1

OSLO KAMMERMUSIKKFESTIVAL9.–17. august + 3. september 2013

PROGRAM

2

H.M. DRONNING SONJA

Beskytter for Oslo Kammermusikkfestival

H.M. The Queen is the patron of Oslo Chamber Music Festival

3

INNHOLD

Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .5

Fredag 9. augustÅpningskonsert i Universitetets Aula, kl 19.30 . . . . . . .7

Lørdag 10. augustHøymagasinet, Akershus Festning, kl 12.00 . . . . . . . . .8Oscarshall Slott, kl 15.00 . . . . . . . . . . . . . . . . . . .8Kulturkirken Jakob, kl 20.00 . . . . . . . . . . . . . . . . .9

Søndag 11. augustAkershus Slott, Borggården, Akershus Festning, kl 11.00 10Olav Vs Hall, Akershus Festning, kl 12.00 . . . . . . . . . 10Høymagasinet, Akershus Festning, kl 14.00 . . . . . . . . 11Holocaustsenteret, Villa Grande, kl 16.00 . . . . . . . . . 11Høymagasinet, Akershus Festning, kl 20.00 . . . . . . . . 12

Mandag 12. august Glasshuset, Oslo Konserthus, kl 12.00 . . . . . . . . . . . 12Gamle Logen, kl 18.00 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13Oscarshall Slott, kl 20.30 . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13

Tirsdag 13. augustRococosalen, Grand Hotel, kl 12.00 . . . . . . . . . . . . . 14Slottskirken, Akershus Festning, kl 18.00 . . . . . . . . . 14Oslo Domkirke, kl 21.00 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 14

Onsdag 14. augustRococosalen, Grand Hotel, kl 12.00 . . . . . . . . . . . . . 15 Theatercafeen, Hotel Continental, kl 20.30 . . . . . . . . 15Båttur fra Operaen til Oscarshall, kl 20.30 . . . . . . . . . 17 Gamle Aker kirke, kl 21.00 . . . . . . . . . . . . . . . . . 16

Torsdag 15. augustRococosalen, Grand Hotel, kl 12.00 . . . . . . . . . . . . . 16Munchmuseet, kl 18.00 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 16Båttur fra Operaen til Oscarshall, kl 18.00 og 20.30 . . . 17

Fredag 16. augustSlottskapellet, Det Kgl. Slott, kl 17.00 . . . . . . . . . . . 17Båttur fra Operaen til Oscarshall, kl 18.30 og 20.30 . . . . 17Oslo Konserthus, kl 19.30 . . . . . . . . . . . . . . . . . . 18

Lørdag 17. augustOscarshall Slott, kl 11.00 . . . . . . . . . . . . . . . . . . 18Oscarshall Slott, kl 15.00 . . . . . . . . . . . . . . . . . . 18Universitetets Aula, kl 19.30 . . . . . . . . . . . . . . . . 19

Tirsdag 3. septemberUniversitetets Aula, kl 19.30 . . . . . . . . . . . . . . . . 19

Betraktninger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 21Årets artister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 45Informasjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 61 Kart . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 62

4

KJÆRE PUBLIKUM

I år markerer vi bl.a. Lutoslawskis 100-års jubileum og åpner hele festivalen med hans «Subito» for fiolin og klaver. Musikkuttrykket Subito betyr en brå og uventet forandring, og det kan stå som et slags symbol på vårt ønske om å overraske både publikum og oss selv i møtet med ulike musikkformer, uventede konstellasjoner og uvanlige konsertarenaer.

Årets festivalmusiker er den britiske bratsjisten og fiolinisten Lawrence Power som vil opptre i flere ulike sammenhenger; i samspill med Truls Mørk, Vertavokvartetten og med det unge, energiske og prisbelønte Ensemble Allegria. Vi får også besøk av flere britiske toppmusikere, bl.a. pianisten Simon Crawford-Phillips, barokkfiolinisten Adrian Chandler og fløytisten Katy Bircher.

Mange oppfatter strykekvartetten som selve kjernen i kammer-musikk, og i år byr vi på fire ensembler av den typen; Cikada, tyske Faust Quartett, Oslo Strykekvartett og Vertavokvartetten. De byr på flere norske urframføringer.

Vi har som et av våre mål å presentere både de veletablerte stjernene og unge, nye talenter. Konserten med Ungdomssymfoni-kerne forener mye av dette; over 100 ungdommer i krevende samspill med vår store internasjonale sopran Solveig Kringlebotn og Ole Kristian Ruud som dirigent. Vi har i år igjen et samarbeids-prosjekt med Den Norske Opera og Ballett. Det blir ballett og opera på Oscarshall Slott etter en opplevelsestur med båt fra Bjørvika. På Oscarshall blir det også i løpet av festivalen barne-konsert om Peer Gynt og markering av Munch-jubileet med Juni Dahr, foruten de tradisjonsrike kammerkonsertene i Salongen og Spisesalen. Et av årets store høydepunkt er konserten 3.september der vi får oppleve klaverlegenden Vladimir Ashkenazy i Aulaen.

Hjertelig velkommen til konsertopplevelser i august og september!

Arve Tellefsen

Fra Oscarshall med Trio con Brio Copenhagen.

Fra Frogner kirke med Eirik Raude.

Fra Theatercafeen med Arve Tellefsen, Kåre Conradi og Knut Erik Sundquist.

6

PROGRAM

7

Fredag 9. august

ÅPNINGSKONSERT I UNIVERSITETETS AULA KL. 19.30 «SUBITO»

Witold Lutoslawski (1913–1994): Subito for fiolin og klaverJoakim Røbergshagen, fiolinSimon Crawford-Phillips, klaver

Åpning v/Åse Kleveland

Witold Lutoslawski: Grave; Metamorfose for cello og klaverTruls Mørk, celloHåvard Gimse, klaver

Johann Sebastian Bach (1685–1750): Brandenburgkonsert nr 5 i D-durBWV 1050- Allegro- Affettuoso- AllegroKaty Bircher, fløyteAdrian Chandler, fiolinDiego Ares, cembaloEnsemble Allegria

- - - PAUSE - - -

Johann Sebastian Bach: Brandenburgkonsert nr 3 i G-dur BWV 1048- Allegro/Allegro moderato- Adagio- AllegroEnsemble Allegria Leder: Adrian Chandler, fiolinDiego Ares, cembalo

Felix Mendelssohn (1809–1847): Strykesymfoni nr 10 i h-mollAdagio – Allegro – Piu presto

Felix Mendelssohn: Symfonisats i c-mollEnsemble AllegriaLeder: Maria Angelika Carlsen, fiolin

Les mer på side 21

8

Lørdag 10. august

HØYMAGASINET, AKERSHUS FESTNING KL. 12.00«TOWARDS THE ISLAND»

Lørdag 10. august

OSCARSHALL SLOTT KL. 15.00«PÅ EN GJENGRODD STI»

Johann Sebastian Bach (1685–1750): Fra Die Kunst der Fuge, BWV 1080

Witold Lutoslawski (1913–1994): Fra Strykekvartett (1964)

Georg Friedrich Haas (1953): Strykekvartett nr 5 (2007)

Eivind Buene (1973): Fra City Silence (2005–2008)

John Cage (1912–1992): Strykekvartett sats 1 og 4 (1950)- Quietly Flowing Along – Summer- Quodlibet – Spring

Krzysztof Penderecki (1933) Kvartett nr 1 (1960)

Hans Abrahamsen (1952): Strykekvartett nr 3 (2008)

Johann Sebastian Bach: Fra Die Kunst der Fuge, BWV 1080

Cikada Strykekvartett;Karin Hellqvist, violinOdd Hannisdal, violinBendik Foss, bratsjJohannes Martens, cello

Salongen

Leos Janacek (1854-1928): fra «On an overgrown path»Arrangert for strykekvartett av Jarmil Burghauser- Our Evenings- Come with us!- The Madonna of Frydek- Good Night!

Wolfgang A. Mozart (1756–1791): Strykekvintett i B-dur KV 174- Allegro moderato- Adagio- Menuetto ma Allegretto- Allegro

Vertavokvartetten; Øyvor Volle, fiolin Annabelle Meare, fiolin Berit Cardas, bratsj Bjørg Lewis, cello

Lawrence Power, bratsj

Les mer på side 23

9

Lørdag 10. august

OSCARSHALL SLOTT KL. 15.00«PÅ EN GJENGRODD STI»

Spisesalen

Pugnani/Fritz Kreisler (1875–1962): Preludium og Allegro

Camille Saint-Saëns (1835–1921): Introduksjon og Rondo Capriccioso op 28

Richard Wagner (1813–1883)/ Franz Liszt (1811–1886): Liebestod fra Tristan og Isolde

Benjamin Britten (1913–1976): Notturno

Claude Debussy (1862–1918): Tre preludier;Feux d’artificeDes pas sur la neigeLes terraces

Joakim Røbergshagen, fiolinSimon Crawford-Phillips, klaver

Lørdag 10. august

KULTURKIRKEN JAKOB KL. 20.00 «BLIKK I FARGER»

Olivier Messiaen (1908–1992): Vingt Regards sur L’enfant Jésus- Regard du Père:

Extremêment lent. Mystérieux, avec amour

- Regard de l’etoile: Modéré- L’êchange: Bien Modéré- Regard de la Vierge: Bien

modéré- Regard du Fils sur le Fils:

Très lent- Par Lui tout a été fait: Modéré,

Presque vif- Regard de la Croix:

Bien modéré- Regard des hauteurs: Vif- Regard du temps: Modéré- Regard de l’Esprit de joie:

Presque vif- Premierè communion de la

Vierge: Très lent- La Parole toute-puissante:

Un peu vif- Noël: Très vif, joyeux- Regard des Anges: Tres vif- Le baiser de l’Enfant-Jésus:

Très lent, calme

- Regard des prophètes, des bergers et des Mages: Modéré

- Regard du silence: Très modéré

- Regard de l’Onction terrible: Modéré

- Je dors, mais mon coeur veille: Lent

- Regard de l’Eglise d’amour: Presque vif

Håkon Austbø, klaverSanae Yoshida, fargestemme

Prosjektet er støttet av Norsk Kulturråd og NOTAM

Les mer på side 24

Les mer på side 43

10

Søndag 11. august

OLAV VS HALL KL 12.00«VEIEN TIL VIVALDI»

Antonio Vivaldi (1678–1741): Konsert/Sonate D-dur for fiolin og fløyte RV 84- Allegro - Andante - AllegroAdrian Chandler, fiolinKaty Bircher, fløyte

Antonio Vivaldi: Sonate C-dur RV 801- Largo - Allegro - Largo - AllegroAdrian Chandler, fiolinTormod Dalen, celloDiego Ares, cembalo

Søndag 11. august

Akershus Slott

Borggården fra kl 11.00

Kaffe og croissant

Foredrag: Om musikken

ved August Albertsen

Om arkitekturen rundt musikken

:

Thomas Thiis-Evensenn

Giulio Caccini (1551–1618): S’io vivo, anima miaFrancesco Cavalli (1602–1676):Donzelle fuggiteDolce amor bendato dioMona Julsrud, sopranRolf Lislevand, luttTormod Dalen, cello

Giulio Caccini: A quei sospir ardentiGiulio Caccini: Amor ch’attendiHalvor Melien, bassRolf Lislevand, luttTormod Dalen, cello

Giacomo Carissimi (1605–1674): Cum RevertereturAntonio Caldara (1670–1736): CanonsAntonio Caldara: O Sacrum ConviviumMona Julsrud, sopranDitte Marie Bræin, sopranHalvor Melien, bassRolf Lislevand, luttTormod Dalen, cello

Les mer på side 25

11

Søndag 11. august

HØYMAGASINET KL. 14.00«TYSKE KLASSIKERE»

Ludwig van Beethoven (1770–1827): Strykekvartett op 131 c-moll- Adagio ma non troppo e molto

espressivo - Allegro molto vivace - Allegro moderato- Andante ma non troppo e molto

cantabile - Presto - Adagio quasi un poco andante - AllegroVertavokvartetten;Øyvor Volle, fiolinAnnabelle Meare, fiolinBerit Cardas, bratsjBjørg Lewis, cello

Paul Hindemith (1895–1963): Sonate for bratsj og klaver, op 11 nr 4- Fantasie - Thema mit variationen - FinaleLawrence Power, bratsjSimon Crawford-Phillips, klaver

Johannes Brahms (1833–1897): Klarinettkvintett op 115, h-moll, versjon for bratsj- Allegro - Adagio - Andantino - Presto non assai, ma con

sentimentoLawrence Power, bratsj

Vertavokvartetten;Øyvor Volle, fiolinAnnabelle Meare, fiolinBerit Cardas, bratsjBjørg Lewis, cello

Søndag 11. august

HOLOCAUSTSENTERET, VILLA GRANDE KL. 17.00 «BARE PROKOFIEV»

Sergej Prokofjev (1891–1953): Sonate nr 1 for fiolin og klaveri f-moll, op 80- Andante assai- Allegro brusco- Andante- Allegrissimo – Andante assai,

come prima

Sergej Prokofjev: Fem melodier for fiolin og klaver, op 35 - Andante- Lento ma non troppo- Animato, ma non allegro- Andantino, un poco scherzando- Andante non troppo

Sergej Prokofjev: Sonate nr 2 for fiolin og klaver i D-dur- Moderato- Scherzo. Presto- Andante- Allegro con brioElise Båtnes, fiolinHåvard Gimse, klaver

Søndag 11. augustHolocaustsenteret Villa Grande Fra kl. 16.00 Russisk te i hagen

Les mer på side 29

Les mer på side 28

12

Kvandal: Sonate for strykereEnsemble Allegria, leder Maria Angelika Carlsen, fiolin John Dowland (1563–1626): Lachrimae antiqua pavan Birgitte Volan Håvik, harpe Benjamin Britten (1913–1976)/ John Dowland (1563–1626): Lacrymae. Variasjoner over et tema av DowlandLawrence Power, bratsjEnsemble Allegria Philippe Hersant (1948–): Bamyan (2002)Birgitte Volan Håvik, harpe

Bestillingsverk av Susanne Sundfør, Jarle Bernhoft, Jenny Hval, Morten Qvenild, Christian Wallumrød, Hanne Hukkelberg, Ole Henrik Moe jr, Eivind Buene og Evan GardnerBOA;Tora Augestad, vokalMorten Barrikmo, klarinettTanja Orning, cello

På lunsjkonserten selges kaffe, kaker og smørbrød

Søndag 11. august

HØYMAGASINET KL 20.00«TÅRER»

Johann P.E. Hartmann (1805–1900): Concerto Funèbre for fiolin og strykere- Introduksjon. Largo - Adagio - Allegro di molto - ChoralLawrence Power, fiolinEnsemble Allegria, leder Maria Angelika Carlsen, fiolin Dmitrij Sjostakovitsj (1906–1975): Strykekvartett nr 8 op 110 i c-moll. Versjon for strykeorkester op 110A (Barshai)- Largo. Attacca. - Allegro molto - Allegretto - Largo - LargoEnsemble Allegria, leder Maria Angelika Carlsen, fiolin

Mandag 12. august

GLASSHUSET, OSLO KONSERTHUS KL. 12.00 «AVANTGARDE GOES POP»

Les mer på side 31

13

Johannes Brahms: Klavertrio, op 8, H-dur- Allegro con brio - Scherzo. Allegro molto.

Trio, meno allegro - Adagio - Allegro molto agitatoSimon Crawford-Phillips, klaverLawrence Power, fiolinTruls Mørk, cello

Mandag 12. august

GAMLE LOGEN KL 18.00«BARE BRAHMS»

Johannes Brahms (1833–1897): Sonate for bratsj og klaver op 120 nr1, f-moll- Allegro appasionato - Andante un poco adagio - Allegretto grazioso. Trio - VivaceLawrence Power, bratsjSimon Crawford-Phillips, klaver

Johannes Brahms: Trio for bratsj, cello og klaver, op114, a-moll- Allegro - Adagio - Andantino grazioso Trio - AllegroLawrence Power, bratsjTruls Mørk, celloSimon Crawford-Phillips, klaver Johannes Brahms: Tre sanger for cello og klaverTruls Mørk, celloSimon Crawford-Phillips, klaver

SalongenEdward Munch – med hans egne ordMunchs tekster lest av Juni DahrMedvirkende: Tore Brunborg, saksofon Jarle Vespestad, slagverk

SpisesalenSamuel Barber (1910–1981): Nocturne op 33 Ludwig van Beethoven (1770–1827): Klaversonate op 57, f-moll «Appasionata»- Allegro assai - Andante con moto - Allegro ma non troppo Karol Szymanowski (1882–1937): Thème varié, op 3 Tor Espen Aspaas, klaver

Mandag 12. august

OSCARSHALL SLOTT KL. 20.30«AFTEN PÅ LYSTSLOTTET»

Les mer på side 34

Les mer på side 33

Om arkitekturen rundt musikken: Thomas Thiis-Evensenn

14

Edward Elgar (1857–1934): Sonate for fiolin og klaver, op 82, e-moll- Allegro - Romanse - Allegro non troppoLawrence Power, fiolinSimon Crawford-Phillips, klaver Francis Poulenc (1899–1963): Pastorale – calme et mysterieuxSimon Crawford-Phillips, klaver Dimitrij Sjostakovitsj (1906–1975): Suite fra Gadfly9 satser av i alt 24 enkeltstykker til filmen, sammenstilt av Vadim BorisofskyLawrence Power, bratsjSimon Crawford-Phillips, klaver

På lunsjkonserten selges kaffe, kaker og smørbrød

Tirsdag 13. august

ROCOCOSALEN, GRAND HOTELL KL. 12.00 «SIMON AND POWER»

Tirsdag 13. august

SLOTTSKIRKEN, AKERSHUS FESTNING KL 18.00 «KONTRASTER»

Witold Lutoslawski (1913–1994): Strykekvartett- Introduserende sats - HovedsatsFaust Quartett;Simone Roggen, fiolinKamila Namyslowska, fiolinAda Meinich, bratsjBirgit Böhme, cello Wolfgang A. Mozart (1756–1791): Strykekvintett KV 516, g-moll- Allegro- Menuetto - Adagio ma non troppo - Adagio – AllegroFaust Quartett; Simone Roggen, fiolinKamila Namyslowska, fiolinAda Meinich, bratsjBirgit Böhme, cello

Ellen Nisbeth, bratsj

Tirsdag 13. august

OSLO DOMKIRKE KL 21.00«BARE VIVALDI»

Antonio Vivaldi (1678–1741): Konsert for fire fioliner op 3 nr 7 F-dur «L’Estro Armonico» RV 567 - Andante - Adagio - Allegro - Adagio - AllegroAdrian Chandler, Maria Angelika Carlsen, Oda Gihle Hilde, Joakim Røbergshagen – fiolinDiego Ares, cembaloEnsemble Allegria Konsert for fløyte og strykere i a-moll RV 440- Allegro con molto- Larghetto- AllegroKaty Bircher, fløyteEnsemble Allegria Konsert for fiolin og strykere B-dur RV 367- Allegro ma poco poco - Andante ma poco - AllegroAdrian Chandler, fiolinEnsemble Allegria

Les mer på side 35

15

Kantate for sopran, fløyte og strykere «All ombra di sospetto» RV 678- Recitativo - Aria. Larghetto - Recitativo - Aria. AllegroMona Julsrud, sopranKaty Bircher, fløyteDiego Ares, cembaloEnsemble Allegria

To arier fra «La Fida Ninfa»; «Dolce Fiamma» (Morasto) og «Alma Oppressa» (Licori) RV 714Mona Julsrud, sopranDiego Ares, cembaloEnsemble Allegria Konsert for strykere og continuo i D-dur RV 123- Allegro- Adagio- AllegroEnsemble AllegriaDiego Ares, cembalo

Onsdag 14. august

THEATERCAFEEN, HOTEL CONTINENTAL KL 19.30 «FOR FLERE SANSER»

Manuel de Falla (1876–1946): Siete canciones populares- El Pano moruno - Seguidilla - Asturiana - Jota - Nana - Cancion popularØystein Sonstad, celloHåvard Gimse, klaver

Antonio Solér (1729–1783): SonaterDiego Ares, cembalo

Manuel de Falla: Danse Espagnola

Pablo de Sarasate (1844–1908): ZigeunerweisenEldbjørg Hemsing, fiolinHåvard Gimse, klaver

På lunsjkonserten selges kaffe, kaker og smørbrød

MAT OG MUSIKK

Tre-retters middag og konsert i seks deler

Mona Julsrud, sopranDitte Bræin, sopran Håvard Gimse, klaverOslo Strykekvartett; Geir Inge Lotsberg, fiolinLiv Hilde Klokk, fiolinAre Sandbakken, bratsjØystein Sonstad, cello

Onsdag 14. august

ROCOCOSALEN, GRAND HOTEL KL 12.00 «SPANSK LUNSJ»

Les mer på side 37

Om arkitekturen rundt musikken: Thomas Thiis-Evensenn

16

Verk av Steffani og CarbonchiAgostini Steffani (1654–1728): Tre kantaterRibellatevi, o pensieriPria ch’io faccia altrui paleseQuanto care al cor voi sieteMona Julsrud, sopranDitte Marie Bræin, sopranRolf Lislevand, lutt Antonio Carbonchi (fl. 1640-årene):Komposisjoner for gitar/luttRolf Lislevand Antonio Soler (1729–1783): SonaterDiego Ares, cembalo

En reise i musikalsk poesiGjermund Larsen Trio;Gjermund Larsen, feleAndreas Utnem, klaver og harmoniumSondre Meisfjord, kontrabass

På lunsjkonserten selges kaffe, kaker og smørbrød

Jan Erik Mikalsen: Munch-Sonaten Marcus Paus : Strykekvartett no. 4 «Aske»Håkon Thelin: «Die Sonne» Edvard Grieg (1843–1907): Strykekvartett i F-dur (ufullendt) EG 117- Sostenuto-Allegro vivace e

grazioso - Allegro scherzandoTekster fra Edvard Munchs dagbøker lest av Moa MeinichFaust Quartett;Simone Roggen, fiolinKamila Namyslowska, fiolinAda Meinich, bratsjBirgit Böhme, cello

Bestillingsverkene er støttet av Norsk kulturråd og Det norske Komponistfond

Torsdag 15. august

ROCOCOSALEN,GRAND HOTELL KL 12.00 «REISE»

Onsdag 14. august

GAMLE AKER KIRKE KL 21.00«TO NYE GAMLE MESTERE»

Torsdag 15. august

MUNCHMUSEET KL 18.00 «KLINGENDE MUNCH»

Les mer på side 39

Les mer på side 38

17

Fredag 16. august

SLOTTSKAPELLET, DET KGL. SLOTT KL 17.00 «SLOTTSKAMMER»

Béla Bartók (1881–1945): Strykekvartett nr 5- Allegro - Adagio molto - Scherzo - Andante - Finale

Wolfgang A. Mozart (1756–1791): Strykekvartett KV 458, B-dur «Jaktkvartetten»- Allegro vivace assai - Menuetto. Moderato - Adagio - Allegro assai César Franck (1822–1890): Klaverkvintett, f-moll, FWV 7- Molto moderato quasi lento - Lento con molto sentimento - Allegro non troppo, ma con fuoco

Oslo Strykekvartett; Geir Inge Lotsberg, fiolinLiv Hilde Klokk, fiolinAre Sandbakken, bratsjØystein Sonstad, cello

Håvard Gimse, klaver

BÅTTUR FRA OPERAEN TIL OSCARSHALL «PÅ SOMMERSLOTTET – EN BEVEGELIG FORESTILLING»

På opplevelsesreisen til Oscarshall som starter allerede når du går på båten ved Operaen, møter du noen av Den Norske Opera & Balletts fremste utøvere. Forestillingen blir en syntese av ballett, opera og musikk i og rundt det gamle slottet. Musikalsk leder Øyvind Bjorå, koreografi/regi Patrick King.

Onsdag 14. august kl 20.30

Torsdag 15. august kl 18.00 og 20.30

Fredag 16. august kl 18.00 og 20.30

Les mer på side 40

Om arkitekturen rundt musikken: Thomas Thiis-Evensenn

18

SalongenHenrik Hellstenius (1963): Strykekvartett (Uroppførelse) Wolfgang A. Mozart (1756–1791): Strykekvintett, C-dur, KV 515- Allegro - Menuetto. Allegretto - Andante - (Allegro) Oslo Strykekvartett;Geir Inge Lotsberg, fiolinLiv Hilde Klokk, fiolinAre Sandbakken, bratsjØystein Sonstad, cello

Ida Bryhn, bratsj

SpisesalenSøstrene Hemsing og brødrene Larsen presenterer et program med spenn fra folkemusikk til verk av Bach, Bull og Gjermund LarsenEldbjørg og Ragnhild Hemsing, Einar Olav og Gjermund Larsen

Lørdag 17. august

Oscarshall kl. 15.00 «PEER GYNT PÅ LYSTSLOTTET»

Konsert for barn og barnebarnHenrik Ibsens Peer Gynt presenteres på en annerledes måte til Edvard Griegs musikk Oslo Strykekvartett;Geir Inge Lotsberg, fiolinLiv Hilde Klokk, fiolinAre Sandbakken, bratsjØystein Sonstad, cello

Lørdag 17. august

OSCARSHALL KL 11.00 «OG FELA HO LET»

Fredag 16. august

OSLO KONSERTHUS KL 19.30 «MED FULLT ORKESTER»

Stig Nordhagen (1966–): Huldra (bestillingsverk)

Witold Lutoslawski (1913–1994): Fire sanger fra Chantefleurs et Chantefables (tilegnet Solveig Kringlebotn) La Sauterelle La Tortue L`Angelique L`Alligator

Edvard Grieg (1843–1907): Norsk dans nr 1

Edvard Grieg: Tre sanger;Solveigs sangEn svane Solveigs vuggesang

- - - PAUSE - - -

Sjostakovitsj: Symfoni nr 5, op 47- Moderato - Allegretto. Scherzo - Largo - Allegro non troppo

Solveig Kringlebotn, sopranUngdomssymfonikerneDirigent: Ole Kristian Ruud

Les mer på side 42

19

Med blant andre Mona Julsrud, Joakim Røbergshagen, Eldbjørg og Ragnhild Hemsing, Einar Olav og Gjermund Larsen, Ida Bryhn, Geir Inge Lotsberg, Liv Hilde Klokk, Are Sandbakken, Øystein Sonstad, Håvard Gimse, Tor Espen Aspaas, Birgitte Volan Håvik.

Vertskap: Håvard Gimse og Arve Tellefsen

Tirsdag 3. september

UNIVERSITETETS AULA KL 19.30 «EN LEVENDE LEGENDE»

Robert Schumann (1810–1856): Tre romanser, op 94 for klarinett og klaver- Nicht zu schnell - Einfach. Innig - Nicht zu schnellDimitri Ashkenazy, klarinettVladimir Ashkenazy, klaver Rebecca Clarke (1886–1979): Prelude, Allegro, PastoraleAda Meinich, bratsjDimitri Ashkenazy, klarinett

Niels W. Gade (1817–1890): Fantasistykker for klarinett og klaver, op 43- Andantino con moto - Allegro vivace - Ballade. Moderato - Allegro molto vivaceDimitri Ashkenazy, klarinettVladimir Ashkenazy, klaver

- - - PAUSE - - -

Lørdag 17. august

UNIVERSITETETS AULA KL 19.30 «OVERRASKELSER»

Dmitrij Sjostakovitsj (1906–1975): Sonate for bratsj og klaver, op 147- Aria – Moderato - Scherzo. Allegretto - Adagio (til minne om den store

Beethoven)Ada Meinich, bratsjVladimir Ashkenazy, klaver

Om arkitekturen rundt musikken: Thomas Thiis-Evensenn

20

BETRAKTNINGER

21

ÅPNINGSKONSERT 9. AUGUST UNIVERSITETETS AULA KL. 19.30 «SUBITO»

Lutoslawski-Bach-Mendelssohn«Om hundre år er allting glemt» heter det i det folke-lige forhold til tid, hendelser og frembringelser som resultat av menneskelig virke. Det motsatte bør være tilfelle ved kunstnerens, in casu komponistens gjerning. Alt som er satt på papiret som underlag for fremføring av et lydbilde bør – om det skal være noe tess – passere hundreårskriteriet med god margin. Ja, har vi mange andre kvalitetsmålestokker å forholde oss til enn de som er tuftet på de lange tidsperspektivers dom? Å jo – historiens egne lunefullheter viser med all ønskelig tydelighet at riktig så enkelt er det ikke. Interessefokus skifter betraktelig. Særlig kompositorisk virksomhet er over spenn av tid underlagt tilsynelatende tilfeldige hierarkiske dommer. Stratifikasjon i menneskesamfun-net er eller kan være et temmelig irrasjonelt område. men la oss holde oss til hundreårsperspektivet. To åpenbare kandidater står da frem innenfor den klas-siske komponistverden med krav på en varig plass i dens Codex: Britten og Lutoslawski – og det er Luto denne gang. Knapt tyve år etter sin bortgang står han fjellfast som en av det forrige århundres ruvende komponister, med et spenn og en uttrykkskraft som betar jo mer man søker å trenge inn i hans idiom. De små velbalanserte instrumentalstykkene som åpner årets kammermusikkfestival er typiski så måte, begge satt på papiret for bestemte eksekutører. Men selv om Lutoslawski gjennom hele sitt virke var preget av en klar og «flytende» skrivemåte var hans uttrykksform i høyeste grad variabel, fra den suverent beherskede

Her er August Albertsens betraktninger over noen av verkene som spilles på festivalen.

neo-klassisismen i førkrigsverkene – som i de symfoniske variasjonene fra 1938 – til hans mesterlige Konsert for orkester, skrevet som en hyllest til Bela Bartoks minne først på femtitallet. Men allerede her, i femtiårene kommer Lutoslawskis brudd med det tonale system. Og dette er kanskje noe som preger hele komposisjonsvirksomheten: Hans suverene mobilitet, fra tilegnelsen av rene avantgarde uttrykk, som til tider inkluderte eksperimenter med rene aleatoriske uttrykksformer – i dyp tiltro til den enkelte eksekutørs medskapende evne – til den mest subtile og nitide nedskrivning av partiturer hvor ingenting er overlatt til tilfeldighetene.

Om det ikke har gitt seg direkte uttrykk i musikken, var Lutoslawskis tilknytning til landet vårt betydelig. Han bodde her store deler av året, blant annet hos sin arkitektsønn (stesønn) i Apalveien, i en leilighet på Skøyen og i en hytte i Østfold. Men det var det få som visste og det passet ham utmerket ettersom verdens-berømmelsen slo inn over ham . Bachs Brandenburgkonserter forsvarer stadig sin plass som barokkens «sine qua non». I en epoke som hadde etablert seg og dannet sine egne lover for hva en konsert eller en Concerto grosso skulle være, var Bach opptatt av å skape noe dypt variabelt, å oppfinne et nytt språk hver gang han tar fatt på en ny konsert. Barok-kens samlingstall for konserter beholder han, seks eller tolv skulle det være. Mens den andre barokk-

22

giganten, Hændel, rendyrker den gitte konsert-formen med to fioliner og cello i concertinogruppen mot den orkestrale strykebakgrunn og gir et fantastisk bidrag til denne veletablerte formen (12 Concerti Grossi op 6), er det som om Bach går til verket med det grunnleggende premiss å skape et totalt forskjellig klangcorpus hver gang han strekker kjølen til en ny konsert. Ikke bare sammenstillingen rent klanglig med et forskjelligartet instrumentarium hver gang, men også rent komposi-torisk er Bach stadig på jakt etter nye oppstillinger. I den tredje konserten er det selve tredelingens prinsipp Bach befatter seg med: Tre fioliner, tre bratsjer og tre celli gjennom mange av de samme figurasjonene. Det er nærmest usannsynlig at Bach i denne sammenheng ikke også komponerte en tredje sats, en langsom mellomsats. Denne er forsvunnet fra materialet som er overlevert oss. Kanskje var det her, med basis i en mer improvisasjonsglad musikkultur enn vår, overlatt til hver enkelt musiker å komme med sitt individuelle bidrag. Vi har fått oss overlevert kun to akkorder. En viss tradisjon har festet seg i vår tid med å integrere en sats fra en av Bachs fiolinsonater med samme akkord-utgang som det noterte. Det udiskutabelt sikre er at Johan Sebastian ikke hadde noe imot å overlate ansvaret for mellomsatsen til musikernes kunnen.Den femte i rekken har Bach utstyrt med den originale concertinogruppen fiolin, fløyte og cembalo,originalt som solistgruppering, men såre velkjent i barokkens triosonater.Og det er nettopp Bachs prosjekt her: å forvandle kammertrioen til en gruppe solister i ytter-satsene og vel med den mest virtuose solistemmen i noen av konsertene: Cembalokadensen over 64 takter er skrevet direkte inn i Markgreven av Brandenburgs eget eksamplar. Vi må vel anta at Bach her virkelig ville

vise hvilke tekniske ressurser han rådde over som eksekutør. Det er første gang et tasteinstrument brukes solistisk på denne måten. Kadenser hører wienerklassisismen til, hos Mozart og Beethoven. Bach er ute et halvt hundreår tidligere. Selv om Mendelssohns navn aldri har vært borte fra musikkhistorien, vet vi at hans egen nasjon gjorde et forsøk på å ostrakere han ut av den i det dusin år nazistene satt ved makten. Nå er det jo velkjent at Mendelssohn i sin barndom viste en så bråmoden begavelse at den eneste han kunne sammenlignes med i musikkhistorien var Mozart. Absolutte mesterverk som ouvertyren til «En Midtsommernattsdrøm» og strykeoktetten ble skrevet av en sekstenåring. Men at han produserte en serie på tolv strykesymfonier stort sett før han nådde tenårene har ikke vært allment kjent.

De sosio/materielle betingelser har knapt ligget så til rette for noen komponist i musikkhistorien. Hjemme i Berlin på 1820-tallet hadde noen av samtidens største ånder sin gange i det mendelssohnske hjem, men allerede tidligere hadde faren tatt med de to barna, Fanny og Felix, til Paris blant annet for å få klavertimer hos en høyt verdsatt pedagog, Madame Bigot. Etter hjemkomsten til Berlin fra denne turen begynte det virkelig seriøse dannelsesprosjektet, ikke bare innenfor musikk, men også innenfor en hel rekke andre disipliner (Felix var ikke for ingenting barnebarn av en av den tyske opplysningskulturens edleste skikkelser, filosofen Moses Mendelssohn, Lessings utvilsomme modell for skikkelsen Nathan der Weise i tysk Aufklãrung – litteraturs mest kjente drama med

23

samme navn) Det er fra denne intensive dannelses-prosessen vi har den skatten som først i vår egen generasjon er blitt gjenoppdaget og satt pris på: de tolv Strykesymfoniene. De ble utprøvet og fant sin endelige form i husorkestret i det mendelssohnske bankierhjem. Alle er ikke like gjennomarbeidet og velskrevne; det skulle da også bare mangle ettersom de skriver seg fra en periode hvor barnet Felix var i rivende utvikling. Form og format er til dels svært forskjellig, men som det blir rikelig anledning til å konstatere ved kveldens konsert: En ny ennå perlende kilde har sprunget frem etter å ha ligget tildekket i nesten to hundreår.

LØRDAG 10. AUGUST HØYMAGASINET AKERSHUS FESTNING KL. 12.00«TOWARDS THE ISLAND»

John CageAllerede ved sekstitallets begynnelse hadde John Cage inntatt stillingen som en hovedskikkelse innenfor – ikke bare musikklivet – men i nyskapende amerikansk intellektuelt og kulturelt liv overhodet. På slutten av femtitallet hadde han holdt sine høyst originale fore-lesninger og presentasjoner ved musikkdagene i Darmstadt, den musikalske modernismens høyborg, med Boulez og Stockhausen som interesserte og fascinerte tilhørere. Han var en sann helt for store deler av nysgjerrig amerikansk ungdom som orienterte seg etter avantgardistiske uttrykksformer på enhver universitetscampus. «Mitt» universitet fikk æren av å publisere hans uforlignelige samling skriftstykker

under tittelen «Silence». Etter et flere måneders langt opphold der som såkalt «scholar» først på sekstitallet var han blitt en slags intellektuell helteskikkelse. «Silence» ble lest av studenter med det fjerneste forhold til enhver musikalsk ytring. John Cage skulle bli en av de første og mest pregnante komponist-skikkelser som fant veien inn i ordets verden og traff store nye menneskegrupper gjennom det. Her dreier det seg ikke bare om et metaspråk i forhold til egne komposisjoner. Det er også snakk om mange andre kunstneriske uttrykk som dans (Cage var samboer med den store koreografen Merce Cunningham), malekunst, diktning (poesi), men også om zen-buddisme og sopp (Cage var en lidenskapelig ekspert), foruten hundre andre objekter- vittig og anekdotisk fremstilt, men også gjennomført og utrolig stimulerende.

Musikken – Das Ding an sich – hvor tar den veien? Kanskje gir det enslags dypere mening at John Cages mest berømte komposisjon er «4’33» det herostratisk berømte ikke-lydproduserende stykket fra 1952. Pianisten ved sitt flygel eller andre musikere ved sine instrumenter. På dette tidspunkt, først på femtitallet, hadde Cage allerede eksperimentert med en kjent form: strykekvartetten, som man etter Bartoks storslåtte «redningsaksjon» klarte å kryste mye nyskapende ut av. Cage forteller at hans kvartett har som mål å skildre årstidene, men at de første to satsene også er opptatt av «sted».

Det er nesten utrolig, gitt Cages videre utvikling at han skriver sin førstesats for å gi en skildring av «sommeren i Frankrike». Andresatsen skal skildre «høsten i Amerika». Fjerdesaten har form av en

24

quodlibet. Hele kvartetten er en eneste lang melodisk linje, vibratoløst og uten akkompagnement. Den rytmiske grunnstrukturen løper slik: 2-5-1, 5-2-3-6-5-0, 5-1, 5.

LØRDAG 10. AUGUST OSCARSHALL SLOTT KL. 15.00«PÅ EN GJENGRODD STI»

Mozart: Strykekvintett, B-durMozarts seks strykekvintetter, i alle fall enkelte av dem, er i dag løftet opp på et nivå på høyde med det aller beste han etterlot seg. Enkelte av dem, kanskje f ørst og fremst g-moll-kvintetten, (K 516) lodder dypere ned i rokokkosinnets irrganger enn kanskje noe verk i Mozarts verden. Både den og D-dur kvintetten (K 593) blir fremført under festivalen. B-dur kvintetten er et mer ungdommelig verk enn de øvrige i genren, skrevet hele 14 år før noen av de andre, i 1773. I de mellom-liggende årene, fra 1773 til 1787 later det ikke til at Mozart har brydd seg om strykekvintettformen. Så i mai 1787 er det noe som griper fatt i ham. Han lager en subskripsjon på nye strykekvintetter. Responsen er dårlig og Mozart utvider tilbudet til juni 1788, og endelig til januar 1789. Mesterverkene gjør ingen suksess.

Vi har vært vant til å betrakte de tre såkalte preusserkvartettene som Mozart skrev på oppdrag fra preusserkongen (K575,K589,K590) – de siste tre kvartettene i bestillingen forble uskrevet – som de siste kammermusikkverkene fra hans notepenn, men så viser det seg at han bare et halvt års tid før han døde nok en gang befattet seg med strykekvintetten som

medium. Ess-dur kvintetten (K614) ble resultatet.Det er utvilsomt brødrene Haydn, ganske særskilt kapellmesteren i Salzburg og Mozarts etterfølger, Michael Haydn som dannet forelegget til B-dur kvintetten. Mozart utstyrte den etterhvert med en ny Trio og Finale ,men store deler av det øvrige materialet skriver seg fra ennå tidligere tider. Sammenlignet med de senere strykekvintettene er B-dur kvintetten langt mer divertimento-preget, både i form og innhold, ja den står nærmest som en innholdsmessig kontrast til g-moll kvintetten. Begge hører hjemme i forsøket på å tegne en helhetlig Mozartprofil. Saint-Saëns: Introduksjon og Rondo CapricciosoSaint-Saëns ble 86 år. Det er sagt at han komponerte i 83 av dem. Hans første komposisjon er bevart på Pariskonservatoriet. Den skriver seg fra 1838. Så fortsatte han å skrive musikk, ustoppelig og tilsyne-latende uten anstrengelser. Samtidig holdt han ved like en perpetuum mobile-aktig konsertturnevirksomhet. Han var ustoppelig i aktivitet inn i sin siste livsdag: Han øvde sine to timer ved klaveret slik han hadde for vane om morgenen før han døde om ettermiddagen. I tillegg opprettholdt han et enormt kontaktnett i brevskrivningens tidsalder, ofte sendte han avgårde et par dusin brev om dagen. Han sto på god fot med kulturmennesker og komponister (ikke gjensidig ekskluderende) fra de forskjelligste generasjoner – en nær venn av Rossini, Berlioz og Liszt så vel som Stravinsky og Ravel.

Paradoksalt nok tør det være at den komposisjonen som kanskje er aller mest spilt av alt Saint-Saëns skrev er et verk han selv forbød fremført: «Dyrenes

25

Karneval». Han skisserte det med vanlig letthet en kveld stund og var kategorisk på at det ikke skulle fremføres etter sin bortgang. Umiddelbart etterpå – Saint-Saëns døde i desember 1921 – ble det spilt over hele verden. Selv var Saint-Saëns mest fornøyd med sine klaver- og fiolinkonserter samt sine symfonier som alle fremføres den dag i dag.

Introduksjon og Rondo Capriccioso var opprinnelig tenkt som en førstesats til en ny fiolinkonsert. Saint-Saëns hadde allerede skrevet en under rådgivning fra en kjent fiolinist i musikkhistorien, George Bridgetower, mulatten som i sine unge år hadde urfremført Beetho-vens Kreutzersonate. Nå, i 1860, dukket det opp en ung spanjol som ba Saint-Saëns om å skrive en konsert. Han samtykket og resultatet ble en ny fiolin konsert – i A-dur. Den spanske fiolinisten var ingen ringere enn Pablo de Sarasate som skulle bli en av de største fiolinvirtuosene i det nittende århundre. Fire år etter dette første møtet komponerte Saint-Saëns et nytt verk for fiolin og orkester for sin unge fiolinvirtuose venn, denne gang med en tydelig «spansk dåm». Det ble med denne ene satsen, Introduksjon og Rondo capriccioso og som Sarasate tok med overalt. Ingen ringere enn Georges Bizet laget versjonen for fiolin og klaver, Saint-Saëns bare orkestrerte.

Intet verk bragte komponisten mer heder enn dette. Saint-Saëns var fullstendig på det rene med hvilke tjenester Sarasate ytet gjennom sitt fabelaktige spill og komponerte sin tredje fiolinkonsert direkte med den spanske fiolinisten i tankene. Konserten er av mange regnet som SS betydeligste verk, vel verdt å fordype seg i.

SØNDAG 11. AUGUSTOLAV VS HALL KL 12.00«VEIEN TIL VIVALDI» Veien til VivaldiDen italienske musikkarven frem til Vivaldi er nesten skremmende rik. De siste par generasjoner har gjort det rimelig klart at Venezia-mesteren er den italienske barokkens største navn. Det velkjente faktum som dras frem når man ønsker å vektlegge hvor lite kjent han egentlig var hos oss selv opp til midten av det tyvende årh. er at vårt epokegjørende musikkoppslagsverk fra 1950-årene, Musikkens verden, totalt utelukker Vivaldi fra sine spalter. Senere skulle et verk som «Årstidene» bringe ham status noe nær populærkomponistenes verden. Men veien frem mot Vivaldi på sekstenhundre-tallet er fortsatt hvilende i skumringslys.Etterlaten-skapene er ufattelig rike. Vi har valgt å knytte an til et slags alliterasjonsprinsipp, med vokalmusikk av komponister som alle begynner etternavnet på Ca – Caccini, Cavalli, Carissimi og Caldara. Det skulle ikke forundre oss om vi fant et tilsvarende beite med utgangspunkt i andre bokstaver gitt de italienske sekstenhundretalls komponisters rike gressganger. Caccini er avgjort et av de store navn i vestens musikk-historie. Han leverer i år 1600 en av de aller første operaer som er skrevet, «Eurydice», og året etter kommer hans samling med madrigaler og canzonettaer ut i Firenze som befatter seg «med nye komposisjoner og en ny måte å skrive dem på»: Nuove Musiche e nuova maniera de scrivere di Giulio Caccini di Roma, ditto Giulio Romano. De i alt 29 sangene samlingen består av er dedisert til en samfunnstopp i pakt med

26

Ditt pensjonstall er dine penger. Det er disse pengene du skal begynne å bruke av når du slutter å jobbe.

Du kan selv sørge for at ditt pensjons tall blir stort nok til å leve det livet du ønsker som pensjonist.

Finn ditt pensjonstall og start sparing til pensjon på Storebrand.no

Er pensjonstall stort nok?

27

tidens tradisjon, i dette tilfelle – al molto illustre signor Pieri Falconieri. Det er en av den tidlige barokkens store sangskatter i Den nye stil vi har med å gjøre, såre enkelt med distinkt stemmeføring, sanger som uten videre taler til enhver musisk sjel 400 år senere. Det utfyllende materialet er helt klart ikke konsipert for et tasteinstrument men for en luth.

Cavalli var ikke den første, men kanskje den mest suksessrike operakomponisten som virket i Venezia på midten av seekstenhundretallet Og så var det egentlig ikke byens energisprutende operascener han viet sitt liv. Nei, han ble som barn sendt til Venezia for å tjeneste gjøre som korgutt ved selveste San Marco og endte opp som musikkdirektør der på 1660-tallet. Da hadde han i nesten tre tiår samarbeidet med den mest ruvende musikkdirektøren ved San Marco noensinne: Claudio Monteverdi. Kun en person hadde vervet mellom Monteverdi og Cavalli – den i dag temmelig ukjente Giovanni Rovetta.

I sin samtid overstrålte nok Cavalli sin maestro Monte-verdi gjennom den fabelaktige suksess han hadde på kanalbyens operascene. Den var etablert allerede på 1630-tallet og det er klart dokumentert at Cavalli skrev for denne scenen allerede i 1640-årene. Så kom mesterverk som «Gli Amori d’Apollo e di Dafne» og «Scipio Africano» – begge foreligger i facsimile-trykk og er høyst lesbare.

Vi skylder kanskje å gjøre oppmerksom på at Cavalli tok navnet etter Venezias sendemann til hans hjemby, Cremona. Opprinnelig het han Caletti. Den musikalsk interesserte sendemannen var det som sørget for at

den lysende guttesopranen ble sendt til Venezia om-kring 1614/15.

Fra et norskt ståsted er det vel mer interessant at tyskeren Carl Warmuth som hadde etablert en musikk-handel med en viss forlagsvirksomhet i Christiania omkring 1860 utga et par sanger av Cavalli under tittelen «Ældgamle italiensker cansonettaer – Dulce Amor fra 1650» – en virkelig merkverdighet også i norsk musikkhistorie. Carissimi var et navn i musikkens verden først og fremst på grunn av en anekdote i diverse Mozart-biografier. Som Palestrina hadde også Carissimi viet sitt liv som komponist til kirkestaten Vatikanet. Det resulterte i en enorm mengde kirkemusikk, messer, motetter og oratorier i hopetall-mye av det gitt ut først i vår tid. Regelen var at alt skulle forbli i Vatikanbiblio-tekets gjemmer. Carissimi hadde heller ikke behov for å la sine inderlige komposisjoner tilflyte offentligheten i form av notetrykk, musikken han skrev ble strengt samlet inn etter hver fremføring. Vi har flere vitnesbyrd om den enorme virkningen musikken gjorde innenfor rammene av det sixtinske kapell og tilliggende herlig-heter. Mest litterært vellykket er utvilsomt Goethes skildring i sin «Italienske reise». Men også et annet geni dro opp fra sin provinsby for å besøke Kirkestatens navle et århundre etter at Carissimi hadde utfoldet seg der, i den hensikt å lytte til den overjordisk vakre musikken. Wolfgang var der tolv år gammel, som Jesus i Templet,sammen med sin far, da han lot Carissimis dypfølte toneganger skylle over seg – pavestatens undergjørende og hemmeligholdte musikk. Dagen etter var musikken skrevet ned i så godt som feilfri versjon.

28

Reisefølget (les papa Leopold) hadde en jobb å gjøre med å skjule prestasjonen. (I Norge har en mann gjort noe av det samme. Historikeren P.A. Munch med sitt fotografiske minne ble beskyldt for å ha fjernet/stjålet dokumenter fra Vatikanbiblioteket.) Ingen av Mozarts biografer har, meg bekjent, befattet seg med Caris-simis eget verk. Men det er i dagens situasjon ikke vanskelig å trenge inn i. Oratoriet om Job må rangeres i aller første rekke blant kirkemusikken i en tid som hadde en nærmest ufattelig stor produksjon. Gleder venter.

Caldara, med samme fornavn som Vivaldi, var bare et lite tiår eldre, men var nok langt mer kjent ute i Europa, først og sist gjennom sin sentrale stilling ved keiser-hoffet i Wien. I dag er rollene byttet.

På Caldaras tid, siste del av sekstenhundretallet og første del av syttenhundretallet (han tiltrådte ikke i Wien før i 1716), var italiensk blitt det totalt ene rådende scenespråk. Også Caldara var venetianer og kunne benyttte sin fødebys språk overalt i Europa. Paradokset er at den italienske opera sto like sterkt i de german-ske land som i hjemlandet. Wien , München og Dresden hadde mer eller mindre konstant italienske operaer på sine scener. Noe skyldes det vel at dette var katolske hovedsteder. Ingen kirke, hoff eller teater var noe særlig verd dersom den ikke hadde et samarbeid gående med italienske kunstnere. Få, om noen kompo nister bidro mer enn Antonio Caldara til denne prosessen. På hans skuldre lå hovedbyrden med å furnere keiserhoffet i Wien med musikkdramatikk. I dag faller nok en sammenlikning mellom de to venetianerne Vivaldi og Caldara klart ut i førstnevntes

favør,men sosialt sett var det et hav av avstand mellom «Il pretre rosso» som musikkansvarlig ved et hjem for foreldre løse piker og den keiserlige hoffkomponist. Caldaras navn og personlige prestisje sto ikke tilbake for noen komponist i Europa i denførste tredjedelen av syttenhundretallet. I så fall måtte det være for kolle-gaen i Wien, «il grand Sassone», Johann Joseph Fux.Nettopp gjennom sin stilling er trolig nesten alt Caldara skrev blitt bevart, og det er holdt nøyaktig opptelling: 87 helaftens operaer, 36 fullførte oratorier foruten en mengde kirke og instrumentalmusikk- velklingende og kuntrapunktisk «riktig musikk». Vivaldi var ikke den eneste som hadde lært håndverket til punkt og prikke i hjembyen. Legger man så til den rikt flytende melodik-ken som preger alt Caldara satte på papiret skulle det ikke forbause om vi står foran en «Caldararenessanse».

SØNDAG 11. AUGUSTHØYMAGASINET KL. 14.00«TYSKE KLASSIKERE» Hindemith: BratsjsonateMer enn for noen komponist i det tyvende århundre var det for Hindemith et ideal å kunne komponere de forskjelligste instrumenter og beherske de fleste han skrev for. Den storartede teoretiker som praktiserte sin lærdom og som påvirket en hel generasjon med sin Lehrbuch, betraktet seg selv som en fornyer av repertoaret for sitt hovedinstrument, bratsjen. Han var etablert som lærer på instrumentet i Berlin etter mange år som bratsjist i en strykekvartett. Det sier litt om hans anseelse som instrumentalist at han

29

uroppførte William Waltons bratsjkonsert Da nazistene kom til makten ble hans musikk stemplet som dege-nerert, selv om han ikke var jøde. Den dis so nerende stilen på grensen til atonalitet falt ikke i smak hos de ledende krefter i «nyordningens Tyskland». Etter han hadde immigrert til USA mot slutten av tredve årene holdt Hindemith seg til et strengt tonal skrive måte, avansert men aldri utenfor tonalitetens grenser.

Hindemith skulle fremstå som den kanskje største fornyeren av bratsjrepertoaret i det tyvende århundre med fullødige solokonserter som Der Schwanendreher, men også med enkelte mindre ruvende, men innholds-rike verk som sørgemusikken – Trauermusik – til Georg 5s begravelse.

Sonaten er skrevet like etter første verdenskrig og inngår i en serie hvor den unge Hindemith hadde som ambisjon å komponere en serie sonater for forskjellige instrumenter. Som vi ofte ser når komponister har fullført et bestemt verk gir de seg parallelt eller umiddelbart etterpå i kast med å skrive et til. Slik gjorde Brahms det og slik lot også Hindemith til å gjøre. I dette tilfelle lot han bratsjen få stå alene uten noe akkordstøtte i klaveret. Til tross for hvor sjelden vare sonater for solo bratsj er har ikke denne nådd noen hyppig fremføringsfrekvens. Bratsjsonaten med klaver derimot, op11 nr 4, har gått inn som noe av et standardverk i den ellers temmelig sparsommelige litteraturen.

SØNDAG 11. AUGUSTHOLOCAUSTSENTERET KL 16.00«BARE PROKOFIEV»

Prokofiev: FiolinsonaterPå samme dag i Mars 1953 døde to bemerkelses verdige russere: Josef Stalin og Sergei Prokofiev. Fem år tidligere hadde den siste fått den førstes bannbulle over seg i form av en resolusjon fra selveste sentral komiteen i det sovjetiske k ommunistparti, dvs ikke mot Prokofiev personlig, men mot store deler av den sovjetiske kom-ponistverden som ble beskylt for «formalistiske avvik og antinasjonale holdninger som ville føre til musikkens tilintetgjørelse». Resolusjonen fra sentralkomiteen er datert 10. februar. En uke senere var sovjetiske musikere innkalt til møte i Moskva for å høre Stalins forlengede arm, A. A. Zhdanov ta et oppgjør med «de uheldige og ødeleggende tendenser i sovjetisk musikkliv». Møtene skulle vare i ti dager. Hva som er bevart av aktstykker er særdeles interessant lesning. Fra Prokofiev foreligger det et skriftlig svar på anklagene. Lest i sin kontekst er det et forståelig, men like fullt temmelig ynkelig svar på partiets utspill. (Fra Sjostakovitsj finnes det et referat av et muntlig «avbiktsvar»). Men før disse dystre hending-ene finner sted og forsurer Prokofievs livsaften hadde han skrevet masser av fantastisk musikk – i det store som det lille format. Fiolinsonatene var fullført mindre enn to år før bannbullen ble utstedt, og i omvendt kronologisk rekkefølge: Nr 1 i f-moll er fullført to år senere enn nr 2 i D-dur. Det skyldes at f-moll sonatens tilblivelseshistorie strekker seg over hele åtte år, fra 1938 til 1946, altså med «Den store Fedrelandskrigen» som russerne kaller andre verdenskrig, inn i mellom. Da viet Prokofiev seg til annen musikk.

KAN EN LITEN PUTE KOMPONERE

DEN PERFEKTE SONATEN?

I den store sammenhengen kan en pute virke nokså ubetydelig.Men, riktig pute har mer å si for søvnen enn mange er klar over. Faktisk er puten den viktigste faktoren for å sove godt på hotell i følge en nyere undersøkelse fra Nasjonalt kompetansesenter for søvnsykdommer. Og når vi vet at tilstrekkelig med søvn er den beste garanti for en god start på dagen, blir denne luftige fjærposen straks viktigere. Derfor finner du nå vår Rica pute- meny på rommet ditt, utviklet i samarbeid med en av landets ledende søvnforskere og Høie. Da kan du velge akkurat den som passer deg.

Og skal du skrive et nytt musikkstykke dagen etter, kan det jo hende du har det lille ekstra som skal til for å lage den perfekte sonaten, rett og slett fordi du er mer opplagt. Hvis vi kan hjelpe alle våre gjester å sove litt bedre, vil det ikke bare gagne våre prominente komponister, men kanskje også kan ha en ganske så positiv effekt på samfunnet som helhet? For ikke å snakke om hotelloppholdet. Sammen med vår prisbelønnede frokost og våre ansatte som står parat til å hjelpe, håper vi du vil merke at å bo hos oss kan utgjøre den lille, store forskjellen.

rica.no

31

Førstesatsen i f-moll sonaten gir denne typiske uregel·messige og urolige rytmefølelsen som er et trekk ved mye musikk med Prokofiev som opphavs-mann. Den andre siden ved hans Janusprofil inneholder noen av de mest overdådig vakre temaer i det tyvende århundre (Romeo og Julie, mellomsatsen i den andre fiolinkonseten eksempelvis). Åpningstemaet presen-teres i klaveret med noen trilleornamenter i fiolinen. Senere folder denne mørke tematikken med tre pluss fire slag i takten seg ut. Prokofiev stiller så opp med et originalt recitativ utført i pizzicato mens klaveret tar for seg av hovedtematikken. Prokofiev kalte ved et høve selv førstesatsen for «en utvidet introduksjon til andre-satsen med sonateformen i behold». Andre satsen er utvilsomt et originalt stykke kammermusikk med en slags «Battuta» eller hamrende karakter som kastes fra det ene instrumentet til det andre i stadig nye og varierte utformingforkledninger: en Hard/Myk dikotomi i vertikal utforming. Prokofiev står frem som en moderne arkitekt som omgås det mest moderne bygningsmateriell i stål og glass.

Kontrastenes lov er det viktig å underkaste seg – også i musikken – og Prokofiev finner frem til den gjennom forholdet mellom andre og tredje sats. Et sordinert fiolinspill med tilsvarende avdempede ideer i klaveret. Mens finalen byr på forskjellige rytmeskift, ja nesten hver eneste takt er skrevet annerledes enn de omkring-liggende, i 5-7 og 8-delte former. Dette svært assorterte utvalg av metriske formforløp beskrev Prokofiev selv som «høyst komplisert!». Mot slutten benytter Proko-fiev seg av en slags syklisk form. Både stemningen og tonaliteten finner tilbake til åpningen i første sats. F-moll sonaten ble skrevet samtidig med filmmusikken

til Aleksander Nevskij. Det er kanskje dette sammen-fallet som gjør at en av sovjettidens fremste kritikere, Israel Nestyev, finner at sonaten er «en hyllest til kraften i et Russland under våpen».

En helt annen karakter har den andre av Prokofievs to fiolinsonater. Ikke så merkverdig kanskje ettersom den ble tenkt og skrevet for fløyte. Ingen strukturelle endringer kan sees å ha vært utført dersom man holder de to versjonene opp mot hverandre. Men Prokofiev skifter tempobetegnelser i de to første satsene: Fra Andantino til Moderato i første sats og fra allegretto scherzando til presto i den andre – altså en utvilsom tempoøkning. Tredje og fjerde sats er ikke endret.Det er den store fiolinisten David Oistrakh som er utgiver. Han har fylt inn noen bærende akkorder, utvidet og tilført enkelte harmonier og utnyttet fiolinens pizzicato-muligheter effektfullt. Dessuten lar han åpne strenger (løsstrenger) få synge med for å øke klang-volumet.

Summa sumarum: Kom det noe bedre på fiolin-sonatefronten i Sovjetunionen under «Den store Fedrelands krigen» enn Prokofievs to sonater?

SØNDAG 11. AUGUSTHØYMAGASINET KL 20.00«TÅRER»

Hartmann: Concerto FunebreEtter at Alban Berg så vel som Fartein Valen avsluttet sine nyskapende fiolinkonserter med en langsom og

32

inderlig spunnet koral som sistesats gjør Karl Amadeus Hartmann det samme. Concerto Funebre satte han punktum for like før krigsutbruddet i 1940. Flere år etter krigen kom Hartmann tilbake og foretok gjennom-gripende endringer, men sistesatsen beholdt sin form- den langsomme marsjen, sin koral. Hartmann holdt sin kunstneriske sti ren og ubesmittet under krigen. Etter krigen gjorde han sitt beste for å fornye den symfoniske formen som han betraktet seg selv som arvtaker til.

Utenom Tyskland har vel disse symfoniene – han skrev åtte av dem – aldri slått helt igjennom. I sin ofte todelte form inneholder de et vell av frittstående og interes-sante episoder, men når sant skal sies er det vel i dag først og fremst den mørke gravferdskonserten for fiolin som holder Karl Amadeus Hartmanns navn levende femti år etter hans bortgang.

BrittenDet er ganske symptomatisk at den britiske komponi-sten som i år feires omfattende med sitt hundreårs-jubileum, og som i semi-offisiell sammenheng har blitt hedret med tittelen «Den største engelske komponist siden Purcell», er representert hos oss med to kompo-sisjoner som begge knytter direkte an til to av Englands store musikkskikkelser fra femten- og sekstenhundre-tallet: John Dowland og Henry Purcell. Britten studerte dem begge flittig, og for Purcells vedkommende var det ikke bare enkelte av sangene han ga ny drakt, Brittens pedagogiske mesterverk, «A Young persons guide to the orchestra», hvor han demonstrerte det moderne symfoniorkesters resurser, er helt ut bygd på materiale

fra Purcell. Og Purcells utsøkte sanger fra Harmonia Sacra fremstår enda nærmere «Forklarelsens berg» ved Brittens nennsomme behandling. Ikke minst en juvel av en sang som «The Holy Virgins Expostulation» fremtrer som en enda mer blankpusset åpenbaring gjennom harpens rolle.

På samme vis som Stravinsky fikk i oppdrag å holde sine Charles Eliot Norton-forelesninger ved Harvard like før krigen, og vi fikk skriftet som kartla mer av hans intensjoner og kunstsyn enn noe annet – boka fikk den utmerkede tittelen «Musikalsk Poetik» – satte også Britten sine tanker om musikkens innerste vesen og utfoldelsen av komponistrollen på papiret etter først å ha oppfylt sine forpliktelser om å holde forelesninger for en institusjon i Aspen Colorado, som hadde tildelt ham sin «award». Dette er meg bekjent den eneste gangen Britten kommer med en slags «musikalsk trosbekjennelse». Langt mindre i omfang enn Stravin-skys Poetikk, uten noen ambisjon om noen helhetlig gjennomtenkning gir det fine nøkler inn i en stor komponists verden. Romanforfatteren E.M.Forster kaller Brittens ord i Aspen «en stor musikers tros-bekjennelse som burde fremkalle et svar i våre hjerter om vi er musikere eller ei». Det mest interessante ved dette formlette men dyptborende skriftstykket er hvordan Britten kommer frem til at kjernen i all stor musikk er den stadige tilbakekomsten av magien som ligger der. «Hver gang man hører den musikken lever mysteriet» er Brittens ord om sin femårige gjennomgang av Schuberts Winterreise. Men i vår sammenheng er det kanskje mer interessant at han behandler enkelte eksempler på «øyeblikkets musikk» – musikk skrevet for å fremføres en eneste

33

gang – at disse enkeltstykkene kan være av det mest bestandige som er skrevet. Som eksempler nevner han en Bach-kantate, skrevet ved et bestemt høve i Mühlhausen, og en Gaillard av Dowland, skrevet for jarlen av Essex. Bach og Dowland – det sier litt om hvor Britten plasserte Kristian Kvarts hoffluthenist – i aller første rekke. I sine siste måneder vendte Britten seg nettopp mot en komposisjon basert på renessanse-mesterens vidunderlige tematikk og fant nye for-dypningsområder og variasjonsmuligheter i den, orkestrerte det hele for solo – bratsj og strykere – og skapte derved det noen vil mene er den fineste enkeltstående variasjonssats for bratsj i det tyvende århundre. Disse vil ikke bli motsagt her.

MANDAG 12. AUGUSTGAMLE LOGEN KL 18.00«BARE BRAHMS»

BrahmsDet er relativt velkjent musikkhistorisk stoff at Brahms trådte inn i en slags kreativ «Indian summer» gjennom møtet med en bestemt musiker og hans spesielle kvaliteter: Den storartede klarinettisten Richard Mühlfeld ved Hofforkestret i Meiningen som for Brahms ikke bare var den mest fremragende eksekutør på sitt instrument, men også – stadig ifølge Brahms – var en musiker «hors comparaison». I to sonater, opus 120, skulle han synge sin kammermusikalske svanesang-helstøpte frembringelser av et lutret geni, ennå uten noen påviselig tilbakegang i sin skaperkraft. Om Brahms hørte Mühlfeldts tone tvers gjennom alt han

skrev for klarinett, unnså han seg ikke allerede fra begynnelsen å tenke på en versjon av disse sonatene med sin kanskje aller nærmeste venn i fokus, den lidenskapelige bratsjisten Theodor Billroth – en av de mest interessante skikkelser fra dobbeltmonarkiets siste tiår, et slags renessansemenneske med rykte også som Wiens fremste kirurg. Sove gjorde etter sigende Billroth aldri. Hvordan klang det? Å yte rett ferdighet til f-moll sonaten krever i sannhet sin bratsjist. På den andre side: Brahms var sine venners venn, men når f-moll sonaten ble presentert offentlig på vinteren 1895 var Billroth vandret, for øvrig tem-melig samtidig med en annen av den gamle trofaste «Brahmsgarden»: Hans von Bülow.

De to sonatene er og blir Brahms siste store verk, selv om han rakk å fullføre ytterligere to verk før han gikk bort i April 1897: Koralforspillene, 11 i tallet, og «vier ernste Gesänge». Litt forskjellige i strukturen, men ellers er begge sonatene skåret over en firsatsig lest med den langsomme satsen satt inn før Trioen i f-moll sonaten. At Brahms sommeren 1894 gikk løs på det krevende komposisjonsarbeidet med de to nye sona-tene gledet en hel musikalsk verden. Tre år tidligere hadde han også sin vane tro trukket seg tilbake til sitt sommerisolat i Ischl. Det var nesten utelukkende her han komponerte de siste årene av sitt liv. Da, sommeren 1891, gjaldt det også inspirasjonen fra Mühlfelds spill,som han gjør det klart i et brev til Hertuginnen av Meiningen. Arbeidet med de to paral-lelle verk, som senere skulle få opusnumrene 114 og 115 – klarinet trioen og klarinettkvintetten,gikk nær-mest over i hverandre. Allerede på dette konsiperende tidspunkt i komposisjonsprosessen sørget Brahms for

34

en bratsjversjon av klarinettstemmen, og ved førstegangsfremførelsen ved hertughoffet i november 1891 blir også bratsjversonen presentert av ingen ringere enn Brahms nære venn og tidens ledende kammermusiker, Joseph Joachim. I det firesatsige verket skifter Brahms toneart i begge mellomsatsene (Adagio og Andantino), men lar begge yttersatsene gå i a-moll.

Det er førti lange år mellom Brahms avsluttende kammermusikalske verk, op120, og hans første klaver-trio i H-dur. Dvs. hans klaversonater, de første verk med opustall går enda et par tre år tilbake. Det er en fullvoksen klavertrio 20-åringen skriver. Den ble ferdigstilt i rekordfart på tre uker i januar 1854, men det foreligger en mengde utkast og skisser fra sommeren og høsten før (Kalbeck). Det bemerkelsesverdige er at H-dur trioen får sin førsteoppføring på den andre siden av Atlanteren, i New York i November 1855. Like bemerkelsesverdig er det at den unge 21-årige komponisten beklager at trioen ble sendt til trykking for tidlig: «Das Trio hätte ich auch gern noch behalten,da ich jedenfalls später darin geändert hatte» (brev til mester Joachim). Det er få verk Brahms satte i gang og radikalt omkomponerte etter at han først hadde gitt det fra seg. Med opus 8 gikk Brahms virkelig i gang med en omfattende rekonstruksjon. Igjen ga høvet seg ved et sommeropphold i Ischl, hele tredve år etter utgivelsen av den første versjonen. Men allerede omkring 1870 hadde han ganske gjennomgripende endret gjennomføringleddet i første sats. Det finnes trolig ikke noe annet Brahms-verk som har gjennom-gått en tilsvarende dramatisk forandring. Partitur og stemmer ble gitt ut på nytt. Brahms mente den nye

utgaven helt skulle erstatte den gamle. Da sommeren var over og arbeidet fullført, sendte han følgende beskjed til Clara Schumann: «Jeg har skrevet min H-dur-trio på nytt og kan nå kalle den opus 108 i stedet for opus 8.» Begge versjoner fremføres i dag.

MANDAG 12. AUGUSTOSCARSHALL SLOTT KL. 20.30«AFTEN PÅ LYSTSLOTTET»

Beethoven: «Apassionata», Klaversonate op 57Kanskje er f-moll sonaten, den såkalte «Appassio-nata», den mest spilte av alle Beethovens 27 klaver-sonater. Hvem som ga den navnet er det vel ingen som vet, Beethoven var det i hvert fall ikke, like lite som det var han som døpte andre av sine «navnesonater» – «Måneskinnsonaten» eller «Hammerklaversonaten». Heller ikke vet vi med sikkerhet når den ble skrevet. Den store Beethoven biografen Schindler er tydelig nok: «Det første verk Beethoven skrev etter de over-ordentlige store anstrengelser med operaen (Fidelio) er klaversonaten i f-moll. Mesteren skrev den ned i ett strekk under et opphold for å hvile ut hos sin venn, Grev Brunswick». Opphavsåret skulle da, dersom Schindler har rett være 1806.Men det foreligger også en annen versjon om «Appassionatas» tilblivelse, denne gang fra Ferdinand Ries, Beethovens yndlingselev: «På en spasertur hvor vi (Beethoven og Ries) gikk vill så vi først kom tilbake til Døbling klokken åtte om kvelden, hadde han hele tiden brummet og hylt for seg selv, opp og ned, uten å synge bestemte toner. På mitt spørsmål om hva det var han sang sa han: Det har kommet for

35

meg et tema til siste sats av sonaten. Da vi kom frem til hans værelse løp han straks bort til klaveret uten å ta av seg hatten. Så raste han i minst en time over denne finalesatsen. Endelig reiste han seg, var forbauset over å se meg og sa: I dag kan jeg ikke gi dem noen time; jeg må arbeide videre». Beethoven var bosatt i Døbling somrene 1803 og 1804.

Det er selvfølgelig ganske uvesentlig om kildene ikke stemmer overens m.h.t kronologien. Det overveldende viktige er at Appassionata står som et høydepunkt i Beethovens virksomhet som klaverkomponist. Og visst er alle klavertekniske krav rikelig honorert i «Appassio-nata». Men dette apparat av løp og passasjer, triller og kadenser føles aldri som utvendig staffasje, for ikke å si unødvendig dekor. Det hele er storartet integrert i selve kunstverket. Det var den store tyske teoretikeren Hugo Riemann som for hundre år siden omtrent stemplet alt snakk om virtuositet i forbindelse med Beethovens verk som «Blasfemi». Etter å ha lyttet til en fremføring av f-moll sonaten, «Appassionata», skjønner vi hva han mente.

TIRSDAG 13. AUGUSTROCOCOSALEN,GRAND HOTELL KL. 12.00 «SIMON AND POWER» Edward Elgar Det finnes knapt noen komponist som står med sterkere signaturmelodier over en epoke enn Edward Elgar – en epoke som bærer hans fornavn, men som ikke er oppkalt etter ham men navnebroren, monarken

Edward VII, dronning Victorias arvtaker: Edwardianis-men. Decorum og «appearances» var et viktig trekk hos de ekte edwardianere, men snerpet, bornert og innsnevret som en korsett slik victorianismem delvis fremstår i ettertid var den vel ikke. «Pomp and Circum-stances» javel, The Empire kunne ikke være det foruten – ei heller i dag slik det arter seg ved den rituelle avslutning av enhver Proms sesong i Royal Albert Hall. Men også «Nimrod» fra Enigmavariasjonene er den dag i dag en høyst nødvendig bestanddel ved enhver minnestund for enhver standsperson, en urengelsk edwardianisme med et helt universelt uttrykk. Og så setter denne erkeengelske edwardianeren Edward Elgar, som vel kan forsvare posisjonen som Englands største komponist i det nittende århundre, og som både i «Appearance and Reality» står frem som ekte vare – mot slutten av første verdenskrig setter han seg ned og skriver tre fremragende kammermusikalske verk: en klaverkvintett, en strykekvartett og en fiolinsonate, akkurat som Cesar Franck hadde gjort et tredjedels årundre tidligere, også han i sekstiårene, mot slutten av sitt komponerende liv.

Alle de tre verkene fremstår i et konservativt tonespråk samtidig som tonalitetsfølelsen settes under debatt på kontinentet. Elgar hadde ingen behov for å eksperimen-tere. Fiolinsonatens førstesats trekker i klare linjer opp arven fra Brahms. Både den så vel som siste sats gir konsentrerte bearbeidelser og sammenstillinger av materialet som presenteres i de første taktene, en uvanlig prosedyre for den Elgar som i sine store kor- og orkesterverk fra attenhundretallet lar det flomme med mer eller mindre meningsfulle digresjoner. I sonatens sentrale sats, Romansen, er det sterke reminisenser

NorwegiaN Hull CluB

er eN globalt ledeNde aktør iNNeN

maritim forsikriNg

www.norclub.no

EXPECT mORE

37

fra tidligere Elgarfavoritter med spansk koloritt, for ikke å snakke om klisjeer fra tidligere tiders salong-musikk, men klart stilisert og brukt med tiltalende kompositorisk fantasi. Fiolinsonaten hørte til det siste Elgar hadde å si. Den er avgjort verd å stifte bekjent-skap med – også i dag.

TIRSDAG 13. AUGUSTOSLO DOMKIRKE KL 21.00 «BARE VIVALDI»

VivaldiDet var ingen ringere enn Stravinsky som på høyden av sin kunst i etterkrigstiden, da Vivaldis navn var i ferd med å feste seg i bevisstheten på det musikk-interesserte publikum –forkynte at Vivaldi gjorde det såre enkelt for seg: Han var den komponisten som skrev samme konserten 800 ganger. I dag har Vivaldi-katalogen passert 800 nummer og ennå er ikke prosessen uttømt. Stadig dukker det opp nye partiturer. Nå er det operalitteraturen som ennå byr på over-raskelser. På et plan hadde selvsagt Sravinsky rett, Vivaldi behøvde ingen ny støpeform hver gang han satte et nytt verk på papiret- den gamle og velprøvde dugde . Men med dypdykk inn i Vivaldis verden, slik lederen av årets Vivaldisatsning i OKMF, Adrian Chandler har gjort, står det klart at det er selve mikrovariabiliteten, den lille forskyvningen i vektleggingen fra det ene verk til det andre som gjør Veneziamesteren så tiltalende og interessant.

En danske, Peter Ryom, har brukt livet sitt på å bringe orden i Vivaldis notemasser, til å koordinere alle

tidligere forsøk på å systematisere materialet; en Pincherle, en Fanna , en Rinaldi – de er nå alle blitt til ett i Ryom. Hans systematikk er basert på instrument-typologi og ikke på kronologi som forsøksvis Køchel med Mozart.

Det mest fascinerende med hele Vivaldis verk i vår samtid er kanskje interessen for hans musikkdrama-tikk. Vi vet om et halvt hundre operaer hvorav halv-parten har fått betegnelsen «tapt knyttet til seg». I de aller siste årene har enkelte av disse dukket opp igjen, kanskje mest sensasjonelt partituret til «Motezuma» (en feilstaving av navnet på Mexicos siste indianske keiser), som vi vet ble satt opp i Venezia i 1733, og som dukket opp igjen for et par tre år siden. Striden om eiendoms- og fremføringsrettigheter har rast i diverse organer. Helt nye innspillinger av disse operaene gjøres for tiden rundt om i verden. Kanskje det neste som forestår av Vivaldis mer ukjente produksjon er messer og motetter, altså hans sakrale vokalproduksjon. Også dette feltet dekket Vivaldi. Kontrakten med med institusjonen La Pieta, et hjem for foreldereløse unge piker hvor han virket storparten av livet, er bevart og her forplikter han seg også til å komponere hele Messer og å sette musikk til flere av salmene i «Salmenes bok». Il Pretre Rosso utfoldet seg med største selvfølgelighet innenfor den sakrale verden og bidro sterkt til dens musikalske ytringer i hjembyen samtidig som han løftet institusjonens strykere frem til å prestere det ypperste i stoffet han skrev til og for dem.

38

ONSDAG 14. AUGUSTGAMLE AKER KIRKE KL 21.00«TO NYE GAMLE MESTERE»

SteffaniMed hånden på hjertet – hvem hadde hørt om Steffani for et par år siden? Så satte hele det store markeds-føringsapparatet omkring kanskje verdens mest feterte stemme, Cecilia Bartoli inn støtet: Cecilia hadde oppdaget et totalt ukjent geni fra barokken som hadde skrevet de mest utsøkte verk og behandlet den men-neskelige stemme med mer intuitiv forståelse og større virtuositet enn noen. Hans navn: Agostini Steffani. I løpet av de siste par år har Cecilia Bartoli levert sannhetsbevis for at det blant Steffanis etterladen-skaper finnes musikk som er uhyre interessant, vel verdt å låne øre. Kanskje står vi foran en ny Vivaldi-historie? Men så, dersom vi søker til de mer grunn-leggende musikkhistorier fra barokken, fra Steffanis samtid og umiddelbare ettertid finner vi at hans ry og ettermæle virkelig ruver.

Han gjør seg gjeldende på mange av musikkens frontavsnitt, men mest utbredt og anerkjent i samtiden er trolig hans vokale duetter. Her lar han ikke virtuo-seriet råde, men gir overbevisende prov på at han vet alt om barokkens vokale idealer. Hvor hadde han ervervet slik viten? Det går en linje viser det seg til Carissimi i Roma. Men med den superbegavelsen denne korgutten la for dagen fordypet han seg også i matematikk og filosofi. Og som Vivaldi en generasjon senere, ble han også presteviet. Etter ordinasjonen – den fant sted i 1680 – tok musikkinteressen helt overhånd og han mottok en stilling ved hoffet i Hanno-

ver. Her startet hans operaproduksjon, skrevet for byens nybygde elegante teater. Men dette var produk-sjoner av en slik kvalitet at de også gikk over tilje i andre tyske byer som Braunschweig og Hamburg, og nettopp «die Freie Hansestadt» kunne på slutten av sekstenhundretallet skilte med Tysklands mest i nteressante kommunale operahus. Følgelig ble Stef-fanis italienske operaer her fremført på tysk. Händel hadde som bekjent sin første profesjonelle musiker-stilling her og må nødvendigvis ha kjent Steffanis musikk fra denne arena, men den store innflytelsen Steffani øvde på Händel skriver seg fra Hannover-hoffet (Fyrsteslekten her skulle jo snart flytte over og innta den engelske trone. Hanoveranerne, George 1- IV).

Men la oss gi ordet til John Hawkins, eller rettere sagt til Händel selv i Hawkins: «A General History of the Science and Practice of Music» fra 1770-årene: «When I first arrived in Hanover as a Young man I was acquain-ted with the merits of Steffani, and he had heard of me. I understood something of Music, and could play pretty well on the organ. He received me with great kindness and took an early opportunity to introduce me to the princess Sophia, and the Electors son, giving them to understand that I was what he was pleased to Call a virtuoso in Music; he obliged me with instructions for my conduct and behaviour during my residence in Hanover; and being called from the city to attend to matters of Public concern, he left me in possession of that favour and patronage which himself had enjoyed for a number of years». Denne parafrasen, lagt i Händels munn er rimelig kronologisk ukorrekt, men at forholdet til Steffani var det aller beste fra Händels side er det liten tvil om.

39

Men lenge før Händel tiltrådte som kapellmester i Hannover hadde Steffani mer eller mindre forlatt musikkens verden og godt inn i diplomatiet som Han noverfyrstens ambassadør i Bryssel. Og den diplomatiske gjerning skulle fra nå av stadig ta mer tid i Steffanis virke. Men det er liten tvil om at Steffani med sin høyt spesialiserte evne til å sammensmelte ord og toner og med uforlignelige Cecilia Bartoli som ambassadør for hans verk snart vil være reinnstallert som en av den tidlige barokkens mest fremragende kompo nister. Oslo Kammermusikkfestival er vel tilfreds med å kunne presentere hans musikk i Norge. Det finnes ingen dokumentasjon på at den har vært fremført i landet vårt tidligere.

TORSDAG 15. AUGUSTMUNCHMUSEET KL 18.00 «KLINGENDE MUNCH» GriegKort tid etter Griegs bortgang i 1907 samlet fru Nina de musikalske etterladenskapene og betrodde dem til den nære vennen Julius Røntgens varetekt. Hva kunne man beholde og etter hvert vidreutvikle og hva skulle man ikke befatte seg med, eventuelt destruere? Samvittig-hetsfull som alltid i forhold til Griegs verk gikk Røntgen igjennom materialet, ikke minst fordi han skulle pub-lisere en større artikkel om Griegs skisser i et tysk tidsskrift.

I et brev til Nina forteller Røntgen at han har studert første satsen i kvartettmaterialet i detalj og at han satte

virkelig pris på den. Han forsikrer Nina at etter hans mening var dette blant det mest sjarmerende Grieg noensinne hadde skrevet. I det samme brevet forteller han også om det første gjennomspillet av de to satsene. Og litt av en kvartettaften må det ha vært med den den gang feterte pianisten Harold Bauer, som også spilte utmerket fiolin, som primarius, tidens største cellist, Pablo Casals, spilte andrefiolin «med fiolinen mellom bena som en cello, jeg spilte bratsj og fru Casals trakterte celloen bemerkelsesverdig bra». Det eneste som forun-drer den rause griegvennen er «hvorfor ikke Edvard viste oss dette. Da ville vi sikkert ha fått ham til å fullføre det».

Her berører Røntgen et særdeles sårt punkt. Gang etter gang i løpet av nittiårene, ja også etter århundreskiftet, verket det i Griegs kunstneriske samvittighet over at han ikke maktet å fullføre F-dur-kvartetten. Inspira sjonen flommet ikke over lenger, det var knalltøft arbeid, og som den store kunstner han var ville ikke Grieg gå inn for noe som ikke holdt mål. Rimelig velkjent er hans lett fortvilte utbrudd – «denne fordømte strykekvartetten som ligger der, uferdig som en gammel norsk ost». Fortvilelsen kom blant annet til uttrykk fire år etter at han hadde fullført de to åpningssatsene i et brev til hans venn fiolinisten Adolph Brodsky. Åtte år senere er problematikken nøyaktig den samme, denne gang i et brev til forleggeren hos Peters i Leipzig. Her forteller han også at han betraktet F.Dur-kvartetten som en motvekt- helt det motsatte av g-moll-kvartetten, op 27, lett og lystig mot g-moll-kvartettens orkestrale kraft.

I de to satsene, Sostenuto og Allegro scherzando, har Grieg lyktes overdådig med sitt forsett, og som med flere ufullendte verk av store komponister har det ikke

40

manglet på fullføringsforsøk med basis i de etterlatte skisser. For sistesatsens vedkommende er materialet etter Grieg svært mangelfullt. Ja, for Julius Røntgen var det overhodet ikke tenkbart å fullføre verket. To som har latt seg lokke av oppgaven er begge frem ragende kammermusikere: Levor Chilingirian, primarius i den Londonbaserte strykevartetten med samme navn, og den fremragende celisten Øystein Sonstad i Oslo Strykekvartett- begge med sterk bevissthet om de helt spesielle krav en slik oppgave stiller. Den store Grieg-autoriteten Finn Benestad ga Sonstads forsøk sitt imprematur før han gikk bort. Også flere andre ferdig-stillelsesforsøk er gjennomført. Ingen kan vel sies å ha etabelert seg permanent.

FREDAG 16. AUGUSTSLOTTSKAPELLET, DET KGL. SLOTT KL 17.00 «SLOTTSKAMMER»

Franck: KlaverkvintettCesar Franck hadde et eneste trekk felles med sin fiktive landsmann, mesterdetektiven Hercule Poirot: At alle i hans omgivelser holdt ham for å være fransk-mann og ikke den stolte sønn av den ungdommelige statsdannelsen Belgia. Med barndomsår i Liege ble han snart betraktet som et vidunderrbarn i hjemlandet, noe faren søkte å utnytte økonomisk. 14 år gammel kom han til Pariskonservatoriet, og bortsett fra et par år hvor han virket som pedagog i fødebyen tilbragte han resten av livet i Seinestaden. I mer enn tredve år satt han på orgelkrakken i St. Clotilde-kirken. Fra 1872 innehadde han også professoratet i orgelspill ved Pariskonservato-

riet. Denne mesterorganisten innenfor den store franske orgeltradisjon er det så som i løpet av åttiårene kompo-nerer tre av de viktigste verkene innenfor fransk kam-mermusikkproduksjon. Han var da for lengst passert 60.

Fiolinsonaten i A-dur, som ble urfremført av Ysaye i 1886 kan godt være den hyppigst fremførte i tiden etter. Et udiskutabelt syklisk mesterverk. Men på dette tidspunkt hadde allerede nok et kammermusikkverk av Cesar Franck holdt sitt inntog i den fransktalende musikkverden: Klaverkvintetten i f-moll. Det er kuriøst hvordan to av de fineste verk som finnes for klaver og strykere i fransk musikk komponeres samtidig, Francks klaverkvintett og Fauresklaverkvartett Franck vendte seg til Schumann, Faure til Mozart. Schumann hadde ikke fått mange verdige etterfølgere i de 40 årene som var gått siden han skrev sin epokegjørende kvintett, den første i genren. Følte man at Schumann hadde lyktes så perfekt og derved skapt en grad av utilnærmelighet? Brahms hadde arbeidet med sin klaverkvintett et dusin år før Franck, men offentlig fremført ble den ikke før på syttitallet og da neppe med Cesar Franck som tilhører. Grunnleggende bemerkelsesverdig er det like fullt at han velger Brahms toneart f-moll. I uttrykk står Francks kvintett langt hinsides Schumann og Brahms udiskuta-ble mesterverk. Skjønt de drøye hundreår som er gått siden tilblivelsen har vist at Francks bidrag til genren kan ta plass i triumviratet – Schumann, Brahms, Franck. Hans kvintett står ikke tilbake for noen i måten koloritten mellom klaver og strykere er kontrastert og kombinert. Og ingen benytter seg av en overordnet syklisk plan for hele verket med like stor suksess som kantoren i St. Clothilde. Selve kjenne tegnet for Francks sentrale bidrag til kammermusikk litteraturen.

41

Cesar Francks store evne til å danne en organisk helhet av kontrasterende ledd er tilstede allerede i åpningen av første sats: to motiver, strykernes pasjonerte «utrop» mot klaverets rolige svar setter scenen. De musikalske ideene flommer, og i andre satsen som treffende er gitt tittelen «con molto sentimento» er vakkert melodisk stoff ubeskjemmet spontant utviklet i strykerne mot klaverets triolbevegelser.

I tredje og siste satsen presenteres vi for tre forskjellige ideer. Og satsen er full av sykliske tema brokker og musikalske forløp som viser til tidligere motiver. Den store musikalske kunst består selvsagt ikke i å konstru-ere musikalske kryssreferanser ut fra en mer eller mindre personlig preget algebra, men å gi tilhøreren en ubetinget følelse av at stoffet stadig frembringer metamorfoser med musikalsk mening. Når codaen – Ritenuto un pochettino il tempo – setter inn for fullt er tilhørerne neppe i tvil om at de har fått med seg nettopp det: Et dyptgående metamorfosisk verk med mening.

Mozart: Strykekvartett KV458Mozart skrev i alt 23 strykekvartetter dersom man holder de tre divertimenti (KV 136-38) utenfor. (Debatten har gått om de skal fremføres korisk eller individuelt med det første alternativ som vinner i vår tid). Den første strykekvartetten Mozart skrev ble til under en turne i Italia i 1770. Han var 14 år. Køchel har gitt dette første forsøket nr 80. De øvrige tolv av sine «tidlige kvartetter» skrev Mozart i løpet av årene 1772/73 (KV 155-60 og KV163-73). Sammenlignet med hva som skulle komme i genren fra Mozarts hånd er det for-ståelig at fremføringshyppigheten av disse kvartettene

ikke er så høy, men de inneholder en rekke storartede enkeltsatser.

Så går det ti travle år før Mozart igjen vender seg mot strykekvartetten. Over en to-årsperiode komponerer han de seks mesterverkene som ble dedisert til hans faderlige venn Joseph Haydn – kvartetter som gjennom mer enn to hundreår har vært selve kjernerepertoaret for strykere på ethvert nivå med den minste affinitet til kammermusikkens verden. Det er i forordet til disse «Haydnkvartettene» at Mozart forteller omverdenen at «disse kvartettene er en frukt av et langt og møysom-melig arbeid» og leverer hjertesukket «om man bare visste hvor tungt det er å skrive lett». «Jaktkvartetten» er den fjerde av de seks kvartettene dedisert til Haydn. Den ble skrevet høsten 1784. Da hadde Mozart tatt en pause i kvartettkomponeringen i et drøyt år (d-moll, KV421 er datert Juni 1783). Navnet, «Jaktkvartetten» skal det ikke særlig stor fantasi for å skjønne skriver seg fra det typisk joviale åpningstemaet i førstesatsen Allegro Vivace. Det er jakthornet som trakteres fra hesteryggen i 6/8 slik denne spesielle typus nesten alltid fremstår. Aller tydeligst kanskje der hvor prima-rius triller på en F i mangfoldige takter og andrefela og bratsjen frembringer jakthornets umiskjennelige signal.

Gjennomføringsleddet bringer en ny 16-takters melodi som beveger seg over i f-moll. Satsen ender opp med åpningstemaet og med en coda som vel er den lengste i Mozarts kvartettproduksjon. Jakttemaet får en ny gjennomkomponert utforming. Menuetten er til gjengjeld en av Mozarts korteste, melodisk ganske spesiell. Triodelen skifter ikke toneart slik det ofte var tilfelle hos wienerklassikerne, og Mozart holder seg til sin favoritt-

42

form: titaktersstrukturen. Den langsomme tredjesatsen er av det slaget som gjør Mozart til Mozart – enestående. Det er den eneste satsen i de seks Haydnkvartettene som virkelig er dvelende langsom, den eneste sanne Adagio-sats i samlingen. Alt henger sammen i et eneste pust. Satsens kontinuitet er formidabel. Det var vel slike frembringelser som fikk Schumann til å snakke om «Mozarts flytende greske skjønnhet». (Winkelmanns berømte karakteristikk «Edle Einfalt und stille Grøsse» gjennomsyret vel den tyske romantikkens syn på den klassiske greske oldtid – også Schumanns).

Satsen gir et uslåelig eksempel på hvordan en dialog mellom to instrumenter – fiolin og cello – kan fylles ut harmonisk gjennom raske løp i de andre to. Etter en avbrudt kadens slutter dette under av en sats med det reneste uttrykk for en slags følelse av «Mozart i Elyseum». Fred på jord.

Kontrasten er stor, men helt i Mozarts ånd når Finalen slår til med sitt lekfulle fem-toners tema. Vi får det presentert seks ganger i løpet av tolv takter. Det er nesten umulig å forestille seg at ikke Haydn befant seg i Mozarts tanker her. «Folk skulle bare ane hvor tungt det er å skrive lett».

FREDAG 16. AUGUSTOSLO KONSERTHUS KL 19.30 «MED FULLT ORKESTER» Lutoslawski: Chantefleurs et ChantefablesDet nære forholdet til Frankrike, til dets kunst og diktning, var såre naturlig for enhver polsk aristokrat,

også innenfor åndslivets hierarki. Tradisjonen fra Chopins dager ble opprettholdt også i kommende generasjoner. Lutoslawski, som hele livet bar med seg noe udefinerbart aristokratisk fra det gamle Øst-Europas intellektuelle kultur – nå for alltid forsvunnet – fant stor glede og fornøyelse i å holde seg fortrolig med enkelte av samtidens franske poeter. Med Henri Michaux – tekster som inspirasjon skrev han først på sekstitallet en komposisjon for kor og orkester som utvilsomt må regnes som et av hans hovedverk: «Trois Poèmes d’Henri Michaux» – en forfatter som både Olav H. Hauge og Jan Jakob Tønseth har gitt norsk språkdrakt. Men det var en annen fransk poet Lutoslawski grep til da han mot slutten av sitt liv skrev sin syklus på ni sanger for vår egen særegne sopran Solveig Kringlebotn: Robert Desnos. Han hørte til samme årgang av franske poeter som Michaux og var på 20- og 30-tallet innrullert i surrealismens rekker. Lutoslawski fant Desnos diktning fra en barnlig deskriptiv verden om planter og dyr sterkt appellerende til sin sonore fantasi. Hans særdeles oppfinnsomme klangverden parret med hans strenge disiplin må kunne sies å ha gitt oss en av samtidens mest originale samling sanger. Et verdig minne også om den spesielle franske poeten som gikk bort allerede i 1945 og som er så godt som ukjent her hos oss, men som Sveriges store lyriker Gunnar Ekeløf har gitt noen praktfulle gjendiktninger av – i sonetteform.

Lutoslawski, som etter hvert ledet mange innstuderin-ger av egne verk rundt om i verden, sto selv i spissen for BBC Symph. Orchestra under The Proms i Royal Albert Hall sommeren 1991 da verket hadde sin urfremføring med «the Dedicatee», Solveig Kringlebotn som solist.

43

LØRDAG 10. AUGUSTKULTURKIRKEN JAKOB KL. 20.00 «BLIKK I FARGER»

Messiaens fargerI de årene jeg jobbet direkte med Olivier Messiaen, ble det etterhvert klart for meg hvor viktige hans fargeopplevelser var. De hadde styrt hans utvikling som komponist og hadde regelrett diktert formen i mange av hans verk. Samtidig var han litt flau over dette, noe han betrodde meg i et felles intervju vi engang hadde for musikktidsskriftet Diapason. Han kalte sin synestesi for en «sykdom» og fortalte at han hadde tatt seg veldig nær av den utskjellingen han hadde blitt utsatt for rundt denne (og andre ting), og at man ikke hadde tatt den på alvor.

Nå som vi vet at synestesi er et etterprøvbart fenomen, er det ingen grunn til å latterliggjøre hans farge-visjoner, men selv hans tidligere elev Alain Louvier sier i forordet til det siste bindet av hans posthumt utgitte «lærebok i rytme, farger og ornitologi», så sent som i 2002:Kun den enorme respekten som elevene hadde for Messiaen hindret dem i å erte ham for mye for denne egenskapen, beviselig mer subjektivt enn vitenskapelig fundert.

Det er derfor all grunn til nå å vise publikum de fargene han så i sitt indre, som er koblet opp mot harmonier og skalaer. Når jeg har bestemt meg for å synliggjøre dem, er det ikke fordi musikken ikke kan oppleves uten dette. Tvert imot, den er noe av det mest fargerike som er skrevet – i betydningen klangfarger. Men for at synlig-

Håkon Austbøs betraktninger om Messiaens farger.

gjøringen av fargene skal forsterke opplevelsen av musikken, må den iallfall følge hans beskrivelser, som han i detalj har etterlatt seg i den nevnte læreboka. For visst er det subjektivt fundert. Ingen kan bevise hvorfor A-dur er blå, Fiss-dur gyllen, og når man setter dem sammen i en av hans spesielle skalaer, ser man begge fargene – og flere – svirre rundt i rommet.

Derfor har jeg brukt et år på å utforme denne farge-stemmen, basert på erfaringer jeg har gjort gjennom flere årtier. Det er besynderlig at ingen har gjort dette før, for man kan ikke si noe om virkningen før man har prøvd.

44

ÅRETS ARTISTER

45

SANG

Ditte Marie Bræin, er sopran i Det Norske Solistkor. Bræin avsluttet