www.schibstedforlag.no

ISBN 978-82-516-5663-4

Omslagsdesign: Ole Peder Juve

Han kom 2. mars 2001 noen minutter over midnatt. Jeg var alene. Jeg hørte en svak lyd fra stuen, en slags skraping som av negler mot et hardt gulv – deretter stillhet. Til å begynne med kunne jeg ikke røre meg; jeg lurte på om jeg hadde latt et vindu stå åpent, men nei, det hadde jeg ikke. Jeg grep kniven som lå på kjøk-kenbenken, ennå med flekker av squash, og lot den føre an bortover gangen mot stuen; jeg tenkte at om det kom til kamp, skulle jeg være klar, jeg ville stikke kniven inn til skjeftet. Jeg dreide om hjørnet og der lå han sammenkrø-pet på siden og gjorde teppet gjennomvått.

Foto

© x

xxxx

xxxx

xxx

Omslagsdesign: Ole Peder Juve

Under Argentinas ”skitne krig”, som varte fra 1976 til 1983, forsvant 30 000 borgere. Blant disse var minst 500 gravide kvinner hvis ny-fødte barn ble gitt til militære familier. Dette er utgangspunktet for Carolina De Robertis’ andre roman etter den internasjonale bestsel-geren Det usynlige fjellet. Perla Correa vokser opp med en iskald mor og en far som hun for-guder. Farens virke som offiser bringer imidlertid skam over familien i tiden etter diktaturet. Da Perla får uventet besøk av en fremmed mann, får hun gradvis en forståelse av sin egen rolle i den skitne kri-gens tragedie.

«Rikt beskrevne detaljer og ekte menneskelig drama fra denne prisbelønte forfatteren.»

Barbara Hoffert

Carolina D

e R

obertis

«En medrivende roman.»

New York Daily News

Carolina De Robertis vokste opp i en fami-lie fra Uruguay som emigrerte til Storbritannia, Sveits og deretter til hennes nåværende bosted, California. Hun har jobbet i kvinnerettsorgani-sasjoner i ti år, og underviser i kreativ skriving ved universitetene i San Francisco og Southern Maine. Hun debuterte med suksessromanen Det usynlige fjellet i 2009. Perla er hennes andre roman. Carolina de Robertis er blitt sammenlignet med store latinamerikanske forfattere som Isa-bel Allende og Gabriel García Márquez.

Les mer påwww.carolinaderobertis.com

og www.schibstedbok.no

Carolina de Robertis

Perla

Oversatt avHeidi Grinde

Originalens tittel: PerlaCopyright © 2012 by Carolina De Robertis

All rights reservedAgent: Chandler Crawford/ Victoria Sanders & Associates, LLC

Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, Oslo 2012Oversatt av: Heidi Grinde

Omslag: Juve DesignRepro: Renessanse Media AS

Ombrekking: Type-it ASSatt med: 10,5/12,5 Sabon

Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland

ISBN: 978-82-516-5619-1ISBN: 978-82-525-7962-8 (Bokklubben)

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloveneller avtaler om kopiering inngått med kopinor. Kopiering istrid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar

og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.schibstedforlag.no

Para ti, Rafael

Målet med prosessen er en dyptgripende endring avbevisstheten.

general jorge rafael videlaØverstkommanderende i Argentinas hær 1976 – 1981

Ikke druknet den helt, riktignok. Snarere ført den levendened på fantastiske dyp, der selsomme skapninger fra denufordervede opprinnelige verden gled fram og tilbake foranhans passive blikk, og den gjerrige havmannen, Visdom, visteham sine oppsamlede skatter […] Han så Guds fot på vev-stolens trøer, og snakket om det, og derfor sa skipskamera-tene hans at han var gal.

herman melvilleMoby Dick

(Norsk oversettelse: Bjørn Herrman)

en

1

Ankomst

Det finnes ting som ikke kan forstås med tanken alene. Sålytt, om du kan, med hele deg selv. Historien presser på ogforlanger å bli fortalt, her og nå, når du er så nær og fortidenenda nærmere; den puster oss i nakken.

Han kom 2. mars 2001 noen minutter over midnatt. Jegvar alene. Jeg hørte en svak lyd fra stuen, en slags skra-ping som av negler mot et hardt gulv – deretter stillhet. Tilå begynne med kunne jeg ikke røre meg; jeg lurte på om jeghadde latt et vindu stå åpent, men nei, det hadde jeg ikke.Jeg grep kniven som lå på kjøkkenbenken, ennå med flekkerav squash, og lot den føre an bortover gangen mot stuen; jegtenkte at om det kom til kamp, skulle jeg være klar, jeg villestikke kniven inn til skjeftet. Jeg dreide om hjørnet og der låhan sammenkrøpet på siden og gjorde teppet gjennomvått.

Han var naken. Tang og sjøgress klebet seg til den våtehuden som var grå som aske. Han luktet av fisk og kobberog råtne epler. Ellers var alt som før: Glasskyvedøren ut mothagen var lukket og hel, gardinene urørt, og det var ingenvåte spor som viste hvor han kunne ha gått eller krabbet. Jegmistet følelsen i armer og ben, jeg ble en spent, het stålstreng,rommet knitret av fare.

Kom deg ut, sa jeg.Han rørte seg ikke.Kom deg til helvete ut, sa jeg, høyere denne gangen.Med en voldsom kraftanstrengelse løftet han hodet og

11

åpnet øynene. Store øyne som syntes bunnløse. De stirret påmeg, det var et spedbarns øyne, en kvelerslanges øyne. I detøyeblikket var det noe dypt inne i meg som falt fra hverandresom et skip som mister fortøyning og anker, skremmende,svart hav på alle kanter, og jeg oppdaget at jeg ikke kunnesnu meg bort.

Jeg hevet kniven, rettet den mot ham.Det gikk en grøsning gjennom mannen, og hodet falt tungt

mot gulvet. Instinktivt ville jeg styrte bort til ham, hjelpe hamopp, tilby ham noe varmt å drikke eller en ambulanse. Menvar det bare spill fra hans side i håp om å få meg nærmereså han kunne overmanne meg? Ikke gjør det. Ikke gå bort tilham. Jeg tok et skritt tilbake og ventet. Mannen hadde gittopp å løfte hodet igjen og betraktet meg ut av øyekroken.Det gikk et minutt. Han blunket ikke, angrep meg ikke, såikke bort.

Til slutt sa jeg, Hva er det du vil?Kjevene hans begynte å arbeide, langsomt og møysomme-

lig. Munnen åpnet seg og vann strømmet ut, tykt og bruntsom elvevann trakk det seg inn i teppet. Den kvalme lukteni rommet ble sterkere. Jeg tok enda et skritt tilbake og tryk-ket meg inn mot veggen. Den kjentes hard og kjølig, og jegønsket den ville hviske Sjjj, ikke vær redd, fremdeles finnesdet noe som er fast og solid, men den var bare en vegg, ogdet var ingenting den kunne si.

Leppene hans rørte seg rundt tom luft. Jeg ventet og såhvordan han anstrengte seg for å forme et ord. Til slutt sahan noe uforståelig og for høyt, som en døv som ikke harlært å beregne lydnivået. Co-iii-aahh.

Jeg ristet på hodet.Han utstøtte lyden igjen, langsommere nå. Coo. Iiiii.

Aaaahh.Jeg forsøkte å finne mening i det. Coya? spurte jeg og

tenkte: Et navn? Et sted jeg aldri hadde hørt om?

12

Coo. Miiiii. Aaah.Jeg nikket uforstående.«Coo. Miiii. Dah.»Og så forsto jeg. Co-mi-da. Mat. Mat?Han nikket. Det rant vanndråper fra huden hans, for tall-

rike til å være svette, de sivet ut fra porene i huden, en men-neskelig svamp som nettopp var hentet opp fra elva – skjøntselv svamper slutter å dryppe etter en stund, men væten fradenne mannen viste ikke tegn til å gi seg. Uten å ta øynenefra ham trykket jeg kniven mot armen min for å se om jegdrømte. Knivbladet skar gjennom huden, det blødde og jegkjente smerten, men våknet ikke fra denne virkeligheten opptil en annen. Hvis faren min hadde vært her, ville han sikkertikke ha sett denne nifse, frastøtende mannen – eller om hanhadde sett ham, ville han ha stukket kniven i ham allerede,uten et ord, og deretter skjenket seg en whisky mens Mamágjorde rent teppet. Jeg møtte den fremmedes blikk og kjentehjertet dundre som en damphammer i brystet. Jeg burdekaste meg over ham, tenkte jeg. Eller jage ham ut. Men jegfikk meg ikke til å gjøre noen av delene. I ettertid skulle jegkomme til å tenke at det var dette øyeblikket som markertebegynnelsen på mitt egentlige liv; det øyeblikket da jeg utenå vite hvorfor, til min egen forbløffelse og stikk i strid medall sunn fornuft, senket kniven og gikk for å finne mat.

Kjøkkenet var som da jeg forlot det, bare at gryten haddekokt over, vannet rant fresende ned mot gassblusset. Jeghadde vært i ferd med å koke squash til skilpadden Lolo somsto uforstyrrelig borte ved kjøleskapet med hodet strukketfram fra skallet. Sigaretten min hadde sluknet på kjøkken-benken. Det var et sjokk å se den, for det kjentes ikke somden samme kvelden da jeg bare minutter tidligere hadde ståttder og røkt og skåret opp squash og tenkt for meg selv, somom jeg ville tro det om jeg gjentok det ofte nok, at det vargodt å være alene, ha huset for meg selv, er det ikke vidun-

13

derlig, jeg kan gjøre akkurat hva jeg vil, spise ristet brød tilmiddag, valse naken rundt på kjøkkenet om jeg føler for det,la skitne tallerkener stå igjen i sofaen, sitte med sprikendeben, gråte uten å måtte forklare meg for noen.

Jeg skrudde av blusset under squashgryten og begynte ålete gjennom kjøleskapet. Mamá hadde etterlatt seg et vel-forsynt hus. Jeg fylte et brett med mat: gaudaost, brød, res-ter av stekt kylling og poteter fra kvelden før, hvitvin, etglass vann, noen konfektbiter i en gyllen eske – og gikk ut igangen igjen. Kniven hadde jeg med meg fremdeles, den låpå brettet mellom tallerkenene. Foreldrene mine protesterteingenstedsfra, fra luften bak ryggen min, og jeg hadde ikkenoe svar å gi dem. Misbilligelsen deres, forargelsen over atjeg brøt med all sunn fornuft, lå over meg som en tung kappe.Perla, hva er det du gjør? syntes jeg at jeg hørte dem ropemens jeg gikk bortover gangen og inn i stuen.

Han hadde ikke rørt seg, lå fremdeles sammenkrøpet ifosterstilling. Han skalv ikke. Det burgunderrøde teppet varnesten svart av væte. Han lå helt stille, bortsett fra at denene foten trommet lydløst mot gulvet. Han stirret inn i veg-gen og blunket ikke med øynene. Når det ble morgen og jegvåknet, ville han være borte og teppet ville være tørt igjen,fordi ingenting av dette hadde hendt.

Jeg satte brettet på gulvet ved siden av ham. Han stirretsom om alt som sto på det var gjenstander fra et underlig,forsvunnet kongerike. Han gjorde ikke forsøk på å sette segopp og spise, og det gikk opp for meg at han sannsynligvisikke kunne, siden han knapt hadde krefter til å røre leppene.Han var sårbar som et fortumlet barn, og ventet kanskje påat jeg skulle mate ham bit for bit. Tanken virket frastøtendepå meg – hånden min ved munnen hans, den våte huden villestreife min – og jeg gjorde ingenting. Det kom en lyd fraham – uklar og klagende, bare vokaler og lengsel. Det gikket minutt til.

14

Til slutt spurte jeg, Vil du ha litt kylling?Han ristet nesten umerkelig på hodet.Ost?Han ristet på hodet igjen.Sjokolade?Enda en gang.Vann?Han nikket og øynene ble store og bedende.Det var ikke mulig å unngå det. Han kunne ikke drikke

selv. Jeg grep om glasset og førte det mot leppene hans, oghan løftet hodet noen centimeter fra gulvet. Nå da jeg varnærmere, så jeg at leppene hadde et blåaktig skjær, og hudeni ansiktet glinset av væte. Jeg bikket forsiktig på glasset, oghan tygget som om han spiste vannet, som om det var likefast og solid som brød. Jeg passet på ikke å røre ved hammed fingrene, men selv da trengte et stikk av nysgjerrighetgjennom avskyen min – hvordan i all verden ville det føles åta på huden hans?

Han sluttet å spise, og hodet sank tilbake mot gulvet.Hvem er du? spurte jeg, men han hadde lukket øynene.Jeg visste ikke hva jeg skulle foreta meg, så jeg ble sittende

en stund på gulvet ved siden av den fremmede. Jeg lurte påom jeg skulle forsøke å flytte ham, ut i hagen, ut på gaten.Men han virket for tung, det ville bli verre om han våknetav at jeg flyttet ham og tenk om naboene skulle se det? Myelettere ikke å gjøre noe, og når morgenen kom, ville han hadratt tilbake dit han kom fra. Ingen rasjonell løsning, menen løsning som ville hjelpe meg gjennom natten.

Jeg var så trøtt. Ti dager var gått siden krangelen medGabriel, ti dager siden jeg forlot ham på en strand i Uruguay,tomhendt og med enda tommere øyne og uten løfter om noengang å se ham igjen. Siden da hadde ubehagelige bilder duk-ket opp og hindret meg i å sove. Men hver morgen sto jeg oppog polerte min ytre fasade: en blankpusset, selvsikker ung

15

kvinne, en begavet student og en god datter som sto foran sittfjerde år ved universitetet og gled ubesværet gjennom livet,og selv om kaoset raste og klorte inne i meg, greide jeg pådagtid å dytte det ned i revnene så det ikke ble oppdaget.

Bare ett menneske var vanligvis i stand til å se gjennom demaskene jeg bar: Gabriel. Da vi møttes første gang for fireår siden, trodde jeg det var fordi han var sju år eldre og føl-gelig mer voksen og erfaren. Men det måtte jo finnes tjue-fem år gamle menn som knapt var blitt menn ennå og ikkekunne se det svarte hullet i en likevektig attenårs pike. Jeghadde greid å føre alle bak lyset – lærere, venner, foreldrenemine og vennene deres – alle, unntatt Gabriel. Helt i begyn-nelsen, en gang jeg sa at jeg måtte lese til en eksamen i psy-kologi, hadde han sagt Så mye Freud, og likevel kan du ikkese dine egne demoner. Så kysset han meg leende, og jeg blerasende. Og enda mer rasende fordi jeg hadde lyst til å gjen-gjelde kysset. Ikke snakk til meg om demoner, sa jeg, ikkefør du har hatt dine egne å kjempe med. Han så på meg somom det jeg hadde sagt var hemmeligheten ved all forførelse.Jeg fikk ikke lest noe den kvelden; lærte ikke mer om Freud– bare om Gabriels kropp og hvordan den steg og skrånet,om iveren i hendene, munnen hans mot huden min, kjønnethardt mot kroppen min gjennom jeansen. Det skjedde detførste året vi var sammen, det minst kompliserte av årenevåre, den gangen jeg bare var Perla og ikke de menneskenejeg var bundet til, det var før vi snakket om arbeidet hansog familien min, for ikke å snakke om den eksplosive blan-dingen av de to, før bildene vi hadde av hverandre begynte åkrakelere og sprekkene spredte seg slik de gjør på speil somblir bombardert med småstein. Den gangen var det nok åkysse og le og krangle, røyke og drikke og gynge i takt til viskapte en hete som trakk solen ut av sin dypeste søvn.

Dette tenkte jeg på da jeg lot den fremmede bli liggende pågulvet og gikk tilbake til kjøkkenet der jeg helte den kokte

16

squashen i en bolle og satte den på gulvet til Lolo som gjemteseg et eller annet sted, men som sikkert ville komme fram iløpet av natten når huset sov. Jeg gikk opp trappen mot sen-gen og følte meg dødstrøtt, men samtidig dirrende våken ikroppen. Jeg ville så gjerne skru tiden tilbake og komme inn ide første nettene med Gabriel, komme inn i Gabriel selv, duf-ten av ham, den energiske stemmen, blikket som fikk meg tilå føle meg gjennomsiktig. Var jeg omsluttet av hans nærvær,kunne jeg lete etter den kvinnen jeg hadde vært sammen medham, eller trodd at jeg kunne være. Og hvem er den kvinnen,Perla? En taprere kvinne, en undergrunnskvinne som bærerhemmeligheter i begge hender, lik temmede slanger. En snevav den kvinnen hadde gnistret til i meg i nettene med Gabriel;jeg kunne se for meg at jeg brente meg gjennom min egen vir-kelighet og steg fram som slangekvinnen med håret i flam-mer. Men det var bare tåpelige fantasier, og dessuten haddejeg stengt den døren for ti dager siden og stengt døren forGabriel også. Nå var han borte fra meg og det var min egenskyld. Jeg måtte gjøre det, jeg hadde ikke annet valg, tenktejeg natt etter natt; gjentok ordene i tankene, ikke annet valg,ikke annet valg, et mantra som vokste seg sterkere jo merdet ble gjentatt. Jeg hadde trodd han kanskje ville ringe meg,men han gjorde ikke det. Han var blitt sintere enn jeg hadderegnet med. Om han ikke ringer i løpet av sju dager, tenktejeg, så er det ugjenkallelig over – og da sju dager hadde gåttuten noen Gabriel trodde jeg hjertet mitt skulle gå i stykker,men jeg felte ikke en eneste tåre; isteden gikk jeg på en barlike ved universitetet, fant en sjenert klassekamerat som hetOsvaldo og lot ham ta meg med hjem. Det var sjokkerendeenkelt, alt som krevdes var et blikk som varte en brøkdel avet sekund lenger enn vanlig – fem minutter etter hadde hankjøpt en drink til meg, tretti minutter senere gikk vi fra barenmot vår heftige natt sammen. På vei til leiligheten hans opp-førte han seg som en gullgraver som har snublet over en rik

17

åre. Han var en hyggelig gutt, men da han tok kroppen mini besittelse, fant han bare kroppen. Han følte ikke den skap-ningen inne i meg som jeg selv knapt orket å erkjenne, mensom Gabriel alltid hadde synes å ville gripe etter, røre ved,søke å forstå. Jeg kjente nytelse ved Osvaldos berøring, nøtdet da han la bena mine om halsen sin som et rep, nøt det dahan økte takten i ren og skjær begeistring, men det var somom nytelsen tilhørte en annen, en jente som hadde overtattkroppen min for en kveld, en jente jeg knapt kjente igjen.Etterpå lå jeg naken under ham i halvmørket og tenkte at nå,Perla, har du fått det du ville ha, nå kan ingen se deg, nå erjeget ditt så godt skjult at det er umulig å finne. Jeg burdeha følt lettelse eller iallfall en snev av triumf, men jeg føltemeg bare forferdelig alene.

Og jeg var alene i tre netter til, inntil denne fremmede brøtseg inn uten å knuse en eneste rute.

Han våkner om morgenen fra en søvn som hadde tatt hamlik en tidevannsbølge. Det er sollys i rommet, mer intenst nårdet renner gjennom luft enn gjennom vann. Han var i vannetfør, var han ikke? Fra en våt og uklar hukommelse kommerfølelsen av lys gjennom vann, en langsom rytme, brytning avlysstråler gjennom noe tett og kompakt. Det er så mye hanikke kan huske, men dette husker han: Han mistet kroppensin en gang, skjønt han er ikke helt sikker på hvordan. På eteller annet vis forsvant han, så døde han, så fløt han i van-net i svært lang tid. Havet og elva var hjemmene hans. Inn-til han til slutt, i går kveld, steg opp i luften, lett og usynlig,og mørket gnuret mot hans nakne tanke, han hadde ingenform, ingen masse, han var gjennomsiktig som luften, svartog mild og vektløs, og det kjentes som om han kunne stegetopp til solen, men midt på natten var det ingen sol og ingenmåne heller. Og uansett ble han ikke trukket mot himmelen,han ble trukket mot jorden, mot stranden der det blinket og

18

glitret i små, selvbevisste lys. Byen. Hans by. Buenos Aires.Det var noe han hungret etter der, men han visste ikke hva.Alt han visste om var sult og glimt av lys.

Han gled mot byen, og mens han gjorde det, begynte hanlangsomt å anta en annen form, en manns form. I utkantenav byen var det hus fulle av lys og mørke. Han ble trukketmot et av dem.

Og så var han plutselig her, i dette rommet, der lyset beve-ger seg så raskt at det skjærer rett igjennom ham. Han er ikkevant til det. Han er ikke vant til noe – ikke dette store rom-met, ikke den våte og slappe kroppen som omslutter ham;ikke den høylytte morgensolen som rikosjetterer fra veggeneog bildene som henger på veggene, skipene og åsene og demisformede klokkene inne i disse bildene, solen som får rom-met til å skrike. Det er som om sofaen sveller, bokhyllen luterover ham, teppet gløder i kantene og sangen er brutt, kro-matisk, usynlig. Det raske lyset skjærer seg inn i hele ham oghan kan ikke rope, han hører rommet og hører lyset og hankan lukte det også, han åpner seg for morgenens duft av lysog krystet sitron og glinsende grønt.

Hun kommer inn i rommet, kvinnen fra i går kveld, huner kledd i noe rødt og hun er vidunderlig, et vidunder. Det ernoe ved henne som gnager i ham. Noe viktig, skjønt han vetikke hva det er. Vissheten kommer vilkårlig, skarpt og plut-selig – tankene er en bolle full av splinter han ikke greier åsortere, ikke samle, ikke se, alt han kan gjøre, er å vente til destikker ham så han vet at de er der. Hun kommer nærmere.Hun betrakter ham med dårlig skjult avsky.

Du er her ennå, sier hun.Han stirrer på henne.Han er taus.Jeg må gå.Farger, tenker han, det er farger i ansiktet hennes jeg aldri

har sett før.

19

Hvorfor er du her?Han rister på hodet.Du vet ikke?Leppene hennes er like røde som klærne hun har på seg.

Håret er langt og mørkt, en tung gardin om skuldrene. Engang var det en annen kvinne med mørkt hår til skuldrenehusker han nå, minnet skjærer seg inn i tankene, hun het Glo-ria og den dagen de svarte støvlene kom ga navnet gjenlyd ihodet hans, Gloria, Gloria.

Kvinnen reiser seg. Jeg må gå. Jeg kommer tilbake i kveld.Hun er borte.Han stirrer på vinduet der solen faller inn sammen med

den svake lyden fra en bil som kjører forbi. Splinten tren-ger dypere inn. De svarte støvlene og Glorias navn dirrer oglever. Han husker.

På toget til Buenos Aires sentrum holdt jeg på å glemme å gåav på det vanlige stoppestedet og måtte brøyte meg gjennomen floket masse med dresskledde menn for å komme meggjennom skyvedørene før de gled igjen. Jeg stormet opp trap-pene i en tettpakket menneskemasse som alle gikk i sammeretning på hver sine ben uten å snakke med hverandre, uten åse på hverandre engang, bare konsentrert om fart og bestem-melsessted. Vanligvis løp jeg opp disse trappene uten å ensealle kroppene rundt meg mens tankene kretset om en vennin-nes kjærlighetsproblemer eller en forestående eksamen, meni dag følte jeg nærværet deres intenst, følte den tunge frem-driften og de lukkede sinnene da de tømte seg fra stasjonenut i dagens klare lys.

Gaten slo mot oss med ilter tuting og utålmodige biler.Over oss ruvet de høye bygningene som alltid og kastet urør-lige skygger. I dag var de høyere enn noen gang. Det var somom skrittene til de fremmede rundt meg fulgte en uhørlig,tikkende rytme fra en skjult, gigantisk klokke, det usynlige

20

maskineriet som driver Buenos Aires, og skjønt jeg pleide åfalle inn i den samme takten uten å tenke over det, greidejeg ikke å gå som dem i dag. Bena kjentes løse og ukon-trollerbare. Jeg hadde mistet ganglaget som ble styrt av minindre fornuft. Du kan ikke gå med fornuftige skritt når endryppende våt mann som kanskje ikke engang er en mann,har dukket opp hjemme hos deg. Vesker og ryggsekker vei-vet irritert hver gang eierne gikk forbi meg. Det er ikke minfeil, tenkte jeg, det er vannet: Det har sivet inn i bevissthetenmin og gjort den gjennomvåt, fått den til å ese, ødelagt detfine maskineriet. Jeg lurte på om jeg var blitt sinnssyk. I til-felle, tenkte jeg, så er det slik det føles; jeg ville aldri hatrodd at omverdenen fremdeles kunne fremstå så skarp oglevende, gatene de samme, skyene de samme, ingenting for-andret bortsett fra at tankene har gått av hengslene, skruerog tannhjul har løsnet og sviver fort og farlig rundt i hodet.

Mens jeg gikk bortover den bråkete, brede gaten mot uni-versitetet, tenkte jeg på alle de årene jeg pliktskyldig haddevandret omhyggelig tilregnelig gjennom verden, som om altvar vel, som om familien min var sunn og frisk, som omingenting råtnet under overflaten, helt til jeg brøt med for-ventningene ved å begynne å studere psykologi. Det varførste gang jeg gikk imot fars ønsker på et område sombetydde noe. Hans plan var at jeg skulle bli lege, et mønster-gyldig yrke for hans mønstergyldige datter, den eneste veienhan ville akseptere for meg, en vei han hadde staket ut dendagen jeg ble født. Da jeg fortalte ham om min beslutning,nektet han å snakke til meg på flere dager, og selv under detførste året på universitetet fortsatte kampanjen: Det er ikkefor sent ennå, Perla, du kan fremdeles gå over på medisin,det kommer til å ta litt lengre tid, men da unngår du iallfalldette feilgrepet.

«Men det er ikke noe feilgrep, Papá. Det er dette jeg vil.»Han ristet på hodet. «Du er for ung til å vite hva du vil.»

21

«Alle bestemmer seg når de er på min alder.»«Jeg snakker ikke om alle.»Hendene hans var brede og store og trælete, de hvilte på

bordplaten når han lente seg fram for å overtale meg, ogstemmen hans var streng, men blikket bønnfallende, nestenømt, bare det beste for min prinsesse, og jeg hadde lyst til ågripe hendene hans og åpne dem mot meg så jeg kunne helleinn i dem alt jeg lærte. Se, se, her er sinnets hemmeligheter,skattene jeg leter etter dypt nede på havsens bunn, skjultenøkler til alt som har ligget innelukket i mørket så lenge. Somjeg lengtet etter fars hender. Som jeg hatet meg selv for det.

Jeg kom et kvarter for sent til forelesningen. Professorenhevet et øyenbryn – Perla, sa øyenbrynet, dette ligner ikkedeg – og snakket videre. Jeg fant fram notatboken og for-søkte å konsentrere meg om utviklingen av Freuds drømme-teori. Vår forståelse er blitt videre og dypere i årenes løp; vireagerer alle på den evige strømmen av paroler fra underbe-visstheten, bare de sinnssyke ser dryppvåte gjenferd i hjem-met. Jeg så forskrekket opp, men ingen hadde hørt hva jegtenkte. Jeg noterte pliktskyldig, men selv mens jeg skrev vir-ket papiret langt borte, til og med uklart, som om jeg sådet gjennom en regnvåt frontrute. Inne i meg ble jeg feid avgårde av en stri strøm til hvem vet hvor, tilbake til stuen, tiltangen og galskapen i stuen, til den nakne skikkelsen, manneller ikke-mann som i dette øyeblikket lå på gulvet og støn-net eller mumlet eller bare dryppet i absolutt stillhet. Herre-gud, hva var han? Et gjenferd? Et uhyre? Bare en trist, blekmann? Ville han ligge der ennå når jeg kom hjem? For enabsurd knipe. Gabriel, tenkte jeg, om jeg bare kunne ringedeg; du av alle mennesker ville vite hva som kunne gjøreseller iallfall finne på en måte å reagere på; eller i det minstelegge armen om meg når jeg går inn i stuen i kveld, å, somjeg lengter etter deg, men etter den måten vi skiltes på hardu sikkert ikke noe ønske om å høre fra meg igjen. Forelese-

22

ren kikket bort på meg – hun hadde kommet med et poenghun mente ville vekke gjenklang hos meg, og jeg, Perla, denbegavede studenten, nikket tankefullt. Jeg hadde ikke hørthva hun sa. Jeg var en løgner som nikket Ja, ja som en lydigmaskin.

Min venninne Marisol kikket bort på meg fra den andreenden av rommet og smilte en hilsen. Øynene hennes la tilHvor har du vært? Jeg svarte med et halvhjertet smil og håpethun ikke ville komme bort til meg etter forelesningen. Omhun forsøkte, ville jeg stikke av så fort jeg kunne, eller hvishun fikk tak i meg, ville jeg si at jeg hadde en avtale. Vi pleideofte å gå og ta en kopp kaffe sammen, men jeg hadde unn-gått henne hele uken, helt siden jeg kom tilbake fra Uruguay.Vi hadde bare snakket sammen en gang i telefonen.

«Nå?» hadde hun sagt. «Hvordan gikk det?»«Fint,» sa jeg, og da ordet først var sagt, var det for sent

å trekke løgnen tilbake.«Du ble ikke oppdaget?»Jeg hadde sagt til foreldrene mine at jeg skulle reise bort

sammen med Marisol og foreldrene hennes. «Nei, det gikkfint. Takk for at du dekket meg.»

«Og familien hans?»«Familien til hvem?»«Gi deg nå, Perla. Familien til Gabriel. Hvordan var det

å treffe dem?»«Unnskyld meg, Marisol, men det passer ikke så godt

akkurat nå. Kan vi snakkes senere?»«Ja visst, helt i orden. Bare ring når du får tid.»Men jeg hadde ikke fått tid. Eller – jeg hadde tid, det jeg

manglet var noe som var helt nødvendig for å ta den tele-fonsamtalen, en helt vanlig oppringning, en venninneprat.Den kom ikke engang til å bli spesielt komplisert, Marisolvar ikke verdens beste lytter, og ville raskt dreie samtalen innpå den siste krangelen med moren. Men jeg orket ikke tan-

23

ken. Og nå, med denne hva-han-nå-var i stuen min, kjentejeg meg iallfall ute av stand til påtatt lett småprat.

Hva ville hun si hvis hun visste? Og hva ville medstuden-tene mine si? Jeg forestilte meg hvordan foreleseren ville pre-sentere historien min som et case: En ung kvinne tror hun seret gjenferd like tydelig som dere ser meg stå her, tror at hunga ham vann av et glass og at han tygget det. Husk at pasi-enten er overbevist om at hun virkelig så dette, hun klam-rer seg til at det er sant, selv om det plager henne. Hva slagsbehandling ville dere foreslå for henne? Og deretter hendenesom skjøt i været.

Da jeg våknet den morgenen, hadde jeg ligget i sengen ogstirret i taket, det ugjennomtrengelige taket, og bedt det omå få en normal dag. En normal stue. Hodet fylt av en tausknyttneve med normale tanker. Ikke som disse strømvirvlene,denne sugende malstrømmen av hes, høylytt undring overhva i helvete det var som hadde veltet inn i stuen min.

Den dagen de svarte støvlene kom, var en pen dag medstrimer av knallblå himmel mellom husene. Nå husker hankafeen han gikk innom på hjemveien. Den lå halvveis mel-lom kontoret og leiligheten hans. Den var vakker og almin-nelig med kremhvite vegger, bitter kaffe, småkaker. Utenforvinduet gikk folk raskt forbi. Det var bare en vanlig koppkaffe for ham den gangen, bare et alminnelig vindu. Han vartrøtt. Det var blitt for sent i går kveld, han hadde krangletmed Gloria om en tåpelig ting, om leiligheten, et eller annetangående leiligheten, om de skulle flytte eller ikke og hva dei tilfelle skulle gjøre med leiligheten, selv om han ikke kunnehuske hvordan dette med flyttingen var kommet opp, hvorde skulle dra og hvorfor, alt han visste var at profilen hen-nes viste en sammenknepet munn, hun snudde seg og visteham skulderbladene, de rørte ikke ved hverandre mens desov den siste natten, for en idiot han hadde vært som ikke

24

hadde rørt ved henne. Han grudde seg til å komme hjem,kanskje hun var sint fremdeles, hele ritualet av unnskyld-ninger, derfor gikk han og tok en kopp kaffe. Han fikk småmandelkaker til kaffen, ikke smørkranser i dag, så synd. Hanhusker. Han tar en slurk av kaffen og biter i en mandelkakeog kjenner smaken av den vesle skuffelsen. Så hjem. Handreide om nøkkelen og skjøv døren opp og der satt Gloriabundet til en stol med bind for øynene, ubevegelig som endukke. Den første knyttneven sendte ham i gulvet og der blehan liggende, det var mange av dem, dusinvis, dusinvis avstøvler omkring ham, i ribbena, sparket, de snakket, støv-lene snakket, de ville vite ting, men han kunne ikke snakke.Blod rant inn i munnen, fylte den. En hånd grep ham i håret,løftet ham opp, så kom en knyttneve og han falt ned igjen,ble sugd ned i en malstrøm av menn. Han forsto at de varkommet for å ta ham, det var hans tur, han kom til å for-svinne, Gloria hadde rett i at de tok folk og han ønsket athan hadde trodd på henne, holdt hardt fast på dette øns-ket som om han kunne ha avverget denne stunden om hanhadde trodd henne, det var rødt i øynene hans, vått kobberi munnen, to tenner fløt over tungen som sunkne skipsvrakog Gloria tryglet vær så snill, ikke gjør ham noe, hold kjeft,Gloria, en ørefik og så et skrik, det er riktig, elskede, ikkesi noe, sitt stille til det er over og da lar de kanskje være åta deg, vær så snill å holde kjeft. Hun holdt ikke kjeft og devar ikke ferdige og han lå på gulvet og ble halt opp og nedigjen, de ville vite hvor Carraceli var, men han hadde aldrikjent noen Carraceli, det hjalp ikke, hetten ble trukket overhodet hans, det ble stille i rommet, det var midt på nattennå, han ble rullet inn i et teppe, han ble båret ned trappenefra leiligheten forbi naboenes dører som ikke ble åpnet, detvar som om alle skjønte at dørene måtte holdes lukket i slikenetter, og så lå han på gulvet i en bil som kjørte og kjørte ogkjørte, og slik – husker han nå – var det han forsvant.