –blir regulert i artikkel 17. Dette spørsmålet bliromtalt i punkt 5.11.

5.10.2 Artikkel 15 nr. 2 og nr. 35.10.2.1 Artikkel 15 nr. 2


«Hvis de varer eller tjenesteydelser, der eromfattet af den tilknyttede kreditaftale, ikkeleveres eller kun leveres delvis eller ikke er ioverensstemmelse med aftalen om levering

deraf, har forbrugeren ret til at tage retsmidleri anvendelse mod kreditgiveren, såfremt for-brugeren ikke fra leverandøren har opnået denfyldestgørelse, som vedkommende har krav påifølge loven eller aftalen om levering af varereller tjenesteydelser. Medlemsstaternebestemmer, i hvilket omfang og på hvilke betin-gelser disse retsmidler kan iværksettes.»

Forbrukeren kan altså på visse vilkår fremmekrav og innsigelser – «tage retsmidler i anven-delse» – ikke bare mot selger/tjenesteyter, menogså mot kredittgiver, i tilfeller av uteblitt ellermangelfull levering av varer eller tjenester somomfattes av en «tilknyttet kreditaftale».

En «tilknyttet kreditaftale» er i henhold til artik-kel 3 bokstav n) en kredittavtale hvoretter kredit-ten «udelukkende tjener til at finansiere en aftaleom levering av specifikke varer eller specifikke tje-nesteydelser» (bokstav n) punkt i)), og «kreditafta-len og aftalen om levering til sammen objektivt setudgør en kommerciel helhed» (bokstav n) punktii)).

Vilkåret om at kreditten utelukkende skal tjenetil å finansiere en avtale om levering av «speci-fikke» ytelser, peker hen på kredittavtaler som ute-lukkende er inngått med sikte på den aktuelle avta-len om kjøp av varer eller tjenester. Dette innebæ-rer en avgrensning mot eksterne kontokredittavta-ler og spesielt slike som disponeres ved bruk avinternasjonale betalingskort som MasterCard ogVISA.1 Felles for alle betalingskort er at de gir kort-holder mulighet til enkelt å disponere over tilgjen-gelig økonomiske ressurser. Dette kan for eksem-pel være innestående på konto (debetkort) eller enrammekreditt (kredittkort).

I det følgende vil utvalget for enkelthets skyldbruke MasterCard som eksempel på kredittkortog VISA for debetkort siden dette er den ordinæretilknytning for det overveiende antall utstedte Mas-terCard og VISA i Norge. Begge korttyper eksiste-rer imidlertid både som kredittkort og debetkortog også det nasjonale Bankaxept er i bruk som rent

1 I Norge utstedes 4 typer internasjonale betalingskort: Mas-terCard (Eurocard), VISA, Diners Club og AmericanExpress. Det to første er såkalte 4-partssystemer der utste-derfunksjoen (issuing) og innløsningsfunksjonen (acqui-ring) er adskilt og håndteres av ulike selskaper. Bankeneer storutstedere av slike kort. Diners Club og AmericanExpress er 3-partssystemer der utstederne også håndtererinnløsningen. Det eksisterer også nasjonale betalingskort-løsninger. Bankaxept er det overlegent største fordi detteordinært er knyttet opp mot brukskonti i bank – som regel ikombinasjon med VISA slik at kortet kan benyttes i utlan-det. Andre nasjonale kortløsninger er bensinkortene (uteninternasjonalt merke) og mer lokale løsninger knyttet tilenkelte butikker/kjeder – for eksempel Autopass. Bruks-mulighetene til disse vil være mer begrenset.


kredittkort. Eurocard (som bruker MC-systemet),Diners Club og American Express er normalt fak-tureringskort. Felles for kredittkort med inerna-sjonalt merke, er at de kan benyttes i stort antallutsalgssteder ved en rekke anledninger, og aktuellkreditt tjener derfor ikke utelukkende til å finansi-ere kjøp av spesifikke varer eller tjenesteytelser. Iførste omgang ser vi bort i fra de tilfelle der konto-kredittavtale disponibel med kort blir inngått i for-retningen i tilknytning til et konkret kjøp.

Vilkårene i artikkel 3 bokstav n) kan umiddel-bart synes å overlappe. Hvis kredittavtalen uteluk-kende tjener til finansiering av en avtale om leve-ring av spesifikke varer eller tjenesteytelser, er deti utgangspunktet naturlig å legge til grunn at kre-dittavtalen og kjøpsavtalen til sammen utgjør enkommersiell enhet. Det er imidlertid en forskjellmellom disse vilkårene: Hvorvidt kredittavtalenutelukkende tjener til finansiering av en avtale omlevering av spesifikke varer eller tjenester, beror påen konkret vurdering. Det samme gjelder for såvidt spørsmålet om kredittavtalen og kjøpsavtalenutgjør en kommersiell helhet, men denne vurde-ringen vedrører forbindelsen mellom kredittavta-len og kjøpsavtalen ut fra en objektiv vurderingsom blir skissert i artikkel 3 bokstav n) punkt ii).Her blir det nemlig uttømmende listet opp hva somutgjør en kommersiell helhet i direktivets forstand,og opplistingen viser at det godt kan tenkes en kre-dittavtale som utelukkende tjener til finansieringav spesifikke varer eller tjenester, uten at kredittav-talen og kjøpsavtalen til sammen utgjør en kom-mersiell helhet i direktivets forstand, dvs. uten atdet foreligger tilstrekkelig nær forbindelse mellomkredittavtalen og kjøpsavtalen. Et typisk eksempelvil være at en bank innvilger forbrukeren lån somforbrukeren benytter til å finansiere kjøp av bil,uten at det foreligger noe avtaleforhold mellom bil-selger og banken om finansieringen av bilkjøpet.

Det følger av artikkel 3 bokstav n) punkt ii) atopplistingen av (tre) typetilfeller som skal ansessom «kommerciell helhed», er uttømmende.

Det første typetilfellet er at selgeren selv finan-sierer kreditten. Dette alternativet er uten betyd-ning ved tolkningen av artikkel 15 nr. 2.

Hvis finansieringen av forbrukerens kredittskjer gjennom tredjeperson, skal det anses å fore-ligge en kommersiell helhet i følgende tilfeller: 1. Dersom «kreditgiveren i forbindelse med ind-

gåelsen eller forberedelsen af kreditaftalen gørbrug av leverandørens tjenester».

2. Dersom «den specifikke vare eller ydelsen afen specifik tjenesteydelse udtrykkelig er angi-vet i kreditaftalen».

I fortalens punkt 37 blir det uttalt at det «hersker...et indbyrdes afhængighetsforhold mellem købet afen vare eller tjenesteydelse og den med henblik pådette køb indgåede kreditaftale» (kursivert her).Formuleringen kan tyde på at forbindelsen mellomkredittavtalen og kjøpsavtalen må være slik atingen av avtalene ville ha blitt inngått dersom denene tenkes borte. En slik tolkning fremstår imid-lertid som for snever i forhold til opplistingen iartikkel 3 bokstav n) punkt ii). Under henvisningtil at det overgripende temaet er om avtalene utgjøren kommersiell helhet, er det mer nærliggende ålegge vekt på avhengighetsforhold i den forstandat kredittilbudet er del av det totale tilbudet overforforbrukeren. Kredittgiveren har i slike tilfeller endirekte interesse i at det blir inngått kjøpsavtale;det oppstår et interessefellesskap mellom kreditt-giver og selger. Det er da ikke til hinder for å statu-ere «tilknyttet kreditaftale» at forbrukeren i og forseg kunne ha inngått kjøpsavtalen med annenfinansering enn den som fulgte av kredittilbudetsom var en del av det totale tilbudet til forbrukeren.

Etter ordlyden i direktivet er det tilstrekkeligmen ikke nødvendig, at varen eller tjenesteytelsener angitt i kredittavtalen. Hvis kredittavtalen ikkeinneholder en slik angivelse, skal kredittgiverenanses å ha tilstrekkelig interesse i at det blir inn-gått kjøpsavtale, dersom det i forbindelse med inn-gåelsen av kredittavtalen er gjort bruk av den aktu-elle vare- eller tjenesteleverandørens tjenester. Islike tilfeller er kredittgiveren kjent med at kredit-ten skal finansiere et spesifikt kjøp. Denne kunn-skapen og forbindelsen mellom kredittavtalen ogkjøpsavtalen, foreligger ikke ved bruk av tidligereutstedte kredittkort, f.eks. MasterCard. På denannen side tilsier ordlyden i artikkel 3 bokstav n)punkt ii) at det vil være en tilknyttet kredittavtaledersom kredittformålet i en avtale mellom en bankog en forbruker om nedbetalingslån angis å værekjøp av en spesifikk vare, for eksempel en nær-mere spesifisert motorvogn, selv om det ikke fore-ligger noen avtale mellom kredittgiver og selgerom finansiering av det aktuelle salg. Etter utvalgetsoppfatning er det høyst tvilsomt om direktivet skaltolkes slik at de nevnte tilfeller omfattes av defini-sjonen av tilnyttet kredittavtale, ettersom det utenavtale mellom kredittgiver og selger om kredittfi-nansering av salget vanskelig kan sies at kredittav-talen og salgsavtalen utgjør en «kommersiell hel-het», og enda mindre et «indbyrdes afhængighets-forhold» mellom avtalene, jf. fortalen punkt 37.Dersom direktivet skal tolkes i samsvar med ordly-den på dette punkt, vil det foreligge en tilknyttetkredittavtale i direktivets forstand når for eksem-pel en bank som skal finansiere et forbrukerkjøp,


angir den spesifikke varen eller tjenesteytelsen for-brukeren skal benytte kreditten for å finansiere,selv om kreditten ikke gis etter avtale mellom ban-ken og selger. Selv om skulle bli lagt til grunn atdirektivet skal tolkes på denne måte, antar utvalgetat det fortsatt kan inntas bestemmelse i kredittav-talen om kredittsikring i form av salgspant uten atdette i seg selv innebærer at kredittavtalen ansessom «tilknyttet kreditaftale».

Med forbehold for tolkningen av direktivet i til-feller hvor varen eller tjenesteytelsen er angitt ikredittavtalen vil utvalget bemerke at den identifi-kasjon av salgs-/tjenesteavtale og kredittavtalesom følger av direktivets artikkel 15 nr. 2 og defini-sjonen av «tilknyttet kreditaftale» har gode grun-ner for seg. Kredittgiver vil regulært ha økonomiskinteresse i den inngåtte salgs-/tjenesteavtale, sam-tidig om selger/tjenesteyter og kredittgiver kansies å samvirke i prosessen frem til inngåelsen avavtalene. Grensen mellom slike tilfeller og tilfellerhvor selger/tjenesteyter er kredittgiver og i etter-tid diskonterer kravet mot forbrukeren, vil i prak-sis kunne være flytende (se artikkel 17 og punkt5.11 om de sistnevnte tilfellene).

Forutsatt at det foreligger en «tilknyttet kredi-taftale» i direktivets forstand, kan forbrukeren pånærmere vilkår gjøre gjeldende krav og innsigel-ser han måtte ha mot selger/tjenesteyter, også motkredittgiveren. Det første vilkåret er at varer ellertjenester som omfattes av den tilknyttede kreditt-avtalen, «ikke leveres eller kun leveres delvis ellerikke er i overensstemmelse med aftalen om leve-ring deraf». Den siste passusen omfatter mangel-full levering. Det samme gjør for så vidt formulerin-gen «leveres delvis» (kvantitetsmangel). Først-nevnte passus – «ikke leveres» – omfatter etter ennaturlig forståelse av ordlyden total uteblivelse avlevering (leveringsuteblivelse). Følgelig kan det seut til at forsinket levering ikke gir grunnlag for inn-sigelser eller krav mot kredittgiveren etter artikkel15 nr. 2, for eksempel erstatningskrav som følge avforsinket levering. Det er rettspolitisk ingen grunntil å ekskludere tilfeller med forsinket levering fraden alminnelige regulering etter artikkel 15 nr. 2. Itillegg kommer at dersom selger/tjenesteyter erkredittgiver, vil innsigelser og motkrav som følgeav forsinket levering kunne gjøres gjeldende over-for den som måtte erverve kravet fra selger/tjenes-teyter, jf. artikkel 17. Utvalget antar at formulerin-gen av artikkel 15 nr. 2 ikke er tilsiktet på det aktu-elle punkt, og at meningen har vært å omfatte inn-sigelser og motkrav som følge av mislighold gene-relt.

Etter artikkel 15 nr. 2 er rett til å fremme innsi-gelser og krav mot kredittgiveren videre betinget

av at «forbrugeren ikke fra leverandøren haropnået den fyldestgørelse, som vedkommende harkrav på ifølge loven eller aftalen». Formuleringeninnebærer at forbruekren ikke skal gis dobbel dek-ning av sine krav. Spørsmålet er om formuleringeni tillegg forutsetter at forbrukerens rett overforkredittgiveren er subsidiær, altså om forbrukerenførst må gå på selgeren/tjenesteyteren, herunderom «dekningsmulighetene» må være uttømt. Deter etter utvalgets oppfatning ikke grunn til å tolkedenne bestemmelsen som uttrykk for at ansvareter subsidiært. I artikkel 15 nr. 2 annet punktum gisnemlig nasjonale myndigheter frihet til åbestemme «i hvilket omfang og på hvilke betingel-ser disse retsmidler kan iværksettes». I fortalenspunkt 38 blir det pekt på at den nasjonale valgfrihe-ten særlig er rettet mot spørsmålet om «forbruge-ren skal anlægge sag mod leverandøren, før for-brugeren kan tage dem [retsmidler] i anvendelsemod kreditgiveren». Lovgiver står altså fritt pådette punkt.

5.10.2.2 Fullharmoniseringens rekkevidde

Det er klart at artikkel 15 nr. 2 medfører plikt fornasjonale myndigheter til å innføre eller videreførelovbestemmelser om forbrukervern i tilfeller somnevnt i bestemmelsen. Spørsmålet er om artikkel15 nr. 2 innebærer fullharmonisering av spørsmå-let om rett til å fremme innsigelser og krav mot sel-ger/tjenesteyter også overfor kredittgiver, slik atden nasjonale lovgiver er avskåret fra eventuelt åutstrekke forbrukervernet til å omfatte kredittavta-ler som ikke er å anse som tilknyttede kredittavta-ler. I mangel av nærmere holdepunkter for løsnin-gen kunne en her tenke seg to tilnærmingsmåter.Den ene er at direktivet bare regulerer forbruke-rens rett til å fremme innsigelser og krav mot kre-dittgiveren ved tilknyttede kredittavtaler, og atspørsmålet om hva som på dette punkt skal gjeldeved kredittavtaler som ikke omfattes av direktivetsdefinisjon av tilknyttede kredittavtaler, er undergittnasjonale myndigheters autonomi. Den andre til-nærmingsmåten er å forstå artikkel 15 nr. 2 somangivelse av at retten til å fremme innsigelser ogkrav mot kredittgiveren skal gjelde «så langt menikke lenger», altså at nasjonal rett ikke kanutstrekke forbrukerens rett etter artikkel 15 til åomfatte kredittavtaler som ikke er tilknyttet kre-dittavtale etter direktivet.

Artikkel 15 nr. 2 gir ikke svar på dette spørsmå-let. Det er imidlertid gitt uttalelser i fortalen punkt10 som gir veiledning med hensyn til fullharmoni-seringens rekkevidde. Videre inneholder artikkel


15 nr. 3 en bestemmelse som regulerer nasjonalemyndigheters valgfrihet på det aktuelle punktet.

I fortalens punkt 10 uttales:

«... medlemsstaterne (vil) kunne anvende dettedirektivs bestemmelser på tilknyttede kreditaf-taler, der ikke er omfattet af definitionen af en’tilknyttet kreditaftale’ som indeholdt i dettedirektiv. Bestemmelserne om tilknyttede kred-itaftaler vil således kunne anvendes på kreditaf-taler, der kun delvis tjener til at finansiere enaftale om levering af varer og tjenesteydelser.»

Denne uttalelsen gir klart uttrykk for at artik-kel 15 nr. 2 ikke er uttrykk for fullharmonisering iden forstand at bestemmelsens forbrukervern erforbeholdt tilfeller av levering av varer og tjenestersom er omfattet av en tilknyttet kredittavtale idirektivets forstand. Nasjonale myndigheter harfrihet til å utvide dette vernet.

Det er imidlertid uklart hvor langt uttalelsenåpner for at nasjonale myndigheter kan utvide ver-net. Etter ordlyden kan medlemsstatene anvendedirektivets bestemmelser på tilknyttede kredittav-taler som ikke er omfattet av direktivets definisjonav tilknyttede kredittavtaler, og at bestemmelsenevil «således kunne anvendes på kreditaftaler, derkun delvis tjener til at finansiere en aftale om leve-ring af varer og tjenesteydelser». En mulig forstå-else er at nasjonale myndigheter bare kanutstrekke vernet til å omfatte kredittavtaler somhar en «tilknytning» til en spesifikk salgs-/tjeneste-avtale. Etter denne forståelsen gjør fortalen punkt10 et slags unntak fra artikkel 3 bokstav n) punkt i)og kravet om at kreditten utelukkende tjener til åfinansiere et spesifikt vare- eller tjenestekjøp. Etterdenne betraktningen er den nasjonale valgfrihetenfremdeles begrenset av definisjonen i artikkel 3bokstav n) punkt ii).

Det er imidlertid usikkert om uttalelsen erment å gi nasjonale myndigheters en så vidtbegrenset rett til å utvide forbrukervernet i forholdtil artikkel15 nr. 2. Dette skyldes dels at fortalen pådette punktet er tvetydig, dels at uttalelser i forta-len i seg selv vanligvis ikke er normerende. Forta-len gir normalt kun forklarende eller begrunnendeuttalelser på normgivende uttrykk i selve direktiv-teksten. Etter utvalgets oppfatning er det mestnærliggende å forstå annet punktum i den siterteforarbeidsuttalelsen, jf. «... kreditaftaler, der kundelvis tjener til at finansiere ...», utelukkende someksemplifisering av den nasjonale valgfriheten,men det er ikke opplagt at dette er en riktig forstå-else av fortalen.

Derimot inneholder artikkel 15 nr. 3 en bestem-melse som både isolert sett og sammenholdt med

fortalen punkt 10 gir klar veiledning med hensyn tilhvor langt fullharmoniseringen rekker. Artikkel 15nr. 3 lyder:

«Denne artikel berører ikke nationale bestem-melser om, at en kreditgiver hæfter solidariskfor ethvert krav, som forbrugeren måtte havemod leverandøren, såfremt købet af varer ellertjenesteydelser fra leverandøren er blevetfinansieret via en kreditaftale.»

I fortalen punkt 38 uttales i tilknytning til detteat direktivet ikke bør medføre at «forbrugerenberøves sine rettigheder i henhold til nationalebestemmelser, om at sælgeren eller tjenesteyde-ren og kreditgiveren hæfter solidarisk».

Etter ordlyden i artikkel 15 nr. 3 omfattes tilfel-ler hvor forbrukeren har krav mot selgeren/tjenes-teyteren, herunder både krav ved mangler og for-sinkelse, eksempelvis erstatningskrav. Nasjonalemyndigheter står altså fritt til å ha bestemmelserom at forbrukeren kan fremme et slikt krav bådeoverfor selger/tjenesteyter og kredittgiveren.Direktivet krever bare at kjøpet av vare eller tjenes-teytelse er blitt finansiert via en kredittavtale, jf.definisjonen i direktivet artikkel 3 bokstav c). Ord-lyden omfatter ikke klart tilfeller hvor forbrukerenhar en innsigelse mot kredittgiverens krav på beta-ling av kredittbeløpet, ettersom uttrykket «hæftersolidarisk for krav» nettopp peker mot tilfellerhvor forbrukeren har et krav, ikke en innsigelse.Dersom forbrukeren er avskåret fra å gjøre gjel-dende innsigelse overfor kredittgiveren mot beta-ling av kredittbeløpet, for eksempel ved totalt ute-blitt levering av varen, vil han imidlertid ha erstat-ningskrav mot selgeren etter at han har betalt kre-dittgiveren, og dette kravet vil selgeren og kreditt-giveren kunne hefte solidarisk for etter nasjonalrett. Det er dermed etter utvalgets oppfatning klartat artikkel 15 nr. 3 må tolkes slik at nasjonale myn-digheter har frihet til – innenfor de rammer somfølger av direktivet for øvrig og annen fellesskaps-regulering – å ha lovbestemmelser som identifise-rer selger/tjenesteyter og kredittgiver også i tilfel-ler som faller utenfor artikkel 15 nr. 2.

Utvalget har også vurdert om bestemmelser inasjonal rett om identifikasjon av selger/tjeneste-yter og kredittgiver i tilfeller hvor forbrukerenbetaler med kredittkort, er i samsvar med Europar-laments- og rådsdirektiv 2007/64/EF om beta-lingstjenester i det indre marked (betalingstjenes-tedirektivet). De fleste selgere vil – når kjøperenbruker kort han allerede disponerer – være opptattav selve betalingen og ikke om kunden handler påkreditt eller ikke – som oftest vil de heller ikkekunne ha noen begrunnet oppfatning om dette da


kortet som regel ikke gir noen informasjon omdette. Dersom institusjon som tilbyr betalingstje-nester i ettertid må håndtere innsigelser/tilbake-søkningskrav fra kortholder, kan dette medføremotregning i senere oppgjør eller tilbakesøkning,slik at betalingsmottaker likevel ikke har mottattendelig oppgjør ved betalingen med kredittkort.Normalt vil innløser ha sikret seg regress motbetalingsmottager (brukerstedet) i brukerstedsav-talen dersom det foretas reduksjoner i betaling frakortutsteder/kortholder.

Etter utvalgets oppfatning må det eventueltvære artikkel 58 som kan innebære begrensningerher. Bestemmelsen pålegger betaler å «underrettesin udbyder af betalingstjenester snarest muligtefter at have konstateret uautoriserede eller fejlbe-hæftede betalingstransaktioner, der giver anled-ning til krav, herunder krav som omhandlet i arti-kel 75, og ikke senere end 13 måneder efter debite-ringsdatoen». Etter utvalgets oppfatning handlerimidlertid disse bestemmelsene om innsigelser ogkrav som oppstår som følge av feil eller forhold vedselve betalingsgjennomføringen og ikke krav somspringer ut av det underliggende forhold betalin-gen er ment å dekke. Etter betalingstjenestedirek-tivet artikkel 30 nr 3 er det også fastsatt at direkti-vet ikke griper inn i det tidligere forbrukerkreditt-direktivet (87/102/EØF) eller annet EU-regelverksom gjelder betingelsene for kredittytelser overforforbrukere og som er i overensstemmelse medEU-retten. Utvalget legger til grunn at betalingstje-nestedirektivet ikke er til hinder for at det i nasjo-nal rett bestemmes at forbruker gjør gjeldende inn-sigelser og krav han måtte ha mot selger/tjeneste-yter overfor utsteder av kredittkort som er benyt-tet til å betale varen/tjenesten.

Etter utvalgets vurdering er det heller ikke påannet EØS-rettslig grunnlag noe til hinder forbestemmelser i nasjonal rett om identifikasjon avselger/tjenesteyter og kredittgiver i tilfeller hvorforbrukeren betaler med kredittkort. På sammemåte som norske kredittgivere kan tenlandske kre-dittgivere i samsvar med EØS-retten inngå avtalermed norske forbrukere om utstedelse av debet-kort eller kredittkort. Utvalget kan ikke se at enadgang for forbrukeren til å fremme innsigelser ogkrav mot selger/tjenesteyter overfor utsteder avkredittkort, utgjør et hinder for salg av varer og tje-nester over landegrensene. Selv om det er deltemeninger i utvalget om hvorvidt forbrukeren børha en slik rett etter loven, jf. punkt 5.10.5 nedenfor,antar et samlet utvalg at en slik rett vil kunne bidratil å senke forbrukerens terskel for handel medukjente leverandører, herunder ved netthandel, og

ved det stimulere grensekryssende handel innenEØS.

5.10.3 Særlig om partsrelasjoner og andre forhold ved eksterne kontokreditter

5.10.3.1 Innledning

Som det vil fremgå av fremstillingen i punkt 5.10.4er det enighet i utvalget om hva som er gjeldenderett etter kredittkjøpsloven § 8. Det er også langt påvei enighet i utvalget om at kredittkjøpsloven § 8bør videreføres med det materielle innhold regelenhar i dag. På ett punkt er det uenighet mellom par-tene. Et flertall i utvalget foreslår å videreføre kre-dittkjøpsloven § 8 fullt ut med det innhold regelenhar i dag, jf. punkt 5.10.5. Et mindretall i utvalgetforeslår at forbrukerens rett til å gjøre gjeldendeinnsigelser og krav mot kredittgiver etter § 8 somhovedregel ikke lenger bør omfatte tilfeller hvorforbrukeren betaler med kredittkort utstedt i hen-hold til en ordning med ekstern kontokreditt. Forøvrig foreslår også mindretallet at kredittkjøpelo-ven § 8 videreføres uten endring.

Med henblikk på de senere vurderinger avspørsmålet om kredittkjøpsloven § 8 forutsatt børomfatte tilfeller hvor forbrukeren betaler med kre-dittkort, vil utvalget i punkt 5.10.3.2 gi en nærmereomtale av partsrelasjoner og andre omstendighe-ter ved slike betalingskort.

5.10.3.2 Nærmere om eksterne kontokreditter

I systemer med eksterne kontokreditter er detgjerne fire roller som skal ivaretas av ulike aktører:

Figur 5.1

Utsteder

Issuer

Innløser Acquirer

SelgerBrukersted

KjøperKortholder

- Vare/tjeneste

Betalinger


Partene i figuren er:– Kortholder: Person som disponerer og står juri-

disk ansvarlig for bruk av kortet. Brukeren gjø-res opp ved at det trekkes på innestående på enkonto (debetkort), belastes en kontokreditt(kredittkort) eller ved betaling av tilsendt faktu-ra (faktureringskort).

– Utsteder: Virksomhet som utsteder kort tilkortholder. Dette kan være en bank eller et fi-nansieringsselskap/kredittforetak.

– Innløser: Virksomhet som leverer tjenester tilbrukerstedet, herunder oppgjør for betalings-transaksjoner foretatt med kort. Innsamling avtransaksjoner foretas av innløser, eller profesjo-nelle transaksjonsinnsamlere gjør denne opp-gaven for innløseren.

– Brukersted: salgssted der kortet kan benyttes.

For å kunne etablere seg som utsteder eller innlø-ser av Visa/Mastercard er det nødvendig medlisens fra rettighetshaverne til kortsystemet. VisaInc. har hovedkontor i San Francisco. Virksomhe-ten i Europa er skilt ut i Visa Europe som en egenenhet med hovedkontor i London. Visa er repre-sentert i Norge ved Visa Norge bankgruppe. Mas-tercard Worldwide har hovedkontor i New York.Europa er egen region med hovedkontor i Brussel.Som regel er adgangen til å gi lisens delegert nedpå nasjonalt nivå.

Gjennom lisensen forplikter utstedere og innlø-sere av internasjonale betalingskort seg til å følgeet detaljert sett av vilkår fastsatt på sentralt ellerregionalt nivå. Slike felles vilkår er nødvendig forå samordne et betalingssystem som består av enrekke små aktører som hver betjener en liten delav verdikjeden. Det er viktig for funksjonalitetenog tilliten til systemet, at dette fremstår som enenhet. Retningslinjene regulerer ulike forholdsom krav til standarder, sikkerhet i systemet (mas-kinvare/software), rutinebeskrivelser, prinsipperfor avtalevilkår mellom aktørene, håndtering avfeil, misbruk mv.

Fellesvilkårene gir også klare føringer på inn-holdet av de avtaler som inngås mot brukersted ogkortkunde. Brukerstedene vil for eksempel blipålagt å honorere alle kort innenfor det enkeltekortsystem. Det er ikke adgang til diskrimineringpå bakgrunn av hvor kortet er utstedt.

Alle banker utsteder betalingskort knyttet tildet nasjonale kortsystemet Bankaxept for dispone-ring av brukskonto. Ofte kan denne kontoen ha enkredittfasilitet som gjør det mulig å disponere merenn innestående. Som regel er kortet også tilknyt-tet det internasjonale VISA-systemet slik at det kanbrukes i utlandet.

Mange banker utsteder ved siden av dette Mas-terCard som kredittkort med varierende kre-dittramme. I DnBNOR er dette en del av totalkun-dekonseptet. Ved bruk av kredittkortet er det kort-utstederen som er kredittgiver overfor kortholder,som er kredittkunden. Kortsystemet inneholderimidlertid to ledd mellom kortutsteder og korthol-der. Kortholderens direkte motpart i en gitt trans-aksjon er brukerstedet, dvs. en forretning eller lig-nende som er tilknyttet kortsystemet gjennomavtale med innløser; fysiske kjennetegn på tilknyt-ning til kortsystemet er i praksis at forretningenhar elektronisk betalingsterminal og gjerne ogsårelevante klistremerker på inngangsdøren. Bru-kerstedets direkte motpart oppover i kjeden eraltså innløseren, ikke kortutstederen.

Innløser med lisens kan inngå avtaler med bru-kersteder om innløsning av korttransaksjoner tilangitte kort. Teller i Norge har for eksempel lisenstil å innløse både Visa og MasterCard transaksjo-ner. Det er ingen direkte avtale mellom innløser ogkortutsteder utover det at de er tilsluttet sammekortsystem. Når kort blir benyttet som betalingfor en nettjeneste eller i en betalingsterminal, vildet blir foretatt en autorisasjonsforespørsel via inn-løser. For norske kort vil denne som regel gå tilnorsk kortutsteder. Forespørselen vil inneholdeopplysninger om kortet som gjør at utsteder kankontrollere om kortet er gyldig, at det med rimeliggrad av sikkerhet er benyttet av rett innehaver ogat det eksisterer tilstrekkelig midler til dekning avtransaksjonen. Når transaksjonen er autorisert ogverifisert har kortutsteder garantert oppgjør tilinnløser på de vilkår som er satt i systemet. Bru-kerstedet er da sikret oppgjør gjennom bruker-stedsavtalen.

I enkelte tilfelle vil kortutsteder ha anledning tili ettertid å annullere/tilbakekalle en gitt autorisa-sjon. Dette er nærmere regulert i de såkalteCharge-Back (CB) bestemmelsene i avtaleverketmellom kortutsteder og innløser. Grunner somkan utløse CB kan være tekniske feil, håndterings-feil hos brukersted/innløser, brudd på sikkerhets-prosedyrer, transaksjonsfeil eller manglende leve-ring (service not rendered). CB-bestemmelseneoppstiller tidsfrister og fastslår hva utsteder mågjøre for å rette en CB mot innløser. Innenfor Mas-terCard systemet er det i utgangspunkt satt enabsolutt frist på 120 dager fra transaksjonsdagen.Etter dette tidspunktet er det ikke mulig å gjen-nomføre noen CB.

Foretas en CB, må innløser følge en bestemtprosess og det må sendes med konkret angitte ved-legg som dokumentasjon. Ved konkurs i flyselskapmå flybilletter som angir dato vedlegges. I tilegg


vil innløser sjekke om kravet er reelt og at det ikkeer skjedd omlevering.

At utsteder krever CB, innebærer ikke at kra-vet tas til følge. Grunnlag for avslag kan være attidsfristen er oversittet, manglende, uleselige ellerfeil dokumenter eller at utsteder har håndtert pro-sedyren feil. Avviser innløser kravet, må tapetbæres av utsteder eller kunde. Uenighet mellomutsteder og innløser kan om nødvendig løses gjen-nom «voldgift» internt i systemet.

At de avtalebaserte CB-bestemmelsene ogsåomfatter manglende levering, gjør at de i en vissutstrekning overlapper kredittkjøpsloven § 8, jf.punkt 5.10.4 nedenfor. CB-bestemmelsene er imid-lertid mer begrenset ved at de kun omhandler inn-sigelsen «manglende levering» og at det er skarpetidsfrister uavhengig av om mangelen er oppdageteller ikke. Dessuten er CB-bestemmelsene interneavtaleregler og kan ikke påberopes direkte av kort-holder. For kortholder er det kortavtalen som gjel-der ved siden av norsk lov. På den annen sideomfattes alle typer kort uansett oppgjørsform – dvsbåde kredittkort og debetkort.

5.10.4 Gjeldende rettKredittkjøpsloven § 8 inneholder en bestemmelseom kjøperens innsigelser mot annen kredittgiverenn selger. Finansavtaleloven inneholder ikkenoen tilsvarende regel, og noe direktekrav for kjø-peren mot slik kredittgiver basert på alminneligkontraktsrett synes uaktuelt. Følgelig er det bareved «forbrukerkredittkjøp» (§ 8) og «ytelse av for-brukertjenester på kreditt» (§ 27a) at kjøperenoverfor kredittgiver kan gjøre gjeldende innsigel-ser basert på misligholdt oppfyllelse av vare- ellertjenestekontrakten.

Kredittkjøpsloven § 8 første ledd første punk-tum lyder slik:

«Ved forbrukerkredittkjøp kan kjøperen over-for annen kredittyter enn selgeren gjøre gjel-dende de samme innsigelser og pengekrav pågrunnlag av kjøpet som han kunne gjøre gjel-dende mot selgeren.»

«Forbrukerkredittkjøp» og «ytelse av forbru-kertjenester på kreditt» blir definert på tilsvarendemåte i § 3, henholdsvis nr. 3 og nr. 4. Kreditten måytes som ledd i næringsvirksomhet, og – etteralternativet i § 3 nr. 1 bokstav b), sml. § 3 nr. 4andre strekpunkt – av «selgeren eller en annen pågrunnlag av avtale med selgeren». Kreditten måaltså ytes av en annen enn selgeren, men på grunn-lag av avtale med selgeren, for at forbrukeren skalkunne gjøre gjeldende innsigelser og krav mot kre-

dittgiveren. Identifikasjon av selger og kredittgiversom skal kunne begrunne rett for kjøper til å gjøregjeldende innsigelser og krav mot selgeren over-for kredittgiver, er betinget av avtale mellom selge-ren og kredittgiveren om kreditten.

I forarbeidene ble det lagt til grunn at bestem-melsen omfatter eksterne kontokjøp. Departe-mentet uttalte bl.a. følgende om dette i Ot.prp. nr.34 (1980-1981) s. 107:

«Reglene i § 13 om kjøpers innsigelser og kravoverfor annen kredittyter enn selgeren gjelderogså eksterne kontokjøp. Derimot er de natur-lig nok uten betydning for interne kontokjøp,hvor selgeren jo selv yter kreditten. BokredittsLandsforbund A/L har foreslått at kontokjøphelt unntas fra reglene i § 13. Det vises bl a til atved kontokjøp har kreditten ingen tilknytningtil den enkelte vare, at det ikke foreligger noenforbindelse mellom selger og kredittyter ianledning det enkelte kjøp slik som ved andrekredittkjøp samt til visse oppgjørsmessige pro-blemer.

Etter Justisdepartementets mening har for-brukerkjøperen samme behov for beskyttelseav sine innsigelser og krav på grunnlag avkjøpsforholdet ved eksterne kontokjøp som iandre trepartsforhold, og selgeren og kredittyt-eren har også samme interessefellesskap i kre-ditthandelen som ellers.»

Departementets uttalelse peker på det sentralei begrunnelsen for kjøperens rett etter kreditt-kjøpsloven § 8; interessefellesskap mellom selgerog kredittgiver når kreditten ytes etter avtale mel-lom disse, jf. også omtalen av definisjonen av «til-knyttet kredittavtale» i direktivet artikkel 3 bok-stav n) i punkt 5.10.2.1 foran.

Ved avgjørelsen av om kredittkjøpsloven § 8omfatter eksterne kortsystem må det tas stilling tilom kortutstederen, f.eks. DnBNOR Kort, yter kre-ditt til kortholderen «på grunnlag av avtale med»brukerstedet. Det kan her skilles mellom tilfellerhvor forbrukeren kontraherer med brukerstedetog betaler med et kredittkort som er utstedt på ettidligere tidspunkt, helt uavhengig av den kon-krete transaksjon med brukerstedet, og tilfellerhvor kredittkortet utstedes i forbindelse med kon-traheringen med det konkrete brukerstedet. I sist-nevnte tilfeller er det klart at kredittkortutsteder erå anse som kredittgiver etter kredittkjøpsloven § 8.Det sees inntil videre bort fra de sistnevnte tilfel-lene.

Det fremgår av gjennomgåelsen av avtalekje-den i punkt 5.10.3 at brukerstedet i første rekkehar avtale med innløseren (Teller), som igjen byg-ger sin rett til å godkjenne brukersteder på avtale


med kortutsteder. Samtidig har kortholder enkonto hos kortutstederen, og denne kontoen blirbelastet når kortholderen gjør bruk av kredittkor-tet. Gjennom bruk av betalingsterminalen skjer detdermed en belastning av kortholderens konto hoskortutstederen, og kortutsteder er forpliktet til ågjøre opp overfor innløser. Dermed blir kredittytin-gen flyttet fra innløser til kortutsteder, og innløse-ren får en oppgjørsteknisk rolle. Gjennom den fel-les tilknytning til kortsystemet kan det sies å fore-ligge et avtaletilknytningsforhold mellom kortut-steder/kredittgiver og brukersted/selger. Spørs-målet er om en dermed kan si at kortutsteder yterkreditt til kortholder på grunnlag av avtale medselgeren/brukerstedet.

Spørsmålet har ikke vært prøvd for Høyeste-rett. Rettspraksis fra lavere rettsinstanser og prak-sis i Bankklagenemnda er ikke entydig selv omman i de senere år ser en klar utvikling i retning avat kredittkort omfattes av kredittkjøpsloven § 8. Imange saker har man latt være å ta uttrykkeligstandpunkt til spørsmålet fordi man uansett kunneløse spørsmålet ut i fra kortavtalen. I andre sakernøyer man seg med å forutsette man at loven kom-mer til anvendelse, uten å foreta en særskilt drøf-telse av spørsmålet. Det er imidlertid klart at Bank-klagenemnda nå legger til grunn at kredittkjøpslo-ven § 8 kommer til anvendelse ved kredittkort til-knyttet de internasjonale kortsystemene – jf. BKN2007-062, 2007-121 og 2008-043

Lovavdelingen er kommet til samme resultat isin uttalelse av 3. desember 1991. Her blir det lagttil grunn at bankkort som regulært gir kundenmuligheter for kreditt, generelt kan antas å væreomfattet av kredittkjøpsloven § 8. Videre blir føl-gende uttalt i relasjon til nevnte krav om avtale mel-lom kredittgiver/kortutsteder og selger/bruker-sted:

«I de tilfeller der det regulært er knyttet enform for kreditt til kortbruken, og dette er kjentfor brukerstedet, og når utstederbankenuttrykkelig eller stilltiende godtar at brukerste-det direkte kan belaste kundens konto i ban-ken, er det nærliggende å si at « kreditten gis av... en annen [enn selgeren] på grunnlag avavtale med selgeren », jf definisjonen av kreditt-kjøp i kredittkjøpsloven § 3 nr 1 bokstav b.»

Krüger, Norsk kjøpsrett, 4. utgave, Bergen1999 og note 60 i Norsk lovkommentar legger ogsåtil grunn at kredittkjøpsloven § 8 omfatter tilfellermed betaling med kredittkort.

For så vidt gjelder utenlandsk rett bemerkerutvalget at det i Finland ble avsagt en høyesteretts-dom 2. februar 2007, KKO:2007:6, som identifi-

serte kredittkortutsteder overfor selger ved for-brukerkjøp. I Danmark synes spørsmålet ikke åvære avklart av domstolene og juridisk teori girikke klar veiledning på dette punkt.

Etter utvalgets oppfatning må det legges tilgrunn som gjeldende rett at kredittkjøpsloven § 8omfatter tilfeller med betaling med kredittkort. Forså vidt gjelder vilkåret om at kreditten ytes etteravtale mellom kredittgiver og selger/tjenesteyterbemerker utvalget at det foreligger en avtaletil-knytning mellom partene og at det er korttermina-lens potensiale for betaling med kredittkort og denkonkrete bruk av kredittkort på brukerstedet somer avgjørende etter gjeldende rett, og ikke om deter kjent for brukerstedet om betalingskortet i detkonkrete tilfellet er et kredittkort eller et debet-kort.

Kredittkjøpsloven § 8 omfatter ikke betalingmed debetkort. En forbruker som benytter etdebetkort når han betaler til brukerstedet - foreksempel være et kombinert Bankaxept-/VISA-kort utstedt av en norsk bank og knyttet til forbru-kerens brukskonto i banken – vil ikke værebeskyttet av kredittkjøpsloven 8. Når forbrukerenbetaler med debetkortet, belastes forbrukerensinnskuddskonto i banken, som om forbrukerenhadde tatt penger ut av kontoen ved uttak fra ban-ken og betalt brukerstedet med kontante penger.Det forekommer imidlertid at banken innvilgerforbrukeren en rammekreditt på kontoen, slik atkontoen er en kombinert innskudds- og kreditt-konto. Forbrukeren disponerer kontoen, eventu-elt ved debetkort som måtte være knyttet til kon-toen, innenfor den avtalte kredittramme. Det vilikke være synbart for brukerstedet om debetkort-holderen har en rammekreditt på kontoen ellerom saldo på konto er positiv eller negativ når kor-tet benyttes. Det er klart at transaksjoner sombelastes debetkort faller utenfor virkeområdet forkredittkjøpsloven § 8, jf. f.eks. BKN-2008-43. Veddebetkort kan en ikke si at det regulært knyttes enform for kreditt til kortbruken og det vil regulærtheller ikke være synbart eller kjent for brukerste-det om det er knyttet kreditt til kortbruken i detenkelte tilfelle.

Selv om direktivet artikkel 15 nr. 2 ikke er tilhinder for å videreføre løsningen i kredittkjøpslo-ven § 8 om at forbruker som betaler med kreditt-kort, kan gjøre gjeldende innsigelser og krav motselger/tjenesteyter overfor kredittkortutsteder, vilutvalget vurdere om det er grunn til å videreføredisse rettighetene. Dette drøftes i punkt 5.10.5 ned-enfor.


Kredittkjøpsloven § 8 første ledd annet punk-tum lyder slik:

«Ved siden av reklamasjon overfor selgerenetter kjøpslovens regler må kredittyeren i til-felle underrettes så snart det er rimelig høve tildet.»

Justisdepartementet la til grunn at sterke prak-tiske grunner taler for en klar regel om at kjøpereni første omgang i alle fall må reklamere overfor sindirekte kontraktspartikkel Det ble også presisertav departementet at man ikke gikk inn for at kre-dittgivers ansvar i ytterligere grad gjøres subsidi-ært, se Ot.prp. nr. 34 (1980-1981) s. 107. Dettespørsmålet om kredittgivers ansvar er subsidiært,herunder spørsmål om plikt til å reklamere overforselgeren før kredittgivers ansvar gjøres gjeldende,faller antagelig innenfor den nasjonale valgfrihe-ten, jf. det som ble sagt om dette ovenfor i punkt5.10.2.2, hvor det ble vist til en uttalelse i fortalenom at den nasjonale valgfriheten særlig er rettetinn mot spørsmålet om «forbrugeren skal anlæggesag mod leverandøren, før forbrugeren kan tagedem [retsmidler] i anvendelse mod kreditgive-ren».

Kredittkjøpsloven § 8 annet ledd lyder slik:

«Har kjøperen pengekrav som etter første leddkan gjøres gjeldende mot kredittyteren, er kre-dittyterens ansvar begrenset til det beløp hanhar mottatt av kjøperen i anledning av kjøpet.»

Dette er en bestemmelse om direktekravetsomfangsmessige begrensning. Kredittkjøpsloven § 8inneholder også en begrensning med hensyn tildirektekravets art: Forbrukeren kan – hva gjelderdirektekrav, til forskjell fra innsigelser – bare gjøregjeldende pengekrav mot kredittgiveren, jf. § 8 før-ste ledd. Dette medfører en avgrensning mot kravom naturalprestasjoner, f.eks. krav om utbedringog omlevering. Departementet så det som uhen-siktsmessig om forbrukeren skulle kunne fremmedirektekrav om naturaloppfyllelse.

5.10.5 Utvalgets vurderingerUtvalget har foran redegjort for begrensningene ikredittkjøpsloven § 8 med hensyn til direktivekra-vets art og omfang. Spørsmålet er om slikebegrensninger i adgangen til å fremme direktekraver i strid med fullharmoniseringen i artikkel 15 nr.2.

Artikkel 15 nr. 2 første punktum bestemmer atforbrukeren skal kunne gjøre gjeldende «retsmid-ler ... mod kreditgiveren». «Retsmidler» medførerverken omfangsmessige eller artsmessige

begrensninger. I annet punktum blir det imidlertidunderstreket at medlemsstatene bestemmer «ihvilket omfang disse retsmidler» skal kunneiverksettes. Dette tilsier at det er nasjonal valgfri-het med hensyn til å bestemme omfangsmessigebegrensninger. Utvalget anbefaler å videreføregjeldende rett på dette punkt.

Det kan være noe vanskeligere å ta stilling tilom begrensningen med hensyn til direktekravetsart faller innenfor nasjonal valgfrihet.

I artikkel 15 nr. 2 annet punktum blir det altsåbestemt at det er opp til medlemsstatene åbestemme «i hvilket omfang disse retsmidler»skal kunne gjøres gjeldende. Det er i utgangspunk-tet naturlig å forstå dette som en henvisning tilomfanget av forbrukerens krav. Og «disse retsmid-ler» kan forstås som en henvisning til nr. 2 førstepunktum og dermed alle de «retsmidler» som kangjøres gjeldende mot selgeren, herunder så velpengekrav som andre krav, for eksempel krav påretting og omlevering. I så fall er det ikke rom forbegrensninger knyttet til misligholdsbeføyelsensart

På den annen side kan det pekes på at det iEØS-området ikke er harmoniserte misligholdslæ-rer i relasjon til vare- og tjenestekontrakter. Det vilsi at kjøperens misligholdsbeføyelser i en jurisdik-sjon kan skille seg betydelig fra kjøperens beføyel-ser i en annen jurisdiksjon. Sett fra et EU-perspek-tiv er det derfor neppe tungtveiende grunner motnasjonale begrensninger vedrørende arten av kravsom kan gjøres gjeldende mot kredittgiveren sålenge den nasjonale utforming av forbrukerensinnsigelses- og kravsrett må anses som en lojalvaretagelse av direktivets formål, som i denne sam-menheng først og fremst er forbrukervern. Enbegrensning til «pengekrav» lar seg etter utvalgetsoppfatning forsvare. Utvalget anbefaler å videre-føre denne begrensningen.

Det neste spørsmålet er om forbrukerens retttil å gjøre gjeldende innsigelser og krav han måtteha mot selger/tjenesteyter også overfor kredittgi-ver, skal begrenses til å omfatte tilfeller som omfat-tes av direktivet artikkel 15 nr. 2 eller om en skalopprettholde det videregående forbrukervernet enetter gjeldende rett har etter kredittkjøpsloven § 8.En annen måte å stille dette spørsmålet på, er åspørre hvilke kredittavtaler eller hvilken tilknyt-ning mellom selger/tjenesteyter og kredittgiversom – utover tilfeller som nevnt i artikkel 15 nr. 2 –bør kreves for å gi forbrukeren rett til å fremmeinnsigelser og krav fra salgs-/tjenesteavtalen over-for kredittgiver.

For utvalget fremstår dette som et valg mellomå utforme forbrukervernet i samsvar med artikkel


15 nr. 2, altså at innsigelses- og kravsretten begren-ses til «tilknyttede kredittavtaler» i samsvar meddirektivet, eller å videreføre kredittkjøpsloven § 8uendret, med nærmere presisering – i lovteksteller i forarbeider - av bestemmelsens rekkevidde itilfeller hvor forbrukeren betaler med kredittkort.En kan også tenke seg mindre utvidelser i forholdtil direktivets definisjon av «tilknyttet kreditaftale»,jf. direktivets fortale punkt 10, men utvalget vilikke anbefale en slik mellomløsning. Utvalget vilheller ikke anbefale at forbrukervernet begrensesi samsvar med artikkel 15 nr. 2. Spørsmålet er daom kredittkjøpsloven § 8 skal videreføres uendreteller om det bør gjøres innføres visse begrensnin-ger i regelen.

Ved vurderingen av kredittkjøpsloven § 8 mådet tas utgangspunkt i at den innsigelses- og krav-srett bestemmelsen gir forbrukeren, er legislativtuttrykk for et synspunkt om at selger og kredittgi-ver bør identifiseres når kreditten ytes etter avtalemellom kredittgiver og selger. Forbrukerens mate-rielle stilling bør i slike tilfeller som utgangspunktvære den samme overfor kredittgiver som overforselger. De begrensninger som gjøres i forbruke-rens adgang til å fremme innsigelser og krav motkredittgiveren, innebærer unntak fra detteutgangspunktet, men rokker ikke ved selveutgangspunktet.

Motsatt er det etter gjeldende rett klart at der-som forbrukeren innvilges kreditt uten avtale mel-lom kredittgiver og selger, er forbrukerens eventu-elle innsigelser og krav mot selgeren kredittgive-ren uvedkommende. En kan si at det i slike tilfellerikke er et slikt interessefellesskap mellom selgerog kredittgiver at det er grunn til å identifiseredisse. Som påpekt i punkt 5.10.2.1 foran reiser defi-nisjonen av tilknyttet kredittavtale i direktivetartikkel 3 bokstav n) punkt ii) spørsmål ved å dettesynspunktet fullt ut kan videreføres etter gjennom-føringen av direktivet (ettersom tilfeller hvor «denspecifikke vare eller ydelsen af en specifik tjenste-ydelse udtrykkeligt er angivet i kreditaftalen» etterordlyden kan synes å innebære at det foreligger entilknyttet kredittavtale uavhengig av om kredittenytes etter avtale mellom kredittgiveren og selge-ren/tjenesteyteren). Dette er uten betydning forvurderingene i dette avsnittet og kommenteresnærmere i særmerknadene.

Vurderingen av hvilke kredittavtaler som bør giforbruker rett til å fremme innsigelser og krav frakjøps-/tjenesteforholdet overfor kredittgiver, erreelt en vurdering av om kredittgiveren bør ha risi-koen for selgers/tjenesteyters oppfyllelse av kon-trakten med forbruker. Når kreditten ytes etteravtale mellom kredittgiver og selger/tjenesteyter

kan det som foran påpekt sies å foreligge et interes-sefellesskap mellom selger/tjenesteyter og kre-dittgiver som tilsier at disse identifiseres overforforbrukeren i den relasjon som her drøftes. Kre-dittgivningen vil gjerne være en mer eller mindredominerende årsaksfaktor bak forbrukerens kon-krete valg av selger/tjenesteyter, noe som kan for-svare identifikasjon. Innvilges derimot kreditt utenavtale mellom kredittgiver og selger/tjenesteytervil forbrukeren – i relasjon til kredittgiveren –regulært stå fritt med hensyn til hvem han skalkontrahere med, og han bør da i alle fall somutgangspunkt selv bære risikoen for det valg hantar.

Spørsmålet er hvordan tilfeller hvor forbruke-ren betaler ved å belaste et allerede utstedt kreditt-kort i henhold til et eksternt kortsystem bør vurde-res i denne sammenheng.

På den ene side foreligger det ingen direkteavtale mellom kortutsteder (bank eller annen kre-dittgiver) og brukerstedet (selger/tjenesteyter)om kreditten. Kortutsteder og brukersted er imid-lertid parter i en avtalekjede slik at det for så vidtkan sies å foreligge en avtalemessig tilknytningmellom dem. Denne tilknytningen er imidlertidsvakere enn ved det en kan kalle «klassiske kreditt-kjøp», hvor kreditten innvilges etter direkte avtalemellom selger og kredittgiver i tilknytning til etkonkret kredittkjøp (når kredittgiver er en annenenn selgeren). Den svakere tilknytning innebærerblant annet at kortutsteder ikke har reell mulighetfor selv å føre kontroll med det enkelte brukersted.På den annen side vil innløser regulært utøve bru-kerstedkontroll. Et synspunkt er at innløser utøverslik brukerstedkontroll på vegne av de parter iavtalekjeden som har interesse av slik kontroll,herunder kortutsteder.

Ved vurderingen om slike tilfeller fortsatt børomfattes av kredittkjøpsloven § 8 er det også etsynspunkt at det er tale om en eksisterende eta-blert regel som gir forbrukeren rettigheter, hvilketi seg selv kan tale mot en regelendring som svek-ker forbrukervernet.

Når Lovavdelingen i sin uttalelse av 3. desem-ber 1991 la til grunn at betaling med kredittkort ihenhold til eksterne kortsystem ga forbrukerenrettigheter etter kredittkjøpsloven § 8 la man somnevnt i punkt 5.10.4 vekt på at det var kjent for bru-kerstedet at det regulært er knyttet en form forkreditt til kortbruken og at kortutsteder uttrykke-lig eller stilltiende godtar at brukerstedet direktekan belaste kundens konto i banken. Som derpåpekt er det etter utvalgets vurdering den kon-krete bruk av kredittkortet ved betaling til et bru-kersted med kortterminal som godtar betaling


med kredittkort, som er det sentrale på dettepunkt, ikke om det har vært kjent for brukerstedetom betalingskortet er et kredittkort. I forhold tilvilkåret om at kreditten gis etter avtale mellom kre-dittgiver og selger/tjenesteyter, er det reelt spørs-mål om hvilken vekt det bør legges på den indi-rekte tilknytning det i praksis vil være mellomkortutsteder og det store antall brukersted gjen-nom avtalekjeden disse er tilknyttet.

Det er delte oppfatninger i utvalget av om beta-ling med kredittkort i henhold til eksterne kortsys-tem bør gi forbrukeren rett til å fremme innsigel-ser og krav mot selger/tjenesteyter overfor kre-dittgiver. Flertallet, medlemmene Andreassen, Gje-drem, Grinaker, Skofteland og Wang, går inn for åvidereføre gjeldende rett på dette punkt.

Medlemmene Andreassen, Gjedrem, Grinaker,Skofteland vil i hovedsak vise til at kredittkjøpslo-ven § 8 er en viktig, velfungerende og praktisk for-brukerrettighet ved kjøp med kredittkort. Det vilmedføre en markant svekkelse av forbrukervernetå ikke videreføre regelen. Et samlet utvalg er enigom at det ikke er i strid med direktivet å videreførekredittkjøpsloven § 8 i tråd med gjeldene rett.

Bestemmelsen har vist seg særlig praktisk vedkjøp på internett og ved forskuddbetaling, eksem-pelvis av reiser. Kjøp av varer på internett, og dasærlig over landegrensene, er i utgangpunktet for-bundet med en viss risiko. Ved å betale med kre-dittkort reduserer man denne risikoen betrakteligved at man kan gå på kredittyteren dersom varenikke leveres eller det som leveres ikke er etter avta-len. Dersom man eksempelvis har betalt med over-føring fra konto, vil det i praksis være nær umuligå følge opp en manglende levering fra en nettbu-tikk i utlandet. Forbrukere rådes nettopp derfor avForbrukerrådet og andre til å benytte kredittkortved netthandel. Bruk av kredittkort legger, meddagens regel, til rette for trygg netthandel. Stadigflere forbrukere følger dette rådet.

Regelen bidrar på denne måten til sikker han-del over landegrensene, noe som vil være en forut-setning for, og et bidrag til, økt handel og økt kon-kurranse over landegrensene. Dette er utvilsomt itråd med hensynene bak forbrukerkredittdirekti-vet, jf. f.eks. fortalens punkt 8, så vel som en rekkeandre EU-direktiv.

Regelen har også vist seg praktisk viktig vedforskuddsbetaling av varer og tjenester. Et eksem-pel kan være kjøp av flybilletter. I de senere årenehar flere flyselskap gått konkurs. Reiser betales iall hovedsak på forskudd og i utgangspunktet erforbrukerens penger tapt når selskapet går kon-kurs. Kredittkjøpsloven § 8 har imidlertid gitt for-brukeren en mulighet til å sikre seg mot konkurs-

risikoen ved kjøp i en bransje som er preget av øko-nomiske problemer. I samtlige flykonkurser desiste årene, som har berørt det norske markedet,har kredittgiver tilbakebetalt forskuddsinnbetalin-gene til forbrukere som har kjøpt reisen med kre-dittkort.

Også brukerstedene har klare fordeler av rege-len. Ved å tilby betaling med kredittkort kan detilby forbrukerne en ekstra sikkerhet. Det at for-brukerne opplever det som trygt å handle på net-tet, og trygt å betale på forskudd, er en vesentligforutsetning for omsetningen og endog for mangebrukersteders eksistens. Den jevne forbruker viloppleve internettbutikkens tilknytning til et kjentkredittkort som et tegn på seriøsitet. Kredittkjøps-loven § 8 har sikret at denne oppfatningen jevntover er riktig.

Kredittkjøpsloven § 8 gir utvilsomt god forbru-kerbeskyttelse. Begrunnelsen for å endre den måda være at regelen er for god, at den gir forbru-kerne for store fordeler på bekostning av kreditt-yter, i dette tilfellet kortutsteder. En endring slikmindretallet foreslår vil medføre at man svekkerforbrukerbeskyttelsen og styrker kredittgiversstilling.

Kredittkjøpsloven § 8 har vært norsk rett i 24 årog må sies å være godt innarbeidet. Når det er taleom en bestemmelse med så lang fartstid må enbegrunnelse for endringer først og fremst baserespå de erfaringer man har hatt med bestemmelsen.Netthandel er riktignok av nyere dato, og kunn-skap om regelen blant forbrukerne var tidligereikke særlig utbredt. Likevel har regelen såpasslang fartstid at en påstand om at den medfører enurimelig belastning for kredittyterne må kunnebelegges med faktiske erfaringer. Etter disse med-lemmenes syn er det imidlertid ingenting somtyder på at regelen har svekket kredittkortenesposisjon i det norske markedet. I følge NorgesBanks Årsrapport om betalingssystemene, mai2008, er kredittkortene i sterk vekst, med mer ennen fordobling av volumet fra 2003 til 2007 (tabell 15a).

Etter disse medlemmenes syn kan man likegodt argumentere med at kredittkjøpsloven § 8 hargitt til kredittkortene en konkurransefordel. Detfaktum at Visa (Teller), for sine debetkort, på frivil-lig basis har inntatt vilkår med et lignende innholdkan underbygge en slik argumentasjon. Man kanimidlertid ikke begrunne å fjerne en så vidt viktigog innarbeidet forbrukerrett fra lovgivningen medet håp om at kortselskapene på eget tiltak tar detinn i standardavtalene. Hvorvidt kredittkortselska-pene frivillig vil tilby slike vilkår eller ikke blir enren gjetning. Ønsker man å videreføre forbruker-


beskyttelse på dagens nivå, kan dette kun gjøressikkert ved å videreføre bestemmelsen i kreditt-kjøpslovens § 8.

Bestemmelsen medfører i enkelte tilfeller atkostnader ved uteblitt eller mangelfull leveringpulveriseres ut på brukerne av systemet. Dettehar vært omtalt som en form for tvungen forsik-ring. Etter disse medlemmenes syn er dette litepresist. I tilfeller hvor brukerstedet ikke harlevert, eller det er mangler knyttet til varen/tje-nesten vil kredittyter som en klar hovedregelkunne fremme regresskrav mot brukerstedet.Hjemmel for dette finnes naturlig nok i avtalever-ket som regulerer forholdet mellom partene i sys-temet. I enkelte tilfeller, eksempelvis ved konkurs,vil det imidlertid være vanskeligere å få dekket inntapet. I siste innstans er det kortinnehaverne ogbrukerstedene som da må betale regningen renterog gebyrer. Kostnadene pulveriseres, og deles påalle brukerne av systemet. Reguleringer som inne-bærer pulverisering av tap er et vanlig grep i for-brukerretten. Det er ikke uttrykk for en urimeligregulering at enkelte kostnader fordeles på felles-skapet.

Kortselskapene må naturlig nok vurdere hvemsom oppfyller kravene til å få lisens som bruker-sted og vil derfor ha bedre kunnskaper om bruker-stedet enn den jevne forbruker. Slipper man innuseriøse aktører vil det kunne bli mange krav etterregelen i kredittkjøpslovens § 8. Prisene ut til kort-holderne og brukerstedene vil påvirkes av dette.Det ligger en rekke krav til brukerstedene i kort-selskapenes avtaleverk. Brudd på reglene i bruker-stedsavtalene er sanksjonert med bøter og kanføre til at brukerstedet mister lisensen. Følger ikkekredittkortselskapene opp den løpende kontrollenmed brukerstedene, slik at useriøs virksomhet til-lates i systemet, vil dette også påvirke antall kravsom rettes mot kredittgiver, noe som igjen vilpåvirke prisene. Regelen i kredittkjøpsloven § 8 erdermed et godt virkemiddel for å hindre at useri-øse eller kriminelle brukersteder slippes inn i sys-temene. Behovet for en slik regel har økt i takt medøkende antall kredittkjøp generelt og særlig påinternett.

Regelen virker også indirekte disiplinerende påbrukerstedene. Dersom man ikke leverer somavtalt, og ikke behandler kortholdernes reklama-sjoner på en skikkelig måte, blir kravene kanalisertmot kortutsteder, noe som igjen kan føre til at manmister brukerstedsbevilgningen.

De positive insentivvirkningene forbrukerensinnsigelses- og kravsrett etter kredittkjøpslovens§ 8 har på brukerstedene, illustrerer også dissemedlemmenes synspunkt om at det i kredittkorttil-

fellene foreligger et interessefellesskap påtilbydersiden som gjør at selger og kredittyter børidentifiseres.

Det at kredittbetalingssystemet består av treparter på tilbydersiden, omfatter svært mangeenkeltaktører, at det for en stor del er elektroniskog går over landegrensene, rokker ikke ved detgrunnleggende: At det gjennom avtalen mellompartene på tilbydersiden er opprettet en forbin-delse og et samarbeid for at korthaveren skalkunne handle hos brukerstedene/selger med kre-ditt hos kortutsteder/kredittgiver. Selgeren ogkredittyteren har et nært interessefelleskap i kre-ditthandelen, og det er derfor rimelig at forbruke-ren også kan rette sine krav mot kredittyteren.

Det har vært fremhevet som et paradoks at for-brukeren ikke gis de samme rettigheter ved brukav debetkort. Medlemmene er ikke nødvendigvisenig i dette, men mange av argumentene fremførtover passer også for debetkortsystemene. Enmulig utvidelse av forbrukerens kravs- og innsigel-sesrett til også å gjelde i tilfeller ved bruk av debet-kort hører imidlertid ikke naturlig inn under man-datet. Det at en har en velfungerende forbrukerret-tighet knyttet til kredittkort, som i noen tilfellermuligens burde gjelde for debetkort, er etter dissemedlemmenes syn ikke et argument for å fjerne envelfungerende og viktig forbrukerrettighet knyttettil kredittkort. En slik utvidelse krever også enlangt større og grundigere utredning enn spørs-målet om å beholde dagens bestemmelse.

Disse medlemmene vil også nevne at dersomen ved gjennomføring av et forbrukerdirektiv redu-serer viktige og velfungerende forbrukerrettighe-ter, som en etter direktivet har anledning til å vide-reføre, vil være svært lite heldig og ikke i tråd medden internasjonale utviklingen hvor forbrukernesrettigheter styrkes på finansområdet.

Det vil medføre en markant svekkelse av for-brukervernet å fjerne regelen om at forbrukerenkan gjøre gjeldende innsigelser og krav mot selge-ren ovenfor kredittgiveren når han betaler medkredittkort. Forbrukerkredittdirektivet åpner forat dagens forbrukerbeskyttelsesnivå kan behol-des, og de praktiske erfaringene med regelen ergode. På denne bakgrunn mener disse medlem-mene at kredittkjøpslovens § 8 bør innarbeides ifinansavtaleloven med samme form og medsamme innhold som i dag.

Medlemmet Wang går som medlemmeneAndreassen, Gjedrem, Grinaker og Skofteland innfor at regelen i kredittkjøpsloven § 8 videreføresuendret. Dette medlem vil understreke at vurde-ringen her er hvorvidt det bør foreslås begrensnin-ger i en etablert lovregel som over noe tid har fore-


skrevet nærmere bestemte rettigheter for forbru-kerne, og hvor vi i forhold til forbrukerkredittdi-rektivet står fritt til å videreføre gjeldende norskeregler. Dette skiller seg fra situasjonen der spørs-målet gjelder utforming og avgrensning av nye lov-regler.

Dette medlem er enig med medlemmeneSæbø, Haraldsen og L’Abée-Lund i at avtaletilknyt-ningen mellom kredittgiver (kortutsteder) og sel-ger (brukersted) synes å være mindre fremtre-dende innefor eksterne kredittkortsystemer ennved kreditt som ytes etter direkte avtale mellomkredittgiver og selger. Dette forhindrer imidlertidikke at det også innenfor eksterne kredittkortsys-temer må kunne sies å foreligge et interessefelles-skap mellom de involverte avtaleparter i at deenkelte transaksjoner utføres og at kredittkortsys-temet ved det utnyttes. Dette medlem ser videre atde reelle kontrollmulighetene den enkelte kreditt-giver har i forhold til det enkelte brukersted i eteksternt kredittkortsystem er begrenset, men vilpeke på at kredittkortsystemet synes slik innrettetat det åpner for en type systemkontroll med de til-knyttede brukersteder.

Som fremholdt av medlemmene Andreassen,Gjedrem, Grinaker og Skofteland synes forbruke-rens rettigheter etter kredittkjøpsloven § 8 å hasærlig stor praktisk betydning ved internetthandel,gjerne med et grensekryssende element. Den øktetrygghet som bestemmelsen må antas å gi forbru-kerne ved slik handel må etter dette medlems synantas over tid å føre til økt grensekryssende handelmed varer og tjenester. Dette må anses som posi-tive virkninger av bestemmelsen ikke bare for deinvolverte parter i de eksterne kredittkortsyste-mene, men også i et bredere samfunnsøkonomiskperspektiv.

Medlemmet Wang finner ikke å kunne tilleggeforholdet mellom kredittkort og debetkort avgjø-rende betydning, og viser til at det ved kreditt ytesen tjeneste utover selve betalingsformidlingen somstiller kredittgiver i en annen posisjon overfor kor-tinnehaveren enn ved utstedelse av debetkort. Detgrunnlag for identifisering mellom kredittgiver(kortutsteder) og selger (brukersted) som kansies å foreligge i kredittkortforhold foreligger ikkei debetforhold. Det synes derfor uaktuelt å utvideforbrukerens legale rettigheter etter kredittkjøps-loven § 8 til også å gjelde i debetforhold.

Dette medlem er under tvil kommet til at detikke foreligger tilstrekkelig grunnlag for å foreslåbegrensninger i de etablerte rettigheter forbruke-ren i dag har etter kredittkjøpsloven § 8. Det fore-slås derfor at regelen i kredittkjøpsloven § 8 vide-reføres uendret.

Mindretallet, medlemmene Sæbø, Haraldsen ogL’Abee-Lund, går inn for at forbrukeren som hoved-regel ikke gis rett til å fremme innsigelser og kravmot selger/tjenesteyter overfor kredittgiver i tilfel-ler hvor forbrukeren har betalt med kredittkort.Etter mindretallets oppfatning bør kredittkort pri-mært sees som en praktisk oppgjørsform for for-brukeren i tilfeller hvor han selv bestemmer hvemhan vil kontrahere med og på hvilke vilkår, uten atoppgjørsformen, herunder det at brukerstedetgodtar betaling med det aktuelle kredittkortet, girslik tilknytning mellom brukerstedet og kortutste-der at det er naturlig å identifisere disse overforforbrukeren.

Mindretallet erkjenner at det foreligger en formfor avtalebasert tilknytning mellom kortutstederog brukersted og at det blir ført en viss kontrollmed brukersteder. Kortutsteders tilknytning tilbrukerstedene er imidlertid fjern. Ettersom for-brukerrettigheter etter kredittkjøpsloven § 8 grun-nes på et interessefellesskap mellom selger og kre-dittgiver, er det etter mindretallets oppfatning ikkegrunn til å anerkjenne slike rettigheter etter kre-dittkjøpsloven § 8 når tilknytningen er så fjern somden er ved eksterne kortsystemer. Kortutsteder,for eksempel en distriktssparebank i Norge, haringen reell mulighet for å føre tilsyn med et betyde-lig antall brukersteder over hele verden. Kortutste-der har heller ingen reell mulighet til å innvirke påden kontroll innløser eller andre utøver overforbrukerstedene.

Ettersom tilknytningen mellom kortutstederog brukersted normalt er fjern er det etter mindre-tallets oppfatning mer naturlig å la forbrukerenbære risikoen for valg av medkontrahent ved vare-og tjenestekontrakter. Blant annet som følge avutvikling av netthandel har forbrukeren oftevesentlige flere konkurrerende tilbydere å velgemellom når han skal kontrahere enn han hadde fornoen tiår siden. Enten forbrukeren handler veddirekte kontakt med tilbyder på dennes forret-ningssted eller gjennom andre kommunikasjons-former, for eksempel ved netthandel, vil forbruke-ren ofte ha muligheter for å kunne vurdere tilby-dere og tilbud på en helt annen måte enn kortutste-deren kan. Etter mindretallets oppfatning er det ien slik situasjon normalt liten grunn til at forbruke-ren skal ha en lovfestet rett til å velte risikoen formislighold fra den selger/tjenesteyter han harvalgt, over på kortutsteder. Kostnadene med enslik forsikring må i praksis antas å bli veltet over påandre forbrukere, indirekte ved at brukerstedenefår mindre gunstige vilkår fra kredittkortsyste-mene enn de ellers ville ha fått og dermed må økeprisene overfor forbrukerne, eller direkte ved at


forbrukernes kostnader etter kredittkortavtalenøker. Denne virkningen må riktignok antas å fore-komme også ved tilknyttede kredittavtaler somnevnt i direktivet artikkel 15 nr. 2 og er isolert settikke noe argument mot å anerkjenne rett til å gjøregjeldende innsigelser og krav overfor kredittkort-utsteder. Men når tilknytningen er så fjern somden normalt er mellom brukersteder og kreditt-kortutstedere, og forbrukeren i praksis gjerne vilha muligheter for å vurdere tilbydere og tilbud påen helt annen måte enn kortutstederen kan, er detrelevant å påpeke at rettighetene etter kreditt-kjøpsloven § 8 har en kostnadsside som må bæresav noen, hvilket normalt vil si andre forbrukere. Iden grad kredittkortsystemer oppfatter forbruker-rettigheter etter kredittkjøpsloven § 8 som lite pro-blematiske antar mindretallet at slike rettighetervil bli inntatt i systemets «tilbudspakke» overforforbrukerne som ledd i konkurransen om kunder,sml. tilbud om reiseforsikring som enkelte kort-systemer tilbyr kunder som betaler reise med kort.Forbrukeren kan da velge om han vil inngå avtaleom kredittkort som gir ham slike rettigheter, ellerom han vil skaffe et annet kredittkort på – kanskje– prisgunstigere avtalevilkår.

Mindretallet legger i og for seg til grunn at ret-tigheter etter kredittkjøpsloven § 8 ved bruk avkredittkort gir forbrukeren økt trygghet blantannet når han handler med ukjente leverandører,gjerne ved netthandel. Slik økt trygghet kan bidratil å økt omsetting, noe som er både i brukerstede-nes og kortutstedernes interesse. Det er videreklart at slike forbrukerrettigheter kan være avbetydelig økonomisk verdi for forbrukeren i detenkelte tilfellet, for eksempel når leverandøren aven kostbar ytelse går konkurs før levering har fun-net sted. Kostnadene disse forbrukerrettigheteneer forbundet med, må antas å ville bli pulverisert, jf.foregående avsnitt. De her påpekte forhold giretter mindretallets oppfatning et godt faktiskgrunnlag for utvikling av betalingskort med avtale-baserte rettigheter for forbrukeren. Mindretalletanser det som lite sannsynlig at videreføring av ret-tigheter etter kredittkjøpsloven § 8 er nødvendigfor at forbrukerne skal få tilbud om betalingskortmed innsigelses- og kravsrett som nevnt i paragra-fen.

Mindretallet vil videre peke på at hensynenesom kan anføres til støtte for forbrukerrettigheterved betaling med betalingskort, i liten grad harsammenheng med om betalingskortet er et kre-dittkort. I den grad forbrukeren har behov for denrisikodekning kredittkjøpsloven § 8 gir ham vedbetaling med kort, er det neppe grunn til å skillemellom tilfeller hvor han ved betalingen dispone-

rer egne midler eller om han betaler med kreditt-kort. Det er imidlertid klart at forbrukeren ikkehar rettigheter etter kredittkjøpsloven § 8 ved beta-ling med debetkort, enten kontoen kortet er knyt-tet til, står i pluss eller minus når betaling skjer.Mindretallet ser altså ingen vesentlig grunn til åvurdere debet- og kredittkort forskjellig i forholdtil kredittkjøpsloven § 8-rettigheter, dels fordibehovet for risikodekning som nevnt er vesentligdet samme enten forbrukeren betaler med egnemidler eller med et kredittkort, dels fordi det kanvære knyttet kreditt til begge korttypene. Selv ommange forbrukere gjerne vil ha både debetkort ogkredittkort, slik at de etter gjeldende rett kan velgeå betale med kredittkort dersom de ønsker rettig-heter etter kredittkjøpsloven § 8, vil ikke alle for-brukere ha en slik mulighet, for eksempel fordi deikke får kredittkort pga. manglende kredittverdig-het. Skulle lovgiver mene at det ut fra hensynet tilforbrukervern er nødvendig å gi forbruker ufravi-kelige rettigheter som nevnt i kredittkjøpsloven § 8ved betaling med betalingskort, bør begrunnelsenvære en annen enn at kredittkortutsteder gir kre-ditt etter avtale med selgeren. Mindretallet regnerdet imidlertid som sannsynlig at det på frivilliggrunnlag vil bli etablert ordninger med så veldebetkort som kredittkort med mer eller mindreomfattende forbrukerrettigheter som nevnt i kre-dittkjøpsloven § 8.

Mindretallet legger også noe vekt på at direkti-vets løsning er å anerkjenne rett for forbrukeren tilå fremme innsigelser og krav fra salgs-/tjeneste-kontrakten overfor kredittgiver ved tilknyttedekredittavtaler. Selv om direktivet som nevnt åpnerfor videregående forbrukervern etter nasjonal rett,bør dette kreve gode grunner. Mindretallet vil herpeke på at anvendelsen av kredittkjøpsloven § 8overfor utstedere av kredittkort er lite problemati-sert i forarbeidene, og at den fjerne tilknytningendet normalt er mellom kredittkortutsteder og bru-kersted ikke synes å være problematisert. Det erikke noe å si på at man ikke vurderte dette nær-mere da kredittkjøpsloven. ble gitt, ettersom han-del med kredittkort i henhold til eksterne kortsys-temer den gang var vesentlig mindre utbredt enn idag. Selv om forbrukeren etter gjeldende rett harrettigheter etter kredittkjøpsloven § 8 ved betalingmed kredittkort, er det etter mindretallets oppfat-ning ikke tale om en grundig overveiet, solid eta-blert rett som det – i en situasjon med frihet for dennasjonale lovgiver til å videreføre løsningen – villekunne være betenkelig å oppheve.

Selv om mindretallet altså foreslår at forbruke-ren ikke skal kunne gjøre gjeldende innsigelser ogkrav mot selger/tjenesteyter overfor kredittgiver


når han betaler med kredittkort, bør det gjøresvisse unntak. Forbrukeren bør ha slik rett overforkredittkortutsteder når han betaler med kreditt-kort utstedt i forbindelse med kjøpet/tjenesteytel-sen innsigelsen/kravet knytter seg til. I slike tilfel-ler er tilknytningen mellom kjøpet/tjenesteytelsenog kredittkortbruken så nær at en bør se det slik atkreditten gis etter avtale med selgeren/tjenesteyt-eren. Etter mindretallets oppfatning bør løsningenvære det samme ved kredittkort som knyttessterkt opp til bestemte brukersteder, når betalingskjer til slikt brukersted. Mindretallet antar at deløsninger disse medlemmene tar til orde for, vilkunne forankres i tolkning av kredittkjøpsloven §8, uten at det er nødvendig å endre ordlyden ibestemmelsen.

I mandatet vises til at Lovavdelingen den 21.mars 2007 avga en tolkningsuttalelse der det blekonkludert med at kredittkjøpsloven § 8 kommertil anvendelse også der kjøpsavtalen reguleres avet annet lands rett. Utvalget er bedt om å vurdereom dette er en hensiktsmessig rettsstilstand, ogeventuelt komme med forsalg til endringer i regel-verket.

Dersom en forutsetter at betaling med kreditt-kort fremdeles skal omfattes av kredittkjøpsloven§ 8, i samsvar med flertallets forslag, kan et samletutvalg ikke se noen grunn til å skille ut tilfeller hvorrettsforholdet mellom selger/tjenesteyter og for-brukeren reguleres av fremmed rett til særbe-handling. Avgjørende må etter utvalgets vurderingvære den rettspolitiske vurdering av tilfeller hvordet stilles kreditt til rådighet for forbrukeren gjen-nom utstedelse av kredittkort og forbrukerensbruk av kortet ved betaling for varer/tjenester påbrukersted som godtar betaling med slikt kort.Etter utvalgets oppfatning er denne løsningenuttrykk for gjeldende rett. Utvalget foreslår altsåløsningen videreført.

5.11 Overdragelse av rettigheter

5.11.1 InnledningI forbrukerkredittdirektivets artikkel 17 er detregler om forbrukerens innsigelser ved overdra-gelse av kredittgiverens rettigheter, samt om plikttil å underrette forbrukeren om slik overdragelse.Ved gjennomføringen må artikkel 17 sammenhol-des med kredittkjøpsloven §§ 8a og 9, samt finans-avtaleloven § 55.

5.11.2 Forbrukerkredittdirektivet artikkel 17Artikkel 17 nr. 1 omhandler forbrukerens rett til ågjøre innsigelser og krav gjeldende overfor erver-veren av rettigheter i henhold til kredittavtalen.Bestemmelsen lyder slik:

«Overdrages kreditgiverens rettigheder i hen-hold til en kreditaftale eller selve kreditaftalentil tredjemand, har forbrugeren ret til at gøreenhver indsigelse gældende over for erhverve-ren, som han kunne gøre gældende over forden oprindelige kreditgiver, herunder ogsåkrav om modregning i det omfang modregninger tilladt i den pågældende medlemsstat.»

Fortalen er lite utfyllende på dette punktet. Deteneste som fremkommer der er en uttalelse somhar preg av å være en programerklæring, jf. punkt41:

«Ved overdragelse af kreditgiverens rettighe-der i henhold til en kreditaftale bør forbruge-rens stilling ikke forringes.»

I direktiv 87/102/EØF (som avløses av forbru-kerkredittdirekivet) artikkel 9 er det en tilsvarendebestemmelse som artikkel 17 nr. 1:

«Når kredittyterens rettigheter etter en kreditt-avtale er overdratt til tredjemann, kan forbruke-ren overfor denne tredjemann gjøre gjeldendeenhver innsigelse som vedkommende kunneha gjort gjeldende overfor den opprinneligekredittyteren, herunder motregning når detteer tillatt i vedkommende medlemsstat.»

Som det fremgår, er det stor grad av samsvarmellom nevnte artikkel 9 og forbrukerkredittdi-rektivet artikkel 17 nr. 1. Den eneste forskjellensynes å være at direktiv 87/102/EØF artikkel 9regulerer tilfeller der «kredittyterens rettigheteretter en kredittavtale er overdratt til tredjemann»,mens artikkel 17 nr. 1 i tillegg til dette omfatter til-feller der «selve kreditaftalen» blir overdradd tiltredjemann.

Fortalen punkt 41 nevner utelukkende overdra-gelse av rettigheter, og det kan antas at det er dettealternativet som i praksis er mest aktuelt. Tilføyel-sen av formuleringen «selve kreditaftalen» kan for-stås som en presisering av at prinsippet i artikkel17 nr. 1 også gjelder i tilfeller hvor kredittavtalen isin helhet (og med hjemmel i avtalen mellom for-brukeren og opprinnelig kredittgiver) blir over-dradd til tredjemann. Bestemmelsen kan neppeforstås som et direktiv om at det i nasjonal rett skalgjelde som (deklaratorisk) hovedregel at en kre-dittavtale skal kunne overdras.

I artikkel 17 nr. 2 heter det at forbrukeren somhovedregel skal «underrettes om den i stk. 1


omhandlede overdragelse». Det gis ingen tidsfristfor slik underretning. For øvrig gjelder det ingenplikt til å underrette forbrukeren om overdragel-sen dersom «den oprindelige kreditgiver, efteroverenskomst med erhververen fortsat står forkreditten i forhold til forbrugeren».


5.11.3.1 Kredittkjøpsloven § 8a og finansavtale-loven §§ 45 siste punktum og 55 første ledd

Kredittkjøpsloven § 8a lyder slik:

«Ved overdragelse eller pantsetting av kreditt-yterens fordring kan kjøperen ved forbrukerk-redittkjøp, hvis ikke noe annet er fastsatt i lov,gjøre gjeldende overfor erververen eller pant-haveren de samme innsigelser og motkrav somhan kunne gjort gjeldende overfor den opprin-nelige kreditor på grunnlag av kjøpet eller kre-dittforholdet.»

Finansavtaleloven § 55 første ledd lyder slik:

«Ved overdragelse eller pantsetting av långive-rens fordring kan låntakeren overfor erverve-ren eller panthaveren gjøre gjeldende desamme innsigelser og motkrav på grunnlag avlåneavtalen som overfor den opprinnelige kre-ditor, når annet ikke er fastsatt i lov.»

Finansavtaleloven § 55 første ledd og kreditt-kjøpsloven § 8a synes å være innholdsmessig likehva gjelder kredittkundens rett til å gjøre gjel-dende innsigelser og motkrav overfor ny kreditor.

Bestemmelsene omfatter tilfeller der kredittgi-verens «fordring» blir overdratt eller pantsatt. Selvom det ikke blir sagt uttrykkelig hva som gjelderdersom hele kredittavtalen blir overdradd kan detikke være tvilsomt at en slik overdragelse – somnødvendigvis vil omfatte kredittgiverens «for-dring» – vil gi låntakeren samme rettigheter somved overdragelse av fordringen alene.

I artikkel 17 nr. 2 er det bestemt at forbrukerenskal «underrettes om den i stk. 1 omhandlede over-dragelse», bortsett fra i tilfeller hvor «den oprinde-lige kreditgiver, efter overenskomst med erhverve-ren fortsat står for kreditten i forhold til forbruge-ren». I finansavtaleloven § 45 siste punktum heterdet at «[l]ångiver skal varsle låntageren om over-dragelsen». I praksis er det slik at kredittkundenvil bli underrettet om overdragelse av fordringensenest når ny kreditor krever betaling. Mensfinansavtaleloven § 45 siste punktum pålegger«långiver» å varsle om overdragelsen, angir artik-kel 17 nr. 2 ikke pliktsubjektet.

Unntaket i artikkel 17 nr. 2 for tilfeller hvorcedenten «fortsat står for kreditten i forhold til for-brugeren» er normalt lite praktisk, ettersom erver-veren normalt vil ønske å overta kreditorbeføyel-sene, herunder retten til å kreve betaling. Det fore-kommer imidlertid blant annet ved boligkredittfi-nansiering at overdrageren etter avtale med erver-veren fortsatt skal utøve kreditorbeføyelseneoverfor kredittkunden. Det antas å være slike tilfel-ler man sikter til med unntaket i artikkel 17. nr. 2,jf. den engelske direktivteksten på dette punktet;det heter her at den opprinnelige kreditor «conti-nues to service» kredittkunden.

Bestemmelsene i kredittkjøpsloven § 8a ogfinansavtaleloven § 55 kommer til anvendelse bådeved overdragelse og ved pantsetting av kredittgive-rens fordring. Spørsmålet er om det er forenligmed artikkel 17 nr. 1 å omfatte pantsettelse. At kre-dittkjøpsloven § 8a bygger på artikkel 9 i direktiv87/102/EØF, som også bare nevner «overdra-gelse», gir ikke nødvendigvis grunnlag for å si noeom forholdet til artikkel 17 nr. 1, ettersom forbru-kerkredittdirektivet er et fullharmoniseringsdirek-tiv, mens direktiv 87/102/EØF er et minimumsdi-rektiv, jf. Ot.prp. nr. 72 (1991-1992) s. 37.

I norsk rett er det hjemmel for pantsettelse avenkle pengekrav, jf. panteloven §§ 4-4 flg.. Etterpanteloven § 4-6 første ledd har panthaveren somhovedregel samme rett overfor det pantsatte kravsskyldner og samme rett til å disponere rettslig overdet pantsatte kravet som pantsetteren selv hadde.Etter panteloven § 4-6 tredje ledd får bestemmel-sene i gjeldsbrevloven §§ 25-28 anvendelse i forhol-det mellom det pantsatte kravs skyldner og pantha-veren. Dette innebærer at panthaveren i normal-situasjonen har samme stilling overfor det pant-satte kravs skyldner som om han hadde ervervetkravet til eie. For at det aktuelle forbrukervernetskal bli reelt og effektivt, må derfor pantsettinglikestilles med overdragelse. Utvalget antar derforat det er forenlig med artikkel 17 nr. 1 å videreføreden likestilling av overdragelse og pantsetting somfølger av gjeldende rett.

Utvalget bemerker videre at den løsningen somher er lagt til grunn også kan begrunnes med atartikkel 17 ikke regulerer pantsetting, og at detderfor er nasjonal valgfrihet med hensyn til å regu-lere pantsetting på samme måte som overdragelse.

Etter kredittkjøpsloven § 8a og finansavtale-loven § 55 første ledd skal kredittkunden kunnegjøre gjeldende både «innsigelser og motkrav»overfor erververen/panthaveren. Kredittkjøps-loven § 8a gjennomfører artikkel 9 i direktiv 87/102/EØF, en artikkel som i realiteten er likely-dende med artikkel 17 nr. 1 når det gjelder spørs-


målet om adgang til å fremme motkrav overforerverver/panthaver. Utvalget er av den oppfatningat gjeldende regulering på dette punktet i kreditt-kjøpsloven § 8a (og finansavtaleloven § 55 førsteledd) er i samsvar med artikkel 17 nr. 1.

Bestemmelsene i norsk lov er begrenset til ågjelde innsigelser og krav på grunnlag av detunderliggende rettsforholdet, jf. «på grunnlag avkjøpet eller kredittforholdet» og «på grunnlag avlåneavtalen». Både forbrukerkredittdirektivetartikkel 17 nr. 1 og artikkel 9 i direktiv 87/102/EØF fastsetter at forbrukeren skal kunne gjøregjeldende enhver innsigelse, herunder også kravom motregning. I Ot.prp. nr. 72 (1991-1992) s. 93uttales følgende om dette:

«I utkastet til ny § 8a som ble sendt på høring14 november 1991, var det ikke, slik som i for-slaget her, sagt uttrykkelig i lovteksten at § 8abare gjelder beskyttelse av kjøperens innsigel-ser ’på grunnlag av kjøpet eller kredittforhol-det’. Direktivets artikkel 9 fastsetter at forbru-keren overfor tredjemann skal kunne ha gjøregjeldende enhver ’innsigelse ... herunder mot-regning’, som han kunne gjort gjeldende over-for den opprinnelige kredittyteren. Motreg-ningsinnsigelser påbys imidlertid bare beskyt-tet ’når dette er tillatt i vedkommendemedlemsstat’. Etter lovforslaget her må da ogsåde alminnelige motregningsvilkår være inn-fridd for at kjøperen skal kunne nytte en innsi-gelse eller et motkrav han har til å motregnemed overfor den nye kreditor. Det er viderenaturlig å forstå direktivet slik at det ikke påbyrlovgivning som beskytter motregningsadgan-gen ved krav som ikke knytter seg til kjøpeteller kredittforholdet. Justisdepartementetforeslår derfor nå at § 8a bare skal ha betyd-ning for krav knyttet til kjøpet eller kredittfor-holdet. Spørsmålet om kjøperen kan motregnemed andre krav overfor den som har fått segoverført fordringen, berøres etter dette ikke av§ 8a, men må løses etter de samme rettsreglersom i dag regulerer adgangen til slik motreg-ning. I den grad disse reglene gir kjøperen mot-regningsadgang overfor tredjemann, begren-ses ikke denne adgangen av § 8a.»

Utvalget forstår kredittkjøpsloven § 8a slik atforbrukeren har rett til å gjøre gjeldende innsigel-ser og krav fra kjøpet eller kredittforholdet, her-under rett til å motregne med krav som knytter segtil kjøpet eller kredittforholdet, overfor erververenav kravet såfremt og i den utstrekning han kunnegjort gjeldende innsigelsen og motkravet overforavhenderen. Bestemmelsen verner forbrukerenmot såkalte «cut off-klausuler» som tar sikte på åverne erverver mot at kravet mot forbrukeren blir

møtt med innsigelser og motkrav, herunder rett tilmotregning, som forbrukeren kunne ha gjort gjel-dende overfor avhenderen om overdragelsen ikkehadde funnet sted, jf. Rune Sæbø, Motregning 2003s. 321.

Både kredittkjøpsloven § 8a og finansavtalelo-ven § 55 første ledd tar forbehold for tilfeller hvorannet er fastsatt ved lov. Det siktes her til lovreglerom ekstinksjon av debitorinnsigelser og motkrav,herunder motregningsrett. Det er hjemmel forekstinksjon bl.a. i tilfeller hvor det blir utstedtomsetningsgjeldsbrev. Spørsmålet er om slikt for-behold er forenlig med artikkel 17 nr. 1.

Ordlyden i artikkel 17 nr. 1 synes ikke å åpnefor forbehold knyttet til lovhjemler for ekstinksjon.Forbrukerens rett til å gjøre gjeldende innsigelserog motkrav er etter ordlyden ubetinget. Fortalener taus om spørsmålet.

Ordlyden i artikkel 17 nr. 1 tilsvarer ordlyden iartikkel 9 i direktiv 87/102/EØF. I forbindelse medvedtakelsen av kredittkjøpsloven § 8a la departe-mentet til grunn at kredittkjøpsloven § 8a sammen-holdt med kredittkjøpsloven § 9 (straffesanksjo-nert forbud mot bruk av negotiable dokumenter),tilfredsstiller direktiv 87/102/EØF artikkel 9. Idenne sammenheng uttalte departementet(Ot.prp. nr. 72 (1991-1992) s. 93):

«§ 8a fastsetter forbrukerens rett til å gjøre inn-sigelser og krav gjeldende overfor erververen/panthaveren ved overdragelse og pantsettingav fordringen kredittyteren har på forbruke-ren, sml også gjeldsbrevloven § 25. Regelenbeskytter mot særlige klausuler hvor forbruke-ren fraskriver seg sin rett til å gjøre gjeldendeinnsigelser og motkrav han har på grunnlag avkjøpet eller kredittforholdet. På grunn av rege-lens ufravikelighet må slike vedtatte klausulerregnes som ugyldige partene mellom, og etterordlyden i § 8a kan tredjemann ikke påberopeseg en slik klausul. Hvor gjeldsforholdet, tiltross for forbudet i § 9, formaliseres ved brukav visse dokumenter, f.eks et omsetnings-gjeldsbrev, og utstederen av dokumentet (kjø-peren), etter særlige lovbestemmelser for ved-kommende dokumenttype ikke kan gjøre gjel-dende visse innsigelser og motkrav overforerververen/panthaveren, vil imidlertid dissesærlige reglene bli lagt til grunn. Dette fremgårav forbeholdet « hvis ikke noe annet er fastsatti lov » i utkastet til ny § 8a. Bakgrunnen fordette er at Justisdepartementet ikke ønsker åuthule de lovbestemte reglene som gjelder fornegotiable dokumenter. Begrunnelsen fornegotiabilitetsreglene er at en erverver avbestemte dokumenttyper skal kunne stole på athan vinner den rett dokumentet gir uttrykk for.


På denne måten sikrer man at visse typer doku-menter blir lett omsettelige. Justisdepartemen-tets ønske om ikke å gripe inn i disse reglenesamsvarer også med det standpunkt Kreditt-kjøpsutvalget, Justisdepartementet og Stortin-get tok under behandlingen og vedtakelsen avgjeldende kredittkjøpslov. Ved bruk av slikenegotiable dokumenter i forbrukerkreditt-kjøpsforhold vil imidlertid den opprinneligekredittyteren kunne straffes etter kredittkjøps-loven § 31, jf § 9.

I forarbeidene til den danske lov om kredi-taftaler (Lovforslag nr. L 78, Folketinget 1989-90 side 29) uttales det om EF-direktivets artik-kel 9 at forbrukeren ’kan ... uanset artikel 9miste sine indsigelser overfor tredjemand,såfremt forbrugeren har udstedt negotiabledokumenter’. Når dette legges til grunn, til-fredsstiller altså § 8a, når den sees i sammen-heng med § 9, direktivets krav til den nasjonalelovgivning på dette punktet.»

I forarbeidene til kredittkjøpsloven § 8a benyt-tes kredittkjøpsloven § 9, jf. § 31, som argument forå betrakte lovmessig forbehold knyttet til ekstink-sjon for å være i samsvar med artikkel 9 i direktiv87/102/EØF. I dette ligger at dersom negotiabledokumenter først blir anvendt (i strid med forbu-det i § 9), vil forbrukeren være henvist til regulæranvendelse av negotiabilitetsreglene. I departe-mentets begrunnelse blir det ikke vist til direktiv87/102/EØF artikkel 10, som nettopp omhandlerspørsmål om forbrukervern der det faktisk blirbenyttet negotiable dokumenter. Artikkel 10bestemmer at medlemsstater som tillater forbru-keren å betale med veksler mv., skal påse at «for-brukeren gis nødvendig vern når slike dokumen-ter brukes».

Det er vanskelig å forene regulær anvendelseav negotiabilitetsregler med et krav om «nødven-dig vern». Forbrukervernet ligger vel her i atekstinksjon er betinget av aktsom god tro hoserververen. Selv om dette gir utstederen et visstvern, særlig i typetilfeller hvor en cesjonar generelteller ofte bør forstå at det negotiable dokumentethar blitt utstedt av en forbruker,, er det diskutabelthvor vidtrekkende dette vernet er. Utvalget leggertil grunn at negotiabilitetsreglene kan medføre atforbrukerens rettsstilling blir forringet i forhold tildet forbrukervernet som kommer til uttrykk iartikkel 17 nr. 1.

På den annen side vil en annen løsning enndagens med forbehold for ekstinksjon, innebære etrelativt stort inngrep i et rettsinstitutt som genereltanses som viktig for å ivareta omsetningslivetstarv. Dette er lite ønskelig, ikke minst fordi et sliktinngrep kan påvirke hele rettsinstituttet i negativ

retning gjennom at aktørene i mindre grad kanstole på at et negotiabelt dokument faktisk harnegotiabilitetsvirkninger. Slike negotiabilitetsre-gler finnes også i andre europeiske land. På dennebakgrunn måtte man kunne forvente tydelighet idirektivet dersom meningen var at artikkel 17 nr. 1skulle medføre slike inngrep i negotiabiliteten.Tausheten i direktivet kan derfor tas til inntekt forat løsningen i dagens lovgivning vil være i samsvarogså med artikkel 17 nr. 1.

5.11.3.2 Finansavtaleloven § 45 første ledd

I finansavtaleloven § 45 første ledd heter det at lån-giverens fordring bare kan overdras til en finansin-stitusjon eller lignende institusjon som nevnt i § 1annet ledd bokstav a), d), e), f) eller g) (bokstav g)er opphevet.), med mindre det foreligger særskiltsamtykke fra låntakeren til overdragelse til andre.Bokstav f) henviser til forskrift, og i forskrift er detfastslått bl.a. at enhver ervervsmessig yter av lån tilforbrukere, er en lignende institusjon i lovens for-stand.

Erverv av uforfalte pengekrav vil normalt væreå anse som finansieringsvirksomhet som kreverkonsesjon etter finansieringsvirksomhetsloven.Erververen må da tilfredsstille de krav denneloven setter, se bl.a. finansieringsvirksomhetslo-ven § 1-4 om hvilke juridiske personer som kandrive finansieringsvirksomhet. Erverv av forfaltepengekrav som ledd i næringsvirksomhet, regule-res av inkassoloven. Utvalget antar at enkeltstå-ende erverv av pengekrav, f.eks. en grossists hjelpi form av kjøp av fordringer fra en detaljist i økono-miske problemer, kan gjennomføres uten hinderav bestemmelsene i finansieringsvirksomhetslo-ven og inkassoloven, men går ikke nærmere inn pågrensedragningen mot konsesjonsbelagt virksom-het etter disse lovene.

Forbrukerkredittdirektivet artikkel 17 regule-rer hva som skal gjelde dersom en fordring bliroverdratt. Bestemmelsen, og direktivet for øvrig,er taust vedrørende spørsmålet om kredittgiversrett til å overdra fordringen. På denne bakgrunnlegger utvalget til grunn at regulering av selveadgangen til å overdra fordringer, herunder reglerom hvem fordringen skal kunne overdras til, fallerutenfor rekkevidden av forbrukerkredittdirekti-vets fullharmonisering.

For utvalget oppstår dermed spørsmålet omdet er ønskelig å videreføre bestemmelsen i finans-avtaleloven § 45 første ledd. I denne vurderingenmå det tas hensyn til at utvalget foreslår utvidet vir-keområde for finansavtaleloven kapittel 3 ved atkredittsituasjoner som etter gjeldende rett faller


inn under kredittkjøpsloven, etter utvalgets forslagvil bli regulert av bestemmelsene i finansavtalelo-ven kapittel 3.

Om bakgrunnen for regelen i finansavtaleloven§ 45 første ledd, kan det vises til NOU 1994: 19 s.61-62:

«En kunde som tar opp lån i en finansinstitu-sjon eller en lignende institusjon, vil vanligvisgjøre dette ut fra et bevisst valg mellom tilbudfra flere institusjoner. Mange låntakere vil anta-kelig se for seg at man kan forholde seg til densamme institusjonen så lenge låneforholdetbestår. Det synes likevel klart at dette ikke kanoppfylles i alle tilfeller. Bl a vil de raske struk-turendringene i dagens finansmarked føre til atinstitusjonene i enkelte tilfeller vil ha behov forå overføre et låneforhold til en annen institu-sjon. I forhold til slike situasjoner er kundeneetter departementets syn tilstrekkelig hjulpetmed de vernereglene som er foreslått i utkas-tet.

Departementet ser det likevel slik at enkunde som tar opp lån i en finansinstitusjoneller en lignende institusjon, har grunn til å for-vente at han eller hun fortsatt vil kunne for-holde til en institusjon av denne art gjennomhele låneforholdet. Ut fra de krav som stilles tilfinansinstitusjoner o l har kunden etter depar-tementets syn grunn til å forvente at avtalepar-ten skal være en institusjon av en viss størrelse,noe som igjen gir grunn til visse forventningermht avtalepartens opptreden overfor sine kun-der.

Departementet er etter dette kommet til atfinansavtalelovens utgangspunkt bør være atlånefordringer som omfattes av loven, bare skalkunne overdras til en finansinstitusjon eller enlignende institusjon, se utkastet § 45 førsteledd. Dette bør gjelde både for ikke forfalte ogforfalte fordringer. Banklovkommisjonensutgangspunkt i NOU 1998:14 om at oppkjøp avforfalte fordringer isolert sett ikke er å ansesom finansieringsvirksomhet, kan etter depar-tementets syn ikke være avgjørende i dennesammenheng.»

Utvalget slutter seg til Banklovkommisjonensbetraktninger. Utvalget ser det slik at kredittkun-den i utgangspunktet har en begrunnet forvent-ning om å kunne holde seg til en kreditor avsamme art gjennom hele kredittens løpetid. I detteligger særlig at kredittkunden kan ha en begrun-net forventning om at ny kreditors «seriøsitet»ikke er mindre enn opprinnelig kreditors.

Uendret videreføring av bestemmelsen i finans-avtaleloven § 45 første ledd vil imidlertid resulterei en realitetsendring ettersom virkeområdet for

lovens kapittel 3 blir foreslått utvidet ved innlem-melse av kredittsituasjoner som faller innenfor kre-dittkjøpslovens område. Utvalget utelukker ikke aten slik realitetsendring vil kunne få uheldige oguønskede konsekvenser for enkelte kredittgiveresbehov for finansiering. Fordi utvalget ikke har fåttutredet konsekvenser av slik realitetsendring, erutvalget blitt stående ved å anbefale bestemmelseni finansavtaleloven § 45 første ledd videreført i noeomarbeidet stand, slik at dens virkeområde ettergjeldende rett i det vesentlige blir videreført.

5.11.3.3 Kredittkjøpsloven § 9 og finansavtaleloven § 55 annet ledd

Kredittkjøpsloven § 9 og finansavtaleloven § 55annet ledd oppstiller forbud mot bruk av vissedokumenter. Overtredelse er straffesanksjonert,jf. finansavtaleloven § 91 og kredittkjøpsloven § 31.

Dersom man antar at nasjonale myndigheter iregelen om forbrukerens rett til å gjøre gjeldendeinnsigelser og krav overfor erverver, kan ta forbe-hold om lovbestemt ekstinksjon, og man i nasjonallov faktisk vedtar slikt forbehold, vil det være nød-vendig å videreføre § 9 og § 55 annet ledd, se punkt5.11.2.

Bortsett fra slike tilfeller vil det klart nok væreforenlig med direktivets fullharmonisering å vedtaregler som i § 9 og § 55 annet ledd. Forbud motbruk av visse dokumenter er et virkemiddel for åoppnå en effektiv rett for forbrukeren til å gjøregjeldende innsigelser og krav overfor ny kreditor.

5.12 Overtrekk

5.12.1 InnledningI forbrukerkredittdirektivet artikkel 18 er det sær-lige regler for kredittavtaler i form av «overtræk»,dvs. «et stiltiende accepteret overtræk, hvorved enkreditgiver tillader, at en forbruger disponererover midler, som overstiger den løbende saldo påforbrugerens løbende konto eller den aftalte kasse-kredit», jf. artikkel 3 bokstav e). Det må skilles mel-lom kredittavtaler i form av overtrekk og avtalerom rammekreditt, se punkt 5.12.3.

Det er kun artikkel 1 til 3, artikkel 18 og 20,samt artikkel 22 til 32 som kommer til anvendelsepå kredittavtaler i form av «overtræk», jf. artikkel 2nr. 4.

Artikkel 18 nr. 1 omhandler krav til avtalensinnhold i tilfeller av «overtræk», og kredittgiverensopplysningsplikt under avtaleforholdet. Også artik-kel 18 nr. 2 omhandler kredittgiverens opplys-


ningsplikt under avtaleforholdet, men da i tilfellerhvor det har funnet sted vesentlig overtrekk.

Bestemmelsen kan sammenholdes med finans-avtaleloven §§ 16 og 30. Det må også ses hen tilfinansavtaleloven § 9 første ledd annet punktum.

5.12.2 Forbrukerkredittdirektivet artikkel 18Artikkel 18 nr. 1 første punktum lyder slik:

«Hvis det drejer sig om en aftale om at opretteen løbende konto, hvor det eventuelt vil kunnetillades forbrugeren at overtrække kontoen,skal aftalen derudover indeholde de oplysnin-ger, der er omhandlet i artikel 6, stk. 1, litra e).»

Innledningsordene peker hen på det vi i norskrett omtaler som en innskuddskonto, se finansavta-leloven kapittel 2. Dersom det «eventuelt vil kunnetillades forbrugeren at overtrække kontoen», skalavtalen inneholde opplysning om dette, jf. «derud-over». Utvalget forstår dette som et krav om at avta-len skal inneholde opplysning om overtrekk somet faktisk fenomen, dvs. om at overtrekk kan fore-komme, og at det vil kunne aksepteres. Dessutenskal avtalen inneholde opplysning om nominellrente, vilkårene for anvendelse av den nominellerenten, eventuell indeks eller referansesats somskal anvendes på opprinnelig nominell rente,omkostninger som gjelder på avtaletidspunktet ogvilkårene for endring av omkostningene, jf. artik-kel 6 nr. 1 bokstav e).

Mens artikkel 3 bokstav e) definerer «over-træk» som «stilltiende accepteret overtræk», stillerartikkel 18 nr. 1 første punktum krav om at det iavtalen skal inntas opplysning om at overtrekk vilkunne forekomme og bli akseptert. I utgangspunk-tet er det her motstrid. Det foreligger imidlertidikke motstrid dersom man ser det slik at man meddirektivet søker å fjerne ordninger hvoretter ban-kenes vanlige praksis er stilltiende aksept av over-trekk på innskuddskonto, mot vederlag i form avf.eks. renter. En slik tolkning har en viss støtte i for-brukervernhensyn.

Med en slik tolkning taler mye for å anse densåkalte «kulansegrensen» som en ordning somklassifiserer som «overtræk». Kulansegrensenbeskriver en ordning hvor kredittgivere stilltiendeaksepterer overtrekk i en viss utstrekning: Vedbruk av debetkort er det i praksis slik at finansin-stitusjoner aksepterer overtrekk i størrelsesorden500 til 1000 kroner, med den begrunnelse at detgjerne er en unødvendig ulempe for kunden å blistoppet i kassen ved slike relativt sett små over-trekk. Terminologien «kulansegrense» er beskri-vende ettersom anledningen til overtrekk ikke

fremkommer av den skriftlige avtalen mellom par-tene. Også situasjonen som kan oppstå ved bruk avbetalingskort ved fylling av drivstoff på automatiskpumpe, kan antagelig klassifiseres som «over-træk»: Forut for fylling vil det skje en dekningskon-troll, men ikke en kontroll av hvor mye som erinnestående. Såfremt saldo er positiv, kan kundenfylle drivstoff for mer enn hva som er inneståendepå kundens konto.

I artikkel 18 nr. 1 annet punktum heter det atkredittgiveren «skal under alle omstændighedergive disse oplysninger regelmæssigt på papir ellerpå andet varigt medium».

Formuleringen «under alle omstændigheder»er egnet til å skape tvil om hvorvidt forpliktelsenetter artikkel 18 nr. 1 første punktum er ubetinget.Alternative formuleringer som ikke hadde skaptslik tvil, er formuleringene «dessuten» og «også».

Formuleringen kan imidlertid forstås på enmåte som innebærer at forpliktelsen i artikkel 18nr. 1 første punktum er ubetinget: Synspunktet erda at nr. 1 første punktum omhandler tilfeller hvorbanken i forkant «tillader» overtrekk, mens nr. 1annet punktum også omhandler tilfeller hvor over-trekk skjer uten forhåndstillatelse, f.eks. fordielektroniske betalingssystemer ikke fanger oppat det skjer et overtrekk. I slike tilfeller kan ban-ken i etterkant stilltiende akseptere overtrekket,mot vederlag i form av f.eks. renter og omkostnin-ger.

Artikkel 18 nr. 2 omhandler bankens særskilteopplysningsplikt i tilfeller hvor det har funnet stedvesentlig overtrekk i en periode på over 1 måned.Under forutsetning av at tolkningen i foregåendeavsnitt er korrekt, må det legges til grunn at artik-kel 18 nr. 2 gjelder begge de der nevnte typetilfel-lene. Det vil si at den særskilte opplysningspliktengjelder i tilfeller hvor det foreligger forhåndstilla-telse til overtrekk og i tilfeller hvor banken i etter-kant stilltiende aksepterer et overtrekk. Denne for-tolkningen har støtte i artikkel 18 nr. 2 bokstav d),hvor det heter at banken i tilfeller av vesentlig over-trekk som nevnt, skal opplyse forbrukeren om«eventuel bod»; en bot fremstår som upraktisk i til-feller hvor det foreligger forhåndstillatelse.

Dersom det finner sted vesentlig overtrekk i enperiode på over 1 måned, skal banken «straks påpapir eller på et andet varigt medium» underretteforbrukeren om «overtrækket ... det involveredebeløb ... debitorrenten ... en eventuel bod og even-tuelle omkostninger eller morarenter».

At plikten bare gjelder der overtrekket skjer ien periode på «over» 1 måned, har antagelig sam-menheng med at det er tale om overtrekk på inn-skuddskonto. Banken kan da dekke inn overtrekk


i innskudd, herunder f.eks. når arbeidslønn kom-mer inn på kontoen.

I artikkel 18 nr. 3 er det presisert at artikkel 18ikke berører nasjonal lovgivning om at kredittgive-ren skal tilby en annen type kredittprodukt nårovertrekket er av vesentlig varighet.


Det er naturlig å vurdere gjennomføring av artik-kel 18 i reglene om innskuddskonto i finansavtale-loven kapittel 2, idet hovedelementet i tilfeller avsåkalt «overtræk» er en «aftale om løbendekonto», jf. artikkel 18 nr. 1 første punktum. Se ogsåartikkel 3 bokstav e).

I finansavtaleloven § 9 første ledd første punk-tum heter det at kapittel 2 gjelder for avtaler ominnskudd og for bruk av innskuddskonto, mensdet i annet punktum heter at «også» reglene ikapittel 3 om låneavtaler gjelder dersom det er«knyttet en kredittordning til en innskudds-konto». Det vil si at hele kapittel 3 gjelder i tilleggtil hele kapittel 2, uavhengig av kredittordningensart og størrelse.

Etter gjennomføring av hovedelementene i for-brukerkredittdirektivet i finansavtaleloven kapittel3, vil en slik løsning som angitt i finansavtaleloven§ 9 første ledd annet punktum være i strid meddirektivet. Når det gjelder «overtræk» er det nem-lig bare enkelte direktivbestemmelser som kom-mer til anvendelse, jf. artikkel 2 nr. 4. «Overtræk»blir regulert særskilt i henhold til et for kredittgive-ren særlig lempelig regime, mens uttrykkeligavtale om «kassekreditt», jf. artikkel 3 bokstav d),blir regulert på en mindre lempelig måte.

Utvalget ser det som mest hensiktsmessig ågjennomføre artikkel 18 i finansavtaleloven kapit-tel 2, mens direktivets bestemmelser om «kasse-kreditt» blir gjennomført i finansavtaleloven kapit-tel 3. Finansavtaleloven § 9 første ledd annet punk-tum må følgelig endres.

Spørsmålet er hvordan man skal trekke gren-sen mellom «overtræk» og «kassekreditt», oghvilke formuleringer man skal benytte i lovteksten.

Definisjonene i artikkel 3 bokstav d) og e) til-sier at grensen går mellom «udtrykkelig» avtaleom anledning til å benytte midler som overstigerløpende saldo, og «stiltiende» aksept av overtrekkpå kontoen. Regelen i artikkel 18 nr. 1 første punk-tum tyder imidlertid på at dette ikke utgjør en gren-semarkør; det er unaturlig å snakke om stilltiendeaksept av overtrekk i tilfeller hvor det i avtalen

fremgår at forbrukeren kan tillates å overtrekkekontoen.

En annen innfallsvinkel til spørsmålet om gren-sedragning, er å se hen til avtalens art og den aktu-elle kredittens omfang. At «overtræk» er undergittet relativt sett meget lempelig regime, kan støttevalg av en slik innfallsvinkel. Det samme gjør inn-ledningsordene i artikkel 18 nr. 1: «Hvis det drejersig om en aftale om at oprette en løbende konto,hvor det eventuelt vil kunne tillades forbrugeren atovertrække kontoen ...» Denne ordlyden kan tas tilinntekt for at man har å gjøre med «overtræk» deravtaleforholdets hovedelement er innskudds-konto, og der spørsmålet om overtrekk oppstårtypisk fordi den løpende saldoen stadig vil kunnevariere og man derfor – og gjerne på grunn avulike betalingsinstrumenter – kan oppleve mindreovertrekk på den løpende saldoen, uten at det avden grunn er naturlig å betegne det hele som en(kasse)kredittavtale.

Under forutsetning av at finansavtaleloven § 9første ledd annet punktum blir endret i tråd meddet foregående, kan artikkel 18 nr. 1 og 2 bli gjen-nomført i §§ 16 og 30.

Finansavtaleloven § 16 inneholder regler omhva kontoavtalen skal inneholde. I artikkel 18 nr. 1første punktum er det, som nevnt, bestemt at«aftale om at oprette en løbende konto» skal inne-holde opplysning om at «det eventuelt vil kunne til-lades forbrugeren at overtrække kontoen». Videreskal avtalen inneholde opplysninger om nominellrente mm., se ovenfor. Det kan være naturlig åforeta gjennomføring gjennom tilføyelser i finans-avtaleloven § 16 annet ledd.

Artikkel 18 nr. 1 annet punktum vedrører ban-kens plikt til regelmessig å gi forbrukeren opplys-ninger om nominell rente mm. Finansavtaleloven §30 annet og tredje ledd omhandler plikt til regel-messig å sende kontoutskrifter til kontohaveren. Iannet ledd heter det at kontoutskrift skal sendesetter årets utgang, dog slik at det for lønnskonto,driftskonto og lignende brukskonto som hovedre-gel skal sendes kontoutskrift minst hver måned. Itredje ledd er det bestemt hva hver kontoutskriftskal inneholde. Artikkel 18 nr. 1 annet punktumkan gjennomføres gjennom tilføyelser i § 30 tredjeledd.

Artikkel 18 nr. 2 omhandler et tilfelle – vesent-lig overtrekk – som ikke er regulert i finansavtale-loven. Siden også artikkel 18 nr. 2 dreier seg omkontoinformasjon, er det naturlig å gjennomførebestemmelsen i finansavtaleloven § 30 gjennom til-føyelse av et nytt ledd.


5.13 Tilsyn og sanksjoner

5.13.1 InnledningNår det gjelder spørsmålet om sanksjoner motovertredelse av de av utvalgets lovforslag som tarsikte på å gjennomføre forbrukerkredittdirektivetsbestemmelser, må det ses hen til direktivet artik-kel 23, som lyder slik:

«Medlemsstaterne fastsætter regler for sankti-oner for overtrædelse af de nationale bestem-melser, der er vedtaget i medfør af dette direk-tiv, og træffer alle nødvendige foranstaltningertil at sikre, at de iværksettes. Sanktionerne skalvære effektive, stå i et rimeligt forhold til over-trædelsen og have afskrækkende virkning.»

Etter første punktum skal medlemsstatene fast-sette sanksjonsregler og sikre at sanksjonsregule-ringen blir iverksatt. Annet punktum er uttrykk fordet EU-rettslige prinsippet om effektiv sanksjone-ring. Dette prinsippet inngår som et element i etmer generelt effektivitetsprinsipp som også omfat-ter bl.a. prinsippet om EU-rettens direkte effekt.Både prinsippet om effektiv sanksjonering og prin-sippet om direkte effekt kan forankres i medlems-statenes forpliktelse til lojal gjennomføring av fel-lesskapsretten, en forpliktelse som fremkommerav EØS-avtalen artikkel 3.

Artikkel 23 stiller ikke krav om nærmereangitte sanksjoner. I prinsippet kan medlemssta-tene velge mellom ulike sanksjoner, jf. fortalenspunkt 47. Det er likevel klart at prinsippet omeffektiv sanksjonering – dvs. kravene som kan utle-des av artikkel 23 – bidrar til å begrense medlems-statenes valgfrihet på dette punktet.

Spørsmål om sanksjoner har en klar forbin-delse til tilsyn med overholdelse av aktuelle forbudog påbud. Det er derfor av interesse å se hen tilartikkel 20 om tilsyn:

«Medlemsstaterne sikrer, at kreditgiveres virk-somhed overvåges af et organ eller en myn-dighed, som er uafhængig af finansieringsinsti-tutter eller er underlagt regulering. Dette berø-rer ikke direktiv 2006/48/EF.»

Forbrukerkredittdirektivet stiller følgelig kravikke bare til sanksjoner mot overtredelse av nasjo-nale regler gitt til gjennomføring av direktivet, menogså til tilsyn med kredittgiveres virksomhet, her-under at virksomheten skjer i overensstemmelsemed lover og forskrifter som gjennomfører forbru-kerkredittdirektivet.

I det følgende skal utvalget vurdere hvilke kravtil sanksjonssystemet som kan utledes av artikkel23, og hvordan disse mest hensiktsmessig kan bli

gjennomført i norsk rett. I punkt 5.13.2 vil utvalgetredegjøre nærmere for innholdet av artikkel 23.Dernest, i punkt 5.13.3, redegjøres det for norskrett. Avslutningsvis, i punkt 5.13.4, fremkommerutvalgets vurderinger knyttet til sanksjonsbestem-melser, samt enkelte synspunkter vedrørende til-syn.

5.13.2 EØS-rett 5.13.2.1 Forbrukerkredittdirektivet artikkel 23 første

punktum

Etter artikkel 23 første punktum skal medlemssta-tene fastsette «regler for sanktioner for overtræ-delse af de nationale bestemmelser, der er vedtageti medfør af dette direktiv», og statene skal sikre atreglene blir iverksatt.

Ordlyden tyder på at det er et generelt krav omsanksjoner for overtredelse av bestemmelser somgjennomfører forbud og påbud som fremkommerav direktivet. Etter en slik tolkning skal det væreknyttet en rettslig reaksjon til enhver overtredelseav direktivbaserte forpliktelser. Legger man tilgrunn en slik tolkning, vil eksistensen av sanksjo-ner nærmest bli et mål i seg selv.

En slik bokstavelig tolkning er vanskelig å for-ene med prinsippet om effektiv sanksjonering, jf.artikkel 23 annet punktum, og den skjønnsmyndig-het dette prinsippet må antas å tilkjenne nasjonalemyndigheter. Her kan først nevnes kravet om atsanksjonene skal ha «avskrækkende virkning».Preventiv virkning er som regel betinget av at en(potensiell) regelovertreder oppfatter den rettsligereaksjonen som en negativ konsekvens som hanønsker å unngå. Dette stiller krav til reaksjonensinnhold. Samtidig er det et krav at sanksjonenemedlemsstatene velger skal «stå i et rimeligt for-hold til overtrædelsen», jf. artikkel 23 annet punk-tum. Etter omstendighetene kan det nok være slikat en sanksjon som forutsetningsvis har preventivvirkning, ikke vil «stå i et rimeligt forhold til» unn-skyldelig regelovertredelse som ikke har noenreell, negativ effekt for forbrukeren. Dette talermot en bokstavelig tolkning av artikkel 23 førstepunktum.

I det hele tatt taler prinsippet om effektiv sank-sjonering med styrke mot å forstå artikkel 23 førstepunktum som uttrykk for en regel om at eksisten-sen av sanksjonsregler er et mål i seg selv. Sank-sjonsreglene skal bidra til effektiv gjennomføringav fellesskapsretten. Spørsmålet er derfor hvilkesanksjoner som er nødvendige for å sikre effektivgjennomføring av denne retten. Svaret beror på enanvendelse av prinsippet om effektiv sanksjone-


ring. Dette kan også betraktes slik at prinsippet omeffektiv sanksjonering i artikkel 23 annet punktumer bestemmende for hva som skal anses som«sanktioner» i henhold til artikkel 23 første punk-tum.

På bakgrunn av dette konkluderer utvalgetmed at det springende punkt i tilknytning til gjen-nomføringen av artikkel 23, er hvilke krav til sank-sjonssystemet som følger av prinsippet om effektivsanksjonering.

5.13.2.2 Forbrukerkredittdirektivet artikkel 23 annet punktum – prinsippet om effektiv sanksjonering

Fellesskapsretten bygget opprinnelig på en forut-setning om at medlemsstatene har autonomi påsanksjons- og prosessområdet. Utviklingen av prin-sippet om effektiv sanksjonering medfører etbrudd med denne tradisjonen, og denne utviklin-gen har i første rekke skjedd gjennom EF-domsto-lens praksis i løpet av de siste 30-40 årene. Avavgjørelser fra EF-domstolen hvor prinsippet kom-mer til uttrykk, kan nevnes Sak 68/88 (Kommisjo-nen mot Hellas) og Sak 7/90 (Vandevenne-saken),hvor det i avsnitt 11 blir uttalt følgende:

«Som det fremgaar af Domstolens faste praksis(se senest dom af 10.7.1990, sag C-326/88, Han-sen, Sml. I, s. 2911, praemis 17), har medlems-staterne, naar der ikke findes en saerligbestemmelse i en faellesskabsforordning, derfastsaetter en sanktion for overtraedelse, mender med hensyn hertil henvises til nationalebestemmelser, et skoen med hensyn til valgetaf sanktioner. De skal dog i medfoer af EOEF-Traktatens artikel 5, som paalaegger medlems-staterne at traeffe alle foranstaltninger, som eregnede til at sikre faellesskabsrettens gen-nemslagskraft, drage omsorg for, at overtrae-delser af en faellesskabsforordning sanktione-res efter samme materielle og processuelleregler, som gaelder for overtraedelser af natio-nal ret af samme art og grovhed, og sanktionenskal under alle omstaendigheder vaere effektiv,staa i et rimeligt forhold til overtraedelsen oghave en afskraekkende virkning.» (Kursiverther.)

Etter hvert har det blitt vanlig å formulere prin-sippet i direktiver og forordninger, uten at kraveneblir utdypet eller forklart i fortalen. Artikkel 23 eret eksempel på dette. På grunn av mangelen påavklarende fortaleuttalelser har det interesse åundersøke om EF-domstolens praksis kan gi vei-ledning ved fastleggelsen av det nærmere innhol-det av prinsippet om effektiv sanksjonering.

Spørsmål om anvendelse av prinsippet har værtreist særlig i relasjon til statenes plikt til å betale til-bake ulovlig innkrevd skatt og avgift (f.eks. SanGiorgio-saken (Sak 199/82)), i relasjon til straffe-bestemmelser (f.eks. Hansen-saken (Sak 326/88))og i relasjon til sanksjoner ved overtredelse avdirektivbaserte regler som forbyr diskriminering iarbeidslivet (f.eks. von Colson-saken (Sak 14/83),Dekker-saken (Sak 177/88) og Drahmpaehl-saken(Sak 180/95)).

Generelt gir EF-domstolens avgjørelserbegrenset veiledning med hensyn til det nærmereinnholdet av prinsippet om effektiv sanksjonering.Dette skyldes i stor grad at domstolen i den gene-relle rettsanvendelsen ofte ikke går lenger enn til åfastslå prinsippet om effektiv sanksjonering.

Av de nevnte dommene er det dommene omsanksjoner mot ulovlig diskriminering i arbeids-livet som går lengst i å utdype prinsippets innhold.I Dekker-saken ble det lagt til grunn at effektivgjennomføring av diskrimineringsforbudet forut-setter objektivt erstatningsansvar. Et krav omskyld ville etter EF-domstolens mening svekke dis-krimineringsforbudets gjennomslagskraft. I vonColson-saken la EF-domstolen til grunn at erstat-ningssummen i ethvert tilfelle skal overstige enrent symbolsk sum. Denne avgjørelsen kan ses isammenheng med avgjørelsen i Drahmpaehl-saken, hvor det ble lagt til grunn at det for erstat-ningsrettslig vern ikke kan være en betingelse atkrenkede beviser at han ville fått stillingen dersomhan ikke hadde blitt forbigått på grunn av ulovligdiskriminering. Under henvisning til denne avgjø-relsen har det blitt antatt at økonomisk tap som vil-kår for erstatningsrettslig vern, er i strid med prin-sippet om effektiv sanksjonering. Prinsippet omeffektiv sanksjonering tilsier med andre ord at detogså skal kunne kreves erstatning for ikke-økono-misk skade som følge av den ulovlige diskrimine-ringen.

Disse avgjørelsene er konkrete i den forstandat analysene – naturlig nok – er tett knyttet til denaktuelle direktivbaserte rettigheten/forpliktelsen– spørsmålet er hva som er effektive, proporsjonaleog avskrekkende sanksjoner mot ulovlig diskrimi-nering i arbeidslivet. De gir derfor begrenset vei-ledning for spørsmålet om effektiv sansksjoner avgjennomføringsbestemmelser som de vi her ståroverfor. I et generelt perspektiv er det særlig dom-stolens argumentasjonsmønster som er av inter-esse. En viktig side av dette er at EF-domstolen tari betraktning karakteristiske trekk ved ulovlig dis-kriminering, herunder at erstatningsplikt er egnettil å virke preventivt, at det ofte vil være vanskeligå påvise økonomisk tap som følge av diskrimine-


ring og at diskriminering kan medføre skade avikke-økonomisk artikkel Fordi erstatningsplikt ervelegnet i et preventivt perspektiv, blir det lagt tilgrunn et objektivt erstatningsansvar og at erstat-ningskrav i ethvert tilfelle må overstige en rentsymbolsk sum i form av f.eks. erstatning for porto-og telefonutgifter. Under henvisning til slik preven-sjon og betraktninger omkring typiske faktiskekonsekvenser for den diskriminerte, tilsier hensy-net til effektiv gjennomføring av diskriminerings-forbudet at det også skal kunne tilkjennes kompen-sasjon for ikke-økonomisk skade.

EF-domstolens argumentasjonsmønster syneså være innrettet mot vurdering av hvilke sanksjo-ner som er egnet til å beskytte mot regelovertre-delse (prevensjon), og vurdering av hvilke sanksjo-ner som er egnet til å stoppe ulovlig atferd ellerkompensere for krenking. Det siste kan ogsåuttrykkes slik at sanksjonene skal være ekviva-lente i forhold til regelovertredelsens konsekven-ser for krenkede. Disse vurderingene er konkretknyttet til det aktuelle typetilfellet.

At vurderingene er konkrete i den forstand atde knyttes til det aktuelle typetilfellet og detskarakteristika, illustreres også av Simone-saken(Sak 168/00). Saken gjaldt spørsmål om tolkningav Pakkereisedirektivet artikkel 5 nr. 2, hvor detheter at medlemsstatene skal sikre at reisearran-gør eller formidler er erstatningsansvarlig for«skade» som påføres forbrukeren ved manglendeeller mangelfull oppfyllelse av en pakkereise. Kon-kret var det tale om en jente som ble salmonellafor-giftet av maten som ble servert på hotellet, ogspørsmålet var om hun hadde krav på kompensa-sjon for ikke-økonomisk skade i form av tapte ferie-opplevelser. EF-domstolen besvarte dette spørs-målet bekreftende, og viste til at mangelfull pakke-reise ofte vil påføre forbrukeren ikke-økonomiskskade, at forbrukere i slike tilfeller vil tillegge kom-pensasjon for tapte ferieopplevelser særlig betyd-ning og at det ville kunne medføre betydelig kon-kurransevridning dersom spørsmålet om slik kom-pensasjon ble regulert forskjellig i medlemssta-tene (avsnittene 20 til 22). Selv om avgjørelsengjaldt fortolkningen av en direktivbestemmelsevedrørende en konkret sanksjon, har den relevansher fordi det må antas at EF-domstolens tolkninghviler på prinsippet om effektiv sanksjonering.

Som oppsummering kan sies at EF-domstolenved anvendelse av prinsippet om effektiv sanksjo-nering har et relativt sterkt fokus mot typetilfelletskarakteristika; det springende punkt er i grovetrekk hvilke sanksjoner som er adekvate i typetil-fellet. På grunn av dette fokuset gir domstolenspraksis lite konkret veiledning for avgjørelsen av

hva som tilfredsstiller prinsippet utenfor de typetil-feller som domstolen har hatt til behandling. Detteblir også lagt til grunn av Torbjörn Andersson,Rättsskyddsprincipen, Uppsala 1997, s. 176:

«Kriterierna i sig ger således inte tillräcklig led-ning för den nationella domstolens bedömningav EG-rättens krav och kravenes betydelse förtillämpningen av nationella sanktions- och pro-sessregler.»

5.13.3 Norsk rett5.13.3.1 Offentligrettslige sanksjoner

StraffFinansavtaleloven § 91 og kredittkjøpsloven § 31inneholder straffebestemmelser som har relevansfor utvalgets lovforslag. Begge bestemmelsenerammer i prinsippet både forsettlig og uaktsomovertredelse. Kredittkjøpsloven § 31 rammer bl.a.overtredelse av lovens §§ 4, 5, 5a første og tredjeledd, 5b, 6, 7 og 9. Finansavtaleloven § 91 rammerbl.a. overtredelse av lovens §§ 46, 55 annet ledd og86.

I tillegg kommer finansieringsvirksomhetslo-ven § 5-1, som lyder slik:

«Den som forsettlig eller uaktsomt overtrerdenne lov eller bestemmelse eller pålegg gittmed hjemmel i loven eller medvirker til dette,straffes med bøter, eller under særlig skjer-pende omstendigheter med fengsel 2 i inntil 1år, dersom forholdet ikke går inn under noenstrengere straffebestemmelse.»

Finansavtaleloven § 91 første ledd første punk-tum smh. annet ledd gir hjemmel for straff for densom forsettlig eller uaktsomt overtrer § 55 annetledd om forbud mot bruk av visse dokumenter.Forsettlig overtredelse kan straffes med med bøtereller under særdeles skjerpende omstendighetermed fengsel inntil tre måneder. Uaktsom overtre-delse straffes med bøter. Kredittkjøpsloven § 31første ledd første punktum gir hjemmel for likstraff ved overtredelse av kredittkjøpsloven § 9,som inneholder tilsvarende forbud som finansavta-leloven § 55 annet ledd.

Overtredelse av finansavtaleloven § 46 om lån-giverens pre-kontraktuelle opplysningsplikt ogfinansavtaleloven § 86 om finansagentens plikt til åopplyse om representasjonsforholdet, straffes påsamme måte, jf. finansavtaleloven § 91 første leddannet punktum smh. annet ledd. Det samme gjel-der overtredelse av kredittkjøpsloven §§ 4 og 5 omopplysningsplikt ved henholdsvis avtale om kjøpog kontokredittavtale, jf. kredittkjøpsloven § 31 før-ste ledd annet punktum smh. annet ledd.


Så langt har det blitt redegjort for likheter. Deter også en rekke forskjeller mellom finansavtale-loven § 91 og kredittkjøpsloven § 31. I det følgendeskal utvalget redegjøre for slike forskjeller, somfinansieringsvirksomhetsloven § 5-1 etter omsten-dighetene kan bidra til å viske ut, helt eller delvis.

Den som overtrer kredittkjøpsloven § 7 omkontantinnsats, kan straffes med bøter eller feng-sel, eventuelt samme med bøter, jf. kredittkjøpslo-ven § 31 første ledd første punktum. Slik straffe-hjemmel gjenfinnes ikke i finansavtaleloven § 91,ettersom denne loven ikke oppstiller noen bestem-melse om kontantinnsats.

Kredittkjøpsloven § 31 første ledd annet punk-tum smh. annet ledd gir hjemmel for å straffe for-settlig eller uaktsom overtredelse av lovens § 6, jf. §27a. Kredittkjøpsloven § 6 regulerer opplysnings-plikt ved markedsføring. Overtredelse av den tilsva-rende bestemmelsen i låneavtaleforskriften § 5 ommarkedsføring av låneavtaler, kan derimot ikkestraffes etter finansavtaleloven § 91. På dette punk-tet kan det imidlertid vises til finansieringsvirksom-hetsloven § 5-1 smh. samme lovs § 2-12 tredje ledd.Sistnevnte bestemmelse regulerer opplysnings-plikt når det i markedsføring opplyses om «kreditt-vilkår»; i slike tilfeller skal det også opplyses omden effektive renten. Overtredelse av dennebestemmelsen kan straffes etter lovens § 5-1.

På samme måte som nevnt ovenfor straffesovertredelse av kredittkjøpsloven § 30 annet ledd,hvoretter tilsynsmyndighetene – dvs. Forbruker-ombudet, jf. forskrift 27. juni 1986 nr. 1305 punkt IV– kan kreve de opplysninger som trengs for å gjen-nomføre tilsynet med at bestemmelsene i loven bliroverholdt. Finansavtaleloven inneholder ikke til-svarende bestemmelser om tilsyn.

Etter kredittkjøpsloven § 31 første ledd tredjepunktum kan overtredelse av § 5a første ellertredje ledd, jf. § 27a, straffes på samme måte somnevnt ovenfor. Det samme gjelder overtredelse av§ 5b, jf. § 27a. I kredittkjøpsloven § 5a første ledd erdet bestemt at forbrukerkredittkjøpsavtale skalinngås skriftlig og være underskrevet av kjøperen,at kjøperen skal ha et eksemplar av avtalen og atavtalen skal inneholde de viktigste avtalevilkårene.Etter bestemmelsens tredje ledd skal det gis opp-lysninger om mulige kostnader som ikke inngår iberegningsgrunnlaget for den effektive renten. Ikredittkjøpsloven § 5b er det bestemt at kjøperenskal sendes melding med opplysning om enhverendring i renter eller andre kredittkostnader minsten uke før endringen iverksettes. Kredittkjøps-loven § 5a første og tredje ledd kan sammenliknesmed finansavtaleloven §§ 48 første og annet ledd,mens kjkjl. § 5b kan sammenliknes med finansavta-

leloven § 50 tredje ledd. Men finansavtaleloven § 91gir altså ikke hjemmel for å straffe forsettlig over-tredelse av disse bestemmelsene. Her kommerimidlertid finansieringsvirksomhetsloven § 5-1smh. § 2-12a inn i bildet. Etter § 2-12a første leddskal avtale om kreditt mellom finansinstitusjon ogforbruker opprettes skriftlig, og kunden skal fåutlevert et eksemplar av avtalen. Overtredelse avbestemmelsen kan straffes etter § 5-1.

På et mer detaljert nivå kan nevnes et par for-skjeller i lovtekstene i straffebestemmelsene. Fordet første: Både finansavtaleloven § 91 og kreditt-kjøpsloven § 31 gir, som nevnt, hjemmel for bøtereller under særdeles skjerpende omstendigheterfengsel inntil tre måneder. Kredittkjøpsloven § 31første ledd første punktum inneholder også en til-føyelse om fengsel inntil tre måneder, «eventueltsammen med bøter». Det er ingen slik tilføyelse ifinansavtaleloven § 91 første ledd første punktum.

For det andre: Begge bestemmelsene gir hjem-mel for straff for den som unnlater å oppfylle pre-kontraktuell opplysningsplikt. Men mens finansav-taleloven § 91 første ledd annet punktum bare nev-ner den som «forsettlig unnlater å gi opplysningersom nevnt i § 46», nevner kredittkjøpsloven § 31første ledd annet punktum den som «forsettlig unn-later å gi opplysninger som nevnt i §§ 4, 5» og densom «gir misvisende opplysninger som der nevnt».Kredittkjøpsloven § 31 rammer således videre ennfinansavtaleloven § 91 på dette punkt.

Både finansavtaleloven § 91 og kredittkjøps-loven § 31 gir, som allerede antydet, hjemmel for åilegge bøter til den som uaktsomt overtrer aktuellebestemmelser. Dessuten gir bestemmelsene hjem-mel for å ilegge bøter til den som medvirker, her-under uaktsom medvirkning. Det kan riktignokdiskuteres om finansavtaleloven § 91 tredje leddrammer uaktsom medvirkning.

I tillegg til nevnte straffebestemmelser kan detvises til markedsføringsloven § 48 om straff vedovertredelse av enkelte av lovens forbud og påbud.Atferd som medfører overtredelse av bestemmel-ser som gjennomfører forbrukerkredittdirektivet,kan etter omstendighetene også rammes av mar-kedsføringsloven § 48.

Andre offentligrettslige sanksjoner og tilsynI relasjon til andre offentligrettslige sanksjonerenn straff, nevner utvalget særlig finansierings-virksomhetsloven § 3-7 om tilbakekall av konse-sjon.

Videre viser utvalget til kredittilsynslovensregler om tilsyn, se særlig denne lovens § 3 smh. §1, og andre bestemmelser om tilsyn med finansin-


stitusjoner m.m. Forbrukerombudet skal føre til-syn med at bestemmelsene i kredittkjøpsloven bliroverholdt, jf. kredittkjøpsloven § 30 smh. forskrift27. juni 1986 nr. 1305 punkt IV. Etter kredittkjøps-loven § 30 annet ledd kan Forbrukerombudet, somnevnt ovenfor, kreve de opplysninger som trengsfor å gjennomføre tilsynet. I tillegg kan ombudetforeta slik gransking og besiktigelse som det fin-ner påkrevd for å utføre sine gjøremål etter loven.Det er ikke naturlig å betegne dette som sanksjo-ner, ettersom det er tale om tilsyn med at bestem-melsene blir overholdt, herunder tilsyn for åavdekke eventuelle overtredelser av lovensbestemmelser.

Finansavtaleloven inneholder ikke tilsvarenderegulering av tilsyn med at lovens bestemmelserblir overholdt. Innenfor finansieringsvirksomhets-lovens virkeområde har man imidlertid relevantebestemmelser i lovens §§ 5-2 og 5-3. Sistnevntebestemmelse lyder slik:

«Enhver aksjonær i finansinstitusjon eller mor-selskap i finanskonsern plikter på Kredittilsy-nets forespørsel å gi opplysninger som er nød-vendig for gjennomføring av tilsynet med ogoverholdelsen av denne lov.»

Forutsetningsvis følger at Kredittilsynet skalføre tilsyn med at lovens bestemmelser blir over-holdt. Bestemmelsen hjemler opplysningsplikt,men ikke noen adgang for Kredittilsynet til å foretagransking og besiktigelse.

I finansieringsvirksomhetsloven § 5-2 er detregler om pålegg og tvangstiltak. Bestemmelsensførste og annet ledd lyder slik:

«Departementet kan gi pålegg om at forhold istrid med denne lov eller bestemmelse gitt medhjemmel i loven skal opphøre. Departementetkan sette en frist for at forholdene bringes isamsvar med pålegget. Hvis slikt pålegg ikkeetterkommes, kan departementet treffe vedtakom iverksettelse av en eller flere av de sanksjo-ner som nevnt i annet ledd.

Departementet kan ilegge den som ikkeetterkommer pålegg etter første ledd tvangs-mulkt til staten. Tvangsmulkten kan ilegges iform av engangsmulkt eller løpende mulkt.Pålegg om mulkt er tvangsgrunnlag for utlegg.Departementet kan gi nærmere regler om fast-settelse av tvangsmulkt, herunder mulktensstørrelse.»

Kredittilsynets forespørsel i medhold av § 5-3er ikke et «pålegg» etter § 5-2. Derimot kan man-glende oppfyllelse av tilsynets forespørsel resul-tere i pålegg fra departementet i medhold av § 5-2.Det samme kan andre overtredelser av lovens

bestemmelser, herunder bestemmelser gitt i med-hold av loven. Ikke-oppfyllelse av slikt pålegg fradepartementet, kan sanksjoneres gjennom tvangs-mulkt.

I tillegg til ovennevnte viser utvalget til bestem-melsene i markedsføringsloven kapittel 7 om hånd-heving av denne lovens bestemmelser.

5.13.3.2 Privatrettslige sanksjoner

ErstatningskravVerken kredittkjøpsloven eller finansavtaleloveninneholder særskilte bestemmelser om erstatning.Det er imidlertid ikke tvilsomt at alminnelige ulov-festede erstatningsregler i og utenfor kontraktkommer til anvendelse. For eksempel kan en lånta-ker kreve erstattet tap som følge av finansinstitu-sjonens mislighold av låneavtalen, forutsatt at dealminnelige vilkår for slikt erstatningsansvar eroppfylt, herunder at institusjonen har opptrådtansvarsbetingende.

Det kan tenkes tilfeller der overtredelse avaktuelle regler i kredittkjøpsloven og finansavtale-loven ikke bare påfører kredittkunden økonomisktap, men også en form for ikke-økonomisk skade iform av ulemper, herunder tidsbruk som ikkekommer til uttrykk i et målbart økonomisk tap.Kredittkundens rettslige muligheter for å krevekompensasjon for ikke-økonomisk skade, fremstårimidlertid som svært små, i alle fall dersom manbygger på at kompensasjon for ikke-økonomiskskade er betinget av hjemmel i lov (eller avtale).Innenfor et avgrenset område tilbyr personopplys-ningsloven § 49 tredje ledd hjemmel for kompensa-sjon for ikke-økonomisk skade. For øvrig erbestemmelsene i skadeserstatningsloven §§ 3-5 og3-6 neppe relevante i denne sammenheng. Hellerikke oppreisningsbestemmelsene i diskrimine-ringsloven § 14, likestillingsloven § 17 og person-opplysningsloven § 49, kan antas å tilby rettsliggrunnlag for krav på oppreisning i aktuelle tilfeller.

Andre privatrettslige sanksjonerNår erstatningskrav holdes utenfor, vil spørsmåletom privatrettslige sanksjoner i hovedsak måttedreie seg om reaksjoner i den forstand at overtre-delsen gis virkning for partenes gjensidig bebyr-dende avtale. Det kan f.eks. dreie seg om ugyldig-het eller lemping av forpliktelser.

Hvorvidt og i tilfelle på hvilken måte overtre-delse av finansavtalelovens og kredittkjøpslovensforbud og påbud knyttet til inngåelsen og gjennom-føringen av kredittavtaler, skal gis virkning for par-


tenes gjensidig bebyrdende avtale, beror i førsterekke på en tolkning av disse lovenes bestemmel-ser, herunder ofte den lovbestemmelsen som harblitt overtrådt. Videre må eventuell særskilt regu-lering i den konkrete kredittavtalen tas i betrakt-ning. Den konkrete avtalen må dessuten suppleresmed alminnelige avtale- og obligasjonsrettsligeprinsipper og regler, herunder knyttet til gyldighetog mislighold.

I kredittkjøpsloven § 9a annet punktum er deten bestemmelse om lemping ved overtredelse avfrarådningsplikten. For øvrig er kredittkjøpsloventaus hva gjelder privatrettslige sanksjoner. Detteinnebærer imidlertid ikke at lemping (§ 9a) ogstraff (§ 31) er de eneste mulige sanksjonene motovertredelse av lovens forbud og påbud. Foreksempel må det antas at rettsvirkningen av over-tredelse av kredittkjøpsloven § 2 utgjør en sank-sjon i denne sammenheng: Etter § 2 kan forbruke-ren ikke på forhånd fraskrive seg rettigheter somhan har i medhold av loven, når ikke annet erbestemt i lov. En avtale i strid med dette forbudetkan ikke gjøres gjeldende, og virkningen må antaså være at forbrukeren, til tross for avtalen, kangjøre gjeldende rettigheter som han har i medholdav loven. Tilsvarende må antas å gjelde i relasjon tilfinansavtaleloven § 2.

Til forskjell fra hva som gjelder låneavtaler (senedenfor), er spørsmålet om virkninger av overtre-delse av den pre-kontraktuelle opplysningspliktenetter kredittkjøpsloven §§ 4, 5 og 5a, ikke eksplisittregulert i kredittkjøpsloven. Avtaletolkingslærentilbyr en mulig innfallsvinkel til dette spørsmåletom sanksjoner. Ett synspunkt er at forpliktelsersom det ikke har blitt opplyst om på forhånd og hel-ler ikke er inntatt i avtalen, ikke er del av avtalen,og at dette kan ses som en reaksjon mot overtre-delse av den pre-kontraktuelle opplysningsplikten.Et alternativt synspunkt er knyttet til avtaletol-kingslærens uklarhetsregel; uklarhet skal tolkesmot den som burde ha sørget for klarhet. Normaltvil dette være selgeren eller kredittgiveren, etter-som denne parten regelmessig vil ha utfomet avta-levilkårene. Disse fremgangsmåtene kan inne-bære en mer eller mindre følelig reaksjon motovertredelse.

I denne sammenheng må også nevnes bestem-melsen i tvangsfullbyrdelsesloven § 9-2 annet ledd.For at en avtale om salgspant i forbindelse med for-brukerkredittkjøp skal kunne utgjøre tvangs-grunnlag, må avtalen inneholde opplysninger omeffektiv rente som nevnt i kredittkjøpsloven § 4, ogregelen om kontantinnsats i kredittkjøpsloven § 7må være overholdt.

Etter kredittkjøpsloven § 5b skal det sendesmelding om endring i kredittkostnader «før endrin-gen iverksettes». Dersom det ikke sendes mel-ding, kan endringen ikke iverksettes. Dersom enendring har blitt iverksatt uten forhåndsmelding,må det antas at forbrukeren kan reise innsigelsemot krav om økt rente eller kreve tilbakebetaling.. I dette ligger en reaksjon mot overtredelse avpåbudet. Tilsvarende synspunkter må kunne gjø-res gjeldende i forhold til finansavtaleloven § 50tredje ledd.

Når det gjelder kredittkjøpsloven § 6 om opp-lysningsplikt ved markedsføring, er det ikke særligpraktisk med privatrettslige sanksjoner. Den rele-vante privatrettslige reguleringen i etterkant avslik overtredelse, er knyttet til det som er nevntovenfor om kredittkjøpsloven §§ 4, 5 og 5a.

Finansavtaleloven § 47 om frarådningspliktinneholder en bestemmelse om lemping tilsva-rende den som nå er lovfestet i kredittkjøpsloven §9a.

Spørsmålet om sanksjoner mot overtredelse avpre-kontraktuell opplysningsplikt sammenholdtmed kravene til avtalens innhold, er mer detaljertregulert i finansavtaleloven kapittel 3 enn i kreditt-kjøpsloven. I finansavtaleloven § 54 første leddannet punktum er det bestemt at långivers kravmot forbrukeren på kompensasjon ved førtidig til-bakbetaling av fastrentelån, er betinget av at for-brukeren har blitt gjort kjent med långiverens ret-tigheter før avtalen ble inngått, jf. § 46 første leddbokstav e). Bestemmelsen fungerer som en sank-sjon mot overtredelse av pre-kontraktuell opplys-ningsplikt. Videre kan det vises til finansavtalelo-ven § 48 tredje ledd, hvor det er bestemt at et vilkårsom ikke er tatt inn i låneavtalen, ikke er bindendefor kunden med mindre långiveren godtgjør at vil-kåret er vedtatt av kunden. I bestemmelsens femteledd første punktum er det en regel om suspensjoni tre år av rett til å endre lånekostnader, dersom for-brukeren ikke har blitt opplyst på forhånd om slikendringshjemmel og forbrukeren for øvrig varukjent med endringsadgangen. I finansavtaleloven§ 48 femte ledd annet punktum finner man en sank-sjonsregel knyttet til uklarhet om oppgitt rentesatser effektiv eller nominell rente; i slike tilfeller skaloppgitt rentesats i inntil tre år anses som effektivrente, forutsatt at låntakeren er en forbruker.

Lignende, om enn noe strengere bestemmelserble av Forbrukerrådet foreslått inntatt i kreditt-kjøpsloven. Nærmere bestemt foreslo rådet enbestemmelse om at kredittgiverens krav på veder-lag skulle være betinget av overholdelse avbestemmelsene om pre-kontraktuell opplysnings-plikt, minste kontantinnsats og lengste kredittid.


Forbrukerrådet begrunnet forslaget med hensy-net til effektive regler, og viste dessuten til erfarin-ger fra og lovbestemmelser i svensk og dansk rett.Departementet fant ikke grunnlag for å følge oppdette forslaget. Det viste i denne sammenheng tilat spørsmålet om privatrettslige sanksjoner haddevært drøftet for kort tid siden, og at man den gangfant at straffehjemmelen i sammenheng med opp-ortunitetsprinsippet, ga den mest smidige løsnin-gen. Videre hadde det blitt vist til at utvidedemuligheter for privatrettslig sanksjonering kunneføre til økt uklarhet og flere tvister mellom par-tene. Dessuten ble det vist til at aktuelle sanksjonerkunne gi forbrukeren større rettigheter enn hanrimeligvis kan forvente, og virke tilsvarende hardtoverfor kredittgiveren. Departementet fant ikkegrunnlag for noen omvurdering, men viste til atspørsmålet eventuelt måtte vurderes på nytt der-som det skulle vise seg at lovbestemmelsene ikkeble overholdt. Se Ot.prp. nr. 38 (1984-1985) s. 26.

5.13.4 Utvalgets vurderingerDet følger av fremstillingen i punkt 5.13.2 at EØS-retten stiller krav om effektive, proporsjonale ogavskrekkende sanksjoner mot overtredelse avregler som gjennomfører direktivets bestemmel-ser. Av fremstillingen fremgår dessuten at EØS-ret-ten gir lite konkret veiledning med hensyn til detnærmere innholdet av dette prinsippet om effektivsanksjonering, herunder hvilke krav prinsippetstiller til sanksjoner mot overtredelse av reglersom gjennomfører direktivets bestemmelser. Prin-sippet er en form for konkretisering av plikten tillojal gjennomføring, og denne konkretiseringengir i grove trekk uttrykk for overordnede, skjønns-messige krav til sanksjonssystemet som bygger påslike tradisjonelle hensyn som prevensjons- ogreparasjonshensyn, samt betraktninger om atsanksjoner må være rimelige. Utvalgets vurderin-ger bygger gjennomgående på slike hensyn, ogutvalget finner ingen grunn til å sondre mellomregler som gjennomfører, respektive ikke gjen-nomfører, direktivbestemmelser.

Etter utvalgets mening kan straff etter omsten-dighetene utgjøre en adekvat sanksjon mot overtre-delse av aktuelle forbud og påbud. Utvalget foreslårå videreføre bestemmelsen i finansavtaleloven § 91,dog slik at det foreslås enkelte tilføyelser. Som detfremgår ovenfor, er det enkelte forskjeller mellomhvilke overtredelser som rammes av kredittkjøpslo-ven § 31 og hvilke som blir rammet av finansavtale-loven § 91. Enkelte overtredelser som saklig sett erlikeartede er straffbare etter kredittkjøpsloven § 31,men ikke etter finansavtaleloven § 91. Når kreditt-

kjøpslovens regulering blir innlemmet i finansavta-leloven kapittel 3, vil ikke slike forskjeller kunneinntreffe. For øvrig foreslår utvalget, i tråd medreguleringen i kredittkjøpsloven § 31, at overtre-delse av § 47 om markedsføring kan straffes etter §91. Ved overtredelse av § 47 er det i praksis lite aktu-elt med privatrettslige sanksjoner. Dette taler forhjemmel for straff i slike tilfeller, ikke minst etter-som § 91 allerede hjemler straff for overtredelse avpre-kontraktuell opplysningsplikt; ved slike over-tredelser er det i praksis mer nærliggende å tenkeseg privatrettslige sanksjoner enn ved overtredelseav opplysningsplikt ved markedsføring.

Kredittkjøpsloven § 30 har en bestemmelse omtilsyn med at bestemmelsene i loven overholdes,mens finansavtaleloven ikke inneholder tilsva-rende regulering. Spørsmålet er om nytt kapittel 3i finansavtaleloven bør inneholde bestemmelserom tilsyn og eventuelt også bestemmelser ompålegg og tvangsmulkt, slik som finansieringsvirk-somhetsloven § 5-2.

At det i stor grad er tale om forbrukervernlov-givning, taler etter utvalgets oppfatning for å fore-slå en bestemmelse om tilsyn med at bestemmel-sene i loven blir overholdt. Det kan antas at forbru-kerorganisasjoner av eget initiativ vil føre tilsyn istørre eller mindre grad, men lovbestemt plikt til åføre tilsyn må antas å føre til at tilsynet blir mereffektivt, samtidig som det antagelig har en side tilfinansiering av tilsynet. Dette må dessuten ses isammenheng med at forbrukerorganisasjoneretter omstendighetene vil ha rettslig interesse i åreise sak, noe som tilsier at lovbestemt tilsyn i ikkeubetydelig grad vil kunne bidra til effektiv gjen-nomføring av direktivbaserte lovbestemmelser. Pådenne bakgrunn har utvalget funnet grunn til åforeslå en tilsynsbestemmelse i finansavtalelovenkapittel 3, i tillegg til eksisterende bestemmelserom tilsyn i kredittilsynsloven, finanseringsvirk-somhetsloven og markedsføringsloven. Utvalgetantar at slikt forslag ikke er nødvendig for å opp-fylle forbrukerkredittdirektivet, bl.a. fordi nevnteeksisterende bestemmelser om tilsyn må antas åtilfredsstille kravene som kan utledes av forbruker-kredittdirektivet artikkel 20.

En bestemmelse om tilsyn bør suppleres medbestemmelser om virkemidler som er nødvendigefor effektiv gjennomføring av tilsynet. Et kanskjesærlig praktisk virkemiddel i denne sammenheng,er lovbestemt plikt for kredittgivere og kredittfor-midlere til etter forespørsel å gi informasjon til til-synsorganet. Utvalget foreslår bestemmelse omslik opplysningsplikt. For øvrig må dette ses i sam-menheng med Kredittilsynets kompetanse etterfinansieringsvirksomhetsloven § 5-3.


Utvalget har delt seg i to like store fraksjoner itilknytning til spørsmålet om det i finansavtale-loven kapittel 3 bør inntas bestemmelse om påleggog tvangsmulkt. Medlemmene Sæbø, Haraldsen,L’Abée-Lund og Wang har ikke funnet grunn til åforeslå bestemmelse om pålegg og tvangsmulkt.Disse medlemmene mener at det ikke er behov forslik bestemmelse i finansavtaleloven kapittel 3 i til-legg til eksisterende hjemmel i finansieringsvirk-somhetsloven § 5-2. Medlemmene Andreassen, Gje-drem, Grinaker og Skofteland foreslår at utvalgetsforslag til bestemmelse om tilsyn blir kombinertmed en bestemmelse i finansavtaleloven kapittel 3som gir hjemmel for pålegg og tvangsmulkt. Dissemedlemmenes forslag til lovbestemmelse om til-syn og tvangsmulkt bygger på og tilsvarer bestem-melsen i finansieringsvirksomhetsloven § 5-2.

Når det gjelder privatrettslige sanksjoner, fore-slår utvalget å videreføre gjeldende lovregulering ifinansavtaleloven. Dermed vil utvalgets forslag tilfinansavtaleloven § 48 tredje og femte ledd, og § 54første ledd annet punktum, også få anvendelse i til-feller som etter gjeldende rett faller inn under kre-dittkjøpslovens virkeområde. Den pre-kontraktu-elle opplysningsplikten er sentral i den aktuelle for-brukervernlovgivningen, og utvalget ser ingengrunn til å skille mellom tilfeller som etter gjel-dende rett omfattes av henholdsvis kredittkjøpslo-ven og finansavtaleloven hva gjelder konsekven-sene av å ikke oppfylle plikten. Videre foreslårutvalget å videreføre gjeldende rett hva gjelderadgangen til lempning av kredittkundens forplik-telser ved manglende overholdelse av kredittgi-vers frarådningsplikt

Utvalget er derimot delt i spørsmålet om å inn-føre ytterligere privatrettslige sanksjoner ved kre-dittgivers overtredelse av plikten til å vurdere for-brukerens kredittverdighet og plikten til å gi fyl-lestgjørende forklaringer. Utvalget har delt seg i tolike store fraksjoner på dette punkt.

Medlemmene Andreassen, Gjedrem, Grinaker ogSkofteland foreslår at det i tilknytning til disse plik-tene innføres bestemmelser om forbrukerens for-pliktelser etter kredittavtalen kan lempes så vidtdette finnes rimelig dersom pliktene ikke er opp-fylt. Disse medlemmene viser til at det følger av for-brukerkredittdirektivet artikkel 23 at myndighe-tene skal sørge for effektive, proporsjonale ogavskrekkende sanksjoner ved overtredelse avdirektivets bestemmelser. Etter disse medlemme-nes oppfatning er det da ikke tilstrekkelig at detved overtredelse av disse pliktene kan være aktueltå anvende alminnelige privatrettslige sanksjonsre-gler, herunder ulovfestede avtalerettslige ugyldig-hetsregler. Etterlevelsen skal sikres gjennom fast-

settelse av sanksjonsregler, etablering av tilsynsamt gjennom en effektiv håndheving av sank-sjonsreglene, jf. også artikkel 20. Disse medlem-mer mener at dersom brudd på lovens bestemmel-ser i tilstrekkelig grad skal ha den avskrekkendevirkning som direktivet legger opp til, vil det væreviktig med fastsettelse av ulike privatrettslige sank-sjoner som erstatning, lempning eller bortfall avforpliktelser etter avtalen. For at slike sanksjonerskal kunne bli effektive, er det viktig at muligesanksjoner fremgår klart av loven. Disse medlem-mene mener å finne støtte for slik kodifisering iartikkel 23, som forutsetter at sanksjonene skalvære «effektive» og « ha avskrekkende virkning».Kun dersom sanksjonsreglene ved brudd påbestemmelsene klart fremgår av de ulike bestem-melsene, vil sanksjonsreglene være tilstrekkeligeffektive og virke preventivt.

Etter disse medlemmers syn vil en kodifiseringha en avskrekkende virkning ved at det gis en sig-naleffekt om alvoret bak bestemmelsene i tillegg tilat det gis tydeligere informasjon til partene om kon-sekvensene ved overtredelse. I forbrukerforhold erdet viktig at forbrukerne på en enkel måte kan finnefrem til hvilke misligholdsbeføyelser de kanfremme. Kredittregler vil ofte være komplekse ogvanskelige å forstå, og forbrukere flest kjenner iliten grad til avtalerettslige regler. Det vises for øvrigtil at kodifisering av sanksjonsmuligheter er denstore hovedregel innen annen forbrukervernlovgiv-ning, nettopp ut fra de nevnte hensyn. Lovfesting avsanksjoner vil derfor etter disse medlemmersmening bidra til at forbrukerkunder ikke bare harrett, men også får rett, jf. formålet med artikkel 23.

Disse medlemmene foreslår på denne bak-grunn at det henholdsvis ved overtredelse av plik-ten til å foreta kredittvurdering og plikten til å gifyllestgjørende forklaringer, lovfestes en lemp-ningsadgang i tråd med gjeldende finansavtalelov §47 om frarådningsplikt. Disse medlemmene viserher også til det samlede utvalgs omtale av rettsvirk-ningene av frarådningsplikten og begrunnelsen forfortsatt lempingsregel i tilknytning til denne plik-ten, se punkt 5.4.5.

Disse medlemmene vil ellers bemerke at ulov-festede avtalerettslige ugyldighetsregler vilkomme i tillegg til de foreslåtte lovfestede sanksjo-ner. Alminnelige avtalerettslige regler er så all-menngyldige at de alltid vil måtte gjelde. En kodifi-sering av utvalgte sanksjoner vil således ikke inne-bære at andre sanksjoner avskjæres. Det vises iden anledning til at anvendelsen av de ulike sank-sjonsreglene, deriblant lempning av kundens for-pliktelser, alltid vil bero på en skjønnsmessig vur-


dering, bl.a. sett i forhold til partenes forhold ogøvrige aktuelle sanksjoner.

Medlemmene Sæbø, Haraldsen, L’Abee-Lund ogWang frarår at det innføres særskilte bestemmel-ser om adgang til lempning av forbrukerens for-pliktelser ved overtredelse av pliktene til å vurdereforbrukerens kredittverdighet og forklaringsplik-ten. Disse medlemmene er uenig med de øvrigemedlemmene i at forbrukerkredittdirektivet artik-kel 23 krever at det innføres slike særlige sank-sjonsregler. Disse medlemmene viser til at eventu-elle pre-kontraktuelle pliktbrudd fra kredittgiver –for så vidt gjelder forklaringsplikten også kreditt-formidler – vil kunne aktualisere alminnelige lov-festede og ulovfestede avtalerettslige regler omugyldighet og avtalerevisjon, herunder avtaleloven§ 36, såfremt pliktbruddet og andre relevanteomstendigheter tilsier det. Disse medlemmer fin-ner det ikke tvilsomt at dette er tilstrekkelig til åoppfylle direktivets forpliktelse til effektiv sanksjo-nering av bestemmelsene om kreditvurdering ogforklaring.

Etter disse medlemmenes vurdering bør en iutgangspunktet nøye seg med å innføre særligebestemmelser om ugyldighet eller ugyldighetslig-nende virkninger som lempning, i tilfeller hvor deter ønskelig å gi et normativt signal om at ugyldig-het m.m. vil kunne være en praktisk virkning somfølg av pliktbrudd. Et slikt normativt signal børenten grunnes på at alminnelige regler om ugyl-dighet og avtalerevisjon ikke gir parten tilstrekke-lig vern eller at det er ønskelig å tydeliggjøre fordomstoler og private parter at pliktbrudd kan blimøtt med sivilrettslige sanksjoner i form av inn-føring av særlige sanksjonsregler. Det er viktig atdet tydeliggjøres hvilket formål og hvilken betyd-ning slike særlige sanksjonsregler er ment åskulle ha, slik at det ikke skapes rettsusikkerhetmed hensyn til hvilken selvstendig rettslig betyd-ning den særskilte sanksjonsregelen har. Slik rett-susikkerhet er uheldig for samtlige involvertepartsinteresser, også forbrukere, og kan virkekonfliktskapende. Eventuell utvikling i retning avå «henge på» regler om lempning i forbrukerlov-bestemmelser kan også skape bidra til å skapeuklarhet om hva som skal gjelde i forhold tilbestemmelser hvor det ikke er innført slike sær-lige regler. Slik uklarhet vil være meget uheldigfra et forbrukerperspektiv.

Etter disse medlemmenes oppfatning er dethelt klart at alminnelige avtalerettslige regler omugyldighet og avtalerevisjon i tilstrekkelig gradimøtekommer behovet for sanksjon ved overtre-delse av plikt til å vurdere forbrukerens kredittver-dighet og forklaringsplikten. For så vidt gjelder

plikten til å vurdere forbrukerens kredittverdighetvil disse medlemmene videre peke på at også fra-rådningsplikten og mulig lempning som følge avmanglende oppfyllelse av denne plikten, i detvesentlige vil dekke behovet for lempning.

Når det gjelder ulovfestede sanksjoner i formav erstatningskrav, legger utvalget til grunn atreglene om ansvarsgrunnlag er hensiktsmessigeog tilfredsstiller EØS-rettens krav til effektiv sank-sjonering. Utvalget nevner særskilt at det ikke harfunnet grunn til å foreslå regler om kompensasjonfor ikke-økonomisk skade. Ikke-økonomisk skadeer ikke en typisk faktisk konsekvens av overtre-delse av lovbestemmelsene, og slik kompensasjoner derfor neppe noe forbrukerne legger særligvekt på. I relasjon til kredittavtaler og spørsmål omsanksjoner mot kredittgiverens overtredelse avlovbestemte forbud og påbud, er det – sett fra kre-dittkundens ståsted – av særlig interesse om over-tredelsen har betydning for kredittkundens økono-miske forpliktelser overfor kredittgiveren. Ut fraargumentasjonen i den refererte praksisen fra EF-domstolen (punkt 5.13.2.2), må det på denne bak-grunn kunne legges til grunn at EØS-retten ikkestiller krav om at nasjonal rett gir hjemmel for slikkompensasjon.

5.14 Rettsvalg

Spørsmålet om rettsvalg aktualiseres der kredittav-talen har tilknytning til flere land, f.eks. der en for-bruker bosatt i Norge inngår avtale med en finans-institusjon som har forretningssted i Spania. I hen-hold til mandatet skal utvalget bl.a. «gjøre rede forlovvalgsregler» på det aktuelle området. Her kantenkes flere ulike regelsett, bl.a. konvensjoner ogprinsipper om internasjonal privatrett. Hertil kom-mer forbrukerkjøpsloven § 3 annet ledd. Etterdenne bestemmelsen kan det ikke avtales at retts-reglene i en stat utenfor EØS skal anvendes på enkjøpsavtale som har nær tilknytning til EØS-state-nes territorium, dersom forbrukeren ved dette fåren dårligere beskyttelse enn etter loven her.

I henhold til mandatet skal utvalget i lys avutviklingen av kredittmarkedet internasjonalt desenere år, «vurdere om det bør gis uttrykkeligelovvalgsregler i kredittkjøpsloven». Ettersomutvalget foreslår at relevant regulering i kreditt-kjøpsloven blir innarbeidet i finansavtalelovenkapittel 3, er det ikke aktuelt for utvalget å foreslåuttrykkelige rettsvalgsregler i kredittkjøpsloven.

Spørsmålet for utvalget er i hovedsak hvordanrettsvalgsspørsmålet blir regulert i direktivet, ogom denne reguleringen foranlediger endringer i


eller tilføyelser til finansavtaleloven § 3 om anven-delse av norsk rett.

I artikkel 22 nr. 4 er det en bestemmelse omrettsvalg:

«Medlemsstaterne træffer de nødvendige for-anstaltninger til at sikre, at forbrugerne ikkeberøves den beskyttelse som dette direktivgiver, gennem valg af et tredjelands lov somden lov, der skal anvendes på kreditaftalen,såfremt kreditaftalen har nær tilknytning til eneller flere medlemsstaters område.»

Bestemmelsen omhandler kredittavtaler derkredittkunden er en forbruker, og som har slik nærtilknytning til EØS-landenes territorium at ett avdisse landenes rett i utgangspunktet kommer tilanvendelse på avtalen, jf. «berøves». Bestemmel-sen omhandler naturlig nok ikke spørsmålet omhvilket av disse landenes rett som skal anvendes påavtalen. Her bygger direktivet på en forutsetningom at alle EØS-statene gjennomfører direktivet.Derimot omhandler bestemmelsen partenesvalgrett med hensyn til å underlegge avtalen retteni et land utenfor EØS («tredjelands lov»). Bestem-melsen forutsetter at partene i utgangspunktet haravtalefrihet på dette punktet, og den tar sikte på åinnskrenke denne friheten under henvisning tilforbrukervernhensyn. Nærmere bestemt fastset-tes at partenes valg på dette punktet ikke skalberøve forbrukeren den beskyttelse som direktivetgir ham. Det er opp til nasjonale myndigheter åtreffe nødvendige foranstaltninger i så måte.

Finansavtaleloven § 3 omhandler valg av norskrett i tilfeller hvor en forbruker bosatt i Norge harinngått avtale med en institusjon hjemmehørende iannet land. I slike tilfeller skal norsk rett gjelde foravtalen dersom a) institusjonen har gitt forbruke-ren tilbud eller markedsført tjenesten her i riket,og forbrukeren her har gjort det som er nødvendigfor at avtalen skal kunne inngås, b) institusjoneneller en representant for denne eller en megler heri riket har mottatt forbrukerens tilbud, aksept ellerbestilling, eller c) avtalen er inngått av forbrukerenetter reise til utlandet i forbindelse med erverv avfast eiendom eller løsøregjenstand eller finansier-ing av ervervet, og reisen er arrangert av institu-sjonen, eller av selger i forståelse med institusjo-nen.

Etter omstendighetene medfører bestemmel-sen at norsk rett skal anvendes på avtalen i stedetfor «tredjelands lov». Bestemmelsen er følgelig etstykke på vei formålstjenlig i forhold til forpliktel-

sen som følger av artikkel 22 nr. 4. Utvalget kanikke se at en slik bestemmelse som gir norsk rettprioritet foran retten i andre EØS-land, strider motfellesskapsretten.

Opplistingen av alternativer i finansavtaleloven§ 3 er imidlertid neppe fullt ut dekkende i forholdtil forpliktelsen etter artikkel 22 nr. 4, som er knyt-tet til kredittavtaler som har «nær tilknytning» tilen eller flere medlemsstaters område. Det kan noktenkes avtaler som må sies å ha slik nær tilknyt-ning, men som likevel ikke fanges opp av alternati-vene i finansavtaleloven § 3.

På denne bakgrunn foreslår utvalget et nyttannet ledd i finansavtaleloven § 3 som gjennom-fører artikkel 22 nr. 4. Ved utformingen av et sliktnytt ledd må det tas i betraktning at ordlydsmessigtilsvarende direktivbestemmelser allerede har blittgjennomført i norsk rett: Det gjelder angrerettlo-ven § 5 (fjernsalgsdirektivet artikkel 12 nr. 2), for-brukerkjøpsloven § 3 annet ledd (forbrukerkjøps-direktivet artikkel 7 nr. 2), avtaleloven § 37 tredjeledd (direktiv om urimelige avtalevilkår artikkel 6nr. 2) og tidspartloven § 5 (direktiv om timeshareartikkel 9). Ordlyden i lovbestemmelsene somgjennomfører disse direktivbestemmelsene er tildels forskjellig. Her kan nevnes forbrukerkjøpslo-ven § 3 annet ledd og angrerettloven § 5. Først-nevnte lyder slik:

«Det kan ikke avtales at rettsreglene i en statutenfor EØS skal anvendes på en kjøpsavtalesom har nær tilknytning til EØS-statenes terri-torium, dersom forbrukeren ved dette får endårligere beskyttelse enn etter loven her.»

Angrerettloven § 5 lyder slik:

«Inneholder en avtale som har nær tilknytningtil EØS-landenes territorium, en bestemmelseom at lovgivningen i et land utenfor dette områ-det skal anvendes på avtalen, gjelder bestem-melsen bare for spørsmål som er regulert idenne loven hvis selgeren eller tjenesteyterenkan godtgjøre at forbrukeren ikke får en dårli-gere beskyttelse.»

Etter utvalgets syn er forbrukerkjøpsloven § 3annet ledd mer lettlest og poengtert enn angrerett-loven § 5. Følgelig benytter utvalget førstnevntesom «mønster» for sitt eget lovforslag.

Utvalget foreslår at overskriften til finansavtale-loven § 3 endres til «Rettsvalg», og bestemmelsen iannet ledd avgrenses til å gjelde kredittavtaler derkredittkunden er en forbruker.


Kapittel 6

Utvalgets vurderinger vedrørende enkelte særskilte spørsmål

6.1 Innledning

Utvalgets mandat er ikke begrenset til å foreslå lov-endringer som har blitt nødvendige som følge avforbrukerkredittdirektivet. Utvalget skal gå gjen-nom kredittkjøpsloven med forskrifter og vurdereom det er ønskelig eller mulig med andre endrin-ger i dette regelverket. Kredittkjøpsloven med for-skrifter inneholder en del bestemmelser som lig-ger utenfor området for forbrukerkredittdirektivetog som lovgiver derfor i utgangspunktet står fritt tilå videreføre, endre eller oppheve. Utvalget kanikke se at de bestemmelsene det her er tale om, måvidereføres som følge av andre EØS-forpliktelser.

Ettersom utvalget foreslår at forbrukerkreditt-direktivets regulering av kredittavtaler gjennomfø-res ved endringer og tilføyelser i finansavtaleloven,i hovedsak lovens kapittel 3, og at tilsvarendebestemmelser i kredittkjøpsloven oppheves, vileventuell videreføring av kredittkjøpsloven med deav de øvrige bestemmelsene i kredittkjøpslovenutvalget mener bør bestå, i hovedsak innebære atkredittkjøpsloven omhandler særlige regler omkjøp med salgspant, se lovens §§ 14-19. Etter utval-gets oppfatning bør eventuell oppheving avbestemmelsene i kredittkjøpsloven som har tilsva-rende regulering i finansavtaleloven lede til at kre-dittkjøpsloven i sin helhet oppheves. De få gjenvæ-rende bestemmelsene i loven bør, i den grad devidereføres, innpasses i annen lovgivning.

Utvalget vil nedenfor, i punkt 6.2, gjennomgå deav bestemmelsene i kredittkjøpsloven som liggerutenfor området for forbrukerkredittdirektivet.Spørsmålet om videreføring av bestemmelsen i § 7om minste kontantinnsats drøftes særskilt i punkt6.6. Videre behandles videreføring av frarådnings-plikten etter § 9a i punkt 5.4.5.

I brev til Justisdepartementet datert 10.06.2002tar Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH)og Sparebankforeningen opp en del forhold hvorfinansavtalelovens bestemmelser etter deres opp-fatning ikke har den forutsatte effekt, skaper unø-dige uklarheter eller praktisk problemer som manmener det er nødvendig å få løst. Noen av de spørs-målene som tas opp, gjelder forholdet mellom kre-dittkjøpsloven og finansavtaleloven og dekkes av

den del av utvalgets mandat som gjelder gjennom-føringen av forbrukerkredittdirektivet. For øvriger utvalget i mandatet bedt om å utrede spørsmåletom finansinstitusjonene har adgang til i standard-vilkår å fravike finansavtaleloven § 26 femte leddom kontobelastning samt enkelte spørsmål omkausjon, se punkt 6.3 til 6.5 nedenfor.

6.2 Bestemmelser i kredittkjøpsloven som faller utenfor området for forbrukerkredittdirektivet

6.2.1 Nærmere om de enkelte bestemmelser og utvalgets vurderinger

6.2.1.1 Om ufravikelighet ved kjøp med salgspant

Kredittkjøpsloven § 2 første ledd fastslår at ved for-brukerkredittkjøp, forbrukerleie, kjøp medsalgspant og ved ytelse av forbrukertjenester påkreditt kan kjøperen, leietakeren eller tjenestemot-takeren ikke på forhånd fraskrive seg rettighetersom han har i medhold av loven, når ikke annet erbestemt i lov. Utvalget legger til grunn at dets for-slag til gjennomføring av forbrukerkredittdirekti-vet, herunder §§ 2 og 44, jf. § 45, i all hovedsak vildekke kredittkjøpsloven § 2 første ledd, med unn-tak for alternativet «kjøp med salgspant».

Ved at kjøp med salgspant nevnes særskilt ikredittkjøpsloven § 2 kan loven ikke fravikes tilskade verken for forbrukerkjøper eller kjøper somikke er forbruker. Utvalget ser at det kan værebehov for at visse bestemmelser i kredittkjøpslo-ven er ufravikelige også i tilfeller hvor kjøper ikkeer forbruker, særlig bestemmelsene i §§ 14 – 18 omrettigheter og plikter ved tilbakelevering av tingen.Ettersom disse bestemmelsene foreslås videreførti tvangsfullbyrdelsesloven, jf. punkt 6.2.1.4 neden-for, vil bestemmelsene være omfattet av ufravike-ligheten som følger av tvangsfullbyrdelsesloven §1-3. For så vidt gjelder kredittavtalereguleringen ifinansavtaleloven kan utvalget ikke se at det erbehov for mer vidtrekkende bestemmelser omufravikelighet utenfor forbrukerforhold enn detsom følger av forslaget til § 2. Utvalget foreslår der-for at det i finansavtaleloven § 2 ikke inntas særlig


regulering av ufravikelighet ved kjøp medsalgspant.

6.2.1.2 Avregning av gjeldsposter – kredittkjøps-loven § 10

Kredittkjøpsloven § 10 inneholder bestemmelseom avregning av gjeldsposter. Etter første ledd kankredittgiveren ved innbetalinger fra kjøperen tildekning av krav i forbindelse med kredittkjøp ikkeisteden avregne på andre fordringer på kjøperen.Ved kontokjøp avregnes innbetalinger på kontoenmot kontoens saldo til enhver tid. Etter annet leddanses innbetalingen for å være foretatt på de tidlig-ste forfalte gjeldspostene hvis kjøperen ikke hargitt uttrykk for eller det ikke går frem av sammen-hengen hvilken fordring innbetalingen skal avreg-nes på. Finansavtaleloven inneholder ikke tilsva-rende bestemmelser.

Utvalget vil bemerke at det følger av alminneligobligasjonsrett at debitor har valgretten med hen-syn til hvilket krav eller del av kravet som innfrisved delbetaling. Har debitor ikke utøvd valgretten,antas valgretten å gå over på kreditor. Det er muligat kreditor ved utøvelsen av den subsidiærevalgrett må ta rimelig hensyn til debitors interes-ser, jf. Krüger, Pengekrav, 2. utgave, Bergen 1984s. 221-222. Det følger av Rt. 1924 s. 809 at debitorkan reklamere på kreditors utøvelse av den subsi-diære valgrett. Det kan da diskuteres om det erbehov for noen plikt for kreditor til å legge vekt pådebitors interesser ved utøvelsen av den subsidi-ære valgrett. Dommen som Krüger viser til vedomtalen av kreditors subsidiære valgrett, Rt. 1975s. 1003, gjaldt et tilfelle hvor særlige forhold tilsaplikt for kreditor, en bank, til å ivareta kundensinteresser. Utvalget går ikke nærmere inn på rek-kevidden av kreditors subsidiære valgrett.

Utvalget antar at hensynet til debitor vil væregodt ivaretatt gjennom alminnelige obligasjons-rettslige regler, så langt disse ikke er fraveket vedavtale til kreditors gunst. Kredittkjøpsloven § 10gir forbrukeren et visst vern mot slike avtalebe-stemmelser. Dette taler isolert sett for å videreførebestemmelsen i finansavtaleloven. På den annenside inneholder som nevnt finansavtaleloven ikkebestemmelser tilsvarende kredittkjøpsloven § 10uten at dette har vært fremholdt å skape proble-mer. Etter utvalgets syn er det etter gjennomførin-gen av forbrukerkredittdirektivet heller ikke natur-lig å ha særlige oppgjørsregler ved henholdsviskredittkjøp og kontokjøp som etter kredittkjøps-loven § 10 første ledd.

Utvalget antar imidlertid at kredittgiver sjeldenvil ha grunn til inngå avtale om avregning av gjelds-

poster som stiller forbrukeren dårligere enn detsom følger av alminnelige obligasjonsrettsligeregler og kredittkjøpsloven § 10. Utvalget er derforblitt stående ved å foreslå at kredittkjøpsloven § 10annet ledd videreføres i noe omarbeidet stand vedat en tilsvarende bestemmelse inntas i finansavtale-loven, jf. utkast § 62. Videre foreslås en bestem-melse om at forbrukeren ikke ved avtale med kre-dittgiveren kan gi avkall på den rett han har til åvelge hvilket krav eller del av krav en betaling skalavregnes på. Dermed lovfestes den obligasjons-rettslige regelen om debitors prinsipale valgrettved delbetaling i forbrukerforhold.

6.2.1.3 Kjøpers plikt til å betale før avtalt forfall

Kredittkjøpsloven § 12 inneholder bestemmelserom kjøperens plikt til å betale før avtalt forfall. Kre-dittgiveren kan kreve hele gjelden betalt før forfalldersom a) minst 1/10 av kredittkjøpsprisen eller minst to

avdrag ikke er blitt betalt en måned etter forfall,b) ved kontokjøp minst 1/10 av det beløp som står

udekket på kontoen ikke er blitt betalt en må-ned etter forfall, eller

c) det er avtalt salgspant og kjøperen utsetter pan-tet for vesentlig fare.

Etter bestemmelsens annet ledd kan slik betalingfør avtalt forfall bare kreves når kjøperen har fåttskriftlig varsel med to ukers frist til å rette på for-holdet.

Tredje ledd bestemmer at bestemmelsene i §11 annet ledd om begrensning i kjøpers plikt til åbetale kredittkostnader når kjøper benytter sin retttil å betale før forfall, skal gjelde tilsvarende vedbetaling i tilfeller hvor kreditor har krevd gjeldenbetalt før avtalt forfall.

Finansavtaleloven har i § 52 bestemmelse omkjøpers plikt til å betale før avtalt forfall. Dennebestemmelsen er utformet noe forskjellig fra kre-dittkjøpsloven § 12. En hovedforskjell er at finans-avtaleloven § 52 gir kreditor rett til å kreve innfri-else før forfallstiden ved vesentlig mislighold,mens kredittkjøpsloven angir hvor stor del av kra-vet som må være misligholdt og misligholdetsvarighet for at kreditor skal kunne kreve førtidigforfall. En annen forskjell er at finansavtaleloven §52 inneholder bestemmelser om plikt til sikker-hetsstillelse eller innfrielse også ved antesipertmislighold. Kredittkjøpsloven § 12 inneholderikke bestemmelser om dette. Bestemmelsen omufravikelighet i kredittkjøpsloven § 2 innebærer atdet i forbrukerforhold (og kjøp med salgpant uav-hengig av om kjøperen er forbruker) ikke kan


avtales at andre forhold enn de som listes opp i §12 gir långiveren rett til å kreve lånet innfridd førforfallstiden. Legger en til grunn at § 12 uttøm-mende angir forfallsgrunner i slike pengekravsfor-hold, slik Krüger gjør i note 80 til Norsk lovkom-mentar til kredittkjøpsloven, er långiver ogsåavskåret fra å påberope seg antesipert misligholdsom forfallsgrunn i samsvar med alminnelige obli-gasjonsrettslige regler. På dette punkt gir altsåfinansavtaleloven § 52, annet ledd en annen regel.En ytterligere forskjell er at kredittkjøpsloven § 12første ledd bokstav c) bestemmer at når det eravtalt salgspant, har långiver rett til å kreve gjel-den betalt før avtalt forfall når kjøperen utsetterpantet for vesentlig fare. Finansavtaleloven § 52første ledd bokstav d) viser blant annet til pantelo-ven § 1-9, hvor det i første ledd bokstav d) heter atpanthaveren kan kreve innfrielse når eieren ellerpantsetteren vesentlig misbruker sin rådighetover pantet eller for øvrig vesentlig forsømmersine plikter etter panteloven § 1-7 (som inneholderbestemmelser om eierens bruksrett, plikt til stellog vedlikehold og forsikringsplikt). Etter pante-loven § 1-9 første ledd bokstav e) kan panthaverenkreve innfrielse når pantet går tapt eller blir skadetved en tilfeldig begivenhet, og dette medfører atpantesikkerheten blir vesentlig forminsket. Detteinnebærer på den ene side en rett for panthaver tilå kreve førtidig forfall uavhengig av om skyldne-ren har misligholdt eller konkret kan forventes åmisligholde betalingen av pantekravet. På denannen side vil det at skyldner utsetter pantet forvesentlig fare, ikke være forfallsgrunn etter pante-loven § 1-9, med mindre skyldnerens forhold kansies å innebære vesentlig misbruk av skyldnerensrådighet over pantet eller for øvrig vesentlig for-sømmelse av skyldnerens plikter etter panteloven§ 1-7. Utvalget viser her til at det i Innst O nr. 19(1979-80) s. 7 legges til grunn at panteloven § 1-9ikke kommer til anvendelse på salgspant. I sliketilfeller forutsatte man at avbetalingsloven, nå kre-dittkjøpsloven, regulerer kjøpers plikt til å betalefør tiden.

Utvalget nevner også at kredittkjøpsloven § 12annet ledd innebærer at kjøperen innen to ukeretter skriftlig varsel om «forhåndsbetaling» etter §12, kan rette på forholdet, slik at kreditor i så fallikke lenger kan kreve førtidig forfall. Finansavtale-loven § 52 inneholder som utgangspunkt ingen til-svarende bestemmelse. Etter paragrafens annetledd kan imidlertid debitor ved å stille sikkerhetavverge førtidig forfall på grunn av antesipert mis-lighold. Videre har panteloven § 1-9 tredje ledd entilsvarende bestemmelse ved forfallsgrunner somnevnt i paragrafens første ledd bokstav d) og e).

Gjennomgangen viser at kredittkjøpsloven § 12og finansavtaleloven § 52 er ulike på flere punkter.Som ledd i en samordning av forbrukerkredittre-guleringen i finansavtaleloven er det etter utvalgetsvurdering nødvendig å harmonisere bestemmel-sene om kjøpers plikt til å betale før tiden i størreutstrekning enn det er gjort i dag. Utvalget kanikke se vesentlige innvendinger mot en slik sam-ordning.

Etter utvalgets forslag til finansavtaleloven § 59første ledd bokstav a) skal det, på samme måtesom etter gjeldende § 52 første ledd bokstav a),fremdeles være rett for kredittgiver til å kreve før-tidig forfall dersom kredittkunden vesentlig mislig-holder kredittavtalen. Videre foreslår utvalget atbestemmelsene i kredittkjøpsloven § 12 første leddbokstav a) og b) ikke videreføres. Utvalget vil imid-lertid understreke at vilkåret om vesentlig mislig-hold i forslaget til § 59 første ledd bokstav a) forkredittavtaler som i dag omfattes av kredittkjøpslo-ven, normalt må forstås på samme måte som etterkredittkjøpsloven § 12 første ledd bokstav a) og b).Vilkårene for kredittgivers rett til å kreve førtidigtilbakebetaling som følge av debitors oversittelseav forfall vil altså være vesentlig den samme etterutvalgets forslag om etter gjeldende rett.

Utvalget foreslår videre at bestemmelsen i kre-dittkjøpsloven § 12 første ledd bokstav c) om at lån-giver ved salgspant kan kreve førtidig tilbakebeta-ling når kjøperen utsetter pantet for vesentlig fare,blir opphevet. Det er så liten forskjell på dennebestemmelsen og det som ellers gjelder når det erstilt pant som sikkerhet for kreditten, jf. panteloven§ 1-9, at det etter utvalgets oppfatning ikke ergrunn til å videreføre bestemmelsen.

Utvalget foreslår at finansavtaleloven § 52tredje ledd endres slik at forbruker gis rett til åavverge plikt til førtidig betaling ved å rette på for-holdet. Debitor har som nevnt slik rett etter kre-dittkjøpsloven § 12, annet ledd, samt etter pantelo-ven § 1-9 (3) ved forfallsgrunner som nevnt i § 1-9(1) d) og e). Selv om den alminnelige obligasjons-rettslige regel er at kontraktspart har hevningsrettved vesentlig mislighold og denne løsningen ervalgt i finansavtaleloven § 52 (med unntak for ante-sipert mislighold), antar utvalget at kredittkjøpslo-ven § 12 bør videreføres på dette punkt.

6.2.1.4 Om særlige bestemmelser i kredittkjøps-loven om kjøp med salgspant

Kredittkjøpsloven inneholder i §§ 14-19 særligebestemmelser for kjøp med salgspant. Bestemmel-sene regulerer kredittgiveres rett til å krevesalgspantet tilbakelevert ( § 15) og kredittgivers og


kjøperens materielle rettigheter i slike tilfeller (16og 17), samt forholdet mellom rett til å kreve tilba-kelevering og annen inndrivelse av kredittgiverenskrav (§ 19). Videre er det inntatt en henvisning tiltvangsfullbyrdelsesloven når det gjelder frem-gangsmåten ved tilbakelevering (§ 18). Kreditt-kjøpsloven inneholdt tidligere i §§ 20-27 prosessu-elle bestemmelser om tilbakelevering. Dissebestemmelsene ble opphevet ved innføringen avtvangsfullbyrdelsesloven, hvor tilsvarende bestem-melser er inntatt i kapittel 9.

Bestemmelsene i §§ 14-19 gjelder både vedsalgspant i forbindelse med kredittkjøp etter loven,og ved salgspant uten at det er kredittkjøp etterloven, jf. kredittkjøpsloven § 1 fjerde ledd om sist-nevnte tilfeller. Avgjørende for om et kredittfinan-siert kjøp er å anse som kredittkjøp etter loven, erom kreditten gis av selgeren eller av annen kreditt-giver etter avtale med selgeren.

Utvalget vil peke på at bestemmelsene i §§ 15-17 klargjør kredittgiverens rett til å kreve tilbakele-vering og det økonomiske oppgjøret ved tilbakele-vering. Etter utvalgets vurdering er det klart behovfor lovbestemmelser om slike forhold. Utvalgetanbefaler at bestemmelsene inntas i tvangsfullbyr-delsesloven kapittel 9, ettersom de prosessuellebestemmelsene om tilbakelevering er inntatt der.Utvalget har i tillegg til dette vurdert å foreslå enny bestemmelse i panteloven kapittel 3 som visertil bestemmelsene som nå er inntatt i kredittkjøps-loven §§ 15-17, enten i tilknytning til panteloven§ 3-15 tredje ledd eller som ny § 3-23. Utvalget erimidlertid blitt stående ved at det ikke er behov foren slik bestemmelse. Av samme grunn er det etterutvalgets oppfatning ikke grunn til å videreføre derene henvisningsbestemmelsene i kredittkjøpslo-ven §§ 14 og 18 når kredittkjøpsloven oppheves.

Utvalget har vurdert om det er behov for åendre bestemmelsene i kredittkjøpsloven §§ 15-17.Etter utvalgets oppfatning bør bestemmelsene ikredittkjøpsloven §§ 16 og 17 videreføres uendret.Bestemmelsene gir etter utvalgets syn løsningersom på en god måte avveier hensynet til kreditt-giver og kjøper. Det er intet ved den øvrige reformav kredittlovgivningen som skulle innvirke på devurderinger som ligger til grunn for disse bestem-melsene.

Utvalget foreslår derimot kredittkjøpsloven§ 15 endret i lys av de endringer som foreslås ifinansavtaleloven § 52, jf. gjeldende kredittkjøpslov§ 12, se utvalgets forslag til § 59. Utvalget foreslårat bestemmelsen innarbeides i tvangsfullbyrdel-sesloven § 9-1 i form av en henvisning til den fore-slåtte bestemmelsen om rett til førtidig tilbake-betaling i finansavtaleloven § 60.

Kredittkjøpsloven § 19 første ledd første punk-tum bestemmer at kjøperen kan kreve at kreditt-giveren tar tingen tilbake etter reglene i §§ 16 til 17før kredittgiveren på annen måte søker dekning forkravet. Etter første ledd annet punktum gjelderdette likevel ikke når tingen ikke finnes hos kjøpe-ren, eller når det er fare for at kredittgiveren ikkevil få full dekning ved å ta tingen tilbake på grunnav at tingen har vært utsatt for uvanlig verdimin-king som skyldes kjøperen eller forhold som kjøpe-ren har risikoen for.

Paragrafens annet ledd første punktum bestem-mer at første ledd ikke er til hinder for at kreditt-giveren ved salgspant som ikke gjelder forbruker-kjøp, begjærer tvangssalg etter tvangsfullbyrdel-sesloven kapittel 8. Er en ting solgt med salgspant,kan utlegg for kredittgiverens krav ikke tas i tin-gen, jf. annet ledd annet punktum.

Utvalget bemerker at kredittkjøpsloven § 19oppstiller unntak fra den rett en panthaver normalthar til å velge om han vil holde seg til pantet ellerom han først vil iverksette annen form for inndri-ving av pantekravet, typisk ved å begjære utlegg.Hensett til de begrensninger i unntaket som følgerav første ledd annet punktum, er det etter utvalgetsoppfatning ikke grunn til å endre § 19 første ledd.

Paragraf 19 annet ledd første punktum medfø-rer at kredittgiver overfor kjøper som ikke er for-bruker, har rett til å velge mellom å begjæretvangssalg etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel8 og å ta tingen tilbake etter tvangsfullbyrdelses-loven kapittel 9, når kredittgiver har salgspant.Også næringsdrivende kjøpere kan imidlertidkreve at kredittgiveren tar tingen tilbake ettertvangsfullbyrdelsesloven kapittel 9 før kredittgive-ren for eksempel begjærer utlegg eller går tilannen dekningsaksjon enn begjæring om tvangs-salg etter lovens kapittel 8. Utvalget har vanskeligfor å se at det utenfor forbrukerforhold er grunn tilå innskrenke salgspanthavers valgrett med hensyntil gjeldsinndrivelsesmåte i forhold til det somellers gjelder ved panteretter. Etter gjeldende rettkan for eksempel næringsdrivende kjøper kreve atkredittgiveren søker dekning i salgspantet selv omkredittgiveren med rette vurderer det slik at utleggi annet formuesgode eller utleggstrekk vil gi hurti-gere og bedre dekning. Hensett til at kredittkjøps-loven § 19 regulerer dekningsstadiet i kredittfor-holdet har hensynet til usikrede kreditorer ogandre tredjeperson neppe vesentlig betydning forregelutformingen, sml. tvangsfullbyrdelsesloven §1-3 annet ledd, som bare avskjærer inngåelse avavtaler om tvangsdekning på annen måte enn gjen-nom namsmyndighetene inntil et krav er mislig-holdt. Av disse grunner foreslår utvalget kreditt-


kjøpsloven § 19 annet ledd første punktum opphe-vet, og at det i forslaget til ny bestemmelse i førstepunktum fremgår at bestemmelsen bare gjelder iforbrukerforhold.

Paragraf 19 annet ledd annet punktum bestem-mer at salgspanthaver ikke kan ta utlegg for sittkrav i tingen. Ettersom kredittgiveren i slike tilfel-ler har særskilt dekningsrett gjennom salgspante-retten, er det normalt ikke grunn til at han ogsåskal ha rett til å ta utlegg i tingen. Utvalget haringen innvendinger mot bestemmelsen, men antarat tilsvarende begrensning allerede følger avalminnelige regler om tvangsfullbyrdelse, setvangsfullbyrdelsesloven § 5-10 annet ledd annetog tredje punktum, hvor det heter at tvangsfullbyr-delse ikke skal foretas i større omfang enn nødven-dig og at en sak om tvangsdekning skal heves der-som fortsatt gjennomføring vil medføre kostnadersom vil overstige det som vil komme inn ved dek-ningen. Særlig når kredittkjøpsloven foreslås opp-hevet og dens bestemmelser som regulerer dek-ningsretten ved salgspant søkes innpasset i annenlovgivning, kan utvalget ikke se behov for å videre-føre bestemmelsen i § 19 annet ledd annet punk-tum. Utvalget legger til grunn at løsningen i § 19annet ledd annet punktum vil bli lagt til grunn påtolkningsgrunnlag etter tvangsfullbyrdelsesloven§ 5-10 annet ledd.

6.2.1.5 Forbrukerleie

Kredittkjøpsloven § 29 første ledd gir adgang til ågi forskrifter om forbrukerleie som i realiteten tje-ner til å sikre et avhendingsvederlag, eller somellers i det vesentlige fyller samme økonomiskefunksjon som kredittsalg, selv om det ikke ermeningen at leieren skal bli eier eller ha rett til å blieier. Paragrafen inneholder videre nærmere angi-velse av hvilke spørsmål som kan forskriftsregule-res. Forskrift er gitt ved forskrift 15. juli 1986 nr.1616 til kredittkjøpsloven (kredittkjøpsforskrif-ten), se kapittel IV §§ 10-13. Forskriftshjemmelenog -reguleringen må sees i sammenheng med pan-teloven § 3-22 annet ledd, som bestemmer at flereav lovens regler om salgspant skal gjelde for slikeleieavtaler, enten leietager er forbruker ellernæringsdrivende. Slike forbrukerleieforhold falleri alle fall i hovedsak utenfor forbrukerkredittdirek-tivet, jf. direktivet artikkel 2 nr. 2 bokstav d).

Utvalget bemerker at til forskjell fra kjøp, hvorforbrukerkjøpsloven gir omfattende ufravikeligregulering av rettsforholdet mellom selger og for-brukerkjøper, er lovreguleringen av forbrukerleieav løsøre begrenset til den fragmentariske regule-ringen som følger av kredittkjøpsloven § 29 og til-

hørende forskrifter. Dette synes blant annet å inne-bære avtalefrihet – innenfor de grenser som følgerav alminnelige regler om ugyldighet og avtalerevi-sjon, herunder avtaleloven § 36 – om sentralespørsmål som mangler og mangelsbeføyelser. Setil sammenligning levering av forbrukertjenesterpå kreditt, som ved kredittkjøpsloven § 27 bliromfattet av mange av lovens regler om forbruker-kjøp. Håndverkertjenesteloven gir ufravikeligeregler om rettsforholdet mellom tjenesteyteren ogforbrukeren i mange, men ikke alle tilfeller av for-brukertjenester, jf. lovens § 1 om virkeområde.

Etter utvalgets vurdering kan det være godegrunner til å la lovgivningens forbrukervern ogsåomfatte leie av løsøre. Fravær av ufravikelig regu-lering av leie av løsøre kan blant annet medføre atforbrukerkredittvernet søkes omgått ved å avtale-regulere forbrukerens rettighet som en leierett ogikke kjøp. Leie av løsøre varierer imidlertid myebåde med hensyn til gjenstand, varighet og andreforhold. Det er særlig leieforhold som – bortsett fraforbrukerens status som leietager – ligger megettett opp til kjøp, hvor behovet for ufravikelig regu-lering gjør seg gjeldende. Samtidig blir lovregule-ringen av forbrukerleie som ligger tett opp til for-brukerkredittkjøp, ufullstendig dersom den ikkegir bred regulering av forholdet mellom utleier ogleietager. Kredittkjøpsforskriften inneholder daogså noen regler om forholdet mellom utleier ogleietager, herunder oppsigelsesrett, men sammen-lignet med husleieloven er lovreguleringen av for-brukerleieforhold etter kredittkjøpsloven liteomfattende. Utvalget vil også bemerke at det erønskelig å klargjøre grensen mellom leieforholdsom omfattes av kredittkjøpsloven § 29 og leiefor-hold som faller utenfor loven. Utvalget viser i denanledning til de spørsmål som Høyesterettsdom-men inntatt i Rt. 2002 s. 231 om restverdileasing irelasjon til panteloven § 3-22 annet ledd reiser,samt den tilsynelatende inkonsistens mellom kre-dittkjøpsloven § 29 første ledd første punktum,hvor det kreves at det «ikke er meningen at leierenskal bli eier eller ha rett til å bli eier», og § 29 førsteledd annet punktum bokstav e, hvor forskriftskom-petansen er forutsatt å skulle omfatte tilfeller hvorleietageren etter avtalen «har rett til å bli eier av tin-gen».

Etter utvalgets vurdering bør spørsmålet omlovregulering av forbrukerleie undergis en bred oggrundig vurdering som omfatter både forholdetmellom utleier og leietager og forholdet til eventu-ell kredittgiver. Som følge av mandatet og den tidsom har stått til rådighet har dette utvalget ikkekunnet foreta en slik utredning. I den foreliggendesituasjon finner utvalget det riktig å foreslå at kre-


dittkjøpsloven § 29 i hovedsak videreføres uendret.Utvalget har vurdert å la de nye bestemmelsene ifinansavtaleloven §§ 49 og 50 om henholdsvis for-klaringsplikt og plikt til å vurdere forbrukerenskredittverdighet, få anvendelse også ved avtalerom forbrukerleie. Utvalget finner imidlertid atytterligere regulering av forbrukerleie bør utståinntil det er foretatt en mer omfattende vurderingav forbrukerleietilfellene.

6.3 Finansinstitusjonenes adgang til i standardvilkår å fravike finans-avtaleloven § 26 femte ledd

6.3.1 Gjeldende rett og forslaget fra FNH og Sparebankforeningen

Finansavtaleloven § 26 regulerer avtaler mellominnehaver av konto i en finansinstitusjon og institu-sjonen om fast betalingsoppdrag der kontobelast-ning skal kunne skje etter krav fra betalingsmotta-geren eller foretas av institusjonen etter eget tiltak,jf. første ledd bokstav a). Videre regulerer bestem-melsen avtaler mellom kontohaver og betalings-mottager om at kontoen gjentatte ganger skalkunne belastes etter krav fra betalingsmottageren,jf. første ledd bokstav b). Etter annet ledd skal kon-tohaveren gi institusjonen skriftlig melding omavtaler som nevnt i første ledd bokstav b). Ettertredje ledd skal institusjonen påse at belastningersom foretas i henhold til avtaler som nevnt i para-grafen ligger innenfor avtalens grenser. Etterfjerde ledd stilles nærmere krav til avtalen. Ettersjette ledd kan kontohaveren endre eller tilbake-kalle fullmakten ved melding til institusjonen.Derav følger at avtalen bare er å anse som en full-makt som gjelder inntil den sies opp, jf. også para-grafoverskriften. Dette gjelder enten avtalen inn-gås mellom kontohaveren og betalingsmottagereneller mellom kontohaveren og institusjonen.

Paragrafens femte ledd lyder:

«Dersom ikke annet er uttrykkelig avtalt, skalinstitusjonen sørge for at varsel sendes til kon-tohaveren senest sju virkedager før belastnin-gen finner sted. Varslet skal opplyse om tids-punktet for når belastningen vil finne sted, ombetalingsmottakeren og om beløpets størrelse.Varslet kan tas med i kontoutskrift som nevnt i§ 30 annet ledd annet punktum.»

Det følger av finansavtaleloven § 2 første ledd atbestemmelsene i § 26 ikke kan fravikes til kontoha-vers skade i forbrukerforhold. For så vidt gjelderunntak fra institusjonenes varslingsplikt innebæ-rer dette at slikt unntak er betinget av uttrykkelig

avtale. Utenfor forbrukerforhold vil avtalefriheteninnebære at avkall på krav om varsling kan gis utenat det stilles særlige krav til avkallet.

I forarbeidene uttaler departementet at for-håndsvarsel bør «være et vesentlig element vedbruk av avtaler om belastningsfullmakt». Syns-punktet er at varselet «forbereder betaleren på aten belastning vil bli foretatt og dermed gir betale-ren mulighet for å stoppe en betaling som ikkeønskes foretatt.» Etter departementets oppfatningvil det imidlertid «forekomme tilfeller der betale-ren ikke har noe reelt behov for forhåndsvarsel.Dette kan være fordi det er tale om en helt fastbelastning, fordi belastningen gjelder et lite beløpeller fordi betaleren uansett vil bli gjort oppmerk-som på en forestående belastning på en annenmåte enn gjennom et formelt varsel.» Departemen-tet fant derfor at det også i forbrukerforhold burdevære adgang til å avtale unntak fra varslingsplik-ten, jf. Ot.prp. nr. 41 (1998-99) s. 33.

Om lovens krav om uttrykkelig avtale for ågjøre unntak fra varslingsplikten uttaler departe-mentet at dette vil innebære at det må fremstå tyde-lig for kunden at utgangspunktet er varslingspliktog at han eller hun avstår fra en rettighet ved åakseptere at det ikke skal gis varsel», jf. Ot. prp. nr.41 (1998-99) s. 103. I Innst. O. nr. 84 (1998-99) s. 10uttales at varslingsplikt må kunne «fravikes etterkundens ønske dersom kunden har skriftlig klartgitt uttrykk for dette i avtalen».

FNH og Sparebankforeningen har i sitt brev tildepartementet (se punkt 6.1 foran) vist til at vars-lingsplikten blant annet omfatter faste belastnings-oppdrag der finansinstitusjonen er kreditor ellerder beløpet skal overføres til en annen konto somkontohaver eier, og at kunden for slike belastnings-oppdrag ofte ikke vil ha behov for eget varsel ombelastningen. Man fremholder at man har erfaringmed at mange kunder reagerer negativt på å få til-sendt papirer og varsler fra banken. Videre gjøresgjeldende at det vil forekomme tilfeller hvor varseler umulig, blant annet ved løpende kontoregule-ringsfullmakter der overføring etter fullmaktenskal skje på en tid som ikke vil være forenlig medvarsel etter loven, for eksempel avtale om overfø-ring mellom kontohaverens egne kontoer når sal-doen på en konto går over eller under et bestemtbeløp.

FNH og Sparebankforeningen nevner videre atForbrukerombudet i dialog med banknæringenhar uttalt at særskilt avtale om frafall av varsel ettergjeldende rett ikke kan inngås ved vedtagelse av etstandardvilkår. Man gjør gjeldende at finansavtale-loven ikke kan være til hinder for at finansinstitu-sjonen kun tilbyr en tjeneste med faste betalings-


oppdrag der kunden må fraskrive seg retten til var-sel. Man kan heller ikke se at finansavtaleloven set-ter forbud mot at kunden får betalingstjenesten tilen lavere pris dersom han frafaller slikt varsel.Man tar til orde for at lovens krav må være at kun-den blir uttrykkelig kjent med og likevel ønsker tje-nesten selv om han ikke får forhåndsvarsel.

6.3.2 Utvalgets vurderingerUtvalget vil bemerke at Europaparlamentets ogRådets direktiv om betalingstjenester, 2006/64/EF, har bestemmelser i artikkel 62, jf. artikkel 63som gir betaler omfattende adgang til å kreve tilba-kebetaling av gjennomførte betalinger med min-dre det det er inngått en rammeavtale mellom beta-ler og betalers institusjon om at betaler har samtyk-ket til gjennomføring av betealingstransaksjonendirekte til institusjonen og, hvis det er relevant,opplysninger om den fremtidige betalingstransak-sjonen ble gitt eller stilt til rådighet for betalerenminst fire uker før forfallsdagen av institusjoneneller betalingsmottageren. Følgelig kan finansavta-leloven § 26 femte ledd ikke videreføres for beta-lingstransaksjoner som omfattes av de aktuellebestemmelsene.

En arbeidsgruppe oppnevnt av Finansdeparte-mentet foreslo i utredning avgitt 16. februar 2009 åoppheve finansavtaleloven § 26 femte ledd, jf.utredningen s. 193. Utvalget slutter seg til dette for-slaget.

6.4 Enkelte spørsmål vedrørende kausjon

6.4.1 Anvendelsen av finansavtaleloven kapittel 4 ved realkausjon – forfalls-reglene i finansavtaleloven § 71

6.4.1.1 Gjeldende rett og forslaget fra FNH/Sparebankforeningen

Finansavtaleloven kapittel 4 inneholder bestem-melser om kausjon i tilfeller hvor blant annet enfinansinstitusjon er kreditor etter kausjon stilt forlån eller annen kreditt. Virkeområdet for finansav-taleloven kapittel 4 er nærmere angitt i § 57. Etter§ 57 annet ledd regnes som kausjon i kapittel 4«også pant stilt av en tredjeperson (realkausjon)».

I forarbeidene uttales at pant må regnes somstilt av tredjeperson dersom pantet helt er eid avandre enn kredittkunden. Videre uttales: «Dersomlåntakeren er medeier i pantegjenstanden, foreksempel dersom den er en bolig som eies av ekte-feller i fellesskap, kan det ikke anses å foreligge

pant stilt av tredjeperson», jf. Ot.prp. nr. 41 (1998-99) s. 115.

Dette synspunktet vil – dersom det legges tilgrunn for tolkningen av § 57 annet ledd – innebæreat det anses å foreligge realkausjon dersom pant-setter alene eller sammen med andre enn kreditt-kunden, eier pantet, men at det ikke anses å fore-ligge realkausjon dersom pantsetter eier pantetsammen med kredittkunden (og eventuelt andre).

Justisdepartementets lovavdeling har i en utta-lelse datert 31.10.2000 uttalt at man ikke umiddel-bart kan se noen grunn til at en som pantsetter ensameieandel skal komme i en dårligere stilling ennden som pantsetter en ting han eier fullt ut. Lovav-delingen uttaler at gode grunner synes « å tale forat finansavtaleloven § 57 annet ledd bør fortolkesetter ordlyden». Dette vil i så fall innebære at detanses å foreligge realkausjon i samtlige tilfeller nårandre enn kredittkunden stiller pant for kreditt-kundens gjeld.

FNH og Sparebankforeningen gjør gjeldendeat Lovavdelingens resultat vil føre til at man måfølge en omstendelig prosedyre for realisasjon avpantet i tilfelle av mislighold. Man uttaler:

«Har låntakeren stilt pant for gjelden, kan kravrettes mot kausjonisten først når det har fått 3måneder etter at institusjonen har begjærttvangsdekning i pantet, jf finansavtaleloven § 71tredje ledd. Dersom pantet skal realiseres mådet først begjæres tvangsauksjon overfor lånta-kerens andel av eiendommen, og tvangsauksjo-nen må deretter begjæres stilt i bero. Instituso-nen kan først tre måneder deretter sendepåkrav til (den andre) pantsetter. Nytt varseletter tvangsfullbyrdelsesloven § 4-18 må deret-ter sendes samtykkende ektefeller og tvangs-auksjon over den ideelle andelen kan førstbegjæres 14 dager etter dette. Grunnlaget forsamlet tvangssalg av eiendommen er først til-stede når alle disse fristene er utløpt. Dettemedfører tidsspille og økte kostnader for kun-den ved at det påløper ytterligere forsinkelses-rente og gebyr for to begjæringer om tvangs-fullbyrdelse.»

Av disse grunner anmoder FNH og Sparebank-foreningen departementet om lovfesting av denløsning departementet ga uttrykk for i forarbei-dene til finansavtaleloven, jf. foran. Subsidiærtanmodes om at man endrer forfallsreglene i finans-avtaleloven § 71 slik at forfallsreglene her ikke fåranvendelse i tilfelle hvor kredittkunden og realkau-sjonist har felles grunnbokshjemmel.

FNH og Sparebankforeningen reiser videre etspørsmål om rettsanvendelsen i tilfeller hvor kre-dittkunden og ektefellen begge eier fast eiendom,


men hvor bare kredittkunden har grunnbokshjem-mel. Utvalget kommenterer det spørsmål som erreist, nærmere i punkt 6.3.1.2 nedenfor.

6.4.1.2 Utvalgets vurderinger

Utvalget bemerker at ordlyden i finansavtaleloven§ 57 annet ledd klart tilsier at tilfeller hvor andreenn kredittkunden stiller pant for dennes gjeld,omfattes av loven uavhengig av om pantsetter eierpantet alene eller sammen med andre, herunderkredittkunden. Med forbehold for den problemstil-ling FNH og Sparebankforeningen reiser i forholdtil finansavtaleloven § 71 og den betydning dettemåtte ha for vurderingen av virkeområdet forfinansavtaleloven kapittel 4 i sameietilfeller, trek-ker reelle hensyn klart i samme retning som ordly-den. Det er realkausjonens innhold og mulige kon-sekvenser for realkausjonisten som bør væreavgjørende for rekkevidden av bestemmelsene ifinansavtaleloven kapittel 4, ikke om realkausjonis-ten eier pantet helt eller bare delvis. Det er – i tilfel-ler hvor realkausjonisten er sameier – heller ingengrunn til å sondre mellom tilfeller hvor kredittkun-den er medsameier og tilfeller hvor noen annen ermedsameier.

Uavhengig av hvilken tolkning av finansavtale-loven § 57 annet ledd som er gjeldende rett er detspørsmål om de synspunkter FNH og Sparebank-foreningen anfører vedrørende finansavtaleloven §71 tilsier at § 57 annet ledd bør tolkes i samsvarmed departementets forarbeidsuttalelser om at til-feller hvor kredittkunden er medeier i pantet somer stilt som realkausjon, faller utenfor § 57 annetledd.

Finansavtaleloven § 71 lyder:

«Kausjonens forfall m.v. (1) Institusjonen kan ikke rette krav mot

kausjonisten før det er tatt rettslige skritt motlåntakeren for å få tvangsgrunnlag.

(2) Har institusjonen tvangsgrunnlag forutlegg, kan krav rettes mot kausjonisten nårdet er begjært utlegg mot låntakeren.

(3) Har låntakeren stilt pant for gjelden, kankrav rettes mot kausjonisten først når det ergått tre måneder etter at institusjonen harbegjært tvangsdekning i pantet etter tvangsfull-byrdelsesloven.

(4) Åpnes gjeldsforhandling etter gjeldsord-ningsloven hos låntakeren, kan krav rettes motkausjonisten når gjeldsforhandlingsperioden ihenhold til gjeldsordningsloven § 3-4, jf. § 5-1,er utløpt. Har låntakeren stilt pant for gjeldensom vil gi långiveren full dekning, gjelder like-vel bestemmelsen i tredje ledd.

(5) Blir låntakerens bo tatt under konkurs-behandling, eller blir det åpnet gjeldsforhand-ling etter konkursloven, kan institusjonenstraks rette krav mot kausjonisten. Bestemmel-sen i fjerde ledd annet punktum gjelder tilsva-rende.

(6) Når vilkårene i første til femte ledd eroppfylt, kan institusjonen sende skriftlig påkravtil kausjonisten. Kausjonsansvaret forfaller tilbetaling 14 dager etter at påkravet er kommetfrem.

(7) Forfallsreglene i lov 8. februar 1980 nr.2 om pant § 1-9 og i lov 24. juni 1994 nr. 39 omsjøfarten (sjøloven) § 44 gjelder ikke i forholdtil realkausjon som omfattes av kapitlet her.»

Etter tredje ledd kan krav rettes mot kausjonis-ten først tre måneder etter at institusjonen harbegjært tvangsdekning i pantet etter tvangsfullbyr-delsesloven dersom kredittkunden har stilt pantfor gjelden. I de tilfeller som her drøftes, er altsåsituasjonen at både kredittkunden og tredjeperson,realkausjonisten, har stilt pant for gjelden. Institu-sjonen må da ha begjært tvangsdekning overforkredittkunden før det kan kreves tvangsdekninghos realkausjonisten.

Utvalget bemerker at finansavtaleloven § 71bygger på et prinsipp om at institusjonene skal haforsøkt å inndrive sitt krav mot kredittkunden førkrav rettes mot kausjonisten, se Ot. prp. nr. 41(1998-99) s. 81. I tilfeller hvor kredittkunden harstilt pant, tilsier dette prinsippet at institusjonenbegjærer tvangsdekning i pantet før krav kan ret-tes mot kausjonisten, jf. § 71, tredje ledd. Dette gjel-der enten kausjonisten hefter personlig for kravetmot kredittkunden eller kausjonisten er realkau-sjonist. Det spesielle ved de tilfellene som omfattesav FNHs og Sparebankforeningens forslag, er atkredittkunden og realkausjonisten har gitt pant isamme formuesgode og at samlet realisasjon avkredittkundens og realkausjonistens eierandel, foreksempel boligeiendommen kredittkunden ogektefellen eier i sameie, er betinget av to begjærin-ger om tvangsfullbyrdelse. Den praktiske virkningvil gjerne være at realisasjon av kredittkundenseierandel vil bli utsatt inntil samlet realisasjon av depantsatte eierandelene kan skje. Det vil riktignok,som påpekt av FNH og Sparebankforeningen, ogsåpåløpe ytterligere forsinkelsesrente når tvangsfull-byrdelse forsinkes, men dette er ikke spesielt forde tilfellene som her drøftes.

Utvalget kan ikke se at forholdet til finansavta-leloven § 71 med tyngde tilsier at virkeområdet forfinansavtaleloven kapittel 4 bør avgrenses mot real-kausjon i form av pantsettelse av sameieandel hvorkredittkunden er medsameier. Den tid som går før


institusjonen kan gjennomføre samlet realisasjonav de pantsatte eierandelene, og de kostnaderdette medfører, må primært sees som en konse-kvens av den utforming forfallsreglene i finansavta-leloven § 71 er gitt, ut fra det prinsipp lovgiver la tilgrunn for disse reglene. Det står klart for utvalgetat dersom dette prinsippet og den løsning som erlagt til grunn i § 71 tredje ledd ikke passer for tilfel-ler hvor realkausjonisten og kredittkunden er sam-eiere, er det bestemmelsen i § 71 tredje ledd sombør endres, ikke virkeområdet for finansavtalelo-ven kapittel 4.

Utvalget har forståelse for at institusjoneneønsker å unngå å måtte inngi to begjæringer omtvangsfullbyrdelse i disse tilfellene, ettersom denførste begjæringen ofte bare vil bli inngitt for å opp-fylle forfallskravet overfor realkausjonisten. Utval-get har også forståelse for at utsettelse av realisa-sjon av kredittkundens eierandel inntil samlet rea-lisasjon av de pantsatte eierandelene kan skje, vilkunne være uheldig i en del tilfeller, for eksempelved verdireduksjon av pantet. Utvalget vil ogsåbemerke at løsningen i finansavtaleloven § 71tredje ledd gir oppfordring til realisasjon av kreditt-kundens eierandel i tilfeller hvor slik realisasjongir full dekning. Ettersom en ideell andel av et pantofte ikke er noe attraktivt salgsobjekt vil den prisen oppnår ved slikt salg ofte være lavere enn dendel av prisen som faller på andelen ved salg av helepantet. Selv om kredittgiver som krever realisasjonav sameieandelen får full dekning, vil slik realisa-sjon dermed påføre kredittkunden og eventuelleetterstående panthavere i andelen tap.

På den annen side omfatter finansavtaleloven §71 tredje ledd også tilfeller hvor tredjeperson barestiller seg personlig medansvarlig overfor kreditt-giver og tilfeller hvor han både stiller seg personligmedansvarlig overfor kredittgiver og stiller pant.Utvalget kan ikke se at det er grunn til å endre for-fallsregelen med tanke på tilfeller hvor kausjonis-ten hefter personlig. En kunne riktignok tenke segen løsning hvor det i forhold til kausjonsforfalletsondres mellom rett til å kreve dekning av pantetog rett til å kreve betaling i henhold til det person-lige ansvar, men en slik løsning innebærer en rela-tivisering av kausjonsforfallet som neppe bør innfø-res uten at tungtveiende grunner taler for løsnin-gen. Etter utvalgets oppfatning er konsekvenseneav lovens løsning for kredittgiver ikke tilstrekkeliggrunn til å innføre en slik endring. Eventuelle kon-sekvenser for kredittkunden og etterstående pant-havere i dennes eierandel når kredittgiver barerealiserer denne eierandelen, må etter utvalgetsoppfatning sees som en konsekvens at lovens prio-ritering av kausjonistens interesser gjennom

reglene om kausjonsforfall; kredittgiver skal førstsøke dekning hos kredittkunden.

Etter en samlet vurdering kan utvalget ikke seat det er tilstrekkelig grunn til å endre finansavta-leloven § 71 tredje ledd slik FNH og Sparebankfo-reningen foreslår.

Særmerknad fra medlemmene Haraldsen ogL’Abee-Lund: Etter disse medlemmenes syn harforslaget fra 2002 fra FNH og Sparebankforenin-gen fortsatt de beste grunner for seg. Dette er ogsåbest i samsvar med det synet Justisdepartementetga uttrykk for i Ot. nr. nr. 41 (1998-99). Spørsmålethar likevel ikke så stor betydning at disse medlem-mene vil ta dissens her.

Utvalget er i mandatet bedt om å fremme for-slag til hvordan en slik endring kunne være gjen-nomført selv om utvalget ikke anbefaler en slikendring. Utvalget antar at det resultat FNH og Spa-rebankforeningen ønsker vil kunne oppnås der-som finansavtaleloven § 71 tredje ledd endres til ålyde (endringene kursivert):

«(3) Har kredittkunden stilt pant for gjelden,kan krav rettes mot kausjonisten først når deter gått tre måneder etter at institusjonen harbegjært tvangsdekning i pantet etter tvangsfull-byrdelsesloven. Dersom pantet er i sameie ogannen sameier har pantsatt sin sameierett til sik-kerhet for kredittkundens gjeld, kan tvangsdek-ning etter realkausjonen likevel begjæres samti-dig med at det begjæres tvangsdekning av kreditt-kundens pant.»

FNH og Sparebankforeningen reiser ogsåspørsmål om rettstilstanden i tilfeller hvor kreditt-kunden er legitimert som eneeier av det pantsatteformuesgode, men hvor realiteten er at kredittkun-den og hans ektefelle er sameiere. Kredittkundensektefelle vil i slike tilfelle ikke ha «stilt» pant forkredittkundens gjeld, slik at vi er utenfor finansav-taleloven § 57 annet ledd. Som FNH og Sparebank-foreningen er inne på, oppstår her et spørsmål omkolliderende rettigheter i formuesgoder som løsespå grunnlag av alminnelige tingsrettslige regler.Utvalget finner ikke grunn til å gå nærmere inn pådette.

6.4.2 Opplysningsplikt om verdien av annen sikkerhet ved inngåelse av kausjons-avtale – finansavtaleloven § 59 første ledd bokstav f)

6.4.2.1 Gjeldende rett og forslaget fra FNH og Sparebankforeningen

Finansavtaleloven § 59 første ledd boktstav f) fast-slår at institusjonens pre-kontraktuelle opplys-


ningsplikt overfor potensiell kausjonist skalomfatte verdien av pant og annen sikkerhet somlångiveren legger til grunn for låneforholdet, ogsom i forhold til kausjonisten skal utnyttes før kau-sjonsansvaret. Bestemmelsen må sees i sammen-heng med bestemmelsen i samme ledd bokstav a),hvor det heter at institusjonen skal opplyse om denalminnelige risiko som knytter seg til kausjonsan-svar.

I Ot. prp. nr. 41 (1998-99) s. 70 uttaler departe-mentet om bestemmelsen i § 59 første ledd bokstavf):

«Det er på det rene at kausjonisten vil ha storinteresse av slike opplysninger siden de kan haavgjørende betydning for om det er forsvarlig åavgi et kausjonsløfte. Når institusjonen sitterinne med kunnskap og erfaring om disse for-holdene, er det nærliggende at dette meddelesavtalemotparten. Det ligger i sakens natur atopplysningene vil være usikre. Så lenge kausjo-nisten etter bokstav a informeres om den gene-relle risiko som knytter seg til kausjonsansvar,bør opplysninger etter bokstav f etter departe-mentets syn ikke skape urealistiske forventnin-ger omkring sikkerhetenes verdi hos kausjo-nisten. Departementet kan heller ikke se at enslik regel i seg selv vil være prosesskapende.Også uten en slik regel vil man få tvister, damed hensyn til om opplysningene i det hele tattburde vært gitt, noe allerede høyesterettsdom-men referert i Norsk Retstidende 1925 s 501(«Bly/sølv-dommen») illustrerer.»

FNH og Sparebankforeningen tar til orde for atbestemmelsen i § 59 første ledd bokstav f) opphe-ves. Synspunktet er at de opplysninger som gis ihenhold til denne bestemmelsen, kun vil være kor-rekt idet opplysningene gis og slik sett kunne virkevilledende for en kausjonist som legger disse opp-lysningene til grunn for hva han eventuelt kan hol-des ansvarlig for. Dette gjelder særlig ved pant iomløpsmidler som for eksempel varelager, hvordet kan være store verdisvingninger. Ifølge FNHog Sparebankforeningen gir bestemmelsen ogsåforanledning til diskusjoner om hva som er pantetskorrekte verdi. Den informasjon kausjonisten mot-tar vil dermed ha begrenset verdi, i tillegg til atbestemmelsen virker unødig konfliktfremmende.Det foreslås derfor at bestemmelsen oppheves,eventuelt erstattes med en plikt til å gi slike opplys-ninger på forespørsel.


Den pre-kontraktuelle opplysningsplikten i kau-sjonsforhold skal bidra til å klargjøre innholdet av

kausjonistens forpliktelser og den risiko kausjoneninnebærer. For så vidt gjelder risiko inneholderfinansavtaleloven § 59 bestemmelser om plikt til åopplyse om den alminnelige risiko ved kausjonsamt om forhold som er av betydning for å foretaen konkret risikovurdering av den aktuelle kau-sjonsforpliktelse.

Utvalget forstår finansavtaleloven § 59 førsteledd bokstav f) slik at opplysningsplikten omfatteropplysninger institusjonen har om verdien av pantm.m. I praksis vil institusjonen normalt innhenteopplysninger om sikkerhetens verdi eller selvforeta vurderinger av sikkerheten, men opplys-ningsplikten er begrenset til de opplysninger insti-tusjonen har på tidspunktet for opplysningsplikt.Når opplysningsplikten begrenses på dennemåten, kan utvalget ikke se vesentlige betenkelig-heter med å videreføre opplysningsplikten etter §59 første ledd bokstav f). Som departementet frem-holder i forarbeidene ligger det i sakens natur atopplysningene vil være usikre. Usikkerheten gjel-der primært verdiendringer i tiden fra opplysnin-gene gis til tiden for eventuelt kausjonsforfall, menkan også gjelde pantets verdi når opplysningenegis. Samtidig vil graden av usikkerhet kunne varie-rere mye fra tilfelle til tilfelle, blant annet avhengigav eventuelle heftelser i sikkerhetsobjektet somhar prioritet foran den sikkerhetsretten det skal gisopplysning om, pantets antatte verdibestandighetog kausjonens størrelse. Det er derfor etter utval-gets oppfatning ikke grunnlag for generelt å hevdeat opplysningene om pantets verdi har begrensetverdi for kausjonisten ved vurderingen av risikoenknyttet til kausjonen. Etter utvalgets vurdering måinstitusjonene anses å være fullt i stand til å kom-munisere den usikkerhet opplysningene om pan-tets verdi må anses å være beheftet med både inåtid og fremtid, og ha plikt til å gi slik informasjon.

Utvalget foreslår derfor at bestemmelsen ifinansavtaleloven § 59 første ledd bokstav f) videre-føres.

Særmerknad fra medlemmene Haraldsen ogL’Abee-Lund: Etter disse medlemmenes syn harforslaget fra 2002 fra FNH og Sparebankforenin-gen fortsatt de beste grunner for seg. Spørsmålethar likevel ikke så stor betydning at disse medlem-mene vil ta dissens her.

Utvalget er i mandatet bedt om å fremme for-slag til mulig endringsbestemmelse selv om utval-get ikke tilrår endring. Utvalget bemerker at slikendring enkelt gjennomføres ved å opphevebestemmelsen i finansavtaleloven § 59 første leddbokstav f). Utvalget ville imidlertid foretrekke –under forutsetning av at bestemmelsen ikke vide-reføres uendret – at endring i stedet gjøres ved at


det sies uttrykkelig i finansavtaleloven § 59 førsteledd bokstav f) at det skal gis opplysning om usik-kerheten ved verdivurderingen. Utvalget antarsom foran nevnt at institusjonen har plikt til å gislik informasjon allerede etter gjeldende rett.Bestemmelsen kunne lyde (endringene kursivert):

«(1), f) om den verdien av pant og annen sikker-het som kredittgiveren legger til grunn for kre-dittforholdet, og som i forhold til kausjonistenskal utnyttes før kausjonsansvaret, herunderusikkerhet slik verdivurdering er forbundet med»

6.4.3 Bortfall av kausjon ved mislighold av lån som skal innfris i sin helhet på et bestemt forfallstidspunkt – finans-avtaleloven § 63 første ledd

6.4.3.1 Gjeldende rett og forslaget fra FNH og Sparebankforeningen

Finansavtaleloven § 63 første ledd bestemmer atinstitusjonen som hovedregel skal varsle kausjo-nisten skriftlig om mislighold fra låntakerens sidesenest tre måneder etter at misligholdet inntraff.Virkningen av unnlatt varsel i rett tid følger av § 67annet og tredje ledd. Etter annet ledd, først punk-tum reduseres kausjonsansvaret som om lånet varnedbetalt i samsvar med låneavtalen. Etter tredjeledd reduserer kausjonsansvaret likevel ikke i denutstrekning långiveren godtgjør at varsel om mis-ligholdt er sendt i samsvar med § 63 første ledd. Ervarsel sendt senere enn fristen som følger av § 63første ledd, reduseres ansvaret for terminer somforfalt tidligere enn tre måneder før varselet blesendt.

Bestemmelsene tar etter ordlyden sikte på ned-betalingslån, men får også anvendelse på lån somskal innfris i sin helhet på et bestemt forfallstids-punkt. Er det stilt kausjon for et slikt lån, og lånetmisligholdes, vil oversittelse av varslingsfristenetter § 63 første ledd etter ordlyden medføre atkausjonsansvaret faller bort i sin helhet.

FNH og Sparebankforeningen gjør gjeldendeat virkningen av oversittelse av varslingsfristen islike tilfeller, er meget hard. Man viser til at reak-sjonen på oversittelse av varslingsfristen er stren-gere enn ved henstand, hvor § 67 annet ledd annetpunktum bestemmer at kausjonsansvaret reduse-res når det er gått seks måneder etter opprinneligbetalingstid, med mindre kausjonisten uttrykkelighar samtykket i den utvidelsen av kausjonsansva-ret som utsettelsen innebærer. FNH og Sparebank-foreningen foreslår derfor at § 67 annet leddendres slik at kausjonsansvar ikke under noenomstendigheter anses bortfalt i sin helhet, med

mindre det er gått mer enn seks måneder siden for-fall i hovedforholdet. Man uttaler at forslaget ikkeer ment å få betydning for bortfall av kausjonsan-svaret for enkeltterminer i et ordinært nedbeta-lingslån.


I forarbeidene til finansavtaleloven § 63 uttalerdepartementet at henstand bør stilles på linje medmislighold i den forstand at kausjonsansvaret ikkeumiddelbart reduseres på det avtalte betalingstids-punktet for den aktuelle terminen. Etter Banklov-kommisjonens forslag ville kausjonsansvaret utenvidere reduseres fra avtalt betalingstidspunkt vedhenstand, med mindre kausjonisten før betalings-tidspunktet uttrykkelig har samtykket til at utset-telsen får virkning for kausjonsansvaret. Departe-mentet peker på at en slik ordning ville kunnegjøre det vanskelig for låntakerne å oppnå avtaleom selv korte betalingsutsettelser. Ettersom kau-sjonsansvaret ikke vil bli redusert dersom det fore-ligger mislighold, forutsatt at kausjonisten varslesom misligholdet, er det etter departementets opp-fatning behov for en regel som ikke medførerreduksjon av kausjonsansvaret ved mer kortvarighenstand. Departementet understreker imidlertidat hovedregelen må være at kausjonisten ikke skalvære forpliktet til å finne seg i utvidelse av sitt kau-sjonsansvar gjennom en forlengelse av låneperio-den, og at slik forlengelse krever samtykke fra kau-sjonisten. Departementet foreslår derfor at kausjo-nistens ansvar reduseres selv om långiveren hargitt betalingsutsettelse når det er gått seks måne-der etter opprinnelig betalingstid, se § 67 annetledd, annet punktum. Tidsrommet på seks måne-der er valgt for at partene, uten sterkt tidspress,skal kunne avklare spørsmålet om en utvidelse avkausjonistens ansvar, jf. Ot. prp. nr. 41 (1998-99) s.79. Utvalget forstår bestemmelsen slik at dersomkausjonisten ikke samtykker i utvidelsen av kau-sjonsansvaret som følge av henstand, vil virknin-gen bli at kausjonsansvaret reduseres som omlånet ble nedbetalt i henhold til opprinnelig beta-lingsplan dersom det gis henstand med mer enn 6måneder.

Ved mislighold foreslo Banklovkommisjonen isitt utkast § 4-9 annet ledd en varslingsfrist på seksmåneder. Departementet endret fristen til 3 måne-der, jf. § 63 første ledd og Ot.prp. nr. 41 (1998-99) s.79.

Noe forenklet er altså fristen på seks månederved henstand, jf. § 67 annet ledd annet punktum,begrunnet i et ønske om at institusjonen og kausjo-nisten uten sterkt tidspress skal kunne avklare


spørsmålet om utvidelse av kausjonistens ansvar itilfeller hvor institusjonen gir henstand, mens vars-lingsfristen ved mislighold er satt til tre månederut fra en vurdering av hvor lang varslingsfristenbør være i slike tilfeller, jf. Ot.prp. nr. 41 (1998-99)s. 77.

Utvalget slutter seg til departementets vurde-ring av fristen på seks måneder ved henstand.Denne fristen er som nevnt begrunnet i behovetfor uten tidspress å avklare om kausjonisten skalutvide sitt kausjonsansvar gjennom en forlengelseav låneperioden, og har dermed i seg selv ingenoverføringsverdi til misligholdstilfeller. Dersom enav andre grunner mener at varslingsfristen vedmislighold er for kort, enten generelt eller i noentilfeller, vil det imidlertid kunne være hensiktsmes-sig å harmonisere misligholdsfristen med fristenetter § 67, annet ledd, annet punktum. FNH og Spa-rebankforeningen gjør som nevnt gjeldende at deter en meget hard reaksjon på oversittelse av vars-lingsfristen ved mislighold at kausjonsansvaret fal-ler bort i sin helhet, i tilfeller hvor kausjonen gjel-der et lån som skal innfris i sin helhet på et avtaltbetalingstidspunkt. Det foreslås ikke endring avvirkningene ved fristoversittelse for nedbetalings-lån.

Utvalget bemerker at varslingsfristen knytterseg til konstatert mislighold. Det vil normalt væreenkelt å konstatere mislighold i kredittforhold somomfattes av finansavtaleloven kapittel 4. Det er i såmåte ingen forskjell på nedbetalingslån og kredittsom skal innfris i sin helhet ved betaling på et fast-satt tidspunkt. Utvalget antar imidlertid at de øko-nomiske virkningene av fristoversittelse/kausjons-bortfall gjerne vil være større ved kreditt som skalinnfris i sin helhet ved betaling på et fastsatt for-fallstidspunkt, ettersom kredittbeløpet gjerne vilvære større enn det/de avdrag som ikke lengeromfattes av kausjonsansvaret ved fristoversittelseved nedbetalingslån. Etter utvalgets syn tilsierimidlertid denne forskjellen primært at institusjo-nene i egen interesse utviser særlig årvåkenhet forå varsle rettidig om mislighold av kreditt som i sinhelhet skal innfris ved betaling på et fastsatt for-fallstidspunkt. Det må også sees hen til at kausjo-nistens konkrete behov for varsel om misligholdøker jo større beløp som er misligholdt. Utvalgetantar også at eventuell forlengelse av varslingsfris-ten eller en tilsvarende endring vil kunne medføreat varsel om mislighold blir gitt senere enn i dag,noe som i seg selv er uheldig. Så innarbeidet somfinansavtaleloven kapittel 4 nå må anses å væreblitt og hensett til den kyndighet kredittgivere somomfattes av finansavtaleloven kapittel 4 har, kanutvalget ikke se at det er vesentlig behov for den

differensiering av finansavtaleloven § 67 annetledd, annet punktum som FNH og Sparebankfore-ningen foreslår. Utvalget slutter seg derfor ikke tilforslaget.

Særmerknad fra medlemmene Haraldsen ogL’Abee-Lund: Etter disse medlemmenes syn harforslaget fra 2002 fra FNH og Sparebankforenin-gen de beste grunner for seg. Selv om kredittgi-verne bør klare å varsle kausjonisten innen tremåneders fristen, vil feil kunne oppstå. Da bør detvær en viss forholdsmessighet mellom utvist feilog konsekvens av feilen. For kausjonisten vil et full-stendig bortfall av ansvaret ofte kunne være en helttilfeldig fordel. Spørsmålet har likevel ikke så storbetydning at disse medlemmene vil ta dissens her.

Utvalget er i mandatet bedt om å fremme for-slag til mulig endringsbestemmelse. Utvalget antarat slik endring kan gjennomføres ved at det ifinansavtaleloven § 67 tredje ledd føyes til et nyttsiste punktum som kan lyde:

«Ved kreditt som skal innfris i sin helhet på etavtalt tidspunkt, faller kausjonsansvaret bortførst seks måneder etter at misligholdet inn-trådte.»

6.5 Finansavtaleloven § 57 fjerde ledd

6.5.1 Innledning – gjeldende rettUtvalget skal etter mandatet vurdere om bestem-melsen i finansavtaleloven § 57 fjerde ledd bør opp-heves. Bestemmelsen, som inngår i lovens kapittel4 om kausjon, inneholder en nærmere presiseringav forbrukerbegrepet i forbindelse med kausjonetter loven.

Bestemmelsen lyder:

«Virksomhet som drives gjennom et aksjesel-skap eller et annet selskap med begrensetansvar, regnes ikke i seg selv som kausjonis-tens næringsvirksomhet etter tredje ledd. Nårlåntakeren er et selskap der kausjonisten harbestemmende innflytelse, kan likevel § 62, § 63§ 65 tredje ledd, § 67 annet og tredje ledd, § 73og § 74 fravikes i kausjonsavtalen.»

Bestemmelsen, som ikke var foreslått av Bank-lovkommisjonen, men kom inn ved departemen-tets behandling, må sees i sammenheng med para-grafens tredje ledd, som lyder:

«Som forbruker regnes i dette kapittelet enfysisk person som kausjonerer for noen annensgjeld(a) dersom kausjonens formål for kausjonisten

ikke hovedsakelig er knyttet til kausjonis-tens næringsvirksomhet, eller


(b) kausjonen består i pant i formuesgode somikke hovedsakelig er knyttet til kausjonis-tens næringsvirksomhet.»

Betydningen av å konstatere om noen er for-bruker er i dette kapittelet som ellers i loven at denikke kan fravikes til skade for forbruker ved avtale,se § 2 første ledd, første punktum. Grunnen til at §57 inneholder særlige bestemmelser om hvemsom regnes som forbruker i forbindelse med kau-sjon, er at den alminnelige forbrukerdefinisjonen i§ 2 første ledd, annet punktum er knyttet til avta-lens formål, noe som i forbindelse med kredittavta-ler vil innebære at det er avtalens formål for kreditt-kunden som avgjør om denne er å anse som forbru-ker og dermed omfattet av lovens ufravikelighet.Synspunktet er at det i forhold til kausjon bør leg-ges vekt på kausjonens formål for kausjonisten, jf.Ot.prp. nr. 41 (1998-99) s. 66. Dette nødvendiggjøren særskilt definisjon av «forbruker» i lovens kapit-tel om kausjon.

Ved kausjon etter finansavtalelovens kapittel 4er altså utgangspunktet at en fysisk person somkausjonerer for en annens gjeld regnes som for-bruker dersom kausjonens formål for kausjonistenikke hovedsakelig er knyttet til kausjonistensnæringsvirksomhet, jf. § 57 tredje ledd bokstav a).Slik tilknytning til kausjonistens næringsvirksom-het vil klart foreligge dersom kausjonen stilles somledd i næring som kausjonisten utøver i et enkelt-personforetak eller som deltaker i et ansvarlig sel-skap, jf. Ot.prp. nr. 41 (1998-99) s. 66.

Ifølge departementet kan det imidlertid væretvil om formuleringen i § 57 tredje ledd bokstav aomfatter tilfeller der næringsvirksomheten «for-melt utøves gjennom et aksjeselskap med kausjo-nisten som større eller mindre aksjeeier». Uavhen-gig av om slike tilfeller vil være omfattet av § 57tredje ledd bokstav a) mener departementet at

«vernebehovet som gir grunn til å ha ufravike-lige regler om kausjon, i stor grad vil være til-stede også når en fysisk person kausjonerer forgjeld der et aksjeselskap er låntaker. Dette gjel-der selv om kausjonisten har nær tilknytning tilaksjeselskapet, gjennom eierandeler og gjen-nom å være ansatt i selskapet.» (Ot. prp. nr. 41(1998-99) s. 66.)

Av denne grunn ble det presisert i § 57 fjerdeledd at virksomhet som drives gjennom et aksjesel-skap eller et annet selskap med begrenset ansvar,ikke i seg selv regnes som kausjonistens nærings-virksomhet i denne sammenheng. Ifølge departe-mentet skal denne bestemmelsen forstås slik at

«en fysisk person som kausjonerer for gjeldsom et aksjeselskap tar opp, normalt blir å anse

som forbruker ... . Unntak vil likevel gjeld der-som kausjonisten på et annet eller videregrunnlag enn eierandelen i det aktuelle selska-pet må anses å drive en næringsvirksomhetsom kausjonen er knyttet til. F eks kan eieran-deler i flere selskaper samlet sett være at enslik karakter at kausjonisten må anses å driveen næringsvirsomhet som kausjonen er knyttettil.» (Ot. prp. nr. 41 (1998-99) s. 66.)

Fra regelen om at en fysisk person som kausjo-nerer for gjeld som et aksjeselskap tar opp, nor-malt blir å anse som forbruker, mener departemen-tet at det bør gjøres modifikasjoner i tilfeller hvorlåntakeren er et aksjeselskap hvor kausjonistenhar bestemmende innflytelse. Etter departemen-tets mening er det i slike tilfeller ikke nødvendig åla de av bestemmelsene i kapittel 4 som har somhovedformål å gi kausjonisten tilstrekkelig infor-masjon om utviklingen i låneforholdet, være ufravi-kelige. Formålet med disse bestemmelsene er åsikre at kausjonisten så tidlig som mulig skalkunne iverksette tiltak for å ivareta sine interesser.I de tilfeller hvor kausjonisten har betydelig innfly-telse over selskapets virksomhet, må man imidler-tid kunne legge til grunn at den aktuelle informa-sjonen uansett vil være kjent for ham eller henne,slik at behovet for ufravikelighet ikke er til stede.(Ot.prp. nr. 41 (1998-99) s. 66.)

Det følger av særmerknadene til § 57 fjerdeledd at «betydelig innflytelse» skal forstås påsamme måte som etter aksjelovens konserndefini-sjon, se asl. § 1-3.

Høyesterett har tatt stilling til forståelsen av §57 fjerde ledd i dommen inntatt i Rt. 2006 s.1. Sakengjaldt kausjon for kreditt opptatt av et aksjeselskapsom var stiftet for kjøpe inn, leie ut og selge varebi-ler. Tre personer som direkte eller gjennom aksje-selskap eide eller kontrollerte 83 prosent avaksjene og deltok som de eneste i selskapets sty-rende organer, hadde stilt kausjon overfor firmaetsom finansierte selskapets bilkjøp. Foruten eiertil-knytningen og styrevervene uttales i dommen atde tre «sto for selskapets virksomhet» og at «kau-sjonen var nødvendig for å få gjennomført selska-pets virksomhet». Om anvendelsen av § 57 fjerdeledd uttales videre i dommen:

«Loven går etter min mening svært langt omkausjonistene også i et tilfelle som dette skalregnes som forbrukere. Skillet mellom selska-pets og kausjonistens næringsvirksomhet er islike tilfeller vanskelig å trekke. Lovens ord-bruk og uttalelser i lovforarbeidene viser like-vel at også en kausjon for denne virksomhetikke skal anses for å gjelde kausjonistensnæringsvirksomhet. Jeg har under tvil kommet


til at kausjonistene må regnes som forbru-kere.»

Bestemmelsen i finansavtaleloven § 57 fjerdeledd har vært kritisert i juridisk teori, jf. Vinje i Lovog Rett 2006 s. 298-316 på s. 312-316.

6.5.2 Utvalgets vurderingerUtvalget bemerker innledningsvis at § 57 fjerdeledd omhandler aksjeselskap og annet selskapmed begrenset ansvar. Utvalgets går i fortsettelsenikke særskilt inn på kausjon for annet selskap medbegrenset ansvar idet utvalget legger til grunn atvurderingene og eksemplene som tar utgangs-punkt i kausjon for aksjeselskaps gjeld, vil ha gyl-dighet også ved kausjon for annet selskap medbegrenset ansvar.

Borsett fra tilfeller som nevnt i finansavtalelo-ven § 57 tredje ledd bokstav b) er det kausjonensformål for kausjonisten som er avgjørende for omkausjonisten er å anse som forbruker etter finans-avtaleloven kapittel 4. Dersom kausjonens formålfor kausjonisten ikke hovedsakelig er knyttet tilkausjonistens næringsvirksomhet, vil kausjonis-tens behov for informasjon og materielt vern i kau-sjonsforholdet som utgangspunkt være det sammeenten hovedskyldner er forbruker eller nærings-drivende.

Det er videre uten betydning for vurderingenav forbrukervernets rekkevidde ved kausjon omhovedskyldner er en fysisk eller juridisk person.Til forskjell fra det som ellers gjelder, vil altså for-brukervernet i finansavtaleloven kapittel 4 kunnefå anvendelse også når hovedskyldner er en juri-disk person som driver næringsvirksomhet. Avgjø-rende er normalt som nevnt om kausjonens formålfor kausjonisten hovedsakelig er knyttet til hansnæringsvirksomhet.

Ettersom kausjonisten kan ha en mer eller min-dre nær tilknytning til hovedskyldner, vil vektleg-ging av kausjonens formål for kausjonisten i rela-sjon til forbrukervernet kunne reise vanskeligespørsmål om hvor langt en skal identifisere kausjo-nisten med en hovedskyldners næringsvirksom-het. Det er dette identifikasjonsproblemet som ertilsiktet besvart – så langt bestemmelsen rekker –i finansavtaleloven § 57 fjerde ledd.

I forarbeidene til § 57 nevnes særskilt virksom-het i enkeltpersonforetak, ansvarlig selskap ogaksjeselskap. Driver kausjonisten virksomhet somenkeltpersonforetak eller han er deltaker i etansvarlig selskap og stiller kausjon som ledd i slikvirksomhet, er det, som fremholdt i forarbeidene,klart at vilkåret om kausjonistens næringsvirksom-het er oppfylt. Kausjonisten vil imidlertid i slike til-

feller normalt stille kausjon for andre fysiske ellerjuridiske personers gjeld, ettersom han alleredeuavhengig av kausjonen er ansvarlig for enkeltper-sonforetakets og det ansvarlige selskapets forplik-telser. I ansvarlige selskap er det formodentligbare når deltagerne har delt ansvar at en sel-skapskreditor vil kunne ha behov for, og dermedkanskje også ønske om, kausjon fra selskapsdelta-ger.

Stiller kausjonisten derimot kausjon for etaksjeselskaps gjeld, vil kausjonen innebære etgjeldsansvar utover det ansvar kausjonisten ellermåtte ha, som regulært er begrenset til innbetalingav eventuell aksjekapital han måtte ha tegnet.Videre vil aksjeselskapet i alle fall formelt drivevirksomhet uavhengig av den virksomhet kausjo-nisten måtte anses å drive, selv om kausjonisteneier en større eller mindre del av aksjene i selska-pet. Uten nærmere veiledning eller regulering vildet i praksis kunne bli vanskelig å avgjøre om til-knytningen mellom et aksjeselskap som stiftergjeld og noen som kausjonerer for selskapetsgjeld, er tilstrekkelig sterk til at aksjeselskapetsvirksomhet, enten isolert eller vurdert sammenmed kausjonistens eventuelle øvrige virksomhet,medfører at kausjonens formål for kausjonistenhovedsakelig er knyttet til kausjonistens nærings-virksomhet, jf. § 57 tredje ledd bokstav a). Proble-met har sammenheng med at identikasjonsvurde-ringen er normativ, hvor blant annet konsekven-sene for kausjonist, kredittkunde og kredittgiverav de løsninger som velges, kan få betydning.Videre kan det være grunn til å legge vekt påønsket om klare regler slik at det noenlunde enkeltkan avgjøres hvilken tilknytning mellom kausjonistog kredittkunde som er tilstrekkelig til å statuereidentifikasjon.

Dersom identifikasjonsvurderingen skulle fore-tas alene på grunnlag av § 57 tredje ledd bokstava), altså uten reguleringen i § 57 fjerde ledd, antarutvalget at det ofte ikke ville ha blitt foretatt identi-fikasjon mellom kausjonerende aksjeeier og aksje-selskapet. Særlig dersom aksjeeieren har en min-dre eierandel, kausjonen gjelder et lite beløp ogaksjeeieren ikke har annen vesentlig tilknytning tilselskapet enn eierandelen, ville det ikke værenaturlig å identifisere kausjonisten med aksjesel-skapets virksomhet. Det vil også være naturlig å sehen til forhold ved aksjeselskapet. Dersom foreksempel en fysisk person stilles kausjon for lånhans heleide aksjeselskap tar opp for å finansiereselskapets kjøp av en hytte som skal brukes avaksjonæren, ville kausjonisten vært å anse som for-bruker om han selv hadde kjøpt hytten og tatt opplånet. Det er ingen grunn til at vurderingen skal bli


en annen når kjøpet lånefinansieres av aksjeselska-pet mot kausjon fra aksjonæren. Det kan hevdes atordlyden i § 57 fjerde ledd gir dekkende uttrykk fordet som her er sagt, når det heter at virksomhetsom drives gjennom blant annet aksjeselskap, ikkei seg selv regnes som kausjonistens næringsvirk-somhet etter tredje ledd.

Det fremgår imidlertid av forarbeidene at manmed den valgte formulering som hovedregel harment å anse kausjonisten som forbruker uavhen-gig av størrelsen på kausjonistens eierandel i aksje-selskapet og kausjonens størrelse. Unntak fradenne hovedregelen vil «gjelde dersom kausjonis-ten på et annet eller videre grunnlag enn eierande-len i det aktuelle selskapet må anses å drive ennæringsvirksomhet som kausjonen er knyttet til»(Ot.prp. nr. 41 (1998-99) s. 66). Tolket i samsvarmed forarbeidene synes ordlyden i § 57 fjerde leddå medføre at rekkevidden av forbrukervernet blirmer omfattende enn om en bare hadde § 57 tredjeledd å holde seg til. For eksempel synes tilfellerhvor en aksjeeier eier 100 % av aksjene i et selskapsom han er enestyre og ansatt i, å være forbruker irelasjon til § 57 når han kausjonerer for selskapetsgjeld til sin hovedbankforbindelse, dersom aksjeei-eren ikke driver næringsvirksomhet utover dette.Utvalget kan imidlertid ikke se at hensynet til for-brukervern gjør seg gjeldende i større grad i dettetilfellet enn om aksjeeieren hadde drevet den aktu-elle virksomhet i et enkeltpersonforetak og selvopptatt kreditt i banken. Utvalget oppfatter Høyes-teretts uttalelser i Rt. 2006 s.1 slik at også Høyeste-rett er av den oppfatning at § 57 fjerde ledd utviderforbrukervernet i forhold til det som ville følge av§ 57 tredje ledd alene. Høyesteretts argumentasjoner riktignok noe uklar ettersom man uttaler at dekausjonerende aksjeeierene «sto for selskapetsvirksomhet» i tillegg til at de kontrollerte 83 pro-sent av selskapets aksjer og utgjorde selskapetsstyre. Det er uklart hva det her siktes til med å«[stå] for selskapets virksomhet». Tenker en seg atden øvrige tilknytning består i et ansettelsesfor-hold i selskapet, kan dette etter utvalgets oppfat-ning ikke være tilstrekkelig for at kausjonistenetter gjeldende rett anses å drive næringsvirksom-het, verken isolert eller sett i sammenheng medaksjeeierstatus og styreverv.

Etter utvalgets oppfatning illustrerer departe-mentets omtale av bestemmelsen i § 57 fjerde leddproblemene som er forbundet med å skulle angi påen klargjørende måte i hvilke tilfeller det kan bliaktuelt å gjøre unntak fra hovedregelen i § 57tredje ledd, når forutsetningen er at aksjeeie aleneikke kan være tilstrekkelig til å identifisere kausjo-nerende aksjeeier med aksjeselskapets virksom-

het. Eksempelet i forarbeidene om at «eierandeleri flere selskaper samlet sett [kan] være av en slikkarakter at kausjonisten må anses å drive ennæringsvirksomhet som kausjonen er knyttet til»vil, lest i sammenheng med det øvrige omtalen avbestemmelsen, kunne medføre at det gjøres skillemellom tilfeller hvor virksomhet organiseresinnenfor flere selskaper i en konsernstruktur ogtilfeller hvor virksomheten organiseres innenforett selskap. Dette er riktignok ingen nødvendigtolkning, men eksempelet illustrerer at den veile-dende virkningen av departementets omtale erbegrenset.

Utvalget antar at i de fleste tilfeller hvor det eraktuelt for en aksjeeier å kausjonere for selskapetsgjeld, vil aksjeeieren enten selv eller sammen medandre ha betydelig eierandel i selskapet eller påannen måte utøve eller kunne utøve innflytelse påselskapets virksomhet. Foruten tilfeller hvor aksje-eieren eier samtlige aksjer og er enestyre i aksje-selskapet, antar utvalget at tilfellet i Rt. 2006 s. 1 giret godt eksempel på hvilke kausjonstilfeller somoppstår i praksis. Den omstendighet at virksomhe-ten organiseres i et aksjeselskap med de konse-kvenser dette får for deltageransvaret gir i slike til-feller etter utvalgets oppfatning ikke tilstrekkeligbegrunnelse for å stille aksjeeierne annerledes iforhold til spørsmålet om ufravikelig forbruker-vern, enn om virksomheten organiseres i foretakmed ubegrenset deltageransvar.

Videreføring av § 57 fjerde ledd enten i nåvæ-rende eller endret form tilsier etter utvalgets opp-fatning at en i ordlyd eller forarbeider kan peke kla-rere enn i dag på de tilfeller hvor forbrukervernetmed tyngde tilsier at kausjon for aksjeselskapetsgjeld bør omfattes av forbrukerreglene. Det over-ordnede synspunkt er imidlertid etter utvalgetsoppfatning at enten kredittkunden er et aksjesel-skap eller en annen fysisk eller juridisk person, børdet avgjørende være om kausjonens formål forkausjonisten er eller ikke er hovedsakelig knyttettil kausjonistens næringsvirksomhet, jf. de almin-nelige vilkårene i finansavtaleloven § 57 tredje leddbokstav a). Dersom det kan gis nærmere veiled-ning med hensyn til hvordan § 57 tredje ledd bok-stav a) bør praktiseres når kredittkunden er etaksjeselskap, vil § 57 fjerde ledd være overflødig.Utvalget bemerker i den forbindelse også at opphe-velse av § 57 fjerde ledd vil innebære en betydeligforenkling, blant annet ved at kredittgiver slipper åmåtte tas stilling til om kausjonisten har bestem-mende innflytelse i aksjeselskapet, jf. fjerde leddannet punktum.

Utvalget foreslår at § 57 fjerde ledd oppheves.Når det gjelder anvendelsen av bestemmelsen i §


57 tredje ledd bokstav a) i tilfeller hvor kredittkun-den er aksjeselskap, bemerker utvalget først at der-som aksjeselskapets formål og virksomhet er slikat aksjonæren ville blitt ansett som forbruker omhan selv hadde tatt opp lånet og eiet selskapetseiendeler, skal han anses som forbruker når hankausjonerer for selskapets kreditt, jf. eksempeletmed kjøp av hytte foran. Driver aksjeselskapet ieksempelet derimot hytteutleie og kredittfinanse-rer oppføring eller kjøp av utleiehytter, driver sel-skapet næringsvirksomhet som aksjonær som ereneeier av selskapet bør identifiseres med i rela-sjon til § 57 tredje ledd bokstav a).

I andre tilfeller hvor aksjeselskapet drivernæringsvirksomhet bør aksjonær som kausjonererfor selskapets kreditt ikke anses som forbrukerdersom aksjonæren har hele eller en vesentlig delav sine arbeids- og næringsinntekter gjennom til-knytning til selskapet som daglig leder, ansatt ellerpå annen måte. Tilfeller som i Rt. 2006 s. 1 skaletter utvalgets forslag ikke omfattes av forbruker-definisjonen i § 57 tredje ledd bokstav a).

Har derimot aksjonæren en mindre aksjepostog liten eller ingen tilknytning til selskapetsløpende virksomhet, bør aksjonæren regnes somforbruker hvis han kausjonerer for selskapetsgjeld, med mindre aksjonæren driver annennæringsvirksomhet og selskapets kredittopptakindirekte bidrar til å fremme denne næringsvirk-somheten. Det kan for eksempel være at aksjesel-skapet er en viktig leverandør til eller kunde hosaksjonæren næringsvirksomhet. I slike tilfeller børen se det slik at kausjonen hovedsakelig knyttes tilkausjonistens næringsvirksomhet. Utvalgetbemerker at ved kausjon for kontraktsparts kre-dittopptak, vil kausjonen bli å anse som hovedsake-lig knyttet til kausjonistens næringsvirksomhetselv om kausjonisten ikke eier aksjer i kredittkun-den når kausjonen stilles for indirekte å fremmedenne næringsvirksomheten.

6.6 Krav om kontantinnsats

6.6.1 InnledningIfølge mandatet skal utvalget vurdere om gjel-dende regler om kontantinnsats i kredittkjøpslo-ven med forskrifter bør opprettholdes eller opphe-ves.

Kredittkjøpsloven § 7 bestemmer at ved forbru-kerkredittkjøp kan Kongen gi forskrift om at minst20 % av varens kontaktpris skal betales kontant,såfremt varens kontantpris overstiger 10 % av folke-trygdlovens grunnbeløp og kreditten gis for mer

enn 30 dager regnet fra utløpet av leveringsmåne-den.

I forskrift 15. juli 1986 nr. 1616 til kredittkjøps-loven med endringer, er det i kapittel 1 inntatt slikebestemmelser om kontantinnsats. Etter § 1 gjelderbestemmelsene for forbrukerkredittkjøp somnevnt i kredittkjøpsloven § 7, med unntak for kon-tokjøp, bøker og byggesett til ferdighus. Kontokjøper definert i kredittkjøpsloven § 3 annet leddsomkredittkjøp der kjøpesummen helt eller delvis dek-kes på grunnlag av avtale mellom kjøperen (konto-haveren) og kredittgiveren om løpende kreditt(kontokredittavtale). Dette innebærer altså at for-skriften unntar visse forbrukerkredittkjøp, nemligkontokjøp, fra virkeområdet for den forskriftsbes-temmelse kredittkjøpsloven § 7 gir hjemmel for.

Etter forskriften § 2 skal kjøperen ved forbru-kerkredittkjøp som nevnt i § 1 betale kontant minst35 % av varens kontantpris. Kontantinnsatsen kanikke oppfylles ved lån som kjøperen får av selgereneller av en annen på grunnlag av avtale med selge-ren. Det er videre presisert at eventuell innbytte-gjenstand etter vanlig omsetningsverdi kan nyttestil hel eller delvis dekning av kontantinnsatsen.Kontantinnsatsen kan altså oppfylles enten medpenger eller andre formuesgoder («innbyttegjen-stand»).

Overtredelse av bestemmelsene om kontant-innsats er sanksjonert med straff, jf. kredittkjøps-loven § 31. Overtredelse vil også medføre at even-tuell avtale om salgspant i det solgte løsøre ikkekan tjene som grunnlag for summarisk krav om til-bakelevering etter tvfl. § 9-2, jf. paragrafens annetledd. Overtredelse er derimot uten betydning foravtalens gyldighet, herunder eventuell avtale omsalgspant. Forskriftshjemmelen i pantel. § 3-15tredje ledd som åpner for å samordne reglene omkredittkjøp med salgspantreglene, er ikke benyt-tet.

Kontantinnsatsen, som ble forhøyet fra 20 % avvarens kontantpris til 35 % i 1987, er ment som etledd i forbrukervernet ved å beskytte forbrukernemot å stifte gjeld som de ikke kan betjene. Syns-punktet er at krav om en viss minste kontantinn-sats hindrer en del uoverlagte kjøp. I NOU 1977: 12s. 61 heter det:

«Når kjøperen må ut med et kontantbeløp, vilhan tenke seg nærmere om før han forplikterseg, vurdere hva kjøpet vil koste ham (både hvahan må betale for selve varen og kostnadeneved kreditten) og om han har råd til det, og vur-dere om han virkelig har behov for varen. Utenkontantinnsats derimot er det fare for at forbru-keren blir fristet til impulskjøp, uten å tenkenærmere over de forpliktelser kjøpet medfører,


og uten å vurdere om han er i stand til å oppfylledem uten urimelige oppofrelser på andre områ-der.»

Videre er kravet om kontantinnsats ment åstyre omfang av kreditt og forbruk, og såledestjene som et kreditt- og konjunkturpolitisk virke-middel, se bl.a. NOU 1977: 12 s. 60 og Ot.prp. nr. 34(1980-81) s. 51.

Kredittkjøpsloven § 7 begrenser som nevntkontantinnsatskravet til å gjelde tilfeller hvorvarens kontantpris overstiger 10 % av folketrygd-lovens grunnbeløp og kreditten gis for mer enn 30dager regnet fra utløpet av leveringsmåneden.Synspunktet er at forbrukervernet bare tilsier kravom kontantinnsats ved kredittkjøp av et visst øko-nomisk omfang, se NOU 1977: 12 s. 61 og Ot.pr. nr.34 (1980-81) s. 53. Det ble videre antatt at krav omkontantinnsats ved kjøp av varer under den aktu-elle grenseverdi ikke vil kunne spille noen nevne-verdig rolle som konjunktur- eller kredittpolitiskvirkemiddel, jf. NOU 1977: 12 s. 62.

Blant annet fra FNH og Sparebankforeningener det, som også påpekt i mandatet, fremholdt atkravet om kontantinnsats medfører at det i dagpraktisk talt ikke inngår tradisjonelle avbetalings-kontrakter med kontantinnsats, men stort settulike former for kontokreditter som ikke omfattesav kravet til kontantinnsats. Både av denne ogandre grunner bør det vurderes om gjeldende rettom kontantinnsats bør videreføres.

6.6.2 Utvalgets vurderingerUtvalget vil innledningsvis bemerke at forbrukerk-redittdirektivet ikke inneholder bestemmelse sompålegger statene å ha bestemmelser om kontant-innsats ved forbrukerkredittkjøp. Direktivet inne-holder imidlertid heller ingen bestemmelser somer til hinder for nasjonale bestemmelser om kon-tantinnsats ved forbrukerkredittkjøp. Lovgiver stårsåledes fritt til å videreføre, endre eller opphevegjeldende bestemmelser om kontantinnsats.

Som det fremgår av redegjørelsen i punkt 6.6.1foran er bare en begrenset del av kredittfinansierteløsørekjøp som forbrukere foretar, omfattet av kra-vet om kontantinnsats.

Kravet om kontantinnsats gjelder for det førsteikke ved kredittfinansierte løsørekjøp som ikke erå anse som forbrukerkredittkjøp etter kredittkjøps-loven. Dette innebærer at løsørekjøp som finansi-eres av andre enn selgeren uten på grunnlag avavtale med selgeren, ikke er å anse som forbruker-kredittkjøp. Det sentrale eksempelet er tilfellerhvor kjøper selv opptar lån i bank eller annen

finansinstitusjon for å kjøpe løsøre, uten at det ernoen avtale om finansieringen mellom finansinsti-tusjonen og selger. Dette omfattes ikke av kreditt-kjøpslovens definisjon av lånekjøp, jf. § 3 førsteledd bokstav b), slik at det ikke er (forbruker-)kre-dittkjøp, og dermed heller ikke omfattet av kravetom kontantinnsats.

For det annet gjør forskriften unntak for konto-kjøp. Dette innebærer at i tilfeller hvor vederlagetbetales ved trekk på en løpende kreditt, for eksem-pel kreditt i henhold til en ordning med kreditt-kort, gjelder ikke kravet om kontantinnsats. Dennebegrensningen i forskriftens rekkevidde er megetbetydelig, ettersom unntaket ikke bare gjelder til-feller hvor forbrukeren betaler vederlaget ved åtrekke på en allerede løpende kreditt, men også til-feller hvor det i forbindelse med kjøpet inngåsavtale om løpende kreditt, for eksempel knyttet tilet kredittkort. Så vidt utvalget forstår er det blittvanlig å inngå avtale om utstedelse av kredittkortved kjøp som tidligere ble gjennomført som avbe-talingskjøp med kontantandel.

For det tredje gjør loven og forskriften unntakfor forbrukerkredittkjøp hvor varens kontantprisikke overstiger 10 % av folketrygdlovens grunn-beløp samt forbrukerkredittkjøp med kortvarigkredittid (30 dager eller mindre regnet fra utløpetav leveringsmåneden).

Kravet om kontantinnsats har imidlertidbegrenset betydning selv innenfor bestemmelse-nes anvendelsesområde. Det er nemlig intet til hin-der for at forbrukeren kan låne kontantinnsats-beløpet i bank - såfremt det ikke foreligger avtalemellom selgeren og banken om lånet – eller åtrekke på kontokreditt forbrukeren har i banken.Dette er man også inne på i forarbeidene til kreditt-kjøpsloven, se NOU 1977: 12 s. 82.

Utvalget vil peke på at selv om kjøp som tidli-gere ble gjennomført som avbetalingskjøp medkontantandel, i dag ofte gjennomføres ved betalingmed kredittkort, forekommer fremdeles avbeta-lingskjøp med kontantandel, særlig ved kjøp avkostbare gjenstander så som motorvogner. Utval-get antar at kravet om kontantinnsats nok i noen til-feller bidrar til å forhindre kjøp som forbrukerenburde avstå fra ut fra egen økonomisk evne. Utval-get vil imidlertid peke på at også de foreslåttebestemmelsene om plikt for kredittgiver til å vur-dere forbrukerens kredittverdighet og forklarings-plikt samt gjeldende bestemmelser om fraråd-ningsplikt i finansavtaleloven § 47 og kredittkjøps-loven § 9a må antas å ville bidra til å forhindre kjøpsom forbrukeren ikke har økonomisk evne til åforeta. Etter utvalgets syn er disse bestemmelsene– som har et vesentlig bredere virkeområde enn


gjeldende retts bestemmelser om kontantinnsats –normalt bedre innrettet på å forhindre kjøp somforbrukeren ikke har økonomisk evne til å foreta,enn krav om kontantinnsats.

Utvalget vil anta at i tilfeller hvor kredittgiverenville ha gitt finansiering også av den del av vederla-get som må svares kontant dersom det ikke haddevært bestemmelse om kontantinnsats, vil forbru-keren normalt være i stand til å kredittfinansierekontantinnsatsen fra annen finansieringskilde,ettersom vurderingen av kundens kredittverdigheti alle fall som utgangspunkt må antas å være densamme enten kunden får fullfinansiering av en kre-dittgiver eller finansieringen fordeles på flere. Imange tilfeller vil kredittgiveren selv ønske åbegrense finansieringen til å omfatte en del av ved-erlaget, for eksempel fordi verdien av tilbudt pante-sikkerhet i form av salgspant ikke anses tilstrekke-lig til å forsvare kredittfinansering av hele vederla-get. Med mindre forbrukeren får kredittfinansiertrestbeløpet av annen kredittgiver, vil forbrukeren islike tilfeller måtte betale restbeløpet kontant uav-hengig av om loven inneholder bestemmelser omkontantinnsats. Som man er inne på i NOU 1977: 30s. 61 vil også en viss kontantinnsats kunne være etnødvendig vilkår – i tilfeller hvor selger er kreditt-giver – for at selgeren skal kunne oppnå å diskon-tere kjøpekontrakten i finansinstitusjon.

Utvalget er kjent med at man fra bransjeholdhar anført den uskarpe grensen mellom det som erlånekjøp etter kredittkjøpsloven og annen kreditt-givning fra finansinstitusjoner i forbindelse medkjøp av løsøre, som argument mot å operere medkrav om kontantinnsats som i realiteten ofte omfat-ter bare en del av en finansinstitusjons kredittpor-tefølje. Til dette vil utvalget bemerke at det ogsåetter gjennomføringen av direktivet vil forekommebestemmelser som sondrer mellom forskjelligeformer for kjøp avhengig av relasjonen mellom sel-ger og kredittgiver, se for eksempel direktivetartikkel 15 og lovforslaget § 63. Således vil en ogsåi fremtiden i noen sammenhenger måtte ta stillingtil om kreditt ytes etter avtale mellom selger ogkredittgiver, uavhengig av om en videreførerbestemmelsene om kontantinnsats.

Utvalget legger større vekt på at det har værten omfattende utvikling de senere år i de frem-gangsmåter finansinstitusjonene gjør seg bruk av iforbindelse med inngåelse av kredittavtaler. Der-som forbrukeren inngår kredittavtale med finans-institusjon uten at dette skjer på grunnlag av avtalemellom institusjonen og vareselger, vil kjøpet ikkeomfattes av gjeldende regler om kontantinnsats,selv om forbrukeren rent faktisk benytter kredit-ten til å kjøpe løsøre hos en leverandør finans-

institusjonen har avtale med. Det vil i noen gradkunne være tilfeldig om forbrukerens kredittavtalemed finansinstitusjonen faller på den ene ellerannen side av grensen for kravet om kontantinn-sats.

Når det sees hen til den kredittvurderings- ogfrarådningsplikt som vil påhvile kredittgiveren i til-feller hvor forbrukeren bør avstå fra å oppta kredittpå grunn av svak økonomisk evne, den vesentligebegrensning av kontantinnsatskravet som følgerav at kontokjøp er unntatt, at kredittgivning somikke gis etter avtale mellom kredittgiver og selge-ren er unntatt fra kravet om kontantinnsats, og atslik kredittgivning kan finansiere kontantinnsats-beløpet i tilfeller hvor bestemmelsene om kontant-innsats får anvendelse, er etter utvalgets oppfat-ning behovet for bestemmelser om kontantinnsatssom ledd i forbrukervernet mindre enn før. Utval-get antar at hensynet til forbrukervern i dagenssituasjon bare kan begrunne bestemmelser omkontantinnsats ved kjøp av relativt kostbare gjen-stander

Etter utvalgets vurdering er det i lys av denomfattende deregulering av penge- og kredittfor-holdene de par siste tiårene, blant annet ved opphe-velse av det meste av lov lov 25. juni 1965 nr. 2 omadgang til regulering av penge- og kredittforhol-dene, ikke grunn til å videreføre kravet om kontan-tinnsats som et kreditt- og konjunkturpolitisk vir-kemiddel. Videreføring av bestemmelser om kon-tantinnsats bør etter utvalgets oppfatning bare skjeså langt slike bestemmelser kan grunnes på hensy-net til forbrukervern.

Det er delte oppfatninger i utvalget med hensyntil om kontantinnsatskravet bør videreføres.

Medlemmene Sæbø, Andreassen, Haraldsen,L’Abee-Lund og Wang anbefaler at kontantinnsats-kravet oppheves. Etter disse medlemmenes oppfat-ning må hensynet til forbrukervern anses tilstrek-kelig ivaretatt gjennom bestemmelser om plikt til åvurdere forbrukerens kredittverdighet, forkla-ringsplikt og frarådningsplikt, i tillegg til denomfattende informasjon forbrukeren gis både pre-kontraktuelt og i kredittavtalen. Krav om kon-tantandel har sin bakgrunn i en tid med regulertekredittmarkeder. For kunder som ønsker finansi-ering og ellers er kredittverdige, er alternativet tilmanglende kontanter neppe å avstå fra kjøpet.Likviditet skaffes fra annet hold – det hele blir baremer tungvint og trolig mer kostbart for forbruke-ren, enn om (hoved-)kredittgiver hadde stått forhele finansieringen.

Disse medlemmene foreslår at kontantinnsats-kravet oppheves uavhengig av om gjeldende rettsløsning om at betaling med kredittkort anses som


kreditt gitt etter avtale med selger/tjenesteyter,blir videreført. Dette spørsmålet drøftes nærmerei punkt 5.10.5, hvor det fremgår at det er deltemeninger i utvalget om denne løsningen bør vide-reføres. Disse medlemmene antar at den løsningsom velges på dette punkt, bør gjelde generelt i for-hold til de bestemmelser hvor det må trekkesskille mellom kreditt gitt etter avtale med selge-ren/tjenesteyteren og annen kreditt. Dersom beta-ling med kredittkort i fremtiden ikke anses somkreditt gitt etter avtale med selgeren/tjenesteyte-ren, vil altså forbrukeren – til forskjell fra etter gjel-dende rett – kunne oppfylle kravet om kontantinn-sats ved å betale med kredittkort. I så fall vil kon-tantinnsatskravets praktiske betydning bli endamer begrenset enn det er i dag. En slik eventuellendring vil ytterligere bidra til å svekke begrunnel-sen for et krav om kontantinnsats.

Medlemmene Gjedrem, Grinaker og Skoftelandmener kravet om kontantinnsats bør videreføres.

Selv om området kravet dekker er mindre enn tid-ligere, har det fremdeles praktisk betydning. Defleste bilforhandlere tilbyr finansieringsløsninger. Itillegg har for eksempel en del nettbutikker avbeta-lingsfinansiering på brune/hvitevarer. Et krav omkontantinnsats vil ha en positiv virkning i dissesammenhengene når forbrukeren må reise en vissegenkapital ved kjøp av dyre forbruksgjenstander.Selv om dette kan gjøres med lån hos andre, etable-rer kravet uansett et ledd i kjøpsprosessen somkan bidra til at forbrukeren virkelig vurderer kjø-pet og kredittopptaket på en skikkelig måte. I NOU1977: 12 til kredittkjøpsloven begrunnes bestem-melsen bl.a. med faren for at forbrukere fristes tilimpulskjøp. Denne problemstillingen er ikke min-dre aktuell i dag. Ettersom problemene først ogfremst antas å være aktuelle ved kjøp av relativtkostbare kjøp, vil medlemmene imidlertid foreslåat terskelen for når det kreves kontantinnsatsheves fra 10% til 20% av folketrygdens grunnbeløp.


Kapittel 7

Økonomiske og administrative konsekvenser

7.1 Forholdet til det offentlige

Lovforslaget medfører en samordning av dagensforbrukerkredittregulering ved at kredittkjøps-loven oppheves, virkeområdet for finansavtale-loven kapittel 3 utvides og bestemmelsene i finans-avtaleloven kapittel 3 endres, dels som følge avgjennomføringen av forbrukerkredittdirektivet,dels som følge av andre forhold, herunder behovetfor å harmonisere ulike regler i de to lovene vedopphevelse av kredittkjøpsloven. Denne samord-ningen må isolert sett antas å medføre en vissadministrativ besparelse, herunder ved at forskrif-ter i fortsettelsen bare skal gis i medhold av finans-avtaleloven kapittel 3 og ikke også etter kreditt-kjøpsloven.

Finansavtaleloven inneholder etter forslagetbestemmelser i § 67 hvor Kongen er gitt hjemmeltil å gi forskrift om markedsføring av kredittilbud,jf. § 47, om bruk av § 48 for visse kredittavtaler, omkrav til innholdet i kredittavtalen, jf. § 52, om gjen-nomføring og avgrensning av opplysningspliktenetter § 48, herunder om bruk og godkjenning avformular ved oppfyllelse av opplysningsplikten, omberegning av effektiv rente, jf. § 45 bokstav f), omberegning av renter og annet vederlag etter § 61,om tilsynsarbeidet, jf. § 64, og om at minst 20 pro-sent av varens kontantpris skal betales kontant vedforbrukerkredittkjøp, såfremt varens kontantprisoverstiger grunnbeløpet etter folketrygdloven ogkreditten gis for mer enn 30 dager regnet fra utlø-pet av leveringsmåneden. Utvalget viser for øvrigtil forslag om forskrifter, herunder endring av for-skrifter, i punkt 9.10 til 9.12. Utvalget antar at detadministrative arbeidet med å utarbeide og vedli-keholde slike forskrifter ikke vil være vesentlig for-skjellig fra dagens situasjon.

De foreslåtte regler i lov og forskrift vil på van-lig måte kunne bli gjenstand for behandling avdomstoler. Videre vil reglene kunne komme opp isaker for Bankklagenemnda samt for Forbrukerrå-det og Forbrukerombudet. Ettersom forbrukerk-redittdirektivet er et fullharmoniseringsdirektiv ogtolkningen av flere av direktivbestemmelsene rei-ser problemer, antar utvalget at tolkningen av flereav de foreslåtte reglene vil være forbundet med

usikkerhet. Dette gjelder både regler på områdersom er gjenstand for lovregulering etter gjeldenderett, for eksempel opplysningsplikt ved markeds-føring, pre-kontraktuell opplysningsplikt, krav tilkredittavtalens innhold, varsel om endring av kre-dittkostnader og økonomisk oppgjør ved førtidigtilbakebetaling, og regler som er nye ved direkti-vet, for eksempel forklaringsplikt og plikt til å vur-dere forbrukerens kredittverdighet. Dette måantas å medføre en viss økt pågang på domstoler,Bankklagenemnda og offentlige organer, i alle fallde første årene. Utvalget antar imidlertid at de nyereglene om forklaringsplikt, plikt til å vurdere for-brukerens kredittverdighet samt den foreslåtteendringen av frarådningsplikten slik at det så vidtmulig skal gis muntlig frarådning i tillegg til skrift-lig frarådning, vil bidra til at det inngås færre kre-dittavtaler hvor forbrukeren allerede ved opptaketav kreditten løper betydelig risiko for å mislig-holde. Dette vil i så fall kunne bidra til å reduserepågangen på domstoler, Bankklagennemnda ogoffentlige organer.

7.2 Forholdet til kredittgiverne

De foreslåtte reglene i lov og forskrifter vil få kon-sekvenser for kredittgiverne blant annet i form avopplæring av ansatte og agenter, omlegging av ruti-ner og omskrivning av standardavtaler. Kostnadermed opplæring og omlegging av rutiner vil først ogfremst knytte seg til de foreslåtte reglene sommedfører vesentlige endringer i forhold til kreditt-givernes nåværende praksis. Det må for eksempelantas at finansinstitusjoner og en rekke andre kre-dittgivere allerede i dag i betydelig grad gir forbru-kerne slike forklaringer som angitt i lovforslagetom forklaringsplikt. Mange kredittgivere foretarogså allerede i dag vurderinger av forbrukerenskredittverdighet forut for eventuelt tilsagn om kre-ditt. De nye reglene om forklaringsplikt, plikt til åvurdere forbrukerens kredittverdighet og endrin-gen av frarådningsplikten må imidlertid som nevnti punkt 7.1 antas å bidra til at det inngås færre kre-dittavtaler hvor forbrukeren allerede ved opptaketav kreditten løper betydelig risiko for å mislig-


holde. Disse reglene må derfor antas å kunne bidratil å redusere antall mislighold og dermed redu-sere tap for kredittgiverne.

Revisjon av standardavtaler og annen forhånds-tilpasning til de foreslåtte endringene i lov og for-skrifter må antas å medføre en del ressursbruk.

Det samme gjelder forslaget om at eventuell fra-rådning så vidt mulig skal gis også muntlig, i tilleggtil den skriftlige frarådningen. Forbrukeren vil oftemåtte kalles inn til en ekstra samtale.

For øvrig antar utvalget at de foreslåtte endrin-gene har liten betydning for kreditt giverne.


Kapittel 8

Merknader til de enkelte bestemmelsene

8.1 Finansavtaleloven kapittel 1

Til § 2Et mindretall i utvalget, medlemmene Haraldsen,L’Abée-Lund og Wang, foreslår å endre forbruker-definisjonen i § 2 første ledd annet punktum ved athovedsakelighetskriteriet uttas. Begrunnelsen formindretallets endringsforslag og flertallets forslagtil videreføring av eksisterende forbrukerdefini-sjon, fremgår av punkt 5.1.3.3.

Utvalget foreslår en konsekvensendring i annetledd annet punktum: Henvisningen til § 48 endrestil § 52 om krav til kredittavtalens form og innhold.Bestemmelsen gjør unntak fra hovedregelen iannet ledd første punktum om at loven viker foravtale, etablert praksis mellom partene eller annensedvane som anses bindende mellom patene, nårinstitusjonens kunde ikke er en forbruker. «Institu-sjonens» må i forbindelse med kredittavtaler tolkesutvidende til å omfatte andre kredittgivere ennfinansinstitusjoner og lignende institusjoner (§ 1)som gir kreditt som omfattes av loven, jf. forslagettil § 45 bokstav d).

Til § 3 (rettsvalg)Utvalget foreslår at § 3 gis et nytt annet ledd somgjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel22 nr. 4. Om tolkningen av artikkel 22 nr. 4, sepunkt 5.14.

Utvalgets forslag til § 3 annet ledd medfører aten avtale om at kredittavtalen skal være underlagttredjelands rett, ikke kan gjøres gjeldende i denutstrekning forbrukeren dermed berøves beskyt-telse etter loven her. Hvorvidt forbrukeren får endårligere beskyttelse enn etter loven, må vurderessærskilt for hver enkelt lovbestemmelse, og ikkefor avtalen sett under ett. Utvalget legger til grunnat kredittgiveren må godtgjøre at forbrukeren ikkefår en dårligere beskyttelse.


Til § 9Bakgrunnen for tilføyelsen i første ledd annet punk-tum er at forbrukerkredittdirektivet inneholdersærlig lempelig regulering av det som i direktivetblir betegnet som «overtræk», jf. artikkel 18 smh.definisjon i artikkel 3 bokstav e). Om utvalgetsdirektivforståelse på dette punktet, se punkt 5.12.

Siden forbrukerkredittdirektivet i hovedsakforeslås gjennomført i lovens kapittel 3, vil detvære i strid med forbrukerkredittdirektivet å gihele kapittel 3 anvendelse på «tålt overtrekk» –som er ment å omfatte det samme som «overtræk»i direktivets forstand.

Etter utvalgets forslag vil «tålt overtrekk» bliregulert i lovens kapittel 2.

Man har å gjøre med «tålt overtrekk» der avta-leforholdets hovedelement er innskuddskonto, ogder det av ulike grunner kan oppstå spørsmål omovertrekk. En relativt vanlig situasjon er at lønns-mottakere gis anledning til overtrekk av innskudd-skonto i påvente av lønnsutbetaling. Spørsmål omovertrekk kan også oppstå fordi den løpende sal-doen stadig vil kunne variere og man derfor og pågrunn av ulike betalingsinstrumenter, kan opplevemindre overtrekk på den løpende saldoen, uten atdet av den grunn er naturlig å betegne det helesom en (ramme)kredittavtale. Eksempler på tåltovertrekk er den såkalte «kulansegrensen»: Vedbruk av debetkort er det i praksis slik at finansin-stitusjoner aksepterer overtrekk i størrelsesorden500 til 1000 kroner, med den begrunnelse at detgjerne er en unødvendig ulempe for kunden å blistoppet i kassen ved slike, relativt sett små over-trekk. Et annet eksempel er situasjonen som kanoppstå ved bruk av betalingskort ved fylling avdrivstoff på automatisk pumpe. Forut for fylling vildet skje en dekningskontroll, men ikke en kontrollav hvor mye som er innestående. Såfremt saldo erpositiv, kan kunden fylle drivstoff for mer enn hvasom er innestående på kundens konto.


Til § 16Paragrafen regulerer krav til kontoavtalens formog innhold, og utvalget foreslår en tilføyelse i annetledd annet punktum som utvider kravene til hvilkeopplysninger avtalen skal inneholde. Nærmerebestemt skal avtalen inneholde opplysninger om«eventuelt tålt overtrekk, nominell rente og andrekredittkostnader for slikt overtrekk, og vilkårenefor endring av kredittkostnadene». Bestemmelsengjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel18 nr. 1 første punktum, se punkt 5.12. Formule-ringen «nominell rente» skal forstås i samsvarmed definisjonen av samme i utvalgets forslag til§ 45.

Til § 30Paragrafen regulerer kontoinformasjon i form avjevnlige kontoutskrifter.

Utvalget foreslår tilføyelse av nytt annet punk-tum i annet ledd, slik at eksisterende annet punk-tum blir nytt tredje punktum. Etter utvalgets for-slag skal hver kontoutskrift i tillegg til opplysnin-ger som nevnt i tredje ledd første punktum, inne-holde opplysninger «om tålt overtrekk som nevnt i§ 16 annet ledd annet punktum». Bestemmelsengjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel18 nr. 1 annet punktum, se punkt 5.12.

Utvalget foreslår dessuten at det blir tilføyd etnytt fjerde ledd, slik at eksisterende fjerde ledd blirnytt femte ledd. Forslaget gjennomfører forbruker-kredittdirektivet artikkel 18 nr. 2, som omhandlerkredittgiverens opplysningsplikt i tilfeller hvor detskjer vesentlig tålt overtrekk i en periode somoverstiger en måned, se punkt 5.12. Opplysnings-plikten inntrer på det tidspunkt overtrekket harvært vesentlig i mer enn en måned. Dersom etvesentlig overtrekk blir dekket inn etter korteretid, f.eks. en uke, er det ikke plikt til å gi forbruke-ren opplysninger som nevnt i bestemmelsen.


Til § 44Bestemmelsen i § 44 fastslår virkeområdet forreglene i finansavtaleloven kapittel 3. Bestemmel-sen gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artik-kel 2 i den utstrekning direktivbestemmelsen eruttrykk for fullharmonisering. På flere punkterrekker kapitlet videre enn direktivet, dels fordikapitlet omfatter flere rettighets- og pliktsubjekterenn direktivet, og dels fordi finansavtalelovenkapittel 3 regulerer flere typer kredittavtaler enndirektivet. For en nærmere redegjørelse for utval-

gets forståelse av forbrukerkredittdirektivet artik-kel 2, vises det til punkt 5.1.2.

I første ledd fremkommer hovedregelen: Kapit-let gjelder for kredittavtaler mellom kredittgiver ogkredittkunde. Kredittavtaler i lovens forstandomfatter i alle fall det som anses som kredittkjøpetter kredittkjøpsloven og det som anses som låne-avtale etter gjeldende regulering i finansavtale-loven kapittel 3. For å fastlegge kapitlets virkeom-råde er det for øvrig nødvendig å se første ledd isammenheng med definisjonene av «kredittav-tale», «kredittgiver» og «kredittkunde» i § 45.

I annet ledd nevnes kredittavtaler som fallerutenfor reguleringen i kapittel 3. Det er følgeligtale om unntak fra første ledd. Generelt er det taleom avtaler som på grunn av ulike forhold ikke rei-ser sterkt behov for vern av kredittkunden, og somdet derfor er grunn til å unnta fra lovens regime,hvis gjennomføring medfører arbeid og kostnaderfor kredittgiveren. For øvrig er opplistingen i annetledd en gjennomføring av enkelte punkter i forbru-kerkredittdirektivet artikkel 2 nr. 2. Unntakene iannet ledd må sees i sammenheng med bestem-melsen i sjette ledd, som kommenteres nedenfor.

I annet ledd bokstav a) er for det første bestemtat avtale om fakturakreditt faller utenfor kapitletsvirkeområde. Med «fakturakreditt» menes tilfellerder kjøperen mottar faktura med forfall frem i tid,typisk 30 dager. Unntaket vil også omfatte dengamle ordningen med «kjøp på bok» i butikk. Enforutsetning for anvendelse av bestemmelsen iannet ledd bokstav a), er at kreditten er vederlags-fri. Hvorvidt det er knyttet kostnader til kreditten,beror på en tolkning av avtalen. Kreditten er veder-lagsfri selv om det skulle bli beregnet forsinkelses-renter ved betalingsmislighold.

Rammekreditt, herunder kontokreditt, fallerutenfor bestemmelsen i annet ledd bokstav a), selvom kreditten er vederlagsfri i en avtalebestemtperiode. Det kan f.eks. dreie seg om rammekredittknyttet til kredittkort. Selv om avtalen innebærervederlagsfrihet i f.eks. inntil 30 dager, faller avtalenutenfor unntaket i annet ledd bokstav a).

I tillegg til fakturakreditt omfatter unntaket iannet ledd bokstav a) kredittavtale som innebærervederlagsfri henstand med betaling av eksiste-rende forpliktelse. Bestemmelsen tilsvarer forbru-kerkredittdirektivet artikkel 2 nr. 2 bokstav j). Unn-taket kommer til anvendelse dersom endringsavta-len ikke medfører kostnader for kredittkunden,dvs. at det ikke er knyttet kostnader til betalingsut-settelsen. Hvorvidt det i den opprinnelige kreditt-avtalen er avtalt kredittkostnader, er i denne sam-menheng uten betydning. En viktig del av begrun-nelsen for unntaket er at det allerede eksisterer en


betalingsforpliktelse. At det innvilges vederlagsfribetalingsutsettelse, er utelukkende til fordel forskyldneren. Det er ingen grunner som tilsier atskyldneren i slike tilfeller skal gis omfattende pre-kontraktuelle opplysninger osv.

I annet ledd bokstav b) er det gjort unntak forkredittavtale der kreditten blir gitt av en arbeidsgi-ver til sine arbeidstakere som ledd i en bibeskjefti-gelse, og rentefritt eller med en effektiv rente somer lavere enn markedsrentene. Bestemmelsen til-svarer artikkel 2 nr. 2 bokstav g). Utvalget leggertil grunn at utbetaling av forskudd på lønn ikke erå anse som kredittgivning.

Anvendelse av unntaket i annet ledd bokstav b)er betinget av at arbeidsgivers hovedvirksomhetikke er knyttet til finansieringsvirksomhet. Enfinansinstitusjon som gir lån til sine arbeidstakerekan følgelig ikke påberope seg unntaket i annetledd bokstav b), selv om det er tale om lån til eneffektiv rente som er lavere enn markedsrentene.Billig kreditt i arbeidstakerforhold kan etteromstendighetene være viktig for arbeidstakeren,og normalt er forholdet mellom arbeidsgiveren ogarbeidstakeren såpass ryddig og tillitvekkende atdet er uproblematisk å unnta slike tilfeller fra regu-leringen i kapittel 3. Formålet med unntaket i annetledd bokstav b) er bl.a. å legge til rette for at ord-ninger med slik billig kreditt blir videreført og utvi-klet.

Etter annet ledd bokstav c) vil finansavtalelovenkapittel 3 ikke gjelde for kredittavtale som er resul-tat av rettsforlik. Bestemmelsen tilsvarer artikkel 2nr. 2 bokstav i), som omhandler «forlig indgået forretten eller et andet ved lov beføjet organ». Utval-get ser det som lite formålstjenlig å belaste rettsfor-liksforhandlinger med vernebestemmelsene ifinansavtaleloven kapittel 3, og dessuten vil kreditt-kunden i slike tilfeller ofte ha juridisk bistand.Begrepet «rettsforlik» skal forstås på bakgrunn avtvistelovens bruk av samme begrep. I tvisteloven §6-8 sjette ledd heter det at parter som kommer tilenighet i forliksrådet, kan inngå rettsforlik. Detsamme gjelder dersom partene kommer til enighetved rettsmekling, jf. tvisteloven § 8-5 sjette ledd.Utenrettslig mekling etter tvisteloven kapittel 7kan ikke resultere i rettsforlik, men eventuelt min-nelig avtale, jf. tvisteloven § 7-3 femte ledd.

Selv om unntakene i annet ledd tilsvarer nær-mere angitte direktivbestemmelser, er unntakeneikke en konsekvens av fullharmonisering. Kreditt-avtaler som helt faller utenfor direktivet etter artik-kel 2 nr. 2, faller utenfor fullharmoniseringens rek-kevidde i den forstand at nasjonale myndigheterhar frihet til å la direktivbasert regulering omfatteogså slike kredittavtaler, helt eller delvis. Under

henvisning til dette har utvalget ikke funnet grunntil å foreslå unntak som nevnt i artikkel 2 nr. 2 bok-stav a) og b). Det vil si at avtaler om kreditt medsikkerhet i fast eiendom, og avtaler om kreditt opp-tatt til boligformål, blir regulert av bestemmelsenei finansavtaleloven kapittel 3.

Utvalget har heller ikke funnet grunn til å unntakredittavtaler med et samlet kredittbeløp på under200 Euro eller på over 75 000 Euro, jf. artikkel 2 nr.2 bokstav c). Utvalget kan ikke se at det er grunntil å unnta fra kapitlets virkeområde kredittavtalermed et samlet kredittbeløp som overstiger nevntebeløp. En nedre terskel som angitt i direktivetkunne begrunnes med at det er uforholdsmessigbyrdefullt å pålegge kredittgiver så vidt omfattendeplikter som reguleringen i kapittel 3 er uttrykk forved beløpsmessig små kreditter. Utvalget har like-vel ikke funnet grunn til å fastsette en nedregrense, og viser i denne sammenheng til at detogså i slike tilfeller av smålån gjør seg gjeldendeforbrukervernhensyn; her kan man f.eks. tenkeseg såkalt «sms-lån» hvor kredittkunden får tilgangtil et lite kredittbeløp ved å akseptere tilbud vedbruk av sms. For øvrig er det ingen tradisjon inorsk rett for å unnta slike smålån fra relevant lov-regulering.

Tredje ledd omhandler kredittavtaler i form avrammekreditt der kreditten skal betales tilbakeetter påkrav eller innen tre måneder. Bestemmel-sen gjennomfører artikkel 2 nr. 3, hvor det om slikekredittavtaler er bestemt at bare nærmere angittedirektivbestemmelser kommer til anvendelse. Itråd med dette foreslår utvalget at følgendebestemmelser skal gjelde for slike avtaler: Bestem-melsene om beregning av effektiv rente nevnt i §45 bokstav f), § 47 første ledd og annet ledd bok-stav a) og b), § 48 annet til syvende ledd, § 49, § 52første og tredje til femte ledd, § 53 første ledd, og§§ 63 og 64. I tillegg foreslår utvalget at de fleste avkapitlets bestemmelser som faller utenfor forbru-kerkredittdirektivets område og fullharmonise-ring, blir gitt anvendelse på slike kredittavtaler.

Etter fjerde ledd er kredittavtaler uten personligansvar underlagt et lempelig regime. Det er hertale om tilfeller der kredittkunden utelukkendehefter med gjenstand som på avtaletidspunktet blirdeponert hos kredittgiveren. Det er avgjørende omavtalen hjemler personlig ansvar for kredittkun-den. Dersom avtalen hjemler personlig ansvar måden vurderes etter bestemmelsene i første til tredjeledd. At et avtalehjemlet personlig ansvar eventueltikke blir praktisert er uten betydning. Hvis kreditt-kunden utelukkende hefter med deponert gjen-stand, er vernebehovet noe svakere enn dersomhan (også) har personlig ansvar for gjelden. På den


annen side er det i slike tilfeller ofte tale om kreditt-kunder som har et ganske prekært kredittbehovsom de ikke kan få dekket i regulære finansinstitu-sjoner på grunn av manglende kredittverdighet.Loven bør operere med et visst vern for kredittkun-den, og da særlig i relasjon til pre-kontraktuell opp-lysningsgivning. På denne bakgrunn foreslår utval-get at §§ 48 (pre-kontraktuell opplysningsplikt) og51 (frarådningsplikt) skal gjelde for slike avtaler.Hvilke deler av § 48 som kommer til anvendelse idet enkelte tilfellet, herunder om første eller annetledd er anvendelig, beror på en konkret vurdering.Kredittavtaler som nevnt i fjerde ledd, er unntattreguleringen i forbrukerkredittdirektivet, jf. artik-kel 2 nr. 2 bokstav k), mens utvalget altså foreslårat slike avtaler ikke helt skal unntas reguleringen ifinansavtaleloven kapittel 3, men undergis et lem-pelig regime.

Bestemmelsen i femte ledd viderefører finansav-taleloven § 44 tredje ledd.

Unntakene i annet ledd må som foran nevnt sesi sammenheng med bestemmelsen i sjette ledd. Herheter det at kapitlet ikke gjelder for avtale om fak-toring (diskontering) eller avtale om leiefinan-siering hvor det ikke er avtalt plikt for leieren til åbli eier. Bestemmelsen er en videreføring av finans-avtaleloven § 44 annet ledd og en gjennomføring avforbrukerkredittdirektivet artikkel 2 bokstav d). Iforlengelsen av dette foreslår utvalget videreføringav forskriftshjemmelen i kredittkjøpsloven § 29.Når det gjelder sjette ledd første punktum, vil utval-get presisere at «avtalt ... plikt for leieren til å blieier», omfatter ikke bare tilfeller der det følgerdirekte av avtalen at leieren har plikt til å bli eier,men også tilfeller der utleieren etter avtalen harhjemmel til å pålegge leieren å bli eier av tingen.

Til § 45Bestemmelsene inneholder en definisjonskatalog.Den må ses i sammenheng med lovens § 2 førsteledd, hvor «forbruker» blir definert. Videre måbestemmelsen ses i sammenheng med finansavta-leloven § 8 om bruk av elektronisk kommunikasjonog elektroniske medier, jf. for så vidt forbrukerkre-dittdirektivets bruk av begrepet «varigt medium»,et begrep som er definert i artikkel 3 bokstav m).Se punkt 5.1.5.2 for en nærmere redegjørelse forforholdet mellom finansavtaleloven § 8 og forbru-kerkredittdirektivet artikkel 3 bokstav m).

I katalogen defineres begrepene kredittavtale,rammekreditt, kredittgiver, kredittformidler, kre-dittkunde, nominell rente, effektiv rente, kreditt-kostnadene, samlet kredittbeløp, totalbeløp og til-knyttet kredittavtale.

Begrepene «kredittavtale» (og undergruppen«rammekreditt»), «kredittgiver» og «kreditt-kunde» er i utgangspunktet bestemmende for detsaklige virkeområdet for bestemmelsene i finans-avtaleloven kapittel 3, jf. § 44 første ledd. I utgangs-punktet er det kredittgiveren som blir pålagt for-pliktelser i forbindelse med inngåelse av kredittav-tale og senere mens avtalen løper. En «kredittfor-midler», som er en mellommann som ikke opptrersom kredittgiver i lovens forstand, blir imidlertidogså pålagt visse forpliktelser, som i hovedsak erdirektivbaserte. Øvrige begreper i definisjonskata-logen er ikke på samme måte relevant i relasjon tilreglenes virkeområde, men mer knyttet til kon-krete forpliktelser og rettigheter, og i den sammen-heng er det til dels tale om begreper med et visstteknisk preg.

Kredittavtale er definert som en avtale der enkredittgiver gir en kredittkunde kreditt i form avbetalingsutsettelse, lån, rammekreditt eller annentilsvarende form for kreditt, jf. bokstav a). Dennedefinisjonen omfatter ikke avtaler om løpende leve-ring av tjenester eller varer av samme art, hvorkunden betaler for ytelsene eller varene i rater sålenge de leveres, jf. for så vidt forbrukerkredittdi-rektivet artikkel 3 bokstav c) i.f. Definisjonen erment å omfatte kredittsituasjoner som etter gjel-dende rett faller inn under henholdsvis kreditt-kjøpsloven og finansavtaleloven kapittel 3. Ogsåandre kredittsituasjoner kan omfattes, jf. særlig«annen tilsvarende form for kreditt». I punkt 5.1.2redegjør utvalget nærmere for det saklige virke-området.

Rammekreditt er, som det fremgår av oven-nevnte, en undergruppe av «kredittavtale». Fordidirektivet, og dermed direktivbaserte gjennomfø-ringsbestemmelser, flere steder behandler avtalerom rammekreditt særskilt, har utvalget valgt åinnta en definisjon av «rammekreditt» i definisjons-katalogen, se bokstav b). En slik definisjon kandessuten gjøre det noe enklere for rettsanvende-ren å trekke et skille mellom rammekreditt og detsom utvalget betegner som «tålt overtrekk» ogsom blir regulert i finansavtaleloven kapittel 2, senærmere i punkt 5.12. Rammekreditt er en uttryk-kelig avtale om kreditt der kredittgiveren stillermidler til rådighet for en kredittkunde som oversti-ger løpende saldo på kredittkundens løpendekonto. Ved tålt overtrekk er det ingen uttrykkeligavtale om kreditt; det er i praksis tale om aksep-terte, beløpsmessig relativt små overtrekk på eninnskuddskonto.

For at det skal foreligge rammekreditt må detaltså være tale om kreditt i form av midler som harblitt stilt til rådighet som overstiger «løpende


saldo» på en «løpende konto». Dette skal ikke for-stås som et krav om at det i bunnen av kredittfor-holdet må foreligge en regulær innskuddskonto,typisk en lønnskonto. Hovedpoenget med ramme-kreditt er at det blir stilt midler til rådighet for enkredittkunde som han kan gjøre bruk av når kre-dittbehovet melder seg. Det er praktisk og antage-lig teknisk nødvendig at en slik kreditt blir knyttettil en konto hos kredittgiveren. Av dette følger atslik rammekreditt som i den senere tid har blittvanlig å tilby på forbrukermarkedet, omfattes avlovens uttrykk «rammekreditt».

Utvalget har vurdert om man bør velge «kasse-kreditt» i stedet for «rammekreditt». «Rammekre-ditt» er mer innarbeidet i norsk lovgivning enn«kassekreditt», jf. finansavtaleloven § 46 annet leddvedrørende pre-kontraktuell opplysningsplikt vedavtale om «rammekreditt». I direktivet benyttes«kassekreditt», men dette har ikke noen avgjø-rende betydning. I det praktiske liv, særlig inæringsforhold, er imidlertid «kassekreditt» merinnarbeidet. Slik kassekreditt som er vanlig inæringslivet, er typisk en kredittramme knyttet tilden næringsdrivende kredittkundens løpendekonto, og da gjerne slik at kredittkunden er forplik-tet til å kanalisere innbetalinger til denne kontoen.Siden utvalgets forslag, i tråd med direktivet, erment å favne videre enn dette, kan pedagogiskehensyn tale for å gjøre bruk av «rammekreditt». Etalternativ kan være formuleringen «kassekredittog annen rammekreditt», men etter utvalgets opp-fatning vil en slik formulering medføre at lovtek-sten blir unødvendig tung å lese.

Til forskjell fra direktivets definisjon av «kasse-kreditt», er utvalgets forslag til definisjon av «ram-mekreditt» ikke begrenset til å gjelde kreditt til for-bruker. Dette er en konsekvens av at reglene ifinansavtaleloven kapittel 3 i utgangspunktet ogsågjelder der kredittkunden er næringsdrivende.

I forlengelsen av dette er det naturlig å si noeom utvalgets definisjon av kredittkunde: en fysiskeller juridisk person som blir ytt kreditt av en kre-dittgiver, jf. bokstav c). Denne definisjonen rekkervidere enn direktivet, som bare omfatter kredittav-taler med forbruker, jf. artikkel 3 bokstav a). Mensdirektivet utelukkende omhandler kredittavtalermellom en kredittgiver og en forbruker, vil finans-avtaleloven kapittel 3 komme til anvendelse også itilfeller hvor det blir ytt kreditt overfor næringsdri-vende. Denne løsningen er i tråd med gjeldenderegulering i kredittkjøpsloven og finansavtalelo-ven. Enkelte regler gjelder bare i forhold til kreditt-kunde som er forbruker. Dette fremgår av ordly-den i de aktuelle lovbestemmelsene.

Kredittgiver er definert som en finansinstitu-sjon eller lignende institusjon som nevnt i § 1 annetledd, kommuner og fylkeskommuner, og, ved kre-ditt til forbruker, enhver som yter kreditt som leddi næringsvirksomhet, jf. bokstav d). Bortsett frasiste del av bestemmelsen, er definisjonen en vide-reføring av finansavtaleloven § 44 første ledd. Densærskilte angivelsen vedrørende kreditt til forbru-ker er en konsekvens av at direktivet definerer kre-dittgiver som en fysisk eller juridisk person somyter eller gir tilsagn om å yte kreditt som ledd i utø-velsen av sin næringsvirksomhet. Ved kreditt tilforbruker er det avgjørende om kreditten blir ytetsom ledd i næringsvirksomhet, ikke om den somyter kreditten er en finansinstitusjon eller lignendeinstitusjon, eller kommune eller fylkeskommune.Dette følger for så vidt allerede av forskrift 11. feb.2000 nr. 102, gitt med hjemmel i finansavtaleloven§ 1 femte ledd bokstav a).

Kredittformidler er en fysisk eller juridisk per-son som ikke opptrer som kredittgiver i det kon-krete tilfellet, og som mot vederlag og som ledd iutøvelsen av sin næringsvirksomhet, presenterereller tilbyr kredittavtaler, bistår kredittkunden vedå utføre annet forberedende arbeid med sikte påinngåelse av kredittavtale eller inngår kredittavtalemed kredittkunden på kredittgiverens vegne.Denne definisjonen i bokstav e) svarer til direkti-vets definisjon av samme, jf. artikkel 3 bokstav f).

En kredittformidler gjennomfører altså slikmellommannsvirksomhet som angitt i definisjo-nen, som ledd i sin næringsvirksomhet og mot ved-erlag. Vederlaget kan ta form av penger, men detteer ikke et vilkår. Det kan dreie seg om annen finan-siell motytelse, f.eks. innkjøpsrabatter hos kreditt-giveren eller kredittkunden. Det er uten betydningfor definisjonen av kredittformidler om mellom-mannen mottar vederlaget direkte fra kredittkun-den eller kredittgiveren.

Utvalget antar at en kredittformidler i lovensforstand vil være enten meglerforetak i henhold tilfinansavtaleloven kapittel 5 eller finansagent ellerfinansrådgiver i henhold til lovens kapittel 6. Fornærmere redegjørelse vises det til fremstillingen ipunkt 5.1.4.2 ovenfor.

Kredittkunde i lovens forstand er en fysisk ellerjuridisk person som tilbys eller ytes kreditt av enkredittgiver, jf. bokstav c). Alternativet «tilbys» rela-terer i hovedsak til det faktum at loven ikke bareregulerer bindende kredittavtaler, men også visseforpliktelser på markedsføringsstadiet og det pre-kontraktuelle stadiet. Bestemmelsen må ses i sam-menheng med § 1 tredje ledd, hvor det heter atloven ikke gjelder mellom to parter som begge er


finansinstitusjoner eller lignende institusjoner ogopptrer i denne egenskap.

Effektiv rente blir definert som kredittkostna-dene uttrykt i prosent per år av kredittbeløpet,beregnet i samsvar med matematisk formel fast-satt av Kongen i forskrift, jf. bokstav f). I forslag tilforskrift om kredittavtaler § 6 fremkommer dennematematiske formelen sammen med forklaring avformelens bestanddeler, kommentarer til formelenog, i forskriften § 7, forutsetninger som det skalgjøres bruk av ved utregning av effektiv rente.Lovens definisjon sammen med forskriftsregule-ringen gjennomfører forbrukerkredittdirektivetartikkel 19 samt vedlegg I til direktivet. Strukturelter det en forskjell mellom direktivreguleringen ogutvalgets forslag. Med utvalgets forslag vil alle for-hold som har å gjøre med beregning av effektivrente bli inntatt i forskrift. I direktivet er det deri-mot slik at artikkel 19 lister opp enkelte relevanteforutsetninger, og viser avslutningsvis, i nr. 5, til atdet ved behov kan gjøres bruk av supplerende for-utsetninger som nevnt i direktivets vedlegg I punktII. I vedlegg I punkt I fremkommer for øvrig denmatematiske formelen sammen med tegnforklarin-ger og kommentarer til formelen.

Utvalget ser det som en fordel å samle alt somhar å gjøre med beregning av effektiv rente på ettsted, bl.a. fordi den som skal beregne effektivrente eller kontrollere en beregning prinsipielt settmå ta hensyn ikke bare til formelen, men også alleaktuelle forutsetninger. Det kan derfor fremståsom noe vilkårlig å nevne noen forutsetninger i lov-tekst, mens andre blir nevnt i forskrift. Utvalget harvalgt å plassere dette i forskrift for å unngå at kapit-tel 3 i finansavtaleloven blir unødvendig omfangs-rik.

Det fremkommer av direktivets fortale at artik-kel 19 sammen med vedlegg I uttømmende angirforutsetninger for beregning av effektiv rente. Detblir lagt til grunn at dette er viktig for å oppnå full-harmonisering, jf. fortalens punkt 43:

«For at fremme det indre markeds oprettelseog funktion og sikre et højt forbrugerbeskyttel-sesniveau i hele Fællesskabet bør det sikres, atoplysningerne om de årlige omkostninger iprocent er sammenlignelig i hele Fællesskabet.På trods af, at der ved direktiv 87/102/EØFblev fastsat en fælles matematisk formel forberegning af de årlige omkostninger i procent,er det stadig ikke muligt fuldt ud at sammen-ligne de årlige omkostninger i procent i heleFællesskabet. I de enkelte medlemsstater ind-drages forskellige omkostningsfaktorer iberegningen. Nærværende direktiv bør derforklart og udtømmende fastsætte de samlede

omkostninger i forbindelse med forbrugerkre-dit.»

Kredittkostnadene blir definert som alle kostna-der, herunder rente, provisjon, gebyr, avgifter ogandre utgifter som kredittkunden skal betale i for-bindelse med kreditten, jf. bokstav g). Bestemmel-sen gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artik-kel 3 bokstav g).

Samlet kredittbeløp er summen av beløp somblir stilt til disposisjon (for kredittkunden) i hen-hold til en kredittavtale, jf. bokstav h). Bestemmel-sen gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artik-kel 3 bokstav l).

Nominell rente blir definert som rentesats somblir anvendt på årsbasis på utnyttede kredittmulig-heter, jf. bokstav i). Bestemmelsen gjennomførerforbrukerkredittdirektivet artikkel 3 bokstav j).

Totalbeløp er summen av samlet kredittbeløp(bokstav h)) og kredittkostnadene (bokstav g)), jf.bokstav j). Bestemmelsen gjennomfører forbruker-kredittdirektivet artikkel 3 bokstav h).

I bokstav k) blir tilknyttet kredittavtale definert.Bestemmelsen gjennomfører forbrukerkredittdi-rektivet artikkel 3 bokstav n). I punkt 5.10.2.1 rede-gjør utvalget nærmere for hva som menes med «til-knyttet kredittavtale».

Til § 46Paragrafen regulerer hvem kredittgiveren kanoverdra fordringen til, kapitlets anvendelse i for-holdet mellom kredittkunden og ny kreditor, ogkredittkundens krav på underretning om overdra-gelse.

Første ledd viderefører hovedtrekkene i finans-avtaleloven § 45 første ledd. Bestemmelsens sam-tykkekrav gjelder ved overdragelse til andre ennfinansinstitusjon, og er begrenset til å gjelde i tilfel-ler der kredittgiver er en finansinstitusjon eller lig-nende institusjon som nevnt i § 1 annet ledd, elleren kommune eller fylkeskommune. Dermed blirgjeldende rett videreført i den forstand at samtyk-kekravet fremdeles vil gjelde for kredittsituasjonersom etter gjeldende rett faller innenfor finansavta-lelovens område, mens det ikke vil gjelde slikt sam-tykkekrav for kredittsituasjoner som etter gjel-dende rett faller innenfor kredittkjøpslovensområde. Utvalgets forslag innebærer imidlertid enviss utvidelse av samtykkekravets virkeområde:Siden gjeldende § 45 ikke gjelder for kreditt somomfattes av kredittkjøpsloven, jf. § 44 annet ledd,vil det at det etter utvalgets forslag er uten betyd-ning om institusjonen gir kreditt etter avtale meden selger, innebære en utvidelse.


Annet ledd viderefører finansavtaleloven § 45annet ledd første punktum, justert for det faktum atvirkeområdet for kapittel 3 foreslås utvidet, jf.utvalgets forslag § 44. I dette ligger at annet leddgenerelt omhandler kredittgivers overdragelse avfordringen, uavhengig av om det er tale om enoverdragelse som nevnt i bestemmelsens førsteledd.

Tredje ledd innebærer en viss endring av finans-avtaleloven § 45 annet ledd annet punktum. For detførste foreslår utvalget at «varsle» blir erstattetmed «underrette», for å klargjøre at det ikke erkrav om varsel forut for overdragelse; det er til-strekkelig med underretning etter at overdragelsehar funnet sted.

Til forskjell fra etter gjeldende rett er det i utval-gets forslag ikke presisert hvem som skal under-rette kredittkunden. Dette er en konsekvens avdirektivets fullharmoniserende bestemmelse iartikkel 17 nr. 2, se punkt 5.11. Det er tilstrekkeligat kredittkunden blir underrettet enten av opprin-nelig kredittgiver eller av ny kreditor.

I tillegg foreslår utvalget en tilføyelse hvoretterdet blir gjort unntak fra plikten til å underrettehvor opprinnelig kredittgiver, etter avtale med ogpå vegne av ny kreditor, opptrer som kredittgiveroverfor kredittkunden. Bakgrunnen for utvalgetsforslag er forbrukerkredittdirektivet artikkel 17 nr.2. Utvalget antar at unntaket vil kunne komme tilanvendelse f.eks. ved overdragelse til særskilteboligkredittselskaper, idet opprinnelig kreditor islike tilfeller vanligvis vil stå for innkrevingen ogsåetter overdragelsen. Opprinnelig kreditor opptrer itilfelle på vegne av ny kreditor.

Til § 47Bestemmelsen gjennomfører forbrukerkredittdi-rektivet artikkel 4. Det fremgår av fremstillingen ipunkt 5.2.1 at artikkel 4 nr. 1 første avsnitt åpner fornøytral markedsføring av kredittavtaler. Etterartikkel 4 nr. 1 annet avsnitt kan imidlertid med-lemsstatene velge å gi nasjonale bestemmelsersom stiller krav om at det ved enhver markedsfø-ring av kredittavtaler gis opplysning om effektivrente. Utvalget foreslår at denne nasjonale valgfri-heten blir utnyttet, slik at gjeldende retts krav omopplysning om effektiv rente, blir videreført.

For øvrig har utvalget delt seg i to like storefraksjoner som hver har fremsatt forslag til § 47.Forslag fra medlemmene Andreassen, Gjedrem,Grinaker og Skofteland til § 47 første ledd viderefø-rer bestemmelsene i låneforskriften § 5 og kreditt-kjøpsloven § 6. Disse medlemmenes forslag til § 47annet ledd presiserer at opplysningen skal gis på

en slik måte at de lett oppfattes av den enkelte for-bruker. Forslaget antas å innebære videreføring avgjeldende rett.

I det følgende skal forslag fra medlemmeneSæbø, Haraldsen, L’Abée-Lund og Wang kommente-res noe grundigere, ettersom dette forslaget ikkeer basert utelukkende på videreføring av gjeldenderett.

Første ledd i disse medlemmenes forslag til §47, avgrenser bestemmelsens virkeområde til ågjelde «markedsføring av kredittavtaler». Den gjel-der uavhengig av om markedsføringen er rettetmot forbrukermarkedet, og den gjelder uavhengigav markedsføringens form. Bestemmelsen omfat-ter i utgangspunktet ikke markedsføring av firmaog domenenavn; den gjelder bare markedsføring«av kredittavtaler». Utvalget utelukker imidlertidikke at markedsføring av firma og – særlig – dome-nenavn etter omstendighetene kan utgjøre slikmarkedsføring som bestemmelsen omfatter. Hen-synet til kredittkunden må veie tungt i denne vur-deringen. Herunder må det tas i betraktning hvor-dan kredittkunder flest oppfatter markedsførin-gen.

Etter første ledd skal enhver markedsføring avkredittavtaler inneholde opplysning om effektivrente med angivelse av kredittbeløp og kredittpro-fil. Med «kredittprofil» menes først og fremst kre-dittavtalens løpetid og kredittype. Når det gjelderkredittype kan det i grove trekk skilles mellomavbetalingskjøp og andre kredittkjøp, rammekre-ditt og nedbetalingslån. Nedbetalingslån kan igjendeles inn i annuitetslån og serielån. Av hensyn tilkredittkunden er det hensiktsmessig at effektivrente blir angitt med minst ett representativteksempel, jf. første ledd annet punktum. Et repre-sentantivt eksempel vil i alminnelighet måtteknytte an til tilbud om kreditt som en relativt storandel av målgruppen kan nyttiggjøre seg. Ved til-bud om rammekreditt kan det under henvisning tilat eksemplene skal være representative, være nød-vendig å angi effektiv rente ved forskjellige graderav utnyttelse av kredittrammen. I denne sammen-heng kan det vises til § 8 forskrift til kredittkjøpslo-ven, se fremstillingen i punkt 5.2.2.

Den som markedsfører kredittavtaler kan velgeå gi opplysninger som nevnt i første ledd, og la detbli med det. Hvis han derimot velger å gi opplys-ning også om nominell rente eller andre kreditt-kostnader, f.eks. etableringsgebyr, må vedkom-mende oppfylle kravene i annet ledd. Loven girmed andre ord anvisning på to standardløsninger:Enten blir det gitt opplysninger som nevnt i førsteledd, eller så blir det gitt opplysninger som nevnt iannet ledd, i tillegg til opplysninger som nevnt i før-


ste ledd. Opplysningsplikten etter annet ledd blirimidlertid ikke utløst dersom supplerende opplys-ninger i forhold til de som er nevnt i første ledd,ikke er opplysninger om kredittkostnader. På dettepunktet gjennomfører loven forbrukerkredittdi-rektivet artikkel 4 nr. 1 annet avsnitt smh. førsteavsnitt, som viser til standardopplysninger somnevnt i artikkel 4 nr. 2 og 3.

Etter annet ledd bokstav a) skal det gis opplys-ning om «kredittkostnadene», dvs. alle kostnadersom kredittkunden skal betale i forbindelse medkreditten, jf. definisjonen i § 45 bokstav g). Opplys-ningene skal gis i form av spesifiserte poster, dvs.at det må gis opplysning om nominell rente, andrekredittkostnader og effektiv rente.

Enkelte av de opplysninger som er listet opp iannet ledd er valgfrie i den forstand at de ikke errelevante i alle tilfeller. Det er ikke plikt til å opp-lyse om forhold som er irrelevante i det aktuelle til-fellet. Dette er tydeliggjort i lovteksten ved bruk avformuleringene «såfremt det er tale om ...» (bok-stav d), «eventuelle» (bokstav e) og «eventuell ...såfremt» (bokstav f). Når det gjelder bokstav f),foreligger forpliktelse i lovens forstand dersom deter nødvendig å inngå avtale om aksessorisk tjenes-teytelse for å oppnå kreditten på annonserte vilkår.Dersom kostnadene ved en slik avtale om aksesso-risk tjenesteytelse lar seg beregne på forhånd, skaldet opplyses om kostnadene i henhold til bokstava), mens bokstav f) er uaktuell i et slikt tilfelle.

Til § 48Bestemmelsen omhandler pre-kontraktuell opplys-ningsplikt og erstatter kredittkjøpsloven §§ 4 og 5,samt finansavtaleloven § 46. Bestemmelsen gjen-nomfører hovedtrekkene i forbrukerkredittdirekti-vet artikkel 5 og 6, se utvalgets fremstilling i punkt5.3.

Innledningsvis i første og annet ledd er detbestemt at den pre-kontraktuelle opplysningsplik-ten skal oppfylles «[i] god tid før» det blir inngåttkredittavtale. I dette ligger for det første at kreditt-avtale ikke kan inngås før den pre-kontraktuelleopplysningsplikten har blitt oppfylt. Et sentralt for-mål med bestemmelsen er at forbrukeren skal gistid og anledning til å overveie kredittilbudet ogeventuelt sammenligne det med andre kredittil-bud. Forbrukerens behov i så måte kan avhenge avslike momenter som kredittype, kredittomfang,kredittavtalens kompleksitet og hvordan kredittgi-veren oppfyller forklaringsplikten i § 50. Kravet omat opplysningene gis i god tid før det inngås kreditt-avtale er oppfylt dersom forbrukeren har anled-ning til å ta opplysningene med seg og overveie om

han skal inngå kredittavtalen. Det vises ellers tilfremstillingen i punkt 5.3.2.

Etter bestemmelsens første ledd er det kredittgi-veren som er forpliktet til å oppfylle den pre-kon-traktuelle opplysningsplikten; kredittgiveren erpliktsubjektet. «Kredittgiver» blir definert i § 45bokstav d). Også kredittformidlere kan være plikt-subjekt, se nedenfor.

Første ledd bestemmer videre at den pre-kon-traktuelle opplysningsplikten gjelder i forhold tilkredittkunde som er forbruker som definert ilovens § 2 første ledd annet punktum. Tilsvarendeer bestemt i annet, fjerde og femte ledd. Kredittgive-ren er ikke forpliktet til uoppfordret å gi pre-kon-traktuelle opplysninger som nevnt i paragrafen, tilkredittkunder som ikke er forbrukere. Etterbestemmelsens sjette ledd skal imidlertid skriftliginformasjon med opplysninger som nevnt være til-gjengelig for enhver kredittkunde før kredittavtaleinngås. Denne bestemmelsen, som ikke er et resul-tat av forbrukerkredittdirektivet, viderefører prin-sippet som kommer til uttrykk i finansavtaleloven§ 46 tredje ledd første punktum.

Den pre-kontraktuelle opplysningsplikten etterførste ledd omfatter fire kategorier av opplysnin-ger: første ledd bokstav a): kredittgiverens og, der-som han gjør bruk av kredittformidler, kredittfor-midlerens navn og geografiske adresse; første leddbokstav b): kredittproduktets viktigste karakteris-tika; bokstav c): kostnader i forbindelse med kre-dittavtalen; bokstav d): andre viktige rettsligeaspekter ved kredittavtalen. Inndelingen er i trådmed strukturen i formularene «Standardiseredeeuropæiske forbrugerkreditoplysninger». Formu-larene, som utgjør vedlegg II og III til direktivet,må etter omstendighetene benyttes ved oppfyllelseav den pre-kontraktuelle opplysningsplikten, senedenfor, og foreslås gjennomført ved forskrift.Slik inndeling i fire kategorier bidrar etter utval-gets mening til god leservennlighet, og er for øvrighensiktsmessig fordi det i senere lovparagraferundertiden må vises tilbake til den ene eller andrekategorien av opplysninger.

Den pre-kontraktuelle opplysningspliktenomfatter alle forhold nevnt i opplistingen i førsteledd, med mindre det aktuelle tilfellet faller innunder særreguleringen i annet eller fjerde til sjetteledd. I grove trekk medfører særreguleringen enlempeligere opplysningsplikt enn den som frem-går av første ledd, men slik at særreguleringengjennomgående er relatert til angivelsen i førsteledd av fire opplysningskategorier.

Det skal i alle tilfelle opplyses om kredittgive-rens og, dersom han gjør bruk av kredittformidler,kredittformidlerens navn og geografiske adresse.


Med geografisk adresse menes den adressen somer relevant for forbrukeren. Formularene innehol-der dessuten rubrikker for telefonnummer, e-post-adresse, faksnummer og hjemmeside. Kredittgive-ren kan velge om han vil fylle ut disse rubrikkene,men utvalget legger til grunn at det er i kredittgi-vernes egen interesse å oppgi så korrekte og utfyl-lende kontaktdata som mulig. Som det fremgår avlovteksten, skal også kredittformidlers navn ogadresse etter omstendighetene bli opplyst. Kreditt-formidler i lovens og for så vidt i direktivets for-stand, er enten meglerforetak som nevnt i finans-avtaleloven kapittel 5 eller finansagent eller finans-rådgiver etter reglene i finansavtaleloven kapittel 6.Utvalget har presisert at kredittgiveren skal ginevnte opplysninger bare dersom «han gjør brukav kredittformidler». Dette vil typisk være tilfelleder formidleren er kredittgiverens agent. Det erikke grunn for å stille krav om at kredittgiverenskal gi nevnte opplysninger dersom kredittformid-leren opptrer på vegne av kredittkunden.

I tråd med ovennevnte system basert på kate-gorisering i første ledd, er opplysningsplikten etterannet ledd relatert til de fire kategoriene, men slikat opplysningsplikten etter annet ledd er tilpassetkredittavtaler som nevnt i § 44 tredje ledd. På tilsva-rende måte er opplysningsplikten etter fjerde tilsjette ledd tilpasset nærmere angitte særtilfeller, senærmere nedenfor.

Bestemmelsen i annet ledd første punktum viseraltså tilbake til kredittavtaler nevnt i § 44 tredjeledd, dvs. kredittavtale i form av rammekreditt derkreditten skal tilbakebetales etter påkrav ellerinnen tre måneder. Sammenlignet med opplys-ningsplikten etter første ledd er opplysningsplik-ten etter annet ledd lempeligere, selv om det iannet ledd annet og tredje punktum blir bestemt atforbrukeren skal gis enkelte særlige opplysninger.Han skal for det første opplyses om vilkårene foroppsigelse av kredittavtalen. I denne sammenhengkan det vises til utvalgets forslag § 57 om oppsi-gelse av tidsubegrenset kredittavtale. For detandre skal forbrukeren gis opplysning om eventu-ell rett kredittgiveren måtte ha til enhver tid å frem-sette krav om tilbakebetaling av hele kreditten.Slike tilleggsopplysninger er særlig aktuelle i rela-sjon til kredittavtale i form av rammekreditt.

Bestemmelsen i første ledd gjennomfører for-brukerkredittdirektivet artikkel 5 nr. 1 bokstav a)til s). Bestemmelsen i annet ledd gjennomførerartikkel 6 nr. 1 smh. artikkel 2 nr. 3.

Både etter første og annet ledd er det krav omat opplysningene blir gitt skriftlig. Skriftlighetskra-vet må forstås i lys av finansavtaleloven § 8 ombruk av elektronisk kommunikasjon og elektro-

niske medier. I relasjon til pre-kontraktuell opplys-ningsplikt må skriftlighetskravet også ses i lys avdirektivets regler om bruk av formularene «Stan-dardiserede europæiske forbrugerkreditoplysnin-ger», som foreslås inntatt i forskrift.

Etter tredje ledd første punktum skal pre-kon-traktuell opplysningsplikt i medhold av bestem-melsens første ledd oppfylles ved bruk av formularsom angitt i forslag til forskrift § 3 første ledd. Kre-dittgiveren kan ikke velge å oppfylle plikten påannen måte, jf. formuleringen «gis». Dette er etresultat av forbrukerkredittdirektivet artikkel 5 nr.1 første avsnitt annet punktum. Når det derimotgjelder opplysningsplikten etter annet ledd, kankredittgiveren enten gjøre bruk av formular somangitt i forslag til forskrift § 3 annet ledd, eller giopplysningene på annen måte som sikrer at alleopplysningene er like fremtredende, jf. tredje leddtredje punktum. Slik differensiering er nødvendigpå grunn av nevnte artikkel 5 nr. 1 første avsnittannet punktum sammenholdt med artikkel 6 nr. 1tredje avsnitt annet punktum. Sistnevnte bestem-melse fastslår at opplysningene nevnt i artikkel 6nr. 1 «kan gives ved hjælp af formularen ...», mensdet i artikkel 5 nr. 1 første avsnitt annet punktumheter at opplysningene nevnt i artikkel 5 nr. 1«gives ... ved hjælp af formularen ...».

Dersom opplysningene blir gitt i samsvar mednevnte formularer, uten hensyn til om bruken avformular bygger på en plikt eller på kredittgiverensvalg, skal kredittgiveren anses å ha oppfylt opplys-ningsplikten etter første og annet ledd, samt angre-rettloven § 9a første ledd første punktum, jf. tredjeledd annet og fjerde punktum. Disse bestemmel-sene gjennomfører forbrukerkredittdirektivetartikkel 5 nr. 1 første avsnitt siste punktum ogartikkel 6 nr. 1 tredje avsnitt siste punktum.Bestemmelsene forutsetter at opplysningene blirgitt «i samsvar med» nevnte formularer. I dette lig-ger at formularene må være korrekt utfylt.

Forholdet mellom pre-kontraktuell opplys-ningsplikt etter finansavtaleloven og angrerettlo-vens bestemmelser om forhåndsopplysninger vedfjernsalg av finansielle tjenester, blir også regulerti fjerde og femte ledd.

Hvis det i forbindelse med avtaleinngåelsen blirbenyttet taletelefoni som kommunikasjonsmåte, jf.angrerettloven § 7a tredje ledd, skal forbrukerenetter fjerde ledd første punktum gis opplysninger isamsvar med angrerettloven § 7a tredje ledd, jf.fjerde ledd første punktum. Formuleringen «i sam-svar med» innebærer at alle forutsetninger nevnt iangrerettloven § 7a tredje ledd må være oppfylt.Følgelig kan kredittgiveren i telefonsamtalen nøyeseg med å gi nærmere angitte opplysninger, forut-


satt at forbrukeren har gitt sitt samtykke til dette,jf. angrerettloven § 7a tredje ledd første punktum. Ibestemmelsens annet og tredje punktum frem-kommer ytterligere krav til opplysninger. Bestem-melsen i § 48 fjerde ledd første punktum gjennom-fører forbrukerkredittdirektivet artikkel 5 nr. 2 før-ste del. Annen del i artikkel 5 nr. 2 er gjennomførti § 48 fjerde ledd annet punktum. I lovbestemmelsenheter det at opplysninger i telefonsamtalen om kre-dittproduktets viktigste karakteristika (første leddbokstav b)) og om kostnader i forbindelse medkredittavtalen (første ledd bokstav c)), i det minsteskal omfatte opplysninger nevnt i første ledd bok-stav b) punkt ii) til vii) og bokstav c) punkt ii). Atdet «i det minste skal» gis slike opplysninger, med-fører at fjerde ledd annet punktum angir minste-krav for så vidt gjelder opplysninger vedrørendekredittproduktets viktigste karakteristika og kost-nader i forbindelse med kredittavtalen. I praksis vilfjerde ledd annet punktum supplere opplysnings-plikten etter fjerde ledd første punktum sammen-holdt angrerettloven § 7a tredje ledd.

Den pre-kontraktuelle opplysningsplikten erprinsipielt sett ikke til hinder for at det blir inngåttkredittavtale ved bruk av fjernkommunikasjons-teknikk som ikke gjør det mulig å oppfylle opplys-ningsplikten etter bestemmelsens første og annetledd. Betingelsen for at avtale skal komme i standpå denne måten, er at avtalen kommer i stand etterforbrukerens oppfordring, jf. forbrukerkredittdi-rektivet artikkel 5 nr. 3 og artikkel 6 nr. 7. En slikoppfordring kan komme til uttrykk ved at forbru-keren anmoder om en rammekreditt med øyeblik-kelig virkning. I fjerde ledd tredje punktum fremgårhvilke opplysninger forbrukeren i så fall skal gis itelefonsamtalen. Bestemmelsen gjennomfører for-brukerkredittdirektivet artikkel 6 nr. 4.

Dersom forbrukeren oppfordrer om det og kre-dittavtale kommer i stand ved bruk av fjernkom-munikasjonsteknikk som nevnt, skal kredittgive-ren umiddelbart etter avtaleinngåelse gi forbruke-ren opplysninger som nevnt i første og annet ledd,avhengig av type kredittavtale. Dette fremkommerav § 48 femte ledd, som gjennomfører forbrukerkre-dittdirektivet artikkel 5 nr. 3 og artikkel 6 nr. 7. Idisse direktivbestemmelsene blir det skissertulike fremgangsmåter: Etter artikkel 5 nr. 3 skalkredittgiveren gi opplysninger ved bruk av formu-lar, mens artikkel 6 nr. 7 bestemmer at det skal gisslike «aftaleoplysninger, som kræves i henhold tilartikel 10», som omhandler krav til kredittavtalensform og innhold. Utvalget antar at det er tilstrekke-lig å fastsette at kredittgiveren skal gi forbrukerenopplysninger som nevnt i første og annet ledd. Ipraksis vil dette antagelig bli gjort ved at forbruke-

ren får oversendt kredittavtalen, og kredittavtalenvil typisk være basert på strukturen i § 52 om kre-dittavtalens form og innhold, som igjen er basertpå strukturen i formularene.

De ulike ledds opplisting av opplysninger somskal gis, er resultat av direktivets fullharmonise-ring. Til tross for dette er det konkret tale om opp-lysninger som i hovedsak faller innenfor gjeldendepre-kontraktuell opplysningsplikt etter kreditt-kjøpsloven og finansavtaleloven. Av det som er nyttsammenlignet med gjeldende rett, kan særlig nev-nes første ledd bokstav d) punkt v), hvor det heter atforbrukeren skal opplyses om frist for å aksepterekredittavtale basert på opplysninger gitt i medholdav bestemmelsen. Med dette blir det forutsetnings-vsis slått fast at opplysninger gitt for å oppfylle denpre-kontraktuelle opplysningsplikten, samlet skalanses som et rettslig forpliktende tilbud. Utvalgetantar at dette medfører noe prinsipielt nytt. At detblir avgitt et rettslig forpliktende tilbud, medførerbl.a. at ugyldighetsregler blir aktualisert ved feil-skrift o.l., mens fullmaktsreglene aktualiseres i til-feller hvor opplysninger blir gitt av en mellom-mann. Direktivet stiller antagelig ikke krav om atopplysningene skal utgjøre et rettslig forpliktendetilbud. Tvert om åpner direktivfortalens punkt 25for at opplysningene kan anses avtalerettslig ufor-pliktende. Tilsvarende kan utledes av artikkel 5 nr.1 bokstav s) og artikkel 6 nr. 1 bokstav l), hvor deter bestemt at det, «hvor det er relevant», skal opp-lyses om hvor lenge opplysningene er bindende forkredittgiveren. Utvalget legger til grunn at denforeslåtte regelen i bokstav d) punkt v) er formåls-tjenlig; hvis opplysningene ikke utgjør et forplik-tende tilbud, kan forbrukeren ha vansker med åforeta sikre sammenligninger, ettersom han i såfall alltid kan risikere forandringer i etterkant, ogdermed gå glipp av det som viser seg å være detbeste tilbudet. Det må for øvrig kunne forventes atkredittgivere i lovens forstand i alminnelighet skalkunne «stå ved» gitte opplysninger, ikke minstfordi den pre-kontraktuelle opplysningsplikten inn-trer på et stadium i prosessen som etterfølgereventuell markedsføring og som innebærerdirekte kontakt mellom kredittgiver og kreditt-kunde.

Bestemmelsen i første ledd bokstav d) punkt v)må for øvrig ses i sammenheng med opplysnings-kravene etter første ledd bokstav b) punkt viii) omsikkerhet som kreves, og bokstav d) punkt iii) omkredittvurdering. At det eventuelt blir stilt krav omsikkerhet og det blir foretatt en kredittvurdering,medfører at kredittilbudet i et visst tidsrom må bliå anse som betinget. Dette er imidlertid ikke til


hinder for en bestemmelse som den i første leddbokstav d) punkt v).

Av syvende ledd første punktum fremgår at kre-dittformidler, jf. § 45 bokstav e), er forpliktet på liklinje med kredittgiver til å oppfylle den pre-kon-traktuelle opplysningsplikten, såfremt formidle-rens oppdrag helt eller delvis er knyttet til kreditt-avtaler. Bestemmelsen gjennomfører artikkel 5 nr.1 og artikkel 6 nr. 1.

I syvende ledd annet punktum blir det gjort unn-tak fra regelen i første punktum. Unntaket gjen-nomfører bestemmelsen i forbrukerkredittdirekti-vet artikkel 7, og innebærer at leverandører avvarer eller tjenester som opptrer aksessorisk somformidler av kreditt, ikke har en selvstendig, lov-messig forpliktelse overfor kredittkunden til å opp-fylle den pre-kontraktuelle opplysningsplikten. Enkredittformidler opptrer aksessorisk som sådanf.eks. dersom kredittformidlingen ikke utgjørhovedformålet med vedkommendes næringsvirk-somhet; hovedformålet er f.eks. salg av biler, menskredittformidlingen utgjør et virkemiddel for åoppnå salg av biler. Utvalget presiserer at aksesso-riske kredittformidlere er å anse som kredittfor-midlere i direktivets forstand (artikkel 3 bokstavf)), og at disse også er å anse enten som meglerfo-retak eller finansagent eller finansrådgiver, jf.finansavtaleloven kapittel 5 og 6. Følgelig vil debestemmelsene i lovens kapittel 5 og 6 som gjen-nomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 21om kredittformidlere, være relevante også i for-hold til aksessoriske kredittformidlere. Nærmereom dette i punkt 5.1.4.2.

Når det gjelder sanksjoner mot overtredelse avpre-kontraktuell opplysningsplikt, vises særlig til§§ 52 om avtalens form og innhold. I dennebestemmelsen blir det angitt enkelte praktisk vik-tige sanksjoner mot overtredelse av bestemmelseni § 48.

Til § 49Paragrafen regulerer kredittgiveres plikt til å vur-dere forbrukerens kredittverdighet før kredittav-tale blir inngått. Bestemmelsen er ny i norsk rett,og gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artik-kel 8. Om utvalgets fortolkning av artikkel 8 visesdet til punkt 5.4, særlig punkt 5.4.3.

Plikten etter første ledd til å vurdere forbruke-rens kredittverdighet, påhviler kredittgiveren.Bestemmelsen er ikke til hinder for at kredittgive-ren organiserer virksomheten slik at kredittvurde-ringen i noen grad blir foretatt av en annen, foreksempel slik at kredittformidleren foretar en før-ste undersøkkelse av forbrukerens kredittverdig-

het. Kredittgiveren er imidlertid ansvarlig for atkredittvurderingen er i overensstemmelse medloven, uansett hvordan han velger å organisere denpraktiske utførelsen.

Kredittvurderingen skal foretas før kredittav-tale inngås. I tilfeller hvor kredittavtalen gir forbru-keren rett til å trekke på en kredittramme, vil kre-dittgiveren ikke ha plikt til å vurdere forbrukerenskredittverdighet i forkant av forbrukerens utnyt-telse av kreditten. Utvalget antar at slik vurderings-plikt heller ikke inntrer i tilfeller med kredittavtalei form av rammekreditt som er tidsbegrenset, menhvor det skjer automatisk forlengelse med mindrekreditten sies opp fra en av partene innen en vissfrist. Dersom kredittavtalen er tidsbegrenset i denforstand at det kreves ny avtale for å forlenge kre-dittiden, vil det derimot inntre plikt til å vurdereforbrukerens kredittverdighet på ny forut for even-tuell forlengelse. Om vurderingsplikt knyttet tilinngåelse av endringsavtale, se nedenfor om annetledd.

Kredittvurderingen skal foretas på grunnlag avfyllestgjørende opplysninger, og bestemmelsenforutsetter at kredittgiveren har plikt til å innhentedisse fra forbrukeren eller – dersom det er nødven-dig – fra relevant database. I praksis vil det antage-lig være slik at forbrukeren ved søknad om kredittfyller ut standard søknadsskjema utarbeidet avkredittgiveren, mer eller mindre fullstendig. Det erimidlertid kredittgiverens ansvar å påse at kreditt-vurderingen blir foretatt på grunnlag av fyllestgjø-rende opplysninger. Han må derfor uansett vur-dere om han skal be om ytterligere opplysningerfra forbrukeren, eventuelt innhente opplysningerfra relevant database.

Kredittgiverens avgjørelse av hvilke opplysnin-ger han skal innhente, beror på en konkret vurde-ring. En grunnleggende forutsetning for at kreditt-giveren skal ha plikt til å innhente opplysninger, erat aktuelle opplysninger vedrører forhold som inn-virker på, eller kan si noe om, forbrukerens kreditt-verdighet. Opplysninger om forbrukerens lønns-og formuesforhold er i alminnelighet relevante.Det samme gjelder opplysninger om betalingsan-merkninger. Også andre opplysninger kan værerelevante, f.eks. opplysninger om skilsmisse ogsykdom. Det er imidlertid ikke slik at kredittgive-ren i ethvert tilfelle er forpliktet til å innhente allerelevante opplysninger. I denne sammenheng mådet foretas en konkret vurdering. Relevantemomenter omfatter kredittens størrelse, hvor storbetydning de aktuelle opplysningene kan antas åha for kredittvurderingen og hvilke oppofrelser ogulemper forbrukeren pålegges ved å bli avkrevdden aktuelle opplysningen.


Kredittgiver vil normalt ha oppfylt sin plikt til åinnhente fyllestgjørende opplysninger dersom hanhar basert seg på de opplysninger forbrukeren hargitt ham og de opplysninger kredittgiver kan inn-hente eller få verifisert i relevant database (se nær-mere nedenfor), med mindre opplysningene frem-står som klart mangelfulle i lys av den aktuelle kre-dittens størrelse og normal og forsvarlig praksismed hensyn til kredittvurderinger. Se også punkt5.4.3 foran.

Særlig i relasjon til momentet kredittens stør-relse, nevner utvalget at kredittgiveren må kunneetablere som praksis at han nøyer seg med å kon-trollere database for betalingsanmerkninger i tilfel-ler hvor det er spørsmål om å innvilge kreditt avrelativt beskjeden størrelse.

Formuleringen «om nødvendig» skal ikke for-stås slik at kredittgiveren er avskåret fra å innhenteopplysninger fra relevant database dersom fyllest-gjørende opplysninger kan innhentes hos forbru-keren. Kredittgiveren kan for det første gjøre brukav relevant database for å kvalitetssikre opplysnin-ger som forbrukeren har gitt, jf. første ledd annetpunktum. Dessuten kan kredittgiveren i betydeliggrad vurdere konkret om det er mest hensiktsmes-sig å innhente opplysninger fra forbrukeren ellerfra relevant database.

Med «relevant database» menes databaser sommed eller uten vederlagsplikt er tilgjengelige forkredittgivere som søker å innhente opplysningerom forbrukerens økonomiske evne, herunderbetalingsanmerkninger, for eksempel kredittopp-lysningsbyråers registre over ligningsopplysnin-ger og betalingsanmerkninger.

Etter annet ledd skal kredittgiveren foreta enkredittvurdering som nevnt i første ledd også førpartene inngår endringsavtale om vesentlig for-høyelse av det samlede kredittbeløp.

Etter tredje ledd skal kredittgiveren underretteforbrukeren omgående og vederlagsfritt om resul-tatet av søk i databasen og om databasen dersomkredittsøknad avslås på grunnlag av kredittgive-rens søk i database. Bestemmelsen gjennomførerartikkel 9 nr. 2. Etter artikkel 9 nr. 3 skal slik under-retning ikke gis hvis det er forbudt i henhold tilannen fellesskapslovgivning eller underretningstrider mot offentlig orden eller sikkerhet. Utval-get legger til grunn at denne begrensningen iunderretningsplikten vil følge av innskrenkendetolkning av bestemmelsen i tredje ledd.

Fire medlemmer, Andreassen, Gjedrem, Grina-ker og Skofteland, foreslår at det i tredje ledd inntasen bestemmelse om at forbrukerens forpliktelserkan lempes for så vidt dette finnes rimelig dersomkredittgiveren ikke har oppfylt sin plikt til å vur-

dere forbrukerens kredittverdighet etter første ogannet ledd (det samlede utvalgs forslag til bestem-melse i tredje ledd flyttes til fjerde ledd). De øvrigemedlemmene frarår å innføre en slik bestemmelse.Det vises til merknadene i punkt 5.13.4 foran.

Til § 50Paragrafen regulerer kredittgiverens og eventueltkredittformidlerens forklaringsplikt overfor for-brukeren. Bestemmelsen er ny i norsk rett, og dengjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 5nr. 6. Det vises til punkt 5.4.4 for en nærmere rede-gjørelse for denne direktivbestemmelsen.

Etter første ledd påhviler forklaringsplikten kre-dittgiver og kredittformidler som måtte være invol-vert i avtaleinngåelsen. I dette ligger at begge harrettslig ansvar for at forklaringsplikten blir oppfylt.Det er imidlertid selvsagt tilstrekkelig at en av demgir forbrukeren relevante forklaringer; i så fall erforklaringsplikten oppfylt.

Forbrukeren skal gis fyllestgjørende forklarin-ger slik at han er i stand til å vurdere om den fore-slåtte kredittavtale passer til vedkommendesbehov og finansielle situasjon. Forklaringspliktenmå ses i sammenheng med plikten til å gi pre-kon-traktuelle opplysninger etter § 48. Forklaringsplik-ten inntrer ikke dersom forbrukeren selv er i standtil å vurdere om den foreslåtte kredittavtale passertil vedkommendes behov og finansielle situasjon,forutsatt også at forbrukeren er kjent med sentralerettsvirkninger av mislighold av kredittavtalen.Det er kredittgiveren og kredittformidleren somhar risikoen for at situasjonen faktisk ligger slik an.

I tilfeller hvor forklaringsplikten inntrer, skaldet gis «fyllestgjørende forklaringer slik at forbru-keren er i stand til å vurdere om den foreslåtte kre-dittavtale passer til dennes behov og finansiellesituasjon». I første ledd annet punktum er det angitthva forklaringene skal omfatte. Når det gjelderkonsekvenser av mislighold vil forklaringspliktennormalt omfatte opplysninger om forsinkelses-rente som vil påløpe, risikoen for at eventuell pant-satt eiendel vil kunne bli realisert, at ansvar vilkunne bli gjort gjeldende overfor eventuelle kau-sjonister, at forbrukeren vil være ansvarlig foreventuell restgjeld som ikke kan dekkes ved innbe-talinger fra forbrukeren, og at mislighold vil kunnelede til betalingsanmerkninger.

For øvrig vil det nærmere innholdet av forkla-ringsplikten i noen grad måtte fastlegges konkretut fra kredittavtalens innhold og kompleksitet, for-brukerens evne til å vurdere mottatte opplysningerog hvor stor betydning kredittavtalen kan antas å fåfor forbrukerens økonomiske situasjon. Hvis det


fremgår, f.eks. av kommunikasjonen mellom par-tene, at forbrukeren i liten grad er i stand til å iva-reta egne interesser, vil det gjelde skjerpede kravtil de forklaringer som gis.

Forklaringsplikten har nær sammenheng medfrarådningsplikten i § 51, men det er tale om toselvstendige forpliktelser. I tillegg til forklarings-plikten har kredittgiver frarådningsplikt etter § 51dersom vilkårene der er oppfylt. Det må antas atkredittavtalen ofte ikke vil passe til forbrukerensfinansielle situasjon dersom forbrukerens kreditt-verdighet er svak. Kredittgiver må i slike tilfellernormalt forklare forbrukeren at man vurderer for-brukerens kredittverdighet som svak og at kreditt-avtalen derfor ikke passer til hans finansielle situa-sjon. Mener kredittgiver at forbrukeren alvorligbør overveie å avstå fra å oppta kreditten i slike til-feller, har han plikt til å underrette forbrukeren omdet, jf. utkast til § 51 om frarådningsplikt og NOU2007: 5 s. 48, hvor Banklovkommisjonen uttaler aten «frarådning vil være en direkte måte å forklareforbrukeren at hans økonomiske evne tilsier at hanbør være forsiktig med å inngå en kredittavtale ...».Hvis forbrukeren etter frarådning velger å avstå fraå inngå kredittavtale, er det ikke nødvendig å gi for-klaringer i henhold til § 50. Dersom forbrukerenønsker å oppta kreditten på tross av at han har mot-tatt frarådning, vil forklaringsplikten ha selvsten-dig betydning ettersom frarådning i seg selv ikkeer tilstrekkelig for å oppfylle forklaringsplikten.

Etter annet ledd gjelder forklaringsplikten etterførste ledd ikke ved inngåelse av kredittavtale somnevnt i § 44 tredje ledd. Det siktes her til kredittav-taler i form av rammekreditt der kreditten skalbetales tilbake etter påkrav eller innen tre måne-der. Det følger allerede av opplistingen i § 44 tredjeledd at forklaringsplikten ikke gjelder ved inngå-else av slike avtaler, men det foreslås ut fra pedago-giske hensyn at dette også fremgår uttrykkelig avdenne paragrafens tredje ledd. Unntaket i tredjeledd er en følge av fullharmoniseringen i artikkel 2nr. 3.

Fire medlemmer, Andreassen, Gjedrem, Grina-ker og Skofteland, foreslår at det i annet ledd inntasen bestemmelse om at forbrukerens forpliktelserkan lempes for så vidt dette finnes rimelig dersomkredittgiveren ikke har oppfylt sin plikt etter førsteledd til å gi fyllestgjørende forklaringer (det sam-lede utvalgs forslag til bestemmelser i andre leddforskyves til tredje ledd). De øvrige medlemmenefrarår å innføre en slik bestemmelse. Det vises tilmerknadene i punkt 5.13.4 foran.

Til § 51 Bestemmelsen viderefører kredittkjøpsloven § 9aog finansavtaleloven § 47, og er utformet i lys av atutvalget foreslår å samordne kredittkjøpsloven ogfinansavtaleloven kapittel 3. Dessuten foreslårutvalget enkelte endringer i første ledd tredje ogfjerde punktum og tredje ledd.

Etter første ledd første punktum får kredittgive-ren frarådningsplikt dersom han før kredittavtaleinngås med en forbruker eller kreditten utbetaleseller salgsting overgis til forbrukeren, må anta atøkonomisk evne eller andre forhold på forbruke-rens side tilsier at han eller hun alvorlig bør over-veie å avstå fra å ta opp kreditten eller fra å gjen-nomføre kredittavtalen. I så fall skal kredittgiverenunderette forbrukeren om dette.

Det er sammenheng mellom plikten til å vur-dere forbrukerens kredittverdighet og fraråd-ningsplikten. Normalt vil det være opplysningenesom danner grunnlaget for den kredittvurderingkredittgiveren skal foreta etter utvalgets forslag §49, som også utgjør grunnlaget for frarådnings-plikt. I tillegg til dette kan som nevnt bl.a. kunn-skap om forbrukerens formål med kreditten ogandre forhold på forbrukerens side etter omsten-dighetene aktualisere frarådningsplikten.

Det vil normalt være vesentlig svekkelse av for-brukerens kredittverdighet i tiden mellom inngå-else av kredittavtale og utbetaling som vil aktuali-sere frarådningsplikten før kreditten utbetales.Hvis frarådningsplikt aktualiseres i slike tilfeller,vil forbrukeren har rett til å si seg ubundet av kre-dittavtalen.

I forhold til det alternative vilkåret om fraråd-ningsplikt etter at kredittavtalen er inngått, men førkreditten utbetales, vil utvalget bemerke at detikke er grunnlag for å pålegge kredittgiver fraråd-ningsplikt i forbindelse med at forbrukeren trek-ker på rammekreditt han måtte være innvilget.Alternativet med utbetaling av kreditten må anseså gjelde tilfeller hvor det foretas utbetaling av inn-vilget lån, til forskjell fra mer eller mindre løpendetrekk på rammekreditt. Når det gjelder spørsmåletom frarådningsplikt ved fornyelse av tidsbegren-sede rammekreditter, antar utvalget av spørsmåletom frarådningsplikt må løses på samme måte somspørsmålet om vurderingsplikt. I dette ligger at fra-rådningsplikten ikke blir aktualisert i tilfeller medkredittavtale i form av rammekreditt som er tidsbe-grenset, men hvor det skjer automatisk forlengelsemed mindre kreditten sies opp fra en av parteneinnen en viss frist. Dersom kredittavtalen er tidsbe-grenset i den forstand at det kreves ny avtale for å


forlenge kredittiden, kan frarådningsplikten bliaktualisert ved inngåelse av avtale om forlengelse.

Etter første ledd annet punktum skal underret-ning om at forbrukeren alvorlig bør overveie åavstå fra å ta opp kreditten, skje skriftlig.

I tillegg foreslår utvalget en bestemmelse i før-ste ledd tredje punktum om at underretningen såvidt mulig også skal gis muntlig, dersom underret-ningen blir gitt før kredittavtale inngås. I formule-ringen «så vidt mulig» ligger det en reservasjonsom bare kommer til anvendelse unntaksvis hvorkredittgiver til tross for formålstjenlige forsøk oganstrengelser ikke får muntlig kontakt med forbru-keren, og hvor avtaleinngåelsen etter forholdeneikke bør utsettes til muntlig kontakt er oppnådd.For øvrig er formuleringen «[d]ersom underret-ningen gis før kredittavtale inngås» ikke ment åinnebære noen valgfrihet med hensyn til når fra-rådning skal skje. Formuleringen er ment åavgrense mot tilfeller hvor frarådningsplikten førstinntrer og oppfylles etter at kredittavtale inngås. Itilfeller hvor bare skriftlig frarådning er gitt, fordidet ikke var «mulig» å gi muntlig frarådning, gjel-der forbrukerens bekreftelse bare den skriftligefrarådningen. Utvalget anser det unødvendig å pre-sisere dette i ordlyden.

Videre foreslår utvalget i første ledd fjerde punk-tum at forbrukeren, dersom han inngår kredittav-tale på tross av frarådningen, ved signatur skalbekrefte at han er kjent med kredittgiverens skrift-lige og muntlige frarådning. Endringsforslagene erbegrunnet i et ønske om å gjøre frarådningspliktenmer effektiv. Utvalget ser det slik at krav om skrift-lig og muntlig underretning, samt skriftlig bekref-telse som nevnt, vil kunne bidra til å forhindre atforbrukeren overser eller unnlater å tillegge fra-rådningen den vekt han bør tillegge den. Utvalgetantar at en kombinasjon av skriftlig og muntlig fra-rådning og slik bekreftelse i tilfeller hvor forbruke-ren likevel tar opp kreditten, er vel egnet til å tyde-liggjøre for forbrukeren at kredittopptaket skjer påegen risiko. Utvalgets forslag begrenses til åomfatte tilfeller hvor frarådning gis før inngåelsenav kredittavtale. Forslaget vil dermed omfatte defleste tilfeller hvor frarådningsplikt inntrer. Denforeslåtte løsning er trolig mindre egnet i tilfellerhvor frarådningsplikten inntrer etter at kredittavta-len er inngått.

Kravet om signatur i i første ledd fjerde punk-tum er ment utelukkende som bevis for at fraråd-ning er gitt og at forbrukeren er kjent med dette.Signaturkravet er ikke et gyldighetskrav. Man-glende signatur vil heller ikke i seg selv ha betyd-ning for vurderingen av eventuell lempning.

I annet ledd foreslår utvalget en bestemmelseom at frarådningsplikten etter første ledd også skalgjelde for kredittformidler som opptrer på vegne avkredittgiveren. Dette er en bestemmelse som gårvidere enn finansavtaleloven § 47, og en viderefø-ring av løsningen som er valgt i kredittkjøpsloven §9a. Etter utvalgets mening er løsningen som ervalgt i kredittkjøpsloven § 9a best egnet til å sikreat frarådningsplikten oppfylles. For øvrig er det,dersom utvalgets forslag om at frarådningen skalgis både skriftlig og muntlig blir videreført, etterutvalgets oppfatning særlig viktig at lovens fraråd-ningsplikt påhviler både kredittgiveren og kreditt-formidleren.

Etter tredje ledd kan forbrukerens forpliktelserlempes for så vidt dette finnes rimelig hvis kreditt-giveren – eller kredittformidleren etter annet ledd– ikke har frarådet forbrukeren å ta opp kreditteneller å gjennomføre kredittavtalen i tilfeller hvorkredittgiveren og kredittformidleren er forpliktettil det. Dette er en videreføring av gjeldende rett ifinansavtaleloven § 47 og kredittkjøpsloven § 9a.

Til § 52Paragrafen regulerer kredittavtalens form og inn-hold. Bestemmelsene i § 52 første til tredje leddgjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel10, se punkt 5.5, særlig punkt 5.5.2. Bestemmel-sene i § 52 fjerde og femte ledd viderefører bestem-melsene i finansavtaleloven § 48 tredje og femteledd. Forskriftshjemmelen i finansavtaleloven § 48sjette ledd blir også foreslått videreført, men da ien særskilt forskriftshjemmel i kapitlets siste para-graf.

Etter første ledd første punktum skal kredittavta-len være skriftlig, sml. forbrukerkredittdirektivetartikkel 10 nr. 1 første avsnitt. Dette gjelder uav-hengig av om kredittkunden er forbruker. Her somellers i bestemmelsene som utvalget foreslår, måskriftlighetskravet ses i sammenheng med finans-avtaleloven § 8. I denne sammenheng viser utval-get særlig til drøftelsen i punkt 5.1.5.2 av direkti-vets formulering «varig medium» og forholdet mel-lom dette og samtykkekravet i finansavtaleloven§ 8.

Første ledd annet punktum er formulert i toalternativer, se punkt 9.3. Både flertallet og min-dretallet foreslår at det skal gjelde krav om at kre-dittavtalen skal være underskrevet av forbrukeren.Lovens signaturkrav kan oppfylles enten ved signa-tur på papir eller ved elektronisk signatur. Dissen-sen vedrører virkninger av at kredittavtalen ikke erskriftlig og undertegnet av forbrukeren.


Utvalgets mindretall, medlemmene Gjedrem,Grinaker og Skofteland, foreslår at kredittavtalenmå være skriftlig og undertegnet av forbrukerenfor å være bindende. Etter dette forslaget kan for-brukeren, ved overtredelse av kravet om skriftlig-het og underskrift, si seg ubundet av kredittavta-len.

Etter utvalgets flertall, medlemmene Sæbø,Andreassen, Haraldsen, L’Abée-Lund og Wang, sittforslag skal verken skriftlighetskravet eller kravetom forbrukerens underskrift, utgjøre vilkår forkontraktsbinding. Disse medlemmene legger deri-mot til grunn, i tråd med gjeldende rett, at overtre-delse av skriftlighets- eller signaturkravet etteromstendighetene kan tillegges betydning ved denbevismessige vurderingen av om partene har inn-gått bindende kredittavtale.

I henhold til første ledd tredje punktum skal kre-dittgiveren gi kredittkunden et eksemplar av kre-dittavtalen eller på annen måte gjøre avtalen til-gjengelig for kredittkunden. Førstnevnte alternativer først og fremst aktuelt dersom avtalen blir utfor-met på papir, mens sistnevnte alternativ er særligaktuelt ved bruk av elektronisk kommunikasjon, jf.§ 8. Bestemmelsen gjennomfører forbrukerkreditt-direktivet artikkel 10 nr. 1 annet avsnitt førstepunktum.

Annet ledd inneholder den generelle regelenhva gjelder krav til avtalens innhold, og gjennomfø-rer forbrukerkredittdirektivet artikkel 10 nr. 2 og4. I annet ledd første punktum gis det henvisningertil opplysninger som omfattes av den pre-kontrak-tuelle opplysningsplikten: Avtalen skal inneholdealle opplysninger nevnt i § 48 første ledd bokstav a)til c), samt opplysninger nevnt i § 48 bokstav c)punkt i) og ii). Bestemmelsen i annet ledd førstepunktum gjelder uavhengig av om kredittkundener forbruker, og er slik sett bare delvis utslag avdirektivets fullharmonisering. Utvalget legger tilgrunn at også kredittavtaler med næringsdrivendebør være skriftlige og at det skriftlige avtaledoku-mentet bør inneholde de viktiste avtalevilkårene.Dessuten vil kravene til avtalens innhold neppemedføre særlig merarbeid for kredittgivere, etter-som disse etter § 48 sjette ledd er forpliktet til å hatilgjengelig for enhver kredittkunde informasjonsom nevnt i bestemmelsens første og annet ledd.

I annet ledd første og annet punktum er detbestemt at avtalen skal «inneholde opplysninger»om nærmere angitte forhold. Denne ordlyden erment å understreke at det er krav om at aktuelleopplysninger blir eksplisitt angitt i avtaledokumen-tet. Det er ikke tilstrekkelig med henvisninger iavtaledokumentet til opplysninger som har blittgitt forut for avtaleinngåelse. Dette kravet om

eksplisitt angivelse, som for så vidt gjelder forbru-kerforhold er resultat av forbrukerkredittdirekti-vets fullharmonisering, innebærer ikke nødvendig-vis at kredittgivere må gi to sett med dokumenter– et sett på det pre-kontraktuelle stadiet og et nyttsett ved avtaleinngåelse. På det pre-kontraktuellestadiet kan det bli gitt opplysninger som tilfredsstil-ler kravene til avtalens innhold etter utvalgets for-slag § 52, i tillegg til kravene etter § 48 om opplys-ningsplikt forut for avtaleinngåelse. Opplysningersom etter § 52 smh. § 48 bare skal gis ved avtalein-ngåelse, men som kredittgiveren velger å gi alle-rede på det pre-kontraktuelle stadiet, må da gis i etsærskilt dokument som tillegg til formularet Stan-dardiserte europeiske forbrukerkredittopplysnin-ger. Samlet kan disse dokumentene utgjøre avtalenmellom partene. Hvis kredittgiveren på det pre-kontraktuelle stadiet nøyer seg med å oppfylle denpre-kontraktuelle opplysningsplikten og dermedikke gir «tilleggsopplysninger» som nevnt i § 52, vilhan måtte gjenta deler av de gitte opplysningene idet senere presenterte avtaledokumentet.

I annet ledd annet punktum bokstav a) til e) blirdet listet opp opplysninger som skal inntas i kre-dittavtale med forbruker. Bestemmelsen gjennom-fører forbrukerkredittdirektivet artikkel 10 nr. 2bokstav i), j), p), q), s), t) og v).

Tredje ledd gjennomfører forbrukerkredittdi-rektivet artikkel 10 nr. 5, som regulerer hva somskal inntas i «kreditaftaler i form af kassekredit,hvor kreditten skal betales tilbage på anfordringeller inden tre måneder». For slike kredittavtalerskal etter direktivet bare enkelte av direktivbe-stemmelsene komme til anvendelse.

Til § 53Paragrafen regulerer kredittgiverens opplysnings-plikt under kredittforholdet. Kravene til pre-kon-traktuell opplysningsplikt og til kredittavtalens inn-hold, fremgår av §§ 48 og 52.

Bestemmelsen i første ledd, som er ny i finans-avtaleloven kapittel 3, gjennomfører forbrukerkre-dittdirektivet artikkel 12 nr. 1 for så vidt gjelderkredittgiverens plikter overfor en kredittkundesom er forbruker. I tråd med fullharmoniseringensrekkevidde er bestemmelsen begrenset til å gjeldeavtale om rammekreditt, se nærmere i punkt5.6.2.3. Begrepet «rammekreditt» er definert iutvalgets forslag § 45 bokstav b).

Bestemmelsen gjelder i forhold til alle kreditt-kunder. En konsekvens av dette er at utvalgets for-slag delvis viderefører finansavtaleloven § 46 tredjeledd annet og tredje punktum.


Opplysningsplikten oppfylles ved at forbruke-ren med jevne mellomrom får tilsendt skriftlig kon-toutskrift. Det må vurderes konkret hva som utgjørjevne mellomrom. Relevante vurderingsmomenteromfatter bl.a. avtalte muligheter for utnyttelse avkreditten og antatt og faktisk aktivitet på kontoen.Også etablert bransjepraksis kan ha betydning forvurderingen, såfremt praksisen er forsvarlig. Ettergjeldende, etablert praksis er det ganske vanlig atforbrukeren får tilsendt månedlige kontoutskrifter.Utvalget legger til grunn at dette i alminnelighet viltilfredsstille lovens krav om tilsendelse av kontout-skrift med jevne mellomrom.

I første ledd bokstav a) til h) blir det det gitt enuttømmende opplisting av hvilke opplysningerhver enkelt kontoutskrift skal inneholde. Bestem-melsen er ikke til hinder for at kredittgivere girytterligere opplysninger i kontoutskriften.

Paragraf 53 første ledd gjelder ikke for andreformer for kredittavtaler.

Annet ledd gjelder andre kredittavtaler ennavtale om rammekreditt. Bestemmelsen gjelder iforhold til enhver kredittkunde. I forhold til kre-dittkunde som er forbruker, gjennomførerbestemmelsen forbrukerkredittdirektivet artikkel10 nr. 3, og forbrukerens rettigheter etter bestem-melsen fremgår for så vidt også forutsetningsvisav § 52 annet ledd bokstav c). Ettersom bestem-melsen også gjelder der kredittkunden ikke er for-bruker, innebærer den videreføring av deler avfinansavtaleloven § 46 tredje ledd annet og tredjepunktum.

En nedbetalingsplan etter annet ledd skal oppgibeløp som kredittkunden er skyldig, og tidspunk-ter og vilkår for betaling av disse beløpene. Denskal videre spesifisere den enkelte tilbakbetalingpå en måte som viser nedbetaling av kreditten.Dessuten må rentebetalingene, beregnet på basisav nominell rente, fremgå av planen, i tillegg tileventuelle andre kredittkostnader. Dersom detikke er avtalt fastrente eller dersom andre kreditt-kostnader kan endres i løpet av kredittavtalensløpetid, skal det i nedbetalingsplanen fremgå tyde-lig at opplysningene i nedbetalingsplanen gjelderfrem til neste renteendring eller endring av andrekredittkostnader. Disse kravene til nedbetalings-planen er i samsvar med artikkel 10 nr. 2 bokstav i)annet avsnitt. Utvalget har vurdert å uttrykkeliginnta kravene til nedbetalingsplanen i lovteksten,men er kommet til at kravene vil følge av «nedbeta-lingsplan» i annet ledd, tolket i samsvar med merk-nadene ovenfor og direktivets gjennomføringsfor-pliktelse.

Til § 54Paragrafen regulerer enkelte spørsmål knyttet tilendringsavtale og ensidig endring av kredittvilkå-rene.

Første ledd omhandler prosedyrer for inngåelseav endringsavtaler, og gjelder uavhengig av omkredittkunden er forbruker. Bestemmelsen videre-fører § 49 første ledd, og faller utenfor rekkeviddenav direktivets fullharmonisering.

Annet ledd gjelder bare der kredittkunden erforbruker. I slike tilfeller er det i utgangspunktetikke tillatt for kredittgiveren å forbeholde seg retttil ensidig å endre kredittvilkårene til skade for kre-dittkunden. Unntak gjelder for forbehold om åendre rentesats, gebyrer eller andre kredittkostna-der. Reguleringen faller utenfor rekkevidden avdirektivets fullharmonisering, jf. fortalens punkt32, og bestemmelsen i annet ledd viderefører § 49annet ledd.

Tredje og fjerde ledd viderefører § 49 tredje ogfjerde ledd. Bestemmelsene omhandler spørsmålsom ikke er regulert i forbrukerkredittdirektivetog som faller utenfor direktivets fullharmonise-ring.

Til § 55Paragrafen regulerer kredittgiverens plikt til åvarsle kredittkunden før iverksettelse av ensidigendring av kredittvilkår. Deler av bestemmelsengjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel11 og 12 nr. 2. Om utvalgets direktivforståelse pådisse punktene, se særlig punkt 5.6.2.

Varslingsplikten etter første ledd første punktumgjelder generelt for kredittgiverens ensidige end-ring av kredittvilkårene, herunder endring somnevnt i annet ledd. Bestemmelsen viderefører gjel-dende finansavtalelov § 50 første ledd første punk-tum, og gjennomfører forbrukerkredittdirektivetartikkel 11 nr. 1 og artikkel 12 nr. 2 første avsnitt.Etter første ledd er det tilstrekkelig med varsel førendringen trer i kraft, men regler om varslingsfristfølger av tredje og fjerde ledd. Det er ikke presiserti lovteksten, men det er klart at plikten til å varslebare gjelder ved endring til skade for kredittkun-den. Formelt kan denne løsningen bygges på eninnskrenkende fortolkning av første ledd førstepunktum.

Første ledd annet punktum omhandler krav tilvarslets innhold, og er en videreføring av gjel-dende finansavtalelov § 50 første ledd annet punk-tum.

Annet ledd omhandler krav til varslets innhold itilfeller hvor kredittkostnader blir endret til skade


for kredittkunden. Bestemmelsen viderefører gjel-dende finansavtalelov § 50 annet ledd, og gjennom-fører forbrukerkredittdirektivet artikkel 11 nr. 1annet punktum og artikkel 12 nr. 2 første avsnitt.Utvalget legger til grunn at annet ledd går foranførste ledd annet punktum i typetilfeller som nevnti annet ledd, dvs. i tilfeller hvor det er rentesats,gebyrer eller andre kredittkostnader som blirendret til skade for kredittkunden. Det vil si atannet ledd uttømmende angir krav til varslets inn-hold. Til dette må likevel bemerkes at endring avrentesats er betinget av saklig grunn, jf. utvalgetsforslag § 54 annet ledd, og at det følger naturlig avdette at det i varslet må opplyses om begrunnelsenfor endringen. Etter utvalgets oppfatning er detklart at krav om opplysning om begrunnelsen forendringen ikke er i strid med forbrukerkredittdi-rektivet. Utvalget antar derimot at direktivet er tilhinder for å kreve opplysning om retten til førtidigtilbakebetaling og kostnader ved dette.

Utvalgets forslag til tredje ledd første punktum erformulert i tre alternativer. Bakgrunnen for detteer dels at det er dissens i utvalget med hensyn tilom forbrukerkredittdirektivet er til hinder for åoperere med varslingsfrist, dels at det er dissens iutvalget med hensyn til varslingsfristens lengde.Til det første må bemerkes at fraksjonen sommener at direktivet er til hinder for å operere medvarslingsfrist, foreslår varslingsfrist utenfor direk-tivets område. For utdypning av fraksjonenes opp-fatninger, se punkt 5.6, særlig punkt 5.6.2.2 ogpunkt 5.6.4.

Medlemmene Andreassen, Gjedrem, Grinaker ogSkofteland mener at forbrukerkredittdirektivetikke er til hinder for å operere med varslingsfrist.Disse medlemmene foreslår at finansavtaleloven §50 tredje ledd blir videreført, med den justeringsom følger av at finansavtaleloven kapittel 3 gis etvidere virkeområde, se alternativ 1) utvalgets for-slag § 55.

Medlemmene Sæbø, Haraldsen, L’Abée-Lund ogWang mener derimot at det er uforenlig med for-brukerkredittdirektivet å operere med en vars-lingsfrist. Alternativ nr. 2) og 3) til § 55 bygger der-for begge på en forutsetning om at forbrukerkre-dittdirektivet er til hinder for å operere med vars-lingsfrist. I så fall foreslår et samlet utvalg at detskal gjelde varslingsfrist dersom kreditten er sik-ret med pant i fast eiendom eller rettighet i fasteiendom, eller samlet kredittbeløp er 600 000 kro-ner eller høyere. Slike kredittavtaler faller utenforforbrukerkredittdirektivets fullharmonisering.Med «samlet kredittbeløp» menes avtalt kredittbe-løp, se for så vidt definisjonen i § 45 bokstav h).

Når det gjelder varslingsfristens lengde, fore-slår utvalgets flertall, medlemmene Sæbø, Andreas-sen, Gjedrem, Grinaker, Skofteland og Wang, at detfremdeles skal gjelde en seks-ukers frist. Medlem-mene Haraldsen og L’Abée-Lund foreslår at det skalgjelde en fire-ukers frist. For nærmere redegjø-relse for fraksjonenes begrunnelser, vises det tilpunkt 5.6.4.

Tredje ledd annet punktum viderefører finansav-taleloven § 50 tredje ledd annet punktum.

Fjerde ledd viderefører finansavtaleloven § 50fjerde ledd. At varslingsfristen etter tredje leddeventuelt blir redusert fra seks til fire uker, haringen nødvendig innvirkning på fristen etter fjerdeledd bokstav a).

Femte ledd gjennomfører forbrukerkredittdi-rektivet artikkel 11 nr. 2 og artikkel 12 nr. 2 annetavsnitt. Disse direktivbestemmelsene fastsetter atpartene på visse vilkår kan avtale seg bort fra plik-ten til å varsle før endringen iverksettes. Ved slikavtale skal kredittgiveren gi aktuelle opplysningermed jevne mellomrom. Avtalefriheten gjelder barevarsling knyttet til ensidig endring av nominellrente – ikke ensidig endring av andre kredittkost-nader. Avtalefriheten er videre begrenset til ågjelde tilfeller hvor endring i nominell rente skyl-des endring i en referansesats, og forutsatt at nyreferansesats er gjort tilgjengelig for offentlighe-ten på passende måte, og opplysninger om den nyereferansesatsen er tilgjengelig hos kredittgiveren.

Til § 56Paragrafen omhandler forsinkelsesrenter og vide-refører finansavtaleloven § 51.

Til § 57Paragrafen regulerer oppsigelse og sperring av tid-subegrenset kredittavtale, og gjennomfører for-brukerkredittdirektivet artikkel 13. Det vises tilpunkt 5.7 for en nærmere redegjørelse for innhol-det av artikkel 13.

En kredittavtale er tidsubegrenset når den girkredittkunden rett til å disponere kreditten sålenge han ønsker det, eventuelt bare begrenset aven rett til oppsigelse. For eksempel vil avtale omrammekreditt og tilsvarende kredittfasiliteter ialminnelighet kunne karakeriseres som tidsube-grenset kredittavtale. Utenfor faller første ogfremst kredittavtaler hvor det er avtalt tidspunktfor tilbakebetaling av kreditten, enten i avdrag elleret tidspunkt for hel innfrielse av kreditten. Også til-feller hvor det innvilges kreditt uten angivelse avbetalingstid faller utenfor kategorien «tidsube-


grenset kredittavtale», med mindre avtalen må tol-kes slik at kredittkunden skal ha rett til å disponerekreditten så lenge han ønsker det. Kreditt som for-faller til innfrielse ved påkrav, vil følgelig falle uten-for nevnte kateogori.

Det er tilstrekkelig at selve kreditten er tids-ubegrenset. At f.eks. rentebetalinger skal skje tilfastsatte forfallstidspunkter, er uten betydning idenne sammenheng.

Etter første ledd har en kredittkunde som er for-bruker rett til vederlagsfritt og til enhver tid å siopp en tidsubegrenset kredittavtale. Forbrukerenkan si opp avtalen uten å gi noen begrunnelse.

Partene kan avtale oppsigelsesfrist, men dennekan ikke overstige en måned. Hvis partene ikkehar avtalt oppsigelsesfrist, har oppsigelsen virk-ning fra det tidspunkt den er kommet frem til kre-dittgiveren.

Oppsigelse av en tidsubegrenset kredittavtaleinnebærer noe mer enn avslutning av kredittkun-dens rett til å utnytte en kredittmulighet, jf. førsteog annet ledd smh. tredje ledd. Oppsigelse knytterførst og fremst an til benyttet kreditt og medførerplikt til å betale tilbake benyttet kreditt. Selve opp-sigelsen skal imidlertid ikke medføre kostnaderfor forbrukeren, jf. «vederlagsfritt». Det er f.eks.ikke anledning for kredittgiveren til å kreve avvi-klingsgebyr. Hertil kommer at forbrukerens plikttil å betale løpende gebyrer, f.eks. årsgebyr, opphø-rer i og med oppsigelsen. I denne sammenheng mådet skilles mellom etableringsgebyr og løpendegebyrer.

Det er ikke anledning for partene til å avtale atforbrukerens oppsigelse må skje skriftlig. Dettefølger av første ledd sammenholdt med annet leddannet punktum, og er en konsekvens av forbruker-kredittdirektivets fullharmonisering.

Kredittgiveren har ikke en lovbestemt rett til åsi opp en tidsubegrenset kredittavtale. Annet leddførste punktum presiserer at oppsigelsesadgang forkredittgiveren må være avtalt. Forutsatt at det ikredittavtale med forbruker er avtalt rett for kre-dittgiveren til å si opp kredittavtalen, skal oppsigel-sen skje vederlagsfritt, skriftlig og med en frist påminst to måneder, jf. annet ledd annet punktum.Bestemmelsen gjennomfører forbrukerkredittdi-rektivet artikkel 13 nr. 1 annet avsnitt.

Første og annet ledd gjelder utelukkende i for-hold til kredittkunde som er forbruker. Spørsmåletom oppsigelse i andre tilfeller må løses på grunn-lag av alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper.Utvalget legger i denne sammenheng til grunn atulovfestet rett gir kredittkunden rett til å si opp entidsubegrenset kredittavtale med rimelig frist. Slikoppsigelsesrett gjelder her i tillegg til den rett kre-

dittkunden har til å innfri gjelden så snart han vil,når ikke annet er avtalt, jf. gjeldsbrevloven § 5 før-ste ledd første punktum.

Tredje ledd omhandler kredittgiverens mulig-heter for å sperre kredittkundens rett til å utnytteen kredittmulighet i henhold til en tidsubegrensetkredittavtale. Ved slik sperring vil kredittkundensrett til å utnytte kredittmuligheten bli brakt til opp-hør, midlertidig eller permanent.

Kredittgiveren har ikke en lovbestemt rett tilslik sperring. Hjemmelen må finnes i partenesavtale, og sperring er under enhver omstendighetbetinget av saklig grunn, jf. tredje ledd første punk-tum. I dette ligger et forbud mot vilkårlig sperring,og et krav om at sperring må begrunnes i merobjektivt konstaterbare forhold. Eksempler på sak-lig grunn for sperring omfatter mistanke om uauto-risert eller sviktaktig bruk av kreditten. Også bety-delig økt risiko for at kredittkunden ikke kan opp-fylle sin tilbakebetalingsforpliktelse, kan utgjøresaklig grunn for sperring.

Det gjelder ingen frist for sperring som tilsva-rer oppsigelsesfristen nevnt i første og annet ledd.Derimot skal kredittkunden i utgangspunktet gisskriftlig opplysning om begrunnelsen for sperrin-gen før denne får virkning, jf. tredje ledd annetpunktum. Unntak herfra gjelder dersom slik for-håndsopplysning ikke er mulig; i så fall må skriftligopplysning om begrunnelsen gis umiddelbart etterat sperringen har fått virkning. I vurderingen avom det er tilstrekkelig å gi opplysning etter at sper-ringen har fått virkning, må det ses hen til hva somer mulig hensett til begrunnelsen for sperringen.Etter utvalgets vurdering kan det for eksempelikke kreves opplysning forut for sperringen, der-som begrunnelsen for sperring er mistanke omsvikaktig utnyttelse av kredittmuligheten.

Tredje ledd gjennomfører første del av forbru-kerkredittdirektivet artikkel 13 nr. 2, riktignok slikat tredje ledd også gjelder i forhold til kredittkun-der som ikke er forbruker. I siste del av artikkel 13nr. 2 heter det at forbrukeren ikke skal gis under-retning om sperringen, verken før eller etter atsperringen har fått virkning, dersom «sådan under-retning er forbudt i henhold til anden fællesskabs-lovgivning eller strider mod den offentlige ordeneller den offentlige sikkerhed». Utvalget legger tilgrunn at denne begrensningen i underretnings-plikten vil følge av innskrenkende tolkning avbestemmelsen i tredje ledd.

Til § 58Paragrafen regulerer forbrukerens angrerett, dvs.hans rett til å gå fra kredittavtalen uten noen


begrunnelse og innen en nærmere angitt tidsfrist.Verken kredittkjøpsloven eller finansavtalelovenkapittel 3 inneholder regler om angrerett.

Paragrafen gjennomfører forbrukerkredittdi-rektivet artikkel 14 og artikkel 15 nr. 1, se nær-mere i punkt 5.8. Angrerettloven § 22a omhandlerangrerett ved fjernsalg av finansielle tjenester, oggjennomfører Europaparlamentets og Rådetsdirektiv 2002/65/EF artikkel 6. I forbrukerkreditt-direktivets fortale punkt 34 blir artikkel 14 begrun-net i et ønske om harmonisering av typetilfellersom ligner på hverandre, dvs. tilfeller som omfat-tes av direktiv 2002/65/EF og forbrukerkredittdi-rektivet.

Første ledd angir vilkårene for rett til å gå frakredittavtalen, mens annet og tredje ledd regulererrettsvirkninger.

Det følger av første ledd første punktum at fristenfor å gjøre bruk av angreretten er 14 kalenderda-ger, og at fristen blir avbrutt ved at forbrukeren girmelding om bruk av angreretten til kredittgiveren.Fristen regnes i kalenderdager. Det er uten betyd-ning at fristen løper ut på en søndag eller helligdag.Det gjelder ikke noe formkrav til forbrukerensmelding til kredittgiveren. I første ledd tredje punk-tum er det imidlertid en særskilt regel om fristav-brudd dersom meldingen gis skriftlig; i så fall erdet tilstrekkelig at meldingen blir sendt innen fris-tens utløp. Fristen løper fra den dag kredittavtalener inngått eller, dersom dette tidspunktet er senereenn tidspunktet for avtaleinngåelse, fra den dagforbrukeren mottar avtalevilkårene og opplysnin-ger i samsvar med § 52, jf. første ledd annet punk-tum. Sistnevnte alternativ viser tilbake til hele § 52,ikke bare § 52 annet ledd annet punktum bokstava), hvor det bl.a. er bestemt at kredittavtalen skalinneholde opplysninger om vilkårene for utøvelseav angrerett.

Dersom forbrukeren gjør bruk av sin angreretti medhold av første ledd, faller partenes plikt til åoppfylle kredittavtalen bort, jf. annet ledd førstepunktum. Dersom angreretten utøves uten at kre-dittmuligheten har blitt utnyttet, oppstår ingensærskilte spørsmål vedrørende virkningene av utø-velse av angreretten.

For det tilfellet at forbrukeren har utnyttet kre-dittmuligheten, bestemmer annet ledd annet punk-tum at han uten unødig opphold og senest 30 kalen-derdager etter at melding er gitt, skal tilbakebetalekredittbeløpet og betale nominelle renter som harpåløpt fra kredittmuligheten ble utnyttet til kreditt-beløpet blir tilbakebetalt. Bestemmelsen gjennom-fører forbrukerkredittdirektivet artikkel 14 nr. 3bokstav b) første punktum. I kredittavtalen skal detinntas opplysning om det rentebeløp som påløper

per dag, jf. § 52 annet ledd annet punktum bokstava) i.f. For oversiktens skyld er det i lovteksten inn-tatt en henvisning til dette lovstedet.

Forfallstidspunkt for forbrukerens restitu-sjonsplikt og plikt til å betale nominelle renter, blirfastsatt i lovteksten. Kredittgiveren behøver ikke åfremsette påkrav for å frembringe forfall. Iutgangspunktet er det formuleringen «uten unødigopphold» som angir forfallstidspunktet. Hva somutgjør «unødig opphold», må vurderes konkret.Ofte vil forbrukeren ha behov for noe tid for åskaffe midler til veie, f.eks. gjennom opptak av lån,og rimelig tidsbruk i så måte kan ikke anses som«unødig opphold». Forbrukeren har maksimalt 30kalenderdager på seg til å gjøre opp restitusjons-plikten og plikten til å betale nominelle renter.

Utgangspunktet er at kredittgiveren ikke kankreve annet enn tilbakebetaling av kredittbeløpetog betaling av nominelle renter som bestemt iannet ledd første punktum. Dette følger av formu-leringen «kan ellers kun kreve» i annet ledd annetpunktum. Kredittgiveren kan ikke kreve noe avvi-klingsgebyr eller lignende. Han kan heller ikkekreve effektiv rente, herunder etableringsgebyr ogårsgebyr. Unntak gjelder for kostnader som kre-dittgiveren har betalt til offentlige myndigheter, ogsom han ikke kan kreve tilbake fra offentlige myn-digheter. Hvis kredittgiveren ikke kan kreve til-bake beløpet fra offentlige myndigheter, kan hankreve at forbrukeren skal dekke utgiftene. Hvor-vidt «kredittgiveren ... kan kreve tilbake» beløpet,beror i første omgang på en vurdering av om deteksisterer rettslig grunnlag for slikt tilbakesø-kingskrav. Hvis det ut fra en prejudisiell vurderingkan sies å foreligge slikt rettslig grunnlag, kan kre-dittgiveren ikke kreve at forbrukeren skal dekkeutgiftene. Kredittgiveren gis med dette søksmålsri-sikoen overfor offentlig myndighet.

I angrerettloven §§ 17, 22, 22d og 22f er detbestemmelser om bortfall av avtaler som er tilknyt-tet avtalen som er gjenstand for angrerett. Underti-den kan den tilknyttede avtalen være en kredittav-tale i lovens forstand. I tredje ledd annet punktumpresiseres at tilknyttede kredittavtaler kan fallebort etter reglene i angrerettloven ved bruk avangrerett ved avtale om levering eller tjeneste-ytelse. Denne henvisningsbestemmelsen gjen-nomfører for så vidt forbrukerkredittdirektivetartikkel 15 nr. 1.

Tredje ledd første punktum gir hjemmel for bort-fall av avtale om tilknyttet tjenesteytelse ved brukav angreretten etter § 58. En tjenesteytelse ansessom tilknyttet dersom den utgjør en form for tilbe-hør til kredittavtalen. Det er typisk slik at forbruke-rens behov for den tilknyttede tjenesteytelsen fal-


ler bort når kredittavtalen faller bort. Det kan f.eks.dreie seg om avtale om opprettelse av bankkontofor å administrere nedbetalinger. Avtale om tilknyt-tet tjenesteytelse faller bort ved bruk av angreret-ten, dersom tjenestytelsen ytes av kredittgivereneller en tredjeperson på grunnlag av avtale mellomkredittgiveren og vedkommende tredjeperson.Bestemmelsen i tredje ledd første punktum gjen-nomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 14nr. 4.

Til § 59Paragrafen viderefører finansavtaleloven § 52 oghovedtrekkene i kredittkjøpsloven § 12. Spørsmå-let om førtidig forfall faller utenfor rekkevidden avforbrukerkredittdirektivets fullharmonisering.Nærmere redegjørelse for bakgrunnen for forsla-get fremgår av punkt 6.2.1.3.

Bestemmelsens virkeområde fremgår av utval-gets forslag til § 44. Utvalget understreker atbestemmelsen vil gjelde for kredittavtaler sometter gjeldende rett omfattes av kredittkjøpsloven§ 12.

Første ledd viderefører finansavtaleloven § 52første ledd. Bestemmelsen innebærer at kreditt-kjøpsloven § 12 første ledd bokstav a) og b) ikkeblir videreført. Etter utvalgets oppfatning vil imid-lertid ikke dette medføre betydningsfulle realitets-endringer. For kredittavtaler som omfattes av kre-dittkjøpsloven, vil vilkåret om vesentlig misligholdi første ledd bokstav a) normalt måtte forstås påsamme måte som kredittkjøpsloven § 12 førsteledd bokstav a) og b).

Annet ledd viderefører finansavtaleloven § 52annet ledd. Det ligger en viss endring i dette, etter-som utvalgets forslag til § 59 også gjelder for kre-dittavtaler som etter gjeldende rett omfattes av kre-dittkjøpsloven.

Tredje ledd første punktum viderefører finansav-taleloven § 52 tredje ledd. I tredje ledd annet punk-tum foreslås en regel som innebærer at kreditt-kunde som er forbruker skal gis anledning til åavverge plikt til førtidig tilbakebetaling. Bestem-melsen tilsvarer kredittkjøpsloven § 12 og videre-fører denne, justert for endret virkeområde, jf.§ 44.

Til § 60Bestemmelsen om førtidig tilbakebetaling i § 60gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel16 så langt denne er uttrykk for fullharmonisering.Om utvalgets direktivfortolkning vises det til punkt5.9, særlig punkt 5.9.2. Utvalgets forslag videre-

fører hovedtrekkene i kredittkjøpsloven § 11 ogfinansavtaleloven § 53.

Første ledd fastslår prinsippet om at kredittkun-den har rett til å tilbakebetale kreditten helt ellerdelvis før avtalt forfallstid. Slik betaling kan forenkelthets skyld betegnes som «førtidig tilbakebe-taling», noe som er markert i parentesen i førsteledd.

Ved førtidig tilbakebetaling skal kredittkundenbetale kredittkostnader for benyttet kredittid.Dette fremkommer av annet ledd. Bestemmelsenviderefører finansavtaleloven § 53 annet ledd førstepunktum, og gjennomfører bestemmelsen i forbru-kerkredittdirektivet artikkel 16 nr. 1 annet punk-tum. Skjæringspunktet for benyttet kontra ubenyt-tet kredittid, er satt ved «betalingsdagen». Avkla-ring av hva som skal regnes som betalingsdagen,må skje på grunnlag av alminnelige obligasjons-rettslige regler.

Tredje ledd viderefører finansavtaleloven § 53annet og tredje punktum, og medfører at en kre-dittkunde som er forbruker i utgangspunktet bareskal betale kredittkostnader for benyttet kredittid.I denne sammenheng må det imidlertid også seshen til bestemmelsen i § 61 om førtidig tilbakebe-taling av fastrentekreditt. Tredje ledd smh. § 61gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel16 nr. 1, som fastsetter at forbrukeren bare skalbetale kredittkostnader for benyttet kredittid, dogslik at det i tråd med forbrukerkredittdirektivetartikkel 16 nr. 2 og 4 bokstav b), åpnes for unntak itilfeller av førtidig tilbakebetaling av fastrentekre-ditt

Til § 61Paragrafen regulerer det økonomiske oppgjøretmellom kredittgiver og kredittkunde ved førtidigtilbakebetaling av fastrentekreditt. Retten til førti-dig tilbakebetaling følger av § 60 første ledd.

Første ledd første punktum er en videreføring avfinansavtaleloven § 54 første ledd første punktum.

Første ledd annet punktum gjennomfører for-brukerkredittdirektivet artikkel 16 nr. 2 smh. nr. 4,se punkt 5.9.2, og er i stor grad en videreføring avgjeldende finansavtalelov § 54 første ledd annetpunktum. Bestemmelsen regulerer når kreditt-giveren, overfor en kredittkunde som er forbruker,kan kreve dekket tap av renter eller annet vederlagi bindingsperioden. Det første vilkåret er at kreditt-giverens rett til tapsdekning følger av avtalen, jf.annet punktum smh. første punktum. Bestemmel-sen må på dette punkt sees i sammenheng med§ 52 fjerde ledd om når et vilkår som ikke er tatt inni avtalen, er bindende for kredittkunden.


Det andre vilkåret er at forbrukeren har blittgjort kjent med kredittgiverens rett til tapsdekningfør avtalen ble inngått, jf. § 48 første ledd bokstav d)punkt ii). Bestemmelsen fungerer i denne sam-menheng også som en sanksjonsregel mot man-gelfull oppfyllelse av den pre-kontraktuelle opplys-ningsplikten etter § 48.

Det tredje vilkåret er at kredittbeløpet oversti-ger 50 000 kroner. Dette vilkåret er nytt sammen-lignet med gjeldende regulering i finansavtalelo-ven § 54 første ledd. Lovteksten «kredittbeløpet»viser til avtalt kreditt, og ikke til beløpet som blirbetalt tilbake. Vilkåret er forenlig med forbrukerk-redittdirektivets fullharmonisering, jf. direktivetsartikkel 16 nr. 4 bokstav a).

Begrunnelsen for beløpsgrensen har sammen-heng med at det i og med samordningen av kreditt-kjøpsloven og finansavtaleloven kapittel 3, vil væreslik at flere typetilfeller blir fanget opp av bestem-melsen om tapsdekning ved førtidig tilbakbetalingav fastrentekreditt. I teorien vil alle former for kre-ditt kunne bli fanget opp av bestemmelsen, her-under f.eks. kredittkortgjeld og kreditt som harblitt gitt i forbindelse med bilkjøp og lignende,såfremt det er avtale fastrente. Utvalget ser detimidlertid som ønskelig at en forbruker som tilba-kebetaler førtidig det som tradisjonelt blir karakte-risert som forbruksgjeld, i alminnelighet skalslippe unna med å betale kredittkostnader for denbenyttede kredittid, jf. § 60. Dette er i tråd meddagens løsning i kredittkjøpsloven § 11 annet ledd,som riktignok ikke inneholder noen beløpsgrense.Utvalget har vurdert om kredittgiverens rett tiltapsdekning skulle knyttes til kreditt sikret medpant i fast eiendom eller lignende (realkreditt),men har kommet til at en slik avgrensning av rege-lens virkeområde lett vil kunne omgås. En slikregel ville kunne danne grobunn for utvikling av enuheldig praksis med at kostbar kreditt blir gjort tilfastrentekreditt og sikret med pant i fast eiendom,selv om sikkerhetsobjektet allerede er overbehef-tet, slik at pantesikkerheten blir betinget uteluk-kende med det for øyet å komme inn under regelenom tapsdekning ved førtidig tilbakbetaling av fast-rentekreditt. På bakgrunn av dette har utvalgetvalgt en beløpsgrense i tråd med forbrukerkreditt-direktivet artikkel 16 nr. 4 bokstav a). Dette hardessuten lovtekniske og rettstekniske grunner forseg ved at man kan nøye seg med å gjennomføreartikkel 16 nr. 4; man slipper å gi en særskilt regelsom angitt i artikkel 16 nr. 2, ettersom både nr. 2 ognr. 4 bokstav b) vedrører tapsdekning.

Bestemmelsen i annet ledd om at kredittgive-rens krav etter første ledd overfor en forbrukerikke kan overstige rentebeløpet som forbrukeren

skulle ha betalt i tiden mellom betalingsdagen ogavtalt forfallstidspunkt, gjennomfører forbrukerk-redittdirektivet artikkel 16 nr. 5, og er slik settutslag av fullharmonisering. Øvrige prinsipper forberegning av krav etter første ledd fremgår av for-skrift gitt i medhold av § 67. Disse prinsippenegjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel16 nr. 4 bokstav b) annet og tredje avsnitt.

Bestemmelsene i tredje og fjerde ledd videre-fører finansavtaleloven § 54 annet og tredje ledd.

Til § 62Paragrafen regulerer avregning av gjeldsposter oggjelder i forhold der kredittkunden er forbruker.Bestemmelsen er ikke et resultat av forbrukerkre-dittdirektivets fullharmonisering. For nærmereredegjørelse for utvalgets vurderinger vises tilpunkt 6.2.1.2.

Første ledd innebærer, i forbrukerforhold, enlovfesting av et ulovfestet prinsipp om debitorsprinsipale valgrett med hensyn til hvilket krav ellerdel av kravet som innfris ved delbetaling. Inntilbetaling har funnet sted er denne retten ufravike-lig, jf. «før betalingen». Forbrukerens prinsipalevalgrett kan dermed ikke fravikes i kredittavtalen.

Annet ledd viderefører kredittkjøpsloven § 10annet ledd i noe omarbeidet stand, og justert forutvidet virkeområde som følge av utvalgets forslagtil samordning av deler av kredittkjøpsloven ogfinansavtaleloven kapittel 3. Bestemmelsen omfat-ter de tilfeller hvor kedittgiveren har flere forfalteterminer mot forbrukeren etter en kredittavtale,og gir en regel om tilordningen av delbetaling påforfalte terminer i tilfeller hvor forbrukeren ikkehar gitt uttrykk for eller det ikke går frem av sam-menhengen hvilke terminer betalingen skal avreg-nes på. Det følger motsetningsvis at dersom kre-dittgiveren har krav mot forbrukeren etter flerekredittavtaler og forbrukeren ikke har gitt uttrykkfor eller det ikke går fram av sammenhengen hvil-ket krav betalingen skal avregnes på, kan kredittgi-veren bestemme hvilken kredittavtale innbetalin-gen skal avregnes på. Avregningen må da skje påde tidligst forfalte terminene etter den kredittavta-len kredittgiveren har valgt, jf. annet ledd.

Til § 63Paragrafen regulerer forbrukerens – kjøperens –innsigelser og krav mot annen kredittgiver enn sel-geren.

Både forslaget fra utvalgets flertall og mindre-tall gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artik-kel 15 nr. 2 og 3. Forbrukerens rettigheter etter


disse direktivbestemmelsene er ikke like omfat-tende som forbrukerens rettigheter etter kreditt-kjøpsloven § 8, se punkt 5.10.2 og 5.10.4. Utvalgetsflertall går inn for å videreføre kredittkjøpsloven §8 uendret, mens utvalgets mindretall foreslår åbegrense forbrukervernet noe i forhold til kreditt-kjøpsloven § 8.

Utvalgets flertall, medlemmene Andreassen, Gje-drem, Grinaker, Skofteland og Wang, går altså innfor å videreføre kredittkjøpsloven § 8 uendret. Fornærmere redegjørelse for gjeldende rett, som fler-tallet går inn for å videreføre, vises det til fremstil-lingen i punkt 5.10.4. Flertallet fremhever her atdet ved betaling med kredittkort i henhold tileksterne kortsystem vil være tale om «kreditt[...]gitt etter avtale mellom selgeren og kredittgive-ren», slik at forbrukeren i slike tilfeller kan fremmeinnsigelser og krav mot selger/tjenesteyter over-for kredittgiver/kortutsteder.

Etter forslaget fra utvalgets mindretall, medlem-mene Sæbø, Haraldsen og L’Abeée-Lund, skal for-brukeren som hovedregel ikke ha rett til å fremmeinnsigelser og krav mot selger/tjenesteyter over-for kortutsteder i tilfeller hvor forbrukeren harbetalt med kredittkort. Kreditten vil i slike tilfeller,etter mindretallets forslag, ikke være «gitt etteravtale mellom selgeren og kredittgiveren».

Flertallets og mindretallets forslag til lovtekster likelydende. Dissensen nevnt over bygger på enrettspolitisk vurdering, jf. punkt 5.10.5, og kommertil uttrykk ved at fraksjonene legger ulikt menings-innhold i formuleringen «kreditten gitt etter avtalemellom selgeren og kredittgiveren».

Både flertallets og mindretallets forslag tarsikte på å oppfylle gjennomføringsforpliktelsensom følger av forbrukerkredittdirektivet artikkel15 nr. 2 og 3. Det følger av fremstillingen i punkt5.10.2.1 at en bokstavelig tolkning av artikkel 15nr. 2 smh. artikkel 3 bokstav n) punkt ii) i.f. med-fører at det er tilstrekkelig for at forbrukeren skalkunne gjøre gjeldende innsigelser og krav over-for annen kredittgiver enn selgeren, at den aktu-elle varen eller tjenesteytelsen som forbrukerengår til innkjøp av, er uttrykkelig angitt i kreditt-avtalen mellom forbrukeren og kredittgiveren. Etenstemmig utvalg antar at direktivet ikke kan taspå ordet på dette punktet, og har derfor ikke frem-satt korresponderende forslag til lovtekst. Utval-get understreker likevel at formuleringen «kredit-ten er gitt etter avtale mellom selgeren og kreditt-giver» er ment å skulle tolkes slik at den omfattervåre EØS-forpliktelser, slik at ordlyden i den fore-slåtte lovbestemmelsen må tolkes utvidende der-som artikkel 3 bokstav n) punkt ii) skal tolkesetter ordlyden.

Bortsett fra nevnte dissens vedrørende forbru-kerens rettsstilling ved bruk av kredittkort, gårogså mindretallet inn for å videreføre kredittkjøps-loven § 8. Dette innebærer bl.a. at et enstemmigutvalg legger til grunn at en forbruker som betalermed debetkort – f.eks. et kombinert Bankaxept-/VISA-kort utstedt av norsk bank knyttet til forbru-kerens brukskonto i banken – ikke er beskyttet av§ 63. Dette gjelder selv om det ved forbrukerenskonkrete kjøp blir trukket på en eventuell kre-dittramme knyttet til kortet.

Et enstemmig utvalg går dessuten inn for åvidereføre regelen i kredittkjøpsloven § 8 førsteledd annet punktum om underretning av kredittgi-veren, og ansvarsbegrensningen i kredittkjøps-loven § 8 annet ledd.

Tredje ledd bestemmer at første og annet leddgjelder tilsvarende ved tjenesteytelser. Dette er envidereføring av gjeldende rett, se kredittkjøpsloven§ 27a bokstav f).

Fjerde ledd trekker grensen mot tilfeller hvorforbrukeren har innsigelser eller pengekrav somhan ønsker å gjøre gjeldende mot en kredittgiversom har fått seg overført fordringen på forbruke-ren, se forslaget til § 64 nedenfor. Dette er en vide-reføring av gjeldende rett, jf. kredittkjøpsloven § 8tredje ledd.

Til § 64Bestemmelsen i første ledd om forbrukerens rett tilå gjøre gjeldende innsigelser og motkrav overforerverver eller panthaver, viderefører hovedtrek-kene i kredittkjøpsloven § 8a og finansavtaleloven§ 55 første ledd. Bestemmelsen gjennomfører for-brukerkredittdirektivet 17 nr. 1, se punkt 5.11. For-brukerkredittdirektivet artikkel 17 nr. 2 om under-retning av forbrukeren om overdragelse, foreslåsgjennomført i § 46 tredje ledd.

Bestemmelsen i annet ledd om forbud mot brukav visse dokumenter, viderefører kredittkjøpsloven§ 9 og finansavtaleloven § 55 annet ledd. Bestem-melsen er ikke et direkte resultat av forbrukerkre-dittdirektivet. Den er imidlertid klart forenlig meddirektivet, ettersom slikt forbud mot bruk av vissedokumenter er et virkemiddel for å oppnå en effek-tiv rett for forbrukeren til å gjøre gjeldende inn-sigelser og krav overfor ny kreditor, jf. artikkel 17nr. 1.

Til § 65Bestemmelsen viderefører finansavtaleloven § 56,og faller utenfor rekkevidden av forbrukerkreditt-direktivets fullharmonisering.


Til § 66Bestemmelsen i første ledd viderefører kreditt-kjøpsloven § 30 første ledd.

Annet ledd viderefører kredittkjøpsloven § 30annet ledd første punktum, men slik at pliktsubjek-tet blir presisert.

Utvalget har ikke funnet grunn til å videreførekredittkjøpsloven § 30 annet ledd annet punktumom granskning og besiktigelse, bl.a. fordi for-skriftshjemmelen i tredje ledd blir videreført iutvalgets forslag til § 67. Utvalget legger til grunnat hjemmelen til å gi nærmere regler om tilsynsar-beidet, gir grunnlag for i forskrift å fastsette reglerom granskning og besiktigelse.

Medlemmene Andreassen, Gjedrem, Grinaker ogSkofteland foreslår en bestemmelse i tredje leddsom gir hjemmel for pålegg og tvangsmulkt. For-slaget bygger på og tilsvarer bestemmelsen i finan-sieringsvirksomhetsloven § 5-2.

Til § 67Bestemmelsen er en forskriftshjemmel knyttet tilfinansavtaleloven kapittel 3.

Utvalget foreslår som hovedregel å videreføreeksisterende forskriftshjemler, men at disse, sometter gjeldende rett fremkommer i forskjelligeparagrafer i kapittel 3, blir samlet i én lovbestem-melse.

Det er imidlertid uenighet i utvalget om hvor-vidt bestemmelsen i kredittkjøpsloven § 7 omhjemmel for ved forskrift å gi bestemmelser omkontantinnsats bør videreføres. Det fremsettesderfor alternative forslag til forskriftshjemmel.Flertallet bestående av medlemmene Sæbø, Andre-assen, Haraldsen, L’Abee-Lund og Wang anbefalerat hjemmelen til å gi forskrift om kontantinnsatsikke videreføres. Mindretallet bestående av med-lemmene Gjedrem, Grinaker og Skofteland foreslårvidereføring av hjemmelen til å gi forskrift om kon-tantinnsats. Det vises til alminnelig merknader ipunkt 6.6.2.

For øvrig er det enighet i utvalget om utformin-gen av forskriftshjemmelen.

Utvalget foreslår ellers enkelte endringer ellertilføyelser som er nødvendige som en konsekvensav andre lovendringer. For det første foreslår utval-get at hjemmelen til å gi forskrift om gjennomfø-ring og avgrensning av opplysningsplikten etter §48, også skal omfatte regler om bruk og godkjen-ning av formular ved opplysningsplikten. Dette ernødvendig fordi opplysningsplikten etter § 48 erforutsatt å skulle, eventuelt kunne, bli oppfylt vedutfylling av formular som angitt i forskrift.

For det andre omfatter utvalgets forslag hjem-mel til å gi forskrift om tilsynsarbeidet. Forslaget eren konsekvens av utvalgets forslag til bestemmelseom tilsyn.

Utvalget nevner særskilt at § 67 ikke nevneralle forskriftshjemlene i finansavtaleloven kapittel3. Også i § 44 sjette ledd annet punktum er det enforskriftshjemmel. Denne hjemmelen vedrører for-brukerleie. Dette er ikke en kredittavtale i lovensforstand, og utvalget mener det er naturlig og peda-gogisk nyttig å nevne forskriftshjemmelen idirekte forlengelse av bestemmelsen i § 44 sjetteledd første punktum om at kapitlet ikke gjelder foravtale om leiefinansiering.

Til forslaget fra mindretallet bestående av med-lemmene Gjedrem, Grinaker og Skofteland om atdet kan gis forskrift om kontantinnsatskrav, bemer-kes at forslaget om at kontantinnsats ikke kanfinansieres av tredjeperson etter avtale med selge-ren, er inntatt for å avhjelpe at vi ikke lenger har enlegaldefinisjon av «forbrukerkredittkjøp» å ty til,som i gjeldende kredittkjøpsloven § 7.


Til § 57Utvalget foreslår at finansavtaleloven § 57 fjerdeledd blir opphevet. Begrunnelsen er at det ikkesynes å være behov for noen slik regel. Utvalgetsoverordnede synspunkt er at enten kredittkundener et aksjeselskap eller en annen fysisk eller juri-disk person, bør det avgjørende være hvorvidt kau-sjonens formål for kausjonisten hovedsakelig erknyttet til kausjonistens næringsvirksomhet. Nær-mere veiledning med hensyn praktiseringen av §57 tredje ledd bokstav a) når kredittkunden er etaksjeselskap, vil medføre at § 57 fjerde ledd bliroverflødig. Opphevelse av § 57 fjerde ledd vil dess-uten innebære en betydelig forenkling, blant annetved at kredittgiver slipper å måtte tas stilling til omkausjonisten har bestemmende innflytelse i aksje-selskapet, jf. fjerde ledd annet punktum.

8.5 Finansavtaleloven kapittel 5 og 6

Generell merknad til utvalgets forslagForbrukerkredittdirektivet oppstiller enkelte for-pliktelser for såkalte «kredittformidlere» overforkredittkunde som er forbruker. På visse vilkårpåhviler det kredittformidlere en pre-kontraktuellopplysningsplikt, se forbrukerkredittdirektivetartikkel 5 til 7. Dessuten stiller direktivet artikkel


21 opp enkelte forpliktelser for kredittformidleresom ikke også påhviler kredittgivere.

Utvalget foreslår at «kredittformidler» blir defi-nert i § 45 bokstav e) i tråd med forbrukerkreditt-direktivets definisjon av samme, jf. artikkel 3 bok-stav f). Utvalget legger til grunn at en kredittfor-midler i lovens forstand enten er meglerforetak,finansagent eller finansrådgiver, jf. punkt 5.1.4.2 ogspesielle merknader til utvalgets forslag § 45 bok-stav e).

Under henvisning til dette foreslår utvalget atforpliktelser som fremkommer av forbrukerkre-dittdirektivet artikkel 21, blir gjennomført i finans-avtaleloven kapittel 5 og 6. Kredittformidleres pre-kontraktuelle opplysningsplikt etter artikkel 5 til 7foreslås gjennomført i § 48 syvende ledd i lovenskapittel 3. Om bakgrunnen for dette, se punkt5.1.4.2.

Utvalget gjør for ordens skyld oppmerksom påat det i forslag til endringer i finansavtalelovenkapittel 5 og 6 ikke er tatt hensyn til forskyvning iparagrafnummerering som følge av utvalgets for-slag til nytt kapittel 3.

Til § 75Utvalget foreslår at § 75 første ledd bokstav b) blirendret fra «avtaler om lån, jf. § 44» til «avtaler omkreditt, jf. § 44». Endringen er en konsekvens avendret begrepsbruk i kapittel 3 som følge av at vir-keområdet for kapitlet er utvidet etter gjennomfø-ringen av forbrukerkredittdirektivet, jf. spesiellemerknader til § 44.

Til § 78Utvalgets forslag til nytt annet og tredje punktumgjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel21 bokstav b) og c).

Bestemmelsen i annet punktum fastslår atmeglerforetakets vederlagskrav overfor forbruke-ren er betinget av skriftlig avtale.

Etter utvalgets forslag til tredje punktum skalmeglerforetaket opplyse kredittgiveren om sliktvederlag. Formålet er, i henhold til forbrukerkre-dittdirektivet artikkel 21 bokstav c), å gi kredittgi-veren slik informasjon som er nødvendig for at hanskal kunne beregne effektiv rente.

Til § 81Utvalget foreslår nytt første ledd og endret formu-lering av eksisterende første ledd, som etter utval-gets forslag blir annet ledd i paragrafen. Forsla-

gene gjennomfører forbrukerkredittdirektivetartikkel 21 bokstav a).

Etter første ledd skal meglerforetaket i reklameog skriftlig kommunikasjon med kunden forsikreseg om at kunden er kjent med omfanget av foreta-kets kompetanse og at foretaket opptrer sommegler. Bestemmelsen er ny i kapittel 5, og utval-get foreslår derfor at plikten begrenses til å gjeldeder meglerforetakets oppdrag helt eller delvis erknyttet til avtaler om kreditt. Slik sett begrensesbestemmelsen til å gjelde forpliktelsen til å gjen-nomføre forbrukerkredittdirektivet. På den annenside foreslår utvalget ikke å begrense meglerfore-takets forpliktelse til å gjelde kommunikasjon medkunde som er forbruker. Forpliktelsen gjelderogså der foretaket kommuniserer med nærings-kunde. Bakgrunnen for at utvalget ikke foreslåravgrensning i tråd med gjennomføringsforpliktel-sen, er at regelen er hensiktsmessig også inæringsforhold. Dessuten antar utvalget atmeglerforetak i praksis allerede opptrer i samsvarmed forpliktelsen som foreslås.

Forslag til omformulering av eksisterende før-ste ledd, nytt annet ledd, er en konsekvens av atkredittformidleres pre-kontraktuelle opplysnings-plikt etter forbrukerkredittdirektivet artikkel 5 til 7foreslås gjennomført i § 48 syvende ledd. Omfor-muleringen forhindrer at det kan oppstå konfliktmellom utvalgets forslag § 48 syvende ledd og § 81.

Til § 85Utvalget foreslår at § 85 første ledd bokstav b) blirendret fra «avtaler om lån, jf. § 44» til «avtaler omkreditt, jf. § 44». Bakgrunnen for forslaget tilsvarerbakgrunnen for utvalgets forslag § 75, se spesiellemerknader til § 75 og generelle merknader innled-ningsvis i dette punkt 8.5.

Utvalget foreslår at paragrafhenvisninger iannet ledd endres fra «§§ 89 og 90» til «§§ 89 til 91».Bakgrunnen for forslaget er utvalgets forslag til ny§ 89, som, hvis det blir fulgt opp, medfører at nåvæ-rende §§ 89 og 90 blir henholdsvis §§ 90 og 91,eventuelt justert i tråd med utvalgets forslag tilendringer i disse.

Til § 86Utvalget foreslår en omformulering av paragrafen.Forslaget gjennomfører forbrukerkredittdirektivetartikkel 21 bokstav a).

Bakgrunnen for forslaget tilsvarer i stor gradbakgrunnen for utvalgets forslag § 81 første ledd,se spesielle merknader til § 81 første ledd. I rela-sjon til § 86 foreslår imidlertid ikke utvalget at


agentens forpliktelse bare skal gjelde der oppdra-get helt eller delvis er knyttet til avtaler om kreditt.Begrunnelsen for dette er at det i gjeldende § 86 erbestemt at agenten skal forsikre seg om at kundenkjenner til hvilke institusjoner representasjonsfor-holdet omfatter. Utvalgets forslag utgjør en relativtsett liten tilføyelse til dette.

Til § 89Utvalgets forslag, som gjennomfører forbrukerk-redittdirektivet artikkel 21 bokstav a), tilsvarerutvalgets forslag § 86, og det vises til spesiellemerknader til § 86.

Til § 90Utvalgets forslag til nytt annet punktum i første leddom at rådgiverens krav på vederlag mot kunde somer forbruker må avtales skriftlig, gjennomfører for-brukerkredittdirektivet artikkel 21 bokstav b).

Utvalget foreslår tilsvarende bestemmelse i §78 vedrørende meglerforetakets krav på vederlag.Det er uaktuelt å gjennomføre artikkel 21 bokstavb) i relasjon til finansagenters vederlagskrav, etter-som en finansagent ikke kan kreve vederlag fraandre enn den institusjonen agenten represente-rer, jf. § 88. Se punkt 5.1.4.2.

Utvalgets forslag til annet ledd, som gjennomfø-rer forbrukerkredittdirektivet artikkel 21 bokstavc), tilsvarer utvalgets forslag til § 78 første leddtredje punktum, og det vises til spesielle merkna-der til det forslaget. Som nevnt der, er plikten til åinformere kredittgiveren begrunnet med at kre-dittgiveren skal settes i stand til å beregne effektivrente. Etter utvalgets mening fremstår det somunderlig at rådgiverens vederlagskrav mot kreditt-kunden skal inngå i beregningen av effektiv rente,bl.a. fordi rådgiveren opptrer på vegne av kreditt-kunden og fordi det vanligvis er slik at rådgiverensopptjening av rett til vederlag skjer uavhengig avom det faktisk blir inngått en kredittavtale mellomen kredittgiver og kredittkunden/rådgiverens kli-ent.


Til § 91Bestemmelsen regulerer straff for overtredelse avlovens bestemmelser, og viderefører finansavtale-loven § 91 og hovedtrekkene i kredittkjøpsloven §31.

Første ledd angir hvilke overtredelser som erstraffbare. Utvalgets forslag om straff for overtre-

delse av § 47 om markedsføring, medfører en utvi-delse i forhold til gjeldende § 91, og en form forvidereføring av kredittkjøpsloven § 31. Henvisningtil § 86 er en utvidelse sammenlignet med gjel-dende § 91, i den forstand at utvalget foreslår enendring av ordlyden i § 86.

Gjeldende annet ledd og tredje ledd foreslåsvidereført som finansavtaleloven § 91 annet ogtredje ledd.

Utvalget gjør for ordens skyld oppmerksom påat det i forslag til endringer i finansavtaleloven § 91ikke er tatt hensyn til forskyvning i paragrafnum-merering som følge av utvalgets forslag til nyttkapittel 3 og forslag til endringer i kapittel 5 og 6.

8.7 Tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 9

Til § 9-1Utvalgets forslag til henvisning i første punktum tilfinansavtaleloven § 59 om førtidig forfall, inne-bærer at rett til tilbakelevering er betinget av at vil-kårene for krav om førtidig forfall er oppfylt. Utval-gets forslag til endring på dette punktet innebærervidereføring av hovedprinsippene i kredittkjøps-loven § 15. For nærmere redegjørelse for bakgrun-nen for utvalgets forslag, se punkt 6.2.1.4.

Bestemmelsen i annet punktum videreførerkredittkjøpsloven § 19.

Til § 9-2Bestemmelsen i første ledd sammenstiller og foren-kler gjeldende § 9-2 første og annet ledd i loven.Bakgrunnen for denne forenklingen er at utvalgetforeslår samordning av kredittkjøpsloven ogfinansavtaleloven kapittel 3.

Kravet om kontantinnsats etter annet ledd gjel-der bare dersom krav om kontantinnsats blir vide-reført. Krav om kontantinnsats vil uansett baregjelde i tilfeller hvor selgeren eller tredjepersonetter avtale med selgeren, finansierer kreditten.

Til § 9-7I første ledd er kredittkjøpsloven § 16 første leddinntatt tilnærmet uendret. Gjeldende første tiltredje ledd blir nye annet til fjerde ledd.

Til § 9-8I første ledd er kredittkjøpsloven § 17 første leddvidereført i noe endret form. Saksøkerens krav vili forbrukerforhold følge av kredittavtalen og retts-


reglene i finansavtaleloven kapittel 3, som ikke kanfravikes til skade for forbrukeren. Renter og andrekredittkostnader kan bare kreves i samsvar medutvalgets forslag til finansavtaleloven §§ 60 og 61om førtidig tilbakebetaling. Disse bestemmelsenefår anvendelse også ved førtidig forfall, jf. utvalgetsforslag til finansavtalelov § 59 fjerde ledd.

Annet ledd første punktum viderefører kreditt-kjøpsloven § 16 annet ledd.

Annet ledd annet punktum viderefører kreditt-kjøpsloven § 17 annet ledd.

Første og annet ledd i gjeldende § 9-8 blir nyetredje og fjerde ledd.

8.8 Angrerettloven kapittel 5A

Forslaget til nytt fjerde ledd i angrerettloven § 22aom at finansavtaleloven § 58 gjelder for angrerettved kredittavtaler som definert i finansavtaleloven§ 45 bokstav a), gjennomfører forbrukerkredittdi-rektivet artikkel 14 nr. 5. Finansavtaleloven § 58gjennomfører angrerettsbestemmelsen i forbru-kerkredittdirektivet artikkel 14, mens angrerett-loven §§ 22a flg. gjennomfører angrerett sombestemt i direktiv 2002/65/EF. I forbrukerkreditt-direktivet artikkel 14 nr. 5 er det bestemt at angre-rett i medhold av artikkel 14 går foran angrerett imedhold av direktiv 2002/65/EF, en rettighet somaltså er gjennomført i angrerettloven, se punkt5.8.2.2 og punkt 5.8.4.

8.9 Kredittkjøpsloven

Utvalget foreslår at lov 21. juni 1985 nr. 82 om kre-dittkjøp m.m. (kredittkjøpsloven) oppheves.Begrunnelsen for forslaget fremkommer av frem-stillingen i punkt 5.1.1.

8.10 Forskrift om kredittavtaler

Under henvisning til foreslått forskriftshjemmel ifinansavtaleloven § 67 fremmer utvalget forslag tilforskrift om kredittavtaler. Forskriften er på flerepunkter en videreføring av forskrift 11. februar2000 nr. 101 om låneavtaler. I tillegg foreslår utval-get at enkelte fullharmoniserende bestemmelser iforbrukerkredittdirektivet blir gjennomført i for-skriften.

Forskriftens § 1 angir virkeområdet for forskrif-ten og er en videreføring av låneforskriften § 1 før-ste punktum, justert for endret virkeområde forfinansavtaleloven kapittel 2. I § 1 annet punktum

blir låneforskriften § 1 annet punktum videreført,med den forskjell at bestemmelsen i låneforskrif-ten § 1 annet punktum bokstav e) om enhver annenervervsmessig yter av lån til forbrukere er gjen-nomført i definisjonen av «kredittgiver» i finansav-taleloven § 45 bokstav d). Utvalgets forslag til § 1annet punktum bokstav e) er nødvendig på grunnav bestemmelsen i § 4, se nedenfor.

Bestemmelsen om ufravikelighet i § 2 viderefø-rer låneforskriften § 2 første punktum. For utvalgeter det unødvendig å videreføre bestemmelsen ilåneforskriften § 2 annet punktum om adgang til åfravike låneforskriften § 4, ettersom utvalget ikkeforeslår noen forskriftsbestemmelse om den pre-kontraktuelle opplysningspliktens omfang.

Låneforskriften § 3, som definerer lånekostna-der, foreslås ikke videreført i sin nåværende form.Derimot foreslår utvalget tilsvarende bestemmelsei forskriftens § 7 om forutsetninger som skal liggetil grunn ved beregning av effektiv rente.

Utvalgets forslag til § 3 i forskriften er ment ågjennomføre fullharmoniserende bestemmelserom bruk av formularet Standardiserte europeiskeforbrukerkredittopplysninger ved oppfyllelse avpre-kontraktuell opplysningsplikt, jf. forbrukerkre-dittdirektivet artikkel 5 og 6 smh. finansavtale-loven § 48 tredje ledd. Formularet gis i to versjoner– disse følger som vedlegg til forskriften. Se nær-mere i punkt 5.3, særlig punkt 5.3.2.

Paragraf 4 i utvalgets forslag til forskrift gjen-nomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 6smh. artikkel 2 nr. 5 og 6. Den pre-kontraktuelleopplysningsplikten nevnt i artikkel 6 gjelder ikkebare for en nærmere angitt form for rammekreditt,jf. finansavtaleloven § 48 annet ledd tredje punk-tum, men også for enkelte særlige forhold nevnt iartikkel 2 nr. 5 og 6, jf. artikkel 6 innledningsvis.Kredittavtalene nevnt i utvalgets forslag til § 4 i for-skriften er såpass lite praktiske at det vil være litehensiktsmessig å gjennomføre artikkel 6 smh.artikkel 2 nr. 5 og 6 i finansavtaleloven.

Når det gjelder effektiv rente og beregning avdenne, foreslår utvalget at loven utelukkende defi-nerer begrepet, og at beregningsreglene blir sam-let i forskriften, se utvalgets forslag til kapittel 3 iforskriften. Forslaget gjennomfører forbrukerkre-dittdirektivet artikkel 19 og tilknyttede vedlegg. Seogså særmerknader til utvalgets forslag § 45.

Utvalgets forslag til § 9 i forskriften videreførerlåneforskriften § 10, justert for endret begreps-bruk. For utvalget er det unødvendig å foreslå vide-reføring av låneforskriften § 9 om innholdet i låne-avtalen, idet krav til kredittavtalens innhold eruttømmende regulert i utvalgets forslag til § 52 ifinansavtaleloven.


8.11 Forskrift 30. juni 2000 nr. 653 om unntak fra og tilpasninger til lov 25. juni 1999 nr. 46 om finans-avtaler og finansoppdrag (finans-avtaleloven) for Statens lånekasse for utdanning

Utvalget foreslår enkelte konsekvensendringer iforskriften, dvs. endringer som er konsekvens avutvalgets forslag til endringer i og tilføyelser tilfinansavtaleloven kapittel 3.

8.12 Forskrift 11. februar 2000 nr. 102 om utvidet anvendelsesområde for lov 25. juni 1999 nr. 46 om finans-avtaler og finansoppdrag (finans-avtaleloven)

Utvalgets forslag er en konsekvens av at utvalgetsforslag til endringer i og tilføyelser til finansavtale-loven kapittel 3 medfører forskyvninger i paragraf-nummerereringen.

8.13 Forskrift 15. desember 2000 nr. 1265 om behandling av persoppplysninger (person-opplysningsforskriften)

Til § 4-3Utvalget foreslår et nytt annet punktum i første ledd.Foreslått bestemmelse gjennomfører forbrukerk-redittdirektivet artikkel 9 nr. 1, se utvalgets merk-nader i punkt 5.4.3. I henhold til denne direktivbe-stemmelsen er den norske stat forpliktet til å sikreat kredittgivere fra andre EØS-stater har adgang påikke-diskriminerende vilkår til de databaser som iNorge blir benyttet ved vurdering av forbrukereskredittverdighet. Utvalgets forslag berører ikkebestemmelsen i personopplysningsloven § 29 før-ste ledd om at personopplysninger bare kan over-føres til stater som sikrer en forsvarlig behandlingav personopplysninger.


Kapittel 9

Lovforslag og forskriftsforslag

9.1 Forslag til endringer i finansavtale-loven kapittel 1

Forslag fra et mindretall i utvalget bestående avmedlemmene Haraldsen, L’Abée-Lund og Wang

§ 2 første ledd annet punktum skal lyde:Med forbruker menes en fysisk person når

avtalens formål for denne ikke er knyttet tilnæringsvirksomhet.

§ 2 annet ledd annet punktum skal lyde:(2) Bestemmelsene i §§ 14, 16, 20 første punk-

tum, 21 tredje ledd, 27, 28, 52 og 61 samt kapitlene5 og 6 kan likevel ikke fravikes til skade for kun-den.

§ 3 nytt annet ledd skal lyde:(2) Det kan ikke avtales at rettsreglene i en stat

utenfor EØS skal anvendes på en kredittavtale somhar nær tilknytning til EØS-statenes territorium,dersom forbrukeren ved dette får en dårligere rettsbe-skyttelse enn etter loven her.


§9 første ledd annet punktum skal lyde:Dersom det er knyttet en kredittordning til en

innskuddskonto, gjelder også reglene i kapittel 3,bortsett fra tilfeller hvor kredittordningen er tålt over-trekk.

§ 16 annet ledd annet punktum skal lyde:En kontoavtale med en forbruker skal inne-

holde opplysning om tvisteordning som er etablertetter § 4, eventuelt tålt overtrekk, nominell rente ogandre kredittkostnader for slikt overtrekk, og vilkå-rene for endring av kredittkostnadene.

§ 30 tredje ledd nytt annet punktum skal lyde:Hver kontoutskrift skal også inneholde opplys-

ning om tålt overtrekk som nevnt i § 16 annet leddannet punktum.

Nåværende annet punktum blir nytt tredjepunktum.

§ 30 nytt fjerde ledd skal lyde:(4) Dersom det skjer vesentlig overtrekk på

løpende saldo i en periode som overstiger en måned,skal forbrukeren straks underrettes skriftlig om over-trekket, overtrekkets størrelse, nominell rente ogandre kostnader som påløper som følge av overtrek-ket.

Nåværende fjerde ledd blir nytt femte ledd.

9.3 Forslag til nytt kapittel 3 i finans-avtaleloven

Kapittel 3. Kredittavtaler m.v.§ 44. Virkeområde

(1) Dette kapitlet gjelder for kredittavtaler mel-lom kredittgiver og kredittkunde.

(2) Kapitlet gjelder ikke fora) avtale om fakturakreditt og kredittavtale som

innebærer vederlagsfri henstand med betaling aveksisterende forpliktelse.

b) kredittavtale der kreditten blir gitt av arbeids-giver til arbeidstaker som ledd i en bibeskjeftigel-se, og rentefritt eller med en effektiv rente som erlavere enn markedsrentene.

c) kredittavtale som er resultat av rettsforlik.(3) For kredittavtale i form av rammekreditt der

kreditten skal betales tilbake etter påkrav eller innentre måneder, gjelder bare bestemmelsene om bereg-ning av effektiv rente nevnt i § 45 bokstav f, § 46, §47 første og annet ledd bokstav a og b, § 48 annet tilsyvende ledd, § 49, § 51, § 52 første og tredje til femteledd, § 53 første ledd, §§ 54 til 56, § 59 og §§ 62 til70.

(4) For kredittavtale der kredittkunden uteluk-kende hefter med gjenstand som på avtaletidspunktetblir deponert hos kredittgiveren, gjelder bare §§ 48og 51.

(5) Har en institusjon som nevnt i § 1 stiltgaranti e.l. for lån til en forbruker, gjelder §§ 52 og59 tilsvarende i forholdet mellom kredittgiveren ogforbrukeren så langt de passer.


(6) Kapitlet gjelder ikke for avtale om faktoringeller avtale om leiefinansiering hvor det ikke eravtalt en plikt for leieren til å bli eier. Kongen kan giforskrifter om forbrukerleie som i realiteten tjener tilå sikre et avhendingsvederlag, eller som ellers i detvesentlige fyller samme økonomiske funksjon somsalg av varer på kreditt, selv om det ikke er avtalt enplikt for leieren til å bli eier. I forskriftene kan det gisbestemmelser om ufravikelighet etter § 2, opplys-ningsplikt på tilsvarende vilkår som i §§ 47 og 48,oppsigelsesrett for leietakeren og oppgjøret ved even-tuelt eierskifte. § 51 gjelder tilsvarende ved avtalerom forbrukerleie.

§ 45. DefinisjonerI dette kapitlet menes med

a) kredittavtale, en avtale der en kredittgiver gir enkredittkunde kreditt i form av lån, rammekreditt,betalingsutsettelse eller annen tilsvarende formfor kreditt

b) rammekreditt, en uttrykkelig kredittavtale der enkredittgiver stiller midler til rådighet for en kre-dittkunde som overstiger løpende saldo på kreditt-kundens løpende konto

c) kredittkunde, en fysisk eller juridisk person somtilbys eller ytes kreditt av en kredittgiver

d) kredittgiver, en finansinstitusjon eller lignendeinstitusjon som nevnt i § 1 annet ledd, kommu-ner og fylkeskommuner, og, ved kreditt til forbru-ker, enhver som yter kreditt som ledd i nærings-virksomhet

e) kredittformidler, en fysisk eller juridisk personsom ikke opptrer som kredittgiver, og som motvederlag og som ledd i utøvelsen av sin nærings-virksomhet presenterer eller tilbyr kredittavtaler,bistår kredittkunder ved å utføre annet forbere-dende arbeid med sikte på inngåelse av kredittav-tale, eller inngår kredittavtale med kredittkunderpå kredittgiverens vegne

f) effektiv rente, kredittkostnadene uttrykt i prosentper år av kredittbeløpet, beregnet i samsvar medmatematisk formel fastsatt av Kongen i forskrift

g) kredittkostnadene, alle kostnader, herunder ren-te, provisjon, gebyr, avgifter og andre utgifter somkredittkunden skal betale i forbindelse med kre-ditten

h) samlet kredittbeløp, summen av beløp som blirstilt til disposisjon i henhold til en kredittavtale

i) nominell rente, rentesats som blir anvendt påårsbasis på utnyttede kredittmuligheter

j) totalbeløp, summen av samlet kredittbeløp og kre-dittkostnadene

k) tilknyttet kredittavtale, en kredittavtale der aktu-ell kreditt utelukkende tjener til å finansiere enavtale om levering av spesifikke varer eller tjenes-

teytelser, og kredittavtalen og avtalen om leve-ring objektivt sett utgjør en kommersiell helhet.Kommersiell helhet foreligger når leverandørenselv finansierer forbrukerens kreditt eller, dersomfinansieringen skjer gjennom tredjeperson, nårkredittgiveren i forbindelse med inngåelsen ellerforberedelsen av kredittavtalen gjør bruk av leve-randørens tjenester eller når den spesifikke vareneller tjenesteytelsen er uttrykkelig angitt i kreditt-avtalen.

§ 46. Overdragelse (1) Når en finansinstitusjon eller lignende insti-

tusjon som nevnt i § 1 annet ledd, eller en kommuneeller fylkeskommune, er kredittgiver, kan kredittgive-rens fordring bare overdras til en finansinstitusjonsom nevnt i § 1 annet ledd bokstav a, d, e eller f, medmindre kredittkunden særskilt samtykker til overdra-gelse av fordringen til andre.

(2) Når kredittgiverens fordring overdras, gjel-der bestemmelsene i dette kapitlet tilsvarende i for-holdet mellom kredittkunden og den som fordringener overdratt til, når ikke annet er fastsatt i lov.

(3) Kredittkunden skal underrettes om overdra-gelsen, medmindre opprinnelig kredittgiver, etteravtale med og på vegne av den som fordringen eroverdratt til, opptrer som kredittgiver overfor kreditt-kunden.

Forslag til § 47 er utformet i to alternativer:

1) Forslag fra medlemmene Sæbø, Haraldsen,L’Abée-Lund og Wang§ 47. Opplysningsplikt ved markedsføring av kre-dittavtale

(1) Markedsføring av kredittavtaler skal inne-holde opplysning om effektiv rente med angivelse avkredittbeløp og kredittprofil. Effektiv rente skal angismed minst ett representativt eksempel.

(2) Markedsføring av kredittavtaler som opply-ser om nominell rente eller andre kredittkostnader,må i tillegg til opplysninger nevnt i første ledd, inne-holde opplysning om følgende a) kredittkostnadene b) samlet kredittbeløpc) kredittavtalens løpetidd) størrelsen på eventuell forskuddsbetaling, såfremt

det er tale om kreditt i form av henstand med be-talingen for en spesifikk vare eller tjenesteytelse

e) totalbeløp og størrelsen på eventuelle avdragsbe-talinger

f) eventuell forpliktelse for kredittkunden til å inn-gå avtale om aksessorisk tjenesteytelse, såfremtkostnadene ved den aksessoriske avtalen ikke kanberegnes på forhånd.


2) Forslag fra medlemmene Andreassen, Gjedrem,Grinaker og Skofteland§ 47. Opplysningsplikt ved markedsføring av kre-dittavtale

(1) Ved enhver form for markedsføring (annon-ser o.l.) av kredittilbud skal det oppgis effektiv rentemed angivelse av kredittbeløp og kredittprofil som lig-ger til grunn for beregningen, samt eventuell adgangtil renteregulering og eventuelle etableringsgebyr. Gisdet opplysninger om andre kredittkostnader, skalopplysningene om effektiv rente fremstilles slik at defremgår minst like tydelig som opplysningene omandre kredittkostnader. Gjelder tilbudet en bestemtvare, skal også kontantprisen og kredittkjøpsprisenopplyses.

(2) Opplysninger som gis om forhold som ernevnt i første ledd, må gis på en slik måte at de lettoppfattes av den enkelte forbruker.

§ 48. Opplysningsplikt forut for inngåelse av kreditt-avtale

(1) I god tid før det blir inngått kredittavtale skalkredittgiveren skriftlig opplyse forbrukeren om føl-gendea) kredittgiverens og, dersom han gjør bruk av kre-

dittformidler, kredittformidlerens navn og geo-grafiske adresse

b) kredittproduktets viktigste karakteristikai) kredittypeii) samlet kredittbeløpiii)vilkårene for å utnytte kredittmuligheteniv) kredittavtalens løpetidv) størrelse, antall og hyppighet av de betalinger

som forbrukeren skal foreta, og hvordan beta-lingene i tilfelle blir fordelt til nedbetaling avforskjellige utestående saldoer med forskjel-lige renter

vi) totalbeløpvii)varen eller tjenesteytelsen og dens kontant-

pris, såfremt det er tale om tilknyttet kreditt-avtale eller kreditt i form av henstand medbetalingen for en spesifikk vare eller tjeneste-ytelse

viii)sikkerhet som krevesix) vilkår om at betalinger som forbrukeren fore-

tar ikke umiddelbart fører til tilsvarendeamortisering av det samlete kredittbeløp,men tjener til å bygge opp kapital på vilkårsom fastsatt i kredittavtalen eller aksessoriskavtale, og at en slik kredittavtale ikke garan-terer tilbakebetaling av samlet utnyttet kre-dittbeløp i henhold til kredittavtalen, medmindre slik garanti har blitt stilt

c) kostnader i forbindelse med kredittavtalen

i) nominell rente, eventuell indeks eller referan-sesats som skal benyttes på opprinnelig avtaltnominell rente, og tidspunkter, vilkår og pro-sedyrer for endring av nominell rente

ii) effektiv rente, jf. § 45 bokstav f, illustrert medet representativt eksempel som angir alle deantagelser som er lagt til grunn for beregnin-gen av prosentsatsen

iii)kostnader forbundet med inngåelse av avtaleom forsikring vedrørende kreditten ellerannen aksessorisk tjenesteytelse, såfremt inn-gåelse av slik avtale er et vilkår for å oppnåkreditten på annonserte vilkår

iv) kostnader forbundet med åpning av konto tilregistrering av både betalingstransaksjonerog utnyttelse av kredittmuligheten, såfremtåpning av slik konto er en betingelse for kre-ditten, samt kostnader ved anvendelse av etbetalingsmiddel i forbindelse med både beta-lingstransaksjoner og utnyttelse av kredittmu-ligheten

v) andre kostnader i forbindelse med kredittav-talen

vi) vilkårene for endring av kostnader nevnt ipunkt i) til v)

vii)gjeldende forsinkelsesrente og andre kostna-der ved misligholdelse, samt eventuelle andrerettslige konsekvenser av manglende betaling

d) andre viktige rettslige aspekter ved kredittilbudetog kredittavtaleni) hvorvidt forbrukeren har angrerettii) retten til førtidig tilbakebetaling og kredittgi-

verens eventuelle rett til kompensasjon vedførtidig tilbakebetaling, og hvordan dennekompensasjonen fastsettes i overensstemmelsemed §§ 60 og 61;

iii) forbrukerens rett etter § 49 tredje ledd tilomgående og vederlagsfri underretning omresultatet av databasesøk som har blitt fore-tatt for å vurdere hans kredittverdighet,såfremt søknad om kreditt blir avslått pågrunnlag av slikt søk

iv) forbrukerens rett til, etter forespørsel og veder-lagsfritt, å få utlevert kopi av utkast til kre-dittavtale

v) forbrukerens frist for å akseptere kredittavtalebasert på opplysninger gitt i medhold avdenne bestemmelsen.

(2) I god tid før det blir inngått kredittavtale somnevnt i § 44 tredje ledd, skal kredittgiveren skriftliggi forbrukeren opplysninger som bestemt i første leddbokstav a, bokstav b punkt i), ii) og iv), bokstav cpunkt i), ii), v), vi) og vii) og bokstav d punkt iii) ogv). I tillegg skal kredittgiveren eller kredittformidle-ren skriftlig opplyse forbrukeren om vilkårene for


oppsigelse av kredittavtalen. Dersom kredittgiver tilenhver tid kan fremsette krav om tilbakebetaling avhele kredittbeløpet, skal han i tillegg skriftlig opplyseforbrukeren om dette.

(3) Opplysningene etter første ledd gis ved brukav formular angitt i forskrift. Kredittgiveren anses åha oppfylt opplysningsplikten etter første ledd ogangrerettloven § 9a første ledd første punktum der-som opplysninger i samsvar med formularet er gittforbrukeren. Opplysningene etter annet ledd kan gisved bruk av formular angitt i forskrift eller på annenmåte som sikrer at alle opplysningene er like fremtre-dende. Annet punktum får tilsvarende anvendelse påopplysningsplikten etter annet ledd.

(4) Hvis taletelefoni blir benyttet som kommuni-kasjonsmåte, jf. lov 21. desember 2000 nr. 105 omopplysningsplikt og angrerett m.v. ved fjernsalg ogsalg utenfor fast utsalgssted (angrerettloven) § 7atredje ledd, skal forbrukeren gis opplysninger i sam-svar med angrerettloven § 7a tredje ledd. Opplysnin-ger om kredittproduktets viktigste karakteristika ogkostnader ved kredittavtalen, skal likevel i det minsteomfatte opplysninger som nevnt i denne bestemmel-sens første ledd bokstav b punkt ii) til vii) og bokstavc punkt i) og ii). Hvis taletelefoni blir benyttet somkommunikasjonsmåte og forbrukeren anmoder omrammekreditt med øyeblikkelig virkning, skal forbru-keren gis opplysninger som nevnt i denne bestemmel-sens første ledd bokstav b punkt ii) og iv), bokstav cpunkt i), ii), v) og vi) og annet ledd tredje punktum.

(5) Hvis kredittavtalen er inngått på forbruke-rens oppfordring ved bruk av fjernkommunikasjons-teknikk som ikke gjør det mulig å oppfylle forpliktel-sene etter første og annet ledd, herunder tilfellernevnt i fjerde ledd, skal kredittgiveren umiddelbartetter avtaleinngåelsen gi forbrukeren opplysningersom nevnt i første og annet ledd.

(6) Skriftlig informasjon med opplysninger somnevnt i første og annet ledd, skal være tilgjengelig forenhver kredittkunde før kredittavtale inngås. Er kre-dittkunden forbruker, har han rett til, etter forespør-sel og vederlagsfritt, å få utlevert kopi av utkast tilkredittavtale.

(7) Opplysningsplikten her gjelder også for kre-dittformidler når oppdraget helt eller delvis er knyttettil avtaler om kreditt. Opplysningsplikten gjelderlikevel ikke for leverandør av varer eller tjenestersom opptrer aksessorisk som formidler av kreditt.Dette berører ikke kredittgiverens forpliktelser etterdenne paragraf.

§ 49. Kredittgivers plikt til å vurdere forbrukerenskredittverdighet

(1) Før kredittavtale inngås skal kredittgiverenvurdere forbrukerens kredittverdighet på grunnlag

av fyllestgjørende opplysninger innhentet hos forbru-keren og om nødvendig fra relevant database. Kre-dittgiver har rett til å kontrollere opplysninger inn-hentet hos forbrukeren ved undersøkelser i relevantdatabase.

(2) Kredittgiver skal foreta kredittvurdering somnevnt i første ledd også før partene inngår endrings-avtale om vesentlig forhøyelse av det samlede kreditt-beløp.

(3) Hvis kredittsøknad avslås på grunnlag avkredittgiverens søk i database skal kredittgiverenunderrette forbrukeren omgående og vederlagsfrittom resultatet av søket i databasen og om databasen.

Alternativt forslag til tredje ledd fra medlemmeneAndreassen, Gjedrem, Grinaker og Skofteland

(3) Har kredittgiveren ikke oppfylt sin plikt til åvurdere forbrukerens kredittverdighet etter første ogannet ledd, kan forbrukerens forpliktelser lempes forså vidt dette finnes rimelig.

Forslaget til tredje ledd foran foreslås som fjerdeledd.

§ 50. Kredittgivers og kredittformidlers plikt til ågi forbrukeren fyllestgjørende forklaringer

(1) Før kredittavtale inngås skal kredittgiver ogkredittformidler gi forbrukeren fyllestgjørende forkla-ring slik at forbrukeren er i stand til å vurdere omden foreslåtte kredittavtale passer til dennes behov ogfinansielle situasjon. Forklaringen skal omfatte opp-lysningene gitt i henhold til § 48 første ledd, kreditt-avtalens viktigste egenskaper og konsekvenser avta-len kan få for forbrukeren, blant annet ved mislig-hold.

(2) Plikten etter første ledd gjelder ikke ved inn-gåelse av kredittavtale som nevnt i § 44 tredje ledd.

Alternativt forslag til annet ledd fra medlemmeneAndreassen, Gjedrem, Grinaker og Skofteland

(2) Har kredittgiveren og kredittformidler ikkeoppfylt sin plikt til å gi fyllestgjørende forklaringeretter første ledd, kan forbrukerens forpliktelser lempesfor så vidt dette finnes rimelig.

Forslaget til annet ledd foran foreslås som tredjeledd.

§ 51. Frarådningsplikt(1) Dersom kredittgiveren før kredittavtale inn-

gås med en forbruker eller kreditten utbetales ellersalgsting overgis til forbrukeren, må anta at økono-misk evne eller andre forhold på forbrukerens side til-sier at han eller hun alvorlig bør overveie å avstå frata opp kreditten eller fra å gjennomføre kredittavta-


len, skal kredittgiveren underrette forbrukeren omdette. Slik underretning skal skje skriftlig. Dersomunderretningen gis før kredittavtale inngås, skalunderretningen så vidt mulig også gis muntlig. Der-som forbrukeren inngår kredittavtale på tross av fra-rådningen, skal han ved signatur bekrefte at han erkjent med at kredittgiveren skriftlig og muntlig harfrarådet ham å oppta kreditten.

(2) Første ledd gjelder tilsvarende for kredittfor-midler som opptrer på vegne av kredittgiveren.

(3) Har kredittgiveren eller kredittformidlerenikke frarådet forbrukeren å ta opp kreditten eller ågjennomføre kredittavtalen i tilfeller hvor kredittgi-veren og kredittformidleren er forpliktet til det etterførste og annet ledd ledd, kan forbrukerens forpliktel-ser lempes for så vidt dette finnes rimelig.

§ 52. Kredittavtalens form og innhold(1) Kredittavtalen skal være skriftlig. Er kreditt-

kunden forbruker skal kredittavtalen være underteg-net av forbrukeren. Kredittgiveren skal gi kredittkun-den et eksemplar av kredittavtalen eller på annenmåte gjøre avtalen tilgjengelig for kredittkunden.

(2) Kredittavtalen skal inneholde opplysningersom bestemt i § 48 første ledd bokstav a, bokstav b,bokstav c og bokstav d punkt i) og ii). Kredittavtalemed forbruker skal i tillegg inneholde opplysningerom a) vilkårene for utøvelse av eventuell angrerett, her-

under opplysninger om fristen for utøvelse av slikrett, forbrukerens forpliktelse til å tilbakebetalebenyttet kreditt med renter i samsvar med § 58 ogdet rentebeløp som påløper per dag

b) forbrukerens rettigheter etter § 63 og vilkårenefor utøvelse av disse

c) at forbrukeren vederlagsfritt og når som helst ikredittavtalens løpetid, kan kreve å få tilsendt ennedbetalingsplan eller, dersom det er avtalt av-dragsfrihet, en oversikt over tidspunkter og betin-gelser for betaling av renter og andre kredittkost-nader, jf. § 53 annet ledd

d) forbrukerens rettigheter etter § 57 og prosedyrenfor utøvelsen av disse

e) eventuell klageadgang og adgang til utenrettsligtvisteløsning, og vilkårene for bruk av slik ad-gang

f) relevant tilsynsmyndighets navn og adresse.(3) Kredittavtale som nevnt i § 44 tredje ledd

skal inneholde opplysninger som bestemt i § 48 førsteledd bokstav a, bokstav b punkt i) til iv), bokstav cpunkt i), ii), v) og vi) og § 48 annet ledd annet ogtredje punktum.

(4) Et vilkår som ikke er tatt inn i kredittavtalener ikke bindende for kredittkunden med mindre kre-

dittgiveren godtgjør at vilkåret er vedtatt av kreditt-kunden.

(5) Er det overfor en forbruker ikke på forhåndgitt opplysninger som nevnt i § 48 første ledd bokstavc punkt vi), jf. annet ledd, kan forbehold i avtalen omå endre rente, gebyrer eller andre kostnader, ikke utø-ves til skade for forbrukeren før etter tre år, med min-dre det er klart at forbrukeren før avtalen ble inngåttvar kjent med endringsadgangen. Dersom kreditt-giveren på forhånd har oppgitt rentesats overfor enforbruker uten å angi både nominell og effektiv renteetter § 48 første ledd bokstav c punkt i) og ii), jf.annet ledd, skal den oppgitte renten i inntil tre åranses som effektiv rente, med mindre det er klart atforbrukeren ikke er villedet.

Alternativt forslag til § 52 første ledd annet punk-tum fra et mindretall bestående av medlemmeneGjedrem, Grinaker og Skofteland

Er kredittkunden forbruker må avtalen væreskriftlig og undertegnet av forbrukeren for å værebindende.

For øvrig som flertallets forslag ovenfor.

§ 53. Opplysningsplikt under kredittforholdet(1) Ved avtale om kreditt i form av rammekre-

ditt skal kredittgiveren med jevne mellomrom sendeskriftlig kontoutskrift til kredittkunden som innehol-der følgende opplysninger:a) perioden som kontoutskriften dekkerb) størrelsen på benyttet kreditt og datoene for utnyt-

telsenec) forrige kontoutskrifts saldo og datod) ny saldoe) datoene for kredittkundens betalinger og størrel-

sen på dissef) benyttet nominell renteg) andre kredittkostnader som har påløpt, ogh) det minimumsbeløp som kredittkunden eventuelt

er forpliktet til å betale.(2) Ved andre kredittavtaler enn nevnt i første

ledd kan kredittkunden vederlagsfritt og når somhelst i kredittavtalens løpetid, kreve å få tilsendt ennedbetalingsplan eller, dersom det er avtalt avdrags-frihet, en oversikt over tidspunkter og betingelser forbetaling av renter og andre kredittkostnader.

§ 54. Endring av kredittvilkårene(1) Er partene enige om å endre kredittavtalen,

gjelder §§ 48 og 52 tilsvarende så langt de passer. (2) I kredittavtale med en forbruker kan ikke kre-

dittgiveren forbeholde seg rett til ensidig å endre kre-dittvilkårene til skade for forbrukeren, med unntakav økning av rentesats, gebyrer og andre kredittkost-


nader. Forbeholdet skal angi betingelsene for at end-ring kan foretas. Endring av kredittvilkårene etterleddet her kan bare iverksettes etter varsel i samsvarmed § 55 og dersom endringen er saklig begrunnet.

(3) Ved fastsetting av rentesats, gebyrer og andrekredittkostnader skal det ikke skje urimelig forskjells-behandling mellom kredittgivers kunder.

(4) Når ikke annet avtales, skal avtalt løpetid påannuitetslån beholdes når renten endres. Når kre-dittkunden er forbruker, skal kredittkunden værevarslet etter § 55 før avtale om forlenget løpetid vedøkning av rentesatsen kan inngås med kredittkun-den.

Forslag til § 55 er utformet i tre alternativer:

1) Forslag fra medlemmene Andreassen, Gjedrem,Grinaker og Skofteland§ 55. Varsel om endring av kredittvilkårene

(1) Kredittgiveren skal gi skriftlig varsel til kre-dittkunden om ensidig endring av kredittvilkårenefør endringen trer i kraft. Varslet skal opplyse om hvaendringen går ut på, hva som er begrunnelsen forendringen, kundens rett til førtidig tilbakebetaling,og hvilke kostnader som påløper ved dette, jf. § 60.

(2) Endres rentesatsen, gebyrer eller andre kre-dittkostnader skal varslet inneholde opplysninger omnominell rente og effektiv rente. Effektiv rente skalberegnes etter forholdene når endringen settes i verk.Ved slik endring for avtale om nedbetalingslån, her-under annuitetslån, skal varslet dessuten inneholdeopplysninger om hvilken betydning endringene vil fåfor lånets avdrags- og renteteterminer (kredittprofi-len) frem til siste avdrag.

(3) Når kredittkunden er forbruker, kan endringav vilkårene etter § 54 annet ledd settes i verk tidligstseks uker etter kredittgiveren har sendt skriftlig var-sel til forbrukeren som bestemt i denne paragrafsannet ledd. Kortere frist kan benyttes når endring irentesatsen skjer som en følge av at det er inntruffeten vesentlig endring i pengemarkedsrenten, obliga-sjonsrenten eller det generelle nivå for institusjone-nes innlån.

(4) Tredje ledd gjelder ikke for kreditt hvor rente-satsen, gebyrer eller andre kredittkostnader bare kanreguleres på bestemte tidspunkter. For slik kredittskal kredittgiverena) senest seks uker før reguleringstidspunktet gi for-

brukeren skriftlig varsel med angivelse av rente-sats, gebyrer og andre kostnader i samsvar med §48 første ledd bokstav c punkt i) til v), som villeha blitt krevd for tilsvarende kreditt regulert påvarslingstidspunktet

b) senest 14 dager før reguleringstidspunktet gi for-brukeren skriftlig tilbud med slike opplysninger

som nevnt i annet ledd, og med opplysning om atrenter for neste rentebindingsperiode vil være isamsvar med tilbudet, med mindre forbrukereninnen en frist som er fastsatt i tilbudet og somikke kan være kortere enn 14 dager fra tilbudetble sendt, har varslet kredittgiveren om førtidigtilbakebetaling.(5) Partene kan fastsette i kredittavtalen at plik-

ten til å varsle etter annet ledd, jf. første ledd, ikkegjelder for endringer i rentesats i tilfeller hvor endrin-gen skjer som en følge av endring i en referansesats,den nye referansesatsen er gjort tilgjengelig for offent-ligheten på hensiktsmessig måte og opplysninger omden nye referansesatsen er tilgjengelig for kredittkun-den hos kredittgiveren. I så fall skal skriftlige opplys-ninger om endringer i kredittkostnader og endringe-nes eventuelle betydning for avdrags- og rentetermi-ner frem til siste avdrag, bli gitt til kredittkundenmed jevne mellomrom. Ved avtale om kreditt i formav rammekreditt skal opplysningene gis i kontout-skrift som nevnt i § 53.

2) Alternativt forslag til § 55 tredje ledd førstepunktum fra medlemmene Sæbø og Wang, ogmedlemmene Andreassen, Gjedrem, Grinaker ogSkofteland, forutsatt at alternativ 1 ovenfor ikkeblir fulgt opp

Dersom kreditten er sikret med pant i fast eien-dom eller rettighet i fast eiendom, eller samlet kre-dittbeløp er 600 000 kroner eller høyere, kan endringav vilkårene etter § 54 annet ledd settes i verk tidligstseks uker etter at kredittgiveren har sendt skriftligvarsel til forbrukeren som bestemt i denne paragrafsannet ledd.

For øvrig som alternativ 1 ovenfor.

3) Alternativt forslag til § 55 tredje ledd førstepunktum fra medlemmene Haraldsen og L’Abée-Lund

Dersom kreditten er sikret med pant i fast eien-dom eller rettighet i fast eiendom, eller samlet kre-dittbeløp er 600 000 kroner eller høyere, kan endringav vilkårene etter § 54 annet ledd settes i verk tidligstfire uker etter at kredittgiveren har sendt skriftligvarsel til forbrukeren som bestemt i denne paragrafsannet ledd.

For øvrig som alternativ 1 ovenfor.

§ 56. Renter ved forsinket betalingVed forsinket betaling kan kredittgiveren kreve

forsinkelsesrenter. I den utstrekning forsinkelsesren-ter ikke er særskilt regulert i kredittavtalen, gjelderlov 17. desember 1976 nr. 100 om renter ved forsin-


ket betaling m.m.. Når kredittkunden er forbruker,kan det ikke avtales vilkår som stiller kredittkundendårligere enn det som følger av lov om renter ved for-sinket betaling.

§ 57. Oppsigelse og sperring av tidsubegrenset kre-dittavtale

(1) En kredittkunde som er forbruker kan veder-lagsfritt og til enhver tid si opp en tidsubegrenset kre-dittavtale, med mindre partene har avtalt en oppsi-gelsesfrist som ikke overstiger en måned.

(2) Kredittgiveren kan si opp en tidsubegrensetkredittavtale med en kredittkunde som er forbrukerdersom det er bestemt i avtalen. Oppsigelsen skal skjevederlagsfritt, skriftlig og med en frist på minst tomåneder.

(3) Dersom det er bestemt i avtalen kan kreditt-giveren ved saklig grunn sperre kredittkundens retttil å utnytte en kredittmulighet i henhold til en tidsu-begrenset kredittavtale. Kredittgiveren skal skriftligopplyse kredittkunden om begrunnelsen for sperrin-gen før denne får virkning eller, dersom slik for-håndsopplysning ikke er mulig, umiddelbart etter atsperringen har fått virkning.

(4) Bestemmelsene her begrenser ikke partenesrettigheter etter regler om ugyldighet og mislighold.

§ 58. Angrerett ved kredittavtaler(1) Forbrukeren har rett til å gå fra kredittavta-

len ved å gi melding til kredittgiveren innen 14kalenderdager. Fristen løper fra den dag kredittavta-len er inngått eller fra den dag forbrukeren mottaravtalevilkårene og opplysninger i samsvar med § 52,dersom dette er senere enn avtaletidspunktet. Der-som melding gis skriftlig, anses fristen overholdt ommeldingen er avsendt innen fristens utløp.

(2) Ved bruk av angreretten faller partenes plikttil å oppfylle kredittavtalen bort. Forbrukeren skaluten unødig opphold og senest 30 kalenderdager etterat melding nevnt i første ledd er gitt, tilbakebetalekredittbeløpet og betale nominelle renter, jf. § 52annet ledd bokstav a, som har påløpt fra kredittmu-ligheten ble utnyttet til kredittbeløpet blir tilbakebe-talt. Kredittgiveren kan ellers kun kreve kompensa-sjon for kostnader i anledning kredittavtalen somkredittgiveren har betalt til offentlige myndigheter, ogsom kredittgiveren ikke kan kreve tilbake.

(3) Ved bruk av angreretten er forbrukeren ikkelenger bundet av avtale om aksessorisk tjenesteytelsesom ytes av kredittgiveren eller tredjeperson pågrunnlag av avtale med kredittgiveren. Ved bruk avangrerett ved avtale om levering av vare eller tjenes-teytelse gjelder lov 21. desember 2000 nr. 105 omopplysningsplikt og angrerett m.v. ved fjernsalg ogsalg utenfor fast utsalgssted (angrerettloven) §§ 17,

22, 22d og 22f for bortfall av avtale om kreditt somhelt eller delvis dekker kjøpesummen og som innvil-ges av selger eller tjenesteyter eller av tredjepersonetter avtale med selger eller tjenesteyter.

§ 59. Førtidig forfall(1) Kredittgiveren kan kreve at kreditten blir

innfridd før forfallstiden dersoma) kredittkunden vesentlig misligholder kredittavta-

lenb) det blir åpnet konkurs eller gjeldsforhandling et-

ter konkurslovens regler hos kredittkundenc) kredittkunden avgår ved døden uten at det innen

rimelig frist foreligger eller etter varsel blir stiltbetryggende sikkerhet for oppfyllelse

d) kredittkunden har stilt pant som sikkerhet forpengekravet, og vilkårene i panteloven § 1-9 ellersjøloven § 44 er oppfylt.(2) Dersom det ut fra kredittkundens handle-

måte eller alvorlig svikt i kredittkundens betalings-evne er klart at kreditten vil bli vesentlig misligholdt,kan kredittgiveren kreve at det uten ugrunnet opp-hold stilles betryggende sikkerhet for kreditten ellerrettidig betaling. Stilles ikke slik sikkerhet kan kre-dittgiveren kreve kreditten innfridd ved påkrav.Bestemmelsen i dette ledd gjelder ikke for kreditt somallerede er betryggende sikret.

(3) Krav etter denne paragrafen skal fremsettesskriftlig og være begrunnet. Kredittkunde som er for-bruker skal i kravet gis to ukers frist til å rette på for-holdet.

(4) Ved førtidig forfall etter denne paragrafengjelder § 60 annet ledd og § 61 første ledd tilsva-rende.

§ 60. Førtidig tilbakebetaling(1) Kredittkunden har rett til å tilbakebetale kre-

ditten helt eller delvis før avtalt forfallstid (førtidigtilbakebetaling).

(2) Ved førtidig tilbakebetaling skal det betaleskredittkostnader for den benyttede kredittid, regnetfrem til og med betalingsdagen.

(3) Så langt det følger av avtalen, kan kredittgi-veren i tillegg kreve gebyr, begrenset til dekning avkostnadene ved den førtidige tilbakebetalingen. Kre-dittgiveren kan ikke kreve slikt gebyr når kredittkun-den er forbruker.

§ 61. Førtidig tilbakebetaling av fastrentekreditt (1) Ved førtidig tilbakebetaling av kreditt hvor

rentesatsen, gebyrer og andre kostnader er bundet forhele kredittavtalens løpetid eller hvor slikt vederlagbare kan reguleres på bestemte tidspunkter fastsatt ikredittavtalen, kan kredittgiveren kreve dekket tapav renter eller annet vederlag i bindingsperioden der-


som kredittgiverens rettigheter følger av avtalen.Dersom kredittkunden er forbruker kan kredittgive-ren bare kreve dekket slikt tap dersom samlet kreditt-beløp overstiger 50 000 kroner og forbrukeren harblitt gjort kjent med kredittgiverens rettigheter føravtalen ble inngått, jf. § 48 første ledd bokstav dpunkt ii).

(2) Er kredittkunden forbruker kan krav etterførste ledd ikke overstige det rentebeløp som kreditt-kunden skulle ha betalt i tiden mellom betalingsda-gen og avtalt forfallstidspunkt.

(3) Første ledd gjelder ikke når en kredittkundesom er forbruker har varslet kredittgiveren om førti-dig tilbakebetaling innen fristen angitt i tilbudet etter§ 48 første ledd bokstav d punkt ii) eller dersomingen frist er oppgitt, innen reguleringsdagen. Kre-dittkunden må i tilfelle foreta tilbakebetaling senestpå reguleringsdagen eller fire uker etter dette tids-punktet. For tiden etter reguleringstidspunktet beta-les markedsrente.

(4) Dersom kredittgiveren etter bestemmelsen iførste ledd, jf. avtalen, kan kreve dekning av tapm.v., skal kredittkunden i tilsvarende utstrekninggodskrives rentegevinst som kredittgiveren oppnår.Retten til godskriving av rentegevinst kan fravikes iavtalen selv om kredittkunden er forbruker. Forbru-keren må i så fall være gjort kjent med en slik fravi-kelse før avtalen ble inngått, jf. § 48 første ledd bok-stav d punkt ii).

§ 62. Avregning av gjeldsposter(1) Forbrukeren kan ikke ved avtale med kreditt-

giveren før betalingen gi avkall på rett til å velge hvil-ket krav eller del av krav en betaling skal avregnespå.

(2) I tilfeller hvor kredittgiveren har flere forfalteterminer mot forbrukeren etter en kredittavtale ogforbrukeren foretar delbetaling, anses betalingen forå være foretatt på de tidligst forfalte terminene,såfremt forbrukeren ikke har gitt uttrykk for og detikke går fram av sammenhengen hvilke terminerbetalingen skal avregnes på.

§ 63. Forbrukerens innsigelser og krav mot annenkredittgiver enn selgeren

(1) Ved kjøp kan forbrukeren overfor annen kre-dittgiver enn selgeren gjøre gjeldende de samme inn-sigelser og pengekrav på grunnlag av kjøpet som hankunne gjøre gjeldende mot selgeren, såfremt kredittener gitt etter avtale mellom selgeren og kredittgiver.Ved siden av reklamasjon overfor selgeren etter kjøps-lovens regler må kredittgiveren i tilfelle underrettesså snart det er rimelig anledning til det.

(2) Har forbrukeren pengekrav som etter førsteledd kan gjøres gjeldende mot kredittgiveren, er kre-dittgiverens ansvar begrenset til det beløp han harmottatt av forbrukeren i anledning kjøpet.

(3) Bestemmelsene i første og annet ledd gjeldertilsvarende ved tjenesteytelser.

(4) Reglene i paragrafen her gjelder ikke for for-brukerens innsigelser eller pengekrav mot en kreditt-giver som har fått seg overført fordringen på forbru-keren.

§ 64. Om kreditorskifte og om forbud mot bruk avvisse dokumenter

(1) Ved overdragelse eller pantsetting av kreditt-giverens fordring kan kredittkunden overfor erverve-ren eller panthaveren gjøre gjeldende de samme inn-sigelser og motkrav som han kunne gjøre gjeldendeoverfor den opprinnelige kredittgiver, herunder kravom motregning, når annet ikke er fastsatt i lov.

(2) For en fordring mot en kredittkunde som erforbruker må det ikke utstedes veksel. Det sammegjelder annen skylderklæring som ved overdragelseeller pantsetting kan avskjære eller innskrenke for-brukerens rett til å gjøre gjeldende innsigelser ellermotkrav på grunnlag av kredittavtalen.

§ 65. KontoinformasjonKontoutskrift skal sendes kredittkunden etter

årets utgang. § 30 tredje ledd første punktum gjeldertilsvarende.

§ 66. Tilsyn(1) Kongen bestemmer hvem som skal føre tilsyn

med at bestemmelsene i kapittel 3 og bestemmelsergitt med hjemmel i § 67, blir overholdt.

(2) Kredittgivere og kredittformidlere plikter påtilsynsmyndighetens forespørsel å gi denne opplysnin-ger som trengs for å gjennomføre tilsynet.

Alternativt forslag fra medlemmene Andreassen,Gjedrem, Grinaker og Skofteland til tilføyelse av ettredje ledd

(3) Tilsynsmyndigheten kan gi pålegg om at for-hold i strid med bestemmelser i kapittel 3 ellerbestemmelser gitt med hjemmel i § 67, skal opphøre.Tilsynsmyndigheten kan sette en frist for at forhol-dene bringes i samsvar med pålegget. Tilsynsmyndig-heten kan ilegge den som ikke etterkommer sliktpålegg tvangsmulkt til staten. Tvangsmulkten kanilegges i form av engangsmulkt eller løpende mulkt.Pålegg om mulkt er tvangsgrunnlag for utlegg.

For øvrig som forslaget ovenfor.


Forslag til § 67 er utformet i to alternativer:

1) Forslag fra et flertall bestående av medlemmeneSæbø, Andreassen, Haraldsen, L’Abée-Lund ogWang§ 67. Forskrifter om opplysningsplikt, beregning aveffektiv rente m.m.

Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om mar-kedsføring av kredittilbud, jf. § 47, om bruk av § 48for visse kredittavtaler, om krav til innholdet i kre-dittavtalen, jf. § 52, om gjennomføring og avgrens-ning av opplysningsplikten etter § 48, herunder ombruk og godkjenning av formular ved oppfyllelse avopplysningsplikten, om beregning av effektiv rente, jf.§ 45 bokstav f, om beregning av renter og annet ved-erlag etter § 61 og om tilsynsarbeidet, jf. § 66.

2) Forslag fra et mindretall bestående av medlem-mene Gjedrem, Grinaker og Skofteland § 67. Forskrifter om opplysningsplikt, beregning aveffektiv rente m.m.

Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om mar-kedsføring av kredittilbud, jf. § 47, om bruk av § 48for visse kredittavtaler, om krav til innholdet i kre-dittavtalen, jf. § 52, om gjennomføring og avgrens-ning av opplysningsplikten etter § 48, herunder ombruk og godkjenning av formular ved oppfyllelse avopplysningsplikten, om beregning av effektiv rente, jf.§ 45 bokstav f, om beregning av renter og annet ved-erlag etter § 61, om tilsynsarbeidet, jf. § 66, og om atminst 20 prosent av varens kontantpris skal betaleskontant ved forbrukerkredittkjøp, såfremt varenskontantpris overstiger 20 prosent av grunnbeløpetetter lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (fol-ketrygdloven) og kreditten gis for mer enn 30 dagerregnet fra utløpet av leveringsmåneden. Vilkåret omkontantinnsats kan ikke finansieres av tredjepersonetter avtale med selgeren.

§ 68. IkrafttredelseBestemmelsene i dette kapitlet trer i kraft fra den

tid Kongen bestemmer.

§ 69. OvergangsbestemmelserKredittavtaler som var inngått på tidspunktet for

kapitlets ikrafttredelse blir regulert av kredittkjøpslo-ven og finansavtaleloven kapittel 3 om låneavtalerm.v. Bestemmelsene i §§ 30 tredje ledd annet punk-tum og fjerde ledd, 46 tredje ledd, 53, 55 annet ledd,57 og 63 skal likevel anvendes på tidsubegrensedekredittavtaler som var inngått på tidspunktet forkapitlets ikrafttredelse.

§ 70. Oppheving og endring av andre loverFra den tid bestemmelsene i kapitlet tar til å

gjelde, gjøres følgende endringer i

9.4 Forslag til endring i finansavtale-loven kapittel 4

§ 57 fjerde oppheves.

9.5 Forslag til endringer i finansavtale-loven kapittel 5 og 6

§ 75 første ledd bokstav b skal lyde:b) avtaler om kreditt, jf. § 44

§ 78 første ledd nytt annet og tredje punktum skallyde:

Dersom forbrukeren skal betale og meglerforeta-kets oppdrag helt eller delvis er knyttet til avtaler omkreditt, jf. § 75 første ledd bokstav b, er meglerforeta-kets vederlagskrav betinget av at vederlag er avtaltskriftlig mellom meglerforetaket og forbrukeren.Meglerforetaket skal opplyse kredittgiveren om sliktvederlag.

§ 81 nytt første ledd skal lyde:Meglerforetaket skal i reklame og skriftlig kom-

munikasjon med kunden forsikre seg om at kundener kjent med omfanget av foretakets kompetanse, her-under at foretaket opptrer som megler, der oppdragethelt eller delvis er knyttet til avtaler om kreditt, jf. §75 første ledd bokstav b.

Nåværende første ledd oppheves.

§ 81 nytt annet ledd skal lyde:Før en avtale om kreditt inngås, skal meglerfo-

retaket skriftlig gi en kredittkunde som er forbru-ker opplysninger som bestemt i § 48, jf. § 48syvende ledd, og en långiver som er forbruker opp-lysninger som bestemt i § 15, så langt bestemmel-sen passer.

Nåværende annet ledd blir nytt tredje ledd.

§ 85 første ledd bokstav b skal lyde:b) avtaler om kreditt, jf. §44

§ 85 annet ledd skal lyde:Bestemmelsene i §§ 89 til 91 gjelder for finans-

rådgivers oppdrag når oppdraget helt eller delviser knyttet til avtaler som nevnt i første ledd.


§ 86 skal lyde:

§ 86. OpplysningspliktAgenten skal i reklame og skriftlig kommunika-

sjon med kunden forsikre seg om at kunden er kjentmed omfanget av agentens kompetanse, herundersærlig hvilke institusjoner representasjonsforhol-det omfatter.

Nåværende § 86 oppheves.

Ny § 89 skal lyde:

§ 89. OpplysningspliktFør rådgiveren påtar seg et oppdrag, og i reklame

og skriftlig kommunikasjon med kunden, skal rådgi-veren forsikre seg om at kunden kjenner til omfangetav rådgiverens kompetanse, herunder at rådgiverenopptrer som rådgiver, der oppdraget helt eller delviser knyttet til avtaler om kreditt, jf. § 85 annet leddsmh. første ledd bokstav b.

Nåværende § 89 blir ny § 90, og nåværende § 90blir ny § 91.

Ny § 91 skal lyde:

§ 91. Rådgiverens vederlagskrav(1) Rådgiveren kan ikke kreve vederlag fra

andre enn den klienten som har gitt oppdraget.Dersom klienten er forbruker er vederlagskrav betin-get av at vederlag er avtalt skriftlig mellom rådgive-ren og klienten.

(2) Dersom klienten er forbruker og rådgiverensoppdrag helt eller delvis er knyttet til kredittavtaler,jf. § 85 annet ledd smh. første ledd bokstav b, skalrådgiveren opplyse kredittgiveren om vederlag somnevnt i denne bestemmelsens første ledd.

Nåværende § 91 blir ny § 92.


§ 91 (ny § 92 etter forslag i punkt 9.5) skal lyde:(1) Den som forsettlig overtrer §§ 14, 64 annet

ledd eller 47, straffes med bøter eller under særligskjerpende omstendigheter med fengsel inntil tremåneder. På samme måte straffes den som forsett-lig unnlater å gi opplysninger som nevnt i §§ 15, 48,59, 81 og 86.

(2) Den som uaktsomt overtrer bestemmelsernevnt i første ledd, straffes med bøter.

(3) Medvirkning straffes på samme måte.

9.7 Forslag til endringer i tvangsfull-byrdelsesloven kapittel 9

§ 9-1 skal lyde:

§ 9-1. InnledningDen som har salgspant i løsøre som ikke kan

realregistreres, kan begjære pantet tilbakelevertetter dette kapitlet når det foreligger tvangskraftigtvangsgrunnlag og vilkårene for krav etter finans-avtaleloven § 59 er oppfylt. Dersom saksøkte er for-bruker etter lov 26. juni 1999 nr. 46 (finansavtale-loven) kan saksøkte kreve at saksøkeren tar tingentilbake etter reglene i dette kapitlet før saksøkeren påannen måte søker dekning for kravet. Dette gjelderlikevel ikke når tingen ikke finnes hos saksøkte, ellernår det er fare for at saksøkeren ikke vil få full dek-ning ved å ta tingen tilbake på grunn av at tingenhar vært utsatt for uvanlig verdiminking som skyldessaksøkte eller forhold som saksøkte har risikoen for.

§ 9-2 skal lyde:

§ 9-2. Tvangsgrunnlag Grunnlag for tilbakelevering er foruten de

alminnelige tvangsgrunnlag skriftlig avtale omsalgspant når panteretten har rettsvern etter pante-loven § 3-17 og avtalen inneholder opplysningersom nevnt i finansavtaleloven § 48 første ledd bok-stav b punkt v) til vii) og bokstav c punkt i) til v).

Dersom saksøkte er forbruker etter lov 26. juni1999 nr. 46 (finansavtaleloven) må dessutenbestemmelsene om minste kontantinnsats etterfinansavtaleloven § 67 være overholdt.

Kongen kan i forskrift tilpasse vilkårene i para-grafen her for avtaler som er inngått i et annet nor-disk land.

§ 9-7 skal lyde:

§ 9-7. VerdsettingVed tilbakelevering skal saksøkte godskrives den

verdi tingen har, når den blir tatt tilbake. Med tin-gens verdi forstås den verdi som kan innvinnes vedsalg av tingen på hensiktsmessig måte, eventueltetter en rimelig reparasjon.

Verdien av løsøret fastsettes av namsmannenog eventuelle rettsvitner. Namsmannen kan opp-nevne ett eller to rettsvitner med særlige kunnska-per til å ta del i verdsettingen dersom det finnesnødvendig. Partene kan kreve at ett eller to rettsvit-ner deltar.

Ved uenighet om verdien, fastsettes den vedstemmeflerhet. Deltar bare ett rettsvitne i verdset-tingen, er namsmannens stemme avgjørende.


I namsboken skal det tas inn en kort redegjø-relse for de forhold som har vært lagt til grunn forverdsettingen.

§ 9-8 skal lyde:

9-8. Det økonomiske oppgjøret og tilbakeleveringenSaksøkeren kan ved tilbakeleveringen godskrive

sega) den gjenstående del av kreditten (summen av

kredittbeløpet og kredittkostnader),b) forsikringspremie som saksøkte plikter å betale,

og som ikke inngår i kredittkjøpsprisen,c) rente som saksøkte plikter å betale ved forsinket

betaling av forfalte beløp, ogd) de kostnader som er nødvendige for å få tingen til-

bake.

Dersom løsørets verdi er større enn saksøkeren krav,skal saksøkte ved tilbakeleveringen ha utbetalt for-skjellen. Dersom løsørets verdi er mindre enn sak-søkerens krav, kan saksøkeren kreve forskjellen.

Etter verdsettingen skal namsmannen ta løs-øret fra saksøkte og levere det til saksøkeren. Erløsørets verdi større enn saksøkerens krav kan løs-øret ikke utleveres til saksøkeren før saksøkerenhar innbetalt forskjellen til namsmannen.

Dersom det er rettighetshavere i løsøret somhar bedre prioritet enn saksøkeren, kan løsøretheller ikke utleveres til saksøkeren uten at denneinnbetaler til namsmannen dennes tilgodehavendeeller stiller sikkerhet for deres krav.

9.8 Forslag til endring i angrerettloven kapittel 5A

§ 22a nytt fjerde ledd skal lyde: For angrerett ved kredittavtaler, jf. lov 26. juni

1999 nr. 46 om finansavtaler og finansoppdrag(finansavtaleloven) § 45 bokstav a, gjelder finans-avtaleloven § 58.

9.9 Forslag om opphevelse av kreditt-kjøpsloven

Lov 21. juni 1985 nr. 82 om kredittkjøp m.m. (kre-dittkjøpsloven) oppheves.

9.10 Forslag til forskrift om kredittavta-ler, gitt med hjemmel i utvalgets forslag til finansavtaleloven § 67

Forskrift om kredittavtalerKapittel 1. Innledende bestemmelser

§ 1. VirkeområdeForskriften gjelder for kredittavtaler som omfat-

tes av finansavtaleloven kapittel 3. Forskriftenomfatter også lån gitt av følgende institusjoner iden utstrekning institusjonen ikke omfattes avfinansavtaleloven § 1:a) pensjonskasser, pensjonsfond og andre pen-

sjonsinnretninger under offentlig tilsynb) offentlige kredittinstitusjoner og fondc) overformynderierd) stiftelsere) organisasjoner nevnt i § 4 første ledd bokstav a.

§ 2. UfravikelighetForskriften kan ikke fravikes ved avtale til

skade for en kredittkunde.

Kapittel 2. Kredittgiverens opplysningsplikt

§ 3. Bruk av formularet Standardiserte europeiskeforbrukerkredittopplysninger

(1) Opplysningene etter finansavtaleloven § 48første ledd gis ved bruk av formularet i vedlegg I tildenne forskriften.

(2) Opplysningene etter finansavtaleloven § 48annet ledd kan gis ved bruk av formularet i vedleggII til denne forskriften, eller på annen måte som sik-rer at alle opplysningene er like fremtredende.

§ 4. Opplysningsplikt i visse særlige forhold(1) Opplysningsplikten etter finansavtaleloven

§ 48 første ledd bokstav b punkt v) og bokstav d punktii), og annet ledd gjelder ved inngåelse av følgendeavtalera) kredittavtaler som inngås av en organisasjon(i) som er opprettet til gjensidig fordel for medlem-

mene(ii) som ikke skaper fortjeneste for andre enn med-

lemmene(iii)som oppfyller et sosialt formål fastsatt ved lov(iv)som utelukkende mottar og forvalter oppsparing

fra medlemmene og som utelukkende yter kreditttil medlemmene

(v) som yter kreditt til effektiv rente lavere enn mar-kedsrentene eller til effektiv rente som er under-gitt en maksimalgrense fastsatt ved lov

(vi)hvis medlemsskap er forbeholdt personer som erbosatt eller beskjeftiget i et bestemt område, an-


satte eller pensjonerte ansatte hos en bestemt ar-beidsgiver eller personer som oppfyller andrekrav som er fastsatt ved lov som grunnlag for etfelles bånd mellom medlemmen.

b) kredittavtaler hvor kredittgiveren og en kreditt-kunde som er forbruker avtaler betalingsutsettel-se eller utsettelse med hensyn til tilbakebetalingav kreditten, såfremt forbrukeren allerede harmisligholdt opprinnelig kredittavtale og en-dringsavtalen kan forventes å avverge rettssakom forbrukerens mislighold, og forbrukeren i ogmed endringsavtalen ikke blir stilt i en dårligerestilling enn fastsatt i opprinnelig kredittavtale.(2) For avtaler nevnt i første ledd gjelder § 3

annet ledd tilsvarende.

Kapittel 3. Beregning av effektiv rente

§ 5. Effektiv renteMed effektiv rente menes kredittkostnadene

uttrykt i prosent per år av kredittbeløpet, beregneti samsvar med matamatisk formel som fremgår av§ 4, jf. finansavtaleloven § 45 bokstav f, og på grunn-lag av forutsetninger som nevnt i § 5.

§ 6. Matematisk formel for beregning av effektivrente

(1) Effektiv rente skal beregnes i samsvar medfølgende matematiske formel, som på årsbasis set-ter likhetstegn mellom samlet nåverdi av benyt-tede kredittmuligheter og samlet nåverdi av tilba-kebetalinger og betaling av kredittkostnader:

Tegnforklaring:

(2) Ved bruk av formelen skal det tas hensyn tilfølgende

(a) beløpene som betales av partene på forskjel-lige tidspunkter, er ikke nødvendigvis like store ogbetales ikke nødvendigvis med like store tidsinterval-ler.

(b) starttidspunktet er tidspunktet for første kre-dittutbetaling.

(c) tidsintervallene skal uttrykkes i år eller i brøk-deler av år. Et år skal antas å ha 365 dager eller, vedskuddår, 366 dager, 52 uker eller 12 måneder. Hvermåned skal antas å ha 30,41666 dager (= 365/12),uavhengig av om det er tale om et skuddår.

(d) effektiv rente skal oppgis med en nøyaktighetav minst en desimals nøyaktighet, basert på vanligeavrundingsregler.

(e) formelen kan skrives om, slik at det kun bru-kes en enkelt sum og begrepet bevegelser ( ), somvil være positive eller negative, dvs. henholdsvisbetalt eller mottatt i perioder 1 til k, uttrykt i år, dvs.:

hvor S er den aktuelle bevegelsesdato. Hvis måleter å beholde ekvivalensen mellom bevegelsene, vilverdien være null.

§ 7. Forutsetninger ved beregning av effektiv renteVed beregning av effektiv rente i samsvar med

§ 4 skal følgende forutsetninger bli lagt til grunn(a) som kredittkostnader regnes kostnader, her-

under rente, provisjon, gebyr, avgifter og andre utgif-ter som kredittkunden skal betale i forbindelse medkreditten, jf. finansavtaleloven § 45 bokstav g. Føl-gende kostnader regnes ikke som kredittkostnader(i) misligholdskostnader(ii) kostnader som i tillegg til en kjøpesum, skal beta-

les uavhengig av om det gjøres opp kontant ellerpå kreditt

(iii)kostnader ved føring av en konto til bruk vedbåde betalingstransaksjoner og utnyttelse av kre-dittmuligheten, kostnader ved bruk av et beta-lingsmiddel i forbindelse med både betalings-transaksjoner og utnyttelse av kredittmulighetenog andre kostnader i forbindelse med betalings-transaksjoner skal regnes som kredittkostnader,med mindre det ikke er obligatorisk for kreditt-kunden å åpne kontoen, og kostnadene i forbin-delse med kontoen klart er angitt særskilt i kre-dittavtalen eller i en eventuell annen avtale somer inngått med kredittkunden(b) det skal forutsettes at kredittavtalen er gyldig

i det avtalte tidsrom, og at partene oppfyller sine for-pliktelser i samsvar med avtalen

X Effektiv rentem Nummeret på siste kredittutbetalingk Nummeret på en kredittutbetaling hvor

Størrelsen på kredittutbetaling kTidsintervallet, uttrykt i år eller brøkdeler av et år, mellom tidspunktet for første kredittutbeta-ling og tidspunktene for hver etterfølgende kre-dittutbetaling, hvor = 0

m’ Nummeret på siste kostnadsbetalingl Nummeret på en kostnadsbetaling

Størrelsen på en kostnadsbetaling

Tidsintervallet, uttrykt i år eller brøkdeler av et år, mellom tidspunktet for første kredittutbeta-ling og tidspunktene for hver kostnadsbetaling

1 k m≤ ≤Cktk

t1

D1S1

Ak


(c) hvis nominell rente eller andre kredittkostna-der i medhold av kredittavtalen kan variere og detikke er mulig å fastsette disse på beregningstidspunk-tet, skal det forutsettes at nominell rente og andrekredittkostnader er konstante i forhold til utgangsni-vået og anvendes inntil kredittavtalen utløper

(d) hvis kredittkunden i henhold til kredittavta-len står fritt med hensyn til å utnytte en kredittmulig-het, skal samlet kredittbeløp, jf. finansavtaleloven §45 bokstav h, anses utnyttet i sin helhet med detsamme

(e) hvis kredittkunden i henhold til kredittavta-len står fritt med hensyn til å utnytte en kredittmulig-het, men slik at det ved utnyttelse av kredittmulighe-ten er knyttet begrensninger med hensyn til beløp ogtidsrom, skal kredittmuligheten anses utnyttet på dentidligste av de i avtalen fastsatte datoer og i samsvarmed nevnte begrensninger

(f) hvis kredittavtalen gir forskjellige muligheterfor å utnytte en kredittmulighet med forskjellige kre-dittkostnader, skal det forutsettes at kredittkundenutnytter samlet kredittbeløp og til den høyeste kreditt-kostnaden for slik utnyttelse av kredittmulighetensom er vanligst for aktuell kredittavtale

(g) hvis det ikke er avtalt en fast tidsplan for til-bakebetaling av kreditten, skal det forutsettes at kre-ditten er stilt til rådighet for en periode på 1 år, og atkreditten blir tilbakebetalt i 12 like store månedligeavdrag

(h) hvis det er avtalt en fast tidsplan for tilbake-betaling av kreditten, men størrelsen på avdrageneer fleksibel, skal størrelsen på hvert avdrag forutsetteså være den laveste som er fastsatt i avtalen

(i) hvis det i kredittavtalen er angitt flere enn éndato for tilbakebetaling av kreditten, anses kredittenfor stilt til rådighet og tilbakebetaling for skjedd påden tidligste av de i avtalen angitte datoer, med min-dre annet er bestemt i avtalen

(j) hvis det ikke er avtalt en øvre grense for kre-ditten, anses grensen for å være 12 000 kroner

(k) ved avtale om rammekreditt skal det forutset-tes at samlet kredittbeløp blir utnyttet i sin helhet ogfor kredittavtalens løpetid. Hvis kredittavtalens løpe-tid er ukjent, skal det forutsettes en løpetid på tremåneder

(l) hvis det i en begrenset periode eller for etbegrenset beløp tilbys forskjellige renter og kredittkost-nader, skal høyeste sats legges til grunn for kredittav-talens løpetid

(m) hvis det i kredittavtalen er avtalt en fastnominell rente i den første perioden og at det vedutløpet av denne perioden skal fastsettes en ny nomi-nell rente som deretter med jevne mellomrom endresi forhold til en avtalt referansesats, skal det forutset-

tes at nominell rente etter utløpet av første periode, erden samme som nominell rente på tidspunktet forberegningen av effektiv rente basert på verdien avden avtalte referansesats på det aktuelle tidspunkt

Kapittel 4. Avtale om fastrentekreditt

§ 8. Kapitlets virkeområdeKapitlet gjelder for avtale om fastrentekreditt

som nevnt i finansavtaleloven § 61 første ledd førstepunktum, mellom en kredittgiver og en kredittkundesom er forbruker.

§ 9. Om førtidig innfrielse av fastrentekreditt(1) Denne bestemmelsen gjelder førtidig beta-

ling av kreditt der rentesatsen, gebyrer og andrekostnader er bundet for hele kredittens løpetid ellerhvor slikt vederlag bare kan reguleres på bestemtetidspunkter fastsatt i kredittavtalen, og der det eravtalt at kredittgiveren skal ha rett til å kreve even-tuelt rentetap eller tap av andre former for vederlagdekket av kredittkunden, jf. finansavtaleloven § 61.

(2) For kreditt som nevnt i første ledd skal diffe-ransen på innfrielsestidspunktet mellom denavtalte rente og den rente kredittgiveren tilbyr fortilsvarende kreditt legges til grunn ved beregningav kredittgiverens tap eller gevinst ved førtidig inn-frielse. Renten for en periode som er lik den gjen-stående bindingstid beregnes ved å ta det veidegjennomsnittet av renten for to tilsvarende lån meden kortere og lengre rentebindingstid som liggernærmest gjenværende bindingstid på lånet sominnfris. Dersom kredittgiveren ikke tilbyr kredittsom kan brukes i beregningen, brukes renten påden statsobligasjonen som har løpetid som liggernærmest kredittens gjenværende løpetid på innfri-elsestidspunktet, med tillegg av rentedifferansensom eksisterte mellom opptatt kreditt og statsobli-gasjonsrenten på det tidspunkt kreditten ble gitt.Kredittgiverens tap eller gevinst skal beregnes forgjenværende bindingstid. Kontantstrømmene skalneddiskonteres til nåverdi med renten for dengjenstående bindingstid, etter samme fremgangs-måte som ovenfor.

(3) Retten til godskriving av rentegevinst etterannet ledd kan fravikes i avtalen. Kredittkundenskal i så fall opplyses skriftlig om dette før avtaleninngås, jf. finansavtaleloven § 61 fjerde ledd. I tilfel-ler der det følger av avtalen at kredittkunden skalgodskrives rentegevinst beregnet på en måte somgir lavere utbetaling enn etter denne forskriften,skal det før avtalen gis skriftlige opplysninger omberegningsmåten. Opplysninger om beregnings-måten skal dessuten inntas i avtalen.


Kapittel 5. Ikrafttredelse

§ 10. IkrafttredelseForskriften trer i kraft fra den tid Kongen bestem-

mer.

Alternativt forslag til kapittel 5 fra et mindretallbestående av medlemmene Gjedrem, Grinaker ogSkoftelandKapittel 5. Minste kontantinnsats for forbrukerkredittkjøp

§ 10. Hva kapitlet gjelder forBestemmelsene i dette kapittel gjelder for for-

brukerkredittkjøp når varens kontantpris oversti-ger 20% av grunnbeløpet etter lov 28. februar 1997nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven), og kredit-ten gis for mer enn 30 dager regnet fra utløpet avleveringsmåneden, jf. lov 25. juni 1999 nr. 46 omfinansavtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven)§ 67. Bestemmelsene gjelder ikke for kontokjøpog heller ikke for bøker og byggesett til ferdig-hus.

§ 11. Kontantinnsatsen(1) Ved forbrukerkredittkjøp som nevnt i § 10,

skal det beløpet kjøperen skal betale kontant (kon-tantinnsatsen), utgjøre minst 35 % av varens kon-tantpris.

(2) Kontantinnsatsen kan ikke avgjøres ved kre-ditt som kjøperen får av selgeren eller av en annenpå grunnlag av avtale med selgeren, jf. lov 25. juni1999 nr. 46 om finansavtaler og finansoppdrag(finansavtaleloven) § 67.

(3) Eventuell innbyttegjenstand etter vanligomsetningsverdi kan nyttes til hel eller delvis dek-ning av kontantinnsatsen.

Flertallets forslag til kapittel 5 og § 10 blir ettermindretallets forslag henholdsvis kapittel 6 og§ 12.

Vedlegg I: Standardiserte europeiske forbru-kerkredittopplysninger

Vedlegg I tilsvarer bilag II til forbrukerkreditt-direktivet, oversatt til norsk.

Vedlegg II: Standardiserte europeiske forbru-kerkredittopplysninger med henblikk på ram-mekreditt, forbrukerkreditt tilbudt av vissekredittorganisasjoner og visse endringsavtaler

Vedlegg II tilsvarer bilag III til forbrukerkre-dittdirektivet, oversatt til norsk.

9.11 Forslag til endringer i forskrift 30. juni 2000 nr. 653 om unntak fra og tilpasninger til lov 25. juni 1999 nr. 46 om finansavtaler og finans-oppdrag (finansavtaleloven) for Statens lånekasse for utdanning

Som en konsekvens av utvalgets forslag til endrin-ger i og tilføyelser til finansavtaleloven kapittel 3,foreslår utvalget følgende endringer i forskrift 30.juni 2000 nr. 653 om unntak fra og tilpasninger tilfinansavtaleloven for Statens lånekasse for utdan-ning:

§ 3 første ledd skal lyde:Finansavtaleloven §§ 48, 49, 50 og 51 gjelder

ikke for lån som nevnt i § 1.

§ 3 annet ledd bokstav a, b, c og d skal lyde:Før det inngås låneavtale som nevnt i § 1 skal

låntakeren gis skriftlige opplysninger om følgendeforhold:a) nominell rente og andre kostnader i forbindelse

med låneavtalenb) vilkårene for endring av kostnader nevnt i bok-

stav ac) representative eksempler på effektiv rented) retten til førtidig tilbakebetaling og Lånekassens

eventuelle rett til kompensasjon ved førtidig tilba-kebetaling, og hvordan denne kompensasjonenfastsettes i overensstemmelse med finansavtalelo-ven §§ 60 og 61

Nåværende § 3 annet ledd bokstav a oppheves.Nåværende § 3 annet ledd bokstav b, c, d, e blirhenholdsvis bokstav e, f, g og h.

§ 3 fjerde ledd skal lyde:Dersom låntakeren ber om det, plikter Låne-

kassen å gi opplysninger som nevnt i annet ledd ogfinansavtaleloven § 48 første ledd bokstav b punkt v)og bokstav c punkt ii) til den enkelte låntaker basertpå en beregning ut fra vedkommendes studiepla-ner og gjeldende satser på opplysningstidspunktet.

§ 4 første punktum skal lyde:Finansavtaleloven § 52 gjelder for Lånekassen

med unntak for henvisning til informasjon nevnt ifinansavtaleloven § 48 første ledd bokstav b punkt v)og bokstav c punkt ii).

§ 5 skal lyde:Når den utdannelse det er gitt støtte til er full-

ført eller lånet av andre grunner settes rentebæ-rende, skal Lånekassen uoppfordret gi låntakeren


opplysninger som nevnt i finansavtaleloven § 48første ledd.

§ 7 skal lyde:Finansavtaleloven § 55 tredje ledd, jf. annet

ledd, om varsling gjelder ikke for Lånekassen.

9.12 Forslag til endringer i forskrift 11. februar 2000 nr. 102 om utvidet anvendelsesområde for lov 25. juni 1999 nr. 46 om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven)

Som en konsekvens av at utvalgets forslag til end-ringer i og tilføyelser til finansavtaleloven kapittel 3medfører forskyvninger i paragrafnummerererin-gen, foreslås at forskrift 11. februar 2000 nr. 102 omutvidet anvendelsesområde for lov 25. juni 1999 nr.46 om finansavtaler og finansoppdrag (finansavta-leloven) endres slik:

§ 1 første setning skal lyde:Finansavtaleloven §§ 44, 48, 52, 54, 55, 60, 61,

63 og 64 gjelder for følgende kredittgivere i denutstrekning kredittgiveren ikke omfattes av finans-avtaleloven § 45 bokstav d:

§ 1 bokstav e oppheves.

9.13 Forslag til endring i forskrift 15. desember 2000 nr. 1265 om behandling av persoppplysninger (personopplysningsforskriften)

§ 4-5 første ledd skal lyde:Kredittopplysning kan bare gis til den som har

saklig behov for den. Kredittopplysning skal gis påikke-diskriminerende vilkår til kredittgivere fraEØS-stater.

NOU 2009: 11 185Kredittavtaler Vedlegg 1

Vedlegg 1

Europaparlamentets og Rådets direktiv 2008/48/EF

Europa-parlamentets og rådets direktiv 2008/48/EF af 23. april 2008 om forbrugerkreditaftaler og om ophævelse af Rådets direktiv 87/102/EØF

EUROPA-PARLAMENTET OG RÅDET FOR DENEUROPÆISKE UNION HAR —

under henvisning til traktaten om oprettelse afDet Europæiske Fællesskab, særlig artikel 95,

under henvisning til forslag fra Kommissionen,under henvisning til udtalelse fra Det Euro-

pæiske Økonomiske og Sociale Udvalg [1],efter proceduren i traktatens artikel 251 [2], ogud fra følgende betragtninger:(1) Rådets direktiv 87/102/EØF af 22. decem-

ber 1986 om indbyrdes tilnærmelse af medlemssta-ternes love og administrative bestemmelser omforbrugerkredit [3] fastlægger regler på fæl-lesskabsplan for forbrugerkreditaftaler.

(2) I 1995 fremlagde Kommissionen en beret-ning om gennemførelsen af direktiv 87/102/EØFog foretog en omfattende høring af de berørte par-ter. I 1997 fremlagde Kommissionen en sammen-fattende rapport over reaktioner på beretningen fra1995. I 1996 blev der udarbejdet endnu en beret-ning om gennemførelsen af direktiv 87/102/EØF.

(3) Disse beretninger og høringer afsløredevæsentlige forskelle mellem de forskellige med-lemsstaters love vedrørende kredit til fysiske per-soner i almindelighed og i særdeleshed med hen-syn til forbrugerkredit. En analyse af de nationalegennemførelsesbestemmelser til direktiv 87/102/EØF viser, at medlemsstaterne på grund af forskel-lige nationale forhold af retlig eller økonomisk artud over direktiv 87/102/EØF anvender en rækkeforbrugerbeskyttelsesmekanismer.

(4) Den faktiske og den retlige tilstand somfølge af disse nationale forskelle fører i nogle til-fælde til konkurrenceforvridning mellem kreditgi-vere i Fællesskabet og skaber hindringer for detindre marked i de tilfælde, hvor medlemsstaternehar vedtaget forskellige ufravigelige bestemmel-ser, som er strengere end dem, der er fastsat idirektiv 87/102/EØF. Den begrænser forbruger-nes muligheder for direkte at udnytte den gradviststigende adgang til grænseoverskridende kredit.Disse forvridninger og begrænsninger risikerer

efterfølgende at påvirke efterspørgslen efter varerog tjenesteydelser.

(5) Der er i de senere år sket en betydeligudvikling i de typer kredit, som forbrugerne tilby-des og benytter sig af. Der er dukket nye kreditin-strumenter op, og anvendelsen af disse er i stadigudvikling. Det er derfor nødvendigt at ændre deeksisterende bestemmelser og udvide deresanvendelsesområde, hvor det er relevant.

(6) I henhold til traktaten indebærer det indremarked et område uden indre grænser med fribevægelighed for varer og tjenesteydelser samtetableringsfrihed. Det er af vital betydning, at derudvikles et mere gennemskueligt og effektivt kre-ditmarked inden for dette område uden indregrænser for at fremme udviklingen af grænseover-skridende virksomhed.

(7) For at få et velfungerende indre marked forforbrugerkredit bragt i stand må der indføres enharmoniseret fællesskabsramme på en række cen-trale områder. I lyset af den stadige udvikling afmarkedet for forbrugerkredit og de europæiskeborgeres stigende mobilitet bør fremtidsoriente-rede fællesskabsbestemmelser, som vil kunne til-passes fremtidige kredittyper, og som giver med-lemsstaterne en passende grad af fleksibilitet medhensyn til gennemførelsen, kunne bidrage til at fåetableret en moderne forbrugerkreditlovgivning.

(8) Det er vigtigt, at markedet bør yde en sådangrad af forbrugerbeskyttelse, at forbrugerne hartillid til det. Derved bør det være muligt for den friebevægelighed for kredittilbud at udfolde sig underoptimale forhold for både dem, der tilbyder kredit,og dem, der ønsker kredit, under behørig hensyn-tagen til de forhold, der gør sig gældende i deenkelte medlemsstater.

(9) Fuldstændig harmonisering er nødvendigfor at sikre, at alle forbrugere i Fællesskabet nydersamme høje grad af beskyttelse af deres interesserog for at skabe et ægte indre marked. Medlemssta-terne bør derfor ikke kunne bibeholde eller ind-føre andre bestemmelser på nationalt plan enddem, der er fastsat i dette direktiv. Sådanne restrik-

186 NOU 2009: 11Vedlegg 1 Kredittavtaler

tioner bør dog kun gælde på de områder, hvor derer fastsat harmoniserede bestemmelser i dettedirektiv. Hvor der ikke findes harmoniseredebestemmelser, bør medlemsstaterne fortsat kunnebibeholde eller indføre national lovgivning. Med-lemsstaterne kan følgelig f.eks. bibeholde eller ind-føre nationale bestemmelser om, at sælgeren ellertjenesteyderen og kreditgiveren hæfter solidarisk.Et andet eksempel på denne mulighed for med-lemsstaterne kunne være bibeholdelse eller indfø-relse af nationale bestemmelser om annullering afen aftale om køb af varer eller levering af tjeneste-ydelser, hvis forbrugeren udøver sin fortrydelses-ret i forbindelse med kreditaftalen. I den forbin-delse bør medlemsstaterne for tidsubegrænsedekreditaftaler kunne fastsætte en minimumsperi-ode, der skal strække sig fra det tidspunkt, hvorkreditgiveren anmoder om tilbagebetaling, og tilden dag, hvor kreditten skal betales tilbage.

(10) Definitionerne i dette direktiv bestemmerrækkevidden af harmoniseringen. Medlemsstater-nes forpligtelse til at gennemføre bestemmelsernei dette direktiv bør derfor begrænses til dets anven-delsesområde som bestemt ved dets definitioner.Dette direktiv bør dog ikke berøre medlemsstater-nes anvendelse af direktivets bestemmelser påområder, der ikke er omfattet af dets anvendelses-område i overensstemmelse med fællesskabsret-ten. En medlemsstat vil således kunne bibeholdeeller indføre national lovgivning svarende til dettedirektivs bestemmelser eller visse af dette direk-tivs bestemmelser om kreditaftaler uden for dettedirektivs anvendelsesområde, f.eks. om kreditafta-ler med beløb på under 200 EUR eller på over75000 EUR. Desuden vil medlemsstaterne ogsåkunne anvende dette direktivs bestemmelser på til-knyttede kreditaftaler, der ikke er omfattet af defi-nitionen af en "tilknyttet kreditaftale" som inde-holdt i dette direktiv. Bestemmelserne om tilknyt-tede kreditaftaler vil således kunne anvendes påkreditaftaler, der kun delvis tjener til at finansiereen aftale om levering af varer eller tjenesteydelser.

(11) I forbindelse med specifikke kreditaftaler,som kun nogle bestemmelser i dette direktiv finderanvendelse på, bør medlemsstaterne ikke kunnevedtage national lovgivning til gennemførelse afandre bestemmelser i dette direktiv. Medlemssta-terne bør imidlertid fortsat i deres nationale lovgiv-ning kunne regulere de aspekter af sådanne typerkreditaftaler, der ikke harmoniseres ved dettedirektiv.

(12) Aftaler om løbende levering af tjenestey-delser eller varer af samme art, hvor forbrugerenbetaler for ydelserne eller varerne i rater, så længede leveres, kan være meget forskellige fra de kred-

itaftaler, som er omfattet af dette direktiv, med hen-syn til de berørte aftaleparters interesser og vilkå-rene for og udførelsen af transaktionerne. Derforbør det præciseres, at sådanne aftaler ikke ansesfor kreditaftaler ved anvendelsen af dette direktiv.Sådanne typer aftaler omfatter f.eks. forsikringsaf-taler, hvor forsikringen betales i månedlige rater.

(13) Dette direktiv bør ikke finde anvendelsepå visse typer kreditaftaler såsom købekort medhenstand med betalingen, hvor kreditten skal beta-les indenfor tre måneder, og der kun skal betalesubetydelige omkostninger.

(14) Kreditaftaler, der har til formål at yde kre-dit sikret ved pant i fast ejendom, bør ikke væreomfattet af dette direktiv. Denne type kredit ermeget specifik. Heller ikke kreditaftaler, som hartil formål at finansiere erhvervelsen eller bevarel-sen af ejendomsretten til grundarealer eller tileksisterende eller projekterede bygninger, børvære omfattet af dette direktiv. Dog bør kreditafta-ler ikke være udelukket fra dette direktivs anven-delsesområde, udelukkende fordi de er bestemt tilrenovering af en eksisterende bygning eller til atøge dens værdi.

(15) Dette direktiv finder anvendelse, uansetom kreditgiveren er en juridisk eller en fysisk per-son. Dette direktiv berører dog ikke medlemssta-ternes ret til i overensstemmelse med fællesskabs-retten at bestemme, at kun juridiske personer ellervisse juridiske personer må yde forbrugerkredit.

(16) Visse bestemmelser i dette direktiv børfinde anvendelse på fysiske og juridiske personer(kreditformidlere), der som led i udøvelsen afderes erhvervsmæssige virksomhed mod et hono-rar præsenterer forbrugere for eller tilbyder for-brugere kreditaftaler, bistår forbrugere ved atudføre forberedende arbejde med henblik på kred-itaftaler eller indgår kreditaftaler med forbrugerepå kreditgiverens vegne. Organisationer, der tilla-der brug af deres navn til markedsføring af kredit-produkter, såsom kreditkort, og som eventueltogså anbefaler deres medlemmer sådanne produk-ter, bør ikke anses for kreditformidlere ved anven-delsen af dette direktiv.

(17) Dette direktiv regulerer kun visse forplig-telser for kreditformidlere i forhold til forbru-gerne. Medlemsstaterne bør derfor fortsat kunnebibeholde eller indføre yderligere forpligtelser forkreditformidlere, herunder betingelserne for, at enkreditformidler kan modtage honorar fra forbru-gere, der har anmodet om hans ydelse.

(18) Forbrugerne bør beskyttes mod urimeligeller vildledende praksis, navnlig med hensyn tilkreditgiverens afgivelse af oplysninger, i tråd medEuropa-Parlamentets og Rådets direktiv 2005/29/


EF af 11. maj 2005 om virksomheders urimeligehandelspraksis over for forbrugerne på det indremarked (direktivet om urimelig handelspraksis)[4]. Nærværende direktiv bør dog indeholde speci-fikke bestemmelser om reklame for kreditaftalerog om visse standardoplysninger, som forbru-gerne bør gives for navnlig at kunne sammenligneforskellige tilbud. Sådanne oplysninger bør giveskoncist, klart og på en fremtrædende måde i formaf et repræsentativt eksempel. Hvor det ikke ermuligt at angive det samlede kreditbeløb som desamlede beløb, der er stillet til rådighed, bør derlægges et loft, især hvis en kreditaftale giver for-brugeren mulighed for at udnytte kreditmulighe-den med en beløbsgrænse. Loftet bør angive denøvre grænse for den kredit, der kan stilles tilrådighed for forbrugeren. Derudover bør med-lemsstaterne fortsat frit kunne fastsætte oplys-ningskrav i deres nationale lovgivning med hensyntil reklame, der ikke indeholder oplysninger omomkostningerne i forbindelse med kreditten.

(19) For at forbrugerne sættes i stand til attræffe beslutning på et kvalificeret grundlag, børde, før kreditaftalen indgås, modtage fyldestgø-rende oplysninger, som de kan tage med sig ogoverveje, om betingelserne og omkostningernevedrørende kreditten og om deres forpligtelser.For at sikre størst mulig gennemskuelighed ogsammenlignelighed tilbuddene imellem børsådanne oplysninger til forbrugerne navnligomfatte de årlige omkostninger i procent forbun-det med kreditten og beregnet på samme måde ihele Fællesskabet. Da de årlige omkostninger iprocent på dette stadium kun kan angives via eteksempel, bør eksemplet være repræsentativt. Detbør derfor afspejle den gennemsnitlige løbetid ogdet samlede kreditbeløb, der bevilges i forbindelsemed den påtænkte type kreditaftale, og, hvor det errelevant, de købte varer. Når det repræsentativeeksempel opstilles, bør der også tages hensyn til,hvor hyppigt visse typer kreditaftaler optræder pået specifikt marked. For så vidt angår debitorren-ten, hyppigheden af raterne og kapitaliseringen afrenter bør kreditgiverne anvende deres normaleberegningsmetode for den respektive forbrugerk-redit.

(20) De samlede omkostninger i forbindelsemed forbrugerkreditten bør omfatte alle omkost-ninger, herunder renter, provisioner, afgifter, hono-rarer til kreditformidlere og andre honorarer, somforbrugeren skal betale i forbindelse med kreditaf-talen, bortset fra notarialgebyrer. Kreditgiverensfaktiske kendskab til omkostningerne bør vurde-res objektivt, under hensyntagen til kravene tilerhvervsmæssig agtpågivenhed.

(21) Kreditaftaler, hvor en debitorrente revide-res regelmæssigt i overensstemmelse med ænd-ringer i en referencesats, der henvises til i kreditaf-talen, anses ikke som kreditaftaler med fast debi-torrente.

(22) Medlemsstaterne bør fortsat kunne bibe-holde eller indføre nationale bestemmelser, derforbyder kreditgiveren at kræve, at forbrugeren iforbindelse med kreditaftalen opretter en bank-konto eller indgår en aftale om en anden accesso-risk tjenesteydelse eller betaler udgifter eller hono-rarer i forbindelse med sådanne bankkonti ellerandre accessoriske tjenesteydelser. I de medlems-stater, hvor sådanne kombinerede tilbud er tilladt,bør forbrugerne, før kreditaftalen indgås, under-rettes om eventuelle accessoriske tjenesteydelser,som er obligatoriske for overhovedet at opnå kre-ditten eller for at opnå kreditten på de annonceredevilkår og betingelser. Omkostningerne, der skalbetales for sådanne accessoriske tjenesteydelser,bør indgå i de samlede omkostninger i forbindelsemed kreditten; alternativt bør forbrugerne, hvissådanne omkostninger ikke kan beregnes i forve-jen, forud for aftaleindgåelsen have fyldestgørendeoplysninger om, at der skal påregnes omkostnin-ger. Kreditgiveren skal antages at have kendskabtil omkostningerne i forbindelse med accessorisketjenesteydelser, som han selv tilbyder forbrugeren,eller som han tilbyder forbrugeren på vegne aftredjemand, medmindre prisen afhænger af for-brugerens specifikke særpræg eller situation.

(23) For specifikke typer kreditaftaler er detdog — for at sikre et tilstrækkeligt forbrugerbe-skyttelsesniveau uden at lægge for stor en byrdepå kreditgiverne eller i givet fald kreditformidlerne— hensigtsmæssigt at begrænse dette direktivskrav om oplysninger forud for aftaleindgåelsen,under hensyntagen til den særlige karakter af dentype kreditaftaler.

(24) Forbrugerne har behov for at blive grun-digt informeret, inden de indgår en kreditaftale,uanset om der er en kreditformidler involveret imarkedsføringen af kreditten. Derfor bør kraveneom oplysninger forud for aftaleindgåelsen ogsågenerelt gælde for kreditformidlere. Hvis imidler-tid leverandører af varer eller tjenesteydelseraccessorisk optræder som kreditformidlere, er detikke hensigtsmæssigt at bebyrde dem med en ret-lig forpligtelse til at give oplysningerne forud foraftaleindgåelsen i overensstemmelse med dettedirektiv. Leverandører af varer og tjenesteydelserkan f.eks. siges accessorisk at optræde som kredit-formidlere, hvis deres virksomhed som kreditfor-midlere ikke er hovedformålet med deres erhver-vsmæssige virksomhed. I sådanne tilfælde er der


stadig sikret et tilstrækkeligt forbrugerbeskyttel-sesniveau, eftersom det påhviler kreditgiveren atsikre, at forbrugeren får de fuldstændige oplysnin-ger forud for aftaleindgåelsen enten af kreditfor-midleren, hvis kreditgiveren og kreditformidlerenaftaler dette, eller på en anden passende måde.

(25) Medlemsstaterne kan fastsætte regler omden mulige bindende karakter af de oplysninger,der gives til forbrugeren forud for indgåelsen afkreditaftalen, og det tidsrum, hvor de er bindendefor kreditgiveren.

(26) Medlemsstaterne bør træffe de fornødneforanstaltninger med henblik på at fremme enansvarlig praksis i alle faser af kreditforholdetunder hensyntagen til de specifikke træk, der ken-detegner deres kreditmarked. Der kan f.eks. væretale om foranstaltninger vedrørende forbrugerop-lysning og -uddannelse, herunder advarsler om derisici, der er forbundet med betalingsmislighol-delse og overdreven gældsættelse. På et ekspande-rende kreditmarked er det navnlig vigtigt, at kre-ditgivere ikke giver sig af med uansvarlig kredit-givning eller giver kredit uden forudgående vurde-ring af kreditværdighed, og medlemsstaterne børudføre den nødvendige overvågning for at undgåsådan adfærd og fastsætte foranstaltninger medhenblik på over for kreditgivere at have sanktioner,der gælder, hvis det sker. Uden at dette berørerbestemmelserne om kreditrisiko i Europa-Parla-mentets og Rådets direktiv 2006/48/EF af 14. juni2006 om adgang til at optage og udøve virksomhedsom kreditinstitut [5] bør kreditgivere bære ansva-ret for at kontrollere den enkelte forbrugers kredit-værdighed. De bør med henblik herpå kunneanvende ikke blot oplysninger, som forbrugerenhar givet i forbindelse med forberedelsen af denpågældende kreditaftale, men også oplysninger,der er givet under et længerevarende forretnings-forhold. Medlemsstaternes myndigheder vil ogsåkunne udstede instrukser og passende retningslin-jer for kreditgiverne. Forbrugerne bør også udviseforsigtighed og overholde deres kontraktlige forp-ligtelser.

(27) På trods af de oplysninger, der skal givesforud for aftaleindgåelsen, har forbrugeren mulig-vis behov for yderligere bistand for at kunneafgøre, hvilken kreditaftale blandt de foreslåedeprodukter der er mest hensigtsmæssig i forhold tilvedkommendes behov og finansielle situation.Medlemsstaterne bør derfor sikre, at kreditgiveresørger for en sådan bistand i forbindelse med dekreditprodukter, de tilbyder forbrugerne. Hvor deter hensigtsmæssigt, bør de relevante oplysningerforud for aftaleindgåelsen samt de vigtigste karak-teristika ved de foreslåede produkter forklares for

forbrugeren med udgangspunkt i vedkommendespersonlige forhold, så forbrugeren kan forstå dekonsekvenser, produkterne kan få for vedkom-mendes økonomiske situation. Hvor det er rele-vant, bør denne pligt til at yde forbrugeren bistandogså gælde for kreditformidlere. Medlemsstaternebør kunne bestemme, hvornår og i hvilket omfangforbrugeren skal gives en sådan forklaring, idetder tages hensyn til de særlige omstændigheder,hvorunder den pågældende kredit tilbydes, forbru-gerens behov for bistand og arten af de enkeltekreditprodukter.

(28) For at vurdere en forbrugers kreditvær-dighed bør kreditgiveren også søge i relevantedatabaser; de juridiske og faktiske omstændighe-der kan nødvendiggøre søgninger i forskelligartetomfang. For at undgå konkurrenceforvridningmellem kreditgivere bør det sikres, at kreditgiverehar adgang til private eller offentlige databaser omforbrugere i en medlemsstat, hvor de ikke er eta-bleret, på vilkår, som er ikke-diskriminerende i for-hold til kreditgivere i den pågældende medlems-stat.

(29) Hvis et afslag på en anmodning om kreditbygger på søgning i en database, bør kreditgiverenunderrette forbrugeren herom og give nærmereoplysninger om den pågældende database. Kredit-giveren bør imidlertid ikke være forpligtet til atgive sådanne oplysninger, hvis det er forbudt i hen-hold til anden fællesskabslovgivning, f.eks. lovgiv-ning om hvidvaskning af penge eller finansiering afterrorisme. Endvidere bør sådanne oplysningerikke gives, hvis det strider mod den offentligeorden eller den offentlige sikkerhed, såsom fore-byggelse, efterforskning, afsløring og retsforføl-gelse af straffelovsovertrædelser.

(30) Dette direktiv regulerer ikke aftaleretligespørgsmål i forbindelse med kreditaftalers gyl-dighed. Medlemsstaterne kan derfor på detteområde bibeholde eller indføre nationale bestem-melser, der er i overensstemmelse med fæl-lesskabsretten. Medlemsstaterne kan regulere deretlige rammer for tilbuddet om indgåelse af kred-itaftalen, navnlig med hensyn til, hvornår det skalafgives, og i hvilket tidsrum det skal være bin-dende for kreditgiveren. Hvis et sådant tilbud givessamtidig med oplysninger forud for aftaleindgåel-sen som omhandlet i dette direktiv, bør det i lighedmed andre supplerende oplysninger, som kreditgi-veren måtte ønske at give forbrugeren, have formaf et særskilt dokument, der kan knyttes som bilagtil de standardiserede europæiske forbrugerkredi-toplysninger.

(31) For at forbrugeren kan kende sine ret-tigheder og forpligtelser i henhold til kreditaftalen,


bør alle nødvendige oplysninger være angivet klartog koncist i aftalen.

(32) For at sikre fuld gennemskuelighed børforbrugeren have udleveret oplysninger om debi-torrenten, både forud for aftaleindgåelsen, og nårkreditaftalen indgås. I løbet af kontraktforholdetbør forbrugeren også underrettes om ændringer iden variable debitorrente og om de ændringer,som dette medfører for betalingerne. Dette berø-rer ikke bestemmelser i national lovgivning, derikke vedrører forbrugeroplysning, og som fastsæt-ter betingelserne for eller følgerne af ændringer,bortset fra ændringer vedrørende betalingerne, afdebitorrenten og andre økonomiske vilkår for kre-ditten, for eksempel regler om, at kreditgiverenkun kan ændre debitorrenten, hvis der er en gyldiggrund dertil, eller at forbrugeren frit kan opsigeaftalen, hvis debitorrenten eller andre økonomiskebetingelser for kreditten ændres.

(33) Aftaleparterne bør have ret til på standard-vilkår at opsige en tidsubegrænset kreditaftale.Kreditgiveren bør desuden, hvis det er fastsat i kre-ditaftalen, have ret til at suspendere forbrugerensret til at udnytte en kreditmulighed i henhold til entidsubegrænset kreditaftale ud fra objektivtbegrundede hensyn. Sådanne hensyn kan f.eks.være mistanke om uautoriseret eller svigagtigbrug af kreditten eller en væsentligt forhøjet risikofor, at forbrugeren ikke kan opfylde sin tilbagebe-talingsforpligtelse. Dette direktiv berører ikke dennationale lovgivnings aftaleretlige bestemmelserom aftaleparternes ret til at opsige kreditaftalen pågrund af misligholdelse.

(34) Med henblik på en tilnærmelse af procedu-rerne for udøvelse af fortrydelsesretten på områ-der, der ligner hinanden, bør der fastsættes en for-trydelsesret, uden betaling af bod og uden forplig-telse til at give en begrundelse, på vilkår svarendetil dem, der er fastsat i Europa-Parlamentets ogRådets direktiv 2002/65/EF af 23. september 2002om fjernsalg af finansielle tjenesteydelser til for-brugerne [6].

(35) Dette direktiv bør ikke berøre medlems-staternes regulering af spørgsmål vedrørende til-bagelevering af varerne eller dermed forbundnespørgsmål i de tilfælde, hvor en forbruger fortry-der en kreditaftale, i tilknytning til hvilken vedkom-mende har modtaget varer, navnlig en aftale omafbetalingskøb eller en leje- eller leasingaftale,ifølge hvilken der gælder en købeforpligtelse.

(36) I nogle tilfælde fastslår nationale lovgivnin-ger allerede, at midler ikke kan stilles til rådighedfor forbrugeren før udløbet af en bestemt frist. Idisse tilfælde kan forbrugeren ønske at sikre sig atmodtage de købte varer eller tjenesteydelser på et

tidligt tidspunkt. I tilfælde af tilknyttede kreditafta-ler kan medlemsstaterne derfor undtagelsesvisfastslå, at fristen for at udøve fortrydelsesretten ide tilfælde, hvor forbrugeren udtrykkeligt ønskertidlig modtagelse, kan forkortes til den sammefrist, inden for hvilken midler ikke kan stilles tilrådighed.

(37) Ved tilknyttede kreditaftaler hersker der etindbyrdes afhængighedsforhold mellem købet afen vare eller tjenesteydelse og den med henblik pådette køb indgåede kreditaftale. Derfor bør forbru-geren, hvis vedkommende udøver en på fæl-lesskabsretten baseret fortrydelsesret, i forhold tilkøbsaftalen ikke længere være bundet af den til-knyttede kreditaftale. Dette bør ikke berøre natio-nal lovgivning om tilknyttede kreditaftaler i de til-fælde, hvor en købsaftale er blevet ophævet, ellerhvor forbrugeren har udøvet en fortrydelsesretbaseret på national lovgivning. Det bør heller ikkeberøre forbrugerens rettigheder i medfør af natio-nale bestemmelser, hvorefter der ikke kan indgåsnogen forpligtelse mellem forbrugeren og en leve-randør af varer eller tjenesteydelser, og der hellerikke kan finde nogen betaling sted mellemsådanne personer, så længe forbrugeren ikke harunderskrevet kreditaftalen med henblik på finansi-ering af købet af varerne eller tjenesteydelserne.

(38) Forbrugeren bør på visse betingelser haveret til at tage retsmidler i anvendelse mod kreditgi-veren i tilfælde af problemer i forbindelse med køb-saftalen. Medlemsstaterne bør dog bestemme, ihvilket omfang og på hvilke betingelser det erpåkrævet, at forbrugeren tager retsmidler i anven-delse mod leverandøren, navnlig hvorvidt forbru-geren skal anlægge sag mod leverandøren, før for-brugeren kan tage dem i anvendelse mod kreditgi-veren. Dette direktiv bør ikke medføre, at forbru-geren berøves sine rettigheder i henhold til natio-nale bestemmelser om, at sælgeren ellertjenesteyderen og kreditgiveren hæfter solidarisk.

(39) Forbrugeren bør have mulighed for atindfri sine forpligtelser forud for det tidspunkt, derer fastsat i kreditaftalen. I tilfælde af hel eller delvisførtidig tilbagebetaling bør kreditgiveren have rettil kompensation for de omkostninger, der erdirekte knyttet til den førtidige tilbagebetaling,idet der også tages hensyn til kreditgiverens even-tuelle besparelser. Der er dog en række principper,der skal overholdes, når der træffes afgørelse omberegning af kompensationen. Kompensationen tilkreditgiveren bør beregnes på en måde, der ergennemskuelig og forståelig for forbrugerne, alle-rede før kreditaftalen indgås, og under alleomstændigheder når den forvaltes. Desuden børberegningsmetoden være let at anvende for kredit-


giveren, og den bør lette de ansvarlige myndighe-ders kontrol af kompensationen. Derfor og fordiforbrugerkredit som følge af kredittens løbetid ogstørrelse ikke finansieres med langfristede finan-sieringsordninger, bør loftet for kompensationenfastsættes i form af en fast sats. Dette afspejler for-brugerkredittens særlige natur og bør ikke berøreen eventuel anden strategi for andre produkter, derfinansieres af langsigtede finansieringsmekanis-mer, såsom realkreditlån med fast rente.

(40) Medlemsstaterne bør have ret til atbeslutte, at kreditgiveren kun kan kræve kompen-sation for førtidig tilbagebetaling, hvis det beløb,der skal tilbagebetales inden for tolv måneder,overstiger en tærskel, som medlemsstaterne harfastsat. Når medlemsstaterne fastsætter dennetærskel, som ikke bør overstige 10000 EUR, bør def.eks. tage hensyn til det gennemsnitlige forbru-gerkreditbeløb på deres marked.

(41) Ved overdragelse af kreditgiverens ret-tigheder i henhold til en kreditaftale bør forbruge-rens stilling ikke forringes. Forbrugeren bør ogsåunderrettes fyldestgørende, når kreditaftalen over-drages til tredjemand. Hvis imidlertid den oprinde-lige kreditgiver efter overenskomst med rettighed-serhververen fortsat står for kreditten i forhold tilforbrugeren, har forbrugeren ingen særlig inter-esse i at blive underrettet om overdragelsen. Der-for ville et krav på EU-plan om, at forbrugerenunderrettes om overdragelsen i sådanne tilfælde,være overdrevet.

(42) Medlemsstaterne bør frit kunne opret-holde eller indføre nationale regler om kollektivekommunikationsformer, når det er nødvendigt afhensyn til effektiviteten af komplekse transaktio-ner, såsom securitisering eller realisering af akti-ver, der finder sted i forbindelse med administrativtvangslikvidation af banker.

(43) For at fremme det indre markeds opret-telse og funktion og sikre et højt forbrugerbeskyt-telsesniveau i hele Fællesskabet bør det sikres, atoplysningerne om de årlige omkostninger i pro-cent er sammenlignelige i hele Fællesskabet. Påtrods af, at der ved direktiv 87/102/EØF blev fast-sat en fælles matematisk formel for beregning afde årlige omkostninger i procent, er det stadig ikkemuligt fuldt ud at sammenligne de årlige omkost-ninger i procent i hele Fællesskabet. I de enkeltemedlemsstater inddrages forskellige omkostnings-faktorer i beregningen. Nærværende direktiv børderfor klart og udtømmende fastsætte de samledeomkostninger i forbindelse med en forbrugerkre-dit.

(44) For at sikre gennemskuelighed og stabili-tet på markedet i afventen af yderligere harmonise-

ring bør medlemsstaterne sikre, at der findes pas-sende foranstaltninger til regulering eller overvåg-ning af kreditgiveres virksomhed.

(45) Dette direktiv overholder de grundlæg-gende rettigheder og respekterer de principper,som anerkendes i bl.a. Den Europæiske Unionscharter om grundlæggende rettigheder. Dettedirektiv tilstræber navnlig fuld overholdelse afreglerne for beskyttelse af personoplysninger,ejendomsret, ikke-forskelsbehandling, beskyttelseaf familieliv og arbejdsliv og forbrugerbeskyttelse ihenhold til Den Europæiske Unions charter omgrundlæggende rettigheder.

(46) Målet for dette direktiv, nemlig fastsættel-sen af fælles regler for visse aspekter af medlems-staternes love og administrative bestemmelser omforbrugerkredit, kan ikke i tilstrækkelig gradopfyldes af medlemsstaterne og kan derfor bedregennemføres på fællesskabsplan; Fællesskabetkan derfor træffe foranstaltninger i overensstem-melse med subsidiaritetsprincippet, jf. traktatensartikel 5. I overensstemmelse med proportionali-tetsprincippet, jf. nævnte artikel, går dette direktivikke ud over, hvad der er nødvendigt for at nå dettemål.

(47) Medlemsstaterne bør fastsætte sanktionerfor overtrædelse af de nationale bestemmelser, dervedtages i medfør af dette direktiv, og sikre, at deiværksættes. Valget af sanktioner påhviler fortsatmedlemsstaterne, men de fastsatte sanktioner børvære effektive, stå i et rimeligt forhold til overtræ-delsen og have afskrækkende virkning.

(48) De nødvendige foranstaltninger til gen-nemførelse af dette direktiv bør vedtages i overens-stemmelse med Rådets afgørelse 1999/468/EF af28. juni 1999 om fastsættelse af de nærmere vilkårfor udøvelsen af de gennemførelsesbeføjelser, dertillægges Kommissionen [7].

(49) Kommissionen bør tillægges beføjelse tilat fastlægge de nødvendige supplerende antagel-ser med henblik på beregning af de årlige omkost-ninger i procent. Da der er tale om generelle foran-staltninger, der har til formål at ændre ikke-væsent-lige bestemmelser i dette direktiv, skal foranstalt-ningerne vedtages efter forskriftsproceduren medkontrol i artikel 5a i afgørelse 1999/468/EF.

(50) I overensstemmelse med punkt 34 i deninterinstitutionelle aftale om bedre lovgivning [8]tilskyndes medlemsstaterne til både i egen og iFællesskabets interesse at udarbejde og offentlig-gøre deres egne oversigter, der så vidt muligt viseroverensstemmelser mellem dette direktiv og gen-nemførelsesforanstaltningerne.

(51) Der skal foretages en lang række ændrin-ger af direktiv 87/102/EØF på baggrund af udvik-


lingen i forbrugerkreditsektoren, og nævnte direk-tiv bør derfor af hensyn til fællesskabslovgivnin-gens klarhed ophæves og erstattes af nærværendedirektiv —

UDSTEDT FØLGENDE DIREKTIV:

Kapitel 1

Formål, anvendelsesområde og definitionerArtikel 1

FormålDette direktiv har til formål at harmonisere visseaspekter af medlemsstaternes love og administra-tive bestemmelser om aftaler om forbrugerkredit.

Artikel 2

Anvendelsesområde1. Dette direktiv finder anvendelse på kreditafta-

ler.2. Dette direktiv finder ikke anvendelse på føl-

gende:a) kreditaftaler, som er sikret enten ved pant

eller ved en anden sammenlignelig sikker-hedsstillelse, der almindeligvis anvendes ien medlemsstat i forbindelse med fast ejen-dom, eller som er sikret i form af en ret-tighed relateret til fast ejendom

b) kreditaftaler, som har til formål at finansiereerhvervelsen eller bevarelsen af ejendoms-retten til grundarealer eller til eksisterendeeller projekterede bygninger

c) kreditaftaler med et samlet kreditbeløb påunder 200 EUR eller på over 75000 EUR

d) leje- eller leasingaftaler, hvor der ikke erfastsat nogen pligt til at købe aftalegenstan-den, hverken i selve aftalen eller i en separataftale; der anses at foreligge en pligt, hvisdette besluttes ensidigt af kreditgiveren

e) kreditaftaler i form af kassekredit, ifølgehvilke kreditten skal betales tilbage indenen måned

f) kreditaftaler, hvor kreditten ydes rentefritog uden andre omkostninger, og kreditafta-ler, ifølge hvilke kreditten skal betales til-bage inden tre måneder, og som kun er for-bundet med ubetydelige omkostninger

g) kreditaftaler, hvor kreditten ydes af en arbe-jdsgiver til sine ansatte som led i en bibe-skæftigelse, rentefrit eller med årligeomkostninger i procent lavere end dem påmarkedet, og som ikke tilbydes offentlighe-den i almindelighed

h) kreditaftaler, som er indgået med et investe-ringsselskab som defineret i artikel 4, stk. 1,

i Europa-Parlamentets og Rådets direktiv2004/39/EF af 21. april 2004 om markederfor finansielle instrumenter [9], eller med etkreditinstitut som defineret i artikel 4 idirektiv 2006/48/EF med henblik på atgøre det muligt for en investor at foretageen transaktion vedrørende et eller flere vær-dipapirer anført i afsnit C i bilag I til direktiv2004/39/EF, såfremt det investeringssel-skab eller kreditinstitut, som yder kredit-ten, er involveret i den pågældende transak-tion

i) kreditaftaler, som er resultatet af et forligindgået for retten eller et andet ved lov befø-jet organ

j) kreditaftaler, som vedrører gratis henstandmed betalingen af en eksisterende gæld

k) kreditaftaler, ved hvis indgåelse forbruge-ren skal deponere en genstand som sikker-hed hos kreditgiveren, og hvor forbrugerenene og alene hæfter med den pågældendesikkerhedsgenstand

l) kreditaftaler, som vedrører lån bevilget tilen begrænset offentlighed i henhold til enlovbestemmelse med et almennyttigt sigteog til en lavere rente end den gældendemarkedsrente eller rentefrit eller på andrevilkår, som er mere fordelagtige for forbru-geren end de gældende markedsvilkår, ogtil en rente, der ikke er højere end den gæl-dende markedsrente.

3. I forbindelse med kreditaftaler i form af kasse-kredit, hvor kreditten skal betales tilbage påanfordring eller inden tre måneder, finder kunartikel 1-3, artikel 4, stk. 1, artikel 4, stk. 2, litraa)-c), artikel 4, stk. 4, artikel 6-9, artikel 10, stk.1, artikel 10, stk. 4, artikel 10, stk. 5, artikel 12,artikel 15, artikel 17 og artikel 19-32 anven-delse.

4. I forbindelse med kreditaftaler i form af over-træk finder kun artikel 1 til 3, artikel 18 og 20samt artikel 22 til 32 anvendelse.

5. Medlemsstaterne kan bestemme, at kun artikel1-4, artikel 6, 7 og 9, artikel 10, stk. 1, artikel 10,stk. 2, litra a) til h) samt litra l), artikel 10, stk.4, artikel 11 og 13 samt artikel 16-32 finderanvendelse på kreditaftaler, der indgås af enorganisation:a) som er oprettet til gensidig fordel for sine

medlemmerb) som ikke skaber fortjeneste for andre end

sine medlemmerc) som opfylder et socialt formål, der kræves i

henhold til national lov


d) som kun modtager og forvalter opsparingfra medlemmerne og kun yder medlem-merne kredit

e) som yder kredit på grundlag af en årligomkostning i procent, der er lavere end dengældende årlige omkostning i procent påmarkedet eller er underlagt et loft fastsatved national lov

og hvis medlemskab er forbeholdt perso-ner, der er bosat eller beskæftiget i et be-stemt område, ansatte og pensionerede an-satte hos en bestemt arbejdsgiver, eller per-soner, som opfylder andre krav, der erfastsat ved national lov som grundlag for etfælles bånd mellem medlemmerne.

Medlemsstaterne kan bestemme, at dettedirektiv ikke finder anvendelse på kreditaf-taler indgået af en sådan organisation, så-fremt den samlede værdi af alle eksisteren-de kreditaftaler indgået af organisationen erubetydelig i forhold til den samlede værdi afalle eksisterende kreditaftaler i den med-lemsstat, hvor organisationen er hjemmehø-rende, og den samlede værdi af alle eksiste-rende kreditaftaler indgået af alle sådanneorganisationer i den pågældende medlems-stat er mindre end 1 % af den samlede værdiaf alle eksisterende kreditaftaler indgået iden pågældende medlemsstat.

Medlemsstaterne vurderer hvert år, hvor-vidt betingelserne for anvendelsen af en så-dan undtagelse stadig er til stede, og tagerskridt til at ophæve undtagelsen, såfremt definder, at betingelserne ikke længere er op-fyldt.

6. Medlemsstaterne kan bestemme, at kun artikel1-4, artikel 6, 7 og 9, artikel 10, stk. 1, artikel 10,stk. 2, litra a)-i) samt litra l) og r), artikel 10, stk.4, artikel 11, 13 og 16 samt artikel 18-32 finderanvendelse på kreditaftaler, ifølge hvilke kredit-giveren og forbrugeren aftaler henstand medbetalingen eller hvorledes kreditten tilbagebe-tales, såfremt forbrugeren allerede har mislig-holdt den oprindelige kreditaftale og hvor:a) sådanne ordninger kan forventes at afværge

en retssag om den pågældende mislighol-delse, og

b) forbrugeren ikke dermed stilles ringereend som fastsat i den oprindelige kreditaf-tale.

Hvis kreditaftalen er omfattet af stk. 3, finder kunbestemmelserne i nævnte stykke anvendelse.

Artikel 3

DefinitionerI dette direktiv forstås ved:

a) "forbruger": en fysisk person, der i forbindelsemed transaktioner, som er omfattet af dette di-rektiv, ikke handler som led i sin erhvervsmæs-sige virksomhed

b) "kreditgiver": en fysisk eller juridisk person,der yder eller giver tilsagn om at yde kreditsom led i udøvelsen af sin erhvervsmæssigevirksomhed

c) "kreditaftale": en aftale, hvorved en kreditgiveryder eller giver tilsagn om at yde en forbrugerkredit i form af henstand med betalingen, lån el-ler anden tilsvarende form for finansiel facilitet,undtagen aftaler om løbende levering af tjenes-teydelser eller varer af samme art, hvor forbru-geren betaler for ydelserne eller varerne i rater,så længe de leveres

d) "kassekredit": en udtrykkelig kreditaftale,hvorved en kreditgiver stiller midler til rå-dighed for en forbruger, som overstiger den lø-bende saldo på forbrugerens løbende konto

e) "overtræk": et stiltiende accepteret overtræk,hvorved en kreditgiver tillader, at en forbrugerdisponerer over midler, som overstiger den lø-bende saldo på forbrugerens løbende konto el-ler den aftalte kassekredit

f) "kreditformidler": en fysisk eller juridisk per-son, der ikke optræder som kreditgiver, og sommod betaling af et honorar, der kan antage formaf penge eller en anden aftalt form for finansielmodydelse som led i udøvelsen af sin erhver-vsmæssige virksomhed:i. præsenterer eller tilbyder kreditaftaler til

forbrugereii. bistår forbrugere ved at udføre andet forbe-

redende arbejde med henblik på kreditafta-ler end det, der er omhandlet i nr. i), eller

iii. indgår kreditaftaler med forbrugere på kre-ditgiverens vegne

g) "samlede omkostninger i forbindelse med for-brugerkreditten": alle omkostninger, herunderrenter, provision, afgifter, og enhver andenform for honorar, som forbrugeren skal betale iforbindelse med kreditaftalen, og som kreditgi-veren har kendskab til, bortset fra notarialgeby-rer; omkostninger ved accessoriske tjenestey-delser i forbindelse med kreditaftalen, navnligforsikringspræmier, medregnes også, såfremtindgåelsen af aftalen om tjenesteydelser desu-den er obligatorisk for at opnå kreditten ellerfor at opnå kreditten på de annoncerede vilkårog betingelser


h) "samlet beløb, der skal betales af forbrugeren":summen af det samlede kreditbeløb og de sam-lede omkostninger i forbindelse med forbru-gerkreditten

i) "årlige omkostninger i procent": de samledeomkostninger i forbindelse med forbrugerkre-ditten udtrykt i procent pr. år af det samledekreditbeløb, eventuelt omfattende de omkost-ninger, der er nævnt i artikel 19, stk. 2

j) "debitorrente": den rentesats udtrykt i en fasteller variabel procentsats, der anvendes på års-basis på de udnyttede kreditmuligheder

k) "fast debitorrente": at kreditgiveren og forbru-geren i kreditaftalen aftaler én debitorrente forhele kreditaftalens løbetid eller flere debitor-renter for delperioder, hvor der udelukkendeanvendes en fast specifik procentsats. Hvis afta-len ikke angiver alle debitorrenterne, anses de-bitorrenten kun som fastsat for de delperioder,for hvilke de udelukkende er fastsat ved en fastspecifik procentsats, der er aftalt ved indgåel-sen af kreditaftalen

l) "samlet kreditbeløb": loftet for eller summen afalle beløb, der stilles til disposition i henhold tilen kreditaftale

m) "varigt medium": en indretning, som sætter for-brugeren i stand til at lagre oplysninger, sendttil ham personligt, på en måde, der muliggør se-nere konsultation i en periode, som er afpassetefter oplysningernes formål, og som giver mu-lighed for uændret gengivelse af de lagrede op-lysninger

n) "tilknyttet kreditaftale": en kreditaftale, ifølgehvilkeni. den pågældende kredit udelukkende tjener

til at finansiere en aftale om levering af spe-cifikke varer eller specifikke tjenesteydel-ser, og

ii. kreditaftalen og aftalen om levering til-sammen objektivt set udgør en kommercielhelhed; der anses at foreligge en kommer-ciel helhed, når leverandøren selv finansier-er forbrugerens kredit, eller, såfremt finan-sieringen sker gennem tredjemand, nårkreditgiveren i forbindelse med indgåelseneller forberedelsen af kreditaftalen gør brugaf leverandørens tjenester, eller når denspecifikke vare eller ydelsen af en specifiktjenesteydelse udtrykkeligt er angivet i kre-ditaftalen.

Kapitel II

Oplysninger og praksis forud for indgåelse af kreditaftalenArtikel 4Indhold af standardoplysninger ved reklame1. Enhver reklame for kreditaftaler, der angiver

en rentesats eller talstørrelser vedrørende om-kostningerne i forbindelse med forbrugerkre-ditten, skal indeholde standardoplysninger ioverensstemmelse med denne artikel.

Denne forpligtelse gælder ikke, hvor den na-tionale lovgivning kræver angivelse af de årligeomkostninger i procent ved reklame for kredi-taftaler, der ikke angiver en rentesats eller no-gen talstørrelser vedrørende omkostningernefor forbrugeren i forbindelse med kreditten, jf.første afsnit.

2. Standardoplysningerne skal klart, koncist ogpå en fremtrædende måde ved hjælp af etrepræsentativt eksempel angive følgende:a) debitorrenten, fast eller variabel eller

begge, tillige med oplysninger om omkost-ninger, der indgår i forbrugerens samledeomkostninger i forbindelse med kreditten

b) det samlede kreditbeløbc) de årlige omkostninger i procent; i forbin-

delse med kreditaftaler som omhandlet iartikel 2, stk. 3, kan medlemsstaternebeslutte, at de årlige omkostninger i pro-cent ikke skal oplyses

d) i givet fald kreditaftalens løbetide) såfremt der er tale om en kredit i form af

henstand med betalingen for en specifikvare eller tjenesteydelse, kontantprisen ogstørrelsen af en eventuel forudbetaling, og

f) i givet fald det samlede beløb, som skalbetales af forbrugeren og raternes stør-relse.

3. Såfremt indgåelsen af en aftale om en accesso-risk tjenesteydelse i forbindelse med kreditafta-len, navnlig en forsikring, er obligatorisk for atopnå kreditten eller for at opnå kreditten på deannoncerede vilkår og betingelser, og en sådanaftales omkostninger ikke kan beregnes på for-hånd, skal forpligtelsen til at indgå denne aftaleogså være angivet klart, koncist og på en frem-trædende måde sammen med de årligeomkostninger i procent.

4. Denne artikel berører ikke direktiv 2005/29/EF.


Artikel 5Oplysninger forud for aftaleindgåelsen1. I god tid før en forbruger bindes af en kreditaf-

tale eller et kredittilbud, giver kreditgiveren ogi givet fald kreditformidleren på grundlag af dekreditvilkår og -betingelser, som kreditgiverentilbyder, og i givet fald forbrugerens præferen-cer og oplysninger, forbrugeren de oplysnin-ger, der er nødvendige for at sammenligneforskellige tilbud, så der kan træffes en infor-meret beslutning om indgåelsen af en kreditaf-tale. Oplysningerne gives på papir eller på et an-det varigt medium ved hjælp af formularenStandardiserede europæiske forbrugerkredi-toplysninger, jf. bilag II. Kreditgiveren ansesfor at have opfyldt oplysningskravene i dettestykke og i artikel 3, stk. 1 og 2, i direktiv 2002/65/EF, hvis han har udleveret de standardise-rede europæiske forbrugerkreditoplysninger.

De pågældende oplysninger skal angive:a) kredittypenb) navn og fysisk adresse på kreditgiveren,

samt i givet fald navn og fysisk adresse påden involverede kreditformidler

c) det samlede kreditbeløb og betingelsernefor at udnytte kreditmuligheden

d) kreditaftalens løbetide) såfremt der er tale om en kredit i form af

henstand med betalingen for en specifikvare eller tjenesteydelse og tilknyttede kre-ditaftaler, varen eller tjenesteydelsen ogkontantprisen herfor

f) debitorrenten, betingelserne for anvendel-sen af debitorrenten og et eventuelt indekseller en eventuel referencesats, der skalanvendes på den oprindelige debitorrente,samt tidspunkter, betingelser og procedu-rer for ændring af debitorrenten; hvis deranvendes forskellige debitorrenter underforskellige omstændigheder, angives denævnte oplysninger for alle de relevantedebitorrenter

g) de årlige omkostninger i procent og detsamlede beløb, som skal betales af forbru-geren, illustreret ved et repræsentativteksempel, som angiver alle de antagelser,der er lagt til grund for at beregne procent-satsen; hvis forbrugeren har informeret kre-ditgiveren om et eller flere elementer i denkredit, vedkommende foretrækker, somf.eks. kreditaftalens løbetid og det samledekreditbeløb, skal kreditgiveren tage hensyntil disse elementer; hvis en kreditaftalegiver forskellige muligheder for at udnytte

kreditmuligheden med forskellige omkost-ninger eller debitorrenter, og kreditgiverenanvender antagelsen i bilag I, del II, litra b),skal han angive, at andre muligheder for atudnytte kreditmuligheden for denne typekreditaftale kan medføre højere årligeomkostninger i procent

h) størrelse, antal og hyppighed af de betalin-ger, der skal foretages af forbrugeren, og igivet fald den rækkefølge, hvori betalin-gerne allokeres til forskellige udeståendesaldi til forskellige debitorrenter med hen-blik på tilbagebetaling

i) hvor det er relevant, omkostningerne i for-bindelse med forvaltning af en eller flerekonti til registrering af både betalingstrans-aktioner og udnyttelser af kreditmulighe-den, medmindre det ikke er obligatorisk atåbne en konto, tillige med omkostningerneved anvendelse af et betalingsmiddel i for-bindelse med både betalingstransaktionerog udnyttelser af kreditmuligheden, andreomkostninger i forbindelse med kreditafta-len og betingelserne for en eventuel ænd-ring af disse omkostninger

j) hvor det er relevant, om der er omkostnin-ger, som forbrugeren skal betale til en notarved indgåelsen af kreditaftalen

k) den eventuelle forpligtelse til at indgå enaftale om en accessorisk tjenesteydelse iforbindelse med kreditaftalen, navnlig enforsikringspolice, såfremt indgåelsen af enaftale om en sådan accessorisk tjenestey-delse er obligatorisk for at opnå kreditteneller for at opnå kreditten på de annonce-rede vilkår og betingelser

l) den gældende sats for morarenter ogmåden, denne sats tilpasses på, og, hvor deter relevant, eventuelle omkostninger i for-bindelse med misligholdelse

m) en advarsel om følgerne af manglende beta-linger

n) hvor det er relevant, den sikkerhedsstil-lelse, som kræves

o) hvorvidt der findes en fortrydelsesret ellerej

p) retten til førtidig tilbagebetaling og, hvordet er relevant, oplysninger om kreditgive-rens ret til kompensation og om, hvordandenne kompensation fastsættes i overens-stemmelse med artikel 16

q) forbrugerens ret til omgående og gratisunderretning i henhold til artikel 9, stk. 2,om resultatet af databasesøgninger, der er


foretaget med henblik på vurdering af denpågældendes kreditværdighed

r) forbrugerens ret til efter anmodning gratisat få udleveret en kopi af udkastet til kredi-taftale. Denne bestemmelse finder ikkeanvendelse, hvis kreditgiveren på tidspunk-tet for anmodningen ikke er villig til at indgåkreditaftalen med forbrugeren, og

s) hvis det er relevant, hvor længe oplysnin-gerne forud for aftaleindgåelsen er bin-dende for kreditgiveren.

Eventuelle supplerende oplysninger frakreditgiveren til forbrugeren gives i et sær-skilt dokument, der kan knyttes som bilagtil formularen Standardiserede europæiskeforbrugerkreditoplysninger.

2. Hvis der anvendes taletelefoni som omhandleti artikel 3, stk. 3, i direktiv 2002/65/EF, skalbeskrivelsen af den finansielle tjenesteydelsesvigtigste karakteristika gives i henhold til arti-kel 3, stk. 3, litra b), andet led, i samme direktiv,dog mindst de elementer, som er nævnt i stk. 1,litra c), d), e), f) og h), i denne artikel, tilligemed de årlige omkostninger i procent illustre-ret ved et repræsentativt eksempel og det sam-lede beløb, som skal betales af forbrugeren.

3. Hvis aftalen er indgået på forbrugerens anmod-ning ved anvendelse af en fjernkommunikati-onsteknik, som ikke gør det muligt at giveoplysningerne i overensstemmelse med stk. 1,navnlig i det tilfælde, der er omhandlet i stk. 2,skal kreditgiveren give forbrugeren de pågæl-dende oplysninger i komplet form ved brug afformularen Standardiserede europæiske for-brugerkreditoplysninger umiddelbart efter kre-ditaftalens indgåelse.

4. Ud over de standardiserede europæiske forbru-gerkreditoplysninger skal forbrugeren efteranmodning gratis modtage en kopi af udkastettil kreditaftale. Denne bestemmelse finder ikkeanvendelse, hvis kreditgiveren på tidspunktetfor anmodningen ikke er villig til at indgå kred-itaftalen med forbrugeren.

5. Hvis der er tale om en kreditaftale, ifølge hvil-ken de betalinger, forbrugeren foretager, ikkeumiddelbart fører til en tilsvarende amortisa-tion af det samlede kreditbeløb, men tjener til atopbygge kapital på de i kreditaftalen eller enaccessorisk aftale fastsatte tidspunkter ogbetingelser, omfatter de oplysninger forud foraftaleindgåelsen, der kræves i henhold til stk. 1,en klar og koncis angivelse af, at en sådan kre-ditaftale ikke garanterer tilbagebetaling af detsamlede udnyttede kreditbeløb i henhold til

kreditaftalen, medmindre der er givet en sådangaranti.

6. Medlemsstaterne sikrer, at kreditgivere og igivet fald kreditformidlere giver forbrugerenfyldestgørende forklaringer, således at forbru-geren er i stand til at vurdere, om den foreslå-ede kreditaftale passer til vedkommendesbehov og finansielle situation, hvor det er rele-vant, ved at forklare de oplysninger forud foraftaleindgåelsen, der skal gives i henhold tilstk. 1, de foreslåede produkters vigtigste karak-teristika og de specifikke konsekvenser, disseprodukter kan få for forbrugeren, herunderkonsekvenserne af forbrugerens betalingsmis-ligholdelse. Medlemsstaterne kan bestemme,hvilken form og hvilket omfang denne bistandskal have, samt hvem der skal yde den, ud frade særlige omstændigheder, hvorunder kredi-taftalen tilbydes, hvem den tilbydes, og densærlige type kredit, der tilbydes.

Artikel 6Krav vedrørende oplysninger forud for indgåelseaf visse kreditaftaler i form af en kassekredit og afvisse specifikke kreditaftaler1. I god tid før forbrugeren bliver bundet af en

kreditaftale eller et tilbud om en kreditaftalesom omhandlet i artikel 2, stk. 3, 5 eller 6, giverkreditgiveren og i givet fald kreditformidlerenpå grundlag af de kreditvilkår og -betingelser,som kreditgiveren tilbyder, og i givet fald for-brugerens præferencer og oplysninger, forbru-geren de oplysninger, der er nødvendige for atsammenligne forskellige tilbud, så der kantræffes en informeret beslutning om indgåel-sen af en kreditaftale.

De pågældende oplysninger skal angive:a) kredittypenb) navn og fysisk adresse på kreditgiveren

samt i givet fald navn og fysisk adresse påden involverede kreditformidler

c) det samlede kreditbeløbd) kreditaftalens løbetide) debitorrenten, betingelserne for anvendel-

sen af debitorrenten og et eventuelt indekseller en eventuel referencesats, der skalanvendes på den oprindelige debitorrente,de omkostninger, der anvendes fra det tids-punkt, hvor kreditaftalen indgås, og i givetfald betingelserne for ændring af disseomkostninger

f) de årlige omkostninger i procent illustreretved hjælp af repræsentative eksempler, som


angiver alle de antagelser, der er lagt tilgrund for at beregne denne procentsats

g) betingelserne og proceduren for opsigelseaf kreditaftalen

h) i forbindelse med kreditaftaler somomhandlet i artikel 2, stk. 3, hvor det er rele-vant, en angivelse af, at forbrugeren tilenhver tid kan blive anmodet om at betalehele kreditbeløbet tilbage

i) den gældende sats for morarenter ogmåden, denne sats tilpasses på, og, hvor deter relevant, andre omkostninger i forbin-delse med misligholdelse

j) forbrugerens ret til omgående og gratisunderretning i henhold til artikel 9, stk. 2,om resultatet af databasesøgninger, der erforetaget med henblik på vurdering af den-nes kreditværdighed

k) i forbindelse med kreditaftaler somomhandlet i artikel 2, stk. 3, oplysninger omde omkostninger, der påløber fra sådannekreditaftalers indgåelse, og, hvor det errelevant, om betingelserne for ændring afde pågældende omkostninger

l) hvor det er relevant, hvor længe oplysnin-gerne forud for aftaleindgåelsen er bin-dende for kreditgiveren.

Oplysningerne gives på papir eller på etandet varigt medium, og alle oplysningerneskal være lige fremtrædende. De kan givesved hjælp af formularen Europæiske forbru-gerkreditoplysninger jf. bilag III. Kreditgi-veren anses for at have opfyldt oplysnings-kravene i dette stykke og i artikel 3, stk. 1 og2, i direktiv 2002/65/EF, hvis han har udle-veret de europæiske forbrugerkreditoplys-ninger.

2. I forbindelse med kreditaftaler af den type, somer omhandlet i artikel 2, stk. 3, kan medlemssta-terne beslutte, at de årlige omkostninger i pro-cent ikke skal oplyses.

3. I forbindelse med kreditaftaler som omhandleti artikel 2, stk. 5 og 6, omfatter de oplysninger,der gives forbrugeren i henhold til stk. 1 i nær-værende artikel også:a) størrelse, antal og hyppighed af de betalin-

ger, der skal foretages af forbrugeren, og igivet fald den rækkefølge, hvori betalin-gerne allokeres til forskellige udeståendesaldi til forskellige debitorrenter med hen-blik på tilbagebetaling, og

b) retten til førtidig tilbagebetaling og, hvordet er relevant, oplysninger om kreditgive-rens ret til kompensation og om, hvordandenne kompensation fastsættes.

Er kreditaftalen omfattet af artikel 2, stk.3, finder dog kun de i stk. 1 i nærværende ar-tikel omhandlede bestemmelser anvendel-se.

4. Anvendes der taletelefoni, og anmoder forbru-geren om en kassekredit med øjeblikkelig virk-ning, omfatter den finansielle tjenesteydelsesvigtigste karakteristika dog mindst de elemen-ter, som er nævnt i stk. 1, litra c), e), f) og h).Endvidere skal beskrivelsen af de vigtigstekarakteristika i forbindelse med kreditaftaler afden type, som er omhandlet i stk. 3, omfatte enangivelse af kreditaftalens løbetid.

5. Uanset udelukkelsen i artikel 2, stk. 2, litra e),anvender medlemsstaterne mindst kravene istk. 4, første punktum, i nærværende artikel påkreditaftaler i form af kassekredit, og hvor kre-ditten skal betales tilbage inden en måned.

6. Ud over de oplysninger, der er omhandlet i stk.1-4, skal forbrugeren efter anmodning gratismodtage en kopi af udkastet til kreditaftale medde aftaleoplysninger, som kræves efter artikel10, for så vidt nævnte artikel finder anvendelse.Denne bestemmelse finder ikke anvendelse,hvis kreditgiveren på tidspunktet for anmod-ningen ikke er villig til at indgå kreditaftalenmed forbrugeren.

7. Hvis aftalen er indgået på forbrugerens anmod-ning ved anvendelse af en fjernkommunikati-onsteknik, som ikke gør det muligt at giveoplysningerne i overensstemmelse med stk. 1og 3, herunder de tilfælde, der er omhandlet istk. 4, skal kreditgiveren umiddelbart efter kre-ditaftalens indgåelse opfylde sine forpligtelser ihenhold til stk. 1 og 3 ved at give de aftaleoplys-ninger, som kræves i henhold til artikel 10, forså vidt den artikel finder anvendelse.

Artikel 7Undtagelser fra kravene vedrørende oplysningerforud for aftaleindgåelsen

Artikel 5 og 6 finder ikke anvendelse på leve-randører af varer eller tjenesteydelser, der accesso-risk optræder som kreditformidlere. Dette berørerikke kreditgiverens pligt til at sikre, at forbrugerenmodtager de oplysninger forud for aftaleindgåel-sen, der er omhandlet i de nævnte artikler.

Artikel 8Forpligtelse til at vurdere forbrugerens kreditvær-dighed1. Medlemsstaterne sikrer, at kreditgiveren, in-

den kreditaftalen indgås, vurderer forbruge-


rens kreditværdighed på grundlag af fyldestgø-rende oplysninger, der, hvor det er relevant, in-dhentes hos forbrugeren og, hvor det ernødvendigt, ved søgning i den relevante databa-se. Medlemsstater, hvis lovgivning kræver, atkreditgiveren vurderer forbrugerens kreditvær-dighed på grundlag af en søgning i den relevan-te database, kan opretholde denne forpligtelse.

2. Medlemsstaterne sikrer, at kreditgiveren, hvisparterne bliver enige om at ændre det samledekreditbeløb efter kreditaftalens indgåelse,ajourfører de finansielle oplysninger, som hanråder over om forbrugeren, og vurderer forbru-gerens kreditværdighed før enhver væsentligforhøjelse af det samlede kreditbeløb.

Kapitel III

Adgang til databaserArtikel 9

Adgang til databaser1. Hver medlemsstat sikrer i forbindelse med

grænseoverskridende kredit, at kreditgiverefra andre medlemsstater har adgang til de data-baser, der anvendes på medlemsstatens områ-de til at vurdere forbrugeres kreditværdighed.Vilkårene for adgang skal være ikke-diskrimi-nerende.

2. Hvis en anmodning om kredit afslås på grund-lag af søgning i en database, underretter kredit-giveren omgående og gratis forbrugeren omresultatet af en sådan søgning og giver nær-mere oplysninger om den pågældende data-base.

3. Denne underretning skal gives, medmindredette er forbudt i henhold til anden fællesskabs-lovgivning eller strider mod den offentligeorden eller den offentlige sikkerhed.

4. Denne artikel berører ikke anvendelsen afEuropa-Parlamentets og Rådets direktiv 95/46/EF af 24. oktober 1995 om beskyttelse affysiske personer i forbindelse med behandlingaf personoplysninger og om fri udveksling afsådanne oplysninger [10].

Kapitel IV

Oplysninger og rettigheder i forbindelse med kreditaftalerArtikel 10

Oplysninger, der skal angives i kreditaftalen1. En kreditaftale udarbejdes på papir eller på et

andet varigt medium.

Alle aftaleparter skal have et eksemplar afkreditaftalen. Denne artikel berører ikke even-tuelle nationale regler vedrørende gyldig indgå-else af kreditaftaler, der er i overensstemmelsemed fællesskabsretten.

2. Kreditaftalen skal klart og koncist angive:a) kredittypenb) navn og fysisk adresse på aftaleparterne og

i givet fald på den involverede kreditformid-ler

c) kreditaftalens løbetidd) det samlede kreditbeløb og betingelserne

for at udnytte kreditmulighedene) såfremt der er tale om en kredit i form af

henstand med betalingen for en specifikvare eller tjenesteydelse eller om tilknyt-tede kreditaftaler, varen eller tjenesteydel-sen og kontantprisen herfor

f) debitorrenten, betingelserne for anvendel-sen af debitorrenten og et eventuelt indekseller en eventuel referencesats, der skalanvendes på den oprindelige debitorrente,samt tidspunkter, betingelser og procedu-rer for ændring af debitorrenten; hvis deranvendes forskellige debitorrenter underforskellige omstændigheder, angives denævnte oplysninger med hensyn til alle derelevante debitorrenter

g) de årlige omkostninger i procent og detsamlede beløb, som skal betales af forbru-geren, beregnet på tidspunktet for indgå-else af kreditaftalen; alle de antagelser, derer lagt til grund ved beregningen af denneprocentsats, angives

h) størrelse, antal og hyppighed af de betalin-ger, der skal foretages af forbrugeren, og igivet fald den rækkefølge, hvori betalin-gerne allokeres til forskellige udeståendesaldi til forskellige debitorrenter med hen-blik på tilbagebetaling

i) såfremt der er tale om amortisation af kapi-talen i forbindelse med en kreditaftale medfast løbetid, forbrugerens ret til på anmod-ning og gratis til enhver tid i løbet af kredi-taftalens varighed at modtage en opgørelsei form af en amortiseringsplan.

Amortiseringsplanen skal angive skyldigebetalinger og tidspunkter og betingelser forbetaling af sådanne beløb; den skal indehol-de en specificering af den enkelte tilbage-betaling, som viser amortiseringen af kapita-len, renterne beregnet på grundlag af debi-torrenten og, hvor det er relevant,eventuelle yderligere omkostninger; så-fremt rentesatsen ikke er fast, eller de yder-


ligere omkostninger kan ændres i løbet afkreditaftalen, skal amortiseringsplanenklart og koncist angive, at oplysningerne iplanen kun er gyldige indtil næste ændringaf debitorrenten eller af de yderligere om-kostninger i henhold til kreditaftalen

j) såfremt der skal betales omkostninger ogrenter uden amortisation af hovedstolen, enopgørelse over tidspunkter og betingelserfor betaling af renter og eventuelle dermedforbundne faste omkostninger og engangs-omkostninger

k) hvor det er relevant, omkostningerne i for-bindelse med forvaltning af en eller flerekonti til registrering af både betalingstrans-aktioner og udnyttelser af kreditmulighe-den, medmindre det ikke er obligatorisk atåbne en konto, tillige med omkostningerneved anvendelse af et betalingsmiddel i for-bindelse med både betalingstransaktionerog udnyttelser af kreditmuligheden, andreomkostninger i forbindelse med kreditafta-len og betingelserne for en eventuel ænd-ring af disse omkostninger

l) den gældende sats for morarenter som fast-sat på tidspunktet for indgåelse af aftalen ogmåden, denne sats tilpasses på, og, hvor deter relevant, andre omkostninger i forbin-delse med misligholdelse

m) en advarsel om følgerne af manglende beta-linger

n) hvor det er relevant, at der skal betales nota-rialgebyrer

o) den sikkerhedsstillelse og de forsikringer,som eventuelt kræves

p) en eventuel fortrydelsesret og fristen forudøvelse af en sådan fortrydelsesret samtandre betingelser for udøvelsen, herunderoplysninger om forbrugerens forpligtelse tilat tilbagebetale den udnyttede kapitel medrenter i overensstemmelse med artikel 14,stk. 3, litra b), og det rentebeløb, der pålø-ber pr. dag

q) oplysninger om rettighederne i medfør afartikel 15 samt betingelserne for udøvelseaf disse

r) etten til førtidig tilbagebetaling, procedurenfor førtidig tilbagebetaling og, hvor det errelevant, oplysninger om kreditgiverens rettil kompensation, og den måde, hvorpådenne kompensation fastsættes

s) proceduren for udøvelse af retten til atopsige kreditaftalen

t) hvorvidt der er klageadgang og adgang tiludenretslig bilæggelse af tvister for forbru-

geren, og, hvis dette er tilfældet, hvorledesforbrugeren kan gøre brug deraf

u) hvor det er relevant, andre aftalevilkår og -betingelser

v) i givet fald navn og adresse på den kompe-tente tilsynsmyndighed.

3. Hvor stk. 2, litra i), finder anvendelse, skal kre-ditgiveren til enhver tid i løbet af kreditaftalensvarighed gratis stille en opgørelse i form af enamortiseringsplan til rådighed for forbrugeren.

4. Hvis der er tale om en kreditaftale, ifølge hvil-ken de betalinger, forbrugeren foretager, ikkeumiddelbart fører til en tilsvarende amortisa-tion af det samlede kreditbeløb, men tjener til atopbygge kapital på de i kreditaftalen eller enaccessorisk aftale fastsatte tidspunkter ogbetingelser, omfatter de oplysninger, der kræ-ves i henhold til stk. 2, en klar og koncis angi-velse af, at en sådan kreditaftale ikke garante-rer tilbagebetaling af det samlede udnyttedekreditbeløb i henhold til kreditaftalen, medmin-dre der er givet en sådan garanti.

5. I forbindelse med kreditaftaler i form af kasse-kredit, jf. artikel 2, stk. 3, skal følgende angivesklart og koncist:a) kredittypenb) navn og fysisk adresse på aftaleparterne og

i givet fald på den involverede kreditformid-ler

c) kreditaftalens løbetidd) det samlede kreditbeløb og betingelserne

for at udnytte kreditmulighedene) debitorrenten, betingelserne for anvendel-

sen af debitorrenten og et eventuelt indekseller en eventuel referencesats, der skalanvendes på den oprindelige debitorrente,samt tidspunkter, betingelser og procedu-rer for ændring af debitorrenten, og hvisder anvendes forskellige debitorrenterunder forskellige omstændigheder, angivesde nævnte oplysninger med hensyn til allede relevante debitorrenter

f) de årlige omkostninger i procent og de sam-lede omkostninger, som skal betales af for-brugeren, beregnet på tidspunktet for ind-gåelse af kreditaftalen; alle de antagelser,der er lagt til grund ved beregningen afdenne procentsats, jf. artikel 19, stk. 2, sam-menholdt med artikel 3, litra g) og i), angi-ves; medlemsstaterne kan beslutte, at deårlige omkostninger i procent ikke skaloplyses

g) en angivelse af, at forbrugeren til enhver tidkan blive anmodet om at betale hele kredit-beløbet tilbage


h) proceduren for udøvelse af retten til atopsige kreditaftalen, og

i) oplysninger om de omkostninger, der pålø-ber fra sådanne kreditaftalers indgåelse, og,når det er relevant, om betingelserne forændring af de pågældende omkostninger.

Artikel 11

Oplysninger om debitorrenten1. Forbrugeren underrettes, hvor det er relevant,

om enhver ændring i debitorrenten på papir el-ler på et andet varigt medium, inden ændrin-gen træder i kraft. Der angives oplysning ombetalingernes størrelse, efter at den nye debi-torrente er trådt i kraft, og, såfremt betalinger-nes antal eller hyppighed ændres, oplysningherom.

2. Parterne kan dog i kreditaftalen fastsætte, at dei stk. 1 omhandlede oplysninger gives til forbru-geren med jævne mellemrum i de tilfælde, hvorændringen i debitorrenten skyldes en ændringi en referencesats, den nye referencesats ergjort tilgængelig for offentligheden på pas-sende vis, og oplysninger om den nye referen-cesats også er tilgængelige hos kreditgiveren.

Artikel 12

Forpligtelser i forbindelse med kreditaftaler i form af en kassekredit1. Når en kreditaftale vedrører en kredit i form af

en kassekredit, orienteres forbrugeren jævnligtvia et kontoudtog på papir eller på et andet va-rigt medium, der indeholder oplysninger omfølgende:a) den nøjagtige periode, som kontoudtoget

dækkerb) størrelsen på de udnyttede kreditmulighe-

der og datoerne for udnyttelsernec) saldoen på det foregående kontoudtog og

dettes datod) den nye saldoe) datoerne for betalinger foretaget af forbru-

geren og disses størrelsef) den anvendte debitorrenteg) eventuelle omkostninger, der er pålagth) hvor det er relevant, det minimumsbeløb,

der skal betales.2. Endvidere skal forbrugeren på papir eller på et

andet varigt medium underrettes om enhverstigning i debitorrenten eller andre omkostnin-ger, inden den pågældende ændring træder ikraft.

Parterne kan dog i kreditaftalen fastsætte, atoplysningerne om ændringerne i debitorrentengives på den i stk. 1 fastsatte måde i de tilfælde,hvor ændringen i debitorrenten skyldes enændring i en referencesats, den nye reference-sats er gjort tilgængelig for offentligheden påpassende vis, og oplysninger om den nye refe-rencesats også er tilgængelige hos kreditgive-ren.

Artikel 13

Tidsubegrænsede kreditaftaler1. Forbrugeren kan på standardvilkår gratis opsi-

ge en tidsubegrænset kreditaftale til enhver tid,medmindre parterne har aftalt en varselsperio-de. En sådan periode må ikke overstige en må-ned.

Hvis det er fastsat i kreditaftalen, kan kredit-giveren på standardvilkår opsige en tidsube-grænset kreditaftale ved at give forbrugerenmindst to måneders varsel udfærdiget på papireller på et andet varigt medium.

2. Hvis det er fastsat i kreditaftalen, kan kreditgi-veren ud fra objektivt begrundede hensynbringe forbrugerens ret til at udnytte en kredit-mulighed i henhold til en tidsubegrænset kred-itaftale til ophør. Kreditgiveren underretter for-brugeren om et sådant ophør og begrundelsenherfor på papir eller på et andet varigt medium,om muligt før ophøret og ellers senest umiddel-bart herefter, medmindre en sådan underret-ning er forbudt i henhold til anden fællesskabs-lovgivning eller strider mod den offentligeorden eller den offentlige sikkerhed.

Artikel 14

Fortrydelsesret1. Forbrugeren har en frist på fjorten kalenderda-

ge til at fortryde kreditaftalen uden nogen be-grundelse.

Den periode, hvori denne fortrydelsesret kanudøves, løber fra:a) den dag, hvor kreditaftalen er indgået, ellerb) den dag, hvor forbrugeren modtager aftale-

vilkårene og -betingelserne samt oplysnin-gerne i henhold til artikel 10, hvis dette tids-punkt er senere end det i litra a) i detteafsnit nævnte.

2. Når national lovgivning i tilfælde af tilknyttedekreditaftaler, jf. artikel 3, litra n), på tidspunktetfor dette direktivs ikrafttræden fastslår, at mid-ler ikke kan stilles til rådighed for forbrugeren


før udløbet af en bestemt frist, kan medlemssta-terne undtagelsesvis fastsætte, at fristen i stk. 1i nærværende artikel kan forkortes til dennespecifikke frist på udtrykkelig anmodning fraforbrugeren.

3. Hvis forbrugeren udøver sin fortrydelsesreta) skal vedkommende med henblik på faktisk

udøvelse af fortrydelsesretten meddele kre-ditgiveren dette inden udløbet af den i stk. 1omhandlede frist efter de anvisninger, ved-kommende har modtaget fra kreditgiveren ihenhold til artikel 10, stk. 2, litra p), på enmåde, som har beviskraft i henhold til nati-onal lov. Fristen betragtes som overholdt,hvis meddelelsen, såfremt den er udfærdi-get på papir eller på et andet varigt medium,som kreditgiveren råder over og haradgang til, er blevet afsendt inden fristensudløb, og

b) betaler vedkommende kreditgiveren kapita-len og de renter, der er påløbet fra den dato,hvor kreditmuligheden blev udnyttet, tilden dato, hvor kapitalen betales tilbage,uden unødig forsinkelse og senest tredivekalenderdage efter at have sendt kreditgive-ren meddelelsen om udøvelsen af fortrydel-sesretten. Renterne beregnes på grundlagaf den aftalte debitorrente. Kreditgiverenhar ikke ret til nogen anden kompensationfra forbrugeren i tilfælde af udøvelse af fort-rydelsesretten, bortset fra kompensationfor eventuelle omkostninger, som kreditgi-veren har betalt til offentlige myndigheder,og som ikke kan refunderes.

4. Hvis en accessorisk tjenesteydelse i forbin-delse med kreditaftalen ydes af kreditgivereneller af tredjemand på grundlag af en overens-komst mellem tredjemanden og kreditgiveren,ophører forbrugeren med at være bundet afaftalen om den accessoriske tjenesteydelse,såfremt forbrugeren udøver sin fortrydelsesretmed hensyn til kreditaftalen i medfør af denneartikel.

5. Hvis forbrugeren har fortrydelsesret i henholdtil stk. 1, 3 og 4, finder artikel 6 og 7 i direktiv2002/65/EF og artikel 5 i Rådets direktiv 85/577/EØF af 20. december 1985 om forbruger-beskyttelse i forbindelse med aftaler indgåetuden for fast forretningssted [11] ikke anven-delse.

6. Medlemsstaterne kan fastsætte, at stk. 1-4 ikkefinder anvendelse på kreditaftaler, som ifølgeloven skal indgås ved en notars mellemkomst,forudsat at notaren bekræfter, at forbrugeren

er sikret de rettigheder, der er omhandlet i arti-kel 5 og 10.

7. Denne artikel berører ikke national lovgivningom, at opfyldelsen af en aftale først kan påbe-gyndes efter et nærmere angivet tidsrum.

Artikel 15

Tilknyttede kreditaftaler1. Hvis en forbruger har udøvet en fortrydelsesret

baseret på fællesskabsretten i forbindelse meden aftale om levering af en vare eller tjenestey-delse, er forbrugeren ikke længere bundet afen tilknyttet kreditaftale.

2. Hvis de varer eller tjenesteydelser, der eromfattet af den tilknyttede kreditaftale, ikkeleveres eller kun leveres delvis eller ikke er ioverensstemmelse med aftalen om leveringderaf, har forbrugeren ret til at tage retsmidleri anvendelse mod kreditgiveren, såfremt for-brugeren ikke fra leverandøren har opnået denfyldestgørelse, som vedkommende har krav påifølge loven eller aftalen om levering af varereller tjenesteydelser. Medlemsstaternebestemmer, i hvilket omfang og på hvilke betin-gelser disse retsmidler kan iværksættes.

3. Denne artikel berører ikke nationale bestem-melser om, at en kreditgiver hæfter solidariskfor ethvert krav, som forbrugeren måtte havemod leverandøren, såfremt købet af varer ellertjenesteydelser fra leverandøren er blevetfinansieret via en kreditaftale.

Artikel 16

Førtidig tilbagebetaling1. Forbrugeren har til enhver tid ret til helt eller

delvis at indfri sine forpligtelser i henhold til enkreditaftale. I sådanne tilfælde har forbrugerenret til en reduktion af de samlede kreditomkost-ninger, der består af renter og omkostninger iden resterende del af aftalens løbetid.

2. I tilfælde af førtidig tilbagebetaling af en kredit,har kreditgiveren ret til en rimelig og objektivtbegrundet kompensation for eventuelleomkostninger, der er direkte forbundet medden førtidige tilbagebetaling af kreditten, hvisden førtidige tilbagebetaling falder i en periode,for hvilken der er aftalt en fast debitorrente.

Kompensationen må ikke overstige 1 % af detkreditbeløb, der tilbagebetales før tiden, hvisder er mere end ét år mellem den førtidige be-taling og kreditaftalens aftalte ophørstidspunkt.Hvis perioden ikke overstiger ét år, må kom-


pensationen ikke overstige 0,5 % af det kreditbe-løb, der tilbagebetales før tiden.

3. Kompensation for førtidig tilbagebetaling kanikke krævesa) hvis tilbagebetalingen har fundet sted i hen-

hold til en forsikringsaftale, der har til for-mål at garantere tilbagebetalingen af kredit-ten

b) i forbindelse med kassekreditter, ellerc) hvis tilbagebetalingen falder i en periode,

for hvilken der er ikke aftalt en fast debitor-rente.

4. Medlemsstaterne kan beslutte, ata) kreditgiveren kun kan kræve en sådan kom-

pensation, hvis det beløb, der tilbagebetalesførtidigt, overstiger den tærskel, der er fast-sat i national ret. Denne tærskel må ikkeoverstige 10000 EUR inden for enhver peri-ode på tolv måneder

b) kreditgiveren undtagelsesvis kan krævehøjere kompensation, hvis han kan bevise,at de tab, han har lidt som følge af den førti-dige tilbagebetaling, overstiger det i medføraf stk. 2 fastsatte beløb.

Hvis den kompensation, som kreditgive-ren kræver, overstiger dennes faktiske tab,kan forbrugeren kræve en tilsvarende neds-ættelse.

I så tilfælde udgør tabet forskellen mel-lem den oprindeligt aftalte rente og den ren-te, til hvilken kreditgiveren kan udlåne detførtidigt tilbagebetalte beløb på markedetpå tidspunktet for den førtidige tilbagebeta-ling, under hensyntagen til den førtidige til-bagebetalings indvirkning på de administra-tive omkostninger.

5. Ingen kompensation må overstige det rentebe-løb, som forbrugeren skulle have betalt i perio-den mellem den førtidige betaling og kreditafta-lens aftalte ophørstidspunkt.

Artikel 17

Overdragelse af rettigheder1. Overdrages kreditgiverens rettigheder i hen-

hold til en kreditaftale eller selve kreditaftalentil tredjemand, har forbrugeren ret til at gøreenhver indsigelse gældende over for erhverve-ren, som han kunne gøre gældende over forden oprindelige kreditgiver, herunder ogsåkrav om modregning i det omfang modregninger tilladt i den pågældende medlemsstat.

2. Forbrugeren underrettes om den i stk. 1omhandlede overdragelse, undtagen når denoprindelige kreditgiver efter overenskomst

med erhververen fortsat står for kreditten i for-hold til forbrugeren.

Artikel 18

Overtræk1. Hvis det drejer sig om en aftale om at oprette en

løbende konto, hvor det eventuelt vil kunne til-lades forbrugeren at overtrække kontoen, skalaftalen derudover indeholde de oplysninger,der er omhandlet i artikel 6, stk. 1, litra e). Kre-ditgiveren skal under alle omstændighedergive disse oplysninger regelmæssigt på papireller et på et andet varigt medium.

2. I tilfælde af et væsentligt overtræk i en periodepå over én måned underretter kreditgiverenstraks på papir eller på et andet varigt mediumforbrugeren om følgende:a) overtrækketb) det involverede beløbc) debitorrentend) en eventuel bod og eventuelle omkostnin-

ger eller morarenter.3. Denne artikel berører ikke national lovgivning

om, at kreditgiveren skal tilbyde en anden typekreditprodukt, når overtrækket er af væsentligvarighed.

Kapitel V

Årlige omkostninger i procentArtikel 19

Beregning af de årlige omkostninger i procent1. De årlige omkostninger i procent, som på års-

basis svarer til nutidsværdien af alle fremtidigeeller eksisterende forpligtelser (udnyttede kre-ditmuligheder, tilbagebetalinger og omkostnin-ger), der er aftalt mellem kreditgiveren og for-brugeren, beregnes ud fra den matematiskeformel i bilag I, del I.

2. Ved beregningen af de årlige omkostninger iprocent bestemmes de samlede omkostningeri forbindelse med forbrugerkreditten, bortsetfra andre omkostninger, som forbrugeren skalbetale i forbindelse med misligholdelse af en afde forpligtelser, der er fastsat i kreditaftalen, ogde omkostninger ud over købsprisen, som for-brugeren skal betale i forbindelse med køb afvarer eller tjenesteydelser, uanset om transakti-onen foretages kontant eller på kredit.

Omkostningerne ved forvaltningen af en kon-to til registrering af både betalingstransaktio-ner og udnyttelse af kreditmuligheden, omkost-ningerne ved anvendelse af et betalingsmiddel


i forbindelse med både betalingstransaktionerog udnyttelser af kreditmuligheden og andreomkostninger i forbindelse med betalingstrans-aktioner skal indgå i de samlede omkostningeri forbindelse med forbrugerkreditten, medmin-dre det ikke er obligatorisk at åbne kontoen, ogomkostningerne i forbindelse med kontoenklart er angivet separat i kreditaftalen eller i eneventuel anden aftale, der er indgået med for-brugeren.

3. Beregningen af de årlige omkostninger i pro-cent baseres på den antagelse, at kreditaftalenforbliver gyldig i det aftalte tidsrum, og at kre-ditgiveren og forbrugeren opfylder deres forp-ligtelser på de vilkår og datoer, der er angivet ikreditaftalen.

4. I forbindelse med kreditaftaler, der indeholdervilkår, som tillader variationer i debitorrenten,og, hvor det er relevant, de omkostninger, derindgår i de årlige omkostninger i procent, mensom ikke kan opgøres på beregningstidspunk-tet, beregnes de årlige omkostninger i procentud fra den antagelse, at debitorrenten og andreomkostninger er konstante i forhold tiludgangsniveauet og finder anvendelse, indtilkreditaftalen udløber.

5. Om nødvendigt kan de supplerende antagelseri bilag I anvendes til beregningen af de årligeomkostninger i procent.

Hvis antagelserne i denne artikel og i bilag I,del II, ikke er tilstrækkelige til at beregne de år-lige omkostninger i procent på ensartet vis, el-ler ikke længere svarer til den kommercielle si-tuation på markedet, kan Kommissionen fast-lægge de nødvendige supplerende antagelsereller ændre de eksisterende antagelser medhenblik på beregningen af de årlige omkostnin-ger i procent. Disse foranstaltninger, der har tilformål at ændre ikke-væsentlige bestemmelseri dette direktiv, vedtages efter forskriftsproce-duren med kontrol, jf. artikel 25, stk. 2.

Kapitel VI

Kreditgivere og kreditformidlereArtikel 20

Regulering af kreditgiveres virksomhedMedlemsstaterne sikrer, at kreditgiveres virksom-hed overvåges af et organ eller en myndighed, somer uafhængig af finansieringsinstitutter eller erunderlagt regulering. Dette berører ikke direktiv2006/48/EF.

Artikel 21

Visse forpligtelser for kreditformidlere i forhold til forbrugerneMedlemsstaterne sikrer, at:a) en kreditformidler i reklamer og i dokumentati-

on henvendt til forbrugere gør opmærksom påomfanget af sine beføjelser, navnlig om ved-kommende udelukkende samarbejder med eneller flere kreditgivere eller optræder som selv-stændig mægler

b) det eventuelle gebyr, forbrugeren skal betale tilkreditformidleren for hans ydelse, oplyses forforbrugeren og aftales skriftligt mellem forbru-geren og kreditformidleren på papir eller på etandet varigt medium inden indgåelsen af kred-itaftalen

c) det eventuelle gebyr, forbrugeren skal betale tilkreditformidleren for hans ydelse, oplyses forkreditgiveren af kreditformidleren med hen-blik på beregning af den årlige procentdel afomkostninger.

Kapitel VII

GennemførelsesbestemmelserArtikel 22

Harmonisering og direktivets ufravigelige karakter1. I det omfang dette direktiv indeholder harmoni-

serede bestemmelser, kan medlemsstaterneikke i national ret bibeholde eller indføre be-stemmelser, der fraviger dem, der er fastsat idette direktiv.

2. Medlemsstaterne sikrer, at forbrugerne ikkekan give afkald på de rettigheder, der tilkom-mer dem i medfør af bestemmelser i nationalret, der gennemfører dette direktiv eller svarertil dette direktivs bestemmelser.

3. Medlemsstaterne sikrer endvidere, at debestemmelser, som de vedtager til gennemfø-relse af dette direktiv, ikke kan omgås ved denmåde, aftalerne udformes på, f.eks. ved at ladeudnyttelse af kreditmuligheder eller kreditfaci-liteter, der falder ind under dette direktivsanvendelsesområde, indgå i kreditaftaler, hvisart eller formål vil gøre det muligt at undgåanvendelsen af dette direktiv.

4. Medlemsstaterne træffer de nødvendige foran-staltninger til at sikre, at forbrugerne ikke berø-ves den beskyttelse, som dette direktiv giver,gennem valget af et tredjelands lov som denlov, der skal anvendes på kreditaftalen, såfremtkreditaftalen har nær tilknytning til en ellerflere medlemsstaters område.


Artikel 23

SanktionerMedlemsstaterne fastsætter regler for sanktionerfor overtrædelser af de nationale bestemmelser,der er vedtaget i medfør af dette direktiv, og træfferalle nødvendige foranstaltninger til at sikre, at deiværksættes. Sanktionerne skal være effektive, ståi et rimeligt forhold til overtrædelsen og haveafskrækkende virkning.

Artikel 24

Udenretslig bilæggelse af tvister1. Medlemsstaterne sikrer, at der findes egnede,

effektive procedurer for udenretslig bilæggelseaf forbrugertvister vedrørende kreditaftaler,hvor det er relevant, ved anvendelse af eksiste-rende organer.

2. Medlemsstaterne tilskynder sådanne organertil at samarbejde for også at løse grænseover-skridende tvister vedrørende kreditaftaler.

Artikel 25

Udvalgsprocedure1. Kommissionen bistås af et udvalg.2. Når der henvises til dette stykke, anvendes arti-

kel 5a, stk. 1-4, og artikel 7 i afgørelse 1999/468/EF, jf. dennes artikel 8.

Artikel 26

Underretning af KommissionenSåfremt en medlemsstat gør brug af et af de regu-leringsmæssige valg, der er omhandlet i artikel 2,stk. 5, artikel 2, stk. 6, artikel 4, stk. 1, artikel 4, stk.2, litra c), artikel 6, stk. 2, artikel 10, stk. 1, artikel10, stk. 2, litra g), artikel 14, stk. 2, og artikel 16,stk. 4, underretter den Kommissionen herom ogom eventuelle efterfølgende ændringer. Kommis-sionen offentliggør disse oplysninger på et netstedeller på en anden let tilgængelig måde. Medlems-staterne træffer passende foranstaltninger til at for-midle disse oplysninger til de nationale kreditgi-vere og forbrugere.

Artikel 27

Gennemførelse1. Medlemsstaterne vedtager og offentliggør in-

den den 12. maj 2010 de nødvendige love og ad-ministrative bestemmelser for at efterkomme

dette direktiv. De meddeler straks Kommissio-nen teksten til disse bestemmelser.

De anvender disse bestemmelser fra den 12.maj 2010.

Bestemmelserne skal ved vedtagelsen inde-holde en henvisning til dette direktiv eller skalved offentliggørelsen ledsages af en sådan hen-visning. De nærmere regler for henvisningenfastsættes af medlemsstaterne.

2. Kommissionen tager hvert femte år, og førstegang den 12. maj 2013, tærsklerne i dette direk-tiv og bilagene hertil og de procentsatser, deranvendes til beregning af den kompensation,der skal betales i tilfælde af førtidig tilbagebeta-ling, op til revision for at vurdere dem i lyset afden økonomiske udvikling i Fællesskabet ogsituationen på det berørte marked. Kommissio-nen overvåger også, hvilken virkning det har pådet indre marked og forbrugerne, at der ermulighed for at foretage de reguleringsmæs-sige valg, der er omhandlet i artikel 2, stk. 5,artikel 2, stk. 6, artikel 4, stk. 1, artikel 4, stk. 2,litra c), artikel 6, stk. 2, artikel 10, stk. 1, artikel10, stk. 2, litra g), artikel 14, stk. 2, og artikel 16,stk. 4. Resultatet heraf forelægges Europa-Par-lamentet og Rådet, i givet fald ledsaget af et for-slag om ændring af tærsklerne og procentsat-serne i overensstemmelse hermed samt af de iovennævnte artikler omhandlede regulerings-mæssige valg.

Artikel 28

Omregning til national valuta af beløb udtrykt i euro1. Ved anvendelsen af dette direktiv lægger de

medlemsstater, der omregner beløbene ud-trykt i euro til national valuta, ved omregningenden kurs til grund, som gælder på datoen fordette direktivs vedtagelse.

2. Medlemsstaterne kan afrunde de beløb, derfremkommer ved omregningen, forudsat at ensådan afrunding ikke overstiger 10 EUR.

Kapitel VIII

Overgangsbestemmelser og afsluttende bestemmelserArtikel 29

OphævelseDirektiv 87/102/EØF ophæves med virkning fraden 12. maj 2010.


Artikel 30

Overgangsforanstaltninger1. Dette direktiv finder ikke anvendelse på kredi-

taftaler, der eksisterer på datoen for de nationa-le gennemførelsesbestemmelsers ikrafttræ-den.

2. Medlemsstaterne sikrer dog, at artikel 11, 12og 13 samt artikel 17 og artikel 18, stk. 1, andetpunktum, og artikel 18, stk. 2, også finderanvendelse på tidsubegrænsede kreditaftaler,der eksisterer på datoen for de nationale gen-nemførelsesbestemmelsers ikrafttræden.

Artikel 31

IkrafttrædenDette direktiv træder i kraft på tyvendedagen efteroffentliggørelsen i Den Europæiske UnionsTidende.

Artikel 32

AdressaterDette direktiv er rettet til medlemsstaterne.

Udfærdiget i Strasbourg, den 23. april 2008.På Europa-Parlamentets vegneH.-G. PötteringFormandPå Rådets vegneJ. LenarèièFormand[1] EUT C 234 af 30.9.2003, s. 1.[2] Europa-Parlamentets udtalelse af 20.4.2004

(EUT C 104 E af 30.4.2004, s. 233), Rådets fællesholdning af 20.9.2007 (EUT C 270 E af 13.11.2007,s. 1) og Europa-Parlamentets holdning af 16.1.2008(endnu ikke offentliggjort i EUT). Rådets afgørelseaf 7.4.2008.

[3] EFT L 42 af 12.2.1987, s. 48. Senest ændretved Europa-Parlamentets og Rådets direktiv 98/7/EF (EFT L 101 af 1.4.1998, s. 17).

[4] EUT L 149 af 11.6.2005, s. 22.[5] EUT L 177 af 30.6.2006, s. 1. Senest ændret

ved direktiv 2008/24/EF (EUT L 81 af 20.3.2008, s.38).

[6] EFT L 271 af 9.10.2002, s. 16. Senest ændretved direktiv 2007/64/EF (EUT L 319 af 5.12.2007,s. 1).

[7] EFT L 184 af 17.7.1999, s. 23. Ændret vedafgørelse 2006/512/EF (EUT L 200 af 22.7.2006, s.11).

[8] EUT C 321 af 31.12.2003, s. 1.

[9] EUT L 145 af 30.4.2004, s. 1. Senest ændretved direktiv 2008/10/EF (EUT L 76 af 19.3.2008, s.33).

[10] EFT L 281 af 23.11.1995, s. 31. Ændret vedforordning (EF) nr. 1882/2003 (EUT L 284 af31.10.2003, s. 1).

[11] EFT L 372 af 31.12.1985, s. 31.

Bilag II. Grundligning, der angiver ækvivalensen mellemudnyttede kreditmuligheder på den ene side og til-bagebetalinger og omkostninger på den andenside

Grundligningen, som bestemmer de årligeomkostninger i procent (ÅOP), sætter på årsbasislighedstegn mellem den samlede nutidsværdi afudnyttede kreditmuligheder og den samledenutidsværdi af tilbagebetalinger og betalinger afomkostninger:

-t=-Shvor:X | er ÅOP |m | er nummeret på sidste udnyttelse af kredit-

muligheden |k | er nummeret på en udnyttelse af kreditmu-

ligheden, hvor 1 k m |Ck | er størrelsen af udnyttet kreditmulighed k

|tk | er tidsintervallet, udtrykt i år eller brøkdele

af et år, mellem tidspunktet for første udnyttelse afkreditmuligheden og tidspunkterne for hver efter-følgende udnyttelse af kreditmuligheden, hvor t1 =0 |

m' | er nummeret på sidste tilbagebetaling ellerbetaling af omkostninger |

l | er nummeret på en tilbagebetaling eller beta-ling af omkostninger |

Dl | er størrelsen af en tilbagebetaling ellerbetaling af omkostninger |

sl | er tidsintervallet, udtrykt i år eller brøkdeleaf et år, mellem tidspunktet for første udnyttelse afkreditmuligheden og tidspunkterne for hver til-bagebetaling eller betaling af omkostninger. |

Bemærkninger:a) De beløb, der betales af parterne på forskel-

lige tidspunkter, er ikke nødvendigvis lige store ogbetales ikke nødvendigvis med lige store tidsinter-valler.

b) Begyndelsestidspunktet er tidspunktet forførste udnyttelse af kreditmuligheden.

c) Tidsintervallet mellem de ved beregningenanvendte tidspunkter udtrykkes i år eller brøkdele


af et år. Et år antages at have 365 dage (skudår 366dage), 52 uger eller 12 lige lange måneder. Hvermåned antages at have 30,41666 dage (= 365/12),uanset om der er tale om et skudår.

d) Beregningernes resultat angives medmindst én decimals nøjagtighed. Hvis næste deci-mal er 5 eller derover, forhøjes den bestemmendedecimal med én.

e) Ligningen kan skrives om, så der blot bru-ges en enkelt sum og begrebet bevægelser (Ak),som vil være positive eller negative, dvs. henholds-vis betalt eller modtaget i perioder 1 til k, udtrykt iår, dvs.:

S=-thvor S er den aktuelle bevægelsessaldo. Hvis

målet er at bibeholde ækvivalensen mellem bevæ-gelserne, vil værdien være nul.

II. Supplerende antagelser til brug ved bereg-ningen af de årlige omkostninger i procent

a) Hvis en kreditaftale stiller forbrugeren fritmed hensyn til at udnytte kreditmuligheden, ansesdet samlede kreditbeløb for udnyttet i sin helhedmed det samme.

b) Hvis en kreditaftale giver forskelligemuligheder for at udnytte kreditmuligheden medforskellige omkostninger eller debitorrenter,anses det samlede kreditbeløb for udnyttet ved denhøjeste omkostning og debitorrente anvendt påden mulighed for at udnytte kreditmuligheden, deroftest benyttes under den pågældende type kredi-taftale.

c) Hvis en kreditaftale generelt stiller forbruge-ren frit med hensyn til at udnytte kreditmulighe-den, men også blandt de forskellige muligheder forudnyttelse af kreditmuligheden fastsætter enbegrænsning med hensyn til beløb og tidsrum,anses kreditbeløbet for at være udnyttet på den tid-ligste af de i aftalen fastsatte datoer og i overens-stemmelse med disse begrænsninger for udnyt-telse af kreditmuligheden.

d) Hvis der ikke er en fast tidsplan for tilbage-betalingen, antages det

i) at kreditten er stillet til rådighed for en peri-ode på et år, og

ii) at kreditten tilbagebetales i tolv lige storemånedlige rater.

e) Hvis der er en fast tidsplan for tilbagebeta-ling, men størrelsen af tilbagebetalingen er fleksi-bel, skal størrelsen af hver tilbagebetaling ansesfor at være den laveste, som er fastsat i aftalen.

f) Når kreditaftalen indeholder mere end en til-bagebetalingsdato, anses kreditten for stillet tilrådighed og tilbagebetalingerne for foretaget på

den tidligste af de i aftalen fastsatte datoer, med-mindre andet er angivet.

g) Er der endnu ikke aftalt et loft for kreditten,anses loftet for at være på 1500 EUR.

h) Hvis der er tale om en kassekredit, anses detsamlede kreditbeløb for udnyttet i sin helhed ogfor kreditaftalens fulde løbetid. Hvis kreditaftalensløbetid ikke kendes, beregnes de årlige omkost-ninger i procent ud fra den antagelse, at kredittensløbetid er tre måneder.

i) Hvis der i en begrænset periode eller for etbegrænset beløb tilbydes forskellige rentesatserog omkostninger, anses rentesatsen og omkostnin-gerne for at være den højeste sats i hele kreditafta-lens løbetid.

j) I forbindelse med kreditaftaler, for hvilke derer aftalt en fast debitorrente i den første periode,ved hvis udløb der fastsættes en ny debitorrente,som derefter med jævne mellemrum tilpasses i for-hold til en aftalt indikator, beregnes de årligeomkostninger i procent ud fra den antagelse, at fraog med udløbet af perioden med den faste debitor-rente er debitorrenten den samme som debitor-renten på tidspunktet for beregningen af de årligeomkostninger i procent baseret på værdien af denaftalte indikator på det pågældende tidspunkt.

Bilag II

Standardiserede europæiske forbrugerkreditoplysninger1. Navn og kontaktoplysninger for kreditgiver/kre-ditformidler

Kreditgiver | [Navn] |Adresse Tlf.nr. [*] E-mail [*] Fax nr. [*] Web-

sted [*] | [Fysisk adresse, der skal anvendes af for-brugeren] |

Hvis relevant | |Kreditformidler | [Navn] |Adresse Tlf.nr. [*] E-mail [*] Fax nr. [*] Web-


Når «hvis relevant» er angivet, skal kreditgiverudfylde rubrikken, hvis oplysningerne er relevantefor kreditproduktet, eller slette de pågældendeoplysninger eller hele rækken, hvis oplysningerneikke er relevante for den kredittype, der overvejes.

Teksten i skarp parentes er en forklaring til kre-ditgiver og skal erstattes af de pågældende oplys-ninger.

2. Beskrivelse af de vigtigste karakteristika vedkreditproduktet

Kredittype | |


Det samlede kreditbeløb Der menes loftet foreller summen af alle beløb, der stilles til dispositioni henhold til en kreditaftale. | |

Betingelserne for at udnytte kreditmulighedenDer menes, hvordan og hvornår De vil få pengene.| |

Kreditaftalens løbetid | |Afdrag og, hvis det er relevant, i hvilken række-

følge afdragene vil blive fordelt | De skal betale føl-gende: [Størrelse, antal og hyppighed af de betalin-ger, der skal foretages af forbrugeren] Renter og/eller omkostninger betales på følgende måde: |

Det samlede beløb, De skal betale Der menesden lånte kapital plus renter og eventuelle omkost-ninger i forbindelse med Deres kredit. | [Sum afdet samlede kreditbeløb og de samlede omkostnin-ger i forbindelse med kreditten] |

Hvis relevant Kreditten ydes i form af henstandmed betalingen for varer eller tjenesteydelser ellerer knyttet til levering af specifikke varer eller tje-nesteydelser Navn på vare/tjenesteydelse Kon-tantpris | |

Hvis relevant | |Den sikkerhedsstillelse, som kræves | [Type

sikkerhedsstillelse] |Dette er en beskrivelse af den sikkerhed, De

skal stille i forbindelse med kreditaftalen. | |Hvis relevant Tilbagebetaling fører ikke til en

omgående amortisation af kapitalen. | |3. KreditomkostningerDebitorrenten eller, hvis det er relevant, de

forskellige debitorrenter, der gælder for kreditafta-len | [ % fast, ellervariabel (med det indeks ellerden referencesats, der skal anvendes på den oprin-delige debitorrente)perioder] |

De årlige omkostninger i procent (ÅOP) Detteer de samlede omkostninger udtrykt i procent pr.år af det samlede kreditbeløb. ÅOP anføres for athjælpe Dem med at sammenligne forskellige til-bud. | [ % Her anføres et repræsentativt eksempel,som angiver alle de antagelser, der er lagt til grundved beregningen af satsen] |

Er man for at opnå kreditten eller for at opnåkreditten på de annoncerede vilkår og betingelserforpligtet til at | |

tegne en forsikring vedrørende kreditten, eller| Ja/nej [hvis ja, angiv hvilken forsikring] |

indgå aftale om en anden accessorisk tjeneste-ydelse. | Ja/nej [hvis ja, angiv hvilken accessorisktjenesteydelse] |

Hvis kreditgiver ikke kender omkostningerne iforbindelse med disse tjenesteydelser, indgår deikke i ÅOP. | |

Tilknyttede omkostninger | |

Hvis relevant Forvaltning af en eller flere kontitil registrering af både betalingstransaktioner ogudnyttelser af kreditmuligheden er påkrævet | |

Hvis relevant Omkostninger ved anvendelse afet specifikt betalingsmiddel (f.eks. et kreditkort) | |

Hvis relevant Eventuelle andre omkostninger iforbindelse med kreditaftalen | |

Hvis relevant Betingelserne for ændring afovennævnte omkostninger i forbindelse med kred-itaftalen | |

Hvis relevant Betingelse om betaling af notari-algebyr | |

Morarenter | |Manglende betalinger kan have alvorlige følger

for Dem (f.eks. tvangsauktion) og gøre det vanske-ligere at opnå kredit. | De vil blive pålagt [ (gæl-dende rentesats og måden, denne sats tilpasses på,og, hvis relevant, misligholdelsesomkostninger)]for manglende betalinger |

4. Andre vigtige retlige aspekterFortrydelsesret | Ja/nej |De har ret til at fortryde kreditaftalen inden for

en periode på 14 kalenderdage. | |Førtidig tilbagebetaling De har ret til helt eller

delvis at tilbagebetale kreditbeløbet før tiden. | |Hvis relevant | |Kreditgiver har ret til kompensation i tilfælde af

førtidig tilbagebetaling | [Fastsættelse af kompen-sation (beregningsmetode) i overensstemmelsemed gennemførelsesbestemmelserne for artikel16 i direktiv 2008/48/EF] |

Søgning i en database Kreditgiver skal straksog gratis underrette Dem om resultatet af en søg-ning i en database, hvis en anmodning om kreditafslås på grundlag af en sådan søgning. Dette gæl-der ikke, hvis en sådan underretning er forbudt ihenhold til fællesskabsretten eller strider mod denoffentlige orden eller den offentlige sikkerhed. | |

Ret til et udkast til kreditaftale De har ret tilefter anmodning gratis at modtage en kopi afudkastet til kreditaftale. Denne bestemmelse fin-der ikke anvendelse, hvis kreditgiveren på tids-punktet for anmodningen ikke er villig til at indgåkreditaftalen med Dem. | |

Hvis relevant | |Hvor længe oplysningerne forud for aftaleind-

gåelsen er bindende for kreditgiveren | Disseoplysninger er gyldige fra ... til ... |

Hvis relevant5. Supplerende oplysninger i tilfælde af fjern-

salg af finansielle tjenesteydelsera)om kreditgiver | |Hvis relevant | |Kreditgivers repræsentant i den medlemsstat,

hvor De bor | [Navn] |


Adresse | [Fysisk adresse, der skal anvendes afforbrugeren] |

Tlf. nr. [**] E-mail [**] Fax nr. [**] Websted[**] | |

Hvis relevant | |Registrering | [Det handelsregister, hvori kre-

ditgiver er opført, og vedkommendes registre-ringsnummer eller tilsvarende identifikationssym-bol i dette register] |

Hvis relevant Tilsynsmyndigheden | |b)om kreditaftalen | |Hvis relevant | |Udøvelse af fortrydelsesretten | [Praktiske

anvisninger om udøvelse af fortrydelsesretten,bl.a. den periode, hvor denne ret kan udøves; tilhvilken adresse en meddelelse vedrørende udø-velse af fortrydelsesretten skal sendes, og konse-kvenserne af ikke at udøve denne ret] |

Hvis relevant De retsregler, kreditgiver harvalgt at lægge til grund for etableringen af forbin-delserne med Dem forud for kreditaftalens indgå-else | |

Hvis relevant | |Vilkår i aftalen om, hvilken lovgivning der skal

anvendes på kreditaftalen og/eller om, hvilkendomstol der er kompetent | [De relevante vilkårgengives her] |

Hvis relevant | |Sprogordning | Oplysninger og aftalevilkår

gives på [det specifikke sprog]. Hvis De er indfor-stået hermed, vil vi kommunikere på [det/de spe-cifikke sprog] i kreditaftalens løbetid |

c)om klageadgang | |Hvorvidt der findes, og hvordan man får kla-

geadgang og adgang til udenretslig bilæggelse aftvister | [En eventuel klageadgang og adgang tiludenretslig bilæggelse af tvister for den forbruger,der er part i fjernsalgskontrakten, og, hvis dette ertilfældet, hvorledes forbrugeren kan gøre brugheraf] |

[*] Disse oplysninger er valgfri for kreditgiver.[**] Disse oplysninger er valgfri for kredit-

giver.

Bilag III

Europæiske forbrugerkreditoplysninger med henblik på1) kassekredit

2) forbrugerkredit tilbudt af visse kreditorgani-sationer (artikel 2, stk. 5, i direktiv 2008/48/EF)

3) gældsomlægning1. Kreditgivers/kreditformidlers navn og kon-

taktoplysninger

Kreditgiver | [Navn] |Adresse Tlf. nr. [*] E-mail [*] Fax nr. [*] Web-


Hvis relevant | |Kreditformidler | [Navn] |Adresse Tlf. nr. [*] E-mail [*] Fax nr. [*] Web-


Når "hvis relevant" er angivet, skal kreditgiverudfylde rubrikken, hvis oplysningerne er relevantefor kreditproduktet, eller slette de pågældendeoplysninger eller hele rækken, hvis oplysningerneikke er relevante for den kredittype, der overvejes.

Teksten i skarp parentes er en forklaring til kre-ditgiver og skal erstattes af de pågældende oplys-ninger.

2. Beskrivelse af de vigtigste karakteristika vedkreditproduktet

Kredittypen | |Det samlede kreditbeløb Der menes loftet for

eller summen af alle beløb, der stilles til dispositioni henhold til en kreditaftale. | |

Kreditaftalens løbetid | |Hvis relevant De kan til enhver tid blive anmo-

det om at betale hele kreditbeløbet tilbage påanfordring | |

3. KreditomkostningerDebitorrenten eller, hvis det er relevant, de

forskellige debitorrenter, der gælder for kreditafta-len | [ % fast, ellervariabel (med det indeks ellerden referencesats, der skal anvendes på den oprin-delige debitorrente)] |

Hvis relevant | |De årlige omkostninger i procent (ÅOP) [**]

Dette er de samlede omkostninger i forbindelsemed kreditten udtrykt i procent pr. år af det sam-lede kreditbeløb. ÅOP anføres for at hjælpe Demmed at sammenligne forskellige tilbud. | [ % Heranføres et repræsentativt eksempel, som angiveralle de antagelser, der er lagt til grund ved bereg-ningen af satsen] |

Hvis relevant | |Omkostninger Hvis relevant Betingelserne for

ændring af disse omkostninger | [Omkostninger,der påløber fra kreditaftalens indgåelse] |

Morarenter | De vil blive pålagt [..... (gældenderentesats og måden, denne sats tilpasses på, og,hvis det er relevant, misligholdelsesomkostnin-ger)] for manglende betalinger |

4. Andre vigtige retlige aspekterOpsigelse af kreditaftalen | [Betingelserne og

proceduren for opsigelse af kreditaftalen] |Søgning i en database Kreditgiveren skal

straks og gratis underrette Dem om resultatet af


en søgning i en database, hvis en anmodning omkredit afslås på grundlag af en sådan søgning.Dette gælder ikke, hvis en sådan underretning erforbudt i henhold til fællesskabsretten eller stridermod den offentlige orden eller den offentlige sik-kerhed. | |

Hvis relevant | |Hvor længe oplysningerne forud for aftaleind-

gåelsen er bindende for kreditgiveren | Disseoplysninger er gyldige fra ... til ... |

Hvis relevant5. Supplerende oplysninger, som skal gives,

hvis oplysningerne forud for aftaleindgåelse leve-res af visse kreditorganisationer (artikel 2, stk. 5, idirektiv 2008/48/EF) eller tilbydes i forbindelsemed en forbrugerkredit med henblik på gældsom-lægningAfdrag og, hvis det er relevant, i hvilkenrækkefølge afdragene vil blive fordelt | De skalbetale følgende: [Et repræsentativt eksempel på enafdragsoversigt med angivelse af beløb, antal oghyppighed af de betalinger, forbrugeren skal fore-tage] |

Det samlede beløb, De skal betale | |Førtidig tilbagebetaling De har ret til helt eller

delvis at tilbagebetale kreditbeløbet før tiden. Hvisrelevant | |

Kreditgiver har ret til kompensation i tilfælde afførtidig tilbagebetaling | [Fastsættelse af kompen-sation (beregningsmetode) i overensstemmelsemed gennemførelsesbestemmelserne for artikel16 i direktiv 2008/48/EF] |

Hvis relevant6. Supplerende oplysninger, som skal gives i til-

fælde af fjernsalg af finansielle tjenesteydelsera)om kreditgiver | |Hvis relevant | |Kreditgivers repræsentant i den medlemsstat,

hvor De bor | [Navn] |Adresse Tlf. nr. [***] E-mail [***] Fax nr. [***]

Websted [***] | [Fysisk adresse, der skal anvendesaf forbrugeren] |

Hvis relevant | |Registrering | [Det handelsregister, hvori kre-

ditgiver er opført, og vedkommendes registre-

ringsnummer eller tilsvarende identifikationssym-bol i dette register] |

Hvis relevant Tilsynsmyndighed | |b)om kreditaftalen | |Fortrydelsesret | Ja/nej |De har ret til at fortryde kreditaftalen inden for

en periode på 14 kalenderdage. Hvis relevantUdøvelse af fortrydelsesretten | [Praktiske anvis-ninger om udøvelse af fortrydelsesretten, bl.a. tilhvilken adresse en meddelelse vedrørendeudøvelse af fortrydelsesretten skal sendes, og kon-sekvenserne af ikke at udøve denne ret] |

Hvis relevant De retsregler, kreditgiver harvalgt at lægge til grund for etableringen af forbin-delserne med Dem forud for kreditaftalens ind-gåelse | |

Hvis relevant | |Vilkår om, hvilken lovgivning, der skal anven-

des på aftalen og/eller om, hvilken domstol der erkompetent | [De relevante vilkår gengives her] |

Hvis relevant | |Sprogordning | Oplysninger og aftalevilkår

gives på [det specifikke sprog]. Hvis De er indfor-stået hermed, vil vi kommunikere på [det/de spe-cifikke sprog] i kreditaftalens løbetid |

c)om klageadgang | |Hvorvidt der findes, og hvordan man får kla-

geadgang og adgang til udenretslig bilæggelse aftvister | [En eventuel klageadgang og adgang tiludenretslig bilæggelse af tvister for den forbruger,der er part i fjernsalgskontrakten, og, hvis dette ertilfældet, hvorledes forbrugeren kan gøre brugheraf] |

[*] Disse oplysninger er valgfri for kreditgiver.[**] Finder ikke anvendelse for Europæiske

forbrugerkreditoplysninger med henblik på kasse-kredit i de medlemsstater, der i henhold til artikel6, stk. 2, i direktiv 2008/48/EF beslutter, at ÅOPikke skal oplyses for kassekredit.

[***] Disse oplysninger er valgfri for kredit-giver.

Norges offentlige utredninger 2009

Seriens redaksjon:Departementenes servicesenter

Informasjonsforvaltning

1. Individ og integritet. Fornyings- og administrasjonsdepartementet.

2. Kapital- og organisasjonsformer i sparebanksektoren mv. Finansdepartementet.

3. På sikker veg. Samferdselsdepartementet.

4. Tiltak mot skatteunndragelser. Finansdepartementet.

5. Farskap og annen morskap. Barne- og likestillingsdepartementet.

6. Tilstandsrapport ved salg av bolig. Barne- og likestillingsdepartementet.

7. Om grunnlaget for inntektsoppgjørene 2009. Arbeids- og inkluderingsdepartementet.

8. Kompetanseutvikling i barnevernet. Barne- og likestillingsdepartementet.

9. Lov om offentlige undersøkelseskommisjoner. Justis- og politidepartementet.

10. Fordelingsutvalget. Finansdepartementet.

11. Kredittavtaler. Justis- og politidepartementet.

Norges offentlige utredninger2008 og 2009

Statsministeren:

Arbeids- og inkluderingsdepartementet:Om grunnlaget for inntektsoppgjørene 2008. NOU 2008: 10.Yrkessykdommer. NOU 2008: 11.Skift og turnus – gradvis kompensasjon for ubekvem arbeidstid. NOU 2008: 17.Om grunnlaget for inntektsoppgjørene 2009. NOU 2009: 7.

Barne- og likestillingsdepartementet:Kvinner og homofi le i trossamfunn. NOU 2008: 1.Kjønn og lønn. NOU 2008: 6.Med barnet i fokus. NOU 2008: 9.Farskap og annen morskap. NOU 2009: 5.Tilstandsrapport ved salg av bolig: NOU 2009: 6.Kompetanseutvikling i barnevernet. NOU 2009: 8.

Finansdepartementet:Kulturmomsutvalget. NOU 2008: 7.Revisjonsplikten for små foretak. NOU 2008: 12.Eierkontroll i fi nansinstitusjoner. NOU 2008: 13.Om foretaksstyring og tiltak mot manipulering

av fi nansiell informasjon. NOU 2008: 16.Skadeforsikringsselskapenes virksomhet.

NOU 2008: 20.Kapital- og organisasjonsformer i sparebanksektoren mv.

NOU 2009: 2.Tiltak mot skatteunndragelser. NOU 2009: 4.Fordelingsutvalget. NOU 2009: 10.

Fiskeri- og kystdepartementet:Retten til fi ske i havet utenfor Finnmark.

NOU 2008: 5.

Fornyings- og administrasjonsdepartementet:Individ og integritet. NOU 2009: 1.

Forsvarsdepartementet:

Helse- og omsorgsdepartementet:Fordeling av inntekter mellom regionale helseforetak.

NOU 2008: 2.

Justis- og politidepartementet:Fra ord til handling. NOU 2008: 4.Bourbon Dolphins forlis den 12. april 2007.

NOU 2008: 8.Barn og straff. NOU 2008: 15.Fiskefartøyet ”Western”s forlis 6. februar 1981.

NOU 2008: 19.Nettbankbasert betalingsoverføring. NOU 2008: 21.Lov om offentlige undersøkelseskommisjoner. NOU 2009: 9.Kredittavtaler. NOU 2009: 11.

Kommunal- og regionaldepartementet:

Kultur- og kirkedepartementet:

Kunnskapsdepartementet:Sett under ett. NOU 2008: 3.Fagopplæring for framtida. NOU 2008: 18.

Landbruks- og matdepartementet:

Miljøverndepartementet:

Nærings- og handelsdepartementet:

Olje- og energidepartementet:

Samferdselsdepartementet:På sikker veg. NOU 2009: 3.

Utenriksdepartementet:Samstemt for utvikling? NOU 2008: 14.

Norges offentlige utredninger 2009: 11


Offentlige publikasjoner

Opplysninger om abonnement, løssalg og pris får man hos:Akademika ASAvdeling for offentlige publikasjonerPostboks 84 Blindern, 0314 Oslo E-post: [email protected]: 22 18 81 00Faks: 22 18 81 01Grønt nummer: 800 80 960

Publikasjonen er også tilgjengelig påwww.regjeringen.no

NO

U 2

00

9: 1

1

Kredittavtaler

NOU

Documents

NOU Norges offentlige utredninger 2009: 11 · Departementenes servicesenter Informasjonsforvaltning Oslo 2009 NOU Norges offentlige utredninger 2009: 11 Kredittavtaler Gjennomføring