DaviD Bellos om oversettelse:

Ikke hva det eR, men hva det GJØR annonseBilag:

åRets bØkeR 2012 siDe 65

9 770805 276009

Kr 75,–ISSN 0805-276X

prosa.no

Litterært tidsskrift for sakprosa • 18. årgangRedaktør Per Olav Solberg

RETURUKE 16

06>

126

Helt siden nasjonen Israel erklærte sin selvstendighet i 1948, har landet vekket sterke følelser. Men hva med dens innbyggere? Hvor mye vet vi egentlig om dem? Om deres problemer, lengsler og drømmer? Hva kjennetegner israelsk identitet? I denne innsiktsfulle boka av Israel-forsker Hanne Eggen Røislien får du møte vanlige israelere – mennesker som forsøker å leve normale liv under unormale omsten-digheter. Israelerne du møter, representerer toneangivende miljøer og ideologier. I kontrast til medienes tabloide fremstilling er de så mye mer enn religiøse fanatikere og kompromissløse politikere. Denne boka handler om israelerne som ikke når avisoverskriftene, men lever sine liv med, i og i skyggen av den israelsk-palestinske konflikten. Skal du ha mulighet til å forstå Midtøsten og menneskene som bor der, er Israelerne umulig å komme utenom.

MALIN STENSØNESPÅ VÅRE VEGNESOLDATBERETNINGER FRA AFGHANISTAN

Gjennom to år har Malin Stensønes, som ingen tidligere, fått tilgang til forsvarets mest lukkede avdelinger. Hennes bok inneholder historier fra alle spesialstyrkenes deployeringer i Afghanistan, og vi får også høre om de konvensjonelle styrkenes operasjoner nord i Afghanistan, et i utgangspunktet fredelig område hvor sikkerhetssituasjonen er blitt dramatisk forverret fra år til år. Det er soldatene selv som forteller – om hvordan de løser oppdraget, hvordan de overlever, og hvordan de lever med seg selv i etterkant.

«Det handler grunnleggende sett om to ting,» sier en av sol-datene i denne boka. «Mot til å dø, og tapperhet til å stå opp om morgenen.» Han er en av mange som har stått i harde kamper i Afghanistan – på våre vegne.

HANNE EGGEN RØISLIENISRAELERNEKAMPEN OM Å HØRE TIL

349,–

379,–

5

PROSA 06 – 12

4 LEDER Tilgjengelig, men ...

6 PROSASAmTALEn Fisk i øret Oversetterguru David Bellos har vært på norgesbesøk Av Jon Rognlien

14 PROSESSEn Tidsklemt om tidsklemme Av Linn Stalsberg

16 ESSAY Middagsvert eller foreleser? Forskere som (ikke) blogger Av Jens Elmelund Kjeldsen

24 KURiOSA Skrifta på veggen Av Iris Alice Vigerust Furu

26 BOKESSAY Odyssé på Nilen Av Pål Norheim

AnmELDT32 Mari Pettersvold og Solveig Østrem – Mestrer, mestrer ikke. Jakten på det normale barnet Av Heidi Helene Sveen34 Ole Martin Holte – Uteligger Av Stian Bromark 36 Daniel Kahneman – Tenke, fort og langsomt Av Iver Ørstavik38 Guy Delisle – Opptegnelser fra Jerusalem Av Erle Marie Sørheim

40 Anders Johansen (red.) – Kunnskapens språk Av Sine Halkjelsvik Bjordal44 Judith Schalansky – Atlas over fjerne øyer. Femti øyer jeg aldri har vært på og aldri kommer til Av Kristin Gjerpe

43 BøKER SOm BEvEgER Tim Flannery – The Weather Makers Anbefalt av Helle Sommerfelt

47 UngPROSA Fortjener mer enn fakta Av Hedda Vormeland

50 BOKESSAY Når politikere skriver Av Frank Rossavik

56 PROSAinTERvJUET Originalitet? Tja Intervju med Dag Gjestland, leder av Kulturrådets vurderingsutvalg for sakprosa Av Per Olav Solberg

60 BOKESSAY Hamburger Trail Av Anne Viken

64 KJøPT Og LÅnT Virkelighetens variasjon Av Per Olav Solberg

65 BiLAg Årets bøker 2012

6 16 45 58

Innhold 6|12Helt siden nasjonen Israel erklærte sin selvstendighet i 1948, har landet vekket sterke følelser. Men hva med dens innbyggere? Hvor mye vet vi egentlig om dem? Om deres problemer, lengsler og drømmer? Hva kjennetegner israelsk identitet? I denne innsiktsfulle boka av Israel-forsker Hanne Eggen Røislien får du møte vanlige israelere – mennesker som forsøker å leve normale liv under unormale omsten-digheter. Israelerne du møter, representerer toneangivende miljøer og ideologier. I kontrast til medienes tabloide fremstilling er de så mye mer enn religiøse fanatikere og kompromissløse politikere. Denne boka handler om israelerne som ikke når avisoverskriftene, men lever sine liv med, i og i skyggen av den israelsk-palestinske konflikten. Skal du ha mulighet til å forstå Midtøsten og menneskene som bor der, er Israelerne umulig å komme utenom.

MALIN STENSØNESPÅ VÅRE VEGNESOLDATBERETNINGER FRA AFGHANISTAN

Gjennom to år har Malin Stensønes, som ingen tidligere, fått tilgang til forsvarets mest lukkede avdelinger. Hennes bok inneholder historier fra alle spesialstyrkenes deployeringer i Afghanistan, og vi får også høre om de konvensjonelle styrkenes operasjoner nord i Afghanistan, et i utgangspunktet fredelig område hvor sikkerhetssituasjonen er blitt dramatisk forverret fra år til år. Det er soldatene selv som forteller – om hvordan de løser oppdraget, hvordan de overlever, og hvordan de lever med seg selv i etterkant.

«Det handler grunnleggende sett om to ting,» sier en av sol-datene i denne boka. «Mot til å dø, og tapperhet til å stå opp om morgenen.» Han er en av mange som har stått i harde kamper i Afghanistan – på våre vegne.

HANNE EGGEN RØISLIENISRAELERNEKAMPEN OM Å HØRE TIL

349,–

379,–

6

PROSA 06 – 12

LEDER

Torsdag 11. oktober åpnet nye Bokhyl-la. Over 100 000 skannede bøker i fulltekst er tilgjengelig digitalt i Nasj-onalbibliotekets base. Innen 2017 vil antallet være 250 000. Alle norske bøker utgitt fram til år 2000 vil da kunne brukes av alle som måtte ønske det. Kulturminister Hadia Tajik åp-net bokhyllafesten med å si blant an-net: «En av Nasjonalbibliotekets opp-gaver er å gjøre verdenslitteraturen tilgjengelig. Bokhylla er et eksempel på at Nasjonalbiblioteket løser oppgaven på en enestående måte.» Noen dager tidligere uttalte nasjonalbibliotekar Vigdis Moe Skarstein: «Alle bøkene i Bokhylla kan leses i sin helhet, fra perm til perm, på nettet.»

Er ikke dette fantastisk? Verdens-litteraturen, og den norske for den saks skyld, er gjort tilgjengelig i et formi-dlingsprosjekt som er temmelig unikt i verdensmålestokk. Er det noen grunn til å være festbrems?

For hvem?Når festtaler holdes og jubelen domi-nerer øregangene, er det som regel noe annet som ikke blir sagt, som forblir taust. Jeg føler meg litt som den skep-tiske tilhøreren som lytter fra bakerste benk. Noe skurrer. I min fantasi lener jeg meg forsiktig over mot sidemannen og hvisker: «Men hva skal jeg egentlig bruke Bokhylla til?»

Det åpenbare svaret: Å lese bøker, vel. Når Moe Skarstein sier at bøkene i Bokhylla kan leses fra perm til perm, er det imidlertid en sannhet med mo-difikasjoner. Det er i prinsippet mulig, men i praksis ingen god opplevelse. For hvordan fungerer egentlig Bokhylla

på for eksempel en iPad? Jeg søker opp Det store eventyret av Jan Kjærs-tad og får opp teksten. Ved hjelp av en innstilling vises teksten i fullformat og dekker skjermen. Jeg skroller oppover, får opp side etter side og kan greit lese boken på den måten. Tekstkvaliteten er relativt dårlig, i og med at dette er analoge boksider som er skannet inn. Men dette er også til å leve med.

De fleste tekstene (i praksis alle tek-ster hvor vernetiden ikke er utløpt) er imidlertid ikke mulig å laste ned. Man må være online for å få tilgang, og man må lese bøkene i selve nettleseren. Dét er en begrensning som reduserer bruksverdien betraktelig. Å lese en bok fra perm til perm er som regel ikke noe man gjør i én økt. Man leser noen sider, legger boken fra seg, tar den opp igjen ved en senere anledning, leser videre. Bokhylla innbyr ikke til den typen les-ing – det blir for omstendelig. Teknolo-gien og brukeropplevelsen står i veien for lesegleden.

Bokhylla fungerer utmerket til å søke opp forfattere, tekster og pas-sasjer for å finne fram til bestemte si-tater, kilder, opplysninger, skrivemåter etc. Den kan også fungere fint til å lese enkeltkapitler og tekstutdrag. Men denne typen bruk er mer forsknings- og studierettet. Det er ikke den bruken lesere flest etterspør. Når Nasjonal-biblioteket snakker om Bokhylla of-fentlig, er det gjerne de vanlige bokle-serne de ønsker å appellere til, jf. Moe Skarsteins utsagn ovenfor.

Bevisst strategiDet er forståelig at bøkene i Bokhylla ikke skal være for lesbare. For forfat-

tere, forlag og bokhandler – som lever av å selge bøker – var nok dét en forut-setning for å tillate Nasjonalbiblioteket å gjøre litteraturarven tilgjengelig. En for god tjeneste vil fort gå utover de bøkene i Bokhylla som fortsatt er i salg – og som kan komme i salg.

Forlag er også i sin fulle rett til å trekke bøker fra Bokhylla. Fagbokfor-laget har gjort dette, de fant ut at noen av de mest brukte bøkene på Bokhylla var pensumbøker i ulike fag, utgitt på deres forlag.

Nå er det ikke lenger så lett å finne ut hvilke tekster i Bokhylla som er mest brukt. Mens det i den forrige versjonen lå statistikk over dette på nettsiden, er slik informasjon ikke tilgjengelig i den nye. Jeg kontak-tet Nasjonalbiblioteket for noen uker siden for å spørre om å få tilgang til de 15 mest brukte/leste sakprosatitlene i Bokhylla, til bruk i vår faste spalte «Kjøpt og lånt». Den tilgangen ønsket

«HvOR gODT HAR mAn TEnKT gJEnnOm BOK-HYLLAS ROLLE i ET KOmmERSiELT BOKmARKED?»

tilgjengelig, men …

7

PROSA 06 – 12

ikke Nasjonalbiblioteket å gi, og de ga ingen troverdig begrunnelse. Å si noe om årsaken blir spekulasjon fra min side. Men det er lett å koble årsaken til uro for ytterligere tittelflukt fra Bokhylla.

Bokhyllas legitimitet er nemlig ba-sert på at forlag i liten grad trekker titler. Skjer dette i stor utstrekning, mister tjenesten verdi. Balansegan-gen er hårfin: På den ene siden må ikke Bokhylla bli for god, for da risikerer man at forlag trekker titler i stort om-fang, på den andre siden må den ikke bli så dårlig at lesere forsvinner eller ikke tar tjenesten i bruk. Det finnes neppe noe godt balansepunkt mellom disse to hensynene, derfor ser Bokhylla ut slik den gjør i dag.

Det leder til et nytt spørsmål: Hvor godt har man tenkt gjennom Bokhyllas rolle i et kommersielt bokmarked?

Lang, kommersieLL haLe?Uttrykket «den lange halen» («the long tail») ble først brukt av Chris Anderson i teknologimagasinet Wired for rundt åtte år siden. Uttrykket beskriver virk-somheter som baserer seg på å selge små volumer til mange ulike kunder fra et stort vareutvalg. I en digital tekst-kultur har forlag trolig mye å hente kommersielt på å digitalisere hele backlisten sin og gjøre den tilgjengelig for kjøp og salg som e-bøker. Antall solgte eksemplarer av hver tittel blir ikke stort, men det totale volumet er bærekraftig fordi mange kunder sprer sine e-bokkjøp på svært mange titler.

Hvor blir det av den lange, kom-mersielle halen i det norske e-bok-markedet? Per i dag er det Bokhylla

som er den lange halen. Det er nå flere titalls tusen sakprosatitler i Bokhylla. Innen 2017 vil antallet være sekssifret. Ønsker man å kjøpe en sakprosabok som e-bok i en norsk nettbokhandel, består utvalget i dag av rundt 450 tit-ler. Problemet med de titusenvis av titlene i Bokhylla er at de i praksis er lite lesbare. Problemet med de 450 er at de ikke er flere. Det praktisk lesbare digitale tekstutvalget innen sakprosa er altså forsvinnende lite.

Det er formidlingen av Bokhylla som er problemet, ikke Bokhylla i seg selv. Nasjonalbiblioteket har laget en god infrastruktur for digital tekst, spørsmålet er hvordan denne kan tas i bruk til størst mulig glede for flest mulig lesere, uten at det får uheldige konsekvenser for forfattere og utgi-vere. En kommende debatt om Bokhyl-la bør dermed også handle om hvorvidt tredjepartsaktører skal få muligheten til å utnytte Bokhyllas innhold og lage kommersielle tjenester for kjøp og salg – tjenester som innbyr til lesing. Bokhylla er rett og slett for verdifull til ikke å få vist sitt fulle potensial.

RedaksjonsrådGerd JohnsenHege GundersenMarkus LindholmHalvor Finess TretvollSine Halkjelsvik Bjordal

KontaktopplysningerPostadresse:Postboks 172 Bogstadveien, 0323 Oslo Kontoradresse:Uranienborgveien 2, 0258 OsloTlf.: 22 12 11 40 Faks: 22 12 11 50

Tidsskriftets nettsted: www.prosa.no

Medlem av Norsk Tidsskriftforening, www.tidsskriftforeningen.noProsa utgis av NFF – Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforeningISSN: 0805-276X

Design Scandinavian Design Group v /Eirik Seu StokkmoOmbrekking Anette L'orangeForsidebilde Tomas Moss / icu.no Korrektur Henninge M. SolbergTrykk 07 Gruppen ASInnbinding Lundeby & Co. BokbinderiSkrift Apud, Chronicle Text G1 og Gill SansPapir Galerie Art Silk 300 g og Arctic Matt 115 g

Opplag 6800 Løssalg kr 75Prosa selges hos Narvesen.

Abonnement kr 375 for enkeltpersoner, kr 300 for studenter og kr 450 for institusjoner. For abonnement send e-post til: camillamarie.widholm@nffo.no

Annonsepriser og -frister Se www.prosa.no eller kontakt redaksjonen.

Innsending av ideer/teksterProsa mottar gjerne ideer og tekster.Disse sendes redaktøren på e-post. Send også noen linjer om deg selv. Prosa er ikke ansvarlig for manuskripter som ikke er bestilt. Antatte tekster kan også bli publisert på tidsskriftets nettsted.

Redaksjonen for nr. 6/12 ble avsluttet 4. desember.

PROSALitterært tidsskrift for sakprosaUtkommer med seks papirnummer i året18. årgang

Redaksjonssekretær Kristin Gjerpe E-post: kristin.gjerpe@getmail.noKontortid: tirsdag

Redaktør Per Olav SolbergE-post: perolavsol@gmail.comTlf.: 950 88 575

8

PROSA 06 – 12

PROSASAmTALEn

Fiski øretAlle mener ting om over-settelse, gjerne uten å ane hva som faktisk foregår når noe blir oversatt. For eksem-pel er det helt vanlig å høre at en oversettelse aldri kan bli en erstatning for originalen. – Men det er jo nettopp det en oversettelse er! forklarer David Bellos.

David Bellos har skrevet en kritikerrost bok om oversettelse. Blir boken oversatt til norsk?

9

PROSA 06 – 12

10

PROSA 06 – 12

Is that a fish in your ear? er tittelen på en bok som er blitt den store snakkisen i oversetterkretser over hele verden. Den er skrevet av David Bellos, britisk fransk-oversetter bosatt i USA, der han underviser ved Princeton-universitetet i New Jersey. Undertittelen på original-utgaven er Translation and the Meaning of Everything, men i pocketutgaven er den endret til The Amazing Adventure of Translation. Og på fransk heter den noe helt annet: Le poisson & le bananier: L’histoire fabuleuse de la traduction. David Bellos var nylig i Norge for å holde foredrag på NFF-seminaret «Tapt og funnet», og jeg fikk møte ham backstage etter en strålende forestil-ling der drøyt 100 oversettere i salen hadde ledd og humret og sperret øynene opp gjennom forunderlige paradokser, uoversettelige vitser, historiske overblikk og frapperende opplysninger. – Hvorfor i all verden presenteres boka di som en fisk i øret på engelsk mens den liksom handler om en bananplante på fransk? Er det to forskjellige bøker? – Ja visst er de forskjellige, men det er ikke derfor. Den engelske tittelen viser til en populær britisk science fiction-parodi fra slutten av 70-tallet som heter The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy. Opprinnelig radioteater, men etter hvert bøker, TV-serie, dataspill osv. I England vet alle alt som skjer i historien, mens den i USA og Frankrike er mer en kult-greie. – Bøkene finnes på norsk, den første het På tommeltotten til Melkeveien. Men hva har dette med oversettelse å gjøre? – I boka dukker det opp en dings som heter «Babel fish». Det er en liten fisk du kan putte i øret, og den overfører alt du trenger å vite direkte inn i hjernebøl-gene. Det er altså en vidundermaskin som overflødiggjør enhver oversettelse. Mange mennesker tror at oversettelse foregår omtrent på den måten – man putter hva som helst inn, og vips! kom-mer oversettelsen ut. Når du sier at du

er oversetter, lurer folk på om du har en sånn fisk i øret. Du vet, myten om hva språk var før Babylon … – La oss ta den litt senere. Men først, en bok som handler om oversettelse og «the meaning of everything», hva slags bok er det? Hvem trenger den? – Det finnes tre grunnleggende måter å skrive om oversettelse på. Du har de rene manualene som forklarer hvordan du skal gå fram, bruke grammatikker, ordbøker og nettsøk, feller du bør se opp for osv. Det er sånne lærebøker man bruker på språkstudier, som gjerne henger igjen i en foreldet form for språklæring – overset-telsesøvelser – der noen svar er riktige og noen er gale. Videre har du de mer filosofiske traktatene som driver kom-parative, teoretiske studier, der man for eksempel diskuterer forskjellen mellom «Übersetzung» og «translation». Det finnes mange slike studier, men jeg ønsket å gjøre noe annet. Mitt felt er oversettelseskultur. Jeg ser på oversettelse som en kulturell praksis som er tett knyttet til menneskelivets grunnbetingelser. Språk er oversettelse. Å si hva noe er, er å oversette. Det er jo det vi gjør, vi sier hva noe er, ved hjelp av andre ord. Jeg er ute etter å vise hva oversettelse gjør. – En fenomenologi for oversettelse? – Nei, fenomenologi høres altfor komplisert ut. Jeg vil heller kalle det en antropologi. Dette handler om men-nesker, hva mennesker gjør, og hvordan hele vår idé om språk og kommunikasjon henger sammen med oversettelse. – Skriver du for hjemmepublikum, altså for at vi oversettere skal glede oss litt ekstra over vår betydning og fremskutte posisjon? – Egentlig ikke. På Princeton foreleser jeg i fransk litteratur og «intercultural communication». Da underviser jeg om oversettelse, ikke i oversettelse. Poenget er å lære opp dem som bruker overset-telse, som bestiller oversettelse, altså oppdragsgiverne. Det er viktig at den som

TEKST Jon RognlienFOTO Tomas moss / icu.no

Jon Rognlien (f. 1960) er ml-forsker, oversetter, essayist, kritiker, elektriker og leder av det kulturrådsfinansierte prosjektet «Hva kan man si om det oversatte?».

PROSASAmTALEn

11

PROSA 06 – 12

er avhengig av tolking i sin yrkespraksis, faktisk skjønner hva tolkingen gjør med utsagnene. Det er et pragmatisk studium, ikke et teoretisk. Å forstå oversettelse gir deg også større glede over ditt eget språk. Det åpner dører for å se nye muligheter. – Og i boka har du altså med alt? – Å nei, selvfølgelig ikke. Det er mange felter jeg gjerne skulle hatt med, som jeg ikke rakk, eller som ville tatt altfor mye plass. Oversettelse av teater har jeg overhodet ikke med. Heller ikke alt det som foregår i såkalt «community translation», i rettssaler og på sykehus, der det ofte er amatører som må inn og tolke. I New York er det registrert 140 språk i rettssystemet.

aLL menneskeLig kommUnikasJon

– I de siste åra har interessen for overset-telse og translatologiske studier nærmest eksplodert. Universiteter tilbyr utdanning i litterær oversettelse, og det florerer av internasjonale konferanser og seminarer. Samtidig er jo dette en vitenskap uten sær-lig klare linjer. – Det ligger jo i tiden – the flavour of the decade. Det er noe med at oversettelse er fullstendig dagligdags og ordinært,

men samtidig helt ekstraordinært. Å si hva noe betyr, er noe vi gjør hele tiden. Å oversette er nettopp dét – å si hva en tekst betyr. Alle språkbrukere har den samme verktøykassen til disposisjon, men man bruker den forskjellig. Derfor er dette et uendelig studium, med en uendelig mengde eksempler, et helt uoverskuelig råstoff for empiri. Det er helt umulig å gjøre kontrollerte eksperimenter, for resultatene vil alltid være forskjellige, og det finnes ingen sikker måte å fastslå rett og feil på. Man kan si at den moderne overset-telsesvitenskapen begynte med George Steiners After Babel fra 1975, der han hevdet at all menneskelig kommunika-sjon er former for oversettelse. Videre har du Susan Bassnett, Lawrence Venuti og mange med dem, i tillegg til den sterke innflytelsen fra bibeloversetterne, med Eugene Nida i spissen. – Har du lagt merke til at det alltid er interessant å snakke med oversettere, i motsetning til med forfattere? Oversettere er alltid interessert i alt mulig, de er vant til å kaste seg over nye felter, tenke nytt, justere fordommer. Og de er velsignet fri for rasisme.

– Nå ja, jeg vet nå ikke det. Faktisk er det usedvanlig mye aggresjon oversettere imellom, iallfall når andres overset-telser diskuteres. I boka har jeg et eget kapittel om dette, «Under Fire: Sniping at Translation». Det var et veldig lett ka-pittel å skrive, det kunne blitt en hel bok. Historien om oversettelser er historien om forhånelser, krenkelser, fornærmel-ser. Oversettere viser en forbløffende emosjonell intensitet når de skjeller ut hverandre. Det kommer kolleger styr-tende inn på kontoret mitt, rasende over noe de har kommet over, noe de opplever som dårlige oversettelser. Det minner om krangler fra kjærlighetslivet. Og det går langt bakover i tid. Ortega y Gasset oppsummerer det hele slik: «Så godt som alle oversettelser utført fram til denne dag, er dårlige.» Kunne man sagt noe sånt om noen andre menneskelige aktiviteter? «Så godt som alle brannmenn fram til i dag, har vært dårlige.» «Så godt som alle romaner før min, er annenrangs.» «Så godt som alle kvinner jeg har møtt før deg, var grusomme.» Hadde du sagt noe sånt, bortsett fra det siste, ville du vært fullstendig gal, og unntaket gjør vi bare fordi det er lov til å være litt sprø i

12

PROSA 06 – 12

uttalelser om kjærlighet. Så kanskje det handler om forsmådd kjærlighet. – Er det fordi oversettelser beveger seg i et så ustabilt terreng, der det ikke finnes fast grunn, at folk blir så på tuppa? – Jeg tror det kan ha noe å gjøre med hvordan vi lærer ting på skolen. Holdningen der er at det finnes noe som er riktig, og noe som er feil. Vi lærer å søke etter det eksakte. Det gir oss en illusjon av en verden der ting er stabile, forutsige-lige, trygge. Det ligger en nostalgi her, en drøm om en gullalder. I møte med andres oversettelser, som i sin natur er subjektive uttrykk og umulig kan klaffe med dine egne fornemmelser, føler vi at denne innbilte stabiliteten er truet. Kanskje det er sånn.

Jeg vet ikke, det blir spekulasjoner. Men raseriet er der, overalt. – Du har tidligere skrevet biografier over Perec og Tati, og utgitt flere over-settelser fra fransk til engelsk. Hvorfor oversettelsesantropologi? – Jeg fant ut av det mens jeg skrev boka. Den har en litt pussig forhistorie. Jeg husker at jeg var på en mottakelse i 2009 der noen kom med den utslitte klisjeen om at en oversettelse aldri kan være en erstatning for originalverket. Jeg blir så irritert når jeg hører det, for det er jo så feil! Hele poenget med en oversettelse er at den skal erstatte originalen når det trengs. Hvis du ikke trenger en erstatning, er det jo fordi du

kan lese originalen. Ingen mener at en oversettelse overflødiggjør originalen. Folk sier en masse ting om oversettelse uten å ha peiling. Så jeg gikk hjem og begynte å skrive noen småtterier for å til-bakevise de mest plagsomme utsagnene. Jeg viste dem etter hvert til sønnen min, som mente jeg burde jobbe videre med det. Men jeg hadde jo ikke tid. Jeg skulle ha forskningsfri våren 2010, og første dagen av friheten gled jeg på glattisen og brakk ankelen. Dermed ble jeg sittende fast med gips på arbeids-rommet hjemme, og jeg tok fram disse fragmentene igjen. Da jeg hadde skrevet omtrent halvparten av det som senere ble denne boka, kontaktet jeg en agent

PROSASAmTALEn

Jon rognlien (t.v.) i samtale med David Bellos.

PROSA 06 – 12

13

som svarte «Yes, we love it», og deret-ter begynte jeg å rydde opp og lage litt system i det. Så ble det 32 små kapitler om alt fra Hieronymus til EU-tolking, fra dragomanene i det ottomanske imperiet til fremtidens avatarer.

orD For orD – mening For mening– Jo da, det er mange spennende sita-ter og anekdoter, men du har også mer analytiske deler der du drøfter spørsmål som «ordrett oversettelse», oversettelse av humor og poesi, troverdighet og svik, sentrum og periferi i bokoversettelser, oversettelse av nyheter osv. Du har med statistikker og grafer og mengder av historiske detaljer. Det er en stor studie?

– Jeg har fått mye hjelp fra kolleger, for eksempel med alt som handler om Hellas og Roma. Vi har fremragende latinister på Princeton. Men likevel er det noen feil – her hos dere har jeg fått påpekt to feil som skal rettes i neste opplag. Sånn er det alltid. Det er ikke bare i overset-telser det kryr av feil – å være menneske innebærer i seg selv mange upresise og feilaktige detaljer. Heldigvis! – Og fortolkning. Du har en egen vri på fortolkningen av bibeloversetter Hieronymus’ berømmelige utsagn om at han ikke oversetter ord for ord, men betyd-ning for betydning. Det er noe mystisk med det utsagnet, mener du? – Ja, det er veldig rart. Det fulle la-tinske sitatet er: EGO ENIM NON SOLUM FATEOR, SED LIBERA VOCE PROFITEOR ME IN INTERPRETATIONE GRAECORUM ABSQUE SCRIPTURIS SANCTIS UBI ET V ER BORU M OR DO M YSTER IU M E ST NON VERBUM E VERBO SED SENSUM EXPRIMERE DE SENSU. En provisorisk oversettelse til engelsk vil gi: «Thus I not only confess but of my own free voice proclaim that apart from translations of sacred scriptures from the Greek, where even the order of the words is a mysterium, I express not the word for the word but the sense for the sense.» Vanligvis siteres bare den siste delen av setningen, der han sier at han ikke oversetter ord for ord, men mening for mening. Men det han faktisk sier, er jo at han oversetter mening for mening bort-sett fra når han oversetter hellige skrifter

fra gresk. For der skal selv ordenes orden, ordstillingen, være et mysterium. Men det var jo det han i all hovedsak drev med! Hieronymus oversatte mest av alt hellig tekst fra gresk, men også fra hebraisk og arameisk. Hvorfor skulle gresk ordstilling være mer hellig enn hebraisk eller arameisk? Er det fordi det kristne mysterium – altså inkarnasjonen av Gud i Jesu legeme – beskrives i den greske delen, altså i Det nye testamente? – Er du forresten klar over at selve navnet hans betyr «hellig navn»? Hiero Nymus. Tror du at det er et psevdonym? – Jeg aner ikke. Har aldri tenkt på det. Det fulle navnet er Eusebius Sophronius Hieronymus. Og han var konvertitt, født som hedning. Louis Kelly utlegger passasjen slik: «Not only do I admit, but I proclaim at the top of my voice, that in translating from Greek, except for Sacred Scripture, where even the order of the words is of God’s doing, I have not translated word for word, but sense for sense.» Her er mysterium blitt til Guds gjerning. Altså skal Hieronymus ha gjort det motsatte av hva vi vanligvis har trodd – han skal ha oversatt ord for ord. Om dette er særlig sannsynlig … vel. Men kanskje det kan ligge noe annet i dette «mysterium»? Kanskje det dreier seg om utsagn man ikke forstår, myste-riøse utsagn vi ikke får tak på, slike ting vi alle møter som oversettere? Da må vi oversette ord for ord. Vi har ikke annet valg. Det er jo umulig å forstå hvordan Gud kan bli menneske – så da får vi bare oversette det som står om det, ord for ord. Veldig mystisk, hele denne passasjen. – Det minner meg om en gang jeg kon-taktet en amerikansk forfatter, Douglas Coupland, om et oversettelsesproblem i boka hans. Jeg forklarte hvordan en be-stemt passasje kunne oversettes på to måter til norsk – begge var fullt ut sannsynlige, men de hadde hver sin tendens. Jeg sa at det beste var om det var han som foretok valget mellom de to, siden det var hans tekst. «Bare oversett det som står der,» sa han. Æsj, alt det arbeidet med å forklare

«JEg SER PÅ OvER-SETTELSE SOm En KULTURELL PRAKSiS SOm ER TETT KnYT-TET TiL mEnnESKE-LivETS gRUnn-BETingELSER»

14 PROSASAmTALEn

PROSA 06 – 12

ham problemet, helt forgjeves. Han skjønte tydeligvis ikke hva oversettelse egentlig er. – Nei, nettopp. Mange amerikanere aner ikke hva det vil si å ha et annet språk. De er som de gamle grekere, det som er fremmed, høres bare ut som ulyder, bar-bar. Det er det ordet barbar kom-mer fra. Mange leser klassiske verker i oversettelse som om de skulle være originalskrevet på engelsk. – Men det kommer jo ikke ut så mye oversatt på engelsk, verdenslitteraturen er kanskje usynlig? – I prosent er det ikke så mye, bare rundt 3 %. Men hvis du tenker på at det i USA kommer ut 280 000 nye titler hvert år, blir 3 % ganske mye. Det blir nesten 10 000 titler! Problemet er distribusjo-nen. Men husk på at det også kommer ut mye verdenslitteratur originalskrevet på engelsk, fra de karibiske øyene, fra India, Afrika …

sPrÅkgUttene– Tilbake til antikken. Du trekker et skarpt skille i oversettelsenes historie mellom Hellas og Roma. – I Hellas oversatte de ingenting. De klarte seg helt selv, produserte tekster som bare forholdt seg til greske kilder. Filosofene kommenterte Homer og de klassiske tragediene. Ingen interesse for Persia, Egypt eller Midtøsten. Romerne derimot drev mye med oversettelse. De

oversatte alt de kunne av gresk poesi og prosa, men lite av vitenskapen. Det er derfor vi måtte vente til langt ut i middelalderen før gresk matematikk og medisin ble oversatt til latin i Spania, via arabisk. Men romerne brydde seg ikke om å oversette sine egne tekster ut av latinen og inn i alle språkene som ble snakket og skrevet rundt i imperiet. Undersåttene fikk lære seg latin hvis de ville være med. Det var faktisk språket som var inn-gangsbilletten til å bli romer. Kunne du det, kunne du bli med i administrasjonen. – Så romerne hadde ikke profesjonelle oversettere? – Ikke i moderne forstand. For ro-merne var oversettelsene fra gresk en måte å skaffe seg dannelse på. Det var et overklassefenomen, et tidsfordriv for de kondisjonerte. Det var først med det ottomanske imperiet, som hadde sin storhetstid fra 1400-tallet til 1800-tallet, at de virkelig profesjonelle oversetterne kom til. De utviklet seg til en egen samfunnsgruppe med høy prestisje, de såkalte dragomanene. I det ottomanske riket hadde de over 60 fullstendig urelaterte språk å forholde seg til, og bare en svært liten gruppe behersket det sentrale admi-nistrasjonsspråket – altså ottomansk tyrkisk, et kunstig språk iblandet mye arabisk og persisk, skrevet med et til-passet arabisk alfabet. Ottomanerne kidnappet unge gutter rundt i de ulike provinsene og førte dem til Istanbul som slaver, der de lærte herskerspråket. De ble «language boys», «dil oğlan» på tyrkisk, og jobbet i det store rikets interne kommunikasjon. I kontakten med Vesten foregikk det litt annerledes. I begynnelsen ble italiensk brukt som «vehicular lan-guage», altså et mellomspråk ut til andre europeiske språk. Venezianerne hadde mye kontakt med det ottomanske systemet og opprettet en språkskole i Istanbul der de lærte opp unge gut-

ter i italiensk. De ble kalt «giovani di lingua», en direkte oversettelse av det tyrkiske «dil oğlan». Senere ble fransk det foretrukne hjelpespråket, og det ble grunnlagt et ottomansk collège i Paris.

oversette oPP og neD– I boka skriver du mye om forskjellene på å oversette «opp» og å oversette «ned». Dette har med dominerende og mindre dominerende språk å gjøre? – I dagens situasjon gjelder dette særlig engelsk, men det har slett ikke alltid vært sånn. I mange århundrer var det latin som sto øverst i språkpyramiden, og det var latin som var det formidlende språket mellom alle de andre. Ta Marco Polo. Hans reiseberetning ble fortalt muntlig til en medfange, Rustichello da Pisa, mens de satt i fengsel i Genova på slutten av 1200-tallet. Trolig ble historiene fortalt på et tidlig italiensk, men Rustichello skrev dem ned på gammelfransk, som på den tiden hadde en viss utbredelse, blant annet som offisielt språk i kongedømmet Jerusalem. Fra fransk ble det så oversatt til latin, og derfra ut til en mengde andre språk. Marco Polos reise ble en interna-sjonal bestselger takket være latin som et formidlende hjelpespråk. Senere har både fransk og tysk vært slike middelspråk, gjerne i forskjellige sektorer. Nå er det utvilsomt engelsk som er det dominerende verdensspråket, uten at det ligger noen verdivurdering i det. Og det er mange problemer med det. Men det er ingen tvil om at det gir stor prestisje å bli oversatt til engelsk. Hvis en forfatter ønsker å slå gjennom internasjonalt, skjer det nesten alltid via engelsk. Da blir språket tilpasset, temmet, domestisert. Det skal være klart, rett på sak, repeterbart. Boka skal lyde som om den var skrevet på engelsk. Motsatt når tekster oversettes «ned». Da skjer det mindre bearbeiding. Man innfører nye ord, andre talemåter, slang og lydbilder til målspråket. Dette gjelder ikke bare nå til dags og fra engelsk. Det

«DET ER iKKE BARE i OvERSETTELSER DET KRYR Av FEiL – Å væRE mEnnESKE innEBæRER i SEg SELv mAngE UPRE-SiSE Og FEiLAKTigE DETALJER»

PROSA 06 – 12

15

var nettopp gjennom oversettelser fra latin at folkespråkene ble utvidet. Alle de latinske ordene dere også har på norsk, er innført av oversettere. Det er ikke noen dårlig ting. Det er en bra ting. Språket utvider seg, flytter seg, blåser seg opp. Et eksempel på denne typen kulturell spredning, der «opp» og «ned» ble snudd på hodet, finner vi i Frankrike. Etter annen verdenskrig, allerede i septem-ber 1945, begynte forlaget Gallimard å utgi sin Série noire (den svarte serie), et påfunn av en smart forlagsredaktør, Marcel Duhamel. Det var forresten po-eten Jacques Prévert som fant på navnet. – Vi hadde også en svart serie med krim, på Gyldendal. – Ja da, mange land apte etter ideen, den var veldig god. På italiensk er det blitt et eget ord for alle thrillere – i romanzi neri. Duhamel ville utgi klassisk ame-r i ka nsk ha rd kok t k r im, Da shiell Hammett, Raymond Chandler osv. Men han var veldig nøye med at overset-telsene skulle være så amerikanske som overhodet mulig. Språket skulle være fullt av amerikanismer. Det skulle lyde utenlandsk. Dette var noe helt nytt og uhørt i fransk litteratur, men akkurat det samme hadde foregått den andre veien noen hundreår tidligere, da fran-ske romaner ble oversatt til engelsk og var fulle av uttrykk som parbleu!, chapeau, bonsoir Monsieur osv. Men Duhamel gikk videre. Minst halvparten av alle bøkene som kom ut i den svarte serien, var skrevet av franske forfattere, men de måtte bruke ameri-kanskklingende psevdonymer for å lure leserne til å tro at det var ekte vare. – Litt på samme måten som med italiensk spaghettiwestern, der selv pro-duksjonsassistentene og rekvisitørene ble utrustet med engelske navn. – Ja, det ble bedre enn virkeligheten. – Hva tenkte du på da du sa at engelsk har problemer som ledende verdensspråk? – Det er ca. 400 millioner mennes-ker som har en variant av engelsk som

morsmål i verden. Men mellom 1,2 og 1,8 milliarder bruker engelsk. Når vi over-setter til engelsk, får vi ofte høre at det er for britisk eller for amerikansk. Derfor blir det stadig vanligere å oversette til en slags utarmet sentral-dialekt. Engelsk minus. Alle de fargerike elementene forsvinner. Språket flater ut. Vi overset-tere står i første rekke for å skape dette nye språket, en bedre variant enn det som gjerne kalles globish eller elfish eller changlish eller chinglish.

oversette seLv? nei takk!

– Tilbake til den franske utgaven av din egen bok. Hvor ulik er den? Du er jo selv oversetter og professor i fransk. Vurderte du å oversette den selv? – Nei, er du gæern. Jeg er jo ikke morsmålsfransk, og selv om jeg kan skrive en og annen akademisk tekst på fransk, ville jeg aldri klart en hel bok. Dessuten har jeg jo allerede uttrykt meg om disse emnene på engelsk, så da måtte jeg ha skrevet en annen bok. Skulle jeg skrevet fransk, ville det blitt et mye mer elementært språk enn når jeg skriver engelsk. Jeg vet hvor vanskelig det er – jeg er jo oversetter! Jeg fikk en super oversetter i Daniel Loayza. Vi møttes i Paris og snakket sammen, og jeg sa at han bare måtte finne på ting der han syntes det treng-tes. Så det er blitt en del avsnitt som er nokså forskjellige fra den engelske. – Kunne du kjenne igjen din egen stil, din egen stemme i oversettelsen? – Det er et interessant problem. Originalen er skrevet i et ganske rett fram engelsk, et mye mindre formelt og retorisk språk enn en tilsvarende fransk fremstilling ville brukt. Så Daniels første utkast hadde beholdt dette og lagd et nokså slakt fransk. Men det ble altfor pratsomt, altfor dagligdags. Han hadde gått for langt i å gjengi min stil. Det ville blitt feil. Vi kom fort fram til et riktigere nivå. Heldigvis likte han boka, og da er jo alt lettere.

– Du har opplevd å bli oversatt før, både med Perec-biografien og boka om Tati. Var det annerledes?– Ja, definitivt. Problemet med Perec-biografien var at den ble oversatt av en proff engelskoversetter, altså en fransk spesialist på engelsk litteratur. Men den handler jo om en fransk forfatter. Det ble vanskelig. Mye strev. Med Tati-boka var det nesten enda verre, for den var det kona mi som oversatte. Hun er fransk. Det ble nesten skilsmisse av det, vi brukte utrolig mye tid på å diskutere alt mulig. En fryktelig belastning på forholdet. Aldri mer! Å bli oversatt er en fantastisk opple-velse. Boka får en videreutvikling. Ting blir bedre, klarere. Nytt fokus, andre registre. Å oversette eller å bli oversatt betyr å bedre forstå hva det vil si å kunne et språk. Å kunne et språk betyr jo egent-lig at man ikke snakker et annet språk. Oversettelse ligger alltid latent inne i en tekst, i et utsagn. Bøker legger ut på vandring, ekspanderer sin verden, lever videre på nye måter. Det er bra! – Og så Babylon til slutt, som vi skulle komme tilbake til. Du mener tanken om ver-den før Babylons fall, slik den blir beskrevet i første mosebok kapittel 11 – «Hele jorden hadde samme språk og samme ord» – er en skremmende tanke. Hvorfor det? – Fordi det er helt feil. Dette blir fremstilt som en slags paradisisk til-stand, der det ikke finnes grunnlag for strid. Men vi mennesker ønsker jo ikke å snakke likt! Vi vil være forskjellige, vi vil uttrykke oss annerledes enn andre, vi ønsker å være individer. Den uheldige konsekvensen av tanken om et felles språk er at oversettelse blir sett på som en slags reparasjon av en tilstand som er gått i stykker. Oversetterne blir reparatører – rørleggere og elektrikere som skal finne feilen og rette den opp. Som om det fantes et språk og et uttrykk som var «i stand». Tenk så kjedelig det ville vært!

16

PROSA 06 – 12

I lang tid visste jeg ikke hva jeg skulle svare da folk spurte hva jeg skrev bok om. For denne ideen var ikke en bestemt hendelse eller en bestemt person eller en begivenhet begrenset av tid og sted. Den var et sammensurium av tanker og spørsmål, av personlige erfaringer og debatter i media som bare forvirret meg. Ingen setter ting i sammenheng, tenkte jeg, og skred til verket. Men hvordan begynne? Jeg visste jeg ville skrive noe om den-ne tidsklemma som moderne familier snakket om, noe om kvinnebevegelsen på 70-tallet, noe om arbeidslivet i dag og et eller annet analytisk om dagens feminisme. Dette litt vage noe skulle ideelt sett gå opp i en høyere enhet der målet var å sy alt sammen til et forståelig mønster om hvorfor vi lever som vi gjør: hastig, effektivt, stressende. Ikke særlig kvinnefrigjørende, denne tidsklemte hverdagen vi har, tenkte jeg. Men er den likestilt? Og dermed bra i seg selv, selv om vi stresser litt? Og hva med barna oppi det hele? Har de det bra? Det var en uro her jeg ville finne ut av. Men akkurat hva boken skulle bli, var jeg usikker på. Konklusjonen var langt fra gitt, og tråden var ikke rød, men i alle mulige forvirrende farger da prosjektet startet.

PÅ sPor eLLer viLLsPor?Skriveprosessen begynte i 2009. Det vil si, så mye skriving var det ikke snakk om, men desto mer lesing. Litt på måfå søkte jeg frem bøker og tidsskrift innenfor de nevnte temaene, fra 70-tallet og frem til aktuelle debatter i media, innen forskning og politikk. Jeg satt i ukevis på bibliote-ket. Jeg snakket med en og annen aktør på feltene og følte meg frem: Er denne tidsklemma reell? Var jeg på sporet av noe, eller fullstendig på villspor? Var det jeg og damene jeg kjente, som var late og sytende, mens «alle andre» fikk livet til? Selv om jeg så vekk fra egne erfaringer og private samtaler, sto noen spørsmål tydelig frem, uten at svarene var like klare: Hva er det i vår tid som gjør at vi har så dårlig tid? Har vi egentlig så mange valg i hverdagen? Er vi så frie som vi tror? Som sosiolog er jeg vant til å se et-ter sammenhenger i samfunnet, og jeg tenkte at dersom jeg undersøker hvordan mange familier lever i det små, vil vi forstå mye av det større bildet rundt oss. Det var, og er, planen.

Heldigvis fant jeg mye av det som skulle bli bokens kjerne, i litteratur fra kvinnebevegelsen på 70-tallet. Jeg tok også kontakt med noen av 70-talls-feminstene og prøvde ut tanker og

teorier på dem. For hos disse damene ligger en type samfunnskritikk mange av dagens feminister stort sett ser bort fra, og denne ble bærebjelken som holdt boken oppe.

For mange feminister på 70-tallet var det utenkelig at virkelig kvinnefri-gjøring kunne skje uten at samfunnet endret seg samtidig. For eksempel øn-sket man et ganske annet arbeidsliv – et som var mulig å kombinere med omsorg på hjemmebane. At en tidsklemme, som kunne gå utover barna, ville oppstå dersom kvinner gikk ut i arbeidslivet på linje med menn, var opplagt for mange av dem. Med 80-tallet kom forbruker-samfunnet, en markedsstyrt økonomi og troen på individet. Mange feminister ble med på galeien, og håpet om et annet samfunn forsvant i dragsuget. Utopier var ut og realisme inn. Slik er det frem-deles. Samfunnsendring er naivt, men troen på evig vekst nødvendig. Mye av dagens feminisme er preget av drømmen om karriere, materiell velstand, penger og makt. Det er vanskelig for oss alle å se andre styrende verdier enn disse. Men slike verdier styrer oss også inn i stressende, hektiske dager. Så er det kanskje en sammenheng mellom det lille og det store?

PROSESSEn

Linn Stalsberg (f. 1971) er utdannet sosiolog fra London School of Economics. Hun jobber i dag som skribent, fagbokforfatter, ordstyrer og journalist.

Tidsklemt om tidsklemmeOm travle hverdager, en glemt kvinnefrigjøring og markedets makt over feministene.

TEKST Linn Stalsberg

I Prosessen ser Prosa-redaksjonen på interessante sakprosaprosjekter som er under arbeid og som det blir bok av.

17

PROSA 06 – 12

Livet og BokenBokideen hadde ligget i bakhodet helt fra jeg fikk mitt første barn i 2004, og den første store tidsklemmedebatten som dukket opp i mediene året etter. I 2009 sammenfalt livet og bokideen: Jeg sa opp jobben for å kunne gi ungene slingrings-monn i en altfor hektisk hverdag, og jeg begynte å jobbe som frilansjournalist for samtidig å kunne begynne på boken. Skriveprosessen har vært svært oppstykket. I lange perioder lå boken helt brakk, jeg hadde mer enn nok med å være frilanser på heltid og ha ansvar for barn og hjem. Jeg fikk tre korte stipend, og det gikk et år mellom dem; høsten 2009, høsten 2010 og høsten 2011. Det var bare i disse periodene jeg kunne jobbe på fulltid, og hvis man først skal snakke om kreative skriveprosesser, kommer jeg ikke utenom at det var i disse periodene jeg skrev best. Jeg skrev mest kreativt når jeg visste at regninger ble betalt, så enkelt var det. I perioder jeg ikke var sikker på dette, preget usikkerheten også skrivingen: Jeg var ikke mentalt til stede i teksten, men hele tiden på jakt etter an-net betalt arbeid. Å «jobbe innimellom» med en bok fungerte ikke ideelt for meg.

Å FormiDLe Det komPLiserteSkal man skrive en debattbok, må man komme med mer enn synsing. Man kan synse seg gjennom en kronikk, men ikke gjennom en bok. Ordet «tidsklemme» var kleint nok i utgangspunktet, og skulle jeg gå inn i hva disse tidsklemmedebat-tene handlet om, måtte jeg gjøre det skikkelig. Det ble mye bruk av forskning og andres sakprosa for å kunne belegge egne påstander. Dette ble en stor språklig utfordring. Jeg vil at vanlige damer og menn lett skal kunne lese boken, at den skal nå utover radaren til dem som vanligvis leser fag-bøker. Språket skulle være så tilgjengelig som mulig. Men samtidig ville jeg så gjerne ha med all denne forskningen, alle tallene og alt det kompliserte som gjør at argumentene tåler en trøkk. Det jeg egentlig drev med, i kjent feministisk

ånd, var å gjøre det private politisk, men jeg ville ikke at teksten skulle fremstå som fremmedgjørende eller uforståelig. Det hendte jeg leste over egen tekst og gremmet meg over at den så mer ut som en masteroppgave enn en bok. Da var det bare å begynne på nytt, å for-telle de samme tingene på nytt. Beholde innholdet, men bruke et annet språk. Minne meg selv på hvem jeg skrev for, hva som var det egentlige budskapet i all forskningsformidlingen og i min egen analyse. mange tanker – ett BUDskaP At fremdriften var såpass treg, og at arbeidet periodevis ble lagt vekk, preget prosessen på godt og vondt. Underveis tenkte jeg at det var mest på vondt: Det var frustrerende å ikke kunne skrive på boken. Jeg var utålmodig og konstant på let etter åpninger der jeg kunne jobbe med den. Men nå, når det hele nærmer seg slutten, ser jeg at disse lange periodene mellom intense skriveøkter også har tjent prosjektet. For selv om jeg ikke jobbet direkte med boken i de periodene, snakket jeg om den til folk jeg møtte, og fikk stadig interessante innspill. Jeg fulgte debatter om temaet i mediene, deltok i dem selv, snappet opp forskningsrapporter, NOU-er, bø-ker eller gikk på møter med beslektet tematikk. I tillegg kom de store tan-kene i disse «døde» periodene: Hva er det jeg egentlig skriver om? Hva er det overordnede budskapet i mine konkrete hverdagsbeskrivelser? Hva er det store bildet, de tykke rammene, rundt den lille familieenheten jeg beskriver? Hva er løsningene på problemstillingene jeg skisserer? Hvordan kan jeg løfte kritik-ken og peke fremover? For denne hverdagen og dette syste-met vi lever under i dag, den overlever verken mennesker eller jordkloden. Boken har jeg kalt Er jeg fri nå?, og den kommer etter planen ut tidlig i 2013.

«mYE Av DAgEnS FEminiSmE ER PREgET Av DRømmEn Om KARRiERE, mATERiELL vELSTAnD, PEngER Og mAKT»

PROSA 06 – 12

18 ESSAY

TEKST Jens Elmelund Kjeldsen

middagsvert eller foreleser?«Du må jo blogge om forskningen din,» blir forskere ofte fortalt. Men må vi virkelig det? Blogging er antitesen til forskning. Så det er gode grunner til at forskere ikke blogger; men det er også gode grunner til å gjøre det likevel.

Das Gastmahl, 1877. anton von Werner

PROSA 06 – 12

19

middagsvert eller foreleser?

PROSA 06 – 12

or noen år siden skrev Martin Grüner Larsen i Prosa (3/2010) at norske forskere er uprofesjo-nelle fordi de ikke deltar i offentligheten; eller, mer presist, fordi de ikke deltar i den elek-

troniske offentligheten. Vi blogger ikke. Larsen syntes dette var særlig underlig siden bloggen som medium er så velegnet til forskningsarbeidet. Her kan vi prøve ut nye tanker, skrive uferdige tekster og få hjelp både fra folk flest og andre forskere. Han støttet seg til bloggeren og kommentatoren Andrew Sullivan, som beskriver alt det gode bloggen kan gi:

[Leserne] vil sende lenker, historier og fakta som utfordrer bloggerens syns-punkt […] tilfører kontekst og nyanser og kompleksitet til en idé. Bloggerens rolle er ikke å forsvare seg mot dette, men å omfavne det. Han er på denne måten som verten ved et middagsselskap. Han kan provosere for å igangsette en diskusjon eller forsvare et synspunkt med glødende engasjement, men han må også skape en atmosfære som andre ønsker å delta i.

Ifølge Larsen avspeiler en slik flerstemt middagssamtale den akademiske kultu-ren fordi den flerstemte kritikken øker kompleksiteten og bærekraftigheten i et argument:

På sitt beste virker denne dialogen som en konstant fagfellevurdering. De elektroniske offentlighetene har iboende kvaliteter som egner seg til akademisk arbeid, om bare forskerne hadde vært der.

om vi Bare haDDe vært DerJa, om vi bare hadde vært der. Martin Grüner Larsen har rett i at flere akade-mikere burde vise seg i den elektroniske offentligheten, og at vi som faktisk har blogger, burde blogge litt mer regelmessig.

Men det finnes gode grunner til at de fleste forskere ikke blogger. Den første og viktigste grunnen er at det tar tid, men ikke gir uttelling. Tid er en ressurs som forskere får mindre og mindre av etter kvalitetsreformen, de stadig flere registreringsoppgavene og byråkratise-ringen av forskerrollen. En undersøkelse fra Arbeidsforskningsinstituttet slo i begynnelsen av 2012 fast at forskere i gjennomsnitt jobber mer enn 47 timer i uken, og at forskningsplikten ikke lar seg utføre innenfor en vanlig arbeidsdag. For å gjøre jobben sin må forskeren ta kvelder og helger til hjelp. Samtidig er dokumenterbar evalu-ering, måling og opptelling av innsats og publikasjoner mer fremtredende enn noensinne. På stabsmøter og i samtaler på forskningsinstitusjoner overalt i Norge følger man nøye med på disse opptel-lingene. Hvis en avdeling, et institutt eller et universitet ikke gjør det like bra som de andre, kan du være sikker på at det blir tatt opp. Men mye av det vi gjør og skriver, får vi ingen poeng for. Vitenskapelige artikler og bøker fra utvalgte forlag og tidsskrifter tel-ler. Formidlende tekster gir ingenting. Ettersom Prosa ikke er et vitenskapelig, fagfellevurdert tidsskrift, får jeg for ek-sempel ingen poeng for artikkelen du leser nå. Enda verre står det til med anerkjen-nelsen av blogginnlegg. I de teknokratiske meritteringssystemene gir blogging null poeng. Og mens jeg tross alt kan sette denne Prosa-teksten om blogging på mine publiseringslister, så regnes blogginnlegg ikke engang som en tekst. Jeg forsøker ikke å få leserne til å få ondt av oss forskere – langt derifra. Vi har det fint. De fleste av oss jobber med vår hobby, og de færreste av oss har noe imot å jobbe mye. Men kombinasjonen av dårlig tid og ingen merittering for å bruke ekstra arbeid på å blogge – hvilket for mange vil være å oversette det de allerede har gjort andre steder – betyr ganske enkelt

at blogging ikke er særlig interessant for flertallet av forskere. Dertil kommer at bloggen som ut-trykksform, teknologi og genre på mange måter er antitesen til tradisjonell akademisk tenkning og skrivning. Men blogging kan også gi akademikeren nye muligheter for å forske og formidle. Begge deler henger sammen med bloggens sær-lige egenskaper.

Frekvens, korthet, PersonLighetDe fleste blogger er en form for inter-nettdagbok. Dagbøker er personlige og intime og egentlig ikke ment for andre, derfor har de autentisitet. I motsetning til dette er vitenskap vanligvis uperson-lig, objektiv og offentlig. I motsetning til Sullivans analogi om middagsselskapet blir blogger oftest definert som personlige hjemmesider som oppdateres jevnlig og benytter kom-mentarer og lenker. Evan Williams, som medvirket til å skape blogg-redskapet Blogger, har sagt at en blogg handler om tre ting: frekvens, korthet og per-sonlighet. En blogg defineres, sies det, ikke av sitt innhold, men av sitt format. Når du blogger, inviterer bloggoppset-tet til spontan skrivning og umiddelbar publisering av hurtigtenkte tanker – og

Jens Elmelund Kjeldsen (f. 1967) er professor i retorikk og visuell kommunikasjon ved Universitetet i Bergen. Han blogger på Retorikkbloggen. Kjeldsen er forfatter av Retorikk i vår tid (Spartacus Forlag 2006) og jobber nå med boken Hva er retorikk (Universitetsforlaget 2013). For tiden er han Fulbright visiting professor ved Northwestern University (Evanston/Chicago).

«JEg KUnnE iKKE RiKTig SLiPPE UROEn FOR AT PRøvEnDE Og UTFORSKEnDE BLOgginnLEgg viLLE BLi LEST SOm UviTEnSKAPELigE POSTULAT»

20 ESSAY

F

PROSA 06 – 12

leserne forventer jevnlig oppdatering. Jeg skriver hva som faller meg inn, og publiserer det umiddelbart. Ikke ak-kurat den tradisjonelle akademiske tenkemåten eller teksttypen. Og når et blogginnlegg er avlevert, er det straks videre mot det neste. Revidering og for-bedring hører ikke genren til. Slike korte, fragmentariske tanker og innfall står i direkte kontrast til den vitenskapelige tenkemåten og den lange, resonnerende og gjennomtenkte forskningsartikkelen. Jobben til en forsker er å si noe interes-sant med sikkerhet eller med presisjon og nyanser, hvilket vanligvis ikke er det vi forbinder med en blogg. Jeg har selv en blogg, Retorikkbloggen, som behandler retorikk i hverdag, me-dier og politikk. Den er like mye hen-vendt til den brede offentligheten – og til studenter – som til andre forskere. Fra begynnelsen var jeg bevisst på at dette var en blogg, og at jeg derfor hel-ler burde publisere innlegg ofte enn å bruke tid på å dokumentere og lage lengre, sammenhengende resonne-menter. Slik gikk det ikke. Jeg kunne ikke riktig slippe uroen for at prøvende og utforskende blogginnlegg ville bli lest som uvitenskapelige postulat. Jeg følte meg ganske enkelt ikke vel med å presentere nye tanker og uferdige ideer på bloggen av frykt for at de skulle virke … ja, nye og uferdige. Det virket også begrensende at mine tentative tanker ville bli liggende på bloggen lenge etter at jeg selv hadde forlatt dem. Som andre forskere har jeg ikke lyst til å bli sitert og angrepet på synspunkter som bare skulle være utprøvende og invitere til videre felles utforskning. For én ting er at vi forskere kan være usikre på bloggen som genre, en annen er at vi heller ikke kan være sikre på at leserne kjenner til – eller bryr seg om – forskjellen på forskeren som med sikkerhet uttaler seg i en vitenskapelig artikkel, og forskeren som tester tanker på bloggen sin.

Hva da med ideen om at bloggen kan fungere som en form for kontinuerlig fagfellevurdering? Forskere er jo vant med å jobbe prosessuelt, lage utkast, utprøve tanker og få tilbakemelding av fagfeller. Så kanskje kan bloggen, som Larsen nevner, skape en dialog som virker som en konstant fagfellevurdering. Ja, arbeid under utvikling, det såkalte «work in progress», er til og med et fast begrep i forskerverdenen. Men så enkelt er det likevel ikke. Denne formen for akademisk samtale – som nettopp skal bidra til å øke kompleksiteten og bærekraften i et argument – skjer vanligvis i en konkret si-tuasjon med en heterogen forskergruppe. Til en konferanse fremlegger forskeren sitt foreløpige arbeid på én måte, til kol-legene på instituttet på en annen, og i en forskningsartikkel på en tredje. Slik sett ville forskerblogger hvor forskere disku-terer innbyrdes, være en fremragende idé, fordi det ville fremme den diskusjon og samtale som er blodomløpet i forsknings-fellesskapet. Men dette ville fremdeles være en intern samtale som prinsipielt ikke er forskjellig fra de seminarer, konferanser og samtaler forskere i øvrig deltar i. Den eneste forskjellen ville være at plattformen, teknologien, er en annen. De fleste som mener at forskere bør blogge, tenker antagelig ikke på denne typen internfaglige samtaler, men på blogging som formidlende kommunikasjon til den allment interesserte offentligheten. Men her åpner det seg vel en mulighet: Folk flest som fagfeller? Vel, la oss være ærlige: Den tilbakemeldingen forske-ren får på blogger rettet mot et bredere publikum, bidrar kun sjelden til faglig utvikling. Det gjelder til og med for mitt fag, retorikk, som er noe alle kjenner til: Vi er alle blitt retorisk påvirket og overbevist av andre, og alle har vi forsøkt å påvirke og overbevise. Men likevel er det uhyre sjelden at kommentarene til bloggen min virker som en fagfellevur-dering – leserne er ganske enkelt ikke

fagfeller, og deres innlegg forholder seg ikke til fagets diskusjoner. Selv ville jeg da heller ikke være i stand til å bidra med noe faglig til en vitenskapelig blogg om astrofysikk, gammelgresk grammatikk eller makroøkonomi. Enda en utfordring for forskeren som tenker på å blogge, er spørsmålet om eierskap til ideer og tekster. Hvis du publiserer dine uferdige ideer på blog-gen, risikerer du at andre tar dem opp, bringer dem videre og publiserer dem i vitenskapelige artikler, hvoretter du er plassert i den ubehagelige posisjonen at du etterfølgende må sitere andre for det du i utgangspunktet selv fant på. Man kan for-ledes til å tro at den som i utgangspunktet hadde publisert tankene først på sin blogg, kan gjøre krav på dette som sine ideer. Men i betraktning av bloggens karakter og ethos (i vitenskapelige miljøer) er det en usannsynlig antagelse. Eierskap til ideer får man i vitenskapelige artikler og bøker, ingen forsker som ønsker å bli tatt alvorlig, kan bruke blogger som faglige referanser. Det er altså en rekke utfordringer som hindrer at forskere blogger: Det tar tid, gir ikke uttelling, setter forskerens ethos i fare og rommer en risiko for at han eller hun mister eierskap til sine ideer før de er ferdig utviklet. Og så er bloggerens skrive- og tenkemåte fundamentalt annerledes enn forskerens. Dertil kan vi jo spørre oss selv om verden virkelig

«LA OSS væRE æRLigE: DEn TiLBAKEmELD-ingEn FORSKEREn FÅR PÅ BLOggER RETTET mOT ET BREDERE PUBLiKUm, BiDRAR SJELDEn TiL FAgLig UTviKLing»

21

PROSA 06 – 12

22 ESSAY

Blogger minner om dagbøker, mener artikkelforfatteren. Her fra Fridtjof nansens dagbok, ms.8° 2203, Side 89. (Hentet fra Bokhylla)

PROSA 06 – 12

har bruk for enda flere korte, prøvende, tentative og personlige tekster?

BLogg-nettverkJeg høres kanskje i overkant negativ ut. For til tross for alle de nevnte utfordringene og ulempene med blogg-genren og tek-nologien den bygger på, må jeg likevel gi Larsen rett: Vi bør utnytte de muligheter til testing av ideer, utfoldelse av samtale og kritisk etterprøving som bloggen tross alt gir. Og vi bør utnytte de muligheter for formidling som bloggen inviterer til. Selv har jeg først og fremst benyttet Retorikkbloggen til forskningsformidling. Denne bloggen er en del av hjemmesiden Vox Publica, som er et magasin om demo-krati, ytringsfrihet og kommunikasjon. Vox Publica bestyres av Institutt for informasjons- og medievitenskap ved Universitetet i Bergen, hvor jeg jobber. Min blogging kan være sporadisk: Til tider skriver jeg regelmessig, til tider uregelmessig – alt avhengig av hvor tra-velt jeg har det i mitt daglige arbeid. Slik publisering i rykk og napp er vanligvis den sikre død for en blogg, hvor leserne forventer kontinuerlige innlegg. Det er som en avis som noen ganger kommer hver tredje dag, og noen ganger hver annen måned. Den får ikke mange abonnenter.

Men fordi Retorikkbloggen er en del av en større institusjonell hjemmeside, er problemet ikke så stort. Det er alltid noe nytt på Vox Publica. Et tilsvarende ek-sempel på et bloggnettverk er bloggsiden hos geoforskning.no, hvor seks bloggere skriver i fellesskap. Dertil kommer at leserne ikke behøver å følge aktivt med på den ujevne publi-seringen. Hvis de er interessert i emnet og bloggen, kan de abonnere på såkalte RSS-feeds og få beskjed når nye innlegg kommer. Det gjør kravet om frekvens mindre relevant og øker friheten for den sporadiske bloggeren.

FormiDLenDe tenkeskrivningI 2002, da medieforskerne Torill Mortensen og Jill Walker ennå var stipendiater, ar-gumenterte de i en forskningsartikkel («Blogging Thoughts») for bloggen som et middel til å få skrivningen i gang. De opplevde at bloggingen gjorde skrivningen av deres ph.d.-avhandlinger enklere og mer fokusert. Begge var – og er frem-deles – ivrige bloggere og fortalere for verdien av å blogge. Likevel anerkjenner de den forbeholdenhet jeg har beskrevet ovenfor. Hele vår artikkel, skriver de, kunne kanskje avvises som et omfattende forsøk på prokrastinering, mens vi egent-lig burde gjøre våre avhandlinger ferdig. Det har de unektelig rett i. Det har vel aldri i vitenskapens historie vært så gode muligheter for å flykte fra forsknings-skrivningen som i våre dager. Bare et par alt-tab-tastetrykk vekk ligger Twitter, Facebook, millioner av websider og ikke minst våre egne blogger, som konstant kaller på oppdateringer. Ikke desto mindre rommer (forsk-nings)blogging en god mulighet for å tenke gjennom skrivning. Ved å tilby en umiddelbar og upretensiøs inngang til skrivningen kan blogging bidra til at for-skeren – og studenten – enklere kommer i gang med tekstarbeid som senere kan utvikle seg til forskningstekster. Denne

høsten har jeg selv blogget om retorikken i den amerikanske valgkampen. I forhold til min vanlige skrivning har jeg senket kravene til dokumentasjon, presisjon og faglige referanser – alt det som gjør forskning til en omstendelig affære, og som betyr at skrivningen tar lang tid. Som forsker må man hele tiden sjekke informasjon, forholde seg til tidligere fors-kning, stoppe behandlingen av empirien for å gå tilbake og konsultere ny – eller gammel – forskning. Og når man sjekker forskningen, oppdager man nye elementer av usikkerhet, kontroverser og mangler, og tvinges til å utforske andre studier som forholder seg til usikkerhetene, kontroversene og manglene. Ikke sjelden strekker disse forholdene seg langt tilbake i tid – i noen tilfeller hundrevis av år. Hvis man som forsker gjør dette arbeidet grundig, kan det gjerne ta flere dager å skrive noen få setninger. Det er slik man kommer i dybden som forsker; men man får noen ganger opplevelsen av ikke å komme videre, av å mangle flyt, av ikke å få skrevet tekst og derigjennom testet egne tanker. Å unngå dette var et av formålene med mine blogginnlegg om valgkampen. Jeg planlegger å skrive en bok om retorikk i amerikansk valgkamp og bruker bloggen til å komme i gang. Denne form for skrivning er ikke som det tradisjonelle, personlige blogginnlegget; men den er heller ikke den langsommelige utvikling av tradisjonelle forskningstekster. Innleggene ligger et sted mellom det vi i skriveforskningen kjenner som henholdsvis tenketekster og formidlende tekster.

meLLom to ytterPUnkterPå universitetene er dette skillet særlig relevant for studentene. Som regel møter studenter nemlig bare ferdige tekster, lærebøker, forskningspublikasjoner og vitenskapelige artikler. Selv om univer-siteter har begynt med såkalt mappe-evaluering, hvor studentene blant annet kan skrive korte, resonnerende tekster

23

«SOm FORSKERE HAR vi En TEnDEnS TiL Å AnTA AT FORSK-ningSSPRÅKET ER PROTOTYPiSK FOR mEnnESKELig TEnK-ning, Og HvER-DAgSSPRÅKET BLOTT En AvLEDning»

24

PROSA 06 – 12

ESSAY

fremfor helt ferdige oppgaver eller essays, synes mange fremdeles det er vanskelig å skrive lengre tekster. Noen har vanskelig for å skrive noe som helst, fordi det aldri blir godt nok. De synes å tro at det de skriver, skal være perfekt første gang. Men det blir tekster nesten aldri, og jo mer de ser sin egen utilstrekkelighet på dataskjermen, desto mer ender de med å skrolle ned og opp, ned og opp – innen de til slutt ser passivt og oppgitt på cursoren som blinker utålmodig. Andre har lært at man må skrive tenketekster, det vil si hurtigskrivning uten opphold, slik at man får alt man har i hodet, ned i tastene, uten å la seg stoppe eller begrense av kritisk ettertanke. Disse studentene går freidig i gang med å taste alt som faller dem inn. De får produsert en masse ord, men dessverre ligger setnin-gene ofte så langt fra en formidlende tekst at man som underviser og veileder har vanskelig for å forholde seg konstruktivt til de fragmenterte bruddstykkene. Bloggen gir en mulighet for tekstpro-duksjon som ligger mellom disse to ytter-punktene, både for forskeren og studenten. Den gjør det mulig å publisere noe som ikke har den ferdige forskningstekstens livrem

og seler: tekster som er åpne og inviterer til motspill og tilbakemeldinger. Men fordi en blogg er offentlig, må tekstene ikke desto mindre være mer enn personlige tanketekster. De må ha sammenheng-ende argumentasjon og må nødvendigvis fungere som formidlende tekster bevisst rettet mot et publikum. Vi kan kalle det for formidlende tenkeskrivning. Det er en skrivning som både har muntlighetens per-sonlige og direkte språk og skriftlighetens gjennomarbeidete struktur, argumenta-sjon og form. En blogg som på denne måten retter seg mot et ikke-faglig publikum, hjelper forskere til å tenke i hverdagsspråk og henvende seg til mennesker som ikke har fagfellenes innforståtte kunnskap. Det tvinger oss til å tenke annerledes og klarere om våre forskningsobjekter og metoder. Det er nemlig sammenheng mellom måten vi uttrykker oss på, og erkjennelsen vi får. Slik tilbyr bloggen et erkjennelsespotensial både for personen som leser, og forskeren som blogger. Som forskere har vi noen ganger en tendens – tror jeg – til å anta at forskningsspråket er prototypisk for menneskelig tenkning, og hverdagsspråket blott en avledning: Den formelle logikken er det universelle utgangspunktet, den retoriske samtalen en blek etterlikning. Men i virkeligheten er det omvendt. Som et retorisk motto lyder: Det klart sagte er det klart tenkte. Bak de f leste komprimerte, kom-pliserte og nyanserte redeg jørelser ligger det – hvis redeg jørelsen da er gjennomtenkt og har substans – et klart argument som kan uttrykkes i vanlig språk. Slikt er passende for en blogg, og det er en god måte for forskeren å oppfylle sin formidlingsplikt og utbre kunnskapen om faget og dets resultater på. Samtidig kan slik forskningsblog-ging bidra til å gjøre det tydelig at det er mennesker som skaper forskning. Bloggen viser at forskning er et resultat av individer som treffer beslutninger og

har synspunkter, men som prøver – for-håpentlig – å argumentere så objektivt og overbevisende som mulig.

man Bestemmer seLv – og sier Det man mener

Bloggen er ikke bare et godt medium for å formidle forskning. Den er også enestående til å justere det bildet medi-ene gir av vår forskning eller offentlige kommentarer. Her kan vi kommunisere uten mellommann. Når jeg har uttalt meg til avisene, blir det ikke alltid helt som jeg hadde tenkt meg. Som regel går det bra, men det hender at journalister misforstår det jeg sier. Man må huske på at minimum 80 prosent av det forskere sier til mediene, er utelatt. Slik må det være, og det er ikke min mening å klage over journalistene, langt derifra. Ikke sjelden virker man som forsker både klokere, klarere og mer konsis i avisartikkelen enn man måtte ha hørt ut for journalisten i telefonen. På den annen side oppstår det uunngåelig misforståelser og vridninger i intervju. Slike problemer kan man rette opp med et blogginnlegg. Når jeg har blitt intervjuet – særlig hvis jeg er urolig over formidlingen og fortolkningen av det jeg sa til journalisten – skriver jeg derfor noen ganger et blogginnlegg. Her får jeg sagt det jeg ikke fikk med som intervjuoffer: nyanseringene som forsvant, eksemplene det ikke ble plass til, dokumentasjonen som ble for tung, og resonnementene som virket for langtekkelige. Hvis noen skulle kritisere meg for det jeg (faktisk ikke) sa i et intervju, kan jeg alltid henvise til bloggen, hvor jeg med egne ord har skrevet det jeg mener. Enda en fordel med bloggen er at man uten store vanskeligheter kan benytte andre uttrykksmåter enn skrift. Det er enkelt å legge til bilder, noe som i trykte tekster alltid byr på problemer med tek-nikk, rettigheter og trykkekvalitet. Og man kan enkelt lenke til andre sider og informasjoner, man kan legge inn videoer,

«TAnKEn Om AT JEg BURDE FøLgE BLOggEnS KOn-vEnSJOnER, FøRTE TiL En SæR FORm FOR DÅRLig SAmviT-TigHET FORDi JEg SKREv FOR SJELDEn, FOR LAngT Og FOR UPERSOnLig»

25

PROSA 06 – 12

grafikk og interaktive moduler. Alt dette gir oss forskere helt nye muligheter for forskningsformidling.

være eLLer ikke væreDet foregående inneholder tilsynelatende en selvmotsigelse. På den ene siden pro-blematiserer jeg verdien av bloggstilen for forskeren, på den andre anerkjenner jeg potensialet i denne skrivemåten. Svaret er naturligvis at begge deler er tilfellet. Og at vi som er forskere – og andre i samme situasjon – må forsøke å utnytte fordelene samtidig som vi unngår problemene. Men først og fremst bør vi kanskje revurdere hva en (forsker)blogg er, bør og kan være. I begynnelsen var jeg som sagt opptatt av at jeg skulle skrive en riktig blogg; det vil si skrive hyppige innlegg som var forskjellige fra andre medier, tekst-typer og genrer jeg skrev eller formidlet i: den vitenskapelige artikkelen, kronikken i avisen, boken. Men tanken om at jeg burde følge bloggens konvensjoner, førte ikke til så mye annet enn en sær form for dårlig samvittighet fordi jeg skrev for sjelden, for langt og for upersonlig. Jeg var – og er – som Martin Grüner Larsen skrev i sin artikkel, en «perio-deblogger». Jeg kan publisere med noen dagers intervall, men noen ganger kan det gå måneder uten en lyd. Det er ikke særlig bloggaktig. «Periodeblogger» er en faktuell konstatering, men utvilsomt også en vurderende beskrivelse av at jeg ikke er en helt riktig blogger. Som en god kollega lot meg forstå: Din blogg er vel egentlig ikke en blogg. Begge deler er kanskje korrekt, men jeg føler ikke lenger noe ubehag ved dette. Ikke fordi jeg nå har lært meg blogg-genren og endelig blogger «riktig», men fordi jeg ganske enkelt ikke bryr meg om hvorvidt min blogg er en blogg eller ikke – så lenge den hjelper meg med å skrive om mine faglige interesser og forhåpentlig gir interessante og nyttige innsikter til de som leser det jeg skriver.

Mine blogginnlegg er rettet mot dem i den brede offentligheten som er interessert i kommunikasjon og retorikk – inklusiv mine studenter. Jeg skriver ikke særlig personlig, selv om jeg til tider bruker meg selv i tekstene. Jeg skriver ofte lengre og mer utdypende enn bloggere vanligvis gjør. Som regel minner mine innlegg mer om artikler enn om blogginnlegg. Noen ganger blir de så lange at jeg deler dem opp i del en og del to; noen ganger til og med i tre deler. Kort sagt gjør jeg nærmest det motsatte av det Williams definerer som blogging: Jeg skriver sjelden, langt og upersonlig. Det viktige for oss som er forskere, vil jeg mene, er at vi ikke uten videre aksepterer hva en (forsker)blogg er eller skal være. Vi bør frigjøre oss fra genre-forventningenes tvangstrøye og i stedet se på teknologiens muligheter. Selv er jeg ikke spesielt interessert i de korte, jevn-lige og aktuelle oppdateringene på min egen blogg. I begynnelsen skrev jeg ofte om aktuelle saker som opptok de fleste. Jeg utdypet og kommenterte saker som allerede ble kommentert i nyhetene. Men trangen til å være aktuell har minsket. Da jeg fulgte valgkampen i USA i høst, berørte jeg som regel det mediene var opptatt av, for eksempel presidentdebattene mellom Barack Obama og Mitt Romney. Men egentlig skrev jeg mer om debatter som ble avholdt for mer enn 20 og 30 år siden: om debatten mellom Ronald Reagan og Walter Mondale eller mellom Jimmy Carter og Gerald Ford. Med det håpet jeg å gi en historisk ramme til det vi så på fjernsynet, heller enn bare å kommentere aktuelle hendelser. Samtidig er disse tek-stene tenkt som tidlige utkast til et kapittel om amerikanske presidentdebatter. Men det beste med bloggen er antagelig at jeg kan vise bilder og videoklipp fra debatter og taler, slik at leseren selv kan se og høre nøyaktig hva kandidatene sa, og hvordan de sa det. Det gir en helt an-nen nærhet til eksempler og empirisk materiale enn den verbale beskrivelsen.

DU mÅ ikke ha en BLogg, men kan-skJe DU skULLe Prøve LikeveL …

Det er altså ingen naturlov som bestem-mer hvordan en forsker skal utforme og skrive sin blogg. Men det er viktig at man har et mål med bloggen sin. Hvis man i det hele tatt skal ha en blogg. Det er et systematisk press på forskere, politikere, virksomheter og organisasjoner som sier at man «må være på». Du må være på Facebook, du må være på Twitter, og du må ha en blogg. Men det må du ikke. Og hvis du likevel skal være på, bør du vite hvorfor du er på. Hvorfor har du en blogg? Hva vil du med den? Hva er formålet? Det avg jørende spørsmålet er om bloggen er det rette redskapet for å nå dine mål. Forskerens mål er fastsatt ved lov: Det er å forske, undervise og formidle. Bloggen kan benyttes til alle tre. Og hvis du som forsker skulle velge å lage en blogg, er det nyttig å huske på at den slett ikke behøver å være en «riktig» blogg. Det viktigste er at den gjør det du ønsker at den skal gjøre – hva enten du vil være vert ved en middagssamtale eller gi en forelesning.

«FORSKEREnS mÅL ER FASTSATT vED LOv: DET ER Å FORSKE, UnDERviSE Og FORmiDLE. BLOg-gEn KAn BEnYTTES TiL ALLE TRE»

PROSA 06 – 12

KURiOSA26

Sjå for deg ein dag utan tekst. Eit døger fritt for kjas, mas og orddelingsfeil, eit stille rom der e-post ikkje finst. Heilt utan romanar, søknadar og planverk, og med eit tagalt håp om ro og sjelefred. Tenk å kunne dra til skogs og kontemp-lere, eller drive rundt i byen utan mål. Men går det eigentleg an? Lèt det seg gjere å ikkje lese ein heil dag? Det kan vere, men det er i grunnen ikkje det eg lurer på heller. Det eg vil spørje om, er dette: Har du prøvd å tenkje over kor mykje du les når du ikkje les?

God gransking har jo granskaren i sentrum, så eg startar med meg sjølv: Det første som møter meg om morgonen, er tekst. Vekkjarklokka mi blenkjer, syng og dansar rundt på nattbordet, og heile tida står det Opp, alle jordens bundne trelle! i lystig lysegrønt på skjermen. Via papiravisa er resten av morgonen deretter reine sakprosafesten, med almanakkoppslag, instruksar for god bruk av hårskum, kaffiemballasjeprosa og iltre lappar frå naboen. Alt før eg er nede på gata!

ByromsrøktararMen det er der det verkeleg byrjar, og her er det mykje gull å finne. For om du ser ordentleg etter, riktig godt, er det offentlege rommet fullt av kvardags-poetar som smyg seg ut i natta for å spraye sin bodskap til verda. Eg har samla på slikt ei stund og tek bilete av tekstar eg kjem over på min veg. Og tekst, syner det seg raskt, er det ikkje så reint lite av når ein først har vent seg til å nistire på vegger og stolpar og inn i portrom. Eg understrekar at eg ikkje berre skriv om dei store spraytaggane som er så synlege på fasadar og i busskur: Det er like mange, om ikkje fleire, av dei små klistremerka og tusjstrekane der ute. I bydelen min har me endåtil ein byromsrøktar som kvar veke hengjer opp nye kunstbilete med fryseteip i kvartala der eg bur, som ei form for eksistensiell kulturaksjonisme! Det er sjølvsagt uråd å seie noko felles om det enorme mangfaldet ein finn i ein by som Oslo, men la meg starte med at folk skriv dei underlegaste ting.

skrifta på veggen

TEKST Og FOTO iris Alice vigerust Furu

Iris Alice Vigerust Furu (f. 1985) har mastergrad i retorikk og språklig kommunikasjon fra Universitetet i Oslo. Hun er konsulent for oversettersaker i NFF og frilans tekstkonsulent.

Dei snik seg ut i mørkret og skriv som berre det. Kva står det eigentleg på lyktestolpane?

1 Denne husveggen har elles sitt motstykke på hi sida av byen. Her har den same personen skrive «Her bor det jeg fortjente og ikke fikk» i tilsvarande kontant stil. Kva det er, og kvifor den ukjende forfattaren tok noko han eller ho ikkje ville ha, medan det vedkomande fortente, blei verande att, seier sprittusjinga ingenting om.

«UTSiKTEnE TiL EiT LAngT Liv i BYROmmET ER SmÅ FOR DEn EinSKiLDE URBAnLYRiKAREn»

PROSA 06 – 12

27

Det kan vere mange grunnar til at folk vil ta ordet på gata. Somme av årsakene er sikker triste og botnar i ein lengsel etter å bli høyrd, sett eller forstått. Andre skribentar er fulle, forelska eller frå seg av raseri, medan atter andre er eksisten-sialistar med lite til overs for den blaserte kynismen me møter byen med. Dette gjev seg utslag i tekstane dei skriv. For den dulde skribentskaren i hovudstaden er samansett – særs samansett. Ampre vaskekjellarinstruksar heng side om side med heimelaga klistremerke som fortel om kjenslevare sinn, og blokkbokstavane til han som hatar alt det beståande, nyt-tar same alfabet som den gamle fruen på Majorstuen som snik seg til å rette på toalettinstruksjonar skrivne med a-endingar. Av biletdøma ser ein kor sentralt det materielle ved tekstane står: Ein skriv ikkje berre noko, men på noko, ved noko og med noko. Slik vert kasserte fjernsynsapparat ikkje berre forsøpling, men òg eit format, og husveggen der det står Her bor det jeg fikk, men ikke ville ha, blir brått sin eigen kontekst.1

Beint Fram PoesiOm ein likevel skal seie noko samla om desse tekstane, lyt det bli at dei er ulovlege, i reint strafferettsleg forstand. Sjølv den nusselege tagginga er jo hær-verk, og for dei kommunalt tilsette som rykkjer ut med høgtrykksspylar og nestenriktigfarga måling, er det ikkje relevant kva for bodskap som ljomar frå skrifta. «Mene, mene, tekel ufarsin,» som det heiter i Skrifta med stor s (Daniel 5:25–28): Teksten står på feil plass, er i feil format og kjem frå ein avsendar som lyt reknast som motstandar. Utsiktene til eit langt liv i byrommet er dermed små for den einskilde urbanlyrikaren. Suksessoppskrifta ser ut til å vere å sy-nast berre så vidt: Nok til å bli sett, ikkje nok til å bli fjerna. Difor kan slike som eg, som set pris på undring og meining i alle valørar av tekst, fryde meg kvar dag på veg til jobb. For viss du ser opp og til venstre på lyktestolpen rett før fotgjengarfeltet etter kafeen og les godt, står det vi elsker deg i liten skrift. Det kan lyfte ein grå kvardag, det òg.

PROSA 06 – 12

28 BOKESSAY

TEKST Pål norheim

Odyssé på nilenNilen er den elven i verden det er skrevet flest bøker om. Hele dette flytende komplekset berører ikke mindre enn elleve land, tre klimasoner og mer enn tusen folkeslag – alt i alt nesten halve Afrikas befolkning. I sin siste bok har Terje Tvedt forsøkt å skrive en samlet fremstilling av hva han kaller elvens biografi.

I Joris-Karl Huysmans’ roman Mot strømmen (1884) trekker hovedpersonen Jean Des Esseintes, det dekadente siste skudd på en i sin tid mektig og nobel familie, seg tilbake til et hus på landet for å vie resten av sitt liv til intellektuell og estetisk kontemplasjon. I et kapittel bestemmer han seg, inspirert av Dickens’ romaner, for å reise til London. Han avbryter reisen av frykt for å bli desil-lusjonert, og bestemmer seg for å foreta en reise i fantasien i stedet. Vel hjemme igjen rammer han inn kart av reise-rutene til de største rederiene og henger dem opp på veggene i soveværelset. I stedet for å bli konfrontert med reisens strabasiøse trivialiteter og det banale som hefter ved det virkelige, kan han nå hengi seg til sin egen grenseløse fantasi, ansporet av kartene og et akvarium fylt med maritime objekter. Huysmans’ kultroman – regnet som et høydepunkt i dekadanselitteraturen – har jeg enda til gode å lese selv, og kjenner den følgelig bare av omtale. Ideen om å

legge ut på en reise uten å forlate sitt eget hjem er imidlertid ikke ny. I 1790 ble Xavier de Maistre, broren til den mer kjente reaksjonære filosofen, skribenten og diplomaten Joseph de Maistre, satt i husarrest i Turin etter en duell. Der skriver han en parodi på The Grand Tour, den selvbiografiske Voyage autour de ma chambre (utgitt 1794), om en mann som er innesperret i sitt eget værelse i seks uker, og som foretar en ekspedisjon i dette rektangulære rommet, fra vinduet til døren eller sengen (med mindre han underveis oppdager lenestolen og på et innfall setter seg ned på den), mens han beskriver hva han ser og de tanker han gjør seg underveis. Boken til de Maistre samt oppfølge-ren, Expédition nocturne autour de ma chambre, har jeg lest, som ledd i et forsøk på å friske opp fransken under en reise i Marokko i fjor vinter; og selv om den siste av dem kanskje rammes av amerika-nernes uttrykk «jumping the shark» (en allusjon til Haisommer 2, som ble laget

for å utnytte suksessen etter den første), må man vel også om den første av de to reisebeskrivelsene kunne si at den er bedre som konsept enn i gjennomføring: Den mangler for eksempel mye av viddet, digresjonene og det overdådige overskud-det som kjennetegner de Maistres store forbilde Laurence Sterne. Kanskje kunne man likevel si at Xavier de Maistres bøker, om enn på parodisk vis, foregriper to tendenser i moderne litteratur. Den ene er, med Walter Benjamins ord, å «se det ugjen-nomtrengelige i det banale, og det banale i det ugjennomtrengelige»; og den andre er tendensen til å beskrive et stadig mer innskrumpet univers eller et stadig mindre hendelsesforløp, og gjengi dette desto mer detaljert og med en tilsvarende kompleksitet. Denne tendensen gjenfin-ner man ikke bare i modernistiske klas-sikere som James Joyces Ulysses, hvor Odyssevs’ strabasiøse reise i Homers epos reduseres til en manns trivielle opplevelser i løpet av en dag i Dublin.

PROSA 06 – 12

29

En av saltsjøene i det nordlige deltaet i Egypt. (Bildet er hentet fra Terje Tvedts bok)

Den dukker også opp i tekster man vanligvis ikke betegner som litteratur, selv om de er fulle av litterære grep – som for eksempel Gjørv-kommisjonens 22. juli-rapport, som på omtrent like mange sider som Joyces Ulysses gjengir et norsk drama (ikke en odyssé, riktig-nok, men snarere en énmanns-iliade mot forsvarsløse borgere) som utspiller seg i en hovedstad og på en øy i løpet av én eneste sommerettermiddag og -kveld. Mens hovedpersonen i Huysmans’ roman forsøker å unnslippe tilværel-sens banaliteter ved å hengi seg til sine eksotiske fantasier uten å forlate sitt soveværelse, foretar de Maistre den motsatte bevegelsen: Han forsøker å se det velkjente soveværelset med nye øyne, i et halvt alvorlig, halvt parodisk forsøk på å avlure gjenstandene overraskelser og kvaliteter som unndrar seg rutinens og blikkets sedvanlige sløvsinn.

mer enn tUsen FoLkesLagI Nilen – historiens elv, Terje Tvedts ambisiøse «biografi om Nilen», trekker forfatteren inn nettopp de Maistres og Huysmans’ bøker i sin kamp med det veldige stoffet. Må man, spør han seg selv, ta fantasien til hjelp, som Jean Des Esseintes, eller er utfordringen snarere å forsøke å trenge ig jennom det tykke laget av kjente forestillinger og fremstillinger av Nilen, den elven i verden det er skrevet flest bøker om?

På ett nivå er sammenligningen med de Maistre selvfølgelig malplassert. Det er jo ikke akkurat en miniatyrverden Tvedt har satt seg fore å skildre. En biografi om Nilen blir med nødvendighet også en beretning om betydelige deler av det afrikanske kontinent. Nilen består av to hovedelver: Den blå Nilen, med sitt hovedutspring i Tana-sjøen på det etiopiske høylandet, og Den hvite Nilen, med utspring i Victoria-sjøen. De møtes i Khartoum, hvor de så renner som én stor flod videre nordover gjen-nom Sudan og Egypt, inntil den løper ut i Nil-deltaet ved Middelhavet. Legg så til en mengde sideelver som renner inn i hovedelvene og ned i de store sjø-ene, og som i britisk-egyptiske traktater er definert som en del av Nil-systemet; definisjonen av Nilen handler altså ikke bare om hydrologi, men i høy grad også om politikk og kampen om vannressursene. Hele dette flytende komplekset berører dermed ikke mindre enn elleve land, tre klimasoner og mer enn tusen folkeslag – alt i alt nesten halve Afrikas befolkning. Legg så til at dette ikke bare er en nåtidsskildring, men altså også en «bio-grafi» som går tilbake til prehistorisk tid, og som også innbefatter historien, kulturen og den teknologiske utvik-lingen fra de egyptiske dynastier, via kristendom og islam, arabiske, tyrkiske, franske, britiske og italienske invasjoner og mer eller mindre vellykkede kolonise-ringsforsøk, og frem til dagens politiske drama nær Nilens utløp, hvor den nye herskeren i disse dager blir anklaget for å være «en ny farao». Det BanaLe og Det Fantastiske Et hovedtema i boken er forholdet mellom floden som et hydrologisk og geologisk faktum, et naturfenomen, og de samfunn, kulturer og forestil-linger som oppstod langs dens bredder. Tvedts utfordring er følgelig ikke bare de Maistres, men også Jean Des Esseintes’

utfordring – og det på én og samme tid. For Nilen er en elv hvor det reelle, det banale og det hverdagslige er tett sam-menfiltret med det imaginære, med det fantastiske, med politikk, ideologi og vidløftige planer, med myte, religion og dypt tragiske hendelser. Hvordan skjelne elv fra fantasi, hvordan skjelne mellom ens egne subjektive forestillinger om folkene som bor langs elven og dens kilder, og deres faktiske liv, eller hvordan de selv opplever sine liv? Oppgaven er selvfølgelig umulig. Bare det å sette seg inn i den banale hverdagen slik den oppleves av en kvinne som vasker tøy ved elvebredden, av en billettkontrol-lør på en ferje på Victoria-sjøen, en prest på en av klosterøyene på Tana-sjøen, en fisker eller en unggutt i Kairo som forgjeves speider etter turister han kan selge suvenirer til, ville bydd på store vanskeligheter for en utenforstående. Ikke bare blant dem som bor langs elven, men også hos a lle som kom utenfra, enten de kom for å se, utfor-ske eller erobre landene Nilen flyter g jennom, har fantasi og realitet vært to sider av samme mynt – fra Herodot, Aleksander den store og Julius Caesar, v ia det 19. århundrets svermeri for Orientens eksotiske univers og til dagens masseturister og backpackere. Nilen spil-ler ikke bare en sentral rolle i egypternes trosliv under dynastiene; den er også til stede i de abrahamittiske religionene – jødedommen, kristendommen og islam – og nedfelt i de hellige skriftene så vel som i mer lokalt fargede forestillinger. Hvis man definerte filosofien og religionene som grener av den fantas-tiske litteraturen, slik den argentinske forfatteren Jorge Luis Borges foreslo i en berømt fiksjonstekst, så kunne man tilføye at det fantastiske er en fast bestanddel i Nil-regionenes innen- og utenrikspolitikk. Et par eksempler: Løsrivelsen av Sør-Sudan fra Nord-Sudan og opprettelsen av den ellevte

Pål Norheim (f. 1962) er forfatter, essayist og oversetter.

«niLEn ER En ELv HvOR DET REELLE, DET BAnALE Og DET HvERDAgSLigE ER TETT SAmmEn-FiLTRET mED DET imAginæRE»

BOKESSAY30

PROSA 06 – 12

staten i Nil-komplekset i 2011 ville neppe ha funnet sted uten det sterke engasje-mentet til president George W. Bush og hans evangelisk-kristne trosfeller i USA, som lanserte hva den innflytelsesrike bloggeren Andrew har kalt «christia-nism» – en ideologisk pendant til is-lamismen – som en totalpakke ment å skulle løse alle de vesentlige problemene i Sør-Sudan. At også geopolitiske motiver spilte inn i deler av Bush-regjeringen, understreker bare at det fantastiske og det realpolitiske vanskelig lar seg skjelne fra hverandre. Dernest har vi alle sett hvordan den arabiske våren, forhåpningene om at tyrannier skulle bli avløst av demokrati, frihet og større rettferdighet, underveis har antatt isla-mismens skikkelse – en religiøst ladet ideologi som vekker både intens frykt og voldsomme forventninger, avhengig av hvor man står. For øvrig kjennetegnes hele Midtøsten av en eksplosiv kombinasjon av myte og realitet, av nasjonale interesser og apo-kalyptiske forestillinger, av harde fakta og trøsterike illusjoner, av kornpriser, bønnerop og agitasjon. Det vil forbause meg om ikke religionshistorikere vil få en mer prominent plass i utenrikspolitik-ken utover i det 21. århundret, slik ikke bare etterspørselen etter IT-eksperter, men også sosialantropologer og psyko-loger, økte under invasjonene i Irak og Afghanistan. Legg så til massemedienes fremstil-ling av Afrika sør for Sahara – bildene av hungersnød, folkemord, kriger, armod, HIV og malaria – som riktignok kan være sanne hver for seg, men som samlet gir et inntrykk av kontinentet som er like forvrengt som den nord-koreanske propagandaens fremstilling av det kapi-talistiske Vesten. Mørkets hjerte.

en UPartisk norDmannGudskjelov, kunne man så utbryte, at akkurat historikeren og geografen

Terje Tvedt har skrevet denne boken: en utenforstående som etter alt å dømme ikke er nevneverdig påvirket – hverken av religiøse forestillinger og overtro eller av kolonitidens og den vestlige imperia-lismens orientalisme. En upartisk nord-mann, med andre ord, som kan hugge seg vei gjennom villniset av forestillinger, forvrengninger og mørk overtro, og gi en sann fremstilling av Nilen og men-neskene som er avhengige av den! Tvedt er heldigvis den første til å innse at så ikke er tilfelle. Han vet at objektet farges av betrakterens blikk, at elven fortoner seg forskjellig avhengig av hvor man ser den fra, og at den utenforstående kanskje hverken har et sannere eller falskere bilde av elven enn menneskene som lever av den. Som enhver forsker i hans generasjon som er skolert på vest-lige universiteter, er også han fortrolig med Edward Saids innflytelsesrike tese i boken Orientalism fra 1978: at Vestens forestillinger om «orientaleren» og dens klassifikasjoner av mennesker, land-skap og kulturer er betinget av Europas koloniale og imperialistiske ambisjoner i Afrika og Midtøsten. Men Tvedt godtar ikke tesen om at enhver beskrivelse av kontinentet slik det fortoner seg i en europeers øyne, kun er betinget av den hvite manns maktprojeksjoner og hang til eksotiske drømmerier i møtet med Den andre. Selv i de franske vitenskapsmen-nenes kartlegging av Egypt og Nilen under Napoleons invasjon, de berømte oppda-gernes beskrivelser og de britiske kolonis-tenes undersøkelser av elven finnes det vitenskapelige resultater og innsikter som til en viss grad lar seg adskille fra deres maktambisjoner og rasistiske fordommer. Selv en nordmann kan finne ut ting om mennesker og kulturer som ikke bare er rene projeksjoner av prefabrikkerte forestillinger om Den andre. Elven er et geografisk og hydrologisk faktum, i all sin foranderlighet. Det ren-nende vannet, flommene, årstidenes

vekslinger, høyfjellene, sumplandskape-ne og ørkenen: Alt dette er betingelsene som samfunnene, kulturene og deres forestillinger springer ut av – ikke som organiske og nødvendige forlengelser av geografi og klima, som hos Aristoteles og Montesquieu, men som valg gjort innenfor de mulighetsbetingelser og begrensninger elven, klimaet og omgi-velsene setter. Tvedt har ikke lyktes i å beskrive elven slik den aldri før har blitt sett og beskre-vet, slik de Maistre beskrev sitt sove-værelse på måter ingen før ham hadde gjort. Det ville i så fall ha vært en litterær sensasjon. Han har vel neppe, når sant skal sies, hatt så ambisiøse mål som hans henvisning til de Maistre kunne tilsi. Boken er tross alt skrevet parallelt med en TV-serie om Nilen, som en pendant til denne. Til en viss grad skjemmer det lesningen. Når han skriver om de tankene han gjør seg i et helikopter over deltaet, i en båt eller langs et uttørret elveleie, danner leseren seg et bilde, ikke av Tvedt sittende i båt eller helikopter, men av en TV-skjerm som viser forfatteren sittende i den samme farkosten mens han snakker

terje tvedtNilen – historiens elv Aschehoug 2012

31

PROSA 06 – 12

PROSA 06 – 12

til seerne. Mesteparten av boken fortoner seg som en serie entusiastiske foredrag eller kåserier. Mange av historiene vi får servert, er velkjent stoff: Caesar og Kleopatra, Napoleons invasjon av Egypt, Churchill, Hemingway og 50-tallets Hollywood-stjerner langs Nilen, foruten mer kuriøse anekdoter som var ukjente i hvert fall for meg. Forfatterens pasjonerte forhold til og svært omfattende kunnskaper om elven, samlet gjennom et langt livs lesning, forskning, reiser, samtaler og intervjuer, gjennomsyrer også hans perspektiv på de kulturene som lever av elven og sjøene. Selv har jeg oppholdt meg i lengre tid i vel halvparten av de landene som tilhører Nil-komplekset, og kapitlene om f.eks. Uganda, Kenya, Tanzania, Rwanda og Burundi kan leses som små historiebøker om hvert enkelt land, hvor deler av stoffet er svært velkjent, mens andre ting, og da særlig stoff som direkte berører elven, kan være nye og bringe overraskende perspektiver. De mest interessante delene

i Tvedts bok er kanskje de som behandler forvaltningen av elvekomplekset i vår egen tid, og den rivende teknologiske og økonomiske utviklingen i vår nære fortid.

kamPen om vannetMens det nord-afrikanske kontinentet gjennomgår en politisk transforma-sjon med tydelige religiøse undertoner, gjennomgår mange av landene sør for Sahara en økonomisk transformasjon som neppe er mindre dyptgripende, selv om denne forvandlingen sjelden påkal-ler den samme oppmerksomheten som dramaet i middelhavsregionen. Statistikkene bekrefter hva den besøkende kan se med det blotte øye. Mens store deler av den øvrige verden opplever økonomisk stagnasjon eller resesjon, er det afrikanske kontinentet på vei oppover. Land som Rwanda, Uganda og Etiopia – alle en del av Nil-systemet – har gjennom de siste ti årene hatt en årlig vekst på opptil 10 %, og prognosene peker videre oppover.

Demokratiet har derimot hatt karrige kår i den samme perioden. Bill Clintons en-tusiastiske og ofte siterte karakteristikk av lederne i de tre ovennevnte landene (Paul Kagame, Yoweri Museveni, nylig avdøde Meles Zenawi, foruten Eritreas Issaias Afewerki) som «the new breed of leaders» midt på 1990-tallet, har siden blitt gjort til skamme. Med unntak av Eritreas leder, som mange internasjo-nale observatører mener har utviklet despotiske trekk, kunne man kanskje si at de tre øvrige har satset på den kinesiske modellen: økonomisk vekst innenfor et autokratisk system som de (i motsetning til kineserne) forsøker å fremstille som demokratisk for å opp-rettholde godviljen i det internasjonale samfunn og blant giverlandene. Likevel vil det være feil å karakterisere dem som gjennomkorrupte og grådige diktato-rer. Disse tre tidligere geriljakrigerne har vært ekstremt dyktige, viljesterke og intelligente ledere som ved å sette nasjonens interesser foran sine egne

32 BOKESSAY

«Slaget om nilen» – det blodige sjøslaget mellom Frankrike og Storbritannia rett utenfor elvens utløp i middelhavet fra 1. til 3. august 1798. maleri av thomas Whitcombe (1763–1824).

PROSA 06 – 12

lyktes i å stabilisere og utvikle land som til dels var rene katastrofeområder da de grep makten. Spørsmålene mange stiller seg, er langt flere enn svarene. Vil omveltnin-gene i et land som Egypt medføre en reell utvikling i demokratisk retning, eller vil Mursi vise seg å innebære en viderefø-ring av den autokratiske tradisjonen fra Nasser til Mubarak? Innebærer «den arabiske våren» i virkeligheten en tilbakekomst av de mest reaksjonære, religiøst ideologiske kreftene i disse lan-dene – totalitære krefter holdt i sjakk av sekulære diktaturer? Eller vil vi se en noe mer moderat variant av islamismen, for eksempel etter tyrkisk modell? Vil veksten i landene sør for Sahara føre kontinentet ut av fattigdommen? Eller vil Afrikas horn, Øst- og Sentral-Afrika sønderrives av etniske konflikter, gren-sestridigheter og kampen om vitale res-surser og verdifulle metaller? Om Egypt skriver Tvedt:

Ikke noe annet land i verden er så avhen-gig av en ressurs som landet selv ikke har makt over eller som ligger utenfor landets egne grenser. Det var denne plasseringen president Anwar al-Sadat, rett etter at han hadde kommet hjem som vinner av Nobels fredspris, gjorde et stort poeng av da han i 1979 erklærte at om noen tok en dråpe med vann fra Nilen, ville ikke Egypt nøle med å gå til militært angrep.

Nesten 90 % av vannet kommer fra det etiopiske høylandet gjennom Den blå Nilen, det meste av dette under den etiopiske regntiden (fra juni til begyn-

nelsen av september), da Egypt er på sitt varmeste. Resten flyter langsomt gjennom Uganda og sumplandskapet i Sudan, og har til alle tider, også før dem-ningene ble bygd, sikret vanntilførselen resten av året. Uten elven ville Egypt raskt blitt forvandlet til sand. Men har ikke også de såkalte oppstrømslandene rett til å benytte seg av sine egne elver og sjøer? Skal Egypts utvikling gå på bekostning av Etiopias og Ugandas ut-vikling bare fordi britene og egypterne fikk de øvrige landene til å underskrive en avtale på den tiden da England var et imperium? Oppstrømslandene har i de siste årene vist flere og flere tegn på at de betrakter status quo som uholdbar. Nedstrømslandene har på sin side vist liten vilje til fleksibilitet. I kjølvannet av den økonomiske utviklingen har det blitt bygd dammer en rekke steder langs Den hvite og blå Nilen, dammer som ikke bare forsyner innbyggerne, men også fabrikkene, med elektrisitet. Flere av oppstrømslandene står på terskelen til en industriell revolusjon. De, og da særlig Etiopia, har også benyttet svekkelsen av nedstrømslandene – i og med omveltnin-gen i Egypt og splittelsen av Sudan i to stater – til å igangsette damprosjekter av gigantiske dimensjoner. Terje Tvedts bok om elven må, foru-ten å være mye annet og mer, betraktes som et bidrag i disse debattene fordi den i et samlet grep belyser Nil-systemets sentrale rolle i Afrikas utvikling. Tvedt ser klarere enn de fleste hvordan politis-ke, sosiale, økonomiske og teknologiske forhold i vår egen samtid inngår i kom-plekse forbindelser, med dramatiske konsekvenser for elvevassdraget og lan-dene som er forbundet med det. Utfallet er ikke gitt. Spenningsforholdet mellom oppstrøms- og nedstrømslandene kan munne ut i politiske og teknologiske løsninger som alle parter kan vinne på. Eller de kan forårsake betydelige konflikter – som i verste fall kan munne ut i kriger. I denne konteksten kan nok Tvedts bok sies å være nærmere idealet om en upartisk fremstilling av problemene

enn mange andre fremstillinger, som gjerne farges av forfatterens tilhørighet til en bestemt nasjon med helt konkrete interesser i konflikten.

hUnDemat Fra søLvFatEn og annen faktafeil har sneket seg inn. Selv noterte jeg meg at forfatteren for-veksler nobelprisvinneren V.S. Naipaul med hans avdøde lillebror Shiva, som også var forfatter. Når Tvedt i kapitlet om Etiopia snakker om det andre Axum-riket som «dominerte på 1200-tallet», mener han vel snarere Zagwe-dynastiet, som hadde sitt hovedsete i Lalibela: Det gamle axumittiske kongedømmet opp-hørte å eksistere en gang mellom det 6. og 7. århundret. Senere i samme kapittel skriver Tvedt: «Om kvelden 11. september 1974 […] viste etiopisk fjernsyn to program som skulle forberede opinionen på at keiserdøm-mets tid var over. Et av dem handlet om rike etiopieres og keiserhoffets overflod og det andre om grotesk fattigdom og folk som sultet.» I virkeligheten var det én film som ble sendt den kvelden, hvor bilder fra hungersnøden effektivt ble kryssklippet med bilder av keiseren som serverer sine hunder mat fra sølvfat. Jeg vet dette fordi jeg var der selv, i et klasserom i Addis Abeba, sammen med lamslåtte etiopiere. Dagen etter ble kei-seren arrestert og fraktet i en folkevogn til gamleslottet, hvor han ble sittende i husarrest inntil han året etter ble myrdet av en av regimets menn. Men dette er småpirk. Nilen – histori-ens elv har blitt en flott bok, rikt illustrert og generøst forsynt med en tidslinje for viktige begivenheter, fotnoter, person-register og litteraturliste. Den anbefales – enten man er interessert i Nil-regionens politiske forhold og historie, eller har tenkt seg på reise til dette området. Er man riktig dekadent og eksentrisk, kan man sågar rive ut sidene i boken, tapet-sere soveværelset med dem, og legge ut på en imaginær reise i Huysmans’ ånd.

33

«SELv HAR JEg OPPHOLDT mEg i LEngRE TiD i vEL HALvPARTEn Av DE LAnDEnE SOm TiLHøRER niL-KOmPLEKSET»

AnmELDT

Heidi Helene Sveen (f. 1970) er frilansskribent og har mastergrad i pedagogikk.

Hvordan står det til med kvaliteten i norske barnehager? Den kunne vært langt bedre, ifølge forfatterne av boken Mestrer, mestrer ikke. Jakten på det normale barnet. Her leverer de en solid kritikk av barnehagenes utstrakte bruk av kartleggingsverktøy for å måle barnas språkutvikling og sosiale kompetanse. Påstanden er at verktøyene ikke virker. Dekningsgraden for barn mellom 1 og 5 år i barnehage var i 2011 hele 89,7%.Når staten i det daglige har overtatt om-sorgen for barnet ditt, er det en selvfølge at foreldrefraværet forsøkes kompensert med velfungerende institusjoner og pro-fesjonelle pedagoger. Takket være en av landets aller dyktig-ste overtalere innen temaet skolepolitikk, nemlig nåværende kunnskapsminister Kristin Halvorsen, fikk vi aldri noen de-batt om hvorvidt det er bra eller ikke bra for fremtidens generasjoner at institu-sjonaliseringen av barns oppvekst starter allerede første leveår og – hvis alt går som det skal – varer livet ut. Barnehage følges av grunnskole, grunnskole følges av videre utdanning, utdanning følges av arbeid, og til slutt havner man på in-stitusjon for syke og eldre. Det er bare sånn det er. Full barnehagedekning er et udiskutabelt gode, selv for de aller minste barna.

iDeoLogikamP

Kanskje er det følelsen av å være snytt for den grunnleggende debatten om institusjonalisert barndom som gjør at forfatterne av denne boken virker så iltre? Det er ikke godt å si, vi får nemlig aldri bekreftet hva slags grunnsyn førstelektor

Mari Pettersvold og førsteamanuensis Solveig Østrem har i dette sentrale spørsmålet. Det vi derimot får se, er at de sparker sine fagfeller, pedagogene, hardt i leggen:

Det er vanskelig å forstå hvordan førskolelærere kan forsvare å bruke sin kunnskap om hverdagslivet i barneha-gen som utgangspunkt for å fremme omfattende registrering av detaljert informasjon om hvert enkelt barn i barnehager. En slik håndbokversjon av kunnskap er både ufaglig, fordi den løsriver det kontekstavhengige fra konteksten, og uetisk, fordi den fremmer en udemokratisk, urealistisk og inhuman forestilling om det normale barnet.

Pettersvold og Østrem har skrevet en 182 siders debattbok på utpust. Budskapet om hvordan kommersialisert kartlegging (produsentene av kartleggingsverktøyene er private aktører) av barnehagebarn øver vold på både barnet og pedagogenes au-toritet, hamres inn i boklig kronikkform, argument for argument, side opp og side ned. Hadde det ikke vært for at temaet er interessant lesning for en debattglad fagpedagog som meg selv, ville jeg sagt at det hele ble for intenst. Tempoet førte til at jeg leste boken ferdig i to jafs, noe som passer mitt temperament godt. I 2009 kom en stortingsmelding med den lovende tittelen «Kvalitet i barneha-gen». Meldingen representerer en ny-orientering der måling av barns læring og utvikling gjøres til kvalitetsindikatorer, hevder forfatterne. En nyliberalistisk tenkemåte i form av standardiserte

varsko!Viktig debattbok om ståa i barnehagen, men forfatterne kunne vært mindre insisterende.Av Heidi Helene Sveen

mari Pettersvold og solveig østremMestrer, mestrer ikke. Jakten på det normale barnetRes Publica 2012

PROSA 06 – 12

34

35

PROSA 06 – 12

varsko! kartleggingsverktøy har infiltrert barne-hagepolitikken. Verktøyene er gitt navn som får dem til å høres proffe ut, her et lite utvalg: TRAS (Tidlig registrering av språkutvikling), ASQ (Ages and stages questionnaires), MIO (Matematikk – individet – omgivelsene). Det er på ingen måte gitt at verktøyene virker etter hensikten, ifølge Pettersvold og Østrem. De mange og høylytte protestene fra fagpersoner og foreldre ignoreres. Kjære alle barnehagebarn: Velkommen til prestasjonssamfunnet.

Jakten PÅ avvikerneForfatterne har flere interessante anke-punkter mot de nye tendensene i barne-hagepolitikken. Ett av dem er hvordan kartlegging snevrer inn mangfoldet og dermed individualiserer eventuelle avvik fra en rigid standard. Det er lett å falle utenfor normalen når idealet er snevret inn til et knippe beskjedent formulerte kategorier. Kartet stemmer ikke med terrenget: Barn utvikler seg i ulikt tempo. Et barn med forsinket språkutvikling kan plutselig ta igjen jevnaldrende på kort tid. De store individuelle forskjellene skyldes som regel ikke språkforstyrrelser, og kun et relativt lite antall barn har behov for spesiell oppfølging. Sånn sett virker det uhensiktsmessig at alle barn skal testes systematisk. Ifølge Pettersvold og Østrem repre-senterer kartleggingen av barna ikke bare en trussel mot mangfoldet, men også penger i lomma på private aktører og ditto sløsing med knappe ressurser. Kartleggingen er tidkrevende og spiser av trange budsjetter. For tiden pågår en debatt om lovfestet bemanningsnorm i barnehagene. Andelen pedagoger i bar-nehagene har gått ned, og kvaliteten er truet. Det gjøres også et relevant poeng av at datainnsamlingen utgjør en trus-sel mot personvernet, men det blir en smule søkt når det påpekes at barnas medbestemmelse ikke er tatt hensyn til. Hvor samtykkekompetente er egentlig toåringer i spørsmål om systematisk observasjon? For å illustrere sine poenger om at verktøyene ikke virker, presenterer

forfatterne oss for små fortellinger fra dagliglivet. Det er alltid velkomment med eksempler i en ellers tørr og direkte tekst, men jeg lar meg likevel irritere over den lett sporadiske bruken av prosaiske anekdoter, som kanskje er ment å gi bo-ken et skinn av bevisføring, men som ikke tilfører den prinsipielle argumentasjonen større troverdighet: «En […] jente i en barnehage i Vestfold hadde fått diplom for å ha deltatt i Steg for Steg. Hun så ingen mening i diplomet fordi hun ikke husket å ha deltatt og var derfor ikke interessert i å beholde det.»

sLUrv eLLer taktikk?I sin iver etter å mistenkeliggjøre mo-tivene til kartleggingens forsvarere er det dessverre et problem at Østrem og Pettersvold er så pratsomme at det går litt over stokk og stein med den språk-lige presisjonen. Når forfatterne med berettiget harme drøfter involverte fagpersoners kobling mellom børs og katedral, blir dette tydelig. I 2011 nedsatte Kunnskapsdepartementet et ekspertutvalg som skulle vurdere kartleg-gingsverktøyenes kvalitet. To av utvalgets medlemmer skrev senere en dissens til den kritiske rapporten de selv hadde vært med på å utarbeide. En av dem var utvalgs-medlem Bente Hagtvet, som kontrer med omfattende kritikk av utvalgtes arbeid og konklusjoner.Forfatterne mistenker at dissensen springer ut av et behov om å beskytte økonomiske interesser. Relatert til dette skriver Pettersvold og Østrem i boken at «habilitet ikke er et tema». Det er uklart om de her refererer til dissensen eller til utvalgsrapporten, så jeg laster ned rapporten fra nettet for å sjekke; Hagtvets inhabilitet i relasjon til tre av verktøyene nevnes spesifikt i rapporten, det er altså dissensen som er grunnlaget for forfatternes noe ullent formulerte mistanke. I en såpass polemisk bok som denne kan mistenksomheten raskt slå tilbake på de stridige selv hvis innholdet ikke står til formen. Det finnes gode grunner til å reise kraftig kritikk mot den ustrakte bruken av kartleggingsverktøy som styrende for den pedagogiske virksomheten i barnehagen,

og forfatterne er som nevnt inne på flere av dem. Derfor virker det litt umotivert når de plutselig griper etter tilfeldige halmstrå. Som når de ønsker å vise at regjeringen er i ferd med å bygge ned barnehagen som arena for et demokratisk «vi», og eksempelet de tyr til, er tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støre, som i en Aftenposten-kronikk inviterer forfat-ter Karl Ove Knausgård til å skrive et essay om fellesskapsfølelsen. Hvorfor rettet ikke Støre heller en appell til skoler og barnehager? «I stedet vil han føre dialogen med en forfatter som har brukt over seks tusen sider til å skrive om seg selv.» Dette er en morsom observasjon, men er den egentlig relevant? Forfatterne skal ha ros for å reise en viktig debatt og for å ha skrevet en innsiktsfull og engasjerende bok om noe så viktig som hvordan barnehagen som offentlig institusjon ivaretar våre barn. Bokens skarpe kritikk til tross: Det underliggende budskapet synes å være at en barnehageoppvekst i foreldrenes fravær er bra for alle barn, så lenge barne-hagens kvalitet er god nok. Sannheten får vi først vite når de hyperpedagogiserte barna er blitt voksne.

«i En POLEmiSK BOK SOm DEnnE KAn miSTEnKSOm-HETEn RASKT SLÅ TiLBAKE PÅ DE STRi-DigE SELv HviS inn-HOLDET iKKE STÅR TiL FORmEn»

PROSA 06 – 12

36 AnmELDT

I Uteligger trekker Ole Martin Holte veksler på noen krevende dokumentar-sjangre. Den ene er reporteren som inntar en rolle for å avdekke noe ves-entlig om samfunnet som ikke lar seg gjøre med åpne intervjumetoder. Slik undercover-virksomhet fordrer ikke nødvendigvis at journalisten skriver seg selv inn i historien, eller at det er hans egne erfaringer som står i sen-trum. Her kommer den andre sjanger-en inn i bildet, der journalisten skifter identitet, og der nettopp hans eller hennes egne opplevelser står i sentrum og borger for troverdigheten. Holtes prosjekt er å transformere seg til en uteligger. Hvem eller hva skal han avs-løre? Hvorfor kunne han ikke bare in-tervjuet én uteligger, slik Simen Sætre gjorde i boka Hugo (2006)?

historieForteLLer – og historienDen italienske journalisten Fabrizio Gatti har utforsket begge sjangrene. Han startet karrieren som krimre-porter, og kom borti problematikken med illegal innvandring da han skrev om italienske finanskjeltringer. Men hvorfor lagde avisa aldri egne saker om innvandrerne? I ti dager levde Gatti i et slumpreget nabolag utenfor Milano og skrev en reportasje om beboerne der i etterkant. Hans tilstedeværelse kom ikke fram i artikkelen. Dermed betvilte

enkelte lesere sannhetsgehalten. I boka Bilal, som kom på norsk i november, trår han selv inn i fortellingen. Han utgir seg for å være illegal innvandrer og foretar en strabasiøs reise gjen-nom ørkenen i Afrika, har et nedver-digende opphold i interneringsleiren på Lampedusa og tar seg arbeid blant lavtlønnede tomatplukkere sør i Ita-lia. Forfatteren er mer aktør enn ob-servatør, like mye humanist som jour-nalist, han er historiefortelleren – og selve historien.

Gattis journalistikk har påvirket debatten om illegale immigranter i Italia. Han har blitt invitert til å holde foredrag om tematikken for EU-poli-tikere. Han er ressurssterk, er lys i hu-den og inngir derfor tillit – til tross for at det finnes millioner av innvandrere i Europa som kan mer om temaet. Det samme paradokset har journalisten Günter Wallraff støtt på. Wallraff har gjennom årene gitt seg ut for å være både uteligger og innvandrer. Dermed blir tyskeren «ekspert» på en livssituasjon som ikke er hans.

BLir Leseren raUsere?I femti dager, over tre somre – to i Oslo og én i København – lever Holte som uteligger og tjener til livets opphold ved å pante flasker. Holte er ikke, som Gatti, en avslørende undercoverjour-

Stian Bromark (f. 1972) har arbeidet som journalist, litteraturkritiker, over-setter og forlagsredaktør siden 1992. Tidligere i år ga han ut boken Selv om sola ikke skinner. Et portrett av 22. juli. Bromark er debattredaktør i Dagsavisen.

Når Ole Martin Holte «kribler» etter å være uteligger i Oslo igjen fordi det gir en «sitrende frihetsfølelse», er det mye som tyder på at han ikke har gått dypt nok ned i materien.

ole martin holte UteliggerForlaget manifest 2012

En sommerromanse

Av Stian Bromark

37

nalist, snarere en søkende sjel med et bankende hjerte for de utstøtte. Han er heller ingen durkdreven dokumentar-forfatter som Simen Sætre. Holte er en sosialarbeider som vil prøve hvordan det er å være i den andres utbrukte vin-terstøvler en stund. Slike rollebytter er som regel perspektivutvidende og em-pativekkende, men spørsmålet er om forfatteren, i dette tilfellet Holte, er i stand til å videreformidle de dyrekjøpte erfaringene. Holte oppsummerer sine lærdommer til slutt: Han har forstått at det ikke trenger å være langt mellom suksess og nederlag, mellom et godt og et vondt liv, å være innenfor eller uten-for. Han tror uteliggererfaringene har gjort «meg rausere, både mot meg selv og mot mennesker på gata». Men blir leseren rausere mot seg selv og andre?

Det første: Neppe. I hvert fall følte ikke denne leseren behov for å gå i gang med utstrakt selvtilgivelse. Når det gjelder det andre, varte rausheten noen dager, og kanskje har den en indirekte langtidseffekt. For uteliggeren er det å bli sett som et medmenneske og ikke et avskum forskjellen på en god og en bekmørk dag. «Det skal ikke mer til enn en vekter som ‘bare gjør jobben sin’ for å ødelegge dagen. På den andre side trengs det ikke mer enn et smil for å snu en hel dag,» skriver Holte. Jack London skildrer tilsvarende kontraster i Land-strykerliv, som Spartacus nettopp har utgitt på nytt. På tampen av 1800-tallet utforsker han vagabondlivet i USA. Lon-don banker på dører for å skaffe seg mat, og blir ofte utsatt for «fornærmende bemerkninger» og får dører «slått igjen rett for nesen på meg, så jeg ikke engang fikk fullført min høflig og ydmykt frem-satte anmodning om noe å spise».

romantiserenDeSom London i Landstrykerliv har Holte et ambivalent syn på omstreifer- og uteliggerlivet. På den ene siden møkka og krenkelsene, på den andre siden en her-og-nå-lykke og en berusende

frihetsopplevelse. Livet er komplisert og ukomplisert på samme tid. Pant tomflasker og kjøp deg noe å spise. Gjør ditt fornødne under en busk. Sov under en annen busk. Det er «en dragning, en lengsel» etter en «sitrende frihets-følelse» som gjør at Holte holder mu-ligheten åpen for at han vil gjøre det igjen. «Av og til har jeg lyst til å pakke ryggsekken og begynne å gå» og «av og til kribler det i meg,» skriver han, og får det nesten til å høres ut som om utelig-gerlivet er en dans på roser.

Holtes tekst ville formodentlig fått et noe mindre romantiserende skjær om han hadde måttet sove ute om vin-teren i 15 minusgrader. Færre flasker er det også. Føy til virkeligheten for mange hjemløse: heroinavhengighet. Overdose på overdose. Familien du aldri får sett igjen. De psykiske belast-ningene. Sårene på beina som ikke vil gro. «Av og til kribler det i meg»? Hm. På den annen side: Han har gjort en jobb de fleste journalister, inkludert undertegnede, ikke ville påtatt seg om det så lå et sjusifret beløp på bordet. Det står det respekt av.

Det er en også religiøs dimensjon ved Uteligger. Holte har vært fransiskaner-munk, en katolsk orden oppkalt etter tiggermunken Frans av Assisi. Kanskje er det derfor Holtes transformasjon til uteligger tilsynelatende gikk friksjons-fritt. Likevel er ikke den religiøse dimen-sjonen for påtrengende. Faktisk skulle man ønske en større drøfting av det ån-delige perspektivet. Når følte Holte seg mest som Frans av Assisi? Da han bodde i kloster eller på gata? Hvorfor er nesten alle institusjoner som deler ut mat og klær til rusmisbrukere og bostedsløse, kristne? Er religiøse mennesker mer omsorgsfulle enn sekulære, eller ligger det en baktanke bak generøsiteten?

kLisJeerOle Martin Holte er ingen garva forfat-ter. Bokas struktur er rotete. Den har in-gen rød tråd, ingen teorier som drøftes

gjennomgående, ingen originale analys-er. Mellomkapitlene er korte, tidvis bare fragmenter av historier, som om forfat-teren har slitt med å jobbe konsentrert over et lengre tidsspenn. Setningene er tidvis skjemmet av selvfølgeligheter: «Uteliggeren tenker ikke bare på dop, penger og kriminalitet. De søker også intimitet, nærhet, vennskap og kjær-lighet» og «Det sårbare mennesket lever i relasjon til verden rundt seg». Noen av metaforene er av det vel kreative slaget. En tidligere tvangsarbeidsanstalt blir kalt «en velsignet livmor», mens det å bomme på blodåra med sprøyta er «som et samleie uten orgasme». Holte setter opp en stereotyp og overfladisk dikoto-mi mellom blærete, egoistiske vestkant-folk og Den omtenksomme uteliggeren. Uteligger er likevel verdt den korte tiden det tar å lese den. Selvopplevde skildringer fra samfunnets nederste sjikt er ikke hverdagskost. Men para-doksalt nok får man en bredere, dypere og mørkere forståelse av uteliggerlivet og en større leseropplevelse av Simen Sætres Hugo, selv om Sætre altså fortel-ler en annens historie. Selvopplevd er ikke tilstrekkelig for å kunne skrive en god og viktig bok.

PROSA 06 – 12

Når Ole Martin Holte «kribler» etter å være uteligger i Oslo igjen fordi det gir en «sitrende frihetsfølelse», er det mye som tyder på at han ikke har gått dypt nok ned i materien.

«HOLTES TEKSTviLLE FÅTT ETminDRE ROmAn-TiSEREnDE SKJæROm HAn HADDEmÅTTET SOvE UTEi 15 minUSgRADER»

38

PROSA 06 – 12

AnmELDT

Kahneman er psykolog og har bidratt vesentlig til å inspirere moderne at-ferdsøkonomi, et arbeid som ga ham Nobelprisen i sistnevnte fag i 2002. I Thinking, Fast and Slow går han gjen-nom store deler av sitt livsverk og masse annen relatert forskning. Det er en meget lærerik, fascinerende og stort sett lettlest bok. Den er utsøkt tilfredsstillende – fordi den gir opp-klarende beskrivelser og empirisk belegg for mistanker de fleste av oss antakeligvis har om at noe ofte er galt i andres vurderinger. Men også provo-serende – fordi den forteller oss at den samme mistanken burde vi nok adskil-lig oftere ha overfor våre egne.

Livets BegrensningerBoken handler om hvordan vi orien-terer oss i verden, hvordan vi kan kor-rigere oss selv, og ikke minst hvilke begrensninger som finnes for det siste. Den presenterer et stort antall eksem-pler på ulike situasjoner som byr på utfordringer for dømmekraften, kon-struerte og virkelige. Noen er slike de fleste støter på (f.eks. forhandlinger, prosjektplanlegging, møtevirksomhet), mens andre er typiske for spesielle yrk-er med stor betydning i vårt samfunn (f.eks. verdipapirhandel, rettspraksis, sosialpolitikk). En god del av eksperi-mentene kan leseren gjennomføre

selv, hvilket gjør lesningen ekstra un-derholdende. Hva er mest sannsynlig: at en beskjeden lyrikkelsker studerer litteratur eller økonomi? Svaret er det siste. Om du tenker deg om, er det op-plagt. Problemet er at vi ikke tenker oss om uten sterke insentiver, og at vi hel-ler ikke har anledning til å tenke oss om mesteparten av tiden.

Kahnemans grunnleggende grep er å dele våre kognitive funksjoner inn i to hovedtyper, «system 1» og «system 2». Dette er ikke selvstendige substanser eller adskilte subjekter i våre sinn, men metaforer som gir oversikt og sammenheng i mangfoldet av mentale operasjoner han diskuterer. System 1 omfatter vår «raske tenkning»: kogni-tive funksjoner i vid forstand. De gjør bruk av stereotypier, forløper konti-nuerlig, automatisert og ubevisst, er preget av emosjoner, søker koherens og krever ikke stor anstrengelse. System 2 omfatter vår «langsomme tenkning»: kognitive funksjoner som gjør bruk av logikk, griper inn punktvis, gjennom-fører ordnede kalkyler, brukes bevisst, fastholder inkonsistens og krever be-tydelig anstrengelse. Det er ikke slik at bestemte tankemessige operasjoner i kraft av sin egenart tilhører det ene el-ler det andre systemet. For de fleste av oss kan regnestykket 2 x 2 håndteres av system 1, mens regnestykket 17 x 24

Iver Ørstavik (f. 1965) har hovedfag i filosofi om Immanuel Kant fra 1993 og har siden arbeidet med kommunikasjonsteori, etikk, politisk filosofi og rettsfilosofi. Han underviser i ex.phil. ved Universitetet i Bergen og er fast skribent i Klassekampen.

Forestillingen om et menneske som gjennom rasjonell refleksjon gjør seg til herre over sin egen virkelighetsforståelse og sine valgmuligheter, får et kraftig skudd for baugen.

Daniel kahnemanTenke, fort og langsomtOversatt av Eivind LilleskjæretPax 2012

Julegaven til den som kan alt

Av iver ørstavik

39

må håndteres av system 2, selv om det finnes folk som umiddelbart kan se at 17 x 24 = 408.

System 1 er ekstremt følsomt for omgivelsene, men uten at vi bevisst sty-rer hvordan oppmerksomheten rettes mot dem. Kahneman viser hvordan våre vurderinger kontinuerlig lar seg påvirke av faktorer vi selv anser som irrelevante. Våre oppfatninger, følelser og fysiologi er intimt vevet sammen, og på en slik måte at påvirkning mellom dem går alle veier. Israelske prøveløsla-telsesdommere godkjenner dobbelt så mange søknader når de nylig har spist, som de gjør like før måltidet. Et bilde av et par øyne over kaffekollektkas-sen på jobben er korrelert med langt høyere bidrag enn et bilde av blom-ster. Uomgjengelige fordommer gjør det materialet vi har foran oss, meget dominerende i forhold til den bak-grunnskunnskapen vi burde vite at vi mangler, enkle koherente fortellinger med tynt belegg foretrekkes fremfor kompliserte med bedre belegg, og det vi først blir gjort oppmerksomme på i en serie av egenskaper eller hendelser, farger ubønnhørlig det neste vi legger merke til. Personer som beskrives som sjarmerende, intelligente og selvopp-tatte, vurderes for eksempel mer posi-tivt enn personer som beskrives som selvopptatte, intelligente og sjarmerende.

ForDommer PÅ goDt og vonDtSystem 2 griper bare inn når utfordrin-gene system 1 møter på, krever det. Uten system 2 kunne vi ikke påpekt kontrastene mellom fordommer og reflektert forståelse som Kahneman viser frem, for det er et kjennetegn ved vår løpende justering av fordommer at vi fortrenger at vi en gang hadde de oppfatningene vi nå har byttet ut. Men de reflekterte vurderingene vi gjør ved hjelp av system 2, krever betydelig an-strengelse. Selv om ulike personer i ulik grad vil være i stand til å øve opp refleksive ferdigheter, kan ingen av oss forvente at vår grunnleggende for-ståelse av verden skal rette seg etter

dem. De enorme mengdene statistikk som ligger under Kahnemans forsk-ning, gir overveldende grunn til å anta at vi i beste fall kan bli noe mer opp-merksomme på visse situasjoner hvor faren for å begå alvorlige feil er ekstra presserende.

Kahneman viser hvordan vår for-ståelse er preget av våre behov, og sær-lig av hva vi opplever som kognitivt behag og ubehag. Samtidig leder for-dommene oss alle til å ta for gitt opp-fatninger som ved refleksjon fremstår som nesten absurde feilvurderinger. Fordommene våre springer ut av heu-ristiske grep vi er utrustet med, delvis fra naturens side og delvis gjennom kulturen vi tilhører, for å vedlikeholde en koherent forståelse av verden. En av de viktigste fordommene er antakelsen om at vi har en fortløpende og adekvat forståelse av årsakssammenhenger og sannsynligheter som er avgjørende for å fatte fornuftige beslutninger. Det har vi, i grove trekk. Men disse grove trekkene skjuler også systematiske feil som vi alle er mer eller mindre tilbøyelige til å begå. De fleste vil for eksempel føle at en sekvens av seks jenter født på rad på sykehuset er mindre tilfeldig enn en sekvens av tre jenter og tre gutter født om hverandre. Godt over en tredjedel av dem som er testet, vil heller trekke lodd fra en urne hvor 8 av 100 gir gevinst, enn fra en urne hvor 1 av 10 gir gevinst.

Kan vi øve oss opp til å finne veien ut av slike blindgater? Bare i svært beg-renset grad, hevder Kahneman. De som har øvet mye og anerkjennes som eks-perter, lar seg dessverre villede av egne ferdigheter, for eksempel gjennom grov overvurdering av egen evne til skjønns-messig å forutsi fremtidige tilstander. Ekspertenes komplekse vurderinger kommer i forbausende mange tilfeller til kort i forhold til enkle algoritmer hvor et fåtall primitive variabler tas i bruk. Å sørge for pluss i regnskapet over samleier og krangler kan for ek-sempel være en adskillig bedre inves-tering enn mange dyre timer hos en ekteskapsrådgiver.

mesterverkThinking, Fast and Slow beveger seg også videre inn i studier som avdekker spenninger mellom hvordan vi erfarer og reflekterer over vårt eget liv, og hvil-ke muligheter vi har til å korrigere vår egen atferd – individuelt og gjennom samfunnets tilrettelegging. Dette er forskning som kan ha både eksisten-sielle og politiske implikasjoner. Det siste har allerede begynt å vise seg i USA gjennom atferdspsykologisk in-formert politikk under den lett para-doksale merkelappen «libertariansk paternalisme». Vi vil nok se mer av slikt i tiden som kommer.

Fascinasjonskraften i Kahnemans bok ligger ikke i pretensiøs teori, men i presist avgrenset empiri. Thinking, Fast and Slow er en mosaikk av studier som helt sikkert kan problematiseres fra ulike vinkler, men neppe avvises, med mindre man er villig til å tre inn i åpenbar vond tro. Boken er langt på vei et populærvitenskapelig mesterverk, skrevet av en forsker i verdensklasse, og anbefales på det varmeste.

PROSA 06 – 12

Forestillingen om et menneske som gjennom rasjonell refleksjon gjør seg til herre over sin egen virkelighetsforståelse og sine valgmuligheter, får et kraftig skudd for baugen.

«Å SøRgE FOR PLUSS i REgnSKA-PET OvER SAmLEiER Og KRAngLER KAn væRE En ADSKiLLig BEDRE invESTERing Enn mAngE DYRE TimER HOS En EKTE-SKAPSRÅDgivER»

40

PROSA 06 – 12

AnmELDT

Siden Joe Sacco begynte å publisere sine nyskapende journalistiske teg-neserier fra Palestina på 1990-tallet, har Israel blitt stadig viktigere i in-ternasjonal tegneseriesammenheng. En rekke utgivelser har etter Saccos pionerarbeid tatt utgangspunkt i det hellige land og konfliktene mellom palestinere og jøder. Israelske Rutu Modans Exit Wounds fra 2007 er en av titlene som har utmerket seg, hennes skildring av hvordan det er å leve i en nasjon i indre konflikt er både beveg-ende og innsiktsfull.

Da fransk-kanadiske Guy Delisle flyttet til Jerusalem høsten 2010, var det dermed ikke til en like original des-tinasjon, sett med tegneserieøyne, som Shenzhen i Kina, Pyongyang i Nord-Korea eller Burma, steder han tidligere har publisert tegneserier fra. Men Delisle lot seg heldigvis ikke avskrekke av dette, og med sine 334 sider er Opptegnelser fra Jerusalem også blitt hans lengste tegneserie til nå.

meD Barn i BagasJenDet var med Pyongyang fra 2003 at Delisle fikk sitt internasjonale gjen-nombrudd. I tillegg til seriens utvil-somme kvaliteter var timingen god. Bush jr. hadde akkurat satt Nord-Korea inn i en ny og ond sammenheng, og do-kumentariske tegneserier var i vinden, ikke minst på grunn av Marjane Sat-

rapis historie fra barndommen i Iran, Persepolis.

Delisle tar sine lesere med til plas-ser de færreste har vært, alltid med et noe skjevt blikk på sine omgivelser. Slik får han gjennom humor fortalt mer enn de fleste seriøse reportere, og i Oppteg-nelser fra Jerusalem er han tro mot denne suksessformelen.

Som i forrige bok Burma Chronicles fra 2007 reiser han også denne gangen som familiefar. Hans kone er ansatt i Leger uten grenser, og det er primært hun som skal jobbe. Dermed blir det viktigere å finne ut hvor de selger de riktige bleiene, enn hvor den beste baren ligger. Som tidligere er historien også lagt opp kronologisk. På første side sitter han på flyet til Jerusalem, på siste side letter det igjen.

Familien bosetter seg i den fattige, arabiske delen av Jerusalem, hvilket ikke er det enkleste stedet å bo med småbarn. Det er langt mellom leke-plassene, og barnehagene og gatene er fulle av søppel. Drosjesjåfører og busser fra den israelske delen av Je-rusalem vil heller ikke kjøre inn dit. Men som så mange andre som jobber i hjelpeorganisasjoner, ønsker de å vise at de er uavhengige av de israelske myndighetene, og at de heller ikke vel-ter seg i luksus mens de er der. Av poli-tiske årsaker handler de heller ikke på supermarkedene i de jødiske bosettin-

Erle Marie Sørheim (f. 1982) er litteratur- og tegneserieanmelder i Dagbladet samt frilansjournalist og oversetter. Hun har mastergrad i filosofi og er bosatt i Berlin. Sørheim har den månedlige spalten Berlinerbeat i Klassekampen.

Fransk-kanadiske Guy Delisle har laget en sterk dokumentarisk tegneserie fra Jerusalem, men vi får et familiealbum med på kjøpet.

guy DelisleAufzeichnungen aus JerusalemReprodukt 2012

En vidvinklet reiseskildring

Av Erle marie Sørheim

41

PROSA 06 – 12

41

gene, men en dag forviller Delisle seg inn i et. Der har de amerikanske varer han ikke engang får tak i i Frankrike, men han klarer å komme seg gjennom butikken uten å gi etter for fristelsene. Utenfor møter han på muslimske kvinner med fulle handleposer. Det er et godt bilde på hvor sammensatte forholdene er i Jerusalem, og hvor van-skelig det er for utenforstående å trå riktig.

reLigiøse aBsUrDismerBoken er episodisk lagt opp med mange korte kapitler, små hverdagsfrustra-sjoner avløser besøk i ekstremistiske bosettinger og sightseeing på hellige steder. Delisle har hele tiden øye for det absurde i denne religiøse turist-magneten og kommenterer på sitt un-derfundige vis hvor merkelig det er at Jesus, som jo skal ha stått opp, fortsatt har en grav.

I motsetning til Sacco, som i stor grad tar opp politiske temaer, har Delisle valgt å konsentrere seg mer om Jerusalems, og Israels, religiøse status. Som sentrum for tre verdensreligioner er Jerusalem full av merkelige skikker og indre spenninger. Og ikke minst er konfliktene like store innenfor de ulike religionene som mellom dem. Alt dette formidler Delisle på komisk vis, uten noensinne å bikke over i utdriting av religioner eller det religiøse. Han blir til og med god venn med en prest med en lidenskapelig tegneserieinteresse, selv Hellsing og Preacher finner Delisle i samlingen hans.

Prikkeøyne og strekmUnnDelisle tegner hovedsakelig i sort-hvitt, eller snarere i grå-brun-hvitt, men varierer med flere sider i blåtoner, samt sporadiske røde ruter innimel-lom. Jordan-reisen er for eksempel fargelagt i en stemningsfull rustrød nyanse som passer godt til ørkenland-skapet der. Variasjonene i fargebruken er smakfullt utført, og de neddempede

tonene fungerer godt kombinert med Delisles enkle og naivistiske tegne-stil. Ansiktstrekk blir ofte redusert til prikkeøyne og strekmunn, uten at det går på bekostning av uttrykksfullheten til karakterene. Omgivelsene blir også forenklet, men ikke så mye som men-neskene. Han vet å fremheve det viktige og tegner det detaljert, mens det es-tetisk mindre relevante blir forenklet.

En annen særegenhet hos Delisle er at han tegner de fleste situasjoner utenfra og litt på avstand. Boken er blottet for realistiske nærbilder, slike som Sacco er en mester på. Det er et grep Delisle har holdt på i alle sine selv-biografiske bøker. Det gjør at leserne får god oversikt; bystrukturer, kart og terreng blir tydelige, det samme gjør avstander og størrelser. Muren rundt Gaza-stripen blir opptegnet i all sin bastante urimelighet, og Delisle klarer å gi en visuell forståelse av forholdene for palestinerne. Når en innbygger i Ramallah forteller ham at det er lettere for en palestiner å få jobb i London enn Jerusalem, er det noe leseren umid-delbart kan forstå etter å ha sett alle sikkerhetskontrollene og barrierene de må ta seg forbi for å komme dit.

Private DeLerProblemet med dette fugleperspektivet er at det også skaper avstand til hen-delsene. Det fungerer godt når han fokuserer på Israel og det historiske, men i de mer hverdagslige scenene er det som å stå ti meter bortenfor og se på noe som skjer. Det gir overblikk, men lite å leve seg inn i. Og her ligger bokens svakhet, den mangler en driv-ende fortelling på det personlige plan som gjør helheten til noe mer enn un-derfundige snapshots og spennende fakta. Delisle beskriver oppholdet i Jerusalem med stort og smått, uten noen klar rød tråd. Den eneste episke rammen er at de skal reise hjem igjen etter et år. Selv om han har tegnet seg selv og familien inn i boken, kommer vi

ikke skikkelig inn på dem. I stedet for å drive historien fremover fremstår familieferiene og hverdagsfrustra-sjonene som avbrudd i lesningen.

Ved bare å følge sin suksessformel har Delisle dermed gjort det litt for lett for seg selv. For på grunn av bokens lengde – den er over 100 sider lengre enn de øvrige bøkene hans – fungerer ikke formelen like godt her. Mangelen på handlingskurve og en bærende in-trige blir tydeligere. Jeg lurer aldri på hvordan historien vil ende, det er på grunn av de morsomme faktaene og de gode tegningene at jeg blar meg videre.

Opptegnelser fra Jerusalem blir dermed en lettere statisk leseropplev-else. Den kan leses på kryss og tvers som en episodisk og faktabasert bok, kombinert med et familiealbum. De mange geniale enkeltscenene gjør den verdt det, men et mesterverk, slik jeg kunne våge å håpe på fra Delisles hånd, er den dessverre ikke.

(Anmeldelsen er basert på den tyske ut-gaven av boken. Den norske utgaven er forsinket og kommer ut på Aschehoug etter jul, oversatt av Thomas Lundbo.)

Fransk-kanadiske Guy Delisle har laget en sterk dokumentarisk tegneserie fra Jerusalem, men vi får et familiealbum med på kjøpet.

«vED BARE Å FøLgE Sin SUKSESSFORmEL HAR DELiSLE gJORT DET LiTT FOR LETT FOR SEg SELv»

AnmELDT

Sine Halkjelsvik Bjordal (f. 1986) har mastergrad i retorikk og språklig kommunikasjon. I år har hun blant annet jobbet som prosjektkoordinator for forskningsprosjektet «Encyklopedisjangeren i et paradigmeskifte» ved Kultrans (UiO). Hun jobber også som vit.ass. for forskningsmiljøet Norsk sakprosa (UiO) og sitter i Prosas redaksjonsråd.

Georg Johannesen, bergensretorikaren som i si tid skreiv og tenkte mykje om både skrivemåtar og tenkemåtar, skilde som mange vil vite mellom «dana folk» og «glitrande pennar», det vil seie mel-lom folk som dreiv med bøker på ein «kunnskapskjærlig måte», og dei som fungerte etter prinsippet «han skriver så godt = han tenker så dårlig». Essaysamlinga Kunnskapens språk er det sakprosaprofessor Anders Johansen som står bak, og som hos Johannesen er det også hos Johansen tenkeevne og meir eller mindre glitrande språk som er temaet. Men der Johannesen meinte at glitrande skriving dekkjer over manglande tenking, meiner Johansen at dårleg tenking kan bli betre med god skriving, eller heller: at skrivearbeid er ein føresetnad for god (akademisk) tenking i det heile. I alle fall er det ein slik idé Kunnskapens språk byggjer på. Ideen er, for Johansens del, slett ikkje ny. Også tidlegare har Johansen skrive og tenkt om forholdet mellom språk og tanke, men denne gongen har han invitert ei rekkje «skrivande menneske», i hovudsak humanistar og samfunnsvi-tarar, med i tenkinga. Utgangspunktet for Kunnskapens språk var eit seminar med same tittel i Bergen hausten 2011,

og boka, som Johansen altså har redigert, består av elleve essays opphavleg skrivne som foredrag til dette seminaret.

DristigI essaya drøftar skribentane spørsmål om språkbehandling og kunnskapspro-duksjon knytte til eigne felt. Dette er skriving om skriving, skrive av «men-nesker med skriveerfaringer», som Johansen skriv. Boka inneheld difor tankar og skildringar av praksis, heller enn skriveteori, og dei elleve sakprosa-forfattarane søkjer blant anna svar på følgjande spørsmål: «Er skrivemåter også vitenskapelige metoder? Kan lit-terære kvaliteter oppfattes som faglige ressurser?» Ulike typar språkarbeid vert utforska som reiskapar for utvikling og artikulering av fagleg kunnskap. Også skriving er ein vitskapleg metode: «Det er i strevet med uttrykket at jeg når fram til det faglige innholdet,» seier Johansen. Ei bok som diskuterer språkarbeid og kunnskapsproduksjon på metanivå, er eit dristig prosjekt. Som lesar forventar ein her både tekstar og tenking av høg kvalitet. Målet ser da også ut til å vere dana sakprosa, som gjerne kan glitre, så lenge det glitrar fordi det er gull. Følgjande spørsmål kan difor vere på

For dei innvigdeI antologien Kunnskapens språk har sakprosa-professor Anders Johansen bydd inn til «erfaringsutveksling» om forskingsarbeid og språkbehandling. Resultatet er både inviterande og ekskluderande.Av Sine Halkjelsvik Bjordal

anders Johansen (red.)Kunnskapens språk. Skrivearbeid som forskningsmetodeScandinavian Academic Press 2012

PROSA 06 – 12

42

sin plass: Fungerer bidragsytarane i Kunnskapens språk etter prinsippet skrive godt = tenke godt? Sjølvsagt skriv dei godt. Det er ingen tvil om at vi her har å gjere med drivande dyktige essayistar og stilistar, men så er det vel heller ikkje tilfeldig at det var nett desse Johansen inviterte til eit seminar om språkbehandling og kunn-skap: Aslaug Nyrnes, Terje Tvedt, Espen Stueland, Eirik Vassenden, Nina Goga, Espen Søbye, Sissel Lie, Håkon Fyhn, Frode Storaas, Dag Østerberg – alle kjende som både dugande fagfolk og gode skrivarar. At fyndige formuleringar og slagkraftige setningar svingar seg knirkefritt forbi, kjem altså ikkje over-raskande på; det er som forventa.

kLart og UkLartNokre skriv likevel betre enn andre. Johansens prosa er (som vanleg) plettfri, og Dag Østerberg skriv her presist og godt om både det klart og det uklart skrivne. Det klare og kortfatta vert i det heile teke både eksplisitt og i praksis fleire gongar halde fram som ei ønskt norm, best formulert nettopp hos Østerberg: «For fullstendighetens form har jeg stilt spørsmålet om det går an å skrive for klart. Svaret synes å gi seg selv – det lar seg ikke gjøre.» Østerberg innrømmer på si side at det finst eksempel på fagfolk som har for-midla klare tankar med innfløkte tekstar. Men i Kunnskapens språk er det ikkje alltid det innfløkt skrivne som fungerer best. Litteraturvitarane er, påfallande nok, dei som kanskje i størst grad viklar seg inn i eit meir ekskluderande (fag)språk, som Eirik Vassenden når han skriv om kunsterfaring og fagskriving. Glitrande, kanskje, men gull? – Her er nok meiningane delte, alt etter lesarens eigen faglege bakgrunn. Og kva så med tenkinga? Essaya er absolutt fulle av «kunnskapskjærleg»

omgang med stoffet. Dei skrivande trer fram som fagpersonar, sjølv om dei skriv om eiga skriving, og det er jo nettopp sambandet mellom fagkunnskapen og skrivinga Kunnskapens språk prøver å seie noko om. Men av og til er det det faglege, heller enn skriveerfaringane, som riv ein mest med. Stueland skriv om kvifor boka Gjennom kjøttet vart sakprosa og ikkje skjønnlitteratur, og løfter med det fram viktige spørsmål om forholdet mellom faktaframstilling og fiksjonalisering. Likevel blir historia om det anatomiske teateret tidvis langt meir spennande enn Stuelands refleksjonar om eigen sakprosa. På same måte gir Storaas oss spennan-de innsikt i nomadeliv i Turkana, mens refleksjonar omkring den antropologiske teksten ikkje alltid er like fengjande. Det skriveerfarte blir likevel med eitt meir aktuelt idet Storaas set ord på sitt konkrete problem: «Eg [opplevde] at den akademisk gagnlege tekstforma var mangelfull. Språket og dei tilgjengelege orda strekte ikkje til for å fanga den livsverda eg ville fortelja om.» Og dette er gjennomgåande: Det konkrete er ofte det best tenkte – og det best skrivne. Essay der vi får innsikt i språkarbeid og kunnskapsproduksjon gjennom meir «handfast» materiale, som Søbyes ar-kivstudie og Nyrnes’ retoriske bruk av kunsthandverkarens tre arbeidsstader, gir lesaren mest.

eksemPeL og moteksemPeLDet er likevel ikkje enkeltessay som er bokas styrke, men det at essaya til saman gir ei mangfaldig innsikt i erfaringane til desse skrivande menneska, slik at alle språk- og kunnskapsarbeidarar vil kunne finne innspel til sitt eige virke. Eit truleg ikkje tiltenkt resultat av dette mangfaldet er at boka i seg sjølv fungerer både som eksempel og moteksempel: Klare østerbergske setningar står fram

nettopp som eksemplarisk klare når dei deler permar med litt mindre klare formuleringar, som dei vi kan finne i es-sayet «Anelse og form» av Håkon Fyhn. Her kunne forfattaren gjerne brukt færre enn dei tjue sidene han bruker til å formidle sitt elles viktige poeng: «Når jeg er på sporet av noe jeg ikke helt greier å få tak på i forskningen min, er det ofte gjennom skrivingen jeg finner frem til det.» Boka er også best der ho ikkje fortel sjølvsagde ting om språk og kunnskaps-arbeid – at språk er ein føresetnad for tenking, for eksempel – dette har andre fortalt oss før. Ein av dei beste tenka-rane er difor samfunnsvitaren Terje Tvedt, som på ein lett forståeleg måte bruker omgrepet «den kommunikative situasjon» og det vi kan kalle ei dialogisk kommunikasjonsforståing, til å peike på kor viktig det er å ha tilhøyraren el-ler lesaren bokstavleg talt i mente i all kunnskapsutvikling. Meir enn sjølve skrivinga er det ifølgje Tvedt medvitet om mottakaren som avgjer kva kunnskap ein finn fram til: «Valget av en (forestilt) mottaker påvirker ikke bare språket eller de endelige formuleringene […] – det påvirker også selve spørsmålsstil-lingen, hvordan forskningsprosjektet gjennomføres, og hvordan funnene blir analysert.»

For dei innvigdeI antologien Kunnskapens språk har sakprosa-professor Anders Johansen bydd inn til «erfaringsutveksling» om forskingsarbeid og språkbehandling. Resultatet er både inviterande og ekskluderande.

PROSA 06 – 12

43

«HiSTORiA Om DET AnATOmiSKE TEATE-RET ER LAngT mEiR SPEnnAnDE Enn STUELAnDS REFLEK-SJOnAR Om EigEn SAKPROSA»

44

PROSA 06 – 12

AnmELDT

Tvedt stiller elles gode spørsmål, og det er freistande å bruke nokre av dei mot Kunnskapens språk sjølv: Kven har Johansen og medskribentane hatt i tankane under skrivearbeidet, og kva følgjer har dette hatt for kunnskapen som er blitt produsert?

romantisk essayismeKunnskapens språk stiller nyttige spørs-mål og artikulerer viktige innsikter og erfaringar knytte til skrivearbeid, kunnskapsproduksjon og forholdet mellom sakprosa og skjønnlitteratur. Men trass i alt dette artikulerte ligg eitt tema likevel nærast uartikulert: skrive-tenkinga som ligg til grunn for det

heile. Kunnskapens språk – seminar og bok – ber med seg ei særeiga forståing av skriving og tekstkvalitet som står i fare for å stengje ute skrivande menneske frå andre tekst- og kunnskapskulturar enn dei ein tradisjonelt finn i meir hu-manvitskaplege kretsar. Artikulert kan denne forståinga sjå slik ut: Skrivearbeid handlar om å «finne si eiga stemme». Men kva skal vi med ei «eiga stemme»? «Vi skal bruke den i essays, spør du meg,» sa medievitar Espen Ytreberg ein gong i ein kritisk kommentar til Johansens skrive-tenking (Norsk Medietidsskrift 4/2008). I Kunnskapens språk er det nettopp eit subjektivt, nærast romantisk, essayistisk ideal som ser ut til å ligge til

grunn, og dette treng slett ikkje vere ille! Gode essayistiske tekstar skal ein ikkje kimse av. Det som derimot kan bli ille, er eit ønske om å la dette «romantiske paradigmet» trengje inn også i andre tekstkulturar, slik det til ei viss grad ser ut til at Johansen ønskjer. Nokre gonger kjem det faktisk god kunnskap ut av strenge sjangerkrav. Tenking treng også struktur. Og er eit subjektivt, individualistisk syn på skriving og kunnskap eigentleg produktivt? Dei fleste som skriv, vil vere kjende med at ein i faglege skriveproses-sar inviterer andre med i skrivinga – mentalt, men også heilt konkret: fagkon-sulentar, språkvaskarar, gode kollegaer

Tree of Knowledge, 2002. Joe a. tyler. (Oro valley Public Library)

Les og LærJeg var på vei til australia for å dykke på great Barrier reef, en gammel drøm, og kjøpte The Weather Makers i engelsk pocket, mest som reiselektyre, siden tim Flannery er australsk. Han er også paleontolog. For meg var noe av det mest fascinerende ved denne boka det lange tidsperspektivet. geologisk tid er av helt andre dimensjoner enn vår daglige tid. Dette setter opp et storslagent bilde. Jordas lange historie ble en langsom, se-kundær fortellertråd å orientere seg et-ter i et fortløpende narrativ om livet på jorda under tropevarme, vulkanutbrudd og istider. Flannery øser av egne og be-rømte forgjengeres naturkunnskaper, og gir eksempler på både vellykket og mis-lykket klimatilpasning. mislykket betyr da stort sett utryddet. Jeg skjønte litt mer av dramaet bak tallene – som hva begre-pet «albedo» betyr, og hva konsekven-sene blir av et Co

2-nivå på 550 ppm. Den norske utgaven av boka kom i

2006 (aschehoug), oversatt av Bertil Knudsen. Forsidebildet med en isbjørn på et smeltende isflak viser klimaendrin-ger som en konkret og umiddelbart fare, kanskje valgt for å motvirke giddens’ paradoks? sosiologen anthony giddens skriver i The Politics of Climate Change (2009) at mange vil vente til klimaend-ringene utgjør en umiddelbar fare før de gjør noe, men da vil det være for sent. Flannery beskriver dette enkelt: vi men-nesker er mest redd for store ting som beveger seg fort. Det er vanskelig å få oss til å gjøre noe med farer vi ikke kan se. Han trekker linjer mellom daglige gjøre-mål og klimakonsekvenser. Jeg var opp-tatt av å få sett korallrevene på østkysten av australia, men ironisk nok bidro min flyreise til enda mer CO

2-utslipp. grensen for hva mennesket opplever

som behagelig badetemperatur i havet, er rundt 30 °C, ifølge Flannery.

anbefalt av helle sommerfelt, redaktør i Dreyers Forlag.

BøKER SOm BEvEgERProsa ber samfunnsengasjerte lesere trekke fram en sakprosabok som har betydd noe spesielt for dem.

Tim FlanneryThe Weather MakersPenguin Books 2001

som ein spør til råds, eller andre er med på å forme tanken i skrift. Hos for eksempel naturvitarar er fleirforfattarskap svært vanleg. I Kunnskapens språk er dette kol-lektive aspektet ved tekstproduksjon stort sett fråverande. Med Tvedt kan vi da spørje: Kva kunne ein ha skrive og tenkt om skrivearbeid og kunnskaps-produksjon om ein i tankane også hadde fagfolk som i stor grad skriv kollektivt? Og: Er det faktisk skrivinga, eller er det det adresserte og dialogiske – med tekst eller (sam)tale – som skaper kunnskapen? Om vi ser bort frå visse essay, hadde det kanskje vore like interessant å lese ein transkripsjon av diskusjonane som følgde etter foredraga på seminaret Kunnskapens språk, som å lese sjølve essaya. For skrivande og tenkande (men ikkje nødvendigvis skrive-tenkande) essayistiske humanistar i alle fag er Kunnskapens språk ei stort sett lese-verdig og nyttig bok som gir gode innspel til eigen skrive- og kunnskapsproduk-sjon. For andre skrivande og tenkande menneske kan det hende at store delar av boka tilbyr lite anna enn glitrande innovervend skrive-tenking.

«BOKA STÅR i FARE FOR Å STEng-JE UTE SKRivAnDE mEnnESKE FRÅ AnDRE TEKST- Og KUnnSKAPSKULTUR-AR Enn DEi Ein Finn i HUmAnviTSKAP-LEgE KRETSAR»

PROSA 06 – 12

45

46

PROSA 06 – 12

Kristin Gjerpe (f. 1964) er idéhistoriker (UiO), oversetter (fra italiensk og engelsk), litteraturkritiker (Aftenposten) og redaksjonssekretær i Prosa. Hun har publisert en rekke fagartikler både på norsk og engelsk.

AnmELDT

«Denne barske, evig fuktige flekken har aldri vært del av noen landmasse, men er kommet direkte fra havdypet.» Smak på setningen! Dette er Schalansky via Qvale, oversetteren fornorsker tysken på vakreste vis, og gjennom språket blir hver øy et sukkertøy å suge på, el-ler kanskje heller en perle i et ruglete skjell, eller det delikat oransjeglinsende kjøttet som gjemmer seg inni piggete kråkeboller. Kråkebolleinnmat sluker jeg helst rå. Og slik mottar jeg også denne boka – med et begjær som vekkes av språket så vel som av emnet, enda så leksikalsk oppramsende innholdet ser ut til å være: fem kapitler tilsvarende de fem største verdenshavene, underkapitler viet noen av de minste øyene i hvert av dem, et tosiders oppslag for hver øy, bestående av én side skrift med essensielle opp-lysninger om størrelse, innbyggertall (om noen) og avstand til andre øyer og nærmeste landmasse, og én side med en enkel topografisk kartskisse over øya, i sirlig blyantgrått og selvlysende oransje, omgitt av blekblått hav. For denne utsøkte utformingen fikk forfat-teren, som også er designeren, en pris for «årets vakreste bok» da den kom ut i Tyskland i 2009. Karin Haugen i Klassekampen skriver at «boka er så fin at du blir sittende å beføle den», Bjørn

Gabrielsen i Dagens Næringsliv mener det viser at e-boka aldri kan hamle opp med papirboka.

Fotnoter tiL FastLanDetØsttyskfødte (i 1980) Judith Schalansky vokste opp med atlas, det var hennes reiser, fingerreiser, der hun satt hjemme og hvisket de fremmede navnene på steder hun visste var virkelige, men som like gjerne kunne vært «Atlantis, Thule eller El Dorado». Dette forteller hun om i det selvbiografiske forordet kalt «Paradiset er en øy. Helvete også.». Videre reflekterer hun over det umulige i å overføre jordens krumme overflate til papirets flate, en umulighet som gjør kartet til «en kunst mellom utilbørlig forenklende abstraksjon og estetisk verdenserobring». Her ligger hennes fascinasjon. Sjelden har jeg kjent noe smitte mer umiddelbart. En grunnleggende erfaring i forfat-terens unge liv er jernteppets fall, som sammenfalt med at «en skinnende hvit, uoverkommelig kant» mellom atlassidene som skilte kartet over Forbundsrepublikken Tyskland og DDR, ikke lenger var gyldig. Plutselig måtte niåringen lære utenat elver og fjell i et nå over dobbelt så stort hjemland. Det gjorde henne for alltid skeptisk til politiske verdenskart der naturen er delt

Avansert og poetisk øyhoppingForfatteren risser opp øyene vi aldri kommer til annet enn gjennom hennes bok. Og karto-grafi blir poesi.

Av Kristin gjerpe

Judith schalansky Atlas over fjerne øyer.Femti øyer jeg aldri har vært på og aldri kommer tilOversatt av Per QvaleForlaget Press 2012

47

PROSA 06 – 12

inn i stater; hun velger seg derfor den fysiske topografien, «uavhengig av alle menneskeskapte grenser». Men hvorfor øyer, de aller fjerneste og minste? Fordi de er de mest forbigåtte, de som i atlas skyves ut i kanten i en liten ekstrafirkant med en egen målestokk, et-tersom de ligger for langt borte. Dermed får vi ingen formening om relativ stør-relse og faktisk geografisk beliggenhet. Det er dette Schalansky vil gjøre noe med, disse øyene som er «fotnoter til fastlandet», og «langt mer interessante enn den viktige, kontinentale korpus». Og hvem definerer dem som fjerntlig-gende? Bare kontinentalbeboere gjør det, og gjerne som en projeksjon av en uskyldig urtilstand, et jordisk paradis. For dem (oss), liksom for Thomas More, som i kjølvannet av Columbus’ og Amerigo Vespuccis oppdagelser av et nytt kontinent ga navn til sjangeren, er en øy «det perfekte sted for utopiske eksperimenter». I seg selv er hver øy verdens navle.

kartLegging FøLger oPPDageLsenSchalanskys bok har en strengt geogra-fisk organisering. Selv leser jeg øyene inn i mer tematiske kategorier, etter et mønster jeg mener å se Schalansky så vidt innby til i forordet. Mønsteret teg-ner seg fordi hver øybeskrivelse ikke bare er en oppramsing av fysiske fakta, men dypdykk i enkelthendelser på en nesten romanaktig måte (om det kan sies om en knapp bokside). Oppdagelsesreiser er en slik kategori. For at en øy skal plasseres på kartet, må den oppdages. Midt ute i Atlanterhavet, litt nærmere Elfenbenskysten (1560 km) enn Brasil (2250 km), ligger Ascension – oppkalt etter Kristi himmelfartsdag, da Affonso d’Albuquerque i 1503 gjen-oppdaget øya. Gjenoppdaget, for to år tidligere hadde Joao da Nova kommet dit, men uten å sette den på kartet.

Informasjonen er presist nedtegnet av Schalansky på tidslinjen hun gir hver øy, men noe mer forteller hun ikke om akkurat dette. Derimot skriver hun spen-nende om hva Himmelfartsøya skulle bli i siste halvdel av det 20. århundre: «en arbeidsøy for telegrafister og spioner og en mellomstasjon for kabelen på bunnen av Atlanteren som forbinder jordens deler med hverandre», en øy der «NASA strekker ut sine følere». Annerledes med Bouvetøya bare 1700 km fra Antarktis; der handler hele Schalanskys skriftside om hvor lang tid det tok før øya ble oppdaget fra den første gang ble skimtet i 1739 av kaptein Bouvet de Lozier, «som trodde det var en kapp på sørkontinentet». Siden ble den forgjeves lett etter av tre ekspedisjoner (Cook, Ross, Moore) etter at «bare to kapteiner på hvalfangstfar-tøyer har sett øya, men deres posisjoner er klart avvikende». Først i 1898 lykkes det et tysk skip, Valdivia, å gjenfinne den steile øya «i sin ville prakt». Schalanskys beretning om oppdagelsen er innforlivet nydelig. Siden 1930 er den ubebodde isbreøya administrert av Norge. En norsk isbit!

hver øy er en Fest. eLLer et FengseL«Så lenge det har eksistert biologer, har de søkt seg til øyer for at ikke overfloden skal drive dem til vanvidd,» skrev Fredrik Sjöberg i sin delvis selvbiografiske bok Fluefellen, som jeg anmeldte, like be-geistret, for Prosa 1/2011. Øyer er forsk-ningsfavoritter, for forskerne «er hver øy en fest,» skriver Schalansky og finner fram til en rekke relevante vitenskapelige ekspedisjoner for øyene «sine». Men øyer kan også være det motsatte, de egner seg utmerket som fengsel eller som skjulested. (Les historien om den britiske øya Pitcairn, 2120 km fra Tahiti! Nei, les alle historiene!) Og de kan være opphav til klaustrofobiske samfunn. Også dem får vi servert historier om i

Atlas over fjerne øyer. Av alle rare ting som kan oppstå i så isolerte samfunn, er fargeblindhet en av dem. På den bitte lille stillehavsøya Pingelap bor det bare 250 mennesker, og 75 av dem er helt fargeblinde. Dette skriver Schalansky, og vi må gå ut fra at det er riktig, selv om vi ikke vet hvor hun har det fra, for det finnes ingen kildehenvisninger i boka, kun et fyldig steds- og navneregister. På tidslinjen til Pingelap i Mikronesia er dekoding av akromatopsi-genet uansett avmerket i år 2000, og Schalansky fore-stiller seg de fargeblindes tilværelse:

De skyr lyset, dagen, ofte venter de til skumringen med å forlate hyttene, der de har blendet vinduene med farverike folier. […] Mange av dem hevder at de alltid husker hva de drømmer, og noen sier at de sågar om natten kan oppdage de små fiskestimene på dypt vann, se at de små finnene reflekterer det svake månelyset.

kartograFien som PoesiDet er Schalansky selv som foreslår en slik kategorisering, og – i samme åndedrag – at atlaset burde «regnes med til skjønnlitteraturen». Etter å ha lest Atlas over fjerne øyer, hoppende

«HvER øYBESKRiv-ELSE ER ET DYPDYKK i EnKELTHEnDELSER PÅ En nESTEn RO-mAnAKTig mÅTE»

Avansert og poetisk øyhoppingForfatteren risser opp øyene vi aldri kommer til annet enn gjennom hennes bok. Og karto-grafi blir poesi.

48

PROSA 06 – 12

fra side til side, øy til øy, tenker jeg at det er Schalanskys blikk og skrift som gjør kartografien til skjønn litteratur. Før Adam – mennesket – gir den navn, ligger verden i et uartikulert mørke (for alle andre enn Gud). Kanskje må den navngis igjen og igjen. Litteraturen gjør at verden ikke forsvinner. Og så lurer jeg: Får ikke Schalansky lyst til å reise? Hvorfor vet hun at hun aldri kommer til disse øyene? Det er litt rart, men det synes jeg kanskje fordi jeg lever i Norge, der vi lett tenker at vi kan reise hvor vi vil. Lar hun være å reise

fordi disse sære små øyene ikke nød-vendigvis er så spennende i seg selv, der de ligger langt ute til havs? For kanskje får øyene liv først og fremst gjennom beretningen om oppdagerne som kom dit, om eventyrerne som strandet der, de europeiske herskerne som søkte tilflukt der, alt dette minutiøst historiske og kuriøse som Schalansky har lest seg til, skikkelsene som ikke finnes mer. I så fall holder ikke Schalanskys innledende tese om den fysiske topo-grafiens uovertruffenhet; det er tvert imot menneskenes berøring med øyene

som gir dem liv, på alle mulige ulike vis, fra forvisning og fengsel via hverdagsslit til jordisk paradis og utopi. Slik hun gir dem liv i den litteraturen hun skaper. Som i det hun skriver om den tjue kvad-ratkilometer lille øya i Nordishavet kalt Ensomheden (Tilbaketrukkenhetsøya på russisk), oppdaget av tromsøværingen og kaptein Edvard Holm Johannessen 26. august 1878, og nå med nedfrosne spor etter det 20. århundrets aktiviteter:

Her er det ingen som bor. En gam-mel værstasjon ligger nedsunket i sneen, forlatte bygninger sover i buktens buk, vendt mot den smale landtangen på den andre siden av det gjenfrosne myrlandet. […] Provianten som er til overs, ligger dypfrosset i de nedisede grønne trebrakkene. […] På veggen med palmemønster henger et bilde av Lenin med hakeskjegget.

Hele tiden får jeg lyst til å vite mer, lese mer, jeg begynner å slå opp på oppdagernavn, lete på google maps, for eksempel for å finne ut noe om de 277 innbyggerne på stillehavsøya Napuka (eller Disappointments Islands), men-nesker Schalansky ikke sier noe om. (Det hun heller velger å fortelle om, er hvorfor oppdagerne på Magellans skute i 1521 kalte det hele en stor skuffelse; de hadde sultet i 50 døgn og fant ingenting å spise.) Også dette tjener til forfatte-rens pris: beherskelsen i fortellergleden, den begrensningen hun ilegger seg selv når hver øy aldri vies mer enn én side skrift, som bunden form i poesi. Slik blir tekstene også øyer, strengt avgrenset mot havet rundt, det store åpne. At Schalansky ikke angir hvor dypt havet er der øya er festet til bunnen, måtte være det eneste savnet.

AnmELDT

Påskeøya

49

PROSA 06 – 12

Fortjener mer enn fakta

UngPROSA

Faktabøkene i Damms leseunivers byr på stor variasjon – dessverre varierer også kvaliteten. Verket henvender seg i liten grad til barna som tenkende vesener. Av Hedda vormeland

Hedda Vormeland (f. 1977) er utdannet litteraturviter med nordisk og nederlandsk i fagkretsen. Hun arbeider som oversetter (fra engelsk og nederlandsk) og språkkonsulent, har bakgrunn fra bokhandel og har et sterkt engasjement for barnelitteratur.

Det legges (heldigvis!) stor vekt på lese-opplæring i skolen, og det er mye snakk om leselyst. Selv foretrekker jeg ordet lesesult, for det gjør det tydeligere hva lesing egentlig er, nemlig noe som dek-ker helt grunnleggende behov. Mange foreldre med småskolebarn sitter kveld etter kveld og lytter til avkommets mer eller mindre famlende forsøk på å komme seg gjennom ukas leselekse. På foreldremøtene understrekes vik-tigheten av daglig lesetrening, og på lekseplanen står det, uke etter uke, at «dette behovet kan ikke ivaretas på leksehjelp» (med to streker under et kursivert «ikke»).

LeseoPPLæring meD nivÅDeLte Bøker

På svært mange skoler brukes Damms leseunivers, et sett med nivåinndelte bøker. Det ser ut til at både ideen og de al-ler fleste av bøkene er hentet fra Sverige, hvor serien har navnet «Stjärnsvenska – läs i nivåer». Opplegget er utformet som en stige hvor elevene trinn for trinn beveger seg i retning av å bli funksjonelle lesere. På nivå 1 har bøkene 8 sider og er enten uten tekst eller har bare ett ord på hver side, på det siste nivået, nivå 11, er bøkene på 32 sider og inneholder 3000 ord. I de mellomliggende nivåene økes både tekstmengden og kompleksiteten gradvis, mens andelen illustrasjoner

avtar. Tanken er at hvert barn til enhver tid skal lese bøker på et nivå det lett kan mestre, noe som vil stimulere til lese-glede. Barna får en ny bok med hjem i sekken hver uke. Bøkene selges i bokser, og på hvert nivå er det bøker i kategori-ene «opplevelse» (skjønnlitteratur) og «fakta». Sistnevnte kategori er antakelig blant de mest utbredte faktabøkene for småskolebarn. Enda viktigere er det faktum at disse bøkene brukes til å lose barna inn i en skriftspråkkultur, de er med på å etablere et mønster for hvordan man kan hente kunnskap fra bøker. Det elevene lærer når de leser disse faktabøkene, er altså ikke bare at naturlovene gjelder overalt i universet, eller at reven er i slekt med hunden – men også (og mye viktigere!) at det er mulig å lese seg til nesten all kunnskap.

FaktaBøkene i serienFaktabøker oppfattes ofte som mindre krevende enn skjønnlitteratur, kanskje fordi «belønningen» for å lese kommer litt raskere. I en skjønnlitterær tekst må man følge tråden i en fortelling, kanskje holde styr på flere forskjellige personer, leve seg inn i en konflikt. Faktabøkene tillater i større grad skumlesing: Har man lest et par setninger, har man alltids fått med seg et eller annet. Dermed pas-ser faktatekster godt for utrente lesere. Men dette kan bli en fallgrube – også

Flere forfattereDamms leseunivers 1–11Cappelen Damm

50

PROSA 06 – 12

fagformidling krever sammenheng og lange linjer. Særlig faktabøker for de yngste barna kan ha en tendens til å bli oppstablinger av opplysninger, hvilket innbyr til beiting og gir lite rom for refleksjon. Men faktabøkene i Damms leseunivers (og andre lesetrenings-tekster) er med på å etablere et mønster for barnas tilegnelse av kunnskap gjen-nom tekst. Da er det viktig at vi ikke påfører dem lesestrategier som står i veien for det andre tekster vil kreve av dem senere. Nivådelingen gir stramme rammer for det som skal formidles – bøkene på nivå 4 skal inneholde 45–75 ord, det brukes enkle, beskrivende ord og korte, enkle setninger, og teksten har bilde-støtte. På nivå 8 er bøkene på 24 sider med ca. 8 illustrasjoner, teksten er på 1300–1500 ord og delt i kapitler, og det brukes språklige bilder. Det er opplagt utfordrende å formidle engasjerende og presist innenfor snevre rammer, men flere av bøkene viser at det er mulig. Jeg har studert et utvalg bøker fra nivå 3 (Fra mat til bæsj, om matens vei gjennom kroppen) til nivå 11 (Vann er viktig!, om vann). Det er stor variasjon når det g jelder emner, utforming og

tekstlige kvaliteter. Verket tar utgangs-punkt i det kjente og nære – svært mange av bøkene handler om dyr og na-tur, vi finner titler som Dyra på gården (nivå 2), Dyra i skogen (nivå 3), Nattdyr (nivå 4), Utdødde dyr (nivå 5), Krypdyr (nivå 6), Vi kvitrer og surrer (nivå 7), Jungeldyr (nivå 9) og Dyr som arbeider (nivå 11). Verdensrommet er også sterkt representert – på alle nivåer unntatt 4, 7 og 10 er det en bok om romfart eller himmellegemer. Menneskekroppen og dens funksjoner finner vi også på flere av nivåene, og miljøvern går igjen, med titler som Kildesortering! (nivå 4) og Miljøklubben (nivå 10). Alle titlene er tilgjengelig i bokmåls- og nynorskutgave – jeg har sett på bokmålsutgavene. Titlene er oversatt og omarbeidet fra svensk, og det henger igjen en del svesismer. For eksempel er «trött» i betydningen sliten oversatt til «trøtt», mens det temmelig høystemte «hun er med barn» avslører at man ukritisk har beholdt dette på svensk helt hverdags-lige idiomet.

vekkeLsesskriFter og FaktaForteLLinger

Enkelte av bøkene er ekstremt normati-ve, for eksempel Hva skjer med naturen? (nivå 5), som tittelen til tross egentlig er et slags vekkelsesskrift. Spørsmålet om hva som skjer med naturen, får vi ikke svar på, derimot får vi beskjed om å kjøpe kortreist mat og unngå å skylle ned maling og olje i kloakken. Deler av budskapet er riktig nok pakket inn i formuleringer som «vi kan velge mat som ikke er sprøytet med gift», men konklusjonen er klar: «Vi må gjøre hva vi kan for at naturen skal ha det bra. Hvis naturen har det bra, så har også vi mennesker det bedre.» Det er lov å håpe at barnas naturlige nysgjerrighet driver dem ut på leting etter forklaringer, for eksempel på hva det vil si at «naturen har det bra», eller hvorfor «det er viktig

å ha både skoger og åpne landskap». Selv for meg, som hverken er biolog eller klimaforsker, oser denne boka av forspilte sjanser til å peke på eller forklare sammenhenger i økosystemer. Flere av bøkene er faktafortellinger, hvor skjønnlitteratur og kunnskaps-formidling blandes. Én slik tittel er Ringer av tid (nivå 7), en fortelling om Simen og morfar Gustav på tur i skogen. Her brukes noe konkret som barn flest har sett – en trestubbe med årringer – til å formidle et perspektiv på historie. Morfar forklarer ikke at treet har én årring for hvert år, det får leserne sjansen til å hente fram fra sin egen hukommelse – eller, som Simen sier: «Det der er jo bare årringer. Det vet jo alle barn som går i barnehagen.» Sammen med morfar teller Simen seg bakover i tiden og merker av tidspunktet for forskjellige begivenheter – året da han selv ble født, månelandingen, de første fjernsynssendingene. De kom-mer fram til at treet begynte å vokse i 1862, og fantaserer om hvordan morfars farfars farfar kjørte forbi her på vei til amerikabåten akkurat den dagen. I Ringer av tid serveres det ikke noe overdådig opplysningskoldtbord, men boka er egnet til å vekke nysgjerrighet, og barna kan inspireres til å telle seg bakover i historien selv. Boka Hvordan ble jeg til? (nivå 8) forteller hvordan eggcelle og sædcelle smelter sammen og blir til et barn. Her er det vanskelig å finne noen rød tråd – for eksempel handler et kapittel med overskriften «De tre farligste dagene i ditt liv» om flerlinger, bare avslutnings-vis nevnes det i forbifarten at omtrent halvparten av alle befruktede egg støtes ut fra kroppen. I tillegg går det i ball med terminologien (embryonalperioden er jo ikke over etter tre uker), og det er også noen pussige påstander her – som når det står at «det er i løpet av de tre siste månedene i magen at barnet vokser

«SæRLig FAKTA-BøKER FOR DE Yng-STE BARnA KAn HA En TEnDEnS TiL Å BLi OPPSTABLingER Av OPPLYSningER, HviLKET innBYR TiL BEiTing Og giR LiTE ROm FOR REFLEKSJOn»

UngPROSA

51

PROSA 06 – 12

mest». Hvordan måler man «mest»? Er det ikke «mer» å vokse fra én celle til halvkilos foster enn å seksdoble vekten sin fra fem hundre gram til tre kilo?

nysgJerrigPer eLLer snUshane?

Bakerst i hver bok er det spørsmål til teksten. Disse vil uvegerlig gi retning til barnas lesing. Ved å spørre etter noe forteller vi barna hva de «skal» få ut av teksten. Spørsmålene vi stiller, styrer utviklingen av lesestrategier – hvis vi bare spør etter faktaopplysninger, står vi i fare for å oppdra en flokk snushaner som er gode til å lete, men ikke blir utfordret til å tenke selv. Det ser ut til at faktaspørsmål dominerer i de fleste bøkene, og at svaret står i teksten. Men enkelte spørsmål kre-ver at man kopler sammen opplysninger, som i Dyra i skogen (nivå 3), hvor svaret på spørsmålet «Hvorfor har haren skarpe

tenner?» må utledes av teksten: «Haren gnager bark. Den har skarpe tenner.» På de øverste nivåene spørres det i større grad etter elevens egne tanker, men få av spørsmålene krever analytiske evner. Damms leseunivers byr på et variert utvalg faktabøker – dessverre er også kvaliteten varierende. Mange av bøkene er helt greie, noen er rett og slett dårlige, andre veldig bra. Det føyes stadig nye titler til katalogen (Damms leseunivers 2), og her er det også nyskrevne norske bøker. Det er lov å håpe at leseuniverset vil omfatte stadig flere bøker som vekker nysgjerrighet og stimulerer elevenes analytiske evner. For barna fortjener faktabøker som gir dem kunnskap og gode leseopplevelser – og som også legger til rette for lesestrategier de er tjent med i sitt forhåpentligvis lange og lykkelige samliv med all verdens litteratur.

«SELv FOR mEg, SOm HvERKEn ER BiOLOg ELLER KLimAFORSKER, OSER DEnnE BOKA Av FORSPiLTE SJAnSER TiL Å PEKE PÅ ELLER FORKLARE SAmmEn-HEngER i øKO-SYSTEmER»

illustrasjoner fra ulike bøker i Damms Leseunivers

PROSA 06 – 12

52 BOKESSAY

TEKST Frank Rossavik

når politikere skriverDe fleste vil kunne lære noe av å lese politikeres bøker om politikk.

53

PROSA 06 – 12

PROSA 06 – 12

eg nølte da Prosa ba meg gjøre denne jobben. Bøker om politikk, skrevet av po-litikere? Som del av jobben min har jeg tidligere bladd i de fleste av dem, med rask og rutinert journalistisk harelabb, for å se om det

var noe der jeg kunne bruke. Å lese dem grundigere bød meg imot. Det er jo så mye man skulle ha lest. Internasjonalt blir det flere og flere politikerbøker. I Tyskland omtales «Polit-Bücher» som en voksende trend. I USA skriver bloggeren Steve Benen i The Washington Monthly at politikerbøker «er blitt så vanlige at de praktisk talt forventes» når det kommer en politiker med nasjonale ambisjoner. Benen mener de fleste av bøkene er dårlige, men at det ikke spiller stor rolle, for «poenget er at boken skal gi medieoppmerksomhet og bidra til pengeinnsamling». Også i Norge er det kommet ganske mange de siste 10–15 årene, trolig flere enn i noe tidligere tidsavsnitt. Her skal jeg se på sju av dem, valgt etter to kri-terier: De må være utgitt de siste fem årene, og av en politiker som sitter enten i regjeringen eller på Stortinget. Man kan spørre hvorfor politikere i det hele tatt skriver bøker, og om disse bøkene har verdi. Problemet er at de samme spørsmålene kan stilles om de fleste andre som skriver bøker. Hvert år gis det ut over seks tusen bøker på norsk. Hvor mange av disse har strengt tatt verdi for andre enn forfatteren og hennes nærmeste? I dette ligger et første svar på første spørsmål. En politiker skriver bok for sin egen del. Jeg husker godt effekten av min egen første (Hei til EU, 2005). Den besto i hovedsak av reportasjer og intervjuer jeg allerede hadde publisert i aviser, og som trolig var lest av flere hundre tusen. Å samle stoffet mellom to permer hadde likevel en magisk effekt. Selv om boken

bare solgte noen få hundre eksempla-rer, var det som om jeg gikk gjennom en usynlig perleport. Fra å være (bare) journalist ble jeg forfatter. Plutselig var jeg «EU-ekspert», jeg ble invitert til å snakke på seminarer og på radioen, og jeg fikk annet enn kjeft i e-poster. For en journalist er det å skrive bok nøkkelen til menneskeverd. Politikerne ligger sammen med oss journalister i det nedre sjiktet på til-litsbarometeret. Det er altså sannsynlig at også politikerne vil gjennom denne perleporten og smake litt av paradiset på den andre siden. En annen faktor er at politikere i vår hektiske tid som regel bare når ut til massene med en setning eller to av gangen. Der er selv vi journalister heldigere stilt. Ved å skrive bok kan politikeren altså vise eventuelle interesserte at han er i stand til å dra lengre resonnementer. En politiker jeg kjenner godt, sier også at han skrev fordi han hadde tankerekker han kun kunne utvikle i bokform. Så blir det neste spørsmålet om politikernes bøker har verdi for leseren.

BokskrivertraDisJonSpesielt Arbeiderpartiet har en rik tra-disjon for at politikerne skriver bøker. Haakon Lie skrev for eksempel en hel stripe av dem i ulike formater, alt fra krasse politiske polemikker til selvbio-grafier – og biografier om andre. Politikerbøkene kommer i to hoved-grupper. Den ene er selvbiografien, her-under også de autoriserte biografiene skrevet sammen med andre. Grenselandet mellom biografi og selvbiografi er for øvrig temmelig tåkete. Selv SF-høvding Finn Gustavsens selvbiografier, hvorav den siste (Kortene på bordet, 1979) er legendarisk i sjangeren, ble ikke skrevet av den tidligere pressemannen alene. Bøkene var gruppearbeider der flere partifeller skrev med. Selvbiografiene kan – som sistnevnte – være ruvende

verk der politikeren tar leserne med langt inn i maktkamper og andre politiske prosesser, og i sitt eget tankeunivers. Da blir de også en bauta over forfatteren. Langt oftere er biografiene tynne saker som bare gir noen overflatiske blikk inn, dog som oftest ispedd et eller annet «opp-gjør» som kan tjene som ingresspoeng for avisene. Men selv likegyldige bøker kan få verdi for en annen forfatter som etter politikerens død vil nøste opp for eksem-pel et partis historie. Da kan den mest uanselige setning bli til nytte, som en bit i et puslespill. Jeg har opplevd det selv, så jeg skal være den siste som fraråder forlagene å gi ut politikeres – eller andre makthaveres – selvbiografier. Den andre hovedkategorien politiker-bøker, og den jeg skal ta for meg her, er den der politikere skriver om politikk. Men grensen kan være uklar. Selvbiografier handler opplagt også om politikk, og de fleste bøkene om politikk har også elemen-ter av selvbiografi. Politikeren bruker en personlig livserfaring som utgangspunkt for et politisk resonnement.

ÅPne konservativeHøyre har en rik intellektuell tradisjon, i stor grad knyttet til tidsskriftet Minerva. Det ble grunnlagt i 1924 som organ for Den Konservative Studenterforening

«DET ER SAnn-SYnLig AT OgSÅ POLiTiKERnE viL gJEnnOm PERLE-PORTEn Og SmAKE LiTT Av PARADiSET PÅ DEn AnDRE SiDEn»

Frank Rossavik (f. 1965) er politisk kommentator i Bergens Tidende.

54 BOKESSAY

J

PROSA 06 – 12

55

(DKSF) og revitalisert på 1950- og 1960-tallet med senere kulturminister Lars Roar Langslet som drivende kraft. Langslet har alene skrevet over 30 bøker, mange om politiske tema. Minerva var en konservativ motvekt mot næringslivsliberalistenes Libertas, og var også åpen for stemmer fra andre politiske kanter. Jon Elster og Hans Skjervheim var blant bidragsyterne. Så dovnet tidsskriftet hen ig jen før det ble relansert i 2001 som tidsskrift og fra 2006 også som nettsted. Nå var Nikolai Astrup og senere Torbjørn Røe Isaksen drivkreftene. Igjen er miljøet åpent – også folk fra venstresiden bidrar i ordskiftene. Som en reaksjon på de mer dogmatiske ideologiene sosialisme og liberalisme fremstår konservatismen i seg selv som åpen og fleksibel. Kanskje er det derfor konservative partier har kunnet profitere på 2000-tallets finanskriser, mens partier med klar sosialistisk eller liberalistisk arv har tapt. I Høyre om! For en ny konservatisme går Torbjørn Røe Isaksen gjennom tenkerne han mener har formet konservatismen, med Edmund Burke i spissen. Det gjøres kort og skarpt. Lesningen minnet meg om at det var på tide å gjenoppdage den franske tenkeren Alexis de Tocqueville (1805–59), som ellers ikke var stort mer enn en fjern erindring fra ex.phil. for snart 30 år siden. Torbjørn Røe Isaksens utgangspunkt er Høyres elendige valgresultat i 2005. Han ville bidra til å kvikke partiet opp. I en anmeldelse ble Isaksen kritisert for nesten bare å skrive om fortiden og for at fremtidsvisjonene hans ikke var særlig originale: Grenser for markedet og grenser for staten, individet skal stå i sentrum – men må vise samfunnsansvar og trenger det fellesskapet tradisjonene og institusjonene kan tilby. Men er man konservativ, så er man konservativ – og Torbjørn Røe Isaksens fremtidsver-

dier kan trekkes like tilbake til Burke, Tocqueville og hans øvrige åndelige forfedre. Høyres partileder og statsminis-terkandidat Erna Solberg er en annen type enn Isaksen. Det mest ideologiske med hennes bok fra i fjor er tittelen: Mennesker, ikke milliarder. Også hun bekjenner seg nå til Høyres konservative tradisjon, selv om hun tidligere flørtet mer med den liberalistiske, som også finnes. Solberg bruker samme oppskrift som de fleste andre politikerbøkene. Hun drar gjennom saksfeltene hun er mest opptatt av, og vinkler dem med selvopplevde anekdoter. Teksten er ef-fektiv og journalistisk, sikkert mye tak-ket være samarbeidet med den erfarne journalisten Odd Isungset. Solberg tjener på å være direkte også om politisk betente tema. Hun skriver at det er «noe halvhjertet over den politiske støtten» til krigen i Afghanistan, og spør «hva som hadde skjedd dersom vi ikke hadde valgt å delta». Hun kritiserer den sittende regjeringens bestrebelser på å sikre et best mulig forhold til Kina og andre lukrative markeder for norsk næringsliv: «Menneskerettighetene har en lei tendens til å tape for næringslivs-interessene.» I debatter og intervjuer på fjernsyn kan Erna Solberg virke forsiktig. I bo-ken er hun skarpere og mer engasjert. Igjen kan vi mistenke «ghostwriter» Isungset, men f lere steder er enga-sjementet så knyttet til personlige erfaringer at det virker ekte nok. Erna Solberg bruker for eksempel sin dysleksi som utgangspunkt for et interessant kapittel om lærevansker: «Når jeg deltar i debatter og hevder at det kan være en sammenheng mellom lese- og skrivevansker blant voksne og veksten i antall uføre og langtidssykmeldte, ser jeg av og til hevede øyenbryn fra mine meddebattanter fra både høyre- og venstresiden.»

Jonas gahr støreÅ gjøre en forskjell. Refleksjoner fra en norsk utenriksministerCappelen Damm 2008

erna solbergMennesker, ikke milliarderCappelen Damm 2011

Dagfinn HøybråtenPengene eller livet. Livskvalitet for alleLuther Forlag 2009

Bård Vegar SolhjellSolidaritet på nySamlaget 2011

Kristelig Folkepartis tidligere leder Dagfinn Høybråten er på markedet med en selvbiografi i høst, men for fire år siden kom han med Pengene eller livet. Livskvalitet for alle. Også han har fått hjelp til å skrive (av to medarbeidere), men er til å kjenne igjen likevel. Boken er den mest likegyldige i utval-get på sju. Den bekrefter at KrF er KrF og at Høybråten er Høybråten, uten egentlig å si oss noe nytt. Her handler det om gudstro, om abort og sorteringssamfun-net, om kamp mot grådighetskulturen, om truslene fra Fremskrittspartiet og fra alkoholen. Men også Høybråten viser glød her og der, som når han medgir at kontantstøt-ten reduserer den økonomiske veksten ved å holde foreldre ute av arbeidsmarke-det en periode, «men det er jo ingen som helst tvil om at tiltaket vil heve kvaliteten på samfunnet og gjøre familiene lyk-keligere. Burde man ikke legge større vekt på det?». Han forteller også om folk i Malawi som ligger tre i hver seng, og dør fordi de ikke har råd til aids-medisin: «Bistandspenger kunne gjort forskjellen. Penger teller. Bistand nytter.»

storseLger støreJeg ba forlagene om tall for hvor mye bøkene har solgt. Jeg vet jo at de ikke

opplyser reelt salg, men det er alltid gøy å spørre. Det jeg fikk fra alle unntatt Manifest forlag, var opplagstallene, og de er i de fleste tilfellene så lave som de pleier å være for norske bøker. Høybråten og Solhjell nådde 1500, Solberg 2500, Isaksen 3700 (hjulpet av kulturrådsinn-kjøp). Den som skiller seg ut, er Jonas Gahr Støres Å gjøre en forskjell, med et opplag på hele 19 000. Støre vakte oppsikt med boken. Dels var den kontroversiell fordi han hadde engasjert en gruppe i UD til å hjelpe seg med å skrive den («skattebetalernes pen-ger brukes til osv.»), dels var det en liten sensasjon at en sittende utenriksminister skrev såpass åpent om det han jobbet med til daglig. Hjelpen til tross, Å gjøre en forskjell er veldig støresk. Overalt finner vi disse kortdiktene som for noen er interessante, for andre irriterende, Paulo Coelho-aktig dill: «Det mennesker har gjort feil, kan mennesker gjøre om. Forandring ligger ikke utenfor menneskenes rekkevidde. Den ligger innenfor.» Boken gir et innblikk i hvordan en (ambisiøs) utenriksminister jobber med internasjonale avtaler, forsøksvis påvirkning av diktatorer, og mye annet. Det er selvsagt mye snakk om dialog og dilemmaer, men også klare erklæringer, som denne om at norske selskaper tjener penger i diktaturer: «Om norske selska-per holder seg hjemme, er det andre som tar jobbene.» Der fikk Erna Solberg den, eller snarere omvendt – ettersom hennes bok kom sist. Høydepun k tene er Jona s Ga hr Støres samtaler med Orhan Pamuk og Tony Blair. De taler tydeligere enn Støre om fallgrubene ved å takle inn-vandring feil og farene ved militant islamisme. Man kan si mye om Støre, men man bør ha respekt for hans ambisjoner om og evne til å spille en internasjonal rolle. Og en konstruktiv rolle, for all del.

DoBBeL LysBakken

Kriteriene for mitt utvalg skaper en skjevhet. Det inkluderer tre bøker av SV-politikere – en av parlamentarisk leder Bård Vegar Solhjell og to av parti-leder Audun Lysbakken. SV-miljøet har skapt forholdsvis lite memoarlitteratur, akademikertettheten og skriveevnen tatt i betraktning, men flere «bøker om politikk». Jeg bør gjøre oppmerksom på mulig inhabilitet, for jeg kjenner de to og har dessuten en fortid i deres parti. Lysbakkens beste, skrevet sammen med sykepleier Ing var Skjer ve, er Deltakerne. En reise i demokratiets fram-tid. Med et ideologisk utgangspunkt vil forfatterne vise at alternativet til dagens markedsliberalisme ikke behøver å bli en sosialisme tuftet på at staten eier og bestemmer «alt». De vil ha desentrali-sering av politisk og økonomisk makt: at ansatte eier og styrer sine egne bedrifter, og at borgere gjennom direkte demokrati deltar i styringen for eksempel på kom-munenivå. Boken er en reise gjennom eksempler i inn- og utland, fra det ansatt-eide webselskapet Kantega i Trondheim til den utstrakte borgermedvirkningen i styret av den spanske byen Sevilla. Fremstillingen er klart journalistisk i formen, Lysbakken har fortid i faget. Boken tjener stort på ikke å være ensidig. Flere steder sier forfatterne at det ikke er så enkelt å bygge alternativer i prak-sis. Et arbeidereid heismontørselskap fikk problemer, dels fordi bankene var motvillige til å låne penger til en slik bedrift, dels «er det å få kollektiv til å ta ansvar en uhyre krevende oppgave». Interessant lesning, altså, og enda mer interessant blir det hvis man underveis i forfatternes sverming for mer lokalde-mokrati husker på at SV er et av landets mest sentraliserende partier. Audun Lysba k kens a ndre bok , Frihet, likhet, farskap, er helt enkelt et kampskrift for pappapermisjon, saken som – noe overraskende – er blitt den

«Å GJøre eN ForSKJeLL ER vELDig STøRESK. OvERALT FinnER vi DiSSE KORTDiKTEnE SOm FOR nOEn ER inTERESSAnTE, FOR AnDRE iRRiTEREnDE, PAULO COELHO-AKTig DiLL»

56 ESSAY

PROSA 06 – 12

forfatteren forbindes tettest med. Temaet er heller fjernt for meg, så jeg støtter meg til Linn Stalsbergs kritikk i Prosa 3/2012. Hun mener Lysbakken idealiserer sin egen forbløffende greie og lykkelige pappapermisjon, og at han mangler blikk for at andre familier har større utfordringer i hverdagen.

soLhJeLL mest amBisiøsBård Vegar Solhjells bok Solidaritet på ny er den lengste og mest ambisiøse i utvalget. Han briljerer først og fremst som statsviter, men man ser at han også har idéhistorie og sosiologi i fagkretsen. Han bruker det faglige blikket til å ana-lysere sin politiske erfaring, som også inkluderer noen år ved Kongens bord. Solhjell fikk velfortjent oppmerksomhet for sin analyse av regjeringens virkemåte, som er slik – mener han – at dristig nyten-king er så å si umulig. Departementer og statsråder hegner om sine budsjetter og gir ikke slipp på en krone frivillig. Byråkratiet fungerer konservativt og er langt bedre til å finne innvendinger mot å gjøre noe nytt enn til å snu seg. Men jeg liker også Solhjells analyse av hvorfor venstresiden langt på vei har spilt fallitt i den vestlige verden. Den har ikke utviklet «ei heilskapeleg forståing av og svar på den typen samfunn og utfordringar vi er i ferd med å bevege oss inn i». Venstresiden har møtt ned-gangen de siste 10–20 årene ved enten å tilpasse seg høyresidens politikk eller ved å gå tilbake til røttene. Solhjell mener venstresiden trenger noe annet for igjen å kunne dominere samfunnsdebatten. Han vil at venstresiden skal «bevege oss frå meir til betre som tankegang i utviklinga i samfunnet», det vil si bort fra vekstjaget og over til det kvalitative, for eksempel innholdet i barnehager og skoler. Dette er ikke nye tanker, men de blir godt utviklet av Solhjell. Han ser også muligheter i endringen av næringsstruktur. Bevegelsen bort fra

store, arbeidsintensive industribedrifter har representert en utfordring særlig for de store sosialdemokratiske partiene i Europa. Gradvis har fagbevegelsen de har bygd seg opp på, forvitret. Denne typen bedrifter flyttes østover, til lavkostland, mens vi på våre kanter – i tillegg til mange offentlig ansatte – får stadig flere mindre bedrifter (med lav organiseringsgrad) som produserer tjenester og driver miljø-vennlig industri. Men dette er jo bare bra, synes Solhjell: «For ei moderne raud og grøn venstreside passar denne utviklinga godt, då nærings- og miljøpolitikk kan gå hand i hand i staden for å vere evige motsetnader.» Sju bøker om politikk, altså. Ingen av dem bærer preg av å være pliktløp, flere av formidlingsglede. Noen vil etter alt å dømme skrive flere bøker. Torbjørn Røe Isaksen er en slik foretaksom intel-lektuell type. Bård Vegar Solhjell skrev sin som ledd i kampen om ledervervet i SV, men trakk seg som kandidat allerede før boken var utgitt. Solhjells politiske karriere kan stoppe opp ved valget neste år. Han bør uansett skrive mer. En kort, avsluttende bemerkning: Det som reddet meg fra den kvelende kjedsomheten jeg fryktet, var ikke det jeg trodde skulle redde meg, nemlig en vok-sende glede over svulstigheter og slappe analyser det kunne gå an å gjøre narr av. Nei, det som reddet meg, var at bøkene for en stor del er interessante å lese. Også jeg, som kan mye om politikk, lærte noe i de fleste av dem. Folk med middels eller lavere kunnskap vil kunne lære mer. Det må være det viktigste kvalitetstegnet for litteratur, særlig for sakprosa.

57

PROSA 06 – 12

torbjørn røe isaksenHøyre om! For en ny konservatismeCappelen Damm 2008

audun LysbakkenFrihet, likhet, farskapForlaget manifest 2011

audun Lysbakken og ingvar t. skjerveDeltakerne. en reise i demokratiets framtid Forlaget manifest 2009

PROSA 06 – 12

PROSAinTERvJUET58

Innkjøpsordningen for sakprosa har eksistert i snart åtte år. Det som begynte som en prøveordning i 2005, har utviklet seg til å bli en etablert del av den lit-terære institusjonen. Antallet innkjøpte titler til folke-bibliotekene har også økt jevnt og trutt siden ordningen begynte. Mens det i 2008 ble kjøpt inn 46 titler, var antallet rundt 80 i 2012. Både forlag og NFF forsøker å påvirke Kulturdepartementet til å utvide ordningen ytterligere, og et uttalt siktemål for NFF er 150 innkjøpte titler i året. Men er kvaliteten på norsk sakprosa god nok til at det forsvarer innkjøp i denne størrelsesordenen? Dette spørsmålet ble for alvor aktuelt da Aslaug Nyrnes, leder for vurderings-utvalget for sakprosa i Kulturrådet mel-lom 2005 og 2008, ikke kunne gå god for en mulig tredobling, fra rundt 50 til 150 titler. Til det var ikke kvaliteten på norsk sakprosa god nok, mente hun. I dag er det Dag Gjestland som er leder for vurderingsutvalget. Han etterfulgte Sindre Hovdenakk, som kom inn som leder etter Nyrnes fra 2009 til 2010. Hvordan er kvaliteten på norsk sakprosa per i dag, slik Gjestland ser det?

– Det er vanskelig å si noe bastant om dette, men jeg synes flere bøker er kva-lifiserte for innkjøp nå enn da jeg kom inn i vurderingsutvalget for fire år siden. Jeg mener kvaliteten har økt, selv om jeg ikke har empiri som kan dokumentere påstanden, sier Gjestland.

natUrvitenskaP? Ja, takkÅ intervjue maktpersoner i det of-fentlige kultur- og litteraturfeltet kan være en blandet opplevelse. Posisjonen vedkommende har, innebærer ofte at journalisten får diplomatiske og av-veiede svar. Det blir lite kontroversielt og fort kjedelig. Pro forma-intervjuer. Dag Gjestland byr heldigvis mer på sine meninger om innkjøpsordningen enn undertegnede fryktet på forhånd. – Kvaliteten har økt, sier du. Hva legger du til grunn for påstanden? – Rett og slett at flere bøker kvali-fiserer for innkjøp. Vi fem som sitter i vurderingsutvalget, leser rundt 150 sakprosabøker hver i løpet av et år og får dermed en god oversikt over hvordan det står til med kvaliteten. Jeg tror forlagene har fått sakprosafeltet tydeligere opp på agendaen. Nye forlag kommer til, og

etablerte forlag prioriterer den seriøse sakprosaen sterkere. Noen spesialise-rer seg på ulike sakprosafelter for å bli ekstra gode på disse områdene – det er positivt. Jeg ser også tendenser til at forlag forsøker å utvikle forfatterskap innen sakprosafeltet, noe man er mer vant til å se innenfor skjønnlitteraturen. – Hva er det som avgjør om en bok faller innenfor eller utenfor ordningen? – Det er vanskelig å komme med, av og til litt for vanskelig – og særlig innen sjangre hvor det er mange om beinet. Som for eksempel biografier. Situasjonen er annerledes for bøker innen natur og populærvitenskap. Her meldes det på svært få titler. – Sjansen for innkjøp øker altså for forlag som melder på populærvitenskape-lige bøker? – Forlagene melder på rundt 300 titler til ordningen hvert år. Drøyt 20 prosent av disse titlene kjøpes inn. Det er én av fem titler. Veldig mange får nei. Vi må selvsagt vurdere bøkenes kvalitet nøye, men jeg er også opptatt av mottakeren, det vil i praksis si brukerne av norske folkebibliotek. Når vi vurderer titler, må vi se for oss et bibliotek som får bokpak-

Originalitet: tja

TEKST Per Olav Solberg

Innkjøpsordningen for sakprosa henvender seg til et allment publikum, ifølge innkjøpskriteriene. Går det utover innkjøp av sakprosa som sikter mot å være original i uttrykket?

59

PROSA 06 – 12

ker fra Kulturrådet, og disse pakkene skal vekke begeistring hos biblioteket og brukerne. Dette hensynet er noe an-nerledes enn for juryer som skal dele ut for eksempel Brageprisen. – På hvilken måte? – Vel, det er en nyanseforskjell her jeg er opptatt av. Det handler mest om tema. Mange kunder på biblioteket etterspør for eksempel populærvitenskapelig lit-teratur. Da er det viktig at bibliotekene har bøker innen dette feltet; de skal ha en tematisk bredde i reolene. Kommer det en populærvitenskapelig bok vår vei, er vi ekstra nøye med å vurdere den boka, for vi vet at den hører hjemme på et bibliotek.

ForUtsigBar orDning?Forlagsfolk kritiserer sakprosaordningen for å være lite forutsigbar. Det er vanske-lig for forlag å kalkulere inn inntekter fra Kulturrådet i og med at bare 20 prosent av de påmeldte titlene kjøpes inn. Gjestland kan forstå frustrasjonen, samtidig me-ner han at det ikke skal så mye til for at ordningen kan bli langt mer forutsigbar. – Jeg synes forlagene bør utvise mer moderasjon når de melder på titler, og

utøve en sterkere grad av selvsensur. Dersom forlagene hadde meldt på 250 titler istedenfor 300, samtidig som ord-ningen ble utvidet fra 80 til 100 titler hvert år, noe jeg mener den burde, ville innkjøpsprosenten vært 40 prosent og ikke 20. Da vil forutsigbarheten øke betraktelig. Forlagene har også et ansvar selv for å gjøre ordningen mer forutsigbar enn den er i dag. – Hvordan fordeler innkjøpene seg mellom ulike forlag? – De tre store forlagene (Gyldendal, Aschehoug, Cappelen Damm) klarer seg bra. Litt over 30 prosent av de påmeldte titlene kommer fra dem, mens de står for ca. 50 prosent av innkjøpene. 20 prosent av de påmeldte titlene kommer fra mange svært små forlag, men her blir bare en håndfull kjøpt inn. Så har vi alle de mellomstore forlagene, som Spartacus, Pax, Kagge, Samlaget osv. De står for 35 prosent av de påmeldte titlene og 38 prosent av de innkjøpte bøkene. Her er det godt samsvar mellom påmeldinger og innkjøp. Jeg synes også det er ganske opplagt at de tre store forlagene, med de ressursene de har, lager bedre bøker enn gjennomsnittet.

– Med disse tallene i mente – er det ikke en fare for å bli fordomsfull i vurderingene? Når det kommer en vakker og påkostet bok fra Cappelen Damm inn på pulten din, er det vel lettere å begynne lesingen med en positiv holdning enn når det kom-mer en lefse fra et kjøkkenbordforlag, med amatørmessig omslag og utdaterte fonter. Er det ikke lett å bli forutinntatt og dermed vurdere feil? – Jeg synes problemstillingen er viktig å være oppmerksom på. Vi må være åpne for at skinnet kan bedra. Til syvende og sist er det kvaliteten knyttet til hva forfatteren har tenkt og fått ned på papiret, som skal telle. Samtidig vil jeg ikke si et absolutt nei til at kvalitet på omslag og typografi osv. også teller med. Noen ganger er det sånn at man ikke får lyst til å åpne en bok man har framfor seg, fordi den ser amatørmessig ut. Det motsatte er også tilfelle: Vi må ikke la oss blende av en påkostet utgivelse som ser imponerende ut. Da blir lakmustesten hva som egentlig står der, i teksten.

hva meD innhoLDet?– Sakprosabøker dreier seg om saksfor-hold, fakta, påstander og argumentasjo-

(Foto: iStockphoto)

60

PROSA 06 – 12

ner, for å nevne noe. I hvilken grad kan dere vurdere innholdet godt nok når dere ikke besitter fagkompetansen? – Iblant kommer vi over åpenbare faktafeil og dårlig dokumenterte på-stander samt manglende referanse til annen litteratur på området. Da melder det seg naturlig nok en tvil, selv om boka kan være godt skrevet. Man blir usikker på det faglige nivået. Samtidig har vi selvsagt aldri tid til å kontrollere ulike faktaopplysninger nøye, dette må vi nesten ta for gitt at forlagene har jobbet med. Men da er vi inne på noe annet, nemlig i hvilken grad forlagene har job-bet godt nok med bøkene. Man merker veldig fort når forlag har operert mer som trykningssentral enn som egent-lige redaktører. Gjentakelser, dårlig disponering og for lite stram tekst går igjen. Men også velredigerte bøker har en tendens til å bli for … omfattende. – Det skrives for mye og for langt? – Ja, jeg synes nok det, generelt sett. Det kan ikke være noe mål i seg selv at de ferdige bøkene skal være på over 400 sider. Svært mye av det som utgis, er på mellom 300 og 500 sider. Mitt enkle råd er: Skriv kortere. Skjær ting ned og skru teksten sammen slik at «den sitter». – Hvorfor er bøkene blitt lengre? – Det er det nok flere årsaker til. Uendelig tilgang til informasjon og store kunnskaper om det man skriver om, gjør kanskje at forfattere har problemer med å begrense seg. Alt skal med. Men da blir rollen til forlaget desto viktigere. Jeg synes forlagsarbeidet i for stor grad er på tegnsettingsnivå og for lite på over-ordnet struktur og redigeringsnivå. Og dette gjelder store forlag så vel som små. grei Prosa PÅ grei FormI kriteriene for innkjøp heter det at bøkene som kjøpes inn, skal være ret-tet mot et allment publikum. Hva har dette å si for hvilke bøker som meldes på

ordningen, og for hvordan de påmeldte bøkene vurderes? I forrige nummer av Prosa skrev Morten Strøksnes om Bagdad, Indigo av Geir Angell Øygarden. Strøksnes mener boka baner vei for en ny, norsk sakprosamodernisme i sin originalitet. Den er en klassiker, skriver han. Men denne boka ble ikke innkjøpt, selv om den var påmeldt. – Kan det ikke være en reell fare for at innkjøpsordningen bidrar til mindre eksperimentering blant både forlag og forfattere, og at den mer «originale» sakprosaen faller gjennom? – Spørsmålet er interessant. Det fin-nes jo en del sakprosa som ikke kommu-niserer med en gang, som yter betydelig motstand, og som du må bruke tid og krefter på å se poenget med. Litt sånn Ole Robert Sunde-aktig sakprosa. Det er mulig den krever så mye av leseren at det ikke er rimelig å si at den er ment for et allment publikum. Kanskje påpeker du en svakhet ved ordningen her. Det er nok liten tvil om at mye av det som blir innkjøpt, er innenfor det man kan kalle «grei prosa på grei form». Men innenfor denne rammen er det absolutt rom for originalitet. – Hvilke bøker tenker du spesielt på da? – Jeg kan ikke kommentere enkelt-titler. Men jeg savner flere bøker hvor det både formidles og tenkes godt og originalt. Det er ofte sånn at forfattere med vitenskapelig bakgrunn blir ekstra grundige og tunge på labben, de blir også svært opptatt av at det metodolo-giske skal være på plass. Det går jo ofte utover formidlingen. Det er moro når det sterkt vitenskapelige blandes med god journalistikk. Det er få forfattere som er gode til det, og som prøver å få det til, sier Dag Gjestland.

PROSAinTERvJUET

«DET ER LiTEn TviL Om AT mYE Av DET SOm BLiR innKJøPT, ER innEnFOR DET mAn KAn KALLE ‘gREi PROSA PÅ gREi FORm’»

«kan trygt plasseres under årets juletrær»

2012www.spartacus.no og www.norskeklassikere.net

«… Tore Skeie er den unge historikaren som har atterreist den forteljande historie skrivinga i Noreg og gjort norsk mellomalder aktuell og populær att.» Klassekampen

«Tore Skeie har med Jomfruen fra Norge løftet norsk historieskrivning opp på et nytt litterært nivå. … Kort sagt er dette en uendelig fascinerende bok som trygt kan plasseres under årets juletrær. » Bergens Tidende

«Tore Skeie er noe så sjeldent som en krysning mellom historiker og for-fatter. Det er denne kombinasjonen – og framfor alt det at han behersker begge så godt – som gjør Jomfruen fra Norge til spennende lesning og til en verdig oppfølger til Alv Erlingsson.» Klassekampen

«Tore Skeies engasjerende historieskrivning appellerer til vår empati ved å låne trekk fra den historiske romanen. … Hans mange lesere er ham ærlig unt» Morgenbladet

«Selv om boka ikke er en roman, griper den leseren på samme måte. Historie er definitivt ikke kjedelig når man kan fortelle den godt. Og det kan Tore Skeie» Oppland Arbeiderblad

Nilsen, Kvalshaug, Bakke, HobbelstadNorske klassikereBøker, filmer, musikk, radio og TV fra 1945 til i dag

«Eg reknar med at det sjølv vil bli ein aldri så liten norsk klassikar.»Ragnar Hovland, Dagbladet

«Boka er skreddersydd for en plass under juletreet; her favnes det vidt og bredt, med et inspirert og lettbeint, men samtidig presist språk.»Sveinung Wålengen , Montages

Tore SkeieJomfruen fra Norge

Nytt opplagNÅ 12 500

449

369

Les utdrag fra bøkene på våre nye hjemmesider

– BT

«Umiskjenneleg under-fundig Linda Eide, men trass i dei mange småpus-sige kommentarane og lattervekkjande poenga, er det ei djupt alvorleg bok. Eit vakkert morsportrett, levert i respekt og kjær-leik.» Nils Kvamsdal, Avisa Horda-land

Linda EideOppdrag MottroJakta på gamle dagar

299

PROSA 06 – 12

62 BOKESSAY

I det vakre Jølster-landskapet går det kyr og sauer denne haustdagen. Likevel er det så å seie umogeleg å få tak i skikkeleg mat langs vegane.

hamburger trail

Eit klassisk sætermeieri, langt frå grillpølser langs norske riksvegar.

TEKST Og FOTO Anne viken

PROSA 06 – 12

63

I det vakre Jølster-landskapet går det kyr og sauer denne haustdagen. Likevel er det så å seie umogeleg å få tak i skikkeleg mat langs vegane.

hamburger trail

Eit klassisk sætermeieri, langt frå grillpølser langs norske riksvegar.

«Ikkje nok med fagre ord, vi treng mat på våre bord,» står det på ein låvevegg. I lys av hurtigmaten som vert servert langs vegane i fjordlandskapet, verkar slagordet på låveveggen som ein parodi. Der kunne like godt stått: «Naturen er vakker og vill. Til Statoil skaffar han monstergrill.» Eg er på veg frå Førde til Vassenden langs E39 og blir ståande og vente medan ein bonde prøver å jage ein flokk uvillige kviger over vegen. For ein vulgær kontrast, tenker eg når eg køyrer vidare, forbi kvigene som har rømt tilbake til skogen dei kom frå. Kanskje like greitt at dei stikk av om alternativet er å bli osteburgar på Shell. I bilen har eg niste, og niste må ein ha om ein har tenkt å krysse landet. Eg har gitt opp å finne skikkeleg mat langs ve-gane og kallar difor vegen Hamburger Trail. Det er ikkje unikt for Sunnfjord. Slik er det i store delar av Noreg.

mismatch meLLom mat og natUrDet er ikkje berre langs vegane ein finn dårleg mat. I juni var eg på Boknatti i Fjærland. Fjærland byr på noko av det mest spektakulære landskapet du kan tenke deg. Men like i nærleiken av bei-tande, økologiske kyr enda det med at eg måtte ete ein minimal og over-prisa hamburgar med rikeleg ketsjup. Maten matcha på ingen måte naturen. Maten matcha heller ikkje kokebøkene som eg skriv om i dette essayet, og som fokuserer på lokal tradisjonsmat, produksjonsforhold for lokalmat og øn-sket om å nytte lokale råvarer.

Vår tids lokalmat er verken svele eller smalehovud, det er fastfood. Dette står i sterk kontrast til at norske forbruka-rar i stadig større grad etterspør tradis-jonell og lokal mat (Synnovate 2009). På landbruks- og matmessa Grüne Woche i Berlin kan ein sjå at trenden går i retning av det ekte, opphavlege, tradisjonelle og gammaldagse, og mat-en skal komme frå ein stad, ha eit opp-hav og ei historie, skreiv Kari Gåsvatn på kommentarplass i Nationen i 2009. 31. oktober i år melde nationen.no at «norsk lokalmat og matspesialitetar omset for 2,8 milliardar i butikkane. Det gir ein auke på 22 prosent på to år». Forskar Margrete Haugum seier til avi-

Anne Viken (f. 1979) er utdannet veterinær ved Norges Veterinærhøgskole og har master i statsvitenskap fra Universitetet i Oslo. Viken har jobbet som allmennpraktiserende veterinær i Sverige og som journalist, skribent og bokanmelder i ulike aviser. Hun debuterte i høst med barneboken Elise og mysteriet med dei døde hestane.

sa at ho ikkje er overraska over veksten: «Daglegvarekjedene ser at desse varene har vorte viktigare for forbrukarane, og er difor meir interesserte enn tidlegare i å ta inn varene. Når ei kjede har byrja, fylgjer dei andre etter.»

I den hamburgarprega verdsarv-naturen har også vi lange grillpølsefrie mattradisjonar. Så lange og så flotte at praktkokeboka Fjordamat i år kom ut i nytt opplag. «For innbyggjarar i alle bygdesamfunn vil nettopp matkul-turen deira vere viktig å få fram,» skriv forfattarane av Fjordamat, Åsa Kongs-vik og Kari Støfringsdal. Fjordamat er ei spektakulær reise i mattradisjonar frå Sogn og Fjordane, spekka med bi-lete frå gamle dagar. Frå den gongen hønene ikkje la egg om vinteren fordi dei i den årstida brukte energien på å halde varmen. I påska hadde hønene begynt å verpe att, og då skulle det bru-kast rikeleg med egg. No lever dei i opp-varma hønsehus og verp heile året.

Før var dei naturgitte og klimatiske forholda grunnlaget for den lokale matkulturen. No vert kjøtproduk-sjon frå storfe oppfødde på 60 prosent kraftfôr (oksar) klassifisert som ei gras-basert næring. Men kan ein kan kalle dette kjøtet norsk? Bak kvar liter mjølk

ligg omtrent 300 gram kraftfôr, og bei-tedelen for kyr er nede i gjennomsnitt-leg tolv prosent. Kvart år importerer Noreg kraftfôr tilsvarande eit produk-sjonsareal på 2,4 millionar dekar dyrka mark i andre land, skriv tidlegare land-bruksforskar Svenn Arne Lie i Natur og Ungdoms artikkelsamling Importerte åkrer. Artikler for en ny landbruks-politikk. Ole Jacob Christensen skriv i same samling at kraftfôrimporten au-kar med fem prosent årleg. Lokal mat får ein hol, eller global, klang. Om vi framstiller rettar av lokalt oksekjøt, vil desse i stor grad vere baserte på inter-nasjonale ressursar.

sÅ kva er eigentLeg LokaL mat? Rettane i Fjordamat må seiast å vere rettar bygde på lokale tradisjonar, men ikkje nødvendigvis på lokale ressursar. Praktboka er full av historier av denne typen: «På Hov i Viksdalen brukte dei å hengje opp sauesida bak ein stor etasje-omn. Dei la flatbrød på golvet og fyrte godt opp i omnen. Dei hengde sida opp tidleg om morgonen, så når dei var fer-dige i floren [altså fjøsen] var sauesida fin og sprø.» På nyårsaftan åt ein lutefisk el-ler ribbe, nokre stadar rømmegraut. Frå indre Sunnfjord veit vi at dei koka jula ut med raspekaker og sauehovud trettande dag jul. No om dagen er saueribber bil-ligare enn hundemat, og det står indus-trikalkun på mange nyttårsbord. Det er vanskeleg å forstå at det kan kallast fest-mat, men det kan det altså.

I Lokal og regional mat skriv Gun-nar Vittersø at europeiske forbruka-rar rapporterer at dei har liten tillit til dei sentrale aktørane i marknaden, det vil seie næringsmiddelindustrien, dei store matvarekjedene og politiske myndigheiter. Samtidig opplever vi i aukande grad at mat vert marknads-ført med utgangspunkt i opphavet til produktet. Internasjonalt er lokal mat ein veksande trend, skriv Vittersø.

Margrete Haugum, medredaktør i boka, taler om eit postproduktivt re-gime. Det handlar om at alternative matnettverk kan vekse fram i skug-gen av forbrukarane sin skepsis til industrimat, parallelt med eit volum-orientert landbruk der stadig fleire bønder må kaste inn handkledet og dei attverande vert større. Nett-verk med fokus på at maten er lokalt produsert og har ei historie. Men som Haugum og Bjørnar Sæther påpeiker i første kapittel: Ein må ikkje forveksle liten skala og lokal tilknyting med sosiale, økonomiske og miljømessige forhold. Ved å kjøpe lokalproduserte produkt kan du altså ikkje gardere deg mot alt du ikkje ønsker å tenke på. Etikken bak produksjon av lokalt pin-nekjøt treng altså ikkje vere betre enn etikken bak trailergrill.

mismatch meLLom ProDUksJonsmetoDe og natUr

I Kjartans Tango av landslagskokk Kjartan Skjelde handlar introduksjons- kapittelet om Skjeldes karriere som kokk. «Det sies at dyktige kokker kan jobbe som kirurger, og det tror jeg på!» skriv han. Så følger oppskrifter av typen innbakt blåskjel, råmarin-ert ytrefilet av okse og kveiteblings. Boka er rikt illustrert med bilete av lekre rettar, utandørs matlaging og opptak av eigne poteter, for å nemne noko. «Ikke vær redd for røyk og flam-mer. Mørnede poteter skal smake bål!» Boka har eit gjennomgåande reklameaktig gladspråk, nesten litt coachingaktig, og fokuset er på gleda ved gode matrettar. Skjelde skriv også om lokale produkt, blant anna norsk Knudeost som eit godt eksempel på korleis vi i Noreg kan vere leiande på mattradisjonar og forstå korleis vi utnyttar det beste i dei råvarene som er tilgjengelege i regionane våre. Det er eit godt poeng, og her kjem eg

«DÅ viLLSAU-BOnDEn HiLDE BUER i FLORø SLAK-TA EiT LAm HEimE PÅ gARDEn SAmAn mED Ein SKULE-KLASSE, KOm mAT-TiLSYnET Og HEnTA SKROTTEn FRÅ SKULEKJøKKEnET»

64 BOKESSAY

PROSA 06 – 12

65

til å tenke på då eg i sommar køyrde dyrlegebilen innover humpete skogs-vegar, opp på ei sæter i Härjedalen i Sverige. Bondekona hadde ei halt ku eg skulle sjå på. Det var ei fjällko, ein gammal rase som ikkje mjølkar nok til å delta i effektiv industriproduksjon, men har eit temperament som kan få kveps til å gå og legge seg.

Over ein vedomn på sætermeieriet, knapt større enn fire kvadrat, hang ei gryte med 25 liter mjølk. Kvinna tok seg ein sigg medan ho rørte i gryta og fortalde at denne osten var ikkje god-kjend for sal av den svenske varianten av Mattilsynet. Tilsynet nektar oss å nytte trehyller til modning av osten, sa ho. Trehyllene hennar var over 100 år gamle. Osteforma var 150 år og lappa med gaffatape heller enn erstatta med ei ny fordi det er i treet smaken og bak-teriekulturen sit.

Godkjenningsrutinane for produk-sjon av lokalmat og tradisjonsmat er vanskelege, difor gjekk ho utan-for. Osten vart seld og distribuert på marknader lokalt. Gjerne med langhåra mygl på etter mogning i ein steinkjellar. Saman med andre «il-legale tradisjonsostar». Då dei heime hos oss delte ut gratis mjølk til bygde-folk under ein meieristreik framfor å tømme mjølka i sluket, vart dei truga med bøtelegging frå Mattilsynet om dei ikkje stansa utdeling straks. Då villsaubonden Hilde Buer i Florø slakta eit lam heime på garden saman med ein skuleklasse, kom Mattilsynet og henta skrotten frå skulekjøkkenet. Han vart rekna som farleg. To veker seinare leverte dei skrotten tilbake til Buer, men ho fekk berre ete han sjølv.

BakterieangstDet er slik kvalitetsmat Kjartan Skjelde etterlyser at vi produserer meir av. Kan-skje ikkje illegalt, men likevel, han øn-sker seg kvalitetsprodukt. I Fjordamat

påpeiker forfattarane at moderne hy-gienerutinar har øydelagt den natur-lege bakteriefloraen, slik at det blir nød-vendig å tilføre bakteriekulturar for å lage produkta. Her bryt erfaringskunnskap, sanningar gjennom tusen år, mot mo-derne vitskap og nyare kunnskap. Dei skriv at småskalaprodusentar dei sein-aste åra har kjempa ein hard kamp for å få lov til å produsere etter tradisjonelle metodar, utan pasteurisering og sterile produksjonslokale.

Som dyrlege i Örebro i Sverige fekk eg inntrykk av at tilsynet var ute etter dei lokale produsentane. Dei vart mis-tenkeleggjorde og uglesedde. Tradisjo-nelle metodar som har vore nytta i tusenvis av år, vart rekna som farlege og uhygieniske. Då eg inspiserte eit anna småskalaslakteri for første gong, vart eg som dyrlege med ein gong mis-tenkt å vere ute etter å finne feil, sjølv om eg ikkje hadde sagt eit ord. Ein kan lure på kva slags erfaringar som fører til slik sjølvlysande skepsis. Men dette forklarer kanskje noko av fråværet av skikkeleg mat langs vegane.

Fjordamat formidlar den gamle kunnskapen som har vore gjeldande i tusen år. Boka er på den måten også eit historisk verdifullt dokument som tek stilling og problematiserer framvek-sten av både forbrukarsamfunnet og nye tradisjonar. Ingen av bøkene prob-lematiserer vår tids praktisk tilgjenge-lege lokalmat, maten langs vegane. Det kan vi heller ikkje vente oss, praktbøk-er handlar trass alt ikkje om fastfood, men fastfood er vår tids lokalmat.

I matkøen saman med meg i Fjær-land stod eit tysk ektepar. Dei ville ikkje ha hamburgar og gjekk sure derifrå. Det er freistande å påstå at avstanden mellom lokalmaten i bøkene og maten ein får lokalt langs vegane, er fiksjon versus verkelegheit.

PROSA 06 – 12

65

kjartan skjeldeKjartans Tangoversal Forlag (gyldendal) 2012

Åse kongsvik og kari støfringsdalFjordamatSelja Forlag og Sogn og Fjordane Bygdekvinnelag 2008

Bjørnar sæther og margrete haugum (red.)Lokal og regional mat. Samhandling, innova-sjon og identitet i alternative matverdikjeder Akademika Forlag 2012

66

I denne spalten ser vi på utlåns- og salgsstatistikker for sakprosa i bibliotek og bokhandel. Denne gang: Listetoppene ved Drammen folkebibliotek og Perstølen Libris i Ål.

Virkelighetens variasjonSakprosafeltet er så mangfoldig at det nesten ikke er til å begripe.

I denne spalten forsøker jeg hver gang å lese noen tendenser inn i de listene jeg får inn. Denne gangen var det vanskelig, særlig når det gjaldt listen fra Drammen folkebibliotek. Det som springer en i øynene, er hvor mye sakprosabegrepet rommer. Og ikke minst hvor ulike pre-feranser boklånerne har, og hva de er opptatt av. Listen fra Drammen er en liten smaksprøve på hele sakprosafeltet, fra det svært praktiske (strikking og tegning) til det svært alternative (Hemmeligheten og De allmektige). Og alt det som befinner

seg mellom disse to ytterlighetene (reise, historie, samfunn, helse og språk, for å nevne noe). Mest spesiell er kanskje andre-plassen. En engelsk dokumentarbok om Kina fra 2008 (What Does China Think?) ligger nesten på utlånstoppen, og det i et år hvor det kommer ut mange bøker om Kina på norsk. Den fikk jeg lyst til å lese!

Mer forutsigbar er listen fra Perstølen Libris i Ål, for øvrig kåret til beste norske bokhandel av forfatterne i 2010. Som van-lig er det lokal litteratur som dominerer de øverste plassene i den lokale bokhandelen,

og vi må helt ned til åttende plass for å finne «nasjonal» litteratur. Gyldendal forlag ser for øvrig ut til å ha et usedvan-lig godt grep om hallingdølene, fem av de siste åtte titlene på listen er derfra. Men det forteller også at forlaget med Geir Mork på toppen har en svært salgbar sakprosaliste i høst, noe nasjonale best-selgerlister bekrefter. Min tittelfavoritt på listen fra Ål må likevel bli en lokal bok: Den mangfaldige Ulf Kløve. Trollmann i turisme av Arne Skogheim.

toPP 15 UtLÅn DRAmmEn FOLKEBiBLiOTEK – SAKPROSA

1. gerd manne: Ny i Norge. Tekstbok (Fag og kultur)

2. mark Leonard: What Does China Think? (Fourth Estate)

3. Desmond mcgarrighan: Klart du kan. Norsk grammatikk for alle

(Folkeuniversitetets forlag)

4. Lilly secilie Brandal: Strikking. Gammel teknikk i ny design (gyldendal)

5. gemma Price, adam Bray og samantha coomber: rejsen rundt i Vietnam

(Politikens Forlag)

6. may B. Langhelle: Myk start. Strikk til babyen (gyldendal)

7. Mystiske skapninger (i serien Mystikkens verden) (gyldendal)

8. Brit Bakker haugen m.fl.: Norsk-bosnisk/kroatisk/serbisk ordbok (Sypress Forlag)

9. rhonda Byrne: Hemmeligheten (Cappelen Damm)

10. Werner neumann: Johann Sebastian Bach (gyldendal)

11. Finn Skårderud: Sultekunstnerne. Kultur, kropp og kontroll (Aschehoug)

12. tom teigen: Frihåndstegning (Ad notam)

13. heidi Fossnes: Norges bunader og samiske folkedrakter (Cappelen Damm)

14. kai kjær-hansen: Matteusevangeliet (Det norske bibelselskap)

15. erich von Däniken: De allmektige (Orion Forlag)

Utlånsperiode: 1. september – 1. november 2012

toPP 15 saLg PERSTøLEn LiBRiS i ÅL – SAKPROSA

1. Olav Slåtto Odden: Nils Slåtto (1904–1944). ei minnebok (Hol historielag)

2. Olav Oppsato: Mot depresjon (Olav Oppsato)

3. arne skogheim: Den mangfaldige Ulf Kløve. Trollmann i turisme (Hol historielag)

4. Lisa Laa: Meir hallingkost (L. Laa)

5. thor Warberg: Aal bygdesoge (Ål kommune)

6. Lars Bjella: Guten og bygda (L.T. Bjella)

7. Olav Oppsato: Gamle Aal i tekst og bilete (bok 4)

8. Joralf gjerstad: De gode gjerninger (gyldendal)

9. eirik veum: Nådeløse nordmenn (Kagge Forlag)

10. ingar sletten kolloen: Dronningen (gyldendal)

11. rolf Widerøe og hans Petter aass: Krigshelten (gyldendal)

12. asbjørn Jaklin: De dødsdømte (gyldendal)

13. aage storm Borchgrevink: en norsk tragedie (gyldendal)

14. Jared Diamond: Våpen, pest og stål (Spartacus Forlag)

15. oddgeir Bruaset: Hardanger. Gåvmildt og nådelaust (genesis Forlag)

Salgsperiode: 1. september – 1. november 2012

mark LeonardWhat Does China Think?Fourth Estate

rolf Widerøe og hans Petter aassKrigsheltengyldendal

KJøPT Og LÅnT

TEKST Per Olav Solberg

PROSA 06 – 12

67

PROSA 06 – 12

toPP 15 saLg PERSTøLEn LiBRiS i ÅL – SAKPROSA

1. Olav Slåtto Odden: Nils Slåtto (1904–1944). ei minnebok (Hol historielag)

2. Olav Oppsato: Mot depresjon (Olav Oppsato)

3. arne skogheim: Den mangfaldige Ulf Kløve. Trollmann i turisme (Hol historielag)

4. Lisa Laa: Meir hallingkost (L. Laa)

5. thor Warberg: Aal bygdesoge (Ål kommune)

6. Lars Bjella: Guten og bygda (L.T. Bjella)

7. Olav Oppsato: Gamle Aal i tekst og bilete (bok 4)

8. Joralf gjerstad: De gode gjerninger (gyldendal)

9. eirik veum: Nådeløse nordmenn (Kagge Forlag)

10. ingar sletten kolloen: Dronningen (gyldendal)

11. rolf Widerøe og hans Petter aass: Krigshelten (gyldendal)

12. asbjørn Jaklin: De dødsdømte (gyldendal)

13. aage storm Borchgrevink: en norsk tragedie (gyldendal)

14. Jared Diamond: Våpen, pest og stål (Spartacus Forlag)

15. oddgeir Bruaset: Hardanger. Gåvmildt og nådelaust (genesis Forlag)

Salgsperiode: 1. september – 1. november 2012

åRets bØkeR

2012I annonsebilaget på de neste sidene finner du en oversikt over utvalgte sakprosautgivelser fra sentrale norske forlag i 2012.

Språket speiler samfunnsutviklingen. Nyord i norsk tar for seg nyhetene i det norske språket fra 1970-årene og fremover, og dokumenterer dermed også mye av det som har skjedd i samfunnet i denne perioden.

Nyord i norsk er den andre utgivelsen i en serie som dokumenterer viktige nye ord i norsk. Boken omtaler ca. 10 000 nye ord som har kommet inn i det norske språk i løpet av de siste 30 årene.

Samlingen bygger på et omfattende innsamlingsarbeid ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier, Universitetet i Oslo, i samarbeid med Språkrådet.

«Glitrende kulturhistorie.»lars west johnsen i dagsavisen

Nyord i norsk

Fås i din lokale bokhandel • kunnskapsforlaget.no • ordnett.no • ISBN: 978-82-573-2153-6

noen nyord:298,-

«Et ypperlig oppslagsverk.»torstein hvattum i aftenposten

– oversikt over nye ord i det norske språk de siste 30 år

HelsereformMinnepinne SnillismePappvin Fyllesykling

Kvikkas FinanshaiPressetalskvinne HaremsbukseMordersnegl

HusmorpornoMidt-Norge RåbarskDvergkasting Mediesynser

KF-Annonse-NyordINorsk_Prosa_Helside.indd 1 22.11.2012 13:54:26

Seks planter som forandret verden (Eva Mæhre Lauritzen) handler om pepper, kaffe, bomull, tobakk, sukker og poteter. Lauritzen forteller historien om hvordan disse plantene erobret verden og forandret våre liv. Krig og sannhet. Langelandsaken og landssvikoppgjøret (Arvid Bryne) er historien om etterkrigstidens største, dyreste og mest nedrige injuriesak. Romania (Svanhild Naterstad) er den første boken på mer enn tretti år som gir en helhetlig presentasjon på norsk om dette EU-landet. Her har du muligheten til å bore dypere enn den medieskapte «sannheten» om Romania. Kampen om tribunen (Hans K. Hognestad og Arve Hjelseth red.) forteller deg hvorfor du er interessert i fotball. Himmelkalenderen 2013 (Jan-Erik Ovaldsen) er rikt illustrert i farger og en unik kombinasjon av kalender og astronomisk håndbok.

www.akademikaforlag.no

Potet

Pepper

Tobakk

KaffeBomull

Eva Mæhre Lauritzen

SekS planter Som forandret verden

Sukker

KRIG OG SANNHETLANGELANDSAKEN OG LANDSSVIKOPPGJØRET

Arvid Bryne

AKTUELLE BØKER FRA ASCHEHOUG

MALIN STENSØNESPÅ VÅRE VEGNESOLDATBERETNINGER FRA

AFGHANISTAN

Oppsikts- vekkende innblikk i de norske spesial- styrkenes operasjoner.

AMAL ADENOM HÅPET GLIPPER, ER ALT TAPTHOMOFILE FLYKTNINGER

En situasjons- rapport om hvordan det er å være homofil med minoritets-bakgrunn i Norge i dag – og Amal Adens egen historie.

TERJE TVEDTNILEN– HISTORIENS ELV

Historien om den mest sagnomsuste av alle store sivilisasjons-skapende elver – materielt, kulturelt, politisk og samfunns-messig.

HANNE EGGEN RØISLIENISRAELERNEKAMPEN OM Å HØRE TIL

Israel elskes og hates. Men hvem er israelerne? Møt dem ansikt til ansikt.

KATHRINE ASPAASRAUSHETENS TIDFRA MISUNNELSE TIL BEUNDRING

«Velskrevet og grunnleggende sym-patisk om elementær livsvisdom. (...) Vi har hørt det meste før, men sjelden så godt fortalt.»Trond Berg Eriksen, Aftenposten

KNUT STORBERGETDET ER DINE ØYNE JEG SEROM FORBRYTELSE, STRAFF OG FORSONING

Forsoning – ikke hevn. Knut Storberget tar til orde for reformer innen strafferettspleien.

HENRY NOTAKERKOKKEN OG SKRIVERENDEN GASTRONOMISKE LITTERATURENS HISTORIE

«Henry Notaker opnar og utvidar europeisk lit-teratur med årets velfødde kokebokhistorie. (...) På elegant vis deler han med oss både sine litteratur- og kulturanalysar og si svært breide lesning.»Arnhild Skre, NRK

KRISTINE GETZHVIS JEG FORSVINNER, SER DU MEG DA?

Gripende og nådeløst ærlig om ti år med spiseforstyrrelser. En bok som angår oss.

KRISTOFFER BERG21. JULIEN KJÆRLIGHETSFORTELLING FRA UTØYA

Vi blir kjent med Guro Vartdal Håvoll og Kristoffer Berg, som delte en uvurderlig og altfor kort tid sammen.

KJETIL REKDALMITT LIV SOM IFORTALT TIL OLAV ØSTREM

«Hvis du har lyst å lese en åpenhjertig, av-slørende selvbiografi: Løp og kjøp Kjetil Rekdals bok.» Bertil Valderhaug, Aftenposten

SIGRID BØ GRØNSTØLHULDA GARBORGFORFATTAREN OG FEMINISTEN

Et essay om Hulda Garborg som forfattar og hennes påvirkning på samtid og ettertid.

JORUNN HAREIDE«KÆMPE, TIL JEG KAN EJ MERE»

Forfatterbiografi om Magdalene Thoresen – en sterk og altfor moderne kvinne i en spennende tid.

HANS FREDRIK DAHLFRA PAX TIL PAVENMINNER OG MENINGER

Åpenhjertig om den lange veien fra kultur- radikalisme og religions-kritikk til ydmyk katolisisme.

HANS-OLAV THYVOLDBRUCE SPRINGSTEENDEN SISTE AMERIKANER

«Et forfriskende uærbødig, personlig og klokt oppgjør med myter om Bruce Springsteen.»Bernt Erik Pedersen, Dagsavisen

ANNE HELGESENBOKKEN LASSONNESTE DAG STOD HUN LIKE FORNØIET

«Fascinerende om et liv som nesten ikke er til å tro.»

Fredrik Rütter, Tønsbergs Blad

TERJE EMBERLAND OG MATTHEW KOTT HIMMLERS NORGENORDMENN I DET STORGERMANSKE PROSJEKT

«Bør bli standardverk … gir farge til noen av de hvite flekkene i norsk okkupasjonshistorie.»Øyvind Strømmen, Morgenbladet

BJØRN WESTLIEHITLERS NORSKE BUDBRINGERE

Ukjent norsk presse- historie fra annen verdenskrig – om de norske krigsreporterne som arbeidet for Hitler og SS.

OLAV NJØLSTADPROFESSOR TRONSTADS KRIG9. APRIL 1940–11. MARS 1945

Den fascinerende historien om den skarpe hjernen bak Vemork-aksjonen under annen verdenskrig.

ODD REITANHVIS JEG VAR PRESIDENT

Et eventyr om Reitan-gruppens historie. Hva om denne forretnings- modellen ble lagt til grunn for driften av hele det norske samfunnet?

AKTUELLE BØKER FRA ASCHEHOUG

MALIN STENSØNESPÅ VÅRE VEGNESOLDATBERETNINGER FRA

AFGHANISTAN

Oppsikts- vekkende innblikk i de norske spesial- styrkenes operasjoner.

AMAL ADENOM HÅPET GLIPPER, ER ALT TAPTHOMOFILE FLYKTNINGER

En situasjons- rapport om hvordan det er å være homofil med minoritets-bakgrunn i Norge i dag – og Amal Adens egen historie.

TERJE TVEDTNILEN– HISTORIENS ELV

Historien om den mest sagnomsuste av alle store sivilisasjons-skapende elver – materielt, kulturelt, politisk og samfunns-messig.

HANNE EGGEN RØISLIENISRAELERNEKAMPEN OM Å HØRE TIL

Israel elskes og hates. Men hvem er israelerne? Møt dem ansikt til ansikt.

KATHRINE ASPAASRAUSHETENS TIDFRA MISUNNELSE TIL BEUNDRING

«Velskrevet og grunnleggende sym-patisk om elementær livsvisdom. (...) Vi har hørt det meste før, men sjelden så godt fortalt.»Trond Berg Eriksen, Aftenposten

KNUT STORBERGETDET ER DINE ØYNE JEG SEROM FORBRYTELSE, STRAFF OG FORSONING

Forsoning – ikke hevn. Knut Storberget tar til orde for reformer innen strafferettspleien.

HENRY NOTAKERKOKKEN OG SKRIVERENDEN GASTRONOMISKE LITTERATURENS HISTORIE

«Henry Notaker opnar og utvidar europeisk lit-teratur med årets velfødde kokebokhistorie. (...) På elegant vis deler han med oss både sine litteratur- og kulturanalysar og si svært breide lesning.»Arnhild Skre, NRK

KRISTINE GETZHVIS JEG FORSVINNER, SER DU MEG DA?

Gripende og nådeløst ærlig om ti år med spiseforstyrrelser. En bok som angår oss.

KRISTOFFER BERG21. JULIEN KJÆRLIGHETSFORTELLING FRA UTØYA

Vi blir kjent med Guro Vartdal Håvoll og Kristoffer Berg, som delte en uvurderlig og altfor kort tid sammen.

KJETIL REKDALMITT LIV SOM IFORTALT TIL OLAV ØSTREM

«Hvis du har lyst å lese en åpenhjertig, av-slørende selvbiografi: Løp og kjøp Kjetil Rekdals bok.» Bertil Valderhaug, Aftenposten

SIGRID BØ GRØNSTØLHULDA GARBORGFORFATTAREN OG FEMINISTEN

Et essay om Hulda Garborg som forfattar og hennes påvirkning på samtid og ettertid.

JORUNN HAREIDE«KÆMPE, TIL JEG KAN EJ MERE»

Forfatterbiografi om Magdalene Thoresen – en sterk og altfor moderne kvinne i en spennende tid.

HANS FREDRIK DAHLFRA PAX TIL PAVENMINNER OG MENINGER

Åpenhjertig om den lange veien fra kultur- radikalisme og religions-kritikk til ydmyk katolisisme.

HANS-OLAV THYVOLDBRUCE SPRINGSTEENDEN SISTE AMERIKANER

«Et forfriskende uærbødig, personlig og klokt oppgjør med myter om Bruce Springsteen.»Bernt Erik Pedersen, Dagsavisen

ANNE HELGESENBOKKEN LASSONNESTE DAG STOD HUN LIKE FORNØIET

«Fascinerende om et liv som nesten ikke er til å tro.»

Fredrik Rütter, Tønsbergs Blad

TERJE EMBERLAND OG MATTHEW KOTT HIMMLERS NORGENORDMENN I DET STORGERMANSKE PROSJEKT

«Bør bli standardverk … gir farge til noen av de hvite flekkene i norsk okkupasjonshistorie.»Øyvind Strømmen, Morgenbladet

BJØRN WESTLIEHITLERS NORSKE BUDBRINGERE

Ukjent norsk presse- historie fra annen verdenskrig – om de norske krigsreporterne som arbeidet for Hitler og SS.

OLAV NJØLSTADPROFESSOR TRONSTADS KRIG9. APRIL 1940–11. MARS 1945

Den fascinerende historien om den skarpe hjernen bak Vemork-aksjonen under annen verdenskrig.

ODD REITANHVIS JEG VAR PRESIDENT

Et eventyr om Reitan-gruppens historie. Hva om denne forretnings- modellen ble lagt til grunn for driften av hele det norske samfunnet?

Følg oss: @cappelendamm www.cappelendamm.no – www.forlagsliv.no

LILLA SØLHUSVIK I SAMARBEID MED KRISTIN HALVORSEN KRISTIN HALVORSEN GJENNOMSLAG

“Den beste, sterkeste og mest åpne politikerbiografien som er gitt ut i manns minne”Hege Ulstein, Dagsavisen

“[...] en av de mest spennende selvangivelser som er avlevert på svært lenge”Harald Stanghelle, Aftenposten

“Glimrende om Kristin Halvorsen”Frank Rossavik, BT

TORBJØRN FÆRØVIK MAOS RIKEEN LIDELSESHISTORIE

“30 års despoti, blottstilt i all dets heslighet. En sterk bok.”Sven Egil Omdal, Stavanger Aftenblad

“Torbjørn Færøvik byr på en velskrevet beretning om hva Maos styre virkelig innebar.”Terje Svabø, Aftenposten

ANTONY BEEVOR DEN ANDRE VERDENSKRIG “For alle som er interessert i denne store verdenskrigen, vil Beevor kunne fylle mang en kveldsstund i en god stol. Det er en good read.”Guri Hjeltnes, VG (Terninkast 5)

“En rystende og fascinerende bok.”Andreas Wiese , Dagbladet

ANDERS HEGER EGNEREN NORSK DANNELSESHISTORIE

“Stilsikker biografi om kunstneren og samfunnsbyggeren.” Arne Dvergsdal, Dagbladet

“Forbilledlig [...] Heger har forfattet en nøktern og velskrevet biografi om et ikon i norsk litteratur som savner sidestykke i etterkrigshistorien. Anbefales!”Stein Roll, Adresseavisen

“Forfatteren både elsker og tukter sitt objekt. Den lekne skrivemåten gjør boken bunnsolid.”Vidar Kvalshaug, Aftenposten

BERNT ROUGTHVEDT DØDSSPILLETEN BIOGRAFI OM GREGERS GRAM

“Det er viktig at en person som Gregers Gram har fått en innsiktsfull og grun-dig biografi. Han var en del av den norske krigshistorie, og bør således aldri glemmes.”Eskil Skjeldal, Telemarksavisa

GUDMUND SKJELDAL DIKTAREN I BOMBEFLYETEIN BIOGRAFI OM NORDAHL GRIEG

“Ubehagelig og godt”Gro Jørstad Nilsen, Bergens Tidende

“[...] de historiske og politiske perspektivene gjør boken interessant for langt flere enn dem som er opptatt av Nordahl Grieg som forfatter.”Espen Grønlie, Morgenbladet

“Skjeldal skriv særs god nynorsk sakprosa. Dessutan med sterke innslag av litterære kvalitetar […]”Arild Pedersen, Dag og Tid

Fædrelands- vennen

Trønderavisa

VG

Følg oss: @cappelendamm www.cappelendamm.no – www.forlagsliv.no

LILLA SØLHUSVIK I SAMARBEID MED KRISTIN HALVORSEN KRISTIN HALVORSEN GJENNOMSLAG

“Den beste, sterkeste og mest åpne politikerbiografien som er gitt ut i manns minne”Hege Ulstein, Dagsavisen

“[...] en av de mest spennende selvangivelser som er avlevert på svært lenge”Harald Stanghelle, Aftenposten

“Glimrende om Kristin Halvorsen”Frank Rossavik, BT

TORBJØRN FÆRØVIK MAOS RIKEEN LIDELSESHISTORIE

“30 års despoti, blottstilt i all dets heslighet. En sterk bok.”Sven Egil Omdal, Stavanger Aftenblad

“Torbjørn Færøvik byr på en velskrevet beretning om hva Maos styre virkelig innebar.”Terje Svabø, Aftenposten

ANTONY BEEVOR DEN ANDRE VERDENSKRIG “For alle som er interessert i denne store verdenskrigen, vil Beevor kunne fylle mang en kveldsstund i en god stol. Det er en good read.”Guri Hjeltnes, VG (Terninkast 5)

“En rystende og fascinerende bok.”Andreas Wiese , Dagbladet

ANDERS HEGER EGNEREN NORSK DANNELSESHISTORIE

“Stilsikker biografi om kunstneren og samfunnsbyggeren.” Arne Dvergsdal, Dagbladet

“Forbilledlig [...] Heger har forfattet en nøktern og velskrevet biografi om et ikon i norsk litteratur som savner sidestykke i etterkrigshistorien. Anbefales!”Stein Roll, Adresseavisen

“Forfatteren både elsker og tukter sitt objekt. Den lekne skrivemåten gjør boken bunnsolid.”Vidar Kvalshaug, Aftenposten

BERNT ROUGTHVEDT DØDSSPILLETEN BIOGRAFI OM GREGERS GRAM

“Det er viktig at en person som Gregers Gram har fått en innsiktsfull og grun-dig biografi. Han var en del av den norske krigshistorie, og bør således aldri glemmes.”Eskil Skjeldal, Telemarksavisa

GUDMUND SKJELDAL DIKTAREN I BOMBEFLYETEIN BIOGRAFI OM NORDAHL GRIEG

“Ubehagelig og godt”Gro Jørstad Nilsen, Bergens Tidende

“[...] de historiske og politiske perspektivene gjør boken interessant for langt flere enn dem som er opptatt av Nordahl Grieg som forfatter.”Espen Grønlie, Morgenbladet

“Skjeldal skriv særs god nynorsk sakprosa. Dessutan med sterke innslag av litterære kvalitetar […]”Arild Pedersen, Dag og Tid

Fædrelands- vennen

Trønderavisa

VG

Erlend Hovland (red.)

Vestens musikkhistorieFra 1600 til vår tid

I Vestens musikkhistorie tar et knippe spesialister oppgjør med en rekke etablerte sannheter – eller myter om man vil – som lenge har preget vårt bilde av musikkhistorien, men som ikke holder vann i møte med vår tids forskningsinnsikter. Trodde du at Beethoven skrev klassisk musikk? At jazzens opprinnelse var svart? At svart rock og pop har vært mer ekte og mindre kommersielt orientert enn den polerte hvite?

Vestens musikkhistorie gir en oversikt over den vestlige musikkens historie de siste fire hundre årene. Viktige sjangre og verker, komponister og utøvere presenteres og diskuteres ut fra sine samtidige kulturelle, politiske, sosiologiske, estetiske og teknologiske sammenhenger.

Forfatterne er fagpersoner som har spesialkompetanse på hver sine felt: Anne Danielsen, Erling E. Guldbrandsen, Erlend Hovland, Jørgen Langdalen, Arnulf Mattes, Lise Karin Meling, Morten Michelsen, Håvard Skaadel, Odd Skårberg og Hans T. Zeiner-Henriksen.

Les mer om og bestill våre utgivelser på www.cda.no

nY serie: Vestens iDÉhistorieVestens idéhistorie gir en levende framstilling av den vestlige idéhistorien fra oldtiden til våre dager og er skrevet av en ny generasjon norske idéhistorikere. I fire bind presenteres de filosofiske, religiøse, vitenskapelige, politiske og estetiske ideene som har formet menneskenes forestillingsverden opp gjennom historien, og som fremdeles setter sitt preg på vår tenkning.

Forfatterne er Christine Amadou, Else Marie Lingaas, Ellen Krefting og Kjetil Jakobsen.

I salg Januar 2013 I salg Høsten 2013

kr 599,-

atle kittang poesiens hemmelege liv

Roma Victrix

Steinar Bjartveit • Kjetil Eikeset • Trond Kjærstad

DEN NYNORSKE SONGSKATTEN

Terje Aarset

LANDSLAGET FOR NORSKUNDERVISNING

Maktfordeling og

1814Eirik Holmøyvik

God jul!

Bjartveit, Eikeset, Kjærstad

ROMA VICTRIXISBN 978-82-450-1327-6 | Kr 698,–

B E S T I L L : • ordre@fagbokforlaget.no • www.fagbokforlaget.no

Rune Slagstad

SPADESTIKKISBN 978-82-450-1287-3 | Kr 399,–

Terje Aarset

DEN NYNORSKE SONGSKATTEN ISBN 978-82-450-0905-7 | Kr 409,– ord. pris NFF-medlemmer får 25 % rabatt på boken ut 2012. Merk bestillingen «NFF-tilbod».

Atle Kittang

POESIENS HEMMELEGE LIVISBN 978-82-450-1383-2| Kr 359,–

Eirik Holmøyvik

MAKTFORDELINGOG 1814ISBN 978-82-450-1276-7| Kr 878,–

HandboK i norrøn filologi

Odd Einar Haugen (red.)

andre utgåve

LANDSLAGET FOR NORSKUNDERVISNING

Odd Einar Haugen (red.)

HANDBOK I NORRØN FILOLOGIISBN 978-82-450-1109-8 Andre utgåve | Kr 699,–

Ny utgave!

25 % rabatt!

«... det skal godt gjøres å portrettere et 'hemmelig' liv mer utfyllende enn dette.» Sten Inge Jørgensen, VG

«Dette er et kinderegg. Historien om Norges krigsinnsats fra Bosnia til Afghanistan og utviklingen av Norges spesialsoldater, fortalt gjennom livet til én mann.» Tarjei Leer-Salvesen, Fædrelandsvennen

Historien om marinejegeren og etterretningsagenten Trond Bolle er en av de mest spektakulære fortellingene om Norges militærengasjement på utenlandsk jord.

Bli med på innsiden av det hemmelige Norge

Djerve damer i vill natur! Praktbok om AUFs hjerte

399,- 399,-

«Varmt om kalde kvinner» Åse Hjelvik, Nordlys

«En praktbok (...) som viser hvor verdifull og levende øya har vært.» Kjell Moe, Kulturspeilet

«Utøyas betydning for det politiske Norge, for det moderne Norge, kan ikke overvurderes (...) Moen og Giske får dette fram på en eksemplarisk måte i denne praktfulle boka.» Jan Erik Østlie, Magasinet Aktuell

«All honnør for arbeidet som er nedlagt i denne enestående dokumentasjonen.» Guri Hjeltnes, VG

Dronning, ektefelle, mor, svigermor og bestemor. Norges mest bemerkelsesverdige kvinneskjebne!DronniNorges

Varmen, entusiasmen og kampene

449,-

399,-

«Det er en blanding av biografi , drama, psykoanalyse og samfunnsdebatt i ett og samme verk.» Martin Jönsson, Aftenposten

«Velskrevet og klartenkt. (...) Les denne boken!» Sindre Hovdenakk, VG

«Grundig og fascinerende om norske utvandrere.»Stein Inge Jørgensen, VG

«Innvandringen fra Norge sammenfattet med folkelig fortellerfryd og episk fl yt ...»Per Haddal, Aftenposten

449,-

Julens bokfavoritter

«Kolloen gjør en fi n jobb i å beskrive dronningens sterke, om enn dannede kvinnekamp på Slottet og i norsk offentlighet.»Andreas Wiese, Dagbladet

«Dronningen gir ny dybde til fortellingen om hvordan dronning Sonja har vært en drivende kraft i moderniseringen av kongehuset.»Per Anders Madsen, Aftenposten.no «Et fi nkornet dronningportrett. Ingar Sletten Kolloen skildrer dronning Sonja med en nesten forbløffende sans for detaljer (...) en svært velskrevet fortelling.»Knut Hoem, NRK Kulturnytt «... en sterk biografi , med fl ere lag av historier.»Eskil Skjeldal, Vårt Land

Historien om Norges svarteste dag

Storverk om den norske utvandringen til Amerika

399,-

nene

vv

Praktbok om AUFs hjerttee

39399,9,--

»

««En prakaktbtbokok ((.....).) ssom visserer hvor vererdid fuulll oog leveendnde e øya har vært.» Kjell l MoMoe,e, Kultturu spspeilel t

«Utøyas betydndnini g g foforr dedetpolitiske e NoNorgrge,e for ddett mmoddo ere neNorgge,e, kkan ikkkee oveervuvurdrdeereses (.( ..) ) MoM en oogg GGiske fåfår ded tte frframm ppå enen eeksksememplplararisk mååtete iiiiii deennn e prakaktft ulle bboka.» Jaann Errikik Øststlilie,e,Magag siiinenett Aktutueelll

somm erende

399,-

«... det skal godt gjøres å portrettere et 'hemmelig' liv mer utfyllende enn dette.» Sten Inge Jørgensen, VG

«Dette er et kinderegg. Historien om Norges krigsinnsats fra Bosnia til Afghanistan og utviklingen av Norges spesialsoldater, fortalt gjennom livet til én mann.» Tarjei Leer-Salvesen, Fædrelandsvennen

Historien om marinejegeren og etterretningsagenten Trond Bolle er en av de mest spektakulære fortellingene om Norges militærengasjement på utenlandsk jord.

Bli med på innsiden av det hemmelige Norge

Djerve damer i vill natur! Praktbok om AUFs hjerte

399,- 399,-

«Varmt om kalde kvinner» Åse Hjelvik, Nordlys

«En praktbok (...) som viser hvor verdifull og levende øya har vært.» Kjell Moe, Kulturspeilet

«Utøyas betydning for det politiske Norge, for det moderne Norge, kan ikke overvurderes (...) Moen og Giske får dette fram på en eksemplarisk måte i denne praktfulle boka.» Jan Erik Østlie, Magasinet Aktuell

«All honnør for arbeidet som er nedlagt i denne enestående dokumentasjonen.» Guri Hjeltnes, VG

Dronning, ektefelle, mor, svigermor og bestemor. Norges mest bemerkelsesverdige kvinneskjebne!DronniNorges

Varmen, entusiasmen og kampene

449,-

399,-

«Det er en blanding av biografi , drama, psykoanalyse og samfunnsdebatt i ett og samme verk.» Martin Jönsson, Aftenposten

«Velskrevet og klartenkt. (...) Les denne boken!» Sindre Hovdenakk, VG

«Grundig og fascinerende om norske utvandrere.»Stein Inge Jørgensen, VG

«Innvandringen fra Norge sammenfattet med folkelig fortellerfryd og episk fl yt ...»Per Haddal, Aftenposten

449,-

Julens bokfavoritter

«Kolloen gjør en fi n jobb i å beskrive dronningens sterke, om enn dannede kvinnekamp på Slottet og i norsk offentlighet.»Andreas Wiese, Dagbladet

«Dronningen gir ny dybde til fortellingen om hvordan dronning Sonja har vært en drivende kraft i moderniseringen av kongehuset.»Per Anders Madsen, Aftenposten.no «Et fi nkornet dronningportrett. Ingar Sletten Kolloen skildrer dronning Sonja med en nesten forbløffende sans for detaljer (...) en svært velskrevet fortelling.»Knut Hoem, NRK Kulturnytt «... en sterk biografi , med fl ere lag av historier.»Eskil Skjeldal, Vårt Land

Historien om Norges svarteste dag

Storverk om den norske utvandringen til Amerika

399,-

nene

vv

Praktbok om AUFs hjerttee

39399,9,--

»

««En prakaktbtbokok ((.....).) ssom visserer hvor vererdid fuulll oog leveendnde e øya har vært.» Kjell l MoMoe,e, Kultturu spspeilel t

«Utøyas betydndnini g g foforr dedetpolitiske e NoNorgrge,e for ddett mmoddo ere neNorgge,e, kkan ikkkee oveervuvurdrdeereses (.( ..) ) MoM en oogg GGiske fåfår ded tte frframm ppå enen eeksksememplplararisk mååtete iiiiii deennn e prakaktft ulle bboka.» Jaann Errikik Øststlilie,e,Magag siiinenett Aktutueelll

somm erende

399,-

Asle Toje

RødT, hviTT & BlåTTOm demokratiet i Europa

… årets beste bok … Hans politiske bud­skap er at vi må gjenreise nasjonalstaten, og at masseinnvandring, flerkultur og vel­ferdsstat er en umulig kombinasjon. Europa må velge. elin ørjaseter. nettavisen

329,-

Bjørn Bandlien (red.)

EufEmiAOslos middelalderdronning

… gjev eit breitt, levande og kulturhistorisk samansett portrett av både dronninga og den tida ho levde i … boka er velskriven og grundig og kan lesast av både ekspertar og av røvarar. karsten alnæs, dag og tid

499,-

finn holden

ChRisTiAn ivs Bylivet i kvadraturen

Denne rikt illustrerte boken handler om Christiania fra Christian Kvart grunnleg-ger byen under Akershus festning i 1624 til omtrent 1850 da de gamle husene synker i grus eller rives og erstattes av moderne hus. Boken forteller om men-neskene som bodde her og livene de levde, om historiene til husene som for-svant og til husene som står igjen.

399,-

øystein sørensen, Bernt hagtvet og Bjørn Arne steine (red.)

høyREEksTREmismE ideer og bevegelser i Europa

Boken tar sikte på å vise både mangfold-et og enheten i høyreekstremismen i dagens Europa. Boken er også opptatt av å se nærmere på høyreekstremismens historiske røtter og drøfter om og på hvilken måte den er en trussel mot det politiske demokratiet.

299,-

haldis Buer stamnes

ThEOdOR CAspARinaturverner, romantiker og polemiker

Detaljert personskildring, fascinerende tids­bilde … Haldis Buer Stamnes har skrevet en storartet biografi om Theodor Caspari … Vi må bare håpe at denne biografien fører til ny interesse for forfatteren og naturverneren fra Homansbyen, det har både han og hans sak fortjent. bjarte botnen, vårt land

399,-

Asgeir lode

EnglAndsfARERnEEn jærsk tragedie 1941-45

19 unge menn fra Jæren planla å krysse Nordsjøen i en liten fiskebåt høsten 1941. Målet var å slutte seg til de allierte styrkene i Storbritannia, men planene ble avslørt. Natt til 21. mai 1942 ble 15 av de unge mennene henrettet av tyskerne på Trandum. Dette en historie om tro, håp, ungdommelig mot og samhold mellom kamerater under ekstreme forhold. Det er også en historie om unge menn som måtte tåle tortur og om noen som med eller mot sin vilje sa for mye.

329,-www.dreyersforlag.no

Vigmostad&Bjørke

Bård Nannestad DA HENRIK HUSTEN KOM HJEM

Eivind Riise HaugeSAMAELS BOK

Thorbjørnsen, Aase , Wenum, FossenNORGE PÅ QUIZ OG TVERS

Øyvind HolenDONALD-LANDETHvordan en and i matrosdress formet det moderne Norge

Vaaler, Jansen, RikardsenVILLAKSEN SALOMONog den store reisen

Gjefsen, Bjørn, Myhr, SteinarKLIMA – HVA SKJER’A?

www.vigmostadbjorke.no

I salg i bokhandel og på nett

Juletitler fra

For barn

Om hvordan lukkede epoker i et liv igjen kan åpne seg

Magisk skittenrealisme eller psykotisk komedie?

En bok for og om donaldelskere

Møt Villaksen Salomon og bli med på hans ferd langs norskekysten!

Lærerik og morsom bok om klimaendringene og miljøvennlige energikilder.

Test din kunnskap om landet vårt!

Brian Cox, Andrew Cohen UNIVERSETS MYSTERIER

Boken basert på den berømte BBC-serien

Bonnie Jo CampbellEN ELV EN GANG

Kåret av Washington Post til en av de fem beste utgivelsene i USA i 2011!

rett på sak!

Les mer på www.academicpress.no

l a r s borger sru dLike gode nordmenn?Den norske militærfascismens historie II

j ens pe t t er n i el senDøden løser altNye perspektiver på Stalins terror

el l i ng n. t jøn n el a n d [r ed.]Nye stormakter i Afrika

t erj e a n dr e a s peder senVi kalte dem tyskertøser

a n e r i ngh ei m er i k senStalins norske fanger

d øru m , s a n dv i kOpptøyer i Norge1750–1850

ei r i k va s sen denNorsk vitalismeLitteratur,ideologi og livsdyrking 1890–1940

a n der s joh a nsen [r ed.]Kunnskapens språkSkrivearbeid som forskningsmetode

Siste del av storverket tar for seg

krigsårene og NS-offiserenes ambis-joner om et nytt og fascistisk Norge.

«En velskre-vet pionérstudie

[…] det finnes ikke én eneste u klar eller fortenkt setning på disse over 500 sidene» Klassekampen

Inspirerende bok om det

å skrive, som viser hvordan skriftspråket er forskerens kanskje viktigste undersøkelses-verktøy.

Innsiktsfullt og spennende om et

av de mørkeste ka-pitlene i kommunis-mens historie

Hva betyr det for Afrika at nye

stormakter som Kina, India og Brasil blir markante aktører? Og hva betyr det for norsk bistandspolitikk?

Den glemte his-torien om de mer

enn 200 nordmen-nene som kjempet for livet i Stalins tvangsarbeidsleirer.

Hvem var jen-tene som ble kalt

«tyskertøser»? Pedersen bruker et rikt kildemateriale for å gi et nytt og mer sammensatt innblikk i deres skjebner.

Opptøyene er en viktig del

av vår politiske historie! Her analyseres skat-teopprør og hungersopptøyer fra eneveldets tid fram til Marcus Thrane ble fengs-let i 1851.

ellen krefting, anne eriksen, anne birgitte rønning [red.]Eksemplets makt Kjønn, representasjon og autoritet fra antikken til i dag.

Et friskt og tverrfaglig blikk

på en viktig del av vår europeiske kultur.

349 429 339

399 399 399

379 329 399

spartacus – best på sakprosa!

Les mer på www.spartacus.no

M a rgi t L øy L a n dHollendartida i Norge 1550-1750

H eL ge gert Si MonSen KapringenHistorien om «Isbjørn» og evaku-eringen av Svalbard

dag H agen æ S -K j eL L da H L Døden på BjørnøyaDjeveløyas 400 år – og to av mine egne

M a r K uS L i n dHoL MEvolusjonNaturens kulturhistorie

t or jørgen M eL i enVåre hemmelige soldaterNorske spesialstyrker 1940–2010

ebb a droL SH agenDen vennlige fiendenWehrmacht-soldater i det okkuperte Norge

bja r n e rø SjøHelbredernes hemmeligheterSlik virker alternativ behandling

dag HoeLVeien til DamaskusEn reiseskildring

Kvifor er språket vårt så fullt

av nederlandske ord og uttrykk? Ei bok som til fulle viser at vår kontakt med nederlendarane har prega ettertida meir enn dei fleste er klar over.

En kritikerrost og befriende udog-

matisk gransking av hvorfor alter-nativ medisin står så sterkt i dagens samfunn.

Bli med Hoel i Paulus fotspor «In-

nimellom skriver Hoel så duggfriskt og freidig om forgangne tider at han kan få folk som knapt har bladd i Bi-belen til å revurdere sin reservasjon.» Sten Inge Jørgensen, VG

Dokudrama om norsk motstand-

skamp lengst nord. «Mer spennende enn en krimroman» Felicia Øystå, Akers­hus Amtstidende

«Som historisk dokument er boken

et viktig bidrag til vår forståelse av Bjørnøyas særegne og forblåste posis-jon.» Tom Egeland, VG

«Melien gir et godt innsyn i

spesialstyrkenes verden, fra rekrut-teringsprosessen til eksempler på op-pdrag». Sten Inge Jørgensen, VG

«Lindholm bringer tiltrengte

humanistiske aspekter inn i biologien. …faktisk den mest under-holdende boken jeg har lest på lenge» Trond Berg Eriksen, Aftenpos­ten

«Det var de beste årene av

mitt liv.» Gang på gang gjentok de tidligere Wehr-machtsoldatene disse ordene om tiden i Norge.

V i beK e K no op r acH L i n e Evas valg Eva Jolys franske kamp

«Knoop Rachline kom-

mer tett innpå, og boka gir fine innblikk i Jolys usikkerhet og tvil, biter av henne man ikke har sett så mye til tidligere.» Simen Ekern, Dagbladet

2012

449 339 339

339 349 339

299 349 299

Torbjørn Herlof Andersen

SÅRBAR OG STERKMenn som har vært utsatt for seksuelle overgrep

Å forske er å gå inn i verden, i både de fysisk-biologiske, språklige og sosiale aspektene av verden, med spørsmål om hvordan ting er, har vært og henger sammen. Spørsmålene, med sine kategorier og forutgående antakelser krever metodisk arbeid, en plan for å samle og bearbeide materiale opp mot spørsmålene. Dette er en bok om forskning i praksis, med fokus på metoden i utvalgte studier – fra spørsmålstillingen til valide og tillitvekkende data. Alle fasene i forskningen krever metodisk arbeid.

Bokens nøkkelbegrep er talehandlingens skapende kraft i forskningen, uansett disiplin og i formingen av det sosiale, der hvor det er kollektive intensjoner. Den gir en innføring i forskning på kvantifiserte og kvalitative data, bruk av bilder og metaforer i forskning og talehandling som analyseenhet i diskurser. Boken gir en innføring i case- eller tilfellestudier, bruk av booleansk algebra og i historisk metode, med eksempler fra forskning på nasjonsbygging og industrialisering i Norge.

Vitenskap i praksis gir en innføring i samfunnsforskning, men bør også være aktuell for studenter og forskere i fysisk-biologiske og språkvitenskapelige fag. Ingen kommer utenom talehandlinger.

Thorvald Gran er professor i statsvitenskap ved Institutt for administrasjon og organisa-sjonsvitenskap, Universitetet i Bergen.

www.abstrakt.no

ISBN: 978-82-7935-325-6

Thorvald Gran

VITEN

SKA

P I PRAK

SIS

Thorvald Gran

VITENSKAP I PRAKSISMetoder i forskning på harde og sosiale fakta

Mye av faglitteraturen i dagens lærerutdanninger handler om hvordan lærere bør planlegge, gjennomføre og vurdere sin egen undervisning. Denne litteraturen er imidlertid ofte ideell og harmoniserende, og med høye og nokså vanskelig oppnåelige målsetninger. Paradoksalt nok når det er godt forskningsmessig belegg for at det er krevende og vanskelig å omsette pedagogiske idealer til god praksis.

Denne boka presenterer noen faglige bidrag som viser en annen vei til kunnskap om undervisning, ved å vise hvordan elever, foreldre og lærere, sammen fungerer i klasse-rommet. Boken har derfor klasserommet som utgangspunkt for sine analyser av under-visning og læring.

Boken har sin opprinnelse i konferansen «Undervisning og læring i et mangfoldig fellesskap» som ble arrangert på Hamar av Nettverk for tilpasset opplæring (NETTOPP) i samarbeid med Høgskulen i Volda, Høgskolen i Hedmark og Norges Forskningsråd.

Thor Ola Engen er professor i pedagogikk ved Høgskolen i Hedmark. Peder Haug er professor ved Høgskulen i Volda.

www.abstrakt.no

ISBN: 978-82-7935-336-2

Engen og Haug (red.)

I KLA

SSEROM

MET

Thor Ola Engen og Peder Haug (red.)

I KLASSEROMMETStudier av skolens praksis

Psykiatrien har mange fasetter. Den er legekunst for psyken, og er en kilde til forståelse av psyke og psykisk lidelse, behandling og omsorg. Faget er spent ut mellom frigjøring og tvang, og det påvirker måten som mennesker tenker om sine liv og psykisk lidelse, om barns utvikling, om familie og aldring, traumer og rus. Psykiatrien er også en del av en videre kulturell sammenheng, som omfatter estetikk og etikk, kunst og filosofi. Fordi psykiatrien er forankret i samfunnet må den ta inn hvordan individers livsskjebne formes i vekselvirkning mellom personlige særtrekk og sosiale betingelser. Samtidig er psykiatrien selv en sosial institusjon, bakt inn i store styringssystemer og politiske ordninger, lov-givning og regelverk.

Psyke, kultur og samfunn gir 25 bidrag til kritisk og faglig refleksjon om psykiatriens arbeids-former, dens plassering i helsepolitikk, i kultur og politikk. Den gir innspill til dialog og debatt fra mange perspektiv, både innen faget og i en videre samfunnsmessig sammenheng.

Sidsel Gilbert er psykiater og privatpraktiserende psykoanalytiker.

Erik Stänicke er førsteamanuensis ved Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo.

Fredrik Engelstad er professor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo.

www.abstrakt.no

ISBN: 978-82-7935- 332-1

Gilbert, Stänicke,

Engelstad (red.)PSYK

E, KU

LTUR O

G SA

MFU

NN

Sidsel Gilbert, Erik Stänicke, Fredrik Engelstad (red.)

PSYKE, KULTUR OG SAMFUNNPerspektiver på indre og ytre virkelighet

ISBN 978-82-7935-331-7

9 788279 353317

www.abstrakt.no

A. Dyregrov, I. Johnsen og K. Dyregrov

Hvordan lede sorggrupper?

Atle Dyregrov, Iren Johnsen og Kari Dyregrov

Hvordan lede sorggrupper?

En håndbok for sorggruppeveiledere

Sorggrupper er møtesteder for etterlatte i krise og sorg, hvor de kan møte

andre «i samme situasjon», prate om den de har mistet, utveksle opp­

levelser, erfaringer, råd og informasjon om hvordan de best kan håndtere

sin livssituasjon, og ventilere reaksjoner og problemer med noen som

«virkelig forstår».

Det er krevende å sette sammen sorggrupper, og de er utfordrende å

lede, men også meget berikende for den som påtar seg slikt ansvar.

Boken har som mål å gi sorggruppeledere, i alle yrkesgrupper og organi sa ­

sjoner, nødvendig kunnskap til å kunne sette sammen og lede sorg grupper.

Boken bygger på forskningsprosjektet «Sorggrupper i Norge», på for­

fatternes omfattende erfaringer fra eget arbeid med mennesker i krise

og sorg, og annen relevant forskning.

Boken gir veiledning i oppstart av, rekruttering til og ledelse av sorg­

grupper. Den inneholder i tillegg konkrete råd til nytte i vanskelige

situasjoner og i forhold til utfordringer man møter som sorggruppe­

leder, blant annet om hvordan man kan legge opp samtalene, behandle

konflikter og håndtere ulike mennesketyper.

I sorggrupper kan etterlatte få kunnskap, råd og informasjon, i tillegg til hjelp til å sette ord på og forstå sin situasjon og sine reaksjoner. Dette kan bidra til å normalisere følelsene de sliter med, og dempe følelsen av å «være alene» om å ha disse følelsene, eller at man er blitt «gal». I sorggruppene har man «tillatelse» til å sørge. Det kan gi håp å se at andre etterlatte klarer å komme igjennom sin sorg. I sorggruppen får man redskaper og metoder for å takle sine sorg­reaksjoner, og når man hører andre fortelle om sine erfaringer, kan det bidra til å skape klarhet i ens egne tanker og reaksjoner. Det kan også gjøre godt å høre andre fortelle om erfaringer man selv ikke har, og at ens egne erfaringer og råd kan være til hjelp for andre. Med ulik avstand til tapet kan de som har kommet lenger i sorgforløpet, gi et kart over terrenget til de som er tidligere i løpet.

Psykolog, dr. philos. Atle Dyregrov leder Senter for Krisepsykologi i Bergen. Han har i hele sin karriere arbeidet med barn, unge og fami­lier som har opplevd dødsfall og andre kriser og traumer. I sitt kliniske arbeid har han ledet en rekke sorg­ og krisegrupper for både barn, ungdom og voksne. Hans forskningsvirk som­het spenner vidt på krise­ og traumeom rådet. I tillegg til å arbeide med enkeltpersoner og familier i Norge har han arbeidet ved en rekke større ulykker og katastrofer i utlandet. Han har skrevet en rekke bøker, bokkapitler og fagartikler innen krise­ og sorgområdet.

Sosiolog Iren Johnsen arbeider som forsker ved Sorgsenteret, Senter for Krise psykologi i Bergen. Hun har jobbet med prosjektet «Sorg­grupper i Norge», og publisert flere nasjo nale og internasjonale artikler med grunnlag i resultatene fra dette prosjektet. Hun har også deltatt som prosjektmedarbeider på andre pro­sjekter ved Senter for krisepsykologi, og job­bet med utviklingen av nettportalen www.sorggrupper.no.

Sosiolog, dr. philos. Kari Dyregrov arbeider som forsker ved Senter for Krisepsykologi, Bergen og Nasjonalt folkehelseinstitutt, Oslo. Hun har siden 1995 gjennomført en rekke forsk­ningsprosjekter ved Senter for krise psykologi om voksne, barn og unge og selvmord, krise og sorg. Forskningen omhandler etterlatte ved traumatiske dødsfall, sosiale støttenettverk, barn som pårørende, sorggruppevirksomhet, norske kommuners psykososiale hjelpetiltak overfor kriserammede, og årsakssammen henger rundt selvmord. Hun foreleser innen­ og utenlands, og har publisert en rekke bøker, bokkapitler og fagartikler innen krise­ og sorgområdet.

www.abstrakt.no

ISBN 978-82-7935-328-7

9 788279 353287

Denne boken gir en introduksjon til forskningsmetode for lærerutdanningene. Boken dekker både kvalitativ og kvantitativ forskningsdesign. Forfatterne har en pragmatisk holdning til metoder, og framhever at det er formål og problemstilling som avgjør hvilken framgangs-måte som bør benyttes når studier skal gjennomføres.

Boken redegjør for de valg som kan gjøres i forskningsprosessen, og hvordan en undersøkelse kan designes fra idé til rapportering og presentasjon av resultatene. Den gir mange praktiske tips og er rik på eksempler. Det er ikke nødvendig å ha spesielle forkunnskaper om forsknings-metode for å ha utbytte av boken.

Asbjørn Johannessen er sosiolog og førstelektor ved Høgskolen i Oslo. Han har lang under -visningserfaring i forskningsmetode, og har skrevet Introduksjon til SPSS, Å forstå samfunns­forskning (sammen med Per Arne Tufte og Pål Veiden), Introduksjon til samfunnsviten skapelig metode og Forskningsmetode for økonomisk­administrative fag. (De to siste bøkene sammen med Line Christoffersen og Per Arne Tufte).

Line Christoffersen er Ph.D. i Marketing fra Handelshøjskolen i København. Hun er første-amanuensis ved Markedshøyskolen og underviser i markedsføringsfag og kvalitativ metode. Hun har tidligere arbeidet som manager i Andersen Business Consulting og vært forskningsleder for kvalitative metoder i Synovate.

Asbjørn Johannessen og Line Christoffersen

FOrSKNINgSMeTODe FOrLæreruTDANNINgeNe

Johannessen og Christoffersen

FOrSK

NIN

gSM

eTOD

e FOr

Læreru

TDA

NN

INg

eNe

ISBN 978-82-7935-335-5

www.abstrakt.no

Det er lett å tenke at menneskerettighetene uten videre respekteres i Norge. Ikke minst innenfor velferdssektoren hvor fokuset er på behandling, hjelp og omsorg. Men omsorg gis ofte i utfordrende og uoversiktlige situasjoner, kanskje også preget av vanskelige dilemmaer og handlingspress. Derfor er det helt nødvendig at alle som arbeider i helse- og omsorgssektoren har tilstrekkelig kunnskap om menneskerettighetene for å kunne handle i tråd med disse.

Menneskerettighetene er gjeldende norsk lov. God kunnskap om menneskerettighetene hos ansatte og ledere i helse- og omsorgssektoren og NAV, vil bidra til sunne holdninger og redusere risikoen for å gjøre feil i krevende omsorgssituasjoner. Slik kan menneskerettig-hetene fungere som praktiske verktøy i arbeidet med å sikre tjenester av god kvalitet innenfor velferdssektoren.

I denne boken knyttes praktiske utfordringer i helse- og omsorgssektoren og NAV sammen med Norges internasjonale menneskerettighetsforpliktelser. Boken er skrevet for studenter i helse- og omsorgsfag, men er også aktuell for andre profesjonsgrupper med bakgrunn i jus, psykiatri eller psykologi.

Gro Hillestad Thune er advokat og har arbeidet som menneskerettighetsjurist både inter-nasjonalt og i Norge i mer enn 25 år. Hun har vært medlem av Den europeiske menneske-rettighetskommisjon, som nå er innlemmet i Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.

Ane Stavrum er utdannet jurist og arbeider hos Helse-, sosial- og eldreombudet i Oslo. Hun har tidligere vært rådgiver ved Barne- og familieseksjonen hos Fylkesmannen i Oslo og Akershus og høgskolelektor ved Institutt for sosialt arbeid og familieterapi, Diakonhjemmet Høgskole.

Gro Hillestad Thune og Ane Stavrum

Hillestad Thune og Stavrum

MeNNeSkereTTIGHeTeNe i helse- og omsorgssektoren og NAV

Menneskerettighetene i helse- og om

sorgssektoren og NAV

www.abstrakt.no

Det sies at vi lever i en tid preget av mangfold og forandring. På mange måter er dette en rimelig beskrivelse av tiden vi lever i. Samtidig er en slik forståelse av vår samfunnsmessige og kulturelle situasjon ikke helt dekkende. Parallelt med raske endringer og økende mangfold synes det å være etablert et statisk enfold hvor en type teknisk-økonomisk rasjonalitet legger en klam hånd over stadig fl ere livsområder. Under dette regimet forstås «nytte» stort sett som «matnytte». Det er behov for en fornyet kritikk av den snevre nyttetenkningens herredømme. Denne bokens prosjekt er imidlertid ikke å grave seg ned i velkjente skyttergraver. Tvert imot. Ved å utfordre den snevre nyttetenkningens nytte på høyst mangfoldig vis, og med utgangspunkt i ulike fag- og forskningstradisjoner innenfor huma-niora og samfunnsvitenskap, bidrar forfatterne i denne boken konstruktivt til en debatt om verdien av «det unyttige».

Øivind V

arkøy (red.)

ISBN 978-82-7935-334-8

9 788279 353348

www.abstrakt.no

Terroren som rammet oss 22. juli 2011 utfordrer våre intellektuelle og emosjonelle evner, slik 9/11 gjorde det med USA for 10 år siden. For å forstå terrorhandlingene må vi søke etter svar innenfor fl ere kunnskapsområder og fagmiljøer.

Boken analyserer selve terrorhandlingen, men også våre reaksjoner på terroren, og kaster slik lys over noe som fremdeles er vanskelig å begripe. Var terroren en gal manns verk eller en ideologisk moti-vert handling? Forklares terrorhandlingene best gjennom et fokus på psykiatriske faktorer? Eller på samvirket mellom psykologiske og politiske? Hvilket fokus, og hva slags kunnskap gjør oss i stand til å forebygge terror?

Andre vesentlige spørsmål som reises i boken er: Hvordan fungerte sentrale institusjoner etter terroranslaget? Hvilken rolle spilte mediene? Sviktet Universitetet i Oslo da Fjordman fi kk godkjent sin master opp-gave? Og hvordan har egentlig rettsstaten Norge fungert etter 22. juli?

ISBN 978-82-7935-336-2

9 788279 353362

22. JULIForstå – forklare – forebygge

Svein Østerud (red.) 22. JU

LI Forstå – forklare – forebygge

Svein Østerud (red.)

Innsikt – utsikt – oversikt

www.abstrakt.noabstrakt@abstrakt.no

www.pax.no

Den beste sakprosaen – paX ForLaG

AndreA GjestvAnG

en dag i historienIb. ill. 349,-

❅

❄

❅

❄❄❆

❅

❆❄

❆

❆❄

❄❆

❄

❄

Kjell OlA dAhl

dødens seilasIb. ill. 349,-

MIKAl heM

Kanskje jeg kan bli diktatorIb. ill. 299,-

pax.no

GRO STEINSLAND

MYTENE SOM SKAPTE NORGEMYTER OG MAKT FRA VIKINGTID TIL MIDDELALDER

Arne jOn IsAchsen

Kinas veiIb. ill 329,-

dAnIel KAhneMAn

tenke, fort og langsomtOversatt av Eivind Lilleskjæret & Gunnar Nyquist

Ib. 399,-

jAKOb lOthe OG Per KrIstIAn sebAK

titanicIb. ill. 349,-

Knut sOGner

AndresensIb. ill. 499,-

GrO steInslAnd

Mytene som skapte norgeIb. ill. 349,-

cArOlIne uGelstAd

Per Inge bjørloIb. ill. 399,-

❄

❆

❅

❆❄❄

❄

❄

❄❄❄

❅❄

6 utgaver i året for 375 kronerBestill ved å sende e-post til abonnement@prosa.noMer informasjon på prosa.no

Gi et abonnement på Prosa i gave

Spennende … om en oppsiktsvekkende injuriesak.Jon Rognlien, Dagbladet

Mannen som bygde opp og leidde den største Milorg-avdelinga i landet, er ikkje eingong nemnd i dei store historieverka. Også det er tankevekkjande, og endå ein grunn til å lese denne boka. Baard Herman Borge, Dag og tid

Historien om etterkrigstidens største, dyreste og mest nedrige injuriesak

www.akademikaforlag.no

KRIG OG SANNHETLANGELANDSAKEN OG LANDSSVIKOPPGJØRET

Arvid Bryne

RETURADRESSE: PROsa, URANIENBORGV. 2, 0258 OSLOUtgiver: Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF)

anne viken

dag Gjestland

david bellos

erle marie sørheim

Frank Rossavik

hedda vormeland

heidi helene sveen

helle sommerfelt

Iris alice vigerust Furu

Iver Ørstavik

Jens elmelund kjeldsen

Jon Rognlien

kristin Gjerpe

Linn stalsberg

Pål norheim

sine halkjelsvik bjordal

stian bromark