Michael Katz Krefeld

Savnet

Oversatt av Tore Sand

Originalens tittel: SavnetCopyright © Michael Katz Krefeld 2014

Published by agreement with Salomonsson AgencyNorsk utgave © Schibsted Forlag AS, 2015

Oversetter: Tore SandOmslagsdesign: Harvey Macauley/imperiet.dk

Repro: KS Design, RastaSats: Type-it AS, Trondheim

Satt med: Sabon 10,5Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland

ISBN: 978-82-516-8567-2

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloveneller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering istrid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar

og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

«All along the watchtowerPrinces kept the view

While all the women came and wentBarefoot servants, too»

Bob Dylan

Til Lis, min beste venn og vakre kone, du er alt for meg.

hohenschönhausen, berlin,11. juli 1989

1

Regnet silte nedover den hesteskoformede fengselsbygningensom lå taus i natten. Fra det nærmeste vakttårnet på murengled vaktenes silhuetter forbi bak de høye, matte vinduene.Nedenfor tårnet foran hovedvakten sto det fire soldater fradivisjon XIV med geværene hengende løst over skulderen.Det var en rolig natt, og det var ikke ventet noen fangetrans-porter. Mennene småpratet mens de skjermet sigarettene forregnet, slik at innsiden av hendene deres lyste opp hver gangde tok et trekk.

I første etasje i cellefløy B stanset oberst Hausser ved inn-gangen til forhørslokalene og så på det røde lyset i taket. Hanvar midt i trettiårene, men det furete ansiktet hans fikk hamtil å se mye eldre ut. Han var kledd i sivil, og regnet haddegjort den halvlange frakken hans dyvåt. Han sto og trippetutålmodig mens han beveget fingrene i de svarte skinnhans-kene. Hele fengselet hadde koordinerte lys, så når en inn-satt ble flyttet fra cellen sin til et av forhørslokalene, skjeddedet uten at vedkommende kom i kontakt med andre ennforhørslederen. Den systematiske isolasjonen var nøye plan-lagt, og selv om Hausser likte ordningen, irriterte det hamat han selv nå ble stående og vente. Øyeblikket etter, da fan-gen hadde gått videre, skiftet lyset i taket til grønt. Hausser,som var nesten to meter høy, fortsatte rundt hjørnet og vi-

9

dere nedover den smale, lange korridoren der forhørsloka-lene med polstrede, hermetisk lukkede dører lå på begge siderav gangen.

Til tross for at det var sent, var nesten alle de 120 for-hørslokalene, som var fordelt på tre etasjer, i bruk. Det varden andre faste ordningen på Hohenschönhausen-anstalten:Aldri la de innsatte få nattero.

Hausser låste seg inn på det siste kontoret i gangen ogskrudde på taklyset. Lokalet var spartansk innredet og haddebare et skrivebord, to stoler og et arkivskap. Det var iden-tisk med de ett hundre og nitten andre lokalene. Til tross forat han hadde jobbet på anstalten i mer enn seks år, haddeHausser aldri avhørt en innsatt her inne. Kontoret fungertekun som et skalkeskjul for hans helt spesielle forhørsme-toder. Hausser fortsatte rundt det tomme skrivebordet somfylte mesteparten av rommet, og gikk bort til arkivskapet ihjørnet, som han åpnet med en liten, blank nøkkel. Fra denøverste skuffen fant han frem et nøkkelknippe som han stakki lommen.

Et par minutter senere sto han igjen ute på gårdsplassen.Han slo opp kragen og løp gjennom øsregnet mot fengse-lets tidligere administrasjonsbygg, som nå var gjort om tildepot. Ved trappen ned til kjelleren sto det en ung soldatog holdt vakt. Da han fikk øye på Hausser, rettet han segopp og gjorde honnør. Hausser fortsatte nedover den brattetrappen og videre inn i kjelleren. Ut fra mørket kom to avHaussers egne folk for å møte ham. Hausser ga dem et litenikk, og de gikk sammen bortover korridoren, der de trange,fuktige cellene lå ved siden av hverandre bortover. Etter atfengselet hadde blitt bygget ut med de nye fløyene, ble cel-lene nå brukt som lagerrom, med unntak av den siste cellen ikorridoren. Den tilhørte avdeling Z, Haussers avdeling. Detvar bare noen ytterst få som kjente til rommet og hva detinneholdt. Ikke engang kamerat Mielke, sikkerhetstjenestens

10

øverste sjef, eller kamerat Erich Honecker visste at rommeteksisterte. De hørte av og til om resultatene som kom derfra.Men bare innimellom.

Hausser fant frem nøkkelknippet og låste opp. Han tok etgodt tak i dørhåndtaket og dro opp den svære celledøren sådet skrek i de rustne hengslene.

Inne i cellen sendte en enslig lyspære et gulaktig lys ut i detlille rommet. Lokalet, som verken hadde vinduer eller venti-lasjon, hadde i sin tid blitt brukt til å oppbevare opp mot tjuefanger av gangen, men nå sto det bare en svart metallkistemidt på gulvet. Kisten var laget av fire skipsdører i stål somfremdeles var festet til karmene. De var sveiset sammen, ogdet var montert to jernplater i endene for å forsegle kisten.Dørene hadde Hausser i sin tid rekvirert fra marineverftet iRostock, og selve sveisearbeidet hadde han fått smeden tilå gjøre i all hemmelighet nede i cellen. Den øverste døren,som fungerte som kistens lokk, hadde en skipsventil, og i detsvake lyset virket det som om kisten stirret tilbake på Haus-ser med et dovent blikk. Fra kistens høyre side gikk det entykk gummislange til kranen ved nærmeste vegg. Pakningenmellom kranen og slangen var lekk, noe som hadde ført tilat det var en liten dam på gulvet, som Hausser skrevet overfør han fortsatte mot kisten. Han lente seg over det rustnelokket, der den svarte malingen var skallet av i store flak,og gnidde på glasset med hansken. Så knyttet han neven ogbanket hardt på det lille vinduet. Det var noe som romstertekraftig inne i kisten, så vannet skvulpet opp mot rutens inn-side. Hausser banket igjen, og det kom et hvitt og oppsvul-met ansikt til syne i mørket. Med rødsprengte øyne stirretmannen opp på ham med et vilt blikk.

«Det er bare de uskyldige som sover», mumlet Hausser.

christianshavn,12. september 2013

2

Mogens skrudde opp kranen over kjøkkenvasken og skyltede siste restene av havregrøt fra tallerkenen. Han brukteoppvaskbørsten til å presse klumpene ned mot avløpet i stål-vasken, der de oppløste seg og forsvant. Klokken var ti påsju, og fra leiligheten ved siden av kunne han høre naboenesmåkrangle og et barn som gråt. Mogens tørket hendenemed håndkleet og så nedover seg selv for å forsikre seg omat han ikke hadde sølt på den hvite skjorten. Han gikk borttil kjøleskapet, åpnet det og begynte å flytte innholdet overi en søppelsekk som han bar ut til sjakten i oppgangen ogkastet. Da han kom tilbake til leiligheten, gikk han inn påbadet og plasserte tannbørsten og en halvtom tannkremtubei toalettmappen, som han kvelden før hadde pakket ned detmest nødvendige i. Han så seg i speilet. Strøk det tynne håretvekk fra pannen, tok av seg de sterke brillene og gned seg ide trette øynene. Han var førtito år gammel, men følte segmer enn halvveis gjennom livet. Det kvapsete ansiktet bar ty-delig preg av den usunne livsstilen med for mye fastfood ogfor lite trening. Han veide minst tjue kilo for mye, og denaltfor store dressen han hadde på seg gjorde ikke noe forå få ham til å se mindre omfangsrik ut. Men snart var detover. Han skulle starte et sunt liv og begynne å trene. Ogsådet skulle dagen i dag endre på. Han snudde seg og gikk

12

inn på soverommet, der kofferten lå åpen på sengen. Han latoalettmappen ned ved siden av klærne og den gjennomsik-tige plastposen med den blonde parykken og de mørke sol-brillene han hadde kjøpt for å bruke som forkledning nårtiden var inne. Fem minutter etter sto han i inngangsdørenmed ytterklærne på, med den myke skinnmappen i den enehånden og kofferten i den andre. Han kastet et siste blikkover leiligheten før han smekket igjen døren, i visshet omat han aldri skulle komme tilbake, uansett hvordan dagen idag kom til å ende. Mogens fortsatte langs Overgaden OvenVandet, der morgentåken ennå ikke hadde sluppet taket,men hang over kanalen med båtene som lå fortøyd langsmoloen. Lyden fra koffertens små plasthjul skar i ørene ogvekket en engelsk bulldog som til nå hadde ligget og sovetpå den nærmeste båtens akterdekk. Hunden bjeffet og stir-ret bistert opp på Mogens, som skyndte seg over til denandre siden av veien. Da han passerte Fedtekælderen, hvoren liten flokk hjemløse drakk kaffe, hilste en mann uten ten-ner på ham og nikket mot kofferten. «Bon voyage», roptehan.

Mogens svarte ikke, men satte isteden opp farten.Litt etter trakk han kofferten over fotgjengerfeltet på

Christianshavns Torv og stilte seg på bussholdeplassen foranLagkagehuset, der det duftet av nybakt brød fra bakeren.Det var de færreste som visste at det en gang hadde ligget ettukthus her, og Mogens hadde ikke lyst til å tenke på det.Han så utålmodig på klokken. Det var fremdeles to minuttertil 9A skulle komme. Det kom stadig flere passasjerer somstilte seg opp og ventet på holdeplassen, og han følte et snevav klaustrofobi og merket at han begynte å svette i pannen.Han måtte få orden på nervene. Han hadde forvokste svet-tekjertler og svettet selv ved den minste opphisselse, men idag var han nødt til å være rolig og kontrollert. Bussen kom,stoppet foran ham og åpnet dørene. Han kjente at han ble

13

dyttet frem av den utålmodige flokken bak seg og gikk inn iden overfylte bussen.

Han brøytet seg vei til området ved utgangen på midten,så nærme dørene som mulig, så han skulle få litt frisk luft iløpet av turen. Men mens bussen sneglet seg gjennom indreby og det stadig kom flere passasjerer på, ble han sakte dyttetenda lenger bak, der luften var tung og det nesten var umuligå puste. Han følte at flere av medpassasjerene stirret på hamog den store kofferten. At alle sammen hadde avslørt ham ogplanen hans, og at det bare var et tidsspørsmål før en av demkom til å ringe politiet. Igjen merket han panikkangsten, oghan hadde mest av alt lyst til å kjempe seg vei mot utgangenog gå av bussen. Men han roet seg ned, lukket øynene ogforsøkte å få kontroll på pusten.

Da bussen endelig var fremme ved sentralstasjonen, gikkhan lettet ut og fulgte strømmen av reisende opp mot denbrede trappen som førte inn i ankomsthallen. Kvalmen frabilsyken begynte å gi seg og ble avløst av suset fra adrena-linet som pumpet rundt i kroppen. Mogens fortsatte tversgjennom den store hallen og bort til bagasjesenteret ved Re-ventlowsgade. Han gikk forbi det lille vaktrommet, som hanvisste først ville være bemannet om en times tid. Det blekeneonlyset i taket ble reflektert i den uendelige rekken av alu-miniumsdører på oppbevaringsboksene, og fikk bagasjesen-teret til å minne om et likhus. Han holdt blikket stivt ned igulvet og vekk fra kameraene i taket. Politiet kunne kanskjeidentifisere ham på bildene, men innen den tid kom han tilå være langt borte. Han fant en ledig boks og plasserte kof-ferten inne i skapet. Han betalte seksti kroner, som var pri-sen for et døgns oppbevaring. Hvis alt gikk som det skulle,ville han være tilbake før det var gått fem timer. Hvis altsåalt gikk som det skulle.

Han brukte den samme bussbilletten og satte seg på et setelangt foran. Linje 9A var nesten tom for passasjerer. Til gjen-

14

gjeld hadde morgentrafikken begynt å bli tettere, og turentilbake gjennom byen gikk tregere. Han så utålmodig påklokken. Den var ti over halv åtte. Om seks minutter komhan igjen til å stå på Christianshavns Torv, og derfra haddehan rikelig med tid til å gå de rundt åtte hundre meternened til Brobergsgade. Klokken 7.59 skulle han stemple innpå jobben, akkurat som han hadde gjort de siste tjue årene.Ingen av kollegaene kom til å mistenke noe. Alt ville virkehelt normalt. Han smilte av tanken. Bussen stanset midt påKnippelsbro. Han kikket ut gjennom frontruten og la merketil den røde og hvite bommen som gikk ned og sperret veien.Lyden fra brosignalet traff ham mens han så broklaffen medhele veibanen stige til værs, som en direkte avkjørsel mot denskydekte himmelen.

Det var ikke mulig. Dette kunne ikke skje. Han kunne ikkefatte at det gikk an å ha så uflaks. Dette hadde han ikke reg-net med i sin ellers meget detaljerte plan. Han så på klokkenmed et snev av panikk, den var allerede kvart på åtte. Hanså ut gjennom vinduet mot havnebassenget, der en skonnertmed tre master kom i sneglefart mot broen. Han forbannetdet gamle seilskipet inne i seg. Han forbannet besetningenom bord, som vinket til fotgjengerne, og han forbannet syk-listene som hadde tatt oppstilling ved rekkverket og nøt detuventede synet av det vakre skipet.

Klokken 8.04 løp Mogens ut av bussen på Christians-havns Torv. Med dokumentmappen i den ene hånden spur-tet han over til Dronningensgade, som han fortsatte viderenedover. Han husket ikke når han hadde løpt sist, og skulleman dømme etter den klønete løpestilen, hadde kroppenhans glemt hvordan man gjorde det for lengst. Da han ende-lig kom seg til Brobergsgade, måtte han stoppe for å få igjenpusten. Han rettet kjapt på klærne og tørket svetten fra pan-nen, før han fortsatte bort til den åpne porten som førte inn ibygningen der Lauritzen Enterprise holdt til. Firmaets hånd-

15

verkere var for lengst sendt av sted til byggeplassene, og denlille gårdsplassen var tom for biler. Innenfor, på verkstedet,kunne Mogens se et par av smedene. Han fortet seg opp trap-pen til andre etasje, der regnskapsavdelingen lå. Han åpnetdøren og tok det lille hullkoret med navnet sitt på fra sta-tivet ved klokken. Firmaet han jobbet for, var gammelt. Etfirma med like gamle tradisjoner som det slitte maskinerietde brukte. Det kom et KLANK, og stemplingsuret viste 8.19.Han hadde aldri kommet så sent før.

«Forsovet deg i dag?»Mogens snudde seg og fikk øye på Carsten Holt, som var

salgssjef. Carsten var midt i trettiårene, solbrun og med kortebein, som om det bare var overkroppen som var fullt utvokst.Carsten hadde en gammel Camaro som han elsket å snakkeom. Derfor ble han stort sett kalt Camaro-Carsten eller bareCC, noe Carsten ikke syntes gjorde noe i det hele tatt.

Carsten pekte på ham. «Du er jo helt svett, Mogens. Er dusyk, eller?»

«Svett?» Mogens tørket pannen fort og satte hullkortet til-bake på plass. «Det er jeg da ikke», svarte han. «Hva er detdu prater om, CC?»

«Du er klissvåt i ansiktet.»Mogens ristet på hodet og skyndte seg bort til sitt eget

kontor, mens han følte Carstens blikk i ryggen.Han så bunkene med fakturaer og bilag som hadde blitt

lagt på skrivebordet hans. Det var egentlig jentene på regn-skapsavdelingen som skulle ta seg av bokføringen, ikke ham.Jobben hans var å ta seg av det overordnede regnskapet ogsørge for at alt, om ikke akkurat stemte, så i hvert fall såfint ut for skattemyndighetene. Sånn sett hadde han egentligalltid hatt en kreativ jobb. Mogens satte seg tungt ned i denslitte stolen, som knirket under vekten hans.

All planleggingen hans hadde blitt skutt i senk av en åpenbroklaff. Hadde Camaro-Carsten sett litt mistenksomt på

16

ham, eller var det bare noe han innbilte seg? Mogens tenkteplutselig på bulldoggen på akterdekket, som hadde stirretolmt etter ham. Den hadde vært et dårlig varsel, som om denvar sendt fra helvete. Men han var nødt til å fortsette. Hvisikke han gjennomførte planen sin i dag, kom han aldri til åslippe unna.

hohenschönhausen, berlin,11. juli 1989

3

Hausser roterte det runde håndtaket på skipsdøren så dethylte i låsemekanismen. Han tok tak i håndtaket med beggehender, trakk døren opp og lot den falle tungt ned mot kistensene side. En stram lukt av urin steg opp mot ham fra kisten.Den bleke, småfeite skikkelsen som hadde sittet halvt ned-senket i det skitne vannet, kastet seg opp mot Hausser. Hals-båndet og skinnremmene mannen hadde rundt håndleddenevar festet med en kjetting til kistens bunn og holdt ham fast.Hausser så på den fyldige mannen, som var rundt seksti årgammel. Huden hans virket gjennomsiktig og så ut som omden var i ferd med å gå i oppløsning etter de mange dagenehan hadde ligget i vannet. Mannes svarte kroppshår lå somen kjemmet pels langs ryggen og lemmene. «Slipp meg løs …vær så snill …», stammet han ut gjennom de blå leppene.

«Fange. Identifiser deg.»Mannen så bedende opp på Hausser. «Nummer 1-6-6 …

Kan du ikke være så snill å slippe meg løs?»«Mer enn gjerne», svarte Hausser. «Tror du jeg liker å være

her nede?»Mannen ristet på hodet.Hausser dro opp nøkkelknippet fra lommen. Mannen stir-

ret hypnotisert på nøklene, mens han prøvde å strekke denene armen med den låste skinnremmen mot Hausser.

18

«Men først må du fortelle meg sannheten.»«Det … det har jeg allerede gjort.»Hausser ristet på hodet. «I tre måneder har du løyet for

forhørslederne. Gang på gang har de tatt deg i den ene løg-nen etter den andre. De ga deg sigaretter, kaffe, var greie motdeg, og likevel, eller kanskje nettopp derfor, valgte du å lyve.Derfor overlot de deg til meg.»

«Men jeg er uskyldig. Jeg vet ikke engang hva jeg eranklaget for. De har ikke fortalt meg noe.»

«Du vet best selv hva du er skyldig i. Det trenger viikke å forklare deg. Men istedenfor å angre og tilstå, hardu valgt å lyve. Se på deg selv. Se hva du har fått ut avdet.»

Mannen prøvde å endre stilling i kisten og strekke påbeina, men den trange plassen og kjettingene hindret ham iå gjøre det. «Jeg har fortalt dem sannheten.»

«Så du mener at det er jeg som lyver?» Hausser lot blikketgli fra nøkkelknippet til mannen.

«Nei … det … jeg vet jo ikke hva de har fortalt deg.Men jeg har svart ærlig. Fortalt alt. Æresord. Jeg har ingen-ting å skjule. Jeg ber deg. Jeg greier ikke mer …» Han be-gynte å hulke, så de små brystene hans disset i takt medgråten.

«Leo!» ropte Hausser.Leo sluttet å klynke, tydeligvis overrasket over at noen for

første gang siden arrestasjonen brukte navnet hans og ikkebare forbandt ham med et nummer.

«Det er helt og holdent din skyld at vi er i denne situa-sjonen. Hvis du hadde fortalt sannheten med en gang, haddedu ikke endt opp her. Da hadde du allerede vært hjemmehos kona di, Gerda, guttene Klaus og Johan og lille Ste-fan. Da hadde vi visst at vi kunne stole på deg og at duville hjelpe oss. Hjelpe oss med å bekjempe klasseforræderneog fascistenes spioner. Alle som truer partiet og fedrelan-

19

det. Så enkelt er det. Det er bare du som har gjort dettevanskelig …»

«Men jeg vil jo gjerne hjelpe …»«Ikke avbryt!»Leo bet seg i leppa og så ned i det skitne vannet.«Den eneste grunnen til at jeg snakker med deg nå, at jeg

ikke lar deg drukne i din egen avføring, er at du så langtikke har løyet for meg. Jeg er villig til å glemme alle løg-nene du har fortalt kollegaene mine. All tiden du har kas-tet bort. All tiden du har misbrukt. Derfor bør du virkeligtenke deg om nå, Leo. Tenk over hvert ord du sier megetnøye.» Hausser rynket øyebrynene, så de samlet seg som enskygge over neseryggen. «Jeg tåler rett og slett ikke løgn.Jeg hater løgn. Løgner får meg til å føle meg skitten hvergang jeg hører en.» Hausser lente seg frem og støttet hen-dene mot kanten på kisten. Nøkkelknippet i den ene hån-den skrapte mot siden av den og fikk Leo til å sendedet et blikk. Hausser senket stemmen. «Skjønner du, Leo?Det er det løgn gjør med meg. Skjønner du ubehaget jegføler?»

Leo nikket ivrig, så kjettingene raslet. «Hva … hva vil duvite?» stammet han.

«Hva betaler de deg. Alle dem du hjelper med å flykte?»Leos blikk flakket. «Jeg … jeg vet ikk…»«Vær forsiktig så ikke dette blir din siste setning. Hvis du

lyver, lukker jeg kisten og drukner deg i ditt eget piss.»«Tusen dollar!» ropte han. «Noen ganger mer. Det kom-

mer an på utgiftene.»«Og hvor holder mennene dine på å grave den neste

tunnelen?»Leo trakk pusten anstrengt mens han nølte.«Hvor, Leo?» Hausser tok tak i kistelokket, som om han

hadde tenkt å lukke det.«Ruppiner Strasse 8, det er et bilverksted der.»

20

Hausser nikket og så ettertenksomt ut i rommet. «Jeg trorjeg vet hvor du mener. Det er dem som tar seg av bilparkentil innenriksministeren, stemmer ikke det?»

Leo nikket fort. «Da vi startet, virket det som et bra skal-keskjul. Vi fikk hjelp av flere høytstående partifolk. Alle vilflykte nå.»

«Og hvor langt har dere kommet?»Leo trakk på skuldrene. «Jeg vet ikke. Men det er den

lengste tunnelen vi har planlagt, hundre og førtiseks meter.»Han hørtes neste stolt ut. «Det var fremdeles et stykke igjen,rundt førti meter da … da dere hentet meg. Hvis gutta ikkehar gitt opp og stukket av, skulle jeg tro at de snart ergjennom.»

Hausser reiste seg opp fra kisten. «Hvor mange forrædereregnet du med å få smuglet ut?»

«Opp mot fem hundre, kanskje enda flere. Nå for tidener det nesten som å åpne en underjordisk filial av ’Interflug’.Beklager, men sånn er det bare …»

«Det trenger du ikke å beklage, jeg respekterer en mannsom tar jobben sin alvorlig. Selv en menneskesmugler. Enmenneskesmugler og pedofil som deg.»

Leos munn sto på vidt gap.«Å, ja, Leo, vi vet alt. Tjenesten har øyne overalt. På

soverommene, i bakgårdene, i mørke parker, på skolenestomme idrettsplasser. Alle stedene du har moret deg medsmåpionerene. Alle barna du har lokket med søtsaker fraVesten.»

Hausser la nøkkelknippet tilbake i lommen og tok tak ikistelokket.

«Hva er det du gjør?» ropte Leo. «Jeg har jo fortalt degsannheten …»

«Det skal vi snart finne ut av. Inntil det, blir du der duer.»

Hausser smelte igjen kistelokket. Da han roterte håndta-

21

ket, overdøvet lyden fra låsmekanismen Leos fortvilede gråtfra inne i kisten.

*

Tre timer senere, da det nesten hadde blitt lyst og regnethadde gitt seg, kom Hausser tilbake til fengselet i Hohen-schönhausen. Han gjespet voldsomt da han gikk inn i cel-len, tydeligvis helt utkjørt etter nattens arbeid. Sammen meden enhet fra divisjon VII, som tok seg av sikkerhetstjenes-tens operative oppgaver, hadde han overvåket området rundtverkstedet i Ruppiner Strasse. Det ble fort tydelig at til trossfor Leos plutselige forsvinning, var mennene hans fremde-les i full sving med utgravingen av tunnelen. Flere personerhadde i løpet av natten gått inn og ut av verkstedet, og tid-lig om morgenen hadde en lastebil kjørt av sted med et stortlass skjult under en presenning, et lass Hausser skjønte varjord fra utgravningen. Derfor var det heller ingen grunn tilå la Leo vente lenger. Hausser satte seg på kanten av kistenog stirret gjennom ventilen. Han møtte Leos tryglende blikkfra inne i kisten. Hausser hevet stemmen. «Du snakket sant,Leo. Det må ha vært befriende for en mann som deg, som harlevd hele livet på løgner. Jeg lovte at jeg ikke skulle druknedeg, og det løftet har jeg tenkt å overholde. Problemet erbare det at Müller her», Hausser pekte mot den kortkliptemannen som sto ved kranen, «ikke liker at noen forlater kis-ten i live.» I samme øyeblikk skrudde Müller på kranen, såvannet begynte å fosse gjennom den tykke slangen som gikkinn i kisten. Da Leo merket det kalde vannet som kom inn,begynte han å hyle og røske i kjettingene som holdt ham fast.

Hausser hysjet på ham, mens han ristet på hodet. «Det varsånn det måtte gå. Kisten er vår hemmelighet. Rikets bestbevarte.» Hausser kikket gjennom kanalen og så at vannetlangsomt steg og til slutt dekket det siste av Leos hode. Han

22

merket hvordan Leo dunket mot kistelokket, så det hoppetlitt hver gang han spente fra. Men det var en fåfengt kampLeo kjempet mot den massive ståldøren, og til slutt tok kref-tene slutt og det ble stille i cellen. Da kisten var helt full avvann, begynte det å fosse ut av den utette pakningen på siden,og Müller stengte kranen. Hausser la hodet på skrå og be-traktet hvordan de siste luftboblene steg opp fra Leos åpnemunnvik mot det lille vinduet. Boblene i det gulaktige van-net minnet Hausser om synet av et nyskjenket glass Berli-ner Pilsner, og han ble plutselig tørst. Det hadde vært en godnatt, en natt der nok en forræder hadde opphørt å eksistere,og snart skulle nye ta over Leos plass.