Årgang VI nr 2 ferdig korrektur - Gestalt...NORSK GESTALTTIDSSKRIFT, ÅRGANG VI, NR. 2, HØST 2009 iii INNHOLD FRA REDAKSJONEN 1 TEORI HELT GRESK – OM VITENSKAPSTEORI OG AWARENESS

NORSK GESTALTTIDSSKRIFT, ÅRGANG VI, NR. 2, HØST 2009

NORSK GESTALTTIDSSKRIFT REDAKTØR: Synnøve Jørstad REDAKSJONSKOMITÉ: Jon Eivind Amundsen Gro Skottun Mette Kjeldahl

ADRESSE: Norsk Gestalttidsskrift

NGI Akersveien 26

0177 OSLO

E-post: Abonnement: [email protected]

Bidrag: [email protected]

ABONNEMENT: Nok 300,-/år

LØSSALG: Nok 170,-

UTGIVELSE:

Norsk Gestalttidsskrift utkommer årlig med to nummer, vår og høst.

LAYOUT:

Knut Moskaug

Opplag 700 eks. Utgitt med støtte fra NGI


ii

INFORMASJON

TIL DEG SOM HAR LYST TIL Å SENDE BIDRAG TIL TIDSSKRIFTET

• Send oss ditt bidrag lagret elektronisk i MS-Word for Windows, skrifttype Times Roman, punktstørrelse 12.

• Det du sender oss, skal være tekst, ev. med tabeller. Modeller og annen grafikk må være satt inn som ett bilde, for eksempel tegnet i MS-Paint og lagret, og deretter hentet inn i teksten ved hjelp av ”Sett inn”/”Bilde”/”Fra fil”.

• Du må anonymisere de personene du bruker i dine case-eksempler. • Hvis du skriver i artikkelsjangeren, skriver du litteraturhenvisninger i

parentes i teksten og en litteraturliste/referanser til slutt. (Se artikler i dette nummeret.)

• Redaksjonskomiteen bestemmer layout og står for den endelige utformingen av teksten før den sendes til trykking. Vi tilstreber konsekvens i litteraturhenvisninger og litteraturlister.

• Redaksjonskomiteen tilstreber også å følge gjeldende normer for rettskrivning og tegnsetting i artikler.

• Du må regne med å gjøre noen omarbeidelser i skriveprosessen, og vi forventer ikke at du kommer med et manuskript som du er helt fornøyd med. Det er ofte lettere å gå inn i en omarbeidelsesprosess hvis du ikke anser deg for ferdig med det du har skrevet, før du leverer det til oss.

• Send oss ditt utkast til bidrag i god tid. Dersom du ønsker å få noe inn i vårnummeret, må vi ha bidraget ditt innen 1. januar. For høstnummeret er fristen 1. juni. Vi gir deg skrivestøtte, og dette er en prosess som tar tid.

• Vi forutsetter at tekster trykket i Norsk Gestalttidsskrift ikke blir publisert andre steder før det er gått ett år. Ved senere publisering skal det opplyses at teksten har vært publisert i Norsk Gestalttidsskrift, årgang og nummer.


iii

INNHOLD FRA REDAKSJONEN

1

TEORI HELT GRESK – OM VITENSKAPSTEORI OG AWARENESS ESPEN BRAATHEN

5

GESTALT I ORGANISASJONER

DET ENKLE ER OFTE DET VANSKELIGSTE MARIANNE DARRE

25

KORLEIS MØTA ANDRE SLIK AT DEI KAN BIDRA? JORUNN ROMSBOTN

36

TEORI OG PRAKSIS

DET FØRSTE MØTET VIBEKE VISNES

51

SORG – KJÆRLIGHETENS PRIS HEGE RYDLAND

66

DRØM – DEN ÆRLIGE OG FORUNDERLIGE SIDEN I OSS SELV LIV TEIGEN

80

LYRIKK INNSIKT MARIA LOEN

95

INTERVJU GESTALT, BROBYGGING OG INTERSUBJEKTIVITET INTERVJU MED FRANK M. STAEMMLER ELISABETH EIE

99


iv

BIDRAGSYTERE 109

ADRESSER TIL NOEN AKTUELLE JOURNALER OG TIDSSKRIFTER


1

FRA REDAKSJONEN I dette nummeret er vi i stolte over å presentere mange artikler som viser hvor bredt gestaltteori og –metode kan benyttes. Mange av artiklene er i utgangspunktet avslutningsoppgaver fra terapeututdanningen som er omarbeidet til artikler. Vi vil igjen gi uttrykk for at vi setter stor pris på at bidragsyterne er villige til å gjøre den jobben det er å skrive en artikkel til tidsskriftet, enten det er en omarbeiding av avslutningsoppgaven eller idéer og tanker som skrives fra ”scratch”. I tillegg ser vi det som svært verdifullt at bidragsyterne deler sine tanker om – og erfaringer med – hvordan de bruker gestalt i praksis.

Tidsskriftet innledes med en teoretisk artikkel av Espen Braathen, som belyser gestaltterapeutens bruk av awareness som metode i en vitenskapsteoretisk sammenheng. Han legger særlig vekt på Aristoteles´ bidrag til vitenskapsteorien og argumenterer for at awareness er en form for erfaringsbasert, praktisk klokskap kalt phronesis i den artistoteliske verden. I dette nummeret har vi for første gang valgt å ha en egen seksjon som vi har kalt ”gestalt i organisasjoner”. Vi er glade for å kunne synliggjøre også denne bruken av gestaltpraksis. Den første artikkelen er Marianne Darres artikkel fra coaching, hvor hun beskriver et arbeid med en coachee og deretter drøfter arbeidet i lys av teori om kontaktformer og kontaktsyklusen. Den andre er Jorunn Romsbotns artikkel som handler om gestalt og ledelse. Hun presenterer og drøfter gestaltteori som hun opplever som nyttig i sitt arbeid som leder, og beskriver hvordan hun kan møte sine medarbeidere slik at de kan bidra i beslutningsprosesser.

Så følger flere artikler som belyser bruk av gestaltterapi i praksis med teoretiske drøftinger. Først kommer Vibeke Visnes´ artikkel som handler om den første terapitimen. Hun forteller om sine erfaringer som ny terapeut i sitt første møte med tre ulike klienter, og drøfter dette i forhold til kontaktsyklusen og autoritetsbegrepet. Så følger Hege Rydlands artikkel der hun viser hvordan hun kontakter en klient som er i en sorgprosess. Hun har også noen teoretiske refleksjoner knyttet til det å arbeide med sorg-prosesser. Sist i denne seksjonen er Liv Teigens artikkel som beskriver to klientarbeider hvor hun arbeider med drøm. Disse arbeidene knytter hun opp mot gestaltteori om arbeid med drømmer.

Det er også blitt plass til et dikt, ”Innsikt,” skrevet av Maria i 2. klasse på terapeutstudiet. Elisabeth Eie, en av våre trofaste bidragsytere, har skrevet et engasjerende intervju med Frank M. Staemmler. Staemmler er kjent på NGI for sine nytenkende og teoretisk godt gjennomarbeidede artikler på pensumlisten til terapeut- og coachutdanningen, og fra sin under-visning i etterutdanningen.

Synnøve Jørstad trer etter dette nummeret av tidsskriftet ut av redaksjonskomitéen. Synnøve var med på å starte Norsk Gestalttidsskrift og


2

har sittet i redaksjonskomitéen hele tiden – det siste året som redaktør. Hun har gjort en formidabel jobb for tidsskriftet. For det første ved å holde i trådene, lese korrektur og sørge for at hvert nummer er blitt ferdig i tide. I tillegg har hun skrevet flere interessante artikler, intervjuer og bok-anmeldelser. Dessuten har hun gitt konstruktiv og inspirerende skrive-veiledning til både bidragsytere og de andre medlemmene av redaksjonen. Redaksjonskomitéen takker henne hjertelig for innsatsen!

Redaksjonen er heldigvis blitt utvidet det siste halve året med Mette Kjeldahl. Mette har lang fartstid ved høyskolen, først som veileder i terapeututdanningen, senere som lærer i coach- og terapeut-utdanningen. Mette er opprinnelig utdannet lærer med bl.a. norsk, engelsk og spansk i fagkretsen. For tiden skriver hun på en masteroppgave i pedagogikk ved Universitetet i Oslo.

Synnøve Jørstad, Gro Skottun, Jon Eivind Amundsen, Mette Kjeldahl


3

TEORI


4


5

HELT GRESK – OM VITENSKAPSTEORI OG AWARENESS

Espen Braathen Artikkelen tar for seg awareness som fenomen. Inngangen til å studere awareness gjøres gjennom vitenskapsteorien. Hensikten med å ta denne veien inn er å belyse hvordan gestaltterapeutens viktigste metode – awareness – kan plasseres inn i en vitenskapsteoretisk sammenheng. Artikkelen beskriver kort hva vitenskapsteori er og løfter fram human-vitenskapenes grunnposisjon, nemlig det å forstå. Det beskrives hva hermeneutikk og fenomenologi er. Særlig vekt legges på Aristoteles’ bidrag til vitenskapsteorien og hans begreper for ulike aktivitetsformer som frembringer kunnskap og viten, og de tre forskjellige vitensformene; episteme, techne og phronesis. Det argumenteres for at awareness er en form for erfaringsbasert, praktisk klokskap som kalles phronesis i den aristoteliske verden. Nøkkelord: Awareness, vitenskapsteori, hermeneutikk, fenomenologi,

Aristoteles, phronesis Innledning

I denne artikkelen ønsker jeg å se på awareness som fenomen, og det gjør jeg fra en vitenskapsteoretisk synsvinkel. Hensikten er å belyse hvordan gestaltterapeutens viktigste metode – awareness – kan plasseres inn i en vitenskapsteoretisk sammenheng.

Mange har skrevet om awareness, og begrepet står sentralt i gestaltlitteraturen og i den gestaltterapeutiske praksis. Awareness utlegges i litteraturen som oppmerksomhet (Korb mfl., 1989; Perls mfl., 1951; Polster & Polster, 1974; Stevens, 1971; van Baalen, 2002, 2004; Yontef, 1993; Zinker, 1978), oppmerksomhet som personen har på og om seg selv og relasjonen mellom seg og sine omgivelser. Dette er en oppmerksomhet på


6

det jeg opplever og som jeg blir bevisst på. Det jeg ikke er oppmerksom på, er således ”below the awareness threshold”, sier Robert Resnick1. Resnick understreker at awareness alltid er opplevelsesnær. ”That what I am aware of while I am experiencing it, or aware of at the same time as I am doing it” (ibid.). Awareness er i øyeblikket, her og nå.

Jeg har gjennom fire års gestaltutdanning og i mitt daglige arbeid som førstelektor og veileder erfart viktigheten av awareness, både som teoretisk begrep og i det praktiske arbeidet med gestalt. Det som gjør meg nysgjerrig og inspirerer meg til å skrive om awareness og ta veien om vitenskaps-teorien, er mangelen på oppmerksomhet og interesse i akademia for gestaltterapeutisk teori og praksis. Nyutdannede psykologer og medisinere som har spesialisert seg i psykiatri har liten, om i det hele tatt noe, kunnskap eller trening innenfor gestaltterapi2. Vitenskapliggjøring av vårt fag som gestaltterapeuter er en utfordring siden en hegemonisk forståelse av hva terapi er defineres av profesjoner som har lite erfaring med de humanistiske terapiretningene, og i særdeleshet gestaltterapien. Vitenskapsteorien gir et inntak til å forstå hva vitenskap er og således muliggjøre en vitenskaplig plattform for å forstå sentrale begreper og teorier i vårt fag.

Jeg innledet med å si at jeg er opptatt av awareness som fenomen. Et fenomen er det som er. Det er det jeg kan ha bevissthet om. Fenomenet synliggjør hvordan jeg relaterer meg til verden og forholder meg til min væren i verden. Dette er helt sentralt i forståelsen av awareness. I det videre vil jeg se på awareness i lys av vitenskapsteorien.

Jeg begynner med awareness. Jeg vil så si noen om hva vitenskapsteori er, dernest ta for meg begrepet viten for så å beskrive humanvitenskapenes grunnposisjon i vitenskapsteorien, nemlig

1 Robert Resnick på hans workshop i Bergen, 13-14.3.2009. 2 Haldis Hjorts bok om ideer i norsk psykoterapi (2003), som er basert på hennes doktorgradsarbeid fra 2000, viser hvordan psykologer og medisinere gjennom sin spesialisering blir likere hverandre når det gjelder preferanser av terapeutisk ideologi og metoder. Psykodynamiske og kognitive teorier og metoder er klare preferanser i dette feltet. En konsekvens er at forskningen innen psykoterapi vektlegger psykodynamisk og kognitiv terapi.


7

hermeneutikken og fenomenologien. Avslutningsvis vil jeg vende tilbake til fenomenet awareness. Awareness

Awareness er både gestaltterapiens metode og resultat (Perls, Hefferline & Goodman 1952, Yontef 1993). Gestaltterapeuten tenker at dette resultatet styrker klientens livskraft, siden en klient som får økt sin awareness, vil møte sine omgivelser og sin egen livsverden med flere muligheter til å gjøre valg som gagner både klienten og hans/hennes omgivelser.

Det er slik at når jeg i møtet med min klient blir oppmerksom på hva som skjer med hele meg, som kropp med tanker og følelser, får jeg tilgang på informasjon som gir ulike muligheter til å utforske relasjonen oss imellom. Jeg kan for eksempel dele hva som skjer i kroppen min, hvilke følelser som dukker opp hos meg eller hva jeg tenker og forestiller meg i møtet med klienten. Jeg kan beskrive og formidle min observasjon av hva jeg ser skjer hos min klient, og jeg kan henlede oppmerksomheten til klientens egen opplevelse av kropp, følelser og tanker. Beskrivelsen av relasjonen mellom meg som terapeut og min klient gjøres tykkere, for å låne et kjent begrep fra antropologen Clifford Geertz (1973), noe som innebærer at vårt møte kan finne nye kontekster gjennom eksperimentering og utforskning, og hvor hensikten er å øke awareness i feltet vårt.

Når jeg formidler hva awareness er til mine veiledningsstudenter, sier jeg at det er en måte å være i verden på. Jeg beskriver Stevens’ (1973) awarenessoner, Yontefs (1993) awarenesstrinn og hva ”aware response” (van Baalen 2002/2008) innebærer. Det er særskilt Yontefs fjerde trinn, den fenomenologiske holdningen jeg trekker fram. Yontef beskriver dette trinnet som en oppadstigning,3 idet personen nå har awareness på hvordan verdens mangfold og menneskenes ulike virkelighetsforståelser trer tydeligere fram. Han/hun kan nå observere og beskrive sine ulike

3 Yontef sine trinn i utviklingen av awareness kan forstås dit hen at den fenomenologiske holdning er, sammenlignet med de øvrige trinn, et høyere bevissthetsnivå i personens måte å være i verden på.


8

situasjoner i livet, og nyttiggjøre seg dette i sitt daglige liv for å få innsikt i og forståelse av hvem han/hun blir i møte med sine omgivelser.4 Det fenomenologiske perspektiv eller holdning innebærer å ha fokus på personens egen beskrivelse av det som skjer i møte med omgivelsene. For å få tak i egen livsverden slik den utfolder seg i møtet med den andre, trenger man awareness. Vitenskapsteori – en ingress

Vitenskapsteorien er i hovedsak en filosofisk disiplin (Birkler, 2005).5 Den beskjeftiger seg med å undersøke og teoretisere om vitenskapens grunnlag og egenart. Vitenskapsteorien beskrives derfor ofte som vitenskapen om vitenskap, eller som teorier om teorier. Det er her nyttig for oss å tenke at gestaltterapien som teori og praksis har tilknytning til vitenskaplig virksomhet. Det impliserer at den selvsagt tar opp i seg kunnskapsgrunnlaget som formidles i Perls sitt mantra ”lose your mind and come to your senses” (Perls 1970, s. 38), samtidig som den også er noe annet og mer. Gestaltterapien omfatter en virksomhet som vitenskapsfilosofien har drøftet og utdypet siden de tidligste grekere, bl.a. de ”før-sokratiske” tenkerne som Thales (ca. 624-546 f.Kr.) og Anaximander (ca. 610-546 f.kr.).

Med Aristoteles (384-322 f.Kr.) kan man si at den filosofiske refleksjonen over viktige sider ved vitenskaplig virksomhet blir systematisert. Han stiller prinsipielle spørsmål angående metode og fremgangsmåter for

4 Jeg blir her minnet på begrepet og fenomenet ”mindfulness”, som har fått stor gjennomslagskraft i psykoterapeutisk tenkning og praksis. Jon Kabat-Zinn har med sitt MBSR-program vært viktig i tenkningen og forskningen når det gjelder mindfulness i terapeutisk virksomhet. Se bl.a. Bishop mfl., (2004) og Hick & Bien (2008). For en populærvitenskaplig formidling av interessen for mindful-ness i psykologi og psykoterapi, se for eksempel tidsskriftet Psychology Today, november 2008. 5 Denne framstillingen følger Jacob Birklers (2005) bok om vitenskapsteori og hans utlegging av hermeneutikken og fenomenologien. Annen litteratur som jeg har benyttet og tenker er nyttig, er Bourdieu (2007), Holgernes (1997), Lægreid & Skorgen (2006), Owen (2006), Thornquist (2003) og Thuren (2009).


9

hvordan vi tilegner oss sikker kunnskap. Aristoteles vil jeg vende tilbake til. Det er likevel vanlig å tids- og stedfeste den vitenskapsfilosofiske refleksjonens opprinnelse til vår moderne tid: til Wien på 1920- og 1930-tallet (Holgernes, 1997). Den såkalte Wienerkretsen (Uebel 2008) tok utgangspunkt i den logiske positivismen og var opptatt av hvordan det var mulig å trekke grenser mellom ekte vitenskap og angivelige pseudo-vitenskaper.6 Viten

Vitenskapsteorien er opptatt av hva vitenskap er for noe. Den forstår vitenskapen som en praksis hvis formål er å erverve ny viten på et logisk og stringent grunnlag (Birkler, 2005, s.13). Vitenskapsteorien stiller spørsmål om forholdet mellom teori og praksis, teori og virkelighet, teori og erfaring, og om viten kan skapes på et objektivt grunnlag. Vitenskap dreier seg således om viten.

Viten er det vi mener eller tror er sant. Går vi nå tilbake til begrepet viten i vitenskapsfilosofien, oppdager vi at dette har røtter i det greske begreps-paret episteme og doxa. Episteme uttrykker den sikre viten som vi er kommet til gjennom fornuften. Doxa er de antagelser eller oppfatninger vi har, og disse kan være enten sanne eller falske. Paradokset i vitenskapen er at den streber etter sikker viten, og samtidig vil denne viten ofte være bygget på antagelser og forestillinger. I den vitenskaplige virksomheten er det derfor avgjørende viktig at vi kan begrunne det vi mener eller tror er sant.

Vi er nå ved kriteriene for viten. Det er tre kriterier for viten, formidler Birkler (2005), nemlig mening, sannhet og begrunnelse. Det er nyttig å 6 Eline Thornquist (2003, s. 56) skriver om den logiske positivismen: ”Matematisk fysikk ble satt som forbilde for all vitenskap. Alt som ikke kunne tilbakeføres til fysiske fenomener, avviste de som metafysikk eller pseudo-vitenskap.” Skillet mellom vitenskap og pseudovitenskaper nødvendiggjør kriterier for å skille vitenskap fra noe som utgir seg for å være vitenskap. Dette kalles et demarkasjonskriterium. Denne problematikken er bl.a. vitenskaps-filosofen Karl Popper opptatt av. Mer om dette finnes i Hansson (2008), Svendsen (2004) og Thornton (2009).


10

tenke på mening som et begrep som anvendes i mange sammenhenger og som vi til daglig anvender når vi taler med hverandre. Samtidig er det i en vitenskaplig sammenheng viktig å skille mellom mening og holdning, hevder Birkler. Min mening om noe, for eksempel om gestaltterapi, handler om hvordan noe rent faktisk forholder seg for meg. Det er med andre ord min beskrivelse av virkeligheten. En holdning tar utgangspunkt i en vurdering. Den har med verdier å gjøre, og hvordan vi ønsker at verden skal se ut. Dette er for gestaltterapeuten gjenkjennelig siden mye av treningen i terapiutdanningen går med til å bli klar over når vi vurderer og når vi beskriver.7 Birkler formulerer dette skillet slik: ”Som det antydes, overskrider min mening mig selv som subjekt ved at være en beskrivelse af virkeligheden. Min holdning er derimot en beskrivelse af mine egne subjektive værdier. Vi står her ved et afgørende punkt i videnskaben, nemlig det forhold, at videnskaben traditionelt set stræber efter objektivitet eller saglighed” (ibid., s. 34-35). Det er således avgjørende å være klar over hvor mine meninger om virkeligheten kommer fra. Ofte tar vi dem fra autoriteter, og de kommer ut som overbevisninger, tro, antakelser og oppfatninger. Mine meninger er under sterk påvirkning fra mine omgivelser: samfunnet, utdanningsinstitusjoner, autoritetspersoner m.fl. Det er derfor viktig å synliggjøre hvor jeg har mine meninger fra, om for eksempel gestaltterapi.

De to andre kriteriene for viten er sannhet og begrunnelse. Jeg skal i denne sammenhengen summarisk nevne disse. Ikke fordi disse ikke er viktige, men fordi mitt anliggende er et annet, nemlig å spore en vitenskaps-teoretisk begrunnelse for awareness.

Det er ulike teorier for å avgjøre om noe er sant. Korrespondanseteorien sier at noe er sant hvis det er overensstemmelse mellom mitt utsagn og den verden jeg uttaler meg om (Glanzberg 2009). Koherensteorien bestemmer ikke om noe er sant i forhold til virkeligheten, men i relasjon til seg selv og andre sannheter. Det er særlig innenfor matematikken denne teorien har sin styrke. Denne teorien sier at noe er sant når det fritt for motsigelser og henger sammen med et system av andre sannheter. Eksempelvis er 3+3=6

7 Dette er awareness i mellomsonen.


11

sant, hvis 6-3=38. Den pragmatiske sannhetsteori sier at noe er sant når det er nyttig og fungerer i praksis.

Når vi beveger oss til hvordan vi kan begrunne det som er sikker viten, er det tre grunnleggende måter å gjøre det på: deduksjon - den fornufts-baserte begrunnelsen, induksjon - begrunnelse via erfaring og abduksjon - begrunnelse via kreativitet9. Viten, kunnskap og klokskap hos Aristoteles

I en utlegning om vitenskap og dens klassiske idealer om objektivitet og begrunnelse er det nyttig å skille mellom viten og kunnskap. Viten er det jeg begriper med ord, mens kunnskap er det jeg har grep om i praksis (Birkler, 2005). Dette skillet finnes på engelsk, mellom ”knowing that”, viten som uttrykkes med språket og angår objektive forhold, og ”knowing how”, de ferdighetene som vanskelig kan artikuleres. Ofte taler vi om teoretisk viten og praktisk kunnskap. Framstilt slik blir forskjellen mellom de to tydelig, og samtidig vet vi at de står i en sammenheng i den verden vi erfarer.

Aristoteles har allerede vært nevnt. Han er i denne sammenhengen interessant siden han antagelig er en av de første greske filosofer som systematisk beskriver forskjellige former for viten og de ulike aktivitets-formene som skaper viten eller kunnskap. Aktivitetene – theoria, poiesis og praxis – fører fram til tre dyder – episteme, techne og phronesis – som Birkler (2005, s. 43) kaller vitensformer10.

Aristoteles taler om theoria som den første aktivitetsform. Dette er teoretisk aktivitet hvor vi observerer, analyserer og abstraherer, og det er en aktivitet som det tar tid å lære. Det er lang tids øvelse å lære seg å argumentere og resonnere logisk. Theoria ligger tett opp til det vi i dag forbinder med vitenskapelig arbeid. Produktet av dette arbeidet er teoretisk viten.

8 For mer om dette se (Young 2008). 9 Burch (2008) sin artikkel om Charles Sanders Peirce utlegger disse tre begrunnelsesmåtene. 10 Til min forståelse av Aristoteles (1999) har jeg gjort bruk av Alvsvåg (1997), Brunstad (2009), Flyvbjerg (2001) og Shields (2008)


12

Episteme er det begrep Aristoteles bruker om teoretisk viten, og det omfatter idealet om sikker og uforanderlig viten. Læren om episteme kalles i moderne vitenskap for epistemologi. Dette er erkjennelsesteori og handler om hvordan vi kan oppnå sikker viten.

Poiesis er den aktivitet hvor vi framstiller noe som kan brukes i en konkret sammenheng, f.eks. et teknisk hjelpemiddel til forflytning, en rullestol. Techne betegner vitensformen om hvordan man teknisk griper noe an. I dette eksempelet handler det om ferdigheter i hvordan rullestolen anvendes. Det er viktig å være klar over at dette er instrumentelle aktiviteter. Denne vitensformen er ikke rettet mot mennesket, kun indirekte gjennom dens tekniske anvendelse, og omfatter således heller ikke dets relasjoner til andre mennesker.

Mellommenneskelige handlinger som vitensform kaller Aristoteles for praxis. Å kjenne det riktige og det gode og handle i overensstemmelse med dette er viktig i Aristoteles sin tenkning og etikk. Av Aristoteles sine tre intellektuelle dyder er dette den viktigste. Det mennesket som handler godt ut fra de riktige intensjoner til riktig tid, innehar som vitensform phronesis. Dette er en slags praktisk klokskap hvor personen handler med innsikt i hva som er godt og rett i enhver situasjon. I Aristoteles’ vitenskapsfilosofi og etikk er det den praktiske, erfaringsbaserte phronesiske viten som er styrende og ikke theoria, den teoretiske vitenskapelighet. Hermeneutikk – om å forstå

Humanvitenskapenes grunnposisjon i vitenskapsteorien er å forstå. Til forskjell fra naturvitenskapenes program, hvis intensjon er å forklare, så er man i humanvitenskapene, og særlig i dens vitenskapsteori, opptatt av hvordan viten skapes om den bevissthet som mennesket opplever verden i og gjennom.

Vitenskapen om å forstå har sin egen begrepsverden. Hermeneutikk er læren om forståelse11. Vi kan si at hermeneutikken er en refleksjon over

11 Etymologisk er hermeneutikk avledet av det greske hermeneuein som er å fortolke. Mer om hermeneutikk finnes hos Ramberg & Gjesdal (2009).


13

hvordan uttrykk kan overføres fra en annen verden til ens egen. Ordet er gresk, og det sies at hermeneutikken har sin heltehistorie ved den greske guden Hermes, som kommer til menneskene med et påbud fra gudene. Hermes bringer en befaling fra gudene og denne blir gjort forståelig gjennom språket slik at det er mulig for menneskene å leve etter dette påbudet.

Av hermeneutikkens pionerer skal nevnes Wilhelm Dilthey (1833-1911) som utformet en metodehermeneutikk som gjenkjennes i mange av de begreper som i dag anvendes. Prinsippene som Dilthey la til grunn for sitt arbeid er kjent som den hermeneutiske sirkel som beskriver hvordan vi forstår. Grunntanken er at det jeg forstår kan jeg kun forstå på bakgrunn av det jeg allerede forstår.

I henhold til Dilthey er det å forstå en sirkulær bevegelse som beskriver en prosess hvor jeg forstår delene ut ifra helheten og helheten ut ifra delene. La meg ta et eksempel. Når jeg går i gang med lesingen av Fritz Perls’ bok Ego, Hunger and Aggression (1942), har jeg en helhetsforståelse av verket. Det er nok at boken er anbefalt av en bekjent, eller at den står på en pensumliste. Når jeg starter lesingen, er min forståelse avhengig av hva jeg vet om Perls, gestaltterapien og samtiden. Dette er min for-forståelse når jeg går i gang med boken, og utgjør den forståelseshorisont som teksten forstås ut ifra. Forståelseshorisonten kan vi utlegge som summen av de oppfatninger jeg har når jeg går i gang med lesingen. Jeg er meg bevisst store deler av min for-forståelse, men det er også store deler som jeg ikke er bevisst eller er oppmerksom på. Når jeg er i gang med boken, vil min forståelseshorisont utvides idet den meningen jeg er i stand til å gi boken, endres i kraft av min lesing og hva jeg kan gjenkjenne som meningsfylt. Delene i boken gis ny mening, og jeg er i stand til å forstå helheten, boken, på en ny og annerledes måte enn da jeg startet lesingen. Min forståelseshorisont utvides. Er jeg riktig iherdig, kan jeg for eksempel lese utfyllende litteratur om Perls, hva andre skriver om ham og hans samtid. Når jeg nå møter boken med min nye for-forståelse, vil min forståelseshorisont nok en gang utvides, og den mening jeg gir Perls’ bok, er annerledes enn første gang jeg bladde i den. For-dommer, som for-forståelse, er i dette


14

perspektivet en grunnleggende betingelse for at forståelse overhodet kan finne sted.

Det vesentlige for mitt anliggende her er at enhver ny forståelse er grunnet i en for-forståelse. Det er avgjørende i mitt eksempel at jeg tar utgangspunkt i den andres forståelse, altså teksten til Perls. Jeg tar teksten inn, og når jeg gjør det, utfordres min for-forståelse. Slik vil forståelsens sirkulære bevegelse utvide min forståelseshorisont og gi meg muligheter til å oppdage hvem jeg er i møte med boken.

Den hermeneutiske sirkel kan tenkes som en parallell til gestaltterapiens kontaktsirkel.12 I forkontakten møter jeg den andre med min for-forståelse, jeg tar inn den andre og våger å være i en prosess hvor mange og ulike figurer dukker opp uten at jeg trenger å velge. Når jeg kontakter, velger jeg figur. Den figur jeg har valgt å utforske, er en del som bare kan forstås i kraft av den helhet vi som system terapeut–klient utgjør. Økt awareness i denne prosessen utvider min forståelseshorisont og gir ny for-forståelse i møtet med min klient når ny figur trer fram.

Dilthey utformet en metodehermeneutikk. Med Martin Heidegger (1889-1976) og Hans-Georg Gadamer (1900-2002) blir hermeneutikken mer enn en metode. Forståelse blir en betingelse for vår væren i verden, et ontologisk prinsipp. Dette er en artsspesifikk egenskap for mennesket: å forstå seg selv og forsøke å forstå den andre. Både Heidegger og Gadamer skaper en vitenskap om bestrebelsene for å forstå det andre mennesket. Så når vi sier at vi forsøker å forstå den andre, hva er det da vi forsøker å forstå? Fenomenologi – om utforskning av den bevisste opplevelse

Vi forsøker å forstå det andre menneskets bevissthetsinnhold. Vi ønsker med andre ord å forstå de bevissthetsfenomener som den andre er medvitende om. Læren om bevissthetsfenomenene kalles fenomenologi, og

12 Mange skriver om kontaktsirkelen. Jeg vil henlede oppmerksomheten til Sean Gaffney som i siste nummer av Studies in Gestalt Therapy (vol. 3, nr. 1, 2009) skriver innsiktsfullt om kontaktsirkelen og dens forhold til erfaringskurven.


15

det er filosofen Edmund Husserl (1859-1938) som la grunnlaget for denne vitenskaplige disiplinen13. Fenomenologien handler om bevisstheten og hvordan bevisstheten erfares i personens levde liv. Sentrale begreper i fenomenologien er empati og intersubjektivitet. Empati14 handler enkelt utlagt om den andres perspektiv og intersubjektivitet om hvordan mennesker interagerer eller påvirker hverandre. I denne sammenhengen er det et tredje, sentralt begrep jeg er opptatt av: Husserl gjør det klart at bevisstheten alltid har en retning; den er rettet mot noe. Han kaller dette for intensjonalitet.

Husserl anvender begrepet intensjonalitet for å overskride motsetningen mellom den som opplever, og det opplevde. Når jeg lukker øynene, er boken som jeg har liggende foran meg og som gir informasjon til den teksten jeg skriver nå, i min subjektverden som bilde av boken, og når jeg åpner øynene i den fysiske verden, er den der som materie, boken som jeg kan se og ta på. At det skapes to verdener; den fysiske hvor boken befinner seg, og en subjektverden hvor bilde av boken finnes, kritiseres av Husserl. Vår bevissthet er ikke splittet opp i to verdener i henhold til ham. Husserl hevder at individets opplevelse av, i dette eksempelet boken, ikke er enten i boken eller i meg. Når jeg opplever at boken ligger der på bordet er det en del av det opplevelsesfeltet som dannes i min bevissthet. Opplevelsen dannes i min bevissthet og det er relasjonen mellom meg og boken som gjør det meningsfullt for meg å forholde meg til den. Forholdet meg–boken er ikke et subjekt–objekt forhold. Min bevissthet er som nevnt, alltid rettet mot noe, og følgelig overskrider den, eller rekker utover, seg selv.

Husserl er opptatt av menneskets levde verden, den verden jeg er i og erfarer, som er særskilt for meg. Det som kjennetegner Husserls fenomenologi er at han ikke er opptatt av objektet per se, men av det relasjonelle forholdet til verden. Jeg vil alltid, ifølge Husserl, relatere meg til

13 Smith (2009) skriver om fenomenologien og Beyer (2009) om Edmund Husserl. 14 Empati (Stueber 2008) er sammen med kongruens og aksept, værens-kvalitetene som Carl Rogers fremmer som betingelser for enhver virksom psykoterapeutisk relasjon med utgangspunkt i sin personsentrerte teori. Se Thorn (1992).


16

verden før jeg forholder meg til den. For å bruke et relevant eksempel fra terapien: Når det arbeides med kropp, er det ikke klientens kropp i seg selv som er i fokus, men klientens opplevde og erfarte kroppslighet i verden. Det er, for å finne en annen formulering, de erfaringer klienten gjør seg med fenomenet kropp i sin levde verden som blir det sentrale.

Husserls fenomenologi er videreutviklet av hans elev Martin Heidegger og er senere blitt nyansert av en rekke filosofer, bl.a. Løgstrup, Sartre og Merleau-Ponty. Sistnevnte er særlig interessant idet han gir kroppen forrang. Vi er i verden som kropper, og kroppen er per se menneskets åpning mot verden. Med våre kropper får vi tilgang til verden på to måter, hevder Merleau-Ponty, gjennom persepsjon og handling.

Vi har nå med oss forståelsen av fenomenet og fenomenologiens perspektiv på det som er. Fenomenologien utforsker fenomenene, eller tingene, slik de oppfattes av bevisstheten når vi relaterer oss til våre omgivelser. Dette omfatter mye: sanseinntrykk, persepsjoner, følelser, erindringer, ideer, alt det som jeg blir oppmerksom på. Fenomenologien er ikke opptatt av tingenes tilblivelse, hvordan de oppstår eller dukker opp i bevisstheten. Den er utelukkende opptatt av hvordan tingene trer fram og viser seg i vår opplevelse. For å utforske klientens bevissthetsfenomener er det nødvendig å sette til side eller putte i parentes – ”epoche” er det fenomenologiske begrepet for dette15 – egne forforståelser, stereotypier og språklige kategorier for å få tak i klientens beskrivelse av egen livsverden. I terapeutens møte med klienten innebærer det å være aware egen forforståelse og bli oppmerksom på hvordan vår forståelseshorisont utvides og at noe nytt kan skje. Awareness som phronesis

På bakgrunn av min utlegning om viten og vitenskap, er det nærliggende å argumentere for at awareness frambringer phronesis.

15 Se Moustakas (1994) for mer informasjon om epoche, også kalt ”bracketing”, i fenomenologisk forskning.


17

Phronesis er klokskap. Det er en form for praktisk, erfaringsbasert klokskap, en etisk knowing how som setter terapeuten i stand til å handle med omtanke. Det er en omtanke som har sitt utgangspunkt i den oppmerksomme tilstedeværelsen her og nå, og fra øyeblikk til øyeblikk sammen med klienten. Phronesis-begrepet peker også hen mot en spesifikk situasjons- og relasjonskompetanse som terapeuten innehar. Den phronesiske viten setter terapeuten i stand til å anvende sine erfaringer og sitt skjønn til det beste i det konkrete møtet med klienten. Phronesis er praktisk klokskap og viten om det gode og rette i praksis og krever kreativitet og innlevelsesevne som bygges og utvikles gjennom erfaring.

Det er et bærende element i Aristoteles sin tenkning at der phronesis er den styrende vitensform, så trekkes episteme og techne inn i den konkrete handling. La meg bruke et eksempel fra gestaltteorien. Med utgangspunkt i det terapeutiske møtet vil ”aware response” (van Baalen, 2002/2008) ikke være en instrumentell praktisk viten, techne, noe jeg gjør fordi jeg er blitt fortalt at virker i henhold til teoretisk viten, episteme. Det er en praktisk klokskap der terapeut og klient har erfart at spørsmål som følges av en observasjon av hva klienten gjør er virksomt. Det er således også en viten om det gode og rette. Dette er utfordrende å bringe inn i en diskurs om gestaltterapien. For hva er godt? og rett? for klienten? Samtidig har vil alle erfaringer med hva som er godt og rett for meg, det være seg som terapeut eller klient. Dette er avgjørende viktig mellomsoneaktivitet når vi snakker om awareness.

Å kjenne det gode og rette er for Aristoteles den viktigste dyd av alle. ”Klokskapen angir mål og retning, ikke bare for de andre dydene, men for all kunnskap og alle typer ferdigheter”, skriver Brunstad om phronesis (2009, s. 76). Den kloke, fortsetter han ”kan forutse konsekvensene av handlingen før handlingen er utført. Den kloke har således evne til kreativitet og improvisasjon. Klokskapen er ikke-instrumentell i sin karakter. Den kjenner reglene og kan det håndverksmessige, men er samtidig åpen for det uventede. I en kompleks verden blir det menneskelige mangfold og samspill ikke et hinder, men tvert om en nødvendig forutsetning for å kunne løse livets mange utfordringer (ibid., s. 77). Klokskap vil alltid være opplevelses-


18

nært og kreve en tilstedeværende oppmerksomhet som tar inn øyeblikket. Terapeuten vil bruke dette øyeblikket til det beste for sin klient. Oppsummering

Artikkelen har behandlet fenomenet awareness. I lys av vitenskapsteorien har awareness blitt utlagt som en egen vitensform, klokskap. Med støtte i Aristoteles sitt begrep phronesis argumenteres det for at awareness er en praktisk og erfaringsbasert klokskap. Det omfatter en type kompetanse som gjør terapeuten i stand til å utøve godt skjønn; være sammen med sin klient og samtidig registrere hva som skjer i egen kropp, følelser og tanker, og i tillegg observere og ta inn det som skjer hos klienten og overvåke relasjonen mellom terapeut og klient.

Hermeneutikken og fenomenologien har vært sentral i framstillingen av vitenskapsteorien. Vi er blitt kjent med fenomenologien som en vitenskap om subjektets livsverden. Når jeg utøver gestaltterapi, går jeg et annet menneske i møte. Jeg bruker min subjektive opplevelse av meg selv, den andre og relasjonen som oppstår oss imellom, som rådata for hvem jeg blir i møte med min klient. Den kilden jeg henter informasjon fra, er min awareness. Den fenomenologiske holdning jeg møter min klient med, er avgjørende viktig for den relasjonen vi utvikler sammen. Litteratur

Alvsvåg, H. (1997). Hvor beveger sykepleien seg – mot viten eller klokskap? I Alvsvåg, H., Sykepleie – mellom vitenskap og pasient. Bergen: Fagbokforlaget. s. 141 – 154.

Aristoteles (1999). Den nikomakiske etikk. Oslo: Bokklubben Dagens bøker. Beyer, C. (2009). "Edmund Husserl", The Stanford Encyclopedia of

Philosophy (Fall 2009 Edition), Edward N. Zalta (ed.), Tilgjengelig fra: http://plato.stanford.edu/archives/fall2009/entries/husserl/ [Lesedato: 20.10.2009].


19

Brunstad, P.O. (2009). Klokt lederskap – mellom dyder og dødssynder. Oslo: Gyldendal Akademiske.

Burch, R. (2008). "Charles Sanders Peirce", The Stanford Encyclopedia of Philosophy (Winter 2008 Edition), Edward N. Zalta (ed.), Tilgjengelig fra: http://plato.stanford.edu/archives/win2008/entries/peirce/ [Lesedato: 20.10.2009].

Birkler, J. (2005). Videnskabsteori : en grundbog. København : Munksgaard.

Bishop, , S.R. et.al. (2004). Mindfulness: A proposed operational definition. Clinical Psychology: Science and Practice, volum 11, nr. 3, s. 230-241.

Bourdieu, P. (2007). Viten om viten og refleksivitet. Oslo: Pax forlag. Baalen, D. C. van (2004). Awareness nok en gang. Norsk Gestalttidsskrift.

1(2), s. 89 – 101. Baalen, D. C. van (2008). Awareness er ikke nok. I Jørstad, S. & Å. Kruger

(red.). Den flyvende hollender. Festskrift til Daan van Baalen. Oslo: Norsk Gestaltinstitutt AS. s. 70 – 77.

Hjort, H. (2003). Ideer i norsk psykoterapi: utviklingslinjer og brytninger 1097-2000. Oslo: Unipub.

Flyvbjerg, B. (2001). Making Social Science Matter. Cambridge: Cambridge University Press.

Geertz, C. (1973). Thick Description: Toward an Interpretive Theory of Culture. I The Interpretation of Cultures: Selected Essays. New York: Basic Books. s. 3-30.

Glanzberg, M. (2009). Truth, The Stanford Encyclopedia of Philosophy (Spring 2009 Edition), Edward N. Zalta (ed.), Tilgjengelig fra: http://plato.stanford.edu/archives/spr2009/entries/truth/ [Lesedato: 20.10.2009].

Hansson, S.O. (2008). Science and Pseudo-Science, The Stanford Encyclopedia of Philosophy (Fall 2008 Edition), Edward N. Zalta (ed.), Tilgjengelig fra: http://plato.stanford.edu/archives/fall2008/entries/pseudo-science/ [Lesedato: 20.10.2009].

Hick, S.F. & Bien, T. (2008). Mindfulness and the Therapeutic Relationship. London: The Guildford Press.


20

Holgernes, B. (1997). Brytninger i moderne vitenskapsfilosofi: en kort innføring. Bergen: Fagbokforlaget.

Korb, M.P., Gorell, J. & van de Riet, V. (1989). Gestalt Therapy. Practice and Theory. New York: Pergamont Press.

Lægreid, S. & Skorgen, T. (2006). Hermeneutikk – en innføring. Oslo: Spartacus forlag.

Moustakas, C. (1994). Phenomenological Research Methods. London: Sage. Owen, I.R. (2006). Psychotherapy and Phenomenology. On Freud, Husserl

and Heidegger. New York: iUnivers. Perls, F., R. Hefferline & P. Goodman (1951). Gestalt Therapy: Excitement

and Growth in the Human Personality. London: Souvenir Press. Perls, F. (1970). Four lectures. I Fagan, J. & Sheperds, I.L. (red.). Gestalt

Therapy now: Theory, Techniques, Applications. New York: Harper & Row.

Polster, E. & M. Polster (1974). Gestalt Therapy Integrated. New York: Vintage Book.

Ramberg, B. & Gjesdal, K. (2009). Hermeneutics, The Stanford Encyclopedia of Philosophy (Summer 2009 Edition), Edward N. Zalta (ed.), Tilgjengelig fra: http://plato.stanford.edu/archives/sum2009/entries/hermeneutics/ [Lesedato: 20.10.2009].

Shields, C. (2008) Aristotle, The Stanford Encyclopedia of Philosophy (Winter 2008 Edition), Edward N. Zalta (ed.), Tilgjengelig fra: http://plato.stanford.edu/archives/win2008/entries/aristotle/ [Lesedato: 20.10.2009].

Smith, D.W. (2009). Phenomenology, The Stanford Encyclopedia of Philosophy (Summer 2009 Edition), Edward N. Zalta (ed.), Tilgjengelig fra: http://plato.stanford.edu/archives/sum2009/entries/phenomenology/ [Lesedato: 20.11.2009].

Stevens, J. O. (1971). Awareness: Exploring Experimenting Experience. Utah: Real People Press.

Stueber, K. (2008). Empathy, The Stanford Encyclopedia of Philosophy (Fall 2008 Edition), Edward N. Zalta (ed.), Tilgjengelig fra:


21

http://plato.stanford.edu/archives/fall2008/entries/empathy/ [Lesedato: 20.10.2008].

Svendsen, L.Fr.H. & Saatela, S. (2004). Det sanne, det gode og det skjønne. En innføring i filosofi. Oslo: Universitetsforlaget.

Thorne, B. (1992).Carl Rogers - Key Figures in Counselling and Psychotherapy. London: Sage publications.

Thornton, S. (2009). Karl Popper, The Stanford Encyclopedia of Philosophy (Summer 2009 Edition), Edward N. Zalta (ed.), Tilgjengelig fra: http://plato.stanford.edu/archives/sum2009/entries/popper/ [Lesedato: 20.10.2009].

Thornquist, E. (2003). Vitenskapsfilosofi og vitenskapsteori for helsefag. Bergen: Fagbokforlaget.

Thuren, T. (2009). Vitenskapsteori for nybegynnere. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Uebel, T. (2008). Vienna Circle, The Stanford Encyclopedia of Philosophy (Fall 2008 Edition), Edward N. Zalta (ed.), Tilgjengelig fra: http://plato.stanford.edu/archives/fall2008/entries/vienna-circle/ [Lesedato: 20.10.2009].

Young, J.O. (2008). The Coherence Theory of Truth, The Stanford Encyclopedia of Philosophy (Fall 2008 Edition), Edward N. Zalta (ed.), Tilgjengelig fra: http://plato.stanford.edu/archives/fall2008/entries/truth-coherence/ [Lesedato: 20.10.2009].

Yontef, G.M. (1993). Awareness Dialogue & Process. New York: The Gestalt Journal Press.

Zinker, J. (1978). Creative Process in Gestalt Therapy. New York: Vintage Books.


22


23

GESTALT I ORGANISASJONER


24


25

DET ENKLE ER OFTE DET VANSKELIGSTE

Marianne Darre I denne artikkelen belyser jeg hvordan jeg som coach bruker meg selv som verktøy for å eksperimentere når kontaktformen konfluens blir figur i møte med coachee. Med utgangspunkt i kontaktsyklusen og erfaringskurven beskriver jeg hvordan coachee blir oppmerksom på sitt behov og mobiliserer til handling. Nøkkelord: Konfluens, differensiering, kontaktsyklus, eksperiment, figur,

erfaringskurven. I denne artikkelen ønsker jeg å reflektere over arbeidet jeg gjorde med en coachee våren 2008 – og spesielt vårt eksperiment i tredje time. Det er flere grunner til at jeg ønsker å skrive om akkurat dette arbeidet. For det første, fordi det var første gang jeg som coach opplevde å gå gjennom hele kontaktsyklusen (Perls et al., 1951; 1990). For det andre, fordi dette eksperimentet ble et gjennombrudd i arbeidet med coachee og de påfølgende timene nærmest fortonet seg som etterkontakt. Til sist, fordi tematikken vi jobbet med var en velkjent figur (Kokkersvold & Mjelve, 2003) i min egen utviklingsprosess, og disse møtene var derfor nyttig erfaring for meg som coach. Bestilling og kontrakt

Våren 2008 tok en rektor kontakt med personalavdelingen i bedriften der jeg jobber, med spørsmål om coaching av en medarbeider. Den ansatte hadde selv tatt initiativ til samtalene, for å få hjelp til å komme ut av det som ble beskrevet som en ”ond sirkel” med mye jobb og lite overskudd. Etter avtale med rektor tok jeg direkte kontakt med coachee (heretter kalt C) på telefon.


26

Vi ble enige om en kontrakt på 5 timer. C skulle selv rapportere til sin leder (min oppdragsgiver) om progresjon og utbytte etter 5. time, for eventuelt å vurdere behovet for ytterligere oppfølging. Kontrakten ble senere utvidet med to timer. Beskrivelse av coachee

Coachee er en kvinne tidlig i 40-årene med 15 års erfaring som lærer. Hun er gift og har to barn. Hun forteller uoppfordret den ene historien etter den andre. Stemmen er høy og tydelig og blikket klart og direkte. Hun smiler ofte og sukker tungt innimellom. Coachee forteller at hun jobber alt for mye, at hun sitter mange kvelder foran pc-en i løpet av uken og sjelden kommer i seng før midnatt. Hun forteller at hun lager lange lister over alt hun må gjøre, at hun gjør mer enn de fleste på alle arenaer, men at hun allikevel har konstant dårlig samvittighet for et eller annet. Hun sier hun er sliten og fortvilet, men opplever at ingen tar hensyn til det, og bare fortsetter å kreve mer av henne. Det gjelder både leder, kollegaer, elevene på skolen og hennes egne barn. C har ingen erfaring verken med coaching eller gestaltterapi. Før tredje time

En ettermiddag et par dager før tredje time, får jeg en SMS fra C med spørsmål om vi kan utsette timen noen dager på grunn av et møte. Jeg svarer på SMS at det er helt i orden og at vi kan ringes om et nytt tidspunkt. Ved 22-tiden samme kveld får jeg nok en SMS hvor hun skriver at hun kanskje kan rekke timen likevel, dersom det er ok for meg å korte ned tiden noe. Først blir jeg litt overrasket over at hun sender en ny melding såpass lenge etter jeg hadde svart på den første, og jeg begynner å gruble på hvorfor: Var jeg uklar i min tilbakemelding? Tror hun meg ikke når jeg sier at det er helt i orden? Jeg sjekket min SMS til henne, men uten å bli noe klokere. Plutselig kom jeg til å tenke på noe hun hadde fortalte i den første timen, om at hun var tilgjenglig hele tiden og like gjerne kunne hatt en lapp i


27

panna hvor det sto ”Open 24 hours”. Denne historien trigget nye spørsmål hos meg: Hadde hun dårlig samvittighet for at hun avlyste/utsatte timen? Var det derfor hun nå var ”på tilbudssiden” igjen? Spørsmålene henger sammen med det C har fortalt i begge de to foregående timene våre. Historier om hvordan kollegaene eller barna hennes ”hele tiden krever” både tid og tjenester av henne, og at hun, til tross for at hun verken orker eller vil, svarer ja og stiller opp, for så å angre på det like fort.

Jeg kjenner at det kribler i magen, jeg puster raskere, og jeg spør meg selv: Er det dette som skjer mellom oss nå? Kriblingen i magen blir sterkere, og jeg er både oppstemt og urolig på samme tid. Oppstemt fordi jeg opplever at jeg plutselig har fått en rolle i en av hennes historier. Urolig fordi jeg helst ikke vil ha samme rolle som ”de andre” - de som ”pusher og krever av henne” uten å ta hensyn til at hun er sliten og fortvilet. Jeg ønsker imidlertid ikke å kutte ned tiden og sender henne derfor en sms hvor jeg svarer ”nei” på dette spørsmålet, men samtidig foreslår et nytt tidspunkt påfølgende uke. Hun bekrefter raskt på SMS at tidspunktet passer. Jeg smiler tilfreds og tenker at nå har vi både en ny avtale og en ny erfaring som kanskje kan brukes ved en senere anledning. Eksperimentering i tredje time

Tredje time begynner med litt småprat om sommeravslutninger og innspurt før ferieavvikling. C forteller at hun har noe på programmet nesten hver ettermiddag og verken har overskudd til å tenke på eller glede seg til sommerferien. Jeg spør om hun har noen planer for ferien. Hun forteller at det eneste som er planlagt er 14 dager i Hellas, og fortsetter med hvor viktig det er for henne at barna får mulighet til å bade og spise is – at de kan kose seg sammen i sola og en hel masse annet. Som vanlig snakker hun mye om hva familien vil og skal, og jeg blir oppmerksom på at hun ikke sier noe om hva hun har lyst til eller behov for, så jeg spør om det. Etter en liten pause smiler hun, flakker med blikket og svarer at det har hun overhodet ikke tenkt på. Jeg merker at smilet hennes smitter over på meg og at jeg blir varm og litt urolig i kroppen. Jeg tolker min egen uro som et tegn på at dette


28

sporet er verdt å følge, så jeg utfordrer henne til å konkretisere et par ting hun ønsker å gjøre i ferien – noe som kun omhandler henne. Det blir stille en stund. Tenkepausen gjør at jeg begynner å puste raskere, og jeg kjenner en stigende spenning i kroppen. Etter et par minutter forteller hun kort at hun gjerne skulle ha lest et par bøker og kanskje kommet i gang med trening igjen. Svaret hennes punkterer hele spenningen min, og jeg merker at jeg synker litt sammen. Jeg blir skuffet og lurer på om dette virkelig er alt hun ønsker seg.

Som for å bekrefte denne skuffelsen, spør jeg C om det ikke er overkommelig å få til det hun ønsker seg i løpet av seks ukers ferie, men før jeg er ferdig med å formulere spørsmålet, svarer hun et rask og bestemt ”nei”. Hun sier det på utpust, og for meg høres det nesten ut som et sukk. Jeg rykker til, usikker på om jeg hørte riktig. Jeg vet ikke hvorfor men plutselig kommer jeg til å tenke på SMS-utvekslingen vår uken før, og figuren (Staemmler, 2002) ”tilpasser seg/gir etter” for press i omgivelsene blir igjen framtredende for meg. Jeg merker at jeg flytter meg litt framover i stolen og at jeg nesten holder pusten. Hun puster tungt og legger armene slapt i fanget. Jeg tolker det som at hun er oppgitt, og jeg merker at jeg nesten ikke klarer å sitte rolig på stolen. Jeg får plutselig veldig lyst til å bringe denne figuren på banen igjen og spør meg selv hvordan vi kan få den til å bli figur (ibid.) mellom oss her og nå. Nærmest på impuls, og uten verken å introdusere ideen eller innhente samtykke fra coachee, setter jeg i gang å eksperimentere (Zinker, 1978).

Ordvekslingen i eksperimentet, som er gjengitt i teksten under, ble skrevet ned etter timen. I verbatimet har jeg valgt å bruke betegnelsen M for meg og C for coachee.

M: (Jeg løfter stolen min, flytter den nesten inntil hennes.) Er det ok hvis jeg setter meg her?

C: (Hun rynker pannen litt og begynner å le.) Oi, he-he, det var litt nærme.

M: Jeg synes egentlig det var veldig ålreit, jeg. Jeg kunne faktisk tenke meg å komme ennå nærmere. (Jeg flytter stolen min helt inntil, slik at vi sitter med bena parallelt.)


29

C: Nei, uff! (Hun ler høyere og snur hodet og overkroppen vekk fra meg.)

M: Dette var koselig, synes jeg… nå ble det liksom noe annet, vi kom på en måte litt nærmere hverandre. (Jeg skifter stilling i stolen og lener meg mot henne. Nå er det knapt 20 cm mellom oss. Jeg kjenner at hjertet slår fort i brystet, og jeg tenker at jeg aner ikke hva dette vil føre til).

C: (Hun trekker pusten dypt inn gjennom nesen en gang.) Nei, dette var veldig… eh… ha-ha (hun ler).

M: (Jeg ser at hun vrir overkroppen og ansiktet vekk fra meg, hører at hun ler og stønner om hverandre, og jeg tenker at hun synes dette er ubehagelig, men jeg har ikke har lyst til å gi meg ennå.) Synes du det ble litt for nærme?

C: (Hun ler kraftigere og vrir seg fra side til side på stolen, ansiktet er fortsatt vendt bort fra meg.)

M: (Jeg hører at hun ler og tenker at latteren kan være et forsøk på å deflektere. Jeg tenker også at hun kanskje ikke er klar over at dette uttrykket kan misforstås, så jeg velger å påpeke det fenomeno-logisk.) Jeg synes det var kjempehyggelig, og jeg hører at du også ler, så jeg tenker at du også synes dette var litt morsomt, eller?

C: (Hun ler enda høyere og puster kraftigere en liten stund før hun svarer med svak og skjelvende stemme.) Dette er skikkelig ubehagelig.

M: (Jeg kjenner en begynnende uro i magen og merker at jeg må anstrenge meg mer for å smile og for å opperettholde en lett tone.) Aha, okey. Jeg hører du sier at det er ubehagelig. Hva kan du gjøre med det, da? (Jeg angrer umiddelbart på spørsmålet, fordi jeg skjønner at jeg ønsker hun skal finne en løsning for at jeg skal få slippe unna mitt eget ubehag.)

C: Vet ikke. (Stemmen er fortsatt svak og skjelvende, hun slutter og le og overkroppen synker litt sammen.)

Jeg holder pusten. Den gryende uroen i magen er blitt til flere flaksende sommerfugler. Jeg begynner å retroflektere (Kokkersvold & Mjelve, 2003),


30

ved at jeg mister fokus på henne og blir opptatt med mine egne tanker og spørsmål. Jeg lurer på om jeg kanskje har presset henne for langt. Jeg blir oppmerksom på at jeg ikke har spurt om hun vil være med på eksperimentet, og jeg kjenner jeg begynner å tvile på om det var en god idè. Jeg blir både usikker og nysgjerrig på samme tid. Jeg har lyst til å fortsette litt til, men har også behov for å hjelpe og støtte henne i situasjonen. Jeg projiserer på henne at hun ikke orker mer og heller ikke er i stand til å gjøre det som for meg synes som en åpenbar og enkel løsning på situasjonen.

M: Du kunne jo kanskje be meg om å flytte meg litt tilbake? C: Nei, uff dette er… åh, herregud… (Stemmen er grøtete, ansiktet er

fortsatt vendt bort.) M: Jeg flytter meg gjerne bakover, hvis du ber meg om det. C: Åh, herregud… (Stemmen brister, og hun begynner å gråte.) M: Jeg ser at du ikke synes dette er noe kjekt, C, men du kan gjøre noe

med det. C: (Hun snufser og hvisker.) Kan du flytte deg? (Blikket er fortsatt vendt

bort fra meg.) M: Sånn? (Jeg flytter stolen min 20 cm bakover.) C: Nei… mer. (Stemmen blir kraftigere, og hun snur ansiktet mot meg.) M: Er det ok her da? (Jeg flytter stolen min nesten tilbake til der jeg

startet.) C: Ja, det er bedre. (Hun trekker pusten dypt, puster høylydt ut noen

ganger og tørker tårene.) Herlighet. Dette var helt sprøtt… herlighet... er det mulig? (Hun smiler og himler med øynene.)

Jeg har også behov for å puste ut, og vi puster høylydt sammen noen ganger. Det lyder som kraftige sukk. Sommerfuglene i magen har landet, men det prikker litt i fingrene, og jeg kjenner meg både lettet og glad. Vi smiler til hverandre.

C: Er det mulig? (Hun rister på hodet.) M: Du høres overrasket ut? C: Ja, for dette var jo helt sprøtt. At det kunne bli sånn… her, med deg

liksom ... M: Hvordan sånn?


31

C: At det er så vanskelig for meg liksom … men det er jo akkurat sånn jeg gjør det, vet du, når alt blir vanskelig. Jeg blir jo bare sittende der, jeg, det ser jeg jo nå… herregud. (Hun sukker og smiler). Det er ikke rart jeg blir helt sånn. (Hun lener overkroppen bakover og holder seg for brystet, før hun begynner å le).

M: Det så ikke ut som du hadde det så greit her i sted heller? C: Nei, det var helt forferdelig. Jeg var helt forvirret, visste ikke hva jeg

skulle gjøre. Utrolig rart at det var så vanskelig å si det… det var jo så enkelt… egentlig.

De neste ti minuttene forteller hun meg hvordan det var å sitte der før hun ba meg flytte stolen bakover. Hun sier hun ikke husker at hun pustet, men hun kjente et ubehagelig press i brystet, og hun kjente seg både skjelven og handlingslammet. Hun forteller videre at hun gjenkjenner disse følelsene, og henviser til ulike situasjoner i hverdagen. På spørsmål om hun har lært noe av det vi gjorde, er svaret at hun først og fremst har skjønt at det finnes et valg, og at hun innser at det er hun som må ”gjøre noe eller si fra”. Hun sier hun ser at det ikke nytter å vente på at verken kollegaer eller barna hennes skal ”ta hensyn” til hennes behov, når hun ikke ”sier noe” om når det er nok. Drøftinger av arbeidet i lys av gestaltteori

Jeg vil belyse dette arbeidet ved hjelp av Perls, Hefferline og Goodmans teori om kontaktsyklus, erfaringskurven til Zinker og teori om ulike kontakt-former (Jørstad, 2002).

Som nevnt i innledningen opplevde jeg at vi i denne timen var gjennom hele kontaktsyklusen. Småpraten om sommeravslutninger og travle dager i starten vil jeg betegne som forkontakt (Perls et al., 1951). Når samtalen etter hvert begynner å handle om ønsker for sommerferien og jeg spør henne hva hun har lyst til eller behov for, beveger vi oss videre i syklusen til kontakte-fasen. Jeg fortsetter å kontakte på temaet ”ønsker og behov” inntil hun forteller at hun ikke tror hun klarer å innfri sine to ønsker i løpet av sommerferien. Da dukker det opp en ny figur i hodet mitt, nemlig ”å tilpasse


32

seg eller gi etter”. Og nok en gang får jeg en forestilling om at C ikke tar sine egne behov på alvor, men ”tilpasser seg” krav eller press i omgivelsene, her representert ved resten av familien.

Når jeg tar stolen og flytter meg nærmere C, er det min måte å kontakte denne nye figuren på. Hensikten med å kontakte på denne måten, var først og fremst å prøve å få den til å figurere mellom oss der og da. Tanken var at jeg skulle representere omgivelsene som ”presset” henne og at hun gjennom eksperimentet skulle få muligheten til å øke sin awareness i situasjonen.

Hennes spontane latter og min hjertebank gjorde meg rimelig sikker på at min intervensjon (Korb, et al., 1995) brakte inn noe nytt mellom oss. Til tross for at intervensjonen åpenbart gjorde henne ukomfortabel (snudde seg vekk og gråt), svarte hun med å bli sittende. Hun ”tilpasset seg” altså. I ettertid tenker jeg at min arbeidshypotese, ”C tilpasser seg krav fra sine omgivelser”, handler om konfluens (Kokkersvold & Mjelve, 2003). Eksperimenteringen kan derfor så langt sies å ha lyktes, siden hensikten nettopp var å få dette til å skje i feltet (Austheim, 2006). Når C også, i etterkant av eksperimentet, forteller at hun følte seg både forvirret og handlingslammet, harmonerer det med Skottuns (2002) beskrivelse av konfluens: ”Det kan også være vanskelig å velge, fordi følelser, tanker og behov er uklare, og det er da lett å høre på hva andre sier og mener” (s. 107).

Jeg tenker vi var konfluente en ganske lang stund, inntil C til slutt klarte å differensiere (Polster & Polster, 1974) og si: ”Kan du flytte deg?” Å differensiere kan, i følge Gordon Weeler (Wheeler, 1991) betraktes som motpolen til konfluens. Når C ber meg flytte bakover, bryter hun vår ”felles flyt” og tar et selvstendig valg ut fra eget behov. Når hun gjentar beskjeden med kraftigere stemme og gråten opphører, opplever jeg at vi får endelig kontakt, eller fullkontakt. Fullkontakt er stadiet hvor individet blir fullstendig oppslukt i det han/hun har valgt for å møte sitt behov, og hvor alt annet midlertidig oppfattes som helt uvesentlig bakgrunn (Clarkson, 1993, s. 51, min oversettelse).

Når vi etter dette begge puster lettet ut, smiler til hverandre og hun rister på hodet, er vi i gang med det Zinker (1978) kaller tilbaketrekking i sin


33

erfaringskurve. Behovet er tilfredsstilt, og vi kan trekke oss tilbake. Det gir også rom for at nye figurer eller behov kan tre fram, og i dette tilfelle var det coachees behov for etterkontakt (Perls et al., 1951). I etterkontakten, som utgjør resten av timen, reflekterer C over hva hun har opplevd og erfart. Hun ”smaker” på sin erfaring med fysisk ubehag og følelsen av handlings-lammelse, og den nye erkjennelsen av at hun faktisk har et valg. Jeg blir både rørt og glad når hun sier: ” ...jeg kan jo ikke forvente at andre skal ta hensyn til meg hele tiden når det er så vanskelig for meg å gjøre noe så enkelt som dette…”.

I begynnelsen av denne artikkelen nevnte jeg at kontrakten med C ble utvidet med ytterligere to timer. I begge disse timene refererte hun til dette eksperimentet og fortalte hvordan hun brukte erfaringer herfra overfor barna sine, og hvordan de til hennes overraskelse aksepterte hennes grenser uten protester. Til ettertanke

Hensikten med denne artikkelen har vært å belyse hvordan jeg brukte meg selv som verktøy for å eksperimentere med konfluens, og å reflektere over hvor vanskelig det kan være å gjøre noe som tilsynelatende er så enkelt. Eksperimentet som jeg har beskrevet, ble et gjennombrudd for coachee og har vært gjenstand for mye etterkontakt. I ettertid, og forsterket av prosessen med denne artikkelen, ser jeg at dette arbeidet også var viktig i min utvikling som coach.

Skrivingen har gjort meg oppmerksom på at jeg som coach har en tendens til å bli konfluent med coachee. Det betyr at jeg må tørre å ta noen sjanser for å kunne differensiere. Å ta sjanser kan være så mangt, og i dette tilfelle var det å følge en impuls – impulsen om å flytte stolen min inntil hennes. Eksperimentet er i følge Zinker hjørnesteinen i erfaringsbasert læring. Zinker hevder videre at et eksperiment er en måte å invitere en person til aktivt å utforske seg selv. Eksperimentet jeg har beskrevet i denne artikkelen ble verken introdusert for coachee, ei heller ble hun invitert til å utforske seg selv. Dette eksperimentet var et resultat av en impuls. Det


34

bidro imidlertid til at vi beveget oss videre i kontaktsyklusen. Kanskje kan det også være et eksempel på det van Baalen (2002) skriver om i sin artikkel ”awareness er ikke nok”. For hvis jeg ikke hadde fulgt min impuls og på den måten mobilisert ny energi, tror jeg vi hadde blitt værende i awareness-fasen og begge hadde gått glipp av verdifull erfaring og læring. Litteratur

Austheim, K. (2006). Feltteorien. NGI Coachingutdanningen kompendium 1. år 2006-2007.

Baalen, D. van (2002). Awareness er ikke nok. I S. Jørstad og Å. Krüger (red.), Den flygende Hollender, Festskrift (s. 42 – 46). Oslo: Norsk Gestaltinstitutt AS.

Clarkson, P. & Mackewn, J. (1993). Fritz Perls. London: SAGE Publications. Jørstad, S. (2002). Oversikt over kontaktformer. I S. Jørstad og Å. Krüger

(red.), Den flyvende Hollender, Festskrift (s. 73-79). Oslo: Norsk Gestaltinstitutt AS.

Kokkersvold, E. & Mjelve, H. (2003). Mellom oss. Trening av kommunikasjon i gestaltperspektiv. Oslo: Gyldendal.

Korb, M.P., Gorell, J. & Van De Riet, V. (1995). Gestalt Therapy: Practice and Theory. Boston: Allyn and Bacon.

Polster, E. & M. (1974). Gestalt Therapy Integrated. New York: Vintage Books.

Perls, F., Hefferline, R. & Goodman, P. (1951). Gestalt Therapy: Excitement and Growt in the Human Personality. London: Penguin Books.

Skottun, G. (2002). Reisebrev: Essay om kontaktmekanismer og figurdannelser. I S. Jørstad og Å. Krüger(red.), Den flyvende hollender. Festskrift (s. 61-72). Oslo: Norsk Gestaltinstitutt AS.

Staemmler, F. M. (2002). The Here and Now: A critical Analysis. British Gestalt Journal 11(1), 21-32, 1-32.

Wheeler, G. (1991). Gestalt Reconsidered: A New Approach to Contact and Resistance. New York: Gardner Press, Inc.


35



36

KORLEIS MØTA ANDRE SLIK AT DEI KAN BIDRA?

Jorunn Romsbotn Som personalansvarleg leiar er eg oppteken av å bruka gestaltmetode i arbeidet mitt. I denne artikkelen vil eg belysa korleis eg kan møta andre slik at dei kan bidra. Dette gjer eg ved å sjå på prinsipp i gestalt som eg opplever som sentrale i leiarrolla, og å visa korleis eg arbeider ved å beskriva eit konkret kasus. Artikkelen tek utgangspunkt i avslutningsoppgåva mi for den fireårige terapeututdanninga ved NGI. Nøkkelord: awareness, tilstadesverande merksemd, dialog, relasjon,

leiing Innleiing

Tema for artikkelen er å belysa korleis eg som leiar kan møta andre slik at dei (og eg sjølv) kan bidra. Med bidrag tenkjer eg på kunnskap, faglege innspel, humor, støtte og kritiske spørsmål, altså bidrag som støtter både oppgåveløysing og arbeidsmiljø.

Eg tek for meg prinsipp i gestalt som er viktige for meg som leiar, og gir slik bakgrunnen for dei verdiane eg har med meg og motivasjonen min for å bruka gestaltmetode i møte med mine medarbeidarar. Kasuset eg skriv om i artikkelen, er anonymisert.

Bakgrunn

Eg har ei stilling som mellomleiar for 18 personar i ein statleg etat. Dei tilsette høyrer til i ulike lag som leverer sine produkt. Organisasjonsmodellen er slik at eg har personalansvaret for alle, og eg har ansvaret for at dei har ressursar (i form av personell, budsjett, utstyr) til å utføra oppgåvene sine.


37

Innan sine rammer organiserer medarbeidarane i laga sjølv arbeidet, dei fordeler oppgåver og prioriterer.

Mitt mål som leiar er å få til det beste og mest nyttige for arbeidsplassen min, med dei ressursane (menneskelege og andre) me har til disposisjon.

I leiarrolla er det viktig å bidra til å peika ut kursen og sørgja for at me har nødvendige ressursar til å nå målet. Undervegs er eg ”trenaren” som legg til rette, korrigerer og ”heier”.

Eg trur på denne ”oppskrifta på suksess”: 1. Me vil gjera så godt me kan. 2. Me vil ha det kjekt undervegs. 3. Me vil gjera det i lag. 4. Me vil feira når me har eit resultat!

Leiing som relasjon

Eg tenkjer at leiing er ein relasjon, og at eg oppnår resultat i samspel med andre. Hovudfokus for meg i leiarrolla er å få til gode relasjonar til medarbeidarane mine. Då kan me få til noko saman som kan utløysa energi og arbeidslyst.

Wadel (2003) meiner at leiing bør vera eit omgrep på ein samhandlings-prosess mellom leiar og den /dei som vert leidde. Ved å bruka omgrepet leiing på denne måten retter ein fokus på kva som går føre seg mellom leiar og den/dei som vert leidde. Ei samhandlingsforståing av leiing tilseier at leiing ikkje berre er noko leiarar står for, og inneber at ein leitar etter føresetnader for leiing også i åtferda til dei som vert leia.

Dette gir meg meining. Eg erfarer heile tida korleis eg sjølv endrar meg som leiar i høve til den/dei eg er i relasjon til.

Eg ser klare parallellar mellom denne tankegangen og gestaltlæra, og då tenkjer eg spesielt på feltteorien. Van Baalen (2002) viser til at det trengs to psykiske funksjonar som gjensidig påverkar kvarandre for å synleggjera eit psykodynamisk felt. Den eine eksisterer berre som ein funksjon av den andre og omvendt. I gestaltterapi er ”sjølv” eller ”teorien om sjølv” kraftfeltet


38

i ein psykodynamisk feltteori. Det er viktig å understreka at ”sjølv” er ei handling i feltet, og ikkje ein ting i ein person (Skottun, 2008).

Vidare seier van Baalen (2002) at eg som gestaltterapeut kan velja mellom mange former for psykodynamikk:

• i klienten • mellom klienten og terapeuten • klienten og terapeuten innlemma i ein større samanheng.

Eg tenkjer at eg kan overføra og bruka denne kunnskapen som leiar i møte med mine medarbeidarar. Det er viktig for meg å vita at eg er ein del av feltet, at eg påverkar og vert påverka, at eg har val i høve til kva eg vil bringa inn, og kva eg vil halda tilbake.

Det er grunnleggjande i ”teorien om sjølv” at me saman skaper situasjonen slik me ynskjer han (Skottun, 2008). Dersom eg overfører dette til leiarrolla, vil eg ta inn over meg at to veit betre enn ein. Eg har ikkje ansvaret for innhaldet i møtet aleine, det handlar om meg og den andre, i feltet. Den kunnskapen og dei erfaringane som medarbeidaren har, er like viktige som mine eigne.

Wadel (2003) seier òg at ei relasjonell forståing av leiing ikkje er heilt vanleg, verken i litteraturen om leiing eller blant folk flest. Han trur at me i stadig større grad vil erfare ei spenning mellom korleis leiar oppfattar leiing og korleis dei som vert leidde oppfattar det. Med gestaltmetode som verktøy håper eg at dette ikkje vil stemma for meg i leiarrolla. Eg–Du-møte

Ein av de viktigaste reiskapane i gestaltterapi er terapeuten sjølv. Terapeuten er ikkje objektiv eller nøytral, men er sjølv villig til å gå klienten i møte i eit Eg–Du-forhold.

Buber (1992) seier at møtet mellom Eg–Du er ein subjekt–subjektrelasjon, der begge partar møter kvarandre, og eksisterer på same nivå. Når eg møter eit menneske på denne måten, er eg engasjert og aktiv i utforsking av kven den andre er. Eg er også til stades med meg sjølv og kva


39

som skjer i meg i møtet med den andre. ”Jeg blir til ved Du’et. Idet jeg blir Jeg, sier jeg Du. Alt virkelig liv er møte” (Buber, 1992, s.13).

Inklusjon er eit viktig omgrep for Buber. Inklusjon er å vera villig til å gå inn i den fenomenologiske verda til den andre, å søkja å erfara det den andre erfarer, utan å mista kontakten med seg sjølv. Det handlar om å søkja å oppleva den same sansing i kroppen som den andre opplever, som noko som flammar opp i meg. Noko kan då oppstå som ikkje er mogleg på noko anna vis (Bårdsen, 2006).

Bårdsen (2006) viser også til at Buber peiker på tre viktige omgrep i samband med dialogen og inklusjon:

• Bekreftelse • Tilstedeværelse, nærvær eller nærværskompetanse • Genuin og ureservert kommunikasjon

Eg opplever at denne filosofien er nyttig når eg vil få til god dialog med mine medarbeidarar. Eg søkjer å vera tilstades og merksam på det som skjer i feltet mellom oss. Eg tenkjer at det er genuin og ureservert kommunikasjon når eg viser kven eg er, med mine feil og manglar. Då gir eg også den andre rom til å komma med sitt, og eg vert meir raus ovanfor den andre.

Eksistensialismen

Gestaltterapi er ein eksistensialistisk terapi der me tenkjer at me sjølve må velja korleis me vil leva, og at me er ansvarlige for alt me gjer. Me vert alle fødde med evna til å ta ansvar for oss sjølv, det er berre eg som kan kjenna mine kjensler, tenkja mine tankar og utføra mine handlingar (Skottun, 2002).

Skottun (2002) seier òg at dersom eg skuldar andre for det eg kjenner, ved til dømes å seia: ”Han gjer meg sint”, legg eg ansvaret over på den andre, og då gir eg òg den andre makta over meg. I leiarrolla kan eg komma i situasjonar der eg sjølv og medarbeidarar legg skulda for sine eigne kjensler over på andre. Då er det nyttig å vera merksam på eige ansvar og eigne val: Eg vel sjølv om den andre skal få påverka meg og på kva måte.


40

Me kan òg fråskriva oss ansvar ved alltid å tru at me veit alt og skal klara oss sjølve og difor ikkje torer å søkja støtte (Skottun, 2002). Eg har ikkje tenkt at det å ikkje søkja støtte er å fråskriva meg ansvar, men det gir meining slik det står. Eg ser at dette kan vera ei felle å gå i for ein leiar. Leiarrolla er einsam, og det er lett å stilla store krav om å klara seg sjølv.

Skottun (2002) seier òg at å få meir tillit til oss sjølve og eigne meiningar heng saman med å våga å stola på andre utan å vera avhengig av dei. Det er spanande å tenkja på at eg også i leiarrolla vil få meir tillit til meg og mine eigne meiningar ved å våga å stola på andre utan å vera avhengig av dei. Dette underbygger også kor viktig det er å møta andre som likeverdige i Eg–Du-møte. Det er viktig at eg stoler på andre, men eg vil ikkje vera avhengig av dei. Eg har sjølv ansvaret og vil ikkje bruka andre på ein slik måte at eg fråskriv meg mitt eige ansvar. Bevisstgjering og tilstadesverande merksemd

Gestaltterapi har utvikla metodar for å bevisstgjera menneske på eigne kjensler, reaksjonar og handlingar slik at dei tydelegare kan erkjenna og sjå seg sjølve og sine val. Gjennom terapeututdanninga har eg lært og integrert gestaltmetoden. Eg opplever at gestalt er eit kraftig verktøy, og at det verkar!

På same tid tenkjer eg at eg vil gå varsamt fram når eg tek denne metoden ut av terapirommet, og vera merksam på kva eg kan bruka og korleis eg vil bruka det. Moskaug (2007) viser til at gestaltteorien er utvikla med tanke på det terapeutiske møtet, og at teoriane med små justeringar også kan beskriva andre profesjonelle møte, men gestaltteorien er inga generell skildring av livet.

Eg tenkjer at det viktig for meg å vera medviten om dette. Og det er viktig for meg å finna meir ut om korleis eg kan bruke gestaltmetode profesjonelt i arbeidet som leiar, utanfor terapirommet.

Gestaltmetode gir ein heilskap som kan innehalda meir eller vera annleis enn summen av delane. På www.gestalt.no vert det sagt slik: ”En meningsfylt helhet bestemmes av hvordan vi opplever delene satt sammen


41

og opplevelsen av egenskapene til delene. Den mening en ny helhet gir til individet, er alltid personlig og basert på opplevelsen her og nå. Dette kan i sin tur gi nytt perspektiv på delene. En ny helhet og et nytt perspektiv på et problem kan lindre problemet.”

Med denne bakgrunnen tenkjer eg at å utforska det som er, kan både løysa problem og gje nye løysingar. Då blir det viktig for meg å leggja til rette for prosessar som ivaretek:

• at dei rette personane vert involverte • at me saman tek oss tid til å sjå på dei ulike delane og på

heilskapen • at me møter kvarandre i Eg–Du-relasjon når me gjer dette.

Eit anna prinsipp eg vert oppteken av, er lova om pregnans. I følgje denne lova gjer menneske det som er enklast og mest tilgjengeleg, dei gjer det dei alltid har gjort og ikkje det kreative. Moskaug (2007) seier det slik ”Når prosessen med å skape mening skjer, vil mennesket også organisere informasjonen til den enklest mulige meningsfulle helhet, eller mer korrekt: på den måten som gir minst motstand” (s. 22). Av dette tek eg med meg to ting, at mine medarbeidarar gjer så godt dei kan, og at dei kan gjerne utfordrast på det dei gjer.

Grunnleggjande i gestalt er å utforska det som er. Eg tenkjer at ved å møta folk der dei er og vera merksam på det som er, vil me saman oppnå ein større heilskap og meinig. Eg trur at i møtet kan begge oppnå å bli noko meir enn det summen av oss er (Berg, 2006). Og det vil frigjera krefter og energi, og gi arbeidsglede som heng tett saman med livsglede.

Det viktigaste verktøyet når eg bruker gestaltmetode i arbeidet mitt med menneske, er awareness. I resten av denne artikkelen vil eg nytta tilstades-verande merksemd eller berre merksemd i staden for awareness.

Auka tilstadesverande merksemd på kva som er, kan føre til endring (Yontef, 1993). Van Baalen (2004) seier at i gestalt er det einaste målet tilstadesverande merksemd, og at det viktige først og fremst er evna til å vera merksam på det som er, sidan det er tilstadesverande merksemd på ”det som er”, som leier til spontan endring.


42

Polster & Polster (1974) skriv om merksemd både på heilskapen og på kvart element. Dei seier at den samla erfaringa som tilstadesverande merksemd utgjer, er samansett. Som element i ein samla heilskap er alt enkeltståande erfaringar. Sjølv om eg ikkje akkurat no er klar over at eg bruker desse enkeltståande erfaringane, kan eg bevisst gå inn og utforska forholdet mellom dei dersom eg er klar over dei, og gjennom det forsterka opplevinga.

Hovudfokus frå mi side er å vera tilstadesverande merksam på det som faktisk skjer i møtet. At auka merksemd vil gi oppleving av heling og føra til endring og vekst (van Baalen, 2004), er ein god motivasjon.

Dette gir òg meining i leiarrolla. Dersom ein medarbeidar kjenner seg ”overkøyrd” og opplever å ikkje ha nådd fram med sine synspunkt, kan me saman auka merksemda på denne opplevinga. Når medarbeidaren kjenner seg sett, høyrt og forstått, har eg erfart at han eller ho har opplevd at problemet er løyst, og kan gå vidare.

At endring og vekst vert tilgjengeleg både for meg og andre ved tilstadesverande merksemd, viser eg døme på i kasuset.

Kasus

Me er midt i ein arbeidsprosess der me skal ta ei viktig avgjerd, og eg samarbeider med to i det laget denne avgjerda er viktig for. Avgjerda vil bety mykje for oss alle tre og mange andre i lang tid. Me er djupt ueinige. Dei to i laget har bestemt seg, dei vil konkludere på sitt alternativ no og avslutte saka. Eg vil ikkje ha deira alternativ, eg vil innhenta meir informasjon og deretter avgjera.

Dei to andre er fast bestemte på sitt alternativ. Eg kjenner at eg blir irritert i samtalane med dei, fordi dei ikkje ser det same som meg. Eg lyttar ikkje lenger til dei. Eg er merksam på at det kan bli ein konflikt mellom oss dersom eg ”trumfar” gjennom mitt. Når det oppstår konfliktar mellom menneske, ser det ut til at dei gir opp sine talent og sin kreativitet. Dei tenkjer ikkje klart, dei slår under beltestaden, dei mister fantasien, og dei bruker visseleg ikkje humoren sin (Zinker, 1978).


43

Eg tek initiativ til at me saman kan byggje større tilstadesverande merksemd i saka. Målet mitt er at dei gjennom dette arbeidet vil innsjå at eg har rett.

Me har eit møte der me drøftar og går nøye gjennom saka på nytt. Deretter blir me samde om å ha eit nytt møte for å konkludere. Når me møtest igjen er dei like fast bestemte på sitt alternativ. Eg har på førehand tenkt ut eit forslag der eg kjem dei i møte, på same tid som eg utset diskusjonen om deira alternativ.

Jorunn: Eg foreslår at me ikkje skrinlegg dykkar alternativ, men at me innhentar meir informasjon før me tek ei endeleg avgjerd. Medarbeidar 1: Vil du sikra at vårt alternativ er med vidare då? Jorunn: Ja, det vil eg gjera. Og så tek me den endeleg avgjerda etter å ha innhenta meir informasjon. Det kan jo vera at det dukkar opp eit betre alternativ.

Eg møter dei ikkje med motstand, men følgjer dei inn i deira motstand. Dermed kan noko nytt skje mellom oss (Wheeler, 1991).

Medarbeidar 1: Det er ok! Sjølv om eg gjerne ville konkludere på alternativet vårt no. Medarbeidar 2: Det er ok for meg òg. Det er ikkje naudsynt for min del, for eg har bestemt meg, men eg forstår at det er viktig for deg å innhenta meir informasjon, og eg respekterer det! Ser på meg og smiler. Jorunn: Takk skal du ha, det set eg pris på at du seier. Eg kjenner at eg vert rørt, eg opplever at ho respekterer mi avgjerd og at ho støtter meg.

Når eg kjenner at eg vert rørt og opplever at ho respekterer mi avgjerd og støtter meg, er me i endeleg kontakt (van Baalen, 2002). Tilstadesverande merksemd i endeleg kontakt vil føre til ny innsikt, og er i seg sjølv helande. Perls mfl. (1951) seier at målet med å kontakte er endeleg kontakt, men at den funksjonelle avslutninga er at eg tek endringa opp i meg og veks.

I dette høvet fekk eg ei ny innsikt (Perls mfl., 1951) som var opplevinga av støtte og respekt. Dette hadde eg ikkje rekna med på førehand. ”Real


44

Contact Isn’t ’Made’, It ’Happens’” (Yontef, 1993, s.39). Dette vart mogleg då eg sette mi eiga sanning til side, og var med dei inn i deira motstand (Wheeler, 1991).

No vert det mykje meir interessant for meg å sjå på deira alternativ. Kva er det dei ser som eg ikkje har sett? Eg vert merksam på introjektet (Jørstad, 2002) ”det finst ei betre løysing der ute” og projeksjonen (Hostrup, 1999.) ”dei forstår ikkje kva som er den beste løysinga.”

Ein projeksjon kan ofte starta med eit introjekt. I staden for å erkjenna for eksempel sinne, kan eg kasta det over på omverda (Jørstad, 2002).

Eg arbeider med introjektet og projeksjonen i samtalar med dei to, med ein intern rådgjevar og med min leiar. Resultatet blir at me går vidare på deira alternativ og at avgjerda blir slik som dei ynskjer. Eg opplever at dette er rett avgjerd.

Om prosessen mellom meg og medarbeidarane tenkjer eg at me gir kvarandre og oss sjølve verdi i relasjonen (Hycner & Jacobs, 1995).

Me menneske kan verdsetje kvarandre og oss sjølv i eit samspel. ”The paradox of human spirit is that I am not fully myself till I am recognized in my uniqueness by another – and that other person needs my recognition in order to fully become the unique person she or he is. We are inextricably intertwined. Our valuing of another brings value to ourselves. We are part of a loop of reciprocal relations” (Polsters, i Hycner & Jacobs, 1995, s. ix).

Moskaug (2006) skriv at han, etter å ha passert 50, framleis ikkje eig sanninga om livet, og at han er glad for at han framleis er i stand til å undra seg over det som måtte oppstå i alle dei ulike rollane han har. Han evnar å setja i parentes det han sjølv trur kan vera sanninga, for nettopp å la det som skjer i møtet, komma fram og bli figur. Eg kjenner meg att, tenkjer at det var det eg gjorde i denne prosessen.

Berg (2006) seier at me ikkje sikkert kan vite på førehand kva som kjem til å skje i menneske, mellom menneske eller korleis dei vil respondera på det me bringer inn i ein relasjon. Å tore å stå i ikkje å vita saman med ein annan kan opna opp for kontakt med kjærleik partane imellom og det som er større enn relasjonen mellom dei. Me kan saman oppleva noko nytt.

På førehand hadde eg tenkt at dei ville bli samde med meg når me auka tilstadesverande merksemd på saka. I ettertid ser eg at dette ikkje er i tråd


45

med gestaltlæra, eg kan ikkje på førehand vita kva som skjer når me saman utforskar det som er. Den som endra syn, var meg sjølv. Dette er nyttig læring for meg. Eg fekk oppleva at tilstadesverande merksemd fører til endring og vekst (van Baalen, 2004).

Det var viktig for meg å ha ein open dialog med dei. Yontef (1993) seier at i dialogen kan ikkje utfallet vera kontrollert eller avgjort på førehand av nokon av partane.

Avslutning

Utdanninga innan gestalt har vore ei spanande og lærerik reise for meg. Motivasjonen min for å halda fram med å bruke gestaltmetode i arbeidet mitt som personalansvarleg leiar har auka.

Eg er oppteken av å møta medarbeidarane mine slik at dei kan bidra både fagleg og i arbeidsmiljøet. Ved å sjå på desse møta i høve til gestaltmetoden, er eg blitt merksam på at opplevinga mi av å lukkast som leiar er knytta til at eg og den eg er leiar for, får til ein relasjon. Eit anna ord for relasjon er samhøyring, at me gjer noko saman som gir meining for oss begge. Å oppnå relasjon med medarbeidarane mine er det viktigaste for meg som personalleiar. Det viktigaste verktøyet er tilstadesverande merksemd fordi auka tilstadesverande merksemd i seg sjølv er helande, og gir tilgang til endring og vekst.

Eg tenkjer at eg legg til rette for potensialet til vekst hjå medarbeidarane mine når eg møter dei i ein Eg–Du-relasjon. Å få meir tillit til meg sjølv og eigne meiningar heng saman med å våga å stole på andre utan å vera avhengig av dei. Som leiar er eg merksam på at den kunnskapen og dei erfaringane som medarbeidarane mine har, er like viktig som mine eigne. Når eg evnar å setja mitt eige til side og gå inn i det usikre saman med medarbeidarane mine, kan begge (også eg sjølv) oppnå ny innsikt og dermed endring. Eg er merksam på at eg, ved å stå i det usikre som leiar, mister kontrollen på kva utfallet blir, og at det òg kan vera ein risiko for meg.


46

Vidare tenkjer eg at etterkvart som eg og medarbeidarane mine er trygge på å dela eigne opplevingar, kan vi arbeide med å ta tilbake projeksjonar. Projeksjonar er viktige for planlegging, kreativitet og empati.

Eg vil halda fram med å utvikla kunnskapen min om gestalt, bruka gestaltmetode og reflektera over kva som skjer når eg gjer det. Når me blir meir av det me er, får me saman tilgang til både det utrulege og det umulege.

Men her komme me, de umulige, hånd i hånd med de utrolige. Ikkje sei ka me ska, ikkje sei ka me må, for me ska få te det utroliga, og me må gjør det umuliga.

Frå ”Matteus 17.20” av Gunnar Roalkvam

Litteratur

Baalen, D. van (2002). Gestaltdiagnoser. I S. Jørstad og Å. Krüger (red.), Den flyvende Hollender. Festskrift (s. 14-41). Oslo: Norsk Gestaltinstitutt AS.

Baalen, D. van (2004). Awareness nok en gang. Norsk Gestalttidsskrift, 1 (2), s. 89-101.

Berg, M. (2006). Gestaltterapi og kjærlighet – en del av et større hele. I S. Jørstad & Å Krüger (red.), Gestaltterapi i praksis. Norsk Gestaltinstitutt 1986-2006 (s.103-128). Oslo: Norsk Gestaltinstitutt AS.

Buber, M. (1992). Jeg og Du. Oslo: Cappelens Forlag. Bårdsen, B (2006). Fra smerte og kaos til mestring og forutsigbarhet:

eksempel på gestaltveiledning i praksis. Norsk Gestalttidsskrift, 3(1), s. 36-47.

Hostrup, H. (1999). Gestaltterapi. København: Hans Reitzels forlag.


47

Hycner, R. & Jacobs, L. (1995). The Healing Relationship in Gestalt Therapy: A Dialogic/self Psychology Approach. Highland, NY: The Gestalt Journal Press, Inc.

Jørstad, S. (2002). Oversikt over kontaktmekanismer. I S. Jørstad og Å. Krüger (red.), Den flyvende Hollender. Festskrift (s. 73-79). Oslo: Norsk Gestaltinstitutt AS.

Moskaug, K. (2006). Den inneboende og jeg… En intrapsykisk dialog om gestaltteori. I S. Jørstad & Å. Krüger (red.), Gestaltterapi i praksis. Norsk Gestaltinstitutt 1989-2006 (s. 27-47). Oslo: Norsk Gestaltinstitutt AS.

Moskaug, K. (2007). Selv. Norsk Gestalttidsskrift, 4 (2), s. 16-26. Norsk Gestaltinstitutt AS: Hva er Gestalt? Tilgjengeleg frå:

http://www.gestalt.no/index.asp?id=26035. [Lesedato: 29. mars 2009]. Perls, F., Hefferline, R.F. & Goodman, P. (1951). Gestalt Therapy;

Excitement and Growth in the Human Personality. London: Penguin Books

Polster, E. & M. (1974). Gestalt Therapy Integrated. New York: Vintage Books.

Skottun, G. (2002). Gestaltterapi, en eksistensialistisk terapi.I S. Jørstad og Å. Krüger (red.), Den flyvende Hollender. Festskrift (s. 47-53). Oslo: Norsk Gestaltinstitutt AS.

Skottun, G. (2008). Arven etter Paul Goodman og teorien om selv nok en gang. Norsk Gestalttidsskrift, 5 (2), s. 22-32

Wadel, C. (2003). Ledelse som et mellommenneskelig forhold. Flekkefjord: Seek a/s

Wheeler, G. (1991). Gestalt Reconsidered: A New Approach to Contact and Resistance. New York: Gardner Press.

Yontef, G.M. (1993). Awareness, Dialogue & Process: Essays on Gestalt Therapy. Gouldsboro, ME: The Gestalt Journal Press.



48


49

TEORI OG PRAKSIS


50


51

DET FØRSTE MØTET

Vibeke Visnes Denne artikkelen er basert på min eksamensoppgave ved grunn-utdanningen av terapeutstudiet våren 2009. Da jeg i midten av tredje klasse åpnet egen praksis, opplevde jeg det som utfordrende å skulle få tak i klienter og hvordan å møte dem. Da min andre klient avbestilte den andre timen pr. sms og ikke fulgte opp terapien, ble jeg gående med en uavsluttet gestalt i en lang periode. Dette trigget min interesse for å se nærmere på ”det første møtet”. Jeg fant lite skrevet om dette i gestaltlitteraturen og har nå blitt oppfordret til å dele mine erfaringer og hypoteser i Norsk Gestalt-tidsskrift. Nøkkelord: Kreativ tilpasning, awareness, samspill, kontakt og autoritet. Innledning

Som nevnt innledningsvis tar artikkelen for seg hva som skjer i det første møtet med en klient. I gestaltteori har jeg funnet lite teoretisk materiale å støtte meg til som begynnende terapeut. Den gestaltterapeutiske tilnærmingsmåten er å være åpen for hva som skjer i møtet fenomenologisk (Hostrup, 1999), uten et mål for klienten. Det er likevel en viss systematikk i hvordan tilnærming til klienten foregår, blant annet i kraft av gestaltteori, vår kultur, folkeskikk, normer, fasiliteter, språk og lovverk for å nevne noe (Joyce og Sills, 2001; Hostrup, 1999).

Jeg belyser den første innledende samtalen hvor mye av grunnlaget for videre arbeid med klienten blir etablert. Som student har jeg lært mye om hvordan terapeuten skal være innrettet med sin awareness (Stevens, 1971), men lite om hvordan klienten (emosjonelt) ivaretas. I den eksistensielle tilnærmingen (Skottun, 2002) tar vi utgangspunkt i at ethvert menneske er ansvarlig for seg selv, og vi som gestaltterapeuter er således opptatt av


52

hvordan feltet (Yontef, 1993) organiserer seg. Men for en klient som kommer i terapi for første gang, kreves kanskje litt ekstra varsomhet fra terapeutens side? Er det noe spesielt vi kan være oppmerksomme på? Hvordan organiserer samspillet klient/terapeut seg? Og hvordan kommer det eksistensialistiske ansvar for eget liv da eventuelt til uttrykk i et første møte? Dette er spørsmål jeg ønsker å komme nærmere inn på i denne artikkelen. Teoretisk modell: Kreativ tilpasning (kontaktsyklusen)

Jeg har tatt utgangspunkt i den kreative tilpasningsmodellen av Perls, Hefferline og Goodman fra 1951, da den belyser ulike faser i et kontaktforløp og benyttes som et viktig grunnlag for arbeidet i gestaltterapi. Jeg har imidlertid funnet lite litteratur som støtter denne teorien i et relasjonsperspektiv. En artikkel som omhandler organisering av felt med implementering av det relasjonelle perspektivet, er Van Baalens Gestaltdiagnoser (2002). Videre støtter Wollants (2007) Van Baalens kombinasjon av awareness og kontakt.

Fritz Perls beskrev i sin første bok Ego, Hunger and Aggression (1947) de ulike fasene mennesket gjennomgår for å tilfredsstille sine behov. Han benyttet et eksempel på hvordan sult først oppleves som en fornemmelse i kroppen og hvordan mennesket kan spise. Han overførte deretter betydning av spising til mental aktivitet. I Perls, Hefferline og Goodmans Gestalt Therapy fra 1951 er denne faseteorien videreutviklet og presenteres som kreativ tilpasning. Kreativ tilpasning omtales i dag også ofte som kontaktsyklus, delt opp i forkontakt, å kontakte, endelig kontakt og etterkontakt.

Goodman, som har vært den førende penn av dette verket, skriver innledningsvis om kreativ tilpasning at: ”Prosessen av kontakt er en kontinuerlig sekvens av figur–grunn-organisering og hele prosessen er en omskiftelig bevisstgjøring av energi og interesse” (PHG, 1951, s. 403, min oversettelse) I tillegg påpeker Goodman at figur–grunn-organisering er et samspill mellom person og miljø, en prosess hvor person og omgivelser


53

samhandler. Det vil si at energi kommer både fra person og omgivelser for å møte et felles behov.

Selv om samspill således diffust omtales i PGH, så trekker Wollants inn samspill som et viktig element i teorien. Han poengterer at kontaktsyklusen er en dynamisk prosess med person og omgivelser. Han påpeker at de ulike fasene i kontaktsyklusen foregår som flere parallelle prosesser i større og mindre sykluser. Det er derfor ikke enkelt, i det virkelige liv, å dele dette opp mekanisk. For å gjøre det mulig å forholde seg til teorien og for å benytte kreativ tilpasning som et praktisk kart, er det imidlertid hensiktsmessig å dele opp fasene. Dette for enkelt å ha mulighet til å finne ut av hva som foregår i et møte med person og omgivelser på et gitt tidspunkt i en gitt figur–grunn (Wollants, 2007).

I det første møtet vil terapeuten være spesielt oppmerksom på hvordan samspillet med klienten kan sees i lys av de ulike fasene i kontaktsyklusen (Van Baalen, 2002). Blir det brudd i kontaktsyklusen, ser terapeuten på hvor og hvordan klient–terapeut gjør dette. Gestaltterapi baserer seg på at slik en person orienterer seg i terapirommet, vil være signifikant for hvordan hun/han opptrer i møtet med verden for øvrig. Terapirommet er som et laboratorium. Det er således interessant for terapeuten å være oppmerksom på hvordan samspillet organiserer seg. I det første møtet får man ofte en klar indikasjon på problemstillinger man kan ta tak i og arbeide med over tid. Dersom klienten viser at hun raskt utleverer svært intime betroelser, kan terapeuten anta at klienten også kan gjøre dette utenfor terapirommet. Hun kan raskt hoppe over forkontakt og å kontakte-sekvens. Andre klienter kan snakke om alt og ingenting i en time, og kommer ikke i kontakt med figur (PHG, 1951; Hostrup, 1999).

Den relasjonelle dimensjonen blir imidlertid ikke fullt ut dekket med kontakt-syklusen alene. Det er kombinasjonen av fenomenologisk awareness og kontaktsyklusen som utgjør et funksjonelt, terapeutisk verktøy (Wollants, 2007; Van Baalen, 2002; Hostrup, 1999). Dette kommer jeg tilbake til i drøfting av kasus.


54

Min aller første klient – Møte med Hans

Hans er en mulig samarbeidspartner som arbeider i psykiatrien. Han har signalisert interesse for å vite mer om gestaltterapi, og han driver selv med meditasjon og selvutvikling. Han vil ha en time hos meg for å vurdere egen terapi, men først og fremst for å få et innblikk i min praksis som gestaltterapeut og hvilke muligheter han har for å henvise klienter til meg.

Drøfting av timen

Timen med Hans ble en spennende og fin erfaring. Jeg stilte en del awareness-spørsmål som ga gjenklang i Hans. Videre utforsket vi hans situasjon som nyskilt og konsekvenser av dette, med blant annet barnefordelingsproblematikk. Hans fikk innsikt i valgmuligheter han ikke var klar over i forkant av timen. Jeg var oppmerksom på at jeg, sammen med Hans, hadde kontakt med awareness i alle soner (Stevens, 1971). Hans snakket lett om ting, og jeg kunne kjenne hvordan jeg ble påvirket sammen med ham. Utfordringen for meg var å ikke kontakte mange figurer, men å gripe tak i en konkret figur og holde fast ved den. Når jeg siden mentalt gikk igjennom timen, så jeg mange impulser og spørsmål som jeg velger å ikke følge. Jeg ser hvordan awareness ”gjennomsyrer” alt av arbeidet som ble gjort. Jeg leste derfor ”Awareness er ikke nok” (Van Baalen, 2002) i forberedelsen til min neste klient. Første møte med Siren, min andre klient

Kort tid etter møtet med Hans hadde jeg annonse i avisen. Dette resulterte i henvendelse fra ”drømmeklienten”. Jeg kjenner vedkommende perifert, hun er på min alder, er i en skilsmisseprosess, har barn og særkullsbarn, hun har et flott utseende og jeg har en fantasi om at hun kunne ha godt utbytte av terapi. Henvendelsen kom pr sms: ” Så at du har startet praksis. Så spennende – kan jeg få en time?”. Min umiddelbare respons var at hun var rett i min målgruppe og jeg avtalte time.


55

Verbatim

T (Terapeut):”Hei.” Jeg låser henne inn da møtet fant sted tidlig kveld. Vi småprater mens vi går opp til kontoret.

T: ”Er det ok for deg å sitte i den stolen der?”. S: (Siren): ”Ja, det går fint”. Hun setter seg ytterst på stolen med rak

rygg og smiler. T: ”Sitter du bra der?”. Jeg får tanker om at hun ikke er bevisst hvordan

hun sitter på stolen. Hun er svært anspent, og jeg tror det hadde vært behagelig for henne å synke litt mer ned. Jeg er bevisst kroppsspråk , stemme og holdning.

S: ”Ja, jeg sitter helt fint”.

Jeg tenker at Siren ikke har tilgang på sin innersone i kombinasjon med mellom- og yttersone (Stevens, 1971). Jeg er derfor veldig forsiktig med å introdusere henne for awareness på dette tidspunkt. Jeg velger en annen intervensjon som er mer kjent for henne.

T: ”Hva tenker du at jeg kan hjelpe deg med?” S: ”Jeg kjenner at selvbildet mitt er så dårlig. Før kunne jeg liksom ta

beslutninger og gjøre ting. Nå klarer jeg ingenting. Tankene bare flyr og fly, jeg er så sliten. Jeg trenger hjelp til å få orden på selvtilliten min.” (Bestilling)

T: ”mmm”.

Hun snakker med rask, klar stemme, klart blikk og sitter fremdeles rak i ryggen. Jeg tenker at hun er i mellomsonen og yttersonen og at hun er god på dette. Jeg er egentlig mest interessert i innersonen, men den virker avstengt for meg.

Hun pøser på med informasjon. Jeg kjenner at jeg blir mer og mer svimmel og ør, og mitt umiddelbare instinkt er å gi henne ”en løsning” på problemet. Jeg blir ”fanget” i en mening om det hun forteller om. Jeg er forvirret og tenker at dette er i feltet.


56

T: ”Jeg tenker at det er svært alvorlige ting du tar opp, og at dette ikke er noen enkel ”kvikk fiks” til det du legger frem.” (Jeg har en fantasi om at hun ønsker et svar/råd fra meg.) ”Jeg er opptatt av, som gestaltterapeut, at du skal finne ut hva som er riktig for deg i din situasjon. Jeg kjenner at jeg blir veldig fanget av historien din og det går helt rundt for meg. Det er vanskelig å holde de ulike tingene fra hverandre.”

S: ”Ja, det er mange ting som bare går rundt og rundt i hodet…” T: ”Jeg lurer på om du kunne tenke deg å gjøre et lite eksperiment” S: ”Ja…det kan jeg sikkert…” T: ”Det går ut på at vi setter frem to stoler. Du kan være deg nå i en

stol, og så kan du være deg i den nye byen i den andre stolen.” S: ”Ja, det er greit det.” T: ”Jeg vil at du kan kjenne etter om det er greit… Har du lyst til å

forsøke?” S: ”Ja, det kan jeg…” T: ”Jeg setter frem to stoler her. Den ene benytter du til å fortelle

hvordan du har det dersom du bor her, og den andre hvordan det kjennes ut å være i den byen du skal eventuelt flytte til.”

S: ”Jeg skjønner ikke helt…” T: ”Hvis du bare begynner, så skal jeg hjelpe deg underveis.” Drøfting av timen

Etter en vellykket time med den første klienten som var åpen for gestalt, som hadde tillit til meg som terapeut og til å erfare noe ukjent, følte jeg meg rolig, men samtidig spent, i forkant av timen med Siren. Jeg hadde også lest Van Baalens Awareness er ikke nok, for å få et bedre grep om hvordan jeg kunne tilnærme meg klienten fenomenologisk ved å gripe tak i det åpenbare. Jeg tenkte at det lå et utviklingspotensial for meg i dette etter den første timen. Da jeg i forkontakt og å-kontakte fasen stilte awareness-spørsmål til Siren og disse ga lite respons, følte jeg meg med en gang litt uviss i tilnærmingen (jeg fulgte ikke hypotesen om at hun ikke hadde


57

awareness i innersonen). Jeg stilte et spørsmål som er mer alminnelig: ”Hva kan jeg hjelpe deg med?”. Jeg våget ikke være i det som var, hvor jeg var interessert i figuren at hun ikke hadde awareness i innersonen. Jeg ble mer opptatt av hennes forventninger, uten at jeg delte dette og hva som skjedde med meg. Jeg ba henne da fortelle om sine ting og ble med henne i hektisk forvirring og desperasjon. I ettertid kan jeg se at vi ble konfluente (Jørstad, 2002), og at det var vanskelig å komme ut av forvirringen. Jeg tenker at min frykt for å ta tak i det åpenbare, som hvordan hun satt, at tankene gikk rundt og rundt og at alt var kaos – også var et symptom i feltet. Hun var nok veldig redd.

En intervensjon kunne ha vært: ”Hvordan er det når det går rundt og rundt i hodet?”, ”Kan du vise det?”, eller ”Kan du gjøre mer av det?”.

Jeg tenker at vi gjorde et slags sorteringsarbeid. Vi kontaktet mange figurer i en å kontakte-sekvens, men hun følte på prestasjonskrav og det var ikke tydelig hvordan jeg kunne hjelpe henne – som et resultat av konfluens og forvirring. Som ny terapeut tok jeg ikke ”styring” i feltet, og jeg var usikker på hvordan jeg skulle formidle gestalt uten at det ble for mye. Vi forble i en å kontakte-fase hvor nye, uklare figurer stadig dukket opp og ingen tydelig figur tro frem, bortsett fra ingen awareness i innersonen, som jeg forsøkte å skyve bort.

Siren hadde bestilt en ny time og jeg tenkte mye på hvordan jeg skulle forholde meg til henne ved neste time – jeg ”diagnostiserte” feltet. Jeg bestemte meg for å nærme meg Siren med tydeligere differensiering (Jørstad, 2002). Når jeg, ved godt mot, er på vei til neste avtale avbestiller hun pr. sms. Jeg hørte så ikke fra henne igjen, og ble gående med en uavsluttet gestalt (Perls, 1969) og følgende tanker svirret i min bevissthet: Fikk hun innsikt i en problemstilling som gjorde at hun kunne støtte seg selv i prosessen? Ble hun redd? Har hun det rett og slett bra og ikke vil prioritere terapi? Har hun ikke tid og råd eller mulighet? Gjorde jeg en dårlig jobb? Tror hun ikke på min metode?

Dette spekulerte jeg i, uten å bli noe klokere. Jeg lette etter årsaker til hvorfor hun ikke ville fortsette i terapi. Hva var det jeg gjorde? Eller ikke gjorde? Og hvordan kan jeg komme videre uten å lure meg i hjel?


58

Som gestaltterapeut er vi ikke opptatt av årsaker, men å øke awareness. Gjennom å øke min egen awareness rundt hva som ikke fungerte, både med mental gjennomgang av timen og med veiledning, fikk jeg mer innsikt i hva som hadde funnet sted:

Ved ikke å gripe tak i det åpenbare gikk jeg med i konfluens (Jørstad, 2002). Jeg hoppet fort til differensiering ved å lage et eksperiment (Zinker, 1977) med to stoler og jeg var ikke tydelig i å kontakte-fasen. Eksperimentet ble ikke godt forankret i en tydelig figur og ga derfor liten mening. I veiledning, hvor jeg spilte ut Siren, ble jeg oppmerksom på at Siren kan ha følt på mye redsel for konsekvensene av terapi, hun virket paralysert i impassen (Wheeler, 1991).

Jeg innkalte henne til en avrundingstime, hvor vi snakket om hva hun kunne forvente og selv påvirke ved, for eksempel, beslutninger. Dette gjør jeg nå som en del av introduksjonen i første time. Jeg tenker likevel at det har vært nyttig læring å være opptatt av at Siren velger å ikke følge opp terapi. Gestaltterapi er ikke det ultimate for alle. Hun vet jeg finnes her hvis hun trenger meg. Det kan jeg leve med. En erfaring rikere var jeg ekstra oppmerksom på hva jeg skulle møte min neste, nye klient med. Møte med Britt – min 3. klient

Min 3. klient kom med en annen problemstilling, men noen av erfaringene fra møtet med Siren gjentok seg. Som Siren, var hun en klient uten erfaring fra terapi overhodet. En erfaring rikere hadde jeg som mål å være litt mer forsiktig med å vise frem det gestaltiske og heller støtte meg til Yontef som skriver at ”Gestalt er først og fremst dialog” (Yontef, 1993).

Jeg hadde ingen kjennskap til klienten fra før, og hun bestilte time etter å ha lest en artikkel om meg i lokalavisen. Verbatim

T: ”Hei, (tar i hånden) mitt navn er VV.” B: ”Hei, Britt.”


59

T: ”Velkommen til meg. Vil du sitte der?” B: ”Ja det kan jeg.”

Mitt umiddelbare inntrykk er at hun er ung, i midten av 20-årene og usikker. Hun skotter nervøst opp på meg og smiler skjevt.

T: ”Er det noe spesielt du ønsker å vite om meg før vi begynner?” B. ”Nei, jeg vet ikke helt…” T: ”Har du vært i terapi før?” B: ”Nei, jeg har ikke det..”

Jeg tenker at hun er svært nervøs og synes situasjonen er skummel. Jeg får behov for å trygge henne litt. Hun har vært modig som har kontaktet og kommet til meg. Jeg blir oppmerksom på stemmen min og kroppsspråket mitt. Jeg kommer fra servicebransjen og å få kunder til å føle seg vel har jeg lang erfaring i. Det kommer meg til gode nå.

T: ”Vel, du vet at jeg heter VV. Jeg er opprinnelig fra Oslo og har bodd 10 år i S. Jeg har drevet min egen bedrift i snart 10 år, men de siste årene har jeg tatt utdanning innen gestaltterapi, for jeg ønsker å jobbe dypere med mennesker. Har du noen kjennskap til gestaltterapi?”

B: ”Nei, jeg har ikke hørt om det før jeg leste om deg i avisen.” T: ”Skal jeg fortelle deg kort hva det går ut på?” B: ”Ja, det hadde vært fint.” T: ”Kort fortalt… Er det noe spesielt som du tenkte du trengte hjelp til?” B: ”Ja, jeg har en vanskelig tid akkurat nå. Vi har alvorlig sykdom i

familien og jeg trenger hjelp til å komme meg igjennom denne tiden for jeg synes det er vanskelig. Jeg er 50 % sykemeldt på jobben.” (bestilling).

Britt blir blank i øynene, munnen skjelver og jeg ser at kroppen hennes hun stivner. Jeg får behov for å gradere prosessen (Zinker, 1977) og holder henne igjen ved å gå til mellomsonen.

T: ”Ja, det forstår jeg at kan være en krevende tid for deg.


60

Jeg kunne tenke meg å høre litt om hvordan du har det som pårørende i en slik situasjon? Jeg har ikke så mye kunnskap om dette så det hadde vært nyttig for meg å vite hva som skjer med deg, men først trenger jeg å skrive ned noen personalia. Jeg har taushetsplikt så alt vi snakker om forblir her. Jeg vil gjerne også ha navn på fastlege, men skal jeg ta kontakt med denne, så vil jeg ha tillatelse fra deg først.”

Jeg tar igjen kontrollen over samtalen slik at hun kan puste litt ut og ikke føler noe form for krav. Etter å ha tatt nødvendige personopplysninger nærmer vi oss figur om sykdom. Jeg var veldig oppmerksom på gradering i forhold til å snakke om de vanskelige tingene med Britt, hun fremsto i ubalanse og jeg tenkte kun på å støtte henne. Britt har fortsatt i terapi. Drøfting av timen

Ved første blikk på Britt ble jeg oppmerksom på en skjørhet og usikkerhet hos henne som jeg umiddelbart responderte på, ved å ta ansvar for hennes ve og vel. Jeg kom i kontakt med mye omsorg i meg selv. Så i for- og å-kontakte sekvens var dette figur for meg, hvordan kontakte hennes problematikk med høy awareness på skjørheten. Hun virket omtrent ”i prosess” når hun kom, og med en tydelig figur for hva som var hennes problemstilling. Jeg holdt henne derfor igjen ved å gå til mellomsonen, ved å snakke om praktisk informasjon. Jeg ville ikke at hun skulle være for tidlig i prosess og utlevere for mye, før vi hadde etablert et terapeut-klient-forhold. Når jeg så kontaktet hennes problem, som var at hun trengte støtte i forbindelse med sykdom, gråt hun mye og det kjentes ut som det i seg selv var endelig kontakt at hun fikk lov og ga seg lov til å gråte. Jeg støttet henne ved ¨å være der for henne” - ved å uttrykke empati og sympati for hennes situasjon. Jeg brukte siden lang tid på å avrunde timen og gjøre henne klar for å møte hverdagen ute.


61

Oppsummering

Jeg beskriver her tre forskjellige møter med ulik organisering i det første møtet. Noen generaliseringer kan jeg allikevel gjøre.

I det første møtet med klienten er det mange figurer som opptrer parallelt og som både klient og terapeut er preget av. Å være i forkontakt er usikkert, og i begynnelsen er møtet preget av høy grad av spenning på hva som skjer. Det er interessant å se hvor ulik organiseringen av feltet i de 3 kasusene er, og det er tydelig hvordan jeg kan relatere til den kreative tilpasningsmodellen i hvert kasus. I timen med Hans hadde vi en dynamisk og fin flyt i kontaktsyklusen. I timen med Siren fant vi ikke figur, vi hoppet fra forkontakt til å-kontakte og vi forble der. I timen med Britt var hun omtrent i endelig kontakt når hun kom, og jeg holdt litt igjen i forkontakt og å-kontakte fasen. Gjennom dette får jeg en indikasjon på hvordan hver av dem kreativt tilpasser seg sine omgivelser. Kontaktsyklusen bidrar til at jeg kan danne en hypotese på hvordan jeg kan tilnærme meg den enkelte klient.

I tillegg til kontaktsyklusen har jeg tidligere referert Van Baalens (2002) og Hostrups (1999) kobling av awareness til kontaktsyklusen ved det terapeutiske arbeidet. Gestaltterapiens primære målsetting er å hjelpe klienten i å øke awareness (Yontef, 1993). I verbatim kan jeg hele tiden se hvordan awareness har vært med i mitt samspill med klienten. Awareness continuum (Hostrup, 1999) er min terapeutiske radar som jeg benytter for å diagnostisere feltet (Van Baalen, 2002). Min awareness forteller meg hva jeg som terapeut oppfatter som nødvendig.

Wollants påpeker at det gestaltterapeutiske forholdet Terapeut-Klient er et Jeg–Du-forhold (Buber, 1923), men ikke et helt Jeg–Du-autentisk møte. Han hevder at relasjonen bærer preg av at klienten forteller om seg og terapeuten skal følge klienten og ikke omvendt. Det blir derfor ikke et likestilt møte. Wollants formidler at terapeuten har et større ansvar for relasjonen og at dette påkaller ekstra varlighet hos terapeuten. Perls (1947), Wollants (2007) og Hostrup (1999) definerer dette som relational awareness, hvor terapeuten først og fremst bærer ansvaret.

Etter min mening er dette viktig i forhold til hvordan jeg oppfattet mitt ansvar i relasjon med klientene. I første terapitime var relasjonen med Hans


62

enkel å forholde seg til, jeg tenker at vi hadde et så autentisk Jeg–Du-møte som vi kunne ha, terapeut–klient-situasjonen tatt i betraktning (Wollants, 2007). Med Siren fikk jeg en nyttig erfaring med hennes motstand (Zinker, 1977). Jeg var ikke beredt på å takle den, og fikk det heller ikke til. I timen med Britt var jeg blitt mer erfaren, mer bevisst mitt ansvar og fokusert på å være i det åpenbare og jeg graderte prosessen. Autoritet

Disse erfaringene, og ikke minst timen med Siren, som ikke kom tilbake i terapi, ledet meg til å tenke på områder hvor jeg har erfaring og hvor jeg har hatt suksess. Som lærer har jeg fått svært positive tilbakemeldinger og det har jeg også i mange år som leder. Hva har jeg gjort i disse situasjonene, i forhold til hva jeg gjorde når jeg tok i mot individuelle klienter i terapi? Et tema som utkrystalliserte seg på et tidlig tidspunkt, var hvordan jeg har brukt min autoritet. I klasserommet har jeg vært svært bevisst på og testet hvor mye autoritet som behøves i forhold til å bygge trygghet og intimitet for et optimalt læringsmiljø (Levine, 1979). Som leder har jeg også aktivt utøvd bevissthet rundt dette. Jeg har gradert min autoritet for at de ansatte skal føle trygghet til å ta beslutninger i hverdagssituasjoner, for så å forespørre meg i andre situasjoner. Det har også vært nødvendig med autoritet overfor kunder og samarbeidspartnere, ikke minst for å markere meg som kvinnelig næringslivsleder.

Baruch Levines (1979) modell om gruppedannelser med autoritet vs. intimitet og autonomi, har vært mitt mentale kart når jeg har evaluert min suksess i klasserommet og som leder. Ved så å overføre denne erfaringen og modellen til mine kasus, ble jeg oppmerksom på ytterligere en dimensjon, i tillegg til kreativ tilpasning og relasjonell awareness, i ”det første møtet”.

I terapirommet må terapeuten være bevisst sin autoritet for å skape trygghet for klienten. Dette er en viktig del av relational awareness (Perls, 1947; Wollants, 2007; Hostrup, 1999) og Jeg–Du-møtets spesielle karakter


63

(Wollants, 2007). I møtet med Hans lå min autoritet i kunnskap om gestalt. I møtet med Britt lå autoritet i alder, hun kunne vært min datter. I møtet med Siren var det ikke åpenbart at jeg var autoriteten. Jeg var forsiktig med å vise min kompetanse, jeg projiserte (Jørstad, 2002) mine egne erfaringer på henne, og var forsiktig med å presse henne av respekt for situasjonen.

Med bakgrunn i disse erfaringene har jeg nå et bedre styringsverktøy i møtet med klienter. Ved å gradere autoritet (kan betraktes som et eksperiment i seg selv), og gradvis introdusere gestaltisk tilnærming for klienten, opplever jeg en trygghet i rollen som terapeut. Ved å gripe tak i forståelige figurer for klienten og være bevisst i forankring av eksperimenter, kan klienter følge en viss logikk i hva de gjør i terapirommet. Etter hvert som relasjonen føles tryggere kan jeg, som terapeut, tillate meg å stole mer på det fenomenologiske. Vi kan sammen eksperimentere, her og nå, og være i det som skjer, uten behov for så mye intellektuell styring.

Jeg forundres over hvor mye informasjon jeg får i løpet av de første minuttene i det første terapeutiske møtet, og hvordan samhandling gjentar seg. Her krever forkontakt og å kontakte- sekvenser ekstra relasjonell awareness. Relasjonen er ny og sårbar, og klienten må ivaretas av terapeuten, som bærer ansvaret i kraft av å være den profesjonelle parten i relasjonen. Min påstand er derfor at det kan være et nyttig supplement for terapeuten å være bevisst Levines (1979) modell for grupper om autoritet vs. intimitet. Ved å være bevisst sin autoritet og utøve denne med awareness, vil klienten møte en terapeut som tar ansvar for relasjonen i den utstrekning det er behov for. Autoritet kan graderes på samme måte som et hvilket som helst gestaltisk eksperiment. Avslutning

Som nyutdannet terapeut, med to års permisjon midt i studiet, har jeg vært heldig å følge utviklingen av teori over tid. Den teoretiske modellen jeg benytter, kreativ tilpasning eller kontaktsyklus, har vært i større fokus den siste delen av mitt studieforløp, i tillegg til det relasjonelle aspektet som


64

særlig forfektes av Wollants og Van Baalen. Kombinasjonen av PHG, Wollants og Van Baalen utgjorde en spennende vinkling i jakten på alle de løse trådene i ”mine første møter”. Når jeg så fikk knyttet til autoritet som et eksperiment, falt mange brikker på plass i forhold til min rolle som terapeut. Jeg håper med denne artikkelen at mine erfaringer kan komme flere til nytte. Litteratur

Baalen, D.C, Van (2002a). Awareness er ikke nok. I S. Jørstad & Å. Krüger (red). Den Flyvende Hollender. Festskrift (s. 42-46). Oslo: Norsk Gestaltinstitutt AS.

Baalen, D.C, Van (2002b). Gestaltdiagnoser. I S. Jørstad & Å. Krüger (red): Den Flyvende Hollender, Festskrift (s. 14- 46). Oslo: Norsk Gestaltinstitutt AS.

Buber, M. (1923): Jeg og Du. Oslo: Cappelens Forlag (1992). Hostrup, H. (1999). Gestaltterapi: Indføring i gestaltterapiens

grundbegreber. København: Hans Reizels Forlag. Jørstad, S. (2002). Oversikt over kontaktformer. I S. Jørstad & Å. Krüger

(red), Den Flyvende Hollender. Festskrift (s. 128 – 139). Oslo: Norsk Gestaltinstitutt AS.

Joyce, P. & Sills, C. (2001). Skills in Gestalt Counselling & Psychotherapy. London: Sage

Levine, B. (1979). Group Psychoterapy: Practice and Development. Englewood Cliffs, USA: Prentice-Hall inc.

Skottun, G. (2002). Gestaltterapi, en eksistensialistisk terapi. I S. Jørstad & Å. Krüger (red.) Den Flyvende Hollender, Festskrift (s. 47- 54). Oslo: Norsk Gestaltinstitutt AS.

Perls, F., Hefferline, R. & Goodman, P. (1951). Gestalt Therapy: Excitement and Growth in The Human Personality. New York: Julian Press Inc.

Perls, F. (1969). Gestalt Verbatim. London: Bantam Books. Perls, F. (1947). Ego, Hunger and Aggression. London: Allen & Unwin.


65

Stevens, J. O. (1971). Awareness: Exploring, experimenting, experiencing. Moab, UT: Real People.

Wheeler, G. (1991). Gestalt Reconsidered: A New Approach to Contact and Resistance. New York: Gardner Press.

Wollants, G. (2007). Gestalt Therapy, Therapy of the Situation. Netherlands: Faculteit voor Mens en Samenleving,

Yontef, G. (1993). Awareness, Dialogue and Process: Essays on Gestalt Therapy. New York: The Gestalt Journal Press.

Zinker, J. (1977): Creative Process in Gestalt Therapy, Vintage Books, New York, USA.


66

SORG – KJÆRLIGHETENS PRIS

Hege Rydland Artikkelen er en omarbeidet versjon av min avslutningsoppgave ved grunn-utdanningen i gestaltterapi ved Norsk Gestaltinstitutt, og den har som hensikt å vise hvordan jeg som gestaltterapeut kontakter en klient som er i en sorgprosess. I tillegg følger noen refleksjoner over sorgarbeid i lys av erfaringer jeg har gjort, både personlige og profesjonelle. Nøkkelord: Sorgprosess, tap, kontaktsyklusen, gradering Bakgrunn

Livet har lært meg at i enkelte faser kan det være godt og nødvendig med litt ekstra støtte fra noen utenforstående for å komme videre. Min erfaring er at undertrykkelse av sorg og savn fører til at sorgen vedvarer. Ved å dele tanker og følelser etter tap, å arbeide med uferdige gestalter med hjelp av andre, har jeg kommet styrket og beriket ut av sorgprosesser. Som fersk gestaltterapeut gir det meg mening og glede å støtte klienter som er i sorgprosesser. Jo mer jeg jobber med sorgprosesser, desto mer interessert blir jeg i hvor mangfoldig, sammensatt, forløsende og berikende det kan være.

Jeg vil i det følgende synliggjøre hvordan jeg kontakter en klient som er i en sorgprosess, ved å vise deler av en kasusbeskrivelse fra egen praksis. Jeg vil ha fokus på relasjonen mellom oss, og hvordan jeg bruker awareness i forhold til hva som fins av muligheter, rent fenomenologisk, når informasjon sidestilles (Krüger, 2002). Deretter vil jeg synliggjøre hvordan jeg velger figur, arbeidshypotese og intervensjon, med den hensikt å bidra til å øke klientens awareness og derigjennom potensialet. Sekvensen er skrevet på bakgrunn av egne prosessnotater og blir derfor ikke gjengitt ordrett. Klienten er anonymisert, og noen opplysninger er endret.


67

Med sorg mener jeg en tapsreaksjon, som for eksempel bortgang av nær slektning, eller plutselig eller progressivt forløp av fysisk eller psykisk sykdom (Cullberg, 1983). Hva som er støtte for den enkelte, vil variere, siden ethvert menneske er unikt og opplever sorgen eller tapet ulikt. Jeg vil aldri vite hvordan en annen opplever sorgen eller virkeligheten fullt ut, noe som gjør meg ydmyk som terapeut. Noen takler sorg og tap bedre enn andre, og rammebetingelsene for sorgarbeid er ulike. Som terapeut ønsker jeg å bidra til at klienten selv henter frem ressurser for å romme sorgen, uten at den overskygges av smerten over tapet. Jeg er også opptatt av at tap og sorg gir en mulighet for å vokse som menneske. Som et bakteppe for dette arbeidet har jeg et menneskesyn som rommer en tro på at alle har muligheter for å realisere mer av potensialet i seg, særlig med støtte, tillit og tilstedeværelse. Å bearbeide sorg

Josefine er en jente på 22 år som har erfart mange tap av nære familiemedlemmer. Bestillingen hennes var opprinnelig at hun ønsket hjelp til å bearbeide sorgen etter at hun mistet faren sin. Faren døde brått av hjertesvikt for snart tre år siden. Det viser seg at hun også mistet farmoren og farfaren tett opp til farens død, i tillegg til at broren døde brått da hun var 9 år gammel. Klienten bor alene i egen leilighet og har jevnlig kontakt med moren. Hun har i løpet av terapiforløpet avsluttet et jobbengasjement og er nå student. Hun har gått hos meg jevnlig i over et halvt år.

Jeg velger å ta med noen observasjoner fra vårt aller første møte, fordi dette har vært nyttig for meg å tenke tilbake på i det videre terapiforløpet. Jeg husker godt første gang hun kom inn i rommet. Øynene hennes kontaktet meg tidlig, uten ord, og de var vakre, store og blanke av tårer allerede da hun hengte fra seg jakken. Jeg ble berørt og kjente jeg ønsket å være der for henne. Jeg tenkte jeg hadde erfaring med egen sorg over å ha mistet far for tidlig, noe som nå trygget meg. Hun delte sakte og snakket lavmælt med få ord og var rolig i kroppsbevegelsene. Hun holdt øyekontakt med meg, og øynene så litt spørrende og avventende ut, akkurat som om


68

hun forventet noe av meg. I møte med henne ble jeg nysgjerrig og aktiv, og jeg kontaktet med spørsmål, noe jeg ble mer bevisst på underveis i terapiforløpet. Det var et fint første møte, og jeg følte meg virkelig takknemlig for tillitten hun viste meg, og for at egen bearbeidet sorg styrket meg i møte med henne.

Det er ikke alltid hun har vært sorgfull når hun kommer, og da har vi jobbet med andre temaer. Jeg velger å gjengi deler av vår tredje time, da sorgen over faren igjen blir figur. Jeg tenker hun ser rolig og trygg ut da hun kommer inn i rommet. Vi setter oss etter hvert. Jeg kaller henne K (klient), og meg T (terapeut) i dialogen under.

K: Jeg gruer meg til datoen pappa døde, nå nærmer den seg. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre! I tillegg er det så mørkt, tungt og trist om høsten og vinteren.

Øynene hennes blir blanke mens hun snakker.

T: Hva gruer du deg til spesielt?

Jeg legger merke til de blanke øynene, jeg hører hun gruer seg, og så sier hun noe om at det er tungt om høsten. Tårene gir meg tanker om at hun har behov for å være i sorgen, at hun ikke tillater seg å føle sorg etter ”så lang tid”, som hun selv tidligere har uttrykt det. Jeg vet ikke hvordan jeg skal gå frem og stiller i stedet et spørsmål.

K: Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre den dagen, jeg gruer meg en hel uke i forveien. Hva skal jeg og mamma gjøre?

Hun ser på meg med spørrende øyne.

T: Du og moren din?

Jeg har forrige terapitime i minne, da vi jobbet med å sette grenser overfor moren. Jeg legger merke til at hun har sagt to ganger at hun ikke vet hva de skal gjøre, noe jeg tenker vi kanskje kommer tilbake til.

K: Ja, vi skal på Finnskogen sammen. T: Har du lyst til å dra på Finnskogen med moren din?

Jeg er nysgjerrig på om det bare er morens behov.


69

K: Ja, jeg har lyst. Det var mammas idé. T: Hm. Kanskje dere kan ta med et bilde av faren din, tenne et lys og

være sammen alle tre, og la det som kommer, komme?

Jeg sier ”alle tre” uten å være klar over det. ”Jeg forsnakket meg visst,” sier jeg og smiler forsiktig.

K: Vi hadde med lys og bilde i fjor, da vi også var bortreist. Ja, det kan vi gjøre, det var fint i fjor. (Hun smiler, og det virker som om ordene kommer lettere.) Det er så vanskelig når jeg forteller til vennene mine at jeg skal til Finnskogen. De sier bare at jeg er så heldig, de skulle gjerne ha reist til Finnskogen! Det vet ikke hvor vondt det egentlig er, og at jeg gruer meg og er veldig lei meg. (Tårene kommer igjen.)

Jeg får tanker om at hun er litt oppgitt og tror det er feil at hun ennå ikke er ferdig med sorgen, i hvert fall overfor vennene sine. Jeg får også tanker om at hun kanskje ikke har noen å dele disse følelsene med, og jeg ser øynene hennes blir blanke. Arbeidshypotesen jeg jobber videre ut fra, er at nettopp det hun motsetter seg, det å sørge over faren, vedvarer (Beisser, 1970). Jeg tenker også at det kanskje er noe usagt, noe uferdig i relasjonen i forhold til faren, særlig siden han døde brått. Jeg forfølger figur sorg/relasjon far:

T: Jeg har et forslag: Kan du late som om faren din er her, og at han sitter i denne stolen? Så kan du si det du har behov for, direkte til ham.

K: Ja vi kan prøve.

Jeg finner frem en stol. Jeg ber henne også om å beskrive faren fenomenologisk.

T: Hvordan ser han ut? Hvilken hårfarge har han? Briller, klær, alder? Kan du forestille deg at han sitter i stolen foran deg?

K: Ja, han har mørkt hår, skjegg, briller, olabukse og rutete skjorte på seg. Han er rundt 50 år.

T: Hva vil du si til ham?


70

K: Jeg savner deg sånn! Jeg savner at du spør om hvordan jeg har det!

Blikket er rettet mot stolen som om han satt der, og tårene renner. Jeg foreslår at hun setter seg i stolen til faren og er han, for å erfare en dialog. Hun setter seg i den andre stolen, men sier det blir for vanskelig. Jeg graderer stolarbeidet til at hun blir sittende i egen stol og snakker til faren i den tomme stolen.

T: Forestill deg at faren din spør deg om hvordan du har det. K: Jeg har det ikke noe godt!

Stemmen høres fortvilet ut, og gråten kommer sterkere. Hun ser rett frem, som om han sitter der i stolen. Jeg er stille og kjenner selv sorg og fortvilelse i hjerteregionen. Det er sterkt å se ansiktsuttrykket hennes, som uttrykker fortvilelse og lengsel.

T: (Etter en stund) Hva er du savner? Si det til faren din.

Her blander jeg meg inn. Hun har det ikke noe godt, og jeg får en fornemmelse av at hun lever med savn etter noe verdifullt som har vært. Jeg tenker det kan være godt å sette ord på det usagte. Her bruker jeg fornemmelser fra egen livserfaring, og spørsmålet gir gjenklang hos henne.

K: Jeg savner at du ringer og spør om hvordan jeg har hatt det i dag, hvordan det går. Jeg savner å kunne spørre deg om råd, du hadde alltid et svar. Jeg savner at vi lager mat sammen.

Hun er roligere og gråter ikke lenger. Hun blir stille og ser først på den tomme stolen og så på meg. Jeg får tanker om at det er godt for henne å dele og sette ord på hva hun savner. Jeg får en fornemmelse av at det er mer som er usagt, og kontakter igjen med et spørsmål.

T: Er det noe mer du vil si til ham før vi avslutter? K: Du skulle vært med på reisen! T: Hvilken reise? (Jeg blir forvirret og ønsker å forstå.) K: Til Finnskogen.

Hun smiler forsiktig og ser på meg med tårefylte øyne. Jeg får fantasi om at hun tenker på forsnakkelsen min (”alle tre”), uten å si noe om det. Vi ser på


71

hverandre, og det er stille. Jeg får en opplevelse av endelig kontakt, vi er sammen i sorgen. Jeg får også en følelse av at vi er i ferd med å avslutte, deler dette og setter etter hvert bort stolen.

T: Hvordan var dette for deg?

Jeg er nysgjerrig på hva hun vil ta med seg, særlig fordi det er første gang hun har erfart stolarbeid.

K: Det var godt å si hva jeg savnet. Han hadde alltid et svar, det ordner seg, dette greier du. Mamma bekymrer seg mer og kan spørre ”Greier du dette, da?” Pappa inspirerte meg og motiverte meg.

T: Jeg fikk en fantasi om at han så deg og var god til å lytte til deg. Jeg får lyst til å dele hva som skjer med meg når du gråter og er trist. Vil du høre?

Jeg tenker at hun har vist seg sårbar og vil gjerne gi henne feedback, siden hun holder tilbake vonde følelser overfor venner.

K: Ja, gjerne (litt forlegent). T: Jeg blir berørt, og jeg føler en takknemlighet over at du viser meg

tillit. Du minner meg på at for meg er det også noe vakkert med sorg, at sorgen kan være et uttrykk for at det har vært og er en dyp kjærlighet der. Hvordan er det for deg at jeg sier det?

K: Det er fint. Det som er så leit, er at jeg ikke sa til ham at jeg var glad i ham da han levde. Da var alt greit, og han var der bare, og jeg holdt på med mine greier.

Jeg ser øynene blir blanke igjen.

T: Ja, jeg forstår det er leit å tenke på. Jeg får tanker om at han så det og merket det selv om du ikke sa det med ord. Du sier det nå, og så sa du i stad noe om hvor mye du savner ham. Som forelder selv tenker jeg at han var glad for at du hadde det greit.

Jeg merker mine ord får henne til å gå bort fra gråten, og tenker det kanskje er dumt.


72

K: Ja. (Hun ser på meg og ser roligere ut.) Det er først når han er borte, jeg skjønner hva jeg hadde. Jeg skjønte det ikke da, jeg tok det for gitt.

I resten av timen er hun ganske stille, og jeg blir den aktive og stiller noen spørsmål og deler noen erfaringer når det gjelder å holde tilbake følelser overfor venner. Jeg sjekker ut om hun opplever jeg deler for mye, noe hun ikke synes. ”Du setter ord på mye av det jeg føler som jeg ikke får sagt, og det er bare fint.” Noen refleksjoner over kasus

I drøftingen under knytter jeg refleksjonene opp mot kontaktsyklusen (forkontakt, å kontakte, endelig kontakt, etterkontakt), dvs. hvordan vi kreativt tilpasser oss hverandre (Perls mfl., 1951/2006).

Det er lett å kontakte Josefine med spørsmål, og spørsmål kan sies å være et fenomen i feltet (van Baalen, 2002). Jeg blir også oppmerksom på at vi begge kan holde litt tilbake sammen, vi retroflekterer (Wheeler, 1991). Jeg tenker det er viktig for Josefine å bli sett og lyttet til. Jeg opplever henne som svært god til å lytte selv. Hun har sagt hun trenger å føle seg trygg før hun deler hvordan hun har det, noe som bidrar til at jeg går litt forsiktig frem. Det har blitt tydeligere for meg at jeg lett kan kontakte enkelte klienter som holder en del tilbake, med spørsmål, enten for å få mer informasjon eller for å vise interesse. Av og til fungerer det bra, særlig når jeg spør om hva og hvordan, og hvis jeg har en klar intensjon, som for eksempel å gjøre en gryende figur tydeligere eller øke awareness. Andre ganger kan spørsmål bringe oss bort fra her og nå (til forklaringer og tanker om), og da særlig i situasjoner når jeg ikke helt vet hva jeg skal si eller gjøre. Det er ikke feil, men når jeg blir klar over det, kan jeg velge å gjøre noe annet, enten komme med påstander eller dele awareness, og erfare at det blir mer bevegelse i energien (Oma, 2008). I arbeidet med Josefine skjer nettopp dette. Når jeg deler av egne erfaringer, awareness, tanker og følelser, deler hun også mer, og det blir mer bevegelse.


73

I arbeidet ovenfor går vi raskt til kontaktefasen (Latner, 1992), og vi blir der en stund. Josefine kontakter meg med øynene, og jeg kontakter med blikk tilbake og med spørsmål. Det er flere figurer jeg blir oppmerksom på at jeg kan forfølge. Blanke øyne, utsagn om at hun gruer seg, hun vet ikke hva hun skal gjøre, og utsagn om at hun opplever høsten som mørkt og tung. Jeg velger å kontakte med flere spørsmål (grue seg, relasjon til mor). Jeg er redd for å gå for raskt frem og dermed avvise henne, og jeg trenger mer informasjon for å bli tryggere på valg av figur og intervensjon – hun har ikke erfart stolarbeid før – selv om jeg tidlig får en hypotese om at hun har behov for å være i sorgen. Jeg holder meg også tilbake i forhold til spørsmålet om hva de skal gjøre, hvor jeg automatisk tenker at vi som gestaltterapeuter ikke skal gi råd, et introjekt (Jørstad, 2002). Først da jeg kommer på hva jeg har lest i boken Ung Sorg (Gjestvang & Slagsvold, 2008), kommer jeg med et forslag. Det å forberede høytider, ferier og merkedager kan være hensiktsmessig for sørgende, nettopp for å unngå å bli overrumplet av sorg og savn, på dager hvor minnene kan bli sterkere.

Det er først da tårene viser seg igjen mens hun snakker om vennene sine, at jeg velger å forfølge figuren sorg og foreslår stolarbeid med faren. Jeg kontakter med å ta regi i forhold til projeksjonsstolen (Zinker, 1978) og stiller noen fenomenologiske spørsmål for å tilrettelegge for eksperimentet, som hun ikke har erfart før. Min hypotese er at hun ikke kan tillate seg å sørge så lenge etterpå. Hun opplever det som vanskelig å spille faren, og jeg nedgraderer (Zinker, 1978) ved å be henne forestille seg hva faren ville si. Ved hjelp av projeksjonsstolen får hun uttrykt at hun har det vondt, og hun får kjent på sorgen og savnet etter ham. Jeg tenker det er godt for henne å si hva hun savner, og å snakke om faren sin (Gjestvang & Slagsvold, 2008).

Josefine snakker også lettere etter at jeg har delt hva det gjør med meg når hun gråter og viser sorgen. Hun får satt ord på at hun er lei seg for at hun ikke fikk sagt hvor glad hun var i faren da han levde. Dialogen flyter mellom oss, og det er et øyeblikk av endelig kontakt (Johansen, 2006), særlig når vi ser hverandre i øynene og hun sier: ”Det er først når han er borte, jeg skjønner hva jeg hadde. Jeg skjønte det ikke da, jeg tok det for gitt.” Jeg kjenner også tristhet, kjenner meg igjen og tenker på min egen far


74

som er død, og som jeg var svært glad i. I etterkontakten stiller jeg igjen noen spørsmål og deler noen erfaringer i forhold til å dele følelser overfor venner, mens hun blir stille og ettertenksom. Når jeg spør hva hun tar med seg, sier hun at det er godt å få sagt hva hun savner med pappa.

Jeg tenker jeg i dette arbeidet støtter Josefine ved å legge til rette for et eksperiment som gjør at hun erfarer å være i sorgen, samtidig som hun snakker direkte til faren som døde brått. Hun snakker ikke lenger om, men til, her og nå. Jeg tenker vår dialog også kan være helende for henne. Hun erfarer at hun rommer sorgen, og hun får bearbeidet en uferdig gestalt når hun får uttrykt noe av det hun føler og har følt overfor faren sin (Crocker, 1999). Hun erfarer dessuten å være sammen med noen i sorgen, hun gråter (forløsende i seg selv), hun vet jeg blir berørt, og hun gir uttrykk for at det er godt. Det å dele og dermed komme ut av isolasjon er også i andre sammenhenger et tema for henne i terapirommet. Nye erfaringer i terapirommet kan dermed bidra til at klienten tar i bruk mer av potensialet i seg også utenfor terapirommet og dermed tar mer ansvar for egen livsprosess (Perls mfl., 1951/2006).

Josefine savner farens råd og oppmuntring, noe som har blitt tydeligere i situasjoner hvor hun står overfor valg (studier, kjøp/salg av leilighet). Jeg er blitt mer bevisst på egen rolle som terapeut, at jeg ikke er faren hennes, og jeg er redd for å påvirke henne for mye, noe jeg også deler. Samtidig er hun ung og trenger støtte. Jeg er opptatt av å bygge awareness og bidra til at hun finner egne svar (Yontef, 1993). I en time kom vi frem til at hun kunne jo spørre faren selv om han var død: Hva ville faren din ha sagt? Hun forteller hun av og til forestiller seg denne dialogen, og at det støtter henne. Jeg tenker det styrker henne fordi han representerer en stemme i henne som har tro på henne og hennes evner, noe som hun også etter hvert integrerer i sin egen selvoppfattelse. Da sorgen ble sterkere ved juletider, tegnet hun sorgen etter mange tap i nær familie, og gjennom prosessen dukket motpolen (Polster & Polster, 1974) opp: de gode følelsene og kjærligheten som også fikk et uttrykk. Hun avsluttet den timen med en ro, og det var godt å høre henne si at hun rommer både gleden og sorgen.


75

Noen tanker om sorgarbeid

Jeg tenker at sorgens smerte forteller om noe godt som har vært, og som bæres videre som savn og minner. Sorgreaksjoner og forløp skjer forskjellig, og det finnes ikke en ”riktig” måte å sørge på. Hvordan sorgen oppleves og mestres, er avhengig av mange forskjellige faktorer. Livssituasjon, tidligere livserfaringer, alder, type tap, tro, relasjonen til den en har mistet, nettverk i omgivelsene er noen viktige faktorer, og for ytterligere gjennomgang av disse med flere viser jeg til boken Sorg (Bugge mfl., 2002), hvor det skilles mellom individuelle faktorer, familie/relasjonelle faktorer og situasjons- og samfunnsfaktorer.

For noen vedvarer sorgen lenge etterpå, og noen ganger handler det om uferdige gestalter (Korb mfl., 1989). Kanskje noe er usagt, eller kanskje gnager ubearbeidede følelser som for eksempel skyldfølelse i forhold til den en har mistet. Noen kommer videre med å skrive brev til den som er borte, og for andre hjelper det å skape/tillate en indre representasjon av den døde, et indre rom for minner og savn. Atter andre igjen finner støtte i å føre en dialog med den som er borte, og da kan stolarbeid være en fin metode. I sorgprosesser er ofte fokuset til klienten på minner og det som kunne ha vært. Dette er også en her og nå opplevelse (Stern, 2007). Som gestaltterapeut er jeg opptatt av at klienten blir klar over hva hun gjør i øyeblikket, hvordan hun gjør det, og hva hun velger å gjøre når hun blir oppmerksom på dette, at hun ser hun har et valg (Skottun, 2002).

Det å dele sorgen med andre ser ut til å være en fellesnevner som hjelper mange, enten det skjer i nær omkrets, terapi eller sorggruppe (Opaas, 1989). Sorggruppedeltakere for unge som har mistet søsken som har tatt sitt liv,1 forteller at det hjelper å snakke med noen som selv har erfart sorg, særlig samme type tap. Når jeg spør Josefine og sorggruppemedlemmer om hva de trenger fra omgivelsene for å få støtte, er det mange som svarer det samme: ”Jeg trenger at noen bryr seg og spør hvordan jeg har det, selv om det har gått litt tid etter tapet.” De forteller at mange venner kvier seg for å spørre fordi de ikke vet hva de skal si. ”De trenger ikke si noe, bare lytte” (Josefine). Gruppedeltakere forteller også at 1 Jeg er medgruppeleder i en sorggruppe i regi av Fransiskushjelpen.


76

det kan hjelpe at arbeidsgiver og kollegaer vet om sorgen, og at det tas hensyn til at de har dårlige dager på jobben. En annen fellesnevner er at det hjelper å snakke om den som er død, særlig om positive minner. ”Hvem var egentlig søsteren eller broren din?” er et spørsmål flere ønsker. Det oppleves fint når andre minnes den døde og deler det. Flere gir også uttrykk for at de kan oppleve venner som ikke har erfart tap, som overfladiske og opptatt av uviktige ting. Dette bidrar til at den sørgende selv lettere kan isolere seg og føle seg ensom.

Positive konsekvenser sorggruppemedlemmer gir uttrykk for, er at de selv er blitt mer takknemlige for livet og mennesker de er glad i, samtidig som de føler seg mer modne, at de reflekterer mer over døden og hva som kommer etterpå, og ikke minst over hva som er meningsfullt i livet nå.

En sentral kriseteori når det gjelder sorgarbeid, er beskrevet i boken Mennesker i krise og i utvikling (Cullberg, 2004). Forfatteren beskriver sorgforløpet i fire faser: sjokkfase, reaksjonsfase, bearbeiding eller reparasjonsfase og nyorienteringsfase. Fasene behøver ikke nødvendigvis å komme etter hverandre i en tidsrekkefølge, og de går over i hverandre, noe som også fremkommer i artikkelen ”Myths of coping with loss” (Wortman & Silver, 1989). Noen ganger kan det hjelpe å gå tilbake til tidligere faser for å akseptere at tapet er endelig, eller gi sorgen fritt utløp ved å fortelle gjentatte ganger hva som har skjedd, mens andre ganger trengs et lite dytt for å komme videre. Det er av og til en hårfin balanse mellom det å romme og være i sorgen, uten å dyrke den, og det å se fremover. Sorgreaksjoner kan også komme mange år senere, trigget av en eller annen situasjon som fremkaller minner. Avslutning

Som gestaltterapeut tenker jeg at jeg kan støtte og kontakte klienter i sorgprosesser i terapirommet på så uendelig mange måter, avhengig av hvilken kontaktform og figur jeg blir oppmerksom på. Det kan være å se, lytte, dele awareness og erfaringer, bli berørt, ta regi, stolarbeid, tilrettelegge, påpeke det åpenbare, være sammen med, stille spørsmål,


77

komme med påstander, være stille, nikke, speile, bekrefte, gjenta osv. Det viktigste som trer frem for meg, er å møte klienten der han eller hun er, forfølge figurer som dukker opp, med respekt og tillit, og å evne å romme sterke og smertefulle følelser, samtidig som jeg tilrettelegger for å synliggjøre fremtidshåp og muligheter.

Min påstand er at vi sørger for lite! Forståelsen av sorg, sorgfaser og sorgarbeid har også endret seg betydelig de seneste årene og handler ikke lenger bare om sorg ved dødsfall (Bugge mfl., 2002). Andre situasjoner som abort, samlivsbrudd, fysisk og psykisk sykdom eller funksjonshemming og tapt kjærlighet medfører også ofte sorgreaksjoner og kan med fordel håndteres som sorgprosesser. Ved å gi mer plass til sorgen og alle følelsesmessige reaksjoner som kan følge med, skjer ofte noe forløsende, noen ganger nesten magisk, noe annet dukker også opp (Beisser, 1970). Ved å tillate følelser som smerte, fortvilelse, redsel, angst, skyldfølelse, sinne, tristhet, håpløshet, meningsløshet, redsel for nærhet og for å miste igjen, savn og lengsel, blir det også mer rom for motpolene som glede, kjærlighet, dybde, livslyst, håp, undring over livets og dødens mysterier og takknemlighet for det en har.

Litteratur

Baalen, D. C. van (2002). Gestaltdiagnoser. I S. Jørstad og Å. Krüger (red.),

Den flyvende Hollender. Festskrift (s. 14-41). Oslo: Norsk

Gestaltinstitutt AS.

Beisser, A.R. (1970). Paradoxial Theory of Change. I J. Fagan & I.L.

Sheperd (red.), Gestalt Therapy Now: Theories, Techniques,

Applications (s. 77-80). Palo Alto, CA: Science and Behavior Books.

Bugge, K.E., Eriksen, H. & Sandvik, O. (2003). Sorg. Bergen:

Fagbokforlaget.

Crocker, S. F. (1999). A Well-Lived Life: Essays in Gestalt Therapy.

Cleveland: Gestalt Institute of Cleveland Press.


78

Cullberg, J. (1983). Mennesker i krise og utvikling. Oslo: H. Aschehoug &

Co.

Gjestvang, B. & Slagsvold, M. (2008). Ung sorg. Oslo: Aschehoug & Co.

Hostrup, H. (2004). Gestaltterapi: Indføring i gestatterapiens grundbegreber.

København: Hans Reitzels Forlag.

Johansen, S. (2006). Her og nå. I S. Jørstad og Å. Krüger (red.),

Gestaltterapi i praksis (s. 81-102). Oslo: Norsk Gestaltinstitutt AS.

Jørstad, S. (2002). Kontaktmekanismer. I S. Jørstad og Å. Krüger (red.),

Den flyvende Hollender. Festskrift (s. 73-79). Oslo: Norsk

Gestaltinstitutt AS.

Korb, M. P., Gorell, J. & Van De Riet, V. (1989). Gestalt Therapy: Practice

and Theory. Boston: Allyn and Bacon.

Krüger, Å. (2002). Gestaltterapeutisk metode: Fenomenologi i teori og

praksis. I S. Jørstad og Å. Krüger (red.), Den flyvende Hollender.

Festskrift (s. 55-60). Oslo: Norsk Gestaltinstitutt AS.

Latner, J. (1992). The Theory of Gestalt Therapy. I E. C. Nevis (red.),

Gestalt Therapy: Perspectives and Applications. Cleveland: The

Gestalt Institute of Cleveland Press.

Oma, Å. (2008). Fra utmattelse til vitalitet. Norsk Gestalttidsskrift 5(1), 5-16.

Opaas, M. (1989). Sorggruppehefte. (Artikkel basert på Prosjekt Sorg og

Omsorg. Organisering av det lokale støttearbeidet (1986 – 1991). Et

samarbeidsprosjekt mellom UoH-sektor/Universitetet i Bergen,

finansiert av Norges Forskningsråd). Oslo: Fransiskushjelpen.

Perls, F., Hefferline, R. & Goodman, P. (1951/2006). Gestalt Therapy:

Excitement and Growth in the Human Personality. London: Souvenir

Press.

Polster, E. & Polster, M. (1974). Gestalt Therapy Integrated. New York:

Vintage Books.


79

Skottun, G. (2002). Gestaltterapi, en eksistensialistisk terapi. I S. Jørstad og

Å. Krüger (red.), Den flyvende Hollender. Festskrift (s. 47-54). Oslo:

Norsk Gestaltinstitutt AS.

Stern, D. N. (2007). Her og nå: Øyeblikkets betydning i psykoterapi og

hverdagsliv. Oslo: Abstrakt Forlag. Zinker, J. (1978). Creative Process in Gestalt Therapy. New York: Vintage

Books.

Yontef, G.M. (1993). Awareness, Dialogue & Prosess: Essays on Gestalt

Therapy. New York: The Gestalt Journal Press, Inc.

Wheeler, G. (1991). Gestalt Reconsidered: A New Approach to Contact and

Resistance. New York: Gardner Press, Inc.

Wortman, C. B. & Silver, R. C. (1989). The Myths of Coping with Loss.

Journal of Consulting and Clinical Psychology, 57(3), (s. 349-57).

Washington, DC: American Psychological Association.


80

DRØM – DEN ÆRLIGE OG FORUNDERLIGE SIDEN I OSS SELV Liv Teigen Denne artikkelen bygger på min avsluttende eksamensoppgave ved NGI våren 2008. Gjennom to kasus vil jeg vise hvordan jeg bruker teorien om projeksjon i drømmearbeidet. Nøkkelord: drøm, projeksjon, indre bilder Innledning

Jeg vil her dele noen erfaringer om hvor utrolig spennende og forunderlig det kan være å utforske drømmer og symboler i arbeid med klienter. Selv oppdaget jeg denne formen i arbeid med mine egne drømmer og symboler. Det var når jeg jobbet med drømmer i terapi, at jeg erfarte dyp innsikt og aha-opplevelser. Jeg begynte å fortelle venner og familie om min interesse. Da begynte de ofte å fortelle om en drøm de hadde hatt, og så ble det drømmeutforskning på kjøkkenet, i stuen, i skogen og på telefon. Det ble både tårer og latter og nye oppdagelser.

Anne

Navn og arbeidsplass er anonymisert. Anne er en voksen kvinne på 56 år som jobber i helsesektoren, og hun har gått i terapi hos meg i ca. 10 måneder. Hun ble skilt for en del år siden og har to voksne barn som bor for seg selv. Jeg har erfart fra tideligere terapi med Anne at hun bekymrer seg mye for barna, og jeg tenker at hun har en del meninger om hvordan barna burde leve livet sitt.

I timen før denne hadde Anne tatt opp en kort drøm, der en stemme hadde sagt at sønnen hennes var død. Jeg prøvde å jobbe med drømmen i den timen, men det fungerte ikke. Anne bekymret seg så veldig for sønnen


81

(Jan), så hun var mer opptatt av å snakke om drømmen enn å spille den ut. Hun hadde ikke fått tak i Jan før hun kom til timen, og han ble fokus for henne. Hun ringte til meg etter timen og fortalte meg at hun hadde fått tak i ham, og at han hadde det bra.

Når Anne nå kommer, smiler hun og sier litt om forrige time. Hun nevner at hun er glad for at alt var vel med Jan. Jeg kjenner jeg også er lettet.

Jeg: Det var godt å høre, Anne. Anne: Ja, det syns jeg også, men det er så rart. Jeg har hele tiden lurt på

hva den drømmen egentlig var for noe. Hvorfor skulle jeg få en stemme som sa at ”sønnen din er død”? Jeg har tenkt på alt mulig helt siden jeg hadde denne drømmen. Jeg har også snakket med venner om den.

Da Anne sier dette, får jeg en hypotese at dette kan være en drøm som viser en åpen gestalt. Det er noe hun ikke kan glemme. ”Hvorfor skulle jeg ha en slik drøm?” Drømmen er fortsatt åpen i henne, og hun undrer seg. Ifølge Ole Vedfelt syntes Perls at det ideelle var å lære gjennom oppdagelse, uten å skulle gå til analyse og forklaringer (Vedfelt, 2007). Jeg kjenner jeg får mye energi på drømmen. Jeg velger bare lyden av stemmen og ikke selve budskapet ”sønnen din er død.” Jeg får også en hypotese om at Anne kan holde noe tilbake, noe hun ikke tør å si til meg, at jeg drev en ”død” terapi for henne. Isadore From så drøm som en retrofleksjon, et budskap fra klienten til terapeuten (Hostrup, 1999), men energien min går ikke der. Jeg kjenner meg litt stiv i ryggen og puster kort. Jeg blir oppmerksom på at jeg grøsser litt, som om jeg kan fornemme suset av mystikk

Jeg: Vi kan prøve drømmen på nytt, Anne, og se hva som dukker opp, vil du det? Anne: Ja, det kunne vært spennende å prøve en gang til, for nå vet jeg at

Jan har det bra, så da kan det ikke handle om ham. Jeg: Ok, når du nå hører denne stemmen her og nå, er den høy, er det

mann eller kvinne?


82

Stemmen også kan være et budskap til Anne, et eksistensielt budskap fra Anne til henne selv.

Anne: Jeg tror det er en mann, og stemmen er bestemt, men ikke så høy. Jeg: Hvor kommer stemmen fra, høyt oppe, framfor deg eller hvor? Anne: Den kommer rett framfor meg.

Brått dukker det opp en tanke om at stemmen treffer Anne på en måte, som om noe vil si henne noe. Jeg kjenner jeg grøsser litt igjen.

Jeg: Hvor treffer stemmen deg? Anne: Å, det er som den vil vekke meg, og den treffer meg her.

Hun holder begge hendene i mellomgulvet og bøyer seg litt framover. Jeg blir aware at jeg holder pusten, og at jeg sitter framoverbøyd mot henne. Når hun tar hendene til brystet og bøyer seg brått fram, tenker jeg hun er kongruent: Hun både sier at stemmen treffer, og hun reagerer med kroppen.

Jeg: Stemmen vil vekke deg?

Jeg kjenner igjen at jeg grøsser litt.

Anne: Å, ja jeg … jeg tror jeg blir vekket av min sønn.

Her tenker jeg Anne blir aware på at det hun har drømt og som hun har projisert ut, gir henne mening. Jeg tenker hun er i kontakt med noe i seg selv.

Jeg: Vekket av sønnen din? (Jeg er litt forvirret, for hun sa at Jan hadde det bra.)

Anne: Jeg mistet et barn for mange år siden, men mannen min nektet å snakke om ham etter at han døde, og han ville heller ikke at jeg skulle snakke om ham. Han syntes vi skulle gjøre det beste og komme oss videre. Jeg har nesten aldri fått snakket om ham etterpå.

Tårer renner og renner. Jeg kjenner alvor og sorg når jeg hører henne fortelle om barnet som døde, og at hun ikke fikk lov til å sørge og snakke om sønnen deres etterpå.


83

Jeg: Anne, jeg kjenner jeg blir alvorlig og berørt når du fortelle at du har mistet et barn, og det er helt greit for meg at du sørger nå.

Hun gråter høylytt. Vi sitter en stund sammen, og jeg tar henne forsiktig i hånden og holder den. Jeg velger å se om jeg kan få henne til å projisere sønnen ut, si navnet hans, hvordan han ser ut, og hvordan han er. Jeg vil se om hun nå kan ta farvel med sønnen som døde så brått. Det holder ikke å snakke om, hun må faktisk ta historien om sønnen fra der og da til her og nå. Hun må omgjøre sine tanker om ham fra fortiden til handling i nåtiden. Hun kan ikke gjøre dette med å gjenfortelle historien; hun må gjenoppleve ham (Perls, 1969).

Etter en stund spør jeg henne om hun kan fortelle meg litt om sønnen, hvordan han ser ut, hva han heter, og hvordan han var som barn. Hun forteller om en liten gutt på ett år med lyst krøllete hår. Han het Even.

Anne: Even var alltid så blid.

Hun smiler litt. Det dukker opp et bilde i meg av en liten gutt med lyst hår i blå bukser og hvit trøye. Han smiler og holder en liten myk figur i hånden. Jeg velger å dele bildet, for å se om jeg kan øke hennes awareness.

Jeg: Anne, det dukker opp et bilde i meg, og det er som jeg kan se Even for meg i rommet her. Jeg kan se ham for meg i blå bukse og hvit trøye, og han står og smiler.

Anne: Å, men han hadde på seg blå bukse og hvit trøye den dagen han døde.

Mer tårer kommer. Jeg vil se om hun kan se Even for seg, og gi ham litt liv her og nå et øyeblikk, for så å ta farvel og kanskje lukke gestalten. Det er lov å sørge. Jeg får en idé om at det kan være godt å få snakket med Even.

Jeg: Kan du tenke deg at Even er her sammen med oss i rommet nå? Her i dette rommet har det vært mange barn, og her tenker jeg Even kan føle seg trygg. Kan du se ham for deg, høre lyden av ham? Eller muligens bare fornemme ham i rommet?

Anne: Å ja, jeg ser ham helt tydelig for meg. Han står der borte. (Hun peker bort mot veggen.) Å, det er godt å se ham.


84

Jeg: Vil du snakke litt med ham? Anne: Går det an da? Jeg: I eventyr og fantasiverden kan alt være mulig.

Jeg velger å gi henne mulighet til å snakke med ham. I eventyrland og fantasiens rom finnes det ingen begrensinger, bare utallige muligheter.

Jeg: Vil du ta ham på fanget ditt? Vi kan la denne puten være Even en stund, og så kan vi se om du kan kjenne ham og snakke litt med ham?

Anne: Ja.

Hun griper fort puten til seg, former den som en baby og sitter og holder på ham og vugger fram og tilbake. Tårene renner, og vi sitter slik en lang stund.

Det dukker opp et nytt bilde i meg av en voksen ung mann med mørkt hår og blå øyne. Han er høy og slank og står framoverbøyd med overkroppen på Annes høyre side. Han holder hånden på skulderen hennes. Jeg vurderer fram og tilbake om jeg skal dele dette bildet med henne. Er det mitt ønske om ”trøst”, eller er bildet en hjelp for henne? Jeg vet fra tidligere timer med henne at hun mener det finnes mer i livet enn det vi kan forstå. Jeg velger å dele bildet.

Jeg: Anne, når jeg sitter her og ser på deg som vugger på lille Even, dukker det opp et bilde i meg, og jeg ser en ung, slank mann med mørk hår som står ved siden av deg og holder hånden på skulderen din, og det dukker opp en stetning: ”Mor, jeg er alltid med deg, og jeg har det bra.”

Anne: Å, ja jeg kan kjenne det. (Hun legger hånden over skulderen.) Jeg: Vil du si noe til Even? Anne: Ja, Even, jeg er så glad for at du har det bra, og du er alltid med

meg også. Det var godt å kjenne på dette. Det kjennes ut som noe ble lettere i meg nå. Jeg vil ta dette med meg og snakke litt med mine barn om ham. Det har jeg nesten aldri gjort tidligere. Ååå. Dette var godt, og jeg undrer meg over at en stemme i en drøm kan bli så stort.


85

Jeg også undrer meg over at en stemme i en drøm kan innholde så mye. Det ble for meg en opplevelse av noe stort og eventyrlig i denne timen.

Hun fikk aldri sørget, sier hun, og da kan det være at sorgen holdes nede og blir en uferdig gestalt. Den ventet på å bli assimilert og integrert (Perls, 1969). Det er mulig Anne måtte ha tid på seg og rydde unna sin bekymring for den sønnen som er i live, før hun kunne åpne opp for drømmen. Dolores Bate sier i et intervju med Higgings (Higgins, 1994) at når klienten deler en drøm, så kan vi la drømmen være mellom oss og vente litt og se om noe dukker opp, enten i klienten eller i terapeuten. Jeg har en hypotese om at da det har gått en tid, og drømmen har fortsatt å jobbe i Anne, så dukker Even opp.

I ettertid har Anne fortalt at hun har tatt lille Even fram flere ganger og snakket med ham i fantasien Dette syns hun har vært veldig godt. Hun har også delt historien om Even til sine voksne barn. Hun har fortalt at barna forstod hennes bekymring bedre da de fikk høre om Even.

Da Anne delte drømmen, fikk jeg en følelse av at den var et budskap fra noe større. Uansett om vi tror dette er noe utenfor eller i klienten, er det klientens opplevelse der og da som blir viktig.

Jeg undrer meg også i ettertid over at en så kort drømmesetning som ”sønnen din er død,” kunne innholde så dyp sorg. Anne opplevde at stemmen ville ”vekke henne,” som hun sier. Hun har holdt ut i mange år og holdt sorgen av sønnen inni seg. Når mannen hennes sa at ”vi må komme oss videre,” tenker jeg det er noe hun har hørt før. Hun har fortalt at hun har fått noen formaninger fra mor om hvordan hun burde takle livet når noe ble vanskelig. Anne sier at hun vokste opp i et pietistisk samfunn i en liten bygd ved kysten i nord. Hun har tidligere opplevd at pekefingeren fort kom fram om hun var redd eller engstelig for noe. Da sa hennes mor gjerne: ”Dette går over, husk andre har det verre.” Inger

Navnet er fiktivt, og jeg har anonymisert klienten. Inger er 42 år, er gift og har to barn. Hun er en liten, slank og nett kvinne, og hun jobber på et stort kontor. Dette er vår andre time. Inger har fortalt at hun er plaget av angst og


86

er mye redd for at noe skal skje med henne eller familien. Hun har vært med på flere selvutviklingskurs. Forrige time spurte hun meg på slutten av timen om jeg trodde hun kunne være psykisk syk. Hun syntes hun bekymret seg for alt mulig og var redd for at bekymringene hennes skulle bli virkelige.

Da hun kommer til denne timen, kommer hun rolig inn i rommet, smiler litt og setter seg. Jeg blir oppmerksom at jeg også smiler, og jeg sier hei. Spørsmålet hennes fra forrige time om jeg trodde hun var psykisk syk, dukker opp i meg igjen. Jeg kjenner jeg er usikker på om jeg skal si noe om det. Jeg får opp et bilde av en liten pjuskete, våt trost som sitter på en grein. Trosten ser frisk og sterk ut, men ser våt, kald og sulten ut. Jeg får noen fantasier om at Inger kan trenge varme, omsorg og næring, og at det må foregå forsiktig så hun ikke flyr vekk. Jeg er oppmerksom på at jeg projiserer et bilde og noen tanker ut på Inger, og velger ikke å dele bildet med henne. Isteden velger jeg å ha bildet av fuglen med meg som en påminnelse om å trå varsomt. Jeg har en følelse av at Inger er litt skjør og sterk på samme tid. Jeg blir aware at jeg er i mellomsonen og har en del fantasier om henne.

Hun setter seg og ser på meg, litt avventende, tenker jeg. Eller er det meg som er litt avventende? Jeg velger å spørre hvordan hun har hatt det siden sist.

Jeg: Hvordan har du hatt det siden sist? Inger: Jo, jeg har hatt det greit, men du vet, jeg bekymrer meg så mye og

er redd for at bekymringene mine skal slå til og bli virkelige. Jeg er redd jeg skal bli syk, at jeg skal få kreft. Eller at det skal skje noe med barna mine.

Jeg registrerer at hun igjen kommer med sine tanker om at hun bekymrer seg så mye. Jeg føler meg fortsatt usikker. Jeg velger å gjenta det hun sier, for å se hva som dukker opp.

Jeg: Ja, du er redd noe skal skje. Inger: Ja, hele tiden er jeg redd, men du, i natt hadde jeg en drøm som var

veldig hyggelig og uventet. For jeg skal jo reise og besøke mor om en uke, og det har jeg gruet meg veldig til. Hun er operert, og jeg er redd hun skal se forferdelig ut og slikt, men i drømmen opplevde jeg


87

henne mye bedre enn jeg hadde tenkt. Det var en god drøm. Jeg ble så glad og overrasket. Jeg husker at du sa at en kunne jobbe med drøm i terapi, og så lurte jeg på om jeg kunne ta denne drømmen her nå? For kan det stemme når jeg drømmer at mor er mye bedre?

Da jeg hører henne fortelle, opplever jeg henne så glad og lettet fordi hun har drømt at mor er bedre enn hun trodde. Skal jeg ta fra henne det ønsket om at mor er bedre? Jeg er usikker på om jeg skal gå for drømmen, men jeg får stigende energi på å utforske den. Hun kan ha projisert ut deler av seg selv i drømmen. Jeg velger å kontakte figuren og å jobbe med drømmen slik Perls tenkte det, med å projisere ut og ta tilbake delene (Perls, 1969). I drømmen hennes kan det være sykehus, mor, bedre enn jeg trodde, og syk. Drømmen kan også være et eksistensielt budskap til Inger fra henne selv om at slik er livet hennes nå.

Jeg: Ja, vi kan ta drømmen din her. Vi kan prøve å se hva som dukker opp. Vil du det?

Inger: Ja, jeg vil gjerne prøve.

Jeg velger helt bevisst å bruke vi når jeg sier vi kan prøve, for å vise at dette gjør vi sammen. Jeg velger å jobbe med drømmen fenomenologisk, slik at hun kan fortelle drømmen her og nå, dette for å gjøre drømmen levende igjen.

Jeg: Kan du først fortelle drømmen slik du husker den, i nåtid som om det skjer her og nå? Inger: Drømmen er slik: Jeg er på vei for å besøke mor. Jeg går inn på

sykehuset og kommer inn på rommet der mor ligger. Jeg ser mor, og da blir jeg så overrasket. Å mor, du ser jo mye bedre ut enn jeg trodde, og du er jo helt glatt og fin i ansiktet. (Hun stryker hendene over kinnene når hun sier ”helt glatt i ansiktet.”) Nå ble jeg glad, mor, fordi du ser så mye bedre ut enn jeg hadde trodd.

Det kan være en mulighet at Inger drømmer om det hun selv går og bekymrer seg over i livet. Hun forteller at hun bekymrer seg omtrent hele tiden, og at hun frykter at det hun går og tenker på, skal skje. Når hun nå drømmer at mor er mye bedre enn hun hadde trodd, får jeg energi på


88

nettopp dette. Jeg ber henne beskrive med noen få ord hvordan hun opplever mor, og hun sier at mor er rolig, litt trist og litt bekymret. Jeg velger ut en sekvens av drømmen, og velger bort å gå inn på sykehuset og syk, som også kunne være en del av Inger. Det er mulig hun ikke er vant til å jobbe med drøm på denne måten, og jeg får en fornemmelse av at det er viktig å gå forsiktig fram.

Jeg: Inger, nå har jeg hørt drømmen din, og jeg hører du sier at mor er rolig, litt trist og litt bekymret, og at hun er mye bedre enn du trodde. Hun er til og med helt glatt og fin i ansiktet. Stemmer det?

Jeg gjentar en del av det hun har fortalt, for å vise henne at jeg har hørt hva hun sier, og for å øke hennes awareness på hva hun har sagt.

Inger: Ja, det stemmer. Hun var så mye bedre. Ble så lettet, jeg da.

Jeg velger nå å se om hun kan ta de projiserte delene i drømmen tilbake.

Jeg: Inger, kan du nå si ”jeg er”.. i stedet for ”mor er”? Inger: Hva, jeg? Hva mener du, jeg? (Hun hever øynebrynene, og øynene

virker spørrende.)

Det kan være hun ikke er klar over at drømmekvaliteten kan handle om henne selv. Jeg kan ha gått for fort fram uten å fortelle henne litt mer om hvordan vi tenker vi kan jobbe med drøm i gestalt, og jeg vil ikke gå for hardt på henne. Jeg har bildet i meg av fuglen, og jeg projiserer på henne at hun lett kan fly av gårde når noe blir vanskelig. Det er også noe hun har sagt selv. ”Når jeg blir engstelig for noe, så orker jeg ikke og stikker ofte av.”

Jeg: I gestaltterapien har vi en hypotese om at alle delene i en drøm kan handle om oss selv. Så når jeg spør deg om du kan si jeg er istedenfor mor er, så er det for å se om du kan bli oppmerksom på noe i deg selv. Kan dette handle om deg? Vil du prøve og se hva som skjer? Det er nesten som et eventyr der alt kan skje. Om du ikke blir oppmerksom på noe i deg, så er det også helt greit. Det er ikke noe rett eller galt her.


89

Inger: Ja, jeg vil prøve… Jeg er rolig, litt trist og bekymret, men jeg er mye bedre enn jeg trodde. (Tårene renner, og hun griper et papir.) Ååå, kan det virkelig være meg dette handler om?

Jeg: Inger, jeg vet ikke sikkert om det handler om deg. Bare se om du blir oppmerksom på noe i deg når du sier jeg er i stedet for mor er. Om du ikke registrerer noe i deg selv, så er det også helt greit. (Jeg velger her å gjenta at det er greit om hun ikke blir oppmerksom på noe, for å trygge henne.) Vi bare utforsker drømmen litt og ser hva som dukker opp. (Jeg gjentar forsiktig.) Kan du prøve å gjenta hele setningen og si jeg er og resten av det du sa?

Inger: Ja, jeg har lyst til å prøve. ( Hun tar en liten pause.) Jeg er rolig, litt trist og bekymret, men jeg er mye bedre enn jeg trodde. Jeg er også helt glatt og fin i ansiktet. (Det kommer enda mer tårer.)

Jeg ser tårene renner, og jeg tenker hun får en opplevelse av at drømmen kan handle om henne selv.

Jeg: Jeg ser tårene dine, og jeg blir nysgjerrig på hva som skjer med deg?

Inger: Jeg ble så overrasket da jeg sa ordene høyt, at det er jeg som er mye bedre enn jeg trodde. Jeg tenkte at det var mor som var mye bedre.

Jeg: Nå som du har sagt det høyt, hva tror du selv? Inger: Jeg ble så overrasket, og tårene bare rant. Jeg fikk en sterk følelse

av at det var meg selv dette handlet om. Det føltes også som en trøst til meg selv. Jeg som hele tiden bekymrer meg så mye og er redd det kan være noe i veien med meg.

Jeg tenker at hun her blir oppmerksom på at det hun har projisert ut på mor i drømmen, handler om henne selv. Da kan hun ta inn kvalitetene ”Jeg er rolig, litt trist og bekymret, men jeg er mye bedre enn jeg trodde.”

Jeg: Jeg kjenner jeg blir berørt når jeg hører deg si ”Jeg er mye bedre enn jeg trodde.”

Inger: Ja, jeg er berørt jeg også, og overrasket. Jeg kjenner meg lettet. Jeg: Du kjenner deg lettet?


90

Inger: Ja. (Hun smiler litt.) Jeg kan kjenne det igjen fra livet mitt at jeg er rolig og litt trist. Det stemmer. For jeg har det med å bekymre meg så mye. Dette skal jeg ta med meg. Hm, lurer på om jeg kommer til å bekymre meg litt mindre etter dette?

Jeg: Det vet jeg ikke, men kanskje du kan kjenne her og nå at du er litt mindre bekymret?

Inger: Ja, nå er jeg mye roligere enn da jeg kom, og jeg er ikke så bekymret for noe nå. (Hun smiler litt.)

Jeg opplevde at Inger vegret seg litt mot å ta inn at drømmeelementene kunne handle om henne selv. Jeg valgte å holde figuren og jobbet forsiktig med henne for å se om hun kunne bli aware at setningen ”Jeg er mye bedre enn jeg trodde” stemte for henne. Hun sa at hun kunne kjenne igjen fra livet sitt at hun er litt trist, og at det var godt å kjenne at hun kunne velge å være litt mindre bekymret.

Jeg valgte å be henne si tre ord som uttrykte hennes projeksjoner på mor. Istedenfor en dialog mellom drømmeelementene slik Perls beskriver (Hostrup, 1999), valgte jeg å be Inger komme med de projeksjonene hun har på mor. Jeg tenker at når hun tok projeksjonen tilbake, fikk hun et mer nyansert bilde på seg selv. Det ble på en måte en projeksjon som ga et eksistensielt budskap til Inger fra henne selv. Inger har holdt ut lenge og trodd hun var dårlig. Hun fortalte at hun har bekymret seg for sine fantasier i mange år. Derfor hadde hun begynt i selvutviklingsgrupper og prøvd å finne svar på sine ”greier”, som hun sier. Jeg vil hevde at drøm gjennom gestaltterapeutisk tilnærming kan være en veiviser for klienten til å oppleve støtte til endring. Etter at Anne hadde holdt ut nesten 30 år, ga arbeidet med drømmen henne støtte til å hente Even tilbake til nuet, og til å lukke gestalten ubearbeidet sorg. Inger hadde i mange år trodd at hun var psykisk dårlig. Gjennom det terapeutiske arbeidet ga drømmen henne støtte til å få en endring, og til å erfare noe nytt.

Både Anne og Inger fikk integrert de drømmeelementene de projiserte ut, og de ble klar over at drømmene ga dem et nytt valg. Med et synlig valg kan klienten velge å gjøre det som han eller hun har gjort tidligere, eller


91

velge nytt på bakgrunn av ny innsikt. Klienten kan da velge ut fra ”jeg vil” og ikke lenger fordi ”jeg må” (introjekt). Da blir valget styrt fra klienten selv, og ikke fra noe utenfor.

Jeg føler spenning og glede med å jobbe med drøm. Jeg er dypt beveget av det klientene har oppdaget gjennom utforsking av drømmer. Dessuten er jeg blitt oppmerksom på mine egne bilder som har dukket opp i møte med klienter. Jeg oppdaget at mine projiserte bilder kunne brukes for å øke klientens awareness, og jeg kan også holde bilder tilbake og bruke dem som støtte for mine intervensjoner, slik jeg gjorde med Inger. Litteratur

Higgins, J. (1994). Honouring The Dream: Dolores Bate interviewed by Jude Higgins. British Gestalt Journal, 3(2), 117-124.

Hostrup, H. (1999). Gestaltterapi: Indføring i gestaltterapiens grundbegreper. København: Hans Reitzels Forlag.

Perls, F. (1969). Gestalt Therapy Verbatim. New York: The Gestalt Journal Press.

Vedfelt, O. (2007). Drømmenes dimensjoner. Nordisk Forlag AS: København.


92


93

LYRIKK


94


95

Innsikt

Gjennom deg har eg fått tatt del i eit større meg At du har valt å dele med meg dine historier på godt og vondt

har ført meg vidare

Gjennom dine historier har eg sett meir i meg At du har hatt døra på gløtt At eg har tatt foten min fram

har gitt meg ei større innsikt i kva som er deg og kva som er meg

Ved at du lar meg halde foten i dørsprekka til det som er deg

og vel å sette av tid til å dele med meg om det som er deg

Med foten min i sprekka står døra på gløtt Ho kan stå heilt open og ho kan så vidt stå på gløtt Men døra kan slik eg ser det ikkje lukkast heilt igjen

Eg trur vi frå no av vil finne vegen vidare Vi gjer dette saman og det er godt for meg

Du er ikkje aleine og eg vil vere der så lenge du vil

Takk for at eg har fått større innsikt i kva som er meg gjennom det som er deg

Maria Loen


96


97

INTERVJU


98


99

GESTALT, BROBYGGING OG INTERSUBJEKTIVITET

Intervju med Frank M. Staemmler

Elisabeth Eie Frank Staemmler1 er etter hvert blitt godt kjent i gestaltmiljøet i Norge. Mange av oss har studert hans artikler og deltatt på hans workshops om blant annet empati og aggresjon (Staemmler, 2007; 2009a). Dagens studenter kan også oppleve ham som lærer i undervisningen på Norsk Gestaltinstitutt. Frank er en belest og grundig teoretiker og en særdeles produktiv skribent. Han har så langt skrevet over 70 artikler og seks bøker om gestaltterapi. Han bidrar i stor grad til formidling av våre gestaltteoretiske røtter og til videreutvikling av disse, samt til å knytte gestaltteorien til filosofi og andre humanistiske og terapeutiske fagfelt. I anledning hans gjesteundervisning på NGI i mai i år takket han ja til å bli intervjuet av Norsk Gestalttidsskrift. Du har fordypet deg i detalj, ikke bare i gestaltteorien, men også i humanistisk og filosofisk teori og litteratur, du har skrevet en rekke artikler og flere bøker, du redigerer tidsskrifter, underviser og reiser mye. Hva driver deg?

1 Frank Staemmler er utdannet psykolog og gestaltterapeut. Han er bosatt i Würtzburg i Tyskland, hvor han har hatt egen praksis som gestaltterapeut siden 1976 og undervist og vært veileder siden 1981. Han var redaktør for International Gestalt Journal fra 2002 -2007 og startet deretter et nytt tidsskrift: Studies in Gestalt Therapy – Dialogical Bridges, sammen med Margherita Spagnuolo Lobb og Dan Bloom. Han er gjesteredaktør i British Gestalt Journal og gjestelærer på NGI. Hans artikler er publisert i internasjonale gestaltmedier, og han blir invitert til konferanser og undervisningssteder verden over.


100

Personlig er min sterkeste motivasjon å forstå fenomener og mennesker. Hvordan vi kommuniserer – ikke for å kurere, ikke engang for å hele, men primært for å forstå. Heldigvis faller det sammen med heling. Å studere gestaltterapi alene tilfredstilte ikke mitt behov for å forstå – jeg hadde alltid en trang til å forstå noe mer. Den virkelige drivkraften kom da jeg begynte å undervise i 1981 – i terapirommet kan man prøve og feile seg frem, men undervisning krever mer refleksjon.

Hvor, eller hvordan, finner du inspirasjon og støtte i dine omgivelser?

Når det gjelder ytre inspirasjon og støtte, er min livsledsager, Barbara, som er med meg her i dag og som også holdt en workshop på NGI samtidig med meg, min aller viktigste støttespiller. Vi har vært sammen i 40 år, og vi er fortsatt lykkelige! Vi gir hverandre energi; vi tapper hverandre ikke. Vi snakker mye sammen – vi ser aldri på TV. Dernest betyr mitt ”andre ekteskap”, nemlig med min partner og medgrunnlegger av Zentrum für Gestalttherapie i Würtzburg, Werner Bock, veldig mye for meg. Ellers har jeg mange gode venner innen ulike relaterte fagfelt. Min tilknytning til universitetet er også viktig, det gir meg enkel og effektiv tilgang til et hav av litteratur jeg ellers ikke hadde klart å skaffe meg, langt mindre finne plass til!

Når du først spør meg om dette, kommer jeg jo også på at min fortid spiller en viktig rolle for hva som driver meg i dag: Jeg gikk på et humanistisk gymnas, hvor vi først lærte latin, gammelgresk og engelsk. Dette gymnaset bygger på 2000 år gamle teorier om filosofi og utdanning som sier at vi bare kan forstå oss selv og vår egen kultur hvis vi forstår de røttene som kulturen vår er vokst frem av. Det er først i de senere årene av mitt liv at jeg virkelig har lært å verdsette dette og ser hvordan det gjenspeiler seg i arbeidet mitt med gestaltterapeutisk teori og tenkning. Jeg har også lyst til å nevne at i 60-årene da jeg var student, stilte vi blant annet i studentbevegelsen spørsmål ved alt, hvordan vi levde og hvordan vi organiserte oss sosialt, politisk og samfunnsmessig. Vi utforsket dette gjennom våre egne liv.


101

Hva med det internasjonale miljøet?

Det internasjonale nettverket kom på en måte tilfeldig. Gestaltmiljøet i Tyskland ville ikke publisere mine artikler; jeg ble sett på som kjettersk. Det gjorde at jeg måtte oversette og publisere artiklene mine på engelsk. Jeg måtte med andre ord utenlands for å bli sett og lest.

I mange av dine artikler og workshops synes jeg du tar du for deg Perls og hans medforfattere med både et kritisk og et respektfullt blikk. I en oversatt artikkel i Norsk Gestalttidsskrift (Staemmler, 2006) satte du feltbegrepet under lupen. I den senere tid er det mange som har tatt opp tråden med å fornye og videreutvikle etablerte gestaltmodeller og begreper. Hva er ditt syn på den pågående debatten (Bloom, 2009; Gaffney, 2009) om kontaktsyklus versus erfaringskurven og begrepene selv, felt og situasjon (Wollants, 2008)?

Jeg har ikke hatt tid til å lese artiklene som du henviser til, og som nå er publisert i siste nummer av Gestalt Review, men jeg har lest utkast og kjenner synspunktene. Jeg tenker at det er på høy tid at disse begrepene blir diskutert og revidert – jeg har bare ikke hatt tid selv ennå! Mitt synspunkt er imidlertid at hovedpoenget fortsatt går tapt: Enten vi bruker kontaktsyklus (Contact Sequences) eller erfaringskurve (Cycle of Experience)2, er begrepene basert på Perls’ grunnleggende idé om assimilasjon og på et individualistisk perspektiv, der ”den andre” ikke spiller en selvstendig rolle. ”Den andre” blir noe jeg absorberer, som om vedkommende ikke eksisterer på egne premisser, men er til for å tilfredsstille mitt behov. Disse modellene fortsetter å representere en enpersons-psykologi; de viser ikke to autonome individer som begge har sine behov, og modellene blir derved ikke gode modeller for intersubjektivitet. Jeg bruker ikke disse kurvene eller syklusene. Jeg bruker en dialogisk, hermeneutisk modell som bygger på 1) at du er bare deg selv i

2 Vi gjennomførte intervjuet på engelsk, derfor brukte vi de engelske begrepene til hhv. Dan Bloom og Sean Gaffney, slik de presenterer sine synspunkter i Gestalt Review (2009/1). På norsk bruker jeg her betegnelsene NGI har valgt å bruke i sin undervisning, uten å ta stilling til om begrepene på norsk og engelsk faktisk er synonyme.


102

relasjon til en annen (intersubjektivitet), og 2) at all menneskelig eksistens handler om å skape mening; vi er grunnleggende relasjonelle og meningssøkende (Buber, 1970; Heidegger 1926/1962). Kontakt- eller erfaringssyklusene sier ingenting om det dialogiske og hvordan de to subjektene lager mening sammen. La meg ta et eksempel: Når jeg skriver, er jeg i dialog med det jeg skriver på skjermen – det jeg har skrevet, ser tilbake på meg, jeg snakker med meg selv. Dette er en internalisert versjon av å ha snakket med et annet menneske.

Jeg har akkurat gitt ut en bok om empati (Staemmler, 2009b). Perls mente at empati fostrer konfluens og visker ut grensen mellom en selv og den andre, mens jeg vil hevde at empati danner grunnlaget for alle relasjoner. Dette inviterer oss til å tenke på empati på nye måter, både innen gestaltterapien og i vår kultur for øvrig. Det tradisjonelle synet på empati bygger på et individualistisk paradigme som hevder at individet kommer før relasjonen, og at relasjonene derfor i seg selv er sekundære og på en måte mindre virkelige enn personene som inngår i dem. Den typiske frykten hos individualisten er å miste seg selv. Perls sa blant annet at ”There can be no true contact in empathy. At its worst it becomes confluence” (Perls, 1973, s.106). Hvis vi derimot går til forskningen, både den fenomenologiske og neurologiske, finner vi overbevisende argumenter for at mennesker er grunnleggende forbundet med hverandre – til og med på et fysisk plan. Heidegger hevder at samvær er det primære (”being-with-others is premodal”), og at empati bare er mulig på grunn av denne mellommenneskelige avhengigheten. Merleau-Ponty og andre viser hvordan kommunikasjon og forståelse av gester oppstår gjennom et gjensidighetsforhold mellom mine intensjoner og andres gester, og omvendt. Nyere neurologisk forskning bekrefter dette. Her kan man observere simulering av den andres aktivitet på neuronnivå, regulering av konfluens kommer sekundært til dette, gjennom aktivisering av hemmende substanser. Samvær – å være sammen med andre – og empati vil alltid medføre en grad av konfluens.

I den samme boken har jeg også skrevet et kapittel som jeg har kalt ”Joint Situation”, en betegnelse jeg har lånt fra den russiske fenomenologen Aron Gurwitch fra første halvdel av forrige århundre. Han bruker som


103

eksempel to veiarbeidere som skal brolegge et fortau sammen. Han beskriver hvordan bevegelsene og handlingene til de to vever seg sammen mens prosjektet trer frem og tar form i situasjonen. Samarbeidet er ordløst, og den enes bevegelse innlemmes i den andres. Det minner om det vi kaller ”middle mode”. Jeg synes for eksempel ikke Wollants i tilstrekkelig grad klarer å formidle et relasjonsparadigme når han bruker ordet situasjon i sin bok.

En av uklarhetene i gestaltterapien og eksistensialismen er forholdet til begrepet spiritualitet., Medfører dette begrepet nødvendigvis et dualistisk livssyn?

De fleste aspekter av spiritualitet handler om å være forbundet (connectedness), om tilhørighet og om væren, eller bokstavelig talt ”ikke alene å være i sentrum”. Å tenke seg et menneske uten en spirituell dimensjon er en tåpelig idé. Men den spirituelle dimensjonen ved eksistensen er ikke noe som er eksklusivt eller behøver å bringes inn utenfra, den er allerede der som et aspekt ved den menneskelige natur. I et dialogisk/hermeneutisk perspektiv, med referanse til Martin Buber for eksempel, vil ”Thou” alltid være en konkret manifestasjon av den uendelige ”Thou”, som han kaller Gud. Men med en snever eller dualistisk idé om kontakt og spiritualitet må du derimot legge den ene på toppen av den andre for å kompensere for denne splittelsen.

Hvordan ser du på gestaltterapiens rolle i fremtiden?

Gestaltterapeutene har altfor lenge forsøkt å formidle sin egen oppfatning av psykoterapi uten å sette seg nok inn i andre terapiretninger og å ta i betraktning den forskningen som finnes innen psykologi og psykoterapi om motivasjonssystemer og emosjoner. Vi er opptatt av følelser, men vi skriver ikke om dette eller leser hva andre retninger har formidlet om hvordan følelser utvikles – kanskje med unntak av Daniel Stern. Også filosofien er i stor grad neglisjert. Vi sier vi jobber fenomenologisk, men vi vet ikke forskjellen mellom Merleau-Ponty, Heidegger eller Husserl. Vi er for dårlige på å etablere kontakt med de større fagmiljøene og mister derved innflytelse. Hvis vi ønsker å ha en innflytelse, må vi bli bedre på å utveksle


104

kunnskap med de ulike fagmiljøene som har noe å tilby. Hvis vi ikke gjør oss synlige for dem, vil vi forsvinne, i alle fall i tysk perspektiv, der andre psykoterapiretninger er mye større enn gestaltterapien. Det er av den grunn jeg har blitt med på å etablere tidsskriftet Studies in Gestalt Therapy – Dialogical Bridges sammen med Dan Bloom og Margherita Spagnuolo Lobb.

Hva bør vi skaffe oss tilgang på her i Norge av det du har skrevet på tysk?

Bøkene mine skriver jeg på tysk. Jeg har allerede nevnt den som akkurat er utkommet om empati. I tillegg er det en som kommer ut akkurat nå, om hva gestaltterapi egentlig er for noe (Staemmler, 2009c). Den er et forsøk på å fylle et hull når det gjelder å formidle til vanlige mennesker hva gestaltterapi er. Den syns jeg dere skal oversette! Og så foreslår jeg at dere spør den tyske gestaltforeningen om de vil oversette dette intervjuet til sitt tidsskrift, Gestalt Therapie.

Det skal vi gjøre med glede! Tusen takk for samtalen! Litteratur

Buber, M. (1970). I and Thou. New York: Scribners. Bloom, D. (2009). Commentary I. The Cycle of Experience Re-Cycled:

Then, Now … Next? Let’s Go Round Again: Cycle of Experience or Sequence of Contact? Gestalt Review,13(1).

Gaffney, S. (2009): The Cycle of Experience Re-Cycled: Then, Now … Next? Gestalt Review, 13(1).

Heidegger, M. (1926/1962). Being and Time. San Fransisco: Harper. Perls, F.S., (1973). The Gestalt Approach & Eye Witness to Therapy. Palo

Alto, CA: Science & Behaviour Books. Staemmler, F.-M. (2006). En babelsk forvirring: Om feltbegrepets

anvendelse og betydning. Festskrift for Malcolm Parlett. Norsk Gestalttidsskrift 3(2), 29-69.


105

Staemmler, F.-M. (2007). On Macaque Monkeys, Players and Clairvoyants: Some New Ideas for a Gestalt Therapeutic Concept of Empathy. Studies in Gestalt Therapy, 1(2), 43-63.

Staemmler, F.-M. (2009a). Aggression, Time and Understanding: Contributions to the evolution of gestalt therapy. New York: Routledge, Taylor and Francis Group (Gestalt Press).

Staemmler, F.-M. (2009b). Das Geheimnis des Anderen – Empathie in der Psychotherapie: Wie Therapeuten und Klienten einander verstehen. Stuttgart: Klett-Cotta.

Staemmler, F.-M. (2009c). Was ist eigentlich Gestalttherapie? Eine Einführung für Neugierige. Bergisch Gladbach: Edition Humanistische Psychologie.

Wollants, G. (2008). Gestalt Therapy: Therapy of the Situation. Netherlands: Faculteit voor Mens en Samenleving.


106


107

BIDRAGSYTERE


108


109

BIDRAGSYTERE I DETTE NUMMER Espen Braathen er gestaltterapeut fra NGI i 2009. Han er

utdannet sosialantropolog fra University of Cambridge i 1991, helseviter fra UiB i 1998 og har en Master of Management fra Handelshøgskolen BI. Han arbeider til daglig som førstelektor og seniorveileder på gestaltveilederutdanningen ved Haraldsplass diakonale høgskole i Bergen. Han er nå i gang med etterutdanningen for gestaltterapeuter ved NGI.

Hege Rydland er utdannet gestaltterapeut ved Norsk Gestaltinstitutt våren 2009 og driver egen privatpraksis ved Majorstua Terapifelles-skap, hvor hun tilbyr terapi og veiledning. I tillegg er hun medgruppeleder for en sorg-gruppe i regi av Fransiskus-hjelpen. Hun er også utdannet siviløkonom og har ca. 15 års erfaring fra arbeidslivet i offentlig og privat sektor.

Jorunn Romsbotn er utdannet bibliotekar og arbeider som områdeleder i en statlig etat, en stilling hun har hatt siden 2004. Hun har lang erfaring innen informasjons- og dokumentforvaltning, med løsninger for elektronisk arkiv og saksbehandling for offentlig sektor og i privat virksomhet. Jorunn var ferdig utdannet gestaltterapeut våren 2009. E-post: [email protected]


110

Liv Teigen er utdannet gestaltterapeut ved NGI 2008. Hun har arbeidet mange år innen helse, bl.a. som leder for et bokollektiv. Liv har deltatt på et ettårig drømmekurs ved Høvik Kurssenter, hvor hun også har vært assistent i drømmeveiledning ett år. Hun arbeider i dag som privatpraktiserende gestaltterapeut. E-post: [email protected]

Marianne Darre

er utdannet cand.polit. med hovedfag i psykologi fra NTNU, og gestaltorientert coach fra NGI. Hun har 10 års erfaring med organisasjonsutvikling og leder-utvikling fra offentlig sektor. I dag jobber hun som intern konsulent i Drammen kommune med ulike utviklingsoppdrag. Hun arbeider med lederutvikling, team-utvikling, coaching og bistår virksom-hetene med diverse prosessarbeid.

Vibeke Visnes er utdannet gestaltterapeut fra NGI våren 2009. Hun har økonomisk utdannelse med hotellfordypning fra Thames Valley University, London og har lang erfaring innen ledelse og styrearbeid fra ulike reiselivsbedrifter. Hun driver i dag eget hotell og etablerte i 2008 gestaltterapeut-praksis i Stryn. I tillegg underviser hun i engelsk ved videregående skole. Vibeke Visnes etablerer nå praksis i Oslo.

Documents

Årgang VI nr 2 ferdig korrektur - Gestalt...NORSK GESTALTTIDSSKRIFT, ÅRGANG VI, NR. 2, HØST 2009 iii INNHOLD FRA REDAKSJONEN 1 TEORI HELT GRESK – OM VITENSKAPSTEORI OG AWARENESS