Prop. 104 L (2016–2017) - Forsiden - regjeringen.no · 2017. 4. 4. · (2016 – 2017) Proposisjon til Stortinget (forslag til lovvedtak) Prop. 104 L (2016–2017) Lov om opphavsrett

Prop. 104 L(2016 – 2017)

Proposisjon til Stortinget (forslag til lovvedtak)

Pro

p. 1

04

L (20

16

–20

17

)

Lov om opphavsrett til åndsverk mv. (åndsverkloven)

Lov om opphavsrett til åndsverk m

v. (åndsverkloven)

Bestilling av publikasjoner

Offentlige institusjoner:Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjonInternett: www.publikasjoner.dep.noE-post: [email protected]: 22 24 00 00

Privat sektor:Internett: www.fagbokforlaget.no/offpubE-post: [email protected]: 55 38 66 00

Publikasjonene er også tilgjengelige påwww.regjeringen.no

Trykk: 07 PrintMedia AS – 04/2017

07PRINTMEDIA – 2041

0379

MIL

JØ

MERKET TRYKKERI

2 Prop. 104 L 2016–2017Lov om opphavsrett til åndsverk mv. (åndsverkloven)

Innhold

1 Proposisjonens hovedinnhold .. 9

2 Lovforslagets bakgrunn ............. 122.1 Lovgivningen på opphavsretts-

området ........................................... 122.2 Den internasjonale regulering på

området ........................................... 132.2.1 Traktater, avtaler og EU-direktiver 132.2.2 Direktiv 2014/26/EU om kollektiv

forvaltning av opphavsrett mv. ...... 142.2.3 EUs strategi for et digitalt indre

marked og regulering av opphavsrett ..................................... 14

2.3 Innspillseminar ............................... 152.4 Forslagene i høringsnotatet .......... 152.5 Høringen ......................................... 162.6 Generelt om høringsinstansenes

synspunkter .................................... 182.7 Overordnede merknader til

vernet av opphavsretten og andre grunnleggende interesser, særlig ytringsfriheten ................................ 19

3 Grunnleggende bestemmelser om opphavsrett til åndsverk .... 23

3.1 Generelt om gjeldende rett ........... 233.2 Lovens formål og innhold .............. 233.2.1 Gjeldende rett ................................. 233.2.2 Høringsnotatet ................................ 233.2.3 Høringen ......................................... 233.2.4 Departementets vurderinger ........ 253.3 Åndsverk ......................................... 263.3.1 Gjeldende rett ................................. 263.3.2 Internasjonalt regelverk ................ 263.3.3 Andre nordiske land ...................... 263.3.4 Høringsnotatet ................................ 273.3.5 Uttrykket åndsverk ........................ 273.3.6 Verkshøydekrav ............................. 273.3.7 Begrepet opphaver ......................... 283.3.8 Vitenskapelige verk ....................... 283.3.9 Oppregning av eksempler på

åndsverk .......................................... 293.3.10 Oppsummering ............................... 293.4 Opphavsrettens innhold

(eneretten) ...................................... 293.4.1 Gjeldende rett ................................. 293.4.2 Internasjonalt regelverk ................ 303.4.3 Andre nordiske land ...................... 313.4.4 Høringsnotatet ............................... 313.4.5 Overføring som eget begrep ......... 313.4.6 Eksemplarfremstillingsretten ....... 343.4.7 Andre spørsmål .............................. 34

3.4.8 Strømming av innhold fra ulovlig kilde ................................................. 35

3.4.9 Lenking ........................................... 413.4.10 Oppsummering .............................. 423.5 Visse midlertidige eksemplar ....... 423.5.1 Gjeldende rett ................................ 423.5.2 Internasjonalt regelverk ................ 443.5.3 Høringsnotatet ............................... 443.5.4 Høringen ......................................... 443.5.5 Departementets vurderinger ........ 453.6 Ideelle rettigheter .......................... 453.6.1 Gjeldende rett ................................ 453.6.2 Internasjonalt reglelverk ............... 463.6.3 Andre nordiske land ...................... 463.6.4 Høringsnotatet ............................... 463.6.5 Navngivelsesretten ........................ 463.6.6 Utvidelse av anvendelsesområdet

for første og andre ledd ................. 473.6.7 Forslaget om ikke å videreføre

gjeldende siste ledd ....................... 493.6.8 Andre spørsmål .............................. 493.6.9 Oppsummering .............................. 493.7 Bearbeidelser m.m. ....................... 493.7.1 Gjeldende rett ................................ 493.7.2 Andre nordiske land ...................... 503.7.3 Høringsnotatet ............................... 503.7.4 Høringen ......................................... 503.7.5 Departementets vurderinger ........ 513.8 Samleverk ....................................... 513.8.1 Gjeldende rett ................................ 513.8.2 Andre nordiske land ...................... 513.8.3 Høringsnotatet ............................... 513.8.4 Høringen ......................................... 513.8.5 Departementets vurderinger ........ 523.9 Fellesverk ....................................... 523.9.1 Gjeldende rett ................................ 523.9.2 Andre nordiske land ...................... 523.9.3 Høringsnotatet ............................... 523.9.4 Høringen ......................................... 523.9.5 Departementets vurderinger ........ 523.10 Ukjent opphaver ............................. 533.10.1 Gjeldende rett ................................ 533.10.2 Andre nordiske land ...................... 543.10.3 Høringsnotatet ............................... 543.10.4 Høringen ......................................... 543.10.5 Departementets vurderinger ........ 553.11 Offentliggjøring og utgivelse av

verk ................................................. 563.11.1 Gjeldende rett ................................ 563.11.2 Internasjonalt regelverk ................ 573.11.3 Andre nordiske land ...................... 573.11.4 Begrepet offentliggjort .................. 57

3.11.5 Begrepet utgitt ................................ 593.12 Vernetid for opphavsrett ................ 633.12.1 Bakgrunn ........................................ 633.12.2 Gjeldende rett ................................. 643.12.3 Høringsnotatet ................................ 643.12.4 Høringen ......................................... 653.12.5 Departementets vurderinger ........ 653.13 Åndsverk som ikke har opphavs-

rettslig vern ..................................... 653.13.1 Gjeldende rett ................................. 653.13.2 Internasjonalt regelverk ................ 663.13.3 Andre nordiske land ...................... 663.13.4 Høringsnotatet ................................ 663.13.5 Høringen ......................................... 663.13.6 Departementets vurderinger ........ 673.14 Forholdet til vern etter annen

lovgivning ........................................ 69

4 Nærstående rettigheter ............. 704.1 Generelt ........................................... 704.2 Departementets overordnede

vurderinger ..................................... 724.3 Utøvende kunstneres rettigheter .. 734.3.1 Gjeldende rett ................................. 734.3.2 Andre nordiske land ...................... 754.3.3 Høringsnotatet ................................ 754.3.4 Høringen ......................................... 764.3.5 Departementets vurderinger ........ 784.4 Produsenters enerett ..................... 814.4.1 Gjeldende rett ................................. 814.4.2 Andre nordiske land ...................... 814.4.3 Høringsnotatet ................................ 814.4.4 Høringen ......................................... 814.4.5 Departementets vurderinger ........ 824.5 Vederlag for offentlig fremføring

av lydopptak .................................... 834.5.1 Innledning ....................................... 834.5.2 Bakgrunn og gjeldende rett .......... 834.5.3 Internasjonalt regelverk ................ 854.5.4 Andre nordiske land ...................... 864.5.5 Høringsnotatet ................................ 864.5.6 Høringen ......................................... 884.5.7 Departementets vurderinger ........ 914.6 Kringkastingsforetaks rettigheter 954.6.1 Gjeldende rett ................................. 954.6.2 Andre nordiske land ...................... 954.6.3 Høringsnotatet ................................ 964.6.4 Høringen ......................................... 964.6.5 Departementets vurderinger ........ 964.7 Eneretten til fotografiske bilder .... 974.7.1 Gjeldende rett ................................. 974.7.2 Andre nordiske land ...................... 984.7.3 Høringsnotatet ................................ 984.7.4 Høringen ......................................... 984.7.5 Departementets vurderinger ........ 99

4.8 Vern av kataloger og databaser .... 1004.8.1 Gjeldende rett ................................ 1004.8.2 Andre nordiske land ...................... 1024.8.3 Høringsnotatet ............................... 1024.8.4 Høringen ......................................... 1024.8.5 Departementets vurderinger ........ 1024.9 Vern av pressemeldinger .............. 104

5 Avgrensning av opphavsretten og forvaltning av rettigheter ved avtalelisens ........................... 106

5.1 Generelt .......................................... 1065.2 Parodier og satire .......................... 1075.3 Ideelle rettigheter og

avgrensningsbestemmelsene ....... 1075.3.1 Gjeldende rett ................................ 1075.3.2 Høringsnotatet ............................... 1075.3.3 Høringen ......................................... 1085.3.4 Departementets vurderinger ........ 1085.4 Kopiering til privat bruk ................ 1085.4.1 Innledning ...................................... 1085.4.2 Gjeldende rett ................................ 1095.4.3 Internasjonalt regelverk ................ 1125.4.4 Høringsnotatet ............................... 1125.4.5 Høringen ......................................... 1145.4.6 Departementets vurderinger ........ 1195.5 Avgrensning av sprednings-

og visningsretten – konsumpsjonsbestemmelsene ..... 122

5.5.1 Avgrensning av spredningsretten 1225.5.2 Avgrensning av visningsretten ..... 1285.6 Retten til å sitere fra åndsverk ...... 1295.6.1 Gjeldende rett ................................ 1295.6.2 Andre nordiske land ...................... 1305.6.3 Høringsnotatet ............................... 1305.6.4 Høringen ......................................... 1315.6.5 Departementets vurderinger ........ 1325.7 Tilfeldig eller underordnet

medtakelse av et verk .................... 1345.7.1 Gjeldende rett ................................ 1345.7.2 Høringsnotatet ............................... 1345.7.3 Høringen ......................................... 1355.7.4 Departementets vurderinger ........ 1355.8 Gjengivelse av verk plassert i det

offentlige rom ................................. 1355.8.1 Gjeldende rett ................................ 1355.8.2 Andre nordiske land ...................... 1365.8.3 Høringsnotatet ............................... 1365.8.4 Høringen ......................................... 1365.8.5 Departementets vurderinger ........ 1365.9 Offentlige forhandlinger og

innsynsrett ...................................... 1375.9.1 Gjeldende rett og bakgrunn ......... 1375.9.2 Høringsnotatet ............................... 1385.9.3 Høringen ......................................... 138

5.9.4 Departementets vurderinger ........ 1405.10 Offentlig gjengivelse av debatt-

program ........................................... 1415.10.1 Gjeldende rett ................................. 1415.10.2 Høringsnotatet ................................ 1425.10.3 Høringen ......................................... 1425.10.4 Departementets vurderinger ........ 1435.11 Gjengivelse av verk ved medias

omtale av dagshending .................. 1435.11.1 Gjeldende rett ................................. 1435.11.2 Andre nordiske land ...................... 1445.11.3 Høringsnotatet ................................ 1445.11.4 Høringen ......................................... 1445.11.5 Departementets vurderinger ........ 1475.12 Gjengivelse av kunstverk og foto-

grafisk verk i kritisk og viten-skapelig fremstilling og biografier 149

5.12.1 Gjeldende rett ................................. 1495.12.2 Andre nordiske land ...................... 1495.12.3 Høringsnotatet ................................ 1505.12.4 Høringen ......................................... 1505.12.5 Departementets vurderinger ........ 1515.13 Gjengivelse av kunstverk og foto-

grafisk verk i katalog mv. .............. 1525.13.1 Gjeldende rett ................................. 1525.13.2 Andre nordiske land ...................... 1525.13.3 Høringsnotatet ................................ 1525.13.4 Høringen ......................................... 1525.13.5 Departementets vurderinger ........ 1525.14 Endring av byggverk og bruks-

gjenstander ..................................... 1535.15 Fri bruk ved fremføring

i seremonier og visse tilstelninger 1535.15.1 Gjeldende rett og bakgrunn .......... 1535.15.2 Andre nordiske land ...................... 1545.15.3 Høringsnotatet ................................ 1545.15.4 Høringen ......................................... 1555.15.5 Departementets vurderinger ........ 1555.16 Rett til endringer i datamaskin-

program og databaser og omvendt utvikling av datamaskin-program ........................................... 155

5.17 Bruk i undervisning ....................... 1565.17.1 Om avgrensningsbestemmelsene

til undervisningsformål .................. 1565.17.2 Ervervsmessig undervisning ........ 1565.17.3 Fri bruk av verk

i undervisningsvirksomhet ............ 1575.17.4 Fremføring og overføring

i undervisning ................................. 1595.17.5 Tvangslisens for samleverk til

bruk i undervisning mv. ................ 1645.17.6 Tvangslisens for bruk av verk

i undervisningsvirksomhet ............ 166

5.17.7 Avtalelisens for bruk av verk i undervisningsvirksomhet ........... 166

5.18 Avtalelisens for bruk av verk i institusjoner, ervervs-virksomheter mv. ........................... 168

5.19 Opptak i helseinstitusjoner mv. .... 1695.19.1 Gjeldende rett og bakgrunn ......... 1695.19.2 Høringsnotatet ............................... 1705.19.3 Høringen ......................................... 1705.19.4 Departementets vurderinger ........ 1705.20 Eksemplarfremstilling i arkiv,

bibliotek, museum, under-visnings- og forsknings-institusjoner .................................... 171

5.20.1 Gjeldende rett ................................ 1715.20.2 Andre nordiske land ...................... 1725.20.3 Høringsnotatet ............................... 1725.20.4 Høringen ......................................... 1725.20.5 Departementets vurderinger ........ 1725.21 Avtalelisens for bruk av verk

i arkiv, bibliotek og museer .......... 1735.21.1 Gjeldende rett ................................ 1735.21.2 Andre nordiske land ...................... 1745.21.3 Høringsnotatet ............................... 1745.21.4 Høringen ......................................... 1745.21.5 Departementets vurderinger ........ 1745.22 Bestemmelsene om hitteverk ....... 1745.22.1 Gjeldende rett ................................ 1745.22.2 Høringsnotatet ............................... 1765.22.3 Høringen ......................................... 1765.22.4 Departementets vurderinger ........ 1765.23 Eksemplarfremstilling til bruk

for personer med nedsatt funksjonsevne ................................ 177

5.23.1 Gjeldende rett og bakgrunn ......... 1775.23.2 Andre nordiske land ...................... 1785.23.3 Marrakechtraktaten fra 2013 ........ 1785.23.4 Høringsnotatet ............................... 1795.23.5 Høringen ......................................... 1795.23.6 Departementets vurderinger ........ 1795.24 Oppheving av avtalelisens for

fremstilling og bruk av opptak for personer med nedsatt funksjonsevne ................................ 181

5.25 Avtalelisens for tilgjengeliggjøring av audiovisuelle produksjoner mv. 182

5.25.1 Gjeldende rett ................................ 1825.25.2 Internasjonalt regelverk ................ 1845.25.3 Andre nordiske land ...................... 1845.25.4 Høringsnotatet ............................... 1855.25.5 Høringen ......................................... 1875.25.6 Departementets vurderinger ........ 1905.26 Bruk i kringkasting – midlertidige

(efemære) opptak .......................... 195

5.26.1 Gjeldende rett ................................. 1955.26.2 Internasjonalt regelverk ................ 1965.26.3 Andre nordiske land ...................... 1975.26.4 Høringsnotatet ................................ 1975.26.5 Høringen ......................................... 1975.26.6 Departementets vurderinger ........ 1995.27 Følgerett .......................................... 2005.27.1 Gjeldende rett ................................. 2005.27.2 Høringsnotatet ................................ 2015.27.3 Høringen ......................................... 2015.27.4 Departementets vurderinger ........ 2015.28 Fellesbestemmelser om tvangs-

lisens og avtalelisens ...................... 2025.28.1 Tvisteløsning for bruk av verk ved

tvangslisens .................................... 2025.28.2 Vilkår for bruk av verk ved

avtalelisens ...................................... 2055.28.3 Representativ og godkjent

organisasjon for avtalelisens ......... 2095.28.4 Vederlag for bruk av verk ved

avtalelisens ...................................... 2165.28.5 Tvisteløsning ved avtalelisens ....... 2175.28.6 Organisasjoners søksmålsrett ...... 219

6 Opphavsrettens overgang ......... 2236.1 Generelt ........................................... 2236.1.1 Gjeldende rett ................................. 2236.1.2 Høringsnotatet ................................ 2246.1.3 Høringen ......................................... 2246.1.4 Departementets overordnede

vurderinger ..................................... 2256.2 Spesialitetsprinsippet og

alminnelige bestemmelser om overdragelse ................................... 225

6.2.1 Gjeldende rett ................................. 2256.2.2 Høringsnotatet ................................ 2256.2.3 Høringen ......................................... 2266.2.4 Departementets vurderinger ........ 2286.3 Endringer og videreoverdragelse .. 2306.3.1 Gjeldende rett ................................. 2306.3.2 Høringsnotatet ................................ 2306.3.3 Høringen ......................................... 2306.3.4 Departementets vurderinger ........ 2306.4 Rimelig vederlag ved over-

dragelse av opphavsrett ................. 2316.4.1 Gjeldende rett ................................. 2316.4.2 Internasjonalt regelverk ................ 2326.4.3 Andre land ....................................... 2326.4.4 Høringsnotatet ................................ 2336.4.5 Høringen ......................................... 2336.4.6 Departementets vurderinger ........ 2376.5 Avregning og kontroll .................... 2436.5.1 Gjeldende rett ................................. 2436.5.2 Internasjonalt regelverk ................ 2436.5.3 Andre nordiske land ...................... 244

6.5.4 Høringsnotatet ............................... 2446.5.5 Høringen ......................................... 2446.5.6 Departementets vurderinger ........ 2446.6 Lempning av avtaler ...................... 2446.6.1 Gjeldende rett ................................ 2446.6.2 Andre land ...................................... 2456.6.3 Høringsnotatet ............................... 2466.6.4 Høringen ......................................... 2466.6.5 Departementets vurderinger ........ 2466.7 Oppsigelse av avtale ved

manglende bruk ............................. 2476.7.1 Gjeldende rett ................................ 2476.7.2 Andre land ...................................... 2476.7.3 Høringsnotatet ............................... 2486.7.4 Høringen ......................................... 2486.7.5 Departementets vurderinger ........ 2506.8 Lovfesting av regelen om over-

gang av opphavsrett i arbeids-forhold (og oppdragsforhold) ....... 250

6.8.1 Gjeldende rett ................................ 2506.8.2 Andre nordiske land ...................... 2516.8.3 Høringsnotatet ............................... 2516.8.4 Høringen ......................................... 2526.8.5 Departementets vurderinger ........ 2556.9 Overgang av opphavsrett til

dataprogram skapt i arbeids-forhold ............................................. 259

6.9.1 Gjeldende rett ................................ 2596.9.2 Andre nordiske land ...................... 2596.9.3 Høringsnotatet ............................... 2606.9.4 Høringen ......................................... 2606.9.5 Departementets vurderinger ........ 2606.10 Avtaler om innspilling av filmverk 2606.10.1 Gjeldende rett ................................ 2606.10.2 Andre nordiske land ...................... 2616.10.3 Høringsnotatet ............................... 2616.10.4 Høringen ......................................... 2616.10.5 Departementets vurderinger ........ 2616.11 Avtaler om fremføring og over-

føring ............................................... 2626.11.1 Gjeldende rett ................................ 2626.11.2 Andre nordiske land ...................... 2626.11.3 Høringsnotatet ............................... 2626.11.4 Høringen ......................................... 2636.11.5 Departementets vurderinger ........ 2636.12 Forlagsavtaler ................................ 2636.12.1 Gjeldende rett ................................ 2636.12.2 Andre nordiske land ...................... 2646.12.3 Høringsnotatet ............................... 2646.12.4 Høringen ......................................... 2646.12.5 Departementets vurderinger ........ 2646.13 Arv ................................................... 2646.13.1 Gjeldende rett ................................ 2646.13.2 Høringsnotatet ............................... 2656.13.3 Høringen ......................................... 265

6.13.4 Departementets vurderinger ........ 2656.14 Opphavsretten og formuesforhold

mellom ektefeller ........................... 2656.15 Utlegg og annen tvangs-

forfølgning ....................................... 2666.15.1 Gjeldende rett ................................. 2666.15.2 Høringsnotatet ................................ 2666.15.3 Høringen ......................................... 2666.15.4 Departementets vurderinger ........ 266

7 Straff, erstatning og tiltak mot inngrep mv. .................................. 267

7.1 Generelt ........................................... 2677.1.1 Innledning ....................................... 2677.1.2 Internasjonalt regelverk ................ 2677.1.3 Styrking av håndhevingsreglene

i lovene om industrielt rettsvern ... 2677.1.4 Høringsnotatet ................................ 2687.1.5 Høringen ......................................... 2687.1.6 Departementets overordnede

vurderinger ..................................... 2697.2 Forbud mot inngrep og andre

overtredelser (forbudsdom) ......... 2697.2.1 Gjeldende rett ................................. 2697.2.2 Andre nordiske land ...................... 2707.2.3 Høringsnotatet ................................ 2707.2.4 Høringen ......................................... 2707.2.5 Departementets vurderinger ........ 2717.3 Straff ................................................ 2737.3.1 Gjeldende rett ................................. 2737.3.2 Andre nordiske land ...................... 2747.3.3 Høringsnotatet ................................ 2747.3.4 Høringen ......................................... 2757.3.5 Departementets vurderinger ........ 2767.4 Vederlag og erstatning .................. 2797.4.1 Gjeldende rett ................................. 2797.4.2 Andre nordiske land ...................... 2797.4.3 Høringsnotatet ................................ 2807.4.4 Høringen ......................................... 2807.4.5 Departementets vurderinger ........ 2847.5 Tiltak for å hindre inngrep og

andre overtredelser ........................ 2887.5.1 Gjeldende rett ................................. 2887.5.2 Andre nordiske land ...................... 2897.5.3 Høringsnotatet ................................ 2897.5.4 Høringen ......................................... 2907.5.5 Departementets vurderinger ........ 2917.6 Tillatelse til bruk ............................ 2927.6.1 Gjeldende rett ................................. 2927.6.2 Høringsnotatet ................................ 2927.6.3 Høringen ......................................... 2927.6.4 Departementets vurderinger ........ 2937.7 Formidling av informasjon om

dom i sak om inngrep og over-tredelse ............................................ 294

7.8 Tvungent verneting ....................... 2947.8.1 Gjeldende rett ................................ 2947.8.2 Høringsnotatet ............................... 2957.8.3 Høringen ......................................... 2957.8.4 Departementets vurderinger ........ 295

8 Særskilte tiltak ved inngrep i opphavsrett m.m. på Internett ........................................ 297

8.1 Generelt .......................................... 2978.2 Behandling av person-

opplysninger ................................... 2978.3 Tilgang til abonnements-

opplysninger ................................... 2978.3.1 Gjeldende rett ................................ 2978.3.2 Høringsnotatet ............................... 2988.3.3 Høringen ......................................... 2988.3.4 Departementets vurderinger ........ 2988.4 Tiltak rettet mot nettsted .............. 2998.4.1 Gjeldende rett ................................ 2998.4.2 Høringsnotatet ............................... 3008.4.3 Høringen ......................................... 3008.4.4 Departementets vurderinger ........ 300

9 Bestemmelser til vern for tekniske beskyttelsessystemer og elektronisk rettighets-informasjon .................................. 303

10 Forskjellige bestemmelser ....... 30410.1 Retten til eget bilde ........................ 30410.1.1 Gjeldende rett ................................ 30410.1.2 Høringsnotatet ............................... 30510.1.3 Høringen ......................................... 30510.1.4 Departementets vurderinger ........ 30510.2 Bestilte portretter .......................... 30610.2.1 Gjeldende rett ................................ 30610.2.2 Høringsnotatet ............................... 30610.2.3 Høringen ......................................... 30610.2.4 Departementets vurderinger ........ 30710.3 Forbud mot å bruke tittel mv.

som kan forveksles med annet åndsverk ......................................... 307

10.3.1 Gjeldende rett ................................ 30710.3.2 Høringsnotatet ............................... 30710.3.3 Høringen ......................................... 30710.3.4 Departementets vurderinger ........ 30810.4 Forbud mot bruk av opphaverens

navn og merke ............................... 30810.5 Forbud mot å tilgjengeliggjøre

åndsverk på en krenkende måte .. 30810.5.1 Gjeldende rett ................................ 30810.5.2 Høringsnotatet ............................... 30910.5.3 Høringen ......................................... 30910.5.4 Departementets vurderinger ........ 309

10.6 Plikt til å varsle opphaveren før ødeleggelse av åndsverk, og opphaverens rett til å få adgang til åndsverk i andres besittelse ......................................... 310

10.6.1 Gjeldende rett ................................. 31010.6.2 Høringsnotatet ................................ 31010.6.3 Høringen ......................................... 31010.6.4 Departementets vurderinger ........ 31010.7 Forholdet til tjenesteloven ............. 31010.8 Bestemmelser om trykte verk mv. 31110.8.1 Gjeldende rett ................................. 31110.8.2 Høringsnotatet ................................ 31110.8.3 Høringen ......................................... 31110.8.4 Departementets vurderinger ........ 311

11 Lovens rekkevidde ..................... 31211.1 Gjeldende rett ................................. 31211.2 Høringsnotatet ................................ 31211.3 Høringen ......................................... 312

11.4 Departementets vurderinger ........ 313

12 Endringer i fondsloven ............. 314

13 Økonomiske og administrative konsekvenser ............................... 315

14 Merknader til de enkelte bestemmelsene ........................... 316

Forslag til lov om opphavsrett til åndsverk mv. (åndsverkloven) ................. 356

Vedlegg1 Oversikt over ny åndsverklov ....... 3782 Lovspeil ........................................... 3813 Lovspeil ........................................... 3834 Oversikt over sentrale forarbeider

til lov 12. mai 1961 nr. 2 om opphavsrett til åndsverk m.v. ....... 385

Prop. 104 L(2016–2017)



Tilråding fra Kulturdepartementet 5. april 2017, godkjent i statsråd samme dag.

(Regjeringen Solberg)

1 Proposisjonens hovedinnhold

Kulturdepartementet legger i denne proposisjo-nen frem et forslag til ny åndsverklov. Forslaget tilny lov skal erstatte gjeldende åndsverklov (lov 12.mai 1961 nr. 2 om opphavsrett til åndsverk m.v.).

De mange endringer som har blitt foretatt igjeldende lov siden 1961, gjør at den i dag fremstårsom fragmentert og vanskelig tilgjengelig. I forsla-get til ny lov er både språk og struktur gjennom-gått. Hensikten har vært å modernisere og foren-kle loven, slik at den blir et mer effektivt og lettereanvendelig verktøy for alle dens brukere. Selv omgjeldende lov gjennom tre større endringer desiste tre årene har blitt tilpasset den digitale utvik-lingen, skjer utviklingen så fort at ytterligere tilpas-ninger er nødvendig også i den nye loven.

Den nye åndsverkloven vil i forhold til gjel-dende lov innebære endringer både når det gjel-der språk og struktur, og også materielt sett.Hovedreglene og prinsippene som gjeldende lov-givning er bygget på, vil imidlertid videreføres. Ethovedmål med åndsverkloven – både gjeldendeog ny lov – er å sikre rettighetshaverne inntekter.Loven er et sentralt virkemiddel for regjeringens

mål om at skapende og utøvende kunstnere istørre grad skal kunne leve av sin virksomhet, ogat det skal legges til rette for investeringer i krea-tivt innhold. Hensynet til rettighetshaverne skalimidlertid balanseres mot brukernes og samfun-nets interesse i å ha tilgang til åndsverk. Forslagettil ny lov tar sikte på å klargjøre og forenklereglene for bruk av åndsverk, basert på at det skalvære en rimelig balanse mellom de interesserloven skal ivareta.

Med mål om større grad av klarhet og over-sikt, foreslås den nye loven bygget opp noe anner-ledes enn gjeldende lov. Først behandles de rettig-heter som loven gir. I nytt kapittel 1 finnes grunn-leggende bestemmelser om opphavsrett (tilsvarergjeldende første kapittel). I dette kapitlet inntasogså som ny § 1 en bestemmelse om lovens for-mål. Nytt kapittel 1 omfatter i tillegg reglene i gjel-dende fjerde kapittel om opphavsrettens vernetid,mens kapittel 2 inneholder regler om rettighetenetil utøvende kunstnere og produsenter m.fl. (til-svarer gjeldende femte kapittel). Rettighetene inytt kapittel 2 omtales ofte som nærstående rettig-


heter. Regler om rettighetenes avgrensning ogforvaltning av rettigheter ved avtalelisens mv.foreslås inntatt i nytt kapittel 3 (tilsvarer gjeldendeandre kapittel). Kapittel 4 i den nye loven inne-holder regler om opphavsrettens overgang mv.(tilsvarer gjeldende tredje kapittel). I kapittel 5inntas bestemmelser om straff og erstatning mv.(tilsvarer gjeldende sjuende kapittel), mens tiltakved inngrep i opphavsrett m.m. på Internett frem-går av kapittel 6 (tilsvarer gjeldende kapittel 7a).Bestemmelser til vern for tekniske beskyttelses-systemer og elektronisk rettighetsinformasjon erinntatt i kapittel 7 (tilsvarer gjeldende kapittel 6a),kapittel 8 inneholder forskjellige bestemmelser(tilsvarer gjeldende sjette kapittel). Bestemmelserom lovens rekkevidde fremgår av kapittel 9 (til-svarer gjeldende åttende kapittel) og sluttbestem-melser av kapittel 10 (tilsvarer gjeldende niendekapittel).

Flere av de foreslåtte materielle endringene erbegrunnet i hensynet til de opprinnelige rettighets-havere (dvs. de skapende og utøvende kunstnere)som ofte vil være den svakere part i kontraktsfor-handlinger. For å styrke disse rettighetshavernesstilling, foreslås i kapittel 4 om opphavsrettensovergang innført flere nye regler. Når rettigheteroverdras til bruk utenfor forbrukerforhold, harden opprinnelige rettighetshaveren etter forslagettil ny lov krav på et rimelig vederlag fra erverve-ren. Ved vurderingen av hva som utgjør rimeligvederlag, skal det bl.a. legges vekt på hvilke rettig-heter som overdras, hva som er vanlig på områdetog de konkrete forhold som gjør seg gjeldende.Det foreslås også å lovfeste det til nå ulovfestedeprinsipp om at opphavsrett til verk skapt i arbeids-forhold og oppdragsforhold, i mangel av annenavtale, anses overgått til arbeids-/oppdragsgivereni den utstrekning det er nødvendig og rimelig for atarbeids-/oppdragsforholdet skal nå sitt formål. Detforeslås også uttrykkelig lovfestet at opphaverenikke skal anses for å ha overdratt en mer omfat-tende rett enn det avtalen klart gir uttrykk for (spe-sialitetsprinsippet).

Videre foreslås en ny og mer teknologinøytralavtalelisensbestemmelse for klarering av rettighe-ter til audiovisuelt innhold og radioproduksjoner. Itillegg til å legge til rette for klarering av nye for-mer for bruk, erstatter den nye klareringsbestem-melsen også de gjeldende avtalelisensene som idag finnes i §§ 30, 32 og 34. Forslaget til nybestemmelse er basert på at avtalelisensen ikkebør begrenses til bestemte former for teknologi.Den nye bestemmelsen legger til rette for bruk avavtalelisens uavhengig av hvordan tilgjengelig-gjøringen skjer, men vil ikke gjelde for klarering

av offentlig fremføring og overføring av lydopp-tak. Der foreslås gjeldende § 45b videreført i ny§ 21. Imidlertid vil hovedregelen fortsatt være atrettigheter klareres individuelt ved direkte avtalermed rettighetshaverne, slik at den nye avtaleli-sensbestemmelsen ikke vil gjelde for bruk der deter inngått avtale direkte med rettighetshaveren.

Forslaget viderefører gjeldende hovedregel omat den enkelte internettbruker som surfer på Inter-nett, ikke skal ha noe ansvar etter åndsverkloven,selv om materiale hun eller han ser på er ulovliglagt ut. Men fra denne hovedregelen foreslås detnå et unntak. Det blir ulovlig å strømme film ogandre åndsverk der det er åpenbart at materialeter ulovlig lagt ut. I tillegg er det et vilkår at bruk fraden ulovlige kilden er egnet til å skade rettighets-havernes økonomiske interesser i vesentlig grad.Straff og erstatning kan bare ilegges ved forsettligovertredelse av bestemmelsen. De strenge vilkå-rene som kreves før bestemmelsen kan komme tilanvendelse, sikrer at bestemmelsen ikke kommeri strid med ytrings- og informasjonsfriheten. Sliksituasjonen er i dag, vil bestemmelsen f.eks.omfatte film som er gjort tilgjengelig på Internettfor strømming uten rettighetshavernes samtykke.Brukere som oppsøker slike ulovlige tilbud og serfilmer gratis, selv om de er vel vitende om at fil-mene ulovlig er gjort tilgjengelig på Internett – ogat den ulovlige tjenesten påfører rettighetshavernetap, vil kunne komme i ansvar. Presiseringen omstrømming fra ulovlig kilde foreslås inntatt ibestemmelsen om opphavsrettens innhold i § 3.

For øvrig foreslås rettighetshavernes eneret-ter videreført uten materielle endringer. I retten tiltilgjengeliggjøring for allmennheten foreslås detimidlertid inntatt en ny «underkategori» som gjel-der «overføring til allmennheten» av åndsverket.Det tilsiktes med dette ingen realitetsendringer iog med at slik overføring etter gjeldende rett eromfattet av eneretten til offentlig fremføring. Etterden nye bestemmelsen vil en rettighetshaver haenerett til tilgjengeliggjøring for allmennheten avverket ved offentlig (1) visning og (2) spredningav eksemplar, ved (3) offentlig fremføring og (4)overføring til allmennheten av verket. Forslaget erbegrunnet i særlig to hensyn. For det første børikke fremføringsbegrepet omfatte så mye at detikke lenger er samsvar mellom lovspråket og hvasom er naturlig etter alminnelig språklig forstå-else. For det andre vil innføringen av begrepet iloven legge bedre til rette for å relatere EU-dom-stolens praksis til norsk rett.

Videre foreslås det at regelen om kopiering tilprivat bruk videreføres. Kompensasjonsordnin-gen som forvaltes av Norwaco for slik kopiering,

2016–2017 Prop. 104 L 11Lov om opphavsrett til åndsverk mv. (åndsverkloven)

foreslås utvidet til også å omfatte visuelle og litte-rære verk.

Det klargjøres i loven at f.eks. visning av film iklasseromsundervisning er tillatt fri bruk fordifremføringen anses å skje innenfor det privateområdet.

Også reglene om medias adgang til å gjengiverk med omtale av dagshending foreslås foren-klet og utvidet, slik at verk kan gjengis ikke bareved film og kringkasting, men på de plattformersom i dag er aktuelle for medias nyhetsformidling.Av hensyn til nyhetsformidlingen foreslås detogså at flere typer verk enn i dag kan gjengis motvederlag ved omtale av en dagshending.

I den nye loven foreslås dessuten at «oppha-ver» benyttes som nytt kjønnsnøytralt begrep forden gjeldende betegnelsen «opphavsmann». I pro-posisjonen har opphaver blitt brukt i forslaget tilny lov og i departementets merknader/vurderin-ger, mens opphavsmann har blitt beholdt i omta-len av gjeldende rett.

Det foreslås også endringer i straffe- og erstat-ningsreglene. Endringene tilsvarer i stor grad den

harmonisering av håndhevingsreglene i lovgivnin-gen om industrielt rettsvern som ble foretatt i2013, jf. Prop. 81 L (2012–2013). Endringene inne-bærer at straffebestemmelsen som omhandlerordinær straff i den nye åndsverkloven forenkles.Skyldkravet om uaktsomhet tas bort, slik at detkun er de forsettlige lovbruddene som kan idøm-mes straff. På den annen side utvides den ordi-nære strafferammen til bøter og fengsel inntil ettår. I erstatningsbestemmelsene foreslås endringersom vesentlig styrker rettighetshavernes rett tilvederlag og erstatning. Som etter gjeldende rett,kan også uaktsom overtredelse være erstatnings-betingende. Unntak gjelder for nedlasting ogstrømming fra ulovlig kilde, hvor også erstat-ningsansvar vil være betinget av forsett.

Kongens gjeldende kompetanse til å gi nær-mere regler i forskrift foreslås lagt til departemen-tet der dette antas å være mest praktikabelt.

For å klargjøre forholdet til gjeldende lov, erdet utarbeidet og vedlagt to lovspeil, som viserhvilken paragraf i forslaget til ny lov som tilsvarerhvilken paragraf i gjeldende lov – og motsatt.


2 Lovforslagets bakgrunn

2.1 Lovgivningen på opphavsrettsområdet

Ved den nå opphevede lov om åndsverker av 6.juni 1930, ble reglene om vern av alle typer ånds-verk samlet i en og samme lov. Denne bygget ihovedsak på forslag fra en komité ledet av RagnarKnoph, som avga sin innstilling i 1925. (Øvrigeforarbeider til loven er Ot.prp. nr. 19 (1927),Ot.prp. nr. 22 (1930), Innst. O. XXV (1930),Ot.forh. (1930) s. 973 flg. og Lt.forh. (1930) s. 325flg.).

Loven av 1930 ble avløst av lov 12. mai 1961 nr.2 om opphavsrett til åndsverk m.v. (åndsverklo-ven) som fortsatt er gjeldende lov, men som erendret en rekke ganger siden vedtakelsen. Lovenav 1961 ble utformet i et nordisk lovsamarbeid, jf.Ot.prp. nr. 26 (1959–60), Innst. O. XI (1960–61),Ot.forh. (1960–61) s. 531 flg. og Lt.forh. (1960–61) s. 134 flg.

De omfattende endringene av åndsverklovenetter vedtakelsen har bakgrunn i forslag fra Opp-havsrettsutvalget, som avga seks delinnstillingerpå 1980-tallet, og i gjennomføring av en rekke EU-direktiver på området. Loven er også blitt endretpå grunn av de senere års utvikling innen digitali-sering og bruk av kommunikasjonsteknologi.

EU har siden 1989 utvist stor aktivitet på opp-havsrettsfeltet, og det er vedtatt en rekke direkti-ver for å harmonisere reglene for det indre mar-ked. Disse direktivene er gjort til en del av EØS-avtalen, og gjennomført i norsk rett.

I alt ni EU-direktiver er gjennomført i norskrett ved endringer i åndsverkloven. Dette omfatterdataprogramdirektivet (2009/24/EF), databasedi-rektivet (96/9/EF), utleie- og utlånsdirektivet(2006/115/EF), satellitt- og kabeldirektivet (93/83/EØF), opphavsrettsdirektivet (2001/29/EF),følgerettsdirektivet (2001/84/EF), vernetidsdi-rektivet med endringer (2006/116/EF og 2011/77/EU) og hitteverkdirektivet (2012/28/EU).Direktivet om kollektiv forvaltning (2014/26/EU)er ennå ikke innlemmet i EØS-avtalen og er hellerikke gjennomført i norsk rett.

De mange endringene av åndsverkloven av1961 har som nevnt medført at loven fremstår somfragmentert og vanskelig tilgjengelig. Ved densiste store lovrevisjonen i 2005 ved gjennomføringav EUs opphavsrettsdirektiv, ble det varslet atman skulle sette i gang en lovrevisjon som i tilleggtil å vurdere nødvendige materielle endringer somfølge bl.a. av den teknologiske utviklingen, ogsåskulle ha som formål å gjennomgå oppbygging,språk og å gjøre loven lettere tilgjengelig, jf.Ot.prp. nr. 46 (2004–2005) og Innst. O. nr. 103(2004–2005).

På bakgrunn av et løpende behov for å gjen-nomføre endringer og lovgivningsaktiviteten i EU,har revisjonsarbeidet blitt delt opp i fire deler. Før-ste del av revisjonen gjaldt endringer for å styrkerettighetshavere ved krenkelser av opphavsrettig-heter på Internett, jf. Prop. 65 L (2012–2013) ogInnst. 266 L (2012–2013). Lovendringene trådte ikraft 1. juli 2013. Andre del gjaldt gjennomføringav endringene i EUs vernetidsdirektiv, jf. Prop. 54L (2013–2014) og Innst. 201 L (2013–2014).Endringene trådte i kraft 1. juli 2014. Tredje delomhandlet gjennomføringen av hitteverkdirekti-vet og regler om generell avtalelisens som gjørdet enklere å klarere bruk av åndsverk og nærstå-ende prestasjoner og arbeider, jf. Prop. 69 L(2014–2015) og Innst. 328 L (2014–2015). Lov-endringene trådte i kraft 1. juli 2015.

Denne proposisjonen omhandler den siste delav revisjonsarbeidet, som skal resultere i en heltny åndsverklov. Som nevnt i kapitlet om proposi-sjonens hovedinnhold, vurderes både språkbrukog oppbyggingen av loven med sikte på at den nyeloven blir enklere tilgjengelig for alle, i tillegg til atdet foreslås en rekke materielle endringer.

Den nye loven viderefører hovedprinsippene igjeldende lov, så forarbeidene til gjeldende lov vilfortsatt være relevante for mange av bestemmel-sene i den nye loven. En oversikt over de mestsentrale forarbeidene til åndsverkloven av 1961følger som vedlegg 4.


2.2 Den internasjonale regulering på området

2.2.1 Traktater, avtaler og EU-direktiver

Det har på opphavsrettsområdet helt siden 1886vært et utstrakt internasjonalt samarbeid gjennommultinasjonale konvensjoner. Den viktigste avdisse er Bernkonvensjonen om vern av litteræreog kunstneriske verk fra 1886. Norge tiltrådtekonvensjonen i 1896. I lys av den teknologiskeutvikling, har konvensjonen blitt revidert flereganger, senest i 1979. Den er i dag tiltrådt av 168land. For nærstående rettigheter er Romakonven-sjonen om vern av utøvende kunstnere, fonogram-produsenter og kringkastingsselskap fra 1961 sen-tral. Norge tiltrådte denne i 1978 og konvensjonener i dag tiltrådt av 92 land. Disse konvensjoneneforplikter i hovedsak det enkelte medlemsland tilå behandle åndsverk og arbeider fra andre med-lemsland på samme måte som det behandler slikefra eget land (nasjonal behandling). I tillegg fast-setter konvensjonene visse minimumskrav medhensyn til det vern åndsverk og arbeider skal ha idet enkelte medlemsland.

I forvaltningen av konvensjonene har Verdens-organisasjonen for intellektuell eiendomsrett –WIPO (World Intellectual Property Organiza-tion) – en sentral rolle. I 1996 ble det fremfor-handlet to nye traktater innen organisasjonen:WIPO-traktaten om opphavsrett (WCT) og WIPO-traktaten om fremføringer og fonogrammer(WPPT). Innenfor avtaleverket om Verdens han-delsorganisasjon (WTO) er det en egen avtale omhandelsrelaterte sider ved immaterielle rettighe-ter (TRIPS-avtalen). Ved Beijing-traktaten omaudiovisuelle fremføringer av 26. juni 2012 fikkutøverne i audiovisuelle produksjoner oppdatertsine rettigheter på linje med 1996-traktatene.Også denne traktaten ble fremforhandlet i regi avWIPO. Det samme gjelder traktaten om blindesog synshemmedes tilgang til åndsverk, som i juni2013 ble vedtatt i Marrakech. Formålet med trak-taten var primært å lette «bokhungersnøden» forblinde og synshemmede i utviklingsland, men denforbedrede internasjonale utveksling av tilpassedebøker og lydopptak som traktaten legger til rettefor, vil komme berettigede i alle land som tiltrertraktaten til gode. Marrakech-traktaten forplikterlandene til å ha regler som tillater fremstilling aveksemplar av åndsverk for syns- og lesehemmede,og at disse eksemplarene kan utveksles over lan-degrensene. Norge undertegnet traktaten 20. juni2014.

Det vil i i løpet av inneværende år bli lagt fremen stortingsproposisjon med forslag om at Norgetiltrer de ovennevnte traktatene.

EU har som nevnt siden 1989 utvist stor aktivi-tet på opphavsrettsfeltet, og det er vedtatt enrekke direktiver for å harmonisere reglene innen-for det indre marked. Disse direktivene er gjort tilen del av EØS-avtalen og gjelder dermed også forNorge. Som nevnt ovenfor er direktivet om kollek-tiv forvaltning (2014/26/EU) ikke innlemmet iEØS-avtalen, jf. mer om dette under neste punkt.

Det mest sentrale direktivet på området eropphavsrettsdirektivet – Europaparlaments- ogrådsdirektiv 2001/29/EF om harmonisering avvisse aspekter vedrørende opphavsrett og nærstå-ende rettigheter i informasjonssamfunnet. Direk-tivet ble vedtatt 22. mai 2001, og ble gjennomført inorsk rett ved lov om endringer i åndsverkloven17. juni 2005 nr. 97, jf. Ot.prp. nr. 46 (2004–2005)og Innst. O. nr. 103 (2004–2005). Direktivet byg-ger dels på Grønnboken om opphavsrett og nær-stående rettigheter i informasjonssamfunnet oghøringen av denne, og dels på de foran nevnte nyeinternasjonale traktatene, WIPO-traktaten omopphavsrett (WCT) og WIPO-traktaten om frem-føringer og fonogrammer (WPPT) fra 1996.

Direktivet harmoniserer eneretten til repro-duksjon av verk og arbeider (eksemplarfremstil-ling), eneretten til overføring av slike verk ogarbeider til allmennheten, og eneretten til spred-ning av eksemplar av verk. Reproduksjonsrettengis både til opphavsmenn og nærstående rettig-hetshavere. Overføringsretten innebærer for nær-stående rettighetshavere at de må samtykke i atderes arbeider gjøres tilgjengelig for allmennhe-ten gjennom på-forespørsel-tjenester. For opp-havsmenn gir overføringsretten en mer genereltdekkende enerett – det betyr at den dekker alloverføring til allmennheten, både i form av på-forespørsel-tjenester og i form av samtidig overfø-ring til allmennheten.

For eneretten til spredning av eksemplar avverk foreskriver direktivet såkalt regional kon-sumpsjon. Det betyr at opphavsmannen kan kon-trollere spredningen av eksemplaret, med mindredet selges eller varig overdras med hans sam-tykke innenfor EUs indre marked. Dette inne-bærer at et eksemplar av et opphavsrettslig vernetverk som er solgt utenfor det indre marked, ikkekan importeres til Fellesskapet uten samtykke frarettighetshaver.

Opphavsrettsdirektivet gir mulighet for enrekke nasjonale unntak fra eneretten. For digitalbruk er listen over unntak uttømmende. For ana-log bruk gis det adgang til å beholde eksisterende


nasjonale unntak av mindre omfang. Kun ett unn-tak er obligatorisk, og innebærer at fremstillingenav visse midlertidige kopier skal unntas eneret-ten. Hensikten med dette obligatoriske unntaketer bl.a. å sikre at eneretten ikke er til hinder for atglobale nettverk skal fungere effektivt. Til enkelteunntak er det koblet et vilkår om at rettighetsha-verne skal gis rimelig kompensasjon. For alle unn-tak gjelder at de skal være i samsvar med densåkalte tretrinnstesten: De får anvendelse bare ivisse spesielle tilfeller som ikke skader den nor-male bruk av et verk eller annen beskyttet gjen-stand og ikke på urimelig måte tilsidesetter rettig-hetshaverens legitime interesser.

Direktivet har bestemmelser om vern motomgåelse av effektive teknologiske tiltak motkopiering, såkalte kopisperrer, som rettighetsha-ver benytter. Dette kan f.eks. være krypterings-systemer. Det gis også regler som skal verne motmisbruk/omgåelse av elektroniske systemer forrettighetsforvaltning (f.eks. elektronisk vannmer-king som identifiserer verk/arbeider digitalt).

Direktivene på området, særlig opphavsretts-direktivet, sammen med de internasjonale kon-vensjonene, gir føringer for hvilke endringer somkan foretas i åndsverkloven. Flere av de interna-sjonale konvensjoner, og til dels også EU-direkti-vene, gir imidlertid uttrykk for en regulering somikke er tilpasset dagens teknologiske og markeds-messige situasjon. På grunn av den raske ogomfattende utviklingen innen teknologi, markederog distribusjon, pågår det derfor for tiden etarbeid i EU med revisjon av reglene knyttet til etdigitalt indre marked, herunder reglene om opp-havsrett, jf. punkt 2.2.3.

2.2.2 Direktiv 2014/26/EU om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv.

Europaparlaments- og rådsdirektiv 2014/26/EUom kollektiv forvaltning av opphavsrett og nærstå-ende rettigheter og grensekryssende lisensieringav rettigheter til musikkverk for bruk på nettet idet indre marked (CRM-direktivet) ble vedtatt 26.februar 2014. Direktivet har som formål å moder-nisere systemet med kollektiv forvaltning av opp-havsrett og nærstående rettigheter i medlemssta-tene.

For det første skal direktivet harmonisereregler om bedre forvaltning (good governance)og økt åpenhet og innsyn (transparency) i virk-somheten til kollektive forvaltningsorganisasjo-ner. Det stilles strenge krav til rettighetsorganisa-sjonenes rapportering og til åpenhet om forvalt-ning, bl.a. overfor egne medlemmer. Disse reg-

lene skal bidra til at rettighetshaverne kan føre enmer effektiv kontroll med organisasjonene og atforvaltningen kan bli mer effektiv. For det andrehar direktivet som formål å legge til rette for ogforenkle grensekryssende lisensiering av musikk-verk for bruk på nettet. Direktivet har regler forhvordan slik lisensiering skal skje, slik at manenkelt skal kunne klarere musikkrettigheter forflere territorier. Bestemmelsene regulerer bl.a.krav om nøyaktig oversikt over tilgjengelig reper-toar og overvåkning av bruken.

Direktivet inneholder til dels omfattende ogdetaljerte bestemmelser om hvordan forvaltnings-organisasjoner skal utøve og organisere sin virk-somhet. I norsk rett er forvaltningsorganisasjonerikke særlig regulert.

Det ventes at direktivet innlemmes i EØS-avta-len i løpet av 2017. Departementet vil sende ut eteget høringsnotat med forslag til gjennomføringav direktivets bestemmelser.

2.2.3 EUs strategi for et digitalt indre marked og regulering av opphavsrett

Europakommisjonen la i mai 2015 frem sin stra-tegi for realisering av et digitalt indre marked iEuropa («DSM-strategien»). Strategien omfatter16 punkter, herunder innføring av regler til forbe-dring av e-handel på tvers av landegrensene, tiltakmot ubegrunnet geografisk blokkering, revisjonav opphavsrettsreglene, gjennomgang av satellitt-og kabeldirektivet, revisjon av rammene for audio-visuelle medier og en analyse av online-plattfor-mers rolle (KOM(2015) 192).

Som oppfølgning av DSM-strategien la Kom-misjonen i desember 2015 frem et forslag til for-ordning som regulerer grensekryssende tilgang(portabilitet) til online-tjenester ved midlertidigopphold i utlandet (KOM(2015) 627) og en hand-lingsplan for modernisering av EUs opphavsretts-regler (KOM(2015) 626).

Handlingsplanen for modernisering av opp-havsrettsregelverket består av fire deler: Forbe-dret tilgang til innhold i hele EU, avgrensningerav opphavsrettsreglene, etablering av et mer rett-ferdig marked («fairer marketplace») og kampmot piratkopiering. I omtalen av bakgrunnen formoderniseringsbehovet viser Kommisjonen til atde fleste av EUs regler om opphavsrett er fra2001, og at digital teknologi siden den gang radi-kalt har endret måten folk får tilgang til kreativtinnhold og måten slikt innhold blir produsert ogdistribuert på. Dermed er ikke de gjeldendereglene fullt ut egnet til å skape et digitalt indremarked i EU.


I omtalen av tiltak for å forbedre tilgangen tilinnhold viser Kommisjonen til forslaget til forord-ning om portabilitet, og opplyser også at den gren-sekryssende online-tilgangen til TV- og radiopro-grammer skal forbedres ved revisjon av satellitt-og kabeldirektivet .

I omtalen av planlagte avgrensninger av opp-havsretten uttaler Kommisjonen at den vil revi-dere reglene for å gjøre det lettere for forskere åbruke tekst- og datautvinningsteknologi til ana-lyse av store datasett. Utdanning er også priori-tert, og Kommisjonen viser til at for eksempellærere som tilbyr kurs over Internett bør væreunderlagt bedre og klarere felles regler. Kommi-sjonen vil også gjøre det lettere for personer medfunksjonsnedsettelse å få tilgang til flere verk, ogviser til Marrakech-traktaten. I tillegg vil Kommi-sjonen vurdere om det er behov for å klargjørereglene når personer som laster opp egne bilderpå Internett av bygninger og offentlige kunstverksom er permanent plassert på offentlige steder(«panoramaunntaket»).

I omtalen av tiltak for å etablere et mer rettfer-dig marked uttaler Kommisjonen at den vil vur-dere om inntektene knyttet til online-bruk av opp-havsrettslig beskyttet materiale blir rimelig for-delt, og vil i den forbindelse se på nyhetsaggre-geringstjenestenes rolle. Kommisjonen vil ogsåanalysere om det er behov for løsninger på EU-nivå for å øke rettssikkerheten, gjennomsiktighe-ten og balansen i systemet som styrer vederlagettil forfattere og utøvende kunstnere i EU. Kommi-sjonen vil i den forbindelse trekke inn resultateneav en høring om plattformer og online-mellom-ledd.

I omtalen av tiltak i kampen mot piratkopieringviser Kommisjonen til at bedre tilgang til lovliginnhold vil bidra til å bekjempe piratvirksomhet.Kommisjonen vil også gjennomgå håndhevingenav opphavsrettsreglene i EU, og utarbeide et euro-peisk rammeverk som skal bygge på «følg pen-gene»-prinsippet. Kommisjonen ønsker også å for-bedre reglene om håndheving av immaterielle ret-tigheter, og vil se på hvordan online-mellomled-dene mer effektivt kan fjerne ulovlig innhold.

På lengre sikt har Kommisjonen som målset-ting å gjennomføre en fullstendig harmoniseringav opphavsrettsreglene i EU.

Som ledd i moderniseringen av regelverket påopphavsrettsområdet la Kommisjonen 14. septem-ber 2016 frem et forslag til direktiv om opphavs-rett i det digitale indre marked (KOM(2016) 593).Forslaget har som formål å gjennomføre en ytterli-gere harmonisering av lovgivningen om opphavs-rett og nærstående rettigheter i det indre marked,

særlig når det gjelder digital og grensekryssendebruk av beskyttet innhold. Direktivforslaget omopphavsrett ble fremlagt som en del av en større«opphavsrettspakke» bestående av ytterligere treforslag til rettsakter: forslag til forordning omnettoverføringer og videresending av radio- ogTV-programmer (KOM(2016) 594) samt forslag tildirektiv og forordning om gjennomføring av Marra-kech-traktaten (KOM(2016) 596 og KOM(2016)595).

2.3 Innspillseminar

Departementet avholdt i juni 2015 et innspillsemi-nar om ny åndsverklov. Formålet var å gi berørteinteresser en mulighet til å komme med innspillog synspunkter på spørsmålet om hvilke områderdet anses viktig at åndsverkloven endres. Det bleogså gitt anledning til å komme med etterføl-gende skriftlige innspill. Innspillene var viktigebidrag til utformingen av departementets hørings-notat om ny åndsverklov.

2.4 Forslagene i høringsnotatet

Departementet sendte 17. mars 2016 et forslag tilny åndsverklov på høring. Høringsnotatet bleogså lagt ut på departementets nettsted.

I høringsnotatet ble det lagt frem forslag somhadde til formål å forenkle og modernisere loven,bl.a. for å gjøre den lettere tilgjengelig. Det bleforeslått endringer både med hensyn til språk ogstruktur, og også materielle endringer.

Flere av de foreslått materielle endringene varbegrunnet i hensynet til å styrke skapende og utø-vende kunstneres stilling i avtaleforhold. Det blebl.a. foreslått:– En bevisbyrderegel om at erververen har

bevisbyrden for at rettigheter er overdratt.– At avtaler om overdragelse ved tvil/uklarhet

skal tolkes til fordel for opphaveren.– Rett til rimelig vederlag ved overdragelse av

rettigheter til bruk i ervervsvirksomhet.– Adgang til oppsigelse av avtale om overdra-

gelse dersom overdratte rettigheter ikkebenyttes innen tre år.

Videre ble det bl.a. foreslått:– Lovfesting av ulovfestet prinsipp om overgang

av rettigheter til verk som er skapt i ansettel-sesforhold (som innebærer at i mangel avavtale anses slike rettigheter å ha gått over tilarbeidsgiver i den utstrekning det er nødven-


dig for at ansettelsesforholdet skal nå sitt for-mål).

– Ny avtalelisensbestemmelse for klarering avrettigheter til audiovisuelt innhold, som erment å være mer teknologinøytral enn dagensbestemmelser.

– Forbud mot strømming av åndsverk som erulovlig tilgjengeliggjort i visse tilfeller. Det blepresisert at hovedregelen fortsatt skal være atden enkelte internettbruker som surfer påInternett ikke skal ha noe ansvar selv om mate-rialet brukeren ser på, er ulovlig lagt ut.

– Regelen om kopiering til privat bruk forenkles,slik at det ikke lenger vil være forbudt å benyttefremmed hjelp (bistand fra utenforstående) tilå kopiere musikk- og filmverk.

– Reglene om gjengivelse av kunstverk og gjen-givelse av verk i reportasje om dagshendingmv. er forenklet og gjort mer teknologinøy-trale.

– Endringer i reglene om straff og erstatning.Disse endringene tilsvarer i stor grad harmoni-seringen av håndhevingsreglene i lovgivnin-gen om industrielt rettsvern for noen år siden.Bl.a. styrkes retten til erstatning.

Det blir redegjort nærmere for de enkelte forsla-gene i høringsnotatet under behandlingen av derespektive spørsmålene i proposisjonen.

2.5 Høringen

Høringsnotatet ble sendt til følgende høringsin-stanser:

Departementene

DatatilsynetDen norske UNESCO-kommisjonenDomstoladministrasjonenForbrukerrådetInnovasjon NorgeMedietilsynetNasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom)NasjonalbiblioteketNasjonalmuseet for kunst, arkitektur og designNorsk filminstituttNorsk kulturrådNorsk rikskringkasting AS (NRK)PatentstyretRiksarkivetUniversitets- og høgskolerådet (UHR)

Advokatforeningen

AbeliaAkademikerneBildende Kunstneres HjelpefondBONO – Billedkunst Opphavsrett i NorgeCreative Commons NorgeDen norske DommerforeningDen norske ForfatterforeningDen norske ForleggerforeningDet Norske KomponistfondElektronisk Forpost Norge (EFN)FagpressenFellesorganisasjonen Foto-NorgeFolkOrgFond for utøvende kunstnere (FFUK)FONOForbundet Frie Fotografer (FFF)ForskerforbundetFriBitFunksjonshemmedes FellesorganisasjonGrafill – Norske grafiske designere og

illustratørerGramArtGramoHørselshemmedes Landsforbund (HLF)IFPI NorgeIKT-NorgeInstitusjonsfotografeneKabel NorgeKopinorKS – Kommunesektorens organisasjonKunstnernettverketLandsforeningen Norske MalereLandslaget for lokalaviserLandsorganisasjonen i Norge (LO)Mediebedriftenes Landsforening (MBL)Motion Picture Association (MPA) v/adv.

Simonsen Vogt WiigMusikernes fellesorganisasjon (MFO)MusikkfondeneMusikkforleggerneNONA – The Norwegian Online News

AssociationNOPA – Norsk forening for komponister og

tekstforfattereNordic Content Protection (Stop Nordic)Norges BlindeforbundNorges FotografforbundNorges JuristforbundNorges museumsforbundNorsk Artistforbund (NA)Norsk audiovisuell oversetterforening (NAViO)Norsk BibliotekforeningNorsk BilledhoggerforeningNorsk faglitterær forfatter- og oversetterforening

(NFF)


Norsk filmforbundNorsk FilmklubbforbundNorsk forening for jus og edbNorsk Journalistlag (NJ)Norsk Komponistforening (NKF)Norsk KritikerlagNorsk LokalradioforbundNorsk lyd- og blindeskriftsbibliotek (NLB)Norsk Oversetterforening (NO)Norsk PENNorsk PresseforbundNorsk Redaktørforening (NR)Norsk RockforbundNorsk SceneinstruktørforeningNorsk Skuespillerforbund (NSF)Norsk teater- og orkesterforeningNorsk TidsskriftforeningNorsk Videogramforening (NVF)Norske Arkitekters LandsforbundNorske Barne- og UngdomsbokforfattereNorske Billedkunstnere (NBK)Norske DansekunstnereNorske Dramatikeres ForbundNorske filmbyråers foreningNorske FilmregissørerNorske GrafikereNorske Kunsthåndverkere (NK)Norske ReklamefotograferNorske ScenograferNorske TekstilkunstnereNorwacoNæringslivets Hovedorganisasjon – NHOPlatearbeiderforeningenRettighetsalliansenStiftelsen ElektronikkbransjenTONOUnge Kunstneres SamfundVirke kunnskap, teknologi og utdanning (Virke

KTU)Virke ProdusentforeningenYS

Altibox ASDen Norske Ballettskole ASDiscovery Networks Norway AS (Discovery)FacebookGet TDC ASGoogle NorgeModern Times Group MTG ASMotion Picture Licensing Corporation Norge

(MPLC)NextGenTel ASNordic Screens ASP4 Radio Hele Norge ASRiksTV AS

Tele2Telenor Norge ASTV 2 AS

Høringsfristen var opprinnelig 8. august 2016,men på bakgrunn av at departementet mottokflere henvendelser om utsatt høringsfrist, ble detforetatt en generell utvidelse av fristen til 1. sep-tember 2016. Følgende instanser har uttalt at deikke vil avgi høringsuttalelse, eller at de ikke harmerknader til forslaget:

Arbeids- og sosialdepartementetHelse- og omsorgsdepartementetLandbruks- og matdepartementetSamferdselsdepartementetUtenriksdepartementet

Domstoladministrasjonen

Landsorganisasjonen i Norge (LO)

Følgende instanser har uttalt seg om realiteten iforslaget:

Justis- og beredskapsdepartementetKommunal- og moderniseringsdepartementetKunnskapsdepartementetNærings- og fiskeridepartementet

ArkivverketDatatilsynetDet juridiske fakultet ved Universitetet i BergenForbrukerombudetHøgskolen i Sørøst-NorgeKlagenemnda for industrielle rettigheterMedietilsynetNasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom)NasjonalbiblioteketNasjonalmuseet for kunst, arkitektur og designNorsk ArkivrådNorsk kulturrådNorsk rikskringkasting AS (NRK)PatentstyretPolitidirektoratetPolitihøgskolenUniversitetet i Bergen (UiB)Universitetet i Oslo (UiO)Universitets- og høgskolerådet (UHR)

AdvokatforeningenAkademikerneArbeidsgiverforeningen Spekter og

Norsk teater- og orkesterforening (NTO)Bokhandlerforeningen


BONO – Billedkunst Opphavsrett i NorgeDen norske ForfatterforeningDen norske ForleggerforeningFagpressenFellesorganisasjonen Foto-NorgeFilm & KinoFolkOrgFond for utøvende kunstnere (FFUK)FONOForbundet Frie Fotografer (FFF)ForskerforbundetGramArtGramoHørselshemmedes Landsforbund (HLF)IFPI NorgeInstitusjonsfotografeneKabel NorgeKopinorKS – Kommunesektorens organisasjonKulturforbundet i DeltaKunstnernettverketLandslaget for lokalaviserMediebedriftenes Landsforening (MBL)Motion Picture Association (MPA) v/adv.

Simonsen Vogt WiigMusikernes fellesorganisasjon (MFO)MusikkforleggerneNorsk audiovisuell oversetterforening (NAViO)Norges BlindeforbundNorges museumsforbundNorsk BibliotekforeningNorsk faglitterær forfatter- og oversetterforening

(NFF)Norsk filmforbund og Norske FilmregissørerNorsk håndverksinstituttNorsk jazzforumNorsk Journalistlag (NJ)Norsk kommunikasjonsforeningNorsk Komponistforening (NKF) og NOPANorsk kritikerlagNorsk LektorlagNorsk lyd- og blindeskriftbibliotek (NLB)Norsk Oversetterforening (NO)Norsk Redaktørforening (NR)Norsk SceneinstruktørforeningNorsk senter for folkemusikk og folkedansNorsk Skuespillerforbund (NSF)Norsk studentorganisasjonNorsk Videogramforening (NVF)Norske Barne- og UngdomsbokforfattereNorske Billedkunstnere (NBK)Norske DansekunstnereNorske Dramatikeres ForbundNorske Kinosjefers ForbundNorske Konsertarrangører

Norske Kunsthåndverkere (NK)NorwacoPlatearbeiderforeningenPressens OffentlighetsutvalgProdusentforeningen NORARettighetsalliansenRådet for folkemusikk og folkedansSamrådet for Ophavsret i DanmarkTONOVirke kunnskap, teknologi og utdanning (Virke

KTU)Virke Produsentforeningen

Aller Media ASAltibox ASDen Norske Ballettskole ASDiscovery Networks Norway AS (Discovery)Egmont Publishing ASEpidemic Sound ABFeelgood Scene Film og TV ASGet TDC ASHBO Nordic ABModern Times Group MTG ASMonday Production ASPolaris Media ASARiksTV ASRoyal Streaming ABSchibsted NorgeSeafood TV ASSF Anytime ABSopra Steria ASSvensk Filmindustri Kino ASTelenor Norge ASTV 2 AS

Pål Jørgen Frøseth

2.6 Generelt om høringsinstansenes synspunkter

Det er svært delte meninger om forslagene ihøringsnotatet. Selv om det er nyanser, synes detå gå et hovedskille mellom de skapende og utø-vende kunstnerne på den ene siden og de somkjøper rettigheter på den andre siden.

Hovedtendensen er at de opprinnelige rettig-hetshaverne i hovedsak støtter forslagene – ihvert fall de som har til formål å gi dem et ster-kere vern. Rettighetshaverne viser til at utviklin-gen har medført at balansen i opphavsretten er ideres disfavør – og at de som den svakere part iavtaler om rettighetsoverdragelser, har behov foret særlig vern i lovgivningen. Imidlertid mener deat forslagene til dels ikke går langt nok, og de er


kritiske til en del andre forslag i høringsnotatet(slik som å lovfeste adgangen til å vise film o.l.vederlagsfritt i klasseromsundervisning og densåkalte arbeidsgiverregelen om rettighetsover-gang i arbeidsforhold).

Høringsinstanser som erverver rettigheter –produsenter, distributører og kringkastere – ergjennomgående mer negative til forslagene. De erspesielt kritiske til de nye reglene som foreslås ikapitlet om opphavsrettens overgang. De gjørbl.a. gjeldende at det slett ikke er noen ubalanse irettighetshavernes disfavør, og at forslagene base-rer seg på et uriktig premiss om at rettighetsha-verne gjennomgående er den svake part i rettig-hetsforhandlinger. Det vises til at rettighetsha-verne ofte er representert av sterke organisasjo-ner og profesjonelle rådgivere, slik at det ikke ernoen ubalanse i styrkeforholdet mellom partene –i noen situasjoner er det tvert imot rettighetsha-versiden som er den sterke part.

Denne gruppen høringsinstanser mener atkonsekvensene av forslagene ikke er godt nokutredet, og at forslagene vil bidra til å svekke nor-ske mediers og innholdsprodusenters konkurran-semessige stilling overfor utenlandske aktører.

En annen hovedinnvending er at forslagene ifor liten grad tar hensyn til ytrings- og informa-sjonsfriheten, jf. Grunnloven § 100 og Den euro-peiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel10. Det gjøres gjeldende at det legges for litenvekt på hensynet til ytrings- og informasjonsfrihe-ten i avveiningen mot vern av opphavsrett – sær-lig når det gjelder medias adgang til å gjengi opp-havsrettslig beskyttet innhold. Det vises bl.a. til atdet må foreligge sterke mothensyn før inngrep iytringsfriheten kan tillates, på bakgrunn av mediassærskilte rolle i et demokratisk samfunn.

2.7 Overordnede merknader til vernet av opphavsretten og andre grunnleggende interesser, særlig ytringsfriheten

De fleste av høringsinstansenes synspunkter vilbli kommentert i tilknytning til de enkelte forslag.At ytrings- og informasjonsfriheten er for lite iva-retatt, er en innvending som fremsettes i forbin-delse med flere av forslagene. Departementet vilpå den bakgrunn innledningsvis komme mednoen generelle kommentarer om forholdet mel-lom vernet av opphavsrett og ytringsfriheten.

I høringen viser flere høringsinstanser innenmedia i sine uttalelser til vernet av ytringsfrihetenetter Grunnloven § 100 og Den europeiske men-

neskerettskonvensjon (EMK) artikkel 10 og prak-sis fra Den europeiske menneskerettsdomstol(EMD) og Høyesterett. Flere, herunder Mediebe-driftenes Landsforening, NRK, Norsk Journalistlag,TV 2 og Norsk Redaktørforening fremholder at lov-forslaget og kommentarene i høringsnotatet ikkereflekterer rettsutviklingen i tilstrekkelig grad.Dette gjelder blant annet forslag til bestemmelserom offentlige dokumenter, sitatrett, nyhetsrettenog om offentlige forhandlinger.

Blant disse er også mange kritiske til forslag tilbestemmelser om forbud mot inngrep (forbuds-dom), tiltak for å hindre inngrep og forslaget omstraffansvar ved «inngrep i rettigheter» etterloven, med skjerping av den ordinære strafferam-men. Det fremholdes at forslagene på flere punk-ter er i strid med vernet av ytringsfriheten etterGrunnloven § 100 og EMK artikkel 10.

Departementet anser at forslaget til ny ånds-verklov ivaretar både vernet av opphavsretten ogandre grunnleggende rettigheter som ytringsfri-heten.

Når det gjelder forholdet mellom ytringsfrihetog de foreslåtte regler om forbudsdom, tiltak for åhindre inngrep og straff, vil hensynet til ytringsfri-heten inngå ved tolkningen av de ulike avgrens-ningsregler, i mange tilfeller som et sentraltmoment. Dette omtales nærmere nedenfor. I til-legg ivaretas vernet av ytringsfriheten og andregrunnleggende rettigheter også ved at saker omtiltak og sanksjoner behandles ved domstolene.Departementet anser det ikke nødvendig å inntaen særlig regulering av at sanksjonsbestemmel-sene ikke kan anvendes der vernet av ytringsfri-heten er til hinder for det. Domstolene vil i sineavgjørelser her som på andre områder tolke lovbe-stemmelsene i lys av Grunnloven og folkerettsligeforpliktelser som er gitt forrang, som EMK, jf.menneskerettsloven § 3. Hensynet til ytringsfrihe-ten, herunder forbudet mot forhåndssensur ogkildevernet vil naturlig inngå i domstolens vurde-ring hvis dette skulle bli et aktuelt spørsmål i ensak. Dersom forbudsdom, tiltak eller straff vilstride mot vernet av ytringsfriheten, innebærerdet at de foreslåtte bestemmelsene må tolkes inn-skrenkende, slik at vernet av ytringsfriheten ivare-tas. Departementet har for øvrig kommet til at detikke er ønskelig at enhver overtredelse av ånds-verkloven skal være straffebelagt, og foreslårvidereføring av systemet med at straff bare kanilegges ved overtredelse av enkelte av lovensbestemmelser fremfor ved inngrep i rettighetergenerelt.

Når det gjelder eneretten, dens avgrensningog forholdet til ytringsfriheten, ivaretar eneretten


i seg selv også ytringsfrihetshensyn. Den somskaper et åndsverk kan bl.a. avgjøre om verketskal offentliggjøres, og har også mulighet til åskaffe seg inntekter gjennom sin åndsproduksjon.

I St.meld. nr. 26 (2003–2004) om endring avGrunnloven § 100 drøftes ikke innskrenkninger iytringsfriheten for å beskytte andres opphavsret-tigheter særskilt, men det vises til omtalen iSt.meld. nr. 42 (1999–2000) s. 36, punkt 6.3, hvordet redegjøres for ytringsfrihetskommisjonensuttalelser om dette:

«Kommisjonen anerkjenner opphavsrettensom en legitim begrensning i ytringsfriheten.Men på samme måte som andre inngrep måopphavsretten ikke gå lenger i å innskrenkeytringsfriheten enn det som lar seg forsvare iforhold til ytringsfrihetens begrunnelser, oginnskrenkningen må være forenlig med tredjeledd om frimodige ytringer. Kommisjonen utta-ler at det på denne bakgrunn vil være uforenligmed forslaget å bruke opphavsretten som etredskap til å motvirke en informert offentligdebatt. Derimot vil opphavsretten stå sterkthvis andres motiv for å angripe den, først ogfremst er egen økonomisk vinning.

Kommisjonen antar at grunnlovsforslagetkan føre til en viss endring i rettstilstandengjennom sin betydning som tolkingsfaktor forregelverket på området, se utredningen s. 136annen spalte. Hvilke konkrete regler det siktestil, er ikke presisert. Kommisjonen tar ikke tilorde for lovendringer.

Departementet vil for sin del understreke atopphavsretten ikke gir rettighetshaveren noenenerett til ideene eller de faktiske opplysnin-gene som ligger til grunn for eller er brukt iverket. Opphavsretten er altså ikke til hinderfor at ideer eller fakta brukes i den videre sam-funnsdebatten, eller for at andre lar seg inspi-rere av verket til å produsere noe på egenhånd.»

Brukernes og allmennhetens interesser er delshensyntatt gjennom avgrensningen av hva som ervernet, bl.a. ved at fakta, opplysninger og menin-ger i seg selv ikke underlegges opphavsrettsligvern, men at vernet omfatter den konkrete skik-kelse åndsverket er gitt av opphaver. Og både igjeldende lov og i forslaget til ny lov er det enrekke avgrensninger i opphavsretten, som dels erbegrunnet i hensynet til ytringsfriheten og somivaretar det som (allerede) i forarbeidene til gjel-dende lov er omtalt som «Publisitetsinteressen –den overordentlig viktige interesse som allmennhe-

ten har av å være orientert om og kunne drøfte detsom offentlig bringes fram – og derigjennom pres-sens plikt til å skaffe allmennheten grunnlag fordenne», jf. Ot.prp. nr. 26 (1959–60) s. 60. Av særligbetydning her kan nevnes at en rekke åndsverkmed karakter av offentlige dokumenter er unntattfra opphavsrettslig vern. Også flere avgrensnings-regler ivaretar tilsvarende formål og hensyntarnettopp medias sentrale rolle i å ivareta publisi-tetsinteressen. Sentralt er her særlig sitatretten,adgangen til gjengivelse av verk ved omtale avdagshending og ved omtale av offentlige forhand-linger. For å ivareta en rimelig balanse mellomhensynet til opphavsretten og hensynet til ytrings-friheten og andre interesser, har departementetogså foreslått justeringer i flere av forslagene frahøringsnotatet. Blant annet når det gjelder forsla-get om medias adgang til å gjengi verk ved omtaleav dagshending.

Hensynet til brukernes interesser, og til ver-net av ytringsfriheten, ivaretas også i den kon-krete sak ved domstolenes tolkning av de ulikelånereglene. For eksempel skal sitatretten tolkes ilys av sin begrunnelse, som særlig er hensynet tilden alminnelige diskusjonsfrihet, «publisitetsin-teressen», og ivaretakelse av vernet av ytringsfri-heten og dens begrunnelse i «sannhetssøken,demokrati og individets frie meningsdannelse».Og dersom tolkningen av åndsverklovensavgrensningsregler i en konkret sak ikke ivaretarvernet av ytringsfriheten i tilstrekkelig grad, slikat EMK artikkel 10 og Grunnloven § 100 tilsier atytringsfriheten må gis forrang, legger departe-mentet til grunn at nevnte regler vil kunne gripeinn som selvstendige avgrensninger av den opp-havsrettslige enerett. Dette kan særlig være aktu-elt dersom opphavsretten i realiteten brukes sommiddel for å motvirke en informert offentligdebatt. Avveiningen må imidlertid ta hensyn til atvernet av opphavsretten er forankret i en rekkeinternasjonale konvensjoner og EU-direktiver ogogså er vernet av menneskerettighetene som delav eiendomsretten, jf. artikkel 1 til protokoll 1 tilkonvensjonen.

I sine innspill om vektlegging av hensynet tilytringsfriheten har flere av de nevnte høringsin-stanser vist til omfattende rettspraksis fra EMDog Høyesterett, særlig praksis om avveining mel-lom vernet av ytringsfriheten og privatlivsvernetetter EMK.

Under henvisning til praksis fra EMD fremhol-des det bl.a. også at medias adgang til å benyttebilder og videoklipp i saker av allmenn interesseer langt videre enn det som legges til grunn ihøringsnotatet. Det er vist til at EMD har under-


streket viktigheten av medias adgang til å brukebilder i saker av allmenn interesse, og at mediaselv må bestemme hvordan de vil presentere ensak, ved bruk av referat eller ved gjengivelse av etverk. For eksempel uttaler NRK bl.a.:

«Når det gjelder viktigheten av medias bruk avbilder i saker av allmenn interesse, kan deteksempelvis vises til Von Hannover mot Tysk-land, 24.06.2004, avsnitt 60.

«In the cases in which the Court has had tobalance the protection of private life against fre-edom of expression, it has always stressed thecontribution made by photos or articles in thepress to a debate of general interest.»

Denne uttalelsen er gjentatt og vist til imange senere EMD-avgjørelser, blant annetStandard Verlags GmbH v. Austria (nr. 2),4.06.2009, storkammer-avgjørelsen Axel Sprin-ger mot Tyskland, 07.02.2012, avsnitt 90 ogstorkammeravgjørelsen Von Hannover motTyskland (nr. 2), 07.02.2012, avsnitt 109. […]dersom media bruker bilde/videoklipp for å gibefolkningen informasjon i en sak av allmenninteresse, skal det tungtveiende hensyn til førdet vil være i strid med sitatbestemmelsen»

Departementet viser til at en generell utviklinginnenfor vernet av ytringsfriheten også vil habetydning for tolkningen av åndsverkloven, særligfor de avgrensningsbestemmelsene som har tilformål å ivareta hensynet til ytrings- og informa-sjonsfriheten. Imidlertid vil de motstridendeinteresser og innholdet i avveiningen mellom denoffentlige og private sfære ha en noe annen karak-ter, enn der vern av ytringsfriheten skal avveiesmot vern av opphavsretten. Avveiningen mot pri-vatlivsvernet gjelder gjerne medias publisering avegne avbildninger eller omtale mv. av personer.

Etter praksis fra EMD består vurderingste-maet ved avveiningen mellom privatlivsvernet ogvernet av ytringsfriheten av følgende momenter:(i) om publiseringen av artikkelen eller fotografietmv. bidrar til en debatt av allmenn interesse, (ii)hvor kjent den omtalte personen er og emnet forreportasjen, (iii) vedkommendes tidligere opptre-den, (iv) innhold, form og konsekvenser av publi-kasjonen, (v) metodene ved fremskaffelse avinformasjonen og dens sannferdighet/omstendig-hetene bildet er tatt i og (vi) alvorligheten av ilagtsanksjon, jf. Axel Springer mot Tyskland 7.februar 2012 premiss 89–95 og Von Hannovermot Tyskland (nr. 2) 7. februar 2012 premiss 108–113. Særlig moment (ii) hvor kjent den omtalteperson er og emnet for reportasjen, har sammen-

heng med moment (i) hvorvidt publiseringen avartikkelen eller fotografiet mv. bidrar til en debattav allmenn interesse jf. premiss 110 i Von Hanno-ver. Det har også betydning hvorvidt den avbil-dede har samtykket i å bli avbildet, og for en pri-vatperson som er ukjent for allmennheten uttalesat publisering av et fotografi vil utgjøre en mer«substantial interference» enn en skriftlig artik-kel, jf. Von Hannover premiss 113.

Spørsmålet om vederlagsfri bruk av andresopphavsrettslig vernede materiale berører andreinteresser, særlig eiendomsretten, som også måavveies mot ytringsfriheten på bakgrunn av demotstridende interessenes karakter. At spørsmå-let da ikke gjelder bruk av pressens eget, men avandres vernede materiale vil inngå i og kunne habetydning for vurderingen. Etter det departemen-tet er kjent med, er det få prinsipielle avgjørelserfra EMD, EU-domstolen, eller Høyesterett omsistnevnte situasjon. Grensedragningen på detteområdet fremtrer dermed heller ikke i dag somfullt ut avklart, og det er grunn til å tro at spørsmå-let vil bli ytterligere klargjort gjennom praksis iårene som kommer.

EMD har i to saker i 2013 vurdert vernet avytringsfrihet mot vernet av opphavsretten, jf.Ashby Donald mot Frankrike 10. januar 2013 ogNeij og Sunde mot Sverige 19. februar 2013. EMDla i sakene til grunn at opphavsretten utgjorde enbegrensning av ytringsfriheten, og vurderte deret-ter begrensningen opp mot EMK artikkel 10 nr. 2.Domstolen viste i vurderingen til at siden detdreide seg om to konkurrerende rettigheter sombegge var vernet etter menneskerettskonvensjo-nen, forelå det i utgangspunktet en vid skjønns-margin, som må fastsettes nærmere i lys av denkonkrete brukens formål. Ut fra formålet medbruken i sakene, som verken var omtale av en sakav allmenn interesse eller politisk debatt og disku-sjon, ble det lagt til grunn at skjønnsmarginen varsærlig vid. EMD konkluderte på denne bakgrunnmed at det ikke forelå brudd på EMK artikkel 10 inoen av sakene. Ut over å angi at skjønnsmargi-nen vil være snevrere i saker av allmenn interesseog i politisk debatt og diskusjon enn der formåleter kommersielt mv., ga imidlertid ikke domstolenen nærmere angivelse av momentene som inngåri vurderingstemaet for avveiningen mellom hensy-net til ytringsfriheten og opphavsretten, slik denhar for avveiningen mot privatlivsvernet.

At hensynet til ytringsfriheten og andre grunn-leggende rettigheter skal vektlegges ved tolknin-gen av avgrensningene av opphavsretten, er ogsågjenspeilet i EU-domstolens praksis. I de senereår har domstolen i økende grad gitt uttrykk for at


vernet av immaterielle rettigheter må balanseresmot andre grunnleggende rettigheter, slik at vernav bl.a. personlig integritet og informasjonsfrihe-ten ivaretas, jf. bl.a. sakene Promusicae, ScarletExtended, Sabam, og UPC Telekabel. Og iuttalelser om tolkning av opphavsrettsdirektivetkonkret (Deckmyn, C-201/13) har EU-domstolenvist til at direktivet etter fortalen har til formål åmedvirke til «gennemførelsen af de fire friheder pådet indre marked og respekterer de grundlæggenderetsprincipper, særlig ejendomsretten – herunderden intellektuelle ejendomsret – ytringsfriheden ogalmenhedens interesse».

På denne bakgrunn fremholdt domstolenvidere at opphavsrettsdirektivets unntak fra ene-rettene som følger av artikkel 5, tilsikter at detskal «bevares en «rimelig balance» mellem bl.a. påden ene side ophavsmændenes rettigheder oginteresser og på den anden side rettighederne oginteresserne hos brugerne af beskyttede frem-bringelser».

Og i omtalen av tolkningen av unntaket forparodi uttalte retten videre:

«[A]nvendelsen i en konkret situation af undta-gelsen for parodi som omhandlet i artikel 5,stk. 3, litra k), i direktiv 2001/29 skal respek-tere en rimelig balance mellem på den ene sideinteresserne og rettighederne for de personer,der er omhandlet i dette direktivs artikel 2 og3, og på den anden side ytringsfriheden for bru-geren af et beskyttet værk, der påberåber sigundtagelsen for parodi som omhandlet i artikel5, stk. 3, litra k.»

Ut fra at avgrensningen av opphavsretten skal iva-reta en slik rimelig balanse mellom hensynet tilopphavsretten og hensynet til ytringsfriheten ogandre interesser, anser departementet at en gene-rell adgang til vederlagsfri bruk av verk til illustra-sjon av saker av allmenn interesse, i for stor grad

vil kunne true rettighetshavers legitime interesserog innebære en økonomisk snylting på opphaver,som ikke kan forankres i rettsutviklingen påområdet, jf. ovenfor. Den gjeldende oppfatning omat det er en snever adgang til vederlagsfritt ågjengi (sitere) verk som er særlig sårbare forgjengivelse til illustrative formål videreføres der-for. Hvorvidt en gjengivelse kan foretas må imid-lertid vurderes konkret, under hensyntagen tilvernet av ytringsfriheten. Dette er nærmereomtalt i tilknytning til de ulike avgrensningsbe-stemmelser, herunder omtalen av forslaget tilsitatbestemmelsen i § 29.

Departementet legger til grunn at lovensavgrensning av opphavsretten fortsatt skal ivaretaen rimelig balanse mellom vernet av opphavsrettog vernet av ytringsfriheten og andre grunnleg-gende rettigheter. I forslag til lovens formålsbe-stemmelse i § 1, fremgår det av bokstav b at rettig-hetene etter loven er avgrenset for å ivareta enrimelig balanse mellom rettighetshavernesinteresser på den ene siden og brukernes og all-mennhetens interesser på den andre. Departe-mentet foreslår at hensynet til informasjons – ogytringsfriheten, sammen med bruk innen det pri-vate området angis som eksempel på områderhvor loven har avgrenset rettighetene fordi det uti fra samfunnsmessige interesser er rimelig. Dettetydeliggjør de ulike interesser loven ivaretar oginnebærer ikke en endring av balansepunktet mel-lom opphavsrett og ytringsfrihet sammenlignetmed gjeldende rett. Forslaget til utforming avlovens formålsbestemmelse er nærmere omtalt ipunkt 3.2.4. En rimelig balanse som nevnt, ivare-tas også ved at det i siste instans er domstolenesom ut fra den enkelte avgrensningsbestemmelseog konkrete forhold i den enkelte sak avgjør lov-ligheten av en bruk, og også avgjør saker om til-tak og sanksjoner.


3 Grunnleggende bestemmelser om opphavsrett til åndsverk

3.1 Generelt om gjeldende rett

I åndsverkloven 1. kapittel finnes flere av lovensgrunnleggende bestemmelser. Her gis det reglerom opphavsrettens gjenstand og innhold. I § 1slås det fast at den som skaper et åndsverk, haropphavsrett til verket. Bestemmelsen gir reglerom hva som beskyttes som åndsverk. I § 2 gis detregler om opphavsrettens innhold – opphavsman-nens enerett til å råde over verket. I § 3 gis detregler om opphavsmannens såkalte ideelle rettig-heter – rett til navngivelse og vern mot krenkendeendringer mv. I §§ 4 til 6 gis regler om bearbeidel-ser av eksisterende verk, samleverk og fellesverk.Et fellestrekk ved slike verk er at de har mer ennén opphavsmann. I § 7 gis en presumpsjonsregelom hvem som skal anses som opphavsmann, ogbestemmelsen regulerer også situasjonen deropphavsmannen er ukjent. I § 8 defineres begre-pene offentliggjøring og utgivelse. Disse begre-pene benyttes i flere av lovens øvrige bestemmel-ser, og har bl.a. betydning for anvendelse av flereav lovens avgrensnings- og avtalelisensbestem-melser. I § 9 gis regler om visse typer offentligedokumenter som er uten vern etter loven. I § 10reguleres enkelte spørsmål knyttet til forholdet tilandre lover på immaterialrettens område.

3.2 Lovens formål og innhold

3.2.1 Gjeldende rett

Det er ikke egne bestemmelser om lovens formålog innhold i gjeldende lov.

3.2.2 Høringsnotatet

I høringsnotatet ble det foreslått bestemmelser ilovutkastet § 1-1 om lovens formål og § 1-2 omlovens innhold. Bestemmelsene ble foreslått inn-tatt i den nye loven for å gi informasjon og bidra tilopplysning og oversikt.

I forslaget til § 1-1 ble det angitt at loven har ettredelt formål. Loven skal sikre rettighetene til desom skaper, fremfører eller investerer i åndsverkeller nærstående rettigheter. Videre skal den

legge til rette for enkel lovlig tilgang til åndsverkog annet beskyttet materiale ved enkel klarering. Itillegg skal loven i en viss utstrekning avgrenserettighetenes rekkevidde, slik at åndsverk frittkan brukes innen det private området og ellersder dette ut fra samfunnsmessige interesser errimelig.

I forslaget til § 1-2 ble det gitt en oversikt overhvilke bestemmelser loven inneholder og hvorman kan finne disse. I første ledd vises det til derettigheter loven gir: opphavsretten i andre kapit-tel og nærstående rettigheter i tredje kapittel. Iandre ledd gjennomgås lovens bestemmelser omavgrensning og forvaltning av rettigheter i fjerdekapittel. I bokstav a angis fribruksreglene, detsamme gjøres for bestemmelser om tvangslisens ibokstav b, avtalelisens i bokstav c. I tredje leddangis lovens øvrige kapitler.

3.2.3 Høringen

3.2.3.1 Lovens formål

Det er mange høringsinstanser som i utgangs-punktet støtter at det inntas en formålsbestem-melse i den nye loven, slik som TONO, BONO,Discovery, Fellesorganisasjonen Foto-Norge, Kul-turrådet, Kunstnernettverket, Musikernes fellesor-ganisasjon, Norsk Journalistlag, Norwaco og VirkeProdusentforeningen (som riktignok er uenig iutformingen av bestemmelsen).

Noen høringsinstanser er derimot negative tilen formålsbestemmelse, slik som Advokatforenin-gen, Fond for utøvende kunstnere og RiksTV. Foreksempel uttaler Advokatforeningen:

«Opphavsrettsområdet er preget av et uvanligkomplekst sett av legislative hensyn og avvei-ninger av slike, og dessuten av til dels skarpeinteressemotsetninger. En formålsbestem-melse vil ikke være i stand til å gjenspeile allede hensyn som ligger til grunn for lovensregler, og risikoen er stor for at en formålsbe-stemmelse vil bli (mis)brukt for fremme avvisse interesser på bekostning av andre. Prin-sipalt er Advokatforeningen av den oppfatning


at formålsbestemmelsen bør utgå. Subsidiærtbør den omformuleres slik at den gjenspeileralle de hensyn som ligger til grunn for opp-havsretten, uten å gi uttrykk for noen bestemtprioritering av hensynene.»

Flere høringsinstanser har merknader til bestem-melsens utforming. Noen er positive til den fore-slåtte ordlyden, mens andre er kritiske til hvordanden er utformet.

En av innvendingene mot forslaget er at andreinteresser enn rettighetshavernes interesser ikkekommer tydelig nok frem i forslaget. For eksem-pel uttaler NRK:

«Først i nr. 3) er avveiningen mot samfunnetsinteresser nevnt og da brukes formuleringen «ien viss utstrekning». Slik NRK ser det kommerikke hensynet til balansen mellom rettighets-haver, brukerne og samfunnets interesser, her-under hensynet til ytrings- og informasjonsfri-heten, tydelig nok frem. Det foreslås at bestem-melsens nr. 3 endres og gis følgende ordlyd:

«balansere rettighetshavernes interesser mothensynet til vesentlige samfunnsinteresser somytrings- og informasjonsfrihet og sørge for enrimelig balanse mellom rettighetshavere, erver-vere, brukere og samfunnets interesser.»»

RiksTV uttaler:

«Til sist nevnes hensynet til andre enn rettig-hetshavere, og loven skal legge til rette for fribruk der det «ut fra samfunnsmessige interesserer rimelig». Det er en avgrensning som er forsnever, jfr. våre merknader under pkt. 1 oven-for. Opphavsretten må i sin helhet være balan-sert, slik også det fremgår av fortalen (31) iInfosoc-direktivet: «Det er nødvendigt at bevareen rimelig balance med hensyn til rettigheder oginteresser mellem … rettighedshavere og brugereaf beskyttede frembringelser.»

En formålsangivelse bør derfor vise til oganerkjenne interessene til brukerne og forbru-kerne (sluttbrukerne). Den bør anerkjenneinteressene til næringsdrivende, og dessutenavveiningene mot ytringsfriheten og konkur-ranseretten.»

Norsk Redaktørforening uttaler:

«Den generelle mangelen på avveining mellomrettighetshavernes interesser og viktige sam-funnshensyn som vi har beskrevet i punkt 1, larseg til en viss grad rette opp ved en justering av

lovutkastet forslag til ny formålsbestemmelse.Særlig punkt 3 i opplistingen er noe underligformulert og de samfunnsmessige interessene,som kommer helt til slutt i punktet, blir nær-mest presset frem. Vi mener det ville være mernaturlig å slå fast med litt bredere penn at opp-havsretten alltid må avveies mot samfunnsmes-sige hensyn.

Det kan skje ved en klar henvisning til deviktigste reelle mothensynene, og følgende for-mulering i punkt 3: «avveie og balansere rettig-hetshavernes interesser mot hensynet til vesent-lige samfunnsinteresser som informasjonsfrihetog ytringsfrihet.»»

Enkelte høringsinstanser ønsker at hensynet tiltrygge og forutsigbare rammevilkår for investe-ringer i åndsverk o.l. skal presiseres i bestemmel-sen. Bl.a. er Discovery, Mediebedriftenes Landsfore-ning og Virke Produsentforeningen inne på at hen-synet til investeringsvern bør fremheves i ster-kere grad.

Til forslaget § 1-1 nr. 1 er det flere som harbemerkninger til uttrykket «vår kultur». Innven-dingene mot uttrykket er noe ulikt begrunnet.

Fond for utøvende kunstnere uttaler:

«Idets punkt 1 er det uklart hva som menesmed at loven skal sikre de som «bidrar til vårkultur».»

Norsk Journalistlag uttaler:

«Vi vil imidlertid foreslå av «vår» kultur fjernes,idet det verdiskapende perspektivet er uavhen-gig av hvem som eier kulturen.»

Feelgood uttaler:

«Forslaget om at loven skal «sikre rettighetenetil de som bidrar til vår kultur» kan misforståsslik at loven primært er til for de originære ret-tighetshavere. Også hensynet til de som finan-sierer innholdet må komme klart frem.»

Til forslaget § 1-1 nr. 2 har noen innvendinger motuttrykket «klarering», bl.a. at det ikke brukes iloven for øvrig.

Virke Produsentforeningen (som i utgangs-punktet støtter innføring av en formålsbestem-melse) er uenig i formuleringen av bestemmel-sen, og kommer med forslag til justert formule-ring til alle tre punktene. Også andre høringsin-stanser kommer med forslag til nye formuleringerpå enkelte punkter (jf. bl.a. ovenfor).


3.2.3.2 Lovens innhold

Det er noe færre høringsinstanser som uttaler segeksplisitt om den foreslåtte bestemmelsen omlovens innhold. TONO støtter forslaget. Detsamme gjør Kulturrådet, som uttaler:

«Kulturrådet støtter forslaget om en tredelt for-målsparagraf og innholdsoversikt innlednings-vis i den nye loven. Selv om §§ 1-1 og 1-2 harbegrenset juridisk betydning og er omgitt avflere problemstillinger (se nedenfor), menerKulturrådet paragrafene som sådan fungerersom en klargjørende introduksjon både tillovens intensjon og lovtekstens innhold, ogbidrar til at loven i økt grad kan forstås av all-menhet, rettighetshavere og brukere.»

Advokatforeningen, Fond for utøvende kunstnere ogRiksTV er kritiske til også dette forslaget. Fond forutøvende kunstnere uttaler:

«Hva gjelder innholdsfortegnelse, som § 1-2 irealiteten må ses som, oppfatter fondet at detteer gjort for å lette oversikten for den alminne-lige leser. Fondet antar at de fleste som i daggjør seg kjent med loven, oppsøker lovdata.noog elektronisk tilgjengelige formater. På lovda-tas åpne sider vil et treff på en lov innlednings-vis gi en klikkbar kapitteloversikt. For leser-vennlighet mener fondet det viktigste vil væreat de enkelte kapitteloverskrifter gir en godbeskrivelse av hva det omhandler.»

3.2.4 Departementets vurderinger

3.2.4.1 Formålsbestemmelse

Departementet vil videreføre forslaget ihøringsnotatet om at det inntas en formålsbestem-melse i den nye loven. Som det fremgår ovenfor,er det mange som i høringen støtter at det innfø-res en formålsbestemmelse. Dette vil også være itråd med målsettingen om å gjøre loven lettere til-gjengelig for brukerne av den. Til Advokatforenin-gens uttalelse (jf. ovenfor) bemerkes at d e p a r -t e m e n t e t ikke er uenig i at opphavsrettsområ-det karakteriseres av mange til dels motstridendehensyn, kompliserte avveininger mellom slikehensyn og interessemotsetninger mellom deberørte partene. Departementet kan imidlertidikke se at dette er forhold som er til hinder for atdet gis en formålsbestemmelse som angir dehovedhensyn loven skal ivareta. En slik bestem-melse kan ikke gjenspeile alle nyanser og spørs-

mål innenfor opphavsretten, men intensjonen er ånevne de mest sentrale formål og interesseneloven skal tilgodese. Advokatforeningen mener atdet er stor fare for at en slik bestemmelse kan(mis)brukes for å fremme visse interesser påbekostning av andre. Departementet kan ut frahvordan bestemmelsen foreslås formulert imid-lertid ikke se at bestemmelsen vil kunne bli mis-brukt slik som Advokatforeningen frykter. Detfremgår bl.a. av forslaget at lovgivningen skal iva-reta en rimelig balanse mellom de ulike interes-sene som gjør seg gjeldende på opphavsrettsom-rådet. Formålsbestemmelsen foreslås inntatt for ågi informasjon om hvilke sentrale formål og hen-syn loven ivaretar. Resultatet av denne avveininger gjenspeilet både i de ulike bestemmelsene iloven, og i loven som helhet. Formålsbestemmel-sen i seg selv vil dermed ikke kunne brukes for åfremme visse interesser på bekostning av andre.

Videre har departementet merket seg de ulikesynspunktene på bestemmelsens utforming, blantannet at hensynet til brukerne og allmennhetenbør fremgå tydeligere av bestemmelsen. Formåls-bestemmelsen foreslås tatt inn i ny lov med noenendringer sammenlignet med høringsnotatet, forbl.a. at balansen mellom ulike interesser somloven skal ivareta, kommer tydeligere frem ibestemmelsen. Til NRK og Redaktørforeningensforslag om å innta hensynet til informasjons- ogytringsfriheten i bestemmelsen, bemerkes atdette er ett av flere hensyn som rettighetshaver-nes interesser er avveiet mot, og som vil omfattesav formuleringen «allmennhetens interesser» iden foreslåtte lovteksten. Imidlertid foreslårdepartementet at bruk innen det private områdetog av hensyn til informasjons- og ytringsfrihetennevnes som eksempler på der loven etter en avvei-ning avgrenser rettighetene på bakgrunn av atdette ut fra samfunnsmessige interesser ansesrimelig. At også hensynet til informasjons - ogytringsfriheten er inntatt som eksempel, er ikkement å endre balansepunktet mellom opphavsrettog ytringsfrihet sammenlignet med gjeldenderett.

Etter en samlet vurdering foreslår departe-mentet en litt omarbeidet formålsbestemmelse.Bestemmelsen er inntatt som § 1.

3.2.4.2 Bestemmelse om lovens innhold

Departementet bemerker at de høringsinstansenesom uttaler seg om forslaget, har ulike oppfatnin-ger. Noen mener at det ikke er noe poeng ibestemmelsen om lovens innhold, mens andremener at bestemmelsen (sammen med formålsbe-


stemmelsen) kan være en klargjørende introduk-sjon som kan bidra til å gjøre det enklere å forståloven. Etter en samlet vurdering går d e p a r t e -m e n t e t ikke videre med forslaget om en egenbestemmelse om lovens innhold, og en slikbestemmelse inngår derfor ikke i lovforslaget.

3.3 Åndsverk


Åndsverkloven § 1 første ledd fastslår at den somskaper et åndsverk, har opphavsrett til verket.Bestemmelsen gir i andre ledd en form for legal-definisjon av begrepet åndsverk, som avsluttesmed en ikke-uttømmende oppregning av eksem-pler på åndsverk.

Det er den som har skapt åndsverket, som haropphavsretten til det, jf. første ledd. Opphavsret-ten kan bare oppstå hos fysiske personer, og ikkehos juridiske personer som aksjeselskaper og lig-nende (ut fra forutsetningen om at bare fysiskepersoner er i stand til å skape). Dessuten kan detutledes av første ledd at opphavsretten oppstår idet øyeblikk verket er skapt, og følgelig ikke eravhengig av registrering eller andre typer form-krav.

Vilkårene for at det skal foreligge et åndsverkfremgår til dels av lovteksten, men for å få et full-stendig bilde må det også sees hen til andrerettskilder.

Bestemmelsen definerer åndsverk som «litte-rære, vitenskapelige eller kunstneriske verk avenhver art og uansett uttrykksmåte og uttrykks-form». Formuleringen viser at det er tale om etvidt begrep, som omfatter en rekke forskjelligar-tede åndsprodukter. Tre vilkår må være oppfyltfor at det skal foreligge et åndsverk.

For det første må noe være skapt (en frembrin-gelse). Dette innebærer bl.a. at det ikke gir opp-havsrett å reprodusere eller gjengi noe andre harlaget. Verket må være resultat av et åndsarbeid,det vil si at det må ligge en individuell skapendeinnsats bak. I vilkåret om at noe er skapt, liggerogså at verket må ha fått en ytre skikkelse somdet er mulig for andre å oppleve. Som RagnarKnoph uttaler i «Åndsretten» (1936), må det væreskapt «en ytre realitet som kan løses ut fra opphavs-mannens personlighet, og dertil har en viss blivendekarakter, slik at den kan reproduseres eller meddelesandre». Dette kan imidlertid ikke forstås som etkrav om at verket må foreligge i en fysisk form. Etmuntlig foredrag kan for eksempel være et ånds-verk selv om det ikke er nedtegnet.

For det andre må det være tale om «litterære,vitenskapelige eller kunstneriske» verk. Dette viserat gjenstanden for beskyttelse må være av en vissart (på det litterære, vitenskapelige eller kunstne-riske området), men innebærer ingen skarpavgrensning av hva som beskyttes av loven.

For det tredje stilles visse krav til det som erskapt – det må ha såkalt verkshøyde. Dette sen-trale vilkåret fremgår ikke direkte av lovteksten.Slik Knoph uttrykker det i «Åndsretten», inne-bærer dette at verket «iallfall i noen grad [må]være uttrykk for original og individuelt preget ånds-virksomhet fra opphavsmannens side». I Rt. 2007 s.1329 (Huldra i Kjosfossen) uttaler Høyesterettmed henvisning til tidligere praksis: «For at enfrembringelse skal ha karakter av «åndsverk» iåndsverklovens forstand, må den være resultat aven individuelt preget skapende innsats, og veddenne innsatsen må det være frembrakt noe somfremstår som originalt.» For øvrig innebærerverkshøydekravet ingen kvalitetsvurdering av detsom er skapt. I motsetning til i patentretten er detheller ikke krav om at det må være produsert noesom objektivt sett er nytt. Så lenge verket har blitttil gjennom en selvstendig skapende innsats, erdet uten betydning om noen andre har skapt noetilsvarende tidligere. Derimot gir det ikke opp-havsrett å kopiere eller etterligne andres verk.

3.3.2 Internasjonalt regelverk

Åndsverkloven § 1 er bl.a. utformet på bakgrunnav Bernkonvensjonen. I konvensjonens artikkel 2gis en definisjon av «litterære og kunstneriskeverk», som gir uttrykk for at dette omfatter allefrembringelser på det litterære, vitenskapelige ogkunstneriske området, uansett uttrykksmåte og-form. Deretter gis en oppregning av eksemplersom har likhetstrekk med den som finnes i dennorske loven. Konvensjonen gir imidlertid adgangtil å stille krav om at verk skal fikseres i en ellerannen materiell form for å få vern.

3.3.3 Andre nordiske land

Åndsverkloven § 1 er i hovedsak likt utformet i denordiske lands opphavsrettslover, men det er sam-tidig enkelte forskjeller. Det er bare i Norge atbegrepet åndsverk er brukt som betegnelse påopphavsrettens gjenstand. Lovene i andre nor-diske land bruker formuleringen litterære ogkunstneriske verk i § 1. Dette innebærer også enforskjell fra Norge, ved at «vitenskapelige» verkikke er nevnt. Norge skiller seg altså fra andrenordiske land ved at vitenskapelige verk er nevnt


ved siden av litterære og kunstneriske verk. Deter likevel slik å forstå at vitenskapelige verk i allede nordiske land, også i Norge, er en art av litte-rære verk.

I tillegg er oppregningen av eksempler pååndsverk lengre i Norge enn i Sverige, Danmarkog Finland.


I høringsnotatet ble det gitt uttrykk for at bestem-melsens oppbygning og struktur i det vesentligebør opprettholdes. Gjeldende § 1 ble foreslåttvidereført med enkelte endringer. Blant annet bledet såkalte verkshøydekravet (vilkår for at detskal foreligge et åndsverk) foreslått lovfestet. Detble også foreslått at betegnelsen opphavsmann bleerstattet med det kjønnsnøytrale uttrykket «opp-haver». Videre ble uttrykket «vitenskapelige»verk (som i gjeldende § 1 nevnes ved siden av lit-terære og kunstneriske verk) foreslått tatt ut avlovteksten. I tillegg ble noen andre spørsmål drøf-tet (slik som oppregningen av eksempler i andreledd), og det ble foreslått enkelte mindreendringer. Forslagene i høringsnotatet omtalesnærmere under de enkelte spørsmål og problem-stillinger som gjelder denne paragrafen.

3.3.5 Uttrykket åndsverk

I høringsnotatet ble det foreslått at betegnelsenåndsverk bør bestå i loven, og at loven fortsatt børhete åndsverkloven.

I høringen er det få høringsinstanser som harkommentert dette spørsmålet eksplisitt. Noenhøringsinstanser, slik som Advokatforeningen ogForfatterforeningen, har støttet forslaget om åbeholde uttrykket åndsverk i ny lov.

D e p a r t e m e n t e t foreslår på denne bak-grunn at forslaget i høringsnotatet videreføres.

3.3.6 Verkshøydekrav

I høringsnotatet ble det foreslått å lovfeste detgjeldende kravet til verkshøyde for at det skalforeligge et åndsverk. Det ble derfor foreslått atdet i lovens definisjon av åndsverk tilføyes «somer uttrykk for original og individuell skapendeåndsvirksomhet».

I høringen har det i hovedsak vært en bredstøtte til forslaget om at verkshøydekravet lovfes-tes. Blant høringsinstansene som har gitt ekspli-sitt tilslutning til lovfesting er: Advokatforeningen,Altibox, BONO, Forfatterforeningen, Forleggerfore-ningen, Det juridiske fakultet UiB, Institusjonsfoto-

grafene, Kunnskapsdepartementet, Kunstnernett-verket, Musikernes fellesorganisasjon, Norsk faglit-terær forfatter- og oversetterforening og Norwaco.

Enkelte høringsinstanser har imidlertid hattsynspunkter på den foreslåtte formuleringen avkravet. Særlig har noen høringsinstanser hatt inn-vendinger mot uttrykket «åndsvirksomhet» ogbruken av uttrykket «original» i den foreslåtte for-muleringen. For eksempel uttaler Advokatforenin-gen i sin høringsuttalelse:

«Advokatforeningen noterer at departemen-tets forslag er inspirert av Høyesteretts artiku-lering av verkshøydekravet, gjennom en rekkedommer. Imidlertid er Høyesteretts ordvalgomskrevet i departementets forslag, på enmåte som etter Advokatforeningens syn skaperunødig uklarhet. Måten ordet «original» erbrukt på i departementets forslag, kan for detførste gi grunnlag for den misforståelse at detskulle gjelde et objektivt originalitets- ellernyhetskrav. For det annet kan uttrykket «ånds-virksomhet» gi grunnlag for den misforståelseat verket må være skapt som ledd i økonomiskvirksomhet.»

D e p a r t e m e n t e t bemerker at uttrykket«åndsvirksomhet» benyttes i Knophs formuleringi «Åndsretten» som har blitt stående som en lære-setning for innholdet i verkshøydekravet. Depar-tementet er imidlertid enig i at det kan væregrunn til ikke å benytte «åndsvirksomhet» i lov-teksten, bl.a. fordi det kan gi assosiasjoner til øko-nomisk virksomhet.

På bakgrunn av innspillene i høringen foreslåsen endret formulering av verkshøydekravet, slikat «individuell skapende åndsinnsats» benyttes istedet for «individuell skapende åndsvirksomhet».

Videre bemerker departementet at «original»både inngår i Knophs læresetning og Høyeste-retts formulering av kravet, og at et originalitets-krav også følger av EU-domstolens praksis. Det erimidlertid visse nyanseforskjeller med hensyn tilhvordan det er formulert. Knoph uttrykker det i«Åndsretten» slik at verket «iallfall i noen grad[må] være uttrykk for original og individuelt pregetåndsvirksomhet fra opphavsmannens side». Høyes-terett formulerer det slik i Rt. 2007 s. 1329 (medhenvisning til tidligere praksis):

«For at en frembringelse skal ha karakter av«åndsverk» i åndsverklovens forstand, må denvære resultat av en individuelt preget skapendeinnsats, og ved denne innsatsen må det værefrembrakt noe som fremstår som originalt.»


EU-domstolen har uttalt at verk er beskyttet avopphavsrett «only if they are original in the sensethat they are their author’s own intellectual crea-tion».

Departementet kan ikke se at den formulerin-gen som ble foreslått i høringsnotatet skiller segfra dette. Som nevnt i høringsnotatet stilles detimidlertid ikke krav om at det må være skapt noesom objektivt sett er nytt – i motsetning til i paten-tretten. Etter departementets syn er det ikkenaturlig å forstå den foreslåtte formulering i ret-ning av at det gjelder et nyhetskrav i opphavsret-ten. Riktignok kan det kanskje reises spørsmål omhvor mye «original» egentlig tilfører definisjonen.Det er mulig at dette kan uttrykkes slik at en indi-viduell skapende innsats vil gi en viss originalitetsom resultat.

Det kan diskuteres hvordan verkshøydekravetbest kan formuleres. Etter en samlet vurderingopprettholder departementet forslaget i hørings-notatet på dette punktet, men som nevnt med denendring at uttrykket «åndsinnsats» erstatter«åndsvirksomhet».

3.3.7 Begrepet opphaver

I høringsnotatet ble «opphaver» foreslått somkjønnsnøytralt uttrykk for opphavsmann. Det blenevnt at Språkrådet har vært skeptisk til «oppha-ver» og mener «opphavsperson» vil være et bedrealternativ.

Mange høringsinstanser støtter forslaget omopphaver som nytt begrep, herunder Arbeidsgiver-foreningen Spekter/NTO, Musikernes Fellesorgani-sasjon, Nasjonalbiblioteket, NOPA, Kulturrådet,Norsk Oversetterforening, NRK, Norsk Skuespiller-forbund, Norske barne- og ungdomsbokforfattere,Norske Kunsthåndverkere, TONO, Virke produsent-foreningen, GramArt, Høgskolen i Sørøst-Norge(men som mener «skaper» er bedre enn «oppha-ver») og Kunstnernettverket.

Det er imidlertid også flere av høringsinstan-sene som går inn for opphavsperson, slik somArkivverket, Medietilsynet, Nærings- og fiskeri-departementet, Bibliotekforeningen, Norsk senterfor folkemusikk og folkedans, Sopra Steria, Forsker-forbundet og Det juridiske fakultet UiB.

En innvending mot «opphaver» er at det ermanglende språklig sammenheng mellom oppog-haver – (det gir ikke mening å si at noen «haropp»). Selv om d e p a r t e m e n t e t forstårdenne innvendingen, mener departementet like-vel at den ikke bør tillegges avgjørende betyd-ning. Etter departementets syn er opphaver åforetrekke fremfor opphavsperson. Opphaver er

et ord som er enkelt og greit å uttale, og som ikkekan føre til noen sammenblanding eller misforstå-elser i forhold til de etablerte begrepene fysiskeog juridiske personer innen juridisk terminologi.Departementet opprettholder forslaget om oppha-ver som nytt begrep i loven.

3.3.8 Vitenskapelige verk

I høringsnotatet ble det foreslått at «vitenskape-lige» verk tas ut av lovteksten i ny lov.

Blant de høringsinstansene som har uttalt segom dette spørsmålet, er det delte meninger. Noenhøringsintanser – slik som Advokatforeningen,Kunnskapsdepartementet og Norwaco – er for åfjerne vitenskapelige verk. For eksempel uttalerKunnskapsdepartementet:

«Opphavsretten verner bare det som etter sinart er å anse som litterært eller kunstneriskved de vitenskapelige verkene. Vitenskapeligefunn og resultater er ikke vernet av opphavs-rett. Kategorien «vitenskapelige verk» har der-med ingen selvstendig betydning. Kunnskaps-departementet støtter dermed at «vitenskape-lige verk» strykes.»

Andre høringsinstanser – slik som Høgskolen iSørøst-Norge, Institusjonsfotografene, Norsk Arkiv-råd, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterfore-ning og Universitetet i Oslo – mener derimot atvitenskapelige verk bør beholdes i lovteksten. Foreksempel uttaler Norsk faglitterær forfatter- ogoversetterforening:

«Vi er imidlertid i mot å fjerne «vitenskapelige»fra lovteksten, selv om departementet bl.a. pre-siserer at det ikke er tilsiktet noen realitets-endring. Argumentasjonen fra vel 50 år tilbakei tid har etter vår oppfatning fortsatt gyldighet:Vitenskapen har et rimelig krav på slik aner-kjennelse. Det er ikke enkelt å skille resulta-tene av forskningen fra de formuleringene –teksten – som formidler dem. Forskningsresul-tater, med mindre de er i rent matematiske fag,formidles i verbalspråklige koder, der forskerevil ha opphavsrett til formuleringer, som ogsåer funn. Innenfor mange fag, spesielt innenhumaniora og samfunnsfag, vil begreper ogformuleringer nettopp kunne være resultaterav forskningen.»

D e p a r t e m e n t e t opprettholder forslaget frahøringsnotatet. For det første vil det bringe lovensterminologi mer i samsvar med det internasjonale


rammeverket og andre nordiske lands lovgivning.For det andre kan uttrykket vitenskapelige verkmisforstås i retning av at oppdagelser og lignendeer gjenstand for opphavsrett. Samtidig ser depar-tementet at gode grunner kan tale for at det børfremgå tydelig av loven at faglitterære tekster ervernet etter loven på lik linje med skjønnlitteræretekster. Dette kan imidlertid oppnås gjennom enpresisering av eksemplene på hva som kan væreåndsverk etter loven, jf. nedenfor om dette.

3.3.9 Oppregning av eksempler på åndsverk

I høringsnotatet drøftet departementet om opp-regningen av eksempler på åndsverk bør gjøreskortere enn hva den er i gjeldende lov. Andre nor-diske lands opphavsrettslover har en kortere opp-regning av eksempler, og et ytterligere argumenter at en slik oppregning uansett ikke kan bliuttømmende. På den annen side kan en oppreg-ning av en viss lengde ha et pedagogisk formål. Pået område som berører mange flere enn tidligere,kan det være opplysende med eksempler somviser hvilke hovedgrupper av verk som kan væreopphavsrettslig beskyttet. Det ble derfor foreslåttat den forholdsvis lange oppregningen av eksem-pler i all hovedsak videreføres.

Enkelte høringsinstanser har hatt merknadertil dette spørsmålet. Institusjonsfotografene er ifavør av at eksempler bør inngå i lovteksten. Kul-turrådet er imidlertid skeptisk til videreføring aven lignende eksempelsamling som i dagens lov:

«Kulturrådet mener det er problematisk atdetaljnivået innenfor de ulike kunstområdeneer svært ulikt, at til dels marginale uttrykk (bil-ledvev, pantomime) nevnes spesielt, og atandre uttrykk (for eksempel performance)ikke nevnes. Lovteksten bør formidle tydelig atalle kunstneriske verk, både i dag og i framti-den, er omfattet av lovverket. Kulturrådetmener det vil være svært vanskelig å finne etrimelig utvalg av konkrete eksempler påuttrykksformer som skal inkluderes framforandre, og tror heller ikke en forenkling her vilgjøre lovteksten mindre pedagogisk. Kulturrå-det vurdere at et riktigere og mer varig grep,heller enn å liste opp eksempler og enkeltut-trykk, vil være å si at alle resultater av kunstne-risk virksomhet innenfor de etablerte kunst-områdene er beskyttet av åndsverkloven.»

D e p a r t e m e n t e t bemerker at en slik opp-regning som nevnt uansett ikke kan bli uttøm-mende, og i et slikt perspektiv kan det stilles

spørsmål om hvorfor noen typer åndsverk skalnevnes fremfor andre. Likevel mener departemen-tet at konkrete eksempler på åndsverk gjør detenklere for den alminnelige leser å forstå loven.Begrepet åndsverk kan ellers fremstå somabstrakt og vanskelig tilgjengelig. At oppregnin-gen bare er eksempler, og ikke dekker alle typeråndsverk som er beskyttet av loven, følger både avat definisjonen omfatter verk «av enhver art», ogat oppregningen innledes med «slik som».

Et spørsmål i forlengelsen av dette er om detbør gjøres endringer i oppregningen av eksem-pler. Som nevnt i drøftelsen ovenfor om vitenska-pelige verk, kan det i eksemplene være grunn til åtydeliggjøre at verk av faglitterær karakter omfat-tes. I gjeldende § 1 andre ledd nr. 1 nevnes «skrif-ter av alle slag». Forfatterforeningen har reistspørsmål om formuleringen kan erstattes av«tekster av alle slag». D e p a r t e m e n t e t erenig i at dette er en mer moderne uttrykksmåteog endrer etter det departementet kan se, hellerikke noe på meningsinnholdet. «Av alle slag» fav-ner i utgangspunktet vidt, slik at det kan argumen-teres for at det ikke er behov for ytterligere presi-sering. Men for at det skal fremgå tydelig at faglit-terære tekster også er omfattet, foreslår departe-mentet at tilføyelsen «blant annet av skjønnlitte-rær og faglitterær art» tas inn, jf. utkast tillovtekst.

3.3.10 Oppsummering

Departementet opprettholder forslaget fra hørings-notatet med de endringer som fremgår ovenfor.For øvrig videreføres forslagene i høringsnotatettil enkelte andre mindre språklige endringer.

Bestemmelsen om opphavsrett til åndsverkforeslås inntatt som § 2.

3.4 Opphavsrettens innhold (eneretten)


Åndsverkloven § 2 fastsetter innholdet i opphavs-mannens rett til å råde over sitt åndsverk, og erblant lovens kjernebestemmelser. Det fremgår avbestemmelsen at opphavsmannen som utgangs-punkt har enerett til å råde over åndsverket på tomåter – ved å fremstille eksemplar av verket og ågjøre det tilgjengelig for allmennheten. Detteinnebærer både at opphavsmannen selv kan rådeover verket på disse to måtene, og at han kannekte andre å gjøre det. Bruk av verket som fallerinn under eneretten, krever samtykke fra opp-


havsmannen, med mindre det finnes andrebestemmelser som hjemler den aktuelle bruken.

Bestemmelsen gir videre retningslinjer for hvasom ligger i begrepene eksemplarfremstilling ogtilgjengeliggjøring for allmennheten. Eneretten tilå fremstille eksemplar omfatter både varig og mid-lertidig eksemplar. Det fremgår av bestemmel-sens andre ledd at overføring til innretning somkan gjengi verket, også regnes som fremstilling aveksemplar. Som eksempel på dette kan nevnesoverføring av verket til datamaskin, telefon ellerannen digital eller analog lagringsenhet som kangjengi verket.

Retten til å gjøre verket tilgjengelig for all-mennheten gjelder ikke bare første gangs tilgjen-geliggjøring, men hver enkelt gang dette skjer. Ibestemmelsens tredje ledd er det i bokstavene atil c angitt når verket gjøres tilgjengelig for all-mennheten. De tre alternativene er ikke mentsom en uttømmende oppregning. Lovens treunderbegreper av tilgjengeliggjøring for allmenn-heten er offentlig spredning av eksemplar (bok-stav a), offentlig visning av eksemplar (bokstav b)og offentlig fremføring (bokstav c). Disse omtalesofte som spredningsretten, visningsretten ogfremføringsretten.

Spredningsretten er knyttet til fysiske eksem-plar av verket. Verket gjøres tilgjengelig for all-mennheten når eksemplaret frembys til salg,utleie eller utlån eller på annen måte spres til all-mennheten.

Visningsretten er etter loven begrenset til dereksemplar av verket vises offentlig uten bruk avtekniske hjelpemidler. Et eksempel på dette er nåret kunstverk utstilles på museum. Visning i lovensforstand er forbeholdt tilfeller der det skjer endirekte visning for publikum uten bruk av tek-niske virkemidler, mens alle indirekte former forvisning av verk faller inn under fremføringsbegre-pet i bokstav c.

Fremføringsretten omfatter fremføring av verkfor et tilstedeværende publikum, som ved konser-ter og lignende. Dessuten er det presisert i fjerdeledd at begrepet også omfatter kringkasting ellerannen overføring i tråd eller trådløst til allmenn-heten, herunder når verket stilles til rådighet påen slik måte at den enkelte selv kan velge tid ogsted for tilgang til verket. Når et verk legges ut påInternett eller sendes på TV, finner det altså steden offentlig fremføring.

Eneretten til å gjøre verket tilgjengelig for «all-mennheten», herunder ved «offentlig» fremfø-ring, innebærer en avgrensning mot det som skjerinnenfor «det private området». Tidligere ble

uttrykket fremføring utenfor det private områdetbenyttet i bestemmelsen.

Opphavsmannens enerett til å råde over ånds-verket omfatter mer enn verket i den konkreteform det er skapt. Dette kommer til uttrykk ved ateneretten gjelder verket «i opprinnelig eller endretskikkelse, i oversettelse eller bearbeidelse, i annenlitteratur- eller kunstart eller i annen teknikk».Opphavsretten må skilles fra de fysiske eksempla-rene av verket. Hva som utgjør åndsverket (dvs.verkets identitet) vil være bestemmende for hvorlangt opphavsrettsbeskyttelsen rekker. I praksisvil dette oppstå som et spørsmål om det foreliggeret inngrep i opphavsretten når andre gjengir noesom har likhetstrekk med det opprinnelige ånds-verket. Det ledende synspunktet er at beskyttel-sen går så langt som den skapende innsatsen rek-ker. Ut over å angi at opphavsretten rekker lengreenn verket i den skikkelsen det er skapt, har detikke blitt ansett som lovens oppgave å reguleredette spørsmålet nærmere. Hvor langt den opp-havsrettslige beskyttelsen rekker, vil bero på enkonkret vurdering i det enkelte tilfellet.


Opphavsmannens enerett til å råde over sitt verker nedfelt i internasjonale konvensjoner på områ-det. Retten til eksemplarfremstilling (reprodu-ction right) er vel innarbeidet internasjonalt, mensdet ikke er noen ensartet terminologi for det som iåndsverkloven betegnes som retten til å gjøre ver-ket tilgjengelig for allmennheten.

Bernkonvensjonen gir opphavsmenn en ene-rett til å tillate reproduksjon av sine verk, jf. artik-kel 9. Konvensjonen har ingen alminnelig bestem-melse om tilgjengeliggjøring av verket for all-mennheten, men en rekke spesifikke regler somgjelder bestemte former for slik tilgjengeliggjø-ring, jf. bl.a. artikkel 11-14.

Opphavsrettsdirektivet (2001/29/EF) gir iartikkel 2 opphavsmenn og nærstående rettig-hetshavere enerett til fremstilling av eksemplar avderes verk og arbeider. Direktivet gir i artikkel 3nr. 1 en enerett til overføring av verket til allmenn-heten. Dette omfatter alle tilfeller der verket gjø-res tilgjengelig ved trådbundet eller trådløs over-føring (herunder kringkasting, videresending ogtilgjengeliggjøring i nettverk). Tilgjengeliggjø-ring av verket for et tilstedeværende publikum erderimot ikke i utgangspunktet regulert i direkti-vet. Dette gjelder imidlertid ikke fullt ut, ettersomEU-domstolen har tolket overføringsbegrepet slikat det også omfatter tilgjengeliggjøring av TV- ogradiosendinger for et tilstedeværende publikum i


hoteller, restauranter, puber, mv., jf. dom i forentesaker C-403/08 og C-429/08 (Premier League). Iartikkel 4 gis opphavsmenn en enerett til spred-ning av eksemplar av deres verk. For en nærmereomtale av opphavsrettsdirektivet vises det tilOt.prp. nr. 46 (2004–2005).

Innholdet i begrepene eksemplarfremstilling(«reproduction») og overføring til allmennheten(«communication to the public») i opphavsrettsdi-rektivet artikkel 2 og 3 har blitt utviklet gjennomrettspraksis fra EU-domstolen. Særlig har ny tek-nologi gitt opphav til spørsmål om tolkning avbegrepet overføring til allmennheten. Domstolenhar gjennom flere saker utviklet et sett av krite-rier/momenter som har betydning for vurderin-gen av om det foreligger en overføring til allmenn-heten i direktivets forstand.

For det første legges det vekt på om den somstår for overføringen gjør dette med formål om ågi tilgang til det opphavsrettslig beskyttede mate-rialet. For det andre har allmennheten blitt defi-nert som et relativt stort antall personer («a fairlylarge number»). Her må det også tas hensyn tilden kumulative effekten av å gjøre verk tilgjenge-lig for potensielle publikum. I den forbindelse erdet ikke bare relevant hvor mange personer somhar tilgang til verket på samme tid, men også hvormange som har tilgang etter hverandre. For dettredje kan et relevant moment være om overførin-gen har et profittmotiv, med andre ord om økono-misk vinning er et formål. For det fjerde kan detha betydning om overføringen medfører at et nyttpublikum («new public») får tilgang. Dette harbl.a. blitt vektlagt i saker om lenking til opphavs-rettslig beskyttet materiale.

EU-domstolens utvikling av begrepet overfø-ring til allmennheten har blitt kritisert, særlig frarettighetshaverhold. Det har bl.a. blitt gjort gjel-dende at domstolens praksis har skapt uklarhet,og at kriteriet «new public» ikke er i samsvar meddirektivene og internasjonale avtaler, slik somBernkonvensjonen og WIPO-traktatene. Departe-mentet mener imidlertid at slike spørsmål bør vur-deres innenfor EU-systemetet, og går derfor ikkenærmere inn på disse i denne sammenhengen.


I likhet med den norske loven gir opphavsrettslo-vene i de øvrige nordiske land opphavsmenn enalminnelig enerett til eksemplarfremstilling og til-gjengeliggjøring av sine verk for allmennheten.Det er enkelte mindre forskjeller med hensyn tilhvordan § 2 er utformet i de nordiske landene. Isvensk og finsk 2 § er det nevnt fire undergrupper

av tilgjengeliggjøring av verket for allmennheten,der overføring til allmennheten (som for eksem-pel kringkasting) er skilt ut som en egen gruppe. Idansk og norsk lov gis det derimot uttrykk for atoverføring til allmennheten anses som offentligfremføring. Når det gjelder eksemplarfremstil-lingsretten, defineres denne i noe større grad i deøvrige nordiske lands lovtekster enn det som ergjort i norsk § 2. F.eks. gis det i dansk lov uttrykkfor at eksemplarfremstillingsretten omfatterenhver direkte eller indirekte, midlertidig ellerpermanent og hel eller delvis fremstilling aveksemplar på en hvilken som helst måte og i enhvilken som helst form. Liknende formuleringerer benyttet i svensk og finsk lov.

I tillegg inneholder andre nordiske lands § 2en regel som i grove trekk går ut på at fremfø-ring/overføring i en ervervsvirksomhet for enstørre sluttet krets, anses som tilgjengeliggjøringfor allmennheten (den norske bestemmelseninneholder ingen slik regel).


I høringsnotatet ble det nevnt at bestemmelsengir uttrykk for flere av opphavsrettens grunnprin-sipper, som departementet mente at bør viderefø-res i den nye loven. Imidlertid ble det foreslåttvisse endringer med sikte på å gjøre den meroversiktlig og enklere å forstå. Det ble også fore-slått at «offentlig overføring» inntas som nyunderkategori for tilgjengeliggjøring av verk forallmennheten. Det ble dessuten foreslått inntatten ny regel i bestemmelsen som innebærer at deti visse tilfeller blir ulovlig å strømme verk ogannet opphavsrettslig beskyttet innhold som erulovlig tilgjengeliggjort på Internett. Forslagene ihøringsnotatet omtales nærmere under deenkelte hovedspørsmål og problemstillinger somgjelder denne bestemmelsen.

3.4.5 Overføring som eget begrep

3.4.5.1 Høringsnotatet

I høringsnotatet ble det foreslått at offentlig over-føring innføres som ny kategori under tilgjengelig-gjøring for allmennheten. Det ble for det førstelagt vekt på at fremføringsbegrepet ikke børomfatte så mye at det ikke lenger er samsvar mel-lom lovspråket og hva som er naturlig etter almin-nelig språklig forståelse. For det andre ble det lagtvekt på at innføringen av begrepet i loven leggerbedre til rette for å relatere EU-domstolens prak-sis til norsk rett.


Det ble nevnt at en innvending kan være atendring av en innarbeidet terminologi kan med-føre konsekvenser det kan være vanskelig å over-skue, og at det derfor bør utvises en viss tilbake-holdenhet med å foreta slike endringer. Blant dehensyn som ble vektlagt da spørsmålet ble vur-dert i 2005, var hensynet til eksisterende avtalerog at det ikke var ønskelig å lage kompliserteovergangsregler. Spørsmålet er hvor tungtveiendedette hensynet er. Det ble nevnt at i hvilken gradforslaget vil skape problemer for avtaler på områ-det, er det aktørene på området som har best inn-sikt i. Departementet ga uttrykk for at en gjerneville motta synspunkter på dette.

3.4.5.2 Høringen

De fleste av høringsinstansene som har uttalt segom forslaget i høringen, støtter forslaget. Dettegjelder bl.a. Forfatterforeningen, GramArt, IFPINorge, Medietilsynet, Norsk Bibliotekforening, Nor-waco og TONO. For eksempel uttaler Norwaco:

«Norwaco støtter at offentlig overføring tas inni loven som en egen kategori under tilgjenge-liggjøring for allmennheten. Det er hensikts-messig å kunne skille mellom den direkte,«levende» fremføringen for et tilstedeværendepublikum og den tilgjengeliggjøring som skjerved såkalt distanseoverføring f. eks i nettverk.Som departementet selv påpeker, er det pådenne måten også lettere å anvende EU-prak-sis. Departementet har bedt om høringsinstan-senes synspunkter på hvilke eventuelle proble-mer en innføring av «offentlig overføring» somegen tilgjengeliggjøringshandling vil ha påeksisterende avtaler. For Norwacos vedkom-mende vil eventuelle utfordringer med en slikoppsplitting av gjeldende fremføringsbegrepetter alt å dømme kun være av mer praktiskkarakter. Det må være klart at våre videresen-dingsavtalers avgrensning mot ny offentligfremføring også må gjelde ny offentlig overfø-ring etter at overføring gjøres til egen kategori.Utover dette antas oppsplittingen å være upro-blematisk.»

Enkelte høringsinstanser har imidlertid innven-dinger. Advokatforeningen ser visse betenkelighe-ter ved den løsningen departementet legger opptil, der fremføring og overføring oppstilles somsidestilte beføyelser. Advokatforeningen mener atfremføring og overføring bør være over- og under-begreper, ikke sidestilte begreper, slik som depar-tementet foreslår. Discovery er prinsipalt imot å

endre innarbeidet terminologi da dette vil skapeusikkerhet i bransjen og uklarhet i forhold tileksisterende avtaler.

Noen høringsinstanser har merknader til dennærmere utformingen av forslaget. Justis- ogberedskapsdepartementet foreslår at et annetuttrykk benyttes i stedet for «offentlig overfø-ring», for eksempel «overføring til allmennheten»:

«Vi har forståelse for argumentasjonen om attolkningen av fremføringsbegrepet ikke børstrekkes for mye, men det er spørsmål om bru-ken av begrepet «offentlig overføring» er hel-dig ved siden av «offentlig fremføring». Begre-pene er såpass like at det kan gi forvirring omhva hvert av dem omfatter. Det er også spørs-mål om det språklig sett er naturlig å betegnetilfeller der verket stilles til rådighet for en all-mennhet som ikke er til stede der overføringenoppstår, som en «offentlig» overføring. Vi berderfor Kulturdepartementet vurdere om detkan benyttes et annet uttrykk istedet, slik somfor eksempel «overføring til allmennheten», jf.den svenske upphovsrättslagen 2 § stk 3 nr. 1og opphavsrettsdirektivet artikkel 3.»

Mediebedriftenes Landsforening og TV 2 foreslår«kommuniseres til offentligheten». RiksTV harsamme forslag som Justis- og beredskapsdeparte-mentet – dvs. overføring til allmennheten, ogmener også at det er uheldig at kringkasting erblitt fjernet fra bestemmelsen (og at kringkastingbør defineres nærmere i loven). Om sistnevntespørsmål uttaler RiksTV:

«I lovrevisjonen har også begrepet kringkas-ting blitt fjernet fra bestemmelsen uten at deter kommentert nærmere. Det er uheldig.Kringkasting er fortsatt et helt sentralt begrepog konsept i den audiovisuelle sektoren og børfortsatt være en del av § 2-2, særlig når depar-tementet legger til grunn på s. 33 at «formid-ling av åndsverk skjer i langt større grad enntidligere … ved kringkasting».

Kringkasting er et begrep som fortsatt er avviktighet i opphavsretten, ikke minst på grunnav begrepets avgrensende funksjon i en rekkerelevante konvensjonsbestemmelser. RiksTVmener det vil være en klar fordel for loven ogbrukere at begrepet ikke bare fremgår i § 2-2,men også defineres i lovteksten. Det vil med-føre en klarere lov og mer forutsigbarhet. Enslik bestemmelse bør spesifisere at kringkas-tingen (tilgjengeliggjøringshandlingen) skjerved utsendelsen av det signal som er ment å nå


den allmennhet som kringkasteren retter segmot, uavhengig av hvilken teknologi sombenyttes.

I britisk rett er det f.eks. vedtatt en slikdetaljert definisjon og avgrensning av begre-pet. I Norge finnes en tilsvarende definisjon ikringkastingsloven. Det har vært allmentantatt at begrepet kringkasting skal ha detsamme innhold i begge lover. I forslagets § 3-6og § 3-7 har begrepet «kringkasting» en klarrettslig betydning, og på s. 84–88 går departe-mentet langt i å definere innholdet i begrepet.Kringkasting og definisjon av dette bør derforvære en del av loven innledningsvis.»

For øvrig er det noen høringsinstanser som harhatt synspunkter på forholdet til eksisterendeavtaler, slik som Discovery, NRK og TV 2. NRKuttaler bl.a.:

«Etter alminnelige prinsipper for avtaletolk-ning må avtaler forstås på bakgrunn av regel-verket på tidspunktet da avtalene ble inngått.Dersom endringen beholdes, bes det om atdette presiseres i forarbeidene. Begrepetoffentlig fremføring kan altså ikke snevres innmed tilbakevirkende kraft og departementetbes også om å presisere at den foreslåtte styr-kingen av spesialitetsprinsippet ikke endrerdette.»

TV 2 uttaler:

«Det noteres et ønske om kommentarer tilhvordan endring i terminologien vil påvirkeeksisterende avtaler. En eventuell lovendringkan åpenbart ikke gis tilbakevirkende kraft.Eksisterende avtaler må nødvendigvis tolkesutfra de rettsregler som gjaldt da avtalene bleinngått. Når man gjennom forslaget til endringsnevrer inn begrepet «offentlig fremføring»,kan dette derfor ikke få betydning for alleredeinngåtte avtalers tolkning. Gitt at dette reisessom et spørsmål bør det i det minste avklares iforarbeidene.»

3.4.5.3 Departementets vurderinger

På bakgrunn av høringen vil departementet ihovedsak videreføre forslaget om å skille ut over-føringsbegrepet som egen kategori under tilgjen-geliggjøring for allmennheten. Departementetviser bl.a. til at EU-domstolen har avsagt et stortantall dommer om tolkningen av uttrykket«communication to the public» i opphavsrettsdi-

rektivet (2001/29/EF) artikkel 3 nr. 1, og at det ilys av EU-rettens betydning på området ansessom hensiktsmessig å benytte et tilsvarendebegrep som direktivets i loven.

I høringen har det som nevnt bl.a. blitt fore-slått at uttrykket «overføres til allmennheten»benyttes i stedet for «overføres offentlig». Tildette bemerker departementet at overføring «tilallmennheten» vil være en mer direkte overset-telse av direktivets uttrykk «communication to thepublic». Dette taler for en slik justering, ettersomforholdet til EU-retten er en sentral begrunnelsefor endringsforslaget. Dette vil også motvirke eneventuell forvirring mellom begrepene offentligfremføring og offentlig overføring, jf. Justis- ogberedskapsdepartementets høringsuttalelse. Depar-tementet foreslår på denne bakgrunn en endring itråd med dette.

Til RiksTVs merknad om begrepet kringkas-ting bemerker d e p a r t e m e n t e t at kringkas-ting av verk er en form for tilgjengeliggjøring forallmennheten. Etter gjeldende lov anses det somoffentlig fremføring, og etter forslaget vil det falleinn under den nye kategorien overføring til all-mennheten. I utgangspunktet har det ikke betyd-ning hva slags form for overføring det er tale om.Så lenge verk og annet opphavsrettslig beskyttetinnhold gjøres tilgjengelig for allmennheten gjen-nom overføringen, må bruken klareres med ret-tighetshaverne. I noen sammenhenger vil detimidlertid ha betydning å definere hva slags typeoverføring det gjelder. Antagelig vil behovet for enslik kategorisering bli noe mindre etter lovforsla-get her – særlig fordi de særskilte avtalelisensbe-stemmelsene om kringkasting mv. foreslås erstat-tet av en mer teknologinøytral avtalelisensbestem-melse på det audiovisuelle området, noe som ned-toner behovet for å definere kringkasting.

Kringkasting er likevel fortsatt et relevantbegrep i loven. Det sentrale er at kringkastingskiller seg fra såkalt overføring på forespørsel, derden enkelte selv kan velge tid og sted for tilgangtil verket. Det er for så vidt ikke nødvendig atkringkasting nevnes særskilt i bestemmelsen omopphavsrettens innhold (lovforslaget § 3), men enviss opplysende funksjon kan det ha. Det synesnaturlig å forstå begrepet kringkasting i åndsver-kloven i samsvar med slik det er definert i lov omkringkasting og audiovisuelle bestillingstjenester§ 1-1 første ledd bokstav a. Her defineres kring-kasting som «utsending av tale, musikk, bilder ogliknende via elektroniske kommunikasjonsnett,ment eller egnet til å ses eller høres direkte og samti-dig av allmennheten». Essensen er at allmennhe-ten kan motta kringkastingssendinger direkte og


samtidig, i motsetning til ved individuelt valgt tidog sted. Departementet kan ikke se at det ergrunn til å ta inn noen fullstendig definisjon avkringkasting. Men ettersom skillet mellom tilgjen-geliggjøring ved kringkasting og tilgjengeliggjø-ring på forespørsel er relevant for noen av lovensbestemmelser, har departementet kommet til atkringkasting bør beholdes i den grunnleggendebestemmelsen om opphavsrettens innhold (lovfor-slaget § 3 andre ledd bokstav d). Denne delen avbestemmelsen vil etter forslaget lyde slik:

«Verket gjøres tilgjengelig for allmennhetennår: [...]

d) verket overføres til allmennheten, i trådeller trådløst, herunder når verket kringkasteseller stilles til rådighet på en slik måte at denenkelte selv kan velge tid og sted for tilgang tilverket.»

Til de ovennevnte synspunktene vedrørendeeksisterende avtaler fra bl.a. NRK (jf. ovenfor),bemerker d e p a r t e m e n t e t at det ikke harvært meningen å fravike det alminnelige utgangs-punktet om at avtaler tolkes på bakgrunn av lov-givningen som gjaldt på avtaletidspunktet. IOt.prp. nr. 46 (2004–2005) s. 21-22 ble hensynet tileksisterende avtaler og å unngå kompliserte over-gangsregler nevnt som en del av begrunnelsen forikke å gjøre noen endring i begrepet offentligfremføring. På denne bakgrunn fant departemen-tet det naturlig å reise spørsmålet i høringsnota-tet, og be om høringsinstansenes synspunkter påforholdet til eksisterende avtaler. Departementetforstår høringsinstansenes synspunkter slik at fåhar innvendinger ut fra hensyn til eksisterendeavtaler, forutsatt at det ikke gis særlige regler omtilbakevirkning eller lignende.

For øvrig kan departementet ikke se at det harkommet vesentlige innvendinger mot endringsfor-slaget. Etter en samlet vurdering videreføres for-slaget med den språklige endringen som er nevntovenfor.

3.4.6 Eksemplarfremstillingsretten

I høringsnotatet foreslo departementet at det bletatt inn en presisering om at eneretten til å frem-stille eksemplar gjelder uavhengig av på hvilkenmåte eller i hvilken form dette skjer. Dette bleansett å omfatte «overføring til innretning somkan gjengi verket (jf. § 2 andre ledd i gjeldendelov), slik at denne formuleringen ikke ble foreslåttvidereført i lovteksten.

Det er ikke så mange som har kommentertendringsforslaget i høringen. IFPI Norge støtterforslaget, mens Mediebedriftenes Landsforeningmener at presiseringen ikke er nødvendig, og ialle fall ikke i tråd med ønsket om forenkling.

D e p a r t e m e n t e t anser at presiseringenkan vise at eksemplarfremstillingsbegrepet skalgis en vid fortolkning, og også gi bestemmelsenen utforming som er mer i tråd med terminolo-gien i opphavsrettsdirektivet og andre nordiskelands lovgivning. Det kan reises spørsmål om detogså bør tas inn at eksemplarfremstillingen kanvære både direkte og indirekte, og både hel ogdelvis. Av hensyn til ikke å gjøre lovteksten forkomplisert og vanskelig tilgjengelig, foreslåsimidlertid ikke ytterligere tilføyelser. Forslagetvidereføres.

3.4.7 Andre spørsmål

3.4.7.1 Opphaveren

I høringsnotatet ble bestemmelsen foreslått medslik ordlyd: «Opphavsretten gir opphaveren ene-rett til å råde over åndsverket…». I høringen girnoen høringsinstanser, bl.a. Advokatforeningen ogAltibox, uttrykk for at formuleringen gir «opphave-ren» enerett, ikke er heldig. Advokatforeningenuttaler:

«Advokatforeningen peker på at § 2-2 i lovut-kastet har fått en uheldig formulering når detder sies at opphavsretten «gir opphaveren ene-rett». «Opphaveren» er etter lovutkastet densom har skapt åndsverket, som ofte ikke er densamme som innehaveren av opphavsretten.Ordet «opphaveren» bør derfor utgå. Alterna-tivt kan det erstattes med «rettighetshaveren»,eller man kan legge til «eller den opphavsrettener overdratt til».»

Til dette bemerker d e p a r t e m e n t e t at ordet«opphaveren» her ikke synes å være nødvendigfor meningsinnholdet i bestemmelsen. Dersomdet også kan lede til misforståelser, synes denenkleste løsningen å være at ordet utgår av lovtek-sten, slik at det heter at «Opphavsretten gir ene-rett til å råde over åndsverket…». Departementetforeslår derfor denne løsningen.

3.4.7.2 Endringer begrunnet i hensynet til forenkling

I høringsnotatet ble det foreslått at presiseringenom at eneretten gjelder «innen de grenser som er


angitt i denne lov», utgår av loven. Det ble vist tilat det kan sies å følge av alminnelige prinsipperfor lovtolkning at bestemmelser må tolkes i lys avhverandre, og at begrensninger i eneretten ogsåkan følge av andre lover.

Mediebedriftenes Landsforening og TV 2 har isine høringsuttalelser støttet forslaget. For øvrigkan departementet ikke se at det er andre somhar kommentert det i høringen. Forslaget videre-føres.

Det ble i høringsnotatet også foreslått noenandre endringer begrunnet i hensynet til foren-kling, bl.a. en viss omredigering av bestemmelsenog forsøk på å gjøre meningsinnholdet lettere til-gjengelig. Departementet kan ikke se at disse harblitt kommentert i noen særlig i grad i høringen.

D e p a r t e m e n t e t viderefører forslagene.

3.4.7.3 Fremføring og overføring av film i klasseromsundervisning

I høringsnotatet ble det knyttet noen kommenta-rer til spørsmålet om adgangen til å vise film somdel av den ordinære klasseromsundervisningen.Problemstillingen vil ikke bli omtalt nærmere her,men behandles i forbindelse med lovens undervis-ningsbestemmelser, jf. punkt 5.17.4.

3.4.8 Strømming av innhold fra ulovlig kilde

3.4.8.1 Gjeldende rett

Utgangspunktet er at opphavsretten gir en gene-relt utformet enerett som er teknologinøytral. Desamme prinsippene får med andre ord anvendelseuavhengig av om man befinner seg i den analogeeller digitale verden. Imidlertid reiser anvendelseav opphavsrett i forbindelse med digital teknologinye spørsmål, særlig bruk av opphavsrettsligbeskyttet materiale på Internett.

De rettslige utgangspunktene er likevel klare.Det å legge ut opphavsrettslig beskyttede verk påInternett innebærer at verkene gjøres tilgjengeligfor allmennheten. Nedlasting av verk som er lagtut på Internett anses som fremstilling av eksem-plar av verket. Åndsverkloven § 12 gir riktignokadgang til i en viss utstrekning å fremstille eksem-plar til privat bruk. Men denne adgangen forutset-ter at kilden for kopien har lovlig grunnlag (såkaltlovlig kopieringsgrunnlag), jf. bestemmelsensfjerde ledd. Det er med andre ord ikke tillatt ålaste ned opphavsrettslig vernet materiale somikke er lovlig lagt ut. Følgelig vil opplasting avverk på Internett uten opphaverens samtykke og

nedlasting fra ulovlig kilde innebære et inngrep iopphaverens enerett til å råde over verket.

Opphaveren har enerett til å fremstille eksem-plar av sitt åndsverk og å gjøre verket tilgjengeligfor allmennheten, jf. § 2. Når opphavsrettsligbeskyttet materiale legges ut på Internett slik atden enkelte bruker kan få tilgang til materialet,innebærer dette som nevnt tilgjengeliggjøring forallmennheten. Den som gjør slikt materiale til-gjengelig for strømming uten at dette er klarertmed rettighetshaverne, har altså overtrådt ånds-verkloven.

Utgangspunktet er at opphavsretten bareomfatter det som skjer offentlig, og ikke innenfordet private området. Å gjøre vernet materiale til-gjengelig innenfor en privat sfære, omfattes ikkeav opphaverens enerett. Eneretten til å fremstilleeksemplar av verk (kopiere) er avgrenset når detskjer til privat bruk, jf. § 12. Hovedprinsippet eraltså at opphaverens enerett ikke gjelder brukinnenfor det private området.

Ved lovrevisjonen i 2005 ble det innført enmodifikasjon i dette prinsippet ved en regel sominnebærer at det ikke er tillatt å kopiere til privatbruk dersom kilden for kopien er ulovlig - såkaltlovlig kopieringsgrunnlag, jf. § 12 fjerde ledd.Kopiering til privat bruk forutsetter altså at verketsom er grunnlaget for kopien, må være gjort til-gjengelig på lovlig måte (kopien må ikke værefremstilt «på grunnlag av en gjengivelse i strid med§ 2»). Bakgrunnen for kravet om lovlig kopie-ringsgrunnlag var de store problemene ulovligbruk av verk i digitale nettverk har medført forrettighetshaverne, som følge av at opphavsrettsligbeskyttet materiale her kan spres i et helt annetomfang enn tidligere. Det gjelder et strengereskyldkrav for ileggelse av straff og erstatning forovertredelse av denne bestemmelsen enn det somer utgangspunktet etter gjeldende åndsverklov.Normalt er uaktsomhet tilstrekkelig, men etterdenne bestemmelsen kreves forsett (jf. §§ 54 og55).

I motsetning til der brukeren laster ned inn-holdet, overføres innholdet ved strømming utenat det lagres noen varig kopi av verket hos bruke-ren. Dette innebærer antagelig ikke en eksem-plarfremstilling som omfattes av opphaverensenerett. Riktignok vil det ved strømming fremstil-les visse midlertidige eksemplar. Men det er lagttil grunn at slike i stor grad vil falle inn under unn-taket i § 11a, jf. omtale av denne bestemmelsennedenfor i punkt 3.5.

På denne bakgrunn har det blitt antatt at denenkelte internettbruker som strømmer et verk,ikke vil begå et opphavsrettsbrudd selv om verket


er gjort tilgjengelig for slik bruk uten opphave-rens samtykke, jf. nærmere om dette nedenfor.Strømming fra enkelte slike ulovlige kilder vilimidlertid være i strid med åndsverkloven forditeknologien som brukes (Bit-torrent) gjør at bru-keren deler innholdet med andre brukere (dvs.gjør det tilgjengelig for allmennheten).


I høringsnotatet ble det foreslått en ny bestem-melse som på nærmere angitte vilkår forbyrstrømming av verk som er ulovlig tilgjengeliggjortpå Internett eller annet elektronisk kommunika-sjonsnett.

Etter gjeldende rett er det lagt til grunn at denenkelte internettbruker som strømmer et verk tilsin datamaskin, ikke begå et opphavsrettsbruddselv om verket er gjort tilgjengelig for slik brukuten opphaverens samtykke, jf. bl.a. Prop. 65 L(2012–2013) s. 7–9. Dette har bl.a. blitt begrunneti at det ikke skal være nødvendig for den enkelteinternettbruker å ta stilling til om innholdet somvedkommende ser på ved vanlig nettsurfing påInternett, er ulovlig lagt ut eller ikke. Det er i ste-det ønskelig å fokusere på dem som legger ut detulovlige innholdet.

I høringsnotatet ble det gitt uttrykk for at dettefortsatt bør være hovedregelen, men at det i vissetilfeller bør gjelde et unntak, for eksempel vedbruk av ulovlige strømmetjenester for film derbrukeren er fullt klar over at filmene er ulovlig til-gjengeliggjort og at rettighetshaverne dermedkan miste vesentlige inntekter. Det vil her fremståsom uheldig om den enkelte bruker uten å bryteloven kan benytte strømmetjenester som åpen-bart er ulovlige, fremfor å bruke lovlige tjenester.

For at bestemmelsen ikke skal ramme almin-nelig nettsurfing, som bl.a. kunne innebære enurimelig begrensning av ytrings- og informasjons-friheten, ble det foreslått strenge vilkår. For detførste må det være åpenbart at åndsverk somstrømmes, er ulovlig tilgjengeliggjort. For detandre må bruk fra den ulovlige kilden være egnettil å skade rettighetshavernes økonomiske inter-esser i vesentlig grad. For det tredje må brukerenha utvist forsett for at straff og erstatning kan ileg-ges (uaktsomhet eller grov uaktsomhet er ikke til-strekkelig). Det ble lagt til grunn at de strenge vil-kårene vil medføre at bestemmelsen ikke vil værei strid med ytrings- og informasjonsfriheten. Deter strømming av verk fra ulovlig kilde sombegrunner den foreslåtte bestemmelsen, men ilovteksten ble det mer teknologinøytrale uttryk-ket «bruk» benyttet.

Bestemmelsen ble foreslått med slik ordlyd:«Det er ikke tillatt å bruke åndsverk som åpen-

bart ulovlig er gjort tilgjengelig for allmennheten påInternett eller annet elektronisk kommunikasjons-nett når bruk fra den ulovlige kilden er egnet til åskade opphavers økonomiske interesser i vesentliggrad. Straff og erstatning etter §§ 9-2 og 9-3 kanbare ilegges ved forsettlig overtredelse av bestemmel-sen i dette ledd.»

3.4.8.3 Høringen

De fleste av høringsinstansene som kommentererforslaget om strømming fra ulovlig kilde, støtter iutgangspunktet forslaget (dvs. prinsippet om atdet ikke bør være tillatt å strømme verk fra ulovligkilde). Mange av disse mener samtidig at det erforeslått for strenge vilkår for når bestemmelsenkommer til anvendelse. Blant høringsinstansenesom er av denne oppfatningen er: Advokatforenin-gen, Altibox, Forfatterforeningen, GramArt, HBONordic, IFPI Norge, Kunstnernettverket, MotionPicture Association (MPA), Musikernes fellesorga-nisasjon, Norsk filmforbund, Norske Filmregissø-rer, NOPA, Norsk komponistforening, Norsk Video-gramforening, Norske Dramatikeres Forbund, Ret-tighetsalliansen, SF Anytime og Virke Produsentfo-reningen. Meningene om hva som bør endres vari-erer noe, men hovedsynspunktene er at kriteriene«åpenbart ulovlig er gjort tilgjengelig» og at brukfra den ulovlig kilden er «egnet til å skade oppha-vers økonomiske interesser i vesentlig grad» børutelates eller modifiseres, for eksempel ved å ta ut«åpenbart» eller «i vesentlig grad» av lovteksten.Det kan for eksempel vises til høringsuttalelsenfra MPA, der det bl.a. uttales:

«We believe that the message will come acrossin an even clearer and more convincing man-ner if the requirements are changed so that it issufficient that the content has been unlawfullycommunicated to the public instead of evi-dently unlawfully communicated to the public(«som åpentbart er gjort tilgjengelig for all-mennheten»). We understand the Ministry’sreasoning that only the intentional and noto-rious individuals should be covered by the pro-posed legislation. However, we believe thisconcern is addressed by the requirement ofwillful breach («forsett») which implies thatindividuals acting in good faith will not be heldresponsible for penalties or compensation.

On the same note, MPA is of the view that itshould be sufficient that the act of streamingcontent from an illegal source is suitable for


damaging the author’s economic interest. Webelieve the message that streaming creativecontent from an illegal source is unacceptablewill be more effectively communicated if sub-stantial extent («vesentlig grad») is left out ofthe wording.»

Forfatterforeningen uttaler bl.a.:

«Forfatterforeningen mener at departemen-tets forslag til nytt tredje ledd i ny § 2-2 burdeha gått lengre i å opprettholde opphaverenslegitime krav på å kunne forfølge brudd på ene-retten når åndsverk er gjort tilgjengelig ulovligpå internett eller tilsvarende. Kriteriet «åpen-bart ulovlig» vil åpenbart utelukke forfølgelseav de fleste tilfeller av ulovlig tilgjengeliggjortinnhold. Bevisbyrden vil videre bli svært tungtil fordel for de som både laster opp ulovlig ogde som bruker ulovlig utlagt innhold. Detsamme gjelder kriteriet «egnet til å skade opp-haverens økonomiske interesser i vesentliggrad». De fleste åndsverk vil i beste falle resul-tere i beskjedne inntekter for opphaver. Så nåruautorisert bruk kan finne sted så fremt bru-ken ikke er egnet til å skade opphaverens øko-nomiske interesser i vesentlig grad, vil denreelle mulighet til utøve eneretten kun bli for-beholdt bestselgerne.»

Noen høringsinstanser, slik som Advokatforenin-gen, Altibox, HBO Nordic, Motion Picure Associa-tion, Norsk Videogramforening og Rettighetsallian-sen, påpeker i den forbindelse at strømmebestem-melsen har mye strengere vilkår enn bestemmel-sen som forbyr privatkopiering av verk fra ulovligkilde, og ønsker at strømming skal reguleres påsamme måte som i denne bestemmelsen. Det kanfor eksempel vises til Advokatforeningens hørings-uttalelse, der det bl.a. uttales:

«Advokatforeningen er prinsipielt enig i atloven bør ramme privat strømming av innholdfra ulovlig kilde, slik den også rammer privateksemplarfremstilling fra ulovlig kopierings-grunnlag.

Imidlertid er Advokatforeningen usikker påom det bør opereres med en ulik rettsstrids-grense i de to relasjoner, slik departementetsforslag legger opp til. Forslaget legger opp tilsvært strenge vilkår for at strømming fra denulovlige kilden skal anses rettsstridig, for detførste må det være «åpenbart» at kilden er ulov-lig, for det annet må bruk fra den ulovlige kil-

den «være egnet til å skade opphavers økono-miske interesser i vesentlig grad».

Alternativet vil være at det kun er sanksjo-neringen (annet enn forbudsdom) som under-legges slike strenge vilkår, slik løsningen i dager for privat eksemplarfremstilling fra ulovligkopieringsgrunnlag (§ 12). Dersom kildenbeviselig er ulovlig, kan det hevdes at rettig-hetshavsiden bør kunne oppnå et forbud ogsåmot dem som benytter seg av den, altså motbrukersiden. Så lenge rettighetshaveren måbevise at kilden er ulovlig, kan Advokatforenin-gen vanskelig se at en slik regel vil komme ikonflikt med ytrings- og informasjonsfriheten.»

Videre er det også noen som er uenig i uttalelsenei høringsnotatet om at det ikke skal kreves at bru-keren foretar aktive undersøkelser av lovlighetenav innhold som finnes på Internett. Disse menerat brukeren i større grad bør pålegges en under-søkelsesplikt.

På den annen side er det også noen avhøringsinstansene som mener at den foreslåttebestemmelsen rammer for vidt, og er problema-tisk i forhold til ytringsfriheten og legalitetsprin-sippet. Blant høringsinstansene som uttaler seg idenne retningen er Modern Times Group MTG,Norsk Redaktørforening, NRK og Det juridiskefakultet UiB. Innvendingene er noe ulikt begrun-net, men det gjøres bl.a. gjeldende at bestemmel-sen kan ramme handlinger som bør være lovlige,og at bruk av straff ved overtredelse av bestem-melsen er prinsipielt betenkelig (bl.a. pekes det påat hensynene som taler mot straffesanksjoneringmå vurderes grundigere, jf. straffelovkommisjo-nens utredning). Enkelte påpeker at bestemmel-ser som det er vanskelig å håndheve, kan virkemot sin hensikt, og i stedet undergrave respektenfor loven. Det kan vises til NRKs høringsuttalelse,der det bl.a. uttales:

«Bestemmelsen rammer således svært vidt –både fordi den også omfatter vanlig nettsurfingog fordi hva en person oppfatter som «åpen-bart» ikke er entydig. Det etterlyses en nær-mere analyse av hvilke negative virkningerdette kan få i forhold til de hensyn som Straf-felovkommisjonen har fremhevet. I denne sam-menheng skal det minnes om at internett bru-kes daglig av nærmest hele befolkningen, her-under også den oppvoksende generasjon, og eren av de viktigste kanalene for formidling avinformasjon og ytringer. Det må da utvises sær-lig varsomhet med å innføre vide og vage straf-


febestemmelser, som i tillegg i liten grad kanantas å bli håndhevet.

Man risikerer å vedta en straffebestem-melse som ikke blir håndhevet, som skaperusikkerhet og som svekker befolkningensrespekt for straffebestemmelser og myndighe-tenes håndtering av vedtatte straffebestemmel-ser.

For det andre er bestemmelsen formulertså vidt at den etter NRKs oppfatning vil væreproblematisk i forhold til legalitetsprinsippet.Det vises her til at all «bruk» er omfattet. Iste-denfor å knytte det straffesanksjonerte forbu-det opp mot opphavsmannens enerett eller ennærmere konkretisert bruk, benyttes etbegrep som kan omfatte nær sagt hva somhelst.

For det tredje synes ikke departementet åha foretatt noen reell vurdering av forholdet tilytrings- og informasjonsfriheten, og dette gjel-der særlig i forhold til journalistisk virksomhet.Dersom forslaget opprettholdes, må det som etminimum gjøres unntak for journalistisk virk-somhet.»

Det er også flere høringsinstanser som støtter for-slaget eller uttaler at de ikke har innsigelser, bl.a.Bokhandlerforeningen, Film & Kino, Kulturrådet,Norsk Journalistlag, Telenor og TONO. Norsk Jour-nalistlag uttaler bl.a.:

«NJ støtter den foreslåtte bestemmelsen sompå nærmere vilkår forbyr strømming av verksom er ulovlig lagt ut på Internett eller annetelektronisk kommunikasjonsnett. Vi legger tilgrunn at det vil kunne ha en holdningsska-pende effekt at lovgivningen markerer at detikke er fritt fram å bruke innhold som klart erlagt ut i strid med opphavsretten.

Samtidig er vi opptatte av at hensynet tilytrings- og informasjonsfrihet tilsier at det erviktig å begrense virkeområdet for et forbudmot strømming. Ved et for omfattende forbudkan det være en risiko for en viss nedkjølendeeffekt på internettbrukernes atferd og dermedbegrense informasjonsutvekslingen. Vi kan forså vidt forstå at kritikere av bestemmelsen harmerket seg at departementet antar håndhev-ningen av bestemmelsen vil kunne bli vanske-lig. Vi mener likevel at de foreslåtte strenge vil-kårene er nødvendige for å tilfredsstille kra-vene i Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10,og mener forslaget innebærer et fornuftig kom-promiss mellom ulike samfunnsverdier.»

Kort oppsummert er det mange (særlig på rettig-hetshaversiden) som mener at den foreslåttebestemmelsen har for strenge vilkår og dermedfår et for snevert anvendelsesområde, mens noen(særlig i mediebransjen) mener at den er proble-matisk i forhold til ytringsfriheten og legalitets-prinsippet fordi den er for vid og uklar.

Noen av høringsinstansene på medieområdet,slik som NRK og TV 2, mener også at bestemmel-sen under enhver omstendighet må gjøre unntakfor journalistisk virksomhet av hensyn til informa-sjons- og ytringsfriheten (jf. sitat fra NRKshøringsuttalelse ovenfor).

Advokatforeningen har noen bemerkninger tilforholdet mellom den foreslåtte § 4-2 og forslaget i§ 2-2 tredje ledd om strømming fra ulovlig kilde.Advokatforeningen nevner problemstillingen omstrømming som EU-domstolen har fått seg fore-lagt i sak (C-527/15), og uttaler bl.a.:

«Dersom domstolen kommer til at slik strøm-ming ikke er å anse som «lawful use», vil strøm-mingen representere en krenkelse av opphavs-mannens eksemplarfremstillingsrett etterdirektivets artikkel 2. I et slikt tilfelle vil detstrengt tatt være overflødig med en særregule-ring i § 2-2 tredje ledd med mindre departe-mentet ønsker inntatt en henvisning til atstrømming fra ulovlig kilde er ulovlig i henholdtil § 4-2.»

Advokatforeningen mener derfor at det kan væregrunn til å utsette innføringen av strømmebestem-melsen til EU-domstolen har vurdert spørsmålet.


Det store spennet i høringsuttalelsene viser hvorkomplekst det er å utforme en slik bestemmelse.På bakgrunn av høringen synes det imidlertid åvære en relativt bred støtte for prinsippet om atstrømming av opphavsrettslig beskyttet innholdfra ulovlig kilde etter omstendighetene bør væreforbudt.

Det er gode grunner for at det ikke bør væretillatt å strømme opphavsrettslig innhold fra ulov-lige kilder. Samtidig er det også gode grunner forat et slikt forbud må begrenses, bl.a. sett hen til atInternett er en svært viktig kilde til informasjonfor de fleste. Departementet kan ikke se at det kanvære grunnlag for å pålegge den enkelte internett-bruker et ansvar for å undersøke lovligheten av altmulig innhold som kan være opphavsrettsligbeskyttet i forbindelse med nettsurfing og annenalminnelig bruk av nettet.


Forslaget i høringsnotatet søkte å finne enbalanse mellom de motstridende hensynene. Påden ene siden å forby de åpenbare tilfellene avstrømming fra ulovlig kilde som kan medførevesentlig skade for rettighetshaverne. Og å mar-kere at det ikke er fritt frem å benytte opphavs-rettslig beskyttet innhold som utvilsomt er ulovliglagt ut. På den annen side å ikke gripe inn iytrings- og informasjonsfriheten og befolkningensalminnelige nettbruk på en urimelig måte.

Etter departementets syn er det nødvendig atdisse ulike interessene ivaretas ved utformingenav en slik bestemmelse. I det følgende vil det vur-deres om det på bakgrunn av høringen bør foretasendringer i bestemmelsens vilkår og utforming.For det første er dette et spørsmål om balanseringav den foreslåtte bestemmelsen – om vilkårenebør mykes opp eller strammes inn. For det andreer det et spørsmål om hvordan en slik bestem-melse best kan utformes for å oppfylle formålenesom ligger til grunn for den – og å gjøre bestem-melsen så lett tilgjengelig som mulig. Med dettesom bakteppe vil departementet vurdere hoved-synspunktene fra høringen av forslaget.

Mange av høringsinstansene mener at vilkå-rene er for strenge og dermed får et for snevertanvendelsesområde (jf. redegjørelsen for hørin-gen ovenfor). De ønsker bl.a. at kravene om åpen-bart ulovlig tilgjengeliggjort innhold og at brukfra den ulovlige kilden er egnet til å skade oppha-vers økonomiske interesser i vesentlig grad, børtas ut eller modifiseres. Enkelte ønsker en klargjø-ring av vilkårene.

Når det gjelder kravet om åpenbart ulovlig til-gjengeliggjort, innebærer det at det ikke skalvære noen tvil om at det er tale om innhold som erulovlig lagt ut. I høringen har det blitt reist spørs-mål om innholdet i dette kravet – om det menesåpenbart i objektiv eller subjektiv forstand (hvemdet skal være åpenbart for), og hvordan dette vil-kåret forholder seg til kravet om forsett. Til dettebemerker d e p a r t e m e n t e t at oppfyllelsen avvilkåret vil bero på om det objektivt sett ansesåpenbart at innholdet er ulovlig tilgjengeliggjort(målestokken antas her å være en alminneliginternettbruker). Ved vurderingen av om dette vil-kåret er oppfylt skal altså ikke den aktuelle bruke-rens subjektive forhold vurderes.

Men dersom bestemmelsens objektive vilkåranses oppfylt, blir spørsmålet om brukeren harhandlet forsettlig. I samsvar med alminnelige prin-sipper må skyldkravet dekke alle vilkårene. I til-legg til at det objektivt sett har fremstått somåpenbart at innholdet var ulovlig tilgjengeliggjort,må brukeren også ha ansett dette som sikkert

eller overveiende sannsynlig. Selv om det er visseforskjeller mellom vilkåret om «åpenbart» og kra-vet om forsett, kan det stilles spørsmål om det ernødvendig med begge disse kravene.

Selv om kravet om forsett trolig innebærer atdet uansett ikke vil ramme tilfeller der det kanvære tvil om innholdet er ulovlig tilgjengeliggjort,har departementet likevel valgt å beholde «åpen-bart» i lovteksten. Dette synliggjør intensjonenom at det skal være et strengt krav, i den betyd-ning at den bare skal ramme de klare og bevisstetilfellene av strømming av ulovlig tilgjengeliggjortinnhold.

Kravet om at bruk fra den ulovlige kilden er«egnet til å skade opphavers økonomiske interes-ser i vesentlig grad», er bl.a. foreslått for å sikre atbestemmelsen ikke rammer tilfeller der et forbudkan være i strid med ytrings- og informasjonsfri-heten. Det er flere som foreslår at «i vesentliggrad» bør tas ut av lovteksten. Høringsinstansenehar imidlertid til dels sterkt sprikende vurderin-ger av forholdet til ytrings- og informasjonsfrihe-ten. For eksempel uttaler Forfatterforeningen:

«Vi er selvsagt for informasjons- og ytringsfri-het. Det er dog sannsynligvis kun en liten andelav bruk av ulovlig utlagt materiale på internettsom er relevante for de hensyn Grl. § 100 ogEMK art 10 er ment å ivareta. Vi er redd at deter mange opphavere som etter departementetshøringsutkast må tåle bruk av uautorisertutlagte åndsverk på internett, uten at verkenGrl § 100 eller EMK art 10 kunne ha blitt påbe-ropt. Når det er dette som er begrunnelsen forde strenge kriteriene, ville det ha vært ønskeligom dette gikk frem av selve ordlyden.»

Til sammenligning uttaler Redaktørforeningen:

«Vi mener det er åpenbart at det innenfor derammer som trekkes opp i forslaget legges tilrette for å strafferamme publisering som paral-lelt vil nyte beskyttelse av Grunnlovens § 100og EMK artikkel 10.»

Etter d e p a r t e m e n t e t s syn vil de strengevilkårene medføre at bestemmelsen i liten grad vilgripe inn i ytrings- og informasjonsfriheten. I dengrad bestemmelsen begrenser informasjonsfrihe-ten, er dette begrunnet i hensyn til rettighetsha-vernes berettigede interesser, og anses derfor for-enlig med vernet av ytrings- og informasjonsfrihe-ten etter Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10.Dersom forholdet til ytringsfriheten skullekomme på spissen i helt spesielle tilfeller som fal-


ler inn under bestemmelsen, må det som ellersforetas en konkret avveining mellom opphavsret-ten og ytringsfriheten. Departementet kan derforikke se at det er grunn til å stramme inn vilkåretom «egnet til å skade opphavers økonomiskeinteresser i vesentlig grad» slik at anvendelsesom-rådet for bestemmelsen blir ytterligere snevretinn.

Enkelte av de høringsinstansene som mener atbestemmelsen rammer for mye, viser bl.a. til atbruk er et svært vidt begrep. Til dette bemerkerd e p a r t e m e n t e t at den bruk som omfattes,bare er bruk som oppfyller de strenge vilkårenebestemmelsen for øvrig oppstiller. Uttrykket brukmå sees i sammenheng med disse vilkårene. Somdet fremgår av bakgrunnen for forslaget, er detbruk av ulovlige strømmetjenester som er densentrale begrunnelsen, men bestemmelsen risike-rer å bli raskt utdatert dersom uttrykket strøm-ming benyttes i loven. Bruk er derimot et teknolo-ginøytralt uttrykk, som det er grunn til å tro at vilvære mer tilpasningsdyktig overfor endringer iteknologien. Imidlertid foreslår departementet atuttrykket strømming også tas inn i bestemmel-sens ordlyd, for bl.a. å gjøre bestemmelsen letteretilgjengelig for brukerne. Formuleringen «strømmeeller på annen måte bruke» foreslås derfor benyt-tet i lovteksten.

Spørsmålet er videre om det er grunn til ågjøre endringer i vilkåret i motsatt retning, dvs. åmyke det noe opp, for eksempel ved å ta ut «ivesentlig grad». I høringen har noen påpekt at detvil være vanskelig for den enkelte å vurdere hvasom vil påføre rettighetshaverne en slik skade.Det er nok riktig at en endring der «i vesentliggrad» tas ut, trolig vil forenkle vurderingstemaet,men samtidig vil det kunne medføre at bestem-melsen får et klart bredere nedslagsfelt. Et alter-nativ kan være å gjøre en slik endring i kombina-sjon med en reservasjon om at bestemmelsenikke får anvendelse der hensynet til informasjons-og ytringsfriheten er så tungtveiende at brukenbør være tillatt. Da vil begrunnelsen for regelen istørre grad gjenspeiles i ordlyden, jf. Forfatter-foreningens merknad ovenfor. Men en innvendingmot en slik løsning er at dette er en vurderingsom kan være egnet for en domstol, men ikke forden alminnelige internettbruker.

På denne bakgrunn har d e p a r t e m e n t e tkommet til at forslaget i høringsnotatet her børvidereføres, jf. lovforslaget § 3 tredje ledd. Formå-let er at det ikke skal være tillatt å bruke strøm-metjenester der innholdet åpenbart er tilgjenge-liggjort uten rettighetshavernes samtykke, samti-dig som bestemmelsen ikke skal gripe inn i

befolkningens nettsurfing og annen alminneligbruk av Internett.

Som nevnt i høringsnotatet skal EU-domstolenbehandle en sak som bl.a. omhandler strømmingfra ulovlig kilde (C-527/15). Det foreligger ingendom fra EU-domstolen ennå, men en uttalelse fraGeneraladvokaten i saken. Saken gjelder salg aven mediespiller med en type programvare (til-leggsprogram eller add-ons) som innebærer atbrukeren forflyttes videre til nettsteder som for-midler digitalt innhold for strømming uten rettig-hetshavernes samtykke. I saken er det bl.a. anførtat ren strømming av verk fra ulovlige kilder, i mot-setning til nedlasting, er lovlig. Ettersom strøm-ming innebærer fremstilling av midlertidigeeksemplar, ble det stilt spørsmål om tilfellet kunnedekkes av unntaket for midlertidig eksemplar-fremstilling i opphavsrettsdirektivet artikkel 5 nr.1. Etter Generaladvokatens vurdering kunne unn-taket ikke få anvendelse, fordi vilkåret om «lawfuluse» ikke kan anses oppfylt. Under enhveromstendighet ville ikke vilkårene i tretrinntesten idirektivet artikkel 5 nr. 5 være oppfylt (selv ombruken av mediespilleren hadde vært omfattet avunntaket i artikkel 5 nr. 1). I drøftelsen av vilkå-rene i tretrinnstesten uttaler Generaladvokatenbl.a.:

«In the second place, from a technical point ofview, the conduct of a person who surfs theinternet and visits websites cannot be likenedto that of a person who streams protected filmsand series. In the first type of conduct, the tem-porary copy which must be made as a result ofthe technological process may involve normalexploitation of the works, which enables inter-net users to avail themselves of the communi-cation to the public carried out by the publisherof the website concerned. However, the situat-ion in which an internet user views protectedworks on his screen through streaming doesnot involve ‘normal exploitation’ of the work,necessitated by the technology required tonavigate the internet, but rather an ‘abnormal’act in legal terms, which reflects the user’s deli-berate aim of accessing digital content withoutpayment of any financial consideration, withthe assistance of the filmspeler.»

Når EU-domstolen har avsagt dom i denne saken,vil departementet vurdere i hvilken grad avgjørel-sen får betydning for norsk rett og det fore-liggende forslaget.

Til Advokatforeningens uttalelse om forholdettil bestemmelsen om midlertidig eksemplarfrem-


stilling (jf. ovenfor) viser d e p a r t e m e n t e t tilbemerkningene ovenfor om at bestemmelsen vilbli vurdert på bakgrunn av den kommende avgjø-relsen fra EU-domstolen. (Norsk rett må være isamsvar med EU-retten.) En litt annen problem-stilling er imidlertid på hvilken måte strømmingav ulovlig tilgjengeliggjort innhold skal reguleres iloven. Det er mulig å la spørsmålet bero på entolkning av bestemmelsen om fremstilling avvisse midlertidige eksemplar, og departementetvurderte denne muligheten i forbindelse medutarbeidelsen av høringsnotatet. En innvending erimidlertid at dette blir en regulering basert på tek-nologi, som fremgår indirekte og blir vanskelig til-gjengelig i loven. For å finne frem til lovlighetenav strømming, må brukeren gå veien om at detteinnebærer fremstilling av visse midlertidigeeksemplar og bestemmelsen i gjeldende § 11a(lovforslaget § 4). Dette vil være vanskelig å forståfor de fleste. Sett i lys av målsettingen om å gjøreloven lettere tilgjengelig, kan en mer direkte regu-lering av lovligheten av strømming fra ulovligkilde være å foretrekke. På den bakgrunn kandepartementet ikke se at en særlig regulering vilvære overflødig selv om den rettslig sett ikke ernødvendig (men departementet understreker atreguleringen selvfølgelig må være i tråd med EU-retten).

Noen av høringsinstansene på medieområdet,slik som NRK og TV 2, mener som nevnt atbestemmelsen må gjøre unntak for journalistiskvirksomhet av hensyn til informasjons- og ytrings-friheten. Til dette bemerkes at d e p a r t e m e n -t e t ikke finner grunnlag for å foreslå noe gene-relt unntak for slik virksomhet. Dersom bestem-melsen skal tolkes innskrenkende, slik at denikke får anvendelse på slik virksomhet, må detskje ved at hensynet til ytringsfriheten gis forrangetter en konkret avveining i det enkelte tilfellet. Idenne sammenhengen vises det for øvrig tildepartementets generelle vurderinger om forhol-det mellom opphavsrett og ytrings- og informa-sjonsfrihet, jf. punkt 2.7.

Det foreslås noen mindre justeringer i utfor-mingen av bestemmelsen sammenlignet med for-slaget i høringsnotatet, som er av rent lovtekniskkarakter, og ikke er ment å endre på innholdet iforslaget. I høringsnotatet ble uttrykket «åpenbartulovlig er gjort tilgjengelig» benyttet. I proposisjo-nen her forelås at uttrykket «åpenbart i strid medloven er gjort tilgjengelig» benyttes i stedet.Videre ble det i forslaget i høringsnotatet gittuttrykk for at straff og erstatning bare kan ileggesved forsettlig overtredelse. Denne presiseringenforeslås tatt ut når det gjelder straff, ettersom

straff i henhold til lovforslaget uansett bare kanilegges ved forsettlige overtredelser av loven (deter med andre ord ikke noe som gjelder særskiltfor denne bestemmelsen). Presiseringen foreslåsderimot beholdt når det gjelder erstatning.

Bestemmelsen om strømming av innhold fraulovlig kilde er tatt inn som § 3 tredje ledd.

3.4.9 Lenking

I høringsnotatet omtalte departementet problem-stillingen om lenking til opphavsrettslig beskyttetinnhold på Internett innebærer at innholdet gjørestilgjengelig for allmennheten. Det ble redegjortfor Høyesteretts avgjørelse i Rt. 2005 s. 41 (Naps-ter) og EU-domstolens praksis om lenking (jf. sakC-466/12 og C-348/13). Det ble bl.a. uttalt ihøringsnotatet:

«På bakgrunn av EU-domstolens praksis kande rettslige utgangspunktene for lenking tilverk på Internett antagelig sammenfattes slik:Der det lenkes til materiale som allerede er fritttilgjengelig på nettet, vil lenkingen ikke omfat-tes av rettighetshavernes enerett fordi det ikkegis tilgang for et nytt publikum – med andreord et publikum som rettighetshaverne ikketidligere har tatt i betraktning. Derimot vil len-king omfattes av eneretten der lenken inne-bærer en omgåelse av tilgangsbegrensningereller skjer til et publikum som rettighetsha-verne ikke har tatt i betraktning, ettersom til-gang til verket i slike tilfeller gis til et nytt publi-kum. Det tilsvarende er nærliggende å hevde isituasjoner der rettighetshaverne ikke har gittsamtykke til tilgjengeliggjøring av innholdet,men EU-domstolen skal ta uttrykkelig stillingtil spørsmålet om lenker til ulovlig innhold i enpågående sak (C-160/15 – GS Media).»

Det ble videre gitt uttrykk for at departementethar vurdert om lenking bør gjøres til gjenstand forsærskilt regulering i loven, men ikke vil foreslåslike regler nå, bl.a. på bakgrunn av den opphavs-rettsreform som pågår i EU.

Det er enkelte av høringsinstansene som harhatt merknader som gjelder lenking. Noen avdisse er enig i departementets vurdering om åavvente utviklingen i EU-retten (Advokatforenin-gen, Altibox, Motion Picture Assocation), mensNorsk Videogramforening og Rettighetsalliansenmener at spørsmålet om lenking er så viktig atdepartementet bør vurdere å avklare dette i loven.Norwaco har forståelse for at departementet ikkeønsker å gjøre lenking til gjenstand for særskilt


lovregulering på bakgrunn av EUs varslede opp-havsrettsreform, men mener også at departemen-tet bør vurdere om det kan være aktuelt å innførebestemmelser som kan hindre uklarert lenking tildirektesendinger.

D e p a r t e m e n t e t bemerker at spørsmålom lenking har vært tema i flere saker for EU-domstolen, senest C-160/15 (GS Media), som gjel-der lenking til materiale som er gjort tilgjengeliguten rettighetshavernes samtykke. Departemen-tet kan imidlertid ikke se at de kriterier som erutviklet gjennom EU-domstolens praksis er egnetfor lovregulering. Som nevnt i høringsnotatet hardet vært delte meninger om domstolens praksis,men etter departementets syn er det naturlig atavklaring av spørsmål rundt lenking skjer på EU-nivå. Departementet er imidlertid oppmerksompå disse spørsmålene og har merket seg de ulikehøringsinstansenes synspunkter.

3.4.10 Oppsummering

Departementet opprettholder forslaget fra hørings-notatet med de endringer som fremgår ovenfor.Bestemmelsen om opphavsrettens innhold fore-slås inntatt som § 3.

3.5 Visse midlertidige eksemplar


Ved gjennomføring av opphavsrettsdirektivet(2001/29/EF) i åndsverkloven i 2005 ble eneret-ten i gjeldende § 2 i tråd med direktivet utvidet tilå omfatte fremstillingen av ethvert eksemplar,varige så vel som midlertidige. Denne utvidelsenble ledsaget av en bestemmelse i ny § 11a, somunntar fra eneretten fremstillingen av visse mid-lertidige eksemplar. Mens utvidelsen av § 2 gjen-nomfører direktivet artikkel 2, gjennomførerbestemmelsen i § 11a det obligatoriske unntaket idirektivet artikkel 5 nr. 1.

Departementet uttalte i Ot.prp. nr. 46 (2004–2005) s. 16:

«Den økende digitale bruk av åndsverk haropphavsrettslige implikasjoner også i den for-stand at teknikken som benyttes for å mulig-gjøre digital verksutnyttelse forutsetter frem-stilling av midlertidige kopier av verket. Dettegjelder også for former for verksutnyttelse somtradisjonelt sett ikke innebærer eksemplar-fremstilling, for eksempel fremføring. Eneret-ten til eksemplarfremstilling bør defineres og

avgrenses med hensyn til dette, og i direktiveter dette kommet til uttrykk i artikkel 2, jf. artik-kel 5.1. Departementet foreslår at disse arti-klene gjennomføres ved endring i åndsverklo-ven, henholdsvis § 2 første ledd samt innføringav ny § 11a.»

For at det skulle være sammenheng mellom § 2og den nye § 11a, ble ordlyden i § 2 endret slik atdet uttrykkelig fremgår at eneretten til eksemplar-fremstilling også omfatter fremstilling av midlerti-dige eksemplar. Fra dette utgangspunktet ble detgjort unntak for fremstillingen av visse midlerti-dige eksemplar i § 11a. I samsvar med direktivetfinnes i § 11a fire kumulative vilkår for at unntaketskal komme til anvendelse. Etter bestemmelsenomfattes ikke fremstilling av midlertidige eksem-plar av eneretten når den er (1) tilfeldig eller forbi-gående, (2) utgjør en integrert og vesentlig del aven teknisk prosess som har til eneste formål åmuliggjøre (3) enten (a) en lovlig bruk av verket,eller (b) en overføring i nettverk av et mellomleddpå vegne av tredjeparter, og den (4) ikke har selv-stendig økonomisk betydning.

Om innholdet i disse fire kumulative vilkåreneuttalte departementet blant annet, jf. proposisjo-nen s. 16–17:

(1) Tilfeldig eller forbigående

««Forbigående» innebærer krav med hensyntil lagringens potensielle varighet, som –avhengig av hvilken lagring det er snakk om oghvor i prosessen den skjer – i større eller min-dre grad skal være tidsbegrenset. Lagringenmå således fremstå som flyktig, ubestandigeller forgjengelig. «Tilfeldig» viser til at lagrin-gen skal bære preg av å være vilkårlig, samti-dig som den i en viss grad også skal være ube-regnelig, uforutsett eller utilsiktet.

I relasjon til dette fremstår det for departe-mentet som klart at situasjonen som beskrivesi høringen, hvor verk kopieres over på mastereeller i databaser for forenklet avvikling avkringkasting, ikke vil omfattes av unntaket her.Denne form for eksemplarfremstilling tilfreds-stiller, etter departementets oppfatning, verkenkravet til at eksemplaret skal være forbigåendeeller tilfeldig, og må – om den ikke omfattes avbestemmelsen i åndsverkloven § 31 – klareressærskilt.»

(2) integrert og vesentlig del av en teknisk pro-sess


«Med teknisk prosess forstås summen av allaktivitet med relevant tilknytning til det aktu-elle formål. Formålet vil eksempelvis være åmuliggjøre overføring av verk i nettverk elleravspilling av verket ved hjelp av avspillingspro-gramvare i sluttbrukers datamaskin. I beggedisse tilfeller vil kravet til at eksemplaret skalutgjøre en integrert og vesentlig del av den tek-niske prosessen være tilfredsstilt, og ingen avdisse prosessene ville heller være mulig utendenne midlertidige eksemplarfremstillingen.»

(3) (a) lovlig bruk

«Kravet til «lovlig bruk» innebærer at enten ret-tighetshaver må gi samtykke til eller at det iloven ikke eksisterer noe forbud mot den aktu-elle bruk, jf. fortalen (33). Kravet om at det ikkeskal eksistere et lovforbud kan tenkes tilfreds-stilt enten ved at forholdet ikke omfattes av deopphavsrettslige eneretter eller at det dekkesav en avgrensningsbestemmelse i åndsverklo-ven 2. kapittel. Bruken vil etter dette være lov-lig om det foreligger samtykke, lovhjemmeleller om forholdet ikke omfattes av loven.

Handlinger som ikke er opphavsrettsligrelevante, for eksempel fremføring innenfordet private området, kjennetegnes ved at deikke omfattes av de opphavsrettslige eneretter,og om de øvrige vilkår er oppfylt vil unntaketomfatte de midlertidige eksemplar som frem-stilles i forbindelse med slik bruk. Nettlesing(«browsing») utgjør i denne sammenheng en«lovlig bruk».»

(3) (b) overføring i nettverk av et mellomledd påvegne av tredjeparter

«Unntaket for mellomleddstilfellene knytterseg for det første til situasjoner hvor opphavs-rettslig vernet materiale mellomlagres i forbin-delse med – og som en forutsetning for – trans-port i nettverk. Om de øvrige vilkår i § 11a eroppfylt, vil operatøren som stiller nettverket tildisposisjon ikke anses å foreta noen selvsten-dig eksemplarfremstillingshandling ved at detmellomlagres eksemplar i forbindelse medoverføringen. Videre kan også den eksemplar-fremstilling som skjer for å gjøre overførings-systemene mer effektive omfattes av unntaket,for eksempel Internettilbyders midlertidigelagring av hjemmesider i såkalte proxyservere.Dette er altså ikke en lagring som er nødvendigfor at overføringen skal kunne finne sted, menlagringen kan gjøre overføringen langt smidi-

gere, og internett blir ved hjelp av disse lagrin-gene vesentlig mer brukervennlig.

Unntaket for mellomlagring i nettverk for-utsetter imidlertid at mellomleddet verkenendrer informasjonen eller griper inn i den lov-lige bruk av teknologien som er alminneliganerkjent og anvendt av industrien med formålom å skaffe seg data om anvendelsen av infor-masjonen, jf. fortalen (33).»

(4) ikke selvstendig økonomisk verdi

«Med dette menes at handlingen eller eksem-plaret ikke kan ha økonomisk betydning utoverdet som kreves for å muliggjøre overføring inettverk eller lovlig bruk av verket. Kravetinnebærer at eksemplaret verken kan ha slikøkonomisk verdi for rettighetshaver, mellom-ledd, sluttbruker eller andre.»

Fremstilling av midlertidige eksemplar er unntattfra eneretten når disse fire kumulative vilkåreneer oppfylt. Omvendt vil fremstillingen være omfat-tet av eneretten dersom et eller flere av vilkåreneikke er oppfylt.

I gjeldende § 11a andre ledd er det gjort unn-tak for datamaskinprogrammer og databaser, jf.proposisjonen s. 18:

«Eneretten til eksemplarfremstilling av data-maskinprogrammer og databaser er regulertgjennom egne direktiver som tidligere er gjen-nomført i norsk rett. Både edb-direktivet ogdatabasedirektivet stipulerer unntak fra eneret-ten for visse brukersituasjoner, hvor det f.eks.er nødvendig å fremstille eksemplar i forbin-delse med lovlig bruk, jf. artikkel 6.1 i databa-sedirektivet og artikkel 5.1 i edb-direktivet, jf.også åndsverkloven § 39h. Disse verkstyperberøres i utgangspunktet derfor ikke av opp-havsrettsdirektivets avgrensning av eksem-plarfremstillingsretten, jf. direktivet artikkel 1.

Departementet er etter en fornyet vurde-ring kommet til at forslaget om å la § 11a ogsågjelde for datamaskinprogrammer og databa-ser, ikke videreføres. De nevnte unntaksregleri edb- og databasedirektivet dekker alternativeti § 11a om «lovlig bruk», og dessuten avhjelpergjennomføringen av ansvarsfrihetsreglene iehandelsloven mangel av særskilt avgrens-ningsbestemmelse for fremstilling av midlerti-dige eksemplar ved overføring av datamaskin-programmer og databaser i nettverk. Forslagetsamsvarer med det som er foreslått, eller alle-rede gjennomført, i de øvrige nordiske land.»


Unntaket i andre ledd var altså ikke med ihøringsnotatet om gjennomføring av direktivet,men ble tatt inn i proposisjonen etter høringen.


Opphavsrettsdirektivet (2001/29/EF) artikkel 2gir opphavsmenn og nærstående rettighetshavere(utøvende kunstnere, kringkastingsforetak, fono-gram- og filmprodusenter) enerett til eksemplar-fremstilling av deres verk og arbeider. Enerettenomfatter hel og delvis, midlertidig og varig,direkte og indirekte eksemplarfremstilling, påenhver måte og i enhver form.

Fra eneretten til eksemplarfremstilling gjøreset obligatorisk unntak for visse midlertidigeeksemplar i artikkel 5 nr. 1. Det reelle omfang aveneretten til eksemplarfremstilling fremgår såle-des av artikkel 2 sammenholdt med artikkel 5 nr.1. Unntaket gjøres betinget av at de fire kumula-tive vilkårene, som er gjennomført i § 11a og gjen-gitt ovenfor, er til stede.

Av fortalen punkt 33 fremgår at dersom allevilkår i artikkel 5 nr. 1 er oppfylt, bør bestemmel-sen sikre at nettlesing («browsing»), dvs. at bru-ker ved søking i nettverk ser på materiale via sindataskjerm, og mellomlagring («caching»), altsåat materiale mellomlagres i forbindelse med trans-port i nettverk eller bruk av verket, kan skje utenhinder av eneretten til eksemplarfremstilling. Formellomlagring presiseres også at dette ikke barebør omfatte mellomlagringer som er nødvendigefor at verk skal kunne overføres i nettverk, menogså de som skjer for at overføringssystemeneskal fungere mer effektivt. Unntaket for mellom-lagring er bl.a. betinget av at mellomleddet ikkemodifiserer innholdet.

Direktivet berører ikke allerede eksisterendedirektivregulering med mindre det er særskiltangitt, jf. direktivet artikkel 1 nr. 2. I utgangspunk-tet vil derfor definisjonen av og rammen foreksemplarfremstillingsretten for datamaskinpro-grammer og databaser fremgå av artikkel 4 ogartikkel 5 i henholdsvis dataprogramdirektivet(91/250/EØF, nå 2009/24/EF) og databasedirek-tivet (96/9/EF).


I høringsnotatet foreslo departementet at regule-ringen videreføres i den nye åndsverkloven påsamme måte som i den gjeldende. Det vil si at envidtfavnende enerett angis i kapitlene om rettighe-ter, og at avgrensningen som gjelder fremstilling

av visse midlertidige eksemplar plasseres i kapit-let om rettighetenes avgrensning.

Departementet viste i høringsnotatet til at ord-lyden i gjeldende § 11a første ledd er lagt tett opptil opphavsrettsdirektivets ordlyd, og foreslo denvidereført uten realitetsendringer i § 4-2.

Unntaket for datamaskinprogrammer og data-baser i gjeldende andre ledd foreslo departemen-tet opphevet. Det ble vist til at gjeldende regule-ring innebærer at fremstilling av midlertidigekopier ved digital bruk av åndsverk reguleres avforskjellige bestemmelser beroende på om ver-kene som brukes er datamaskinprogrammer/databaser eller andre typer verk. Departementetanså det som både praktisk og rettsteknisk uhel-dig å operere med ulike regelsett på dette punkt.

3.5.4 Høringen

Det er bare Advokatforeningen som har uttalt segom forslaget til videreføring av gjeldende § 11a.Foreningen støtter i utgangspunktet forslaget,men har enkelte kommentarer:

«Advokatforeningen er av den oppfatning at åfjerne annet ledd i § 11a, og samtidig fjernesærbestemmelsen i § 39 h, og dermed samlespørsmålet om midlertidig eksemplarfremstil-ling i én bestemmelse, vil kunne skape tolk-ningsproblemer. Disse tre opphavsrettsligeproblemstillingene er regulert i tre forskjelligedirektiver med ulik ordlyd. Det kan blant annetpåpekes at EU-domstolen selv har uttalt atartikkel 1 nr. 2 i opphavsrettsdirektivet inne-bærer at dataprogramdirektivet må anses somlex specialis i relasjon til opphavsrettsdirekti-vet (C-355/12 PC Box, avsnitt 23 og C-128/11Usedsoft, avsnitt 51). Dette innebærer at ennasjonal likebehandling av alle verkstyperknyttet til spørsmålet om midlertidig eksem-plarfremstilling vil kunne havne i konflikt medEU-retten, hvor enkelte verkstyper (her data-maskinprogrammer og databaser) er regulertsærskilt i egne, verkstypespesifikke direktiver.Dette medfører at den foreslåtte bestemmelsenpotensielt kan komme til å måtte tolkes ulikt iforbindelse med ulike verkstyper. Det fremstårsåledes som viktig at bestemmelsen utformesfor å hindre dette. Videre er det sentralt at for-holdet mellom de foreslåtte endringene i § 4-2og § 5-10 avklares.

Advokatforeningen mener på denne bak-grunn at det bør vurderes på ny om unntaketfor datamaskinprogrammer og databaser børvidereføres i ny lov for å unngå potensiell mot-


strid med EU-retten og utilsiktede tolknings-problemer. Hensynet til nordisk rettsenhettaler også for denne løsning. Samtidig er Advo-katforeningen støttende til behovet for rettsen-het og ser de prinsipielle utfordringer som lig-ger i å ha et verksspesifikt unntak.»

Advokatforeningen har også enkelte kommenta-rer til forholdet mellom forslagene om midlerti-dige eksemplar og om strømming av innhold fraulovlig kilde. Disse er gjengitt og vurdert i propo-sisjonen punkt 3.4.8.


Departementet viderefører forslaget fra hørings-notatet om at eneretten til eksemplarfremstillingog avgrensningen som gjelder fremstilling avvisse midlertidige eksemplar, reguleres i to for-skjellige paragrafer i den nye åndsverkloven. Tilforskjell fra gjeldende rett og forslaget i hørings-notatet, foreslås imidlertid paragrafene samlet isamme kapittel som §§ 3 og 4. Denne endringener foreslått på grunn av den nære sammenhengmellom bestemmelsene, og at realiteten i eneret-ten til eksemplarfremstilling fremgår av bestem-melsene sammenholdt med hverandre.

Ordlyden i gjeldende § 11a første ledd er lagttett opp til opphavsrettsdirektivets ordlyd. Selv omvilkårene i bestemmelsen kanskje ikke er så letttilgjengelige, foreslår departementet at ordlydenvidereføres uten realitetsendringer. Begrepenedet er tale om er EU-harmonisert, og det nær-mere innholdet i dem vil måtte fastlegges på bak-grunn av eksisterende og fremtidig praksis fraEU-domstolen. Av hensyn til klarhet i lovtekstenforeslår departementet en språklig justering i ord-lyden. Departementet anser dette som en klargjø-ring av gjeldende rett, ikke en endring av den.

Etter forslaget – som etter gjeldende rett – vileneretten til eksemplarfremstilling ikke omfattefremstilling av midlertidige eksemplar når frem-stillingen er (1) tilfeldig eller forbigående, (2)utgjør en integrert og vesentlig del av en tekniskprosess, og har som eneste formål å muliggjøre(3) enten (a) en lovlig bruk av verket eller (b) enoverføring i nettverk av et mellomledd på vegneav tredjeparter, og den (4) ikke har selvstendigøkonomisk betydning. Det er altså eksemplarfrem-stillingen som må oppfylle disse fire kumulativevilkårene.

Departementet viser her til gjennomgangen avgjeldende rett ovenfor samt Ot.prp. nr. 46 (2004–2005) s. 15–19 og s. 140–141. Når det gjelder vil-kåret om «lovlig bruk», har departementet som

ovenfor nevnt tidligere lagt til grunn at det vilomfatte nettlesing («browsing») uansett om mate-rialet som benyttes stammer fra en ulovlig kilde(se bl.a. proposisjonen s. 141). Standpunktet harvært kritisert i juridisk teori, men departementetfastholder nevnte forståelse. Kravet til «lovligbruk» må sees i sammenheng med den nyebestemmelsen som foreslås i § 3 tredje ledd. Forøvrig må kriteriet «lovlig bruk» tolkes i tråd meddirektivet artikkel 5 nr. 1, herunder eksisterendeog fremtidig praksis fra EU-domstolen. Som nevntunder punkt 3.4.8, har EU-domstolen fått seg fore-lagt spørsmål om strømming fra ulovlig kilde (C-527/15), og generaladvokaten har kommet medsin uttalelse i saken. Spørsmålene er stilt medhenvisning til opphavsrettsdirektivet artikkel 5 nr.1.

Når det gjelder unntaket for datamaskinpro-grammer og databaser, har departementet på bak-grunn av innspillet fra Advokatforeningen, vurdertspørsmålet på nytt. D e p a r t e m e n t e t har fun-net vurderingen vanskelig, all den tid hensynet tilforenkling og enhetlig ansvar for internettilbydereetter åndsverkloven taler såpass sterkt for opphe-ving. Likevel har departementet med henvisningtil de momenter som Advokatforeningen fremhe-ver, under tvil kommet til å foreslå at også gjel-dende andre ledd videreføres, og at forslaget frahøringsnotatet på dette punkt ikke opprettholdes.

Bestemmelsen om midlertidige eksemplarforeslås videreført som § 4.

3.6 Ideelle rettigheter


Åndsverkloven § 3 gir regler om det som beteg-nes som opphavsmannens ideelle rettigheter.Bestemmelsen omhandler i hovedsak to typer ret-tigheter av denne art. For det første gjelder denopphavsmannens rett til navngivelse, jf. bestem-melsens første ledd. For det andre gir bestemmel-sen regler om den såkalte respektretten (jf. andreledd), som bl.a. gir vern mot bruk som krenkerverket eller opphavsmannen.

På noen sentrale punkter skiller opphavsman-nens ideelle rettigheter seg fra de økonomiskerettighetene etter § 2. De ideelle rettighetene er istor grad ufravikelige, dvs. at de ikke kan fravikesved avtale. Dessuten består slike rettigheter ogsåetter at vernetiden er utløpt, jf. åndsverkloven§ 48. I tillegg må rettighetene respekteres vedbruk som har grunnlag i avgrensningsbestemmel-sene i lovens kapittel 2.


Opphavsmannens rett til å bli navngitt gjelderbåde på eksemplar av åndsverket og når verketgjøres tilgjengelig for allmennheten. Dette skalskje «slik god skikk tilsier», som innebærer at detnærmere innholdet bl.a. vil avhenge av hva slagsverk det er tale om og sedvane på det enkelteområdet. Samtidig er det ikke slik at all etablertpraksis nødvendigvis vil bli ansett som god skikk.

I andre ledd slås det fast at om en annen harrett til å endre et åndsverk eller gjøre det tilgjen-gelig for allmennheten, må dette ikke skje på enmåte eller i en sammenheng som er krenkendefor opphavsmannens litterære, vitenskapeligeeller kunstneriske anseelse eller egenart, eller forverkets anseelse eller egenart. Dette betegnesofte som respektretten.

I tredje ledd er det bestemt at opphavsmannenikke kan fraskrive seg rettighetene etter første ogandre ledd, med mindre det gjelder en bruk somer avgrenset etter art og omfang. Med unntak fordenne reservasjonen, er det med andre ord taleom ufravikelige regler til vern for opphavsman-nen. Etter fjerde ledd har opphavsmannen visserettigheter til å distansere seg fra krenkende brukav verket, selv om opphavsmannen har gitt sam-tykke til bruken. Denne retten kan opphavsman-nen heller ikke gi avkall på.

3.6.2 Internasjonalt reglelverk

Opphavsmannens ideelle rettigheter er vernet iBernkonvensjonen. I artikkel 6 bis er det fastsattat uavhengig av opphavsmannens økonomiskerettigheter, og selv etter overdragelsen av disse,beholder opphavsmannen retten til å angis somopphavsmann til verket, og til å motsette segenhver forvanskning, beskjæring eller annen end-ring av verket og enhver annen krenkelse av det,som kan skade opphavsmannens ære eller anse-else.


De tre første leddene i § 3 er nokså likt utformet ide nordiske landene – det er bare noen mindreforskjeller med hensyn til hvilke formuleringersom er valgt. Norge er imidlertid det eneste lan-det som har et fjerde ledd om opphavsmannensrett til å distansere seg fra krenkende endringerav verket i tilfeller der opphavsmannen har gittsamtykke til bruken.


I høringsnotatet ble det foreslått enkelte språkligeendringer i bestemmelsen. Det ble videre foreslåtten viss utvidelse av anvendelsesområdet forbestemmelsen – både når det gjelder navngivel-sesretten i første ledd og respektretten i andreledd. Siste ledd i gjeldende § 3 ble ikke foreslåttvidereført i ny lov. Forslagene i høringsnotatetomtales nærmere under de enkelte spørsmål somgjelder denne betemmelsen.

3.6.5 Navngivelsesretten

I høringsnotatet ble det nevnt at noen på rettig-hetshaversiden har hatt innspill om at «slik godskikk tilsier» bør tas ut av bestemmelsen om retttil navngivelse. Til dette uttalte departementet:

«Departementet finner det imidlertid vanske-lig å ta ut henvisningen til god skikk. Den klarehovedregelen er at opphaveren skal navngis,men i noen tilfeller kan det tenkes at dette ervanskelig å gjennomføre i praksis. Det måimidlertid kreves gode grunner for at navngi-velse kan sløyfes. Videre vil det kunne bero påomstendighetene hvordan navngivelse børskje. På denne bakgrunn gir henvisningen tilgod skikk en mer fleksibel regel, hvor anven-delsen må tilpasses forholdene i det enkelte til-fellet. For øvrig finner departementet grunn tilå bemerke at normal praksis på det enkelteområdet kan ha betydning for vurderingen,men at det må vurderes nærmere om den prak-sis som foreligger kan betegnes som godskikk.»

I høringen har det vært noe ulike oppfatninger omdette spørsmålet. Noen høringsinstanser, slik somFeelgood, GramArt, Mediebedriftenes Landsfore-ning og Nasjonalbiblioteket mener at «slik godskikk tilsier» fortsatt bør fastsettes som norm fornavngivelsesretten. Andre høringsintanser, sliksom NOPA, Norsk komponistforening, Musikkfor-leggerne og TONO, mener derimot at «som godskikk» bør fjernes.

D e p a r t e m e n t e t viser til ovennevntevurdering i høringsnotatet, og kan ikke se athøringen gir grunn til å endre forslaget på dettepunktet. Retten til å bli navngitt er sentral for opp-haveren, og det er viktig at det ikke tas lett pådenne. Departementet mener samtidig at en slikregel må gi rom for en viss fleksibilitet.

Det har også kommet andre synspunkter somgjelder utformingen av navngivelsesretten. Forfat-


terforeningen foreslår et lite tillegg: «når dette ermulig og» slik god skikk tilsier. Et forslag som harblitt fremmet av flere høringsinstanser på rettig-hetshaversiden, bl.a. Kunstnernettverket, er at ska-pende og utøvende kunstnere gis en reell kredite-ring og foran personer og institusjoner som ikkehar krav på navngivelse etter loven. Norske Dra-matikeres Forbund foreslår en presisering om atopphaveren krav på å bli navngitt «på godt synligmåte og for øvrig slik god skikk tilsier».

D e p a r t e m e n t e t har vurdert innspillenesom er nevnt ovenfor. Departementet bemerker atdet ikke synes naturlig at loven skal regulere for-holdet til andre som ikke har rett til navngivelse.Når det gjelder forslaget om at navngivelse skalskje på godt synlig måte, kan det nok antas atdette i stor grad allerede kan sies å ligge i gjel-dende regel og forslaget i høringsnotatet. Dersomnavngivelse skjer på en måte som ikke er synlig,er det i hvert fall vanskelig å se at den vil oppfylleregelens formål. Så kan det reises spørsmål omhvor «godt» synlig navngivelsen skal være, foreksempel i en produksjon der det er svært mangesom har rett til å bli navngitt. Departementet antarsamlet sett at det er mest hensiktsmessig at dettesom i dag reguleres av vurderingsnormen «slikgod skikk tilsier».

Forslaget om en presisering av at navngivelseskal skje «når dette er mulig» (og slik god skikktilsier), gir informasjon som tydeliggjør innholdetav navngivelsesregelen. To sentrale spørsmål iforbindelse med denne regelen er for det førstenår det skal navngis, og for det andre hvordannavngivelse bør skje. Det må anses som alminne-lig forståelse av bestemmelsen at plikten til ånavngi (og den korresponderende retten til å blinavngitt) får anvendelse i alle tilfeller der dette erpraktisk gjennomførbart. Slik sett gir en presise-ring på dette punktet informasjon som ikke frem-går av ordlyden i dag, og dermed kan sies å væreopplysende.

Departementet foreslår at det presiseres atopphaveren har krav på å bli navngitt slik som godskikk tilsier såfremt navngivelse er praktiskmulig, jf. utkast til lovbestemmelse § 5 første ledd.

3.6.6 Utvidelse av anvendelsesområdet for første og andre ledd


I høringsnotatet ble det reist spørsmål om oppha-veren bør ha en rett til å bli navngitt også forannen bruk enn ved fremstilling av eksemplar avverket og når verket gjøres tilgjengelig for all-

mennheten. Det ble nevnt at det kan tenkes tilfel-ler der verk brukes på en måte som ikke faller innunder eneretten, men der det likevel synes rime-lig at opphaveren har krav på navngivelse. EtterEU-domstolens praksis vil for eksempel lenking tilet verk ikke innebære tilgjengeliggjøring for all-mennheten dersom lenken ikke gir et nytt publi-kum tilgang til verket. Dersom opphaverens ide-elle rettigheter bare får anvendelse ved bruk somomfattes av eneretten, vil opphaveren ikke ha noekrav på å bli navngitt i slike tilfeller. Det kan væresærlig problematisk ved bruk av såkalte «hente-lenker» («embedded links»), der materiale fra énnettside integreres i en annen på en måte somgjør at det ser ut som materialet stammer fra sist-nevnte. På denne bakgrunn ble det foreslått atnavngivelselsretten knyttes til «bruk» av verk, ogikke forutsetter eksemplarfremstilling eller til-gjengeliggjøring for allmennheten.

En tilsvarende endring ble foreslått i bestem-melsens andre ledd ved at vernet utvides til også åomfatte annen krenkende bruk, som ikke inne-bærer endring eller tilgjengeliggjøring av verket.

3.6.6.2 Høringen

Forslagene om å utvide anvendelsesområdet forde såkalte ideelle rettighetene har vært omstridt ihøringen. Flere høringsinstanser på rettighetsha-versiden støtter forslaget om å knytte navngivel-sesretten til bruk, herunder GramArt, Kunstner-nettverket og Musikernes fellesorganisasjon. Detsamme gjør Norwaco, som også setter pris på klar-gjøringen i andre ledd av at all krenkende bruk avverket omfattes, ikke bare endringer eller tilgjen-geliggjøring. Også Kunnskapsdepartementet støt-ter denne utvidelsen (til å omfatte annen kren-kende bruk), men ber Kulturdepartementet vur-dere om lovteksten bør bygges ut og konkretise-res noe på dette punktet.

På den annen side er Mediebedriftenes Lands-forening, NRK og TV 2 kritiske til endringsforsla-get. Synspunkter som fremmes fra dissehøringsinstansene er at «bruk» er et vidt og uklartbegrep, som bl.a. er problematisk i forhold tillegalitetsprinsippet og ytringsfriheten. For eksem-pel uttaler NRK:

«Begrepet «bruk» foreslås innført i flerebestemmelser i den nye loven. NRK menerbegrepet er uheldig, at begrepsendringen ersvakt begrunnet, at begrepet er upresist og fav-ner vidt, at konsekvensene av endringene erusikre og at begrepet er problematisk i forholdtil legalitetsprinsippet. I denne forbindelse skal


nevnes at ifølge nyere rettspraksis settes ikkeverkshøydekravet særlig høyt og det opphavs-rettslige vernet omfatter stadig mer, jf. bl.a. Rt-2013-822 om typehuset Ambassadør og Rt-2012-1325 om Tripp trapp-stolen.

Når det gjelder § 2-3 første ledd vil en innfø-ring av begrepet «bruk» til en viss grad kunneavhjelpes med god skikk-kravet. I praksis børgod skikkkravet tilsi at navngivelse normaltikke vil være nødvendig ved f.eks. lenking tilverk og privat bruk. I så fall kan det anføres atendringen kanskje ikke vil medføre så stor rea-litetsendring, men endringen vil uansett med-føre en ytterligere uklarhet med hensyn til for-ståelsen og praktiseringen av god skikk-kravet.Dette er ikke ønskelig.»

Om utvidelsen til bruk i andre ledd uttaler NRK:

«Videre er det i annet ledd innført et nytt for-bud: I tillegg til å videreføre dagens bestem-melse om forbud mot å endre et verk på enmåte eller i en sammenheng som er kren-kende, er det nå foreslått at det heller ikke skalvære tillatt å bruke et verk på en slik måte.Denne formuleringen så omfattende og vid atden etter sin ordlyd vil kunne ramme helt legi-tim bruk – eksempelvis parodier og innlegg isamfunnsdebatten.

Dertil kommer at overtredelse av bådebestemmelsen om navngivelsesplikten og for-budet mot krenkende bruk foreslås straffe-sanksjonert. NRK mener det vil stride motlegalitetsprinsippet å innføre så omfattende ogvage bestemmelser.»


Departementet bemerker at problemstillingenillustrerer utfordringene ved utforming av lovgiv-ning på dette området. Det kan virke rimelig at deideelle rettighetene får anvendelse også i andre til-feller enn der den aktuelle bruk av verk omfattesav eneretten, bl.a. ved lenking som iht. EU-dom-stolens praksis ikke anses som tilgjengeliggjøringfor allmennheten. Det er imidlertid vanskelig å seat dette kan reguleres direkte ved å utvide regle-nes anvendelsesområde til også å omfatte lenking.En slik reguleringsmåte vil ikke være i samsvarmed formålet om teknologinøytralitet, og regelenvil raskt kunne bli utdatert. Uttrykket «bruk» er

derimot teknologinøytralt. Spørsmålet er omuttrykket her er for vidt, slik at det kan rammebruk som burde falle utenfor.

Etter departementets syn kan begrepet bruketter omstendighetene være velegnet til å benyt-tes i loven. Noen høringsinstanser har ment atdette er et begrep som bør unngås helt i loven,men det er et synspunkt d e p a r t e m e n t e tgenerelt ikke kan slutte seg til. Departementetmener imidlertid at anvendelsen av begrepet måvurderes i forhold til de konkrete bestemmelseneog den sammenhengen det inngår i. Når det gjel-der anvendelsesområdet for de ideelle rettigheter,har departementet etter en samlet vurdering kom-met til at formålet med endringsforslaget antage-lig også vil kunne ivaretas uten å benytte uttryk-ket bruk, som i denne sammenhengen kan med-føre en viss usikkerhet med hensyn til avgrens-ning av bestemmelsen. Departementet foreslår pådenne bakgrunn at uttrykket «gjøres tilgjengeligfor allmennheten» benyttes (i stedet for bruk),slik som i gjeldende § 3. Dette uttrykket brukesogså i bestemmelsen om opphavsrettens innhold(lovforslaget § 3), og utgangspunktet er at densamme forståelsen legges til grunn i dissebestemmelsene. Det er likevel ikke gitt at tolknin-gen av uttrykket vil bli lik i alle tilfeller. Selv om enhandling ikke faller inn under enerettsbestemmel-sen i § 3, er det ikke utelukket at den i visse tilfel-ler vil kunne rammes av bestemmelsen om ideellerettigheter i § 5. For eksempel vil dette kunnevære nærliggende ved bruk av hentelinker(«embedded links») som nevnt ovenfor, som iht.EU-domstolens praksis ikke omfattes av enerettender de ikke gir en ny allmennhet tilgang til verket.I slike situasjoner vil handlingen etter omstendig-hetene likevel kunne anses som krenkende etter §5.

Departementet mener derfor at formålet medforslaget i høringsnotatet også kan ivaretas gjen-nom å beholde terminologien i gjeldende bestem-melse, men slik at situasjoner som forslaget varment å ta høyde for, kan fanges opp gjennom tolk-ningen av bestemmelsen.

På denne bakgrunn foreslås en slik løsning,som innebærer noen endringer i bestemmelsensordlyd i forhold til forslaget i høringsnotatet, slikat den vil ha større likhet med hvordan den erutformet i gjeldende lov, se utkast til lovbestem-melse i § 5.


3.6.7 Forslaget om ikke å videreføre gjeldende siste ledd


I høringsnotatet ble det foreslått at gjeldende § 3fjerde ledd ikke videreføres i ny lov. Det ble bl.a.uttalt følgende i høringsnotatet:

«Dette er en særnorsk bestemmelse som ikkefinnes i de andre nordiske lands opphavsretts-lover. Denne ble tatt inn av i Innst. O. XI (1960–61) med bakgrunn i at en slik regel inngikk i1930-loven, og komiteen mente at opphaverensideelle rett ikke på noe punkt burde svekkes iforhold til dette. Imidlertid kan det etter depar-tementets vurdering stilles spørsmål ved omdet er noen god begrunnelse for en slik regel.Når opphaveren kan nekte å samtykke til kren-kende bruk av hans verk, bør han også kunnegjøre det mindre, dvs. stille som vilkår at hanikke navngis eller angivelse av at endringeneikke skriver seg fra ham. For øvrig vil denneregelen uansett ha et snevert anvendelsesom-råde, ettersom opphaveren bare kan fraskriveseg respektretten når det er tale om en bruksom er avgrenset etter art og omfang. Detantas derfor at regelen ikke kan ha noen storpraktisk betydning.»

3.6.7.2 Høringen

I høringen har mange av høringsinstansene pårettighetshaversiden gått mot forslaget, og menerat dette leddet bør beholdes i bestemmelsen (her-under BONO, Forfatterforeningen, Forskerforbun-det, GramArt, Kopinor, Kunstnernettverket, Norskfaglitterær forfatter- og oversetterforening, Norskfilmforbund, Norske Filmregissører, NOPA (med til-slutning fra TONO), Norsk Oversetterforening,Norske Dramatikeres Forbund og Norwaco). Foreksempel uttaler BONO:

«For de rettighetshavergruppene vi represen-ter har denne bestemmelsen betydning.BONO har nylig anvendt denne bestemmelseni en sak for et av våre medlemmer som ikkeaksepterte hvordan hans verk ble tilgjengelig-gjort og følgelig ikke ønsket å bli forbundetmed sluttresultatet, selv om han opprinnelighadde samtykket til bruk. Vi mener dennebestemmelsen har et større omfang enn hvasom følger av annet ledd, siden fjerde leddregulerer etterfølgende bruk, med andre ordsluttresultatet av bruken og ikke hvordan bru-ken opprinnelig ble forelagt opphaver.»

Kunnskapsdepartementet mener at det bør vurde-res om nåværende ordlyd gir opphavsmannensterkere vern enn den foreslåtte endringen.

Mediebedriftenes Landsforening og TV 2 giruttrykk for at de er enige i forslaget i høringsnota-tet.


Departementet bemerker at regelen, som nevnt ihøringsnotatet, ikke finnes i andre nordiske landsopphavsrettslover. I høringsnotatet ble det antattat regelen ikke har stor praktisk betydning. Ihøringen er det imidlertid flere som mener atbestemmelsen kan ha betydning i praksis. På bak-grunn av at mange mener at bestemmelsen kanha betydning, og det ikke synes å være sterkegrunner som tilsier at den bør oppheves, foreslårdepartementet at den likevel videreføres. Den erderfor tatt inn igjen i lovforslaget § 5 fjerde ledd ien litt endret språkform, som ikke er ment å inne-bære realitetsendringer, men tar sikte på å moder-nisere og tilpasse ordlyden til den nye lovensbegrepsbruk.

3.6.8 Andre spørsmål

Kunstnernettverket og Musikernes fellesorganisa-sjon gir i høringen uttrykk for at det bør være enhenvisning til bestemmelsen om ideelle rettighe-ter (lovforslaget § 5) i hver enkelt avgrensnings-bestemmelse.

Etter d e p a r t e m e n t e t s vurdering er detimidlertid en bedre lovteknisk løsning at det visestil bestemmelsen om ideelle rettigheter i denalminnelige bestemmelsen om bruk av verk medhjemmel i avgrensningsbestemmelsene (lovfor-slaget § 25).

3.6.9 Oppsummering

For øvrig synes det ikke å ha kommet vesentligeinnvendinger mot endringsforslagene i bestem-melsen som er av mer språklig karakter. Departe-mentet opprettholder forslaget fra høringsnotatetmed de endringer som fremgår ovenfor. Bestem-melsen om ideelle rettigheter foreslås inntatt som§ 5.

3.7 Bearbeidelser m.m.


Bestemmelsen i § 4 gir regler om rettsstillingen itilfeller der det skapes noe nytt ved benyttelse av


et eksisterende åndsverk. I slike tilfeller kan detenten oppstå et nytt og selvstendig verk eller detsom rettslig sett betegnes som en bearbeidelse.

Første ledd fastslår at opphavsmannen ikkekan sette seg imot at andre benytter hans ånds-verk på en slik måte at nye og selvstendige verkoppstår. I dette ligger en markering av opphavs-rettens grense. Opphavsretten er ikke til hinderfor å benytte andres åndsverk for å skape nyeverk. Den som på denne måten skaper et nytt ogselvstendig verk, får opphavsrett til dette som erhelt uavhengig av opphavsretten til det opprinne-lige verket.

Bestemmelsens andre ledd gjelder opphavs-rett til bearbeidelser og lignende. Her regulerestilfeller der et eksisterende åndsverk er oversatt,bearbeidet eller overført til en annen litterær ellerkunstnerisk form. Felles for disse situasjonene erat anvendelsen ligger innenfor opphavsretten tildet verk som er benyttet – i motsetning til tilfellersom omhandlet i første ledd, har det altså ikkeoppstått noe nytt og selvstendig verk. Her fårbearbeideren opphavsrett til det vedkommedeselv har skapt (forutsatt at dette tilfredsstiller kravtil verkshøyde mv.), men denne retten er begren-set av opphavsretten til det opprinnelige verket.Bearbeideren kan med andre ord ikke råde oververket på en måte som griper inn i opphavsrettentil originalverket.

Åndsverkloven § 4 må forstås i sammenhengmed andre bestemmelser i loven. Når det gjøresbruk av et eksisterende åndsverk, kan resultatetbli ett av tre. For det første kan det oppstå et nyttog selvstendig verk med tilhørende opphavsrettsom gjelder helt uavhengig av originalverket. Fordet andre kan det oppstå en form for bearbeidelse,der bearbeideren får opphavsrett til den bearbei-dete skikkelsen av verket, men ikke kan råde overdet på en måte som griper inn i opphavsretten tiloriginalverket. For det tredje kan utfallet bli at detikke oppstår noen opphavsrett overhodet, i tilfel-ler der bruken av det eksisterende åndsverketikke har resultert i noe som oppfyller kravene tilåndsverk.


Andre nordiske land har i opphavsrettslovgivnin-gen tilsvarende regler i § 4. I motsetning til iNorge står regelen om bearbeidelser i første leddog regelen om nye og selvstendige verk i andreledd. For øvrig er det bare mindre forskjeller medhensyn til utformingen av bestemmelsene i nor-diske opphavsrettslover.


I høringsnotatet ble det ikke foreslått innholds-messige endringer av bestemmelsen, men enkelteredaksjonelle og språklige endringer, bl.a. å endrerekkefølgen på første og andre ledd i gjeldendebestemmelse. Det ble uttalt at endringsforslagenetar sikte på å bringe bestemmelsen mer i tråd medslik den er bygget opp i andre nordiske land, og åforenkle og modernisere den språklige utformin-gen av bestemmelsen.

3.7.4 Høringen

I høringen er det bare Den norske Forfatterfore-ning og TONO som har hatt merknader til dennebestemmelsen. Forfatterforeningen støtter atbegge ledd beholdes og at rekkefølgen på førsteog andre ledd byttes om. TONO mener derimot atbestemmelsen har fått en uheldig ordlyd:

«Etter det TONO erfarer er det en rekke mis-forståelser ute og går når det gjelder adgangentil å benytte det eksisterende originalverket påen «ny» eller «annerledes» måte uten den origi-nære rettighetshaverens samtykke. Det syneså være en utbredt oppfatning at det, uten åkrenke opphavsretten til originalverket, foreksempel kan legges på nye tekst- eller melo-dielementer til et verk, og at det det dermed erskapt et nytt og selvstendig verk. Dette er somkjent ikke tilfellet, og det er viktig at ikke lov-givningen gir grunnlag for, eller legitimerer,slike oppfatninger.

På denne bakgrunn er TONO av den opp-fatning at den foreslåtte bestemmelsen ombearbeidelser, jf. forslaget til § 2-4, har fått enuheldig ordlyd. Dette gjelder særlig forslagetsannet ledd som viser til at det kan skapes nyeog selvstendige verk «gjennom å benytte eksis-terende verk». Forslaget vil etter TONOs opp-fatning bidra til ytterligere forvirring om skilletmellom bearbeidelser og selvstendige verk, ogdet bør derfor ikke tas inn i lovteksten.

I så henseende er bestemmelsen i § 4 stk. 2i den danske lov om ophavsret mer treffende,idet det der vises til et «nyt og selvstændigtværk, som er frembragt gennem fri benyttelseaf et andet» (vår uthevelse). Også i tysk rettskiller lovteksten etter det TONO kjenner til,mellom «fri» og «ufri» bearbeidelse. Selv omheller ikke dette løser alle problemer omkringenerettens omfang, bidrar det i hvert fall til åklargjøre at spørsmålet ikke er om bearbeide-ren har skapt noe nytt gjennom å benytte et


eksisterende verk, men om det nye verket hol-der tilstrekkelig avstand til originalverket.»


Departementet kan ikke helt forstå TONOs inn-vending om at forslaget vil bidra til ytterligere for-virring om skillet mellom bearbeidelser og selv-stendige verk. Både etter gjeldende bestemmelseog forslaget er det tale om å benytte et verk for åskape et nytt og selvstendig verk. Forskjellen fraden danske lovbestemmelsen (som TONO visertil) ser ut til at det i denne heter «fri» benyttelse.Om dette innebærer noen stor forskjell, erd e p a r t e m e n t e t i tvil om. I den grad dette vilvirke klargjørende, kan bestemmelsen på enenkel måte omformuleres slik: «Opphavsrett erikke til hinder for at det skapes nye og selvsten-dige verk gjennom fri benyttelse av eksisterendeverk.» En innvending mot en slik endring kanimidlertid være at uttrykket «fri benyttelse» kangi inntrykk av at bruken av det eksisterende ver-ket må ha grunnlag i en av lovens fribruksbestem-melser. Departementet har etter en samlet vurde-ring kommet til at det ikke foreslås en slik end-ring. På denne bakgrunn videreføres forslaget ihøringsnotatet. Bestemmelsen om bearbeidelsermv. foreslås inntatt som § 6.

3.8 Samleverk


I § 5 gis regler om opphavsrett til såkalte samle-verk, det vil si verk som er skapt ved sammenstil-ling av flere åndsverk eller deler av åndsverk. Deter her sammenstillingen som gir grunnlag foropphavsrett til samleverket. Som eksempler påsamleverk kan nevnes fagbøker med bidrag fraflere medarbeidere, antologier, samlinger av fol-keviser og multimediaverk.

Et samleverk vil bestå av ulike deler som detknytter seg selvstendig opphavsrett til. Bestem-melsen presiserer at opphavsretten til samlever-ket ikke gjør noen innskrenkning i opphavsrettentil de enkelte verk som samleverket består av. Avbestemmelsens andre ledd fremgår det at deenkelte medarbeidere står fritt til å offentliggjøresine bidrag på annen måte, med mindre annet eravtalt.


Bestemmelsen om samleverk finnes også i deandre nordiske landene, og det synes ikke å være

store forskjeller mellom bestemmelsene. Norgeer imidlertid det eneste landet som har regelen iandre ledd om at hvis ikke annet er avtalt, står detde enkelte medarbeidere fritt å offentliggjøre sinebidrag på annen måte. Verken Danmark, Sverigeeller Finland har bestemmelser tilsvarende andreledd i den norske loven.


I høringsnotatet ble bestemmelsens første leddforeslått videreført i sin nåværende form i § 2-5.Den eneste endringen som ble foreslått, var atuttrykket «litterært, vitenskapelig eller kunstne-risk» samleverk utgår fra lovteksten. Departemen-tet kunne ikke se at en slik forenkling vil gå utover meningsinnholdet eller forståelsen av bestem-melsen.

Når det gjelder andre ledd i gjeldende bestem-melse, reiste departementet spørsmål om det ernoe behov for regelen om at de enkelte medarbei-dere står fritt til å offentliggjøre sine bidrag påannen måte. Det ble vist til at det følger av førsteledd at opphavsretten til samleverket ikke gjørnoen innskrenking i opphavsretten til de enkelteverk. En begrensning i de enkelte opphaveres retttil å offentliggjøre sine bidrag ville innebære eninnskrenkning i deres opphavsrett. Det ble vist tilat bakgrunnen for denne regelen var at en tilsva-rende bestemmelse fantes i 1930-loven (§ 7 andreledd), og departementet mente at det er «hensikts-messig at loven uttrykkelig presiserer at de enkeltemedarbeidere kan offentliggjøre sine bidrag påannen måte hvis ikke annet er avtalt – og dervedogså indirekte gir uttrykk for at slik annen avtalekan inngås», jf. Ot.prp. nr. 26 (1959–60) s. 24. Ihøringsnotatet ga departementet uttrykk for tvilmed hensyn til om det er behov for en slik presise-ring, og viste i den forbindelse til at andre nor-diske lands lovgivning ikke har et tilsvarendeandre ledd i § 5. På den bakgrunn ble det foreslåttat denne presiseringen ikke tas med i ny lov, mendet ble understreket at endringsforslaget ikke tarsikte på å endre rettstilstanden på dette punktet.

3.8.4 Høringen

I høringen har det ikke vært merknader til forsla-get til bestemmelse om samleverk, bortsett fraForfatterforeningen, som gir uttrykk for at forsla-get støttes.



Departementet viderefører forslaget fra hørings-notatet. Bestemmelsen om samleverk foreslåsinntatt som § 7.

3.9 Fellesverk


Bestemmelsen i § 6 har regler om såkalte felles-verk, det vil si verk som har flere opphavsmennuten at de enkeltes ytelser kan skilles ut som sær-skilte verk. For slike verk erverver opphavsmen-nene opphavsretten i fellesskap, jf. bestemmel-sens første ledd.

Andre og tredje ledd gir regler om råderettenover fellesverket. For å offentliggjøre verket forførste gang kreves samtykke fra alle opphavs-menn, hvis de ikke uttrykkelig eller stilltiende harsamtykket på forhånd. Samtykke fra alle opphavs-menn kreves også når det er tale om offentliggjø-ring på annen måte eller i annen form enn tidli-gere, mens ny offentliggjøring på samme måtederimot er noe hver av opphavsmennene kan for-lange eller gi samtykke til. Den enkelte opphavs-mann kan også påtale krenkelser av opphavsret-ten, jf. tredje ledd.


Danmark, Sverige og Finland har også regler omfellesverk i § 6 i sine opphavsrettslover. Deneneste forskjellen av betydning synes å være atdet bare er den norske bestemmelsen som i andreledd har regler om råderetten over fellesverket. Ide øvrige landene er det ikke gitt slike regler.


I høringsnotatet ble det foreslått noen mindreendringer i bestemmelsen om fellesverk(høringsnotatet § 2-6). For å avgrense bestemmel-sen mot bearbeidelser, ble det tatt inn en formule-ring om at bestemmelsen får anvendelse der etåndsverk er skapt ved «felles skapende innsats»av flere opphavere. Det ble også foreslått noenspråklige endringer i bestemmelsen. Departe-mentet drøftet reglene om råderetten over felles-verket i bestemmelsens gjeldende andre ledd, oggikk inn for at disse reglene innholdsmessig vide-reføres i ny lov.

3.9.4 Høringen

I høringen støtter Forfatterforeningen forslaget tilny bestemmelse. Mediebedriftenes Landsforening(MBL) og TV 2 har synspunkter på reglene iandre ledd om råderetten over fellesverket. Dissehøringsinstansene viser bl.a. til at det er en storandel fellesverk i mediebransjen og på det audiovi-suelle området, og at det er urimelig at én ellernoen få opphavere skal kunne hindre naturligutnyttelse av fellesverk. MBL uttaler bl.a.:

«At man for å kunne offentliggjøre verket på enannen måte eller i en annen form enn tidligeremå ha samtykke fra alle opphavere skaper, slikden rivende utviklingen i bransjen er, en situa-sjon der man risikerer at mulig og naturligutnyttelse ikke kan skje fordi dette nektes av eneller kun noen få av opphaverne. Det er oftestor variasjon i hvor stor grad og på hvilkenmåte en opphaver har bidratt til verket og detfremstår som urimelig at en eller noen få somhvis bidrag til verket ikke er stor skal kunnehindre slik utnyttelse.

Særlig sett i sammenheng med de nye for-slagene i Kap 5 og de nye erstatningsreglenebidrar bestemmelsen i § 2-6 til usikkerhet ogbegrensninger knyttet til inntjening fra til ver-ket. Samtidig kan den sette effektive sperrermot bruk av norsk innhold i nye tjenester somblir etterspurt.»

Advokatforeningen mener at terminologien ihøringsnotatet § 2-1 og § 2-6 (om opphavsrett tilåndsverk og om fellesverk) bør harmoniseres.Advokatforeningen foreslår at «skapende åndsinn-sats» benyttes i begge paragrafer som uttrykk forden innsatsen som et åndsverk må være preget avfor å oppnå vern etter loven.


Departementet vil for ordens skyld bemerke atforslaget i høringsnotatet ikke innebærer realitets-endringer når det gjelder reglene om råderettenover fellesverk. Forslaget innebærer altså at dereglene som gjelder i dag, videreføres innholds-messig.

Videre finner departementet grunn til åbemerke at opphaverne til et fellesverk vil kunneavtale seg imellom hvordan rådigheten over felles-verket skal reguleres. Men det oppstår spørsmålom hva som skal gjelde i tilfeller der det ikke fore-ligger noen avtale, eller avtalen ikke regulererspørsmålet.


I de gjeldende reglene (og etter forslaget)reguleres tre typetilfeller vedrørende rådighetenover fellesverk. For det første offentliggjøring avfellesverk for første gang. For det andre offentlig-gjøring på annen måte eller i annen form enn tidli-gere. For det tredje ny offentliggjøring på sammemåte som tidligere. I de to første tilfellene krevesalle opphavernes samtykke. I det tredje tilfellet –der det bare er tale om offentliggjøring på sammemåte – er samtykke fra en enkelt opphaver deri-mot tilstrekkelig.

Disse reglene kan sies å få virkning i to retnin-ger. For det første når det gjelder rettsforholdetmellom opphaverne til et fellesverk. Men for detandre har reglene også en side mot andre somønsker å avtale bruk av fellesverket.

De høringsinstansene som er kritiske til forsla-get, mener at enkelte opphavere i for stor gradkan hindre bruk av et fellesverk. Det er imidlertidgrunn til å påpeke at et fellesverk kjennetegnes avat det er blitt til gjennom felles skapende innsatsfra flere. Det er derfor ikke unaturlig at det iutgangspunktet kreves samtykke fra alle oppha-verne for sentrale disposisjoner over verket.

Som nevnt i høringsnotatet har ikke de andrenordiske lands opphavsrettslover tilsvarendebestemmelser om råderetten over fellesverket.Men dette betyr ikke nødvendigvis at rettsspørs-målene løses ulikt i de nordiske landene. At opp-haverne til et fellesverk har opphavsretten i felles-kap, innebærer ifølge danske lovforarbeider at«samtlige ophavsmænd principielt skal være medtil dispositioner over værket, når ikke andet kananses for forudsat». Se også Schønning, Ophavs-retsloven med kommentarer (2008) s. 204.

Enkelte typer fellesverk kan ha mange oppha-vere. En rekke personer kan ha bidratt til verketpå ulike måter. I den forbindelse kan det bli spørs-mål om den enkeltes bidrag kvalifiserer til opp-havsrett i fellesverket. Men forutsatt at flere harytt bidrag som kvalifiserer til opphavsrett, kand e p a r t e m e n t e t ikke se at lovgivningen børskille mellom de enkelte medopphavere når detgjelder råderetten over fellesverket. Departemen-tet mener at det er nærliggende at alle som er åanse som opphavere til fellesverket, har sammemedbestemmelsesrett når det gjelder sentrale dis-posisjoner over verket.

For øvrig mener departementet at de spørsmålsom er tatt opp i høringen, i hvert fall et stykke påvei kan løses gjennom avtaler.

Samlet sett opprettholder departementet for-slaget fra høringsnotatet. Ettersom uttrykket

«åndsinnsats» er foreslått tatt inn i bestemmelsenom opphavsrett til åndsverk (lovforslaget § 2),synes det naturlig at det også benyttes i dennebestemmelsen, jf. Advokatforeningens merknadovenfor. I stedet for felles skapende innsats, blirformuleringen dermed felles skapende åndsinn-sats.

Gjeldende § 6 tredje ledd regulerer hvem somkan påtale krenkelser. Ordningen med påtalebe-gjæring er opphevet i den nye straffeloven og vilheller ikke bli videreført i straffebestemmelsen i§ 80, se punkt 7.3.5. Som en konsekvens av detteendres bestemmelsen ved det tas inn en regule-ring av hvem som er å anse som fornærmet. Bak-grunnen for dette er at hensynet til den fornær-mede tillegges vekt når offentlig påtale skal vurde-res, jf. straffeprosessloven § 62 a. Det antas ogsåat gjeldende bestemmelse avgjør kompetansen tilå reise sivilt søksmål i forholdet mellom oppha-verne. Departementet foreslår derfor at bestem-melsen også regulerer hvem som har sivil søks-målskompetanse.

Bestemmelsen om fellesverk foreslås inntattsom § 8.

3.10 Ukjent opphaver


Bestemmelsen i § 7 regulerer to forskjelligespørsmål. I første ledd oppstiller loven en pre-sumpsjon for hvem som skal anses som opphavs-mann når ikke annet er godtgjort. Dette kanbetegnes som en bevisbyrderegel. I andre leddgis det regler om hvem som kan representereopphavsmannen utad når et verk er utgitt uten atvedkommendes identitet er kjent.

Når ikke annet godtgjøres, er det den «hvisnavn eller allment kjente dekknavn eller merke påsedvanlig måte er påført eksemplar av verket ellerblir oppgitt når det gjøres tilgjengelig for almenhe-ten», som anses som opphavsmann.

Hvis et verk er utgitt uten at opphavsmannener navngitt i samsvar med første ledd, bestemmerandre ledd at utgiveren kan handle på opphavs-mannens vegne inntil denne blir navngitt på en nyutgave eller ved melding til Kulturdepartementet.Hvis heller ikke utgiveren er navngitt, leggerloven fullmakten til å handle på opphavsmannensvegne til forleggeren.

Bestemmelsen har bakgrunn i Bernkonven-sjonen artikkel 15 som gir mer detaljerte reglerom slike tilfeller.



Danmark, Sverige og Finland har tilsvarenderegler i § 7 i sine opphavsrettslover. Reglene byg-ger som nevnt på Bernkonvensjonen artikkel 15.Bestemmelsene er i all hovedsak utformet påsamme måte. I dansk lov er det imidlertid ingenregel om at retten til å representere opphavsman-nen kan bringes til opphør ved melding til detaktuelle departement.


I høringsnotatet ble det gitt uttrykk for tvil medhensyn til om det er behov for regelen i førsteledd, som oppstiller en presumpsjon for hvemsom skal anses som opphaver. Departementetuttalte:

«Dette er et bevisspørsmål som etter norsk rettvil avgjøres ut fra alminnelige regler for fribevisbedømmelse. I tilfeller der det ikke er hol-depunkter for noe annet, er det klart at det vilbli lagt vekt på hvilket navn som er angitt påverket eller oppgis når verket gjøres tilgjenge-lig for allmennheten. Bestemmelsen gir der-med uttrykk for noe som antas å være opplagt.Departementet kan ikke se at en slik bevisbyr-deregel har noen praktisk betydning. Det fore-slås derfor ingen tilsvarende bevisbyrderegel iden nye loven.»

Derimot ble det antatt at det er hensiktsmessigmed en fullmaktsregel for verk som er gitt ut medukjent opphaver. Departementet uttalte:

«I tilfeller der et verk for eksempel utgis ano-nymt er det behov for en person som kan repre-sentere opphaveren utad. Det vil i denne typentilfeller være vanskelig å handle på opphave-rens vegne basert på en alminnelig fullmakt fraen anonym forfatter (avtaleparter vil troligvære skeptisk til å inngå avtale på et sliktgrunnlag). I denne situasjonen synes forleggerog utgiver å være de mest nærliggende alterna-tivene til å representere opphaveren utad.Departementet vil likevel bemerke at dissebegrepene kan lede tanken i retning av tradi-sjonell distribusjon av bøker. Det vil ikke værealle verkstyper og distribusjonsformer der detfinnes en utgiver eller forlegger. Hvis det finnesen person som har en liknende stilling i forholdtil opphaveren, kan det synes naturlig at dennepersonen får en tilsvarende rett til å handle påopphaverens vegne som utgiver/forlegger. Det

er vanskelig å finne en dekkende betegnelse,men en mulighet kan være at det i lovtekstentilføyes «eller annen med tilsvarende funksjon»(som forelegger).»

I høringsnotatet ble det også foreslått endringer ivilkårene for opphør av fullmakten til å handle påopphaverens vegne. Departementet uttalte:

«I gjeldende lov kan dette skje på to måter –enten ved at opphaveren navngis ved nyutgave, eller ved melding til vedkommendedepartement. At departementet skal ha en slikfunksjon, synes ikke å være en hensiktsmessigordning, som har vært lite brukt i praksis.Regelen bør etter departementets syn utgå.

Videre er det grunn til å stille spørsmål omogså det andre vilkåret for opphør av fullmak-ten (navngivelse ved ny utgave) bør endres. Atden eneste måten fullmakten kan opphøre påer gjennom ny utgave av verket, synes ikke åvære noen god løsning. Det mest nærliggendealternativet antas å være at lovens fullmaktsre-gel opphører når opphaverens identitet erkjent.

Mot dette kan det innvendes at navngivelseved ny utgave er et kriterium som skaper enklar og forutberegnelig regel, mens det kanknytte seg usikkerhet til når det er kjent hvemopphaveren er. Ved et slikt kriterium kan detreises spørsmål om det foreligger tilstrekkeligsikre opplysninger om hvem som er opphaver.Departementet legger til grunn at det avgjø-rende må være om det er alminnelig kjenthvem opphaveren er. Forutsetningen bør væreat opphaveren kan bevise at han er den reelleopphaveren. I den forbindelse viser departe-mentet til Bernkonvensjonen artikkel 15, somgir anvisning på at retten til å representere opp-haveren opphører å være anvendelig når opp-haveren har avslørt sin identitet og godtgjortsin egenskap av opphaver til verket. Departe-mentet mottar gjerne innspill og eventuelleandre forslag på dette punktet.»

3.10.4 Høringen

I høringen synes det bare å være Forfatterforenin-gen som har merknader til forslaget om at gjel-dende første ledd (presumpsjonsregelen) ikkebeholdes i loven. Forfatterforeningen mener atinformasjonshensynet tilsier at første ledd i gjel-dende bestemmelse videreføres.

Det er noen flere som har merknader til full-maktsregelen i andre ledd. Norges museumsfor-


bund påpeker at mange norske museer har omfat-tende fotosamlinger der opphaver er ukjent, ogmener det er uklart om museene regnes inn i «for-leggeren, eller annen med tilsvarende funksjon»som kan handle på opphaverens vegne. Også Kul-turrådet tar opp problemstillinger rundt at museerforvalter store mengder fotografier o.l. medukjent opphaver. Kulturrådet forstår forslaget til§ 2-7 slik at museer ikke er tenkt inkludert ibestemmelsen om hvem som kan handle på vegneav ukjent opphaver.

TV 2 uttaler:

«Her behandles en problemstilling som ergenerelt relevant, men i en form som knytterseg til tradisjonell fysisk eksemplarfremstil-ling. Prinsippet og også definisjonen av «utgitt»i § 2-8 bør vurderes i lys av at verk med ukjentopphaver kan være gjort tilgjengelig i digitalform og uten at eksemplarer er brakt i hande-len eller det kan fremstilles eksemplarer av ver-ket.

En slik legitimering av en «forlegger» erogså praktisk hvor en av opphaverne i sam-mensatte samle- eller fellesverk er ukjent. Ijournalistiske sammenhenger kan det typiskogså være frembringelser fra rettighetsha-vere/opphavere som er lovet kildevern sombegrunner behovet for en slik mer generellregulering. Vi noterer at det er henvist tilbestemmelsen under kapittel 3-rettighetene,men det bør for ordens skyld klargjøres at pro-dusenter eller kringkastere omfattes av ordly-den «forleggeren eller annen med tilsvarendeposisjon».»

Norsk Bibliotekforening ber departementet gjøredet klarere hva som utgjør et verk med «ukjentopphaver».

Forfatterforeningen mener at forslaget går forlangt:

«En utgivelsesavtale er begrenset til nærmereangitt bruk og overfører kun retten til å frem-stille eksemplar og gjøre disse tilgjengelige forallmenheten. Resten av opphavsrettsbeføyel-sene er fortsatt hos opphaveren. Her vil ogsåhensynet til opphaver som senere blir identifi-sert veie tungt.»

Mediebedriftenes Landsforening uttaler:

«For en mer teknologinøytral tilnærming børman, som departementet vurderer, legge til«eller annen med tilsvarende funksjon» i

bestemmelsens siste setning. Det bør imidler-tid også klargjøres hva som menes med formu-leringen, dvs. hva som regnes som «tilsvarendeen forleggerfunksjon». Videre bør det vurde-res om man bør bruke «gjort tilgjengelig for all-menheten» istedenfor utgitt i bestemmelsensførste setning, se også merknader til § 2-8.»


Departementet bemerker at det som nevnt oven-for har vært få motforestillinger eller andre syns-punkter på forslaget om ikke å videreføre pre-sumpsjonsregelen i gjeldende § 7 første ledd. For-fatterforeningen mener imidlertid at bestemmel-sen bør videreføres av informasjonshensyn.D e p a r t e m e n t e t fastholder i hovedsak vur-deringen i høringsnotatet. Riktignok bygger rege-len på Bernkonvensjonen, men etter departemen-tets syn gir den ikke uttrykk for annet enn hvasom uansett må anses som klart etter norsk rett.Departementets stiller seg også tvilende til ombestemmelsen har noen særlig informasjonsverdi.

Når det gjelder fullmaktsregelen i andre ledd,synes det som de fleste som har merknader tilregelen, i utgangspunktet støtter at annen med til-svarende funksjon (som utgiver eller forlegger)under visse omstendigheter kan handle på oppha-verens vegne.

Forfatterforeningen mener imidlertid atbestemmelsen går for langt ved at utgiveren tilleg-ges for vidtgående kompetanse til å handle påopphaverens vegne. Til dette bemerkes at det iBernkonvensjonen artikkel 15 nr. 3 gis uttrykk forat utgiveren «shall […] be deemed to represent theauthor, and in this capacity he shall be entitled toprotect and enforce the author’s rights.» Her er detaltså gitt en vid fullmakt til å representere oppha-veren (gjennom å beskytte og håndheve opphave-rens rettigheter). D e p a r t e m e n t e t kan ikkese at det er grunn til å begrense fullmaktsregelensammenlignet med Bernkonvensjonen.

Til problemstillingene knyttet til fotografier ogannet beskyttet materiale med ukjent opphaver imuseenes samlinger, bemerkes at departementethar forståelse for museenes utfordringer i denneforbindelse. Lovgivningen bør så langt som muliglegge til rette for bruk i museene som kommer all-mennheten til gode, samtidig som rettighetsha-vernes grunnleggende interesser ivaretas. Bestem-melsen om hvem som kan handle på vegne av enukjent opphaver har imidlertid et noe annet for-mål. Spørsmålene om bruk av verk med ukjentopphaver i museenes samlinger må nok hellersøkes løst med utgangspunkt i reglene om avtale-


lisens og hitteverk (i den grad hitteverkreglene eranvendelige).

I høringen har enkelte bedt departementetklargjøre hva som menes med «eller annen medtilsvarende funksjon» (som utgiver eller forleg-ger). Departementet bemerker at denne tilføyel-sen er foreslått for å fange opp tilfeller der det ernaturlig og hensiktsmessig at også andre enn utgi-ver og forlegger kan handle på ukjent opphaversvegne. Som nevnt i høringsnotatet, kan utgiver ogforlegger lede tanken i retning av den tradisjo-nelle bokdistribusjon. Den foreslåtte tilføyelsengir større fleksibilitet, men innebærer en mindreklar avgrensning av bestemmelsen. Det må vurde-res konkret om vilkåret om «tilsvarende funksjon»er oppfylt. Det sentrale vil være rollen i relasjon tilopphaveren – om vedkommende har en funksjonsom gjør det nærliggende å representere denukjente opphaveren utad. Som eksempel kan nev-nes at en produsent eller kringkaster etteromstendighetene vil kunne handle på opphave-rens vegne.

Et ytterligere beslektet spørsmål er ombestemmelsen, som etter forslaget (og gjeldenderett), bør gjelde der et verk er «utgitt», eller omden i stedet bør få anvendelse der et verk er «lov-lig gjort tilgjengelig for allmennheten». Som detfremgår av definisjonen av utgitt (i lovforslaget§ 10), er dette noe snevrere. Sammenhengen medat utgiveren (evt. forleggeren) tillegges fullmak-ten, kan tilsi at utgitt beholdes. På den annen sidekan det tenkes å være behov for en fullmaktsregelogså ut over utgivelsestilfellene. Departementetheller derfor i retning av at kriteriet i stedet for«utgitt», blir «lovlig gjort tilgjengelig for allmenn-heten», og foreslår en slik endring i lovutkastet.

Forslaget om at fullmakten gjelder «inntil opp-haverens identitet blir kjent» (i stedet for gjel-dende regler om opphør av fullmakten), kandepartementet ikke se at det har vært merknadertil i høringen. Etter Bernkonvensjonen artikkel 15nr. 3 opphører retten til å handle på opphaverensvegne «when the author reveals his identity andestablishes his claim to authorship of the work».De gjeldende opphørsreglene (navngivelse på nyutgave eller melding til departementet) synesmindre egnet. Dermed videreføres forslaget ihøringsnotatet på dette punktet.

Bestemmelsen om ukjent opphaver foreslåsinntatt som § 9.

3.11 Offentliggjøring og utgivelse av verk


Bestemmelsen i § 8 definerer når et åndsverk kananses «offentliggjort» og «utgitt» i lovens for-stand. Disse definisjonene har betydning foradgangen til bruk av verk etter avgrensningsre-glene og avtalelisensbestemmelsene i lovens 2.kapittel, som i stor grad forutsetter at verket eroffentliggjort eller utgitt. Offentliggjøringsbegre-pet har også betydning for bestemmelser om ver-netid, se bl.a. §§ 41 og 41a. Etter disse bestemmel-sene knyttes utgangspunktet for vernetiden tiloffentliggjøringen av verket.

Første ledd bestemmer når et verk er offentlig-gjort. Hovedregelen er at verket er offentliggjortnår det er gjort tilgjengelig for allmennheten medopphavsmannens samtykke. For kunstverk ogfotografiske verk gir loven en særregel. Dennetypen verk er offentliggjort også når opphavsman-nen har overdratt eksemplar av verket og dette ergjort tilgjengelig for allmennheten i medhold avnærmere bestemte avgrensningsbestemmelser(§§ 19, 20, 23, 23a og 24). Særregelen ble innførtav komiteen i Innst. O. XI (1960–61). Komiteenuttalte bl.a. følgende på s. 17:

«Komiteen antar at den foreslåtte definisjon avoffentliggjørelse vil gjøre det temmelig vanske-lig å fastslå om offentliggjørelse i lovens for-stand har funnet sted eller ikke. Selger enmaler et bilde med det uttrykkelige vilkår atdet ikke skal stilles ut, og kjøperen eller ensenere eier av bildet senere glemmer dettepåbudet, kan man p. g. a. reglene i § 23 oppleveat verk som har vært vist i fjernsyn og gjengitti aviser fremdeles i lovens forstand er å ansesom ikke offentliggjort. P. g. a. offentliggjørel-sens viktige rettsvirkninger anser komiteendet for å være av avgjørende betydning at det sålangt det er mulig gjelder klare kriterier for omoffentliggjørelse har funnet sted eller ikke.Man bør ikke pålegge f. eks. samleverkforfatte-ren en plikt til å undersøke om en fremvisningav verket efter § 23 var i strid med avtale mel-lom opphavsmannen og første kjøper aveksemplaret.»

For å fremheve i selve lovteksten at det normalemå være at opphavsmannen har samtykket, villekomiteen ikke velge tilsvarende definisjon som ide øvrige nordiske land (at verket lovlig er gjorttilgjengelig for allmennheten). Definisjonen ble


derfor foreslått utformet med samtykkekravetsom hovedregel, men med en særregel for kunst-verk.

Regelen om når kunstverk er offentliggjort bleved lovendring i 2015 utvidet til også å omfattefotografiske verk. Det ble vist til at et fotografiskverk som regel også vil være et kunstverk, og atkunstverk og fotografiske verk behandles påsamme måte i øvrige bestemmelser i loven, jf.Prop. 69 L (2014–2015) s. 56.

Andre ledd gir anvisning på når et verk erutgitt. Utgivelse har skjedd når et rimelig antalleksemplar av verket er brakt i handelen med opp-havsmannens samtykke eller på annen måte erspredt blant allmennheten. Hva som utgjør «etrimelig antall eksemplar», vil avhenge av hva slagstype verk det er tale om – meningen med lovensformulering er at det skal foretas en konkret vur-dering. Formidling av verk skjer i dag i økendegrad gjennom tilgjengeliggjøring for allmennhe-ten i nettverk i stedet for ved tradisjonell spred-ning av eksemplar. Departementet har tidligerelagt til grunn at utgivelsesbegrepet etter gjel-dende rett er slik å forstå at dersom materialet gjø-res tilgjengelig for enkeltbrukere på en slik måteat allmennheten kan fremstille eksemplar lokalt,vil vilkåret i § 8 andre ledd være oppfylt, jf. bl.a.Ot.prp. nr. 33 (1989–90) og Ot.prp. nr. 46 (2004–2005). Etter gjeldende rett har utgivelsesbegrepetaltså et videre innhold enn det som fremgår avbestemmelsens ordlyd.


Bernkonvensjonen artikkel 3 nr. 3 inneholder endefinisjon av «publiserte verk». Med dette uttryk-ket forstås verk som er utgitt med samtykke avsine opphavsmenn, uansett måten eksemplareneer fremstilt på, under forutsetning av at disse ergjort tilgjengelige på slik måte at det tilfredsstillerallmennhetens rimelige behov, når hensyn tas tilverkets art.


Utgivelsesbegrepet er utformet på samme måte ide nordiske lands opphavsrettslover.

Offentliggjøringsbegrepet i den norske lovenskiller seg imidlertid fra det tilsvarende begrepet ide andre nordiske lands lover, ved at det med unn-tak av kunstverk og fotografiske verk er stilt kravom at verket er gjort tilgjengelig for allmennhetenmed opphavsmannens samtykke. I de andre nor-diske landene er vilkåret at verket lovlig er gjort

tilgjengelig for allmennheten. Denne forskjellenomtales nærmere nedenfor.

3.11.4 Begrepet offentliggjort


I høringsnotatet ble det foreslått at et verk ansessom offentliggjort når det lovlig er gjort tilgjenge-lig for allmennheten. Tilsvarende regel gjelder iDanmark, Sverige og Finland. Etter gjeldende § 8første ledd er hovedregelen at et verk er offentlig-gjort når det er gjort tilgjengelig med opphavs-mannens samtykke. Kunstverk og fotografiskeverk er også offentliggjort når opphavsmannenhar overdratt eksemplar av verket og dette ergjort tilgjengelig for allmennheten i medhold avnærmere angitte avgrensningsbestemmelser.

Det ble nevnt at det som utgangspunkt er sen-tralt for opphaveren å ha kontroll over bruken avverket sitt, bl.a. når det skal offentliggjøres. Påden annen side knytter det seg viktige brukerin-teresser til offentliggjøringen, ved at dette er etvilkår for bruk etter flere av lovens avgrensnings-bestemmelser. Dette tilsier at det bør være klartog enkelt å fastslå når et verk er offentliggjort.

Etter en samlet vurdering av de motstridendehensynene kom departementet til at den besteløsningen synes å være at det stilles krav om atverket lovlig er gjort tilgjengelig for allmennhe-ten, slik som i andre nordiske land.

3.11.4.2 Høringen

I høringen er det flere høringsinstanser på rettig-hetshaversiden som har gått mot forslaget ihøringsnotatet, herunder Den norske Forfatter-forening, Fagpressen, Kopinor, Musikernes fellesor-ganisasjon, Norsk faglitterær forfatter- og oversetter-forening, Norske Dramatikeres Forbund og Nor-waco (med tilslutning fra IFPI Norge).

Kopinor uttaler:

«Vi stiller oss skeptisk til en slik endring. Dethar lenge vært særbestemmelser for kunstverkog fotografi, men når det gjelder andre verksty-per, mener vi at opphavsmannen skal ha ene-rett til å bestemme om og når verket skaloffentliggjøres. Dette bør ikke gjøres til et avta-lespørsmål hvor opphavsmannen må ta forbe-hold og uansett bære risikoen. Man kan ikkeforvente at enkeltpersoner tar forbehold motoffentliggjøring for eksempel når man senderet privat brev til en nær venn eller et uferdigmanuskript til en skribentkollega for vurde-


ring. Opphavsrett innebærer også en rett tilikke å offentliggjøre verket, enn si utgi det.»

Norwaco uttaler bl.a.:

«Hvis opphavsmannen overdrar et eksemplarav verket til en person innenfor sin privatekrets, kan vedkommende med hjemmel i denforeslåtte § 4-19 spre dette videre f. eks til etbibliotek, fordi eksemplaret er «overdratt medopphaverens samtykke». Biblioteket kan dalåne ut eksemplaret, og på visse vilkår frem-stille eksemplar av det med hjemmel i § 4-10 ogforskrifter til åndsverkloven. Følgen av dette erat verket anses offentliggjort etter § 2-8 og atflere av åndsverklovens låneregler kommer tilanvendelse, deriblant retten til å fremstilleeksemplar til privat bruk.

Dette vil gjelde selv om opphavsmannenuttrykkelig tok forbehold i første overdragelseom at eksemplaret ikke skal offentliggjøreseller viderespres. Mottakers viderespredningvil da kun være et avtalebrudd og ikke en kren-kelse av opphavsretten, og opphavsmannenkan ikke hindre at verket anses offentliggjort.

Norwaco mener dette er helt urimelig, ogber om at gjeldende regler videreføres inntildet er foretatt en grundigere vurdering av kon-sekvensene ved å endre bestemmelsen slikforeslått.»


Departementet bemerker at det klare utgangs-punktet bør være at opphaveren skal kunnebestemme over verkets offentliggjøring. Dettetrekker i retning av et krav om samtykke fra opp-haveren til at verket gjøres tilgjengelig for all-mennheten. Men det er likevel grunn til å påpekeat et slikt krav ikke gjelder fullt ut etter gjeldenderett. For kunstverk og fotografiske verk gjeldersom nevnt en særregel, som innebærer at slikeverk kan anses offentliggjort uten at opphaverenhar samtykket til at verket gjøres tilgjengelig forallmennheten. Dette er begrunnet i hensynet tilklare regler med hensyn til om offentliggjøringhar funnet sted. Er verket gjort lovlig tilgjengelig imedhold av konsumpsjonsbestemmelser, skalbrukere ikke pålegges å undersøke avtaleforhol-dene mellom opphaveren og den opphaveren haroverdratt eksemplar av verket til.

Videre er det grunn til å påpeke at gjeldendebestemmelse er en norsk særregulering som ikkefinnes i Danmark, Sverige eller Finland. Departe-mentet kan se at situasjonen der eksemplar over-

dras av opphaveren, og eksemplaret gjøres tilgjen-gelig for allmennheten i medhold av konsump-sjonsbestemmelsene, typisk kan oppstå for kunst-verk og fotografiske verk. Spørsmålet kan imidler-tid også oppstå for andre typer verk og det er ikkegitt at avveiningen bør slå ulikt ut i disse tilfellene.Uavhengig av hva slags type verk der er tale om,blir spørsmålet hvordan hensynet til opphaverensinteresse i å bestemme over verkets offentliggjø-ring skal avveies mot brukerinteressene knyttet tilklare regler om offentliggjøring. Her kan det argu-menteres godt for begge løsninger. Som nevnt erdet sentralt for opphaveren å kunne bestemmeover verkets offentliggjøring. Slik sett kan detvære uheldig at verk anses som offentliggjort somfølge av at opphaveren har overdratt eksemplar,men uten ønske om offentliggjøring. Men sett hentil at offentliggjøring normalt er et vilkår for bruketter lovens låneregler, bør det ikke bli for vanske-lig for brukerne å fastslå om et verk er offentlig-gjort, uten å måtte foreta undersøkelser rundtrettsforholdet mellom opphaveren og den somhar fått overdratt eksemplar.

I en samlet vurdering legger departementet ilikhet med de øvrige nordiske land, vekt på bruke-rinteressene knyttet til offentliggjøringsbegrepetog hensynet til nordisk rettsenhet. Forslaget ihøringsnotatet foreslås derfor videreført, slik atvilkåret blir at verket «lovlig» er gjort tilgjengeligfor allmennheten, jf. lovforslaget § 10 første ledd.

Vilkåret om at verket lovlig er gjort tilgjenge-lig for allmennheten vil for det første omfatte situ-asjonen der tilgjengeliggjøringen har skjedd medopphaverens samtykke. Men kriteriet vil ogsådekke situasjonen der tilgjengeliggjøringen avverket skjer med hjemmel i lovens konsumpsjons-bestemmelser uten samtykke fra opphaveren.Dette forutsetter at en annen enn opphaveren hartilgang til eksemplar av verket og gjør det tilgjen-gelig for allmennheten ved spredning eller vis-ning. (Det må altså foreligge en første disposisjonover eksemplar av verket fra opphaveren og enetterfølgende tilgjengeliggjøring fra en som harfått tilgang til eksemplaret.)

Forutsetningen vil være at eksemplaret eroverdratt med opphaverens samtykke. En slikoverdragelse kan ha skjedd til noen innenfor ellerutenfor opphaverens privatsfære. Er overdragel-sen skjedd innenfor privatsfæren, er opphaverensførste disposisjon ingen tilgjengeliggjøring av ver-ket for allmennheten. Her blir problemstillingenom etterfølgende disposisjoner uten opphaverenssamtykke, kan innebære offentliggjøring.

Hvis eksemplar av verket er overdratt av opp-haveren til en person utenfor opphaverens familie-


og vennekrets (privatsfæren), kan det reisesspørsmål om allerede den første disposisjonen erå anse som en offentliggjøring av verket. Det kangjøres gjeldende at verket er gjort tilgjengelig forallmennheten (lovforslaget § 3) når opphaverenhar spredt eksemplar av verket utenfor sin privats-fære, og at det dermed offentliggjort. Men dettekan synes som en lite rimelig tolkning i en del til-feller. Der en forfatter sender et manuskript til for-laget med forbehold om at det ikke skal offentlig-gjøres, er det for eksempel ikke naturlig å anseverket som offentliggjort. I denne typen situasjo-ner er det gode grunner for at offentliggjøringsbe-grepet må tolkes innskrenkende. En innskren-kende tolkning ut fra rimelighetshensyn vil forøvrig kunne være aktuell også i andre tilfeller, jf.bl.a. Schønning, Ophavsretsloven med kommen-tarer (2008) s. 212–213 (se også s. 313). Endrings-forslaget innebærer at lovens vilkår blir tilsva-rende som i andre nordiske land, og vilkåret skaletter forslaget tolkes på samme måte. Sett i lys avovennevnte kan departementet ikke se at forsla-get vil innebære noen stor endring i rettstilstan-den sammenlignet med gjeldende rett.

Bestemmelsen om offentliggjøring foreslåsinntatt som § 10 første ledd.

3.11.5 Begrepet utgitt


Etter gjeldende § 8 andre ledd er et verk utgitt nåret rimelig antall eksemplar av verket med sam-tykke av opphavsmannen er brakt i handelen,eller på annen måte er spredt blant allmennheten.Formidling av verk skjer i dag i økende grad gjen-nom tilgjengeliggjøring for allmennheten i nett-verk i stedet for ved tradisjonell spredning avfysiske eksemplar. I høringsnotatet ble det nevntat det tidligere er lagt til grunn at utgivelsesbegre-pet etter gjeldende rett er slik å forstå at dersomverk gjøres tilgjengelig for enkeltbrukere på enslik måte at allmennheten kan fremstille eksem-plar lokalt, vil vilkåret være oppfylt, jf. Ot.prp. nr.33 (1989–90) og Ot.prp. nr. 46 (2004–2005).Videre ble det nevnt at en slik forståelse inne-bærer en videre forståelse av spredningsbegrepeti § 8 enn i § 2, og departementet mente at lovtek-sten bør presiseres slik at gjeldende rett fremgårklarere av ordlyden. På den bakgrunn ble detforeslått en tilføyelse om at verk også anses somutgitt når det med samtykke av opphaveren ergjort tilgjengelig for allmennheten på en slik måteat det kan fremstilles eksemplar av verket.

Bestemmelsen om offentliggjøring foreslåsinntatt i § 10 første ledd.

3.11.5.2 Høringen

I høringen er det noen høringsinstanser som erskeptiske til den foreslåtte utformingen avbestemmelsen. Det er særlig Kopinor og Norwacosom kommenterer spørsmål knyttet til utgivelses-begrepet (med støtte fra en del andre høringsin-stanser på rettighetshaversiden, slik som Dennorske Forfatterforening, Fagpressen, IFPI Norgeog Norske Dramatikeres Forbund). Også Musiker-nes fellesorganisasjon og Norsk faglitterær forfatter-og oversetterforening er kritiske til forslaget.Hovedsynspunktene er at bestemmelsen er gitt enformulering som favner for vidt og kan ha utilsik-tede konsekvenser.

Kopinor uttaler:

«Kopinor har oppfordret departementet til åtydeliggjøre i lovteksten at også materiale somer lagt ut på internett anses å være utgitt i ånds-verklovens forstand, i tråd med hvordan lovenhar vært forstått og praktisert jf. tidligere forar-beider. Vi setter pris på departementets forslagi så måte, men tror formuleringen er vanskeligå forstå og at den vil ha utilsiktede konsekven-ser. Det er ikke umiddelbart forståelig at «på enslik måte at det kan fremstilles eksemplar avverket» sikter til digital tilgjengeliggjøring påblant annet internett, men ikke kringkastingeller tilgjengeliggjøring av fysiske eksemplarpå en måte som gjør det mulig å fremstilleeksemplar, for eksempel ved å gjøre opptakeller fotografere. Vi tror det kan være hensikts-messig at bestemmelsen er mer konkret, foreksempel:

«… Et åndsverk er også utgitt når det medopphavsmannens samtykke er gjort tilgjenge-lig for allmennheten på internett, i annet elek-tronisk kommunikasjonsnett eller i database,på en slik måte at brukeren selv velger tid ogsted for tilgangen.»«

Kopinor uttaler bl.a. også følgende:

«Videre mener vi det er nødvendig å analyserehvordan bestemmelsene om fastsettelse avverkets hjemland, og dermed vernetid, skalforstås når det gjelder verk som publiseres påinternett først. Vil følgen av endringen være atalle verk som er publisert første gang på inter-nett, skal anses som utgitt samtidig i Norge ogi et annet land og følgelig være vernet direkte


etter loven (som et norsk verk) jf. høringsut-kastet § 10-1 første ledd b)? Om § 1-10 ikkedekker tilfellet, skal spørsmålet om hva som erverkets hjemland løses etter forskriftens § 6-3.Det er ikke ønskelig at hjemlandet alltid fast-settes til det landet i verden som har kortestvernetid (fordi det skjer en samtidig utgivelse ihele verden når noe legges ut på internett). Deter sannsynligvis heller ikke forenlig med inten-sjonen i Bernkonvensjonen. Et alternativ kanvære å ta inn et tillegg i loven og/eller forskrif-ten som beskriver hva som skal være tilknyt-ningen til Norge og hva som er verkets hjem-land når materialet tilgjengeliggjøres på inter-nett.

Kompleksiteten i disse spørsmålene kantilsi at gjeldende forståelse og definisjonen av«utgitt» foreløpig videreføres og at departe-mentet kommer tilbake til definisjonene avbåde «offentliggjort» og «utgitt» ved en senereanledning.»

Norwaco uttaler bl.a.:

«Av uttalelser både i høringsutkastet og i Ot.prp. 46 (2004–2005) er det utvilsomt at det sik-tes til tilgjengeliggjøring i digitale nettverk ogeksemplarfremstilling i form av nedlastingeller utskrift derfra. Så langt kan vi støttedepartementet. Bestemmelsen har imidlertidetter sin ordlyd fått et mye videre nedslagsfeltenn det som antas å være formålet. Det eringen begrensninger med tanke på hvordanverket er gjort tilgjengelig, hva slags eksem-plar som fremstilles eller hvordan eksemplaretfremstilles. Etter Norwacos mening medførerdette et altfor omfattende utgivelsesbegrep,med dertil utilsiktede og uønskede konsekven-ser.

Et tv- eller radioprogram som gjøres tilgjen-gelig for allmennheten ved kringkasting ellerannen overføring, har normalt ikke vært ansettsom utgitt. Med mindre tv- eller radioprogram-met også er utgitt f. eks på dvd eller lignende,vil det således ikke være underlagt de avtale-og tvangslisensbestemmelser som kun omfat-ter utgitte verk. Dette er også grunnen til at deter gitt egne avtalelisensbestemmelser om opp-tak av kringkastingsprogram i undervisnings-virksomhet og annen intern virksomhet.

Etter vår oppfatning omfatter den foreslåtteordlyden også kringkastingsprogrammer somikke er «utgitt» i tradisjonell forstand. Dette eretter vår oppfatning lite velbegrunnet. Dersom

det er meningen fra departementets side atkringkastingsprogrammer skal anses somutgitt, må forholdet til våre internasjonale for-pliktelser drøftes grundigere. Det samme gjel-der kringkastingsforetakenes egne rettigheter,da disse ikke kan underlegges tvangs- ogavtalelisens i samme utstrekning som andrerettigheter.»

Videre omtaler Norwaco tre forhold nærmere:opptak av tv-program, midlertidige eksemplar ognedlasting etter bruk av omgåelsesverktøy. Opp-summert mener Norwaco at det bør stilles kravtil:

«– Hvordan verket skal være tilgjengeliggjortfor allmennheten. Det bør f.eks tydeliggjø-res at det er snakk om verk som er gjort til-gjengelig i nettverk eller database.

– At det må være brukeren som aktivt ogbevisst fremstiller et varig eksemplar, slikat ikke midlertidige og flyktige eksemplarer tilstrekkelig for å anse et verk som utgitt.

– At også fasiliteringen av eksemplarfremstil-lingen må være omfattet av rettighetsha-vers samtykke slik at verket ikke ansesutgitt hvis det er lastet ned ved bruk avomgåelsesverktøy.»

Norwaco ber derfor departementet ta stilling tilhvorvidt også kringkastingssendinger og pro-grammer skal kunne anses som utgitt.

TV 2 knytter også noen bemerkninger til pro-blemstillingen om utgivelsesbegrepet ved tilgjen-geliggjøring i nettverk:

«Det er uklart om et verk eller en frembrin-gelse er «utgitt» også når det er lagt ut på inter-nett og om man muligens må differensiere oggjøre en nærmere analyse av frembringelses-og utgivelsesformer. Generelt er det også etspørsmål i en stadig mer teknologisk avansertvirkelighet, om «Slik at det kan fremstilleseksemplar av verket» er en tjenlig norm. Det ervanskelig å tenke seg verk som er digitalt til-gjengelig som man ikke kan fremstille eksem-plar av. Skal det ha relevans må det muligenssies «med klarert mulighet for å fremstille egeteksemplar av verket».

Nødvendigheten av reguleringen vil væreavhengig av i hvilket omfang det lages egnereguleringer knyttet til utgitt-begrepet. Nor-malt vil formodentlig «gjort tilgjengelig for all-mennheten» være tjenlig som avgrens-ningsnorm.»


Mediebedriftenes Landsforening reiser bl.a. spørs-mål om behovet for utgivelseskriteriet i ny lov:

«MBL er usikre på om det fortsatt er hensikts-messig å knytte reguleringer av opphavsrettentil om et verk er utgitt eller ikke, og om defini-sjonen av begrepet i § 2-8 er nødvendig. Vi kanikke se at departementet har vurdert dette oppmot behovet for forenkling og teknologinøytra-litet og ber om at det foretas en slik vurdering.Dersom man mener at det fortsatt er nødven-dig å bruke begrepet og derfor også defineredet i lovteksten, bør definisjonen av pedago-giske årsaker flyttes slik at den kommer førbestemmelser der begrepet brukes.»


Departementet bemerker at utgivelsesbegrepet iforbindelse med tilgjengeliggjøring av verk påInternett reiser kompliserte spørsmål. I Ot.prp.nr. 46 (2004–2005) s. 36 ble det som nevnt uttaltat:

«begrepet allerede etter gjeldende rett er slik åforstå at dersom materialet gjøres tilgjengeligfor enkeltbrukere på en slik måte at allmennhe-ten kan fremstille eksemplar lokalt, vil detomfattes av utgivelsesbegrepet i § 8. Dette vilgjelde enten eksemplarfremstilling eksplisitteller implisitt tillates, og enten det er stilt vilkåreller ikke for dette (for eksempel har det ikkebetydning om det kreves betaling for tilgang).»

Videre uttales at «[d]epartementet ser at med enslik utvidet forståelse av utgivelsesbegrepet, vil detfor mange formål nærme seg begrepet «offentliggjø-ring» i § 8». Etter det departementet kan se, stil-les det i høringen ikke direkte spørsmål vedstandpunktet i tidligere forarbeider om at tilgjen-geliggjøring i nettverk slik at allmennheten kanfremstille eksemplar lokalt, utgjør utgivelse. Noenhøringsinstanser tar imidlertid opp eventuellekonsekvenser av standpunktet. Internasjonaltsynes imidlertid spørsmålene vedrørende utgi-velse ved tilgjengeliggjøring på Internett å værenoe uavklart.

I Bernkonvensjonen artikkel 3 nr. 3 defineresuttrykket «published works» slik:

«[…] works published with the consent of theirauthors, whatever may be the means of manu-facture of the copies, provided that the availabi-lity of such copies has been such as to satisfythe reasonable requirements of the public,

having regard to the nature of the work. Theperformance of a dramatic, dramatico-musical,cinematographic or musical work, the publicrecitation of a literary work, the communica-tion by wire or the broadcasting of literary orartistic works, the exhibition of a work of artand the construction of a work of architectureshall not constitute publication.»

I Schønning og Blomqvist, International ophavs-ret (2011) s. 106 uttales det:

«Hvorvidt tilgængeliggjørelse over internettetkvalificerer som udgivelse, er ikke klart. Isærhvis dette sker under former, hvor ophavsman-den tillader, at almenheden fremstiller eksem-plarer af det downloadede værk, kunne megettale for at anse konventionens krav til udgivelsefor opfyldt. Heroverfor står imidlertid konven-tionens udtrykkelige afvisning i art. 3(3) 2. pkt.af at anse blot og bar kommunikation som udgi-velse. Ved 1996-diplomatkonferancen, der for-handlede WCT og WPPT, var det foreslået i«the basic proposal», at tilgængeliggørelse påinternernettet skulle anses for udgivelse, ogflere delegationer påpegede, at dette kun villevære i overensstemmelse med Bernerkonven-tionen, hvis den foreslåede bestemmelse for-drede tilgængelighed af eksemplarer. Aner-kendelsen af, at et værk ved at gøres tilgænge-ligt på internettet anses for udgivet, vilimidlertid rejse en række vanskelige spørsgs-mål, som Bernerkonventionen ikke frembydernogen svar på, herunder i hvilke(t) land(e) enudgivelse i givet fald skulle anses at finde stedi, hvis værket gøres globalt tilgængeligt. Detmå derfor nok være sikrest at antage, at uploa-ding på internettet ikke anses for udgivelse,selv ikke når den indebærer en tilladelse tilkopiering eller udprinting ved nedlasting.Samme resultat er nået af den svenske Högstadomstolen.»

I en rapport fra ALAI (Determination of country oforigin when a work is first publicly disclosed overthe Internet) konkluderes bl.a. slik:

«1. A work disclosed only in immaterial formover a digital network is not published witin themeaning of Berne art. 3(3)»

I rapporten heter det bl.a.:

«The Study Group considered whether nonet-heless, given the evolution in the means of


reproduction, which allows users to makecopies upon receipt, art. 3(3) should beinterpreted to embrace the creation of copiesby recipients of a digital communication. Weconcluded that such an interpretation, in ten-sion with the text, would not be desirable froma practical point of view either.»

Det kan virke som om motforestillingene særliger knyttet til problemene med å avgjøre hvor etverk tilgjengeliggjort på Internett skal anses utgitt(i forhold til konvensjonens bestemmelser omopprinnelsesland). Den usikkerhet som foreliggerrundt spørsmålet er et argument som kan tale motlovfesting av en utvidet forståelse av begrepet.Departementet kan likevel ikke se at dette kanvære avgjørende for spørsmålet. Utviklingen gårsom nevnt i retning av at mer opphavsrettsligbeskyttet innhold gjøres tilgjengelig i digitale nett-verk i tillegg til eller i stedet for ved tradisjonellspredning av fysiske eksemplar. For eksempel hardet vært stor vekst i markedet for e-bøker. Det ergrunn til å tro at den generelle utviklingen i denneretningen vil fortsette, og i en del tilfeller vil nett-publisering kunne erstatte den tradisjonelle spred-ningen av fysiske eksemplar. Det synes lite til-fredsstillende å ikke ta høyde for disse spørsmå-lene i en ny åndsverklov, sett i lys av at en videreforståelse av utgivelsesbegrepet enn det somfremgår av bestemmelsen i § 8 andre ledd, måanses å ha vært gjeldende rett i flere år, jf.uttalelsene i tidligere forarbeider. Målsettingenom å gjøre en ny lov lettere tilgjengelig for bru-kerne taler for en klargjøring i lovteksten, somgjør at rettstilstanden i større grad kan leses ut avbestemmelsen.

Som det fremgår av oppsummeringen avhøringen ovenfor, reiser Mediebedriftenes Lands-forening spørsmål ved om det er behov for utgivel-seskriteriet i ny lov.

D e p a r t e m e n t e t er enig i at dette er etrelevant spørsmål. Det kan nok tenkes at det engang ikke lenger vil være behov for både utgivelseog offentliggjøring som kriterier i loven. Utviklin-gen medfører at disse begrepene nærmer seghverandre, som uttalt i sitatet fra Ot.prp. nr. 46(2004–2005) ovenfor. Etter departementets syn ertiden imidlertid ennå ikke moden for å fjerne utgi-velsesbegrepet fra loven. At et verk er utgitt, erfortsatt foreslått som vilkår for bruk etter flereavgrensnings- og avtalelisensbestemmelser i dennye loven, og kriteriet «published» benyttes også iinternasjonale konvensjoner.

Når det gjelder den nærmere utformingen avbestemmelsen, er departementets siktemål at

bestemmelsen bør formuleres på en måte somfanger opp den utvidete forståelsen som alleredefølger av gjeldende rett. Departementet ser imid-lertid at forslaget i høringsnotatet kan ha fått enlitt for vid utforming, og foreslår derfor at lovtek-sten strammes opp noe, jf. lovforslaget § 10.

Forslaget har bakgrunn i at tilgjengeliggjøringi nettverk i økende grad benyttes i stedet for tradi-sjonell spredning av eksemplar. På den bakgrunner departementet enig i at det kan være grunn til åta inn en presisering i ordlyden om at det er dissesituasjonene det tas sikte på, slik både Kopinor ogNorwaco er inne på dette i sine høringsuttalelser.Kopinor foreslår at bestemmelsen skal gjelde til-gjengeliggjøring for allmennheten «på internett, iannet elektronisk kommunikasjonsnett eller i data-base». Etter d e p a r t e m e n t e t s vurderingsynes dette å være en hensiktsmessig måte å pre-sisere regelen på.

Norwaco mener som nevnt at det bør presise-res at «også fasiliteringen av eksemplarfremstillin-gen må være omfattet av rettighetshavers samtykkeslik at verket ikke anses utgitt hvis det er lastet nedved bruk av omgåelsesverktøy». Det synes etterd e p a r t e m e n t e t s oppfatning nærliggende atet verk bare anses utgitt der rettighetshaveren,eksplisitt eller implisitt, har samtykket til at detfremstilles eksemplar. En slik forståelse kan imid-lertid sies å følge av ordlyden som foreslås i pro-posisjonen, ved at rettighetshaverens samtykkebåde sikter til at verket gjøres tilgjengelig for all-mennheten på Internett o.l., og at dette skjer på enslik måte at brukeren kan fremstille eksemplar avdet.

Videre kan det reises spørsmål om tilgjenge-liggjøring med samtykke «på en slik måte at bru-keren kan fremstille eksemplar av verket», er entilstrekkelig avgrensning. Vil for eksempel mulig-heten for å gjøre opptak av kringkastingssendin-ger for brukere som har PVR-bokser, medføre atkringkastingsprogrammene er å anse som utgitt?I henhold til Bernkonvensjonens angivelse av«published works» (jf. ovenfor) skal kringkastingav et verk ikke utgjøre utgivelse. For at bestem-melsen ikke skal favne for vidt, foreslår departe-mentet at det tas inn et vilkår om at brukeren«selv velger tid og sted for tilgangen til verket», jf.også Kopinors forslag ovenfor. At det rent faktisker mulig for visse brukere å ta opptak av kringkas-tingsprogrammet, vil dermed i seg selv ikke væretilstrekkelig.

Til Kopinors kommentarer om fastsettelse avverkets hjemland når det gjelder verk som publi-seres på Internett først, viser d e p a r t e m e n -


t e t til at det i Ot.prp. nr. 46 (2004–2005) s. 35–36ble uttalt:

«I forhold til bestemmelser der stedet for utgi-velse har relevans for rekkevidden av åndsver-klovens vern (§ 57), antar departementet detetter gjeldende rett må legges til grunn at en«nett-utgivelse» finner sted i det territoriumder materialet med samtykke legges ut på ser-ver. Det vil si at dersom materialet legges på enserver i USA, er det ikke derved utgitt i Norge,selv om det er tilgjengelig her. Det skal presise-res at det her kun er snakk om betydningen av«utgitt» i åndsverklovens forstand, ikke rekke-vidden av utgivelsesbegrepet i andre sammen-henger.»

Her gis det altså uttrykk for at nettutgivelse finnersted i det territorium der materialet med sam-tykke legges ut på server. Om dette utgangspunk-tet kan opprettholdes i alle situasjoner, er ikke sik-kert, for eksempel der en tilgjengeliggjøring skjerfra server i ett land, men er særlig rettet mot etannet land (gjennom språk og annen tilretteleg-ging). Spørsmålet om hvor en nettutgivelse finnersted synes ikke å være helt avklart på opphavs-rettsområdet, og fordi spørsmålet har en slikinternasjonal dimensjon, er det er vanskelig å løsedet fullt ut i nasjonal lovgivning. Departementetkan likevel ikke se at dette er til hinder for en lov-festing av den utvidelse av utgivelsesbegrepetsom er ansett som gjeldende rett, med følgendeordlyd:

«Et åndsverk er også utgitt når det med oppha-verens samtykke er gjort tilgjengelig for allmennhe-ten på internett, i annet elektronisk kommunika-sjonsnett eller i database, på en slik måte at bruke-ren kan fremstille eksemplar av verket og selv velgertid og sted for tilgangen til verket.»

Departementet ser imidlertid at problemstil-lingene rundt nettutgivelser er kompliserte og tildels uavklarte, i tillegg til at det er vanskelig å for-utsi hvordan de foreslåtte vilkårene vil slå ut i allemulige tilfeller. Utviklingen når det gjelder formid-ling og distribusjon av verk skjer fortløpende, ogdet vil kunne medføre endringer som får betyd-ning for vurderingen. På denne bakgrunn kan detikke sees bort fra at det senere bør foretas juste-ringer i vilkårene for når utgivelse foreligger.

Bestemmelsen om utgivelse foreslås inntattsom § 10 andre ledd.

3.12 Vernetid for opphavsrett

3.12.1 Bakgrunn

Vernetiden er betegnelsen på tidsrommet opp-havsrett (verk) og nærstående rettigheter (arbei-der/prestasjoner) er vernet etter åndsverkloven.

Da åndsverkloven ble vedtatt, ble det bestemtat vernetiden for opphavsrett skulle vare i opp-havsmannens levetid og 50 år etter utløpet av detåret opphavsmannen døde, jf. Ot.prp. nr. 26(1959–60) og Innst. O. XI (1960–61). Tilsvarendebestemmelse hadde man også i den tidligere lovom åndsverker av 6. juni 1930, og denne verneti-den var også i tråd med Bernkonvensjonensbestemmelser.

Rådsdirektiv 93/98/EØF om harmoniseringav vernetiden for opphavsrett og visse nærståenderettigheter (vernetidsdirektivet) ble vedtatt 29.oktober 1993. Direktivet var en harmonisering avvernetiden i EØS-landene på både minimums- ogmaksimumsnivå. Formålet med direktivet var ågjennomføre identiske vernetider i alle medlems-land, bl.a. for å avhjelpe konkurransevridning somfølge av ulike regler.

Vernetidsdirektivet ble gjennomført i åndsver-kloven ved lovendring 23. juni 1995 nr. 37 ogtrådte i kraft 30. juni 1995, jf. Ot.prp. nr. 54 (1994–95) og Innst. O. 71 (1994–95). Som følge av direk-tivets bestemmelser ble vernetiden for opphavs-rett utvidet til 70 år, regnet fra utløpet av opphavs-mannens dødsår. Lovendringen inneholdt sær-skilte overgangsbestemmelser som medførte atogså verk og arbeider som var falt i det fri etter deeldre bestemmelsene, ble omfattet («gjenoppli-vet») av de nye reglene.

En kodifisert versjon av vernetidsdirektivetble 12. desember 2006 vedtatt ved Europaparla-ments- og rådsdirektiv 2006/116/EF om verneti-den for opphavsrett og visse nærstående rettighe-ter. Samtidig ble vernetidsdirektivet av 1993 opp-hevet. Siden de materielle reglene i det nye direk-tivet ble vurdert å allerede være en del av norskrett, ble det ikke ansett nødvendig med særskiltelovendringer for å gjennomføre direktivet.

Europaparlaments- og rådsdirektiv 2011/77/EU om endring av vernetidsdirektivet ble vedtatt27. september 2011. Endringsdirektivet ble gjen-nomført ved lov 13. juni 2014 nr. 22 som trådte ikraft 1. juli samme år, jf. Prop. 54 L (2013–2014)og Innst. 201 L (2013–2014). I tråd med endrings-direktivet ble det innført en spesialregel for bereg-ning av vernetiden for musikkverk med tekst.Denne regelen innebærer at vernetiden for slikeverk skal beregnes samlet og vare i opphavsman-


nens levetid og 70 år fra utløpet av dødsåret til denlengstlevende av den som har komponert musik-ken og den som har skrevet teksten.


Reglene om vernetid for opphavsrett er samlet ibestemmelsene i §§ 40-41a i åndsverkloven 4.kapittel.

Bestemmelsen i § 40 regulerer hvor lang tid etverk er beskyttet av opphavsrett. Hovedregelen –for verk som har én opphavsmann – er at verneti-den varer i opphavsmannens levetid og 70 år etterutløpet av opphavsmannens dødsår, jf. førstepunktum. Etter at opphavsmannen er død, kaneneretten være på arvingenes hånd, eller hosandre, for eksempel et forlag som opphavsman-nen eller eventuelt arvingene har overdratt råde-retten til.

Ofte er det flere opphavsmenn til et verk. Der-som den enkeltes ytelser ikke kan skilles ut somsærskilte verk, erverver de etter § 6 opphavsretttil verket i fellesskap (fellesverk). For slike verkblir vernetiden beregnet ved at de 70 årene reg-nes fra utløpet av det året den lengstlevende avmedopphavsmennene døde, jf. andre punktum.For filmverk skal vernetiden beregnes særskilt, jf.tredje punktum. Det fremgår her at dødsåret tilden lengstlevende av de kategorier opphavsmennsom nevnes i bestemmelsen, skal legges til grunnfor beregningen. Bestemmelsen har kun betyd-ning for selve vernetidsberegningen, ikke forhvilke medvirkende som skal anses som opphavs-menn til et filmverk. I 2014 ble det også innført ensærregel om vernetid for verk hvor både tekst ogmusikk er frembrakt med henblikk på dette ver-ket, jf. Prop. 54 L (2013–2014) og Innst. 201 L(2013–2014). Regelen omfatter musikkverk somflere har bidratt til og der musikk og tekst er skaptfor å anvendes sammen. For slike verk skal utlø-pet av dødsåret for den lengstlevende av tekstfor-fatteren og komponisten legges til grunn forberegningen, jf. fjerde punktum. I vernetiden ermusikken og teksten beskyttet i sammensattform, men disse er også selvstendige verk somkan skilles ut og benyttes uavhengig av hver-andre. Bestemmelsen berører bare beregningenav vernetiden for slike verk i sammensatt form.

Dersom vernetiden er utløpt («verket falt i detfri»), vil åndsverkloven ikke være til hinder for atverket fritt kan brukes, under forutsetning av atde ideelle rettighetene ivaretas. De ideelle rettig-hetene er innenfor rammen av det såkalte «klassi-kervernet» i § 48 vernet uten begrensning i tid.

Dersom opphavsmannen til et verk har ukjentidentitet, kan vernetiden ikke beregnes fra noensdødsår. For slike tilfeller (anonyme eller pseudo-nyme verk) varer vernetiden etter § 41 første leddi 70 år fra det tidspunkt verket først ble offentlig-gjort, jf. § 8. Videre er det en særregel for bereg-ningen av vernetiden for anonyme/pseudonymeverk som kommer ut i flere deler, for eksempel etlitterært verk som utgis i flere bind eller serier, jf.andre punktum. Bestemmelsen innebærer at ver-netiden beregnes særskilt for verkets enkeltedeler, også her regnet fra offentliggjøringen (avden enkelte delen). For ikke-offentliggjorte verkmed ukjent opphavsmann, er det en absoluttgrense for vernetidens lengde på 70 år beregnetetter utløpet av det året verket ble skapt, jf. tredjepunktum. Dersom verket offentliggjøres i løpet avdenne perioden, beregnes imidlertid vernetidenfra offentliggjøringen, jf. første punktum.

Blir opphavsmannens navn kjent i løpet av de70 årene etter første offentliggjøring, skal verneti-den ifølge andre ledd beregnes etter hovedrege-len i § 40, dvs. fra utløpet av opphavsmannensdødsår. Det samme gjelder dersom det blir opp-lyst at opphavsmannen er død før verket bleoffentliggjort.

Paragraf 41a gir på visse betingelser vern forøkonomiske rettigheter til et verk, selv om verne-tiden etter bestemmelsene i §§ 40 og 41 er utløpt.Forutsetningen for dette er at verket ikke tidligereer blitt offentliggjort mens vernetiden løp. Vernetgis den som gjør et slikt verk tilgjengelig for all-mennheten, jf. § 2, for første gang etter verneti-dens utløp. Det er imidlertid en betingelse at ved-kommende rettmessig gjør verket tilgjengelig forallmennheten. Dette betyr at den som for eksem-pel rettsstridig har skaffet seg tilgang til det aktu-elle verket, ikke kan påberope seg dette vernet.Ettersom det ikke er noe krav om noen individuellskapende innsats, kan både fysiske og juridiskepersoner få vern etter bestemmelsen.

Vernet som bestemmelsen gir, tilsvarer denenerett opphavsmannen har til å råde over verket ihenhold til § 2. De ideelle rettighetene omfattesimidlertid ikke. Bestemmelsen kan sies å være enren investeringsbeskyttelse for å gjøre ukjenteverk som er falt i det fri tilgjengelig for allmennhe-ten. Eneretten varer i 25 år etter utløpet av det årverket ble gjort tilgjengelig for allmennheten.


I høringsnotatet foreslo departementet gjeldendebestemmelser i §§ 40, 41 og 41a om vernetid vide-reført uten materielle endringer som §§ 2-9 til 2-


11. I bestemmelsene ble det imidlertid foreslåttenkelte språklige justeringer og omformuleringer.

3.12.4 Høringen

Få høringsinstanser kommenterer vernetiden foropphavsrett spesielt.

Universitetet i Bergen mener generelt at verne-tidene er for lange, og uttaler i den forbindelse:

«Opphavsretten har sin primære oppgave åbeskytte opphavers rettigheter. Slik loven er ogforeslås videreført beskytter ikke vernetidenførst og fremst de økonomiske interessene tilopphaver, men ofte utgiver eller annen som ret-tigheter er overdratt til. UiB mener dermed atvernetiden i loven står i motsetning til den opp-rinnelige intensjonen til opphavsretten, å opp-muntre til skapende virksomhet. Vernetiden ernoe som i større grad bør balanseres opp motsamfunnets behov for tilgang til og bruk avåndsverk.

Den lange vernetiden for opphavsrett er tilstor hinder for å gi samfunnet tilgang til kunn-skap, slik bibliotekene opplever det i sin virk-somhet. Dette er særlig problematisk i en digi-tal tidsalder der det vil ta lang tid før verk falleri det fri og kan tilgjengeliggjøres åpent til etbredt publikum. UiB bruker ressurser på å ret-tighetsklarere opphavsbeskyttet materiale deringen egentlig motsetter seg tilgjengeliggjø-ring, men der kompliserte rettighetsforholdvanskeliggjør dette.»


Departementet opprettholder forslaget frahøringsnotatet om å videreføre reglene om verne-tid uten materielle endringer.

I høringen mener Universitetet i Bergen atdagens vernetider er for lange. Også i forbindelsemed høringen av forslag til gjennomføring avendringene i vernetidsdirektivet (2011/77/EU) i2013, uttalte enkelte høringsinstanser at verneti-dene burde reduseres. D e p a r t e m e n t e t harforståelse for synspunktet om at dagens verneti-der generelt er for lange. Likevel må det bemer-kes at vernetiden både for opphavsrett og nærstå-ende rettigheter er harmonisert gjennom EU-direktiver. Disse er Norge forpliktet til å følge. Deter etter departementets vurdering derfor ikkeaktuelt å endre vernetiden i noen retninger. Avsamme grunn blir det heller ikke aktuelt å foretaandre materielle endringer i vernetidsbestemmel-sene.

I forbindelse med at nevnte endringer i verne-tidsdirektivet ble gjennomført i norsk rett, ble detogså foretatt enkelte mindre språklige justeringeri § 40, jf. Prop. 54 L (2013–2014) og Innst. 201 L(2013–2014). Selv om det er kort tid sidenbestemmelsen sist ble endret, ser departementetat det likevel kan være behov for enkelte nyespråklige forenklinger knyttet til hovedregelenom opphavsrettens vernetid i gjeldende § 40.Departementet følger opp forslaget fra høringsno-tatet om at bestemmelsen videreføres med en nyutforming. Denne omredigeringen er ikke ment åinnebære noen realitetsendringer.

I de øvrige bestemmelsene er det foretattenkelte mindre språklige justeringer.

Bestemmelsene om vernetid videreføres utenmaterielle endringer som §§ 11 til 13.

3.13 Åndsverk som ikke har opphavsrettslig vern


Det fremgår av bestemmelsen i § 9 at enkeltetyper dokumenter er unntatt fra vernet etter ånds-verkloven på grunn av sin karakter av offentligdokument. Bakgrunnen for denne regelen er at enprivatrettslig enerett ikke passer for slike doku-menter. Derimot er det ønskelig at disse kan gjø-res kjent blant offentligheten uten hinder av opp-havsrett. Bestemmelsens første ledd avgrenserhvilke dokumenter som er uten vern etter loven,mens andre ledd gir uttrykk for at visse åndsverksom ellers ville falle inn under første ledd, likevelikke skal omfattes.

Lover, forskrifter, rettsavgjørelser og andrevedtak av offentlig myndighet er uten vern etteråndsverkloven, jf. bestemmelsens første ledd før-ste punktum. I tillegg er forslag, utredninger ogandre uttalelser også uten vern forutsatt at de gjel-der offentlig myndighetsutøvelse, og er avgitt avoffentlig myndighet, offentlig oppnevnt råd ellerutvalg, eller er utgitt av det offentlige, jf. førsteledd andre punktum. Eksempler på dokumentersom faller inn under denne andre gruppen, er for-arbeider til lover, NOUer, stortingsmeldinger o.l.Kjerneområdet for bestemmelsen er der detoffentlige fatter beslutninger som ledd i offentligmyndighetsutøvelse – både generelt og i enkelttil-feller. I nær sammenheng er forarbeidene til slikebeslutninger. Uten vern er også offisielle overset-telser av tekster som nevnt foran, jf. tredje punk-tum.

Bestemmelsen kan ikke forstås slik at alledokumenter det offentlige utarbeider faller uten-


for vernet etter åndsverkloven. Dokumenter utar-beidet av det offentlige som ikke skjer i kraft avoffentlig myndighetsutøvelse, men derimot i entjenesteytende funksjon, omfattes ikke av § 9. Påden annen side er det heller ikke slik at bestem-melsen utelukkende omfatter dokumenter som erutarbeidet av det offentlige. Utredninger elleruttalelser som er bestilt av eller finansiert av detoffentlige (oppdragsforskning, konsulentrappor-ter etc.), kan ha større eller mindre tilknytning tilen senere avgjørelse fra det offentlige. For å falleinn under bestemmelsen må det være tale omdokument avgitt av utvalg/råd som er oppnevnt avdet offentlige, eller det må være utgitt av detoffentlige. Det kreves altså enten offentlig oppnev-nelse eller offentlig utgivelse.

Av andre ledd fremgår det at enkelte verk somkan inngå i dokumenter som nevnt i første ledd,likevel faller utenfor bestemmelsen, dvs. gitt vernpå vanlig måte hvis vilkårene for det er oppfylt.Dette gjelder åndsverk som ikke er frembraktsærskilt til bruk i dokumenter som nevnt i førsteledd, og som det siteres fra eller som gjengis isærskilt vedlegg. Heller ikke lyrikk, musikkverkeller kunstverk omfattes av første ledd.


Bernkonvensjonen gir i artikkel 2 nr. 4 uttrykk forat det er forbeholdt unionslandenes lovgivning åbestemme hvilket vern som skal tilstås offisielletekster på lovgivningens, forvaltningens ogrettspleiens område samt offisielle oversettelserav slike tekster.


De nordiske lands opphavsrettslover unntar slikeoffentlige dokumenter fra vern. Bestemmelsenebygger på de samme hovedprinsippene, mensutforming og nærmere avgrensning varierer noefra land til land.


I høringsnotatet ble det gitt utrykk for at gjel-dende bestemmelse etter departementets synavgrenser vernet etter åndsverkloven på en hen-siktsmessig måte. Bestemmelsen ble foreslåttvidereført med noen små språklige endringer.

Når det gjelder de såkalte forarbeidene tiloffentlige avgjørelser (§ 9 første ledd andre punk-tum), ble det gitt uttrykk for at forslag, utrednin-ger og andre uttalelser ikke nødvendigvis vildekke alt som bør kunne omfattes av regelen. Det

ble derfor foreslått at «og liknende» tilføyes for åmarkere at dette ikke er en uttømmende oppreg-ning.

Det ble videre bemerket at bestemmelsen set-ter en ramme for hva som unntas fra lovens vern.Departementet ga uttrykk for at det neppe ermulig å unngå at det kan oppstå tvilstilfeller medhensyn til hva som er vernet. Blant annet kangrensen mellom dokumenter som er utarbeidetunder utøvelse av offentlig myndighet (i motset-ning til tjenesteutøvelse), være vanskelig å trekke.Ved vurderingen av hva som bør være gjenstandfor opphavsrett, bør bestemmelsens formål tilleg-ges betydelig vekt.

3.13.5 Høringen

Flere høringsinstanser fra mediebransjen menerat alle dokumenter utarbeidet av eller på vegne avdet offentlige må være omfattet av bestemmelsen,og at den ikke kan begrenses til det som gjelderoffentlig myndighetsutøvelse. Discovery, Feelgood,Mediebedriftenens Landsforening, Norsk Redaktør-forening, NRK, Pressens Offentlighetsutvalg og TV 2er av denne oppfatningen. Det kan for eksempelvises til NRKs høringsuttalelse, der det bl.a. utta-les:

«Hvordan den enkelte som arbeider for detoffentlige har valgt å utforme et dokument kanikke være omfattet av en privatrettslig enerett.Vi har andre lover og lovbestemmelser somivaretar de relevante hensyn her, blant annet enrekke lovbestemmelser om taushetsplikt.Offentleglova ivaretar de hensyn som er rele-vante i forhold til allmennhetens tilgang pådokumenter utarbeidet av det offentlige.Eksempelvis er taushetsplikt, det offentligesinterne arbeidsprosess, det offentliges for-handlingsposisjon, forsvar- og sikkerhetsin-teresser, osv relevante hensyn for å unntadokumenter fra allmennhetens innsyn. Opp-havsrett kan imidlertid ikke være et relevanthensyn når det gjelder dokumenter utarbeidetav eller for offentlige myndigheter. Et av kjen-netegnene ved et demokratisk samfunn er atdet praktiseres åpenhet om, og at borgerne harrett til innsyn i, myndighetenes handlinger –herunder hvordan fellesskapers midler forval-tes. Da kan ikke opphavsrett brukes sombegrunnelse for å nekte tilgjengeliggjøring forallmennheten.

En slik rettstilstand vil også være problema-tisk i forhold til Grunnlovens § 100 og EMKartikkel 10.»


NRK foreslår følgene formulering av bestemmel-sens første ledd andre punktum:

«Det samme gjelder forslag, utredninger,uttalelser og andre dokumenter utarbeidet aveller på vegne av offentlig myndighet, offentligoppnevnt råd eller utvalg, eller utgitt av detoffentlige.»

Forbrukerombudet tolker på sin side ««offentligmyndighetsutøvelse» som beslutninger som det iutgangspunktet tilligger det offentlige å fatte, ogantar derfor at bestemmelsen ikke omfatter ånds-verk som pressemeldinger og uttalelser i media –uten at vi finner dette helt klart». Forbrukerombu-det mener at bestemmelsen har behov for ytterli-gere klargjøring.

Mediebedriftenes Landsforening reiser spørs-mål om unntaket for lyrikk, musikkverk og kunst-verk i andre ledd:

«Mediebedriftene har vanskelig for å forståhvorfor første ledd ikke skal gjelde lyrikk,musikkverk eller kunstverk dersom de ellersfaller inn under bestemmelsens første ledd. Vier klar over at dette er en videreføring avdagens regler, men kan vanskelig se at dersomfor eksempel et vedtak formulert som et diktskal falle utenfor bestemmelsen.»

Mediebedriftenes Landsforening og Norsk Journa-listlag foreslår også at det presiseres i bestemmel-sen at den også omfatter dokumenter utarbeidetav private under utøvelse av offentlig myndighet.

Norsk Arkivråd uttaler bl.a.:

«Det er mulig at departementet anser at denoffentlige dokumentasjon som når verkshøydeer så begrenset i omfang og så spesiell at detteikke blir problematisk. Fra arkivdanningsper-spektivet vil slike forhold være vanskelig å vur-dere. NA foreslår derfor at lovteksten påleggeropphavseier å merke dokument med opphavs-rett ved tilblivelse eller mottak/besittelsestids-punkt. Vi foreslår videre at det utvikles veiled-ninger både for kommunal og statlig sektor omnår opphavsrettslig vern inntreffer, som ytterli-gere tiltak for å sikre lik praksis og likebehand-ling av opphavere.»

Kommunal- og moderniseringsdepartementet taropp spørsmål om opphavsrett og viderebruk avinformasjon – og uttaler avslutningsvis:

«Vi ser utfordringene ved å foreta endringer idenne bestemmelsen. Vi vil likevel anmodeKUD om å følge opp Kommisjonens oppfor-dring om å legge til rette for viderebruk avoffentlig informasjon, også utenfor virkeområ-det til åvl. § 9. Dette kan eksempelvis gjøresgjennom å lage og implementere retningslinjerfor hvordan det offentlige bør forvalte og utøvesine opphavsrettigheter.»


Forslaget i høringsnotatet var som nevnt atbestemmelsen i gjeldende lov § 9 stort sett blevidereført. Som det fremgår ovenfor, mener flerehøringsinstanser fra mediebransjen at bestemmel-sens unntak fra opphavsrettslig vern skal gjeldealle dokumenter utarbeidet av eller på vegne avdet offentlige, og ikke bare dokumenter som gjel-der offentlig myndighetsutøvelse.

D e p a r t e m e n t e t bemerker at bestem-melsen må sees i sammenheng med Bernkonven-sjonen artikkel 2 nr. 4, som lyder slik: «It shall be amatter for legislation in the countries of the Unionto determine the protection to be granted to officialtexts of a legislative, administrative and legalnature, and to official translations of such texts.»

Opphavsrett vil ikke passe for lover, forarbei-der, stortingsmeldinger og lignende dokumenter.Tvert imot er dette dokumenter som det er ønske-lig at blir spredt blant allmennheten. Det er videreet naturlig utgangspunkt at andre dokumentersom er å anse som premisser for offentlig fattedevedtak og andre avgjørelser, også bør unntas fravern etter åndsverkloven.

En regel der alle dokumenter utarbeidet aveller på vegne av offentlig myndighet er unntattfra opphavsrett, vil imidlertid etter departemen-tets syn gå utover hva som er formålet med rege-len. Begrunnelsen er i hovedsak at visse doku-menter av offisiell og normerende karakter ikkebør være undergitt en privatrettslig enerett.

Departementet finner videre grunn til åbemerke at hensynet til ytrings- og informasjons-friheten kan ivaretas selv om et dokument utarbei-det av eller på vegne av offentlig myndighet ikkepå generelt grunnlag er unntatt fra åndsverklo-vens vern. Det er grunn til å påpeke at vern etteråndsverkloven ikke er til hinder for innsyn etteroffentleglova eller forvaltningsloven, jf. gjeldendelov § 27, som er foreslått videreført i ny lov. All-mennhetens tilgang til et dokument hindres altsåikke av opphavsrett. Opphavsrett kan imidlertidbegrense adgangen til å gjøre dokumentet tilgjen-gelig for allmennheten. Her kan det i enkelte tilfel-


ler tenkes å oppstå spørsmål om forholdet tilytrings- og informasjonsfriheten. Det er imidlertidikke særpreget for tilfeller der et dokument erutarbeidet av eller på vegne av det offentlige. Idenne forbindelse er det også grunn til å bemerkeat et generelt unntak fra opphavsrett for slikedokumenter kan ha virkninger utover medienesrett til å publisere dokumentene, som antas åvære de tilfellene høringsinstansene særlig siktertil.

Dokumenter som det her er tale om, kan væreav høyst forskjellig karakter, og der hensynet tilytringsfriheten kommer inn i bildet, er det ikkegitt at hensynet til ytringsfriheten alltid skal gisforrang overfor de opphavsrettslige interessene.Blant annet vil avveiningen kunne bero på hvorstor allmenn interesse det aktuelle dokumentethar. Dokument utarbeidet av eller på vegne av detoffentlige vil i noen tilfeller ha stor allmenninteresse, men det vil ikke alltid være slik. Videreer det grunn til å påpeke at hensynet til ytrings- oginformasjonsfriheten i en del tilfeller kan ivaretaspå andre måter, for eksempel ved å referere infor-masjonen som finnes i et dokument eller å siterefra deler av det.

Departementet kan på denne bakgrunn ikkese at det bør foreslås et så vidt unntak fra vernetetter åndsverkloven som ovennevnte høringsin-stanser tar til orde for. Det kan reises spørsmålved om et så bredt generelt unntak ville være isamsvar med Bernkonvensjonen og tretrinnstes-ten, jf. også Opphavsrettsutvalgets vurdering iNOU 1988: 22 s. 98–99.

Til de spørsmål Forbrukerombudet tar opp ihøringen om bl.a. uttalelser i media (jf. ovenfor),bemerker d e p a r t e m e n t e t at dokumentersom omfattes av gjeldende § 9 er offisielle doku-menter knyttet til den lovgivende, dømmendeeller administrative virksomhet. Som ledd i slikvirksomhet kan offentlige myndigheter kommemed tolkningsuttalelser, veiledere o.l., som detogså synes naturlig at faller inn under bestemmel-sen om offentlige dokumenter. Etter departemen-tets syn stiller det seg litt annerledes med kronik-ker, uttalelser i media o.l. fra offentlige organer.Disse kan som utgangspunkt ikke sies å væreutarbeidet som en del av organenes administrativevirksomhet, og det synes normalt ikke naturlig ålegge til grunn at de gjelder offentlig myndighets-utøvelse.

Til Mediebedriftenes Landsforenings merknaderom unntaket i andre ledd for lyrikk, musikkverkog kunstverk, bemerker d e p a r t e m e n t e t atgjeldende bestemmelse har bakgrunn i forslag fra

Opphavsrettsutvalget i NOU 1988: 22. I utrednin-gen er unntaket bl.a. begrunnet slik:

«Forslaget til særregel om lyrikk, musikkverkog billedkunst er for det første motivert med atdet ideelle vern her gjennomgående har størrepraktisk betydning enn ved sakprosa. (Skjønn-litteratur kan man i praksis se bort fra i denneforbindelse.) For det annet vil det enkelte verkgjerne ha større økonomisk betydning for enlyriker komponist eller billedkunstner, enn enutredning vil ha for en sakprosaforfatter. Forkirkelig musikk og salmetekster gjelder dessu-ten at de opphavsmenn det her er tale om,gjerne har en stor del av sin produksjon kon-sentrert om nettopp dette. Utvalget kan på denannen side ikke se tungtveiende mothensyn.»

Departementet viser til denne begrunnelsen, ogkan ikke se at det er grunn til å vurdere detteannerledes i dag.

Som nevnt ønsker Mediebedriftenes Landsfore-ning og Norsk Journalistlag at det presiseres i lov-teksten at bestemmelsen også omfatter dokumen-ter utarbeidet av private under utøvelse av offent-lig myndighet. D e p a r t e m e n t e t bemerkerat slike dokumenter omfattes etter gjeldende rett,og at det ikke foreslås noen endring på dettepunktet. Det vises bl.a. til forarbeidene til gjel-dende lov, Ot.prp. nr. 15 (1994–95) s. 109, der detuttales:

«Begrepet offentlig myndighet må således for-stås vidt, slik også Opphavsrettsutvalget angir isin innstilling. Det skal også forstås slik at pri-vate organer som utøver offentlig myndighet,som for eksempel en del fiskeriorganisasjoner,omfattes. Derimot omfattes ikke dokumentersom utarbeides i forbindelse med tjenestersom ytes av offentlig myndighet eller offentligeinstitusjoner.»

Det kan riktignok reises spørsmål om dette burdefremgått klarere av ordlyden. Et alternativ kunnevære å tilføye «eller annen som utøver offentligmyndighet» eller en lignende formulering etter«andre vedtak av offentlig myndighet». Departe-mentet mener likevel at det må være tilstrekkeligat det er presisert i forarbeidene at denne situasjo-nen omfattes, bl.a. sett hen til at det normalt eroffentlige organer som utøver offentlig myndig-het.

Når det gjelder innspillet fra Kommunal- ogmoderniseringsdepartementet om å legge til rettefor økt viderebruk av offentlig informasjon, bemer-


ker d e p a r t e m e n t e t at dette ikke gjelderutformingen av lovgivningen, men forvaltning avrettigheter – som må tas opp i andre sammenhen-ger.

Departementet opprettholder forslaget frahøringsnotatet. Bestemmelsen foreslås inntattsom § 14.

3.14 Forholdet til vern etter annen lovgivning

Bestemmelsen i gjeldende § 10 gjelder forholdettil to andre lover innenfor immaterialrettensområde, designloven og kretsmønsterloven. Deter et særlig behov for regler som regulerer forhol-det mellom disse regelverkene, fordi de i noengrad har overlappende områder med hensyn tilbeskyttelsens objekt og innhold.

Første ledd fastslår at registrering av et ånds-verk som design ikke virker inn på verkets vernetter åndsverkloven. Et verk kan altså være vernetbåde etter designloven og åndsverkloven. At etverk får vern etter designloven, påvirker medandre ord ikke åndsverklovens vern.

Av andre ledd følger det at kretsmønster tilintegrerte kretser ikke omfattes av åndsverklo-ven. Vern av kretsmønster er regulert i kretsmøn-sterloven.

I høringsnotatet ble bestemmelsen foreslåttvidereført uten materielle endringer.

Ingen av høringsinstansene har hatt merkna-der til forslaget.

D e p a r t e m e n t e t opprettholder forslagetfra høringsnotatet. Bestemmelsen foreslås inntattsom § 15.


4 Nærstående rettigheter

4.1 Generelt

Opphavsmannen til et verk gis i åndsverkloven enenerett til råde over verket ved å fremstille eksem-plar av det og ved å gjøre det tilgjengelig for all-mennheten, enten ved spredning og visning aveksemplar eller ved fremføring. Tilsvarende ene-rett som loven gir opphavsmenn, er i stor gradogså gitt innehavere av nærstående rettigheter(også kalt beslektede rettigheter eller naborettig-heter). Dette er rettigheter som ikke er opphavs-rettigheter, men som likevel har en nær tilknyt-ning og til dels et nært slektskap til opphavsret-ten. Reglene om de nærstående rettighetene fin-nes i §§ 42 til 45b i åndsverkloven 5. kapittel.Disse bestemmelsene regulerer rettigheter til utø-vende kunstnere (§ 42), kataloger og databaser(§ 43), fotografiske bilder (§ 43a), pressemeldin-ger (§ 44), tilvirkere (produsenter) av lydopptakog film (§ 45) og kringkastingsselskaper (§ 45a). Itillegg finnes det noen spesialregler som kun gjel-der for utøvende kunstneres rettigheter i lydopp-tak (§§ 42a-42c), samt en bestemmelse omvederlagsrett for offentlig fremføring av lydopptak(§ 45b).

Vernet for noen av disse nærstående rettighe-tene (bl.a. for utøvende kunstnere og tilvirkere(produsenter) av lydopptak) ble innført ved ånds-verkloven av 1961, jf. Ot.prp. nr. 26 (1959–60) ogInnst. O. XI (1960–61). Med unntak av § 44 ompressemeldinger, som var vernet etter 1930-loven,var bestemmelsene nye i 1961-loven. Fra før av vardet gjennom lov 14. desember 1956 nr. 4 om avgiftpå offentlig framføring av utøvende kunstneresprestasjoner m.v. (fondsloven) fastsatt avgiftspliktfor bruk av opptak med utøvende kunstneres pre-stasjoner.

I 1961 ble det også vedtatt en internasjonalkonvensjon – Romakonvensjonen – om rettigheterfor utøvende kunstneres levende fremføringer,fonogramprodusenter og kringkastingsforetak.

Reglene i 1961-loven innebar at utøvendekunstnere ble gitt vern mot at deres levende frem-føringer av åndsverk uten samtykke ble kringkas-tet eller på annen måte med tekniske innretningeroverført til en annen krets enn den de opptrådte

for. Videre ble det gitt vern mot at fremføringenuten samtykke ble tatt opp på innretning somkunne gjengi den, eller overført fra en slik innret-ning til en annen, før 25 år etter at originaloppta-ket ble gjort. Tilvirkere av grammofonplater og til-svarende innretninger ble gitt vern mot «ettergjø-ring» (eksemplarfremstilling) i 25 år etter at opp-taket ble gjort. Fondsloven ble opprettholdt, slikat det fortsatt skulle betales avgift bl.a. for fremfø-ring ved hjelp av opptak og overføring av kring-kastingssendinger fra radiomottaker, forutsatt atfremføringen skjedde offentlig og i ervervsøye-med.

På bakgrunn av NOU 1984: 25 og Ot.prp. nr.80 (1984–85) om nabolandsfjernsyn i kabel, bledet ved endringslov 21. juni 1985 nr. 86 tatt inn enny § 45a i åndsverkloven om vern av kringkas-tingssending. Tilsvarende regler var tidligere blittgitt i forskrift med hjemmel i § 45 siste ledd, menlovendringen innførte også en regel om at det påvisse vilkår kunne overlates til en nemnd å gi tilla-telse til og fastsette vilkår og vederlag for videre-sending av kringkastingsprogram til allmennhe-ten ved tråd.

I Ot.prp. nr. 34 (1987–88) ble Opphavsrettsut-valgets forslag i NOU 1983: 35 om endringer iåndsverkloven m.v. vurdert, og i etterfølgendeendringslov 23. desember 1988 nr. 101 stort setttatt til følge. Utøvende kunstneres, lydopptakpro-dusenters og kringkastingsforetaks vernetid motkopiering av opptak etter §§ 42, 45 og 45a ble for-lenget fra 25 til 50 år beregnet fra opptakstids-punktet. Denne lovendringen inneholdt også ensærskilt overgangsbestemmelse som medførte atde arbeider som per 1. januar 1989 var falt i det frietter de eldre bestemmelsene (25 år), ikke på nyfikk vern. Videre ble produsentvernet for lydopp-tak supplert med et vern for produsenter av film,og de utøvende kunstneres ideelle rettigheter blestyrket ved at det i § 42 ble henvist til hele, og ikkesom tidligere bare deler av § 3.

Spørsmål om utøvende kunstneres og produ-senters vern for fremføring av opptak ble behand-let i NOU 1985: 30 om betaling for sekundærbrukav utøvende kunstneres prestasjoner. Denne utred-ningen ble vurdert i Ot.prp. nr. 36 (1988–89), og


ved lov 9. juni 1989 nr. 31 ble det innført en nybestemmelse (§ 45b) som innførte en vederlags-rett til utøvende kunstnere og produsenter forbruk av lydopptak i kringkastingssendinger. Sam-tidig ble fondsloven av 1956 endret og videreførtsom en kollektiv fondsordning.

Rådsdirektiv 92/100/EØF om utleie- ogutlånsrettigheter og visse nærstående rettigheter(utleie- og utlånsdirektivet) ble vedtatt 19. novem-ber 1992. (En kodifisert versjon av direktivet blevedtatt 12. desember 2006 ved Europaparlaments-og rådsdirektiv 2006/115/EF). Som følge av for-pliktelsene i direktivet, ble det ved lovendring 2.juni 1995 nr. 27 (jf. Ot.prp. nr. 15 (1994–95) ogInnst. O. nr. 46 (1994–95)) innført en enerett tilspredning av eksemplar for både utøvende kunst-nere (§ 42) og tilvirkere (produsenter) (§ 45) avsamme varighet som eksemplarfremstillingsret-ten, samt at det i bestemmelsene ble innførtregler om regional konsumpsjon av sprednings-retten. I tillegg ble det i § 42 innført en presump-sjonsbestemmelse om utleie av film, i § 45a fore-tatt en avgrensning i nemndas kompetanse til kunå gjelde videresending samt at vederlagsrettenetter § 45b ble utvidet til også å gjelde overfor densom videresender kringkastingssending. Ved lov-endringen ble det også foretatt enkelte endringer ikatalogbestemmelsen i § 43.

Rådsdirektiv 93/98/EØF om harmoniseringav vernetiden for opphavsrett og visse nærståenderettigheter (vernetidsdirektivet) ble vedtatt 29.oktober 1993. (En kodifisert versjon av vernetids-direktivet ble vedtatt 12. desember 2006 ved Euro-paparlaments- og rådsdirektiv 2006/116/EF.)Direktivet var en harmonisering av vernetiden iEØS-landene på både minimums- og maksimums-nivå. Formålet med direktivet var å gjennomføreidentiske vernetider i alle medlemsland, bl.a. for åavhjelpe konkurransevridning som følge av ulikeregler.

Vernetidsdirektivet ble gjennomført i åndsverk-loven ved lovendring 23. juni 1995 nr. 37, jf.Ot.prp. nr. 54 (1994–95) og Innst. O. nr. 71 (1994–95). Som følge av direktivets bestemmelser, bledet bl.a. foretatt enkelte endringer, som gjaldtutgangspunktet for beregningen av vernetiden fornærstående rettigheter. Lovendringen inneholdtsærskilte overgangsbestemmelser som medførteat også arbeider som var falt i det fri etter de eldrebestemmelsene, ble omfattet (gjenopplivet) av denye reglene. Samtidig ble fotografiloven opphevet,og det ble innført en ny bestemmelse i åndsver-kloven (§ 43a) om vern av fotografiske bilder (tid-ligere fotografiloven § 1).

Europaparlaments- og rådsdirektiv 96/9/EFom rettslig vern av databaser (databasedirektivet)ble vedtatt 11. mars 1996. Direktivet gir et opp-havsrettslig vern (som verk) så vel som et investe-ringsmessig begrunnet særskilt vern for databa-ser. Databasedirektivet ble gjennomført i åndsver-kloven ved lovendring av 16. april 1999 nr. 19, jf.Ot.prp. nr. 85 (1997–98) og Innst. O. nr. 37 (1998–99). Det særskilte investeringsmessige begrun-nede vernet for databaser, det såkalte sui-generis-vernet, ble gjennomført ved en endring av dendagjeldende katalogbestemmelsen i åndsverklo-ven § 43. Vernets innhold ble også utvidet til åomfatte eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjø-ring for allmennheten, samt at det ble innført etalternativt vilkår for vern basert på om arbeidet erresultat av en vesentlig investering. Videre blevernetiden for alle arbeider etter § 43 utvidet fra10 til 15 år.

Utleie- og utlånsdirektivet artikkel 8 nr. 2 blegjennomført ved endringer i åndsverkloven ogfondsloven i 2000, jf. Ot.prp. nr. 15 (1999–2000) ogInnst. O. nr. 67 (1999–2000). Endringen innebarat det etter åndsverkloven § 45b skal betalesvederlag for offentlig fremføring av lydopptak somer vederlagspliktige etter åndsverkloven, mensdet etter fondsloven § 3 skal betales avgift til Fondfor utøvende kunstnere for offentlig fremføring avlydopptak som ikke er vederlagspliktige etteråndsverkloven. Vederlagsplikten for annen offent-lig fremføring ble satt i kraft 1. juli 2001, tilsva-rende avgiftsplikt ble satt i kraft 1. januar 2007.

Europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/29/EF om harmonisering av visse sider ved opphavs-rett og beslektede rettigheter i informasjonssam-funnet (opphavsrettsdirektivet) ble vedtatt 22. mai2001. Ved gjennomføringen i norsk rett ved lov 17.juni 2005 nr. 630, jf. Ot.prp. nr. 46 (2004–2005) ogInnst. O. nr. 103 (2004–2005), ble det innført engenerell enerett til tilgjengeliggjøring for allmenn-heten for utøvende kunstnere for opptak av deresfremføringer (§ 42), og for tilvirkere av lyd- og fil-mopptak (§ 45). Eneretten dekker den på-fore-spørselsrett som følger av direktivet artikkel 3 nr.2 og WPPT artikkel 10 og 14. Lovendringen inne-bar at bestemmelsene ikke lenger var utformetsom forbudsbestemmelser, men som en rett til åråde over fremføring og opptak på samme måtesom en opphavsmann har rett til å råde over sittåndsverk. Det ble også innført regler om regionalkonsumpsjon av spredningsretten for databaserog fotografiske bilder i hhv. §§ 43 og 43a.

En kodifisert versjon av vernetidsdirektivetble 12. desember 2006 vedtatt ved Europaparla-ments- og rådsdirektiv 2006/116/EF om verneti-


den for opphavsrett og visse nærstående rettighe-ter. Samtidig med vedtakelsen ble vernetidsdirek-tivet av 1993 opphevet. Siden de materiellereglene i det nye direktivet ble ansett som alle-rede gjeldende norsk rett, ble det ikke ansett nød-vendig med særskilte lovendringer for å gjennom-føre direktivet.

Ved lov 14. desember 2012 nr. 91 ble det fore-tatt endringer i § 45a sjette ledd i forbindelse medgjennomføringen av artikkel 15 i Europaparla-ments- og rådsdirektiv 2010/13/EU om audiovisu-elle tjenester mv. (AMT-direktivet), jf. Prop. 9 L(2012–2013) og Innst. 143 L (2012–2013). End-ringen gir fjernsynsselskaper en adgang tilvederlagsfritt å sende korte nyhetsutdrag fra begi-venheter av stor interesse for allmennheten, somet annet fjernsynsselskap har eksklusive rettighe-ter til å sende fra.

Siste større endring i kapitlet skjedde ved lov13. juni 2014 nr. 22 da Europaparlaments- og råds-direktiv 2011/77/EU om endringer i vernetidsdi-rektivet ble gjennomført i norsk rett, jf. Prop. 54 L(2013–2014) og Innst. 201 L (2013–2014). I trådmed endringsdirektivet innebar lovendringen atvernetiden for rettigheter i lydopptak ble utvidetfra 50 til 70 år (jf. § 42 andre ledd og § 45 andreledd), regnet fra utløpet av det året opptaket førstegang ble utgitt eller offentliggjort. I tillegg ble detogså innført nye bestemmelser om hevingsrett,tilleggsvederlag og avtaler om løpende vederlagfor utøvende kunstneres rett til lydopptak (jf.§§ 42a-42c). Sistnevnte bestemmelser skal sikre atutøvende kunstnere får ta del i de inntektene somden utvidede vernetiden for lydopptak kan med-føre. Det ble i endringsloven også gjort endringerom beregningen av vernetiden for produsentersrettigheter i lydopptak i tråd med direktiv 2001/29/EF artikkel 11 nr. 2, i tillegg til at det ble fore-tatt enkelte språklige justeringer av bestemmel-sene.

Den tidligere bestemmelsen i § 45a fjerde leddom subsidiær nemndslisens for tvister mellomkringkastere og distributører om videresendingav kringkastingssending ble opphevet ved lov 19.juni 2015 nr. 73, jf. Prop. 69 L (2014–2015) ogInnst. 328 L (2014–2015).

4.2 Departementets overordnede vurderinger

I høringen tar enkelte høringsinstanser opp spørs-mål av mer generell karakter og som har betydnig

for flere av bestemmelsene i kapitlet. Disse spørs-målene vil bli vurdert i det følgende.

Departementet har etter innspill fra Nasjonal-biblioteket vurdert om det bør inntas en legaldefi-nisjon av «nærstående rettigheter» i loven. Begre-pet «nærstående rettigheter» har i gjeldende lovikke vært benyttet i selve lovteksten, men foreslåsnå brukt i enkelte av lovens bestemmelser og somoverskrift i kapittel 2. En kunne også ha sett forseg en nærmere definisjon av hvilke arbeider ogprestasjoner som omfattes av nærstående rettig-heter etter kapitlet, men disse rettighetene er såvidt ulike at det vanskelig lar seg gjøre på en peda-gogisk måte utover en ren oppramsing av de ulikerettighetene. Dette ville etter departementets vur-dering ikke ha tilført lovteksten noen klarhet.Etter d e p a r t e m e n t e t s vurdering vil en sliklegaldefinisjon derfor være lite hensiktsmessig.

I høringsuttalelsen til Den norske Forleggerfore-ning vises det til at de tidligere har tatt til orde forå gi forlagene selvstendige rettigheter etter ånds-verkloven, og ønsker at departementet «følger EU-kommisjonens initiativ på dette området». På denannen side er Forfatterforeningen negativ til enslik ny enerett for utgiver. D e p a r t e m e n t e tviser til at Europakommisjonen 14. september2016 fremla et forslag til direktiv om opphavsrett idet digitale indre marked «DSM-direktivet»(KOM(2016) 593). Artiklene 11 og 12 i direktivfor-slaget inneholder bestemmelser om nye utgiver-rettigheter, bl.a. for nyhetspublikasjoner. Departe-mentet vil følge de videre prosessene i EU når detgjelder direktivforslaget, og vil komme tilbake tilsaken når eventuelt et endelig vedtatt direktiv skalgjennomføres i norsk rett.

Kulturrådet stiller i høringen spørsmål vedbruken av begrepet «lydopptak» i kapitlet om nær-stående rettigheter. Der det ikke spesifikt er mentå dekke lyd, foreslår Kulturrådet at begrepetendres til «opptak», eventuelt «lyd- og billedopp-tak». D e p a r t e m e n t e t vil bemerke at bådegjeldende lov og forslaget gjennomgående benyt-ter begrepet «opptak» der både lydopptak og filmer ment å omfattes. Der «lydopptak» benyttes erdet spesifikt ment å dekke kun lyd. På tilsvarendemåte benyttes «film». Etter det departementet kanse, er derfor gjeldende begrepsbruk i tråd medKulturrådets forslag, bortsett fra gjeldende § 45første ledd første punktum, som av pedagogiskegrunner innledningsvis benytter «lydopptak ogfilm». Departementet ser ingen grunn til å endrepå denne begrepsbruken.


4.3 Utøvende kunstneres rettigheter


4.3.1.1 Utøvende kunstneres enerett

Bestemmelsen i gjeldende § 42 regulerer rettighe-tene til utøvende kunstnere. Etter bestemmelsengis utøvende kunstnere en enerett til å råde overfremføring og opptak på samme måte som en opp-havsmann har rett til å råde over sitt åndsverk.Dette er uttrykt gjennom bestemmelsens førsteledd, som gir utøvende kunstnere vern mot at detgjøres opptak av en fremføring av et verk (jf. bok-stav a), vern mot eksemplarfremstilling av opptakav fremføringen (jf. bokstav b) og vern mot at enfremføring eller opptak av fremføringen gjøres til-gjengelig for allmennheten uten utøverens sam-tykke (jf. bokstav c). Eneretten tilsvarer med detteden enerett som opphavsmannen har til å rådeover verket i medhold av åndsverkloven § 2, bort-sett fra at det ikke gis noe etterlikningsvern.

Bestemmelsen omhandler opptak av alle typerfremføringer av verk utført av utøvende kunst-nere. Med «utøvende kunstner» menes musikere,sangere, skuespillere, dansere, dirigenter,sceneinstruktører og andre som gjennom sinkunst fremfører åndsverk, jf. lov 14. desember1956 nr. 4 om avgift på offentlig fremføring av utø-vende kunstneres prestasjoner mv. § 1 første ledd.At fondslovens definisjon også skulle ligge tilgrunn for åndsverkloven, fremgår av Ot.prp. nr.26 (1959–60), se mer om dette nedenfor underpunkt 4.3.1.2.

Det er gjort begrensninger i ovennevnte ene-rett i åndsverkloven når det gjelder retten tiloffentlig fremføring av lydopptak på annen måteenn ved på-forespørsel-tjenester. For slik fremfø-ring gjelder § 45b. Ved offentlig fremføring av(vernet) lydopptak der den enkelte ikke kan velgetid og sted for tilgangen, har ikke den utøvendekunstneren noen enerett, men rett til vederlagsom forvaltes av opphavsrettsorganisasjonenGramo. For audiovisuelle opptak gjelder ingen til-svarende begrensning.

Hovedregelen er at vernetiden for utøvendekunstneres fremføringer er 50 år. Tidspunktet forberegningen er fra utløpet av det året fremførin-gen fant sted. Det er gitt en egen regel som gjel-der beregningen av vernetiden for rettigheter tilfilmopptak, jf. § 42 andre ledd andre punktum.Hvis et slikt opptak utgis eller offentliggjøres iløpet av perioden på 50 år, er det utløpet av detåret opptaket første gang ble utgitt eller offentlig-gjort som er utgangspunktet for beregningen avvernetiden. For lydopptak som utgis eller offentli-

gjøres, gjelder samme utgangspunkt, jf. andreledd tredje punktum, men vernetiden for rettig-heter til slike lydopptak ble i 2014 som følge avendringer i vernetidsdirektivet utvidet fra 50 til 70år, jf. Prop. 54 L (2013–2014) og Innst. 201 L(2013–2014). Den utvidede vernetiden vil baregjelde lydopptak som er utgitt eller offentliggjortinnen 50 år etter utløpet av det året fremføringenfant sted. I motsatt fall gjelder hovedregelen på 50år regnet fra fremføringstidspunktet.

Dersom vernetiden er utløpt, kan opptaket frittbenyttes uten at det er nødvendig å innhente sam-tykke eller å betale vederlag til den utøvendekunstneren. For offentlig fremføring av lydopptaksom ikke er vernet etter åndsverkloven, skal detlikevel betales avgift til Fond for utøvende kunst-nere, jf. lov 14. desember 1956 nr. 4 om avgift påoffentlig fremføring av utøvende kunstneres pre-stasjoner mv.

Bestemmelsens tredje ledd inneholder en kon-sumpsjonsbestemmelse. I likhet med konsump-sjon av den opphavsrettslige spredningsrettenetter § 19, er hovedregelen regional konsumpsjonfor nærstående rettigheter i opptak, men medunntak av utleie. Det vises til punkt 5.5.

I fjerde ledd er det en presumpsjonsregel somgår ut på at når en utøvende kunstner inngår enavtale om innspilling av film, omfatter avtalen ogsåretten til å leie ut eksemplar av filmen. Dette gjel-der imidlertid bare dersom ikke annet er avtalt.

I siste ledd gis visse av lovens bestemmelsersom gjelder for åndsverk tilsvarende anvendelsefor utøvende kunstnere.

4.3.1.2 Utøverbegrepet

Ved vedtakelsen av åndsverkloven i 1961 ble detuttalt at legaldefinisjonen av «utøvende kunstner»i fondsloven skulle få tilsvarende anvendelse påbegrepet i åndsverkloven, jf. Ot.prp. nr. 26 (1959–60) s. 93. Av fondsloven § 1 første ledd andrepunktum fremgår følgende: «Med utøvende kunst-nere menes her musikere, sangere, skuespillere,dansere, dirigenter, sceneinstruktører og andre somgjennom sin kunst framfører åndsverk.»

Begrepet utøvende kunstner inngår bl.a. i gjel-dende § 45b, og dermed ligger definisjonen avbegrepet også til grunn for Gramos virksomhet.Etter gjeldende § 45b skal Gramo, på vegne avutøvere og produsenter, kreve inn og fordelevederlag for offentlig fremføring av lydopptak.

Det opereres i Gramo med ulike kategorierutøvere, hvor godkjenning i en kategori kvalifise-rer til poeng, som igjen gir grunnlag for utbetalingav vederlag. Det pågår for tiden en diskusjon i til-


knytning til en av disse kategoriene (kategori C),som de senere år har omfattet dirigent og musi-kalsk leder, og hvor det er stilt spørsmål om kate-gorien bør innsnevres til kun å gjelde dirigent. Imotsetning til dirigenter, nevnes ikke musikalskeledere særskilt i legaldefinisjonen av utøvendekunstner, og det oppstår spørsmål om de musikal-ske lederne er omfattet av definisjonen eller ikke:Kan de anses omfattet av dirigentbegrepet ellersom «andre som [...] framfører åndsverk», eller fal-ler de utenfor legaldefinisjonen?

For belysning av skillet mellom dirigent ogmusikalsk leder, har departementet funnet fremtil følgende formuleringer via Gramos nettsted:

«Med dirigent menes en person som står foranet orkester, et kor eller en gruppe og på enavgjørende måte påvirker utøvernes fremfø-ring i innspillingsøyeblikket.

Det er ikke tilstrekkelig at vedkommendehar komponert, arrangert, tilrettelagt, adminis-trert eller gitt instruksjon i forkant av og/ellerunder pauser i innspillingen. Status som produ-sent/studioprodusent, juridisk og/eller økono-misk ansvar for innspillingen kvalifisererikke.»

«Musikalsk leder må gjennom sin medvirkningha fremført åndsverk. Det kreves aktiv delta-kelse i fremføringen av verket, på linje med endirigent.

Det kvalifiserer ikke at man har kompo-nert, arrangert eller administrert. Heller ikkejuridisk og økonomisk ansvar for innspillingenkvalifiserer. Status som produsent/studiopro-dusent/producer er i seg selv IKKE tilstrekke-lig.»

4.3.1.3 Utøvende kunstneres rett til å heve avtale om rettigheter til lydopptak

Bestemmelsen i § 42a gir anvisning på en såkalt«bruk eller tap»-regel ved overdragelse av rettig-heter til lydopptak. Paragrafen ble innført i 2014 iforbindelse med gjennomføring av direktiv 2011/77/EU om endringer i vernetidsdirektivet, jf.Prop. 54 L (2013–2014) og Innst. 201 L (2013–2014). Regelen åpner for at den utøvende kunst-neren kan få tilbake sine overdratte rettigheterdersom tilvirkeren (produsenten) ikke i tilstrek-kelig grad bruker opptaket i de siste 20 årene avopptakets vernetid. Dette skal hindre tilvirkerensmulighet til å legge «en død hånd» på opptaketved å la være å bruke det, med den følge at den

utvidede vernetiden som ble innført ved lovend-ringen i 2014, ikke kommer utøveren til gode.

Bestemmelsen gir en utøvende kunstner somhar overdratt rettigheter i et lydopptak, en rett tilpå visse vilkår å heve avtalen med en tilvirker nårdet er gått 50 år etter utløpet av det året da lydopp-taket ble utgitt. Dersom opptaket ikke er utgitt,skal de 50 årene regnes fra utløpet av det året lyd-opptaket på annen måte ble offentliggjort.Bestemmelsen gjelder dermed kun i periodenmellom 50 og 70 år etter utløpet av det året utgi-velse eller eventuelt annen offentliggjøring fantsted. Forutsetningen for hevingsretten er at tilvir-keren ikke tilbyr et tilstrekkelig antall eksemplarav lydopptaket for salg, jf. første ledd bokstav a, ogheller ikke stiller lydopptaket til rådighet på enslik måte at allmennheten selv kan velge tid ogsted for tilgang til opptaket, jf. første ledd bokstavb. Dersom tilvirkeren foretar begge disse handlin-gene, kan avtalen ikke heves.

Den utøvende kunstneren pålegges i bestem-melsens andre ledd en plikt til å varsle tilvirkerenom at kunstneren ønsker å heve avtalen. Etter åha mottatt varsel, har tilvirkeren ett års frist til åforeta begge de brukshandlinger som nevnt i før-ste ledd bokstav a og b. Dersom dette ikke skjer,kan den utøvende kunstneren heve avtalen. Eneventuell heving innebærer opphør av tilvirkerens(egne) rettigheter etter § 45 til lydopptaket somavtalen gjelder, jf. fjerde ledd. Samtidig faller tilvir-kerens vederlagsrett etter § 45b bort.

I bestemmelsens tredje ledd reguleres tilfellerder flere utøvende kunstnere medvirker på oppta-ket. Heving av avtalen må i slike tilfeller heves avsamtlige utøvere i fellesskap, jf. § 6. Dette uteluk-ker individuell hevingsrett i de tilfeller hvor det erflere utøvere som medvirker på lydopptaket.Bestemmelsen fastslår også at tilvirker på anmod-ning skal gi opplysninger om hvem som har rettig-heter til opptaket.

Etter bestemmelsens femte ledd fremgår detat hevingsretten er en ufravikelig rettighet somden utøvende kunstneren ikke kan fraskrive seg iavtale.

4.3.1.4 Utøvende kunstners rett til tilleggsvederlag

Bestemmelsen i § 42b gir utøvende kunstneresom har overdratt rettigheter til et lydopptak til til-virkeren mot betaling av et engangsvederlag, retttil et årlig tilleggsvederlag i de siste 20 årene avopptakets vernetid. Regelen skal sikre at utø-vende kunstnere som har overført eller overdrattsine eneretter til fonogramprodusenter, faktisk


nyter godt av den forlengede vernetiden, jf. § 42andre ledd. Paragraf 42b ble innført i 2014 i forbin-delse med gjennomføring av direktiv 2011/77/EUom endringer i vernetidsdirektivet, jf. Prop. 54 L(2013–2014) og Innst. 201 L (2013–2014).

Den utøvende kunstneren har rett til tilleggs-vederlag fra tilvirkeren (produsenten) for hverthele år når det er gått 50 år etter utløpet av detåret da lydopptaket første gang ble utgitt, ellerdersom utgivelse ikke har funnet sted, etter utlø-pet av det året lydopptaket på annen måte bleoffentliggjort. Bestemmelsen gjelder dermed kuni perioden mellom 50 og 70 år etter utløpet av detåret utgivelse eller eventuelt annen offentliggjø-ring fant sted.

Etter andre ledd skal tilvirkeren for hvert lyd-opptak sette av et samlet beløp som svarer til 20prosent av tilvirkerens inntekter fra eksemplar-fremstilling og tilgjengeliggjøring av lydopptaket iåret forut for det år som vederlaget skal betales.Kravet vil bare utløses dersom det konkrete lyd-opptaket genererer inntekter. Tilvirkerens inntek-ter fra utleie, privatkopieringsvederlag etter § 12og vederlag for offentlig fremføring etter § 45b,skal ikke tas med i beregningen.

I tredje ledd fremgår det at tilleggsvederlagetoverfor de vederlagspliktige må gjøres gjeldendegjennom en oppkrevings- og fordelingsorganisa-sjon som er godkjent av departementet, og somrepresenterer en vesentlig del av utøvende kunst-nere til lydopptak som brukes i Norge. Departe-mentet har foreløpig ikke mottatt noen søknaderom slik godkjenning.

Tilvirkeren plikter etter bestemmelsens fjerdeledd å gi utøvere eller godkjent organisasjon opp-lysninger som er nødvendig for beregning ogutbetaling av det årlige tilleggsvederlaget.

Retten til tilleggsvederlag er en ufravikelig ret-tighet som den utøvende kunstneren ikke kan fra-skrive seg i avtale, jf. femte ledd.

4.3.1.5 Avtale om løpende vederlag

Bestemmelsen i § 42c regulerer de tilfeller der enutøvende kunstner har inngått avtale med tilvirke-ren om overdragelse av rettigheter til et lydopptakmot løpende vederlag (royaltyavtale). Paragraf42c ble innført i 2014 i forbindelse med gjennom-føring av direktiv 2011/77/EU om endringer i ver-netidsdirektivet, jf. Prop. 54 L (2013–2014) ogInnst. 201 L (2013–2014).

Dersom den utøvende kunstneren har inngåtten avtale om løpende vederlag, fastslår bestem-melsen at verken forskuddsbetaling eller andrekontraktsmessige fradrag skal trekkes fra betalin-

gene av det løpende vederlaget når det er gått 50år etter utløpet av det året da lydopptaket førstegang ble utgitt, eller dersom utgivelse ikke harfunnet sted, etter utløpet av det året lydopptaketpå annen måte ble offentliggjort, jf. første punk-tum. Bestemmelsen gjelder dermed kun i de siste20 årene av opptakets vernetid, dvs. i periodenmellom 50 og 70 år etter utløpet av det året utgi-velse eller eventuelt annen offentliggjøring fantsted. Bakgrunnen for bestemmelsen er at ogsåutøvende kunstnere som har inngått slike avtaler,fullt ut skal dra nytte av den forlengede verneti-den, jf. § 42 andre ledd. Dette sikres altså ved en«nullstilling» av avtalene.

Dersom den utøvende kunstneren uttrykkelighar godkjent det, kan fradrag likevel skje, jf. sistepunktum.


Det er stor grad av rettsenhet i Norden når detgjelder utøvende kunstneres rettigheter. Alle deøvrige nordiske land har tilsvarende hovedbe-stemmelse om utøvende kunstners enerett somden norske § 42. Dette er regulert i den danskeopphavsrettsloven § 65 og i den svenske og finskeopphavsrettsloven 45 §.

Reglene om hevingsrett, tilleggsvederlag ogavtaler om løpende vederlag som ble innført vedendringene i vernetidsdirektivet (2011/77/EU),har i Danmark blitt gjennomført i ophavsretsloven§ 66 a – § 66 c, i Sverige i upphovsrättslagen 45 a §– 45 d § og i Finland i upphovsrättslagen i 46 b § –46 d §.


Departementet foreslo i høringsnotatet at bestem-melsen i gjeldende § 42 om utøvende kunstnersenerett ble videreført uten vesentlige endringersom ny § 3-1. I første ledd ble «folklore» foreslåtttilføyd, slik at det eksplisitt fremgår av lovtekstenat også denne type fremføringer er omfattet aveneretten. I tillegg foreslo departementet enkeltespråklige justeringer i bestemmelsen. Disse inne-bar ingen materielle endringer.

Når det gjaldt utøverbegrepet, la departemen-tet i høringsnotatet til grunn en forståelse av dettesom innebærer at også musikalske ledere kaninkluderes i begrepet, dersom vedkommende harbidratt på innspillingen på en måte som kan beteg-nes som utøverprestasjon. Etter departementetssyn var det ikke behov for lovendring for å klar-gjøre utøverbegrepet.


Bestemmelsene i §§ 42a til 42c ble foreslåttvidereført som §§ 3-2 til 3-4.

Det ble foreslått enkelte endringer i § 3-3 omtilleggsvederlag i forhold til gjeldende § 42b. I for-slag til § 4-36 ble kravet til representativitet fororganisasjon som skal godkjennes etter avtaleli-sensbestemmelsene endret fra «en vesentlig del»til «et stort antall opphavere». Det ble foreslått atkravene til oppkrevings- og fordelingsorganisa-sjon som skal godkjennes for tilleggsvederlaget,skulle utformes på tilsvarende måte som i § 4-36.

Paragrafene 42a og 42c ble foreslått videreførtuten materielle endringer.

4.3.4 Høringen

4.3.4.1 Utøvende kunstners enerett

I høringen viser Advokatforeningen til at spørsmå-let om utøvende kunstnere kan kreve opphavsrettfor sine prestasjoner, verken er regulert i gjel-dende lov eller forslaget, i motsetning til andrenærstående rettigheter som for eksempel gjel-dende § 43 (forslaget § 3-8). Etter Advokatforenin-gens syn skaper dette usikkerhet om gjeldende§ 42 (forslaget § 3-1) er ment som en uttømmendespesialregel, som er til hinder for opphavsrettetter gjeldende § 1 (forslaget § 2-1).

Advokatforeningen uttaler:

«Etter Advokatforeningens oppfatning er detbehov for klargjøring av utøvende kunstneresrettsstilling. Det lar seg ikke nekte at utøvendekunstneres prestasjoner i mange tilfelle oppfyl-ler de alminnelige kravene om kunstneriskkarakter og originalitet. Utgangspunktet måderfor være at opphavsrett kan gjøres gjel-dende i slike prestasjoner, og at utøvendekunstnere har krav på den anerkjennelse ogrettsbeskyttelse som opphavsretten gir. Dethar vært innvendt mot slik beskyttelse at detvern som gis etter gjeldende lovs § 42, ligger sånær en opphavsrettslig beskyttelse, at behovetfor å kunne gjøre opphavsrett gjeldende ikke erstort. Et slikt argument kunne imidlertid ogsåvært brukt mot opphavsrett i andre kunstne-riske frembringelser, som for eksempel foto-grafier, og synes ikke å kunne bære et særskiltunntak for utøvende kunst. Det har også værtinnvendt mot opphavsrett i utøvende kunstne-res prestasjoner at bedømmelsen av om detforeligger krenkende etterligninger kan værevanskelig. Krenkelsesvurderingen er imidler-tid vanskelig for mange kunstformer, og detsynes ikke å foreligge noe grunnlag for å bygge

på at den generelt er vanskeligere for utøvendekunstneres prestasjoner enn for annen kunst.Det kan i denne forbindelse vises til at opphavs-rett i utøvende kunstneres prestasjoner kangjøres gjeldende i USA, uten at dette ser ut til åavstedkomme særskilte vanskeligheter. […]

Mot denne bakgrunn foreslås følgende tillegg iutkastets § 3-1:

«Er en utøvende kunstners fremføring helteller for en del gjenstand for opphavsrett, kanogså denne gjøres gjeldende».»

Også Kulturrådet er i sin høringsuttalelse inne påat det tidvis er uklare skiller mellom opphavsrettog nærstående rettigheter.

Samtlige av høringsinstansene som uttaler segspørsmålet, er positive til departementets forslagom at det i lovteksten eksplisitt fremgår at tradi-sjonelle kulturuttrykk skal omfattes. Dette gjelderFolkOrg, Fond for utøvende kunstnere (FFUK),Musikernes fellesorganisasjon (MFO), Kulturrådetog Norsk senter for folkemusikk og folkedans. Flereav disse høringsinstansene mener imidlertidbegrepet «folklore» ikke bør benyttes.

Kulturrådet uttaler i den forbindelse:

«Kulturrådet vil likevel bemerke at ordet «fol-klore» er utdatert og til dels har negative kon-notasjoner på kulturfeltet, og at utøverne manmed tilføyelsen ønsker å gi vern i liten gradselv vil identifisere sin utøvelse med dettebegrepet. Til tross for avvik fra den internasjo-nale ordlyden foreslår Kulturrådet at begrepetendres til «tradisjonsuttrykk».»

FolkOrg gir uttrykk for lignende synspunkter ombegrepet «folklore», men foreslår at det erstattesmed «folkekunst». Norsk senter for folkemusikk ogfolkedans foreslår at «tradisjonelle uttrykk» benyt-tes, mens Norsk håndverksinstitutt mener «tradi-sjonelle kulturuttrykk» er et innarbeidet og merpresist alternativ.

Fond for utøvende kunstnere (FFUK) påpeker isin høringsuttalelse at det som følge av en eventu-ell endring i bestemmelsen, også bør vurderes enkonsekvensjustering i fondsloven § 1 første ledd.

I høringen viser Norsk Sceneinstruktørforeningtil utvidelsen av vernetiden for utøvende kunstne-res rettigheter i lydopptak i forbindelse med gjen-nomføringen av endringer i EUs vernetidsdirek-tiv, og mener likhetshensyn tilsier at også rettig-hetshavere til audiovisuelle produksjoner bør få70 års vernetid for sine prestasjoner. NorskSceneinstruktørforening oppfordrer departemen-


tet til gjennom internasjonalt påvirkningsarbeid åarbeide for en utvidelse av vernetiden.

Norsk senter for folkemusikk og folkedans viserogså til utvidelsen i forbindelse med endringene ivernetidsdirektivet, og mener utvidelsen fra 50 til70 år hindrer formidling av arkivopptak av upubli-sert materiale. Også Norges museumsforbund ogKulturrådet viser til problemer knyttet til folkemu-sikkarkivenes samlinger med opptak av tradi-sjonsuttrykk, f.eks. folkemusikk. Disse høringsin-stansene mener det er behov for en tydeliggjøringav hvordan materiale med ukjent opphav skalhåndteres når det gjelder formidling.


Blant de som uttaler seg om dette, får forslaget ihøringsnotatet støtte fra GramArt, IFPI Norge ogPlatearbeiderforeningen. Gramo «registrerer»departementets forslag, men antas å være tilfredsmed at departementet har kommet med en avkla-ring, da denne i sin tid ble etterspurt av Gramo.Også Fond for utøvende kunstnere synes å værepositive til departementets forslag:

«Fondet er enig med departementet i at detikke er nødvendig med ytterligere klargjøring ilovtekst av hvilke medvirkere og aktører somer utøvende kunstnere i lovens forstand. Dettevil i en del tilfeller måtte bero på konkrete vur-deringer av det enkelte arbeid.

Fondet er godt kjent med at utøvere kan haflere roller i et prosjekt. Det vanligste er musi-kere som framfører egne verk, altså er bådekomponister og utøvere. […] I søknader omstøtte til innspilling kan vi se at enkelte velgeret studio ut fra teknikerens evne til å skape godlyd, eller en egen sound, mens musikerne selvhar klare oppfatninger om hvordan selvemusikken skal fremføres. Andre velger studioog/eller produsent/tekniker fordi de ønskerinnspill og aktiv deltakelse fra produsenten. Påsamme måte som en komponist eller musikerkan ha flere roller, kan også en produsent hadet ved å være både utøver og produsent, bådearrangør og produsent og andre kombinasjo-ner av roller. Dette bør være enkelt å registrereog å skille. Vi ser derfor ingen grunn til at utø-velsen av selve produsent-virksomheten skal fårettigheter som utøver.»

Platearbeiderforeningen uttaler:

«Vi vil gjerne tilføre at det burde stilles desamme krav til dokumentasjon til en musikalsk

leder som en dirigent – en kontrakt som viserat de er engasjert som musikkprodusent (ikkeå forveksle med en Gramo-produsent/platesel-skap).»

Akademikerne, Musikernes fellesorganisasjon(MFO) og Norsk lektorlag er imidlertid kritiske tilforslaget, og mener at musikalske ledere bør kate-goriseres som produsenter, ikke utøvere. EtterMFOs syn er det et betydelig skille mellom diri-gent og musikkprodusent, og bare førstnevntebør få vern som «utøver». Dette har ikke noe medden påståtte sjangerdiskrimineringen å gjøre,men er ifølge MFO en naturlig konsekvens av detradisjoner som har utviklet seg. Dessuten er det ihovedsak bare større ensembler som behøver endirigent til å koordinere fremføringene, og det ernettopp disse dirigenter som gjennom sin kunstkan anses å fremføre et åndsverk.

MFO uttaler videre bl.a.:

«Det er ikke en streng fortolkning å utelatemusikkprodusentene av Fondslovens defini-sjon, snarere anser MFO det som en utvidelseFondslovens definisjon av utøvende kunstnerdersom den også skal omfatte musikkinstruk-tører (musikkprodusenter). Departementetuttaler i høringsnotatet at det ikke skal værenoen automatikk i å gi musikkprodusenterkategori C-rettigheter på enhver innspilling.MFO finner dette problematisk da vi vet fraGramos databaser at det er gitt kategori C-ret-tigheter i de aller fleste registrerte innspillin-ger. Den faktiske situasjon i dag er at det mereller mindre er automatikk i at det gis kategoriC-rettigheter. MFO kan heller ikke se hvordanen kontroll av dette skal kunne foregå uten atdet foreligger klare retningslinjer for hva somgir grunnlag for kategori C-rettigheter. […]

Ved en løsning der musikkprodusenter [istedet] får vederlag fra produsentandelen, villeman også ivareta lovens bestemmelse om atoppkrevd vederlag etter § 45b skal fordeles 50/50 mellom de to rettighetshavergruppene utø-vere og produsenter (Gramoforskriften § 3-6).

I dagens situasjon er det liten tvil om at utø-vervederlag betalt til produsenter forrykkerdenne lovbestemte 50/50-fordelingen.»

4.3.4.3 Heving av avtale om rettigheter til lydopptak

FONO viser til at vilkårene for heving i gjeldende§ 42a og i direktiv 2011/77/EU er formulert for-skjellig, ved at produsenten for å hindre heving


etter direktivet enten må tilby et tilstrekkeligantall av lydopptaket for salg, eller stille opptakettil rådighet på en slik måte at allmennheten selvkan velge tid og sted for tilgang til opptaket.FONO mener det ikke er noen grunn til å ha enstrengere regel i loven enn det direktivet krever.

FONO uttaler:

«Digital distribusjon av musikk har i de senereår fått stadig større omfang, og det er stadigflere utgivelser som kun skjer digitalt. Dersomman skal kreve at plateselskapene til enhver tidskal ha tilgjengelig et «tilstrekkelig antall»fysiske eksemplar av backkatalog som er merenn 50 år gammel, innebærer dette en betyde-lig kostnad for produsent, særlig tatt i betrakt-ning at fysisk salg av slike innspillinger typiskvil være lavt. Ved bestilling av fysiske CDer måselskapet i praksis bestille minimum 300eksemplar, noe som kan innebære at produsen-ten for å beholde rettighetene kan bli tvungettil å trykke opp og lagre mange eksemplar somikke blir solgt.»

4.3.4.4 Utøvers rett til tilleggsvederlag

Kunsternettverket og Musikernes fellesorgansiasjon(MFO) støtter departementets forslag til end-ringer i representativitetskravet. Disse høringsin-stansene støtter også at øvrige krav til godkjen-ning formuleres på tilsvarende måte som ibestemmelsen om vilkår for bruk av verk vedavtalelisens. Den norske Forfatterforening stiller isin høringsuttalelse spørsmål om tilleggsvederla-get på 20 prosent anses som et minstevederlag, ogom dette er å anse som et rimelig vederlag somsådant. Forfatterforeningen spør også om hvorforikke andre kunstnere er omfattet av bestemmel-sen om tilleggsvederlag.


4.3.5.1 Utøvende kunstners enerett

Departementet opprettholder forslaget i hørings-notatet om å videreføre bestemmelsen om utø-vende kunstners enerett uten vesentlige endringer.

I første ledd ble det i høringsnotatet foreslått åtilføye «folklore», slik at det eksplisitt fremgår avlovteksten at også utøvende kunstners fremførin-ger av folklore vernes, i tillegg til fremføringer avverk. Dette ble gjort med henvisning til ordlyden iWIPO-traktaten WPPT artikkel 2 bokstav a, somogså inkluderer «expressions of folklore». Bådeden svenske og finske opphavsrettsloven likestil-

ler allerede verk og folklore. Forslaget om at ord-lyden også skal omfatte slike fremføringer, støttesav de høringsinstansene som uttaler seg omspørsmålet, men flere er imidlertid skeptiske til atbegrepet «folklore» benyttes. Departementet haretter en fornyet vurdering kommet frem til atbegrepet «folklore» ikke bør benyttes i lovteksten.I tråd med Kulturrådets forslag foreslås det atbegrepet erstattes med «tradisjonsuttrykk».

D e p a r t e m e n t e t foreslår etter dette attradisjonsuttrykk tilføyes i bestemmelsens førsteledd, som da får følgende formulering: «En utø-vende kunstner har enerett til å råde over sin frem-føring av et verk eller tradisjonsuttrykk ved å […].»

Etter departementets vurdering innebærerikke forslaget noen endring av gjeldende rett, datradisjonsuttrykk normalt vil ha verkshøyde ogsåetter dagens rettstilstand. Departementet ønskerlikevel å tydeliggjøre forpliktelsen etter WPPT vedat det kommer klart frem av ordlyden. Et forslagom tiltredelse til WPPT vil bli lagt frem i en egenstortingsproposisjon.

I høringen uttaler Fond for utøvende kunstnereat det som følge av endringen også bør vurderesen konsekvensjustering av fondsloven § 1 førsteledd. D e p a r t e m e n t e t støtter forslaget ogforeslår en tilsvarende endring i fondsloven, sepunkt 12.

Advokatforeningen mener i høringen det erbehov for en klargjøring av utøvende kunstnersrettsstilling, og foreslår at det presiseres i ordly-den at utøvende kunstners fremføring også kanvære gjenstand for opphavsrett. Også Kulturrådetmener det tidvis er uklare skiller mellom opphavs-rett og nærstående rettigheter. Etter d e p a r t e -m e n t e t s vurdering må spørsmålet om utø-vende kunstneres opphavsrett utredes nærmere,særlig med tanke på hvilken betydning dette fårog hvordan dette stiller seg i forhold til våre inter-nasjonale forpliktelser. I denne omgang er det der-for ikke aktuelt å foreta slike endringer som Advo-katforeningen foreslår.

I høringen har det fremkommet synspunkterpå at vernetidene generelt er for lange og at denlange beskyttelsen kan være til hinder for ønsketbruk. Også i forbindelse med høringen av forslagtil gjennomføring av endringene i vernetidsdirek-tivet (2011/77/EU) i 2013, hvor det som følge avdirektivets krav bl.a. ble foreslått en utvidelse avvernetiden for utøvende kunstnere og produsen-ters rettigheter i lydopptak fra 50 til 70 år, var detflere høringsinstanser som var negative til en utvi-delse av vernetiden, og som ønsket å beholde dedagjeldende reglene. D e p a r t e m e n t e t harforståelse for synspunktet om at dagens verneti-


der generelt er for lange. Som det fremgår oven-for, er imidlertid vernetiden harmonisert gjennomEU-direktiver som omfattes av EØS-avtalen. Disseer Norge forpliktet til å følge. Det er etter departe-mentets vurdering derfor ikke aktuelt å endre ver-netiden i noen retninger. Av samme grunn blir detheller ikke aktuelt å foreta andre materielleendringer i vernetidsbestemmelsene.

Når det gjelder problemstillingen som bl.a.Norges museumsforbund tar opp knyttet til hvordanopptak av tradisjonsuttrykk med ukjent opphavskal håndteres, viser d e p a r t e m e n t e t til atformidling av slikt materiale eventuelt kan klare-res med hjemmel i hitteverkbestemmelsene i§§ 51-54 eller gjennom avtalelisens.

Departementet foreslår videre enkelte end-ringer i bestemmelsens tredje ledd om konsump-sjon, slik at denne utformes på tilsvarende måtesom for avgrensning av opphaverens sprednings-rett. Dette innebærer at konsumpsjon inntrer nåreksemplar av opptak med rettighetshaverens sam-tykke selges eller overdras på annen måte innen-for EØS-området. Departementet kan ikke senoen grunn til at konsumpsjonsreglene for rettig-hetene til utøvende kunstnere skal være formulertpå en annen måte enn for opphavsretten. Riktig-nok er det fastsatt egne konsumpsjonsregler fornærstående rettighetshavere i utleie- og utlånsdi-rektivet (2006/115/EF) artikkel 9, men etterdepartementets syn må disse tolkes i samsvarmed opphavsrettsdirektivet (2001/29/EF) artik-kel 4 nr. 2. Tilsvarende regel som foreslås her,gjelder også i andre nordiske land. Rent lovtek-nisk er det imidlertid valgt litt forskjellige løsnin-ger i disse landene. I dansk og finsk opphavsretts-lov er det i de aktuelle bestemmelsene henvist tilkonsumpsjonsregler i § 19 om spredning aveksemplar (for opphavsrett). I den svenske loven(45 §) er det gitt en egen konsumpsjonsregel, derkriteriet er at eksemplar av opptak med rettighets-haverens samtykke har «överlåtits» innenfor EØS-området. Departementet foreslår at en egen kon-sumpsjonsregel beholdes i bestemmelsen, men atvilkåret utformes på tilvarende måte som i lovfor-slaget § 27. Etter departementets syn innebærerdenne justeringen ingen vesentlige realitets-endringer. Tilsvarende endring foreslås også i lov-forslaget § 20 om produsenters rettigheter.

Bestemmelsen om utøvende kunstners enerettforeslås videreført som § 16.


Departementet opprettholder den forståelse avutøverbegrepet som ble lagt til grunn i høringsno-

tatet, hvor utgangspunktet for vurderingen vilvære fondslovens legaldefinisjon, jf. § 1 første leddandre punktum: «Med utøvende kunstnere menesher musikere, sangere, skuespillere, dansere, diri-genter, sceneinstruktører og andre som gjennom sinkunst framfører åndsverk.»

Det forhold at de musikalske lederne i flere århar vært omfattet av kategori C i Gramo, tyder påat Gramo ikke har ansett dem som utelukket fradefinisjonen i fondsloven. Departementet slutterseg til en slik forståelse av loven, og kan i utgangs-punktet ikke se at det skal være behov for lov-endring for å opprettholde Gramos kategori Cmed de musikalske lederne inkludert.

Det har til en slik lovtolkning blitt innvendt atde musikalske lederne ikke fremfører åndsverk –i motsetning til dirigentene, som fremfører parti-turet – og at det forhold at de heller ikke «dirige-rer» samtidig med fremføringen, taler for at debør utelukkes fra definisjonen. Departementetopprettholder sitt syn om at dette innebærer enstreng fortolkning av en bestemmelse som er ved-tatt i en annen teknologisk virkelighet, men somskal anvendes på dagens forhold. Likebehandlingav sjangrene og hensyntaken til den teknologiskeutvikling – herunder hvordan innspillinger skjer istudio i dag med mange små opptak som tilsammen utgjør helheten – tilsier etter departe-mentets syn en mer fleksibel forståelse. Detsamme gjør anerkjennelsen av den store påvirk-ning den musikalske lederen i mange tilfeller kanha på en fremføring. Det bør i relasjon til utøver-begrepet ikke være avgjørende om dirigentenarbeider med eller uten taktstokk, gitt at det ikkenødvendigvis er slik at dirigenter i den første kate-gori har mer å si for fremføringens uttrykk enn desom hører til i den andre.

Det understrekes at det ikke skal være noenautomatikk i at det gis kategori C-rettigheter tilmusikalske ledere på den enkelte innspilling.Etter departementets syn må det bero på en kon-kret vurdering om vedkommende har bidratt påinnspillingen på en måte som kan betegnes somen utøverprestasjon, enten det er som en dirigenteller en annen «som gjennom sin kunst framføreråndsverk». I høringen uttaler Musikernes fellesor-ganisasjon at dette vil være vanskelig å kontrol-lere, hvis det ikke foreligger klare retningslinjerfor hva som gir grunnlag for kategori C-rettighe-ter. Etter d e p a r t e m e n t e t s syn kan erfaringmed misbruk av ordningen ikke begrunne atmusikalske ledere skal utelukkes fra utøverbegre-pet, og det må være opp til aktørene å fastsette ret-ningslinjer som sikrer at ordningen praktiseres isamsvar med forutsetningene nevnt ovenfor.


4.3.5.3 Utøvende kunstners rett til å heve avtale om rettigheter til lydopptak

I høringen påpeker FONO at gjeldende § 42a harstrengere vilkår enn vernetidsdirektivets (2011/77/EU) bestemmelse, og ønsker at bestemmelsenendres i tråd med direktivets ordlyd. D e p a r t e -m e n t e t er ikke enig i at den norske gjennomfø-ringen av artikkel 1 nr. 2 bokstav c avviker frahvordan direktivets bestemmelse er å forstå. Detvises i den forbindelse til Prop. 54 L (2013–2014)s. 23, hvor departementet uttaler følgende:

«I direktivets ordlyd er ordet «eller» («or»)benyttet for å binde de to utnyttelseshandlin-gene sammen. Av setningsoppbyggingen ogsammenhengen for øvrig fremgår det imidler-tid at vilkårene som oppstilles skal forstås somkumulative, i den forstand at tilvirkeren måutføre begge handlingene for at heving etterbestemmelsen skal være avskåret. At direkti-vet skal forstås slik, er også presisert av Kom-misjonen og er dessuten lagt til grunn i deøvrige nordiske land. Den norske bestemmel-sen er også bygget opp på tilsvarende måte.Dette betyr at dersom tilvirkeren kun utføreren av handlingene som er beskrevet, vil vilkå-ret for heving være oppfylt.»

Departementet finner etter dette ingen grunn til åforeta endringer her. Det påpekes også at bestem-melsen kun gjelder i den utvidede vernetiden,dvs. i perioden mellom 50 og 70 år etter utgivelseeller annen offentliggjøring.

Bestemmelsen foreslås videreført uten materi-elle endringer som § 17.

4.3.5.4 Utøvende kunstners rett til tilleggsvederlag

I høringen stiller Den norske Forfatterforeningspørsmål om hvorfor ikke andre enn utøvendekunstnere er omfattet av bestemmelsen om til-leggsvederlag. Til dette vil d e p a r t e m e n t e tbemerke at bestemmelsen om tilleggesvederlagble innført i forbindelse med utvidelsen av verneti-den for utøvende kunstneres rettigheter i lydopp-tak fra 50 til 70 år. Tilleggsvederlaget skal sikre atutøvende kunstnere som har overdratt sine rettig-heter mot et engangsvederlag, også skal få ta del ide inntektene forlenget vernetid kan medføre.Retten til vederlag gjelder kun i den forlengedevernetiden, dvs. i perioden mellom 50 og 70 åretter utgivelse eller offentliggjøring, og kravetutløses bare dersom det konkrete opptaket i

denne perioden genererer inntekter. Etter depar-tementets vurdering er det på bakgrunn avbestemmelsens spesielle begrunnelse ikke behovfor å utvide ordningen til å omfatte andre utø-vende kunstnere som ikke har fått utvidet verneti-den. Når det gjelder kunstnere som er opphavere,som normalt også nyter godt av en vesentlig len-ger vernetid enn de utøvende kunstnere, vil stør-relsen på et eventuelt engangsvederlag somutgangspunkt stå i forhold til verdien av rettighe-tene (inntektspotensialet i hele vernetiden). Deter derfor ikke aktuelt å utvide ordningen med til-leggesvederlag.

For øvrig bemerkes det at tilleggsverderlagetmå antas å utgjøre et rimelig vederlag i den utvi-dede vernetiden, jf. lovforslaget § 69. Det er imid-lertid ikke noe i veien for at produsenten kompen-serer utøveren ytterligere, men dette blir da ikkeen del av den lovbestemte ordningen med tilleggs-vederlag.

Departementet opprettholder forslaget ihøringsnotatet om å endre kravet til representati-vitet for oppkrevings- og fordelingsorganisasjonsom skal administrere tilleggsvederlaget. Forsla-get får også støtte fra de høringsinstansene somuttaler seg spesielt om dette. I høringsnotatet bledet foreslått å endre er kravet til representativitetfor organisasjon som skal godkjennes etter avtale-lisensbestemmelsene fra «en vesentlig del» til «etstort antall opphavere». På bakgrunn av innspill ihøringen er kravet i proposisjonen her endret til«et betydelig antall opphavere». Etter departe-mentets vurdering er det ikke hensiktsmessig åoperere med ulike representativitetskrav i loven.For å klargjøre at det skal stilles samme krav tiloppkrevings- og fordelingsorganisasjon som skalgodkjennes for tilleggsvederlaget, foreslås det atrepresentativitetskravet i bestemmelsens tredjeledd formuleres som «et betydelig antall utøvendekunstnere». Det foreslås videre at øvrige krav tilgodkjenning formuleres på tilsvarende måte som iforslag til § 63. Dette innebærer bl.a. et krav om atorganisasjonen «er egnet til å forvalte rettighe-tene på området». Det vises for øvrig til de almin-nelige merknadene til § 63 tredje ledd underpunkt 5.28.3.

For øvrig foreslås bestemmelsen i § 42b vide-reført uten materielle endringer som § 18.

4.3.5.5 Avtale om løpende vederlag

Departementet opprettholder forslaget om atbestemmelsen i § 42c videreføres uten materielleendringer som § 19.


4.4 Produsenters enerett


Bestemmelsen i gjeldende § 45 gir produsenterenerett til å råde over sine opptak. I likhet medeneretten som tilfaller utøvende kunstnere, gis til-virkere (produsenter) etter bestemmelsen her enrett til å råde over opptaket på samme måte somen opphavsmann har rett til å råde over sitt ånds-verk. Både eksemplarfremstilling og tilgjengelig-gjøring av opptaket for allmennheten er omfattetav denne eneretten, jf. første ledd. For offentligfremføring av lydopptak på annen måte enn vedpå-forespørsel-tjenester gjelder (i likhet medavgrensningen i § 42) en vederlagsrett etter § 45b.Eneretten til å gjøre opptaket tilgjengelig for all-mennheten etter bestemmelsen gjelder følgeligmed den begrensning som følger av § 45b omvederlagsrett ved offentlig fremføring av lydoppta-ket. Heller ikke her gjelder det tilsvarende forfremføring av audiovisuelle opptak – offentligfremføring av slike opptak er underlagt eneretten.

I likhet med vernetiden for rettighetene til utø-vende kunstnere, er hovedregelen at rettighetenetil tilvirkere også er vernet i 50 år. Tidspunktet forberegningen er likevel angitt noe annerledes, dadet etter § 45 andre ledd er utløpet av det året inn-spillingen fant sted som er avgjørende, jf. førstepunktum. Også her er det gitt en egen regel somgjelder beregningen av vernetiden for rettigheteri filmopptak. På tilsvarende måte som i § 42 andreledd, skal utløpet av det året opptaket første gangble utgitt eller offentliggjort danne grunnlaget forberegningen dersom opptaket utgis eller offentlig-gjøres i løpet av femtiårsperioden, jf. andre punk-tum. For lydopptak ble vernetiden i likhet med§ 42 andre ledd endret i 2014 til 70 år, menbestemmelsene er noe forskjellig utformet. Etter§ 45 andre ledd tredje punktum vil vernetidenopphøre etter 70 år, beregnet fra utløpet av detåret opptaket første gang ble utgitt. Dersom utgi-velse ikke skjer i perioden på 50 år fra innspilling,men lydopptaket på annen måte offentliggjøres isamme periode, varer vernet i 70 år etter utløpetav det året opptaket første gang på annen måte bleoffentliggjort, jf. § 45 andre ledd, fjerde punktum.Bestemmelsen innebærer at vernetiden for tilvir-kers rettigheter til lydopptak alltid skal regnes fraførste utgivelse dersom dette skjer innen 50 åretter utløpet av det året innspillingen fant sted,uavhengig av om lydopptaket på annen måteoffentliggjøres før utgivelse finner sted. Dette tilforskjell fra bestemmelsen om filmopptak, jf.

andre punktum, og vernetiden for utøvendekunstners rettigheter, jf. § 42 andre ledd.

Dersom vernetiden er utløpt, kan opptaket frittbenyttes uten at det er nødvendig å innhente sam-tykke eller betale vederlag til produsenten. Foroffentlig fremføring av lydopptak som ikke er ver-net etter åndsverkloven, skal det likevel betalesavgift til Fond for utøvende kunstnere, jf. lov 14.desember 1956 nr. 4 om avgift på offentlig fremfø-ring av utøvende kunstneres prestasjoner mv.

Bestemmelsens tredje ledd inneholder en kon-sumpsjonsbestemmelse. I likhet med sprednings-retten for opphavsrett etter § 19 og for utøvendekunstneres rettigheter etter § 42, er hovedregelenogså regional konsumpsjon for produsenters ret-tigheter i opptak, men med unntak for utleie.

I siste ledd gis visse av lovens bestemmelsersom gjelder for åndsverk tilsvarende anvendelsefor lydopptak og film.


Det er stor grad av rettsenhet i Norden når detgjelder produsentenes rettigheter. Alle de øvrigenordiske land har tilsvarende hovedbestemmelseom produsenters enerett som den norske § 45.Dette er regulert i den danske opphavsrettsloven§ 66, i den svenske opphavsrettsloven 46 § og iden finske opphavsrettsloven 46 § og 46a §.


Departementet foreslo i høringsnotatet en videre-føring av bestemmelsen i gjeldende § 45 utenmaterielle endringer som § 3-5. I bestemmelsenble begrepet «tilvirker» foreslått erstattet med«produsent».

4.4.4 Høringen

I høringen støtter GramArt, Gramo, IFPI Norgeog Norwaco departementets forslag om å erstattebegrepet «tilvirker» med «produsent». Blant dissehøringsinstansene pekes det bl.a. på at dette er itråd med den terminologi som allerede benyttes idag.

Modern Times Group (MTG), TV 2 (medstøtte fra Discovery) og Virke Produsentforeningener imidlertid skeptiske til forslaget. MTG pekerbl.a. på at begrepet «produsent» allerede er i bruki store deler av kultursektoren med et annetmeningsinnhold enn tilvirkerbegrepet etter gjel-dende § 45. MTG uttaler:


«MTG mener videre begrepet «produsent» kanvære misvisende ettersom vernet etter dagensbestemmelse, som det altså ikke skal gjørsmaterielle endringer i, tilkommer «den eller desom forestår, i betydningen tilrettelegger ogbærer omkostningen ved produksjonen».Dette vil i mange tilfeller kunne være andreenn den som i dagligtale omtales som «produ-sent».»

TV 2, med støtte fra Discovery, er også inne på atprodusentbegrepet er mangfoldig, og at forslagetkan føre til misforståelser.

I høringsuttalelsen til Virke Produsentforenin-gen pekes det på at forslaget kan medføre usikker-het om rekkevidden av hvilke produksjoner sombeskyttes:

««En produsent av […] film» kan etter en inn-skrenkende språklig forståelse tolkes som atbeskyttelsen i dette avsnitt bare gjelder produ-senter av slike spesifikke audiovisuelle verksty-per. I så fall dekker ikke beskyttelsen produ-senter av «fjernsynsverk» (§ 10-1 motsetnings-vis) og/eller produsenter av andre typeraudiovisuelle verk, som spill samt andre multi-medie- og interaktive verk. Vi vil be departe-menter klargjøre bestemmelsen etter gjel-dende opphavsrettslig praksis til å gjelde alletyper produksjoner. Begrepet film bør erstattesmed «audiovisuelle produksjoner».»

I tillegg anbefaler Virke Produsentforeningen atbestemmelsen gjøres teknologinøytral med tankepå hvordan levende bilder frembringes, og spilleri sin høringsuttalelse inn et konkret forslag til nyordlyd.


Departementet følger opp forslaget i høringsnota-tet om å erstatte begrepet «tilvirker» med «produ-sent». Selv om høringsinstansene er delt i synet påom «produsent» er et godt egnet begrep, menerd e p a r t e m e n t e t at begrepet «tilvirker» bådeer utdatert og utilgjengelig. Departementet leggerogså til grunn at forslaget er i tråd med den termi-nologien som i opphavsrettssammenheng i allhovedsak benyttes dag. At produsentbegrepet idagligtale og i andre deler av kultursektoren kanha et noe annet meningsinnhold, endrer ikke pådepartementets vurdering om at «produsent»tross alt er bedre egnet enn «tilvirker».

Departementet foreslår derfor at «tilvirker»erstattes med «produsent». Dette er ment å ha

samme meningsinnhold som tilvirker, og vil såle-des ikke innebære noen realitetsendringer i for-hold til gjeldende rett.

Virke Produsentforeningen mener i høringen atbestemmelsen bør gjøres mer teknologinøytral,og foreslår bl.a. at begrepet film erstattes med«audiovisuelle produksjoner». D e p a r t e m e n -t e t viser til at begrepet «film» i gjeldendebestemmelse er ment å dekke alle opptak avlevende bilder med eller uten lyd, herunder audio-visuelle opptak i form av fjernsynsproduksjonerog opptak som en del av multimedia- og interak-tive produksjoner. Begrepet «opptak» må også tol-kes teknologinøytralt. Dersom levende bilderlagres digitalt, vil også dette være et opptak ilovens forstand. Departementet er enig i at detkunne være hensiktsmessig om dette kom klarerefrem av bestemmelsen, f.eks. ved å endre ordly-den til «audiovisuelle produksjoner» slik VirkeProdusentforeningen foreslår. En slik endring vilimidlertid også få konsekvenser for andre bestem-melser i loven hvor begrepet «film» benyttes i dag.Selv om en slik endring i begrepsbruken ikkeumiddelbart synes å ville ha medført realitets-endringer, er det etter departementets vurderinghensiktsmessig at spørsmålet vurderes bredereog at berørte aktører høres før det foretas en slikjustering. Departementet vil derfor ikke foreslå enslik endring i denne omgang.

Departementet foreslår enkelte endringer ibestemmelsens tredje ledd om konsumpsjon, slikat denne utformes på tilsvarende måte som foravgrensning av opphaverens spredningsrett.Dette innebærer at konsumpsjon inntrer nåreksemplar av opptak med rettighetshaverens sam-tykke selges eller overdras på annen måte innen-for EØS-området. Departementet kan ikke senoen grunn til at konsumpsjonsreglene for rettig-hetene til produsenter skal være formulert på enannen måte enn for opphavsretten. Riktignok erdet fastsatt egne konsumpsjonsregler for nærstå-ende rettighetshavere i utleie- og utlånsdirektivet(2006/115/EF) artikkel 9, men etter departemen-tets syn må disse tolkes i samsvar med opphavs-rettsdirektivet (2001/29/EF) artikkel 4 nr. 2. Til-svarende regel som foreslås her, gjelder også iandre nordiske land. Rent lovteknisk er det imid-lertid valgt litt forskjellige løsninger i disse lan-dene. I dansk og finsk opphavsrettslov er det i deaktuelle bestemmelsene henvist til konsumpsjons-regler i § 19 om spredning av eksemplar (for opp-havsrett). I den svenske loven (46 §) er det gitt enegen konsumpsjonsregel, der kriteriet er ateksemplar av opptak med rettighetshaverens sam-tykke har «överlåtits» innenfor EØS-området.


Departementet foreslår at en egen konsumpsjons-regel beholdes i bestemmelsen, men at vilkåretutformes på tilsvarende måte som i lovforslaget §27. Etter departementets syn innebærer dennejusteringen ingen vesentlige realitetsendringer.Tilsvarende endring foreslås også i lovforslaget §16 om utøvende kunstners rettigheter.

For øvrig foreslås bestemmelsen videreførtuten materielle endringer som § 20.

4.5 Vederlag for offentlig fremføring av lydopptak

4.5.1 Innledning

Etter gjeldende § 45b kan lydopptak av utøvendekunstneres prestasjoner fremføres offentlig motat det betales vederlag til tilvirkeren (produsen-ten) av opptaket og utøverne som deltar i det.Vederlagsretten omfatter enhver offentlig fremfø-ring, herunder ved kringkasting, med mindreoverføringen skjer på en slik måte at den enkelteselv kan velge tid og sted for tilgang til opptaket.Bestemmelsen gjelder heller ikke for lydfilm. Detsom ikke omfattes av vederlagsretten, inngår iutøvernes og tilvirkernes eneretter som angitt igjeldende §§ 42 og 45.

I de skriftlige innspillene som departementetmottok forut for høringsnotatet, var det flere somba om en avklaring av hva som omfattes av eneret-ten og hva som omfattes av vederlagsretten, dvs.en klargjøring av grensen mellom kringkasting ogpå-forespørsel-tjenester og hva som nærmere lig-ger i begrepet lydfilm. Det ble dessuten reistspørsmål om rettighetshavere etter bestemmel-sen kan gi avkall på retten til vederlag, og omannen klareringsform kan benyttes. Før departe-mentet vurderer dette nærmere, skal det redegjø-res for bakgrunn og gjeldende rett samt interna-sjonale rammer og regulering i andre land.

4.5.2 Bakgrunn og gjeldende rett

Bestemmelsen om vederlag for offentlig fremfø-ring av lydopptak kom inn i åndsverkloven medvirkning fra 1. januar 1990. Vederlagsretten gjaldtda bare ved kringkasting, jf. hovedregelen i detsom den gang var ny § 45b:

«Når grammofonplater eller andre lydopptakav utøvende kunstneres prestasjoner brukes tilkringkastingssending før det er gått 50 år etterutløpet av det år innspillingen fant sted, harsåvel fremstilleren av opptaket som de utø-

vende kunstnere hvis fremføring gjengis, kravpå vederlag.»

Bestemmelsen ga utøvende kunstnere og produ-senter av lydopptak rett til individuelle vederlagved kringkasting av opptakene, men uten at kring-kastingens bruk kunne forbys eller var betinget avsamtykke. Rettighetshaverne til de opptak somble brukt, fikk dermed inntekter for bruken, sam-tidig som kringkastingen kunne skje i lovlige for-mer etter forenklet klarering. Gramo ble godkjentav departementet til å kreve inn og fordele veder-laget.

Også før dette forutsatte kringkasting (ogannen offentlig fremføring) av lydopptak at det blebetalt for bruken. Allerede i 1957 ble Fond for utø-vende kunstnere etablert, og før 1990 forutsattekringkasting av lydopptak at det ble betalt avgift tilfondet. Fondet ble opprettet for å gi utøvendekunstnere en viss kompensasjon for sekundær-fremføring av deres prestasjoner, etter at levendefremføringer av musikk mer og mer ble erstattetav lydopptak. Med årene ble fondets kulturpoli-tiske funksjon mer sentral enn den sosiale, og idag er Fond for utøvende kunstnere et rent kultur-fond.

Ved innføringen av den individuelle vederlags-retten i 1990, som skjedde på grunnlag av utred-ningen i NOU 1985: 30, ble det besluttet å videre-føre den kollektive fondsordningen, jf. Ot.prp. nr.36 (1988–89) s. 15–16. Etter reglene som ble inn-ført i 1990, skulle det betales vederlag etter ånds-verkloven for offentlig fremføring av lydopptakved kringkasting, og avgift etter fondsloven forannen offentlig fremføring av lydopptak, f.eks. irestauranter og andre offentlige steder hvor all-mennheten hadde tilgang. Mens vederlaget blefordelt individuelt i Gramo-systemet, ble avgiftenfordelt kollektivt etter søknad til fondet.

I forbindelse med lovendringen i 1995 ble detvarslet en «nøye vurdering» av forholdet mellomfonds- og vederlagsordning ved den foreståendegjennomføringen av artikkel 8 nr. 2 i EUs utleie-og utlånsdirektiv (92/100/EØF). I påvente avdette ble vederlagsretten utvidet til også å omfattevideresending av kringkastingssending, jf. Ot.prp.nr. 15 (1994–95) s. 78. Organisasjonen Norwacoble godkjent av departementet til å kreve inn ogfordele den del av vederlaget som gjelder videre-sending.

Ved endringer i åndsverkloven og fondsloven i2000 ble utleie- og utlånsdirektivet artikkel 8 nr. 2gjennomført i norsk rett, jf. Ot.prp. nr. 15 (1999–2000) og Innst. O. nr. 67 (1999–2000). I proposi-


sjonen oppsummeres endringene på følgendemåte, jf. s. 6:

«Departementet foreslår at direktivet artikkel8.2 gjennomføres ved at åndsverkloven § 45bom vederlag for kringkastingsbruk utvides slikat den omfatter all offentlig fremføring av ver-nede lydopptak. Dette vil gi individuellvederlagsrett for utøvende kunstnere og pro-dusenter fra EØS-området og land tilsluttetRomakonvensjonen.

Etter departementets oppfatning bør det avkulturpolitiske grunner i tillegg opprettholdesen avgift etter fondsloven for offentlig fremfø-ring av ikke-vernede lydopptak. Dette vil hin-dre vridning i musikkrepertoaret i disfavør avnorsk og europeisk musikk.

Ved innføring av individuelt vederlag forbruk av lydopptak i kringkasting i 1989 bortfaltavgiften for bruk av lydopptak som ikke ervederlagspliktige.1 Fordi USA ikke er tilsluttetRomakonvensjonen, betales det ikke vederlagtil GRAMO for fremføring av amerikanskmusikk i norske kringkastingssendinger. Dettekan ha medført at kringkastingsselskaper avøkonomiske grunner velger å fremføre musikksom ikke er vernet og da heller ikke vederlags-pliktig, noe som kulturpolitisk sett er en uhel-dig utvikling.

Departementet foreslår at avgiftspliktengjeninnføres for bruk av slike lydopptak ikringkasting. Det vil da ikke lenger være noenøkonomisk grunn til å velge bort norsk ogeuropeisk musikk. Dessuten vil avgiftenkomme de utøvende kunstnere til gode.»

Etter denne lovendringen – og etter gjeldende rett– skal det altså etter åndsverkloven § 45b betalesvederlag for offentlig fremføring av lydopptak somer vederlagspliktige etter åndsverkloven, mensdet etter fondsloven § 3 skal betales avgift til Fondfor utøvende kunstnere for offentlig fremføring avlydopptak som ikke er vederlagspliktige etteråndsverkloven. Vederlagsplikten for annen offent-lig fremføring ble satt i kraft 1. juli 2001, tilsva-rende avgiftsplikt ble satt i kraft 1. januar 2007.Etter avtale mellom Gramo og fondet, skal Gramoogså kreve inn avgiften.

Ved lovendringene i 2005 fikk utøvende kunst-nere og produsenter av lydopptak enerett på linje

med opphavsmenn. Når det gjaldt bruk som varomfattet av vederlagsretten og ikke eneretten, bledet i Ot.prp. nr. 46 (2004–2005) s. 24 presisert atfondsloven § 3 skulle speile åndsverkloven § 45b:

«Departementet foreslår på grunnlag av oven-stående at avgiftsplikten etter fondslovenbegrenses til bare å gjelde slik fremføring somutløser vederlagsplikt til Gramo for så vidt gjel-der vernede opptak. Dvs. at det ikke skal gjeldenoen avgiftsplikt til FFUK for ikke-vernedeopptak der hvor det skjer en overføring på enslik måte at den enkelte selv kan velge tid ogsted for tilgang til opptaket.»

Ved de samme lovendringer ble det presisert i lov-teksten at vederlagets størrelse skal fastsettesuavhengig av avgiftsplikten etter fondsloven, jf.gjeldende § 45b andre ledd siste punktum. Avandre ledd fremgår også at vederlagskravet over-for de vederlagspliktige må gjøres gjeldende gjen-nom godkjent organisasjon. I tredje ledd er detgitt regler om rett til vederlag for rettighetshaveresom ikke er medlem av organisasjonen, mensKongen med hjemmel i andre ledd kan gi nær-mere regler om oppkreving og fordeling av veder-lag.

Utgangspunktet etter gjeldende rett er atGramo og de vederlagspliktige skal forhandle omvederlagets størrelse. Av regler gitt i forskrift tilåndsverkloven fremgår at dersom partene ikkeblir enige, kan tvisten bringes inn for departemen-tet, jf. § 4-1. Departementet kan (og vil normalt)overføre tvisten til Vederlagsnemnda, jf. § 4-3. Avsamme bestemmelse fremgår at også hver av par-tene kan kreve saken behandlet av nemnda. Nårvederlaget er fastsatt, fastsettes avgiften som etprodukt av vederlaget på følgende måte: Førstdeles vederlaget på den prosentvise andelen ver-nede lydopptak, deretter multipliseres dette belø-pet med den prosentvise andelen ikke-vernedelydopptak, jf. § 4 i forskrift til fondsloven (lov 14.desember 1956 nr. 4).

Mens Vederlagsnemnda kan fastsette vederla-gets størrelse når det er tvist om dette, har denikke kompetanse til å avgjøre om det faktisk fore-ligger vederlagsplikt i det enkelte tilfellet. Sliktvist om konkret betalingsplikt er en sak mellomGramo og musikkbrukere, som eventuelt kanbringes inn for domstolene. Det foreligger etterhvert noe rettspraksis som gjelder slike spørsmål,både nasjonalt og på EU-nivå, men departementetgår ikke nærmere inn på dette i denne sammen-heng.

1 Dvs. lydopptak som ikke er vernet med hensyn til såkaltenærstående rettigheter fordi vernetiden er utløpt eller fordirettighetshaverne er fra et land som ikke er tilsluttet Roma-konvensjonen.


Vederlagsretten gjelder som nevnt ikke forlydfilm. Dette unntaket har vært med helt sidenvedtakelsen av bestemmelsen i 1990, og det haretter dette ikke blitt gjort endringer i bestemmel-sen på dette punkt. Bakgrunnen for unntaketsynes å ha vært at betaling for offentlig fremføringav film også vil omfatte prestasjoner knyttet til lyd-delen av filmen, og at det vil oppstå fare for dobbelvederlagsplikt om det i tillegg skal betales for bru-ken av lydopptaket, f.eks. ved visning av film påkino.

Begrepet lydfilm fremgår for første gang avforarbeidene til åndsverkloven i forbindelse medutredningen av spørsmålet om betaling for sekun-dærbruk av utøvende kunstneres prestasjoner iNOU 1985: 30. På denne tiden fantes det alleredevederlagsordninger i Danmark, Sverige og Fin-land, og i samtlige av disse landene var det gjortunntak for lydfilm. Den begrunnelse for unntaketsom ble anført, var at behovet for en vederlagsretther ikke ble ansett å gjøre seg gjeldende påsamme måte som for rene lydopptak, da utøvernesom medvirket i en film ville ha mulighet til åsikre seg vederlag på annen måte, for eksempelgjennom avtale om royalty. Unntaket for lydfilmmå nok også sees i sammenheng med atvederlagsplikten i Romakonvensjonen artikkel 12bare gjelder lydopptak. Ved innføring av tilsva-rende unntak i Norge ble følgende uttalt ombegrepet lydfilm i Ot.prp. nr. 36 (1988–89), jf. s.22:

«Det er gjort unntak for lydfilm, se paragrafenssiste ledd, og det innbefatter også bruk av lyd-film på den måte at bare lydsiden av filmenutnyttes. De såkalte musikkvideoer omfattes idenne sammenheng av begrepet lydfilm. Medmusikkvideoer menes videogrammer som pre-senterer musikkverk.»

Ved gjennomføring av endringer i vernetidsdirek-tivet (2011/77/EU) i 2014 ble vederlagspliktenutvidet fra å gjelde i 50 til 70 år, jf. gjeldende § 45bsiste ledd.


I gjeldende § 45b gjennomføres Norges folkeretts-lige forpliktelser etter artikkel 8 nr. 2 i EUs utleie-og utlånsdirektiv (92/100/EØF, kodifisert veddirektiv 2006/115/EF) og artikkel 12 i Romakon-vensjonen2. Disse bestemmelser danner sammenmed andre folkerettslige forpliktelser, herunderartikkel 3 i EUs opphavsrettsdirektiv (2001/29/EF), rammene for den nasjonale regulering av ret-

tighetene som utøvende kunstnere og produsen-ter har i sine lydopptak.

Romakonvensjonen bygger dels på prinsippetom nasjonal behandling3, dels på prinsippet omminstevern4 for de forskjellige grupper rettighets-havere. Artikkel 12 innfører en plikt til å yte godt-gjørelse for sekundærbruk av fonogrammer:

«Hvis et fonogram, som er utgitt i kommersieltøyemed, eller kopi av slikt fonogram, brukesdirekte for kringkastingssending eller annenoffentlig gjengivelse, skal den som benytterfonogrammet yte en rimelig godtgjørelse tilvedkommende utøvende kunstnere, eller tilfremstilleren av fonogrammene, eller til begge.I den nasjonale lovgivning kan det, i mangel avavtale mellom de nevnte personer, bestemmeshvordan godtgjørelsen skal deles mellomdem.»

EUs utleie- og utlånsdirektiv artikkel 8 nr. 2 lyder:

«Medlemsstatene skal fastsette at utøvendekunstnere og fonogramprodusenter har rett tilvederlag som deles mellom dem, slik at bruke-ren betaler et rimelig, samlet vederlag dersomet fonogram utgitt i kommersielt øyemed, elleren reproduksjon av et slikt fonogram, benyttestil trådløs kringkasting eller til offentlig fremfø-ring. Dersom det ikke er enighet mellom deutøvende kunstnerne og fonogramprodusen-tene, kan medlemsstatene fastsette vilkårenefor hvordan dette vederlaget skal fordeles mel-lom dem.»

Ved gjennomføringen av artikkel 8 nr. 2 la depar-tementet til grunn at bestemmelsen er en mini-mumsregel, slik at medlemslandene for eksempelkan velge å etablere enerett i stedet for vederlags-rett (fordi en slik regulering vil være «mer omfat-tende» enn direktivets krav).

Etter dette har EUs opphavsrettsdirektiv blittvedtatt, og i artikkel 3 nr. 2 gis nærmere bestemte

2 Konvensjonen av 21. oktober 1961 om vern for utøvendekunstnere, fonogramprodusenter og kringkastingsvirk-somheter

3 Nasjonal behandling (formell gjensidighet, jf. Romakonven-sjonen artikkel 2) innebærer at rettighetshavere med til-knytning til andre konvensjonsland, har krav på sammevern som landets egne rettighetshavere.

4 Reglene om minstevern av utøvende kunstnere (artikkel 7,jf. artikkel 19) forplikter et konvensjonsland til å gi rettig-hetshavere med tilknytning til andre konvensjonsland etvisst minstevern, uansett hvilket vern disse rettighetsha-verne har i sitt eget land.


innehavere av nærstående rettigheter enerett tiltilgjengeliggjøring på forespørsel:

«Medlemsstatene skal fastsette enerett til å til-late eller forby tilgjengeliggjøring for allmenn-heten, over tråd eller trådløst, på en slik måte atallmennheten kan få tilgang til verkene fra etselvvalgt sted og på et selvvalgt tidspunkt:a) for utøvende kunstnere, av opptak av deres

framføringer,b) for fonogramprodusenter, av deres fono-

grammer,c) for produsenter av de første opptak av fil-

mer, med hensyn til originalopptaket ogkopier av deres filmer,

d) for kringkastingsselskaper, av opptak avderes programmer, enten de sendes overtråd eller trådløst, herunder via kabel ellersatellitt.»

Det fremgår av artikkel 1 at opphavsrettsdirekti-vet «skal […] ikke på noen måte berøre eksis-terende fellesskapsbestemmelser» i bl.a. utleie- ogutlånsdirektivet. Adgangen til å ha en nasjonalvederlagsrett er på denne bakgrunn uomtvistet –også på det digitale området – selv om dette ikkenevnes i opphavsrettsdirektivet artikkel 5 nr. 3. Sålenge gjennomføringen er i tråd med utleie- ogutlånsdirektivet artikkel 8 nr. 2, setter ikke opp-havsrettsdirektivet skranker for utformingen avden nasjonale bestemmelsen om vederlagsrett.

Av opphavsrettsdirektivets fortale punkt 26,fremgår følgende:

«Med hensyn til at kringkastingsselskaper gjørradio- eller fjernsynsproduksjoner tilgjengeligei brukerstyrte tjenester med musikk fra kom-mersielle fonogrammer som en integrert del avtjenestene, bør det oppmuntres til kollektivelisensavtaler for å lette klarering av de aktuellerettighetene.»


I de øvrige nordiske land finnes tilsvarendebestemmelser som i gjeldende § 45b i den norskeåndsverkloven. Som hos oss gjelder vederlagsret-ten også i disse land for offentlig fremføring påannen måte enn hvor den enkelte selv kan velgetid og sted for tilgang til opptaket. I Sverige ogFinland gjelder unntak for lydfilm som i Norge,mens unntaket i Danmark er formulert noe anner-ledes, jf. ophavsrettsloven § 68 stk. 4: «Bestemmel-serne i stk. 1 og 2 gælder ikke for udsendelse i fjern-syn og andre offentlige fremførelser af filmværker,

såfremt lyd og billede udsendes eller fremføres samti-digt.»


4.5.5.1 Innledning

I høringsnotatet § 3-6 foreslo departementetvederlagsretten i gjeldende § 45b videreført medenkelte justeringer, som i hovedsak ikke var mentå innebære materielle endringer av vesentligbetydning. Det ble for det første foreslåttendringer i lovteksten som følge av at det i eneret-ten ble foreslått innført en fjerde kategori for til-gjengeliggjøring, som gjelder offentlig overføring,slik at også vederlagsretten omfatter slik tilgjen-geliggjøring. Videre ble det også i denne bestem-melsen foreslått at kompetansen til å gi nærmereregler i forskrift, legges til departementet.

Etter flere innspill om dette i forkant, foreslodepartementet i tillegg presiseringer på tre områ-der som vil bli omtalt nedenfor. Dette gjelderbestemmelsens rekkevidde – dvs. grensen mel-lom kringkasting og på-forespørsel-tjenester samthva som omfattes av begrepet lydfilm – og spørs-mål knyttet til avkall på vederlagsrett, herundermuligheten for alternativ rettighetsklarering.

4.5.5.2 Bestemmelsens rekkevidde – grensen mellom på-forespørsel-tjenester og annen overføring

I innspillsrunden forut for høringsnotatet var detflere som viste til et behov for å klargjøre grensenmellom vederlagsrett og enerett når det gjelderskillet mellom kringkasting og på-forespørsel-tje-nester. Bl.a. uttalte Gramo at den teknologiskeutvikling har gjort det uklart hvor langt kringkas-tingsbegrepet rekker, og det ble stilt spørsmål vedom nye tjenester, hvor lytteren bl.a. gis mulighettil å forsinke avspilling, er å anse som omfattet avvederlagsretten eller ikke. Til dette uttalte depar-tementet:

«Departementet ser at det ved slike overførin-ger kan oppstå grensedragningstilfeller, hvordet kan være tvil om overføringen bør ansessom omfattet av vederlagsretten eller ikke.Begrepene det er tale om er til dels harmoni-sert gjennom EU-direktiver, og det er ikke nær-liggende at departementet konkret skal ta stil-ling til den rettslige klassifiseringen av de uliketjenestene. Enkelte føringer bør likevel kunnegis.»


Utgangspunktet er at tradisjonell kringkasting ogandre lineære overføringer vil være omfattet avvederlagsretten, mens tjenester hvor tid og stedfor tilgang bestemmes av mottakeren, vil væreomfattet av vederlagsretten. Når grensen skaltrekkes, uttalte departementet at det bør sees hentil hvem som tar initiativ til overføringen:

«Ved tradisjonell kringkasting er dette kring-kaster – mottaker har her ingen mulighet til åpåvirke hvorvidt det foretas en overføring ellerikke. Tilsvarende stiller det seg for også andreoverføringer som helt og holdent skjer påkringkasters eller annen innholdsleverandørsinitiativ, men hvor mottaker gis en begrensetmulighet til å forsinke avspillingen – heller ikkeher har mottaker mulighet til å påvirke hvor-vidt det foretas en overføring eller ikke. Depar-tementet antar at det forhold at mottaker gis enbegrenset adgang til å forsinke avspillingennoe ikke bør medføre at et annet regime for ret-tighetsklarering må benyttes (enn om mulighe-ten for å forsinke ikke var til stede). […] For-målsbetraktninger tilsier at slike parallelle nett-utsendinger klareres på samme måte som dentradisjonelle kringkastingen, også om det gismulighet til å forsinke avspillingen noe.»

I innspillsrunden ble det også foreslått en utvi-delse av bestemmelsens anvendelsesområde til åomfatte på-forespørsel-tjenester og innkopiering,slik at en får felles regler for all kringkastings-bruk, inkl. regler for tvisteløsning. Departementetantok her at reguleringen i opphavsrettsdirektivetartikkel 3 nr. 2, jf. artikkel 5 nr. 3, er til hinder foren slik utvidelse av vederlagsretten, og en slikutvidelse ble heller ikke foreslått.

4.5.5.3 Bestemmelsens rekkevidde – unntaket om lydfilm

Som nevnt synes bakgrunnen for unntaket omlydfilm å ha vært at betaling for offentlig fremfø-ring av film også vil omfatte prestasjoner knyttettil lyddelen av filmen, og at det vil oppstå fare fordobbel vederlagsplikt om det i tillegg skal betalesfor bruken av lydopptaket. Det nærmere innhold ibegrepet lydfilm er imidlertid ikke helt klart, også å si alle aktører som forut for høringsnotatetkom med innspill til gjeldende § 45b, ba om enklargjøring av hva som nærmere ligger i begrepet.Med henvisning til bestemmelsens forarbeideruttalte departementet i høringsnotatet bl.a.:

«Meningen synes å ha vært at vederlagspliktendels skulle erstatte den (nå opphevede) avgift-splikt etter fondsloven § 4 som gjaldt overfø-ring av opptak av utøveres prestasjoner til nylydfesting i film m.m. Forutsetningen for avgift-splikten var at opptaket ikke var fremstilt forbruk i filmen m.m. En slik sondring vil inne-bære at begrepet lydfilm bare omfatter filmmed lydopptak som er fremstilt for bruk i denaktuelle filmen, men dette fremgår ikke avlovens ordlyd og det er heller ikke klart etterforarbeidene. Ved lovendring i 2000 ble fonds-loven § 4 opphevet. Avgiftsplikten etter bestem-melsen gjaldt ikke hvis den utøvende kunstne-ren hadde fått vederlag for nødvendig sam-tykke til overføringen, og etter at utøverne fikkenerett til eksemplarfremstilling ble dette denvanlige klareringsmåten. Dette innebar «envesentlig begrensning i anvendelsesområdetfor fondsloven § 4», jf. Ot.prp. nr. 15 (1999–2000) s. 23, og med dette som begrunnelse blebestemmelsen opphevet.

Departementet antar at det på denne bak-grunn vil være en presumsjon for at den viderebruk av lydopptak som inngår i en lydfilm, vilvære klarert direkte, uansett karakteren av fil-mens lyddel. Det synes derfor ikke å væregrunnlag for å sondre mellom lydopptak somer fremstilt for bruk i lydfilmen og eksis-terende lydopptak. Med mindre det i bestem-melsen gjøres unntak for lydopptak som inngåri lydfilm, vil det oppstå fare for dobbelvederlagsplikt. Departementet foreslår pådenne bakgrunn å videreføre et unntak for lyd-film, og at dette presiseres til å omfatte ethvertlydopptak som inngår i en film (lydfilm). Sometter gjeldende rett, omfatter unntaket «ogsåbruk av lydfilm på den måte at bare lydsiden avfilmen utnyttes».»

4.5.5.4 Bør det være mulig å gi avkall på retten til vederlag, herunder benytte annen klareringsform?

I innspillsrunden forut for høringsnotatet ble detogså reist spørsmål om det bør være mulig for ret-tighetshavere å gi avkall på retten til vederlag foroffentlig fremføring av deres lydopptak, og i for-lengelsen av dette om rettighetshaverne kanvelge å benytte en annen klareringsform.

Departementet presiserte i høringsnotatet sittsyn om at de som er berettiget til vederlag kansamtykke til fri bruk, og at slikt samtykke vil værebindende også for godkjent innkrevings- og forde-lingsorganisasjon. Dersom vederlag skal kreves,


kan dette imidlertid ifølge høringsnotatet bareskje gjennom godkjent organisasjon. Departe-mentet ga uttrykk for at det dermed ikke vil væreadgang til å benytte alternativ klarering, f.eks.bruk mot betaling av såkalt «lisensfri» musikk.

4.5.6 Høringen

4.5.6.1 Innledning

Forslaget har fått relativt stor oppmerksomhet ihøringen, og de fleste kommentarene knytter segtil de enkelte deler av forslaget. Her er det gene-relt slik at utøvende kunstnere og kringkasteresynes å ønske seg en vid vederlagsrett hvor defleste former for bruk kan klareres, mens produ-sentsiden ønsker seg en snevrere vederlagsretthvor mer klareres under eneretten. Samtidigsynes kringkasterne å ta til orde for at vederlags-retten ikke må komme i veien for direkte klare-ring der slik i dag er etablert. Også andre aktørerønsker at rettighetshavere skal kunne velge alter-native former for klarering, mens Gramo argu-menterer for at det ikke skal være adgang tilannen klarering enn gjennom dem.

Forslaget støttes på overordnet plan av Advo-katforeningen, som uttaler:

«Høringsnotatet inneholder en grundig vurde-ring av vederlagsretten for lydopptak, her-under av skillet mellom kringkasting og for-midling på forespørsel («on demand»), ogbetydningen av dette skillet. Advokatforenin-gen slutter seg på dette punkt til departemen-tets vurderinger og lovforslag.»


Forslaget støttes av bl.a. Fond for utøvende kunst-nere, som uttaler:

«Fond for utøvende kunstnere støtter departe-mentets forslag om at program som kringkas-tere legger ut på nett parallelt eller rett etterkringkasting av programmet ikke må ansessom på-forespørsel-sending. Av praktiske hen-syn må det også tillates at man forsinker et pro-gram ved å sette det på pause. Likeledes børdet etter fondets oppfatning være tillatt åbenytte muligheten til å ta opp et kringkastetprogram for å se det senere, og benytte funk-sjonen «se programmet fra begynnelsen», enfunksjon som vil forsinke de kommende pro-

grammene, uten at dette skal komme inn underpå-forespørsel-tjenester.»

Modern Times Group (MTG) uttaler seg i lig-nende retning, og tar i tillegg til orde for at gren-sedragningen mellom kringkasting og tilgjenge-liggjøring på forespørsel bør komme frem i selvelovteksten.

Kunstnernettverket og Musikernes fellesorgani-sasjon viser til at det ofte vil være vanskelig åtrekke en klar grense mellom kringkasting og på-forespørsel-tjenester, men at EU-domstolen i sakC-279/13 (C-More) synes å legge betydelig vektpå hvem som initierer handlingen – altså hvemsom tar initiativet til den opphavsrettslige handlin-gen, dvs. overføringen.

Flere av de som slutter seg til departementetsvurdering om at parallelle nettsendinger som kanpauses og tilbakespilles, skal klareres som tradi-sjonell kringkasting, ønsker imidlertid at endaflere tjenester skal kunne klareres på dennemåten. Disse instansene ønsker altså en meromfattende vederlagsrett (i stedet for enerett) enndet departementet la opp til i høringsnotatet.Dette omfatter representanter på både rettighets-haver- og brukersiden: GramArt, Musikernes fel-lesorganisasjon og Kunstnernettverket samt Disco-very, NRK og TV 2 tar alle til orde for at vederlags-retten utvides til å omfatte flere plattformer.

GramArt uttaler:

«Vi har forståelse for at begrepene det her ersnakk om til dels er harmonisert gjennom EU-direktiv, og at departementet ikke kan ta stil-ling til rettslig klassifisering av ulike tjenester istrid med EU-retten. Vi ønsker likevel å påpekeat det foreslåtte skillet mellom tradisjonell- ogon demand kringkasting er et kunstig skillebasert på teknologi. Vi fastholder derfor at deter lite konsekvent å kategorisere det ene somvederlagsrett og det andre som enerett. Ondemand-radio utgjør i dag en selvfølgelig del avkringkasternes virksomhet. Der det er sammeinnhold – i form av redaksjonelt sammensattprograminnhold – som kringkastes tradisjonelteller on demand, vil argumentasjonen ombehov for vederlagsrett grunnet vanskelig kla-rering være gyldig for begge former.»

NRK viser til at de i innspillsrunden i juni 2015foreslo at både på-forespørsel-tjenester og innko-piering behandles på samme måte som kringkas-ting, og underlegges vederlagsretten med tilhø-rende nemndsordning – og at dette standpunktetopprettholdes. Discovery slutter seg til NRKs


uttalelse på dette punktet, og TV 2 tar til orde foren tilsvarende utvidelse.

Også Kabel Norge og RiksTV synes å væreenige i at kringkastingsnære tjenester skal klare-res som kringkasting, men disse instansene viserogså til at begreper som omhandler kringkastingikke er definert i loven og at høringsnotatetsbehandling av «kringkasting» er uklar.

Gramo uttaler på sin side:

«Det som har vært utfordringen for Gramo erat ny teknologi har gitt uklare klareringsgren-ser. Departementet drøfter dette og det synesvi er bra, men vi skjønner og er av den oppfat-ning at dette er et spørsmål som ikke bareangår Norge og at EU domstolen over tid vilnærmere klargjøre denne grensen.»

IFPI Norge viser til at grensen mellom enerett ogvederlagsrett fortsatt kan påvirkes av utfallet iEUs rettsprosesser, som har vist seg å være i sta-dig bevegelse, og de mener derfor at å sette enklar grense i norsk lovgivning nå, vil bli vanskeligå følge i praksis:

«Uavhengig av EU-prosessene er det IFPI Nor-ges klare syn at grensen […] bør settes vedhvem som tar initiativet til overføringene. Medinitiativ må forstås hvem som starter transmi-sjonen av data til mottakers apparat. Hvis enmottaker kommer inn i en samtidig og uendretutsendelse til alle i sanntid – da er dette eteksempel på linjær overføring og dermedvederlagsrett. Hvis derimot det er mottakershandling som starter eller stopper en dataover-føring hos den som tilrådighetsstiller verkene,altså en eller annen form for individuell interak-tivitet, så bør dette være under rettighetsha-vers enerett. […] Siden implementeringen avopphavsrettsdirektivet i norsk åndsverklov harvederlagsretten vært å anse som et unntak fraeneretten for utøvere og musikkprodusenter.Unntaket bør praktiseres slik at det bare kom-mer til anvendelse ved linjær transmisjon. Ipraksis begrenset til kringkasting og fremfø-ring av lydopptak for et tilstedeværende publi-kum.»


Forslaget om å presisere unntaket for lydfilm til åomfatte ethvert lydopptak som inngår i en film,støttes av Gramo, IFPI Norge og Norwaco.

For Norwaco har hovedutfordringen værtgrensen mellom lydfilm som er unntatt og lydfilmsom er omfattet av vederlagsretten, og de er der-for svært tilfreds med forslaget om at all lydfilmskal unntas, slik at de slipper vanskelige grense-ganger fremover:

«Så lenge hovedregelen nå er at utøvendekunstnere og produsenter i et lydopptak harenerett, og det finnes gode og forenklede klare-ringsløsninger, ser vi ingen grunn til at tvangs-lisensens virkeområde skal gjøres mer omfat-tende enn nødvendig. Utvidelsen av lydfilm-unntaket vil etter vår oppfatning heller ikkemedføre noen økt byrde for våre avtaleparter.Slik departementet også fremhever, vil den nyeavtalelisensbestemmelsen for bruk av verk iaudiovisuelle produksjoner og radiosendingerutgjøre en enkel klareringsløsning for innkopi-ering og bruk av lydopptak som inngår i film,samt den videre utnyttelse av lydfilmen.»

Ifølge IFPI Norge vil forslaget bringe unntaket isamsvar med naturlig språklig forståelse:

«For IFPI Norge og IFPI Norges medlemmerhar rettighetsbildet ved klarering i audiovisu-elle TV-produksjoner (lydfilm) vært utfor-drende å både forklare og praktisere ovenforvåre forhandlingsparter. I dag opplever vi situ-asjonen slik at kringkastere og TV-produk-sjonsselskap i alle tilfeller uansett må klarereenerett med rettighetshaver dersom de ønskerå benytte innspillingene, slik at en innlemmingav all lydfilm i denne klareringen vil være enforenkling for alle parter.»

Musikernes fellesorganisasjon er på den annen side«bekymret for om rettmessig vederlag for slik bruk[av lydfilm] i alle tilfeller tilfaller utøversiden pålydsporet (lydsiden). Det er, og har vært, en pågå-ende diskusjon mellom utøverne på den ene siden ogprodusentene på den annen om rettigheter, her-under vederlagsrett, knyttet til innkopiering og brukav lydopptak som inngår i film, slik at fra et utøver-ståsted vil en vederlagsrett være å foretrekke fremforen enerett».

Også Discovery og NRK er kritiske til departe-mentets forslag. NRK uttaler:

«Bakgrunnen for at «lydfilm» ble inntatt i ånds-verkloven var som departementet skriver åunngå dobbelt betaling. […] Innholdet i «lyd-film» er altså i realiteten kinofilm (spillefilm),produksjoner hvor produksjonsselskapet


bestiller lydopptak som er ment for bruk i denbestemte filmen. Musikk brukt i spillefilmer vilofte være spesiallaget og betalt for, og skal etterlovgivers mening ikke klareres gjennomvederlagsplikten en gang til. […]

Musikkrettighetsorganisasjoner har argu-mentert for at enhver fremføring av levende bil-der med lydspor er unntatt vederlagsretten,slik at enhver sammenstilling av lyd og bilde ien audiovisuell produksjon skulle være unntattsom «lydfilm». Dette ville være en fullstendigundergraving av tvangslisensen i § 45b og ipraksis begrense innholdet i kringkastingsbe-grepet til kun å omfatte radio. Dette har åpen-bart ikke vært lovgivers mening. […]

Avgrensingen av begrepet «lydfilm» haraltså store praktiske konsekvenser og det erbehov for en klarere presisering i loven.»

TV 2 bemerker at det noe alderdommelige begre-pet «lydfilm» ofte reiser spørsmål. De antar atbegrepet skal forstås som synonymt med «kino-film», og oppfordrer departementet til å klargjøredette.

4.5.6.4 Bør det være mulig å gi avkall på retten til vederlag, herunder benytte annen klareringsform?

Forslaget støttes av Akademikerne, Norsk Lektor-lag, Norwaco og TONO.

Gramo støtter premisset om at vederlag bareskal kunne kreves inn gjennom godkjent organi-sasjon, men ikke at det skal være anledning til å giavkall på retten til vederlag. Det samme synes ågjelde for IFPI Norge. Gramo uttaler:

«Skulle det være anledning til å frasi seg rettentil vederlag vil dette si at man etablerer et paral-lelt system til det systemet som åvl § 45b i daglegger opp til.

Gramo er eneste organisasjon som er god-kjent for innkreving og fordeling av vederlagnår lydopptak blir offentlig fremført og dette eretter vår mening noe som også skal gjelde forfremtiden både av hensyn til musikk brukerneog rettighetshaverne.

Gramo har tidligere skrevet et omfattendenotat med våre synspunkter på hvorfor detikke skal være mulig å frasi seg retten til veder-lag og vi henviser til dette notatet for ytterligerebegrunnelse for vårt syn.»

I notatet av 27. februar 2015 uttaler Gramo bl.a. aten adgang til å gi avkall på vederlag vil «medføre

betydelige problemer for gjennomføringen av denkollektive forvaltningen». Gramo anser at de i såfall må gjennomføre mer omfattende kontroller,og de vil også bringe saker om avkall inn forVederlagsnemnda. Dette vil medføre kostnaderfor både Gramo og brukerne. I tillegg til slikepraktiske aspekter, mener Gramo at en adgang tilå gi avkall på vederlag ikke er forenlig med hensy-net bak tvangslisensen. Det vises til at Gramoetter forskrift til åndsverkloven § 3-4 har overtattretten/plikten til å oppkreve vederlaget, og at detda virker ulogisk om det likevel skal kunne gisavkall på vederlaget. Ifølge Gramo taler dermedogså reelle hensyn for at avkall ikke skal kunnegis. En adgang til å gi avkall følger etter Gramossyn heller ikke naturlig av det øvrige rettskildebil-det.

Andre høringsinstanser tar til orde for at ret-tighetshaver bør kunne velge alternative formerfor klarering. Etter Kabel Norges syn er det vedforvaltning av lydopptak ikke behov for enerett ivederlagsoppkrevingen:

«Så vidt Kabel Norge er kjent med er f. eks.reguleringen i Sverige annerledes på dettepunkt, uten at dette synes å ha skapt problemerfor brukersiden. […] Så lenge hensynet til bru-kerne er ivaretatt på den måte at disse slipper åforholde seg til et stort antall enkeltstående ret-tighetshavere, kan Kabel Norge ikke se at deter behov for å legge begrensninger på adgan-gen for utøvere og produsenter til å benytteandre måter å forvalte sine vederlagsrettighe-ter på.»

Discovery, MTG, NRK og TV 2 er opptatt av forsla-get til ny bestemmelse ikke må ramme dagensbransjepraksis for avtaler med musikkforlag omproduksjonsmusikk. TV 2 uttaler:

«TV 2 har som de fleste kringkastere avtalermed tilbydere av musikk hvor innkopiering ogtilgjengeliggjøring klareres på samme måtesom annet vernet stoff. Dette er svært ofte enpraktisk nødvendighet, det sikrer forutsigbar-het i produksjon og anvendelse og det er etgodt alternativ til de tradisjonelle plateselska-penes kataloger. Det gir også opphavernedirekte vederlag. TV 2 forutsetter at tvangsli-sensen ikke er ment å gripe inn i eksisterendeavtaler mellom kringkastere og musikkforlageller blokkere for fremtidige avtaler. En sliktolkning ville i praksis etablere et lovfestetmonopol for visse kommersielle aktører påbekostning av andre, noe som åpenbart reiser


konkurranserettslige problemer. Det villedessuten være et dramatisk inngrep i oppha-vers egen disposisjonsrett.»

Både Arbeidsgiverforeningen Spekter/NTO ogVirke Kunnskap, teknologi og utdanning (VirkeKTU) mener det bør åpnes for at vederlag kaninnkreves også utenom Gramo-systemet. Mensførstnevnte viser til at rett til vederlag kan regule-res i tariffavtaler, vektlegger Virke KTU konkur-ranseelementet og at en monopolisering avvederlagsinnkrevingen bør motvirkes.

Også Epidemic Sound og Royal Streaming erkritiske til forslaget om at vederlag bare skalkunne oppkreves gjennom godkjent organisasjon.Dette er to svenske selskaper som bl.a. tilbyr lyd-opptak med rettighetshavere som ikke ønsker å lasine rettigheter forvaltes tradisjonelt – såkalt«direktelisensiert» musikk. Tjenestene fra disseselskapene tilbys ved hjelp av eget utstyr som bl.a.rapporterer tilbake til selskapene om hvilkenmusikk som spilles hos kunder som benytter tje-nestene. Det hevdes at Gramos søsterorganisasjo-ner i Danmark, Sverige, Finland og mange andreland, i Europa og ellers, ikke krever inn vederlagfor slik musikk, og at klarering i stedet skjerdirekte med tjenestetilbyderne, men at Gramoikke ønsker å forholde seg til dette repertoaret påsamme måte. Epidemic Sound uttaler bl.a.:

«Så länge hänsynen till brukaren är tillvaratagit(att det skall vara enkelt för denne att klareramusik), bör musik skapat av [rättighetshavaresom inte är medlemmar av Gramo och inteönskar Gramos representation] kunna undan-tas från Gramos förvaltning. Istället bör dessarättighetshavare ges möjlighet att inkasseravederlag direkt från brukare såsom b.la.svensk rätt tillåter.»

Som ytterligere argumenter anføres bl.a. rettig-hetshavers rett til selv å velge forvaltning av sinerettigheter samt regulering og praksis i andreland, herunder EUs direktiv om henholdsvis kol-lektiv forvaltning av opphavsrett og utleie ogutlån. Epidemic Sound uttaler videre:

«Även Gramo har i praktiken under en längretid inrättat sig efter ovanstående rättsuppfatt-ning och således inte krävt in vederlag frånbrukare av Epidemic Sounds musik. Det bordeinnebära att Gramo även idag har möjlighet attgöra undantag och undanta de kunder somanvänder sig av Epidemic Sounds musik frånGramos inkassering av medel. [...]

Gramo avser att kräva in vederlag föranvändning av Epidemic Sounds musik frånEpidemic Sounds kunder, men utan att betalanågot till Epidemic Sound. Orsaken är att denmetod Gramo använder sig av för att fördelasina intäkter, baseras på hur mycket den aktu-ella musiken spelas på radio. Spelas din musikinte på radio blir vederlaget noll. Då EpidemicSounds musik inte spelas på radio kommerGramo alltså inte att utbetala några medel tillEpidemic Sound från den insamling Gramo tän-ker sig bedriva. Att ge Gramo en exklusiv rättatt samla in vederlag enligt § 45b skulle alltsåinnebära att Gramo ges rätt att samla in veder-lag även för Epidemic Sounds musik (trots attEpidemic Sound motsätter sig detta) men Epi-demic Sound som rättighetshavare inklusivede utövande konstnärerna och producenternasom skapat musiken kommer alltså inte erhållanågot vederlag från Gramo. Dessa medel kom-mer Gramo istället att fördela till andra rättig-hetshavare vars musik spelas mycket på radio,dvs till konkurrenter till Epidemic Sound.»


4.5.7.1 Innledning

Departementet foreslår å videreføre vederlagsret-ten i gjeldende § 45b med enkelte endringer som§ 21. Forslaget til videreføring vil bygge på forsla-get i høringsnotatet, men basert på innspill ihøringen vil departementet foreslå noen justerin-ger.

Andre forslag fra høringsnotatet foreslås vide-reført uendret. Dette gjelder for det første forsla-get om endringer i lovteksten som følge av at det ieneretten foreslås innført en fjerde kategori for til-gjengeliggjøring som gjelder overføring til all-mennheten, slik at også vederlagsretten omfatterslik tilgjengeliggjøring. For det andre gjelder detforslaget om at kompetansen til å gi nærmereregler i forskrift, legges til departementet. Forøvrig foreslås gjeldende rett videreført uendret, jf.omtalen av gjeldende rett ovenfor, men med depresiseringer som foreslås i det følgende.

Departementets vurderinger og forslag vilfølge samme disposisjon som ovenfor ved gjengi-velsen av høringsnotatet og høringen. Dette inne-bærer at departementet først vil se på bestemmel-sens rekkevidde når det gjelder grensen mellompå-forespørsel-tjenester og annen overføring samthva som omfattes av begrepet lydfilm. Dernest vilspørsmålet om frasigelse av vederlagsrett behand-


les, herunder muligheten for å benytte annen kla-reringsform.


Spørsmålet om grensen mellom vederlagsrett ogenerett ble spilt inn i relasjon til kringkasternesparallelle nettutsendelser, og fokus var derfor påskillet mellom kringkasting og på-forespørsel-tje-nester. Siden det er på-forespørsel-retten som iopphavsrettsdirektivet artikkel 3 nr. 2 er skilt utog underlagt enerett, er det imidlertid grensenefor denne som det er avgjørende å få fastlagt.Hvorvidt en overføring som ikke skjer på fore-spørsel, vil være å anse som kringkasting ellerikke, vil ikke ha selvstendig betydning i dennesammenheng. Etter både gjeldende rett og forsla-get vil eneretten omfatte overføring av lydopptakpå en slik måte at den enkelte selv kan velge tid ogsted for tilgang til opptaket – all annen overføringog fremføring vil være omfattet av vederlagsret-ten.

Som departementet viste til i høringsnotatetog som bl.a. IFPI Norge påpekte i høringen, mådet forventes at grensen mellom vederlagsrett ogenerett vil kunne bli påvirket av praksis fra EU-domstolen, siden det her er tale om begreper somer EU-rettslig harmonisert. Dette tilsier en vissforsiktighet mht. nasjonal grensetrekning, i allefall uten støtte i EU-retten. Samtidig bør det kunnetrekkes en grense for at rettigheter skal kunneforvaltes og klareres på en hensiktsmessig måte,noe også innspillsrunden i forkant av høringsnota-tet viste. D e p a r t e m e n t e t oppfatter at for-slaget fra høringsnotatet – om at det avgjørendefor vurderingen skal være hvem som tar initiativtil overføringen – har fått stor grad av tilslutning ihøringen. I høringen vises det også til at EU-dom-stolen synes å legge betydelig vekt på hvem sominitierer handlingen, jf. C-279/13 (C More). Pådenne bakgrunn opprettholder departementet for-slaget slik det presiseres i det følgende.

En kan for det første slå fast at offentlig frem-føring og overføring til allmennheten av lydopptakfor et tilstedeværende publikum alltid vil væreomfattet av vederlagsretten og ikke eneretten(såfremt det er tale om et lydopptak som er vernetetter åndsverkloven og som ikke er omfattet avunntaket om lydfilm, jf. nedenfor). Dette vil væretilfellet uavhengig av hva som er kilden for fremfø-ringen eller overføringen. Også om kilden er enstrømmetjeneste, hvor tilgang til tjenesten klartgis på forespørsel, vil selve fremføringen eller

overføringen for et tilstedeværende publikum avdet som tjenesten gir tilgang til, være omfattet avvederlagsretten.

Når det gjelder overføring av lydopptak i nett-verk, vil dette som nevnt i høringsnotatet kunneskje som tradisjonell kringkasting og overføringersom er å sammenligne med dette, og som tjenes-ter hvor tid og sted for tilgang til opptaket bestem-mes av mottakeren av tjenesten. Mens tjenester iden første kategorien vil være omfattet avvederlagsretten, vil tjenester i den andre katego-rien høre under eneretten. Når utgangspunkt tas ihvem som tar initiativ til overføringen, vil overfø-ringer som initieres av avsender være omfattet avvederlagsretten, mens overføringer som initieresav mottaker vil være omfattet av eneretten.

Departementet oppfatter at det er bred enig-het i høringen om dette utgangspunktet, samtidigkan det synes som om IFPI Norge vil legge ensnevrere forståelse til grunn, slik at enhver indivi-duell interaktivitet bør medføre at overføringen eromfattet av eneretten. Så lenge det er tale om enoverføring som er initiert av avsender, leggerd e p a r t e m e n t e t til grunn at det medhøringsuttalelsen ikke menes at det skal væreavgjørende om mottaker faktisk benytter seg avmuligheten for interaktivitet, da dette ikke vilvære et egnet avgrensningskriterium. Departe-mentet holder her fast ved sitt syn om at en ikkebør klassifisere en parallell nettutsending som noeannet enn den tradisjonelle kringkastingen, fordidet finnes en mulighet for å forsinke avspillingenav nettutsendingen noe. Slik departementet serdet, bør det heller ikke være avgjørende for klassi-fiseringen hvorvidt mottaker faktisk benytter segav adgangen, i den forstand at avspilling som avmottaker forsinkes skal reguleres og klareres påannen måte enn om mottaker velger ikke å for-sinke avspillingen. Formålsbetraktninger tilsier atslike parallelle nettutsendinger klareres påsamme måte som den tradisjonelle kringkastin-gen, også om det gis mulighet til å forsinke avspil-lingen noe. Annerledes vil det stille seg med bre-dere anlagte tjenester, f.eks. hvor distributører avaudiovisuelt innhold tilbyr sine å kunder å se sisteukes sendeprogram når de selv måtte ønske det.Her må tilgang anses å gis på mottakers fore-spørsel, og slike tjenester skal klareres under ene-retten.

I høringsnotatet viste departementet til atovenstående forståelse også harmonerer medkringkastingsloven og dens forarbeider, og slikdet der skilles mellom kringkasting på den eneside og audiovisuelle bestillingstjenester på denandre. IFPI Norge er i høringen ikke enig i at dette


er en relevant henvisning, gitt at kringkastingslo-ven har et annet formål og en annen forhistorieenn åndsverkloven. D e p a r t e m e n t e t er enigi at kringkastingslovens forarbeider ikke haravgjørende betydning for tolkningen av åndsverk-loven. Meningen med henvisningen var snarere åvise at et tilsvarende skille er lagt til grunn i til-støtende regelverk, og at det i den forbindelse fin-nes uttalelser fra de forarbeider som vil kunneillustrere den praktiske betydning av skillet nårdet gjelder parallelle nettutsendelser. Mens ånds-verkloven skiller ut lydopptak som på forespørseloverføres «på en slik måte at den enkelte selv kanvelge tid og sted for tilgang til opptaket», er kring-kastingslovens formulering «som kan ses på et tids-punkt seeren selv velger og på dennes bestilling».Når det i forarbeidene til kringkastingsloven utta-les at nett-TV eller IPTV ikke er omfattet av slikebestillingstjenester, er dette etter departementetssyn et moment som taler i retning av tilsvarendevurdering etter åndsverkloven, gitt at regulerin-gene for øvrig er såpass like og at øvrige rettskil-der trekker i samme retning.

Når det gjelder merknader i høringen knyttettil kringkastingsbegrepet, vises det til omtalen avdette under punkt 3.4.5.3 og 4.6.5 samt at vurde-ringen av om en overføring er å anse som kring-kasting, ikke vil komme på spissen i relasjon tilvederlagsbestemmelsen, jf. ovenfor.

Etter departementets syn bør ikke grensetrek-ningen mht. hvem som tar initiativ til overføringentas inn i lovteksten, da grensen som nevnt kanpåvirkes av praksis fra EU-domstolen og det dess-uten fremgår forutsetningsvis av formuleringenoverføringer som «den enkelte selv kan velge» tidog sted for tilgang til.

Bruk som ikke omfattes av vederlagsretten

Departementet opprettholder også synspunktetfra høringsnotatet om at EU-retten ikke åpner forå utvide vederlagsretten til også å omfatte på-fore-spørsel-tjenester og innkopiering, jf. opphavsretts-direktivet artikkel 3 nr. 2, jf. artikkel 5 nr. 3.

Hva angår klarering av kringkasters bruk,medfører skillet mellom tilgjengeliggjøring vedkringkasting og på forespørsel at innholdet ikringkastingssendingene – som vil være likt og hade samme rettighetshavere i begge situasjoner –må klareres på ulikt vis avhengig av hvordan til-gjengeliggjøringen skjer. Dette gjelder også nårparallell nettutsending anses som kringkasting,ved at innhold som legges på nett utenom sende-skjema for mottakers tilgang på selvvalgt tid ogsted, uansett vil være omfattet av eneretten.

Departementet ser at dette kan oppfattes som enlite hensiktsmessig ordning, som kanskje hellerikke er i tråd med intensjonen bak innføringen avvederlagsretten i sin tid. Noe av begrunnelsen forat det i 1990 ble innført en vederlagsrett og ikkeen enerett, var «at man ikke kan ha et system derdet må innhentes samtykke fra de enkelte rettighets-haverne hver gang en grammofonplate eller lig-nende skal brukes ved en fremføring utenfor det pri-vate område», jf. NOU 1985: 30 s. 59. Vederlagsret-ten skulle gjøre det enklere for kringkaster åbruke lydopptak, samtidig som utøverne og pro-dusentene fikk vederlag for bruken. Fragmente-ring av rettighetsklareringen bidrar ikke til slikforenkling.

At innføring av en enerett på «vederlagsrettensområde» (som jo var det som i praksis skjedde påEU-nivå i 2001) kunne få slike fragmenterende føl-ger, var man imidlertid oppmerksom på, jf. opp-havsrettsdirektivets fortale punkt 26 om at det bør«oppmuntres til kollektive lisensavtaler for å letteklarering av de aktuelle rettighetene». Departemen-tet stiller seg bak dette, og viser til forslaget idenne proposisjonen om utvidelse av avtalelisen-sen for bruk i kringkasting til også å omfattekringkasters tilgjengeliggjøring av kringkastings-sending på forespørsel. Den nye bestemmelsenforeslås også gjort gjeldende for utøvende kunst-nere og produsenter i lydopptak. Om parteneønsker det, kan dermed alle rettigheter som inn-går i sendingene – enten det skjer ved kringkas-ting eller på forespørsel – klareres kollektivt: Etterforslaget kan all kringkastingsbruk av åndsverkklareres ved avtalelisens, det samme gjelder på-forespørsel-bruk av lydopptak, mens den lineærekringkastingen av lydopptak kan klareres vedvederlagsretten (parallell nettutsending inklu-dert). Også innkopieringen kan klareres i den nyeavtalelisensbestemmelsen. Imidlertid vil hovedre-gelen fortsatt være at rettigheter klareres indivi-duelt ved direkte avtaler med rettighetshaverne,slik at den nye bestemmelsen ikke vil gjelde forbruk av verk der det er inngått avtale direkte medrettighetshaveren.

I Sverige har tilsvarende avtalelisensregule-ring av på-forespørsel-bruk vært i kraft siden2013. Departementet har fra GramArt fått opplystat Gramos søsterorganisasjon i Sverige, SAMI, pådette grunnlag også krever inn vederlag for «på-forespørsel-radio», og fordeler også dette vederla-get 50/50 til utøvere og produsenter. Radiostasjo-nenes rapporterering skiller ikke mellom hva sominngår i «vanlig» lineær radio og hva som gjørestilgjengelig på-forespørsel. SAMI fordeler derforhele potten de får fra kringkasterne, inkludert


vederlag for på-forespørsel-tilgjengeliggjøring,mellom produsenter og utøvere.

Når det gjelder tvisteløsning, ber NRK i sittinnspill departementet om at også den harmonise-res ved at «all utnyttelse på kringkastingsområdetundergis prinsippene regulert i § 45b med tilhø-rende tvisteløsning». Etter forslaget kan dette blien realitet for kringkasternes bruk av lydopptak –både ved lineær kringkasting og på-forespørsel –dersom rettighetshaverne overfører forvaltningenav på-forespørsel-rettighetene til Gramo og det itilfelle tvist er enighet om å bringe den inn fornemnda. Forutsetningen vil selvsagt være at deter adgang til å bruke avtalelisens, herunder atGramo oppfyller vilkårene. Selv om hensynet tilrettighetsklareringen isolert sett skulle tilsi det,ser ikke d e p a r t e m e n t e t – gitt eneretten iopphavsrettsdirektivet artikkel 3 nr. 2, jf. unntaks-adgangen i artikkel 5 nr. 3 – at en slik ordning kanunderlegges tvang. Det samme gjelder klarerin-gen av innkopiering.


I høringsnotatet foreslo departementet å videre-føre et unntak for lydfilm, og at dette presiseres tilå omfatte ethvert lydopptak som inngår i en film.Det ble lagt til grunn at en presisering som fore-slått ville bidra til forenkling, og at tilgjengelig-gjøringen kunne klareres i forbindelse med innko-pieringen.

På bakgrunn av innspill i høringen har depar-tementet likevel kommet til at forslaget børendres på dette punkt. Departementet har imid-lertid vurdert en annen avgrensning av bestem-melsen enn det som NRK hevder er gjeldenderett, da en sondring mellom opptak som er sær-skilt frembrakt for bruk i filmen og andre opptaksynes komplisert å forholde seg til i praksis.Begrunnelsen for unntaket er som nevnt en pre-sumpsjon om at den videre bruk av slike lydopp-tak allerede er klarert, og at det ville oppstå farefor dobbeltbetaling om den offentlige fremførin-gen skulle være betinget av at det betales veder-lag. Departementet foreslår på denne bakgrunn åknytte avgrensningen til om det er foretatt en for-utgående klarering av den videre bruk på føl-gende måte: Dersom den videre bruk av et lyd-opptak klareres i forbindelse med innkopieringen,vil lydopptaket være omfattet av unntaket og der-med unntatt fra vederlagsplikt. Om den viderebruk derimot ikke er klarert i forbindelse medinnkopieringen, vil lydopptaket ikke være omfat-tet av unntaket og dermed omfattet av vederlags-

plikten. Departementet foreslår at bestemmelsengis følgende ordlyd:

«Bestemmelsen gjelder ikke for lydopptak sominngår i film dersom den ellers vederlagsplik-tige bruk av lydopptaket allerede er klarert vedoverføring til filmen.»

4.5.7.4 Bør det være mulig å gi akall på retten til vederlag, herunder benytte annen klareringsform?

Forslaget i høringsnotatet innebar at de som erberettiget til vederlag, kan samtykke til fri bruk,og at slikt samtykke vil være bindende også forgodkjent innkrevings- og fordelingsorganisasjon.Dersom vederlag skal kreves, kan dette ifølgehøringsnotatet imidlertid bare skje gjennom god-kjent organisasjon. Det ble i høringsnotatet lagt tilgrunn at det ikke vil være adgang til å benytteannen klareringsform, f.eks. bruk mot betaling avsåkalt «lisensfri» musikk.

Dette er også utgangpunktet i Sverige og Dan-mark, også der kan rettighetshaverne gi avkall påvederlag. Høringen har imidlertid vist at betydnin-gen av et slikt avkall har blitt tolket videre i Sve-rige og Danmark, ved at det der også er gittaksept for at avkallet kan kombineres med direkte-klarering av bruken av lydopptaket. Ifølge hørings-uttalelsen til Epidemic Sound gjelder dette ikkebare i våre skandinaviske naboland; også i Finlandog mange andre land, i Europa og ellers, er detåpnet opp for slik praktisering av regelverket.

Departementet har etter dette fått vite fraGramos søsterorganisasjon i Danmark, Gramex,at praksisen baserer seg på den såkalte Logix-dommen, som Østre Landsret avsa 8. mars 2002. Idommen ble det fastslått at rettighetshavere skalha mulighet til å gi avkall på vederlag fra Gramex,og på bakgrunn av dommen registrerer Gramexavkall på vederlag for offentlig fremføring avutgitte lydopptak når det foreligger skriftlig avkallfra samtlige medvirkende musikere og fra produ-senten. Ved bruk av lydopptak i kringkasting,hvor musikkbruken rapporteres, vil den rappor-terte bruk kunne sammenholdes med registrerteavkall. Også ved annen offentlig fremføring kanGramex godta at det kun benyttes vederlagsfrimusikk, men det kan også forekomme stikkprøve-kontroll hos brukerne for å avklare musikkbru-ken. Dersom det bare benyttes vederlagsfrimusikk, vil Gramex ikke kreve inn vederlag.Dette gjelder også om rettighetshaverne til denaktuelle musikken har inngått direkteavtale medbrukerstedet om bruk av musikken mot betaling.


Så lenge det bare benyttes musikk som er omfat-tet av avkallet, vil organisasjonen heller ikke islike tilfeller kreve inn noe vederlag.

Lovreguleringene i Danmark og Norge synesimidlertid å være sammenfallende på dette punkt.I den danske opphavsrettsloven § 68 andre leddandre punktum fremgår:

«Vederlagskravet kan kun gøres gældendegennem en af kulturministeren godkendt fæl-lesorganisation, som omfatter såvel udøvendekunstnere som fremstillere af lydoptagelser.»

Den norske bestemmelsen er gitt følgende ordlyd,jf. gjeldende § 45 andre ledd andre punktum:

«Overfor de vederlagspliktige må vederlags-kravet gjøres gjeldende gjennom oppkrevings-og fordelingsorganisasjon som er godkjent avvedkommende departement.»

Det er altså praktiseringen av reglene som er ulik iNorge og Danmark, og ifølge Epidemic Sound enrekke andre land. D e p a r t e m e n t e t harkommet til at det holder fast ved synspunktet omat rettighetshavere må kunne gi avkall på veder-lag i den forstand at vedkommende kan samtykketil andres frie bruk, og at slikt avkall også vil bindeorganisasjonen. Når det gjelder spørsmålet om etavkall også skal legge til rette for direkteavtalerom bruk av musikken mot betaling, anser depar-tementet på bakgrunn av ovenstående gjennom-gang at det norske regelverket kan praktiseres påsamme måte som i våre naboland, bl.a. Danmark.

4.5.7.5 Oppsummering

Bestemmelsen i gjeldende § 45b foreslås inntattsom § 21 med ovennevnte endringer og presise-ringer.

4.6 Kringkastingsforetaks rettigheter


Åndsverkloven § 45a gjelder vern av kringkas-tingssendinger og omfatter de såkalte signalrettig-hetene. Bestemmelsen gir i realiteten kringkasterenerett til å råde over sin kringkastingssending.Det følger av første ledd bokstav a at en kringkas-tingssending eller deler av den ikke uten kring-kastingsforetakets samtykke må tas opp på innret-ning som kan gjengi den. Dette betyr at kringkas-tingsselskapets samtykke i hovedsak kreves for ågjøre opptak av sendingene. (Dette gjelder imid-

lertid ikke der hvor loven gir egen hjemmel til slikeksemplarfremstilling, f.eks. kopiering til privatbruk). Videre fremgår det av første ledd bokstav bog c at sendingen ikke uten samtykke kan utsen-des tråløst eller videresendes til allmennheten vedtråd eller på annen måte i ervervsøyemed gjørestilgjengelig for allmennheten. Bokstav b omfatterall overføring, enten det skjer som videresending itråd eller det utsendes trådløst uavhengig av tek-nologi. Tilfeller der radio eller TV benyttes i etlokale der allmennheten har tilgang, omfattes avbokstav c.

Er det gjort et opptak som nevnt ovenfor, mådette ikke kopieres uten samtykke før det har gått50 år etter utløpet av det året den første utsendel-sen fant sted, jf. andre ledd.

Tredje ledd gir Kongen hjemmel til å fastsettevilkår for overføring av kringkastingssending«innen en bedrift eller annen virksomhet». I med-hold av denne bestemmelsen er det i forskrift tilåndsverkloven 21. desember 2001 nr. 1563 §§ 2-9og 2-10 fastsatt at en kringkastingssending utensærskilt samtykke fra kringkastingsforetaket, kanoverføres direkte «gjennom mottaker i pensjonater,hoteller, restauranter, kafeer og liknende, i forret-ningsrom, møterom og forsamlingslokaler som deter gratis adgang til, og gjennom mottaker som bru-kes til å distribuere kringkastingsprogrammer tilansatte i arbeidstiden».

Fjerde ledd gir visse av lovens bestemmelserfor åndsverk tilsvarende anvendelse på rettighe-tene til kringkastingsforetaket.

Bestemmelsen i femte ledd gir fjernsynssel-skaper en adgang til vederlagsfritt å sende kortenyhetsutdrag fra begivenheter av stor interessefor allmennheten, som et annet fjernsynsselskaphar eksklusive rettigheter til å sende fra. Slikeutdrag kan ikke være lengre enn det nyhetsformå-let tilsier og er uansett begrenset til 90 sekunder.Bestemmelsen gjelder uten hinder av det vernetbestemmelsen oppstiller for kringkastingssendin-ger, og innebærer altså en innskrenkning i signal-retten til fjernsynsselskapet med eksklusive ret-tigheter til å sende fra begivenheten. Regelen omkorte nyhetsutdrag ble innført i åndsverkloven i2012 i forbindelse med gjennomføring av AMT-direktivet (2010/13/EU) artikkel 15, jf. Prop. 9 L(2012–2013) og Innst. 143 L (2012–2013).


Tilsvarende regler som den norske bestemmelsenom kringkastingsforetaks rettigheter finnes i dendanske opphavsrettsloven § 69, og i den svenskeog finske opphavsrettsloven 48 §. Bestemmelsen


om korte nyhetsutdrag er gjennomført i den sven-ske opphavsrettsloven 48 a §, mens den i Dan-mark finnes i lov om radio- og fjernsynsvirksom-hed § 90.


Departementet foreslo i høringsnotatet å videre-føre bestemmelsen som § 3-7. Det ble foreslått atkompetansen til å fastsette nærmere vilkår foroverføring av kringkastingssending legges tildepartementet. For øvrig ble bestemmelsen fore-slått videreført uten materielle endringer.

4.6.4 Høringen

Kabel Norge etterlyser en vurdering av ombestemmelsene som omhandler kringkasting kunskal «gjelde kringkasting i sin snevre form eller omogså kringkastingsnære på-forespørseltjenester ellerrene på-forespørseltjenester bør være omfattet».Kabel Norge oppfordrer derfor departementet tilå ta stilling til hvilke tjenester og tjenestetilbyderesom omfattes av forslaget til § 3-7. I høringsut-talelsen til RiksTV vises det til at «kringkasting» ertatt ut av forslaget til § 2-2 og at begrepet hellerikke er definert andre steder i forslaget. RiksTVmener derfor at forslaget til § 3-7 har et uklart vir-keområde, og foreslår en egen kringkastingsbe-stemmelse tilsvarende den britiske loven. TV 2peker på den teknologiske utviklingen, og menervernet for signalretten må utvides til å omfatte alletyper utsendelser som kringkasterne foretar.Discovery slutter seg til TV 2s uttalelse.

Videre ber også TV 2 om at departementetavklarer bestemmelsene i forskriften §§ 2-9 og 2-10 om overføring av kringkastingssending i kafeeretc., spesielt på bakgrunn av utviklingen siden for-skriften ble vedtatt. I høringen kommenterer TV 2og NRK også bestemmelsen om korte nyhetsut-drag i gjeldende femte ledd (høringsnotatet § 3-7fjerde ledd). Disse høringsinstansene meneruttalelser i forarbeidene til bestemmelsen kan tol-kes slik at klippet kan gjøres tilgjengelig i audiovi-suelle bestillingstjenester, men deretter må redi-geres bort eller fjernes når begivenheten ikke len-ger har nyhetsinteresse. NRK uttaler i den forbin-delse:

«En slik forståelse ville medføre at hele pro-grammet (eksempelvis Dagsrevyen) måttefjernes eller det aktuelle klippet redigeres bortså snart nyhetsinteressen er opphørt.

Et slikt resultat ville naturligvis være sværtnegativt både for publikum og kringkasterne.

Vi kan heller ikke se at det for rettighetsha-verne vil være vesentlig til skade om de aktu-elle programmene fortsatt er tilgjengelige forpublikum. Så lenge det dreier seg om inkorpo-rerte, korte klipp i slike nyhetsprogram, mådet kunne legges til grunn at den økonomiskeverdien etter at nyhetsinteressen er opphørt,er tilnærmet lik null. Vi mener derfor at en slikpresisering av lovregelen vil innebære et for-holdsmessig lite inngrep i rettighetshavernesøkonomiske interesser. Samtidig kan det stillesspørsmål ved om et eventuelt påbud om «avpu-blisering» av nyhetsprogram i kringkasternesarkiver, vil stå seg mot EMK artikkel 10.Avslutningsvis minner vi om at et krav omavpublisering heller ikke fremgår av AMTdi-rektivet art. 15.

NRK ber om at departementet tydeliggjør iforarbeidene at det ikke foreligger noe krav omå fjerne slike klipp fra kringkasterens audiovi-suelle bestillingstjenester.»


Departement opprettholder forslaget i høringsno-tatet om å videreføre gjeldende § 45a.

Noen kommersielle kringkastere og distribu-tører, deriblant TV 2 og Kabel Norge, ønsker at vir-keområdet for bestemmelsen om kringkastings-foretaks rettigheter skal utvides til å omfatteandre typer utsendelser enn tradisjonell kringkas-ting.

Etter gjeldende rett synes det klart at det sær-lige vernet loven gir kringkastingsforetak gjelderselve kringkastingssendingene – dvs. de tekniskesignalene, og ikke innholdet av sendingene.Bestemmelsen får anvendelse på den direkte ogsamtidige overføringen av sendingene til allmenn-heten. Vernet innebærer at kringkastingsendin-gene ikke uten kringkastingsforetakenes sam-tykke kan brukes av andre som nevnt i bestem-melsens bokstav a til c, slik at det er kringkastings-foretakene som kan gjøre sendingene tilgjengeligefor allmennheten som såkalte på-forespørsels-tjenester. I høringsnotatet er det ikke foreslåttnoen endringer i dette, og det ble ikke drøftetnoen utvidelse av vernet etter bestemmelsen. Bak-grunnen for reglene er bl.a. den særlige beskyttel-sen av kringkastingsforetak som følger av interna-sjonale avtaler som Romakonvensjonen. En gene-rell utvidelse av vernet etter bestemmelsen utoverden rene kringkasting til bl.a. innhold som gjørestilgjengelig på forespørsel, reiser komplisertespørsmål, og er et stort og omfattende tema medinternasjonalt bakteppe. Blant annet krever det


vurderinger av om det er hensiktsmessig med enslik utvidet beskyttelse, hvordan den i så fall skulleavgrenses og om andre tilbydere av slike tjenesterskal likestilles med kringkasterne. En slik utvi-delse kan vanskelig foreslås nå, uten en bredhøring av denne typen spørsmål. D e p a r t e -m e n t e t vil derfor ikke foreslå noen endring pådette punktet.

I høringen mener TV 2 og NRK at bestemmel-sen om korte nyhetsutdrag bør tydeliggjøres (lov-forslaget § 22 fjerde ledd). Bakgrunnen er ifølgedisse høringsinstansene at uttalelser i Prop. 9 L(2012–2013) s. 76 skaper tvil om utdragene måslettes fra f.eks. nettspillere dersom de ikke len-ger har nyhetsinteresse. D e p a r t e m e n t e t vilunderstreke at bestemmelsen ikke kan forståsslik. Når det gjelder bruk av korte utdrag i audio-visuell bestillingstjeneste, er formålet ifølge forta-len i AMT-direktivet (2010/13/EU) at kringkas-terne skal kunne fortsette sin praksis med å gjørenyhetsprogrammer tilgjengelige som audiovisu-elle bestillingstjenester etter at de er sendt, utenat det er nødvendig å gjøre tilpasninger ved å ute-late de korte utdragene.

Fortalen punkt 57 i AMT-direktivet lyder somfølger:

«It should be ensured that the practice ofmedia service providers of providing their livetelevision broadcast news programmes in theon-demand mode after live transmission is pos-sible without having to tailor the individual pro-gramme by omitting the short extracts. Thispossibility should be restricted to the on-demand supply of the identical television bro-adcast programme by the same media serviceprovider, so it may not be used to create newon-demand business models based on shortextracts.»

På bakgrunn av disse uttalelsene synes det derfornaturlig at nyhetsprogrammer i tråd med alminne-lig praksis kan være tilgjengelige som audiovisu-elle bestillingstjenester også etter at de er sendt,så lenge det er tale om identiske programmer frasamme kringkaster. Både hensynet til publikum,praktiske hensyn og det forhold at slike utdrag vilha minimal økonomisk verdi for rettighetsha-verne etter at nyhetsinteressen er opphørt, tilsieren slik tolkning. Etter departementets vurderingforeligger det følgelig ikke noe krav om å fjerneslike klipp fra kringkasternes audiovisuelle bestil-lingstjenester.

TV 2 peker i høringen på at det er behov forendringer i bestemmelsen om overføring av

kringkastingssending i forskrift til åndsverkloven§§ 2-9 og 2-10. D e p a r t e m e n t e t vil til dettebemerke at forskriften ikke vil bli endret i denneomgang, men at forslag til ny forskrift vil bli sendtpå høring på et senere tidspunkt.

Det foreslås at kompetansen til å fastsette nær-mere vilkår for overføring av kringkastingssen-ding legges til departementet. For øvrig foreslåsbestemmelsen videreført uten materielle end-ringer som § 22.

4.7 Eneretten til fotografiske bilder


Bestemmelsen i § 43a gir vern av fotografiske bil-der. Vernet supplerer et eventuelt opphavsrettsligvern av fotografi, jf. bestemmelsens siste ledd. Ettog samme fotografi kan følgelig både vernes somåndsverk (fotografisk verk) etter åndsverkloven§ 1 og som fotografisk bilde etter § 43a.

Tradisjonelt er det fotografiske bildet blitt defi-nert ut fra tekniske kriterier, i motsetning til krite-rier som preg av individuell skapende innsats.Vern som fotografisk bilde forutsetter ikke oppfyl-lelse av noe originalitetskrav. Det avgjørende erom et bilde er frembrakt på en bestemt måte, vedtradisjonell fotografering gjennom belysning avlysfølsom film eller måter som «likjest fotografe-ring», jf. tidligere § 1 i fotografiloven. Dette omfat-ter bl.a. fotografering ved bruk av digital tekno-logi, og avbildninger frembrakt med annen tek-nikk ved tilførsel av lys og annen stråleenergi.Visuelle arbeider som er fremstilt rent elektro-nisk, f.eks. med databasert tegne- og design-systemer, omfattes dermed ikke.

Etter vanlig oppfatning omfattes imidlertidikke rene reproduksjoner av et eksisterende bildeselv om avbildningen skjer ved fotografisk tek-nikk. De enkelte bilder i et videoopptak er imidler-tid vernet som fotografier på samme måte somenkeltbilde, jf. Rt. 1995 s. 1948 (Diana Ross). Deter antatt at vernet av enkeltbilder i utsendelse avlevende bilder ikke avhenger av om sendingen er iopptak eller direkte, jf. Rognstad, Opphavsrett(2009) s. 291 og 292.

Etter andre ledd vernes et fotografisk bilde iminimum 50 år, regnet fra det tidspunkt bildet blelaget. Vernetiden kan imidlertid avvike vesentligfra dette. Bildet er uansett vernet i hele fotogra-fens levetid og i 15 år etter utløpet av hans dødsår.Bakgrunnen for denne regelen er at fotografenikke skal oppleve at fotografiske bilder tatt i ungalder skal falle i det fri mens fotografen ennå er ilive. Dersom to eller flere har rettigheter til arbei-


det, løper vernetiden fra utløpet av den lengstle-vendes dødsår. Det er det fotografiske bildet i denskikkelse det fremstår når det offentliggjøres(dvs. etter eventuelle etterarbeider), som er gjen-stand for vern.

I bestemmelsens tredje ledd gis en rekkebestemmelser om åndsverk tilsvarende anvendelsefor fotografiske bilder, herunder bestemmelsenom gjengivelse av kunstverk og fotografiske verk iforbindelse med dagshending i § 23a og den gene-relle regel om gjengivelse i reportasje i kringkas-ting og film i § 25. Det henvises også til denbegrensede retten til å sitere fra ikke offentlig-gjorte dokumenter etter åndsverkloven § 28. Dethenvises imidlertid ikke til den generelle sitatre-gelen i § 22, som gjelder for fotografiske verk ver-net etter åndsverkloven § 1.


De danske, svenske og finske opphavsrettslovenehar alle bestemmelser om vern av fotografiske bil-der, jf. hhv. §§ 70, 49 og 49a i de nevnte landeneslover. Verken den danske eller svenske opphavs-rettsloven gir etter sin ordlyd den alminnelige sita-tregelen i § 22 anvendelse for fotografiske bilder.Den finske opphavsrettsloven 49a § om fotogra-fiske bilder henviser imidlertid til lovens 22§ (sitatregelen).


I høringsnotatet foreslo departementet å videre-føre bestemmelsen om fotografiske bilder i for-slag til § 3-9. Under henvisning til at fotografiskeverk bare unntaksvis kunne gjengis med hjemmeli den alminnelige sitatregelen, mente departemen-tet i høringsnotatet at hensynet til ytringsfrihetentilsa at også fotografiske bilder burde kunne gjen-gis i medhold av den alminnelige sitatregel der vil-kårene for dette er oppfylt. I bestemmelsenstredje ledd ble det derfor foreslått å føye til § 4-22(gjeldende § 22) til de bestemmelser som gis til-svarende anvendelse for fotografiske bilder.

For øvrig ble bestemmelsen foreslått videre-ført uten materielle endringer.

4.7.4 Høringen

I høringen støtter Advokatforeningen forslaget omå videreføre bestemmelsen. De slutter seg også tilendringsforslaget. Advokatforeningen menerimidlertid at det bør tas inn en definisjon av foto-grafisk bilde i bestemmelsen, og har følgende for-slag til formulering:

«Med «fotografisk bilde» menes bilde som erfrembrakt ved bruk av kamera eller ved annenteknikk som kan likestilles med fotografering».

Advokatforeningen viser også til at det ved hjelpav ulike teknikker skjer en omfattende digitalise-ring av bl.a. eldre fotografier, og ønsker at forar-beidene omtaler spørsmålet om det kan gjøresgjeldende fotografirett i slike digitale gjengivelser.

Den norske Forleggerforening, viser til at skilletmellom fotografiske verk og fotografiske bilderkan være vanskelig, og ønsker en mer utfyllendeomtale av dette. Også Norges museumsforbund ogKulturrådet påpeker at dette skillet er uklart ogvanskelig å håndtere i praksis.

Norges museumsforbund uttaler:

«Museumsforbundet er ikke enig i departe-mentets vurdering på side 103 i høringsnotatetom at skillet mellom verk og bilde har litenpraktisk betydning ut over spørsmål om verne-tid, jfr. Ot-prp.nr. 54 (1994–95) s. 8. Vi menerdette skillet potensielt har betydelig adminis-trative og økonomiske konsekvenser for muse-ene i arbeidet med demokratisk tilgjengeliggjø-ring av kulturarven. Dette er et element somlov og forskrift må tydeliggjøre.»

Kulturrådet uttaler:

«For å ha relevans over tid, bør loven (eller for-arbeidene) definere skille mellom verk ogbilde som ikke har ståsted i en begrensendeestetisk forståelse av fotografiet, slik Ot. Prp.54 etter Kulturrådets skjønn har. Skillet bør istedet vektlegge et relativt originalitetskravmålt opp mot samtidige og sjangermessig sam-menlignbare fotografier. Er f.eks. et konkretportrettfotografi fra 1976 originalt for sin tidsammenliknet med andre av datidens portrett-fotografier, eller andre portrettfotografier frafotografens produksjon? Fotografens intensjonog/eller fotografiets funksjon bør også tilleg-ges vekt i vurderingen. At et fotografi er produ-sert for og har operert i en kunstkontekst harbetydning for å kunne inkludere fotografiskkunst der de åpenbare estetiske kvalitetene ersterkt nedtonet. Det må ikke utelukke at ogsåamatører uten tilknytning til en profesjonelleller kunstnerisk kontekst også kan produserefotografier med verkshøyde.»

Flere høringsinstanser, deriblant Institusjonsfoto-grafene, Kulturrådet og Norges museumsforbundpeker på problemer knyttet til beregning av verne-


tid for fotografiske bilder med ukjent fotograf. Detvises til at gjeldende bestemmelse i § 43a ikke haren tilsvarende modell som for beregningen av ver-netiden for anonyme verk, jf. forslaget § 2-10, og atdet derfor er behov for at dette reguleres nær-mere i den nye loven.

Institusjonsfotografene uttaler:

«Museer har i sine arkiver mange fotografierder fotografen er ukjent. Fotografi tatt for 50eller 100 år siden ble gjerne ikke kreditert ellerfotografen registrert. Det foreligger betydeligesamlinger av fotografier etter døde fotografer ioffentlige arkiv der det er nærmest umulig åidentifisere fotografen til det enkelte fotogra-fiet. Det fremstår ikke som rimelig ut fra all-mennhetens behov for dokumentasjon av his-toriske hendelser eller for kultur at risikoen forbrudd på opphavsrett ved usikkerhet rundtutløpt vernetid skal hindre bruk av materialesom med stor sannsynlighet er falt utenfor ver-netiden. IFF ønsker friere bruk av anonyme bil-der uten kjent fotograf, men at en slik typeregel kombineres med en aktsomhetsplikt forå finne ut hvem fotografen er.»

Kulturrådet har også kommentarer til at formule-ringen «kunstverk og fotografisk verk» benyttesflere steder i loven, særlig i kapittel 4. Kulturrådetpeker på at begrepet «kunstverk» uansett ogsådekker fotografisk verk, og foreslår derfor atbegrepet «fotografisk verk» strykes der det nev-nes sammen med kunstverk.


Departementet opprettholder i all hovedsak for-slaget fra høringsnotatet om å videreføre gjel-dende § 43a. På bakgrunn av innspill i høringen erdet imidlertid foreslått enkelte endringer ibestemmelsen.

I høringen foreslår Advokatforeningen at dettas inn en definisjon av «fotografisk bilde» i selveloven. D e p a r t e m e n t e t er enig i at en slikdefinisjon kan være hensiktsmessig og vil kunnebidra til å gjøre bestemmelsen mer tilgjengelig.Det foreslås derfor at det tas inn en definisjon ibestemmelsens første ledd tilsvarende Advokatfo-reningens forslag. Etter departementets vurde-ring vil denne definisjonen være i overensstem-melse med det som etter gjeldende rett er å ansesom fotografisk bilde, samtidig som den inne-holder fleksible og teknologinøytrale kriterier.Den tidligere fotografiloven § 1 benyttet en lig-nende formulering: «Eit bilete som vert laga på ein

måte som likjest fotografering, vert og rekna somfotografi.» Da bestemmelsen ble innlemmet iåndsverkloven § 43a ble det ansett unødvendig åta med dette i selve lovteksten. I Ot.prp. nr. 54(1994–95) s. 36 ble det imidlertid presisert at detmed denne utelatelsen ikke var tilsiktet noen reali-tetsendring. Forslaget om å innta en lignende for-mulering vil tydeliggjøre vurderingstemaet forhva som vernes etter bestemmelsen.

Når det gjelder en ren reproduksjon av eteksisterende fotografisk bilde, er denne etter van-lig oppfatning ikke ansett som et nytt fotografiskbilde med eget vern etter loven. En fotokopiutgjør ikke et nytt fotografisk bilde med ny verne-tid. Departementet anser dette for en rimeligavgrensning som opprettholdes. Tilsvarendespørsmål oppstår ved digitalisering av bl.a. eldrefotografier, som påpekt av Advokatforeningen ihøringen. Et vern av rene kopier av eksisterendefotografier vil kunne innebære at den lovbestemtevernetiden til det opprinnelige fotografi kunne for-lenges ved kopiering og digitalisering av dette. Itråd med at ren reproduksjon av eksisterende bil-der ikke anses som fotografisk bilde med nytteget vern, anser d e p a r t e m e n t e t at detsamme bør gjelde ved digitalisering av eldre bil-der. Ved ren reproduksjon og digitalisering mv. avet eksisterene fotografi oppstår ikke et nytt foto-grafisk bilde med eget vern. Definisjonen av foto-grafisk bilde skal i slike tilfeller knyttes til deteldre, opprinnelige eksisterende bilde, slik at foto-grafiets vernetid følger av det opprinnelige bildesvernetid.

Et fotografi vil kunne vernes som både fotogra-fisk verk etter forslaget § 2 og som fotografiskbilde etter § 23, jf. § 23 siste ledd. Ved at lånereg-lene er gitt tilsvarende anvendelse på fotografiskebilder, har kategoriseringen som hhv. fotografiskverk eller fotografisk bilde liten praktisk betyd-ning ut over spørsmålet om vernetid, jf. Ot.prp. nr.54 (1994–95) s. 8.

Ved spørsmål om bruk av eldre fotografier dervernetiden som fotografisk bilde er løpt ut samti-dig som et eventuelt vern som fotografisk verk er ibehold, vil som påpekt av flere høringsinstanserinnen arkiv-, bibliotekog museumssektorensondringen kunne ha stor praktisk betydning.Hvorvidt et fotografi er vernet også som fotogra-fisk verk beror på om fotografiet oppfyller kravettil verkshøyde, jf. omtalen av dette i punkt 3.3.6 ogforslaget til lovfesting av dette i § 2: «Med åndsverkforstås i denne lov litterære eller kunstneriske verkav enhver art som er uttrykk for original og indivi-duell skapende åndsinnsats». D e p a r t e m e n -t e t har forståelse for at det i mange tilfeller vil


være krevende å avgjøre om et fotografi oppfyllerkriteriene, det vil bl.a. avhenge av i hvilken gradfotografen har utnyttet foreliggende valgmulighe-ter ved frembringelse av fotografiet, som kamera-vinkel, utsnitt, belysning, farger, kontraster mv.slik at det ved individuell skapende åndsinnsats erfrembrakt noe som fremstår som originalt. Utoverdette anser ikke departementet det som hensikts-messig å angi nærmere kriterier for vurderingen,som uansett vil måtte bero på en konkret vurde-ring, hvor også utviklingen i praksis har betyd-ning for grensedragningen.

Enkelte høringsinstanser tar i høringen oppproblemet knyttet til fotografiske bilder medukjent fotograf. D e p a r t e m e n t e t er enig i atdet er uheldig om usikkerhet rundt vernetiden forslike bilder skal medføre at disse blir liggendeubrukt. Spesielt gjelder dette innenfor arkiv-,bibliotekog museumssektoren. Som påpekt avhøringsinstansene gjelder bestemmelsene somgjennomfører hitteverkdirektivet (2012/28/EU),ikke for fotografier, jf. også forslaget § 52. Depar-tementet vil på bakgrunn av dette foreslå at det ibestemmelsen tas inn egne regler om hvordanvernetiden skal beregnes dersom fotografensidentitet er ukjent. Bestemmelsen er utformetetter tilsvarende modell som for beregning av ver-netid for anonyme åndsverk i § 12. Etter forslagetskal vernetiden i slike situasjoner beregnes ettergjeldende minimums-vernetid, som er 50 året frautløpet av det året bildet ble laget. Etter departe-mentets syn er dette et rimelig utgangspunkt. Detanses følgelig ikke aktuelt å åpne opp for en frierebruk av anonyme fotografiske bilder. Hensynet tilbruken, for arkiv-, bibliotekog museumssektorensin del, bl.a. hensynet til en hensiktsmessig for-midling av kulturarven, må vurderes opp mot foto-grafens behov for vern. Dette tilsier etter departe-mentets vurdering at brukeren bør pålegges enviss undersøkelsesplikt for å bringe på det rene atfotografen faktisk er ukjent. Tilsvarende vil ogsågjelde med hensyn til å tidfeste når fotografiet bletatt. Dersom fotografens identitet i løpet av verne-tiden blir kjent, vil hovedregelen i andre leddgjelde.

Selv om det ikke direkte berører bestemmel-sen om fotografiske bilder, ønsker departementetå knytte noen kommentarer til forholdet mellomvernet av kunstverk og fotografiske verk. Det erriktig, som Kulturrådet bemerker i høringen, atfotografiske verk i hovedsak er vernet på linjemed kunstverkene, idet de fleste fotografiske verkvil være kunstverk. Men på samme måte som detkan finnes tegnede grafiske fremstillinger somkan anses som litterære verk, vil også enkelte

fotografier kunne falle inn under denne katego-rien. Dette er bakgrunnen for at betegnelsen«fotografiske verk» er tatt inn i de paragrafer somskal gjelde for denne type verk, slik at også foto-grafier som anses som litterære verk omfattes, jf.Ot.prp. nr. 54 (1994–95) s. 9. D e p a r t e m e n -t e t ser ingen grunn til å endre på dette. Detbemerkes videre at kunstverk er et snevrerebegrep enn «kunstneriske verk» i § 2 andre ledd.

Departementet opprettholder forslaget om atsitatregelen også gis anvendelse for fotografiskebilder, og foreslår at § 29 også inkluderes i fjerdeledd.

Bestemmelsen foreslås videreført som § 23.

4.8 Vern av kataloger og databaser


Bestemmelsen i § 43 gir vern for databaser og lig-nende arbeider, og kan anses som et investerings-vern. Bakgrunnen for bestemmelsen er det legi-time behov for vern som kan ligge i arbeidet medå samle inn og strukturere store mengder infor-masjon, samtidig som man ved et særskilt vernunngår et press på opphavsrettens verkshøyde-krav.

Utgangspunktet for bestemmelsen var den tid-ligere «katalogregelen», som ga et vern mot etter-gjøringer til den som frembringer en katalog (for-mular, tabell, eller lignende arbeid som sammen-stiller et større antall opplysninger).

Europaparlaments- og rådsdirektiv 96/9/EFom rettslig vern av databaser (databasedirektivet)ble vedtatt 11. mars 1996. Direktivet gir et opp-havsrettslig vern (som verk) så vel som et konkur-ransemessig begrunnet særskilt investeringsvernfor databaser. Det særskilte investeringsvernet fordatabaser, det såkalte sui-generis-vernet, ble i1999 gjennomført ved en endring av den dagjel-dende § 43, jf. Ot.prp. nr. 85 (1997–98) og Innst.O. nr. 37 (1998–99).

Ved gjennomføringen av direktivet ble bestem-melsen endret ved at begrepet «database» ble til-føyet opplistingen over eksempler på arbeidersom etter første ledd omfattes av bestemmelsen.Videre ble direktivets krav om «vesentlig investe-ring» tatt inn som alternativt kriterium for vern – itillegg til det allerede eksisterende «som sammen-stiller et større antall opplysninger». Vernets inn-hold ble også utvidet til å omfatte eksemplarfrem-stilling og tilgjengeliggjøring for allmennheten, ogvernetiden for alle arbeider etter § 43 ble utvidetfra 10 til 15 år.


Bestemmelsen gir i dag den som frembringeren database, katalog mv., enerett til å råde overhele eller vesentlige deler av arbeidets innholdved å fremstille eksemplar av det og ved å gjøredet tilgjengelig for allmennheten.

Det er sammenstillinger av et større antallopplysninger som vernes, enten sammenstillin-gen er i form av formular (for eksempel skjema),katalog (for eksempel produktkatalog), tabell (foreksempel rutetabell), program (for eksempel sys-tematiserte oversikter over arrangementer av for-skjellig karakter) eller database. Med databaseforstås en sammenstilling av verk, data og annetmateriale, som er ordnet systematisk eller meto-disk, og som kan konsulteres individuelt på elek-tronisk eller annen måte, jf. databasedirektivetartikkel 1 nr. 2. Så vel databaser i elektronisk somikke-elektronisk form omfattes av § 43. Gitt dennevide definisjonen av databaser, er det antatt atbegrepet også omfatter de øvrige arbeidene someksplisitt nevnes i bestemmelsen. Opplistingen erlikevel ikke uttømmende, jf. «eller lignendearbeid».

Etter ordlyden er det et felles vilkår for dearbeider det gjelder, at opplysningene som sam-menstilles, utgjør et større antall. Dette er et kvan-titetskrav. Et alternativt vilkår til kvantitetskraveter at arbeidet «er resultat av en vesentlig investe-ring». Investeringen skal være vesentlig entenkvantitativt vurdert og/eller kvalitativt, jf. direkti-vet artikkel 7 nr. 1. Vesentlighetskriteriet kanvære knyttet opp mot finansielle, menneskeligeeller tekniske ressurser som er benyttet ved eta-bleringen av den aktuelle sammenstillingen, detvil si ved innsamling, kontroll eller presentasjon(«obtaining, verification or presentation») av inn-holdet i den. En sammenstilling som har værtsvært tidkrevende å etablere, vil derfor være ver-net selv om den ikke nødvendigvis har medførtvesentlige økonomiske investeringer.

Eneretten etter bestemmelsen omfattereksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring forallmennheten. I direktivet artikkel 7 nr. 2 bokstava og b benyttes betegnelsene «uttrekk» («extrac-tion») og «gjenbruk» («re-utilization»). Den nor-ske oversettelsen av direktivet inneholder begre-pet «viderebruk», men i Ot.prp. nr. 85 (1997–98),som gjennomfører direktivet, benyttes den merdirekte oversettelsen «gjenbruk».

I Ot.prp. nr. 85 (1997–98) ble det slått fast atdirektivets betegnelser for alle praktiske formålvil tilsvare eksemplarfremstilling og tilgjengelig-gjøring for allmennheten, jf. åndsverkloven § 2.Hva som skal til for at noe skal anses som eksem-plarfremstilling og tilgjengeliggjøring av arbeidet

som sådan, vil variere etter arbeidets art. Forarbeider som vernes etter § 43, vil det avgjørendevære om hele eller vesentlige deler av innholdeter blitt forføyd over. Hva som utgjør en vesentligdel, skal vurderes kvalitativt og/eller kvantitativt.Formålet med bestemmelsen er å gi et vern motillojal utnytting av andres investeringer. Detomfattes ikke av eneretten å forføye over uvesent-lige deler av sammenstillinger som vernes etterbestemmelsen. Eneretten gjelder altså bare arbei-det som sådant, og verner ikke de enkelte opplys-ningene som ligger i sammenstillingen.

Det er den som står ansvarlig for produktetstilblivelse, enten dette er en fysisk eller juridiskperson, som skal anses som frembringer i bestem-melsens forstand. I direktivet er det presisert atdet er den som tar initiativet til og bærer risikoenfor investeringen, som skal anses som rettighets-haver. Dette betyr at en arbeidstaker sjelden vil bliansett som frembringer av slike arbeider som ver-nes etter bestemmelsen.

Bestemmelsens andre ledd er en gjennomfø-ring av direktivet artikkel 7 nr. 5, som tar sikte påå hindre en omgåelse av sui-generis-vernet vedgjentatt bruk av uvesentlige deler. Også herbenytter loven begrepene «eksemplarfremstil-ling» og «tilgjengeliggjøring for allmennheten»om det som i direktivet benevnes som «uttrekk»(«extraction») og «gjenbruk» («re-utilization»).Det sentrale er om bruken gir uttrykk forhandlinger som strider mot normal bruk og inne-bærer en urimelig tilsidesetting av frembringe-rens legitime interesser. Det må foretas en samletvurdering av brukshandlingene, og handlingensformål vil ha stor betydning. Hovedregelen erimidlertid at råderetten ikke omfatter uvesentligedeler av en database.

Vernetiden for databaser reguleres i bestem-melsens tredje ledd. Utgangspunktet er at rettig-hetene til slike arbeider har en vernetid på 15 årregnet fra utløpet av det året arbeidet ble fremstilt.Den samlede vernetiden kan imidlertid utvidesdersom arbeidet i løpet av dette tidsrommetoffentliggjøres. I slike tilfeller varer vernetiden i15 år etter utløpet av det året arbeidet ble offentli-gjort. Maksimal vernetid kan i enkelte tilfeller der-med bli opptil 30 år. Innsamling av tilleggsinfor-masjon, oppdateringer, endringer eller tilføyelserkan i enkelte tilfeller innebære at det løper enegen vernetid for det arbeidet som da blir resulta-tet.

Etter fjerde ledd kan arbeider som vernesetter § 43, også vernes som verk etter § 2. Dettebetyr at databasevernet kan utfylle et eventueltopphavsrettslig vern for arbeidet. Det er da en for-


utsetning at arbeidet tilfredsstiller verkshøydekra-vet. I andre situasjoner vil § 43 være enestemulige beskyttelsesform for databasen.

I femte ledd gis visse av lovens bestemmelsersom gjelder for åndsverk tilsvarende anvendelsefor den som frembringer en database eller lig-nende. Henvisningene reflekterer prinsippet omat de samme avgrensninger skal gjelde for databa-severnet som for det opphavsrettslige vern, sålangt det passer.

Databasedirektivets forutsetning om at denenerett som gis fremstilleren av en database, ikkeskal kunne utvides ved individuelle avtaler medbrukerne, jf. artikkel 8 nr. 1 og artikkel 15, ergjennomført i sjette ledd. Regelen innebærer bl.a.at bruken av uvesentlige deler av en offentliggjortdatabase ikke skal kunne innskrenkes ved avtale.Bruken av uvesentlige deler av en database omfat-tes i alle tilfeller ikke av eneretten, men bestem-melsen innebærer at rettighetshaveren hellerikke ved individuelle avtaler med brukeren kanutvide innholdet i sin enerett ut over det somfremgår av loven. Denne begrensningen i avtale-friheten gjelder kun der arbeidet har vært gjort til-gjengelig for allmennheten, jf. «offentliggjort».Hvis databasen ikke er offentliggjort, vil det deri-mot ikke være noe til hinder for at rettighetshaverved avtale stipulerer en bruksadgang som medfø-rer at han også har kontroll med bruken av uve-sentlige deler av databasens innhold. Bestemmel-sen er heller ikke til hinder for at det inngås avta-ler som begrenser brukerens rett i henhold til deavgrensningshjemler som det er henvist til i femteledd.


De danske, svenske og finske opphavsrettslovenehar alle tilsvarende regler om vern av kataloger ogdatabaser som den norske bestemmelsen i § 43, jf.den danske opphavsrettsloven § 71 og den sven-ske og finske opphavsrettsloven 49 §. De nordiskelandene har siden 1960–61 gitt et særskilt investe-ringsmessig vern for sammenstillinger av etstørre antall opplysninger, for eksempel i form avkataloger, databaser og lignende arbeider («kata-logregelen»). Ved gjennomføringen av databasedi-rektivet (96/9/EF) ble det i de nordiske opphavs-rettslovene valgt en felles nordisk gjennomfø-ringsmåte, som gikk ut på at eksisterende katalog-bestemmelsene ble supplert med direktivets nyekrav.

Den nordiske gjennomføringen av database-direktivet er opprettholdt i Sverige, Finland ogDanmark. I forslaget til ny upphovsrättslag i SOU

2011:32 foreslås det å videreføre nåværende for-mulering av bestemmelsen, men denne utrednin-gen er foreløpig ikke fulgt opp.


I høringsnotatet ble gjeldende § 43 om vern avkataloger og databaser foreslått videreført som§ 3-8. Det ble foreslått flere endringer i bestem-melsen. Gjennomgående var dette endringer sominnebærer at ordlyden i større grad legges tettereopp til begrepsbruken i databasedirektivet (96/9/EF).

4.8.4 Høringen

Kun to høringsinstanser kommenterer forslaget.Den norske Forleggerforening støtter departemen-tets forslag og mener endringene vil bringe dennorske bestemmelsen mer i overensstemmelsemed EU-retten. Den norske Forleggerforeningetterlyser imidlertid en henvisning til høringsno-tatets forslag § 5-6 om åndsverk skapt i ansettel-sesforhold. Kommunal- og moderniseringsdeparte-mentet er opptatt av økt tilfang av offentlig infor-masjon som kan viderebrukes, og mener databa-ser som er fremskaffet eller finansiert av offent-lige midler bør vurderes unntatt fra vern etterbestemmelsen.

Kommunal- og moderniseringsdepartementetuttaler:

«En slik løsning vil kunne medføre at vektleg-ging av det innholdsmessige korrespondererbedre med § 9, enn i dag. Etter § 43 tilkjenneset vern på bakgrunn av et stykke arbeid ellerinvestering, uten at innholdet er relevant.Bestemmelsen i åvl § 9, og offentleglova ellers,tar hensyn til innholdet og opprinnelse, merenn arbeidet som er lagt ned i produksjonen avdet.»


Departementet opprettholder forslaget fra hørings-notatet om å videreføre bestemmelsen medenkelte endringer.

Den tidligere katalogregelen ga vern for data-baser og lignende arbeider hvis de var en sam-menstilling av «et større antall opplysninger». Forå oppnå vern etter databasedirektivet (96/9/EF),opereres det imidlertid kun med et krav om atdatabasen må være et resultat av en «vesentliginvestering». Ved gjennomføringen av direktivet i1999 ble det bestemt at kravet om vesentlig inves-


tering skulle inntas i bestemmelsen i § 43, som etsupplement til det eksisterende kravet. Om forhol-det mellom de to vilkårene for vern uttaler depar-tementet følgende i Ot.prp. nr. 85 (1997–98) s. 33:

«Departementet antar at de fleste databasersom er resultat av en vesentlig investering ogsåvil inneholde et større antall opplysninger. Detkan imidlertid godt tenkes en database somhar krevd vesentlige investeringer uten at denderved oppfyller någjeldende antallskrav.Departementet kan ikke se grunn til å opphevedet vern som i dag gis databaser som er store iomfang, men som ikke nødvendigvis vil opp-fylle direktivets krav til investeringsgrad, ogforeslår derfor at kravet om vesentlig investe-ring innføres som et alternativt kriterium til detgjeldende antallskrav.»

Siden databasedirektivet ble vedtatt, har direkti-vets innhold blitt ytterligere klargjort gjennomrettspraksis i EU-domstolen. Domstolen har i fleresaker fra 2004 tolket kravet om «vesentlig investe-ring» strengt, jf. C-46/02, C-338/02 og C-444/02(Fixtures-sakene) og C-203/02 (William Hill).Etter direktivet artikkel 7 nr. 1 skal investeringenknytte seg til innsamling, kontroll eller presenta-sjon («obtaining, verification or presentation ofthe contents») av innholdet. Domstolen har tolketinvesteringskravet knyttet til å samle inn («obtai-ning») til bare å omfatte ressurser som er bruktpå å lete opp data. Dette betyr at ressurser som erbrukt på å skape nye data, ikke gir grunnlag fordatabasevern etter direktivet. Etter dette er detbare investeringer som knytter seg til selve inn-samlingen av eksisterende data, sammenstillingog kontroll av disse, samt presentasjon av databa-sen, som er relevant ved vurderingen av om data-basen er beskyttet.

Med bakgrunn i denne utviklingen i EU, kandet stilles spørsmål om den norske bestemmelsengir et for omfattende vern, og således ikke er isamsvar med direktivet.

For at direktivets vilkår klarere skal kommefrem i lovteksten, foreslår departementet atbestemmelsens alternative vilkår «som sammen-stiller et større antall opplysninger», fjernes frabestemmelsens første ledd. Dette vil innebære atdatabaser som er store i omfang, men som ikkeoppfyller bestemmelsens krav om investerings-grad, ikke vil være vernet etter loven. For øvrigvises det til at bestemmelsen skal tolkes i lys avdirektivet og praksis fra EU-domstolen.

Beføyelsene «fremstille eksemplar» og «gjøretilgjengelig for allmennheten» i § 43 avviker som

nevnt fra direktivets begreper «uttrekk»(«extraction») og «gjenbruk» («re-utilization»).Departementet foreslår også her at bestemmelseni større grad skal reflektere direktivets ordlyd.Det foreslås derfor at direktivets begreper «uttrekk»og «gjenbruk» erstatter dagens begrepsbruk sombeskrivelse på det eneretten omfatter.

Et viktig moment i så henseende er forholdettil EU-retten. Innholdet i direktivets begreper utvi-kles gjennom EU-domstolens rettspraksis. EU-domstolens tolkning av direktivet får gjennomEØS-avtalen betydning for norsk rett. Dette kantale for at sentrale begreper i direktivet også børbenyttes i norsk lovgivning, slik at det blir enklereå fange opp den utviklingen som skjer gjennomrettspraksis. Dersom den norske loven benytterbegreper som ikke er i samsvar med begrepenesom benyttes i direktivet, blir det vanskeligere årelatere EU-domstolens praksis til norsk rett. Spe-sielt vil dette gjelde i tilfeller som i gjeldende § 43,der det i stedet for direktivets begreper benyttesinnarbeidet terminologi («fremstille eksemplar»og «gjøre det tilgjengelig for allmennheten») somogså benyttes andre steder i loven – men da iandre sammenhenger hvor tolkningen av databa-sedirektivets begreper ikke er relevant, jf. foreksempel gjeldende § 2.

«Uttrekk» forstås etter direktivet som en varigeller midlertidig overføring til et annet medium avhele eller vesentlige deler av innholdet i en data-base, uansett på hvilken måte overføringen skjer,og uansett i hvilken form. Med «gjenbruk» skalforstås det å gjøre hele eller vesentlige deler avinnholdet i databasen tilgjengelig for allmennhe-ten – enten ved spredning av eksemplar, vedutleie, ved online-overføring eller overføring påannen måte.

Etter departementets vurdering vil ikke detteinnebære vesentlige endringer sammenlignetmed gjeldende rett. Departementet legger tilgrunn at det i utgangspunktet er tale om begrepermed samme meningsinnhold, men at det er mesthensiktsmessig å benytte de samme begrepenesom i direktivet. Begrepene skal også her tolkes ilys av direktivet og praksis fra EU-domstolen.

Departementet foreslår også enkelte andrejusteringer i bestemmelsens ordlyd, bl.a. somfølge av direktivets begrepsbruk. Etter gjeldenderett vil begrepet database også innbefatte deøvrige arbeidene som listes opp i bestemmelsen.For å klargjøre dette foreslås det at begrepet data-base løftes frem som fellesbetegnelse på de arbei-der som vernes etter bestemmelsen. De øvrigearbeidene som er nevnt, «et formular, en katalogen tabell, et program, […] eller lignende arbeid»,


beholdes av pedagogiske grunner som eksemplerpå underkategorier som begrepet database kanomfatte. Dette innebærer etter departementetsvurdering ingen realitetsendringer i forhold tilgjeldende rett.

Videre foreslår departementet at lovtekstenendres slik at det klarere kommer frem hvilkehandlinger kravet til vesentlig investering måknytte seg til. Det foreslås her at investeringenemå relatere seg til «innsamling, kontroll eller pre-sentasjon av innholdet». Bestemmelsen vil meddette i større grad gjenspeile direktivets ordlyd, jf.artikkel 7 nr. 1.

I bestemmelsen er også ordet «utnyttelse»erstattet med «bruk», uten at dette er ment å inne-bære noen realitetsendring. Departementet fore-slår også at «frembringer» erstattes med «frem-stiller». Dette begrepet benyttes allerede i tilsva-rende bestemmelser i de andre nordiske land,samt i den danske oversettelsen av direktivet. Hel-ler ikke denne endringen innebærer noen realitet-sendringer.

Etter gjeldende § 43 fjerde ledd kan et katalog-vern suppleres av et opphavsrettslig vern. I § 43 erdet imidlertid ingen henvisning til bestemmelsen i§ 9, som unntar visse verk av offentlig karakter fravern. Prinsippet har imidlertid hele tiden vært atavgrensningene i katalogvernet skal ha sammeomfang som de innskrenkninger som gjelder forden opphavsrettslige enerett. Selv om § 9 fastslårat «[l]over, forskrifter, rettsavgjørelser og andrevedtak av offentlig myndighet er uten vern etterdenne lov», finner departementet grunn til å ta innen uttrykkelig henvisning om at bestemmelsenfår tilsvarende anvendelse for databaser som eruten opphavsrettslig vern, slik det også er gjort iopphavsrettslovene i Danmark, Sverige og Fin-land. Det vises for øvrig til Ot.prp. nr. 85 (1997–98) s. 19 og 36. I forslag til § 24 femte ledd er detderfor tatt inn en henvisning til § 14 (gjeldende§ 9).

I høringen foreslår Kommunal- og modernise-ringsdepartementet at databaser som er fremskaf-fet av det offentlige, eller for offentlige midler, børvurderes unntatt vern etter bestemmelsen.D e p a r t e m e n t e t er ikke enig at dette er enfornuftig måte å legge til rette for økt viderebrukav offentlig informasjon. Det at en database ioffentlig eie er vernet etter åndsverkloven, eretter departementets vurdering ikke et hinder forviderebruk i seg selv – men hvordan rettigheteneforvaltes kan selvfølgelig være det. Et genereltunntak vil kunne få økonomiske konsekvenser fordet offentlige, bl.a. som følge av inntjeningskrav,som det er vanskelig å overskue. Etter departe-

mentets syn er det derfor mer hensiktsmessig omadgangen til viderebruk vurderes konkret forhver enkelt database, bl.a. på bakgrunn av gjel-dende retningslinjer for slik utnyttelse.

Den norske Forleggerforening etterlyser i hørin-gen en henvisning til den foreslåtte bestemmelsenom åndsverk skapt i arbeidsforhold mv. (forslag til§ 71). Etter d e p a r t e m e n t e t s syn er detrimelig at denne bestemmelsen også gjelder fordatabaser. For databaser som vernes som verketter § 2, vil det uansett være tilfellet. Selv omdatabasevernet etter § 24 normalt vil oppstå hosen juridisk person (jf. ovenfor punkt 4.8.1), ogspørsmålet om overgang av rettighetene tilarbeidsgiver derfor ikke alltid er like relevant somfor verk, anser departementet at det av pedago-giske hensyn bør inntas en henvisning til § 71.


4.9 Vern av pressemeldinger

Åndsverkloven § 44 gjelder vern av pressemeldin-ger.

Bestemmelsen gir et tidsbegrenset vern avpressemeldinger, og bygger på en tilsvarendebestemmelse i lov om åndsverker av 6. juni 1930nr. 17. Bestemmelsen gjelder for pressemeldingermottatt i Norge, jf. § 58 andre ledd femte punk-tum.

Det som vernes er ikke selve nyheten, mendet å «bemektige seg nyheten fra denne kilde», jf.Ot.prp. nr. 26 (1959–60) s. 98. Hvis nyheten frem-skaffes fra annen kilde, vil dermed ikke bestem-melsen være til hinder for tilgjengeliggjøring.Bestemmelsen gir altså en form for konkurranse-rettslig vern av pressemeldinger, begrenset til 16timer. Andre ledd gir presse og kringkasting plikttil å angi kilde slik god skikk tilsier ved gjengi-velse av pressemeldinger.

Den danske og finske opphavsrettsloven hartilsvarende bestemmelser som § 44 første ledd ihhv. § 72 og 50 §, men vernet er begrenset til 12timer. Den svenske opphavsrettsloven har ikke etsærskilt vern av pressemeldinger.

I høringsnotatet ble bestemmelsen om vern avpressemeldinger foreslått opphevet. Det ble visttil at utviklingen innen informasjonsteknologi ogkommunikasjon har medført at bestemmelsenikke lenger har nevneverdig praktisk betydning.Selv om vernet er begrenset i tid, står også enbestemmelse som ikke tillater formidling av nyhe-ter fra en bestemt kilde i et visst motsetningsfor-hold til ytrings- og informasjonsfriheten.

Advokatforeningen og NRK støtter forslaget.


D e p a r t e m e n t e t opprettholder forslagetom ikke å videreføre bestemmelsen om vern avpressemeldinger. Forslaget får også støtte blantde høringsinstansene som uttaler seg spesielt omdette.

Ved oppheving av bestemmelsen vil bruk avvernet materiale på området reguleres av den

alminnelige sitatregelen i § 29. Gjenbruk avandres mediers materiale reguleres også av bådepresseetiske regler og eventuelt markedsførings-lovens regler om beskyttelse av næringsdrivendesinteresser.


5 Avgrensning av opphavsretten og forvaltning av rettigheter ved avtalelisens

5.1 Generelt

Reglene som avgrenser opphavsmannens råderettover sine åndsverk fremgår av gjeldende lov 2.kapittel. I forslaget til ny lov er disse reglene lagtinn slik at de kommer etter begge kapitlene somomhandler rettigheter. Rammene for dagensavgrensningsregler følger blant annet av opphavs-rettsdirektivet (2001/29/EF) artikkel 5, som pådet digitale området inneholder en uttømmendeliste over hvilke unntak som det enkelte EØS-landkan ha i nasjonal rett. Disse rammene kan bliendret i nær fremtid.

I Europakommisjonens meddelelse av 9.desember 2015 (KOM(2015) 626), «På vei mot enmoderne, mer europeisk ramme for opphavsrett»,ble det varslet at Kommisjonen ser behov forendrede regler for kunnskapstilgang bl.a. innenutdanning og forskning, som er effektive i dendigitale tidsalder, og som skal gjelde på tvers avlandegrensene. I september 2016 publiserte Europa-kommisjonen en rekke forslag på opphavsrettensområde. Det vises til punkt 2.2.3. og nedenfor.

Endringer i det EU-rettslige rammeverket vilderfor kunne medføre behov for endringer i denorske reglene ut over det som foreslås i denneproposisjonen.

Et forslag til nytt direktiv (KOM(2016) 593)om opphavsrett i det digitale indre markedet(DSM-direktivet) ble offentliggjort av Europa-kommisjonen 14. september 2016. Direktivutkas-tet har som formål å styrke det digitale indre mar-ked, der opphavsrettsregler i noen tilfeller harblitt sett på som et hinder mot en hensiktsmessigutvikling. Direktivutkastets fortale viser til en raskteknologisk utvikling og nye forretningsmodellerog aktører. Formål og prinsipper i felleskapetsopphavsrettsregulering står fast, men Kommisjo-nen ønsker å klargjøre regelverket. Dette gjeldersærlig digital bruk over landegrensene.

Fortalen viser videre til at for forskning,undervisning og bevaring av kulturarv, tillaterdigital teknologi nye bruksmåter som ikke erklart dekket av gjeldende fellesskapsregler om

unntak og avgrensninger. I tillegg kan det faktumat gjeldende regulering ikke er obligatorisk, føretil en negativ effekt på det indre markedet, særlignår det gjelder bruk over landegrensene. Slikbruk blir mer og mer aktuell med økende digitalanvendelse. Eksisterende unntak og avgrensnin-ger bør evalueres, og det bør introduseres obliga-toriske unntak for tekst- og datautvinning tilforskningsformål, illustrasjonsformål innen digitalundervisning og for bevaring av kulturarven.

Direktivutkastet artikkel 3 omfatter tekst- ogdatautvinning til forskningsformål. Det skal innfø-res et unntak fra eneretten for eksemplarfremstil-ling og uttrekk utført av forskningsinstitusjoner.Vilkåret er at institusjonen har lovlig tilgang tilåndsverk eller annet materiale, og at det er etforskningsformål som nødvendiggjør tekst- ogdatautvinning.

I direktivutkastet artikkel 4 er det en bestem-melse om bruk av verk og annet materiale i digi-tale og grensekryssende undervisningsaktiviteter.Det foreslås at medlemsstatene skal innføre etunntak fra eneretten (eksemplarfremstilling og til-gjengeliggjøring) for å tillate digital bruk av verkog annet materiale til illustrasjonsformål i under-visning. Formålet skal være ikke-kommersielt.

Vilkåret etter forslaget er at bruken skal skjepå stedet i en undervisningsinstitusjon eller via etsikkert elektronisk nettverk som kun er tilgjenge-lig for undervisningsinstitusjonens elever, studen-ter og undervisningspersonale. Det er videre etvilkår at kilde oppgis, såfremt dette ikke viser segumulig. Etter forslaget kan medlemsstatenebegrense anvendelsen av unntaket der det finnesadekvate lisensordninger som dekker bruksområ-det lett tilgjengelig i markedet, og disse ordnin-gene gjøres godt kjent for undervisningsinstitu-sjonene.

Bruk av verk etter bestemmelsen skal anseskun å ha skjedd i den medlemsstat der undervis-ningsinstitusjonen er etablert (selv om brukenaltså kan skje over landegrensene). Medlemssta-tene kan også velge å gi rimelig kompensasjon til


rettighetshaverne for eventuell skade som påføresrettighetshaverne på grunn av bruken.

Direktivutkastet artikkel 5 gjelder bevaring avkulturarv. Medlemsstatene skal innføre et unntakfra eneretten til eksemplarfremstilling, slik at kul-turarvinstitusjoner til bevaringsformål skal kunnefremstille eksemplar av alle former for verk ogarbeider som finnes permanent i samlingene.

Direktivutkastet artikkel 7 gjelder bruk avverk som ikke lenger er å få i handelen (out-of-commerce works) av kulturarvinstitusjoner.

5.2 Parodier og satire

Det er i dag ikke en egen avgrensningsbestem-melse i norsk rett om bruk av åndsverk til parodieller satire. Det har blitt lagt til grunn at der et ånds-verk har blitt benyttet som grunnlagsmateriale foren parodi eller lignende, må loven tolkes slik atparodien må anses å utgjøre et nytt og selvstendigverk, jf. åndsverkloven § 4 første ledd.

I opphavsrettsdirektivets (2001/29/EF) uttøm-mende unntaksliste er det anledning for medlems-landene til å ha en avgrensning om bruk av ånds-verk til bl.a. karikatur- og parodiformål, jf. artikkel5 nr. 2. bokstav k. Ingen av de øvrige nordiskeland har innført et slikt parodiunntak.

Det ble i høringsnotatet ikke foreslått en egenparodibestemmelse. Høringsinstansene ble bedtom å komme med innspill til om en slik bestem-melse var nødvendig, eller om gjeldende forstå-else av loven bør videreføres.

De fleste av høringsinstansene som uttaler segom dette spørsmålet, er enige i at det ikke bør inn-føres en egen parodibestemmelse. Det juridiskefakultet UiB har innvendinger mot gjeldende retts-tilstand og mener det vil være mer logisk og kon-sekvent dersom det innføres et eget parodiunntak.TV 2 mener at parodier o.l. må anses som egneverk, ikke bearbeidelser av et eksisterende. Detmå presiseres at «parodiunntaket» fortsatt gjelderog må kunne påberopes i norsk rett. Advokatfore-ningen, BONO, Discovery, Kulturrådet, Kunstner-nettverket, Mediebedriftenes Landsforening, Musi-kernes fellesorganisasjon og NRK ser ingen grunntil å innta en egen avgrensingsregel om parodi ogsatire.

NRK uttaler:

«Utfordringen med å formulere en særskiltparodi-bestemmelse, vil være å presistavgrense lovregelens innhold mot ytringsfrihe-ten. Risikoen er følgelig at bestemmelsen inn-skrenker gjeldende rett til å parodiere.

NRK støtter derfor videreføring av dagensrettstilstand og gjeldende ulovfestede rett tilparodier mv. Dersom man likevel skulleutforme et forslag til lovbestemmelse, mener videnne må sendes på høring for å sikre at forsla-get ikke utilsiktet innskrenker gjeldende retteller ytringsfriheten.»

D e p a r t e m e n t e t opprettholder høringsnota-tets forslag og går inn for at den gjeldende rettstil-stand videreføres, slik at en parodi etter omsten-dighetene må anses som et nytt og selvstendigverk.

5.3 Ideelle rettigheter og avgrensningsbestemmelsene


Gjeldende § 11 innleder avgrensningskapitlet iåndsverkloven, og slår fast at de ideelle rettighe-tene i § 3 gjelder selv om bestemmelsene i kapittel2 gir hjemmel for avgrensningen i eneretten.Denne hovedregelen har et unntak for § 29, somuten hinder av § 3 gir rett til å endre byggverk ogbruksgjenstander på grunn av tekniske årsakereller av hensyn til bruken.

Andre ledd fastsetter at når et verk gjengisoffentlig i medhold av bestemmelsene i avgrens-ningskapitlet, så kan det skje i den størrelse ogskikkelse som formålet krever. Verket kan ikkeforandres eller forringes, og kilden må alltid opp-gis slik som god skikk tilser.

I Ot.prp. nr. 26 (1959–60) s. 65 fremheves at:

«Fordi opphavsmannens samtykke ikke ernødvendig etter bestemmelsene i 2. kap., gir[paragrafen] opphavsmannen en videregåendebeskyttelse enn fastsatt i § 3. Det er i disse til-felle ikke nok at opphavsmannen navngis sombestemt i § 3 – det kreves også at kilden angis,«slik som god skikk tilsier».»

Det presiseres videre at ved gjengivelse etteravgrensningsbestemmelsene er det tillatt å gjøremindre endringer i verket, som å sløyfe enkeltediktvers osv. Men slike endringer er det begren-set adgang til, i tråd med opphavsmannens ideellerettigheter.


Høringsnotatet § 4-1 videreførte i hovedsak gjel-dende § 11, men departementet ba om innspill påom det var behov for tydeliggjøring av forholdet


mellom de ideelle rettighetene og lovens avgrens-ningsbestemmelser. Det ble også foreslått en vissspråklig oppdatering av bestemmelsen.

5.3.3 Høringen

BONO og Den norske Forfatterforening ser gjerneat krav om navngivelse går frem av hver enkeltavgrensningsbestemmelse. NRK og KS støtter atgjeldende rett videreføres med en enkeltståendebestemmelse om navngivelse innledningsvis iavgrensningskapitlet.

NRK uttaler:

«NRK mener det er unødvendig å innta enpåminnelse om de ideelle rettighetene i hverenkelt avgrensningsbestemmelse. Om oppha-vers ideelle rettigheter gjentas, vil det reisenaturlig spørsmål om også andre grunnleg-gende forhold bør repeteres i flere bestemmel-ser. Videre vil det kunne reise spørsmål ominnskrenkende fortolkning der grunnleggenderegler ikke er repetert. Vi mener derfor en sliklovgivningsteknikk er uhensiktsmessig oguheldig.»

Discovery, Fagpressen, Kopinor, MediebedriftenesLandsforening, Norske Dramatikeres Forbund,NRK og TV 2 påpeker at den foreslåtte ordlydensynes å snevre inn bestemmelsens rekkevidde ogønsker at bestemmelsen endres.

Kopinor uttaler:

«Departementet foreslår en endring i ordlydenfordi «en utdatert språkbruk vil kunne bidra tilmangelfull forståelse for betydningen av de ide-elle rettighetene», men sier endringen ikke erment å innebære realitetsendringer. Vi setterpris på departementets intensjon om å tydelig-gjøre de ideelle rettighetene, men vil påpeke atdet etter gjeldende § 11 har vært lagt til grunnat for eksempel mindre språklige endringer ogoversettelse av verk ved eksamensbruk (§ 13a)normalt vil være akseptabelt, såfremt verketskarakter ikke forandres eller forringes. Etterforslaget kan et verk gjengis «i det omfang for-målet krever», og det vil etter vår forståelsevære snevrere enn «i den skikkelse eller stør-relse øyemedet krever» og ikke omfatte oven-nevnte eksempel. Vi kan ikke se at det er behovfor en slik innsnevring og vil foreslå at gjel-dende formulering opprettholdes eller omfor-muleres, for eksempel ved å si «i det omfang ogi den skikkelse formålet krever».»


Høringen viser at høringsinstansene jevnt overstøtter videreføring av gjeldende § 11. Det børvære en felles bestemmelse innledningsvis iavgrensningskapittelet om at de ideelle rettighe-tene skal respekteres ved bruk av avgrensnings-bestemmelsene. Departementet foreslår derfor åopprettholde forslaget fra høringsnotatet om enslik innledende bestemmelse som skal gjelde foralle avgrensningsbestemmelsene.

Departementet har merket seg at flerehøringsinstanser ønsker å beholde deler av gjel-dende ordlyd i åndsverkloven § 11. Dette gjeldersærlig forslaget i høringsnotatet om å erstatte ord-lyden om at et verk kan gjengis i den «størrelse ogskikkelse øyemedet krever» med at verket kangjengis «i det omfang formålet krever». Flerehøringsinstanser påpeker at ordlyden i høringsno-tatet snevrer inn bestemmelsen.

Departementet kan ikke se at slik bruk somKopinor nevner vedrørende mindre endringer nåråndsverk brukes som eksamensoppgaver, ikkeskulle kunne omfattes av høringsnotatets ordlyd,men for å unngå tvil foreslås en justering av ordly-den i tråd med høringsinstansenes innspill. Depar-tementet foreslår at gjengivelse av et verk kanskje «i det omfang og i den skikkelse formålet kre-ver», jf. § 25. Etter gjeldende rett kan man vedbruk av et verk med hjemmel i en avgrensnings-bestemmelse gjøre mindre endringer og tilpasnin-ger, dersom verkets karakter ikke forandres ellerforringes. Forslaget skal ikke endre på dennerettstilstanden.

Departementet foreslår å ta inn bestemmelsensom § 25.

5.4 Kopiering til privat bruk

5.4.1 Innledning

Den enkeltes adgang til å fremstille eksemplar avåndsverk til privat bruk utgjør en helt sentralavgrensning av eneretten. Adgangen til slik kopie-ring følger naturlig av prinsippet om at opphavs-rettslig regulering skal avgrenses mot handlingersom skjer innenfor det private området (jf. ogsåavgrensningen i gjeldende § 2 mot fremføringinnenfor det private området).

Prinsippet er riktignok satt på prøve av denteknologiske utviklingen som har funnet stedsiden vedtakelsen av loven. Den praktiske mulig-het for å fremstille kopier i 1961 var svært begren-set sammenlignet med dagens situasjon, hvor enraskt, enkelt og billig kan fremstille digitale


kopier uten kvalitetstap. Mens bestemmelsen for-ble uendret i perioden 1961–1990, ble det fra1990–2005 foretatt fem endringer. Noen avendringene fulgte direkte av EØS-forpliktelser,andre hadde egne begrunnelser (først og fremstteknologisk utvikling og hensynet til rettighetsha-vernes interesser, jf. tretrinnstesten). Felles fordem alle er at de har strammet inn adgangen tilkopiering til privat bruk. Bestemmelsens omfangog kompleksitet har økt betraktelig fra vedtakel-sen og frem til i dag.

Selv om privatbrukskopieringen på denne bak-grunn må sies å stå i et sterkere spenningsforholdtil rettighetshavernes økonomiske interesser idag enn i 1961, er det etter departementets oppfat-ning fremdeles grunnlag for en slik avgrensningav eneretten.


5.4.2.1 Generelt

Adgangen til å kopiere åndsverk til privat bruk blelovfestet allerede i forløperen til gjeldende lov, iåndsverkloven av 1930. Også før dette var detadgang til slik kopiering etter ulovfestede prinsip-per. På denne tiden ble ikke kopiering til privatbruk ansett som noen trussel mot rettighetsha-vers interesser, men derimot som en selvsagt bor-gerrettighet på privatlivets område. Ved lovfestin-gen i 1961 og senere lovendringer blir spørsmåletmer og mer kontroversielt, og paragrafen har sta-dig blitt endret og presisert.

5.4.2.2 Hovedregelen

I 1961 ble hovedregelen om kopiering til privatbruk vedtatt med samme ordlyd som gjelder idag, jf. gjeldende § 12 første ledd:

«Når det ikke skjer i ervervsøyemed, kanenkelte eksemplar av et offentliggjort verkfremstilles til privat bruk. Slike eksemplar måikke utnyttes i annet øyemed.»

Ordlyden ble knyttet nært til 1930-lovens uttrykk,slik at det kunne bygges videre på den alleredeeksisterende praksis. Når det gjelder skillet mel-lom hva som er offentlig og hva som er privat, eraltså prinsippene som fremgår av Rt. 1953 s. 633(Bedriftsmusikk), fremdeles relevante. Det sammegjelder Knophs bok Åndsretten fra 1936.

Om privat bruk sier Knoph (s. 89) at hvis«gjengivelsen av et åndsverk skal ha privat karak-ter, må den skje innenfor den forholdsvis snevre

krets som familie-, vennskaps- eller omgangsbåndskaper. Det som faller utenfor denne krets er efterlovens mening skjedd offentlig, enten alle og enhverhar hatt adgang til gjengivelsen, eller en begrensetforsamling som ikke er valgt ut med private og per-sonlige forhold for øie».

Ved 1961-loven ble det innført uttrykkeligekrav om at det bare er «offentliggjorte» verk somkan kopieres, og at det bare kan fremstilles«enkelte» eksemplar. Begrunnelsen for det førstevar at beskyttelsen av verk som ikke er offentlig-gjort, må være absolutt. Om det andre kravet utta-les det i Ot.prp. nr. 26 (1959–60) s. 32:

«Dette vilkår innebærer en meget viktigbegrensning av retten etter § 11, første ledd.Også i denne forbindelse kan oppstå enkeltefortolkningsvanskeligheter, f.eks. hvor mangeeksemplar det i et konkret tilfelle skal til for atfremstillingsretten går lenger enn loven gir til-latelse til. Spørsmålet må selvfølgelig besvaresforskjellig, f.eks. når det gjelder kopiering av etmaleri på den ene side og mangfoldiggjøring aven kjent visetekst til et sluttet selskap på denannen side. Sedvane og praksis vil imidlertidogså her være avgjørende.»

Bestemmelsen gir adgang til eksemplarfremstil-ling og «bruk», dvs. en begrenset adgang tilspredning og annen tilgjengeliggjøring innenforen persons familie- og vennekrets, samt andre,lukkede kretser der det er personlige tilknyt-ningspunkter mellom deltakerne. Forutsetningener at bruken er «privat», at kopieringen ikke skjeri «ervervsøyemed» og at eksemplarene ikkeutnyttes «i annet øyemed». Privat bruk omfattermer enn personlig bruk, og det kan med hjemmeli bestemmelsen også fremstilles eksemplar tilbruk for personer innen den nærmeste familie- ogomgangskrets, og i andre tilfeller hvor det eksiste-rer den nødvendige personlige tilknytning.

I tillegg omfatter begrepet «privat bruk» ogsåen adgang til såkalt «personlig yrkesmessig bruk»– altså en begrenset adgang til å fremstille enkeltekopier av et verk til sin personlige bruk i yrkes-sammenheng, jf. Innst. O. XI (1960–61) s. 18:

«Forbudet mot kopiering i ervervsøyemedomfatter selvfølgelig ikke enhver kopieringsom har et ervervsmessig anstrøk. Som nevnti proposisjonen1 må det være tillatt for enyrkesmusiker å skrive av et notehefte for åbruke avskriften til øving, selv om øvingen er

1 Ot.prp. nr. 26 (1959-60) s. 32


en forberedelse til en offentlig konsert, sålenge han ikke bruker avskriften ved denoffentlige konsert. Likedan må man selvsagttillate f.eks. en sakfører eller en lege å gjøreutdrag av faglitteraturen til yrkesmessig bruk.Derimot er komitéen av den oppfatning at ret-ten efter § 11 ikke kan dekke Kringkastingenseller et teaters utskrivning av rollehefter somdistribueres blant skuespillerne som innstude-rer stykket og blant kritikerne. Her er manutenfor rammen av den tillatte bruk efter § 11.[…]»

Ved innføring av nye avtalelisensbestemmelser iåndsverkloven i 1995 la departementet til grunn atbestemmelsen om kopiering til privat bruk «måtolkes i lys av lovens øvrige bestemmelser om eksem-plarfremstilling, herunder de lovbestemmelser omavtalelisens som nå foreslås innført», jf. Ot.prp. nr.15 (1994-95) s. 36. Departementet uttalte videre pås. 37 at tolkningen innebar at «adgangen til for per-sonlig yrkesmessig bruk innenfor virksomheten åfremstille eksemplar, begrenses når det foreligger enkollektiv avtale som tillater eksemplarfremstillinginnenfor virksomheten og som utløser avtalelisens».Etter departementets oppfatning medførte tolk-ningen ingen vesentlig endring sammenholdtmed gjeldende rett.

Adgangen til personlig yrkesmessig bruk ble i2005 vurdert opp mot kravene i opphavsrettsdi-rektivet (2001/29/EF), jf. Ot.prp. nr. 46 (2004–2005) s. 38–39:

«I høringsutkastet la departementet til grunnat direktivet artikkel 5.2 (b) medfører en vissinnstramning i adgangen til eksemplarfremstil-ling til personlig yrkesmessig bruk. […]Departementet legger til grunn at adgangen tileksemplarfremstilling til personlig yrkesmes-sig bruk etter dette som utgangspunkt vil væreden samme for selvstendige yrkesutøvere ogansatte. […]»

Som hovedregel kan det benyttes såkalt fremmedhjelp ved kopieringen. Med fremmed hjelp menesat «den som lar eksemplaret fremstille får hjelp tilselve eksemplarfremstillingen av noen sombefinner seg utenfor vedkommendes familie- ellervennekrets», jf. Ot.prp. nr. 15 (1994–95) s. 110.

Om fremmed hjelp ble det ved vedtakelsen avloven, jf. Innst. O. XI (1960–61) s. 18, uttalt at:

«det prinsipielt må være uten betydning omman utfører arbeidet med avskrivning selv,eller om man får hjelp av […] en utenforstå-

ende som utfører slikt arbeid rent yrkesmes-sig. […] Den egentlige avskriver har jo her etklart ervervsøyemed, men forholdet må seesslik at det er bestilleren som er eftergjører ilovens forstand, og det må derfor være hansforhold som er avgjørende. […]»

Komiteen presiserer så at bestemmelsen om kopi-ering til privat bruk, herunder adgangen til åbenytte fremmed hjelp, må «tolkes under hensyn tildens lovgivningsmessige begrunnelse, og den rekkerikke så langt som til å tillate en kopieringsvirksom-het som kommer til å virke som regulær økonomiskkonkurranse med opphavsmennene».

5.4.2.3 Unntak: totalforbudene

Fra hovedregelen i første ledd gjøres i andre leddfølgende unntak:

Etter bokstav a kan ikke bygningskunst etter-gjøres ved oppføring av byggverk. Denne regelenfantes også i 1930-loven, og ble altså videreført i1961, jf. Ot.prp. nr. 26 (1959–60), hvor det på s. 34presiseres:

«[Det er bare] byggverk dette unntak omfatter.Er det bare en utvidelse det er tale om, et til-bygg til en allerede eksisterende bygning, blirrettstilstanden etter utkastet den samme sometter gjeldende lov. Man har ikke da å gjøremed et byggverk i lovens forstand, og det viletter departementets mening fortsatt være friadgang til å ettergjøre arkitekturen i den gamlebygning når denne utvides.»

Videre kan det ikke fremstilles maskinlesbareeksemplar av et datamaskinprogram, jf. bokstav b,eller en database i maskinlesbar form, jf. bokstavc.2 Disse unntakene kom inn i loven ved gjennom-føring av EUs direktiver om dataprogrammer (91/250/EØF, nå 2009/24/EF) og databaser (96/9/EF), med virkning fra henholdsvis 1994 og 1999.

Etter bokstav d kan det heller ikke fremstilleseksemplar av kunstverk ved bruk av tekniskefremgangsmåter som gir en rent mekanisk repro-duksjon av kunstverket når eksemplaret kan opp-fattes som originaleksemplar. Unntaket kom inn iloven i 1995 etter forslag i NOU 1983: 15. Dettebegrunnes i Ot.prp. nr. 15 (1994–95) s. 43:

«Begrunnelsen ligger i hovedtrekk i at det ikkekan ses å foreligge noe legitimt behov for å

2 For bruk av datamaskinprogram og databaser er det gittsærregler i gjeldende §§ 39h og 39i.


kunne fremstille eksemplar av en annenskunstverk ved tekniske fremgangsmåter somnevnt. Samtidig vil slik eksemplarfremstillingkunne medføre stor skade for opphavsman-nens interesser og vil innebære en meget nær-gående utnyttelse av hans verk.»

I 2005 ble det også presisert i loven at det hellerikke er tillatt å ta kopier til privat bruk dersom kil-den som benyttes for kopieringen er ulovlig (detteomtales gjerne som et krav om lovlig kopierings-grunnlag), jf. gjeldende § 12 fjerde ledd. En kanpå denne bakgrunn ikke fremstille eksemplar tilprivat bruk på grunnlag av en gjengivelse av ver-ket som har skjedd i strid med eneretten i § 2. Omet verk er gjort tilgjengelig for allmennheten utenrettighetshavers samtykke, for eksempel i et filde-lingsnettverk, kan en altså ikke med hjemmel i§ 12 laste ned eksemplar av verket. Sammebegrensning gjelder når et teknisk beskyttelses-system er omgått i strid med åndsverklovensbestemmelser; heller ikke slike eksemplar kantjene som lovlig kilde for kopieringen.

I enkelte tilfeller kan det være vanskelig å vur-dere hvorvidt et kopieringsgrunnlag er lovlig ellerikke. Det ble derfor innført en særregel i § 54andre ledd og § 55 tredje ledd om at det bare erden forsettlige overtredelse av åndsverkloven § 12fjerde ledd som kan være straffbar/erstatningsbe-tingende, jf. Ot.prp. nr. 46 (2004–2005) s. 33:

«Hensikten med bestemmelsen [§ 12 fjerdeledd] er å avklare rettstilstanden og dessutenlegge bedre til rette for rettslig forfølgning avbrukere som kopierer i utstrakt grad og med-virkere som på ulikt vis bidrar til den omfat-tende ulovlige distribusjon av innhold som sær-lig skjer over nettverk. Ved et krav om forsettvil bestemmelsen nettopp ramme de som erklar over at de laster ned materiale fra kildersom ikke innhenter samtykke fra rettighetsha-verne for sine aktiviteter.»

5.4.2.4 Unntak: fremmed hjelp

I tillegg til disse absolutte forbudene, avskjæres igjeldende § 12 tredje ledd adgangen til å benyttefremmed hjelp ved kopiering i følgende tilfeller:

Etter bokstav a og b kan det ikke benyttesfremmed hjelp for å fremstille kopier av musikk-verk og filmverk, jf. bokstav a og b. Når det gjel-der kopiering av musikkverk, ble et forbud motbruk av fremmed hjelp som medvirker i ervervs-øyemed, lovfestet allerede i 1961. Forbudet bleutvidet til å omfatte filmverk i 1995. I 2005 ble for-

budet mot bruk av fremmed hjelp ved kopieringav musikkverk og filmverk gjort absolutt, slik atforbudet gjelder uavhengig av om fremmed hjelpytes i ervervsøyemed eller ikke. Dette gjelderimidlertid ikke for personer med nedsatt funk-sjonsevne: Om noen pga. dette har behov forfremmed hjelp for å få fremstilt kopier av musikk-verk eller filmverk, kan de benytte seg av dettesåfremt medhjelperen ikke medvirker i ervervs-øyemed.

Det kan etter gjeldende § 12 tredje ledd bok-stav c heller ikke benyttes fremmed hjelp vedfremstilling av skulptur, billedvev og gjenstanderav kunsthåndverk og kunstindustri. Den sammebegrensning gjelder etter bokstav d ved kunstne-risk gjengivelse av andre kunstverk.

Unntaket i bokstav c begrunnes i Ot.prp. nr. 26(1959–60) s. 32 på følgende måte:

«[N]år det gjelder slike kunstverk, er det knyt-tet meget store interesser til de enkelte eksem-plar av verket. [Kunstverkene] må kunne gjen-gis f.eks. i øvelses- eller studieøyemed ellersom «hobby» når det skjer privat og gjengivel-sen ikke utnyttes på annen måte. Men gjengi-velsen mister sin private karakter når den skjerved at man bestiller kopien hos andre. Den kanda lett komme til å skade opphavsmannen øko-nomisk. Fremstillingen av flere eksemplar kanforringe verdien av de først utførte og kandessuten hindre opphavsmannens egeninteresse for å mangfoldiggjøre verket.»

For andre kunstverk gjelder forbudet etter bok-stav d mot bruk av fremmed hjelp bare ved«kunstnerisk gjengivelse» av verket. Dettebegrunnes i proposisjonen s. 32 med at gjengi-velse ved mekaniske hjelpemidler er mindre prak-tisk for andre kunstverk enn de nevnte:

«Her vil derfor en gjengivelse ved fremmedhjelp til privat bruk kunne tillates når det ikkedreier seg om en kunstnerisk gjengivelse. Etmaleri kan derfor ikke bestilles kopiert hos enannen som oljemaleri, litografi eller liknende,mens derimot gjengivelse ved fotografering avverket til privat bruk blir tillatt. […]»

5.4.2.5 Kompensasjon

Gjennom årlige bevilgninger over statsbudsjetteter rettighetshaverne siden 2005 gitt en rimeligkompensasjon for den lovlige kopiering som skjertil privat bruk, jf. gjeldende § 12 første ledd tredjepunktum. Kompensasjonen består av en individu-


ell og en kollektiv del, som forvaltes av henholds-vis Norwaco og Fond for lyd og bilde, jf. Ot.prp.nr. 46 (2004–2005) s. 43:

«De to ordningene supplerer hverandre ved atbegge har til formål å kompensere for privat-brukskopiering, men fordelingen skjer etterulike prinsipper: Fondsmidlene fordeles kol-lektivt etter søknad, mens det i den nye kom-pensasjonsordningen foreslås individuell for-deling til opphavsmennene.»

For 2017 ble det bevilget 47 mill. kroner til Nor-waco for disse formål, og 38 mill. kroner til Fondfor lyd og bilde.

Det er den lovlige kopieringen som skal kom-penseres, ikke den ulovlige, og det skal tas hen-syn til bruk av tekniske beskyttelsessystemer somhindrer kopiering.

Departementet uttaler videre i proposisjonenpå s. 43:

«Kompensasjonen som gis er ikke en rettighetpå linje med andre opphavsrettigheter etteråndsverkloven og er ikke en rettighet som kanoverdras ved avtale eller arv.

Departementet legger til grunn at den vide-refordeling som en organisasjon som nevnt vilforeta, ikke er «utøving av offentlig myndig-het» og således ikke enkeltvedtak i henhold tilforvaltningsloven. Det følger av dette at det daheller ikke vil være klageadgang over avgjørel-ser om fordeling.»


Adgangen til kopiering til privat bruk er EØS-har-monisert i EUs opphavsrettsdirektiv (2001/29/EF) artikkel 5 nr. 2 bokstav b. I denne bestemmel-sen åpnes det for avgrensninger i eneretten tileksemplarfremstilling foretatt av en fysisk person,på ethvert medium, til privat bruk og til formålsom verken direkte eller indirekte er kommersi-elle. Det forutsettes at det ytes rimelig kompensa-sjon til rettighetshaver, men slik at det skal tashensyn til bruken av tekniske beskyttelses-systemer. Ordningen med kompensasjon omtalesnærmere i fortalen punkt 35, 38 og 39, hvor detogså gis enkelte andre retningslinjer for fastsettel-sen av kompensasjonens størrelse.

EU-domstolen har avsagt flere dommer omkompensasjonsordningen, senest i sak C-470/14(EGEDA). Dommen ble avsagt 9. juni 2016, mensforslaget til ny åndsverklov var på høring. Sakengjaldt kompensasjonsordningen i Spania, som i

2011 gikk over fra en ordning med vederlag pålagringsmedier til en ordning med årlige bevilg-ninger over statsbudsjettet. Den spanske rettig-hetshaverorganisasjonen EGEDA anla søksmålmot ordningen, og den spanske TribunalSupremo forela saken for EU-domstolen medanmodning om prejudisiell avgjørelse. EU-dom-stolen konkluderer slik i saken:

«Artikel 5, stk. 2, litra b) […] skal fortolkessåledes, at den er til hinder for en ordning omrimelig kompensation for privatkopiering, derligesom den i hovedsagen omhandlede finansi-eres af medlemsstatens generelle budget,hvorved det ikke er muligt at sikre, at omkost-ningerne til denne rimelige kompensationbæres af brugerne af private kopier.»


5.4.4.1 Generelt

Departementet foreslo i høringsnotatet at bestem-melsen om kopiering til privat bruk videreføresmed visse endringer i § 4-3.

For det første ble det foreslått visse struktu-relle endringer i bestemmelsen i den hensikt ågjøre den enklere tilgjengelig og mindre omfangs-rik. Av til dels samme grunner ble det også fore-slått enkelte materielle endringer på avgrensedeområder. De materielle endringene innebar enviss utvidelse av kopieringsadgangen, men depar-tementet la til grunn at dette ville få liten betyd-ning i praksis, og at forslagene ville bidra til foren-kling av bestemmelsen.

I tillegg ble det foreslått at presiseringen somfremgår av gjeldende § 54 andre ledd og § 55tredje ledd – om at overtredelse av forbudet motkopiering fra ulovlig kilde bare kan sanksjoneresdersom overtredelsen er forsettlig – inntas somnytt siste ledd i bestemmelsen. Det ble også fore-slått at kompetansen til å gi nærmere regler i for-skrift legges til departementet. Forslag fra inn-spillsrunden om å utvide kompensasjonsordnin-gen til flere typer av verk, ble også tatt med ihøringsnotatet for høringsinstansenes vurdering.


Departementet foreslo at hovedregelen i gjel-dende § 12 første ledd videreføres uten særligerealitetsendringer, men slik at kravet om lovligkopieringsgrunnlag innarbeides i hovedregelen.

Videre foreslo departementet at adgangen tilkopiering til «personlig yrkesmessig bruk» vide-


reføres i tråd med gjeldende rett. Departementetstilte imidlertid spørsmål ved hvilke kriterier somer best egnet til å avgjøre om kopieringen vil væredekket av bestemmelsen eller ikke, og sluttet segtil følgende uttalelse fra Vederlagsnemnda i ved-tak 11. april 2007 i sak mellom Kopinor og flerekommuner:

«I «etterfølgende» lovforarbeider er det foransattes kopiering fremhevet at kopieringenbare faller inn under § 12 i den utstrekning denenkelte ansatte selv tar initiativet til kopierin-gen (NOU 1983: 35 s. 28, Ot. prp. nr. 15 (1994–95) s. 39). Et slikt kriterium løser få problemer,idet det hovedsakelig bare skaper et nytt: Hvamenes med «å ta initiativet til» kopieringen? Etmer brukbart utgangspunkt gir det nok å stillespørsmål om kopieringen er nødvendig for atde ansatte skal kunne utføre sine arbeidsopp-gaver på en forsvarlig måte (jf. NOU 1983:35 s.28). Om den er det, må kopieringen sies å skjepå arbeidsgiverens initiativ i egentlig forstand –et normalt arbeidsforhold forutsetter jo for-svarlig utføring av arbeidsoppgaver. Slik kopie-ring er ikke privat bruk og faller således uten-for § 12.»

Videre ga departementet uttrykk for at vurderin-gen av om bruken er privat, må skje uavhengig avom bruken dekkes av en annen hjemmel ellerikke. En eventuell avtale om avtalelisens burdeetter departementets syn ikke begrense adgangentil å kopiere til privat yrkesmessig bruk innenforbestemmelsens ramme. Det ble vist til at dettemuligens kan stå i en viss kontrast til tidligereuttalelser i forarbeidene, jf. Ot.prp. nr. 15 (1994–95) s. 36 flg., men etter departementets syn fulgtestandpunktet av en konsekvent holdning til hvasom er å anse som privat bruk.

Departementet kom videre til at det neppeburde gjøres endringer i bestemmelsen for å syn-liggjøre synspunktet om at en hel bok normaltikke kan kopieres med hjemmel i den, og departe-mentet så heller ikke behov for å gjøre mer gene-relle innskrenkninger i kopieringsadgangen. Påden annen side så departementet heller ikkegrunn til å foreslå at bestemmelsen gjøres ufravi-kelig. For øvrig ble hovedregelen om kopiering tilprivat bruk foreslått videreført i samsvar med gjel-dende rett.


Departementet foreslo at totalforbudene i gjel-dende § 12 andre ledd videreføres uten endringer.


Departementet foreslo endringer i adgangen til åbenytte fremmed hjelp ved kopiering til privatbruk. Ved kopiering av skulptur, billedvev og gjen-stander av kunsthåndverk og kunstindustri, samtved kunstnerisk gjengivelse av andre kunstverk,ble forbudet foreslått videreført i tråd med gjel-dende rett, mens det ble foreslått opphevet vedkopiering av musikkverk og filmverk. Departe-mentet viste til at en hovedbegrunnelse for beggesett av forbud er at en adgang til å benytte frem-med hjelp kan komme i konkurranse med oppha-verens egen bruk av verket, og dermed skadeopphaverens legitime interesser:

«Etter departementets syn treffer begrunnel-sen godt for den første kategorien, dvs. uliketyper av kunstverk, da en «vellykket» kopieringi disse tilfeller ofte vil forutsette bruk av frem-med hjelp, og da en «vellykket» kopiering kankomme i konkurranse med den normale bru-ken av verket.

Annerledes stiller det seg etter departe-mentets oppfatning med kopiering av musikk-verk og filmverk. Riktignok kan slike verk fort-satt sies å være særlig utsatte for kopiering,men digitalt kopieringsutstyr er i dag så rime-lig og lett tilgjengelig at departementet stillerspørsmål ved om forbudet mot bruk av frem-med hjelp har særlig praktisk betydning.

Unntaket og presiseringen om funksjons-hemmede er dessuten med på å gjøre bestem-melsen omfangsrik og komplisert. Hensynet tilforenkling og klargjøring av loven, samt måletom rimelige bestemmelser som legger til rettefor respekt for lovverket, tilsier etter departe-mentets vurdering en endring på dette punkt.»

Departementet ga uttrykk for en viss tvil, og baom høringsinstansenes syn på departementetsvurdering av unntakets praktiske betydning ogden foreslåtte endring.

5.4.4.5 Mer om fremmed hjelp – legaldefinisjon

Departementet foreslo inntatt i lovbestemmelsenen definisjon av fremmed hjelp i tråd med gjel-dende forståelse av begrepet:

«Basert på disse forarbeidsuttalelsene, regnesdet som fremmed hjelp når den som lar eksem-plaret fremstille får hjelp til selve eksemplar-fremstillingen av noen som befinner seg uten-for vedkommendes familie- eller vennekrets.


Dette gjelder både når den som yter hjelpenselv foretar selve eksemplarfremstillingen ognår han bare stiller kopieringsutstyr til rådig-het for den som skal la kopiene fremstille.»


Departementet viste til at BONO og Norsk faglit-terær forfatter- og oversetterforening i sine inn-spill til ny åndsverklov tok til orde for å utvide denindividuelle kompensasjonsordningen for privat-kopiering til også å omfatte henholdsvis visuelleog litterære verk. Også Kopinor ba om at departe-mentet ser på kompensasjonsordningen på nytt.Alle instansene viste til at disse verkstypene utset-tes for en betydelig kopiering til privat bruk.BONO viste i tillegg til at forholdene nå ligger tilrette for individuell fordeling for privatkopieringav visuelle verk, og at det premiss som departe-mentet la til grunn i 2005 dermed ikke lenger ergyldig. Departementet uttalte:

«Dersom det er slik at de verkstyper som omta-les i innspillene utsettes for en betydelig kopie-ring til privat bruk – og forholdene nå harendret seg, slik at det ligger til rette for indivi-duell fordeling av kompensasjon for kopieringtil privat bruk av flere verkstyper enn film ogmusikk – kan ikke departementet se at detskulle være noe prinsipielt i veien for at rettig-hetshavere til også slike verkstyper inkluderesi ordningen. I så fall må også disse verkstypeneinkluderes i det statistiske materialet som bely-ser omfanget av kopieringen og gir utgangs-punkt for den nærmere fordelingen. Det under-strekes at dersom en kommer til at det ligger tilrette for en slik utvidelse av ordningen, så sierikke dette i seg selv noe om det totale omfangetav den kompensasjonsberettigede kopieringsom skjer til privat bruk. En eventuell endringav ordningen som skissert her, vil altså ikkeautomatisk medføre en økning i de årligebevilgningene.»

Lovbestemmelsene om rimelig kompensasjon bleforeslått videreført uten andre realitetsendringerenn at forskriftskompetansen ble foreslått lagt tildepartementet.

Departementet ba om høringsinstansenes synpå de forhold som ble tatt opp i innspillene ogdepartementets vurdering av disse.

5.4.5 Høringen

5.4.5.1 Generelt

Forslaget har fått stor oppmerksomhet i høringen.Generelt ønsker rettighetshaverne en snevrereadgang til kopiering enn det representanter forbrukerinteressene gjør. En rekke rettighetsha-vere går imot de endringsforslag som utviderkopieringsadgangen, mens de som representererbrukerne jevnt over er positive til disse. Blant ret-tighetshaverne er det også flere som tar til ordefor en innstramming i gjeldende adgang til kopie-ring. Videre er det mange som uttaler seg omkompensasjonsordningen. Disse er generelt posi-tive til at ordningen utvides til å omfatte flereverkstyper, samtidig som det forutsettes at detteogså medfører en økning i bevilgningene. Videregis det blant rettighetshaverne uttrykk for at ogsågjeldende bevilgning er for lav.

Departementet vil i det følgende gjennomgåhøringssvarene tematisk etter samme disposisjonsom ved gjengivelsen av høringsnotatet.


Det er ikke mange som uttaler seg om endringen ibestemmelsens struktur og at kravet om lovligkopieringsgrunnlag foreslås flyttet til hovedrege-len, men forslaget støttes på dette punkt av Medie-bedriftenes Landsforening (MBL) og NRK.

Når det gjelder hovedregelen for øvrig, er detsom nevnt blant rettighetshaverne flere som tar tilorde for at kopieringsadgangen bør være snev-rere enn det som følger av gjeldende rett, bl.a.Forleggerforeningen:

«En måte å gjøre dette på kan være å innta eteget punkt om at retten til privat kopiering ikkegjelder digitale utgivelser av bøker eller lydbø-ker, slik det i dag finnes for datamaskinpro-gram og databaser i digital form.»

Også Kopinor tar til orde for en innstramming ikopieringsadgangen, i tillegg er de uenige meddepartementet i hvordan vurderingen av om bru-ken er privat skal skje:

«Departementet sier at vurderingen av om bru-ken er privat må skje uavhengig av om brukendekkes av annen hjemmel eller ikke. Vi er ikkeenige i dette. Utfordringen ligger nettopp i atdet ofte er snakk om kopiering som ikke erklart innenfor det private området, men bruksom ligger tett opp til arbeid og undervisning.Vi opplever derfor at departementets utsagn


ikke bare «muligens», men nokså klart, står ikontrast til departementets tidligere uttalelseri Ot.prp. nr. 15 (1994–1995), der rekkeviddenav eksemplarfremstilling til privat bruk bledrøftet nøye. Rammene for fribruksbestem-melsene må også framover vurderes i lys av omdet foreligger avtalelisensavtaler på området.

Vi opprettholder vårt syn at kopieringsad-gangen til privat bruk bør innskrenkes ved atpersonlig yrkesmessig bruk og eksemplar-fremstilling for utdanningsformål defineres utav bestemmelsen om privat bruk. Dersom detlikevel ikke gjøres, kan vi slutte oss til atVederlagsnemndas innfallsvinkel om å se på«hva som er nødvendig for at de ansatte skalkunne utføre sine oppgaver på en forsvarligmåte», virker fornuftig. Vi påpeker at detsamme resonnementet også må legges tilgrunn for kopiering til utdanningsformål.»

Motion Picture Association uttaler seg i lignenderetning angående vurdereringen av om bruken erprivat og adgangen til å kopiere til personligyrkesmessig bruk. Også Forfatterforeningen, For-leggerforeningen, Norsk faglitterær forfatter- ogoversetterforening og Norwaco tar til orde for inn-stramminger i adgangen til kopiering til personligyrkesmessig bruk.

På den annen side er Universitets- og høgskole-rådet, Universitetet i Oslo og Norsk studentorgani-sasjon enige i departementets vurdering på dettepunkt. Også KS støtter en fortsatt adgang til kopi-ering til personlig yrkesmessig bruk, og uttalervidere:

«KS er enig i at utgangspunktet for å avgjøregrensegangen ut i fra «hvem som tar initiativ» tilkopieringen ikke er hensiktsmessig. I frie yrkervil dette alltid bli en hypotetisk problemstilling, daarbeidsgiver sjelden konkret vil instruere sinearbeidstakere om kopiering for utøvelse avarbeidsoppgaver. En avgrensning mot forsvarligutførelse av sine arbeidsoppgaver fremstår sommer fornuftig. Etter en slik tolkning vil det væreeksemplarfremstilling som følge av at yrkesutø-vende gjør «noe ekstra» i forhold til det som ersedvanlig for å utføre sine arbeidsoppgaver, somer eksemplarfremstilling til personlig yrkesmes-sig bruk.»

Også NRK vil videreføre adgangen til kopiering tilpersonlig yrkesmessig bruk, men er uenig i atVederlagsnemndas utgangspunkt nevnt ovenforbør legges til grunn. En slik tilnærming vil ifølgeNRK bryte med etablert praksis, som bl.a. er

basert på Innst. O. XI (1960–61), og som det ogsåvises til i høringsnotatet.

Når det gjelder spørsmålet om det skal presi-seres i lovbestemmelsen at det normalt ikke vilvære adgang til å kopiere hele bøker til privatbruk, slik det er gjort i Sverige, tar Forfatterfore-ningen, Forleggerforeningen, Kopinor og Norskfaglitterær forfatter- og oversetterforening til ordefor at en slik presisering bør inntas også i den nor-ske loven. Ifølge Forfatterforeningen er det atkompensasjonsordningen ikke omfatter tekster«et ytterligere argument for at en slik begrensing ilovs form vil være særlig på sin plass. Det er ikkedermed sagt at innlemming av litterære verk i kom-pensasjonsordningen vil redusere behovet for enavgrensning til fordel for litterære verk». Ombegrunnelsen for at avgrensningen bør tas inn iloven, uttaler Kopinor:

«På denne måten blir det tydeliggjort at privat-bruksbestemmelsen ikke er ment å hjemlekopiering av hele bøker til erstatning for almin-nelig kjøp. Ikke minst er dette nødvendig nårdet etter forskrift til åndsverkloven §§ 1-8 og 1-9 er tillatt å ta papirutskrift etter privatbruksbe-stemmelsen (gjeldende åvl. § 12) av digitaltmateriale som er stilt til rådighet gjennom digi-talt fjernlån eller for enkeltpersonersforskningsformål eller private studieformål.Departementets antakelse om at det vil væretungvint å kopiere en hel fysisk bok, vil ikke slåtil i slike tilfeller.»

MBL savner en «bredere vurdering av om det børinntas en mer generell regel om forbud mot kopie-ring av hele større verk, uavhengig av om det er enbok eller annen type verk». TV 2 uttaler seg i lig-nende retning.

Enkelte høringsinstanser har tatt opp forhol-det mellom «det private området» og «privatbruk» i gjeldende §§ 2 og 12. Forfatterforeningenuttaler i denne sammenheng at den støtter Kopi-nors innspill hva gjelder koordinering av virkeom-rådene for §§ 2 og 12, mens Musikkforleggerneoppfatter at høringsnotatets omtale av fremføring iklasserom også gjelder for kopieringen, og eruenige i at denne alltid skal anses å være privat.KS tar i sitt høringssvar til orde for at virkeområ-dene bør være sammenfallende, og at mye tyderpå at de også er det:

«Etter KS syn er det ikke noe grunn til å leggetil grunn at det eksisterer et skille mellom hen-holdsvis kopiering og fremføring av åndsverk iklasseromsundervisning. Det er heller ikke til-


strekkelig avklart etter rettspraksis eller teorihvorvidt det eksisterer et slikt skille. At ogsåkopiering til bruk i klasseromsundervisningmå anses som privat bruk, må imidlertid etterKS syn derfor allerede anses for å være gjel-dende rett.»

KS viser videre til at et skille mellom fremføringog kopiering i klasseromsundervisning vil væreunaturlig og bidra til å underminere et prinsippom teknologinøytralitet, og at dette verken synesforutsatt av lovgiver eller tilsies av rettspolitiskegrunner.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet(KMD) tar i høringen opp spørsmålet om bestem-melsen bør være ufravikelig. Etter KMDs synhandler dette ikke bare om spenningsforholdetmellom kopiering til privat bruk og rettighetsha-vernes økonomiske interesser, men også om til-gjengelighet for sluttbrukerne, og forholdet mel-lom rettighetshavere og distributører av innhold:

«Sluttbrukerne er underlagt avtaleregimersom er, og har vært, kritisert fra både norskeog internasjonale forbrukermyndigheter i enårrekke. [...]

Det er utvilsomt slik at disse avtalevilkå-rene også berører opphavsrettslige problem-stillinger, og kan medføre en rettslig usikker-het i den daglige bruken. KMD foreslår derforat Kulturdepartementet likevel ser på mulighe-tene for å gjøre kopiering til privat bruk til enufravikelig rett.»


Ingen av høringsinstansene uttrykker motstandmot forslaget om at totalforbudene i gjeldende§ 12 andre ledd videreføres uten endringer. Nor-waco støtter forslaget.


Som nevnt er en rekke rettighetshavere negativetil forslaget om å oppheve forbudet mot å benyttefremmed hjelp ved kopiering av filmog musikk-verk til privat bruk. Dette omfatter FONO, Forleg-gerforeningen, IFPI Norge, Kunstnernettverket,Motion Picture Association, Musikernes fellesorga-nisasjon, NOPA, Norsk faglitterær forfatter- og over-setterforening, Norsk Komponistforening, Norwacoog Virke Produsentforeningen.

Norwaco advarer mot å ta for lett på at forbu-det ikke lenger har praktisk betydning:

«I Frankrike er det en pågående diskusjonangående bruken av fremmed hjelp og hvor-vidt slik kopiering skal være å anse som privat-kopiering eller ikke. Diskusjonen omhandlersåkalte nPVRtjenester, hvor selve kopierings-handlingen foretas sentralt hos en TV-distribu-tør på bestilling fra en sluttbruker. Sluttbruke-ren får på denne måten tilgang til «sitt» opptakvia TV-distributørens server og systemer. Etsentralt spørsmål innad i EU er om slike tjenes-ter skal anses som privatkopiering eller ikke.

Hertil nevnes at den italienske stat i 2009ble pålagt av EU-kommisjonen å avskaffe enlovgivning om dette som ble ansett å være istrid med opphavsrettsdirektivet. […]

Som nevnt tidligere er det en forutsetningfor privatkopieringsordningen at den ikke skalrekke så langt at det vil «virke som regulærøkonomisk konkurranse med opphavsmen-nene». Ved å fjerne forbudet mot fremmedhjelp til kopiering av filmverk og musikkverk,mener Norwaco at det er nettopp dette som vilskje. Ordningen vil da gripe inn i områder somrettighetshaverne lisensierer direkte, hvilketvil være i strid med lovgivers opprinnelige for-utsetning for bestemmelsen.

Vi er således av den oppfatning at det i allerhøyeste grad fortsatt er og vil være behov for etforbud mot bruk av fremmed hjelp ved kopie-ring av filmog musikkverk, og vi ber om atregelen videreføres.»

Flere uttaler seg i lignende retning, bl.a. Kunstner-nettverket, som antar at oppheving kan føre til mersystematisk kopiering og at tjenester som i dagforutsetter lisens, ikke lenger kan opprettholdes:

«Slike tjenester utgjør per i dag en meget viktigdel av rettighetshavernes inntektsgrunnlag, ogen legger til grunn at departementet ikke hartil hensikt å frata rettighetshaverne inntekterfor å legge til rette for at profesjonelle aktørerkan tilby nye produkter – noe som også vilvære i strid med lovgivers opprinneligebegrunnelse for bestemmelsen.

Det er etter hva Kunstnernettverket forståret pågående spørsmål innad i EU om slike tje-nester skal anses som privatkopiering ellerikke. Kunstnernettverket ber departementetavvente eventuell lemping fra dagens forbud tilEU har endelig avklart forholdet.»

På den annen side er følgende instanser positivetil endringsforslaget på dette punkt: Get TDC,


Nasjonalbiblioteket, Norsk Bibliotekforening, NRK,RiksTV, Telenor og Universitetet i Bergen.

For Telenor fremstår forbudet som lite hen-siktsmessig og nærmest umulig å etterleve, mensen oppheving vil harmonere med alminnelig retts-følelse og bidra til økt respekt for regelverket. GetTDC viser til lignende betraktninger, det sammegjør RiksTV, som bl.a. uttaler:

«Forbrukere har allerede i vesentlig grad tatt ibruk løsninger som innebærer at de lagreråndsverk til privat bruk ved bruk av fremmedhjelp, f.eks. ved sikkerhetskopiering av data-maskiner. Det er neppe i tråd med alminneligrettsoppfatning om forbrukere skal væreavskåret fra å anvende fremmed hjelp ved sliklagring.»


Ingen av høringsinstansene har kommentert atdet i lovbestemmelsen ble foreslått inntatt en defi-nisjon av fremmed hjelp i tråd med gjeldende for-ståelse av begrepet.


Departementet ba i høringsnotatet om synspunk-ter på forslagene fra BONO og Norsk faglitterærforfatter- og oversetterforening om å utvide kom-pensasjonsordningen til også å omfatte visuelle oglitterære verk, og departementets vurdering avforslagene. Det er ingen som uttaler seg negativttil at ordningen skal utvides, og de som er for enutvidelse, mener at dette må ledsages av øktebevilgninger. I tillegg til forslagsstillerne, omfatterdette Forfatterforeningen, Forleggerforeningen,Forbundet frie fotografer, Kopinor, Kunstnernettver-ket, Mediebedriftenes Landsforening (MBL), Musi-kernes fellesorganisasjon (MFO), Musikkforleg-gerne, Kulturrådet/ Fond for lyd og bilde, NorskOversetterforening, Norske Barne- og Ungdomsbok-forfattere, Norske Billedkunstnere, Norske Kunst-håndverkere, Norwaco og TONO.

Norske Billedkunstnere uttaler at man per i dagneppe tilfredsstiller opphavsrettsdirektivets kravom kompensasjon til rettighetshavere til verk somfaktisk blir kopiert, med mindre dagens ordningutvides til å omfatte enkeltstående bilder, uavhen-gig av om disse inngår i audiovisuelle produksjo-ner eller ei. Det uttrykkes tilfredshet med atdepartementet åpner for en slik utvidelse, såfremt forholdene siden 2005 har endret seg slik atdet nå ligger til rette for individuell fordeling:

«Vi mener absolutt at så er tilfellet, og har goderfaring med BONOs håndtering av individuellfordeling til opphavsmenn som inngår i multi-media produksjoner som favnes av gjeldendeordning i Norwaco. […] Det er imidlertid foross ikke lett å forstå at departementet samtidiguttaler at en utvidelse av ordningen, ikke nød-vendigvis sier noe om den totale kompensa-sjonsberettigede kopiering som skjer til privatbruk. Det er ingen tvil om at all privat kopieringer økende, ettersom den teknologiske utvik-ling tilpasser seg våre umiddelbare behov ihurtigtogsfart.»

MFO uttaler:

«Bilder og tekst er i dag gjenstand for omfat-tende kopiering til privat bruk, ikke minst somfølge av utbredelsen av smarttelefoner og nett-brett, hvor privat deling av opphavsrettsbeskyt-tet materiale over sosiale medier og andredelingstjenester utgjør en betydelig del. Veder-lag for privatkopiering fordeles allerede i dagindividuelt til opphavere til visuelle og litteræreverk. MFO kan ikke se at det lenger finnesargumenter som skulle tilsi at ikke også disseverkene inkluderes i ordningen.»

Når det gjelder spørsmålet om hvem som børvære kompensasjonsberettiget, minner MBL omat «innenfor vårt område er det først og fremst utgi-verne som taper inntekter som følge av redusertomsetning på grunn av privat kopiering, og at detderfor må sikres at kompensasjonen først og fremstkommer disse til gode». Tilsvarende ber Forlegger-foreningen om at det «tydeliggjøres at retten tilrimelig kompensasjon ikke er begrenset til kun origi-nære rettighetshavere». Også TV 2 anser det «viktigå synliggjøre at også eventuelle etterfølgende rettig-hetshavere skal kompenseres».

Som nevnt forutsetter de som er positive til åutvide ordningen at kompensasjonen økes, i til-legg tar flere til orde for at også gjeldende ordningmå tilføres økte midler for å være i overensstem-melse med våre EØS-forpliktelser. Blant disse erdet Norwaco som har den mest utførligeuttalelsen, som flere også slutter seg til, og hvorbl.a. følgende fremgår:

«EU-domstolen har ved gjentatte anledningerslått fast at rimelig kompensasjon nødvendig-vis må beregnes på grunnlag av et kriteriumom hvilken skade som blir påført rettighetsha-verne av beskyttede verker ved innføringen aven rett til privatkopiering. Den skaden som


påføres rettighetshaverne vil her normalt settvære økonomisk tap av omsetning. Det forven-tes derfor at nivået for den norske kompensa-sjonen endres i tråd med dette.

En ordning hvor det etableres et fast nivåfor bevilgningen av «rimelig kompensasjon»slik det er gjort i Norge siden 2005, hvor detbevilgede beløpet kun er justert for årlig infla-sjon og prisutvikling, tar ikke opp i seg at kom-pensasjonen skal være rimelig sett i forhold tilden kopieringen som faktisk skjer.

Ser man f. eks hen til utviklingen de sistefem år, har kopieringen fra 2011 til i dag merenn fordoblet seg, mens den gjennomsnittligekompensasjonen per private kopi er tilnærmethalvert. […] Norwaco vil på bakgrunn av dettepå det sterkeste appellere til departementet omat det må skje en betydelig økning av den årligekompensasjon dersom Norge skal kunne for-svare en fortsatt statlig ordning for privatkopi-eringskompensasjon. […]»

Når det gjelder finansieringen av kompensasjo-nen, er det enkelte høringsinstanser, bl.a. Forleg-gerforeningen og Norwaco, som viser til EU-dom-stolens avgjørelse 9. juni 2016 i sak C-470/14(EGEDA). Med henvisning til saken setter FONOspørsmålstegn ved om gjeldende ordning medfinansiering over statsbudsjettet kan oppretthol-des i Norge:

«FONO mener at Departementet i stedet børforeslå et system der kompensasjonen finansi-eres ved avgift på kopieringsutstyr, utformetetter mønster fra fungerende systemer i andreeuropeiske land, herunder våre nordiske nabo-land.»

Norske Dramatikeres Forbund ber departementetom å vurdere utvidelse av finansieringen til åomfatte mer enn statlig overføring, f.eks. ved ålegge «avgift på tekniske innretninger som kopiut-styr, strømming og internettjenester».

Også Kommunal- og moderniseringsdeparte-mentet (KMD) – som oppfatter den norske model-len som praktisk, pragmatisk, forutsigbar og kost-nadseffektiv – har merket seg EU-domstolensavgjørelse i EGEDA-saken. KMD har videre mer-ket seg at mens strømmetjenester i stor grad tarover for nedlasting av f.eks. musikk, så har Nor-waco tatt det for gitt at såkalte offline-spillelisterskal omfattes av privatkopieringsvederlaget. KMDstiller spørsmål ved om ikke dette er en egenskapved strømmetjenestene som brukeren allerede

har betalt for, og om vederlaget dermed medføreren dobbeltbetaling:

«Vi mener at endringer i privatkopieringsord-ningen kan få konsekvenser for utviklingen avnye digitale innholdstjenester, særlig dersomgrunnlaget utvides, og ordningen skal finansi-eres på andre måter enn i dag. Vi foreslår der-for at KUD foretar en gjennomgang av ordnin-gen med privatkopieringsvederlag, med tankepå en mulig revisjon på bakgrunn av den tekno-logiske utviklingen, samt den rettslige utviklin-gen i Europa ellers.»

MFO inntar her det motsatte standpunkt, og visertil at det i høringsnotatet – i en sammenheng hvormeningen var å belyse spenningsforholdet mel-lom rettighetshavernes interesser og bestemmel-sen om kopiering til privat bruk – uttales at stør-stedelen av musikksalget i dag skjer elektronisk,bl.a. gjennom abonnementsbaserte strømmetje-nester, «hvor kopieringsadgangen er regulert iabonnementsavtalen og ved bruk av tekniske beskyt-telsessystemer». MFO uttaler at det virker å væredepartementets syn at den kopiering som skjergjennom såkalt «offline-synkronisering» ikke skalanses kompensasjonsberettiget, noe som vil væreen problematisk forståelse av gjeldende rett, medhenvisning til praksis fra EU-domstolen, bl.a. i for-ente saker C-457/11 og C-460/11 (VG Wort).

Også Norwaco viser til uttalelser om dettespenningsforholdet i høringsnotatet:

«Departementet legger til grunn at spennings-forholdet mellom ordningen med privatkopie-ring og rettighetshavernes økonomiskeinteresser var større ved innføringen i 2005 ennden er i dag. […] Som vist ovenfor har norsklovlig privatkopiering økt drastisk siden 2005,til et historisk høyt omfang i 2015. Når kompen-sasjonen da reelt sett fremdeles befinner segpå 2005-nivå, kan det ikke være noen tvil om atprivatkopieringsordningen i dag står i et klartsterkere spenningsforhold til rettighetshaver-nes økonomiske interesser enn det som var til-fellet ved innføringen av kompensasjonsord-ningen i 2005.»

NOPA og Norsk Komponistforening viser til deninternasjonale diskusjonen knyttet til tjenestersom Facebook, YouTube og Google, og densåkalte «transfer of value»-problematikken. Detuttales at om det ikke lar seg gjøre å drive inn etrimelig vederlag for verdioverføringen «veddirekte avtale mellom partene, må det vurderes om


hvorvidt også disse tapte inntektene skal omfattes avprivatkopieringsvederlaget».


5.4.6.1 Innledning

Etter departementets oppfatning er det fremdelesgrunnlag for en bestemmelse som gir adgang tilkopiering til privat bruk, og det foreslås atbestemmelsen videreføres med visse endringersom ny § 26. På bakgrunn av innspill frahøringsinstansene foreslår departementet vissejusteringer i forslaget som har vært på høring.


Departementet foreslår at hovedregelen i gjel-dende § 12 første ledd videreføres uten særligerealitetsendringer, men slik at kravet om lovligkopieringsgrunnlag innarbeides i hovedregelen.Bakgrunnen for dette er at mens de øvrigeavgrensninger i kopieringsadgangen gjelder spe-sifikke verkstyper eller kopieringsmetoder, er kra-vet om lovlig kopieringsgrunnlag generelt og enforutsetning for at bestemmelsen i det hele tattkommer til anvendelse.

Når det ikke skjer i ervervsøyemed eller pågrunnlag av «verk som er gjengitt i strid meddenne loven», kan etter forslaget enkelte eksem-plar av et offentliggjort verk fremstilles til privatbruk. Det er meningen at nevnte formulering skaldekke gjeldende § 12 fjerde ledd, dvs. at det medhjemmel i bestemmelsen ikke kan fremstilleseksemplar på grunnlag av en gjengivelse av ver-ket i strid med eneretten eller på grunnlag av enomgåelse av et teknisk beskyttelsessystem i stridmed gjeldende § 53a, som forslås videreført i lov-forslaget § 100. Som det fremgår av punkt 9, vilgjeldende kapittel 6a bli gjennomgått og vurdertsamordnet med enkelte bestemmelser i straffelo-ven i en egen prosess. Det antas at den foreslåtteformulering i alle tilfeller vil være dekkende, even-tuelt supplert med henvisning til de aktuelle para-grafer. Gjeldende presisering om at kopiering fraulovlig kilde bare kan sanksjoneres ved forsettligovertredelse, foreslås videreført i den nye loven.Siden skyldkravet for straff etter den nye loven erforsett, er det bare nødvendig med en særregule-ring av erstatningsansvaret. Det presiseres derfori § 26 femte ledd at erstatningsansvar bare kanilegges ved forsettlig overtredelse, og tilsvarendefremgår av erstatningsbestemmelsen i § 82 femteledd.

Etter gjeldende rett utelukker ikke forbudetmot kopiering i ervervsøyemed enhver kopieringsom har et ervervsmessig anstrøk, og i en vissutstrekning kan det fremstilles eksemplar tilsåkalt «personlig yrkesmessig bruk», dvs. enbegrenset adgang til å fremstille enkelte kopier avet verk til sin personlige bruk i yrkessammen-heng. Departementet holder fast ved at adgangentil slik kopiering bør videreføres, og at kopierings-adgangen ikke bør innskrenkes slik bl.a. Kopinorog Forleggerforeningen tar til orde for.

Også når det gjelder hvilke kriterier som erbest egnet til å avgjøre om kopieringen i detenkelte tilfellet vil være dekket av bestemmelseneller ikke, holder departementet fast ved syns-punktet fra høringsnotatet. Dette har fått tilslut-ning i høringen fra bl.a. Kopinor (subsidiært) ogKS, og innebærer at den ovenfor gjengitteuttalelsen i Vederlagsnemndas vedtak 11. april2007 vil danne grunnlaget for vurderingen.Utgangspunktet blir da å spørre om kopieringener nødvendig for at de ansatte skal kunne utføresine arbeidsoppgaver på en forsvarlig måte, jf.også NOU 1983: 35 s. 28. Om kopieringen er det,må den sies å skje på arbeidsgiverens initiativ iegentlig forstand, siden et normalt arbeidsforholdjo forutsetter forsvarlig utføring av arbeidsoppga-ver. Slik kopiering vil ikke være til privat bruk, ogfaller derfor utenfor bestemmelsen om privat-brukskopiering.

Når det gjelder NRKs innvendinger mot ålegge denne tilnærmingen til grunn, antard e p a r t e m e n t e t at resultatet ved denne til-nærmingen ikke nødvendigvis vil være et annetenn om en bare stilte spørsmål om hvem som tokinitiativet til kopieringen. Hensikten i begge tilfel-ler må jo være å finne ut hvem som har tatt initiati-vet i egentlig forstand, og etter departementetssyn vil en vurdering av hva som er forsvarlig utfø-ring av arbeidsoppgaver være et godt hjelpemid-del for å finne svar på dette spørsmålet.

Kopinor foreslår at «kopieringsadgangen til pri-vat bruk bør innskrenkes ved at […] eksemplar-fremstilling for utdanningsformål defineres ut avbestemmelsen om privat bruk». D e p a r t e m e n -t e t er ikke enig i dette, men gir sin tilslutning tilKopinors uttalelse om at «Vederlagsnemndas inn-fallsvinkel om å se på «hva som er nødvendig for atde ansatte skal kunne utføre sine oppgaver på enforsvarlig måte» […] også må legges til grunn forkopiering til utdanningsformål».

Departementet opprettholder synspunktet frahøringsnotatet om at vurderingen av om brukener privat, må skje uavhengig av om bruken dek-kes av en annen hjemmel eller ikke. Det samme


vil etter departementets syn gjelde om det påområdet finnes mulighet for klarering ved avtaleli-sens. Som det også påpekes i høringen, innebærerdette et annet utgangspunkt for vurderingen enndet som ble lagt til grunn i Ot.prp. nr. 15 (1994–95) s. 36 flg., men etter departementets syn følgerstandpunktet som nevnt av en konsekvent hold-ning til hva som er å anse som privat bruk. Eneventuell avtale om avtalelisens bør på denne bak-grunn ikke begrense adgangen til å kopiere til pri-vat yrkesmessig bruk innenfor bestemmelsensramme. Vurderingen av om bruken er privat børskje etter kriteriene i bestemmelsen om kopieringtil privat bruk, og hvorvidt den ansattes arbeidsgi-ver har inngått avtalelisensavtale vil etter departe-mentets syn ikke være et relevant moment veddenne vurderingen. Imidlertid vil hjemmelen baredekke den kopiering som skjer til privat bruk.Dersom kopieringen må anses nødvendig for atden ansatte skal kunne utføre sine oppgaver på enforsvarlig måte, vil den ikke være privat, og da måden ha annen hjemmel. Det understrekes at dether er tale om en relativt snever adgang til privat-brukskopiering, og at avtalelisensen i undervis-ning ligger fast og vil være nødvendig for å hjemlekopieringen i virksomheten.

Ved endring av åndsverkloven i 1995 ble detvurdert om en skulle innføre mer generellebegrensninger i adgangen til å kopiere til privatbruk, noe som ble avvist av departementet. Detsamme ble et forslag om å benytte mer konkreteog mindre skjønnsbestemte vilkår i § 12. I Ot.prp.nr. 15 (1994–95) s. 42 uttales det:

«Departementet har forståelse for at bestem-melsen kan fremstå som vanskelig å fortolke.Den kommer imidlertid til anvendelse på etmeget vidt spekter av verkskategorier, eksem-plartyper, fremstillingsmåter og former forbruk innenfor den private sfære. Ved tolknin-gen skal det foretas en avveining av brukerensbehov og rimeligheten av den aktuelle eksem-plarfremstilling mot opphavsmannens interes-ser i å utnytte verket på sedvanlig måte.Eksemplarfremstilling av den aktuelle art skalikke urimelig begrense opphavsmannensmulighet for økonomisk utnyttelse av sitt verk.Til illustrasjon kan nevnes at etter gjeldenderett aksepteres at man for bruk i et brylluphvor familie- og vennekretsen samles, kopiererhele sangtekster for utdeling til gjestene, mensfremstilling av én enkelt kopi av en hel bok forbruk i studieøyemed vanligvis vil ligge utenforbestemmelsens område. I det siste tilfellet vilvurderingen kunne være en helt annen dersom

det er tale om å lage en forstørrelse av en bokfor at et svaksynt barn skal kunne lese teksten.Denne variasjonsbredde kan det vanskelig tashensyn til på annen måte enn ved nettoppskjønnsmessige kriterier, som gir rom for enkonkret vurdering av det enkelte kopieringstil-felle. En skjønnsmessig avgrensning avbestemmelsen medfører også at det er enklereå tilpasse tolkningen av bestemmelsen til denteknologiske utvikling.»

Synspunktet om at en hel bok normalt ikke kankopieres med hjemmel i bestemmelsen, følgerikke naturlig av formuleringen «enkelte eksem-plar», som synes å indikere at det i alle fall kanfremstilles ett eksemplar. I Sverige ble det i 2005innført en særregel for bøker: «Såvitt gäller lit-terära verk i skriftlig form får exemplarframställ-ningen dock endast avse begränsade delar av verkeller sådana verk av begränsat omfång.» Departe-mentet vurderte i høringsnotatet om tilsvarendeendring burde foreslås i den nye åndsverkloven,og står fast ved synspunktet derfra om at det tro-lig ikke er grunn til det. Ved elektronisk formid-ling antas kopieringsadgangen i stor grad å følgeav avtalevilkår og bruk av tekniske beskyttelses-systemer, og hva fysiske bøker angår, er detdepartementets oppfatning at kopiering av en helbok ved hjelp av fotokopiering/skanning vil væresåpass tungvint at det neppe gir grunn for en sær-skilt regulering av denne verkstypen. Når det gjel-der Kopinors merknad i tilknytning til utskrift medhjemmel i forskriften §§ 1-8 og 1-9, viser d e p a r -t e m e n t e t til at den adgang det her er tale om,enten vil være papirutskrift av fjernlånt eksemplarsom er fremstilt innen rammene av forskriften§§ 1-2 og 1-3, eller papirutskrift fra terminal i insti-tusjonens lokaler for enkeltpersoners forsknings-eller private studieformål. Etter departementetsoppfatning gir heller ikke en slik adgang til å tapapirutskrift, grunn for en særskilt regulering avdenne verkstypen i lovteksten. Etter departemen-tets syn bør tilsvarende vurdering legges til grunnfor andre typer verk av en viss størrelse, slik at dettrolig ikke er grunn til presisering i lovteksten nårdet gjelder slike verk heller. Den fleksibilitet somgjeldende bestemmelse legger til rette for, jf. sita-tet fra 1995 ovenfor, bør etter departementets opp-fatning videreføres i den nye loven.

I høringen ble også forholdet mellom «det pri-vate området» og «privat bruk» i gjeldende §§ 2 og12 tatt opp, og enkelte instanser tok til orde for atbestemmelsenes virkeområder i større gradburde koordineres.3 Forutsatt at virkeområdeneikke er like, var imidlertid meningene delte om


hvilken «retning» koordineringen burde ta; omutgangspunkt skulle tas i det snevreste ellervideste virkeområdet. Med henvisning til hørin-gen vil departementet først av alt klargjøre athøringsnotatets omtale av klasseromsundervis-ning bare gjaldt fremføring og overføring, ikkekopiering. Når det gjelder spørsmålet om koordi-nering, var ikke det et eget tema i høringsnotatet,og spørsmål om dette har ikke blitt forelagthøringsinstansene for deres vurdering. Departe-mentet vil derfor ikke gå nærmere inn i dette idenne sammenheng. Det vises til at Europakom-misjonen i sitt direktivforslag (KOM(2016) 593)også foreslår bestemmelser som gjelder undervis-ning, og at departementet vil gjennomgå åndsver-klovens undervisningsbestemmelser ved hørin-gen av eventuelle regelendringer som følge av nyEU-regulering.

Departementet har også vurdert om bestem-melsen om kopiering til privat bruk bør gjøresufravikelig, slik at adgangen til slik kopiering ikkeskal kunne innskrenkes ved avtale. Bakgrunnenfor dette er at det for noen år siden ble hevdet atdet kunne være behov for et slikt grep for å sikreen reell adgang til privatbrukskopiering i en digi-tal tid. Ved innføringen av vern for tekniskebeskyttelsessystemer i åndsverkloven i 2005, vars-let også departementet at det skulle følge med påutviklingen og hvorvidt bruken av slike systemerville være til hinder for kopiering til privat bruk.Så vidt departementet kan se, har bruken av slikesystemer og overgangen til elektronisk distribu-sjon ikke hindret adgangen til privatkopiering.Snarere tvert imot oppfatter departementet at til-gjengeligheten for sluttbrukerne i praksis erminst like god i dag som i 2005. Departementethar merket seg synspunktene som har kommetom dette i høringen, men kan ikke se grunn til åforeslå at bestemmelsen gjøres ufravikelig.

For øvrig foreslås hovedregelen om kopieringtil privat bruk videreført som § 26 første ledd isamsvar med gjeldende rett, jf. ovenfor.


Departementet foreslår – som i høringsnotatet –at totalforbudene i gjeldende § 12 andre ledd vide-reføres uten endringer. Bestemmelsene foreslåstatt inn som § 26 andre ledd. Det vises til gjennom-gangen av gjeldende rett ovenfor.


I høringsnotatet foreslo departementet at forbu-det mot bruk av fremmed hjelp ved kopiering tilprivat bruk av musikkverk og filmverk oppheves.Basert på innspillene i høringsrunden har depar-tementet foretatt en fornyet vurdering, og kom-met til at forslaget fra høringsnotatet ikke børvidereføres, jf. bl.a. uttalelsen fra Kunstnernettver-ket:

«Det er etter hva Kunstnernettverket forstår etpågående spørsmål innad i EU om slike tjenes-ter skal anses som privatkopiering eller ikke.Kunstnernettverket ber departementet avventeeventuell lemping fra dagens forbud til EU harendelig avklart forholdet.»

D e p a r t e m e n t e t foreslår at også forbudetmot bruk av fremmed hjelp ved kopiering avmusikk- og filmverk videreføres som § 26 tredjeledd bokstav a til d i samsvar med gjeldende rett.


Et annet spørsmål som gjelder fremmed hjelp, ogsom departementet tok opp i høringsnotatet, erom definisjonen av fremmed hjelp skal lovfestes,og hva definisjonen i så fall skal være. Ingen avhøringsinstansene har kommentert at det i lovbe-stemmelsen ble foreslått inntatt en definisjon itråd med gjeldende forståelse av begrepet. Depar-tementet viderefører forslaget, og foreslår defini-sjonen inntatt som § 26 tredje ledd siste punktum.


Departementet foreslår på bakgrunn av høringenat ordningen med rimelig kompensasjon som idag forvaltes av Norwaco, utvides til også åomfatte visuelle og litterære verk. Departementethar lagt vekt på uttalelser som underbygger atslike verk utsettes for en betydelig kopiering tilprivat bruk, og at forholdene siden 2005 harendret seg slik at det nå ligger til rette for indivi-duell fordeling.

Departementet la i Ot.prp. nr. 46 (2004–2005)til grunn at den individuelle ordningen skulle gikompensasjon til rettighetshavere til lydopptak ogfilm, jf. s. 43: «I stor utstrekning vil det her kunnefastsettes hvilke verk som har blitt kopiert til privatbruk, og fordelingen av kompensasjonen fastsettes iforhold til det.» Som en følge av forslaget her om åutvide ordningen til også å omfatte visuelle og lit-terære verk, vil også rettighetshavere til slike

3 Ved lovendring i 2005 ble begrepet «utenfor det privateområde» i § 2 erstattet av «offentlig», men eneretten til til-gjengeliggjøring må fortsatt sies å være avgrenset mot «detprivate område».


verkstyper inkluderes i ordningen. Da må ogsådisse verkstypene inkluderes i det statistiskematerialet som gir utgangspunkt for den nærmerefordelingen, jf. også ytterligere uttalelser fra pro-posisjonen s. 43, som ligger fast:

«Innenfor de rammene som på denne måtenfastsettes bør organisasjonen kunne foreta enfordeling som i størst mulig utstrekning står iforhold til den kopiering som faktisk finnersted. Fordeling skal skje til de enkelte rettig-hetshavere […] på grunnlag av statistiske opp-lysninger og eventuelle andre kilder som bely-ser omfanget av privatbrukskopieringen.»

Som nevnt ovenfor under omtalen av gjeldenderett, fremgår det på samme side i proposisjonen atkompensasjonen ikke er en rettighet på linje medandre rettigheter etter loven, og den «er ikke enrettighet som kan overdras ved avtale eller arv».Det er dermed bare de opprinnelige rettighetsha-vere som vil være kompensasjonsberettiget, ogsåetter utvidelsen av ordningen.

Slik ordningen er organisert i Norge, fastset-tes kompensasjonen gjennom årlige bevilgningerover statsbudsjettet. Kompensasjonens størrelsevil derfor måtte vurderes i den forbindelse. I lys avinnspill i høringen understreker departementetlikevel, og også i denne sammenheng, at kompen-sasjonsordningen selvsagt skal være i overens-stemmelse med våre internasjonale forpliktelser,både hva kompensasjonens størrelse og ordnin-gens øvrige organisering angår. Når det gjelderEU-domstolens avgjørelse i sak C-470/14(EGEDA), vil departementet analysere og vur-dere denne i relasjon til den norske kompensa-sjonsordningen. I denne sammenheng vil det ogsåbli sett nærmere på domstolens avgjørelser i for-ente saker C-457/11 og C-460/11 (VG Wort) ogsak C-463/12 (Copydan).


Gjeldende bestemmelse om kopiering til privatbruk foreslås videreført i samsvar med ovenstå-ende og inntatt som § 26.

5.5 Avgrensning av sprednings- og visningsretten – konsumpsjonsbestemmelsene

5.5.1 Avgrensning av spredningsretten


Avgrensning av spredningsretten reguleres i gjel-dende § 19.

Opphavsmannens enerett etter § 2 omfattersom tidligere nevnt det å gjøre verket tilgjengeligfor allmennheten. Verket gjøres tilgjengelig for all-mennheten blant annet når eksemplar av verketfrembys til salg, utleie eller utlån eller på annenmåte spres til allmennheten, jf. tredje ledd bokstava. Dette betegnes som spredningsretten. Spred-ningsretten er etter gjeldende rett knyttet tilfysiske eksemplar av verk, og omfatter ikke digi-tale overføringer.

Eneretten til spredning av eksemplar er imid-lertid avgrenset gjennom den såkalte konsumps-jonsregelen i § 19. Konsumpsjon innebærer atspredningsretten uttømmes for det enkelteeksemplar, slik at opphavsmannen ikke kan forbyvidere spredning. Bestemmelsen fastsetter at nåret eksemplar av et verk er solgt med opphavsman-nens samtykke, kan eksemplaret spres videreblant allmennheten, jf. første ledd første punktum.Opphavsretten konsumeres altså for eksemplarsom er solgt med opphavsmannens samtykke, slikat disse eksemplarene kan spres videre.

Konsumpsjonsregelen kommer følgelig tilanvendelse ved salg av eksemplar av verk, menomfatter til dels også situasjoner der opphavsman-nen på annen måte overdrar eksemplar av verk.Dette gjelder for det første offentliggjorte verk, ogfor det andre ethvert eksemplar av kunstverk ellerfotografisk verk, jf. første ledd andre punktum.Motsetningsvis følger det av bestemmelsen at forandre ikke-offentliggjorte verk enn kunstverk ogfotografiske verk, konsumeres ikke sprednings-retten ved annen overdragelse enn salg. Medoverdragelse menes handlinger som tar sikte på åoverlate eiendomsretten til eksemplaret, jf.Ot.prp. nr. 15 (1994–95) s. 123.

Konsumpsjonsregelen får bare anvendelse vedsalg eller annen overdragelse av fysiske eksem-plar. I Ot.prp. nr. 46 (2004–2005) s. 28 uttales:

«Der verk distribueres ved elektroniske tjenes-ter, eksempelvis med mulighet for lokal utskrifto.l., vil det lokalt fremstilte eksemplar ikkeomfattes av den lovbestemte konsumpsjonetter åndsverkloven § 19, men anses som del aven tjeneste.»


Videre er konsumpsjonsregelen i utgangspunktetbegrenset til der eksemplaret er solgt eller over-dratt innenfor Det europeiske økonomiske samar-beidsområde (EØS), jf. første ledd tredje punk-tum. Denne regelen gjennomfører prinsippet omsåkalt EØS-regional konsumpsjon (jf. opphavs-rettsdirektivet artikkel 4 nr. 2 som omtales neden-for). Dersom eksemplaret er solgt eller overdrattutenfor EØS-området, skjer det ingen konsump-sjon av spredningsretten. Opphavsmannen kanaltså forby såkalt parallellimport fra land utenforEØS.

Imidlertid er det i første ledd tredje punktumfastsatt to unntak fra prinsippet om EØS-regionalkonsumpsjon. Disse unntakene innebærer såkaltglobal konsumpsjon, slik at konsumpsjonsregelenfår anvendelse uavhengig av hvor i verden eksem-plar er solgt eller på annen måte overdratt. Detførste unntaket gjelder der eksemplaret er erver-vet av en person til privat bruk. Om unntaket utta-les det i lovforarbeidene, Ot.prp. nr. 46 (2004–2005) s. 28:

«Bestemmelsen om spredningsrett er ikke tilhinder for at privatpersoner kjøper bøker ellerandre åndsverk også utenfor EØS-området tilprivat bruk. Ved å opprettholde global kon-sumpsjon for slike eksemplar av verk vil disseeksemplarene kunne selges videre til antikva-riat og lignende bruktutsalg. På samme måtensom ved utlån vil dette kunne ha betydning forf.eks. litteratur fra land som vi i Norge har inn-vandrere fra. Departementet legger til grunn atdirektivet ikke er til hinder for at man ivaretarslike samfunnshensyn ved å fastholde globalkonsumpsjon på dette området som ikke kanantas å ha betydning for rettighetshavernesøkonomiske interesser.»

Det andre unntaket gjelder der eksemplaret spresvidere ved utlån eller utleie. Unntaket for utlåninnebærer blant annet bibliotekene kan importereeksemplar av bøker fra hele verden. For utleie harunntaket mindre betydning på grunn av regelen iandre punktum om at bestemmelsen ikke giradgang til utleie, med unntak for byggverk ogbruksgjenstander.

Andre ledd fastsetter at bestemmelsen ikke giradgang til utleie, med unntak for byggverk ogbruksgjenstander. Disse bestemmelsene har bak-grunn i utleie- og utlånsdirektivet (2006/115/EF),jf. nedenfor. Bestemmelsen gir som hovedregeladgang til utlån. Her er det blant annet viktige kul-turpolitiske hensyn som tilsier at biblioteker børkunne låne ut eksemplar uten å måtte innhente

samtykke fra opphavsmennene. Imidlertid er det iandre ledd andre punktum gjort et unntak forutlån av maskinlesbart eksemplar av datamaskin-program. Begrunnelsen er bl.a. at datamaskinpro-grammer er sårbare for kopiering. Andre leddtredje punktum gir uttrykk for at bytte som drivessom organisert virksomhet er likestilt med leie.

5.5.1.2 Internasjonalt regelverk

Regler om konsumpsjon av spredningsrett finnes iopphavsrettsdirektivet (2001/29/EF) artikkel 4nr. 2. Utgangspunktet om opphavsmannens rett tilspredning av verkseksemplar er regulert i artik-kel 4 nr. 1, mens denne retten avgrenses i artikkel4 nr. 2. Denne regelen innebærer at sprednings-retten innenfor EØS konsumeres når eksemplarav verket første gang er solgt eller på annen måteoverdratt med rettighetshaverens samtykkeinnenfor EØS. Direktivet fastsetter altså såkaltregional konsumpsjon. Det er uttalt i direktivetsfortale punkt 29 at spørsmålet om konsumpsjonikke er relevant i forbindelse med tjenester, her-under særlig online-tjenester. Her uttales videre atdet heller ikke er relevant ved fysisk kopiering avet verk foretatt av brukeren av slik tjeneste medrettighetshaverens samtykke. Det samme gjelderfor utleie og utlån av eksemplar som har karakterav tjenester. Online-tjenester utgjør i realiteten enhandling som krever tillatelse når dette følger avopphavsrettslige regler.

Det fremgår av utleie- og utlånsdirektivet(2006/115/EF) at opphavsmenn og nærmereangitte nærstående rettighetshavere skal ha ene-rett til utleie og utlån, jf. artikkel 1. Etter artikkel 6kan medlemsstatene gjøre innskrenkninger i ene-retten til offentlig utlån, under forutsetning av at idet minste opphavsmennene får vederlag for sliktutlån. Medlemsstatene skal fritt kunne fastsettedette vederlaget under hensyn til deres målsettin-ger for å fremme kulturen. I Norge oppfyllesdirektivets krav gjennom bibliotekvederlagsord-ningen, som innebærer at det gis vederlag til opp-havsmenn til verk som disponeres til utlån ioffentlig bibliotek. Dette er en kulturpolitisk ord-ning der vederlaget ytes kollektivt, og fordeles tilfond som forvaltes av de aktuelle opphavsmanns-organisasjoner. Den enkelte opphavsmann harikke noe rettskrav på vederlag. Ordningen erregulert i lov 29. mai 1987 nr. 23 om bibliotekve-derlag.

Etter direktivet artikkel 9 konsumeres førstspredningsretten for visse nærstående rettighets-havere innenfor EØS når eksemplar første gang


selges innenfor EU av rettighetshaveren eller medrettighetshaverens tillatelse.

Spørsmål om konsumpsjon er berørt i flereavgjørelser fra EU-domstolen de senere år, bl.a. C-128/11 (UsedSoft) og C-419/13 (Art & Allpos-ters).

UsedSoft-dommen har vært gjenstand for myedebatt ettersom EU-domstolen anvendte kon-sumpsjonsprinsippet i et tilfelle som ikke gjaldtsalg av fysiske eksemplar, men der et datamaskin-program ble tilbudt på Internett. SelskapetUsedSoft tilbød her brukte programvarelisensersom kjøperne fikk tilgang til bl.a. ved å laste nedeksemplar fra rettighetshaverens nettside (ellerkjøperne hadde tilgang til programmet fra før,men trengte nye lisenser). Under visse forutset-ninger mente EU-domstolen at konsumpsjons-prinsippet kom til anvendelse i et slikt tilfelle.Imidlertid gjelder dommen konsumpsjonsrege-len i dataprogramdirektivet (2009/24/EF), ogikke opphavsrettsdirektivets regulering. I tilleggsynes EU-domstolen i den senere Art & Allpos-ters-dommen å bekrefte det tradisjonelle stand-punktet om at konsumpsjonsregelen bare fåranvendelse ved salg eller annen overdragelse avfysiske eksemplar. Det synes derfor å være godeargumenter for at UsedSoft-dommen ikke giruttrykk for noe prinsipp som kan anvendes uten-for det området den konkret gjelder.

En relativt ny dom fra EU-domstolen (C-174/15) om utlån av e-bøker vil bli nærmere omtaltunder departementets vurderinger.

5.5.1.3 Andre nordiske land

De øvrige nordiske land har lignende bestemmel-ser i § 19 i sine opphavsrettslover. Både i svenskog dansk lovgivning er bestemmelsene kortere ogmindre detaljerte enn den norske bestemmelsen.Hovedprinsippet er at konsumpsjon inntrer nåreksemplar med opphavsmannens samtykke ersolgt eller på annen måte overdratt innenfor EU.Det synes å være færre særregler i de øvrige nor-diske landenes bestemmelser om konsumpsjon avspredningsretten.


I høringsnotatet ble det gitt uttrykk for at regleneom konsumpsjon stort sett gir hensiktsmessigeavgrensninger av spredningsretten, og i stor gradbygger på direktiver som Norge er forpliktet til åfølge. Det ble derfor foreslått at bestemmelsen ihovedsak videreføres i § 4-19.

Departementet mente likevel at enkelteendringer burde vurderes. Det ble vist til at kon-sumpsjonsreglene av natur er relativt kompli-serte, men at det ville være en fordel om bestem-melsen kan gjøres lettere tilgjengelig. I den for-bindelse ble det nevnt at det bl.a. kan vurderes omdet er grunn til å opprettholde unntak og særre-gler i den norske bestemmelsen som ikke finnes iøvrige nordiske land.

Det ble vist til at gjeldende § 19 oppstiller noeulike vilkår for konsumpsjon for offentliggjorte ogikke-offentliggjorte verk. For offentliggjorte verkinntrer konsumpsjon både ved salg av eksemplarmed opphaverens samtykke og der opphaverenpå annen måte har overdratt eksemplar. Hovedre-gelen for verk som ikke er offentliggjort, er deri-mot at eksemplaret må være solgt for at spred-ningsretten konsumeres. Unntak gjelder forkunstverk og fotografiske verk – her er annenoverdragelse likestilt med salg av eksemplar.

Det ble reist spørsmål om det er grunn til åopprettholde denne særregelen i første leddandre punktum, eller om den kan erstattes meden mer generell regel i første punktum om at kon-sumpsjon inntrer for eksemplar som er solgt ellerpå annen måte overdratt med opphaverens sam-tykke.

Departementet viste til uttalelser i lovforarbei-dene, Ot.prp. nr. 15 (1994–95) s. 85, og ga uttrykkfor tvil om hensynene som begrunner den sær-norske reguleringen nå gjør seg så sterkt gjel-dende at de bør videreføres i ny lov. Departemen-tet mente at regelen forenkles dersom konsump-sjon inntrer generelt når opphaveren har solgteller på annen måte overdratt eksemplar av verk.Det ble påpekt at en slik endring vil medføre atreglene på dette punktet blir tilsvarende som iandre nordiske land og opphavsrettsdirektivetartikkel 4 nr. 2. I denne forbindelse viste departe-mentet også til endringene som ble foreslått i § 2-8med hensyn til når et verk anses som «offentlig-gjort». Det ble på denne bakgrunn foreslått enendring i bestemmelsen.

Videre viste departementet til at EØS-regionalkonsumpsjon er hovedregelen (etter § 19 førsteledd tredje punktum), men med et par unntak sominnebærer global konsumpsjon. Det ble ikke fore-slått materielle endringer i denne bestemmelsen,men departementet ga uttrykk for at formulerin-gen om at bestemmelsen gjelder ved salg ellerannen overdragelse innenfor EØS «med mindre[…]», kan være tvetydig. Meningen er at i denevnte unntakstilfellene inntrer konsumpsjon uan-sett hvor i verden den relevante handling harskjedd, men ordlyden kan oppfattes slik at kon-


sumpsjonsbestemmelsene ikke gjelder i disse til-fellene. For å klargjøre dette i lovteksten, ble detforeslått følgende formulering:

«Bestemmelsene gjelder bare der eksemplareter overdratt innenfor Det europeiske økono-miske samarbeidsområde. Er eksemplaretoverdratt utenfor dette området, er bestemmel-sen i andre punktum ikke til hinder for ateksemplaret erverves av en person til privatbruk eller spres videre ved utlån eller utleie.»

Departementet foreslo ikke endringer i bestem-melsens andre ledd, som bl.a. omhandler utleie,utlån mv.

Når det gjelder problemstillingen om e-lån,bemerket departementet at EU-domstolen i nyerepraksis synes å ha bekreftet den tradisjonelle opp-fatningen om at spredningsretten er knyttet tilfysiske eksemplar. Det ble vist til at den omtalteUsedSoft-dommen kan skape en viss uklarhet pådette punktet, men at den neppe kan sies å giuttrykk for noe generelt prinsipp om digital kon-sumpsjon.

Departementet nevnte at konsumpsjonsrege-len altså ikke får anvendelse på digitale overførin-ger – noe som innebærer at digitale eksemplarikke kan lånes ut uten opphaverens samtykke.Her gjelder opphaverens enerett – slik at rettighe-tene til digitalt utlån må klareres med rettighets-haverne. Det ble vist til at EU-domstolen har fåttseg forelagt spørsmål vedrørende e-lån (jf. sak C-174/15), og at slike spørsmål også kan bli gjen-stand for nærmere behandling i den pågåendeopphavsrettsreformen i EU. I denne situasjonenmente departementet at det vil være mest ryddigå avvente eventuelle ytterligere avklaringer fraEU-domstolen eller forslag til endringer i EU-regelverket på området. Departementet kunneikke se at det på dette tidspunktet var grunnlagfor å foreslå endringer i det nasjonale regelverket.

5.5.1.5 Høringen

I høringen støtter Advokatforeningen de foreslåtteendringene, men finner grunn til å knytte enkeltebemerkninger til forutsetningene departementetser ut til å legge til grunn for tolkningen avbestemmelsen. Den norske Forfatterforening støt-ter også forslaget.

Spørsmålet som er mest kommentert i hørin-gen gjelder konsumpsjonsregelens anvendelse pådigitale overføringer. Mange høringsinstanserstøtter departementets vurdering av at regleneom konsumpsjon av spredningsretten bare bør få

anvendelse på fysiske eksemplar, og ikke digitaleoverføringer. Dette standpunktet får støtte frahøringsinstanser som Bokhandlerforeningen, Dennorske Forleggerforening, Kopinor, Mediebedrifte-nes Landsforening, Motion Picture Association, Kul-turrådet, Norsk Oversetterforening og Norwaco.For eksempel uttaler Den norske Forleggerfore-ning:

«Forleggerforeningen støtter Departementetsforslag om å videreføre den tradisjonelle retts-oppfatningen om at spredningsretten kun gjel-der for fysiske eksemplarer og at denne ikkekonsumeres for digitale verk. Leveranse avdigitale utgivelser, som langvarig praksis til-sier, basert på lisensiering og ikke på overdra-gelse av eiendomsrett. Forskjellene mellomfysiske og digitale verkseksemplarer er mangeog omfattende, og de beste grunner for å for-skjellsbehandle disse slik også gjeldende retts-oppfatning forutsetter.

Vi støtter også Departementet i at Usedsoft-dommen ikke kan anses å gi uttrykk for noegenerelt prinsipp om digital konsumpsjon. Vipåpeker i denne sammenheng at dommensresonnement i alle tilfeller ikke kan anses åvære overførbar til digitale utgivelser, noenasjonale domstoler i EU har bekreftet i kjøl-vannet av dommen.»

Advokatforeningen støtter som nevnt forslaget,men påpeker bl.a. at departementets uttalelser ihøringsnotatet står i et spenningsforhold til EU-domstolens uttalelser i Usedsoft-dommen. Advo-katforeningen uttaler bl.a.:

«Avgrensningen av spredningsretten har værtgjenstand for mye debatt etter EU-domstolensavgjørelse i den såkalte Usedsoft-saken (C-128/11), der domstolen anvendte konsumps-jonsregelen i dataprogramdirektivets artikkel4 (2) på et tilfelle der det aktuelle verkseksem-plaret ble tilbudt via nedlasting på internett.Departementet skriver blant annet på side 159i høringsnotatet at spredningsretten etter gjel-dende rett er knyttet til fysiske eksemplarer avverk, og omfatter ikke digitale overføringer.Dette samsvarer både med gjeldende ordlyd,tidligere forarbeidsuttalelser og antakeligvisogså den rådende oppfatningen i juridisk teori.Oppfatningen står imidlertid i et klart spen-ningsforhold til en uttalelse i den nevnteUsedsoft-dommen om at spredningsrettenetter opphavsrettsdirektivet også omfatterhandlinger som ellers faller inn under katego-


rien «communication to the public» når dissehandlingene innebærer en overføring av eier-skap (avsnitt 52 i sak C-128/11). Lest i sin sam-menheng gir uttalelsen klart uttrykk for atogså digitale overføringer kan falle inn underopphavsrettsdirektivets «distribution right»,som vi i norsk rett jamfører med spredningsret-ten.»

For øvrig viser Advokatforeningen til konsumps-jonsregelens forankring i EU-traktatens bestem-melser om fri bevegelighet av varer og tjenester,og anmoder departementet om å belyse temaet idet videre arbeidet med forslaget til ny lov.

Nasjonalbiblioteket og Kulturrådet har forstå-else for at departementet ønsker å avvente utvik-lingen, men har noen merknader til bl.a. spørsmålom e-bøker og konsumpsjon. Nasjonalbiblioteketuttaler:

«Nasjonalbiblioteket har forståelse for at kon-sumpsjon av e-bøker er uavklart rent rettslig og atDepartementet ønsker å avvente nye forslag påområdet i lys av avklaringer fra EU− domstolenog endringer i EU-regelverket. Likevel ønskerNasjonalbiblioteket å påpeke at konsumpsjon ave-bøker vil være i tråd med den digitale hverda-gen våre brukere lever i. Så lenge forslaget til ny§ 4-3 (12) opprettholder forbudet mot privat bruki ervervsvirksomhet og det fortsatt ikke vil værelov å fremstille eksemplar på grunnlag av en gjen-givelse av verket i strid med eneretten eller pågrunnlag av en omgåelse av et teknisk beskyttel-sessystem, så mener vi at opphavers økonomiskerettigheter ikke vil uthules ved konsumpsjon ave-bøker.»


«Kulturrådet registrerer at Kulturdepartemen-tet foreløpig ikke går inn for at § 4-19 Spred-ning av eksemplar bør åpne for utlån av digitaleeksemplarer i bibliotekene (s. 164). I praksis erdet først og fremst e-bøker det her er snakkom, men samme problemstilling vil man ogsåstøte på innenfor andre uttrykk, kanskje særligmusikk, film og dataspill. Med tanke på at vistår midt inne i en digital utvikling som utfor-drer den litterære institusjonen på forskjelligemåter, synes Kulturrådet departementet inntaren fornuftig holdning på det nåværende tids-punkt. Bibliotekvederlaget gir imidlertid i dagrettighetshavergruppene et kollektivt vederlagfor utlån av trykte bøker. Når e-bøker lånes ut ibiblioteket, slik det faktisk gjøres i dag, blant

annet gjennom innkjøp i Kulturrådets innkjøp-sordninger, utbetales det altså ikke vederlagfor spredningen. Vi anmoder om at arbeidetmed dette følges tett opp framover, ettersomdet er viktig for alle parter å finne fram til enhelhetlig modell for innkjøp og utlån av e-bøkeri norske folkebibliotek som balanserer rettig-hetshavernes inntektsgrunnlag og biblioteklå-nernes tilgang på en god måte.»

Kopinor og Norwaco mener at § 19 første leddandre punktum bør videreføres uendret. Det kanvises til Norwacos høringsuttalelse, der det utta-les:

«Som nevnt ovenfor […], mener Norwaco atgjeldende kriterier for at et verk skal ansesoffentliggjort bør videreføres. Som en naturligkonsekvens av dette, mener vi at også gjel-dende konsumpsjonsbestemmelse i § 19 børvidereføres, slik at eksemplaret må være solgtmed opphavsmannens samtykke for at spred-ningsretten skal konsumeres. Vi deler ikkedepartementets syn om at hensynet til foren-kling av konsumpsjonsreglene skal veie tyngreenn det særdeles viktige prinsippet om at ret-tighetshaver skal ha en ubeskåret rett til ågjøre verket tilgjengelig for allmennheten forførste gang. Dersom et eksemplar av et ikke-offentliggjort verk med hjemmel i konsumps-jonsreglene (forslagets § 4-19) skal kunnespres videre på en slik måte at verket må ansesoffentliggjort (etter forslagets 2-8), vil det værerettighetshaver som bærer risikoen når f. eksen låtskriver sender et uferdig demoopptak avet musikkverk til et platestudio og en ansatt dervelger å spre dette opptaket videre. Dette fin-ner vi helt urimelig. For øvrig er Norwaco gladfor at departementet uttrykkelig fastslår atkonsumpsjonsregelen for spredning av eksem-plar ikke får anvendelse på digitale overførin-ger.»

Norsk Bibliotekforening viser til og siterer fraGeneraladvokatens uttalelse i sak C-174/15.Videre uttaler Norsk Bibliotekforening bl.a. føl-gende:

«Vi vil at departementet foretar en vurdering avhvordan e-lån kan implementeres i norsk lov-givning, da med utgangspunkt i en eventuellkjennelse i EU-domstolen som anerkjenner ate-lån og p-lån er likestilte og omfattes avsamme unntak fra utlånsretten (som i Norge erimplementert som rett til vederlag gjennom


bibliotekvederlaget). Bibliotek er avhengige avressursdeling for å kunne oppfylle sitt sam-funnsoppdrag, f. eks. som lån mellom bibliotek,forsendelse av kopier fra et bibliotek til et annetpå forespørsel fra brukere. På den måten harbibliotekenes samlede ressurser vært tilgjen-gelig for alle. Dette er fornuftig også ut fra sam-funnsøkonomiske betraktninger. Felles databa-ser gjør det enkelt å identifisere og lokaliseredet etterspurte materialet. Enkle elektroniskeverktøy for bestilling er utviklet og understøt-ter denne fjernlånstjenesten. Det er selvsagt atfjernlån ikke skal erstatte innkjøp av verk det ernaturlig at det enkelte bibliotek bør ha i egensamling.

Etter hvert som bibliotekenes samlinger istørre grad omfatter elektronisk materialeunderlagt lisensbestemmelser som hinder, blirverdien av denne ressursdelingen mindre. Fag-bibliotekene bruker en stor del av mediebud-sjettene på kjøp av elektroniske tidsskrifter ogbøker. Dette materialet er registrert i felleskataloger, men er nå ikke tilgjengelig for andreenn dem som er autoriserte brukere i henholdtil avtalen, dvs. institusjonens egne studenterog ansatte. Dette er nok et eksempel på atlisensavtaler hindrer videreføring av viktigefunksjoner i det nasjonale biblioteknettverket.Det ligger i sakens natur at lovbestemmelsersom tillater e-lån også må gjelde e-fjernlån.»


Departementet viser til at mange høringsinstan-ser støtter departementets vurderinger når detgjelder spørsmålet om konsumpsjon for digitaleoverføringer. Som utgangspunkt vil departemen-tet opprettholde vurderingen som ble foretatt ihøringsnotatet, herunder om UsedSoft-dommen.Imidlertid finner departementet grunn til å vur-dere i hvilken grad EU-domstolens dom av 10.november 2016 i sak C-174/15 får betydning fornorsk rett. Det ble i høringsnotatet nevnt at EU-domstolen i denne saken hadde fått seg forelagtspørsmål om e-lån, men dommen er avsagt sånylig at høringsinstansene ikke har hatt anledningtil å kommentere den (Norsk Bibliotekforeningviser som nevnt til Generaladvokatens uttalelse isaken).

I denne saken vurderte EU-domstolen begre-pet utlån (lending) i utleie- og utlånsdirektivet(2006/115/EF). EU-domstolen uttalte bl.a. i saken(premiss 51):

«Given the importance of the public lending ofdigital books, and in order to safeguard boththe effectiveness of the derogation for publiclending referred to in Article 6(1) of Directive2006/115 (‘the public lending exception’) andthe contribution of that exception to culturalpromotion, it cannot therefore be ruled out thatArticle 6(1) of Directive 2006/115 may applywhere the operation carried out by a publiclyaccessible library, in view of, inter alia, the con-ditions set out in Article 2(1)(b) of that dire-ctive, has essentially similar characteristics tothe lending of printed works.»

Her mener EU-domstolen at det ikke kan uteluk-kes at utleie- og utlånsdirektivet artikkel 6, somtillater innskrenkninger i eneretten til offentligutlån, kan få anvendelse når handlingen som utfø-res av et offentlig tilgjengelig bibliotek i detvesentlig har sammenlignbare egenskaper (essen-tially similar characteristics) som ved utlån avtrykte verker. Så vurderte domstolen om det digi-tale utlånet i dette tilfellet oppfyller kriteriet (pre-miss 52):

«In the present case, as can be seen from thewording of the question referred, the dispute inthe main proceedings concerns the lending ofa digital copy of a book, carried out by placingit on the server of the public library andallowing the user concerned to reproduce thatcopy by downloading it onto his own computer,bearing in mind that only one copy may bedownloaded during the lending period andthat, after that period has expired, the downlo-aded copy can no longer be used by that user.»

Saken gjaldt altså utlån av en digital kopi av enbok, ved at den ble lagt ut på et offentlig biblioteksserver med mulighet for brukeren til å laste denned til sin datamaskin, men på en slik måte at bareén kopi kunne lastes ned i låneperioden og at dennedlastede kopien ikke kunne brukes av den aktu-elle brukeren etter utløp av låneperioden. Dettemente EU-domstolen oppfylte vilkåret om å være idet vesentlige sammenlignbart med utlån avfysiske bøker.

Etter å ha tatt stilling til sakens hovedspørs-mål, vurderer EU-domstolen også to ytterligerespørsmål som den nasjonale domstolen haddereist. Det første tilleggsspørsmålet var om EU-ret-ten er til hinder for at en medlemsstat stiller somforutsetning for anvendelse av artikkel 6 i utleie-og utlånsdirektivet at det eksemplar av en bok idigital form som er gjort tilgjengelig i offentlig


bibliotek, er blitt brakt i omsetning ved salg ellerannen overdragelse av eiendomsrett i EU av inne-haveren av spredningsretten eller med denne ret-tighetshaverens samtykke, som nevnt i opphavs-rettsdirektivet (2001/29/EF) artikkel 4 nr. 2. EU-domstolen besvarte dette spørsmålet med at EU-retten ikke er til hinder for å stille et slikt vilkår.

Det andre tilleggsspørsmålet var om artikkel 6i utleie- og utlånsdirektivet skal fortolkes slik atdet er til hinder for at innskrenkningen om offent-lig utlån får anvendelse ved et offentlig bibliotekstilgjengeliggjøring av et digitalt eksemplar av enbok i tilfeller der eksemplaret er fremskaffet fraen ulovlig kilde. EU-domstolen mente her at artik-kel 6 må tolkes slik at den ikke kan gis anvendelsei slike tilfeller der eksemplaret er ulovlig fremskaf-fet.

Spørsmålet er hvilken betydning denne dom-men får for norsk rett. I åndsverkloven er utlåns-retten en del av spredningsretten, og bestemmel-sen om konsumpsjon av spredningsretten gjelderogså eneretten til utlån. Utlånsretten konsumeresdersom vilkårene i gjeldende § 19 første ledd (lov-forslaget § 27 første ledd) er oppfylt, med unntakav særregelen som gjelder for maskinlesbarteksemplar av datamaskinprogram. Som det frem-går ovenfor, er det i EU-retten en særlig regule-ring av utlån i utleie- og utlånsdirektivet (2006/115/EF). Utlån reguleres altså ikke av de gene-relle reglene om spredningsrett (distributionright) og konsumpsjon av denne retten i opphavs-rettsdirektivet artikkel 4. Som tidligere nevnt hardet blitt lagt til grunn at spredningsretten er knyt-tet til fysiske eksemplar av verk, og ikke gjelderfor digitale overføringer. Følgelig har oppfatnin-gen også vært at konsumpsjonsbestemmelsenikke gjelder i disse tilfellene, ettersom den inne-bærer en avgrensning av spredningsretten.

Departementet mener at tolkningen som tidli-gere er lagt til grunn i hovedsak kan oppretthol-des, men at det må gjøres en viss modifikasjon påbakgrunn av dommen. Utgangspunktet er atutlånsretten ikke får anvendelse på digitale over-føringer, men i tråd med dommen kan det ikkeutelukkes at en handling vil omfattes av utlånsret-ten og avgrensning av denne retten (dvs. kon-sumpsjonsregelen) dersom den i det vesentlige ersammenlignbar med utlån av fysiske verk, bl.a.sett hen til definisjonen av utlån i utleie- og utlåns-direktivet artikkel 2 nr. 1 bokstav b. Slik sett måbegrepet utlån i lovforslaget § 3 andre ledd bok-stav a tolkes litt utvidende i forhold til den tradisjo-nelle oppfatningen, men departementet kan ikkese at en slik tolkning vil være i strid med ordlydeni forslaget (i slike tilfeller som i nevnte sak kan

man si at eksemplar av verket frembys til utlån).Som konsekvens vil også konsumpsjonsregelen fåanvendelse på utlån som oppfyller kriteriet EU-domstolen har oppstilt. Dermed synes det ikke åvære nødvendig å foreta noen lovendringer i lysav dommen. Det fremgår av dommen at EU-rettenikke er til hinder for at anvendelse av regelen ominnskrenkning av eneretten gjøres betinget av vil-kår om konsumpsjon for det digitale eksemplaret(salg eller annen overdragelse av eiendomsrettmv.) i tråd med opphavsrettsdirektivet artikkel 4nr. 2. Rettstilanden er her i rask utvikling, ogdepartementet mener at eventuelle klargjøringerav ulovfestet rett i lovteksten derfor bør avventes.

Kopinor og Norwaco mener som det fremgårovenfor at gjeldende § 19 første ledd andre punk-tum bør videreføres uendret. Etter dissehøringsinstansenes vurdering bør den norskesærregelen opprettholdes, slik at konsumpsjonikke inntrer generelt for annen overdragelse ennsalg med opphaverens samtykke. Synspunktet erbl.a. at rettighetshavere skal ha en ubeskåret retttil å gjøre verket tilgjengelig for allmennheten forførste gang. D e p a r t e m e n t e t bemerker atspørsmålet vedrørende denne bestemmelsen harsammenheng med vilkårene for når et verk ansessom offentliggjort, og den endring som er fore-slått når det gjelder disse vilkårene. Departemen-tet viser til vurderingen av offentliggjøringsbegre-pet ovenfor i punkt 3.11.4. Den foreslåtte end-ringen i konsumpsjonsbestemmelsen vil etterdepartementets syn være i tråd med endringen ikriteriene for når et verk er offentliggjort. Depar-tementet vil fremheve at endringen vil medføre atvilkåret blir tilsvarende som i opphavsrettsdirekti-vet artikkel 4 nr. 2 og lovgivningen i andre nor-diske land.

Departementet foreslår på denne bakgrunn åvidereføre forslaget i høringsnotatet. Bestemmel-sen foreslås tatt inn som § 27.

5.5.2 Avgrensning av visningsretten


Avgrensning av visningsretten reguleres i gjel-dende § 20.

Opphavsmannen har i § 2 enerett til å gjøreverket tilgjengelig for allmennheten. Verket gjørestilgjengelig for allmennheten blant annet nåreksemplar av verket vises offentlig uten bruk avtekniske hjelpemidler, jf. tredje ledd bokstav b.Dette betegnes som visningsretten.

Visningsretten avgrenses i § 20, slik at eksem-plar av verk som er utgitt eller overdratt kan vises


offentlig. Dette er også en konsumpsjonsbestem-melse slik som § 19 (som gjelder spredningsret-ten). Bakgrunnen for bestemmelsen er bl.a. at detanses naturlig at eieren av et eksemplar av et verkbør kunne vise eksemplaret frem offentlig, og atopphavsmannen har fått kompensasjon ved førstegangs omsetning av eksemplaret. Bestemmelsenhar særlig betydning for visning av kunstverk. Foreksempel vil utstillinger av kunstverk innebæreoffentlig visning, og kan som følge av bestemmel-sen gjennomføres uten opphavsmannens sam-tykke.

Bestemmelsen i § 20 fastsetter at hvis et verker utgitt, eller opphavsmannen har overdratteksemplar av et kunstverk eller et fotografiskverk, kan eksemplarene vises offentlig, jf. førstepunktum. Dette innebærer for det første at eksem-plar av utgitte verk kan vises offentlig. Et verk eretter § 8 andre ledd utgitt når et rimelig antalleksemplar av verket med samtykke av opphavs-mannen er brakt i handelen, eller på annen måteer spredt blant allmennheten. For det andre kon-sumeres visningsretten også for eksemplar av etkunstverk eller et fotografisk verk som opphavs-mannen har overdratt.

I andre punktum gis en særlig regel omeksemplar av offentliggjort kunstverk og avoffentliggjort fotografisk verk. Slike eksemplarkan vises offentlig i forbindelse med undervis-ning.

Som nevnt gis opphavsmenn gjennom bibliote-kvederlagsordningen et kulturpolitisk begrunnetvederlag på bakgrunn av at eneretten til utlån kon-sumeres. Det finnes også en lignende kulturpoli-tisk ordning som kompenserer opphavsmenn foravgrensningen av eneretten til offentlig visning.Denne ordningen er regulert i lov 28. mai 1993 nr.52 om vederlag for visning av billedkunst ogkunsthåndverk m.v.


Det fremgår av § 20 i den danske opphavsrettslo-ven at når et verk er utgitt eller når eksemplar avkunstverk er overdratt til andre, kan de utgitteeller overdratte eksemplar vises offentlig. Tilsva-rende regel finnes i 20 § i den svenske opphavs-rettsloven.


I høringsnotatet gikk departementet inn for åvidereføre reglene om konsumpsjon av visnings-retten.

Hovedregelen om konsumpsjon av visnings-retten for eksemplar av utgitte verk ble foreslåttopprettholdt. Det ble vist til at bestemmelsen sær-lig har betydning for kunstverk, og departementetforeslo at også konsumpsjonskriteriet for dennetypen verk og fotografiske verk opprettholdes.Dette innebærer at visningsretten for disse verks-typene også konsumeres for eksemplar som opp-haveren har overdratt.

Det ble heller ikke foreslått endringer i densærlige adgangen til offentlig visning av eksem-plar kunstverk og fotografiske verk i forbindelsemed undervisning. Ved undervisning vil det der-med fortsatt være adgang til offentlig visning avoffentliggjorte eksemplar av slike verk.

Bestemmelsen ble foreslått videreført uendretsom § 4-20.

5.5.2.4 Høringen

I høringen er det ingen som uttaler seg direkteom denne bestemmelsen.


Departementet opprettholder forslaget om å vide-reføre bestemmelsen uten materielle endringersom § 28.

5.6 Retten til å sitere fra åndsverk


Retten til å sitere fra åndsverk er en låneregel avstor prinsipiell og praktisk betydning. I gjeldendelov er sitatretten lovfestet i § 22 som angir at det er«tillatt å sitere fra et of fentliggjort verk i samsvarmed god skikk og i den utstrekning formålet betin-ger».

I høyesterettsdommen Rt. 2010 s. 366 (Brentav frost), som dreide seg om bruk av et utsnitt fraen film, beskrives sitatretten slik:

«(37) Det er først grunn til å understreke sita-trettens store prinsipielle og praktiske betyd-ning. Som nevnt i forarbeidene til åndsverklo-ven av 1961, er sitatretten en selvsagt inn-skrenkning i opphavsmannens absolutte rett,og den har stor betydning i flere sammenhen-ger, blant annet for pressen som organ forinformasjon og offentlig meningsutveksling, jf.Ot.prp.nr.26 (1959-60) side 37. Under lovrevi-sjonen i 1995 ble regelen opprettholdt utenendringer. Det ble da fremhevet at den er enrettslig standard, og at innholdet bør fastlegges


av domstolene, jf. Ot.prp.nr.15 (1994-1995)hvor det uttales:

«Den alminnelige sitatregelen slik den er for-mulert i gjeldende § 13 første ledd og gjentatt iforslagets § 22, er en rettslig standard. Slikerettslige standarder må nødvendigvis være gene-relt formulert, og vil kunne medføre avgrens-ningsproblemer. Den nærmere fastleggelse avhva som er lovlig sitat bør være opp til domsto-lene. Rettsutviklingen bør kunne løpe uforstyrreti en lengre årrekke, slik at det gjennom praksispå en smidig måte vil kunne tas hensyn til dentekniske og samfunnsmessige utvikling.»

(38) Formålet med sitatregelen er å sikreden alminnelige diskusjonsfrihet og menings-utveksling, jf. for eksempel Ole-Andreas Rogn-stad, Opphavsretten, 2009, side 242 og AnneLise Sijthoff Stray, Opphavsretten, 1989, side118. Dette er utvilsomt riktig. Men sitater bru-kes også for å illustrere, utdype eller berikefremstillingen i et nytt verk.»

Lovbestemmelsens utforming har vært densamme siden 1961. Ved vedtakelsen av åndsver-kloven § 1961 ble sitatretten lovfestet i § 13 førsteledd, og ble ved revisjonen av åndsverkloven i1995 flyttet til § 22. Betegnelsen «åndsverk» blesamtidig endret til «verk» uten at det ved det inne-bar noen realitetsendringer.

Som det fremgår av ovenstående sitat fra Rt.2010 s. 366, er bestemmelsens hovedbegrunnelseå sikre den alminnelige diskusjonsfriheten ogmeningsutveksling. I Ot.prp. nr. 26 (1959-60) s. 37vises det til at sitatbestemmelsen har stor betyd-ning for «pressen som organ for informasjon ogoffentlig meningsutveksling». På s. 60 i samme pro-posisjon settes sitatregelen i sammenheng medandre avgrensnings- og låneregler, blant annetkringkastingens og filmens reportasjerett,reglene om kunstsitat og fravær av opphavsrettfor offentlige dokumenter, som sammen ivaretarden «overordentlig viktige interesse som allmennhe-ten har av å være orientert om og kunne drøfte detsom offentlig bringes fram – og derigjennom pres-sens plikt til å skaffe allmennheten grunnlag fordenne».

Sitatretten er videre en rettslig standard hvordet forutsettes at den nærmere fastleggelse avhva som er lovlig sitat, bør være opp til domsto-lene.

Som det fremgår av bestemmelsens ordlyd, erformålet sentralt når sitatrettens utstrekning skalfastsettes, og adgangen til å sitere vil dermedvære mest omfattende der hensynet til den almin-nelige diskusjonsfrihet gjør seg gjeldende. Samti-

dig kan det også siteres etter bestemmelsen for åillustrere, utdype eller berike fremstillingen i etnytt verk.

Sitatretten gjelder uavhengig av om det det ernedlagt «forbud mot ettertrykk» eller er tatt lig-nende forbehold.

Bestemmelsen i § 22 suppleres av vernet av deideelle rettigheter i § 3 og § 11 om plikt til å anginavn og kilde mv. Sitering kan «ikke skje på enmåte eller i en sammenheng som er krenkende foropphavsmannens litterære, vitenskapelige ellerkunstneriske anseelse eller egenart, eller for verketsanseelse eller egenart», jf. § 3.

Uttrykket «sitere fra» gir uttrykk for utgangs-punktet om at bare en mindre del av et verk kangjengis ved sitat. Det er likevel ikke utelukket athele verket kan gjengis, selv om dette bare unn-taksvis vil være tilfelle, for eksempel ved gjengi-velse av et kort dikt i en anmeldelse av en dikt-samling. Forutsetningen må i alle tilfeller være atsitatet er gjort i samsvar med god skikk og i denutstrekning formålet betinger.

I og med at retten til å sitere gir rett til å gjengiet verk uten å be om samtykke og uten å betalevederlag, må det ved fastsettelsen av sitatrettensnærmere utstrekning tas hensyn til opphavsman-nens legitime interesser. Sitatretten gjelder foralle typer verk, men retten til å sitere er likevelgenerelt ansett for å være snever for verk som ersærlig sårbare for gjengivelse uten samtykke tilillustrative formål, som kunstverk, fotografiskeverk og musikk. Bakgrunnen er at en omfattendeadgang til å sitere fra slike verk lett vil utgjøre entrussel mot opphavsmannens legitime interesser.Sitater i form av delvis gjengivelse av bl.a. kunst-verk vil også i mange tilfeller kunne være i stridmed opphavsmannens ideelle rettigheter. Likevelkan hensynet til ytringsfriheten tilsi at det eradgang til å sitere også fra slike verk i noen tilfel-ler.


Lovbestemmelsene om sitatretten er likelydendeformulert i den norske, danske og svenske opp-havsrettslov. De er utformet i nordisk lovsamar-beid og tolkes også i hovedsak likt.


I høringsnotatet foreslo departementet at gjel-dende lovbestemmelse om retten til å sitere fraåndsverk ble videreført i ny § 4-22. Det ble bl.a.vist til at videreføring av denne rettslige standar-den legger til rette for at domstolene ut fra en vur-


dering av hensynet til vern av både ytringsfrihetenog opphaverens berettigede interesser, kan foretaden nærmere fastleggelsen av hva som er et lovligsitat.

5.6.4 Høringen

Det er ulike synspunkter blant høringsinstansenepå forslaget om videreføring av den alminneligesitatregelen.

Flere høringsinstanser, herunder Discovery,NRK, Mediebedriftenes Landsforening (MBL) ogTV 2 og Norsk Redaktørforening, er kritiske tilomtalen av innholdet i sitatregelen i høringsnota-tet og forslaget til videreføring av gjeldende ord-lyd, og mener forslaget ikke i tilstrekkelig gradivaretar hensynet til ytringsfriheten.

Norsk Redaktørforening uttaler:

«Dernest stiller vi spørsmål ved den avgrens-ning som spesialmerknadene legger opp til hvagjelder enkelte typer åndsverk. Departementetskriver:

«Selv om sitatretten gjelder for alle typerverk, er retten til å sitere derfor snevrere for verksom er særlig sårbare for gjengivelse uten sam-tykke. Som for eksempel kunstverk, fotografiske,verk og musikk som brukes til illustrative formålog lignende.»

Vi savner en forklaring på hvordan detteskal forstås i en rettslig standard – slik departe-mentet selv beskriver § 4-22 – når man i nestesetning viser til Grunnlovens § 100 og EMKartikkel 10. Det gir et noe forvirrende bilde.»

NRK uttaler:

«Departementet uttaler følgende om sitat-bestemmelsens virkeområde:

«I mange tilfeller vil informasjonsformåletkunne ivaretas gjennom referat fremfor sitatersom gjengir vernede elementer. Ut fra hensy-net til opphaveren, anser departementet at sita-tretten fortsatt bør være snever for verk der site-ring lett kan true opphaverens økonomiskeinteresser, typisk for verk som etter sin artegnet til å virke som blikkfang, illustrasjon oglignende, som for kunstverk og fotografier. Forslike verk er det også foreslått videreført sær-lige regler om adgang til gjengivelse ved dags-hendinger og i andre situasjoner. Departemen-tet anser derfor at det ikke bør kunne siteresvederlagsfritt fra slike verk for å illustrere,utdype eller berike en fremstilling.»

«Også for verk det foreslås særlige reglerfor gjengivelse fra etter §§ 4-23 til 4-26, vil detkunne være tilfelle hvor det kan siteres etterden alminnelige sitatregel der de hensyn somligger bak sitatregelen gjør seg særlig tungtgjeldende. Det kan f.eks. være tilfeller der det erav stor samfunnsmessig betydning å formidlekorrekt informasjon, der det er urimelig åkreve samtykke, eller hvor samtykke vanskeligkan innhentes, og hvor rettighetshavers beret-tigede interesser ikke taler mot gjengivelseuten samtykke og vederlag.»

NRK mener departementets uttalelse giruttrykk for et for snevert anvendelsesområdefor sitatbestemmelsen – et anvendelsesområdesom heller ikke er i samsvar med EMK artikkel10 eller praksis fra Høyesterett.»

Også Advokatforeningen mener uttalelsene ihøringsnotatet om at det ikke bør «kunne siteresvederlagsfritt fra slike (kunstverk og fotografier)verk for å illustrere, utdype eller berike en fremstil-ling» gir uttrykk for en innsnevring av sitatretten,som ikke bør opprettholdes.

NRK uttaler også:

«For det første følger det av EMDs praksis atmediene selv må bestemme hvordan de vil pre-sentere en sak, og at både innholdet og denform mediene ønsker å bruke, er vernet etterartikkel 10. Myndighetene kan følgelig ikkebestemme at mediene skal referere en hen-delse med ord i stedet for å vise bilder, ellerbruke lyd i stedet for bilder, osv. Videre harEMD flere ganger understreket betydningenav bildebruk for medias formidling i saker avallmenn interesse.» […] For det andre erdepartementets uttalelse om at det ikke børkunne siteres fra bilder for å «illustrere, utdypeeller berike» en fremstilling i konflikt med Høy-esteretts uttalelser i Rt-2010-366. […] For dettredje følger det av EMD-praksis at man ikkekan oppstille krav om at saken må ha stor all-menn interesse for vern etter EMK artikkel 10.Det er tilstrekkelig at saken har en legitim all-menn interesse. For det fjerde blir det forstrengt å stille som krav at «rettighetshaversberettigede interesser ikke taler mot gjengivelseuten samtykke og vederlag». Det kan antakelig ide fleste tilfeller anføres at rettighetshaversinteresse vil tale mot gjengivelse. I forhold tilytringsfriheten er imidlertid poenget at rettig-hetshaverens interesser må veies opp motmedienes/samfunnets interesser. Jo større all-menn interesse saken har, jo mer vil være til-


latt, jfr. den avveiningen som skal gjøres etterartikkel 10 nr. 2 […] EMD-praksis stiller somnevnt intet krav om at en sak må være av storallmenn interesse. Det er tilstrekkelig at det ersnakk om en sak av legitim allmenn interesse.»

Norsk Journalistlag uttaler:

«På bakgrunn av at sitatrettens begrunnelseligger i ønsket om å ivareta den alminneligesamfunnsdebatten og meningsutvekslingen,finner vi det noe påfallende at departementetikke går nærmere inn på Menneskerettsdom-stolens forståelse av disse begrepene. Av prak-sis fra EMD fremgår det at inngrep i ytringsfri-heten ikke kan begrunnes i opphavsrett uten atvilkårene i EMK artikkel 10 annet ledd er opp-fylt, jf. for eksempel EMD Ashby Donald mfl.mot Frankrike av 10.01.2013. […] I saker av all-menn interesse vil det i henhold til Menneske-rettsdomstolens praksis dermed kunne væreen ganske vid adgang til å bruke opphavsretts-beskyttet materiale. Vi mener for eksempel atdepartementets forslag om å opprettholderegelen om at det fra kunstverk vanligvis ikkevil være tale om å sitere i vanlig forstand, erproblematisk på bakgrunn av EMK artikkel 10annet ledd.»

Flere høringsinstanser, herunder Discovery, NRK,MBL, TV 2 og Norsk Redaktørforening mener der-for ordlyden i bestemmelsen bør endres slik at deteksplisitt fremgår at det er tillatt med sitering isaker av allmenn interesse, så lenge bruken ikkeinnebærer en illojal økonomisk utnyttelse av ver-ket. Flere mener også det bør fremgå av lovtek-sten at det kan siteres fra ikke-offentliggjorte verkder sitering er berettiget utfra de hensyn sombegrunner ytringsfriheten.

Dersom ordlyden ikke endres fremholdes detat hensynet til ytringsfriheten må omtales nær-mere i forarbeidene, særlig at sitatregelen skal tol-kes i lys av ytringsfriheten og EMK, hvor mediahar et særskilt vern, som gir adgang til å gjengi etverk som belyser en sak av allmenn interesse.

TV 2 mener også det bør avklares om de kon-krete avgrensede bruksretter som fremgår i depåfølgende lånebestemmelser skal anses uttøm-mende for sine områder, eller om man skal kunnesupplere disse med den alminnelige sitatrett.

Forbrukerombudet støtter en videreføring avgjeldende rett, og mener det er begrenset adgangtil å påberope seg sitatretten i markedsførings-sammenheng. Betenkelighetene gjør seg særliggjeldende dersom den siterte er en representant

for Forbrukerombudet eller andre offentlige orga-ner som har tillitt stor hos befolkningen.

Nasjonalmuseet mener kunstverk og fotogra-fier må kunne gjengis i sin helhet etter § 22, ogmener det kan diskuteres om det er behov for,eller grunnlag for å ha egne bestemmelser forsitering av kunstverk. Museet mener § 22 også måkunne brukes fordi de foreslåtte reglene somviderefører § 23 gir et for snevert rom for den for-midlingsvirksomheten Nasjonalmuseet som enikke-kommersiell samfunnsaktør bør ha.

BONO mener visuelle verk ikke bør kunnegjengis i medhold av sitatregelen, fordi dette vilkunne bidra til en omfattende uthuling av visuellekunstneres opphavsrett. BONO mener de spesi-fikke unntaksbestemmelsene for visuelle verksom allerede finnes i loven, dekker de behov sam-funnet har for fri tilgang til denne typen verk.BONO viser til at regelen tolkes slik i både i Sve-rige og Danmark, og at det samme bør gjelde iNorge. BONO opplyser at aktører i svært storgrad påberoper gjeldende § 22 som grunnlag for åkunne sitere visuelle verk, eksempelvis i kring-kasting hvor man gjengir et visuelt verk og fortel-ler om verket, selv om man har særbestemmel-sene i § 23 og § 24. Dersom bestemmelsen ogsåskal kunne anvendes for visuelle verk, menerBONO at sitatretten fortsatt bør være snever forkunstverk og fotografier der sitering lett kan trueopphaverens økonomiske interesser.

Norwaco støtter at sitatretten videreføres iuendret form som en rettslig standard, hvor det tilsyvende og sist er domstolene som vurderer hvasom er et lovlig sitat. Norwaco viser til at domsto-lene da vil kunne ta hensyn til den tekniske ogsamfunnsmessige utvikling uten at det må lov-endring til. Sett i sammenheng med retten til ågjengi verk ved reportasje av dagshending, menerNorwaco at NRK og andre brukeres interesser ergodt nok ivaretatt.

Motion Picture Association (MPA) støtter vide-reføring av sitatbestemmelsen. MPA mener gene-relt at tretrinnstesten, nedfelt i bl.a. Bernkonven-sjonen, setter viktige grenser som ikke gir rom forutvidelse av nåværende sitatregulering. MPAviser også til at opphavsrett bidrar til ytringsfrihetved økonomisk insentiv til å skape og spre verk.


Departementet har vurdert spørsmålet om videre-føring av gjeldende ordlyd, som angir at det kansiteres fra offentliggjort verk «i samsvar med godskikk og i den utstrekning formålet betinger».


Departementet anser at den gjeldende ordlyder fleksibel og godt egnet til å ivareta en rimeligbalanse mellom hensynet til både rettighetshaver-nes og brukernes interesser. Departementet opp-rettholder derfor forslaget om videreføring av ord-lyden i gjeldende bestemmelse, og også viderefø-ring av innholdet i gjeldende regel som en rettsligstandard, hvor den nærmere fastleggelse av hvasom er lovlig sitat fortsatt være opp til domsto-lene.

I lys av rettsutviklingen på området og innspil-lene i høringen omtales enkelte spørsmål knyttettil sitatbestemmelsen nærmere.

Når det gjelder presseorganenes innspill om atsitatregelen må tolkes i lys av ytringsfriheten,viser departementet til at sitatrettens sentrale for-mål nettopp er å ivareta hensynet til ytringsfrihe-ten, herunder medias viktige rolle på området.Dette understrekes av at sitatretten allerede i tid-lige forarbeider ble ansett for å være av «stor betyd-ning for pressen som organ for informasjon ogoffentlig meningsutveksling» og blant de reglene iåndsverkloven som ivaretar «Publisitetsinteres-sen», jf. punkt 2.7 og Ot.prp. nr. 26 (1959–60) s. 60.Sitatrettens betydning for pressen er også fremhe-vet i rettspraksis hvor det understrekes at det sen-trale formålet med sitatregelen er «å sikre denalminnelige diskusjonsfrihet og meningsutveksling»,jf. Rt. 2010 s. 366 (Brent av frost).

I tråd med regelens begrunnelse og vernet avytringsfriheten vil adgangen til å sitere være størstder formålet er politisk og samfunnsmessigdebatt. Samfunnsdebatten er avhengig av atmeninger og informasjon bringes frem, og det kanogså siteres bl.a. ved medias omtale av saker avallmenn interesse.

Under henvisning til at sitater også kan brukesfor å illustrere, utdype eller berike fremstillingen iet nytt verk, jf. Rt. 2010 s. 366, og til vernet avytringsfriheten, har flere høringsinstanser tatt tilorde for at det bør være en vid adgang for mediatil å gjengi bla. visuelle verk i omtale av saker avallmenn interesse.

Selv om det generelt kan siteres for å illus-trere, utdype eller berike fremstillingen i et nyttverk, skal adgangen til å sitere avgrenses ut frahva som gir en rimelig balanse mellom hensynettil opphavers og brukernes legitime interesser.Og adgangen til å sitere forutsetter at det i detkonkrete tilfellet gjøres i samsvar med god skikkog i den utstrekning formålet betinger. Detteillustreres av at Høyesterett, selv med utgangs-punktet om at sitater også kan brukes for å «illus-trere, utdype eller berike» fremstillingen i et nyttverk, i nevnte avgjørelse kom til at en overskri-

delse på to sekunder ved bruk av et filmsitat i etunderholdningsprogram (talkshow) ikke var isamsvar med vilkårene i sitatbestemmelsen.

Siden sitatretten innebærer en vederlagsfribruk uten krav om samtykke, vil en vid adgang tilbruk av visse typer verk, som kunstverk og foto-grafiske verk til mer illustrative formål, innebæreet urimelig inngrep i opphavers legitime interes-ser.

Interesseavveiningen ved bruk av bilder mv. erogså en noe annen ved spørsmål om vederlagsfribruk av andres verk, enn der egne bilder brukesog ytringsfriheten avveies mot privatlivsvernet, jf.punkt 2.7. I denne sammenheng viser departe-mentet også til at adgangen etter gjeldende § 45afjerde ledd (forslaget § 22 fjerde ledd) tilvederlagsfritt å sende korte utdrag fra begivenhe-ter et annet fjernsynsselskap har eksklusive rettig-heter til å sende, er begrenset til begivenheter av«stor interesse for allmennheten.» Og kringkas-tingsloven § 2-8 første ledd fastslår at en kringkas-ter som har ervervet enerett til fjernsynssendingav begivenheter av «vesentlig samfunnsmessigbetydning» ikke må utnytte eneretten på en slikmåte at en betydelig del av seerne blir fratattmuligheten til å følge begivenheten på vederlags-fritt fjernsyn.

På denne bakgrunn foreslår d e p a r t e -m e n t e t at den gjeldende oppfatning om at detgenerelt er snever adgang til å gjengi bl.a. visuelleverk etter den alminnelige sitatbestemmelse vide-reføres. Departementet anser at en generelladgang til vederlagsfritt å gjengi bl.a. andres foto-grafier ved omtale av saker av allmenn interesse,ikke er uttrykk for en rimelig balanse mellom ver-net av opphavernes interesser og ytringsfriheten.For slike verk er det derfor gitt særlige regler bl.a.for gjengivelse ved omtale av dagshending. Derverk kan gjengis mot vederlag fordi det har til-knytning til en dagshending, legger departemen-tet til grunn at verket ikke kan gjengis vederlags-fritt i medhold av den alminnelige sitatbestem-melse. Det er også gitt en del andre særlige reglerom gjengivelse av kunstverk og fotografiske verk.Ut fra at det er snever adgang til å gjengi visuelleverk etter den sitatbestemmelsen, kan ikke brukav slike verk generelt baseres på den alminneligesitatregel der de særlige regler ikke gir grunnlagfor bruk.

Hvorvidt det er adgang til å sitere fra et verkmå imidlertid vurderes konkret, ut fra en avvei-ning av hensynet til både opphaver og særlig ver-net av ytringsfriheten, der bl.a. graden av allmenninteresse naturlig bør inngå som moment. Selvom det gis særlige regler for gjengivelse av visu-


elle verk, er det ikke gitt at disse vil omfatte allesituasjoner hvor hensynet til ytringsfriheten og etlegitimt behov for å gjengi et verk gjør seg gjel-dende. Departementet kan derfor ikke slutte segtil forslaget fra BONO om at det aldri skal væreadgang til å sitere fra visuelle verk etter den almin-nelige sitatbestemmelse. D e p a r t e m e n t e tanser imidlertid at adgangen til å gjengi kunstverkbør være enda snevrere enn adgangen til å gjengiverk som i større grad er egnet til å belyse fak-tiske hendelser, som fotografier og levende bilder,da sistnevnte gjerne i større grad er egnet til ådokumentere faktiske hendelser. Dette bør vekt-legges i helhetsvurderingen der det er relevant.Fastsettelsen av sitatrettens grenser i en sak viluansett bero på en konkret avveining av hensynettil rettighetshaver og ytringsfriheten, hvor enrimelig balanse av disse hensyn skal ivaretas.Hvorvidt det som siteres er en del av temaet somomhandles eller diskuteres, eller om det brukessom illustrasjon av en sak på et måte som kan trueopphavers legitime interesser, vil sammen medhensynet til ytringsfriheten og graden av allmenninteresse mv., inngå i vurderingen.

Siden bruk i reklame typisk vil ha et kommer-sielt formål, og kan innebære at opphaver uriktigblir tatt til inntekt for det som omtales, er denrådende oppfatning at adgangen til bruk av sitateri reklame er begrenset. Departementet anserdette for rimelig. Samtidig kan legitime opplys-ningsformål og etablert god skikk på området,tilsi at en viss bruk må aksepteres. Departementetforeslår ikke endringer på dette området.

Etter åndsverkloven er det også et vilkår for åkunne sitere at verket det siteres fra er offentlig-gjort. I tilfeller der Den europeiske menneske-rettskonvensjonen (EMK) artikkel 10 og Grunnlo-ven § 100 tilsier at ytringsfriheten skal ha forrangfremfor opphavsretten, legger departementet tilgrunn at det også vil kunne siteres fra verk somikke er offentliggjort. Departementet anser detimidlertid ikke hensiktsmessig å lovreguleredenne situasjonen særskilt, som flere aktørerinnen pressen har tatt til orde for. At det kan væreadgang til å sitere fra et verk som ikke er offentlig-gjort vil særlig kunne være aktuelt der opphavs-retten i realiteten misbrukes til å forhindre eninformert offentlig debatt om samfunnsspørsmålav stor allmenn interesse, hvor de hensyn som lig-ger bak sitatregelen gjør seg tungt gjeldende.Avveiningen må imidlertid ta hensyn til vernet aveiendomsretten etter bl.a. EMK protokoll 1 artik-kel 1, og at åndsverklovens krav om offentliggjø-ring ivaretar både opphaverens økonomiske og

ideelle interesser samt personvernhensyn. Her-under ligger retten til å velge ikke å ytre seg, ret-ten til taushet og beskyttelse mot innsyn, somogså er en side av ytringsfriheten, og som ivaretasved at den som skaper et verk kan bestemme omog eventuelt når verket skal slippes ut i det offent-lige rom.

Ved forslaget om å videreføre bestemmelsensom en rettslig standard, legges det til rette for atden nærmere fastleggelse av hva som er lovligsitat fortsatt vil være opp til domstolene, slik atpraksis på en smidig måte kan ta hensyn til bådeteknisk og samfunnsmessig utvikling, samt retts-utviklingen i form av avgjørelser på området fraEU-domstolen og Den europeiske menneskeretts-domstolen (EMD).

Bestemmelsen foreslås inntatt som § 29.

5.7 Tilfeldig eller underordnet medtakelse av et verk


Gjeldende § 23a andre ledd tillater å ta med kunst-verk eller fotografisk verk i aviser, tidsskrifter,bøker, ved film og i kringkasting der verket utgjøren del av bakgrunnen eller spiller en underordnetrolle i sammenhengen. Tilsvarende gjengivelse avverk i forbindelse med reportasje om dagshen-ding i kringkasting og ved film er tillatt etter gjel-dende § 25 første ledd andre punktum.

Reglene er i samsvar med opphavsrettsdirekti-vet (2001/29/EF) artikkel 5 nr. 3 bokstav i, somåpner for unntak fra retten til eksemplarfremstil-ling og tilgjengeliggjøring for allmennheten for«incidental inclusion of a work or other subject-mat-ter in other material».


I høringsnotatet ble det foreslått å videreføre inn-holdet i § 23a andre ledd og § 25 første ledd andrepunktum, og samle disse i en mer en generellbestemmelse i § 4-27 om at et «verk kan medtas i etannet verk der det utgjør en del av bakgrunnen ellerpå annen måte spiller en tilfeldig eller underordnetrolle i sammenhengen». Det ble lagt til grunn atbestemmelsen ikke ville gripe inn i opphaverensberettigede interesser. Bestemmelsen gir ikkeadgang til gjengivelse av verk for å «krydre» egenfremstilling eller for å kritisere eller diskutere detsom gjengis. Dette måtte eventuelt hjemles iandre regler, som den alminnelige sitatregel, jf.høringsnotatets forslag til § 4-22.


5.7.3 Høringen

Flere av de høringsinstanser som uttaler seg støt-ter forslaget. Dette gjelder BONO, Mediebedrifte-nes Landsforening (MBL), Norsk Journalistlag(NJ), Norsk Redaktørforening (NR), NRK, Pres-sens Offentlighetsutvalg (POU), TV 2 og Virke Pro-dusentforeningen.

Flere høringsinstanser fra pressen, herunderMBL, NR, NRK, POU og TV 2 mener imidlertiddet ikke bør være et vilkår at verket «medtas i etannet verk». NRK, med tilslutning fra POU, fore-slår i stedet følgende ordlyd: «Der et of fentliggjortverk utgjør en del av bakgrunnen eller på annenmåte spiller en tilfeldig eller underordnet rolle isammenhengen, kan det brukes uten at det er i stridmed loven her.» Virke Produsentforeningen er ogsåpositiv til den nye «incidental use»-bestemmelsen,men mener det kunne være formålstjenlig i størregrad å beskrive hva som tillates under den nyebestemmelsen i selve lovteksten.

Kopinor og Norwaco går imot forslaget ihøringsnotatet. Kopinor kan ikke se at det erbehov for den ved siden av gjeldende § 22 ogetterlyser eksempler på når bestemmelsen vilvære aktuell utover de tilfellene som omfattes avgjeldende § 23a andre ledd og § 25 første leddandre punktum. Kopinor mener forslaget vilkunne føre til mange diskusjoner og konflikter,fremfor å bidra til forenkling og tydeliggjøring.Norwaco mener det ikke er tilstrekkelig begrun-net at det innføres en generell regel som tillatertilfeldig og underordnet bruk av enhver type verk.Norwaco ber om at bestemmelsen i gjeldende§ 25 videreføres inntil det er nærmere redegjortfor hvorfor bestemmelsen skal utvides.


Når det gjelder uttalelsene fra Kopinor og Nor-waco om behov for den foreslåtte bestemmelsenog hvorvidt den vil kunne være aktuell ut over detilfellene som omfattes av gjeldende § 23a andreledd og § 25 første ledd andre punktum, viserd e p a r t e m e n t e t til at de gjeldende regler erbegrenset både når det gjelder utvalg av type verksom kan gjengis og medier verkene kan gjengis i.§ 23a andre ledd er begrenset til fotografiske verkog kunstverk i aviser, tidsskrifter, bøker, ved filmog i kringkasting, og § 25 første ledd andre punk-tum gjelder gjengivelse ved kringkasting ellerfilm. På tilsvarende vis som medias rapporteringav dagshendelser bør kunne foretas på de plattfor-mer som i dag er aktuelle, anser departementet atadgangen til tilfeldig og underordnet gjengivelse

bør kunne omfatte alle typer verk og ikke værebegrenset til bestemte medier.

En forutsetning for adgangen til slik bruk børvære at den er begrenset til å hjemle en «de mini-mis-bruk», dvs. en bruk som ikke berører oppha-verens interesser i nevneverdig grad. En slik brukvil etter de gjeldende regler i mange tilfellerkunne hjemles i sitatbestemmelsen, men departe-mentet anser at det vil være klargjørende å inntaen særlig bestemmelse om slik tillatt bruk.

En justert ordlyd som tillater «bruk» av et verksom «utgjør en del av bakgrunnen eller på annenmåte spiller en tilfeldig eller underordnet rolle isammenhengen», som foreslått av NRK, TV 2 ogPressens Offentlighetsutvalg i høringen, vil etterd e p a r t e m e n t e t s vurdering kunne skapeuklarhet om hva som kreves av tilknytning til situ-asjonen eller frembringelsen verket brukes i.Opphavsrettsdirektivet (2001/29/EF) artikkel 3nr. 5 bokstav i åpner for unntak for «incidentalinclusion of a work or other subject-matter in othermaterial». Etter forslaget kreves det ikke at arbei-det verket medtas i har verkshøyde, jf. henvisningfra de nærstående rettighetene til § 30. Der vilkå-rene for medtakelse er oppfylt, bør heller ikke lov-ligheten av bruken være avhengig av at materialetmedtakelsen skjer i er vernet. For å tydeliggjøresdette opprettholder departementet vilkåret ommedtakelse, men foreslår at det i «medtakelse iannet verk» tilføyes «medtakelse i verk eller annetmateriale» i tråd med direktivets formulering.

Siden bestemmelsen gir en begrenset adgangtil gjengivelse ved tilfeldig eller underordnet med-takelse i eget verk eller materiale, gir den ikkeadgang til gjengivelse av verk for å «krydre» ellerillustrere egen fremstilling. Og dersom det gjen-gis fra et verk for å kritisere eller kommenteremv., rettes fokus mot det som gjengis. Dette vil daikke kunne anses for å utgjøre en del av bakgrun-nen eller på tilsvarende måte spille en tilfeldigeller underordnet rolle. Denne type bruk må even-tuelt hjemles i andre regler. Bestemmelsen fore-slås som § 30.

5.8 Gjengivelse av verk plassert i det offentlige rom


Kunst- og fotografisk verk kan etter § 24 andreledd avbildes når de varig er satt opp på eller vedoffentlig plass eller ferdselsvei. Dette gjelder like-vel ikke når verket klart er hovedmotivet og gjen-givelsen brukes ervervsmessig. Byggverk kanimidlertid fritt avbildes etter tredje ledd. Bestem-


melsen gir rett til gjengivelse i både analog ogdigital form. Reglene er begrunnet i at slike verksom er gått inn i det offentlige rom i en viss for-stand er blitt et slags felleseie, og at ingen arkitekteller kunstner kan ha enerett til å gjengi en del avden ytre natur, som kunst- eller byggverket gjen-nom selve sin oppstilling er blitt en del av. Samti-dig begrunner ikke dette en ervervsmessig gjen-givelse av et kunstverk som hovedmotiv, noe denisolerte gjengivelse av en skulptur kan være.


Den danske og den svenske opphavsrettslov harbegge i § 24 regler om avbildning av kunstverk idet offentlige rom og om fri adgang til å avbildebygninger. Den danske bestemmelsen tillaterikke gjengivelse av kunstverk der kunstverket erhovedmotivet og gjengivelsen utnyttes ervervs-messig.


I høringsnotatet ble det foreslått at reglene omavbildning av verk i det offentlige rom ble videre-ført i § 4-25. Ordet «utnyttelse» ble foreslått erstat-tet med «bruk» uten at det innebar noen realitets-endring. Departementet foreslo også at retten tilgjengivelse av verk i det offentlige gjelder for alleverk, og at den ikke er begrenset til kunstverk ogfotografiske verk.

5.8.4 Høringen

Det er ulike syn blant høringsinstansene på forsla-get.

BONO, med tilslutning fra Norske Billedkunst-nere, ønsker at vilkårene i bestemmelsen stram-mes inn. BONO viser til bestemmelsens histo-riske begrunnelse, og at offentlig plasserte verkutnyttes på en mye mer systematisk måte enn tid-ligere. BONO ser en tendens til at brukere bevisstgjengir offentlig plasserte verk for å slippe åbetale vederlag. BONO mener vilkåret «klarthovedmotiv» er for strengt og gjør at verk foreksempel brukes som kulisse uten å være klarthovedmotiv. Vilkåret «klart hovedmotiv» bør etterBONOs syn derfor fjernes og erstattes av «hoved-motiv».

BONO mener også vilkåret «ervervsmessig»er problematisk, og at dette åpner for en omfat-tende utnyttelse i strid med intensjonen bakreglene. Også tjenester som driver med organi-sert deling utgjør en omfattende og systematiskpublisering av offentlig plasserte kunstverk som

ikke kan anses omfattet av bestemmelsen. BONOønsker derfor at vilkåret «ervervsmessig» fjernes.Hvis ikke ervervsmessigvilkåret fjernes, berBONO om at det uttales at i hvert fall systemati-serte databaser med offentlig plasserte verk ikkeskal omfattes av bestemmelsen. BONO viser hertil at den norske regelen må tolkes i lys av tre-trinns-testen, og den nylige avsagte avgjørelse avsvensk Høyesterett i Wikimedia-saken fra 2016. Idenne saken ble det avgjort at databaser medkunstverk som gjøres tilgjengelig for allmennhe-ten i ubegrenset omfang uten opphavers sam-tykke og uten at det betales vederlag til opphaver,opererer i strid med den svenske bestemmelsenom gjengivelse av offentlig plasserte kunstverk.Norske Kunsthåndverkere mener også det er viktigat en ny bestemmelse ikke må omfatte tjenester/databaser hvor offentlig plasserte kunstverk blirutnyttet på en omfattende og systematisk måte.

Mange høringsinstanser innen media støtterforslaget i høringsnotatet, herunder Mediebedrifte-nes Landsforening (MBL), Norsk Journalistlag(NJ), NRK, TV 2 og Pressens Offentlighetsutvalg.NJ viser til at «panoramaunntaket» også er viktigfor den frie journalistikken. NRK mener en inn-snevring ville stått i et problematisk forhold tilytrings- og informasjonsfriheten. Blant hørings-instansene ønsker flere at begrepet «satt opp»erstattes av et begrep tilpasset det nye virkeområ-det. Norsk Redaktørforening foreslår «plassert»,TV 2 foreslår «er tilgjengelig på». TV 2 menerogså «offentlige rom» bør benyttes både i over-skrift og lovtekst, fremfor «ved offentlig plass ellerferdselsvei», og mener slike offentlige rom i enmoderne bybebyggelse også kan være innendørs.

Norges museumsforbund og Kulturrådet erskeptiske til innspillet fra BONO om å redusereadgangen til gjengivelse av verk i ikke-ervervs-messig sammenheng og viser til at dette vilramme museenes publisering av fotografiske bil-der falt i det fri, der verk i det offentlige rom ersentrale motiv.

Kommunal- og moderniseringsdepartementetstøtter forslaget om videreføring, og forutsetter atdette innebærer at verk fritt kan avbildes og lastesopp på nett, så lenge det ikke er verket som erhovedmotivet, og gjengivelsen ikke er ervervs-messig.


De foreslåtte regler om gjengivelse av verk i detoffentlige rom er begrunnet i at slike verk i en vissforstand er blitt et slags felleseie, og ingen oppha-ver bør ha enerett til å gjengi en del av den ytre


natur, som kunst- eller byggverket gjennom selvesin oppstilling er blitt en del av. Adgangen til åavbilde slike verk ivaretar også hensynet tilytrings- og informasjonsfriheten, og har grunnlagi opphavsrettsdirektivet (2001/29/EF) artikkel 5nr. 3 bokstav h, som tillater unntak for «use ofworks, such as works of architecture or sculpture,made to be located permanently in public places».

Departementet opprettholder forslaget om atregelen om adgang til gjengivelse av verk i detoffentlige rom videreføres. Når det gjelder denærmere vilkår i bestemmelsen, har høringsin-stansene kommet med ulike synspunkter pådisse.

Når det gjelder begrepet «satt opp», viser bl.a.Norsk Redaktørforening og TV 2 til at dette ikke ertilpasset det nye virkeområdet. I og med at virke-området foreslås endret til «verk», er d e p a r t e -m e n t e t enig i at «satt opp» fremstår noebegrenset. Departementet foreslår heller det noemer generelle begrepet «plassert».

I høringen uttaler TV 2 at «offentlige rom» i enmoderne bybebyggelse også kan befinne seginnendørs, og at «offentlige rom» bør brukes ogsåi lovteksten fremfor ordlyden «offentlig plass ellerferdselsvei». Utvidelse av virkeområdet til verkplassert innendørs, vil kunne omfatte verk plas-sert i museer og utstillingslokaler. Av hensyn tilopphavernes interesser, og ut fra regelensbegrunnelse om at det «er som en del av gatebille-det eller av den ytre natur at de fritt kan avbildes»,anser ikke departementet at en slik utvidelse errimelig. Samtidig er ordlyden «ved offentlig plasseller ferdselsvei» noe begrenset, og departemen-tet foreslår at denne justeres til «offentlig plasseller vei, eller tilsvarende offentlig tilgjengelig sted».Dette vil omfatte tilsvarende steder som utenvidere er tilgjengelig for allmennheten, som foreksempel offentlige parker.

Når det gjelder vilkåret om «klart hovedmo-tiv», mener BONO dette er for strengt og gjør atverk i praksis for eksempel brukes som kulisseuten å være klart hovedmotiv. Bakgrunnen for vil-kåret er at det ble ansett for «ytterst vanskelig ipraksis å avgjøre hva som er hovedmotivet» blantannet i pressevirksomhet, og for å unngå prak-tiske ulemper ble vilkåret «klart» tilføyd, jf. Innst.O. XI (1960–61) og Ot.prp. nr. 26 (1959–60). Avhensyn til ytrings- og informasjonsfriheten fore-slår departementet å videreføre gjeldende vilkårom «klart hovedmotiv».

Når det gjelder vilkåret «ervervsmessig»,mener BONO dette vilkåret er for strengt ogåpner for en «ikke naturlig» og omfattende utnyt-telse av visuelle verk, i strid med regelens begrun-

nelse. BONO viser bl.a. til en avgjørelse frasvensk Høyesterett i 2016. D e p a r t e m e n t e tanser at vilkåret «ervervsmessig» ikke omfatteralle situasjoner hvor hensynet til opphaver kantilsi at bruken underlegges eneretten. Samtidigomfatter vilkåret de mest sentrale og klare tilfellerav bruk hvor det er rimelig at bruken må klareresmed rettighetshaver. Departementet foreslår ikkenå å innskrenke allmennhetens adgang til å gjengiverk plassert i det offentlige rom der bruken ikkeer ervervsmessig.

Når det gjelder bruk i databaser, viser departe-mentet til at den svenske bestemmelse er noeannerledes formulert enn den norske, og tillaterat «Konstverk får avbildas» uten at det er gjortunntak for ervervsmessig bruk der verket klart erhovedmotivet. Selv om en gjengivelse på foreksempel Internett kan foretas med hjemmel iden norske bestemmelsen, vil begrensningen forervervsmessig bruk i den gjeldende regel og i for-slaget legge begrensninger for adgangen tilvidere bruk av avbildningene. Etter det departe-mentet er kjent med, foreligger det heller ikkeavklarende praksis fra EU-domstolen om tolknin-gen av bestemmelsen i artikkel 5 nr. 3 bokstav h islike tilfeller. På denne bakgrunn foreslår ikkedepartementet en særlig regulering eller begrens-ning av virkeområdet etter bestemmelsen forbruk i databaser. Departementet vil imidlertidfølge utviklingen, og komme tilbake til spørsmåletom det er grunn til å justere regelen dersom detviser seg å være behov for det.

Med henvisning til ovenstående inntasbestemmelsen som § 31.

5.9 Offentlige forhandlinger og innsynsrett

5.9.1 Gjeldende rett og bakgrunn

Gjeldende § 26 regulerer tilgjengeliggjøring avforhandlinger i offentlige forsamlinger, styrer, rådog lignende, samt i møter av offentlige valgtemyndigheter, i rettssaker og i åpne møter om all-menne spørsmål. Slike forhandlinger skal kunnegjengis fritt – dvs. tilgjengeliggjøres for allmenn-heten – uten hinder av opphavsmannens enerett,med forbehold om at det kan være begrensningeri annet regelverk, jf. § 28. Opphavsmannen beva-rer likevel enerett til å utgi en samling av egneinnlegg.

Åndsverkloven § 27 angir at opphavsrettsligvern ikke er til hinder for dokumentinnsyn etterregler i andre lover. Bestemmelsen i § 27 ble inn-ført i loven i 1995, men det ble i forarbeidene i


Ot.prp. nr. 15 (1994–95) s. 135 antatt å være enkodifisering av «hva en antar allerede er gjeldenderett». Reglene om dokumentinnsyn i offentleglovamv. har forrang fremfor åndsverkloven. Menadgang til innsyn i vernede og ikke-offentliggjorteåndsverk innebærer ikke at verket skal anses som«offentliggjort» etter åndsverkloven § 8 førsteledd, eller «utgitt» etter § 8 andre ledd, jf. Ot.prp.nr. 15 (1994–95) s. 135.

Paragraf 27 andre ledd gjelder nødvendig brukav åndsverk ved etterlysning, etterforskning ellerav bevismessige grunner, altså i forbindelse medarbeidet til politiet, påtalemyndighet eller rettsve-sen.

Åndsverkloven § 28 gjelder gjengivelse avdokumenter ut over det som følger av §§ 26 og 27.Utgangspunktet er at slik gjengivelse skal følge devanlige bestemmelser om bruk av åndsverk iloven. Det kan siteres fra slike dokumenter i sam-svar med god skikk og i den grad det er nødven-dig for omtalen av en sak eller en forhandling, selvom verket ikke er offentliggjort.

Ifølge Ot.prp. nr. 15 (1994–95) s. 135 inne-bærer dette at det ikke er adgang til å gjengividere et åndsverk som er gjengitt etter § 26 ellergitt innsyn i eller bruk som bevis mv. etter § 27,når åndsverket ikke er offentliggjort tidligere.

Om innføringen av § 28 uttales det i Ot.prp. nr.15 (1994–95) s. 135:

«Det skal kunne siteres fra dokumentene i denutstrekning det er nødvendig for å omtale densak forhandlingene gjaldt. Dessuten skal detvære adgang til å sitere i den utstrekning det ernødvendig ved behandling av en annen sakdokumentet har betydning for. De siste ordenei bestemmelsen [«selv om verket ikke har værtoffentliggjort»] skal understreke at en her ståroverfor et unntak i form av en utvidelse av denalminnelige sitatretten i proporsjonens § 22.Endringen innebærer således en begrensetutvidelse av adgangen til fri bruk av åndsverk.»

Reglene i gjeldende lov §§ 26-28 er begrunnet ihensynet til informasjonsfriheten.

I Ot.prp. nr. 26 (1959–60) s. 60 ble det lagt vektpå «publisitetsinteressen» i forbindelse med davæ-rende § 22: «denne overordentlig viktige interessesom allmennheten har av å være orientert om ogkunne drøfte det som offentlig bringes fram».Bestemmelsen gjaldt bl.a. forhandlinger i Stortin-get, kommunestyrene, rettssaker og offentligemøter hvor allmenne spørsmål behandles. Gjengi-velsesretten fra møter (siden 1995 «åpne møter»)skal ifølge Ot.prp. nr. 26 (1959–60) s. 61 omfatte

forhandlinger i «offentlige møter hvor saker ellerpraktiske samfunnsspørsmål behandles, og hvor deter adgang til meningsutveksling eller diskusjon.Ellers er møtet ikke noe forhandlingsmøte, men et«muntlig foredrag» som er beskyttet på vanlig måteetter § 2 […]».

Vektige samfunnsinteresser tilsa at åndsver-kloven ikke skulle la opphavsmannens rett stå iveien for ordrett gjengivelse av ytringer i debatterog diskusjoner, jf. Ot.prp. nr. 26 (1959–60) s. 60–61. Retten til gjengivelse omfatter «mangfoldiggjø-ring, ved trykksak eller film […] muntlig refere-ring, kringkasting, televisjon eller filmfremvisning».Samtidig beholdt opphavsmannen eneretten tilfaktisk utgivelse av samlinger av egne innlegg.

I Opphavsrettsutvalgets innstilling i NOU1988: 22 ble det foreslått en bestemmelse omdokumentinnsyn etter offentlighetsloven og for-valtningsloven som et nytt ledd i dagjeldende § 22.Denne bestemmelsen kom – med enkelteendringer – inn i loven som ny § 27 ved 1995-revi-sjonen, jf. Ot.prp. nr. 15 (1994–95) s. 135. Opp-havsrettsutvalgets drøftelse var også bakgrunnenfor forslaget om ny § 28 ved samme revisjon(Ot.prp. nr. 15 (1994–95) s.135). I 1995 ble ogsådagjeldende § 22 om offentlige forhandlinger m.v.noe endret og plassert i § 26. Bestemmelsen omordskifteprogram ble flyttet til § 33, jf. Ot.prp. nr.15 (1994–95) s. 91 flg.


Det ble i høringsnotatet foreslått å videreførebestemmelsene som §§ 4-28 til 4-30.

Gjeldende § 26 ble foreslått videreført i § 4-28uten materielle endringer.

Gjeldende § 27 ble foreslått videreført i § 4-29med enkelte språklige endringer, samt at det bleforeslått at åndsverkloven ikke skulle være til hin-der for at verk brukes i forbindelse med søknads-vurdering etter patentloven, designloven og vare-merkeloven.

Gjeldende § 28 ble foreslått videreført i § 4-30.Det ble foreslått en endring ved at det skulle tyde-lig fremgå at når bruk av åndsverk er opphørtetter de to øvrige paragrafene, må all videre brukfølge lovens regler, jf. offentleglova § 7 om at retttil innsyn ikke gir rett til en videre bruk av infor-masjonen som strider mot annen lovgivning.

5.9.3 Høringen

I høringen av forslaget om videreføring av ånds-verkloven § 26 er Norsk Journalistlag enig i at deter et klart behov for en slik avgrensningsbestem-


melse og understreker at tilgang til slike forhand-linger er viktig for deres medlemmers arbeidsvil-kår.

NRK, med støtte fra Mediebedriftenes Lands-forening, Pressens Offentlighetsutvalg (POU) og TV2, viser til at bestemmelsen berører noe av kjer-nen av det som vernes av ytringsfriheten, uten atdette reflekteres i høringsutkastet. Også NorskRedaktørforening mener bestemmelsen er for sne-ver til å stå seg mot de vanlige ytringsfrihetsprin-sippene.

NRK uttaler:

«Slik NRK vurderer forslaget til ny § 4-28, erbestemmelsen for snevert formulert og ikkedekkende for den avveining som må gjøres motytringsfriheten. Etter artikkel 10 er det enavveining etter sakens allmenn interesse somvil være avgjørende – ikke hva slags møte somer avholdt. Eksempelvis vil ofte det som erbehandlet i lukkede møter ha vel så stor all-menn interesse.

NRK foreslår som et minimum at det innar-beides en overordnet generell bestemmelsesom ivaretar ytrings- og informasjonsfriheten itillegg til den kasuistiske bestemmelsen, samtat det ikke stilles vilkår at det må være et åpentmøte.»

I høringen har flere høringsinstanser hatt innspilltil hvordan åndsverkloven § 27 skal videreføres.

Politihøgskolen, med støtte fra Politidirektora-tet, viser til at gjeldende bestemmelse ikke gir noedekkende bilde av politiets virksomhet, sombestår både i forebygging, avverging og etterfors-kning. Justis- og beredskapsdepartementet viserogså til at nåværende ordlyd kan skape tolkningst-vil, og at det er gode grunner for at politiets fore-byggende virksomhet også bør omfattes. Justis-og beredskapsdepartementet foreslår at bestem-melsen omformuleres til at loven ikke skal væretil hinder for at verk brukes i forbindelse med«politiets kriminalitetsforebyggende virksom-het», et etablert begrep som bl.a. er benyttet i poli-tiregisterloven.

Patentstyret mener at forslaget ikke går langtnok i å sikre behov for bruk av åndsverk ved vur-dering av søknader etter patentloven, designlovenog varemerkeloven. Behovet for hjemmel for brukav åndsverk gjør seg gjeldende generelt undersaksbehandlingen, slik det også fremgår ihøringsnotatet. Ordlyden bør derfor etter Patent-styrets mening justeres, slik at rekkevidden avbestemmelsen angis som «ved saksbehandling»etter de nevnte lovene. Patentstyret har også

behov for å kunne lagre åndsverk som er benytteti saksbehandlingen.

Norsk Journalistlag støtter forslaget ihøringsnotatet.

Flere høringsinstanser har merknader til for-slaget om til ny § 4-30 (videreføring av § 28 medenkelte endringer). Flere høringsinstanser påpe-ker at paragrafoverskriften er noe misvisende,bl.a. Norsk Redaktørforening, NRK, POU og TV 2.


«Som forvalter av Norsk kulturfond, Fond forlyd og bilde, Statens kunstnerstipend ogutviklingsmidler til museumssektoren, mottarNorsk kulturråd ca. 20 000 søknader om støtteårlig. En stor del av Kulturrådets innsynskravangår søknader med tilhørende dokumenter,som omfatter realiserte og urealiserte ånds-verk. Innsynskrav vedrørende søknader ansessom krevende, blant annet fordi man ikke harnoen fullgod hjemmel for unntak for åndsverk.Det er positivt at den nye åndsverkloven ertydelig på viderebruk […] men det er tvilsomtom kunstnere som leverer inn verk eller skis-ser til prosjekt vil være enige i at dette er til-strekkelig, siden dette krever at man stoler påat de som søker om innsyn har svært god kom-petanse om lovverket og faktisk respektererdet. Dersom åndsverk og prosjektbeskrivelserspres videre vil det kunne skape betydeligeøkonomiske problemer for våre søkere.»

Norsk Arkivråd (NA) mener det er behov for ytter-ligere avklaringer av hvor grensen går for innsynnår hele eller deler av dokumentet kan regnessom åndsverk. Forslagets formulering «kan ikkebrukes videre i strid med loven her» reiser ogsåspørsmålet om denne føringen skal vektes vedvurderingen av innsynsbegjæring. NA mener atåndsverkloven med fordel kunne hatt tydeligerebestemmelser for behandling av denne type mate-riale.

NRK, Norsk Redaktørforening, POU og TV 2mener bestemmelsen er for snever.

NRK uttaler:

«Som påpekt i tilknytning til sitatbestemmel-sen, mener NRK det bør tas inn en generellbestemmelse som sikrer at det i visse tilfellerkan siteres også fra verk som ikke er offentlig-gjort. (…) Retten til å sitere fra ikke-offentlig-gjorte verk bør ikke være avhengig av om de erpåberopt i forhandlingene, jfr. redegjørelsenovenfor i tilknytning til sitatbestemmelsen ogforarbeidene til Grunnloven, som fastslår at


opphavsrett ikke kan brukes til å motvirke eninformert offentlig debatt.

Dersom en slik generell bestemmelse ikkeinnføres, bør nødvendighetskravet i § 4-30 uan-sett strykes, jfr. artikkel 10. Vi viser igjen til atinngrep i ytrings- og informasjonsfriheten måvære nødvendig før det er tillatt å nekte publi-sering, jfr. artikkel 10 nr. 2. Og i forhold tilmediene skal det svært mye til – vilkåret er atdet foreligger et tvingende samfunnsmessigbehov («pressing social need»). I saker av all-menn interesse vil det være tilstrekkelig atdokumentet belyser saken.»


5.9.4.1 Offentlige forhandlinger mv.

Det er etter departementets oppfatning fortsattbehov for avgrensningsregler for offentlige for-handlinger. NRK, med støtte fra MediebedriftenesLandsforening, Norsk Redaktørforening, PressensOffentlighetsutvalg og TV 2 tar i høringen opp atforholdet til ytringsfriheten burde vært drøftetnærmere i høringsutkastet, siden denne bestem-melsen berører noe av kjernen av det som vernesav ytringsfriheten. NRK, med støtte fra de sammehøringsinstansene, foreslår også at bestemmelsenutvides slik at den ikke setter krav om at det skalvære et åpent møte. NRK foreslår at bestemmel-sen skal gjelde «øvrige forhandlinger og møter derdette er berettiget utfra en avveining av de hensynsom begrunner ytrings- og informasjonsfrihet».

D e p a r t e m e n t e t viser til at forslaget ihøringsnotatet er en videreføring av gjeldenderett. Det fremgår tydelig av forarbeidene tilbestemmelsen at den er tatt inn i åndsverklovensom en avgrensning i eneretten av hensyn tilinformasjonsfriheten. Bestemmelsen gir en megetvid adgang til å tilgjengeliggjøre for allmennhetendet som fremgår på bl.a. åpne møter der allmennespørsmål behandles, slik at opphavsretten ikkeskal stå i veien for ordrett gjengivelse av ytringer islike debatter og diskusjoner. Alle åndsverklovensbestemmelser må tolkes i lys av Grunnlovensskranker, og departementet kan derfor ikke se atdet er behov for eller er hensiktsmessig å innta iåndsverkloven en generell regulering av adgan-gen til å gjengi åndsverk fra møter og forhandlin-ger som ikke er offentlige. Dersom åndsverk-lovens avgrensningsregler i en konkret sak ikkeskulle ivareta vernet av ytringsfriheten i tilstrek-kelig grad, og Den europeiske menneskerettskon-

vensjon (EMK) artikkel 10 og Grunnloven § 100tilsier at ytringsfriheten må gis forrang, leggerdepartementet til grunn at nevnte regler vil kunnegripe inn som selvstendige avgrensninger av denopphavsrettslige enerett. Dette beror på en kon-kret vurdering, og kan særlig være aktuelt der-som opphavsretten i realiteten brukes som middelfor å motvirke en informert offentlig debatt, jf.nærmere omtale i punkt 2.7 og punkt 5.6.5. Ånds-verkloven er for øvrig heller ikke til hinder for atinnholdet fra møter mv. gjøres tilgjengelig vedreferat.

Forslaget i høringsnotatet om å videreførebestemmelsen opprettholdes. Flere høringsin-stanser kommenterer at bestemmelsen ihøringsnotatet – som var en videreføring av gjel-dende § 26 – var noe tung og komplisert. Bestem-melsen foreslås derfor noe omformulert i forsla-get.

Bestemmelsen er tatt inn som § 32 med de jus-teringer som er omtalt ovenfor.

5.9.4.2 Dokumentinnsyn mv.

I høringsnotatet ble det etter innspill fra Patentsty-ret foreslått en endring i bestemmelsen som vide-refører § 27 andre ledd. Patentstyret og Justis- ogberedskapsdepartementet har i høringen reistspørsmål om gjeldende § 27 gir tilstrekkelig hjem-mel til å kunne utføre nødvendig kopiering avåndsverk i Patentstyrets saksbehandling.D e p a r t e m e n t e t er enig i at Patentstyretsbehov for en forsvarlig saksbehandling i søknaderetter patentloven, varemerkeloven og designlovenbør komme tydelig frem av loven. Avgrensningerav hensyn til administrative prosedyrer er omfat-tet av opphavsrettsdirektivet (2001/29/EF) artik-kel 5 nr. 3 bokstav e, jf. også artikkel 9.

Det foreslås derfor en endring slik at Patent-styret vil få tilstrekkelig hjemmel til å fremstilleeksemplar av åndsverk i forbindelse med saksbe-handlingen. Dette gjelder særlig den kopiering oglagring som er nødvendig ved kartlegging avkjent teknikk ved behandling av patentsøknader,samt ved saksbehandling etter varemerkelovenog designloven. Avgrensingen er strengt begren-set til det behovet som hensynet til en forsvarligsaksbehandling tilsier. Bestemmelsen vil ogsåomfatte den oppbevaring som er nødvendig forsaksbehandlingen i Patentstyret. Departementetantar at forslaget vil ha liten betydning for deberørte rettighetshaverne, og forslaget ble støttetav de som uttalte seg om dette i høringsrunden.Patentstyret har i sitt høringssvar påpekt at ordly-den som ble foreslått i høringsnotatet er for sne-


ver, og bør endres til å gjelde generelt under saks-behandlingen av den aktuelle saken. Departemen-tet foreslår derfor en justering i ordlyden for åkunne ivareta dette hensynet.

Politihøgskolen, med støtte fra Politidirektoratetog Justis- og beredskapsdepartementet, har i hørin-gen fremholdt at gjeldende ordlyd ikke nødven-digvis omfatter politiets virksomhet. D e p a r t e -m e n t e t har vurdert bestemmelsen på nytt ogantar at en endring her vil ha liten betydning forde berørte rettighetshavere. Endringsforslaget vilogså bedre oppfylle formålet med bestemmelsen.Departementet foreslår derfor en justering i ord-lyden ved at loven ikke skal være til hinder forpolitiets kriminalitetsbekjempende virksomhet.Kriminalitetsbekjempende virksomhet er et eta-blert begrep som brukes i flere sammenhenger,bl.a. politiregisterloven § 2 nr. 13 bokstav a.

Bestemmelsen videreføres som § 33 med deendringer som beskrevet ovenfor.

5.9.4.3 Bruk av dokumenter som kan utleveres

I høringsnotatet ble gjeldende § 28 foreslått vide-reført i § 4-30, samtidig som det ble foretatt enomformulering av bestemmelsen. Offentleglova§ 7 uttrykker prinsippet om at innsyn etter offent-leglovas regler ikke gir rett til bruk i strid medandre lover, som åndsverkloven. Det samme prin-sippet følger i dag av åndsverkloven § 28 når detgjelder videre bruk av åndsverk som har værtanvendt med hjemmel i § 26 og § 27. Slik viderebruk må følge lovens øvrige regler. Departemen-tet antar at forslaget i høringsnotatet ikke innebarnoen realitetsendring av gjeldende rett, men harmerket seg innspillet fra NRK om at bestemmel-sen blir lettere tilgjengelig dersom gjeldende ord-lyd i bestemmelsen beholdes. D e p a r t e m e n -t e t foreslår derfor å justere forslaget noe i for-hold til høringsnotatet.

Norsk Arkivråd tar opp en del spørsmål knyttettil forslaget om videre bruk og innsyn i arkiver, ogmener at det er behov for avklaringer av hvorgrensen går for tilsyn der hele eller deler av doku-mentet kan regnes som åndsverk. Kulturrådetviser i høringen til at en stor del av de innsynskra-vene Kulturrådet behandler angår søknader somomfatter både realiserte og urealiserte åndsverk,og frykter at hjemmelen for å unnta åndsverk frainnsyn ikke er vid nok. D e p a r t e m e n t e t vilpåpeke at vurderingen av hvorvidt det skal gisinnsyn, ikke beror på reglene i åndsverkloven,men skal skje etter andre lover, som offentleglovaog forvaltningsloven. Forslaget her endrer ikke pågjeldende rettstilstand.

Andre ledd i forslaget § 34 er en spesialregelom sitatrett fra dokumenter fra forhandlinger mv.etter § 32 eller dokumenter etter § 33. Flerehøringsinstanser, som Norsk Redaktørforening,NRK og TV 2 har påpekt at bestemmelsens over-skrift ikke gjenspeiler innholdet i andre ledd.D e p a r t e m e n t e t foreslår derfor en endring ibestemmelsens overskrift i tråd med disse innspil-lene.

I høringen har NRK foreslått, under henvis-ning til ytringsfriheten, at «nødvendighetskrite-riet» i bestemmelsen fjernes. Også TV 2 mener at«nødvendig» er et utjenlig begrep og at bestem-melsen heller kan knyttes tettere til ordlyden iden alminnelige sitatbestemmelsen. D e p a r t e -m e n t e t viser til at bestemmelsen supplerer dealminnelige regler om sitat, men bestemmelsenher omfatter også sitat fra dokumenter som inne-holder åndsverk som ikke er offentliggjort. Dettelovfestede unntaket fra kravet om at verket eroffentliggjort tilsier at adgangen til gjengivelse istørre grad må begrunnes i omtalen av forhand-lingen enn der det siteres fra verk som er offent-liggjort. Departementet har vurdert om det erpåkrevet å beholde «nødvendig» for å ta hensyn tildette, og om bestemmelsen heller bør formuleresmer i tråd med ordlyden i den generelle sitat-bestemmelsen. Som den alminnelige sitatbestem-melsen beror adgangen til å sitere på en konkretvurdering. At verket ikke er offentligjort vil, i mot-setning til der det siteres etter den generelle sitat-bestemmelsen, inngå som et moment ved vurde-ringen etter denne bestemmelsen. Avhengig av dekonkrete forhold og hensynet til opphavers legi-time interesser av både ideell og økonomiskkarakter, kan det tilsi at adgangen til å gjengi verker forholdsvis begrenset. Samtidig skal bestem-melsen tolkes slik at vernet av ytrings- og informa-sjonsfriheten ivaretas, jf. den generelle omtalen avdette i punkt 2.7, jf. også punkt 5.6.5. Departemen-tet har kommet til at «nødvendighetskriteriet» vilbidra til at det faktisk skjer en konkret vurderingsom ivaretar disse hensyn. Forslaget i høringsno-tatet foreslås derfor opprettholdt på dette punktet.

Bestemmelsen videreføres som § 34 med deendringer som beskrevet ovenfor.

5.10 Offentlig gjengivelse av debattprogram


Gjeldende § 33 gir adgang til offentlig gjengivelseav ordskifteprogram. Bestemmelsen var opprinne-lig andre ledd i 1961-lovens § 22 om at enhver


kunne gjengi offentlige forhandlinger i Stortinget,kommunestyrene og andre valgte offentligemyndigheter, rettsaker og på åpne møter der all-menne spørsmål ble drøftet. Opphavsmannenbeholdt eneretten til å utgi samlinger av egne inn-legg. Bestemmelsen om forhandlinger mv. er nå igjeldende åndsverklov § 26. Begrunnelsen forparagrafen var ifølge Ot.prp. nr. 26 (1959–60) s. 60følgende:

«Når det gjelder bestemmelsene i § 22, vildepartementet først bemerke at det ikke kanbestemmes i åndsverkloven hvorvidt det skalvære anledning til å gjengi offentlige forhand-linger eller uttalelser under slike, eller i hvilkenutstrekning og på hvilken måte gjengivelsenskal kunne finne sted. Det som åndsverklovenkan slå fast – og bør slå fast – er imidlertid atselv om taler og innlegg – muntlige og skrift-lige – ved slike forhandlinger og diskusjoner iprinsippet er gjenstand for opphavsrett, skalopphavsmannens rett likevel ikke være til hin-der for at ytringene gjengis. Vektige sam-funnsinteresser tilsier at åndsverkloven ikkebør være til hinder for at enhver må ha anled-ning til å spre opplysning om hva som ar sagtog skrevet i disse forbindelser. Denne adgangbør videre være så vid at slike uttalelser ogmeningsytringer kan gjengis ordrett uten sam-tykke av opphavsmannen. Gjengivelsen kanskje gjennom mangfoldiggjøring, ved trykk-sak, eller film eller f.eks. ved muntlig refere-ring, kringkasting, televisjon eller filmfremvis-ning.»

Etter andre ledd i dagjeldende § 22 gjaldt retten tilfri gjengivelse tilsvarende «for ordskifteprogram iNorsk Rikskringkasting hvor allmenne spørsmålblir drøftet». Behovet for en egen bestemmelse forkringkasting ble begrunnet slik i Ot.prp. nr. 26(1959–60) s. 61:

«Da det til diskusjoner i kringkastingenregelmessig vil være uttatt et bestemt antallmedvirkende og publikum, dvs. lytterne, ikkehar adgang til å ta del i drøftingene, kan detvære tvilsomt om bestemmelsen i § 22 førstepunktum får anvendelse for slike programpos-ter. Det er imidlertid naturlig å la bestemmel-sen – som forutsatt av de delegerte – gjeldeogså for programposter i kringkastingen nårdiskusjonen omfatter allmenne spørsmål.Departementet foreslår derfor at dette kom-mer positivt til uttrykk i paragrafens annetledd.»

I 1995 ble bestemmelsen om ordskifteprogramskilt ut og plassert sammen med lovens øvrigekringkastingsbestemmelser i § 32, jf. Ot.prp. nr.15 (1994–95). Bestemmelsen ble samtidig ogsågitt virkning for kringkasters rettigheter ved hen-visning fra § 45a.

Ved lovendringen i 2005, jf. Ot.prp. nr. 46(2004–2005), ble bestemmelsen flyttet til § 33,etter at det ble innført en ny § 32 om avtalelisensfor bruk av verk i kringkastingsforetaks samlin-ger.


I høringsnotatet foreslo departementet å videre-føre bestemmelsen uten materielle endringer i§ 4-34.

5.10.3 Høringen

I høringen er Mediebedriftenes Landsforening(MBL) og TV 2 kritiske til forslaget.

MBL uttaler:

«Departementet foreslår å videreføre gjel-dende bestemmelse uten materielle endringer.Vi vil imidlertid peke på den utvikling som harforegått siden bestemmelsen ble innført på 60-tallet. Ordskifteprogram som kringkastes vil idag i stor grad også være tilgjengelige viakringkasters andre distribusjonsformer, ogbehovet for at andre enn kringkaster skalkunne gjengi hele programmet offentlig ervesentlig mindre enn før. Vi ber departementetvurdere å erstatte bestemmelsen med en utvi-det låneregel fra denne type program.»

TV 2 uttaler:

«Til 4-34 bemerkes at vi vanskelig kan se noenkonkret begrunnelse for en så vidt vidtgåenderegel at det omfatter hele «programmet» (somofte er et filmverk) i ferdig redigert form. Slikeprogrammer i en moderne form vil ofte halangt mer omfattende redigering, klipp, plan-lagt kameraføring enn da regelen ble innført. Idagens mediesituasjon vil denne typen pro-grammer regelmessig også være tilgjengelige iet langt større omfang enn i en mer analogkringkastingssituasjon for bare 10–15 år siden.TV 2 vil også mene at regulering av denne arthar en mer naturlig plassering i tilknytning tilfor eksempel utkastets § 4-28 eller lånebestem-melsen ved omtale av dagshending i § 4-26.


Det er et åpent spørsmål om man bør vide-reføre særlige regler om snever lineær «kring-kasting» (ut over å beskytte kringkasters/medietilbyders signal-rettigheter). Slike spesi-albestemmelser reiser naturligvis særlige (ogunødvendige) problemer når programmenedistribueres nonlineært eller on demand påinternettplattformer.»


Adgangen til å gjengi fra debattprogrammer, ogadgangen til å gjengi fra offentlige forhandlingerivaretar publisitetsinteressen og samfunnsdebat-ten på helt sentrale områder av ytrings- og infor-masjonsfriheten.

Regelens formål er som det fremgår av Ot.prp.nr. 26 (1959–60) s. 60 særlig at opphavsmannensrett til taler og innlegg ved slike forhandlinger ogdiskusjoner ikke skal være til hinder for at ytrin-gene kan gjengis. På bakgrunn av regelensbegrunnelse og hensynet til samfunnsdebattenanser departementet adgangen til å gjengi debatt-program bør videreføres.

Samtidig skal adgangen til bruk ivareta enrimelig balanse mellom hensynet til rettighetsha-vere og ytrings- og informasjonsfriheten. SomMediebedriftenes Landsforening og TV 2 er inne påi høringen kan det reises spørsmål ved om engenerell adgang til fritt å kunne gjengi audiovisu-elle produksjoner med debattprogram i sin helhet,i dagens medievirkelighet er uttrykk for en slikrimelig avveining.

Adgangen til å formidle hva som blir sagt ersom nevnt det sentrale formål med bestemmel-sen, men det kan også være av stor betydning forsamfunnsdebatten å kunne vise måten ytringenble fremsatt på og debattklimaet mv., ved bruk avopptak.

For å ivareta regelens formål, og samtidiglegge til rette for rimelige grenser for bruken,foreslår d e p a r t e m e n t e t at adgangenavgrenses på samme måte som adgangen til åsitere fra åndsverk og til å gjengi verk ved omtaleav dagshending, ved tilføyelse av at det kan gjen-gis «i samsvar med god skikk og i den utstrekningformålet betinger». Siden bestemmelsen angir atdebattprogram «kan enhver gjengi offentlig» anserikke departementet det nødvendig å beholde for-muleringen «uten samtykke av opphaver» i ordly-den. Departementet foreslår også å erstatte «ord-skifteprogram» med «debattprogram» i bestem-melsen.

Forslaget innebærer at det fortsatt vil væreadgang til å gjengi både det som blir sagt i debat-

ten under slike debattprogram, og til å gjengiselve kringkastingssendingen i seg selv for å visehvordan ytringen blir fremsatt. For adgangen til ågjengi det som blir sagt videreføres innholdet igjeldende regel. Ut fra bestemmelsens formål oghensynet til kringkasteres og andre nærståenderettighetshaveres legitime interesser, leggerdepartementet til grunn at adgangen til å gjengiselve kringkastingssendingen kan være noe snev-rere enn adgangen til å gjengi det som blir sagt.Bestemmelsen skal ikke tolkes slik at den leggertil rette for en bruk som urimelig griper inn ikringkasters legitime interesser, noe som kanvære tilfelle for eksempel der andre løpende gjørtilgjengelig kringkastede debattprogram i sin hel-het i konkurranse med kringkasters egen virk-somhet. Det vil heller ikke være i samsvar medgod skikk å gjengi for eksempel kunstneriske inn-slag som inngår i programmet.

Bestemmelsen er tatt inn som § 35.

5.11 Gjengivelse av verk ved medias omtale av dagshending


Etter § 23a første ledd kan offentliggjort kunst-verk og fotografisk verk gjengis i aviser, tidsskrif-ter og kringkasting ved omtale av dagshending.Dette gjelder ikke verk som er skapt med hen-blikk på gjengivelse slike steder. Opphavsmannenhar krav på vederlag med mindre dagshendingener knyttet til verket som gjengis. Bestemmelsener begrunnet i pressens behov for å kunne gjengislike verk på kort varsel, noe som gjør innhentingav forhåndssamtykke upraktisk. Bestemmelsengir adgang til både digital og analog anvendelse.Bestemmelsen gir anledning til å gjengi verkene isin helhet, ikke bare deler av verkene, idet delvisgjengivelse ofte vil kunne stride mot opphavsman-nens ideelle rettigheter.

Etter § 23a andre ledd kan utgitt kunst- ellerfotografisk verk eller eksemplar av slikt verk somopphavsmannen har overdratt, medtas i aviser,tidsskrifter, bøker, kringkasting og film, såfremtverket utgjør en del av bakgrunnen eller på annenmåte spiller en underordnet rolle i sammenhen-gen. Bestemmelsen gir adgang til både digital oganalog bruk. Bestemmelsen gjør at det kan tas bil-der og filmes «selv om kunstverk vil komme medsom en del av bakgrunnen fordi de er en del av deomgivelser hovedmotivet befinner seg i. Bestemmel-sen gir ikke adgang til å stille opp kunstverk slik atdisse skal «krydre» et bilde, men å ta kunstverkenemed fra der de er plassert», jf. Ot.prp. nr. 15 (1994-


95) s. 131. Paragraf 23a gjelder tilsvarende forfotografiske bilder, jf. §43a tredje ledd.

Rett til gjengivelse av verk i reportasje i kring-kasting eller film følger av gjeldende § 25. Bestem-melsen gjelder alle typer verk, også kunstverk ogfotografiske verk, og er gitt tilsvarende anven-delse for alle nærstående rettigheter i 5. kapittel.

Etter bestemmelsens første ledd kan korteavsnitt av verket, eller hele verket hvis det er avlite omfang, kringkastes eller gjengis ved film, nårfremføring eller visning av verket inngår som leddi dagshending. Hele verket kan gjengis når frem-føringen eller visningen av verket bare utgjør endel av bakgrunnen eller på tilsvarende måte spil-ler en underordnet rolle i forhold til hovedemnetfor reportasjen.

Som § 23a om gjengivelse av kunstverk ogfotografiske verk, er bestemmelsen begrunnet i atreportasje i kringkasting eller film av dagsaktuellebegivenheter ofte vil kunne komme til å inneholdeinnslag av for eksempel musikk og taler, og atreportasjen vil kunne miste sin aktualitet dersomman måtte avklare hvem som er rettighetshaverog innhente samtykke i slike tilfeller.

Unntaket er også «ansett som et uvesentlig inn-grep i opphavsmannens enerett, særlig når man eroppmerksom på at opphavsmannen vanligvis vilvære interessert i den publisitet som ligger i at hansverk blir tatt inn, i en slik reportasje», jf. Ot.prp. nr.26 (1959–60) s. 50. Andre ledd i § 25 gir adgang tilå gjengi verk som inngår i korte utdrag som gjen-gis etter § 45a sjette ledd.


Både den danske og den svenske opphavsrettslovhar regler om gjengivelse av kunstverk i forbin-delse med dagshending mv. i § 23 og § 20a og§ 23. Opphavsrettslovene i Danmark og Sverigehar også i § 25 lignende regler som de norske omgjengivelse av verk som inngår i en dagshendingved kringkasting mv.


I høringsnotatet foreslo departementet å slåsammen gjeldende § 23a og § 25 om bruk av verki reportasje og film i en ny generell bestemmelseom gjengivelse av verk ved omtale av dagshen-ding i § 4-26. Departementet foreslo samtidig atdet blir adgang til å gjengi verk ved reportasje omdagshending også på andre måter enn ved film ogkringkasting.

I høringsnotatet ble det også drøftet om detskulle være adgang til vederlagsfritt å gjengi fil-

mopptak og andre verk som belyser en dagshen-ding uten å inngå i den. Av hensyn til opphavernesberettigede interesser ble det ikke foreslått en slikutvidelse.

5.11.4 Høringen

BONO støtter forslaget om at gjeldende § 23a og§ 25 skal forenes og at det som angår «tilfeldig ogunderordnet bruk av verk» blir trukket ut i enegen bestemmelse. BONO mener en tvangslisensfor hele bestemmelsen ville avhjulpet tolknings-problemer og forenklet klareringsarbeidet, mener innforstått med at det på noen områder kanvære hensiktsmessig med fribruksbestemmelser,for eksempel ren nyhetsformidling fra dagspresseog kringkasting.

Flere aktører og organisasjoner i mediene,herunder Mediebedriftens Landsforening (MBL),Norsk Redaktørforening (NR), NRK, PressensOffentlighetsuvtalg (POU) og TV 2, uttaler seg omden foreslåtte bestemmelse om gjengivelse avverk ved dagshending. Disse mener bl.a. at forsla-get ikke tar tilstrekkelig hensyn til vernet avytrings- og informasjonsfriheten og har synspunk-ter på de ulike foreslåtte vilkår i bestemmelsen.

Når det gjelder begrepet «reportasje» i over-skriften er MBL, NRK og TV 2 kritiske til begre-pet og mener dette ikke bør brukes. Det vises tilat begrepet «reportasje» er uklart, at de kan værefor snevert og heller ikke er foreslått brukt ellers ibestemmelsen. NRK foreslår at overskriften hellerlyder «Medienes gjengivelse av verk i saker av all-menn interesse».

Flere aktører innen media mener under hen-visning til ytringsfriheten og EMK artikkel 10, atbegrepet «dagshending» er for snevert.

Norsk Journalistlag (NJ) uttaler:

«I lys av journalistiske mediers samfunnsrolle,mener vi «dagshendingsbegrepet» blir for sne-vert. I likhet med vår argumentasjon underpunkt 6 om sitatretten, mener vi Menneske-rettsdomstolen åpner opp for at adgangen erganske vid til å bruke opphavsrettsbeskyttetmateriale i saker av allmenn interesse. EMDhar tolket nyhets- og aktualitetsjournalistikkvidt. For det første er det slik at «nyhetskrite-riet» ikke innebærer at ytringene objektivt settmå ha «aktuell» nyhetsinteresse, jf. for eksem-pel EMD Thorgeirson 25.06.1992 og EMDJersild 23.09.1994. For det andre må begrepet«aktualitetsstoff» sees i sammenheng medEMDs forståelse av hvilken journalistikk somhar «allmenn interesse».»


NRK uttaler:

«Medienes viktigste oppgave i et demokratisksamfunn er som nevnt å opplyse allmennheteni saker av allmenn interesse, herunder åavdekke kritikkverdige forhold. Det er ogsåsakens allmenne interesse som er vurderingskri-teriet etter EMK artikkel 10, jfr praksis fraEMD. Det sentrale vurderingstema er såledesom det er snakk om informasjon av allmenninteresse, ikke hvor lang tid som er gått sidenhendelsen/begivenheten fant sted. NRK fore-slår derfor at bestemmelsen bruker begrepet«sak av allmenn interesse» i stedet for «dags-hending».»

NR og TV 2 har lignende innspill.BONO mener bestemmelsen om gjengivelse

ved dagshendinger ikke på en utilsiktet måte måfrata opphaverne rett til vederlag og uttaler:

«Bestemmelsen er opprinnelig ment å gjeldefor ren nyhetsformidling av dagsaktuelle hen-delser og å sikre dagspressens behov for åkunne gjengi kunstverk på kort varsel i nyhets-reportasjer. Den er opprinnelig utformet i entid da definisjonen av hvem som var nyhetsfor-midlere var klart definert og mengden avnyhetsformidlere relativt begrenset og for enanalog verden.»

På denne bakgrunn mener BONO det gamlebegrepet nyhetsreportasjer («omtale av dagshen-dinger») i økende grad blir blandet sammen medog forvekslet med ren «aktualitetsformidling»,som gjerne finner sted digitalt. BONO ber depar-tementet ytterligere klargjøre at det ikke er til-strekkelig at det er bred interesse for «nyheten»og at den har aktualitet i samfunnet, til å karakteri-seres som en «dagshending».

BONO mener også gjengivelser av verk i for-bindelse med dagshendinger ikke kan gi grunn-lag for en ytterligere gjengivelse av verkene isåkalte nyhetsarkiv på Internett ut over det somdekkes av vilkåret «dagshending», og ber om atdette klargjøres.

Flere høringsinstanser innen media, herunderMBL og NRK mener også det er for strengt at detetter forslaget er krav om at verket «inngår» idagshendingen for at det skal kunne gjengis.

NRK uttaler:

«I bestemmelsens første ledd stilles som betin-gelse at verket «inngår i dagshendingen».

Dette betyr at bestemmelsen får liten praktiskanvendelse. Bruk av bilder og filmklipp er somnevnt helt sentralt i forhold medienes viktigsterolle i et demokratisk samfunn – nemlig å opp-lyse befolkningen i saker av allmenn interesse.I de fleste tilfeller vil det nettopp være fotogra-fiets eller videoens innhold – typisk en hen-delse – som er viktig å formidle til publikum forå kunne gi mest mulig korrekt informasjon.[…] NRK ber om at bestemmelsen i stedet forå stille som vilkår at verket må inngå i en dags-hending, bruker opphavsrettsdirektivetsavgrensning: «i den utstrekning som er beretti-get ut fra opplysningsformålet», eventuelt medtillegget «at publiseringen ikke medfører enillojal utnyttelse av opphavsmannens økono-misk interesser».»

MBL uttaler:

«Det viktige her er imidlertid de tilfeller derinnholdet i verket har en allmenn interesse,eller der verket selv har en allmenn interesseuten at det nødvendigvis inngår i en dagshen-ding. I så måte er ordlyden i opphavsrettsdirek-tivet dekkende, og vi ber departementet endreordlyden i 1. ledd slik at verket kan gjøres til-gjengelig for allmenheten i den utstrekningsom er berettiget ut fra opplysningsformålet ogikke kun når verket inngår i daghendingen.»

TV 2 mener forslaget om at også bilder som erskapt med henblikk på gjengivelse i media skalkunne benyttes vederlagsfritt hvor de «inngår idagshendingen» er en utvidelse. TV 2 mener detmå avklares i lovbestemmelsen om det at et bildeblir publisert i mediene i seg selv skal tilsi at deter en dagshending, eller om det må kreves noemer.

Flere høringsinstanser, herunder MBL, NR,NRK, POU og TV 2 har også kritiske innspill til vil-kåret om at gjengivelsen skal være «nødvendig»for omtale av dagshendingen, og viser til at detteer et for snevert uttrykk som ikke er i samsvarmed vernet av ytringsfriheten. POU uttaler:

«Vi mener for øvrig at første ledd unødig innfø-rer et nødvendighetskrav som ikke brukes igjeldende lov, og som etter vår oppfatning vilskape mer uklarhet i bestemmelsen, ved sidenav at den neppe står seg opp mot EMK artikkel10. Skal det sies noe mer i bestemmelsen i denretning, må det være tilstrekkelig å bruke for-muleringen «i den utstrekning formålet beretti-ger».»


Flere, herunder NRK, MBL, POU og TV 2 viser tilomtalen av «media» i høringsnotatet og menermediefridomslovas definisjon bør gjelde. NJ utta-ler:

«Vi er derimot ikke enige i at bestemmelsenkun kan omfatte «de typiske nyhetsmedier somaviser, kringkastere, elektroniske masseme-dier og andre publikasjoner som i hovedsakdriver formidling av nyheter og aktualitets-stoff.» Dette er etter vår mening en gammelmo-dig forståelse av dagens mediebilde. Alle jour-nalistiske medier som bidrar til en offentlig,opplyst samtale, er forpliktet til Vær Varsom-plakaten og ledes av en ansvarlig redaktør itråd med mediefridomslova må omfattes avbestemmelsen.»

Flere, herunder MBL, NRK, NR og TV 2 menervirkeområdet for tvangslisensen for «kunstverkog fotografisk verk» i andre ledd er for snever, ogat denne også må omfatte levende bilder i tilleggtil kunstverk og fotografisk verk og bilder, fordivideo nå har overtatt mye av den funksjon fotogra-fier hadde tidligere. NRK uttaler:

«Som påpekt i NRKs innspillsnotat, bør tvangs-lisensen i § 4-26 annet ledd også gjelde forvideo tatt av privatpersoner. Teknologiutviklin-gen har ledet til at befolkningen løpende forhol-der seg til bilder og video/filmklipp gjennomulike medier gjennom døgnet. Nær alle har tilenhver tid med seg en mobiltelefon som kan tabilder og film som ved enkle tastetrykk kanlegges ut på internett. Med dagens teknologi erdet like lett å gjøre et videoopptak som å ta still-bilder. Fotografier og levende bilder har, somnevnt, ofte helt selvstendig informasjonsverdi isaker av allmenn interesse – både som doku-mentasjon og som informasjon som ikke kanerstattes likeverdig ved bruk av ord. Det ervanskelig å se noe grunn til å skille her mellombilder tatt med en mobiltelefon og video tattmed en mobiltelefon. Bilder og video tatt av pri-vatpersoner (brukerskapt innhold) bør likestil-les. Det vil i nyhetssammenheng være vel såviktig – og ofte mer viktig – å kunne publiserevideo på kort varsel, typisk video tatt av øyen-vitner til en hendelse.»

NR uttaler:

«I stedet burde bestemmelsen om tvangslisensfor (primært) fotografiske verk omformes, slikat alle verk som gjelder forhold av allmenn

interesse, kan gjengis mot vederlag – så sant deikke er skapt av profesjonelle aktører med siktepå gjengivelse i profesjonelle medier. Det inne-bærer også utvidelse av virkeområdet til ågjelde filmklipp.»

Flere, herunder MBL, NR, NRK, POU og TV 2 erkritiske til forlaget om å begrense tvangslisensentil gjengivelse «i den utstrekning verket belyserdagshendingen» og mener dette er en innsnev-ring i forhold til gjeldende rett. NRK uttaler:

«Forslaget medfører videre en innskrenkelse iforhold til gjeldende bestemmelse, ved at deter inntatt et tillegg i lovteksten: «i den utstrek-ning verket belyser dagshendingen». Gjeldendebestemmelse har intet slikt vilkår, men tillaterogså bruk til rent illustrative formål. Vi kan hervise til Rognstad, Opphavsrett, 2009, side 275,som påpeker at illustrasjonsformål er nok, ogsom blant annet viser til Bjelkes festskrift tilLassen fra 1997 «Om adgangen til å gjengi foto-grafier og avbildinger av kunstverk i aviser ogtidsskrifter» der det at Munchs maleri «Skrik»vises i forbindelse med åpningen av et angst-senter brukes som et eksempel på hva som ertillatt. Departementets forslag er fremmet utenat det opplyses at dette medfører en endring avgjeldende rettstilstand, og uten noen form forbegrunnelse. NRK kan ikke se at det foreliggernoe grunn til å endre gjeldende rettstilstand pådette punkt og ber om at tillegget fjernes.»

Flere aktører innen media, herunder NRK, MBLog TV 2 mener formuleringen av det foreslåtteunntaket fra tvangslisensen for «verk som er skaptmed henblikk på gjengivelse i media» er uegnetog at det bør klargjøres at unntaket omfatter pro-fesjonelle leverandører til media. NRK uttaler:

«[D]ette er et uegnet avgrensningskriteriumfordi rettsregelen baseres på en tolkning avfotografens intensjon. Denne er ofte vanskeligå fastslå for brukeren. Kriteriet bør knyttes antil om det er snakk om profesjonelle aktørersom presse-fotografer eller avistegnere. I slikesammenhenger vil bruken ofte representere etinngrep i opphavsmannens legitime økono-miske interesser, og innebære en snylting påkonkurrerende virksomheters arbeid, jfr.begrunnelsen for bestemmelsen. Det kan herblant annet vises til Rognstad side 275, der detstår følgende:

«Typiske eksempler er en avis’ karikatur-tegninger og fotografier som tas i forbindelse


med en nyhetsreportasje. Det skal med andreord ikke være adgang til å snylte på konkurre-rende virksomheters arbeid, og rettighetene er islike tilfeller også lett å klarere direkte med ret-tighetshaverne. Det kan imidlertid i visse tilfel-ler være vanskelig å avgjøre om et verk er lagetmen henblikk på gjengivelse i aviser mv., f. eks.der amatørfotografer sender inn bilder til avi-sens nyhetsredaksjoner. Utgangspunktet fårnok være at det er de egentlige pressefotografeneog pressetegningene som må klareres, mens demer «tilfeldige» prestasjoner dekkes av tvangsli-sensen.»»


Departementet anser det ut fra informasjonsbeho-vet og av hensyn til nyhetsformidling som rimeligat media ved omtale av dagshendinger skal ha enviss adgang til å gjengi verk uten å betale veder-lag, og at media bør kunne ha en noe videreadgang til å gjengi verk ved omtale av dagshendin-ger mot å betale vederlag til opphaver. Departe-mentet går derfor ikke inn for å endre helebestemmelsen til en tvangslisens.

Når det gjelder definisjonen av «media», viserdepartementet til at media i høringsnotatet eromtalt som «de typiske nyhetsmedier som aviser,kringkastere, elektroniske massemedier og andrepublikasjoner som i hovedsak driver formidling avnyheter og aktualitetsstoff». Departementet anserat denne avgrensningen ligger nær opp til defini-sjonen av media i lov 13. juni 2008 nr. 41 om redak-sjonell fridom i media (mediefridomslova) § 2,men slutter seg til synspunktene i høringen om atdet er hensiktsmessig å definere media tilsva-rende i åndsverkloven. For å presisere virkeområ-det legger derfor departementet til grunn at«media» i forslaget til bestemmelse om gjengi-velse av verk ved omtale av dagshending, skal til-svare mediefridomslovas definisjon. Departemen-tet anser det ikke nødvendig at denne definisjoneninntas i selve lovbestemmelsen.

Når det gjelder begrepet reportasje, viserdepartementet til at ulike begreper er brukt i gjel-dende lov i de bestemmelser som foreslås foreneti en generell bestemmelse. Overskriften til gjel-dende § 25 lyder «Reportasje i kringkasting ogfilm.» I lovteksten i gjeldende § 23a brukes «vedomtale av dagshending». Etter departementetsvurdering vil sistnevnte formulering være dek-kende og mest hensiktsmessig i overskriften til nybestemmelse. Departementet foreslår at over-skriften skal lyde «Gjengivelse av verk ved mediasomtale av dagshending».

Når det gjelder vilkåret om «dagshending»,viser departementet til at dette begrepet er foran-kret i konvensjoner og opphavsrettsdirektivet(2001/29/EF), som i artikkel 5 nr. 3 bokstav c til-later en unntaksregel for bruk i forbindelse medredegjørelse for «current events»/«dagsbegiven-heder». Begrepet brukes også i andre nordiskeopphavsrettslover og en rekke andre lands opp-havsrettslover. Departementet opprettholder der-for vilkåret om dagshending i forslaget til bestem-melse. Vilkåret innebærer i henhold til norsk rett-spraksis at det kreves et visst minstemål av gene-rell nyhetsverdi, jf. Rt. 1995 s. 1948 (Diana Ross).Se også punkt 2.7 for omtale av rettsutviklingenmer generelt.

Som omtalt nedenfor foreslår departementet åutvide tvangslisensen til å omfatte både kunst-verk, fotografier og filmverk som har tilknytningtil dagshendingen uten å inngå i den, med unntakav verk skapt i ervervsvirksomhet med henblikkpå gjengivelse i media. For vederlagfri bruk etterførste ledd opprettholder derfor departementetforslaget om at et verk må «inngå» i dagshendin-gen for å kunne gjengis. Slik hensyntas bådeytringsfriheten og opphavernes interesser vedbruk av verk ved omtale av dagshendinger.

At verket må inngå i dagshendingen inne-bærer dermed at det etter første ledd ikke eradgang til å gjengi verk som bare har tilknytningtil en dagshending uten å inngå i den. Det at etverk dokumenterer en dagshending vil ikke i segselv innebære at verket inngår i dagshendingenslik at det kan gjengis vederlagsfritt. Hvorvidt etverk i en konkret nyhetssak er gjenstand for slikoppmerksomhet og debatt at det i seg selv måanses som del av en dagshending, må vurdereskonkret.

Når det gjelder forslaget om at gjengivelsen er«nødvendig» for omtalen av dagshendingen, viserdepartementet til at et slikt vilkår ikke er inntatt iordlyden i gjeldende § 23a eller § 25. Departemen-tet foreslår også å begrense fribruksregelen i før-ste ledd ved vilkåret om at verket «inngår i endagshending». På denne bakgrunn og ut fra inn-spillene i høringen anser departementet det til-strekkelig med vilkår om at gjengivelsen skjer «isamsvar med god skikk og i den utstrekning for-målet betinger». Vilkåret om at verket skal gjengisi samsvar med god skikk og i den utstrekning for-målet betinger, innebærer at et verk ikke kangjengis i et omfang eller på en måte som gir ver-ket en uforholdsmessig stor plass i forhold til dag-hendingen som formidles i reportasjen. Samtidiggis det adgang til gjengivelse i det omfang infor-masjonsformålet tilsier. Jo større plass verket har i


selve dagshendingen, desto større adgang vil detvære til gjengivelse, og der dagshendingen gjel-der selve verket, er det naturlig at verket vil værenyhetsreportasjens hovedtema.

Når det gjelder tvangslisensens rekkeviddeviser departementet til at den nå opphevede foto-grafiloven i § 8 inneholdt en tvangslisensbestem-melse som ga adgang til å gjengi «fotografiskebilete» mot vederlag i aviser og tidsskrifter og bil-ledkringkasting i «samband» med dagshending.Denne er videreført i gjeldende § 23a i åndsverk-loven. Begrunnelsen for bestemmelsen er pres-sens behov for å kunne gjengi verk på kort varsel,noe som gjør innhenting av forhåndssamtykkeupraktisk. I tvangslisensen for bruk av verk i kri-tisk eller vitenskapelig fremstilling er også adgan-gen til bruk av fotografiske verk videre enn forkunstverk, fordi fotografier ofte kan ha størrebetydning som dokumentasjonsmateriale. Tilsva-rende hensyn gjør seg gjeldende for opptak avlevende bilder, som stadig har fått større betyd-ning som dokumentasjon av faktiske hendelser,og som på mange områder har erstattet fotografi-ets funksjon.

Dette tilsier at virkeområdet utvides til verk ogopptak med tilsvarende funksjon som fotografi.Departementet foreslår, ut fra det legitime infor-masjonsbehovet ved omtale av dagshendinger, atvirkeområdet for tvangslisensen utvides til åomfatte også levende bilder ved at «filmverk»føyes til kunstverk og fotografiske verk. Filmverkvil omfatte verk i form av levende bilder uavhen-gig av hvilken teknikk som er benyttet ved frem-stillingen av dem. Og gjennom henvisning frabestemmelsene i kapittel 2, vil adgangen ogsåomfatte lydopptak og film som ikke kan ansessom filmverk, og også fotografiske bilder sometter gjeldende regler. I praksis vil det ofte værefotografier og lyd- og billedopptak av dagshendel-ser av dokumentarisk karakter det vil være mestaktuelt å gjengi etter bestemmelsen.

Utvidelse av tvangslisensen reiser spørsmålom hvilken tilknytning det bør kreves mellomdagshending og verk for at tvangslisensen kananvendes.

I opphavsrettsdirektivet artikkel 5 nr. 3 bok-stav c åpnes det for unntak «in connection with thereporting of current events». Selv om Bernkonven-sjonen har en noe strengere formulering, leggerdepartementet ut fra hensynet til ytrings- og infor-masjonsfriheten og i tråd med opphavsrettsdirek-tivet, til grunn at det kan gis bestemmelser omgjengivelse av verk som ikke inngår i selve dags-hendingen. At det er omtalen av dagshendingensom begrunner adgangen til å gjengi verk, tilsier

imidlertid at det bør kreves at verket har en formfor tilknytning til selve dagshendingen for at detkan gjengis. Verk som for eksempel dokumente-rer noe som inngår i en dagshending, vil ha til-knytning til dagshendingen og kan gjengis motvederlag. Tvangslisensen vil ikke gi adgang til ågjengi verk uten en form for tilknytning til selvedagshendingen, som bruk til rent illustrative for-mål. Nyhetsformålet og hensynet til ytringsfrihe-ten er også mindre tungtveiende når det gjelderslik bruk. At et verk er knyttet til dagshendingenstema generelt, innebærer ikke i seg selv at verkethar tilknytning til dagshendingen. Det forutsettesen nærmere tilknytning mellom verket og dags-hendingen og omtalen av denne. Bruk av foreksempel et kunstverk som en mer generell illus-trasjon av et dagsaktuelt tema anser departemen-tet bør klareres med rettighetshaver. Et vilkår omat verket har «tilknytning til» daghendingen fore-slås derfor tilføyd.

Når det kreves at verket har tilknytning tildagshendingen og at opphaver har krav på veder-lag, anser ikke departementet at vilkåret «i denutstrekning verket belyser dagshendingen» børopprettholdes i bestemmelsens ordlyd. Departe-mentet foreslår at det heller henvises til vilkårenei første ledd, slik at begrensningen «i samsvarmed god skikk og i den utstrekning formåletbetinger» også gjelder ved gjengivelse mot veder-lag for verk som har tilknytning til dagshendin-gen.

Når det gjelder unntaket fra tvangslisensen forverk skapt med henblikk på gjengivelse i avisermv., viser departementet til at gjeldende regelførst og fremst er en begrensning som hindrersnylting på konkurrerende medier, og som iutgangspunktet gjelder de egentlige pressefoto-grafier og pressetegningene hvor det er enkelt åklarere bruken, og ikke «tilfeldige» prestasjoner.Departementet anser denne avgrensning somhensiktsmessig, og foreslår å videreføre innholdeti gjeldende bestemmelse, slik at verk laget i/formedia unntas. Brukerskapt innhold som er offent-liggjort, f.eks. på sosiale medier, vil da kunne gjen-gis etter de øvrige vilkårene i bestemmelsensandre ledd. For å avgrense tydeligere, foreslåsunntaket endret til «verk skapt i ervervsvirksomhetmed henblikk på gjengivelse i media». Dette kanetter omstendighetene omfatte brukerskapt inn-hold av mer profesjonell karakter, hvor det ermulig å raskt klarere direkte med opphaver.

Vilkåret om dagshending setter rammer foradgangen til å gjengi et verk etter bestemmelsen.Det reiser spørsmål om adgangen til å la verkvære gjengitt i nyhetsartikler mv. i medienes arki-


ver også i tiden etter en dagshending. Dersomverk som inngår i en dagshending ikke lengerkunne gjengis i slike arkiver, ville det i mange til-feller innebære at selve nyheten ikke lengerkunne formidles, noe som kan innebære en ikkeubetydelig begrensning av informasjonsfriheten.Adgangen til å gjengi kunstverk og fotografier veddagshending foreslås også noe begrenset, slik atrent illustrerende bruk ikke lenger omfattes avtvangslisensen. For verk med tilknytning til dags-hendingen uten å inngå i den, kan det av hensyntil opphavernes interesser være større grunn til åkreve fortsatt aktualitet for en adgang til gjengi-velse. Men for slik gjengivelse foreslås en tvangs-lisens som ivaretar opphavernes interesser. Der-som et slikt verk blir gjort tilgjengelig i et nyhets-arkiv i etterkant av en dagshending, vil det inne-bære en større utnyttelse av verket som kan habetydning for vederlagets størrelse. Departemen-tet foreslår derfor at medias adgang til å gjengiverk ved dagshending i nyhetsartikler mv. ikkeskal være tidsmessig begrenset til nyhetens dags-aktualitet, men at adgangen til gjengivelse ogbruk av verk begrenser seg til formidling av dags-hendingen i nyhetsformål. Verkene som er gjen-gitt kan ikke gjøres tilgjengelig uten at tilknytnin-gen til formidlingen av dagshendingen oppretthol-des. Gjengivelse av korte utdrag fra begivenheterav stor interesse for allmennheten og adgangen tilbruk i audiovisuell bestillingstjeneste i medholdav forslaget § 22 fjerde ledd må skje på de vilkårsom følger av denne bestemmelsen. Andre ledd igjeldende § 25 om gjengivelse av verk som inngåri slike utdrag foreslås videreført i § 36 tredje ledd.

Departementet foreslår en justert ordlyd i trådmed ovennevnte, samt en utvidet tvangslisens iandre ledd. Bestemmelsen foreslås inntatt som§ 36.

5.12 Gjengivelse av kunstverk og fotografisk verk i kritisk og vitenskapelig fremstilling og biografier


Etter § 23 første ledd kan offentliggjort kunst- ogfotografisk verk gjengis vederlagsfritt i tilslutningtil teksten i kritisk eller vitenskapelig fremstillingav ikke-allmennopplysende karakter. Gjengivelsemå skje i samsvar med god skikk og i den utstrek-ning formålet betinger. Bestemmelsen omfattergjengivelse i både analog og digital form, mengjengivelsen i digital form kan ikke være ervervs-messig, jf. bestemmelsens fjerde ledd. Denne

begrensingen har bakgrunn i opphavsrettsdirekti-vet (2001/29/EF) artikkel 5 nr. 3 bokstav a. Ombruken er ervervsmessig beror på aktiviteten somsådan, og vil omfatte både den direkte og indi-rekte ervervsmessige motivasjon, jf. Ot.prp. nr. 46(2004–2005) s. 96.

At gjengivelsen skal skje «i tilslutning til tek-sten», innebærer at det må være en sammenhengmellom teksten og verket som gjengis. Bruken avoffentliggjorte kunstverk begrenses på dennemåten til illustrasjonsformål, noe som også uteluk-ker uautorisert bruk av kunstverk som renedekorasjoner i fremstillinger. Videre vil bestem-melsen bare hjemle fremstillinger hvor teksten erhovedformålet og der gjengivelsen av kunst- ogfotografisk verk er av mindre betydning.

På samme vilkår som i § 23 første ledd, menmot vederlag, kan offentliggjort fotografisk verketter § 23 andre ledd gjengis i kritiske eller viten-skapelige fremstillinger av allmennopplysendekarakter og i tilslutning til teksten i skrifterbestemt til bruk i opplæring. Tidsskrift som ihovedsak befatter seg med analyse, kommentarog debatt av allmennopplysende karakter, kan der-med mot vederlag gjengi fotografisk verk uten åinnhente samtykke fra opphavsmannen. Tvangsli-sensen for gjengivelse i fremstilling av allmenn-opplysende karakter gjelder bare for fotografier.Ved gjengivelse av kunstverk er det lagt til grunnat billedkunstnernes forvaltningsorganisasjonBONO bidrar til en forenklet klarering. Etter § 23tredje ledd kan offentliggjort personbilde i formav fotografisk verk gjengis i skrift av biografiskinnhold. Gjengivelse etter andre og tredje leddkan bare skje i analog form. Bestemmelsen gjel-der tilsvarende for fotografisk bilde, jf. § 43a tredjeledd.


Danmark og Sverige har lignende regler som denorske. I Danmark kan offentliggjorte kunstverkog verk av beskrivende art gjengis i tilslutning tilteksten i kritiske og vitenskapelige fremstillingeretter § 23 i den danske opphavsrettsloven. Brukenutløser ikke krav om vederlag, men skal skje isamsvar med god skikk og i den utstrekning for-målet betinger.

I Sverige kan offentliggjorte kunstverk gjengisi tilslutning til teksten i vitenskapelige fremstillin-ger som ikke fremstilles til ervervsformål, og i kri-tiske fremstillinger i analog form etter 23 § i densvenske opphavsrettsloven. Bruken utløser ikkekrav om vederlag, men skal skje i samsvar medgod skikk og i den utstrekning formålet betinger.



I høringsnotatet ble det i § 4-23 foreslått å videre-føre bestemmelsen om gjengivelse av kunstverkog fotografisk verk i kritiske og vitenskapeligefremstillinger og i biografier.

5.12.4 Høringen

BONO mener i høringen det må innføres entvangslisens som omfatter hele bestemmelsen. Deviser til at flere aktører uriktig påberoper segbestemmelsen som grunnlag for fri gjengivelses-adgang av visuelle verk, og at uklarhet ved vilkå-rene gjør bestemmelsen vanskelig å håndtere ipraksis. BONO viser videre til at visuelle kunst-nere i dag får en beskjeden andel av de verdiersom genereres fra bruk av deres verk, og at enforeslått fribruksbestemmelse på en urimeligmåte begrenser opphaverens mulighet til å få inn-tekter fra sitt kunstneriske virke. Tvangslisens eret verktøy som sikrer allmennheten tilgang tilverk samtidig som opphavere får vederlag.

Den norske Forleggerforening mener kunstverkogså bør omfattes av bestemmelsen i både andreledd og tredje ledd. At BONO har en velfunge-rende ordning for klarering av rettigheter, er ikkeet godt argument mot dette mener Forleggerfore-ningen, da BONO ikke representerer alle aktuellerettighetshavere, og rettighetshaver også har retttil å nekte gjengivelse.

Høgskolen i Sørøst-Norge uttaler:

« Et spørsmål som foreløpig er uavklart er brukog gjengivelse av bilder (kunstverk og fotogra-fiske verk) i bachelor og masteroppgaver. HSNhar – likhet med mange andre institusjoner isektoren – ønske om å legge bachelor og mas-teroppgaver inn i vårt åpne, digitale vitenarkiv.Imidlertid er rettstilstanden uklar når det gjel-der digital gjengivelse av bilder i oppgaven.[…] Spørsmålet er om masteroppgaver ogbacheloroppgaver er å anse som «kritisk ellervitenskapelig fremstilling som ikke er av all-mennopplysende karakter» i denne sammen-hengen. Vi ber om en klargjøring av dette i for-arbeidene.»

Nasjonalmuseet uttaler:

«Dersom reglene i § 23 i praksis skal væreuttømmende for muligheten for å sitere frakunstverk vil Nasjonalmuseet hevde at de gir etfor snevert rom for den formidlingsvirksomhe-ten Nasjonalmuseet som en ikke-kommersiell

samfunnsaktør bør ha. Nasjonalmuseet menerat § 23 bør endres slik at den klart tillater gjen-givelse av kunstverk i museets normale, all-mennopplysende, ikke-kommersielle formid-ling av kunsten og kunnskapen om den. Dettebør det være rom for innenfor de internasjo-nale rammene den norske opphavsrettslovgiv-ningen forholder seg til. Departementet viserfor eksempel til den danske bestemmelsen i§ 23 som ikke er begrenset opp mot allmenn-opplysning, men som har en begrensning mot«erhvervsøjemed». Også sett i lys av signalerfra EU-kommisjonen om å legge til rette forkulturarvsinstitusjonenes virksomhet synesdet naturlig å se på en endring her.

Departementet legger i høringsnotatet tilgrunn at museet kan gjennomføre en forenkletklarering gjennom BONO. Nasjonalmuseet vilpåpeke at det ikke foreligger en slik forenkletklareringsordning eller økonomisk avtale, ogat selv en forenklet klarering uansett vil med-føre betydelig bruk av ressurser i form av kla-rering, forhandling og rapportering.»

Norges museumsforbund mener «denne bestemmel-sen om sitatrett bør gjøres teknologinøytral, og visertil at Open Access- publisering i økende grad blir etkrav til institusjonene».

Kulturrådet mener det ikke fremgår av lovfor-slaget om offentliggjort personbilde i form av foto-grafisk verk i skrift av biografisk innhold fritt kangjengis, eller kun kan gjengis mot vederlag, og atdette bør presiseres. Når det gjelder sondringmellom gjengivelse i analog og digital form er Kul-turrådet enig med NRK i at bestemmelsen børgjøres teknologinøytral.

Flere høringsinstanser innen pressen, somNorsk Redaktørforening, NRK, Pressens Offentlig-hetsutvalg og TV 2 mener bestemmelsen er van-skelig tilgjengelig og utdatert, og at den hellerikke er avstemt mot ytrings- og informasjonsfrihe-ten.

NRK uttaler:

«Bestemmelsen slik den lyder i dag – og slikden er foreslått videreført – er vanskelig å for-stå, gammeldags i ordbruken, har et utdatertanvendelsesområde (ikke digital bruk), vernerkun enkelte interesser og er ikke avstemt motytrings- og informasjonsfriheten. Spørsmålsom naturlig reiser seg, er bl.a.: Hva ligger ibegrepet «kritisk eller vitenskapelig fremstillingav allmennopplysende karakter»? Hvorfor er detgrunn til å gi skrifter av biografisk innhold sær-skilt vern, mens andre saker av stor allmenn


interesse – eksempelvis nyhetssaker, undersø-kende journalistikk og dokumentarer som girviktig innsikt i det samfunnet vi lever i – ikkegis tilsvarende vern?»

Pressens Offentlighetsutvalg uttaler:

«Forslaget er en videreføring av gjeldende § 23uten endringer. Form og innhold er imidlertidvanskelig tilgjengelig på grunn av gammel-dagse formuleringer, og bestemmelsen er hel-ler ikke modernisert. Ikke minst trengerbegrepet «i kritisk eller vitenskapelig fremstil-ling av allmennopplysende karakter» i andreledd en nærmere forklaring, eller helst oppda-tering slik at setningsdelen f eks byttes med«ved omtale av allmenn interesse». I tilfellersom reguleres av andre ledd skal det uansettytes vederlag.

I likhet med flere av NPs grunnorganisasjo-ner mener også vi at også denne bestemmelsenbør gjøres teknologinøytral.»

Norsk Journalistlag (NJ) mener regelen omadgang til fri bruk av offentliggjort personbilde ibiografier er urimelig for deres fotografer, og atregelen bør endres til en tvangslisens. NJ viserher bl.a. til sammenhengen med forslaget om enufravikelig rett til rimelig vederlag. Også TV 2mener hensynet til konsekvenser for rettighetsha-verne tilsier at regelen bør endres til en tvangsli-sens, dersom den skal videreføres.


Gjeldende § 23 gir en særlig regulering av adgan-gen til bruk av visuelle verk i kritisk eller vitenska-pelig fremstilling, i skrifter bestemt til bruk i opp-læring og biografi.

På bakgrunn av opphavsrettsdirektivet (2001/29/EF) har gjeldende regler et noe begrenset vir-keområde og legger ikke til rette for digital bruk,med mindre det gjelder ikke-ervervsmessig gjen-givelse etter første ledd. Og av hensyn til visuellekunstneres inntekter er adgangen til bruk avkunstverk mer begrenset enn adgangen til gjengi-velse av fotografisk verk, ved at kunstverk barekan gjengis i fremstilling av ikke-allmenopply-sende karakter. For øvrig må bruk av kunstverkklareres med BONO/rettighetshaver.

Selv om virkeområdet er begrenset, anserdepartementet at de gjeldende reglene er rimeligei den utstrekning de gir grunnlag for bruk. Avhensyn til visuelle kunstneres stilling foreslår

departementet heller ikke en utvidelse av adgan-gen til å gjengi kunstverk etter bestemmelsen.

Innenfor sitt virkeområde ivaretar bestemmel-sen hensynet til ytrings- og informasjonsfriheten.Sammen med bl.a. forslaget om en utvidelse avadgangen til å gjengi verk i tilknytning til dags-hendingen til alle typer verk, og adgangen til åsitere fra verk der hensynet til ytringsfriheten til-sier det, gir reglene samlet en rimelig avveiningav hensynet til opphavernes og brukernes interes-ser.

Departementet foreslår derfor å videreføregjeldende bestemmelse om bruk av kunstverk ogfotografiske verk i kritiske og vitenskapelige frem-stillinger. Departementet foreslår også at regelenom bruk i biografier opprettholdes, men av hen-syn til fotografenes legitime interesser foreslåsregelen endret til en tvangslisens.

Når det gjelder skillet mellom allmenopply-sende og ikke allmenopplysende karakter, skalbegrepet tolkes i lys av hensynet bak bestemmel-sen. Allmenopplysende vil ofte være synonymtmed en populærvitenskapelig fremstilling. Denærmere momenter i vurderingen er omtalt slik iOt.prp. nr. 46 (2004–2005) s. 96:

«Særlige spørsmål knyttes til offentlige instan-sers behov for illustrativ gjengivelse i fremstil-linger som publiseres i opplysningsøyemed, oghvorvidt slike fremstillinger er omfattet avbestemmelsen i forslaget til § 23 første ledd.[…] Kravet om at fremstillingen skal være avikke-allmennopplysende karakter vil i utgangs-punktet måtte innebære at den henvender segtil en målgruppe som er vesentlig avgrenset fraallmennheten. Dette skulle i prinsippet tilsi atmed hjemmel i forslaget § 23 første ledd kanikke Forbrukerombudets publikasjoner inne-holde illustrasjoner, selv om disse kan værenødvendige for at fremstillingen skal kunne hanoen veiledende verdi.

Imidlertid må vilkårene i bestemmelsen tol-kes med hensynene bak bestemmelsen forøye, og det vises for så vidt også til at hverenkelt fremstillingssituasjon må vurderes kon-kret i forhold til om den fyller vilkårene ellerikke. I relasjon til dette kan det hevdes at enfremstilling som er av allmennopplysendekarakter ofte vil være synonym med en popu-lærvitenskapelig fremstilling. I slike fremstil-linger, hvor kunst- og fotografiske verk gjengisfor å nå ut til et stort publikum, kan det videreligge ervervsmessige motiver bak utgivelsen.Sammenholdt med denne type utgivelser frem-står ikke Forbrukerombudets utgivelser som


allmennopplysende. Reelle hensyn kan ogsåanføres for at slike gjengivelser skal omfattesav unntaket ved at opphavsretten ikke bør væretil hinder for en informert og offentlig debatt, jfNorsk Presseforbunds høringsuttalelse. Tildette kommer at en gjengivelse som dennesom hovedregel ikke vil stå i noe økonomiskkonkurranseforhold til opphavsmannensinteresser.»

Departementet anser at momentene som omtalesovenfor er uttrykk for en rimelig avveining av deulike interesser, og at grensedragningen for omen publikasjon er av allmennopplysende karakterskal foretas på ut fra disse.

Når det gjelder innspillet fra Høgskolen i Sør-øst-Norge om hvorvidt masteroppgaver og bachel-oroppgaver publisert i vitenarkiv kan anses somkritisk eller vitenskapelig fremstilling som ikke erav allmennopplysende karakter, viser d e p a r -t e m e n t e t til at det ikke er naturlig å anse denform for publisering som en populærvitenskapeligfremstilling utgitt for å nå et stort publikum. Detligger heller ikke ervervsmessige motiver bakpublisering av slike oppgaver i et vitenarkiv, ogdepartementet legger derfor til grunn at denneform for publisering ikke er å anse for å være avallmenopplysende karakter. Dette kan stille segannerledes dersom en oppgave blir publisert iannen sammenheng, hvor populærvitenskapeligeog ervervsmessige trekk er fremtredende.

Bestemmelsen foreslås videreført, men damed tvangslisens for bruk av personbilde i formav fotografisk verk og med enkelte språklige juste-ringer. Bestemmelsen er tatt inn som § 37.

5.13 Gjengivelse av kunstverk og fotografisk verk i katalog mv.


Bestemmelsene i gjeldende § 24 første ledd girrett til avbildning av kunstverk og fotografisk verksom inngår i en samling eller som utstilles ellerutbys til salg.

Formålet med bestemmelsen er å sikre infor-masjonsbehovet ved utstillinger og salg, og å giadgang til nødvendig eksemplarfremstilling fordokumentasjon til sikringsformål ved slik utstil-ling eller salg. Kunstverk og fotografisk verk kanavbildes i katalog over samlingen og i meddelelseom utstillingen eller salget. Etter bestemmelsensforarbeider gjelder adgangen til å fremstille kata-loger også for bilder som utstilles eller utbys tilsalg, jf. Ot.prp. nr. 26 (1959–60) s. 63.

Avbildning i katalog kan etter endring avbestemmelsen i 2005 bare gjøres i analog form,ved «trykking, fotokopiering eller lignendemetode». Avbildning i meddelelse om utstillingeneller salget kan også gjengis i digital form.


Både den danske og den svenske opphavsrettslo-ven har i § 24 lignende regler om gjengivelse avkunstverk i katalog og meddelelse om utstillingeller salg som Norge.


I høringsnotatet ble det i § 4-24 foreslått en egenbestemmelse som videreførte § 24 første ledd omgjengivelse av kunstverk og fotografisk verk isamling og ved utstilling og salg. For å klargjøreat også verk som utstilles eller utbys til salg kangjengis i katalog av den karakter som er omtaltovenfor, ble det foreslått at «i katalog over verketsom utstilles eller utbys til salg» ble tilføyd ibestemmelsen.

5.13.4 Høringen

BONO støtter departementets vurdering av atadgangen til å gjengi verk etter gjeldende § 24 errelativt snever. BONO er også fornøyd med depar-tementets klargjøring av henholdsvis begrepetkatalog og om hvem som kan benytte seg av ret-ten til å meddele om salg eller utstilling.

Nasjonalmuseet påpeker at informasjonsfor-midling knyttet til samlinger, utstillinger og doku-mentasjon til sikringsformål i dag i stor grad skjerdigitalt. En begrensning til trykt katalog dekkerverken informasjonsbehovet eller behovet fordokumentasjon til sikringsformål. Nasjonalmu-seet foreslår derfor at siste setning tas bort og atdet ikke skal være en begrensning til trykt kata-log, slik det er i den tilsvarende danske bestem-melsen.

Norges museumsforbund og Kulturrådet menerbestemmelsen bør moderniseres ved å gjøres tek-nologinøytral. Disse viser til at museer, gallerierog auksjonshus har et legitimt behov for å kunnepublisere kataloger digitalt, og at slik praksis er iopphavernes interesse, da den direkte og/ellerindirekte bidrar til inntekter.


Formålet med bestemmelsen er å sikre informa-sjonsbehovet ved kunstsamlinger, utstillinger og


salg. Et slikt informasjonsbehov vil som flerefremholder i høringen kunne foreligge både fordigital og analog bruk. På bakgrunn av krav i opp-havsrettsdirektivet (2001/29/EF) artikkel 5 nr. 3bokstav j og o ble bestemmelsen endret i 2005, ogdet ble presisert at adgangen til å avbilde kunst-og fotografisk verk i katalog over samlingen bareomfattet en adgang til analog kataloggjengivelse,jf. Ot.prp. nr. 46 (2004–2005) s. 149.

På bakgrunn av direktivet foreslår departe-mentet at denne begrensning videreføres. Depar-tementet legger til grunn at lovens avtalelisensbe-stemmelser vil muliggjøre digital gjengivelse avkunstverk og fotografiske verk, der det er behovfor det utenfor lovens særlige bestemmelser omadgangen til dette.

Når det gjelder adgangen til å gjengi verk ikatalog, er den etter gjeldende § 24 relativt snever.I Ot.prp. nr. 46 (2004–2005) s. 99 og Ot.prp. nr. 15(1994–95) s. 132–133 uttales følgende om dette:

«Uttrykket «kataloger» dekker ikke mer ennkataloger som inneholder de etter forholdenenødvendige fortegnelser over samlingens ellerutstillingens innhold. Kataloger som mer harkarakter av egentlige kunstbøker, hvor artik-kelstoff og illustrasjoner har en langt merdominerende plass enn det egentlige katalog-stoff, faller utenfor.»

Departementet anser at begrensingene som føl-ger av de ovenfor siterte forarbeider er uttrykk foren rimelig avveining av hensynet til informasjons-behovet og rettighetshaverne, og foreslår at dissevidereføres. Mer forseggjorte kataloger hvor ver-kene har en dominerende plass, slik at de mer harkarakter av å være en kunstbok, vil ut fra dennebegrensning ikke kunne fremstilles etter bestem-melsen.

Når det gjelder meddelelse om salg eller utstil-ling, er forutsetningen at loven kodifiserte detsom var gjeldende sedvane som et rimelig ledd iomsetningen av kunst, som innebar megetbeskjedne unntak fra kunstnerens enerett tilmangfoldiggjøring, jf. Ot.prp. nr. 26 (1959–60) s.63. Det er institusjonen som forestår utstillingeneller salget som kan benytte seg av retten til ågjengi verk i meddelelse om salg eller utstilling,herunder ved annonsering. Slik meddelelse ogannen gjengivelse av verk i forbindelse med utstil-lingen vil også kunne gjengis av pressen etterregelen om rett til gjengivelse av verk ved omtaleav dagshending.

Departementet foreslår at gjeldende § 24 før-ste ledd videreføres i en egen bestemmelse om

gjengivelse av kunstverk og fotografisk verk isamling og ved utstilling og salg. For å klargjøreat også verk som utstilles eller utbys til salg kangjengis i katalog av den karakter som er omtaltovenfor, foreslås «i katalog over verk som utstilleseller utbys til salg» tilføyd i ordlyden.

Bestemmelsen foreslås inntatt som § 38.

5.14 Endring av byggverk og bruksgjenstander

Åndsverkloven § 29 gir rett til å endre byggverkog bruksgjenstander uten opphavsmannens sam-tykke. Vilkåret er at det skjer av tekniske grunnereller av hensyn til utnyttelsen.

Bestemmelsen var ny i 1961. Det ble i Ot.prp.nr. 26 (1959–60) s. 35–36 drøftet om det skullekreves at eieren ga et varsel til arkitekten førendringer i byggverk kunne skje. Departementetfant imidlertid ikke noen grunn til å etablere vars-ling som en plikt etter loven, og antok at slik vars-ling eventuelt kunne avtales mellom eier og arki-tekt. Endring kan skje uten hinder av de ideellerettigheter i § 3.

I høringsnotatet ble bestemmelsen foreslåttvidereført uten materielle endringer som ny § 4-31. Ingen høringsinstanser har kommentert for-slaget

D e p a r t e m e n t e t opprettholder forslageti høringsnotatet, og foreslår å videreføre bestem-melsen som § 39.

5.15 Fri bruk ved fremføring i seremonier og visse tilstelninger


Gjeldende § 21 hjemler fri fremføring av verk iundervisning, gudstjeneste og visse tilstelninger.Bestemmelsen gir også rett til fri fremføring avutgitte verk ved tilstelninger der fremføring avåndsverk ikke er det vesentlige, såfremt tilsku-erne har gratis adgang og tilstelningen heller ikkeindirekte finner sted i ervervsøyemed. Detsamme gjelder for ungdomsstevner som ikkearrangeres i ervervsøyemed. Bestemmelsen gjel-der ikke for filmverk, scenisk fremføring av scene-verk eller fremføring av databaser ved ervervs-messig undervisning. Paragrafen gir heller ikkerett til fremføring ved kringkasting. Innenforervervsmessig undervisning gir den heller ikkerett til annen trådbunden eller trådløs overføringtil allmennheten. Adgangen til fremføring ved


undervisning gjelder ikke fremføring innen ram-men av organisert konsertvirksomhet.

Lov om åndsverker (lov 6. juni 1930 nr. 17)inneholdt i § 9 nr. 5 en avgrensningsbestemmelsesom lød:

«Offentlig fremførelse av litterære verker ogmusikkverker er tillatt, hvis tilhørerne haradgang til den uten betaling og fremførelsenheller ikke indirekte skjer i ervervsøiemed.Samme regel gjelder også hvis verket fremfø-res på sanger- eller musikkstevner, ungdoms-stevner eller andre folkefester som ikke arran-geres i sådant øiemed.»

I Ot.forh. nr. 125 (1930) s. 993 ble det fremhevet:

«Her vil eg understreka, at meininga er, er nårdesse songar- og musikkstemnor og ungdoms-stemnor skal sleppa avgift, so er det fordi deigjer eit nyttigt folkeuppsedande arbeid som ilengda vil koma ogso upphavsmenn til nytta.[…] Ved desse stemnor må ikkje dei økono-miske interessor koma i forgrunnen.»

I 1961 ble den såkalte «veldedighetsparagrafen» i§ 9 nr. 5 plassert i loven § 18 og endret til også åinkludere fremføring i undervisning og ved guds-tjenester. Dette var bl.a. på bakgrunn av forslagetfra den norske ekspertkomiteens innstilling i1950, sitert i Ot.prp. nr. 26 (1959–60) på s. 47:

«Bestemmelsene om gudstjeneste er ubetin-get. Fremføring ved annen religiøs oppbyg-gelse er avhengig av at tilhørerne har friadgang, som de alltid har ved offentlig guds-tjeneste. Kirkekonserter faller utenfor, i alle fallnår tilhørerne betaler inngangspenger.»

Det fremgår av departementets bemerkninger pås. 48 at «[g]udstjenester omfatter både gudstjenesteri statskirken og gudstjenester i menigheter utenfordenne og i andre trossamfunn».

I 1995-revisjonen ble bestemmelsen flyttet til§ 21 i åndsverkloven. I Ot.prp. nr. 15 (1994–95)ble retten til fri offentlig fremføring begrenset noeav hensyn til opphavsmannens interesser, bl.a. blefilmverk og scenisk fremføring av sceneverk tattut av bestemmelsen. Om bakgrunnen for bestem-melsen generelt heter det i Ot.prp. nr. 15 (1994–95) s. 125:

«Avgrensningene bestemmelsen gjør i opp-havsmannens enerett er begrunnet med hen-

synet til religiøse, kulturelle og samfunnsmes-sige interesser. Lovgiver har lagt stor vekt på atutgitte åndsverk skal kunne fremføres uhin-dret og vederlagsfritt ved gudstjenester ogundervisning. Dette er områder som ut fra sinnatur tradisjonelt er blitt tillagt stor vekt vedvurdering av hvilke avgrensninger av eneret-ten en har ment opphavsmannen må tåle. Hvaangår avgrensningen av eneretten for fremfø-ring ved visse tilstelninger, ligger begrunnel-sen i fraværet av ervervsøyemed samt folke-opplysningsaspektet. Det ville vært svært uhel-dig om det for eksempel under speiderstevnerikke kunne fremføres sanger eller musikkverkfordi opphavsmennene ikke ville gi samtykketil fremføringen, eller fordi det ikke var noenmulighet til å dekke opphavsmennenesvederlagskrav.»


Den danske opphavsrettsloven har i § 21 enbestemmelse om rett til offentlig fremføring avvisse verk i anledninger der tilhørerne eller tilsku-erne har adgang uten betaling, og fremføringenikke er det vesentlige eller tilstelningen ikke fin-ner sted i ervervsøyemed. Den samme bestem-melsen gir også rett til offentlig fremføring vedgudstjeneste og undervisning. Bestemmelsengjelder ikke for fremføring i radio eller fjernsyneller for fremføring i undervisningsvirksomhetsom skjer i ervervsøyemed.

Den svenske opphavsrettsloven har i 21 § enbestemmelse om rett til offentlig fremføring avverk – unntatt filmverk og sceneverk – på tilstel-ninger der slik fremføring ikke er det vesentlige,der det er gratis adgang og tilstelningen ikke er iervervsøyemed. Bestemmelsen omfatter ogsåoffentlig fremføring ved undervisning eller guds-tjeneste. Riksdagen og statlige og kommunalemyndigheter kan i visse tilfeller fremføre filmverkog sceniske verk, der fremføringen skjer gjennomoppkobling til et eksternt nettverk med formål åtilgodese en allmenn informasjonsinteresse.Fremføringen får kun skje i Riksdagens eller myn-dighetenes egne lokaler.


Det ble i høringsnotatet foreslått å videreførebestemmelsen med visse endringer i forslag til§ 4-21. Bestemmelsene som gjelder fremføring iundervisning ble foreslått skilt ut i en egenbestemmelse, jf. nedenfor i punkt 5.17.4.


5.15.4 Høringen

I høringen reiser TV 2 spørsmål om avgrensnin-gen i bokstav a om «gudstjeneste» bør oppretthol-des, eller om man bør ta inn «religiøse og lig-nende seremonier» enten til erstatning eller somsupplement til bestemmelsen. Dette bør gjøres forå dekke seremonier basert på ikke-religiøst elleret ikke-teistisk livssyn.

TV 2 viser også til at det gitt den teknologiskeutviklingen er et relevant spørsmål om man skalklargjøre at det også kan gjøres opptak av tilstel-ninger som nevnt i andre ledd og klargjøre hvil-ken bruk av slike opptak som kan gjøres utenytterligere klarering.


Bestemmelsen i gjeldende § 21 skal dekke enrekke hensyn med til dels ulike formål. Det fore-slås derfor å skille ut den del av bestemmelsensom gjelder undervisning og flytte denne til enegen paragraf, jf. punkt 5.17.4.5.

Gjeldende bestemmelse inneholder begrepet«gudstjeneste», som omfatter alle trossamfunn.TV 2 har i høringen foreslått at ordlyden endresslik at også seremonier som er basert på ikke-reli-giøse eller ikke-teistiske livssyn vil være inklu-dert. D e p a r t e m e n t e t antar at slike seremo-nier også i dag vil være omfattet av bestemmelsen.Departementet slutter seg likevel til innspillet omå innføre en livssynsnøytral ordlyd og foreslår åerstatte begrepet «gudstjeneste» med «religiøsseremoni eller seremoni basert på ikke-religiøselivssyn».

Bestemmelsen om fri fremføring ved stevnerog folkefester har i forarbeidene vært begrunnet ihensynet til folkeopplysning og ungdomsarbeid,og det har vært lagt stor vekt på fraværet av erver-vsøyemed for slike arrangement. Bestemmelsengjelder i dag to former for arrangement: «tilstel-ninger der fremføring av åndsverk ikke er detvesentlige» (med noen tilleggsvilkår) samt «ung-domsstevner».

Bestemmelsen om «ungdomsstevner» har røt-ter i det tradisjonsrike arbeidet i ungdomslag mv.,som i dag er noe mindre utbredt enn tidligere.Bestemmelsen ble vurdert ved lovrevisjonen i1995, og den ble da beholdt.

Departementet vurderte i høringsnotatet omdet er nødvendig å beholde begge de to former fortilstelninger, siden bestemmelsen om ungdoms-stevner langt på vei vil være omfattet av bestem-melsen om andre tilstelninger. Etter gjeldenderett er vilkåret om ungdomsstevner noe videre for

brukeren, og omfatter eksempelvis speiderstev-ner der felles sang er en del av arrangementet.

Departementet har kommet til at begge for-mer for tilstelninger beholdes i loven, men at vil-kåret om at fremføring av åndsverk ikke må væredet vesentlige foreslås å omfatte også ungdoms-stevner. Dette vil snevre inn bestemmelsen noe.Departementet antar likevel at også dagens spei-derstevner fortsatt vil være omfattet av bestem-melsen, siden speiderstevner antas å ikke ha fel-les sang eller annen fremføring av åndsverk somdet vesentlige formål.

Vilkårene for fri fremføring eller overføring avåndsverk vil da være at en tilstelning eller et ung-domsstevne ikke har fremføring av åndsverk somdet vesentligste formål, og at publikum har gratisadgang. Det foreslås også at vilkåret om at «tilstel-ningen heller ikke indirekte finner sted i ervervs-øyemed» også skal omfatte ungdomsstevner. Idag er vilkåret for ungdomsstevner at det «ikkearrangeres i ervervsøyemed», men departemen-tet antar at regelen vil være enklere å anvendedersom vilkårene er like for både ungdoms-stevner og andre tilstelninger.

Det understrekes at bestemmelsen gjelder retttil fri fremføring og overføring under selve arran-gementet, og ikke eksemplarfremstilling i form avopptak av seremonier eller tilstelninger, jf. innspillfra TV 2 i høringsrunden.

Departementet foreslår at bestemmelsen vide-reføres med de endringer som beskrevet ovenfor.Bestemmelsen er inntatt som § 40.

5.16 Rett til endringer i datamaskinprogram og databaser og omvendt utvikling av datamaskinprogram

Særlige regler om bruk av dataprogram er gitt igjeldende § 39h og § 39i.

Bestemmelsen i § 39h gir bruker av datapro-gram og database rett til å foreta visse handlinger.Etter § 39h første ledd kan den som har rett til åbruke et datamaskinprogram fremstille eksem-plar av, endre og bearbeide programmet i denutstrekning det er nødvendig for å bruke pro-grammet i samsvar med dets formål, herunderogså for å rette feil i programmet. Etter andre leddkan den som har rett til å bruke et datamaskinpro-gram fremstille sikkerhetskopi i den utstrekningdet er nødvendig for utnyttelsen av programmet.Etter tredje ledd kan den som har rett til å brukeen database foreta handlinger som er nødvendigfor tilgang til databasens innhold og normal utnyt-


telse av denne. Den adgang til bruk som følger avandre, tredje og fjerde ledd, kan ikke fravikes iavtale, jf. bestemmelsens femte ledd.

Rett til dekompilering (omvendt utvikling) avdataprogrammer er regulert i gjeldende § 39j.Bestemmelsen er i sin helhet ufravikelig, jf. sisteledd. Bestemmelsen gir den som har rett til åbruke et eksemplar av et datamaskinprogram,eller en som handler på dennes vegne, rett til åfremstille eksemplar av et datamaskinprogramskode og oversette kodens form når dette er en for-utsetning for å skaffe til veie nødvendige opplys-ninger for å oppnå funksjonelt samvirke mellom etselvstendig utviklet datamaskinprogram og andreprogrammer (kompabilitet). Forutsetningen er atopplysningene ikke tidligere har vært lett tilgjen-gelige og at handlingene begrenser seg til dedeler av det opprinnelige program som er nødven-dige for å oppnå funksjonelt samvirke, jf. § 39j før-ste ledd. Bestemmelsens andre ledd begrenserytterligere adgangen til å benytte opplysningenesom er innhentet etter første ledd.

I høringsnotatet ble det vist til at reglene gjen-nomfører dataprogram- og databasedirektivene,og bestemmelsene i § 39h og § 39i ble foreslåttvidereført som §§ 5-10 og 5-11.

Ingen av høringsinstansene har kommentarertil bestemmelsene.

D e p a r t e m e n t e t opprettholder forslagetfra høringsnotatet om å videreføre bestemmel-sene i gjeldende § 39h og § 39i med enkelte språk-lige justeringer. Bestemmelsene er tatt inn som§ 41 og § 42.

5.17 Bruk i undervisning

5.17.1 Om avgrensningsbestemmelsene til undervisningsformål

Åndsverkloven inneholder i dag en rekkeavgrensninger i opphavsretten til fordel for bruk iundervisning. Det er regler om eksemplarfrem-stilling i §§ 13 og 13a, en avtalelisensbestemmelsei § 13b, bruk i lesebøker (samleverk) i § 18 ogregelen om fri fremføring av åndsverk i undervis-ning i § 21.

I dag er det rettslige handlingsrommet foravgrensninger av opphavsretten for undervis-ningsformål begrenset av Bernkonvensjonen ogNorges EØS-forpliktelser, særlig opphavsrettsdi-rektivet (2001/29/EF).

Opphavsrettsdirektivet setter rammer forhvordan undervisningsbestemmelsene skal utfor-mes og hvordan de skal tolkes. Direktivets uttøm-mende unntaksliste har blitt kritisert for å være

for lite fleksibel i møte med økende bruk av digi-tale læremidler og nye undervisningsformer. Engjennomgang av opphavsrettsdirektivet fra 2013viser at det er store ulikheter i hvordan dissereglene tolkes og anvendes i EØS-landene. Ram-men for avgrensningsbestemmelsene er uansetttretrinnstesten i Bernkonvensjonen artikkel 9nr. 2 og opphavsrettsdirektivet artikkel 5 nr. 5.

Begrepet «undervisning» i åndsverkloven harsiden 1961-loven vært tolket relativt snevert, jf.Ot.prp. nr. 26 (1959–60) s. 48.

«Når det gjelder undervisning, vil departemen-tet understreke at begrepet ikke må gis en forvid tolking. Det som det siktes til, er opplæringav den karakter som normalt hører hjemmesom ledd i virksomheten ved skoler ellerlæreinstitusjoner, ikke opplysningsvirksomhetav mer alminnelig art.»

Uttalelsen kom i forbindelse med innføring avavgrensningsbestemmelsen om fri fremføring avåndsverk i undervisning, og den må etter departe-mentets oppfatning fortsatt legges til grunn i tolk-ningen av forslaget til ny åndsverklov.

Avgrensningsbestemmelsene til undervis-nings- og forskningsformål berøres av direktivfor-slaget (KOM(2016) 593) fra Europakommisjonenom opphavsrett i det digitale indre markedet, jf.punkt 2.2.3 og punkt 5.1. Som følge av Europa-kommisjonens forslag kan det derfor bli behov forå gjennomgå disse bestemmelsene på nytt innenrelativt kort tid.

5.17.2 Ervervsmessig undervisning


Det er i de opphavsrettslige EU-direktivene ingenegentlig definisjon av undervisning, annet enn atavgrensningsbestemmelsene den enkelte med-lemsstat kan ha for bruk av verk i undervisning,må ha et ikke-kommersielt formål og være knyttettil en konkret undervisningssituasjon. Samtidigfølger det av opphavsrettsdirektivets fortale punkt42 at hvordan en undervisningsinstitusjon erfinansiert eller organisert, ikke er avgjørende fak-torer ved vurderingen om undervisningen er ikke-kommersiell: Det er den konkrete undervisnin-gen som må være av en ikke-kommersiell natur.

Gjeldende § 21 inneholder enkelte særreglerfor ervervsmessig undervisning som begrenserrekkevidden av fribruksregelen, som følge avregler i opphavsrettsdirektivet (2001/29/EF) ogdatabasedirektivet (96/9/EF). Innenfor ervervs-


messig undervisning er det ikke adgang til tråd-bunden eller trådløs overføring til allmennheten.Det samme gjelder fremføring og overføring avdatabaser. Slik bruk er ikke omfattet av rett til frifremføring i § 21.

Begrepet «ervervsmessig» i åndsverklovenskal dekke begrepet «commercial», som brukes ibåde opphavsrettsdirektivet og databasedirekti-vet. Etter opphavsrettsdirektivet artikkel 5 nr. 3bokstav a om undervisning og forskning, er vilkå-ret at formålet med bruken ikke er kommersiell.Normalt vil offentlig finansiert undervisnings- ogforskningsvirksomhet som drives i institusjonersom har undervisning som hovedformål, oppfylledette vilkåret, jf. Ot.prp. nr. 46 (2004–2005) s. 37.

I Ot.prp. nr. 46 (2004–2005) er ervervsmessig-hetskriteriet etter opphavsrettsdirektivet omtaltpå s. 36–37. På s. 36 heter det:

«I dette [kriteriet] ligger at det er et mål omøkonomisk overskudd for øye med den aktivi-tet der bruken av verket finner sted. Dette erogså drøftet i Ot.prp. nr. 85 (1997–98) side 32,der det bl.a. sies: «En virksomhets kommersi-elle formål antas å forutsette en målsetning omøkonomisk overskudd».»

Og deretter, om forholdet til «ervervsøyemed»som brukes bl.a. i åndsverkloven § 12 uttales detpå s. 37:

«Til forskjell fra rekkevidden av uttrykket«ervervsøyemed», som i praksis har vært tol-ket så vidt at det omfatter også de tilfelle derdet tas en symbolsk inngangsbetaling […], vilen aktivitet altså ikke anses å være «ervervs-messig» (kommersiell) i lovens forstand fordiom det tas en symbolsk betaling.»


I høringsnotatet ble det fremholdt at det etterdepartementets vurdering ikke er anledningifølge gjeldende EU-direktiv å endre dagens ram-mer for offentlig fremføring og overføring innen-for ervervsmessig undervisning. Det ble vist til atEuropakommisjonen har varslet reform av opp-havsrettsreglene, og spørsmålet vil bli vurdert pånytt dersom EU vedtar å endre reglene.

5.17.2.3 Høringen

I høringen er det kun Nærings- og fiskerideparte-mentet som har kommentert dette spørsmålet.

Nærings- og fiskeridepartementet uttaler:

«Bruk av åndsverk til undervisning forskjells-behandles etter hvordan undervisningen finan-sieres, jfr. skillet mellom ervervsmessig ogannen undervisning i § 4-5. Vi konstaterer atreguleringen er bundet i fellesskapsretten,men den kompliserer vurderingen av hva somkan anses som like vilkår når samme utdan-nelse skjer så vel i offentlig som ervervsmessigregi.»


Departementet bekrefter at forskjellsbehandlin-gen av ervervsmessig undervisning som Nærings-og fiskeridepartementet peker på, følger av EU-ret-ten og opphavsrettsdirektivet, og at handlings-rommet derfor er begrenset. Det er etter departe-mentets vurdering derfor ikke anledning til åendre dagens rammer for offentlig fremføring ogoverføring innenfor ervervsmessig undervisning.Departementet foreslår ingen endringer i dettekravet.

5.17.3 Fri bruk av verk i undervisningsvirksomhet


Gjeldende § 13 første ledd om opptak av egenfremføring av verk i undervisning ble innført vedrevisjonen av åndsverkloven i 1995.

Paragrafen gjelder lærerens eller elevens egenfremføring av verk, for eksempel opptak av elev-ens fremføring av en sang eller monolog someleven ikke har opphavsretten til. Det fremheves iOt.prp. nr. 15 (1994–95) s. 62 at «bruken er megetbegrenset, nemlig til den undervisning som opptaketer gjort i sammenheng med». Bestemmelsen blevidereført uten endringer i 2005.

Bestemmelsen gir ikke rett til opptak avandres fremføring av verk, for eksempel på kon-serter. Bestemmelsen hjemler bare bruk avmusikkstykke eller lignende i elevproduksjonerder eleven selv fremfører verket på opptaket.Bruk av opptaket kan bare skje i undervisning, jf.Ot.prp. nr. 46 (2004–2005) s. 143.

I § 13 andre ledd er det en hjemmel til å gi for-skrifter om undervisningsinstitusjoners adgang tilvederlagsfritt å gjøre opptak av kringkastingssen-dinger for tidsforskutt bruk. Bestemmelsen gjel-der opptak av verk som inngår i kringkastingssen-ding, ikke opptak av verk på annen måte.

Det er i dag ikke gitt forskriftsbestemmelsermed hjemmel i § 13 andre ledd.



Den danske opphavsrettsloven har en bestem-melse om læreres og elevers opptak av egne ogandres fremføringer av verk i § 13 fjerde ledd nårdet skjer som et ledd i undervisningsvirksomhet.

Den svenske opphavsrettsloven har i 14 § enbestemmelse om at lærere og elever kan gjøreopptak av sin egen fremføring av verk til undervis-ningsformål. Opptakene kan ikke brukes til andreformål.

Både den danske og svenske bestemmelsen erblitt til gjennom nordisk lovsamarbeid og har til-svarende vilkår og oppbygning som den norskebestemmelsen.


I høringsnotatet ble det foreslått å videreføre § 13som § 4-4 med enkelte endringer. Forskriftshjem-melen i gjeldende § 13 andre ledd ble foreslåttomgjort til en direkte hjemmel til å foreta opptaktil tidsforskutt bruk i undervisning.

5.17.3.4 Høringen

Rettighetshaverorganisasjonene Norsk faglitterærforfatter- og oversetterforening, Norsk Journalistlag,Norwaco og TONO går imot forslaget om å gjøreom gjeldende § 13 andre ledd til en direkte hjem-mel til å foreta opptak til tidsforskutt bruk i under-visning. Også Den norske Forfatterforening er kri-tisk til forslaget og mener det bør begrenses til«egen» undervisning.

Norwaco uttaler:

«I dag finnes det en forskriftshjemmel for opp-tak av kringkastingssending for tidsforskuttbruk. Hjemmelen er hittil ikke benyttet.

Nå foreslår departementet at adgangen til ågjøre slike opptak for tidsforskutt bruk hjemlesdirekte i lovbestemmelsen. Dette vil Norwacomotsette seg på det sterkeste. En slik adgangvil være i direkte konkurranse med Norwacosavtaler om opptak og bruk av kringkastings-program i undervisning. Dette stemmer dårligoverens med Regjeringens uttalte mål om atskapende og utøvende kunstneres rettigheterskal styrkes. Her fratas de i realiteten en inn-tektskilde som de har i dag.

Vi ber departementet revurdere å ta inndenne bestemmelsen direkte i loven.»

TONO uttaler:

«TONO noterer at departementet foreslår åvidereføre læreres og elevers adgang til egenfremføring av verk i undervisningen, se forsla-get til § 4-4 første ledd bokstav a. Den foreslåtteordlyden knytter fribruksadgangen til «under-visning», mens gjeldende § 13 første ledd visertil bruk i «undervisningen» (i bestemt form).Etter TONOs syn er det viktig å presisere at fri-bruken, som etter gjeldende rett, må knyttes tilden aktuelle undervisningssituasjonen –eksempelvis der det gjøres opptak av en elevsom fremfører et verk, og hvor opptaket senereskal vises for klassen. Den foreslåtte ordlydensom viser til undervisning mer generelt kan iså måte synes for omfattende og upresis.»


Departementet foreslår at bestemmelsen i gjel-dende § 13 videreføres i § 43, men med enkeltejusteringer i forhold til høringsnotatet. Departe-mentet har etter innspill fra TONO og Den norskeForfatterforening vurdert ordlyden i høringsnota-tets forslag, og foreslår en justering slik at detfremgår at fribruksregelen skal gjelde i egenundervisning. Dette er for å markere at fribrukenfortsatt skal knyttes til den konkrete undervis-ningssituasjonen.

Forslaget er i utgangspunktet en videreføringav gjeldende bestemmelse, og tidligere forarbei-der vil være aktuelle ved tolkning av bestemmel-sen.

Departementet har merket seg at enkeltehøringsinstanser, bl.a. Norwaco og TONO, harinnvendinger mot å gjøre gjeldende lovs forskrifts-hjemmel om til en direkte hjemmel. Dissehøringsinstansene frykter at forslaget vil inne-bære et stort inngrep som vil kunne svekke kunst-nernes rettigheter, ved at undervisningsinstitusjo-nene kan bruke bestemmelsen til eksempelvis åetablere egne arkiv med opptak av verk som kanbrukes i undervisning.

D e p a r t e m e n t e t understreker at forsla-get i høringsnotatet utelukkende innebar enbegrenset rett til å ta opp kringkastingsprograminnenfor rammen av tidsforskutt bruk. Forslagetskulle ikke gi noen mulighet for undervisningsin-stitusjonene til å opparbeide seg et undervisnings-relevant arkiv av passende kringkastingsprogrami strid med rettighetshavernes interesser.

Departementet har likevel etter en ny vurde-ring kommet til at forslaget i høringsnotatet om åinnføre en direkte hjemmel til opptak ikke opp-rettholdes.


Forslaget i høringsnotatet om opptaksadgangfor lærere og elevers egen fremføring justeres noeog opprettholdes som § 43 femte ledd. Gjeldendeforskriftshjemmel i § 13 andre ledd foreslås vide-reført som § 43 sjette ledd. Kompetansen til å giforskrifter foreslås lagt til departementet.

5.17.4 Fremføring og overføring i undervisning


Åndsverkloven har inneholdt en adgang til frifremføring av åndsverk i undervisning i over femtiår. I 1961 ble den dagjeldende «veldedighetspara-grafen» i § 9 nr. 5 utvidet til å gjelde rett til offent-lig fremføring i undervisning. Det ble bemerket at«bestemmelsen vil gjelde selv om deltagerne betalerfor undervisningen og lærerne får godtgjørelse,eventuelt av stat og kommune», jf. Ot.prp. nr. 26(1959–60) s. 47.

Departementet fremhevet i proposisjonen atundervisning skulle fortolkes snevert, og omfattedet som «normalt hører hjemme som ledd i virk-somheten ved skoler eller læreinstitusjoner, ikke opp-lysningsvirksomhet av mer alminnelig art», jf.Ot.prp. nr. 26 (1959–60) s. 48.

Etter § 21 er det bl.a. tillatt med offentlig frem-føring av utgitt verk i undervisning, som f.eks.fremføring av musikkverk. Overdratte eller offent-liggjorte eksemplar av kunstverk eller fotogra-fiske verk kan også fremføres. Fremføringsrettener en fribruksregel, men er begrenset med enrekke unntak, der altså eneretten vil gjelde. Det erher som ellers etter åndsverkloven ingenting iveien for at man avtaler bruk med rettighetshaverut over det som fribruksregelen tillater.

Danseskoler er særlig drøftet i forarbeidene,og undervisning i dans skulle omfattes av den friefremføringsretten. Momenter i vurderingen varbl.a. at danseskoler ikke betalte musikkavgift ogat man ikke ville innføre noe nytt. Grensedragnin-gen (mot fremføring innenfor det private områ-det) ville bli vanskelig og danseundervisningmåtte anses som ledd i den alminnelige ung-domsopplæring.

Bestemmelsen ble revidert i 1995, bl.a. ved atbegrensningene for filmverk og sceneverk kominn i bestemmelsen. I 2005 ble bestemmelsenendret for å ta høyde for det endrede visningsbe-grepet. Det ble også innført endringer på grunnav gjennomføringen av opphavsrettsdirektivet(2001/29/EF), jf. Ot.prp. nr. 46 (2004–2005)s. 149.

Filmverk er unntatt fra gjeldende § 21 og detkan ikke fremføres filmverk i undervisning medhjemmel i denne bestemmelsen.

Scenisk fremføring av sceneverk eller fremfø-ring ved kringkasting er ikke omfattet av § 21.Fremføring som er et ledd i organisert konsert-virksomhet er heller ikke omfattet av denne fri-bruksregelen.

Det kan ikke overføres databaser i ervervs-messig undervisning uten samtykke fra opphavs-mannen. Det kan heller ikke uten samtykke frem-føres åndsverk i form av overføring i tråd ellertrådløst til allmennheten i ervervsmessig under-visning. Begge disse reglene følger av EU-direk-tiv, henholdsvis databasedirektivet (96/9/EF) ogopphavsrettsdirektivet.

Gjeldende § 21 inneholder også andre reglerom fri fremføring ved gudstjenester, ungdoms-stevner og visse andre tilstelninger, se ovenforpunkt 5.15.1.

Opphavsmannen har enerett til offentlig frem-føring av åndsverk, jf. åndsverkloven § 2. For åkunne avgjøre om en fremføring er omfattet avloven må det derfor vurderes om en fremføring eroffentlig eller innenfor det private området. Detteavhenger bl.a. av antallet personer som er til stedeved fremføringen, og om det er nære og person-lige bånd mellom disse personene. Dersom enfremføring regnes som privat er den ikke omfattetav åndsverkloven, og opphavers samtykke tilfremføringen er da ikke nødvendig.

Det følger av forarbeidene til åndsverkloven atfremføring i klasserom anses som fremføringinnenfor det private området, pga. nære person-lige bånd mellom lærer og elevene. Slik fremfø-ring er ikke omfattet av åndsverkloven, uten atden dermed er å anse som en avgrensning i opp-havsmannens enerett. Dette er den såkalte «klas-seromsregelen», jf. Ot.prp. nr. 15 (1994–95) s.126:

«Departementet understreker at fremføring avsceneverk og filmverk innen den ordinæreklasseromsundervisning fremdeles vil ansesfor «privat», jf § 2. Fremføring av filmverk i enundervisningssituasjon utenfor det privateområde, typisk ved at det er flere klasser tilstede, antas å forekomme heller sjelden. Der-som fremføring av filmverk finner sted i under-visning av større grupper, antar departementetdet som regel vil være snakk om film spesieltlaget for undervisning. Rettighetsforholdenemå da antas å være ordnet i forbindelse meddistribusjon av filmen. Departementet kan ikkese at det utenfor klasseromsituasjonen skulle


være noe påtrengende behov for å fritt kunnefremføre filmverk som ikke er undervisnings-film. I den grad dette skulle være aktuelt, vilfremføring av f. eks. spillefilmer, være en frem-føring av filmverk som faller utenfor bestem-melsens begrunnelse, nemlig å tilgodese denordinære undervisningsvirksomhet.»

Som hovedregel er altså fremføring av åndsverk iundervisning fri, på grunn av unntaksregelen iåndsverkloven § 21. Denne bestemmelsen gjelderimidlertid ikke for filmverk. Fremføring i under-visning omfatter også overføring på-forespørsel iikke-ervervsmessig undervisning.

På grunn av klasseromsregelen er likevelfremføring av film for en klasse i et klasseromikke omfattet av opphavsmannens enerett, mensfremføring av film for flere klasser eller en helskole må anses som offentlig fremføring, jf. sitatetfra Ot.prp. nr.15 (1994–95) s. 126 ovenfor.


I Danmark inneholder opphavsrettsloven § 21 enregel om at et verk som ikke er sceneverk ellerfilmverk kan fremføres offentlig, bl.a. ved under-visning som ikke er ervervsmessig. Bestemmel-sen gjelder heller ikke for fremføring i radio ellerfjernsyn. Det følger også av dansk rett at fremfø-ring i enkelte skoleklasser ikke anses som offent-lig. Det fremgår av forarbeidene til den danskebestemmelsen:

«Værksfremførelser, der sker i forbindelsemed undervisning i enkelte skoleklasser og lig-nende, vil ofte ikke være offentlige på grund afden personlige tilknytning, der er mellem lære-ren og de enkelte elever. Den særlige undta-gelse i stk. 1, nr. 2, har derfor kun betydning forundervisning, der sker for en bredere, ube-stemt kreds, f.eks. offentlige forelæsninger ogfjernundervisning via internettet.»

I Sverige har 21 § i opphavsrettsloven en bestem-melse om at offentlig fremføring av verk er fri ibl.a. undervisning. Også i Sverige regnes fremfø-ring i klasserom som fremføring til en så begren-set krets at det normalt anses å ligge utenfor opp-havsretten, siden det ikke kan anses som en frem-føring til allmennheten.


I høringsnotatet ble gjeldende § 21 foreslått vide-reført i to bestemmelser, § 4-5 og § 4-21. Fri frem-

føring innen undervisning ble i forslaget skilt utsom en egen bestemmelse i § 4-5, som ble fore-slått plassert sammen med de øvrige undervis-ningsbestemmelsene i loven. De øvrige delene avgjeldende § 21 (fremføring av verk i forbindelsemed gudstjeneste og visse former for tilstelnin-ger) ble foreslått inntatt i en egen bestemmelse i§ 4-21.

Det ble foreslått at bestemmelsen skal gjeldebåde fremføring og overføring, jf. høringsforsla-get § 2-2 der overføring ble foreslått skilt ut frabegrepet offentlig fremføring i loven.

I høringsnotatet ble det også foreslått å videre-føre gjeldende rett om at fremføring (og overfø-ring) innenfor ordinær klasseromsundervisningskal anses å være innenfor det private området ogdet ble foreslått en regulering direkte i lovteksten.I dag fremgår klasseromsregelen kun av forarbei-dene.

5.17.4.4 Høringen

En del høringsinstanser har innspill til hvordanbegrepet undervisning skal forstås.

BONO er fornøyd med departementets klar-gjøring og støtter at «undervisning» skal forståssnevert. Universitets- og høgskolerådet (UHR)mener begrepet er for snevert formulert i loven.Nasjonalmuseet og Norges museumsforbund etter-lyser en klargjøring om at også kulturarvinstitu-sjonenes undervisningsaktivitet vil omfattes avundervisningsbegrepet, slik at det er mulig åfremføre verk i slike sammenhenger der det ikkeer dekket av sitatretten.

Den norske Ballettskole, Kulturforbundet iDelta og Norske Dansekunstnere fremholder atdanseundervisning må være omfattet av bestem-melsen om fri fremføring i undervisning.

Norske Dansekunstnere uttaler:

«[…] Vi vil her få påpeke at danseundervis-ning, så lenge vi har hatt en åndsverklov iNorge, primært har vært tilbudt av privateaktører, i form av profesjonelle dansere og dan-sepedagoger og institusjoner etablert av disse.Historisk sett har all scenisk dans sprunget utfra enkeltkunstnere som gjennom private sko-ler rekrutterte dansere til profesjonelt virke,fra 1800-tallet og frem til Statens balletthøy-skole ble stiftet i 1979. Fremdeles den dag i dager det de mange private danse- og ballettsko-lene som ivaretar det meste av rekrutteringenblant barn og unge til dansefeltet i Norge. I detsiste tiåret har også den offentlige kulturskolenbidratt til denne utdanningen.»


BONO, Den norske Forfatterforening, Den norskeForleggerforening, FONO, Gramo, Kopinor, Kunst-nernettverket, Mediebedriftenes Landsforening,Motion Picture Association, Musikernes Fellesfor-bund, NAViO, Norsk faglitterær forfatter- og over-setterforening, Norsk Journalistlag, Norsk Kompo-nistforening og NOPA, Norsk Videogramforening,Norske Dramatikeres Forbund, Norske Kunsthånd-verkere, Norwaco, TONO og TV 2 er kritiske tillovfesting av klasseromsregelen og at slik fremfø-ring og overføring skal regnes som en del av detprivate området. Flere av disse høringsinstansenemener også at overføring ikke bør være inkluderti bestemmelsen siden den opprinnelig bare vartenkt å gjelde for «direkte, levende fremføring».

Film & Kino, Norske Kinosjefers Forbund ogSvensk Filmindustri Kino støtter ikke en friadgang til å vise film i skolen. De hevder at dettesvekker rettighetshavernes stilling, og kan uthuleskolekinoordningen.

Norwaco uttaler:

«Selv om klasseromsdoktrinen skal gjelde forfremføring, vil vi igjen påpeke at bestemmelsenunder ingen omstendighet bør gjelde overfø-ring. Det å opprettholde et teknologiskille mel-lom eksemplarfremstilling og overføring avdet samme verket for det samme formålet,stemmer dårlig overens med departementetsuttrykte ønske om teknologinøytralitet. Ett avargumentet som departementet selv anfører tilstøtte for å innføre ansvar for ulovlig strøm-ming, er at det i mange tilfeller ikke er tydeligfor sluttbruker om han fremstiller eksemplareller fremfører. Da virker det lite gjennomtenktå opprettholde dette skillet i en digital under-visningshverdag. For en lærer som ikke vet omhun strømmer eller laster ned, vil en slik uvi-tenhet kunne få store konsekvenser, da det enekan gjøres fritt mens det andre er ulovlig.»

Kopinor uttaler:

«Vi synes det er underlig og svært uheldig atdepartementet ønsker å ta inn en presiseringom at fremføring og overføring i ordinær klas-seromsundervisning anses å skje innenfor detprivate området. Det er etter vår oppfatninguriktig og misvisende å påstå at en lærer ogelevene i en klasse generelt har «nære og per-sonlige bånd». En lærer, uansett om det er enkontaktlærer, timelærer eller vikar, er på jobbog skal legge til rette for god undervisning. Deter ikke noe privat eller personlig over det.Alminnelig forståelse av forslaget vil være at all

fremføring eller overføring i forbindelse medundervisning i et klasserom er innenfor det pri-vate område, uavhengig av sammensetningenav undervisningsgruppen og personlige bånd.Departementet går dermed til og med mye len-gre enn hva som anses å være gjeldende rett.

Oppfatningen om skoleklassen som en pri-vat krets har først og fremst betydning for film-verk, siden slike verk ikke kan fremføres fritt iundervisning etter gjeldende § 21. Det er i dagflere muligheter for å klarere fremføring avfilm, og det er derfor ikke behov for en slik sær-bestemmelse. Vi anser det som en uskikk å tainn i lovteksten bestemmelser som har somsiktemål å spare det offentlige for utgifter påbekostning av rettighetshaverne.

Forslaget samsvarer videre svært dårligmed bestemmelsen om eksemplarfremstillingtil bruk i undervisningen, jf. gjeldende § 13b.»

Norsk studentorganisasjon og UHR støtter at rettentil fri fremføring ikke innskrenkes til å kun gjeldedirekte, levende fremføring.

Kulturforbundet i Delta og Den norske Ballett-skole mener at bestemmelsen bør gi rett til frifremføring av sceneverk, og støtter at fremføringav sceneverk og filmverk innen den ordinæreklasseromsundervisningen fremdeles vil være åanse som «privat».

KS, Norsk Bibliotekforening og Universitetet iOslo støtter forslaget om å lovfeste klasseromsre-gelen.

KS uttaler:

«KS støtter forslaget om at det klargjøres i lov-teksten at visning og fremføring av åndsverk,eksempelvis av film i klasseromsundervisninger tillatt. En slik presisering er fornuftig og rik-tig, og følger allerede av gjeldende rett.

Departementet bes klargjøre nærmere hvasom utgjør «ordinær» klasseromsundervis-ning, og om å vurdere hvorvidt det å ha med«ordinær» i lovteksten er nødvendig. Etter KSsitt syn vil «ordinær» kunne åpne for flere tolk-ninger, for eksempel at klasseromsundervis-ningen må være «ordinær» i tradisjonell for-stand, dvs. om undervisningen foregår i ettrom bak lukkede dører. Dette kan ikke værehensikten. Begrepet «klasseromsundervis-ning» vil derimot kunne være tilstrekkelig for ådekke undervisning eller interaksjon somtypisk foregår i en klasse på opp til 30 elever,men at man ikke er stedbundet til et bestemtrom. Denne undervisningsformen endrer ikke


de nære og personlige bånd mellom elevene oglæreren i en klasse.»

KS og Advokatforeningen mener at lovfesting avklasseromsregelen tilsier at det også presiseres atkopiering i klasserommet skjer til privat bruk.

Medietilsynet tar opp forholdet til bildepro-gramloven (lov 6. februar 2015 nr. 7 om beskyt-telse av mindreårige mot skadelige bildeprogrammv.). Medietilsynet viser til at det vil være viktig åvære bevisst på at visning av film i klasserombehandles ulikt i bildeprogramloven og åndsverk-loven.


Forslaget i høringsnotatet opprettholdes, ogdepartementet vil i det følgende kommentere endel av innspillene i høringsrunden. Departemen-tet understreker at forslaget er en videreføring avgjeldende rett. Tidligere forarbeider til bestem-melsen om fri fremføring i undervisning vil værerelevante ved tolkningen av den nye bestemmel-sen.

Begrepet «undervisning» skal forstås snevert,slik det er etter gjeldende rett. Departementet harvurdert om den formidling som skjer eksempelvisi kulturarvinstitusjoner, som et ledd i deres all-menne formidlingsoppdrag og samfunnsoppgave,utgjør «undervisning» i åndsverklovens forstand,jf. innspill fra Nasjonalmuseet og Norges museums-forbund. Departementet understreker at under-visning etter loven her først og fremst er den akti-vitet som skjer i skolen og andre utdanningsinsti-tusjoner.

Det er da etter d e p a r t e m e n t e t s oppfat-ning ikke nærliggende å anse kulturarvinstitusjo-nenes formidlingsaktivitet – selv om denne er pået høyt faglig nivå – som undervisning i åndsver-klovens betydning, såfremt ikke kulturarvinstitu-sjonene har et formelt samarbeid med en utdan-ningsinstitusjon om at kulturarvinstitusjonen stårfor en del av undervisningen på et konkret utdan-ningstilbud.

I høringsnotatet ble det vurdert om åndsver-kloven heretter skal anse danseskoler som en fri-tidsaktivitet og ikke undervisning. Dette villeinnebære en endring i forhold til gjeldende rett,siden fremføring av åndsverk i danseskoler i daganses som fri. I høringsnotatet ble det fremholdtat undervisning i dans fortsatt ville være omfattetav fribruksregelen der slik undervisning tilbyssom en del av skolen og andre utdanningsinstitu-sjoner. Den norske Ballettskole, Kulturforbundet iDelta og Norske Dansekunstnere har tatt opp at en

slik endring vil kunne være uheldig for privatedanse- og ballettskoler, og dermed for rekrutterin-gen til dans som kunstform og yrke.

Departementet har merket seg innspillene ogviser også til anbefalingene i kapittel 11 i St.meld.nr. 32 (2007–2008) Bak kulissene. Det vises ogsåtil de utfordringer som dansekunstfeltet har pektpå, og som er omtalt i Kulturdepartementets stra-tegi «Dans i hele landet – status, utfordringer ogstrategier for videre utvikling av profesjonell dans iNorge» fra februar 2013. Ifølge Norske Dansekunst-neres innspill til strategien har de aller fleste profe-sjonelle dansekunstnere sin bakgrunn fra lokale,private ballettskoler.

Departementet har derfor kommet til gjel-dende rett om at undervisning i dans er omfattetav fribruksregelen videreføres. Samtidig vil det –som påpekt av Norske Dansekunstnere og ihøringsnotatet – gå en grense mot dans som tilbyssom alternativ til annen trening, i form av drop-in-timer og lignende.

I høringsnotatet er det i avgrensningsbestem-melsene som i dag omfatter «fremføring» foreslåttpresisert at dette også skal omfatte «overføring». Idag regnes «overføring» som en del av fremfø-ringsbegrepet i åndsverkloven § 2. Forslaget inne-bærer derfor ikke noen endring av gjeldende rett.Rettighetshaverne, bl.a. Kopinor og Norwaco, hev-der at bestemmelsen om fremføring i undervis-ning kun bør omfatte fremføring for et tilstedevæ-rende publikum. De mener at den teknologiskeutvikling gjør at bestemmelsen blir for vid.

I høringsnotatet ble det slått fast at det i denneomgang ikke var aktuelt å begrense bestemmel-sen kun til direkte, levende fremføring. Departe-mentet har kommet til at forslaget i høringsnota-tet opprettholdes.

Opphavsrettsdirektivet (2001/29/EF) tillaterallerede en viss avgrensning av eneretten i under-visning i form av overføring. Departementet viserfor øvrig til at Europakommisjonens direktivfor-slag fra september 2016 om opphavsrett i det digi-tale indre markedet (KOM(2016) 593) trolig vilinnebære endringer på undervisningsområdet.Det er bl.a. foreslått at det skal innføres en unn-taksregel om overføring av åndsverk i lukkedenettverk til undervisningsformål over landegren-sene. Som varslet i høringsnotatet vil de nærmererammer for undervisningsbestemmelsene bligjennomgått når nye EU-regler blir vedtatt og skalgjennomføres i norsk rett.

Som tidligere må det ved fremføring eller over-føring i undervisning først vurderes konkret omen fremføring eller overføring av åndsverk skjerutenfor det private området og dermed er en


offentlig fremføring eller overføring etter forsla-get § 3. Hvis det er en offentlig fremføring elleroverføring, må det deretter vurderes om vilkårenefor fri offentlig fremføring eller overføring i under-visning er oppfylt.

En rekke høringsinstanser på rettighetshaver-siden, deriblant BONO, FONO, Gramo, Kopinor,Kunstnernettverket, Motion Picture Association,NAViO, Norsk Videogramforening, Norwaco,TONO og TV 2, har prinsipielle innvendinger til atfremføring og overføring i klasserom skal regnessom en del av det «private» område. Det vises bl.a.til at klasseromsundervisning er en situasjon derlæreren er på arbeid og elevene i stor grad følgerobligatorisk undervisning. D e p a r t e m e n t e tanser imidlertid at klasseromsregelen er så innar-beidet i undervisningssektoren at den ikke børendres nå.

Det kan reises ytterligere innvendinger motklasseromsregelen, først og fremst at ikke enhverklasse tilfredsstiller kravet om «nære og person-lige bånd». Dette vil nok være riktig i noen tilfel-ler, for eksempel i begynnelsen av et skoleår, menderetter må det antas at lærer og elever blir bedrekjent og at de personlige båndene gradvis dannes.Departementet legger til grunn at klasseromsre-gelen i norsk rett bygger på en antagelse om at iall hovedsak vil vilkårene om de nære og person-lige bånd være oppfylt i mesteparten av skoleåret.Det er derfor hensiktsmessig at man i loven leg-ger til grunn at all klasseromsundervisningbehandles likt, og at all klasseromsundervisninganses som fremføring eller overføring innenfordet private området. Dette er også situasjonenetter gjeldende rett, der det legges til grunn atklasseromsundervisning utgjør fremføring innen-for det private området. Det er etter gjeldende rettnormalt ikke nødvendig å vurdere konkret hverenkelt klasse – dvs. om det er personlige båndmellom den enkelte lærer og elev, eller mellomelevene – det er selve klasseromssituasjonen somtradisjonelt har vært ansett som utenfor oppha-vers enerett. Dette foreslås videreført. For øvrigviser departementet til at EU-domstolen harutviklet et eget sett kriterier for å avgjøre om detforeligger «communication to the public». Depar-tementet antar at i dette tilfellet vil de EU-rettsligekriteriene føre til samme resultat som gjeldenderett og forslaget her.

Departementet antar at det ikke vil være hen-siktsmessig å søke å definere hva som utgjør«ordinær» klasseromsundervisning ut over detsom følger av gjeldende rett og tidligere forarbei-der, slik KS har etterlyst i høringen. Forslaget herinnebærer heller ingen endring av gjeldende rett

på dette punktet. Departementet viser også til athøringsnotatets forslag kun gjaldt fremføring ogoverføring, og ikke eksemplarfremstilling, jf. inn-spill fra Advokatforeningen og KS om dette.

I høringen tar Medietilsynet opp forholdet tilbildeprogramloven (lov 6. februar 2015 nr. 7 ombeskyttelse av mindreårige mot skadelige bilde-program mv.). Departementet slutter seg tilMedietilsynets vurdering om at beskyttelsesfor-målet i bildeprogramloven ikke er til hinder forforslaget her. De to lovene har ulike formål, og detvil normalt ikke være motstrid mellom bildepro-gramloven og åndsverkloven.

Departementet har derfor kommet til athovedprinsippet i klasseromsregelen videreføresved at fremføring i ordinær klasseromsundervis-ning ikke er omfattet av åndsverkloven. Det vil davære anledning til å vise film for en enkelt klasse,slik som i dag, og slik bruk av film trenger ikke åklareres med rettighetshaverne. Det må uansettantas at visning av ordinære spillefilmer ikke taropp en stor del av undervisningen, men somhovedregel kun skjer unntaksvis jf. innspill frabl.a. Film & Kino.

Forslaget er en videreføring av gjeldende rettog innebærer derfor ikke noen forskyvning i ret-tighetshavernes disfavør. Til tross for at fremførin-gen og overføringen i klasserom anses fri sometter gjeldende rett, vil det fortsatt være slik ateksemplarfremstilling i undervisning skal klare-res med rettighetshaverne. Klasseromsregelenslik den følger av gjeldende rett gjelder for fremfø-ring og ikke for eksemplarfremstilling.

I høringsnotatet er det i avgrensningsbestem-melsene som i dag omfatter «fremføring» foreslåttpresisert at dette også skal omfatte «overføring».Dette er da også foreslått for klasseromsregelen. Idag regnes «overføring» som en del av fremfø-ringsbegrepet i åndsverkloven § 2. Forslaget inne-bærer derfor ikke noen endring av gjeldende rett.I høringen hevder flere høringsinstanser på rettig-hetshaversiden at den teknologiske utvikling gjørat bestemmelsen blir for vid, jf. ovenfor. Departe-mentet har merket seg rettighetshavernes bekym-ringer om at forslaget vil føre til at det ikke vilvære behov for klarerte eksemplar, men at det istørre og større grad vil bli anvendt strømmingsom basis for fri overføring til klasserom.D e p a r t e m e n t e t viser igjen til at forslagether er å anse som en videreføring av gjeldenderett, og det er for tidlig å si om utviklingen vil gå iden retning som rettighetshaverne skisserer.

Det er etter departementets oppfatning hellerikke grunnlag for å hevde at forslaget vil inne-bære at staten med forslaget bruker lovgivning for


å skaffe seg økonomiske fordeler, slik som frem-holdes av bl.a. Kopinor og Norwaco. Det er et selv-sagt utgangspunkt at bruk av åndsverk i undervis-ning skal klareres med rettighetshaverne. I dag erhovedregelen at eksemplarfremstilling klareresved hjelp av avtalelisens mens fremføring og over-føring er fri, med visse unntak. Det er samtidigsannsynlig at det kan komme endringer i under-visningsformer der man vil være avhengig av engod dialog mellom rettighetshavere og undervis-ningssektoren, og d e p a r t e m e n t e t legger tilgrunn at bruk av åndsverk i undervisning som idag skal være en kombinasjon av fri bruk ogavtalelisens.

Det er lovgivers oppgave å finne frem til engod balanse mellom de ulike interessene påundervisningsfeltet. Departementet legger tilgrunn at de beste grunner nå taler for å videreføregjeldende regler for fremføring og overføring påundervisningsområdet, i alle fall til et nytt EU-regelverk blir endelig vedtatt.

Departementet foreslår at forslaget ihøringsnotatet opprettholdes som § 43.

5.17.5 Tvangslisens for samleverk til bruk i undervisning mv.


Åndsverkloven § 18 er en tvangslisens som tillaterbruk av åndsverk i samleverk til bruk i undervis-ning og gudstjenester, mot at det betales vederlagtil opphavsmannen. Vanlige eksempler er lesebø-ker i grunnskolen og salmebøker til bruk undergudstjenester.

Bestemmelsen tillater at det gjengis «mindredeler av litterære og vitenskapelige verk og musikk-verk eller slike verk av mindre omfang» etter at femår er gått siden utgivelsen av åndsverket. Det erogså tillatt å gjengi kunstverk og fotografiske verki «tilslutning til teksten» etter den samme femårs-regelen. Bestemmelsen gjelder kun analog gjengi-velse.

Den gjeldende bestemmelsen om samleverkble innført i 1961-loven i § 15 som – med noenendringer – bygget på et forslag i opphavsrettsinn-stillingen fra 1950. I Ot.prp. nr. 26 (1959–60) s. 40ble forslaget begrunnet slik:

«§ 15 om samleverk til bruk ved gudstjenesterog undervisning går noe lenger enn [gjeldendelov], idet alle samleverk til bruk ved undervis-ning er tatt med, ikke bare skolebøker. Bestem-melsen vil således i overensstemmelse med

Bernkonv. art. 10 § 2 gjelde samleverk til brukved all slags offentlig undervisning, såvel høy-ere som elementær, almendannende eller fag-lig, i undervisningslokaler eller gjennom kor-respondanse. Ved universitetsundervisning ogannen vitenskapelig undervisning blir det dogliten bruk for slike samleverk, og for øvrigantas utvidelsen ikke å være betenkelig, daopphavsmennene har krav på vederlag.

Hva som skal regnes for «mindre deler» avet verk må overlates til en skjønnsmessigbedømmelse.»

Videre presiseres det i Innst. O. XI (1960–61) pås. 20:

«[G]jeldende lov er blitt forstått slik at den baregir lånerett til fordel for rene lærebøker, slik atden ikke gjelder for bøker som like meget ellervel så meget, har adresse til publikum utenforskolen som til egentlig skolebruk. Oslo byretthar således i en dom av 29. september 1954antatt at en «allsangbok» med undertittel «forskole og fritid»ikke gikk inn under bestemmel-sen i § 9 punkt 2. Komitéen er av den oppfat-ning at heller ikke den nye lovs bestemmelsebør gi adgang til uten opphavsmannens sam-tykke å utgi samleverk med et slikt dobbelt for-mål.»

Ved lovrevisjonen i 1995 ble bestemmelsen videre-ført. Under høringen hadde Norske Billedkunst-nere og BONO argumentert for at tvangslisensenskulle oppheves, da regelen etter deres meningrent faktisk virket som en tvangslisens for alleoffentliggjorte verk av billedkunst, siden femårs-regelen var lite kjent. Departementet avviste dettei Ot.prp. nr. 15 (1994–95) og fremholdt på s. 122:

«Departementet fastholder at tvangslisensbe-stemmelsen fortsatt må gjelde også for kunst-verk. Det er viktig at det på denne måten gisanledning til å illustrere teksten med kunstverksom kan belyse fremstillingen, uten at det skalvære nødvendig å innhente opphavsmannenssamtykke.»

I 2005-revisjonen ble § 18 foreslått omgjort til enavtalelisens. Forslaget møtte stor motstand ihøringsrunden, bl.a. ble det hevdet at en så vidt-gående avtalelisens kunne være i strid med tre-trinnstesten i Bernkonvensjonen. Departementetfrafalt forslaget i proposisjonen, jf. Ot.prp. nr. 46(2004–2005) s. 92.



Både den danske opphavsrettsloven § 18 og densvenske opphavsrettsloven 18 § inneholder tvangs-lisensbestemmelser om fremstilling av antologiertil bruk i undervisningsvirksomhet.

Bestemmelsene er blitt til gjennom nordisklovsamarbeid og har i utgangspunktet tilsvarendeoppbygging og vilkår som den norske bestemmel-sen. Både den danske og svenske bestemmelsener imidlertid begrenset til samleverk i undervis-ning, og avgrenser mot fremstilling av samleverk iervervsøyemed. I Danmark og Sverige er samle-verkbestemmelsen heller ikke avgrenset motmaskinlesbar gjengivelse.


Det ble i høringsnotatet foreslått å videreførebestemmelsen i § 4-18, og det ble samtidig bedtom høringsinstansenes syn på om det i praksis erbehov for en utvidelse av den.

5.17.5.4 Høringen

I høringen støtter Akademikerne, BONO, Den nor-ske Forfatterforening og Norsk Lektorlag at bestem-melsen videreføres.

Norsk Lektorlag og Akademikerne ønsker åutvide bestemmelsen til digitale antologier ogandre digitale læremidler.

Akademikerne uttaler:

«Akademikerne støtter Kulturdepartementetsvurdering mht. videreføring av bestemmelsen,gitt EU-kommisjonens bebudede gjennom-gang av relevante problemstillinger knyttet tilsamleverk i undervisning.

Samleverkbestemmelsen bør omfatte digi-tale antologier og andre digitale læremidler påsamme måte som den i dag gjelder papirbøker.Det vil være naturlig å avvente EUs regelverkpå området før man gjør detaljerte endringer idet norske lovverket.»

Den norske Forleggerforening ønsker også å utvidebestemmelsen til digitale eksemplar. Den norskeForfatterforening og Norske Barne- og Ungdoms-bokforfattere ønsker ikke en slik utvidelse og støt-ter at man avventer eventuell utvikling av EU-regelverket på området.

Heller ikke BONO ønsker å utvide bestemmel-sen til det digitale området og uttaler:

«BONO har ingen sterke motforestillinger motat gjeldende bestemmelse videreføres, ogønsker at unntaket for digital form fortsatt opp-rettholdes.

Vi tolker bestemmelsen slik at det kun eranledning til å gjengi kunstverk i samleverksom har vært gjengitt i de opprinnelige utgivel-sene som inntas i samleverket, men ber forordens skyld om at departementet klargjør atdette er tilfellet.»


Bestemmelsen gjelder bare på det analoge områ-det, og det ble i 2005 antatt at det ville kunnestride mot opphavsrettsdirektivet (2001/29/EF) åla tvangslisensbestemmelsen også gjelde digitaleantologier og andre samleverk.

BONO tar i høringen opp rekkevidden tilbestemmelsen, og antar at det kun er anledning tilå gjengi kunstverk i samleverk som har vært gjen-gitt i de opprinnelige utgivelsene som er inntatt isamleverket. D e p a r t e m e n t e t vil bemerkeat dette ikke er noe krav etter gjeldende rett, jf.Ot.prp. nr. 15 (1994–95) s. 122, der det fremgår at«[d]et er viktig at det på denne måten gis anledningtil å illustrere teksten med kunstverk som kan belysefremstillingen, uten at det skal være nødvendig åinnhente opphavsmannens samtykke».

Europakommisjonen har varslet at reglene forbl.a. undervisning skal gjennomgås. Rammene forbruk av åndsverk i undervisning, herunder digi-tale antologier og andre digitale læremidler, kanbli vurdert på nytt. Det er i Europakommisjonensforslag til direktiv om det digitale indre markedet(KOM(2016) 593) foreslått en bestemmelse omutveksling av åndsverk i lukkede nettverk tilundervisningsformål.

Departementet ba i høringsnotatet om tilbake-melding fra høringsinstansene på om det i praksiser behov for en utvidelse av samleverkbestemmel-sen. Blant de høringsinstanser som uttaler segsynes det å være et flertall for å avvente utviklin-gen innen EU før det foreslås større endringer avgjeldende bestemmelse. Departementet slutterseg til dette.

Departementet foreslår å erstatte begrepet«gudstjeneste» i gjeldende bestemmelse med«religiøs seremoni eller seremoni basert på ikke-religiøse livssyn». Siden åndsverkloven også i dagtolkes livssynsnøytralt innebærer forslaget ingenvesentlig endring av gjeldende rett.

Departementet foreslår å videreføre bestem-melsen som § 44.


5.17.6 Tvangslisens for bruk av verk i undervisningsvirksomhet

Åndsverkloven § 13a hjemler en tvangslisens foreksemplarfremstilling av utgitte verk ved offentligeksamen. Bestemmelsen gjelder for alle typer avverk. Den ble innført ved lovrevisjonen i 1995, jf.Ot.prp. nr. 15 (1994–95) s. 122, som daværende§ 18 andre ledd. I 2005 ble bestemmelsen flyttet til§ 13a, jf. Ot.prp. nr. 46 (2004–2005) s. 143.

Bestemmelsen etablerer en tvangslisens foreksemplarfremstilling av utgitte verk til bruk vedoffentlige eksamener, som i tillegg til eksamenved offentlige utdanningsinstitusjoner også omfat-ter eksamen ved private institusjoner som har lov-hjemlet rett til å avholde eksamen, jf. Ot.prp. nr. 15(1994–95) s. 122.

Det ble i høringsnotatet foreslått å videreførebestemmelsen uten endringer i § 4-6.

I høringen mener BONO at bestemmelsen børendres slik at også offentliggjorte verk blir omfat-tet.

Den norske Forleggerforening mener det errimelig at ikke bare opphaver, men også utgiverbør ha vederlagsrett for eksemplarfremstilling tilundervisningsbruk, slik som ved ordinær kopie-ring i undervisningsvirksomhet.

KS støtter forslaget om videreføring avbestemmelsen.

Norwaco tar opp sammenhengen mellomhøringsnotatets forslag til § 2-8 om offentliggjø-ring og utgivelse og tvangslisensbestemmelsene.

D e p a r t e m e n t e t opprettholder gjel-dende rett om at et verk må være utgitt for åkunne anvendes ved offentlig eksamen. Det er idenne omgang heller ikke lagt opp til å utvidevederlagsretten etter bestemmelsen til å ogsåomfatte utgivere.

Departementet foreslår at bestemmelsen vide-reføres uten materielle endringer som § 45.

5.17.7 Avtalelisens for bruk av verk i undervisningsvirksomhet


Åndsverkloven § 13b er en avtalelisensbestem-melse for bruk av verk i undervisningsvirksom-het. I dag er klarering ved avtalelisens etter § 13bden mest anvendte formen for klarering av brukav åndsverk i undervisning.

Avtalelisensen er en nordisk ordning og regu-leringen ble til gjennom tett nordisk samarbeid.En avtalelisens er en avtale mellom brukere og enorganisasjon som oppfyller krav til representativi-

tet for opphavsmennene på området og er god-kjent av departementet. Denne avtalen har«avtalelisensvirkning» ved at den også binder opp-havsmenn som ikke er med i organisasjonen. Inorsk lovverk kom en avtalelisens for undervis-ning inn for første gang ved midlertidig lov 8. juni1979 nr. 40 om fotokopiering og lignende av ver-nete verk til bruk i undervisningsvirksomhet(fotokopieringsloven).

Ved lovrevisjonen i 1995 ble fotokopieringslo-ven videreført gjennom en egen bestemmelse foravtalelisens for undervisningsvirksomhet i ånds-verkloven § 13, jf. Ot.prp. nr. 15 (1994–95).Bestemmelser om fotokopiering innenfor andrevirksomheter ble innført i en ny § 14. Samtidig blehele avtalelisenssystemet regulert i nye regler iåndsverkloven.

I Ot.prp. nr. 15 (1994–95) s. 53 heter det:

«Utkastet innebærer i hovedsak en viderefø-ring i åndsverkloven av ordningen etter denmidlertidige fotokopieringsloven som departe-mentet foreslår opphevet, og at bestemmelseni gjeldende § 16 andre ledd i åndsverkloven,som gir en generell hjemmel for forskriftersom tillater opptak i undervisningsvirksomhet,erstattes med en avtalelisensbestemmelsebegrenset til opptak fra kringkastingssendin-ger.»

Det ble også foreslått en avtalelisens om fremstil-ling av opptak til bruk i undervisningsvirksomhet,jf. Ot.prp. nr. 15 (1994–95) s. 55:

«Med undervisningsvirksomhet forstås enhverkunnskapsformidling som skjer i organisertform […]. Dette omfatter kunnskapsformid-ling som skjer i skolen og i andre institusjonerinnenfor skolesektoren, på universiteter oghøyskoler, gjennom korrespondanseskoler, påfolkehøyskoler og gjennom institusjoner forvoksenopplæring. Omfattet er også systema-tisk undervisning som arrangeres av arbeidsgi-vere og av fag- og yrkesorganisasjoner, samtandre former for organisert voksenopplæringnår denne har et systematisk preg. […] Det erikke et vilkår […] at undervisningsvirksomhe-ten er skilt ut som en særskilt virksomhet, sålenge den er organisert og systematisk og haren viss sammenheng over tid.»

Når det gjelder opptak av kringkastingssendingerheter det videre i Ot.prp. nr. 15 (1994–95) på s.110–111:


«For opptak av kringkastingssendinger gjelderat i tillegg til avtale med organisasjon som errepresentativ for rettighetshaverne på områdetog som er godkjent av departementet […] mådet foreligge avtale med kringkastingsforeta-ket, da foretakets rettigheter ikke omfattes avavtalelisensbestemmelsene. […] Den somfremstiller eksemplar med hjemmel i førsteledd kan bare bruke eksemplarene i sin egenundervisningsvirksomhet.»

Når det gjelder opptakssentraler begrunnes for-slaget slik i Ot.prp. nr. 15 (1994–95) på s. 55:

«Opptakssentraler som er godkjent av departe-mentet gis etter utkastet adgang til å oppnåavtalelisens for fremstilling av opptak til bruk iundervisningsvirksomhet, på linje med under-visningsinstitusjoner og andre som selv driverundervisningsvirksomhet. […] Formålet meddette er at opptakssentralene skal kunnebetjene dem som driver undervisningsvirk-somhet. Hvilke virksomheter som skal betje-nes kan defineres i avtale mellom opptakssen-tral og rettighetshaverorganisasjon h.h.v.kringkastingsforetaket.»

I forbindelse med gjennomføringen av opphavs-rettsdirektivet (2001/29/EF) i 2005 ble avtaleli-sensbestemmelsen for undervisning utvidet til åomfatte eksemplarfremstilling på annen måte ennfotokopiering og opptak av kringkastingssending,dvs. også eksemplarfremstilling av lydopptak ogfilm, samt at det ble åpnet for digitalisering ogdigital bruk, jf. Ot.prp. nr. 46 (2004–2005) s. 144:

«Hvor langt avtalelisensavtalen innenfor ram-men av bestemmelsen skal gå, vil være et for-handlingsspørsmål mellom partene, og kan til-passes ulike behov og hensyn, så vel fra bru-ker- som fra rettighetshaversiden.»

I 2015 ble det innført regler om subsidiær nem-ndslisens på bakgrunn av de samfunnsmessigehensyn som gjør seg gjeldende på undervisnings-området, jf. Prop. 69 L (2014–2015) s. 30. Detteinnebærer at partene ved uenighet kan kreve attillatelse til og vilkår for bruk fastsettes av ennemnd.


Den danske opphavsrettsloven § 13 inneholder enavtalelisensbestemmelse om eksemplarfremstil-ling og opptak av verk som sendes i radio eller

fjernsyn til bruk i undervisningsvirksomhet.Bestemmelsen gjelder ikke for spillefilmer, medmindre det kun er benyttet mindre deler av verketi fjernsynssendingen. Bestemmelsen gjelder hel-ler ikke for edb-programmer.

Også de svenske, finske og islandske opphavs-rettslovene inneholder avtalelisensbestemmelserom eksemplarfremstilling av verk til bruk i under-visning.


Det ble i høringsnotatet foreslått å videreførebestemmelsen i ny § 4-7. Det ble foreslått at kom-petansen til å gi forskrifter om oppbevaring ogbruk legges til departementet. Det ble også bedtom tilbakemelding fra høringsinstansene om deter behov for bestemmelsen om opptakssentraler.

5.17.7.4 Høringen

De høringsinstansene som uttaler seg – KS, Nor-waco og Universitetet i Oslo – støtter videreføringav avtalelisensbestemmelsen for undervisning.

Norwaco frykter at avtalelisensbestemmelsenheretter får svært begrenset og underordnetbetydning. Dette skyldes forslagene om innføringav en direkte hjemmel for tidsforskutt bruk, samtrett til fri overføring av TV-programmer i klasse-rommet. Når det gjelder opptakssentraler, påpe-ker Norwaco at de har avtaler med to sentraleopptakssentraler som leverer opptak til skoler ihele Norge, samt med Sametinget som levereropptak til samiskspråklige barnehager og skoler.Så lenge det finnes opptakssentraler som forsynerskoler med opptak, anser Norwaco det hensikts-messig at bestemmelsen om opptakssentralervidereføres.

Universitetet i Oslo peker på at reglene om sub-sidiær nemndslisens i høringsnotatet (§ 4-38fjerde ledd) ivaretar behovet for en tvisteløsnings-mekanisme dersom avtale om kopiering for uni-versitetssektoren ikke kommer på plass.


Departementet opprettholder forslaget ihøringsnotatet og foreslår at avtalelisensbestem-melsen videreføres. Det samme gjelder bestem-melsen om opptakssentraler, jf. Norwacos innspill ihøringsrunden.

Det understrekes at hovedregelen for klare-ring av eksemplarfremstilling i undervisning fort-satt skal være ved avtalelisens. Forslaget om åvidereføre gjeldende rett gjennom lovfesting av


klasseromsregelen for fremføring og overføring,jf. punkt 5.17.4.5, endrer ikke på dette. Forslagetom at det presiseres at fremføring i klasseromogså omfatter overføring, er etter departementetsoppfatning også en videreføring av gjeldende rett.Departementet legger derfor til grunn at avtaleli-sensbestemmelsen ikke vil bli uthulet slik Nor-waco frykter, jf. også ovenfor. Forslaget ihøringsnotatet om en direkte hjemmel for opptaktil tidsforskutt bruk er frafalt etter høringen.

Samspillet mellom reglene for eksemplarfrem-stilling i undervisning og reglene for fri fremfø-ring i klasserom har lang tradisjon i norsk rett, oger et uttrykk for den opphavsrettslige balansen påundervisningsområdet. Det ble ikke foreslåttvesentlige endringer av disse reglene i høringsno-tatet. Forslaget innebærer derfor ikke noenendringer av gjeldende rettstilstand.

Forslaget i høringsnotatet opprettholdes som§ 46.

5.18 Avtalelisens for bruk av verk i institusjoner, ervervs-virksomheter mv.

Åndsverkloven § 14 hjemler eksemplarfremstil-ling i offentlige og private institusjoner, organisa-sjoner og ervervsvirksomheter, dersom vilkårenefor avtalelisens er oppfylt. Bestemmelsen hjemlerogså opptak av kringkastingssending.

Avtalelisensbestemmelsen i § 14 kom inn iloven i 1995 og regulerte fotokopiering av utgitteverk til bruk innenfor virksomheter av forskjelligslag. I Ot.prp. nr. 15 (1994–95) ble det fremholdtpå s. 114:

«Som kopiering for bruk innenfor virksomhe-ten regnes fremstilling av eksemplar som dis-tribueres blant ansatte og andre med særlig til-knytning til virksomheten, så som for eksem-pel styremedlemmer i en bedrift, medlemmerav råd eller utvalg i et forvaltningsorgan, virk-somhetens eksterne rådgivere som advokat,revisor eller lignende og også eventuelle parteri avtaleforhandlinger eller lignende. Det kanogså være rom for i enkeltstående tilfelle å utle-vere kopier til enkelte kunder eller kontaktersom viser en særlig interesse for en bestemtsak, men mer generell distribusjon til kunderm.v. vil ikke omfattes. Fremstilling av fotoko-pier for bruk i salgsmateriale eller i reklamehjemles ikke. Innenfor disse rammer er det enrekke formål som det kan kopieres for, som for

eksempel intern informasjon, saksbehandling,forskning osv.»

Bestemmelsen gjaldt opprinnelig «fotokopieringog lignende fremgangsmåte». I dette «ligger atbestemmelsen ikke hjemler eksemplarfremstillingsom har et forlagsmessig preg», jf. Ot.prp. nr. 15(1994–95) s. 114.

Om omfanget av bestemmelsen heter detvidere på s. 114:

«Avtalelisensbestemmelsen er ikke begrensettil visse typer virksomheter, enhver kan utnyttedenne avtalelisensen for fotokopiering for brukinternt innenfor sin virksomhet, så fremt hanomfattes av avtale som etter loven § 36 førsteledd innebærer avtalelisens og ellers oppfyllerbetingelsene for avtalelisens slik disse er fast-satt der. At den som utnytter avtalelisensenskal «omfattes» av avtalen betinger ikke at ved-kommende selv er part i avtalen.»

I 2005 ble bestemmelsen utvidet til å omfatte digi-tal eksemplarfremstilling. I Ot.prp. nr. 46 (2004–2005) på s. 144 uttales det:

«Slik eksemplarfremstilling vil omfatte bådeutskrifter av digitalt materiale, digitalisering avskriftlig/analogt materiale og digitale kopier avverk utgitt på digitale bærere, som for eksem-pel CD. Avtalen kan også inkludere en adgangtil å fremstille eksemplar av lydopptak og film,enten disse er lagret analogt eller digitalt. Detmå være opp til de representative organisasjo-ner innenfor det enkelte område å vurdere omen ønsker nærmere regulering i avtalen even-tuelle begrensinger for eksemplarfremstillingav visse typer verk.»

Paragraf 14 ble samtidig utvidet til å gjelde opptakav kringkastingssendinger. Denne opptaksadgan-gen gjelder ikke for sendinger som inneholderfilmverk, og samme begrensning finnes i avtaleli-sensbestemmelsen for undervisning i § 13b.

I Ot.prp. nr. 46 (2004–2005) på s. 71 heter detom rammen for § 14:

«Departementet vil likevel ikke i denneomgang endre rammen om § 14 hvorvedeksemplarfremstillingen forutsettes å skje tilbruk i egen virksomhet. Dette betyr bl.a. at entjenestetilbyder ikke kan gjøre opptak av kring-kastingssendinger for utlevering til andre, foreksempel som ledd i en medieovervåkningstje-


neste. For slike tjenester må det innhentes tilla-telse på ordinært vis.»

I høringsnotatet ble bestemmelsen foreslått vide-reført i § 4-8. Ingen av høringsinstansene uttalerseg om dette forslaget.

D e p a r t e m e n t e t foreslår at bestemmel-sen videreføres uten materielle endringer som§ 47.

5.19 Opptak i helseinstitusjoner mv.


Etter gjeldende § 15 første ledd kan helseinstitu-sjoner, aldershjem, fengsler og lignende institusjo-ner «gjøre opptak av verk som inngår i kringkas-tingssending, til fremføring innen kort tid i institu-sjonen».

Etter andre ledd kan Kongen gi forskrift omhvilke institusjoner som skal ha rett til å gjøre opp-tak som nevnt, og om bruk og sletting av oppta-kene.

Bestemmelsen ble innført i 1995, og harsenere ikke blitt endret. Det er gitt forskrift medhjemmel i bestemmelsen, jf. nedenfor.

I Ot.prp. nr. 15 (1994–95) på s. 114 uttales detom bestemmelsen:

«[Paragrafen] vil gi helseinstitusjoner og visseandre institusjoner rett til å gjøre opptak avkringkastingsprogram for senere fremvisningfor sine klienter, slik at disse, selv om de for enperiode befinner seg på en døgninstitusjon ogmå tilpasse seg nødvendige rutiner ved denne,skal kunne ha noenlunde samme tilgang tilkringkastingsprogram som de normalt har isine hjem.»

Bestemmelsen bygger på forslag fra Opphavs-rettsutvalget, jf. NOU 1988: 22 s. 89–90, som fore-slo følgende forskriftshjemmel:

«Kongen kan gi forskrifter om: […] c. Rett forsykehus, sykehjem og aldershjem og andrebestemte institusjoner til å gjøre opptak avoffentliggjort kringkastingsprogram til kortva-rig bruk innen institusjonen.»

Under departementsdrøftelsene mellom de nor-diske land var det enighet om at det burde gjen-nomføres en særlig regel på dette området og atdenne burde utformes som en rett til fri bruk,ikke som en lisensbestemmelse.

Anvendelsesområdet for bestemmelsen erdøgninstitusjoner innen helse-, sosial- og kriminal-omsorgen, som f.eks. sykehus, pleiehjem, institu-sjoner innen spesialomsorg, asyl og fengsel.Bestemmelsen gjelder altså for institusjoner hvorpasientene, beboerne, innsatte mv. som hovedre-gel oppholder seg både natt og dag. Fritidshjemog lignende daginstitusjoner omfattes ikke avbestemmelsen. Det samme gjelder generelt insti-tusjoner innen undervisningssektoren, herunderkostskoler. Derimot er det ikke avgjørende om detdreier seg om private eller offentlige institusjoner.Private sykehus er f.eks. omfattet av bestemmel-sen. Utenfor bestemmelsen faller institusjoner forvernepliktige o.l.

Bestemmelsen gir kun mulighet for opptak tilbruk innen kort tid «i institusjonen». Dette skalforstås slik at det bare kan gjøres opptak til brukfor pasienter, beboere, klienter, innsatte og andresom oppholder seg mer eller mindre ufrivillig påinstitusjonen. Andre personer med særlig tilknyt-ning til institusjonen, herunder spesielt personaletog de pårørende, kan overvære fremføring(avspilling) av opptak sammen med institusjonensbeboere, men det kan etter bestemmelsen ikkegjøres opptak for å dekke behov disse selv måtteha.

Med bruk «innen kort tid» siktes det til at bru-ken skal kunne forskyves i tid og tilpasses institu-sjonens døgnrytme. Opptakene må ikke oppbeva-res ut over det formålet tilsier. Det er ikke adgangtil å bygge opp en samling av opptak for eventuellsenere bruk.

Bestemmelsen gir bare adgang til kopiering avverk når de sendes i radio eller fjernsyn. Detteomfatter både trådløse og trådbundne utsendel-ser. Det er ikke adgang til kopiering av verk frautgitte videogram, fonogram eller andre innretnin-ger som kan gjengi verk.

Opptak gjort i institusjonen kan bare brukesav institusjonen selv.

Det er gitt forskrift med hjemmel i bestemmel-sen, jf. forskrift til åndsverkloven § 2-1:

«For bruk i egen institusjon innen én uke, kansykehus, alders- og pleiehjem, fengsler ogandre døgninstitusjoner innen helse-, sosial-eller kriminalomsorg vederlagsfritt gjøre opp-tak av verk og arbeider som inngår i kringkas-tingssending. Opptak etter denne bestem-melse kan bare gjøres når institusjonens bebo-ere vanskelig kan følge kringkastingsprogrampå det tidspunkt det sendes.»


Av forskriften andre og tredje ledd fremgår at opp-takene ikke må oppbevares ut over én uke etter atde ble gjort, og at departementet kan gi bestem-melser om kontroll med institusjoners praksisetter bestemmelsen.

Ved gjennomføring av opphavsrettsdirektivet(2001/29/EF) i åndsverkloven i 2005 ble gjel-dende § 15 vurdert opp mot direktivets krav, jf.Ot.prp. nr. 46 (2004–2005) s. 71–72:

«Direktivet […] krever at institusjonen somforetar opptak skal ha et ikke-kommersielt for-mål [og at opptak] kun kan skje mot rimeligkompensasjon til rettighetshaver. Det er ikkenødvendig med kompensasjon der skaden erminimal for rettighetshaver. […]

Departementet fastholder forslaget omikke å innsnevre § 15. En innsnevring avbestemmelsen til å gjelde bare institusjonersom ikke driver ervervsmessig, vil medføre atinstitusjoner som driver ervervsmessig daskulle måtte innhente samtykke fra rettighets-haver. Departementet har kommet til at dettevil kunne føre til en urimelig forskjellsbehand-ling av pasienter m.fl. og deres tilgang til kring-kastingssendinger ved opphold på institusjon.Departementet viser også til at adgangen tilopptak er begrenset til tilfeller der det ikke pas-ser institusjonens døgnrytme at pasientene føl-ger en kringkastingssending til den tid den blirkringkastet. Opptaket skal fremføres innenkort tid og deretter slettes. Det er ikke tillattmed hjemmel i bestemmelsen at institusjonenf.eks. bygger seg opp et eget arkiv med popu-lære kringkastingsprogram. Direktivet tillaterreproduksjoner og krever ikke at opptakeneslettes. Den norske ordningen er følgelig myesnevrere enn det direktivet tillater. Departe-mentet legger derfor til grunn at den kan vide-reføres uendret. […]

Departementet mener […] at et eventuelttap for rettighetshaverne må anses å væresvært lite [og vil] ikke foreslå kompensasjon tilrettighetshaverne i § 15, jf fortalen (35).»

Ved gjennomføring av opphavsrettsdirektivet inn-førte Danmark krav om ikke-ervervsmessighet,Sverige og Finland gjorde det i likhet med Norgeikke. Det gjelder ikke krav om vederlag i noe nor-disk land.


Departementet foreslo i høringsnotatet viderefø-ring av bestemmelsen i § 4-9 med enkelteendringer som ikke var ment å endre realiteten.

5.19.3 Høringen

I høringen er det bare Universitets- og høgskole-rådet (UHR) som har kommentert forslaget:

«For tidsforskutt bruk i egen institusjon, kansykehus, alders- og pleiehjem, fengsler ogandre døgninstitusjoner innen helse-, sosial-eller kriminalomsorg vederlagsfritt gjøre opp-tak av verk som inngår i kringkastingssending.

Etter UHRs vurdering er begrepene«alders- og pleiehjem» utdaterte og man børheller kun benytte samlebetegnelsen «døgnin-stitusjoner innenfor helse-, sosial- eller krimi-nalomsorg».»


Departementet antar at adgangen til å gjøre opp-tak av kringkastingssending for tidsforskutt bruk iinstitusjonen vil få mindre betydning etter hvertsom mer av innholdet som kringkastes også er til-gjengelig uavhengig av kringkasterens sende-skjema, f.eks. i NRKs nettspiller. Like fullt antasbestemmelsen fortsatt å dekke et behov, og depar-tementet opprettholder forslaget fra høringsnota-tet om at bestemmelsen videreføres med vissestrukturelle endringer som ikke er ment å endrerealiteten. Selv om eksemplifiseringen av hvilkeinstitusjoner som vil være omfattet vil kunne ha enviss pedagogisk funksjon, slutter departementetseg til at noen av begrepene fremstår utdaterte ogvil foreslå at bestemmelsen justeres slik UHR tartil orde for i høringen.

Dagens bestemmelse består av en angivelse avavgrensningsbestemmelsen i første ledd og enforskriftshjemmel i andre ledd. Det er gitt forskriftmed hjemmel i bestemmelsen, jf. forskrift til ånds-verkloven § 2-1. Av de nordiske land er det bareNorge som har denne løsningen. I de øvrige landstilsvarende bestemmelser finnes ingen forskrifts-hjemler. Departementet foreslår at forskriftshjem-melen oppheves, og at den noe mer detaljertereguleringen i forskrift i hovedsak inkorporeres iden nye lovbestemmelsen.

Bestemmelsen videreføres som § 48 med dejusteringene som fremgår ovenfor.


5.20 Eksemplarfremstilling i arkiv, bibliotek, museum, undervisnings- og forskningsinstitusjoner


Åndsverkloven § 16 er en forskriftshjemmel omeksemplarfremstilling i arkiv, bibliotek, museer,undervisningsinstitusjoner og forskningsinstitu-sjoner. Bestemmelsen er en fribruksregel, og deter en forutsetning at forskriftene ikke skal leggeopp til ordninger som i nevneverdig grad konkur-rerer med rettighetshavers økonomiske interes-ser.

Forskriftene skal være innenfor rammen avavgrensningsbestemmelsen for arkiv, bibliotek,museum og undervisningsinstitusjoner i opphavs-rettsdirektivet artikkel 5 nr. 2 bokstav c.

Retten til eksemplarfremstilling skal ikkeerstatte innkjøpsordninger for å dekke den nor-male etterspørselen fra en institusjons brukere.

Det kan fremstilles eksemplar av verk til kon-serverings- og sikringsformål og andre særskilteformål. I Ot.prp. nr. 46 (2004–2005) s. 145 heterdet:

«I dette ligger at det skal gjelde en bruk avbetydning for at den aktuelle institusjon skalutføre sine oppgaver. Den nærmere avgren-sing vil gjøres ved revisjon av eksisterende for-skrifter til bestemmelsen.»

Bestemmelsen gir ikke hjemmel til eksemplar-fremstilling til ervervsmessig bruk. Dennebegrensningen ble innført i 2005 ved gjennomfø-ringen av opphavsrettsdirektivet (2001/29/EF).Det fremgår av Ot.prp. nr. 46 (2004–2005) s. 145at ervervsmessig bruk må vurderes konkret i detenkelte tilfelle og det heter videre:

«Det er institusjonens anvendelse som er vur-deringstema. En reproduksjon som erstatternormalinnkjøp, vil ha en slik økonomisk fordelfor institusjonen at det ikke kan gjøres innenrammen av § 16. På den annen side vil det ikkevære utenfor rammen av § 16 alene ved ateksemplarfremstillingen gjennom en digitali-seringsadgang kan gi økonomiske fordeler vedat institusjonens arbeid med samlingen effekti-viseres.»

Det er også en forskriftshjemmel i andre ledd omtilgjengeliggjøring av åndsverk i egne lokaler.Denne bestemmelsen er en norsk gjennomføring

av opphavsrettsdirektivet artikkel 5 nr. 3 bokstavn, jf. Ot.prp. nr. 46 (2004–2005) s. 80.

Det er gitt forskrifter med hjemmel i § 16(kapittel I i forskrift til åndsverkloven 21. desem-ber 2001 nr. 1563). Reglene om eksemplarfrem-stilling i arkiv, bibliotek, museum samt undervis-nings- og forskningsinstitusjoner er i hovedsak fra2007, etter gjennomføringen av opphavsrettsdi-rektivet. Forskriften ble også noe endret i 2015 iforbindelse med gjennomføring av EUs hitteverk-direktiv, jf. Prop. 69 L (2014–2015).

Forskriften gir regler om når det kan fremstil-les eksemplar. Nasjonalbiblioteket har hjemmel tilå digitalisere sin samling til konserverings- og sik-ringsformål, og andre bibliotek kan til konserve-rings- og sikringsformål digitalisere sine samlin-ger der et nytt eksemplar ikke kan skaffes. Det ertillatt med elektronisk fjernlån mellom bibliotekpå visse vilkår. Det er også regler om tilgjengelig-gjøring av åndsverk på skjerm til bruk for publi-kum i institusjonens egne lokaler.

Åndsverkloven fikk i 1961 en bestemmelse i§ 16 første ledd som lød:

«Kongen kan bestemme at nærmere angittearkiv og bibliotek til bruk i sin virksomhet skalha rett til på nærmere fastsatte vilkår å frem-stille eksemplar av åndsverk ved fotografe-ring.»

I Innst. O. XI (1960–61) på s. 16 ble det fremhevet:

«[D]et er en klar forutsetning at de forskriftersom gis skal holde kopieringsadgangen innen-for relativt snevre grenser. De arkiv og biblio-tek som skal ha rett til å fotografere verk skalnavngis i forskriftene, og det er en forutsetningat man holder seg for øye at det er forskning ogkonservering bestemmelsen sikter på å tilgo-dese. Forskriftene må ikke gi kopieringsrettenet slikt spillerom at den blir en trussel mot foreksempel vitenskapelige eller tekniske tids-skrifters eksistens.»

I 1995-revisjonen ble forskriftshjemmelen utvidettil å omfatte museer, jf. Ot.prp. nr. 15 (1994–95) s.116 flg.

I 2005 ble hjemmelen utvidet fra å gjelde bareABM-institusjoner (arkiv, bibliotek og museum)til også å omfatte utdannings- og forskningsinsti-tusjoner. I Ot.prp. nr. 46 (2004–2005) på s. 145uttales det:

«Denne utvidelsen er ikke ment å hjemleeksemplarfremstilling til bruk i undervisning,


men bare å ivareta svært avgrensede og sær-skilte behov som ikke antas å ha nevneverdigøkonomisk betydning for rettighetshaverne.Størstedelen av kopieringsbehovet iforsknings- og utdanningsinstitusjoner vil iva-retas gjennom avtalelisensavtaler etter §§ 13bog 14. Et eksempel på et område som vil kunnedekkes gjennom bestemmelser etter hjemme-len, er behovet for å digitalisere tekstdeler avvernet materiale som ledd i effektiviseringenav innsamlingsprosessen ved etableringen aven språkdatabase, og der tekstdelene ikkegjenbrukes ut over dette.»


I den danske opphavsrettsloven § 16 er det gittregler om gjengivelse og spredning av eksemplartil bruk i virksomheten såfremt det ikke skjer iervervsøyemed. Det kan i offentlige arkiv, biblio-tek og museum fremstilles eksemplar til konser-vering og sikring. Et ufullstendig eksemplar kankompletteres, med mindre det kan skaffes et nytteksemplar fra utgiver eller i alminnelig handel.

Etter den danske opphavsrettsloven § 16a kanoffentliggjorte verk gjøres tilgjengelig for enkelt-personer til personlig gjennomsyn eller studiumpå stedet.

Den svenske opphavsrettsloven 16 § harbestemmelser om eksemplarfremstilling ogspredning av verk for visse arkiv og bibliotek. Detkan fremstilles eksemplar til konserverings-, kom-pletterings- og forskningsformål og for å gi enkelt-lånere enkeltartikler eller korte avsnitt av materi-ale som ikke bør lånes ut i original. Det kan ogsåfremstilles eksemplar for bruk i leseapparater.Eksemplar som er fremstilt på papir kan gis ut tillånere. Det kan gis forskrifter om rett til eksem-plarfremstilling for andre arkiv og bibliotek ennde som er regnet opp i bestemmelsen.


Departementet foreslo i høringsnotatet å videre-føre forskriftshjemlene i § 16 for eksemplarfrem-stilling i arkiv, bibliotek, museum og undervis-nings- og forskningsinstitusjoner som ny § 4-10,med noen endringer. Det ble for det første fore-slått en klargjøring av at forskriftene kan gjeldeeksemplarfremstilling til forskningsformål ved atdette formålet tas uttrykkelig inn i ordlyden. Detble for det andre foreslått at kompetansen til å giforskrifter legges til departementet.

5.20.4 Høringen

Norsk Bibliotekforening har ingen spesiellemerknader til at departementet heretter skal hakompetansen til å gi forskrifter, men forutsetter atde alminnelige regler for saksbehandling medegen høringsrunde for forskriftsforslag ikke berø-res av forslaget. Norsk Bibliotekforening ogNasjonalbiblioteket har videre en rekke innspill tilhvordan fremtidige forskrifter kan oppdateres.

Kulturrådet presiserer at den gjennomgangenav reglene for kunstmuseene som varsles ihøringsnotatet også bør gjelde for alle slagsmuseer, og aller helst ha et perspektiv som gjelderfor både arkiv, bibliotek og museer. Norsk Arkiv-råd tar opp en rekke spørsmål i tilknytning til opp-havsrett og arkivdanningsfasen, og at det er viktigmed samordning av de ulike regelverk som gjel-der for arkiv. Norsk Bibliotekforening, Arkivverketog Norsk senter for folkemusikk og folkedans ogUniversitetet i Bergen støtter at forskning tas inn ilovteksten som et formål for eksemplarfremstil-ling.

Norsk senter for folkemusikk og folkedans, Nasjo-nalmuseet, Nasjonalbiblioteket, Norges museumsfor-bund og Universitetet i Bergen påpeker at gjel-dende forskrift med krav om visning av åndsverk isamlingene på terminaler i egne lokaler er tekno-logisk utdatert og svært upraktisk i dag.

Kopinor og Norwaco fremholder at «forsknings-formål» også fremover må fortolkes snevert nårforskrifter skal utformes, og at bestemmelseneikke må komme i konflikt med lisensiering i med-hold av avtalelisensbestemmelsene på området.


Gjeldende forskrift er i hovedsak fra 2007 medenkelte endringer de siste årene, sist i 2015. Deter naturlig at alle bestemmelsene i forskriftengjennomgås etter denne revisjonen og at det vur-deres hvor det særlig er behov for oppdatering avreglene. Et utkast til forskrift vil deretter bli sendtpå alminnelig høring.

Som i dag vil en rettesnor for forskrifter etterbestemmelsen være at eksemplarfremstilling iarkiv, bibliotek og museum må ha et særskilt for-mål, som konserverings-, sikrings- og forsknings-formål. Eksemplarfremstillingen som hjemles iforskriften skal ikke føre til nevneverdig økono-misk konkurranse med rettighetshaverne. Samti-dig vil departementet vurdere om det er behov forsåpass detaljerte regler som forskriften i dag gir.

Gjeldende § 16 hjemler også bestemmelserom eksemplarfremstilling til forskningsformål.


Denne adgangen er i dag relativt begrenset, jf.Ot.prp. nr. 46 (2004–2005) s. 76 samt gjeldendeforskrift kapittel 1. Departementet har med hjem-mel i forskriften gitt noen tillatelser til bruk avåndsverk til forskningsformål, dette gjelder særliginnen språkforskning. Departementet foreslo ihøringsutkastet å presisere i lovteksten at forskrif-tene kan åpne for forskningsformål. Dette forsla-get innebærer ikke en vesentlig endring av gjel-dende rett, siden forskriften også i dag regulerernoe eksemplarfremstilling til forskningsformål. Ihøringsrunden har Kopinor og Norwaco uttryktbekymring for rekkevidden av slike forskriftsbe-stemmelser. D e p a r t e m e n t e t vil bemerke atforskrifter etter bestemmelsen som tidligere skaldekke svært avgrensede og særskilte behov somikke antas å ha nevneverdig økonomisk betydningfor rettighetshaverne.

Behovet for klarere regler for bruk av ånds-verk til tekst- og datautvinning (TDM) som bl.a.tas opp av Norsk Bibliotekforening, er omfattet avEuropakommisjonens direktivforslag om opp-havsrett i det digitale indre markedet(KOM(2016) 593). Det er naturlig at departemen-tet vurderer forskriftsendringer i lys av utviklin-gen innen EU.

Departementet opprettholder forslaget ihøringsnotatet om at bestemmelsen endres slik atdet tydeliggjøres i § 49 at forskriftene kan gjeldeeksemplarfremstilling til forskningsformål. Kom-petansen til å gi forskrifter foreslås lagt til departe-mentet.

I høringsnotatet varslet departementet atreglene som gjelder for kunstmuseene i forskrif-ten vil bli særlig gjennomgått, noe som er etterlystfra Nasjonalmuseet. D e p a r t e m e n t e t under-streker at museene allerede i dag har en vidadgang etter gjeldende forskrift til å fremstilleeksemplar til konserverings- og sikringsformål.En slik gjennomgang av reglene vil i hovedsakgjelde museenes adgang til eksemplarfremstil-ling.

I høringsrunden kommenterer Norsk senter forfolkemusikk og folkedans, Nasjonalmuseet, Nasjo-nalbiblioteket, Norges museumsforbund og Univer-sitetet i Bergen at gjeldende forskrifts regler om til-gjengeliggjøring på skjerm er teknologisk utda-terte.

Etter opphavsrettsdirektivet er adgangen fordigital tilgjengeliggjøring i arkiv, bibliotek ogmuseumsinstitusjoner begrenset til tilgjengelig-gjøring på skjerm av verk i samlingene i egnelokaler. Eventuelle endringer i forhold til dennebestemmelsen må derfor vurderes i lys av utvik-lingen innen EU. I det nye direktivforslaget fra

Europakommisjonen om opphavsrett i det digitaleindre markedet (KOM(2016) 593) er det foreslåttregler for overføring av verk til undervisnings-bruk over landegrensene via lukkede nettverk.Dette kan virke inn på regelverket for bibliotekved undervisningsinstitusjoner.

Departementet opprettholder forslaget ihøringsnotatet og foreslår å videreføre bestem-melsen som § 49.

5.21 Avtalelisens for bruk av verk i arkiv, bibliotek og museer


I § 16a er det en hjemmel til avtalelisens på biblio-tekområdet, som ble innført i 2005. Bestemmel-sen skal muliggjøre avtaler med avtaleli-sensvirkning (jf. § 36) for bruk av utgitte verk iarkiv, bibliotek og museumsinstitusjoner som gårut over rammen av fribruksbestemmelsen i § 16.Denne omfatter eksemplarfremstilling til visseformål samt tilgjengeliggjøring av åndsverk på ter-minaler i egne lokaler.

I Ot.prp. nr. 46 (2004–2005) heter det på s.146:

«Bestemmelsen gir mulighet for en avtaleli-sensavtale som omfatter så vel eksemplarfrem-stilling som tilgjengeliggjøring for allmennhe-ten. Dette kan skje både ved fremføring på ste-det fra verkseksemplar i samlingen elleroverføring i nettverk. Det kan være ulike behovsom eventuelt melder seg fra brukersiden foren utvidet adgang til bruk av verk i samlingene.De nærmere rammer og vilkår for dette vilmåtte avklares i forhandlinger med de organi-sasjoner som er godkjent til å forhandle avtale-lisensavtale, jf § 38a. Organisasjoner som for-handler slike avtaler, må ta hensyn både tilhvilke verkstyper det gjelder, for eksempel desærlige hensyn som skal ivaretas for så vidtgjelder filmverk, hvilken type bruk det gjelderog hensiktsmessigheten av en avtalelisensav-tale i forhold til mulighetene for en effektiv kla-rering på annen måte.»

Bestemmelsen ble endret i 2015 slik at ogsåoffentliggjorte kunstverk og fotografiske verk eromfattet av avtalelisensordningen, jf. Prop. 69 L(2014–2015) s. 55.

Avtalelisenshjemmelen i gjeldende § 16a erbl.a. hjemmel for avtalen som muliggjør tilgjenge-liggjøring av norske bøker i Nasjonalbibliotekets«Bokhylla»-prosjekt.



Den danske opphavsrettsloven inneholder i § 16ben avtalelisensbestemmelse for gjengivelse avartikler, kortere avsnitt i bøker mv. i bibliotek.

Den svenske opphavsrettsloven 42d § inne-holder en bestemmelse om avtalelisens for vissearkiv og bibliotek. Bestemmelsen gjelder ikkedersom opphavsmannen har nedlagt forbud motbruk eller det av andre grunner er grunn til å antaat opphavsmannen motsetter seg bruken.


I høringsnotatet ble bestemmelsen foreslått vide-reført som § 4-11.

5.21.4 Høringen

BONO støtter forslaget om å videreføre bestem-melsen, og viser til at avtalelisensbestemmelsener det verktøyet arkiv, bibliotek og museumsinsti-tusjonene har bedt om for å kunne forenkle sittrettighetsarbeid. Norges museumsforbund viser tilat mange museer og arkiv ikke har ressurser til åinngå generelle avtaler, da dette vil koste for mye.Dette kan bidra til at det blir skapt ulike mulighe-ter til å formidle samlingene mellom de institusjo-ner som har midler, og de som ikke kan prioriteredette. TV 2 tar opp spørsmålet om hva som er kra-vet for å inkludere fotografiske bilder i bestem-melsen. Universitetet i Bergen gjør oppmerksompå at stadig flere verk gjøres tilgjengelig med åpnelisenser, og ved bruk av avtalelisens må det sikresat institusjonene ikke betaler vederlag for verksom allerede er tilgjengeliggjort ved åpne lisen-ser.


Departementet har merket seg innspillene fraBONO, Norges museumsforbund og Universitetet iBergen og viser til at avtalelisens kan benyttes derindividuell klarering vil være upraktisk eller umu-lig. Nye avtalelisensavtaler bør derfor ikkeomfatte områder der det ligger til rette for indivi-duell klarering. Hvis det på deler av et område ermulig med individuell klarering, kan imidlertidavtalelisens kunne benyttes som et supplement,slik at brukerne kan få klarert alle rettigheter, jf.Prop. 69 L (2014–2015) s. 20.

I høringen kommenterer TV 2 at det må avkla-res hva som er kravet for at bestemmelsen skalomfatte fotografiske verk. Bestemmelsen gjelderfor utgitte verk i samlingene til arkiv, bibliotek og

museum og tilsvarende for offentliggjort kunst-verk og fotografiske verk. D e p a r t e m e n t e tunderstreker at det i denne sammenheng måvære samme regler for fotografisk bilde som forfotografisk verk. Det vil altså være tilstrekkelig atet fotografisk bilde er offentliggjort for at det kanomfattes av avtalelisensbestemmelsen, jf. ogsåhenvisning fra § 23 om fotografisk bilde til dennebestemmelsen

Europakommisjonens forslag til direktiv omopphavsrett i det digitale indre markedet(KOM(2016) 593) kan få betydning for avtaleli-sensbestemmelsen om klarering av verk for bruki bibliotek.

Forslaget inneholder regler om verk som ikkelenger er i handelen (out-of-commerce). Reglenegir anvisning på en form for avtalelisensordningsom kulturarvsinstitusjoner kan benytte for klare-ring av slike verk. Dette betyr at dersom det inn-gås en avtale med en representativ kollektiv for-valtningsorganisasjon, blir avtalen utvidet til ogsåå gjelde de rettighetshavere som ikke er medlemav organisasjonen. Bestemmelsene inneholdervisse krav til den kollektive forvaltningsorganisa-sjonen og regler om hvordan ordningen skal fun-gere i praksis. Under visse vilkår åpnes det i artik-kel 8 også for grensekryssende bruk av slikeverk. Etter artikkel 9 skal medlemsstatene sikreløpende dialog mellom rettighetshavere og bru-kere om denne bruken. Departementet vil vur-dere eventuelle behov for justeringer i norsk rettnår nytt EU-regelverk er endelig vedtatt.

Departementet opprettholder forslaget ihøringsnotatet og viderefører bestemmelsen utenmaterielle endringer som § 50.

5.22 Bestemmelsene om hitteverk


5.22.1.1 Bakgrunn

Europaparlaments- og rådsdirektiv 2012/28/EUav 25. oktober 2012 om en viss tillatt bruk av hitte-verk skal løse problemene med å klarere bruk avverk i digitale bibliotek i tilfeller der man ikke fin-ner opphavsmannen eller andre rettighetshaveretil verket.

Hitteverkdirektivet innfører en felles euro-peisk klareringsordning som bygger på søk etterrettighetshaver og påfølgende gjensidig godkjen-ning av et verks hitteverkstatus i alle EØS-land.Når et verk har status som hitteverk kan det til-gjengeliggjøres av bibliotek og andre kulturarvin-stitusjoner etter reglene i direktivet.


Det heter i Prop. 69 L (2014–2015) på s. 48:

«Hitteverkdirektivets hovedtanke er at kultur-arvinstitusjonene skal foreta et omfattende søketter rettighetshavere før det kan konstateresat et verk er et hitteverk som kan brukes etterdirektivet. Informasjonen om verket og søketskal deretter lagres i en felleseuropeisk data-base som skal være søkbar for øvrige kulturar-vinstitusjoner andre steder i EØS-området. Slikskal dobbeltarbeid unngås, og klareringen avhitteverk forenkles.»

Direktivet er gjennomført i §§ 16b til 16e i ånds-verkloven.

5.22.1.2 Kulturarvinstitusjoner som er omfattet av reglene om hitteverk

Åndsverkloven § 16b angir hvilke institusjonersom er omfattet av reglene om hitteverk og somkan anvende hitteverk i sin virksomhet, jf. direkti-vet artikkel 1 nr. 1 samt fortalen punkt 20. Institu-sjonen skal ha et allmennyttig formål.

Reglene om hitteverk gjelder offentlig tilgjen-gelige bibliotek, utdanningsinstitusjoner ogmuseer. Dessuten omfattes arkiv og filmog lydar-vinstitusjoner. Med «filmog lydarvinstitusjoner»menes institusjoner som har som oppgave åbevare filmog lydarv som en del av sitt allmenn-yttige formål.

Kringkastere med et offentlig allmennkring-kastingsoppdrag er også omfattet.

5.22.1.3 Definisjon av hitteverk

Åndsverkloven § 16c definerer hvilke verk ogarbeid som skal regnes som hitteverk, og somdermed kan brukes etter reglene i § 16d, jf. direk-tivet artikkel 1 nr. 2 samt artikkel 2. Bestemmel-sen inneholder også regulering av opphør av etverks hitteverkstatus og om kompensasjon til ret-tighetshaver.

I Prop. 69 L (2014–2015) s. 52 heter det at:

«Etter direktivet artikkel 2 skal et verk ansessom et hitteverk dersom man ikke har kunnetfinne rettighetshavere etter et omfattende søk.Dette omfattende søket skal ha blitt utført ogdokumentert i henhold til artikkel 3 i direkti-vet.

Også verk der noen av rettighetshaverne erkjent kan få status som hitteverk. Forutsetnin-gen for dette er at de kjente rettighetshavernehar samtykket til bruken, jf. artikkel 2 nr. 2 i

direktivet. Verket har da status som hitteverkkun for de ukjente rettighetshaverne.»

De verk og arbeider som er omfattet av hitteverk-reglene, er litterære verk, lydopptak eller film-verk. Direktivet omfatter også «audiovisuelleverk», som etter departementets oppfatning måanses å inngå i begrepet «filmverk».

Også andre verk kan omfattes av reglene der-som de inngår i et verk som omfattes av hitte-verksbestemmelsen, for eksempel fotografiskeverk som illustrerer et litterært verk, jf. direktivetartikkel 1 nr. 4.

For at et verk skal få status som hitteverk, måinstitusjonen ha utført et omfattende søk etteropphavsmenn og andre rettighetshavere etter§ 16b, uten at det har vært mulig å finne noen ret-tighetshavere til verket.

I tillegg skal institusjonen eller foretaket doku-mentere det omfattende søket som har blitt utført.Nærmere regler om det omfattende søket finnes i§ 16e.

§ 16c andre ledd regulerer situasjonen derman finner noen, men ikke alle rettighetshavereetter at det omfattende søket er utført, jf. direkti-vet artikkel 2 nr. 2. Et verk skal da regnes som hit-teverk kun for de deler som tilhører de rettighets-havere som fortsatt er ukjent eller ulokalisert. Forå kunne bruke et verk med flere rettighetshavere,vil det være nødvendig med samtykke fra de ret-tighetshavere som er kjente, jf. § 6.

Paragraf 16c tredje ledd første punktum er engjennomføring av direktivet artikkel 5. Et verksstatus som hitteverk opphører dersom en opp-havsmann eller annen rettighetshaver melder segfor en institusjon etter § 16c.

Bruken av verket eller lydopptaket (regulert i§ 16d) må opphøre når vilkårene for bruk ikkelenger er oppfylt. Endring av status som hitteverkskal meldes videre fra institusjonen til Nasjonalbi-blioteket og derfra videre til den europeiske data-basen for hitteverk som drives av European Intel-lectual Property Office (EUIPO), tidligere OHIM,jf. § 16e.

Rettighetshaveren skal kunne kreve rimeligkompensasjon av institusjonen. Dersom flereinstitusjoner har brukt verket, skal de hver for segkompensere for sin bruk. Ved utmålingen av slikkompensasjon skal det etter direktivet bl.a. tashensyn til at bruken har vært til allmennyttige ogikke til kommersielle formål.

Fjerde ledd regulerer at verk eller lydopptaksom anses som hitteverk i andre EØS-land, ogsåskal anses som hitteverk i Norge. Bestemmelsengjennomfører artikkel 4 i direktivet.


5.22.1.4 Bruk av hitteverk

Åndsverkloven § 16d fastsetter vilkårene for brukav hitteverk og gjennomfører deler av artikkel 1samt artikkel 6 i direktivet. Bruk av hitteverk skalogså være innenfor institusjonenes allmennyttigeformål, jf. § 16b.

Første ledd bokstav a hjemler at en institusjonkan fremstille eksemplar av hitteverk til visse for-mål. Det er et vilkår at verket finnes i samlingeneller arkivene til institusjonen, samt at eksemplar-fremstillingen skjer til de formål som er regnetopp i bestemmelsen. Disse formålene er hentet fradirektivet artikkel 6 og presiserer at eksemplar-fremstillingen kan skje for å digitalisere, indek-sere, katalogisere, bevare eller restaurere hitte-verket. Det kan også fremstilles eksemplar for til-gjengeliggjøring for allmennheten etter bokstav b.

Etter første ledd bokstav b kan eksemplaretsom er fremstilt etter bokstav a gjøres tilgjengeligfor allmennheten på forespørsel, det vil si at denenkelte selv kan velge tid og sted for tilgang tilverket.

Andre ledd angir at bruken av hitteverk etterførste ledd kun kan skje når en rekke vilkår eroppfylt. Vilkårene følger av hitteverkdirektivet, jf.særlig artikkel 1 og artikkel 6.

Verket må være tilknyttet et land i EØS-områ-det, jf. andre ledd bokstav a. Verket må entenvære utgitt, utsendt eller offentliggjort på visse vil-kår som fremgår av bestemmelsen. Den institusjo-nen som skal bruke verket må være etablert i etEØS-land, jf. andre ledd bokstav b.

Etter andre ledd bokstav c kan eventuelle inn-tekter som en brukerinstitusjon får som følge avbruk av hitteverk (som brukerbetaling), kun gå tilå dekke faktiske utgifter til eksemplarfremstillingog tilgjengeliggjøring for allmennheten etterdenne paragrafen. Ervervsmessig bruk er ikkeomfattet av direktivet eller åndsverkloven.

Det er etter andre ledd bokstav d et vilkår atden institusjon som bruker verket, sørger for atkjente rettighetshavere navngis i forbindelse medbruken. Tredje ledd er et tilleggsvilkår for all-mennkringkastingsforetak og når disse kan brukehitteverk i form av filmverk og lydopptak. Det eret vilkår at verkene er produsert av eller for all-mennkringkasteren før 1. januar 2003. Fjerde leddgir hjemmel for bruk av verk som ikke er omfattetav direktivet, men som inngår i hitteverk etter før-ste ledd. Et praktisk eksempel er fotografiske verksom inngår som illustrasjon i et litterært verk.Bruken av slike verk skal være på samme vilkårsom for øvrige verk.

5.22.1.5 Omfattende søk etter rettighetshavere mv.

Åndsverkloven § 16e gir regler om det omfattendesøket som skal utføres før et verk eller arbeid kanfå status som hitteverk etter § 16c. Bestemmelsengjennomfører direktivet artikkel 3. Det er bruke-rinstitusjonen som har ansvar for at det er utførtet omfattende søk, men det er ingenting i veien forat dette oppdraget kan gis til andre.

Etter første ledd første punktum i § 16e skaldet utføres et omfattende søk for hvert enkelt selv-stendig verk, jf. artikkel 3 nr. 1. Søket skal doku-menteres, slik at informasjonen kan videreformid-les til Nasjonalbiblioteket og deretter til den euro-peiske hitteverkdatabasen, jf. sjette ledd. Søketskal skje i god tro og skal ivareta interessene tilrettighetshavere. Det skal letes etter så vel nåle-vende rettighetshavere som deres arvinger ellerandre rettsetterfølgere. Institusjonen skal doku-mentere resultatet av søket som har blitt utført ogsom har gitt grunnlag for å gi verket status somhitteverk. Dokumentasjonen skal videreformidlestil den nasjonale myndigheten på området, dvs.Nasjonalbiblioteket.

Søket skal foretas i de kilder som er relevantefor den aktuelle verkstypen, og de kilder som eroppført i vedlegget til direktivet skal uansett alltidundersøkes.

Bestemmelsen gir hjemmel til å gi nærmereregler om søkekilder samt om videreformidling avinformasjon fra brukerinstitusjon om omfattendesøk og bruk av hitteverk, jf. sjette ledd. Direkti-vets vedlegg er omfattet av forskrift til åndsverklo-ven.


Det ble i høringsnotatet foreslått å videreførebestemmelsene uten materielle endringer i §§ 4-12 til 4-15.

5.22.3 Høringen

I høringen ber Norsk Bibliotekforening om at detklargjøres hva som utgjør verk med «ukjent opp-haver», og hva som utgjør et «hitteverk», samt for-holdet til vernetidsbestemmelsene.


Norsk Bibliotekforening tar i høringen opp at detbør fremstå klarere i forarbeidene hva som er etverk med ukjent opphaver (jf. gjeldende lov § 7 ogforslaget § 9), og hva som er hitteverk. D e p a r -


t e m e n t e t vil bemerke at reglene om hitteverker en klareringsmetode for en del verk med ukjentopphaver. Reglene gjennomfører EUs hitteverkdi-rektiv (2012/28/EU) som gir en avgrensning forvisse former for bruk av hitteverk. Hitteverkdirek-tivet omfatter ikke alle verk med ukjent opphaver,eksempelvis er enkeltstående fotografier ikkeomfattet av hitteverkbestemmelsene. Hitteverkdi-rektivet gjelder også verk der opphaver er kjent,men ikke mulig å komme i kontakt med for å inn-hente samtykke til bruk av verket. Hitteverkbe-stemmelsene gir anvisning på en bestemt klare-ringsmetode og gir ingen særregler for vernetid.

Departementet foreslår at bestemmelsenevidereføres uten materielle endringer som §§ 51til 54.

5.23 Eksemplarfremstilling til bruk for personer med nedsatt funksjonsevne


5.23.1.1 Fribruksregelen i § 17

I § 17 første ledd første punktum er det hjemmeltil å fremstille eksemplar av åndsverk i annenform enn lydopptak, til bruk for blinde, svaksynteeller andre personer som på grunn av nedsattfunksjonsevne ikke kan tilegne seg verket på van-lig måte. Dette vil si at det er nødvendig med etsærskilt tilrettelagt eksemplar på grunn av dennedsatte funksjonsevnen. Bestemmelsen kanomfatte eksempelvis personer med diagnostisertdysleksi eller personer med bevegelsesnedset-telse. Bestemmelsen gjelder særlig der det erandre enn personen med nedsatt funksjonsevnesom foretar eksemplarfremstillingen. Eksemplar-fremstilling til eget behov av en person med ned-satt funksjonsevne vil langt på vei være dekket avreglene om kopiering til privat bruk i gjeldende§ 12. En produsent må selv stå for den faktiske til-retteleggingen av åndsverket for personer mednedsatt funksjonsevne: den gir ikke hjemmel tileksempelvis bare å digitalisere et verk. Det visestil Ot.prp. nr. 46 (2004–2005) s. 146–147.

I § 17 første ledd andre punktum gis det en fri-bruksadgang til å gjengi utgitte litterære ellervitenskapelige verk på film, bestemt til bruk forhørsels- eller talehemmede. Ordinær teksting aven film regnes ikke som tilstrekkelig tilretteleg-ging for at en skal kunne si at verket er «bestemt tilbruk» av denne gruppen. Adgangen til «å gjengi»gjelder gjengivelse i skrift eller tale. Det er ikkehjemmel til å spille inn verket eller dramatisere

verket som ved innspilling av en spillefilm, som entegnefilm eller lignende. Bestemmelsen gjelderikke musikkverk. Det vises til Ot.prp. nr. 15(1994–95) s. 121 flg. der det heter:

«[B]ehovet for å avfotografere noter for brukved undervisningen av hørsels- eller talehem-mede bør kunne løses på samme måte som iannen undervisningssammenheng, nemlig vedden før omtale avtalelisensordning for fotokopi-ering. Skulle man i bestemmelsen om gjengi-velse av verk på film behandle musikkverk pålinje med litterære og vitenskapelige verk villedette åpne for fremstilling av opptak som gjen-gir fremføring av musikk. Her som ellers gjel-der at funksjonshemmedes behov for å kunnefå tilgang til opptak av fremføringer av musikk-verk må kunne antas å bli tilstrekkelig imøte-kommet via det regulære marked.»

Paragraf 17 gjelder ikke for ervervsmessig bruk.Denne begrensningen i § 17 første ledd tredjepunktum kom inn i 2005 med gjennomføringen avopphavsrettsdirektivet. I Ot.prp. nr. 46 (2004–2005) s. 147 heter det:

«Ervervsmessighetskriteriet skal vurderes iforhold til den som har ansvaret for produksjo-nen og det å gjøre tilrettelagte eksemplar til-gjengelig for de funksjonshemmede. Kriterieter knyttet til anvendelsen, ikke alene eksem-plarfremstillingen. Det kan for eksempelbenyttes underleverandør for selve eksemplar-fremstillingsarbeidet dersom dette er hensikts-messig. Hvilken bruk den funksjonshemmedeselv gjør av det tilrettelagte eksemplar, er ikkeavgjørende etter bestemmelsen.»

Etter § 17 andre ledd er det ikke adgang til å kopi-ere eksemplar som andre har fremstilt særskilt ogtilrettelagt til bruk for personer med nedsatt funk-sjonsevne. Det uttales i Ot.prp. nr. 15 (1994–95) s.121 følgende:

«Som eksempel kan nevnes kopiering av fore-liggende maskinlesbare eksemplar som erbestemt til bruk for blinde og svaksynte sombruker leselist. At det i markedet allerede fore-ligger eksemplar som er bestemt for blinde ogsvaksynte eller for hørsels- eller talehemmede,er imidlertid ikke til hinder for at andre utgirslike eksemplar. Forutsetningen må imidlertidda være at det foretas en ytterligere eller annentilrettelegging for de funksjonshemmede bru-kere.»


I Ot.prp. nr. 46 (2004–2005) s. 147 heter det omspredning av eksemplar fremstilt med hjemmel i§ 17:

«Som etter gjeldende rett omfatter bestemmel-sen den spredning av det fremstilte eksemplarsom er nødvendig for å ivareta formålet medbestemmelsen. Det er etter gjeldende rett ikkegjort begrensinger i fremstillingsmetode, slikat også digitale eksemplar kan fremstilles.Anvendelse kan også skje ved at eksemplaretgjøres tilgjengelig for den aktuelle bruker-gruppe ved overføring i nettverk. I slike tilfellevil overføringen normalt innebære at det frem-stilles ytterligere eksemplar hos bruker. Densom gjør slik bruk av utgitte verk som hjemleti bestemmelsen, må påse at de som betjenes erinnenfor den gruppe som er ment å tilgodesesved forslaget her.»

5.23.1.2 Tvangslisens for fremstilling og bruk av opptak for personer med nedsatt funksjonsevne

Bestemmelsen i § 17a gir hjemmel til forskrifterom eksemplarfremstilling av verk ved lydopptakfor personer med nedsatt funksjonsevne, samtvederlagsfri bruk. Opphavsmannen har krav påvederlag, og bestemmelsen gjelder ikke ervervs-messig bruk. Bestemmelsen hjemler fremstillingav lydbøker og videobøker. Forskrift til åndsverk-loven har i §§ 1-11 til 1-13 regler med hjemmel i§ 17a. Det er inngått en avtale, Lydbokavtalen,mellom staten og rettighetshaverne med hjemmeli forskriftsreglene.


I den danske opphavsrettsloven er det i § 17 førsteog andre ledd bestemmelser om fri bruk i form avgjengivelse og spredning av eksemplar av utgitteverk til bruk for blinde, synshemmede, døve ogtalelidende samt personer som ellers på grunn avnedsatt funksjonsevne ikke kan lese trykt tekst.Lydopptak er unntatt fra fribruksregelen, og dengjelder heller ikke for gjengivelse eller eksemplar-fremstilling som skjer i ervervsøyemed.

I § 17 tredje ledd i opphavsrettsloven er det entvangslisensbestemmelse om gjengivelse ogspredning av lydopptak av litterære verk (lydbø-ker) til bruk for syns- og lesehemmede, når detikke skjer til ervervsøyemed.

Den danske opphavsrettsloven har i § 17fjerde ledd en avtalelisensbestemmelse for stat-lige og kommunale institusjoners eksemplarfrem-

stilling av verk som er utsendt i radio eller fjern-syn, til bruk for syns- og hørselshemmede.

I den svenske opphavsrettsloven 17 § førsteledd gis det rett for enhver å fremstille eksemplarav visse verk, i annen form enn lydopptak, sompersoner med nedsatt funksjonsevne behøver forå kunne tilegne seg verket.

Visse bibliotek og organisasjoner kan etter 17§ andre ledd i den svenske loven overføre eksem-plar til personer med nedsatt funksjonsevne ogfremstille lydopptak av litterære verk samt spre ogoverføre lydopptakene til personer med nedsattfunksjonsevne. Det samme gjelder eksemplar-fremstilling og spredning og overføring av verksom er utsendt i radio og tv. Eksemplarfremstil-ling, overføring og spredning må ikke ha ervervs-øyemed og ikke brukes til andre formål enn detsom følger av 17 §. Der spredning og overføringskjer slik at en person med nedsatt funksjonsevnekan beholde et eksemplar, skal opphavsmannenha vederlag.

5.23.3 Marrakechtraktaten fra 2013

I juni 2013 ble det vedtatt en traktat om tilgang tilutgitte åndsverk for blinde, synshemmede ogandre med funksjonsnedsettelse (Marrakechtrak-taten). Norge skrev under traktaten i juni 2014.

Bakgrunnen for traktaten er det som Verdensblindeforbund har kalt «the book famine» (bok-hungersnøden) for personer med lesevanskersom følge av funksjonsnedsettelse, særlig blindeog synshemmede. Det er i store deler av verdensvært begrenset tilgang på utgitte åndsverk somer tilrettelagt for blinde og synshemmede ogandre med lesevansker. Tilrettelagte åndsverk fordenne gruppen kan være eksemplar utgitt i blin-deskrift eller særlig tilpassede lydopptak. Slikeeksemplar kan være kostbare å fremstille, og gjø-res i liten grad tilgjengelig over landegrensene.

De viktigste materielle bestemmelsene i trak-taten er artiklene 4, 5 og 6.

Traktaten innebærer at partene må innføre etobligatorisk unntak fra eneretten til å oppnå trak-tatens formål: å gi blinde, synshemmede og andremed lesevansker tilgang til tilrettelagte åndsverkover landegrensene. Denne forpliktelsen i trakta-tens artikkel 4 kan gjennomføres slik at en god-kjent organisasjon kan få tilrettelagte eksemplarfra en annen godkjent organisasjon (i et annetland), og distribuere eksemplarene til berettigetepersoner.

Artikkel 5 etablerer en plikt for partene til åsikre at et eksemplar i tilrettelagt format somfremstilles i en stat kan distribueres eller gjøres


tilgjengelig av en godkjent organisasjon til enberettiget person eller en godkjent organisasjon ien annen stat som er part i traktaten.

Artikkel 6 forplikter partene til å sikre at dernasjonal lovgivning tillater en berettiget personeller en godkjent organisasjon å fremstille eteksemplar i tilrettelagt format, skal nasjonal rettogså tillate at de samme kan importere et slikteksemplar.


Det ble i høringsnotatet foreslått at begrepet«funksjonshemmede» endres til «personer mednedsatt funksjonsevne».

Det ble også understreket at selv om den digi-tale utviklingen har gitt en rekke nye tilbud, er detetter departementets syn fortsatt et klart behovfor avgrensningsbestemmelser i åndsverklovenfor å sikre rett til eksemplarfremstilling til fordelfor personer med nedsatt funksjonsevne og deressærlige behov. Departementet foreslo derfor åvidereføre avgrensningsbestemmelsene til fordelfor personer med nedsatt funksjonsevne, medenkelte endringer.

Det ble videre foreslått en forskriftshjemmelfor å kunne gi nærmere regler til å gjennomføreMarrakechtraktaten i norsk rett.

5.23.5 Høringen

Hørselshemmedes Landsforbund, Norges Blinde-forbund og Norsk lyd- og blindeskriftsbibliotek(NLB) vektlegger alle at det er viktig å fortsatt haavgrensningsbestemmelser i loven til fordel forpersoner med nedsatt funksjonsevne. Hørselshem-medes Landsforbund understreker at det fortsatt erbehov for bestemmelsen om å kunne gjengi ånds-verk på film for hørselshemmede. Norges Blinde-forbund viser til at lydboken vil være viktig og nød-vendig i mange år fremover, og at e-bøker bare erdelvis tilgjengelige for synshemmede på grunn avformatet slike bøker utgis i. Det er også viktig atNorge ratifiserer Marrakechtraktaten så snartsom mulig.

Norsk lyd- og blindeskriftsbibliotek (NLB) utta-ler:

«NLB støtter departementets vurdering om atdet fortsatt er et klart behov for avgrensnings-bestemmelser i åndsverkloven for å sikreeksemplarfremstilling til fordel for personermed nedsatt funksjonsevne og deres særligebehov, uavhengig av hva markedet til enhvertid tilbyr.

NLB mener at veksten i e-bøker og øktbruk av digitale plattformer ikke gir noengaranti for at bøkene blir tilgjengelig for perso-ner med nedsatt funksjonsevne. Det stilles idag ikke krav til kommersielle produsenter ave-bøker om å følge produksjonsstandarder foruniversell utforming for slik å sikre at digitaletekster blir tilgjengelig også for menneskermed nedsatt funksjonsevne.»

Den norske Forfatterforening, Den norske Forleg-gerforening og Norske Barne- og Ungdomsbokfor-fattere er opptatt av at reglene ikke må tolkes forvidt, til skade for rettighetshaverne. Den norskeForfatterforening viser til at kretsen av personermed lesevansker som ber om tilpassede eksem-plar av bøker er økende. Samtidig vil dagens kom-mersielle e-bøker og lydbøker til en viss grad imø-tekomme tilpasningsbehovet.

Den norske Forleggerforening viser til atbestemmelsen opprinnelig var ment for blinde ogsvaksynte, men omfatter i dag alle som med ned-satt funksjonsevne ikke kan tilegne seg verket påvanlig måte. Dette representerer en omfattendeutnyttelse som utgjør et vesentlig tap for rettig-hetshaverne.

Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere viser tilat nye tilgjengeliggjøringsmetoder gjør det van-skelig å avgrense bruken og å hindre uønsketspredning.

Universitets- og høgskolerådet (UHR) støtterforslaget og forutsetter at bestemmelsen omfatterpersoner med dysleksi. Universitetet i Oslo under-streker at det er viktig for universitetet at både fri-bruksbestemmelsen og tvangslisensen viderefø-res.


5.23.6.1 Generelt

Bestemmelsene i gjeldende §§ 17, 17a og 17bomfatter i dag «funksjonshemmede». Dette begre-pet foreslås nå endret til «personer med nedsattfunksjonsevne». Begrepet «nedsatt funksjons-evne» brukes også i lov om forbud mot diskrimi-nering på grunn av nedsatt funksjonsevne (diskri-minerings- og tilgjengelighetsloven), lov 21. juni2013 nr. 61.

Den digitale utviklingen har bedret tilgangentil åndsverk for personer med nedsatt funksjons-evne. Det finnes i dag en rekke former for rimeligprogramvare som hjelper personer med nedsattfunksjonsevne til å tilrettelegge verk selv uten åvære avhengig av kostbar og tidkrevende tilrette-


legging gjort av andre. Også lydbøker av populærlitteratur har blitt lettere tilgjengelig som alminne-lig handelsvare og til utlån i bibliotek.

Departementet har merket seg innspill fra ret-tighetshaverne om at denne teknologiske utviklin-gen gjør at markedet etter hvert er blitt i stand tilå tilby personer med nedsatt funksjonsevne et til-fredsstillende tilbud. Departementet viser også tiluttalelsene fra Hørselshemmedes Landsforbund(HLF), Norges Blindeforbund samt Norsk lyd- ogblindeskriftbibliotek som støtter forslaget om enfortsatt avgrensning i åndsverkloven om tilpas-sing av verk til bruk for personer med nedsattfunksjonsevne.

Etter d e p a r t e m e n t e t s syn er det fort-satt et klart behov for avgrensningsbestemmelseri åndsverkloven for å sikre rett til eksemplarfrem-stilling til fordel for personer med nedsatt funk-sjonsevne og deres særlige behov. Det er viktig åsikre en slik rett i loven, uavhengig av hva marke-det til enhver tid vil kunne tilby. Departementetlegger til grunn at dette er innenfor rammene avtretrinnstesten. Departementet opprettholder der-for forslagene i høringsnotatet og videreføreravgrensningene til fordel for personer med ned-satt funksjonsevne.

5.23.6.2 Gjennomføring av Marrakechtraktaten i norsk rett

Det vil bli fremmet en egen stortingsproposisjonom norsk tiltredelse til Marrakech-traktaten.

Marrakechtraktaten skal fremme og forenkleinternasjonal utveksling av tilrettelagte åndsverkmellom de ulike nasjonale lyd- og blindeskriftsbi-bliotek samt direkte til blinde og synshemmedebrukere. Det gjøres oppmerksom på at traktatenikke foreligger i offisiell norsk oversettelse, menat dette vil bli utarbeidet i forbindelse med stor-tingsproposisjonen.

Allerede i dag foregår det noe digital utveks-ling av tilrettelagte eksemplar for blinde og syns-hemmede i Norden, ved samarbeid mellom Norsklyd- og blindeskriftbibliotek og de nordiske søster-organisasjonene. Tilslutning til traktaten vil troligføre til at flere verk blir håndtert gjennom eksis-terende system. For blinde og synshemmede erdet antatt at traktaten vil kunne føre til et størreutvalg av tilrettelagte verk fra andre land.

Norsk rett antas i hovedsak å være i overens-stemmelse med traktaten. Det må likevel foretasjusteringer i åndsverkloven og forskriften tilloven, siden Marrakechtraktaten innfører til delsdetaljerte regler om eksemplarfremstilling, over-føring og utveksling av tilpassede åndsverk over

landegrensene. Foruten forpliktelsene som følgerdirekte av traktaten, vil Norge også gjennom EØS-avtalen bli bundet av de regler som Europakom-misjonen har foreslått som gjennomføring avMarrakechtraktaten for EU-landene.

Kommisjonen fremmet 14. september 2016 etforslag til en forordning om grensekryssendeutveksling av tilpassede åndsverk for blinde ogsynshemmede (KOM(2016) 595), og et forslag tilet direktiv om bruk av åndsverk for blinde ogsynshemmede (KOM(2016) 596). Forslagenefremmes for å kunne gjennomføre Marrakech-traktaten i EU-retten. Forslaget til forordningangår grensekryssende bruk mellom EU og tred-jeland og antas derfor å være utenfor EØS-avta-lens virkeområde. Forslag til nytt direktiv er EØS-relevant og inneholder bestemmelser som vil bligjennomført i norsk rett når de er endelig vedtatt.

Utenom de varslede EU-endringene vil trakta-ten nødvendiggjøre visse endringer i lov og for-skrift. Marrakechtraktaten omfatter kun litteræreverk i form av tekst, noter til teksten samt illustra-sjoner til teksten. Etter gjeldende rett omfatter fri-bruksbestemmelsen i § 17 nødvendig tilpasningav alle former for åndsverk, mens tvangslisensbe-stemmelsen i § 17a gjelder lydopptak.

Traktaten omfatter blinde, synshemmede,lesehemmede og personer som på grunn av enfysisk funksjonsnedsettelse ikke kan holde enbok, eller bevege øynene slik at lesing er mulig.Etter gjeldende rett gjelder avgrensningsreglene iåndsverkloven for «funksjonshemmede» i § 17a,og for «blinde, svaksynte og andre som på grunnav funksjonshemming ikke kan tilegne seg verketpå vanlig måte» i § 17. Gjeldende rett omfatter der-for alle grupper personer med nedsatt funksjons-evne, mens brukergruppen som er omfattet avtraktaten er noe mer begrenset.

Videre omfatter traktaten alle typer tilpasnin-ger for blinde og synshemmede, også lydopptak.Etter gjeldende rett er lydopptakene skilt ut i egentvangslisensbestemmelse i § 17a, mens tilpasnin-ger i verk i blindeskrift reguleres av fribruksbe-stemmelsen i § 17. Det vil ikke være i strid medtraktaten å opprettholde tvangslisensen (altsåvederlaget) for de tilpassede lydopptakene, jf.artikkel 4 nr. 5 i traktaten.

Departementet antar at gjeldende avgrensningi §§ 17 og 17a i all hovedsak dekker den rett tileksemplarfremstilling som følger av Marrakech-traktaten. Disse bestemmelsene foreslås videre-ført i den nye loven. Eksemplarfremstillingenetter loven skal være «bestemt til bruk» for perso-ner med nedsatt funksjonsevne, og departementetlegger til grunn at dette dekker den overføring til


personer med nedsatt funksjonsevne og deresorganisasjoner som hjemles i traktaten.

Departementet foreslår likevel en ny bestem-melse i loven for å kunne gi nærmere regler i for-skrift for å gjennomføre de særlige distribusjons-reglene for tilpassede verk over landegrensenesom følger av Marrakechtraktaten. Slike nærmereregler kan omfatte bestemmelser om tilgjengelig-gjøring i form av overføring av tilpassede ånds-verk til blinde, syns- og lesehemmede – enten veddirekte overføring til enkeltpersoner eller via enorganisasjon slik det følger av traktaten. Departe-mentet opprettholder derfor forslaget i høringsno-tatet som § 55 fjerde ledd, med en presisering forå tydeliggjøre at også lydopptak er omfattet av for-skriftshjemmelen.

5.23.6.3 Videreføring av bestemmelsene om fribruk og tvangslisens

Fribruksbestemmelsen foreslås endret slik at dengir adgang til eksemplarfremstilling der en per-son faktisk har behov for en særskilt tilretteleg-ging av åndsverk på grunn av en nedsatt funk-sjonsevne. Slik tilrettelegging kan skje i mangeulike former, men formålet må være å dekkebehovet til personer som har nedsatt funksjons-evne.

Departementet viser til at § 55 første ledd vilomfatte eksemplarfremstilling til bruk for men-nesker med nedsatt funksjonsevne i alle formerannet enn rene lydopptak. Slike lydopptak foreslåsregulert av bestemmelsen i § 56.

Særbestemmelsen i gjeldende § 17 første leddandre punktum gjelder i dag gjengivelse på filmfor hørsels- og talehemmede. Departementet ba ihøringsutkastet om høringsinstansenes syn på omdet fortsatt er behov for denne bestemmelsen i lysav den teknologiske utvikling og hørsels- og tale-hemmedes særlige behov. HørselshemmedesLandsforbund (HLF) har i sitt høringssvar under-streket at det fortsatt er behov for bestemmelsen.D e p a r t e m e n t e t foreslår derfor at den vide-reføres.

I tillegg foreslår departementet en ny for-skriftshjemmel i § 55, til å utforme nærmereregler til norsk gjennomføring av Marrakechtrak-taten, jf. ovenfor. Disse vil – som for reglene omtvangslisensen for lydopptak – bli gjenstand for ensærlig høring på et senere tidspunkt. Det foreslåsat forskriftskompetansen etter begge paragrafenelegges til departementet.

Forskriftsbestemmelser vil bli basert på bl.a.Marrakechtraktatens artikler 4, 5 og 6, samt even-tuelle nye EU-regler.

Bestemmelsen i gjeldende § 17a foreslås vide-reført i ny § 56, men departementet vil gjennomgåforskriftsbestemmelsene som gjelder i dag somfølge av tiltredelse til Marrakechtraktaten, jf.ovenfor.

Marrakechtraktaten omfatter også eksemplar-fremstilling av lydbøker. Det er etter artikkel 4 nr.5 opp til de kontraherende parter om de vil givederlag til rettighetshaverne. Departementet la ihøringsutkastet derfor til grunn at tvangslisens-ordningen for lydbøker vil kunne bestå, men atrammene vil bli vurdert på nytt i lys av Marrake-chtraktatens regler. Direktivforslaget fra Europa-kommisjonen om EØS-gjennomføringen av trakta-ten vil også kunne føre til at tvangslisensordnin-gen må gjennomgås på nytt.


Departementet opprettholder forslagene i hørings-notatet, med den justering som er beskrevet oven-for. Bestemmelsene foreslås inntatt som § 55 og§ 56.

5.24 Oppheving av avtalelisens for fremstilling og bruk av opptak for personer med nedsatt funksjonsevne

Bestemmelsen i gjeldende § 17b er en avtaleli-senshjemmel for adgang til opptak og bruk til for-del for personer med nedsatt funksjonsevne.Bestemmelsen gjelder opptak av utgitt film ellerbilde, med eller uten lyd, og av utsendt kringkas-tingsprogram som ikke i hovedsak inneholdermusikkverk.

I 1995 ble en hjemmel til å gi forskrifter om entvangslisens på området omgjort til en hjemmel tilå gi forskrifter om en avtalelisensordning.Begrunnelsen i Ot.prp. nr. 15 (1994–95) s. 122 varbl.a. følgende:

«[D]et er behov for på dette området å gi for-holdsvis detaljerte regler om opptaksadgan-gen. Det er da mest hensiktsmessig at regleneutarbeides gjennom avtaler mellom rettighets-haverorganisasjonene og den som skal frem-stille opptakene, i stedet for at dette som ettergjeldende bestemmelser må fastsettes i formav forskrifter. Behovet for en tvangslisensord-ning er også mindre nå enn tidligere, i og medat opptaksutstyr også for videogram er blittvanlig forbruksvare, samtidig som kinemato-grafisk film forholdsvis hurtig etter kinofrem-


visning nå er tilgjengelig på videogram entengjennom leie eller ved kjøp eller begge deler.»

I høringsnotatet ble bestemmelsen foreslått opp-hevet. Ingen av høringsinstansene uttaler seg spe-sielt om dette, og det må derfor antas at det ikkeer særlige innvendinger mot forslaget.

D e p a r t e m e n t e t opprettholder forslagetfra høringsnotatet. Forskriftshjemmelen har ikkevært benyttet siden den ble innført i loven i 1995.Det må derfor antas at det ikke er noe stort behovfor bestemmelsen. Det vises også til at den gene-relle avtalelisensen, innført i 2015, vil kunne fangeopp et eventuelt behov for en avtale med avtaleli-sensvirkning på området.

Departementet foreslår at bestemmelsen igjeldende § 17b oppheves.

5.25 Avtalelisens for tilgjengeliggjøring av audiovisuelle produksjoner mv.


5.25.1.1 Generelt

Bestemmelsene i åndsverkloven §§ 30, 32 og 34fastsetter regler om avtalelisens for bruk av verk ikringkastingssendinger m.m. Bestemmelsen i§ 30 gjelder avtalelisens for kringkasting av verk(såkalt primærkringkasting). Bestemmelsen i § 32gjelder bruk av verk i kringkastingsforetaks arki-ver. Bestemmelsen i § 34 gjelder samtidig og uen-dret videresending av verk i kringkastingssen-ding. De enkelte avtalelisensbestemmelsene vilbli beskrevet nærmere nedenfor.

5.25.1.2 Avtalelisens for primærkringkasting

Åndsverkloven § 30 gir regler om avtalelisens forkringkasting av utgitte verk og offentliggjortkunstverk og offentliggjort fotografisk verk. Detteer lovens eldste avtalelisensbestemmelse.Bestemmelsen gjelder bare primærkringkasting,mens avtalelisens for videresending av verk ikringkastingssending er regulert i § 34.

Når betingelsene for avtalelisens (jf. § 36 før-ste ledd) er oppfylt, har NRK og etter Kongensbestemmelse andre kringkastingsforetak, rett tilmot vederlag å kringkaste verk. Hovedregelen erat verkene som kan kringkastes i medhold avavtalelisensbestemmelsen, må være utgitt, jf. defi-nisjonen i § 8 andre ledd. For kunstverk og foto-grafiske verk er det derimot tilstrekkelig at disseer offentliggjort, jf. § 8 første ledd. Bestemmelsengjelder imidlertid ikke for sceneverk og filmverk,

jf. tredje ledd andre punktum. Sceneverk har værtunntatt hele tiden, mens filmverk ble unntatt vedlovendringen i 1995, jf. bl.a. Ot.prp. nr. 15 (1994–95) s. 74.

Bestemmelsen gir adgang til kringkasting avverk. Kringkasting er ikke definert i åndsverklo-ven, men i kringkastingsloven § 1-1 er begrepetdefinert som «utsending av tale, musikk, bilder ogliknende med radiobølger eller over tråd, ment elleregnet til å mottas direkte og samtidig av allmennhe-ten». Begrepet er forstått på tilsvarende måte iåndsverkloven § 30. Vilkåret om utsending fordirekte og samtidig mottak av allmennheten, inne-bærer at såkalte på-forespørsel-tjenester der denenkelte velger tid og sted for tilgang til verket, fal-ler utenfor bestemmelsen.

Kringkasting kan skje på ulike måter – bådetrådløst og i tråd. De tradisjonelle plattformene forutsending av kringkastingssending er bakkenett,satellitt og kabel. Kringkasting i bakkenett er detprimære anvendelsesområdet for det avtalelisen-sen gjelder.

I bestemmelsens andre og tredje ledd er detangitt visse begrensninger i avtalelisensen.Bestemmelsen gjelder ikke satellittkringkastingmed mindre sendingen av det samme kringkas-tingsforetak samtidig kringkastes her i riket overjordbundet nett, jf. andre ledd. Begrensningen forsatellitt har bakgrunn i satellitt- og kabeldirektivet(93/83/EØF) artikkel 3 nr. 2.

Bestemmelsen gjelder ikke for sending i tråd(kabel), jf. tredje ledd første punktum. I lovforar-beidene uttales det at denne regelen har sin bak-grunn dels i konvensjonsrettslige forpliktelser, ogdels i satellitt- og kabeldirektivet. Det vises her tilBernkonvensjonens artikkel 11 bis som omhand-ler trådløs kringkasting.

Bestemmelsen får anvendelse når betingel-sene for avtalelisens etter § 36 første ledd er opp-fylt. Dette innebærer bl.a. at NRK (evt. andrekringkastingsforetak) må inngå avtale med orga-nisasjon som på området representerer en vesent-lig del av opphavsmennene til verk som brukes iNorge, og er godkjent av departementet. Etterlovendringen i 2005 er vilkårene etter § 30 stortsett de samme som for de øvrige avtalelisensbe-stemmelsene. På et par punkter har imidlertid§ 30 visse særpreg.

For det første gjelder adgangen til kringkas-ting av verk etter bestemmelsen «mot vederlag».Dette innebærer at det gis individuelt vederlag tilsåkalte utenforstående rettighetshavere (somikke representeres av organisasjonen som inngåravtalen) for bruk i medhold av bestemmelsen. Vil-


kåret er nærmere omtalt i bl.a. Ot.prp. nr. 46(2004–2005) s. 150.

For det andre gir bestemmelsen utenforstå-ende rettighetshavere individuell forbudsrett motbruk av deres verk. Dette kommer i loven tiluttrykk ved at avtalelisensreglene ikke gjelder«dersom opphavsmannen overfor foretaket har ned-lagt forbud mot kringkasting, eller det ellers er sær-lig grunn til å anta at han motsetter seg at verketkringkastes». For satellittsendinger er det stilt etslikt krav i satellitt- og kabeldirektivet artikkel 3nr. 2. Tidligere var det bare opphavsmannen per-sonlig som kunne nedlegge forbud. Dette bleendret bl.a. med henvisning til satellitt- og kabeldi-rektivet ved lovendring i 1995, som innebærer atogså opphavsmannens rettsetterfølgere kan ned-legge forbud, jf. Ot.prp. nr. 15 (1994–95).

5.25.1.3 Avtalelisens for bruk av verk i kringkastingsforetaks arkiver

Bestemmelsen i § 32 gir regler om avtalelisens forkringkastingsforetaks gjenbruk av verk i sinesamlinger (arkiver). Dette er en bestemmelsesom kom inn i loven ved lovendringen i 2005, oger nærmere omtalt i Ot.prp. nr. 46 (2004–2005) s.103 flg. Avtalelisensen gjelder bruk av verk ved nykringkasting og overføring på forespørsel.Bestemmelsen skal bidra til å løse problemenemed de såkalte «døde arkiver». Bakgrunnen forbestemmelsen er at kringkasternes arkiver inne-holder materiale av stor kulturhistorisk verdi,men at det kan være vanskelig å gjenbruke sliktmateriale. I kringkastingsproduksjoner vil det oftevære mange rettighetshavere involvert og somdet med tiden kan det være vanskelig åetterspore. I tillegg kan det være uklart om eldreavtaler åpner for gjenbruk av slikt materiale.Avtalelisens kan avhjelpe en del slike problemersom oppstår i denne forbindelse.

I andre ledd er det fastsatt noen begrensnin-ger i avtalelisensen. For det første gjelder bestem-melsen bare for verk som ble kringkastet før 1.januar 1997 og som inngår i kringkastingsforeta-kets egne produksjoner. Dessuten gir bestemmel-sen opphavsmannen (eller hans rettsetterfølgere)en forbudsrett. Dette kommer til uttrykk i lovenved at bestemmelsen ikke gjelder dersom opp-havsmannen har nedlagt forbud mot slik bruk avverket eller det ellers er særlig grunn til å anta athan motsetter seg slik bruk.

5.25.1.4 Avtalelisens for videresending av verk i kringkastingssending

Åndsverkloven § 34 gir regler om avtalelisens forvideresending av verk i kringkastingssending.Avtalelisensen omfatter etter bestemmelsen verksom lovlig inngår i kringkastingssending. Slikeverk kan etter bestemmelsen gjøres tilgjengeligfor allmennheten ved samtidig og uendret vider-sending når vilkårene for avtalelisens er oppfylt.

Begrepet videresending er ikke definert iloven. For at det skal være tale om videresending,må den aktuelle overføring (distribusjon) foretasav et annet foretak enn det opprinnelige, jf. Bern-konvensjonen artikkel 11 bis. Videre er det lagt tilgrunn at videresending forutsetter at det finnesen primærsending å videresende. For øvrig harspørsmålet om hva som skal anses som videresen-ding vært omtvistet, særlig som følge av den tek-nologiske utviklingen der programinnhold distri-bueres på andre måter enn tidligere. Det har desenere årene vært flere rettstvister som gjeldervideresendingsbegrepet. Bl.a. avsa Høyesterettdom 10. mars 2016 (HR-2016-562-A) som gjelderspørsmålet om det er videresending av kringkas-tingssendinger når et kabelselskap distribuererfjernsynskanaler som det mottar i lukket elektro-nisk forsendelse, men som samtidig kringkastesvia satellitt og over bakkenettet.

Videresendingen må etter bestemmelsen være«samtidig og uendret». Dette innebærer at avtaleli-sensen ikke omfatter tilgjengeliggjøring på fore-spørsel, og heller ikke der det skjer endringereller tidsforskyvninger i forhold til primærsendin-gen.

Bestemmelsens sentrale virkeområde harvært videresending i kabel (tråd), men også tråd-løs videresending omfattes av bestemmelsen.Videresending av verk som opprinnelig sendesved tråd, omfattes imidlertid ikke av bestemmel-sen, jf. tredje ledd. Primærkringkastingen måaltså være trådløs. Bakgrunnen er at Bernkonven-sjonen artikkel 11 bis ikke omfatter utsendelser itråd.

Bestemmelsens andre ledd fastsetter at opp-havsmannens enerett til videresending bare kanutøves gjennom organisasjon som er godkjentetter § 38a. Bestemmelsen har bakgrunn i reglenei satellitt- og kabeldirektivet artikkel 9, som fast-setter et prinsipp om obligatorsk kollektiv rettig-hetsforvaltning på området. Dette gjelder imidler-tid ikke i forhold til kringkastingsforetaks rettig-heter i sine sendinger, jf. satellitt- og kabeldirekti-vet artikkel 10 og åndsverkloven § 36 første leddtredje punktum.



Bernkonvensjonen har visse regler som gjelderkringkasting. I artikkel 11 bis er opphavsmennbl.a. gitt enerett til trådløs kringkasting av verk ogvideresending av kringkastede verk. Konvensjo-nen gir uttrykk for at det er forbeholdt unionslan-denes lovgivning å bestemme vilkårene for utø-velse av slike rettigheter, men det oppstilles vissebetingelser for slike nasjonale vilkår.

Opphavsrettsdirektivet artikkel 3 nr. 1 gir enenerett til overføring av verk til allmennheten(«communication to the public»), som bl.a. omfat-ter kringkasting og annen tilgjengeliggjøring inettverk, jf. omtale i punkt 3.4.2. Som nevnt har nyteknologi gitt opphav til nye problemstillinger, ogEU-domstolen har blitt forelagt spørsmål om hvor-dan begrepet skal tolkes, bl.a. når det gjelder dis-tribusjon av kringkastingssendinger. I sak C-325/14 (en såkalt prejudisiell foreleggelse) kom EU-domstolen til at artikkel 3 nr. 1 skal tolkes slik atet kringkastingsforetak ikke foretar en overføringtil allmennheten når de overfører sine program-bærende signaler utelukkende til distributører avdisse signalene, for distributørenes etterfølgendeutsendelse av signalene til sine abonnenter. I etslikt tilfelle vil det være distributørene som vedutsendelse av signalene til abonnentene foretar enoverføring til allmennheten, med mindre distribu-tørenes handling bare utgjør et rent teknisk mid-del.

Satellitt- og kabeldirektivet gir regler om satel-littkringkasting og videresending av beskyttedeverk og prestasjoner i kabel. Direktivet stiller iartikkel 2 krav om at opphavsmenn skal gis ene-rett til å gi tillatelse til at deres verk gjøres tilgjen-gelig for allmennheten via satellitt. Det skal sikresat slik tillatelse bare kan erverves ved avtale.

Direktivet artikkel 3 nr. 2 gir medlemsstateneadgang til å fastsette avtalelisensordninger (dvs.at virkningen av en kollektiv avtale mellom etkringkastingsselskap og en forvaltningsorganisa-sjon om en bestemt kategori av verk utvides tilogså å omfatte rettighetshavere som ikke errepresentert av forvaltningsorganisasjonen).Direktivet oppstiller imidlertid visse betingelser.For det første kreves det at det samme kringkas-tingsselskap samtidig med tilgjengeliggjøringenfor allmennheten via satellitt kringkaster overjordbundet nett. For det andre skal ikke-represen-terte rettighetshavere til enhver tid ha mulighetentil å utelukke utvidelsen av den kollektive avtalentil hans verk og til å utøve sine rettigheter entenindividuelt eller kollektivt. Regelen som hjemleravtalelisensordninger gjelder ikke filmverk og

andre verk som fremstilles på tilsvarende måte, jf.artikkel 3 nr. 3.

I direktivet artikkel 8 til 12 gis regler om vide-resending i kabel. Etter direktivet artikkel 8 skaldet sikres at videresending av kringkastingssen-dinger i kabel skjer under overholdelse av gjel-dende regler om opphavsrett og nærstående ret-tigheter, og at slik videresending finner sted pågrunnlag av individuelle eller kollektive avtalermellom innehavere av opphavsrett og nærståenderettigheter og kabeldistributører. Artikkel 9 fast-setter et prinsipp om obligatorisk kollektiv rettig-hetsforvaltning på området. Det stilles bl.a. kravom at retten til å gi eller nekte en kabeldistributørtillatelse til videresending i kabel skal gjøres gjel-dende gjennom forvaltningsorganisasjon. I hen-hold til artikkel 10 får artikkel 9 ikke anvendelsepå kringkastingsforetaks rettigheter.

Europakommisjonen har foreslått en forord-ning (KOM(2016) 594) om visse typer nettoverfø-ringer som foretas av kringkastingsselskaper, ogom videresending av radio- og TV-programmer.Forslaget innebærer for det første at det såkaltesenderlandsprinsippet (country of origin) skal fåanvendelse for såkalte tilknyttede online-tjenestersom tilbys av et kringkastingsselskap eller underselskapets ansvar og kontroll, jf. artikkel 2. Hvasom menes med en tilknyttet online-tjeneste ernærmere definert i artikkel 1 bokstav a. Tilgjenge-liggjøring av slike tjenester skal opphavsrettsliganses å skje i medlemsstaten der kringkastings-selskapet primært er etablert. Forslaget inne-bærer for det andre en utvidelse av prinsippet isatellitt- og kabeldirektivet om obligatorisk kollek-tiv forvaltning av rettigheter til videresending avkringkastingsprogrammer. Etter satellitt- ogkabeldirektivet er dette prinsippet begrenset tilvideresending i kabel (jf. ovenfor), men etter for-slaget skal det også gjelde for andre typer samti-dig og uendret videresending, som er nærmeredefinert i artikkel 1 bokstav b. På samme måtesom i satellitt- og kabeldirektivet gjelder prinsip-pet ikke for kringkastingsselskapenes rettigheteri kringkastingsprogrammene, uavhengig av omdet gjelder selskapenes egne rettigheter eller ret-tigheter som er overført fra andre rettighetsha-vere, jf. artikkel 4.


Avtalelisensbestemmelser for kringkasting finnesogså i de øvrige nordiske landene. Den danskebestemmelsen (§ 30) er bygget på de sammehovedprinsippene som den norske bestemmelsen.Her kan imidlertid hver av partene forelegge


saken for opphavsrettslisensnemnda dersom detoppstår spørsmål om den godkjente rettighetsha-verorganisasjonen stiller urimelige vilkår.

I finsk opphavsrettslovgivning er det gitt enlignende avtalelisensbestemmelse (25 f §). Dennebygger også i hovedsak på samme prinsipper.

I Sverige har avtalelisensbestemmelsen (42e§) i senere år blitt utvidet til ikke bare å gjeldekringkasting av verk, men også tilgjengeliggjøringav verk som inngår i et kringkastingsprogram, påen slik måte at den enkelte kan velge tid og stedfor tilgang til verkene. Utvidelsen av avtalelisen-sen er bl.a. begrunnet i at tilgjengeliggjøring avkringkastingsprogram på forespørsel utgjør enselvfølgelig del av kringkastingsforetakenes virk-somhet. Kringkastingsforetakene bør gis rimeligemuligheter til å etterkomme allmennhetens etter-spørsel etter tilgang til programinnhold på foreksempel Internett. I og med at det er tale omsamme innhold som kringkastes, er det vist til attilsvarende vanskeligheter her oppstår når detgjelder rettighetsklareringen.

Bestemmelser om avtalelisens for bruk avverk i kringkasteres arkiver finnes også i andrenordiske land.

Den danske opphavsrettsloven § 30 a girregler om avtalelisens for offentliggjorte verk sominngår i nærmere angitte kringkastingsforetaksproduksjoner (TV 2 og DR). Slike verk kan gjenut-sendes og stilles til rådighet på forespørsel.Bestemmelsen hjemler også eksemplarfremstil-ling som er nødvendig for gjengivelsen. Avtaleli-sensen gjelder bare verk som inngår i produksjo-ner, som har vært utsendt før 1. januar 2007. Opp-havsmannen kan overfor foretaket nedlegge for-bud mot gjengivelsen.

I den svenske opphavsrettsloven 42 g § er detgitt regler som gir kringkastingsforetak mulighetfor anvendelse av avtalelisens for overføring avverk til allmennheten. Bestemmelsen gjelder der-som verkene inngår i egne eller bestilte produk-sjoner som er utsendt før 1. juli 2005. Bestemmel-sen hjemler også fremstilling av eksemplar som ernødvendig for overføringen. Avtalelisensen gjel-der ikke om opphavsmannen har meddelt forbudmot bruken eller det av andre grunner er særskiltgrunn til å anta at opphavsmannen motsetter segbruken. Bestemmelsen fikk sin någjeldende utfor-ming ved en lovendring i 2011.

I den finske opphavsrettsloven 25 g § finnesogså en avtalelisensbestemmelse om bruk av verki kringkastingsforetaks arkiv. Bestemmelsen gjel-der verk som inngår i kringkastingsprogram somforetaket har produsert eller bestilt og som ersendt ut før 1. januar 2002.

Også for videresending av verk i kringkas-tingssendinger finnes avtalelisensbestemmelser iandre nordiske land.

Den danske avtalelisensbestemmelsen omvideresending (§ 35) ble utvidet ved lovendring i2014. I tillegg til å gjelde samtidig og uendret vide-resending av verk i kringkastingssending, girbestemmelsen på visse vilkår også gjengivelse avslike verk på forespørsel.

Den svenske avtalelisensbestemmelsen (42 f§) gjelder samtidig og uendret videresending avverk som inngår i kringkastingssending. En lig-nende bestemmelse finnes i den finske opphavs-rettsloven. For øvrig kan det nevnes at det i finskopphavsrettslov (25l §) også er en avtalelisensbe-stemmelse om tjenester for nettlagring av tv-pro-gram.


I høringsnotatet ble det foreslått en ny teknolo-ginøytral avtalelisensbestemmelse for klareringav rettigheter til audiovisuelt innhold og radiosen-dinger i § 4-32. Det ble foreslått at denne bestem-melsen også vil erstatte de gjeldende avtalelisen-sene som i dag finnes på området – §§ 30, 32 og34.

Det ble gitt uttrykk for at avtalelisensene påradio- og TV-området i dag fremstår som utda-terte. Bestemmelsene i §§ 30, 32 og 34 er knyttettil tilgjengeliggjøring av verk for allmennhetenved bestemte former for teknologi, som kringkas-ting og videresending av kringkastingssending.Som følge av den teknologiske utviklingen, fore-tas overføring av audiovisuelt innhold i dag påandre måter enn tidligere. Det ble bl.a. påpekt atgrensene mellom ulike former for tilgjengeliggjø-ring blir flytende når distribusjonen i størreutstrekning foretas ved hjelp av, eller etter avtalemed tredjeparter, og skjer teknisk på andre måterenn tidligere. I tillegg overføres programtilbudet iøkende grad på forespørsel slik at den enkelte kanvelge tid og sted for tilgangen (i motsetning tildirekte og samtidig mottak). Siden de gjeldendebestemmelsene er basert på en tidligere teknolo-gisk virkelighet, passer de dårlig og blir vanskeligå anvende i dagens situasjon. Denne utviklingenmå forventes å forsterkes ytterligere i årene somkommer.

Departementet påpekte at utgangspunktetetter åndsverkloven er at opphaveren har eneretttil enhver handling som kan karakteriseres somtilgjengeliggjøring for allmennheten. Hvordan inn-holdet distribueres bør i utgangspunktet ikke habetydning for rettighetsklareringen. Det er derfor


behov for hensiktsmessige ordninger for rettig-hetsklarering.

Videre ble det gitt uttrykk for at hovedregelener at rettigheter på området klareres individueltved direkte avtaler med rettighetshaverne. Detteble ansett som et naturlig og riktig utgangspunktsom også bør ligge til grunn for reguleringen i nylov. Samtidig mente departementet at det fortsatter behov for avtalelisens på området for rettighe-ter der forholdene ikke ligger til rette for individu-ell klarering. Det ble gitt uttrykk for at lovgivnin-gen bør gi denne muligheten for forenklet rettig-hetsklarering i slike tilfeller der dette er formål-stjenlig.

Forslaget ble basert på at avtalelisensen ikkebør begrenses til overføringer ved hjelp avbestemte former for teknologi. Bestemmelsen vilgjelde tilgjengeliggjøring for allmennheten vedoffentlig overføring uavhengig av på hvilken måtedette skjer.

Offentlig overføring vil etter forslaget dekkealle former for overføringer, slik at bestemmelsenvil være tilpasningsdyktig overfor endringer i tek-nologien. Hvordan overføringen skjer, spiller iutgangspunktet ingen rolle. Om overføringenskjer i tråd eller trådløst vil for eksempel ikke habetydning for om den omfattes av bestemmelsen,og heller ikke om overføringen kan karakterise-res som kringkasting, videresending e.l. Bestem-melsen ble foreslått å omfatte både overføringersom skjer lineært (slik som samtidig utsendelsetil allmennheten etter fastsatt sendeskjema), ogikke-lineært ved at den enkelte kan velge tid ogsted for tilgangen til innholdet. Avtalelisensendekker altså alle typer overføringer, men etter for-slaget ble det lagt opp til at det i avtalen som utlø-ser avtalelisens, bør spesifiseres hvilke former forbruk det tas sikte på. Dette fremgikk av formule-ringen «nærmere angitt» overføring i utkastet tillovbestemmelse.

Bestemmelsen vil som nevnt også erstatteavtalelisensbestemmelsene som i dag finnes påområdet. Den vil bl.a. omfatte slik bruk av verk ikringkastingsforetaks samlinger som er regulert igjeldende § 32. Bestemmelsen i § 32 gir adgang tilny kringkasting og bruk på forespørsel, men inne-holder visse begrensninger. Det ble foreslått atdisse begrensningene ikke videreføres i den nyebestemmelsen. Bestemmelsen vil dermed gimulighet for avtalelisens for verk bl.a. uten at deter fastsatt noe tidsmessig skjæringspunkt for nårverkene ble kringkastet. Det vil også gi mulighetfor andre enn kringkastingsforetakene til bruk avverk i kringkastingsprogram på forespørsel, mendette vil forutsette at det inngås egen avtale med

kringkastingsforetakene, ettersom avtalelisensikke gjelder for kringkastingsforetakenes rettig-heter.

Det ble foreslått at avtalelisensen gjelder«offentliggjorte verk som inngår i audiovisuelle pro-duksjoner». Bestemmelsen vil i tillegg til verkgjelde de såkalte nærstående arbeider og presta-sjoner som utøvende kunstneres fremføringer,lyd- og filmprodusenters opptak mv. Formulerin-gen audiovisuelle produksjoner ble valgt for ikkeå begrense rekkevidden av bestemmelsen.Uttrykket omfatter blant annet fjernsynssendin-ger, men også annet audiovisuelt innhold sombenyttes av kringkastingsforetakene eller andresom foretar overføringer til allmennheten. Iutgangspunktet dekker audiovisuelle produksjo-ner mer enn kringkastingssendinger, men radio-sendinger faller her utenfor. Av den grunn ble detsærskilt presisert at bestemmelsen gjelder tilsva-rende for radiosendinger, jf. tredje ledd.

Videre ble det nevnt at bestemmelsen også vilgi hjemmel for fremstilling av eksemplar som ernødvendig for tilgjengeliggjøringen etter førstepunktum, jf. første ledd andre punktum. Slikeksemplarfremstilling antas som regel å være ennødvendig forutsetning for tilgjengeliggjøring påforespørsel, for eksempel å legge ut programmerder verk inngår i kringkastingsforetaks nettspil-lere. Formålet med eksemplarfremstillingen eraltså å muliggjøre tilgjengeliggjøringen av innhol-det.

Departementet ga uttrykk for at formålet medavtalelisensbestemmelsen er å sikre bruk avaudiovisuelle produksjoner der ikke alle rettighe-ter er klarert. Bakgrunnen er bl.a. at det på detteområdet er mange rettigheter involvert, og at indi-viduell klarering i visse tilfeller kan være vanske-lig. Det vil også kunne være hittverksproblema-tikk på dette området. For å tydeliggjøre det klareutgangspunktet om individuell klarering av rettig-heter, ble det foreslått at det i bestemmelsen presi-seres at den ikke gjelder for bruk av verk der deter inngått avtale direkte med opphaveren, jf. førsteledd tredje punktum. Dette understreker avtaleli-sensordningens subsidiære karakter.

Det ble foreslått at bestemmelsen gir utenfor-stående rettighetshavere rett til å nedlegge forbudmot bruk av verk i medhold av avtalelisensen. For-slaget ble bygget på gjeldende §§ 30 og 32, som idag har regler om forbudsrett. Avtalelisensen bleforeslått å ikke gjelde for verk som opphaverenhar nedlagt forbud mot bruk av, og heller ikke derdet er særlig grunn til å anta at opphaveren mot-setter seg bruken.


Departementet vurderte hvem et forbud skalnedlegges overfor, og foreslo at utenforståendeopphaver kan velge om forbudet skal nedleggesoverfor organisasjonen eller brukeren. Mot enslik løsning kan det innvendes at det blir meroversiktlig at forbud mottas ett sted, men departe-mentet antok at partene bør kunne løse dette gjen-nom gode rutiner for utveksling av slik informa-sjon.

Det ble foreslått unntak fra forbudsretten forsamtidig og uendret videresending av verk ikringkastingssendinger. Etter § 34 om slik videre-sending er det ikke forbudsrett, og departementetforeslo at denne ordningen videreføres. Dette harsammenheng med de særlige regler i satellitt- ogkabeldirektivet om kollektiv forvaltning av rettig-heter til videresending, jf. nedenfor.

Departementet ga uttrykk for at en generellutfordring knyttet til forslaget om en teknolo-ginøytral avtalelisens på det audiovisuelle områ-det (og for radiosendinger) er at det internasjo-nale regelverket på området til dels inneholderteknologispesifikke reguleringer. Det ble vurderti hvilken grad internasjonale forpliktelser medfø-rer at det må gis særskilte unntaksregler i denforeslåtte avtalelisensbestemmelsen.

På bakgrunn av satellitt- og kabeldirektivetsregulering av videresending i kabel, foreslo depar-tementet at det inntas noen særregler for slikoverføring til allmennheten i utkastet til lovbe-stemmelse. Reglene ble her basert på den gjel-dende bestemmelsen i § 34 andre ledd om avtaleli-sens for videresending av verk i kringkastingssen-ding. I fjerde ledd første punktum gis det derforanvisning på at opphaverens enerett til samtidigog uendret videresending av verk som lovlig inn-går i kringkastingssending, bare kan utøves gjen-nom organisasjon som kan inngå avtale etter § 4-37. Det gjelder likevel ikke for kringkastingsfore-taks rettigheter i sine sendinger, jf. fjerde leddandre punktum.

Departementet vurderte også forholdet tilreglene om satellittkringkasting og de særligereglene om avtalelisens i artikkel 2 og 3 i satellitt-og kabeldirektivet, og foreslo bl.a. at begrensnin-gene i disse reglene ikke tas inn i bestemmelsen.

I tillegg ble forholdet til Bernkonvensjonenartikkel 11 bis vurdert, jf. begrensninger i §§ 30 og34 vedrørende sending ved tråd. Så vidt departe-mentet kunne se, er unntaket for sending ved trådikke nødvendig av hensyn til Bernkonvensjonenartikkel 11 bis. Departementet mente at bestem-melsen vil bli enklere tilgjengelig og mer teknolo-ginøytral om den ikke inneholder slike unntak. På

denne bakgrunn ble det foreslått at denne typenbegrensninger ikke inntas i avtalelisensen.

Det ble nevnt at den nye bestemmelsen vilerstatte de gjeldende avtalelisensbestemmelsenepå området (§§ 30, 32 og 34), men at den vil favnevidere enn disse bestemmelsene. Departementetanså det naturlig at organisasjoner som er god-kjent til å inngå avtale med avtalelisensvirkningetter de gjeldende bestemmelsene, også vil kunneanses godkjent etter den nye bestemmelsen, menbare for det godkjenningen omfatter. Dersom deønsker å inngå avtalelisens for bruk etter den nyebestemmelsen som går ut over hva de er godkjentfor, må de søke om godkjenning for dette.

5.25.5 Høringen

I høringen er det flere høringsinstanser som støt-ter forslaget, slik som ArbeidsgiverforeningenSpekter/NTO, BONO, Kulturrådet, Musikernes fel-lesorganisasjon, Norsk faglitterær forfatter- og over-setterforening, NRK, Norwaco og TONO.

For eksempel uttaler NRK:

«NRK støtter forslaget om en slik ny avtaleli-sens fordi den vil være mer fleksibel for par-tene. Bestemmelsen vil kunne forenkle NRKsmulighet til bedre å oppfylle vårt samfunnsopp-drag med å tilby vårt innhold til publikum.NRK støtter også forslaget om å gjøre dagensbestemmelse i § 30 teknologinøytral i forslagettil ny § 4-32 første ledd.»

Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforeninguttaler:

«Vi støtter den betydelige oppryddingen somer gjort i denne bestemmelsen, herunder løsri-velsen fra tidligere tiders teknologitilknyttedeløsninger.

Den nye bestemmelsen er godt egnet til åtjene det formålet som er kommet til uttrykk i§ 1-1 nr. 2.

Det nordiske avtalelisenssystemet har vistseg effektivt og velfungerende gjennom langtid, men er de siste årene utfordret fra flerehold. Først og fremst av kommersielle kring-kastere i Norge som søker eneherredømmeover rettighetsporteføljen i sendeflatene sine.»

TONO uttaler:

«TONO støtter forslaget om en teknologinøy-tral bestemmelse om avtalelisens for audiovisu-elle produksjoner, jf. forslaget til ny § 4-32.


TONO er enig med departementet i at det erhensiktsmessig at en slik bestemmelse ikke erknyttet til at overføringen skjer ved bruk avbestemt teknologi eller på bestemte måter. Deter videre viktig at en slik bestemmelse ikkeknyttes til mer eller mindre utdaterte begrepersom «kringkasting» eller «videresending» –men at bestemmelsen fanger opp det som iopphavsrettsdirektivet og tilhørende praksis erdefinert som «communication to the public».»

På den annen side er det også flere høringsinstan-ser, særlig kommersielle kringkastere, distributø-rer og produsenter, som er kritiske til forslaget –slik som Feelgood, Discovery, Get TDC, HBO Nor-dic, Kabel Norge, Motion Picture Association, RiksTV,TV 2, Virke KTU og Virke Produsentforeningen.Det er også noen høringsinstanser som ikkesynes å være negative til bestemmelsen somsådan, men som er kritiske til visse deler ved den.

De høringsinstansene som er negative til for-slaget, har flere innvendinger. Det gjøres blantannet gjeldende at det ikke synes å være noebehov for bestemmelsen, ettersom det allerede erinnført en generell avtalelisensbestemmelse.Noen mener også at det er uheldig at bestemmel-sen fjerner skillet mellom kringkasting og videre-sending, og at det ikke foreligger noen uklarhetmht. dette skillet, jf. Høyesterettsdom i HR-2016-562-A . Det hevdes at bestemmelsen kan gi opp-hav til flere tvister rundt rettighetsklarering. Foreksempel kan det vises til høringsuttalelsen fraDiscovery, der det uttales:

«Innføringen av en audiovisuell avtalelisenssynes å fjerne skillet mellom kringkasting ogvideresending. Discovery mener dette er uhel-dig. Skillet er godt egnet for å fastsette når deter hensiktsmessig med kollektiv klarering avrettigheter (videresending av utenlandskekanaler som ikke er klarert for Norge) og derdet er praktisk med individuell klarering(kringkasting). Begrepene er teknologinøy-trale, objektive og overlater derfor lite tilskjønnsmessige vurderinger.

Dersom skillet mellom kringkasting ogvideresending fjernes, vil det åpne for ny uklar-het om rettighetsklarering og for nye rettig-hetskonflikter.»

I denne sammenhengen er det noen høringsin-stanser som tar opp spørsmål om forholdet til indi-viduell klarering, og som er bekymret for at forsla-get vil bli oppfattet som en oppfordring til kollek-tiv klarering i stedet. For eksempel uttaler RiksTV:

«Den generelle avtalelisensen skulle kun bru-kes hvor det er «vanskelig eller umulig for ret-tighetshavere å klarere selv», slik det er formu-lert i forarbeidene. Den audiovisuelle avtaleli-sensen, som ellers fremstår som identisk, skalkunne brukes der «forholdene ikke ligger tilrette for individuell klarering» og «der dette erformålstjenlig». Det fremstår som usikkert forRiksTV om det er ment å være noen forskjell.Departementet må klargjøre dette. […]

RiksTV ser fare for at avtalelisensbestem-melser kan bidra til at organisasjoner brukerordningene til å insistere på at det skal benyttesavtalelisens på områder der individuell klare-ring både er praktisk og mulig. I så fall kan detmedføre en mer omfattende, vanskeligere ogbyråkratisk ordning enn at rettigheter frikjøpesindividuelt. En generell avtalelisens kan med-føre at organisasjoner pålegger sine medlem-mer å «holde tilbake» rettigheter som i dag fri-kjøpes, for å posisjonere seg under en nyavtalelisensbestemmelse.»

Det gjøres også gjeldende at forslaget kan reisekonkurranserettslige spørsmål. Bl.a. uttaler KabelNorge:

«Dersom departementet har ment at audiovisu-ell avtalelisens i motsetning til den generelleavtalelisensen, skal kunne anvendes i situasjo-ner der det er mulig med individuell klarering,reiser forslaget konkurranserettslige problem-stillinger. Dette gjelder særlig dersom formule-ringene i høringsnotatet legger opp til at rettig-hetshaverne bare gjennom å unnta visse nær-mere definerte rettigheter fra sine individuelleavtaler, kan oppfylle vilkårene for å benytte denforeslåtte audiovisuelle avtalelisensen.

Så lenge det er kommersielt realistisk å kla-rere rettigheter individuelt, foreligger det enkonkurranseflate mellom rettighetshavernesom disse etter konkurranseretten plikter åutnytte. Kollektiv forvaltning av opphavs-, utø-ver- og produsentrettigheter er i slike situasjo-ner i utgangspunktet et konkurransebegren-sende salgssamarbeid i strid med konkurran-seloven § 10 og tilsvarende EØS-rettsligeregler. Dette vil også gjelde dersom slike kol-lektive avtaler gis avtalelisensvirkning.»

For øvrig har mange høringsinstanser hatt syns-punkter på den nærmere utformingen av forsla-get. Enkelte mener at lovforslaget kan gi inntrykkav at kollektiv klarering er lovens primærordning.For eksempel uttaler Altibox:


«Lovforslaget kan fremstå som noe utydelig iforhold til å slå fast hovedregelen for rettighets-overgang. Man kan få inntrykk av at kollektivklarering er lovens reelle primærordning.Dette er særlig tydelig i forslaget til ny § 4-32første ledd. Hovedregelen er, og bør være, frioverdragelse av rettigheter og klarering gjen-nom individuelle avtaler, slik dette også frem-går av Høringsnotatet på side 213.»

TV 2 mener at det «kan fremtre som at offentlig-gjorte verk som inngår i audiovisuelle produksjonerbare kan gjøres tilgjengelig for allmennheten nårbetingelsene for avtalelisens er oppfylt».

Bestemmelsen ble som nevnt utformet med enforbudsrett for utenforstående rettighetshavere,med unntak for samtidig og uendret videresen-ding av verk i kringkastingssendinger. Flerehøringsinstanser har merknader til spørsmåletom forbudsrett for utenforstående rettighetsha-vere (såkalt opt out). Her er det delte meninger.Noen høringsinstanser støtter forbudsrett, mensandre er negative til forbudsretten – de gjør bl.a.gjeldende at bestemmelsen ikke vil bli noenattraktiv klareringsmåte på grunn av den usikker-het forbudsretten innebærer. Blant høringsinstan-sene som støtter forbudsrett er: BONO, Mediebe-driftenes Landsforening, Motion Picture Associationog Norwaco. Blant høringsinstansene som er kri-tiske til forbudsretten er: Get TDC, Kabel Norge,RiksTV, Telenor og Virke KTU. Enkelte høringsin-stanser mener at forbudsretten må begrenses. Foreksempel uttaler Telenor:

«For videresending er det ingen opt-ut-adgang,jf. gjeldende § 34 og SatCab kapittel 3. En viktigårsak til dette er at bestemmelsen ellers ikkeville fungere i praksis. Av samme grunn kandet etter Telenors oppfatning heller ikke forannen type sekundærbruk av kringkastings-sending gjelde noen opt-ut adgang, slik som foreksempel Start Forfra (mulighet til å starteprogrammet forfra i programmets sendetid) ogUkesarkiv (mulighet til å se programmet for-sinket i inntil en uke fra sendetid), altså desåkalte kringkastingsnære tjenestene.

Kringkastingssendinger kjennetegnes fordet første ved at et svært stort antall rettighets-havere er involvert. For det andre er det oftevanskelig å avgjøre presist hvem som rent fak-tisk har bidratt i tilstrekkelig grad til å kunneanses som rettighetshaver etter åndsverklo-ven. I sum gjør dette at risikoen er stor for at«noen» opter-ut. Dette vil effektivt hindreutnyttelse ikke bare av vedkommendes verk,

men av hele kringkastingssendingen somsådan, selv om alle øvrige rettighetshavere harsamtykket og allerede mottatt betaling for denaktuelle sekundærbruken. En slik vetorett forkringkastingsnære tjenester fremstår som helturimelig, både overfor brukeren og de øvrigerettighetshavere, ikke minst tatt i betraktningat vedkommende rettighetshaver som opter-utallerede har samtykke til at det aktuelle verketkan kringkastes på den aktuelle fjernsynskana-len. Usikkerheten dette skaper omkring utnyt-telse av de kringkastingssnære tjenestene, vilgjøre investeringer i slikt innhold mindreattraktivt.

Disse faktiske og karakteristiske forhol-dene gjør at en avtalelisensbestemmelse forkringkastingsnære tjenester ikke vil fungere ikombinasjon med en vilkårlig, individuell for-budsrett for hver enkelt opphaver.»

Virke KTU uttaler:

«Ifølge annet ledd kan utenforstående rettig-hetshaver nedlegge forbud mot bruk i med-hold av avtalelisensen. Regelen innebærer atden enkelte opphaver vil kunne hindre utnyt-telse av verk som for øvrig er klarert med allerettighetshavere. Vi mener dette vil innebæreen vesentlig økonomisk risiko for aktørene påbrukersiden, og vil gi den enkelte rettighetsha-ver en særlig sterk posisjon i vederlagsforhand-lingene. Etter vår vurdering bør forbudsrettenbegrenses ved at det gis en adgang til «fair use»mot «rimelig vederlag» etter § 5-3, selv om par-tene ikke har blitt enige om vederlaget stør-relse. En slik regel vi bedre balansere hensynettil rettighetshaver på den ene siden, og behovetfor å sikre bruk av audiovisuelle produksjonerder ikke alle rettigheter er klarert, på denandre. På denne måten vil formålet bak regelenbedre ivaretas, uten at det går på urimeligbekostning av rettighetshaver.»

Også Get TDC og Kabel Norge er inne på lignendeforslag. Kabel Norge uttaler bl.a.:

«Kabel Norge vil heller oppfordre departemen-tet til å utrede mulighetene for å gjøre et unn-tak for forbudsadgangen når det gjelder kring-kastingsnære tjenester. Andre muligheter somogså bør vurderes, er å innføre en vederlags-rett for gjenværende rettigheter i situasjonerder et flertall av rettighetshaverne i et audiovi-suelt verk allerede har klarert rettigheter forangjeldende bruk og/eller adgang til «fair use»


av verk der partene er enige om vederlagsplik-ten, men forhandler eller tvister om vederlags-utmåling.»

Det er også noen som har synspunkter på for-budsrettens nærmere utforming, bl.a. hvem et for-bud skal nedlegges overfor. For eksempel uttalerNRK:

«NRK er enig i prinsippet om at rettighetsha-vere som har valgt å ikke bli representert av enorganisasjon, bør ha en reservasjonsrett. NRKvil samtidig påpeke at dersom reservasjonsret-ten skulle vise seg å bli brukt ofte, vil ikkeavtalelisensordningen fungere. Det er naturlig-vis ikke mulig å forutse i hvilken utstrekningrettighetshavere vil reservere seg. NRK menerdet derfor er viktig å legge opp til en ordningsom er mest mulig oversiktlig, enkel og sikrernotoritet for både brukere, organisasjoner ogrettighetshavere. Vi mener disse hensyn vil blisikret best om forbudet bare skal kunne med-deles den representative rettighetsorganisasjo-nen. Dersom rettighetshaverorganisasjonen erden som har oversikt over eventuelle reserva-sjoner, vil det også forenkle formidlingen avforbudet til de ulike brukerne av åndsverket.»

Et annet spørsmål som har blitt tatt opp i hørin-gen, gjelder at bestemmelsen ble foreslått å gjeldefor offentliggjorte verk. For eksempel uttalerKabel Norge:

«Etter forslaget kan avtalelisensen kun benyt-tes for verk som er «offentliggjorte». I henholdtil forslagets § 2-8 anses verk som offentliggjortnår det lovlig er gjort tilgjengelig for allmenn-heten. Dette synes å forutsette en tidligere til-gjengeliggjøring og kan følgelig utelukke brukav den audiovisuelle avtalelisensen ved førstegangs tilgjengeliggjøring av audiovisuelle pro-duksjoner laget på kringkasters bestilling. Ipraksis skjer tilgjengeliggjøring for allmennhe-ten i form av kringkasting på flere plattformersamtidig, hvilket kan indikere at den foreslåtteavtalelisensen i tilfelle ikke kan benyttes fornoen del av denne første tilgjengeliggjøring.Departementet bes klargjøre om dette harvært intensjonen.»

Justis- og beredskapsdepartementet reiser et spørs-mål vedrørende satellitt- og kabeldirektivet:

«I høringsnotatet punkt 5.20.1.4 s. 202 gis detuttrykk for at det ikke er nødvendig å innta i

lovutkastet § 4-32 begrensningene i satelittdi-rektivet artikkel 3 nr. 2 og 3, på bakgrunn blantannet av at direktivet skal revideres. Det frem-står som uklart om det vil være i samsvar medgjeldende direktivregulering å unnlate å medtadisse begrensningene. Kulturdepartementetbes vurdere dette nærmere.»


5.25.6.1 Generelt

Departementet bemerker at formålet medbestemmelsen som nevnt er å muliggjøre klare-ring og bruk av audiovisuelle produksjoner derikke alle rettigheter er klarert. Etter departemen-tets syn vil det være hensiktsmessig at en slikbestemmelse har en mer teknologinøytral utfor-ming enn avtalelisensene som finnes i gjeldendelov. Lovgivningen bør ta høyde for utviklingen deraudiovisuelt innhold gjøres tilgjengelig på andremåter enn tidligere. Det er en utvikling som det ergrunn til å tro vil forsterkes ytterligere fremover.Derfor mener departementet at reguleringen derdet er mulig, ikke bør knyttes til mer teknologis-pesifikke begreper som kringkasting og videre-sending – selv om disse typene overføring ogsåkan skje ved forskjellig teknologi. Noen høringsin-stanser viser til at skillet mellom kringkasting ogvideresending er avklart i Høyesteretts dom av 10.mars 2016 (HR-2016-562-A). Til dette bemerkerd e p a r t e m e n t e t at selv om Høyesterett herhatt tatt stilling til den problemstilling som sakengjaldt om såkalt «direct injection», er det langt frautenkelig at nye avgrensningsspørsmål kan opp-stå i fremtiden. Det er nok ikke gitt at ethvertspørsmål på området med dette er løst.

Flere høringsinstanser som er negative til for-slaget, har stilt spørsmål ved om det er noe behovfor bestemmelsen når det er innført en generellavtalelisensbestemmelse. Til dette bemerkerd e p a r t e m e n t e t at det er riktig at bestem-melsen om generell avtalelisens kan benyttes tilavtalelisensklarering på et nærmere avgrensetområde, slik at den bl.a. kan anvendes på detaudiovisuelle området. Det kan likevel ha betyd-ning at det finnes særskilte avtalelisensbestem-melser på områder der lovgiveren antar at det kanvære behov for slik klarering. Departementetantar at det kan være tilfellet for tilgjengeliggjø-ring av audiovisuelle produksjoner, ettersom deter svært mange rettigheter involvert og individu-ell klarering i visse tilfeller kan være vanskelig, foreksempel for bruk av eldre arkivmateriale. Dethar vært en lang tradisjon for bruk av avtalelisens


på TV-området. Når det finnes en særskilt avtaleli-sensbestemmelse, vil den definere de ytre ram-mene for hva avtalelisensen omfatter, i motsetningtil den generelle avtalelisensen, der det i utgangs-punktet er opp til partene å avgrense anvendelses-området. Den generelle avtalelisensen er særligtenkt som et supplement til der det er gitt sær-skilte avtalelisenser. Det var derfor f.eks. ikkeaktuelt å oppheve de eksisterende avtalelisesbe-stemmelsene da generell avtalelisens ble innført.

I høringsnotatet ble det understreket flere ste-der at hovedregelen på området er individuell kla-rering, og at departementet mente at dette børligge til grunn for reguleringen. Det ble foreslåttat det i tredje ledd fastsettes at bestemmelsenikke gjelder for bruk av verk der det er inngåttavtale direkte med opphaveren. Noen høringsin-stanser tar likevel opp forholdet mellom individu-ell klarering og klarering ved avtalelisens, ogmener bl.a. at lovforslaget gir inntrykk av at kol-lektiv klarering er lovens primærordning, og atutgangspunktet om individuell klarering børfremgå klarere av bestemmelsens ordlyd. Enkeltemener at forslaget kan oppfattes slik at terskelenfor anvendelse av bestemmelsen er lavere enn forden generelle avtalelisensbestemmelsen.

Departementet viser til at det i proposisjonenom innføring av generell avtalelisens, Prop. 69L(2014–2015) på s. 20, ble uttalt:

«Kjennetegnet ved en avtalelisens er at avtalengis virkning også for rettighetshavere som ikkeer omfattet av avtalen. Begrunnelsen for avtale-lisensvirkningen er at det er upraktisk ellerumulig med individuell klarering på området.Nye avtalelisensavtaler bør derfor ikke omfatteområder hvor det ligger til rette for individuellklarering, for eksempel områder hvor det i dager velfungerende klarering ved individuelleavtaler med rettighetshaverne eller deres orga-nisasjoner. Hvis det på deler av et område ermulig med slik klarering, vil imidlertid avtaleli-sens kunne benyttes som supplement til indivi-duell klarering, slik at brukerne kan få klarertalle rettigheter.»

D e p a r t e m e n t e t bemerker at ovennevnte vilgjelde på samme måte for den foreslåtte bestem-melsen om avtalelisens for bruk av audiovisuelleproduksjoner. Det er heller ikke i forbindelse meddette forslaget meningen å endre de gjeldendeprinsippene for forholdet mellom individuell klare-ring og klarering ved avtalelisens. På bakgrunn avat avtalelisensordningens subsidiære karakter er

klart presisert, kan departementet ikke se at deter nødvendig å gå inn på de konkurranserettsligespørsmålene som enkelte høringsinstanser taropp i sine høringsuttalelser.

Noen høringsinstanser mener som nevnt at detut fra bestemmelsen kan fremstå som kollektivklarering er hovedregelen, og at forutsetningenfor anvendelse av avtalelisens bør fremgå klarereav ordlyden. Til dette bemerker d e p a r t e -m e n t e t at lignende spørsmål også ble tatt oppog vurdert i forbindelse med innføringen av gene-rell avtalelisens. I Prop. 69 L (2014–2015) s. 22uttales det:

«Noen av høringsinstansene ønsker at forutset-ningen for anvendelse av generell avtalelisensskal komme klarere til uttrykk ved for eksem-pel å inntas i lovteksten. Både i høringsnotatetog denne proposisjonen er det presisert at for-utsetningen for at bestemmelsen kan få anven-delse, er at det vil være upraktisk eller umuligå klarere rettighetene til den aktuelle brukenav opphavsrettslig beskyttet innhold gjennomindividuelle avtaler med rettighetshaverneeller deres organisasjoner. Departementetmener at denne forutsetningen fremgår til-strekkelig klart av lovforarbeidene, og kanikke se at det er nødvendig å innta denne i lov-teksten.»

Dette gjelder på tilsvarende måte for den aktuelleavtalelisensbestemmelsen, og departementet opp-rettholder vurderingen som er foretatt på dettepunktet.

TV 2 uttaler at «[f]ørste ledd synes rett og slettganske uforståelig. Det kan fremtre som at offentlig-gjorte verk som inngår i audiovisuelle produksjonerbare kan gjøres tilgjengelig for allmennheten nårbetingelsene for avtalelisens er oppfylt». Til dettebemerker d e p a r t e m e n t e t av bestemmel-sens første ledd er utformet på samme måte somandre avtalelisensbestemmelser. Det fremgår herhva en bruker kan gjøre når betingelsene foravtalelisens er oppfylt (avtale er inngått med enrepresentativ rettighetshaverorganisasjon). Slikebestemmelser kan imidlertid ikke tolkes slik atden aktuelle bruken bare kan skje når betingel-sene for avtalelisens er oppfylt. Dersom det fore-ligger et annet rettslig grunnlag for bruken, for-hindres ikke den av avtalelisensen. For øvrigfremgår det også av bestemmelsen at den ikkegjelder der det er inngått avtale direkte med opp-haveren.


5.25.6.2 Offentliggjorte verk

Som nevnt ovenfor påpeker noen høringsinstanserat vilkåret om at verk som kan brukes i medholdav avtalelisensbestemmelsen, skal være offentlig-gjort, kan medføre at bestemmelsen ikke vilomfatte første gangs tilgjengeliggjøring av audio-visuelle produksjoner. D e p a r t e m e n t e tbemerker til dette at formålet som nevnt ihøringsnotatet er å sikre muligheten til klareringog bruk av audiovisuelle produksjoner der ikkealle rettigheter er klarert. Spørsmålet er om vilkå-ret om at verkene som inngår i audiovisuelle pro-duksjoner skal være offentliggjort, i noen tilfellervil være til hinder for at formålet med bestemmel-sen oppfylles. Et verk vil være offentliggjort nårdet lovlig er gjort tilgjengelig for allmennheten, jf.lovforslaget § 10.

I audiovisuelle produksjoner vil det normaltvære et stort antall verk og prestasjoner. Det antasat situasjonen kan være at noen av disse er offent-liggjort, mens andre ikke vil være det. En audiovi-suell produksjon kan være et fellesverk, men kanogså inneholde særskilte verk i tillegg. Avtaleli-sensen er ment å legge til rette for enkel rettig-hetsklarering, men det er samtidig viktig at deninneholder visse skranker. En generell adgang tilå gjøre tilgjengelig ikke-offentliggjorte verk sominngår i audiovisuelle produksjoner, vil kunnevirke urimelig for utenforstående rettighetsha-vere, som kanskje ikke ønsker offentliggjøring.Departementet har derfor visse betenkelighetermed helt generelt å fjerne vilkåret om at verk somskal anvendes i medhold av avtalelisensen, måvære offentliggjort.

Som nevnt skal avtalelisens bare benyttes derdet er upraktisk eller umulig å klarere de aktuellerettighetene individuelt. Departementet legger tilgrunn at i tilfeller der det er tale om første gangstilgjengeliggjøring av audiovisuelle produksjoner,må dette i utgangspunktet baseres på individuellklarering. Departementet antar at det i liten grader behov for å benytte avtalelisens for den pri-mære tilgjengeliggjøringen av for eksempel enaudiovisuell produksjon laget på kringkastersbestilling. I slike tilfeller vil det foreligge endirekte avtale om bruk av produksjonen. (I denneforbindelse nevnes også at avtalelisensen ikkeomfatter kringkastingsforetakenes rettigheter.)Imidlertid ser departementet at det etter omsten-dighetene vil kunne oppstå behov for avtalelisensfor annen bruk, som tilbys av andre enn kringkas-tingsforetakene, for eksempel ulike typer på-fore-spørsel-tjenester. I høringen er det påpekt ataudiovisuelle produksjoner vil kunne gjøres til-

gjengelig på flere plattformer samtidig. Etterdepartementets syn vil ikke kravet om at verketskal være offentliggjort, hindre bruk av avtaleli-sens i denne typen situasjoner dersom det erupraktisk eller umulig å klarere den aktuelle til-gjengeliggjøringen gjennom direkte avtale. Detsynes å være en rimelig tolkning at verket ansesoffentliggjort gjennom den samtidige tilgjengelig-gjøringen for allmennheten som i hovedsak hargrunnlag i direkte avtale. Så lenge tilgjengelig-gjøringen i medhold av avtalelisens ikke skjer før,vil altså ikke dette vilkåret prinsipielt utelukkeanvendelse av bestemmelsen. Men det understre-kes at om bestemmelsen kan benyttes i dennetypen situasjoner for øvrig, vil bero på en konkretvurdering av om vilkårene for avtalelisens er opp-fylt.

På denne bakgrunn opprettholdes begrensnin-gen til offentliggjorte verk.

Forslaget i høringsnotatet var at avtalelisensengjaldt «offentliggjorte verk som inngår i audiovi-suelle produksjoner». Som nevnt ovenfor, vil enaudiovisuell produksjon gjerne inneholde et stortantall verk og nærstående prestasjoner og arbei-der. En audiovisuell produksjon vil også i seg selvkunne være et fellesverk/filmverk. For å unngåtvil om at både verk som inngår i en produksjon,og produksjonen i seg, vil kunne omfattes avbestemmelsen, foreslås en viss justering i ordly-den. Dette innebærer at avtalelisensen foreslås ågjelde «Offentliggjorte audiovisuelle produksjo-ner og offentliggjorte verk som inngår i audiovisu-elle produksjoner». En slik justering vil være i trådmed bestemmelsens formål om å sikre mulighe-ten til klarering og bruk av audiovisuelle produk-sjoner der ikke alle rettigheter er klarert.

5.25.6.3 Forbudsrett

Det er som nevnt delte meninger om forbudsret-ten. Departementet bemerker at avtalelisens inne-bærer en rett til å bruke verk og prestasjoner avrettighetshavere som ikke representeres av orga-nisasjonen som inngår avtalen (utenforståenderettighetshavere) uten disse rettighetshavernessamtykke. Adgangen til å nedlegge forbud er vik-tig for å ivareta interessene til slike utenforstå-ende rettighetshavere. Dette ble fremhevet både ihøringsnotatet og i lovproposisjonen om innføringav generell avtalelisens.

Etter det departementet er kjent med, har for-budsretten i avtalelisensordningen ikke værtbenyttet i særlig grad. Men dersom dette skulleendre seg, vil det kunne være en betydelig svek-kelse av avtalelisensordningen. Avtalelisens inne-


bærer en forenklet ordning for klarering av allerettigheter på et nærmere avgrenset område. Hvisforbudsretten benyttes hyppig, vil det innebæreen stor usikkerhetsfaktor for brukeren, og avtale-lisensen vil være et mindre egnet verktøy for enhelhetlig rettighetsklarering. Særlig kan dettegjelde audiovisuelle produksjoner som ofte vilvære fellesverk med mange involverte rettighets-havere, slik at man kan risikere at én enkelt rettig-hetshavers nedleggelse av forbud innebærer atverket ikke kan brukes i medhold av avtalelisen-sen. Dette kan virke som en uforholdsmessigbegrensning for anvendelse av bestemmelsen.

Departementet ser disse potensielle farene forat forbudsretten kan uthule avtalelisensen. Samti-dig er forbudsretten viktig for avtalelisensordnin-gens legitimitet, og prinsipielle grunner tilsier atdet bør utvises varsomhet med å begrense denneretten. På bakgrunn av særtrekkene på det audio-visuelle området har departementet likevel vur-dert om det bør innføres visse begrensninger iforbudsretten for å hindre urimelige utslag somnevnt ovenfor (der én enkeltstående eller noen fårettighetshavere sperrer for anvendelse av en helproduksjon). En slik begrensning kunne foreksempel være at det stilles krav om at forbudnedlegges av en viss forholdsmessig andel av ret-tighetshaverne (slik at en enkelt rettighetshaversforbud ikke er tilstrekkelig). Videre har departe-mentet merket seg utformingen av forbudsretten ien finsk avtalelisensbestemmelse om tjenester fornettlagring av tv-program (finsk opphavsrettslov25l §). I bestemmelsens tredje ledd heter det at:«Bestämmelserna i 1 mom. tillämpas inte om pro-ducenten av en bildupptagning har erhållitupphovsmännens rättigheter att bestämma om den imomentet avsedda användningen av de verk somingår i programmet och producenten har förbjuditanvändningen av programmet.» Her synes detaltså å være produsenten som kan nedlegge for-bud, og ikke den enkelte opphaver. For øvrig kannevnes at enkelte høringsinstanser foreslår alter-nativer som unntak fra forbudsretten for kringkas-tingsnære tjenester, adgang til «fair use» motrimelig vederlag, og vederlagsrett for gjenvæ-rende rettigheter i situasjoner der et flertall av ret-tighetshaverne i et audiovisuelt verk allerede harklarert rettigheter.

D e p a r t e m e n t e t foreslår imidlertid ikkeinnføring av begrensninger i forbudsretten i førsteomgang. Det kan være grunn til først å se an omslike enkeltstående forbud skaper problemer ipraksis. I så fall vil departementet foreta en nær-mere vurdering av mulige løsninger med hensyntil forbudsrettens utforming.

Anvendelse av forbudsretten reiser også noenandre spørsmål. For det første er det spørsmål omhvem et forbud skal nedlegges overfor. Ihøringsnotatet ble det som nevnt foreslått at for-bud skal nedlegges overfor «noen av partene iavtalen» – altså at rettighetshaveren kan velge omdet skal nedlegges overfor organisasjonen ellerbrukeren. Dette er også løsningen i bestemmel-sen om generell avtalelisens. Enkelte høringsin-stanser kommenterer spørsmålet. Blant dissemener særlig høringsinstansene på brukersiden,f.eks. NRK, at forbud bare bør nedlegges overforrettighetshaverorganisasjonen. Ettersom det erbrukeren som skal sørge for at forbud etterleves iforbindelse med bruken, kunne dette tale for atforbud kom direkte til brukeren (slik løsningen eri gjeldende §§ 30 og 32). Samlet sett opprettholderd e p a r t e m e n t e t imidlertid forslaget frahøringsnotatet om at rettighetshaveren bør kunnevelge.

Når det gjelder forbudsretten, er det ogsånoen høringsinstanser som mener at bestemmel-sen burde hatt formalkrav til forbud og hvordande skal kommuniseres. Kabel Norge fremheverhvor vanskelig det er for distributører å finne hvorog når produksjonen som forbudet knytter seg tilsendes, og ta stilling til forbud (om den som hev-der å ha rett til å nedlegge forbud, faktisk har enslik rett). D e p a r t e m e n t e t forstår at håndte-ring av forbud kan by på mange utfordringer, menfastholder likevel at dette er spørsmål som det børvære mulig for partene i en avtalelisensavtale åfinne gode løsninger på.

5.25.6.4 Begrepet radiosendinger

NRK mener at «radiosendinger» bør erstattesmed «radioproduksjoner». Blant annet sett i lys avat bestemmelsen i utgangspunktet gjelder «audio-visuelle produksjoner», er d e p a r t e m e n t e tenig i at radioproduksjoner synes å være et bedrebegrep enn radiosendinger. Det foreslås en end-ring i bestemmelsen på dette punktet. I tilleggforeslås at regelen om at bestemmelsen gjelder til-svarende for radioproduksjoner flyttes til sisteledd, og gjelder hele bestemmelsen.

5.25.6.5 Forholdet til satellitt- og kabeldirektivet artikkel 3

Justis- og beredskapsdepartementet ber som nevntom at det vurderes nærmere om det vil være isamsvar med satellitt- og kabeldirektivet å ikkeinnta begrensingene i direktivet artikkel 3 nr. 2 og3 i bestemmelsen.


Om dette ble det uttalt i høringsnotatet:

«Departementet har også vurdert forholdet tilreglene om satellittkringkasting og de særligereglene om avtalelisens i artikkel 2 og 3, somdet også er redegjort for ovenfor. Regelen omforbudsadgang i artikkel 3 nr. 2 andre strek-punkt er hensyntatt i den foreslåtte bestemmel-sens andre ledd, jf. ovenfor. Spørsmålet er omdet er nødvendig å innta de andre begrensnin-gene etter satellitt- og kabeldirektivet artikkel3 nr. 2 og 3. Departementet er i tvil om det erbehov for den svært teknologispesifikke regu-leringen som fremgår av disse reglene. Somnevnt ble reglene utformet i en annen tid ogdirektivet skal nå revideres. Det vises også til atdet i nyere direktiver på mer generelt grunnlager uttrykt at EU-regler ikke er til hinder foravtalelisenser (jf. opphavsrettsdirektivet for-tale punkt 18 og hitteverkdirektivets fortalepunkt 24.) Det foreslås på denne bakgrunn atbegrensningene i satellittdirektivet artikkel 3nr. 2 og 3 ikke tas inn i bestemmelsen.»

I høringsnotatet ble det også redegjort for dissesærlige reglene for satellittkringkasting:

«Direktivet artikkel 3 nr. 2 gir medlemsstateneadgang til å fastsette avtalelisensordninger(dvs. at virkningen av en kollektiv avtale mel-lom et kringkastingsselskap og en forvalt-ningsorganisasjon om en bestemt kategori avverk utvides til også å omfatte rettighetshaveresom ikke er representert av forvaltningsorga-nisasjonen). Direktivet oppstiller imidlertidvisse betingelser. For det første kreves det atdet samme kringkastingsselskap samtidig medtilgjengeliggjøringen for allmenheten via satel-litt kringkaster over jordbundet nett. For detandre skal ikke-representerte rettighetshaveretil enhver tid ha muligheten til å utelukke utvi-delsen av den kollektive avtalen til hans verk ogtil å utøve sine rettigheter enten individuelteller kollektivt. Regelen som hjemler avtaleli-sensordninger gjelder ikke filmverk og andreverk som fremstilles på tilsvarende måte, jf.artikkel 3 nr. 3.»

Spørsmålet er om det er nødvendig å ta inn særre-gler om kringkasting ved satellitt. For det førstekrav om at det samme kringkastingsselskap sam-tidig med tilgjengeliggjøringen for allmennhetenvia satellitt, kringkaster over jordbundet nett(artikkel 3 nr. 2 andre strekpunkt). For det andreat regelen som hjemler avtalelisensordninger,

ikke gjelder filmverk og andre verk som fremstil-les på tilsvarende måte (artikkel 3 nr. 3).

D e p a r t e m e n t e t ser at det kan stillesspørsmål om disse særreglene for satellittkring-kasting bør inntas i bestemmelsen. På den enesiden vil slike særregler gjøre bestemmelsen min-dre i tråd med formålet om å være teknologinøy-tral og litt vanskeligere tilgjengelig. Departemen-tet nevner også at disse reglene, som bare gjelderfor kringkasting via satellitt, antas å ha liten betyd-ning i praksis, og at EU-regelverket er underutvikling bl.a. i lys av at audiovisuelt innhold gjø-res tilgjengelig på andre måter enn tidligere.

På den annen side ser det så langt ikke ut til åvære holdepunkter for at den gjeldende regulerin-gen i satellitt- og kabeldirektivet vil bli endretgjennom det arbeidet som pågår i EU, jf. Kommi-sjonens forslag til forordning som er omtalt oven-for i punkt 5.25.2. Departementet foreslår derforet nytt siste ledd i bestemmelsen med følgendeordlyd: «Ved satellittkringkasting får bestemmelsenikke anvendelse med mindre sendingen av sammekringkastingsforetak samtidig kringkastes her i riketover jordbundet nett. Ved slik kringkasting gjelderbestemmelsen heller ikke for sceneverk og filmverk.»

5.25.6.6 Særregler om videresending

På bakgrunn av satellitt- og kabeldirektivets regu-lering av videresending i kabel ble det ihøringsnotatet som nevnt foreslått visse særre-gler for slik overføring til allmennheten i bestem-melsen. I lovforslaget tredje ledd første punktumgis det derfor anvisning på at opphaverens eneretttil samtidig og uendret videresending av verk somlovlig inngår i kringkastingssending, bare kan utø-ves gjennom organisasjon som kan inngå avtaleetter § 63. Det gjelder likevel ikke for kringkas-tingsforetaks rettigheter i sine sendinger, jf. tredjeledd andre punktum. (Disse reglene sto ihøringsnotatet i fjerde ledd.)

Som nevnt ovenfor har Kommisjonen foreslåtten forordning der dette prinsippet om obligatoriskkollektiv forvaltning utvides til andre typer samti-dig og uendret videresending enn i kabel. Kommi-sjonens forslag kan tenkes å få betydning for for-slaget her. Riktignok er særregelen i den fore-slåtte avtalelisensbestemmelsen for så vidt ikkebegrenset til videresending i kabel, men bestem-melsen må uansett vurderes i forhold til EU-reglene som kommer på området. Etter departe-mentets syn er det imidlertid for tidlig å ta stillingtil dette på det foreliggende tidspunktet når det sålangt bare foreligger et forslag fra Kommisjonen.Departementet vil derfor avvente en slik vurde-


ring til det er avklart om forslaget blir vedtatt og iså fall i hvilken form.


Som det fremgår av vurderingene ovenfor videre-føres bestemmelsen i hovedsak slik som foreslått ihøringsnotatet, men med enkelte endringer. Somnevnt i høringsnotatet er det etter departementetssyn naturlig at organisasjoner som er godkjent tilå inngå avtale med avtalelisensvirkning etter degjeldende bestemmelsene, også vil anses god-kjent etter den nye bestemmelsen, men bare fordet godkjenningen omfatter. Dersom de ønsker åinngå avtale med avtalelisensvirkning for bruketter den nye bestemmelsen som går ut over hvade er godkjent for, må de søke om godkjenningfor dette.

Bestemmelsen foreslås tatt inn som § 57.

5.26 Bruk i kringkasting – midlertidige (efemære) opptak


Etter gjeldende § 31 første ledd kan kringkas-tingsforetak «ved egne hjelpemidler og til bruk vedegne sendinger» gjøre opptak av åndsverk forsenere gjengivelse ved sending. Bestemmelsengjelder tilsvarende for nærstående prestasjoner. Iandre ledd er det presisert at bestemmelsen ikkegir rett til å «sammenstille film og lyd ved å overførelydopptak til filmen med mindre fremføring ved opp-taket inngår i filmen».

Bakgrunnen for bestemmelsen er at sendingeri stor grad kringkastes ved bruk av opptak. Vedslik utsendelse oppstår det av praktiske årsakerbehov for å fremstille såkalt efemære opptak, dvs.opptak som er av midlertidig karakter. Fremstil-lingen av slike opptak utgjør en nødvendig del avkringkastingsforetakenes virksomhet, og fremstil-lingen kjennetegnes ved at den utelukkende skjerav hensyn til den praktiske utsendelsen.

Bestemmelsen i første ledd kom inn iåndsverkloven i 1961, og gjeldende ordlyd i detteleddet er i realiteten identisk med den som blevedtatt i 1961. I Ot.prp. nr. 26 (1959–60) fremgårdet at utgangspunktet for bestemmelsen var enfelleshenvendelse som kringkastingsinstitusjo-nene i Danmark, Finland, Norge og Sverigegjorde i 1946 til de delegerte i de fire land, jf. s. 52:

«Kringkastingsinstitusjonene understreker iden forbindelse at det ofte er nødvendig å gjøremekaniske opptak av åndsverk (på grammo-

fonplate, magnetofon, stålbånd eller lydfilm).Det dreier seg her om opptak som bare skalvære til eget bruk ved avvikling av program-mene. Opptakene blir ikke kopiert eller mang-foldiggjort. Etter kringkastingsinstitusjonenesoppfatning er det tvilsomt om forholdet fallerinn under det åndsverkloven kaller «mangfol-diggjørelse» og som opphavsmannen har ene-rett til. Videre ble det anført at i alminnelighethar man ikke anmodet om opphavsmennenessamtykke til slike opptak. Det er retten til åoffentliggjøre åndsverket gjennom sendingenesom har vært det sentrale, og kringkastingenhar alltid hevdet at det er denne bruk av oppta-kene som den har plikt til å betale for. Hvorle-des man av praktiske grunner går fram for åbringe åndsverket ut til lytterne, må betraktessom en intern teknisk sak. Hvis et slikt opptaker blitt brukt til sending flere ganger, har opp-havsmannen fått fremføringshonorar for hvergang opptaket er blitt brukt. I visse tilfelle hardet imidlertid hevet seg røster for at opphavs-mannen skulle ha krav på honorar også forkringkastingens rett til å foreta selve det meka-niske opptak. Kringkastingsinstitusjonene fantdette synspunkt urimelig og bad derfor om å fåen klar bestemmelse i loven for å forebygge tvilog stridigheter om spørsmålet.»

Det uttales videre på s. 53 i proposisjonen:

«Departementet slutter seg til den oppfatningat det ikke vil være rimelig om en kringkas-tingsinstitusjon måtte ha særskilt samtykke fraopphavsmannen til å gjøre slike opptak det hergjelder, eller om en skulle måtte betale enekstra avgift for at det blir gjort opptak eller forat sendingen skjer gjennom opptak. Det errene tekniske hjelpemidler for sendingene dether er spørsmål om. Kringkastingen har ingeninntekt av opptaket og kan bare bruke det tilprogramposter i kringkastingen som opphavs-mannen får betaling for. Når kringkastingensåledes først har opphavsmannens samtykketil å sende verket, må dette samtykke innebærerett for kringkastingen til også å sende det utved de vanlige og naturlige tekniske hjelpemid-ler. Det bør være institusjonens egen sak åvelge de hjelpemidler som finnes nødvendigefor å gjøre verket tilgjengelig gjennom kring-kastingen, dvs. om verket skal tas opp på for-hånd, eller om det skal fremføres direkte formikrofonen, eller om en skal gjøre opptak avverket samtidig med sendingen. Opphavsman-nen har et selvsagt krav på fremføringshonorar


når opptaket brukes. Skulle han ha særskiltkrav på betaling for innspillingen, ville det ogsåetablere et svært tilfeldig betalingsgrunnlag.Sender kringkastingen direkte fra Aulaen, villekomponisten bare få honorar for én gang,mens han altså skulle få to honorarer om kring-kastingen i det spesielle tilfelle gjør et opptak.»

Departementet antok videre at mer inngåenderegler om bruk og oppbevaring av slike efemæreopptak ikke burde inntas i lovbestemmelsen, menat det i stedet ble gitt en forskriftshjemmel. I for-skriften §§ 2-4 til 2-8 er det senere gitt slike reglerom bruk og oppbevaring av opptakene. Etterdisse bestemmelsene kan opptak ikke brukes tilsending etter utløpet av ett år etter at opptaket ergjort, og heller ikke kan opptaket i løpet av åretbrukes i mer enn fire sendinger. Disse begrens-ninger kommer ikke til anvendelse på åndsverkskapt av norsk statsborger. Opptak som er gjortmed hjemmel bestemmelsen kan oppbevares i ettår etter at opptak er gjort. Med mindre opptaketgjelder verk av norsk statsborger eller annet bliravtalt med opphavsmannen, skal opptaket vedutløpet av denne tid ødelegges eller slettes. Opp-tak som har dokumentarisk karakter, kan likeveloppbevares i kringkastingsforetakets arkiv ut overett år i nødvendig antall eksemplar.

Ved lovendringer i 1995 ble det innført et nyttandre ledd i § 31, jf. Ot.prp. nr. 15 (1994–95) s.138:

«Bestemmelsen i andre ledd er ny og har sinbakgrunn i forhold som ble belyst under hørin-gen av departementets høringsutkast til nyåndsverklov. Under denne høringen uttalteIFPI Norge følgende til høringsutkastet pådette punkt:

«IFPI ønsker her å rette oppmerksomhetenmot den nokså omfattende misbruk av hjem-melen til å foreta efemære opptak som harutviklet seg hos fjernsynsselskaper. Disse ope-rerer ofte som filmprodusenter for egne sen-dinger. Men der øvrige filmprodusenter må tahensyn til fonogramprodusenters og utøveresenerett til sine opptak, og dermed klarereenhver innkopiering i film/video-produksjo-ner, praktiserer ofte fjernsynsselskaper enuhjemlet innkopiering under henvisning tilgjeldende bestemmelse om rett til såkalt efe-mære opptak. Det skal bemerkes at dette ube-stridt representerer en omgåelse av lovensånd, som kort og godt baserer seg på kringkas-tingsstasjoners praktiske behov for preprodu-serte programmer for å slippe live-sendinger.

Det har aldri vært lovgivers hensikt at retten tilå foreta efemære opptak skulle resultere iomgåelse av den naturlige plikt til å betalevederlag for f.eks. musikk-spor som anvendes ien videoproduksjon. […]»

På bakgrunn av disse opplysninger fra IFPINorge foreslo også Det sakkyndige råd foråndsverker (arbeidsutvalget) en bestemmelsesom presiserer at det ikke skal være rett til åoverføre lydopptaket i filmen med mindrefremføringen ved hjelp av opptaket inngår i fil-men, med følgende ordlyd:

«Bestemmelsen i første ledd gir ikke rett tilå sammenstille film og musikk ved å overførelydopptaket til filmen med mindre fremførin-gen ved hjelp av opptaket inngår i filmen.»»»

Departementet uttalte til dette at det var av denoppfatning at denne presiseringen ikke innebarnoen begrensning av den rett som kringkastings-foretakene etter gjeldende rett hadde til å gjøreefemære opptak:

«Retten er begrunnet med behovet for å kunnegjennomføre sendingene ved hjelp av opptak istedet for ved direkte overføring. Det gjelderogså når det i et kringkastingsprogram inngårfremføring av lydopptak, som f.eks. når en CD-plate spilles i et kringkastingsprogram ommusikk. Når slike program ikke skal sendesdirekte, er det hensiktsmessig at hele program-met inklusive musikken fra fonogrammenespilles inn på et bånd som gjengir hele pro-grammet. Når derimot fremføring av lydopptakikke inngår i et kringkastingsprogram somsendes ved hjelp av film, men lydopptaket sam-menstilles med filmen for å gi denne bak-grunnsmusikk eller illustrere handlingen, erdette en utnyttelse som ligger utenfor det for-mål som bestemmelsene om rett til å gjøre efe-mære opptak skal ivareta. Tilsvarende gjelderom man vil sammenstille film og lydbok – f.eks.for å illustrere en opplesning med levende bil-der – og overspiller lydboken på film. Departe-mentet er imidlertid enig med forslagsstillernei at det i den nåværende situasjon synes hen-siktsmessig at rekkevidden av bestemmelsenom rett til å gjøre efemære opptak presiserespå dette punkt.»


En adgang til fremstilling av efemære opptak erhjemlet i Bernkonvensjonen artikkel 11 bis tredje


ledd, jf. andre og tredje punktum (oversatt tilnorsk av Astri M. Lund):

«Det er dog forbeholdt unionslandenes lovgiv-ning å fastsette regler om efemere opptak somgjøres av et kringkastingsforetak ved dets egnehjelpemidler og for dets egne sendinger. Lov-givningene kan tillate bevaring av slike opptaki offentlige arkiv når de har uvanlig dokumen-tarisk interesse.»

Adgangen følger også av opphavsrettsdirektivet(2001/29/EF) artikkel 5 nr. 2 bokstav d, hvor detfremgår at medlemsstatene kan fastsette avgrens-ninger av eksemplarfremstillingsretten «når detdreier seg om efemere opptak foretatt av kringkas-tingsselskaper med deres eget utstyr og til deres egnesendinger; bevaring av disse opptakene i of fisiellearkiver kan tillates når de er av uvanlig dokumen-tarisk art».

I tilknytning til dette fremgår det av fortalenpunkt 41 følgende:

«Ved anvendelse av unntaket eller avgrensnin-gen med henblikk på efemere opptak foretattav kringkastingsselskaper, er det underforståttat kringkastingsselskapets egne anlegg omfat-ter anleggene til en person som opptrer påvegne av selskapet og under dettes ansvar.»

EU-domstolen har uttalt seg om bestemmelsen isak C-510/10 (TV2 Danmark). Saken stod mellomDR og TV2 Danmark på den ene side og NCBNordisk Copyright Bureau på den andre, og gjaldtrekkevidden av unntaket om efemære opptak nåropptaket er fremstilt av et uavhengig produksjons-selskap på bestilling fra et kringkastingsforetak.Domstolen kom her til at unntaket kunne anven-des dersom produksjonsselskapet kan anses forkonkret å handle «på vegne» av kringkastingsfore-taket eller i det minste «under dette foretaketsansvar».


I de øvrige nordiske land finnes tilsvarendebestemmelser som i åndsverkloven, men uten denpresisering som følger av den særnorske regelen igjeldende § 31 andre ledd.

Det foreligger også noe nyere rettspraksis,bl.a. avsa dansk Højesteret 21. mai 2014 en domsom gjaldt adgangen til å fremstille efemære opp-tak, jf. UfR 2014 s. 2442 (DR/TV 2). Det fremgårav denne at det i den danske § 31 første ledd måinnfortolkes et krav om at opptaket er gjort «med

egne midler», jf. opphavsrettsdirektivet artikkel 5nr. 2 bokstav d og EU-domstolens avgjørelse i sakC-510/10 (TV2 Danmark). I motsetning til gjel-dende § 31 første ledd i Norge, fremgår ikke dettekravet av den tilsvarende danske bestemmelsen.


I høringsnotatet ble bestemmelsen i hovedsakforeslått videreført i § 4-33 uten realitetsendringer,men med enkelte språklige justeringer, bl.a. slik atformuleringen «Norsk rikskringkasting og andresom har bevilling til å drive kringkastingsvirksom-het» erstattes av begrepet «kringkastingsforetak».Selv om det etter den nye formuleringen ikke vilvære påkrevd med «bevilling», var realitets-endringer ikke tilsiktet.

I tillegg ble det foreslått – som ellers ihøringsnotatet hvor det ble antatt å være mestpraktikabelt – at forskriftskompetansen legges tildepartementet.

Departementet vurderte også om det burdeforeslås materielle endringer i bestemmelsen utover det som gjelder forskriftskompetansen. NRKtok i 2003 til orde for at den særnorske bestem-melsen i § 31 andre ledd burde oppheves. Det blebl.a. vist til at bestemmelsen har skapt betydeligeproblemer for kringkastingsselskapene etter atden ble vedtatt i 1995, og at den er til hinder for enrasjonell teknisk produksjonsform og drift. Depar-tementet antok imidlertid at siden dette ikke blegjentatt i NRKs innspill til den nye åndsverkloven,oppfattes ikke situasjonen på samme måte lenger.Departementet foreslo på denne bakgrunn ogsåbestemmelsen i andre ledd videreført uten reali-tetsendringer.

5.26.5 Høringen

Norwaco, TV 2 og Virke Produsentforeningenbemerker at begrepet kringkastingsforetak benyt-tes i den foreslåtte ordlyden i første ledd. Norwacoviser til at skillet mellom kringkasting og videre-sending fjernes i andre bestemmelser i loven, oguttaler videre:

«Det å opprettholde et kringkastingsbegrep isubjekts form i en fribruksregel når man fore-slår å fjerne kringkasting som egen opphavs-rettslig relevant handling, er således uheldigog kan i verste fall medføre misbruk og gi uøn-skede konsekvenser.

I de siste årenes konflikter mellom de store,kommersielle TV-distributørene og Norwaco,har det fra distributørenes side vært hevdet at


de ikke lenger «videresender», men i stedet«kringkaster på vegne av» enkelte kringkas-tingsforetak. TV-distributøren Get har eksem-pelvis konsesjon til å drive kringkasting […].

I lys av dette mener vi det er uheldig å gi«kringkastingsforetak» – altså enhver som dri-ver kringkastingsvirksomhet – en rett til ågjøre opptak av programmer for sending på etsenere tidspunkt. Det må ikke innføres enbestemmelse som gir andre enn de tradisjo-nelle kringkasterne adgang til å gjøre opptakav programmer med hjemmel i efemærretten.»

Virke Produsentforeningen uttaler i denne sam-menheng at adgangen til å gjøre efemære opptakbør begrenses til den som tar initiativ til sending(jf. formuleringen «egne sendinger»):

«Dette sett i lys av utviklingen der andre enntradisjonelle kringkastere har fått bevilget kon-sesjon på kringkasting, som visse innholdsle-verandører. Det kan bare være én «kringkas-ter» som kan påberope seg at sendingen erkringkasters «egen».»

TV 2 viser til at kringkasting ikke lenger er et heltenkelt begrep, gitt den utvikling som har funnetsted:

«De fleste kringkastere har gått over til å blibredere leverandører av audiovisuellemedietjenester ut over tradisjonell lineærkringkasting. Funksjonen i forhold til publi-kum er imidlertid i stor grad den samme.»

TV 2 peker videre på at en bestemmelse som erbegrenset til kringkastingsforetak og «egne sen-dinger» generelt er vanskelig å videreføre, og atdette forsterkes i den nye teknologiske og produk-sjonsmessige virkeligheten audiovisuelle produk-sjoner og tilbydere av slike møter:

«Dette gjelder både hvem som produserer hvaog hvordan dette skjer, teknisk og organisato-risk. Uansett bør det fremgå at egne hjelpemid-ler også omfatter hjelpemidler tilhørende enperson eller underleverandør som handler påvegne av kringkaster og/eller under kringkas-ters ansvar.»

Virke Produsentforeningen mener at opptaketsmidlertidige karakter bør presiseres, og at kring-kaster må slette det efemære opptak så snartbehovet ikke lenger er tilstede, mens både NRK

og TV 2 tar til orde for at flere av bestemmelsene iforskriften bør oppheves.

Når det gjelder forslaget om å videreførebestemmelsen i andre ledd, støttes dette av IFPINorge som uttaler at presiseringen fortsatt er vik-tig for deres medlemmers mulighet til å stille vil-kår for bruk i bl.a. TV-produksjoner. Mediebedrifte-nes Landsforening (MBL), NRK (med tilslutningfra Discovery) og TV 2 er kritiske til forslaget pådette punkt. Disse fremhever de samme momen-ter som NRK gjorde i 2003, og ifølge MBL og TV 2er bestemmelsen særlig problematisk når detbenyttes eksterne produksjonsselskaper.

NRK siterer i sin uttalelse brevet fra 2003:

«Bestemmelsen hindrer bl.a. kringkastingssel-skapers innkopiering av lydopptak i fjernsyns-programmer. Bestemmelsen har skapt betyde-lige problemer for kringkastingsselskapeneetter at den ble vedtatt i 1995. I forarbeidene tillovendringen den gang ble det heller ikke gittnoen legislativ begrunnelse for hvorfor manønsket å frata norske kringkastingsselskaperdenne retten. Gjeldende rett innebærer i prak-sis at kringkastingsforetaket kan avspille ogkringkaste et fonogram samtidig med at fjern-synsprogrammet sendes. Selskapet kan deri-mot ikke innkopiere fonogrammet på program-met i forkant av kringkastingen. Derved hin-dres en rasjonell teknisk produksjonsform ogdrift. For publikum vil naturligvis eksponerin-gen fremstå lik uavhengig om det har funnetsted en innkopiering av lydopptaket, eller omdet avspilles separat, men samtidig.

Så vidt vites foreligger det ikke tilsvarendebestemmelser i andre europeiske land. NRK vilderfor på det sterkeste anbefale at bestemmel-sen nå endres tilbake slik at den ikke rammefjernsynsprogrammer.»

Videre uttaler NRK:

«NRK har ikke endret syn etter at dette brevetble sendt i 2003. I tillegg til det som er gjengittovenfor, mener NRK at bestemmelsen er uklarog skaper tolkningsutfordringer, herunderbl.a. ved bruken av teknologispesifikke begre-per som «filmen». Videre har bestemmelsen enbegrenset betydning, da den kun gjelder kring-kasters egne opptak, og derved har en margi-nal økonomisk betydning for rettighetshavere.I bestemmelsens første ledd går det frem atfremføringsretten uansett må klareres etter dealminnelige reglene i åndsverkloven, som sik-


rer rettighetshaverne rett til vederlag for frem-føring av verket.

I tillegg er det også slik at de øvrige nor-diske land ikke har en tilsvarende bestem-melse. Nordiske allmennkringkastere har etomfattende samarbeid hvor det utveksles etstort antall programmer årlig. Det er vår erfa-ring at nordisk rettsenhet bidrar til å lette dettesamarbeidet og øker rommet for nordisk pro-gramutveksling.»


Bestemmelsen i gjeldende § 31 foreslås videreførtsom § 58. Som ellers i utkastet til ny lov hvor detantas å være mest praktikabelt, foreslås også herkompetansen til å gi nærmere regler i forskriftlagt til departementet. For øvrig foreslås bestem-melsen i første ledd videreført uten realitets-endringer, men med enkelte språklige justeringer.

Departementet opprettholder forslaget om at«Norsk rikskringkasting og andre som har bevillingtil å drive kringkastingsvirksomhet» erstattes avbegrepet «kringkastingsforetak». Som nevnt tilsik-tes det med dette ikke realitetsendringer, selv omdet etter den nye formuleringen ikke vil værepåkrevd med «bevilling» til å drive kringkastings-virksomhet. For å omfattes av bestemmelsen vildet være tilstrekkelig at man er å anse som etkringkastingsforetak, dvs. at man driver kringkas-tingsvirksomhet. I dette ligger det ikke krav tilorganisering e.l., ut over at foretaket formidleregne sendinger, eventuelt ved hjelp av tekniskmedhjelper, og dermed (selv) har behov for åfremstille efemære opptak. Med henvisning tilinnspillene i høringen, understrekes at hensiktenmed denne endringen ikke er å utvide kretsen avforetak som kan fremstille efemære opptak, men åsikre at de som gjennom sin virksomhet og avhensyn til avviklingen av sine sendinger harbehov for det, kan benytte hjemmelen. Departe-mentet antar at hjemmelen kan benyttes av både«tradisjonelle» kringkastere og nyere aktører somdriver lignende virksomhet, f.eks. mediehus somtilbyr eget innhold i egne nett-spillere. Forutset-ningen vil uansett være at det er behov for å gjen-nomføre sendingene ved hjelp av opptak i stedetfor ved direkte overføring.

Når det gjelder innspillet fra TV 2 om atbestemmelsen bør kunne anvendes også nårunderleverandører forestår produksjonen, leggerd e p a r t e m e n t e t til grunn at uttalelsene fraEU-domstolen i sak C-510/10 (TV2 Danmark) vilvære retningsgivende. Saken gjaldt som nevntrekkevidden av unntaket om efemære opptak når

opptaket er fremstilt av et uavhengig produksjons-selskap på bestilling fra et kringkastingsforetak.Domstolen kom i saken til at unntaket kunneanvendes såfremt det eksterne produksjonssel-skapet kan anses for konkret å handle «på vegne»av kringkastingsforetaket eller i det minste«under dette foretakets ansvar», jf. premiss 67:

«Med hensyn til sidstnævnte er det afgørende,at radio- og fjernsynsforetagendet over for tred-jemand, herunder ophavsmænd, hvis rettighe-der kan krænkes af en ulovlig optagelse af deresværk, er forpligtet til at erstatte enhver skade,der forvoldes af de handlinger eller undladelser,som foretages af tredjemand – herunder eteksternt og retligt uafhængigt tv-produktions-selskab, der er knyttet til den pågældende opta-gelse – som om disse handlinger og undladelservar radio- og fjernsynsforetagendets egne.»

Departementet har merket seg synspunktet frahøringen om at den særnorske presiseringen igjeldende andre ledd har skapt betydelige proble-mer for kringkasterne, og at den er til hinder foren rasjonell teknisk produksjonsform og drift. Deter imidlertid ikke helt opplagt for departementethvilke situasjoner det siktes til. NRK viser i hørin-gen til sitt brev fra 2003, hvor det uttales at presi-seringen bl.a. er til hinder for kringkasteres «inn-kopiering av lydopptak i fjernsynsprogrammer», ogat det ikke er gitt noen begrunnelse for «hvorforman ønsket å frata norske kringkastingsselskaperdenne retten». D e p a r t e m e n t e t viser her tilat bakgrunnen for lovendringen i 1995 var denovenfor gjengitte påstanden fra IFPI Norge om atdet hadde utviklet seg en uhjemlet praksis hosfjernsynsselskap som opptrer som filmprodusen-ter for egne sendinger:

«Men der øvrige filmprodusenter må ta hensyntil fonogramprodusenters og utøveres eneretttil sine opptak, og dermed klarere enhver inn-kopiering i film/video-produksjoner, praktise-rer ofte fjernsynsselskaper en uhjemlet innko-piering under henvisning til gjeldende bestem-melse om rett til såkalt efemære opptak. Detskal bemerkes at dette ubestridt representereren omgåelse av lovens ånd, som kort og godtbaserer seg på kringkastingsstasjoners prak-tiske behov for preproduserte programmer forå slippe live-sendinger.»

Departementets oppfatning var som nevnt at denpresisering som Det sakkyndige råd foreslo inn-tatt som andre ledd etter IFPI Norges innspill,


ikke innebar noen begrensning av den rett somkringkasterne etter gjeldende rett hadde til ågjøre efemære opptak:

«Når […] fremføring av lydopptak ikke inngåri et kringkastingsprogram som sendes vedhjelp av film, men lydopptaket sammenstillesmed filmen for å gi denne bakgrunnsmusikkeller illustrere handlingen, er dette en utnyt-telse som ligger utenfor det formål sombestemmelsene om rett til å gjøre efemæreopptak skal ivareta.»

Etter departementets syn innebærer ovenståendeat overføring av lydopptak til film i forbindelsemed produksjonen av filmen (innkopiering), ikkeer dekket av bestemmelsen om efemære opptak,verken før eller etter 1995. Spørsmålet blir så ompresiseringen i gjeldende andre ledd omfatter merenn dette, og slik sett begrenser kringkastersadgang til overføring av lydopptak til film av hen-syn til avviklingen av sendingene. NRK uttaler ibrevet fra 2003:

«Gjeldende rett innebærer i praksis at kring-kastingsforetaket kan avspille og kringkaste etfonogram samtidig med at fjernsynsprogram-met sendes. Selskapet kan derimot ikke innko-piere fonogrammet på programmet i forkant avkringkastingen.»

D e p a r t e m e n t e t står fast ved at opptak somer nødvendig av hensyn til avviklingen av sendin-gene, ikke må klareres særskilt. Dette bør ogsåomfatte eventuelle tilfeller hvor det av slike grun-ner er nødvendig å overføre lydopptak til film. Hermå klareringen av tilgjengeliggjøringen anses åomfatte en rett for kringkaster til å benytte de tek-niske hjelpemidler som er vanlige og naturlige åbruke i forbindelse med tilgjengeliggjøringen, jf.Ot.prp. nr. 26 (1959–60) s. 53:

«Det bør være institusjonens egen sak å velgede hjelpemidler som finnes nødvendige for ågjøre verket tilgjengelig gjennom kringkastin-gen […].»

Departementet kan imidlertid ikke se at det ihøringen er påvist at presiseringen i andre leddfaktisk er til hinder for efemære opptak av hensyntil avviklingen av sendingene, og departementetkan heller ikke selv se i hvilke situasjoner dette iså fall skulle være tilfelle. Departementet foreslårpå denne bakgrunn at også bestemmelsen i andreledd videreføres uten realitetsendringer.

Bestemmelsen om midlertidige (efemære)opptak videreføres i tråd med ovenstående som§ 58.

5.27 Følgerett


Gjeldende § 38c gir opphavsmannen til et opp-havsrettslig vernet kunstverk rett til vederlag vedprofesjonelle videresalg av originaleksemplar avverket (følgerett).

Bestemmelsene om følgerett er en gjennomfø-ring av Europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/84/EF av 27. september 2001 om følgerett til for-del for opphavsmannen til et originalkunstverk(følgerettsdirektivet).

Følgeretten er begrenset til videresalg. Opp-havsmannens salg av kunstverket omfattes der-med ikke av følgeretten, selv om eksemplaret tidli-gere er solgt, og senere kjøpt tilbake. Det sammegjelder der arvingen(e) står for den første over-dragelsen og der eksemplaret for første gangoverdras etter kreditorforfølgning.

Følgeretten etter § 38c gjelder der selger, kjø-per eller formidler yrkesmessig opptrer i kunst-markedet. Vilkåret omfatter typisk auksjonshus,kunstgallerier og kunsthandlere. Retten gjelderikke rent private salg. Derfor vil den som normaltfaller innenfor vilkåret likevel ikke være omfattetdersom vedkommende opptrer i egenskap av pri-vatperson. For eksempel vil en kunsthandler, somuten hjelp av formidlere, og for utsmykning i egenstue, kjøper et kunstverk direkte av en privatper-son, ikke måtte betale følgerettsvederlag, etter-som både kjøper og selger handler som privatper-soner. Videresalg mellom privatpersoner vil imid-lertid omfattes av følgerettsordningen dersom sal-get formidles av en som yrkesmessig opptrer ikunstmarkedet. Dette gjelder uavhengig av omsalget ellers ville ha vært avgiftspliktig etterkunstavgiftsloven. Vilkåret gjelder for yrkesmes-sig opptreden i kunstmarkedet. Ikke bare densom driver ervervsmessig vil falle innenfor vilkå-ret. Kafeer, restauranter etc. som regelmessig stil-ler ut andres kunstverk for salg, vil i prinsippetomfattes av bestemmelsen selv når de ikke kreverprovisjon. I forarbeidene er det likevel antatt at deti disse tilfellene normalt ikke dreier seg om vide-resalg, jf. Ot.prp. nr. 88 (2005–2006) s. 8.

Følgerettsordningen er utformet slik at denkun vil gjelde når salgsprisen uten merverdiavgiftoverstiger 3 000 euro. Satsen er 5 % for den del avsalgsprisen som ikke overstiger 50 000 euro. Forøvrig er satsene bestemt i direktivet. I tråd med


direktivet kan det totale vederlag for et videresalgikke overstige 12 500 euro.

Følgeretten kan ikke overdras, og det kan hel-ler ikke gis avkall på den. Følgeretten skal kunnegå i arv etter alminnelig arverett, altså til arvingetter lov og testament.

Vederlaget oppkreves av en oppkrevings- ogfordelingsorganisasjon som godkjennes av depar-tementet. Organisasjonen BONO har i dag slikgodkjenning.

For å sikre at følgerettsvederlaget blir betalt,pålegges markedsaktører å rapportere til organi-sasjonen om følgerettspliktige salg. Organisasjo-nen selv skal kunne kreve utlevert nødvendigeopplysninger.


Det ble i høringsnotatet foreslått å videreførebestemmelsen uten endringer.

5.27.3 Høringen

I et innspill fra 2014 mener BONO at den nedrebeløpsgrensen («minstegrensen») for når det skalberegnes følgerett må reduseres fra dagens nivåpå 3 000 euro (omlag NOK 25 000) til NOK 2 000,som er minstegrensen for kunstavgift. I høringenforeslår også Norske Kunsthåndverkere (NK) atbeløpsgrensen senkes. NK peker på at det vedvideresalg av kunsthåndverk ikke er vanlig atsalgssummen overstiger 3 000 euro. Dette inne-bærer i praksis at kunsthåndverkere sjelden mot-tar følgerettsvederlag, i motsetning til andre visu-elle kunstnere med høyere verkspriser.

Norske Kunsthåndverkere (NK) uttaler:

«Det er et viktig og sentralt prinsipp at oppha-vere skal få vederlag individuelt der dette ermulig. En minstegrense på kr 2000 er enkelt ågjennomføre gjennom eksisterende og velfun-gerende systemer. NK vil derfor fastholde nød-vendigheten av å senke beløpsgrensen til detsamme nivået som kunstavgiften (kr 2 000),slik at den i vesentlig større grad også omfatterkunsthåndverk. Dette vil sikre at kunsthånd-verkere (og for øvrig andre visuelle kunstneremed lavere verkspriser) mottar følgerettsve-derlag når deres verk videreselges og vilavslutte den forskjellsbehandlingen som nå fin-ner sted. Vi minner om at de landene som harinnført følgeretten, inkludert de nordiske lan-dene, gjennomgående har lagt seg på en lavminstegrense. Dette taler også sterkt for atNorge legger seg på samme linje.»


Følgerettsordningen må sees i sammenheng medreglene i kunstavgiftsloven, jf. lov 4. november1948 nr. 1. Etter kunstavgiftsloven § 1 skal det vedall omsetning av kunst som overstiger 2 000 kro-ner uten merverdiavgift, betales vederlag på inntil5 prosent av omsetningen. Kunstavgiften går tilBildende Kunstneres Hjelpefond (BKH). Det skalikke betales kunstavgift for omsetning som omfat-tes av følgeretten etter § 38c i åndsverkloven, jf.kunstavgiftsloven § 1 sjette ledd.

Da følgerettsordningen ble innført, ble det visttil at spørsmålet om nedre beløpsgrense i hoved-sak er et valg av hvilken ordning videresalgeneskal falle innenfor. Dersom den nedre beløpsgren-sen settes høyt, vil midlene til følgerettsordningenreduseres, men inntektene til BKH vil øke tilsva-rende. Dersom grensen settes lavt, vil midlene tilfondet reduseres, mens det samlede følgerettsve-derlaget øker, jf. Ot.prp. nr. 88 (2005–2006) s. 12.Det ble pekt på at dette i praksis ville føre til enulik fordeling av midlene, da kunstavgiften bleantatt å gå til støtte av nålevende samtidskunst-nere og bidrar til en forbedring av deres arbeids-og levekår, mens følgerettsvederlaget vanligviskommer veletablerte kunstnere og deres arvingertil gode.

Departementet tok i høringsnotatet til etterret-ning BONOs innspill om at erfaringene med inn-kreving og fordeling av følgerettsvederlaget tilsierat en lavere beløpsgrense ville ført til at også flerenålevende norske kunstnere ville hatt mulighetfor å motta følgerettsvederlag. I høringen tar Nor-ske Kunsthåndverkere opp at de ser et klart behovfor å senke beløpsgrensen.

D e p a r t e m e n t e t viser til utredningen«Kunstens autonomi og kunstens økonomi» fra2015. I rapporten konkluderes det med at stipend-ordninger er spesielt viktige for visuelle kunst-nere. Tildelingene fra BKH går hovedsakelig tilenkeltkunstnere som stipend og tilskudd ettersøknad, og ca. 28 millioner kroner ble fordelt frafondet i 2016.

Etter en helhetsvurdering etter høringsrun-den har departementet kommet til at det ikke erønskelig å svekke den kollektive ordningen etterkunstavgiftsloven, og foreslår å opprettholde gjel-dende nedre beløpsgrense.

Følgerettsbestemmelsen foreslås delt opp i trebestemmelser for å gjøre den lettere tilgjengelig.Bestemmelsen i gjeldende § 38c foreslås videre-ført uten materielle endringer som §§ 59 til 61.


5.28 Fellesbestemmelser om tvangslisens og avtalelisens

5.28.1 Tvisteløsning for bruk av verk ved tvangslisens


Bestemmelsen i gjeldende § 35 gir hjemmel for ågi regler om fastsettelse av vederlag ved bruk avverk ved tvangslisens. Den gir anvisning på atvederlag etter §§ 13a, 17a, 18, 23, 23a og 45b kanenhver av partene kreve fastsatt på bindende måteetter regler som Kongen gir, jf. første punktum.Tvangslisens er altså regler som gir grunnlag forbruk av verk uten opphavsmannens samtykke,men der opphavsmannen har krav på vederlag forbruken. Slik sett kan man si at opphavsmannender det foreligger slike bestemmelser, ikke harnoen enerett, men en vederlagsrett. Der verk erbrukt i medhold av tvangslisens, kan det bli behovfor regler om fastsettelsen av vederlaget, og slikeregler kan gis med hjemmel i bestemmelsen.Videre gir bestemmelsen hjemmel for å gi reglerom forbud mot fortsatt bruk ved unnlatt betalingav vederlag, jf. andre punktum.

Slike regler som bestemmelsen hjemler er gitti forskrift til åndsverkloven §§ 4-1 til 4-4. Utgangs-punktet etter forskriftsbestemmelsene er atenhver av partene kan bringe tvist om vederlagetter bestemmelsene om tvangslisens inn fordepartementet. Vederlaget fastsettes av departe-mentet hvis ikke saken behandles av nemnda somer opprettet i henhold til regelverket (den såkalteVederlagsnemnda). Når et statlig organ er part isaken, skal den behandles av en nemnd. For øvrigkan departementet overføre saken til nemnda iandre tilfeller hvor departementet finner detønskelig.

Bestemmelsens andre ledd om at Kongen girregler om nemnd som nevnt i § 34 og § 45a fjerdeledd (Kabeltvistnemnda) ble opphevet i siste end-ring av åndsverkloven, jf. lov 19. juni 2015 nr. 73.Se nærmere om endringen i Prop. 69 L (2014–2015) s. 35–43. Bestemmelsen gjelder etter dettebare tvisteløsning for bestemmelsene om tvangsli-sens.

5.28.1.2 Bakgrunn

Hovedinnholdet i § 35 første ledd første punktumhar i all hovedsak vært uendret siden gjeldendelov trådte i kraft. Bestemmelsen var opprinnelig iloven § 51 (mens andre punktum har kommet tilsenere, jf. nedenfor). I lovforarbeidene til bestem-

melsen, Ot.prp. nr. 26 (1959–60) s. 105, uttales detbl.a.:

«Når det gjelder fastsettelsen av vederlagetsstørrelse, vil dette bero på et skjønn. Man antarat de skjønnsmessige avgjørelser som det hervil kunne bli spørsmål om, som hovedregelkommer til å bli avgjort ved forhandlinger medopphavsmennenes organisasjoner eller medopphavsmannen selv. Fører imidlertid forhand-lingene ikke fram, bør vederlaget kunne fast-settes på en lettvint måte. Departementet erderfor i prinsippet enig i det forslag som dedelegerte har satt fram, og som også svarer tilde retningslinjer som er kommet til uttrykk igjeldende lov. I den forbindelse vil man imidler-tid peke på at departementet i enkelte tilfelledirekte eller indirekte vil kunne være interes-sert i saken, eller at det i hvert fall fra en av par-tene kan reises tvil om departementets gene-relle habilitet. Det er da ikke naturlig å etablereen kategorisk regel som kan oppfattes slik atdepartementet og det alene skal være den myn-dighet som fastsetter vederlag.

I mange tilfeller vil en nemndavgjørelsevære det naturlige. På den annen side er detklart at enkelte tvister vil være av så bagatell-messig art eller ha så oversiktlige dimensjonerat det ikke er nødvendig å etablere en perma-nent nemnd til behandling av slike saker. Somregel vil man også ha støtte i generelle avtalersom gjør det enkelt å slå fast det konkretevederlag. Etter departementets oppfatning børloven begrense seg til å bestemme at enhver avpartene kan kreve vederlag fastsatt på bin-dende måte etter regler som fastsettes nær-mere av Kongen.»

Andre punktum ble innført ved lovendringen i1995 og har bl.a. bakgrunn i forslag fra Opphavs-rettsutvalget. I Ot.prp. nr. 15 (1994–95) s. 143 bledet bl.a. uttalt:

«Bestemmelsen i første ledd andre punktum erny. Etter denne bestemmelsen kan det overforden som unnlater å betale vederlag for bruk avverk (eller prestasjoner) med hjemmel i en avbestemmelsene nevnt i første ledd første punk-tum, nedlegges forbud mot fortsatt utnyttelse.»

Departementet uttalte også:

«Bestemmelsene som omfattes av regleneetter § 35 har det til felles at de setter som vil-kår for bruk av verk eller prestasjoner som de


tillater, at det skal betales vederlag for bruken.Det er imidlertid ikke nødvendig at partene påforhånd er blitt enige om vederlagets størrelse.Brukeren har heller ikke plikt til å forhånds-varsle rettighetshaveren om bruken. Den sombenytter seg av én av disse lovhjemler for brukskal imidlertid etter eget initiativ besørge beta-ling av vederlag og ikke bare vente til rettig-hetshaveren måtte fremsette et krav om dette.

Departementet er derfor enig med Opp-havsrettsutvalget i at det bør være adgang tilforbud overfor den som unnlater å oppfylle sinforpliktelse til å betale vederlag for bruken.Forutsetningen for å nedlegge forbud er atvederlagets størrelse er avtalt mellom parteneeller fastsatt etter reglene etter første punktum.Riktignok vil den rettighetshaver hvis verkeller prestasjon er benyttet, i disse tilfellekunne la kravet inndrive ved rettslig inkasso.Vederlagsbeløpene er imidlertid ofte så små atdet å inndrive kravet kan bli uforholdsmessigtyngende og kostbart. Hvis skyldneren man-gler evne til å betale, vil rettighetshaver ogsåmåtte bære kostnadene ved inndrivelsen. For-målet med å nedlegge forbud vil først og fremstvære å hindre urimelig utnyttelse av lovensbestemmelser om rett til bruk mot betaling avvederlag, som når vedkommende bruker gjen-tatt eller vedvarende gjør bruk av en slikbestemmelse uten å oppfylle vederlagspliktenetter loven.»

Opphavsrettsutvalgets forslag var at forbud motfortsatt bruk kunne nedlegges ved dom. Om detteuttalte departementet:

«Departementet er imidlertid av den oppfat-ning at forbudet mot fortsatt utnyttelse av verkeller prestasjoner i disse tilfeller bør kunne fast-settes ved forvaltningsvedtak. Vederlag sombetales for utnyttelse etter tvangslisens elleravtalelisens som omfattes av bestemmelsen iutkastets § 35 første ledd første punktum,utgjør som nevnt vanligvis forholdsvis småbeløp. For vederlag etter § 45 b kan kravenevære mer betydelige fordi bruken har et stortomfang og vedvarer over lang tid. Men selv forvederlagskrav etter § 45 b kan det fremstå somlite regningssvarende for rettighetshaver å gåtil rettssak for å få nedlagt forbud mot fortsatteller gjentatt bruk. Departementet frykter der-for at en bestemmelse som gir adgang til å ned-legge forbud ved dom, vil få liten praktiskbetydning.

Saker vedrørende nedleggelse av forbudsynes egnet for avgjørelse ved forvaltningsved-tak. Størrelsen av vederlaget kan allerede ettergjeldende rett fastsettes ved et forvaltningsved-tak. Det vil normalt ikke være behov for kom-plisert bevisførsel for å bringe på det rene denødvendige fakta. Sakene vil ofte ligge vel tilrette for skriftlig saksbehandling. De skjønns-messige vurderinger som må foretas for å vur-dere om man i det konkrete tilfellet bør reageremed å nedlegge forbud, egner seg for behand-ling av samme organ som det som ellersbehandler vederlagsfastsettelsen.»

Departementet kom også med enkelte uttalelserom betingelser og virkning av forbud etterbestemmelsen. Disse fremgår av Ot.prp. nr. 15(1994–95) s. 144–145 og gjengis ikke her.


I den danske opphavsrettsloven er det gitt reglerom at en nemnd (Ophavsretslicensnævnet) kantreffe avgjørelser i saker om bruk i medhold avbestemmelser om tvangslisens og avtalelisens.Tilsvarende bestemmelser finnes ikke i Sverigeog Finland.


I høringsnotatet mente departementet at det erbehov for å ha regler om tvisteløsning for tvangsli-sensreglene. Gjeldende bestemmelse gir anvis-ning på at vederlag kan enhver av partene krevefastsatt på bindende måte etter regler som Kon-gen gir. Departementet mente at det kan syneshensiktsmessig at de nærmere reglene om tviste-løsning fastsettes i forskrift (bl.a. gir dette størrefleksibilitet). Imidlertid kan det reises spørsmålom loven bør angi på hvilken måte vederlag kankreves fastsatt i slike saker. Departementet menteat det vil det gjøre loven lettere tilgjengelig omden angir hovedprinsippene for tvisteløsning ettertvangslisensreglene.

Utgangspunktet etter gjeldende forskriftsre-gler er at partene kan bringe tvist inn for departe-mentet, som fastsetter vederlaget, jf. forskriften§ 4-1. Departementet kan imidlertid overføresaken til Vederlagsnemnda der departementet fin-ner det ønskelig, jf. forskriften § 4-3. (Når et statligorgan er part i saken, skal den behandles av nem-nda.) I dag er det imidlertid sjelden at departe-mentet fastsetter vederlag, og det ble også ansettsom lite nærliggende at slike saker skal avgjøresav departementet. Departementet mente at når


det er opprettet en nemnd for behandling av sliketvister om vederlag, anses det mer naturlig at detgenerelt er nemnda som treffer avgjørelse i dissesakene.

Departementet foreslo på denne bakgrunn atbestemmelsen endres, slik at den fastsetter athver av partene kan bringe tvist om vederlag ettertvangslisensbestemmelsene inn for Vederlags-nemnda, som kan fastsette vederlaget på bin-dende måte. Vederlagsnemndas medlemmer opp-nevnes i dag av sorenskriveren i Oslo tingrett. Detble foreslått at nemnda i stedet oppnevnes avdepartementet, og at departementet gir nærmereregler om nemndas behandling av slike saker iforskrift.

Regelen i gjeldende andre punktum som girhjemmel for å fastsette regler om nedleggelse avforbud mot fortsatt bruk overfor vederlagspliktigesom unnlater å betale vederlag, ble det antatt atdet også er grunn for å opprettholde. Det ble der-for foreslått at departementets forskriftshjemmelogså bør omfatte slike regler.

5.28.1.5 Høringen

Det er ikke så mange høringsinstanser som utta-ler seg om dette forslaget. Gramo støtter forsla-get, og uttaler:

«Det er hensiktsmessig at partene kan bringetvist om vederlag direkte inn for Vederlags-nemnda. Gramo har hatt god erfaring med tvis-teløsning i Vederlagsnemnda og synes dette eren velfungerende og kostnadseffektiv ord-ning.»

Mediebedriftenes Landsforening (MBL), NRK, TV2 og Discovery mener at Vederlagsnemndas med-lemmer fortsatt bør oppnevnes av Oslo tingrettsom i dag, og ikke av Kulturdepartementet somforeslått. Det vises til NRKs høringsuttalelse, derdet uttales:

«Vederlagsnemndas medlemmer oppnevnes idag av Oslo tingrett. Slik NRK ser det er detteen god løsning som bør opprettholdes. Forsla-get om at Kulturdepartementet skal oppnevneVederlagsnemndas medlemmer, medfører enrisiko for at det kan oppstå habilitetsspørsmål,ettersom nemndas oppgaver kan ha berørings-punkter med andre forhold innenfor departe-mentets arbeids- og ansvarsområde.»

Også Kopinor går inn for å opprettholde dagensordning:

«Vi mener for øvrig at det prinsipielt sett vilvære riktig at Vederlagsnemnda også framoveroppnevnes av sorenskriveren i Oslo tingrett iog med at Kulturdepartementet eller annetstatlig organ vil være part i flere av de aktuellesakene.»

TV 2 tar i tillegg opp et spørsmål om domstolsprø-velse av nemndas vedtak:

«TV 2 mener at man bør klargjøre i lovregule-ringen at bestemmelsen ikke avskjærer etter-følgende behandling for domstolene. Vi oppfat-ter at tilsvarende i Danmark er at avgjørelsenkan domstolprøves.»


På bakgrunn av høringen vil departementet ihovedsak opprettholde forslaget fra høringsnota-tet.

Som det fremgår, ønsker noen høringsinstan-ser at Vederlagsnemnda fortsatt skal oppnevnesav sorenskriveren i Oslo i stedet for av departe-mentet, som var forslaget i høringsnotatet. Dettebegrunnes bl.a. i risiko for habilitetsspørsmål ogat statlige organer ofte vil være parter i sakene.Departementet er i tvil om risikoen her er så stor.Det vises også til at den nå opphevede Kabeltvist-nemnda ble oppnevnt av departementet. Imidler-tid er det uansett viktig at Vederlagsnemnda hartillit og legitimitet. Det vil ikke være heldig omoppnevnelsen medfører at det stilles spørsmål omnemndas uavhengighet og habilitet. På bakgrunnav høringen har departementet kommet til atdagens ordning foreslås videreført, slik at nemndafortsatt oppnevnes av sorenskriveren i Oslo. For-slaget endres dermed på dette punktet, jf. utkasttil lovbestemmelse.

Til TV 2s uttalelse om domstolskontroll (jf.ovenfor), bemerker d e p a r t e m e n t e t at deter et grunnleggende prinsipp at forvaltningsved-tak kan prøves av domstolene. Det legges imidler-tid til grunn at dette gjelder uavhengig av om deter eksplisitt fastsatt. Det er imidlertid mulig å ginærmere regler om domstolskontroll. Departe-mentet foreslår at forskriftshjemmelen for å ginærmere regler om nemndas virksomhet (her-under sammensetning og saksbehandling) på til-svarende måte som i § 65 også kan omfatte dom-stolskontroll. Om det er behov for å gi slike regler,bør vurderes nærmere. Bestemmelsen er inntattsom § 62.


5.28.2 Vilkår for bruk av verk ved avtalelisens


Åndsverkloven § 36 er lovens grunnleggendebestemmelse om avtalelisens. Avtalelisens er enordning som forenkler rettighetsklarering på nær-mere avgrensede områder.

Utgangspunktet er at rettigheter klareres indi-viduelt enten gjennom avtaler med den enkelterettighetshaver eller organisasjoner som repre-senterer rettighetshavere. Imidlertid kan det i endel tilfeller være vanskelig å klarere alle rettighe-ter på denne måten. Særlig gjelder dette der det ersvært mange verk (og annet beskyttet materiale)som skal brukes, og det på forhånd er vanskelig åvite hvilke verk som vil bli omfattet av bruken. Eteksempel kan være kopiering av materiale påarbeidsplasser. I slike tilfeller vil det ikke værepraktisk mulig å inngå avtale med alle rettighets-havere. Rettighetshaverorganisasjonene vil ikkerepresentere samtlige rettighetshavere, slik at allerettigheter heller ikke kan klareres gjennomavtale med organisasjonene. I situasjoner der indi-viduell klarering er upraktisk eller umulig, vilimidlertid reglene om avtalelisens kunne være enløsning.

Essensen i avtalelisens er at en avtale inngåttmed en representativ rettighetshaverorganisa-sjon også gis virkning for rettighetshavere somikke representeres av organisasjonen. Loven utvi-der altså virkningen av avtalen til å omfatte desåkalte utenforstående rettighetshaverne. Det erdette som betegnes som avtalelisensvirkning. Forat denne virkningen skal inntre, stiller loven vissekrav til rettighetshaverorganisasjonen som inngåravtalen. Organisasjonen må på området represen-tere en vesentlig del av rettighetshaverne til verksom brukes i Norge og være godkjent av departe-mentet (jf. § 38a). En bruker som inngår avtalemed slik organisasjon kan gjennom ordningen fåklarert alle rettigheter til bruk på et avgrensetområde.

I § 36 første ledd angis vilkår for avtalelisens.Det må foreligge avtale med organisasjon somnevnt i § 38a. Avtalen må tillate slik bruk av verksom angis i lovens særskilte bestemmelser omavtalelisens (§§ 13b, 14, 16a, 17b, 30, 32 og 34).Retten til å anvende avtalelisens er begrenset til«på samme område og på samme måte å utnytteverk av samme art som dem avtalen gjelder».Avtalelisensen vil altså ikke omfatte verk av enannen art enn dem avtalen gjelder (den vil foreksempel ikke gjelde for litterære verk dersomavtalen gjelder filmverk). I Ot.prp. nr. 15 (1994–95) s. 146 uttales det:

«Med ordene «på samme område og på sammemåte» henvises det både til hva avtalelisensbe-stemmelsen omfatter, f.eks. at den gjelder foto-kopiering o.l. av verk for bruk i undervisnings-virksomhet (utkastets § 13), og til omfanget avtillatelsen som organisasjonen innenfor dennerammen gir brukeren. Bruken som avtalen til-later kan være begrenset til å gjelde visse for-mer for bruk innenfor rammen av avtalelisens-bestemmelsen, og i så fall er avtalelisensen til-svarende begrenset.»

Videre er det fastsatt at bestemmelsen bare gjel-der for bruk som skjer i samsvar med det avtalenfastsetter, jf. andre punktum. I lovforarbeidene(Ot.prp. nr. 15 (1994–95) s. 146) uttales det føl-gende om dette vilkåret:

«I andre punktum er fastsatt at regler som avta-len inneholder og som begrenser eller påandre måter setter betingelser for bruken, her-under at det skal betales vederlag til organisa-sjonen, gjelder tilsvarende for bruk i medholdav avtalelisensen.»

Bestemmelsen gjelder ikke for kringkastingsfore-taks rettigheter i sine sendinger, jf. tredje punk-tum. Dette gjelder iht. lovforarbeidene både sig-nalrettighetene og andre, ervervede rettigheteretter åndsverkloven. I lovforarbeidene (Ot.prp. nr.15 (1994–95) s. 147) uttales bl.a. også:

«Bestemmelsen innebærer at kringkastings-foretak ikke representeres gjennom rettighets-haverorganisasjon som er godkjent av departe-mentet, men selv må samtykke til bruken, ogsåpå områder hvor samme type rettigheter når detilhører andre, omfattes av en avtalelisensbe-stemmelse. Bestemmelsen er ikke til hinderfor at kringkastingsforetak gir fullmakt til enorganisasjon til å representere seg.»

Tidligere kunne avtalelisens bare benyttes påområder der det fantes en spesifikk lovhjemmel.Ved lovendring i 2015 ble ordningen utvidet vedinnføring av såkalt generell avtalelisens i § 36 andreledd, jf. Prop. 69 L (2014–2015). Dette innebærer atdet også er mulig å anvende avtalelisens på andreområder og for andre former for bruk enn demsom omfattes av lovens særskilte avtalelisensbe-stemmelser. Avtale som skal få avtalelisensvirkningetter bestemmelsen, må gjelde bruk på et nærmereavgrenset område, og være inngått av organisasjonsom oppfyller lovens krav til representativitet pådette området. Bestemmelsen utvider muligheten


for bruk av avtalelisens, men endrer ikke de gjel-dende prinsippene for forholdet mellom individuellklarering og klarering ved avtalelisens. Forutset-ningen for å anvende bestemmelsen er at det vilvære upraktisk eller umulig å klarere rettighetenetil den aktuelle bruken gjennom avtaler med rettig-hetshaverne eller deres organisasjoner. I bestem-melsens lovforarbeider, Prop. 69 L (2014–2015),uttales det på s. 60:

«I betegnelsen generell avtalelisens ligger atavtalelisensen i motsetning til de særskilteavtalelisensbestemmelsene ikke er begrensettil bruk på områder og bruksformer nærmerefastsatt i en lovbestemmelse. I medhold avbestemmelsen kan avtalelisens benyttes påandre områder og for andre former for brukenn etter lovens særskilte avtalelisensbestem-melser (§§ 13b, 14, 16a, 17b, 30, 32 og 34).Bestemmelsen innebærer altså at en avtale kanfå avtalelisensvirkning – dvs. virkning overforrettighetshavere som ikke representeres avden organisasjon som inngår avtalen – i andretilfeller enn dem som omfattes av lovens sær-skilte avtalelisensbestemmelser. Den generelleavtalelisensbestemmelsen kan både brukes tilå inngå avtale med slik virkning på nye områ-der, og til å supplere de særskilte avtalelisens-bestemmelsene gjennom inngåelse av avtalerpå samme områder som disse bestemmelseneomfatter, men for andre former for bruk. Der-som vilkårene for bruk av generell avtalelisenser oppfylt, vil bestemmelsen gi mulighet forklarering av alle rettigheter til bruk av opp-havsrettslig beskyttet innhold på et nærmereavgrenset område.

Forutsetningen for at bestemmelsen skal fåanvendelse, er at det vil være upraktisk ellerumulig å klarere rettighetene til den aktuellebruken av opphavsrettslig beskyttet innholdgjennom individuelle avtaler med rettighetsha-verne eller deres organisasjoner (dvs. utenavtalelisensvirkning). Dersom forholdene lig-ger til rette for at rettighetene kan klareres påslik måte uten anvendelse av avtalelisens, kanbestemmelsen ikke benyttes. Brukerensbehov for å anvende avtalelisens for rettighets-klarering på det aktuelle området må i denneforbindelse vurderes. Ved vurderingen vil sen-trale spørsmål være om det er en stor mengderettigheter som skal klareres og om det på for-hånd er mulig å fastslå hvilke verk o.l. som vilbli omfattet av bruken. Brukerens behov foravtalelisens må vurderes konkret i forhold tilanvendelsesområdet, hva slags former for

bruk det er tale om og hvilke typer verk o.l.som skal klareres.»

5.28.2.2 Bakgrunn

Avtalelisesensordningens forhistorie er oppsum-mert slik i Ot.prp. nr. 46 (2004–2005) s. 43–44:

«Avtalelisenskonstruksjonen er en lovbestemtklareringsform som i varierende utstrekningfinnes i samtlige nordiske lands opphavsretts-lover, og ble første gang innført i norsk ånds-verklov i 1961 for kringkasting av verk. Dengang opplevde de nordiske allmennkringkas-tere alle at det var problematisk å få klarert forbruk av verk i kringkasting. Man inngikk avta-ler med rettighetshaverorganisasjoner somForfatterforeningen etc., men disse represen-terte kun sine medlemmer. Det foregikk derforen del uhjemlet bruk i kringkasting, i forhold tilverk av utenforstående rettighetshavere, ogman så behov for å bringe denne bruken inn ilovlige former samtidig som det ikke innebaren for administrativt bebyrdende ordning. Veden avtalelisens klarerer kringkaster for bruk avalle verk gjennom avtaleforhandlinger medrepresentative organisasjoner på de aktuelleverksområder. Vederlaget utredes individueltdirekte fra kringkaster til den enkelte rettig-hetshaver. Tvist om vederlagets størrelse kanbringes inn for en særskilt nemnd til avgjø-relse.

I 1979 ble det etablert en avtalelisensord-ning også for fotokopiering i skoleverket.Undersøkelser hadde avdekket til dels omfat-tende ulovlig fotokopiering av vernet materialei skolene. Det var behov for en hensiktsmessigklareringsform for den masseutnyttelse en hersto overfor. Spørsmålet var utredet og avtaleli-sens foreslått av den Nordiske Opphavsretts-komité i 1974. Avtalelisens på området ble inn-ført i samtlige nordiske land. Ved tvist er detbestemt at partene kan kreve megling.

I 1985 ble det også innført en avtalelisens-ordning for klarering av rettigheter til videre-sending i kabel av kringkastingssendinger. Fordenne ble det etablert en egen nemnd til å løsetvister om tillatelse til og vilkår for videresen-ding.

Opphavsrettsutvalget foreslo i 1988 (NOU1988:22) flere utvidelser av avtalelisensområ-det, og gjorde i den forbindelse grundige drøf-tinger av prinsippspørsmål knyttet til avtaleli-senssystemet, både med hensyn til spørsmåletom tvisteløsning og forholdet til den enkelte


rettighetshaver vis-à-vis avtalen, og ordninge-nes forankring i Norges daværende konvens-jonsrettslige forpliktelser. I 1995 ble avtaleli-senssystemet ved lovendringer utvidet til ågjelde også for fotokopiering internt i virksom-heter og for opptak av kringkastingssending tilbruk i undervisning, samt for opptak av kring-kasting og film til utlån til funksjonshemmede.

Etter gjeldende avtalelisensbestemmelser,er det kun for kringkasting (§ 30) at denenkelte rettighetshaver har adgang til å ned-legge forbud mot slik bruk som avtalen dekker.For øvrige avtalelisensområder enn kringkas-ting, er det også forutsatt kollektiv innkrevingog fordeling av vederlag. For disse områder erdet også enkelte andre fellesbestemmelser,som bl.a. plikten til ved utdeling av midler åbehandle utenforstående rettighetshavere liktsom organisasjonenes medlemmer, og rett til åkreve individuelt vederlag for den utenforstå-ende rettighetshaver som kan sannsynliggjørebruk av hans verk (§ 37). Videre er det felles-bestemmelser om vilkår for at en organisasjonkan inngå avtale med avtalelisensvirkning(§ 38a), om organisasjonenes søksmålsrett(§ 38b) og om tvisteløsning (megling etter § 38eller nemnd for videresending, §§ 35 og 36).»

For en gjennomgang av avtalelisens i et historiskperspektiv, vises det også til Ot.prp. nr. 15 (1994–95) s. 18–21. Når det mer konkret gjelder § 36,ble fellesbestemmelser for avtalelisens gitt vedlovendringen i 1995 som følge av at ordningen bleutvidet gjennom flere nye avtalelisensbestemmel-ser. Vilkårene i § 36 første ledd er nærmere rede-gjort for i ovennevnte proposisjon på s. 145–147.

Om avtalelisensordningens videre utviklinguttales det i Prop. 69 L (2014–2015) s. 9:

«Ved lovendringen i 2005 ble det gitt nyebestemmelser om avtalelisens: § 16a om brukav verk i arkiv, bibliotek og museum, og § 32om bruk av verk i kringkastingsforetaks sam-linger. I tillegg ble noen av de eksisterendeavtalelisenshjemlene (§§ 13b og 14) utvidetslik at avtaler om digital bruk ble gjort mulig.

Når det gjelder øvrige fellesbestemmelserfor avtalelisens, er det som nevnt i sitatet oven-for bl.a. fastsatt regler om fordeling av vederlagi § 37. Her fremgår det bl.a. at utenforståenderettighetshavere skal likebehandles med ret-tighetshavere som representeres av organisa-sjonen. En utenforstående rettighetshaver somsannsynliggjør at hans verk er brukt, kan ogsåpå visse vilkår kreve individuelt vederlag. Med

unntak av avtalelisensene for kringkasting avverk (§ 30) og bruk av verk i kringkastingsfore-taks samlinger (§ 32) har opphavsmannen ikkenoen alminnelig adgang til å nedlegge forbudmot bruk av sitt verk. Videre er det gitt reglerom tvisteløsning (bl.a. megling) i § 38 og reglerom organisasjoners søksmålsrett i § 38b.»

Ved lovendring i 2015 ble avtalelisensordningensom nevnt utvidet ved innføring av generell avtale-lisens i § 36 andre ledd. For en nærmere omtaleav generell avtalelisens vises det til Prop. 69 L(2014–2015).


De øvrige nordiske landene har bestemmelser omavtalelisens i sine opphavsrettslover. Bestemmel-sene bygger på samme hovedprinsipper, selv omdet er enkelte forskjeller med hensyn til den nær-mere utformingen. Bestemmelsene om avtaleli-sens (tilsvarende norsk lov § 36) finnes i danskopphavsrettslov § 50, svensk lov 42 a § og finsk lov26 §.

Både i dansk og svensk lovgivning er det inn-ført bestemmelser om generell avtalelisens tilsva-rende § 36 andre ledd i den norske loven. I Dan-mark har slike regler vært i kraft siden juli 2008(se § 50 stk. 2), mens de i Sverige trådte i kraft 1.november 2013 (se 42 h §).


I høringsnotatet ga departementet uttrykk for atavtalelisens er en hensiktsmessig klareringsord-ning som bør videreføres etter samme hovedprin-sipper som i gjeldende lov. Det ble ikke antatt åvære behov for å gjøre realitetsendringer i dennebestemmelsen. Imidlertid ble det foreslått noenendringer i bestemmelsens språk, struktur ogoppbygning – med siktemål om å forenklebestemmelsen og gjøre den lettere tilgjengelig.

Departementet foreslo at §§ 36 og 38a samles iny § 4-36. Det ble vist til at åndsverkloven § 36 erlovens grunnleggende bestemmelse om avtaleli-sens, men at innholdet i alle de sentrale fellesvil-kårene for anvendelse av avtalelisens ikke frem-går direkte av bestemmelsen. Det fremgår atavtalelisens forutsetter at det foreligger avtalemed «organisasjon som nevnt i § 38a». For å finneut hvilke krav som stilles til organisasjoner for atavtalelisensavtale kan inngås, må rettsanvenderenaltså gå til § 38a. Departementet mente at lovenkan bli lettere tilgjengelig hvis alle de sentrale vil-


kårene for anvendelse av avtalelisens fremgår avsamme paragraf.

Videre ble det foreslått noen justeringer i § 4-36 som er ment å tydeliggjøre selve avtaleli-sensprinsippet i første punktum, mens de nær-mere betingelsene for slik bruk av verk er fastsatti andre punktum.

Det ble ikke foreslått endringer i bestemmel-sens andre ledd som gjelder generell avtalelisens.Departementet viste til at bestemmelsen kom inni loven ved lovendring i 2015 og derfor nylig harvært gjenstand for vurdering.

Departementet ga uttrykk for at det ikke fore-slås nærmere regler om forbudsrett eller notifika-sjon av berørte interessenter før godkjenning gisetter bestemmelsen om generell avtalelisens. Detble nevnt at lignende forslag ble fremmet i forbin-delse med innføring av bestemmelsen, og atdepartementet ikke kunne se at det her har kom-met frem nye momenter. Dersom erfaring skulletilsi at det kan være behov for slike bestemmelser,ga departementet uttrykk for at spørsmålet vil blivurdert nærmere.

Kompetansen til å gi nærmere bestemmelserble foreslått lagt til departementet. Når det gjelderbestemmelsens tredje ledd, som med visseendringer viderefører § 38a, ble det vist til omta-len av denne bestemmelsen (dvs. § 38a).

Det ble nevnt at uttrykkene rettighetshaver ogopphavsmann benyttes om hverandre i de gjel-dende bestemmelsene. For at fellesbestemmel-sene skal få en mer enhetlig terminologi, ble detforeslått at uttrykket opphaver gjennomgåendebenyttes (bortsett fra i tredje ledd tredje punktumi utkast til ny bestemmelse). Det ble imidlertidpresisert at dette ikke er ment å innebære noenrealitetsendring, og at det vil fremgå av de enkeltebestemmelsene om nærstående rettigheter omavtalelisensbestemmelsene er gitt tilsvarendeanvendelse for de aktuelle rettighetene ved hen-visning.

5.28.2.5 Høringen

De fleste høringsinstansene som har uttalt seg omde språklige og redaksjonelle endringene somforeslås i bestemmelsen, støtter forslaget. Det erpositiv respons på forslaget om å ta inn gjeldende§ 38a om bl.a. representativitetskrav i bestemmel-sen (Advokatforeningen, NRK og Norwaco støtterdette forslaget). Det er langt flere synspunkter påden foreslåtte endringen i representativitetskra-vet, men disse omtales nedenfor i punkt 5.28.3

Videre er det noen merknader til den gene-relle avtalelisensen, som foreslås videreført i

bestemmelsens andre ledd. TONO og GramArtstøtter forslaget om videreføring av generellavtalelisens.

TV 2 uttaler:

«TV 2 viser ellers til de betenkeligheter og inn-sigelser TV 2 tidligere har hatt til å innføregenerell avtalelisenser på områder hvor rettig-heter kan klareres og i praksis blir klarertdirekte med de opprinnelige rettighetsha-verne, gjennom avtaler, slik tilfellet er i dag forklarering av distribusjonsrettigheter til audiovi-suelle produksjoner. Avtalelisenssystemet kanikke uten å komme i konflikt med konkurran-seretten benyttes for å nekte direkte klareringav rettigheter med det formål å la rettigheteneklareres kollektivt under en avtalelisens. Enslik kollektivisering av rettighetsklareringenvil føre til mer komplisert og mindre effektivklarering, og vil vesentlig svekke rammebetin-gelsene for investeringer i norske produksjo-ner.»

HBO Nordic har en merknad til § 4-32, men dennesynes i hovedsak å gjelde avtalelisensordningengenerelt, nærmere bestemt avgrensningen av atavtalelisens ikke gjelder for kringkastingsforetaksrettigheter i sine sendinger:

«HBO Nordic har merket seg at forslagetomfatter alle offentliggjorte verk som inngår iaudiovisuelle produksjoner, dvs. ikke barekringkastingssendinger, men også audiovisu-elt innhold som benyttes av andre som foretaroverføringer til allmennheten (høringsnotatetside 200). Samtidig gjøres det i forslagets § 4-36, første ledd, siste punktum et unntak forkringkastingsforetaks rettigheter slik at inn-hold fra kringkastingssendinger ikke kan gjø-res tilgjengelig uten etter avtale med kringkas-ter. Noe tilsvarende unntak for tilbydere av på-forespørselstjenester, er det ikke lagt opp til iforslaget. Aktører som står bak lineære utsen-delser (kringkastere) behandles følgeligannerledes enn andre aktører med tilsvarenderolle i å sette sammen og sende ut audiovisu-elle signaler for mottak av allmennheten. For-slaget innebærer at audiovisuelt innhold somer finansiert og laget på bestilling av en audio-visuell tilbyder for bruk i vedkommende aktørspå-forespørselstjeneste, i prinsippet kan lisensi-eres uten samtykke fra vedkommende tilbyder.Det er etter HBO Nordic oppfatning ikkegrunn til å skille mellom kringkastere og andreaudiovisuelle tilbydere på dette punkt. Kring-


kasters rettigheter etter åndsverklovgivningener en særskilt produsentrettighet til vern for deøkonomiske investeringer som gjøres i innhol-det og den tekniske signalfremføring. Audiovi-suelle påforespørselstilbydere har et like sterktbeskyttelsesbehov som kringkastere i så måte.Dersom formålet med forslaget til ny bestem-melse om audiovisuell avtalelisens er at denskal være teknologinøytral slik Kulturdeparte-mentet for øvrig legger opp til i sitt høringsno-tat, må kringkastere og andre audiovisuelle til-bydere likestilles.»


Departementet viderefører forslaget fra hørings-notatet. Det synes ikke å ha vært innsigelser motde foreslåtte språklige og redaksjonelle end-ringene.

Til TV 2s merknader om bl.a. forholdet mel-lom individuell klarering og klarering ved avtaleli-sens, viser d e p a r t e m e n t e t til hva som eruttalt om dette ovenfor når det gjelder forslaget tilny avtalelisensbestemmelse på det audiovisuelleområdet. Departementet viser også til vurderin-gene om disse problemstillingene i Prop. 69 L(2014–2015) ved innføringen av generell avtaleli-sens i åndsverkloven.

Til HBO Nordics uttalelser om likebehandlingav kringkastere og andre tilbydere av audiovisu-elle produksjoner, bemerker d e p a r t e m e n -t e t at kringkastere både i nasjonalt og internasjo-nalt regelverk har et særskilt vern for rettighetenetil sine sendinger. Det kan også nevnes at satellitt-og kabeldirektivets regulering av kollektiv forvalt-ning av rettigheter til videresending i kabel unntarkringkastingsselskaps rettigheter. Departemen-tet minner for øvrig om at forutsetningen foranvendelse av avtalelisens er at forholdene ikkeligger til rette for individuell klarering. Sett i lys avovennevnte kan departementet ikke se at det ergrunn til å endre bestemmelsen på dette punktet.Bestemmelsen er inntatt som § 63 første og andreledd.

5.28.3 Representativ og godkjent organisasjon for avtalelisens


Etter § 36 er det krav til at en avtale som skal fåavtalelisensvirkning, må være inngått med organi-sasjon som nevnt i § 38a. I § 38a stilles det krav tilorganisasjoner som kan inngå slik avtale. Organi-

sasjonen må på området representere en vesentligdel av opphavsmennene til verk som brukes iNorge og være godkjent av departementet.

Organisasjonen må altså oppfylle lovens kravtil representativitet for rettighetshaverne på områ-det. Ved vurderingen av om en organisasjon skalgodkjennes, er det sentrale vurderingstemaet omorganisasjonen oppfyller representativitetskravet.Godkjenningskravet og representativitetskravethar i praksis blitt ansett som to selvstendige krav,men det er en klar sammenheng mellom disse.

Når det kreves at organisasjonen skal værerepresentativ for opphavsmenn «på området» sik-tes det i henhold til lovforarbeidene til området forvedkommende avtalelisensbestemmelse. I Ot.prp.nr. 15 (1994–95) s. 150 uttales det bl.a.:

«Det ligger ikke i dette et krav om at en organi-sasjon for å bli godkjent skal være representa-tiv for alle kategorier opphavsmenn hvis verkutnyttes på området. Departementet kan god-kjenne organisasjoner som representerer enenkelt eller flere kategorier opphavsmenn. Islike tilfelle vil den som skal utnytte avtaleli-sensbestemmelsen måtte ha avtale med degodkjente organisasjonene som representererrettighetene til verk av de kategorier somønskes utnyttet. Eksempelvis kan det på noenområder være aktuelt å inngå avtale bare medorganisasjoner som representerer inneha-verne av rettigheter i musikkutgivelser.»

Om godkjenning av organisasjoner som represen-terer «en vesentlig del» av opphavsmennene tilverk som brukes i Norge, uttales det bl.a. i Ot.prp.nr. 46 (2004–2005) s. 55:

«Den organisasjon som godkjennes for åkunne inngå avtale som nevnt, må derimot opp-fylle kravet om at den innenfor sitt verksom-råde er representativ for en vesentlig del avopphavsmennene til de verk som brukes iNorge. Ved avgjørelsen av om det foreliggerrepresentativitet, vil departementet som god-kjennende instans måtte utøve et visst skjønn,som imidlertid ikke skal ta hensyn til hvilkennasjonalitet medlemmene i organisasjonen har.Det ligger ikke i uttrykket «en vesentlig del» etkrav om at organisasjonen representerer etflertall av opphavsmenn til verk som brukes iNorge. I visse tilfelle kan det bl.a tenkes at fler-tallet ikke er organisert. Det er tilstrekkelig aten flerhet er representert som medlemmer iorganisasjonen, jf. Ot.prp. nr. 15 (1994–1995)side 150. I dette ligger at en vesentlig andel av


rettighetshaverne innenfor en aktuell gruppe,er representert der.»

Normalt vil det bare være én organisasjon somgodkjennes på det enkelte området, men det erikke utelukket at flere organisasjoner kan god-kjennes innenfor samme område, jf. Ot.prp. nr. 46(2004–2005) s. 152:

«Det er ikke utelukket å godkjenne flere orga-nisasjoner på det enkelte område, selv om detikke vil være det normale. Dersom flere god-kjennes, må det forutsettes et samarbeid. Vur-deringen av hva som utgjør samme verksom-råde, er den samme som etter gjeldende rett.Slik praksis også er i dag, må det forutsettes atdet etableres et hensiktsmessig forvaltnings-messig samarbeid mellom de ulike godkjenteorganisasjoner innenfor områder der brukerbehøver en bred lisens som dekker flere ulikeverkstyper.»

Det er i § 38a første ledd andre punktum gitt hjem-mel for Kongen til å bestemme at departementetpå nærmere angitte områder bare skal kunne god-kjenne en felles organisasjon for de berørte rettig-hetshavere. I andre ledd gis hjemmel for Kongentil å gi nærmere bestemmelser om kontroll medorganisasjoner og fond som mottar vederlag etteravtalelisensordningene.

5.28.3.2 Bakgrunn

Bestemmelsen i § 38a kom inn i loven i 1995 dafellesbestemmelsene for avtalelisens ble innført.Bestemmelsens første ledd første punktum lødslik:

«Avtale som skal ha virkning som nevnt i § 36første ledd, må inngås av organisasjon somrepresenterer en vesentlig del av norske opp-havsmenn på området, og som er godkjent avdepartementet.»

For en nærmere omtale vises det til Ot.prp. nr. 15(1994–95) s. 150–151.

Det ble foretatt en endring i bestemmelsenved lovrevisjonen i 2005. Kravet om at organisasjo-ner skal representere «en vesentlig del av norskeopphavsmenn på området» ble endret til «en vesent-lig del av opphavsmennene til verk som brukes iNorge». For en nærmere omtale av endringenvises det til Ot.prp. nr. 46 (2004–2005), se særligs. 54–56 og s. 151–152.

Ved siste lovendring (lov 19. juni 2015 nr. 73, jf.Prop. 69 L (2014–2015)) ble det foretatt en liten end-ring for å klargjøre at kravet i § 38a også vil gjelde foravtale som skal få avtalelisensvirkning i medhold avden generelle avtalelisensbestemmelsen i § 36 andreledd, jf. Prop. 69 L (2014–2015) s. 62.


Også i de andre nordiske landene stilles det kravtil representativitet for organisasjoner som kaninngå avtale med avtalelisensvirkning. Etter dansk§ 50 stilles krav til at organisasjonen omfatter «envæsentlig del af ophavsmændene til en bestemt artaf værker, der anvendes i Danmark». I Sverige ogFinland er lovens vilkår formulert slik at organisa-sjonen må representere «ett flertal uphovsmän» tilverk som anvendes i landet på det aktuelle områ-det. Selv om loven i disse landene benytter uttryk-ket flertall, forstås dette ikke slik at organisasjo-nen må representere mer enn 50 % av opphavs-mennene. (Bl.a. har svensk Høyesterett tolket dettilsvarende kravet til organisasjon som kan inn-kreve følgerettsvederlag slik at organisasjonen mårepresentere et ubestemt antall som er temmeligstort, eller ganske mange opphavsmenn og ha enviss økonomisk og administrativ stabilitet, jf. NJA2000 s. 445). For øvrig er det bare i Norge at kra-vene til organisasjon som kan inngå avtalelisenser inntatt i en egen bestemmelse. I Danmark, Sve-rige og Finland er disse kravene fastsatt i hoved-bestemmelsene om avtalelisens.

Både i Danmark og Finland kreves det at orga-nisasjoner er godkjent av departementet for åinngå avtale med avtalelisensvirkning – slik som iNorge. I Sverige er det derimot ikke noe krav omoffentlig godkjenning.


I høringsnotatet viste departementet til uttalelser iProp. 69 L (2014–15) om innføring av generellavtalelisens. Her ble det bl.a. ble nevnt at noen for-slag fra høringsinstansene om endring i represen-tativitetskravet i § 38a ville bli vurdert i forbin-delse med den videre revisjonen av loven. Videreble det vist til at det i ovennevnte proposisjon ikkeble foreslått noen endringer i bestemmelsen, menat departementet på s. 28–29 knyttet følgendekommentarer til innholdet av representativitets-kravet etter § 38a, som også gjelder for den gene-relle avtalelisensbestemmelsen:

«Kravet til å representere «en vesentlig del»har ikke vært ment som noe krav til flertall,


eller noe i nærheten av et flertall. En slik forstå-else ville medføre at kravet på enkelte områderkunne bli svært vanskelig å oppfylle, og villeheller ikke være i tråd med hvordan represen-tativitetskravet forstås i andre nordiske land.Spørsmålet om en organisasjon oppfyllerrepresentativitetskravet vil bli vurdert avdepartementet i forbindelse med søknader omgodkjenning for å inngå avtale med avtaleli-sensvirkning. Om representativitetskravetanses oppfylt vil bero på en samlet skjønnsmes-sig vurdering fra departementets side der fleremomenter kan spille inn. Spørsmålet om hvasom anses som en vesentlig del er relativt, ogvil kunne avhenge av det aktuelle området oghva det her er naturlig å kreve. Antallet rettig-hetshavere organisasjonen representerer vilvære et viktig moment i vurderingen, men erikke i seg selv avgjørende. Ved vurderingen vildet også kunne tas hensyn til i hvilken gradorganisasjonen er egnet til å representere ret-tighetshaverne og ivareta deres interesser. Hervil det bl.a. kunne sees hen til organisasjonenssystemer for innkreving og fordeling av veder-lag, samt mulighet for å inngå gjensidighetsav-taler med utenlandske organisasjoner.»

Departementet ga i høringsnotatet uttrykk for atovennevnte presiserer representativitetskravetsinnhold. Imidlertid mente departementet at dettebør klargjøres gjennom en endring i lovteksten.For å markere at kravet skal være mer fleksibeltenn slik det har blitt oppfattet etter dagens ordlyd,bør kravet om å representere «en vesentlig del»erstattes med en formulering som er mer dek-kende for innholdet.

Det ble bemerket at representativitetskraveter et av hovedelementene i avtalelisensordningen.At det kreves avtale med en representativ organi-sasjon for at avtalen også skal omfatte utenforstå-ende rettighetshavere, er viktig for ordningenslegitimitet. Lovens krav må derfor utformes slik atdet sikrer hensynet til utenforstående rettighets-haveres interesser. Samtidig ble det ansett somviktig at kravet ikke er så strengt at det hindrerbruk av avtalelisens der dette er formålstjenlig ogi alle parters interesse. Representativitetskravetbør utformes på en måte som balanserer dissehensynene. Departementet ga uttrykk for at flerealternativer har blitt vurdert, men mente at det ermest nærliggende å benytte en formulering som imindre grad knytter representativiteten til en delav det totale antallet opphavere. Det ble foreslåttat det bør stilles krav om at organisasjonen påområdet representerer «et stort antall oppha-

vere». Kravet til å representere «en vesentlig del»kan som nevnt være egnet til å misforstås. Det bleuttalt at en endring som foreslått vil klargjøre atdet ikke kan stilles krav til å representere enbestemt andel av det totale antallet, men at det måkreves at organisasjonen har en god representati-vitet. Med andre ord er det ikke tilstrekkelig årepresentere enkelte opphavere – det må være etstort antall. Dette vil også være i tråd meduttalelsene i sitatet ovenfor om at kravet er relativtog vil kunne bero på hva det er naturlig å kreve pådet enkelte området.

I tillegg til at organisasjonen må representereet stort antall, ble det foreslått at det også presise-res at den må være egnet til å forvalte rettighe-tene på området. Dette vil tydeliggjøre at det ertale om en skjønnsmessig vurdering, der det ikkebare har betydning hvor mange rettighetshavereorganisasjonen representerer, men også organisa-sjonens egnethet til å forvalte rettighetene på detaktuelle området, bl.a. ved å representere rettig-hetshaverne og ivareta deres interesser. I den for-bindelse vil momentene som er nevnt i sitatetovenfor være relevante. For øvrig ble det ansettnærliggende å se dette i sammenheng med de lov-regler som antas vil bli innført ved gjennomførin-gen av direktivet om kollektiv forvaltning av opp-havsrett og nærstående rettigheter (2014/26/EU).

På denne bakgrunn ble det foreslått at ordly-den i representativitetskravet skulle endres slik atdet fremgår av bestemmelsen at organisasjonenpå området må representere et stort antall opp-havsmenn til verk som brukes i Norge og er egnettil å forvalte rettighetene på området.

Departementet så i høringsnotatet også på for-holdet mellom representativtetskravet og god-kjenningskravet. Det ble vist til at det etter gjel-dende bestemmelse ikke fremgår så klart hvor-dan disse kravene forholder seg til hverandre. Detkan utledes av bestemmelsen at avtaleli-sensvirkning forutsetter at organisasjonen oppfyl-ler representativitetsvilkåret og at den er godkjentav departementet. Imidlertid fremgår det ikke avordlyden hva som skal vurderes ved departemen-tets avgjørelse av om godkjenning skal gis. Herble det ansett å være grunn til at å presisere atdepartementets vurdering av godkjenningsspørs-målet beror på om organisasjonen anses å oppfyllerepresentativitetsvilkåret. Lovens formulering idag kan gi grunnlag for tvil med hensyn til omgodkjenningsvurderingen omfatter noe mer ennrepresentativitetskravet og i så fall hva. Det syntesderfor å være grunn for å klargjøre at det her ertale om samme vurdering. Det ble foreslått å


endre lovens formulering til at avtalen må inngåsav organisasjon som er godkjent av departementetpå grunnlag av at den representerer et stort antallopphavere til verk som brukes i Norge og eregnet til å forvalte rettighetene på området.

Departementet ga uttrykk for at en problem-stilling i forlengelsen av dette er om representati-vitetskravet må være oppfylt til enhver tid, ellerom en godkjent organisasjon alltid skal anses somrepresentativ.

Det ble vist til forslag fra Norwaco om at repre-sentativitet ikke bør være et selvstendig vilkårsom gjelder til enhver tid. Norwacos forslag er atrepresentativitet vurderes ved godkjenningen, ogat organisasjonen gis godkjenning i en tidsbegren-set periode med meldeplikt om eventuelleendringer. Dermed vil det ikke kunne gjøres gjel-dende at en godkjent organisasjon ikke er repre-sentativ.

Departementet bemerket at et av hensynenesom begrunner godkjenningsordningen, er åsikre forutberegnelighet med hensyn til hvilkeorganisasjoner som kan inngå avtalelisensavtale.Slik sett vil det ikke være heldig om det oppstårusikkerhet knyttet til om en godkjent organisa-sjon kan inngå slik avtale. Samtidig kan det skjeendringer med hensyn til en organisasjons repre-sentativitet etter at godkjenning er gitt, og det kanstilles spørsmål om hva konsekvensen av slikeendringer bør være. Departementet mente at deter viktig at partene har trygghet for hvem somkan klarere bruk av verk ved avtalelisens. Det blenevnt at en endring som skissert ovenfor, som istørre grad knytter representativitetskravet oggodkjenningskravet sammen, kan tenkes å bidratil å hindre usikkerhet på dette punktet. En slikpresisering av vilkåret for avtalelisens tydeliggjørat det avgjørende er om organisasjonen er god-kjent. Så lenge godkjenningen ikke er utløpt ellertrukket tilbake, vil organisasjonen kunne inngåavtale med avtalelisensvirkning. Når det gjelderspørsmålet om tidsbegrensning, foreslo departe-mentet at en godkjenning bør kunne gis for enperiode på inntil 10 år.

Departementet nevnte at når det foretasendringer i lovens krav til representativitet, opp-står spørsmål om hvilken betydning dette får forgodkjenninger som er gitt i medhold av gjeldenderegler. Det ble vist til at forslaget i dette tilfelletikke innebærer at representativtetskravet gjøresvanskeligere å oppfylle enn etter gjeldende rett.Som det fremgår ovenfor, er formålet med end-ringen å klargjøre innholdet i representativitets-kravet i tråd med hva som er lagt til grunn å gjeldei dag. Det ble gitt uttrykk for at det derfor ikke er

grunnlag for å anta at noen som har godkjenningetter gjeldende regler, ikke vil tilfredsstille kra-vene slik de er formulert i forslaget. Dette kan tilsiat de som har godkjenning i dag, også kan ansesgodkjent etter de foreslåtte reglene, uten at detmå søkes på nytt. I så fall er det ikke behov forovergangsregler e.l. Mot dette kan det innvendesat organisasjoner som i dag har godkjenning, ergodkjent uten tidsbegrensning, mens forslagetinnebærer at godkjenning kan gis for en periodepå inntil 10 år. Det kan også argumenteres for atdet vil være mest ryddig at godkjenningene ervurdert og gitt i medhold av gjeldende lovbestem-melse, og ikke etter bestemmelsen i tidligere lov.Så lenge kravene til godkjenning ikke skjerpes iforhold til gjeldende lov, mente imidlertid departe-mentet det er rimelig å videreføre eksisterendegodkjenninger, men at det også for disse må innfø-res en tidsbegrensning.

Departementet drøftet også et innspill fra Nor-waco om at departementets godkjenning bør gismed bindende og endelig virkning, slik at denikke skal kunne overprøves av en domstol ellernemnd. Departementet inntok imidlertid ikke noeslikt forslag i høringsnotatet. Det ble påpekt atdepartementets godkjenning av en organisasjonvil være et forvaltningsvedtak. Adgangen til dom-stolskontroll med forvaltningsvedtak er et grunn-leggende prinsipp som det bør vises varsomhetmed å innskrenke. Et annet spørsmål er hvor inn-gående domstolsprøvelsen bør være i slike saker.Departementet gikk imidlertid ikke nærmere innpå disse spørsmålene i denne sammenhengen.

5.28.3.5 Høringen

Blant de høringsinstansene som uttaler seg omden foreslåtte endringen i representativitetskra-vet, er det delte meninger om forslaget. Enkeltestøtter forslaget, slik som Norwaco (og enkelteandre høringsinstanser på rettighetshaversidensom støtter Norwacos høringsuttalelse) og Kopi-nor (bortsett fra at de foreslår å erstatte et «stortantall» med et «betydelig antall», jf. nedenfor).

Norwaco uttaler:

«Norwaco setter pris på at våre innspill i forbin-delse med høringen om innføring av generellavtalelisens er blitt hørt. Selv om departemen-tet i Prop. 69 L presiserte at det etter gjeldenderegler heller aldri har vært krav om at en orga-nisasjon må representere et flertall av rettig-hetshavere til verk som benyttes i Norge, erdet vår oppfatning at dette bør tydeliggjøres ilovteksten. Vi støtter derfor departementets


forslag til endring av vilkåret til at organisasjo-nen må representere «et stort antall» rettig-hetshavere på området. Det er også bra at orga-nisasjonens egnethet til å forvalte de aktuellerettighetene kan vektlegges ved godkjennin-gen. Her kan f. eks organisasjonens internasjo-nale nettverk, og således mulighet til å få veder-laget kanalisert dit det skal, være viktige fakto-rer.»

Kopinor uttaler:

«Vi mener det er fornuftig å klargjøre repre-sentativitetskriteriet i avtalelisensbestemmel-sen, men vil foreslå at «et stort antall» erstattesav «et betydelig antall». Dette peker mer i ret-ning av seriøsitet og egnethet til effektiv rettig-hetsforvaltning enn på antallet medlemmer iseg selv.»

På den annen side er det flere høringsinstanser,særlig kommersielle kringkastere og distributø-rer, som er negative til forslaget (Advokatforenin-gen, Altibox, Discovery, IFPI Norge, Modern TimesGroup (MTG), TV 2). For eksempel uttaler MTG:

«MTG mener representativitetskravet bør opp-rettholdes som et krav om at organisasjonenrepresenterer «en vesentlig del av opphavs-mennene til verk som brukes i Norge» sometter dagens regler. Kriteriet «et stort antallopphavere» fremstår for MTG som uklart, ogkan forstås som at representativitetskravet ersatt lavt. Dette gjelder særlig på områder medmange opphavere der selv en liten andel avtotalen vil kunne være et «stort antall». Det atdet er tale om et representativitetskrav tilsier atorganisasjonen må representere en viss minsteandel av opphaverne på området uavhengig avantallet i seg selv, og dette kommer tydeligerefrem ved dagens ordlyd.»

Det er også flere høringsinstanser som kommen-terer ulike spørsmål om godkjenningsordning foravtalelisens.

Noen mener at det er den enkelte avtale sombør godkjennes i stedet for organisasjonen somskal inngå avtale med avtalelisensvirkning. Foreksempel uttaler TV 2:

«Godkjenning av organisasjoner kan hellerikke skje generelt og uspesifikt, slik forslagettilsynelatende legger opp til. Det er den enkeltekollektivavtale som må godkjennes slik at den

kan gis den lovfestede avtalelisensvirkning, ogdet må vurderes konkret om kriteriene for ågodkjenne en avtalelisens er tilstede og omorganisasjonen er egnet.»

Kopinor (med støtte fra Fagpressen) går mot for-slaget om at godkjenninger skal være tidsbegren-set:

«Departementet foreslår at godkjenning kangis for en periode på inntil ti år. Vi savner enbegrunnelse for denne endringen og en vurde-ring av de praktiske sidene knyttet til den. Blirden gjennomført, må det gis helt klare over-gangsregler slik at ingen eksisterende god-kjenninger opphører uten at organisasjonenegjøres oppmerksom på det. Når det gjelder degodkjenningene som allerede er gitt, må detentydig avklares fra hvilket tidspunkt periodenbegynner å løpe.

På Kopinors avtaleområder er både opp-havsmannsorganisasjonene og Kopinor god-kjent, og for opphavsmannsorganisasjoner ergodkjennelse en betingelse for å være medlemi Kopinor. Det vil bli svært uryddig om god-kjennelsene gis for forskjellige perioder (foreksempel ved opprettelsen av en ny organisa-sjon som godkjennes og opptas som medlem iKopinor). Departementet har dessuten god-kjent flere organisasjoner på samme avtaleli-sensområde. For eksempel er både BONO ogKopinor (i tillegg til grunnorganisasjonene)godkjent for å inngå avtalelisensavtaler medarkiv, bibliotek og museer etter gjeldende§ 16a. Endringen vil kunne medføre at det etterhvert løper forskjellige frister for hver enkeltorganisasjon, avhengig av hvilket område deter snakk om.

Det vil også være problematisk at en god-kjenningsperiode ikke vil sammenfalle medavtaleperiodene. Kopinor forhandler mangeavtaler og med forskjellig varighet, fra ett tilfem år, og det vil være uheldig dersom godkjen-ningsperioden utløper midt i en avtaleperiode.Det kan bli vanskelig og arbeidskrevende åholde orden på periodene, både for organisa-sjonene og departementet. Vi stiller derforspørsmål ved om det er hensiktsmessig å inn-føre en slik absolutt periode. Om det gjøres, vildet være behov for regler om hvilken betyd-ning det vil ha for allerede inngåtte avtaler der-som godkjennelsen bortfaller og ny godkjen-nelse ikke gis.»


NRK støtter heller ikke forslaget om innføring aven tidsbegrensning for godkjenninger, og uttalerbl.a.:

«NRK ser ikke behovet for å endre dagens sys-tem. Etter dagens ordning kan en organisasjonsom ikke oppfyller lovens representasjonskravmv., fratas godkjenningen. Vi ser en risiko forat ordningen som foreslås vil kunne skapeunødvendig byråkrati i tillegg til rettslig uklar-het. Hva blir eksempelvis konsekvensene der-som en organisasjon – som de facto oppfyllerlovens krav – f.eks. oversitter fristen for å søkeom forlengelse?»

TV 2 kommenterer også situasjonen når en tidsbe-grenset godkjenning utløper. TV 2 mener at manenten i loven eller forskriftene må sikre en rutinefor håndtering av utløpssituasjonen. Etter TV 2soppfatning bør «godkjennelse gis for den aktuelleavtales virketid, ikke til en organisasjon i 10 år oguavhengig av avtalens eksistens».

Telenor og Kabel Norge mener at det er uhel-dig at departementet legger til grunn at en god-kjent organisasjon kan inngå avtale med avtaleli-sensvirkning, så lenge godkjenningen ikke erutløpt eller trukket tilbake. Det gjøres gjeldendeat domstolene til enhver tid må kunne prøve omvilkårene om representativitet og egnethet er opp-fylt.


Departementet fastholder vurderingen frahøringsnotatet om at det er grunn til å gjøre enendring i ordlyden i representativtetskravet, slikat det klargjøres av kravet er mer fleksibelt ennslik det har blitt oppfattet etter den gjeldende ord-lyden. I tråd med hva som ble uttalt om innholdet irepresentativitetskravet i Prop. 69 L (2014–2015),mener departementet at det i stedet for «envesentlig del» er grunn til å velge en formuleringsom i mindre grad knytter representativiteten tilen andel av det totale antallet rettighetshavere(dvs. at kravet ikke kan forstås slik at det er opp-fylt hvis organisasjonen representerer en viss pro-sentandel av rettighetshaverne på området). Ihøringsnotatet ble en «vesentlig del» foreslåtterstattet av et «stort antall». Som det fremgår, harKopinor foreslått et «betydelig antall». Etterd e p a r t e m e n t e t s oppfatning er dette etgodt forslag som er mer dekkende for essensen ikravet. Det foreslås derfor at «betydelig» erstatter«stort» antall i lovteksten.

Departementet har merket seg innvendingenefra noen av høringsinstansene om at innholdet ikravet er uklart. Men det er etter departementetssyn vanskelig å komme bort fra at kravet må inne-holde et klart element av skjønn. En mer firkantetangivelse hadde riktignok gitt noen fordeler, vedat det vil være lettere å fastslå hvem som oppfyllerkravet. Men det synes vanskelig å finne frem til etslikt svært lett objektivt konstaterbart krav somikke ville kunne medføre urimelige utslag i en deltilfeller. Et mer skjønnsmessig krav gjør detenklere å foreta en mer nyansert og helhetligbedømmelse. Så lenge det finnes en godkjen-ningsordning ivaretar også dette til en viss gradhensynet til forutberegnelighet, ved at brukerekan legge til grunn at organisasjoner som er god-kjent, oppfyller lovens krav til representativitet.

I denne forbindelse viser departementet forøvrig til uttalelser i Prop. 69 L (2014–2015) om atdet kan være fornuftig å evaluere godkjennings-ordningen på et senere tidspunkt med henblikkpå om ordningen bør opprettholdes på sikt. Her erdet videre nevnt at det i forbindelse med gjennom-føringen av direktivet om kollektiv forvaltning avopphavsrett og nærstående rettigheter (2014/26/EU), også bør vurderes om dette direktivet kan fåbetydning for spørsmålet om godkjenningsord-ning, sett i lys av de krav direktivet stiller til for-valtningsorganisasjoner.

Til dette bemerker departementet at det i even-tuelle senere vurderinger antagelig kan være grunntil å se spørsmålene om godkjenningsordning ogrepresentativitet i sammenheng. Også i høringsno-tatet ble det gitt uttrykk for at det er nærliggende åse dette i sammenheng med de lovregler som antasinnført ved gjennomføringen av ovennevnte direktivom kollektiv forvaltning av opphavsrett.

I denne omgang opprettholdes imidlertid for-slaget i høringsnotatet i hovedsak, herunder ogsåkravet til at organisasjonen skal være egnet til åforvalte rettighetene på området.

Enkelte høringsinstanser mener at det ikke børvære rettighetshaverorganisasjonen, men denenkelte avtale, som bør være gjenstand for god-kjenning. Etter gjeldende rett er det organisasjo-nen som godkjennes, og ikke avtalen. Slik er detogså etter dansk rett, selv om godkjenning her ihovedsak synes å bli gitt i forbindelse med en kon-kret avtale. D e p a r t e m e n t e t mener at ord-ningen der det er organisasjonen som godkjen-nes, bør opprettholdes. Dette ble også lagt tilgrunn ved innføring av generell avtalelisens. Idenne forbindelse drøftet departementet om god-kjenning burde skje før eller etter at det foreliggeren konkret avtale mellom rettighetshaverorgani-


sasjonen og brukeren, jf. Prop. 69 L (2014–2015)s. 26–27:

«Etter de særskilte avtalelisensbestemmelsenehar godkjenninger som hovedregel blitt gitt påforhånd (dvs. det noen av høringsinstanseneomtaler som forhåndsgodkjenning), og ikke iforbindelse med konkrete avtaler. Et argumentfor en slik løsning, som nevnes av flere avhøringsinstansene, er at dette vil forhindre atpartene bruker tid og ressurser på å forhandleavtaler som det senere viser seg at ikke kan gisavtalelisensvirkning. Et ytterligere argumentfor en slik ordning er at godkjenning knyttet tilden enkelte avtale vil kunne medføre at det måinnhentes ny godkjenning ved liknende avtalerpå samme område, eller ved endring og refor-handling av avtaler som er gitt avtaleli-sensvirkning.

På den annen side vil det kunne væreenklere å vurdere om vilkårene for godkjen-ning er tilstede der det foreligger et konkretavtaleutkast. Når det skal tas stilling til om enorganisasjon skal gis godkjenning i medhold avden generelle avtalelisensbestemmelsen, erdet flere spørsmål som må vurderes. Det måbl.a vurderes om søknaden om godkjenninggjelder et nærmere avgrenset område og omorganisasjonen på dette området tilfredsstillerlovens krav til representativitet. Der partenehar forhandlet om en avtale, kan det tenkes atdisse spørsmålene er bedre belyst. Det er orga-nisasjonens ansvar å dokumentere at vilkårenefor godkjenning er tilstede. Dersom departe-mentet mangler dokumentasjon eller andrefaktiske opplysninger for å ta stilling til om god-kjenning skal gis, må departementet be organi-sasjonen fremskaffe ytterligere opplysninger.Først når saken er tilstrekkelig opplyst, kandepartementet avgjøre søknaden om godkjen-ning. Departementet kan imidlertid ikke se atdet er grunn til å stille krav om at det foreliggeret fremforhandlet avtaleutkast for å ta en søk-nad om godkjenning til behandling. Departe-mentet mener derfor at godkjenning bør kunnegis både før og etter det foreligger en avtalemellom partene. Det avgjørende vil uansettvære om organisasjonen kan dokumentere atvilkårene for godkjenning er oppfylt.»

Departementet viser til ovennevnte, og foreslårikke endringer på dette punktet.

I høringsnotatet ble det som nevnt foreslått enregel om tidsbegrensning for godkjenning – atgodkjenning kan gis for inntil 10 år. Kopinor har

(med støtte fra flere andre høringsinstanser pårettighetshaversiden) hatt innsigelser, og NRKhar også vært skeptisk til å endre dagens ordning.Det pekes i den forbindelse på mange praktiskespørsmål som dette forslaget reiser. Kopinormener at det må gis helt klare overgangsreglerslik at ingen eksisterende godkjenninger opphø-rer uten at organisasjonene gjøres oppmerksompå det. Videre trekkes det frem at på Kopinorsavtaleområder er også opphavsmannsorganisasjo-nene godkjent, og at det vil bli svært uryddig hvisgodkjenningene gis for forskjellige perioder. Detpåpekes bl.a. også at det vil være problematisk omen godkjenningsperiode ikke vil sammenfalle medavtaleperiodene.

D e p a r t e m e n t e t ser at det kan oppståpraktiske problemstillinger i forbindelse meddette forslaget, bl.a. knyttet til utløp av godkjen-ninger. Spørsmålet om tidsbegrensning av god-kjenninger var også fremme ved innføring avgenerell avtalelisens. Her ble det uttalt følgende iProp. 69L (2014–2015) s. 27:

«Noen av høringsinstansene tar opp spørsmålom godkjenning bør være tidsbegrenset, oghvor lang tid en godkjenning i så fall bør gis for.For de særskilte avtalelisensbestemmelsene ergodkjenning blitt gitt uten tidsbegrensning.Som nevnt er et av hensynene for en godkjen-ningsordning å sikre en viss forutberegnelig-het. Dette kan tilsi at godkjenningene bør væreav en viss varighet, som kan bidra til større ro.Et hensyn som kan tilsi at en godkjenning børtidsbegrenses, er at det bør være en jevnligkontroll av at vilkårene for godkjenning er til-stede. Imidlertid vil en godkjenning ogsåkunne endres/omgjøres selv om den ikke ertidsbegrenset, for eksempel på grunn avendrete forhold. Organisasjonen bør melde fratil departementet dersom det skjer endringersom kan få betydning for godkjenningen.Departementet antar at det bør være adgang tilå tidsbegrense godkjenninger der det er grunnfor det, men at det også bør kunne gis godkjen-ninger som ikke er tidsbegrensede.»

Departementet mener at det er grunn til å foretaen ny vurdering av spørsmålet om tidsbegrens-ning i lys av de motforestillinger som er tatt opp ihøringen. Spørsmålet er hvor sterke hensyn somtilsier at godkjenninger skal gis med tidsbegrens-ning. Gjeldende praksis har som nevnt vært atgodkjenninger ikke har vært tidsbegrenset, mensom det fremgår av sitatet ovenfor er det antatt atdet er adgang til å gi godkjenninger med tidsbe-


grensning. Det som kanskje er det viktigste poen-get med tidsbegrensning er at det innebærer enperiodevis kontroll med om organisasjonen opp-fyller kravene til å inngå avtale med avtaleli-sensvirkning. Men på den annen side antas det åfølge av alminnelig forvaltningsrett at en godkjen-ning kan trekkes tilbake (omgjøres) på et hvilketsom helst tidspunkt hvis de forutsetninger vedta-ket om godkjenning bygger på, ikke lenger er til-stede. Dersom en organisasjon ikke lenger kananses å oppfylle representativitetskravet, børdepartementet altså kunne trekke godkjenningentilbake. Samlet sett kan departementet ikke se atdet er nødvendig med en absolutt regel om at god-kjenninger skal være tidsbegrenset. Det synes åvære tilstrekkelig at det er adgang til å gi tidsbe-grensede godkjenninger. For øvrig synes hensy-nene som taler for tidsbegrensning å kunne opp-fylles gjennom muligheten til å prøve om vilkå-rene for godkjenning fortsatt er tilstede.

I lys av ovennevnte viderefører departementetikke forslaget om at godkjenning kan gis for enperiode på inntil 10 år.

Bortsett fra endringene som fremgår ovenfor,opprettholdes forslaget fra høringsnotatet. Nårdet gjelder eksisterende godkjenninger, ble dether gitt uttrykk for at så lenge kravene til godkjen-ning ikke skjerpes i forhold til gjeldende lov, erdet rimelig at disse videreføres. De som har god-kjenning i dag, trenger altså ikke å søke på nytt.Departementet foreslår ikke at det innføres tids-begrensning for eksisterende godkjenninger, jf.drøftelsen ovenfor.

I tillegg til det som ble foreslått i høringsnota-tet er det, bl.a. i lys av at tidsbegrensingsregelenutgår, tatt inn noen regler i bestemmelsen om til-baketrekking av godkjenninger og meldeplikt forgodkjente organisasjoner om forhold som kan habetydning for godkjenningen. Bestemmelsen inn-tas som § 63 tredje ledd.

5.28.4 Vederlag for bruk av verk ved avtalelisens


Bestemmelsen i gjeldende § 37 gjelder utenforstå-ende rettighetshaveres adgang til vederlag vedbruk av deres verk i medhold av avtalelisens.

Første ledd fastslår at det som avtalen,nemnda eller den organisasjon som mottar veder-laget for bruken, bestemmer om innkreving ogfordeling av vederlaget, også blir bindende for

utenforstående rettighetshavere (jf. første punk-tum). Forarbeidene gir uttrykk for at den utenfor-stående rettighetshaver i alle disse henseenderskal behandles likt med de rettighetshavere somorganisasjonen representerer.

Andre punktum fastslår prinsippet om at uten-forstående rettighetshavere skal likebehandlesmed organiserte rettighetshavere mht. å få del imidler og goder (som utdeles fra eller i det vesent-lige er bekostet av vederlaget). Om dette uttalesdet i Ot.prp. nr. 15 (1994–95) s. 148:

«[Når] vederlaget fordeles skal dette skje på enmåte som ikke er diskriminerende overfor deutenforstående rettighetshavere på området.Det innebærer at kriteriene for å fordele mid-lene – enten det skjer en individuell fordelingeller vederlaget fordeles gjennom stipend- ellerstøtteordninger-, skal være nøytrale hva gjel-der mottakerens tilknytning til organisasjonsom mottar vederlag til fordeling. Anvendelseav vederlag til rent kollektive formål må bareskje når formålet allment tilgodeser rettighets-haverne på området og ikke bare rettighetsha-vere som har tilknytning til organisasjonene påområdet.»

Etter andre ledd første punktum kan en utenfor-stående rettighetshaver kreve individuelt veder-lag dersom han sannsynliggjør at hans verk erbrukt i medhold av avtalelisens. I andre punktumer det fastsatt regler om frist for å fremme sliktkrav og hvem kravet skal rettes mot. I tredje punk-tum er det fastsatt at hver av partene kan krevevederlagets størrelse fastsatt etter regler somKongen gir.

Reglene i denne paragrafen er også ment ågjelde for bruk av verk i medhold av generellavtalelisens.

5.28.4.2 Bakgrunn

Bestemmelsen i § 37 ble inntatt i loven i 1995 dafellesbestemmelser for avtalelisens ble innført. Deviktigste forarbeidene til bestemmelsen er Ot.prp.nr. 15 (1994–95). Se særlig s. 147–149.

Det ble foretatt en liten endring i bestemmel-sens andre ledd ved lovrevisjonen i 2005, sominnebar at foreldelsesfristen for å fremsette kravble spesifisert i åndsverkloven. Det ble tilføyd atkravet må fremsettes innen tre år etter utløpet avdet år bruken fant sted. Om endringen vises det tilOt.prp. nr. 46 (2004–2005) s. 134–135 og 151.



I de andre nordiske landenes opphavsrettslovgiv-ning finnes lignende bestemmelser som sikrerutenforstående rettighetshaveres adgang tilvederlag, jf. svensk opphavsrettslov 42 a §, dansklov § 51 og finsk lov 26 §.


I høringsnotatet ble det nevnt at avtalelisens inne-bærer at utenforstående rettighetshaveres verkog prestasjoner kan brukes uten deres samtykke.Derfor er det ansett som viktig at lovgivningenivaretar hensynet til utenforstående rettighetsha-vere. Det ble gitt uttrykk for at bestemmelsen i§ 37 i dagens lov gir uttrykk for sentrale prinsip-per til beskyttelse av utenforstående rettighetsha-vere, slik som likebehandling med organiserterettighetshavere mht. å motta vederlagsmidler ogrett til å kreve individuelt vederlag. Departemen-tet mente at disse prinsippene bør videreføres i nylov, og kunne ikke se at det her var noe særligbehov for endringer.

Forskriftskompetansen ble foreslått lagt tildepartementet. For øvrig ble det foreslått atbestemmelsen gis paragrafoverskriften «vederlagfor bruk av verk ved avtalelisens» og videreføresuten materielle endringer som § 4-37.

5.28.4.5 Høringen

Det er ikke mange høringsinstanser som uttalerseg om denne bestemmelsen. Norwaco støttervidereføring av gjeldende § 37 vedrørende uten-forstående rettighetshaver i en avtalelisensavtale.Universitets- og høgskolerådet etterlyser i høringenen «presisering der det heter at verk som forfattervelger å publisere åpent ikke skal inngå ved bereg-ning av avtalelisens».


På bakgrunn av høringen opprettholder departe-mentet forslaget fra høringsnotatet om at bestem-melsen videreføres uten materielle endringer.Departementet finner det ikke naturlig å ta inn enslik presisering som Universitets- og høgskolerådetønsker i lovteksten. Bestemmelsen er inntatt som§ 64.

5.28.5 Tvisteløsning ved avtalelisens


Bestemmelsen i gjeldende § 38 fastsetter reglerom tvisteløsning ved forhandlinger om avtale medavtalelisensvirkning.

Første ledd første punktum gir regler om meg-ling. Hver av partene kan kreve megling deravtale etter lovens særskilte avtalelisensbestem-melser ikke kommer i stand. (Meglingsreglenegjelder ikke for den generelle avtalelisensbestem-melsen.) Reglene om meglingen er fastsatt i for-skrift til åndsverkloven.

Første ledd andre punktum gir anvisning på atder partene er enige om det, kan tillatelse til ogvilkår for eksemplarfremstillingen fastsettes etterreglene gitt med hjemmel i § 35. Fastsettelsen fårsamme virkning som avtale etter § 36 første ledd,jf. tredje punktum.

Andre ledd gir regler om tvisteløsning når detgjelder tolkning av avtalelisensavtaler. Dersompartene er enige om det, kan slike tvister avgjørespå bindende måte etter reglene gitt med hjemmeli § 35.

Tredje ledd gjelder avtale med kringkastings-foretak om adgang til å gjøre opptak av foretaketssendinger for slik bruk som omfattes av §§ 13b, 14eller 17b (dvs. bruk i egen undervisningsvirksom-het, i institusjoner, ervervsvirksomheter mv. ogbruk av opptak for funksjonshemmede). Der slikavtale ikke kommer i stand, gjelder bestemmelseni første ledd første og andre punktum tilsvarende.Dette innebærer at hver av partene kan krevemegling, og at tillatelse til og vilkår for eksemplar-fremstillingen kan fastsettes på bindende måteetter reglene gitt med hjemmel i § 35 der parteneer enige om det. Ved tvist om tolkning av slikavtale får andre ledd tilsvarende anvendelse – dvs.at tvisten kan avgjøres på bindende måte etterreglene gitt med hjemmel i § 35 hvis partene erenige om det. At det er gitt særskilte bestemmel-ser for forhandlinger og avtaler hvor kringkas-tingsforetaket er part, har sammenheng med atavtalelisensbestemmelsene ikke omfatter kring-kastingsforetak, jf. Ot.prp. nr. 15 (1994–95) s. 149.

Fjerde ledd gir regler om såkalt subsidiærnemndslisens for avtalelisensbestemmelsen i§ 13b om bruk av verk i undervisningsvirksom-het. Der avtalelisensavtale på dette området ikkekommer i stand etter at megling er gjennomført,kan hver av partene kreve at saken behandles avnemnd. Nemnda kan i slike tilfeller fastsette tilla-telse til og vilkår for eksemplarfremstillingen.Avgjørelsen i nemnda vil være bindende for par-tene. Slik avgjørelse vil få avtalelisensvirkning, jf.


andre punktum. Bestemmelsen inneholder i tredjepunktum en forskriftshjemmel for å kunne gi nær-mere regler om nemndas virksomhet i dissesakene, herunder om saksbehandling og domstol-sprøving.

5.28.5.2 Bakgrunn

Bestemmelsen i § 38 ble inntatt i loven ved lov-endring i 1995 da fellesbestemmelser for avtaleli-sens ble innført. Bestemmelsens mest sentraleforarbeider er Ot.prp. nr. 15 (1994–95). For ennærmere omtalte av bestemmelsen vises det tildenne proposisjonen, se særlig s. 149–150.

Ved lovrevisjonen i 2005 ble det kun gjort hen-visningsendringer i bestemmelsen, bl.a. som følgeav innføring av nye avtalelisensområder, jf. Ot.prp.nr. 46 (2004–2005).

Det ble gjort enkelte endringer i bestemmel-sen i 2015. Endringene var for det første en følgeav at nemndsordningen for videresending av verki kringkastingssendinger ble opphevet, og at tvis-teløsningsreglene for de øvrige avtalelisensbe-stemmelsene i stedet ble gitt anvendelse på detteområdet. Endringene var for det andre en følge avinnføring av subsidiær nemndslisens på undervis-ningsområdet. For en nærmere omtale avendringene vises det til Prop. 69 L (2014–2015)punkt 4 og s. 61–62.


I Danmark er det gitt regler om at en nemnd(Ophavsretslicensnævnet) kan treffe avgjørelser ihenhold til bestemmelser i loven om tvangslisensog avtalelisens, jf. § 47. I Sverige finnes ingennemnder på opphavsrettsområdet. Her må tvistereventuelt bringes inn for domstolene. I Finland erdet et opphavsrettsråd som bl.a. skal avgi uttalelsei saker om anvendelse av opphavsrettsloven (jf.loven 55 §). Uttalelsene er bare rådgivende.


I høringsnotatet ble det foreslått en mindre end-ring i bestemmelsens første ledd andre punktumom fastsettelse av tillatelse og vilkår der parteneer enige om det. Her ble uttrykket «bruken» fore-slått i stedet for «eksemplarfremstillingen»(påbakgrunn av at avtaler etter de særskilte avtaleli-sensbestemmelsene også kan gjelde tilgjengelig-gjøring for allmennheten).

Det ble også foreslått noen endringer ibestemmelsen som har sammenheng med forsla-gene til endringer i bestemmelsen om tvisteløs-

ning ved bruk av verk ved tvangslisens (§ 4-35).Det ble foreslått presisert at det er Vederlagsnem-nda (etter reglene som er gitt i medhold av § 4-35)som kan treffe avgjørelse i tilfeller som nevnt i før-ste ledd andre punktum, andre ledd og fjerdeledd. I tillegg ble forskriftshjemmelen endret fraKongen til departementet i første ledd førstepunktum og fjerde ledd tredje punktum.

Departementet bemerket videre at dersom deter grunn til å foreta større endringer i tvisteløs-ningssystemet for avtalelisens, kan det være aktu-elt å innta nye regler i denne bestemmelsen. Detble vist til følgende uttalelser i Prop. 69 L (2014–2015) s. 43 om tvisteløsning på videresendings-området:

«Dersom det er aktuelt å ha et tvisteløsningsor-gan/nemnd på området, kan det ut fra hørin-gen se ut til at mer omfattende endringer enndet foreliggende alternativet bør vurderes. Herkan det imidlertid være grunn til å se an utvik-lingen på området. Behovet for en brederegjennomgang av tvisteløsningsreglene børetter departementets syn vurderes i forbin-delse med den helhetlige revisjonen av ånds-verkloven. I den forbindelse kan det blantannet være aktuelt å foreta en nærmere vurde-ring av om andre løsninger enn de fore-liggende alternativene kan være hensiktsmes-sige og forenelige med SatCab-direktivet.»

Spørsmålet om tvisteløsning på videresendings-/TV-området mente departementet at det er natur-lig å se i sammenheng med EUs revisjon av Satel-litt- og kabeldirektivet. På denne bakgrunn ble detikke foreslått lovendringer i høringsnotatet.

Til innspill fra TONO om at andre tvisteløs-ningsorganer enn domstolsbehandling kan være åforetrekke i saker om vederlagsfastsettelse,bemerket departementet at dette må vurderes iforhold til hvilke tvisteløsningsordninger someksisterer i dag. Departementet antok at innspilletførst og fremst gjelder tilfeller der det ikke finnestvisteløsningsordninger ut over domstolsbehand-ling. Når det gjelder spørsmål om fastsettelse avvederlag for bruk av verk i medhold av tvangsli-sens og avtalelisens, ble det gitt uttrykk for at detsynes å foreligge tvisteløsningsordninger i gjel-dende lov. Tvist om vederlag for bruk av verk itvangslisens kan hver av partene kreve fastsattetter reglene gitt med hjemmel i § 35, dvs. bringesaken inn for departementet, som kan overføreden til Vederlagsnemnda. I avtalelisenstilfellenekan tillatelse og vilkår for eksemplarfremstillin-gen også fastsettes etter ovennevnte regler der


partene er enige om det. Det ble bemerket at par-tene derfor har mulighet for annen tvisteløsningenn domstolsbehandling i disse tilfellene.

Til innspill fra Kopinor om å oppheve den sub-sidiære nemndsløsningen, viste departementet tilat denne nettopp har blitt innført, og at det ikke ernoen ny situasjon som skulle tilsi at denne ordnin-gen endres.

5.28.5.5 Høringen

I høringen har Kopinor og Norwaco hatt merkna-der til bestemmelsen.

Kopinor uttaler:

«Vi fastholder vårt standpunkt om at bestem-melsen om subsidiær nemndslisens ikke er for-enlig med Norges internasjonale forpliktelserog viser til vårt innspill av 18. juni 2015, samthøringsuttalelser av 5. september 2014, 12. mai2015 og brev til Familie- og kulturkomiteen av19. mai 2015. Vi savner en materiell drøfting avog hjemmelsgrunnlag for en nemndslisens,særlig for digital kopiering.»

Norwaco uttaler:

«Vi noterer oss at departementet utsetter vur-deringen av andre løsninger til revisjonen avsatellitt- og kabeldirektivet (93/83/EØF). EtterNorwacos oppfatning er dette for passivt. Vitrenger en tvisteløsningsordning på TV-distri-busjonsområdet i dag. Avtalelisens egner segikke for de alminnelige domstoler hvor rettig-hetshaverne må konkretisere og dokumentereindividuelle krav. Det er ikke mulig å frem-legge individuelle fullmakter fra utenforstå-ende rettighetshavere som omfattes av avtaleli-sensvirkningen. En tvisteløsningsordning hvoren voldgiftsdomstol eller en nemnd har mandattil å avgjøre hvor grensen skal trekkes i gråso-netilfeller er langt mer effektivt i slike saker.[…]

Norwaco er fortsatt av den oppfatning atsubsidiær nemndslisens på undervisningsom-rådet ikke er tilstrekkelig utredet for så vidtgjelder kopiering av audio- og audiovisuelleverk.»


Departementet har merket seg Kopinors syns-punkter på regelen om subsidiær nemndslisensog Norwacos synspunkter på tvisteløsningsord-ning på TV-distribusjonsområdet. Dette er imid-

lertid synspunkter som også har vært fremsatt tid-ligere og som departementet var kjent med vedutarbeidelsen av høringsnotatet. D e p a r t e -m e n t e t kan ikke se at spørsmålene står i noenvesentlig annen stilling på det nåværende tids-punktet. Forslaget fra høringsnotatet videreføressom § 65.

5.28.6 Organisasjoners søksmålsrett


Bestemmelsen i § 38b gir organisasjoner som kaninngå avtale med avtalelisensvirkning (jf. § 36),kompetanse til å foreta rettshåndheving på deaktuelle avtalelisensområdene, bl.a. ved å kreveforbudsdom og erstatning ved ulovlig bruk avverk. Bakgrunnen for bestemmelsen er at det oftevil være svært vanskelig for den enkelte rettig-hetshaver å forfølge krenkelser ved ulovlig bruksom omfattes av avtalelisensbestemmelsene. Forden enkelte rettighetshaver vil det være vanskeligå avdekke ulovlig bruk, i tillegg til at det vil væretungvint og sjelden økonomisk lønnsomt å for-følge krenkelsene. På grunnlag av bestemmelsenkan organisasjonen i stedet reise krav for domsto-lene (så lenge rettighetshaveren ikke har motsattseg det).

Bestemmelsen gir organisasjonen kompetansetil å fremme krav både for de rettighetshavereorganisasjonen representerer og for såkalt uten-forstående rettighetshavere som ikke represente-res av organisasjonen. (Organisasjonen kan iht.vedtekter eller fullmakter ha slik rett til å handlepå vegne av rettighetshaverne den representerer,slik at bestemmelsen i forhold til denne gruppenrettighetshavere bare får selvstendig betydningder organisasjonen ikke har slik kompetanse.)

Organisasjonen kan etter første ledd kreve for-budsdom overfor bruker som ikke har inngåttavtalelisensavtale. Når det i bestemmelsen frem-går at forbud nedlegges ved dom, innebærer detat kravet må fremmes for domstolene. Imidlertider organisasjonens kompetanse betinget av at ret-tighetshaveren ikke har motsatt seg det. Formåleter at organisasjonen ikke skal drive rettshåndhe-velse i strid med den individuelle rettighetshave-rens ønske. Imidlertid foreligger det ingen pliktfor organisasjonen til å varsle rettighetshaveren,som selv må ta initiativet overfor organisasjonentil å stanse eller avverge søksmål, jf. Ot.prp. nr. 15(1994–95) s. 152.

Organisasjonen kan også kreve forbudsdom itilfeller der det er inngått avtale med avtaleli-sensvirkning, men der brukeren unnlater å betale


det avtalte vederlaget, jf. første ledd andre punk-tum. Dette gjelder på samme måte som overforbruker som ikke inngår avtale etter første punk-tum. I lovforarbeidene (Ot.prp. nr. 15 (1994–95) s.153) nevnes at brukers unnlatelse av å betaleavtalt vederlag vil utgjøre mislighold og vil kunnegi organisasjonen grunnlag for å gjøre gjeldendemisligholdsbeføyelser, herunder heve avtalen. Iproposisjonen uttaler departementet:

«Hensikten med bestemmelsen er å gi organi-sasjonen mulighet til å benytte det opphavs-rettslige sanksjonssystem selv om avtalen fast-holdes, hvilket innebærer at tillatelsen etteravtalen til å utnytte verk – og som konsekvensherav retten til å utnytte verk i medhold avavtalelisensen – suspenderes inntil vederlags-betalingen for den allerede foretatte utnyttelseer brakt i orden.»

Etter andre ledd kan organisasjonen også gjøregjeldende sivilrettslige sanksjoner etter åndsverk-loven ved ulovlig bruk som omfattes av avtaleli-sensbestemmelsene, slik som å kreve erstatning.Bestemmelsen henviser til loven § 55 og 56, slik atdet fremgår av disse bestemmelsene hvilke kravrettighetshaveren kan reise (disse gjelder i hoved-sak erstatning og inndragning). Om begrunnel-sen for å lovfeste en rett for organisasjonene til åreise sivilrettslige krav uttales det i Ot.prp. nr. 15(1994–95) s. 153–154:

«På området for disse avtalelisensbestemmel-sene gjelder at det ofte kan være særdeles fris-tende for en bruker å «ta sjansen» på at ulovligutnyttelse ikke vil bli oppdaget eller forfulgtrettslig, om ikke annet så fordi brukeren vilkunne komme fra det med å betale erstatningmed et beløp som knapt overstiger vederlagetsom han måtte ha betalt dersom han hadde inn-hentet forhåndssamtykke til bruken.»

Også her gjelder at organisasjonens kompetansetil å reise krav bare gjelder så lenge rettighetsha-veren ikke har motsatt seg det. I Ot.prp. nr. 15(1994–95) s. 155 bemerker departementet at«reservasjonsadgangen etter andre ledd kan hastørre praktisk betydning, spesielt fordi vedkom-mende rettighetshaver kan vurdere situasjonen slikat han vil oppnå høyere erstatning eller for øvrigmer effektive sanksjoner mot misbruket ved selv åfremme krav, i stedet for å la organisasjonen for-følge saken».

I andre ledd andre punktum reguleres situa-sjonen der organisasjonen har fått innfridd krav

fra den som har foretatt ulovlig bruk. I slike tilfel-ler kan rettighetshaveren etter bestemmelsenbare rette krav mot organisasjonen, som da plikterå betale hva rettighetshaveren har krav på. Detuttales i bestemmelsens forarbeider at formålet erå sikre den som har betalt erstatning til rettighets-haverorganisasjon for ulovlig utnyttelse på områ-det, mot krav fra den individuelle rettighetshaver ianledning samme krenkelse.

Tredje ledd gjelder avtalelisensorganisasjo-ners adgang til å anvende bestemmelsene i lovenskapittel 7a (om særskilte tiltak mot krenkelser avopphavsrett m.m. på Internett) ved ulovlig utnyt-telse av verk. Dette leddet kom inn i bestemmel-sen ved lovendring i 2013. I Prop 65 L (2012–2013) s. 87 uttales det:

«Bestemmelsen innebærer at organisasjonenfår en selvstendig rett til å benytte de nyebestemmelsene om håndheving overfor nett-krenkelser m.m. på vegne av rettighetsha-verne. Når det gjelder krenkelser som omfat-tes av de aktuelle avtalelisensbestemmelsene,kan organisasjonen altså registrere IP-adressersom er benyttet ved krenkelser (§ 56a),begjære tilgang til identitet (§ 56b) og at tilgan-gen til et nettsted hindres eller vanskeliggjøres(§§ 56c flg.).»


I høringsnotatet ble det ansett som hensiktsmes-sig at organisasjonene som kan inngå avtalelisens-avtale, har kompetanse til rettighetshåndhevingved ulovlig bruk etter avtalelisensbestemmelsene.Reglene ble foreslått videreført i ny lov som § 4-39.

Departementet kunne ikke se at det er behovfor større materielle endringer i bestemmelsen.Imidlertid ble det foreslått enkelte mindreendringer for å gjøre bestemmelsen lettere å for-stå og modernisere enkelte ord som benyttes.Videre ble det foreslått noen endringer som harsammenheng med endringer i andre bestemmel-ser.

Det ble nevnt at et spørsmål er om bestemmel-sen også bør gjelde for ulovlig bruk på områderder en organisasjon er godkjent til å inngå avtaleetter bestemmelsen om generell avtalelisens. Detble antatt at noen av de samme hensynene gjørseg gjeldende som for de særskilte avtalelisensbe-stemmelsene, men at det samtidig er en viss for-skjell på områder der det foreligger særskiltebestemmelser om avtalelisens. Departementet ba


om eventuelle synspunkter på om det er grunn tilå ta inn en presisering på dette punktet.

5.28.6.3 Høringen

I høringen mener Kopinor at bestemmelsen børgjelde på samme måte for organisasjoner god-kjent etter den generelle avtalelisensbestemmel-sen:

«Departementet ber om synspunkter på omorganisasjon som er godkjent til å inngå avtalermed avtalelisensvirkning etter den generelleavtalelisensbestemmelsen, også bør ha søks-målsrett og rett til å kreve erstatning tilsva-rende reglene for de spesielle avtalelisensene.Vi mener det vil være hensiktsmessig med likebestemmelser, særlig fordi den generelleavtalelisensen kan tenkes å supplere de spesi-elle avtalelisensene. Det samme bør ogsågjelde for organisasjoners påtalerett, jf. ny § 9-2fjerde ledd.»

På den annen side er det noen høringsinstansersom er kritiske til at bestemmelsen skal gjelde forden nye avtalelisensbestemmelsen i § 4-32. Feel-good, Kabel Norge og RiksTV er av denne oppfat-ningen. Det kan vises til høringsuttalelsen fraKabel Norge, som også gjelder forholdet til dengenerelle avtalelisensbestemmelsen:

«Organisasjoners søksmålsrett representereret unntak for et grunnleggende sivilrettsligprinsipp om at det er den som innehar et krav(eller pretenderer å ha et krav) som selv må gåtil sak. På klart avgrensede områder kan detforsvares at enkelte organisasjoner gis søks-målsadgang. Den generelle avtalelisensen ogforslaget til ny audiovisuell avtalelisens harimidlertid et meget vidt anvendelsesområde imotsetning til de eksisterende tvangs- ogavtalelisensene. Kabel Norge frykter at det å gisøksmålsadgang til organisasjoner som er god-kjent til å inngå avtalelisensavtaler under disseavtalelisensene, kan åpne opp for søksmål somikke er tilstrekkelig forankret hos de rettig-hetshaverne hvis rettigheter søksmålet gjel-der. Dette gjelder særlig utenlandske rettig-hetshavere. Kabel Norges medlemmer harerfaring med at man innen det audiovisuelleområdet kan bli saksøkt av slike avtalelisensor-ganisasjoner med krav om vederlag på vegneav rettighetshavere som både er ukjente medsøksmålet og dessuten har klarert angjeldenderettigheter direkte. Til departementets anmod-

ning om synspunkter på forslaget om organisa-sjoners søksmålsrett på side 233, er Kabel Nor-ges synspunkt at det må gjøres unntak både fororganisasjoner som er godkjent etter bestem-melsen om generell avtalelisens og forslagetom audiovisuell avtalelisens (i den grad sist-nevnte vedtas).»

Motion Picture Association uttaler seg også mot atbestemmelsen om organisasjoners søksmålsrettskal gjelde for organisasjoner som er godkjentetter den generelle avtalelisensbestemmelsen:

«The Ministry request feedback on whetherorganisations authorised under the generalECL regime should be able to initiate legalproceedings on behalf of rightholders. MPAand its members strongly oppose this proposi-tion. The combination of lack of notificationwhen organisations are approved under thegeneral ECL and a general right to initiate legalproceedings, would imply that legal proceed-ings could be initiated on behalf of rightholderswith no knowledge of the organisation and thusno possibility to opt out of the ECL regime orlegal action.»


Departementet bemerker at de sentrale spørsmå-lene i lys av høringen blir om bestemmelsen skalgjelde for den generelle avtalelisensbestemmel-sen (som det i høringsnotatet ble bedt om innspillpå) og for avtalelisensbestemmelsen om bruk avaudiovisuelle produksjoner mv. (§ 57).

Høringsinstansene som ønsker at dissebestemmelsene ikke skal omfattes, fremhever atde har et meget vidt anvendelsesområde sammen-lignet med de gjeldende avtalelisensbestemmel-sene. Det påpekes at søksmålsrett for organisasjo-ner her kan medføre at søksmål tas ut på vegne avrettighetshavere som er helt ukjent med ordnin-gen og saken, og som kan ha klarert de aktuellerettighetene direkte.

Bakgrunnen for at organisasjonene gjennombestemmelsen er gitt kompetanse til rettshåndhe-ving på områder der de er godkjent for å inngåavtalelisensavtale, er som nevnt at det her vil værevanskelig å for den enkelte rettighetshaver å for-følge krenkelser. Dersom det ikke finnes noenslik bestemmelse, vil det kunne resultere i at ulov-lig bruk på avtalelisensområdene ikke blir forfulgtav noen. Til synspunktene om at rettighetene kanvære klarert direkte, bemerkes at det blir etspørsmål som kan belyses i forbindelse med dom-


stolsbehandlingen. Dersom det dreier seg om ret-tigheter som er klarert, finner det ikke sted noenulovlig bruk. Etter en samlet vurdering viderefø-rer departementet forslaget i høringsnotatet, menutvider ikke bestemmelsen til å omfatte ulovligbruk på områder der en organisasjon er godkjenttil å inngå avtale med avtalelisensvirkning etter

den generelle avtalelisensbestemmelsen. Det erforetatt noen mindre endringer i utformingen avbestemmelsen, som er omtalt i merknadene tilbestemmelsen i kapittel 14. Bestemmelsen er inn-tatt som § 66.


6 Opphavsrettens overgang

6.1 Generelt


6.1.1.1 Oversikt over reguleringen

Opphavsrettens overgang er regulert i gjeldende3. kapittel. Her er det gitt generelle bestemmelserom overdragelse av opphavsrettigheter (§ 39 og39a), om endringer og videreoverdragelse(§ 39b), avregning og kontroll (§ 39c) og arv ogkreditorforfølgning (§ 39k–§ 39l).

Det er gitt særlige regler om avtaler om frem-føring (§ 39d), forlagsavtaler (§ 39e), avtaler ominnspilling av filmverk (§ 39f), datamaskinpro-grammer og databaser (§§ 39g–39i), bestilte por-tretter (§ 39j) og vederlagskrav ved utleie av filmog lydopptak (§ 39m).

Kapitlet fikk i hovedsak sin nåværende utfor-ming ved lovendring 2. juni 1995 nr. 27, jf. Ot.prp.nr. 15 (1994–95). Dels ble flere bestemmelserendret, dels ble bestemmelser omnummerert.Enkelte av bestemmelsene er endret og tilføydetter dette.

Gjennom henvisninger er en rekke av bestem-melsene i 3. kapittel om overdragelse gitt anven-delse for nærstående rettigheter i 5. kapittel. Defleste bestemmelsene i 3. kapittel er gitt tilsva-rende anvendelse for utøvende kunstneres rettig-heter etter § 42 ved henvisning til §§ 39 til 39c og§§ 39k til 39m. Etter § 43a gjelder §§ 39 til 39f og39j til 39l tilsvarende for fotografiske bilder isamme utstrekning som de gjelder for fotogra-fiske verk. Etter § 45b får § 39k fjerde ledd ompåtalerett etter opphavsmannens død tilsvarendeanvendelse for lydopptak av utøvende kunstnersprestasjoner. Og etter § 43 om vern av databaserog kataloger gjelder § 39h fjerde og femte ledd til-svarende.

6.1.1.2 Nærmere om de gjeldende alminnelige bestemmelsene

Etter § 39 kan opphavsmannen, med den begrens-ning som følger av § 3, helt eller delvis overdra sinrett til å råde over åndsverket til andre. Bestem-melsen gjelder som foran nevnt tilsvarende for

utøvende kunstneres rettigheter og den som lagerfotografisk bilde (jf. § 42 femte ledd og § 43atredje ledd). Også de øvrige eneretter hjemlet i 5.kapittel i åndsverkloven – databaser og kataloger(§ 43), tilvirkeres (lyd- og filmprodusenters) ret-tigheter (§ 45) og kringkastingsforetaks rett tilsine sendinger (§ 45a) – kan overdras, på lik linjemed andre formuerettslige rettigheter. Rettighe-ter kan overdras i sin helhet ved en totaloverdra-gelse, eller det kan avtales en mer begrenset over-dragelse, for eksempel bruksrettigheter i form avenkle lisenser.

Det såkalte spesialitetsprinsippet i opphavsret-ten kommer til uttrykk i § 39a. Prinsippet inne-bærer at uklare avtaler om overdragelse av opp-havsrettigheter tolkes restriktivt i opphavsman-nens favør.

Adgangen til endring og videreoverdragelse erregulert i § 39b. Bestemmelsens første ledd sier at«[o]verdragelse av opphavsrett gir ikke rett til åendre verket med mindre annet er avtalt». Av para-grafens andre ledd følger at opphavsretten hellerikke «kan overdras videre uten samtykke, med min-dre den går inn i en forretning eller forretningsavde-ling og overdras sammen med denne. Overdragerenvedblir å være ansvarlig for at avtalen med opp-havsmannen blir oppfylt».

Bestemmelser om avregning og kontroll foravtaler der opphavsmannens vederlag avhengerav erververens omsetning eller lignende, følgerav § 39c.

Regler om overgang av opphavsrett ved opp-havsmannens død er gitt i § 39k.

I § 39l er det også gitt regler som begrenseradgangen til kreditorforfølgning av opphavsrettig-heter og enkelte former for eksemplar av ånds-verk.

6.1.1.3 Regler om bestemte typer avtaler om utnyttelse av opphavsretten

I 3. kapittels øvrige paragrafer, §§ 39d til 39g, 39i,39j og § 39m, er det spesielle regler for forskjel-lige typer avtaler om utnyttelse av opphavsretten.

Avtaler om fremføring av andre verk enn film-verk er regulert i § 39d.


Forlagsavtaler er regulert i § 39e, og harinnenfor sitt virkeområde en forholdsvis detaljertregulering. Avtaler om innspilling av filmverk erregulert i § 39f.

Særlige bestemmelser om dataprogrammer ogdatabaser følger av §§ 39g-39i. Bestemmelsenegjennomfører EUs direktiv om opphavsrettsligbeskyttelse av datamaskinprogrammer (2009/24/EF, tidligere 91/250/EØF) og databasedirektivet(96/9/EF). I § 39g gis en presumpsjonsregel omat opphavsrett til datamaskinprogram som erskapt av en arbeidstaker går over til arbeidsgive-ren. Bestemmelsen i § 39h gir regler om hvilkehandlinger den som har rett til å bruke et data-maskinprogram eller en database kan foreta segmed programmet eller databasen. I § 39i er detgitt regler om adgangen til dekompilering(omvendt utvikling) av datamaskinprogrammer.

Særlige regler om bestilte portretter er gitt i§ 39j.

Etter § 39m har opphavsmannen en ufravikeligrett til et rimelig vederlag fra tilvirker av film ellerlydopptak, dersom han har overdratt retten til ågjøre verket tilgjengelig for allmennheten vedutleie. Bestemmelsen ble innført i 1998 og gjen-nomfører artikkel 4 i utleie- og utlånsdirektivet(2006/115/EF).


I høringsnotatet ble det vist til at utformingen avreglene må ta hensyn til at det i praksis er storvariasjon ved overdragelse av opphavsrett, atreglene skal virke i et svært mangfoldig avtale-marked som er i stadig endring, og at det bør leg-ges til rette for at både opphaveres og andre aktø-rers legitime interesser ivaretas. De særligereglene om forlagsavtaler ble foreslått opphevet. Istedet ble deler av innholdet i disse reglene vide-reført, men da i form av regler som gis generellanvendelse på avtaler om overdragelse av opp-havsrett. I tillegg ble det foreslått en del nye gene-relle bestemmelser. Enkelte bestemmelser bleogså foreslått modernisert.

Av nye bestemmelser ble det foreslått en lov-festing av spesialitetsprinsippet som en tolkningsog bevisbyrderegel, en generell bestemmelse omrimelig vederlag ved overdragelse av opphavsrett,en bestemmelse som henviser til avtaleloven § 36om lempning av urimelige avtaler, en bestem-melse om opphaverens adgang til å ta tilbakeoverdratte rettigheter hvis de ikke brukes av

erververen og en lovfesting av regelen om over-gang av opphavsrett i ansettelsesforhold.

Flere av de nye reglene, som forslaget om lov-festing av spesialitetsprinsippet, om rett til rimeligvederlag ved overdragelse og om adgang til å tatilbake overdratte rettigheter hvis de ikke benyt-tes, ble foreslått for å ivareta og styrke stillingentil de opprinnelig skapende og utøvende kunst-nere. Reglene ble derfor foreslått gitt anvendelseved overdragelse fra den opprinnelige opphaver,utøvende kunstner og fotograf, og ikke ved over-dragelser i senere ledd.

Bestemmelsene om opphaverens tilgang tilopplysninger om omsetning der opphaverensvederlag avhenger av erververens omsetning,videreoverdragelse og endring, overgang av ret-tigheter til dataprogram skapt i ansettelsesfor-hold, rett til bestilt portrettbilde samt arv og kre-ditorforfølgning, ble foreslått videreført.

6.1.3 Høringen

Det er ulike synspunkter blant høringsinstansenepå forslaget om nye regler for overgang av opp-havsrett.

Organisasjoner og aktører som representereropprinnelige opphavere er gjennomgående posi-tive til mange av forslagene, og viser til at styrkingav deres stilling i avtaleforhold er nødvendig ut fraopphavernes økonomi og forhandlingsposisjon.Samtidig gis det uttrykk for at flere av bestemmel-sene ikke i tilstrekkelig grad ivaretar de opprinne-lige rettighetshaverne, blant annet når det gjelderrimelig vederlag og mulighet til lempning av avta-ler. Blant disse er mange kritiske til forslaget omlovfesting av en bestemmelse om overgang avopphavsrett i ansettelsesforhold.

Aktører som i stor grad erverver rettigheter,som produsenter, kringkastere og distributører,er gjennomgående negative til forslaget om styr-king av opprinnelig opphavers posisjon. Disseviser til at premisset om at opphaver normalt erden svake part i avtaler er uriktig, at flere av for-slagene går for langt i favør av de opprinneligeopphavere og vil kunne få store negative konse-kvenser for omsetning av og investering i norskinnhold. Disse mener også konsekvensene av for-slagene er utilstrekkelig utredet og belyst. Blantdisse fremholdes at reglene i større grad må iva-reta hensynet til erververe, blant annet ved innfø-ring av en regel om overdragelse av rettigheter ioppdragsforhold, i tillegg til den foreslåtte regelom overgang i arbeidsforhold.


6.1.4 Departementets overordnede vurderinger

Departementet viderefører i proposisjonen hoved-linjen fra høringsnotatet om å styrke de opprinne-lige rettighetshavernes stilling. Samtidig harhøringen belyst at det er stor variasjon i avtalefor-holdene som skal reguleres av nye generelleregler, og mulige konsekvenser av forslagene påulike områder. Reglene om overdragelse skalbåde legge til rette for effektiv beskyttelse av opp-havsretten og stimulering til ny skapende virk-somhet, og samtidig ivareta avtalefriheten, erver-vers interesser og videreutvikling av markeder foromsetning av opphavsrett og nærstående rettighe-ter. På bakgrunn av høringen har departementetderfor foreslått endringer i deler av forslagene tilbestemmelser om overdragelse av opphavsrett,og noen forslag er ikke opprettholdt. Forslagenegjennomgås nærmere i omtalen av de enkeltebestemmelser. Reglene om opphavsrettens over-gang mv. foreslås inntatt i loven kapittel 4.

6.2 Spesialitetsprinsippet og alminnelige bestemmelser om overdragelse


Etter § 39 kan opphavsmannen, med den begrens-ning som følger av § 3, helt eller delvis overdra sinrett til å råde over åndsverket til andre. Avbestemmelsen følger også at overdragelse aveksemplar ikke uten videre innebærer overdra-gelse av opphavsrett, og at overdragelse av opp-havsrett ikke uten videre innebærer overdragelseav eiendomsrett til eksemplar som utleveres i til-knytning til overdragelsen.

Det såkalte spesialitetsprinsippet i opphavsret-ten kommer til uttrykk i § 39a. Etter sin ordlyd gir§ 39a strengt tatt bare uttrykk for det selvsagte.Erverver får de rettigheter som følger direkte avavtalen, mens opphavsmannen beholder øvrigerettigheter og beføyelser.

Bestemmelsen er imidlertid ansett for å giuttrykk for et prinsipp om restriktiv fortolkning iopphavsmannens favør i tilfeller hvor omfanget avden begrensede rettighetsoverdragelsen er uklar,og er blitt utviklet i rettspraksis og juridisk teori.Prinsippet innebærer at uklare avtaler tolkesrestriktivt i opphavsmannens favør, jf. Rt. 2001 s.872 (Løkke-Sørensen).

Dersom avtalen anses for å være klar, vil imid-lertid ikke spesialitetsprinsippet få betydning for

tolkningen av avtalen, jf. Rt. 2006 s. 752 (Jul i Blå-fjell).

At prinsippet bare kommer inn der avtalenanses som uklar gir fleksibilitet og mulighet til åkomme frem til rimelige resultater i den enkeltesak, ut fra bl.a. partenes styrkeforhold og andreavtalerettslige tolkningsprinsipper.

Siden prinsippet er ulovfestet er ikke innholdeti regelen helt entydig. Men departementet anserat prinsippet i dag er begrenset til å være en regelom tolkning og ikke en regel om bevisbyrde. Detbetyr at regelen i prinsippet først kommer inn derfakta er avklart.


I høringsnotatet ble det foreslått å lovfeste spesia-litetsprinsippet både som et tolkningsprinsipp ogsom en bevisbyrderegel i § 5-1.

I omtalen av lovfesting som tolkningsprinsippble det lagt til grunn at prinsippet ville samspillemed andre tolkningsregler og hensynta avtalefri-heten og de konkrete forhold i den enkelte situa-sjon. Departementet mente det særlig kunne værestørre grunn til å vektlegge spesialitetsprinsippetsom tolkningsmoment der opphaveren er densvake part i avtaleforholdet, og der opphaverenhar en nær personlig tilknytning til verket. Tolk-ningsprinsippet ble foreslått lovfestet med føl-gende ordlyd: «Ved tvil om tolkningen av et avtale-vilkår om overdragelse av opphavsrett, skal vilkårettolkes til fordel for opphaveren». Denne ordlydentilsvarer langt på vei ordlyden i gjeldendeavtalelov § 37 nr. 3 om avtaler mellom forbrukerog næringsdrivende.

I omtalen av lovfesting som en bevisbyrdere-gel viste høringsnotatet til at de alminnelige reglerom bevisføring og bevisbyrde legger til rette foren intuitiv helhetsvurdering ut fra de konkrete for-hold i hver sak. Det ble vist til at en generell bevis-byrderegel i favør av opphaveren, i noen tilfellervil kunne gi resultater som ikke samsvarer meden naturlig og rimelig vurdering av avtaleforhol-det. For eksempel der vilkår er basert på partenesforutsetninger, eller på stilltiende samtykke fraopphaveren. Høringsnotatet viste samtidig til atrettighetene i utgangspunktet oppstår hos og til-hører opphaveren, og at det ikke er urimelig atden som påstår å ha ervervet rettigheter, må førebevis for at det faktisk er slik. Lovfesting vil ogsåvære i tråd med intensjonen om å beskytte denopprinnelige skapende og utøvende kunstner motomfattende overdragelser i uklare avtaleforhold. Ihøringsnotatet ble det uttalt at departementetanser at prinsippet først og fremst er et tolknings-


prinsipp, men fant det likevel ønskelig å sende påhøring spørsmålet om lovfesting av prinsippetsom en bevisbyrderegel, slik at høringsinstansenekunne uttale seg også om dette. Bevisbyrderege-len ble foreslått lovfestet med følgende ordlyd:«Erververen har bevisbyrden for at rett til å rådeover åndsverk er overdratt».

Ut fra begrunnelsen om å verne opphaver, bledet foreslått at reglene bare skulle gjelde overdra-gelse i første ledd, fra den opprinnelige opphaver.

De alminnelige bestemmelser om opphavsret-tens overgang ble foreslått videreført, og gjel-dende § 39 og § 39a ble foreslått samlet i § 5-1.

6.2.3 Høringen

Det er ulike synspunkter i høringen på spørsmåletom lovfesting av spesialitetsprinsippet.

Flere høringsinstanser er mot lovfesting avspesialitetsprinsippet både som tolkningsprinsippog som bevisbyrderegel. Dette omfatter aktørersom erverver rettigheter, særlig innen det audio-visuelle området; Arbeidsgiverforeningen Spekter/NTO, Altibox, Egmont Publishing, Discovery, Feel-good, HBO Nordic, Kabel Norge, MedeiebedriftenesLandsforening (MBL), Modern Times GroupMTG, Norsk Redaktørforening, NRK, RiksTV, SFAnytime, TV 2 og Telenor.

Noen instanser støtter lovfesting av et tolk-ningsprinsipp, men er mot lovfesting som enbevisbyrderegel. Blant disse er Advokatforenin-gen, Den norske Forleggerforening og IFPI Norge.Også Musikkforleggerne, Norske Konsertarrangø-rer, Nasjonalmuseet og Norges museumsforbund ermot lovfesting som en bevisbyrderegel.

Organisasjoner som representerer opphaverestøtter gjennomgående lovfesting, både som ettolkningsprinsipp og som en bevisbyrderegel.Dette omfatter Akademikerne, BONO, NorskeBarne- og Ungdomsboksforfattere, Fellesorganisa-sjonen Foto-Norge, Forbundet frie fotografer (FFF),GramArt, Kunstnernettverket, Musikernes Fellesor-ganisasjon (MFO), NAViO, Norsk faglitterær for-fatter- og oversetterforening (NFF), Norske Danse-kunstnere (NoDa), Norske Dramatikeres Forbund,Norsk Skuespillerforbund, Norsk Journalistlag,Norsk Oversetterforening, Norwaco og TONO.

Blant høringsinstanser som mener det ikke erbehov for eller ønskelig med lovfesting av spesiali-tetsprinsippet som tolkningsprinsipp, viser noentil at alminnelige avtalerettslige tolkningsregler ertilstrekkelige. Flere viser også til at dagens regu-lering i form av et ulovfestet tolkningsprinsipp børvidereføres. Altibox uttaler:

«Spesialitetsprinsippet slik Høyesterett har for-mulert det i bl.a. Løkke-Sørensen dommen ertilstrekkelig og det bør ikke lovfestes men fort-satt være et prinsipp som er dynamisk og somkan videreutvikles av domstolene.»

Flere mener, med henvisning til tidligere forarbei-der, at det ikke er behov for en slik regel og viservidere til at forslaget strider mot nordisk rettsen-het. MBL uttaler:

«Der er også i motstrid med det departementettidligere har uttalt. Vi viser for eksempel tilOt.prp. nr 15 (1994–95) hvor departementetskriver at «Etter departementets oppfatning erdet her i landet ikke påvist forhold som tilsier atman bør gi særskilte tolkningsregler for over-dragelser av opphavsrett ut over det som følgerav gjeldende § 25(videreført i de foreslåtte§§ 39 og 39a)«. Departementet har ikkebegrunnet hvorfor de nå har endret meningeller hvilke påviste forhold som tilsier atbestemmelsen bør endres.»

Mange av de som går mot lovfesting er ogsåuenige i forutsetningen om at opphaver er densvake part, og viser til at mange rettighetshavereer representert av sterke rettighets- eller forvalt-ningsorganisasjoner. Flere mener forslaget til lov-festing derfor vil kunne gi urimelige resultater deropphaver er den sterke part, bl.a. uttaler MBL:

«I motsetning til etter gjeldende rett skal prin-sippet om at avtaler skal tolkes til fordel foropphaveren også gjelde der opphaveren er pro-fesjonell eller er representert av profesjonelleved avtaleinngåelsen. Det innebærer for detførste at disse vil kunne ha en egeninteresse iat avtalene de selv utformer blir uklare. Det erviktig å huske på at også erververen kan væreden svake parten. For eksempel når en nyopp-startet innovasjonsbedrift kjøper tjenester fraen profesjonell opphavsmann og hvor gjerneogså opphavsmannen (eller dennes rådgivere)har utformet kontrakten. Her vil det åpenbartvære helt urimelig av avtalen skal tolkes i sterkfavør av opphaveren».

Flere mener både omtalen av prinsippets innholdog forslaget til ordlyd gir prinsippet for sterk gjen-nomslagskraft i forhold til andre tolkningsprinsip-per, i strid med gjeldende rett, blant annet når detgjelder vektlegging av formålets betydning foravtaletolkningen.



«Advokatforeningens syn er at spesialitetsprin-sippet bør klargjøres slik at det ikke er noen tvilom at det ved tolking av avtalevilkår om over-dragelse av opphavsrett som utgangspunkt erde alminnelige avtalerettslige reglene som fåranvendelse, og at det først er der resultatetetter en slik tolking er uklart, at spesialitets-prinsippet får anvendelse. Slik § 5-1 (2) er utfor-met er dette ikke klargjort».

Discovery peker på at regelen etter ordlyden vilgjelde «ubetinget og i enhver situasjon hvor rettighe-ter overdras, uavhengig av graden av tvil, partenesstyrkeforhold, kompensasjonen som er gitt forarbeidsinnsats og overdragelse av rettigheter, samtandre relevante momenter.»

Kabel Norge uttaler:

«Etter Kabel Norges oppfatning er formåletmed avtalen en sentral og naturlig tolknings-faktor også for opphavsrettslige avtaler somnoe spesialitetsprinsipp verken kan eller børsette til side. […] Kabel Norge vil videre frem-heve at rettighetsoverdragelser også kan skjeved felles forutsetninger og stilltiende sam-tykke. Det er viktig at det i loven tydelig frem-går at en opphavsrettslig avtale skal tolkes isamsvar med alminnelige avtalerettslige tolk-ningsprinsipper.»

RiksTV uttaler også at avtaleloven § 37 nr 3 ikke ernoe egnet forbilde for utforming, siden dennebestemmelsen gjelder standardvilkår som forbru-kere har godtatt uten individuell forhandling.

De som går mot forslaget viser også til konse-kvensene av den foreslåtte regel, både for resulta-tet i den enkelte sak og for kontraktspraksis oginvesteringen i norsk innhold.

TV 2 uttaler:

«Konsekvensen av den foreslåtte reguleringener at de profesjonelle rettighetserververne vilinnføre et altomfattende skriftlighetskrav ogbygge opp kompliserte og alt-dekkende avtaleretter anglo-amerikansk lest for å unngå tolk-ningstvil. En slik utvikling vil verken være tilfordel for rettighetserverver eller opphaver, ogdet vil bli en særlig belastning for de mindrekjøperne som for eksempel frittstående produ-senter.»

Blant de som er mot lovfesting som en bevisbyr-deregel, fremholder flere høringsinstanser at degjeldende alminnelige reglene er tilstrekkelige,

og at en særlig regel ikke er godt nok begrunnetog vil skape uklarhet og urimelige resultater.


«Forslaget er begrunnet i at opphavspersonenpresumptivt er den svake part i et avtaleforholdom overdragelse. Etter Advokatforeningensoppfatning er dette slett ikke alltid tilfellet. […]Mot denne bakgrunn vil det etter foreningensoppfatning være for vidtgående å innføre engenerell bevisregel, som vil kunne føre til uhel-dige resultater der styrkeforholdet mellom par-tene i realiteten er jevnbyrdig eller i favør avrettighetshaver. […] Departementets valg avbegrepet «bevisbyrde» er for øvrig egnet til åskape tvil og potensielt egne prosessuellespørsmål, all den tid begrepet «bevisbyrde»ikke kan sies å ha et entydig og klart innhold inorsk rett og for alle praktiske formål er endynamisk størrelse i den enkelte prosess. Enerverver som hevder å ha ervervet en rettighetvil alltid ha bevisbyrden for sitt krav, men det eretter Advokatforeningens syn ikke grunnlagfor å lage en spesialregel som sier at en rettig-hetshaver som påstår at verket ikke har blittoverdratt skal kunne skyve bevisbyrden fordette over på den han retter sitt krav mot. Enslik vektforskyvning vil være spesiell i norskrett og det er vanskelig å se at departementetpåviser et begrunnet behov for dette ihøringsnotatet.»

IFPI Norge uttaler:

«Vi har allerede fleksible bevisregler i lovver-ket som kan brukes, som innebærer at densom hevder å ha fått overdratt rettigheter tilseg må føre bevis for det – for eksempel enavtale om rettighetsoverdragelse som derettermå tolkes.»

TV 2 uttaler bl.a.:

«Det er et helt grunnleggende prinsipp i norskrett at domstolene skal legge til grunn det mestsannsynlige etter en fri bevisvurdering. Detteer særlig basert på den grunnleggende pre-miss at dette gir mest riktige dommer.»

Flere peker på at kombinasjonen av den foreslåttetolknings- og bevisbyrderegel vil gi urimeligeresultater. Norsk Redaktørforening uttaler:

«Oppsummert er den foreslåtte bestemmelsensæregen i norsk rett. Bestemmelsen er i tillegg


svært vidtgående, og kombinerer en tolknings-regel med en bevisbyrderegel om det samme.Bestemmelsen vil, tatt på ordet, medføre aterververen nærmest alltid vil tape saker vedden minste uklarhet, selv om en fri bevisvurde-ring ville ledet til et annet resultat.»

Telenor uttaler:

«Det er videre helt urimelig, for eksempel ioppdragsforhold, at den som bestiller og finan-sierer frembringelse av verk, skal bli møtt medstrengere og mer byrdefulle tolknings- ogbevisbyrderegler enn det som gjelder i alleandre forhold.»

Flere organisasjoner som representerer rettig-hetshavere, deriblant Norske Barne- og Ungdoms-boksforfattere, FFF, GramArt, MFO, NoDA ogNorsk Journalistlag (NJ), viser til at opphaver gjen-nomgående er den svake part, og at det er behovfor en regel om både tolkning og bevisbyrde. NJuttaler:

«Særlig er det viktig for våre frilansjournalistersom utvilsomt er den svake part i avtaleforhol-det. Det er etter vår oppfatning på ingen måteurimelig å legge bevisbyrden på erverver avrettigheter, som regelmessig er den sterke ogprofesjonelle part i mediebransjen. En bevis-byrderegel vil dermed kunne bidra til en mereksplisitt tydeliggjøring av avtaler som regule-rer omfanget på rettighetsoverdragelsen.»

I innspillene fremholder flere av de som støtter enlovfesting at prinsippet bør omfatte også senereledd.

GramArt uttaler:

«Dersom det, mot formodning, skulle være slikat departementet har ment at den originærerettighetshavers adgang til å anvende spesial-tetsprinsippet bortfaller ved videreoverdragel-ser, bryter forslaget med gjeldende rett. I dagberor spørsmålet om hvorvidt prinsippet skaltilgodese også senere rettighetshavere (ogdermed indirekte den originære rettighetsha-ver) på en konkret vurdering. Forslaget ville iså fall innebære at spesialitetsprinsippets rek-kevidde innskrenkes sammenliknet meddagens situasjon. Dette antar vi at ikke harvært meningen.

Det er et sterkt behov for spesialitetsprin-sippet som bevisbyrderegel også i senereledd.»

Norwaco uttaler:

«I den forbindelse har vi tatt til orde for at densom påstår å ha fått en rett overdratt til seg, harbevisbyrden for at så er tilfelle. I utgangspunk-tet mener vi at dette allerede følger av gjel-dende rett, både gjennom spesialitetsprinsip-pet i gjeldende § 39a og de alminnelige bevisre-gler. […] Dersom bevisbyrderegelen kun skalgjelde i første ledd, vil dessuten aktørene påsenere ledd kunne bruke dette som argumentfor at de ikke trenger å fremlegge bevis forerverv, hvilket de har plikt til etter gjeldendebevisregler.

På denne bakgrunn kan vi ikke støtte bevis-byrderegelen i den utforming den er foreslått.»

Kulturrådet og Norsk museumsforbund fremholderat en bevisbyrderegel vil skape problemer forABM- sektoren. Kulturrådet uttaler:

«Samtidig vil dette kunne bli utfordrende åpraktisere for museer og andre abm-institusjo-ner som forvalter materiale der rettighetene eroverdratt lang tid tilbake fra i dag avdøde opp-havere, svært ofte med manglende eller uklareavtaler. […] Dersom museene skulle få bevis-byrden i slike saker vil det kunne kreve storeressurser å dokumentere historiske overdra-gelser.»


Flere høringsinstanser mener det gir større fleksi-bilitet å beholde spesialitetsprinsippet som et ulov-festet prinsipp fremfor å lovfeste det, og at det hel-ler ikke er noe større behov for lovfesting i dagenn da dette ble vurdert tidligere, jf. i Ot.prp. nr.15 (1994–95.)

Når det gjelder behovet for og hensiktsmessig-heten av lovgivning, anser d e p a r t e m e n t e tat en lovfesting av spesialitetsprinsippet vil tyde-liggjøre hvilke regler som gjelder på området ogstyrke posisjonen til skapende og utøvende kunst-nere i uklare avtaleforhold. Reglene er ogsåutviklet og klargjort de senere år ved høyeste-rettspraksis på 2000-tallet. Departementet er enigi at spesialitetsprinsippet bør videreføres som etfleksibelt prinsipp, men anser at lovfesting av prin-sippet ikke er til hinder for dette.

Flere har i høringen kommet med innvendin-ger mot den foreslåtte ordlyd og mulige resultaterav den foreslåtte bestemmelse. Det er fremholdtat forslaget om lovfesting som tolkningsprinsippvil innebære at all tvil skal komme opphaver til


gode, slik at et vilkår skal tolkes i opphavers favørselv om en naturlig tolkning i lys av bl.a. avtalensformål eller partenes stilling tilsier et annet resul-tat.

Forslaget i høringsnotatet om at avtalevilkårskal tolkes til fordel for opphaver ved tvil om tolk-ningen, tok sikte på at spesialitetsprinsippet skullesamspille med andre avtalerettslige tolkningsprin-sipper, ved at prinsippet først kom inn der det ansesfor å være tvil om tolkningen. Som påpekt i hørin-gen kan formuleringen imidlertid gi inntrykk av atselv den minste tvil alltid skal gå ut over erverver.

På bakgrunn av høringen foreslår departe-mentet en justering av bestemmelsens ordlyd, slikat bestemmelsen både uttrykker at erverver barefår ovedratt de rettigheter som klart følger av avta-len, og samtidig ivaretar fleksibiliteten ved spesia-litetsprinsippet og viderefører samspillet medalminnelige prinsipper for avtaletolkning.

Departementet foreslår at prinsippet lovfestesmed følgende ordlyd «Ved overdragelse av opp-havsrett skal opphaveren ikke anses for å ha over-dratt en mer omfattende rett enn det avtalen klartgir uttrykk for».

Forslaget til lovfesting innebærer ikke en tilsi-desettelse av andre avtalerettslige tolkningsre-gler, men legger opp til å samspille med disse itråd med utviklingen av prinsippet i rettspraksis.Spesialitetsprinsippets anvendelse skal fastsettesunder hensyntaken til avtalefriheten og de kon-krete forhold i den enkelte situasjon. Hvis avtalen,tolket etter sin ordlyd og formål mv., klart giruttrykk for hva som er overdratt av rettigheter, vildette være avgjørende, jf. Rt. 2006 s. 752 (Jul i Blå-fjell). Departementet anser at spesialitetsprinsip-pets gjennomslagskraft i en sak i praksis børkunne variere ut fra de konkrete forhold, og at detsærlig er grunn til å vektlegge spesialitetsprinsip-pet som moment der opphaveren er den svakepart i avtaleforholdet eller har en nær personlig til-knytning til verket. Den foreslåtte ordlyd legger tilrette for dette.

Departementet foreslår at regelen får anven-delse ved overdragelse av begrensede opphavs-rettigheter og når det er spørsmål om det er fore-tatt en totaloverdragelse, jf. ordlyden «ved overdra-gelse av opphavsrett». Spesialitetsprinsippet skalimidlertid ikke få anvendelse når det er spørsmålom det i det hele tatt er inngått en bindende avtaleom overdragelse av rettigheter.

Når det gjelder spørsmålet om lovfesting sombevisbyrderegel, er det både rimelig og naturlig atden som påstår å ha fått en rett overdratt til seg,har bevisbyrden for dette. Som flere høringsin-stanser understreker, følger imidlertid dette

utgangspunktet allerede av de alminnelige gene-relle regler om bevisbyrde, hvor en person somhevder at en avtale er inngått som regel har bevis-byrden for det. De alminnelige reglene leggerogså til rette for en intuitiv helhetsvurderingbasert på de konkrete forhold i hver sak. Det inne-bærer at bevisbyrden kan avhenge av hvem somer nærmest til å sikre seg bevis, hvem en uriktigavgjørelse vil gå mest ut over, hvem som har opp-trådt uforsiktig, eller hvem som kan fristes til åspekulere i faktum. Bevisføringsbyrden kan ogsåskifte mellom partene underveis, avhengig av hvasom legges frem av dokumentasjon.

De alminnelige regler tilsier at det ikke er etsærlig behov for en egen bevisbyrderegel. Ensærlig bevisbyrderegel vil også, som fremkommeti høringen, i noen tilfeller kunne gi urimeligeresultater. En egen lovregel om bevisbyrde vilkunne få størst virking i de tilfeller der de almin-nelige regler tilsier at opphaver bør ha bevisbyr-den, og gi erverver bevisbyrden der dette ut frade konkrete omstendigheter ikke er naturlig ogrimelig. En lovfestet bevisbyrderegel kan ogsåvære problematisk der omstendighetene tilsier atoverdragelse kan baseres på partenes forutsetnin-ger eller stilltiende samtykke fra opphaver, ogmedføre at overdragelse i slike tilfeller ikke ansesfor å ha skjedd selv om dette er rimelig.

Det er også som omtalt av høringsinstansenefå regler om bevisbyrde i norsk rett. De reglersom finnes er primært innrettet mot spesielle situ-asjoner eller forhold hvor det er en klar ubalanse,for eksempel ved arbeidstakers varsling og sakerom diskriminering.

I opphavsrettslige avtaleforhold vil opphaver imange tilfeller være en svak part, men ikke i alle.Etter departementets vurdering vil lovfesting ogsåav en særlig bevisbyrderegel kunne gi opphaveret for sterkt vern, som kan gi urimelige resultateri noen tilfeller, særlig der opphaver ikke er densvake part. Departementet foreslår derfor at spe-sialitetsprinsippet ikke lovfestes også som enbevisbyrderegel.

Når det gjelder hvorvidt regelen skal få virk-ning i senere ledd, uttaler bl.a. GramArt i hørin-gen at spesialitetsprinsippet i dag, basert på enkonkret vurdering kan gis virkning også forsenere rettighetshavere. GramArt mener videreat det vil være en innskrenkning dersom prinsip-pet bare gis virkning ved overdragelse fra opprin-nelig rettighetshaver. I lys av den regel som fore-slås, og det omtalte samspill med andre avtale-rettslige tokningsprinsipper, anser departementetdet for rimelig at prinsippet også kan få anven-delse i senere ledd. Forutsetningen for spesiali-


tetsprinsippets anvendelse i slike tilfeller, børvære at de samme hensyn som begrunner anven-delsen ved overdragelser fra opprinnelig oppha-ver gjør seg gjeldende, dvs. der rettighetshaver erden svake part i avtaleforholdet eller opphaversideelle rettigheter blir berørt. Et eksempel på ettilfelle hvor slike hensyn begrunner anvendelse avspesialitetsprinsippet, er der en opphavers arvin-ger overdrar opphavsrettigheter. Der opphaverhar overlatt forvaltningen av sine rettigheter til foreksempel en forvaltningorganisasjon, vil imidler-tid partene gjerne være profesjonelle og likever-dige, slik at begrunnelsen for anvendelse av etsærskilt spesialitetsprinsipp ikke slår til.

Reglene foreslås gitt anvendelse også vedoverdragelse fra utøvende kunstner og fotograf.

Når det gjelder ordlyden i gjeldende § 39a(«Har opphavsmannen overdratt rett til å brukeverket på en bestemt måte eller ved bestemte midler,har erververen ikke rett til å gjøre det på andremåter eller ved andre midler.»), gir denne strengttatt bare uttrykk for det selvsagte. Innholdet idenne bestemmelse vil også omfattes av forslagettil lovfesting av spesialitetsprinsippet. Departe-mentet anser det derfor ikke nødvendig å videre-føre ordlyden i denne bestemmelsen.

Departementet anser formuleringen av og inn-holdet i den gjeldende alminnelige bestemmelseom opphavsrettens overgang i § 39 som rimeligog hensiktsmessig, og opprettholder forslaget omvidereføring av denne sammen med lovfesting avspesialitetsprinsippet i ny alminnelig bestemmelseom overdragelse.

Bestemmelsen er inntatt som § 67.

6.3 Endringer og videreoverdragelse


Etter gjeldende § 39b første ledd gir ikke overdra-gelse av opphavsrett noen rett til å endre verketmed mindre annet er avtalt. Hva som er avtalt måvurderes konkret. I noen tilfeller vil det anses åvære en stilltiende avtale om at erververen ibegrenset omfang kan endre verket, for eksempelpå grunn av tekniske forhold, jf. Ot.prp. nr. 15(1994–95) s. 157.

Etter § 39b andre ledd kan retten ikke over-dras videre uten samtykke med mindre den gårinn i en forretning eller forretningsavdeling ogoverdras sammen med denne. Overdrageren for-blir ved overdragelse ansvarlig for at avtalen medopphavsmannen blir oppfylt. Også denne delen avbestemmelsen kan fravikes i avtale, jf. Ot.prp. nr.15 (1994–95) s. 158.


I høringsnotatet ble reglene om endring om vide-reoverdragelse i § 39b foreslått videreført medenkelte språklige justeringer i § 5-2.

6.3.3 Høringen

I høringen uttaler Feelgood og RiksTV at den fore-slåtte regel om at adgang til overdragelse må avta-les, er upraktisk i audiovisuell sektor. RiksTV utta-ler:

«Bestemmelsen i § 5-2 annet ledd er utdatertog uten praktisk betydning. Den bør ikke vide-reføres i ny lov. Normalsituasjonen i dagensaudiovisuelle sektor er at rettigheter inngår ien kjede av overdragelser. Det fremstår somupraktisk at det må spesifiseres i hvert enkelttilfelle at erververen kan overdra rettighetervidere.»


Departementet anser at gjeldende regler om atoverdragelse av opphavsrett ikke gir noen rett til åendre verket med mindre annet er avtalt, er rime-lige. At det i noen tilfeller vil anses for å være enstilltiende avtale om at erververen kan endre ver-ket, for eksempel på grunn av tekniske forhold, jf.Ot.prp. nr. 15 (1994–95) s. 157, legger til rette forat tolkningen av regelen tilpasses de konkrete for-hold og gir rimelige resultater.

Når det gjelder begrensningen i adgangen tilvidereoverdragelse, er bakgrunnen for regelen eromtalt slik i Ot.prp. nr. 26 (1959–60) s. 69:

«Det skulle ikke være nødvendig å begrunnenærmere hovedregelen om at den som gjen-nom avtale med opphavsmannen har fått rett tilå utnytte verket på nærmere bestemt måte,ikke kan overlate denne retten videre etter egetforgodtbefinnende. En slik avtale vil så å si utenunntak være gjensidig bebyrdende, og hoved-regelen følger derfor for så vidt av den alminne-lige regel om at ingen kan, uten kreditors sam-tykke, sette en annen i sitt sted når det gjelderforpliktelser. Like viktig er det imidlertid at for-holdet mellom en opphavsmann og den somskal utnytte hans verk, svært ofte er basert pågjensidig tillit mellom partene, – ofte forutset-tes endog et preg av personlig kjennskap ogsympati. Og der hvor slikt, gjør seg gjeldendeinnen kontraktretten, er det jo vanlig at overfø-ring av rettigheter etter en avtale ikke kan finne


sted uten medkontrahentens samtykke. Sam-tykke må kunne gis stilltiende eller må i vissesituasjoner kunne ansees underforstått (vissetjenesteavtaler).»

Departementet anser det rimelig, ut fra regelensbegrunnelse, å videreføre regelen som begrenseradgangen til videreoverdragelse. Også her kansamtykke være ansett for gitt stilltiende eller ivisse situasjoner være underforstått. Ved vurde-ringen av om opphavers samtykke foreligger, børde hensyn som begrunner overdragelsesforbudetvektlegges, jf. ovenstående sitat fra Ot.prp. nr. 26(1959–60). Der opphavers ideelle rettigheter gjørseg sterkt gjeldende, bør det kreves tilsvarendesterke holdepunkter for at samtykke til videreo-verdragelse skal anses å foreligge. På den annenside vil det lettere kunne innfortolkes et samtykkeder slike interesser ikke foreligger, for eksempelder erverver ikke utleder sin rett fra den opprin-nelige opphaver, men fra en annen som har erver-vet rettighetene. Også konkrete forhold som foreksempel avtalens formål kan tilsi at en adgang tilvidereoverdragelse må anses forutsatt mellompartene. Departementet anser at regelen både errimelig og tilstrekkelig fleksibel, og opprettholderforslaget om å videreføre reglene om endring ogvidereoverdragelse, med enkelte språklige juste-ringer.

Bestemmelsen er inntatt som § 68.

6.4 Rimelig vederlag ved overdragelse av opphavsrett


Åndsverkloven har ingen generell regulering avrett til rimelig vederlag eller vederlagets størrelse,men har bestemmelser om dette i enkelte para-grafer.

Gjeldende § 39m fastslår at en opphavsmannsom har overdratt rett til å gjøre verket tilgjenge-lig for allmennheten ved utleie av en film eller etlydopptak, har rett til et rimelig vederlag fra tilvir-keren. Regelen gjennomfører artikkel 5 i utleie-og utlånsdirektivet (2006/115/EF, tidligere 92/100/EØF artikkel 4). Om direktivforpliktelsenuttalte departementet i Ot.prp. nr. 80 (1997–98)følgende på s. 1–2:

«Hensikten med å etablere en vederlagsord-ning er å ivareta interessene til den antatt sva-kere part i avtaler om overdragelse av rettighe-ter til den type bruk som her omhandles.»

Det uttales videre på s. 6:

«Hva som er et rimelig vederlag må avgjøres utfra de til enhver tid gjeldende omstendigheterinnenfor vedkommende utnyttelsesområde.Alle relevante forhold skal trekkes inn, f.eksmå sedvane innen bransjen antas å ha en vissbetydning. Det må også tas hensyn til i hvilketomfang den berørte opphavsmann har bidratttil filmen eller lydopptaket.

Dersom partene ikke blir enige, er det isiste hånd domstolene som avgjør hva som skalanses som et rimelig vederlag.

Vederlaget kan utbetales som en rund sumved avtalens inngåelse og/eller ved flere utbe-talinger senere, f.eks som en viss andel avutleieinntektene. Fordi man ved fastsetting avvederlaget også må ta hensyn til de faktiskeinntektene fra utleie, kan opphavsmannen hakrav på etterbetaling dersom disse overstigerdet som ble forutsatt ved fastsettelsen av veder-laget.

Den enkelte opphavsmann står fritt til åbestemme om vederlagsretten skal forvaltesgjennom en organisasjon.»

Videre har åndsverkloven bestemmelser omtvangslisens, som gir rett til bruk av verk motbetaling av vederlag, jf. gjeldende §§ 13a, 17a, 18,23 og 23a. Etter gjeldende § 45b kan lydopptakgjøres tilgjengelig for allmennheten ved offentligfremføring mot at det betales vederlag. Tvist omslike vederlag kan bringes inn for Kulturdeparte-mentet eller Vederlagsnemnda for avgjørelse.Vederlagsnemnda har i tvister om vederlag fast-satt vederlag ut fra hva som kan anses som etrimelig vederlag. Dette samsvarer med utleie- ogutlånsdirektivet artikkel 8 nr. 2, som er gjennom-ført i åndsverkloven § 45b og som angir at veder-laget skal være rimelig («equitable»).

Også åndsverklovens regler om avtalelisenshar bestemmelser om vederlag. Av gjeldende § 38fremgår at tvister også etter disse bestemmelsenepå nærmere angitte vilkår kan forelegges nem-nda. Slike tvister om tillatelse til og vilkår for brukvil også omfatte spørsmålet om vederlag, og nem-nda har også her fastsatt vederlaget ut fra hva somkan anses som et rimelig vederlag.

Åndsverkloven har også regler om følgeretts-vederlag i § 38c og tilleggsvederlag for utøvendekunstnere i §§ 42b og 42c.

Pristiltaksloven § 2 har også en særskilt regu-lering av vederlag ved forbudet mot urimelige pri-ser og forretningsvilkår. Bestemmelsen er


begrunnet i forbrukerhensyn, og rammer ikkeurimelig lave priser.


I artikkel 5 i utleie- og utlånsdirektivet (2006/115/EF, tidligere 92/100/EØF artikkel 4) er det fast-satt en rett til rimelig vederlag for opphavsmennog utøvende kunstnere ved utleie av lydopptak ogfilm. Bestemmelsen er gjennomført i gjeldende§ 39m, jf. ovenfor.

Europakommisjonen foreslo 14. september2016 et nytt direktiv om opphavsrett i det digitaleindre marked, jf. KOM(2016) 593. Her foreslåsdet bl.a. en mer generell avtalejusteringsordning idirektivutkastet artikkel 15:

«Medlemsstaterne sikrer, at ophavsmænd ogudøvende kunstnere har ret til at anmode omyderligere, passende vederlag fra den part,med hvem de har indgået en aftale angåendeudnyttelsen af rettigheder, hvis det oprindeligtaftalte vederlag er uforholdsmæssigt lavt sam-menlignet med de efterfølgende relevante ind-tægter og fordele som følge af udnyttelsen afværkerne eller opførelserne.»

I fortalen punkt 40 uttales at opphavere og utø-vende kunstnere ofte er i en svakere forhandlings-posisjon når de utsteder lisenser eller overdrarsine rettigheter. Angående vurderingen etterartikkel 15 og spørsmål om tvisteløsning uttales ipunkt 42 og 43 bl.a.:

«[...] Vurderingen af situationen bør tage hen-syn til de specifikke omstændigheder i hvertenkelt tilfælde samt de særlige karakteristikaog praksisser i de forskellige indholdssektorer.Kan parterne ikke blive enige om at justerevederlaget, bør ophavsmanden eller den udø-vende kunstner have ret til at indbringe sagenfor retten eller for en anden kompetent myn-dighed.

Ophavsmænd og udøvende kunstnere erofte tilbageholdende med at håndhæve deresrettigheder over for deres aftalepartnere veden domstol eller lignende organer. Medlems-staterne bør derfor fastsætte bestemmelser omen alternativ procedure til afgørelse af tvister,hvorunder sager vedrørende gennemsigtig-hedsforpligtelser og ordningen til tilpasning afaftaler kan behandles.»

6.4.3 Andre land

I Danmark, Sverige og Finland er reguleringen til-svarende som i Norge. Etter den finske loven 29§ kan dessuten avtalt vederlag anses som et uri-melig avtalevilkår og lempes.

I SOU 2010:24 Avtalad upphovsrätt, jf. SOU2011:32, ble det foreslått en generell regel om retttil rimelig vederlag. Bestemmelsen er foreslåttgjort fravikelig, med unntak for avtaler om utleieav film og lydopptak. Virkeområdet er kommersi-ell bruk, og retten gjelder for opphavere, utø-vende kunstnere og fotografer. Forslaget er fore-løpig ikke fulgt opp.

I mange av de øvrige landene innen EU overla-tes reguleringen av vederlag til avtalen mellompartene, men det er også en del land som har lov-regulering av spørsmålet. Dette gjelder Belgia,Frankrike, Hellas, Italia, Nederland, Polen, Portu-gal, Spania, Tyskland og Ungarn. I de fleste avdisse landene er vederlaget knyttet til erverve-rens omsetning, og bare i noen situasjoner kanvederlaget angis ved en fast sum fremfor en pro-sentvis andel.

I Tyskland ble det innført regler om rimeligvederlag i 2002. Etter disse har opphaveren kravpå rimelig vederlag, selv om avtalen ikke harbestemmelser om dette. Hvis avtalt vederlag ikkeanses som rimelig, kan opphaveren kreve rimeligvederlag. Vederlaget anses som rimelig dersomdet samsvarer med hva som er vanlig og rimeligpå området, sett i lys av overdragelsens omfangog forholdene ellers. Det er presumpsjon for atvederlag som er fastsatt gjennom kollektive for-handlinger mellom aktørenes organisasjoner errimelig, og opphaveren kan ikke kreve revisjon avavtalen dersom vederlaget er i samsvar med enslik avtale. Det er også regler om rett til vederlagved nye og ukjente bruksformer. Opphaveren kanrette vederlagskrav også mot tredjemann som harfått videreoverdratt rettighetene fra tidligereerverver. Reglene gjelder også for utøvendekunstnere.

Nederland har siden 2015 hatt regler omvederlag ved overdragelse av opphavsrett forkommersiell bruk. Etter reglene har rettighetsha-verne krav på rimelig kompensasjon. Rettighets-haver kan også kreve ytterligere kompensasjondersom kontraktsparten utnytter opphavsrettenpå en måte som var ukjent da avtalen ble inngått.Videre kan rettighetshaveren si opp avtalen der-som kontraktsparten ikke utnytter opphavsretteni et tilstrekkelig omfang. Bestemmelsene er i storutstrekning gjort ufravikelige, men er ikke gittanvendelse for bestilte verk, enkle brukerlisenser


eller andre avtaler med (for)brukere. Bestemmel-sene gjelder også til fordel for utøvende kunst-nere, og flere av bestemmelsene kan gjøres gjel-dende overfor tredjepart som kontraktsparten haroverdratt bruksretten til. Videre har regissør,manusforfatter og hovedrolleinnehaver krav påufravikelig proporsjonalt vederlag fra den som til-gjengeliggjør innholdet for allmennheten vedkringkasting eller på annen måte. Dette kommer itillegg til den generelle retten til rimelig vederlagfor overdragelse av rettigheter til produsenten.

Noen land (Frankrike, Nederland, Polen, Spa-nia, Tyskland og Ungarn) har også såkalte best-selgerklausuler, dvs. regler som gir opphavere ogutøvere rett til å kreve revisjon av avtalen, dersomdet avtalte vederlaget ikke viser seg å være pro-porsjonalt med inntektene som følger av brukenav verket. Vilkårene for å anvende regelen varie-rer, men vanligvis er det en forutsetning at veder-laget er avtalt som en fast sum.


I høringsnotatet § 5-3 ble det foreslått innført enufravikelig rett til rimelig vederlag til fordel foropphavere og utøvende kunstnere som overdrarsine rettigheter til bruk i ervervsvirksomhet.Forut for høringsnotatet hadde en rekke kunst-nere og deres organisasjoner i sine innspill til nyåndsverklov tatt til orde for at en slik rett burdeinnføres. Departementet antok i høringsnotatet atdisse kunstnerne ofte vil være den svakere part ikontraktsforhandlinger, og forslaget tok særligsikte på å motvirke totaloverdragelse som vedpress skjer vederlagsfritt eller til et meget lavtvederlag. Det ble vist til at en lovfestet rett til rime-lig vederlag kan styrke kunstnernes vern mot uri-melige kontraktsvilkår.

Ved vurderingen av hva som utgjør et rimeligvederlag, må det ifølge høringsnotatet tasutgangspunkt i avtalen og hva det er som over-dras: hvor omfattende er overdragelsen, hvilkenverdi har den for erververen, og hva er kunstne-rens bidrag til det som overdras/den endeligeproduksjonen. Det ble lagt til grunn at det rime-lige vederlaget, beroende på de konkreteomstendigheter, kan utgjøre både lave og høyebeløp, og slik sett være en fleksibel størrelse. Omdet på det aktuelle området foreligger standardav-taler fremforhandlet mellom jevnbyrdige parter,antas disse å gi uttrykk for et rimelig vederlag,med mindre det i den enkelte sak kan godtgjøresnoe annet.

Det ble i høringsnotatet foreslått at det er for-holdene på avtaletidspunktet som skal ligge til

grunn for vurdereringen av om vederlaget errimelig. Etter forslaget vil det være den kunnskappartene på avtaletidspunktet hadde om inn-tektspotensial m.m. som vil være avgjørende –etterfølgende forhold skal ikke hensyntas. Det bleunderstreket at dette ikke utelukker at en i vurde-ringen også kan se hen til inntektspotensialet isenere ledd i verdikjeden – men da basert på par-tenes kunnskap på avtaletidspunktet.

Videre ble det i høringsnotatet foreslått at detbare er de avtaler som kunstneren inngår, entenselv eller gjennom en organisasjon, som vil utløsekrav på rimelig vederlag, ikke de avtaler senereledd i verdikjeden inngår. Krav om vederlag kanifølge høringsnotatet bare rettes mot medkontra-henten – ikke senere ledd i verdikjeden som ikkeer part i avtalen om overdragelse av opphavsrett,med mindre annet er avtalt.

For at bestemmelsen skal gi en reell beskyt-telse, ble den forslått gjort ufravikelig. Det ble visttil at selv om bestemmelsens virkeområde erbredt, peker angivelsen av hva som skal ansessom rimelig vederlag på en fleksibel størrelse,hvor det skal kunne legges vekt på konkrete for-hold som tilsier et vederlag som skiller seg fra«normalen». Slik sett bør det kunne unngås atogså en ufravikelig bestemmelse vil forstyrre mar-kedet på en uønsket måte. Det ble lagt til grunn atbestemmelsen ikke skal hindre rettighetshavereni å gi noe bort gratis.

Bestemmelsen ble foreslått avgrenset slik atden bare gjelder ved overdragelse for bruk iervervsvirksomhet (ikke bruk av mer privat ellerideell karakter), og at den ikke gjelder i ansettel-sesforhold. Selv om ansatte opphavere som over-drar rettigheter vil ha en like legitim rett til rime-lig vederlag som andre opphavere som overdrarrettigheter, ble det lagt til grunn at lønnen normaltvil omfatte dette og at spørsmålet bedre reguleresi arbeidsrettslig regelverk.

Det ble ikke foreslått særskilte tvisteløsnings-regler. Eventuelle tvister må etter forslaget ihøringsnotatet forelegges domstolene.

6.4.5 Høringen

6.4.5.1 Overordnet

Forslaget har fått stor oppmerksomhet i høringen,og så å si alle som uttaler seg er positive til atkunstnerne skal ha rett til rimelig vederlag. Like-vel er mange kritiske til forslaget slik det er utfor-met. Generelt er mange av de som kjøper rettighe-tene det er tale om (produsenter, kringkastere,distributører, mv. – i det følgende ofte kalt «erver-


verne») negative til forslaget og synes det går forlangt, mens de som selger dem (kunstnerne ogderes organisasjoner – i det følgende ofte kalt«kunstnerne») støtter forslaget og ønsker at detgikk enda lengre. Blant kritikerne stilles detspørsmål ved behovet for en slik generell og ufra-vikelig regel ut fra dagens forhold, og det fryktesat forslaget skal favne for vidt og skape usikkerhetog ubalanse på sviktende premisser. Blant tilhen-gerne vises det til at det er behov for regelen,samtidig som det uttrykkes bekymring for at denskal avgrenses for mye og ikke bli mer enn enfanebestemmelse som vanskelig lar seg hånd-heve. Disse overordnede inntrykkene nyanseresimidlertid ved at det blant høringsinstansene erulike oppfatninger om hvordan enkelthetene i eneventuell regulering bør være.

De som er positive til at en slik bestemmelseinnføres, omfatter organisasjonene BONO, Forfat-terforeningen, Fellesorganisasjonen Foto-Norge,Forbundet frie fotografer, Forskerforbundet, Gram-Art, Kunstnernettverket, Musikernes fellesorganisa-sjon, NAViO, Norsk faglitterær forfatter- og overset-terforening, Norsk filmforbund og Norske filmregis-sører, Norsk Journalistlag, NOPA, Norsk Kompo-nistforening, Norsk Oversetterforening, Skuespiller-forbundet, Norske Dansekunstnere, Norskedramatikeres forbund, Norwaco, Samrådet forOphavsret og TONO.

De som er negative, omfatter Advokatforenin-gen, Arbeidsgiverforeningen Spekter/NTO, Forleg-gerforeningen, Discovery, Feelgood, HBO Nordic,Kabel Norge, Mediebedriftenes Landsforening,Motion Picture Association, Modern Times Group(MTG), Musikkforleggerne, Nasjonalmuseet, NRK,Norske Konsertarrangører, RiksTV, SF Anytime, TV2 og Virke Produsentforeningen.

Det har også kommet innspill fra instansersom synes å være mer eller mindre nøytrale isynet på om en slik bestemmelse bør innføreseller ikke, men som likevel har synspunkter påhvordan den i så fall bør utformes. Dette omfatterFagpressen, IFPI Norge, Justis- og beredskapsdepar-tementet, Nasjonalbiblioteket, Nærings- og fiskeride-partementet, Norsk museumsforbund, Telenor, Uni-versitetet i Bergen, Universitets- og høgskolerådet ogVirke kunnskap, teknologi og utdanning.

Blant de som er negative til at en bestemmelseom rimelig vederlag innføres, vises det til at avta-lefriheten bare bør fravikes pga. vektige grunner,noe som ikke er påvist her, og at den foreslåttebestemmelsen er ubalansert, uten at det er avdek-ket behov for en så tydelig slagside. Det hevdes atkonsekvensene av forslaget, både økonomiske ogpraktiske, ikke er tilstrekkelig vurdert, og at for-

slaget bygger på et sviktende premiss om at opp-haver alltid vil være den svakere part. Tvert imot,hevdes det, vil kunstnere ofte være representertav store organisasjoner med rettighetsmonopol,og styrkeforholdet vil da være det motsatte av detdepartementet har lagt til grunn. Det hevdesvidere at forslaget kan skape uforutsigbarhet – ogdermed svekke investeringsvilje og næringsin-teresser – samt ubalanse i balanserte kontrakterforhandlet frem mellom profesjonelle parter.Videre er oppfatningen at forslagene vil bidra til åsvekke norske mediers og innholdsprodusenterskonkurransemessige stilling vis-à-vis utenlandskeaktører. Endelig påstås at den usikkerhet forsla-get medfører kan få en destabiliserende virkningpå inngåtte avtaler samt virke konflikt- og prosess-drivende, og at forslaget bør utsettes i påvente avEUs arbeid med opphavsrett i det digitale indremarked.

Blant de som er positive, hevdes det bl.a. atstore aktører, som f.eks. kommersielle forlag ogkringkastere, dikterer vilkår om «total buy-out»,og at det innenfor internasjonalt forleggeri erutbredte tendenser til at altomfattende kontrakterblir brukt til å øke forlagenes inntjening, uten atopprinnelig opphaver får noen fordel av det. Detvises videre til at styrkeforholdet mellom kunst-nere og de store produsentene på enkelte områ-der er svært skjevt, og at det er vanlig med åpen-lyse ultimatum der kunstnerne får valget mellomå signere på full overdragelse av alle rettigheteruten ekstra vederlag eller å miste oppdraget.Videre hevdes det at styrkeforskjellen mellom desom selger og kjøper opprinnelige rettigheter harblitt større de seneste årene, blant annet på grunnav fusjoner av virksomheter på medieområdet.Det påpekes også at forslaget fremstår nødvendigi lys av avtalelovens høye terskel for avtalerevi-sjon. Endelig vises det til at krav i lov eller for-skrift samt balanserte kollektive avtaler bidrar til åsikre rimelig vederlag, men der slikt mangler vilen sterkere part kunne utnytte den annens sva-kere posisjon.

6.4.5.2 Merknader til hvordan en eventuell regulering bør være

Blant de som er negative til bestemmelsen, anfø-res også subsidiære synspunkter på hvordanreguleringen bør være dersom den foreslås inn-ført.

Når det gjelder hvilke momenter som børvektlegges i vurderingen av hva som utgjør etrimelig vederlag, uttaler TV 2:


«Det er i praksis tilnærmet umulig å ha en hen-siktsmessig regulering av hva som skal værevurderingskriteriet for «rimelig» vederlag i allede tenkelige situasjoner spørsmålet kan oppståpå et så sammensatt og differensiert samfunns-område. Departementet har imidlertid utelattet av de viktigste momentene i opplistingen avrelevante hensyn; hvor stor den økonomiskerisikoen er, og hvem som bærer den. Dette eråpenbart et sentralt hensyn for å avgjøre denøkonomiske verdien av rettigheten for erver-ver.»

Også Kabel Norge viser til at det må tas hensyn tilhvem som tar investeringsrisikoen. I tillegg måbestemmelsen ta høyde for at styrkeforholdet kanvære et annet enn det departementet har lagt tilgrunn, og det må komme klart til uttrykk at det ertale om et passende, ikke høyest mulig vederlag,jf. forente saker C-403/08 og C-429/08 (PremierLeague) premiss 108. Dette siste nevner ogsåTelenor, som i tillegg uttaler at siden «avgjørelsenmå skje konkret basert på forholdene i hver enkeltsak, synes en slik eksemplifisering som inntatt i for-slagets annet ledd ikke hensiktsmessig og bør utgå».

Ifølge Discovery vil forhandlinger ofte foregåmed basis i tariff- eller rammeavtaler fremfor-handlet mellom sterke og kompetente avtalepar-ter, og det må ikke legges til rette for ordningersom griper inn i etablerte strukturer med utspringi den alminnelige organisasjons- og avtalefriheten:

«Det gjelder allerede et ulovfestet krav omrimelig vederlag ved overdragelse av opphavs-rett. Hva som er rimelig vederlag må tautgangspunkt i det konkrete avtaleforhold, dermarkedsprisen normalt angir hva som måbetraktes som rimelig vederlag. En slik forstå-else er lagt til grunn i både Kabeltvistnemndasog Vederlagsnemndas praksis. Dette følgerogså av CRM-direktivet. Det er med andre ordikke tale om en rimelighetsvurdering basert påforhold utenfor avtalerelasjonen og utenforallerede etablert bransjepraksis.»

De som er positive til bestemmelsen, uttaler seg iliten grad om hvilke momenter som bør inngå ivurderingen. Ifølge TONO er det som departe-mentet skriver om dette, «dekkende og treffende».

Når det gjelder spørsmålet om hvilket tids-punkt vurderingen av hva som utgjør et rimeligvederlag skal baseres på, er det generelt slik at deopprinnelige rettighetshaverne og deres organisa-sjoner tar til orde for at også etterfølgende forhold

bør kunne hensyntas, mens erververne jevnt overstøtter forslaget om at det bare er forholdene påavtaletidspunktet som bør være avgjørende. MTGuttaler:

«Det virker lite rimelig at det for de prosjektersom er økonomisk vellykkede, og som altsåskal finansiere også de mindre vellykkede pro-sjektene, skal utløses krav på etterfølgende til-leggsvederlag til opphaverne uten at det tashensyn til økonomien i erververens investerin-ger samlet sett. Samtidig vil det å åpne for enetterfølgende nedjustering av vederlaget derprosjektet ikke er regningssvarende åpenbartslå urimelig ut for den enkelte opphaver.»

NRK uttaler:

«Å åpne for justering av vederlaget som følgeav etterfølgende omstendigheter, vil skape enbetydelig uforutsigbarhet for erververen ogprodusenter av rettighetsbelagt materiale.Dette vil igjen kunne føre til en nedvurdering/nedjustering av hva som er å anse som rimeligvederlag ved avtaleinngåelsen, for å ha en buf-fer for mulig etterfølgende krav fra rettighets-havere. Dette vil ingen av partene være tjentmed.»

Også TONO påpeker at hensynet til forutberegne-lighet taler for at etterfølgende forhold ikke inn-går i vurderingen, og at det kan sies å være opp tilpartene å ta høyde for slike forhold gjennom avta-ler, f.eks. ved å sette opphavers vederlag til en gittandel av erververs omsetning. Samtidig er detifølge TONO ikke til å komme forbi at det vedutnyttelse av opphavsrettslig beskyttet materialekan være svært vanskelig å forutse hvilken utnyt-telse som vil skje av verket frem i tid:

«Dersom omfattende utnyttelse erverves motet beskjedent vederlag, vil det ikke uten viderevære rimelig at en senere omfattende inntje-ning på erververens hånd, ikke skal gi grunn-lag for justering av vederlaget. TONO er for sindel i tvil om den foreslåtte ordningen med å ladette bli et spørsmål om revisjon etter avtalelo-ven § 36, er tilstrekkelig for å beskytte oppha-verens interesser. Terskelen etter praksis omavtaleloven § 36 er så høy at det vil kunne blivanskelig å vinne frem med et krav om revi-sjon. Etter TONOs syn kan det være grunn til åvurdere en egen revisjonsbestemmelse i ånds-verkloven.»


Også i spørsmålet om hvem som kan gjøre rettengjeldende, og mot hvem, er det generelt slik atkunstnerne ønsker en mer vidtrekkende bestem-melse enn erververne. Blant kunstnerne hevdesat retten ikke bør avgrenses til bare å gjelde i før-ste ledd, men at vederlaget bør følge bruken og atogså arvinger bør få anvende retten.

Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforeningsynes det foreslåtte virkeområdet er for snevert,og viser til Kunstnernettverkets innspill 17. okto-ber 2013 punkt 7, hvor det fremgår at det «bør inn-føres klare og tydelige, ufravikelige regler om at tred-jemann er forpliktet til å betale et «rimelig veder-lag» for hver kabelvideresending og at klareringenav vederlagsretten som hovedregel – og bare med få,spesifiserte unntak – må skje ved avtale med en kol-lektiv forvaltningsorganisasjon».

Også Norske Dramatikeres Forbund er kritisketil å avgrense retten til første overdragelse:

«[D]ramatikeren vil da i realiteten være utenmulighet til å få rimelig vederlag slik bestem-melsen er foreslått. Lovfesting av rimeligvederlag slik departementet foreslår kan der-for slå uheldig ut og være et ytterligere insita-ment for at produsenter og kringkastere krevererverv av rettigheter med henblikk på å tjenepå senere ledd. NDF vil derfor på det sterkesteanbefale at begrensingen av kravet til rimeligvederlag til kun å gjelde når erververen selvoverdrar retten, sløyfes. Alternativt kan depar-tementet vurdere muligheten av å få lovfestetrett til suksessvederlag som skal fordeles mel-lom de øvrige opphaverne der verket avsted-kommer et større overskudd enn budsjettert.»

TONO er på sin side «enig i at et krav på rimeligvederlag etter denne bestemmelsen bare bør kunnerettes mot erververen».

Virke Produsentforeningen uttaler følgende,som også kan knyttes til spørsmålet om hvilkettidspunkt vurderingen av om et vederlag er rime-lig skal knyttes til:

«Om opphaver og utøvende kunstner skalkunne rette et krav om mer betaling / et «rime-lig» vederlag for en distribusjon av audiovisu-elle produksjoner foretatt av helt andre aktørerfinner Virke Produsentforeningen som en helturimelig og uforutsigbar konsekvens. Oppha-veres og utøvende kunstneres ønske om å ha etvederlag fra andre aktører i verdikjeden liggerutenfor produsentens kontroll og økonomiskesfære.»

Et neste spørsmål er hvilke overdragelser bestem-melsen bør gjelde for. Avgrensningen i hørings-notatet mot ansettelsesforhold ønsker kunstnernefjernet, mens erververne ønsker den utvidet til åomfatte oppdragsforhold hvor erverver tar denøkonomiske risiko. Både de som er negative ogde som er positive til bestemmelsen synes der-med å ønske likebehandling av ansettelses- ogoppdragsforhold.

Ifølge TV 2 bør unntaket også gjelde «avtalerhvor produksjonen leveres på en konkretisert bestil-ling fra eller under instruksjon fra en kjøper, hvordet leveres ved arbeid i noens virksomhet, hvor kjø-per dekker alle kostnader ved leveransen eller hvorvilkårene er regulert gjennom bredere overenskom-ster/rammeavtaler».

Musikernes fellesorganisasjon viser på sin sidetil at til at kunst- og kulturlivet i stor grad er pro-sjektorientert, og at det ofte er et element av vil-kårlighet rundt valg av tilknytningsform: «Menden opphavsretten som oppstår, er ikke avhengig avtilknytningsform. Da bør heller ikke retten til etrimelig vederlag være det.» Videre vises det til atavgrensningen også kan medføre at flere ønsker åvære oppdragstakere eller ikke-ansatte lønnsta-kere i stedet for arbeidstakere, med de konse-kvenser det kan få for sosiale og økonomiske ret-tigheter. Norsk filmforbund og Norske Filmregissø-rer viser til at avgrensingen kan være i strid medEU-retten, gitt at det foreslås at bestemmelsenskal videreføre gjeldende § 39m. Skuespillerfor-bundet uttaler at særlig hvis forslaget om «lovfes-ting av den ulovfestede presumsjonsregelen iarbeidsforhold skulle bli vedtatt, er det særdeles vik-tig at rett til rimelig vederlag gjelder». Også Justis-og beredskapsdepartementet stiller spørsmål vedavgrensningen:

«I tilfeller der den ansattes lønn allerede inne-bærer et rimelig vederlag for overdragelsen,eller der arbeidsrettslig regelverk eller avtalergir en rimelig regulering av dette, vil kravet tilrimelig vederlag etter lovforslaget alleredederigjennom være oppfylt. Samtidig kan detikke utelukkes at det kan oppstå tilfeller derrimelig vederlag ikke oppnås på denne måten,og hvor bestemmelsen i § 5-3 dermed kan fåselvstendig betydning. Vi kan på denne bak-grunn vanskelig se at det er noen grunn til åutelukke ansettelsesforhold fra bestemmel-sens virkeområde.»

Mens avgrensningen mot ikke-ervervsmessigbruk generelt støttes blant erververne, tas det


blant kunstnerne til orde for å fjerne den. Forfat-terforeningen uttaler:

«I den grad den nye bestemmelsen også fåranvendelse på vederlaget i kollektive avtaler[…], så må ordlyden i utkastets § 5-3 endres.Forslaget er nå begrenset til overdragelse avopphavsrett til bruk i ervervsvirksomhet, mende kollektive avtalene omfatter også undervis-ning, gudstjeneste, allmennkringkasting mv.Det kan ikke være meningen at overdragelseav opphavsrett til bruk i disse områder ikkeskal gi opphaver et rimelig vederlag.»

Nasjonalbiblioteket tar til orde for at gaver og avta-ler om bruk av materiale med begrenset økono-misk, men stor kulturell verdi, bør falle utenforbegrepet «ervervsvirksomhet» og således ikkevære omfattet av bestemmelsen. Også Norgesmuseumsforbund ønsker i denne forbindelse entydeligere avgrensning mot den ikke-kommer-sielle bruk som skjer for å oppfylle et samfunns-oppdrag.

Når det gjelder spørsmålet om bestemmelsenbør kunne fravikes i avtale eller ikke, støttesdepartementets forslag om ufravikelighet avkunstnerne og deres organisasjoner, mens flereav de som er negative til innføringen av en slikbestemmelse tar til orde for at bestemmelsen børvære fravikelig. Det samme gjelder enkelte avhøringsinstansene som er mer eller mindre nøy-trale i spørsmålet om en slik bestemmelse bør inn-føres eller ikke. Telenor uttaler:

«Bestemmelsen bør ikke være preseptorisk. Ilys av at rettighetshaver har frihet til å gi bortrettigheter, må partene i en rettighetshavero-verdragelse ha full frihet til å avtale vederlag,innenfor rammene av avtaleloven. Ikke minst ioppdragsforhold og bestillingsverk er det vik-tig å ha full avtalefrihet og fleksibilitet, påbegge sider av bordet.»

Blant kunstnerne tas det til orde for innføring aven særskilt tvisteløsningsordning, da domstolsbe-handling anses å ville kreve så mye ressurser oginnebære en så stor barriere at retten til rimeligvederlag vil uthules. Ifølge Norske dramatikeresforbund kan tvisten «ofte være av begrenset verdi,selv om den har stor betydning for opphaveren.Omkostningene ved å gjøre retten gjeldende kan der-for fort overstige tvistebeløpet». Flere uttaler seg ilignende retning, bl.a. BONO, som «opplever atopphavere av visuelle verk i svært begrenset gradhar ressurser til å ta i bruk domstolsapparatet for å

fastslå sin rett til vederlag». Norwaco frykter atbestemmelsen blir illusorisk dersom «en enkeltstå-ende rettighetshaver er henvist til domstolen for å fåfastsatt at det mottatte vederlaget ikke er «rimelig»».TONO minner om at det ikke er noe nytt at rettig-hetshaveren har krav på rimelig vederlag forurettmessig utnyttelse av opphavsrett. Det er der-for et spørsmål om bestemmelsen har noe reeltinnhold ut over det som allerede følger av gjel-dende rett. Bestemmelsen må kombineres medregler som sikrer effektiv tvisteløsning.

Blant kritikerne synes oppfatningene å værenoe delte; mens noen anser en særskilt tvisteløs-ning som uegnet, er andre mer positive.


6.4.6.1 Overordnete vurderinger

Åndsverkloven gir i dag ingen generell rett tilrimelig vederlag for avtalt utnyttelse av opphavs-rett. Likevel må det naturlige utgangspunktetogså etter gjeldende lov være å legge til rette forat opphaveren skal få rimelig vederlag ved over-dragelse av rettigheter, herunder når det gisadgang til å bruke verket. Prinsippet er bare lov-festet når det gjelder utleie av lydopptak og film(§ 39m), men det ligger som nevnt ovenfor også tilgrunn for Vederlagsnemndas behandling av tvis-ter om vederlagets størrelse. Spørsmålet som skalvurderes her, er om prinsippet skal lovfestes mergenerelt.

Utgangspunktet på opphavsrettens område eravtalefrihet, og bruk av åndsverk skjer somhovedregel på grunnlag av avtale med opphave-ren. Avtalene kan inngås med opphaveren selveller være basert på at opphaveren har gitt full-makt til å la seg representere av en organisasjon. Ialle tilfeller er adgangen til overdragelse av opp-havsretten og til å avtale vederlag for overdragel-sen, grunnleggende for opphaverens mulighet tilå leve av sin skapende virksomhet. Effektivbeskyttelse av opphaverens interesser forutsetterat opphaveren får et rimelig vederlag for overdra-gelsen. Dersom muligheten til å få et slikt rimeligvederlag i praksis er begrenset, taler dette forregelendringer.

I høringsnotatet ble det lagt til grunn at kunst-nerne ofte vil være i en svakere forhandlingsposi-sjon enn sine motparter når overdragelse av ret-tigheter skal avtales. Det ble i den forbindelse visttil rapporten Kunstens autonomi og kunstens øko-nomi (2015), hvor det fremgår at mange kunst-nere opplever et sterkt press fra oppdragsgiversom vil overta all fremtidig utnyttelse av verk mot


et relativt beskjedent engangsvederlag til kunstne-ren. I rapporten anbefales det at den pågåenderevideringen av åndsverkloven må tilpasses denteknologiske utviklingen både når det gjeldervederlag for bruk av digitale verk generelt og for åstyrke vernet av opphavernes rettigheter vedutnyttelse av tredjepart. Rapporten har blitt kriti-sert av Kabel Norge for ensidig å ha basert seg påinnspill fra opprinnelige rettighetshavere. I hørin-gen er det flere som har påpekt at kunstnerneikke alltid vil være i en svakere forhandlingsposi-sjon.

Det ble i høringsnotatet videre vist til at uba-lanserte partsforhold også kan være nærliggendefordi opphavsretten alltid oppstår hos en personog at den som hovedregel overdras til en virksom-het. Presumpsjonen om ubalanse lå også til grunnfor direktivforpliktelsen bak åndsverkloven § 39m.Europakommisjonen har etter dette foreslått etnytt direktiv om opphavsrett i det digitale indremarked (KOM(2016) 593), hvor det med henvis-ning til kunstnernes «ofte svage forhandlingspositi-oner» bl.a. foreslås en avtalejusteringsordning, jf.omtale av forslaget ovenfor.

D e p a r t e m e n t e t foreslår å videreføreforslaget fra høringsnotatet med enkelte justerin-ger som følge av innspill i høringen. Med justerin-gene søkes det å gjøre bestemmelsen mer virk-som i sitt kjerneområde og samtidig minimereutilsiktede uklarheter og negative virkninger somer påpekt i høringen. Når det gjelder Europakom-misjonens forslag til avtalejusteringsordning, erdet uvisst når og med hvilket innhold et regelverkeventuelt vil bli vedtatt. Uansett vil høringen avforslag til gjennomføring av det kommende EU-direktivet gi anledning til evaluering av bestem-melsen om rimelig vederlag som nå foreslås inn-ført.

Departementet fastholder synspunktet frahøringsnotatet om at behovet for lovfesting under-bygges av den høye terskel som i praksis har værtsatt ved sensur av «urimelige avtaler» underavtaleloven § 36. En lovfestet rett til rimelig veder-lag kan bidra til å styrke skapende og utøvendekunstneres vern mot urimelige kontraktsvilkår –samtidig som balansen mellom disses og produ-sentenes interesser ivaretas.

At skapende og utøvende kunstnere sikresrimelige vederlag ved overdragelse av sine rettig-heter, bidrar til å oppfylle opphavsrettens mestgrunnleggende formål, nemlig å sikre et effektivtvern som gir den skapende og utøvende kunstne-ren rett til å råde over sine rettigheter og dra øko-nomisk nytte av dem, og dermed også stimuleretil fortsatt kunstnerisk virksomhet. Så lenge en

slik bestemmelse ikke vil gi rett til mer enn rime-lig vederlag, vil en lovfesting av prinsippet ogsåharmonere med hensynet til investeringsvernetsom loven skal ivareta. For ved også å muliggjøreog oppmuntre til investeringer i opphavsrettsligvernet innhold, vil åndsverklovgivningen stimu-lere til fortsatt aktivitet på feltet.

Departementet vil i det følgende gjennomgåde ulike elementene i forslaget.

6.4.6.2 Vurderingen av hva som utgjør et rimelig vederlag

I 1998 ble det i gjeldende § 39m innført en ufravi-kelig rett til «rimelig vederlag» for opphaver ogutøvende kunstner som overdrar sin rett til utleieav en film eller et lydopptak til tilvirkeren av fil-men eller lydopptaket, jf. Ot.prp. nr. 80 (1997–98).Et utdrag fra proposisjonen er gjengitt ovenforunder omtalen av gjeldende rett. Etter departe-mentets syn danner hovedtrekkene i dette utdra-get et godt utgangspunkt for hva som skal være åanse som rimelig vederlag også etter den gene-relle bestemmelsen som nå foreslås innført.Omtalen i proposisjonen vil fortsatt ligge til grunnfor den del av bestemmelsen som viderefører gjel-dende § 39m, jf. nedenfor. Samtidig må det under-strekes at det i lys av avtalefriheten og det storemangfold i rettighetstyper og avtaleforhold, somnaturlig utgangspunkt vil være partene selv somer nærmest til å avgjøre hva som er et rimeligvederlag gjennom frie forhandlinger. Det vil ogsåvære uhensiktsmessig å lovregulere det nærmerevederlagsnivået, som både varierer ut fra de ulikeområder og omstendigheter, og som også kanutvikle seg ved endringer i teknologi og marke-der. Dette tilsier at bestemmelsen utformes gene-relt, som gjeldende § 39m, men at det også angisnoen kriterier som skal inngå i vurderingen av hvasom utgjør et rimelig vederlag.

Etter forslaget i høringsnotatet skulle det veddenne vurderingen blant annet legges vekt påoverdragelsens omfang og hvilken økonomiskverdi den har for erververen, sett i lys av de kon-krete forhold som gjør seg gjeldende og hva somer vanlig og rimelig på området. Det ble også visttil at EU-domstolen i forbindelse med andre opp-havsrettslige vederlag bl.a. har uttalt at vederlagetskal stå i et rimelig forhold til den økonomiskeverdi av utnyttelsen, jf. forente saker C-403/08 ogC-429/08 (Premier League) premiss 107–109:

«På dette punkt fremgår det af fast retspraksis,at denne særlige genstand navnlig er at sikrebeskyttelsen af de pågældende rettighedshave-


res adgang til kommercielt at udnytte debeskyttede frembringelsers udbredelse ellertilrådighedsstillelse, ved hjælp af licenser, somindrømmes mod betaling af vederlag […].

Det må imidlertid fastslås, at en sådan sær-lig genstand ikke garanterer de pågældenderettighedshavere muligheden for at gøre kravpå det størst mulige vederlag. I overensstem-melse hermed er de nemlig – således som detfremgår af tiende betragtning til ophavsretsdi-rektivet og af femte betragtning til direktivetom beslægtede rettigheder – kun sikret et pas-sende vederlag for hver anvendelse af deresbeskyttede frembringelser.

For at kunne betegnes som passende skalet sådant vederlag stå i et rimeligt forhold tilden økonomiske værdi af den leverede ydelse.Det skal navnlig stå i et rimeligt forhold til detvirkelige eller potentielle antal personer, dernyder eller ønsker at nyde godt af frem-bringelserne […].»

Departementet fastholder hovedtrekkene i forsla-get og vurderingene fra høringsnotatet, men er ilys av innspill fra høringen kommet til at det børgjøres visse justeringer. Det presiseres at forsla-get ikke innebærer at kunstnerne skal ha rett til ethøyest mulig vederlag, men et vederlag som er«riktig» eller «passende», jf. Premier Leauge pre-miss 108.

Vurderingen av hva som utgjør et rimeligvederlag skal ta utgangspunkt i avtalen og hva deter som overdras. I vurderingen skal det etter for-slaget til § 69 andre ledd «blant annet legges vektpå hvilke rettigheter som overdras, hva som ervanlig på området og de konkrete forhold somgjør seg gjeldende».

Ved ellers like forhold antas en overdragelsemed omfattende bruksmuligheter å fordre et høy-ere vederlag enn en overdragelse som er merbegrenset. At det skal legges vekt på hva som ervanlig på området, innebærer bl.a. at dersomfremforhandlede standardavtaler foreligger, er detnærliggende at disse gir uttrykk for et vederlagsom er rimelig. Men at noe er vanlig på området,betyr ikke nødvendigvis at det er rimelig i denkonkrete sak, dersom det foreligger særlige for-hold som tilsier at nivået skal være et annet.

Departementet foreslår at det som ett aveksemplene på konkrete forhold som kan gjøreseg gjeldende, presiseres i lovteksten at også «for-målet med den avtalte bruk» skal inngå i vurderin-gen. Bestemmelsen tar dermed høyde for at hvasom vil utgjøre et rimelig vederlag vil variere fra

bruksområde til bruksområde, jf. også innspillenefra Nasjonalbiblioteket og Norges museumsforbundreferert ovenfor.

På bakgrunn av høringen foreslår departemen-tet å presisere i lovteksten at det ved vurderingenogså skal legges vekt på «partenes forhandlings-styrke» for å tydeliggjøre bestemmelsens kjerne-område og samtidig ta høyde for at kunstnerneikke alltid vil være den svakere part. Bestemmel-sen tar særlig sikte på å motvirke totaloverdra-gelse som ved press skjer vederlagsfritt eller til etmeget lavt vederlag, og det er ved ubalansertepartsfold at faren for dette er størst. Det er menin-gen at bestemmelsen skal gi vern mot vederlagsom ikke er rimelige – både når disse avtales somengangs- og løpende vederlag. Dersom et avtaltvederlag er lavere enn det ellers ville ha vært pga.kunstneres svakere forhandlingsposisjon, kan detneppe anses som rimelig etter forslaget her. Mener avtalen fremforhandlet mellom jevnbyrdige ogprofesjonelle parter, er det etter departementetssyn nærliggende at avtalen – på lignende vis somstandardavtaler – gir uttrykk for et vederlagsnivåsom er rimelig, med mindre noe annet kan godt-gjøres. Retten til rimelig vederlag vil gjelde ogsånår kunstnerne lar seg representere av organisa-sjoner, men i tilfeller hvor slik representasjon fore-ligger vil bestemmelsen ha mindre betydning somlempnings-/avtalerevisjonsregel. En slik presump-sjon kan imidlertid ikke legges til grunn i tilfellersom er regulert i gjeldende § 39m, hvor også etter-følgende forhold skal hensyntas, se mer om dette ide to følgende punktene nedenfor.

Ved overdragelse til bruk i ervervsvirksomhetvil inntektspotensialet knyttet til rettighetene somoverdras – også hva gjelder påregnelig bruk isenere ledd i verdikjeden – være sentralt for hvasom er å anse som rimelig vederlag. Dersom detavtales adgang til videresalg for potensielt verdi-full bruk i senere ledd, bør dette være reflektert idet opprinnelige vederlag om det skal anses rime-lig. Det foreslås presisert i § 69 andre ledd andrepunktum at det også skal legges vekt på «densannsynlige verdi av overdragelsen» der overdra-gelsen gjelder bruk i ervervsvirksomhet. Somnærmere omtalt i neste punkt skal vurderingenbaseres på forholdene på avtalepunktet. Men selvom overdratte rettigheter vil gi store inntekter vedvellykket utnyttelse og kommersialisering, kansenere utnyttelse av rettighetene forutsette inves-teringer og ulik grad av økonomisk risiko. Detteer også er relevante momenter i vurderingen avhva som på avtaletidspunktet er sannsynlig verdiav overdragelsen.


6.4.6.3 Tidspunktet for vurderingen

Et neste spørsmål er hvilket tidspunkt vurderin-gen av hva som utgjør et rimelig vederlag, skalbaseres på. I høringsnotatet la departementet tilgrunn at det er nærliggende at det her tasutgangspunkt i forholdene på avtaletidspunktet,slik at det er partenes kunnskap og øvrige forholdsom var kjent ved avtaleinngåelsen som vil danneutgangspunkt for vurderingen. Men hva som opp-fattes som et rimelig vederlag kan også endre segover tid, for eksempel som følge av nye bruksmå-ter med økt verdi av rettighetene som følge. Til-svarende kan anføres der rettigheter overdrasmot en engangssum og det så viser seg at utnyttel-sen av rettighetene får en vesentlig høyere økono-misk verdi enn en forutså ved avtaleinngåelsen.Det oppstår her spørsmål om en ved vurderingenogså bør kunne ta hensyn til slike etterfølgendeforhold som ikke var kjent på avtaletidspunktet.Dette ble lagt til grunn i Ot.prp. nr. 80 (1996–97),jf. s. 6:

«Fordi man ved fastsetting av vederlaget ogsåmå ta hensyn til de faktiske inntektene frautleie, kan opphavsmannen ha krav på etterbe-taling dersom disse overstiger det som ble for-utsatt ved fastsettelsen av vederlaget.»

I høringen tas det blant de opprinnelige rettighets-haverne til orde for at etterfølgende forhold børkunne inngå i vurderingen, et synspunkt som harfått en viss støtte i Europakommisjonens nyedirektivforslag. Kommisjonens forslag har imid-lertid et annet utgangspunkt enn departementets,ved at vurderingstema i Kommisjonens forslag erhvorvidt «det oprindeligt aftalte vederlag er ufor-holdsmæssigt lavt sammenlignet med de efterføl-gende relevante indtægter og fordele som følge afudnyttelsen». Erververne har i sine høringssvarvært opptatt av at hensynet til forutberegnelighetvil svekkes om det åpnes for justering som følgeav etterfølgende forhold. Siden reguleringen somdepartementet vil foreslå under enhver omsten-dighet ikke vil gi grunnlag for nedjustering avvederlaget dersom salget går dårligere enn antatt,kan det også stilles spørsmål ved rimeligheten avat det ved godt salg skal være adgang til oppjuste-ring, gitt at erverver alltid må bære risikoen. Detfremgår også av høringen at det er vanlig formedieselskaper å investere i en rekke prosjekter ivisshet om at kun noen av disse vil være regnings-svarende, og hvor de prosjekter som er økono-misk vellykkede også skal finansiere de som ermindre vellykkede. Sammenholdt med avtalefri-

heten og partenes mulighet til å velge å ta enrisiko, samt at EU-forslaget er på et tidlig stadium,tilsier ovenstående etter departementets syn atetterfølgende forhold ikke bør trekkes inn.

Det understrekes imidlertid, som omtalt i for-rige punkt og med henvisning til uttalelsen fraDramatikerforbundet, at det etter d e p a r t e -m e n t e t s syn uansett vil være slik at inn-tektspotensialet på avtaletidspunktet – også hvagjelder påregnelig bruk i senere ledd i verdikje-den – vil være sentralt for hva som er å anse somrimelig vederlag. Dersom det avtales adgang tilvideresalg for potensielt verdifull bruk i senereledd, bør dette være reflektert i det opprinneligevederlag om det skal anses rimelig.

Departementet opprettholder på denne bak-grunn forslaget fra høringsnotatet. At det er for-holdene på avtaletidspunktet som skal legges tilgrunn, foreslås også inntatt i lovteksten. Som enkonsekvens av dette foreslås en særlig reguleringav avtaler som er omfattet av gjeldende § 39m,siden det i slike tilfeller også skal kunne leggesvekt på utviklingen etter tidspunktet for avtaleinn-gåelse, se mer om betydningen av dette underneste punkt.

6.4.6.4 Virkeområde

Når bestemmelsens virkeområde skal fastlegges,må det for det første vurderes hvem bestemmel-sen skal gjelde for, altså hvem som etter bestem-melsen vil ha krav på rimelig vederlag og hvemslikt krav kan rettes mot. Videre må det vurderes ihvilke situasjoner bestemmelsen skal gjelde, altsåhvilke typer avtaler/overdragelser som vil utløsekrav på rimelig vederlag. Til grunn for vurderin-gene bør ligge at bestemmelsen først og fremsttar sikte på å beskytte den opprinnelige skapendeog utøvende kunstner, slik at dette reflekteresogså i bestemmelsens virkeområde. Departemen-tet fastholder her i hovedsak forslaget ihøringsnotatet og de vurderinger som der blegjort, men vil foreslå enkelte endringer som gjel-der avgrensningene av bestemmelsens virkeom-råde.

Gjeldende § 39m gjelder til fordel for oppha-vere og utøvende kunstnere, jf. henvisningen igjeldende § 42 siste ledd, og departementet fore-slår at den nye bestemmelsen om rett til rimeligvederlag vil gjelde for de samme gruppene av ret-tighetshavere. Bestemmelsen vil dermed gjeldefor bl.a. fotografer som tar bilder som er å ansesom fotografiske verk, og departementet foreslårat bestemmelsen også vil omfatte fotografer somtar bilder som er å anse som fotografiske bilder, jf.


lovforslaget § 23. I Sverige er de samme grupperav rettighetshavere foreslått omfattet, jf. SOU2010:24 og SOU 2011:32, og i likhet med vurderin-gen som ble gjort i Sverige, ser ikke departemen-tet grunn til at flere grupper av nærstående rettig-hetshavere skal være omfattet av bestemmelsen.

Begrunnelsen for bestemmelsen tilsier at denbare får anvendelse når det er den opprinneligerettighetshaver som overdrar rettigheter, og atden ikke får anvendelse for erververs videreover-dragelse. Sistnevnte situasjoner bør fortsatt regu-leres av alminnelig avtalerett, herunder avtalelo-ven § 36. Departementet antar at det i dagens situ-asjon heller ikke er noe stort praktisk behov for atretten bør kunne anvendes av arvinger. Men detligger altså til grunn for forslaget her – som detgjorde for gjeldende § 39m i Ot.prp. nr. 80 (1996–97) – at det vil være opp til den enkelte rettighets-haver om hun eller han vil la seg representere aven organisasjon eller selv fullt ut vil forvalte sittvederlagskrav. Imidlertid vil det i tilfeller hvor slikrepresentasjon foreligger og partsforholdene der-med neppe kan anses ubalanserte i opphavers dis-favør, ha formodningen mot seg at det avtaltevederlaget er lavere enn hva som er å anse somrimelig, jf. presisering om dette ovenfor. Annerle-des stiller det seg som nevnt i tilfeller som erregulert i gjeldende § 39m, hvor også de faktiskeinntekter fra utleie skal inngå i vurderingen av omet avtalt vederlag er rimelig. Her vil det ha mindrebetydning om den opprinnelige avtale ble inngåttgjennom en organisasjon eller ikke.

Et neste spørsmål blir hvem krav på rimeligvederlag skal kunne rettes mot. At det bør kunnerettes mot medkontrahenten, synes klart. Detantas at dette oftest vil være produsenten, mendersom avtale om overdragelse av opphavsrettinngås med andre, bør krav om rimelig vederlagogså kunne rettes mot slike medkontrahenter(eksempelvis en distributør). Rettighetshaverenkan også velge å dele opp rettighetene for over-dragelse til flere, slik at noen former for brukoverdras til én medkontrahent, mens andre over-dras til en annen. For eksempel kan en forfatter giden ene erververen rett til å gi ut boken og denandre rett til å gi ut filmen. Så lenge det er denopprinnelige rettighetshaver som inngår avtaleom overdragelse – enten selv eller gjennom orga-nisasjon – vil alle slike avtaler om overdragelseutløse krav på rimelig vederlag. Når det gjelderspørsmålet om krav også bør kunne rettes motandre enn medkontrahenten, er det departemen-tets syn at det ikke bør åpnes for dette. Etter for-slaget vil krav bare kunne rettes mot medkontra-henten – ikke mot senere ledd i verdikjeden som

ikke er part i avtalen om overdragelse av opphavs-rett, med mindre annet er avtalt.

Ved fastleggelse av bestemmelsens virkeom-råde må det også vurderes hvilke typer avtaler/overdragelser som skal omfattes. Behovet for, oghensiktsmessigheten av, en bestemmelse omrimelig vederlag vil variere i forskjellige situasjo-ner. Behovet er størst der det skjer en totalover-dragelse, eller når det overdras eksklusive rettig-heter. Særlig gjelder dette når erverver skalbruke rettighetene til kommersielle formål. Samti-dig vil også mer begrensede overdragelser oftevære en måte opphaveren kan få utbytte av sinskapende virksomhet på, og departementet fore-slår at retten til rimelig vederlag også vil gjelde islike tilfeller. Etter forslaget utløses vederlagskra-vet ved at rettigheter overdras. Med overdragelsemenes enhver første overlatelse av rettigheter,herunder tillatelse til å bruke verket eller presta-sjonen. Utstedelse av lisenser omfattes altså avforslaget. Kravet gjelder også om overdragelsenhar skjedd etter presumpsjonsreglene i lovforsla-get §§ 71 og 72. Bestemmelsen omfatter alle opp-havs- og utøverrettigheter som er inkludert i over-dragelsen. Det presiseres i bestemmelsen at dengjelder ved «hel eller delvis» overdragelse.

I høringsnotatet foreslo departementetbestemmelsen avgrenset mot overdragelse avopphavsrett i «ansettelsesforhold». I arbeidsfor-hold vil normalt lønnen omfatte vederlaget for denoverdragelse av opphavsrett som følger avarbeidsforholdet, og bruken av det arbeidstake-ren skaper vil være forutsatt. I høringen ønskesblant kunstnerne avgrensingen fjernet, mens denblant erververne ønskes utvidet til å omfatte opp-dragsforhold hvor erverver tar den økonomiskerisiko. Både de som er negative og de som er posi-tive til bestemmelsen synes dermed å ønske like-behandling av arbeids- og oppdragsforhold, detsamme har departementet lagt opp til i bestem-melsen om overgang av opphavsrett i arbeidsfor-hold mv. Om en legger til grunn at forholdeneskal likebehandles også i bestemmelsen om rime-lig vederlag, blir spørsmålet om avgrensningenskal fjernes eller utvides. Gitt at bestemmelsenforeslås justert, bl.a. slik at det klargjøres at ogsåpartenes konkrete forhandlingsstyrke skal inngå ivurderingen, taler bestemmelsens begrunnelseetter departementets vurdering for å fjerneavgrensningen. I lys av innspill i høringen, her-under Justis- og beredskapsdepartementets uttalelse,er d e p a r t e m e n t e t kommet til at avgrens-ningen bør fjernes.

I høringsnotatet ble bestemmelsen også fore-slått avgrenset mot overdragelse utenfor ervervs-


virksomhet. Avgrensningen mot slik bruk som erav mer privat eller ideell karakter, ble begrunnetmed at en rett til rimelig vederlag i slike tilfellerikke ble ansett å gjøre seg gjeldende i særlig grad.Flere høringsinstanser på kunstnersiden tar ihøringen til orde for å fjerne denne avgrensnin-gen, slik at retten til rimelig vederlag også vilgjelde ved overdragelse for bruk innen undervis-ning, allmennkringkasting m.m. D e p a r t e -m e n t e t er enig i at retten til rimelig vederlagbør gjelde også i slike tilfeller, og foreslår åerstatte avgrensningen i høringsnotatet med enavgrensning mot «forbrukerforhold», og i tilleggpresisere at «formålet med bruken» skal inngå ivurderingen av hva som utgjør et rimelig veder-lag. Etter departementets syn er det i forbruker-forhold ikke behov for en slik rett til rimeligvederlag som her foreslås, da opprinnelig rettig-hetshaver i slike forhold ikke vil være i en svakerestilling enn sin avtalemotpart. Departementet leg-ger definisjonen i forbrukerkjøpsloven § 1 tredjeledd til grunn for forslaget, slik at bestemmelsenikke vil gjelde ved overdragelser til «en fysisk per-son som ikke hovedsakelig handler som ledd inæringsvirksomhet».

For øvrige overdragelser vil bestemmelsengjelde, men på områder hvor bruk forhandles kol-lektivt, og hvor det vil være presumpsjon for at detavtalte vederlag vil være rimelig, vil bestemmel-sen som nevnt ha mindre betydning som lemp-ningsregel. At bestemmelsens virkeområde er såbredt, vil tilsi en betydelig grad av variasjon i hvasom vil være å anse som et rimelig vederlag i detenkelte tilfellet. Bestemmelsen vil på den enesiden dekke områder og bruk hvor det ikke ernærliggende at det skal betales vederlag overho-det, og på den andre siden dekke områder hvorrettigheter med høyt verdipotensial overdras forbruk i ervervsvirksomhet, og hvor vederlaget måantas å skulle være vesentlig høyere for å bliansett som rimelig. Meningen med bestemmelsener ikke å endre på disse utgangspunktene, men åbidra til at den enkelte rettighetshaver i denenkelte situasjon får et vederlag som er rimelig,og at dette ikke hindres som følge av rettighetsha-vers svakere forhandlingsposisjon. Etter departe-mentets syn legger bestemmelsens vur-deringstema til rette for fleksible vurderinger,hvor det kan tas hensyn til og tilpasse dem mang-foldet i avtaler, bruksområder, sedvaner og kon-krete forhold innen bestemmelsens virkeområde.

6.4.6.5 Fravikelig eller ufravikelig

For at bestemmelsen om rimelig vederlag skal gien reell beskyttelse, foreslo departementet ihøringsnotatet at bestemmelsen skulle være ufra-vikelig. Det ble lagt til grunn at dersom partenestår fritt til å gjøre unntak fra den, vil erverver vedubalanserte partsfold kunne avtale seg bort fraforpliktelsen til å betale rimelig vederlag. Selv ombestemmelsens virkeområde er bredt, peker angi-velsen av hva som skal anses som rimelig veder-lag på en fleksibel størrelse, hvor det skal kunnelegges vekt på konkrete forhold som tilsier etvederlag som skiller seg fra «normalen». Det måimidlertid være opp til partene å dokumentereslike forhold, og om de ikke kan dokumenteres,bør vederlaget også være likt det som ellers er åanse som rimelig. Men dersom de finnes og doku-menteres, bør de også vektlegges. Slik sett børdet kunne unngås at også en ufravikelig bestem-melse vil forstyrre markedet på en uønsket måte.Sammen med selve begrunnelsen for forslaget –hensynet til den originære skapende og utøvendekunstner som den antatt svakere kontraktspart –taler dette for at regelen bør være ufravikelig.

Departementet har merket seg motstandenmot en ufravikelig regel blant erververne av ret-tigheter. Det vises i den forbindelse til de justerin-ger som foreslås i bestemmelsen etter innspill ihøringen. Med justeringene søkes det å minimereutilsiktede uklarheter og negative virkninger somer påpekt i høringen, men også å gjøre bestem-melsen mer virksom i sitt kjerneområde. Forsla-get tar som nevnt særlig sikte på å motvirke total-overdragelse som ved press skjer vederlagsfritteller til et meget lavt vederlag, og det er nettoppved ubalanserte partsfold at faren for dette erstørst. Departementet opprettholder på dennebakgrunn forslaget om at bestemmelsen skalvære ufravikelig. Det understrekes at selv ombestemmelsen ikke kan fravikes til skade for opp-haveren, kan vektlegging av de konkrete forholdsom gjør seg gjeldende, herunder formålet medden avtalte bruk, tilsi betydelig variasjon i hvasom vil være å anse som et rimelig vederlag i detenkelte tilfelle. Det samme gjelder henvisningentil hva som på det enkelte område er vanlig, idetogså dette vil variere. Det ligger til grunn for for-slaget at bestemmelsen om rett til rimelig veder-lag ikke skal hindre rettighetshaveren i å gi bortnoe gratis.


6.4.6.6 Tvisteløsning

Bruk av åndsverk skjer som hovedregel på grunn-lag av avtale med opphaveren. Dersom det ikkeoppnås enighet om noen avtale, er utgangspunk-tet at det ikke vil være adgang til å bruke det aktu-elle åndsverket. Som hovedregel er det følgeligopp til opphaveren om – og i hvilken utstrekning –verket skal kunne brukes av andre.

Det er gjort unntak fra dette utgangspunktetved avgrensninger i opphaverens enerett på områ-der der det hovedsakelig av samfunnsmessigeårsaker er funnet rimelig å gjøre slike inngrep.Det er på slike områder gitt regler om fri bruk ogom tvangslisens. I tillegg finnes i loven et systemsom – av hensyn til både brukerne og rettighets-haverne – gjør det enklere å klarere bruken avåndsverk, det såkalte avtalelisenssystemet.

I forbindelse med ovennevnte ordninger hvoropphaveren har krav på vederlag (tvangslisens ogavtalelisens), er det i åndsverkloven tatt inn spesi-elle tvisteløsningsregler. Men i tilfeller hvor bru-ken utelukkende baseres på avtale, finnes ikkeslike ordninger. Tvister innenfor hovedregelen måeventuelt forelegges domstolene.

Ved forslaget om å innføre § 39m i åndsverklo-ven, ble det samtidig foretatt en helhetlig gjen-nomgang av åndsverklovens tvisteløsningssys-tem. Det ble imidlertid ikke vurdert å la tvisteløs-ning etter § 39m omfattes av en særskilt tvisteløs-ningsmekanisme, i stedet ble det i Ot.prp. nr. 80(1997–98) s. 6 uttalt at «[d]ersom partene ikke blirenige, er det i siste hånd domstolene som avgjør hvasom skal anses som et rimelig vederlag».

Dersom det skulle gis særskilte bestemmelserom tvisteløsning for den nye bestemmelsen omrimelig vederlag, kunne disse tenkes på i alle fallto stadier i prosessen: For det første i forhandlin-gen, som hjelp til å komme frem til avtale ved (fri-villig) mekling eventuelt kombinert med nemndeller voldgift. For det andre etter at avtale er kom-met i stand, for vurderingen av om et avtalt veder-lag er rimelig, som et alternativ til domstolsbe-handling.

I høringsnotatet vurderte departementet detslik at det ikke burde foreslås noen særskilt tviste-løsningsmekanisme for den nye bestemmelsenom rimelig vederlag. Forslaget har på dette punkt,og særlig blant rettighetshaverne, blitt kritisert ihøringen.

Departementet har forståelse for synspunktetfra høringen om at domstolsbehandling vil væresåpass ressurskrevende at barrieren for saksan-legg vil være høy. Også her synes Europakommi-sjonen å være på en lignende linje, jf. fortalen

punkt 43 i Kommisjonens direktivutkast(KOM(2016) 593): «Ophavsmænd og udøvendekunstnere er ofte tilbageholdende med at håndhævederes rettigheder over for deres aftalepartnere veden domstol eller lignende organer. Medlemsstaternebør derfor fastsætte bestemmelser om en [frivillig]alternativ procedure til afgørelse af tvister […]».Samtidig skiller de tvister som kan reises etter for-slaget her seg fra de områder som allerede erunderlagt særskilt tvisteløsning, ved at de eksis-terende områder bare gjelder vederlagets stør-relse, mens forslaget her og dermed også demulige tvistene, er mer omfattende. Departemen-tet fastholder forslaget fra høringsnotatet, og vilavvente resultatet i EU før det eventuelt vil høredette spørsmålet ved gjennomføring av det kom-mende EU-direktivet.


Bestemmelsen om rimelig vederlag foreslås inn-tatt som § 69.

Som nevnt har bestemmelsen et annetutgangspunkt enn Europakommisjonens forslagtil regulering i KOM(2016) 593. Det må imidlertidforventes at det vil ta en viss tid før et nytt direktiver vedtatt, og det er også uvisst hvordan regulerin-gen i EU vil bli innrettet. Departementet leggeruansett til grunn at den nye bestemmelsen omrimelig vederlag i § 69 kan evalueres i forbindelsemed høringen av forslag til gjennomføring av detkommende EU-regelverket.

6.5 Avregning og kontroll


Gjeldende § 39c har bestemmelser om opphavs-mannens krav på avregning og informasjon deropphavsmannens vederlag avhenger av erverve-rens omsetning, salgstall e.l. Etter bestemmelsenkan opphavsmannen kreve avregning minst engang hvert år. Opphavsmannen kan kreve opplys-ninger som ligger til grunn for vederlagsberegnin-gen og kan også kreve at erververens regnskaper,bokføring og lagerbeholdning, samt attestasjonerfra den som har brukt verket, stilles til rådighetfor en av opphavsmannen oppnevnt statsautori-sert eller registrert revisor. Bestemmelsen kanikke fravikes til skade for opphavsmannen.


Det finnes ikke i dag regler om avregning og kon-troll på EØS-nivå. Men Europakommisjonen har i


forslag til nytt direktiv om opphavsrett i det digi-tale indre marked (KOM(2016) 593) forelått enbestemmelse om transparens knyttet til erverversutnyttelse av verk, jf. forslaget til artikkel 14.


Den danske opphavsrettslov har i § 57 tilsvarendeufravikelige regler som de gjeldende norske. Densvenske opphavsrettslov har ikke generelle reglerom avregning og kontroll der vederlaget avhen-ger av omsetning eller lignende. I SOU 2010:24Avtalad upphovsrätt, jf. SOU 2011:32, foreslås ufra-vikelige regler om avregning og kontroll avsamme type som gjeldende regler i Danmark ogNorge. Forslaget har ikke medført noen lov-endring i Sverige.


I høringsnotatet ble det vist til at gjeldende reglerble ansett som rimelige og det ble foreslått å vide-reføre reglene om avregning og kontroll dervederlaget avhenger av erververens omsetning,salgstall eller lignende i § 5-7.

6.5.5 Høringen

GramArt støtter videreføring av bestemmelsen,og ønsker at virkeområdet utvides som følge avutfordringene som til dels har oppstått som følgeav nye distribusjonsformer og forretningsmodel-ler. GramArt uttaler:

«[Det kan] eksistere usikkerhet fra artistenesside, knyttet til om disse mottar sine utbetalin-ger basert på alle inntektene selskapene mot-tar for utnyttelsen av sine artisters innspillin-ger.»[…]

For å ha praktisk mulighet til kontroll avdisse pengestrømmene, bør artistene også hainnsyn i underliggende avtaler og de økono-miske forholdene avtalt i disse. Uten mulighetfor innsyn, vil det være vanskelig å kontrollereriktigheten av påstanden om at artistene mot-tar sin rettmessige andel.

For å unngå unødige konflikter, ber vi der-for om at departementet presisere at alle inn-tekter som direkte eller indirekte kan knyttestil utøvere og opphavere, skal inngå i avreg-ningsoppgavene og den informasjon som gis tileventuell revisor oppnevnt av opphaveren/utø-veren. Dette gjelder også i tilfeller hvor inntek-ter utbetales til eller via internasjonaleavdelinger av artistens hjemlige plateselskap.»


Forslaget fra høringsnotatet opprettholdes medmindre språklige justeringer. Etter forslaget haropphaver rett til å kreve dokumentasjon der den-nes vederlag avhenger av «erververens omset-ning, salgstall e.l». Dette vil omfatte situasjonerder erververs inntekter avhenger av for eksempelbruken av et verk. Etter forslaget kan opphaverkreve at «hver avregning følges av nødvendige opp-lysninger om de forhold som har ligget til grunn forvederlagsberegningen» og også at «erververensregnskaper, bokføring og lagerbeholdning, samtattestasjoner fra den som har brukt verket» stilles tilrådighet for revisor. Departementet anser at dettenormalt legger til rette for at opphaver får tilstrek-kelig grunnlag for sin kontroll med inntekteneverket bringer inn. Spørsmålet om transparens ogopphaveres rett til innsyn i utgivernes og produ-sentenes inntekter er en del av Europakommisjo-nens pågående arbeid med revisjon av opphavs-rettsdirektivet og relatert regelverk, jf. artikkel 14i forslag til direktiv om opphavsrett på det digitaleindre marked.

På denne bakgrunn foreslår departementet åvidereføre gjeldende regler om avregning og kon-troll der vederlaget avhenger av erververensomsetning, salgstall eller lignende som § 70.

Dersom det vedtas nye regler om avregningog kontroll mv. innen EU vil departementetkomme tilbake til spørsmålet om endring avbestemmelsen.

6.6 Lempning av avtaler


Åndsverkloven hadde før 1983 en egen særliglempningsregel i § 27, som lød slik:

«Er det for retten til å råde over et verk avtaltvilkår som er i strid med god skikk på opphavs-rettens område, eller viser det seg at avtalenfører til åpenbart urimelige resultater, kan avta-len kreves endret.»

Som gjeldende § 36 i avtaleloven var § 27 en retts-lig standard, som både kunne anvendes når et vil-kår allerede på avtaletiden var i strid med godskikk, og på grunn av senere inntrådte forhold.Forarbeidene nevner særlig avtaler om overdra-gelse av retten til fremtidige verk, som områderbestemmelsen vil kunne komme til anvendelse på,jf. Ot.prp. nr. 26 (1959–60) s. 69 og 70.


Lempningsregelen i åndsverkloven § 27 og til-svarende særlige lempningsregler i andre lover,ble opphevet i 1983 og erstattet av den alminne-lige formuerettslige lempningsregel, § 36 i lov 31mai 1918 nr. 4 om avtaler.

Avtaleloven § 36 omfatter de tilfeller som faltinn under den tidligere § 27 i åndsverkloven. Prak-sis etter avtaleloven § 36 viser at det skal forholds-vis mye til før en avtale rammes av bestemmelsen.Det klare utgangspunkt er at avtaler skal holdes.Høyesterett har formulert dette på følgende måtei Rt. 2013 s. 769 (IF-dommen), premiss 44: «Gjen-nomgående understrekes det klare utgangspunkt atavtaler skal holdes, og det er klart dekkende å si atdet er tale om en heller snever unntaksbestem-melse.»

På det opphavsrettslige området er detbegrenset rettspraksis om anvendelsen av avtale-loven § 36. I Rt. 1997 s. 160 var spørsmålet om vin-neren av en konkurranse om beste design til «OL-genseren 1994» hadde krav på et produksjonsve-derlag ved siden av premiebeløpet. Høyesterettsflertall konkluderte med at premien ikke kunneanses som fullt og endelig oppgjør for overdragel-sen av retten til mønsteret, og at avtalen måtteutfylles. En enstemmig domstol la til grunn atavtaleloven § 36 ikke var anvendelig. I omtalen avavtaleloven § 36 uttaler annenvoterende:

«Lillehammergenseren er blitt en stor suksess,og jeg kan ikke skjønne annet enn at hennesdesign må være en viktig årsak til det – jegviser blant annet til at genseren har hatt et stortsalg også etter at det er tale om noen «Lilleham-mereffekt». Jeg kunne nok sett det som ønske-lig at det var inngått en avtale som hadde gitthenne en større økonomisk andel i denne suk-sessen. Men jeg er enig med førstvoterende oglagmannsrettens flertall i at det ikke foreliggernoen urimelighet som gir grunnlag for revisjonetter avtaleloven § 36.»

Underrettspraksis følger opp den restriktive lin-jen. Avtaler om overdragelse av opphavsrett ogavtaleloven § 36 er vurdert i blant annet Borgar-ting lagmannsretts dom av 20. oktober 1998 (LB-1997-3221) og av 4. desember 2001 (LB-2000-3184). I saken fra 1998 var det overdratt «life ofcopyright» til musikkverk fra en norsk rockeartisttil et dansk musikkforlag, det vil si en overdra-gelse med virkning for hele perioden verkene ervernet. Den første avtalen var inngått i en periodehvor musikeren var sterkt alkoholisert. Etter enkonkret vurdering ble ikke avtalene mellom musi-ker og musikkforlag ansett for å være i strid med

avtaleloven § 33 eller § 36. Lagmannsretten la vektpå at musikkforlaget ikke kjente til musikerensalkoholproblemer ved inngåelsen av avtalen. Detble også vektlagt at musikeren ved en tilleggsav-tale hadde fått utbetalt et ytterligere forskudd, atde avtalte vilkårene var vanlige i denne typen avta-ler, at musikeren hadde vært lenge i musikkbran-sjen og var erfaren, og at musikkforlagets dalendeaktivitet knyttet til musikerens verk skyldtesmusikerens egen manglende aktivitet.

I saken fra 2001 var bandmedlemmene iMotorpsycho unge og uten erfaring med egne pla-tekontrakter da de inngikk avtale om overdra-gelse av tidsubegrenset rett til utgivelse avmusikkverk. De aktuelle avtalene ble etter en kon-kret vurdering ikke ansett for å være i strid medavtaleloven § 36. Blant annet ble det vektlagt atbandmedlemmene fikk god tid og anledning til ågå igjennom vilkårene og eventuelt rådføre segmed andre, og at avtalene sikret bandet rett til åkreve utgivelser av sine musikkverk og en rimeliggodtgjørelse fra plateselskapet. At det var avtalt en«noe spesiell» overskuddsfordeling var ikke til-strekkelig til å lempe avtalen etter avtaleloven§ 36.

I Borgarting lagmannsretts dom RG 2001 s.1538 (Pogo Pops) ble resultatet derimot at enavtale mellom et rockeband og deres manage-ment ble revidert etter avtaleloven § 36. Dommenble avsagt under dissens. Flertallets vurdering varsærlig begrunnet i ujevnt styrkeforhold mellompartene og at det var ubalanse i avtalen ved at roc-kebandet fikk all økonomisk risiko, og at avtaltprovisjon var i strid med forskrift til sysselset-tingsloven om regulering av tillatt størrelse på for-midlingsgebyr.

Et nyere eksempel på at § 36 er gitt anven-delse i en sak om kunstverk, er Oslo tingretts domfra 28. oktober 2009 (Pushwagnersaken). Sakengjaldt riktignok overdragelse av eiendomsretten,ikke opphavsretten, til malerier og tegninger. Ret-ten kom til at eiendomsoverdragelsen var ugyldigetter avtaleloven § 36. Det ble lagt vekt på atkunstneren, som følge av rusmisbruk, var en svakavtalepart, og at hans mesen hadde benyttet dettetil sin fordel slik at det var blitt urimelig misfor-hold mellom ytelsene.

6.6.2 Andre land

Opphavsrettslovene i Sverige og Danmark harikke særlige bestemmelser om lempning av opp-havsrettsavtaler, eller en egen regulering av situa-sjonen hvor et verk får et uventet stort salg, såkalt«bestselgerbestemmelse». I stedet reguleres


dette som i Norge av generelle formuerettsligeregler.

Den finske opphavsrettslov fikk fra 1. juli 2015en særskilt regulering av lempning av vilkår i avta-ler om overdragelse av opphavsrett i § 29. Dennebestemmelsen er anvendelig for overdragelser fra«den ursprungliga upphovsmannen».

I Sverige er det i SOU 2011:32 En ny upphovs-rättslag, jf. SOU 2010:24 Avtalad upphovsrätt, fore-slått inntatt en henvisning til avtaleloven § 36 i densvenske opphavsrettsloven. Det er også foreslåtten regel om lempning av avtaler om overdragelseav ideelle rettigheter, som ikke anses omfattet avvirkeområdet for avtaleloven § 36. Forslaget harikke medført noen lovendring i Sverige.

I enkelte andre europeiske land er det i opp-havsrettslovgivningen regler om opphavsman-nens rett til å be om revisjon av avtalt vederlag, ogsåkalte bestselgerklausuler, jf. redegjørelsen ipunkt 6.4.3. I land som ikke har slike særligeregler, kan opphavsmannen få endret avtalen etteralminnelige avtalerettslige regler.


I høringsnotatet ble det foreslått å innta en henvis-ning til avtaleloven § 36 i forslag til § 5-4. Avbestemmelsen, som var av informativ karakter,fremgikk det at avtale om overdragelse av opp-havsrett helt eller delvis kunne settes til side etteravtaleloven § 36. Det ble vist til at en henvisningkan føre til at reglene i åndsverkloven gir et merhelhetlig uttrykk for reglene om avtaler om over-dragelse av opphavsrett, og vil kunne føre tilstørre bevissthet hos avtalepartene om betydnin-gen av balanserte avtalevilkår. Forslaget innebaringen begrensning av virkeområdet til de øvrigebestemmelsene i avtaleloven.

6.6.4 Høringen

Det er ulike syn blant høringsinstansene på spørs-målet om regulering av lempning og spørsmåletom innføring av en henvisning til avtaleloven § 36.

Flere instanser, herunder AdvokatforeningenArbeidsgiverforeningen Spekter/NTO, Justis- ogberedskapsdepartementet, Kabel Norge, Mediebe-driftens Landsforening, MTG, NRK, Virke Produ-sentforeningen, Telenor og TV 2 går mot lovfestingav en henvisning. Blant disse vises det til at innfø-ring av en slik henvising er unødvendig og kanskape uklarhet om anvendelsen av avtalelovensbestemmelser på opphavsrettsområdet. Det visestil at dette heller ikke vanlig lovgivningsteknikk,og at den tidligere lempningsregel i åndsverklo-

ven § 27 ble opphevet ved innføringen av avtalelo-ven § 36.

Justis- og beredskapsdepartementet uttaler:

«Vi støtter ikke forslaget til ny § 5-4 (henvis-ning til avtaleloven § 36). Vi kan ikke se at enslik henvisningsbestemmelse er vesentlig ster-kere begrunnet her enn i en rekke andre loverder tilsvarende spørsmål om å ta inn henvis-ningsbestemmelse kunne være aktuelt. Denløsningen som ble valgt i 1983, bør derfor ståved lag.»

Andre instanser, særlig organisasjoner på rettig-hetshaversiden, herunder BONO, Forbundet friefotografer, GramArt, Kunstnernettverket, Musiker-nes fellesorganisasjon, Norsk faglitterær forfatter- ogoversetterforening, Norsk Journalistlag, NorskOversetterforening og Norske Dramatikeres For-bund er positive til innføring av en henvisning.Flere av disse mener imidlertid dette ikke er til-strekkelig, og ønsker en særlig lempningsregelsom gir vern utover avtaleloven § 36 i åndsverklo-ven. Flere mener også at en lempningsbestem-melse må gi adgang til å lempe urimelige avtalerder opphavers ideelle rettigheter er berørt.


Selv om lovfesting av en henvisning til § 36 ikkevil endre terskelen for lempning av avtaler omoverdragelse av opphavsrett, kan det gjøre atreglene i åndsverkloven gir et mer helhetliguttrykk for reglene om avtaler om overdragelse avopphavsrett. Som påpekt i høringen kan det imid-lertid reises spørsmål ved om en slik henvisnings-bestemmelse er vesentlig sterkere begrunnet herenn i en rekke andre lover der tilsvarende spørs-mål om å ta inn henvisningsbestemmelser kunnevære aktuelt.

På bakgrunn av høringen og de øvrige reglersom foreslås til vern av skapende og utøvendekunstnere, opprettholder ikke departementet for-slaget om å innta en særskilt henvisning til avtale-loven § 36 i åndsverkloven. Departementet kanikke se at det i praksis har vist seg å være behovfor en særskilt lempningsregel der de ideelle ret-tigheter er berørt, og foreslår heller ikke lovfes-ting av en slik bestemmelse.

Som del av «DSM-strategien» i EU har Europa-kommisjonen foreslått et nytt direktiv om opp-havsrett i det digitale indre marked. I direktivet erdet foreslått en bestemmelse om lempning avavtaler der det opprinnelige avtalte vederlag eruforholdsmessig lavt sammenlignet med etterføl-


gende inntekter, se punkt 6.4.2 for nærmereomtale av dette. Dersom direktivet blir vedtatt, vildepartementet vurdere om det er behov for lov-endringer.

6.7 Oppsigelse av avtale ved manglende bruk


Opphavsmenn og innehavere av nærstående ret-tigheter står fritt til å overdra rettigheter etteråndsverkloven, enten helt eller delvis. For eksem-pel er det vanlig at opphavsmenn og utøvendekunstnere overdrar deler av sine rettigheter tilprodusenter, forlag eller andre profesjonelle bear-beidere og distributører, mot betaling av enten etengangsvederlag eller et løpende vederlag.

Gjeldende lov inneholder ingen generell regu-lering av erververs plikt til å utnytte ervervet opp-havsrett eller generelle bestemmelser om rett til åheve en avtale om overdragelse dersom erverve-ren ikke utnytter rettighetene. Loven har imidler-tid enkelte bestemmelser for noen avtaletypersom gir opphavsmannen adgang til å ta tilbakeoverdratte rettigheter hvis de ikke innen rimeligtid utnyttes av erververen.

For avtaler om fremføring angir § 39d andreledd at opphavsmannen, om ikke annet er avtalt,kan fremføre verket eller overdra fremføringsretttil andre hvis erververen i tre år på rad har unnlattå gjøre bruk av retten. Bestemmelsen gjelder ikkefor filmverk.

For avtaler om innspilling av filmverk fastset-ter § 39f at erverver av rett til å utnytte et verk forfilm, hvis ikke annet er avtalt, er pliktig til innenrimelig tid å innspille filmverket og sørge for atdet blir gjort tilgjengelig for allmennheten. Blirerververens forpliktelser vesentlig misligholdt,kan opphavsmannen heve avtalen, beholde mot-tatt honorar og etter bestemmelsene i § 39e kreveerstatning for skade som ikke dekkes av honora-ret.

For forlagsavtaler angir § 39e andre ledd at for-leggeren som har fått overdratt en enerett, plikterå utgi verket innen rimelig tid og sørge for utbre-delsen på sedvanlig måte. Bestemmelsen angirogså at opphavsmannen kan si opp avtalen ogbeholde mottatt honorar, hvis forleggeren etter atverket er utgitt ikke sørger for at eksemplar avverket er tilgjengelig for allmennheten innenrimelig tid etter at dette ble krevd av opphavsman-nen.

Ved gjennomføringen av endringer i EUs ver-netidsdirektiv (2011/77/EU), jf. Prop. 54 L (2013–

2014) og Innst. 201 L (2013–2014), ble det i 2014innført en bestemmelse i § 42a som gir en utø-vende kunstner som har overdratt rettigheter til etlydopptak, en rett til på visse vilkår å heve avtalenmed tilvirker (produsent). Hevingsretten gjelderkun i den utvidede vernetiden mellom 50 og 70 åretter utløpet av det året utgivelse eller annenoffentliggjøring fant sted. Etter bestemmelsen kanavtalen heves dersom tilvirkeren innen ett år etterat den utøvende kunstneren har gitt varsel om athan ønsker å heve avtalen, ikke utfører de bruks-handlinger som bestemmelsen angir. Hvis flereutøvende kunstnere medvirker på lydopptaket,må alle være enige om det dersom avtalen skalheves. Den utøvende kunstneren kan ikke fra-skrive seg retten etter denne bestemmelsen.

Ut over disse særlige reglene, vil adgangen tilheving, oppsigelse eller endring av en avtale omoverdragelse av opphavsrett eller nærstående ret-tigheter som utgangspunkt reguleres av de almin-nelige obligasjonsrettslige og avtalerettsligeregler, herunder den generelle formuerettsligelempningsregelen i avtaleloven § 36.

I Ot.prp. nr. 15 (1994–95) s. 101 flg. ble detdrøftet om man skulle innføre en generell regelom opphavsmannens adgang til å ta tilbake over-dratte opphavsrettigheter hvis de ikke utnyttes averververen. Bakgrunnen var bl.a. at man i Dan-mark hadde foreslått en slik regulering, somsenere ble tatt inn i den danske opphavsrettsloven(nå § 54). I Norge valgte man imidlertid ikke å gåvidere med forslaget, men viste til at departemen-tet vil komme tilbake til spørsmålet ved en senererevisjon.

I Prop. 54 L (2013–2014) s. 27 ble det varslet atdepartementet i forbindelse med den helhetligerevisjonen ville vurdere spørsmålet om det erbehov for en generell regel om adgangen til å tatilbake overdratte rettigheter hvis de ikke utnyttesav erververen.

6.7.2 Andre land

Reguleringen av erververs bruksplikt er ulik i denordiske land.

Sverige og Finland har som Norge en regule-ring for noen avtaletyper, men ikke en generellregulering av plikten til å bruke en overdratt opp-havsrett.

I SOU 2011:32 En ny upphovsrättslag foreslåsen lovfesting av en plikt til å utnytte ervervede ret-tigheter innen 5 år. Den foreslåtte lovbestem-melse fastsetter en bruksplikt «inom rimelig tideller senast inom fem år» og skal kunne fravikes i


avtale. Forslaget har ennå ikke ført til lov-endringer i Sverige.

Danmark innførte i 1995 generelle regler omerververens plikt til å utnytte de overdratte opp-havsrettigheter og opphavsmannens adgang til åsi opp en avtale dersom opphavsretten ikke utnyt-tes. Bestemmelsene kunne fravikes ved avtale.Etter vedtakelsen av bestemmelsene viste det segat de i vid utstrekning ble fraveket i avtaler og fikkbegrenset betydning i praksis, bl.a. for avtalermellom utøvende kunstnere og plateselskaper.For at bestemmelsene skulle virke etter sitt for-mål ble de derfor endret i 1998. Gjeldendebestemmelse kan bare fravikes når det gjelderfristenes lengde. Etter gjeldende § 54 i den dan-ske opphavsrettslov kan opphavsmannen si oppavtalen med seks måneders varsel dersom utnyt-telse av opphavsretten ikke er påbegynt innen treår fra det tidspunkt da avtalen ble oppfylt fra opp-havsmannens side. Det gjelder imidlertid ikkehvis utnyttelsen er påbegynt før oppsigelsesfristener løpt ut. I henhold til forarbeidene er reglenesprimære anvendelsesområde der det er overdratteksklusive rettigheter, og bestemmelsen har ikkebetydning i ansettelsesforhold. Den gjeldendedanske bestemmelse er gitt anvendelse for opp-havsmenn, utøvende kunstnere og frembringereav fotografiske bilder.

I noen land følger det av obligasjonsrettsligeregler at ikke-bruk av ervervet opphavsrett utgjørkontraktsbrudd som gir grunnlag for heving avavtalen (Frankrike, Nederland og Italia) eller giropphavsmannen krav på erstatning (Storbritannia,Ungarn).

Enkelte land har også særskilt regulering iopphavsrettslovgivningen. I Ungarn og Tysklandkan opphavsmannen og utøvende kunstnere siopp en avtale hvor erverver er gitt en eksklusivlisens, dersom bruken ikke er iverksatt innenavtalt tid, eller rimelig tid hvis det ikke er avtalt.Det samme gjelder dersom erververen utnytteropphavsretten på en måte som åpenbart er uhen-siktsmessig i forhold til avtalens formål.

Den nederlandske opphavsrettsloven harbestemmelser om at rettighetshaver (delvis) kansi opp avtalen dersom kontraktsparten ikke utnyt-ter opphavsretten i et tilstrekkelig omfang innenen rimelig tidsperiode etter inngåelsen av avtalen,eller etter en innledende bruk av opphavsretten.Oppsigelsen kan også gjøres gjeldende overfortredjemann som har fått retten overdratt til seg frarettighetshavers kontraktspart.


I høringsnotatet ble det foreslått en ny bestem-melse i § 5-5 om opphavers adgang til på visse vil-kår å si opp en avtale og ta tilbake overdratte ret-tigheter ved erververs manglende bruk, der deter overdratt en eksklusiv rett til å gjøre et verk til-gjengelig for allmennheten.

Det ble vist til at det både kan være viktig foropphaver og også er i samfunnets interesse atverk overdratt med intensjon om publisering fak-tisk blir gjort tilgjengelig for allmennheten, og atformålet med reglene er å unngå at erververenlegger en såkalt «død hånd» på rettighetene.

Det ble foreslått at opphaver kunne si opp avta-len dersom erverver ikke innen tre år har utnytteten eksklusiv rett til å gjøre et verk tilgjengelig forallmennheten. Det ble også foreslått en oppsigel-sesfristen på ett år, hvor erververen kunne iverk-sette bruken og avverge oppsigelsen. Bestemmel-sen ble foreslått gjort delvis fravikelig, partenekunne avtale en rimelig endring av fristene.

Ved flere rettighetshavere der de enkeltesytelser ikke kan skilles ut som særskilte verk, bledet foreslått at alle må være enige dersom avtalenskal kunne sies opp.

Ut fra regelens begrunnelse ble den foreslåttgjort gjeldende til fordel for den opprinnneligeopphaver, utøvende kunstner og frembringer avfotografisk bilde, og ikke for overdragelser isenere ledd. Det ble imidlertid lagt til grunn atopprinnelig rettighetshaver også kunne gjøre opp-sigelsen gjeldende mot erververe i senere ledd,der vilkårene for oppsigelse var oppfylt.

Det ble lagt til grunn at opphaver ved oppsigel-sen normalt kunne beholde betaling i form av etforskuddshonorar, da dette vanligvis anses somen betaling for fortrinnsretten til bruk av verket.

Etter forslaget skulle ikke bestemmelsengjelde i ansettelsesforhold eller for datamaskin-programmer.

6.7.4 Høringen

Flertallet av høringsinstansene som uttaler seggår mot forslaget. Blant disse fremholdes det sær-lig at regelen er uegnet og vil ha stor negativ virk-ning på det audiovisuelle området. Motstanderneav forslaget omfatter Altibox, Arbeidsgiverforenin-gen Spekter/NTO, Den norske Forleggerforening,Discovery, Feelgood, HBO Nordic, Kabel Norge,Mediebedriftenes Landsforening (MBL), MTG,Musikkforleggerne, NRK, Norske Konsertarrangø-rer, RiksTV, SF Anytime, Sopra Steria, Telenor, TV2, Virke KTU og Virke Produsentforeningen.


Noen instanser støtter forslaget om en slikregel, særlig blant organisasjoner som represen-ter skapende og utøvende kunstnere. Dette gjel-der GramArt, Norsk Journalistlag, Norsk Overset-terforening, Norske Dansekunstnere og Norske Dra-matikeres Forbund. Flere av disse ønske også atopphavers adgang til oppsigelse skal være endavidere. Mange høringsinstanser som represente-rer opprinnelige rettighetshaverne har imidlertidikke kommentert forslaget i sine høringsut-talelser.

Blant de som er negative, fremholdes det atforslaget er et inngrep i avtalefriheten som detikke er dokumentert et behov for. Flere fremhol-der at det er flere områder en ufravikelig regel omoppsigelse ikke er egnet for, herunder oppragsfor-hold. Særlig det audiovisuelle området fremhevesi høringen som et område der en regel om hevingved ikke bruk kan være problematisk.


«Den foreslåtte regel ivaretar heller ikke desærlige forhold som gjør seg gjeldene innenaudiovisuell sektor og som begrunner atnågjeldende § 39 d annet ledd i åndsverklovenikke gjelder for filmverk. Kabel Norge vil idenne forbindelse fremheve at audiovisuelleproduksjoner først kan ha en lang forbere-delse-, finansierings og produksjonsfase. Der-etter skal rettighetene kommersialiseres overen lengre tidsperiode, gjerne gjennom flere ret-tighetsvinduer for tilgjengeliggjøring gjennomulike kanaler og type tjenester. Dette kan forslike verks vedkommende strekke seg overmange år. Når det blir aktuelt å utnytte deenkelte rettigheter vil regelmessig ikke værekjent på tidspunktet for avtaleinngåelse medden originære rettighetshaver og vil dessutenavhenge av en rekke kommersielle og andreforhold som på dette tidspunkt ikke er kjent.Dersom det innføres en slik generell oppsigel-sesrett som foreslått, bør unntaket for filmverk(og andre audiovisuelle produksjoner) videre-føres.»

Av samme grunn som det ble foreslått unntak forvirkeområdet for arbeidsforhold, mener flere atogså oppdragsforhold bør unntas.

NRK uttaler:

«Departementet uttaler at det ikke er rimelig atbestemmelsen får anvendelse på overgang avopphavsrett i ansettelsesforhold. Dettebegrunnes med at arbeidsgivere har en rimeligforventning om å utnytte rettighetene uten

risiko for tilbakeføring av disse til den ansatte.NRK er enig med departementet på dettepunkt.

De samme hensynene gjør seg imidlertidogså gjeldende for overgang av rettigheter tilbestillingsverk. Som NRK redegjorde forunder punktet om rimelig vederlag, investererNRK som andre produsenter betydelige beløpved bestilling av ulike åndsverk til for eksempeltv-serier. Et manus som NRK bestiller til TV-serien blir ofte til etter en lang prosess der flererettighetshavere er involvert og der NRK leg-ger betydelig føringer for verket. NRK har daen berettiget forventning om at de rettighetersom NRK erverver og som er nødvendig for åsette produksjonen i gang blir hos NRK utenrisiko for at opphaver skal si opp avtalen ogkreve disse tilbakeført til seg. Dette verkethadde heller ikke blitt til uten at NRK haddebestilt det eller betalt for utviklingen av dette.Det er da urimelig at opphaver skal kunne siopp avtalen og kreve rettighetene tilbakeført tilseg uten kostnad hvis NRK av ulike grunnerikke har hatt anledning til å benytte seg av ret-tighetene i tide.»

NRK mener også forslaget vil kunne få negativekonsekvenser for deres samfunnsoppdrag.

Det fremholdes også at en regel om oppsigel-sesadgang kan misbrukes, og at vilkårene eruklare og vil gi tolkningsproblemer og tvister.Flere aktører innen det audiovisuelle området harogså kritiske kommentarer til konsekvensene avoppsigelsen, herunder opphavers mulighet til åutnytte rettighetene, spørsmålet om opphaverskal kunne beholde mottatt vederlag, og forslagetom oppsigelsesadgang overfor senere erverver.

Flere av de som støtter forslaget ønskeravklart at opphaver skal stå fritt til å bruke rettig-heter etter en oppsigelse og tilbakeføring.

GramArt uttaler:

«GramArt støtter departementets forslag ominnføring av en generell bestemmelse omadgang for originære rettighetshavere til å tatilbake rettigheter hvis de ikke utnyttes averververen innen en bestemt tid.

Vi ber imidlertid departementet klargjøreat rettigheter som på denne måtes tas tilbakekan utnyttes fritt av rettighetshaver, uten hen-syn til eventuelle overdratte rettigheter somblir hos erververen. Som departementet erkjent med, er en rekke avtaler på opphavs- ogutøverrettsområdet utformet slik at det over-dras rettigheter til flere ulike utnyttelsesfor-


mer. I tilfeller hvor kun noen av disse utnyttes,mens andre blir liggende uutnyttet og derfortas tilbake, kan det oppstå uenighet mellomerverver og originær rettighetshaver hvorvidtde tilbakeførte rettighetene kan utnyttes avsistnevnte. Erverver har i slike tilfeller argu-mentert med at lojalitetsplikten uansett står iveien for at tilbakeførte rettigheter kan utnyt-tes, da dette påstås å stå i et konkurransefor-hold til erververs egen utnyttelse. For at enbestemmelse slik den som nå foreslås skal fåreell betydning, ber GramArt om at det klargjø-res at lojalitetsplikten mellom partene ikke ertil hinder for at tilbakeførte rettigheter utnyt-tes.»

Blant de som støtter en regel om oppsigelsesad-gang fremholdes det at den foreslåtte oppsigelses-fristen på ett år er for lang, og at den bør væreseks måneder som i Danmark.


En adgang til oppsigelse dersom overdratte rettig-heter ikke blir brukt vil kunne styrke opphaver-nes stilling og vil kunne være kulturpolitisk ønske-lig, ved at verk laget for publisering faktisk blirgjort tilgjengelig for allmennheten. Samtidig vil enslik regel innebære et inngrep i avtalefriheten, ogdet har i høringen fremkommet en rekke innven-dinger mot forslaget og mulige negative virknin-ger, blant annet for det audiovisuelle området.

Departementet anser at det i høringen harfremkommet vektige argumenter mot en generellregel, særlig når det gjelder audiovisuelle produk-sjoner og verk skapt i oppdragsforhold på bestil-lers regning og risiko. I slike tilfeller vil det oftevære rimelig at erverver kan få eierskap til resul-tatet uten fare for tilbakeføring på et senere tids-punkt. Det samme kan gjelde for andre produksjo-ner med mange involverte og lang produksjons-fase, verk på det mer industrielle/tekniske områ-det av opphavsretten, og produksjoner der opp-havsrettslig vernede verk inngår, uten å værehovedformålet med frembringelsen.

Dette tilsier at en generell regel om adgang tiloppsigelse ved unnlatt bruk bør gjøres fravikelig,eller at oppsigelse er betinget av tilleggsvilkår,som at unnlatt bruk ansees urimelig for opphaverog at erverver heller ikke har rimelig grunn forunnlatt bruk. En regel av denne type vil imidlertidkunne få begrenset betydning i praksis og hakarakter av et signal om at overdratte rettigheterbør brukes. Mer skjønnsmessige vilkår for adgan-gen til oppsigelse vil også kunne skape usikkerhet

ved en del avtaler om overdragelse av rettigheter.En generell fravikelig regel vil imidlertid inne-bære at partene konkret må ta stilling til om rege-len om bruksplikt og tilbakeføring skal gjelde, ogvil kunne føre til større oppmerksomhet om ogavtaleregulering av spørsmålet.

Departementet er noe i tvil om regelen børopprettholdes som en slik fravikelig regel. Et stortantall av de som uttaler seg går imidlertid mot for-slaget. Selv om en del høringsinstanser støtter for-slaget, er det mange som ikke uttaler seg verkenfor eller mot. Departementet anser dermed at for-slaget har fått begrenset oppslutning i høringen,og legger til grunn at det i praksis er et begrensetbehov for eller ønske om en slik lovregel. På bak-grunn av dette, og ut fra mulige negative konse-kvenser innføring av en generell regel kan få, opp-rettholder ikke departementet forslaget omadgang til oppsigelse ved ikke-bruk.

6.8 Lovfesting av regelen om overgang av opphavsrett i arbeidsforhold (og oppdragsforhold)


Utgangspunktet etter norsk rett er at opphavsret-ten oppstår hos opphavsmannen, dvs. den fysiskepersonen som skaper verket, jf. åndsverkloven § 1første ledd. Dette gjelder også når verket skapes iarbeidsforhold. Skal opphavsretten utnyttes av enjuridisk person, for eksempel en arbeidsgiver, for-utsetter dette en overgang av rettighetene. Selvom et slikt utgangspunkt i arbeidsforhold kan sieså komme i konflikt med arbeidsrettslige grunnset-ninger om arbeidsgiverens styringsrett ogarbeidsgiverens rett til å råde over arbeidsresulta-tet, vil arbeidsgiveren i praksis i stor utstrekningha rett til å råde over det som er skapt.

Foruten en spesialregel i § 39g om datamas-kinprogram skapt i arbeidsforhold, finnes det idag ikke generelle bestemmelser i åndsverklovensom regulerer forholdet mellom arbeidstaker ogarbeidsgiver når det gjelder åndsverk skapt iarbeidsforhold. Spesialregelen for datamaskinpro-gram ble tatt inn i åndsverkloven i 1992 ved gjen-nomføringen av EUs dataprogramdirektiv (91/250/EØF, nå 2009/24/EF).

Åndsverkloven § 39 gir en alminnelig adgangfor opphavsmannen til å overdra sin råderett overåndsverket. I arbeidsforhold vil ofte en overgangav opphavsretten være uttrykkelig avtaleregulertgjennom individuelle eller kollektive avtaler, menikke alltid. Hvorvidt retten til å bruke verketanses overført til arbeidsgiver i kraft av et arbeids-


forholdet, vil etter gjeldende rett bero på en tolk-ning av arbeidsavtalen, hva som er sedvanliginnenfor de ulike arbeidsfelt, hva som kan ansesstilltiende forutsatt mellom partene, eller eventu-elt hva som måtte være uttrykkelig avtaleregulertom overføring av rettigheter skapt i arbeidsforhol-det.

Det gjeldende ulovfestede prinsipp i norsk rettgår ut på at opphavsrett til verk skapt i arbeidsfor-hold, i mangel av annen avtale, anses overgått tilarbeidsgiveren i den utstrekning det er nødvendigfor at arbeidsforholdet skal nå sitt formål, og detdessuten er omfattet av arbeidstakerens oppgaveri arbeidsforholdet å skape slike verk, jf. Ot.prp. nr.84 (1991–92) s. 21. Det er altså akseptert at detskjer en overgang av opphavsrettslige beføyelsertil arbeidsgiver selv om det ikke foreligger enuttrykkelig avtale om dette. Arbeidsgiveren erver-ver opphavsretten så langt det er nødvendig ellerrimelig for at arbeidsavtalen skal nå sitt formål,eller så langt der er nødvendig av hensyn tilarbeidsgiverens normale virksomhet, jf. NOU1985: 6 s.16. Dette beror på en konkret vurderingog kan i noen tilfeller tilsi en helt begrenset rettig-hetsovergang, og i andre tilfeller innebære at opp-havsretten anses overdratt i sin helhet til arbeids-giveren. For vitenskapelig ansattes virksomhethar den tradisjonelle oppfatning vært at det ikkeer nødvendig eller rimelig at rettighetene til deresforskningsarbeider går over til universitetet ellerhøyskolen.

I juridisk teori er det også antatt at den ulovfes-tede regelen om overgang av opphavsrett iarbeidsforhold også kan være utgangspunkt vedvurderingen om det skal skje en overgang i opp-dragsforhold, jf. Torvund, Opphavsrett i opp-dragsforhold (NIR, 1999) s. 128 og Rognstad,Opphavsrett (2009) s. 363.

Spørsmålet om å lovfeste en generell regel omopphavsrettens overgang i arbeidsforhold ble tattopp i NOU 1985: 6 Arbeidstakers opphavsrett, her-under om opphavsrett for tjenestemenn i Norskrikskringkasting og sist i Ot.prp. nr. 15 (1994–95)s. 100–101, men departementet valgte da å følgeOpphavsrettsutvalgets forslag om ikke å foreslåen slik bestemmelse. Det ble lagt til grunn atspørsmålet best «kunne utvikle seg i praksis innende forskjellige områder uten presumpsjonsregel iloven».


I Danmark finnes det ingen generell regel i opp-havsrettsloven som regulerer spørsmålet om opp-havsrett i arbeidsforhold. Som utgangspunkt gjel-

der også her at en eventuell rettighetsoverdra-gelse beror på hva som er avtalt mellom partene. Imangel av slik avtale vil arbeidsgiver ifølge retts-praksis erverve rett til å bruke verkene i detomfang som er nødvendig for arbeidsgiverenssedvanlige virksomhet. Spørsmålet om å innføreen arbeidsgiverregel i loven ble tatt opp av bru-kersiden i Betænkning om revision af ophavsretslo-vens kapitel 3 (Betænkning nr. 1480/2006), menhar siden ikke blitt fulgt opp.

Heller ikke Sverige har noen generell lovregu-lering om opphavsrettens overgang i arbeidsfor-hold. Gjennom teori og rettspraksis er det utledeten norm («tumregeln») som i likhet med prinsip-pene i de øvrige nordiske land går ut på at opp-havsretten i enkelte tilfeller går over til arbeidsgi-ver selv uten at det foreligger avtale om dette. ISOU 2010:24 Avtalad upphovsrätt ble det foreslåtten bestemmelse i upphovsrättslagen 33 § somkodifiserer og presiserer dette prinsippet Etterforslaget skulle bl.a. arbeidsgiveren «innom sittverksamhetsområde och för sin normala verksam-het med ensamrätt förfoga över sådana verk somskapats av en arbetstagare som ett led iarbetsuppgifterna eller efter instruktioner av arbets-givaren». Forslaget har ikke medført noen lov-endring i Sverige.

I Finland finnes det ingen generell lovregel omovergang av opphavsrett i arbeidsforhold.


I høringsnotatet foreslo departementet en lovfes-ting av den ulovfestede regelen om overgang avopphavsrett i arbeidsforhold i § 5-6. Formålet medbestemmelsen var bl.a. at partenes rettsstillingskulle tydeliggjøres. Departementet antok at enslik tydeliggjøring kunne bidra til at spørsmål omovergang ville bli avtaleregulert i større grad enntidligere. Utgangspunktet for bestemmelsen vardet ulovfestede prinsippets generelle kriterier slikdet kunne utledes av juridisk teori, og det ble ihøringsnotatet presisert at forslaget kun var mentsom en kodifisering av gjeldende rett.

Forslaget gikk ut på at opphavsrett skapt avarbeidstaker, i mangel av annen avtale, går over tilarbeidsgiver i den utstrekning det er nødvendigfor at ansettelsesforholdet skal nå sitt formål.Bestemmelsen skulle være fravikelig, og det varkun i de tilfeller der ikke annet var avtalt atbestemmelsen ville gjelde. Virkeområdet forbestemmelsen var begrenset til verk som varskapt i rene ansettelsesforhold. Det ble antatt atdet ved bestillings- og oppdragsavtaler er mer van-lig å avtaleregulere overgang av opphavsrett.


Departementet mente derfor at det ikke varbehov en presumpsjonsregel når det gjaldt sliketilknytningsforhold.

Omfanget av hvilke rettigheter som skulle gåover til arbeidsgiver skulle etter forslaget avhengeav hva som var «nødvendig for at ansettelsesfor-holdet skal nå sitt formål». Det var etter departe-mentets vurdering ikke aktuelt å innføre en pre-sumpsjon for en total overdragelse i ansettelses-forhold. Videre ble det stilt vilkår om at arbeidsgi-vers rett kun omfattet bruksformer som kunneforutses ved frembringelsen av verket. Det varkun de økonomiske beføyelsene som ble omfattetav overgangen. De ideelle rettighetene ville somutgangspunkt være i behold hos arbeidstaker.

Dersom det var nødvendig for at ansettelses-forholdet skulle nå sitt formål, fikk arbeidsgiverenetter forslaget rett til å endre verket. Denneadgangen var likevel begrenset av arbeidstakersideelle rettigheter. Retten til videreoverdragelsevar imidlertid ikke omfattet av forslaget.

Gjeldende regel i § 39g om opphavsrett tildatamaskinprogram skapt i arbeidsforhold ble ihøringsnotatet foreslått videreført uten materielleendringer.

I høringsnotatet ble det også pekt på at det forvitenskapelige ansatte tradisjonelt ikke har blittansett nødvendig eller rimelig at rettighetene tilderes forskningsarbeider går over til den viten-skapelige institusjonen. Departementet ba spesi-elt om høringsinstansenes synspunkter på denforeslåtte bestemmelsen og forholdet til vitenska-pelige ansatte ved universiteter og høyskoler.

6.8.4 Høringen

Et klart flertall av de høringsinstansene som utta-ler seg om dette forslaget, er i utgangspunktetpositive til at regelen om overgang av åndsverkskapt i arbeidsforhold lovfestes. Blant disse erAdvokatforeningen, Akademikerne, Arbeidsgiver-foreningen Spekter/NTO, Arkivverket, Den norskeForleggerforeningen, Discovery, Feelgood, GetTDC, HBO Nordic, Høgskolen i Sørøst-Norge,Kabel Norge, Kunnskapsdepartementet, ModernTimes Group MTG, Nasjonalbibloteket, Nasjonal-museet, Norsk Lektorlag, NRK, Norsk senter for fol-kemusikk og folkedans, RiksTV, SF Anytime, SopraSteria, Telenor, TV 2 og Virke KTU.

En stor del av de ovennevnte høringsinstan-sene, hovedsakelig distributører, produsenter ogmediebedrifter, har imidlertid innvendinger tilhvordan bestemmelsen er utformet. Det pekesbl.a. på at forslaget er for snevert formulert sam-menlignet med gjeldende ulovfestet rett og hva

formålet bak en slik regel tilsier, samt at forslagetikke fanger opp alle sider ved det ulovfestede prin-sippet. Enkelte høringsinstanser, deriblant Disco-very og NRK, foretrekker at regelen forblir ulov-festet fremfor at forslaget opprettholdes utenendringer.

For det første er enkelte høringsinstanser, der-iblant Discovery, NRK og TV 2, kritiske til at forsla-get benytter begrepet «ansettelsesforhold». Detpekes bl.a. på at det ulovfestede prinsippet ikke erbegrenset til rene ansettelsesforhold, men tilsamtlige arbeidsforhold der rettighetsovergang ernødvendig og rimelig for at avtalen skal nå sitt for-mål. Videre er det enkelte som viser til juridiskteori hvor det fremgår at også oppdragsavtalerkan omfattes av prinsippet om overgang av opp-havsrett. Mange av høringsinstansene, bl.a.Arbeidsgiverforeningen Spekter/NTO, Discovery,Feelgood, HBO Nordic, Kabel Norge, Mediebedrifte-nes Landsforening (MBL), NRK, RiksTV, SF Any-time, TV 2 og Virke KTU, mener bestemmelsenogså bør omfatte overgang i oppdragsforhold, ogkan ikke se noen grunn til å skille mellom for-melle ansettelsesforhold, oppdragstakere ogfrilansere.

Discovery uttaler:

«Etter vår oppfatning er det på det audiovisuelleområdet et like stort behov for overgang av rettig-heter uavhengig av om tilknytningen er et anset-telsesforhold eller oppdragsforhold. Bestemmel-sens deklaratoriske karakter gir uansett adgangtil å regulere spørsmålet annerledes i både opp-drags- og ansettelsesavtaler. […]

Det komplekse rettighetsbildet nødvendig-gjør en enkel og oversiktlig regel hvor tilfeldig-hetene i et tilknytningsforhold ikke kan væreavgjørende for overgang av rettigheter. Videreer slike produksjoner svært kostnadskre-vende, og det bør unngås at det i tillegg innfø-res kompliserte og ressurskrevende klare-ringsprosesser for berettiget utnyttelse.

Det er i slike sammensatte produksjonernødvendig for en tilsiktet utnyttelse at rettighe-tene samles på én hånd. Knoph uttalte alleredei 1936 i denne sammenheng:

«Et filmselskap har antagelig temmelig full-stendig rett over de enkelte medarbeideresbidrag»

I samtlige forhold ytes det arbeidsinnsats,det skapes i større eller mindre grad opphavs-rettigheter på bestilling, og det er oppdrags-/arbeidsgiver som har den finansielle risikoen.Opphaver får betalt i forkant og samtlige av ret-tighetene til det som skapes er nødvendige for


at det overordnede målet med produksjonenskal nås; nemlig å vises for et publikum. Det erdette som burde være avgjørende for rettighe-tenes overgang, nemlig i hvilken utstrekningansettelses- eller oppdragsavtalen forutsetterat det frembringes et verk eller annet opphavs-rettslig beskyttet materiale.

Det følger også av det ulovfestede prinsip-pet om overgang av opphavsrett at det er for-målet med avtalen som er avgjørende for hvor-vidt og i hvilken utstrekning rettigheter over-dras. […].»

Det er også flere høringsinstanser som har inn-vendinger til at overgang av opphavsrett etter for-slaget er «begrenset til bruksformer som kunneforutses da verket ble skapt». MBL, NRK og TV 2mener begrepet «bruksformer» er for snevert iforhold til gjeldende rett, og foreslår at begrens-ningen heller bør gjelde «bruksformål», «formålsom er en del av arbeidsgivers virksomhet» ellerlignende. Andre høringsinstanser, herunderDiscovery, MTG, Nasjonalmuseet, Norges muse-umsforbund og Virke Produsentforeningen, påpekerat begrensningen er uklar og uheldig, og foreslården fjernet bl.a. under henvisning til at kravet tilnødvendighet i første punktum uansett vil væredekkende.

Advokatforeningen bemerker i den forbindelseat «det fremstår som ønskelig med en klargjøring avinnholdet i første ledd, siste punktum, i punktet«bruksformer som kunne forutsees» dersom denne idet hele tatt bør beholdes. Med de teknologiske frem-skritt som er gjort de siste tiår fremstår det som etmer filosofisk spørsmål å bedømme hvilke bruksfor-mer som er mulig å forutse med den raske utviklin-gen man ser per i dag».

I høringen er det også flere instanser somønsker at bestemmelsen burde utvides til åomfatte alle kommersielle/økonomiske rettighe-ter til verket, slik som regelen i åndsverkloven§ 39g om overgang av opphavsrett til datamaskin-program skapt i arbeidsforhold. Dette synet frem-føres av bl.a. Get TDC, HBO Nordic, Kabel Norge,SF Anytime, Telenor og Virke KTU.


«Opphavsmenn og utøvere som er ansatt, mot-tar lønn og blir dermed betalt for sin innsats iforkant. Det er arbeidsgiver som finansierervirksomheten og tar den økonomiske risikoenved denne. Det vil være uheldig om en arbeids-giver i en slik situasjon skulle være underlagtbegrensninger med hensyn til å utnytte verketøkonomisk. Særlig i markeder med teknolo-

giske skifter og nye tekniske utnyttelsesmåter,er det behov for at arbeidsgiver har anledningtil å utnytte rettighetene på en slik måte somden til enhver tid gjeldende teknologi tilsier.

Arbeidsgivers rett bør også være eksklusiv.I motsatt fall vil den ansattes bruk av verketkunne fortrenge arbeidsgivers bruk.»

Også Discovery, NRK, TV 2 og Virke KTU foreslårat arbeidsgiveren skal få eksklusiv rett til rettighe-tene som overdras.

I høringen pekes det også på at det er proble-matisk at forslaget ikke omfatter videreoverdra-gelse og at dette innebærer en urimelig og ube-grunnet innskrenkning. Flere høringsinstanser,herunder Discovery, Feelgood, Get TDC, HBO Nor-dic, Kabel Norge, MBL, MTG, NRK, SF Anytime,Telenor, TV 2 og Virke KTU, mener bestemmelsenogså må gi rett til videreoverdragelse av rettighe-tene.

Flere høringsinstanser på rettighetshaversi-den er generelt negative til forslaget om å lovfesteprinsippet, bl.a. Kunstnernettverket, Musikernes fel-lesorganisasjon (MFO), Norsk faglitterær forfatter-og oversetterforening (NFF), Norsk filmforbund/Norske Filmregissører (NFR), Norsk Journalistlag(NJ), Norsk Komponistforening (NKF)/NOPA,Norsk Oversetterforening, Norsk Skuespillerfor-bund, Norske Dramatikers Forbund og Samrådetfor Ophavsret. Også Universitetet i Bergen (UiB)er negative til departementets forslag. Blant dissehøringsinstansene pekes det på at overgang avrettigheter som hovedregel bør skje ved avtale,avtalelisens eller tvangslisens og at konsekvensenav lovfesting vil bli det motsatte av departemen-tets uttalte formål. MFO skriver bl.a.:

«Lovens klare utgangspunkt er at opphavsrettgår over ved avtale. Slike avtaler bør være klarehva angår ideelle og økonomiske vilkår. Hensy-net til rimelig betaling veier tungt. Det er inn-gått kollektive avtaler på mange områder somhar fanget opp dette på en konkret og godmåte. Dette gjelder i forhold til mediebedrifter,produsenter, forlag og andre som vil utnytteverk og prestasjoner. Det er i kollektive avtalergjerne fastsatt vilkår om lønns- og arbeidsvil-kår, hvilke rettigheter som overdras og veder-lag for utnyttelse av disse. Flere aktører på pro-dusent- og kringkastersiden ønsker ikke kon-kret framforhandlede vilkår på opphavsrettensområde og ser gjerne at slike bestemmelserikke lenger inntas i kollektive avtaler. MFOmener effekten av lovfesting vil bli den mot-satte av den departementet anviser.»


Kunstnernettverket har likelydende innspill. OgsåNFF, Filmforbundet/NFR, Norsk Skuespillerfor-bund, Norske Dansekunstnere og Samrådet forOphavsret er bekymret for at den praktiske konse-kvensen av forslaget vil bli at partene i arbeidsli-vet i mindre grad enn tidligere avtaleregulerer ret-tighetsspørsmål. Enkelte av høringsinstanseneviser til at gjeldende rett gir brukerne av verketalle nødvendige rettigheter – også uten avtale.

Videre argumenterer flere med at en lovfes-ting vil favorisere arbeidsgiver og dermed svekkeopphaverens forhandlingsposisjon. Kunstnernett-verket uttaler i den forbindelse:

«Det frie forhandlingssystemet vil lett bli tilsi-desatt når sterke krefter ikke vil forhandle omvilkår, men lene seg på en presumsjonsregelsom slår inn når ikke annet er avtalt. Dette vilkunne bli ødeleggende for incitament til ska-pende innsats. En følge kan være at skapendeog utøvende innsats bare vil bli vurdert somrent arbeid med lønn og at opphavsretten blirmed på lasset uten rimelig betaling for denne.Dette i strid med de hensyn som skal ivaretasav den nye åndsverkloven, så som å sikre klar-het i avtaler og rimelig betaling.»

MFO har likelydende innspill.Filmforbundet/NFR uttaler:

«En arbeidsgiverregel vil favorisere arbeidsgi-verparten og i praksis fungere som et inngrep iavtalefriheten, og vil kunne svekke kunstnerneytterligere ved at produsenter som arbeidsgi-vere bruker ny lovhjemmel til å tiltvinge segflere rettigheter enn de har i dag, uten at dettevil bli kompensert ytterligere for. Slik lovfes-ting kan også være en direkte trussel mot kol-lektive forvaltningssystemer som fungerergodt i dag, og som sikrer opphaveren, bådeansatte og ikke-ansatte, rimelige vederlag forutnyttelsen av rettigheter som ikke i dag eroverdratt til produsenten.»

NFF frykter at også at en lovfesting vil medføre atman fort kan komme i en situasjon der «det erarbeidstakeren som avkreves begrunnelse for at detikke er overdratt eksklusive rettigheter med fullbearbeidelsesrett, for evigheten og universet».

Etter Norsk Skuespillerforbunds syn vil forsla-get være kontraproduktivt i forhold til forslagetom rimelig vederlag. Også NFF og Filmforbundet/NFR peker i sine høringsuttalelser på at forslagetkan være problematisk sett i sammenheng med at

ansatte unntas fra bestemmelsen om rimeligvederlag i forslaget § 5-3.

Enkelte av høringsinstansene, bl.a. Kunstner-nettverket og MFO, er også negative til at departe-mentets forslag omfatter endringsadgang, ogmener en slik adgang til endringer er for omfat-tende.

Etter NJs syn tar departementets forslag ikke itilstrekkelig grad opp i seg alle sider ved dagensulovfestede rettstilstand. NJ mener videre detikke er behov for å innføre en lovregel om over-gang av opphavsrett i ansettelsesforhold. NJ utta-ler i den forbindelse:

«Vi kan ikke se at forslaget klargjør de pro-blemstillinger som kan oppstå i slike saker,eller at det er mulig å lovfeste mer konkreteanvisninger enn det som følger av gjeldendeulovfestede rett. Vi kan derfor heller ikke se aten slik lovbestemmelse har noen vesentliginformasjonsverdi. Det vises her til konklusjo-nene i NOU 1985: 6, som er sitert ovenfor. Deter videre NJs oppfatning at forslaget ikke i til-strekkelig grad regulerer gjeldende rettstil-stand på området.

Dersom det eventuelt skal innføres en nylovbestemmelse som kodifiserer gjeldende retti den hensikt å motivere partene til å inngåavtaler, må lovteksten for det første ta opp i segalle sider ved dagens rettstilstand, og dernestikke forrykke maktforholdet i disfavør av deoriginære rettighetshavere ved at det ikke lov-messig avgrenses mot altomfattende og, settfra arbeidstakers side, unødvendige og urime-lige rettighetserverv gjennom avtaler.»

Når det gjelder forholdet til vitenskapelige ansatteved universiteter og høyskoler, stiller Universiteteti Bergen (UiB) spørsmål om forslaget kan skapetvil om forskningens frihet og forskernes uavhen-gighet, og mener unntak for vitenskapeligeansatte bør vurderes ved en eventuell lovfestingav opphavsrett i ansettelsesforhold. Også Det juri-diske fakultet UiB og Telenor mener det bør vurde-res unntak for denne type arbeidstakere. Det juri-diske fakultet UiB uttaler i den forbindelse:

«I det hele tatt illustrerer […] rettstilstanden,som ikke kan sies å være omdiskutert, at rege-len for overgang av verk skapt i arbeidsforholder den motsatte for vitenskapelig ansatte i uni-versitets- og høyskolesektoren enn den er iandre sektorer. Der hvor verk i andre arbeids-forhold normalt går over til arbeidsgiver fordislik overdragelse typisk er nødvendig for at


ansettelsesforholdet skal nå sitt formål, erregelen i universitets- og høyskolesektorenden motsatte: Opphavsrett til åndsverk gårsom den store hovedregel ikke over til arbeids-giver, fordi slik overdragelse ikke er nødvendigfor at ansettelsesforholdet skal fungere somforutsatt av arbeidsgiver.»


6.8.5.1 Generelt

Departementet opprettholder i all hovedsak for-slaget fra høringsnotatet om en generell regel omovergang av opphavsrett i arbeidsforhold somkodifiserer gjeldende rett. På bakgrunn av innspilli høringen foreslår likevel departementet enkeltejusteringer og endringer i bestemmelsens ordlyd,og foreslår at regelen får tilsvarende virkning foroppdragsforhold. Bestemmelsen er tatt inn som§ 71.

Siden vurderingstemaet for en del oppdrags-forhold etter den foreslåtte bestemmelsen vilkunne skille seg noe fra vurderingstemaet forarbeidsforhold, drøfter departementet spørsmå-let om lovfesting av en regel om overgang iarbeidsforhold og vurderingstemaet etter denneførst, jf. punkt 6.8.5.2. Spørsmålet om lovfesting ioppdragsforhold og anvendelsen av regelen i sliketilfeller drøftes under i punkt 6.8.5.3.

6.8.5.2 Arbeidsforhold

Etter departementets vurdering vil en lovfestingav regelen om overgang av opphavsrett i arbeids-forhold være hensiktsmessig. Loven vil med enslik bestemmelse faktisk gi uttrykk for hva som ergjeldende rett. Dette er i tråd med et av hovedfor-målene med hele revisjonen, nemlig at loven blirmer tilgjengelig for brukerne av den.

En ny bestemmelse om overgang av opphavs-rett i arbeidsforhold vil etter departementets syngi partene informasjon om deres rettsstilling slikat de enklere kan innrette seg etter den. Deresrettsstilling vil med dette tydeliggjøres. Etterdepartementets oppfatning vil dette bl.a. bidra til åskape større forutsigbarhet og klarhet når par-tene ikke har inngått noen avtale.

Departementet mener også at en tydeliggjø-ring av partenes rettsstilling vil kunne føre til øktbevissthet om rettighetsovergang. Dette kan gipartene insentiv til å overveie rettighetsspørsmål,noe som antas å bidra til at partene i arbeidslivet istørre grad enn tidligere uttrykkelig regulerer

rettighetsspørsmål i avtaler. Etter departementetssyn vil dette være positivt.

Flere av høringsinstansene som er negative tilforslaget, peker på at overgang av opphavsrett børskje ved avtale og frykter bestemmelsen kan føretil at partene i mindre grad vil avtaleregulere ret-tighetsspørsmål. Enkelte frykter også at opphave-res forhandlingsposisjon vil bli svekket og at dedermed presses til å overdra rettigheter i etomfang de egentlig ikke ønsker. D e p a r t e -m e n t e t kan vanskelig se at en lovfesting av detulovfestede prinsippet kan få slike konsekvenser.Forslaget er kun ment å være en kodifisering avgjeldende rett og rettstilstanden endres ikke vedforslaget. Det at loven etter forslaget faktisk giruttrykk for gjeldende rett antas derfor ikke å med-føre noen svekkelse av forhandlingsposisjonen tilopphaveren. Departementet legger videre tilgrunn at de fleste profesjonelle avtaleparter alle-rede er kjent med den ulovfestede regelen og aten synliggjøring i loven ikke vil påvirke styrkefor-holdet mellom partene i nevneverdig grad. Depar-tementet vil likevel følge utviklingen og avtale-praksis nøye og vurdere eventuelle nødvendigeendringer.

Heller ikke fleksibiliteten som den ulovfestederegelen gir vil etter departementets vurdering gåtapt ved en lovfesting. Regelens fleksibilitet eretter departementets syn i hovedsak et utslag avde formåls- og rimelighetsbetraktninger som skalforetas i det konkrete tilfellet. Slik vil det fortsattvære selv om regelen lovfestes. Bestemmelsenforutsetter at det fortsatt foretas en vurdering avomstendighetene i det konkrete tilfellet, samtidigsom den gir en tydelig ramme for presumpsjonen.

I høringen mener bl.a. Kunstnernettverket,Musikernes fellesorganisasjon, Norsk filmforbund/Norske Filmregissører og Norske Dramatikeres For-bund at hensynet til nordisk rettsenhet taler motforslaget. D e p a r t e m e n t e t vil til dettebemerke at de øvrige nordiske land har et tilsva-rende ulovfestet prinsipp som det norske, og atden nordiske rettsenheten vil være den sammeselv om Norge skulle lovfeste prinsippet.

I og med at departementet ønsker at den nyebestemmelsen skal bidra til at flere skal avtalere-gulere rettighetsspørsmål i arbeidsforhold, liggerdet i sakens natur at bestemmelsen må kunne fra-vikes ved avtale. Det er kun i de tilfeller der ikkeannet er avtalt at bestemmelsen vil gjelde. Engenerell bestemmelse som den foreslåtte vilomfatte ulikeartede bransjer, virksomheter ogarbeidsforhold. Det er derfor ikke hensiktsmessigå foreslå en ufravikelig bestemmelse. Avtaler i deenkelte arbeidsforhold kan med dette helt eller


delvis begrense overgang av rettigheter etterbestemmelsen, eller utvide omfanget av rettig-hetsovergangen. Dersom en arbeidsavtale etterordlyden og alminnelige tolkningsprinsipper erslik å forstå at rettighetene helt eller delvis forblirhos arbeidstakeren, eller eventuelt anses over-dratt til arbeidsgiveren i sin helhet, vil dette ogsåvære situasjonen etter forslaget her.

Etter departementets vurdering må en lovfes-ting bygge på utgangspunktet om at opphavsret-ten også i arbeidsforhold opprinnelig tilhører denarbeidstaker som har frembrakt verket. Bestem-melsen må videre nødvendigvis få et generelt inn-hold som bygger på de generelle kriterier som harvært oppstilt i bl.a. juridisk teori.

Et flertall av høringsinstansene som i utgangs-punktet er positive til en lovfesting, har innvendin-ger til utformingen av bestemmelsen. Blant annetpekes det på at den er for snevert formulert ogikke fanger opp alle sider ved den ulovfestederegelen. D e p a r t e m e n t e t er enig i at forsla-get i høringsnotatet bør justeres noe og vilbehandle endringene løpende i det følgende.

Forslaget i høringsnotatet var begrenset til ågjelde opphavsrett til verk som er skapt i et anset-telsesforhold. I høringen er enkelte høringsinstan-ser kritiske til at forslaget benytter begrepet«ansettelsesforhold», og foreslår at det erstattesmed «arbeidsforhold». D e p a r t e m e n t e t erenig i at det ulovfestede prinsippet tradisjonelt harblitt formulert som overgang i «arbeidsforhold»,men er usikker på om meningsinnholdet i de tobegrepene i praksis innebærer noen realitetsfor-skjell. For å unngå enhver tvil om dette, spesieltnår det gjelder gjeldende § 39g om datamaskin-program skapt i arbeidsforhold, foreslår departe-mentet at bestemmelsen benytter begrepet«arbeidsforhold».

Bestemmelsen vil etter dette gjelde opphavs-rett til verk som er skapt i et arbeidsforhold. Bådearbeidsforhold av kort- og langvarig karakteromfattes. Hva som er å anse som et arbeidsfor-hold må bero på en konkret vurdering i detenkelte tilfelle med utgangspunkt i arbeidsretts-lige regler og prinsipper, jf. bl.a. definisjonen avarbeidstaker og arbeidsgiver i arbeidsmiljøloven§ 1-8.

Bestemmelsen er begrenset til verk som erskapt under arbeidsforholdet. Verk som er skaptfør eller etter arbeidsforholdet, omfattes ikke.Unntatt er også verk som skapes utenfor arbeidsti-den, typisk verk skapt på fritiden uten arbeidsgi-vers instruksjon, som ikke er omfattet av arbeids-takers lønnede arbeid og som således ikke kansies å være en del av arbeidsforholdet.

Selve overgangen til arbeidsgiver er imidlertidvarig, og gjelder også etter opphør av arbeidsfor-holdet.

Det er kun de økonomiske beføyelsene, jf. for-slaget § 3 (gjeldende § 2), som etter bestemmel-sen går over til arbeidsgiver. Arbeidsgiver kandermed råde over verket slik bestemmelsen i § 3angir (eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjø-ring for allmennheten). Bestemmelsen vil ikkeutvide arbeidsgivers adgang til å foreta dissehandlingene sammenlignet med gjeldende rett.Men i den grad det er tvil om dagens rettstilstand,antar departementet at en lovfesting av overgang iarbeidsforhold vil gjøre det enklere for arbeidsgi-ver å utnytte verket økonomisk ved å rydde vekkeventuell tvil om råderetten til det arbeidstakerhar skapt.

Opphaverens ideelle rettigheter er uttrykt iforslaget § 5 (gjeldende § 3), og gir opphaveren enuoverdragelig rett til navngivelse og vern motkrenkende bruk og endring av sitt verk. Forslagether omfatter ikke de ideelle rettighetene. Disse vildermed som hovedregel være i behold hosarbeidstakeren. Retten etter § 5 er som hovedre-gel uoverdragelig, men kan til en viss grad gisavkall på. Selv om ikke de ideelle rettigheteneomfattes av en overdragelse, vil det i dag likevel ienkelte arbeidsforhold være slik at arbeidstakeranses underforstått å ha gitt avkall på sin rett tilnavngivelse. Slik vil situasjonen også være etterforslaget.

Etter forslaget i høringsnotatet skulle omfan-get av rettighetsovergangen til arbeidsgiver,avhenge av hva som er «nødvendig for at ansettel-sesforholdet skal nå sitt formål». Enkelte høringsin-stanser mener det bør være tilstrekkelig å konsta-tere at verket er skapt i tilknytning til arbeidsfor-holdet og at overgangen bør omfatte alle økono-miske rettigheter. Det er etter d e p a r t e m e n -t e t s vurdering ikke aktuelt å endre dagensrettstilstand ved å innføre en bestemmelse somhar presumpsjon for en total overdragelse iarbeidsforhold slik som for § 72 (gjeldende § 39g)om overgang av opphavsrett til datamaskinpro-gram. Departementet vil også bemerke at i mangearbeidsforhold vil arbeidsgiver verken ha behovfor eller interesse av en total overdragelse. Der-som arbeidsgiver ikke utnytter rettighetene fulltut, vil dermed faren for «innlåsing» av rettighetervære større enn situasjonen er i dag. En for bredtanlagt presumpsjonsregel kan også komme i kon-flikt med prinsippet om at opphavsretten alltidoppstår hos en fysisk person.

Selv om arbeidsgiveren svarer for initiativ,risiko og økonomisk investering i arbeidsforhol-


det, må utgangspunktet etter departementets synfortsatt være at rettighetene overdras arbeidsgi-ver i den grad det er nødvendig. Det er viktig atovergangen bygger på en nøye avveining mellomarbeidsgivers og arbeidstakers interesser. På bak-grunn av innspill i høringen har departementetkommet til at utformingen av vilkårene bør endresslik at ordlyden bedre gjenspeiler det ulovfestedeprinsippet slik det er formulert i bl.a. juridiskteori. Departementet foreslår derfor at det tas innet krav om at arbeidsforholdet må forutsette at detskapes opphavsrettslig beskyttet materiale, samtat overgangen i tillegg til å være nødvendig, ogsåmå være «rimelig» for at arbeidsforholdet skal nåsitt formål.

Knoph uttaler i «Åndsretten» (1936) s. 84 føl-gende om omfanget av overgangen:

«Synspunktet må være at prinsipalen vinnerden rett over åndsverket som er nødvendig ogrimelig, hvis arbeidsavtalen skal nå sitt formål,men heller ikke mere.»

I høringen viser bl.a. Forskerforbundet til presise-ringen «men heller ikke mere» i «Knophs mak-sime» som nevnt ovenfor, og mener tilsvarendeformulering må inntas i ordlyden til bestemmel-sen. D e p a r t e m e n t e t vil bemerke at denforeslåtte bestemmelsen innebærer at opphavsret-ten går over til arbeidsgiver i den utstrekning deter nødvendig og rimelig. Etter ordlyden inne-bærer dette både en nedre og øvre begrensning iovergangen. En ytterligere presisering av vilkåret«i den utstrekning» synes derfor overflødig, dadette ikke vil gi uttrykk for annet enn det selv-sagte.

Forslaget i høringsnotatet innebar også atovergangen var «begrenset til bruksformer somkunne forutses da verket ble skapt». Enkeltehøringsinstanser, deriblant Discovery, ModernTimes Group MTG og Virke Produsentforeningen,mener ordlyden er uheldig og foreslår begrens-ningen helt fjernet under henvisning til at kravetom nødvendighet uansett vil være dekkende.Andre høringsinstanser mener den er for snever iforhold til gjeldende rett og foreslår at ordlydenendres. NRK foreslår at ordlyden endres slik atovergangen blir «begrenset til formål som er ennaturlig del av arbeidsgivers virksomhet».D e p a r t e m e n t e t er enig i at begrensningensom ble foreslått i høringsnotatet fremstår somnoe uklar. Forslaget til NRK virker etter departe-mentets syn fornuftig. Det kan imidlertid stillesspørsmål ved den praktiske forskjell mellomdenne begrensningen (naturlig del av arbeidsgi-

vers virksomhet) og de øvrige kriteriene i bestem-melsen (bl.a. arbeidsforholdets formål). Etterdepartementets vurdering vil de øvrige vilkårene ibestemmelsen, spesielt etter at disse foreslås jus-tert sammenlignet med høringsnotatet, være til-strekkelig for å ivareta behovet for å beskytte opp-haveren mot åpenbart for vidtrekkende utnyttel-sesformer. Forslaget fra høringsnotatet følges der-for ikke opp på dette punkt.

Flere høringsinstanser peker på at arbeidsgivermå få en eksklusiv rett til rettighetene som omfat-tes av overgangen. Dette spørsmålet ble ikkebehandlet særskilt i høringsnotatet, men departe-mentet legger til grunn at eksklusiv overgang imange tilfeller vil følge av den ulovfestede rege-len. I en god del andre tilfeller vil imidlertidarbeidstakeren kunne ha en parallell utnyttelses-rett i behold. Hvorvidt overgangen er eksklusivog arbeidsgivers utnyttelse dermed skal kunnebaseres på en situasjon fri for konkurranse fraarbeidstakeren, må etter departementets syn vur-deres konkret i hvert enkelt tilfelle. Det er derforikke ønskelig å innføre en presumpsjon for atovergangen av rettighetene er eksklusiv.D e p a r t e m e n t e t legger opp til at spørsmå-let om eksklusivitet, her som ellers når det gjelderomfanget av overgangen, vurderes ut fra hva somer nødvendig og rimelig for at arbeidsforholdetskal nå sitt formål. Det bemerkes imidlertid atbegrensninger i arbeidsavtalen, andre konkurran-serettslige forhold og lojalitetsplikt i svært mangetilfeller uansett kan begrense arbeidstakers mulig-het til parallell utnyttelse.

I høringsnotatet ble det lagt til grunn at over-gangen av opphavsrett også skulle innbefatte enendringsadgang. Kunstnernettverket og Musiker-nes fellesorganisasjon er negative til dette, ogmener en slik adgang vil være for omfattende.D e p a r t e m e n t e t vil bemerke at en vissmulighet til å endre verket i mange tilfeller vilvære en nødvendig forutsetning for at arbeidsgi-veren kan bruke verket på tiltenkt eller ønsketmåte – og en endringsadgang er dermed også enforutsetning for at rettighetene kan utnyttes øko-nomisk. Etter departementets syn er det derforrimelig at arbeidsgiver får endre verket i den graddet er nødvendig og rimelig for at arbeidsforhol-det skal nå sitt formål. Forslaget opprettholdes pådette punktet. Etter forslaget får arbeidsgiverendermed rett til å endre og bearbeide det opprinne-lige verket, likevel med de begrensninger som føl-ger av arbeidstakers ideelle rettigheter. Den fore-slåtte bestemmelsen gjør dermed unntak fra for-slaget § 68 første ledd (gjeldende § 39b første


ledd), hvor det fremgår at overdragelse av opp-havsrett ikke gir rett til å endre verket uten avtale.

Etter forslaget i høringsnotatet skulle imidler-tid ikke retten til videreoverdragelse omfattes avovergangen. Videreoverdragelse skulle følge denalminnelige regelen i § 68 andre ledd, men det blesamtidig presisert at samtykke til videreoverdra-gelse for visse tjenesteavtaler kunne gis stilltiendeeller anses underforstått. Mange høringsinstanserer uenige i denne avgrensingen. D e p a r t e -m e n t ser etter en fornyet vurdering helleringen tungtveiende grunner til at bestemmelsenskal avgrenses mot dette. Også her legges detvekt på at de rettighetene som faktisk går over tilarbeidsgiver, kan anvendes på en god og relevantmåte. I flere bransjer er muligheten til videreover-dragelse av rettigheter helt avgjørende. Skal vide-reoverdragelse gjøres avhengig av særlig avtale ihvert enkelt arbeidsforhold, vil den foreslåttebestemmelsen miste mye av sin betydning. Etterdepartementets vurdering må det derfor væreanledning til å overdra eller lisensiere rettighetertil tredjeparter dersom det er behov for det.Departementet foreslår derfor at bestemmelsenogså skal omfatte rett til videreoverdragelse.

For vitenskapelig ansatte har den tradisjonelleoppfatning vært at det ikke er nødvendig ellerrimelig at rettighetene til deres forskningsarbei-der går over til den vitenskapelige institusjonen.Dette har bakgrunn i hensynet til forskningsfrihetog sannhetssøken, hvor det å la disse personer haen fri stilling som vitenskapelig ansatte, har værtansett for i størst grad å legge til rette for ny viten-skapelig erkjennelse.

Etter det departementet kjenner til, har detvært økende bevissthet rundt immaterielle rettig-heter i universitets- og høyskolesektoren, somkan ha ført til en større grad av avtalereguleringav spørsmålet om rettighetsovergang.

I høringen har bl.a. Universitetet i Bergen(UiB) og Telenor tatt til orde for at det bør vurde-res om bestemmelsen skal ha et unntak for viten-skapelige ansatte ved universiteter og høyskoler.Etter d e p a r t e m e n t e t s vurdering er ikke etslikt unntak nødvendig. Som bl.a. Det juridiskefakultet UiB selv påpeker er praksisen i denne sek-toren et utslag av at overgang av opphavsrett tilarbeidsgiver ikke anses nødvendig for at arbeids-forholdet skal fungere som forutsatt av arbeidsgi-ver. Vilkårene «nødvendig og rimelig» i den fore-slåtte bestemmelsen vil dermed ta hensyn til denpraksis som har utviklet seg i denne sektoren.Departementet vil derfor ikke foreslå noe unntakspesielt for denne sektoren, og finner det heller

ikke nødvendig med et mer generelt unntak forfast bransjepraksis, sedvane eller lignende.

Bestemmelsen vil også omfatte overgang tilarbeidsgiver av nærstående rettigheter til utø-vende kunstners prestasjoner, fotografiske bilderog databaser, jf. henvisningene i § 16 femte ledd,§ 23 fjerde ledd og § 24 femte ledd.

Regelen i gjeldende § 39g om opphavsrett tildatamaskinprogram skapt i arbeidsforhold videre-føres uten materielle endringer som en lex specia-lis-bestemmelse i § 72.

6.8.5.3 Oppdragsforhold

I høringsnotatet antok departementet at det vedbestillings- og oppdragsavtaler i større grad ennved arbeidsforhold er vanlig å avtale at oppdrags-giver erverver en rett til å bruke verket på enbestemt måte. Det ble derfor ikke ansett å værebehov for lovfesting av en presumpsjonsregel somogså omfattet oppdragsforhold.

En rekke høringsinstanser er negative til denneavgrensningen og mener det ikke er noen grunntil å skille mellom arbeidstakere, oppdragstakereog frilansere. Det pekes også på at den ulovfes-tede regelen også omfatter andre tilknytningsfor-mer enn arbeidsforhold. Departementet er enig iat de samme hensyn som ligger til grunn for enegen bestemmelse om overgang i arbeidsforhold,også gjør seg gjeldende i en rekke oppdragsfor-hold. I juridisk teori er det antatt at den ulovfes-tede regelen om overgang av opphavsrett iarbeidsforhold også kan være et utgangspunktved vurderingen om det skal skje en overgang ioppdragsforhold, jf. Torvund, Opphavsrett i opp-dragsforhold (NIR, 1999) s. 128 og Rognstad,Opphavsrett (2009) s. 363. Departementet harmerket seg opplysninger i høringen om at detikke er gitt at det ved bestillings- og oppdragsavta-ler er mer vanlig at utnyttelsen avtales mellompartene, i motsetning til det som ble lagt til grunni høringsnotatet.

Skillet mellom arbeids- og oppdragsforhold erikke alltid like skarpt, og den praktiske forskjellenmellom disse tilknytningsforholdene er i mangetilfeller begrenset. Oppdragstakere kan ha omfat-tende og langvarige oppdrag og i realiteten entemmelig fast tilknytning til en bedrift, innenforstrenge rammer og med sterk styring fra opp-dragsgiver. I mange tilfeller bærer oppdragsgiverhele den finansielle risikoen ved oppdraget. Påden annen side kan arbeidstakere være ansatt ikortere tidsrom for å utføre et bestemt og avgren-set arbeid. Hvilken tilknytningsform som velgeskan også være helt vilkårlig. Etter departementets


vurdering taler dette mot at tilknytningsformenskal være avgjørende for hvordan overgangenreguleres. Tilsvarende synspunkt ble også lagt tilgrunn i NOU 1985: 6 s. 6.

Departementet ser derfor behov for en regule-ring som kan bidra til en sikker og enkel overdra-gelse av åndsverk skapt på oppdrag i de tilfellerdette ikke er regulert i avtale mellom partene.Også i oppdragsforhold vil det være hensiktsmes-sig å tydeliggjøre partenes rettsstilling og skapeklarhet. Det foreslås derfor at bestemmelsen omovergang i arbeidsforhold får tilsvarende virkningfor oppdragsforhold, og i lignende tilknytningsfor-hold der verket skapes på bestilling og hvor opp-haver er uten økonomisk risiko for resultatet.Verk skapt på bestilling kjennetegnes ved at de erskapt på initiativ fra andre enn opphaver og at definansieres av bestilleren. Etter departementetsvurdering tilsier bl.a. investeringshensynet at deter rimelig at overgang kan presumeres i de tilfel-ler der oppdragsgiver tar hele den finansielle risi-koen ved oppdraget. I slike tilfeller vil også lik-hetstrekkene med arbeidsforholdene være størst.

Bestemmelsen innebærer at overgang av opp-havsrett i oppdragsforhold skjer på tilsvarende vil-kår som for arbeidsforholdene. Så lenge opp-dragsgivers rettigheter begrenses til det som ernødvendig og rimelig for at oppdragsforholdetskal nå sitt formål, legger departementet til grunnat overdragelsen vil være i tråd med partenesintensjoner. Etter departementets syn vil ogsåreguleringen være fleksibel i den forstand at vur-deringen som foretas tar høyde for ulike typeroppdrag, bransjer og verk.

Det er imidlertid ikke ønskelig å innføre enregel om total overdragelse for verk i enkeltebestillingsoppdrag etter mønster fra den ameri-kanske regelen om «work for hire», slik bl.a. Feel-good foreslår i høringen. En slik regel vil innebæreat arbeids- eller oppdragstaker på visse vilkår blirå anse som opprinnelig rettighetshaver. Etterd e p a r t e m e t e n t s syn ikke er aktuelt å inn-føre en slik konstruksjon i norsk rett.

Selv om vilkårene ved oppdragsforhold er til-svarende som for arbeidsforhold, bemerkerdepartementet at det ikke dermed er sikkert atresultatet blir det samme som for overgang iarbeidsforhold. Til forskjell fra arbeidsforholdenesom er mer innbyrdes like, er det stor variasjonmellom oppdragsforholdene. Oppdragsforholdfinnes i de fleste bransjer og det er stor variasjonmed hensyn til hvilke typer åndsverk som skapes– alt fra industrielle fremstillinger til de mer kunst-neriske. I mange tilfeller vil også oppdragstakerha behov for til en viss grad å kunne gjenbruke

tidligere frembringelser (dvs. at overgangen ikkeer eksklusiv), og det kan nok tenkes at en opp-dragstaker står friere enn en arbeidstaker til åutnytte den del av opphavsretten som fremdeleser i behold. Vurderingen av hva som er nødvendigog rimelig for at oppdragsforholdet skal nå sitt for-mål, vil etter omstendighetene også kunne avvikefra det som gjelder i arbeidsforhold.

Bestemmelsen om åndsverk skapt i arbeids-forhold mv. er tatt inn som § 71.

6.9 Overgang av opphavsrett til dataprogram skapt i arbeidsforhold


Ved gjennomføringen av EFs direktiv 91/250/EØF om rettslig beskyttelse av dataprogrammer(dataprogramdirektivet) av 14. mai 1991 (nå kodi-fisert i Europaparlaments- og rådsdirektiv 2009/24/EF av 23. april 2009), fikk man i 1992 en særligbestemmelse i åndsverkloven § 39a (nå § 39g) omopphavsretten til datamaskinprogram, jf. Ot.prp.nr. 84 (1991–92) og Innst. O. nr. 6 (1992–93).

Bestemmelsen innebærer en presumpsjon fortotal overgang til arbeidsgiver av de økonomiskerettighetene til dataprogram skapt i arbeidsfor-hold. De ideelle rettighetene i § 3 er ikke omfattetav overgangen. Som tidligere nevnt berøres spørs-målet om overgang av rettigheter til andre typeråndsverk skapt i arbeidsforhold ikke av bestem-melsen, jf. punkt 6.8.1.


Lignende bestemmelser som den norske finnesogså i den svenske upphovsrättslagen 40a § ogden danske ophavsretsloven § 59. Til forskjell fraden norske bestemmelsen omfatter de svenske ogdanske bestemmelsene også overgang av ideellerettigheter. I SOU 2010:24 Avtalad upphovsrätt bledette spørsmålet behandlet. Det ble vist til atdirektivforpliktelsen (artikkel 2 nr. 3 dataprogram-direktivet 2009/24/EF) ikke omfatter overgang avde ideelle rettighetene og at den svenske bestem-melsen dermed går lenger enn det direktivet kre-ver. Videre ble det tatt opp om bestemmelsen varforenelig med Bernkonvensjonen artikkel 6 bis. Iutredningen foreslås det en modernisering avbestemmelsen slik at den ikke omfatter overgangav ideelle rettigheter (i tråd med direktivets ord-lyd og tilsvarende den norske bestemmelsen).Forslaget har ikke medført noen lovendring i Sve-rige.



I høringsnotatet ble bestemmelsen i § 39g fore-slått videreført uten materielle endringer som § 5-9. I forslaget ble «arbeidsforhold» erstattet med«ansettelsesforhold», uten at dette var ment åmedføre realitetsendringer.

6.9.4 Høringen

I høringen støtter Telenor forslaget om å videre-føre spesialregelen i § 39g som § 5-9. Ingen av deøvrige høringsinstansene kommenterer forslagetspesielt.


Departementet opprettholder forslaget i hørings-notatet om å videreføre bestemmelsen. Forslagetom å erstatte begrepet «arbeidsforhold» med«ansettelsesforhold» følges imidlertid ikke opp.Bakgrunnen for dette er de synspunkter som harkommet frem i høringen på tilsvarende begreps-bruk i forslag til § 71, se punkt 6.8.5.2. Sidendepartementet i proposisjonens forslag til § 71 harvalgt endre begrepsbruken til «arbeidsforhold»,er det heller ingen grunn til å endre gjeldendebegrepsbruk når § 39g nå videreføres.

Bestemmelsen innebærer en presumpsjon forat arbeidsgiver i kraft av arbeidsforholdet erver-ver relevante utnyttelsesmuligheter til verket. Deter på det rene at gjeldende bestemmelse omfatteren endringsadgang for arbeidsgiveren, jf. Ot.prp.nr. 84 (1991–92) s. 21. Det må også antas atarbeidsgiveren gis rett til videreoverdragelse. Atbåde endringsadgang og videreoverdragelseomfattes er også naturlig. Programutvikling skjerofte innen rammen av kollektiv arbeidsinnsatsetter arbeidsgiverens instruksjoner. Utviklingenpreges av kontinuerlig endringsarbeid. Normaltvil arbeidsgiveren heller ikke være den som selvskal utnytte verket, da retten til utnyttelse gjerneoverdras videre, f.eks. til en ekstern kunde somhar bestilt programmet. Arbeidstakeren må der-for akseptere både endringer og videreoverdra-gelser for at arbeidsgiverens virksomhet skalkunne nå sitt formål.

Etter departementets vurdering er det hen-siktsmessig at bestemmelsen gir en uttrykkeligpresumpsjon for endringsadgang og videreover-dragelse. Det foreslås derfor at en slik presiseringtas inn i ordlyden. Dette må også ses i sammen-heng med forslaget til den generelle bestemmel-sen om overgang i arbeidsforhold mv. i § 71. Bådeendringsadgang og videreoverdragelse omfattes

av denne bestemmelsen (bl.a. i den utstrekningdet er nødvendig og rimelig). For å unngå usik-kerhet om dette også gjelder for datamaskinpro-gram skapt i arbeidsforhold, er det derfor enpedagogisk fordel om tilsvarende kommer klartfrem i bestemmelsen. Med denne ordlyden utgjørdermed bestemmelsen et unntak fra § 68 første ogandre ledd, hvor det fremgår at overdragelse avopphavsrett ikke gir rett til å endre verket ellervidereoverdra retten uten avtale. Etter departe-mentets syn innebærer ikke denne klargjøringennoen realitetsendringer sammenlignet med gjel-dende rett.

Det er også foretatt en omstrukturering avbestemmelsen.


6.10 Avtaler om innspilling av filmverk


Gjeldende lov har særlige regler om overdragelseav rett til å utnytte et verk for film i § 39f.

Første ledd har bestemmelser om at erverver,om ikke annet er avtalt, har plikt til innen rimeligtid å innspille et filmverk og sørge for at det blirgjort tilgjengelig for allmennheten der opphave-ren har overdratt rett til å bruke et verk for film.Det angis også at opphaveren kan heve avtalen,beholde mottatt honorar og kreve erstatning forskade som ikke dekkes av honoraret der erverve-rens forpliktelser er vesentlig misligholdt.

Andre ledd gir en presumpsjonsregel om aterververen om ikke annet er avtalt ved overdra-gelse av rett til innspilling av filmverk, har rett til åfremstille eksemplar av filmverket, gjøre filmver-ket tilgjengelig for allmennheten gjennom spred-ning av eksemplar og ved fremføring, og til å for-syne filmverket med tekster eller oversatt tale.Presumpsjonsregelen gjelder ikke for alleredeeksisterende verk, filmmanuskript og musikkverksom er frembrakt med henblikk på filminnspillin-gen eller filmverkets hovedregi, jf. tredje ledd.

Bortsett fra for fotografiske bilder er bestem-melsen i § 39f ikke gitt tilsvarende anvendelse forandre rettigheter (nærstående rettigheter) vernetetter gjeldende 5 kapittel.

Utvidelsen av adgangen til bruk etter andreledd og begrensningen i tredje ledd ble innførtved revisjon av bestemmelsen i 1995, jf. Ot.prp. nr.15 (1994–95). Bakgrunnen for dette var gjennom-førte endringer av Bernkonvensjonen artikkel 14bis og at det ble ansett ønskelig å tilpasse de nor-ske reglene til de tilsvarende reglene i den danskeopphavsrettsloven.



Den danske opphavsrettsloven har i § 58 reglersom tilsvarer åndsverkloven § 39f andre ledd ogtredje ledd.

Den svenske opphavsrettsloven har regler omoverdragelse av rett til å utnytte et verk for film i39 § og 40 §, og omfatter rett til utnyttelse av verkpå bla. kino og tv, og regler om opphavsmannensrett til å heve avtalen der overdratte rettigheterikke utnyttes. Bestemmelsen gir etter ordlydenikke adgang til eksemlarfremstilling.

I SOU 2010:24 Avtalad upphovsrätt, jf. SOU2011:32, foreslås en tydeliggjøring ved at bestem-melsen utvides til å omfatte bruksområder tilsva-rende gjeldende norske § 39f første ledd. Det fore-slås også at musikkverk fortsatt skal være unntattfra presumpsjonsregelens anvendelsesområde.Samtidig er det foreslått at bestemmelsen om plikttil utnyttelse i 40 § oppheves. Forslaget har ikkemedført noen lovendring i Sverige.


I høringsnotatet ble det foreslått å videreføre gjel-dende presumpsjonsregel som § 5-8, hvor alleredeeksisterende verk, filmmanuskript og musikkverksom er frembrakt med henblikk på filminnspillin-gen eller filmverkets hovedregi, unntas frabestemmelsens virkeområde.

Departementet ba samtidig, med henvisningtil bl.a. forslaget om en ufravikelig rett til rimeligvederlag og hensynet til erververens investeringog økonomiske risiko på området, om høringsin-stansenes synspunkter på behovet for å utvide vir-keområdet til bestemmelse, for eksempel i trådmed den foreslåtte svenske bestemmelsen sombare unntar musikkverk.

På bakgrunn av justeringen av bestemmelsenom opphavsrettens innhold i høringsnotatets for-slag til § 2-2, ble det også foreslått presisert ibestemmelsen at overføring omfattes, ved sidenav fremføring.

6.10.4 Høringen

En rekke høringsinstanser som erverver rettighe-ter innen det audiovisuelle området ønsker enutvidelse av bestemmelsens virkeområde. Flere,herunder HBO Nordic, Feelgood, RiksTV, TV 2,Virke KTU og Virke Produsentforeningen menerbestemmelsen ikke bør begrenses til «filmverk»,men at den bør gjelde alle audiovisuelle verk somtv-serier og andre programmer.

Feelgood uttaler:

«Bestemmelsen om avtaler om innspilling avfilm bør gjelde tilsvarende for andre typeraudiovisuelle verk, som tv-serier og andre pro-grammer. Det er ikke alltid noe skarpt skillemellom sjangrene, og det er heller ikke noenforskjell i hensynene som gjør seg gjeldende.»

Flere høringsinstanser innen det audiovisuelleområdet viser også til behovet for å samle rele-vante rettigheter til et filmverk for at verket skalkunne utnyttes økonomisk.Kabel Norge uttaler:

«Ved filmverk er et stort antall rettigheterinvolvert og kommersiell utnyttelse fordrer atrettigheter samles og utnyttelse samordnes. Imotsatt fall vil det bli vanskelig å utnytte verketkommersielt til skade for rettighetshavernesom helhet. […] Kabel Norge kan på dennebakgrunn ikke se at det er noen gode grunnertil at filmmanuskript, musikkverk og regi skalvære unntatt fra presumpsjonsregelen, da deter helt nødvendig at disse rettighetene, i likhetmed øvrige rettigheter, klareres samlet for atfilmverket skal kunne distribueres til publikumsom forutsatt.»

TV 2 uttaler:

«Den særlige behandlingen av «filmverk» (somogså gjøres i andre deler av lovgivningen) rei-ser i dagens medielandskap avgrensnings-spørsmål som tilsier at man utvider presump-sjonen til å omfatte alle «audiovisuelle verk» ogalle de deler av opphavs- og nærstående rettig-heter som normalt inngår i slike komplekseverk, underlegges en presumpsjon som er lik.Ulikheter i rettighetsovergangen her er heltupraktisk, selv om de kommersielle vilkåreneav naturlige årsaker vil variere. TV 2 ser denforeslåtte svenske løsningen som tjenlig her.TV 2 mener imidlertid at den særbehandlingenman ser av musikkområdet er vanskelig å for-stå og forsvare.»

Motion Picture Association (MPA) ønsker derimotat gjeldende regulering og unntak videreføres, ogviser til at bestemmelsen er mindre egnet for dentype verk som er unntatt etter gjeldende bestem-melse.


Når det gjelder begrepet «filmverk», mener flerehøringsinstanser at dette er for begrenset, og at


reglene om innspilling av film bør gjelde tilsva-rende for andre typer audiovisuelle verk, som tv-serier og andre programmer. D e p a r t e m e n -t e t viser her til at «filmverk» omfatter mer ennkinematografi i betydningen tradisjonell kinofilm.I tråd med Bernkonvensjonen artikkel 2, omfatterfilmverk også verk uttrykt gjennom en frem-gangsmåte som er analog med kinematografi.Filmverk vil dermed omfatte verk i form avlevende bilder uavhengig av hvilken teknikk sombenyttes ved fremstillingen av dem. På denne bak-grunn anser departementet at betegnelsen «film-verk» er formålstjenlig og tilstrekkelig vid. Begre-pet foreslås videreført i loven.

Når det gjelder bestemmelsens virkeområde,er det som aktører på produksjons- og distribu-sjonssiden uttaler i sine høringsuttalelser, behovfor å samle rettighetene som inngår audiovisuelleproduksjoner hos erververen, for å unngå at ret-tigheter til produksjonen spres på en rekke for-skjellige rettighetshavere. Dette tilsier at pre-sumpsjonsregelen, der ikke annet er avtalt, ogsåomfatter allerede eksisterende verk, filmmanu-skript, musikkverk og filmverkets hovedregi.

Forslaget om en ufravikelig rett til rimeligvederlag innebærer også at en slik utvidelse avvirkeområdet for presumpsjonsbestemmelsen omfilmavtaler ikke vil gi urimelige resultater for opp-havsmenn der formålet med avtalen er å skape etfilmverk. Overgangen av rettigheter etter gjel-dende § 39f og forslaget § 73 regulerer ikke spørs-målet om vederlag, som etter forslaget vil regule-res av § 69. Det har også i høringen fremkommetfå innvendinger mot en slik utvidelse av bestem-melsen, og de fleste som uttaler seg støtter dette.

Samtidig foreslår departementet også en egenregulering av overgang av opphavsrett i bådearbeidsforhold og oppdragsforhold som gjelderder ikke annet er avtalt. Denne generelle regule-ringen vil også gjelde på området for innspilling avfilmverk, og gjør at behovet for en særskilt regule-ring på dette området er mindre. Men det kanvære avtaleforhold som verken omfattes av rege-len om arbeids- eller oppdragsforhold, for eksem-pel der rett til å utnytte et allerede eksisterendeverk for film overdras. Dette tilsier at de foreslåttegenerelle reglene ikke omfatter alle aktuelle situa-sjoner, og at det fortsatt er behov for en egen pre-sumpsjonsregel.

På bakgrunn av antallet involverte rettighets-havere på området, behovet for å samle rettighe-tene og innspillene i høringen, foreslår departe-mentet å utvide presumpsjonsregelen til også åomfatte allerede eksisterende verk, filmmanus-kript og filmverkets hovedregi. Etter det departe-

mentet er kjent med er det fortsatt et velfunge-rende marked og en avtalepraksis med klareringav rettighetene til musikkverk med forvaltnings-organisasjonene, og musikkverk har sidenbestemmelsens opprinnelse vært unntatt fra pre-sumpsjonen. Departementet foreslår derfor ikkenå å utvide presumpsjonen til også å omfattemusikkverk.

På bakgrunn av at departementet ikke opprett-holder forslaget om en ny generell bestemmelseom adgang til oppsigelse der erverver ikke utnyt-ter overdratte rettigheter, foreslår departementetogså å opprettholde reglene til vern av opphaver iførste ledd i gjeldende bestemmelse.

Bestemmelsene foreslås tatt inn som § 73.

6.11 Avtaler om fremføring og overføring


Gjeldende § 39d har regler om overdragelse avrett til å fremføre et verk for allmennheten.Bestemmelsen fastslår at en avtale om fremfø-ringsrett med mindre annet er avtalt, ikke gir enenerett og gjelder for tre år. Selv om enerett eroverdratt, kan opphavsmannen om ikke annet eravtalt selv fremføre verket eller overdra fremfø-ringsrett til andre, hvis enerettserververen i tre årpå rad har unnlatt å gjøre bruk av retten. Bestem-melsene gjelder ikke for filmverk.


Den svenske opphavsrettslov har en bestemmelsei 30 § som tilsvarer den gjeldende norske § 39d.Den danske opphavsrettslov hadde tidligere en til-svarende regel i § 32, som nå er opphevet.

I SOU 2010:24 Avtalad upphovsrätt, jf. SOU2011:32, foreslås reglene om at avtalen gjelder fortre år og ikke gir en enerett med mindre annet eravtalt, videreført. De øvrige delene av bestemmel-sen foreslås opphevet på grunn av forslag om enny generell bestemmelse om adgang til å si oppavtaler der ervervede rettigheter ikke benyttes.Forslaget har ikke medført noen lovendring i Sve-rige.


I høringsnotatet ble det vist til forslaget om lovfes-ting og presisering av spesialitetsprinsippet, og atdette sammen med alminnelige tolkningsprinsip-per tilsier at det ikke lenger er behov for presump-sjonsregelen i § 39d første ledd. Samtidig ble det


vist til at bestemmelsen fortsatt vil kunne habetydning som tolkningsmoment på sentraleområder. Departementet ba derfor om høringsin-stansenes syn på forslaget om oppheving avbestemmelsens første ledd. Ved henvisning til deforeslåtte generelle reglene om oppsigelsesad-gang ved ikke-bruk, ble også gjeldende § 39dandre ledd foreslått opphevet.

6.11.4 Høringen

Departementet kan ikke se at forslaget om opphe-ving av bestemmelsen er særskilt kommentert ihøringen.


Departementet foreslår en lovfesting av spesiali-tetsprinsippet i § 67. Sammen med alminneligetolkningsprinsipper vil dette legge til rette for hen-siktsmessig fastsettelse av omfanget av rettighets-overdragelser, noe som tilsier at det ikke er behovfor gjeldende 39d første ledd. Samtidig omfattergjeldende bestemmelse bl.a. situasjoner hvor detgis tillatelse til å legge ut verk på Internett ogannen overføring til allmennheten. Den vil der-med fortsatt kunne ha betydning som tolknings-moment på områder hvor det ikke alltid inngåsuttrykkelige avtaler om omfanget av rettighets-overdragelser, og kan ha praktisk betydning islike tilfeller.

Når det gjelder bestemmelsen i gjeldende§ 39d andre ledd, ble det i høringsnotatet foreslåtten generell ufravikelig bestemmelse om oppha-vers adgang til å si opp en avtale der erverver ikkeutnytter overdratte rettigheter. På bakgrunn avhøringen opprettholder ikke departementet for-slaget om en slik generell regel, jf. punkt 6.7.

Departementet foreslår derfor å videreføre degjeldende regler om avtaler om fremføring. Påbakgrunn av forslaget om å skille ut overførings-begrepet som egen kategori, er overføring tilføydi bestemmelsens første ledd ved siden av fremfø-ring, slik at innholdet i gjeldende bestemmelsevidereføres. Det er også foretatt enkelte språkligejusteringer. Bestemmelsen er foreslått inntatt som§ 74.

6.12 Forlagsavtaler


Gjeldende § 39e har særskilte regler om forlagsav-taler. Reglene er forholdsvis detaljerte, og videre-

fører til dels lovbestemmelsene om forlagsavtalerfra 1961.

Etter § 39e første ledd er en forlagsavtale enavtale der opphavsmannen har overdratt rett til åmangfoldiggjøre et verk gjennom «trykk eller lig-nende fremgangsmåte». Reglene har følgelig etnoe begrenset anvendelsesområde, og gjelderikke for avtaler om fonogram, film, lydbøker ellerelektroniske publikasjoner. Paragraf 39e siste leddangir også at bestemmelsene heller ikke gjelderavtaler om bidrag til aviser eller tidsskrifter, elleravtaler om bidrag som skal brukes som illustra-sjon til verk som utgis. Bestemmelsene i andre ogtredje ledd gjelder ikke for avtaler om bidrag tilsamleverk, og bestemmelsene i andre ledd gjelderikke for avtaler om oversettelser.

Etter § 39e andre ledd plikter forleggeren åutgi verket innen rimelig tid og sørge for utbredel-sen på sedvanlig måte der en forlagsavtale gir enenerett. Opphavsmannen kan si opp avtalen ogbeholde mottatt honorar dersom ikke forleggerenoppfyller sine plikter.

Opplag er regulert i § 39e tredje ledd. Bestem-melsen angir at forleggeren om ikke annet eravtalt, har rett til å utgi inntil 3000 eksemplar avverket. Når utgivelsen bare omfatter musikkverk,er retten begrenset til 1000 eksemplar, og nårutgivelsen omfatter bare verk av billedkunst 200eksemplar.

Opphavsmannens adgang til å foretaendringer reguleres i § 39e fjerde ledd. Bestem-melsen gir innenfor visse rammer endringsad-gang når det skal fremstilles ytterligere eksem-plar, og det er gått mer enn ett år etter at forlegge-ren utga verket, eller siden opphavsmannen sistforetok endringer i verket.

Etter § 39e femte ledd har opphavsmannenrett til å ta verket med i en utgave av sine samledeeller utvalgte litterære verk. Etter bestemmelsenhar opphavsmannen en slik rett når det er gått 15år etter utløpet av det år forleggeren utga verket.En slik utgivelse skal først tilbys forleggeren.

Opphavsmannens krav på erstatning somfølge av mislighold er regulert av § 39e sjette ledd.

I § 39e syvende ledd angis at opphavsmannenkan heve avtalen ved vesentlig mislighold, og atopphavsmannen kan beholde mottatt honorar ogkreve erstatning etter sjette ledd for skade somikke dekkes av honoraret.

Av § 39e åttende ledd følger at noen av regleneom forlagsavtaler er ufravikelige. Opphavsman-nen kan ikke fraskrive seg sin rett til å utgi samle-verk etter femte ledd. Avtaler til skade for opp-havsmannen som vesentlig avviker fra det som er


bestemt i andre, sjette og sjuende ledd kan ikkegjøres gjeldende.

Reglene ble sist revidert i 1995, blant annet ilys av utviklingen av normalkontraktene på områ-det. I forkant av revisjonen i 1995 ble det ihøringsnotatet av januar 1993 foreslått at regleneom forlagsavtaler ble tatt ut av loven, samtidigsom enkelte av bestemmelsene ble foreslått vide-reført som alminnelige bestemmelser. Forslagetmøtte imidlertid motstand i høringen, og bestem-melsene ble derfor i stedet revidert og samlet i ny§ 39e. Bestemmelsen om avregning og kontrollble tatt ut av reglene om forlagsavtaler og gittgenerell anvendelse i noe endret form, jf. § 39c.


Det er i dag ikke en likeartet regulering avforlagsavtaler i de nordiske land. Finland og Sve-rige har en lignende regulering som i Norge. IDanmark er de særlige regler om forlagsavtaleropphevet, men det er gitt en generell regel omopphavers adgang til å si opp en avtale der erver-ver ikke bruker overdratte rettigheter.


I høringsnotatet ble det vist til at avtaleregulerin-gen av forlagsavtaler i praksis reguleres av frem-forhandlede normalkontrakter som i stor grad fra-viker lovreguleringen av forlagsavtaler, og ogsåomfatter avtaletyper som ikke er regulert i loven.Ut fra dette og på bakgrunn av høringsnotatetsforslag om flere nye generelle regler til styrkingav opphavers stilling, ble det foreslått å oppheveden særskilte reguleringen av forlagsavtaler.

6.12.4 Høringen

Den norske Forfatterforening ønsker å videreføre§ 39e, og viser til at verken tredje, fjerde ellerfemte ledd i gjeldende bestemmelse synes videre-ført blant foreslåtte bestemmelser i §§ 5-1 til 5-5og § 5-7. Forfatterforeningen viser til at forfatteresom gir ut på uorganiserte forlag vil få klart dårli-gere avtaler om bestemmelsen ikke videreføres.Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere har tilsva-rende synspunkter, og ønsker også at begrensnin-gene i virkeområdet for oversettelser og illustra-sjoner i bestemmelsens siste ledd fjernes.

Også Norsk Oversetterforening påpeker at deter forlag og opphavere som ikke er omfattet avnormalkontraktene og at disse kollektive avtalenei dag har en usikker status fordi de er basert på etunntak fra konkurranseloven. Når disse er henvist

til som en standard, mener Norsk Oversetterfore-ning de bør de gis en status som sikrer at de ikkekan kjennes ulovlige av Konkurransetilsynet.

Den norske Forleggerforening er uenig i forsla-get om at de nye generelle bestemmelsene skalerstatte reglene om forlagsavtaler, og mener flereav bestemmelsene som foreslås til dels er på kolli-sjonskurs med et velfungerende normalkontrakts-område.


I praksis reguleres innholdet i forlagsavtaler i storgrad ved bruk av fremforhandlede standardavta-ler – normalkontraktene. Disse avviker i storutstrekning fra den gjeldende fravikelige lovregu-leringen av forlagsavtaler, og omfatter også avtale-typer som ikke er regulert i loven. Ved siden avutgivelser ved «trykk eller lignende fremgangs-måte» som reguleres av § 39e, omfatter de frem-forhandlede normalkontraktene også bl.a. digitaleutgivelser som e-bøker og lydbøker. Siden regule-ringen i gjeldende § 39e sist ble revidert i 1995, erreglene verken tilpasset utviklingen eller utfor-mingen av normalkontraktene på området.

På bakgrunn av bruken av normalkontraktenei bransjen og det avgrensede virkeområdet til§ 39e anser departementet at den gjeldendebestemmelse om forlagsavtaler har begrensetbetydning i praksis. Det kan imidlertid tenkes atoppheving av reglene, som bl.a. Forfatterforenin-gen uttaler i høringen, kan få betydning for avtale-forhold der normalkontraktene ikke benyttes,særlig for de ufravikelige deler av bestemmelsen.Hensynet til vern av opphaver gjør seg imidlertidogså gjeldende på en rekke andre områder, sometter forslaget vil reguleres av generelle regler,herunder nye regler til vern av opphaver.

Departementet foreslår derfor ikke å videre-føre en til dels utdatert regulering på et begrensetområde ved videreføring av gjeldende § 39e.Departementet foreslår heller at det i loven inntasen hjemmel til å regulere forlagsavtaler nærmere iforskrift. Bestemmelsen er inntatt som § 75.

Departementet vil vurdere om det er behov forå sende på høring en mer tidsriktig regulering avforlagsavtaler ved fastsettelse av forskrift til ånds-verkloven.

6.13 Arv


I § 39k er det gitt regler om rettighetsovergangved opphavsmannens død. Av § 39k første ledd


følger at de ordinære regler om arv og skifte fåranvendelse på opphavsretten. Blir det skiftetmens opphavsmannen lever, skal opphavsrettenholdes utenfor skiftet, jf. § 50.

Bestemmelsen i § 39k andre ledd gir opphavs-mannen anledning til gjennom testament med bin-dende virkning også for ektefelle og livsarvinger,å gi bestemmelser om utøvelse av opphavsretteneller overlate til en annen å gi slike bestemmelser.

I § 39k tredje ledd reguleres utøvelse av opp-havsretten der den er gått over til flere i forening.Det kreves samtykke fra alle arvingene til verketsførste offentliggjøring hvis de eller opphavsman-nen ikke uttrykkelig eller stilltiende har samtyk-ket på forhånd. Ved spørsmål om offentliggjøringav verket på annen måte eller i en annen form enntidligere, er det likevel tilstrekkelig at det er gittsamtykke fra arvinger som regnet etter arveloddutgjør et flertall. Ny offentliggjøring på sammemåte kan hver av arvingene forlange eller gi sam-tykke til. Enhver av arvingene kan påtale inngrep iopphavsretten. Bestemmelsen i § 39k fjerde leddgir regler om hvem som har rett til å påtale over-tredelse av testamentariske bestemmelser omutøvelse av opphavsretten, og av lovens vern avideelle rettigheter etter §§ 3 og 11 andre ledd.Bestemmelsen er også gjort gjeldende for frem-bringer av fotografisk bilde og utøvende kunstner.


I høringsnotatet ble reglene i § 39k om rettighets-overgang ved opphavsmannens død foreslått vide-reført med enkelte språklige justeringer, som § 5-13.

6.13.3 Høringen

I høringen uttaler TV 2 at begrepene «opphaver»og «rettighetshaver» bør avklares, herunder omman bør utvide virkeområdet for §§ 5-13 og 5-14samt eventuelle andre relevante bestemmelser.Dette er fordi disse øyensynlig bare dekker «opp-haver» og ikke nærstående «rettighetshaver» somfotografer med rettigheter til bilder, utøvendekunstnere m.fl.


Når det gjelder TV 2s innspill, er det i forslagethenvist fra bestemmelsene om utøvende kunst-ners vern og vern av fotografiske bilder til § 76.Det er etter departementets vurdering derfor

ikke behov for å endre begrepet «opphaver» ibestemmelsen.

Som en konsekvens av at reglene om påtale iforslag til straffebestemmelser endres, er det ogsånødvendig å gjøre endringer i reguleringen avpåtaleadgangen i bestemmelsen om arv. Departe-mentet foreslår at gjeldende § 39k tredje leddfjerde punktum og fjerde ledd ikke videreføres,men at det isteden tas inn en regulering av hvemsom kan anses som fornærmet. Etter straffepro-sessloven § 62 a kan hensynet til den fornærmedetillegges vekt når påtale skal vurderes. Departe-mentet foreslår at bestemmelsen også regulererhvem som har sivil søksmålskompetanse, som idag anses å følge av adgangen til påtale.

Forøvrig foreslår departementet at reglenevidereføres med enkelte språklige justeringersom § 76.

6.14 Opphavsretten og formuesforhold mellom ektefeller

Gjeldende § 50 gir regler om opphavsrett og for-muesforholdet mellom ektefeller, samt ved skifteav felleseie. Etter første ledd har en opphavsmannsom er gift alltid enerådigheten over sin opphavs-rett «uten hensyn til den måte som formuesforhol-det mellom ektefellene er ordnet på». Etter andreledd skal opphavsretten holdes utenfor et skifte avfelleseie mens opphavsmannen lever.

I Ot.prp. nr. 26 (1959–60) på s. 70 heter det:

«Opphavsretten er en rett av så personlig art atden etter loven om ektefellers formuesforholdav 20. mai 1927 § 11 annet ledd ikke går inn ifellesboet. Det er derfor en selvfølge at opp-havsmannen har enerådighet over den.»

Bestemmelsens andre ledd ble tatt inn i lovenunder stortingsbehandlingen. Dette ble i Innst. O.XI (1960–61) på s. 31 begrunnet med at det pågrunn av dommen i Rt. 1956 s. 1033 (Fangendom-men) kunne oppstå tvil om behandlingen av opp-havsretten ved skifte av felleseie mens opphavs-mannen lever.

Bestemmelsen ble i høringsnotatet foreslåttvidereført som ny § 6-7.

Ingen av høringsinstansene uttaler seg om for-slaget.

D e p a r t e m e n t e t foreslår at bestemmel-sen videreføres som § 77 med enkelte språkligejusteringer.


6.15 Utlegg og annen tvangsforfølgning


Bestemmelsen i § 39l gir regler om adgangen tilkreditorforfølgning. Bestemmelsen fastslår atopphavsmannens rett til å råde over et åndsverkikke kan være gjenstand for utlegg eller annentvangsforfølgning fra kreditorene, verken hosham selv, eller hos noen som opphavsretten ergått over til ved opphavsmannens død. Det sammegjelder for manuskript og for kunstverk som ikkeer utstilt, frembudt til salg eller på annen måtegodkjent til offentliggjøring. Paragraf 39l er ogsågjort gjeldende for frembringer av fotografiskbilde, jf. § 43a tredje ledd og utøvende kunsnter, jf.§ 42 femte ledd.


I høringsnotatet ble reglene i § 39l om adgangentil kreditorforfølgning foreslått videreført medenkelte språklige justeringer, som § 5-14.

6.15.3 Høringen

Den norske Forfatterforening viser til at det i prak-sis ofte oppstår usikkerhet om hvem det er som

har opphavsretten til en bok når et forlag leggesned eller slås konkurs. Forfatterforeningenønsker derfor en presumpsjonsregel om at opp-havsretten faller tilbake til opphaver dersom kon-kursboet ikke overdrar boets opphavsrettigheter,og ved opphør av forlagsvirksomhet.


Når det gjelder utlegg og kreditorforfølgning bleregelen i gjeldende § 39l i høringsnotatet foreslåttvidereført. Denne gir et vern mot beslagsforbudog kreditorforfølgning for opphaver og dennesarvinger mv.

Dersom rettigheter er overdratt ved avtale ogerverver går konkurs oppstår bl.a. spørsmål ominntreden i avtaler som reguleres av dekningslo-ven mv. Dette er en annen situasjon enn den somreguleres av gjeldende § 39l. Departementet fore-slår ikke nå endringer av reglene på dette områ-det, da dette heller ikke har vært på høring.

Departementet foreslår at reglene videreføresmed enkelte språklige justeringer som § 78.


7 Straff, erstatning og tiltak mot inngrep mv.

7.1 Generelt

7.1.1 Innledning

Gjeldende 7. kapittel inneholder lovens sanksjons-regler og regulerer straff (§ 54), erstatning (§ 55)og inndragning (§ 56) ved overtredelse av loven.Reglene er i stor grad de samme som ved vedta-kelsen av 1961-loven, men straffebestemmelsen i§ 54 (tidligere § 52) er opp gjennom årene byggetbetydelig ut.


TRIPS-avtalen (Agreement on Trade RelatedAspects of Intellectual Property Rights) er en delav WTO-avtalen (avtale 15. april 1994 om oppret-telse av Verdens handelsorganisasjon). Avtaleninneholder minimumskrav til beskyttelse avimmaterialrettigheter som medlemmene i WTOmå oppfylle.

Avtalens del III inneholder forpliktelser omhåndheving av immaterialrettigheter. Medlem-mene er forpliktet til å ha et effektivt system forhåndheving, jf. artikkel 41 nr. 1. Det er videre nær-mere bestemmelser om de ulike håndhevingsmid-lene som skal stå til rådighet ved inngrep (erstat-ning, tiltak for å hindre nye inngrep og straff), ogom midlertidige forføyninger, bevissikring oggrensekontroll. Norsk rett oppfyller alle forpliktel-sene i TRIPS-avtalen.

Europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/48/EF om håndheving av immaterialrettigheter(håndhevingsdirektivet) regulerer sivilrettsligehåndhevingsmidler ved inngrep i immaterialret-tigheter. Direktivet inneholder dessuten bestem-melser om bevissikring og andre regler av proses-suell art for saker om immaterialrettsinngrep.Direktivet oppstiller minimumskrav for EU-sta-tene.

Direktivet er ikke tatt inn i EØS-avtalen, slik atNorge ikke er forpliktet til å gjennomføre det.

7.1.3 Styrking av håndhevingsreglene i lovene om industrielt rettsvern

Håndhevingsreglene i lovgivningen om industrieltrettsvern (patentloven, kretsmønsterloven, plante-foredlerloven, designloven og varemerkeloven)ble ved lovendring i 2013 endret og harmonisert,jf. Prop. 81 L (2012–2013) og Innst. 261 L (2012–2013). I forbindelse med disse endringene ble deti proposisjonen uttalt at hensynet til norsknæringsliv tilsier at Norge som en del av EØS-markedet bør ha regler om håndheving av indus-trielle rettigheter som minst oppfyller minimums-kravene i håndhevingsdirektivet (2004/48/EF), jf.Prop. 81 L (2012–2013) s. 13. Lovendringene inne-bærer at håndhevingsreglene i Norge på områdetfor industrielt rettsvern minst er på nivå med desom følger av håndhevingsdirektivet, selv omdirektivet ikke er tatt inn i EØS-avtalen.

Etter endringene er håndhevingsreglene ilovene om industrielt rettsvern i hovedsak like.

Det er innført bestemmelser som slår fast atden som har gjort et inngrep i rettigheter, veddom kan forbys å gjenta inngrepshandlingene.Bestemmelsene regulerer også i hvilke tilfellerdet kan nedlegges forbud ved medvirkning til inn-grep og mot forestående inngrep.

Videre innebærer endringene en vesentligstyrking av rettighetshavernes rett til vederlag ogerstatning. Ved forsettlige og uaktsomme inngrepkan rettighetshaveren kreve at vederlag og erstat-ning fastsettes etter det av tre alternative grunn-lag som gir det høyeste beløpet i det enkelte tilfel-let. Dersom inngriperen har handlet forsettligeller grovt uaktsomt, har rettighetshaveren somet minimum krav på et vederlag som svarer til detdobbelte av en rimelig lisensavgift for utnyttelsen.Det ble også foretatt enkelte andre endringer ireglene om vederlag og erstatning.

Ved lovendringene ble også reglene om tiltakfor å hindre inngrep styrket. Det fremgår av allelovene at tiltakene kan gå ut på tilbakekallelse frahandelen, ødeleggelse eller utlevering til rettig-hetshaver. Slike tiltak kan rettes både mot produk-ter som utgjør inngrep, og mot materialer og hjel-pemidler som er brukt til å fremstille produkter.


I alle lovene bortsett fra varemerkeloven erdet innført regler om at retten kan bestemme atdet i visse tilfeller skal gis tillatelse til utnyttelsemot vederlag, i stedet for å nedlegge forbud ogbeslutte tiltak for å hindre inngrep.

Videre er det innført regler om at den som hargjort inngrep, kan pålegges å dekke kostnadeneved formidling av informasjon om dommen i ensak om inngrep.

Inngrep i industrielle rettigheter er straffe-sanksjonert. Ved lovendringene ble normalstraf-fen utvidet til bøter eller fengsel i ett år. Ved sær-lige skjerpende omstendigheter er strafferammenbøter eller fengsel inntil tre år. Etter lovendringener skyldkravet forsett i samtlige lover om detindustrielle rettsvern.

For sivile søksmål om inngrep etter patentlo-ven, planteforedlerloven, designloven og varemer-keloven er det innført regler om at Oslo tingrettskal være tvungent verneting.

I Prop. 81 L (2012–2013) s. 13 ble det varslet atKulturdepartementet som et ledd i revisjonen avåndsverkloven skulle vurdere om det burde gjø-res tilsvarende endringer som i lovene om indus-trielt rettsvern.


I høringsnotatet foreslo departementet nye hånd-hevings- og sanksjonsbestemmelser som i allhovedsak fulgte systematikken og de materiellereglene i lovene om industrielt rettsvern. I enkeltebestemmelser ble det likevel gjort spesielle tilpas-ninger.

Departementet foreslo i høringsnotatetendringer i gjeldende straffe-, erstatnings- og inn-dragningsbestemmelser, og innføring av nyebestemmelser om forbud mot inngrep, tillatelse tilbruk, formidling av informasjon om dom i sak ominngrep samt tvungent verneting.

Ved utformingen av de foreslåtte sanksjonsbe-stemmelsene ble begrepet «inngrep» benyttetgjennomgående. Dette begrepet er nytt i ånds-verkloven (bortsett fra i gjeldende § 4), menbenyttes i alle lovene om industrielt rettsvern. Detble vist til at begrepet «inngrep» i denne sammen-heng omfattet enhver krenkelse eller overtredelseav opphavsrett eller andre rettigheter eller plikteretter loven.

7.1.5 Høringen

Høringsinstansene er delt i synet på forslaget omå harmonisere åndsverklovens sanksjonsbestem-melser med tilsvarende bestemmelser i lovene om

industrielt rettsvern. Advokatforeningen, Fellesor-ganisasjonen Foto-Norge, Motion Picture Associa-tion (MPA) og Norwaco slutter i høringen seg tildepartementets vurdering om at det er ønskelig athåndhevingsreglene på hele det immaterialretts-lige området i størst mulig grad er like, med min-dre særlige hensyn tilsier avvik. Kabel Norge ogNRK er imidlertid negative til en slik harmonise-ring og mener reglene ikke er egnet i opphavsret-ten. Kabel Norge peker på at opphavsretten imange tilfeller er fellesverk med et stort antall ori-ginære rettighetshavere, og at bruk i større gradenn ved varemerker mv. avhenger av avtaler. Depeker også på at opphavsretten ofte er samlet i ret-tighetshaver- eller forvaltningsorganisasjoner, noesom reduserer konkurransen.

NRK uttaler:

«Etter vårt syn er det grunn til å minne om atåndsverksloven og de hensyn den bygger på, istor grad skiller seg fra lovene om industrieltrettsvern (patentloven, kretsmønsterloven,planteforedlerloven, designloven og varemer-keloven). Ytringsfriheten og samfunnetsinteresser har en annen relevans i forhold tilåndsverkloven. Flere av lovforslagene er ogsåproblematiske i forhold til grunnlovens forbudom forhåndssensur og kildevernet. Disse hen-syn er imidlertid verken kommentert ellerdrøftet i høringsnotatet.»

TV 2 mener det bør diskuteres nærmere hvorvidtdet er riktig å benytte patent- og varemerkeregule-ringer på opphavsrettens område.

I tillegg er flere høringsinstanser negative tilenkelte av de foreslåtte bestemmelsene, herunderhvordan disse er utformet.

Flere høringsinstanser, bl.a. Advokatforenin-gen, Den norske Forleggerforening, Den norske For-fatterforening og TV 2 er kritiske til at begrepet«inngrep» benyttes gjennomgående i forslag tilhåndhevingsbestemmelser, og foreslår at detterevurderes.


«Advokatforeningen stiller imidlertid spørsmålom begrepet «inngrep» bør benyttes gjennom-gående på samme måte som i lovene om indus-trielt rettsvern, slik departementet har fore-slått. Med begrepet inngrep forstås det å gripeinn i noe, og dette er naturlig å benytte så lengedet er snakk om bestemmelser som gjelder ret-tigheter. Åndsverksloven inneholder imidlertiden rekke forbudsbestemmelser, som f.eks enrekke av bestemmelsene i forslagets kapittel 6


og 7, samt forslagets § 2-2 tredje ledd. Advokat-foreningen mener at det blir kunstig å si atnoen har gjort inngrep i en forbudsbestem-melse. For øvrig benyttes uttrykket «inngrep irettigheter» i forslagets §§ 9-1, 9-2 og 9-3, noesom ytterligere kan skape usikkerhet med hen-syn til om bestemmelsene kun gjelder vedkrenkelse av lovens rettighetsbestemmelser.Advokatforeningen foreslår å benytte formule-ringene: «Den som har overtrådt bestemmel-sene i denne lov» i §§ 9-1 og 9-2, og «For forsett-lig eller uaktsom overtredelse av bestemmel-sene i denne lov» i erstatningsbestemmelsen§ 9-3.»

7.1.6 Departementets overordnede vurderinger

Departementet opprettholder utgangspunktet omat det er ønskelig at håndhevingsreglene på heledet immaterialrettslige området i størst muliggrad er like, med mindre særlige hensyn tilsieravvik. Dette vil gjøre praktiseringen av loveneenklere, i tillegg til at det vil medføre økt tilgjenge-lighet og forutberegnelighet. Departementet viserogså til at både Sverige, Danmark og Finland i sinopphavsrettslovgivning, som følge av gjennomfø-ring av håndhevingsdirektivet (2004/48/EF), hargjort lignende endringer som de som er gjennom-ført i de norske lovene om industrielt rettsvern.Etter departementets syn er det derfor hensikts-messig at også åndsverklovens håndhevings- ogsanksjonsbestemmelser tilpasses tilsvarendebestemmelser i lovene om industrielt rettsvern.

I høringen påpeker enkelte høringsinstanser atåndsverkloven til dels bygger på andre hensynenn lovene om industrielt rettsvern, og at forskjel-lene mellom dem tilsier at en harmonisering ikkeegner seg på opphavsrettens område. D e p a r -t e m e n t e t er enig i at bl.a. hensynet til ytrings-frihet har en større betydning når det gjelderåndsverk enn det har f.eks. for patenter. Det erogså på det rene at samfunnets interesser forøvrig har en noe annen betydning innenfor detindustrielle rettsvern. Likevel er lovene på detimmaterielle området nært beslektet og bygger påen del felles hensyn. Blant annet gjelder dette for-målene om å fremme nyskaping og sikre rettfer-dig belønning. Departementet mener en harmoni-sering av både systematikk og materielle regler vilvære hensiktsmessig, ikke minst for de som prak-tiserer lovene.

Noen høringsinstanser mener videre atenkelte av forslagene er problematiske når detgjelder hensynet til ytringsfrihet, forbudet mot

forhåndssensur og kildevern. Disse spørsmålenevil bli behandlet løpende nedenfor under hverenkelt bestemmelse.

Ved utformingen av de foreslåtte sanksjonsbe-stemmelsene i høringsnotatet ble begrepet «inn-grep» benyttet gjennomgående. På bakgrunn avinnspill i høringen har departementet etter en for-nyet vurdering valgt å endre noe på terminologieni proposisjonen. Departementet er enig med dehøringsinstansene som påpeker at det ikke ernaturlig å benytte begrepet «inngrep» om overtre-delser av bestemmelser som ikke omhandler ret-tigheter, for eksempel når det gjelder forbudsbe-stemmelser. I tråd med innspill fra Advokatforenin-gen vil derfor d e p a r t e m e n t e t i dette kapit-let benytte «overtredelse» som en samlebeteg-nelse der det både er tale om inngrep i rettigheterog andre overtredelser av loven. Tilsvarende ter-minologi benyttes i stor grad i gjeldende straffe-og erstatningsbestemmelser. Begrepet «inngrep»vil kun bli brukt om de tilfellene der det er tale omovertredelser av rettighetsbestemmelsene (her-under enerettene). Dette begrepet vil av pedago-giske hensyn også bli bruk sammen med formule-ringen «eller på annen måte overtrer denneloven» i flere av bestemmelsene i dette kapitlet.For øvrig vil «inngrep» gjennomgående erstattebegrepet «krenkelse» der dette er brukt i gjel-dende lov. Endringene i begrepsbruken vil ikkemedføre noen realitetsendringer sammenlignetmed gjeldende rett.

7.2 Forbud mot inngrep og andre overtredelser (forbudsdom)


Adgangen til å avsi forbudsdom og fastsettelses-dom er ikke uttrykkelig regulert i åndsverkloven.Det følger imidlertid av bestemmelsene om rettig-hetenes innhold sammenholdt med alminneligeprosessregler, at det kan avsies forbudsdom. Påsamme grunnlag kan det også avsies fastsettelses-dom ved inngrep i opphavsrett eller andre rettig-heter etter åndsverkloven.

Etter åndsverkloven § 54 fjerde ledd straffesforsøk på forsettlig overtredelse likt med fullbyr-det overtredelse. Når det foreligger straffbart for-søk på overtredelse, vil det være grunnlag for ånedlegge sivilrettslig forbud i form av fastsettel-sesdom eller fullbyrdelsesdom mot slikehandlinger som forsøket retter seg mot. Adgan-gen til å få nedlagt sivilrettslig forbud mot overtre-delseshandlinger før inngrepet har funnet sted, erimidlertid ikke begrenset til kun å gjelde tilfeller


der det foreligger et straffbart forsøk på overtre-delse. Etter tvisteloven § 1-3 vil det etter omsten-dighetene også i andre tilfeller være anledning tilå reise slikt søksmål mot noen som har opptrådtpå en måte som gjør at det er overhengende farefor at vedkommende vil begå en overtredelse.

Medvirkning til overtredelse av åndsverklovener straffbart, jf. straffeloven 2005 § 15. Den somhar bidratt til, eller på annen måte vært delaktig i,en annens overtredelse, vil også kunne pådra segerstatningsrettslig medvirkningsansvar. Det vilkunne nedlegges forbud mot handlinger somutgjør bidrag til andres overtredelse, dersom ved-kommende har opptrådt på en måte som kvalifise-rer som strafferettslig eller erstatningsrettsligmedvirkningsansvar. Begge former for medvir-kningsansvar forutsetter at det er utvist skyld.

I 2013 ble det innført en ny bestemmelse i§ 56c, som gir rettighetshaver adgang til åbegjære at domstolene pålegger tjenesteytere(internettilbydere) å hindre eller vanskeliggjøretilgang til nettsteder med innhold som gjør inn-grep i opphavsrett m.m. i grove tilfeller, jf. punkt8.4.1. Etter bestemmelsen skal domstolen kunnepålegge internettilbydere en handleplikt når tilby-dernes tjenester benyttes til opphavsrettsinngrep.


I Sverige inneholder upphovsrättslagen 53 b§ bestemmelser om såkalt «vitesförbud». Vitesför-budet innebærer at en domstol – etter krav fra ret-tighetshaveren – «vid vite» kan forby den somutfører et rettighetsinngrep å fortsette med det.Dette innebærer at det knyttes en betalingsfor-pliktelse til det å ikke overholde forbudet. I forbin-delse med gjennomføringen av håndhevingsdirek-tivet (2004/48/EF) ble det uttrykkelig presisert atvitesförbudet også kan ilegges ved medvirkningeller når det foreligger forsøk eller en forbere-delse til overtredelse.

Den danske opphavsrettsloven inneholderingen uttrykkelige bestemmelser om at det kannedlegges forbud mot fortsatt overtredelse. Detfølger imidlertid av loven sammenholdt medalminnelige prosessbestemmelser at slike forbudkan nedlegges.


Departementet foreslo i høringsnotatet at det i§ 9-1, på samme måte som i lovene om industrieltrettsvern, jf. Prop. 81 L (2012–2013) og Innst. 261L (2012–2013), skulle tas inn en uttrykkelig

bestemmelse om adgang til å avsi forbudsdom iåndsverkloven.

Forslaget innebar at den som har gjort inn-grep, kan forbys å gjenta tidligere begåtte inn-grepshandlinger, eller å fortsette med pågåendeinngrepshandlinger. Forbudet retter seg altså motbestemte inngrepshandlinger som vedkom-mende har utført.

I høringsnotatet ble det lagt til grunn at forbudogså kunne nedlegges overfor den som harbidratt til, eller på annen måte vært delaktig, i enannens inngrep, for eksempel ved å yte tjenestersom er brukt i forbindelse med et inngrep. Forsla-get innebar at forbud kan nedlegges overfor densom har opptrådt på en måte som kvalifiserer tilstrafferettslig eller erstatningsrettslig medvir-kningsansvar.

Departementet foreslo videre at forbud kunnenedlegges mot et forestående inngrep når noenhar gjort vesentlige forberedelsestiltak med siktepå å utføre handlingen, eller på annen måte opp-trådt på en måte som gjør at det er særlig grunn tilå frykte at vedkommende vil gjennomføre en inn-grepshandling.

7.2.4 Høringen

Av de høringsinstanser som uttaler seg om forsla-get, støtter Advokatforeningen, Den norske Forfat-terforening, Kabel Norge, Norsk Videogramforening(NVF), Norwaco, Rettighetsalliansen og TONOinnføring av en bestemmelse om forbud mot inn-grep. Det pekes bl.a. på at selv om det allerede føl-ger av gjeldende rett, vil det være en fordel om detinnføres klar lovregel om dette.

Get TDC og Telenor uttaler at de ikke harvesentlige innvendinger mot forslaget, menTelenor stiller spørsmål ved om regelen vil hanoen praktisk betydning siden adgangen til å ned-legge forbudsdom allerede følger av gjeldenderett og forføyningsinstituttet. Disse høringsinstan-sene er, i likhet med Kabel Norge, likevel kritisketil at bestemmelsen skal omfatte medvirkere, ogber departementet presisere at forbudsdom ikkemå kunne nedlegges mot en tjenestetilbyder sommedvirker.

Telenor uttaler i den forbindelse:

«Ekom-tilbydere kan ikke holdes ansvarlig forbrukernes rettighetsovertredelser, jf. ogsåansvarsfrihetsreglene i e-handelsloven for mel-lommenn og mere conduit-prinsippet i punkt27 i fortalen til Infosoc-direktivet. Som påpekt[…] er det den enkelte bruker av Internett somalene er – og må være – ansvarlig for egen bruk


av internettjenester. En utvanning eller overfø-ring av dette ansvaret er svært uheldig, vilskape uklare ansvarsforhold og i ytterste kon-sekvens kunne medføre at ekomtilbydere unn-later å tilgjengeliggjøre tjenester som ellers eretterspurt og driver samfunnsutviklingenvidere. Dersom bestemmelsen skal få anven-delse overfor medvirkere, vil det for øvrig opp-stå en rekke kompliserte og prinsipielle spørs-mål om rekkevidden av bestemmelsen, foreksempel i forhold til leverandører av maskin-vare, programvare og applikasjoner.»

Telenor anbefaler på denne bakgrunn å ta ut for-slaget om at forbudsdom kan avsies ved med-virkning til inngrep.

Motsatt synspunkt har Norsk Videogram-forening (NVF) og Rettighetsalliansen, som berdepartementet bekrefte at forslaget også gjelderleverandører av informasjonssamfunnstjenestersom omfattes ansvarsfrihetsreglene i ehandelslo-ven §§ 16-18.

Mediebedriftenes Landsforening, Norsk Redak-tørforening og NRK går imot forslaget. Blant disseanføres det at bestemmelsen, slik den er utformet,vil være i strid med forbudet mot forhåndssensur iEMK artikkel 10 og Grunnloven § 100 fjerde ledd.

NRK uttaler:

«Departementets forslag medfører […] ensvært vidtgående regel på opphavsrettensområde, uten noen utdypende begrunnelse.Det forekommer mange alvorlige handlingersom samfunnet ønsker å forhindre, uten at detdermed er fastsatt egne regler om dom somforbyr fremtidige handlinger. NRK mener deter det betenkelig å innføre så inngripende ogvidtfavnende regler, uten at det foreligger ennærmere begrunnelse eller vurdering avhvilke konsekvenser lovforslaget vil kunne få.

Vi vil i denne sammenheng særskilt pekepå at forslaget må antas å være i strid med for-budet mot forhåndssensur, jfr. Grunnlovens§ 100 fjerde ledd og EMK artikkel 10.»

Også TV 2 peker på at bestemmelsen kan oppfat-tes som forhåndssensur.

Enkelte av høringsinstansene som i utgangs-punktet er negative til forslaget, deriblant NorskRedaktørforening og NRK, mener det subsidiærtbør tas inn et forbehold i bestemmelsen somuttrykkelig avgrenser mot forhåndssensur.

Departementets synspunkt om at det ikke børinnføres regler om konvensjonalbot, støttes avKabel Norge og Telenor. TONO slutter seg derimot

ikke til departementets vurdering, og mener detfortsatt er gode grunner til å vurdere regler ettersvensk modell, noe TONO også foreslo i innspills-runden. Videre mener TONO at det under enhveromstendighet bør foretas en endring i tvangsfull-byrdelsesloven, slik at tvangsfullbyrdelsen skalskje i form av løpende mulkt.


Selv om adgangen til å avsi forbudsdom og fastset-telsesdom ikke er regulert i åndsverkloven, er detlikevel på det rene at begge typer dommer kanavsies ved inngrep i rettigheter etter åndsverk-loven. Etter departementets vurdering er det vik-tig at en så sentral sanksjon mot overtredelse avopphavsrett mv. kommer tydelig frem i åndsverk-loven.

Departementet følger opp forslaget om å ta innen bestemmelse om forbudsdom i åndsverkloven,men med noen justeringer sammenlignet medhøringsnotatets forslag.

Bestemmelsen innebærer at den som harutført en overtredelse, kan forbys å gjenta tidli-gere begåtte overtredelseshandlinger, eller å fort-sette med pågående overtredelseshandlinger. For-budet retter seg altså mot bestemte overtredelses-handlinger som vedkommende har utført.

Adgangen til å nedlegge forbud bør etterdepartementets syn ikke bare gjelde overfor densom har utført en fullbyrdet overtredelse. For åsikre effektiv håndheving bør det i noen situasjo-ner også kunne nedlegges forbud overfor densom har bidratt til, eller på annen måte vært delak-tig i, en annens overtredelse, for eksempel ved åyte tjenester som er brukt i forbindelse med enovertredelse.

Det bør likevel ikke være anledning til å ned-legge forbud i alle tilfeller der noen har bidratt til,eller på annen måte har vært delaktig i en annensovertredelse. Dersom det ikke stilles kvalifise-rende krav til handlinger som skal kunne gigrunnlag for forbud, vil forbud kunne bli nedlagtoverfor personer som har bidratt til en overtre-delse på en helt perifer måte, eller som ikke haddeeller burde hatt kunnskap om at de bidro til enannens overtredelse. Dette vil gi en for vidtrek-kende adgang til å nedlegge forbud. Forslagetinnebærer at forbud kan nedlegges overfor densom har opptrådt på en måte som kvalifiserer tilstrafferettslig eller erstatningsrettslig medvirk-ningsansvar. Departementet mener dette gir enrimelig avgrensning av adgangen til å nedleggeforbud rettet mot noen som har bidratt til eller på


annen måte har vært delaktig i en annens overtre-delse.

Høringsinstanser på både rettighetshaver- ogdistribusjonssiden tar opp, med ulikt utgangs-punkt, spørsmål om i hvilken grad medvirkere børomfattes av bestemmelsen. I høringen er bl.a.Telenor kritisk til at bestemmelsen skal omfattemedvirkere. D e p a r t e m e n t e t vil til dettebemerke at det også etter gjeldende rett vil kunnenedlegges forbud mot handlinger som utgjørbidrag til andres overtredelse, dersom vedkom-mende har opptrådt på en måte som kvalifiserersom strafferettslig eller erstatningsrettslig med-virkningsansvar. Denne adgangen bør viderefø-res, og departementet ser det som formålstjenligat dette uttrykkes klart i loven.

Når det gjelder spørsmålet om forslaget ogsåskal gjelde overfor tjenesteytere av informasjons-samfunnstjenester som er omfattet av ansvarsfri-hetsreglene i ehandelsloven, viser departementettil at ehandelsloven §§ 16-18 kun gjelder ansvars-frihet for straffe- og erstatningsansvar. Selv om entjenesteyter skulle være omfattet av ansvarsfri-hetsreglene, er dette derfor ikke til hinder for aten domstol kan nedlegge en forbudsdom mot tjen-esteyteren. Dette fremgår også av ehandelsloven§ 20, som i Ot.prp. nr. 4 (2003–2004) s. 40 omtalespå følgende måte:

«Bestemmelsen påpeker at §§ 16 til 18 ikkeberører den mulighet en domstol eller forvalt-ningsmyndighet har til å kreve at tjenesteyte-ren bringer en overtredelse til opphør eller for-hindrer den. Det betyr at selv om tjenesteyte-ren er fritatt for ansvar kan for eksempel endomstol ved midlertidig forføyning gi påleggom at informasjonen skal fjernes eller tilgangtil informasjonen sperres.»

Departementet ser ikke grunnlag for å inn-skrenke adgangen til å avsi forbudsdom ved ågjøre et generelt unntak i bestemmelsen for sliketjenesteytere. I forslaget § 89 (gjeldende § 56c)finnes det imidlertid en hjemmel til å gi visse tje-nesteytere som tilbyr informasjonssamfunnstje-nester, pålegg om å hindre eller vanskeliggjøre til-gang til nettsted der det i stort omfang gjøres til-gjengelig materiale som åpenbart gjør inngrep iopphavsretten. Pålegg etter denne bestemmelsenkan dermed i prinsippet få samme virkning somen forbudsdom. Etter departementets syn er detnærliggende at de situasjonene som omfattes av§ 89, følger spesialreglene i denne bestemmelsen,samt de prosessuelle reglene som er gitt i §§ 90 til99. Disse reglene er utformet med hensyn til sær-

trekkene ved disse sakene, og bestemmelsene i§§ 89 flg. bør derfor videreføres som lex specialis-regler. På denne bakgrunn foreslår departemen-tet at den nye bestemmelsen om forbud mot inn-grep og andre overtredelser avgrenser mot tilfel-ler som omfattes av § 89.

Et krav om at det må foreligge straffbart for-søk gir etter departementets syn ikke en hensikts-messig avgrensning av adgangen til å nedleggeforbud mot forestående overtredelse. Når det eroverhengende fare for at noen vil komme til åbegå en overtredelse, bør forbud kunne nedleg-ges uavhengig av om vedkommende vet ellerburde vite at handlingen vedkommende tar siktepå å gjennomføre, vil utgjøre en overtredelse.Departementet foreslår derfor at det bør kunnenedlegges forbud mot en forestående overtre-delse når noen har gjort vesentlige forberedelses-tiltak med sikte på å utføre handlingen, eller påannen måte opptrådt på en måte som gjør at det ersærlig grunn til å frykte at vedkommende vil gjen-nomføre en overtredelseshandling.

Midlertidig forføyning vil på grunn av tidsmo-mentet oftest være det mest tjenlige virkemiddeletfor å hindre en forestående overtredelse. Ettertvisteloven kapittel 34 vil det kunne besluttes for-bud i form av midlertidig forføyning ved forestå-ende overtredelse av rettigheter etter åndsverk-loven. Om midlertidig forføyning kan besluttes islike situasjoner, beror på om kravet til sikrings-grunn i tvisteloven § 34-1 første ledd bokstav aeller b er oppfylt. Kravet til sikringsgrunn etterbokstav a vil være oppfylt når noen har opptrådtpå en måte som gjør at det er overhengende farefor at vedkommende vil begå en overtredelses-handling. Behovet for å kunne nedlegge forbudmot forestående overtredelse synes dermed ivare-tatt gjennom reglene om midlertidige forføynin-ger. Etter departementets syn bør det imidlertidogså kunne nedlegges forbud mot foreståendehandlinger i en endelig dom i en overtredelses-sak. Sammenhengen med reglene om midlerti-dige forføyninger tilsier det. Dersom adgangen tilå nedlegge forbud mot forestående overtredelsereguleres i reglene om forbudsdom, vil det samti-dig bidra til å klargjøre når det kan nedlegges for-bud i form av midlertidig forføyning i slike tilfel-ler. Adgangen til å nedlegge forbud mot forestå-ende overtredelse i en endelig dom vil dessutenkunne ha selvstendig betydning. Det gjelder foreksempel hvis det i en overtredelsessak kommerfrem at det er en overhengende fare for at overtre-deren også vil begå andre former for overtredel-seshandlinger enn de vedkommende allerede harutført.


I høringen mener bl.a. Mediebedriftenes Lands-forening, Norsk Redaktørforening og NRK atbestemmelsen vil være i strid med forbudet motforhåndssensur. Grunnloven § 100 fjerde leddfastsetter et forbud mot forhåndssensur og andreforebyggende tiltak. Forhåndssensur i denne for-stand betyr at ytringene underlegges forhånds-kontroll før de offentliggjøres. Andre forebyg-gende forholdsregler er ordninger av sammekarakter. D e p a r t e m e n t e t er enig i at enavgjørelse om å forby å gjennomføre en bestemthandling kan tenkes å være i strid med Grunnlo-ven § 100 fjerde ledd. Etter forslaget her er detimidlertid domstolene som skal ta avgjørelsen iden enkelte sak. Hensynet til ytringsfriheten, her-under Grunnlovens forbud mot forhåndssensurog andre forebyggende forholdsregler, vil naturliginngå i domstolens vurdering av om det skalavsies forbudsdom. Grunnloven vil på grunn avsin trinnhøyde medføre en innskrenkende tolk-ning av adgangen til å gi forbudsdom dersomdette i det enkelte tilfelle ville medføre forhånds-sensur. Dette sikrer etter departementets oppfat-ning at hensynet til ytringsfriheten ivaretas i denenkelte sak. Slik vil også situasjonen være ettergjeldende rett. Etter departementets vurdering erdet derfor ikke nødvendig at det tas inn et forbe-hold i bestemmelsen som uttrykkelig avgrensermot forhåndssensur, slik som bl.a. NRK foreslår.Domstolen vil uansett måtte foreta en slik vurde-ring.

Når det gjelder innspillet fra TONO om at det iloven bør innføres regler om konvensjonalbot til-svarende det svenske «vitesförbudet», oppretthol-der d e p a r t e m e n t e t synspunktet ihøringsnotatet om at dette ikke er nødvendig.Etter departementets vurdering vil den foreslåttebestemmelsen, sammenholdt med de alminneligereglene om tvangsfullbyrdelse, gi tilstrekkeliggrunnlag for å forby en overtredelse. Departe-mentet ønsker heller ikke å følge opp forslaget omå endre tvangsfullbyrdelsesloven slik at tvangsfull-byrdelse kan skje i form av løpende mulkt.

Unntaksvis bør det – som et alternativ til å ned-legge forbud – være anledning til å gi tillatelse til åbruke verket eller arbeidet mot vederlag. Ihøringsnotatet ble det foreslått å ta inn regler omat det unntaksvis kan gis tillatelse til å utnytte ver-ket eller arbeidet mot vederlag. Departementetopprettholder forslaget om å skille ut dennebestemmelsen som en egen paragraf i § 84. Detfremgår av bestemmelsen at tillatelse til bruk motvederlag ikke bare utelukker tiltak for å hindreinngrep og andre overtredelser, men også uteluk-

ker at det nedlegges forbud mot inngrep og andreovertredelser (forbudsdom).

Bestemmelsen om forbud mot inngrep ogandre overtredelser er tatt inn som § 79.

7.3 Straff


Bestemmelser om straff reguleres i åndsverklo-ven § 54.

Etter bestemmelsens første ledd er det til-strekkelig med uaktsomhet for å idømme strafffor en rekke overtredelser av åndsverkloven.Disse overtredelsene er listet opp i første leddbokstav a til e, hvorav bokstavene a og b i hoved-sak gjelder inngrep i opphavsmannens og nær-ståendes rettigheter.

Bestemmelsen har også egne straffebud i bok-stav c til d.

Bokstav c inneholder et importforbud foreksemplar av åndsverk eller nærståendes arbei-der og opptak etter 5. kapittel. For slike eksemplargjelder et importforbud når hensikten er å gjøredem tilgjengelig for allmennheten. Forbudet gjel-der kun dersom eksemplarene er fremstilt på enslik måte at en tilsvarende fremstilling i Norgeville vært i strid med loven.

Bokstav d fastsetter forbud mot å fremby ellergjøre tilgjengelig nærståendes arbeider og opp-tak. Forbudet gjelder dersom eksemplarene erfremstilt i strid med rettighetsbestemmelsene i 5.kapittel, eller innført i strid med bokstav c.

Bokstav e gjelder parallellimport av lydopptakog film, jf. § 45. For slike eksemplar gjelder etimportforbud når hensikten er å gjøre dem tilgjen-gelig for allmennheten i ervervsøyemed. Forbu-det gjelder kun når tilvirkeren ikke har samtykketog når eksemplar av samme opptak med tilvirke-rens samtykke frembys i Norge. Importforbudetgjelder imidlertid ikke opptak som lovlig er brakt ihandelen innen EØS-området, jf. forskrift til ånds-verkloven § 6-14.

Etter femte ledd kan den som unnlater å giopplysninger som nevnt i § 38c åttende ledd førstepunktum eller unnlater å påføre opplysninger somnevnt i § 52, straffes med bøter.

Ved overtredelse av åndsverkloven § 12 fjerdeledd kreves det forsett for at straff skal kunneidømmes etter § 54 første ledd, jf. § 54 andre ledd.

Også medvirkning til overtredelser som eromhandlet i § 54 første og andre ledd er straff-bart, jf. straffeloven 2005 § 15. (Det tidligere med-virkningstillegget i åndsverkloven § 54 tredje leddble opphevet som en følge at den generelle med-


virkningsbestemmelsen i straffeloven trådte ikraft, jf. straffelovens ikraftsettingslov av 19. juni2015 nr. 65.) Det samme gjelder forsøk på slikeovertredelser, jf. åndsverkloven § 54 fjerde ledd.

Den ordinære strafferammen etter åndsverk-loven er bøter eller fengsel i inntil 3 måneder, jf.§ 54 første ledd. Dersom overtredelsen er forsett-lig, og det foreligger særlig skjerpende forhold,utvides strafferammen til bøter eller fengsel inntiltre år, jf. § 54 tredje ledd første punktum. Ved vur-deringen av om særlig skjerpende forhold fore-ligger, skal det etter tredje ledd andre punktumførst og fremst legges vekt på den skade som erpåført rettighetshaveren og andre, den vinningsom overtrederen har hatt, og omfanget av over-tredelsen for øvrig. I tilfeller hvor den utvidedestrafferammen kommer inn, er påtalen ubetingetoffentlig, jf. § 54 sjette ledd første punktum. Iandre tilfeller kreves det påtalebegjæring fra orga-nisasjon, jf. syvende ledd, eller at påtale finnespåkrevd av allmenne hensyn, jf. § 54 sjette leddandre punktum. Etter syvende ledd kan påtale ivisse tilfeller begjæres av organisasjon som kaninngå avtale med avtalelisensvirkning, jf. § 36.


Etter den svenske opphavsrettsloven 53 § kan densom forsettlig eller grovt uaktsomt gjør inngrep iopphavsrettigheter mv., dømmes til bøter ellerfengsel i inntil to år. Forsøk på og forberedelse tilslike inngrep er straffbare etter brottsbalken 23kap. Medvirkning er straffbart etter de alminne-lige bestemmelsene i brottsbalken 4 §.

Den alminnelige regel i Danmark er at forsett-lige og grovt uaktsomme inngrep kan straffesmed bøter, jf. ophavsretsloven § 76. Er inngrepetbegått forsettlig og under skjerpende omstendig-heter, er strafferammen fengsel inntil ett år ogseks måneder. Skjerpende omstendigheter anseså foreligge hvis «overtrædelserne sker erhvervs-mæssigt, hvis der fremstilles eller blandt almenhe-den spredes et betydeligt antal eksemplarer, ellerhvis værker og frembringelser gengives på en sådanmåde, at almenheden får adgang til dem på et indi-viduelt valgt sted og tidspunkt», jf. Stk. 2. Når inn-grepene er forsettlige og av særlig grov karakter,kan de straffes etter § 299 b i den danske straffelo-ven. Strafferammen etter denne bestemmelsen erfengsel i inntil 6 år.


Departementet foreslo i høringsnotatet en ny ogforenklet bestemmelse om straff i § 9-2, som i

hovedsak var utformet på samme måte som tilsva-rende bestemmelser i lovene om industrieltrettsvern, jf. Prop. 81 L (2012–2013) og Innst. 261L (2012–2013).

Forslaget gikk ut på at uaktsomme overtredel-ser ikke lenger skulle kunne straffes, men at det ilikhet med lovene om industrielt rettsvern kunskal være adgang til å idømme straff dersom deter utvist forsett. Departementet viste til at straffe-sanksjon først og fremst skal ramme grove inn-grep begått som ledd i virksomhet der et vesentligtrekk er omfattende og systematiske rettighets-inngrep. Det ble lagt til grunn at slik virksomhetkjennetegnes av at de involverte har utvist forsett.Kravet om forsett ble ikke tatt inn i selve ordly-den, da dette følger av den generelle bestemmel-sen om skyldkrav i straffeloven 2005 § 21.

Forslaget innebar ikke noen realitetsendringnår det gjaldt medvirkning og forsøk, men straff-bar medvirkning og forsøk skulle reguleres av dealminnelige reglene på strafferettens område, jf.straffeloven 2015 §§ 15 og 16.

Videre innebar forslaget en skjerping av denordinære strafferammen fra bøter eller fengselinntil tre måneder, til bøter eller fengsel inntil ettår. Også dette ville tilsvare strafferammene ilovene om industrielt rettsvern. Departementet latil grunn i høringsnotatet at en slik endring istørre grad enn de gjeldende strafferammene villereflektere straffverdigheten ved slike inngrep.

I bestemmelsen ble det også foreslått tatt innen opplisting av momenter det særlig skal leggesvekt på ved vurderingen av om særlig skjerpendeomstendigheter foreligger. Forslaget innebaringen vesentlig endring av dagens rettstilstand,men de momenter som ble foreslått, var noeannerledes formulert enn i gjeldende bestem-melse.

Påtale skulle etter forslaget bare skje etter for-nærmedes begjæring eller hvis det kreves av all-menne hensyn. Gjeldende bestemmelse om atorganisasjon som kan inngå avtale med avtaleli-sensvirkning også kan begjære påtale i visse tilfel-ler, ble foreslått videreført.

Når det gjelder hvilke handlinger som skullevære straffebelagte, foreslo departementet atdette ble angitt generelt ved «inngrep i rettigheteretter denne lov». Departementet pekte på at gjel-dende § 54 første ledd bokstav a og b gjennomgå-ende omhandler inngrep i rettigheter etter loven.Det ble derfor lagt til grunn at den foreslåtte utfor-mingen ikke ville innebære realitetsendringer iforhold til gjeldende rett.

I høringsnotatet var departementet i tvil omhensiktsmessigheten av å beholde de egne straf-


febudene i § 54 første ledd bokstav c til e, ogønsket høringsinstansenes syn på dette. I forslagtil ny straffebestemmelse ble straffebudene i gjel-dende § 54 første ledd bokstav c til e foreslått opp-hevet.

7.3.4 Høringen

Departementets forslag om å oppheve uaktsom-het som skyldkrav støttes av Kabel Norge, Medie-bedriftenes Landsforening (MBL), NRK, Telenor ogTV 2.

Kabel Norge og Telenor støtter forslaget om atstraffbar medvirkning og forsøk reguleres etterde alminnelige reglene.

Norsk Videogramforening (NVF) og Rettig-hetsalliansen støtter forslaget om å øke strafferam-men for opphavsrettskrenkelser. Telenor haringen innvendinger til endringen av strafferam-men. MBL, NRK og TV 2 viser bl.a. til at bestem-melsen er generell og gjelder ethvert brudd påloven, og savner en vurdering av behovet for åstraffesanksjonere overtredelse av lovens enkeltebestemmelser. NRK viser til Straffelovkommisjo-nen i NOU 2002: 4 kapittel 4 og mener det børforetas en nærmere analyse av lovforslaget i lys avdenne utredningen:

«NRK mener det bør foretas en grundigeregjennomgang av straffverdigheten av deenkelte typer overtredelser i samsvar medStraffelovkommisjonens anvisninger.

Vi mener det er betenkelig å vedta en heltgenerell regel som straffelegger enhver over-tredelse av lovens bestemmelser. Straff bør for-beholdes de alvorlige eller gjentatte overtredel-sene. Departementet er selv inne på dette nårde i høringsnotatet skriver at «straffesanksjonførst og fremst skal ramme grove inngrepbegått som ledd i virksomhet der et vesentligtrekk er omfattende og systematiske rettig-hetsinngrep». Slik lovbestemmelsen er utfor-met rammer den imidlertid ethvert brudd pålovens bestemmelser.»

Norsk Redaktørforening (NR) peker på at opphavs-rettsområdet har et klart sivilrettslig preg, ogmener det bør foretas en grundig vurdering av omstraff er et egnet middel til konfliktløsning. NRmener straffebestemmelsen bør fjernes. KabelNorge peker på at mange opphavsrettslige tvisterog krenkelsessaker er knyttet til tolkningen avinngåtte avtaler. Kabel Norge oppfordrer derfordepartementet til å vurdere de samlede konse-

kvenser av de ulike forslagene i høringsnotatet.Tilsvarende tas opp i høringsuttalelsen fra TV 2.

TV 2 tar også opp forholdet til ytringsfriheten isin høringsuttalelse:

«Særlig straff som sanksjonsmiddel mot jour-nalistisk redaksjonell virksomhet vil ha enåpenbar «chilling effect» og dermed reduseremedienes handlerom og posisjon, ikke minstsom «public watchdog» (Europarådets resolu-sjon 1577 (2000). At ytringsfrihets-aspektet måhensyntas også når man vurderer straff etterreglene i åndsverkloven, er klart. Dette børfremgå tydeligere ved reglenes utforming.»

Også Norsk Journalistlag viser til at straff vilkunne ha en nedkjølende effekt på journalistiskemediers samfunnsrolle. I tillegg etterlyser MBL,NRK og TV 2 en vurdering av straff og forholdettil ytrings- og informasjonsfriheten, f.eks. når detgjelder skjønnsmessige bestemmelser som sitat-retten.

Kabel Norge er bekymret for at straffereaksjonkan brukes som forhandlingskort dersom påtaleskal kunne skje etter begjæring fra den fornær-mede, og ønsker påtaleadgangen begrenses til til-feller hvor det kreves av allmenne hensyn. Kopi-nor mener organisasjonenes påtalerett bør innbe-fatte organisasjon som er godkjent etter den gene-relle avtalelisensbestemmelsen.

I høringsuttalelsen til Politihøgskolen, som støt-tes av Politidirektoratet, pekes det på at det etterendring som følge av straffelovens ikraftsettings-lov med virkning fra 1. oktober 2015, ikke lengerkreves påtalebegjæring fra den fornærmede for åreise straffesak etter åndsverkloven § 54. Somfølge av dette, anbefaler Politihøgskolen at henvis-ningen til fornærmedes begjæring i tredje leddstrykes, og at det samme gjøres for organisasjo-ners påtalerett etter fjerde ledd. I tillegg pekerPolitihøgskolen på utfordringer knyttet til påtale-kompetansen siden utkastet til § 9-2 anses å ha enstrafferamme på tre års fengsel uansett om detkonkret påberopes at det foreligger skjerpendeomstendigheter.

Kabel Norge støtter forslaget om å opphevebestemmelsene i gjeldende § 54 bokstav c til d.Det pekes bl.a. på at reglene neppe har særligpraktisk betydning. Advokatforeningen slutter segtil departementets forslag om ikke å videreførebestemmelsen i bokstav d.

Når det gjelder bokstav c og e, er det etterAdvokatforeningens mening mer tvilsomt om over-tredelser ved «import» eller «innførsel» dekkes avforslaget til ny lov. Advokatforeningen mener der-


for at innholdet i gjeldende § 54 bokstav c og eogså bør reflekteres i ny åndsverklov ved at «inn-førsel med den hensikt å tilgjengeliggjøre for all-mennheten» fremgår eksplisitt som underlagt ret-tighetshaverens enerett, enten ved at det inntas i§ 2-2, eller at det tas inn en lignende formulering i§ 9-2. I høringen ønsker Motion Picture Associa-tion (MPA) at alle bokstavene c til d beholdes. Detpekes bl.a. på at bestemmelsene har informasjons-verdi og at spesielt bokstav e er viktig for rettig-hetshavere utenfor EØS.


Departementet viderefører i all hovedsak forsla-get fra høringsnotatet. Forslaget er imidlertidendret slik at det bedre er tilpasset systemet istraffeloven 2005. På bakgrunn av innspill i hørin-gen er det også foretatt enkelte justeringer ogendringer.

Etter gjeldende straffebestemmelse i § 54 erdet tilstrekkelig med uaktsomhet for å idømmestraff for overtredelse av loven. I lovene om indus-trielt rettsvern er skyldkravet kun forsett. Depar-tementet viser til at straffesanksjon først og fremstskal ramme grove overtredelser begått som ledd ivirksomhet der et vesentlig trekk er omfattendeog systematiske rettighetskrenkelser. Det vilvære et kjennetegn ved slik virksomhet at deinvolverte har utvist forsett. Et krav om forsett vildermed ikke vanskeliggjøre straffeforfølgning ivesentlig grad. Forsettlige overtredelser vil ogsåpå dette området være vesentlig mer straffverdigenn uaktsomme overtredelser. Dette tilsier etterdepartementets syn at straffebestemmelsen kunbør ramme forsettlige handlinger, noe som ogsåfår støtte av de høringsinstanser som uttaler segom dette. Departementet opprettholder forslaget ihøringsnotatet om at det også etter åndsverklovenkun skal være adgang til å idømme straff dersomdet er utvist forsett. Kravet om forsett foreslåsikke tatt inn i selve ordlyden, da dette følger avden generelle bestemmelsen om skyldkrav i straf-feloven 2005 § 21.

At også den som medvirker til å begå en over-tredelse, vil kunne straffes, følger av den gene-relle medvirkningsbestemmelsen i straffeloven2005 § 15. Dette vil dermed ikke fremgå direkte avstraffebestemmelsen i åndsverkloven.

Forsøk på forsettlig overtredelse er straffbartetter gjeldende § 54 fjerde ledd. Bestemmelsenforeslås ikke videreført, da dette nå følger av dengenerelle regelen i straffeloven 2005 § 16.

Departementet opprettholder også forslagetom at den ordinære strafferammen skjerpes, slik

at den blir bøter eller fengsel inntil ett år. Dette ertilsvarende strafferamme som i lovene om indus-trielt rettsvern etter at disse ble endret (fra bøtereller fengsel inntil tre måneder). Etter departe-mentets vurdering innebærer endringen at straf-ferammen i større grad enn tidligere reflektererstraffverdigheten ved slike overtredelser. Immate-rielle verdier har fått større betydning ved at deutgjør en større andel av bedriftenes verdier enntidligere. Det er videre mange holdepunkter for atomfattende og systematiske rettighetsinngrep harøkt i omfang. Dette tilsier en utvidelse av den ordi-nære strafferammen. Departementet kan hellerikke se noen grunn til at strafferammene i loveneom immaterialrett skal være ulike.

Når departementet går inn for en utvidelse avden ordinære strafferammen, er dette både etutslag av et strengere syn på straffverdigheten, ogfor å ta høyde for at det foreligger indikasjoner påat omfanget av omfattende og systematiske over-tredelser av opphavsretten har økt. For eksempelgjelder dette virksomheter som i stor skala ulovligdistribuerer opphavsrettsbeskyttet materiale påInternett. Departementet legger til grunn athevingen av strafferammen som foreslås i propo-sisjonen her, på samme måte som når strafferam-mene heves på andre områder, vil gi et signal tilpolitiet og påtalemyndigheten om at overtredelserav rettigheter etter åndsverkloven bør prioritereshøyere enn tidligere.

Dersom det foreligger særlig skjerpende for-hold, utvides strafferammen etter gjeldende § 54tredje ledd til bøter eller fengsel inntil tre år. Ihøringsnotatet ble denne bestemmelsen foreslåttvidereført i forslaget § 9-2, som på tilsvarendemåte regulerte «særlig skjerpende omstendighe-ter». Sidestrafferammer for «særlig skjerpendeomstendigheter» er imidlertid ikke videreført i nystraffelov, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) s. 59. Istraffeloven 2005 graderes lovbruddene etterliten, vanlig og grov overtredelse, som gjennomfø-res i ulike bestemmelser. Bestemmelser om litenog grov overtredelse utformes slik at sentralemomenter av både objektiv og subjektiv karaktersom er avgjørende for at handlingen graderes nedeller opp, angis uttrykkelig. Oppdelingen harblant annet betydning for hvilken strafferammesom skal legges til grunn for påtalekompetanse ogforeldelse. På denne bakgrunn mener departe-mentet at det er hensiktsmessig at reguleringenav straff i åndsverkloven graderes etter mønsterav straffeloven 2005. Departementet foreslår der-for en egen bestemmelse som omhandler grovtinngrep i § 81. Som i gjeldende bestemmelse erstrafferammen bøter eller fengsel inntil tre år.


I forslag til § 81 er det, på samme måte som ihøringsnotatet, listet opp i loven momenter detsærlig skal legges vekt på ved vurderingen av omgrovt inngrep foreligger. Forslaget innebæreringen vesentlig endring av dagens rettstilstand,men de momenter som foreslås i bestemmelsener noe annerledes formulert enn i gjeldendebestemmelse.

Når det gjelder hvilke handlinger som skalvære straffebelagte, foreslo departementet ihøringsnotatet at dette skulle angis generelt ved«inngrep i rettigheter etter denne lov». I høringenmener bl.a. NRK at det er betenkelig med engenerell regel som straffelegger enhver overtre-delse av loven. Andre høringsinstanser peker påat departementet i lys av den generelle angivelsenav handlingene og utvidelse av strafferammen, måvurdere de samlede konsekvensene av lovforsla-get, herunder forholdet til ytrings- og informa-sjonsfriheten.

Gjeldende § 54 første ledd bokstav a og b listeropp en rekke bestemmelser og kapitler hvor over-tredelse kan medføre straffereaksjon. Gjennomgå-ende gjelder dette overtredelser av rene rettig-hetsbestemmelser, eller bestemmelser «gitt tilvern for opphavsretten» jf. § 54 første ledd bok-stav a. Departementet legger til grunn at den fore-slåtte bestemmelsen i høringsnotatet ikke villeinnebære noen vesentlige realitetsendringer sam-menlignet med gjeldende rett. Et brudd på f.eks.sitatregelen ville, i tillegg til å være en overtre-delse av regelen i seg selv, også være en overtre-delse av eneretten.

Som flere av høringsinstansene påpeker, er deti praksis store forskjeller på omstendighetenerundt ulike overtredelser av åndsverklovensbestemmelser. Dermed er det også forskjeller istraffverdigheten. For eksempel bør det skillesmellom overtredelser som er begått som ledd ivirksomhet der et vesentlig trekk er omfattendeog systematiske rettighetskrenkelser, og overtre-delser som skjer i forbindelse med vanlig (lovlig)næringsvirksomhet. Etter d e p a r t e m e n -t e t s syn er det kun for den førstnevnte katego-rien at straffeforfølgning vil være en egnet ogønskelig sanksjon. For en stor del av overtredel-sene som faktisk finner sted under slikeomstendigheter at straffeforfølgning ikke erønskelig, vil straff ofte heller ikke være noe alter-nativ på grunn av kravet om forsett. For slike over-tredelser vil de sivilrettslige sanksjonene væreenerådende.

Departementet er på bakgrunn av dette enigmed de høringsinstansene som påpeker at straffsom hovedregel bør forbeholdes de alvorlige

overtredelsene. Etter en fornyet vurdering hard e p a r t e m e n t e t kommet til at det derforikke er ønskelig at enhver overtredelse av ånds-verkloven skal være straffebelagt. Departementetvil derfor videreføre gjeldende system med atstraff bare kan ilegges ved overtredelser avenkelte av lovens bestemmelser, og at det i ordly-den angis konkret hvilke av lovens bestemmelsersom skal være straffesanksjonert. Dette vil gi enskarpere avgrensning av straffeansvaret og skapestørre forutberegnelighet.

I den ordinære straffebestemmelsen i § 80foreslås det at straff kan ilegges ved overtredelseav de fleste rettighets- og forbudsbestemmelsersom allerede følger av gjeldende straffebestem-melse. Flertallet av disse bestemmelsene er renerettighetsbestemmelser. Etter ordlyden i gjel-dende § 54 første ledd bokstav a omfattes også«bestemmelser gitt til vern for opphavsretten i eller imedhold av 1. og 2. kapittel». Med unntak avbestemmelsene om ideelle rettigheter og følge-rett, legger departementet til grunn at overtredel-ser av bestemmelsene i disse kapitlene (som regu-lerer opphavsrettens innhold og avgrensninger)også vil være et inngrep i opphavsmannens ene-rett etter gjeldende § 2. Departementet anser detderfor tilstrekkelig at inngrep i § 3 (eneretten) og§ 5 (ideelle rettigheter) og overtredelser av §§ 59-60 (følgerett) straffesanksjoneres når denne delenav gjeldende bestemmelse skal videreføres. Samt-lige av de øvrige bestemmelsene som omfattes avgjeldende straffebestemmelse første ledd bokstava og b, foreslås imidlertid videreført. Departe-mentet legger til grunn at endringene ikke vilmedføre realitetsendringer sammenlignet medgjeldende bestemmelse.

Gjeldende § 54 første ledd bokstav c til e inne-holder også egne straffebud. Bokstav c og eomhandler importforbud som retter seg mot inn-førsel av verk eller arbeider som gjør inngrep i ret-tigheter. Etter departementets syn kan det stillesspørsmål om disse bestemmelsene har selvsten-dig betydning i dag. EU-domstolen har tolketreglene om spredningsrett til også å gjelde overlandegrensene, jf. C-5/11 (Donner) og C-98/13(Blomqvist). Salg eller annen omsetning fra utlan-det til Norge i strid med spredningsreglene vil sliksett innebære inngrep i rettighetshaverens ene-rett også i Norge. Importøren vil i slike situasjo-ner kunne straffes etter reglene om medvirkningtil opphavsrettsinngrep. Mye tyder på at det der-for ikke er nødvendig med egne importregler. Til-svarende kan det også hevdes at regelen i § 54 før-ste ledd bokstav d, som forbyr tilgjengeliggjøringav eksemplar fremstilt eller innført i strid med ret-


tigheter til utøvende kunstnere, produsenter,frembringer av database, fotografer og kringkas-tingsselskaper, har mistet sin selvstendige betyd-ning som følge av den styrkingen av de nærstå-ende rettighetene som har skjedd i de senereårene.

Bokstav e ble innført i 1993, men fikk mindrebetydning ved innføring av regional konsumpsjoni 2005. Musikk omsettes nå i liten grad på fysiskebærere, og behovet for bestemmelsen antas åvære minimalt.

I forslaget i høringsnotatet ble straffebudene igjeldende § 54 første ledd bokstav c til e foreslåttopphevet. Departementet ønsket imidlertidhøringsinstansenes syn på dette. I høringen er detogså noe delte meninger om straffebudene børbeholdes. Kabel Norge uttaler at disse bestemmel-sene neppe har særlig praktisk betydning og støt-ter forslaget om ikke å videreføre disse. Advokat-foreningen mener innholdet i § 54 bokstav c og ebør reflekteres i den nye loven, mens MotionPicture Association (MPA) ønsker at samtlige bok-staver c til e bør beholdes. D e p a r t e m e n t e tfastholder synspunktet fra høringsnotatet om atdisse spesielle import- og innførselsreglene ikkelenger har særlig betydning. Blant annet gjelderdette på bakgrunn av reglene om regional kon-sumpsjon, jf. forslaget § 27. Departementet opp-rettholder derfor forslaget fra høringsnotatet omat gjeldende § 54 første ledd bokstav d og e ikkevidereføres. Selv om departementet er i tvil ombehovet, videreføres bestemmelsen i bokstav c avinformative grunner.

Den som unnlater å oppgi opplysninger som ernødvendige for å sikre betaling av følgerettsveder-lag, jf. § 38c åttende ledd (forslaget § 61 andreledd), kan etter gjeldende § 54 femte ledd straffesmed bøter. Det samme gjelder den som forestårtrykkingen av verk og som unnlater å påføre opp-lysninger om opplagsnummer, trykkeri, tryk-kested, trykkeår og eventuelt fortløpende opp-lagsnummer, jf. § 52 (forslaget § 113). Departe-mentet foreslår at denne bestemmelsen viderefø-res i § 80, men at den utvides til også å omfatteopplysninger om de siste tre års salg, jf. § 61andre ledd andre punktum.

Når det gjelder reguleringen av grove overtre-delser i forslag til § 81, mener departementet deter mest hensiktsmessig at denne straffebestem-melsen kun omfatter inngrep i rene rettighetsbe-stemmelser. Departementet foreslår derfor atbestemmelsen kun skal gjelde inngrep i enerettentil verk etter § 3 første og andre ledd, eneretter tilnærstående rettighetshavere etter kapittel 2 samtideelle rettigheter etter § 5. Denne bestemmelsen

får dermed et noe snevrere anvendelsesområdesammenlignet med de overtredelser som side-strafferammen «særlig skjerpende forhold» ettergjeldende rett omfatter. Den nye forbudet motstrømming fra ulovlig kilde, jf. § 3 tredje ledd,omfattes heller ikke av bestemmelsen.

Det er likevel vanskelig å knytte straffverdig-heten til enkeltbestemmelser i åndsverklovenalene, da dette jo avhenger av omstendighetene idet konkrete tilfellet. Når departementet velger åvidereføre at overtredelse av rettighets- og for-budsbestemmelser i loven skal kunne straffes, hardette bakgrunn i at nyttevirkningene av straffanses størst ved overtredelse av disse bestemmel-sene. Det faktum at disse bestemmelsene utgjørselve kjernen i opphavsretten, og dermed er heltavgjørende for at opphavsretten skal nå sitt for-mål, tilsier at straff kan være viktig i et preventivtperspektiv. Når det gjelder forholdet til ytrings- oginformasjonsfriheten, vil domstolene i sine avgjø-relser (her som på andre områder) tolke lovbe-stemmelsene i lys av Grunnloven og forpliktel-sene etter EMK artikkel 10. Det er et genereltprinsipp at straffebud må tolkes med reservasjonfor unntakstilfeller som det ikke har vært menin-gen å ramme. Hensynet til ytringsfriheten, her-under forbudet mot forhåndssensur og kildever-net, vil naturlig inngå i domstolens vurdering avbl.a. manglende rettsstrid. Dersom det i et kon-kret tilfelle er forhold som innebærer at straff vilstride mot vernet av ytringsfriheten, innebærerdet at de foreslåtte bestemmelsene må tolkes inn-skrenkende, slik at vernet av ytringsfriheten ivare-tas.

I høringen gjør Politihøgskolen, med støtte fraPolitidirektoratet, oppmerksom på at det ikke len-ger kreves påtalebegjæring fra den fornærmedefor å reise straffesak etter gjeldende § 54. Bådeforslaget og uttalelser i høringsnotatet for øvriggir uttrykk for et motsatt utgangspunkt.D e p a r t e m e n t e t vil bemerke at dette berorpå en inkurie, og at det ikke har vært tilsiktet atåndsverkloven skal ha en avvikende ordning sam-menlignet med andre straffebud.

Etter departementets vurdering er det hen-siktsmessig at påtaleretten for den ordinære straf-febestemmelsen i § 80 følger straffeprosessloven§ 62 a andre ledd, hvor påtalemyndigheten gis enskjønnsmessig adgang til å avgjøre påtale ut fra enbred totalvurdering av om allmenne hensyn fore-ligger. I denne vurderingen skal det også leggesvekt på om den fornærmede eller annen som harlidt skade ved overtredelsen, ønsker påtale. Dettebetyr også at gjeldende bestemmelse om at orga-nisasjon som kan inngå avtale med avtaleli-


sensvirkning også kan begjære påtale i visse tilfel-ler, ikke videreføres. Etter straffeprosessloven§ 67 første ledd bokstav a vil det være politiet somhar påtalekompetanse etter § 80.

Gjeldende § 6 tredje ledd og § 39k tredje leddfjerde punktum og fjerde ledd har egne bestem-melser som regulerer påtaleadgangen. Som enkonsekvens av at reglene om påtale endres i § 80,foreslår departementet at det foretas endringer ibestemmelsene som viderefører disse paragra-fene. I forslaget til §§ 8 og 76 er det derfor fore-slått tatt inn en regulering av hvem som kan ansesfornærmet etter bestemmelsene. Bakgrunnen fordette er at hensynet til den fornærmede tilleggesvekt når påtale skal vurderes, jf. straffeprosesslo-ven § 62 a andre ledd. I tillegg til hvem som skalanses fornærmet, vil disse bestemmelsene ogsåregulere hvem som har sivil søksmålskompe-tanse.

Påtaleretten etter bestemmelsen i § 81 omstraff for grovt inngrep vil være ubetinget offent-lig, jf. straffeprosessloven § 62 a første ledd. Påta-lekompetansen vil her ligge på statsadvokatnivå,jf. straffeprosessloven § 66, jf. § 67. Departemen-tet mener det vil være en fordel om statsadvoka-tene involveres i håndhevelsen av disse grovesakene, slik at det ikke anses behov for spesielletilpasninger i påtalereglene.

Den ordinære straffebestemmelsen er tatt innsom § 80, mens bestemmelsen om straff for grovtinngrep er tatt inn som § 81.

7.4 Vederlag og erstatning


Erstatning for overtredelse av åndsverklovenreguleres i åndsverkloven § 55.

Skade som oppstår ved overtredelse av ånds-verkloven, kan etter åndsverkloven § 55 førsteledd første punktum kreves erstattet etter almin-nelige erstatningsregler. Erstatning etter dettealternativet er dermed betinget av at overtrederenhar opptrådt uaktsomt eller forsettlig og at rettig-hetshaver har lidt et økonomisk tap. Når det gjel-der hvilke handlinger som er erstatningsbetin-gede, viser bestemmelsen tilbake på dehandlinger som kan utløse straffesanksjoner etter§ 54. I tillegg omfattes overtredelse av § 49.

Etter åndsverkloven § 55 første ledd andrepunktum kan det for visse grovt uaktsomme ellerforsettlige overtredelser av åndsverkloven tilkjen-nes oppreisning for skade av ikke-økonomisk art.Dette gjelder overtredelser av rettigheter til opp-

havsmann, utøvende kunstnere og avbildede etter§ 45c.

Ved overtredelser av rettigheter etter åndsver-kloven har rettighetshaver etter § 55 andre leddalltid krav på å få utbetalt nettofortjenesten vedden ulovlige handlingen. Dette gjelder uavhengigav skadens størrelse og selv om overtrederen haropptrådt i god tro. På den annen side er ikke utmå-ling basert på hva som ville utgjort et rimeligvederlag for bruken, et alternativ etter åndsver-kloven. Det er imidlertid antatt at det på ulovfestetgrunnlag kan utmåles slikt vederlag.

Ved eksemplarfremstilling til privat brukbasert på et ulovlig kopieringsgrunnlag, jf. ånds-verkloven § 12 fjerde ledd, kan overtrederen bareholdes erstatningsansvarlig etter åndsverkloven§ 55 når han har opptrådt forsettlig, jf. § 55 tredjeledd.

Bestemmelsene om vederlag og erstatningsom det er redegjort for ovenfor, retter seg motden som har overtrådt opphavsrett eller andre ret-tigheter etter åndsverkloven, ikke mot medvir-kere. Før lovendringen i 2015 der medvirknings-bestemmelsene i spesielle straffebud ble opphe-vet som følge av det alminnelige medvirkningsan-svaret i straffeloven 2005 § 15, fulgte imidlertid eterstatningsrettslig medvirkningsansvar uttrykke-lig av henvisningen i § 55 første ledd første punk-tum til «overtredelse etter § 54». Det er likevel pådet rene at også medvirkere kan pådra seg erstat-ningsansvar etter alminnelige erstatningsrettsligeprinsipper. Medvirkningsansvar vil imidlertidvære betinget av at medvirker kan bebreides.


I Sverige ble erstatningsreglene i upphovsrättsla-gen 54 § endret i forbindelse med gjennomførin-gen av håndhevingsdirektivet (2004/48/EF) isvensk rett. Erstatningsreglene er etter lovend-ringen i hovedsak utformet likt i alle de svenskeimmaterialrettslovene. Etter bestemmelsen skalden som forsettlig eller uaktsomt gjør inngrepbetale en rimelig erstatning for bruken (vederlagsvarende til en rimelig lisensavgift), samt erstat-ning for det ytterligere tap som inngrepet harmedført. I samsvar med strukturen i håndhe-vingsdirektivet er det også tatt inn en oppregningav fem momenter som det særlig skal tas hensyntil ved utmåling av erstatningen. Disse momen-tene er tapt fortjeneste, fortjeneste den som harbegått inngrepet har oppnådd, skade på rettighe-tens anseelse, ideell skade og rettighetshaverensinteresse av at inngrepet ikke begås.


Også den danske opphavsrettsloven § 83 bleendret i forbindelse med gjennomføring av hånd-hevingsdirektivet. Erstatningsreglene er etter lov-endringen i hovedsak utformet likt i alle de dan-ske immaterialrettslovene. Systemet i § 83 er enkombinasjon av et rimelig vederlag og erstatningfor ytterligere tap ved forsettlig eller uaktsommeinngrep. Etter bestemmelsen skal det ved fastset-telsen av erstatningen blant annet tas hensyn tilrettighetshavers tapte fortjeneste og inngripersuberettigede fortjeneste. Videre fremgår det avbestemmelsen at det kan fastsettes en godtgjø-relse til rettighetshaver for ikke-økonomiskskade.


I høringsnotatet foreslo departementet en nybestemmelse i § 9-3 om erstatning og vederlag,som hovedsakelig var utformet på tilsvarendemåte som i lovene om industrielt rettsvern, jf.Prop. 81 L (2012–2013) og Innst. 261 L (2012–2013).

Ved forsettlige eller uaktsomme inngrep inne-bar forslaget at rettighetshaveren kunne velge atkompensasjonen fastsettes på det av følgende tregrunnlag som vil gi det høyeste beløpet:

1. rimelig vederlag for bruken, samt erstatningfor skade som følge av inngrepet som ikke villeoppstått ved avtale om bruk,

2. erstatning for skade som følge av inngrepet,eller

3. vederlag svarende til vinningen som er opp-nådd ved inngrepet.

Det første grunnlaget om rimelig vederlag forbruken, samt erstatning for eventuell ytterligereskade som følge av inngrepet som ikke ville opp-stått ved avtale om bruk, er nytt sammenlignetmed gjeldende bestemmelse.

Grunnlaget om erstatning for skade som følgeav inngrepet, svarer til gjeldende rett.

Vederlag svarende til vinningen (berikelsen)som er oppnådd ved inngrepet, er også etter gjel-dende bestemmelse utmålingsgrunnlag ved at for-nærmede kan kreve nettofortjenesten utbetalt.

For tilfeller der inngriperen har handlet for-settlig eller grovt uaktsomt, ble det foreslått toytterligere grunnlag for kompensasjon. Forslagetinnebar at rettighetshaveren ved slike inngrepskal ha krav på vederlag svarende til det dobbelteav et rimelig vederlag for bruken. Tilsvarendegrunnlag finnes i lovene om industrielt rettsvern,for eksempel i patentloven § 58, hvor det fremgår

at inngriperen skal betale vederlag «svarende tildet dobbelte av rimelig lisensavgift». Etter gjel-dende § 55 første ledd andre punktum kan det forvisse grovt uaktsomme eller forsettlige krenkelserav åndsverkloven tilkjennes oppreisning for skadeav ikke-økonomisk art. Selv om tilsvarende grunn-lag ikke finnes i lovene om industrielt rettsvern,mente departementet at det kan være behov for atogså ikke-økonomisk skade kan erstattes ved inn-grep i opphavsrett eller nærstående rettigheter.Dette gjelder spesielt i saker som gjelder inngrep iideelle rettigheter. Departementet foreslo at dettegrunnlaget ble videreført i loven som et alternativtil det dobbelte av rimelig vederlag. Forslaget ihøringsnotatet innebar at rettighetshaver ville hafem alternative utmålingsgrunnlag å velge mel-lom ved forsettlige eller grovt uaktsomme inn-grep.

I den foreslåtte bestemmelsen ble det presi-sert at ansvaret for uaktsomme og forsettlige inn-grep gjelder tilsvarende for medvirkning.

Utgangspunktet for inngrep som er begått igod tro, skulle etter forslaget være at det tilkjen-nes vederlag svarende til et rimelig vederlag ellertil vinningen som er oppnådd ved inngrepet.

Departementet foreslo i høringsnotatet å vide-reføre krav om forsett når det gjelder den somfremstiller eller medvirker til fremstilling aveksemplar i strid med § 4-3 første ledd. Tilsva-rende ble foreslått for for bruk av åndsverk ellerarbeid i strid med den foreslåtte bestemmelsenom forbud mot strømming fra ulovlig kilde i § 2-2tredje ledd.

Det ble også foreslått at ansvaret for uakt-somme og forsettlige inngrep skal kunne lempesetter lov om skadeserstatning.

Departementet foreslo videre at angivelsen avhvilke handlinger som kan utløse erstatning,uttrykkes gjennom formuleringen «inngrep i ret-tigheter etter denne lov».

7.4.4 Høringen

Advokatforeningen, Altibox, BONO, GramArt, IFPINorge, Kunstnernettverket, Musikernes fellesorgani-sasjon (MFO), Motion Picture Association (MPA),Norsk Journalistlag (NJ), Norsk Oversetterforening(NO), Norsk Videogramforening (NVF), Norwaco,Rettighetsalliansen og TONO støtter i hovedsakdepartementets forslag om innføring av en nybestemmelse om erstatning og vederlag. Dissehøringsinstansene peker bl.a. på at det er hen-siktsmessig at bestemmelsen i stor grad er likely-dende med de tilsvarende bestemmelser i deøvrige immaterialrettslovene og mener forslaget


er en forbedring sammenlignet med gjeldenderett.

NJ uttaler:

«Gjennom saker der vi bistår våre medlemmer,er vår erfaring at det kan være vanskelig å enesom fastsettelsen av erstatning. Særlig gjelderdette utmålingen som bygger på ulovfestederegler, der prinsippene omfattes lite håndfaste.NJ mener at erstatningene for rettighetskren-kelse er for lave til å virke preventivt. Det eksis-terer en lav forståelse for rettighetshavers tapved urettmessig bruk av redaksjonelt stoff. I til-legg kan det være vanskelig å dokumentere detøkonomiske tapet ved krenkelsen.»

Flere av de høringsinstansene som støtter depar-tementets forslag, mener det er positivt at detåpnes for å tilkjenne beløp som i større grad ivare-tar rettighetshavernes behov for kompensasjon.Departementets ønske om å gi klarerere rammerfor fastsettelsen av vederlag og erstatning får ogsåtilslutning. Enkelte av høringsinstansene viserbl.a. til at gjeldende krav om at det må påvisesøkonomisk tap er vanskelig å håndtere i tilfellerder rettighetshaver ikke ville ha samtykket tilbruk dersom han var blitt spurt.

GramArt uttaler:

«Vår erfaring er at det brukes uforholdsmessigmye tid i krenkelsessaker på å diskutere stør-relsen på kompensasjonen, herunder om detskal betales et «krenkelses-påslag». Rettsprak-sis på området er preget av underrettsavgjørel-ser som dels går i ulik retning når det gjelderkriterier for den konkrete utmålingen.»

Institusjonsfotografene (IFF), med støtte fra Felles-organisasjonen Foto-Norge, stiller spørsmål vedom forslaget vil ha tilstrekkelig preventiv effekt,og ønsker i utgangspunktet at det legges opp tilhøyere erstatningsutmåling:

«Etter IFF syn er det sentrale at det fremgårklart av lovteksten at inngrep i rettigheter med-fører betydelig økonomisk risiko for inngripe-ren, enn hvis inngriperen hadde ervervet ret-tighetene på lovlig måte.»

Discovery, Feelgood, HBO Nordic, Kabel Norge,Mediebedriftenes Landsforening (MBL), NRK,RiksTV, TV 2 og Virke KTU går i hovedsak imotforslaget og mener bestemmelsen ikke bør innfø-res. Blant disse høringsinstansene pekes det på atdet på at det ikke er behov for en skjerpelse av

dagens regelverk, og at det bør være tilstrekkeligat de alminnelige erstatningsreglene får anven-delse også for opphavsrettsområdet. Flere menerogså at det under enhver omstendighet ikke børinnføres regler som bryter med alminneligeerstatningsrettslige prinsipper uten at alle hensynog konsekvenser er grundig utredet, herunderforholdet til ytringsfriheten.

NRK uttaler:

«I norsk rett har vi to erstatningstyper: erstat-ning for økonomisk tap og erstatning for ikke-økonomisk tap (oppreisning). Når det gjeldererstatning for økonomisk tap bygger norskerstatningsrett på at skadelidte skal ha fullerstatning for det tapet han har lidt – verkenmer eller mindre. Departementet har her fore-slått en tredje erstatningstype – nemlig «veder-lag» som kan kreves uten at det foreligger noeøkonomisk tap, og uten at man i høringsnotatetdefinerer erstatningen som oppreisning.

Departementet viser til at reglene skal haen «preventiv effekt» og at det «tilsier at det børkunne tilkjennes kompensasjon i tilfeller hvorinngrepet ikke har ført til økonomisk tap forrettighetshaveren». NRK mener dette er i stridmed alminnelige erstatningsrettslige prinsip-per. Det er en prinsipielt vesentlig forskjell på åutmåle et «rimelig vederlag» der størrelsen pådet økonomiske tapet er vanskelig å dokumen-tere, og det å pålegge erstatningsansvar der detikke foreligger noe økonomisk tap. Vi menerdet blir ekstra uheldig når «erstatningen» ikkebare skal kunne settes til et «rimelig vederlag»,men også til det dobbelte av «rimelig veder-lag». NRK mener forslaget om å innføre en slikregel forutsetter en betydelig grundigerebegrunnelse og konsekvensanalyse.»

Den norske Forfatterforening stiller seg tvilende tilom sanksjonsbestemmelsene i lovene om industri-elt rettsvern er egnet til bruk på opphavsrettensområde.

MPA støtter departementets forslag adgang tilom å velge mellom ett av de tre grunnlagene somer gunstigst for rettighetshaveren. Telenor haringen innvendinger mot at rettighetshaver skalkunne velge mellom grunnlagene, men støtterikke forslaget om at retten skal ta stilling til hvil-ket av grunnlagene som er gunstigst for rettig-hetshaveren. Telenor og HBO Nordic mener bl.a.at regelen vil kunne føre til omfattende, tidkre-vende og kostbare rettslige prosesser.

HBO Nordic uttaler:


«At domstolene forutsettes å skulle ta stilling tilhvilket av de tre alternative måtene å fastsetteerstatningen på som vil gi rettighetshaver høy-est erstatning (høringsnotatet side 362), vilmedføre at alle utmålingsgrunnlagene må pro-sederes og gjøre tvisteløsning i domstolenemer tidog resurskrevende.»

TV 2 mener antall valgmuligheter for rettighetsha-ver vil øke usikkerheten og føre til at forutbereg-neligheten reduseres. Også Virke KTU påpeker atdet er uklart hvordan den nærmere utmålingenskal foretas.

Når det gjelder grunnlag etter forslaget bok-stav a, støtter Norsk Videogramforening (NVF) ogTelenor forslaget om at rimelig vederlag for bru-ken kan kreves i tillegg til erstatning. Virke KTUuttaler i sin høringsuttalelse at det er uklart hvor-dan den nærmere utmålingen etter bokstav a skalforetas sammenlignet med utmåling etter bokstavb. Også Kabel Norge mener det er uklart hva somer ment med andre del av alternativ 1 (tilleggetom erstatning for skade som følge av inngrepetsom ikke ville oppstått ved avtale om bruk):

«Innenfor det industrielle rettsvern kan en slikregel antagelig anvendes for å kompensere foreksempel for det renommétap et varemerkelider dersom det urettmessig er brukt på varerav dårligere kvalitet enn det varemerkeinne-haver selv selger. Kabel Norge har imidlertidvanskeligheter med å se parallelle situasjonerinnenfor opphavsretten og noterer at anvendel-sesområdet for en slik regel heller ikke er søktklargjort av departementet. Departementet måpresisere hva som er ment, alternativt la væreå videreføre denne del av forslaget.»

Virke KTU mener dessuten kompensasjon for inn-grep som hovedregel bør tilsvare erstatning forøkonomisk tap, men at det i enkelte tilfeller kanlegges til grunn et rimelig vederlag:

«I tilfeller der det ikke kan føres bevis for detøkonomiske tapet mener [vi] det vil være hen-siktsmessig å innta en regel om utmåling tilsva-rende et rimelig vederlag for bruken. En slikregel vil etter vår vurdering ivareta de ulikehensynene som ligger til grunn for erstatnings-regelen, samt innebære en lovteknisk klargjø-ring og forenkling i tråd med lovforslagetsintensjon.»

Videre foreslår Kabel Norge og Telenor at begre-pet «skade» i både bokstav a og b erstattes med

«økonomisk tap», da dette mer spesifikt angir hvaslags kompensasjon det er tale om.

Når det gjelder utmålingsgrunnlaget i forsla-get bokstav c, mener Kabel Norge og Telenor atdette alternativet ikke bør videreføres. Det visesbl.a. til at regelen reiser vanskelige bevisspørs-mål, og at hensynet til rettighetshaver uansett erivaretatt gjennom retten til rimelig vederlag.

Advokatforeningen, BONO, MPA, Norsk Video-gramforening (NVF), Norwaco, Rettighetsalliansenog Samrådet for Ophavsret støtter muligheten til åkreve det dobbelte av rimelig vederlag somgrunnlag hvor det foreligger forsett eller grovuaktsomhet.

Norwaco uttaler:

«Erstatningsbeløpene i saker om opphavsrett-skrenkelser tilsvarer ofte det vederlag somville blitt krevd dersom bruken var klarert pålovlig vis, med eventuelle tillegg for utgifter tilå oppdage og beregne kravet. Det har såledesikke vært så mye å tape på å la være å klarererettigheter, noe som har bidratt til at terskelenfor å bryte opphavsrett i mange tilfeller synes åvære ganske lav. Vi setter således pris på at detnå åpnes for tilkjenning av dobbelt vederlag ogat det på denne måten gis klare rammer forfastsettelsen. Forhåpentligvis vil dette også gien preventiv effekt ved at det lønner seg å kla-rere rettigheter på forhånd.»

Institusjonsfotografene (IFF), med støtte fra Felles-organisasjonen Foto-Norge, foreslår at forslagetendres til det tredobbelte av rimelig vederlag.

Advokatforeningen, Altibox og Justis- og bered-skapsdepartementet mener at det ikke bør kunnekreves dobbelt vederlag ved siden av kompensa-sjon for ikke-økonomisk skade. MPA og TONOmener på sin side at de to grunnlagene bør kunnekombineres.

TONO uttaler:

«Ettersom det i en del tilfeller kan hefte usik-kerhet ved hva som vil utgjøre rimelig veder-lag, vil en regel om dobbelt vederlag sikre atrettighetshaver virkelig får dekket sitt økono-miske tap i tilfeller av grovt uaktsomme ellerforsettlige inngrep. I slike tilfeller er det nærlig-gende at eventuell bevismessig usikkerhet omvederlagets størrelse går utover inngriper – ogdet sikres med en regel om dobbelt vederlag.Oppreisning er derimot kompensasjon forikke-økonomisk skade og vil typisk kompen-sere for krenkelser av opphavers ideelleinteresser. I åndsverkloven bør det derfor være


anledning til å tilkjenne dette i tillegg til dob-belt rimelig vederlag.»

Altibox og Justis- og beredskapsdepartementet erogså av den oppfatning at rett til å fremme kravom dobbelt vederlag bør være et alternativ til åkreve vederlag eller erstatning etter første ledd itilfeller av forsettlige eller grovt uaktsomme inn-grep. Institusjonsfotografene (IFF) mener dobbelt(eller tredobbelt) vederlag i slike situasjoner børkunne kreves i tillegg til første ledd.

Feelgood, HBO Nordic, Kabel Norge, MBL,NRK, RiksTV, SF Anytime, Telenor, TV 2 og VirkeKTU er negative forslaget om dobbelt vederlag.Disse høringsinstansene mener bl.a. at forslagetvil gi urimelige utslag, virke prosessdrivende oggjøre rettighetsklarering vanskeligere og mer tid-krevende. Flere av disse høringsinstansene erderfor bekymret for at forslaget potensielt vilvære en sterk ulempe for norsk innholdsproduk-sjon.

RiksTV uttaler:

«Det går f.eks. frem av høringsnotatet (s. 366)at rettsvillfarelse ikke fritar for plikt til dobbelerstatning. De fleste spørsmål som gjelder omnoe er en opphavsrettskrenkelse er et juridiskspørsmål, og ikke spørsmål om den faktiskehandlingen er forsettlig. Den doble erstatnin-gen vil derfor bli hovedregelen, i motsetning tildet man kan få inntrykk av i høringsnotatet.

Det vil i så fall innebære at dersom det ertvist om forståelsen av en avtale (altså om noeer omfattet av en rettighetsoverdragelse ellerikke), så vil rettighetshaveren kunne få dobbeltbetaling dersom brukeren har tolket avtalenfeil. Rettighetshaveren vil ikke ha en tilsva-rende prosessrisiko, og vil dermed ha et sterktincentiv for å velge rettslig prosess og fremforenighet. Særlig kombinert med forslaget om atavtaletolkning skal gå i rettighetshavers favør,blir det en kombinasjon som innfører en retts-lig posisjon for rettighetshavere som ellers erhelt ukjent i norsk rett.

På samme måte vil en som tar feil av densvært skjønnsmessige grensen for lovlig sitat,eller vurdering om det foreligger en bearbei-delse eller nytt verk, måtte betale dobbelterstatning.»

Flere av de høringsinstansene som går imot for-slaget, peker også på at bestemmelsen vil gjøredet mulig for rettighetshavere å fremtvinge urime-lig høye vederlag gjennom å nekte klarering.Kabel Norge uttaler bl.a. i den forbindelse:

«Slik Kabel Norge ser det vil innføring av enslik regel kunne gjøre det vanskeligere åkomme til enighet om et rimelig vederlag, detvil øke risikoen ved investeringer i opphavs-rettslig beskyttet innhold og forsinke innføringav nye tjenester. Kabel Norge viser her blantannet til at et økende antall rettighetshavere til-synelatende har som strategi å utsette rettig-hetsklarering for tiltenkt bruk av verket sålangt som mulig for derved å komme i en bedreforhandlingsposisjon. Som bruker kan mandermed komme i den situasjon at den alt over-veiende del av rettighetene til et fellesverk erklarert, mens en eller et mindre antall av detotale rettighetshaverne i verket holder tilbakesin klarering. Dette skyldes ikke at rettighets-haverne har innvendinger mot den aktuellebruk som sådan, men at de ønsker fremtvingeet høyere vederlag for sine rettigheter. Dersomen bruker som allerede har investert betyde-lige midler i å klarere de øvrige rettighetene,velger å gjøre bruk av rettighetene selv om detfortsatt pågår forhandlinger eller tvist medenkelte rettighetshaverne om utmålingen avvederlaget og disse i tilfelle kan kreve dobbeltvederlag dersom verket distribueres eller denaktuelle tjenesten lanseres, vil det ytterligereredusere rettighetshavernes insentiv til å bidratil enighet om et rimelig vederlag. Forslaget vildermed også være i strid med det grunnleg-gende prinsipp fastslått av EU-domstolen atopphavsrettens formål ikke er å sikre rettig-hetshaver et høyest mulig vederlag, men etrimelig vederlag.»

I høringen pekes det også på at forslaget bærerpreg av økonomisk straffereaksjon i strid medalminnelige erstatningsrettslige prinsipper. Detvises videre til at hensynet til reglenes preventiveeffekt er ivaretatt gjennom forslaget § 9-2 omstraff. TV 2 uttaler i den forbindelse:

«TV 2 er generelt skeptisk til at man legger innpønale elementer i erstatningsretten. Å lovfesteen konstruksjon med «dobbelt betaling» (somenkelte deler av rettighetshaverne har påbe-ropt seg) er etter TV 2s oppfatning ikke tjenlig,selv ikke i de grovere tilfeller. Det alminneligeprinsippet for erstatningsutmåling følger avskadeserstatningslovens § 4-1 (Erstatning fortingskade og annen formueskade skal dekkeden skadelidtes økonomiske tap) og det eruheldig med fravik i form av dobbelt vederlag.Denne typen preventive grep bør prinsipieltfølge av strafferetten og ikke av en «vederlags-


regel». Det er heller ikke umiddelbart sam-menfall mellom det mangfold av frem-bringelser og situasjoner som dekkes av ånds-verkloven og lovene om industrielt rettsvern.»

Dersom departementet viderefører forslaget,mener Kabel Norge det subsidiært må «følges av enregel om rett til bruk i situasjoner der avtaleparteneforhandler om et vederlag eller utnyttelsen er ønsketav et flertall av rettighetshaverne […] og enavgrensning mot situasjoner der det er rimelig retts-lig eller avtalemessig tvil om det forelå et inngrep irettighetshavers rettigheter».

En rekke høringsinstanser, deriblant Advokat-foreningen, Altibox, BONO, GramArt, Justis- ogberedskapsdepartementet, Kopinor, Kunstnernett-verket, MFO, NJ, Norsk Videogramforening (NVF),Norwaco, Rettighetsalliansen, TONO og TV 2 stil-ler i høringen spørsmål ved formuleringen i forsla-get § 9-3 andre ledd, hvor det fremgår at erstat-ning for ikke-økonomisk skade kan kreves i stedetfor vederlag eller erstatning etter første ledd.Flere av disse peker på at gjeldende § 55 åpner forat erstatning for ikke-økonomisk skade kan kre-ves i tillegg til alminnelig erstatning, og antar at enendring ikke har vært departementets intensjon.Også Justis- og beredskapsdepartementet mener atdet bør være mulig å kombinere disse grunnla-gene, og har forslag til en justert ordlyd på dettepunkt.

Kunstnernettverket og MFO mener i tillegg atdet også ved simpel uaktsomhet bør være anled-ning til å kreve erstatning for ikke-økonomiskskade.

NRK uttaler i høringen at forslaget ikke er envidereføring av gjeldende rett slik departementetskriver i høringsnotatet, men en utvidelse. Dettebegrunnes med at det etter forslaget er «rettig-hetshaveren» som kan kreve slik erstatning, mensoppreisning etter gjeldende § 55 er begrenset tilopphavsmenn, utøvende kunstnere og avbildedesrett etter § 45c. NRK mener en slik utvidelse børbegrunnes og utredes nærmere. Advokatforenin-gen er imidlertid enig i at gjeldende avgrensningikke lenger er hensiktsmessig, og slutter seg tildepartementets forslag på dette punkt. TV 2 stilleri høringen spørsmål om juridiske personer veddette omfattes av bestemmelsen.

BONO og Norwaco støtter presiseringen i lov-teksten om at også medvirkning til inngrep kanføre til erstatningsansvar. TV 2 viser til pressefri-heten og redaktøransvaret, og foreslår at det tasinn en tilsvarende begrensning som i skadeser-statningsloven § 3-6 andre ledd, som avgrenser

mot den som bare har deltatt ved teknisk fremstil-ling eller formidling.

BONO, MPA og Norwaco støtter at det somhovedregel skal betales rimelig vederlag også derinngrepet har skjedd i god tro.

Telenor viser til at rettighetshaver etter gjel-dende bestemmelse kan kreve «nettofortjenestenved den ulovlige handling», mens det etter forsla-get alternativt kan kreves «vederlag svarende til etrimelig vederlag». Telenor ser prinsipielle betenke-ligheter ved dette og mener det bryter med almin-nelige erstatningsrettslige prinsipper om at erstat-ningsansvar forutsetter uaktsom opptreden. NRKog TV 2 mener forslaget i realiteten innebærer inn-føring av et nytt objektivt ansvar, og etterlyser enutdypende begrunnelse og konsekvensanalyse.Også Virke KTU er negativ til forslaget. VirkeKTU viser bl.a. til at det for opphavsrettighetersammenlignet med registrerbare rettigheter kanvære vanskelig å avdekke hvem som er rettighets-havere og omfanget av rettighetene.


Departementet opprettholder i all hovedsak for-slaget fra høringsnotatet om en ny bestemmelseom vederlag og erstatning. På bakgrunn av inn-spill i høringen foreslår departementet likevelenkelte justeringer og endringer i bestemmelsensordlyd. Disse endringene blir behandlet løpendenedenfor.

Ved utformingen av forslaget er det lagt vektpå at reglene i større grad enn gjeldende bestem-melse skal gi rom for å tilkjenne beløp som ivare-tar rettighetshaverens behov for kompensasjon.Innspill fra rettighetshaversiden i høringen under-bygger at et slikt utgangspunkt er hensiktsmes-sig. Videre er det lagt vekt på at reglene skal hapreventiv effekt, dvs. motvirke at overtredelserfinner sted. Det er også lagt vekt på å gi klare ram-mer for fastsettelsen av vederlag og erstatning forå unngå at den i for stor grad blir avhengig avutpregede skjønnsmessige vurderinger.

I bestemmelsen brukes begrepet erstatningutelukkende der utmålingen skjer ut fra rettig-hetshaverens økonomiske tap, mens begrepetvederlag brukes der utmålingen skjer på annetgrunnlag.

Forslaget i høringsnotatet hadde en generellangivelse av hvilke handlinger som skulle utløsevederlag og erstatning, som ble uttrykt gjennomformuleringen «inngrep i rettigheter etter dennelov». Enhver krenkelse eller overtredelse av opp-havsrett eller andre rettigheter eller plikter etterloven skulle omfattes av formuleringen. Gjel-


dende § 55 viser til overtredelser som er nevnt istraffebestemmelsen i § 54. Paragraf 54 førsteledd bokstav a og b lister opp en rekke bestem-melser hvor overtredelse av disse kan medførestraffereaksjon. Gjennomgående gjelder dette inn-grep i rettigheter etter loven, men også overtre-delser av enkelte forbudsbestemmelser. Etterdepartementets vurdering er det hensiktsmessigat den nye bestemmelsen dekker enhver overtre-delse av loven. Forslaget i høringsnotatet om athandlingene angis generelt, uten at det henvisestil handlinger som er straffebelagt, opprettholdes.Som i de fleste andre bestemmelsene i dette kapit-let foreslås det imidlertid at det i tillegg til «inn-grep» presiseres at også andre overtredelser avloven omfattes, jf. punkt 7.1.6. Departementetforeslår derfor at ordlyden endres til «inngrep i enannens rett eller på annen måte overtrer denneloven» og legger til grunn at dette har sammemeningsinnhold som det opprinnelige forslaget.Departementet legger også til grunn at den fore-slåtte utformingen kun vil innebære mindre reali-tetsendringer sammenlignet med gjeldende rett.

Gjeldende bestemmelse definerer ikke hvemsom kan kreve erstatning, bortsett fra når det gjel-der oppreisning og erstatning svarende til netto-fortjenesten. For disse grunnlagene benyttes littforskjellig begrepsbruk. Etter forslaget er det«den forurettede» som kan kreve vederlag ogerstatning. I de fleste tilfeller vil det være rettig-hetshaveren som er den forurettede. Begrepet vilimidlertid omfatte enhver skadelidende eller for-nærmet som følge av en overtredelse av lovensbestemmelser, også i tilfeller der det ikke er inn-grep i rettigheter.

Ved inngrep i opphavsrett mv. kan det værevanskelig å føre tilstrekkelig bevis for økonomisktap. For å sikre at det tilkjennes en kompensasjonsom, helt eller delvis, dekker faktisk lidt tap også islike tilfeller, bør det være anledning til å krevekompensasjon på andre grunnlag enn erstatningfor lidt tap. Dette ivaretas dersom rettighetshave-ren kan kreve vederlag svarende til et rimeligvederlag for bruken eller til vinningen som er opp-nådd ved overtredelsen. Disse utmålingsgrunnla-gene vil normalt være lettere for rettighetshaver ådokumentere enn det økonomiske tapet.

Også hensynet til at reglene om vederlag ogerstatning skal ha en preventiv effekt, tilsier at detbør kunne tilkjennes kompensasjon i tilfeller hvorovertredelsen ikke har ført til økonomisk tap forrettighetshaveren, eller hvor det ikke kan føres til-strekkelig bevis for det. Disse hovedtrekkene hari høringen fått bred tilslutning blant rettighetsha-vere. Høringsinstanser på brukersiden, i hovedsak

distributører, medieforetak og produsenter, erimidlertid gjennomgående negative til forslaget.Blant disse pekes det på at det ikke er behov for åendre dagens regelverk, og at forslaget dessutenbryter med alminnelige erstatningsrettslige prin-sipper. D e p a r t e m e n t e t vil bemerke at dethar vært en ganske utbredt innvending mot gjel-dende regler at erstatningene som har blitt fast-satt har vært for beskjedne, og at domstolene i endel tilfeller ikke fullt ut har utnyttet spillerommetreglene gir. I juridisk teori har det blitt pekt på atdette bl.a. kan skyldes at skaden er mer abstraktenn det som ofte er tilfelle ved personog tings-skader. Uten en mulighet til å tilkjenne kompensa-sjon på andre grunnlag enn erstatning for lidt tap,kan overtrederen i en del tilfeller komme unnamed å betale mindre enn om vedkommendehadde innhentet samtykke og betalt for bruken.Tatt i betraktning at oppdagelsesrisikoen ofte erlav, vil brukeren i mange tilfeller ha lite å risikereved å unnlate å klarere bruken. Etter departemen-tets syn er ikke denne situasjonen rimelig.

Ved forsettlige eller uaktsomme overtredelserforeslås det at rettighetshaveren skal kunne velgeat kompensasjonen fastsettes på det av følgendetre grunnlag som vil gi det høyeste beløpet:

1. rimelig vederlag for bruken, samt erstatningfor skade som følge av overtredelsen som ikkeville oppstått ved avtale om bruk,

2. erstatning for skade som følge av overtredel-sen, eller

3. vederlag svarende til vinningen som er opp-nådd ved overtredelsen.

Det første grunnlaget om rimelig vederlag forbruken, samt erstatning for eventuell ytterligereskade som følge av overtredelsen som ikke villeoppstått ved avtale om bruk, er nytt sammenlignetmed gjeldende erstatningsbestemmelse. Hva somutgjør et rimelig vederlag må i utgangspunktetavgjøres ut fra omfanget av bruken, den økono-miske verdi for overtrederen, vanlig bransjestan-dard eller praksis på det aktuelle området ogandre konkrete forhold, jf. også forslaget § 69.Flere høringsinstanser er generelt skeptiske tilrimelig vederlag som utmålingsgrunnlag.D e p a r t e m e n t e t vil til dette peke på at detogså etter gjeldende rett er holdepunkter for atvederlag kan tilkjennes på ulovfestet grunnlag.Virke KTU foreslår i høringen at regelen om rime-lig vederlag utformes slik at den bare slår inn der-som rettighetshaver ikke kan føre bevis for øko-nomisk tap. Etter d e p a r t e m e n t e t s vurde-ring vil en slik regel være vanskelig å håndtere,


bl.a. i lys av at det er rettighetshaveren (saksøke-ren) selv som må dokumentere og sannsynlig-gjøre sitt tap – og dermed avgjør hvilke bevis somlegges frem. Departementet mener derfor atrimelig vederlag skal være et selvstendig grunn-lag som rettighetshaver kan velge. Enkeltehøringsinstanser, deriblant Kabel Norge, menerdet er uklart hva som er ment med andre del avdette alternativet. D e p a r t e m e n t e t bemer-ker at f.eks. utgifter rettighetshaveren pådrar segfor å avdekke eller stanse en overtredelse i dennesammenheng kan være en skade som typisk ikkeville ha oppstått ved avtale om bruk. Det sammekan gjelde utgifter som pådras for å begrense ska-devirkningen av en overtredelse. For øvrig visesdet til merknaden til bestemmelsen under punkt14.

Grunnlaget om erstatning for skade som følgeav overtredelsen, svarer til gjeldende rett.

Enkelte høringsinstanser foreslår at begrepet«skade» i de to første grunnlagene erstattes med«økonomisk tap», da dette bedre angir hva slagskompensasjon det er tale om. D e p a r t e m e n -t e t er ikke enig i dette. Ordlyden er valgt for atdet skal gå klart frem at det skal utmåles enskjønnsmessig erstatning også i tilfeller hvor øko-nomisk tap er sannsynliggjort, men hvor det ikkeforeligger konkrete holdepunkter for å fastsettetapets eksakte størrelse. Harmoniseringshensyntilsier også at det bør benyttes samme begrep somi de øvrige immaterialrettslige lovene. Departe-mentet fastholder derfor at bestemmelsene somregulerer disse grunnlagene benytter begrepet«skade».

Vederlag svarende til fortjenesten som er opp-nådd ved overtredelsen, er også etter gjeldendebestemmelse utmålingsgrunnlag ved overtredel-ser. Kabel Norge og Telenor mener dette alternati-vet ikke bør videreføres, og anfører bl.a. at hensy-net til rettighetshaver uansett er ivaretatt gjennomretten til rimelig vederlag. Etter d e p a r t e -m e n t e t s syn er det rimelig at overtrederen idet minste må gi fra seg fortjenesten som kanknyttes til overtredelsen. Departementet ser at deto grunnlagene i enkelte tilfeller kan overlappehverandre, bl.a. siden det ved utmålingen av rime-lig vederlag også kan tas utgangspunkt i den øko-nomiske verdi for overtrederen, men finner detlikevel hensiktsmessig å videreføre dette som eteget grunnlag. En situasjon der rimelig vederlagikke fullt ut tok hensyn til fortjenesten ved over-tredelsen, ville etter departementets vurderingvære svært uheldig.

Bestemmelsen innebærer at rettighetshaverenhar krav på at det grunnlaget som er gunstigst,

legges til grunn for fastsettelsen. Når det kan vel-ges mellom forskjellige grunnlag som vederlag ogerstatning kan fastsettes på, vil rettighetshaverendessuten oftere finne et sikkert grunnlag åfremme krav på enn hvis valgmulighetene varfærre. Etter departementets syn legger bestem-melsen dermed også til rette for at tvister omovertredelser kan løses raskere, rimeligere ogmer effektivt. I høringen er Telenor og HBO Nor-dic negative til at det er retten som skal avgjørehvilket grunnlag som er gunstigst for rettighets-haveren, og mener dette kan føre til omfattende,tidkrevende og kostbare rettslige prosesser.D e p a r t e m e n t e t antar at det i mange tilfel-ler i praksis vil være slik at ett av de alternativegrunnlagene klart skiller seg ut som det mestgunstige. Rettighetshaveren vil da som regelvelge å fremme sitt krav utelukkende på dettegrunnlaget. Departementet legger til grunn at detkun unntaksvis vil være retten som avgjør hvilketgrunnlag som kompensasjonen skal baseres på.

I høringsnotatet ble det foreslått to særskiltegrunnlag for kompensasjon i tilfeller der overtre-deren har handlet forsettlig eller grovt uaktsomt.Etter forslaget kunne rettighetshaveren ved slikeovertredelser velge å kreve vederlag svarende tildet dobbelte av et rimelig vederlag for bruken istedet for ett av de tre grunnlagene i første ledd.Som et alternativ til det dobbelte av rimelig veder-lag, ble det foreslått at det kunne kreves erstat-ning for ikke-økonomisk skade. Dette grunnlagetvar ment å være en videreføring av gjeldende § 55første ledd andre punktum om oppreisning forskade av ikke-økonomisk art.

Høringsinstansene er delt i synet på forslagetom dobbelt vederlag som grunnlag hvor det fore-ligger forsett eller grov uaktsomhet. Rettighetsha-versiden er generelt positive og fremhever atdette vil gi klarere rammer for fastsettelsen, samtat det i større grad vil lønne seg å klarere rettighe-ter på forhånd. Brukersiden, i hovedsak distribu-tører, medieforetak og produsenter, er imidlertidnegative til forslaget. Disse høringsinstansenepeker bl.a. på at forslaget vil virke prosessdri-vende og gjøre rettighetsklarering vanskeligereog mer tidkrevende. I tillegg mener flere at forsla-get bærer preg av økonomisk straffereaksjon ogviser til at preventive hensyn må ivaretas gjennomstraffebestemmelsen. D e p a r t e m e n t e t stårfast ved synspunktet om at det behov for en sær-skilt vederlagsregel for situasjoner der det er sær-lig mye å bebreide overtreder. Dette gjelder bl.a.situasjoner der overtredelsen har skjedd i virk-somhet som hovedsakelig er basert på å gjøre inn-grep i rettigheter. Her er det viktig at vederlagsre-


glene utformes slik at de får tilstrekkelig preven-tiv effekt. Det vil være uheldig at det danner segen oppfatning om at det lønner seg å gjøre inngrepi opphavsrett fordi det er lite å risikere. Departe-mentet er ikke enig med de høringsinstansenesom mener preventive hensyn ikke skal kunne til-legges vekt ved utforming av vederlags- og erstat-ningsbestemmelsen. Særlig i tilfeller der skyld-graden er grov, må slike hensyn kunne vektleg-ges. For eksempel gjelder dette overlagte krenkel-ser. I slike situasjoner bør det etter departemen-tets oppfatning kunne tilkjennes vederlag som ermarkant høyere enn det beløp overtrederen måtteha betalt om denne hadde klarert bruken på van-lig måte. En vederlagsregel om dobbelt vederlagvil etter departementets syn gi et signal om atovertredelser ikke lønner seg. Dette vil gi en klaroppfordring til å innhente samtykke for bruken påforhånd, og kan dermed også bidra til at opphavs-retten i større grad blir respektert. Det vises forøvrig til forslaget § 80 om straff hvor skyldkravetuaktsomhet (herunder grov uaktsomhet) ikkevidereføres, jf. punkt 7.3.5.

Samtidig ser departementet at forslaget ihøringsnotatet, slik noen høringsinstanser påpe-ker, kan slå uheldig ut i enkelte tilfeller på opp-havsrettens område. Blant annet gjelder dette derdet foreligger tvist om forståelsen av en avtale,situasjoner der det er rimelig tvil om det fore-ligger inngrep i rettigheter eller i visse forhand-lingssituasjoner. D e p a r t e m e n t e t foreslårderfor at forslaget i høringsnotatet følges opp medvisse endringer. Det foreslås at rettighetshaverenikke skal ha noe ubetinget krav på at det dobbelteav rimelig vederlag skal legges til grunn for utmå-lingen. Bestemmelsen utformes slik at det etterkrav fra rettighetshaveren skal utmåles vederlagpå dette grunnlaget bare i den grad det ikke frem-står som urimelig. Dersom det foreligger kon-krete omstendigheter som tilsier at dobbelt veder-lag ville virke urimelig, vil ikke slikt vederlagkunne tilkjennes. Selv om denne urimelighetsbe-grensingen er ment som en snever sikkerhetsven-til, vil det etter departementets syn gi en mer flek-sibel regel som også tar hensyn til de motforestil-linger som fremkommer i høringen.

Noen av høringsinstansene mener det børkunne tilkjennes dobbelt vederlag i tillegg tilvederlag og erstatning etter første ledd. D e p a r -t e m e n t e t er ikke enig i dette. Dersom detåpnes for å tilkjenne vederlag og erstatning i til-legg til dobbelt vederlag, kan dette føre til at dentotale kompensasjonen blir urimelig stor i en deltilfeller. Formålet med å innføre et særskilt grunn-lag for vederlagsfastsettelse ved forsettlige og

grovt uaktsomme overtredelser, er bl.a. å sikre atdet skal kunne tilkjennes vederlag som har til-strekkelig preventiv effekt ved grovere overtre-delser. Behovet for et særlig grunnlag forvederlagsfastsettelse gjør seg gjeldende når tapeteller vinningen som følge av overtredelsen ikkeoverstiger det beløp som et rimelig vederlag forbruken utgjør. Forslaget ivaretar dette ved at ret-tighetshaveren ved forsettlige og grovt uakt-somme overtredelser kan tilkjennes det dobbelteav rimelig vederlag for bruken. Dersom tapetutgjør et større beløp enn dobbelt vederlag, vil ret-tighetshaverens interesser være ivaretatt gjen-nom at hele beløpet kan kreves erstattet. I slike til-feller vil fastsettelse av erstatningen på grunnlagav tapet medføre at det tilkjennes beløp som hartilstrekkelig preventiv effekt.

Institusjonsfotografene, med støtte fra Fellesor-ganisasjonen Foto-Norge, mener at det ikke er til-strekkelig med dobbelt vederlag, men at det børkunne tilkjennes vederlag svarende til tre gangerav rimelig vederlag. D e p a r t e m e n t e t er ikkeenig i dette. Dersom det åpnes for å tilkjennevederlag svarende til tre ganger rimelig vederlag,vil vederlagene i mange tilfeller bli uforholdsmes-sige store. At det kan tilkjennes vederlag svarendetil det dobbelte av rimelig vederlag, er etter depar-tementets syn tilstrekkelig for å sikre at det kantilkjennes vederlag som har en tilfredsstillendepreventiv effekt.

Også forslaget om erstatning for ikke-økono-misk skade opprettholdes med visse justeringer.En rekke høringsinstanser peker på at gjeldenderett, i motsetning til forslaget i høringsnotatet,åpner for at oppreisning for ikke-økonomiskskade kan kreves i tillegg til erstatning for økono-misk tap. D e p a r t e m e n t e t understreker atdet kun har vært meningen å videreføre gjeldenderett på dette punkt, og er enig i at det bør væremulig å kombinere disse grunnlagene. Det fore-slås derfor at ordlyden i bestemmelsen justeres,slik at ikke-økonomisk skade ikke videreføressom et eget alternativ i § 82 andre ledd, men i ste-det inngår som et moment som det også skal tashensyn til ved utmåling av vederlag og erstatningfor forsettlig eller grovt uaktsomt inngrep etter§ 82 første ledd. Dermed vil både den økonomiskeog ikke-økonomiske skaden kunne kreves dekketi slike tilfeller. En slik regulering vil også gigrunnlag for å kunne kreve dekket ikke-økono-misk skade i tilfeller der rettighetshaveren ikke erpåført noen økonomisk skade ved inngrepet. Sam-tidig gjøres dobbelt rimelig vederlag til et egetalternativ i tilfeller av grovt uaktsom eller forsett-lig overtredelse etter § 82 andre ledd. Også denne


løsningen vil i likhet med forslaget i høringsnota-tet, og som bl.a. NRK påpeker, innebære at kret-sen som kan kreve erstatning for ikke-økonomiskskade utvides til forurettede generelt. Dette betyrogså at juridiske personer omfattes. D e p a r t e -m e n t e t ser ingen grunn til at erstatning forikke-økonomisk skade skal begrenses til overtre-delser av «opphavsmanns eller en utøvende kunst-ners rett, eller den avbildedes rett etter § 45c», jf.gjeldende § 55 første ledd andre punktum, ogmener derfor dette er en hensiktsmessig endring.

Motion Picture Association og TONO giruttrykk for at erstatning for ikke-økonomiskskade og dobbelt vederlag bør kunne kombineres.D e p a r t e m e n t e t opprettholder forslagetom at dette skal være alternative grunnlag og atdet dermed ikke skal kunne kreves erstatning forikke-økonomisk skade ved siden av dobbelt veder-lag.

I høringen tar bl.a. Musikernes fellesorganisa-sjon og Kunstnernettverket til orde for at erstatningfor ikke-økonomisk skade også bør kunne krevesved simpel uaktsomhet. D e p a r t e m e n t e t erikke enig i dette. Det bemerkes for øvrig at forsla-get innfører rimelig vederlag som grunnlag forkompensasjon. Slikt vederlag kan tilkjennes uav-hengig av om rettighetshaveren har lidt økono-misk tap eller annen skade. Forslaget medførerdermed at rettighetshaveren vil kunne bli tilkjentvederlag ut over det økonomiske tapet som er lidt,til tross for at det ikke direkte skal tas hensyn tilikke-økonomisk skade.

Selv om det ikke uttrykkelig fremgår av gjel-dende bestemmelse, følger det av alminneligeerstatningsrettslige regler at den som har medvir-ket til overtredelse også kan pådra seg ansvar.Departementet mener at dette må synliggjøres,og foreslår derfor at det skal presiseres i loven atansvaret for uaktsomme og forsettlige overtredel-ser gjelder tilsvarende for medvirkning. En gene-rell begrensning som avgrenser mot den sombare har deltatt ved teknisk fremstilling eller for-midling, slik TV 2 tar til orde for, er etterd e p a r t e m e n t e t s syn ikke aktuelt. Detteville ha vært en vesentlig innskrenkning av ånds-verklovens medvirkningsansvar sammenlignetmed gjeldende rett. Det vises videre til at enkeltetekniske formidlere allerede vil være omfattet avansvarsfrihetsreglene i ehandelsloven §§ 16-18.

Departementet går inn for å følge opp forsla-get om at utgangspunktet for overtredelser somer begått i god tro, skal være at det skal tilkjennesvederlag svarende til et rimelig vederlag eller tilvinningen som er oppnådd ved overtredelsen.Etter gjeldende bestemmelse kan rettighetshave-

ren bare kreve nettofortjenesten utbetalt. Forsla-get i proposisjonen innebærer slik sett en gunsti-gere stilling for rettighetshaveren. Enkeltehøringsinstanser er imidlertid skeptiske til end-ringen, og mener forslaget bryter med alminne-lige erstatningsrettslige prinsipper og i realiteteninnebærer innføring av et nytt objektivt ansvar.Hensynet til at rettighetshaver skal kompenserestilsier etter d e p a r t e m e n t e t s vurdering atvederlag også bør kunne tilkjennes i slike tilfeller.Det er antatt at det også etter gjeldende rett påulovfestet grunnlag kan tilkjennes vederlag utenat det foreligger skyld. Etter departementets syner det et rimelig utgangspunkt, også i tilfeller derovertreder har opptrådt i god tro, at det skal til-kjennes vederlag svarende til det overtrederenmåtte ha betalt om det hadde vært innhentet tilla-telse til bruken eller til vinningen som er oppnåddved overtredelsen. Etter forslaget kan dessutengodtroende overtreder ikke holdes ansvarlig der-som det vil fremstå som urimelig.

Som i høringsnotatet foreslår departementet åvidereføre krav om forsett når det gjelder den somfremstiller eller medvirker til fremstilling aveksemplar basert på ulovlig kopieringsgrunnlag istrid med § 26 første ledd. Tilsvarende gjelder forden som bruker åndsverk eller arbeider i stridmed den nye bestemmelsen om strømming i § 3tredje ledd. Etter innspill fra Advokatforeningen erordlyden i femte ledd justert for at bestemmelsenskal bli mer presis.

Etter forslaget i høringsnotatet kunne ansvaretlempes etter skadeserstatningsloven § 5-2. TV 2påpeker i høringen at reglene i skadeserstatnings-loven vil gjelde i den grad ikke annet følger av lov-givningen, selv uten en eksplisitt henvisning.D e p a r t e m e n t e t er enig i dette når det gjel-der erstatningsansvar, men bemerker at henvis-ningen er tatt inn for å klargjøre at muligheten tillempning også gjelder vederlag. Av denne grunnbør henvisningen etter departementets syn bli stå-ende.

Bestemmelsen om vederlag og erstatning ertatt inn som § 82.

7.5 Tiltak for å hindre inngrep og andre overtredelser


Gjeldende § 56 angir tiltak for å forhindre nyekrenkelser (såkalte korrigeringstiltak), det vil sitiltak mot produkter som krenker rettigheter ogmot hjelpemidler som har blitt anvendt eller tilsik-tet anvendt ved rettighetsovertredelser.


Bestemmelsen gir hjemmel til inndragningved dom av ulovlige eksemplar til fordel rettig-hetshaver, jf. første ledd. Alternativt kan eksem-plaret overdras til rettighetshaver mot vederlag,men dette vederlaget kan ikke overstige produk-sjonskostnadene ved eksemplarfremstillingen.Tilsvarende gjelder hjelpemidler som kan brukestil å fremstille slike eksemplar, eller som kanmuliggjøre annen bruk i strid med loven. En forut-setning for at slike hjelpemidler kan inndras, er atde «utelukkende» har slikt formål.

Det er imidlertid ikke opp til rettighetshave-ren hvilke av de to alternativer som skal velges.Dette er det retten som tar stilling til etter en kon-kret vurdering.

Subsidiært kan rettighetshaveren etter andreledd kreve at ulovlige gjenstander etter rettensskjønn helt eller delvis ødelegges eller at det påannen måte gjøres modifikasjoner som hindrerbruk eller fremstilling av eksemplar, jf. andreledd. Videre kan retten tillate at ulovlig fremstilteeksemplar gjøres tilgjengelig for allmennhetendersom «betydelige økonomiske eller kunstneriskeverdier ellers ville gå tapt». Sistnevnte forutsettererstatning eller oppreisning til rettighetshaver.

I tredje ledd gjøres unntak for eksemplar avverket som er ervervet av tredjemann i god tro tilprivat bruk. Dette unntaket gjelder likevel ikkehvis det gjelder avstøpning av skulptur. Videreunntas byggverk fra krav på inndragning, overdra-gelse og ødeleggelse. Derimot kan det etteromstendighetene gis pålegg om endring av detulovlige eller tillatelse til fortsatt bruk mot erstat-ning eller oppreisning, jf. andre ledd siste punk-tum. Rettigheter til pressemeldinger, jf. § 44, erogså unntatt bestemmelsen.


I Sverige inneholder upphovsrättslagen 55§ bestemmelser om tiltak mot produkter som gjørinngrep i rettigheter og mot hjelpemidler som harblitt anvendt eller er tilsiktet anvendt ved et inn-grep. I forbindelse med gjennomføringen av hånd-hevingsdirektivet (2004/48/EF) er det foretattlovendringer som medfører at bestemmelsene ialle lovene på immaterialrettsområdet er utformetlikt. Når det gjelder muligheten til å gripe inn mothjelpemidler, er det nå mulig å gripe inn motandre hjelpemidler enn de som utelukkende kanbrukes til å begå inngrep. Loven nevner uttrykke-lig tilbakekallelse fra markedet, endring eller øde-leggelse som mulige tiltak. På bakgrunn av athåndhevingsdirektivet artikkel 10 bestemmer atden som pålegges tiltak ikke skal få noen kompen-

sasjon, åpner ikke lenger den svenske loven for atprodukter og hjelpemidler kan utleveres til rettig-hetshaveren mot vederlag. Videre er unntaket forgodtroende erververe opphevet. Det er lagt tilgrunn at det vil følge av rimelighetskravet at detnormalt ikke vil være aktuelt å reagere med tiltakoverfor en godtroende forbruker. Det følger avupphovsrättslagen 56 § at besitteren av ulovligeeksemplar i visse tilfeller kan få rettens tillatelsetil å råde over eksemplarene mot rimelig vederlagog på rimelige vilkår for øvrig. I upphovsrättsla-gen 53 h § er det videre tatt inn en bestemmelseom at inngriper kan pålegges å bekoste tiltak for åspre informasjon om avgjørelsen i en inngrepssak.

I Danmark har samtlige immaterialrettslover ihovedsak likt utformede bestemmelser om tiltakfor å hindre nye inngrep. Etter ophavsretsloven§ 84 nevnes tilbakekallelse fra handelen, endeligfjerning fra handelen, tilintetgjørelse, utleveringtil rettighetshaver og endring som mulige tiltak.Når det gjelder alternativet utlevering, er også herden tidligere regelen om at utlevering skal skjemot vederlag fjernet. Etter loven kan tiltak beslut-tes både for varer som gjør inngrep og for materia-ler, redskaper m.m. som hovedsakelig har blittbrukt til å produsere slike varer. Det er presisertat tiltakene skal gjennomføres for inngripers reg-ning, med mindre særlige grunner taler mot det.Det er også presisert at fastsettelse av tiltak for åforebygge inngrep ikke berører rettighetshaversrett til erstatning for inngrepet. I tråd med hånd-hevingsdirektivet skal det ved fastsettelsen av til-tak foretas en forholdsmessighetsvurdering derdet skal tas hensyn til inngrepets alvorlighets-grad, de tiltakene det er aktuelt å pålegge og tred-jeparts interesser. I likhet med svensk rett er detogså i den danske loven tatt inn en bestemmelseom at inngriper kan pålegges å bekoste tiltak for åspre informasjon, jf. ophavsretsloven § 84 a.


Departementet foreslo i høringsnotatet at gjel-dende § 56 om inndragning mv. videreføres i enny bestemmelse i § 9-4, men med visse endringer itråd med det det som allerede er gjennomført ilovene om industrielt rettsvern, jf. Prop. 81 L(2012–2013) og Innst. 261 L (2012–2013).

Forslaget videreførte gjeldende rett om atforebyggende tiltak kan rette seg mot produktersom gjør inngrep og i tillegg materialer og hjelpe-midler som er brukt eller tilsiktet brukt til å frem-stille slike produkter. Slike tiltak kan være et vik-tig virkemiddel både for å hindre nye inngrep ogfor å hindre at inngrep i det hele tatt skjer.


Videre ble det foreslått tatt inn en opplisting avaktuelle tiltak i bestemmelsen. Opplistingenomfattet tilbakekall fra handelen, ødeleggelseeller utlevering til rettighetshaver. Opplistingenvar imidlertid ikke uttømmende, slik at det ogsåville være anledning til å pålegge andre hensikts-messige tiltak.

Etter forslaget ville det være anledning til åbeslutte tiltak også når noen har gjort vesentligeforberedelsestiltak med sikte på å utføre en inn-grepshandling.

Det ble også foreslått presisert i bestemmel-sen at tiltak bare kan besluttes i den utstrekningdet finnes rimelig. Noe slikt vilkår fremgår ikke avloven i dag. Avgjørelsen om det er rimelig åpålegge tiltak og valget mellom mulige tiltak børfattes ut fra en forholdsmessighetsvurdering derhensyn skal tas til inngrepets alvorlighet, virknin-gene av tiltakene og tredjeparts interesser. Detteer langt på vei en videreføring av gjeldende rett,men etter departementets syn var det hensikts-messig at dette sentrale prinsippet fremgikk avlovteksten. Departementet forutsatte at rimelig-hetsvilkåret, med den tilhørende forholdsmessig-hetsvurderingen, ville innebære at forebyggendetiltak ikke kan rettes mot produkter som eranskaffet av privatpersoner til forbruksformål.

Videre ble det foreslått presisert at forebyg-gende tiltak ikke skal være betinget av at rettig-hetshaveren yter kompensasjon til den tiltaket ret-ter seg mot. I motsetning til etter gjeldende rettbør dette også gjelde der produkter eller gjenstan-der utleveres til rettighetshaver.

Etter gjeldende rett vil pålegg om inndragningmv. ikke påvirke rettighetshavers rett til erstat-ning. Forebyggende tiltak bør etter departemen-tets syn aldri påvirke rettighetshavers rett tilvederlag og erstatning. Dette ble foreslått presi-sert i bestemmelsen.

Departementet foreslo videre at bestemmel-sen skulle slå fast at tiltak som skal gjennomføresskal være for den som tiltakene retter seg mot sinregning, hvis ikke særlige grunner taler mot det.Bortsett fra ved utlevering til rettighetshaver vildet også etter gjeldende rett være den tiltaket ret-ter seg mot som må bære kostnadene ved det.

Departementet la også til grunn at kravet omforholdsmessighet i mange tilfeller vil være til hin-der for at det besluttes forebyggende tiltak som vilramme noen som ikke selv har gjort inngrep, ogsom har opptrådt i god tro.

Av gjeldende rett fremgår det at tiltak ikke kanrette seg mot den som i god tro har erverveteksemplar (med unntak av skulptur) til privatbruk. Departementet foreslo at unntaket skulle

videreføres, men ba om høringsinstansenes synpå om dette burde fremgå eksplisitt av loven.

Dagens unntak for byggverk ble også foreslåttvidereført. På bakgrunn av at gjeldende § 44 omvern for pressemeldinger i høringsnotatet bleforeslått opphevet, ble unntaket for pressemeldin-ger ikke foreslått videreført.

7.5.4 Høringen

I høringen går Norsk Redaktørforening (NR) imotforslaget. Også NRK og TV 2 er skeptiske til for-slaget slik det er utformet. Disse høringsinstan-sene mener bl.a. at bestemmelsen er problema-tisk når det gjelder forbudet mot forhåndssensur,hensynet til kildevernet og vernet av upublisertmateriale, og mener de prinsipielle sidene ved for-slaget ikke er drøftet i høringsnotatet.

NRK uttaler:

«Slik § 9-4 er formulert vil den ikke være i sam-svar med forbudet mot forhåndssensur ellerkildevernet. Dersom det skal innføres en sliklovregel, må rekkevidden følgelig tydeligavgrenses mot disse grunnleggende hensyn.NRK foreslår at det som siste ledd i bestemmel-sen tas inn følgende formulering:

«Pålegg om tiltak etter paragrafen her kanikke gjøres gjeldende dersom det vil stride motytringsfriheten, herunder kildevernet og for-budet mot forhåndssensur.»

For øvrig bemerkes at den foreslåttebestemmelsen går svært langt – blant annetved at den også rammer forberedelseshandlin-ger – uten at departementet har redegjort foreller knyttet noen kommentarer til behovet foren slik bestemmelse.»

NR støtter subsidiært NRKs forslag til endring.TV 2 mener videre at bestemmelsen bør åpne

for «at det kan gis pålegg om å slette digitale kopiereller tilgangsmidler som urettmessig er i kundenesbesittelse», i tillegg til at bestemmelsen bedre børtilpasses ny teknologi.

Advokatforeningen er enig i forslaget om ågjøre unntak for erverv i god tro til privat bruk, ogforeslår at dette skal fremgå eksplisitt av bestem-melsen, selv om det uansett vil følge av rimelig-hetskravet i første ledd. Imidlertid mener Advo-katforeningen at det er vanskelig å se begrunnel-sen for en særlig regel om avstøpning av skulptur,og foreslår at denne avgrensingen tas bort, i til-legg til presiseringen om at bestemmelsen ikkegjelder byggverk.



Departementet følger i hovedsak opp forslaget omen bestemmelse om tiltak for å hindre inngrep irettigheter og andre overtredelser. Etter innspill ihøringen er imidlertid ordlyden foreslått justertnoe sammenlignet med forslaget i høringsnotatet.

Bestemmelsen styrker, sammenlignet medgjeldende rett, rettighetshavers stilling på visseområder.

Tiltak rettet mot produkter som utgjør et inn-grep, og mot materialer og hjelpemidler somhovedsakelig er brukt eller tilsiktet brukt til åfremstille slike produkter, kan være et viktig vir-kemiddel for å hindre nye inngrep og at overtre-delser i det hele tatt skjer. Samtidig vil den sompålegges slike tiltak kunne bli hardt rammet. Etterbestemmelsen kan tiltak bare pålegges i denutstrekning det finnes rimelig. Det innebærer atavgjørelsen om tiltak skal pålegges og valget mel-lom ulike tiltak, må skje ut fra en forholdsmessig-hetsvurdering. Dette sikrer en rimelig avveiningav interessene til rettighetshaveren og interes-sene til den tiltaket skal rette seg mot, og eventu-elle andre kryssende hensyn.

I høringen mener bl.a. Norsk Redaktørforeningog NRK at forslaget er problematisk når det gjel-der hensynet til ytringsfriheten, herunder kilde-vernet og forbudet mot forhåndssensur. NRK berderfor om at det tas inn en avgrensning mot dissegrunnleggende hensyn. D e p a r t e m e n t e t vilbemerke at retten selvsagt må ta hensyn til disseforhold når den skal foreta sin vurdering. Det eråpenbart at tiltak ikke kan pålegges hvis det stri-der mot ytringsfriheten etter Grunnloven § 100eller EMK artikkel 10. Om denne vurderingeninngår som en del av forholdsmessighetsvurderin-gen etter bestemmelsen eller det foretas en egenvurdering av hvorvidt tiltaket vil kunne stride motytringsfriheten, er etter departements syn under-ordnet. Det sentrale er at slike hensyn skal vurde-res – hvis det er relevant i den konkrete saken.Forholdsmessighetskravet i bestemmelsen vilmåtte fortolkes i samsvar med de trinnhøyerebestemmelsene i Grunnloven § 100 og EMK artik-kel 10, slik at det ikke oppstår noen motstrid. Vedeventuell motstrid vil uansett de trinnhøyerereglene gå foran. Departementet finner det imid-lertid ikke nødvendig at det tas med en avgrens-ning som sier at bestemmelsen ikke kan anvendesdersom tiltaket strider mot Grunnloven, da detteuansett vil være tilfellet.

TV 2 mener i høringen at bestemmelsen mågjøres teknologinøytral og peker på at det børvære anledning til å gi pålegg om å slette f.eks.

digitale kopier som er i kundens besittelse. Nårdet gjelder sletting av digitale kopier, bemerkerd e p a r t e m e n t e t at eksemplifiseringen ibestemmelsen første ledd bokstav a til d gir enikke-uttømmende liste over hva forebyggende til-tak kan gå ut på. Også andre tiltak som ikkeuttrykkelig er nevnt, kan dermed omfattes av etpålegg. Uansett kan det etter bokstav c gis påleggom at produkter og hjelpemidler kan ødelegges.Bestemmelsen er teknologinøytral, og departe-mentet legger til grunn at dette alternativet kanomfatte sletting av digitale kopier. Når det gjeldertiltak som retter seg mot kopier som er i kundensbesittelse, viser departementet til at pålegg om til-tak også vil kunne gjøres gjeldende overfor disse,med den begrensning som følger av forholdsmes-sighetskravet ved privat erverv, jf. nedenfor.

Etter bestemmelsen vil det være anledning tilå beslutte tiltak også når noen har gjort vesentligeforberedelsestiltak med sikte på å utføre en over-tredelseshandling, jf. forslagets tredje ledd. Dettestiller seg på samme måte som for bestemmelsenom forbud mot inngrep og andre overtredelser(forbudsdom) i forslaget § 79. Forbud og forebyg-gende tiltak har som formål å hindre at inngrep ogandre overtredelser blir gjentatt eller begått forførste gang. Dette tilsier at adgangen til å ned-legge forbud og gi pålegg om forebyggende tiltakved forestående overtredelser, bør reguleres likt.Det bemerkes imidlertid at forholdsmessighets-vurderingen kan bli noe annerledes dersom over-tredelsen ikke er begått enda.

Departementet opprettholder forslaget om atforebyggende tiltak også skal kunne rettes motden som ikke selv har gjort en overtredelse, ogsom har opptrådt i god tro. I utgangspunktet kanderfor forebyggende tiltak rettes mot alle som harprodukter som gjør inngrep og materialer og hjel-pemidler som hovedsakelig er brukt eller tilsiktetbrukt til å fremstille slike produkter i sin besit-telse. I bestemmelsen er det dermed ikke behovfor noen særskilt regulering av medvirkers stil-ling.

Departementet legger imidlertid til grunn atkravet om forholdsmessighet i mange tilfeller vilvære til hinder for at det besluttes forebyggendetiltak som vil ramme noen som ikke selv har gjorten overtredelse, og som har opptrådt i god tro.Forholdsmessighetskravet vil være absolutt tilhinder for å beslutte forebyggende tiltak som ram-mer den som har anskaffet produkter som utgjøren overtredelse til private formål.

Av gjeldende rett fremgår det at tiltak ikke kanrette seg mot den som i god tro har erverveteksemplar (med unntak av skulptur) til privat


bruk. Dette unntaket ble foreslått videreført ihøringsnotatet, men departementet uttrykte tvilom dette skulle fremgå eksplisitt av loven. Somnevnt ovenfor vil det også følge av forholdsmes-sighetskravet at det ikke skal være anledning til årette forebyggende tiltak mot privatpersoner somhar ervervet produkter som utgjør en overtre-delse til forbruksformål. I høringen mener Advo-katforeningen at unntaket bl.a. av pedagogiskehensyn bør komme klart til uttrykk i loven.D e p a r t e m e n t e t har etter en fornyet vurde-ring imidlertid kommet til at forslaget frahøringsnotatet ikke videreføres på dette punkt.Når forholdsmessighetskravet er absolutt til hin-der for forebyggende tiltak overfor private erver-vere, er det ikke nødvendig med en slik presise-ring i selve lovteksten. En ulik regulering fralovene om industrielt rettsvern her vil dessutenkunne skape tvil om slike tiltak overfor privateerverv kan besluttes etter lovene om industrieltrettsvern, noe det klart fremgår av forarbeidene atforholdsmessighetskravet er til hinder for, jf.Prop. 81 L (2012–2013) s. 28.

Når det gjelder videreføring av gjeldende regelom at unntaket for erverv i god tro ikke skalomfatte avstøpning av skulptur, uttaler Advokatfo-reningen at det er vanskelig å se begrunnelsen foren slik regel. D e p a r t e m e n t e t er enig idette. Etter departementets syn er det ingen åpen-bare hensyn som kan begrunne at skulpturer idenne sammenheng skal stå i en særstilling i for-hold til andre uttrykk som f.eks. malerier, hvordet også kan være vel så viktig for opphaveren ateksemplar som utgjør en overtredelse fjernes frasirkulasjon. Departementet foreslår av den grunnat den spesielle reguleringen for avstøpning avskulptur ikke videreføres.

I høringsnotatet ble det gjeldende eksplisitteunntaket for byggverk foreslått videreført. Advo-katforeningen stiller i høringen spørsmål ved detteog foreslår at unntaket tas ut av bestemmelsen.D e p a r t e m e n t e t er enig i at byggverk uan-sett vil unntas etter rimelighetskravet, og at detderfor er unødvendig at dette eksplisitt fremgår avordlyden.

På bakgrunn av at gjeldende § 44 om vern forpressemeldinger ikke videreføres, utgår ogsådette unntaket fra bestemmelsen.

Departementet finner grunn til å kommentereforholdet til midlertidige forføyninger nærmere.Tvisteloven § 34-3 første ledd regulerer hva enmidlertidig forføyning kan gå ut på. Dennebestemmelsen gir et vidt spillerom. Den vil ogsåomfatte slike tiltak som kan besluttes etterbestemmelsen om forebyggende tiltak. Det er opp

til retten å bestemme hva forføyningen skal gå utpå, jf. tvisteloven § 34-4 andre ledd andre punk-tum. Retten kan ved valg av forføyning ikke gålenger enn det som er nødvendig for å tilfreds-stille behovet for midlertidig sikring i den aktuellesak. Den må dessuten holde seg innenfor ram-mene som følger av tvisteloven § 34-1 og § 34-3første ledd. Det vil ikke være anledning til å velgeirreversible forføyninger, som f.eks. ødeleggelseeller utlevering til rettighetshaveren av produktereller materialer og hjelpemidler, selv om slike til-tak kan besluttes som forebyggende tiltak i enendelig dom i saken.

Bestemmelsen om tiltak for å hindre inngrepog andre overtredelser er tatt inn som § 83.

7.6 Tillatelse til bruk


I lovene om industrielt rettsvern (bortsett fra vare-merkeloven) er det bestemmelser om at det ivisse tilfeller, i stedet for forebyggende tiltak, kangis tillatelse til å råde over produkter som gjør inn-grep i rettigheter, jf. Prop. 81 L (2012–2013) ogInnst. 261 L (2012–2013). Etter disse bestemmel-sene kan retten gi slik tillatelse, mot at det betalesvederlag og på rimelige vilkår ellers. En forutset-ning for at denne løsningen kan velges er at densom har produktene i sin besittelse har opptrådt igod tro.

En beslektet regel finnes i gjeldende åndsver-klov § 56 andre ledd andre punktum. Denne rege-len åpner for at retten kan tillate at fremstilteeksemplar gjøres tilgjengelig for allmennhetenmot erstatning eller oppreisning til fornærmede.En forutsetning for dette er at «betydelige økono-miske eller kunstneriske verdier ville gå tapt».


I høringsnotatet foreslo departementet at en til-svarende bestemmelse om tillatelse til bruk som ilovene om industrielt rettsvern skulle inntas iåndsverkloven § 9-5. Etter forslaget skulle tilla-telse til bruk være et alternativ til både nedleg-gelse av forbud mot inngrep (forbudsdom) og til-tak for å hindre inngrep, jf. forslaget § 9-1 og § 9-4.

7.6.3 Høringen

I høringen støttes forslaget om å innta en bestem-melse om tillatelse til bruk av Advokatforeningenog Telenor. Advokatforeningen uttaler imidlertid athensynet til opphavers ideelle rettigheter kan tilsi


at det bør tas inn en forholdsmessighetsvurderingi bestemmelsen. Telenor påpeker at gjeldende § 56ikke inneholder noe krav om at det skal værehandlet i god tro, og mener forslagets anvendel-sesområde heller ikke kan begrenses til disse til-fellene.

Kabel Norge synes intensjonen bak forslaget ergod, men mener bestemmelsen er gitt så snevrerammer at den vil ha liten praktisk betydning.Kabel Norge mener imidlertid det er behov for åinnføre en rett til «fair use» i gitte situasjoner.

Også TV 2 ser behovet for en slik regulering,men mener bestemmelsen legger opp til et forbredt skjønnstema som gir liten styring. TV 2mener i tillegg at det etter bestemmelsen børkunne utmåles mer enn rimelig vederlag.

Den norske Forfatterforening, Kopinor, MotionPicture Association (MPA) og TONO går imot for-slaget. Disse høringsinstansene peker bl.a. på aten slik bestemmelse ikke passer på opphavsret-tens område, og at den dessuten må vurderes oppmot internasjonale forpliktelser. Det uttales ogsåat brukere som ikke har klarert rettighetene selvbør ta risikoen for at investeringer kan gå tapt.

Den norske Forfatterforening uttaler:

«Hensynet til opphaver og den personlige for-bindelse mellom verk og opphaver som pregeråndsverkloven og som ofte vil være relevant isaker om urettmessig bruk, settes her til sidetil fordel for rene investeringshensyn. De hen-syn og faktiske forhold som ligger til grunn vedanvendelse av lover om industrielt rettsvern, erså ulike fra de på opphavsrettens område at enblåkopi av en slik regel passer svært dårlig.»

TONO uttaler:

«Som det fremgår av ordlyden, retter [åndsver-kloven § 56 annet ledd annet punktum] seg kunmot de eksemplarer som er fremstilt – foreksempel det opplag av en bok som er trykket.I en slik situasjon vil det, avhengig av omsten-dighetene, kunne være rimelig heller å tillate atopplaget selges ut mot vederlag til opphaver.Departementets forslag går imidlertid vesent-lig lenger enn dette ved at det ikke retter segmot eksemplarer som allerede er fremstilt,men også vil kunne gi rett til en fortsatt bruk.Bestemmelsen får således karakter av å væreen form for tvangslisens.»

Norwaco ber i høringen departementet nyanserebestemmelsen, og uttaler at det bør være «helttydelig for domstolene at dette ikke kan idømmes på

området der tvangslisenser etter internasjonaleregler ikke er tillatt, for eksempel på området forvideresending av kringkastingssending». Subsidi-ært mener Norwaco at kompetansen i stedet børligge hos en spesialoppnevnt nemnd, f.eks. deneksisterende Vederlagsnemnda.


Departementet opprettholder forslaget fra hørings-notatet om en ny bestemmelse om tillatelse tilbruk.

Høringsinstansene er delt i synet på om en slikregel bør innføres. D e p a r t e m e n t e t er enig iutgangspunktet om at brukere som ikke har kla-rert rettighetene som hovedregel selv bør ta risi-koen for at investeringer kan gå tapt. Likevel serdepartementet at dette utgangspunktet i et fåtallsituasjoner kan få uheldige konsekvenser. I sliketilfeller kan det være rimelig at bruken tillates.Dette er også reflektert i gjeldende lov ved at § 56åpner for at det i visse tilfeller kan gis tillatelse tilat fremstilte eksemplar gjøres tilgjengelig for all-mennheten. Etter departementets vurdering erdet derfor hensiktsmessig at denne adgangenvidereføres. Samtidig mener departementet atbestemmelsen bør utformes teknologinøytralt,slik at den tillate bruken ikke begrenses til å gjørefremstilte eksemplar tilgjengelig for allmennhe-ten.

I høringen uttaler Advokatforeningen at bl.a.opphavers ideelle rettigheter kan begrunne at detgis anvisning på en forholdsmessighetsvurderingi bestemmelsen. D e p a r t e m e n t e t vil tildette bemerke at en slik vurdering allerede måfortolkes inn i kravet om «helt særlige grunner».Departementet legger til grunn at både hensynettil opphavers ideelle rettigheter og den personligeforbindelse mellom verk og opphaver, naturlig vilinngå i denne vurderingen. Etter departementetssyn er det dermed ikke nødvendig å presisere atdet skal foretas en forholdsmessighetsvurdering itillegg.

Etter bestemmelsen må det foreligge «heltsærlige grunner» for at det skal gis tillatelse tilbruk. Det er altså kun unntaksvis at bestemmel-sen kan gi grunnlag for tillatelse. Departementetanser det ikke aktuelt å utvide bestemmelsenutover dette, f.eks. ved å innføre en mer generellrett til «fair use», slik Kabel Norge foreslår i hørin-gen. Det samme gjelder Telenors innspill om atbestemmelsen ikke bør begrenses til tilfeller hvordet er handlet i god tro. Forslaget om at tillatelsetil bruk bare kan gis til den som har opptrådt i godtro, opprettholdes følgelig. For øvrig er departe-


mentet ikke enig i at forslaget, gitt bestemmelsenssnevre rammer, bærer preg av å være en tvangsli-sens, slik Norwaco og TONO uttaler i høringen.

I høringen mener TV 2 at det bør åpnes for åkunne utmåle mer enn rimelig vederlag dersomdet gis tillatelse til bruk, og foreslår at «rimeligvederlag» endres til «økonomisk kompensasjon».D e p a r t e m e n t e t vil til dette bemerke atulike momenter også kan komme inn i vurderin-gen av hva som er rimelig i det enkelte tilfellet, ogmener det er tilstrekkelig at ordlyden gir uttrykkfor at tillatelsen gis mot «rimelig vederlag».Departementet slutter seg derfor ikke til forsla-get.

Departementet finner grunn til å kommentereforholdet til midlertidige forføyninger nærmere. Ien sak om midlertidig forføyning kan ikke rettengi overtrederen tillatelse til bruk av rettighetensgjenstand mot kompensasjon etter den foreslåttebestemmelsen. Slik tillatelse kan bare gis i saksom behandles i søksmåls former. At vilkårene forå gi tillatelse til bruk er oppfylt, vil imidlertidkunne få betydning på annen måte i en sak ommidlertidig forføyning. Etter omstendighetene vildette kunne føre til at kravet om midlertidig for-føyning må avslås som åpenbart uforholdsmessig,jf. tvisteloven § 34-1 andre ledd. Selv om kravetikke kan forkastes som åpenbart uforholdsmes-sig, vil det at det i saken ligger an til at vilkårenefor å gi tillatelse til bruk er til stede, kunne gigrunnlag for at det besluttes mindre inngripendeforføyninger eller at det treffes beslutning om atsaksøkte kan avverge ikrafttredelse og gjennom-føring av forføyningen ved å stille sikkerhet formulig erstatning til saksøkeren, jf. tvisteloven§ 34-3 andre ledd sjette punktum.

Bestemmelsen om tillatelse til bruk er tatt innsom § 84.

7.7 Formidling av informasjon om dom i sak om inngrep og overtredelse

I tillegg til de forebyggende tiltak som er omhand-let ovenfor, foreslo departementet i høringsnotatetat det tas inn en ny bestemmelse i § 9-6 om at ret-ten i en dom i en sak om inngrep kan bestemme atinformasjon om dommen skal formidles på en pas-sende måte for overtrederens regning. Etter gjel-dende rett finnes det ikke regler som regulererdette i åndsverkloven, men slike bestemmelserfinnes i alle lovene om industrielt rettsvern, jf.Prop. 81 L (2012–2013) og Innst. 261 L (2012–2013).

Både Sverige, Danmark og Finland har slikebestemmelser i sine opphavsrettslover, jf. hhv.upphovsrättslagen 53 h §, ophavsretsloven § 84 aog upphovsrättslagen 59 a §.

I høringen uttaler NRK at de savner en nær-mere redegjørelse for behovet for bestemmelsen.

D e p a r t e m e n t e t opprettholder forslageti høringsnotatet og foreslår at en tilsvarendebestemmelse som i lovene om industrieltrettsvern inntas i åndsverkloven. Etter departe-mentets vurdering vil bestemmelsen i en del tilfel-ler være et nyttig supplement til andre forebyg-gende tiltak. Formålet med en slik bestemmelsevil være å forhindre nye inngrep ved å avskrekkefremtidige overtredere og øke bevisstheten blantallmennheten. Det kan for eksempel være infor-masjon om ulovlig fremstilte eksemplar som frem-deles er tilgjengelige på markedet eller om en tje-neste hvor det gjøres tilgjengelig materiale somgjør inngrep i opphavsretten. En slik bestemmelsekan således ha en preventiv effekt ved at omset-ningskretsen gjøres oppmerksom på dommen.

Det foreslås at reglene om slik formidling ogsåskal gjelde ved strafferettslig eller erstatnings-rettslig medvirkning til overtredelse og ved forbe-redelseshandlinger etter § 79 første ledd andrepunktum.

Dommen skal etter bestemmelsen formidlespå passende måte og for overtrederens regning.Dette kan skje ved at den formidles i sin helheteller i utdrag, og den kan formidles eller offentlig-gjøres på forskjellige måter og omfang alt etterhva som er hensiktsmessig i det enkelte tilfelletog hvilke grupper informasjonen er ment å nå.Det vil bare være aktuelt å pålegge overtrederen ådekke slike kostnader når formidling av dommenfremstår som et rimelig tiltak for å avbøte følgeneav overtredelsen og for å forebygge nye overtre-delser. Pålegg om kostnadsdekning kan også gisoverfor medvirkere og ved forestående overtre-delse. Det gis imidlertid ikke adgang til å påleggerettighetshaveren å dekke omkostningene vedformidling av en dom i en sak der noen frifinnesfor overtredelse, eller i tilfeller der en fellendedom oppheves eller endres.

Bestemmelsen om formidling av informasjonom dom i sak om inngrep og overtredelse er tattinn som § 85.

7.8 Tvungent verneting


Åndsverkloven § 56d angir hvor begjæring ompålegg om å hindre eller vanskeliggjøre tilgang til


nettsted, jf. § 56c, skal settes frem. Bestemmelsenfastslår at Oslo tingrett er tvungent verneting forslike begjæringer. Det samme gjelder for begjæ-ring om opphevelse av pålegg, jf. § 56i, og søksmålom erstatning ved opphevelse og bortfall avpålegg, jf. § 56l. Oslo tingrett er også verneting forsaker om utlevering av abonnementsopplysningeretter § 56b, jf. bestemmelsens fjerde ledd.Begrunnelsen for disse reglene er å skape en ens-artet praksis og å bygge opp kompetansen pådette området ved én domstol.

Ut over reglene om tvungent verneting i ånds-verkloven kapittel 7a, gjelder det ingen særligevernetingsregler for søksmål som gjelder overtre-delse av opphavsrett og andre rettigheter etterloven. Slike søksmål kan dermed etter tvisteloven§ 4-4 første ledd reises ved saksøktes alminneligeverneting. Fremmes det krav om erstatning, vilsøksmålet alternativt kunne reises på det sted derskaden ved overtredelsen oppsto eller virkningenav den inntraff, jf. tvisteloven § 4-5 tredje ledd.

Begjæring om midlertidig forføyning ved over-tredelse av rettigheter etter åndsverkloven kanfremmes der saksøkte har alminnelig verneting,jf. tvisteloven § 32-4 første ledd første punktum.Begjæringen kan også settes frem ved saksøke-rens alminnelige verneting, jf. tvisteloven § 32-4første ledd tredje punktum og fjerde punktum, jf.tvangsfullbyrdelsesloven § 1-9 bokstav d førstepunktum.


I høringsnotatet foreslo departementet en bestem-melse i § 9-7 om at sivile søksmål om inngrep iopphavsrett og andre rettigheter etter åndsverklo-ven skal ha tvungent verneting ved Oslo tingrett, ilikhet med saker om inngrep i industrielle rettig-heter. Departementet antok at det ville være kom-petansebyggende for hele immaterialrettsområdetat også åndsverkloven fikk regler om tvungentverneting ved Oslo tingrett.

Det ble ikke foreslått endringer i vernetingsre-glene for saker om midlertidige forføyninger.

7.8.3 Høringen

Forslaget støttes i høringen av Fellesorganisasjo-nen Foto-Norge, Motion Picture Association (MPA)og Norsk Journalistlag (NJ). Disse høringsinstan-sene peker bl.a. på at en slik kompetanseoppbyg-ging vil føre til mer ensartet praksis. Kunstnernett-verket og Musikernes fellesorganisajon (MFO) er iutgangspunktet også positive, men har likevel

noen innvendinger mot forslaget (i likelydendeuttalelser):

«Denne typen saker vil ofte være av beskjedenøkonomisk verdi. Den foreslåtte ordningenfremstår derfor som lite hensiktsmessig sett ilys av prosessøkonomiske hensyn. Videre vildette og fremstå som mindre fornuftig forsaker som etter sin art ikke er så kompliserteog derfor ikke krever den samme forkunnska-pen.»

På denne bakgrunn foreslår Kunstnernettverketog MFO at saksøker gis et alternativ til dettvungne verneting, eventuelt at saker som villegått som småkravprosess ikke skal være under-lagt reglene om tvungent verneting. Dissehøringsinstansene mener videre at loven børlegge til rette for at den som har behov for å fåavklart sin rettsstilling faktisk får det, uten at denøkonomiske risikoen vil stå i veien for dette.

NJ mener begrepet «inngrep» tydeligere børutdypes, og mener det bør omfatte alle tvistesakeretter åndsverkloven. TV 2 påpeker at det fra etbrukersynspunkt er naturlig å se midlertidige for-føyninger som «søksmål om inngrep», og atdepartementet bør avgrense mot dette. TV 2 rei-ser også spørsmål om fastsettelse av rimeligvederlag etter forslaget til § 5-3 omfattes av «inn-grep».


Departementet opprettholder forslaget fra hørings-notatet om tvungent verneting.

Ved lovendringer i 2013 ble det bestemt atOslo tingrett er tvungent verneting for sivile søks-mål om inngrep i registrerte rettigheter (patent,design, planteforedlerrett og registrerte varemer-ker), jf. Prop. 81 L (2012–2013) og Innst. 261 L(2012–2013). I proposisjonen på s. 85 reises spørs-målet om det skal etableres en spesialdomstol forsaker om immaterialrettigheter. Justis- og bered-skapsdepartementet bemerker til dette at antallsaker om immaterialrettigheter i Norge trolig erfor beskjedent til at det vil være grunnlag for å eta-blere en spesialdomstol med et slikt antall dom-mere som skal til for å utgjøre et tilstrekkeligbredt og robust fagmiljø. Videre uttaler Justis- ogberedskapsdepartementet:

«Hensikten med å etablere en spesialdomstolville eventuelt være å sikre ensartet praksis ogsærlig mulighetene for kompetansebygging.Disse hensynene vil imidlertid ivaretas gjen-


nom forslaget om å gjøre Oslo tingrett til tvun-get verneting for saker om inngrep i regis-trerte industrielle rettigheter. Kulturdeparte-mentet vil vurdere vernetingsreglene for sakerom inngrep i rettigheter etter åndsverkloven iforbindelse med den forestående revisjonen avåndsverkloven.»

Etter departementets syn er hensynet til ensartetpraksis og kompetanseoppbygging også relevantnår det gjelder saker etter åndsverkloven. Dettegjelder spesielt siden antallet saker er noksåbegrenset. Det vises også til at det i åndsverklo-ven allerede er spesialregler med Oslo tingrettsom tvungent verneting.

Departementet foreslår at sivile søksmål etteråndsverkloven skal ha tvungent verneting vedOslo tingrett, i likhet med saker om inngrep iindustrielle rettigheter. At også åndsverkloven fårregler om tvungent verneting ved Oslo tingrett,antas å være kompetansebyggende for hele imma-terialrettsområdet. I høringen får også forslaget ihovedtrekk støtte blant de høringsinstansene somuttaler seg spesielt om denne bestemmelsen.Etter departementets syn er det imidlertid viktigfor at bestemmelsen skal få ønsket effekt at allesivile søksmål etter åndsverkloven omfattes avbestemmelsen. Departementet ønsker derforikke at saksøker kan velge et alternativt vernetingeller at det gjøres unntak for visse typer saker, slikKunstnernettverket og Musikernes fellesorganisa-sjon foreslår i høringen. Når det gjelder saker som

går etter reglene om småkravprosess, bemerkerdepartementet at tvisteloven kapittel 10 har egnebestemmelser om hvordan slike saker kan gjen-nomføres på en praktisk og økonomisk måte somer tilpasset betydningen av tvisten, bl.a. gjennomfjernmøter, fjernavhør og at bevisførselen kanbegrenses. D e p a r t e m e n t e t legger derfortil grunn at også disse sakene kan behandles avOslo tingrett uten at det blir prosessøkonomiskvanskelig for partene. Departementet leggervidere til grunn at det for saker som går etterreglene om småkravprosess også vil være hen-siktsmessig at domstolen har god opphavsretts-kompetanse.

Departementet opprettholder forslaget omikke å foreslå endringer i vernetingsreglene forsaker om midlertidige forføyninger. I høringenpåpeker TV 2 at «søksmål om inngrep» kan opp-fattes som om midlertidige forføyninger er omfat-tet av bestemmelsen. D e p a r t e m e n t e tbemerker at bestemmelsen etter høringen er jus-tert slik at den omfatter «søksmål om inngrep i enannens rett eller andre overtredelser av denneloven». Uansett vil det etter departementets vurde-ring være klart at midlertidige forføyninger ikkedekkes av ordlyden. Departementet mener derforat det ikke er nødvendig at bestemmelsen ekspli-sitt avgrenser mot dette.

Bestemmelsen om tvungent verneting er tattinn som § 86.


8 Særskilte tiltak ved inngrep i opphavsrett m.m. på Internett

8.1 Generelt

Særskilte tiltak ved krenkelser av opphavsrettm.m. på Internett ble i 2013 innført som et nyttkapittel 7a i åndsverkloven, jf. Prop. 65 L (2012–2013) og Innst. 266 L (2012–2013). For at disse til-takene ikke skulle bli forsinket av den øvrige lov-gjennomgangen, ble det besluttet å skille dette utsom en egen (første) del av revisjonen av ånds-verkloven. Formålet med reglene var å styrke ret-tighetshavernes muligheter for håndheving avsine rettigheter ved inngrep på Internett, foreksempel ved ulovlig fildeling1 og ulovlige strøm-metjenester. Dette har sin bakgrunn i at inngreppå nettet har særtrekk som vanskeliggjør sivil-rettslig håndheving. For det første innebærermulighetene til å opptre anonymt på nettet at deter vanskelig for rettighetshaverne å identifisereovertrederen og finne ut hvem krav skal rettesmot. For det andre kompliseres slik håndhevingav at virksomheten i stor grad skjer over lande-grensene. Det kan for eksempel være vanskelig ågjennomføre en rettslig prosess mot et utenlandsknettsted. Departementet mente derfor at rettig-hetshaveren også ved slike inngrep burde hapraktisk gjennomførbare muligheter til å hånd-heve sine rettigheter.

Kapittel 7a består av tre hovedelementer. Deter gitt regler om behandling av personopplysnin-ger som gjelder inngrep i opphavsretten (§ 56a),tilgang til opplysninger som identifiserer inne-haver av abonnement brukt ved inngrep i opp-havsretten (§ 56b) og pålegg om å hindre ellervanskeliggjøre tilgang til nettsted der det gjørestilgjengelig materiale som gjør inngrep i opphavs-retten (§ 56c). Til sistnevnte bestemmelse er det itillegg fastsatt en rekke særlig prosessuelle regler(§§ 56d-56m).

8.2 Behandling av personopplysninger

Rettighetshavere gis i § 56a hjemmel for å regis-trere og lagre IP-adresser som er benyttet til opp-havsrettsinngrep. Slik behandling av personopp-lysninger vil særlig være aktuelt for å sikre bevisfor inngrep. Etter bestemmelsen kan slik behand-ling skje dersom det er nødvendig for å fastsette,gjøre gjeldende eller forsvare et rettskrav. Rettig-hetshavernes behandling av denne type opplys-ninger er etter bestemmelsen unntatt fra konse-sjonsplikt etter personopplysningsloven § 33, menpersonopplysningsloven vil for øvrig gjelde forbehandlingen. Dette innebærer bl.a. en melde-plikt til Datatilsynet.

Datatilsynet har opplyst at de per 6. februar2017 har mottatt to meldinger om slik aktivitet.

I høringsnotatet ble bestemmelsen foreslåttvidereført uten materielle endringer i forslag til§ 8-1.

Advokatforeningen, Get TDC, Nasjonal kommu-nikasjonsmyndighet (Nkom) og Telenor støtter ihøringen en videreføring av dagens regler.

D e p a r t e m e n t e t opprettholder forslagetfra høringsnotatet og foreslår at bestemmelsenvidereføres som § 87 og plasseres i kapittel 6 omsærskilte tiltak ved inngrep i opphavsrett m.m. påInternett.

EUs personvernforordning ((EU) 2016/679)ble vedtatt i april 2016 og vil erstatte gjeldendepersonverndirektiv (95/46/EF). Etter forordnin-gen erstattes meldeplikten av en konsultasjons-plikt i visse tilfeller. Justis- og beredskapsdeparte-mentet vil sende ut et høringsnotat med forslag tilendringer i lov- og forskriftsverk som følge avgjennomføringen.

8.3 Tilgang til abonnementsopplysninger


Gjeldende § 56b gir nærmere regler om tilgang tilopplysninger som identifiserer innehaveren av etabonnement som er brukt til opphavsrettsinn-grep. Slike abonnementsopplysninger er i

1 Med ulovlig fildeling menes opp-/nedlasting av opphavs-rettslig beskyttet materiale til/fra Internett uten rettighets-havers samtykke.


utgangspunktet underlagt internettilbyderenstaushetsplikt etter ekomloven § 2-9. Etter bestem-melsen kan domstolen etter en interesseavveiningpålegge internettilbyderen å utlevere opplysnin-ger om en abonnents identitet til rettighetshave-ren. Dette kan for eksempel skje på bakgrunn aven IP-adresse som er brukt til et opphavsrettsinn-grep. For at tilbyderen skal kunne pålegges å utle-vere opplysningene, må domstolen finne at hensy-nene som taler for utlevering veier tyngre ennhensynet til taushetsplikten. Ved vurderingen skalretten avveie hensynet til abonnenten mot rettig-hetshaverens interesse i å få tilgang til opplysnin-gene, sett hen til inngrepets grovhet, omfang ogskadevirkninger. I forkant av rettens avgjørelseskal Post- og teletilsynet, nå Nasjonal kommunika-sjonsmyndighet (Nkom), ta stilling til om tilbyde-ren skal fritas fra taushetsplikten etter ekomloven§ 2-9.

Det er foreløpig begrenset rettspraksis knyttettil bestemmelsene i § 56b.

Etter det departementet er kjent med, fore-ligger det kun to rettskraftige kjennelser som gjel-der bestemmelsen om tilgang til abonnements-opplysninger. I kjennelse fra Oslo tingrett av 3.desember 2015 (15-110980YVI-OTIR/08) blebegjæring om utlevering av abonnementsopplys-ninger ikke tatt til følge. I saken begjærte en film-produsent overfor flere internettilbydere utleve-ring av informasjon om flere IP-adresser somkunne knyttes til fildeling av produsentens filmer.I forkant av avgjørelsen hadde Nkom avslåttanmodingen om å frita tilbyderne fra taushetsplik-ten etter ekomloven § 2-9, da de fant at utleveringville være et for inngripende virkemiddel overforden eller de som har krav på hemmelighold etterbestemmelsen. Motsatt resultat kom Oslo tingretttil i kjennelse av 11. november 2016 (16-128643TVI-OTIR/01). I denne saken ble tilbyde-ren Get AS pålagt å utlevere abonnementsopplys-ninger til ca. 1800 IP-adresser som kunne knyttestil fildeling av ett filmverk. Nkom hadde i sakenfritatt tilbyderen fra taushetsplikten.


I høringsnotatet ble bestemmelsen foreslått vide-reført uten materielle endringer i forslag til § 8-2.Det ble i bestemmelsen foreslått mindre tekniskeendringer som følge av at Post- og teletilsynet 1.januar 2015 endret navn til Nasjonal kommunika-sjonsmyndighet (Nkom).

8.3.3 Høringen

Av de høringsinstanser som uttaler seg eksplisittom denne del av forslaget, støtter Advokatforenin-gen, Get TDC, Nasjonal kommunikasjonsmyndighet(Nkom) og Telenor en videreføring av dagensregler.

I høringen peker Norsk Journalistlag på atdomstolens interesseavveining etter gjeldendebestemmelse aldri kan medføre at internettleve-randøren kan bli pålagt å utlevere en identitet somkan avsløre journalisters anonyme kilder. TV 2 erogså inne på tilsvarende i sin høringsuttalelse.

Get TDC og Telenor mener vilkårene for tilta-kene bør presiseres nærmere. Get TDC uttaler iden forbindelse:

«For å sikre at domstolene har en godt nokverktøy til å foreta denne interesseavveiingenforeslår vi at departementet inntar en nærmerekonkretisering av hvilke vurderingskriteriersom skal vektlegges. Dette blir særlig viktig isaker om utlevering av personopplysninger omen abonnent hvor det skal foretas en interesse-avveining mellom hensynet til abonnentensrettssikkerhet og personvern opp mot rettig-hetshavers interesse i å få tilgang til opplysnin-gene. Dette er et inngripende tiltak og det erderfor særdeles viktig at domstolene praktise-rer regelverket i tråd med bestemmelsensovennevnte formål.»


Departementet opprettholder forslaget frahøringsnotatet om å videreføre bestemmelsenuten materielle endringer.

For at pålegg om utlevering av abonnements-opplysninger etter gjeldende § 56b skal tas tilfølge, må retten finne at hensynene som taler forutlevering veier tyngre enn hensynet til taushets-plikten. I høringen etterlyser Get TDC og Telenoren nærmere konkretisering av vurderingskriteri-ene. Når det gjelder denne interesseavveiningen,viser departementet til Prop. 65 L (2013–2014) s.34 hvor det uttales følgende:

«Retten skal etter forslaget avveie hensynet tilabonnenten mot rettighetshaverens interesse iå få tilgang til opplysningene, sett hen til kren-kelsens grovhet, omfang og skadevirkninger.Som det fremgår, vil skadevirkningene for ret-tighetshaver være et av de sentrale momen-tene som skal vurderes. I denne sammenhen-gen mener departementet at det kan være


grunn til å skille mellom tilgjengeliggjøring forallmennheten (opplasting) og eksemplarfrem-stilling (nedlasting) – det første vil normaltmedføre større skade for rettighetshaveren,slik at det skal mindre til før identiteten bak IP-adressen kan kreves utlevert. Når det gjelderkrenkelser som består i at opphavsrettsligbeskyttet materiale gjøres tilgjengelig for all-mennheten uten rettighetshavernes samtykke,kan skadevirkningene imidlertid variere frasak til sak. Departementet bemerker at det oftekan være vanskelig å fastslå de konkrete skade-virkningene av en krenkelse, men det vil somregel være grunnlag for å vurdere om skade-virkningene er store eller små. De antatte ska-devirkningene vil bero på forholdene i detenkelte tilfellet, blant kan det få betydning hvaslags type verk som er gjort tilgjenglig for all-mennheten (for eksempel kan det være for-skjell på en hel film eller bok og en enkelt sang)og om det er tale om første gangs tilgjengelig-gjøring. Departementet kan ikke se at det ernoen motstrid mellom uttalelsene i de svenskelovforarbeidene (som Høyesterett også viser tili Max Manus-saken) og det som uttales her. Ide svenske forarbeidene vises det til at tilgjen-geliggjøring av en film eller et musikalsk verktypisk sett innebærer stor skade for rettighets-haveren (og dermed som regel vil oppfylle kra-vet om at krenkelsen må være av et visstomfang) – men både etter svensk og norsk retter dette noe som må vurderes konkret i deninteresseavveiningen som skal foretas. Forøvrig bemerkes at det ikke har vært meningenverken å heve eller senke terskelen for utleve-ring sammenlignet med gjeldende rett (jf. Rt.2010 s. 774 Max Manus).»

D e p a r t e m e n t e t finner det ikke hensikts-messig å foreta en ytterligere presisering avhvilke vurderingskriterier som skal vektlegges.Det vises også til at det er retten som skal ta stil-ling spørsmålet om utlevering av abonnements-opplysninger. Etter departementets syn er detderfor naturlig at den nærmere grensedragningenog hvordan bestemmelsen skal forstås i et kon-kret tilfelle, avgjøres av domstolene. Når det gjel-der hensynet til kildevernet som bl.a. Norsk Jour-nalistlag tar opp, vil imidlertid d e p a r t e m e n -t e t bekrefte at ytringsfriheten, jf. Grunnloven§ 100 og Den europeiske menneskerettskonven-sjon (EMK) artikkel 10, naturlig vil inngå i vurde-ringen av om det skal gis pålegg om utlevering avopplysningene.


8.4 Tiltak rettet mot nettsted


I medhold av gjeldende § 56c gis rettighetsha-verne adgang til å begjære at domstolene påleg-ger tjenesteytere (internettilbydere) å hindre ellervanskeligjøre tilgang til nettsted med innhold somgjør inngrep i opphavsrett m.m. i grove tilfeller, ogfastsetter nærmere regler for når slike pålegg kangis. Etter bestemmelsen kan domstolen påleggeinternettilbydere en handleplikt når tilbydernestjenester benyttes til opphavsrettsinngrep. Deaktuelle påleggene til internettilbydere kan væreblokkering og eller stenging/sletting av nettste-der. Det er strenge vilkår for at slike pålegg skalkunne gis. Det må være tale om nettsteder som istort omfang inneholder materiale som gjør inn-grep i opphavsretten. Hvis vilkårene er oppfylt,skal retten i tillegg foreta en bred interesseavvei-ning – hensynene som taler for at pålegg gis måveie tyngre enn ulempene pålegget vil medføre.Ved vurderingen skal retten avveie interessenesom berøres av pålegget, herunder hensynet tilinformasjons- og ytringsfriheten. Både internettil-byderen og det aktuelle nettstedet skal gis anled-ning til å uttale seg før avgjørelse treffes. Ifølgeforarbeidene skal bestemmelsen brukes med var-somhet og forbeholdes de mer alvorlige tilfelleneav opphavsrettsinngrep på Internett, jf. Prop. 65 L(2012–2013) s. 90.

I §§ 56d-56m er det gitt særskilte prosessre-gler som er knyttet til bestemmelsen om pålegg i§ 56c. Formålet med reglene er bl.a. å ta hensyn tildet spesielle ved partskonstellasjonene i dissesakene. De særskilte prosessreglene omhandlerbegjæringen (§ 56d), behandling av begjæringen(§ 56e), rettens avgjørelse (§ 56f), etterfølgendeforhandlinger (§ 56g), gjennomføring av pålegg(§ 56h), opphevelse av pålegg (§ 56i), bortfall avpålegg (§ 56j), sakskostnader (§ 56k), erstatningved opphevelse og bortfall (§ 56l) og forholdet tiltvisteloven (§ 56m).

Åndsverkloven § 56c har vært prøvd for dom-stolene fire ganger. I kjennelse fra Oslo tingrett av1. september 2015 (TOSLO-2015–67093) ble åtteinternettilbydere med hjemmel i § 56c pålagt åhindre eller vanskeliggjøre tilgangen til syv ulov-lige nettsteder, herunder The Pirate Bay. Av kjen-nelsen fremgår det at pålegget skal gjennomføresmed såkalt DNS-blokkering av domenenavnenesom benyttes av disse nettstedene. Begjæringenble fremsatt av en gruppe rettighetshavere frafilm- og musikksiden. I kjennelse fra Oslo tingrettav 22. juni 2016 (TOSLO-2016–72899) ble de


samme tilbyderne pålagt tilsvarende tiltak overforsyv nye nettsteder, bl.a. flere strømmetjenester. Ito saker fra Oslo tingrett av 5. januar 2017 (16-181678TVI-OTIR/01 og 16-176511TVI-OTIR/01)ble ytterligere syv internettilbydere omfattet avpålegget om å blokkere de samme nettstedene. Itillegg ble de opprinnelige internettilbydernepålagt å blokkere noen nye domenenavn (meningen nye nettsteder).


I høringsnotatet ble bestemmelsen i gjeldende§ 56c foreslått videreført i forslag til § 8-3. Det bleforeslått at Kongens forskriftskompetanse skullelegges til departementet. For øvrig ble bestem-melsen videreført uten materielle endringer.

De særskilte prosessuelle regelene i gjeldende§§ 56d-56m ble foreslått videreført uten materielleendringer som §§ 8-4 til 8-13.

8.4.3 Høringen

Av de høringsinstanser som uttaler seg eksplisittom denne del av forslaget, støtter Advokatforenin-gen, Get TDC, Nasjonal kommunikasjonsmyndighet(Nkom) og Telenor en videreføring av dagensregler.

Norsk Videogramforening (NVF), Rettighetsalli-ansen og Virke Produsentforeningen mener prin-sipalt at reglene bør forenkles ved at det blir inn-ført en enklere og billigere løsning for de enklesakene. Rettighetsalliansen viser til tidligere inn-spill om dette. Også Norsk Komponistforening ogNOPA peker på at slike saker er svært kostbare ågjennomføre, og mener det er behov for å gjøreregelverket enklere og rimeligere å anvende.TONO uttaler i sin høringsuttalelse at det gjenstårå se om någjeldende regler er tilstrekkelig effek-tive, og anbefaler departementet å følge utviklin-gen nøye og fortløpende vurdere behovet forendringer. Advokatforeningen, Get TDC, Nkom,Norsk Journalistlag og Telenor slutter seg på denannen side til departementets forslag om åbeholde beslutningskompetansen hos domsto-lene.

Telenor viser videre i sin høringsuttalelse til atpålegg som hindrer eller vanskeliggjør tilgangetter bestemmelsen bare er bindene for de tjenes-teytere som rettighetshaver har begjært slike til-tak mot og som omfattes av pålegget. Av konkur-ransemessige hensyn mener Telenor det bør vur-deres om det i bestemmelsen skal stilles vilkår omat rettighetshaveren må rette begjæringen motalle kjente tjenesteytere i det norske markedet,

eller om kjennelsen generelt kan få virkning foralle relevante tjenesteytere.

Når det gjelder virkeområdet for bestemmel-sen, mener Institusjonsfotografene at regelen børutvides slik at sosiale medier og andre nettsteder istørre grad gjøres ansvarlig for formidling avmateriale beskyttet av opphavsrett og nærståenderettigheter, for eksempel fotografiske bilder. Insti-tusjonsfotografene mener disse bør ha plikt til åslette materiale som de ikke har rett til å bruke,og ønsker at denne plikten tydeliggjøres i lovtek-sten. Rettighetsalliansen mener også bestemmel-sens virkeområde bør utvides:

«Blokkeringsregelen vil være lite robust forteknologiendringer dersom den ikke girgrunnlag for å rette pålegg mot andre leveran-dører enn aksessleverandørene. Etter Rettig-hetsalliansens syn bør bestemmelsen gi hjem-mel for å rette pålegg til hostingleverandører(herunder UGC/UCC-tjenester og cyberloc-kers) samt søkemotorleverandører.»

NVF har likelydende innspill.


Departementet opprettholder forslaget frahøringsnotatet om å videreføre bestemmelseneuten vesentlige endringer.

I Prop. 65 L (2012–2013) s. 66 flg. drøfterdepartementet hvem som skal ha kompetanse til ågi pålegg etter bestemmelsen i § 56c. Høringsno-tatet som omhandlet denne bestemmelsen hadde iforkant foreslått to alternativer. Det første alterna-tivet var at Medietilsynet skulle kunne gi slikepålegg («organsporet»), det andre var at kompe-tansen skulle legges til domstolene («domstols-sporet»). Departementet behandlet i Prop. 65 L(2012–2013) s. 69 først spørsmålet om bare ett avde to sporene skulle innføres, eller om det kunnevære aktuelt å kombinere disse:

«[Departementet] ser samtidig at gode grun-ner taler for at de to forslagene til organiseringer alternative og at bare det ene foreslås inn-ført. Sakstilfanget etter reglene som foreslås eruvisst, men forventes uansett ikke å bli spesieltstort. Opprettelse av et organspor vil kreve res-surser i form av både regelverksutforming,kompetanse- og personaltilførsel, og departe-mentet er tvilende til om dette vil være en for-nuftig ressursbruk hvis sakene i stedet kan tasdirekte til domstolene. […] Departementetfastholder at de to sporene er alternative, og at


bare det ene nå foreslås innført. Men gitt atsakene som antas å bli reist etter forslaget hertrolig vil være av ulik art, slik at noen vil passegodt i et organ mens andre kan måtte gå tildomstolene uansett, kan et større enn antatt til-fang av slike saker tale for at et tosporssystemkan bli aktuelt på et senere tidspunkt. Departe-mentet vil her som ellers følge utviklingennøye og komme tilbake med forslag til ny lov-givning om forholdene skulle tilsi det.»

Dernest vurderte departementet hvilket av de toalternativene som var best egnet, og kom etter enhelhetsvurdering til at de sterkeste argumentenetilsa at kompetansen burde legges til domstolene,jf. Prop. 65 L (2012–2013) s. 71:

«Departementet har ved vurderingen særliglagt vekt på at bare ett spor skal innføres på detnåværende tidspunktet, at saken etter forslagether antas å være av ulik art og at mange av demtrolig ville gått til domstolene uansett. Argu-mentene for organsporet knyttet til enklere,raskere og billigere saksbehandling, vil da ikkeslå til i alle tilfeller. Departementet har viderelagt vekt på at tiltakene som foreslås er av inn-gripende karakter, og at domstolenes uavhen-gighet, med den tillit og integritet det gir, vilsørge for en saksbehandling som ikke bare er,men også oppfattes som betryggende.»

Departementet foreslo videre en rekke særligeprosessuelle regler for i størst mulig grad å fangeopp det en organbasert løsning kunne gitt av smi-dighet ved behandlingen av slike saker. Blantannet ble det innført en egen regel i § 56e femteledd som skal sikre hurtig avgjørelse når det fore-ligger såkalt «fare ved opphold».

Som tidligere nevnt har bestemmelsen i § 56csom ble innført i 2013 kun vært prøvd for domsto-lene et fåtall ganger. Departementet mener det eraltfor tidlig, bl.a. på bakgrunn av det sværtbegrensede erfaringsgrunnlaget, å konkluderemed at de nye bestemmelsene ikke fungerer ettersin hensikt. Dette gjelder også spørsmålet om åinnføre et «organspor» eller en nemndsløsning itillegg til det eksisterende «domstolssporet», slikflere høringsinstanser på rettighetshaversiden tartil orde for i høringen.

Departementet er ikke enig i at få saker er enindikasjon på at regelen ikke er effektiv nok. I denforbindelse skal det pekes på at bestemmelsenforutsetter at terskelen for å gi pålegg skal værehøy. I forarbeidene kommer dette til uttrykk vedpresiseringen av at hjemmelen skal brukes med

varsomhet og forbeholdes de mer alvorlige tilfel-lene av opphavsrettsinngrep på Internett, jf. Prop.65 L (2012–2013) s. 59.

Implisitt i dette ligger også at disse sakene erav en slik art at det tilsier en grundig realitetsbe-handling i hvert enkelt tilfelle, men med vissemodifikasjoner i de særlige prosessuelle reglene.Departementet antar derfor at disse sakene i alletilfeller ville måtte medføre en viss ressursbrukhos rettighetshaverne som begjærer pålegg, uan-sett hvem som har kompetansen til å gi slikepålegg. Det antas at ytterligere rettspraksis overtid også vil kunne klargjøre hva som er nødvendigressursbruk ved praktiseringen av bestemmelsen.

Departementet ser på denne bakgrunn ikkebehov for gjøre endringer i reglene om beslut-ningskompetanse nå, men vil, som det også blepåpekt i Prop. 65 L (2012–2013), følge utviklingennøye og komme tilbake med forslag til ny lovgiv-ning dersom forholdene skulle tilsi det.

Departementet kan heller ikke slutte seg tilforslaget fra Rettighetsalliansen og Norsk Video-gramforening om å utvide virkeområdet til bestem-melsen slik at pålegg kan rettes mot søkemotorle-verandører mv. Etter d e p a r t e m e n t e t s vur-dering er det hensiktsmessig å videreførebegrensningen om at pålegg kun skal kunne gisoverfor tilbydere av informasjonssamfunnstje-nester som nevnt i ehandelsloven § 1 andre leddbokstav b. Ut fra det begrensede erfaringsgrunn-laget mener departementet at det ikke er behovfor å foreslå endringer i bestemmelsen nå. Depar-tementet bemerker også at begrepet «nettsted» erment å være teknologinøytralt med hensyn tilhvordan eventuelle inngrep gjennomføres, jf.Prop. 65 L (2012–2013) s. 91. Begrepet omfatterbåde nettsteder som formidler og/eller tilbyrstøttetjenester for ulovlig fildeling og strømming.Tilbydere av slike tjenester som Rettighetsallian-sen nevner, og som ikke omfattes av bestemmel-sen, må derfor vurderes etter alminnelige med-virkningsbestemmelser. Etter departementetsvurdering er det heller ikke aktuelt å utvidebestemmelsen til å omfatte en generell slettepliktfor sosiale medier og andre nettsteder som kaninneholde ulovlig materiale, slik Institusjonsfoto-grafene synes å ta til orde for i høringen.

Når det gjelder innspillet til Telenor om at detav konkurransemessige hensyn bør vurderes å gipåleggene utvidet virkning, viser departementettil at spørsmålene om påleggenes rettskraft og for-holdet til andre internetttilbydere også ble tatt oppi forarbeidene til bestemmelsen. I Prop. 65 L(2012–2013) s. 77 uttales det bl.a.:


«Når det gjelder synspunktene i høringenangående påleggenes rettskraft, viserd e p a r t e m e n t e t til at en domstols avgjø-relse bare vil ha rettskraft for sakens parter.Departementet ser det i utgangspunktet ikkesom aktuelt å gi særregler for i praksis å utvidedenne rettskraften til aktører som ikke harvært part i saken. På denne bakgrunn foreslårdepartementet som nevnt ovenfor at rettighets-haver i begjæringen må angi alle tilbydere sompålegget skal omfatte som motpart.»

D e p a r t e m e n t e t kan ikke se at det i høringenhar fremkommet nye opplysninger som tilsier atspørsmålet skal vurderes annerledes nå, og fast-holder synspunktet om at det ikke er aktuelt åutvide rettskraften slik at kjennelsen kan få virk-ning for alle relevante tilbydere. Etter departe-mentets syn er det heller ikke hensiktsmessig åstille som vilkår at rettighetshaveren må rette

begjæringen mot alle kjente tilbydere på marke-det. Det må være opp til rettighetshaveren åavgjøre hvilke internettilbydere begjæringen skalrettes mot. Departementet legger uansett tilgrunn at rettighetshaveren også vil ha interesseav at et eventuelt pålegg blir mest mulig effektivt,og at det derfor i mange tilfeller vil være naturligat begjæringen omfatter så mange som mulig.Departementet legger derfor ikke opp tilendringer når det gjelder dette. For øvrig erdepartementet kjent med at det i Danmark er inn-gått en intensjonsavtale mellom internettilby-derne om at også tilbydere som ikke er part isaken, bl.a. for å hindre konkurransevridning,lojalt skal rette seg etter blokkeringsavgjørelsersom omfatter andre tilbydere.

Bestemmelsene foreslås videreført som §§ 89til 99.


9 Bestemmelser til vern for tekniske beskyttelsessystemer og elektronisk rettighetsinformasjon

Ved gjennomføring av opphavsrettsdirektivet(2001/29/EF) i åndsverkloven i 2005 ble det inn-ført et nytt kapittel 6a i åndsverkloven, jf. Ot.prp.nr. 46 (2004–2005) og Innst. O nr. 103 (2004–2005). I kapitlet gis det vern for tekniske beskyt-telsessystemer og elektronisk rettighetsinforma-sjon, som rettighetshavere anvender for å kontrol-lere bruken av sitt materiale. Fra før fantes regleri straffeloven 1902 om bl.a. uberettiget tilgang tildata, men disse ble ikke ansett tilstrekkelige for åoppfylle direktivforpliktelsen. Resultatet av gjen-nomføringen ble en viss grad av dobbeltregule-ring. På denne bakgrunn foreslo Datakrimutval-get i NOU 2007: 2 å samordne de to regelverkene.Både Justis- og politidepartementet og Kultur- ogkirkedepartementet stilte seg positive til forslagetom en gjennomgang og eventuell samordning avregelverkene, men ved Justis- og politideparte-mentets forberedelse til ny straffelov, jf. Ot.prp. nr.22 (2008–2009), ble det ansett som mest hensikts-messig at gjennomgangen ble foretatt i forbin-delse med hovedrevisjonen av åndsverkloven.

I høringsnotatet om ny åndsverklov ble detuttalt at utredningen av disse spørsmålene vil

måtte skje som et samarbeid mellom Justis- ogberedskapsdepartementet og Kulturdepartemen-tet, og at departementene vil komme tilbake tildette i en egen høringssak. På denne bakgrunnble det i høringsnotatet ikke foreslått materielleendringer i bestemmelsene i gjeldende kapittel6a, ut over at Kongens kompetanse til å gi nær-mere regler i gjeldende § 53b ble foreslått lagt tildepartementet. Gjeldende kapittel 6a ble foreslåttvidereført som kapittel 7 i ny åndsverklov.

Det har ikke latt seg gjøre å gjennomførehøring av disse spørsmålene innen fremleggelsenav denne lovproposisjonen. En gjennomgang ogeventuell samordning av bestemmelser i straffelo-ven kapittel 21 og forslag til ny åndsverklov kapit-tel 7 vil derfor bli vurdert på et senere tidspunkt.

Gjeldende kapittel 6a foreslås videreført somkapittel 7 (§§ 100-104) i ny åndsverklov mednevnte endring i forskriftskompetansen samtenkelte språklige endringer i bestemmelsene somikke er ment å endre realiteten.


10 Forskjellige bestemmelser

10.1 Retten til eget bilde


Åndsverkloven § 45c er en videreføring av regeleni den tidligere fotografiloven (1960) § 15. Den eren personvernbestemmelse som omhandler denavbildedes rett til eget bilde, samt avgrensninger idenne retten. Hovedregelen er at et fotografi somavbilder en person, ikke kan gjengis eller visesoffentlig uten samtykke av den som er avbildet.Det finnes en rekke unntak av hensyn til ytrings-friheten, bl.a. der en avbildning har aktuell og all-menn interesse, der avbildningen av personen ermindre viktig enn hovedinnholdet i bildet, og derbildet gjengir forsamlinger, folketog i friluft ellerforhold eller hendelser av allmenn interesse. Etbilde kan også brukes som reklame for en foto-graf dersom det ikke nedlegges forbud av denavbildede, og det kan brukes i biografisk skrifteller i etterforskning, som bevismiddel mv.

Bestemmelsen ble i 1995 inkorporert i ånds-verkloven sammen med resten av fotografiloven,som samtidig ble opphevet, jf. Ot.prp. nr. 54(1994–95) s. 11.

Også fotografiloven av 1909 inneholdt bestem-melser om rett til eget bilde. Begrunnelsen forbestemmelsen fremgår av Ot.prp. nr. 28 (1959–60) på s. 11:

«Departementet skal bemerke at man tviler påat straffelovens bestemmelser i § 390 om kren-kelse av privatlivets fred vil gi en avbildet per-son en tilfredsstillende beskyttelse og menerderfor at bestemmelsen i gjeldende lov […]bør opprettholdes.»

Spørsmålet om plassering av regelen har vært dis-kutert flere ganger, bl.a. i NOU 1987: 16 Fotografi-retten på s. 46:

«Det kan imidlertid være et spørsmål om debør tas ut av fotografiloven og plasseressammen med bestemmelsene om personvern,der de systematisk hører hjemme. Et alternativ

kunne være [å] plassere dem i sammenhengmed straffelovens § 390 a om krenkelse av pri-vatlivets fred og erstatningslovens § 3-6.»

Ved lovendringene i 1995 ble bestemmelsen flyttettil åndsverkloven og gikk inn som ny § 45c, jf.Ot.prp. nr. 54 (1994–95) s. 39. Unntakene i foto-grafiloven § 15 ble videreført, og det ble innført enny unntaksregel som begrenset den avbildedesrett til personbilde i skrifter med biografisk inn-hold etter åndsverkloven § 23, og ved gjengivelseved etterlysning, etterforskning og som bevismid-del etter § 27 andre ledd.

Det heter videre i Ot.prp. nr. 54 (1994–95) pås. 39:

«Som påpekt […] antar departementet at foto-grafiloven § 15 kommer til anvendelse også nården avbildede er død, selv om det etter gjel-dende rett er usikkert hvor lenge den gjelder.Departementet har derfor vurdert å foreslå enregel om at vernet skal vare så lenge næreetterlatte er i live, men begrunnelsen for atbestemmelsen skal gjelde etter den avbildedesdød tilsier et vern som tar hensyn utover denære slektninger. Departementet har kommettil at man bedre ivaretar hensynet til alle somhar hatt et nært forhold til den avbildede ved åfastsette at vernet skal gjelde et visst antall åretter hans død. Det antas at en vernetid på 15 åretter utløpet av den avbildedes dødsår i rimeligutstrekning ivaretar hensynet bak bestemmel-sen, og dette foreslås tatt inn som tredje ledd.Departementet viser for sikkerhets skyld til atman ved å gjengi bilder etter denne periodenlikevel vil kunne rammes av injurielovgivnin-gen, se særlig reglene som verner en avdødsminne. […] På samme måte som tidsforløpetetter at bildet er tatt, vil tidsforløpet etter denavbildedes død få innvirkning på unntaksrege-len i paragrafens første ledd bokstav a). Kravettil hvor stor den aktuelle og allmenne interessemå være for at unntaket skal kunne anvendes,vil bli mindre jo lengre tid det har gått etter denavbildedes død.»


Høyesterett har behandlet en rekke saker omtolkning av åndsverkloven § 45 c, bl.a. i Rt. 2009s. 1568 (Snøbrettkjørerdommen) og Rt. 2009 s.265 (Memodommen).


Det ble i høringsnotatet foreslått å videreførebestemmelsen som ny § 6-1.

Det ble vist til at det var ventet nye EU-reglerom personvern i 2016, og i denne sammenheng vilpersonopplysningsloven og spesiallovgivningenom behandling av personopplysninger bli gjen-nomgått og vurdert. En vurdering av bestemmel-sen i åndsverkloven § 45c vil inngå i dette arbei-det. Det ble i høringsutkastet derfor ikke fremmetforslag om endring av bestemmelsens materielleinnhold eller plassering.

10.1.3 Høringen

I høringen påpeker Advokatforeningen, Mediebe-driftenes Landsforenig (MBL) samt Norsk Journa-listlag (NJ) at bestemmelsen i dag ikke kan anseså avspeile rettstilstanden på området på en kor-rekt måte, siden gjeldende rett her må suppleresav en tolkning av Den europeiske menneskeretts-domstols (EMD) praksis. Dette gjelder særlig kra-vet i loven om at aktuell og allmenn interesse skalvære oppfylt. Rettspraksis fra EMD tilsier at detmå være tilstrekkelig med «allmenn» interesse.Dette ble også spilt inn av NRK til høringsnotatet.Også Universitetet i Bergen støtter NRKs innspill.TV 2 mener også at bestemmelsen må endres forå komme i harmoni med gjeldende rett. Noenhøringsinstanser, som Pressens Offentlighetsut-valg, NRK og Norsk Redaktørforening, mener atdet i lys av rettsutviklingen ikke lenger er behovfor bestemmelsen. Enkelte høringsinstanser tarogså opp problemene med hvem som skal sam-tykke til publisering av bilde av avdøde personer.


«Advokatforeningen støtter forslaget om åvidereføre § 45 c i någjeldende åndsverklov i§ 6-1. Det er imidlertid grunn til å påpeke atden rettslige utviklingen på dette temaet i allhovedsak skjer ved EMD. De noe kategoriskeunntakene som er oppstilt i § 45 c må derfor iall hovedsak leses på grunnlag av praksis fraEMD. Med bakgrunn i departementets uttalteformål med revideringen kan det stilles spørs-mål om det er formålstjenlig å ytterligere tyde-liggjøre dette, i alle fall i lovens forarbeider.Dersom dette uansett er planlagt gjort i forbin-

delse med innføring av nye personvernregler i2016, kan det være hensiktsmessig at vurde-ring av § 45 c utsettes.»

Arkivverket uttaler:

«NRK har tatt til orde for det bør være tilstrek-kelig at en avbildning har allmenn interesse forat man skal kunne publisere et personbildeuten samtykke fra den avbildede. Videremener de at retten til å samtykke til publiseringav avbildninger av avdøde personer eventueltbør begrenses til nærmeste pårørende, og atdet i tilfelle bør være tilstrekkelig at én av dissegir sitt samtykke.

Det er mulig at en regelendring i tråd medNRKs forslag i noen tilfeller ville kunne foren-kle Arkivverkets publisering av historiske foto-grafier. Vi er i tvil om det vil være hensiktsmes-sig å fastsette at det holde at én av de nærmestepårørende samtykker, da det antakelig ofte vilvære delte oppfatninger blant de nærmeste. Vifinner ikke grunn til å støtte forslaget omendringer i bestemmelsen nå, men vil eventu-elt komme tilbake til spørsmålet i forbindelsemed den forestående gjennomgangen av per-sonopplysningslovgivningen.»

Norsk Journalistlag (NJ) uttaler:

«På bakgrunn av at regelen om retten til egetbilde er en personvernbestemmelse mer ennen immaterialrettslig bestemmelse, finner videt upedagogisk at den fremdeles foreslås plas-sert i åndsverkloven.

Vi mener at unntaket i utkast § 6-1 førsteledd bokstav a) der avbildningen har aktuell ogallmenn interesse, ikke er i tråd med Mennes-kerettsdomstolens praksis. Vi viser her til vårtidligere argumentasjon under punkt 6 og 9, ogsærlig argumentet om at «nyhetskriteriet» ikkeinnebærer at ytringene objektivt sett må ha«aktuell» interesse. Det forekommer også sta-dige situasjoner som vil forlenge et personbil-des aktualitet. NJ mener derfor at det her hol-der med krav om at avbildningen har allmenninteresse.»


I innspill til høringsnotatet bemerket NRK at loveni dag slår fast at personbilde kan publiseres utensamtykke av avbildede dersom «avbildningen haraktuell og allmenn interesse». NRK mener dettevilkåret bør begrenses, slik at det bør være til-


strekkelig at avbildningen har «allmenn»interesse. NRK viser til EMK artikkel 10 og prak-sis fra Den europeiske menneskerettsdomstol(EMD) og fremholder at i saker av allmenninteresse er det vid adgang til publisering. I hørin-gen er det flere høringsinstanser som støtter NRKsinnspill under henvisning til EMDs rettspraksis.

D e p a r t e m e n t e t opprettholder vurderin-gen i høringsnotatet om at i utgangspunktet tilsierhensynet til avbildede personer at unntaket i bok-stav a fortsatt skal gjelde der avbildningen har«allmenn og aktuell interesse», og ikke bare «all-menn interesse». Departementet er også godtkjent med den utvikling i praksis fra EMD som tasopp av en rekke høringsinstanser.

I sitt innspill til høringsnotatet mente NRKogså at det kan være problematisk å innhentesamtykke fra pårørende etter at en avbildet erdød, og at det måtte være tilstrekkelig med sam-tykke fra en enkelt pårørende. Som påpekt avPressens Offentlighetsutvalg i høringen kommen-terte ikke departementet dette innspillet ihøringsnotatet. I høringen tar Arkivverket opp atdet ofte kan være delte oppfatninger blant de nær-meste om et slikt samtykke. TV 2 mener at dennedel av bestemmelsen bør utgå, og at de alminne-lige regler i lovverket bør benyttes.

D e p a r t e m e n t e t opprettholder forslagetom videreføring av bestemmelsen uten materielleendringer. EU vedtok i april 2016 en ny forordningom behandling av personopplysninger ((EU)2016/679) som vil erstatte det gjeldende person-verndirektiv fra 1995. Forordningen er EØS-rele-vant.

Justis- og beredskapsdepartementet er i ferdmed å vurdere endringer i personvernlovgivnin-gen som følge av forordningen. I dette arbeidet vilogså endringer i særlovgivningen vil bli behand-let, herunder åndsverklovens bestemmelser omrett til eget bilde og om bestilte portretter.

Departementet foreslår derfor ingen endringav bestemmelsen nå, bortsett fra enkelte språk-lige justeringer. Bestemmelsen er tatt inn som§ 105.

10.2 Bestilte portretter


Særlige regler om bestilte portretter er gitt i § 39j.Etter bestemmelsen kan opphavsmannen ikkeutøve sine rettigheter til et bestilt portrettbildeuten samtykke fra bestilleren. Etter andre leddkan et portrett i form av et fotografisk verk likevelpå vanlig måte vises som reklame for opphavs-

mannens fotografivirksomhet med mindre bestil-leren nedlegger forbud. Tredje ledd angir at avbil-dedes vern etter § 45c gjelder selv om portrettetikke er fotografisk.

Bestemmelsen forutsetter at det foreligger etbestillingsforhold, men bestilleren må ikke væreidentisk med den portretterte. Bestemmelsenbeskytter særlig avbildedes personverninteresserder et portrettbilde er utført på bestilling. Foravbildede er bestemmelsen en del av vernet avretten til eget bilde, jf. § 45c om fotografi somavbilder person.

Adgangen til at et fotografi kan «vises somreklame» innebærer fremvisning av de fysiskefotografier, typisk i fotografens utstillingsvindu, ogomfatter ikke offentliggjøring av fotografiene påfor eksempel Internett. Dersom en fotografønsker å offentliggjøre et bestilt portrett foreksempel i en annonse på Internett, må fotografenderfor ha samtykke til dette både fra bestiller ogden avbildede.

Ved henvisning fra § 43a er bestemmelsen gitttilsvarende anvendelse for fotografiske bilder.


I høringsnotatet ble reglene foreslått videreførtsom ny § 5-12.

10.2.3 Høringen

Pressens Offentlighetsutvalg og TV 2 mener atbestemmelsen er utdatert og ikke bør videreføres,og at reguleringen på feltet heller overlates til dealminnelige reglene om privatlivets fred mv. Dissepeker også på at bestemmelsens vilkår er uklareog reiser flere tolkningsspørsmål. Det fremholdesat både innholdet i begrepene «bestiller» og «por-tretter»/«portrettbilde» er uklare, og at begrepetbestiller også reiser spørsmål rundt opphavsret-tens overgang i arbeidsforhold. Disse tar også oppforholdet mellom regelen om bestilte portretterog regelen i § 45c om rett til eget bilde. TV 2mener det for å bringe regelen i harmoni medgjeldende rett, bør tas inn for eksempel en slikregulering:

«Fotografi som avbilder en person kan ikkegjengis eller vises offentlig uten samtykke avden avbildede, unntatt når:

avbildningen har allmenn interesse, elleren avbildning ellers anses berettiget etter enavveining av de hensyn som begrunnerytringsfrihet»


Fagpressen slutter seg til Pressens Offentlighets-utvalgs resonnement for at ordlyden i bestemmel-sen bør oppgraderes til større nøyaktighet.


Departementet har merket seg innspillene fraPressens Offentlighetutvalg, TV 2 og Fagpressen tilregelen om bestilte portretter, forholdet til dealminnelige reglene om privatlivets fred mv., ogden avbildedes rett til eget bilde etter gjeldende§ 45c.

Departementet fastholder forslaget fra hør-ingsnotatet om å videreføre bestemmelsen.

EU vedtok i april 2016 en ny forordning ombehandling av personopplysninger ((EU) 2016/679) som vil erstatte det gjeldende personverndi-rektivet fra 1995. Forordningen er EØS-relevant.

Justisdepartementet er i ferd med å vurdereendringer i personvernlovgivningen som følge avforordningen. I dette arbeidet vil også endringer isærlovgivningen vil bli behandlet, herunder ånds-verkloven regler om rett til eget bilde og ombestilte portretter.

Det fremmes derfor ikke forslag om endringav bestemmelsens materielle innhold eller plasse-ring her. Bestemmelsen er tatt inn som § 106.

10.3 Forbud mot å bruke tittel mv. som kan forveksles med annet åndsverk


Bestemmelsen i gjeldende § 46 var ny i 1961. Etåndsverk må ikke gjøres tilgjengelig under en tit-tel, et dekknavn eller et merke som er egnet til åkunne forveksles med et tidligere offentliggjortverk eller opphavsmannen til et slikt verk. Den bleinnført fordi det ble antatt å være behov for et sliktvern siden tittelen på et verk «sjelden er så særpre-get at den vil være gjenstand for opphavsrett».

I Ot.prp. nr. 26 (1959–60) på s. 103 er bestem-melsen deretter begrunnet på denne måten:

«Departementet skal bemerke at tittelen på etåndsverk kan være utformet på en slik måte atden er beskyttet enten som en del av åndsver-ket eller som et særskilt åndsverk, men i almin-nelighet vil det ikke være åndsverkloven sombeskytter tittelens skaper mot at andre tar den.Det vil da kunne forekomme at f.eks. en opp-havsmann, en filmprodusent eller en forlegger,ved utgivelsen av en bok eller film søker å

utnytte tittelen på et åndsverk som har gjortsuksess hos publikum. De samme hensyn gjørseg gjeldende for dekknavn eller merke somen opphavsmann benytter. Departementetantar at en slik forveksling som regel ikke vilha særlige skadevirkninger, og at en bestem-melse som den foreslåtte kanskje kan skapetvister som en ellers kan unngå. Loven om util-børlig konkurranse av 7. juli 1922 vil vel også ide fleste tilfelle kunne gi beskyttelse mot slikurettmessig bruk. Da det imidlertid etter detopplyste kan være behov for en bestemmelsesom foreslått av de delegerte, og som dessutenfinnes i de øvrige nordiske utkast, opptardepartementet forslaget fra de delegerte.Bestemmelsen får anvendelse på alle verk utenhensyn til i hvilket land de er utgitt, jfr. § 55,siste ledd. Bestemmelsen skal beskytte ogsåallmenne interesser og er i tid ikke begrensettil verkets vernetid etter § 40.»


Det ble i høringsnotatet foreslått å videreførebestemmelsen i § 6-2. Samtidig ble det bedt ominnspill fra høringsinstansene om det fortsatt erbehov for en slik bestemmelse.

10.3.3 Høringen

I høringen mener Advokatforeningen at bestem-melsen er en overflødig regel som med fordel kanoppheves, da åndsverkloven § 2 og markedsfø-ringslovens regler for de fleste tilfeller vil fangeopp slike situasjoner. Dersom bestemmelsenbeholdes av pedagogiske årsaker, bør forholdet tilannen lovgivning klargjøres.

Den norske Forfatterforening og Motion PictureAssociation (MPA) støtter videreføring avbestemmelsen. MPA viser til at den er en viktigdel av opphavsretten og at den reduserer potensi-alet for tvister om bruk av titler til åndsverk.


«Forfatterforeningen støtter departementetsforslag om videreføring av bestemmelsen somny § 6-2. Vi oppfatter dette som en regel omførst i tid, best i rett, slik at det er den som førstutgir eller offentliggjør et åndsverk med titte-len som har fortrinnsrett. Vi antar at verket tilden første brukeren kan svekkes over tid, mendette må avgjøres etter en konkret vurderingder flere forhold vil spille inn.»



Departementet viser til at bestemmelsen i ånds-verkloven vil supplere den mer generelle bestem-melsen i markedsføringsloven § 25 så vel sometterligningsvernet i markedsføringsloven § 30.

Bestemmelsen gir opphaver et vern mot atandre verk gis navn som ligger så nært opp motdet opprinnelige verk at det kan være fare for for-veksling. Bestemmelsen gjelder kun tittel, dekk-navn eller merke som er egnet til å fremkalle for-veksling med det opprinnelige verket, og supple-rer reglene om opphavers enerett i § 3. Regler omvern mot forveksling finnes også i andre deler avimmaterialretten, jf. bl.a. varemerkeloven.

Departementet legger derfor til grunn atbestemmelsen videreføres med enkelte språkligejusteringer som § 107.

10.4 Forbud mot bruk av opphaverens navn og merke

Bestemmelsen i gjeldende § 47 gir forbud mot åsette opphavsmannens navn eller merke på eteksemplar av et kunstverk uten hans samtykke.Opphavsmannens navn eller merke må heller ikkepåføres et ettergjort eksemplar slik at det kan for-veksles med et originalt eksemplar.

Bestemmelsen var ny i 1961 og er begrunnet ibehovet for å sikre både opphavsmann og publi-kum mot falsk signatur på kunstverk.

I Ot.prp. nr. 26 (1959–60) på s. 103 uttalerdepartementet følgende:

«En signering av et kunstverk fra kunstnerensside er et tilkjennegivende om at kunstverketer utført av ham og at arbeidet er avsluttet. Ret-ten til å signere er en ren personlig rett somikke kan overføres ved arv eller overdras tilandre. Opphavsmannen kan bemyndige enannen person til å påføre hans signatur på nær-mere bestemte eksemplar, men det er kunstne-ren selv som må vurdere kunstverket i hvertenkelt tilfelle.

Paragrafens annet ledd tar sikte på åbeskytte publikum mot at det fremstilleskopier som kan forveksles med originalen. Idet svenske lovutkast er bestemmelsen sløyfetsom unødvendig, idet det i den svenske straf-felov er innført en alminnelig straffebestem-melse som antas å gi tilstrekkelig beskyttelse.

Også etter norsk rett vil formentlig straffe-lovens bestemmelser i alminnelighet gi publi-

kum beskyttelse mot villedende signering slikat paragrafens annet ledd neppe vil få størreselvstendig betydning. Folk flest vil vel væreklar over forskjellen mellom original og kopi,unntatt når det gjelder kunstverk som fremstil-les med de samme hjelpemidler som origina-len, f.eks. grafikk og skulptur. Med de nåvæ-rende reproduksjonsmetoder kan kopier avogså andre kunstverk gjøres skuffende likt ori-ginalen».

Departementet foreslo i høringsnotatet å videre-føre bestemmelsen som ny § 6-3, men ba om syns-punkter på om det er behov for bestemmelsen idag og om andre ledd kan oppheves. Det ble visttil forarbeidene sitert ovenfor, der det gis uttrykkfor tvil om andre ledd vil få «større selvstendigbetydning».

Ingen høringsinstanser har uttalt seg omdenne bestemmelsen i høringen.

D e p a r t e m e n t e t antar at det fortsatt erbehov for å videreføre første ledd av gjeldendebestemmelse, men foreslår at andre ledd opphe-ves.

Bestemmelsen er tatt inn som § 108, medenkelte språklige justeringer.

10.5 Forbud mot å tilgjengeliggjøre åndsverk på en krenkende måte


Bestemmelsen i gjeldende § 48 gir vern for de ide-elle rettighetene også etter vernetidens utløp. Atvisse ideelle rettigheter består også etter at verne-tiden er utløpt, følger også av Bernkonvensjonenartikkel 6 bis.

Etter første ledd kan et verk ikke gjøres til-gjengelig for allmennheten på en slik måte at deter krenkende for opphavsmannens litterære,vitenskapelige eller kunstneriske anseelse elleregenart, eller verkets anseelse eller egenart, ellerder bruken på annen måte antas å kunne skadeallmenne kulturinteresser.

I andre ledd er det en adgang for departemen-tet til å forby krenkende bruk etter første ledd isituasjoner der vernetiden ikke er utløpt.

I forarbeidene i Ot.prp. nr. 26 (1959–60) erbestemmelsen begrunnet med at den for det før-ste skal verne de ideelle rettigheter etter verneti-dens utløp, for det andre skal den sikre et effektivtvern etter opphavsmannens død.

Det heter videre i Ot.prp. nr. 26 (1959–60) pås. 104:


«Ved den bestemmelse som foreslås i § 48 vilogså staten gjennom departementet kommeinn i bildet ved at departementet får rett til åforby at et åndsverk brukes på en måte somkrenker opphavsmannens litterære, vitenska-pelige eller kunstneriske anseelse eller egen-art, eller på annen måte antas å kunne skadealminnelige kulturinteresser. Størst betydningvil bestemmelsen få når det gjelder frie verk.Det er her et klart behov for at det offentligeskal kunne gripe inn mot forvanskninger ogoffentlig gjengivelse som fra et alminnelig kul-turelt synspunkt virker grovt støtende. Menogså hvor det gjelder verk som ennå ikke er falti det fri, kan det være tilfelle hvor departemen-tet bør ha påtalerett overfor krenkelser somnevnt. Så lenge opphavsmannen lever, børdette imidlertid ikke kunne skje: da bør tilsynethelt ut ordnes av ham selv. I tiden mellom opp-havsmannens død og utløpet av vernetiden vildet være naturlig at hans rettsetterfølgerefører tilsynet. Noe behov for at det offentligeskal kunne skride inn, vil det normalt ikkevære. Gjelder det imidlertid verk av stor kultu-rell betydning, og rettsetterfølgerne forholderseg passive overfor slike krenkelser som nevnti § 48 eller kanskje endog selv medvirker tildem, bør det være adgang for departementet tilå påtale forholdet.»

Etter andre ledd andre punktum kan departemen-tet legge ned forbud på vegne av opphavsmannsom lever, mot krenkende bruk etter første ledd.Dette gjelder der verket ikke er vernet i Norge.

Tidligere skulle det sakkyndige råd for ånds-verk gi departementet råd før en avgjørelse omforbud etter bestemmelsen ble tatt. Reglene omdet sakkyndige råd ble opphevet i 2015, bl.a. fordidet hadde vært svært få saker som det var nød-vendig å forelegge for rådet.


Det ble i høringsnotatet foreslått å videreførebestemmelsen i § 6-4.

10.5.3 Høringen

Få høringsinstanser har kommentert forslaget.Klagenemnda for industrielle rettigheter tar opp

spørsmålet om forholdet mellom varemerkeretten

og åndsverkloven. Klagenemnda for industriellerettigheter viser til at åndsverk som har falt i detfri i prinsippet vil kunne unndras fra allmennhetenved at noen søker om varemerkebeskyttelse foråndsverket. Noe som etter åndsverkloven frittskal kunne brukes, vil dermed kunne beleggesmed enerett, og monopoliseres for all fremtid avnoen som i utgangspunktet ikke har noen forbin-delse med åndsverket, jf. varemerkeloven § 4.

TV 2 uttaler:

«Vi minner også her om nødvendigheten av åklargjøre at prinsippene om parodier, tra-vestier, karikaturer videreføres eller lovfestedisse. Vi mener også her at hensynet til ytrings-friheten skal synliggjøres ved slike vurderingersom også fremgår av utkastets § 6-4.»


Departementet antar at det svært sjelden vil værebehov for staten å gripe inn mot påstått krenkendebruk av et verk etter opphaverens død. Dette gjel-der særlig der vernetiden ikke er over, og opp-havers interesser i utgangspunktet skal ivaretasav arvinger eller andre rettsetterfølgere. I praksiser det også svært få eksempler på at det har blittgrepet inn etter at vernetiden er utløpt, siden eteventuelt inngrep må veies mot hensynet tilytringsfriheten og øvrige kulturpolitiske hensyn.TV 2 tar i høringen opp hensynet til å kunnebruke verk i parodier og karikaturer mv. og at enpåstått krenkende bruk må vurderes opp motytringsfriheten. D e p a r t e m e n t e t er enig i atdette også vil gjelde i saker etter denne bestem-melsen. Bestemmelsen må leses innskrenkendeopp mot Grunnloven § 100 om ytringsfrihet.

Klagenemnda for industrielle rettigheter tar ihøringen opp spørsmålet om åndsverkloven børregulere om et åndsverk eventuelt kan registreressom et varemerke der vernetiden etter åndsver-kloven er utløpt. D e p a r t e m e n t e t antar atdet ikke er hensiktsmessig at dette reguleres iåndsverkloven. De nærmere vilkår for når et ånds-verk kan registreres som varemerke følger avvaremerkeretten.

Departementet foreslår at bestemmelsen vide-reføres, men med enkelte språklige justeringer.Bestemmelsen er tatt inn som § 109.


10.6 Plikt til å varsle opphaveren før ødeleggelse av åndsverk, og opphaverens rett til å få adgang til åndsverk i andres besittelse


Bestemmelsen i gjeldende § 49 gir en plikt til åvarsle opphavsmannen dersom et originaleksem-plar må ødelegges.

Bestemmelsens første ledd gir regler om frem-gangsmåten der et originaleksemplar av et ånds-verk må ødelegges. Bestemmelsen var ny i 1961,jf. Innst. O. XI (1960–61) s. 30 flg. hvor komiteenuttaler:

«Bestemmelsen vil efter komiteens meningallikevel ikke innebære noe skarpt brudd medden tidligere rettstilstand, snarere kan det siesat den knesetter de gjeldende oppfatninger avgod skikk på dette område. En innehaver av etoriginaleksemplar plikter å utøve sin rådighetover eksemplaret på en måte som ikke unødigskader opphavsmannens interesser. På sammemåte som almenhetens rett til å bruke et ånds-verk står ved siden av og likeverdig med opp-havsmannens rett, bør den eiendomsrett enerverver har til et originaleksemplar naturligfølges av en plikt til å vise hensyn overfor opp-havsmannen. Når det gjelder vern mot ødeleg-gelse gjør det seg imidlertid gjeldende almenekulturinteresser.»

Begrepet «originaleksemplar» skal ikke tolkes forstrengt, og vil omfatte bl.a. avstøpning av skulptursom bare finnes i ett eksemplar. Bestemmelsengjelder for alle arter av åndsverk, jf. Innst. O. XI(1960–61) s. 31.

Bestemmelsen inneholder i andre og tredjeledd regler om adgangsrett i form av at en dom-stol kan pålegge at opphavsmannen får tilgang tilet verk som er i en annens besittelse.


Det ble i høringsnotatet foreslått å videreførebestemmelsen, men at første ledd om å varsle førødeleggelse ble skilt ut som § 6-5, og andre ogtredje ledd om opphavers adgang til kunstverk ble§ 6-6.

10.6.3 Høringen

TV 2 stiller i høringen spørsmål om det er nødven-dig med samtykke fra departementet i slike sam-

menhenger som i § 6-6 andre ledd. TV 2 fortset-ter:

«Det bør også vurderes – når man her gir enpersonlig rett – å klargjøre hvorvidt det i felles-verksituasjonene kreves samtykke fra alle opp-havere. Det bør også gjøres en vurdering avom arvinger og andre rettsetterfølgere somhar behov for tilgang til originaleksemplar skalgis slik mulighet til å anlegge søksmål.»


Departementet opprettholder forslaget fra hørings-notatet.

TV 2 kommenterer i høringen om det er nød-vendig med samtykke fra departementet der deter spørsmål om å reise sak etter § 6-6 andre ledd.D e p a r t e m e n t e t er enig i dette, og foreslårat bestemmelsen endres slik at kravet til sam-tykke fra departementet tas ut. TV 2 ber også omen avklaring av hva som gjelder for fellesverk, ogom arvinger og andre rettsetterfølgere har anled-ning til å reise søksmål. Departementet vilbemerke at det følger av fellesverkbestemmelsen– både etter gjeldende lov § 6 tredje ledd samt for-slag til ny § 8 tredje ledd at enhver av opphavernehar anledning til å reise søksmål ved inngrep i ret-tighetene. Departementet legger da til grunn atdet samme bør gjelde her. Etter gjeldende rettgjelder bestemmelsen kun for «opphavsmannenpersonlig». Dette videreføres, slik at arvinger ogandre rettsetterfølgere ikke kan anlegge søksmåletter denne bestemmelsen.

Departementet foreslår at bestemmelsen vide-reføres med enkelte språklige justeringer, som§ 110 og § 111.

10.7 Forholdet til tjenesteloven

Bestemmelsen i gjeldende § 51 inneholder reglerom forholdet mellom tjenesteloven (lov 19. juni2009 nr. 103) og åndsverkloven. Paragrafen kominn i loven ved norsk gjennomføring av tjenestedi-rektivet (2006/123/EF), og hjemler forskrifter tilutfylling av tjenestelovens regler om saksbehand-lingsregler vedrørende åndsverklovens bestem-melser om godkjenning av organisasjoner.

Det er gitt regler om dette i § 3-8 i forskrift tilåndsverkloven. Saksbehandlingsfristen for god-kjenning av søknader etter åndsverkloven omgodkjenninger av organisasjoner etter avtaleli-sensbestemmelsene er satt til seks måneder. Deter etter andre ledd i forskriften § 3-8 likevel slik at


tjenesteloven § 11 andre ledd om at tillatelse antasgitt når saksbehandlingsfristen er utløpt, ikke gjel-der for disse ordningene.

Bestemmelsen ble foreslått videreført ihøringsnotatet som ny § 6-8. I høringsnotatet bledet foreslått at forskriftskompetansen skal leggesfra Kongen til departementet. Det samme ble fore-slått for de øvrige forskriftshjemlene i åndsverklo-ven med unntak av § 117.

I høringen tar TV 2 opp at forskriftskompetan-sen i denne bestemmelsen ikke bør legges tildepartementet. Bestemmelsen sammenfaller med§ 27 i tjenesteloven, og TV 2 viser til at det børvære samme myndighetsnivå for slike vedtak,siden forskriftskompetansen etter tjenesteloven erlagt til Kongen.

D e p a r t e m e n t e t kan ikke se at end-ringen i forskriftskompetanse i dette tilfellet vilføre til store problemer for brukerne av loven ipraksis.

Departementet opprettholder forslaget ihøringsnotatet. Bestemmelsen er tatt inn som§ 112.

10.8 Bestemmelser om trykte verk mv.


Bestemmelsen i gjeldende § 52 fastslår at trykteverk skal være påført opplagsnummer, trykkeri,trykkested og trykkeår. Grafiske verk og tryktegjengivelser av musikkverk skal dessuten væreforsynt med fortløpende nummer innen opplaget.

Bestemmelsen fantes i åndsverkloven av 1930og ble i lovarbeidet før 1961-loven vurdert tatt utav åndsverkloven, og heller flyttet til en utvidetstraffelovbestemmelse. I Ot.prp. nr. 26 (1959–60)s.106 begrunnes forslaget på denne måten:

«Når departementet har foreslått at dissebestemmelsene fra gjeldende lov tas med i enny lov, er det fordi det mener at det vil være etreelt behov for å beholde bestemmelsene. Sompåvist av Justisdepartementet ville en ikkeoppnå det samme ved å ta inn i straffeloven enbestemmelse av det innhold som foreslått av dedelegerte angående plikten til å angi trykkeri,trykkeår m.v. Det er fare for at det kunne værelettere å misbruke opphavsretten ved hjelp aveksemplar fremstilt i utlandet om en tok bortden kategoriske bestemmelsen i gjeldende lovom at alle trykte verk som forlegges her i riketskal ha slike angivelser.

Når det gjelder bestemmelsen om at gra-fiske verk og musikkverk skal være forsynt

med fortløpende nummer innen opplaget, erdepartementet av den oppfatning at det ikkebør kunne overlates til opphavsmannen og for-leggeren å avgjøre hvorvidt eksemplar av gra-fisk verk skal være forsynt med opplagsnum-mer. […] Men med de små opplag som man iden seinere tid gjerne nøyer seg med å frem-stille av slike verk, vil det sikkert ha atskilliginteresse for ettertiden å ha visse hjelpemidlerfor å kunne identifisere de enkelte eksemplarog å vite noe om hvor mange eksemplar somhar vært fremstilt.»


I høringsutkastet ble det foreslått å videreførebestemmelsen som § 6-9, og det ble samtidig bedtom en tilbakemelding fra høringsinstansene omdet fortsatt er behov for en slik bestemmelse.

10.8.3 Høringen

Få høringsinstanser har merknader til forslaget. Ihøringen mener Den norske Forfatterforening atdet fortsatt er behov for en slik bestemmelse.


«Det er fortsatt behov for å kunne identifiseretrykte verk, mens angivelse av trykkeri ogtrykkested kan være frivillig. Vi foreslår atbestemmelsens første setning gjøres noe omslik at den lyder: «Trykte verk skal være påførtansvarlig utgiver, opplagsnummer og trykkeår.»»

TV 2 er kritisk til at det ikke er vurdert å opphevebestemmelsen, og ei heller vurdert om opplysnin-ger av denne type også bør publiseres sammenmed digitale verk. Dersom bestemmelsen harmistet sin betydning bør den oppheves og forhol-dene som reguleres bør avkriminaliseres.


Bestemmelsen gjelder trykte verk, og departe-mentet antar at det ikke er behov for å kreve opp-lysninger som identifiserer trykksaken for digitalpublisering.

Departementet foreslår at bestemmelsen vide-reføres med endring som spilt inn av Forfatterfore-ningen i høringen. Angivelse av trykkeri og tryk-kested blir frivilllig. Bestemmelsen vil da kreve attrykte verk skal være påført utgiver, opplagsnum-mer og trykkeår. De særlige bestemmelsene forgrafiske verk og musikkverk videreføres.



11 Lovens rekkevidde

11.1 Gjeldende rett

Bestemmelser om lovens rekkevidde er fastsatt iloven §§ 57-60.

Bestemmelsen i § 57 gir regler om hvilke verkloven umiddelbart skal få anvendelse på. Som detfremgår av bestemmelsen, gjelder loven bl.a.åndsverk som er skapt av norsk statsborger ellerav person som er bosatt her i riket, og for ånds-verk som er utgitt første gang her i riket.

Bestemmelsen i § 58 gjelder lovens umiddel-bare anvendelse på såkalte nærstående prestasjo-ner (vernet etter kapittel 5 i gjeldende lov). Somdet fremgår av bestemmelsen er hovedregelen atslike prestasjoner har umiddelbart vern dersomde er frembrakt av norsk statsborger eller personsom er bosatt her i riket (bokstav a), eller selskapsom har norsk styre og sete her i riket (bokstavb).

Bestemmelsen i § 58a gir særregler om lovensanvendelse ved satellittkringkasting, og har bak-grunn i EUs satellitt- og kabeldirektiv.

Bestemmelsen i § 59 gir regler om at Kongen,under forutsetning av gjensidighet, kan gi forskrif-ter om hel eller delvis anvendelse av lovens regleri forhold til verk med en nærmere bestemt tilknyt-ning til fremmed stat. Bestemmelsen har tilsva-rende anvendelse på nærstående rettigheter(etter 5. kapittel i gjeldende lov).

Bestemmelsen i § 60 gjelder lovens anven-delse på verk og andre arbeider fra før lovensikrafttredelse.

11.2 Høringsnotatet

I høringsnotatet ble det foreslått at bestemmel-sene i kapitlet om lovens rekkevidde stort settvidereføres uendret.

Gjeldende § 57 ble foreslått videreført uendretsom § 10-1. Gjeldende § 58 ble foreslått videreførtsom § 10-2 med den endring at bestemmelsen ompressemeldinger utgår. Gjeldende § 58 a ble fore-slått videreført uendret som § 10-3.

Gjeldende § 59 ble foreslått videreført som§ 10-4. Det ble foreslått en klargjørende presise-

ring i bestemmelsen ved at «gjensidighet» erstat-tes av «Under forutsetning av at vedkommende statlikebehandler norske verk med sine egne». På dennemåten klargjøres at det er formell, ikke materiell,gjensidighet som gjelder.

Gjeldende § 60 ble foreslått videreført som§ 10-5.

11.3 Høringen

Det er få høringsinstanser som har merknader tilbestemmelsene om lovens rekkevidde i sinehøringssvar.

TV 2 uttaler:

«Man må konstatere at bestemmelsene ogsåher er kompliserte å forstå og overskue.

§ 10-2 2. ledd er en videreføring av dagensregulering, men gir brukerne en ganske ufull-stendig informasjon, noe flertallets votum i«Finch-dommen» (HR-2009-2318-A) gir eteksempel på. Man bør dermed – om man finnergrunn til å videreføre reguleringen i åndsver-kloven – vurdere også denne bestemmelsen pånytt. Konkret til problemstillingene vil TV 2 beom at man opphever den særnorske regulerin-gen og dermed også avgrensningen i kapittel10, og vi viser her til mindretallets uttalelser iovennevnte dom.»

Produsentforeningen NORA tar opp en problemstil-ling om vederlagsrettens rekkevidde etter § 45b,som gjelder GRAMOs fordeling av vederlag tilutenlandske rettighetshavere. NORA ber departe-mentet kommentere spørsmålet i proposisjonen.

Til forslaget § 10-5 om lovens anvendelse foreksisterende åndsverk (gjeldende § 60), uttalerNærings- og fiskeridepartementet:

«Etter forslaget til § 10-5 er det noe uklart omde nye reglene om endring av inngåtte kontrak-ter er ment å bli gjort gjeldende på avtaler somer inngått før lovens ikrafttreden. I så fall børdette klargjøres og det er nødvendig med endrøfting av virkningene.»


11.4 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget frahøringsnotatet.

Til TV 2s merknader ovenfor med henvisningtil Høyesteretts dom i Rt. 2009 s. 1568, bemerkesat saken gjaldt vernet etter § 45c (i forbindelsemed bruk av et bilde av en amerikansk snøbrett-kjører). En vurdering av denne bestemmelsenskal som nevnt inngå i gjennomgangen av person-vernlovgivningen som skal foretas på bakgrunnav nye EU-regler om personvern, og d e p a r t e -m e n t e t finner det derfor ikke hensiktsmessig åbehandle spørsmålet i proposisjonen her.

Departementet finner det heller ikke naturlig ågå inn i en vurdering av spørsmålet som er tattopp av Produsentforeningen NORA, om GRAMOspraksis vedrørende fordeling av vederlag ettergjeldende § 45b til utenlandske rettighetshavere i

lydopptak. Dette er spørsmål om fortolkning avåndsverkforskriften § 6-12.

Når det gjelder Nærings- og fiskeridepartemen-tets (NFD) bemerkninger om anvendelse på avta-ler som er inngått før den nye lovens ikrafttre-delse, antar d e p a r t e m e n t e t at det her sik-tes til de nye reglene om overgang av opphavsretti lovforslaget kapittel 5. Vil rettighetshavere foreksempel kunne kreve rimelig vederlag medhjemmel i ny lov for avtaler som ble inngått førden trådte i kraft? NFD mener at dette er noeuklart etter § 10-5. Etter departementets syn erlovens anvendelse på tidligere inngåtte avtaler etspørsmål som det kan være grunn til å klargjøre.Departementet viser i den forbindelse til lovforsla-get § 119 og merknaden til denne bestemmelsen.

Bestemmelsene forelås inntatt som §§ 114 til118 i kapittel 9 om lovens rekkevidde.


12 Endringer i fondsloven

Deler av den terminologi som benyttes i åndsverk-loven, benyttes også i lov 14. desember 1956 nr. 4om avgift på offentlig framføring av utøvendekunstneres prestasjoner m.v. (fondsloven). I nyåndsverklov foreslås det enkelte endringer idenne terminologien, og for at begrepsbruken idisse lovene fortsatt skal være felles, foreslås til-svarende endringer i fondsloven. De forslag somdet her er tale om, er ikke ment å innebære reali-tetsendringer, verken i åndsverkloven eller fonds-loven.

I fondsloven § 1 foreslås begrepet «tradisjons-uttrykk» inntatt, jf. tilsvarende endring i åndsverk-loven § 16 og omtale i punkt 4.3.5.1. Etter fonds-loven § 1 vil det med utøvende kunstnere menes«musikere, sangere, skuespillere, dansere, diri-genter, sceneinstruktører og andre som gjennomsin kunst framfører åndsverk eller tradisjonsut-trykk». Etter departementets vurdering innebærerikke forslaget noen endring av gjeldende rett,siden tradisjonsuttrykk normalt vil ha verkshøydeogså etter dagens rettstilstand.

Fordi det i ny åndsverklov foreslås innført enfjerde kategori for tilgjengeliggjøring som gjelder

overføring til allmennheten, jf. bl.a. åndsverkloven§ 3 og omtale i 3.4.5.3, foreslås tilsvarende end-ring i fondsloven § 3. Forslaget er ikke ment åinnebære realitetsendringer, idet fondslovensfremføringsbegrep – som gjeldende åndsverklovs– omfatter både offentlig fremføring og overføringtil allmennheten, slik disse begrepene benyttes iforslaget til ny åndsverklov.

I fondsloven § 3 tredje og fjerde ledd foreslåsbegrepet «tilvirker» erstattet av «produsent», jf. til-svarende endring i åndsverkloven § 20 og omtale ipunkt 4.4.5. Det ligger til grunn for forslaget atbegrepene har det samme meningsinnhold, og atdet ikke vil innebære realitetsendringer.

Som en følge av at paragrafene i ny åndsverk-lov foreslås omnummerert sammenlignet medgjeldende lov, foreslås også henvisningen frafondsloven § 3 andre ledd til åndsverkloven § 45bendret til en henvisning til åndsverkloven § 21.

Bestemmelsen som omhandler disseendringsforslagene foreslås inntatt som § 120 ikapittel 10 om sluttbestemmelser.


13 Økonomiske og administrative konsekvenser

Forslagene i proposisjonen antas ikke å medførevesentlige økonomiske eller administrative konse-kvenser.

At reglene for bruk av åndsverk klargjøres ogforenkles, kan medføre færre tvister på området. Iden forbindelse vises det særlig til forslagene omå klargjøre reglene for overgang av opphavsrettig-heter. Disse reglene vil kunne medføre noe økteutgifter for kommersielle brukere, med tilsva-rende økte inntekter for rettighetshaverne.

Særlig vil forslaget om lovfesting av krav pårimelig vederlag ved overdragelse av rettigheterkunne styrke den økonomiske stillingen til opprin-nelige opphavere og utøvende kunstnere.

Forslaget om at det ikke vil være tillatt åstrømme film og andre åndsverk fra Internett o.l.

som åpenbart er ulovlig lagt ut, kan medføre atomfanget av slik bruk reduseres. I den grad slikbruk erstattes med bruk av lovlige tjenester, vildette kunne gi økte inntekter for rettighetsha-verne.

Forslaget om innføring av en teknologinøytralavtalelisensbestemmelse for klarering av rettighe-ter til audiovisuelt innhold og radiosendinger vilkunne gi gevinster for både rettighetshaverne ogbrukerne. Bruk av avtalelisens forutsetter imid-lertid at rettighetshaverne og brukerne ønsker åforhandle slike avtaler. Effektene av bestemmel-sen vil derfor bero på i hvilken grad aktørene påområdet ønsker å benytte muligheten for å inngåslik avtalelisens.


14 Merknader til de enkelte bestemmelsene

Til § 1 Lovens formål

Bestemmelsen er ny og angir lovens formål.Bestemmelsen er inntatt i den nye loven for å giinformasjon om de sentrale formål og hensynloven ivaretar.

I bestemmelsen angis tre formål med loven (jf.bokstav a, b og c). Loven gir for det første rettig-heter til de som skaper, fremfører eller investereri åndsverk eller nærstående prestasjoner og arbei-der og slik også insentiv til kulturell produksjon.Videre avgrenser loven rettighetene for å ivaretaen rimelig balanse mellom rettighetshavernesinteresser på den ene siden og brukernes og all-mennhetens interesser på den andre siden. I til-legg legger loven til rette for at det på en enkelmåte kan avtales bruk av åndsverk og annet ver-net materiale - dette betegnes ofte som klareringav rettigheter. Det vises for øvrig til de alminne-lige merknadene til forslaget punkt 3.2.

Til § 2 Opphavsrett til åndsverk

Bestemmelsen fastsetter noen grunnleggenderegler om opphavsrett og åndsverk, og viderefø-rer den gjeldende bestemmelsen i åndsverkloven§ 1. Imidlertid foreslås noen endringer i bestem-melsen. I første ledd er det inntatt en presisering avat den som skaper et åndsverk, betegnes som opp-haver. Det kjønnsnøytrale uttrykket opphavererstatter i ny lov det tidligere begrepet opphavs-mann.

I andre ledd er den viktigste endringen at detsåkalte verkshøydekravet foreslås tatt inn i defini-sjonen av åndsverk. Etter forslaget må et ånds-verk være «uttrykk for original og individuell ska-pende åndsinnsats». Et slikt krav gjelder ogsåetter gjeldende rett, men foreslås tydeliggjortgjennom å tas inn i lovteksten. For øvrig er detforeslått enkelte mindre språklige endringer ibestemmelsen. Etter forslaget tas «vitenskape-lige» verk ut av lovteksten, slik at bestemmelsenbenytter formuleringen «litterære og kunstne-riske verk». Dette innebærer ikke noen realitets-endring med hensyn til hva som beskyttes avloven.

Samlingen av eksempler på åndsverk er i allhovedsak opprettholdt som i gjeldende lov. Ibokstav a er «tekster» benyttet i stedet for «skrif-ter», og det er nevnt at disse blant annet kan væreav skjønnlitterær eller faglitterær art. I bokstav mer «andre» bearbeidelser satt inn, for å synliggjøreat oversettelser er en form for bearbeidelse.

Om forslagene til endringer og gjeldendebestemmelse vises det for øvrig til de alminneligemerknadene til lovforslaget punkt 3.3.

Til § 3 Opphavsrettens innhold

Bestemmelsen gir regler om opphavsrettens inn-hold og viderefører den gjeldende bestemmelsen iåndsverkloven § 2.

Det er foreslått en viss omredigering avbestemmelsen, bl.a. ved at første ledd angir hvilkebeføyelser som omfattes av eneretten (eksemplar-fremstilling og tilgjengeliggjøring for allmennhe-ten), mens fjerde ledd angir hva som er gjenstandfor eneretten (åndsverket i opprinnelig ellerendret skikkelse). Bestemmelsens tredje ledd ernytt. Dette regulerer bl.a. bruk av verk ved ulov-lige strømmetjenester.

Når det gjelder eneretten til å gjøre verk til-gjengelig for allmennheten, er det foreslått atoverføring til allmennheten av verket innføressom en fjerde underkategori, jf. andre ledd bok-stav d. Endringen innebærer at begrepet offentligfremføring (bokstav c) innsnevres sammenlignetmed gjeldende rett. Mye av det som i dag ansessom offentlig fremføring, vil etter forslaget i ste-det bli omfattet av begrepet overføring til allmenn-heten.

Overføring til allmennheten vil etter forslagettilsvare «communication to the public» i opphavs-rettsdirektivet artikkel 3 nr. 1. Begrepet vil kunneutvikles bl.a. gjennom EU-domstolens tolkning avdirektivet. Utgangspunktet er at begrepet overfø-ring til allmennheten skal gis en vid fortolkningsom dekker all overføring til en allmennhet somikke er til stede der overføringen oppstår (såkaltedistanseoverføringer). Imidlertid har EU-domsto-len i senere praksis tolket overføringsbegrepetslik at det også omfatter tilgjengeliggjøring av TV-


og radiosendinger for et tilstedeværende publi-kum i hoteller, restauranter, puber mv. Overfø-ringsbegrepet omfatter videre overføring, trådløsteller i tråd, blant annet der verk kringkastes ellerstilles til rådighet på en slik måte at den enkelteselv kan velge tid og sted for tilgang til verket.

I tredje ledd er det foreslått en ny bestemmelsesom på nærmere angitte vilkår forbyr strømmingav verk som i strid med loven er gjort tilgjengeligfor allmennheten på Internett eller annet elektro-nisk kommunikasjonsnett. Departementet menerhovedregelen fremdeles bør være at det ikke skalvære nødvendig for den enkelte internettbruker åta stilling til om innholdet som vedkommende serpå ved vanlig nettsurfing på Internett er lagt ut istrid med åndsverkloven eller ikke. For at bestem-melsen ikke skal ramme alminnelig nettsurfing,som bl.a. kunne innebære en urimelig begrens-ning av ytrings- og informasjonsfriheten, foreslåsstrenge vilkår – slik at forbudet ikke skal få virk-ning ut over hva som er formålet med bestemmel-sen. Det er strømming av verk fra ulovlig kildesom begrunner den foreslåtte bestemmelsen,men ettersom strømming er et begrep som ikkeer teknologinøytralt, benyttes i lovteksten ogsådet mer teknologinøytrale uttrykket bruk (jf. for-muleringen «strømme eller på annen måtebruke»). Med «strømme» menes i bestemmelsensforstand bare mottakerens handling (og ikkeavsenderens), dvs. å bruke innhold som andre harlagt ut for slik overføring. Avsenderens handling –dvs. å legge ut innhold som andre kan strømme –omfattes ikke av bestemmelsens tredje ledd.Denne handlingen vil imidlertid være i strid medopphavererens enerett, ettersom det anses somtilgjengeliggjøring for allmennheten (med mindreinnholdet bare stilles til rådighet innenfor det pri-vate området). Departementet vil for ordens skyldpresisere dette, selv om det i bestemmelsens ord-lyd antas å fremgå av sammenhengen.

Bestemmelsens første punktum gir uttrykk forat det ikke er tillatt å strømme eller på annen måtebruke åndsverk som åpenbart i strid med loven ergjort tilgjengelig for allmennheten på Internetteller annet elektronisk kommunikasjonsnett nårbruk fra den ulovlige kilden er egnet til å skadeopphavers økonomiske interesser i vesentliggrad. Vilkåret om at verkene som brukes, åpen-bart må være tilgjengeliggjort i strid med loveninnebærer at det ikke kan være tvil om at det ertale om innhold som er lagt ut ulovlig. Om dette eråpenbart, må vurderes konkret. I den forbindelsemå bl.a. den aktuelle strømmetjenestens utfor-ming og bruksvilkår vurderes – og hvordan tje-nesten fremstår for brukerne. Om det er alminne-

lig kjent at den aktuelle tjeneste, nettsted e.l. gjøropphavsrettslig beskyttet innhold tilgjengelig påulovlig måte vil også kunne ha betydning. Det kre-ves ikke at brukeren foretar aktive undersøkelserav lovligheten av innhold som finnes på Internett.Forbudet mot bruk av verk som er ulovlig tilgjen-geliggjort gjelder bare når bruk fra den ulovligekilden er egnet til å skade opphavers økonomiskeinteresser i vesentlig grad. Her siktes det ikke tilden enkelte brukers strømming, men virkningeneav at det strømmes fra den aktuelle ulovlige kil-den. Avgjørende for at vilkåret er oppfylt, er atstrømming fra den ulovlige kilden er egnet til å haslike økonomiske skadevirkninger for rettighets-haverne. Det kreves altså ikke at konkrete økono-miske skadevirkninger dokumenteres for at vilkå-ret kan anses oppfylt. Et typisk eksempel på hvasom er siktemålet for bestemmelsen, er strøm-ming av filmer som åpenbart er ulovlig tilgjenge-liggjort. Andre punktum fastsetter at vederlag ogerstatning bare kan ilegges ved forsettlig overtre-delse av bestemmelsen (dvs. tredje ledd). Bruke-ren vil altså ikke kunne ilegges noe ansvar medmindre han har ansett det som sikkert eller over-veiende sannsynlig at vilkårene i første punktumer oppfylt (dvs. at han har handlet forsettlig). Detsamme gjelder straff, men det anses som unød-vendig å presisere dette særskilt i bestemmelsen,ettersom det uansett kreves forsett for at overtre-delse av loven kan straffes.

I fjerde ledd gis det uttrykk for at enerettenetter første ledd omfatter åndsverket i opprinneligeller endret skikkelse, i oversettelse eller annenbearbeidelse, i annen litteratur- eller kunstart elleri annen teknikk. For å gjøre bestemmelsen meroversiktlig foreslås at dette fastsettes i et eget ledd(i stedet for å være inntatt som del av første leddsom i gjeldende § 2).


Til § 4 Visse midlertidige eksemplar

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 11a, sompå nærmere vilkår unntar fra eneretten fremstillin-gen av visse midlertidige eksemplar. Bestemmel-sen ble innført i 2005 for gjennomføring av artik-kel 5 nr. 1 i opphavsrettsdirektivet (2001/29/EF),jf. Ot.prp. nr. 46 (2004–2005) s. 15–19 og s. 140–141. På grunn av det nære forhold mellom eneret-ten til eksemplarfremstilling og avgrensningensom gjelder visse midlertidige eksemplar, erbestemmelsen flyttet fra avgrensningskapittelet tilkapittelet om grunnleggende bestemmelser om


opphavsrett til åndsverk. I den nye loven fremgåreneretten av § 3 og avgrensningen som gjeldervisse midlertidige eksemplar av § 4.

Første ledd videreføres med en liten språkligjustering for å klargjøre at det er fremstillings-handlingen som må tilfredsstille de fire kumula-tive vilkår som bestemmelsen oppstiller. Det tilsik-tes med den språklige justeringen ikke realitets-endringer. Siden ordlyden i § 4 ligger tett opp tildirektivets, vil det nærmere innhold i de fire vilkå-rene kunne utfylles gjennom EU-domstolens prak-sis.

Andre ledd ble i høringsnotatet foreslått opphe-vet, men etter en fornyet vurdering foreslår depar-tementet at det videreføres uendret. Datamaskin-programmer og databaser vil dermed fortsattvære unntatt fra bestemmelsen i første ledd. Deter gitt egne regler for bruk av datamaskinpro-grammer og databaser i § 41 og for bruk av data-maskinprogrammer i § 42.

Det vises om dette og bestemmelsen for øvrigtil de alminnelige merknader punkt 3.5.

Til § 5 Rett til navngivelse og vern mot krenkende bruk (ideelle rettigheter)

Bestemmelsen gjelder opphaverens rett til navngi-velse og vern mot krenkende bruk (ideelle rettig-heter), og viderefører den gjeldende bestemmel-sen i § 3.

I første ledd reguleres opphaverens rett til å blinavngitt. Retten til navngivelse gjelder ved frem-stilling av eksemplar av verket og når verket gjø-res tilgjengelig for allmennheten. Det foreslåsimidlertid presisert at dette gjelder såfremt navn-givelse er praktisk mulig. Den klare hovedregelener altså at det foreligger en plikt til navngivelse,men at det kan altså unnlates dersom det ikke erpraktisk mulig. Navngivelse skal som etter gjel-dende lov skje på en måte som er i tråd med godskikk (jf. formuleringen «slik god skikk tilsier»).

I andre ledd gis opphaveren vern motendringer og tilgjengeliggjøring av verket på enmåte eller i en sammenheng som er krenkende.Regelen er formulert på en litt annen måte enn igjeldende § 3 andre ledd. Endringene er særligbegrunnet i hensynet til å gjøre bestemmelsen let-tere tilgjengelig. Når det gjelder uttrykket «gjørestilgjengelig for allmennheten» (som også er vide-reført fra gjeldende § 3), forstås dette i utgangs-punktet på samme måte som i § 3 om opphavsret-tens innhold. Det er likevel ikke sikkert at tolknin-gen av uttrykket vil bli lik i alle tilfeller, f.eks. vilbruk av hentelenker («embedded links») etteromstendighetene kunne anses som krenkende

bruk etter § 5, selv om handlingen iht. EU-dom-stolens praksis ikke anses som tilgjengeliggjøringfor allmennheten etter § 3, jf. nærmere om dette ide alminnelige merknadene til forslaget.

Tredje ledd gir anvisning på at opphaverenikke kan fraskrive seg retten etter første og andreledd, med mindre det gjelder en bruk av verketsom er avgrenset etter art og omfang. Med unn-tak for den sistnevnte reservasjonen for bruk somer avgrenset, er disse ideelle rettighetene altsåufravikelige til vern av opphaveren.

Fjerde ledd i bestemmelsen gir en regel somkan betegnes som en rett for opphaveren til å dis-tansere seg fra bruk på krenkende måte eller sam-menheng som nevnt i andre ledd, selv om oppha-veren har samtykket til bruken av verket. Ihøringsnotatet ble regelen i gjeldende § 3 fjerdeledd ikke foreslått videreført, men etter forslaget iproposisjonen her tas den inn igjen i en litt moder-nisert språkdrakt. Det er fastsatt at dersom etverk gjøres tilgjengelig på slik krenkende måteeller sammenheng som nevnt i andre ledd, haropphaveren, selv om det er gitt samtykke til bru-ken, rett til å kreve at det ikke skjer under oppha-verens navn eller at det på en tilfredsstillendemåte angis at endringene ikke skriver seg fra opp-haveren. Dette er en ufravikelig rett som opphave-ren ikke kan gi avkall på.


Til § 6 Bearbeidelser mv.

Bestemmelsen gjelder bearbeidelser mv. og vide-refører den gjeldende bestemmelsen i § 4. Det erikke foreslått innholdsmessige endringer ibestemmelsen, men enkelte redaksjonelle ogspråklige endringer.


Til § 7 Samleverk

Bestemmelsen gjelder samleverk, og videreførerden gjeldende bestemmelsen i § 5.

I første ledd foreslås at uttrykket «litterært,vitenskapelig eller kunstnerisk» samleverk utgårfra lovteksten.

Andre ledd i gjeldende § 5 foreslås ikke videre-ført i ny lov.



Til § 8 Fellesverk

Bestemmelsen gjelder fellesverk, og videreførerden gjeldende bestemmelsen i § 6.

Det foreslås inntatt en formulering i første leddder det fremgår at bestemmelsen får anvendelseder et åndsverk er «skapt ved felles skapende ånd-sinnsats» fra flere opphavere. I tredje ledd er ordet«krenkelser» erstattet med «inngrep», uten atdette er ment å innebære noen realitetsendringer.Det er ellers bare foreslått mindre endringer.

Som en konsekvens av at reglene om påtaleendres, er det også gjort noen andre endringer itredje ledd. Gjeldende regulering av påtaleadgan-gen i tredje ledd videreføres ikke, men det tas iste-den inn en regulering av hvem som kan reisesøksmål og hvem som er å anse som fornærmet.Etter straffeprosessloven § 62 a kan hensynet tilden fornærmede tillegges vekt når påtale skal vur-deres.


Til § 9 Ukjent opphaver

Bestemmelsen gjelder situasjonen der opphave-ren er ukjent, og viderefører den gjeldendebestemmelsen i § 7.

Bestemmelsen i gjeldende første ledd om pre-sumpsjon for hvem som skal anses som opphaver,foreslås ikke videreført i ny lov.

Det er foreslått visse endringer i fullmaktsre-gelen for verk som er gjort tilgjengelig for all-mennheten med ukjent opphaver. Om forslagenetil endringer og gjeldende bestemmelse vises detfor øvrig til de alminnelige merknadene til lovfor-slaget punkt 3.10.

Til § 10 Offentliggjøring og utgivelse

Bestemmelsen definerer når et åndsverk kananses «offentliggjort» og «utgitt» i lovens for-stand, og viderefører den gjeldende bestemmel-sen i § 8 med visse endringer.

Bestemmelsens første ledd foreslås endret slikat et verk er offentliggjort når det lovlig er gjorttilgjengelig for allmennheten. Dette vil somhovedregel omfatte situasjonen der tilgjengelig-gjøringen skjer med opphaverens samtykke. Menkriteriet vil også dekke situasjoner der tilgjenge-liggjøringen av verket skjer med hjemmel i lovenskonsumpsjonsbestemmelser. Endringen i defini-sjonen av offentliggjøring innebærer at lovens vil-kår blir tilsvarende som i andre nordiske land, og

vilkåret skal etter forslaget tolkes på samme måte.Det er lagt til grunn at offentliggjøringsbegrepet inoen tilfeller må tolkes innskrenkende, jf. nær-mere i alminnelige merknader punkt 3.11.4.

I bestemmelsens andre ledd foreslås inntatt etnytt andre punktum som presiserer at et åndsverkogså er utgitt når det med opphaverens samtykkeer gjort tilgjengelig for allmennheten på Internett,i annet elektronisk kommunikasjonsnett eller idatabase, på en slik måte at brukeren kan frem-stille eksemplar av verket og selv velger tid ogsted for tilgangen til verket. En slik forståelse måanses som gjeldende rett, men foreslås inntatt ilovbestemmelsen som er en klargjøring. For øvriger definisjonen av utgivelse i gjeldende § 8 andreledd foreslått videreført.


Til § 11 Opphavsrettens vernetid

Bestemmelsen regulerer hvor lang tid et verk erbeskyttet av opphavsrett og viderefører gjeldende§ 40 uten materielle endringer. Omtale av gjeld-nede bestemmelse finnes i punkt 3.12.2. Det erforetatt språklige justeringer og en omstrukture-ring av bestemmelsen. Begrepet opphavsmann ererstattet med «opphaver». Videre er henvisningenendret som følge av ny paragrafnummerering.Endringene er ikke ment å innebære noen reali-tetsendringer i forhold til gjeldende rett. Det visesfor øvrig til merknadene til bestemmelsen iOt.prp. nr. 26 (1959–60) s. 82 flg., Ot.prp. nr. 54(1994–95) s. 35 og Prop. 54 L (2013–2014) s. 35.

Til § 12 Vernetid for anonyme åndsverk

Bestemmelsen omhandler vernetiden for verk deropphaverens identitet er ukjent (anonyme ellerpseudonyme verk) og viderefører gjeldende § 41uten materielle endringer. Bestemmelsen er nær-mere omtalt i punkt 3.12.2. Det er foretatt enkeltespråklige justeringer av bestemmelsen. I førsteledd første punktum er begrepet opphavsmannerstattet med «opphaver». Videre er det sammested foretatt en omformulering ved at «navn, all-ment kjente dekknavn eller merke» er erstattetmed «navngitt eller kan identifiseres på annenmåte». Henvisningen i andre ledd er også endretsom følge av ny paragrafnummerering.Endringene er ikke ment å innebære noen reali-tetsendringer i forhold til gjeldende rett. Det visesfor øvrig til merknadene til bestemmelsen i


Ot.prp. nr. 26 (1959–60) s. 83 flg. og Ot.prp. nr. 54(1994–95) s. 35 flg.

Til § 13 Vernetid for verk som tidligere ikke er offentliggjort

Bestemmelsen regulerer vernetiden for verk somtidligere ikke er offentliggjorte og gir på vissebetingelser vern for de økonomiske rettighetenetil et verk, selv om vernetiden etter bestemmel-sene i §§ 11 og 12 er utløpt. Bestemmelsen videre-fører gjeldende § 41a uten materielle endringer oger nærmere omtalt i punkt 3.12.2. Det er foretattenkelte språklige justeringer av bestemmelsen.Blant annet er begrepet opphavsmann er erstattetmed «opphaver». Ordet «tilkommer» er erstattetmed «får». Videre er henvisningene endret somfølge av ny paragrafnummerering. Endringene erikke ment å innebære noen realitetsendringer iforhold til gjeldende rett. Det vises for øvrig tilmerknadene til bestemmelsen i Ot.prp. nr. 54(1994–95) s. 36.

Til § 14 Åndsverk som ikke har opphavsrettslig vern

Bestemmelsen gir regler om åndsverk som ikkehar opphavsrettslig vern, og viderefører den gjel-dende bestemmelsen i § 9 med bare noen småendringer. Om endringsforslagene og gjeldendebestemmelse vises det til de alminnelige merkna-dene til lovforslaget punkt 3.13.

Til § 15 Forholdet til vern etter annen lovgivning

Bestemmelsen gir regler om forholdet til vernetter annen lovgivning, og viderefører gjeldende§ 10. Den eneste endringen som foreslås, er at detinntas en opplysning om hvilken lov som regule-rer vern av kretsmønster til integrerte kretser.

Om gjeldende bestemmelse vises det til dealminnelige merknadene til lovforslaget punkt3.14.

Til § 16 Utøvende kunstneres enerett

Paragrafen regulerer rettighetene til utøvendekunstnere og viderefører gjeldende § 42 utenvesentlige endringer. Etter bestemmelsen gis utø-vende kunstnere en enerett til å råde over fremfø-ring og opptak på samme måte som en opphaverhar rett til å råde over sitt åndsverk. I første leddførste punktum er «tradisjonsuttrykk» tilføyd, slikat det eksplisitt fremgår av lovteksten at ogsådenne type fremføringer er omfattet av eneretten.Endringen er gjort med henvisning til ordlyden i

WIPO-traktaten WPPT artikkel 2 bokstav a. Etterdepartementets vurdering innebærer ikke forsla-get noen endring av gjeldende rett, da tradisjons-uttrykk (folklore) normalt vil ha verkshøyde ogsåetter dagens rettstilstand.

I første ledd bokstav c er «overføring til all-mennheten» tilføyd. Dette er en konsekvens av atdet innføres en fjerde kategori for tilgjengeliggjø-ring, jf. § 3, og at slik overføring til allmennhetener inkludert i vederlagsretten, jf. § 21. Tilsvarendeerstattes «fremføringen» av «overføringen» nårdet er tale om på-forespørsel-tjenester. Det visesfor øvrig til omtalen av § 21 i punkt 4.5. I tillegg erdet foretatt enkelte andre justeringer av bestem-melsen. Endringene er ikke ment å innebærenoen realitetsendring.

I tredje ledd er foretatt endringer i konsump-sjonsbestemmelsen slik at denne nå er utformetpå tilsvarende måte som i § 27 om avgrensning avopphaverens spredningsrett. Konsumpsjon av ret-tighetene til utøvende kunstnere inntrer nåreksemplar av opptak med rettighetshaverens sam-tykke selges eller overdras på annen måte innen-for EØS-området. Det vises for øvrig til merkna-dene til § 27.

Henvisningene i femte ledd er endret som følgeav ny paragrafnummerering.

Omtale av gjeldende rett og departementetsalminnelig merknader finnes i punkt 4.3.

Til § 17 Heving av avtale om rettigheter til lydopptak

Bestemmelsen gir anvisning på en såkalt «brukeller tap»-regel ved overdragelse av rettigheter tillydopptak. Bestemmelsen viderefører gjeldende§ 42a uten materielle endringer og er nærmereomtalt i punkt 4.3.1.3. Det er foretatt enkelte min-dre språklige justeringer i bestemmelsen. Henvis-ningene er endret som følge av ny paragrafnum-merering. Det vises for øvrig til merknadene tilbestemmelsen i Prop. 54 L (2013–2014) s. 35 flg.

Til § 18 Utøvende kunstneres rett til tilleggsvederlag

Bestemmelsen gir utøvende kunstnere som haroverdratt rettigheter til et lydopptak til produsen-ten mot betaling av et engangsvederlag, rett til etårlig tilleggsvederlag i de siste 20 årene av oppta-kets vernetid. Bestemmelsen viderefører gjel-dende § 42b og er nærmere omtalt i punkt 4.3.1.4.I andre ledd andre punktum er «overføring til all-mennheten» tilføyd. Dette er en konsekvens av atdet innføres en fjerde kategori for tilgjengeliggjø-ring, jf. § 3, og at slik overføring til allmennhetener inkludert i vederlagsretten, jf. forslaget § 21.


Henvisningene er også endret som følge av nyparagrafnummerering. I tredje ledd er kravet tilgodkjenning (og representativitet) endret fra«godkjent av departementet og som representereren vesentlig del av utøvende kunstnere som med-virker på lydopptak som brukes i Norge» til «god-kjent av departementet på grunnlag av at denrepresenterer et betydelig antall utøvende kunst-nere som medvirker på lydopptak som brukes iNorge og er egnet til å forvalte rettighetene påområdet», jf. også forslag til § 63 tredje ledd. Detvises for øvrig til merknadene til bestemmelsen iProp. 54 L (2013–2014) s. 36 flg.

Til § 19 Avtale om løpende vederlag

Bestemmelsen regulerer de tilfeller der en utø-vende kunstner har inngått avtale med produsen-ten om overdragelse av rettigheter til et lydopptakmot løpende vederlag (royaltyavtale). Bestemmel-sen viderefører gjeldende § 42c uten materielleendringer og er nærmere omtalt i punkt 4.3.1.5.Det vises for øvrig til merknadene til bestemmel-sen i Prop. 54 L (2013–2014) s. 37.

Til § 20 Produsenters enerett

Bestemmelsen gir produsenter enerett til å rådeover sine opptak. I likhet med eneretten som tilfal-ler utøvende kunstnere, gis produsenter etterbestemmelsen her en rett til å råde over opptaketpå samme måte som en opphaver har rett til åråde over sitt åndsverk. Bestemmelsen viderefø-rer gjeldende § 45 uten materielle endringer. Deter foretatt noen språklige endringer i bestemmel-sen. Begrepet «tilvirker» er i bestemmelsenerstattet med «produsent». Dette begrepet erment å ha samme meningsinnhold som tilvirker,og vil således ikke innebære noen realitets-endringer i forhold til gjeldende rett. I tredje ledder foretatt endringer i konsumpsjonsbestemmel-sen slik at denne nå er utformet på tilsvarendemåte som i § 27 om avgrensning av opphaverensspredningsrett. Konsumpsjon av produsenters ret-tigheter inntrer når eksemplar av opptak med ret-tighetshaverens samtykke selges eller overdraspå annen måte innenfor EØS-området. Det visesfor øvrig til merknadene til § 27. Videre er henvis-ningene i femte ledd endret som følge av ny para-grafnummerering.

Omtale av gjeldende rett og departementetsalminnelig merknader finnes i punkt 4.4.

Til § 21 Vederlag for offentlig fremføring og overføring til allmennheten av lydopptak

Bestemmelsen viderefører vederlagsretten i gjel-dende § 45b. Bestemmelsen innebærer at lydopp-tak av utøvende kunstneres prestasjoner kan bru-kes offentlig mot at det betales vederlag til produ-senten av opptaket og de utøvende kunstnernesom deltar i det.

Som følge av at det i eneretten innføres enfjerde kategori for tilgjengeliggjøring som gjelderoverføring til allmennheten, inkluderes denneform for tilgjengeliggjøring også i vederlagsret-ten. I første ledd første punktum presiseres det atvederlagsretten omfatter tilgjengeliggjøring ved«offentlig fremføring og overføring til allmennhe-ten». Endringen innebærer ingen utvidelse avvederlagsretten, ettersom overføring etter gjel-dende rett er omfattet av fremføringsbegrepet.Grensen mellom fremføring og overføring hardermed ikke selvstendig betydning for vederlags-retten, det har imidlertid grensen mellom overfø-ring som skjer på mottakers forespørsel og annenoverføring, jf. første ledd andre punktum. Etterdenne bestemmelsen er «overføring på en slikmåte at den enkelte selv kan velge tid og sted fortilgang til opptaket» ikke omfattet av vederlagsret-ten – slik overføring er i stedet dekket av utø-vende kunstneres og produsenters eneretter etter§§ 16 og 20. Departementet har lagt til grunn atavgjørende for grensen mellom enerett ogvederlagsrett vil være hvem som tar initiativ tiloverføringen: Overføringer som er initiert avavsender vil være omfattet av vederlagsretten,mens overføringer som er initiert av mottaker vilhøre inn under eneretten. Dette skillet fremgårikke direkte av ordlyden, men etter departemen-tets syn følger det implisitt av at eneretten omfat-ter overføringer som «den enkelte selv kan velge»tid og sted for tilgang til. Slike overføringer omta-les også som «på forespørsel-overføringer» (on-demand transmissions), bl.a. i fortalen (punkt 25)til opphavsrettsdirektivet, som ligger til grunn fordet norske regelverket.

Av andre ledd tredje punktum fremgår atvederlagskravet overfor de vederlagspliktige «mågjøres gjeldende gjennom [godkjent] oppkre-vings- og fordelingsorganisasjon». Det presiseresi denne sammenheng at rettighetshavere etter§ 21, med bindende virkning for den godkjenteorganisasjonen, kan gi avkall på sin rett til veder-lag. Dette innebærer for det første at rettighetsha-verne kan gi sitt samtykke til fri bruk av lydoppta-ket, og at den godkjente organisasjonen i så fallikke skal kreve inn vederlag for bruken av oppta-


ket. Etter departements syn innebærer det også atden godkjente organisasjonen – uten hinder avbestemmelsen i andre ledd tredje punktum – kanpraktisere regelverket på samme måte som harvist seg å være tilfellet i våre nordiske nabolandog i flere andre land, dvs. at et avkall på vederlagogså anses å gi rettighetshaverne anledning tilselv å klarere bruken direkte uten organisasjo-nens involvering. Også ved en slik praktisering avregelverket vil bestemmelsen om at krav må gjø-res gjeldende gjennom organisasjonen beskyttemusikkbrukerne mot slike direkte fremsatte krav,men den vil ikke være til hinder for at de inngårdirekteavtaler med rettighetshaverne om bruk avmusikken. Og om det er inngått slike direkteavta-ler, vil brukerne ikke behøve lisens fra organisa-sjonen. Forutsetningen vil selvsagt være at detutelukkende benyttes musikk som er omfattet avdirekteavtalen. En videre forutsetning for at avkal-let skal binde organisasjonen, vil være at alle ret-tighetshaverne i lydopptaket har gitt avkall i skrift-lig melding til organisasjonen – avkallet måomfatte lydopptaket i sin helhet. Det legges tilgrunn at det heller ikke skal betales avgift til Fondfor utøvende kunstnere for bruken av slike lyd-opptak.

Det foreslås for øvrig i andre ledd tredje punk-tum en språklig justering som ikke er ment åendre realiteten, ved at «vedkommende departe-ment» erstattes av «departementet». I andre leddfjerde punktum foreslås at kompetansen til å ginærmere regler i forskrift legges til departemen-tet.

Det gjeldende unntaket om lydfilm i femte leddførste punktum presiseres til å omfatte ethvert«lydopptak som inngår i film dersom den ellersvederlagspliktige bruk av lydopptaket allerede erklarert ved overføring til filmen». Siden begrun-nelsen for det gjeldende unntaket, som har hatt enuklar rekkevidde, er en presumpsjon om at denvidere bruk av lydopptak som inngår i film vilvære klarert i forbindelse med produksjonen, tasdette inn som avgjørende for om bruken av oppta-ket er omfattet av vederlagsplikten eller ikke. Der-som den videre bruk av et lydopptak klareres i for-bindelse med innkopieringen, vil lydopptaketvære omfattet av unntaket og dermed unntatt fravederlagsplikt. Om den videre bruk derimot ikkeklareres i forbindelse med innkopieringen, vil lyd-opptaket ikke være omfattet av unntaket og der-med omfattet av vederlagsplikten. Som etter gjel-dende rett omfatter unntaket også bruk på denmåte at bare lydsiden av filmen benyttes, såfremtbruken av lydopptaket allerede er klarert vedoverføring til filmen.

For øvrig foreslås bestemmelsen videreførtuten språklige endringer. Det vises om dette ogbestemmelsen for øvrig til de alminnelige merkna-der punkt 4.5.

Til § 22 Kringkastingsforetaks rettigheter

Bestemmelsen gjelder vern av kringkastingssen-dinger og omfatter de såkalte signalrettighetene.Bestemmelsen viderefører gjeldende § 45a og ernærmere omtalt i punkt 4.6.1. Det er foretattenkelte språklige endringer av bestemmelsen. Iandre ledd er bl.a. begrepet «utsendelse» erstattetmed «sending». Endringene er ikke ment å inne-bære noen realitetsendringer i forhold til gjel-dende rett. I tredje ledd er kompetansen til å fast-sette nærmere vilkår for overføring av kringkas-tingssending lagt til departementet. Henvisnin-gene i femte ledd er endret som følge av ny para-grafnummerering.

Til § 23 Eneretten til fotografiske bilder

Bestemmelsen viderefører vernet av fotografiskebilder etter gjeldende § 43a. Vernet supplerer eteventuelt opphavsrettslig vern av fotografi.

I første ledd andre punktum er det tatt inn endefinisjon av «fotografisk bilde». Denne definisjo-nen er i overensstemmelse med det som etter gjel-dende rett er å anse som fotografisk bilde, samti-dig som den inneholder fleksible og teknologinøy-trale kriterier.

Vern som fotografisk bilde forutsetter ikkeoppfyllelse av noe originalitetskrav. Det avgjø-rende er om et bilde er frembrakt på en bestemtmåte, typisk en avbildning fremstilt ved bruk avkamera med lysfølsom film eller med digitalka-mera. Bilder som bare er fremstilt rent elektro-nisk, f.eks. med databasert tegne- og design-systemer omfattes ikke.

Ved ren kopiering eller digitalisering av eteldre eksisterende bilde oppstår ikke et nytt foto-grafisk bilde med fotografirett, og vernetidenavhenger i slike tilfeller av vernetiden til det opp-rinnelige bilde som er reprodusert. Enkeltbilder iopptak eller direktesending av levende bilder erimidlertid vernet som fotografier på samme måtesom enkeltbilder ellers.

Endringen vil tydeliggjøre vurderingstemaetfor hva som vernes etter bestemmelsen.

I nytt tredje ledd er det tatt inn en egen regelom hvordan vernetiden skal beregnes dersomfotografens identitet er ukjent. Regelen er utfor-met etter tilsvarende modell som for vernetidenfor anonyme åndsverk i § 12. Vernetiden skal i


slike situasjoner etter tredje ledd beregnes ettergjeldende minimums vernetid, dvs. 50 år fra utlø-pet av det året bildet ble laget. Brukeren påleggesimidlertid en viss undersøkelsesplikt ved spørs-målet om fotografen faktisk er ukjent. Tilsvarendevil også gjelde med hensyn til når fotografiet bletatt. Dersom fotografens identitet i løpet av verne-tiden blir kjent, vil hovedregelen i andre leddgjelde. Gjennom henvisninger er bestemmelsersom gjelder for fotografiske verk gitt tilsvarendeanvendelse for fotografiske bilder, jf. nytt fjerdeledd som viderefører gjeldende tredje ledd. Enhenvisning til sitatregelen i § 29 er inntatt blantreglene det henvises til.

Omtale av gjeldende rett og departementetsalminnelig merknader finnes i punkt 4.7. Det visesfor øvrig til merknadene til bestemmelsen iOt.prp. nr. 54 (1994–95) s. 36 flg.

Til § 24 Eneretten til databaser

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 43 («kata-logregelen») om vern av databaser og lignendearbeider og er nærmere omtalt i punkt 4.8.1. Deter foretatt flere endringer i bestemmelsen. Gjen-nomgående er dette endringer som innebærer atordlyden i større grad enn i gjeldende bestem-melse legges tettere opp til begrepsbruken i data-basedirektivet (96/9/EF). Endringene vil ikkeinnebære vesentlige endringer i gjeldende rett.Departementets alminnelige merknader finnes ipunkt 4.8.5. Det vises for øvrig til merknadene tilbestemmelsen i Ot.prp. nr. 85 (1997–98) s. 40 flg.sammenholdt med Ot.prp. nr. 26 (1959–60) s. 96flg.

I første ledd (og i bestemmelsen for øvrig) erbegrepet «database» løftet frem som en fellesbe-tegnelse på de arbeider som vernes etter bestem-melsen. Med database forstås en sammenstillingav verk, data og annet materiale, som er ordnetsystematisk eller metodisk, og som kan konsulte-res individuelt på elektronisk eller annen måte, jf.databasedirektivet artikkel 1 nr. 2. Så vel databa-ser i elektronisk som ikke-elektronisk form omfat-tes. Også etter gjeldende rett er det antatt atbegrepet omfatter de øvrige arbeidene som listesopp i gjeldende bestemmelse. De øvrige arbei-dene som er nevnt, «et formular, en katalog, entabell, et program», beholdes imidlertid av peda-gogiske grunner som eksempler på underkatego-rier som begrepet database kan omfatte. Opplis-tingen er imidlertid ikke uttømmende, jf. «ellerlignende arbeid».

For at direktivets vilkår tydeligere skal frem-komme av lovteksten, er gjeldende alternative vil-

kår «som sammenstiller et større antall opplysnin-ger» opphevet. Dette innebærer at databaser somer store i omfang, men som ikke oppfyller bestem-melsens krav om investeringsgrad, ikke vil værevernet etter loven. Gjeldende bestemmelse fast-slår videre at frembringelsen må være «resultatetav en vesentlig investering». Bestemmelsen erendret slik at det klarere kommer frem hvilkehandlinger kravet til vesentlig investering måknytte seg til. Etter forslaget må investeringenerelatere seg til «innsamling, kontroll eller presen-tasjon av innholdet». Bestemmelsen vil med dettei større grad gjenspeile direktivets ordlyd, jf. data-basedirektivet artikkel 7 nr. 1. Disse endringen vilikke medføre noen vesentlig realitetsendring, dabestemmelsen uansett må tolkes i lys av direktivetog praksis fra EU-domstolen.

I bestemmelsen er også «frembringer» erstat-tet med «fremstiller». Dette begrepet benyttesallerede i tilsvarende bestemmelser i de andrenordiske land, samt i den danske oversettelsen avdirektivet. Heller ikke denne endringen inne-bærer noen realitetsendringer.

I bestemmelsens første og andre ledd erstatterdirektivets begreper «uttrekk» og «gjenbruk»dagens begrepsbruk som beskrivelse på det ene-retten omfatter. Gjeldende bestemmelse beskriverbeføyelseshandlingene som «fremstille eksem-plar» og «gjøre tilgjengelig for allmennheten».Uttrekk forstås som en varig eller midlertidigoverføring til et annet medium av hele ellervesentlig deler av innholdet i en database, uansettpå hvilken måte overføringen skjer, og uansett ihvilken form. Med gjenbruk skal forstås det ågjøre hele eller vesentlige deler av innholdet idatabasen tilgjengelig for allmennheten – entenved spredning av eksemplar, ved utleie, ved onlineoverføring eller overføring på annen måte. Depar-tementet legger til grunn at det grunnleggende ertale om begreper med samme meningsinnhold,og at det derfor ikke vil innebære vesentligeendringer i forhold til gjeldende rett. Begrepeneskal tolkes i lys av direktivet og praksis fra EU-domstolen. I andre ledd er også ordet «utnyttelse»erstattet med «bruk», uten at dette er ment å inne-bære noen realitetsendring.

I femte ledd er henvisningene endret som følgeav ny paragrafnummerering. Det er også tatt innen henvisning til § 14 (gjeldende § 9), som unntarvisse verk av offentlig karakter fra vern. I gjel-dende § 43 er det ingen henvisning til bestemmel-sen i § 9, men prinsippet har hele tiden vært atavgrensningene i katalogvernet skal ha sammeomfang som innskrenkningene som gjelder forden opphavsrettslige enerett.


Til § 25 Alminnelige bestemmelser for bruk av åndsverk etter dette kapittel

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 11 omalminnelige bestemmelser for bruk av åndsverketter avgrensningskapitlet, med enkelteendringer.

I første ledd er ordlyden noe omformulert for åbringe regelen nærmere dagens språkbruk. Forøvrig er det materielle innholdet det samme som idag. Ved bruk av et åndsverk etter avgrensnings-bestemmelsene i kapittel 3, beholder opphaverensine ideelle rettigheter i § 5, med den begrensingsom følger av § 39 (Endring av byggverk ogbruksgjenstander).

I andre ledd er språket noe oppdatert. Gjengi-velse skal skje «i det omfang og i den skikkelseformålet krever». Dette innebærer ikke noen rea-litetsendring i forhold til gjeldende rett.

I tillegg beholdes ordlyden om at et verk somgjengis med hjemmel i en avgrensningsbestem-melse ikke skal «forandres eller forringes».

Kravet om å angi kilden etter god skikk opp-rettholdes, slik som etter gjeldende rett.

Det vises til de alminnelige merknadene punkt5.3.

Til § 26 Kopiering til privat bruk

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 12 omkopiering til privat bruk.

Hovedregelen i gjeldende § 12 første leddvidereføres som § 26 første ledd uten særlige reali-tetsendringer, men slik at kravet om lovlig kopie-ringsgrunnlag innarbeides i hovedregelen. Bak-grunnen for dette er at mens de øvrige avgrens-ninger i kopieringsadgangen gjelder spesifikkeverkstyper eller kopieringsmetoder, er kravet omlovlig kopieringsgrunnlag generelt og en forutset-ning for at bestemmelsen i det hele tatt kommertil anvendelse. Det er meningen at formuleringen«i strid med denne loven» skal dekke gjeldende§ 12 fjerde ledd, dvs. at det med hjemmel ibestemmelsen ikke kan fremstilles eksemplar pågrunnlag av en gjengivelse av verket i strid medeneretten eller på grunnlag av en omgåelse av etteknisk beskyttelsessystem i strid med gjeldende§ 53a (lovforslaget § 100).

Det ligger til grunn for bestemmelsen at vur-deringen av om bruken er privat, må skje etter vil-kårene i bestemmelsen om kopiering til privatbruk. Vurderingen skal skje uavhengig av om bru-ken dekkes av en annen hjemmel, herunder omdet på området finnes mulighet for klarering vedavtalelisens. Om en kopiering er omfattet av

bestemmelsen eller ikke, vil bl.a. bero på en tolk-ning av begrepene «privat bruk» og «ikke i erver-vsøyemed». Hvorvidt den ansattes arbeidsgiverhar inngått avtalelisensavtale vil etter departemen-tets syn ikke være et relevant moment ved vurde-ringen av om bruken er privat, og en eventuellavtalelisensavtale bør på denne bakgrunn ikkebegrense adgangen til å kopiere til personligyrkesmessig bruk innenfor rammen av § 26.

I første ledd andre punktum er ordet «utnyt-tes» erstattet med «brukes», uten at dette er mentå innebære noen realitetsendringer.

Totalforbudene i gjeldende § 12 andre leddvidereføres uten endringer som § 26 andre ledd,mens gjeldende forbud mot kopiering ved bruk avfremmed hjelp videreføres uten endringer i tredjeledd. I tredje ledd foreslås også inntatt en defini-sjon av fremmed hjelp i tråd med gjeldende forstå-else av begrepet, dvs. at man mottar bistand fra enutenforstående, enten ved selve kopieringen ellerved at kopieringsutstyr stilles til rådighet.

Gjeldende § 12 første ledd tredje og fjerdepunktum foreslås videreført som § 26 fjerde ledd.For kopiering til privat bruk etter første ledd gisopphaverne en rimelig kompensasjon gjennomårlige bevilgninger over statsbudsjettet, jf. førstepunktum. Den individuelle kompensasjonsordnin-gen foreslås utvidet til også å omfatte visuelle oglitterære verk, jf. mer om dette i de alminneligemerknader. Forskriftskompetansen foreslås lagttil departementet, jf. andre punktum. For øvrigforeslås bestemmelsene om rimelig kompensa-sjon videreført uten endringer, men slik at «opp-havsmennene» i første punktum erstattes av «opp-haverne».

Gjeldende presisering om at kopiering fraulovlig kilde bare kan sanksjoneres ved forsettligovertredelse, foreslås videreført i den nye loven,jf. § 26 femte ledd. Siden det etter den nye lovenbare er forsettlige overtredelser som kan straffe-sanksjoneres, trengs ingen særlig tilpasning forstraffeansvaret, men det presiseres at også erstat-ningsansvar vil være betinget av at overtredelsener forsettlig, jf. også § 82 femte ledd.

Se mer om bestemmelsen i de alminneligemerknader punkt 5.4 med videre henvisninger tileldre forarbeider.

Til § 27 Spredning av eksemplar (konsumpsjon)

Bestemmelsen gir regler om konsumpsjon avspredningsretten og viderefører den gjeldendebestemmelsen i åndsverkloven § 19.

I første ledd første punktum foreslås en endringsom innebærer at der et eksemplar av et verk er


solgt eller på annen måte overdratt med opphave-rens samtykke, kan eksemplaret spres videreblant allmennheten. En slik generell regel foreslåså erstatte de norske særreglene som gjelder i dag,og vil medføre at reglene på dette punktet blir til-svarende som i andre nordiske land og opphavs-rettsdirektivet artikkel 4 nr. 2.

For øvrig foreslås det ikke materielle end-ringer i bestemmelsen. For bl.a. å klargjøre unnta-kene som innebærer global konsumpsjon, fore-slås enkelte språklige endringer i bestemmelsen,jf. første ledd andre og tredje punktum.

Om forslagene til endringer og gjeldendebestemmelse vises det for øvrig til de alminneligemerknadene til lovforslaget punkt 5.5.1.

Til § 28 Visning av eksemplar (konsumpsjon)

Bestemmelsen gir regler om konsumpsjon av vis-ningsretten og innebærer at den gjeldendebestemmelsen i § 20 videreføres uendret. Om dengjeldende bestemmelsen vises det til de alminne-lige merknadene til lovforslaget punkt 5.5.2.

Til § 29 Sitat

Bestemmelsen viderefører den gjeldende sitatre-gelen i åndsverkloven § 22. Etter bestemmelsener det tillatt å «sitere fra et offentliggjort verk isamsvar med god skikk og i den utstrekning for-målet betinger». Sitatretten skal dermed fortsattvære en rettslig standard som kan ta hensyn tilsamfunnsutviklingen og en rimelig bransjeprak-sis, og der domstolene skal trekke opp grensenfor når det kan siteres fra vernede verk. Bestem-melsens sentrale formål er å ivareta den alminne-lige samfunnsdebatt og meningsutveksling, her-under allmennhetens interesse i å være orientertom og kunne drøfte det som offentlig bringesfrem. Men det kan også siteres for å illustrere,utdype eller berike fremstillingen i et nytt verk.Siden retten til å sitere gir rett til å gjengi et verkuten å be om samtykke og uten å betale vederlag,må det ved fastsettelsen av sitatrettens nærmereutstrekning tas hensyn til opphaverens legitimeinteresser, slik at en rimelig balanse mellom hen-synet til opphaverne og brukerne ivaretas. Det til-sier at sitatadgangen for visse typer verk, somkunstverk og fotografier, generelt er snever.Bestemmelsen er nærmere omtalt i punkt 5.6 og ipunkt 2.7 om forholdet mellom opphavsrett ogytringsfrihet.

Til § 30 Tilfeldig eller underordnet medtakelse av et verk

Bestemmelsen er ny og bygger på gjeldende § 23aandre ledd og § 25 første ledd andre punktum.Bestemmelsen tillater at et verk medtas i et verkeller annet materiale der dette utgjør en del avbakgrunnen eller på tilsvarende måte spiller en til-feldig eller underordnet rolle i sammenhengen. Islike tilfeller vil det ofte være upraktisk og uhen-siktsmessig å innhente samtykke, og adgangen tilgjengivelse vil heller ikke gripe inn i opphaverensberettigede interesser.

Bestemmelsen gir en begrenset adgang tilgjengivelse ved medtagelse i eget materiale, oggir ikke adgang til gjengivelse av verk for å «kry-dre» egen fremstilling. Dersom det gjengis fra etverk for å kritisere eller diskutere det som gjengismv., legger departementet til grunn at dette even-tuelt må hjemles i andre regler. Bestemmelsen ernærmere omtalt i punkt 5.7.

Til § 31 Gjengivelse av verk plassert i det offentlige rom

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 24 andreledd om gjengivelse av verk plassert i det offent-lige rom, men utvider virkeområdet ved at adgan-gen til gjengivelse ikke lenger er begrenset tilkunstverk og fotografiske verk, men gjelder alleverk. Ved utvidelsen er også begrepet «satt opp»erstattet av «plassert», og virkeområdet er presi-sert ved tilføyelse av formuleringen «eller tilsva-rende offentlig tilgjengelig sted» i bestemmelsensførste ledd. I andre punktum er ordet «utnyttes»erstattet med «brukes», uten at dette er ment åinnebære noen realitetsendringer.

Etter bestemmelsens første ledd første punktumkan verk som varig er plassert i det offentlige romfritt avbildes. Dette gjelder likevel ikke når verketklart er hovedmotivet og gjengivelsen brukeservervsmessig, jf. andre punktum.

Etter andre ledd fremgår det at byggverk uan-sett fritt kan avbildes. Reglene ivaretar det såkalte«panoramaunntaket». Bestemmelsen er nærmereomtalt i punkt 5.8. Det vises for øvrig til merkna-dene til bestemmelsen i Ot.prp. nr. 46 (2004–2005) s. 100.

Til § 32 Offentlige forhandlinger mv.

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende§ 26 om at enhver uten samtykke kan gjøre tilgjen-gelig for allmennheten forhandlinger i offentligeforsamlinger, styrer, råd, møter av valgte offent-lige myndigheter, rettsaker og åpne møter som


holdes for å behandle allmenne spørsmål. Bestem-melsen er endret.

Første punktum er omformulert, uten at dettemedfører noen realitetsendring. Setningen ergjort om fra passiv til aktiv form. Henvisningen tilgjeldende § 28 er endret til rett henvisning etterlovutkastet her.

I andre punktum er «opphavsmann» erstattetmed «opphaver».

Det vises til de alminnelige merknadene punkt5.9 for henvisning til tidligere forarbeider tilbestemmelsen.

Til § 33 Dokumentinnsyn mv.

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 27 om atåndsverkloven ikke er til hinder for dokumentinn-syn etter andre lover. Loven er heller ikke til hin-der for at verk brukes i politiets arbeid eller vedsaksbehandling i Patentstyret.

Første ledd er en videreføring av gjeldende § 27første ledd.

Andre ledd tilsvarer gjeldende § 27 andre ledd,med noen endringer. Åndsverkloven skal ikkevære til hinder for «politiets kriminalitetsbekjem-pelse» som erstatter gjeldende lovs «etterfors-kning» og «etterlysning». Begrepet «politiets kri-minalitetsbekjempelse» tilsvarer «politiets krimi-nalitetsbekjempende virksomhet» som bl.a. erbrukt i politiregisterloven § 2 nr. 13 bokstav a.

Bestemmelsen er også oppdatert språklig vedat det fremgår at loven ikke er til hinder for atverk brukes «som bevis». Dette erstatter «bevis-middel» som er ordlyden etter gjeldende lov.

Det er også foretatt en endring ved at det frem-går av loven at den ikke er til hinder for at verkbrukes i forbindelse med saksbehandling etterpatentloven, designloven og varemerkeloven.Bestemmelsen vil gjelde ikke bare saksbehand-ling hos Patentstyret, men også klagebehandlingetter de samme lovene for Klagenemnda forindustrielle rettigheter.


Til § 34 Begrensninger i videre bruk av dokumenter og adgang til sitat fra ikke-offentliggjorte dokumenter

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 28 og erendret, uten at det innebærer en stor realitets-endring. Bestemmelsen fastsetter at dokumentersom er gitt innsyn i eller påberopt etter §§ 32 og33 ikke kan brukes videre i strid med loven her.Det er likevel adgang til å sitere fra slike doku-menter i samsvar med god skikk.

Første ledd er noe omformulert. Når bruk avåndsverk etter § 32 og § 33 er opphørt må all even-tuell videre bruk av de samme åndsverk følgelovens regler. Det vises til offentleglova § 7 om aten rett til innsyn ikke gir rett til en videre bruk avinformasjonen som strider mot annen lovgivning.

Andre ledd er en videreføring av gjeldende § 28andre punktum, med enkelte språklige endringer.Bestemmelsen supplerer de alminnelige reglerom sitat, men omfatter også sitat fra dokumentersom inneholder åndsverk som ikke er offentlig-gjort. Som etter den alminnelige sitatbestemmel-sen beror adgangen til å sitere på en konkret vur-dering. At verket ikke er offentligjort vil, i motset-ning til der det siteres etter den generelle sitat-bestemmelsen, inngå som et moment ved vurde-ringen etter denne bestemmelsen, og det skal tashensyn til opphavers legitime økonomiske og ide-elle interesser. Samtidig skal bestemmelsen tol-kes slik at vernet av ytrings -og informasjonsfrihe-ten ivaretas.


§ 35 Offentlig gjengivelse av debattprogram

Bestemmelsen viderefører med visse endringergjeldende bestemmelse om adgangen til å gjengikringkastet debattprogram hvor allmenne spørs-mål blir drøftet. Som bestemmelsen om adgang tilå gjengi offentlige forhandlinger og møter i § 32,ivaretar også denne bestemmelsen informasjons-friheten, og er særlig begrunnet i at ytringer frem-met i debatter om allmenne spørsmål skal kunnegjengis av andre.

For at adgangen til å gjengi program ikke uri-melig skal gripe inn i de legitime interessene tilproduksjonens rettighetshavere, er adgangen til ågjengivelse begrenset av at det gjøres i samsvarmed god skikk og i den utstrekning formåletbetinger. Det vil fortsatt være adgang til å gjengikringkastede debattprogram for å vise hvordanytringen blir fremsatt og sammenhengen den blirfremsatt i, men adgangen til å gjengi selve oppta-ket er noe mer begrenset enn adgangen til ågjengi det som er sagt under debatten. En løpendetilgjengeliggjøring av kringkastede debattpro-gram i sin helhet i konkurranse med kringkastersegen virksomhet, vil for eksempel ikke kunneforetas i medhold av bestemmelsen. Det vil hellerikke være i samsvar med god skikk å gjengi foreksempel kunstneriske innslag som inngår i pro-grammet. Adgangen til å gjengi ytringene i formav det som blir sagt i debattprogrammer etter


bestemmelsen vil fortsatt være svært vid. Bestem-melsen er nærmere omtalt i punkt 5.10.

Til § 36 Gjengivelse av verk ved medias omtale av dags-hending

Bestemmelsen samler reglene i § 23a første leddog § 25 om gjengivelse av verk ved reportasje omdagshending i en ny bestemmelse med utvidet vir-keområde.

Begrensningen som tidligere lå i gjengivelseved kringkasting eller film er fjernet. Bestemmel-sen er gjort teknologinøytral slik at media kangjengi verk ved omtale av dagshending på de tilenhver tid aktuelle kanaler for medias nyhetsfor-midling.

Etter første ledd kan verk som inngår i en dags-hending gjengis ved medias omtale av dagshen-dingen i samsvar med god skikk og i den utstrek-ning formålet betinger. «Media» omfatter detypiske nyhetsmedier som aviser, kringkastere ogelektroniske massemedier, jf. definisjonen imediefridomslova § 2. Bestemmelsen gir adgangtil å gjengi både kunstverk og andre typer verksom inngår i en dagshending. For å utgjøre endagshending kreves et visst minstemål av gene-rell nyhetsverdi. At verket må inngå i dagshendin-gen innebærer at det ikke er adgang til å gjengiverk som bare belyser en dagshending uten åinngå i den. Vilkåret om at verket skal gjengis isamsvar med god skikk og i den utstrekning for-målet betinger, innebærer at et verk ikke kangjengis i et omfang eller på en måte som gir ver-ket en uforholdsmessig stor plass i forhold til dag-hendingen som formidles i reportasjen. Samtidiggis det adgang til gjengivelse i det omfang infor-masjonsformålet tilsier. Jo større plass verket har iselve dagshendingen, desto større adgang vil detvære til gjengivelse, og der dagshendingen gjel-der selve verket, er det naturlig at verket vil værenyhetsreportasjens hovedtema.

Etter andre ledd kan offentliggjort kunstverk,offentliggjort fotografisk verk eller offentliggjortfilmverk som har tilknytning til dagshendingenuten å inngå i den, gjengis mot vederlag påsamme vilkår som i første ledd, dvs. i samsvarmed god skikk og i den utstrekning formåletbetinger ved medias omtale av dagshendingen. Iog med at reglene er gitt tilsvarende anvendelsefor en rekke arbeider vernet etter kapittel 3, kandet gjengis bl.a. fotografier og audiovisuelle opp-tak av dokumentarisk art med tilknytning til dags-hendingen, typisk for vise selve hendelsen.Bestemmelsen omfatter ikke verk som er skapt i

ervervsvirksomhet med henblikk på gjengivelse imedia.

Bestemmelsen om fjernsynsselskaps adgangtil gjengivelse av verk som inngår i korte utdragfra begivenheter av stor interesse for allmennhe-ten i nåværende § 25 andre ledd foreslås videre-ført uendret i tredje ledd. jf. § 22 fjerde ledd.

For en nærmere omtale av § 36 vises det tilpunkt 5.11.

Til § 37 Gjengivelse av kunstverk og fotografiske verk i kritisk og vitenskapelig fremstilling og biografier

Bestemmelsen viderefører med enkelte språkligeendringer gjeldende § 23 i åndsverkloven omadgang til gjengivelse av kunstverk og fotogra-fiske verk i kritisk og vitenskapelig fremstilling ogbiografier. Av hensyn til fotografenes legitimeinteresser foreslås det at adgangen til gjengivelseav offentliggjort personbilde i form av fotografiskverk i biografi forutsetter betaling av vederlag.Bestemmelsen er nærmere omtalt i punkt 5.12 oger også omtalt i Ot.prp. nr. 46 (2004–2005) punkt3.4.10 og s. 149.

Til § 38 Gjengivelse av kunstverk og fotografisk verk i katalog mv.

Bestemmelsen viderefører nåværende § 24 førsteledd. For å klargjøre at også verk som utstilleseller utbys til salg kan gjengis i katalog er «i kata-log over verk som utstilles eller utbys til salg» inn-tatt i bestemmelsen. Bestemmelsen gir ikkeadgang til gjengivelse av kunstverk og fotogra-fiske verk i publikasjoner som har mer karakter avkunstbøker, men er begrenset til gjengivelse somer nødvendig for å ivareta informasjonsbehovet.Bestemmelsen er nærmere omtalt i punkt 5.13.Det vises for øvrig til merknadene til bestemmel-sen i Ot.prp. nr. 46 (2004–2005) s. 99–100.

Til § 39 Endring i byggverk og bruksgjenstander

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 29 om retttil å endre byggverk og bruksgjenstander, utenmaterielle endringer. Som tidligere kan inngrep ibyggverket eller bruksgjenstanden gjøres utenhinder av opphaverens ideelle rettigheter nedfelt i§ 5, jf. bestemmelsen i § 25. Ordet «utnyttes» igjeldende bestemmelse er erstattet med «bru-kes», uten at dette er ment å innebære noen reali-tetsendring.



Til § 40 Fri bruk ved seremonier, ungdomsstevner og andre tilstelninger

Bestemmelsen viderefører den del av gjeldende§ 21 i åndsverkloven som ikke omfatter undervis-ning, med noen endringer. Bestemmelsen gir retttil fri bruk av åndsverk i form av fremføring ogoverføring for visse seremonier, stevner og tilstel-ninger. Bestemmelsene om undervisning i gjel-dende § 21 er plassert i en egen bestemmelse i§ 43. Det vises til de alminnelige merknadenepunkt 5.17.4.

Bestemmelsen i § 40 gjelder fri bruk vedoffentlig fremføring og overføring til allmennhe-ten i gudstjenester, ungdomsstevner og andre til-stelninger der fremføring eller overføring av ånds-verk ikke er det vesentlige.

Første ledd tilsvarer gjeldende § 21 første ledd– uten undervisning – samt gjeldende andre ledd isamme paragraf. Bestemmelsen omfatter også atverk «overføres til allmennheten», jf. § 3.

Ordet «gudstjeneste» er erstattet med begre-pet «religiøs seremoni eller seremoni basert påikke-religiøse livssyn». Dette innebærer ingenstor realitetsendring siden gjeldende bestem-melse omfatter alle trossamfunn og må tolkes livs-synsnøytralt. Det må også antas at slike seremo-nier uansett ikke har fremføring av verk som detvesentligste formål, og derfor normalt allerede eromfattet av gjeldende bestemmelse.

Vilkåret om at en tilstelning må gi tilhørereeller tilskuere adgang uten betaling og at tilstel-ningen heller ikke indirekte kan finne sted i erver-vsøyemed, er gjort gjeldende også for ungdoms-stevner. Dette er et noe strengere vilkår enn ettergjeldende bestemmelse, uten at dette antas å fåstor betydning. Det vises til punkt 5.15.

Andre ledd viderefører de samme unntak somgjeldende § 21 tredje ledd for tilstelninger og sere-monier.

Til § 41 Rett til endringer i datamaskinprogram og databaser

Bestemmelsen viderefører de særlige regler ombruk av dataprogram i gjeldende § 39h. I andre ogfjerde ledd er «utnyttelse» erstattet med «bruk»,uten at dette er ment å innebære noen realitets-endringer. Bestemmelsen er nærmere omtalt ipunkt 5.16 og i Ot.prp. nr. 15 (1994–95) s. 107 og iOt.prp. nr. 84 (1991–92) punkt 3.4.5.

Til § 42 Omvendt utvikling av datamaskinprogram

Bestemmelsen viderefører de særlige regler omrett til dekompilering (omvendt utvikling) av data-programmer regulert i gjeldende § 39j. I andreledd bokstav c er ordet «krenker» erstattet med«gjør inngrep i», uten at dette er ment å innebærenoen realitetsendringer. Det er også foretattenkelte andre språklige endringer i bestemmel-sen. Bestemmelsen er nærmere omtalt i punkt5.16 og i Ot.prp. nr. 15 (1994–95) s. 107 og iOt.prp. nr. 84 (1991–92) punkt 3.4.6.

Til § 43 Fri bruk av verk ved undervisningsvirksomhet

Bestemmelsen inneholder en videreføring avundervisningsbestemmelsene fra gjeldende § 21om fri fremføring i undervisning. Bestemmelseninneholder også en videreføring av gjeldende§ 13. Bestemmelsene om gudstjenester og andretilstelninger i gjeldende § 21 videreføres mednoen endringer i § 40.

Bestemmelsen gjelder fri bruk i form avoffentlig fremføring og overføring til allmennhe-ten i undervisning, samt fri bruk i form av eksem-plarfremstilling (opptak).

Første ledd: Som tidligere skal «undervisning»ikke gis en for vid fortolkning. Begrepet skaldekke opplæring som finner sted i skolen ogandre utdanningsinstitusjoner, og ikke opplys-ningsvirksomhet rettet mot et alminnelig publi-kum. Den formidling som kulturarvinstitusjonertilbyr sitt publikum er ikke å regne som «under-visning» etter denne bestemmelsen, såfremt kul-turarvinstitusjonene ikke har et formelt samar-beid med en undervisningsinstitusjon.

I gjeldende § 21 er danseundervisning etterforarbeidene regnet som et «ledd i den alminne-lige ungdomsopplæring» og bruk av musikkverk islik undervisning er fri. Danseundervisning vilsom tidligere være omfattet av rett til fri fremfø-ring etter bestemmelsen. Det vil gå en grense motdans som må anses som treningstilbud medenkeltstående drop-in timer og lignende, slik dan-seundervisning vil ikke være omfattet av bestem-melsen.

For øvrig er første ledd en videreføring av § 21første ledd for så vidt gjelder undervisning, mednoen språklige endringer. «Opphavsmann» ererstattet med «opphaver» som ellers i lovutkastet.

Andre ledd inneholder de samme unntak fraretten til fri fremføring i undervisning som ettergjeldende § 21. I tillegg er det lagt til «overføring»siden dette nå skilles ut fra fremføringsbegrepet,jf. § 3.


Tredje ledd inneholder de unntak som i tillegggjelder retten til fri fremføring og overføring iervervsmessig undervisning, slik som etter gjel-dende bestemmelse.

Fjerde ledd er nytt i forhold til gjeldende § 21,men innebærer ingen realitetsendring av gjel-dende rett. Bestemmelsen viser til at fremføringog overføring i ordinær klasseromsundervisningikke regnes som offentlig fremføring eller overfø-ring til allmennheten, men anses å skje innenfordet private området. Det vises til de alminneligemerknadene punkt 5.17.4.

Femte og sjette ledd viderefører gjeldende § 13og er noe endret. Bestemmelsene gjelder fri brukav åndsverk i form av opptak i undervisning.

I femte ledd første punktum er bestemmelsenom at lærere og elever kan gjøre opptak av sinegen fremføring av verk, videreført. Begrensnin-gen om at opptakene ikke kan brukes til andreformål er videreført i femte ledd andre punktum.Ordet «utnyttes» i gjeldende bestemmelse ererstattet av «brukes», uten at dette er ment å inne-bære noen realitetsendring.

I sjette ledd videreføres forskriftshjemmelen igjeldende § 13 andre ledd, om at skoler og andreundervisningsinstitusjoner vederlagsfritt kan gjøreopptak av kringkastingssending for tidsforskuttbruk. Forskriftskompetansen er foreslått lagt tildepartementet. Det er i dag ikke gitt slike forskrif-ter. Bestemmelsen vil uansett ikke gi hjemmel forå bygge opp et egenarkiv av undervisningsrele-vante kringkastingsprogram.

Det vises til de alminnelige merknader punkt5.17.3.

Til § 44 Tvangslisens for samleverk til bruk i undervisning mv.

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende§ 18 i åndsverkloven, med enkelte språkligeendringer. Det vises til punkt 5.17.5 i de alminne-lige merknadene.

I første ledd første punktum er «opphavsmenn»erstattet med «opphavere», som ellers i lovutkas-tet.

I første ledd siste punktum er ordet «maskinles-bar» erstattet med «digital», og det er gjort noenspråklige endringer.

I andre ledd er «opphavsmannen» erstattetmed «opphaveren».

Til § 45 Tvangslisens for bruk av verk ved offentlig eksamen

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende§ 13a i åndsverkloven. «Opphavsmann» er erstat-tet med «opphaver».

Det vises til de alminnelige merknadene punkt5.17.6.

Til § 46 Avtalelisens for bruk av verk i undervisnings-virksomhet

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende§ 13b i åndsverkloven.

Henvisningene i bestemmelsen er endret tilhenvisninger i lovutkastet her.

I første ledd tredje punktum er det tatt inn«overføring» i tillegg til fremføring, jf. § 3 deroffentlig overføring er foreslått skilt ut fra fremfø-ringsbegrepet i gjeldende § 2. I fjerde ledd er for-skriftskompetansen lagt til departementet.

Det vises til de alminnelige merknadene punkt5.17.7.

Til § 47 Avtalelisens for bruk av verk i institusjoner, ervervsvirksomheter mv.

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende§ 14 i åndsverkloven om avtalelisens for bruk avverk i institusjoner og ervervsvirksomheter

Henvisningene i bestemmelsen er endret tilhenvisninger i lovutkastet her.

I første ledd tredje punktum er det som i § 46tatt inn «overføring» i tillegg til fremføring, jf. § 3der overføring er foreslått skilt ut fra fremførings-begrepet i gjeldende § 2.


Til § 48 Opptak i visse døgninstitusjoner

Bestemmelsen viderefører § 15 i gjeldende ånds-verklov og § 2-1 i forskriften til åndsverkloven, oggjelder tidsforskutt bruk av verk i visse døgninsti-tusjoner. Reguleringen foreslås videreført utenrealitetsendringer, men slik at forskriftshjemme-len oppheves og hovedtrekkene i den noe merdetaljerte forskriftsreguleringen innlemmes i lov-forslaget § 48. Videre er eksemplifiseringen avomfattede institusjoner foreslått tatt ut av bestem-melsen. Det vises om dette og bestemmelsen forøvrig til de alminnelige merknader punkt 5.19.


Til § 49 Bruk av verk i arkiv, bibliotek og museer mv.

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende§ 16 i åndsverkloven. Bestemmelsen er en for-skriftshjemmel for bruk av verk i arkiv, bibliotekog museer, samt undervisnings- og forskningsin-stitusjoner, til visse formål,

I første ledd er forskriftskompetansen foreslåttlagt til departementet. Videre er «forskningsfor-mål» tatt inn som et av de formål eksemplarfrem-stilling kan skje til. I dag regnes forskningsformålinn i «særskilte formål» og forslaget innebærerderfor ingen vesentlig endring. Det anses likevelsom viktig å synliggjøre eksemplarfremstilling tilforskningsformål i lovteksten, også fordi det erventet at nye EU-regler vil omfatte forskningsfor-mål, bl.a. regulering av tekst- og datautvinning. Iandre ledd er forskriftskompetansen foreslått lagttil departementet.


Til § 50 Avtalelisens for bruk av verk i arkiv, bibliotek og museer

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende§ 16a. Henvisningene i bestemmelsen er endretsom følge av ny paragrafnummerering.


I første punktum er ordlyden noe endret ved athenvisningen til bestemmelsen om bruk i arkiv,bibliotek og museer er fjernet, uten at dette inne-bærer en realitetsendring.

Til §§ 51 til 53 Om hitteverk

Bestemmelsene viderefører gjeldende §§ 16b til16d uten materielle endringer. Bestemmelsene giren særlig klareringsmetode for såkalte hitteverk,som er åndsverk der rettighetshaver er ukjenteller umulig å få tak i. Bestemmelsene gjelder forvisse kulturarvinstitusjoner og fastsetter vilkårenefor bruk av hitteverk. Det vises til de alminneligemerknader punkt 5.22.

Disse bestemmelsene kom inn i åndsverklo-ven ved gjennomføring av EUs hitteverkdirektiv i2015. Det vises til Prop. 69 L (2014–2015) s. 58samt forskrift til åndsverkloven § 1-13.

Til § 54 Omfattende søk etter rettighetshavere mv.

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 16e omomfattende søk etter mulige rettighetshavere tilhitteverk. Det vises til punkt 5.22 i de alminnelige

merknadene og Prop. 69 L (2014–2015) s. 59.samt forskrift i kraft fra 1. juli 2015.

I sjette ledd er forskriftskompetansen foreslåttlagt til departementet. For øvrig er det ingenmaterielle endringer.

Til § 55 Fri bruk for personer med nedsatt funksjons-evne

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 17 omfremstilling av eksemplar av åndsverk for perso-ner med nedsatt funksjonsevne, med enkelteendringer.

I første ledd første punktum videreføres gjel-dende § 17 første ledd første punktum, med denendring at brukergruppen er endret til «personermed nedsatt funksjonsevne», jf. begrepsbruken idiskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Detavgjørende vil fortsatt være at personens nedsattefunksjonsevne er den direkte årsaken til at huneller han ikke kan tilegne seg verket på vanligmåte og dermed har behov for en særskilt tilrette-legging.

I første ledd andre punktum er det vist til hvil-ken bestemmelse som gjelder for lydopptak, dvs.lydbøker. I gjeldende bestemmelse er det kunslått fast at denne bestemmelsen ikke gjelder lyd-opptak, uten noen nærmere veiledning for hvordisse reglene befinner seg.

Andre ledd er en videreføring av første leddandre punktum i gjeldende § 17.

Tredje ledd er en videreføring og sammenslå-ing av gjeldende § 17 første ledd siste punktum ogandre ledd. Fjerde ledd er en forskriftshjemmelsom skal hjemle forskrifter for å kunne gjennom-føre Marrakechtraktaten i norsk rett. Forskrifts-hjemmelen omfatter også lydopptak. Det vises tilpunkt 5.23 i de alminnelige merknadene.

Til § 56 Tvangslisens for fremstilling og bruk av opptak for personer med nedsatt funksjonsevne

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldendetvanglisens for fremstilling av lydbøker for perso-ner med nedsatt funksjonsevne i § 17a i åndsver-kloven, med noen språklige endringer. Det visestil punkt 5.23 i de alminnelige merknadene.

I første punktum er kompetansen til å gi nær-mere bestemmelser ved enkeltvedtak eller i for-skrift foreslått lagt til departementet. Videre erbrukergruppen endret til «personer med nedsattfunksjonsevne», jf. diskriminerings- og tilgjenge-lighetsloven.

I tredje punktum er «opphavsmannen» endrettil «opphaveren», som ellers i lovforslaget.


Til § 57 Avtalelisens for tilgjengeliggjøring av audio-visuelle produksjoner mv.

Bestemmelsen er ny, og gir regler om avtalelisensfor klarering av rettigheter til audiovisuelt innholdog radioproduksjoner. Bestemmelsen er så langtsom mulig gitt en teknologinøytral utforming, ogvil etter forslaget også erstatte de gjeldendeavtalelisensene som i dag finnes på området –§§ 30, 32 og 34.

Etter første ledd vil avtalelisensen gjelde«offentliggjorte audiovisuelle produksjoner ogoffentliggjorte verk som inngår i audiovisuelleproduksjoner». Uttrykket omfatter blant annetverk i fjernsynssendinger, men også annet audio-visuelt innhold som benyttes av kringkastings-foretakene eller andre som foretar overføringer tilallmennheten. Bestemmelsen gjelder tilsvarendefor radioproduksjoner, jf. femte ledd.

Avtalelisensen hjemler tilgjengeliggjøring forallmennheten ved nærmere angitt overføring itråd eller trådløst. Begrepet overføring til all-mennheten er foreslått innført i § 3 som en avunderkategoriene for tilgjengeliggjøring for all-mennheten. Begrepet vil dekke alle former foroverføringer, slik at bestemmelsen vil være tilpas-ningsdyktig overfor endringer i teknologien. Bådeoverføringer som skjer lineært og ikke-lineærtomfattes. I avtalen som utløser avtalelisens børdet spesifiseres hvilke former for overføring dettas sikte på, jf. formuleringen «nærmere angitt»overføring.

Bestemmelsen vil også gi hjemmel for frem-stilling av eksemplar som er nødvendig for tilgjen-geliggjøringen etter første punktum, jf. første leddandre punktum.

Det klare utgangspunktet etter åndsverklovener at rettigheter klareres individuelt, dvs. med ret-tighetshaverne eller deres organisasjoner. Formå-let med avtalelisensbestemmelsen er å sikremulighet for klarering og bruk av audiovisuelleproduksjoner der ikke alle rettigheter er klarert.For å tydeliggjøre dette, er det i bestemmelsenpresisert at den ikke gjelder for bruk av verk derdet er inngått avtale direkte med opphaveren, jf.første ledd tredje punktum.

Etter andre ledd vil avtalelisensen ikke gjeldedersom opphaveren overfor noen av partene iavtalen har nedlagt forbud mot slik bruk av verketeller det ellers er særlig grunn til å anta at oppha-veren motsetter seg slik bruk, jf. første punktum.Bestemmelsen gir altså utenforstående rettighets-havere rett til å nedlegge forbud mot bruk av verki medhold av avtalelisensen. Forslaget byggerbl.a. på gjeldende §§ 30 og 32, som i dag har

regler om forbudsrett. Opphaveren kan velge hvil-ken av avtalepartene forbudet skal nedleggesoverfor. Regelen om forbudsrett gjelder imidlertidikke for samtidig og uendret videresending avverk som lovlig inngår i kringkastingssending, jf.andre punktum. Dette har bakgrunn i de særligereglene i satellitt- og kabeldirektivet om kollektivforvaltning av rettigheter til videresending.

I tredje ledd foreslås noen særregler som ogsåhar sammenheng med ovennevnte regulering avvideresending i kabel i satellitt- og kabeldirektivet.På bakgrunn av direktivets prinsipp om kollektivforvaltning av rettigheter på dette området, gisdet i første punktum anvisning på at opphaverensenerett til samtidig og uendret videresending avverk som lovlig inngår i kringkastingssending,bare kan utøves gjennom organisasjon som kaninngå avtalelisensavtale. I tråd med direktivetsregulering gjelder dette likevel ikke for kringkas-tingsforetaks rettigheter i sine sendinger, jf. andrepunktum.

I fjerde ledd foreslås noen særregler som barefår anvendelse ved kringkasting via satellitt. Disseer gitt for å oppfylle forpliktelsene etter satellitt-og kabeldirektivets særlige regulering av denneformen for kringkasting. Avtalelisensen er i dissetilfellene begrenset til der sendingen av sammekringkastingsforetak samtidig kringkastes her iriket over jordbundet nett (jf. første punktum) oggjelder heller ikke for sceneverk og filmverk (jf.andre punktum).

For øvrig vises det til de alminnelige merkna-dene til lovforslaget punkt 5.25.

Til § 58 Midlertidige (efemære) opptak

Etter bestemmelsen kan kringkastingsforetak«ved egne hjelpemidler og til bruk ved egne sen-dinger» gjøre opptak av åndsverk og nærståendeprestasjoner for senere gjengivelse ved sending.Dette er såkalte efemære opptak, dvs. opptak somer av midlertidig karakter og som er nødvendigeav hensyn til den praktiske utsendelsen. Bestem-melsen viderefører gjeldende § 31 uten realitets-endringer, ut over at forskriftskompetansen fore-slås lagt til departementet, jf. første ledd tredjepunktum.

I tillegg foreslås enkelte språklige justeringer.I første ledd første punktum fremgår at bestemmel-sen gjelder for «kringkastingsforetak». For åomfattes av bestemmelsen vil det være tilstrekke-lig at man er å anse som et slikt foretak, dvs. atman driver kringkastingsvirksomhet. I dette lig-ger det ikke krav til organisering e.l., ut over atforetaket formidler kringkastingssendinger og


derved har behov for å fremstille efemære opptak.Det foreslås også enkelte andre mindre språkligejusteringer for ytterligere klargjøring av bestem-melsen.

Det vises om dette og bestemmelsen for øvrigtil de alminnelige merknader punkt 5.26.

Til § 59 Følgerett ved videresalg av kunstverk

Bestemmelsene i §§ 59-61 er en videreføring avgjeldende § 38c om følgerett ved videresalg avkunstverk. Gjeldende bestemmelse er delt opp itre ulike bestemmelser. Det vises til punkt 5.27.

Bestemmelsen i § 59 er en videreføring av gjel-dende § 38c første og andre ledd. «Opphavs-mann» er erstattet med «opphaver», og det ergjort enkelte språklige endringer. For øvrig visesdet til nærmere omtale av bestemmelsen i Ot.prp.nr. 88 (2005–2006) s. 19.

Til § 60 Beregning og innkreving av følgeretts-vederlaget

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende§ 38c tredje, fjerde, femte og sjette ledd. Henvis-ningene er endret til riktige henvisninger etterlovforslaget her. Det er også gjort enkelte språk-lige endringer. Bestemmelsen omtales nærmere iOt.prp. nr. 88 (2005–2006) s. 19.

Til § 61 Ufravikelighet og opplysningsplikt mv. ved følgerett

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende§ 38c syvende og åttende ledd. «Opphavsmannen»er erstattet med «opphaver» og henvisningene erendret til riktige henvisninger i lovutkastet her.Det er gjort noen språklige endringer i andreledd. Bestemmelsen omtales nærmere i Ot.prp.nr. 88 (2005–2006) s. 19.

Til § 62 Tvisteløsning for bruk av verk ved tvangslisens

Bestemmelsen gir regler om tvisteløsning forbruk av verk ved tvangslisens, og innebærer visseendringer i forhold til den gjeldende bestemmel-sen i § 35. Med tvangslisens menes bestemmelsersom gir adgang til bruk uten at rettighetshaverenssamtykke må innhentes, men at rettighetshaverenhar krav på vederlag for bruken.

Første ledd gir anvisning på at enhver av par-tene kan bringe tvist om vederlag etter lovensbestemmelser om tvangslisens inn for Vederlags-nemnda, som kan fastsette vederlaget på bin-

dende måte. Det er altså nemnda som har kompe-tanse til å fastsette vederlaget i slike tilfeller.

Vederlagsnemnda oppnevnes av sorenskri-veren i Oslo tingrett, jf. andre ledd første punktum.Det foreslås videre at departementet gis forskrifts-hjemmel til å gi nærmere regler om nemndas virk-somhet, herunder om sammensetning, saksbe-handling og domstolsprøving, jf. andre punktum.Departementet kan også fastsette nærmere reglerom at vederlagspliktige som unnlater å betalevederlag, etter begjæring fra den berettigede partmed bindende virkning kan forbys fortsatt bruk,jf. tredje punktum. Denne regelen viderefører gjel-dende § 35 andre punktum, med unntak av at for-skriftshjemmelen etter forslaget er lagt til depar-tementet i stedet for Kongen.

Om forslagene til endringer og gjeldendebestemmelse vises det for øvrig til de alminneligemerknadene til lovforslaget punkt 5.28.1.

Til § 63 Vilkår for bruk av verk ved avtalelisens

Bestemmelsen gjelder vilkår for bruk av verk vedavtalelisens, og viderefører den gjeldende bestem-melsen i § 36. Etter forslaget er også kravene forat en organisasjon kan inngå avtale med avtaleli-sensvirkning, inntatt i denne bestemmelsen. Ettergjeldende rett fremgår disse kravene av § 38a.

I første ledd foreslås noen endringer som erment å tydeliggjøre selve avtalelisensprinsippet iførste punktum, mens de nærmere betingelsenefor slik bruk av verk er fastsatt i andre punktum. Itredje punktum er det bare foreslått en liten språk-lig endring («i forhold til» er erstattet med «for»).

Det foreslås at kravene til organisasjon somkan inngå avtale med avtalelisensvirkning inntas itredje ledd. For å markere at kravet skal være merfleksibelt enn slik det har blitt oppfattet etterdagens ordlyd, foreslås at kravet til å representere«en vesentlig del» erstattes med en formuleringsom er mer dekkende for innholdet. Etter bestem-melsen forutsetter avtalelisens at avtalen inngåsav organisasjon som er godkjent av departemen-tet på grunnlag av at den på området represente-rer et betydelig antall opphavere til verk som bru-kes i Norge og er egnet til å forvalte rettighetenepå området, jf. første punktum.

Videre er det foreslått noen nye regler om til-baketrekking av godkjenninger og meldeplikt omendringer for godkjent organisasjon, jf. tredje leddtredje og fjerde punktum. Her er det fastsatt at god-kjenning kan trekkes tilbake dersom organisasjo-nen ikke lenger oppfyller kravene i tredje ledd(om å representere et betydelig antall opphavereog være egnet til å forvalte rettighetene på områ-


det) eller andre særlige grunner tilsier det. Orga-nisasjon som er godkjent plikter å melde fra omforhold som kan ha betydning for godkjenningen,slik som endringer med hensyn til organisasjo-nens representativitet. Departementet kan treffevedtak om å trekke tilbake en godkjenning ettermelding fra organisasjon eller på eget tiltak.

Om forslagene til endringer og gjeldendebestemmelse vises det for øvrig til de alminneligemerknadene til lovforslaget punkt 5.28.2 og 5.28.3.

Opphaver er gjennomgående benyttet i stedetfor rettighetshaver i bestemmelsene i §§ 63 til 66.Dette er for å gi fellesbestemmelsene om avtale-lisens en mer enhetlig terminologi, og er ikkement å innebære noen realitetsendring.

Til § 64 Vederlag for bruk av verk ved avtalelisens

Bestemmelsen gjelder utenforstående opphaveresadgang til vederlag for bruk av verk i medhold avavtalelisens, og innebærer at den gjeldendebestemmelsen i § 37 videreføres uten materielleendringer. Kongens myndighet etter andre leddtredje punktum foreslås i stedet lagt til departe-mentet. Om den gjeldende bestemmelsen visesdet til de alminnelige merknadene til lovforslagetpunkt 5.28.4.


Til § 65 Tvisteløsning ved avtalelisens

Bestemmelsen gjelder tvisteløsning for avtaleli-sens, og viderefører den gjeldende bestemmelseni § 38. I første ledd andre punktum foreslås at«eksemplarfremstillingen» erstattes av «bruken».

Videre foreslås noen mindre endringer somfølge av endringene i § 62. Det foreslås presisertat avgjørelser som nevnt i første ledd andre punk-tum, andre ledd og fjerde ledd treffes avVederlagsnemnda etter reglene som er gitt i med-hold av § 62.

I tillegg foreslås at myndigheten til å gi nær-mere regler i første og fjerde ledd legges til depar-tementet i stedet for Kongen.

Om endringsforslaget og gjeldende bestem-melse vises det til de alminnelige merknadene tillovforslaget punkt 5.28.5.

Til § 66 Organisasjoners søksmålsrett

Bestemmelsen gjelder organisasjoners søksmåls-rett, og viderefører med enkelte mindre endringerden gjeldende bestemmelsen i § 38b. Det er hertale om organisasjoner som kan inngå avtale-lisensavtale etter § 63 første ledd.

I bestemmelsens første ledd, som gjelder kravom forbudsdom, er det tatt inn en henvisning tilden nye bestemmelsen om forbud mot inngrep ogandre overtredelser i lovforslaget § 79. Videreforeslås bare noen andre mindre endringer ibestemmelsen for å gjøre den enklere å forstå ogmodernisere enkelte ord som benyttes. For øvriger ordet «utnyttelse» erstattet med «bruk». I tredjeledd er ordet «krenkelser» erstattet med «inn-grep». Disse endringene er ikke ment å innebærenoen realitetsendringer.

Om endringsforslaget og gjeldende bestem-melse vises det til de alminnelige merknadene tillovforslaget punkt 5.28.6. Om gjeldende § 38bvises også til Ot.prp. nr. 15 (1994–95) s. 151–155.


§ 67 Alminnelige bestemmelser om overdragelse

Bestemmelsen har regler om overdragelse av ret-tigheter og gjelder til fordel for den opprinneligeopphaveren, samt utøvende kunstner og frembrin-ger av fotografisk bilde, jf. henvisningene i § 16 og§ 23.

Bestemmelsens første ledd viderefører gjel-dende § 39 første ledd og fastslår at opphaveren,med den begrensning som følger av vernet av deideelle rettigheter, helt eller delvis kan overdra sinrett til å råde over åndsverket til andre. Opphaverkan overdra opphavsretten i sin helhet ved entotaloverdragelse, eller avtale en mer begrensetoverdragelse, for eksempel bruksrettigheter iform av enkle lisenser.

Bestemmelsens andre ledd lovfester spesiali-tetsprinsippet og fastslår at opphaver ved overdra-gelse av opphavsrett ikke skal anses for å ha over-dratt en mer omfattende rett enn det avtalen klartgir uttrykk for. Prinsippet får anvendelse både vedoverdragelse av begrensede rettigheter og når deter spørsmål om det er foretatt en totaloverdra-gelse. Spesialitetsprinsippet skal imidlertid ikke fåanvendelse når det er spørsmål om det i det heletatt er inngått en avtale om overdragelse av rettig-heter.


Bestemmelsen vil først komme til anvendelseder avtalevilkår om omfanget av overdragelse avopphavsrett er å anse som uklare. Hvis avtalen,tolket etter sin ordlyd og formål mv. klart giruttrykk for hva som er overdratt av rettigheter, vildette være avgjørende. Departementet leggerogså til grunn at spesialitetsprinsippets gjennom-slagskraft overfor andre tolkningsmomenter ipraksis vil kunne variere ut fra de konkrete for-hold. Særlig kan det være større grunn til å vekt-legge spesialitetsprinsippet der opphaveren erden svake part i avtaleforholdet, eller der oppha-veren har en nær personlig tilknytning til verket.Spesialitetsprinsippet gjelder i utgangspunktetved avtaler om overdragelse fra den opprinneligeopphaver. Men der de samme hensyn sombegrunner prinsippet for overdragelser fra opprin-nelig opphaver gjør seg gjeldende, kan det ogsågjelde i senere ledd, for eksempel der en oppha-vers arvinger overdrar opphavsrettigheter. Mender opphaver har overlatt forvaltningen av sinerettigheter til for eksempel en forvaltningsorgani-sasjon, tilsier derimot ikke regelens begrunnelseat spesialitetsprinsippet får anvendelse.

Bestemmelsens tredje ledd viderefører gjel-dende § 39 andre ledd. Bestemmelsen klargjør atoverdragelse av eksemplar ikke ute videre innbe-fatter overdragelse av opphavsrett, selv om det eret originaleksemplar som overdras. Overdragelseav opphavsrett innbefatter heller ikke uten videreeiendomsrett til det manuskript eller anneteksemplar som utleveres i tilknytning til overdra-gelsen.

Bestemmelsen er nærmere omtalt i punkt 6.2.

Til § 68 Endringer og videreoverdragelse

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 39b ogangir at overdragelse av opphavsrett ikke gir retttil å endre verket, og at retten heller ikke kanoverdras videre med mindre den inngår i en for-retning eller forretningsavdeling som overdras.Etter andre ledd siste punktum har overdragerenfortsatt ansvaret for at avtalen med opphaver bliroppfylt. Bestemmelsen kan fravikes i avtale og ernærmere omtalt i punkt 6.3 og også i Ot.prp. nr 15(1994–95) s. 157 og 158.

Til § 69 Rett til rimelig vederlag ved overdragelse av opphavsrett

Bestemmelsen er ny, og gir opprinnelig opphaverog utøvende kunstner som utenfor forbrukerfor-hold helt eller delvis overdrar rett til å råde over etåndsverk eller en prestasjon, et ufravikelig krav på

rimelig vederlag fra erververen. Også uten en slikbestemmelse vil utgangspunktet være at overdra-gelse av rettigheter skal gi rett til rimelig veder-lag, men ved forslaget her innføres også en lemp-ningsregel, hvor den opprinnelige rettighetshave-ren kan få prøvd spørsmålet og ev. få det rimeligevederlaget fastsatt av domstolen om denne kom-mer til at det avtalte vederlaget ikke er rimelig.Bakgrunnen for denne bestemmelsen er hensynettil de opprinnelige rettighetshavere, som ofte vilvære den svakere part i kontraktsforhandlinger.Forslaget tar sikte på å styrke disse rettighetsha-vernes stilling.

Opphaverens rett til rimelig vederlag fremgårav første ledd. Gjennom henvisninger fra §§ 16 og23 gjelder retten tilsvarende for utøvende kunst-ner og den som lager et fotografisk bilde. Samletsett gjelder retten til rimelig vederlag til fordel forde opprinnelige skapende og utøvende kunstnere.

Vederlagskravet aktualiseres ved hel eller del-vis overdragelse utenfor forbrukerforhold av retttil å råde over et åndsverk eller en prestasjon.Med overdragelse menes enhver første overla-telse av rettigheter, herunder tillatelse til å brukeverket eller prestasjonen. Bestemmelsen får der-med også anvendelse ved utstedelse av lisenser.Retten til rimelig vederlag gjelder bare når det erden opprinnelige rettighetshaveren som overdrarrettigheter, enten selv eller på grunnlag av full-makt til organisasjon, ikke når erverver overdrarretten videre. Retten kan bare gjøres gjeldendeoverfor medkontrahenten – ikke senere ledd i ver-dikjeden som ikke er part i avtalen, med mindreannet er avtalt. Rettighetshaveren kan imidlertidvelge å dele opp rettighetene for overdragelse tilflere, slik at noen former for bruk overdras til énmedkontrahent, mens andre overdras til enannen. Overdragelsene kan også være ikke-eks-klusive, slik at de samme rettigheter kan overdrasflere ganger. Så lenge det er den opprinnelige ret-tighetshaver som inngår avtale om overdragelse –enten selv eller gjennom organisasjon – vil alleslike avtaler om overdragelse utløse rett til rimeligvederlag.

Når det gjelder avgrensningen mot «forbru-kerforhold», legges definisjonen i forbrukerkjøps-loven § 1 tredje ledd til grunn for forslaget.Bestemmelsen vil dermed ikke gjelde ved over-dragelser til «en fysisk person som ikke hovedsa-kelig handler som ledd i næringsvirksomhet».

Andre ledd gjelder vurderingen av hva somutgjør et rimelig vederlag og hvilke momentersom blant andre skal inngå i den. Leddet er deltinn i tre punktum: Mens det første vil gjelde gene-relt for vurderingen som skal foretas og sentrale


momenter som skal vektlegges, vil det andre sær-lig gjelde overdragelser for bruk i ervervsvirk-somhet. Det tredje slår fast av vurderingen skalbaseres på forholdene på avtaletidspunktet.

Ved vurderingen av hva som utgjør et rimeligvederlag, skal det etter første punktum bl.a. leggesvekt på «hvilke rettigheter som overdras», «hvasom er vanlig på området» og «de konkrete for-hold som gjør seg gjeldende», herunder «parte-nes forhandlingsstyrke» og «formålet med denavtalte bruk». Om overdragelsen gjelder bruk iervervsvirksomhet, skal det etter andre punktumogså legges vekt på «den sannsynlige verdi avoverdragelsen».

Vektlegging av «hvilke rettigheter som over-dras» – sammenholdt med «den sannsynlige verdiav overdragelsen» om det er tale om bruk i ervervs-virksomhet – tilsier at utgangspunkt må tas i avta-len og hva det er som overdras, det er dette detskal betales for. Ved ellers like forhold antas eneksklusiv overdragelse som kan overdras videreog som omfatter en rekke former for bruk, kjentesom ukjente, i utgangspunktet å fordre et høyerevederlag enn en ikke-eksklusiv overdragelse somikke kan overdras videre og som bare omfatterenkelte former for bruk. Det antatte økonomiskeinntektspotensialet bruken av det overdratte vil hafor erververen – herunder ved videreoverdra-gelse, dersom dette er en bruk som er aktuell påavtaletidspunktet – vil være et sentralt momentved vurderingen av hva som utgjør et rimeligvederlag etter den nye bestemmelsen. I vurderin-gen kan også økonomisk risiko, investeringsbe-hov mv. inngå blant momentene. Det understre-kes at det må være en balanse i vurderingen somforetas, og at den opprinnelige rettighetshaverskal ha rett til et vederlag som er «riktig» eller«passende», ikke et vederlag som er høyest mulig.

Vurderingen skal skje i lys av «hva som er van-lig på området», hvilket tilsier at bransjenormerog standardavtaler tillegges vekt når slike fore-ligger. Når standardavtaler er fremforhandlet avstore organisasjoner med mange medlemmer, erdet nærliggende at de gir uttrykk for etvederlagsnivå som er rimelig. Men dette bør ikkeuten videre legges til grunn dersom en av partenei avtalen som skal vurderes, kan vise til særligeforhold som godtgjør at nivået i denne skal væreet annet. Gjengs vederlagsnivå bør f.eks. ikke leg-ges til grunn om en av partene kan vise til forholdsom gjør at dette nivået ikke er rimelig.

De «konkrete forhold som gjør seg gjeldende»skal også hensyntas, og etter innspill i høringen erdet i lovteksten inntatt eksempler på slike forhold.

Henvisningen i første punktum til «partenesforhandlingsstyrke» angår selve kjernen i forsla-get, som er å motvirke totaloverdragelse som vedpress skjer vederlagsfritt eller til et meget lavtvederlag. Et vederlag vil neppe kunne anses rime-lig om det er lavere enn det ellers ville ha værtpga. partenes ujevne forhandlingsstyrke. Foreksempel skal ikke en enkeltstående rettighetsha-ver måtte akseptere et lavere vederlag enn detsom følger av standardavtaler på området fordivedkommende er i en svakere forhandlingsposi-sjon enn det organisasjonen som forhandlet stan-dardavtalen var. Samtidig indikerer henvisningentil partenes forhandlingsstyrke at dersom partenemå anses jevnbyrdige, f.eks. fordi opphaveren errepresentert av en organisasjon, er det ikke grunntil anta at det avtalte vederlaget ikke skal værerimelig. Som ved standardavtaler fremforhandletav store organisasjoner, er det når den opprinne-lige kunstneren er representert ved slike organi-sasjoner, grunn til å anta at avtalen gir uttrykk foret vederlag som er rimelig, med mindre det kangodtgjøres noe annet. Så selv om bestemmelsenom rett til rimelig vederlag også gjelder når rettig-hetshaver er representert ved en organisasjon,bl.a. på områder hvor rettigheter forvaltes kollek-tivt, vil den i slike tilfeller ha mindre betydningsom lempnings-/avtalerevisjonsregel.

For øvrig antas at hensyntaken til konkreteforhold, herunder «formålet med den avtaltebruk», kan tilsi at det rimelige vederlaget kanutgjøre både høye og lave beløp, og slik sett væreen fleksibel størrelse. Om formålet er ervervs-messig bruk, vil utgangspunktet være at det herfordres et høyere vederlag enn om formålet medbruken er av mer ideell karakter, hvor det kanskjeikke er nærliggende med noe vederlag overhodet,eller i det minste ikke noe vederlag av noen særligstørrelse. Også henvisningen til hva som er vanligpå området vil bidra til fleksibilitet i vurderingen,idet gjengs vederlag på noen områder vil liggehøyt, mens det på andre vil ligge lavt, på enkelteområder kan sågar fri bruk å være forutsatt. Fordet ligger også til grunn for forslaget at retten tilrimelig vederlag ikke skal hindre rettighetshave-ren i å gi noe bort gratis, uten vederlag overhodet,dersom det er dette rettighetshaveren ønsker. Eteksempel på en situasjon hvor dette både vil værepraktisk og det normale, er innsending av bilderfor bruk i kringkasting eller andre medier, avtypen «seernes/lesernes bilder» mv. Her må detanses forutsatt at innsendingen ikke vil utløse noevederlagskrav. Det samme vil gjelde når åndsverkgjennom egne lisenser stilles gratis til rådighetinnen bestemte bruksområder. Bestemmelsens


ufravikelighet er ikke ment å være til hinder fordette. Imidlertid er det grunn til å anta at rettig-hetshaveren i de fleste tilfeller vil ønske å mottavederlag som motytelse til overdragelsen, og hen-sikten med bestemmelsen er å bidra til at rettig-hetshaver i slike tilfeller får det rimelige vederlagvedkommende rettmessig har krav på.

Det er forholdene på avtaletidspunktet somskal legges til grunn for vurderingen etter andreledd tredje punktum, dvs. den kunnskap og de for-utsetninger partene da hadde for å vurdere over-dragelsens sannsynlige verdi, samt hva som davar vanlig på området og hvilke konkrete forholdsom da gjorde seg gjeldende. Om verdien av over-dragelsen viser seg å bli høyere enn partenekunne forutse/anta på avtaletidspunktet, gir ikkedet grunnlag for revisjon av vederlaget, det eraltså ikke bestselgerregel som foreslås. Annerle-des stiller det seg ved avtaler som gjelder overdra-gelse av rett til å gjøre et verk tilgjengelig for all-mennheten ved utleie av film eller lydopptak, jf.tredje ledd. Rett til rimelig vederlag ved slike over-dragelser er regulert i gjeldende § 39m, som gjen-nomfører en forpliktelse i EUs utleie- og utlånsdi-rektiv (2006/115/EF) artikkel 5. Ved gjennomfø-ring av denne forpliktelsen ble det lagt til grunn atman ved fastsetting av vederlaget også må ta hen-syn til de faktiske inntektene fra utleie, og vedslike avtaler er det derfor i forslaget tredje leddåpnet for at utviklingen etter avtaletidspunktetogså kan vektlegges. Siden faktiske og etterføl-gende inntekter her kan vektlegges, vil betydnin-gen av at avtale i slike tilfeller eventuelt er inngåttmellom jevnbyrdige parter ikke være som antattovenfor. Ved avtaler som nevnt i tredje ledd vil detaltså ikke være presumpsjon for at avtale inngåttav organisasjon på vegne av opphaver, vil giuttrykk for et vederlag som er rimelig, idet veder-laget skal baserers på faktiske, ikke antattte inn-tekter.

Bestemmelsens ufravikelighet fremgår avfjerde ledd, hvor det er bestemt at bestemmelsenikke kan fravikes til skade for opphaveren.

Det gjelder ikke særskilte tvisteløsningsre-gler for denne bestemmelsen, slik at eventuelletvister må forelegges domstolene.

For en nærmere gjennomgang av forslagetvises det til de alminnelige merknader punkt 6.4.

Til § 70 Avregning og kontroll

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 39c omavregning og kontroll der opphaverens vederlagavhenger av erververens omsetning, salgstalleller lignende. I andre ledd er ordet «utnyttet»

erstattet med «brukt», uten at dette er ment åinnebære noen realitetsendringer. Det er også fore-tatt enkelte andre språklige endringer. Bestem-melsen er nærmere omtalt i punkt 6.5 og er ogsåomtalt i Ot.prp. nr. 15 (1994–95) s. 158 til 160.

Til § 71 Åndsverk skapt i arbeidsforhold mv.

Bestemmelsen er ny og inneholder er en formod-ningsregel (presumpsjonsregel) for overgang avråderett i kraft av arbeidsforholdet i tilfeller derikke annet er avtalt. Den kodifiserer gjeldendeulovfestede prinsipp om overgang av opphavsrett iarbeidsforhold. Dette prinsippet går ut på at opp-havsrett til verk skapt i arbeidsforhold, i mangelav annen avtale, vil kunne anses overgått tilarbeidsgiveren i den utstrekning det er nødvendigfor at arbeidsforholdet skal nå sitt formål, og detdessuten er omfattet av arbeidstakerens oppgaveri arbeidsforholdet å skape slike verk, jf. Ot.prp. nr.84 (1991–92) s. 21. Bestemmelsen gjelder tilsva-rende i oppdragsforhold.

Etter departementets syn innebærer bestem-melsen kun en kodifisering av gjeldende rett.Bestemmelsen vil derfor ikke gi noen endretrettstilstand når det gjelder de arbeids- og opp-dragsforhold der bestemmelsen er aktuell. Depar-tementets alminnelige merknader finnes i punkt6.8.5.

Bestemmelsens første ledd bygger på utgangs-punktet om at opphavsretten også i arbeidsfor-hold opprinnelig tilhører den arbeidstaker somhar frembrakt verket. Etter første ledd første punk-tum skal opphavsrett til verk skapt av arbeidstakergå over til arbeidsgiver i den utstrekning slik over-gang er nødvendig og rimelig for at arbeidsforhol-det skal nå sitt formål. Videre skal overgangenbare skje i den utstrekning arbeidsforholdet forut-setter at det frembringes opphavsrettslig beskyt-tet materiale.

Bestemmelsen gjelder kun verk som har opp-stått i et arbeidsforhold. Både arbeidsforhold avkort- eller langvarig karakter omfattes. Hva somer å anse som et arbeidsforhold må bero på enkonkret vurdering i det enkelte tilfelle medutgangspunkt i arbeidsrettslige regler og prinsip-per, jf. bl.a. definisjonen av arbeidstaker ogarbeidsgiver i arbeidsmiljøloven § 1-8.

Bestemmelsen er begrenset til verk som erskapt under arbeidsforholdet. Verk som er skaptfør eller etter arbeidsforholdet omfattes ikke.Unntatt er også verk som skapes utenfor arbeidsti-den, typisk verk skapt på fritiden uten arbeidsgi-vers instruksjon, som ikke er omfattet av arbeids-takers lønnede arbeid og som således ikke kan


sies å være en del av arbeidsforholdet. Selve over-gangen til arbeidsgiver er imidlertid varig, og gjel-der også etter opphør av arbeidsforholdet.

Omfanget av hvilke rettigheter som går overtil arbeidsgiver vil avhenge av i hvilken utstekningovergangen er «nødvendig og rimelig for atarbeidsforholdet skal nå sitt formål». Dette berorpå en konkret vurdering og kan i noen tilfeller tilsien helt begrenset rettighetsovergang, og i andretilfeller innebære at opphavsretten anses over-dratt i sin helhet til arbeidsgiveren. Vilkårene vilogså ta hensyn til praksis som har utviklet seginnen forskjellige bransjer og sektorer. For viten-skapelig ansattes virksomhet har for eksempelden tradisjonelle oppfatning vært at det ikke ernødvendig at rettighetene til deres forskningsar-beider går over til universitetet og høyskolen.Overgang av rettigheter til arbeidsgiver skjerogså bare i den utstrekning «arbeidsforholdet for-utsetter at det skapes åndsverk». Dette innebærerbl.a. at arbeidsforholdet etter sin art og arbeidsta-kerens oppgaver må tilsi at det skal skje en over-gang.

Hvorvidt overgangen er eksklusiv og arbeids-givers utnyttelse dermed skal kunne baseres påen situasjon fri for konkurranse fra arbeidstake-ren, vil også måtte vurderes ut fra bl.a. hva som ernødvendig og rimelig for at arbeidsforholdet skalnå sitt formål. Det bemerkes imidlertid atbegrensninger i arbeidsavtalen, andre konkurran-serettslige forhold og lojalitetsplikt i svært mangetilfeller uansett kan begrense arbeidstakers mulig-heten til parallell utnyttelse.

Dersom det er nødvendig og rimelig for atarbeidsforholdet skal nå sitt formål, får arbeidsgi-veren etter første ledd andre punktum rett til åendre verket og videreoverdra retten. Bestemmel-sen gjør i slike situasjoner unntak fra § 68, hvordet fremgår at overdragelse av opphavsrett ikkegir rett til å endre og videreoverdra verket utenavtale. Også her gjelder de begrensninger somfølger av arbeidstakers ideelle rettigheter, jf. før-ste ledd tredje punktum.

Det er kun de økonomiske beføyelsene, jf. § 3,som etter bestemmelsen går over til arbeidsgiver.Overgangen omfatter ikke de ideelle rettigheteneetter § 5, jf. første ledd tredje punktum. Disse rettig-hetene vil dermed som hovedregel være i beholdhos arbeidstakeren. Selv om ikke de ideelle rettig-hetene omfattes av overgangen som finner stedetter bestemmelsen, vil det likevel i enkeltearbeidsforhold være slik at arbeidstaker ansesunderforstått å ha gitt avkall på sin rett til navngi-velse. Slik vil situasjonen også være etter bestem-melsen.

Bestemmelsen gjelder også bare dersom ikkeannet er avtalt. Dersom en arbeidsavtale etter ord-lyden og alminnelige tolkningsprinsipper er slik åforstå at rettighetene helt eller delvis forblir hosarbeidstakeren, eller eventuelt anses overdratt tilarbeidsgiveren i sin helhet, vil dette også væresituasjonen etter forslaget her. Avtaler i de enkeltearbeidsforhold kan med dette helt eller delvisbegrense overgang av rettigheter etter bestem-melsen.

Etter andre ledd får bestemmelsen i første leddtilsvarende anvendelse for oppdragsforhold samtlignende tilknytningsforhold hvor verket skapespå bestilling og hvor opphaver er uten økonomiskrisiko for resultatet av det som skapes. Oppdrags-givers rett begrenser seg dermed til det som ernødvendig og rimelig for at oppdragsforholdetskal nå sitt formål. På samme måte som forarbeidsforholdene gjelder overgangen også bare iden utstrekning oppdragsforholdet forutsetter atdet frembringes opphavsrettslig beskyttet materi-ale. Selv om vilkårene er de samme som forarbeidsforholdene, vil vurderingen av hva som ernødvendig og rimelig for at oppdragsforholdetskal nå sitt formål etter omstendighetene kunneavvike fra det som ville vært resultatet i arbeids-forhold. Generelt er oppdragsforholdene merhetrogene enn arbeidsforholdene. I mange tilfel-ler vil f.eks. oppdragstaker kunne ha større behovfor å gjenbruke tidligere frembringelser og der-med utnytte verket parallelt. Det kan også tenkesat en oppdragstaker etter omstendighetene stårfriere enn en arbeidstaker til å utnytte den del avopphavsretten som fremdeles er i behold på den-nes hånd.

Etter tredje ledd er det spesialbestemmelsen i§ 72 som gjelder for overgang av opphavsrett tildatamaskinprogram skapt i arbeidsforhold. Fordatamaskinprogram skapt i oppdragsforhold kanimidlertid bestemmelsen komme til anvendelse,jf. andre ledd.

Bestemmelsen vil også omfatte overgang avnærstående rettigheter til utøvende kunstnersprestasjoner, fotografiske bilder og databaser, jf.henvisninger til § 71 i §§ 16, 23 og 24.

Til § 72 Datamaskinprogram skapt i arbeidsforhold

Bestemmelsen inneholder en presumpsjon fortotal overgang til arbeidsgiver av de økonomiskerettighetene til dataprogram skapt i arbeidsfor-hold. Bestemmelsen viderefører gjeldende § 39guten materielle endringer og er nærmere omtalt ipunkt 6.9.1. Bestemmelsen er omformulert. I nyttandre punktum er det av pedagogiske årsaker tatt


inn en presisering om at overgangen av opphavs-rett også gir adgang til endring av verket og vide-reoverdragelse av retten. Bestemmelsen gjør der-med unntak fra § 68, hvor det fremgår at overdra-gelse av opphavsrett ikke gir endringsrett ogadgang til videreoverdragelse av verket utenavtale. Denne klargjøringen innebærer ingen rea-litetsendringer i forhold til gjeldende rett. I nytttredje punktum fremgår det at overgangen ikkegjelder de ideelle rettighetene etter § 5 og hellerikke med mindre annet er avtalt. Tidligere frem-gikk dette av første punktum.

Departementets alminnelig merknader finnesi punkt 6.9.5. Det vises for øvrig til merknadene tilbestemmelsen (dagjeldende § 39a) i Ot.prp. nr. 84(1991–92) s. 21 flg.

Til § 73 Avtaler om innspilling av filmverk

Bestemmelsen viderefører gjeldende reguleringav avtaler om innspilling av filmverk i § 39f, ogutvider samtidig presumpsjonsregelen til også åomfatte allerede eksisterende verk, filmmanus-kript, og filmverkets hovedregi. Musikkverk erimidlertid fortsatt unntatt fra bestemmelsen.Bestemmelsen er nærmere omtalt i punkt 6.10.

Til § 74 Avtaler om fremføring og overføring

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 39d omavtaler om fremføring. På bakgrunn av at overfø-ringsbegrepet er skilt ut som en egen kategori, eroverføring tilføyd i bestemmelsen ved siden avfremføring, slik at innholdet i gjeldende bestem-melse videreføres. Bestemmelsen er nærmereomtalt i punkt 6.11 og er også omtalt i Ot.prp. nr.26 (1959–60) s. 72 og 73.

Til § 75 Forlagsavtaler

Ut fra at gjeldende § 39e om forlagsavtaler verkener tilpasset utviklingen eller normalkontraktenepå området og har et begrenset virkeområde, erde detaljerte særlige reglene om forlagsavtalertatt ut av loven. Det gis samtidig en hjemmel til åregulere forlagsavtaler nærmere i forskrift.Bestemmelsen er nærmere omtalt i punkt 6.12.

Til § 76 Arv

Bestemmelsen viderefører gjeldende regler omopphavsrettens overgang ved arv i § 39k. I tredjeledd er ordet «krenkelser» erstattet med «inn-grep», uten at dette er ment å innebære noen rea-litetsendringer. Også ordlyden om søksmål og

påtaleadgang er endret, ved at det nå angis ibestemmelsen hvem av arvinger og familie mv.som kan reise søksmål og hvem som er å ansesom fornærmet. Bestemmelsen er nærmereomtalt i punkt 6.13 og i Ot.prp. nr. 46 (2004–2005)punkt 3.6. og i Ot.prp. nr. 15 (1994–95) s. 165 til167.

Til 77 Opphavsretten og formuesforholdet mellom ektefeller

Bestemmelsen er med språklige endringer envidereføring av gjeldende § 50 om opphavsrettenog formuesforhold mellom ektefeller. Det vises tilde alminnelige merknadene i punkt 6.14.

Til § 78 Utlegg og annen tvangsforfølgning

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 39l omadgangen til kreditorforfølgning overfor oppha-ver og dennes arvinger, og er nærmere omtalt ipunkt 6.15 og i Ot.prp. nr. 15 (1994–95) s. 166 og167.

Til § 79 Forbud mot inngrep og andre overtredelser

Bestemmelsen er ny. Den regulerer adgangen til åavsi dom som forbyr noen å gjenta eller å gjen-nomføre en overtredelseshandling, eller å gjentaen medvirkningshandling (forbudsdom). Adgan-gen til å avsi forbudsdom er ikke uttrykkelig regu-lert i åndsverkloven. Det følger imidlertid avbestemmelsene om rettighetenes innhold sam-menholdt med alminnelige prosessregler at detkan nedlegges forbud ved inngrep i rettigheteretter loven og, i visse situasjoner, ved foreståendeinngrep. Bestemmelsen om forbudsdom er tattinn i åndsverkloven for å synliggjøre denne sen-trale sanksjonen i loven. Den klargjør videre nårdet kan nedlegges forbud overfor noen som harbidratt til en annens overtredelse og mot forestå-ende overtredelse. Departementets alminneligemerknader finnes i punkt 7.2.5.

Paragrafen regulerer adgangen til å avsi full-byrdelsesdom. Dommen kan fullbyrdes etterreglene i tvangsfullbyrdelsesloven § 13-16. Detkan også nedlegges forbud i form av fastsettelses-dom. Grensene for adgangen til å oppnå fastsettel-sesdom ved overtredelse og forestående overtre-delse, vil på samme måte som i dag bero på entolkning av tvisteloven § 1-3 sammenholdt medreglene i åndsverkloven om rettighetenes inn-hold.

Første ledd første punktum regulerer adgangentil å nedlegge forbud overfor noen som har gjort


en overtredelse medvirket til dette. Bestemmel-sen slår fast at den som har gjort inngrep i annensrett eller på annen måte overtrådt loven, ved domkan forbys å gjenta handlingen. Det er ikke noevilkår at vedkommende har opptrådt forsettligeller uaktsomt.

Etter første punktum kan det videre avsies for-budsdom overfor den som har medvirket til over-tredelse. For at det skal kunne avsies forbudsdomoverfor en medvirker er det ikke tilstrekkelig atvedkommende objektivt sett har bidratt til enovertredelse. Vedkommende må ha bidratt på enmåte som kvalifiserer til strafferettslig eller erstat-ningsrettslig medvirkningsansvar, jf. forslaget§§ 80-82. Dette innebærer blant annet at medvir-keren må ha handlet forsettlig eller uaktsomt. Detvil dermed ikke være grunnlag for å nedlegge for-bud mot en som har bidratt til en annens inngrepnår vedkommende har handlet i god tro.

Forbud kan bare nedlegges etter første punk-tum når det foreligger en fullbyrdet overtredelses-handling eller medvirkningshandling. Adgangentil å nedlegge forbud mot forestående overtre-delse reguleres av andre punktum.

Et forbud mot den som har overtrådt loven mågå ut på at vedkommende forbys å gjenta tidligerebegåtte overtredelseshandlinger eller å fortsettemed pågående overtredelseshandlinger. Forbudetmå altså rette seg mot bestemte overtredelses-handlinger som vedkommende har utført. Forbu-det kan ikke gjelde andre overtredelseshandlin-ger eller overtredelser helt generelt. Tilsvarendemå et forbud overfor den som har medvirket til enovertredelse gå ut på at tidligere utførte medvir-kningshandlinger ikke gjentas eller at pågåendemedvirkningshandlinger skal opphøre. Forbudetkan ikke gjelde medvirkningshandlinger generelt.Ved medvirkning kan forbudet heller ikke retteseg mot selve overtredelsen, men bare mot slikemedvirkningshandlinger som vedkommende harutført. Et forbud mot overtredelseshandlinger mårettes mot den som har utført en fullbyrdet over-tredelse.

Det følger av ordet «kan» i første punktum atrettighetshaveren ikke har noe ubetinget krav påat det skal nedlegges forbud i alle tilfeller hvor detforeligger overtredelse eller medvirkning til det.Dette må ses i sammenheng med bestemmelsen iforslaget § 84. Etter § 84 kan det når helt særligegrunner foreligger gis tillatelse til å utnytte verketeller arbeidet. Dersom saksøkte påberoper § 84og retten finner at slik tillatelse skal gis, vil detikke være aktuelt å nedlegge forbud som rammerslik bruk som tillatelsen gjelder. Hvis det ikke eraktuelt å gi tillatelse til bruk etter § 84, vil rettig-

hetshaveren ha krav på at det skal nedlegges for-bud.

Første ledd andre punktum regulerer adgan-gen til å avsi forbudsdom rettet mot en forestå-ende overtredelse. I disse situasjonene har detaltså ennå ikke funnet sted en fullbyrdet overtre-delse. Samlebetegnelsen «overtredelser» omfatterbåde inngrep i rettigheter og andre overtredelserav loven.

Etter andre punktum kan det avsies forbuds-dom ved forestående overtredelser i to situasjo-ner. For det første kan slik dom avsies overfor densom har gjort vesentlige forberedelsestiltak medsikte på å utføre en handling som vil utgjøre enovertredelse. For det andre kan forbud nedleggesoverfor den som på annen måte har opptrådt slikat det er særlig grunn til å frykte at vedkom-mende vil gjøre en overtredelse. Disse to alterna-tivene vil i praksis gli noe over i hverandre. Fellesfor begge alternativer er at det må foreligge klareholdepunkter for at den som forbudet skal retteseg mot vil utføre en handling som vil utgjøre enovertredelse. Den forbudet skal rette seg mot måha opptrådt på en måte som gjør at det fremstårslik at det er en overhengende fare for at vedkom-mende vil komme til å begå bestemte overtredel-seshandlinger. Det er ikke noe krav om at densom forbudet skal rette seg mot vet eller bør viteat handlingene vil utgjøre en overtredelse. Detkan derfor nedlegges forbud mot en foreståendeovertredelse selv om vedkommende som forbudetskal rettes mot mangler kjennskap til rettighete-nes eksistens eller feilaktig tror at de foreståendehandlingene ikke vil ugjøre en overtredelse. Dettegjelder uavhengig av hva som er grunnlaget for enslik villfarelse og selv om villfarelsen er unnskyl-delig.

Etter det første alternativet må den forbudetskal rette seg mot ha gjort vesentlige forberedel-sestiltak med sikte på å utføre en overtredelse. Attiltakene må være «vesentlige», innebærer at detmå foreligge mer enn luftige ideer og planer. For-beredelsene må ha konkretisert seg på en måtesom gjør at det er en nærliggende fare for at over-tredelseshandlinger vil bli gjennomført.

Forberedelsestiltakene må videre være gjortmed sikte på å utføre en handling som vil utgjøreen overtredelse. I tilfeller der forberedelsestilta-kene er av en slik art at de objektivt sett også eregnet til å legge til rette for aktiviteter som ikke vilutgjøre en overtredelse, vil det ikke være grunn-lag for å nedlegge forbud, med mindre det fore-ligger konkrete holdepunkter for at forberedel-sene er gjort med sikte på å gjennomførehandlinger som vil utgjøre en overtredelse.


Etter det andre alternativet kan det avsies for-budsdom også overfor den som på annen måteenn gjennom å gjøre vesentlige forberedelsestil-tak, har opptrådt slik at det er særlig grunn til åfrykte at vedkommende vil gjøre en overtredelse.Etter dette alternativet stilles det ikke noe nær-mere krav til på hvilken måte den som forbudetskal rette seg mot må ha opptrådt. Dette alternati-vet vil kunne brukes i andre tilfeller enn der det ergjort vesentlige forberedelsestiltak. Det krevesimidlertid at vedkommende på en eller annenmåte har opptrådt slik at det er særlig grunn til åfrykte at vedkommende vil gjøre en overtredelse.I dette ligger at vedkommende må ha handlet påen måte som tilsier at det er en overhengende farefor at vedkommende vil komme til å begåbestemte handlinger som vil utgjøre en overtre-delse. Vedkommende har f.eks. påbegynt fremstil-ling av et produkt som vil medføre inngrep, menhar ennå ikke kommet så langt at det foreligger etfullbyrdet inngrep.

På samme måte som etter første punktum mået forbud etter andre punktum rette seg motbestemt angitte handlinger. Forbudet må gjeldeslike overtredelseshandlinger som det er grunntil å frykte for at vil bli utført. Forbudet kan ikkerette seg mot andre handlinger eller mot overtre-delser helt generelt.

Også bestemmelsen i andre punktum må ses isammenheng med § 84, jf. omtalen av dette oven-for i tilknytning til første punktum.

Bestemmelsene i første og andre punktum kankombineres. I enkelte tilfeller vil således forbudkunne nedlegges både mot å fortsette medbegåtte overtredelseshandlinger og mot forestå-ende overtredelseshandlinger. Det gjelder der-som den som har gjort en overtredelse også hargjort vesentlige forberedelsestiltak med sikte på åutføre, eller på annen måte har opptrådt slik at deter særlig grunn til å frykte at vedkommende vilgjøre, andre overtredelseshandlinger enn de ved-kommende allerede har begått.

Etter andre ledd avgrenses bestemmelsen motsituasjoner som omfattes av § 89. Denne bestem-melsen gir hjemmel til å gi visse tjenesteyteresom tilbyr informasjonssamfunnstjenester, jf.ehandelsloven § 1 andre ledd bokstav b, påleggom å hindre eller vanskeliggjøre tilgang til nett-sted der det er i stort omfang gjøres tilgjengeligmateriale som åpenbart gjør inngrep i opphavsret-ten. Pålegg etter denne bestemmelsen kan fåsamme virkning som en forbudsdom. Det er der-for lagt opp til at de tilfellene som omfattes av § 89skal følge spesialreglene i denne bestemmelsen,herunder de prosessuelle bestemmelsene som er

gitt i §§ 90-99. Dersom kravet går ut på at entjenesteyter som tilbyr informasjonssamfunnstje-neste som nevnt i ehandelsloven § 1 andre leddbokstav b skal pålegges å hindre eller vanskelig-gjøre tilgang til nettsted der det gjøres tilgjengeligmateriale som gjør inngrep i rettigheter, gjelder§ 89. For disse tilfellene vil det dermed ikke væreadgang til å kreve forbudsdom etter § 79.

Til § 80 Straff

Bestemmelsen viderefører delvis gjeldende § 54og regulerer straff ved vanlig overtredelse avenkelte bestemmelser i loven. Det er foretattvesentlige endringer i bestemmelsen. Skyldkravetuaktsomhet er fjernet, strafferammen er skjerpetog bestemmelsens oppbygging er betydelig foren-klet. Videre er gjeldende sidestrafferamme ved«særlig skjerpende forhold» i § 54 tredje ledd skiltut som en egen bestemmelse om straff for grovtinngrep i § 81. Departementets alminnelige merk-nader finnes i punkt 7.3.5.

Etter første ledd første punktum kan den sombegår inngrep i en annens rett eller på annen måteovertrer bestemmelsene som listes opp, straffesmed bøter eller fengsel inntil ett år. I dag er straf-ferammen bøter eller fengsel inntil tre måneder.

De straffebelagte overtredelsene som nevnes iførste punktum er i hovedsak knyttet til inngrep irettighetsbestemmelsene i loven (jf. «inngrep i enannens rett»), men også til overtredelse avenkelte forbudsbestemmelser (jf. «eller på annenmåte overtrer»). Opplistingen av hvilke bestem-melser som er straffebelagte er utformet noeannerledes enn etter gjeldende § 54, som bl.a. iførste ledd bokstav a viser til overtredelser «gitt tilvern for opphavsretten i eller i medhold av 1. og 2.kapittel». Med unntak av bestemmelsene om ide-elle rettigheter og følgerett, legger departementettil grunn at overtredelser av bestemmelsene idisse kapitlene (som regulerer opphavsrettensinnhold og avgrensninger) også vil være et inn-grep i opphavsmannens enerett etter gjeldende§ 2. Det er derfor lagt til grunn at det er tilstrekke-lig at inngrep i § 3 (eneretten) og § 5 (ideelle ret-tigheter) og overtredelser av §§ 59–60 (følgerett)omfattes når denne delen av gjeldende bestem-melse videreføres. Denne endringen er ikke mentå innebære noen realitetsendring sammenlignetmed gjeldene rett. Med unntak av de overtredel-sene som følger av første ledd andre punktum,viderefører første ledd første punktum samtlige avde bestemmelsene som dekkes av gjeldende § 54første ledd bokstav a og b.


I første ledd andre punktum fremgår det at densom overtrer et forbud gitt av departementet imedhold av § 62 (tvisteløsning for bruk av verkved tvangslisens) eller § 109 (forbud mot å tilgjen-geliggjøre åndsverk på en krenkende måte) straf-fes på tilsvarende måte som i første punktum. Detsamme gjelder overtredelse av bestemmelser gittav opphaveren i testament etter § 76 andre ledd.

I første ledd tredje punktum er et eget straffe-bud som retter seg mot den som innfører (impor-terer) eksemplar av åndsverk eller arbeider ogopptak som gjør inngrep i rettigheter. Dersomeksemplarene er fremstilt utenfor landet underslike forhold at en tilsvarende fremstilling her ilandet ville vært i strid med loven, og dersomeksemplarene er innført i den hensikt å gjøre demtilgjengelig for allmennheten, vil handlingen straf-fes på tilsvarende måte som i første ledd førstepunktum. Dette importforbudet er en videreføringav gjeldende § 54 første ledd bokstav c. Departe-mentet legger grunn at en slik innførsel uansettvil være i strid med spredningsretten, og at impor-tøren i slike situasjoner vil kunne straffes for med-virkning til inngrep. Bestemmelsen er derfor tattmed av informative grunner.

Bestemmelsene i gjeldende § 54 første leddbokstav d og e er imidlertid ikke videreført. Ogsåher legger departementet til grunn at disse hand-lingene vil være et inngrep i spredningsretten, ogat rettstilstanden ikke endres selv om bestemmel-sene ikke videreføres.

Etter andre ledd kan den som unnlater å oppgiopplysninger som er nødvendig for å sikre beta-ling av følgerettsvederlag, jf. § 61 andre ledd, ellerden som forestår trykkingen av verk og som unn-later å påføre opplysninger om ansvarlig utgiver,opplagsnummer, trykkeår og eventuelt fortlø-pende opplagsnummer, jf. § 113, straffes medbøter. Også dette er en videreføring av gjeldenderett.

Departementet legger til grunn at den fore-slåtte utformingen av bestemmelsen ikke vil inne-bære realitetsendringer i sammenlignet med gjel-dende rett med når det gjelder hvilke overtredel-ser som kan medføre straffeansvar.

Skyldkravet er forsett, jf. den generellebestemmelsen om skyldkrav i straffeloven 2005§ 21. I gjeldende bestemmelse omfattes også uakt-somme handlinger.

At også den som medvirker til overtredelse vilkunne straffes, følger av den generelle medvir-kningsbestemmelsen i straffeloven 2005 § 15.Utvidelsen av strafferammen innebærer at forsøkpå overtredelse er straffbart, jf. straffeloven 2005§ 16. Etter gjeldende bestemmelse følger det

direkte av ordlyden at forsøk er straffbart. Erovertredelsen begått av noen som handlet påvegne av et foretak, kan foretaket straffes etter dealminnelige reglene om straff for foretak i straffe-loven 2005 §§ 27 og 28.

Straffeansvaret vil foreldes etter to år, jf. straf-feloven 2005 § 86 første ledd bokstav a, og idømtstraffeansvar vil foreldes etter fem år, jf. straffelo-ven 2005 § 93 første ledd bokstav a.

Påtaleretten etter § 80 vil følge straffepro-sessloven § 62 a, hvor påtalemyndigheten gis enskjønnsmessig adgang til å avgjøre påtale ut fra enbred totalvurdering av om allmenne hensyn fore-ligger. Dette betyr også at gjeldende bestemmelseom at organisasjon som kan inngå avtale medavtalelisensvirkning også kan begjære påtale ivisse tilfeller, ikke videreføres.

Ordningen med påtalebegjæring er opphevet istraffeloven 2005, og i forbindelse ikraftsettingenav denne loven ble også den tidligere påtaleadgan-gen for fornærmede i åndsverkloven opphevet, jf.lov 19. juni 2015 nr. 65 § 6 nr. 43. Etter straffepro-sessloven § 62 a skal imidlertid hensynet til denfornærmede tillegges vekt når påtale skal vurde-res. I §§ 8 og 76 er det tatt inn en regulering avhvem som kan anses som fornærmet etter dissebestemmelsene.

Etter straffeprosessloven § 67 første ledd bok-stav a vil det være politiet som har påtalekompe-tanse etter § 80.

Til § 81 Straff for grovt inngrep

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 54 tredjeledd og regulerer straff ved grovt inngrep i rettig-heter etter enkelte bestemmelser i loven. Ettergjeldende § 54 tredje ledd utvides strafferammentil bøter eller fengsel inntil tre år dersom det fore-ligger «særlig skjerpende forhold». Slike sidestraf-ferammer er imidlertid ikke videreført i straffelo-ven 2005, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) s. 59. Istraffeloven 2005 graderes lovbruddene etterliten, vanlig og grov overtredelse. Ordningen harblant annet betydning for hvilken strafferammesom skal legges til grunn for påtalekompetanse ogforeldelse. Reguleringen av straff for grovt inn-grep er derfor skilt ut som en egen paragraf.Departementets alminnelige merknader finnes ipunkt 7.3.5.

Etter første ledd kan den som begår grovt inn-grep i annens rett som følger av bestemmelsenesom listes opp, straffes med bøter eller fengselinntil tre år. Dette er tilsvarende strafferammesom for sidestrafferammen ved «særlig skjer-pende forhold» etter gjeldende § 54 tredje ledd.


De straffebelagte overtredelsene som nevnes iførste ledd er kun knyttet til inngrep i enkelte avrettighetsbestemmelsene i loven. Dette gjelderinngrep i eneretten til verk etter § 3 første ogandre ledd, eneretter til nærstående etter kapittel2 (§§ 16, 20, 22, 23 og 24) samt ideelle rettigheteretter § 5. Bestemmelsen får dermed et noe snev-rere anvendelsesområde sammenlignet med deovertredelser som sidestrafferammen «særligskjerpende forhold» etter gjeldende rett omfatter.Forbudet mot strømming fra ulovlig kilde, jf. § 3tredje ledd, omfattes ikke av bestemmelsen.

Ved vurderingen av om grovt inngrep fore-ligger, skal det etter andre ledd andre ledd særliglegges vekt på den skade som er påført rettighets-haveren og andre, herunder skade på rettighets-haverens anseelse og kommersielle omdømme(goodwill), den vinning som inngriperen har opp-nådd, og omfanget av inngrepet for øvrig. Momen-tene tilsvarer i stor grad de som følger av gjel-dende bestemmelse, men er formulert noe anner-ledes. Endringen vil ikke medføre noen realitets-endring av betydning.

Momentene i andre punktum glir noe over ihverandre. Den skade som er påført rettighetsha-veren omfatter skade av økonomisk art i form avtapt fortjeneste m.m. Det skal også tas hensyn tilskade på rettighetshaverens anseelse og kommer-sielle omdømme, f.eks. hvis et åndsverk gjøres til-gjengelig på en måte eller i en sammenheng somer krenkende for opphaverens eller verkets anse-else eller egenart. Videre skal det tas hensyn tilinngriperens vinning. Omfanget av inngrepet forøvrig tar sikte på det faktiske omfanget, f.eks.antall eksemplar som er fremstilt eller omfangetav andre utnyttelseshandlinger som gjør inngrepog over hvor langt tidsrom inngrepshandlingenehar pågått, uavhengig av hvilket tap rettighetsha-veren er påført eller vinning inngriperen har opp-nådd.

Skyldkravet etter bestemmelsen er forsett, jf.den generelle bestemmelsen om skyldkrav i straf-feloven 2005 § 21. Dette tilsvarer gjeldende § 54tredje ledd.

At også den som medvirker til inngrep vilkunne straffes følger av den generelle medvir-kningsbestemmelsen i straffeloven 2005 § 15. For-søk på inngrep er også straffbart, jf. straffeloven2005 § 16. Etter gjeldende straffebestemmelse føl-ger det direkte av ordlyden at forsøk er straffbart.Er inngrepet begått av noen som handlet på vegneav et foretak, kan foretaket straffes etter de almin-nelige reglene om straff for foretak i straffeloven2005 §§ 27 og 28.

Straffeansvaret vil foreldes etter fem år, jf.straffeloven 2005 § 86 første ledd bokstav b, ogidømt straffeansvar vil foreldes etter 10 år, jf. straf-feloven 2005 § 93 første ledd bokstav b.

Påtaleretten etter bestemmelsen vil være ube-tinget offentlig, jf. straffeprosessloven § 62 a før-ste ledd. Påtalekompetansen vil her ligge på stats-advokatnivå, jf. straffeprosessloven § 66, jf. § 67.

Til § 82 Vederlag og erstatning

Bestemmelsen regulerer rettighetshaverens retttil vederlag og erstatning ved inngrep i rettighetereller andre overtredelser og viderefører gjeldende§ 55. Den er gitt en helt ny utforming og styrkerrettighetshaverens stilling sammenlignet medgjeldende rett. I paragrafen brukes begrepetvederlag der kompensasjonen fastsettes på annetgrunnlag enn skade som er påført rettighetshave-ren som følge av overtredelsen, mens begrepeterstatning brukes når kompensasjonen fastsettespå grunnlag av slik skade. Departementets almin-nelige merknader finnes i punkt 7.4.5.

Første ledd regulerer retten til vederlag ogerstatning når overtrederen har opptrådt forsettligeller uaktsomt. Det erstatter første og delvis andreledd i gjeldende § 55, og er vesentlig endret sam-menlignet med gjeldende bestemmelse.

Etter første ledd første punktum skal overtre-deren ved forsettlig eller uaktsomt inngrep ellerannen overtredelse av loven, betale til den foruret-tedea) rimelig vederlag for bruken, samt erstatning

for skade som følge av overtredelsen som ikkeville oppstått ved avtale om bruk

b) erstatning for skade som følge av overtredel-sen, eller

d) vederlag svarende til vinningen som er opp-nådd ved overtredelsen.

Gjennom å regulere grunnlagene i hver sin bok-stav fremgår det tydeligere, enn etter gjeldendelov, at det dreier seg om forskjellige måter å fast-sette vederlag og erstatning på.

Begrepene forsettlig og uaktsomt har sammeinnhold som etter gjeldende rett. Forsettet elleruaktsomheten må knytte seg til selve overtredel-seshandlingen.

I bestemmelsen er handlingene som kan med-føre vederlag og erstatning angitt generelt gjen-nom formuleringen «inngrep i en annens rett ellerpå annen måte overtrer denne loven». Med dettemenes enhver krenkelse eller overtredelse avopphavsrett eller andre rettigheter eller plikteretter loven. Gjeldende § 55 viser til overtredelser


som er nevnt i straffebestemmelsen i § 54. Para-graf 54 første ledd bokstav a og b lister opp enrekke bestemmelser hvor overtredelse av dissekan medføre straffereaksjon. Gjennomgåendegjelder dette inngrep i rettigheter etter loven, menogså overtredelse av enkelte forbudsbestemmel-ser. Departementet legger til grunn at den fore-slåtte utformingen på dette punktet ikke vil inne-bære realitetsendringer i forhold til gjeldenderett.

Første ledd regulerer kun ansvaret til den somselv har begått en handling som utgjør overtre-delse. Etter tredje ledd gjelder imidlertid førsteledd tilsvarende ved medvirkning.

Etter bestemmelsen er det «den forurettede»som kan kreve vederlag og erstatning. I de flestetilfeller vil det være rettighetshaveren som er denforurettede. Begrepet vil imidlertid omfatteenhver skadelidende eller fornærmede som følgeav en overtredelse av lovens bestemmelser, også itilfeller der det ikke er inngrep i rettigheter.

Flere forurettede kan ha krav på vederlag ogerstatning for samme overtredelse. Rettstilstan-den endres ikke når det gjelder hvem som erberettiget til vederlag og erstatning.

I §§ 8 og 76 er søksmålskompetansen ved fel-lesverk og mellom arvinger særskilt regulert.

Første ledd andre punktum slår fast at vederlagog erstatning skal fastsettes etter det av grunnla-gene i bokstav a til c som er gunstigst for den for-urettede, det vil si det grunnlaget som gir det høy-este beløpet i det enkelte tilfellet. Den forurettedehar krav på at dette legges til grunn for fastsettel-sen. For samme overtredelse kan kompensasjonbare tilkjennes etter ett av grunnlagene i bokstava til c. De kan altså ikke kombineres, f.eks. ved atdet både tilkjennes erstatning for skade som følgeav overtredelsen etter bokstav b og vederlag sva-rende til vinningen som er oppnådd ved overtre-delsen etter bokstav c.

I praksis vil det ofte være slik at ett av grunnla-gene i bokstav a til c klart skiller seg ut som detgunstigste. Den forurettede vil da som regel velgeå fremme sitt krav utelukkende på dette grunnla-get. I andre tilfeller kan det være usikkert hvilketav grunnlagene det vil være gunstigst å påberope.Den forurettede kan da påberope seg flere avgrunnlagene i bokstav a til c samtidig. Retten må iså fall ta stilling til hvilket av de påberopte grunn-lagene som gir høyest beløp, og fastsette kompen-sasjonen etter dette grunnlaget.

Etter første ledd første punktum bokstav a harden forurettede krav på et rimelig vederlag forbruken, samt erstatning for skade som følge avovertredelsen som ikke ville oppstått ved avtale

om bruk. Dette grunnlaget er nytt i åndsverklo-ven.

Etter bokstav a har den forurettede alltid, somet minimum, krav på rimelig vederlag. Den foru-rettede har rett til slikt vederlag uavhengig av omhan er påført skade som følge av overtredelsen.Hvorvidt den forurettede har lidt et økonomisktap som følge av overtredelsen spiller altså ingenrolle for retten til vederlag.

I tillegg til rimelig vederlag har den foruret-tede krav på erstatning for skade som følge avovertredelsen som ikke ville oppstått ved avtaleom bruk. I den utstrekning den forurettede kanpåvise skade (dvs. økonomisk tap) som ikke villeoppstått ved avtale om bruk, skal det altså tilkjen-nes erstatning for dette i tillegg til rimelig veder-lag. Dette gjelder selv om summen av rimeligvederlag og erstatning etter bokstav a overstigerdet totale økonomiske tapet den forurettede harlidt. Etter bokstav a kan det ikke tas hensyn til omden forurettede har lidt slikt tap som også villeoppstått ved avtale om bruk.

Hva som utgjør et rimelig vederlag må iutgangspunktet avgjøres ut fra omfanget av bru-ken, den økonomiske verdi for overtrederen, van-lig bransjestandard eller praksis på det aktuelleområdet og andre konkrete forhold. Det vises iden forbindelse til merknadene til bestemmelsenom rett til rimelig vederlag ved overdragelse avopphavsrett i forslaget § 69.

Dersom bransjestandard eller praksis ikke girveiledning, må vederlaget fastsettes på grunnlagav en skjønnsmessig vurdering av hva som ut frarettighetens verdi utgjør et rimelig vederlag forbruken. Vederlaget kan ikke settes til et laverebeløp enn det overtrederen hadde måttet betalt ivederlag hvis han hadde inngått en avtale ombruk i samme omfang som det overtredelsen gjel-der.

Vederlaget fastsettes ved at vederlagsnivåetsammenholdes med omfanget av bruken, f.eks.hvor mange eksemplar overtrederen har omsatteller i hvilket omfang rettighetene for øvrig erutnyttet. Det skal ikke tas hensyn til andreomstendigheter ved overtredelsen, f.eks. overtre-derens skyldgrad, overtrederens fortjeneste,vederlaget overtrederen har oppnådd eller krevdeller at rettighetshaveren er påført skade somfølge av overtredelsen som ikke ville oppstått vedavtale.

Dersom overtredelsen gjelder slik bruk somkrenker opphaverens eller verkets anseelse, villedet som regel ikke kunne ha kommet i stand noenavtale for den aktuelle bruken. Vederlaget må islike tilfeller fastsettes til det som ville utgjort et


rimelig vederlag for en bruk som har sammeomfang som overtredelsen, men som har en slikkarakter at det kunne kommet i stand en avtale.

Etter bokstav a har den forurettede også kravpå erstatning for skade som følge av overtredel-sen som ikke ville oppstått ved avtale om bruk, itillegg til et rimelig vederlag for bruken. Det erbare skade i form av økonomisk tap som kan kre-ves erstattet. For at det skal kunne tilkjenneserstatning i tillegg til rimelig vederlag må den for-urettede sannsynliggjøre at overtredelsen harpåført et økonomisk tap som ikke også ville opp-stått ved avtale om bruk.

Ved overtredelse kan den forurettede ogsålide et fortjenestetap på grunn av konkurransenfra overtrederen. Et slikt fortjenestetap ville imid-lertid også ha oppstått ved avtale om bruk isamme omfang som det overtredelsen gjelder.Det kan derfor ikke kreves erstatning for slikt tap.

Utgifter som den forurettede pådrar seg for åavdekke og stanse en overtredelse ville derimotikke ha oppstått ved avtale om bruk. Det sammegjelder utgifter som pådras for å begrense skade-virkningen av en overtredelse. Den forurettede vildermed ha krav på erstatning for rimelige utgiftertil slike tiltak.

Ved overtredelser kan rettighetshaverensanseelse eller omdømme bli svekket i sterkeregrad enn det som ville vært tilfellet ved avtale ombruk. Rettighetshaveren har krav på erstatning forøkonomisk tap som følge av at overtredelsen harsvekket hans anseelse eller omdømme ut over detsom ville vært tilfelle ved avtale om bruk.

Etter bokstav b kan den forurettede kreveerstatning for skade som følge av overtredelsen.Den forurettede har etter denne bestemmelsenkrav på erstatning for alt økonomisk tap så langtdet er en adekvat årsakssammenheng mellomovertredelsen og tapet. Skadevirkninger som ikkegir seg utslag i et økonomisk tap kommer ikke ibetraktning ved fastsettelsen av erstatningen.Bokstav b er en videreføring av gjeldende rett.

Erstatningen skal dekke det økonomiske tapetsom den forurettede sannsynliggjør at overtredel-sen har påført ham. Hva som ville utgjort et rime-lig vederlag for bruken eller overtredelsens vin-ning, er uten betydning ved fastsettelse av erstat-ningen. Den forurettede kan i stedet for erstat-ning for den totale økonomiske skaden velge åkreve vederlag svarende til et rimelig vederlag(med tillegg av erstatning for økonomisk skadesom ikke ville oppstått ved avtale om bruk) etterbokstav a, eller vederlag svarende til overtrede-rens vinning etter bokstav c. Det er en viss over-lapping mellom grunnlagene i bokstav a og b.

Både etter bokstav a og b vil den forurettede hakrav på erstatning for skade som følge av overtre-delsen som ikke ville oppstått ved avtale om bruk.Om det er gunstigst for den forurettede at kom-pensasjonen fastsettes etter bokstav a eller b, vilavhenge av om det er et rimelig vederlag for bru-ken eller erstatning for skade som også ville opp-stått ved avtale om bruk som vil utgjøre det høy-este beløpet.

Ved overtredelser vil rettighetshaveren ofte blipåført et fortjenestetap på grunn av konkurransenfra overtrederen. Det kan også oppstå tap ved atrettighetshaveren går glipp av avtaler eller oppnårlavere vederlag fordi overtredelsen skaper usik-kerhet omkring rettighetene. Rettighetshaverenhar krav på erstatning for alle former for fortjenes-tetap som er forårsaket av overtredelsen.

Tapt fortjeneste som følge av en overtredelsevil også kunne oppstå etter at overtredelsen eropphørt. Det kan være at rettighetshaveren ikkefullt ut klarer å vinne tilbake den markedsposisjo-nen han hadde før overtredelsen, eller at dette tartid. Dersom overtredelsen har ført til lavere pri-ser, kan det også være vanskelig å heve prisen til-bake til nivået før overtredelsen etter at overtre-delsen har opphørt. Rettighetshaveren vil ha kravpå erstatning også for tap som inntrer etter atovertredelsen er opphørt så langt som det sann-synliggjøres at tapet er forårsaket av overtredel-sen.

Overtredelse vil ofte påføre rettighetshaverenøkte kostnader. Det kan dreie seg om utgifter til åavdekke og stanse overtredelsen eller som rettig-hetshaveren pådrar seg for å begrense skadevirk-ningene av overtredelsen, f.eks. økt salgsinnsatsog informasjon til markedet. Rettighetshaverenhar krav på erstatning for rimelige utgifter til sliketiltak.

Tap som følge av generelle skadevirkninger imarkedet kan f.eks. oppstå når overtrederen harutnyttet verket på en måte som har krenket anse-elsen til verket eller opphaveren. Tapet vil i sliketilfeller bestå i at omsetningen eller prisene redu-seres ut over det konkurransen fra overtrederenisolert sett medfører på grunn av at markedetsgenerelle etterspørsel etter rettighetshaverensverk svekkes. Dersom overtredelsen er gjennom-ført på en måte som svekker rettighetshaverensomdømme, kan dette svekke rettighetshaverensposisjon i markedet og påføre han tap også når detgjelder andre deler av virksomheten enn den over-tredelsen gjelder.

Det vil ofte mangle konkrete holdepunkter foren eksakt fastsettelse av tapets størrelse når enovertredelse har ført til mer generelle skadevirk-


ninger i markedet. Det må i så fall fastsettes enskjønnsmessig erstatning for tapet ut fra skade-virkningenes art og omfang.

Etter bokstav c kan den forurettede krevevederlag svarende til vinningen som er oppnåddved overtredelsen. Også etter gjeldende bestem-melse er dette utmålingsgrunnlag ved overtre-delse, jf. § 55 andre ledd.

Den forurettede har etter bokstav c krav påvederlag som svarer til den vinning som kan tilba-keføres til overtredelsen. Med vinning siktes dettil alle typer økonomiske fordeler. Ikke-økono-miske fordeler som overtrederen oppnår gjennomovertredelsen kommer derimot ikke i betraktningved fastsettelsen av vederlaget.

Når overtredelsen består i omsetning av rettig-hetsbeskyttede produkter, vil vinningen utgjøreovertrederens nettofortjeneste. Denne fastsettesved at det tas utgangspunkt i overtrederens brut-toinntekter fra omsetningen og gjøres fradrag forutgifter som står i årsakssammenheng med over-tredelsen. Direkte og variable utgifter, f.eks. utgif-ter til anskaffelse av produkter som utgjør enovertredelse eller utgifter til materialer for å pro-dusere slike, skal alltid komme til fradrag ved fast-settelsen av vederlaget. Overtrederens generelleog faste kostnader, f.eks. til lokaler, produksjons-redskaper og lønn, skal derimot bare fradras i denutstrekning de kan knyttes direkte til overtredel-sen. Det vil ikke være rom for fradrag for slikekostnader dersom de knytter seg til lokaler, pro-duksjonsutstyr eller annet som ikke er benyttet iforbindelse med overtredelsen. Hvis lokaler mv.både er brukt i forbindelse med overtredelsen ogtil annen virksomhet, må det gjøres fradrag forden del av kostnadene som kan knyttes til overtre-delsen. Det kan være at overtrederen ikke harhatt annen virksomhet enn den som utgjør over-tredelsen. I så fall må generelle og faste kostnaderfradras i sin helhet ved fastsettelsen av vinningen.

Hvis rettighetene det er gjort inngrep i bareknytter seg til en del av et produkt, vil vinningensom er oppnådd ved inngrepet ikke nødvendigvisvære lik overtrederens nettofortjeneste fra omset-ningen av produktet. I slike tilfeller vil vinningenutgjøre den andel av fortjenesten som kan tilbake-føres til den delen av produktet som inngrepetgjelder. Dersom delen er helt avgjørende for atproduktet kan omsettes med fortjeneste, vil vin-ningen være lik den totale nettofortjenesten fraomsetningen av produktet. Er delen av mindrebetydning stiller dette seg annerledes.

Dersom det foreligger forsettlig eller grovuaktsom overtredelse skal det etter første leddtredje punktum også tas hensyn til ikke-økono-

misk skade ved utmåling av erstatning og veder-lag. Dette skal altså inngå som et moment vedutmålingen. Dermed vil både den økonomiske ogikke-økonomiske skaden kunne kreves dekket islike tilfeller. En slik regulering vil også gi grunn-lag for å kunne kreve dekket ikke-økonomiskskade i tilfeller der rettighetshaveren ikke erpåført noen økonomisk skade ved overtredelsen.Dette er en videreføring av gjeldende § 55 førsteledd andre punktum, hvor det for visse grovt uakt-somme eller forsettlige overtredelser tilkjennesoppreisning for skade av ikke-økonomisk art.Hensynet til at reglene skal ha preventiv effekt, til-sier at det også bør kunne tilkjennes erstatning itilfeller hvor overtredelsen ikke har ført til økono-misk tap for rettighetshaveren. Dette gjelder spe-sielt i saker som gjelder overtredelser av ideellerettigheter.

Andre ledd inneholder et særskilt utmålings-grunnlag for tilfeller der overtrederen har handletforsettlig eller grovt uaktsomt. Etter dette grunn-laget skal overtrederen betale vederlag tilsva-rende det dobbelte av et rimelig vederlag for bru-ken. Dette utmålingsgrunnlaget er nytt. Hva somutgjør et rimelig vederlag for den aktuelle bruken,skal fastsettes slik som beskrevet i merknadene tilførste ledd første punktum bokstav a. Vederlagetsom skal tilkjennes fremkommer ved at dettevederlaget ganges med to. Etter andre ledd skalkan dette grunnlaget ikke kombineres med erstat-ning eller vederlag etter første ledd.

Den forurettede har imidlertid ikke noe ube-tinget krav på at dette grunnlaget skal legges tilgrunn for fastsettelsen. Etter krav fra den foruret-tede skal dette utmålingsgrunnlaget benyttes,men bare i den grad det ikke fremstår som urime-lig. Denne begrensningen er ment som en sneversikkerhetsventil som skal sikre at overtreder ikkeholdes ansvarlig i større utstrekning enn det somfremstår som rimelig. Den klare hovedregel erimidlertid at overtrederen i slike tilfeller skalbetale dobbelt vederlag. For at dette utmålings-grunnlaget ikke skal tas til følge må det foreliggesærlige forhold som gjør det urimelig for overtre-deren å betale dobbelt vederlag. For eksempelkan dette være tilfellet dersom det foreligger tvistom forståelsen av en avtale eller i situasjoner derdet er rimelig tvil om det foreligger en overtre-delse. Det kan også være tilfeller der rettighetsha-veren selv er å bebreide for overtredelsen, f.eks.at forventningen til dobbelt vederlag blir brukt iforhandlingssituasjoner for å oppnå høyere veder-lag og at avtaleinngåelse bevisst treneres avsamme grunn.


Begrepene forsettlig og grovt uaktsomt harsamme innhold som i den alminnelige erstatnings-retten. Grensen mellom grov uaktsomhet og sim-pel uaktsomhet vil være avgjørende for om veder-lag kan fastsettes etter andre ledd. Skillet mellomgrov og simpel uaktsomhet må trekkes på grunn-lag av i hvilken grad overtrederens opptredenavviker fra en vanlig forsvarlig handlemåte. For åkunne karakterisere en handlemåte som grovuaktsom må den skille seg markant fra vanlig for-svarlig adferd. Det kreves at overtrederen harhandlet sterkt klanderverdig, noe som betyr athan må kunne klandres vesentlig mer enn der hanbare har opptrådt uaktsomt. Etter andre ledd erdet ikke nødvendig å trekke noen grense mellomgrovt uaktsomme og forsettlige overtredelser.Hvis overtrederen visste eller holdt det for mestsannsynlig at handlingene han har gjennomførtutgjorde en overtredelse, vil det foreligge forsett.Uvitenhet om eller misforståelse av rettsregler(rettsvillfarelse) vil normalt ikke kunne frita enhandlemåte fra å bli ansett som forsettlig.

Tredje ledd slår fast at første og andre ledd gjel-der tilsvarende ved medvirkning. Ansvaret etterførste og andre ledd gjelder dermed også for densom ikke selv har gjort en overtredelseshandling,men som på en kvalifisert måte har bidratt til ellervært delaktig i andres overtredelseshandlinger(medvirkning). Selv om bestemmelsen i gjel-dende lov ikke omtaler medvirkning, er det ogsåetter gjeldende rett klart at den som har bidratt tilen overtredelse etter omstendighetene kan hol-des ansvarlig etter ulovfestede prinsipper omerstatningsrettslig medvirkningsansvar. Tredjeledd tydeliggjør dette.

Hvorvidt den som har bidratt til en overtre-delse kan holdes ansvarlig som medvirker skal, påsamme måte som etter gjeldende rett, vurderes utfra ulovfestede prinsipper om medvirkningsan-svar. Ikke ethvert bidrag til eller annen delaktig-het i en overtredelseshandling kvalifiserer tilmedvirkningsansvar etter disse prinsippene. Forat medvirkningsansvar skal inntre, kreves det atden aktuelle opptredenen kan karakteriseres somrettstridig. I tillegg må medvirkeren ha utvist slikgrad av skyld som kreves etter bestemmelsen deter aktuelt å holde medvirkeren ansvarlig etter(uaktsomhet etter bestemmelsene i første leddbokstav a til c og grov uaktsomhet etter bestem-melsen i første ledd tredje punktum og andreledd).

Fjerde ledd regulerer overtrederens ansvar forovertredelser som har skjedd i god tro. Også ettergjeldende rett kan overtrederen etter omstendig-hetene holdes ansvarlig for overtredelser som har

skjedd i god tro, jf. § 55 andre ledd. Fjerde leddinnebærer imidlertid visse endringer. Utgangs-punktet vil etter fjerde ledd være at overtrederener ansvarlig også for overtredelser som harskjedd i god tro, men det kan bare tilkjennesvederlag svarende til et rimelig vederlag for bru-ken eller til vinningen som er oppnådd ved over-tredelsen. Etter gjeldende bestemmelse er detbare vinningen som kan kreves utbetalt.

Det er bare den som har gjort en overtredel-seshandling som kan holdes ansvarlig etter fjerdeledd. Den som ikke selv har gjort en overtredelse,men som i god tro har bidratt til et overtredelse,kan ikke holdes ansvarlig. Hva som utgjør et rime-lig vederlag for bruken, eller vinningen som eroppnådd ved overtredelsen, skal fastsettes påsamme måte som etter første ledd første punktumbokstav a og c. Det vises til merknadene til dissebestemmelsene. Den forurettede kan i utgangs-punktet kreve at vederlaget fastsettes på det avdisse utmålingsgrunnlagene som gir høyestvederlag. Når vederlaget fastsettes på grunnlag avdet som ville utgjort et rimelig vederlag, kan detikke tilkjennes erstatning for tap som ikke villeoppstått ved avtale om bruk tillegg til vederlaget(slik som etter første ledd første punktum bokstava).

Den forurettede har bare krav på vederlagetter fjerde ledd i den grad det ikke fremstår somurimelig å tilkjenne vederlag. Dette skal sikre aten godtroende overtreder ikke holdes ansvarlig istørre utstrekning enn det som fremstår somrimelig. Utgangspunktet er imidlertid også i dissetilfellene at overtrederen skal holdes ansvarligfullt ut. Selv om overtrederen har opptrådt i godtro, har det skjedd en ulovlig bruk. Det vil da somregel være rimelig at overtrederen må betalevederlag som svarer til det han måtte betalt omhan hadde inngått avtale om bruken, eller til vin-ningen han har oppnådd ved den ulovlige bruken.For at ansvaret skal kunne settes ned må det fore-ligge særlige forhold som gjør det urimelig åholde overtrederen ansvarlig fullt ut. Det må hergjøres en tilsvarende vurdering som ved spørsmålom et ansvar skal lempes etter skadeserstatnings-loven § 5-2. Det skal imidlertid mindre til for ålempe ansvaret etter fjerde ledd enn det som kre-ves etter skadeserstatningsloven.

I den grad det fremstår som urimelig å holdeovertrederen ansvarlig skal ansvaret redusereseller falle bort. At ansvaret faller helt bort vil barehelt unntaksvis være aktuelt. Noen ganger vil detfremstå som urimelig å tilkjenne vederlag fastsattetter ett av de to alternative grunnlagene, menikke det andre. Vederlag må i så fall fastsettes


etter det grunnlaget som ikke gir et urimeligresultat. Det kan også være nødvendig å reduserebeløpet som følger av et de alternative grunnla-gene for å unngå at det fremstår som urimelig åholde overtrederen ansvarlig.

Etter femte ledd kan den som fremstiller ellermedvirker til fremstilling eksemplar til privat brukbasert på et ulovlig kopieringsgrunnlag, jf. § 26første ledd, bare holdes ansvarlig når han har opp-trådt forsettlig. Dette fremgår også av gjeldende§ 55 tredje ledd. Tilsvarende gjelder for den sombruker åndsverk eller arbeider i strid med dennye bestemmelsen om strømming fra ulovlig kildei § 3 tredje ledd.

Etter sjette ledd kan ansvaret etter første ogtredje ledd lempes etter lov 13. juni 1969 nr. 26 omskadeserstatning § 5-2. Dagens lov inneholderingen egen bestemmelse om at ansvaret kan lem-pes. Henvisningen til skadeserstatningsloven § 5-2er tatt inn for å klargjøre at muligheten til lemp-ning etter denne bestemmelsen også gjeldervederlag.

Skadeserstatningsloven § 5-2 skal praktiserespå samme måte på dette området som ellers. Detinnebærer at det bare unntaksvis vil være aktueltå lempe ansvaret.

Muligheten til å lempe ansvaret etter skades-erstatningsloven § 5-2 gjelder ikke for utmålings-grunnlaget om dobbelt vederlag i andre ledd elleransvaret for overtredelser som har skjedd i godtro etter fjerde ledd. Grunnen til det er at enmulighet til å lempe ansvaret for inngrep som harskjedd i god tro følger direkte av andre og fjerdeledd.

Til § 83 Tiltak for å hindre inngrep og andre overtre-delser

Bestemmelsen regulerer tiltak for å hindre inn-grep andre overtredelser og en videreføring avgjeldende § 56 om inndragning mv. Den er gitt enny utforming sammenlignet med gjeldende rett.Rettighetshaverens stilling er styrket på flerepunkter. Departementets alminnelige merknaderfinnes i punkt 7.5.5.

I første ledd første punktum blir det fastslått atretten for å hindre inngrep og andre overtredelserkan gi pålegg om forebyggende tiltak. Det følgerav alminnelige prosessregler at tiltak bare kanpålegges når rettighetshaver har nedlagt påstandom det.

Første ledd første punktum forutsetter at detmå ha skjedd et inngrep eller en overtredelse forat det skal kunne gis pålegg om forebyggende til-tak. Etter andre ledd gjelder imidlertid første ledd

tilsvarende i tilfeller som nevnt i § 79 første leddandre punktum. Det innebærer at det i visse situa-sjoner også kan besluttes forebyggende tiltak vedforestående overtredelser. Dette er en utvidelsesammenlignet med gjeldende rett.

Adgangen til å beslutte forebyggende tiltakgjelder uavhengig av om det er utvist skyld i for-bindelse med overtredelsen. I hvilken grad det erutvist skyld vil imidlertid kunne ha betydning vedforholdsmessighetsvurderingen som skal skje vedavgjørelsen av om forebyggende tiltak skal beslut-tes og valget mellom ulike tiltak, jf. første leddtredje og fjerde punktum.

Forebyggende tiltak kan også rette seg motnoen som ikke selv har begått en overtredelse.Dette gjelder selv om vedkommende har opptrådti aktsom god tro. Forholdsmessighetskravet, jf.første ledd tredje og fjerde punktum, kan imidler-tid være til hinder for at forebyggende tiltak rettesmot noen som ikke selv har begått en overtre-delse, og som har opptrådt i god tro. Forholds-messighetskravet medfører at det ikke kan beslut-tes forebyggende tiltak rettet mot produkter somnoen har anskaffet til private formål. Dette gjelderuavhengig av om den som har anskaffet produk-tene har opptrådt i god tro.

Tiltakene kan rette seg mot produkter somutgjør inngrep i en annens rett eller andre overtre-delser og mot materialer og hjelpemidler somhovedsakelig er brukt eller tilsiktet brukt til åfremstille slike produkter. Materialer og hjelpe-midler som hovedsakelig er brukt eller tilsiktetbrukt til å fremstille produkter som utgjør inn-grep, vil f.eks. kunne omfatte trykksatser, klisjéerog former.

Tiltak kan bare besluttes for materialer oghjelpemidler som hovedsakelig er brukt eller til-siktet brukt til å fremstille produkter som utgjøren overtredelse. Tiltak kan besluttes selv ommaterialene og hjelpemidlene også kan brukes tilandre formål. Det avgjørende er hvordan materia-lene eller hjelpemidlene faktisk er brukt eller til-siktet brukt. Det kan imidlertid ikke besluttesforebyggende tiltak rettet mot materialer og hjel-pemidler som i ikke ubetydelig grad også er brukteller tilsiktet brukt til andre formål enn å frem-stille produkter som utgjør en overtredelse. Detvil som regel være adgang til å beslutte tiltak ret-tet mot materialer og hjelpemidler som uteluk-kende kan brukes til å fremstille produkter somutgjør en overtredelse, eller som ikke kan anses åha andre fornuftige bruksmåter.

Tiltak rettet mot materialer og hjelpemidlersom er tilsiktet brukt til å fremstille produktersom utgjør overtredelse, vil være aktuelt i to for-


skjellige situasjoner. For det første vil det i tilfellerhvor det allerede er fremstilt produkter somutgjør en overtredelse, også kunne besluttes fore-byggende tiltak for hjelpemidler og materialersom er tilsiktet brukt i fremtidig produksjon, mensom enda ikke er tatt i bruk. For det andre vil det isituasjoner hvor det enda ikke har skjedd en over-tredelse, være anledning til å beslutte forebyg-gende tiltak rett mot materialer og hjelpemidlersom er tilsiktet brukt ved en forestående overtre-delse, forutsatt at vilkåret i et av alternativene i§ 79 første ledd andre punktum er oppfylt, jf. omandre ledd nedenfor.

Det kan bare besluttes tiltak i den utstrekningdet finnes rimelig. Et tilsvarende vilkår finnes ikkei gjeldende lov. I tredje og fjerde punktum gitt ennærmere presisering av hva som ligger i detterimelighetsvilkåret, jf. nærmere om dette neden-for.

Det følger av første punktum at retten «kan» gipålegg om tiltak når vilkårene er oppfylt. Det inne-bærer at rettighetshaveren ikke har noe ubetingetkrav på at det gis slikt pålegg selv om vilkårene eroppfylt. Dette må ses i sammenheng med forsla-get § 84. Etter § 84 kan retten i stedet for å fast-sette tiltak etter §§ 79 og 83, gi tillatelse til bruk avverket eller arbeidet mot rimelig vederlag og påpassende vilkår for øvrig. Slik tillatelse kan baregis når helt særlige grunner foreligger, og bare tilden som har handlet i aktsom god tro. Det vises tilmerknadene til § 84. Dersom saksøkte påberoper§ 84 og retten finner at tillatelse skal gis, vil detikke kunne besluttes forebyggende tiltak somrammer slik bruk som tillatelsen gjelder. Hvis detikke er aktuelt med tillatelse etter § 84, må et kravom forebyggende tiltak tas til følge så langt somvilkårene i § 83 er oppfylt.

Første ledd andre punktum gir en ikke uttøm-mende eksemplifisering av hva forebyggende til-tak kan gå ut på. Dette er en utvidelse sammenlig-net med gjeldende § 56, der opplistingen avmulige tiltak er uttømmende. Andre aktuelle tiltakenn de som er uttrykkelig nevnt, vil f.eks. kunnevære pålegg om endring av produkter eller hjelpe-midler, eller pålegg om at produkter skal tas i for-varing. Retten kan etter alminnelige prosessreglerbare gi pålegg om slike tiltak som ligger innenforrammene av rettighetshaverens påstand. Hvis detf.eks. er nedlagt påstand om tilbakekallelse frahandelen, kan ikke retten pålegge ødeleggelse.

I prinsippet gjelder alle alternativene som ernevnt i første ledd bokstav a til d både for produk-ter som utgjør en overtredelse og for materialerog hjelpemidler som er brukt eller tilsiktet brukttil å fremstille produkter som utgjør en overtre-

delse. I praksis vil imidlertid alternativene i bok-stav a og b først og fremst være aktuelle for pro-dukter som utgjør en overtredelse, mens alternati-vene i bokstav c og d vil være aktuelle både forprodukter og materialer og hjelpemidler.

Etter bokstav a kan det gis pålegg om tilbake-kallelse fra handelen. Dette innebærer at den somhar solgt produkter som utgjør en overtredelse,pålegges å kalle disse produktene tilbake. Ved-kommende vil ikke kunne tvinge kjøperne til ålevere produktene tilbake. Det kan derfor bare gispålegg om å gjennomføre rimelige tiltak for å få til-bakelevert produktene, f.eks. å varsle kjøperneom at produktene utgjør en overtredelse og at detilbys tatt tilbake mot at kjøpesummen tilbakebe-tales og at øvrige omkostninger forbundet med til-bakelevering dekkes. Et pålegg om tilbakekallelsekan ikke omfatte produkter som er anskaffet tilprivate formål.

Etter bokstav b kan det gis pålegg om definitivfjerning av produkter og materialer og hjelpemid-ler fra handelen. Dette kan f.eks. være pålegg omå overlate produktene til en veldedig organisasjon,et sykehus eller lignende. Pålegg om at produktereller materialer og hjelpemidler skal overlates tilen tredjeperson kan kun gis når dette skjer i for-ståelse med mottakeren.

Etter bokstav c kan det gis pålegg om at pro-dukter og materialer og hjelpemidler skal ødeleg-ges. Bestemmelsen må forstås teknologinøytralt,slik at det dette alternativet også kan omfatte slet-ting av digitale eksemplar.

Etter bokstav d kan det gis pålegg om at pro-dukter og materialer og hjelpemidler skal utleve-res til rettighetshaveren. Rettighetshaveren vilomfatte den som har fått sin rett krenket ved over-tredelsen.. Etter bokstav d kan et slikt pålegg ogsåomfatte materialer og hjelpemidler som hovedsa-kelig er brukt eller tilsiktet brukt til å fremstilleslike produkter.

Av hensyn til at dommen skal kunne tvangs-fullbyrdes, er det viktig at retten er nøye medutformingen av domsslutningen når det gis påleggom tiltak. Slutningen må gå ut på noe som sak-søkte faktisk har mulighet til å gjennomføre. Tilta-kene saksøkte pålegges må dessuten være til-strekkelig presist beskrevet, jf. tvangsfullbyrdel-sesloven § 4-2 første ledd bokstav b. Når det f.eks.gjelder tilbakekallelse fra handelen, vil saksøkteikke ha mulighet til å tvinge gjennom at en kjøpersom ikke har vært part i saken, leverer varene til-bake. I slike tilfeller må domsslutningen derforkonkretisere hvilke handlinger saksøkte skalgjennomføre for å kalle produktene tilbake.


Etter første ledd tredje punktum skal avgjørel-sen av om tiltak skal pålegges og valget mellommulige tiltak skje ut fra en forholdsmessighetsvur-dering. Det følger av første ledd fjerde punktum atdet ved forholdsmessighetsvurderingen blantannet skal tas hensyn til overtredelsens alvorlig-het, virkningene av tiltakene og tredjepartsinteresser. Overtredelsens alvorlighet tar blantannet sikte på overtredelsens omfang, skadevirk-ninger for rettighetshaveren og i hvilken grad deter utvist skyld ved overtredelsen. Virkningene avtiltakene tar sikte på hvilke ulemper den som tilta-kene retter seg mot vil bli påført. Ødeleggelse avbyggverk vil f.eks. uansett unntas etter rimelig-hetskravet. Også andre momenter kan tas ibetraktning, f.eks. sannsynligheten for at nye inn-grep vil begås dersom det ikke gis pålegg. Når ret-ten skal vurdere om tiltak bør pålegges, må denveie ulempene som overtrederen vil bli påført motrettighetshaverens behov for forebyggende tiltak.

Hensynet til ytringsfriheten, herunder kilde-vernet og forbudet mot forhåndssensur, vil ogsåkunne inngå i forholdsmessighetsvurderingen derdet er relevant. Forholdsmessighetskravet vilmåtte fortolkes i samsvar med de trinnhøyerebestemmelsene i Grunnloven § 100 og EMK artik-kel 10, slik at det ikke oppstår noen motstrid. Vedeventuell motstrid vil uansett de trinnhøyerereglene gå foran.

Tredjeparts interesser skal også inngå i for-holdsmessighetsvurderingen. Tredjepart omfat-ter andre enn den det er aktuelt å rette tiltak motog rettighetshaveren, f.eks. en som har ervervetprodukter som utgjør en overtredelse (uten selv ågjøre en overtredelse) eller en eier av hjelpemid-ler som en annen har brukt til å fremstille produk-ter som utgjør en overtredelse. Tredjepartsinteresser vil også omfatte mer allmenne interes-ser. Det kan f.eks. være interessen i at verdifullehjelpemidler, som det krever mye ressurser å pro-dusere og som kan brukes til andre formål enn åfremstille produkter som utgjør en overtredelse,ikke ødelegges eller blir stående uvirksomme. Ien situasjon der en avveining av interessene til ret-tighetshaveren og overtrederen isolert sett tilsierat slike hjelpemidler bør ødelegges, kan dermedtredjeparts interesser føre til at retten likevel vel-ger mindre inngripende tiltak, f.eks. at overtrede-ren pålegges å overdra de aktuelle hjelpemidlenetil andre.

Når det er spørsmål om å beslutte tiltak rettetmot materialer eller hjelpemidler som hovedsake-lig er brukt eller tilsiktet brukt til å fremstille pro-dukter som utgjør en overtredelse, må det ved for-holdsmessighetsvurderingen legges vekt på om

materialene eller hjelpemidlene har vært brukt,eller på en formålstjenlig måte kan brukes, tilandre formål enn å fremstille produkter somutgjør en overtredelse.

Pålegg om tiltak rettet mot produkter somnoen har anskaffet til private formål, vil rammehardt samtidig som det i slike situasjoner er litebehov for forebyggende tiltak. Forebyggende til-tak rettet mot produkter som noen har anskaffettil private formål vil dermed ikke være aktueltfordi det alltid vil måtte anses som uforholdsmes-sig.

Valget mellom mulige tiltak skal også skje utfra en forholdsmessighetsvurdering. Det kanf.eks. tenkes at det i det konkrete tilfelle vil væreuforholdsmessig å gi pålegg om ødeleggelse avprodukter, mens det ikke vil være uforholdsmes-sig å beslutte at produktene skal kalles tilbake frahandelen eller endres.

Etter andre ledd gjelder bestemmelsene omforebyggende tiltak i første ledd tilsvarende i sliketilfeller som omfattes av § 79 første ledd andrepunktum. Forebyggende tiltak kan dermed ogsåbesluttes i situasjoner hvor det ennå ikke harskjedd noe inngrep dersom et av de alternative vil-kårene i § 79 første ledd andre punktum er opp-fylt.

Tredje ledd første punktum fastslår at tiltak ikkeskal være betinget av at rettighetshaveren yterkompensasjon til den tiltaket retter seg mot. Detteutgjør en endring sammenlignet med gjeldende§ 56 første ledd som fastslår at eksemplar av etåndsverk kan overdras til rettighetshaveren motvederlag som ikke overstiger fremstillingskostna-dene. Videre følger det av tredje ledd første punk-tum at pålegg om tiltak ikke påvirker rett til veder-lag og erstatning etter § 82. Dette innebærer atdet ikke skal tas hensyn til at det er gitt pålegg omforebyggende tiltak ved avgjørelsen av om fornær-mede har rett til vederlag og erstatning og vedutmålingen av vederlag og erstatning. Selv omgjeldende § 56 ikke inneholder noen uttrykkeligbestemmelse om dette, innebærer ikke dette noenrealitetsendring.

Etter tredje ledd andre punktum skal forebyg-gende tiltak gjennomføres for saksøktes regning(det vil si den som pålegges tiltakene) hvis ikkesærlige grunner taler mot det. I gjeldende § 56 erdette spørsmålet ikke uttrykkelig regulert, menbestemmelsen må imidlertid forstås slik at sak-søkte må bære kostnadene ved tiltakene, bortsettfra ved utlevering til rettighetshaveren. Særligegrunner som gjør at rettighetshaveren må bæreomkostningene vil f.eks. foreligge når det er aktu-elt med tiltak rettet mot noen som ikke selv har


gjort en overtredelse og som har opptrådt i akt-som god tro, f.eks. en forvarer.

Til § 84 Tillatelse til bruk

Bestemmelsen er ny, men er beslektet med gjel-dende § 56 andre ledd andre punktum om tilla-telse for at fremstilte eksemplar gjøres tilgjengeligfor allmennheten. Bestemmelsen om tillatelse tilbruk er skilt ut i en egen paragraf for å klargjøreat en slik tillatelse trer i stedet for både forbudetter § 79 og forebyggende tiltak etter § 83. Depar-tementets alminnelige merknader finnes i punkt7.6.4.

Etter første punktum kan retten, i stedet for åfastsette tiltak etter §§ 79 og 83, når helt særligegrunner foreligger, gi tillatelse til bruk av verketeller arbeidet (eller en del av dette) mot rimeligvederlag til rettighetshaveren og på passende vil-kår for øvrig. Det følger av alminnelige prosessre-gler at slik tillatelse bare kan gis når det er nedlagtpåstand om det.

Kravet om at det må foreligge «helt særligegrunner» gir uttrykk for at dette unntaket er sne-vert, slik at det ikke er kurant å gi tillatelse. Vedvurderingen av om tillatelse skal gis må bådeinteressene til den som eventuelt skal få tillatelsenog interessene til rettighetshaveren tas i betrakt-ning. Både hensynet til opphavers ideelle rettighe-ter og den eventuelle personlige forbindelse mel-lom verk og opphaver, vil naturlig inngå i dennevurderingen og må tillegges stor vekt. Når detgjelder den som krever tillatelse, må det leggesvekt på hvor hardt vedkommende vil rammes der-som tillatelse ikke gis. I den forbindelse vil det habetydning i hvilken grad vedkommende har inn-rettet seg med sikte på å utnytte verket eller arbei-det, f.eks. i form av å foreta investeringer e.l. Ogsåder kunstneriske verdier ellers ville gått tapt, vildette kunne tilsi at «helt særlige grunner» fore-ligger. Det vil bare kunne gis tillatelse i tilfellerhvor den som krever tillatelse ellers vil bli rammetpå en klart urimelig måte. Samtidig kreves det atrettighetshaverens behov blir rimelig ivaretattgjennom vederlaget og øvrige vilkår som stillesfor tillatelsen.

Tillatelsen må presist angi hva slags bruk avverket eller arbeidet den gjelder. Begrunnelsenbak regelen er å åpne for at bruk det er lagt nedvesentlige investeringer i mv. kan gjennomføres.De bruksmåter den som får tillatelsen alleredehar gjennomført eller tatt sikte på å gjennomføre,vil dermed danne en ytterramme for hva slags oghvor omfattende bruk tillatelsen kan gjelde. Detkan ikke gis tillatelse til andre former for eller en

mer omfattende bruk av verket eller arbeidet. Ret-ten kan derimot gi en tillatelse som gjelder en merbegrenset bruk enn den som allerede er gjennom-ført eller som det er tatt sikte på å gjennomføre.Dette vil være på sin plass hvis interessene til densom krever tillatelse vil bli rimelig ivaretatt meden mer begrenset tillatelse, eller hvis rettighetsha-verens behov taler for det.

Dersom det gis tillatelse skal retten fastsette etrimelig vederlag som den som gis tillatelsen skalbetale til rettighetshaveren. Ved fastsettelsen avvederlaget vil det være naturlig å ta utgangspunkti hva som ville vært en rimelig vederlag for slikbruk som tillatelsen gjelder, jf. § 82 første leddbokstav a. Vederlaget kan ikke settes til et laverebeløp enn dette. Men også andre momenter kankomme inn i vurderingen av hva som er rimelig idet enkelte tilfellet, som også hensyntar at detikke er rettighetshaver selv som gir tillatelsen.

Retten skal også fastsette andre passende vil-kår for tillatelsen, f.eks. om merking av produkter,hvor produktene kan selges mv.

Tillatelsens varighet må fastsettes på grunnlagav en avveining mellom interessene til den somfår tillatelsen og rettighetshaveren. Tillatelsen kangjelde i hele rettighetens vernetid eller en del avdenne.

Andre punktum fastslår at tillatelse til brukbare kan gis til den som har opptrådt i aktsom godtro. Allerede vilkåret om at det må foreligge heltsærlige grunner vil imidlertid ofte føre til at tilla-telse ikke kan gis til den som ikke har opptrådt igod tro. Noe slikt vilkår fremgår ikke av gjeldende§ 56 andre ledd andre punktum.

Til § 85 Formidling av informasjon om dom i sak om inngrep og overtredelse

Bestemmelsen er ny. Den fastslår at retten i endom i sak om inngrep eller annen overtredelsekan bestemme at informasjon om dommen skalformidles på passende måte for inngriperens reg-ning. Gjeldende lov inneholder ikke noen slikregel. Departementets alminnelige merknader fin-nes i punkt 7.7.

Det følger av første punktum at retten i en domi sak om inngrep i en annens rett eller annen over-tredelse av loven kan bestemme at informasjonom dommen skal formidles på passende måte forovertrederens regning. Det er bare i en dom somavgjør realiteten i en overtredelsessak at rettenkan fatte en slik avgjørelse. Bestemmelsen kanaltså ikke brukes i en sak om midlertidig forføy-ning eller bevissikring. Det spiller derimot ingenrolle om det dreier seg om dom i en sivil sak eller


en straffesak. Etter alminnelige prosessregler kanretten bare treffe beslutning om formidling avdommen når det er nedlagt påstand om det.Adgangen til å bestemme at informasjon om dom-men skal formidles for overtrederens regninggjelder bare når det i dommen legges til grunn atdet foreligger en overtredelse (eller medvirkningtil overtredelse eller et forestående overtredelsesom omfattes av § 79 første ledd andre punktum,jf. andre punktum).

Det vil bare være aktuelt å pålegge overtrede-ren et økonomisk ansvar etter bestemmelsen.Selve informasjonsformidlingen vil det være opptil rettighetshaveren å iverksette. Overtrederenskal bare dekke kostnadene.

Rettighetshaveren har ikke noe krav på at ret-ten skal treffe beslutning om at dommen skal for-midles på overtrederens regning. Rettens avgjø-relse av om et slikt pålegg skal gis, vil avhenge avom dette må anses som et formålstjenlig og rime-lig tiltak for å ivareta rettighetshaverens interessei å avbøte følgene av overtredelsen og å forebyggenye overtredelser. Det kan for eksempel værebehov for å nå ut med informasjon om ulovligefremstilte eksemplar som fremdeles er tilgjenge-lig på markedet eller om en tjeneste hvor det gjø-res tilgjengelig materiale som gjør inngrep i opp-havsretten. I slike tilfeller kan rettighetshaverenha en interesse i at bl.a. omsetningskretsen gjøresoppmerksom på dommen. Dette er et godt eksem-pel på et tilfelle hvor det kan være på sin plass åbestemme at dommen skal formidles for overtre-derens regning. Dersom rettighetshaveren alle-rede har pådratt seg rimelige kostnader til infor-masjonstiltak for å avhjelpe følgene av overtredel-sen, vil disse kunne kreves erstattet etter § 82. Atrettighetshaveren allerede har gjennomført infor-masjonstiltak, utelukker ikke at rettighetshaverengis medhold i et krav om at dommen skal formid-les for overtrederens regning. Behovet for formid-ling av dommen vil imidlertid som regel væremindre når det allerede er gjennomført informa-sjonstiltak fra rettighetshaverens side. I slike tilfel-ler kan det derfor være aktuelt å avslå kravetunder henvisning til at informasjonsbehovet alle-rede må anses dekket.

Hva slags og hvor omfattende formidlingstil-tak overtrederen skal pålegges å bekoste, vil detvære opp til retten å avgjøre ut fra hva som måanses som passende i det konkrete tilfelle. Det måher ses hen til hvilken personkrets det er ønskeligå nå frem til. Er det ønskelig å nå frem til forbru-kere vil det som regel være mest hensiktsmessigat informasjonen gis som et sammendrag av dom-men. I slike tilfeller vil det være aktuelt å legge

opp til at informasjonen gis i form av annonsering.Skal derimot informasjonen først og fremst nåprofesjonelle aktører, vil det ofte være mest hen-siktsmessig å sende ut kopier av dommen.

Etter andre punktum gjelder bestemmelsenom formidling av informasjon om dommen i førstepunktum tilsvarende ved medvirkning til overtre-delse og i slike tilfeller som omfattes av § 79 førsteledd andre punktum. I disse tilfellene vil det væremedvirkeren, eller den som har opptrådt på enslik måte at det kan nedlegges forbud etter § 79første ledd andre punktum, som kan pålegges åbekoste informasjonstiltakene.

Til § 86 Tvungent verneting

Bestemmelsen er ny og slår fast at Oslo tingrettskal være tvungent verneting for sivile søksmålom inngrep i en annens rett eller andre overtre-delser av loven. Etter gjeldende rett følger sakeretter åndsverkloven de alminnelige vernetingsre-glene, med unntak av spesialbestemmelsene i§§ 56b fjerde ledd, § 56d, 56i og 56l (hvor Oslotingrett er verneting). De alminnelige merkna-dene finnes i punkt 7.8.4. Bestemmelsen gjelderikke saker om midlertidig forføyning og straffesa-ker.

Til § 87 Behandling av personopplysninger som gjelder opphavsrettsinngrep m.m.

Bestemmelsen gir rettighetshavere adgang til åbehandle personopplysninger (eksempelvis regis-trere og lagre IP-adresser) knyttet til opphavsrett-skrenkelser m.m. uten konsesjon fra Datatilsynetnår slik behandling er nødvendig for bl.a. å gjøregjeldende rettskrav. Bestemmelsen viderefører gjel-dende § 56a uten materielle endringer og er nær-mere omtalt i punkt 8.2. I bestemmelsen er ordet«krenkelser» gjennomgående erstattet med «inn-grep», uten at dette er ment å innebære noen reali-tetsendringer. Det vises for øvrig til merknadene tilbestemmelsen i Prop. 65 L (2012–2013) s. 87 flg.

Til § 88 Tilgang til opplysninger som identifiserer inne-haver av abonnement brukt ved opphavsrettsinngrep m.m.

Bestemmelsen gir regler om rettighetshaveresadgang til etter en domstolsavgjørelse å få utlevertfra internettilbyder opplysninger som identifisererinnehaveren av abonnement som er brukt til opp-havsrettsinngrep m.m. Bestemmelsen videreførergjeldende § 56b uten materielle endringer og er ernærmere omtalt i punkt 8.3.1. I bestemmelsen er


ordet «krenkelser» gjennomgående erstattet med«inngrep», uten at dette er ment å innebære noenrealitetsendringer. Det er også foretatt noen min-dre tekniske endringer i lovteksten som følge av atPost- og teletilsynet 1. januar 2015 endret navn tilNasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom). Detvises for øvrig til merknadene til bestemmelsen iProp. 65 L (2012–2013) s. 88 flg.

Til § 89 Pålegg om å hindre eller vanskeliggjøre tilgang til nettsted der det gjøres tilgjengelig materiale som gjør inngrep i opphavsrett m.m.

Bestemmelsen gir domstolen kompetanse til åpålegge tjenesteytere (internettilbydere) å hindreeller vanskeliggjøre tilgang til nettsted, og fastset-ter nærmere vilkår for når slike pålegg kan gis.Bestemmelsen viderefører gjeldende § 56c utenvesentlige endringer og er nærmere omtalt ipunkt 8.4.1. I bestemmelsen er ordet «krenker»erstattet med «gjør inngrep i», uten at dette erment å innebære noen realitetsendring. I tredjeledd er Kongens forskriftskompetanse i gjeldendebestemmelse lagt til departementet. Det vises forøvrig til merknadene til bestemmelsen i Prop. 65 L(2012–2013) s. 90 flg.

Til § 90 Begjæringen

Paragrafen angir hvordan begjæringen om påleggetter § 89 skal settes frem og hva den skal inne-holde. Bestemmelsen viderefører gjeldende § 56duten endringer og er omtalt i punkt 8.4.1. Detvises for øvrig til merknadene til bestemmelsen iProp. 65 L (2012–2013) s. 92 flg.

Til § 91 Behandling av begjæringen

Bestemmelsen gir regler om behandlingen avbegjæringen om pålegg etter § 89. Bestemmelsenviderefører gjeldende § 56e uten materielleendringer og er omtalt i punkt 8.4.1. Henvisningeni fjerde ledd er endret som følge av ny paragraf-nummerering. Det vises for øvrig til merknadenetil bestemmelsen i Prop. 65 L (2012–2013) s. 93.

Til § 92 Rettens avgjørelse

Bestemmelsen fastlår at begjæringen om påleggetter § 89 skal avgjøres ved kjennelse. Dette er til-svarende som for avgjørelser etter tvisteloven omblant annet midlertidig sikring og bevissikringutenfor rettssak. Avgjørelsen skal nevnte partene.Bestemmelsen viderefører gjeldende § 56f utenmaterielle endringer og er omtalt i punkt 8.4.1.

Henvisningene i bestemmelsen er endret somfølge av ny paragrafnummerering. Det vises forøvrig til merknadene til bestemmelsen i Prop. 65 L(2012–2013) s. 93 flg.

Til § 93 Etterfølgende forhandlinger

Bestemmelsen regulerer etterfølgende forhand-linger i forbindelse med pålegg etter § 89 og vide-refører gjeldende § 56g uten materielle endringer.Bestemmelsen er omtalt i punkt 8.4.1. Henvisnin-gene i bestemmelsen er endret som følge av nyparagrafnummerering. Det vises for øvrig tilmerknadene til bestemmelsen i Prop. 65 L (2012–2013) s. 94 flg.

Til § 94 Gjennomføring av pålegg

Bestemmelsen omhandler gjennomføringen avpålegg etter § 89 og viderefører gjeldende § 56huten materielle endringer. Bestemmelsen eromtalt i punkt 8.4.1. Henvisningene i bestemmel-sen er endret som følge av ny paragrafnummere-ring. Det vises for øvrig til merknadene til bestem-melsen i Prop. 65 L (2012–2013) s. 95.

Til § 95 Opphevelse av pålegg

Paragrafen inneholder alminnelige regler om opp-hevelse av besluttet pålegg etter § 89, og har sinparallell i tvisteloven §§ 33-9 og 34-5. Bestemmel-sen viderefører gjeldende § 56i uten materielleendringer og er omtalt i punkt 8.4.1. Henvisningeni andre ledd er endret som følge av ny paragraf-nummerering. Det vises for øvrig til merknadenetil bestemmelsen i Prop. 65 L (2012–2013) s. 95.

Til § 96 Bortfall av pålegg

Paragrafen regulerer bortfall av pålegg etter § 89og har sin parallell til tvisteloven §§ 33-10 og 34-6.Bestemmelsen viderefører gjeldende § 56j utenmaterielle endringer og er omtalt i punkt 8.4.1.Henvisningen i tredje ledd er endret som følge avny paragrafnummerering. Det vises for øvrig tilmerknadene til bestemmelsen i Prop. 65 L (2012–2013) s. 95.

Til § 97 Sakskostnader

Paragrafen gir en særregulering av ansvar forsakskostnader i forbindelse med begjæring avpålegg etter § 89, og slår fast at internetilbyderenbare kan ilegges ansvar for saksøkers sakskostna-der etter tvisteloven kapittel 20 i ankesak der tje-


nesteyteren har anket. Bestemmelsen videreførergjeldende § 56k uten endringer og er omtalt ipunkt 8.4.1. Det vises for øvrig til merknadene tilbestemmelsen i Prop. 65 L (2012–2013) s. 95 flg.

Til § 98 Erstatning ved opphevelse og bortfall av pålegg

Paragrafen regulerer erstatning både der pålegger opphevet eller falt bort når det viser seg at vil-kårene for pålegg etter § 89 likevel ikke var opp-fylt da pålegget ble besluttet. Bestemmelsen vide-refører gjeldende § 56l uten endringer og eromtalt i punkt 8.4.1. Det vises for øvrig til merkna-dene til bestemmelsen i Prop. 65 L (2012–2013) s.96.

Til § 99 Forholdet til tvisteloven

Bestemmelsen regulerer i hvilken utstrekningtvistelovens bestemmlser kommer til anvendelsefor pålegg etter § 89. Bestemmelsen videreførergjeldende § 56m uten materielle endringer og eromtalt i punkt 8.4.1. Henvisningene i bestemmel-sen er endret som følge av ny paragrafnummere-ring. Det vises for øvrig til merknadene til bestem-melsen i Prop. 65 L (2012–2013) s. 96.

Til kapittel 7 Bestemmelser til vern for tekniske beskyt-telsessystemer og elektronisk rettighetsinformasjon (§§ 100-104)

Kapitlet tilsvarer gjeldende kapittel 6a om vern fortekniske beskyttelsessystemer og elektronisk ret-tighetsinformasjon. Som nevnt i de alminneligemerknader punkt 9, skal dette kapitlet gjennomgåsog eventuelt samordnes med enkelte bestemmel-ser i den nye straffeloven, noe som vil bli vurdertpå et senere tidspunkt. Det er på denne bakgrunnikke foreslått materielle endringer i bestemmel-sene i kapitlet, ut over at kompetansen til å gi nær-mere regler i § 101 foreslås lagt til departementet. Itillegg foreslås enkelte tekniske og språklige juste-ringer, bl.a. i § 103 første ledd bokstav b, hvor ordet«krenkelse» er erstattet med «inngrep». Paragra-fene i dette kapitlet foreslås omnummerert i trådmed lovutkastet for øvrig. Også henvisningeneforeslås endret av hensyn til omnummerering avøvrige paragrafer. Det vises til Ot.prp. nr. 46 (2004–2005) s. 109-133 og s. 154–158 og Innst. O nr. 103(2004–2005) s. 33 flg.

Til § 105 Retten til eget bilde

Bestemmelsen er en videreføring av personvern-regelen i gjeldende § 45c om rett til eget bilde.

Henvisningene i første ledd bokstav e til § 23tredje ledd og § 27 andre ledd er endret til henvis-ningene i dette utkastet, nemlig til § 37 tredje leddog § 33 andre ledd.

Det vises til de alminnelige merknadene punkt10.1, og Ot.prp. nr. 54 (1994–95) s.11.

Til § 106 Bestilte portretter

Bestemmelsen viderefører gjeldende regler ombestilte portretter i § 39j og er nærmere omtalt ipunkt 10.2 og i Ot.prp. nr. 54 (1994–95) s. 34 og 35.

Til § 107 Forbud mot å bruke tittel mv. som kan forveksles med annet åndsverk

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende§ 46 om forbud mot å bruke en tittel som kan for-veksles med et annet åndsverk.

Det vises til de alminnelige merknadene punkt10.3. Bestemmelsen er endret ved at et verk ikkekan tilgjengeliggjøres «på en måte» som er egnetå fremkalle forveksling med et annet åndsverkmed en annen opphaver. Dette vil dekke detsamme som er regnet opp i gjeldende bestem-melse, som er «en tittel, et dekknavn eller etmerke». For øvrig er det bare gjort språkligeendringer.

Til § 108 Forbud mot bruk av opphaverens navn og merke

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende§ 47 om forbud mot bruk av navn og merke. Deter gjort språklige endringer. Gjeldende § 47 andreledd er opphevet, siden det antas ikke å værebehov for bestemmelsen. Det vises til de alminne-lige merknadene punkt 10.4.

Til § 109 Forbud mot å tilgjengeliggjøre åndsverk på en krenkende måte

Bestemmelsen er med en videreføring av gjel-dende § 48 om forbud mot å tilgjengeliggjøreåndsverk på en krenkende måte, selv om verneti-den er utløpt. Det vises til de alminnelige merkna-dene punkt 10.5.

I første ledd er forbudet noe omformulert vedat det gjelder en tilgjengeliggjøring som er «kren-kende for opphaverens eller verkets anseelse elleregenart» eller på annen måte antas å kunne skadeallmenne kulturinteresser. Dette innebærer ingenrealitetsendring.

For øvrig er det bare gjort språklige endringeri bestemmelsen.


Til § 110 Plikt til å varsle opphaveren før ødeleggelse av åndsverk

Bestemmelsen er med språklige endringer envidereføring av gjeldende § 49 første ledd om plikttil å varsle før et åndsverk må ødelegges. Detvises til de alminnelige merknadene punkt 10.6.

Til § 111 Opphaverens rett til adgang til åndsverk i andres besittelse

Bestemmelsen i første ledd er med språkligeendringer en videreføring av gjeldende § 49 andreledd om opphavsmannens rett til å få adgang tilåndsverk i andres besittelse.

Andre ledd er i hovedsak en videreføring avgjeldende § 49 tredje ledd. Det er gjort en endringved at kravet om at departementet må samtykketil at opphaveren reiser sak etter første ledd eropphevet.


Til § 112 Forholdet til tjenesteloven

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende§ 51 om forholdet til tjenesteloven. Henvisningenei første ledd første punktum til godkjenningsbe-stemmelsene i gjeldende lov er endret til henvis-ninger til godkjenningsbestemmelsene i dette lov-utkastet. Det vises til de alminnelige merknadenepunkt 10.7.

Til § 113 Bestemmelser om trykte verk mv.

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende § 52 om trykteverk, med den endring at et trykt verk også skalvære påført ansvarlig utgiver, i tillegg til opplags-nummer og trykkeår. Kravet i gjeldende bestem-melse om at trykkeri og trykkested skal fremgå,er opphevet. Det vises til de alminnelige merkna-dene punkt 10.8.

Til kapittel 9 Lovens rekkevidde (§§ 114-118)

Bestemmelsene i §§ 114 til 118 viderefører gjel-dende §§ 57 til 60 med visse språklige endringer,jf. punkt 11.

Til § 119 Ikrafttredelses- og overgangsregler

Det foreslås at den nye åndsverkloven settes ikraft fra den tid Kongen bestemmer og at gjel-dende lov oppheves fra samme tid. Forskrifter gitt

med hjemmel i loven som oppheves vil fortsattgjelde.

Det foreslås at den nye loven ikke skal gjeldefor handlinger som er utført eller rettigheter somer ervervet før ikrafttredelsen. Dersom en sakgjelder flere inngrepshandlinger, og noen avhandlingene har funnet sted før og andre etterikrafttredelsen, må de gamle bestemmelsene bru-kes på handlingene som fant sted før ikrafttredel-sen, og de nye bestemmelsene på handlingenesom fant sted etter ikrafttredelsen.

Regler som er nye eller endret i forhold til gjel-dende åndsverklov, som den nye bestemmelsenom rimelig vederlag i § 69, skal dermed ikkegjelde for avtaler som er inngått før lovens ikraft-tredelse. Heller ikke innføringen av begrepetoverføring til allmennheten vil berøre avtaler inn-gått før dette tidspunktet. I denne sammenhengennevner departementet at ved lovendringen i 2005ble visningsbegrepet innsnevret mens fremfø-ringsbegrepet ble utvidet. I den forbindelse bledet heller ikke lagt til grunn at slike begrep-sendringer ville berøre inngåtte avtaler, jf. Ot.prp.nr. 46 (2004–2005) s. 160.

Det foreslås i tillegg at Kongen kan gi nær-mere overgangsregler.

Til § 120 Endringer i andre lover

Som en følge av at det i ny åndsverklov foreslåsendringer i begreper som også benyttes i fonds-loven, foreslås tilsvarende endringer i fondsloven forat begrepsbruken i disse lovene fortsatt skal værefelles. Endringene foreslås i fondsloven §§ 1 og 3.

I § 1 første ledd andre punktum foreslås begre-pet «tradisjonsuttrykk» inntatt, slik at det med utø-vende kunstnere menes «musikere, sangere, skue-spillere, dansere, dirigenter, sceneinstruktører ogandre som gjennom sin kunst framfører åndsverkeller tradisjonsuttrykk». Etter departementets vur-dering innebærer ikke forslaget noen endring avgjeldende rett, siden tradisjonsuttrykk normalt vil haverkshøyde også etter dagens rettstilstand.

I ny åndsverklov foreslås innført en fjerdekategori for tilgjengeliggjøring som gjelder over-føring til allmennheten, og tilsvarende endringforeslås i fondsloven § 3. Forslaget er ikke ment åinnebære realitetsendringer, idet fondslovensfremføringsbegrep – som gjeldende åndsverklovs– omfatter både offentlig fremføring og overføringtil allmennheten, slik disse begrepene benyttes iforslaget til ny åndsverklov.

Paragrafene i ny åndsverklov foreslås omnum-merert sammenlignet med gjeldende lov, og hen-visningen fra fondsloven § 3 andre ledd til åndsver-


kloven § 45b foreslås endret til en henvisning tilåndsverkloven § 21. På grunn av tilsvarende end-ring i åndsverkloven § 20, foreslås i fondsloven § 3tredje og fjerde ledd begrepet «tilvirker» erstattetav «produsent». Det ligger til grunn for forslagetat begrepene har det samme meningsinnhold, ogat det ikke vil innebære realitetsendringer.

Kulturdepartementet

t i l r å r :

At Deres Majestet godkjenner og skriverunder et framlagt forslag til proposisjon til Stortin-get om lov om opphavsrett til åndsverk mv. (ånds-verkloven).

Vi HARALD, Norges Konge,

s t a d f e s t e r :

Stortinget blir bedt om å gjøre vedtak til lov om opphavsrett til åndsverk mv. (åndsverkloven) i sam-svar med et vedlagt forslag.


Forslag

til lov om opphavsrett til åndsverk mv. (åndsverkloven)

Kapittel 1 Grunnleggende bestemmelser om opphavsrett til åndsverk

§ 1 Lovens formålFormålet med loven er å

a) gi rettigheter til de som skaper, fremfører ellerinvesterer i åndsverk eller nærstående presta-sjoner og arbeider, og slik også gi insentiv tilkulturell produksjon

b) avgrense rettighetene med sikte på å ivaretaen rimelig balanse mellom rettighetshavernesinteresser på den ene siden og brukernes ogallmennhetens interesser på den andre siden,slik at åndsverk og nærstående prestasjonerog arbeider kan brukes der dette ut fra sam-funnsmessige hensyn er rimelig, som brukinnen det private området og av hensyn tilinformasjons- og ytringsfriheten

c) legge til rette for at det på en enkel måte kanavtales bruk av åndsverk og nærstående pre-stasjoner og arbeider.

§ 2 Opphavsrett til åndsverkDen som skaper et åndsverk, har opphavsrett

til verket, og betegnes som opphaver.Med åndsverk forstås i denne loven litterære

eller kunstneriske verk av enhver art som eruttrykk for original og individuell skapende ånds-innsats, slik soma) tekster av alle slag, blant annet av skjønnlitte-

rær og faglitterær artb) muntlige foredragc) sceneverk, både dramatiske, musikkdrama-

tiske og koreografiske verk, pantomimer oghørespill

d) musikkverk, med eller uten tekste) filmverkf) fotografiske verkg) malerier, tegninger, grafikk og lignende billed-

kunsth) skulptur av alle slagi) bygningskunst, både tegninger og modeller,

og selve byggverketj) billedvev og gjenstander av kunsthåndverk og

kunstindustri, både forbildet og selve verketk) kart, samt tegninger og grafiske og plastiske

avbildninger av vitenskapelig eller teknisk artl) datamaskinprogrammer

m) oversettelser og andre bearbeidelser av verksom er nevnt foran.For fotografiske bilder som ikke er åndsverk

gjelder § 23.

§ 3 Opphavsrettens innholdOpphavsretten gir enerett til å råde over ånds-

verket ved åa) fremstille varig eller midlertidig eksemplar av

åndsverket, uavhengig av på hvilken måte og ihvilken form dette skjer

b) gjøre verket tilgjengelig for allmennheten.Verket gjøres tilgjengelig for allmennheten

nåra) eksemplar av verket frembys til salg, utleie

eller utlån eller på annen måte spres til all-mennheten

b) eksemplar av verket vises offentlig uten brukav tekniske hjelpemidler

c) verket fremføres offentligd) verket overføres til allmennheten, i tråd eller

trådløst, herunder når verket kringkastes ellerstilles til rådighet på en slik måte at denenkelte selv kan velge tid og sted for tilgang tilverket.Det er ikke tillatt å strømme eller på annen

måte bruke åndsverk som åpenbart i strid meddenne loven er gjort tilgjengelig for allmennhetenpå Internett eller annet elektronisk kommunika-sjonsnett når bruk fra den ulovlige kilden er egnettil å skade opphavers økonomiske interesser ivesentlig grad. Vederlag og erstatning etter § 82kan bare ilegges ved forsettlig overtredelse avbestemmelsen i dette ledd.

Enerett etter første ledd omfatter åndsverket iopprinnelig eller endret skikkelse, i oversettelseeller annen bearbeidelse, i annen litteratur- ellerkunstart eller i annen teknikk.

§ 4 Visse midlertidige eksemplarNår tilfeldig eller forbigående fremstilling av

midlertidige eksemplar utgjør en integrert ogvesentlig del av en teknisk prosess og har someneste formål å muliggjørea) lovlig bruk av et verk, ellerb) en overføring i nettverk av et mellomledd på

vegne av tredjeparter,


omfattes slik eksemplarfremstilling ikke av ene-retten etter § 3, med mindre den har selvstendigøkonomisk betydning.

Bestemmelsen i første ledd gjelder ikke fordatamaskinprogrammer og databaser.

§ 5 Rett til navngivelse og vern mot krenkende bruk(ideelle rettigheter)

Ved fremstilling av eksemplar av åndsverk ognår verket gjøres tilgjengelig for allmennheten,har opphaveren krav på å bli navngitt slik som godskikk tilsier såfremt navngivelse er praktiskmulig.

Et verk må ikke endres eller gjøres tilgjengeligfor allmennheten på en måte eller i en sammen-heng som er krenkende for opphaverens ellerverkets anseelse eller egenart.

Opphaveren kan ikke fraskrive seg retten etterførste og andre ledd, med mindre det gjelder enbruk av verket som er avgrenset etter art ogomfang.

Dersom et verk gjøres tilgjengelig på slik kren-kende måte eller sammenheng som nevnt i andreledd, har opphaveren, selv om det er gitt sam-tykke til bruken, rett til å kreve at det ikke skjerunder opphaverens navn eller at det på en tilfreds-stillende måte angis at endringene ikke skriverseg fra opphaveren. Opphaveren kan ikke giavkall på denne retten.

§ 6 Bearbeidelser mv.Den som oversetter eller på annen måte bear-

beider et åndsverk eller overfører det til en annenlitterær eller kunstnerisk form, har opphavsrett tilverket i denne skikkelse, men kan ikke råde overdet i strid med opphavsretten til originalverket.

Opphavsrett er ikke til hinder for at det skapesnye og selvstendige verk gjennom å benytte eksis-terende verk. Opphavsretten til det nye verket er iså fall ikke avhengig av opphavsretten til original-verket.

§ 7 SamleverkDen som ved å sammenstille flere åndsverk

eller deler av åndsverk skaper et samleverk, haropphavsrett til samleverket, men denne rettengjør ingen innskrenkning i opphavsretten til deenkelte verk som samleverket består av.

§ 8 FellesverkEr et åndsverk skapt ved felles skapende ånds-

innsats fra flere opphavere uten at den enkeltesbidrag kan skilles ut som selvstendige verk, får deopphavsrett til verket i fellesskap.

Til verkets første offentliggjøring kreves sam-tykke fra alle opphaverne, hvis de ikke uttrykkeligeller stilltiende har samtykket på forhånd. Detsamme gjelder offentliggjøring av verket på annenmåte eller i en annen form enn tidligere. Ny offent-liggjøring på samme måte kan derimot hver avopphaverne forlange eller gi samtykke til.

Enhver av opphaverne kan reise søksmål ominngrep i rettighetene, og enhver av dem ansessom fornærmet.

§ 9 Ukjent opphaverEr et verk lovlig gjort tilgjengelig for allmenn-

heten uten at opphaveren er navngitt eller kanidentifiseres på annen måte, kan utgiveren handlepå opphaverens vegne inntil opphaverens identitetblir kjent. Er heller ikke utgiveren navngitt, kanforleggeren, eller annen med tilsvarende funk-sjon, handle på opphaverens vegne.

§ 10 Offentliggjøring og utgivelseEt åndsverk er offentliggjort når det lovlig er

gjort tilgjengelig for allmennheten.Et åndsverk er utgitt når et rimelig antall

eksemplar av verket med samtykke av opphave-ren er brakt i handelen, eller på annen måte erspredt blant allmennheten. Et åndsverk er ogsåutgitt når det med opphaverens samtykke er gjorttilgjengelig for allmennheten på Internett, i annetelektronisk kommunikasjonsnett eller i database,på en slik måte at brukeren kan fremstille eksem-plar av verket og selv velger tid og sted for tilgan-gen til verket.

§ 11 Opphavsrettens vernetidVernetiden for opphavsrett varer i opphave-

rens levetid og 70 år ettera) utløpet av opphaverens dødsår for verk med

én opphaverb) utløpet av den lengstlevende opphavers

dødsår for fellesverk etter § 8c) utløpet av dødsåret for den lengstlevende av

hovedregissøren, forfatteren av filmmanus-kript, dialogforfatteren og komponisten avmusikk som er frembrakt med henblikk på fil-minnspillingen for filmverk

d) utløpet av dødsåret for den lengstlevende avtekstforfatteren og komponisten for musikk-verk der både tekst og musikk er frembraktmed henblikk på verket.

§ 12 Vernetid for anonyme åndsverkNår et verk er offentliggjort uten at opphave-

ren er navngitt eller kan identifiseres på annenmåte, varer opphavsretten i 70 år etter utløpet av


det året da verket først ble offentliggjort. Bestårverket av flere deler, regnes vernetiden særskiltfor hver enkelt del. Opphavsretten til verk av enukjent opphaver varer i 70 år etter utløpet av detåret verket ble skapt, dersom ikke verket offentlig-gjøres i løpet av dette tidsrommet.

Hvis opphaveren i løpet av dette tidsrommetblir navngitt eller identifisert på annen nåte, ellerhvis det blir opplyst at opphaveren er død før ver-ket ble offentliggjort, bestemmes vernetiden etter§ 11.

§ 13 Vernetid for verk som tidligere ikke er offentlig-gjort

Den som første gang rettmessig gjør tilgjenge-lig for allmennheten et åndsverk som ikke er blittoffentliggjort innen utløpet av vernetiden etter§§ 11 og 12, får samme rett som en opphaver etter§ 3. Denne rett varer i 25 år etter utløpet av detåret verket første gang ble gjort tilgjengelig for all-mennheten.

§ 14 Åndsverk som ikke har opphavsrettslig vernLover, forskrifter, rettsavgjørelser og andre

vedtak av offentlig myndighet er uten vern etterdenne loven. Det samme gjelder forslag, utrednin-ger, uttalelser og lignende som gjelder offentligmyndighetsutøvelse, og er avgitt av offentlig myn-dighet, offentlig oppnevnt råd eller utvalg, ellerutgitt av det offentlige. Tilsvarende er offisielleoversettelser av slike tekster uten vern etterdenne loven.

Åndsverk som ikke er skapt særskilt til bruk idokumenter som nevnt i første ledd, og som detsiteres fra eller som gjengis i særskilt vedlegg,omfattes ikke av denne bestemmelsen. Førsteledd gjelder heller ikke lyrikk, musikkverk ellerkunstverk.

§ 15 Forholdet til vern etter annen lovgivningRegistrering av et åndsverk som design innvir-

ker ikke på verkets vern etter denne loven.Kretsmønster til integrerte kretser omfattes

ikke av denne loven, men reguleres av lov 15. juni1990 nr. 27 om vern av kretsmønstre for integrertekretser.

Kapittel 2 Rettigheter til utøvende kunstnere og produsenter mfl. (nærstående rettigheter)

§ 16 Utøvende kunstneres enerettEn utøvende kunstner har enerett til å råde

over sin fremføring av et verk eller tradisjonsut-trykk ved åa) gjøre varig eller midlertidig opptak av fremfø-

ringen

b) fremstille varig eller midlertidig eksemplar avet opptak av fremføringen

c) gjøre fremføringen eller opptak av den tilgjen-gelig for allmennheten. For offentlig fremfø-ring og overføring til allmennheten av lydopp-tak gjelder likevel bestemmelsene i § 21, medmindre overføringen skjer på en slik måte atden enkelte selv kan velge tid og sted for til-gang til opptaket.Vernet etter denne bestemmelsen varer i 50 år

etter utløpet av det året fremføringen fant sted.Dersom en film utgis eller offentliggjøres i løpetav tidsrommet nevnt i første punktum i leddet her,varer vernet i 50 år etter utløpet av det året oppta-ket første gang ble utgitt eller offentliggjort. Der-som et lydopptak utgis eller offentliggjøres i løpetav tidsrommet nevnt i første punktum i leddet her,varer vernet i 70 år etter utløpet av det året oppta-ket første gang ble utgitt eller offentliggjort.

Når eksemplar av et opptak som gjengir enutøvende kunstners fremføring av et verk eller tra-disjonsuttrykk med kunstnerens samtykke ersolgt eller på annen måte overdratt innenfor EØS-området, kan eksemplaret spres videre på annenmåte enn ved utleie.

Når ikke annet er avtalt, omfatter en avtale ominnspilling på film av en utøvende kunstners frem-føring, også retten til å leie ut eksemplar av fil-men.

Bestemmelsene i §§ 3 til 5, 8 til 10, 25, 26, 29,30, 33 til 36, 40, 43 til 55, 57, 58, 62 til 71 og 76 til 78gjelder tilsvarende.

§ 17 Heving av avtale om rettigheter til lydopptakEn utøvende kunstner som har overdratt ret-

tigheter til et lydopptak til en produsent, kan heveavtalen når det er gått 50 år etter utløpet av detåret lydopptaket første gang ble utgitt, eller der-som utgivelse ikke har funnet sted, etter utløpetav det året lydopptaket på annen måte ble offent-liggjort, hvis produsenten ikkea) tilbyr et tilstrekkelig antall eksemplar av lyd-

opptaket for salg, ogb) stiller lydopptaket til rådighet på en slik måte

at allmennheten selv kan velge tid og sted fortilgang til opptaket.Den utøvende kunstneren må varsle produsen-

ten om at hevingsretten etter paragrafen her vilbenyttes. Dersom produsenten ikke utfører hand-lingene som nevnt i første ledd bokstav a og binnen ett år etter å ha mottatt varsel, kan avtalenheves.

Hvis flere utøvende kunstnere medvirker på etlydopptak, må alle være enig om det dersom avta-len skal heves. Når flere har medvirket på et lyd-


opptak skal produsenten, dersom en utøvendekunstner anmoder om det, gi opplysninger omhvem som har rettigheter til opptaket.

Hvis en avtale heves etter denne bestemmel-sen, opphører produsentens rettigheter etter § 20og § 21 til lydopptaket som avtalen gjelder.

Det kan ikke gis avkall på retten til å heve avta-len etter denne paragrafen.

§ 18 Utøvende kunstners rett til tilleggsvederlagEn utøvende kunstner som har overdratt ret-

tigheter til et lydopptak til en produsent og haravtalt engangsvederlag, har rett til et tilleggsve-derlag fra produsenten for hvert hele år som føl-ger når det er gått 50 år etter utløpet av det åretlydopptaket første gang ble utgitt, eller dersomutgivelse ikke har funnet sted, etter utløpet av detåret lydopptaket på annen måte ble offentliggjort.

For hvert lydopptak skal det samlede årlige til-leggsvederlaget svare til 20 prosent av produsen-tens inntekter fra eksemplarfremstilling og tilgjen-geliggjøring av lydopptaket i året forut for det årsom vederlaget skal betales for. Inntekter frautleie, kompensasjon for eksemplarfremstilling tilprivat bruk etter § 26 fjerde ledd og vederlag foroffentlig fremføring og overføring til allmennhe-ten etter § 21 tas ikke med i beregningen av veder-laget.

Overfor de vederlagspliktige må vederlagetgjøres gjeldende gjennom en oppkrevings- og for-delingsorganisasjon som er godkjent av departe-mentet på grunnlag av at den representerer etbetydelig antall utøvende kunstnere som medvir-ker på lydopptak som brukes i Norge og er egnettil å forvalte rettighetene på området. Departe-mentet kan i forskrift gi nærmere regler om god-kjenning av oppkrevings- og fordelingsorganisa-sjon og administrering av ordningen.

Etter anmodning fra en utøvende kunstnereller godkjent oppkrevings- og fordelingsorganisa-sjon skal en produsent av lydopptak utlevereenhver opplysning som er nødvendig for å sikre atdet årlige tilleggsvederlaget blir betalt.

Det kan ikke gis avkall på retten til tilleggsve-derlag etter denne paragrafen.

§ 19 Avtale om løpende vederlagHvis en utøvende kunstner har overdratt ret-

tigheter til et lydopptak til en produsent og avtaltløpende vederlag, skal verken forskuddsbetalingeller kontraktsmessige fradrag trekkes fraløpende vederlag for tiden som følger når det ergått 50 år etter utløpet av det året lydopptaket før-ste gang ble utgitt, eller dersom utgivelse ikke harfunnet sted, etter utløpet av det året lydopptaket

på annen måte ble offentliggjort. Fradrag kan like-vel skje dersom kunstneren uttrykkelig har god-kjent det.

§ 20 Produsenters enerettEn produsent av lydopptak og film har enerett

til å råde over opptaket ved å fremstille varig ellermidlertidig eksemplar av det og å gjøre opptakettilgjengelig for allmennheten. For offentlig fremfø-ring og overføring til allmennheten av lydopptakgjelder likevel bestemmelsene i § 21, med mindreoverføringen skjer på en slik måte at den enkelteselv kan velge tid og sted for tilgang til opptaket.

Vernet etter denne bestemmelsen varer i 50 åretter utløpet av det året innspillingen fant sted.Dersom en film i løpet av tidsrommet nevnt i før-ste punktum i leddet her, utgis eller offentliggjø-res, varer vernet i 50 år etter utløpet av det åretopptaket første gang ble utgitt eller offentliggjort.Dersom et lydopptak i løpet av tidsrommet nevnt iførste punktum i leddet her utgis, varer vernet i 70år etter utløpet av det året opptaket første gang bleutgitt. For lydopptak som ikke utgis, men i detsamme tidsrommet på annen måte offentliggjøres,varer vernet i 70 år etter utløpet av det året oppta-ket første gang ble offentliggjort.

Når eksemplar av et lydopptak eller en filmmed produsentens samtykke er solgt eller påannen måte overdratt innenfor EØS-området, kaneksemplaret spres videre på annen måte enn vedutleie.

Bestemmelsene i §§ 3, 4, 9, 10, 26, 29, 30, 33 til36, 40, 43 til 55, 57, 58 og 62 til 66 gjelder tilsva-rende.

§ 21 Vederlag for offentlig fremføring og overføringtil allmennheten av lydopptak

Lydopptak av utøvende kunstneres prestasjo-ner kan mot vederlag gjøres tilgjengelig for all-mennheten ved offentlig fremføring og overføringtil allmennheten. Dette gjelder ikke for overføringpå en slik måte at den enkelte selv kan velge tid ogsted for tilgang til opptaket.

Både produsenten av opptaket og de utøvendekunstnere hvis fremføring gjengis, har krav påvederlag. Har to eller flere kunstnere samvirketved fremføringen, må de gjøre vederlagskravetgjeldende i fellesskap. Overfor de vederlagsplik-tige må vederlagskravet gjøres gjeldende gjen-nom oppkrevings- og fordelingsorganisasjon somer godkjent av departementet. Departementet kani forskrift gi nærmere regler om oppkreving ogfordeling av vederlag. Vederlagets størrelse skalfastsettes uavhengig av avgiftsplikten etter § 3 ilov 14. desember 1956 nr. 4 om avgift på offentlig


framføring av utøvende kunstneres prestasjonermv.

Rettighetshavere som ikke er medlem av orga-nisasjon godkjent etter andre ledd, må selv frem-sette krav på vederlag overfor organisasjonen.Kravet må fremsettes innen tre år etter utløpet avdet året opptaket ble fremført eller overført. Veder-lag for videresending kan uansett fordeles etterprinsippene i § 64.

Bestemmelsene i §§ 5, 29, 36 og 40, jf. 25, og76 fjerde ledd gjelder tilsvarende.

Det som er bestemt i denne paragrafen gjelderikke for lydopptak som inngår i film, dersom denellers vederlagspliktige bruk av lydopptaket alle-rede er klarert ved overføring til filmen. Foroffentlig fremføring og overføring til allmennhe-ten av lydopptak som ikke er vernet etter åndsverk-loven, gjelder lov 14. desember 1956 nr. 4 omavgift på offentlig framføring av utøvende kunstne-res prestasjoner mv.

Vederlagsplikt etter denne paragrafen gjelder i70 år etter utløpet av det året opptaket første gangble utgitt eller offentliggjort.

§ 22 Kringkastingsforetaks rettigheterEn kringkastingssending eller deler av den må

ikke uten kringkastingsforetakets samtykkea) opptas på innretning som kan gjengi denb) utsendes trådløst eller videresendes til all-

mennheten ved trådc) på annen måte i ervervsøyemed gjøres tilgjen-

gelig for allmennheten.Er en sending tatt opp på innretning som nevnt

i første ledd, må den ikke uten kringkastingsfore-takets samtykke overføres til en annen innretningfør 50 år er gått etter utløpet av det året den førstesendingen fant sted.

Departementet kan i forskrift fastsette vilkårfor overføring av kringkastingssending direkteinnen en bedrift eller annen virksomhet gjennomradio- eller fjernsynsmottaker.

Uten hinder av denne bestemmelsen kan etfjernsynsselskap som er etablert innenfor EØS-området i sine generelle nyhetssendinger,vederlagsfritt sende korte utdrag fra begivenheterav stor interesse for allmennheten som et annetfjernsynsselskap har eksklusive rettigheter til åsende fra. Korte utdrag fra slik begivenhet skalikke være lengre enn det nyhetsformålet tilsier,og kan uansett ikke overstige 90 sekunder.Utdrag kan bare gjengis så lenge begivenhetenhar nyhetsinteresse. Utdragets kilde skal angismed mindre det av praktiske grunner er umulig,og den opprinnelige sendingens karakter må ikkeforandres eller forringes. Etter at fjernsynsselska-

pet har sendt utdrag i kringkastingssending, kanselskapet gjøre den samme nyhetssendingen somutdraget inngår i, tilgjengelig som audiovisuellbestillingstjeneste.

Bestemmelsene i §§ 4, 9, 10, 26, 29, 30, 33 til36, 40 første ledd bokstav a, 43 til 45, 48, 49, 54, 55,58, 62 og 65 første til tredje ledd gjelder tilsva-rende.

§ 23 Eneretten til fotografiske bilderDen som lager et fotografisk bilde, har enerett

til å fremstille eksemplar av det, enten det skjerved fotografering, trykk, tegning eller på annenmåte, og gjøre det tilgjengelig for allmennheten.Med fotografisk bilde menes bilde som er frem-brakt ved bruk av kamera eller ved annen teknikksom kan likestilles med fotografering.

Eneretten til et fotografisk bilde varer i foto-grafens levetid og 15 år etter utløpet av fotogra-fens dødsår, men likevel minst 50 år fra utløpet avdet året bildet ble laget. Har to eller flere eneret-ten sammen, løper vernetiden fra utløpet av døds-året for den lengstlevende.

Vernetiden for fotografisk bilde med ukjentfotograf varer i 50 år fra utløpet av det året bildetble laget. Dersom fotografen i dette tidsrommetblir navngitt eller identifisert på annen måte,bestemmes vernetiden etter andre ledd.

Bestemmelsene i §§ 3 første og andre ledd, 4,5, 8 til 10, 14, 25 til 38, 40, 43 til 58, 62 til 71, 73 til76, 78 og 106 gjelder tilsvarende for fotografiskebilder i samme utstrekning som de gjelder forfotografiske verk.

Er et fotografi gjenstand for opphavsrett, kanogså denne gjøres gjeldende.

§ 24 Eneretten til databaserDen som fremstiller en database, som for

eksempel et formular, en katalog, en tabell, et pro-gram eller lignende arbeid, hvor innsamling, kon-troll eller presentasjon av innholdet innebærer envesentlig investering, har enerett til å råde overhele eller vesentlige deler av databasens innholdved uttrekk fra eller gjenbruk av databasen.

Eneretten etter første ledd gjelder tilsvarendeved gjentatt og systematisk uttrekk eller gjenbrukav uvesentlige deler av databasen, dersom detteutgjør handlinger som skader den normale bru-ken av databasen eller urimelig tilsidesetter frem-stillerens legitime interesser.

Eneretten til en database som nevnt i førsteledd varer i 15 år etter utløpet av det året data-basen ble fremstilt. Dersom databasen i løpet avdette tidsrommet offentliggjøres, varer vernet i 15


år etter utløpet av det året databasen første gangble offentliggjort.

Er databasen som nevnt foran, helt eller for endel gjenstand for opphavsrett, kan også denne gjø-res gjeldende.

Bestemmelsene §§ 3 tredje ledd, 4, 8 til 10, 14,26 til 29, 33 til 36, 40, 41 fjerde og femte ledd, 43 til58, 62 til 66 og 71 gjelder tilsvarende.

Avtale som utvider fremstillerens rett etterførste ledd til en offentliggjort database kan ikkegjøres gjeldende.

Kapittel 3 Avgrensning av opphavsretten og forvaltning av rettigheter ved avtalelisens mv.

I Generelle bestemmelser§ 25 Alminnelige bestemmelser om bruk av åndsverketter dette kapitlet

Når åndsverk brukes med hjemmel i bestem-melsene i dette kapitlet, beholder opphaveren sineideelle rettigheter etter § 5, med den begrensningsom følger av § 39.

Når et verk gjengis offentlig etter reglene idette kapitlet, kan det skje i det omfang og i denskikkelse formålet krever. Verkets karakter måikke forandres eller forringes. Kilden skal alltidangis slik som god skikk tilsier.

§ 26 Kopiering til privat brukNår det ikke skjer i ervervsøyemed eller på

grunnlag av et verk som er gjengitt i strid meddenne loven, kan enkelte eksemplar av et offent-liggjort verk fremstilles til privat bruk. Slikeeksemplar må ikke brukes i annet øyemed.

Bestemmelsen i første ledd gir ikke rett til åa) ettergjøre bygningskunst gjennom oppføring

av byggverkb) fremstille digitale eksemplar av datamaskin-

programc) fremstille digitale eksemplar av databaser i

digital formd) fremstille eksemplar av kunstverk ved fotoko-

piering, avstøpning, avtrykk eller tilsvarendefremgangsmåte når eksemplaret kan oppfattessom originaleksemplar.Bestemmelsen i første ledd gir ikke rett til å la

fremstillingen utføre ved fremmed hjelp når detgjeldera) musikkverkb) filmverkc) skulptur, billedvev og gjenstander av kunst-

håndverk og kunstindustrid) kunstnerisk gjengivelse av andre kunstverk.Personer med nedsatt funksjonsevne kan utenhinder av forrige punktum la fremstilling av

musikk- og filmverk utføre ved fremmed hjelpsom ikke medvirker i ervervsøyemed, når dette ernødvendig på grunn av den nedsatte funksjonsev-nen. Med fremmed hjelp menes bistand fra enutenforstående, enten ved selve eksemplarfrem-stillingen eller ved at fremstillingsutstyr stilles tilrådighet.

For fremstilling av eksemplar etter første leddgis opphaverne en rimelig kompensasjon gjen-nom årlige bevilgninger over statsbudsjettet.Departementet kan i forskrift fastsette nærmereregler om fordeling av kompensasjonen.

Fremstilling av eksemplar på grunnlag av etverk som er gjengitt i strid med denne loven, jf.første ledd, kan bare sanksjoneres med vederlagog erstatning etter § 82 dersom overtredelsen erforsettlig.

§ 27 Spredning av eksemplar (konsumpsjon)Er et eksemplar av et verk solgt eller på annen

måte overdratt med opphaverens samtykke, kaneksemplaret spres videre blant allmennheten.Bestemmelsene gjelder bare der eksemplaret eroverdratt innenfor EØS-området. Er eksemplaretoverdratt utenfor dette området, er bestemmelseni andre punktum ikke til hinder for at eksemplareterverves av en person til privat bruk eller spresvidere ved utlån eller utleie.

Bestemmelsen i første ledd gir, med unntakfor byggverk og bruksgjenstander, ikke adgang tilutleie. Bestemmelsen gir heller ikke adgang tilutlån av maskinlesbart eksemplar av datamaskin-program. Likestilt med leie er bytte som drivessom organisert virksomhet.

§ 28 Visning av eksemplar (konsumpsjon)Er et verk utgitt, eller har opphaveren over-

dratt eksemplar av et kunstverk eller et fotogra-fisk verk, kan eksemplarene vises offentlig.Eksemplar av offentliggjort kunstverk og avoffentliggjort fotografisk verk kan vises offentlig iforbindelse med undervisning.

§ 29 SitatDet er tillatt å sitere fra et offentliggjort verk i

samsvar med god skikk og i den utstrekning for-målet betinger.

§ 30 Tilfeldig eller underordnet medtakelse av etverk

Et offentliggjort verk kan medtas i verk ellerannet materiale der det utgjør en del av bakgrun-nen eller på tilsvarende måte spiller en tilfeldigeller underordnet rolle i sammenhengen.


§ 31 Gjengivelse av verk plassert i det offentlige romEt verk kan avbildes når det varig er plassert

på eller ved offentlig plass eller vei eller tilsva-rende offentlig tilgjengelig sted. Dette gjelder like-vel ikke når verket klart er hovedmotivet, og gjen-givelsen brukes ervervsmessig.

Byggverk kan fritt avbildes.

§ 32 Offentlige forhandlinger mv.Enhver kan uten samtykke av opphaver gjøre

tilgjengelig for allmennheten forhandlinger ioffentlige forsamlinger, styrer, råd og lignende, imøter av valgte offentlige myndigheter, i rettssa-ker og på åpne møter som holdes for å behandleallmenne spørsmål, med de begrensningene somfølger av § 34. En opphaver har likevel enerett til åutgi samlinger av sine egne innlegg.

§ 33 Dokumentinnsyn mv.Vern etter denne loven er ikke til hinder for

dokumentinnsyn etter forvaltningsloven og offent-leglova eller annen lovgivning.

Loven er heller ikke til hinder for at verk bru-kes i forbindelse med politiets kriminalitetsbe-kjempelse, som bevis, eller ved saksbehandlingetter patentloven, designloven og varemerkelo-ven.

§ 34 Begrensninger i videre bruk av dokumenter ogadgang til sitat fra ikke-offentliggjorte dokumenter

Dokumenter som er påberopt som bevis ellersom sakkyndig uttalelse eller lignende i forhand-linger som nevnt i § 32, og dokumenter som det ergitt innsyn i som nevnt i § 33, kan ikke brukes istrid med denne loven.

Det kan likevel siteres fra slike dokumenter isamsvar med god skikk og i den utstrekning deter nødvendig for omtale av forhandlingene eller avsak dokumentet er av betydning for, selv om ver-ket ikke har vært offentliggjort.

§ 35 Offentlig gjengivelse av debattprogramDebattprogram som kringkastes og hvor all-

menne spørsmål blir drøftet, kan enhver gjengioffentlig i samsvar med god skikk og i denutstrekning formålet betinger. En opphaver harlikevel enerett til å utgi samlinger av sine egneinnlegg.

§ 36 Gjengivelse av verk ved medias omtale av dags-hending

Et verk som inngår i en dagshending kan vedmedias omtale av dagshendingen gjengis i sam-

svar med god skikk og i den utstrekning formåletbetinger.

Også et offentliggjort kunstverk, offentliggjortfotografisk verk eller offentliggjort filmverk somhar tilknytning til dagshendingen uten å inngå iden, kan på samme vilkår som i første ledd gjengismot vederlag. Dette gjelder ikke verk som erskapt i ervervsvirksomhet med henblikk på gjen-givelse i media.

Når et fjernsynsselskap gjengir korte utdragfra begivenheter av stor interesse for allmennhe-ten i medhold av § 22 fjerde ledd, kan selskapetgjengi verk som inngår i utdraget fra begivenhe-ten.

§ 37 Gjengivelse av kunstverk og fotografiske verk ikritisk og vitenskapelig fremstilling og biografier

Offentliggjort kunstverk og offentliggjort foto-grafisk verk kan gjengis i tilslutning til teksten ikritisk eller vitenskapelig fremstilling som ikke erav allmennopplysende karakter, når det skjer isamsvar med god skikk og i den utstrekning for-målet betinger.

Med samme begrensning kan offentliggjortfotografisk verk mot vederlag gjengis også i kri-tisk eller vitenskapelig fremstilling av allmennopp-lysende karakter og i tilslutning til teksterbestemt til bruk i opplæring.

Offentliggjort personbilde i form av fotografiskverk kan mot vederlag gjengis i tekst av biografiskinnhold.

Bestemmelsene i denne paragrafen gir ikkerett til gjengivelse i digital form, med mindre detgjelder en ikke-ervervsmessig gjengivelse etterførste ledd.

§ 38 Gjengivelse av kunstverk og fotografisk verk ikatalog mv.

Kunstverk og fotografisk verk som inngår i ensamling eller som utstilles eller utbys til salg, kanavbildes i katalog over samlingen, i katalog oververk som utstilles eller utbys til salg, og i medde-lelse om utstillingen eller salget. Katalog kan barefremstilles ved trykking, fotokopiering eller lig-nende metode.

§ 39 Endring av byggverk og bruksgjenstanderByggverk og bruksgjenstander kan endres

uten opphaverens samtykke når det skjer av tek-niske grunner eller av hensyn til bruken.

§ 40 Fri bruk ved seremonier, ungdomsstevner ogandre tilstelninger

Et utgitt verk kan fremføres offentlig og over-føres til allmennhetene ved


a) religiøs seremoni eller seremoni basert påikke-religiøse livssyn

b) ungdomsstevner og andre tilstelninger derfremføring eller overføring av åndsverk ikkeer det vesentlige, hvis tilhørerne eller tilsku-erne har adgang uten betaling, og tilstelningenheller ikke indirekte finner sted i ervervsøye-med.Denne paragrafen gjelder ikke for filmverk,

scenisk fremføring av sceneverk, eller fremføringog overføring ved kringkasting.

II Bruk av datamaskinprogram og databaser§ 41 Rett til endringer i datamaskinprogram og da-tabaser

Den som har rett til å bruke et datamaskinpro-gram, kan fremstille eksemplar av, endre og bear-beide programmet i den utstrekning det er nød-vendig for å bruke programmet i samsvar meddets formål, herunder også for å rette feil i pro-grammet.

Den som har rett til å bruke et datamaskinpro-gram, kan fremstille sikkerhetseksemplar i denutstrekning det er nødvendig for bruken av pro-grammet.

Den som har rett til å bruke et eksemplar av etdatamaskinprogram kan, i forbindelse med sliklesning, fremvisning på skjerm, kjøring, overfø-ring eller lagring av programmet som brukeren erberettiget til å utføre, iaktta, undersøke eller prøveut hvordan programmet virker for å fastslå idéeneog prinsippene som ligger til grunn for de enkeltedeler av programmet.

Den som har rett til å bruke en database, kanforeta slike handlinger som er nødvendig for til-gang til databasens innhold og normal bruk avdenne.

Bestemmelsene i andre, tredje og fjerde leddkan ikke fravikes ved avtale.

§ 42 Omvendt utvikling av datamaskinprogramDet er tillatt å fremstille eksemplar av et data-

maskinprograms kode og oversette kodens formnår dette er en forutsetning for å skaffe til veie deopplysninger som er nødvendige for å oppnå funk-sjonelt samvirke mellom et selvstendig utvikletdatamaskinprogram og andre programmer, der-soma) handlingene utføres av en person som har rett

til å bruke et eksemplar av et datamaskinpro-gram, eller på dennes vegne av en person somhar tillatelse til det

b) de opplysninger som er nødvendige for åoppnå funksjonelt samvirke, ikke tidligere har

vært lett tilgjengelige for de personer som nev-nes i bokstav a, og

c) handlingene er begrenset til de deler av detopprinnelige program som er nødvendige for åoppnå funksjonelt samvirke.De opplysninger som er innhentet ved anven-

delse av bestemmelsen i første ledd, må ikkea) brukes til andre formål enn å muliggjøre funk-

sjonelt samvirke med det selvstendig utviklededatamaskinprogram

b) gis videre til andre, bortsett fra når dette ernødvendig for å muliggjøre funksjonelt sam-virke med det selvstendig utviklede datamas-kinprogram

c) brukes til utvikling, fremstilling eller markeds-føring av et datamaskinprogram som vesentligsvarer til det opprinnelige i sin utforming, ellertil noen annen handling som gjør inngrep iopphavsretten til programmet.Bestemmelsene i denne paragrafen kan ikke

fravikes ved avtale.

III Bruk av verk i undervisnings-virksomhet§ 43 Fri bruk av verk ved undervisningsvirksomhet

Et utgitt verk kan fremføres offentlig og over-føres til allmennheten ved undervisning. Har opp-haveren overdratt eksemplar av et kunstverk ellerfotografisk verk eller er slike verk offentliggjort,kan verket fremføres offentlig og overføres til all-mennheten ved undervisning.

Første ledd gjelder ikke fora) filmverkb) scenisk fremføring av sceneverkc) overføring ved kringkastingd) fremføring og overføring innen rammen av

organisert konsertvirksomhet.Ved ervervsmessig undervisning gjelder

denne paragrafen heller ikke fora) fremføring og overføring av databaser, ellerb) annen trådbunden eller trådløs overføring til

allmennheten.Fremføring og overføring i ordinær klasserom-

sundervisning anses å skje innenfor det privateområdet.

For bruk i egen undervisning kan lærere ogelever gjøre opptak av sin egen fremføring avverk. Slike opptak kan ikke brukes til andre for-mål.

Departementet kan i forskrift bestemme atskoler og andre undervisningsinstitusjoner veder-lagsfritt kan gjøre opptak av kringkastingssendingfor tidsforskutt bruk.


§ 44 Tvangslisens for samleverk til bruk i undervis-ning mv.

I samleverk bestemt til bruk ved undervisning,religiøs seremoni eller seremoni basert på ikke-religiøse livssyn, sammenstilt av verk fra et størreantall opphavere, kan det gjengis mindre deler avlitterære verk og musikkverk eller slike verk avlite omfang, når fem år er gått etter utløpet av detåret da verket ble utgitt. I tilslutning til tekstenkan også kunstverk og fotografisk verk gjengisnår fem år er gått etter utløpet av det året da ver-ket ble offentliggjort. Verk som er utarbeidet tilbruk ved undervisning, må ikke gjengis i et samle-verk med samme formål. Bestemmelsene i denneparagrafen gir ikke rett til gjengivelse i digitalform.

Opphaveren har krav på vederlag.

§ 45 Tvangslisens for bruk av verk ved offentlig eksa-men

Av utgitt verk kan det fremstilles eksemplar tilbruk ved offentlig eksamen. Opphaveren har kravpå vederlag.

§ 46 Avtalelisens for bruk av verk i undervisnings-virksomhet

Til bruk i egen undervisningsvirksomhet kandet fremstilles eksemplar av utgitt verk, når betin-gelsene for avtalelisens etter § 63 første ledd eroppfylt eller eksemplarfremstillingen skjer ettertillatelse gitt av nemnd etter bestemmelsene i § 65fjerde ledd. Det kan også gjøres opptak av kring-kastingssending når betingelsene for avtalelisensetter § 63 første ledd er oppfylt. Dette gjelder like-vel ikke der kringkastingssendingen består avfilmverk som må oppfattes som også bestemt tilannen bruk enn fremføring og overføring gjen-nom fjernsyn, med mindre det i sendingen bare erbenyttet mindre deler av verket.

Opptakssentral som er godkjent av departe-mentet, kan til bruk i undervisningsvirksomhetgjøre opptak som nevnt i første ledd, når den opp-fyller betingelsene for avtalelisens etter § 63 førsteledd.

Eksemplar fremstilt med hjemmel i første ogandre ledd kan bare benyttes innenfor den under-visningsvirksomhet som omfattes av avtalen etter§ 63.

Departementet kan gi forskrifter om oppbeva-ring og bruk av opptak etter første og andre ledd.

IV Bruk av verk i virksomheter, arkiv, bibliotek, museer mv.§ 47 Avtalelisens for bruk av verk i institusjoner, er-vervsvirksomheter mv.

Offentlige og private institusjoner, organisasjo-ner og ervervsvirksomheter kan til bruk innenforsin virksomhet fremstille eksemplar av utgitt verknår de oppfyller betingelsene for avtalelisens etter§ 63 første ledd. På samme vilkår kan det gjøresopptak av kringkastingssending. Dette gjelderlikevel ikke der kringkastingssendingen består avfilmverk som må oppfattes som også bestemt tilannen bruk enn fremføring og overføring gjen-nom fjernsyn, med mindre det i sendingen bare erbenyttet mindre deler av verket.

Eksemplar fremstilt med hjemmel i første leddkan bare brukes innenfor den virksomhet somomfattes av avtalen etter § 63.

§ 48 Opptak for bruk i visse døgninstitusjonerFor tidsforskutt bruk i egen institusjon, kan

døgninstitusjoner innen helse-, sosial- eller krimi-nalomsorg vederlagsfritt gjøre opptak av verk sominngår i kringkastingssending. Slike opptak kanbare gjøres når institusjonens beboere vanskeligkan følge sendingen på kringkastet tidspunkt, ogmå slettes innen én uke etter at de ble gjort.

§ 49 Bruk av verk i arkiv, bibliotek, museer mv.Departementet kan i forskrift gi regler om rett

for arkiv, bibliotek, museer og undervisnings- ogforskningsinstitusjoner til å fremstille eksemplarav verk for konserverings- og sikringsformål,forskningsformål og andre særskilte formål.Bestemmelsen gjelder ikke for ervervsmessigbruk.

Departementet kan gi regler om at arkiv, bib-liotek, museer og undervisningsinstitusjoner vedhjelp av terminaler i egne lokaler, kan gjøre verk isamlingene tilgjengelig for enkeltpersoner når detskjer til forskningsformål eller private studie-formål.

§ 50 Avtalelisens for bruk av verk i arkiv, bibliotek ogmuseer

Arkiv, bibliotek og museer kan fremstilleeksemplar av utgitte verk i samlingene og gjøreslike verk tilgjengelig for allmennheten når betin-gelsene for avtalelisens etter § 63 første ledd eroppfylt. Tilsvarende gjelder for offentliggjortkunstverk og offentliggjort fotografisk verk.


V Bruk av hitteverk i kulturarvinstitusjoner mv.§ 51 Kulturarvinstitusjoner som er omfattet av re-glene om hitteverk

Følgende institusjoner med allmennyttig for-mål er omfattet av reglene om bruk av hitteverketter §§ 52 til 54:a) offentlig tilgjengelige bibliotek, utdanningsin-

stitusjoner og museerb) arkiv-, filmog lydarvinstitusjonerc) allmennkringkastingsforetak.

§ 52 Definisjon av hitteverkLitterære verk, lydopptak og filmverk skal reg-

nes som hitteverk dersom det ikke er mulig åfinne rettighetshaveren etter at en institusjon etter§ 51 har utført og dokumentert et omfattende søketter § 54.

Der verk eller lydopptak som nevnt i førsteledd har flere rettighetshavere og bare noen avdem er funnet etter at det er utført et omfattendesøk, skal verket eller lydopptaket regnes som hit-teverk for den del av rettighetene som tilhører deukjente rettighetshavere. Slike verk eller lydopp-tak kan bare brukes som hitteverk etter § 53 der-som de kjente rettighetshavere har gitt samtykkeetter § 8.

Dersom en rettighetshaver melder seg for eninstitusjon som nevnt i § 51, skal verket eller lyd-opptaket ikke lenger anses som hitteverk. Er ver-ket eller lydopptaket tatt i bruk som hitteverketter § 53, må bruken opphøre. En rettighetshavertil et verk eller lydopptak som er brukt som hitte-verk, har krav på rimelig kompensasjon av densom har brukt verket eller lydopptaket.

Verk eller lydopptak som i henhold til lovgiv-ningen i et land i EØS-området anses som hitte-verk, skal også anses som hitteverk i Norge.

§ 53 Bruk av hitteverkInstitusjon etter § 51 kan for sine allmennyt-

tige formåla) fremstille eksemplar av hitteverk i samlingene

for å digitalisere, indeksere, katalogisere,bevare, restaurere eller gjøre tilgjengelig forallmennheten etter bokstav b

b) gjøre hitteverk i samlingene tilgjengelig for all-mennheten på en slik måte at den enkelte selvkan velge tid og sted for tilgang til verket.Bruk av hitteverk etter første ledd kan skje der

følgende vilkår er oppfylt:a) hitteverket har tilknytning til et land i EØS-

området ved at verket enten ble utgitt eller ble

utsendt i radio eller i fjernsyn for første gang iet land i EØS-området, eller med rettighetsha-vers samtykke ble gjort tilgjengelig for all-mennheten i et land i EØS-området av en insti-tusjon etter § 51, og det ikke er grunn til å troat rettighetshaveren ville ha motsatt seg bru-ken

b) institusjonen er etablert i et EØS-landc) inntekter fra bruk av hitteverk skal kun dekke

utgifter til eksemplarfremstilling og tilgjenge-liggjøring for allmennheten av hitteverk etterdenne paragrafen

d) kjente rettighetshavere navngis.For allmennkringkastingsforetak gjelder reg-

lene kun for bruk av hitteverk i form av lydopptakog filmverk i egne samlinger som foretaket harprodusert eller fått produsert av andre før 1.januar 2003.

Institusjon etter § 51 kan på samme vilkår somi første og andre ledd, bruke verk som inngår i ethitteverk etter § 52 med slik tilknytning til et EØS-land som følger av andre ledd bokstav a.

§ 54 Omfattende søk etter rettighetshavere mv.Før et litterært verk, lydopptak eller filmverk

kan få status som hitteverk etter § 52, skal detutføres og dokumenteres et omfattende søk i godtro etter rettighetshavere til verket eller lydoppta-ket. Dokumentasjon av søket skal videreformidlestil Nasjonalbiblioteket.

Det omfattende søket foretas i de kilder somer relevante for den aktuelle verkstypen eller lyd-opptaket.

Søket skal foretas i det land innenfor EØS-området der verket eller lydopptaket første gangble utgitt eller utsendt. Dersom verket eller lyd-opptaket ikke har blitt utgitt eller utsendt, menhar blitt gjort tilgjengelig for allmennheten medrettighetshavers samtykke av en institusjon etter§ 51, skal det søkes i det EØS-landet der institusjo-nen er etablert.

For filmverk der produsenten har sitt sete ellerbosted i et EØS-land, skal søket foretas i dette lan-det.

Dersom det finnes tegn på at relevant informa-sjon om rettighetshaveren er tilgjengelig i andreland enn det som fremgår av første til fjerde ledd,skal informasjonskilder derfra også undersøkes.

Departementet kan i forskrift gi nærmereregler om gjennomføring og dokumentasjon avomfattende søk og bruk av hitteverk, herunderom søkekilder og videreformidling av dokumenta-sjon til Nasjonalbiblioteket.


VI Bruk av verk for personer med nedsatt funksjonsevne§ 55 Fri bruk for personer med nedsatt funksjonsevne

Av utgitt litterært verk eller musikkverk kandet i annen form enn lydopptak fremstilles eksem-plar til bruk for personer med nedsatt funksjons-evne som ikke kan tilegne seg verket på vanligmåte. For rene lydopptak gjelder bestemmelsen i§ 56.

Utgitt litterært verk kan gjengis på film, medeller uten lyd, bestemt til bruk for hørsels- og tale-hemmede.

Bestemmelsene i første og andre ledd gjelderikke for ervervsmessig bruk, og gir heller ikkerett til kopiering av eksemplar som andre harfremstilt etter første ledd.

Departementet kan i forskrift gi bestemmelserom at nærmere angitt organisasjon kan fremstille,importere og utveksle eksemplar av utgitt litte-rært verk, herunder lydopptak, som er tilrettelagtfor bruk for blinde, syns- og lesehemmede, tilberettigede enkeltpersoner og til nærmere angittorganisasjon i et annet land, herunder overføringav tilpasset åndsverk slik at den enkelte selv kanvelge tid og sted for tilgang til verket.

§ 56 Tvangslisens for fremstilling og bruk av opptakfor personer med nedsatt funksjonsevne

Departementet kan ved enkeltvedtak eller iforskrift bestemme at nærmere angitt organisa-sjon eller bibliotek for vederlagsfri bruk for perso-ner med nedsatt funksjonsevne skal ha rett til pånærmere fastsatte vilkår å fremstille eksemplar avutgitt litterært verk gjennom opptak på innretningsom kan gjengi det. I tilslutning til teksten kanoffentliggjort kunstverk og offentliggjort fotogra-fisk verk gjengis på opptaket. Opphaveren harkrav på vederlag som utredes av staten. Bestem-melsen gjelder ikke for ervervsmessig bruk.

VII Bruk av verk på det audiovisuelle området mv.§ 57 Avtalelisens for tilgjengeliggjøring av audio-visuelle produksjoner mv.

Offentliggjorte audiovisuelle produksjoner ogoffentliggjorte verk som inngår i audiovisuelleproduksjoner kan gjøres tilgjengelig for allmenn-heten ved nærmere angitt overføring i tråd ellertrådløst når den som foretar tilgjengeliggjøringenoppfyller vilkårene for avtalelisens etter § 63 førsteledd. Det kan også fremstilles eksemplar som ernødvendig for slik tilgjengeliggjøring. Slik avtaleli-sens gjelder ikke for bruk av verk der det er inn-gått avtale direkte med opphaveren.

Avtalelisensen gjelder heller ikke dersom opp-haveren overfor noen av partene i avtalen har ned-lagt forbud mot slik bruk av verket eller det ellerser særlig grunn til å anta at opphaveren motsetterseg slik bruk. Bestemmelsen i andre ledd førstepunktum gjelder ikke for samtidig og uendretvideresending av verk som lovlig inngår i kring-kastingssending.

Opphaverens enerett til samtidig og uendretvideresending av verk som lovlig inngår i kring-kastingssending, kan bare utøves gjennom organi-sasjon som kan inngå avtale etter § 63. Det gjelderlikevel ikke for kringkastingsforetaks rettigheter isine sendinger.

Ved satellittkringkasting får bestemmelsenikke anvendelse med mindre sendingen avsamme kringkastingsforetak samtidig kringkastesher i riket over jordbundet nett. Ved slik kringkas-ting gjelder bestemmelsen heller ikke for scene-verk og filmverk.

Bestemmelsen gjelder tilsvarende for radio-produksjoner.

§ 58 Midlertidige (efemære) opptakKringkastingsforetak kan, ved egne hjelpemid-

ler og til bruk ved egne sendinger, ta opp ånds-verk på innretninger som kan gjengi dem når defor øvrig har rett til å ta verket med i sine sendin-ger. Retten til å gjøre slike opptak av verk tilgjen-gelig for allmennheten avhenger av de ellers gjel-dende regler. Departementet kan gi nærmere for-skrifter om bruk og oppbevaring av slike opptak.

Bestemmelsen i første ledd gir ikke rett til åsammenstille film og lyd ved å overføre lydopptaktil filmen, med mindre fremføring ved opptaketinngår i filmen.

VIII Følgerett ved videresalg av kunstverk§ 59 Følgerett ved videresalg av kunstverk

Opphaveren har krav på følgerettsvederlag nåren som yrkesmessig opptrer i kunstmarkedet ogdeltar som selger, kjøper eller formidler ved vide-resalg av originaleksemplar av opphavsrettsligvernede kunstverk som malerier, kollasjer, tegnin-ger, stikk, trykk, litografier, skulpturer, billedtep-per, keramikk, glasskunst og fotografiske verk.Som originaleksemplar regnes eksemplar avkunstverk som er utført i et begrenset antall avkunstneren selv eller med kunstnerens samtykke.Bestemmelsen gjelder ikke byggverk.

Retten etter første ledd gjelder ikke videresalgfra privatpersoner til museer som er åpne forpublikum og ikke driver ervervsmessig, med min-dre det i handelen deltar en formidler som nevnt iførste ledd.


§ 60 Beregning og innkreving av følgerettsvederlagetFølgerettsvederlaget skal beregnes på grunn-

lag av salgsprisen uten merverdiavgift etter føl-gende satser:a) 5 prosent av den del av salgsprisen som ikke

overstiger 50 000 eurob) 3 prosent av den del av salgsprisen som over-

stiger 50 000 euro, men som ikke overstiger200 000 euro

c) 1 prosent av den del av salgsprisen som over-stiger 200 000 euro, men som ikke overstiger350 000 euro

d) 0,5 prosent av den del av salgsprisen som over-stiger 350 000 euro, men som ikke overstiger500 000 euro

e) 0,25 prosent av den del av salgsprisen somoverstiger 500 000 euro.Vederlaget skal kun betales når salgsprisen

uten merverdiavgift overstiger 3 000 euro. Dettotale vederlaget for et videresalg skal ikke over-stige 12 500 euro.

Selgere og formidlere som nevnt i § 59 førsteledd er solidarisk ansvarlige for å betale følge-rettsvederlaget. Opptrer ingen av dem yrkesmes-sig i kunstmarkedet, er kjøperen ansvarlig forbetalingen.

Overfor de vederlagspliktige må vederlagskra-vet gjøres gjeldende gjennom oppkrevings- og for-delingsorganisasjon som er godkjent av departe-mentet. Når krav på vederlag etter § 59 første leddforeldes etter reglene i foreldelsesloven, tilfallervederlaget organisasjonen og vederlaget skal i til-felle brukes til å dekke organisasjonens kostnaderved oppkrevingen og fordelingen av følgerettsve-derlaget eller til andre kollektive formål fastsatt iorganisasjonens vedtekter.

§ 61 Ufravikelighet og opplysningsplikt mv. ved følge-rett

Det kan ikke gis avkall på retten etter § 59 ogden kan heller ikke overdras. Har ikke opphave-ren arvinger, skal følgerettsvederlag som forfalleretter opphaverens død, tilfalle den organisasjonsom til enhver tid er godkjent etter § 60 fjerdeledd. Slike midler skal brukes som nevnt i § 60fjerde ledd andre punktum.

Selger, kjøper og formidler som nevnt i § 59skal innen sjette termin for innbetaling av merver-diavgift, til den organisasjonen som er godkjentetter § 60 fjerde ledd, oppgi de opplysninger somer nødvendige for å sikre betaling av følgerettsve-derlag for det foregående årets salg. Organisasjo-nen kan også kreve slike opplysninger om de tresiste årenes salg.

IX Felles bestemmelser om tvangslisens, avtalelisens, nemnd mv.§ 62 Tvisteløsning for bruk av verk ved tvangslisens

Tvist om vederlag etter §§ 21, 36, 37, 44, 45 og56 kan enhver av partene bringe inn for Veder-lagsnemnda, som kan fastsette vederlaget på bin-dende måte.

Vederlagsnemnda oppnevnes av sorenskri-veren i Oslo tingrett. Departementet kan i forskriftgi nærmere regler om nemndas virksomhet, her-under om sammensetning, saksbehandling ogdomstolsprøving. Departementet kan i forskriftogså gi regler om at vederlagspliktige som unnla-ter å betale vederlag, etter begjæring fra denberettigede part, med bindende virkning kan for-bys fortsatt bruk.

§ 63 Vilkår for bruk av verk ved avtalelisensNår det foreligger avtale om bruk av verk som

nevnt i §§ 46, 47, 50 og 57, som er inngått av orga-nisasjon som oppfyller kravene i tredje ledd, harbruker som omfattes av avtalen rett til å brukeverk av opphavere som ikke representeres avorganisasjonen (avtalelisens). Dette gjelder barebruk på samme område, på samme måte og forverk av samme art som avtalen omfatter, og barefor bruk som skjer i samsvar med det avtalen fast-setter. Bestemmelsen gjelder ikke for kringkas-tingsforetaks rettigheter i sine sendinger.

Avtalelisens kan også anvendes i tilfeller somikke omfattes av paragrafene som er nevnt i førsteledd, når en bruker på et nærmere avgrensetområde har inngått avtale med organisasjon somnevnt i tredje ledd om bruk av offentliggjorte verk(generell avtalelisens). Dette gjelder likevel ikkefor verk der opphaveren overfor noen av partene iavtalen har nedlagt forbud mot bruk av verket,eller det ellers er særlig grunn til å anta at oppha-veren motsetter seg bruk av verket.

For avtalelisens etter første og andre ledd måavtalen inngås av en organisasjon som er godkjentav departementet på grunnlag av at den på områ-det representerer et betydelig antall opphavere tilverk som brukes i Norge og er egnet til å forvalterettighetene på området. For bruk på nærmereangitte områder kan departementet bestemme atden organisasjonen som godkjennes, må være enfelles organisasjon for de berørte rettighetsha-vere. Godkjenning kan trekkes tilbake dersomorganisasjonen ikke lenger oppfyller kravene idette ledd eller andre særlige grunner tilsier det.Organisasjoner som er godkjent plikter å meldefra til departementet om forhold som kan ha


betydning for godkjenningen, slik som endringermed hensyn til organisasjonens representativitet.

Departementet kan i forskrift gi nærmerebestemmelser om kontroll med organisasjoner ogfond som mottar vederlag til videre fordeling.

§ 64 Vederlag for bruk av verk ved avtalelisensVed bruk av verk etter § 63 er det som avtalen,

Vederlagsnemnda eller organisasjonen som mot-tar vederlaget for bruken, bestemmer om innkre-ving og fordeling av vederlaget, bindende også foropphavere som ikke representeres av organisasjo-nen. Utenforstående opphavere skal ha sammerett som organiserte til å få del i midler og godersom utdeles fra eller som vesentlig er bekostet avvederlaget.

Uansett bestemmelsen i første ledd kan enutenforstående opphaver som sannsynliggjør ateget verk er brukt etter § 63, kreve at vederlag fordette skal utbetales til seg. Kravet må fremsettesinnen tre år etter utløpet av det året bruken fantsted, og kan bare rettes mot den organisasjonensom i medhold av § 63 har innkrevd vederlag.Vederlagets størrelse kan hver av partene krevefastsatt etter regler som departementet gir i for-skrift.

§ 65 Tvisteløsning ved avtalelisensKommer avtale etter §§ 46, 47, 50 og 57 ikke i

stand, kan hver av partene kreve megling etterregler som departementet gir i forskrift. Er par-tene enige om det, kan tillatelse til og vilkår forbruken fastsettes av Vederlagsnemnda etterreglene som er gitt i medhold av § 62. Fastsettel-sen får samme virkning som avtale etter § 63 før-ste ledd.

Er partene i avtaler etter §§ 46, 47, 50 og 57enige om det, kan tvist om tolkningen av avtalenpå bindende måte avgjøres av Vederlagsnemndaetter reglene som er gitt i medhold av § 62.

Kommer avtale med kringkastingsforetak omadgang til å gjøre opptak av foretakets sendingerfor slik bruk som omfattes av §§ 46 eller 47 ikke istand, gjelder bestemmelsen i første ledd førsteog andre punktum tilsvarende. Ved tvist om tolk-ning av slik avtale får bestemmelsen i andre leddtilsvarende anvendelse.

Kommer avtale etter § 46 ikke i stand etter atmegling etter første ledd er gjennomført, kan hverav partene kreve at tillatelse til og vilkår foreksemplarfremstilling etter § 46 på bindende måteavgjøres av Vederlagsnemnda etter reglene somer gitt i medhold av § 62. Nemndsavgjørelsen fårsamme virkning som avtale etter § 63 første ledd.Departementet kan i forskrift gi nærmere regler

om nemndas virksomhet, herunder om saksbe-handling og domstolsprøving.

§ 66 Organisasjoners søksmålsrettOrganisasjon som kan inngå avtale etter § 63

første ledd kan, så lenge opphaveren ikke harmotsatt seg det, kreve at det overfor bruker somikke har inngått avtale som nevnt, ved dom ned-legges forbud etter § 79 mot ulovlig bruk av verkpå en måte som omfattes av bestemmelsene i§§ 46, 47, 50 og 57. Det samme gjelder overforbruker som er part i en avtale som nevnt og somunnlater å betale det avtalte vederlag.

Organisasjon som kan inngå avtale etter § 63første ledd kan, så lenge opphaveren ikke harmotsatt seg det, også reise krav etter bestemmel-sene i §§ 82 og 83 overfor den som har foretattulovlig bruk som nevnt i første ledd. Har den somulovlig har brukt et verk innfridd organisasjonenskrav, kan opphaverens krav i anledning sammebruk bare rettes mot organisasjonen, som da plik-ter å betale hva opphaveren har krav på.

Organisasjon som kan inngå avtale etter § 63første ledd kan, så lenge opphaveren ikke harmotsatt seg det, anvende bestemmelsene i kapittel6 om særskilte tiltak ved inngrep i opphavsrettm.m. på Internett, ved ulovlig bruk av verk somnevnt i første ledd første punktum i paragrafenher.

Kapittel 4 Opphavsrettens overgang mv.

§ 67 Alminnelige bestemmelser om overdragelseOpphaveren kan med den begrensning som

følger av § 5 helt eller delvis overdra sin rett til åråde over åndsverket.

Ved overdragelse av opphavsrett skal opphave-ren ikke anses for å ha overdratt en mer omfat-tende rett enn det avtalen klart gir uttrykk for.

Overdragelse av eksemplar innbefatter ikkeoverdragelse av opphavsretten eller noen del avdenne, selv om det er et originaleksemplar somoverdras. Overdragelse av opphavsrett innbefatterikke eiendomsrett til det manuskript eller anneteksemplar som utleveres i tilknytning til overdra-gelsen.

§ 68 Endringer og videreoverdragelseOverdragelse av opphavsrett gir ikke rett til å

endre verket med mindre annet er avtalt.Retten kan heller ikke overdras videre uten

samtykke med mindre den går inn i en forretningeller forretningsavdeling og overdras sammenmed denne. Overdrageren har fortsatt ansvaretfor at avtalen med opphaveren blir oppfylt.


§ 69 Rett til rimelig vederlag ved overdragelse avopphavsrett

Når en opphaver utenfor forbrukerforhold helteller delvis overdrar rett til å råde over et ånds-verk, har opphaveren krav på rimelig vederlag fraerververen.

Ved vurderingen av hva som utgjør et rimeligvederlag, skal det blant annet legges vekt påhvilke rettigheter som overdras, hva som er vanligpå området og de konkrete forhold som gjør seggjeldende, herunder partenes forhandlingsstyrkeog formålet med den avtalte bruk. Om overdragel-sen gjelder bruk i ervervsvirksomhet, skal detogså legges vekt på den sannsynlige verdi av over-dragelsen. Vurderingen skal baseres på forhol-dene på avtaletidspunktet.

Om overdragelsen gjelder rett til å gjøre etverk tilgjengelig for allmennheten ved utleie avfilm eller lydopptak, kan det i tillegg til momen-tene i andre ledd også legges vekt på utviklingenetter avtaletidspunktet.

Bestemmelsene i denne paragrafen kan ikkefravikes til skade for opphaveren.

§ 70 Avregning og kontrollAvhenger opphaverens vederlag av erverve-

rens omsetning, salgstall eller lignende, kan opp-haveren kreve at det skjer avregning minst éngang i året. Opphaveren kan også kreve at hveravregning følges av nødvendige opplysninger omde forhold som har ligget til grunn for vederlags-beregningen.

Opphaveren kan kreve at erververens regn-skaper, bokføring og lagerbeholdning, samtattestasjoner fra den som har brukt verket, stillestil rådighet for en av opphaveren oppnevnt statsau-torisert eller registrert revisor. Revisoren skalopplyse opphaveren om riktigheten av den avreg-ningen som er foretatt, og om eventuelle uregel-messigheter ved den. For øvrig har revisorentaushetsplikt om alle andre forhold som revisorenblir kjent med ved gjennomgangen.

Bestemmelsene i denne paragrafen kan ikkefravikes til skade for opphaveren.

§ 71 Åndsverk skapt i arbeidsforhold mv.Opphavsrett til åndsverk som er skapt av en

arbeidstaker går over til arbeidsgiveren i denutstrekning arbeidsforholdet forutsetter at detskapes åndsverk, og slik overgang er nødvendigog rimelig for at arbeidsforholdet skal nå sitt for-mål. Det samme gjelder adgang til endring av ver-ket og videreoverdragelse av retten. Bestemmel-

sene i første og andre punktum gjelder ikke rettig-heter etter § 5 eller der annet er avtalt.

Bestemmelsen i første ledd gjelder tilsvarendei oppdragsforhold, og i lignende tilknytningsfor-hold hvor verket skapes på bestilling og opphave-ren er uten økonomisk risiko for resultatet av detsom skapes.

For opphavsrett til datamaskinprogram skapt iarbeidsforhold gjelder § 72.

§ 72 Datamaskinprogram skapt i arbeidsforholdOpphavsrett til datamaskinprogram som er

skapt av en arbeidstaker under utførelsen av opp-gaver som omfattes av arbeidsforholdet, eller etterarbeidsgivers anvisninger, går over til arbeidsgi-veren. Det samme gjelder adgang til endring avverket og videreoverdragelse av retten. Bestem-melsene i første og andre punktum gjelder ikkerettigheter etter § 5 eller der annet er avtalt.

§ 73 Avtaler om innspilling av filmverkHar opphaveren overdratt rett til å bruke et

verk for film, er erververen, hvis ikke annet eravtalt, pliktig til innen rimelig tid å innspille film-verket og sørge for at det blir gjort tilgjengelig forallmennheten. Blir erververens forpliktelservesentlig misligholdt, kan opphaveren heve avta-len, beholde mottatt honorar og kreve erstatningfor skade som ikke dekkes av honoraret.

Er ikke annet avtalt, omfatter overdragelsen avrett til innspilling av et verk for film rett til åa) fremstille eksemplar av filmverketb) gjøre filmverket tilgjengelig for allmennheten

gjennom spredning av eksemplar og ved frem-føring og overføring

c) forsyne filmverket med tekster eller oversatttale.Bestemmelsen i andre ledd gjelder ikke

musikkverk.

§ 74 Avtaler om fremføring og overføringOverdragelse av rett til å la et verk fremføres

offentlig eller overføres til allmennheten gir ikkeerververen enerett, med mindre dette er avtalt. Erikke annet bestemt, gjelder overdragelsen for treår.

Selv om eneretten er overdratt, kan opphave-ren, om ikke annet er avtalt, selv fremføre og over-føre verket eller overdra retten til andre, hviserververen i tre år på rad har unnlatt å gjøre brukav retten.

Bestemmelsene i denne paragrafen gjelderikke for filmverk.


§ 75 ForlagsavtalerDepartementet kan i forskrift gi bestemmelser

om forlagsavtaler, herunder bestemmelser omufravikelige vilkår i slike avtaler.

§ 76 ArvVed opphaverens død får reglene om arv, ekte-

fellers felleseie og gjenlevende ektefelles rett til åsitte i uskiftet bo anvendelse på opphavsretten.

Gjennom testament kan opphaveren, med bin-dende virkning også for ektefelle og livsarvinger,gi bestemmelser om utøvelse av opphavsretteneller overlate til en annen å gi slike bestemmelser.

Er opphavsretten ved arv fra opphaveren gåttover til flere i fellesskap, kreves samtykke fra allearvingene til verkets første offentliggjøring hvisde eller opphaveren ikke uttrykkelig eller stillti-ende har samtykket på forhånd. Ved spørsmål omoffentliggjøring av verket på annen måte eller i enannen form enn tidligere er det likevel tilstrekke-lig at det er gitt samtykke fra arvinger som regnetetter arvelodd utgjør et flertall. Ny offentliggjøringpå samme måte kan hver av arvingene forlangeeller gi samtykke til. Enhver av arvingene kanreise søksmål om inngrep i rettighetene, ogenhver av dem anses som fornærmet. Dette led-det gjelder bare der ikke annet følger av bestem-melser etter andre ledd.

Gjenlevende ektefelle og enhver av opphave-rens slektninger i rett opp- eller nedstigende linje,søsken, eller den som er oppnevnt i medhold avandre ledd, kan reise søksmål om overtredelse avbestemmelsene i andre ledd eller §§ 5 og 25 andreledd, og enhver av disse anses som fornærmet.

§ 77 Opphavsretten og formuesforholdet mellomektefeller

Uten hensyn til hvordan formuesforholdetmellom ektefellene er ordnet, har en opphaversom er gift, alltid enerådigheten over sin opphavs-rett.

Skiftes felleseie mens opphaveren lever, skalopphavsretten holdes utenfor skiftet.

§ 78 Utlegg og annen tvangsforfølgningOpphavsretten kan ikke være gjenstand for

utlegg eller annen tvangsforfølgning fra kredito-rene hos opphaveren selv, eller hos noen somopphavsretten er gått over til ved opphaverensdød etter § 76 første ledd.

Det samme gjelder for manuskript eller tilsva-rende eksemplar, plater, former eller lignendesom er laget for å tjene som middel ved fremstil-ling av eksemplar av et bestemt kunstverk, og for

kunstverk som ikke er utstilt, frembudt til salgeller på annen måte godkjent til offentliggjøring.

Kapittel 5 Straff og erstatning mv.

§ 79 Forbud mot inngrep og andre overtredelserDen som har gjort inngrep i en annens rett

eller på annen måte overtrådt denne loven, ellersom har medvirket til det, kan ved dom forbys ågjenta handlingen. Den som har gjort vesentligeforberedelsestiltak med sikte på å utføre en hand-ling som vil utgjøre en overtredelse, eller som påannen måte har opptrådt slik at det er særliggrunn til å frykte at vedkommende vil overtreloven, kan ved dom forbys å gjennomføre handlin-gen.

Bestemmelsen i første ledd gjelder ikke vedkrav om at en tjenesteyter skal hindre eller van-skeliggjøre tilgang til nettsted som regulert i § 89.

§ 80 StraffDen som begår inngrep i en annens rett eller

på annen måte overtrer §§ 3, 5, 13, 16, 20 til 24, 59,60, 100 til 108 og 109 siste ledd, straffes med bøtereller fengsel inntil ett år. Det samme gjelder densom overtrer forbud nedlagt etter § 62 eller § 109,eller bestemmelser gitt av opphaver etter § 76andre ledd. Det samme gjelder også den som inn-fører eksemplar av åndsverk eller av arbeider ogopptak som nevnt i §§ 16, 20, 22, 23 og 24 i denhensikt å gjøre dem tilgjengelige for allmennhe-ten, når eksemplarene er fremstilt utenfor landetunder slike forhold at en tilsvarende fremstillingher i landet ville vært i strid med denne loven.

Den som unnlater å oppgi opplysninger somnevnt i § 61 andre ledd eller unnlater å påføre opp-lysninger som nevnt i § 113 på et verk vedkom-mende forestår trykkingen av, straffes med bøter.

§ 81 Straff for grovt inngrepDen som begår grovt inngrep i en annens rett

etter §§ 3 første og andre ledd, 5, 16, 20, 22 til 24,straffes med bøter eller fengsel inntil tre år.

Ved vurderingen av om grovt inngrep fore-ligger, skal det særlig legges vekt på den skadesom er påført rettighetshaveren og andre, her-under skade på rettighetshaverens anseelse ogkommersielle omdømme, den vinning som inngri-peren har oppnådd, og omfanget av inngrepet forøvrig.

§ 82 Vederlag og erstatningDen som forsettlig eller uaktsomt gjør inngrep

i en annens rett eller på annen måte overtrerdenne loven, skal betale til den forurettede:


a) rimelig vederlag for bruken, samt erstatningfor skade som følge av overtredelsen som ikkeville oppstått ved avtale om bruk

b) erstatning for skade som følge av overtredel-sen, eller

c) vederlag svarende til vinningen som er opp-nådd ved overtredelsen.

Vederlag og erstatning fastsettes etter det avgrunnlagene i bokstav a til c som er gunstigst forden forurettede. Ved utmålingen av vederlag ogerstatning for forsettlig eller grovt uaktsom over-tredelse tas det også hensyn til ikke-økonomiskskade påført den forurettede ved overtredelsen.

Er det handlet forsettlig eller grovt uaktsomt,skal overtrederen, dersom den forurettede kreverdet og i den grad det ikke fremstår som urimelig, istedet for vederlag og erstatning fastsatt etter før-ste ledd, betale det dobbelte av rimelig vederlagfor bruken.

Første og andre ledd gjelder tilsvarende vedmedvirkning.

For overtredelser som har skjedd i god tro,skal overtrederen i den grad det ikke fremstårsom urimelig, betale vederlag svarende til et rime-lig vederlag for bruken eller til vinningen som eroppnådd ved overtredelsen.

Bestemmelsene i denne paragrafen gjelderikke bruk som nevnt i § 3 tredje ledd eller fremstil-ling av eksemplar på grunnlag av et verk som ergjengitt i strid med denne loven, jf. § 26 førsteledd, med mindre handlingen er forsettlig. Til-svarende gjelder ved medvirkning til slike hand-linger.

Ansvar etter første og tredje ledd kan lempesetter lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning§ 5-2.

§ 83 Tiltak for å hindre inngrep og andre overtredel-ser

For å hindre inngrep og andre overtredelserav denne loven, kan retten i den utstrekning detfinnes rimelig, gi pålegg om forebyggende tiltakfor produkter som utgjør inngrep i en annens retteller andre overtredelser av denne loven, og formaterialer og hjelpemidler som hovedsakelig erbrukt, eller tilsiktet brukt, til å fremstille slike pro-dukter. Slikt pålegg kan blant annet gå ut på atprodukter og materialer og hjelpemidler skala) tilbakekalles fra handelenb) definitivt fjernes fra handelenc) ødeleggesd) utleveres til rettighetshaveren.Avgjørelsen av om tiltak skal pålegges og valgetmellom mulige tiltak skal skje ut fra en forholds-messighetsvurdering. Det skal blant annet tas

hensyn til overtredelsens alvorlighet, virkningeneav tiltakene og tredjeparts interesser.

Første ledd gjelder tilsvarende i tilfeller somnevnt i § 79 første ledd andre punktum.

Pålegg om tiltak etter denne paragrafen skalikke være betinget av at det ytes kompensasjon tilden tiltaket retter seg mot, og påvirker ikke rett tilvederlag eller erstatning etter § 82. Tiltak skalgjennomføres for saksøktes regning hvis ikkesærlige grunner taler mot det.

§ 84 Tillatelse til brukI stedet for å fastsette tiltak etter §§ 79 og 83,

kan retten når helt særlige grunner foreligger, gitillatelse til bruk av verket eller arbeidet mot rime-lig vederlag til rettighetshaveren og på passendevilkår for øvrig. Slik tillatelse kan bare gis til densom har handlet i aktsom god tro.

§ 85 Formidling av informasjon om dom i sak ominngrep og overtredelse

I dom i sak om inngrep i en annens rett ellerandre overtredelser av denne loven kan rettenbestemme at informasjon om dommen skal for-midles på passende måte for overtrederens reg-ning. Dette gjelder tilsvarende ved medvirkning tilovertredelse og i tilfeller som nevnt i § 79 førsteledd andre punktum.

§ 86 Tvungent vernetingSivilt søksmål om inngrep i en annens rett

eller andre overtredelser av denne loven må reisesved Oslo tingrett.

Kapittel 6 Særskilte tiltak ved inngrep i opp-havsrett m.m. på Internett

I Behandling av personopplysninger og til-gang til abonnementsopplysninger§ 87 Behandling av personopplysninger som gjelderopphavsrettsinngrep m.m.

Rettighetshavers behandling av personopplys-ninger som gjelder inngrep i rettigheter etterdenne lov, er unntatt fra konsesjonsplikt etter per-sonopplysningsloven § 33 når behandlingen ernødvendig for å fastsette, gjøre gjeldende eller for-svare et rettskrav.

For øvrig gjelder personopplysningsloven forbehandling av slike opplysninger.

§ 88 Tilgang til opplysninger som identifiserer inne-haver av abonnement brukt ved opphavsrettsinngrepm.m.

Hvis det sannsynliggjøres at det er gjort inn-grep i rettigheter etter denne loven, kan retten


uten hinder av taushetsplikten etter ekomloven§ 2-9, etter begjæring fra rettighetshaveren,pålegge en tilbyder av elektroniske kommunika-sjonstjenester å utlevere opplysninger som identi-fiserer innehaveren av abonnementet som erbrukt ved inngrepet.

Før retten treffer avgjørelse i saken, skalNasjonal kommunikasjonsmyndighet anmodesom å samtykke til at tilbyderen fritas fra taushets-plikten etter ekomloven § 2-9. Rettighetshaverenskal sende slik anmodning til myndigheten oglegge myndighetens uttalelse frem for retten.Uttalelsen meddeles partene. Myndigheten kanbare nekte samtykke når det kan utsette stateneller allmenne interesser for skade eller virke uri-melig overfor den som har krav på hemmelighold.

For at begjæringen skal tas til følge, må rettenfinne at hensynene som taler for utlevering veiertyngre enn hensynet til taushetsplikten. Ved vur-deringen skal retten avveie hensynet til abonnen-ten mot rettighetshaverens interesse i å få tilgangtil opplysningene, sett hen til inngrepets grovhet,omfang og skadevirkninger. Etter en slik avvei-ning kan retten ved kjennelse bestemme at opp-lysningene skal utleveres selv om samtykke ernektet, eller at opplysningene ikke skal utleveresselv om samtykke er gitt.

Begjæringen om pålegg om utlevering av opp-lysninger fremsettes i prosesskriv til Oslo tingrett.Bare tilbyderen av elektroniske kommunikasjons-tjenester skal angis og behandles som motpartved slike begjæringer. Tvisteloven § 28-5 førsteledd gjelder tilsvarende i sak etter paragrafen her.De øvrige bestemmelsene i tvisteloven kapittel 28gjelder ikke.

Opplysningene skal ikke utleveres før avgjø-relsen er endelig. Ved utlevering av opplysnin-gene skal tilbyderen samtidig gi melding om utle-veringen til retten. Rettighetshaveren skal giabonnenten melding om utleveringen når det hargått én måned siden opplysningene ble utlevert.Kopi av meldingen sendes samtidig til retten. Der-som særlige grunner tilsier det, kan retten i denenkelte sak fastsette en annen frist for når abon-nenten skal gis melding om utleveringen. All-mennheten skal ikke gjøres kjent med saken førtidligst én måned etter at opplysningene er utle-vert og abonnenten er underrettet om utleverin-gen, eller mer enn seks måneder er gått sidensaken ble avsluttet.

For behandling av personopplysninger sommottas i medhold av denne bestemmelsen, gjelderpersonopplysningsloven.

II Tiltak rettet mot nettsted§ 89 Pålegg om å hindre eller vanskeliggjøre tilgangtil nettsted der det gjøres tilgjengelig materiale somgjør inngrep i opphavsrett m.m.

Retten kan etter begjæring fra en rettighetsha-ver pålegge en tjenesteyter som tilbyr informa-sjonssamfunnstjeneste som nevnt i ehandelsloven§ 1 andre ledd bokstav b, å hindre eller vanskelig-gjøre tilgang til nettsted der det i stort omfang gjø-res tilgjengelig materiale som åpenbart gjør inn-grep i rettigheter etter denne loven.

For at begjæringen skal tas til følge, må hensy-nene som taler for at pålegg gis, veie tyngre ennulempene pålegget vil medføre. Ved vurderingenskal retten avveie interessene som tilsier at tilgan-gen til nettstedet hindres eller vanskeliggjøresmot andre interesser som berøres av et sliktpålegg, herunder interessene til den pålegget ret-ter seg mot og innehaveren av nettstedet, og hen-synet til informasjons- og ytringsfriheten. Det skalogså tas hensyn til muligheten for alternative ogmindre inngripende tiltak.

Departementet kan i forskrift gi bestemmelserom hvilke pålegg som kan gis for å hindre ellervanskeliggjøre tilgang til nettsted.

§ 90 BegjæringenBegjæringen fremsettes i prosesskriv til Oslo

tingrett. Begjæringen må angi alle tjenesteyteresom pålegget skal omfatte som motpart. I tilleggskal innehaveren av nettstedet som begjæringengjelder, angis som motpart. I begjæringen skal detredegjøres for de grunner den bygger på. Doku-menter som påberopes og som saksøkeren er ibesittelse av, skal følge med begjæringen.

§ 91 Behandling av begjæringenDersom retten av eget tiltak skal avvise saken,

treffer den straks avgjørelse om det. Kan feilenrettes, skal saksøkeren få en frist til å rette den.Blir feilen ikke rettet, skal saken avvises.

Dersom det bedømt på grunnlag av saksfrem-stillingen i begjæringen, ikke er adgang til å taden til følge, kan den forkastes straks.

Hvis det ikke er grunnlag for å avvise eller for-kaste begjæringen etter første eller andre ledd,skal begjæringen forelegges for alle tjenesteytereog innehaveren av nettstedet som den retter segmot. Disse skal gis anledning til å uttale seg førsaken avgjøres. Dersom innehaveren av nettste-det er ukjent eller har ukjent adresse, kan sakenavgjøres uten at vedkommende har hatt anledningtil å uttale seg.


Retten bestemmer om saken skal avgjøres pågrunnlag av skriftlig behandling eller om parteneskal innkalles til muntlige forhandlinger. Skal detavholdes muntlige forhandlinger, skal samtligeparter innkalles til disse, jf. § 90. I tilfeller somnevnt i tredje ledd tredje punktum, kan muntligeforhandlinger avholdes uten at innehaveren avnettstedet innkalles.

Dersom det er fare ved opphold, kan rettentreffe avgjørelse om pålegg uten at begjæringenforelegges for motpartene.

§ 92 Rettens avgjørelseBegjæringen avgjøres ved kjennelse. Avgjørel-

sen skal nevne partene.Tas begjæringen til følge, skal retten i kjennel-

sen angi hvilke tiltak tjenesteyterne skal iverk-sette for å etterkomme pålegget og innen hvilkenfrist tiltakene skal være iverksatt. Retten kanbestemme at pålegget skal ha begrenset varighet.Når begjæringen avgjøres uten at innehaveren avnettstedet eller tjenesteyterne har hatt anledningtil å uttale seg, jf. § 91 tredje ledd tredje punktumog § 91 femte ledd, kan retten stille som vilkår forikrafttredelse av pålegget at rettighetshaveren stil-ler sikkerhet for mulig erstatning til saksøkte. Ret-ten kan bestemme at sikkerhetsstillelsen skal habegrenset varighet. Pålegges saksøkeren å stillesikkerhet, skal retten fastsette en frist for å stillesikkerheten. Pålegget trer ikke i kraft før sikker-het er stilt.

Tvangsfullbyrdelsesloven § 3-4 gjelder tilsva-rende i saker om pålegg etter dette kapitlet. Sik-kerhet som saksøkeren har stilt for mulig erstat-ning til saksøkte, kan begjæres frigitt når det ergått mer enn tre måneder etter at saksøkte fikkunderretning om at pålegget er falt bort eller opp-hevet uten at det er fremmet krav om erstatningfor retten.

Når retten har besluttet pålegg etter frem-gangsmåten i § 91 tredje ledd tredje punktum eller§ 91 femte ledd, skal en saksøkt som har rett til åbegjære etterfølgende forhandlinger etter § 93,opplyses om dette.

§ 93 Etterfølgende forhandlingerNår retten har gitt pålegg om tiltak for å hin-

dre eller vanskeliggjøre tilgang til et nettsted utenat innehaveren av nettstedet har hatt anledning tilå uttale seg, jf. § 91 tredje ledd tredje punktum,kan innehaveren av nettstedet kreve etterfølgendeforhandlinger om pålegget. Det samme gjelder forsamtlige saksøkte når retten har besluttet påleggetter § 91 femte ledd.

Samtlige parter, jf. § 90, skal ha anledning til åuttale seg om en begjæring om etterfølgende for-handlinger. Reglene i § 91 tredje ledd tredje punk-tum og fjerde ledd gjelder tilsvarende ved etterføl-gende forhandlinger.

Etter at etterfølgende forhandlinger er gjen-nomført, treffer retten ved kjennelse ny avgjørelsehvor den helt eller delvis stadfester, endrer elleropphever sin første avgjørelse.

Den som har anledning til å kreve etterføl-gende forhandlinger, kan ikke påanke tingrettensavgjørelse. Når pålegg er besluttet uten at inneha-veren av nettstedet har hatt anledning til å uttaleseg, jf. § 91 tredje ledd tredje punktum, kan inne-haveren av nettstedet kreve etterfølgende for-handlinger selv om avgjørelsen er påanket. Der-som en ankesak ikke er avgjort når innehaverenkrever etterfølgende forhandlinger, skal behand-lingen av ankesaken stanses. Ankesaken og avgjø-relser i ankesaken som gjelder sakens realitet, fal-ler bort dersom tingretten treffer ny realitetsavgjø-relse etter etterfølgende forhandlinger.

Tingrettens avgjørelse truffet på grunnlag avetterfølgende forhandlinger kan påankes.

§ 94 Gjennomføring av påleggEt pålegg om å hindre eller vanskeliggjøre til-

gang til nettsted gjennomføres etter reglene itvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13 V. Saksøke-ren kan begjære gjennomføring når fristen for åiverksette tiltak har løpt ut, jf. § 92 andre ledd før-ste punktum. Dersom saksøkeren er pålagt å stillesikkerhet etter § 92 andre ledd tredje punktum,kan ikke saksøkeren begjære gjennomføring førsikkerhet er stilt.

§ 95 Opphevelse av påleggDersom det settes frem nye bevis eller det

foreligger endrede forhold som godtgjør at grunn-laget for pålegget ikke lenger er til stede, skal ret-ten på begjæring fra en saksøkt eller annen medrettslig interesse oppheve pålegget.

Begjæringen fremsettes for Oslo tingrett. Denforelegges for partene. Bestemmelsene i § 91tredje ledd tredje punktum og fjerde ledd gjeldertilsvarende.

Avgjørelsen treffes ved kjennelse. Kjennelsesom opphever et pålegg får ikke virkning før dener rettskraftig.

§ 96 Bortfall av påleggEt pålegg om å hindre eller vanskeliggjøre til-

gang til nettsted faller bort uten opphevelsea) når en fastsatt tid for pålegget er løpt ut


b) når saksøkeren er gitt en frist for å stille sik-kerhet, og fristen oversittes, eller

c) når saksøkeren gir avkall på sin rett etterpålegget.Frist som nevnt i første ledd bokstav b kan på

begjæring forlenges. Forlengelse kan bare gisdersom begjæringen kommer inn innen utløpet avfristen. Forlengelse kan etter samme regler gis påny.

Enhver av de saksøkte kan kreve at retten tref-fer avgjørelse om at pålegget er falt bort etter før-ste ledd. Bestemmelsene i § 95 andre og tredjeledd gjelder tilsvarende.

§ 97 SakskostnaderI sak om begjæring om pålegg kan en tjeneste-

yter bare ilegges ansvar for saksøkerens sakskost-nader etter tvisteloven kapittel 20 i ankesak dertjenesteyteren har anket. For øvrig gjelderbestemmelsene om sakskostnader i tvistelovenkapittel 20.

§ 98 Erstatning ved opphevelse og bortfall av påleggDersom et pålegg om å hindre eller vanskelig-

gjøre tilgang til nettsted er opphevet eller bortfalt,og det viser seg at det ikke var grunnlag for saksø-kerens begjæring da pålegget ble besluttet, pliktersaksøkeren å erstatte den skade saksøkte har lidtsom følge av pålegget og ved de skritt som harvært nødvendige for å avverge pålegget eller å fådet opphevet.

Krav om erstatning etter denne paragrafen kangjøres gjeldende for Oslo tingrett i sak om opphe-velse eller bortfall av pålegget, eller ved ordinærtsøksmål.

§ 99 Forholdet til tvistelovenTvisteloven kapittel 1 til 3, §§ 4-1 og 4-7, § 9-6,

kapittel 11 til 15, kapittel 16 unntatt §§ 16-1, 16-2,16-8, 16-10 og §§ 16-15 til 16-19, kapittel 18, kapit-tel 19 unntatt §§ 19-11, 19-12 og § 19-13 første ogandre ledd og kapittel 20 til 31 gjelder tilsvarende isaker om pålegg så langt de passer og ikke annetfølger av §§ 87 til 99 i denne loven.

Kapittel 7 Bestemmelser til vern for tekniske beskyttelsessystemer og elektronisk rettig-hetsinformasjon

§ 100 Forbud mot omgåelse mv. av effektive tekniskebeskyttelsessystemer

Det er forbudt å omgå effektive tekniskebeskyttelsessystemer som en rettighetshaver ellerden rettighetshaveren har gitt samtykke, benytterfor å kontrollere eksemplarfremstilling eller til-

gjengeliggjøring for allmennheten av et vernetverk.

Det er videre forbudt åa) selge, leie ut eller på annen måte distribuereb) produsere eller innføre for distribusjon til all-

mennhetenc) reklamere for salg eller utleie avd) besitte for ervervsmessige formål, ellere) tilby tjenester i tilknytning tilinnretninger, produkter eller komponenter somfrembys med det formål å omgå effektive tekniskebeskyttelsessystemer, eller som kun har begren-set ervervsmessig nytte for annet enn slikt formål,eller som i hovedsak er utviklet for å muliggjøreeller forenkle slik omgåelse.

Denne paragrafen skal ikke være til hinder forforskning i kryptologi.

Bestemmelsen i første ledd skal heller ikkevære til hinder for privat brukers tilegnelse av lov-lig anskaffet verk på det som i alminnelighet opp-fattes som relevant avspillingsutstyr. For tekniskeinnretninger til beskyttelse av et datamaskinpro-gram gjelder i stedet § 102.

Bestemmelsene i første ledd skal ikke være tilhinder for eksemplarfremstilling etter § 49.

§ 101 Adgangen til bruk av verk når ef fektive tek-niske beskyttelsessystemer er anvendt

Rettighetshavere skal påse at den som har lov-lig tilgang til et vernet verk, uten hinder av effek-tive tekniske beskyttelsessystemer kan gjøre brukav verket, herunder fremstille nye eksemplar, ihenhold til §§ 32 til 34, 40, 43, 45, 48, 49, 55, 56, og58.

Dersom en rettighetshaver etter begjæring fraen berettiget etter bestemmelsene ovenfor ikkegir tilgang som nevnt i første ledd, kan rettighets-haveren etter begjæring fra den berettigede påleg-ges å gi slike opplysninger eller annen bistandsom er nødvendig for å muliggjøre bruk av verketi samsvar med formålet. Begjæringen rettes til ennemnd opprettet av departementet etter forskriftsom departementet kan gi. Nemnda kan i tilleggtil pålegg som nevnt, bestemme at berettiget etterde nevnte bestemmelsene uten hinder av § 100kan omgå anvendte tekniske beskyttelsessys-temer dersom rettighetshaver ikke overholderden fristen nemnda setter for å etterkomme påleg-get.

Eksemplar av verk som faller inn under lov 9.juni 1989 nr. 32 om avleveringsplikt for allment til-gjengelege dokument, skal likevel alltid utstyresmed nødvendig informasjon til at omgåelse av tek-niske beskyttelsessystemer for lovlig eksemplar-fremstilling, er mulig.


Bestemmelsene i denne paragrafen gjelderikke der vernet verk på avtalte vilkår ved overfø-ring stilles til rådighet for allmennheten på en slikmåte at den enkelte selv kan velge tid og sted fortilgang til verket.

Bestemmelsene i denne paragrafen gjelderikke for datamaskinprogram. Departementet kanved enkeltvedtak eller i forskrift fastsette atenkelte arkiv, bibliotek og museer automatisk fåravlevert nødvendig informasjon til at omgåelse avtekniske beskyttelsessystemer for lovlig eksem-plarfremstilling, skal være mulig.

§ 102 Tekniske innretninger til beskyttelse av et data-maskinprogram

Det er forbudt å omsette eller i ervervsøyemedbesitte et hvilket som helst middel hvis eneste for-mål er å gjøre det lettere ulovlig å fjerne elleromgå tekniske innretninger til beskyttelse av etdatamaskinprogram.

§ 103 Forbud mot fjerning eller endring av elektro-nisk rettighetsinformasjon

Det er forbudt uten rettighetshaverens sam-tykkea) å fjerne eller endre elektronisk rettighetsinfor-

masjon som rettighetshaveren har føyet til etvernet verk, og som enten inngår i et eksem-plar eller fremtrer i forbindelse med at verketgjøres tilgjengelig for allmennheten, eller

b) å innføre et eksemplar for spredning, omsetteeller på annen måte gjøre et vernet verk til-gjengelig for allmennheten der elektronisk ret-tighetsinformasjon er fjernet eller endret istrid med bokstav a.

dersom handlingen i bokstav a eller b foranledi-ger, muliggjør, letter eller skjuler et inngrep i opp-havsrett.

§ 104 Arbeider vernet etter kapittel 2Det som i dette kapittel sies om verk, gjelder

tilsvarende for arbeider som er vernet etter kapit-tel 2.

Kapittel 8 Forskjellige bestemmelser

§ 105 Retten til eget bildeFotografi som avbilder en person, kan ikke

gjengis eller vises offentlig uten samtykke av denavbildede, unntatt nåra) avbildningen har aktuell og allmenn interesseb) avbildningen av personen er mindre viktig enn

hovedinnholdet i bildetc) bildet gjengir forsamlinger, folketog i friluft

eller forhold eller hendelser som har allmenninteresse

d) eksemplar av avbildningen på vanlig måtevises som reklame for fotografens virksomhetog den avbildede ikke nedlegger forbud, eller

e) bildet brukes som omhandlet i § 33 andre leddeller § 37 tredje ledd.Vernet gjelder i den avbildedes levetid og 15 år

etter utløpet av avbildedes dødsår.

§ 106 Bestilte portretterOpphaveren kan ikke utøve sine rettigheter til

et bestilt portrettbilde uten samtykke fra bestille-ren.

Er portrettet et fotografisk verk, kan eksem-plar av det på vanlig måte vises som reklame foropphaverens fotografivirksomhet såfremt bestille-ren ikke nedlegger forbud.

Om vern for den avbildede gjelder bestemmel-sene i § 105 selv om portrettet ikke er fotografisk.

§ 107 Forbud mot å bruke tittel mv. som kan forveks-les med annet åndsverk

Et åndsverk må ikke gjøres tilgjengelig for all-mennheten på en måte som er egnet til å frem-kalle forveksling med tidligere offentliggjort verkeller dets opphaver.

§ 108 Forbud mot bruk av opphaverens navn ogmerke

Det er forbudt å sette opphaverens navn ellermerke på eksemplar av et kunstverk uten oppha-verens samtykke.

§ 109 Forbud mot å tilgjengeliggjøre åndsverk på enkrenkende måte

Selv om opphavsrettens vernetid er utløpt, kanet åndsverk ikke gjøres tilgjengelig for allmennhe-ten på en måte eller i en sammenheng som erkrenkende for opphaverens eller verkets anseelseeller egenart, eller på annen måte som antas åkunne skade allmenne kulturinteresser.

Uten hensyn til om vernetiden er utløpt kandepartementet, når opphaveren er død, forby at etåndsverk gjøres tilgjengelig for allmennheten påen slik måte eller i en slik sammenheng somnevnt i første ledd. Slikt forbud kan departementetogså nedlegge på begjæring fra en opphaver somlever, dersom verket ikke er vernet her i riket.

Bestemmelsen i § 5 første ledd får tilsvarendeanvendelse selv om opphavsrettens vernetid erutløpt, eller verket er uten vern her i riket.

§ 110 Plikt til å varsle opphaveren før ødeleggelse avåndsverk

Krever omstendighetene at originaleksemplarmå ødelegges og opphaveren er i live, skal oppha-


veren gis varsel i rimelig tid når det kan skje utensærlig ulempe.

§ 111 Opphaverens rett til å få adgang til åndsverk iandres besittelse

Innehaver av originaleksemplar som utenrimelig grunn hindrer opphaveren i å gjøre brukav sin rett etter § 3, kan ved dom pålegges å giopphaveren slik adgang til eksemplaret som ret-ten finner rimelig. Retten kan gjøre opphaverensadgang til eksemplaret avhengig av sikkerhetsstil-lelse eller stille andre vilkår.

Sak som nevnt i første ledd kan bare reises avopphaveren personlig.

§ 112 Forholdet til tjenestelovenDepartementet kan for godkjenning etter

§§ 18, 21, 46, 60 og 63 gi forskrift om saksbehand-lingsregler til utfylling av reglene i tjenesteloven,herunder om saksbehandlingsfrist og rettsvirk-ninger av fristoversittelse. Unntak fra tjenestelo-ven § 11 andre ledd kan bare gjøres når det erbegrunnet ut fra tvingende allmenne hensyn, her-under hensynet til privatpersoners beskyttelses-verdige interesser.

§ 113 Bestemmelser om trykte verk mv.Trykte verk skal være påført ansvarlig utgiver,

opplagsnummer og trykkeår. Grafiske verk ogtrykte gjengivelser av musikkverk skal dessutenvære påført fortløpende nummer innen opplaget.

Kapittel 9 Lovens rekkevidde

§ 114 Lovens rekkevidde for opphavsrett til åndsverkLovens bestemmelser om opphavsrett får

anvendelse påa) åndsverk som er skapt av norsk statsborger

eller av person som er bosatt her i riketb) åndsverk som er utgitt første gang her i riket,

eller er utgitt samtidig her og i et annet landc) filmverk og fjernsynsverk hvis produsent har

sitt hovedsete eller er bosatt her i riketd) byggverk som er oppført her i rikete) kunstverk og fotografisk verk som er innføyd i

bygninger eller faste anlegg her i riket.Samtidig utgivelse som nevnt i første ledd bok-

stav b anses å ha funnet sted når verket utgis her iriket innen 30 dager etter første utgivelse.

Som produsent etter bestemmelsen i førsteledd bokstav c anses, når ikke annet er opplyst,den hvis navn på vanlig måte er angitt på eksem-plar av filmverket.

Bestemmelsene i §§ 59 til 61 får anvendelse pååndsverk som er skapt av norsk statsborger ellerav person som er bosatt her i riket.

Bestemmelsene i §§ 107 til 109 gjelder utenbegrensningene som følger av paragrafen her.

Bestemmelsen i § 13 får anvendelse på ånds-verk som er gjort tilgjengelig for allmennheten avnorsk statsborger eller person som er bosatt her iriket, eller av selskap som har norsk styre og seteher i riket.

§ 115 Lovens rekkevidde for nærstående rettigheterKapittel 3 gjelder, med unntak av §§ 23 og 24

og den i §§ 16 og 20 nevnte spredningsrett, til for-del for arbeid som er frembrakt ava) norsk statsborger eller person som er bosatt

her i riketb) selskap som har norsk styre og sete her i riket.

Bestemmelsene i §§ 16 og 22 gjelder også forfremføringer, overføringer og kringkastingssen-dinger som finner sted i Norge. Bestemmelsenom spredningsrett i §§ 16 og 20 gjelder for lyd- ogfilmopptak gjort i Norge. Bestemmelsen i § 20 omrett til eksemplarfremstilling gjelder til fordel forethvert lyd- og filmopptak. Bestemmelsen i § 24gjelder for arbeid frembrakt av noen som er stats-borger i eller bosatt i eller har sete i et land innen-for EØS-området. Bestemmelsen i § 23 gjelder forfotografiske bilder som første gang er utgitt her iriket eller som er laget av noen som er statsborgeri eller bosatt i eller har sete i et land innenfor EØS-området. Det samme gjelder for fotografier inn-føyd i bygninger eller faste anlegg i et land innen-for nevnte område.

Bestemmelsene i § 105 gjelder avbildninger avperson som er eller har vært bosatt her i riket.

§ 116 Lovens anvendelse for satellittkringkastingNår verk eller prestasjoner kringkastes over

satellitt fra et land utenfor EØS-området, kommerloven til anvendelse dersom satellitten mottar sig-nalene fra Norge, eller kringkastingssendingenforetas etter oppdrag fra et kringkastingsforetaksom har sitt hovedsete her i riket. Paragrafen hergjelder bare dersom senderlandets regler om ret-ten til kringkasting av verk og prestasjoner ikkegir tilsvarende vern som etter denne lov.

§ 117 Forskriftshjemmel for å kunne gi loven anven-delse for andre åndsverk

Under forutsetning om at vedkommende stat idet minste likebehandler norske verk med sineegne, kan Kongen gi forskrifter om hel eller delvisanvendelse av lovens regler for verk med en nær-mere bestemt tilknytning til fremmed stat.

Kongen kan videre bestemme at lovens reglerhelt eller delvis skal gjelde åndsverk utgitt av mel-


lomfolkelig organisasjon og ikke utgitte verk somslik organisasjon har utgivelsesretten til.

Bestemmelsen har tilsvarende anvendelse påarbeider som vernes i kapittel 2.

Av hensyn til overenskomst med fremmed statkan Kongen videre gi særskilte bestemmelser omavtaler om overdragelse av rett til innspilling avverk for film og fjernsyn, herunder hvilke verkreglene skal gjelde for.

§ 118 Lovens anvendelse for eksisterende åndsverkLoven gjelder også åndsverk og andre arbei-

der fra før lovens ikrafttredelse.Eksemplar som er lovlig fremstilt før lovens

ikrafttredelse, kan fremdeles spres til allmennhe-ten eller vises offentlig, likevel slik at bestemmel-sene om utleie i §§ 16, 20 og 27 og bestemmelsenei § 27 om utlån av digitalt eksemplar av datamas-kinprogram får anvendelse også i disse tilfellene.

Kapittel 10 Sluttbestemmelser

§ 119 Ikrafttredelses- og overgangsreglerLoven gjelder fra den tid Kongen bestemmer.Fra samme tid oppheves lov 12. mai 1961 nr. 2

om opphavsrett til åndsverk m.v. Forskrifter gittmed hjemmel i nevnte lov gjelder også etter atdenne loven har trådt i kraft.

Loven gjelder ikke handlinger som er utførteller rettigheter som er ervervet før denne loventrer i kraft. Kongen kan gi nærmere overgangsre-gler.

§ 120 Endringer i andre loverI lov 14. desember 1956 nr. 4 om avgift på

offentlig framføring av utøvende kunstneres pre-stasjoner m.v. gjøres følgende endringer:

§ 1 første ledd skal lyde:Ved avgifter som pålegges etter bestemmel-

sene i denne lov opprettes et fond til støtte for utø-vende kunstnere og produksjon av opptak av utø-vende kunstneres prestasjoner. Med utøvendekunstnere menes her musikere, sangere, skue-spillere, dansere, dirigenter, sceneinstruktører og

andre som gjennom sin kunst framfører åndsverkeller tradisjonsuttrykk.

§ 3 skal lyde:Plikt til å betale avgift til fondet har enhver

som offentlig framfører eller overfører til allmenn-heten utøvende kunstneres prestasjoner ved hjelp av:a. lydopptak eller film, herunder videogram;b. radio eller fjernsynsmottaker, datamaskiner

eller lignende.Avgiftsplikten omfatter ikke offentlig framfø-

ring eller overføring til allmennheten av lydopptaksom er vederlagspliktig etter åndsverkloven § 21eller overføring til allmennheten av lydopptak ellerfilm på en slik måte at den enkelte selv kan velgetid og sted for tilgang til opptaket. Avgiftspliktenomfatter heller ikke overføring gjennom videre-sending av kringkastingssending, eller overføringav film gjennom kringkastingssending eller påkino. Unntatt er også framføring eller overføringsom nevnt i første ledds bokstav b, når framførin-gen eller overføringen ikke inngår som et ledd avbetydning i den bedrift eller den virksomhet detgjelder. Avgift skal heller ikke betales hvor fram-føringen eller overføringen skjer under slike for-hold at en opphaver etter reglene i åndsverkloventredje kapittel ikke ville ha krav på godtgjørelse.

Utøvende kunstner eller produsent av opptakkan ikke kreve særskilt godtgjørelse for framfø-ring eller overføring som er avgiftspliktig etterdenne paragrafen. Denne bestemmelsen skal like-vel ikke være til hinder for at utøvende kunstnereller produsent ved avtale forbeholder seg rett tilgodtgjørelse for offentlig framføring eller overfø-ring av film og videogram, og skal heller ikkevære til hinder for at utøvende kunstner ved avtalemed produsent forbeholder seg rett til godtgjø-relse for visse offentlige framføringer eller overfø-ringer ved hjelp av lydopptak når opptaket gjøresmed slik offentlig framføring eller overføring forøye.

Produsent eller forhandler av opptak somnevnt i første ledds bokstav a kan ikke overfor kjø-peren av opptaket forby framføring eller overføringsom er avgiftspliktig etter denne paragrafen.


Vedlegg 1

Oversikt over ny åndsverklov

Kapittel 1 Grunnleggende bestemmelser om opphavsrett til åndsverk

§ 1 Lovens formål§ 2 Opphavsrett til åndsverk§ 3 Opphavsrettens innhold§ 4 Visse midlertidige eksemplar§ 5 Rett til navngivelse og vern mot krenkende

bruk (ideelle rettigheter)§ 6 Bearbeidelser mv.§ 7 Samleverk§ 8 Fellesverk§ 9 Ukjent opphaver§ 10 Offentliggjøring og utgivelse§ 11 Opphavsrettens vernetid§ 12 Vernetid for anonyme åndsverk§ 13 Vernetid for verk som tidligere ikke er offent-

liggjort§ 14 Åndsverk som ikke har opphavsrettslig vern§ 15 Forholdet til vern etter annen lovgivning

Kapittel 2 Rettigheter til utøvende kunstnere og produsenter mfl. (nærstående rettigheter)

§ 16 Utøvende kunstneres enerett§ 17 Heving av avtale om rettigheter til lydopptak§ 18 Utøvende kunstners rett til tilleggsvederlag§ 19 Avtale om løpende vederlag§ 20 Produsenters enerett§ 21 Vederlag for offentlig fremføring og overføring

til allmennheten av lydopptak§ 22 Kringkastingsforetaks rettigheter§ 23 Eneretten til fotografiske bilder§ 24 Eneretten til databaser

Kapittel 3 Avgrensning av opphavsretten og forvaltning av rettigheter ved avtalelisens mv.

I Generelle bestemmelser

§ 25 Alminnelige bestemmelser for bruk av ånds-verk etter dette kapittel

§ 26 Kopiering til privat bruk§ 27 Spredning av eksemplar (konsumpsjon)§ 28 Visning av eksemplar (konsumpsjon)§ 29 Sitat

§ 30 Tilfeldig eller underordnet medtakelse av etverk

§ 31 Gjengivelse av verk plassert i det of fentligerom

§ 32 Offentlige forhandlinger mv.§ 33 Dokumentinnsyn mv.§ 34 Begrensninger i videre bruk av dokumenter

og adgang til sitat fra ikke-offentliggjortedokumenter

§ 35 Offentlig gjengivelse av debattprogram§ 36 Gjengivelse av verk ved medias omtale av

dagshending§ 37 Gjengivelse av kunstverk og fotografiske verk

i kritisk og vitenskapelig fremstilling og bio-grafier

§ 38 Gjengivelse av kunstverk og fotografisk verk ikatalog mv.

§ 39 Endring av byggverk og bruksgjenstander§ 40 Fri bruk ved seremonier, ungdomsstevner og

andre tilstelninger

II Bruk av datamaskinprogram og databaser

§ 41 Rett til endringer i datamaskinprogram ogdatabaser

§ 42 Omvendt utvikling av datamaskinprogram

III Bruk av verk i undervisningsvirksomhet

§ 43 Fri bruk av verk ved undervisningsvirksom-het

§ 44 Tvangslisens for samleverk til bruk i under-visning mv.

§ 45 Tvangslisens for bruk av verk i undervis-ningsvirksomhet

§ 46 Avtalelisens for bruk av verk i undervisnings-virksomhet

IV Bruk av verk i virksomheter, arkiv, bibliotek, museer mv.

§ 47 Avtalelisens for bruk av verk i institusjoner,ervervsvirksomheter mv.

§ 48 Opptak for bruk i visse døgninstitusjoner§ 49 Bruk av verk i arkiv, bibliotek og museer mv.


§ 50 Avtalelisens for bruk av verk i arkiv, bibliotekog museer

V Bruk av hitteverk i kulturarvinstitusjoner mv.

§ 51 Kulturarvinstitusjoner som er omfattet avreglene om hitteverk

§ 52 Definisjon av hitteverk§ 53 Bruk av hitteverk§ 54 Omfattende søk etter rettighetshavere mv.

VI Bruk av verk for personer med nedsatt funk-sjonsevne

§ 55 Fri bruk for personer med nedsatt funksjons-evne

§ 56 Tvangslisens for fremstilling og bruk av opp-tak for personer med nedsatt funksjonsevne

VII Bruk av verk på det audiovisuelle området mv.

§ 57 Avtalelisens for tilgjengeliggjøring av audio-visuelle produksjoner

§ 58 Midlertidige (efemære) opptak

VIII Følgerett ved videresalg av kunstverk

§ 59 Følgerett ved videresalg av kunstverk§ 60 Beregning og innkreving av følgerettsvederla-

get§ 61 Ufravikelighet og opplysningsplikt mv. ved føl-

gerett

IX Felles bestemmelser om tvangslisens, avtaleli-sens, nemnd mv.

§ 62 Tvisteløsning for bruk av verk ved tvangsli-sens

§ 63 Vilkår for bruk av verk ved avtalelisens§ 64 Vederlag for bruk av verk ved avtalelisens§ 65 Tvisteløsning ved avtalelisens§ 66 Organisasjoners søksmålsrett

Kapittel 4 Opphavsrettens overgang mv.

§ 67 Alminnelige bestemmelser om overdragelse§ 68 Endringer og videreoverdragelse§ 69 Rett til rimelig vederlag ved overdragelse av

opphavsrett§ 70 Avregning og kontroll§ 71 Åndsverk skapt i arbeidsforhold mv.§ 72 Datamaskinprogram skapt i arbeidsforhold§ 73 Avtaler om innspilling av filmverk§ 74 Avtaler om fremføring og overføring

§ 75 Forlagsavtaler§ 76 Arv§ 77 Opphavsretten og formuesforholdet mellom

ektefeller§ 78 Utlegg og annen tvangsforfølgning

Kapittel 5 Straff og erstatning mv.

§ 79 Forbud mot inngrep og andre overtredelser§ 80 Straff§ 81 Straff for grovt inngrep§ 82 Vederlag og erstatning§ 83 Tiltak for å hindre inngrep og andre overtre-

delser§ 84 Tillatelse til bruk§ 85 Formidling av informasjon om dom i sak om

inngrep og overtredelse§ 86 Tvungent verneting

Kapittel 6 Særskilte tiltak ved inngrep i opphavsrett m.m. på Internett

I Behandling av personopplysninger og tilgang til abonnementsopplysninger

§ 87 Behandling av personopplysninger som gjel-der opphavsrettsinngrep m.m.

§ 88 Tilgang til opplysninger som identifisererinnehaver av abonnement brukt ved opphavs-rettsinngrep m.m.

II Tiltak rettet mot nettsted

§ 89 Pålegg om å hindre eller vanskeliggjøre til-gang til nettsted der det gjøres tilgjengeligmateriale som gjør inngrep i opphavsrettm.m.

§ 90 Begjæringen§ 91 Behandling av begjæringen§ 92 Rettens avgjørelse§ 93 Etterfølgende forhandlinger§ 94 Gjennomføring av pålegg§ 95 Opphevelse av pålegg§ 96 Bortfall av pålegg§ 97 Sakskostnader§ 98 Erstatning ved opphevelse og bortfall av

pålegg§ 99 Forholdet til tvisteloven

Kapittel 7 Bestemmelser til vern for tekniske beskyttelsessystemer og elektronisk rettighets-informasjon

§ 100 Forbud mot omgåelse mv. av ef fektive tek-niske beskyttelsessystemer


§ 101 Adgangen til bruk av verk når ef fektive tek-niske beskyttelsessystemer er anvendt

§ 102 Tekniske innretninger til beskyttelse av etdatamaskinprogram

§ 103 Forbud mot fjerning eller endring av elektro-nisk rettighetsinformasjon

§ 104 Arbeider vernet etter kapittel 2

Kapittel 8 Forskjellige bestemmelser

§ 105 Retten til eget bilde§ 106 Bestilte portretter§ 107 Forbud mot å bruke tittel mv. som kan for-

veksles med annet åndsverk§ 109 Forbud mot å tilgjengeliggjøre åndsverk på en

krenkende måte§ 110 Plikt til å varsle opphaveren før ødeleggelse

av åndsverk

§ 111 Opphaverens rett til å få adgang til åndsverki andres besittelse

§ 112 Forholdet til tjenesteloven§ 113 Bestemmelser om trykte verk mv.

Kapittel 9 Lovens rekkevidde

§ 114 Lovens rekkevidde for opphavsrett til ånds-verk

§ 115 Lovens rekkevidde for nærstående rettigheter§ 116 Lovens anvendelse for satellittkringkasting§ 117 Forskriftshjemmel for å kunne gi loven

anvendelse for andre åndsverk§ 118 Lovens anvendelse for eksisterende åndsverk

Kapittel 10 Sluttbestemmelser

§ 119 Ikrafttredelses- og overgangsregler§ 120 Endringer i andre lover


Vedlegg 2

Lovspeil

Forslag - Åndsverkloven

Forslag til ny åndsverklov Åndsverkloven

§ 1 -

§ 2 § 1

§ 3 § 2

§ 4 § 11a

§ 5 § 3

§ 6 § 4

§ 7 § 5

§ 8 § 6

§ 9 § 7

§ 10 § 8

§ 11 § 40

§ 12 § 41

§ 13 § 41a

§ 14 § 9

§ 15 § 10

§ 16 § 42

§ 17 § 42a

§ 18 § 42b

§ 19 § 42c

§ 20 § 45

§ 21 § 45b

§ 22 § 45a

§ 23 § 43a

§ 24 § 43

§ 25 § 11

§ 26 § 12

§ 27 § 19

§ 28 § 20

§ 29 § 22

§ 30 §§ 23a, 25

§ 31 § 24

§ 32 § 26

§ 33 § 27

§ 34 § 28

§ 35 § 33

§ 36 §§ 23a, 25

§ 37 § 23

§ 38 § 24

§ 39 § 29

§ 40 § 21

§ 41 § 39h

§ 42 § 39i

§ 43 §§ 13, 21

§ 44 § 18

§ 45 § 13a

§ 46 § 13b

§ 47 § 14

§ 48 § 15

§ 49 § 16

§ 50 § 16a

§ 51 § 16b

§ 52 § 16c

§ 53 § 16d

§ 54 § 16e

§ 55 § 17

§ 56 § 17a

Forslag til ny åndsverklov ÅndsverklovenForslag til ny åndsverklov Åndsverkloven


§ 57 §§ 30, 32, 34

§ 58 § 31

§ 59 § 38c

§ 60 § 38c

§ 61 § 38c

§ 62 § 35

§ 63 §§ 36, 38a

§ 64 § 37

§ 65 § 38

§ 66 § 38b

§ 67 §§ 39, 39a

§ 68 § 39b

§ 69 (§ 39m)

§ 70 § 39c

§ 71 -

§ 72 § 39g

§ 73 § 39f

§ 74 § 39d

§ 75 (§ 39e)

§ 76 § 39k

§ 77 § 50

§ 78 § 39l

§ 79 -

§ 80 § 54

§ 81 § 54

§ 82 § 55

§ 83 § 56

§ 84 -

§ 85 -

§ 86 -

§ 87 § 56a

§ 88 § 56b


§ 89 § 56c

§ 90 § 56d

§ 91 § 56e

§ 92 § 56f

§ 93 § 56g

§ 94 § 56h

§ 95 § 56i

§ 96 § 56j

§ 97 § 56k

§ 98 § 56l

§ 99 § 56m

§ 100 § 53a

§ 101 § 53b

§ 102 § 53c

§ 103 § 53d

§ 104 § 53e

§ 105 § 45c

§ 106 § 39j

§ 107 § 46

§ 108 § 47

§ 109 § 48

§ 110 § 49

§ 111 § 49

§ 112 § 51

§ 113 § 52

§ 114 § 57

§ 115 § 58

§ 116 § 58a

§ 117 § 59

§ 118 § 60

§ 119 § 61

§ 120 -



Vedlegg 3

Lovspeil

Åndsverkloven – Forslag

Åndsverkloven Forslag til ny åndsverklov

§ 1 § 2

§ 2 § 3

§ 3 § 5

§ 4 § 6

§ 5 § 7

§ 6 § 8

§ 7 § 9

§ 8 § 10

§ 9 § 14

§ 10 § 15

§ 11 § 25

§ 11a § 4

§ 12 § 26

§ 13 § 43

§ 13a § 45

§ 13b § 46

§ 14 § 47

§ 15 § 48

§ 16 § 49

§ 16a § 50

§ 16b § 51

§ 16c § 52

§ 16d § 53

§ 16e § 54

§ 17 § 55

§ 17a § 56

§ 17b -

§ 18 § 44

§ 19 § 27

§ 20 § 28

§ 21 §§ 40, 43

§ 22 § 29

§ 23 § 37

§ 23a §§ 36, 30

§ 24 §§ 31, 38

§ 25 §§ 36, 30

§ 26 § 32

§ 27 § 33

§ 28 § 34

§ 29 § 39

§ 30 § 57

§ 31 § 58

§ 32 § 57

§ 33 § 35

§ 34 § 57

§ 35 § 62

§ 36 § 63

§ 37 § 64

§ 38 § 65

§ 38a § 63

§ 38b § 66

§ 38c §§ 59, 60, 61

§ 39 § 67

§ 39a § 67

§ 39b § 68

§ 39c § 70

Åndsverkloven Forslag til ny åndsverklovÅndsverkloven Forslag til ny åndsverklov


§ 39d § 74

§ 39e (§ 75)

§ 39f § 73

§ 39g § 72

§ 39h § 41

§ 39i § 42

§ 39j § 106

§ 39k § 76

§ 39l § 78

§ 39m § 69

§ 40 § 11

§ 41 § 12

§ 41a § 13

§ 42 § 16

§ 42a § 17

§ 42b § 18

§ 42c § 19

§ 43 § 24

§ 43a § 23

§ 44 -

§ 45 § 20

§ 45a § 22

§ 45b § 21

§ 45c § 105

§ 46 § 107

§ 47 § 108

§ 48 § 109

§ 49 §§ 110, 111

§ 50 § 77

§ 51 § 112


§ 52 § 113

§ 53a § 100

§ 53b § 101

§ 53c § 102

§ 53d § 103

§ 53e § 104

§ 54 §§ 80, 81

§ 55 § 82

§ 56 § 83

§ 56a § 87

§ 56b § 88

§ 56c § 89

§ 56d § 90

§ 56e § 91

§ 56f § 92

§ 56g § 93

§ 56h § 94

§ 56i § 95

§ 56j § 96

§ 56k § 97

§ 56l § 98

§ 56m § 99

§ 57 § 114

§ 58 § 115

§ 58a § 116

§ 59 § 117

§ 60 § 118

§ 61 § 119



Vedlegg 4

Oversikt over sentrale forarbeider til lov 12. mai 1961 nr. 2 om opphavsrett til åndsverk m.v.

Prop. 69 L (2014–2015) Endringer i åndsverk-loven (gjennomføring av EUs hitteverkdirektivog innføring av generell avtalelisens mv.).Innst. 328 L (2014–2015).

Prop. 54 L (2013–2014) Endringer i åndsverk-loven (gjennomføring av endringer i EUs ver-netidsdirektiv). Innst. 201 L (2013–2014).

Prop. 65 L (2012–2013) Endringer i åndsverk-loven (tiltak mot krenkelser av opphavsrettm.m. på Internett). Innst. 266 L (2012–2013).

Ot.prp. nr. 88 (2005–2006) Om lov om endringer iåndsverkloven og lov om avgift på omsetningav billedkunst (gjennomføring av EU-direktivom følgerett til fordel for opphavsmannen til etoriginalkunstverk m.m.). Innst. O. nr. 13(2006–2007).

Ot.prp. nr. 46 (2004–2005) Om lov om endringer iåndsverkloven m.m. Innst. O. nr. 103 (2004–2005).

Ot.prp. nr. 15 (1999–2000) Om lov om endringer iåndsverkloven og lov om avgift på offentligframføring av utøvende kunstneres prest-asjoner m.v. Innst. O. nr. 67 (1999–2000).

Ot.prp. nr. 85 (1997–98) Om lov om endringer iåndsverkloven (gjennomføring av EU-direktivom rettslig vern av databaser). Innst. O. nr. 37(1998–99).

Ot.prp. nr. 80 (1996–97) og Ot.prp. nr. 6 (1997–98) Om lov om endringer i åndsverkloven.Innst. O. nr. 9 (1997–98).



Ot.prp. nr. 84 (1991–92) Om lov om endringer ilov 12 mai 1961 nr 2 om opphavsrett til ånds-verk m.v. og i enkelte andre lover som følge avEØS-avtalen. Innst. O. nr. 6 (1992–93).

Ot.prp. nr. 36 (1988–89) Sekundærbruk av ut-øvende kunstneres prestasjoner. Innst. O. nr.48 (1988–89).


Ot.prp. nr. 80 (1984–85) Om nabolandfjernsyn ikabel. Innst. O. nr. 107 (1984–85).

Ot.prp. nr. 26 (1959–60) Om lov om opphavsretttil åndsverk. Innst. O. XI (1960–61).

NOU 1988: 22 Endringer i åndsverkloven m.v.NOU 1987: 28 Billedkunst m.v.NOU 1987: 16 Fotografiretten.NOU 1986: 18 Opphavsrett og edb.NOU 1985: 30 Betaling for sekundærbruk av

utøvende kunstneres prestasjoner.NOU 1985: 6 Arbeidstakers opphavsrett.NOU 1984: 25 Nabolandfjernsyn i kabel.NOU 1983: 35 Endringer i åndsverkloven m.v.NUT 1950: 1 Innstilling til lov om opphavsrett til

litterære og kunstneriske verk.

Prop. 104 L(2016 – 2017)


Pro

p. 1

04

L (20

16

–20

17

)


Lov om opphavsrett til åndsverk m

v. (åndsverkloven)

Bestilling av publikasjoner Offentlige institusjoner:Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjonInternett: www.publikasjoner.dep.noE-post: [email protected]: 22 24 00 00 Privat sektor:Internett: www.fagbokforlaget.no/offpubE-post: [email protected]: 55 38 66 00 Publikasjonene er også tilgjengelige påwww.regjeringen.no Trykk: 07 PrintMedia AS – 04/2017

07 PRINTMEDIA – 2041 03

79

MIL

JØ

MERKET TRYKKERI

Documents

Prop. 104 L (2016–2017) - Forsiden - regjeringen.no · 2017. 4. 4. · (2016 – 2017) Proposisjon til Stortinget (forslag til lovvedtak) Prop. 104 L (2016–2017) Lov om opphavsrett