nummer 1/4 - 2010 årgang 27

Nummer 1/4 2010 Årgang 27

nummer 1/4 - 2010 årgang 27

2 Ånd i hanske Nummer 1/4 2010 Årgang 27 3

Leder– av Svein Gundersen....................................................................

Festivalprogram............................................................................

Oslo Nye/Riksteatret: Den lille muldvarpen som ville vite hvem som hadde bæsjet på hodet hans.......................

Hordaland teater: Konserten.................................................

Pipp&Boa/Figurteatret i Nordland: Dukker opp i alle land.................................................................

Barske glæder/Det åpne teater: Først kom ingenting, så kom ingenting.............................. Theatre Viktor Antonov: Circus on strings .....................

TinkerTing/Pickled Image/Figurteatret I Nordland:Hunger............................................................................................... Dårekisten teater: Prinsessen på erten................................. Alter Ego/ Figurteatret i Nordland: Lille Klaus og store Klaus.......................................................... Teatret Vårt: Taremareby...........................................................

Teatr Groteska: Hommage à Chagall...................................

Osly Nye Teater: Kurt koker hodet......................................... Festivalteltet...................................................................................

Birgit Strøms minnepris..............................................................

Seminarlederne: Jane Rasch (danmark), Sean Myatt (england)....................

Den kulturelle skolesekken- av Idalou Larssen.........................................................................

Skolesekken og gruppenes produksjonsforholdav Svein Gundersen....................................................................

Synliggjøring av norsk barne- og ungdomsteater- av Svein Gundersen....................................................................

Norsk Scenekunstbruk- En samtale med Ådne Sekkelsten...........................................

3

4

5

6

7

8

9

10

11

12

13

14

16

17

18

18

19

22

25

26

ÅND I HANSKENr 1/4 2010 Årgang 27ISSN 0800-2479

Årsabbonement kr 250,-Løssalgspris kr 70,-Bankkonto 1607 55 74294

Utgitt av UNIMA-Norge, forening for figurteater,Hovinveien 1, 0576 OsloTlf: 22 67 73 56Hjemmeside: www.unima.noEpost: [email protected]

Redaktør av dette nummer: Karen HøieTrykk: Konsis Grafisk AS

Ånd i Hanske trykkes med støtte fra Norsk Kulturråd

UNIMA-Norge, forening for figurteater er en interesse-organisasjon for mennesker som er opptatt av figurteater over et bredt spekter - teaterkunst, billedkunst, pedagogikk og terapi. Foreningen organiserer både profesjonelle og amatører.

Vår nasjonale organisasjon ble stiftet 26. november 1974 under navnet Norsk dukketeaterforening. Ved årsmøtet 1997 skiftet foreningen navn til UNIMA- Norge - Forening for figurteater. UNIMA-Norge er medlem av den verdensomspennende organisasjonen Union International de la Marionette. UNIMA er medlem av UNESCO.

STYRET I UNIMA-NORGELeder: Svein GundersenNestleder: Einar DahlStyremedlemmer:Marthe Brandt, Siri Kverndokk, Tine Stoesen, Anne Stray

MEDLEMSKONTINGENTEnkeltmedlemmer kr. 350,-Grupper kr. 450,-Institusjoner: 650,-

Ønsker du bli medlem av UNIMA-Norge, ta kontakt via vår hjemmeside.

Det er med glede og stolthet styret i unima-Norge igjen innbyr til festival. Norsk figurteater trenger et utstillings-vindu mot verden. Da vi i 2004 ar-rangerte jubileumsfestival for unima , hadde jeg håp om med tiden å få på plass en fast festival for norsk figur-teater – og nå står vi foran den tredje Fri Figur-festivalen. Igjen er det Oslo Nye Teater som vevilligst huser oss. Festivalen fyller et udekket behov i kultur-Norge, håpet er at vi har skapt en tradisjon som har livets rett. At festi valen skal gi kunstarten og kunst-nerne våre omtale og anseelse. Og pu-blikums hengivenhet! Som før, har vi invitert to inter-nasjonale gjestespill til festivalen. Teatr Groteska kommer fra Krakow med forestillingen Hommage à Chagall. Det er en stor forestilling, in-spirert av kunsten og arbeidet til ma-leren Marc Chagall – med mange ut-øvere på og bak scenen. Gjestespillet har blitt mulig gjort gjennom et sam-arbeid mellom Teatr Groteska og Kulturproduksjoner, støttet av det norsk-polske kulturfondet. Riksteatret er vertskap for forestillingen, den spil-les på Riksteatrets scene i Nydalen. (Buss 30 stopper utenfor Trikkestallen og går til Nydalen, forbindelsen skulle være grei!) Og Viktor Antonov kom-mer fra St.Petersburg med en-manns-forestillingen Cirkus on strings, som forresten har mange utøvende mario-netter med seg i sirkuset... Vi har denne gang en premiere i fes-tivalprogrammet, forestillingen Kurt koker hodet på Oslo Nye, i regi av

LederInnhold

Anne Marit Sæther fra Cirka teater, en av Norges kjente frigrupper – et spen-nende samarbeid mellom institusjon og frigruppe. Festivalen byr også på seminarer. Sean Myatt inviterer oss inn til objekt-enes verden, og vi har igjen bedt den danske dramatikeren og dramaturgen Jane Rasch om en faglig samtale rundt noen av festivalens forestillinger. Vi håper dette kan gi inspirasjon og im-pulser til videre arbeid – både for de utøvende kunstnerne, og for det gene-relle festivalpublikummet. I festivalteltet møter vi Teater Fusentasts vidunderlige Panopticum, og det vises videoopptak av forskjel-lige figurteaterforestillinger. Fri Figur takker kunstnerne som har kommet til festivalen med sine fore-stillinger, og våre sponsorer: Bydel Sagene, Oslo kommune, Fritt Ord, Fond for utøvende kunstnere, Fond for Lyd og Bilde, Norsk Kulturråd, Kulturdepartementet – og vi takker våre samarbeidspartnere: Oslo Nye, Riksteatret, Kulturproduksjoner og Bydel Sagene. Også en stor takk til alle frivillige, og til teknisk stab med Per Horn i spissen. Uten alle dere, in-gen festival. La oss erklære husmannsånden for død, glede oss over norsk figurteater, som til tross for tildels vanskelige ar-beidsvilkår leverer. Nå skal vi tillate oss å være stolte!

Velkommen!

Svein Gundersen

Fra forestillingen Den lille muldvarpen som ville vite hvem som hadde bæsjet på hodet hans.

Foto

: Joh

n H

ughe

s

Nummer 1/4 2010 Årgang 27 5

Oslo Nye Teater, i samarbeid med Riksteatret:

Den lille muldvarpen som ville vite hvem som hadde bæsjet på hodet hans av Werner Holzwarth, dramatisert av Tine Thomassen

festivalprogram

Barneboken om den geskjeftige og modige muldvarpen som ville vite hvem som hadde bæsjet på hodet hans, er blitt en stor suksess. Gjennom mor-somme scener fortelles en drivende, humoristisk og informativ historie for de minste. I vår versjon er karakterene byg-get ut og sanger kommet til. Vi mø-ter blant annet den forelskede geita, en hest med verdens største selvtillit, en sint hare og møkkaekspertene, det vil si fluene, som er de som til sist hjelper muldvarpen med å finne den frekke synderen. Forestillingen varer i 45 minutter, med latter og spenning til siste sekund for barn og voksne. Den ble svært godt mottatt av publikum og presse etter Riksteatrets urpremiere i 2005.

Dette blir en fin dag, tenker muldvar-pen og stikker snuten opp fra hulen. splæsh! En diger bæsj lander midt på hodet hans. Noe så frekt. Muldvarpen marsjerer rasende avgårde for å finne ut hvem som har bæsjet på ham.

En forestilling for barn fra 3 år.

Regi Catrine TelleDukker Grete LarssenScenografi Birgitte LieMusikk Per Christian RevholtLys Espen SolumInspisient John Ellefsen

På scenenKnut WiulsrødMarianne EdvardsenHans RønningenSuzanne Paalgard

Kl. 18.00

Kl. 19.30

Kl. 12.00

Kl. 15.00

Kl. 19.00

Kl. 10.00

Kl. 11.00

Kl. 12.00

Kl. 13.00

Kl. 14.00

Kl. 17.00

Kl. 18.00

Kl. 19.00

Kl. 21.00

Kl. 12.00

Kl. 14.00

Kl. 15.00

Kl. 16.00

Kl. 16.00

Kl. 17.00

Kl. 19.00

Kl. 11.00

Kl. 12.00

Kl. 13.00

Kl. 14.00

Kl. 14.00

Kl. 15.30

Festivalåpning v/ teatersjef Catrine TelleOslo Nye Teater

Sean Myatt, England

Hordaland teater

Pipp & Boa/Figurteatret i NordlandHordaland teater

Barske Glæder/ Det åpne teaterPipp & Boa/Figurteatret i NordlandBarske Glæder/Det åpne teaterBarske Glæder/Det åpne teaterDramaturg Jane Rash

Theatre Viktor AntonovRusslandTinkerTing/Pickled Image/Figurteatret i NordlandTheatre Viktor AntonovRusslandTinkerTing/Pickled Image/Figurteatret i Nordland

Theatre Viktor AntonovRusslandDårekisten teater

Dramaturg Jane Rash

Alter Ego/Figurteatret i NordlandTeatret Vårt

Oslo Nye Teater

Teatr GroteskaPolen

Dramaturg Jane Rash

Alter Ego/Figurteateret i NordlandDårekisten teater

Teatret Vårt

Teater GroteskaPolenUtdeling av Birgit Strøm prisen

Den lille muldvarpen som ville vite hvem som hadde bæsjet på hodet hansSeminar: Instictive object ramblings

Konserten

Dukker opp i alle land

Konserten

Først kom ingenting, så kom ingenting

Dukker opp i alle land



Forestillingsseminar

Circus on strings (uten ord)

Hunger


Hunger


Prinsessen på erten


Lille Klaus og Store Klaus

Taremareby

Kurt koker hodet - PREMIERE!

Hommage à Chagall (uten ord)


Lille Klaus og store Klaus


Taremareby

Hommage à Chagall (uten ord)

Hovedscenen

Hovedscenen

Hovedscenen

Hovedscenen

Hovedscenen

Lille scenen

Hovedscenen

Lille scenen

Lille scenen

Teltet

Lille scenen

Hovedscenen

Lille scenen

Hovedscenen

Lille scenen

Lille scenen

Teltet

Lille scenen

Hovedscenen

Rosenkrantz’gate 10Riksteateret,Nydalen

Teltet

Lille scenen

Lille scenen

Hovedscenen

Riksteateret,NydalenHovedscenen

Familie, 45 min.

Familie, 35 min.

Familie, 40 min.

Familie, 35 min.

Barn, 20 min.

Familie, 40 min.

Barn, 20 min.

Barn, 20 min.

Familie, 50 min.

Ungdom/voksen55 min.Familie, 50 min.

Ungdom/voksen55 min.

Familie, 50 min.

Barn, 30 min.

Familie, 35 min.

Familie, 70 min

Familie, 2 t.


Familie, 35 min.

Barn, 30 min.

Familie, 70 min.


trikkestallen, torshovgt. 33 billettbestilling og info 97 01 59 29 billetter kr. 50/100 ved inngangen

ONSDAG 5/5 GRUPPE TITTEL SCENE MÅLGRUPPE

FREDAG 7/5 GRUPPE TITTEL SCENE MÅLGRUPPE

TORSDAG 6/5 GRUPPE TITTEL SCENE MÅLGRUPPE

LØRDAG 8/5 GRUPPE TITTEL SCENE MÅLGRUPPE

SØNDAG 9/5 GRUPPE TITTEL SCENE MÅLGRUPPE

FESTIVALTELTET

SEMINARER

Aktiviteter i festivalteltet alle dager. Blant annet Teater Fusentasts Panoptikum og videovisning av tidligere figurteaterproduksjoner. Se oppslag for nærmere informasjon.

Sean Myatt, England, har en lang profesjonell karriere som dukkespiller. Instinctiv object rambling er en blanding av forestilling og demonstrasjon som viser hans møte med ulike «objekter». Onsdag fra kl. 19.30.Jane Rash, Danmark, er dramaturg, har ledet Dramatiker Væksthus i Danmark siden 2001. I forestillingsseminarene vil hun snakke om forrige dagens festivalforestillinger ut fra et dramaturgisk synspunkt. Fredag kl. 14.00, lørdag kl. 15.00, søndag kl. 11.00.

Foto: John Hughes


Hordaland Teater:

Konserten

Ljudmil Nikolov og Karoline Krüger har lenge hatt planer om et samarbeid. De ønsket en forestilling inspirert av østeuropeiske teatertradisjoner – der gode historier fortelles med enkle sce-niske virkemidler, renskåret lysdesign og dramatiske melodiøse landskap. Etter et halvt år med musikalsk ar-beid og koreografisk sammenveving av pantomime, figurteater og kompo-sisjon ble Konserten klar for publi-kum. En vilter og vakker forestilling om dirigentens forunderlige ferd inn i musikken! Ljudmil Nikolov er en dyktig skue-spiller/figurspiller, med en usedvanlig tilstedeværelse på scenen – og glimt i øyet! Karoline Krüger har tilført fore-stillingen en ekstra dimensjon med sin nydelige musikk.

En forestilling uten ord, for barn fra 3 år.

Regi: Arvid OnesMusikk: Karoline Krüger Av og med Ljudmil Nikolov

Pipp & Boa/Figurtatret i Nordland:

Dukker opp i alle landDukker opp i alle land er en forestil-ling basert på autentiske samlinger av dukker fra ulike land og tidsaldre. Forestillingen er beregnet for barn og ungdom, og belyser på en reflektert og underholdene måte de mange para-doksene som er knyttet til det å være forskjellig, og det å leve i et kulturelt mangfoldig samfunn.

Prosjektet er støttet av Norsk Kulturråd og forestillingen var FINs hoved-satsning for skoler i 2009.

Manus og regi Morten GruePå scenenElisabeth Helland LarsenPaal Bakke Viken


Barske Glæder/Det åpne teater:


Rundt en koffert tas barna med på en reise tilbake til jordens opprinnelse, slik våre forfedre vikingene tenkte seg den. Den norrøne skapelsesmyten for-midles i et poetisk språk med rom for undring og meddiktning, uten de motsetninger og handlinger vi van-ligvis forbinder med dramatikk. Forestillingen likner nesten mer på et bilde enn på teater i tradisjonell for-stand. Her og nå skapes verden oppi en liten koffert. Det er magisk og fascinerende.

Støttet av Fond for utøvende kunst-nere, Fond for lyd og bilde og Norsk skuespillerforbund.

En forestilling for de minste.

Regi og figurer Espen DekkoScenografi Inga-Lill FarstadDramaturg Ragnhild MærliTekst og produksjon Janne Langaas

På scenenJanne Langaas

Theatre Viktor Antonov, Russland:

Circus on strings

Viktor Antonov er en internasjonalt kjent dukkespiller. Han holder til i St. Petersburg, og har turnert over store deler av Europa med forestillingen Circus on strings. Endelig gjester han nå Oslo og Fri Figur med sitt marionettesirkus. Her får du oppleve artister, klovner, dyr, en magedanserinne og verdens sterk-este mann. Men Viktors artister kan mye mer enn vanlige sirkusartister. De små og vakre tremarionettene gjennomlever de mest forbløffende forvandlinger på scenen. Du vil bli overrasket over vir-tuositeten Viktor Antonov fører sine dukker med.

NO

RGESPREMIERE!

Gjestespill fra St. Petersburg, Russlland

En forestilling uten ord. En perle for hele familien.

Foto: Siv Svendsen


TinkerTing/Pickled Image/Figurteatret i Nordland:

Hunger

En forfatter pålegger seg et selv et «sulte eksperiment» som medisin mot skrivesperre. Eksperimentet løper løpsk. Historiens tannhjul maler. Et uidentifisert skip legger til kai. Og i forfatterens kropp eter det en mark … En poetisk og burlesk forestilling skapt av det legendariske figurteater-kompaniet Pickled Image og norske TinkerTing, etter inspirasjon av Knut Hamsuns roman Sult. Forestillingen er støttet av Norsk Kulturråd og Figurteatret i Nordland.

TinkerTing er skuespilleren og duk-kespilleren Per Arne Løsets eget kom-pani. Løset har bakgrunn fra blant annet Hollow Creature, og som skue-spiller for Grusomhetens Teater, Sogn og Fjordane Teater og en rekke teateroppsetninger.

Pickled Image er et figurteaterkom-pani basert i Bristol, England. Gruppen ble dannet i 2000 og har siden den gang laget, spilt, undervist og filmet dukketeater. Produksjonenen deres er blitt vist både innendørs og på gater og torg verden over.

En forestilling for voksne og ungdom, uten ord!

Regi Dik Downey og Vicky AndrewsKonsept og manus Dik Downey Vicky Andrews Per Arne LøsetDramaturgi konsulent Preben Faye-SchjøllDukkedesign/dukkemakere Dik Downey Vicky AndrewsScenografi Dik Downey Vicky AndrewsByggere Max Humphries Joris Hol Jan Erik Skarby KostymerAmanda HambletonKomponistSimon PrestonTeknikerCecilie Graven EngsethPR-designOnela KealLydredigererNathan NgLysdesignJan Erik SkarbyFigurteateret i Nordland Geir-Ove Andersen Preben Faye-Schjøll Ing Randi Johansen Jan Erik Skarby Anne SørfjellPå scenenPer Arne LøsetGisle Hass

En forestilling for alle fra 3 årav og med Kjell Matheussen

Dårekisten teater:


Eventyret om Prinsessen på erten ble til etter at dikteren selv ble utsatt for både erter i sengen og en levende hane under madrassen på et av hans besøk på de fynske slottene! Og fremdeles frydes vi over prinsessen som er så fin at hun kan kjenne en ert gjennom lag på lag av madrasser og dyner. Nå skal vi se hvor mange dyner det er i Dårekistens oppsetting. Og om Kjell stiller erten ut på museum etterpå.

Dårekisten Teater har tilhold i Enebakk, og er en av landets eldste friteatergrupper. Til sammen har det vært produsert 15 ulike forestillinger i gruppen. Dårekisten drives av Kjell Matheussen, som har lang fartstid innen profesjonelt figurteater i Norge.

En forestilling bygget på H.C. Andersens berømte eventyr.

Foto: Joris Hol


Alter Ego/Figurteatret i Nordland:

Lille Klaus og Store Klaus

Lille Klaus og Store Klaus er basert på et eventyr av en av de fremste eventyr-fortellerne i verden: H.C. Andersen. En forestilling om fattiggutten Lille Klaus som med sin fantasi og kløkt lu-rer alle han møter. Det er en fartsfylt og morsom forestilling, like fornøyelig for voksne som for barn. Alter Ego er Geir Robsruds solo teater. Han har produsert to forestillinger i samarbeid med regissøren Kenneth Dean, og en i samarbeid med Morten Grue.

En familieforestilling for barn fra 5 til 120 år.

Regi og dramaturgi Morten GrueDukker Nina BorgePå scenen Geir Robsrud

Teatret Vårt:

TaremarebyAv Ingebrigt Davik

Flyndrefanten legg ut på ei farefull reise for å fri Flyndrefrøken Fine som er teken til fange i Krabbeslottet. Krabbe Krølle har teke makta i Taremareby og truar alle med det dødbringande våpe-net Tarefela. Bli med til den fantastiske under-sjøiske verda til Ingebrigt Davik og opplev igjen dei kjende og kjære song-ane i ein magisk figurteatermusikal.

Ein barneteaterklassikar frå Møre og Romsdal, for første gang som figur teater. Alder: frå 4 år.

RegiKnut AlfsenScenografiThomas BjørnagerDokkedesign/dokkemakar Agnes Schou LysdesignFinn LandspergMusikkIngebrigt Davik Kjell Krande Peter BadenMusikk produsert og arrangert av Peter BadenMusikkansvarligAtle HalstensenVideodesignMagnar MorkSkodespelarar/dokkespelarar Gøril HaukebøValborg FrøysnesHugo Mikal SkårIvar Furre AamPer Emil Grimstad

Fram og tilbake. Fram og tilbake: Kom og bli med oss til Fiskeland!Vi hoppar i båten og dreg i frå land.

Vi set oss på tofta og ror og ror, Og snart er vi der kor fisken bor.


Teatr Groteska:

Hommage à Chagall

Et samarbeid mellom Teatr Groteska og Kulturproduksjoner/unima , støt-tet av det norsk-polske kulturfondet, har gjort det mulig å få Teatr Groteska fra Krakow til Oslo med sin billed-rike forestilling Hommage à Chagall. Forestillingen har mange utøvere på scenen, og like mange bak. Riksteatret har tatt på seg å huse forestillingen, noe vi er svært takknemlige for, da forestillingen krever en stor scene. Hommage à Chagall er inspirert av livet og kunsten til maleren Marc Chagall, og bygger på hans selvbio grafi Mitt liv. Kjærligheten til konen Bella er hovedtema i forestillingen. Det er

en historie om fullbyrdelse og harmo-ni mellom to mennesker, en hymne til kraften i kjærligheten, en kraft så sterk at den overlever harde sosio- politiske realiteter i virkelighetens verden. Historiske begiven heter fra det 20. år-hundre er metaforisk fremtilt i en slags videovev på bakveggen, tolket som en apokalyptisk opplevelse med bakgrunn i Chagalls egen livshistorie. Kunstnerens malerier blir person-liggjort på scenen, og er utgangspunkt for utformingen av maskene og dukke-ne i forestillingen. De visuelle uttryk-kene blandes harmonisk – skuespillere med masker, forskjellige typer dukker,

En billedrik forestilling uten ordpå Riksteatrets scene i Nydalen.

Regi Adolf WeltschekScenografi Małgorzata ZwolińskaMusikk Roman OpuszyńskiKoreografi Katarzyna SkawińskaRegiassistent Lech Walicki Computer animasjon Paweł WeremiukSkuespillere, dukke- og maskespillere Monika Filipowicz Oliwia Jakubik Diana Jędrzejewska Maja Kubacka Katarzyna Kuźmicz Iwona Olszewska Marek Karpowicz Bogdan Nowak Rafał Szumski Lech Walicki Bartosz Watemborski

Gjestespill fra Krakow, Polen

NO

RGESPREMIERE!multimedia. Historien som fremstilles

på scenen oversetter malerens språk til teatrets formspråk med stor perfeksjon. Vektløse figurer, kubistiske former, saftige farger, magisk realisme. Teatr Groteska viser stor oppfinnsomhet når det gjelder å gjenskape en verden byg-get på Chagalls kunst, hans særegne motiver og fortellinger. Adolf Weltschek, leder av Teatr Groteska og forestillingens regissør, sier: «Gjennom historien om Chagall og Bella ønsker jeg å dele en helt spesi-ell kjærlighetshistorie – en historie om kjærlighet som antar en mytisk dimen-sjon. Det blir til historien om Adam og Eva, en kvinne og en mann, og en del av den kosmiske orden. I trass mot de allestedsnærværende innvendingene og teoriene om at det er umulig å møtes og bygge et forhold mellom mennes-ker, ønsker jeg å fortelle en historie om en spesiell forening mellom mann og kvinne, om en kjærlighet sterkere enn døden. Jeg følger i Chagalls fot-spor, og ønsker å få tilbake mytene om kjærligheten.» En forestilling uten ord, skapt ved hjelp av farger, bevegelse og musikk.

Stillheten hennes er min. Øynene hen-nes – er mine. Som om hun kjente alt om barndommen min, om det nåvæ-rende livet mitt, om fremtiden min; som om hun våket over meg, hun ut-forsket meg dypt, selv om jeg ser hen-ne for første gang. Jeg kjente at det var henne, min fremtidige kone. Den bleke fargen i ansiktet hennes, øyne-ne. Så store og svarte de er! Dette er mine øyne, min sjel. (...) Jeg har gått inn i dette nye huset og ingenting skal skille oss.

Fra Mitt Liv av Chagall


FestivalteltetTeater Fusentast gjester Festivalteltet med Nord-Europas minste teaterscene! ‒ Hvilken forestilling tar Fusentasten med seg til Oslo denne gangen?

Jaap den Hertog fra Teater Fusentast gjester festivalen med sitt Panopticum, et en-mannsteater med spillekasse (Panopticum). Hver ny Panopticum-forestilling har sitt eget forfatter- og tegneteam. Fusentasts spesiallagde titteskap har 4 små glugger, én til hver tilskuer. Inne i hver glugge presenteres mi-kroteater for den enkelte. Gjennom Panopticumforestillingene tar teater Fusentast opp igjen en gammel tradi-sjon fra Lille-Asia og Midt-Østen.

Teater Fusentasts Panoptikum-forestillinger til nå:Titranic I Titranic II Nora-the-moving-picture-show1000 år I boksKoseputa fra Paris

‒ Forestillingene varer ca 10 minutter

Oslo Nye teater i samarbeid med Cirka Teater:

Kurt koker hodet

PREMIERE!Kjenner du Kurt? Hvis ikke kan vi

fortelle deg at han er truckfører ‒ og elsker det! Hver dag hele året kjører han med stor glede til kaia der han jobber. Men en dag kommer det ingen båter til kaia. Ingen svære båter med bananer, bunader fra Korea eller offroad-sykler. Det viser seg at gutta på nabokaia jukser med prisen, og gir bort pølser for å kapre kunder! Nye, hypermo-derne kraner har de også, og flinke truckførere som kommer fra andre land enn Norge. Kurt bestemmer seg for å lære seg nye triks for å bli en enda bedre truckfører. Hvis ikke kommer utlendinger som kjeder seg og har lyst på norsk leverpostei, til å ta jobben fra ham. Kurts sønn Bud får ikke gå i barne-hagen mer, fordi en fyr fra Afrika, som det er synd på, har overtatt plassen hans. Siden mamma Anne-Lise har en travel og viktig jobb, må Bud bli med pappa på kaia. Der hører han plutselig bankelyder fra en container. Bud åp-ner containeren, og ut kommer ei lita jente som heter Fatima. Og hun er ikke alene...Vil du vite hvordan det går får du komme i teatret og se. Det blir livat og spennende når Kurt blir så sinna at han må koke hodet sitt.

En familieforestilling av Erlend Loe

Regi Anne Marit SætherScenografi Gilles BergerKostymer Ellen Karin MæhlumMusikk Martin SmidtMusikalsk ansvarligEspen LeiteMasker Thea HernæsInspisient Tina PedersenSufflør Birgitta Bjørnstad

På scenenJohannes JonerHelle HaugenBartek KaminskiIvar NørveStein KiranAssad SiddiqueSulekha Ali OmarGard Øyen

Per SkjølsvikEli Anne LinnestadOla G. FurusethIssaka SawadogoTrude ØinesEspen LeiteTom BergLeif Osen


Seminarlederne

Sean Myatt gjester festivalen med en forestillin-gen/demostrasjonen Instictive object rambling. Det er en forestilling/de-monstrasjon som viser hans møte med forskjellige «objekter», og hva de har kommet til å bety for ham. Sean Myatt har en lang karriere som profesjonelle dukkespiller bak seg, og underviser nå ved The Nottingham Trent University, School of Art and Design – der han også har tatt sin ut-dannelse. Hans pågående forsknings-prosjekt Meningen i objektet undersø-ker de fysiske, kulturelle og poetiske betydningene i objektene.

Jane Raschsin merittliste er lang. Hun er ut-dannet mag.art i Teatervitenskap fra København Universitet, der hun også var Kandidatstipendiat. Hun har stu-dert og vært forskningsassistent ved Lunds universitet, og ga sammen med Ingvar Holm og Viveka Hagnell ut Kulturmodel Holstebro. Senere har Jane Rasch vært teater-anmelder, fagbladsredaktør, og kurs - holder i «anvendt dramaturgi», pro-fesjonsdramaturgi og forestillings-analyse. Hun kan også vise til egen dramatisk produksjon. Jane Rasch driver konsulentvirksomhet for teatre

og organisasjoner i Danmark, Sverige, Norge og England, og foredrags- og kursvirksomhet på internasjonale symposier og festivaler. Hun har le-det flere utviklingsprosjekt i Estland og Letland, og vært prosjekt leder for Dramatiker Væksthus, Børneteater-sammenslutningens dramatikerutdan-nelse i Danmark, siden 2001. «Man kan kort si at jeg under og efter en forestilling arbeider paral-lelt på to nivåer: et opplevelses- og et analysenivå.»

Birgit Strøms minnepris

unima-Norge ønsker å hedre Birgit Strøms innsats ved å utdele en pris som bærer hennes navn under festi-valen Fri Figur. Vi vet at Birgit Strøm ikke hadde sans for priser av typen «beste forestilling». Kunstneriske ut-trykk skulle ikke måles og bedømmes på den måten. Derfor ønsket styret i unima Norge å opprette en «annerle-des» pris. Birgit Strøms Minnepris skal gå til den av de norske forestillingene på festivalen fri figur som juryen me-ner viderefører intensjonene i Birgits Strøms arbeid. Juryen må begrunne sitt valg ut fra forståelsen av Birgits

kunstneriske virksomhet. Prisen be-står av et bilde av Kari Rolfsen, og en sjekk på kr 10 000. Birgit Strøm var datter av dukke-teaterpionéren og skuespilleren Julian Strøm, som hun samarbeidet med både ved Folketeateret og Oslo Nye Teater. Etter å ha studert dukketeater i Praha et år på begynnelsen av 50-tallet, ble hun ansatt ved Folketeatret. Der spil-te, dramatiserte, oversatte, skrev og instruerte hun en rekke forestillinger. Ved siden av begynte begynte hun ved Oslo Nye teaters dokketeater, der hun i flere år var kunstnerisk leder. Fra 1970 var hun fast engasjert i barne- og

ungdomsavdelinga i nrk , Fjernsynet, og ble der særlig kjent for arbeidet med Titten Tei og Bamsen Teodor. Birgit døde i januar 2007. Prisen ble delt ut for første gang i 2007 og gikk til Teater Fusentast i Trondheim, for forestillingen Sand mel-lom tærne. Teatersjef ved Riksteatret, Ellen Horn delte ut prisen. I 2008 gikk den til Kenneth Dean Productions/Alter Ego for forestillingen Fendelhorgens flokk. Agnete Haaland, leder av Norsk Skuespillerforbund, overrakte prisen.

Den kulturelle Skolesekken

4. mars hadde Riksteatret premiere på vårens barneforestilling, dukketeater-oppsetningen Ali Baba og de førti rø-verne, som fram til 30. mai skal spil-les for barn over hele landet. Til tross for at dramatiseringen er ved selveste Agnar Mykle – aktuell også gjennom Riksteatrets satsing på Sangen om den røde rubin – var det bare to riksdek-kende aviser som fant det bryet verdt å anmelde forestillingen, Dagbladet og Vårt Land. Av de øvrige ble den forbi-gått i taushet. Til og med Aftenposten, som tidligere alltid omtalte iallfall Oslo-institusjonenes barnetilbud, glim-ret med sitt fravær. Avisene gir gjerne spalteplass til innlegg som etterlyser et større enga-sjement i kultur forbarn og unge, men viser selv minimal interesse for feltet. Ingen medier har for eksempel giddet å evaluere, enn si vurdere innholdet i Den kulturelle skolesekken, enda det er det mest revolusjonerende som er skjedd her hjemme når det gjelder kunst og kulturtilbud til ikke-voksne.

Kort historikkKunst-og kulturuttrykk spesielt bereg-net på barn er av forholdsvis ny dato. Tidligere ble det skapt lite kunst for ikke-voksne, så vel innen teater som innen musikk, bildekunst og litteratur. Robinson Crusoe, De tre muske terer eller Gullivers reiser regnes i dag som barne-og ungdomsbøker, men i ut-gangspunktet ble de skrevet for, og lest av, voksne. Tidligere tiders oppdragel-sesideal la større vekt på å sosialisere de oppvoksende slekter gjennom di-daktisk og oppbyggelig kunst enn på

av Idalou Larsen

å underholde dem og stimulere deres fantasi. I så måte representerte Lewis Carrol’s Alice in Wonderland et kvan-tesprang fremover. I forrige århundre – barnets århun-dre, for å sitere Ellen Key – begynte man for alvor å legge vekt på at ikke-voksne skulle få kunst-og kulturopp-levelser som var tilpasset deres al-derstrinn. Innen teatret førte dette her hjemme til juleforestillinger, og det var i den anledning at Nationaltheatrets Sverre Brandt skapte norsk barnetea-ters eventyrklassiker, Reisen til jule-stjernen. Da Thorbjørn Egner for snart 50 år siden dramatiserte først Folk og røvere, så Dyrene i hakkebakkesko-gen, representerte det en fornyelse av barneteatret. I 1975 nedsatte Norsk kultur-råd et barneteaterutvalg, som la fram sin innstilling året etter. Takket være Skolesekken er ett av Barne-teaterutvalgets krav omtrent innfridd, nemlig at «alle barn skal få oppleve te-ater, derfor skal det være gratis». I dag kan nesten alle landets 590 000 grunn-skoleelever se en forestilling i året. Men de større institusjonsteatrene oppfyller fremdeles ikke utvalgets ønske om at barneteatrets form «skal være intimteatrets, kontakten mel-lom skuespillere og publikum så nær som mulig», og ingen har tatt innover seg anbefalingen om at «barneteatrets målsetting (skal) diskuteres kontinuer-lig, uten frykt for å ta opp politiske og samfunnsmessige perspektiver». I de 35 årene som er gått siden den gangen, har vi blant annet hatt råd til å etablere en rekke nye regionteatre, og vi har bygget en ny opera som koster

staten over 400 millioner årlig å drive. Men i 2010 bevilger staten totalt ikke mer enn 4,3 millioner til produksjon av nye forestillinger, av dem er 1,3 mil-lioner øremerket videregående skole og «det oppfordres til produksjoner i skjæringspunktet mellom scenekunst og litteratur». (spenn.no) Knappe ti år etter at Barneteater-utvalget hadde avgitt sin innstilling, fikk Teaterutvalget av 1986 blant an-net beskjed om å «vurdere teater- og operatilbodet for barn og ungdom, og gjere framlegg om tiltak som kan styr-kje tilbodet og stimulere bruken av til-bodet». Resultatet ble en vel 50-siders lang, meget grundig – og fremdeles aktuell - «utredning om barne- og ung-domsteater i Norge». Allerede for 25 år siden var mediene påfallende lite opptatt av å gi en se-riøs vurdering av tilbudet: «(…)Norsk barne-og ungdomsteaters svake stilling forplanter seg videre i form av en be-skjeden plass i media. (…) Barne-og ungdomsteater, og da særlig barnetea-ter, anmeldes ikke alltid med samme ambisjon og grundighet som teater for voksne», skriver utvalget, som også påpeker at «de frie gruppene har fun-net en nisje i det «vakuum» de stats-støttede teatrene var i ferd med å ska-pe for barne- og ungdomsteater. (…) Teater som tar opp barns hverdag og mer generelle samfunnsproblem, har vi registrert i liten grad i (institusjons-teatrenes) repertoar. Det som preger tema i de frie gruppenes barneteater-repertoar, er at de tar opp barns hver-dag og problemer, samt mer generelle samfunnsproblem vinklet ut fra barns synsvinkel.»


Det går framover. Langsomt.Akkurat på dette punktet har lite for-andret seg: Fremdeles er det stort sett de frie gruppene som «tar opp barns hverdag og problemer», mens institu-sjonsteatrene holder seg til de gamle traverne. Men ellers går det fremover: I Stavanger har Rogaland Teaters sat-sing på Barne- og ungdomsteatret be-gynt å vinne statlig anerkjennelse, og dermed bedre finansiering, mens Teatret Vårt har fått en statlig million til å etablere et barneteater i Ålesund. Drammen har sitt eget barne- og ung-domsteater, Brageteatret, og leder nå prosjektet platform 11+, et eu-støttet europeisk samarbeid mellom 12 land og 14 teatre, der formålet er å utvikle ny scenekunst til målgrup-pen 11 – 16 år over en periode på 4 år. Hordaland Teater skriver nå at det «mest er til for barn og unge», mens det en stund så ut til å ha glemt at det opprinnelig skulle være landets eneste nynorske scene for denne målgruppen. Kristiansand satser også på barne-og ungdomsteater på amatørbasis. Pluss at vi har fått Skolesekkens scenekunsttilbud. I landets hovedstad skjer det imidlertid lite. Et lyspunkt er det nyåpnede Dramatikkens Hus som vil satse på barneteater, men Oslo har fremdeles ingen egen barneteaterscene. Man kan forstå de som mener at det ikke trengs flere scener i Oslo, men da må det legges til rette for at de som fin-nes utnyttes langt bedre enn nå. I dag er det ikke noe sted der de frie grup-pene kan vise sine produksjoner før de drar ut – eller ikke drar ut – som et til-bud i Den kulturelle skolesekken. Det er lite sannsynlig at en egen bar-neteaterscene ville føre til større inter-esse for barne-og ungdomsteater fra medienes side, men mediene er ikke alt. At levende teater er et regelmessig tilbud på lik linje med alle andre tilbud vil kunne være til nytte og glede for både voksne og barn.

Den kulturelle skolesekkenI dag har Den kulturelle skolesek-ken nærmest monopol på å gi barn et teater tilbud. Det er derfor spesielt vik-tig at de forestillingene som inngår i Skolesekken velges ut med omhu.

Scenekunstbruket, som eies av Danse- og teatersentrum, er den viktigste for-midler av forestillinger i Den kulturel-le skolesekken. Stortingsmelding nr.8 (2007/2008): Kulturell skulesekk for framtida under-streker at Scenekunstbruket «har over-syn over kva som vert produsert og vist av profesjonell scenekunst utanfor in-stitusjonane. Scenekunstbruket ser og vurderer kvaliteten på framsyningar i samarbeid med ei fagleg referanse-gruppe, og i dialog med fylkesnettver-ket. Kunstnarleg kvalitet vert vekt-lagd, men òg at det samla repertoaret i Scenekunstbruket skal syne eit mang-fald av uttrykksformer og format». En rask gjennomgang av de 111 «aktive» produksjonene som i dag lig-ger ute på Scenekunstbrukets hjem-meside, tyder på at ordningen fungerer godt: Her er stor spredning i scene-kunstuttrykk, og av de oppsetningene jeg har sett er noen svært gode, an-dre mer likegyldige, men alle holder stort sett mål kvalitetsmessig. Et mer «klassisk» tilbud fra institusjonstea-trene supplerer forestillingene fra det frie feltet, og viser bredden i dagens scenekunstuttrykk.

Kunstnerisk kvalitet kontra sosiale problemerStortingsmeldingen sier rett ut at «det viktigaste må likevel vere at tilboda i Den kulturelle skulesekken held høg kvalitet uavhengig av kven som har produsert tilboda». Alle er ikke enige. Det viser sa-ken om forestillingen Sinna Mann. På rent kunstneriske kriterier avviste Scenekunstbruket for noen år siden Égal Teatrets dramatisering av Gro Dahles Sinna Mann, en fortelling om gutten Boj som vokser opp i en fami-lie der far mishandler mor. Forum for Barnekonvensjonen som ønsket å in-formere om vold mot barn, mente fore-stillingen ville være et godt verktøy for å rette oppmerksomheten mot proble-met, og fra august 2008 til januar 2009 ble Sinna Mann derfor sendt ut på en landsomfattende skoleturné, riktig-nok ikke som en del av Den kulturelle skolesekken. I forkant av turnéen hadde Égal Teatret og Forum for Barnekonvensjon

henvendt seg til Telemarkforsking og bedt dem «finne ut om dette teaterstyk-ket var et godt virkemiddel» for «å set-te fokus på vold i nære relasjoner og dermed hjelpe barn som har opplevd dette». Ikke overraskende konklude-rer forsker Bård Kleppe i rapporten Betydningsfull kunst – eller terapeu-tisk teater (Telemarkforskning 2009) at alle barn i grunnskolen burde se Sinna Mann, uansett om de aldri har opplevd «vold i nære relasjoner». Rapporten reiser et viktig prinsipielt spørsmål: Skal tilbudene i Den kulturelle skole-sekken først og fremst velges på grunn-lag av kunstneriske kvaliteter, eller skal instrumentelle hensyn veie minst like tungt? Scenekunstbruket har formidlet mange produksjoner som har tatt opp ømtålige spørsmål, under forutsetning av at de også har oppfylt utvelgernes kunstneriske krav. Skal en forestillin-gens eventuelle nytteverdi veie tyngre enn dens kunstneriske kvaliteter? Et annet spørsmål dreier seg selve bedømmelsen av kunstnerisk kvalitet. De kunstfaglige utvelgerne var ikke fornøyd med Sinna Mann, mens forsk-ningsrapporten siterer mange positive tilbakemeldinger fra publikum og jour-nalister. Hvem har rett? Antakelig beg-ge parter, siden all kunstvurdering er subjektiv, og det ikke finnes absolutte kriterier for hva som er god eller dår-lig kunst. Saken med Sinna Mann reiser man-ge viktige spørsmål. De er aldri blitt offentlig debattert. Det er ikke mulig-hetene som har manglet: I løpet av det halvåret Sinna Mann turnerte, ble den spilt 56 ganger, og den ble sett av ca. 7 000 barn og unge og 3 000 voksne. Det ble også arrangert en rekke fag-seminarer og debatter i tilknytning til turneen som startet og ble avsluttet på Litteraturhuset. Likevel avstedkom verken turneen eller den påfølgende forskningsrapporten noen offentlig mediedebatt. Det er forstemmende, men ikke uventet.

Barn er like forskjellige som voksneI det hele tatt har innføringen av Den kulturelle skolesekken vakt unison be-geistring, og lite eller ingen debatt. Rart i grunnen, for er det nå så sikkert

at kunstopplevelser egner seg til å bli obligatorisk pensum? Det skal bli spennende å se om dagens grunnskole-elever, som vil ha sett minst en scene-kunstforestilling hvert år, også kommer til å være ivrige teater/scenekunst-brukere når de en gang blir voksne. Jeg skal villig innrømme at jeg var skeptisk til ordningen da den ble innført. Jeg fryktet at forestillinger i skole tiden der alle pent må delta, lett vil kunne få preg av kjedelig pensum, ikke minst fordi lokalene, ofte skolenes gymsaler, slett ikke er særlig godt eg-net som teaterlokaler. Jeg har selv opp-levd at kunstnerisk fullverdige fore-stillinger under slike forhold er blitt desiderte nedturer, og den fysiske rast-løsheten hos mange av de ikke-voksne publikummerne har styrket meg i min overbevisning om at barn er like for-skjellige som voksne. Derfor er det i bunn og grunn urealistisk å tro at en og samme forestilling skal kunne more, engasjere, fengsle, underholde, gripe – stryk det som ikke passer – rundt 40 ulike unger. Det er absolutt fare for at de som ikke morer seg, bestemmer seg for å sky teater som pesten når de selv kan velge fritidstilbud. Litt foruroligende er det også når staten i Kulturell skulesekk for fram-tida slår fast at «det er stor trong for nye scenekunstproduksjonar som held eit høgt kvalitetsnivå og som er ny-skapande, ikkje minst ved at dei ut-fordrar elevane sine førestillingar om kunst (min utheving)» Dette minner mistenkelig om det ytterst teoretiske kunstsynet bak man-ge av de gåtefulle innslagene som Kulturrådets barnesatsing Kulturløftet presenterte på et heldagsseminar i 2008. Heldigvis er det ikke lenger Kulturrådet som fordeler de 4,3 mil-lionene som i dag er satt av til nye scenekunstprosjekter for ikke- voksne. Det ansvaret har Scenekunstbruket overtatt. Der hersker fremdeles den sunne fornuft, og det lover godt for Skolesekkens fremtid.


Skolesekken og gruppenes produksjonsforholdav Svein Gundersen

Den kulturelle skolesekken (dks) når ut til barn og ungdom over hele lan-det med kunst- og kulturtilbud, og ap-plauderes fra nord til sør. Ånd i hanske har spurt noen av unimas medlemmer om deres erfaringer med Skolesekken; de melder om glede, men noen også om problemområder knyttet til ord-ningen. Vi er mange som vil stå vakt om Skolesekken, og være med å ut-vikle tilbudet. I det følgende trek-kes frem noen problemområder rundt dks , for at vi om mulig kan bidra til videreutviklingen.

ProduksjonsvilkårSkolesekken er blitt et statlig anlig-gende. Ikke minst derfor bør man nå debattere scenekunstnernes arbeids- og lønningsforhold. Skal dks videre-utvikles, ikke bare med tanke på for-midlingskvalitet, med også med tanke på kunstnerisk kvalitet, er det viktig at en ser på arbeidsforholdene for kunst-nerne som leverer innholdet til sko-lesekken. Mens mye har skjedd på formidlingsfronten de siste årene, er spørsmålet om produksjonsstøtte ennå ikke løst. Bekymringen over manglen-de produksjonsmidler deler unimas medlemmer forøvrig med den øvrige delen av danse- og teatergruppene i det

frie feltet. Barne- og ungdomsteatret sliter generelt under produksjonsfase-ne. En av følgene av dette er at pro-duksjonstiden ofte trekker ut. Kan en løsning være øremerking av produksjonsmidler til Skolesekken, i en langt større skala enn de som nå er satt av til dette? Det offentlige krever omfattende rapportering og regnskaps-plikt for teatergruppene, og i tillegg til kontordrift holder de øvingslokaler, kontor, lager, bil osv. – parallelt med en øket produksjonspott, bør derfor grup-pene som har vist evne til kontinuitet og kvalitet i sin produksjon, tilføres driftsmidler for å sikre virksomheten. Vi slutter oss også til oppfordringe-ne som er kommet fra mange hold, om at departementet må se nærmere på ar-beidsforholdene for den enkelte scene-kunstner, og gjerne få idéer fra svensk hold, der det er opprettet en «teater-pool» for freelansere. Og fordi figur-teatret er en liten og sårbar kunstart i kultur-Norge, oppfordrer vi til at man ser spesielt på situasjonen for gruppe-ne og kunstnerne i dette feltet. Institusjonsteatrene produserer fore-stillinger for Skolesekken, og det er et stort misforhold mellom institusjone-nes og det frie feltets økonomi. Mens institusjonene som regel får dekket ca 80 % av sitt produksjonsbudsjett

gjennom offentlig støtte, vil en fri produsent/gruppe være heldig om den får dekket 30 % av produksjons-kostnadene gjennom tilskudd. Skal budsjettene være i nærheten av å «gå rundt», må de som arbeider i det frie feltet bl.a selge sine produkt til en høy-ere pris enn institusjonene.

Mangel på visningsarenaerSamtidig som de fleste produksjonene i det frie feltet lages på sparebluss, le-ver gruppene i usikkerhet om forestil-lingen deres blir tatt ut til programmet i Norsk Scenekunstbruk, og om de får tildelt plass på visningsarenaer, som Markedet for scenekunst i Sandefjord eller andre regionale markeder; dvs om de i det hele tatt får en sjanse til å bli innkjøpt til dks . Flere grupper melder om at de har prøvet å arrangere private visninger utenom markedene, men det blir tilfeldig hvem som kommer for å se forestillingen, eller om noen «kjøpe-re» dukker opp i det hele tatt. For grup-pene, som ofte har tatt en stor sjanse og lagt ned tid og penger i prosjektet, er dette en utfordrende situasjon. Her ber vi om at myndighetene, både sentralt og regionalt, og sammen med Senekunstbruket, arbeider for å sikre teatergruppene visningsmuligheter.

Det problematiske tids-aspektet fra produksjon til turneHar gruppen fått vist produksjonen sin, og den tilogmed er blitt kjøpt inn til dks , kan det likevel gå både et og to år før forestillingen kommer på turne. I tillegg har prøvetiden som sagt ofte trukket ut. Dette er en problematisk situasjon, eksempelvis blir utleggene man har hatt til forestillingen, ofte be-talt av de første turnehonorarene. For små og økonomisk svake produksjons-enheter er det også vanskelig å gjøre juridisk bindende avtaler med innleide skuespillere og teknikere for et så langt hopp i tid, og på så usikre premisser.

Utvelgelse til SkolesekkenMens det tidligere var mulig å selge forestillinger til bibliotek, kulturhus og skoler, er det nå vanskelig for en frigruppe å selge en forestilling, der-som den ikke er tatt ut til programmet for Norsk Scenekunstbruk. Dette har skapt en monopolsituasjon innen det frie feltet, noe som gjør at det her er behov både for klageinstanser, og ut-strakt bruk av åremålsstillinger – både sentralt og regionalt. Kunstnerisk komite for Norsk scene-kunstbruk er nedsatt på åremål, og man tilstreber et bredt teatersyn, da det ville være uheldig om smak og behag skulle styre utvelgelsene. Det kvalitetsmessi-ge i forestillingen skal vurders uansett form, og scenekunstbruket må sikre seg at et bredt syn er representert i kunst-nerisk utvalg. Kunstnerisk råd opp-nevnes av daglig leder, i samråd med Scenekunstbrukets styre. Medlemmene sitter normalt i 2 år av gangen. Daglig leder for Scenekunstbruket er i en åre-målsstiling på 5 år. At sittende kunst-nerisk råd er Oslo-dominert, er kanskje et resultat av den generelle «opphopin-gen» av kunstnere i Oslo-regionen. Nærhet og møtet med publikum her

og nå er teatrets fremste kjennemer-ke. En forestilling kan fungere meget godt på sine egne premisser, som te-ater, men «falme» på video. I mange sammenhenger blir gruppene bedt om å sende inn et video-opptak av fore-stillingen for bedømming av denne. Vi har blitt fortalt at tilogmed enkelte utvalgte kandidatene til Gullsekken, Skolesekkens «Oskar», er blitt vurdert ut fra video-opptak. Det er fare for at de som kan hyre dyktige fagfolk innen dette feltet (altså de som disponerer et ordentlig budsjett) også kan komme med den beste videoproduksjonen. Vi vil understreke at hver forestilling må vurderes ut fra en «live» opplevelse. Fylkene bør tilføres midler til å arran-gere regionale markeder i større grad enn nå, og de bør anstrenge seg for å invitere andre forestilinger til sine mar-keder, enn de som vises overalt i lan-det ellers, slik at vi sikres et mangfold. Kunstnerisk råd for Skolesekken må få et tilstrekkelig reisebudsjett, så de kan få sett forestillingene som produseres rundt i landet. En av grunnideene med Den kultu-relle skolesekken var at elevene skulle møte kunst av høy kvalitet. Kvalitets-begrepet er vanskelig, men man må ikke skygge unna en diskusjon her. Det er imidlertid vesentlig for innholdet i dks hvilke kvalitets begrep og hvilken kvalitetsforståelse de som velger ut tilbudet til Skolesekken har. Dersom en forestilling ikke kommer med i Skolesekken i første runde, bør det være åpenhet for en videre diskusjon, og evenuelt mulig å søke regi/drama-turgihjelp, for å se om forestillingens kvalitet kan heves. Ofte står det på for lite ressurser. Dette vil være en fornuf-tig bruk av kunstnernes tid, kreativitet og krefter. Også på dette området ser vi et mis-forhold mellom institusjonsteatrene og frigruppene. Institusjonsteatrene som produserer for Skolesekken har ikke

samme krav til konstant kvalitetsvur-dering, dessuten er de sterke nok til å sette sine egne betingelser. De har i ut-gangspunktet større prestisje og høye-re status enn frigruppene, og kan legge turné for forestillingene sine parallelt med produksperioden, får forestillin-gene på veien kort tid etter premiere, og en mye mer forutsigbar situasjon.

Skolesekken og skolenDen kulturelle skolesekken ble inn-ført i en periode hvor den kom munale og fylkeskommunale økonomien var svak, og det var mange huller i den «ordinære skolesekken», huller som skole eierne ønsket å lappe med stoff og midler fra den nyopprettede kul-turelle skolesekken. Det er viktig å være klar på hvilke oppgaver innen de estetiske fagområdene som fort-satt bør være skolens ansvarsområde innenfor de ordinære budsjettene, slik at dks- midlene blir brukt til å skape nye møtepunkter mellom kultur/kunst og elevene. Ut fra erfaringer enkelte av våre medlemmer har hatt, ser det noen ganger ut til at skoleeier ønsker at dks overtar en del av skolens an-svar for den ordinære estetiske under-visning og oppdragelse i skolen. Noe av «spenningen mellom kultur og sko-le» som evalueringen av Skolesekken trakk fram, ligger også i dette. Vi trenger dialog med skolever-ket, samtidig må vi holde fast på at Skolesekken ikke skal overta skolens ansvarsområder, men tverimot gi barn og unge et pusterom, et glimt av en an-nen verden. Teatret ser på menneske-nes store spørsmål, gir liv til og dis-kuterer samfunnsforhold og historie, verdier, divergerende formuttrykk og måter å være sammen på, snur vedatte sannheter på hodet og lar ofte publi-kum se på verden fra en annen syns-vinkel. Det skal vi fortsette med. Vi skal ikke fylle pedagogikk i sekken,

Foto

: Kar

en H

øie


Synliggjøring av norsk barne- og ungdomsteater

Manglende anmeldelser i rikspressenDet produseres i dag ny og kvalitets-messig god scenekunst for barn og unge innen det frie feltet. Forestillinger som så og si utelukkende presenteres i skoletiden gjennom Den kulturelle Skolesekken, og som lever en usyn-lig tilværelse i forhold til det offisielle teater-Norge. Manglende anmeldelser og interesse fra media er med å for-sterke inntrykket vi har av det norske barneteatertilbudet, at det domineres av Reisen til julestjernen, eller kjente og kjære dramatiseringer som Folk og Røvere i Kardemomme by og Ronja Røverdatter. Publikum får stort sett ikke vite om det store arbeidet som gjøres med ny, norsk dramatikk for barn og unge. Mangelen på kvalifisert kritikk for det frie feltet fører også til at vi ikke får en reell kvalitetsdiskusjon, den foregår i lukkede fora, en for alle parter uhold-bar situasjon. Dersom feltet skal utvi-kles, må vi bli tatt på alvor, synliggjort og vurdert av kvalifiserte anmeldere, på linje med teaterkunsten ellers.

av Svein Gundersen

Nasjonal scene for barne- og ungdomsteaterBarne og ungdomsteatret vårt trenger åpne visningsarenaer til produksjo-nene sine: en egen scene for barne-og ungdoms teater, der forestillingene fra det frie feltet kunne spilles for et bre-dere publikum. I 2009 ble ca 150 forskjellige danse og teaterproduksjoner vist i Den kultu-relle Skolesekken. På en nasjonal sce-ne for barne- og ungdomsteater kunne 20-30 nye forestillinger vises i løpet av året – en satsing som ville kunne ska-pe interesse hos anmeldere og media, og få barne- og ungdomsteatret opp av Skolesekken og inn i offentlighetens lys. Samtidig ville det stimulere til den kvalitetsdebatten vi sjelden tør å ta i forhold til mekanismene rundt utvel-gelsen av forestillinger til Den kultu-relle Skolesekken, og tildeling av mid-ler fra offentlige fonds. Driften av et slikt scenerom vil bli forholdsvis rimelig, da det er snakk om å kjøpe inn forestillinger som allerede er ferdig produsert. Utgiftene som skal dekkes, vil være til husleie, en liten ad-ministrasjon (en til to personer), basis lys/lyd-utstyr (de turnerende gruppene reiser oftest med eget utstyr), en tekni-ker, og midler til annonsering. «Nasjonal scene for barne- og ung-domsteater» – det kunne bli et formi-dabelt tilbud for teaterinteresserte fa-milier, og et utstillingsvindu for nytt norsk barne- og ungdomsteater! Det ville også være en fornuftig og effektiv bruk av de forestilingene som allere-de er produsert rundt i landet. Dersom det er ønskelig, kunne scenen på sikt også utvikles til et kompetansesenter for barne- og ungdomsteater.

Nasjonal festival for barne og ungdomsteaterEn statlig støtteordning for musikk-festivaler finnes. En støtteordning for

teaterfestivaler er ennå ikke på plass, og vil være mer enn kjærkommen. Teater for barn og unge er generelt et nedprioritert felt i offentligheten, der-for er en nasjonal teaterfestival som setter barne- og ungdomsteatret på dagsorden et av tiltakene vi ønsker oss. En nasjonal festival som synliggjør det store arbeidet som gjøres innen feltet, og som kan være med på å høyne re-spekten for uttrykket. Assitejfestivalen som arrangeres i Kristiansand annet-hvert år, arbeider nettopp med dette, og trenger i realiteten større bevigninger for å opprettholde virksomheten slik den er nå. Og dessuten: ut fra mengden av det som produseres i landet hvert år, kunne festivalen med fordel gå av sta-belen årlig, og antall forestillinger på festivalen bli flere.

Nasjonal festival for figurteaterPå tross av små bevilgninger og vans kelige produksjonsforhold, la-ges det figur teater av høy kvalitet i Norge i dag, både for barn og voksne. Figurteatret har imidlertid en marginal rolle i dagens kunstlandskap, og står derfor i en spesiell situasjon. Her må det settes inn ekstra tiltak. Gruppene som lager figurteater-forestillinger trenger støtte til drift og produksjon, vi trenger øremerkede midler til en utdanning innen figur-teater, og vi trenger statlig støtte til festivalen Fri Figur. En nasjonal figur-teaterfestival som Fri Figur er et vik-tig tiltak, og med å sette både gruppe-nes og institusjonsteatrenes arbeid med figur teater på dags orden. Festivalen er en velegnet arena for å vise kvaliteten, bredden og mangfoldet i norsk figur-teater, og kan på sikt være med å høyne respekten for kunstarten og dens kunst-nere. Fri Figur bør få faste og forutsi-gelige rammer for videre utvikling.

eller lage «bestillingsverk» til skolen, men gi barn og unge kunstopplevelser. Forestillinger som den enkelte kunst-ner/gruppe har skapt ut fra et genuint behov for å lage akkurat denne fore-stillingen, og med ønske om å spille den for barn/unge av idag.

Forskjellig i praksis De av våre medlemmer som har hele landet som arbeidsfelt, etterlyser en mer ensartet organisering av de fylkes-vise tilbudene. Det er ofte vanskelig å orientere seg i de forskjellige ordnin-gene. Å få kartlagt hvilke praktiske og organisatoriske ordninger som prakti-seres i de forskjellige fylker og kom-muner, både når det gjelder tildeling av midler og utvelgelse av forestillin-ger, og hvordan de forskjellige ordnin-gene virker, kunne være en god hjelp. I og med at den lokale praktiseringen av dks er så forskjellig, noe evaluerin-gen av Skolesekken også understreket, bør det fremskaffes flere fakta omkring dette. Den videre utviklingen av dks må bygge på en evaluering av effekten av de forskjellige praktiske og organisato-riske ordningene som nå er etablert.

Manglende plass i det offentlige rommetDe fleste av våre medlemmer innen det frie feltet produserer forestillinger for barn og unge, og spiller oftest i «luk-kede» fora – i barnehager, og på sko-ler. Det er sjelden media «bryr seg om» hva som vises. Mangelen på kvalifisert kritikk fører til at vi ikke får en reell kvalitetsdiskusjon. Dette er vi avhen-gige av dersom feltet skal utvikles. Vi trenger åpne, «offisielle» vis-ningsarenaer. Da frigruppene i sin tid startet Black Box teater i Oslo, og se-nere Avantgarden i Trondheim, var det med tanke på at disse scenene skulle bli slike arenaer. I og med at disse sce-nene har utviklet seg til programme-rende teatre, ivaretar de ikke lenger sin opprinnelige funksjon. Skal en få til en tilstrekkelig stor produksjon av teaterforestillinger av god kunstnerisk kvalitet til å dekke det framtidige behovet i dks , må en

diskutere problemområdene som er trukket frem her, og finne en løsning på disse. Det vil samtidig være med å ivareta våre kunstneres arbeidsforhold og produksjon. Utvelgelsen av forestillinger til Den kulturelle Skolesekken virker på mange måter etter markedsliberalis-tiske prinsipper. Det er viktig at man ser på ordningene, og skaper nogen-lunde like konkurranseforhold for teaterproduksjonene.

Foto: Karen Høie


Norsk Scenekunstbruk- En samtale med Ådne Sekkelsten

Norsk scenekunstbruk er den stør-ste landsdekkende formidleren av scene kunst for aldersgruppen 0-20 år. Scenekunstbruket har et medlems-nettverk av 18 fylkeskommuner, og kommunene i disse fylkene. Over 50% av all scenekunst som spilles i Den kulturelle skolesekken (dks), for-midles gjennom Scenekunstbruket, ca 40% av dette er danseforestillinger. Av de neste 50% dekker regionteatrene en god del, og regionale/lokale prosjekter som ikke er med i Scenekunstbrukets program resten. Ådne Sekkelsten er, som mange vil vite, Scenekunstbrukets leder.

Fortell litt om Scenekunstbrukets virksomhet.Vår oppgave er bl.a. å velge ut kvali-tetsmessige gode forestillinger, og sette disse opp i et repertoar som arrangør-nettverket kan velge fritt fra. Fore-stillingene skal dekke et mangfold av uttrykksformer. Arrangørene i nett-verket kan få refundert inntil 50% av utgiftene de har til forestillinge-ne de velger fra vår meny, men pga Scenekunstbrukets begrensete midler, klarer vi ikke å dekke mer enn 20% av utgiftene (2009-tall). Ved prisbe-regning av forestillingene følger vi Skuespillerforbundets lønnsregulativ

Av Svein Gundersen

med turnétillegg. I tillegg beregnes noe inndekking av produksjonskostna-der og lignende. Ved siden av å velge ut forestillin-ger til Scenekunstbruket, disponerer vi en produksjonspott, som vi har kalt «spenn.no». Det vil si at scenekunst-gruppene kan søke oss om støtte til nye produksjoner. Et eget fagutvalg på tre personer behandler søknadene som kommer inn. Vi har ikke mange mid-ler til rådighet, men deler ut 3 millio-ner til nye produksjoner hvert år. Dette er produksjonsmidler for forestillinger som skal kunne turnere innenfor Den kulturelle skolesekken, og gjelder da målgruppen fra 6-19 år. Fagutvalget praktiserer «armlengdes avstand-prinsippet». Vi jobber også med å øke kompetan-sen om scenekunst hos arrrangørene. Festivalen Showbox og andre møte-plasser, seminarer og markeder er vik-tige arenaer i denne sammenhengen. Vi ser mange ulike typer forestillinger, og diskuterer kvalitet. Vi legger blant an-net til grunn den danske modellen som er beskrevet i Ønskekvisten når vi vur-derer en forestilling. Ønskekvisten er en håndbok i evaluering av teater, dans og musikk, skrevet av Jørn Langsted, Karen Hannah og Charlotte Rørdam Larsen fra Århus Universitet.

Vi ser det samtidig som en oppgave å heve kompetansen blant kunstner-ne, bl.a ved å arrangere seminarer o.l. Vi arbeider også med å øke omfanget av internasjonale grupper på turné i Norge, og muligheter for å få til ut-veksling mellom norske og internasjo-nale grupper. Scenekunstbruket er et eget as . Tidligere lå vi under Danse- og teater-sentrum (dts). dts startet Scenekunst-bruket som en formidlingsordning for frigruppene, lenge før ordningen med Den kulturelle skolesekken ble inn-ført. Det var behov for å profesjona-lisere formidlingen av scenekunst, og å knytte kontakter mellom kjøper-ne og gruppene. Da dks kom, passet Scenekunstbruket godt inn som red-skap og formidlingssystem, fordi vi hadde kontakter både på kommunalt, fylkeskommunalt og nasjonalt plan. Det ble etterhvert problematisk å argumentere for at dts , som interes-seorganisasjon og med medlems-portefølje, fortsatt skulle drive Scene kunstbruket. Det var viktig å tydeliggjøre hverandres roller og opp-drag, og ikke ha en organisering som satte habiliteten i tvil. At vi nå er et eget as har gitt oss en mer avklaret posisjon, og en tydelighet i landska-pet. Omfanget av forestillinger som

blir vist rundt i landet er stort, og det vokser stadig. I 2009 formidlet Scenekunstbruket 2556 forestillinger.

Fortell litt mer om utvelgelsen av forestillinger til Scenekunstbrukets program? Som leder av Scenekunstbruket har jeg ansvar for utvelgelsen, men det skjer i samråd med kunstnerisk råd, og i dia-log med fylkesnettverket. Innspillene fra kunstnerisk råd, og fra fylkene er viktige rettesnorer for vår vurdering. Kunstnerisk råd settes sammen i samråd med Scenekunstbrukets styre. Det skal bestå av minimum tre med-lemmer, som i prinsippet utnevnes for to år om gangen, noen sitter lenger. For tiden har vi fem medlemmer i kunst-nerisk råd. Det er viktig at kunstne-risk råd fungerer, at vi samlet har en bred kompetanse, at den faglige sam-talen fungerer. Kunstnerisk råd må ha kapasitet til å gi gode råd. Ønsker gruppene sin forestilling vurdert for Scenekunstbruket, må vi motta infor-masjon om forestillingen, inkludert dvd, i god tid før møtene.

Får dere sett alt som produseres i Norge av barne- og ungdomsteater?Vi prøver så godt vi kan å oppsøke de forestillingene vi blir invitert til, men vi

har base i Oslo, og avstandene i Norge er store. Nå består jo Scenekunstbruket av et nettverk spredt over hele landet, så vi får ofte gode kvalifiserte tilbake-meldinger fra dette nettverket om fore-stillinger vi i første rekke ikke får sett. Vi gjør ofte en førstevurdering av forestillinger ut fra tilsendte video-opptak, men det er svært sjelden at forestillinger blir vurdert kun på grunn-lag av en dvd .

Det tar ofte lang tid fra en forestil-ling har premiere og til den kommer på turne? Fylkene og kommunene har en lang planleggingsperiode, de følger sko-lens rytme, ikke gruppenes behov. Det er klart at dette kan være problematisk. Vi tar opp denne problematikken, men det er foreløpig vanskelig å gjøre noe med den.

Scenekunstbruket sitter med stor makt?Ja, det kan du kanskje si. Men all makt, og ikke minst opplevelsen av makt, handler om hvordan den for-valtes. Jeg mener vi har bygget opp et åpent og fleksibelt formidlingssystem hvor det du kaller makt, er spredt rundt i nettverket. Når det gjelder begrunnel-se for avslag av forestillinger til vårt

repertoar, er vi alltid åpne for et møte eller samtale om dette med gruppen. Og her som ellers gjelder det: sitt ikke og vent på telefon, ta kontakt. Vi øn-sker en åpen dialog med gruppene.

Ønsker for fremtiden?Ja, større produksjonspott til gruppe-ne! Dette er og blir punkt nr. en, og det vil ha stor innvirkning også på de arbeidsvilkår og forutsetninger scene-kunstnere jobber under på turné. Det er en utrolig viktig jobb kunstnerne gjør og den er svært krevende – og det bør kunne gå an å leve av arbeidet.

Ådne Sekkelsten, leder av Scenekunstbruket

Foto

: Bjø

rn M

oe

Ånd i hanske

Abbonér påÅnd i Hanske!

unima Norges tidsskrift Ånd i Hanske utgis med 4 nr i året.Tidsskriftet inneholder artikler om figurteaterkunsten generelt, bokanmeldelser, nytt fra figur-teatergruppene i Norge, og andre innspill.

Abbonement kr. 250 pr år.

Se mer på www.unima.no

Om de nordiske figurteatertids-skriftene www.unima.nu

Bli medlem avUNIMA!

unima er en internasjonal organisasjon for alle med interesse for figurteaterkunsten.

I formålsparagrafen til unima står det: «Organisasjonen har som formål, å bruke denne kunstformen til å fremme fred og gjensidig forståelse mellom folk, på tvers av rasemessige, politiske, religiøse og kulturelle grenser».

Du blir del av et internasjonalt nettverk med figurteaterkunsten som interessefelt.

Inkludert i medlemsavgiften er abbone ment på tidskriftet Ånd i Hanske, med 4 nummer i året. Det får du tilsendt i posten.

Teaterfestivalen Fri Firgur er støttet av:

FRITT ORD

SAGENE BYDEL

OSLO KOMMUNE

NORSK KULTURRÅD

KULTURDEPARTEMENTET

FOND FOR UTØVENDE KUNSTNERE

B - bladReturadresse:UNIMA Norge / Forening for FigurteaterHovinveien 1, 0675 Oslo, Norway

Documents

nummer 1/4 - 2010 årgang 27