Serie Om Justismord

Serie om justismord Av Ole Texmo

http://www.sfm.no/Serier/JUSTISMORD/Index_Serie_om_justismord.htm

Innhold Serie om justismord ................................................................................................................................ 1

Del 1: Innledning: Rettens skam .......................................................................................................... 2

Del 2: Verkebyllen: Torgersen-saken................................................................................................... 4

Del 3: Sedelighetssakene ..................................................................................................................... 6

Del 4: Bevis til besvær ......................................................................................................................... 8

Del 5: Per Liland: feil mann på feil sted ............................................................................................. 10

Del 6: Bruken av sakkyndige: rettens horer og halliker .................................................................... 12

Del 7: Frikjent posthumt: Atle Joar Hage .......................................................................................... 14

Del 8: Justismord og legaliserte overgrep ......................................................................................... 16

Del 9: Voldaprestsaken ...................................................................................................................... 18

Del 10:Riis-saken – juss og juks på høyeste plan ............................................................................... 20

Del 11: Prosessen mot Harry Lindstrøm ............................................................................................ 22

Del 12: Avslutning: Medias rolle – avdekke eller tilsløre? ................................................................ 24

http://www.sfm.no/Serier/JUSTISMORD/Index_Serie_om_justismord.htm

Serie om justismord Side 2

Del 1: Innledning: Rettens skam Oslo - sfm.no. Publisert 05.01.2006

”De visste hele tiden at jeg var uskyldig”. Utsagnet er fra Per Liland da han omsider etter flere forsøk

på gjenopptakelse av sin straffesak ble frifunnet i 1994. Liland ble uskyldig dømt i 1970 og sonet en

14 års fengselsstraff for mord han aldri hadde begått, eller kunne ha begått rent faktisk. Denne

klassiske justismordsaken skal vi komme tilbake til. Da Liland døde i 1996 etter 2 år som frikjent,

forelå også en granskningsrapport om Lilandsaken vi skal komme tilbake til når det gjelder

muligheten for å spore klassiske trekk ved justismord og muligheten for læring med tanke på å

forebygge nye justismord.

Med justismord i denne artikkelserien i Samfunnsmagasinet menes først og fremst erkjente tilfeller

av straffesaker som etter feilaktige dommer med tilhørende uskyldig dømte, har gjennomgått en

prosess kjent som formell gjenopptakelse med frifinnelsesdom som resultat. Men vi vil også åpne for

å ta med saker, tilfeller, og fenomener som av ulike grunner ikke har passert den offisielle

godkjennelse med tilhørende juridisk-rettslige kriterier for at sak kan prøves på nytt. Basert på

relativt inngående kjennskap til enkeltsaker hvor vi har begrunnet mistanke om at det reelt er tale

om justismord, tilalter vi oss derfor å gå inn på noen saker som er spesielt interessante som studier

av instituering og tilrettelegging av systemfeil.

Av konkrete saker vil vi ta for oss sentrale sider av Torgersen-saken som nettopp ble avvist av den

nye Gjenopptakelseskommisjonen, samt en sak vi velger å kalle Voldaprestsaken – en sak som kan

betraktes som funksjonen av et uheldig etterslep av manglende læring av Bjugnsak-skandalen. Fordi

sedelighetssaker later til å være solid representert blant både erkjente justismord og tvilsomme

straffedommer, vier vi to deler til denne type saker, hvorav den ene delen beskriver saken mot Atle

Joar Hage som flere år etter sitt eget selvmord aldri fikk oppleve å bli renvasket for feilaktige incest-

beskyldninger som tok hans liv. Hage-saken er interessant fordi den belyser hvordan i

utgangspunktet trivielle sivilsaker om barnefordeling kan få katastrofale følger når rettens bruk av

sakkyndige ikke underkastes forsvarlig kontroll.

I en egen del vil vi ta for oss likheter og forskjeller mellom straffesaker og sivilsaker, med det

forbehold at vi reserverer justismordbegrepet for straffesaker og anvender uttrykksmåten

”legaliserte overgrep” for sivilsaker vi mener blir feil behandlet i rett og forvaltning. To ikke helt

typiske justismordsaker, men ikke desto mindre interessante samfunnspolitisk, er tilfellene Harry

Lindstrøm og Amelia Riis. Hensikten med denne serien er ikke utelukkende å fokusere på enkeltsaker

og enkeltskjebner til feilaktig dømte personer, men samtidig å kunne avdekke mulige mønstre for

hvordan justismord – forstått både utfra snever og utvidet definisjon – kan finne sted, eller sogar

tilrettelegges for, bevisst og kynisk.

Vi tror ikke at justismord i hovedsak er utslag av tilfeldigheter og uheldige omstendigheter som kan

ramme en hvilken som helst person. At en jury bestående av lekfolk kan dømme feil og utfra

systembetingelser sende en person i fengsel på uriktige premisser uten begrunnelse, er selvsagt

utillatelig i et opplyst samfunn som kaller seg demokratisk og påberoper seg rettstaten. Men det er

hovedsakelig systemfeilene som tilrettelegger for slike muligheter, og den type fagfolk som er i

overveiende dominans i justissektoren er vitterlig juristene. Jussen som fag er ikke vitenskapelig

fundert med metoder som står for etterprøving. Rettens administratorer kan med sin juristbakgrunn


for lite om vitenskaplighet og hvordan bruk av sakkyndige må kvalitetssikres skal man finne

sannheten og ikke utelukkende ”skape rett og ikke urett”.

All den tid jussen som fag betraktet ikke underkaster seg vitenskapelighet og innstiller seg på

sannhetssøkende virksomhet, er det fare for at vi aldri kan forebygge tilfeller av justismord. Og det er

fare for at man ikke lærer av erfaring. Rettens skam handler blant annet om dette: At rettsapparatet

og de fagfolkene som betjener rett og urett ikke er slik innrettet at det betyr nok for fagets prestige

om avgjørelsesprosedyrer står for metodisk etterprøving. Da en av Torgersens støttespillere blant

medisinske eksperter, professor Per Brantzæg, i skuffelsen over avvisningen om gjenopptakelse

påpekte kulturkollisjonen mellom vitenskap og juss, uttalte Gjenopptakelseskommisjonens leder

Janne Kristiansen: ”Vitenskapen kan uttale hva den vil”.

Bevisspørsmålene er sentrale i de fleste sakstyper, og i særlig grad i straffesaker hvor kriteriet for

fellende dom er kravet om at skylden må være bevist utover enhver fornuftig rimelig tvil. I

gjenopptakelsessaker kommer spørsmålet om nye beviser i fokus, mens bevisvurderingen i de

opprinnelige sakene dessverre kommer delvis i bakgrunnen. Dermed kan man risikere å minske

læringspotensialet for hvordan og hvorfor noen saker blir feilaktig bedømt. Vitnebeviser og bruk av

sakkyndige er sentrale temaer. Vitenskapelig basert og kognitivt orientert vitnepsykologi er et relativt

hvitt felt på det norske rettssikkerhetskartet. Løgndetektortester og redegjørelser for slike er heller

ikke særlig velkomne. Man kan spørre seg hvorfor.

Vi ønsker at Samfunnsmagasinets serie om justismord skal vekke interessen for et ufullkomment

rettsapparat og justisvesen som tiltross for enkelte erkjennelser ikke har sluttet å begå feil, og at

oppmerksomheten mot politi og domstol blir skjerpet. Vi kan ikke ta rettsstaten for gitt.

Justismordene har sine slektninger, de nærmeste er nok overgrep i barnevernloven og barnelovens

navn. I nyhetsoppslag på NRK Dagsnytt 03.01.07 formidles inntrykk fra systemets egne folk om at

korrupsjon også er et problem innad i politiet. Vi drister oss til å antyde at også rettsapparatet kunne

vært tatt med som arena for tilfeller beskrevet med slike ord. I det minste har vi å gjøre med en

kultur som kan sies å være korrumpert. Bruken av sakkyndige i både straffe- og sivilsaker kan tjene

som eksempel.

Vår artikkelserie søker både å belyse enkeltsakskomplekser samt påpeke strukturtrekk og

sammenligne forvaltningskulturer. Når det offentlige begår overgrep skjer det hovedsakelig med

systemets beskyttelse. Uten flersidig fremstilling tror vi ikke det er mulig å forstå og forklare hvordan

og hvorfor justismord og legaliserte overgrep finner sted, samt forebygge nye tilfeller gjennom fokus

på krav til begrunnelse og vitenskapelighet. Artikkelserien tar ikke mål av seg til å belyse alle sider av

reelle og potensielle justismordsaker. Med dette forbehold håper vi allikevel vi kan bidra til en viss

opplysning om viktige spørsmål. Verken samfunnet som helhet eller politi og rettsapparat som

delsystemer kan leve med erkjennelsen om at justismord fortsatt finner sted. I artikkelseriens siste

del vil vi ta for oss medias rolle.


Del 2: Verkebyllen: Torgersen-saken Oslo – sfm.no. Publisert 05.01.2007

Natt til 7. desember 1957 ble en ung kvinne drept i Skippergata i Oslo, like ved Østbanenstasjonen,

nåværende Oslo S. Drapet ble oppdaget på grunn av en brann man antok var påtent for å skjule

drapet. Den 23 år gamle Fredrik Fasting Torgersen ble et par timer senere arrestert ved stasjonen,

mistenkt for å stjålet en sykkel samt for å ha syklet uten lykt. Senere på natten ble han mistenkt for å

ha drept den unge kvinnen og for å ha antent brannen. Et trekk ved Torgersensaken man kan finne i

andre justismordsaker er den ensidig motiverte etterforskningsstrategien. Har man en mistenkt, må

man ikke kludre det til ved å søke alternative forklaringer og teste hypoteser som kan utelukke

mistenkte.

Torgersen ble betraktet som et utskudd, hadde rulleblad, var ung og temperamentsfull og kom lett i

konflikt. En passende syndebukk med usikkert alibi: ”rett mann på feil sted”. Drapssaken vakte stor

oppmerksomhet, avisomtalen omfattende og Torgersen levnet liten ære. I realiteten ble han

forhåndsdømt gjennom en temmelig ensidig fremstilling. Den gang som nå var avisenes viktigste

kilde politiet som hadde sine opplagte interesser i å fremstille Torgersen i et negativt lys og knytte

ham til gjerning og åsted, samt fore pressen med opplysninger som støttet deres teorier.

Rettssaken var en farse. Torgersen fikk livstidsdom og ti års sikring. Han sonet vel 16 år og har hele

tiden påstått seg uskyldig dømt. Flere forsøk er gjort for å få saken gjenopptatt og senest 08.12.06

kulminerte det som fra systemhold betraktes som siste akt i Torgersen-saken. Begjæringen om

gjenopptakelse ble avvist i en 524 siders rapport som er en studie verdt. Vi tror ikke nødvendigvis

siste ord er sagt i Torgersen-saken. Til det hefter for mange tvilsomheter ved påtalemyndighet og

justisvesenets handlemåte og holdning.

Torgersen har hatt mange støttespillere opp gjennom årene. En av de første som gikk mer

systematisk gjennom saken og skrev poengterte artikler om bevis og vitner var forfatteren Jens

Bjørneboe. I 1972 publiserte han flere kronikker, artikler og åpne brev som tok for seg konkrete sider

ved saken, skuespillet ”Tilfellet Torgersen” ble raskt en klassiker. Torgersen har skrevet dikt- og

prosasamlinger og fremstår tiltross for sitt røffe ytre som en langt mer sensitiv person enn imaget av

en drapsmann skulle tilsi. Men motstanden fra systemet mot å la Torgersen få en sjanse til å bli

renvasket har vært bastant. Torgersen har nektet å la seg DNA-teste, av forståelige grunner kan man

si all den tid han har ansett seg uskyldig og funnet det uverdig å la seg teste. Men neppe heldig for

prosessen og muligheten for gjenopptakelse og endelig frifinnelse.

Bevisene i Torgersen-saken er omfattende og saken kompleks. Av Torgersens støttespillere er flere

vitenskapsfolk og fremtredende jurister, samt kunstnere og skribenter. Gjennomgangen av alle

bevisene vil sprenge rammene for denne artikkelen, derfor nevnes kortfattet de viktigste og mest

kjente. For en mer detaljert beskrivelse anbefales foruten Bjørneboes artikler samlet i

essaysamlingen ”Politi og anarki” (1972), boken skrevet av advokat Erling Moss og Camilla Juell-Eide,

” .. aldri mer slippes løs .. ”,. Tittelen er hentet fra daværende statsadvokat L.J.Dorenfeldts usagn om

at den fæle Torgersen aldri mer måtte slippes løs på samfunnet.

I sin frigang har Torgersen neppe gjort en flue fortred, mens L.J. Dorenfeldt i sin karriere som

politijurist og senere riksadvokat har gjort mye for å undergrave respekten for lov og rett og

juriststanden. Systemets prestisje er formodentlig den viktigste grunnen til at saken ikke er blitt


gjenopptatt. De bevisene som i sin tid ble brukt til å dømme Torgersen er alle i tur og orden plukket

fra hverandre og imøtegått av solid innenlandsk og utenlandsk ekspertise. Dette gjelder i særlig grad

det mye omtalte Tannbeviset som var sentralt fordi et avtrykk på den drepte kvinnens kropp

angivelig skulle stamme fra Torgersen. Tannavtrykket er grundig analysert og kan ikke stamme fra

Torgersen. Statsadvokaten har hevdet at Torgersen har filt til tennene for at avstøpning ikke skal

matche bittmerket.

Funn på Torgersen ble knyttet til åstedet for drapet. Avføringesbeviset og Barnålbeviset er begreper

for de innvidde og har som fellesnevner at det ikke kan være hevet over tvil at avføring på Torgersens

sko og barnål i hans jakkelomme stammer fra åstedet og kan knytte Torgeresen til drapet.

Omfattende sakkyndige erklæringer har torpedert påtalemyndighetenes ensidige fokus på Torgersen

som gjerningsmann. Det såkalte Fyrstikkbeviset er i beste fall et indisium som på ingen måte beviser

at Torgersen har antent en brann for å skjule et drap han skal ha begått. Funn av sigarettstumper i

jakkelommen sammen med fyrstikkene tyder dessuten på at ikke-røkeren og sportsmannen

Torgersen hadde lånt jakken.

Et interessant moment ved Torgersen-saken er muligheten for at påtalemyndigheten har operert

med falske vitner som skal ha truffet Torgersen like etter antatt drapstidspunkt og hørt fra Torgeresn

selv utsagn som ikke kunne tolket som annet enn tilståelse var de sanne og etterrettelige. Spesielt to

av aktoratets vitner må anses som tvilsomme i et helt annet sjikt enn konkrete tekniske bevis. Ved

rekonstruksjon av deres forklaringer kan man undres hvorvidt det har vært fysisk mulig at disse kan

ha truffet Torgersen, personenes aksjonsradius i det aktuelle tidsrom tatt i betraktning. Flytting av

tidspunkter for å få regnestykker til å gå opp er velkjente ingredienser i justismordsaker.

Gjenopptakelseskommisjonen som nylig vedtok at Torgersen ikke får prøvd sin sak på nytt, skulle

hovedsakelig ta stilling til om det var nye beviser eller omstendigheter som kunne føre til frifinnelse;

om det foreligger forhold som trekker dommen i tvil; og om hvorvidt politi, påtalemyndighet eller

sakkyndige har avgitt falsk forklaring. Begjæringen omfatter en rekke ulike beviser og

omstendigheter, vitner og sakkyndige erklæringer, men intet av det Torgersen har anført til støtte for

sin sak har fått medhold. Begjæringen er avvist på alle punkter og dessuten bevisene ”sett i

sammenheng”, som det heter. Avgjørelsen er oppsiktsvekkende om ikke særlig overraskende.

At dommen fra 1958 skulle være holdbar på alle vesentlige punkter hva gjelder bevisføring og

vurdering, og at tekniske bevis ikke vurderes annerledes i dag, blir av Torgersens støttespillere blant

vitenskapsfolk oppfattet som et hån mot den sannhetssøkende kultur vitenskapen står for.

Skuffelsen og vantro som rådet like etter at avgjørelsen falt. Uttrykk som hån og galskap er brukt om

vedtaket. Ståle Eskeland uttalte at ingen kan stole på gjenopptakelseskommisjonen etter dette, og at

grunnlaget for vedtaket ikke holder rettslig. Det er et interessant utsagn fra en professor i strafferett.


Del 3: Sedelighetssakene Noe forenklet kan man inndele justismordsaker i to kategorier: 1. saker hvor feil gjerningsmann (eller

kvinne) blir straffeforfulgt og dømt; 2. saker hvor det strengt tatt ikke er noen gjerningsmann (eller

kvinne). Til sistnevnte kategori hører en ikke ubetydelig mengde med sedelighetssaker, hvorav noen

allerede er gjenopptatt og har endt med frifinnelse. Typisk for denne type saker er mangel på

tekniske bevis, innslag av hysteri hos politi og fagpersoner som sosionomer og psykologer, samt

hevngjerrige kvinner ukritisk støttet av feministiske kampgrupper innen krisesenterbevegelse, media

og Akademia.

I denne delen skal vi hovedsakelig begrense oss til to sakstyper, nemlig påståtte incestforbrytelser og

påståtte voldtekter. Felles for begge er at det ikke har forekommet seksuelle overgrep, enten ved at

der f.eks. ikke har vært noen kontakt mellom påstått fornærmede og gjerningsmann, eller at den

kontakt som har vært uansett ikke kan karakteriseres som overgripende eller seksuelt

uønsket/tvangspreget. Incestpåstander er dessverre ikke så uvanlig. Seksuell kontakt med

mindreårige og egne barn er per definisjon forbudt. Justisvesenet behandler til enhver tid en rekke

slike saker, og kun et fåtall fører til fellende dom. I medieoffentligheten fremstilles det relativt lave

tallet på fellende dommer og relativt høy frifinnelsesprosent i voldtektssaker som at beviskravene er

for strenge.

I tillegg er mørketallene alltid store, noe man selvsagt ikke har noe som helst empirisk belegg for.

Denne serien handler om justismord, feilaktig motiverte etterforskningsstrategier og dommer med

tilhørende uskyldig dømte, samt deres forsøk på å bli renvasket. At det finnes tilfeller av reelle

overgrep og vold mot kvinner som rettmessig blir gjenstand for straffeprosess og dom er utvilsomt,

men at mørketallene er så høye som en del vil ha det til, stiller vi oss meget tvilende til. Vi har også til

gode å se hvordan mørketallene beregnes. Vi benekter for ordens skyld ikke at det begås vold og

overgrep; vi håper og tror at de fleste dommene på dette og andre områder er riktige og at de

skyldige får sin fortjente straff.

Det er en kjensgjerning at sedelighetsssakene utgjør en stor del av erkjente og potensielle

justismord. Flere av disse kan tilbakespores til vidløftigheter hvor det ikke er tale om feil

gjerningsmann, men om ingen gjerningsmann overhodet. Utgangspunktet kan være misforståelser

hvor barns utsagn er blitt tolket i verste mening og en mann eller far blir gjenstand for mistanke om

seksuelle overgrep. Men ikke sjelden er slike saker hvor barn angivelig utsatt for overgrep ikke

egentlig kan bekrefte at overgrep har funnet sted, produkter av voksne menneskers bevisste grep for

å ramme enkeltpersoner. Klassikeren er den hevngjerrige ekskone som påstår at mannen har utsatt

fellesbarn for seksuelle overgrep.

Overivrige helsearbeidere, barnevernansatte, psykologer og politietterforskere og bistandsadvokater,

alle fagpersoner uten distanse til elementære metodekrav og rettssikkerhetshensyn, har bidratt til at

mange uskyldige menn/fedre ikke bare har blitt urettmessig gjenstand for straffeforfølgelse og dom,

men også til å bringe fagmiljøene i miskreditt ved at man ikke har behersket de faglige utfordringene

som bl.a. består i å skille mellom utredning og behandling. Kunnskaper om påvirkning, suggesjon og

manipulasjon av både barn og voksne er mangelvare. Manglende fokus på metode tilrettelegger for

ideologi.

Å skape oppmerksomhet rundt forekomsten og påstått omfang av seksuelle overgrep mot kvinner og

barn har i særlig grad vært et feministisk prosjekt, men også en del fagmiljøer, politikere og


mediefolk har kastet seg ukritisk på karusellen. Fra midten av 80-tallet og fremover har man knapt

kunne åpne en avis uten at påståtte overgrep er omtalt og angivelse av store mørketall er poengtert

av fagfolk. Media skiller sjelden eller aldri mellom ferdig behandlede saker hvor tilfellene er

dokumenterte og beviste og eventuelt erkjent av gjerningsmann på den ene siden, og på den andre

påstander om overgrep og anmeldelser. Dermed skapes et hysteri hvor ukulturen med å ikke

kvalifisere eller begrunne påstander blir hovedregelen. Ved å undergrave beviskravene tilrettelegges

for nye justismord.

Fagfolk uten metodeferdigheter forholder seg til risiko, grader av sannsynlighet og troverdighet. I

Norge kulminerte overgrepshysteriet foreløpig gjennom erfaringene fra den mye omtalte

Bjugnsaken. Den straffeforfulgte barnehageassistenten Ulf Hammern ble frikjent på samtlige

tiltalepunkter og saker og ting roet seg tilsynelatende. Men noen virkelig erkjennelse av at

fagmiljøene hadde begått grove feil i vurderingen av de påstått overgrepsutsatte barna har aldri

kommet, og hysteriet har bygget seg opp på nytt. I dag blir det formidlet gjennom toneangivende

norske medier at hvert tredje, hvert fjerde osv norske barn er utsatt for seksuelle overgrep. I

Amnestys kampanje koblet til TV-aksjonen 2005 hvor temaet var vold mot kvinner het det at hver

fjerde norske kvinne blir voldtatt eller slått i hjel.

At tall og mørketall har nådd en størrelsesorden hinsidiges fornuft og forstand er delvis et resultat av

en grunnleggende metodisk svikt i fagmiljøene og et fravær av en kritisk oppegående presse. Det er

helt utenkelig at tallene på skjulte overgrep i et lite og oversiktlig land som Norge skulle ha slike

dimensjoner. Tidligere justisminister Hanne Harlem har åpnet for en utvidet voldtektsdefinisjon hvor

det ikke trenger dreie seg om vold men at mannen f.eks. har truet kvinnen med skilsmisse. Strengt

tatt har verken juristmiljøene eller barnefagene tatt noe oppgjør etter Bjugnsaken. Nedgangen i

antall anmeldelser i etterkant av frifinnelsen i Bjugnsaken ble delvis forklart med at terskelen for å gå

til anmeldelse ble hevet, alternativt at man ble kvitt de falske anmeldelsene.

Nå er anmeldelser på vei mot uante høyder. Media, politikere og fagfolk stiller ingen kritiske

spørsmål til sannsynligheten for at så mange som hver fjerde kvinne og barn er volds- og eller

overgrepsutsatt. Hvis politi og påtalemyndighet tror på mørketallsmagien og overgrepsestimatene

som sier at flere hundre tusen kvinner og barn er utsatt, vil det ikke usannsynlig bli reist en rekke

saker hvor det ikke bare mangler bevis men hvor også prestisjen har vokst til nivåer hvor det ikke er

noen vei tilbake. Samtidig er der ikke dokumentert en heving av det faglig-metodiske grunnlaget som

gjør det mulig å eliminere mulige feilkilder i kartleggingen av utsagn og påstanders oppkomst og

utviklingshistorie. Vitnepsykologi med kompetanse på hukommelse og påvirkning er relativt ukjent i

Norge. Ideologien som tidligere ytret seg gjennom utsagn som at ”ingen barn lyver om overgrep” sier

også at ”ingen kvinner lyver om overgrep”. Løgnens psykologi er et interessant område. Skjønt

mange av de som hevder at mørketallene er store tror fast og sikkert på sine ord.


Del 4: Bevis til besvær Oslo - sfm.no. Publisert 12.01.2006

For påvisning av justismord er bevisene det mest sentrale og avgjørende for en mulig gjenopptakelse.

Det kan selvsagt aldri være tilstrekkelig og holdbart at man føler eller opplever at noe er riktig eller

galt: man må kunne beskrive, begrunne og dokumentere, hva man i rettspleien kaller bevisføring. En

sak basert på indisier, spekulasjoner og ideologi, hausset opp av kravet om å finne den skyldige, gitt

at der beviselig er begått noen kriminell handling, kan føre galt av sted. Bevisinnsamlingen

administreres gjennom etterforskningen. Dermed kan det også tilrettelegges for at feiltolkninger av

funn som ikke nødvendigvis er bevis i streng kriminalteknisk forstand blir tillagt stor vekt eller sogar

avgjørende betydning.

Den pensjonerte lagmann Trygve Lange-Nielsen har de siste årene brukt mye tid og krefter på å

ettergå en del av de sedelighetssakene han som dommer oppdaget hadde en fellesnevner. De fleste

sakene han etter hvert fikk mistanke om var feilaktige hadde en fellesnevner ved at bildene av barns

underliv hvor man mente det var begått overgrep stammet fra barneavdelingen ved Aker Sykehus.

Svært mange av de mange mer og mindre begrunnede mistankene ble bekreftet under henvisning til

funn dokumentert gjennom tolkning av bilder man i ettertid tar avstand fra som bevis for overgrep.

Strengt tatt fantes det internasjonalt og tilgjengelig for norske fagfolk kunnskap som kunne avkreftet

mistanke den gang, eller i det minste vist fagfolkene at visse typer av funn representerte normalavvik

innenfor den variasjonsbredde som er bestemt gjennom gyldige etterprøvbare studier. Ved å følge

Aker-sporet har Lange-Nielsen tatt fatt i en rekke saker og fått flere menn/fedre frikjent etter

gjenopptakelsesprosesser hvor kriteriet har vært såkalt ny kunnskap eller nye beviser eller

bevisvurderinger. Disse gjenopptakelsessakene er lite populære blant fagfolkene. Foreløpig har Aker-

sporet konsentrert seg om medisinske funn. Sakkyndige blant psykologene som på ingen måte har

forholdt seg til tekniske funn har foreløpig sluppet unna kritikken, motsatt den oppvasken man har

hatt i andre vestlige land som har vært hjemsøkt av den samme tendensen til hysteri.

At sakkyndige, enten medisinere eller psykologer, ikke nødvendigvis bidrar med gyldig og holdbar

kunnskap i rettslige prosesser, og i mange tilfeller også under etterforskning og saksforberedelse

legger premisser for feilslutninger, representerer et stort rettssikkerhetsproblem. Det største

rettssikkerhetsproblemet later imidlertid til å være juristenes manglende evne til å oppdage

kompetansesvikten før feilen allerede er begått og prestisjehensynene får vekt. Feilaktig

administrering og tilrettelegging av beviser, herunder også kjeding av argumenter og bevisføring som

presenteres i retten, tilhører de klassiske trekkene ved justismord. Dette gjelder også bruken av

vitner.

Flytting av drapstidspunkt for å tilpasse feil begått i sakkyndige utredninger, eller omvendt: tilpasning

av sakkyndige funn for å underbygge en forutinntatthet er mulig å oppdage gjennom bevisanalyser.

Rekonstruksjon av hendelsesforløp og dokumentanalyser er detektivens viktigste arbeidsoppgaver.

Privatetterforsker Tore Sandberg som nå endelig ser ut til å bli anerkjent for sin innsats, har brukt

utallige timer på nettopp det grundige arbeidet det er å studere detaljene og forholdet mellom deler

og helhet i sakskomplekset. Uoversiktlighet kan medvirke til at det blir gjort feil. Eller til at feil ikke

blir oppdaget før det er for sent. I flere saker har rekonstruksjon av påstått hendelsforløp gjort det

mulig å eliminere den uskyldig dømte som gjerningsmann utfra studier av fysiske størrelser, tid og

sted.


Gjennomgang av vitneforklaringer har det samme formål: å kartlegge mulige bevegelser samt teste

ut hypoteser om vitners troverdighet. Mangel på vitnepsykologisk kompetanse i fagmiljøene svekker

muligheten for å kunne føre kontroll ved om vitner er troverdige, om deres hukommelse fungerer og

om deres utsagn er logiske og etterrettelige. Rekonstruksjon av saker hvor man har mistanke om

justismord, herunder gjennomgang av vitnemål, bevegelser, utsagn og påvirkningskilder, har i en del

tilfeller vist at feilkildene burde blitt oppdaget allerede under etterforskningen. I retten er man lite

begeistret for polygraftester, men det spørs vel om det ikke er et tidsspørsmål før løgndetektortesten

blir fast innslag.

DNA-bevis er blitt anerkjent som viktig. I USA er usedvanlig mange justismord avdekket gjennom

DNA-tester. Dessverre er mange av de uskyldig dømte allerede henrettet. Bevisbyrden er på det

offentlige som anklager. Adgangen til å føre motbevis er i mange tilfeller begrenset. Når det kommer

til spørsmål om en sak bør gjenopptaes er prosesslovgivningen slik innrettet at påtalemyndigheten

har fungert som både part i saken og avgjørelsesinstans. Når og hvis en sak blir vedtatt gjenopptatt

har påtalemyndigheten i hovedsak innrømmet feil og godtatt nye bevis og påberopelse av nye

omstendigheter, f.eks. ny kunnskap. Bevisprøvingen blir i slike tilfeller ikke gjenstand for en grundig

gjennomgang hva gjelder de beviser som i sin tur førte til feil dom da man i regelen legger ned

påstand om frifinnelse.

Ansvaret for å undersøke om der er omstendigheter som bør lede til en gjenopptakelse hviler ikke

utelukkende på den påstått uskyldig dømte og hans eller hennes støttespillere. Påtalemyndigheten

har anledning til når som helst å reise ny sak, men i realiteten skjer dette ikke uten pågang utenfra.

Når vi snakker om prøving av beviser kan det virke uklart hvilke beviser det er tale om, og hvilken

bevisvurdering som skal legges til grunn – den tids eller dagens. Gjenopptakelseskravet sier at nye

beviser og omstendigheter må foreligge, men senest i Torgersen-saken ser vi at kommisjonen strengt

tatt ikke gir noen kvalifisert begrunnelse på selvstendig grunnlag. Noen prøving av bevisene som

innebærer metodisk undersøkelse av holdbarhet, og ikke minst mulig påvisning av den tvil ved

riktigheten av dommen som er det avgjørende, kan man dermed ikke se har funnet sted.

I den mye omtalte Karmøy-saken ble den mistenkte fetteren til den drepte Birgitte Tengs manipulert

til en falsk tilståelse av en KRIPOS-etterforsker som ikke usannsynlig visste at man ikke hadde

tekniske bevis som knyttet fetteren til gjerning og åsted. Fetteren ble etter hvert frikjent men ble

dømt til å betale oppreisning da han etter erstatnings- og oppreisnings- jussens bevisregler ikke

hadde sannsynliggjort sin uskyld. Det mentale presset som varetektsfengslede mistenkte i visse

drapssaker blir utsatt for er umenneskelig. Det finnes på dette området vitenskapelige funn fra seriøs

vitnepsykologisk forskning som viser at svært mange uskyldige tilstår under press. Dette vet

formodentlig også politiet som i motsetning til den mistenkte har oversikt over bevissituasjonen og

hvordan psykisk press virker.


Del 5: Per Liland: feil mann på feil sted Oslo - sfm.no. Publisert 19.01.2007.

Av klassiske justismordsaker har Liland-saken en spesiell plass mye fordi det er skrevet mye om saken

og produsert TV-dokumentar som rekonstruerer vesentlige sider av saken. I løpet av det siste året

har nok Fritz Moen-sakene oppnådd status som enda mer alvorlige tilfeller da Moen først ble

uskyldig dømt for to separate mord og senere frifunnet. En fellesnevner er journalist og etterforsker

Tore Sandbergs formidable innsats for å kartlegge sakenes ulike bevistema. Som klassiker betraktet

har Liland-saken flere ingredienser med flytting av gjerningstidspunkt og reorganisering av

vitnebevis; den årelange kampen for gjenopptakelse hvor imøtegåelse av medisinsk sakkyndige

erklæringer var sentrale sammen med påpeking av ensidig etterforskningsperspektiv med hensyn til

alternative skyldige.

Øksemordene i Fredrikstad ble oppdaget på formiddagen julaften 1969. De to drepte og Liland var

svirebrødre og tilhørte et samfunnssjikt av personer med rusproblemer og tvilsom vandel. Liland

hadde mye samkvem med de drepte og ble arrestert kort tid etter at mordene ble oppdaget. På

åstedet ble det funnet mange fingeravtrykk som tilhørte Liland. Å mistenke omgangsvennen Liland

var for så vidt ikke helt utenkelig, men Liland hadde et alibi for den perioden mordene mest

sannsynlig var begått: han satt nemlig i fyllearresten et døgn før juleaften. Å fastslå dødstidspunkt og

årsak er en medisinsk oppgave som følger med obduksjon foretatt av presumptivt kompetente

fagfolk. Men det er ingen garanti for at relevante usikkerhetsmomenter blir faglig og forsvarlig

kartlagt og administrert.

Visse forhold skulle vise seg å bli avgjørende. De sakkyndig oppnevnte for retten mente mordene

kunne vært begått så tidlig som to dager før julaften. Dette passet med politiets Liland-spor som

utpekte ham som gjerningsmann for en periode han ikke hadde alibi. For rettsprosessen og

bevisumiddelbarheten knyttet til fremstillingen av flere vitner som mente de hadde sett de drepte i

live langt ut på lillejulaften (mens Liland altså hadde rettsstatens tryggeste alibi), var det viktig å

undergrave muligheten for å skape tvil om de drepte kunne vært i live og observert senere enn

antatt. De sakkyndiges erklæringer fra medisinerne Giertsen og Lundevall ble opplagt tillagt stor vekt

da Liland ble dømt.

De som hadde observert de drepte på tidspunkt hvor påtalemyndigheten og de sakkyndige mente de

drepte allerede var døde, kalles i Liland-litteraturen for ”tirsdagsvitnene”. Måten deres vitneprov ble

administrert på er et eget kapittel. Straffeprosessloven og ideen med muntlige rettsmøter

understreker prinsippet om at bl.a. vitner skal forklare seg direkte for den dømmende rett. Dette ble

forsøkt undergravd av politi og påtalemyndighet, og av retten. Dermed svekket man inntrykket av at

det heftet tvil ved gjerningstidspunkt og de sakkyndiges autoritet i egenskap av posisjon kunne

utveksle både fakta og alternative teorier om de drepte og gjerningsmannens bevegelser i

forbindelse med drapene.

Lilands sosiale status gjorde ham til et egnet mistankens objekt for politi og opinion. Pressen levnet

ham liten sjanse. Siktelse, tiltale og etter hvert straffedom syntes riktig. Men for et norsk-svensk par

var saker og ting ikke like opplagt. Den svenske popmusikkmanageren Sten Ekroth var på

forlovelsestur med sin tilkommende Vibeke og kom noe tilfeldig til å spille en viktig rolle for den

dokumentasjonen som senere dannet grunnlag for begjæring om gjenopptakelse. Ekroths var

nyforelskede og ville dokumentere alt de opplevde. Derfor hadde de med seg båndopptager og satte


den på under rettsmøtene. De fulgte saken nøye og oppfattet Liland som uskyldig. På grunnlag av

lydbåndopptak ga de ut en bok og foretok ettertidig opptak av intervjuer med mange vitner.

Uten dette materialet hadde neppe Liland hatt noen sjanse. Liland prøvde flere ganger å få sin sak

gjenopptatt, men først i 1994 lykkedes han. Sentralt bevistema var nye rettsmedisinske vurderinger

av dødstidspunktet som avvek fra de opprinnelige vurderingene. Da saken først ble vedtatt

gjenopptatt av Eidsivating lagmannsrett våren 1994, var mye i realiteten avgjort. Påtalemyndigheten

la ned påstand om frifinnelse og høsten 1994 var Liland endelig en fri mann. Han søkte og fikk

innvilget oppreining på nærmere 14 millioner kroner, men justisvesenet ved førstestatsadvokat Lasse

Quigstad ville trekke ham for samfunnets utgifter til kost og losji. Some people got the nerve. Per

Kristian Liland døde i 1996.

I etterkant av gjenopptakelse og frifinnelse ble det oppnevnt et utvalg som skulle granske politi og

påtalemyndighetenes behandling, NOU 1996:15. Leder var dommeren Hans Flock som hadde

administrert Bjugn-saken slik at selv Høyesterett under tvil måtte erklære ham som inhabil da Ulf

Hammern etter sin frifinnelse i Bjugn-skandalen søkte om erstatning og oppreisning for uberettiget

straffeforfølgelse. Også advokat Janne Kristiansen, nåværende leder av

Gjenopptakelseskommisjonen, var medlem av utvalget som i realiteten hvitvasket systemets

medvirkning til justismord. Selv om det ble påpekt betydelig svikt med hensyn til ensidig

etterforskning mot Liland, beregning av dødstidspunkt, manglende objektiv holdning og

utilstrekkelige sakkyndigerklæringer, gis det inntrykk av at mulige systemfeil er rettet opp.

Et interessant moment er graden av påtalemyndighetens egen plikt til å vurdere å fremme

gjenopptakelse på eget initiativ når og hvis det kommer frem nye omstendigheter som stiller

spørsmål ved riktigheten av en fellende dom. Flock-utvalget er her like unnfallende som man kan

forvente. Å overlate til juristenes tilfeldige skjønn om ”rimelighetsstandarder” er ingen

rettsikkerhetsgaranti. Uten utrettelig innsats fra lekfolk hadde Liland aldri blitt frifunnet. Journalist

Tore Sandbergs nitidige rekonstruksjoner har senere hjulpet flere personer til gjenopptakelse og

frifinnelse. Juristene styrer i regelen hvordan man bestemmer seg for hvilket nivå bevisvurderingen

skal legge seg på. Å innrømme og rette opp feil er intet typisk trekk ved offentlig forvaltning og

rettsapparat. Prestisje i systemets egne rekker er en klassisk ingrediens i justismordsaker.

Ensidighet i etterforskningen både med hensyn til person og bevisbarhetskrav kan tenkes å ha dekket

over et forhold som har vært antydet og som justisvesenet har hatt opplagte interesser i å tone ned.

En nå avdød, men den gang rundt 1970 ikke helt usentral skikkelse i Fredrikstads underverden, ble

raskt stemplet ut av saken tiltross for at han både var observert i forbindelse med mordsted og de

drepte, og ellers kunne ha motiv. Personen vi for sikkerhets skyld ikke navngir her, heller ikke med

kallenavn, var en kjent skikkelse for politiet. Den aktuelle personen stod i et gjensidig

avhengighetsforhold til politiet ved at han skal ha fungert som premiert tyster. Hvis denne personen

hadde blitt gjenstand for grundigere etterforskning, siktelse og offentlig tiltale, kunne politiets egne

tvilsomheter risikert å bli avdekket.


Del 6: Bruken av sakkyndige: rettens horer og halliker Oslo - sfm.no. Publisert 19.01.2007

Etter hvert skal vi komme nærmere inn på en del felles strukturtrekk mellom justismordsaker basert

på erfaringer fra straffesaker på den ene side og på den andre sivilsaker hvor det er legitime grunner

til å mene at feilaktige dommer har blitt og fortsatt blir avsagt. Ett fellestrekk er tvilsomheten av

påberopt sakkyndighet. For straffesaker gjelder dette særlig psykiatere, for sivilsaker ikke

overraskende psykologer. Bruk av sakkyndige har flere formål. Den mest opplagte og for så vidt også

fornuftsmessige grunnen er at den aktuelle sak er såpass komplisert og eller kompleks at man må ha

særlig kyndig fagperson til å opplyse om visse definerte sider av saken. Men bruk av sakkyndige kan

også representere ansvarsfraskrivelse.

Som regel skal et sakkyndig oppdrag defineres gjennom mandat. Dette kan være gjenstand for

uenighet mellom partene og retten. Hvis det er uenighet om hvilke sider av saken som skal opplyses,

f.eks. om tiltalte eller en eller begge partenes mentale forhold, kan det ha skjebnesvanger betydning

om ikke relevansen av det sakkyndige bidraget bringes på bane allerede før skaden kan være skjedd.

I motsetning til rettsodontologer som skal vurdere tannbittbevis og rettsmedisinere som skal vurdere

dødstidspunkt, dødsårsak, celleinvekst, alkoholkonsentrasjon mv, har psykiatere og psykologer

mindre presise redskaper til å undersøke hva retten ønsker å finne ut av. Dette gjelder også hvilken

bevisverdi f.eks. et sakkyndig utsagn om barn og voksnes troverdighet har for sakens bedømmelse.

Mangel på metodiske studier av sakkyndig virksomhet er en del av et større bilde hvor betydningen

av korrekte dommer basert på etterprøvbar kunnskap tones ned til fortrengsel for effektiv rettspleie

med høy grad av skjønn, for ikke å si synsing. Hvis ikke rettens aktører tar høyde for usikkerhet,

variasjonsbredde og graden av konsensus i fagmiljøene, kan man risikere at de sakkyndige

uttalelsene tillegges vekt som ikke står i forhold til status basert på vitenskapelige kriterier. Dessverre

ser dette ut til å være underordnet i rettsapparatet. Grunnen er formodentlig at juristene som

dominerer rettspleien har grunnleggende svikt i sitt eget vitenskapspensum og derfor ikke kan se

betydningen av å bygge på krav til vitenskapelighet.

Vitenskapelighetskrav kjennetegnes av fagmiljøer hvor plikten til sannhetssøken er veiledende norm.

Det er ingen overdrivelse å hevde at jussen som fag betraktet mangler slike motiver. Når verken

etterforskning eller bevisfremstilling underkastes krav til vitenskapelighet ligger det til rette for

justismord. Likeledes når oppnevnelse og mandat for sakkyndige ikke inneholder nærmere definert

metodekrav og redegjørelse for relevante forskningsfunn. Med tanke på konsekvenser er det her

ingen egentlige forskjeller på straffe- og sivilsaker, med selvfølgelig unntak av de konsekvenser som

viser seg i straffedom og begrensninger i borgerlige rettskrav som følger med et rulleblad.

En forelder som i realiteten blir fradømt kontakten med sitt barn på tvilsomt faglig grunnlag med

rettens likegyldighet som medvirkende årsak, straffes ikke med fengsel men med fravær i sitt barns

liv. Den uskyldige tredjepart barnet i en sivil barnevernsak eller barnefordelingsak kan få ødelagt sitt

liv av inkompetente psykologer. Psykoekspertisens makt og innflytelse over deler av rettspleien

handler sjelden om dokumentert kompetanse. Bransjen er rekruttert av fagfolk som blir svar skyldig

når det stilles spørsmål om metode, etterprøving eller kvalitetssikring. For rettens profesjonelle

aktører er kritikk mot systemet uønsket. At kritikken kan underbygges faglig-akademisk later ikke til å

telle i en forvaltningskultur hvor så lite som mulig skal konkretiseres og identifiseres som gjenstand

for bevisvurdering.


Kritikk mot sakkyndige er indirekte en kritikk mot rettsapparatet. At slik kritikk er gjenganger i omtale

av justismordsaker later til å prelle av. Det synes ganske umulig å få en kvalifisert utredning om f.eks.

kvalitetssikring av sakkyndige oppdrag. I tur og orden har utvalg som har tatt for seg kvalitetssikring

enten latt være å utrede problemstillingen eller vist til allerede eksisterende bukk- og

havresekkinstitusjoner som f.eks. rettsmedisinsk kommisjon. NOU 1995:23 om barnefaglige

sakkyndighetsoppgaver, NOU 2001:12 om rettsmedisinsk sakkyndighet i straffesaker og senest NOU

2006:9 om kvalitetssikring av sakkyndige rapporter i barnevernsaker forsømmer alle å tydeliggjøre de

faglig-metodiske utfordringene, samt definere hva kvalitetssikring betyr som redskap for å kunne

identifisere mulige feil for deretter å reparere feilene.

Problemet med de sakkyndige er stadig tilbakevendende. På grunn av særlig medisinernes status

tillegges deres utsagn vekt som om de var faglig på høyden. I realiteten brukes de sakkyndige

erklæringene i mange saker ikke for deres antatte faglige innhold som klargjørende for relevante

saksforhold, men for beviskjedemessige forhold. Dette instrumentelle kunnskapssyn er ikke utypisk

for deler av rettspleien. Kampen om ekspertisen er også en maktkamp om hvilken opplysning, evt.

hvilken tildekking av sakens fakta de ulike kreftene i retten ønsker. Spesielt i sedelighetssaker hvor

påståtte ofres reaksjoner og troverdighet kan være avgjørende kommer de sakkyndiges rolle i fokus.

Psykologer uttaler seg uten å kunne skille mellom sak og person; mellom saklighet og personlighet.

Rettens uvilje mot å bruke vitne- og utsagnspsykologer med kompetanse på kartlegging av utsagn og

påstanders oppkomst og utviklingshistorie, og slike kognitive størrelser som grad av påvirkning og

hukommelse, er symptomatisk for uviljen til å bygge rettsavgjørelser på etterprøvbar vitenskapelig

grunn. Den dominans psykodynamisk orientert psykoekspertise har hatt og fortsatt har er en viktig

årsak til de mange justismord som er begått i sedelighetssaker og legaliserte overgrep i sivilsaker. De

sakkyndiges avhengighet til rett og forvaltning gjør dem spesielt mottakelige for å passivt underkaste

seg rettens ønsker og behov. Når ikke retten stiller tydelige metodekrav, blir rapportene og

uttalelsene deretter. Tette bånd svekker habiliteten. Retten ønsker effektivitet, ikke nødvendigvis

relevant opplysning.

Gjensidig avhengighet mellom sakkyndige og deres oppdragsgivere virker demoraliserende på

rettsprosessen. Partene kan bli fristet til å spille på gunsten hos de sakkyndige. Advokatene som

representerer partene parasitterer på det samme markedet og er ikke alltid til å stole på. Å føre

partssakkyndige til å motvekte en rettsoppnevnt sakkyndigs uttalelse kan bli en dyr fornøyelse rent

økonomisk hvis ikke retten er imøtekommende overfor kravet. Retten kan nekte ført sakkyndige

vitner når og hvis de frykter at den partssakyndige innehar en kompetanse som vil sette rettens egne

prosesshandlinger og føringer i et tvilsomt lys. Hvis sakkyndige har dokumentert og relevant

kompetanse skal og bør de brukes, i motsatt fall er de en fare for rettssikkerheten.


Del 7: Frikjent posthumt: Atle Joar Hage Oslo - sfm.no. Publisert 26.01.2007

På 1980-tallet startet et overgrepshysteri som fikk skjebnesvangre konsekvenser for en del foreldre

og barn. I særlig grad ble fedre eksponert for mistanker om seksuelle overgrep mot sine barn. Den

gjensidige kontakten mellom barn og fedre ble avskåret etter at sosionomer, psykologer og

barnevernpedagoger samt en del overivrige statsadvokater hadde overbevist seg selv og

omgivelsene om at overgrep var vanlig forekommende på generelt grunnlag og i det enkelte tilfelle.

Overgrepspåstander florerte i visse sammenhenger som f.eks barnefordelingsaker. Uenighet om

samvær og omsorg fikk en ny dimensjon med overgrepsanklagene. Tesen om at barn ikke lyver om

overgrep var omkvedet blant fagfolkene.

Atle Joar Hage var en skilt far som ble gjenstand for overgrepsanklager av sin ekskone i 1982 allerede.

Året etter ble han under henvisning til at barna ”helt klart” hadde gitt uttrykk for at deres far hadde

begått overgrep, først fradømt samværsrett, deretter ble han dømt i straffesak for utuktig omgang

med sine barn. Til grunn for dommen i sivilsaken om barnefordeling og straffesaken lå vektige utsagn

fra to psykologer, Bjørn Pleym og Per Rypdal som begge var hellig overbevist om at barna, en datter

og en sønn i førskolealder var blitt utsatt for seksuelle overgrep fra deres far. Dommen fra 1984 er på

4 sider og må betegnes som usedvanlig overfladisk med hensyn til bevisvurdering. De sakkyndiges

utsagn var opplagt avgjørende.

Hage fikk ett års fengsel for overgrep han aldri hadde begått. På grunn av belastningene med å takle

tilværelsen i etterkant av soningen og fravær av kontakt med sine barn tok Hage sitt eget liv i 1987.

At det var hans egen anmeldelse av ekskonen for ærekrenkende utsagn om incest som satte fart i

sedelighetssaken kan ikke ha vært lett å leve med: bevisstheten om uskyld i kombinasjon med

kjennskap til hvilke hensyn systemet prioriterer. Men barna hadde aldri selv hevdet at de var blitt

utsatt for overgrep. De sakkyndige hevdet feilaktig at barna svarte bekreftende på spørsmål om hva

deres far angivelig hadde gjort med dem under samvær. Tilstede under de sakkyndiges utspørring var

moren som hadde ivret for incestpåstandene. Morens nye samboer og senere ektemann støttet

hennes mistanker.

Barna var fra de som ganske små fikk erfare tapet av sin far beviste på at de aldri var blitt seksuelt

misbrukt. Da barna ble myndige satte de etter hvert i gang prosessen med å få renvasket farens

minne. Moren som hevdet at barna var misbrukt og fikk både psykologer og dommere med seg,

giftet seg og fikk to barn med den nye mannen. Denne hadde i sin tid trodd på

overgrepsbeskyldningene, men opplevde i ekteskapet at moren var sykelig opptatt av overgrep og

fikk etter hvert erfare at mistanke om overgrep mot to yngre særkullsbarn ble rettet mot både den

angivelig misbrukte sønnen fra første ekteskap og ham selv. I en ny barnefordelingstvist om de to

døtrene, ble den gamle saken som førte til Hages død, levende på et skremmende vis.

Den nye mannen til moren var altså de to angivelig sex-misbrukte nå voksne barnas stefar. Han

begynte etter hvert å tvile sterkt på en rekke forhold, og opplevde i sin egen prosess at den sivile

rettspleien stiller få krav til beviser når mødre påstår at deres barn utsettes for overgrep. Hans egen

sak utviklet seg etter hvert til en merkelig forestilling og svaret på hvordan og hvorfor retten valgte å

trenere og feilbehandle saken hans og aldri behandle de aktuelle tvistegjenstandene, fikk han da

brikkene falt på plass i gjenopptakelsesprosessen for Atle Joar Hage. Forholdet mellom hans egen


barnefordelingsak og systemets manøvrering for å ha ryggen fri uansett utfall i Hage-saken del 2 er

beskrevet i artikkelen ”Samværet som forsvant” på www.rettsnorge.no fra 2001.

Den kvinnen som ikke usannsynlig måtte være seg bevisst at hun hadde forårsaket døden til sine to

eldste barns far, presset barna slik at det drøyde med gjenopptakelsesbegjæringen. Samtidig var hun

altså part i en rettsfarse hvor hun nektet en ny far kontakt med sine barn. All den tid systemet

beskyttet henne kunne hun fortsette galskapen. Straffesaken ble omsider gjenopptatt og førte til

frifinnende dom i 1998. Dommen er relativt kritisk til de sakkyndige som bl.a. frarådde at barna ble

dommeravhørt tilbake i 1983-84, og heller ikke foretok nye undersøkelser før straffesaken kom opp.

Også moren får kritiske merknader. Men ingen selvkritikk på rettsapparatets vegne for sviktende

bevisvurdering eller administrering av sakkyndige.

Senere ble de nå voksne barna tilkjent en symbolsk sum som erstatning for farens død, som

representanter for farens dødsbo. Man kan spørre seg om systemet på dette stadium var modent for

å ta inn over seg feilene som var begått ikke altfor langt tilbake i tid. Hage-saken fikk stor

oppmerksomhet da den ble gjenopptatt i 1998. VG-journalist Hans Kringstad som har skrevet en

leseverdig bok om ”Bjugnformelen” (Tiden, 1997), ble tipset om saken i 1995 og andre medier

begynte å fatte interesse for denne type saker med tvilsomme og feilaktige dommer i

sedelighetssaker, ikke sjelden med rot i barnefordelingstvister. Opinionen ble oppmerksom på flere

sider ved sedelighetssaker hvor man ikke tok hensyn til de barna som nektet for at overgrep hadde

funnet sted, eller forholdt seg tause slik barna til Atle Joar Hage.

Psykolog Per Rypdal sa ved frifinnelsen i 1998 at han var noe mer i tvil, men nektet for at barna ikke

hadde snakket om overgrep, og ville ikke reservere seg mot å trekke samme konklusjon som i 1984.

Rypdal var som psykolog en av pådriverne for å ”sannsynliggjøre” at det fantes skjulte pedofile

nettverk i Trøndelag – både før og etter Bjugnsaken. Like lite som det fantes medisinske funn og

tekniske bevis i Hage-sakens del 1, har Rypdal og hans kolleger kunne fremføre mer substansielle

funn om hvor alle de pedofile befinner seg. Rypdal er fortsatt i virksomhet som kliniker og holder

kurs for sine kolleger. Man kan spørre seg om læringseffekten av Hage-saken og tilsvarende saker.

Det er selvsagt ekstra ille at den uskyldig dømte aldri selv fikk oppleve å bli frifunnet, og aldri fikk

oppleve resten av barnas oppvekst.

Hage-saken var en av de første feilaktige incest-dommene som ble omgjort etter begjæringer

hovedsakelig igangsatt av de nærmeste pårørende. I flere av de andre sakene, det er nå totalt ca 30

som har endt med frifinnelse – noen flere er gjenopptatt men har ikke ført til frifinnelse, er det nå

voksne barn som enten har angret seg, blitt bevisst på hvilken påvirkning de har blitt utsatt for, eller

de har simpelt hen aldri ment seg misbrukt. Måten barn blir gjenstand for en del fagfolks hysteri er

den formodentlig største forbrytelse vi her har å gjøre med. At ikke de fagfolkene som kan navngies

og konfronteres med sine opplagte feilvurderinger, blir gjenstand for straffeforfølgelse, kan vi skrive

på kontoen for en rettspleie som er farlig umoden. Og da har vi ikke engang nevnt dommerne som

har begått disse justismordene.


Del 8: Justismord og legaliserte overgrep Oslo - sfm.no. Publisert 26.01.2007

For den som ikke bare subjektivt opplever seg urettferdig behandlet og feildømt i en rettssak, men

som også kan vise til objektivt registrerbare forhold for å underbygge sin oppfatning, er det uansett

ille å bli gjenstand for en rettslig behandling som ikke dømmer riktig. Justismord har vi i

utgangspunktet reservert straffesaker og vi velger å bruke uttrykket ”legaliserte overgrep” eller

”overgrep i lovens navn” om tilsvarende tildragelser i sivilsaker. Konsekvensene er forskjellige da

dom i en straffesak som regel medfører frihetsberøvelse og rulleblad. Men for de foreldre som etter

tvilsomme rettsprosesser blir fradømt eller i realiteten mister kontakten med sine barn, er det noen

ganger likegyldig hva man kaller galskapen.

Vi skal ikke tilskynde noen konkurranse om hva som er verst og hvem som er dårligst behandlet, men

heller forsøke å nøste noen tråder, gå opp noen grenseganger og se om det er trekk ved

rettssystemet som kan fokuseres med tanke på å avdekke strukturer som muliggjør at justismord og

andre overgrep i lovens navn kan skje. Med systemfeil forstår jeg elementer og innretninger som f.

eks gjør det mulig å forskyve eller tilsidesette krav til bevisvurdering, som ikke iakttar krav til

begrunnelser eller også det man ellers i arbeidslivet kaller kvalitetssikring. Dette siste begrepet er

omfattende, men kort fortalt gjelder det systemets mulighet for å kartlegge mulige feilkilder samt å

rette opp feil når de oppdages.

Hvis et system overlater for mye myndighet, eller kompetanse som juristene kaller det, til den

enkelte dommer, og denne kan frita seg selv for å kvalifisere bruken av skjønn til forskjell fra empirisk

faktaorienterte metoder, kan det bli både vanskelig å identifisere feil, pluss at det kan bli pinlig for

systemets egne aktører å konfrontere dommeren med begåtte feil. Dommere spiller opplagt på

systemtrohet og oppfordrer sine kolleger oppover i anke- og kjæremålssystemet til å det samme.

Lovbestemmelser som fritar for begrunnelseskrav, f. eks tvistemålsloven (sivilprosess) og

straffeprosesslovens bestemmelser om anker og kjæremål, jf tvml §§ 373, 2.ledd (anke)og 403a

(kjæremål), og tilsvarende strprl §§ 321, 2.ledd (anke)og 387a (kjæremål) virker demoraliserende på

rettsapparatets profesjonelle aktører.

Tvistemålslovens § 403a sier: ”Dersom kjæremålsutvalget enstemmig finner det klart at et kjæremål

til Høyesteretts kjæremålsutvalg ikke kan føre frem, kan det avvise eller forkaste kjæremålet, eller

stadfeste den påkjærte avgjørelse, uten annen begrunnelse enn en henvisning til bestemmelsen

her”. Paragrafen biter seg selv i halen, men gjør det mulig for underordnede instanser å avsi uriktige

kjennelser som Høyesterett i siste instans kan hvitvaske. Dette juristeriet gjør det mulig å begå feil

både i materielle og prosessuelle spørsmål, når øverste instans kan glatte over det hele med en

meningstom frase som ikke sier noe som helst om hvordan de ulike temaer er blitt behandlet. Men

verst av alt handler det om holdninger til lov og rett.

La oss se på enkelte likheter og forskjeller. Vi begrenser oss her til den type saker vi har mest å gjøre

med, nemlig sedelighetssaker og barnevern- og barnefordelingsaker. Når vi bruker ordet

strukturlikhet mener vi at f. eks at praktisering av prosessreglene er omtrent de samme, at formkrav

likner mens innholdet kan variere. Språket er det samme og tilbøyelighetene til å administrere ulike

sider av saken i den ene eller andres favør viser et mønster, f. eks at muligheten for å fremme

alternative bevismidler hindres. I saker som handler om både barn og voksnes troverdighet, utsagns

pålitelighet mv, er bruken av relevant sakkyndighet oftest avgjørende. Hvis en domstol ikke ønsker


vitne- og utsagnspsykologisk ekspertise, er det oftest fordi denne kan avdekke svikt i domstolens

egne rutiner, f. eks hvordan samtaler med barn blir gjennomført og hvordan man vurderer

påvirkelighet og barns selvstendighet.

Avdekking av feil innebærer nesten alltid påvisning av konkrete bevis- og eller dokumenterbare

forhold. Saker som avgjøres uten at bevisgjennomgangen er konkret og etterrettelig representerer

fare for justismord og legaliserte overgrep. En feil kan være å anlite seg på en ekspertise som ikke

bygger på vitenskapelighet eller annen metodisk etterprøvbarhet. Å hevde at noe er feil må alltid

konkretiseres. Men rettsapparatet bygger i mange sammenhenger på vurderinger som ikke lar seg

etterprøve, f. eks utsagn fra sakkyndige psykologer. Uten prøving av hvilken teori eller

praksisutlegning som har mest for seg, kan utsagn som ikke trenger ha rot i noe fornuftig eller logisk

rasjonale passere som bevismiddel. Likegyldigheten til om bevismidler holder mål er påtagelig i

rettsapparatet.

Beviskravene er sterkere i straffesaker. Man kan også fremstille det som at beviskravene er svakere

eller fraværende i enkelte sivilsaker. Et fellestrekk er at relevante og kan hende avgjørende fakta og

opplysninger blir enten underslått eller administrert vekk slik at en mulig tvil blir usynlig og

bevisfremleggelsen svekket. Vi snakker her om en type ensidighet som vitner om forutinntatthet,

men også om bevisste, forsettlige grep fra domstolen for å skape ubalanse i favør av en av partene.

Ett forhold vi ikke kommer unna, men som ikke sjelden er vesentlig, er advokatens innsats. Advokater

som er mer opptatt av å holde seg inne med systemet for å sikre at salærkravene blir innfridd, enn å

stå på for sine klienter, kan begå forsømmelser som leder til at domstolen bygger på uriktige

premisser.

En del advokater holder ikke mål kunnskapsmessig og forstår kanskje ikke nødvendigheten av å

forholde seg metodisk, kritisk og analytisk til bruken av ekspertvitner og i presentasjonen av sakens

punkter, linjer, flater og rom. De sakene som handler vesentlig om normer og verdier lider ekstra

under rettspleiens overfladiskhet. Som part i enten straffesak eller sivilsak er man prisgitt de

profesjonelle aktørenes opptreden. Jussen viser liten respekt for metode og vitenskapelighet. Man

kan risikere å fornærme den ærede rett om man tillater seg å komme med innvendinger, eller

baserer seg på logikk og beregnbarhet, testing av alternative hypoteser hvor man ettergår

fagfolkenes synspunkter og metodesvikt. Påvisning av feil under rettens gang kan virke mot sin

hensikt. Advokater er redde for å legge seg ut med retten.

Jurister har meget høye tanker om seg selv og har problemer med å innrømme feil. Derfor blir det

ikke innført ordninger som gjør det effektivt å rette opp påviselige feil, selv hvor disse er konkrete og

lett identifiserbare, f. eks video og stenografiske referat fra rettsmøter. Når det offentliges interesser

skal ivaretaes i saker om omsorg i regi av barnevern og på barnehjem hvor det avdekkes overgrep på

løpende bånd, blir lojalitetshensyn virksomme. At barnevern og offentlig omsorg er bedre enn

foreldre til å ta vare på barn er en utbredt holdning i systemet. Lojalitet gjør enkelte aktører i rett og

forvaltning blinde for systemets egen virksomhet. De oppdager ikke selv når de identifiserer seg med

overgrep i lovens navn.


Del 9: Voldaprestsaken Oslo - sfm.no. Publisert 01.02.2007

Etter frifinnelsen av Ulf Hammern i Bjugnsaken kunne man avlese i kriminalstatistikkene en betydelig

nedgang av saker om seksuelle overgrep mot barn. Tolkningen av disse tallene har vært todelt: Noen

hevder nedgangen i antall anmeldelser skyldes at terskelen for domfellelse ble lagt for høyt og at

mange ble skremt fra å anmelde overgrep. Andre hevder oppmerksomheten rundt den skandaløse

Bjugnsaken og frifinnelsen bidro til å få vekk de useriøse falske anmeldelsene slik at balansen ble

opprettet. Hver på sine premisser beskriver disse to diametralt motsatte forklaringsvariantene

”bjugneffekten”. En tredje forståelse av uttrykket beskriver hvordan fagmiljøene ikke har evnet å

innse hva som gikk galt i Bjugn.

Fagfolkene kom seg strengt tatt ikke over nederlaget i Bjugn, og har aldri tatt noe oppgjør med sine

metoder. Man kan ikke se bort fra at man trengte en ny stor nok sak til å gjenvinne status og vise

hvem som bestemmer også i rettsapparatet. Voldaprestsaken har sitt navn etter hvor i landet saken

hadde sitt utspring, og hvilket yrke den angivelige seksualovergriperen hadde inntil han ble fradømt

retten til å praktisere som prest. En prest og barnefar ble dømt for angivelige seksualovergrep mot 3

av sine døtre samt mot en kvinne han hadde hatt i sjelesorg. I Søre Sunnmøre tingrett dissenterte

fagdommeren i dom fra november 2000, mens en enstemmig Lagmannsrett mars 2002 dømte

presten til 5 ½ års fengsel. Høyesterett som kun behandlet straffeutmålingen plusset i februar 2003

på et halvt år på straffen.

Under soningen arbeider Voldapresten for å få sin sak gjenopptatt da han mener seg uskyldig dømt.

Det er vår bestemte oppfatning at vi har å gjøre med et nytt justismord, men skal vi forstå hvordan

dette kan gå til etter at fagfolk også i politi og rettsvesen har hatt mulighet for å ta lærdom, må vi gå

litt nærmere inn på hvordan saker kan bygge seg opp fra lite eller ingenting, eller som i dette tilfelle,

fra en syk kvinnes hevn og sjalusi. I artikkelen ”Et nytt justismord?” (2004) er beskrevet mer

utdypende hvordan avvisningen og forsmåelsens psykologi virker, ikke bare hos ressurssvake

personer, men også hos fagfolk som opplever at deres status og faglige vurdering blir utfordret. Den

eldste datterens urinveisproblemer førte til at ble stilt spørsmål ved medisinsk kompetanse. Ikke

usannsynlig med konsekvenser.

I egenskap av bekymret far henvendte presten seg til medisinske eksperter og kom i den forbindelse

til å såre forfengeligheten til en lokal lege. Dr. Anders Alme er en sentral aktør i sakskomplekset,

både med hensyn til hans uttalelser om hva datterens problemer skyldtes, og gjennom sin rolle når

presten ble arrestert og varetektsfengslet på et tidspunkt hvor barnevernet hadde klart å splitte hele

familien. Barnevernet fant i utgangspunktet ikke noe vesentlig kritikkverdig, men tilskyndet av dr.

Anders Alme som nok opplevde at hans faglige prestisje stod på spill utviklet de sine forestillinger om

omsorgssvikt og overgrepsmistanker.

Den kvinnen som satte i gang beskyldningene mot presten kom fra Sotra utenfor Bergen og tilbrakte

lange perioder i sjelesorg hvor hun nøt godt av hele prestefamiliens gjestfrihet. På et tidspunkt

opplevde presten at kvinnen forventet og la opp til noe mer vi neppe trenger konkretisere. Prestens

avvisning førte til at kvinnen som hadde et lengre psykiatrisk rulleblad, først innleverte en anonym

bekymringsmelding til barnevernet, og senere med dårlig skjult sjalusi angrep både prestefruen hun

nok hadde sett seg selv i rollen som, og presten hun gjerne ønsket å ha et forhold til. At politi og

rettsvesen ikke har villet se dette grunnleggende motivet for de usaklige beskyldningene som


barnevernet heller ikke tok alvorlig på innledende stadier i prosessen, kan betraktes som en gåte,

men også som en del av justismordproblematikken.

Forblindelsen er ikke sjelden tilstede i saker hvor det blir maktpåliggende for ulike etater og

fagpersoner å vinne frem. Da saken kom for retten var familielobotomien komplettert. De to yngste

døtrene presten skulle ha forgrepet seg på var anbrakt i fosterhjem hvor de ble utsatt for betydelig

påvirkning. Politiavhørene er et eget kapittel. Spesialmedarbeider Marit Granlien og barnevernets

Astrid Vikestrand samarbeidet tett, men Granlien som forestod politiavhørene fikk til og begynne

med ikke noe ut av døtrene som kunne gi grunnlag for bekreftelse av mistanke om seksuelle

overgrep, tiltross for manipulative spørreteknikker, og splitt og hersk-metoder det er mulig å avdekke

ved dokumentanalyse.

I avhørene forsøker Granlien helt bevisst å feilinformere døtrene om hva den andre har sagt, og hva

de selv skal ha kommet med av innrømmelser om ”familiehemmeligheiten” og ”doktorleiken”. Da

saken stod for retten burde man ha tatt høyde for alle sakens tvilsomme elementer. Justismord

skyldes påviselige feil, og i denne saken er det flusst opp av feil det ikke er altfor vanskelig å avdekke.

I gjenopptakelsesprosessen har professor i psykologi Roald A. Bjørklund på oppdrag fra Voldapresten

utarbeidet en vitnepsykologisk basert rapport hvor han har gått gjennom alle tilgjengelige

avhørsprotokoller samt avhørsrapport for den eldste datteren. Sistnevnte rapport er ikke egnet for

innholdsanalyse da det metodisk er lagt til rette for en rekke sammenblandinger som gjør det umulig

å vite hva som er barnets egne utsagn.

I Bjørklunds rapport konkluderes det med at det i de første avhørene av de to yngste døtrene ikke

fremkom noe som er ”forenlig med at de har blitt utsatt for seksuelle overgrep av sin far”, men at det

i senere avhør av den ene av de to yngste døtreme fremkommer opplysninger som kan tyde på

overgrep. Men ”det kan ikke utelukkes at disse opplysningene gjenspeiler en virkelighetsoppfatning

hvor barna ikke er i stand til skille mellom faktiske opplevelser og opplevelser frembrakt gjennom

samtaler med voksne personer, herunder samtale med psykolog”. Påvisning av en rekke metodefeil

som f. eks suggestive avhørsteknikker burde tilsi at det er på sin plass med en gjenopptakelse, men

det er også et spørsmål om hvor mye prestisje som er investert fra systemets aktører.

Lagmannsrettens formann, dommer Sissel Endresen utviste en holdning som bestemt avviste

motforestillinger, åstedsbefaring ble nektet og dermed muligheten for å se at de angivelig

omfattende overgrepene neppe kunne ha funnet sted upaktet. Sissel Endresen, som nå er sjef for

Domstolsadministrasjonen hevdet under rettssaken at det er uinteressant hvordan barnas påstander

er fremkommet. Heri ligger et stort problem for rettssikkerheten når det legges til rette for at uetiske

manipulative teknikker kan brukes for å få barn til å fortelle om saker og ting de kanskje ikke har

opplevd. Rettens likegyldighet til mål og midler er faretruende. Marit Granlien er nå

familievoldkoordinator på Sunnmøre. Under saken hevdet hun at hun kunne se på barn om de hadde

blitt utsatt for overgrep. Før presten ble brakt inn til soning i 2004 var medias fokus ikke på et mulig

nytt justismord, godt underbygd av dokumenter som viser hvor galt det kan gå, men på muligheten

for å inkriminere nettverkene som støttet ham.


Del 10:Riis-saken – juss og juks på høyeste plan Oslo - sfm.no. Publisert 09.02.2007

I mars 2001 ble Amelia Riis tilkjent 43 millioner i erstatning i en sak hun anla mot Oslo skifterett i

1978. Forståelsen for bakgrunnen for denne saken er tildels kompleks, særlig de finanspolitiske

hensynene svindelen er motivert av. Men saken er dog ikke helt ubegripelig. Virkningen av krisen i

rederinæringen på 70-tallet er en viktig ingrediens i sakskomplekset. Amelia, født Olsen, er datter av

rederen Kristoffer Olsen i Olsen og Ugelstad, et av Norges største rederier. Kristoffer senior døde i

1948, og konen Dagny ble sittende i uskifte. Sønnen Kristoffer junior, Amelias bror, kjøpte i 1954

familiens aksjer og uskifteboet. Da Dagny døde i 1970 overtok skifteretten boet, og de nærmeste

årene ble verdiene tappet av Kristoffer jr og ført til utlandet via stråselskaper – med skifterettens

”hjelp”. ”Riis-saken” har over- og undertoner av bevisst og forsettlig uredelighet for å dekke over

skandale av omfattende dimensjoner. Saken handler om en enkeltpersons tap av berettiget arv; men

også om hvilke krefter som settes i sving for å skjule legaliserte overgrep.

For sine irregulære dødsdisposisjoner, ble Kristoffer jr i 1973 dømt til å tilbakeføre familieaksjene til

boet. Kristoffer jr og Amelia ble enige om at Amelia kunne kjøpes ut av rederiet, og at Amelia fikk sin

del av arven i form av supertankeren ”Sognefjell” til en verdi av nærmere 100 millioner. Men denne

avtalen ble aldri innfridd. Amelia så lite eller ingenting til arven. Båten hun eide ble brukt til andre

formål. Olje- og shippingkrisen på denne tiden skulle bli avgjørende for hvordan rederdatterens arv

ble forvaltet. Superrederen Hilmar Reksten med flere hadde satset stort på at Yom Kippur–krigen i

1973 skulle skape en lengre oljekrise med tilhørende fortjeneste, og stod i fare for å gå dundrende

konkurs med storbanker og skipsverft i dragsuget. Den norske stat ble redningen. Dette er kort

fortalt bakgrunnen for en svindel som er blitt forsøkt holdt skjult i 30 år. Amelia Riis inngikk i 2003 et

del-forlik med staten, men noen innrømmelse av svindelen har aldri kommet fra myndighetshold.

Jus-studenten Herman Berge ble i 1997 kjent med saken gjennom Amelias mann, konsul Einar Riis.

Berge var redaktør for studenttidsskriftet ”stud.jur” hvor han etter å fått kjennskap til historien

publiserte artiklene ”Makt og forakt – hånd i hånd” og ”Skal vi stjele en supertanker?” (1997),

tilgjengelige på nettstedet www.rettsnorge.no . Her beskrives i detalj hvordan en rekke navngitte

aktører vi forbinder med det ypperste sjikt av jurister i domstol og advokatvesen, systematisk har

tilskyndet og dekket over kriminell virksomhet i lovens navn. Herman Berges engasjement i saken har

formodentlig vanskeliggjort hans egen karriere. Skifterettens forvaltning av boet er det sentrale i Riis-

saken. Grunnlaget for Amelia Riis` erstatningssak er ranet av enorme summer og verdier. Rederiet

Olsen og Ugelstad, godt hjulpet av advokat Ole Lund, førte ved hjelp av stråselskaper boets midler ut

av landet mens skifteretten så på eller snudde ryggen til. I 1970-kroner snakker vi om ca en halv

milliard. Leseren kan forsøksvis regne ut hvor mye det blir i 2007-kroner.

Som man forstår var det store summer og prestisje på spill skulle man redde den del av

rederinæringen som gamblet høyt og stod i fare for å falle pr 1973. I følge Herman Berges artikkel

”Skal vi stjele en supertanker?” var det på tale å flytte Norges Banks gullbeholdning til London for å

tilfredsstille bl.a. Hambros Banks krav til sikkerhet for lån til deler av redernæringen – uten å rådføre

seg med Stortinget. Aktører i dette spillet er foruten representanter for de impliserte rederne,

regjeringen, Norges Bank og DnB. Flere navngitte toppjurister må opplagt ha vært vitende om hva de

foresto av ulovligheter. Det politiske bakteppet og utsiktene til en nasjonal skandale av dimensjoner

hvis redernæringen gikk fullstendig på baken er hovedforklaringen på de grepene som ble iverksatt


som cover up. Skifteretten og staten har kommet med mange merkelige forklaringer på de forsvunne

verdiene. Ikke alle er like logiske og fornuftige. Eller juridisk-rettslig relevante.

Skifteretten satte i realiteten bort administreringen av boet til rederiet og til Amelias bror - en av

partene i saken - som dermed fikk anledning til å tappe boet gjennom sine disposisjoner.

Regjeringsadvokat Bjørn Haug overvåket svindelen uten å gripe inn. I en voldgiftsrettssak i 1975

mellom Amelia og broren Kristoffer ble avtalen dem i mellom erklært ”null and void”, til tross for at

ingen av partene hadde lagt ned slik påstand om at avtalen skulle kjennes død. Dermed tilfalt i

realiteten båten Kristoffer. Voldgiftsretten bestående av Høyesterettsdommer Gunnar Aasland,

jusprofessor Sjur Brækhus og BAHR-gründer Knut Rasmussen, ble overstyrt på bakgrunn av statens

ønske om å kamuflere tyveriet av ”Sognefjell”. Amelia Riis` advokat Tore S. Engelschiøn inngikk i et

komplott der Amelias båt ”Sognefjell” ble brukt som sikkerhetsstillelse for at ikke staten skulle tape

på den forestående Reksten-konkursen.

Hvorfor har denne saken tatt så lang tid å få avsluttet? Svaret er bevisst trenering. Saken er for pinlig

for en del aktører som har skaffet seg solide karrierer. Systemet har en opplagt interesse i å beskytte

feil og uredeligheter begått av fremtredende jurister. Den norske stat har et opplagt ansvar for

svindelen staten ikke vil vedkjenne seg. Først i 1981 fikk Amelia Riis vite at hennes skip var pantsatt

mange år tidligere. Man hadde simpelthen ikke regnet med henne som en legitim part med krav på

respekt, rett til informasjon og medbestemmelse. Noen som kjenner seg igjen i egen situasjon?

Uansett sakstype vil man finne en del likheter i forhold til hvordan rettens aktører opptrer; hvordan

juristene lager sine egne ad hoc-lover og regler. Forskjellen er at ”Riis-saken” dreier seg om milliarder

av kroner, har et storpolitisk bakteppe, og at etter hvert en del personer med innflytelse har

engasjert seg, bl.a Fremskrittspartiets tidligere formann Carl I. Hagen og tidligere justisminister Odd

Einar Dørum.

Norges Banks dokumenter, styrenotater mv i sakens anledning er forsvunnet for perioden høst 1974

til vår 1975. Teorien om at tyveriet av ”Sognefjell” var planlagt på høyeste hold er derfor langt mer

enn en vidløftig ”konspirasjonsteori”. Jussprofessor Carl August Fleischer har uttalt at saken er ”et

kontinuerlig justismord”. Dommen fra 2001 ble anket av staten. I dommen får skifteretten kritikk for

grov forsømmelse av behandlingen av dødsboet etter Amelias mor. En av de som kom dårlig ut av

rettssaken var advokat Ole Lund, tidligere direktør i Olsen og Ugelstad. Men strafferettslige

konsekvenser har Lund med flere foreløpig ikke blitt gjenstand for. I ankerunden kom staten med

forlikstilbud, gikk med på renter på erstatningen, men var ikke villig til å imøtekomme krav om at

utbetaling av pengene skulle skje i utlandet fordi Riis ikke stolte på norske myndigheter og innsyn i

arkivene til Finansdepartementet og Norges Bank. Riis har krevd etterforskning for korrupsjon bl.a.

Amelias mann Einar som stod henne brast hele tiden døde i 2006. Herman Berge fikk ved

avslutningen av sitt jusstudium store problemer med å få godkjent sin hovedoppgave som inneholdt

kritikk av voldgiftsystemet, med henvisning til behandlingen av Riis-saken.


Del 11: Prosessen mot Harry Lindstrøm – et politisk justismord

Oslo - sfm.no. Publisert 18.01.2007

En av Norges-historiens mest pinlige saker som nå holder på å gå i glemme-boken er den såkalte

”Lindstrøm-saken”. Tidligere byråsjef i Industridepartementet Harry Lindstrøm ble i 1967 dømt for

grov utroskap i tjenesten for forbrytelser han skulle ha begått, men som det fantes sparsommelig

med ”bevis” for. Prosessen mot Lindstrøm handlet i realiteten om helt andre saker og ting enn

angivelig uryddighet i regnskap mv i forbindelse med administrering og avvikling av Statens gruver

byråsjefen med hovedansvar for bergverk hadde. I disse forholdene var Lindstrøm uskyldig, men han

rakk aldri å bli renvasket etter gjenopptakelse. Han døde i 1987, men oppnådde idet minste å bli

forsont med tidligere statsminister Einar Gerhardsen som mens ”Lindstrøm-saken” pågikk fra 1963

var statsminister og den øverste politiske leder for en uverdig prosess.

Gerhardsens unnskyldning kom aldri offentlig, men er dokumentert privat fra 1983. For å forstå

bakgrunnen for ”Lindstrøm-saken”, må vi ta med noen ord om den forutsetningsvis kjente Kings Bay

– ulykken på Svalbard som høsten 1962 kostet 21 mennesker livet, og hvis ettervirkning 1963 førte til

at Gerhardsen-regjeringen måtte gå av for en kortere periode. Dette er en del av norsk

parlamentarisk og politisk historie, men historiebøkene forteller lite eller ingenting om hvilket spill

som foregikk for å finne en syndebukk eller også avledningsmarkør for måten man forholdt seg til

ulykken. Harry Lindstrøm, født 1916, var en usedvanlig begavet, dynamisk, men også stridbar

person. Han meldte seg til tjeneste under krigen og ble feiret som helt for sin innsats, en uredd, raus

og oppofrende persontype som ikke gikk av veien for å tale sine overordnede imot når han fant det

riktig. Etter krigen tok han igjen forsømt utdanning og ble først sivilingeniør fra NTH og deretter på

kort tid også jurist.

Lindstrøm fant raskt sin vei til toppstillinger i Industri- og bergverksdepartementet som det het den

gang. Lindstrøm hadde en utrolig kapasitet både intellektuelt og arbeidsmessig – en handlingens

mann. Som ansvarlig for Statens gruver var han en viktig ressursperson, og han demonstrerte solid

integritet både når det gjaldt faglige og menneskelige spørsmål. Men ikke alle likte Lindstrøm som

var en frittalende og selvstendig person. Hans stil var arbeidsom, kunnskapsrik og oppofrende, men

også naiv. Den siste egenskapen er viktig å ha i mente fordi han i sitt virke kom i kontakt med mange

mennesker som trengte hjelp og veiledning både privat og i jobbsammenheng. Lindstrøm trodde i

utgangspunktet det beste om folk, inntil dårskapen kom for en dag. Da var han nådeløs. En sentral

person i Lindstrøm-saken er skraphandlersken Randi Bakke som Lindstrøm hjalp også økonomisk ved

å skrive under på pantegjeld. Da Lindstrøm oppdaget Bakkes svindlertilbøyeligheter, sa han klart i fra.

Bakke tok en grusom hevn og klarte med sine beskyldninger om Lindstrøms påståtte tjenestefeil å

dupere i tur og orden kjente og presumptivt begavede jurister som advokat Alf Nordhus,

departementsråd Rolv Ryssdal, ekspedisjonssjef Erling Sandene og justisminister O.C. Gundersen. Når

hun lyktedes skyldtes det ikke utelukkende hennes talegaver. I situasjonen etter Kings Bay rådet en

opprørt stemning både politisk og i opinionen. En rapport signert sorenskriver Per Tønseth ble

avlevert hvor ansvaret for ulykken ble tilskrevet bedriftsledelsen samt en teori om at eksplosjon av

kullstøv forårsaket ulykken. Harry Lindstrøm var ikke imponert av Tønseth-rapporten som han mente

var et makkverk. Han ville undersøke ulykkesårsaken på tilfredsstillende faglig vis, men møtte


motstand innad i departementet hvor minister Trygve Lie først og fremst måtte sikre sin

maktposisjon.

Minister Lie likte dårlig byråsjef Lindstrøms engasjement. Heller enn å verdsette Lindstrøms

udiskutable kompetanse, startet Lie en kamp for å nøytralisere Lindstrøms innflytelse. Samtidig

åpnet det seg mulighet for å lede aggresjonen omkring behandlingen av ulykken, Tønseth-rapporten

og den politiske situasjonen, over på Lindstrøm som kunne tenkes å oppdage enda mer uredelighet

fikk han holde på lenger. Randi Bakkes beskyldninger var syltynt ”begrunnet”, om i det hele tatt

dokumenterbare. Lindstrøm fant senere den dokumentasjon rettssaken ikke tok hensyn til, men

lyktedes ikke å bli frifunnet. På grunn av stort arbeidspress fikk Lindstrøm hjerneblødning og ble

sykmeldt. Det var mens han var sykefraværende at Trygve Lie slo til. Å møte Lindstrøm ansikt til

ansikt turte Lie neppe.

Prosessen førte til fellende dommer og tap av lønns- og pensjonsrettigheter. Alf Nordhus har senere

uttalt at Lindstrøm ble ”grillet på Kings Bay-affærens brennalter” ifølge forfatter Hjalmar Markussen

som har skrevet bok om denne prosessen (Dokumentarforlaget 2000). Mesteparten av tiden i

varetekt tilbrakte Lindstrøm på sykehus under streng politibevoktning med brev- og besøksforbud. I

presse og media ble Lindstrøm fremstilt som en notorisk korrupt embetsmann. I tiden etter soning

konsentrerte Lindstrøm seg om å reise injuriesaker mot pressen, noe han lyktedes i. Slik finansierte

han et liv fratatt muligheten til å få brukt sine ingeniørkunnskaper til samfunnets beste. Det hører

med til historien at Lindstrøm fikk rett i sin antakelse om at årsaken til eksplosjonen i Kings Bay ikke

skyldtes kullstøv slik Tønseth-rapporten hevdet.

I injuriesakene oppnådde han enten forlik eller vant. På en måte har han således selv sørget for å bli

frikjent for alle beskyldningene mot hans person og dermed indirekte også påstander om hans

angivelige misgjerninger. Men rettsprosessen om tjenestefeil kunne han gjøre lite med, mye takket

være advokater som ikke gjorde jobben sin. Denne siden av justismordsaker er mindre kjent: at

advokater ikke sørges for å representere sine klienter slik at de bl.a. får nødvendig dokumentinnsyn.

Det var neppe advokatene Thorleiv og Thomas Idsøes fortjeneste at Lindstrøm fikk redusert

tiltalepunktene ned til et betydelig lavere alvorlighetsnivå slik at da det mest graverende var skrelt

vekk, ble han på grunnlag av tvilsomme eller også sviktende beviser dømt til to og et halvt års fengsel

fordi staten ikke fikk godt nok betalt for skrap.

Prosessen mot Harry Lindstrøm er en skamplett for rettsstaten Norge. At så vidt mange toppjurister,

hvorav flere senere gjorde tjeneste som høyesterettsdommere, lot seg bruke i det som temmelig

opplagt må ha vært et politisk spill, kan fortelle om hvordan karrierer bygges i lojalitet til makten. Vi

har i denne artikkelen ikke gått inn på enkelthetene i bevisførselen, regnskaper som forsvant for så å

dukke opp igjen; vitneoppgaver som dermed måtte anses som falske mv. Justismord handler i noen

tilfeller om bevisst iscenesatte prosesser motivert av politiske hensyn, i dette tilfelle for å redde

prestisjen til Trygve Lie i kombinasjon med en nedrig hevn fra en person som heller burde være

takknemlig for hjelpen hun hadde fått.


Del 12: Avslutning: Medias rolle – avdekke eller tilsløre? Oslo - sfm.no. Publisert 23.02.2007

Maktfordelingsprinsippet som vestlige demokratier bygger sine grunnlover på, innebærer at de ulike

maktene – lovgivende, utøvende og dømmende – skal utfylle hverandre ved at de balanserer

hverandres ulike hensyn og funksjoner. Uttrykket ”den fjerde statsmakt” refererer til at presse og

media fyller en ekstra kontrollfunksjon som holder øye med om de konstitusjonelt baserte

statsmaktene gjør jobben sin slik de skal. Mediene liker å benevne seg selv på linje med Storting,

Regjering og Domstol, og det mangler ikke eksempler på at mediene – enkeltvis eller samlet – har

påvirket utfallet av politiske saker. Det er mindre klart om medias rolle påvirker rettspleien direkte

eller indirekte, gjennom det som kalles forhåndsdømming. Det er ikke utenkelig, men ikke

nødvendigvis lett å dokumentere.

Blant enkeltsaker denne artikkelserien har tatt for seg fins det mange eksempler på omtale av saker

hvor mye av stoffet artikkelforfatteren har samlet stammer fra presseoppslag: det er gjennom

medier som aviser og bøker vi blir informert. Vi kan registrere gjennom mer og mindre

systematiserte klipparkiv hva som er skrevet om de ulike sakene, men vi har liten erfaring for

manglende omtale utover de konkrete sakene vi har fulgt selv på nært hold, også hvordan media har

forholdt seg. Det er liten tvil om at Tore Sandberg i 1992 både gjennom dokumentarserie i TV og

bokutgivelse bidro til å sette nytt fokus på ”Liland-saken” slik at denne fikk et nytt løft og en ny

gjenopptakelsesprosess kunne starte.

Snur vi på problemstillingen og antyder at utelatelse av omtale eller negativ ukritisk systemtro

omtale medvirker til justismord, åpner det seg andre tolkninger. Media er ikke så objektive som de

selv ønsker å fremstå som. Media er seg bevisst sin innflytelse og makt, og passer på å pleie sine

kilder. Noen av disse er sentralt plasserte i offentlig embetsverk og i de utøvende grener av statens

virke. Justismord handler ikke sjelden om påviselig systemsvikt, noe mediene later til å være mindre

interessert i. Vinklinger mot svikt i lovforarbeid og fravær av empiri som kan belegge politiske

holdninger som i sin tid legger føringer på utforming og vedtaking av lovtekster, later til å være for

arbeidskrevende for journalister.

Politikilder er kan hende de viktigste for medier som satser stort på dekning av kriminalsaker som er

erfaringsmessig er godt salgbart stoff. Det er ingenlunde spekulativt å hevde at media i en del tilfeller

bevisst utelater å dekke saker når og hvis de frykter at en viss vinkling vil kunne ødelegge medias

forhold til f. eks politikilder. Av saker omtalt i denne serien har særlig ”Voldaprest-saken” vist at

media tiltross for rikelig med dokumentert kildemateriale, har vegret seg – mildest talt. Man har

heller vært interessert i sosialpornografiske reportasjer om hvordan det er å være ”i skjul for

politiet”. Eller vinklingene har vært rettet mot forsøksvis kriminalisering av nettverk som støtter

presten i hans tro på egen uskyld.

Ikke utenkelig ville sentrale medier bruke slik vinkling til å sverte bl.a. grupper som støtter

”svartelister” av barnevernansatte på nett. Mistanken er bl.a. begrunnet i en sammenligning av

medias kildekritikkløse holdning til overgreps- og omsorgssvikthysteriet som formidlet gjennom

media daglig forteller oss at hver fjerde barn og kvinne lider under alvorlig grov vold og svikt. En

betydelig mengde medier har vært interessert i saken, men uinteressert i å drive kildekritikk knyttet

til hvordan f. eks metodefeil i politiavhør og dommerholdninger har bidratt til å dømme en uskyldig


person. I dette tilfelle kan media mistenkes for å ville dekke over et mulig justismord, kan hende for

dermed å dekke over egen kildekritiske svikt.

Å hevde at media bidrar til justismord er alvorlig men ikke ubegrunnet. Gjennom fravær av kritiske

reportasjer, gjennom selektiv kildebruk og tildekking av forhold som taler til mistenktes fordel kan

medier som dekker en kriminalsak påvirke de som skal dømme gjennom den opinion som skapes og

som i mange tilfeller krever fellende dom og straff. Retten er heller ikke så objektiv og upåvirkelig

som den selv ønsker å innbille seg. Dommere og lekfolk i rollen som meddommere er utsatt for

suggestive stemningsbølger. Det er ingen tradisjon i norsk presse for å gå virkelig kritisk til verks

overfor dommere – enkeltvis eller som gruppe. Det er heller ingen tradisjon for tekstkritiske studier

av form og innhold i dommer og sakkyndigrapporter som legges til grunn, verken i straffe- eller

sivilsaker.

Det media ikke selv finner ut er lite eller ingenting verdt. Hvis en avis selv har kommet på den

glimrende ide å grave i en sak og etter hvert finner ut at avisen kan tjene både økonomisk og

statusmessig på å antyde at det kan være tale om et justismord, er det omtrent ingen grenser for

hvor langt man kan gå. Men hvis andre enn mediene selv oppdager feil og svikt, vurderer ikke sjelden

mediene egen vinning før hensyn til rettssikkerhet. Så mye om medias selverklærte integritet og

uavhengighet. I ”Harry Lindstrøm-saken” var situasjonen den at samtlige medier fordømte Lindstrøm

mens saken stod på. Etter at dom var avsagt og soningen ferdig, gikk Lindstrøm til injuriesak mot

mediene og vant alle unntatt de som ble forlikt, dvs. seier praktisk talt over hele linjen. En del aviser

innså nok at det lønte seg å inngå forlik.

Da Senja-fiskeren Hjalmar Markussens bok om saken kom ut i 2000 var det kun Dagbladets Tromsø-

korrespondent Skjalg Fjellheim som omtalte boken. Aner vi en boikott som takk for sist? Vi skal ikke

ha for store tanker om presse-etikk og medienes uavhengighet. Enkelte aviser som f. eks Dagbladet

og Verdens Gang demonstrerer en dobbeltmoralsk holdning som hovedsakelig peker i retning av

kommersielt motiverte hensyn: På den ene siden nører de kraftig opp under f. eks overgrepshysteriet

som sier at hver fjerde kvinne er volds- og overgrepsutsatt, for deretter å ta æren når og hvis det blir

avdekket justismord begått i det samme hysteriets navn. Kritiske artikler om ”Bjugneffekten” som

påviser strukturelle forhold som legger til rette for nye justismord og legaliserte overgrep er

tilnærmet umulige å få trykt.

Til slutt noen ord om vanskeligheten med å fremstille justismordsaker. Til medias forsvar kan sies at

det krever en viss innsats å fremstille et sakskompleks. Jo flere facts og ingredienser, jo vanskeligere

å veie ulike hensyn – også til lesbarhet. I arbeidet med denne serien har jeg måttet foreta noen

forenklinger her og der. Presentasjon og vinklinger er langt fra fyllestgjørende. Men jeg håper

allikevel at det som er fremstilt er noenlunde begripelig og kan vekke interesse for å gå ytterligere i

dybden – både på enkeltsaksnivå og for generelle problemstillinger om f. eks bruken av sakkyndige.

En ikke uvanlig uttrykt holdning i etablerte medier er at folk ikke forstår når det blir komplisert og

komplekst, dvs sammensatt. Å undervurdere folks intelligens er en grov synd. Fokus på forståelse av

betingelser for justismord og legaliserte overgrep krever innsats både som skribent og leser.

Documents

Serie Om Justismord