Kapitalens endeløse krig mot arbeidsfolk

110 000 arbeidsløse!

Overløperi satt i systemFaglig side 4–6

ARBEIDERE I ALLE LAND, FORÉN DERE!

Våren 2003 Nr. 26 • Årgang 17

Kr. 20,-

MARXIST-LENINISTISK TIDSSKRIFT

– Kommunalisme og fascisme truer i India

Intervju midten

Solidaritet med Iraks kjempende folk! Norge skal ikke inn i krigen gjennom NATO-bakdøra, Bondevik!

Sidene 8–11 og 15–17

USA-imperialismen er en permanent trussel mot freden og alle verdens folk. Stopp de imperialistiske morderne!

Leder side 2

Verdensprotest mot USA

ww

w.re

volusjo

n.no

Nr. 26 1• 20032 Nr. 26 1• 2003 3

Krigen mot Irak er kriminell og folkerettsstridig. Den er fullstendig i strid med FN-charteret, som forbyr angrepskrig. Den skjer på tvers av viljen til flertallet av medlemslanda i FNs Sikkerhetsråd, som USA ikke lyktes i å true eller kjøpe til å støtte angrepet. Et overveldende flertall av verdens stater fordømmer eller nekter å støtte denne krigen. For ikke å snakke om et overveldende flertall av verdens folk.

I dagene før angrepet ble innledet den 20. mars, ble det åpenbart – selv for de mest naive – at USA og Storbritannias hensikt er å skifte ut det irakiske regimet. Målet er å installere et lydig regime som ivaretar den amerikanske imperialismens interesser i verdens mest oljerike region. USA vil rane til seg de svære oljereservene i Irak og sikre seg total militær, politisk og økonomisk kontroll over dette strategisk viktige området. Tilintetgjøring av masseødeleggelsesvåpen og innføring av «demokrati» er ikke annet enn et skalkeskjul for helt andre mål.

Bush-doktrinen, uttrykt i «Den nasjonale sikkerhetsstrategi», har globalt hegemoni for USA-imperialismen, verdens eneste supermakt, som uttrykkelig siktemål. USA gir seg sjøl retten til å gå til angrep på enhver nasjon, ethvert folk og enhver bevegelse som handler i motstrid til dets interesser. USA og dets nærmeste allierte bedriver den mest omfattende verdensaggresjonen siden Nazi-Tyskland og aksemaktene drev sin ekspansjonskrig mot «bolsjevisme» og «jødedom».

Krigen mot Afghanistan var den første i den såkalte «krigen mot terrorisme», som siden er blitt utvidet til Filippinene, Colombia og andre land og regioner. Når Irak er nedkjempet, er Iran og Nord-Korea allerede utpekt som nye mål i en endeløs serie av aggresjonskriger.

Den massive folkemeninga har tvunget den norske regjeringa til ikke å gi åpen støtte til krigen. Bondeviks og Petersens kompromiss i regjeringskoalisjonen gikk ut på å satse alt på «FN-sporet», i håp om at USA nok en gang skulle klare å mobbe og bestikke medlemsstatene

i Sikkerhetsrådet. Men verken press eller Colin Powells løgner for åpen mikrofon i FNs høyeste organ, virket etter hensikten. USA møtte uventet hard motstand fra både små stater som frykter for egen skjebne i Den nye verdensorden, og fra imperialistiske rivaler som Frankrike, Russland og Tyskland. Dette diplomatiske nederlaget for USA har gjort det umulig for Norge å støtte krigen aktivt, til stor skuffelse for utenriksminister Petersen.

Men Norge er allerede delaktig:• I Afghanistan fungerer norske militære spesialenheter som medokkupanter og utfører rakkertjenester for USA.• I regi av NATO deltar norske AWACS-mannskaper i innhenting av vital etterretningsinformasjon om irakiske troppekonsentrasjoner og styrkebevegelser. • Fire norske missiltorpedobåter er underveis til Middelhavet. • Under dekke av NATO-forpliktelser for forsvar av Tyrkia er norsk verneutstyr allerede på plass i Kurdistan, mer utstyr og mannskaper kan bli sendt på kort varsel.

Ethvert norsk militært bidrag i regionen betyr frigjøring av amerikansk-britiske stridskrefter. Derfor er dette indirekte krigsstøtte, selv om regjeringa sier noe annet. Vi krever at den norske regjeringa åpent fordømmer USAs krig. Vi krever at alle norske styrker trekkes ut av regionen. Vi krever at regjeringa avviser press og trusler fra USA.

Når krigen først er et faktum, vil en utholdende irakisk motstand, som påfører de militært overlegne angriperne maksimale tap og omkostninger når fienden tvinges inn i Bagdads gater og smug, på lang sikt være avgjørende både for det irakiske folkets framtid og for verdenssamfunnet. En reprise på Vietnam-syndromet er det som mest effektivt kan tvinge Bush til retrett.

Revolusjon vil støtte og oppmuntre til alle former for folkelige masseaksjoner som motvirker krigen og vanskeliggjør norsk deltakelse og støtte til krigshandlinger mot andre suverene stater og folk. USA ut av Irak!

Redaksjonen avsluttet 22. mars 2002

Postboks 4480 Nydalen Årsabonnement kr. 100, ISSN 1500-18490403 Oslo For institusjoner kr. 200, Red. J. Steinholtrevolusjon@rocketmail.com Bankkonto 0530 2763498 Tlf. 98 85 50 78

Stopp de imperialistiske morderne!

Talerør for ML-gruppa Revolusjon. Dødlinje for neste nummer: 12. september 2003

Dette er den mest omfattende verdensaggresjonen siden Nazi-Tyskland og aksemaktene drev sin ekspansjonskrig mot «bolsjevisme» og «jødedom».

Vår mening

Nr. 26 1• 20032 Nr. 26 1• 2003 3

Fredsinitiativet – Ingen krig mot Irak er en nesten uvirkelig koali-

sjon, med en bredde som savner side-stykke. Mer enn 180 organisasjoner – fra fagforbund og -foreninger til kirke og religiøse sekter, fra fredsorganisasjoner til poli-tiske partier, fra store hjelpeor-ganisasjoner til solidaritetsak-tivister – har skremt og tvunget Bondevik til å avslå USA sine krav om aktiv norsk krigsdel-takelse. Etter manifestasjonen av115.000 mennesker på gater og torg rundt om i Norge den 15. februar, hvorav 60.000 bare i Oslo (mer enn ti prosent av byens befolkning!), fant Bon-devik ut at de politiske omkost-ningene for makthaverne, og ikke minst for ham sjøl, ville bli for store.

Til forskjell fra breie fredsbevegelser i mange andre land, har Fredsini-

tiativet ikke vært politisk tann-løs. Plattformen slo fra første stund fast at krigsmotstanden var og er uavhengig av et såkalt «FN-mandat» for krig. Dette har vært svært viktig. For det første fordi ei linje som la seg flat for FN-sporet, ville betydd en splittelse av fronten og styrket illusjoner om FN og Sikkerhetsrådet som en nøytral

overdommer. For det andre fordi regjeringa skiftet taktikk og forsøkte å selge FN-sporet

– i forviss-ning om at et kjøpt flertall i Sikkerhetsrå-

det ville gi norsk krigsstøtte til USA et skinn av «legitimitet». Sånn gikk det som kjent ikke, til stor fortvilelse for utenriks-minister Jan Petersen.

Denne fantastiske mobi-liseringa er nesten for god til å være sann.

Kan fronten holde? I skrivende øyeblikk, ei uke inn i krigen, kan det faktisk se sånn ut, selv om frontens opprinne-lige grunnlag var å forhindre et krigsutbrudd og norsk delta-

kelse. Men nå trengs den mer enn noensinne, for å bringe krigen til opphør.

Til nå har Fredsinitiativet klart å styre utenom de fleste fellene. Det har f.eks. ikke latt seg presse til å ta stilling til Saddam-regimet og dermed endre fokus vekk fra de impe-rialistiske aggressorene.

Samtidig må krigsmot-standerne være forbe-redt på at presset og

propagandaen vil øke på, og

at regjeringa – tross sitt offisi-elle nei til å delta – vil forsøke å føre Norge bakveien inn i krigen, med «NATO-forplik-telsene» som påskudd.

Det planlagte besøket fra Bush i mai (som pro-vokatorisk ble kunn-

gjort bare tre dager etter mas-semønstringe den 15. februar) vil bli forsøkt brukt til å hylle de «tette norsk-amerikanske relasjoner» og til å mobilisere mer tilbakeliggende deler av folket, som ser på Bush-besø-ket som en ‘happening’ på linje med en opptreden fra en eller annen superartist eller internasjonal filmstjerne, til å juble for morderen. VG opptrer fra før som en rein klakkør

og åpen propagandist for den amerikansk-britiske aggresjo-nen. Når Bush kommer, går redaktør Versto av skaftet!

På et eller annet tidspunkt vil okkupantene påstå at de har funnet kjemiske

eller biologiske våpen, slik general Tommy Franks har lovet at de skal finne (!). Kan-skje dukker det også opp nye «kuvøsebarn», som i 1991. En irakisk granat på villspor som lander i Tyrkia vil bli brukt til

å presse de mer ulydige NATO-landa til å yte aktiv krigsstøtte, for å gi Frankrike og Tyskland sjansen til «forsoning» og for å kastrere deler av den folkelige opinionen.

Den folkelige opinionen er heldigvis mer kritisk og mer på vakt mot propagandaløgner enn tidligere. Men upåvirke-lig er den sjølsagt ikke. Hvis krigen trekker i langdrag, vil krigspropagandaen bli mer intensiv og motinformasjonen fra irakisk side vil gradvis for-stumme. USA kan komme til å få totalt nyhetsmonopol.

Den store prøvesteinen for Fredsinitiativet kan komme hvis Norges forhold til NATO og USA blir satt på spissen.

I motsetning til den svenske regjeringa har Norge ikke for-dømt krigen. Gjennom NATO gir Norge allerede militære bi-drag av største verdi for USAs krigføring.

NATO-medlemskapet er en garanti for norsk krigsdeltakelse i en

eller annen form. Konsekvent krigsmotstand lar seg over tid ikke forene med aksept av NATO. Skal Fredsinitiativet bestå som en avgjørende poli-tisk kraft, må koalisjonen våge å konfrontere Norges under-kastelse for NATO og indirekte krigsbidrag i NATO-regi.

Drapsrutinene fungerte som de skulle

– Det ene norske jagerflyet avfyrte to laserstyrte bomber mot en bunker hvor fiendtlige styrker skal ha tatt opphold. Per Høiby ved Forsvarets Overkommando sier tirsdag at ti mennesker antas å ha blitt drept da bombene fra det norske flyet traff bunkeren. Amerikanske militære kilder sier til internasjonale nyhetsbyråer at i alt 18 opprørere skal ha blitt drept i koalisjonens motangrep. Ingen nordmenn skal ha vært involvert på bakken.– Alle rutiner fungerte som de skulle. Norsk personell og utstyr er ikke blitt skadet i trefningene, opplyser assisterende pressetalsmann Dag Rist Aamoth ved Forsvarets Overkommando.

Aftenposten/NTB/FO 28.01.2003

Hva de mener

Den fantastiske folkekoalisjonen!

www.revolusjon.no

Nr. 26 1• 20034 Nr. 26 1• 2003 5

Åpent klasseforræderi av denne typen undergraver hele ideen om fagbevegelsen som et organisert kollektiv, men LO-toppen ser ingen grunn til å reagere…

Terje Moe Gustavsen var i ei årrekke leder for LO Stat, og kandidat til å etterfølge Yngve Haagensen som LO-boss før han trakk sitt kandidatur. Siden blei han samferdselsminister i Stoltenberg-regjeringa. Nå er han direktør i arbeidsgiveror-ganisasjonen NAVO. NAVO er den direkte forhandlingsmot-parten til nettopp LO Stat.

Borgerskapets agenterTil NRK-programmet Brenn-punkt høsten 2002 sa Gustav-sen at han fant det helt natur-lig å gå frå LO og over til en arbeidskjøperorganisasjon. Hans etterfølger i LO-stat, tid-ligere Postkom-leder Morten Øye, ga i samme program klart uttrykk for at han gjerne slår følge hvis anledninga byr seg. Dette er folk som skal forsvare medlemmenes interesser i de sentrale tarifforhandlingene!

Tidligere LO-leder Yngve Haagensen, Kjell Inge Røkkes gode venn og styremedlem

i Aker Kværner, mener ikke overraskende at det er greitt at tillitsvalgte går rett over til motparten.

Mot fagbevegelsens idéVerre er det at disse kjensgjer-ningene blir møtt med apati og resignasjon i arbeiderklassen sjøl. Hadde Moe Gustavsen foretatt et slikt hopp på 30-tallet, eller for den del i sosi-aldemokratiets glansperiode i 50-åra, ville han risikert å bli banka opp på gata av rasende fagorganiserte. I dag trekker arbeidsfolk mest på skuldrene over fagpampenes handlin-ger. Samtidig mister de trua på sjølve fagbevegelsen og nødvendigheten av at klassen organiserer seg. – Hvorfor skal jeg betale kontingentpenger og lønne folk som er ute etter å gjøre personlig karrière – att-påtil på min bekostning, vil en vanlig arbeider spørre seg.

Om ikke annet, så burde dette bekymre toppene i fag-bevegelsen, som vi brødfør gjennom kontingenten. Men til spørsmålet om tillitsvalgte som hopper over til NHO og NAVO har LO-leder Gerd Liv Valla «ingen kommentar»!

Også på klubbivåOgså på lavere nivå i fagbeve-gelsen er det blitt en viss aksept for at tillitsverv kan brukes som springbrett for en godt lønna jobb som personalsjef i bedriften.

Ved Hansa Borg bryggerier i Bergen har for eksempel 4 av de siste 6 klubblederne gått over i ledende stillinger for arbeidskjøperen. I sin nye rolle strammer de inn og fjerner avtaler og sosiale goder som de sjøl i sin tid var med på å forhandle fram.

Raddiser ingen unntakDet er oftest tillitsvalgte fra det sosialdemokratiske sjiktet som lar seg kjøpe opp, men også tillitsvalgte som startet som «røde og radikale» har vist at de lar seg lokke over på den andre sida av bordet.

Den politiske karrierestigen er nok lettere for sosialdemo-kratiske pamper, men veien inn i personalkontorene ligge ofte åpen for «raddiser» som har markert seg både i forhandlin-ger og ikke minst som ansvar-lige deltagere i bedriftens styre. Det ideologiske forfall på den såkalte venstresida gjør at også en rekke venstreorienterte faglige tillitsvalgte mangler ryggrad.

Strategi for oppkjøpDet er klart at en forhenvæ-rende tillitsvalgt som kjenner både avtaleverket og stemnin-ger blant arbeidskollegene, har de beste forutsetninger for å legge opp bedriftens strategi og taktikk for omstillinger og nedbemanninger. En sånn person, befridd for moralske skrupler eller klassefølelse, er gull verd for enhver bedrifts-ledelse. Flere bedriftsledere innrømmer da også åpent at de har som bevisst strategi å kjøpe opp tillitsvalgte.

Klassesamarbeidets ideologiHeldigvis finnes det rakrygga tillitsfolk som avviser sånne «tilbud» som umoralske og som en provokasjon. Men i forlengelsen av det sosialde-mokratiske klassesamarbeidets forestillinger om at vi alle er i samme båt og må foreta et «felles løft for å sikre produkti-viteten, norske arbeidsplasser» osv., er det logisk at et opplagt klasseforræderi blir oppfatta som et naturlig stillingsopp-rykk. For alle tilfelles skyld skapes det en ideologisk over-bygning til forsvar for forræde-riet som går ut på at arbeidsfolk og tillitsvalgte som skifter side, vil tilføre bedriftsledelsen nye perspektiver og gjøre den mer «lydhør» for hva som rører seg på gølvet…

Politisk korrupsjonMange av toppene i dagens sosialdemokrati fortjener ikke en gang betegnelsen klassefor-rædere. APs miljøvernminister Siri Bjerke hoppa over til NHO og det samme gjorde fiskeri-minister Otto Gregussen. SVs Paul Chaffey var enda tidli-gere ute. Tidligere politikere og ministre som Rune Gerhardsen eller Kjell Opseth opptrer skruppelløst som godt betalte lobbyister for kapitalen, fordi de vet hvilke politiske knapper man må trykke på for å sikre konsesjoner, skattefritak eller igangsetting av svære utbyg-gingsprosjekter. I ethvert annet land enn Norge ville den slags blitt stempla som politisk kor-rupsjon.

“Overløperi satt i system

Imperialismen har en tendens til å skape privilegerte grupper

blant arbeiderne også, og skille dem fra den breie massen av proletariatet. (Lenin)

Heltidslønna tillitsvalgte får ofte tilbud om feite stillinger i bedriftens ledelse, og mange takker ja.

Bånn på børsHovedindeksen på Oslo Børs sluttet den 25. februar på 98,57 poeng, som er det laveste nivået i indeksens historie som går tilbake til 1. januar 1996.

Nr. 26 1• 20034 Nr. 26 1• 2003 5

Av Rolf Jørgensen

Den kapitalistiske offen-siven mot fagorgani-serte og arbeidsfolk

gir seg mange utslag. I februar fikk regjeringa gjennom sitt forslag i Stortinget om utvidet rett til bruk av overtid. Før var det en begrensning på 200 timer overtid på et år som nå er utvidet til 400 timer – uten at tillitsvalgte og fagforeninger skal ha noen påvirkningsmu-lighet.

Langvarig offensivDette er bare starten på en lang offensiv, eller rettere sagt: det er en del av en offensiv som har pågått i flere år. Fagbevegelsen kjemper ikke lengre i dag for nye reformer og framskritt for arbeiderklassen, men for å hol-de på opparbeidede rettigheter og goder. De rettighetene og godene som sosialdemokratiet og borgerskapet ble tvunget til å gjennomføre fordi de sto overfor en sterk og godt organisert arbeiderklasse, og fordi sosialismen var oppfat-tet som et reelt alternativ til kapitalismen, står nå for fall. Kampen som nå føres er derfor

i utgangspunktet en defensiv kamp og en kamp for å redde restene av den sosialdemokra-tiske velferdsstaten.

Faglige rettigheter, sosiale ordninger og en utbygd vel-ferdsstat henger sammen. Og dette er rettigheter og goder kapitalistklassen ikke ønsker, men som den er blitt presset til å akseptere fordi alternativene for kapitalistene ville være så mye verre, nemlig en arbei-derklasse som ikke hadde vært lojal mot staten, «demokratiet» og konkurranseevnen, og som kanskje hadde satt revolusjon og sosialisme på dagsorden. Kapitalistene og deres redska-per (les: sosialdemokratiet) er i dag ikke lenger redd for at sosialisme og revolusjon umid-delbart står på dagsorden.

Derfor opplever vi en of-fensiv mot arbeiderklassen og hele folket ved en massiv nedbygging av helsevesenet og skoleverket, kombinert med at dette mer og mer privatiseres. Offentlige tjenester, og da alt fra sykehjem, søppelkjøring, omsorg for barn til post og kollektivtrafikk privatiseres og

legges ut på anbud. Det fører til dårligere tjenester for det breie lag av folket, det fører til dår-ligere lønns- og arbeidsvilkår får arbeiderne i disse bransjene – og til sist så fører det til at dis-se tjeneste blir dyrere for stat, fylke og kommune. Offentlige verdier skapt av skattepenger som er innbetalt av vanlig ar-beidsfolk skal overføres fra det offentlige til private profittører. «Skattenivået skal ned», sier regjering og finansminister, men det gjelder for kapitalister og parasitter som har nok fra før, ikke for vanlige lønnsmot-tagere (les: arbeiderklassen).

Rettighetene til de ansatte skal bygges ned, fordi arbeids-miljøloven og tariffavtaler står i veien for fri konkurranse (les: brutal konkurranse), sosial dumping og ytterligere utbytting. Liberalisering av overtidsbestemmelser er gjen-nomført og et angrep på hele arbeidsmiljøloven er venta i det såkalte arbeidslivlovsutvalgets innstilling, det kan ventes an-grep på sykelønnsordninga, på pensjonsrettigheter, på normal-arbeidsdagen og på opparbei-dede rettigheter i tariffavtaler.

En slik offensiv må møtes med kamp fra arbeiderklas-

sen og fagbevegelsen, og ikke med klassesamarbeid av typen å sitte sammen i utvalg med noen mer og mer aggressive arbeidskjøpere og deres regje-ring og tru at en er likeverdige partnere, slik LO og YS trur. Dette avslører deres egen klas-sekarakter. Derfor har da også grunnplanet i fagbevegelsen krevd at LO og YS trekker seg fra det såkalte arbeidslivlovsut-valget. Det må bygges allianser på grunnplanet; eksempler på det er Trondheimskonferansen, Sikkerhetsalliansen, Forsvar velferdsstaten, Kvinner på tvers osv. Klubber, foreninger og forbund må reise krav ved tariffoppgjørene som stopper disse angrepa og som bryter med moderasjonslinja, og være villig til å gå til streik for dem.

Sosialisme på dagsorden!Men kampen må også føres utover dette hvis den skal vin-nes og arbeiderklassen skal komme på offensiven igjen. Kapitalistene må igjen frykte for makta si, de må frykte for revolusjon og at kapitalismen ikke er naturgitt.

Kamerater, la oss sette so-sialismen på dagsorden!

FAGLIG KOMMENTAR

Tidligere undersøkelser har vist at kvinnenes levealder i Oslo øst er på nivå med gjennomsnittet for Albania, Kroatia og Georgia. Borgerskapets kvinner på Oslo vest lever derimot et halvt år lengre enn snittet for hele landet.

I det gamle Kristiania for hundre år siden hadde kvinner i indre øst 40 prosent større risiko for å dø i løpet av ett år, enn kvinner i byens indre vest. For mennene var dødsrisikoen 25 prosent større i øst enn i vest. I 2003 er dødsrisikoen for

menn på østkanten blitt enda større, mens den har sunket litt for kvinnene. Det siste skyldes bekjempelsen av barselfeber, som var en viktig dødsårsak blant arbeiderkvinner tidlig på 1900-tallet. 36 prosent flere menn og kvinner dør på østkanten enn på vestkanten i løpet av ett år, uavhengig av alder.

– Det er snakk om klasseforskjeller i dødelighet, sier professor Bjørgulf Claussen i samfunnsmedisin ved Universitetet i Oslo, ifølge Dagsavisen.

Snu språket på hodet

Jeg arbeider.

Jeg gir mitt arbeid.

Jeg er en arbeidsgiver.

Hvor ble det av

mine henders verk?

Spør arbeidstakerne.Ola Bog

Kapitalens endeløse krig mot arbeidsfolk

Klasseskiller som i år 1900

Nr. 26 1• 20036 Nr. 26 1• 2003 7

Under dekke av påstander om at Irak har masseødeleggel-sesvåpen og utgjør en trussel mot freden forbereder USA et massivt militært angrep og okkupasjon av Irak. Påstan-dene og krigsretorikken er et skalkeskjul for de virkelige motivene som er å sikre seg herredømme over de Irakiske oljeressurser som er av de stør-ste i verden. USAs president George W Bush og hans nær-meste poltiske medarbeidere er alle finansiert og rekruttert av mektige amerikanske olje-interesser. En krig mot Irak vil derfor ikke være noe annet enn en klassisk krig for å sikre råstoffer.

På denne bakgrunn tar vi avstand fra at den norske regje-ring og toneangivende politike-re i stortingets utenrikskomité aktivt deltar i røykleggingen av de faktiske forhold og dermed i krigsretorikken. I stedet for å støtte de landene som motar-beider en krig i de internasjo-

nale organisasjonene, først og fremst FN og NATO, spiller den norske regjering og andre norske politikere en farlig rolle med sin uforbeholdene støtte til begrunnelsen for krigstruslene.

Opinionen og den store oppslutningen om demonstra-sjonene mot krigen over hele verden, også i Norge, den 15. februar er viktig for å presse regjeringer og internasjonale organisasjoner til ikke å støtte en USA-ledet aggresjon mot Irak.

Selv om det nå kan se ut til at det er mindre utsikter til at USA vil klare å presse FNs sik-kerhetsråd til å delta i en krig, er det likevel ikke umulig at det ved hjelp av trusler og utpres-sing kan skje.

Vi viser til vår uttalelse av 21. januar hvor vi peker på at ”en norsk avvisning av støtte til en slik krig kan få verdens eneste supermakt til å foreta visse politisk sanksjoner mot Norge og andre stater som

inntar en avvisende holdning til USAs krigspolitikk, men dette bør ikke avholde den norske regjering eller andre fra å vise vilje og evne til å gå mot det blodbadet som forberedes.”. Vi tar derfor skarp avstand fra de norske myndighetenes man-glende støtte til de land som har gått mot å iverksette en krig og krigsforberedelser. I stedet bur-de Norge, som et lite land, ta eksempel av Belgias opptreden og motstand mot krigsforbere-delser. De norske myndighe-tene bør også ta kraftig avstand fra USAs propaganda og press mot Tyskland og Frankrike.

Dersom en krig mot Irak likevel skulle bli iverksatt, med eller uten samtykke fra FNs sikkerhetsråd, bør LO og andre fagorganisasjoner vur-dere initiativ til markeringer mot dette, for eksempel i form av politisk streik, og aktivt ta skritt for å hindre enhver form for direkte eller indirekte norsk krigsdeltakelse.

Ja-sida hevdar at norsk EU-medlemskap vil vere eit bidrag til at EU vert ei motvekt til USA i utanriks- og tryggings-politikken. Men det er ikkje noko i dag som hindrar Noreg i å alliere seg med dei euro-peiske landa og markere ei klar haldning mot utanrikspolitik-ken til George Bush.

Mange EU-tilhengarar ver-kar å ha særs høge forventnin-gar til kva ein felles europeisk utanriks- og tryggingspolitikk skal føre med seg. Men kva om EU ikkje landar på den utan-rikspolitikken som fleirtalet i Noreg ynskjer?

I den grad EU i dag kan seiast å ha ei felles haldning i internasjonale konfliktsituasjo-nar, er det som oftast til støtte

for USA sin politikk – ikkje som eit alternativ.

I motsetning til under Jugoslavia-krigane og Afgha-nistan-krigen har Tyskland og Frankrike til no markert ein viss avstand til USAs krigshis-sing. Dei to leiande EU-landa vil likevel ikkje berre gjere bruk av fredelege verkemiddel – i EU-konventet går repre-sentantane deira inn for felles overkommando i angrepskrig. I EU-landa vert territoriale nasjonale forsvar lagt om til invasjonsstyrkar. 7. desember 2000 uttalte Jacques Chirac til Financial Times at “dersom Europa skulle finne ut at det er ønskelig å intervenere i tilfeller hvor USA ikke ønsker dette, må de nødvendige midler for

å gjøre dette være tilgjengelig”. Seinare same månad gjekk Chirac, Gerhard Schröder og alle dei andre statsleiarane i EU samrøystes inn for at det skal opprettast ein eigen europeisk hærstyrke med til saman 60 000 soldatar, 400 kampfly og 100 marineskip.

Nei til EU meiner at Noreg i mykje større grad enn i dag kan og må gjere bruk av mulegheita me som eit land utanfor EU har til å vere ei motvekt tilsterke maktkonstellasjonar i interna-sjonal politikk. Di sterkare EU vert, di viktigare vert det med land som står utanfor og fører ein annleis politikk.

Uttalelse fra Nei til EUs rådsmøte i Oslo 1. og 2. mars.

Stopp krigen – bekjemp USAs aggresjon!Uttalelse vedtatt av LO i Oslos representantskapsmøte 24. februar 2003

EU er ingen fredsunion

110.000 står uten jobbDen ene industribedriften etter den andre har gått konkurs, lagt ned eller flytta virksomheten til utlandet det siste året. Mer enn ti tusen industrijobber er vekk, og arbeidsløsheten har passert 110.000. En viktig grunn er den høye kronekursen, som har gjort de fleste norske eksport-varer langt dyrere i utlandet.

En lang rekke store industri-kontrakter har gått til uten-landsk industri, ikke minst inna-for offshoreindustrien. 40.000 verftsarbeidere gikk derfor til politisk streik den 27. februar i protest mot denne arbeidsløs-hetspolitikken fra regjeringa sin side. Kværner Rosenberg tapte i februar anbudet om ut-bygging av Snøhvit-feltet, som gikk til det spanske Dragados. Arbeiderne ved Rosenberg har fånyttes krevd at myndighetene er forplikta til å sørge for at utbyggeren Statoil tilgodeser norsk industri. Til svar har de fått fra næringsminister Gabrielsen at han ingenting kan gjøre, fordi Statoil er delpriva-tisert! Klubbleder Einar Rissa stilte det betimelige spørsmålet om hva vi skal med politikere som ikke er i stand til å drive politikk.

Politisk inngripen ville være i strid med EØS-avtalen. Når Ap og FrP fra den parlamen-tariske «opposisjonen» har prøvd å score politiske poenger på dette, er dette rein og skjær bløff. Arbeiderpartiet sørga sjøl for at Statoil ble delprivatisert, og har hele tida vært en varm forsvarer av nettopp EØS-av-talen, som forbyr enhver form for statlig inngripen og såkalt «konkurransevridning».

Også innafor tele og IT-bransjen herjer oppsigelsene og omstruktureringene. Hver ti-ende ansatt i bransjen har havna i arbeidsløshetskøen.

Flyselskapene har vært i sammenhengende krise siden høsten 2001. Krigsfrykt fører til at passasjertallene synker og avgangene blir færre. For de ansatte betyr det permanent usikkerhet. Mange hundre Braathen-ansatte ble satt på porten i fjor, nå er turen kom-met til mange SAS-ansatte.

Nr. 26 1• 20036 Nr. 26 1• 2003 7

I den siste tidens EU-debatt har Den europeiske union blitt framhevet som en mulig mot-vekt til USA. Et stadig mer krigersk og egenrådig USA som truer folk verden over, gjør EU-medlemskap for Norges del mer attraktivt for noen.

Den Europeiske union, el-ler Europas Forente stater som det foreslås endret til i første utkast til Konventet, er en vok-sende imperialistisk superstat. Ved at løpet stort sett er lagt for utvidelse med 10 nye land, har EU sikret seg et enormt hjemmemarked. Det er som kjent et viktig fundament for imperialistisk aktivitet. EU har allerede alle kjennetegn på en stat – og utvikler seg mot stadig mer sentralisering. Dette halvåret vil EUs mili-tære arm styrke sitt fundament. Amsterdamtraktaten fra 1998 innlemmet Vestunionen i EU og la også vekt på sammenhengen mellom sikkerhetspolitikken, utenrikspolitikken og økonomi. Nicetraktaten styrket EUs mili-tære dimensjon ytterligere. Det utenriks- og forsvarspolitiske handlingsrommet er stort. For at EU skal kunne sette inn sine militære styrker trengs verken FN eller OSCE-vedtak. Det holder at Unionens interesser er truet. Det er heller ingen geografiske hinder i forhold til hvor styrkene kan brukes. Styrken skal bestå av 60.000 mann (med en bakgrunns-styrke på 250.000 mann), 400 angrepsfly, 230 transportfly, 5 hangarskip samt mineryddere

og ubåter. Frankrike har tilbudt seg å stille sine atomvåpen til disposisjon for utrykkingsstyr-ken. Etter Amsterdamtraktaten ble våpenproduksjonen i EU samordnet. EU er også verdens tredje største våpeneksportør. Det er altså ikke bare en politisk stormakt det er snakk om på vårt kontinent, men etterhvert også en militær.

Imperialismen er kjenneteg-net ved midlertidige allianser

og rivalisering mellom de imperialistiske maktene. Det er dette vi ser i forholdet mel-lom USA og EU og enkelte EU-land – de gamle stormak-tene Storbritannia, Frankrike og Tyskland.

Kampen mot imperialist-makten USA kan ikke føres gjennom å støtte seg til den eu-ropeiske imperialismen.

Kampen mot imperialismen blir svekket ved at kampen mot

Den europeiske union opphører eller nedtones.

Ingen flere ressurser til Europas imperialistiske su-perstat – fortsatt nei til norsk EU-medlemskap.

ML-gruppa RevolusjonDesember 2002

NATOs generalsekretær, Lord Robertson, sin «julehilsen» til verdens folk var at hvis, eller rettere sagt når, USA angriper Irak ville det være en plikt for alle NATO-land å støtte og å delta i USAs krig mot Irak. NATO oppfatter dermed sin egen rolle som en aggressiv imperialistisk allianse som har som oppgave å støtte opp om USA-imperialismens kriger og aggresjon i deres kamp for vestlig verdenshegemoni.

Det er over ti år siden Warszawapakten gikk i opp-løsning og den kalde krigen var over. Dette førte på ingen måte til en fredeligere verden, men tvert i mot. Den kalde krigen ble til varm krig, NATO «skiftet» strategi fra å være en såkalt forsvarsallianse til å kunne føre kriger utenfor medlemslandene. Krigen mot Jugoslavia er et tydelig eksem-pel på at det «nye» Europa ikke

har blitt fredeligere, men et arnested for NATOs og USAs krig, terror og massemord.

Når flere Østeuropeiske land har gått med i NATO er det for å være våpendrager for USA og å vise lojalitet og underkastelse for den gjenvæ-rende supermakta. NATO har aldri hatt som mål å forsvare nasjonenes suverenitet, men å være et redskap for USA-

imperialismens aggresjon og verdenshegemoni.

Kampen mot krig og for fred må også være en kamp mot NATO. Revolusjon vil derfor være med å reise og holde fast ved parolen:

Norge ut av NATO – ingen norsk soldat i imperialis-mens krigstjeneste!

ML-gruppa RevolusjonDesember 2002

Det 4. landsrådet i ML-gruppa Revolusjon fant sted i desember 2002.

Analysen av den internasjonale og innen-rikspolitiske situasjonen er sammenfattet i den politiske beretninga.

Landsrådet konkluderte med at disku-sjonen rundt utkastet til marxist-leninistisk

manifest bør fortsette internt og eksternt i den kommende perioden.

Ny plattformEi ny og utvidet plattform for ML-gruppa ble vedtatt. Både beretninga og plattformen kan lastes ned på www.revolusjon.noeller du kan be om å få dem tilsendt.

UttalelserLandsrådet vedtok i tillegg disse uttalel-sene:• USA bekjempes ikke med EU!• Ikke ett øre, ikke en mann til krig mot

Irak• NATO – en krigsallianse

Noen av uttalelsene er gjengitt i bladet, andre finner du på www.revolusjon.no

USA bekjempes ikke med EU!

Revolusjons 4. landsråd

Nato – en krigsallianse

Nr. 26 1• 20038 Nr. 26 1• 2003 9

Hva slags karakter en krig har, blir bestemt av hensiktene og politikken til den herskende klassen som iverksetter den. Krig er politikkenes videreføring med andre midler. Skal vi kunne innta ei korrekt og revolusjonær holdning til en krig, må vi analysere hva slags politikk som styrer krigen.

USA-imperialismens politiske strategi er å: dominere verdens energiressurser sørge for militær tilstedeværelse overalt

som et middel til å opprette hegemoni, spesielt i strategiske soner, under dekke av påskudd som «kamp mot terroris-men», forsvar av «menneskerettighe-ter», innføring av «demokrati», tilbud om «frihetens gave» og tidvis støtte til «nasjonenes rett til selvbestemmelse» når situasjonen gjør det opportunt og under imperialistenes overoppsyn.

åpne nye markeder og underlegge dem dominerende avtaler.

sikre den totale dominansen til Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdens handels-organisasjon (WTO) ved å undertrykke motkreftene.

finne nye avsetningsmarkeder for våpen ved å iverksette kriger og forårsake øde-leggelse.

gjenopplive sin egen skrantende kapita-listiske økonomi.

USA-imperialismen har oppfunnet «forebyggende angrep» som ideologisk slør for sin åpent aggressive politikk. Dette sløret er av samme natur som tidligere på-skudd om forsvar av «frihet», «demokrati» og den «frie verden» som er brukt for å in-vadere mange land, blant dem Vietnam.

Truende toneEtter å ha blitt verdens eneste supermakt, har USA-imperialismen lagt an en tru-ende tone og forsøker å gi sin aggressive politikk et skinn av legitimitet for å dempe avskyen og motviljen fra massene verden over. Det «legitime» sløret tjener USA-imperialistene i rivaliseringa med andre

imperialister, især den tyske og franske imperialismen, som ser at de amerikanske diktatene ikke tjener interessene til deres egne storkonserner og monopoler. En ame-rikansk okkupasjon og dominans av Irak er ikke til gunst for de bilaterale avtalene som er inngått mellom Irak og Tyskland, Frank-rike og Russland. USA og Storbritannia har mest å vinne på en invasjon av Irak. Disse to verdensbandittene vil dele byttet seg imellom.

Motsetningene skjerpesMotsetningene imperialistene imellom tilspisser seg dag for dag, og de ulike blok-kene forsøker å fylke allierte bak seg for å styrke sin egen posisjon. Felleserklæringa fra åtte europeiske land, som ble til på initi-ativ fra den gamle ringreven Storbritannia, retter seg mot motstanderne av en USA-leda krig mot Irak, og ligner et politisk statskupp som USA forsøker å utnytte for å splitte Den Europeiske Union (EU). De italienske imperialistene under ledelse av den fascistiske mafia, Silvio Berlusconi, vil at USA skal sikre deres interesser i Irak og vil ha en bit av det irakiske krigsbyttet.

KirkegårdsfredI Midtøsten trenger USA en kirkegårds-fred slik at den billige olja i regionen kan fraktes problemfritt til de fjerntliggende amerikanske produksjonslinjene. Irak har verdens nest største oljereserver. USA-imperialistene trenger et marionetteregime i Irak for å sette sine strategiske planer ut i livet.

Flere argumenter er satt fram for regi-meendring i Irak. Imperialistene sier at Saddam er en kriminell morder av sitt eget folk, en krigshisser og aggressor som har

startet to regionale kriger, og at han ved siden av forsøk på å utvikle atomvåpen, har brukt kjemiske og biologiske våpen imot iranerne og mot kurderne i Halabja. USA sier at Saddam truer verdensfreden, at Saddam må straffes av den amerikanske militærmaskinen før han ødelegger ver-den, og at de skal bringe fred til Irak og til verden gjennom invasjon, okkupasjon og tilintetgjøring av Irak! USA-imperialistene argumenterer med at Irak prøver å utvikle biologiske masseødeleggelsesvåpen som utgjør en alvorlig helsefare for verdens folk, og så legger de til at disse våpnene enkelt kan produseres på kjøkkenbenken, i et lite laboratorium eller i en garasje! De påstår at dette trusselbildet tvinger dem til å velte Saddams regime i den hensikt å redde folkene i Irak og i verden!

Farligere enn SaddamSaddams regime er mer kriminelt enn imperialistene sier, og enda farligere enn Saddam er de imperialistene som sam-arbeidet med ham i en årrekke, som var hans rådgivere og som oppmuntret ham til å slippe kjemiske våpen over Iran og Kur-distan. Vi sier at de amerikanske, britiske, tyske og franske imperialistene utstyrte Irak med den kjemiske våpenteknologien som ble brukt mot Iran i det åtte år lange krigen mellom Iran og Irak.

Vi sier at imperialistmaktene forlenget Iran-Irak-krigen i den hensikt å selge mi-litær utrustning for milliarder av dollar til begge sider, og svekket disse to landa slik at de ikke skulle utgjøre en trussel mot israelsk sionisme. USA-imperialistene forsynte Saddam med satelittstyrt militær etterretningsinformasjon om de iranske

Om USAs militære aggresjon mot Irak

Iran er muligens neste mål på Bush’ liste over land i «ondskapens akse» som skal knuses og ødelegges. Arbeidets Parti i Iran gir her sin analyse av USAs strategiske krigsmål i Midtøsten og utsiktene for folkene.

BAKGRUNN

Nr. 26 1• 20038 Nr. 26 1• 2003 9

Om USAs militære aggresjon mot Irak

troppebevegelsene, og nektet for at Irak brukte kjemiske våpen mot Iran.

Vi sier at USA nå snakker om de få Scud-rakettene som Irak sendte mot Israel som et eksempel på Saddams trussel mot verdensfreden, men de holdt kjeft da hun-drevis av Scud-raketter ble sluppet over iranske byer. Hvor er omtanken for men-neskeheten i dette?

Vi sier at USA faktisk ga Saddam grønt lys til å invadere Kuwait, og da kurderne reiste seg mot Saddam ble de slaktet ned i tusentall, med de amerikanske styrkene som tilskuere. Vi spør om det er dagens svekka og ødelagte Irak med sin dårlig utrusta hær, eller USA-imperialismen med en aggressiv hær som er rustet til tennene, som er den største trusselen mot verdens-freden?

Vi spør hvorfor Irak ikke var noen trus-sel mot verdensfreden den gang landet var mektig og hadde en hær utrustet med masseødeleggelsesvåpen under krigen mot Iran, mens dagens knekte Irak er en trus-sel?

Forbrytelse mot menneskehetenVi sier at det ikke var irakiske atomvåpen som forurensa Midtøsten i 4 milliarder år framover, men derimot de USA-lagde bombene med utarmet uran som ble slup-pet over Irak i den første Gulfkrigen. Vi sier at dette er en forbrytelse mot men-neskeheten, slik de to atombombene over Hiroshima og Nagasaki også var det.

Vi sier at folkene frykter den virkelige israelske atombomben mer enn Saddams fantasibombe. Vi er mer redde for atom-bombene i hendene på det terroristiske islamske regimet i Pakistan enn for Nord-Koreas atombombe.

Vi sier at USA-imperialistene som snakker om faren Saddam utgjør mot men-neskenes liv, har drept innpå en million irakiske barn som følge av den amerikan-ske blokaden av Irak. USA vil skaffe seg absolutt kontroll over Midtøsten gjen-nom tilintetgjøring av materielt liv i den irakiske nasjon. De har også til hensikt å forbinde Kaspihavet med Persiabukta og med Middelhavet.

President George Bush og hans regjering hevder at de ikke kan finne Iraks farlige våpen, og at USAs manglende evne til å finne Saddams masseødeleggelsesvåpen er enda et bevis på at Saddam er skyldig! En åndsfrisk hjerne vil finne slike argumenter forbløffende!

Løgn på løgnDen amerikanske regjeringa hevder at den sitter på dokumenter som viser hvor Sad-dams masseødeleggelsesvåpen befinner seg, men den har ingen planer om å offentliggjøre dokumentene! George Bush hevder at Saddam leker gjemsel med FNs våpeninspektører, og at dette er enda en av Saddams synder.

Vi sier at disse uttalelsene kommer fra de samme som ikke vil nøle med å slakte ned tusener av uskyldige irakere, fra dem som konstruerer dokumenter til propagan-daformål og psykologisk krigføring, fra de som ikke har den ringeste respekt for beslutningene i FNs Sikkerhetsråd eller for dokumentasjonen fra FNs våpeninspektø-rer. […]

Den amerikanske regjeringa har gjentatt mange ganger at målet er å kaste regimet i Irak. Disse uttalelsene viser at USA-imperialistene lyver for verdens folk, at

Aggressortale

«Presidenten har gjort et par ting tindrende klart. Det ene er at om FN unnlater å handle, så betyr det at FN ikke er det internasjonale organet som vil avvæpne Saddam Hussein. Et annet internasjonalt organ vil avvæpne Saddam Hussein. Så dette forblir en internasjonalt handling – bare at FN, det vil si FNs Sikkerhetsråd, vil ha valgt å sette seg på sidelinja.»

Ari Fleischer, talsmann for Det hvite hus,

den 10. mars 2003

«Vår første prioritet er alltid vår nasjons sikkerhet, og dette er gjenspeilt i budsjettet vi sender til kongressen. Mitt budsjett støtter tre store mål for Amerika: å vinne denne krigen; beskytte vårt hjemland; og gjenopplive vår økonomi.»

«Mitt budsjett inneholder den største økningen i bevilgninger til forsvaret på to tiår – fordi mens prisen for frihet og sikkerhet er høy, er den aldri for høy. Hva det enn koster å forsvare vårt land, vil vi betale.»

Fra president George W. Bush’ tale til kongressen

den 28. januar 2002

Krigsminister Donald Rumsfeld leser teksten når den blir hakket for

løgnaktig, selv for George Bush (i bakgrunnen).

fortsetter neste side

Nr. 26 1• 200310 Nr. 26 1• 2003 11

Saddams masseødeleggelsesvåpen er et påskudd for at USA skal gå til krig, at USA krenker resolusjonene fra FNs generalfor-samling og at regjeringa til George Bush har bestemt seg for å invadere Irak. […] Mens kontroversene, noen reelle og noen fiktive, rundt en ny resolusjon om Irak i FNs Sikkerhetsråd tilspisser seg, har de amerikanske soldatene allerede gått inn i det nordlige Irak gjennom Tyrkia.

USA ønsker å gjenta erfaringa fra den afghanske «Nordalliansen» med assistanse fra den tyrkiske hæren og de pro-imperia-listiske kurdiske styrkene i Irak. De ame-rikanske krigene mot Afghanistan og Irak har samme natur med mål å styrke USAs hegemoni og å få full kontroll over energi-ressursene i Midtøsten.

Vil sikre oljeflommenI løpet av krigen mot Irak og i overens-stemmelse med detaljerte og kalkulerte planer og anbefalingene fra de amerikan-ske monopolene, vil USA ødelegge mye av tungindustrien i Irak slik at denne kan gjenoppbygges i «framskrittets» og «humanitetens» navn gjennom slavebin-dende avtaler med det framtidige mario-netteregimet. Krangelen om fordeling av byttet er allerede i gang, og alle imperia-listiske makter forsøker å få en større bit av kaka. USA-imperialismen vil sikre seg de høyverdige oljebrønnene i det nord-lige, sørlige og østlige Irak, og vil utvinne

ubegrensa oljemengder i lang tid framover. Høykvalitetsolja fra Irak vil fylle brønnene til de amerikanske oljeselskapene slik at den amerikanske industrien er sikra all den energien den behøver for de neste 20 åra. Denne plyndringa vil finne sted på okkupert irakisk jord uten noen kontroll fra regimet som blir installert. På nor-malt språk kalles dette bandittvirksomhet. Det Anglo-Iranske oljekom-paniet gjorde det samme i Iran før Dr. Mossa-degh (1) nasjonaliserte oljeindustrien. Britene bygde i hemmelighet oljeledninger fra den iranske byen Abadan til Basra i Irak og ranet til seg den iranske olja. Disse oljeledningene var virksomme under de korrupte regimene til sjahen av Iran og kongen av Irak, Hashemi, selv om det fantes en anglo-iransk avtale mellom Iran og Storbritannia. Denne plyndringa ble avslørt av det iranske folket og ble brakt til opphør under Dr. Mossadegh.

Ønsker å splitte OPECUSA-imperialismen håper på å splitte OPEC ved å dominere den irakiske olja, og vil prøve å senke oljeprisen ved å sikre monopol over oljefeltene i Midtøsten. Dette vil hindre oljeproduksjonen i Nord-

sjøen og i Russland, noe som vil være til alvorlig skade for de oljeproduserende landa, særlig de som har olja som viktigste eksportartikkel. USAs dominans og okku-pasjon av Irak vil bety ei kraftig forverring av den økonomiske fattigdommen i Iran.

USA vil stramme kvelertaket på tyske, franske, russiske og andre imperialistiske

rivaler ved å besette oljebrønnene i regio-nen og ved å kontrol-lere oljetransportrutene. Konsernenes Amerika ønsker å skape en mono-polsituasjon hvor ingen makt kan sette seg opp mot deres diktat. Den amerikanske strategien for «forebyggende an-grep» skal brukes til å

undertrykke truende rivaler mens de ennå er svake. Olje er det økonomiske våpenet for denne undertrykkinga.

USA-imperialismen forbereder al-lerede beleiringen av Kina, og betrakter de to folkerike landa Indonesia og India som mulige allierte i dette forsettet. Den kinesiske regjeringa har skjønt tegninga og styrker sin militære og økonomiske slag-kraft. Disse og andre motsetninger tegner bildet av den framtidige utviklinga av begi-venhetene i Sørøst-Asia. Verken kineserne eller inderne ser med glede på at USA skal kontrollere olja i Midtøsten.

Allerede før første skudd var løsnet i angrepet på Irak, delte USAid ut kontrakter verd 900 millioner dollar for gjenoppbygging av Irak til fem amerikanske storkonserner. Her er det tale om såkalt amerikansk utviklingshjelp, og ikke finansiering gjennom erobring av oljeinntektene som strømmer fra Iraks beslaglagte oljebrøn-ner. US Aid er en offisiell institusjon som er pålagt å tilgodese amerikanske firmaer.

Et bonanza på ruineneMen dette beløpet er bare en brøkdel av det lukrative bonanza som forventes når Irak skal bygges opp igjen. Mens kostna-dene for gjenoppbygging av Afghanistan

– som hadde en svak infrastruktur i utgangspunktet – blir anslått til 15 mil-liarder dollar, er anslagene for Irak sitt vedkommende oppe i 100 milliarder dollar, eller godt og vel et helt norsk statsbudsjett.

Til forskjell fra under Marshall-«hjel-pen» etter 2. verdenskrig, da staten og

statsbedrifter ofte var direkte investorer, er statene nå overivrige etter å tildele kontrakter til privat sektor.

Entreprenørfirmaene USS Fluor og Bechtel, det britiske Costain og Balfour Beatty, og det franske Spie er vanligvis blant de første i køen når slike kontrakter deles ut, med British Crown Agents og sveitsiske SGS like bak.

Hard kamp mellom monopoleneSlåsskampen mellom monopolene vil bli hard. De europeiske monopolene har nok ikke glemt at US Army Corps av Engine-ers friskt forhåndsutdelte alle gjenopp-byggingskontrakter til nordamerikanske firmaer i forkant av den Gulfkrigen i 1991.

Den britiske, franske og tyske opptre-denen i FNs sikkerhetsråd er – blant an-net – en refleks av denne posisjoneringa.

Feite kontrakter i vente for seierherrene

Konsernenes Amerika ønsker

å skape en monopol-situasjon hvor ingen makt kan sette seg opp mot deres diktat.

Nr. 26 1• 200310 Nr. 26 1• 2003 11

Krigsskatt og hjernevaskUSA bruker millioner av dollar daglig på å slå på krigstrommene. USAs militær-budsjett øker til over 500 milliarder dollar. Under påskudd av «kamp mot islamske terrorister», «patriotisme» (les: nasjonal sjåvinisme) ved å erklære en ekstraor-dinær situasjon, og gjennom hjernevask av offentligheten, tar USAs myndigheter disse enorme summene fra skattene som er innbetalt av arbeiderne og lønnstakerne og fra nedskjæringene i de offentlige budsjet-tene og gir dem til våpenindustrien.

Krenkelsen av demokratiske retter og presset mot folket i USA, et land der de-mokratiet skal være institusjonalisert, er følgesvenn til politikken som slakter det irakiske folket og okkuperer landet deres. Amerikanske korporasjoner, karteller og konserner høster enorm profitt fra denne krigen, og USAs økonomi kan få et mid-lertidig oppsving slik den gjorde etter den første Gulfkrigen og etter krigen mot Jugoslavia. USA satser disse pengene i den skumle hensikt å plyndre nasjonene fler-foldige ganger mer. Monopolene kan ikke fortsette sin grådige virksomhet uten øde-leggelse og slakt av nasjoner. Kapitalismen er blodig, og den mates med svette og blod fra levende mennesker.

Politikken som utbytter arbeidende menn og kvinner i Amerika og innskrenker deres demokratiske retter, er forlengelsen av den samme politikken som fører til krig mot Irak. For å gjøre slutt på denne si-tuasjonen, må arbeidsfolk i alle land slutte seg sammen i kamp mot imperialismen og kapitalismen. Det arbeidende folket betaler krigens pris, og dette gjør at lenkene som binder dem på hender og føtter blir enda tyngre.

Verre enn verstDet vesentlige er ikke hvilken type våpen Saddam har eller ikke har. USA har flere og mer dødbringende masseødeleggel-sesvåpen enn de som Saddam angivelig har. Hvis masseødeleggelsesvåpen er en forbrytelse mot menneskeheten, som vi mener at de er, må disse våpna forbys i alle land på jorda, og produksjon av sånne våpen må bli sett på som en forbrytelse mot menneskeheten. Et upartisk interna-sjonalt organ burde inspisere hvert enkelt land med mål om fullstendig tilintetgjø-ring av masseødeleggelsesvåpen. Det er George Bush, ikke Saddam, som motsetter seg dette forslaget.

Oppdagelsene til FNs våpeninspektø-rer i Irak, at Saddam føyer seg i samsvar med kravene fra Sikkerhetsrådet i FN, og ødeleggelsen av masseødeleggelsesvåpen

er ikke det som egentlig opptar den ame-rikanske regjeringa. Beslutningene i FNs Sikkerhetsråd er ikke verd en penny for USAs regjering, heller ikke for de israelske sionistene. USA gjør uansett det som tjener egne interesser og det som tjener interes-sene til de amerikanske monopoler.

Lakeier for imperialisteneVi sier at problemet med kurderne eller shi’itene i det sørlige Irak ikke bekymrer USA og dets allierte det aller minste. USA og dets allierte har ikke til hensikt å komme folket i Irak til unnsetning. USA har aldri hatt i sinne å redde noen nasjon i verden fra despotisme eller diktatur. Den amerikan-ske hæren er ikke en frigjøringshær, men en okkupasjonshær for en invaderende stat som søker dominans.

Vi sier at USAs mål i denne krigen er å tilrane seg oljefeltene i Irak og regionen og styrke sine strategiske posisjoner. USAs invasjon og okkupasjon av Irak må bedøm-mes på grunnlag av disse målene og ikke på grunnlag av graden av Saddams gru-somhet og diktatur.

De som ikke forstår at undertrykkerne av araberne i Irak også kommer til å under-trykke kurderne, fungerer som lakeier for imperialistene og de reaksjonære i regio-nen, og som blinde nasjonalsjåvinister som leder kurderne og shi’itene fra ett slaktehus til et annet. USA har ikke som mål å opp-rette demokrati og frihet verken i Irak, Kuwait, Saudi-Arabia, Iran eller Kurdistan. De amerikanske storselskapene vil erobre og tømme oljebrønnene i Kirkuk, Mosul og Khaneqein i irakisk Kurdistan (2) slik de vil gjøre i de andre delene av Irak. De i regionen som blir allierte av USA-aggres-sorene i å styrte regimet til Saddam, er sjøl blitt fangevoktere av folket av regionen.

De nasjonale kampeneSom partiet vårt har sagt tidligere, blir det nasjonale spørsmålet et samlingspunkt for nasjoners oppstand mot imperialis-tisk undertrykking, bøllete framferd og gendarmeri. De som ber folket erstatte revolusjonær og kommunistisk patriotisme med kosmopolitisme går imperialismens og sionismens ærend. Marxist-leninistene må, gjennom arbeiderklassens parti, vinne ledelsen over de revolusjonære nasjonale bevegelsene og gi dem retning slik at de blir i stand til å knuse de imperialistiske alliansene og til å kjempe for sosialisme. Ved å ta del i og stille seg i ledelsen for nasjonale bevegelser, kan marxist-leninis-tene fjerne grunnlaget for framveksten av islamske terrorister og fundamentalister – som avsporer massenes antiimperialistiske

kamp og som påfører arbeiderbevegelsen ubotelig skade. Situasjonen i Tyrkia er alle-rede kritisk. Mens det overveldende flertal-let av folket i Tyrkia motsetter seg angrepet på Irak, har den amerikanske regjeringa bedt Tyrkia om å huse 80 tusen USA-sol-dater i 5 år framover. Denne anmodningen er tegn på at USA planlegger å bite seg fast i regionen i årevis. Den politiske og økono-miske krisa i Tyrkia øker faren for islamsk fanatisme og terrorisme.

Øker presset mot IranUSA-imperialistene har økt presset på Iran også. Den tidligere sjahens hæroffiserer og SAVAK-agenter(3) som flyktet fra Iran, har våknet til liv etter at USAs myndigheter har gitt grønt lys. Monarkister av alle slag ber for et USA-angrep på Iran i håp om å gjenerobre politisk makt. Sjahens krone-løse og troneløse sønn, som gjør krav på kongeriket Iran, reiser mellom Washington og London for å tiltrekke seg støtte fra imperialistene.

Det konservative presteskapet i Iran prøver å gjøre den amerikanske regjeringa til lags. De lukker øynene for USAs kren-kelser av iransk luftrom og territorialfar-vann. Frykten for den innenrikspolitiske situasjonen og forsøket på å behage ame-rikanske myndigheter, fører de konserva-tive og reformistene nærmere hverandre. Presteskapet i Iran er villige til å gi etter for ethvert krav og å begå uhyrligheter hvis det er det som skal til for at de opprettholder sin politiske makt.

Marxist-leninistene i Iran plikter å forene seg i ett parti for å lede massenes protestbevegelse. Bare gjennom det kom-munistiske lederskapet til en eneste orga-nisasjon utstyrt med en ånd av proletarisk disiplin, kan mulighetene som kan åpne seg i denne nye situasjonen la seg utnytte til fordel for folket og arbeiderklassen.

Fra Toufan International nr. 13, februar 2003. Utdrag fra et dokument vedtatt av sentralkomiteens plenum i Arbeidets Parti i Iran (API – Toufan). Mellomtitler er satt til av Revolusjon – Red.

NOTER1) Mossadegh ledet ei nasjonalt orientert regjering en kort periode tidlig på 50-tallet.Red.2) Kurdistan er betegnelsen på det kurdisk-dominerte området som hovedsaklig omfatter deler av Tyrkia, Irak, Iran og Syria.3) SAVAK var det frykta hemmelige politiet i sjahens Iran før revolusjonen i 1979. Red.

– Investeringer blir ofte trukket frem av økonomer og politikere som nødvendig for økonomisk vekst i den tredje verden. Og at økonomisk vekst er nødvendig i kampen mot fattigdom?

– Investeringer i infrastruktur og basis-industri er nødvendig for alle land, også for India. Men hvis du vil investere nasjonalt til fordel for folket, kan sånne investeringer bare gjøres av staten og uten at avkastning og profitt er utgangspunktet.

I India har vi hatt en stor offentlig sektor. Private investeringer blir ikke forhindret av offentlige investeringer, men tvert om. De offentlige investeringene er snarere en for-utsetning for de private. Det er for eksem-pel mange eksempler på at transnasjonale selskap har nektet å foreta investeringer før den offentlige infrastrukturen er på plass. I mange tilfeller velger staten å prioritere of-fentlige investeringer som etterspørres av de transnasjonale selskapene.

Oppkjøp og fusjoner– Men det er heller ikke slik som det blir påstått, at utenlandsk kapital automatisk gir ny virksomhet og skaper nye arbeids-plasser. Hittil har utenlandske investerin-ger i India stort sett gått ut på oppkjøp og fusjonering av eksisterende virksomhet. Enron er et eksempel.– Men India har hatt en regulert økonomi?– Den økonomiske strukturen ble bygd opp av Kongresspartiet1 etter uavhengigheten i 1947. Kongresspartiet var et borgerlig parti støttet av det nasjonale borgerskapet. Produksjonsstrukturen var nødvendigvis en struktur for utvikling av det nasjonale borgerskapet. Det ble bygd opp en grunn-leggende infrastruktur, man sørget for vern mot internasjonal monopolkapital. Den sovjetiske modellen ble riktignok vedtatt

– Det finnes bare ett alternativ til kapitalistisk globalisering

Intervju

Jaya Mahta er økonom og tilknyttet Institute for human development

i New Dehli. Hun driver blant annet forskning på globaliseringas økonomiske og sosiale virkninger i India. Revolusjon traff henne da hun var på snarvisitt i Oslo.

Antiglobaliserings-bevegelsen er ikke

fokusert. Hva betyr det konkret at man er imot globalisering?

– Det finnes bare ett alternativ til kapitalistisk globaliseringsom mønster for utvikling av tungindus-trien. Men den andre femårsplanen tok ikke hensyn til folket. Jordreformen var ufullstendig og på et elementært nivå i alle delstatene. Industrialiseringsplanen eksisterte uten at det fantes noen parallell sysselsettingsplan.

ArbeiderklassenFram til 1991 ble det skapt et svært polari-sert samfunn, med en elite og et marginali-sert fattig flertall.

Arbeiderklassen har de påfølgende åra blitt enda fattigere og mer marginalisert, slik vi ser det i industrien og i servicesek-toren. Den viktige bomullsindustrien er så godt som utradert. Fagorganiseringsgraden er lav. I India er det sånn at hvert parti har sin egen fagbevegelse. Og de tidligere aktive venstreorienterte fagforeningene er sterkt svekket. Det er vanskelig å organi-sere arbeiderne til kamp hvis det ikke er et minimum av sikkerhet i bånn.

Internasjonalt har det skjedd en femi-nisering av arbeiderklassen. Denne utvik-linga ser ut til å ha stagnert i India, og er endog i tilbakegang. Årsaken ligger blant annet i at etterhvert som kvinner får noen rettigheter på arbeidsmarkedet, så blir de ikke så enormt billig arbeidskraft lenger.

I 1980 hadde det nasjonale borgerskapet nådd et nivå der de forsto at hvis den indis-ke økonomien åpner seg og får muligheter for investeringer, vil økonomien gjøre et sprang framover. Ved siden av presset fra IMF og internasjonale monopoler, var det derfor også et press innenfra for å åpne opp økonomien.

Samtidig forsto ikke folket at de hadde noe å tape på dette, ettersom folket ikke hadde høstet noe fra det gamle regimet med planlegging og regulering.

Da det omsider ble organisert motstand mot denne politikken, bygde herskerklas-sen dyktig opp en avledning i form av kom-munalismen2, som har ført til alvorlige konflikter de siste 10-15 åra.

Til slutt vil jeg også si at strukturtilpas-ninga og omstruktureringa ikke rev opp økonomien på samme måte som i Afrika og Latin-Amerika. Derfor har vi ikke en infla-sjon på 1000 prosent osv. India har også en viss vekstrate (rundt 5%) og også en viss matreserve.

Verdens sosiale forum – The World Social Forum skal arrangeres i India neste gang. Hva med perspektivene for anti-globaliseringsbevegelsen?

– Det eksisterer en vital antiglobalise-ringsbevegelse som begynte med Seattle. Asias Sosiale Forum samlet kommunis-ter, en rekke partier, mange politiske og sosiale retninger, og de snakket alle fra samme plattform. Det var en felles front mot globalisering, enighet om at den må avvises fordi det fører til fattigdom osv. Og det er bra.

Men bevegelsen mangler fokus. Hva betyr det konkret at man er imot globalise-ring? Betyr det stans i import av fremmede varer, betyr det stans i investeringer? Er det mulig, er det gjennomførbart? Det er naivt å snakke om å stoppe prosessen. Jeg synes det er bra at så mange bevegelser er samla, men denne bevegelsen vil ikke vinne virkelig tyngde hvis den ikke er fokusert. Kravene må være oppnåelige og realiserbare.

Bare ett alternativ– Aktivistene sier at det fins tusenvis av

Jaya Mehta er ingen «vanlig» økonom. Hun deltar også aktivt i et omreisende folkeopplysningsprosjekt som heter Sandarb.

– Sandarb betyr referanse eller sam-menheng, forklarer Jaya. – Det begynte opprinnelig som et dokumentasjonssen-ter i 1999. Begge mine foreldre var fri-hetskjempere, og da min far døde i 1999

ønsket jeg å gjøre noe for å hedre hans minne. Vi er åtte stykker som er knyttet til prosjektet og vi har svært forskjellige pro-fesjoner; flere journalister, en skuespiller, en helsearbeider, en politikonstabel, en partifunksjonær og jeg som er økonom.

Vi har et omvandrende bibliotek, vi har dratt rundt for å lese fra magasiner og aviser for folk, hatt filmvisninger osv.

Vi har også hatt egne produksjoner. Flere hefter er trykket, og vi har laget skuespill sammen med folk som har vært utsatt for vold.

Vårt nyeste produkt er en lysbildeserie om kommunalistenes politikk og herjin-ger. Den er vist flere steder, og ble også vist på Asias Sosiale Forum, forteller Jaya.

Fortsetter neste side

‘Sandarb’

1 Kongresspartiet har nærmest gått i arv i familien Gandhi. Indira Gandhi var lenge partiets leder, i dag sitter Sonia Gandhi i førersetet.

2 Kommunalisme«Lojalitet til en sosiopolitisk gruppe grunnet på religiøs eller etnisk tilknytning». Kommunalismen er normalt hindu-basert med fascistisk tilsnitt, men den kan også være f.eks. muslimsk.

3 Bharatiya Janata Party (Indias folkeparti, BJP) har for tida regjeringsmakta.

4 Rashtriya Swayamsevak Sangh (RSS) – Det nasjonale korpset av frivillige er en såkalt «kulturorganisasjon» organisert etter reint fascistisk mønster.

‘Sangh parivar’er «familien» av hindu-nasjonalistiske grupper som vil ha et ‘reint’ hinduistisk India

VHP – Vishma Hindu Parishad (Hinduenes Verdensråd)

Nr. 26 1• 200314 Nr. 26 1• 2003 15

alternativer til globaliseringa. Dette stem-mer ikke. Man kan ikke bekjempe globali-seringa som sådan.

Det eneste alternativet til globaliseringa er et ikke-kapitalis-tisk alternativ. Ideen om å gjenopprette en velferdsstat med en markedsøkonomi er umulig. De sosialde-mokratiske velferds-statene var nærmest et avvik, eller et sidespor i den kapitalistiske ak-kumulasjonsprosessen. Årsaken var eksistensen av sosialistiske land og regimer. Man kan ikke gjenopp-rette en kapitalistisk økonomi som den vi hadde i 1991. En kapitalistisk økonomi kan ikke annet enn å åpne seg, slik India måtte i 1991 på grunn av krisa.

Marked fører til monopol og konsentre-ring. Dette er foreteelser som ikke lar seg kontrollere politisk så lenge du har privat eiendomsrett over kapitalen. Man må der-for igjen tenke i retning samfunnsmessig-gjøring av produksjonen. Opposisjonen må rettes inn mot å skape et antikapitalistisk alternativ.

Folk flest oppfatter ikke sosialismen som plausibel i dag, mens jeg mener at sosialismen er den eneste plausible ideen. Men folk er ikke i stand til å se dette for seg, på grunn av markedsideens hegemoni. Likevel mener jeg at dette er eneste svar, iallfall for den tredje verden – jeg snakker ikke om Europa.

– Vandana Shiva blir sett på som en guru for anti-globaliseringsbevegelsen?

– Det er bra at Vandana Shiva går ut mot WTO og gjør motstanden breitt kjent. Men når det gjelder hennes alternativ til kapita-lismen, tror jeg ikke et slikt alternativ kan finnes i produksjonsforhold som svarer til førkapitalistiske samfunn. Vi kan ikke skru tida tilbake. Jeg er ikke motstander av tek-nologi som sådan, men bare når det er kapi-talistisk profittmotiv som er drivkrafta bak den teknologiske utviklinga. Også et India uten WTO, uten utenlandske investeringer osv. er stadig vekk et veldig undertryk-kende regime!

Tribalistene har den oppfatning at de har sine tradisjoner, at man ikke skal avspore eller fornye sin levemåte. Men jeg mener at man ikke skal si til folk at de skal fortsette sånn, for det er ikke sånn det vil ha det. De vil ha utvikling, de vil ha TV og strøm etc.

Kommunalismen– Kommunalisme er et ord som stadig duk-ker opp. Slik dette framtrer i India, ligner

det på det vi i Europa ville kalt fascisme?– Ja, det er en slags fascisme. Jeg mener

at det var nødvendig for de herskende å av-spore den gryende motstanden, å lede opp-

merksomheten bort fra de økonomiske proble-mene og den nyliberale politikken som raskt ble satt i gang, en iden-titetspolitikk ble iverk-satt av Kongresspartiet og BJP3.

En av de militante kommunalistiske orga-nisasjonene er RSS4.

RSS har en lang historie og er en såkalt kulturell paraplyorganisasjon selv om den har regulære militærpregede øvelser. Den var forbudt en kort periode etter mordet på Mahatma Gandhi.

I desember 1992 ble det brent en moské på stedet der hinduguden Ram skulle være født. Det førte til voldsomme opptøyer. Bare i Bombay ble innpå tusen mennesker drept over en to-måneders periode.

Massakrene i GujaratNoen av de verste handlingene skjedde i delstaten Gujarat, etter at det ble satt fyr på togvogner med hindu-aktivister ombord. I løpet av tre dager i månedsskiftet februar-mars 2002 ble innpå 2 000 mennesker mas-sakrert, de fleste muslimer, og titusener ble hjemløse. Kampanjen ble regissert av for-skjellige hindu-organi-sasjoner som Vishwa Hindu Parishad og RSS, alle med bånd til regjeringspartiet BJP. Massakren var plan-lagt og regissert lang tid i forveien, og den skjedde i samarbeid med politiet og BJP-funksjonærer, som også var delaktige.

– Jeg ble sjokkert over at folk kunne støtte og forsvare disse handlingene, sier Jaya Mehta. – Dette var ikke et opprør, men en ren massakre. Fosteret ble skåret ut av magen på ei gravid kvinne, bensin ble helt ned i halsen på barn før man tente på. I Gujarat har alle politikerne som ble valgt inn et kriminelt rulleblad! Det sier noe om situasjonen.

– Finnes det noen direkte bånd mellom transnasjonale selskaper og den kommu-nalistiske bevegelsen?

– RSS har faktisk et program som retter seg imot inntoget fra fremmed kapital. Men

det er typisk for BJP at bevegelsene som er knytta til partiet taler med flere tunger.

De taler mot de multinasjonale selska-pene, men gjør ingenting. Enron-skanda-len ble for eksempel aldri nevnt av RSS, bare av venstresida. Det nasjonale borger-skapet føler seg pressa av den internasjo-nale kapitalen, men hver og en ville gripe sjansen til samarbeid med de multinasjo-nale selskapene hvis anledningen bød seg. Motstanden er derfor generell, den fører ikke til handling.

I fascistisk retning– Hvis vi betrakter BJP som et fascistisk parti, og som fylker seg bak Kongressparti-et, tror vi ikke at BJP kan bekjempes gjen-

nom Kongresspartiet. De er også korrupte, de er også involverte i kommunalisme, de er også nyliberale.

Jaya Mehta vurderer situasjonen dystert for øyeblikket. – Det tragiske resultatet av dette er at vi ikke har noe valgalternativ å sette fram for folket. De eksisterende ven-strepartiene i India har både mista fotfeste i parlamentet, og de har

mista sine bånd til massene.– Det ser ikke ut til at det er mulig

å gi folket noen utviklingsmuligheter. Herskerklassen tyr til kommunalisme og Kashmir-spørsmålet for å bevare makta si. Karakteren til den sittende regjeringa begynner å bli fascistisk. Men om det blir en ny Hitler, vet jeg ikke. India er et stort land, med store regionale konflikter. Ting vil neppe gå som planlagt, de herskende kan fort miste kontrollen, avslutter hun.

Ordforklaringer: se foregående side

Herskerklassen tyr til kommunalisme

og Kashmir-spørsmålet for å bevare makta si. Karakteren til den sittende regjeringa begynner å bli fascistisk.

Ideen om å gjenopprette en velferdsstat med

en markedsøkonomi er umulig.

Nr. 26 1• 200314 Nr. 26 1• 2003 15

Fakturaen etter krigen mot Irak i 1991 endte på 61 milliarder dollar, eller nærmere 500 mrd norske kroner.

Den gangen okkuperte Irak Kuwait, og Gulf-statene fryk-tet for irakisk ekspansjon. Derfor punget de ut og dekket 90 prosent av regninga. Det står nok atskillig dårligere til med betalingsviljen hos ara-berstatene denne gangen.

Øker underskuddetUSA planlegger bevisst å føre krig for lånte penger. Det vil ytterligere forverre budsjett-underskuddet som allerede er på 200 milliarder dollar.

Sjølve krigsoperasjonen er ifølge USAs egne beregninger anslått til å koste opp mot 50 milliarder dollar; et beløp som raskt vil fordobles hvis krigen trekker ut over 2-3 måneder.

GigantgjeldDen akkumulerte amerikan-ske utenlandsgjelda er fra før av astronomisk: omlag 2,2 billioner (2 200 000 000 000) dollar. Den totale offentlige amerikanske gjelda er enda større, og utgjør $ 22 264,47 per innbygger – eller vel 160 000 kroner.

OkkupasjonUSA forbereder en langvarig okkupasjon av et beseira Irak, ifølge The Washington Post. General Tommy Franks vil trolig bli Iraks nye enhersker,

med eller uten en installert marionett som guvernør, samt noen nikkedokker fra den korrupte irakiske eksil-«opposisjonen». Minst 100 000 soldater vil trenges for å okkupere Irak effektivt, og den årlige kostnaden for dette kommer på et sted mellom 15 og 45 milliarder dollar i året.

I tillegg kommer gjenopp-byggingskostnadene, som er beregnet til 100 milliarder dollar.

SjansespillØkonomisk er dette et sjanse-spill for å redde amerikansk økonomi. En varig høy olje-pris og en krig som trekker ut, vil skape stor nervøsitet og usikkerhet i verdensøkono-mien, og dermed skade USAs egen økonomi. På hjemme-

bane vil Bush få enorme pro-blemer med å gjennomføre de varsla skattelettene på titalls milliarder.

Regning uten vertSkulle krigen bli en rask «suksess», satser USA på en rask revitalisering av økono-mien med lavere oljepriser og investeringsboom. Men Bush kan ha gjort opp regning uten vert: det irakiske folkets mot-standsevne og -vilje vil først bli virkelig målbar når kam-pene denne gangen – i motset-ning til i 1991 – kommer inn i byene og aggressorene må slå seg fram fra hus til hus, fra gatehjørne til gatehjørne. Da er «smarte» bomber til liten nytte.

USA låner til krigen

Hvem blir neste offer: Iran, Nord-Korea, Syria, Libya, Cuba?

Nr. 26 1• 200316 Nr. 26 1• 2003 17

Bush-doktrinen, eller Den nasjonale sikkerhetsstrategien, er en 55-siders oppskrift på hvordan USA skal oppnå totalt verdensherredømme.

BAKGRUNN

Denne oppskriften har vært forberedt av Bush-administra-sjonens sjefskokker, som Paul Wolfowitz og Donald Rums-feld, i lang tid. Anslaget mot World Trade Center den 11. september 2001 var bare det som skulle til for at oppskriften kunne offentliggjøres.

Allerede på en pressekon-feranse i november 2001 – sammen med president Jacques Chirac (!) – gjorde Bush det krystallklart at «en koalisjonspartner må gjøre mer enn å uttrykke sympati, en koalisjonspartner må yte noe». Advarselen mot fransk og annen oppsetsighet var ikke til å misforstå: «På sikt vil det være viktig for nasjoner å vite at de vil bli stilt til regnskap for inaktivitet. Man er enten med

oss eller mot oss i kampen mot terror.»

Ondskapens akseEt par måneder seinere ble de første angrepsmåla offisielt utpekt: «Stater som disse (Irak, Iran og Nord-Korea – Red.), og deres terroristallierte, utgjør en ondskapens akse, som ruster med sikte på å true verdens-freden. I sin søken etter mas-seødeleggelsesvåpen utgjør disse regimene en alvorlig og voksende fare. De ville kunne forsyne terrorister med disse våpnene, og gi dem midlene som svarer til deres hat. De vil kunne komme til å angripe våre allierte eller forsøke utpressing mot De forente stater. I begge tilfeller ville prisen for like-gyldighet være katastrofal.» (George W. Bush’ tale til kon-gressen den 28. januar 2002)

Tro ikke at overfallet på Irak er et engangstilfelle, et tilfeldig uttrykk for amerikansk over-mot, eller resultat av en «stem-ningsbølge» i kjølvannet av 11. september 2001!

Nøytralisering av rivalerEtter at Bush sr. proklamerte the New World Order for vel ti år siden, har utfordringa fra rivaler som EU og Kina skapt

stor bekymring i Washington. Utfordrerne har styrket seg økonomisk og militært. Ikke minst har EU styrket sin poli-tiske innflytelse i Midtøsten, mens USAs enøyde støtte til Israel har svekket den ameri-kanske imperialismen tilsva-rende. Det som kan holde riva-lene i sjakk er USAs overlegne militære muskler, og i neste omgang et strupetak i form av amerikansk administrasjon over oljeressursene i Midtøsten og Sentral-Asia; sjølve livsner-ven for europeisk og japansk industri.

Bush-doktrinenRetorikken fra USA kan van-skelig sammenlignes med noe annet enn hitlerismen. Den er full av trusler og selvrett-ferdighet, og den aksepterer ingen form for motstand, ikke en gang reservasjoner. På de neste linjene gjengir vi noen smakebiter fra National Secu-rity Strategy – slik den ble pre-sentert i New York Times den 20. september 2002. Doku-mentet gir utvetydig beskjed om at totalt verdensdiktatur for USA er målet, bare pakket inn i de sedvanlige hule frasene om demokrati, fred og frihet (fort-setter på neste side).

Folkeretten Folkeretten er rettsreglene som gjelder mellom stater. Den har grunnlag dels i trakta-ter og dels i praksis.

FN-charteret forbyr angrepskrig. Skal bruk av militærmakt være folkeretts-lig forankret må det enten et vedtak i Sikkerhetsrådet til (Kapittel VII i FN-pakten), eller det må være snakk om et tilfelle av selvforsvar (artikkel 51 i FN-pakten).

Et vedtak i Sikkerhetsrådet betyr i praksis enten en resolu-sjon eller en såkalt president-uttalelse. For at en resolusjon skal vedtas, kreves at ingen av de fem faste medlemslandene legger ned veto. I tillegg må minst ni av de femten statene i Rådet stemme for.

Irak Irak ble uavhengig fra Storbritannia i 1932. I 1958 ble kongen styrtet og Irak ble republikk. Saddam Hussein ble president i 1979. I 1980 gikk landet til krig mot Iran, oppmuntrert av imperialis-tene, en krig som varte i åtte år. Og i 1990 invaderte Irak Kuwait, en invasjon som ledet til Golfkrigen. Etter Golfkrigen innførte FN stren-ge økonomiske sanksjoner overfor Irak, som har tatt livet av en halv million irakiske barn. Barnedødeligheten har økt to og en halv gang i løpet av de siste ti åra.

Landet har 22 millioner innbyggere (1997). 77 pro-sent er arabere og om lag 19 prosent kurdere. 53 prosent er sjiamuslimer, mens 42 prosent er sunnimuslimer. Om lag 3 prosent av befolkningen er kristne.

I middelalderen var områ-det som i dag er Irak sentrum for det islamske imperium, med Bagdad som politisk og kulturell hovedstad for et område som strakte seg fra Marokko til India.

FAKTA

USAs ambassadør med utilslørte trusler.På et møte i det norsk-ame-rikanske handelskammeret i Oslo 12. mars, kom USAs ambassadør i Norge, John Doyle Ong, med sterk kritikk av den norske Irak-debatten. – Måten Norge opptrer på i Irak-konflikten kan føre til varig skade på forholdet mel-lom Norge og USA, sa Ong blant annet. Han krevde at hvis Norge var en venn, måtte Nor-ge stille opp for USA – og truet i motsatt fall med amerikanske sanksjoner mot Norge.

BortforklaringerNorske politikere gikk straks skoa av seg for å avdramatisere truslene, fordi de angivelig kom fra Ong «som privatper-son».

Den samme ambassadøren uttalte i fjor høst at USA venter en omfattende norsk militær innsats i en eventuell krig mot Irak. – Om det blir militære aksjoner i Irak, vil vi be om at Norge bidrar med omtrent det samme som Norge har bidratt med i Afghanistan, sa han da.

Sist i januar kom en ny opp-fordring fra USA til Norge om å stille med styrker og materiell

til en forestående militærak-sjon mot Irak. Det manglende FN-mandatet og den folkelige krigsmotstanden har gjort det politisk umulig for Bondevik å gi åpen militær støtte til felt-toget.

Norge gir materiellTrass i disse erklæringene fra Bondevik & Co., har USA nylig hentet ut en mengde militært materiell fra forhånd-slagrene i Trøndelag for mulig innsats i Irak – blant annet miner.

Målet er verdensdiktatur

USA truer Norge

Nr. 26 1• 200316 Nr. 26 1• 2003 17

– Ingen skal utfordre oss«Tiden er inne til atter å bekrefte den amerikanske mili-tærmaktas avgjørende rolle. Vi må utbygge og opprettholde vår forsvarsevne uten å kunne utfordres.»

«I dag nyter de Forente Stater en situasjon som er kjen-netegnet ved militær styrke uten sidestykke og stor økono-misk og politisk innflytelse. … Ved å gjøre verden sikrere gir vi verdens befolkning mulig-heter for å forbedre sin egen til-værelse. Vi vil forsvare denne rettferdige freden imot trusler fra terrorister og tyranner. Vi vil bevare freden ved å bygge gode forbindelser stormaktene imellom. Vi vil utvide freden ved å oppmuntre frie og åpne samfunn på alle kontinenter.»

«Krigen mot verdensom-spennende terrorister er et globalt forehavende av ube-stemt varighet. Amerika vil hjelpe nasjoner som trenger vår hjelp til å bekjempe terror. Og Amerika vil dra nasjoner som er kompromitterte av terror til regnskap – fordi terrorens alli-erte er sivilisasjonens fiender.»

En gyllen anledningIndirekte innrømmes det at 11. september 2001 har gitt USA en gyllen anledning til å få verden til å underkaste seg: «Dette er også en mulighetenes tid for Amerika. Vi vil arbeide for å omsette dette moment med innflytelse til årtier med fred, velstand og frihet. USAs nasjonale sikkerhetsstrategi vil være basert på en tydelig amerikansk internasjonalisme som avspeiler foreningen av våre verdier og våre nasjonale interesser.»

Bak ordene om assistanse til den amerikanske imperia-lismens venner og medløpere, stikker hoven fram: «Når vi utøver vår ledelse vil vi respek-tere våre venners og partneres verdier, vurderinger og interes-ser. Men vi er fortsatt parat til å handle på egen hånd når våre

interesser og unike forpliktel-ser krever det.»

«Krigen mod global terro-risme skiller seg fra enhver an-nen krig i vår historie. Den vil bli utkjempet på mange fronter mot en særs flyktig fiende over en utstrakt tidshorisont.»

Forebyggende angrepRetten til å gå løs på et hvilket som helst land når som helst, blir banket fast. «USA har lenge forbeholdt seg mulighe-ten for forebyggende angrep for å imøtegå en betydelig trussel mot vår nasjonale sik-kerhet. Jo større trusselen er, jo større er risikoen ved pas-sivitet – og jo mer presserende blir det å ta forebyggende skritt for å forsvare oss, selv om det råder usikkerhet om tid og sted for fiendens angrep. For å forebygge eller forhindre slike fiendtlige handlinger fra våre motstandere, vil USA om nød-vendig handle forebyggende.»

Krigsforbrytere skal gå friI visshet om at de amerikanske krigsforbrytelsene vil stå i kø i åra som kommer, slår Bush-administrasjonen for sikkerhets skyld fast at yankee’ene aldri skal kunne stilles til ansvar for sine ugjerninger:

«Vi vil ta de nødvendige skritt for å sikre at våre an-strengelser for å oppfylle våre

globale sikkerhetsforplik-telser og beskytte amerika-nere ikke vanskeliggjøres av muligheten for undersøkel-ser, forhør eller rettsforføl-gelse fra Den Internasjonale Straffedomstolen (ICC), hvis

jurisdiksjon ikke gjelder ame-rikanere og som vi ikke aksep-terer.»

Se også leder side 2 og bakgrunnsartikkelen side 8.

Målet er verdensdiktatur

Statsminister Bondevik og utenriksminister Jan Petersen sier at Norge ikke vil støtte USAs krig mot Irak. Det skulle bare mangle, ettersom USA har valgt å spytte FN midt i fjeset, og den norske regjering har klamret seg til nettopp FN-sporet. Likevel virker ikke Jan Petersen helt overbevisende når han sier at han er ulykkelig over at FNs Sikkerhetsråd ikke klarte å komme fram til enighet. Det låter mest som om Petersen er ulykkelig over at flertallet i Sikkerhetsrådet ikke lot seg true eller kjøpe til å svelge det anglo-amerikanske diktatet.

Tvilen forsterkes når vi vet at Norge har stilt mannskap til rådighet for AWACS-flyene som dirigerer krigsoperasjo-nene, og vil sende fire missil-torpedobåter til Middelhavet.Det norske folket bør kunne

forvente at regjeringa er aktivt imot en krig den sier at den ikke støtter. Et minstemål av diplomatisk og politisk ryggrad burde tilsi øyeblikkelig hjemkalling av ambassadørene i Washington og London for konsultasjoner. Og vi bør ta for gitt at regjeringa øyeblikkelig meddeler Washington at et nært forestående Norges-besøk fra en president som iverksetter folkemord og håner FN, er uaktuelt. Jan Petersen er sikkert i stand til å finne på en plausibel unnskyldning som ikke tråkker storebror på tærne.

Jan R. Steinholt, Oslo

Dette innlegget sto i flere Oslo-aviser de første dagene etter krigsutbruddet.

Mot krig, men bare litt?

PROTEST: Verden over gikk folk på gatene i protest umiddelbart etter at angrepet mot irak var igang. Her fra demonstrasjonen på vei til USAs ambassade i Oslo den 20. mars.

Nr. 26 1• 200318 Nr. 26 1• 2003 19

Stalins politiske liv falt omtrent sammen med den første halvdelen av det 20. århundret. Få – om noen

– satte sitt preg på dette århundret i samme grad som Stalin, i kraft av hans innsats først som revolusjonær kjemper og seinere som generalsekretær i SUKP(b) gjennom 30 år. Til sin død var Stalins navn nærmest ensbetydende med det sosialistiske Sovjet-unionen, et forbilde for kommunister og revolusjonære over hele verden.

Hans politiske livStalin (egentlig Josef Vissarionovitsj Dsjugasjvili) blei født i Gori i Georgia i 1879. Han fikk sin første utdannelse på et presteseminar, men blei utvist i 1898 for å ha leda hemmelige marxistiske studie-sirkler. Samme år blei han medlem av det sosialdemokratiske partiet, og to år seinere innvalgt i partiledelsen. Han arbeidet bl.a. med å organisere arbeiderne i oljeindus-trien i Baku, og leda den første store strei-ken der.

Ved splittelsen i partiet gikk Stalin med bolsjevikene. I tida før revolusjonen blei han gjentatte ganger arrestert og forvist til Sibir, men greide alltid å flykte. I 1912 blei han valgt inn i partiets sentralkomité og leda bl.a. arbeidet med partiets hovedorgan Pravda.

I 1917 kom Stalin til Petrograd etter et nytt opphold i Sibir, og spilte en ledende rolle under novemberrevolusjonen og på forskjellige fronter i borgerkrigene som fulgte, særlig i kampene mot den hvite ge-neralen Denikin i 1919. Etter revolusjonen var Stalin bl.a. folkekommissær for nasjo-nalitetsspørsmål, folkekommissær for ar-beider- og bondeinspeksjonen og medlem av det revolusjonære krigsrådet.

I 1922 ble Stalin valgt til generalsekre-tær i partiet, en stilling han hadde til sin død i 1953. Fra denne tida var Stalins his-torie nærmest sammenfallende med parti-ets, og i ikke liten utstrekning med hele Sovjetunionens. Samtidig blei Stalins per-

son det fremste målet for den kapitalistiske verdens hets. Sjølve utnevnelsen bidro sterkt til det: Hvordan kunne SUKP(b) fin-ne på å velge en person som var ukjent for Vestens pressefolk og politiske talsmenn? Det var jo emigranter som Lenin, Trotskij og andre Vesten var vant til å betrakte som Russlands revolusjonære ledere.

Stalins forhold til LeninBorgerlige bakvaskere har også prøvd å virvle opp grums i forbindelse med Lenins «politiske testamente» og et «brudd» mel-lom Lenin og Stalin som skal ha funnet sted kort før Lenin døde. Kontroversen gjaldt Stalins repri-mande til Lenins hustru, Krupskaja, for at hun hadde ignorert legenes instrukser i forhold til Lenin. I 1989 blei det offentlig-gjort dokumenter fra Lenins søster, Maria Uljanova, som satte tingene på plass. Det var blant annet et brev fra Uljanova til partiets sen-tralkomité i 1926 der det framgår at «dette var helt personlig og had-de ingenting med politikk å gjøre»

B o r g e r l i g e , trotskistiske og r ev i s jon i s t i ske forfattere har i alle år påstått at Lenins «politiske testamente», der han reflekterer over partiledelsens framtid, skal være ut-trykk for at Lenin ikke ville ha Stalin som sin «etterfølger». Men hvis en tar seg bryet

med å lese «testamentet», ser en snart at Lenin ga uttrykk for minst like store beten-keligheter når det gjaldt andre ledere som når det gjaldt Stalin.

Stalin videreførte arven etter LeninHistoria må sies å ha bekrefta at neppe noen var bedre egna til å løfte arven etter Lenin enn nettopp Stalin gjennom de 30 åra han var generalsekretær i partiet. Han sto i spissen for alle områder av bygginga av sosialismen i Sovjetunionen, med van-skelige oppgaver som å industrialisere landet og innføre et kollektivt jordbruk.

Han kjempa mot revisjonister av alle slag og tok oppgjøret med potensielle for-rædere da den fascistiske krigen nærma seg, og han leda forsvarskrigen mot Nazi-Tyskland, som førte til at fienden blei knust. Det var i Stalins tid at sosialismen viste sin overlegen-het og sitt poten-sial – og ikke bare i Sovjetunionen. Verdens arbeidere og undertrykte folk blei inspirert av det sovjetiske eksemplet og gjennomførte en serie med revolu-sjoner og frigjørings-kriger.

Det er umulig på noen få sider å oppsummere eller

vurdere Stalins innsats. Stalin var ikke bare den store organisatoren og den praktiske politikkens mann. Han har også etterlatt seg en rekke verker som har berika og vi-

50 år siden Stalin døde

5. mars 1953 døde Josef Stalin etter å ha vært sjuk ei tid. Sorgen var stor i arbeiderklassen verden over, i Sovjetunionen og den daværende sosialistiske leiren og gleden tilsvarende stor i kapitalismens leir.

Personen Stalins store betydning for sosialismen blei omgående bekrefta gjennom de vesentlige endringene som blei iverksatt så å si før han var kommet i grava.

STADIG AKTUELL: Revolusjon har nyutgitt Stalins artikkel «Oktoberrevolusjonens internasjonale karakter».

Nr. 26 1• 200318 Nr. 26 1• 2003 19

dereutvikla marxismen-leninismen (se egen ramme). Ikke minst har han bidratt vesentlig til forståelsen av de økonomiske og poli-tiske problemene ved byg-ginga av sosialismen – proble-mer som viste seg først i Sovjetunionen, men som med nødvendighet vil melde seg overalt der revolusjonen er gjennomført og en skal gå videre mot det klasseløse sam-funnet. I dag kan en ikke med rette kalle seg marxist-leninist hvis en overser eller nedvurderer Stalin.

Stalins siste kampI 1952 blei den 19. kongressen til SUKP(b) holdt, og beretninga til kongressen viste til mange usunne tendenser i partiet (se Revo-lusjon nr 25 – 2/2002). Stalin stilte seg i spissen for kampen mot disse tendensene, noe som må ha falt revisjonistene innen partiledelsen tungt for brystet. Få måneder etter partikongressen var Stalin død etter å ha lidd av en alvorlig hjertesykdom.

I ettertid har ikke alle vært rede til å godta de offisielle meldingene om hvordan Stalin døde – hans død kom jo så altfor be-leilig for dem som måtte komme i søkely-set for kampen mot de usunne tendensene. Og allerede få timer etter Stalins død samla politbyrået seg til møte – for å fordele vik-tig poster i partiledelsen og staten mellom seg.

I alle år har det gått rykter om at Stalin i virkeligheten blei tatt av dage av enkelte av sine partikamerater. Omstendighetene rundt Stalins død vil kanskje aldri bli fullt klarlagt. Men vitneberetninger som er kommet fram i de siste åra – bl.a. fra sikker-hetsfolk som hadde ansvaret for ham i de siste dagene – tyder på at Stalins bortgang kan ha blitt framskynda – blant annet ved at

han ikke fikk nødvendig le-

gehjelp etter et hjerteanfall.

Verden etter Stalin

Hvor stor betydning Stalins person egentlig

hadde, blei også bekrefta av utviklinga etter hans død. At

«den gamle» var borte, betydde umiddel-bart at de usunne tendensene (som allerede hadde vunnet innpass) fikk friere spille-rom. I løpet av få år var politikken blitt lagt om i revisjonistisk retning, den sosialistis-ke planøkonomien blei gradvis avvikla, og et nytt sjikt av byråkratborgere vokste etter hvert fram til den reelt herskende klassen i Sovjetunionen.

Behovet for å distansere seg fra sosialis-men må for revisjonistene ha vært nærmest identisk med behovet for å distansere seg fra Stalin. Det blei åpenbart på partiets 20. kongress i 1956, der Krustsjov holdt sin kjente, «hemmelige» tale om Stalins «for-brytelser». Den ble ikke gjort kjent for det sovjetiske folket, men beleilig «lekket ut» til vestlige journalister.

Forfallet i det sosialistiske Sovjetunionen fikk også ringvirkninger i resten av verden, i sær for kommunistene, som i denne pe-rioden fikk oppleve ideologisk forvirring, partistrider, politisk tilbakegang og frustra-sjon.

Men ingen hets, bakvaskelse eller for-vrengning kan rokke ved Stalins innsats som en av de aller fremste marxist-leninis-tiske teoretikerne og politiske lederne, som sovjetfolkets og verdensproletariatets mest konsekvente forkjemper gjennom nesten halvparten av det 20. århundret.

Stalins bidrag til marxismen-leninismenDen samlede lista over Stalins teoretiske bidrag er lang. Her er noen av de viktigste:• Marxismen og det nasjonale

spørsmål (1913)• Om leninismens grunnlag (1924)• Spørsmål i leninismen (1926)• Sosialismens økonomiske problemer i

Sovjetunionen (1952)

Kapitalens hovedskurk «Et spøkelse går gjennom Europa», skreiv Marx og Engels i Manifestet som en ironisk beskrivelse av borgerskapets frykt for kommunismen. 100 år seinere var frykten enda større, men nå hadde spøkelset også fått et ansikt, og det var Josef Stalins. Hetsen mot sosialismen og kommunismen blei fokusert på Stalin allerede da han ble utnevnt til generalsekretær i SUKP(b), og mekanismen er framleis i virksomhet i dag, 50 år etter hans død. Grunnlaget for mekanismen er relativt enkel å fatte: Det er så mye lettere å angripe en konkret person enn å analysere et komplekst historisk hendelsesforløp og en vitenskapelig fundert samfunnsteori.

Etter 2. verdenskrig fikk Stalin ei ny rolle i den borgerlige propagandaen. For å bagatellisere inntrykket av nazistenes forbrytelser før og under krigen blei det maktpåliggende å hevde at Sovjetunionens – Stalins – forbrytelser var minst like grusomme, og fantasien fikk fritt spillerom. Den dag i dag dukker Stalin-spøkelset opp med jevne mellomrom, og ingen saklig tilbakevisning vil noen gang gjøre inntrykk på de anti-kommunistiske historieforvrengerne.

Sjølsagt ble det gjort feil under Stalin. Noe annet ville vært mildt sagt merkelig. Han sjøl var heller ikke ufeilbarlig i sine vurderinger, og det blei åpenbart også gjort overgep i Stalins navn.

Nr. 26 1• 200320 Nr. 26 1• 2003 21

Da fristen for å søke innsyn i overvåkingspolitiets mapper gikk ut ved årsskiftet, hadde 12.500 personer sendt søknad til Innsynsutvalget.

Mer enn halvparten av søkna-dene kom inn i løpet av de siste ukene i desember 2002.

Den midlertidige loven om innsyn kom i 1998, med utløps-dato 31. desember 2002.

Samene under lupaPå tampen av fjoråret kom det fram at den samiske befolkninga har vært utsatt for systematisk politisk overvå-king opp gjennom 80-tallet, en overvåking som altså ikke bare har vært ulovlig i forhold til gjeldende (offisielle) instruks, men også klart rasistisk. Blant annet på denne bakgrunn krev-de både Organisasjonen mot politisk overvåking (OPO) og presidenten for Sametinget at Innsynsloven måtte forlenges,

slik at flere fikk muligheter til å søke innsyn i mappene sine. Men regjeringa, med justismi-nister Einar Dørum i spissen, sørget raskt og effektivt for å hindre forlengelse av det demokratiske fikenbladet som Innsynsloven vitterlig er.

Nye metoderInnsynsperioden går bare fram til 1996, og arkivene til For-svarets Sikkerhetsstab og For-svarets Etterretningstjeneste omfattes ikke av loven. I 1996 kom Lund-kommisjonens rap-port. Dette året innleder sam-tidig perioden der overvåkerne for alvor endret sine arbeids-metoder i takt med utviklinga av ny teknologi. Gjennom siling av e-post og tapping av mobilnettet skaffer borgersta-tens spioner seg enkelt en umå-telig informasjonsmengde som det tidligere ville krevd enorme ressurser for å samle inn.

I 1988 beordret Forsvars-ledelsen – i strid med instruks – for sikkerhets skyld maku-lering av et arkiv med opplys-ninger om personer med «kom-munistsympatier» i perioden 1947-1967.

Støvsugde mapperDe som til nå har fått map-pene har i stor grad erfart at disse pussig nok er rensket for opplysninger fra perioder hvor vedkommende har vært særdeles politisk aktiv. Det mest interessante ved mappene er ofte de dokumentene som er utelatt.

På denne bakgrunnen er det forståelig at mange progressive mennesker har vurdert det sånn at det er hensiktsløst å be om innsyn, eller at en søknad om innsyn like gjerne er en «søk-nad» om at borgerskapets hem-melige tjenester skal fortsette der de (kanskje) slapp.

Biter i puslespilletLikevel har det betydning at tusener har søkt om innsyn, fordi det gir mulighet til å sam-menholde opplysningene. Der-med kan det bli mulig å legge sammen biter av puslespillet og skaffe et innblikk i noen av metodene og midlene som herskerklassen er innstilt på å bruke for å vingeklippe enhver antydning til virkelig politisk opposisjon.

12.500 rakk å be om innsynDanske SF holdt tett kontakt med CIA i årevisDen danske avisa Politiken har avslørt at det i en årrekke var tett kontakt mellom Aksel Larsen, stifteren og lederen av Socialistisk Folkeparti (SF), og den amerikanske etter-retningsorganisasjonen CIA. Forbindelsen varte helt fram til slutten av 60-tallet, omtrent samtidig som Larsen gikk av som partileder. Han døde i 1972.

Aksel Larsen (bildet) var tidligere formann i Danmarks Kommunistiske parti (DKP). Han stiftet SF i 1959, året et-ter at han ble ekskludert fra DKP for sin åpne revisjonisme og antikommunisme. Larsen spilte en hovedrolle i å øde-legge DKP innenfra, særlig inspirert av Nikita Krustsjovs revisjonistiske teser og Stalin-hets på og etter den 20 kongressen til Sovjetunionens Kommunistiske Parti. «Hvis det er én ting jeg ønsker å ha opnådd, er det å ha forhindret kommunismen i Danmark», har Aksel Larsen seinere for-klart.

Sosialistisk Folkeparti i Norge, som i 1975 ble omdannet til Sosialistisk Venstreparti, har tradisjonelt hatt tette bånd til det dan-ske SF – som begge har hatt som ideologisk konsept den ikke-eksisterende «tredje vei» mellom sosialdemokrati og kommunisme.

RV-landsmøtet i februar-mars justerte noen av sine program-formuleringer enda et hakk i antikommunistisk retning.

Kommentar

Trotskistene fikk gjennomslag for at «Stalins praksis som enehersker i Sovjetunionen er uforenlig med RVs sosialisme-syn». Tygg på den!

Formuleringa er i seg sjøl en oppvisning i tåpelighet, og inn-holdsmessig dypt reaksjonær. ‘Eneherskeren’ Stalins rolle i Sovjetunionens forsvarskamp mot den tyske nazismen er altså etter dette ‘uforenlig med RVs sosialismesyn’!

Eller var kanskje ikke dette del av Stalins ‘praksis’?

Politisk idiotiDenne politiske idiotien er jo tragisk, men kaller likevel på smilebåndet. For hva kan vi ikke forvente på neste lands-møte, hvis RV skal ta stilling til alle statsledere eller framståen-de personer som med rette eller urette har kalt seg sosialister? Det blir litt av ei liste!

Trolig måtte den se omtrent sånn ut, gitt de nåværende ideologiske føringene i RV:

«Marx’ praksis som interna-sjonalist er stort sett forenlig med RVs sosialismesyn» «Engels’ praksis som teore-tiker er på flere områder ufor-enlig med RVs sosialismesyn» «Lenins praksis som sentra-list og partisjef i Sovjetunionen

er uforenlig med RVs sosialis-mesyn» «Stalins praksis som eneher-sker i Sovjetunionen er uforen-lig med RVs sosialismesyn» «Einar Gerhardsens praksis som landsfader i Norge er bare delvis forenlig med RVs sosia-lismesyn» «Ho Chi Minhs ledelse av vietnamesernes kamp mot USA er i hovedsak forenlig med RVs sosialismesyn» «Maos praksis som eneher-sker i Kina er uforenlig med RVs sosialismesyn» «Kristin Halvorsens praksis som enehersker i SV er foren-lig med RVs sosialismesyn».

Neste landsmøte kan virke-lig bli spennende!

Når antikommunismen blir tåpelig

Nr. 26 1• 200320 Nr. 26 1• 2003 21

Bush-doktrinen for verdensdiktatur

• Hvem blir neste offer etter Irak?

• Imperialistisk splittelse mellom stormaktene – hva blir konsekvensene på sikt?

• NATO – en garanti for krig?

• Er det mulig for Norge å komme ut av USAs og NATOs favntak?

Den nye EU-kampen

• Er EU et mer fredelig alternativ til USA, «det beste av to onder» for Norge slik stadig flere påstår, også folk som sier de tilhører venstresida?

• EØS og GATS-avtalen: Hvordan få Norge av kroken?

• Hvordan forberede til den neste EU-kampen?

Leirstedet ligger på Østlandet, med fine muligheter for avkobling mellom ‘slagene’.

Prisen blir garantert overkommelig. Ingen skal hindres i å bli med på grunn av deltakeravgifta. De som ikke er spesielt fattige, må regne med å betale rundt kr. 800,-. Rabatter for familier og barn.

Det endelige leirprogrammet er ikke på plass når bladet går i trykken. Du finner oppdatert informasjon på www.revolusjon.no

Bruk kupongen eller send e-post tilrevolusjon@rocketmail.comfor å få tilsendt mer informasjon.

Kontortid Revolusjon

Treffetid: onsdager kl. 1900 –2100

Telefon: 98 85 50 78 (telefonsvarer utenom kontortid)

E-post: revolusjon@rocketmail.com

ML-sommerleir 8.–10. august

Bøker og hefter til lavpris!Revolusjon har en rekke klassiske verker, bøker og hefter på lager. Bøkene selges til sterkt nedsatte priser, helt ned til 10,- kroner stk. for titler på engelsk/dansk/svensk. Eksempler: Marx, Engels, Lenin, Stalin og Enver Hoxha. Vi har også et beskjedent utvalg av skjønnlitteratur. Noen titler er på norsk, mens de fleste er på engelsk og/eller dansk. Også noen svenske utgivelser.

Be om bokliste eller hent fra www.revolusjon.no

Nr. 26 1• 200322 Nr. 26 1• 2003 23

1. Yankee-imperialistene er i ferd med å iverksette en altødeleg-gende plan mot folkene i Andes-regionen, særlig Colombia, for å oppretttholde en jernhard poli-tisk, økonomisk og militær kon-troll over regionen og fortsette utbyttinga av den. Som påskudd bruker de den såkalte «kampen mot narkoen», mens de selv til-later og fremmer narkoproduk-sjonen og narkotrafikken.

2. Andes-initiativet, eller Plan Colombia, forutsetter opprettelse av amerikanske baser i Colombia og nabolanda, bruk av landas si-vile og militære infrastruktur og logistikk samt opprettelsen av en flernasjonal hær.

3. I forhold til de forskjel-lige imperialistmaktenes rivali-sering om herredømmet i Latin-Amerika betyr Plan Colombia en styrking av den amerikanske overmakten i regionen i USAs innsats for å bevare Latin-Amerika som sin bakgård, selv om planen uttrykker alle imperia-listmaktenes mest umiddelbare interesser.

4. I Latin-Amerika, og særlig i Colombia, er strukturen i den imperialistiske dominansen blitt svekket i så høy grad at uten opptrapping av den reaksjonære krigen kan ikke imperialistene seire over det folkelige opprøret og kontrollere massene.

5. I Latin-Amerika begynner folkenes forhåpninger til kam-pen og det voksende hatet til all imperialistisk kontroll, utbytting og undertrykkelse å vise seg med stor kraft.

6. Imperialismen har utviklet svært nære bånd til det lokale borgerskapet for å opprettholde sitt herredømme og skjule sitt arbeid for å skape mange slags forvirring og få i stand intriger som avleder den revolusjonære kampen fra det strategiske målet.

7. Den colombianske regje-ringas planer er ikke noe annet enn tilpassing av de amerikanske diktatene til nasjonale forhold. Konferansen fordømmer dem derfor, og erklærer samtidig at de bare tjener finansoligarkiets og imperialismens interesser og er rettet mot arbeiderklassen og folket i Colombia.

8. Arbeiderne og folket i de landa som imperialismen har fått med seg i Plan Colombia, må forsterke sine aksjoner for å motsette seg bruken av sine land, materielle ressurser og na-sjonale hærer i den totale krigen mot Colombia og folket der slik den amerikanske imperialismen planlegger.

9. Konferansen uttrykker sin solidaritet med det colombian-ske folket og oppfordrer det til å bekjempe imperialismen og borgerskapet i perspektivet for å utvikle klassekampen for et fritt og demokratisk Colombia.

10. Vi hilser kampen som fø-res av Colombias arbeiderklasse og folk, av geriljabevegelsen i form av Colombias revolusjo-nære væpnede styrker (FARC), Den nasjonale frigjøringshæren (ELN) og Folkets frigjøringshær (EPL), og vi hilser arbeidet som utføres av venstrefløyen, deri-blant de revolusjonære partiene og organisasjonene, og særlig ar-beidet som blir gjort av kamera-tene i Colombias Kommunistiske Parti (Marxist-Leninister) – PCC(ML).

Danmark, oktober 2002

Den Internasjonale Konferansen av Marxist-

Leninistiske Partier og Organisasjoner møtes regelmessig for å diskutere og analysere den globale klassekampsituasjonen og kommunistenes strategiske og taktiske utfordringer og oppgaver. ML-gruppa Revolusjon har vært medlem av konferansen siden 1996.

I oktober 2002 deltok 17 partier og organisasjoner på den internasjonale konferan-sen i Danmark. Oversikt over partiene finner du nedenfor. Resolusjoner som vi ikke har plass til å trykke her, er lagt ut på www.revolusjon.no

«Vårt mål med ALCA* er å sikre de amerikanske firma-enes kontroll med et område som strekker seg fra Nordpo-len til Antarktis, og der det er fri adgang uten noen form for restriksjoner for våre produk-ter, tjenesteytelser, teknologi og kapital.»

Denne uttalelsen fra USAs utenriksminister, general Colin Powell, viser klart den amerikanske imperialismens intensjoner om å annektere et enormt marked med 34 land – hele Latin-Amerika og Karibia unntatt Cuba – som vil bli verdens største slavemarked og det største frihandelsom-rådet, med i alt 800 millioner mennesker og et samlet BNP på 11 billioner dollar. Det vil bli et økonomisk rom som vil begunstige de store amerikan-ske monopolene, og de vil få mulighet til å trekke ut billige råstoffer og utnytte de stadig fattigere arbeiderne i regionen.

For å bekjempe den grådige politikken til den amerikanske imperialismen oppfordrer vi folkene i Latin-Amerika og Karibia, arbeiderklassen, alle

arbeidere, intellektuelle og alle progressive menn og kvinner til å bekjempe yankee’enes krav ved å danne komiteer mot ALCA og sette i gang forskjellige initiativer som ga-teaksjoner, seminarer og andre tiltak for å styrke bevisstheten om ALCAs karakter og kon-sekvenser, og samle de nød-vendige folkelige kreftene for å stanse denne imperialistiske offensiven.

Vi slutter våre rekker til støt-te for arbeidernes og folkenes krefter og vil la det komme til uttrykk i Quito, Ecuador, under den latinamerikanske aksjons-dagen mot ALCA.

Ut med yankee’enes klør i Latin-Amerika og Karibia! Lenge leve enheten mel-lom arbeiderne og folkene i Latin-Amerika og Karibia!

Danmark, oktober 2002

* ALCA omtales ofte som FTAA – som er den engelske forkortelsen for Free Trade Agreement of the Americas.

Nei til ALCA!Nei til USAs annektering av Latin-Amerika!

Resolusjon om Plan Colombia

Benins Kommunistiske Parti Brasils Revolusjonære Kommunistiske Parti (PCR) Colombias Kommunistiske Parti (ML) Arbeiderpartiet Kommu-nisterne (APK) Danmark Arbeidets Kommunistiske Parti i Den dominikanske republikk (PCT) Ecuadors Marxist-Leninistiske Kommunistiske Parti (PCMLE) Arbeidernes Kommunistparti (PCOF) Frankrike Organisasjonen for gjenoppbygging av Hellas’ kommunistiske parti Arbeidets Parti i Iran (TOUFAN) Organisasjonen for gjenoppbygging av proletariatets parti i Italia Mexicos Kommunistiske Parti (ML) ML-gruppa Revolusjon Norge Den kommunistiske organisa-sjonen Oktober Spania Tysklands Kommunistiske Parti (KPD) Tyrkias Revolusjonære Kommunistiske Parti (TDKP) Bandera Roja (Røde Flagg) Venezuela Øvre Voltas Revolusjonære Kommunistiske Parti (PCRV)

Nr. 26 1• 200322 Nr. 26 1• 2003 23

Til ungdommen

Kringsatt av fiender, gå inn i din tid!

Under en blodig storm – vi dig til strid!

Kanskje spør du i angst,

udekket åpen:

Hvad skal jeg kjempe med,

hvad er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold,

her er ditt sverd:

troen på livet vårt, menneskets verd.

For all vår fremtids skyld,

søk det og dyrk det,

dø om du må – men: øk det

og styrk det!

Stilt går granatenes glidende bånd.

Stans deres drift mot død,

stans dem med ånd!

Krig er forakt for liv, fred er å skape.

Kast dine krefter inn: døden skal tape!

Elsk – og berik med drøm – alt stort som

var!

Gå mot det ukjente, fravrist det svar.

Ubygde kraftverker, ukjente stjerner

– Skap dem, med skånet livs

dristige hjerner!

Edelt er mennesket, jorden er rik!

Finnes her sult og nød,

skyldes det svik.

Knus det! I livets navn skal urett falle.

Solskinn og brød og ånd eies av alle.

Da synker våpnene maktesløst ned!

Skaper vi menneskeverd,

skaper vi fred.

Den som med høire arm

bærer en byrde,

dyr og umistelig, kan ikke myrde.

Dette er løftet vårt fra bror til bror:

Vi vil bli gode mot menneskenes jord.

Vi vil ta vare på skjønnheten,

varmen –

Som om vi bar et barn

varsomt på armen!

Nordahl Grieg er anerkjent som en av de store i norsk litteraturhisto-rie, men han var omstridt mens

han levde – fordi han var kommunist og ikke la skjul på det. Han blei født i Bergen i 1902 og gjorde tidlig inntrykk som en lyriker, dramatiker og romanforfatter med en samfunnskritisk holdning – særlig etter romanen Skibet gaar videre (1924), der han skildrer de uverdige forholda som nor-ske sjøfolk levde under.

Men det var det som er blitt kalt Griegs «møte med kommunismen» som frigjorde nye sider ved hans talent. I 1932–1934 oppholdt han seg i Moskva og var vitne til den storslåtte innsatsen i bygginga av so-sialismen, på det økonomiske, politiske og ikke minst på det kulturelle området.

Griegs politiske forfatterskap Etter hjemkomsten utga han skuespillet Vår ære og vår makt (1935), et krast angrep på norske skipsrederes brutale utbytting av sjøfolk under første verdenskrig. Trass i at sterke krefter forsøkte å stanse oppførelsen av stykket, blei forestillingen en stor suk-sess. I 1937 kom Nederlaget, som handler om Pariserkommunen, der Grieg prøver å finne årsaker til at dette forsøket på en pro-letarisk revolusjon leid nederlag.

I den store romanen Ung må verden ennu være (1938) ga Grieg et nærbilde av samtidas internasjonale politiske liv, der truende krigsskyer var i ferd med å samle seg. Krigsfaren og trusselen fra fascismen var et hovedtema for Nordahl Grieg i 30-åra. Han førte kampen mot alle reaksjo-nære krefter med stor kraft, konsekvens og utholdenhet – i foredrag, avisinnlegg og sitt eget tidsskrift, Veien frem. Det er ingen overdrivelse å si at Nordahl Grieg var den stemmen som sterkest advarte mot krig og fascisme i 30-åras Norge. Og under borgerkrigen i Spania arbeida han som krigskorrespondent der.

Da krigen kom til, deltok Nordahl Grieg i første frontlinje. Han var med på transporten av Norges Banks gullbehold-ning nordover og derfra til England. Der fortsatte han kampen gjennom sin dikt-ning, med en rekke krigsdikt som står som søyler i norsk litteratur. I 1943 var han som

krigskorrespondent med på et bombetokt mot Berlin, og omkom da flyet han var om bord i, blei skutt ned.

Først omstridt – seinere omfavnaDen unge radikaleren og kommunisten Nordahl Grieg vek aldri tilbake for å ta opp brennbare emner i sitt forfatterskap, og han forsvarte Sovjetunionen og Stalin sjøl da oppstyret rundt Moskva-prosessene raste som verst. Han blei sjølsagt hata og angre-pet av det reaksjonære borgerskapet.

Dette endra seg under krigen, da Grieg fikk heltestatus og blei hele det kjempende Norges stemme. Siden da har borgerskapet gått inn for å trykke ham til sitt bryst, ved å legge vekt på det patriotiske og nasjonale innholdet i krigsdikta. De kommunistiske holdningene var bare en «ungdomssynd» som han ikke rakk å angre på før han døde, er det blitt hevda.

Men det er ingenting som tyder på at Nordahl Grieg noen gang var på vei bort fra sin politiske overbevisning, sjøl om han ikke var medlem av det kommunis-tiske partiet. At krigsdikta hans var sterkt patriotiske, står ikke i noen motsetning til et kommunistisk grunnsyn. Han ville tro-lig vært enig i det Stalin sa noen år seinere – at når borgerskapet svikter nasjonen, må kommunistene overta forsvaret av den.

Derfor er Nordahl Griegs skrifter ikke bare levende og lesverdige den dag i dag – de snakker direkte til oss i ei tid som også er prega av fascismens frammarsj og impe-rialismens krigsforberedelser.

Revolusjon vil hedre Nordahl Griegs minne med diktet Til ungdommen:

Nordahl Grieg (1902–1943)I fjor var det 100 år siden forfatteren Nordahl Grieg blei født, og i år er det 60 år siden han døde – da bombeflyet han var om bord i, blei skutt ned nær Berlin under et tokt over Tyskland under 2. verdenskrig.

Revolusjon kan avsløre den høyst uoffisielle ordboka til Det kongelige norske utenriksdepartement:

Allierte operasjonerMilitære angrep under amerikansk kommando.

Folkerett Rett og slett det USA sier at den går ut på. Også kalt «makt er rett».

Forkjøpskrig Iverksetting av aggressive angrep for å komme andre imperialister i forkjøpet.

FN-sporet Sporet USA til enhver tid prøver å tvinge FN til å følge.

Fredsopprettende operasjoner Militære intervensjoner for å sikre Vestens imperialistiske interesser.

Humanitær gjenoppbyggingFeite kontrakter til krigsprofitører.

Internasjonalt engasjement Norsk krigsinnsats på fremmed jord, som oftest under amerikansk kommando.

Selvstendig norsk beslutningEn avgjørelse som fattes etter forsikringer fra USA om at avgjørelsen ikke vil skade forbindelsene til USA.

Ta ut fiendtlige mål Effektive drap med høyteknologiske våpen.

Utenriks-ordboka til Jan Petersen

Til ungdommenStilt går granatenes glidende bånd.

Stans deres drift mot død,

stans dem med ånd!

Krig er forakt for liv, fred er å skape.

Kast dine krefter inn: døden skal tape!

Nordahl Grieg

Folkeprotest:Oslo den 22. mars 2003