Kjetil Stensvik Østli

Politi og røver

© CAPPELEN DAMM AS 2009Forfatter har fått støtte fra Fritt Ord og Det faglitterære fond til å

skrive manuskriptet til denne boken.

ISBN 978-82-04-13426-4

1. utgave, 1. opplag 2009

Omslagsdesign: Jesper EgemarSats: Type-it AS, Trondheim 2009

Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2009

Satt i Bembo 10/12 og trykt på 70 g Munken Pocket Cream 1,7

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er

enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor,

interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvarog inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

«Og to-ganger-to-er-fire er jo ikke liv lenger, mine herrer, menbegynnelsen til døden.»

Fjodor Dostojevskij, Opptegnelser fra et kjellerdyp.

Innhold

Muren mellom oss og dem(Forord)..................................................................... 9

«Heller leve og dø enn død levende»(Politi og røver møtes og mimrer, september 2006) ......... 13

«Nå går vi for gull!»(Elleve ranere står i skogholtet, påsken 2004) ................ 19

«Jeg er for kriminalitet, men jeg er imot ran»(Petter venter på dommen, mars 2007).......................... 26

«Du må aldri vise svakhet»(Om han som skapte mentaliteten i Tveitagjengen,vinteren 2007) ........................................................... 41

«Jeg ser etter noen stilige lysekroner»(På auksjon med en kjeltring, desember 2006)................ 58

«Innerst inne var jeg alltid en indianer»(En spaners oppvekst) ................................................. 75

«Det beste jeg visste var å være alene»(En forbryters oppvekst) .............................................. 84

Følgene av en stjålet tomat(Forfatteren som forbryter) .......................................... 94

«Hvorfor, Petter, hvorfor?»(En kjeltring krysser linjen og forlaterdet vanlige livet) ........................................................ 101

«Et forferdelig syn»(Johnny blir politi, 1986)............................................. 112

«Hva skulle vi frykte? Vi var jo konger!»(Yrke: Kriminell, 1986) ............................................... 127

«Jeg var i mørkets hjerte»(Johnny Brenna føler seg endelig som politimann, 1989).... 144

6

«Hvor er den perfekte vei?!!»(Petter lærer bort mandig bilkjøring, vinteren 2007) ....... 153

«M-O-T-H-E-R-F-U-C-K-E-R»(Forfatteren kjører bil hjem) ........................................ 166

«Han var så snill mot de gamle»(Hjemme hos kjeltringens foreldre, mai 2007)................ 173

«Cash! Det er cash! Istedenfor stæsj!»(Minibanksprengninger som business, 1991) .................. 186

«Jeg ville bli en god spaner»(Johnnys forvandling, 1993) ........................................ 202

«Du skal ikke tro. Du skal vite»(Professor Krim viser frem Furtebua, våren 2007) .......... 218

Slik blir politimenn(Johnny Brenna ergrer seg over kriminologer) ................ 237

«Nå var vi blitt overmennesker»(Torpedokongen forteller om 1990-tallet) ...................... 240

«Det er det som er meningen med livet! The Heat!»(Å se Heat med en spaner, 2007).................................. 258

«Where did all this Heat come from?»(Å se Heat med en kjeltring, 2007) ............................... 271

«Det er blitt in å begå ran»(1997–2004: Ransbølgen)............................................ 284

«Slå mot nesa! Tenk nese, nese, nese!»(Krav Maga-trening, januar 2007) ................................ 299

Jeg er en raner(Prosjekt Mann tar en ny vending) ............................... 307

«Jeg hadde nok informanter til å vitehva de smurte på brødskiva!»

(Johnny Brenna ifører seg pilotbriller og kjørerpå gjengrodde stier, januar 2007) ................................. 317

Johnny Brenna «møter» David Toska(Medisinaldepot-kuppet og Bankboks-fadesen) ............... 337

«Her skal det skrives historie!»(En småbarnsfar planlegger Nokas-ranet, 2004) ............. 357

Johnny Brenna: «Jeg kunne jo ikke si til Petterat han ble avlytta»

(Hvordan Munch-ranet ble oppklart, høsten 2004)......... 374

7

«Det er blitt så mange regler»(Petter og forfatteren på skytebanen, august 2008) ......... 385

«Skål! Vi er på Nokas-festivalen!»(Undergang og hedonisme før Nokas-dommenfaller, 2007)............................................................... 391

Politi og røver møtes en siste gang(Etterord, juli 2009) ................................................... 401

Takk ............................................................................... 411Litteraturliste.................................................................. 412Kildehenvisninger ........................................................... 415

Muren mellom oss og dem(Forord)

Linjen mellom lovlig og ulovlig er den muren vi bygger for åholde anarkiet unna sivilisasjonen. I årtusener har vi bygd pådenne muren, og sagt til våre barn, at der står muren, du måaldri krysse den. Og disse barna har sagt til sine barn: Derstår muren, du må aldri krysse den. Noen vil alltid bevege segi trygg avstand fra den. De venter på grønt lys selv om de eralene i verden. Noen berører muren, de kjører for fort ellersnyter på skatten, men ingen mistenker dem for å ville forsereden. Andre betrakter muren på avstand med skrekkblandetfryd. For hva skjer egentlig på den andre siden? Hva gjør deder? Hvordan ser det ut der? De drømmer seg bort gjennomalt de leser og lytter og ser på. Men for de fleste av oss ermuren urørbar og uoverstigelig. Fordi vi er sånn, fordi vi eroppdratt sånn, fordi vi ønsker orden, ikke kaos.

Men ikke alle er enige i at livet skal leves slik. De kjederseg. De får det ikke til. De skjønner ikke kodene. De blir de-sperate. De er egoistiske og grådige, og de dras mot murenslik andre støtes fra den. De er tilsynelatende friske mennes-ker som gjør tilsynelatende gale ting. For noen av disse hand-ler livet om hvordan man lettest kan komme forbi denne mu-ren, og for de smarteste av dem; hvordan gjøre det uten å blitatt av politiet. Daglig grunner de på dette. Skal man sprengeden, slik skapsprengere gjorde på 1970-tallet? Skal man knuseseg gjennom med kraftige biler, slik Sjokkbrekkligaen gjordefra midten av 1980-tallet? Eller bruke en stige og hoppe overden, slik de stjal Skrik fra Nasjonalgalleriet? Grave en tunnel,slik David Toska på et tidspunkt vurderte å ta Nokas-hvelvet?

9

Borre seg gjennom, slik de gjorde i «Bankbokssaken» okto-ber 2001? Beleire muren med våpen, slik ransmiljøet begynteå gjøre fra 1997? Å, mulighetene er så mange når man førsthar begynt å tenke i de baner.

Politi og røver er en bok om menn som går over grensen.Som forbryteren Petter R. Hansen. Han står ved muren i

mørket, og det sitrer i ham og hjernen klarnes når han plan-legger på hvilken måte han skal overstige den.

Men det er også en bok om politimennene som vier livet tilå vokte den. Som spaneren Johnny Brenna. Han står på dennemuren og skuer mot høyre og venstre. Han vet at noe er igjære, han vet bare ikke hvor, eller når, og det er hans opp-drag å finne det ut. Gradvis kommer han til en erkjennelse:For å forstå hva de kriminelle pønsker på, må han tenke somdem. Johnny Brenna ser ikke på kriminelle som fiender, mensom motstanderen i det samme spillet. Petter R. Hansen til-hører det andre laget, og han ser på kriminalitet slik en fot-balltrener ser på en kamp. Man skal spille så fair som mulig,men det viktigste er å vinne, ved å tilpasse sin spillestil ettermotstanderens stil, og ved å finne hull og svakheter i den.

Men begge sier også noe annet: Spillereglene har forandretseg de siste årene. Spillet er blitt mørkere. Grovere. Farligere.Som om muren knaker.

Denne boken handler om disse to.Johnny Brenna har i dag sluttet i politiet. Det skjedde kort

tid etter at raneren David A. Toska i en rettssak omtalte Brennasom «Superspaneren.»

Kjeltringen Petter R. Hansen jobber nå som kranfører. Deer omtrent like gamle, og boken følger deres parallelle, og etterhvert kryssende, karrierer de siste 20 årene. Men den handlerogså om noe mer. Gjennom begge kan vi se hvordan krimina-liteten utviklet seg i denne perioden, og hvordan politiet måttefornye seg for ikke å tape kampen. Da Johnny Brenna begyntesom politimann, stoppet han fylleslagsmål og arresterte nar-komane. 20 år senere er han med på å oppklare Munch-ranetog Nokas-ranet, to av norgeshistoriens mest omtalte ran. DaPetter R. Hansen begynte som lovbryter i Tveitagjengen, stjalhan biler. 20 år senere står han tiltalt for Munch-ranet, etter

10

at to menn stormet museet med pistol og røsket ned Skrik ogMadonna. Linjen går fra Tveitagjengens rampestreker til inn-føring av «mafiaparagrafen» § 60a, (organisert kriminalitet);lovbrudd utøvd av en gruppe personer, ofte innen et bestå-ende nettverk. Kriminaliteten begås med vinnings hensikt ogbetegnes som alvorlig.

Boken handler om menn. Kvinnekampen har kommet langt,men kriminalitet er fortsatt mannens verden. Og aproposmenn: Underveis i prosjektet har det vokst frem en annen his-torie. Den handler om mandighet. Og hvordan kjeltringen ogpolitimannen ser på meg. Det kommer jeg tilbake til.

Boken er basert på en serie intervjuer med de to hovedper-sonene fra 2006 frem til i dag. Boken er fortellende i stilen derdet lar seg gjøre. Men noen historier fortelles i lange sitater.Det er flere grunner til det: Det finnes få dommer som kanverifisere hva som egentlig har skjedd. Og når man ikke erdømt for noe, ønsker verken de kriminelle eller politimenneneå nevne navn fra konkrete hendelser. Men jeg har rekonstruertnoen hendelser jeg selv ikke overvar. Detaljene er primært hen-tet fra dommer, samt fra noen politidokumenter, intervjuer ogavisartikler. Historier fra hovedpersonenes liv har jeg forsøktå sjekke gjennom familiemedlemmer, venner og kolleger.

Jeg har gjort noen utvalg. Etter ønske fra både Petter R. Han-sen og Johnny Brenna, har jeg av sikkerhetsmessige årsakerikke skrevet detaljert om deres familieliv, barn eller ektefeller.For å sikre seg så godt han kan mot eventuelle anslag fra detkriminelle miljøet, bor Brenna på skjult adresse. Det sammegjelder Petter R. Hansen. Hansen forteller dessuten kun omforbrytelser skjedd før 1999. Dette fordi foreldelsesfristen påhans type lovbrudd er ti år.

Noen av de kriminelle i denne historien er i dag lovlydige. Jeghar utelatt de fleste av disse navnene. Jeg har også utelatt navnpå de fleste som fortsatt driver med kriminalitet, av hensyntil deres familier. Jeg har kun brukt navn som er svært kjent ioffentligheten. Når det gjelder Petter R. Hansen har jeg etterfamiliens ønske forkortet mellomnavnet til «R», da navnet ersvært gjenkjennelig. Jeg bruker hans gamle etternavn.

11

Jeg har dessuten fokusert på vinningsforbrytelser. Jeg harvalgt å ta utgangspunkt i menneskene som møttes i drabant-byene på Oslos østkant, fordi den organiserte vinningskrimina-liteten vi så eksplodere med ransbølgen på 1990-tallet og somfikk sin foreløpige avslutning i Nokas-ranet og Munch-ranet,har sitt utspring her. Her utviklet det seg en mannskultur somviderefører Marlon Brandos berømte svar på spørsmålet Whatare you rebelling against? Marlon Brando svarte: Whaddyagot?

«Heller leve og dø enndød levende»

(Politi og røver møtes og mimrer,september 2006)

Vi har avtalt å møte ham på kroa mellom to bensinstasjoneri Østfold. En veikro med flere avkroker og noen mindre rom,en kro med kjøttkaker og ertestuing, en konstant strøm avgjester som kommer og går, og der lyden av en TV legger segover alle samtaler som føres. Et sted så anonymt at du lurerpå om du egentlig har vært der når du kjører derifra. Et stedfor avtaler som denne.

Det har nettopp regnet, og det begynner å mørkne da for-henværende politispaner Johnny Brenna parkerer sin gamleMazda og går ut. Halve kroppen vises over biltaket. Han harjeans og en T-skjorte med bilde av Mao. Overkroppen er såkraftig at Mao vides ut og ligner en sumobryter. Over t-skjor-ten har han en svart blazer. Blikket hans sveiper over plassen.Det står rundt 20 biler på parkeringsplassen.

– Der, sier Brenna rolig.– Der?– Der.– Hvor?– Nederst på parkeringsplassen. Det er han. Han er BMW-

mann, og du ser at det er en BMW, og ser du etter, ser dukonturene av en mann i forsetet.

Jeg hadde ikke sett det. Det er mørkt ute, bilen er mørk, ogden står for langt unna.

Brenna tar opp telefonen og ringer ett ring. Døren i BMW-en

13

åpnes. Ut kommer forbryteren Petter R. Hansen. Tettbygd.Litt under 180 cm høy. Kortbarbert hår. Kanskje 40 år. Hangår med en slepende gange mot oss, den ene foten hengendeetter. De to hilser nesten umerkelig, kun et svakt nikk, før deuten å veksle et ord går inn på kroa. De finner et bord innersti lokalet. Det er tomt ved nabobordene. I ett av rommene,vegg i vegg, er det barneselskap, og voksne synger Hurra fordeg som fyller ditt år. De to snur seg mot lydene. De ser barnløpe rundt med ballonghatter på hodet. En ballong suser mottaket. Ja deg vil vi gratulere.

Synet gjør meg glad, men de smiler ikke.– Kan jeg få spandere en middag på dere? spør jeg.– Kaffe, sier Hansen.– Kaffe, sier Brenna.– Nå? Skjedd noe siden sist? Fortsatt kranfører? spør

Brenna.Hansen drar på det.– Det vanlige. Opp om morran, ut på jobb i krana, hjem til

middag, et glass vin med «mor» og tidlig i seng. Men tankenemine er andre steder. Hodet slutter ikke å tenke krim.

– Det gjør vel ikke det, men snart er du A4 du også, sierBrenna og smiler svakt.

– Og du? Det er vel ikke mer action på deg? spør Hansen.– Jeg? Nei. Jeg lever i en verden av prat. Jeg prater på vei

til jobb, på jobb, hjem fra jobb, jeg prater hjemme. Prat, prat,prat. Jeg savner å gjøre noe, savner spenning, sier han, ogsamtidig går lyset, hele lokalet blir mørkt og «Hva faen?» sierBrenna, og rykker til, og «I helvete!» sier Hansen, og blikket fa-rer rundt i lokalet. Jeg har lyst til å spørre om de er mørkredde.Men jeg gjør ikke det, jeg henter kaffe til oss, og på vei tilbake,ser jeg de to le og gestikulere som to gamle venner, og jeg blir jegstående og tyvlytte. Hva snakker politimannen og skurken om?Hva sier de som får begge til å trives så de blir røde i kinnene?

– Husker du biljaktene? hører jeg kjeltringen Petter R. Han-sen si.

– Om jeg husker dem? Selvfølgelig. Dere kjørte alltid fraoss. Dere stjal jo bare verstingbiler, Ford Cosworth og feteBMW-er, svarer eks-spaneren Johnny Brenna.

14

– Men dere hadde så altfor dårlige biler. Vi cruiset jo fradere i 200 km/t. Det er det jeg alltid har sagt: Politiet bør fåmer penger. Sånn som det har vært er Norge et paradis forkjeltringer, sier Petter.

– Si det til dem som sitter på pengene. Bilene våre bruktejo et kvarter på 0-100, sier Brenna irritert.

– Men dere ble med! Det skal dere ha. Jeg husker vi lytta tilpolitiradioen, og når det var husbråk et sted, gadd dere ikkestille opp. Men når noen sa «BILJAKT» over sambandet, davar ti patruljer ledige.

– Haha, ja, det var jo ikke bare dere som likte fart og spen-ning. Biljakter var blant det morsomste vi visste. Men derekjente alle stikkveier og bakveier og kom dere alltid unna.

– Ja, vi studerte jo kartene fra Statens kartverk.– Det var DU som gjorde det.– Ja, jeg likte å researche. Å, det var en fin tid. Så mye moro

vi hadde, sier Petter.Jeg ser på dem på avstand. De ligner gamle menn rundt et

bål, stive av elde og lange turer og med en kropp som våknertidligere og tidligere enda de får bedre og bedre tid. Alt blirbare tyngre, men i lyset og varmen fra bålet er det som omde husker meningen med det hele, og idet jeg returnerer medkaffen, ler de og rister på hodet, slik noen gjør når de mim-rer.

Brenna lener seg bakover. Fra en TV hører vi Arne Scheiesi noe om en toppform eller mangel på toppform.

– Ja, dette er akademikeren jeg snakket om, sier Brenna, ognikker mot meg.

Jeg har ikke helt kommet inn i samtalen ennå. Når santskal sies, har jeg falt fullstendig ut, og de har ikke sett på megen eneste gang. Og når de gjør det, er jeg blitt akademikeren.De kunne like gjerne sagt astmatikeren. Eller sengevæteren.Følelsen minner meg om en gang jeg ble med faren min oghans fiskegjeng på laksefiske. På kveldene fortalte de historierog drakk teknekt (hjemmebrent og nype-te). Jeg ble sliten avdrikkingen, og snek meg usett inn til min egen hytte. Jeg låpå sofaen og leste Platons Drikkegildet i Athen, da døra bråttble åpnet, og en av de gamle kom inn. Er det her du er? sa

15

han. Ja, sa jeg. Leser du bok? sa han. Ja, sa jeg. Hvilken da?sa han. Platon, hvisket jeg, og la fort til at jeg tok Idéhistoriepå Blindern. Leser du PLATON? sa han. Ja, sa jeg.

De har kalt meg Platon siden.– Så du er akademikeren, sier Hansen og måler meg.– Den bebrillede akademikeren, sier Brenna og flirer.– Det er bra å bruke hjernen. Altfor få kjeltringer gjør det,

sier Petter.Brenna smiler, ser på Petter:– Du var BMW-mann. BMW var din modus.– Alltid BMW. De var lette å stjele og best å kjøre, svarer

Petter, og jeg stuper i det, varm av skurkens anerkjennelse:– Godt jeg har kjøpt Saab!– Jeg kjenner flere biltjuver som liker Saab, sier Petter, og

ser på Johnny.– Se på Nokas-ranet. De brukte Saab, sier Johnny og ser på

Petter.Det jubles fra naborommet igjen. Det blir stille ved bordet

vårt.– Når dere drev med sjokkbrekk (å bruke bilen som ram-

bukk for eksempel inn i en butikk, tømme den og rømme påsvært kort tid), på den hardeste perioden, gjorde du ett brekkhver natt? spør Johnny.

– Ett? Vi gjorde flere. Vi gjorde jo ikke annet enn å kjørerundt og lete etter nye steder å sjokke. Det var livet vårt, det,kjøre rundt og sjokke på natta.

– Typisk Tveitagjengen. Når trakk du deg ut?– Rundt 1991–92. Da begynte jeg for meg selv. Gjenger er

ikke noe for meg. Jeg er en einstøing.– Hvor mange minibanker tok du egentlig? spør Brenna.– Hvor mange ganger skal du spørre om det? Du vet jo at

jeg ikke vil fortelle deg det.Begge ler.– Vi visste jo at det var deg. Vi fikk bare ikke tatt deg. Du

hadde flaks.– Flaks? Det var ikke flaks. Det var planlegging. Bare late

og dumme kriminelle skylder på uflaks. Jeg avbrøt oppleggeneved den minste badfeeling. Alltid.

16

– Du ble kalt paranoid, husker jeg.– Heller paranoid enn å bli tatt. Heller litt for nøye enn litt

for slumsete. For få kjeltringer bruker huet. Jeg husker jeg såmeg selv på Dagsrevyen en gang, fra en videotape fra banken:En mørkkledd fyr som går rolig inn i en bil og forsvinner. Detvar eneste spor politiet hadde.

Brenna lener seg brått frem, og spør:– Var det den på Fyrstikktorget?– Ja.– Vi visste det var deg!– Men dere må bevise det. Det klarte dere ikke.De ler. Igjen har jeg falt ut, men jeg tar sats og sier at denne

settingen minner meg om en episode av Sopranos.– Jeg ser ikke på TV, sier Hansen.– Det er så mye dritt på TV, sier Brenna.– Jeg kaller TV for idiotkassa. Hjernen er en muskel, og den

må, som andre muskler, holdes ved like. Men TV sløver nedhjernen, så sant du ikke velger dokumentarer, sier Petter.

– Politiserier er bare dritt, sier Johnny, og jeg skjønner atpopulærkultur er svak valuta her. Jeg kjenner ikke gata. Jeghar ikke drevet med biljakt. Jeg har ikke gjort brekk. Jeg harikke jaget tyver. Jeg har drevet med idrett, jeg har gått på Blin-dern, og mine forestillinger om skurker er fra Gudfaren ogfilmer av Quentin Tarantino og TV-serier som The Wire.

Jeg går for å hente mer kaffe. Da jeg kommer tilbake, snak-ker de om blikket.

– Det er en yrkesskade, sier Brenna, blikket vandrer rastløstrundt for å se etter kjeltringer, for å se etter tegn.

Hansen nikker.– Og vi kikket alltid etter politimenn. Vi så dem på lang av-

stand. Blikket røper politimannen. Dere spaner på oss. Og vispaner på dere.

– Politi og røver. Det var det som var moro, sier Brenna,og jeg innser i samme sekund at der jeg før hadde to atskilteforestillinger om politimannen og kjeltringen, fremstår de nåtydelig innenfor samme ramme, kun skilt av loven.

– Jeg har en annen yrkesskade også. Øresus. Etter alle eks-plosjonene, sier Hansen.

17

De ler igjen.– Det var tider, sier Brenna.– Ja, det var tider. Det var mer politi og røver den gangen.

Det var et spill. Nå er det brutalt, sier Hansen.– Det er en annen verden nå. Ran, dop, gjenger og skyte-

våpen, sier Brenna.– Jeg har aldri likt ran. Jeg synes det er feigt å peke med

våpen mot uskyldige. Det veit du, sier Hansen.– Ja, jeg tror deg på det … Du har full jobb nå, ikke sant?

spør Brenna.– Ja. Åtte til fire. Hver dag. Hver dag! Tenk deg det, da,

meg leve A4-liv.Brenna ler høyt, sier:– Nei, det hadde jeg aldri trodd om deg.– Ikke jeg heller. Men borger blir jeg aldri. Det kan jeg love

deg. Forrige fredag var jeg så lei av A4-livet at jeg fikk vondti hodet. Jeg pakka sekken og dro ut i skauen. Det regna ogregna, men jeg lå tørr og fin under ei gran og så på stjernene.Det var fint.

– Men du har vel noe på gang?Kjeltringen Hansen kikker over kaffekoppen. Øynene hans

ser lure ut.– Det får tiden vise. Jeg må ha spenningen, ellers dør jeg.– Heller leve og dø enn død levende, sier Johnny Brenna

og smiler.– Heller leve og dø enn død levende, sier Petter R. Hansen

og smiler.

«Nå går vi for gull!»(Elleve ranere står i skogholtet,

påsken 2004)

Elleve mann står i mørket i et skogholt i utkanten av Sand-nes. Den ene heter David A. Toska og er akkurat blitt far, denandre er en einstøing fra Hedmarken og den tredje er skilt ogfar til to.

Etter planen kom den hvite varebilen og hentet dem i rek-kehuset på Skjeneholmen, der ranerne hadde samlet seg, ca.klokken 03.30 denne aprilnatten. Madrasser, sengetøy, søp-pel og alt som bør brennes for å slette spor, ble kastet inn ivarebilen. De satte seg inn og kjørte ut til skogholtet lederenhadde valgt som oppmarsjeringsplass. Mennene hoppet ut ogble stående i ly av natten og trærne mens varebilen returnertetil Skjeneholmen for å hente de andre, som gikk urolige rundtog så ut i mørket som snart skulle få et blålig skjær, og jo ly-sere det ble, desto mer nærmet det seg.

Det er ikke slik at alle kriminelle er kaldblodige. Stemningeni huset var anspent. Flere var usikre på planen, og noen trakkseg i siste liten. Lederen for ranet hadde forsøkt å støtte dem, åovertale og gi dem selvtillit, men natten før ranet var de elleve.

Elleve mann står i et skogholt i utkanten av Sandnes. Kan-skje vet de ikke hvor stort det skal bli. Kanskje aner de det,og kanskje frykter noen det. Må de ta gisler, skal de ta gisler.Må de skyte, skal de skyte. Ingenting skal hindre dem. Til-standen lederen av ranet er kommet i, og som han forsøkerå overføre til de andre, kan sammenlignes med tunnelsyn. Deskal føle målet, tenke på målet, alt skal dra dem mot målet,som er gjemt bak en tynn glassplate.

19

Elleve mann står i mørke kjeledresser, mørke støvler og han-sker i skogholtet.

Den fjerde er ugift, den femte har kun videregående skole,den sjette er en svenske med et godt smil. De bærer skudd-sikre vester og er bevæpnet med AG3-gevær, MP5, Colt 45og Kalashnikov. Bare i kraft av å løfte en svart AG3, kjennetyngden i hendene, høre lyden av et fullt magasin som settespå plass, skjer en forandring i dem. Det er som om de blirlitt større enn før, høyere, brystkassa blåses opp, hodet heves,hjertet slår raskere, som gir mer oksygen til hjernen, som igjenskaper en følelse av oppstemthet og klarhet, som kan minneom testosteron-kicket man kan få av anabole steroider. En fø-lelse av å være overlegen. En kraftig følelse av å være mann.

Men våpen skaper også et større alvor. Kan de stole på la-get lederen har plukket ut? Sammensetningen er ny, og ikkealle har jobbet med hverandre før. Hvis én feiler, går laget ned.Én feil, og fedre må følge sine barns oppvekst gjennom brevde får i fengselet. De må stole på hverandre nå.

Elleve mann står i skogholtet og vet det er for sent å snuda de ser det svarte over dem fortrenges av noe blålig. Densyvende er servicetekniker, den åttende er vernepleier og denniende selvstendig næringsdrivende. De skal angripe som engeriljatropp med spesialiserte oppgaver. Uovervinnelig er fø-lelsen som blir forsøkt skapt. Det er samme følelse late raneregir seg ved å ta amfetamin før de stormer en bank. Dyktigeranere skal få den følelsen av å være godt forberedt, så godt atde legger inn i planen at noe går galt, slik at de må iverksetteplan B. Men i slike planer ser man for seg mennesket som enmaskin der aktørene inngår som tannhjul, som gjør akkuratsom forventet i ti av ti tilfeller. Må det improviseres, gjøres detperfekt i den perfekte plan, slik man kan se for seg at ranetsbakmann, David A. Toska, lå og drømte om i rekkehuset påSandnes mens hans nyfødte baby sov ved siden av ham. Menmennesket er ikke perfekt.

Elleve mann står i skogholtet og hører siste repetisjon avplanen før det første morgenlyset viser seg denne aprildagen2004. I en time står de her og venter. Så ruller en Saab, enRange Rover og en Ford inn på området.

20

Norsk Kontantservice (Nokas) lå på den tiden i Norges Banksgamle lokaler på Domkirkeplassen i Stavanger. Et knutepunkt.Midt i byen. Omgitt av butikker, domkirken, busser og men-nesker. Nokas fyller og tømmer minibanker, oppbevarer oggir ut kontanter til banker og næringslivskunder.

Mye penger, har ranslederen uttalt til ranslaget. Over enmilliard, for å være mer nøyaktig.

Elleve mann står i skogholtet og taper et hvitt sørgebånd(én forklaring er at Toska på denne måten hedret sin dreptevenn William Ellingsen) rundt overarmen. Syv personer skalinn i Nokas, fire skal holde vakt ute. Toska skal selv via enørepropp ha kontakt med enhetene. De på utsiden skal væretungt bevæpnet, ha svarte hjelmer og skuddsikre vester. Ves-ter fordi Toska av erfaring vet at det finnes en ørliten mulig-het for å bli beskutt.

Men planen er at det ikke skal skje.Det er nå tolv som forlater skogholtet og går mot bilene

som venter. Den tiende er rørlegger, den ellevte ettbarnsfar ogden tolvte er oss. Hvorfor er vi der? Fordi ranets leder ber osskomme. Han ønsker å gjøre dette med oss som tilskuere. Pla-nen er for stor til ikke å ha publikum, for voldsom til ikke åbli snakket om. Planen er å beleire Domkirkeplassen mens ra-net pågår, og fremstå så overlegne og fryktinngytende at detlokale politiet må trekke seg tilbake. Ved å aksjonere i dags-lys opererer de blant sivile, og de kjenner politiets instruks:Man skal ikke sette tredjemanns sikkerhet i fare. Politiet skalikke delta i en krig i byen. Derfor skal ranslaget utstråle fareog galskap, de skal opptre som soldater som kan starte krighvis de må. Småbarnsfedrene, vernepleieren, einstøingen, alleskal de utstråle at de er overmennesker.

Planen minner mer om sluttscenen i den berømte ransfil-men Heat, med Al Pacino og Robert de Niro i hovedrollene,enn noe vi har sett i virkeligheten. Toska vet at det er raneren(De Niro) vi holder med i den filmen, han vet at svært godtutførte ran har en spesiell plass i mediene. Ran krever tenk-ning, og A4-menneskene fascineres av kriminalitet det liggertankekraft bak.

Toska er på den tiden blitt en helt blant kriminelle og en

21

irritasjonskilde for politiet, etter Bankbokssaken, der verdierfor nesten 30 millioner kroner forsvant. Men dette er større.Vi skal nå få oppleve høydepunktet i hans karriere, et cres-cendo i norsk vinningshistorie. Dette skal slå de kjappe 90-tallsranene, Tellesentral-ranet. Han skal skape historie, og alleskal ane at det var ham. På planleggingen, gjennomføringen,profesjonaliteten. Politiet skal vite, men her kommer det beste,de skal vite, men uten å kunne bevise det, og de skal måpendestå og se på det tomme hvelvet og de utbrente bilene med dedestruerte bevisene og deretter hviske Toska, det var Toska,han lurte oss igjen.

I fortellingen «Det siste problemet» av Sir Arthur ConanDoyle, beskriver Sherlock Holmes med ærefrykt sin størstefiende, den geniale professor Moriarty: «Han er forbryternesNapoleon, Watson. Det er han som organiserer halvparten avalt som er ondt i vår by, og det meste av det som forblir uopp-klart. Han er et geni, en filosof og en abstrakt tenker. Han haret førsteklasses intellekt.»

Og senere: «Du kjenner mine evner, Watson, men likevelvar jeg etter tre måneder nødt til å medgi at jeg til sist haddemøtt en motstander som intelligensmessig var min likemann.»

Det er som om Toska vil være Moriarty nå, for han har en-tret fiksjonens verden, han vil gjøre dette så grandiost i alledets detaljer, at vi må gispe i skrekkblandet fryd. Selv flukt-ruten har noe stormannsgalt ved seg. For de skal ikke flykte.De skal kjøre ti minutter sørover, gjennom byens trangeste ga-ter, under overganger og over fotgjengerfelt, for så å gjøre etoverraskelsesmoment, nemlig å returnere til Stavanger sent-rum, til en leilighet så nær åstedet og politihuset at det gren-ser til det ekstreme. Det perfekte forbryterske kunstverk. Mensom Sherlock Holmes sier i ovennenvnte fortelling: «Som defleste smarte forbrytere, kan det hende han stoler for mye på sinegen smarthet og innbiller seg at han har lurt oss fullstendig.»

Man kan også snu på det: Hvorfor skulle Toska og hansranslag frykte? Hvor mange banker, pengetransporter og tel-lesentraler var ranet de siste ti årene? 40? 50? Hvor mangemillioner var borte? Noen hundre? Hvor mange ran ble opp-klart? Fire–fem?

22

Det oppsiktsvekkende er at politiet visste hvilket miljø somsto bak nesten hvert ran. Men det holder ikke i en rettssak.At politiet vet hvilket miljø som står bak, leder mange til å troat man prioriterte å ta dem. Det motsatte er tilfelle. Ran oggrove tyverier har sjelden stått høyt på politiets prioriterings-liste, og oppklaringsprosenten er skremmende lav. Det er fleregrunner til det. Ranerne, de fleste med lang karriere som ty-ver, ble på 1990-tallet flinkere og flinkere til ikke å etterlatespor. I møte med slike saker har politiet en tendens til å se enannen retning. For uten bevis på åstedet, er ran svært tungt åetterforske. Ran tar store ressurser fra et budsjett som alleredeer presset, fra en yrkeskultur som er besatt av narkotika. Rangir dessuten lav straff i forhold til narkotika om man skullevinne en sak i retten.

Seksjonen for organisert kriminalitet (Org.krim) i Oslo po-litidistrikt hadde lenge kun én eneste mann til å spane på oguroe et kriminelt nettverk på kanskje 100 personer. Dennemannen hadde informanter og personkunnskaper ingen andrei politiet hadde. Men han var fortsatt bare én, en army of one.

Da David A. Toska måtte forklare seg i den såkalte Bank-bokssaken, begynte han å snakke om denne politimannen.Toska kalte ham «Superspaneren», mannen han skydde sompesten, og som alle kriminelle kjente til. Det var Johnny Brenna,en 42 år gammel mann, vokst opp på Namsos, Vinstra, Grim-stad og tre steder i Valdres, og som på grunn av den stadigeflyttingen hadde utviklet en fin evne til å tilpasse seg og gliinn i omgivelsene han beveget seg i. Det hendte ofte at JohnnyBrenna ante at et ran eller grovt tyveri var i planleggingsfasen.Informantene hans hadde fortalt: «NN har bestilt våpen. LLhar bestilt to biler.»

Men han visste nesten aldri når eller hvor. Som oftest fikkhan vite det rett etter at ransalarmen gikk. Men å få medresten av politikorpset til å være i forkant og spane på miljøet(proaktiv politijobbing), skjedde ikke.

Derfor kunne ransmiljøet i Norge, hovedsakelig basert påØstlandet, vokse seg sterkere og grådigere. Fra 1997 så man enhelt ny profesjonalitet i ranene. Militær organisering. Fluktbi-ler ble satt i brann. Utbyttet ble nesten aldri funnet. Og, rap-

23

porterte politispaner Brenna til sine sjefer, han så en økendegrad av dristighet og brutalitet. Han skrev brev til ledelsen omdette, men brevene ble aldri fulgt opp. Da Postens brevsenterble ranet i 2003, skjøt ranerne mot politiet. Det er bare et tids-spørsmål før noen blir drept, advarte Brenna sine sjefer. Menhan hørte ikke noe mer.

Det var som om ledelsen håpet det skulle gå over, og JohnnyBrenna fikk andre oppgaver.

Da noen av Norges mest kjente vinningsforbrytere forlaterOslo i april 2004, er det faktisk ingen i politiet som får detmed seg. Siden ransmiljøet ikke lenger spanes på, er det in-gen i politiet som får med seg at David A. Toska bosetterseg i Stavanger. Det eneste man vet, på Kripos, er at Kjell A.Schumann muligens er i Stavanger. Ingen får med seg at pisto-ler og geværer er bestilt, at biler er stjålet og ransutstyr kjøpt.Derfor kan man tenke seg at David A. Toska virkelig tror påplanen sin, og har god grunn til det, der han står foran deti andre ranerne i skogholtet denne natten, noen timer før deskal innta Norges fjerde største by. De legger alt utstyret dehar brukt den siste tiden inn i en lastebil. Så dynker de detmed brennbar væske.

Nå går vi for gull, sier Toska, og de elleve setter seg i bilene.Planen er å ta Stavanger nøyaktig 08.00.

Johnny Brenna ligger hjemme i senga denne morgenen. Poli-tispaneren har akkurat våknet da mobiltelefonen ringer. Hanser det er fra en politikollega, og han tar den som han alltidgjør.

– Har du fått det med deg? spør en opphisset stemme i denandre enden.

– Hva da? svarer Brenna.– Stavanger. Det er helt vilt. Det var ran der nå. Skyting i

sentrum. Det var krig midt i byen, sies det. En politimann erskutt.

Brenna hopper bokstavelig talt opp av senga, og kona, somnå våkner, sier i ettertid at hun ble skremt av ektemannen.Hun hadde aldri sett ham slik før.

24

– Dette er gutter jeg kjenner, sier han, idet han stormer ban-nende ut av soverommet.

Han vet ennå ikke hvem, men er ikke ett sekund i tvil omhvilket miljø det gjelder. Det er hans gutter. Og så roper han,nærmest i affekt, noe han fortsatt står for i dag:

– Politiet har blod på henda!Han brøler. Han går hvileløst rundt og banner og roper.

Som om han var en helt annen, sier kona hans i dag.– Man måtte være blind, døv og dum for ikke å se hva som

var i anmarsj. Vi fikk alle varslene, og likevel spanet vi ikkepå dem. Politiet har blod på henda! gjentar han.

Noen timer senere flyr justisminister Odd Einar Dørum tilStavanger, og han sier, litt for sent, at «dette miljøet skal viknuse!».

Hvor er Petter R. Hansen? Han ligger i seilbåten sin uten-for Fredrikstad denne morgenen. Han våkner av telefonen.Johnny Brenna er i andre enden.

– Har du hørt noe om ranet?– Nei.– Kan du ta noen telefoner? Sjekke om gutta har telefonen

avslått?– Ok.

«Jeg er for kriminalitet,men jeg er imot ran»

(Petter venter på dommen,mars 2007)

Han ringte meg for en halvtime siden, og virket ikke så selv-sikker som han pleide.

– Det er nå det skjer. Det er bare å komme hvis du vil. Menjeg har dessverre badfeeling, sa Petter R. Hansen.

Jeg passerer sikkerhetsvaktene og går opp trappene tilBorgarting lagmannsretts andre etasje, og plutselig blir jegusikker. Hva skal jeg si til ham? Kan man trøste en forbryter?Han møter meg i trappa. Ansiktet er grått. Håret, som alltider barbert kort, er bustete. Han hilser så vidt og viser vei inntil et rom. Han virker tyngre enn han pleier, og han sleperkroppen med seg. Petter R. Hansen sier ikke et ord før hanhar låst igjen døren.

– Ja, her har du mitt tilfluktsted de siste seks ukene. Slå degned. Det kan ta timer før juryen bestemmer seg, sier han.

Rommet er lite og hvitmalt og har plass til et lite bord og tostoler. Dette er tilfluktsstedet 39-åringen krevde å få mens retts-saken pågikk, fordi han fryktet reaksjoner fra det kriminellemiljøet han selv er en del av. Ved døren står to bager: en medlesestoff og en med kjøle-elementer, matpakke og melk. Rom-met har store vinduer ut mot gaten, men han har trukket forgardinene og ser ikke den unormalt høye aktiviteten utenfor.TV-fotografer som rigger til kamera, journalister som spør ad-vokater om de har hørt noe, advokater som spør journalisterom de har hørt noe, og rundt dem: forbrytere som later som

26

om dramaet ikke angår dem mens de suger litt for hardt påsigarettene sine og tuller litt for anstrengt med de medtiltalte,og nær dem igjen, deres mødre og kjærester som med blod-skutte øyne holder rundt hverandre.

Dommen etter Munch-ranet faller i dag. Alt som er sagt oggjort de siste ukene, alle kortene som er spilt, alle historienesom er fortalt, sanne og usanne, skal kulminere i at en damepå vegne av juryen reiser seg, sier navnet på den tiltalte ogderetter ett eller to ord: Skyldig/ikke skyldig.

Petter R. Hansen vil ikke ha kona si der. Ikke sønnen ellerforeldrene heller. Han har rotet seg inn i dette alene og skalordne opp i det alene.

Jurymedlemmene sitter i etasjen under. De er uenige, sierryktene, men jeg nevner det ikke for Petter. Han folder hen-dene over magen, og jeg spør hvordan han har det.

– Ser jeg nervøs ut? Jeg er lei, og jeg kan bli sint. Så sintat jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Men nervøs er jegikke. Jeg må ha selvkontroll. Ellers kan jeg ikke leve dette li-vet, sier han.

Han vil ta problemet når det kommer, for hvorfor føle påproblemet når det kanskje ikke blir et problem?

– Det er kjerringmentalitet å bekymre seg. Kjerringer gruerseg til alt mulig, sier han, og åpner et magasin. Han blarrastløst, uten å lese. Så drar han litt i gardinen, og solstrålertreffer avisene hans, og jeg sier at situasjonen minner om ensang; Goodbye, Michelle, it’s hard to die, when all the birdsare singing in the sky, now that the spring is in the air. Menhan svarer ikke, han sier «mmm» og lener seg over bladet.

– Dette er spennende. En artikkel om en spesialkaliber, 376Steyr. Jeg liker egenkomponerte kalibre. Nå har amerikanernebygd om Colt AR 15/AR 16, som de bruker i Irak. De lagerrett og slett større kuler på samme patronen for å få størreslagkraft. Men det her er jo gammelt nytt, gamle-gutta drevmed dette for 30 år siden!

Han har gjentatte ganger forsøkt å lære meg om våpen. Hanmener en mann bør kunne såpass. Når jeg endelig forstår noe,sier han alltid N-E-T-T-O-P-P, og nikker fornøyd, som far tilsønn. Men se på den her, sier han, og peker på bladet.

27

– Blytupp som ekspanderer. Soft point, kalles det, blyet krøl-ler seg og gjør ekstra stor skade når det treffer objektet. Skalen snikskytter skyte noen i en menneskemengde uten å drepeuskyldige bak, bruker man en patron med 22 kaliber, i høyhastighet. Da eksploderer den inni kroppen. Hvis han sky-ter med 308 fullmantla, ville den gått gjennom to-tre stykker.Minst. Jeg har skutt hull på en tjukk stålplate med 308.

Han avbrytes av et AC/DC-gitarriff, ringetonen på mobilenhans. Hei elskling, sier han og legger trykk på elskling, nei,jeg har ikke hørt noe. Ja, elskling. Ja, nå har Kjetil kommet.Om vi koser oss? Koser oss?! Ja, i den grad man kan kose segi en sådan stund. Jeg ringer deg senere, jeg, elskling.

– Men, sier han i samme sekund han avslutter samtalen, detkommer jo så klart an på hardheten og seigheten i stålplaten.Bruker du seks millimeter Brinell 500-hardhet, da skyter jegikke hull. For den plata er sterk! Husker du den spesialnøk-kelen jeg viste deg? Den jeg laget for å vri opp BMW-låser?

– Ja. Er den laget av det spesialstålet?– N-e-t-t-o-p-p. Det brukes til biler eller det du ønsker å

pansre: B4, B6 eller B7-armering. B4 tåler lettere håndvåpenopp mot 44 magnum, B6 tåler maskinpistoler og maskingevær.B7 tåler landminer, sier han.

De matte øynene hans gløder svakt av alt han hører segselv si. Jeg nevner ranet av Postens brevsenter, og spør omranerne lot være å angripe selve pengetransporten fordi bilenvar pansret. Hansen rister på hodet.

– Nei, nei, pengetransporter er ikke skikkelig pansra. Debruker farge- og sporingssystemer. Hvis kofferten kommer forlangt vekk fra en sender, eksploderer fargeampullene, og pen-gene ødelegges. Derfor må man slå til når pengene tas ut avkoffertene. Men sånt er ikke min greie. At jeg kan noe om det erbare fordi jeg liker å vite hvordan ting funker, sier han.

Telefonen ringer igjen. Det er moren hans. For å unngå åmase og slite ham ut, som hun sier, har hun ikke ringt underrettssaken. Men nå klarer hun ikke holde seg.

Hei du. Ja, jeg sitter og venter fortsatt. Har ikke hørt noe,men de sier at det kan trekke ut. Neida, nei, ikke tenk på det,jeg har det helt greit, jeg. Jeg sier fra når jeg hører noe.

28

– For muttern og fatterns del håper jeg på frikjennelse. Devil ta en dom m-e-g-e-t tungt, sier han etterpå.

Han kikker i taket og tar en rask trommesolo på lårene.– Men herregud så lang tid det tar! Kan de ikke bare be-

stemme seg? Hva lurer de på?

Er Petter R. Hansen en raner? Det er ingen tvil om at han erinteressert i våpen. Det er heller ingen tvil om at han er kri-minell. Det er 20 år siden hans bilinteresse førte ham sammenmed det politiet og mediene døpte «Tveitagjengen». Flere avvennene hans har gjort en nattsvart karriereklatring i løpetav disse 20 årene. Guttene er blitt menn, noen er drept, noenhar drept, noen døde av overdose, andre sitter inne, noen bletorpedoer, andre ble ranere, og Hansen? Han er både tyv ogminibanksprenger, men er han en raner? Var han med på ra-net som ble omtalt i New York Times, ja, hvor ble det ikkeomtalt? I retten har han sagt at ran strider mot hans moral.Men hvem er han til å snakke om moral? Jeg er for krimina-litet, har han sagt, men imot ran. Moralen er: Det skal ikkegå utover vanlige folk. Man skal ikke true vanlige folk medvåpen. Da er det ikke et spill lenger.

I begge rettsinstansene har han nektet kjennskap til ranet.Men det betyr lite. Trenden blant yrkeskriminelle er ikke å inn-rømme noe. Kjeltringene vet at påtalemyndigheten har bevis-byrden, og at dommerne tenker at det er bedre at ti skyldigegår fri enn at én uskyldig dømmes. Det har Petter R. Han-sen levd etter, han har alltid nektet. Så hva da hvis han foren gangs skyld snakker sant? Hansen ble ikke trodd i Oslotingrett, som dømte ham til fire års fengsel for medvirkningtil grovt ran. Under utspørringen i ankesaken ble det vist bil-der av våpensamlingen hans: Pistoler, revolvere, maskinpis-toler, rifler. Jurymedlemmene stirret først på bildene, så påham, og bortsett fra en eldre mann, satt de fleste med storeøyne og halvåpen munn og lurte på hva de skulle tro. «Deter nok våpen her til å starte en liten krig!» ble det sagt i ret-ten.

Hansen, som satt i tiltaleboksen, svarte tørt: «Krig og krig,fru Blom. Det ville vært en umåtelig dårlig krig, for våpnene

29

er plombert.» Så gjentok han: «Jeg er imot ran. Jeg synes deter uetisk å stikke våpen opp i ansiktet på uskyldige.»

Det ble også spilt av avlyttede telefonsamtaler, der Hansenfortalte hva han drømte om å gjøre med folk han ikke likte.Det som ble sagt var så gruvekkende at en eldre mann bakmeg på tilhørerbenken hvisket: «Den mannen … Han gjør megnervøs. Han virker grusom.» Og i pausen etterpå sa en erfa-ren krimjournalist kort: «Den mannen blir dømt.»

Hvis man er våpeninteressert og dagdrømmer om vold, hvor-dan skal juryen tro på at han synes ran er uetisk? Og kan jegtro det? Hvis han dømmes for å være delaktig i et ran somkanskje vil prege ofrene resten av deres liv, skal man da sitteog pludre sammen? Jeg kjenner meg varm og forvirret. Jegsier at jeg vil ut for å få litt frisk luft. Han ser lenge på meg.

– Dra hjem hvis du kjeder deg. Det er jo fredag, og du harsikkert lyst på et glass vin, god mat og å kose deg sammenmed familien, sier han.

Er han en raner eller ikke?

Ca. klokken 11.00 den 22. august 2004 løp to menn inn iMunchmuseet på Tøyen i Oslo. Den ene raneren presset ogdyttet mot ytterdøren, uten å vite at den skulle dras til seg. Deløp inn gjennom kafeen, og brukte ett minutt på å lete seg fremtil bildene, rådville, som om de aldri hadde vært der før. Ra-nerne brukte finlandshetter og hettegensere. Den ene var be-væpnet med en Smith & Wesson 357 magnum revolver. Hantruet to vakter og noen av museets besøkende til å legge segned på gulvet. De hadde på forhånd skaffet seg avbitertang,men de glemte å ta den med, derfor røsket de, ja, de røsketi Skrik og Madonna, så metallenkene svaiet, og da de løsnet,flyktet de ut av museet på vei til den tredje raneren, som ven-tet i en svart Audi stasjonsvogn. På vei over plenen mistet enav dem Madonna i bakken så rammen løsnet. Ransbilen blefunnet i Sinsenveien 27 klokken 15.10 samme dag, nedsprayetmed et brannslukkingsapparat. Revolveren ble funnet i bilen.

Det var et klønete ran. «Tabberanere,» sier Johnny Brenna.Likevel kom de seg ut med bildene. Så lett var det. Som omman ennå ikke trodde at noen kunne gjøre noe slikt her, hos

30

oss i Norge, som om de siste årenes kunsttyverier ikke haddeskjedd. Men hva skulle ranerne med bildene? Selv om ver-dien anslås til rundt 800 millioner, er de uomsettelige. «Dettehandler nemlig ikke om penger. Det er ikke mulig å få solgtde bildene. De må i så fall forsøke seg på utpressing,» skri-ver Stein Morten Lier i boken om Nokas-ranet, Illusjonen sombrast, som mer enn antyder at David Toska var hjernen bakMunch-ranet. Lier skriver at straks Toska får rettskraftig dom,vil han tilby å skaffe kunstverkene tilbake mot at vi lemperpå soningsforholdene hans. «I løpet av et par år er han merutenfor enn innenfor.»

Petter R. Hansen har alibi for ransdagen. Han var på kran-førerkurs. Men ransmennene flyktet i en bil Hansen skaffetdem, de ranet med en pistol han solgte dem. Alle spor pekermot ham. Kan vi stole på en som sier han er imot ran, somlikevel selger en pistol til kriminelle? Han ba retten om det.Men han la til: Jeg visste ikke hva de skulle med bilen ellerpistolen. Jeg spør ikke om sånt. Men hadde de tatt «maleria»som grovt tyveri, ikke ran, så hadde det vært kult.

To og et halvt år har det tatt. To og et halvt år i en ikke-tilstand.

Ikke bare ble han dratt inn i saken, han var dessuten avslørt.Han hadde nemlig ringt politispaneren og kildebehandlerenJohnny Brenna rett etter ranet. Han hadde angitt flere per-soner og røpet detaljer både fra Munch-ranet og Nokas-ranet.Han visste altså noe om det. Men han nektet samtidig enhvermedvirkning.

Brenna ble sjokkert da han fikk beskjed om at kilden måtteoffentliggjøres i rettssaken. Som han sa til mediene: «Det eren kildebehandlers verste mareritt.» Nettet snørte seg igjenrundt Petter R. Hansen.

Han var en tyster.Det er i pressede situasjoner ens karakter viser seg. Når

dommen skal forkynnes, skal han sitte ved siden av mennenehan tystet på. I tillegg kan han bli dømt selv. Forfatteren Er-nest Hemingway brukte uttrykket Grace under pressure. Jegtenker på dette mens jeg ser Hansen rote rundt i kjølebagen

31

og løfte opp en nistepakke, som han sirlig bretter ut, for så ågå løs på. Han skal snart få dommen, og han smatter på enskive egg og majones.

Jeg er ikke nervøs, hadde han sagt.Hva sier han til familien hvis han må i fengsel? Hva sier

han til sønnen? «Jeg blir borte noen år»?Det er kjerringmentalitet å bekymre seg.Det slår meg at vi har sittet sammen i flere timer, og ennå

har han ikke tisset. Jeg har allerede vært på do to ganger, handrikker skummet melk fra kartongen, men han tisser ikke.

Jeg er ikke nervøs. Grace under pressure.– Har du fått lest han filosofen jeg tipset deg om, han Fou-

cault, som skriver om fengsel som disiplinering? spør jeg.– Jaja, og jeg likte mye av det. At fengsel er forbryterskoler,

er fullstendig riktig. Man lærer av andres feil, og man knytterkontakter.

Da Hansen satt inne da han var i 20-årene, spurte han gamleringrever, især skapsprengere, om mye. Han lærte ulike «fag»og hvordan forholde seg til politiet, og hvordan rettssystemetog påtalemyndigheten fungerer. Han lærte at det lønner segikke å innrømme noe og at man kan anke seg ut av fengslet.Selv en sløv junkie vet hvilke rettigheter han har.

– Men det er en bakside her, som opptar meg, sier Hansen.Han hever pekefingeren og ser alvorlig på meg.– En fengslet 16-åring må for guds skyld ikke sitte med de

hardbarka forbryterne. Som kun snakker om hvor kult og tøftog macho krim er. Den statusen lærer ungdommen seg. Detgjør meg trist. Spør du meg, bør de sendes til anstalter medmilitær disiplin. Og der er jeg uenig med han filosofen. Jegmener heller at samfunnet må reagere mye strengere. Det eraltfor mye snillisme i Norge, og der støtter jeg FrP. Men vibør dessuten innføre dødsstraff for alvorlig kriminalitet, somnarkotika. Rikshospitalet kunne fått organene. I Norge er jostraffene komiske. 30 dager for biltyveri. I Tyskland og Frank-rike får du to år. Heleri av våpen og to biler? Jeg fikk firemåneder. 30 husinnbrudd for en narkoman? Ett år. Jeg skjøn-ner godt at polakker og litauere ler av systemet. De stjelersom ravner, og blir de tatt, tjener de mer penger på daglønn i

32

norske fengsler enn på å jobbe i hjemlandet. Hadde jeg værtjustisminister, ville jeg gjort som i New York: kjørt nulltole-ranse.

– Du er kjeltring, men vil ha mer politi og strengere straf-fer?

– Åja! Vi må ha noen regler. Men systemet er så slapt at detlønner seg å være kriminell, hvis du ikke er tjukk i huet.

Som justisminister ville han også jobbet for tillatelse til åovervåke alle som er dømt for noe med strafferamme på overseks år. Da ville ingen av «gutta» turt å gjøre noe. Han villeetablert tvungen helsevern for narkomane, og gjort om fengs-lene til arbeidsleirer der alle må opp om morgenen.

– Norsk politi må få mer penger. De rødgrønne politikerneskjønner jo ingenting. De vil jo til og med forstå meg, de, mende skjønner ingenting av hvordan det virkelige livet er.

Jeg ser lenge på ham. Han fortsetter å spise brødskiven.– Men du da? Har du gjort noe morsomt i det siste? Sett

eller lest noe kult? spør han plutselig.– Jeg? Ehh. Vært litt på kino, drukket et par øl, sett noen

dokumentarer på TV.– Dokumentarer er det eneste jeg liker på TV. Nylig så jeg

en om dyr som gjennom evolusjon har fått merkelige evner tilå overleve. Har du sett hvordan blekkspruten forandrer seg?Mot lys bakgrunn er kroppen lys, og mot mørke steiner erkroppen mørk. Og flyndra! Jeg har dykket en del, og flyndraer fantastisk til å kamuflere seg. Tenk å ha dyrenes egenska-per! Tenk deg hvis du fikk muligheten til å sette sammen dinegen kropp med de beste egenskapene fra dyreverden.

Han lener seg over bordet og sier opprømt:– Vi ville blitt uovervinnelige!– Hvem ville du hatt styrken til?– Mauren!– Mauren?– Ja, selvfølgelig.– Mauren? Haha, den er jo bitteliten, sier jeg, og han ser

indignert på meg.– Mauren kan bære 15 ganger sin egen vekt kilometervis!

Veier du 100 kilo, kan du ta 1500 kilo på ryggen og bare

33

labbe av gårde. Jeg kunne tatt bilen min på ryggen og gått tilFredrikstad.

– Øynene da?– Jeg ville hatt skorpionens list og øynene til ørnen. Ørnen

kan fokusere og se mus på 300 meters avstand. Ørnens øynehar både vidvinkel og zoom. Nei, jeg ombestemmer meg, øy-nene til ugla! Da ser du krystallklart om natta også. Sånnesom meg jobber jo på natta, så ugle må det være.

– Luktesansen?– Til … til … til … haien! Tenk deg haien, da, på nesa til

haien sitter det små sensorer. Hver gang jeg beveger en mus-kel, sender hjernen ut elektriske impulser til musklene. Haienssensorer oppfatter slik muskulær aktivitet, og så zoomer hanseg inn, hehe, «hvor er det muskulær aktivitet nå da? Aha, derja!». Rolig svømmer han mot de elektriske impulsene, rolig,stille, BANG!

– Hørselen?– Da tenker jeg gaupe. Ja, det må bli gaupa. De er utrolig

vare. Og så ville jeg hatt apekattens kroppsbeherskelse, nei,geparden, så klart. Tenk deg den koordinasjonen når de svin-ger i 130 km/t, når de legger seg ned og løper sikksakk etterantiloper og små gaseller.

– Hjernen da?– Det sier seg selv. Menneskehjernen. Ingenting slår men-

neskehjernen. Vi har jo utviklet frontallapper.

I ukene rettssaken har vart, har han stått opp med goodfeeling.39-åringen har flere netter på rad bare klart å sove tre timer.For hjernen slår seg ikke til ro, den vekker ham med spørsmåli to-tre-tiden på natten. «Hva hvis han sier det, hva sier jegda?» Det er som et sjakkspill, et marerittaktig sjakkspill, deret hav av store hvite brikker tårner seg opp mot hans bittesmåsvarte. Tenker han ett trekk feil, er han ferdig. Han har til ti-der vært taus og irritabel og drømt om å ta seilbåten og seileav gårde, men likevel hatt goodfeeling. Selv på de dagene derhan i retten ble kalt notorisk løgner, en våpengal manipulatorog en kynisk tyster, da han var så rasende at han ville «om-møblere enkelte personers ansikter», har han klart å summe

34

seg. De vil at jeg skal klikke, har han tenkt, de vil at jeg skalvise meg som en utroverdig kilde. Den gleden skal de ikke få.For innerst inne har han følelse av at det går bra. Fordi hansier han har sagt sannheten, i hvert fall den delen av den hankan si noe om. Og som Montaigne sier: Den som sier sann-heten, han vil føle et behag, en trygghet, en ro. Uansett hvasannheten innebærer.

Men i dag er det annerledes. Uansett hvordan han sitter,sitter han ikke komfortabelt, stolen har liksom forandret seg,eller kroppen forutser nyheter han ikke vil ha. Kona hans, Bir-git, sa som vanlig «Lykke til!» da han dro i morges. Selv omde har en avtale om å gjøre hverdagen så normal som vanlig,er det lettere sagt enn gjort. Hun forbereder seg på det versteved å tro at han blir dømt. Og da han kjørte mot byen i dag,tenkte han som henne. Dommen var så nær at han begynteå tenke konsekvenser. Han gjenkjente umiddelbart følelsen imagen som badfeeling, følelsen som skal få profesjonelle ty-ver til å avbryte et brekk.

Hvis det er som Platon sier, at straffen følger synden hakki hæl, fordi enhver som venter straff, vil lide under den, ogenhver som fortjener straff, venter på den, som om ondska-pen avler sin egen pine, så hvis det er slik, burde Petter R.Hansen ikke bare hatt badfeeling i dag, den burde ha gnageti ham siden Munch-ranet ble planlagt.

– Jeg har lagt kortene på bordet. Det får være opp til demå tro meg. Men fader så lang tid de bruker?

Han blir stille. Stillheten avbrytes av en SMS fra hans for-svarer, den tunghørte, men eminente Sverre Næss, som Petterhar blitt så godt kjent med etter alle disse årene: «Det trekkerut pga. tvil og uenighet i juryen.»

– Men hvem er juryen uenig om? Meg? S? H? T? (De andretiltalte. Forfatterens forkortelse.)

Telefonen ringer igjen. Petter svarer og ler hjertelig.– Nei, jeg har ikke hørt noe ennå, men vet du hvem jeg sit-

ter med? Den bebrillede akademikeren! Ja! Hahaha!Da han legger på, ser han på meg, beklagende. Det var ikke

vondt ment å kalle meg «bebrillet akademiker», sier han, deter bare et kallenavn vi har gitt deg.

35

– Hvorfor er det så få kriminelle med briller?– Godt spørsmål, for jeg kan knapt huske en kjeltring med

briller. Jeg husker flere som trengte briller, men som nektet åbruke det.

– Er briller og bøker umandig?– Kanskje for andre, men jeg tenker ikke sånn.– Bøker da?– Jeg tuller litt med dattera (stedatteren) hjemme og kaller

henne bokorm og lesehest. «Hva driver dere med i helgene?Spiller Scrabble og løser kryssord? Spør hverandre ut om ver-dens hovedsteder? Tester hverandre på lands flateinnhold ogbefolkningsmengde?» Men jeg sier: «Blir du støtt, så slutterjeg, for det er veldig bra at du leser!» Men apropos umandig.Jeg vet at du liker å fiske, og jeg har tenkt en del på det. Fiskinger nok din måte å tre ut av akademikerverdenen, en verdenav ord, ord, ord, og inn i den verden folk flest lever i. Allesamfunnslag, alle klasser, rike og fattige, dumme og smarte,forenes av én ting: Naturen. Se på Dæhlie, Schumann (somavfyrte de dødelige skuddene i Nokas-ranet), Gjelsten. Alle harjakt, fiske og friluftsliv som fristed. Mannen er sånn. Han job-ber og sliter og går på kontor. Men innerst inne kjenner hanbehov for å være i kontakt med noe. Selv sånne som deg kjen-ner jaktgenene, det å sirkle inn målet og knalle til, sier han.

Han snakker også om seg selv. For et par dager siden ringtehan fra retten. Han var utslitt og sa han ville stappe ei hagle ikjeften på seg og fyre av, men, sa han, jeg har folk rundt meg,så det går ikke. Og jeg orker ikke tanken på at gutta skal le avmeg. Da får de siste ord. Det jeg vil nå, er å føle elementeneog dekke de grunnleggende behovene. Jeg vil hogge ved. Jegvil ut i skauen. Jeg sa til Birgit at etter dette, hvis jeg frikjen-nes, så vil jeg forsvinne i skauen, i hvert fall to uker, jeg måbort fra menneskene. Da ble hun skuffet, for vet du hva hunville? Hun ville på storbyferie, hun. Er ikke det typisk damer?Mens vi menn har det herlig når vi ligger under åpen himmel,så vil damene ha det komfortabelt på hotell. Can’t live withthem. Can’t live without them.

Rettsbetjenten banker på. Han sier at juryen jobber med detsiste spørsmålet nå. Kanskje er de klare om en time.

36

Det siste spørsmålet er det som populært kalles «mafiapara-grafen». Norges ferske lov, straffelovens § 60a, som skjerperstraffen hvis forbrytelsen kan kalles organisert kriminalitet.

– Den gjelder i hvert fall ikke meg. Jeg er en einstøing, sierPetter R. Hansen, og blar i Jegermagasinet.

Vi har sittet på det lille rommet i fire timer, og stemningener absurd i sin letthet. Jeg leser en feministisk tekst om jentersfravær i kriminaliteten (men det er lys i mørket, etter kvinne-frigjøringen har kvinner begått mer tyverier og narkotikakri-minalitet), da Petter avbryter:

– Det er en spennende artikkel her om en rifle jeg har. Poli-tiets skarpskyttere bruker den i gisselsituasjoner der gjernings-mannen har en pistol rettet mot hjernen til offeret. Da måskytteren skyte så reint, han må treffe senteret som lammermotorikken, rett bak øret, slik at hjernen ikke rekker å sendeimpulsen om å trekke av.

Petter spør om jeg husker gisseldramaet på Torp, men an-tar at jeg er for ung.

– Hvorfor i all verden la ikke gisseltagerne et teppe over segog gislene? Og hvorfor ventet skarpskytterne så lenge? Poli-tiet burde hatt to skarpskytterlag, ett lag til hver gisseltager, igunstige posisjoner med oversikt over bilen. De burde ha tattnedtelling, 3-2-1 og skutt dem samtidig. Bangbangbang.

Petter R. Hansen lener seg tilfreds bakover i stolen.– Slik ville jeg ha gjort det om jeg ledet Beredskapstroppen,

sier han, og jeg ser at han koser seg.Han har analysert mange forbrytelser for meg. Han blir da

rød i kinnene, og han snakker hurtigere. Konklusjonen er ofteen irritasjon over alle feilene «de dumme kjeltringene» gjør,for så å komme med fasiten, uten å tenke på at han straks kandømmes i en rettssak. Men vel så ofte analyserer han politietsaksjoner: Hvorfor gjør de A og ikke B? Ofte kommer han tilat B (hans egen konklusjon) er lurest. «Hvis jeg hadde værtpolitisjef,» kan han si, «så ville jeg valgt å …»

– Husker du han hagledesperadoen i Sandvika? De drepteham. Det var stygt gjort. Hvis jeg var med i den aksjonen,skulle jeg stått på 50 meters avstand uten å være redd. Så ufar-lig er en avsagd hagle med fin haggel på 50 meter.

37

– De forsøker vel å uskadeliggjøre dem?– Neinei, de skjøt for å drepe. Men politiet gjorde noe fint

i Nordland. De skjøt gærningen pent og rolig i beinet. Detminner meg om setningen: This will slow you down. PANG!Husker du hvilken film den er fra?

– Nei?– Nikita, der hun blir leiemorder! Det er så morsomt når

hun prøver å rømme, og han sier «This will slow you down»og skyter a’ i beinet … og Leon, har du sett Leon? Jeg får gå-sehud når jeg tenker på den. Og Pulp Fiction, herregud, hus-ker du når John Travolta kommer ut av toalettet, og BruceWillis står der, ser en Uzi-maskinpistol på kjøkkenbenken ogdrar av noen runder, med en skuddtakt på 1100 skudd i mi-nuttet, og hva sier han da? WOW, sier han. Bare WOW.

Petter ler mens han gnir hendene sammen. Jeg sier at jeg li-ker scenen når den søte dama til Willis sier: «Whose chopperis this?»

Petter kaster seg over bordet, og sier: Zed’s.– Who’s Zed?– Zed’s dead, baby, Zed’s dead. Den er så kul! sier han,

og jeg røper at jeg drømte om å bli gangster da jeg så PulpFiction, jeg sto foran speilet og holdt en imaginær pistol påsamme måte som gutta i filmen, og i Thailand fikk jeg syddmeg den dressen Travolta brukte.

– Og så utrolig morsomt når …Petter klarer ikke fullføre, han begynner å fnise, fnisinga

blir til latter og til slutt rister hele kroppen hans, stemmenbrister, han får tårer i øynene … HAHA … den scenen der …HAHAHA … Uma Thurman har tatt overdose … HAHA.

Fem timer er gått. Det er lite oksygen i rommet. Han ven-der tilbake til saken igjen.

– Uten Johnny Brenna og meg hadde ikke påtalemyndighe-ten hatt en dritt. Da ville saken vært uoppklart i dag. Selvom det var et møkkaran, fant de så lite bevis at de valgte åavsløre kontakten mellom meg og Brenna. Det er jo helt vilt.Påtalemyndigheten hemmeligholder dokumenter om hvordanmaleria kom til rette, og bruker paragraf 242a som hjemmel,paragrafen om fare for liv og legeme. De kunne gjøre akku-

38

rat det samme med samtalene mellom meg og Brenna. Jegsnakket jo til ham som i-n-f-o-r-m-a-n-t! Og fordi de gjør enelendig jobb, fordi de ikke skaffer bevis selv, gjør de det jegsa som informant til BEVIS. Uten å tenke på MITT LIV OGLEGEME!

– Men uten din informasjon, ingen rettssak og straff?– Hadde de spanet og etterforsket grundig, ville de løst sa-

ken uten å blåse en kilde. Men politiet har gjort en e-l-e-n--d-i-g jobb! Jeg vet ikke om jeg har badfeeling for å forberedemeg på det verste eller fordi det verste kommer til å skje, sierhan, og ser sliten ut igjen.

– Når du sier «det verste», da tenker du fengsel?Om ranet betraktes som grovt, sier straffelovens § 268: Ran

straffes med fengsel inntil fem år. Grovt ran straffes med feng-sel inntil 12 år.

Petter rister på hodet.– Nei, norske fengsler er en lek. Men kommer jeg i fengsel,

må jeg ta hevn.Idet han sier det, forvandles ansiktet. Petter R. Hansen har

to ansikter. I flere timer har han vist det ene. Det andre ansik-tet ser på meg nå. Øynene helt svarte, og han blunker ikke.Han legger armene i en knute over brystet. Munnen er sam-menbitt, han puster gjennom nesa.

– Det er det jeg ligger og tenker på om natten. Hevnen. Skaljeg dra hjem og hente et våpen? Skal jeg sprenge politihuset?Og hva med ham som dro meg inn i dette? Hevnen er i hverfiber. Men det er opp til juryen nå. Blir jeg frikjent, så roes ihvert fall hevntrangen.

– Du blir vel også glad?– Jeg blir lettet, men jeg kommer ikke til å smile. Jeg har

fortsatt en dødsdom hengende over hodet mitt.Og sekundet senere banker det på døren. Rettsbetjenten lå-

ser opp og sier: «Ja, da er juryen klar.» Hansen reiser seg, somi sakte film, og står midt på gulvet i det lille rommet. Hansmiler svakt, forsøker grace under pressure, men ansiktet erstivt og grått.

– Skjebnetimen, sier han, og følger rettsbetjenten ut døren,ned trappen og inn i lokalet som allerede er fylt opp av jour-

39

nalister, fotografer, advokater, forbrytere og deres gråtkvaltefamiliemedlemmer.

Hansen setter seg på plassen sin, mellom sine to forsvarere,noen få meter unna mennene han tystet på.

Han viser det andre ansiktet nå.