Opp Oridongo

Ingvar Ambjørnsen

Opp Oridongo

Roman

© CAPPELEN DAMM AS, 2009ISBN 978-82-02-30800-1

ISBN 978-82-525-7259-9 (Bokklubben)1. utgave, 1. opplag 2009

Omslag ved Ingrid SkjæraasenFoto på omslagets forside: Rudy Hemmingsen, Scanpix

Sats: Type-it ASTrykk og innbinding: ScandBook AB, Falun, 2009

Satt i 10.8/14 pkt Sabon og trykt på Ensolux Cream 80/1,6

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er

enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor,

interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar

og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Del 1

1

På denne tiden av døgnet, idet ettermiddag blir til kveld,kan jeg høre Hurtigruta gli forbi ute i mørket mellom øyaog Skarven. Og jeg ligger her i mitt eget mørke med hodetunder teppet og med øynene lukket. Jeg ligger slik og dor-mer og lytter til skipets enorme motorer, og til vinden somsynger i den vaieren som skal holde huset fast hver gang vifår orkan i kastene. Et pussig stykke musikk. Det er ikkevakkert, men det er sterkt og beroligende. Når jeg strekkerhånden ut fra teppets varme og berører det kalde veggpa-nelet, kjenner jeg huset vibrere svakt. Det er som om detlever under fingertuppene mine. Det gjør meg godt å tenkeat huset lever, og så kan vel det innfallet få lov til å væreså banalt og dumt som det bare vil, for ikke har jeg tenktå plage andre med tanker om dette.

Og jeg ser for meg skipet slik det nå seiler opp sundetpå vei nordover, som det lyser i høstmørket, ansikter vendtmot land fra vinduene i restaurantene og lugarene, det ernoen som ser ut i den sorte ettermiddagen, og kanskje fan-ger enkelte av disse øynene opp omrisset av huset vårt innei Viken, kanskje til og med omrisset av hun som nå stårnede i den halvmørke stuen med en hånd på vindusbrettet,

7

for slik står hun hver dag når nordgående Hurtigrute pas-serer, står slik i den halvmørke stuen og støtter seg med enhånd til vindusbrettet, en mager hånd mellom potteplanterog levende lys. Dette vet jeg, dette kan jeg se så klart formeg, fordi jeg ofte står slik sammen med henne, står bakhenne, med min hånd på hennes skulder, eller kanskje tilog med med hånden på hoften hennes, slik står vi og serde mange lysene på Hurtigruta forsvinne langsomt ut motstorhavet, før de brått blir borte bak Nabben.

Jeg ligger og sovner og våkner, snur opp ned på virke-ligheten med drømmebilder flettet inn i tankerekkene, ognår lyden av Hurtigrutas motorer taper seg i det fjerne, blirden smale sengen jeg ligger i til en annen seng et annet sted,en brisk, og rommet drømmes om til en lugar, før lydenav maskinene igjen dunker gjennom øregangene, jeg seileropp Oridongo, opp den mørke floden, og det er så varmtog vått og dundrende ensomt, så fylt opp av sykdom ogsavn, og når maskinene skrus av kan jeg ligge med hen-dene for ansiktet, eller stukket inn mellom lårene, og lyttetil kaklingen fra jungelens fugler, eller latter og gråt fraandre lugarer og dekk, løpende føtter, lyden av trommer,langt, langt borte, bare ligge helt stille og knekke sekunder,minutter og timer.

Slik får jeg et greit forhold til tiden.Både den drømte, og den som hersker i de våknes ver-

den.

Senere går jeg ned på kjøkkenet og setter over kaffevannet.Skjærer to stykker av kringlen, og bærer dem inn i stuenpå en asjett.

Berit sitter i gyngestolen med haken på brystet. Sjalet

8

har glidd av henne, det ligger i en krøll på gulvet. Hunsier at hun aldri sover etter middag, men her har vi hennei all hennes bevisstløse prakt! Hvis jeg nå bare kan huskehvor jeg har lagt IXSUS-en, så skal hun selv få se. Men såer det jo det da, at hun godt kan ha funnet på å avgå veddøden. Så istedenfor å lete etter fotoapparatet, setter jegfra meg asjetten på bordet ved skipskisten, og bøyer megover henne. Halspulsåren slår … Jeg løfter opp sjalet fragulvet og legger det forsiktig over skuldrene hennes.

Og så våkner hun, naturligvis.I skinnet fra de mange stearinlysene ser jeg henne åpne

det høyre øyet, og så det venstre, samtidig som hun smilermot meg, og jeg kan ikke forklare det, jeg vet ikke hvor-for, men jeg forbinder alltid det blikket og dette smilet mednoe «svensk», det er liksom noe svensk over hele ansiktethennes når hun sitter slik og ser lur og litt hemmelighets-full ut. De grå, kvikke øynene. Det smale ansiktet. Leppe-nes buer.

Og selvsagt har hun ikke sovet. Hun sover om natten,kan hun berette. Ikke om dagen.

Det er jeg som sover om dagen.Hun har hørt snorkingen min tvers gjennom taket i

stuen.Om jeg har drømt?Det har visst vært litt kauking også.Til det svarer jeg mindre enn ingen ting. Jeg går ut på

kjøkkenet og har kaffe på kjelen. Fire mål. Verken mereller mindre.

Fra stuen kan jeg høre at hun reiser seg og går over gul-vet. Litt senere at hun fomler med CD-spilleren, før MilesDavis’ «In a Silent Way» legger seg bløtt i rommet.

9

Så sitter vi i halvmørket med hver vår kaffekopp og lyt-ter til musikk som få år tidligere ikke fantes på min klode,disse fremmedartede tonerekkene, og musikerne som hunhar brakt inn i mitt liv, Miles Davis, Wayne Shorter, Her-bie Hancock og alle de andre, og når stykket med kringleer spist opp, legger jeg inn en snus, en pris, den ligger saltog stram under overleppen.

Vi snakker ikke stort. Vi har sagt hverandre så mye alle-rede. Dessuten har det falt en slags blyghet over henne etterdet som skjedde, hun har lagt seg til en forsiktig snøvling,s-en er blitt litt ustemt, den leker litt med c og h, og så erdet vel også slik at de lange intrikate setningenes tid ubønn-hørlig er forbi. Dette plager henne som naturlig kan være,og så langt har hun ikke vist særlig interesse for de språk-øvelsene jeg har funnet opp – Sara Selmers siste sjanse somserbisk systemkritiker, og lignende. Hun klarer seg utmer-ket uten min hjelp, men nå er det altså sånn at Vårherrehar sørget for at hun har meg, og jeg henne. Det er stort,og dermed ikke særlig mye å snakke om. Det hele liggerlitt bortenfor ordene.

Sitte slik. Med snus og kaffe. I et rom med en kvinne.For Gud vet hvilken gang slår det meg hvor behagelig dettestuerommet er, især på denne tiden av døgnet og utovernatten, ja faktisk helt til daggryet kommer sigende fra øst.I alle disse timene, fra ettermiddag og til tidlig morgen, erstuen husets hjerterom. Ja, slik tenker jeg. At stuen er husetshjerterom. På dagtid blir det å sitte på kjøkkenet fra fro-kost av, og i hver virkeløs stund. Sitte der med pultost ogkaffe, eller bare kaffe, sitte der sammen med henne elleralene, drikke kaffe og se ut på veien, slik tusenvis av andremennesker i dette langstrakte landet også sitter ved kjøk-

10

kenbordet og ser ut på veien, ser naboen sykle forbi, kjøreforbi, gå forbi, se kjente biler og ukjente biler på all slagsføre, sommer som vinter kjører de forbi fra venstre mothøyre, eller fra høyre mot venstre, og har man en partnerkan man samtale om dette, om de bevegelsene som finnersted der utenfor kjøkkenvinduet, mens den som er alenemå la alt synke i seg selv, jeg vet meget om disse to uliketilstandene. Og etter middag er det stuens lune mørke, oghavet som strekker seg ut i uendeligheten, bruset fra fjæraog skrikene fra sjøfuglene, her sitter jeg nå og tar alt innover meg, ikke sjøfuglenes skrik, de tier nå i mørket, menbølgene som slår mot land, og knitringen i den gamle ved-fyrte ovnen, etter at Miles har gitt seg for denne gang. Ja.Husets hjerterom. Bokhyllen. En hel vegg dekket med bok-rygger. Slitte bøker og nyere bøker. Skipskisten under vin-duet med dukene som Berit har sittet og brodert gjennomlange vintermåneder, år etter år. Divanen borte ved ovnen,og vedlageret som jeg selv har båret i hus. Når jeg liggerpå den divanen, jeg hadde nær sagt: Når katten tillater megå legge meg på den divanen, da lukter det varmt tre, oglitt muggent fra det tykke teppet på veggen, det er et vevdteppe, et bilde som viser en kronhjort som brøler, og tosmå hjortefrøkner som ser spørrende på ham fra under engammel eik. Malerier. Trær. Blomster. Fjorden og øyene.Skarven fyr. Hun har malt dem selv. Hun er meget bega-vet, men ikke som maler, og denne ubehjelpeligheten i oljepå lerret gir meg en følelse som minner om medlidenhet,men som er noe ganske annet, jeg vet ikke helt hva.

Katten står i kjøkkendøren og betrakter meg. Store opp-sperrede øyne, som om den har fått øye på en utenomjor-disk som nettopp har landet, den står der i døråpningen

11

og er til i verden, som fastfrosset i noen sekunder før denspankulerer over til gyngestolen, for så å foreta et sprangopp i Berits fang, hun som er hans utkårede, hans fore-trukne på jorden, og i dette ligger det en stor forståelsemellom katten og meg.

Det piper i mobiltelefonen i sidelommen på arbeidsbuk-sen. En svak vibrering mot låret.

Det er Reinert på Neset. Nå vil han komme med veden.Jeg går ut i gangen og trekker på meg Magnes tunge

arbeidsstøvler, og Magnes ytterjakke med flekker avmaling og kvae.

Så går jeg ut.

Det blåser. Det blåser nesten alltid her oppe. Sterk vind innfra havet, krydret med bitte små iskrystaller som legger segi sømmene på jakken, tegner hvite linjer i det grove stof-fet. Utelyset legger en gul halvsirkel i grusen. Jeg går overtunet til løa, og åpner dobbeltdøren, jeg vet ikke hvorfor,det er jo for tidlig, men sikrer begge dørene med de tykkejernboltene. Boltene i jorden.

Nede på stranden blir jeg stående og rugge på den storestokken med foten. Den lar seg bevege, så vidt. Tenker atvi to nok skal bli gode venner gjennom de timene det tarå dele deg opp med sag og øks, og bære deg i hus bit forbit, til tørking ved ovnen, før ovnen får deg, og Berit ogjeg varmen.

Så setter jeg meg på huk og stikker hånden i det iskaldehavet.

Kjenner på de glatte steinene.Slik jeg ellers bare gjør når den gamle Uroen når meg.Det er ikke ofte.

12

Nå er jeg helt i ro. Jeg teller derfor ikke til tusen, mentenker isteden på hvalhai og rokke, på tigerhai og skrei somsvever rundt der nede i den store våte verdenen som jeg nåhar stukket hånden inn i, den høye himmelen av saltvannsom reiser seg over dypene, kald og mørk og veldig. Deter overveldende. En eneste stor og flytende livmor, og jegbor så nær at stormene river løs store skumflak fra overfla-ten og kaster dem mot stuevinduene med bløte klask somjeg av en eller annen grunn assosierer med sex. Den sterkelykten ute på Skarven er tent, og med sekunders mellom-rom sveiper lyskjeglen over hav og skjær og øyer her innei vår del av bukten, nå gjennom snødrevet som stadig blirtettere. Jeg trekker hånden opp av havet og vil stryke dengjennom håret, tar av meg luen for å stryke hånden gjen-nom håret, men merker i det samme det er borte; det erfire år siden, men jeg har ennå ikke klart å venne meg tilat jeg mistet håret på veien opp Oridongo. Det gjør ikkenoe. Da jeg vendte tilbake til den gamle verden, oppdagetjeg at blank skalle var kommet på mote blant menn. Beritsier at jeg har så vakre ører. At de likner konkylier.

Jeg går tilbake til løa. Jeg skulle selvsagt ikke ha åpnetdobbeltdøren. Det snør inn over gulvet. På den annen sidehar jeg ikke lyst til å lukke den, når jeg nå først har sattden på vidt gap. Jeg vil at Reinert på Neset skal forstå atjeg gjør ting på eget vis. Og nå har jeg tenkt meg det slik athan skal tippe lasset direkte inn i løa. Men hvorfor kunnejeg ikke ha ventet til han kom? Fordi jeg ikke vil sløse medannen manns tid. Jeg vil at alt skal være klappet og klartnår han kommer. Dessuten er det jo slik at snøen binderdet grå støvet som ligger tett over de brede gulvplankene,er det ikke slik da? Jo. Når jeg går på med sopelimen far-

13

ges snøen grå, nesten sort, og så er det jo bare å feie møkkaut på tunet; det jeg driver med er faktisk nokså tett på detgeniale. Ikke så dum, den gamle Vågsvikingen, tenker jeg.Han har sine sider, det er så. Hvem har ikke det? Han stårpå sitt og gir seg sjelden. Det er ingen direkte ulempe herute i havgapet. Tvert imot. Det er faktisk en tilnærmingtil fellesskapet som både blir forstått og respektert. Åpentrass er en del av kodeksen på øya. Det tror jeg nesten jegtør si.

Jeg hører Reinert før jeg ser ham. Det vil si, jeg hørertraktoren hans på baksiden av huset. Så ser jeg de blå lys-kjeglene fra lyktene over postkassen, før han brått kommerut av mørket og gir seg til å akkedere på tunet, frem og til-bake, eller att og fram, som han selv ville ha sagt dersomhan hadde villet si noe om den saken, men foreløpig nøyerhan seg med å hilse med en finger mot skinnluen, hvorpåjeg responderer med å spytte brunt inn i lyktenes skinn, førjeg gir meg til å vinke ham til meg med begge hender nårhan rygger lasset mot løa. Nærmere. Nærmere. Han sit-ter med haken over høyre skulder og stirrer mistenksomtpå meg, mens han pumper forsiktig på gassen. Enda nær-mere? Ja. Enda nærmere. Nesten helt inn. Slik gjør vi detder jeg kommer fra. Til slutt vil han ikke lenger, og tøm-mer lasset med bjerkeved så kubbene raser inn til midt pågulvet. Så skrur han av motoren, og gir seg til å rulle røyk.

Nå gjelder det å ikke si takk, eller vise noen form forentusiasme. Han kan være fryktelig oppfarende i slikesituasjoner.

Jeg pakker en ny pris, og kjører den opp under leppen.– Du får vel bli med inn og få en kaffetår?

Han gir seg selv fyr. – Nei. Skakke inn.

14

Han klatrer ned av traktoren, og gir seg til å inspiserelasset han har tømt. Sparker et par kubber på plass. Såfår han øye på vedlageret jeg har lagt opp, og gir seg til åsmatte på en måte som jeg tolker som anerkjennende. Oggjerne for meg. Det har tatt sin tid å få det slik han ser detnå, og den eneste hjelpen jeg fikk var det mine egne hen-der som sto for. Jeg peker og forklarer. Først to bord lagtparallelt i hele rommets lengde, det innerste tett mot veg-gen. Jeg har valgt å spikre dem til gulvet for stabilitetensskyld, med et mellomrom på tyve centimeter, ikke toogtyveeller femogtyve, men tyve. Så er det å gå over med vater,legge inn små kiler, jekke og justere, til dette underlaget,fundamentet, ikke har så mye som en millimeters avvikfra ytterkant til ytterkant, eller om han vil – fra vegg tilvegg, det tar noen dager, men det gir en god følelse når altstemmer og man kan begynne å legge veden. Jeg sier detslik: Å legge veden. Langsomt. Forsiktig. Nøyaktig. Skyve.Trekke ut. Legge lag på lag over hele veggens lengde medminst mulig mellomrom mellom de kløvde stokkene, tabort de som ikke passer, erstatte med nye, de som ikke pas-ser, passer jo et annet sted, prøve, feile, om og om igjen tilvedlageret ligger der nærmest som en massiv vegg. Og såda? Var det noen kunst? Nei, kanskje ikke, men nå viserjeg Reinert på Neset hammeren. Holder den opp. Bankerforsiktig på en av vedskiene slik at den flytter seg de nød-vendige tre millimeterne innover, og derved blir stående ibedre harmoni med resten av lageret. Jeg har justert hvereneste vedski her inne, og det er derfor man kan gå langslageret og stryke hånden over endeveden, med en følelsesom om man fører hånden over glatte veggen, og jeg inn-rømmer det, riktig nok for meg selv og ingen andre, det

15

våger jeg ikke, det tør jeg ikke, men hadde jeg vært heralene, ja så hadde jeg gitt de hvite endene et par lag lakk.Fordi det ville ha vært enda et hakk vakrere.

Han ser på meg med et blikk jeg ikke klarer å tolke. Erdet undring eller beundring?

Berit kommer over den frosne grusen med et dampendekrus kaffe i hånden. I den andre hånden holder hun densvulmende pengepungen. Det knaser under de store tre-skoene. Hun har trukket røde raggsokker på utsiden avbuksene.

Hun rekker Reinert kruset, og begynner å telle opp sed-lene.

Du skulle ikke stå her ute i kulda, tenker jeg, men sierdet ikke.

Jeg skulle ha lagt armene om deg og beskyttet deg motvinden. Jeg får det ikke til så lenge denne fjompen står derog glor. Nå gir de seg til å føre en slags samtale, beståendeav kremting og halve setninger. En samtale av det slagetsom gjør utkantbefolkningen rasende dersom noe liknendedukker opp i en norsk spillefilm. Jeg prøver meg med noenamputerte setninger jeg også, men det er liksom … Ikke …Så jeg går heller over til haugen med bjerkeved, og begyn-ner å hive kubbene inn i løa, så det blir mulig å få igjendøren nå når natten kommer sigende.

Jeg hører Reinert starte opp og kjøre bort.– La det ligge! sier hun. – Kom inn nå.– Du skulle ikke stå her ute i kulda! sier jeg.Så snur jeg meg og legger armene rundt henne.

2

Dagen etter er det fem varmegrader, tørr asfalt, høy him-mel og nesten ingen vind. Jeg tar presenningen av mope-den i garasjen, og skyver den ut på tunet. De fem tilitersmalingspannene løfter jeg opp på planet. Tenker at slikskulle det visst også gå. Blant så mye annet. En trehjulingmed plan i eget eie.

Jeg kjører langs havet. Enkelte steder går veien nestenned i fjæresteinene, andre steder slynger den seg over jor-dene og gjennom vindskeive skogholt, jeg passerer gårderog enslige hus, og jeg vet at jeg blir sett og snakket ominne ved kjøkkenbordene, at noen lurer bak stuegardineneog i dørsprekkene; det plager meg ikke det aller minste,og enkelte ganger er det faktisk slik at jeg hever en arm,jeg vinker til mennesker jeg mener å kjenne, og som i sintur mener å kjenne meg. Og over oss alle, den store blåhimmelhvelvingen, jeg var helt uforberedt på at himmelenkunne vise seg så høy som her oppe, jeg venner meg visstikke til det, og kan noe være bedre enn en henrykkelse sombare varer og varer? Ute i sundet glir en reketråler forbi ien sky av heiende måker.

Nede ved Nivangen tar jeg av fra hovedveien, og føl-

17

ger grusveien opp i høyden, til Hollenderhuset som liggeri skogkanten under det sorte fjellet. Det er den gamle sko-len på øya, men nå er det lenge siden algebra og salme-sang.

Ellen Svendsen kommer ut på trammen i det samme jegslår av motoren. Hun er kledd i blå kjeledress, og det storerøde håret hennes er samlet i en hestehale.

– Kom inn! Vi spiser!Det lukter maling og linolje i gangen. Midt på gulvet står

det en gardintrapp, og fra taket henger en enslig elektriskledning med en splittet tunge av kopper.

I det som en gang var selve skolerommet, sitter Ellen ogArne og spiser formiddagsmat ved et langbord beståendeav en dør som er lagt over et par bukker. Bordet er fullt avmat og kopper og kar i den ene enden, verktøy og maler-pøser i den andre. På gulvet står et propanapparat med enstekepanne; det freser i svinefett og egg.

– Det var fint du kunne komme! Arne snakker med mat imunnen, han hilser med en kortbladet kniv som ligger del-vis skjult i den store hånden. Han bruker den til alt mulig.Nå skjærer han fårepølse med den. Og hilser meg velkom-men. – Jeg håper du ikke må stikke med en gang?

Jeg drar litt på det. Sier noe om et styremøte.De ler.Dette synes jeg går ganske bra.– Men så sett deg da, mann! Egg? Flesk?Jeg setter meg på en gammel taburett. – Ja takk, begge

deler. Og kanskje en bitte liten kaffekopp.Dette var min drøm et halvt liv. Den ledige tonen. Spø-

ken mellom likemenn. Nå lever jeg den drømmen ut. Jegtar det store grovbrødet og skjærer en uvøren skive med

18

samekniven, mens Ellen skyfler egg og bacon opp på engul plasttallerken.

– Vi skal sette inn det store dobbeltvinduet oppe i løpetav dagen. Den gamle dritten kan vi bare la gå rett i torva.Men vi må være tre for å heise opp og sikre den nye ramma.

Jeg nikker, og hiver innpå med egg og sprøstekt flesk.Klart det. Tenger de en mann, så har de en mann. Jeg haringen erfaring med slikt, og det vet de. Ingen forstillelse.Ingen løgner. Jeg er den lærevillige fyren fra byen. Han somikke later som verken det ene eller andre. Han som fikknok av åpne kontorlandskap og vekslende vinder på bør-sen. Han som byttet alt mot dette.

– Hvordan går det med Berit? De grønne øynene til Ellenmønstrer meg.

– Det går bra, sier jeg. – Hun snøvler litt. Det er det hele.Det er vel forresten bare jeg som snakker klart og tydeligher oppe.

Og scorer igjen.– Hun er sterk, Berit, sier Arne. – Hun svømte over sun-

det og tilbake da hun var over femti. Nå tror jeg ikke deter noen her oppe som ville forsøke seg på slikt.

– Og så holder hun jo kustus på deg, sier Ellen, og serskrått på meg. – Det er vel ikke så mange som ville ha for-søkt seg på det heller.

Jeg sier til meg selv at det ikke er vondt ment. Det erikke vondt ment. Det er dette som utgjør den røffe tonenmellom likeverdige. Den har sin pris, den tonen. Jeg ser atArne gir henne et raskt sideblikk, og at hun får det medseg.

Men nå må det ikke bli stille mellom oss, tenker jeg, såjeg sier at det har hun helt rett i. Og passer på ikke å le,

19

siden jeg vet at den latteren ville ha ligget litt for dypt ihalsen.

Så blir det stille likevel.Til Arne kremter, og kommer med en ny ladning egg og

bacon til oss alle tre. – Det er en ting jeg har tenkt på, sierhan, og drar kniven gjennom den gule plommen så den fly-ter ut over tallerkenen. Samler sølet sammen med en brød-bit, og skyver den inn i gapet. – Rettere sagt: Ellen og jeghar snakket om det.

Han tygger.– Før hollenderne kommer, sier Ellen lettet.– De er nederlendere, sier jeg. – Ikke hollendere.Var jeg skarp? Kanskje.Arne nikker. – Selvsagt.– Det er ikke selvsagt, sier jeg. – Hele øya kaller dem

hollendere, og det er feil.Har jeg rett? Nå er jeg med ett usikker.– Hvorom allting er, sier Ellen og blåser dampen av kaf-

fen hun nettopp har helt opp i kruset sitt. – Det er du somer den siste innvandreren her på øya. Den siste som harkommet utenfra.

Nå er jeg på vakt.– Så da tenkte vi at du kanskje …Det viser seg at det de har tenkt, det de har samtalt om

seg imellom og med andre, er å arrangere et slags inter-vju, en samtale mellom Ellen og meg på samfunnshuset,og det med øyas øvrige beboere som tilhørere, i den hen-sikt å belyse nykommerens forventninger og engstelser, ogmer spesifikt – min erfaring med å komme utenfra forå slå meg ned her på dette vindblåste stedet, gjøre megtil del av dette fellesskapet som for en utenforstående jo

20