30

Øyvind Holen Groruddalen

Embed Size (px)

DESCRIPTION

Lærer du Oslo å kjenne gjennom avisoverskriftene, vekker Groruddalen assosiasjoner til gettodannelser, sosial nød og kriminalitet. Journalist og forfatter Øyvind Holen er lei svartmalingen av sin barndoms grågrønne dal, og tar leserne med på en kulturhistorisk reise på t-banen – til eksotiske plasser som travbanen på Bjerke, jazzklubben på Høybråten og Stokken på Stovner, til kinarestauranter, fritidsklubber, kjøpesentre, cricketbaner, villastrøk og herregårder. Groruddalen ble kåret i VG til en av 2005s fem beste bøker.

Citation preview

Page 1: Øyvind Holen Groruddalen
Page 2: Øyvind Holen Groruddalen
Page 3: Øyvind Holen Groruddalen

Groruddalen

Dette er en reiseskildring fra Groruddalen våren 2005.Alt som står her har skjedd, men ikke nødvendigvis

i den rekkefølgen det står skrevet.

Page 4: Øyvind Holen Groruddalen
Page 5: Øyvind Holen Groruddalen

Øyvind Holen

GroruddalenEn reiseskildring

Page 6: Øyvind Holen Groruddalen

© CAPPELEN DAMM AS 2016

ISBN 978-82-02-52035-9

2. utgave, 1. opplag 2016

Omslagsdesign: Miriam EdmundsOmslagsfoto: Sigurd FandangoSats: Type-it A/S, Trondheim

Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016Satt i 10,5/13 pkt. Sabon og trykt på 55 g Enso Creamy 2,0

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er

enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor,

interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Page 7: Øyvind Holen Groruddalen

«Når jeg kjører T-bane blir jeg plutselig oppmerksompå at det er så mange ansikter i byen.

Kanskje 700 på et kvarter.»

Per Petterson til Aftenposten Aften 23. oktober 2003.

Page 8: Øyvind Holen Groruddalen

innhold

ForordBekymringenes dalføre

Side 11

1En mongolsk jente sender meg ut på oppdagelsestur i

Groruddalen. Jeg klipper håret på Økern, forklarer skikkog bruk på T-banen og brifer med noen lærde

bøker jeg har lest.Side 23

2En dose T-banehistorie på Risløkka.

Jeg spiller på hest. Og fyller magen medku på Bjerkebanen.

Side 41

3Jeg drar på industrislang i dalbunnen ved Vollebekk.Jeg leser et dikt av Gene Dalby, møter en blindvei på

Alnabru og finner en skatt på Brenner’n.Side 54

Page 9: Øyvind Holen Groruddalen

4Jeg overnatter på Linne Hotel, reiser tilbake i tiden på

Linderud gård og spiser et herremåltid påLinderud-senteret.

Side 65

5Jeg utfordrer til bowlingduell på Veitvet, leser

Per Petterson og ser minnene etter Groruddalensto store utbyggere.

Side 76

6Jeg slipper ikke inn på Groruddalens mest vitale

kulturscene, hyller det moderne Oslos grunnlegger ogspiser lunsj hos Rødtvets store sønn.

Side 88

7Jeg vil møte en av Groruddalens største forfattere

på Kalbakken, men finner ingen møteplasser. Flykterslukkøret tilbake til by’n.

Side 97

8Jeg går meg vill i villastrøket på Ammerud, preiker

politikk og finner ut hvorfor arkitektHåkon Mjelva ble rørt til tårer.

Side 116

Page 10: Øyvind Holen Groruddalen

9Grorud og Jonas Wergeland– et teaterstykke i tre akter.

Side 133

10Jeg strander på betongøya Romsås, skjeller ut DagSolstad og spiser en melisbolle på de fattiges Finse.

Side 149

11Jeg møter ti pakistanere og en inder med hvert sitt balltrepå Rommen. En kar med knuste fingre integrerer meg.

Side 161

12Jeg ser spøkelser ved høylys dag, finner fram til

den sagnomsuste Stokken på Stovner og foreslårå reise en minnebauta.

Side 181

13Jeg oppdager hiphopdalen på Vestli, myser på graffiti og

lærer hvordan man gjør seg upopulær hosOslo Sporveier.

Side 194

14Kryssingen av Groruddalen.

Side 210

Page 11: Øyvind Holen Groruddalen

15Jeg lærer meg Ellingsrud-pingpong, grubler over de

nye utfordringene i fritidsklubbdalen og ser hvordansenterbråk nedkjempes med gratis vafler.

Side 221

16Jeg er på møte i Furuset Supporters

og drømmer om en Botta-statue.Side 235

17En taxitur til Lindeberg forvandler livet mitt.

Jeg vemmes over T-baneutsmykning og rammes avrotløshet hjemme på gutterommet.

Side 246

18Jeg rammes av senteroverdose på Trosterud, mislykkes iå legge meg inn på sinnssykehus og flykter ut i Østmarka.

Side 260

19Jeg får flashbacks fra ungdomsskolen, spiser

gongbao-kylling påKroa og lærer meg Haugerud-svartsynet.

Side 270

Page 12: Øyvind Holen Groruddalen

20Jeg begraver Tveitagjengen, nyter utsikten fra

Tveita-blokkene og lar en softis avgjøreGroruddalens videre skjebne.

Side 285

21Jeg møter kjæresten min på Hellerud, finner Alnaelva,

krysser Groruddalen igjen, og innser at jeg gjernekan flytte hjem for godt.

Side 305

22Jeg vender tilbake til skolebenken høsten 2015, og finner

ut at mye har endret seg på dalens ungdomsskoler.Side 317

AppendiksSide 331

TakkelisteSide 333

LitteraturSide 335

NoterSide 340

Page 13: Øyvind Holen Groruddalen

forordBekymringenes dalføre

Det er gått over ti år siden jeg skrev Groruddalen: Enreiseskildring, og mye har forandret seg i min barn-doms grågrønne dal. Kriminaliteten synker, uteområ-der, felleslokaler og boligmasse er opprustet og opp-gradert, T-banen har fått nye vogner og går dobbelt såofte, og skolenes utfordringer er blitt satt på dagsor-den. Samtidig dundrer motorveien og togene gjennomdalbunnen som før, de rundt 140 000 innbyggerne harén lokalpolitiker på Stortinget og i den offentlige de-batten omtales Groruddalen fortsatt som om bydelenvar én T-banestasjon omgitt av noen betongblokkerfylt med innvandrere – mange av dem muslimer.

Kunnskapsløsheten om geografien, historien oghverdagen i området, som huser mer enn hver femteosloborger, er fortsatt tilsynelatende bunnløs i restenav landet, og derfor tror jeg at mitt forsøk på å for-telle Groruddalens moderne historie gjennom dennereiseskildringen fra våren 2005 fortsatt er viktig. Dettefolketette området har vært bekymringenes dalføre si-den 1960-tallet, enten groruddølene har vært hvite

11

Page 14: Øyvind Holen Groruddalen

eller mørke i huden, eller om de har gått i kirken ellermoskeen.

I 2016 kan det virke som om den største bekymrin-gen er at resten av Norge skal bli som Groruddalen.Det vil si et nabolag med mange innvandrere. En getto.Da er det viktig å huske perioden da befolkningeneksploderte og førte med seg avisoverskrifter om get-todannelser, drap, isolasjon, sosial nød og ungdoms-kriminalitet. Jeg sikter til årene 1960 til 1990, da inn-byggertallet i Groruddalen økte med 70 prosent.

Dalen var ingen landsbyidyll før ikke-vestlige inn-vandrere oppdaget Stovner, Furuset, Haugerud og Vei-tvet. Men Oslo ytre øst hadde blitt det mest popu-lære boligområdet for folk med innvandrerbakgrunnallerede i 2005, og det var med dette som bakteppeGroruddalssatsingen i 2007 begynte å spytte inn tilsammen en milliard kroner i området. Høyre, Arbei-derpartiet og SV var «enige om å gjøre deler av Gro-ruddalen og Søndre Nordstrand så attraktive at andreenn innvandrere vil bo der».1

«Årsaken til at innvandrerne nå flytter til drabant-byene, er at de nå er i stand til å forbedre sin bositua-sjon. De bytter ut små leiligheter med større boliger,hage og terrasse. Nå som alltid er det hovedsakeligøkonomien som styrer bosettingsmønsteret», sa Høy-res daværende byrådsleder, Erling Lae.2 Men har Gro-ruddalssatsingen bare gjort det mer attraktivt for demed innvandrerbakgrunn å bosette seg i området? Forandelen «etnisk norske» synker jevnt og trutt, og i2015 var andelen osloborgere med bakgrunn fra ikke-vestlige land størst i Stovner bydel (46,1 prosent), tett

12

Page 15: Øyvind Holen Groruddalen

fulgt av Alna (44,3 prosent), Søndre Nordstrand (43,4prosent), Grorud (40,3 prosent) og Bjerke (32,5 pro-sent). Disse fem bydelene rommer 52 prosent av allede 141 473 osloborgerne med bakgrunn fra ikke-vest-lige land. Blant de rundt 220 000 beboerne i bydeleneNordre og Vestre Aker, Frogner, St. Hanshaugen ogUllern er tilsvarende tall 15 prosent.3

Vi bør også spørre oss hvorfor innvandrerne blirboende i Groruddalen og svært få flytter til vestkan-ten. Det kan nemlig se ut til at mange med innvand-rerbakgrunn ikke bor i Groruddalen fordi de må, menfordi de vil. Det er bare å sitere Dag Solstads be-skrivelse av en arkitekts møte med arbeiderklassen påRomsås på 1980-tallet: «Det forekommer meg at desom bor her kanskje trives. Bare mistanken gjør megstiv av skrekk.» For mange i min egen generasjon blelivet i blokk og rekkehus i Groruddalen oppfattet somen mellomstasjon, man skulle komme seg videre. Hvisen families inntekt steg, økte sannsynligheten for atfamilien flyttet vestover. Dette bidro til å opprettholdede økonomiske forskjellene mellom øst og vest. TerjeWessel, professor ved Institutt for sosiologi og sam-funnsgeografi ved Universitetet i Oslo, forsker på øko-nomisk segregasjon, og han ser en ny tendens: Der et-niske nordmenn som regel har flyttet vestover når delykkes økonomisk, kan det se ut som om innvandrernei større grad blir boende i øst. Hvis dette fortsetter, vilde økonomiske forskjellene mellom øst og vest utjev-nes, samtidig som den etniske delingen av byen øker.4

Ifølge en undersøkelse bestilt av Plankontoret for Gro-ruddalen består bydelenes befolkning av stadig flere

13

Page 16: Øyvind Holen Groruddalen

ressurssterke innvandrere med god helse og gode job-ber. Innvandrerbefolkningen i Groruddalen er oftere ijobb enn ellers i Oslo, til tross for at det generelt erfærre mennesker i arbeid i dalen enn i resten av ho-vedstaden. Dessuten har groruddølene med innvand-rerbakgrunn høyere inntekt enn de med samme bak-grunn andre steder i Oslo. Groruddalen er det enesteområdet i Oslo der personer uten innvandrerbakgrunni større grad har dårligere helse enn personer med.«Innvandrereliten bor i Groruddalen», slo Akers AvisGroruddalen fast i 2008.5

Oslos innvandrere deler ikke nødvendigvis dengamle ideen om at vest er best. Trivsel er viktig for åforklare reproduksjonen av den delte byen, og alleredei 1984 ble det anslått at rundt halvparten av ikke-vest-lige innvandrere opplevde diskriminering i Norge. Despurte fortalte at de opplevde minst diskriminering påarbeidsplassen, i butikken og hjemme i blokka. Da erdet jo fristende å bli boende i nabolaget. «Ønsket omkomfort eller trivsel synes å være relevant for å for-klare hvem folk forholder seg til eller danner relasjo-ner med, og dermed hvem folk ønsker å leve med. Åvære komfortabel overfor noen var i stor grad betin-get av det faktum at den andre ligner på deg selv, i denforstand at folk identifiserer seg med hverandre, rela-terer seg til hverandre eller har identiske eller sammen-fallende interesser eller ‘livsstil’», skriver sosialantro-polog og groruddalsforsker Bengt Andersen.6

Og så kommer spørsmålet: Er det et problem i segselv at Groruddalen fylles opp av mennesker medmørk hud og andre religioner enn kristendom? Da har

14

Page 17: Øyvind Holen Groruddalen

vi et problem. Eller bør vi først finne ut av hva somer de viktigste utfordringene i dagens Groruddalen, ogderetter prøve å finne ut om den høye konsentrasjo-nen av ikke-vestlige groruddøler er årsaken til proble-mene. For mye av utviklingen i Groruddalen går rettvei, det er langt fra noen getto. Vis meg den byde-len i Europa med like høy andel beboere med røtter iandre land, hvor det samtidig er så lite kriminalitet, såtrygt å ferdes og bo og med stadig stigende boligpriser.I 2014 skrev Aftenposten at hverdagen i de fire byde-lene var nesten like trygg som bydelene i ytre vest. Desiste ti årene er kriminaliteten, særlig ungdomskrimi-naliteten, gått kraftig ned i hele området.7 Fra 2000 til2010 gikk antall registrerte lovbrudd på Furuset nedmed 60 prosent, det totale antallet voldssaker gikk nedmed hele 76 prosent og registrerte bilinnbrudd ble re-dusert med 90 prosent.8

Så hvorfor ikke se Groruddalen som et forbilde? Idet minste som eksempel på hvordan man jobber medintegrasjon og kulturforskjeller i hverdagen. «Mang-fold» og «toleranse» er på flere vis stikkordet for li-vet til mange av oss i 2000-tallet. Målet bør være økttoleranse overfor andres livssyn, hudfarge, etnisitet,matvaner, kjønn og seksuell legning, og mange somhar vokst opp i Groruddalen i 1980-, 1990- og 2000-årene har lært seg å takle slike språklige, etniske, reli-giøse og kulturelle forskjeller bedre enn de fleste andrenordmenn. «Vår generasjon sitter nemlig igjen mednoe de eldre ofte sliter med: et åpent syn. Vi er farge-blinde, religionsblinde og inkluderende unge mennes-ker som ikke dømmer andre for etnisitet, religion eller

15

Page 18: Øyvind Holen Groruddalen

hudfarge», skrev Hannah Eriksen fra Stovner.9 På fag-språket snakkes det om «interkulturell kompetanse»og «hypermangfold», et fellesskap basert på annetenn nasjonal opprinnelse. Dette er «fag» flere av ossmå lære, for Statistisk sentralbyrå antyder at 47 pro-sent av befolkningen i Oslo vil være innvandrere ellernorskfødte barn av to innvandrere i 2040. Av disse vilrundt sju av ti ha bakgrunn fra land utenfor EU/EØS-området.10 Verden forandrer seg, selv en mer restriktivinnvandrings- og asylpolitikk vil ikke hindre folk i åflytte på seg, familier i å gjenforenes eller norske stats-borgere i å gifte seg med utlendinger.

De fleste av Groruddalens problemer, utfordringerog bekymringer i 2016 er ikke fryktelig annerledes ennpå 1970-, 80- og 90-tallet. Det nye er at 1970-talletsbekymring over bomaskiner og fremmedgjøring er blitterstattet av bekymring over etnisk sammensetning og«hvit flukt». Men mye er koblet til hverdagslig nabo-krangling, manglende kollektivt ansvar og store, kon-sentrerte ungdomskull. Dette har ikke automatisk noemed verken hudfarge, religion eller etnisitet å gjøre.

Her er sju ting vi må ta med oss videre i debatten omGroruddalen og det nye Norge.

1) Vi må slutte å snakke om Groruddalen som ettområde, det er for stort og mangfoldig. Her bordet nesten 140 000 innbyggere, det er mer ennhver femte osloborger.

2) Vi må slutte å vise til statistikk om menneskermed annen etnisitet og religion som om det varet problem i seg selv. Gruppen «innvandrerbak-

16

Page 19: Øyvind Holen Groruddalen

grunn» rommer for mange nasjonaliteter, religio-ner og enkeltmennesker. Det er ikke automatisket problem at mange har utenlandsk bakgrunn iGroruddalen, men det kan føre til nye problemer.Og vi må også innse at rasisme og manglendetoleranse går flere veier, både etniske nordmennsforhold til «utlendinger», innvandrergrupper segimellom og «utlendingers» syn på Ola og KariNordmann.

3) Vi må ikke slutte å diskutere islam, men vi børikke snakke om «muslimer» som én gruppe. Detfinnes rundt 1,6 milliarder muslimer i verden, ogdet er Norges tredje største religion. Det finnesikke statistikk for tro i Norge, men i boka Reli-gionsstatistikk og medlemsforståelse (2012) prø-ver Shoaib Sultan å regne seg fram til noen svar.Den gang var det 194 000 muslimer i Norge, utfra antallet med bakgrunn fra muslimske land.Men da får man med alle sekulære og liberale iregnestykket, for eksempel flyktet flere iranere iNorge fra den islamske revolusjonen i 1979, oghvor muslimske er de rundt 17 000 bosnierne iNorge, den åttende største gruppen med innvand-rere i Norge? Med utgangspunkt i medlemskap iislamske trossamfunn var det 106 700 muslimeri Norge i 2012, men medlemskap sier heller ikkenoe om faktisk gudstro og religiøs praksis.

4) Groruddalen er lite sammenlignbar med pro-blemfylte europeiske forsteder i Paris, Malmö ogKøbenhavn, selv om samfunnsdebattanter i flereår nærmest har tørstet etter ungdomsopptøyer og

17

Page 20: Øyvind Holen Groruddalen

brennende biler i Oslo øst. En forstad som Cli-chy-sous-Bois er sterkt preget av høy kriminali-tet, arbeidsledighet og narkotikaproblemer, og ernærmest isolert fra resten av byen, uten kollek-tivtrafikk og handelsliv.

5) Vi må diskutere skole og boligbygging. Nårén klasse i ungdomsskolen kan ha elever medtolv forskjellige morsmål og ingen etnisk norskeelever, og når minoritetsspråklige barn er i fler-tall på 59 av 140 grunnskoler i Oslo, byr det selv-sagt på utfordringer.11 Hvorfor skal 100 000 avOslos 200 000 nye innbyggere de kommende 15årene bo i Groruddalen? Er det ikke på høy tidmed flere billige leiligheter og boligblokker andresteder i byen?Bør vi se nærmere på skolekretser, fritt skolevalgog foreldrenes holdninger, for å unngå at vi fårskoler helt uten «etnisk norske» elever? Heldig-vis er skoleverkets utfordringer i Oslo alleredei søkelyset, og rundt to tredeler av barna medinnvandrerbakgrunn i Groruddalen får særskiltnorskopplæring når de begynner på skolen.12 Ogdet gis tilbud som gratis kjernetid i barnehagenog aktivitetsskole.

6) Vi må snakke om politikk og økonomi.Etter at de økonomiske forskjellene mellom oslo-folk i flere år var blitt mindre, har de bare økti løpet av 18 år med borgerlig styre i Oslo. Inn-vandrerbarn utgjør tolv prosent av alle oslobarni perioden 2011–2013, men over tre fjerdede-ler av alle de 16,5 prosentene som kategorise-

18

Page 21: Øyvind Holen Groruddalen

res som «barnefattigdom» i Oslo har innvand-rerbakgrunn. Bydel Gamle Oslo har like mangekommunale boliger som Nordstrand, Frogner,Nordre og Vestre Aker til sammen, samtidigsom tall fra Statistisk sentralbyrå viser at verdienpå blokkleiligheter har økt med 600 prosent si-den 1992. Flere vil havne utenfor boligmarke-det.13

7) Se mot Holmlia.Hvorfor er ingen bekymret for Holmlia lenger?På 1980- og 90-tallet var Holmlia Oslos dår-lige samvittighet, historier om en getto preget avkriminelle gjenger dominerte mediebildet, meden befolkning som var yngst, lavest utdannetog med størst andel minoritetsbefolkning i heleOslo. Men i dag hører vi mest solskinnshisto-rier, enten det er suksessen til musikere som NicoSereba og Omer Bhatti eller fotballspillere somHaitman Aleesami, Mohammed Fellah, MathisBolly og Adama «Dio» Diomande. Som Serebasa da han klatret på amerikanske hitlister medNico & Vinz: «Da vi vokste opp var det alltidet veldig sterkt konkurranseinstinkt. Det var omå gjøre å være best på banen, på skolen, i detdu holdt på med. Det var mye negativ omtaleav Holmlia, og det ble viktig for oss å vise res-ten av Norge at vi er sterke og kan få til ting viogså.»14

Den nye Holmlia-generasjonen, mange født på1990-tallet, har jobbet opp en ekstrem selvsik-

19

Page 22: Øyvind Holen Groruddalen

kerhet og trygghet på egen bydel og bakgrunn.Mange som nå vokser opp på Stovner, Linde-berg, Tveita og Ammerud bærer også på densamme trassige stoltheten og selvsikkerheten, oghvis vi skal frykte ungene med innvandrerbak-grunn fra Groruddalen, er det like gjerne fordi dekommer til å erobre studieplasser, jobber, hitlis-ter og sportsarenaer på grunn av hardt arbeid ogskyhøye ambisjoner.

Diagrammet på neste side viser bakgrunnen til de138 226 osloborgerne som i Oslo kommunes statis-tikkbank 2015 var registrert som beboere i Bjerke,Grorud, Stovner og Alna bydel – Groruddalen. Dess-uten er 32 prosent av denne «innvandrerbefolknin-gen» i Groruddalen født i Norge.

Tallene omfatter innvandrere og norskfødte med inn-vandrerforeldre.

Rundt halvparten av Oslos nesten 23 000 pakista-nere bor i Groruddalen, det gjør også 70 prosent avOslos over 7000 tamiler, men bare 27 prosent av Os-los rundt 14 000 somaliere. Bare 16 prosent av Os-los 440 984 «etniske nordmenn» bor i Groruddalen,men de utgjør totalt 51 prosent av befolkningen i da-len. Hvis den etniske nordmannen er i ferd med å blien minoritet, må i så fall alle andre nasjonaliteter ut-gjøre én felles majoritet. Det er 70 767 nordmenn og11 857 pakistanere, den nest største befolkningsgrup-pen. Færrest «etnisk norske» finner vi i delbydeleneRommen, Haugenstua og Furuset, rundt 30 prosent av

20

Page 23: Øyvind Holen Groruddalen

befolkningen. Så det nærmeste vi kommer en «uten-landsk» dominans er Furuset, der beboere med røtteri Pakistan utgjør rundt 18 prosent av befolkningen.

Canada/USA/Australia/New Zealand 0,2

Øst-Europa ellers 0,8

Sør- og Mellom-Amerika 1,1

India 1,2

Vest-Europa 1,3

Norden for øvrig 1,4

Iran 1,5

Afghanistan 1,6

EU-land i Øst-Europa + Kypros 1,7

Vietnam 1,8

Eritrea-Etiopia 1,8

Afrika ellers 1,9

Afrika nord for Sahara 2,5

Irak 2,5

Somalia 2,6

Tyrkia 2,7

Polen 2,9

Tidligere Jugoslavia 3,1

Sri Lanka 3,7

Asia inkl. Oseania 3,8

Pakistan 8,7

Norge 51,2

Page 24: Øyvind Holen Groruddalen
Page 25: Øyvind Holen Groruddalen

«Den som reiser med T-bane, skal ikke ha noe åfortelle, da er reisen mest vellykket. For det er ikkenoe å se, T-bane-transport er derfor en anti-reise.»

Dag Østerberg i bokaArkitektur og sosiologi i Oslo.

1En mongolsk jente sender meg ut på

oppdagelsestur i Groruddalen. Jeg klipper håret

på Økern, forklarer skikk og bruk på T-banen og

brifer med noen lærde bøker jeg har lest.

I alle gode westernhistorier kommer man til saloonenSiste Sjanse. Stedet der Charles Bronson spiller munn-spill, Clint Eastwood tygger på sigaren, Lucky Lukeruller en røyk, løytnant Blueberry drikker whisky ogMorgan Kane spiller poker. Saloonen er siste sjansefor å slukke tørsten før kryssingen av den endeløse ognådeløse ørkenen, stedet der saloonverten tar av seghatten og likbæreren noterer målene dine dersom dufortsetter på ferden. Økern T-banestasjon har sin egenversjon av Siste Sjanse: Oslo Sporveiers billettluke erbygd om til kaffebar, som for å signalisere at dette erabsolutt siste mulighet til å få seg en caffe latte og cia-batta før du legger ut på reise gjennom drabantbyør-kenen. Boden skriker:

23

Page 26: Øyvind Holen Groruddalen

«Så du skal til Romsås? Da trenger du skikkelig kaffepå veien. Passerer du meg, er det for sent å ombe-stemme seg. Du forlater nå den urbane varmen tilfordel for harde betongborettslag, grå kjøpesentre ogstengte fritidsklubber.» Jeg kjøper en cortado, og ten-ker over hva jeg begir meg ut på. For det første skal jegreise hjem, til drabantbyen Lindeberg hvor jeg voksteopp. For det andre skal jeg ut på oppdagelsesreise, påsightseeing til steder jeg vet null og niks om, og somikke er omtalt i noen turistguide. Hvorfor?

Min reise tilbake til Groruddalen begynte egentlig iKina. Jeg var så langt hjemmefra, geografisk og kul-turelt, som jeg noensinne hadde vært, da jeg møtte enmongolsk jente som kjente til Norge. Hun så for seget land fullt av nordlys, fersk fisk og midnattssol, oglurte på hvordan det var å bo i en slik magisk verden.Jeg visste ikke hva jeg skulle svare, for i det øyeblik-ket innså jeg hvor lite jeg egentlig vet om hjemlandetmitt. Jeg har verken sett nordlys eller midnattssol. Jeghar vært på Europas sørligste og vestligste punkt, menaldri vært nord for Brønnøysund. Jeg kjenner Europabedre enn Norge.

Men hva med Oslo? Jeg kjenner vel i det minstehjembyen som min egen bukselomme? Selv om jeg eroppvokst i Groruddalen, vet jeg nesten ingenting omStovner, Linderud og Rødtvet på den andre siden avdalen. Jeg har vært i Versailles i Frankrike, men aldrisatt min fot i barokkhagen på Linderud gård. Jeg harvært på flyshow på Langkawi i Malaysia, men aldripå Bjerkebanen. Jeg har vært på biljardbule i Hanoii Vietnam, men aldri på Veitvet Bowling. Dersom jeg

24

Page 27: Øyvind Holen Groruddalen

kjenner Oslo som min egen bukselomme, er Grorud-dalen baklomma.

Slik er mange av oss blitt. Vi er lommekjente i Bang-kok, New York og Barcelona, men tror Linderud ogLindeberg er samme sted. Vi drukner i reisevante reise-skildringer fra alle verdenshjørner, mens vi i Oslo barebeveger oss øst for Tøyen hvis vi skal til IKEA. Viruinerer oss for å bo i gangavstand til kafémylderetpå Grünerløkka eller Bislett, mens kaldsvetten piplerfram bare med tanken på et liv i en blokkleilighet i ensjelløs drabantby.

De fleste byer og steder i Norge har sin versjon avGroruddalen. Boligområder som Stovner, Romsås ogTveita, som man kan se ned på og si «der skal jegi alle fall ikke bo». Trondheim har Flatåsen, Stub-ban og Risvollan, Bergen har Loddefjord, Fyllingsda-len og Flaktveit. Bærum har Rykkinn, mens Drøbakhar Heer. Slik kunne jeg ha fortsatt. Dette handlerikke bare om Groruddalen, men om Norges drabant-byer. Hvorfor har de fått så dårlig rykte, og hva kangjøres for å ta knekken på drabantbyens negative om-dømme?

I 2005-rapporten Endringsprosesser i norske dra-bantbyer heter det at drabantbyenes tidsalder i Norgebegynte på 1950-tallet, da 15 prosent av drabantbyenei Oslo, Bergen og Trondheim ble bygd. Utbyggings-trenden eksploderte på 1960- og 70-tallet, da hen-holdsvis 33 og 40 prosent av drabantbyene ble bygd.Da var det fortsatt attraktivt å kjøpe seg ny leiligheti drabantbyen. På 1980- og 90-tallet flatet det ut, ogbare åtte og fire prosent av drabantbyene er bygd de

25

Page 28: Øyvind Holen Groruddalen

siste 20 årene. Hver fjerde innbygger i Oslo, Bergenog Trondheim bor i dag i drabantbyer, men utbyggin-gen og gleden over de nye boligene har stagnert. Fori iveren over å bygge så mange nye boliger på rekord-tid, glemte utbyggerne at drabantbyene skulle brukestil annet enn boområder. I dag bygger man heller uturbane områder i stil med oslobydeler som Sinsen ogSagene, med butikker og andre kommersielle virksom-heter på gateplan mellom boligene.

Nå vil jeg reise gjennom Groruddalen for å bli bedrekjent med min barndoms grågrønne dal. Jeg vil taT-banelinje 5 til Vestli, krysse dalen til fots over til El-lingsrudåsen, og ta linje 2 videre, via mitt barndomsLindeberg, ned til Hellerud, for der å finne Grorud-dalens svar på Akerselva – Alnaelva. Jeg vil reise medT-banen, bli kjent med naboene og finne ut hvorforgroruddølene bærer på en fellesskapsfølelse og trassigstolthet over hvor de kommer fra.

Groruddalen er en blanding av sosialt eksperiment,betongjungel, forstad og selvstendig samfunn – fan-get et sted mellom byen og landsbygda. Drabantbyenei dalen vokste fram som en del av den sosialdemo-kratiske drømmen om arbeidernes grønne lunger, ogfra 1960 til 1990 økte innbyggertallet med 70 pro-sent. Befolkningseksplosjonen førte til avisoverskrifterom gettodannelser, drap, isolasjon, sosial nød og ung-domskriminalitet. Groruddalen er Oslos dårlige sam-vittighet, et dalføre du bare drar til om du ikke harråd til å bo andre steder. Eller er den det? Det ser tristut midt i Økernkrysset, men allerede her skal du ikkerusle mange meter før du ender opp i villastrøk, på-

26

Page 29: Øyvind Holen Groruddalen

kostede rekkehus og koselige nabolag på skjulte idyl-ler som Risløkka, Refstad og Tonsenhagen. Hvordanpreger dalen de nesten 140 000 menneskene – mer ennhver femte osloborger – som bor her? Og alle de somhar vokst opp her? Det er på tide å grave i Grorudda-lens moderne historie.

I forordet til fjerde bind av Store norske leksikonskriver Nobelinstituttets direktør Geir Lundestad atknapt noen vil vedkjenne seg å være osloborger: «In-gen er fra Oslo, vi kommer jo alle fra distriktene»,skriver han, og utdyper: «Du finner nesten ikke etmenneske som sier det er fra Oslo. Ute i verden bru-ker folk det minste påskudd for å fortelle at de ikke erdet.»1

Dette sier nok mest om hva slags mennesker Lun-destad omgås, og i hvilke sosiale lag han ferdes, menakkurat her, nå, på Økernsenteret, skulle jeg ønskejeg hadde Lundestad ved min side. Da skulle jeg hainvitert ham med på turen min tilbake til Grorudda-len. Der ville han ha møtt mennesker som ikke bareer stolte over å komme fra Oslo. De er også så be-visst sine røtter at de gjerne forteller hvilken T-bane-stasjon de kommer fra, dersom noen spør. Reglene iGroruddalen er slik: Dersom noen utenbys spør hvordu er fra, svarer du Oslo. Dersom de ber om en ut-dypning, eller spørsmålet kommer fra en annen os-loborger, er svaret drabantbyen du vokste opp i. Ogdrabantbyen er som regel identisk med T-banestasjo-nen.

Jeg har fått meg min siste cortado på en stund, menføler meg ikke klar for avreise ennå. Jeg trenger en hår-

27

Page 30: Øyvind Holen Groruddalen

klipp. Når jeg skal ut på reise, venter jeg meg auto-matisk varmt vær og dårlige dusjforhold, så derfor erdet blitt en vane å snaue frisyren før jeg kaster megut på landeveien. Det er kanskje ikke like tvingendenødvendig foran en T-banetur gjennom Groruddalen,men hvem vet hva som venter underveis? For ikke åsnakke om strabasene når jeg skal forsøke å krysse da-len, som er splittet av to T-banelinjer, tre store veier,en jernbanelinje, godsterminaler og industri i dalbun-nen.

Økernsenteret er inngangsporten til Groruddalen inordvest, og står fram som en fallen storhet, selv omdet er nyoppusset.2 I Økernkrysset får du alt som ergalt med Groruddalen rett i fleisen: trafikk, veikryss,metallsperringer, slitne bedriftsbygg, tagging, møkketepersienner, skremte fotgjengere, stengte butikker, for-urensing, bråk, pregløshet og et avfolket bydelssenter ifritt forfall. Bokhandelen, kafeen og flere butikker harnylig gått dukken på grunn av økt husleie, og selv omØkern har eget pol og postkontor, er det skremmendeglissent og folketomt her. Frisører er det riktignok,hele to stykker. Hos den ene er det plass på dropinmellom eldre karer, pensjonistdamer med permanentog overallkledde bygningsarbeidere. Mens jeg snauersveisen, kan du, kjære leser, bruke tiden til å lære deglitt om hvordan du kan gjøre T-baneturen mer leve-lig.

28