C A S S A N D R A C L A R E

S K Y G G E J E G E R N E

Glassbyen

Oversatt av Bente Rannveig Hansen

Originalens tittel: The Mortal Instruments: City of GlassTekst © Cassandra Clare, 2009Omslag © Cliff Nielsen, 2009

Sitatet på side 7 fra Det tapte paradis av John Milton er hentet fraArthur O. Sandveds gjendiktning, H. Aschehoug & Co, Oslo 1993

Sitatet på side 209 fra Helligtrekongersaften eller hva dere vilav William Shakespeare er hentet fra André Bjerkes gjendiktning,

H. Aschehoug & Co, Oslo 1997Sitatet på side 473 fra Visdommens syv søyler – En triumf av T.E. Lawrenceer hentet fra Olav Angells oversettelse, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1970

Published in agreement with Barry Goldblatt Literary, New York,represented by Ia Atterholm Agency, Sweden.

Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, Oslo 2013Oversatt av Bente Rannveig Hansen

Ombrekking: Type-it AS, TrondheimRepro: RenessanseMedia AS, Asker

Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland

ISBN: 978-82-516-5552-1

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloveneller avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Kopiering i

strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvarog inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.schibstedforlag.no

Til moren min.

«Jeg teller bare de timene som skinner.»

q

Lang og hard er veien ut av helved opp mot lyset.

John Milton, Det tapte paradis

DEL I

GNISTER HØYT I VÆRET

Men mennesket er født til lidelse,

gnister som flyr høyt i været.

Jobs bok 5,7

q

1PORTALEN

kulden fra uken før hadde sluppet taket, og det var sol og blåhimmel da Clary gikk med raske skritt over plenen foran husettil Luke. Hun hadde trukket hetten på jakken over hodet for athåret ikke skulle blåse i ansiktet på henne. Selv om det var var-mere i luften, kunne vinden fra East River fremdeles være bitendekald. Den bar med seg en svak kjemisk lukt av asfalt, bensin, blan-det med eimen av brent sukker fra den nedlagte fabrikken nede igaten.

Simon satt og ventet på henne på trappen, i en lenestol medødelagte springfjærer. Han balanserte DS-en sin på jeanskledteknær og trykket iherdig på den. «Mål,» sa han da hun kom gåendeopp trappen. «Jeg tar rotta på Mario Kart.»

Clary skjøv hetten bakover og ristet håret vekk fra ansiktet menshun lette i lommen etter nøklene. «Hvor har du vært? Jeg harprøvd å ringe deg flere ganger i dag.»

Simon reiste seg og stakk den blinkende spillkonsollen ned iskuldervesken sin. «Jeg var hos Eric. Øvde med bandet.»

Clary holdt opp å fikle med nøkkelen i låsen – den hadde detmed å kile seg fast – og så spørrende på ham. «Med bandet? Betyrdet at du fortsatt …»

11

«Er med i bandet? Hvorfor skulle jeg ikke det?» Han la armenrundt henne. «La meg gjøre det der.»

Clary sto stille mens Simon uanstrengt vred nøkkelen rundti den gjenstridige gamle låsen. Hånden hans kom borti hennes;huden hans føltes kald i den kjølige vinden. Hun skalv litt. Ukenfør hadde de droppet forsøket på å innlede et kjæresteforhold, oghun følte seg fremdeles forvirret hver gang hun så ham.

«Takk.» Hun tok nøkkelen ut av låsen uten å møte blikket hans.Det var varmt inne i stuen. Clary hengte fra seg jakken på knagg-

rekken i gangen og satte kursen for gjesterommet. Simon gikkrett bak henne. Hun rynket pannen. Kofferten hennes sto åpen påsengen, og klærne og skisseblokkene hennes lå strødd omkring.

«Jeg trodde du bare skulle være i Idris et par dager,» sa Simonog så seg forbløffet rundt i det rotete rommet.

«Jeg skal det, men jeg aner ikke hva jeg skal ha med meg. Jeghar nesten ingen skjørt eller kjoler, men tenk om jeg ikke kan gåmed bukser der?»

«Hvorfor skulle du ikke kunne bruke bukser? Du skal til etannet land, ikke til et annet århundre.»

«Men Skyggejegerne er så gammeldagse, og Isabelle går all-tid kledd i kjole –» Clary sukket. «Det er egentlig ikke det somer problemet. Jeg er bekymret for mamma, og så overfører jegbekymringene til garderoben min. Vi snakker om noe annet.Hvordan gikk øvingen? Fremdeles ikke funnet noe navn på ban-det?»

«Det gikk fint.» Simon satte seg på skrivebordet og lot beinadingle i luften. «Vi vurderer et nytt motto. Noe ironisk, som foreksempel: ’Vi har sett en million ansikter og rocka åtti prosent avdem.’»

«Har du fortalt Eric og de andre at …»«At jeg er en vampyr? Nei. Det er ikke noe man forteller hvem

som helst.»

12

glassbyen

«Kanskje ikke, men de er jo vennene dine. De burde få vite omdet. Og dessuten kommer de bare til å synes at det gjør deg til enskikkelig rockelegende, som han der vampyren Lester.»

«Lestat,» sa Simon. «Du mener vampyren Lestat. Og han eroppdiktet. Forresten har jeg ikke fått med meg at du løper rundtog forteller alle vennene dine at du er en skyggejeger.»

«Hvilke venner prater du om? Du er vennen min.» Hun dum-pet ned på sengen og så opp på Simon. «Og jeg fortalte det til deg,ikke sant?»

«Fordi du ikke hadde noe valg.» Simon la hodet på skakke også på henne. Lyset på nattbordet ble reflektert i øynene hans ogga dem en sølvfarget glans. «Jeg kommer til å savne deg.»

«Jeg kommer til å savne deg også,» sa Clary, selv om hun følteen kriblende forventning som gjorde det vanskelig å konsentrereseg. Jeg skal til Idris! sang det inni hodet hennes. Jeg skal få seSkyggejegernes hjemland, Glassbyen. Jeg skal redde mamma.

Og jeg skal være der sammen med Jace.Simon fikk et glimt i øynene som om han kunne høre tankene

hennes, men stemmen hans var vennlig. «Fortell meg én gang tilhvorfor du må reise til Idris? Hvorfor kan ikke Madeleine og Lukeordne opp i dette uten deg?»

«Fordi tilstanden til mamma skyldes at en trollmann – RagnorFell – kastet en forbannelse over henne. Madeleine sier at vi tren-ger ham for å finne ut hvordan vi kan reversere forbannelsen. Hankjente mamma, og Madeleine tror han kommer til å stole på megettersom jeg likner sånn på henne. Og Luke kan ikke bli med meg.Han kunne ha blitt med til Idris, men han kommer seg visstnokikke inn i Alicante uten at Enklaven godkjenner det, og det vil deikke. Og ikke si noe til ham om dette, er du snill – han er ikkesærlig fornøyd med at han ikke kan bli med. Hvis han ikke haddekjent Madeleine fra før, tviler jeg på at han ville ha latt meg reisei det hele tatt.»

13

portalen

«Men familien Lightwood kommer jo til å være der. Og Jace.De kommer til å hjelpe deg. For Jace lovte å hjelpe deg, ikke sant?Han har ikke noe imot at du blir med?»

«Selvfølgelig hjelper han meg,» sa Clary. «Og selvfølgelig harhan ikke noe imot at jeg blir med. Han synes det er fint.»

Hun visste godt at dette ikke var sant.

Clary hadde dratt rett til Instituttet etter samtalen med Made-leine på sykehuset. Jace hadde vært den første hun røpet morenshemmelighet til, selv før hun fortalte det til Luke. Jace hadde barestått der og stirret på henne mens han ble blekere og blekere jomer hun sa, som om hun ikke fortalte ham hvordan hun kunneredde moren, men langsomt tappet ham for blod.

«Du drar ikke,» sa han da hun hadde snakket ferdig. «Du skalikke til Idris, om jeg så må binde deg og sitte på deg helt til duglemmer hele denne syke ideen.»

For Clary føltes det som om han hadde gitt henne en ørefik.Hun hadde trodd at han ville bli glad. Hun hadde løpt hele veienfra sykehuset til Instituttet for å fortelle ham det, og her sto hani korridoren og stirret mørkt på henne. «Men dere skal jo reise.»

«Ja, vi skal reise. Vi må reise. Enklaven har innkalt alle de aktiveenklavemedlemmene som kan reise, til et rådsmøte i Idris. De skalstemme over hva de skal gjøre med Valentine. Og ettersom vi varde siste som så ham …»

Clary avbrøt ham. «Hvis dere skal reise, hvorfor kan jeg ikkebli med?»

Det direkte spørsmålet så ut til å irritere ham enda mer. «Fordidet ikke er trygt for deg der.»

«Å? Men det er trygt her? Jeg har vært nær ved å bli drept minstti ganger den siste måneden, og hver gang har det skjedd her, midti New York.»

«Det er fordi Valentine har fokusert på de to Dødens instru-

14

glassbyen

menter som befant seg her,» sa Jace mellom sammenbitte tenner.«Nå kommer han til å flytte oppmerksomheten over til Idris, deter noe alle vet …»

«Det kan vi ikke være sikre på,» sa Maryse Lightwood. Hunhadde stått i skyggen i døråpningen uten at noen av dem haddesett henne. Nå tok hun noen skritt fram i inngangspartiet, derden grelle belysningen framhevet de dratte ansiktstrekkene hen-nes. Ektemannen hennes, Robert Lightwood, var blitt skadet avdemongift under kampene uken før og hadde trengt kontinuerligpleie siden da. Clary tenkte at hun måtte være ubeskrivelig sliten.«Og Enklaven vil treffe Clarissa. Det vet du, Jace.»

«Jeg driter i Enklaven.»«Jace,» sa Maryse, og hørtes for én gangs skyld ut som en mor.

«Pass språket ditt.»«Enklaven vil så mye,» sa Jace. «Det betyr ikke at den bør få

alt.»Maryse så hardt på ham, som om hun visste nøyaktig hva han

snakket om og likte det dårlig. «Enklaven har ofte rett, Jace. Deter ikke urimelig at de ønsker å snakke med Clary, etter alt hun hargjennomgått. Det hun kan fortelle dem …»

«Jeg kan fortelle dem det de vil vite,» sa Jace.Maryse sukket og henvendte seg til Clary. «Du ønsker altså å

reise til Idris?»«Bare for et par dager. Jeg skal ikke være til bry,» sa Clary og så

bønnfallende på Maryse mens hun forsøkte å ignorere det rasendeblikket til Jace. «Jeg sverger.»

«Spørsmålet er ikke om du kommer til å være til bry, men omdu er villig til å møte Enklaven mens du er der. De ønsker å snakkemed deg. Hvis svaret er nei, tviler jeg på at vi får tillatelse til å tadeg med.»

«Nei …» begynte Jace.«Jeg møter Enklaven,» avbrøt Clary, selv om tanken var nok til

15

portalen

at hun frøs på ryggen. Den eneste utsendingen fra Enklaven hunkjente til så langt, var inkvisitoren, som på ingen måte hadde værtet hyggelig bekjentskap.

Maryse gned seg i tinningene. «I så fall er vi enige.» Men hunhørtes ikke det minste enig ut; stemmen hennes var spinkel ognervøs. «Følg Clary ut, Jace. Og møt meg i biblioteket etterpå. Jegmå snakke med deg.»

Hun forsvant inn i skyggene igjen uten å si ha det. Clary stir-ret etter henne og følte det som om hun hadde fått en bøtte medisvann over hodet. Alec og Isabelle virket oppriktig glade i morensin, og hun var sikker på at Maryse ikke var noe dårlig menneske,men varm var hun ikke.

Jace var stram om munnen. «Se hva du har stelt i stand nå.»«Kanskje du ikke skjønner det, men jeg er nødt til å reise til

Idris,» sa Clary. «Det er noe jeg må gjøre for moren min.»«Maryse har altfor stor tillit til Enklaven,» sa Jace. «Hun har

behov for å tro at de er perfekte, og jeg kan ikke si til henne at deikke er det, fordi …» Han tidde brått.

«Fordi det er noe Valentine ville ha sagt.»Hun trodde han kom til å eksplodere, men alt han sa, var:

«Ingen er perfekt.» Han strakte ut hånden og trykket på heisknap-pen. «Ikke engang Enklaven.»

Clary la armene i kors over brystet. «Er det virkelig derfor duikke vil at jeg skal bli med? Fordi det ikke er trygt?»

Et lite sekund så han overrasket ut. «Hva mener du? Hva skullegrunnen ellers være?»

Hun svelget. «Fordi …» Fordi du har sagt til meg at du ikke harfølelser for meg lenger, og det er faktisk ganske rart for meg, for jeghar fremdeles følelser for deg. Og det tror jeg du er klar over.

«Fordi jeg ikke vil at lillesøsteren min skal følge etter meghvor jeg enn går?» Det var en skarp klang i stemmen hans, delsspøkefull, dels noe annet.

16

glassbyen

Heisen stanset med en skramlende lyd. Clary skjøv porten tilside, gikk inn og snudde seg mot Jace. «Jeg reiser ikke fordi du erder. Jeg reiser fordi jeg vil hjelpe moren min. Moren vår. Jeg ernødt til å hjelpe henne. Fatter du ikke det? Hvis jeg ikke gjør dette,kan det hende at hun aldri våkner igjen. Du kunne i det minstelate som om du brydde deg.»

Jace la hendene på skuldrene hennes. Fingertuppene hansberørte den nakne huden på halsen hennes og sendte hjelpeløseilinger gjennom henne. Ufrivillig registrerte hun at han haddemørke ringer under øynene og at kinnbeina hans var mer mar-kerte enn før. Den svarte T-skjorten framhevet blåmerkene påhuden hans, og de mørke øyenvippene. Han var en studie i kon-traster, svart, hvitt og grått, med et og annet glimt av gull, som iøynene hans.

«La meg gjøre det.» Stemmen hans var myk, inntrengende. «Jegkan hjelpe henne for deg. Fortell meg hvor jeg skal dra, hvem jegskal henvende meg til. Jeg skal finne det du trenger.»

«Madeleine sa til trollmannen at det var jeg som ville komme.Han venter Jocelyns datter, ikke Jocelyns sønn.»

Jace klemte om skuldrene hennes. «Så fortell henne at det bleendringer i planene. Jeg reiser, ikke du. Ikke du.»

«Jace …»«Jeg gjør hva som helst,» sa han. «Hva du vil, så lenge du lover

å bli her.»«Jeg kan ikke.»Han slapp henne brått, som om hun hadde skjøvet ham vekk.

«Hvorfor ikke?»«Fordi hun er moren min, Jace.»«Og min.» Stemmen hans var kjølig. «Forresten, hvorfor dis-

kuterte ikke Madeleine disse tingene med oss begge? Hvorfor baremed deg?»

«Du vet hvorfor.»

17

portalen

«Fordi,» sa han, denne gangen i en enda kjøligere tone, «hunser deg som Jocelyns datter og meg som Valentines sønn. Sånnkommer det alltid til å være.»

Han skjøv porten mellom dem igjen med et smell. Et øyeblikkble hun stående og stirre på ham gjennom metallgitteret, somdelte inn ansiktet hans i diamantformede biter. Ett enslig gyllentøye stirret tilbake på henne. Det gnistret av sinne.

«Jace …» begynte hun.Så rykket heisen til og begynte å bevege seg med en klaprende

lyd, på vei ned i katedralens tause mørke.

«Jorden kaller Clary.» Simon veivet med en hånd foran ansiktethennes. «Er du våken?»

«Ja. Beklager.» Hun satte seg opp og ristet av seg dagdrømme-riene. Det var siste gang hun så Jace. Etter det hadde han ikke tatttelefonen når hun hadde ringt, så hun hadde lagt alle planene forreisen til Idris sammen med familien Lightwood ved å bruke Alecsom motvillig og brydd mellommann. Stakkars Alec, han prøvdealltid å gjøre det som var riktig, og havnet alltid i klemme mellomJace og moren sin. «Sa du noe?»

«Bare at jeg tror Luke er tilbake,» sa Simon og hoppet ned fraskrivebordet akkurat idet døren åpnet seg. «Og det er han.»

«Hei, Simon.» Luke hørtes rolig ut, en smule trøtt – han haddepå seg en slitt dongerijakke, flanellsskjorte, og gamle kordfløyels-bukser stukket ned i støvler som så ut til å være minst ti år gamle.Brillene hadde han skjøvet opp i det brune håret, som hadde mergråstenk enn Clary kunne huske. Under armen bar han en firkan-tet pakke med et grønt bånd omkring. «Jeg kjøpte noe til reisendin.»

«Det hadde du ikke behøvd!» innvendte Clary. «Du har gjortså mye allerede …» Hun tenkte på klærne han hadde kjøpt tilhenne etter at alt hun eide og hadde, var blitt ødelagt. Han hadde

18

glassbyen

gitt henne en ny mobiltelefon, nytt tegneutstyr, uten at hun noengang hadde spurt ham. Så å si alt hun eide nå, hadde hun fått avLuke. Og du er ikke engang enig i at jeg skal reise. Den siste tankenble hengende usagt mellom dem.

«Jeg vet det. Men jeg tenkte på deg da jeg så den.» Han raktehenne esken.

Innholdet var svøpt inn i flere lag med silkepapir. Clary vik-let det av, og hånden hennes kom i berøring med noe mykt, sompelsen til en kattunge. Hun gispet. Det var en flaskegrønn fløyels-kåpe, gammeldags, med gullfarget silkefôr, messingknapper og enstor hette. Hun bredte den utover i fanget sitt og strøk hendeneover det bløte stoffet. «Det ser ut som noe Isabelle kunne hatt påseg,» utbrøt hun. «Som de kappene Skyggejegerne bruker når dereiser.»

«Nettopp. Nå kommer du til å se mer ut som en av dem,» saLuke. «Når du er i Idris.»

Hun så opp på ham. «Vil du at jeg skal se ut som en av dem?»«Clary, du er en av dem.» Det var noe sørgmodig ved smilet

hans. «Dessuten vet du jo hvordan de behandler utenforstående.Hvis du kan gjøre noe for å gli lettere inn …»

Simon utstøtte en rar lyd, og Clary så skyldbetynget på ham– hun hadde nesten glemt at han var der. Han studerte klokkensin. «Jeg må nesten gå.»

«Men du har jo nettopp kommet!» protesterte Clary. «Jegtrodde vi skulle finne på et eller annet, se en film eller noe …»

«Du må pakke.» Simon smilte bredt. Det var nesten så hanklarte å overbevise henne om at alt var i orden. «Jeg stikker innomog sier ha det før du reiser.»

«Kom igjen,» sa Clary. «Bli en liten stund …»«Jeg kan ikke.» Han hørtes bestemt ut. «Jeg har en avtale med

Maia.»«Å. Så fint, da,» sa Clary. Maia var grei, sa hun til seg selv. Hun

19

portalen

var smart. Hun var pen. I tillegg var hun en varulv. En varulv somvar forelsket i Simon. Men kanskje var det sånn det burde være.Kanskje den nye vennen hans burde være fra Underverdenen. Hanvar tross alt fra Underverdenen selv nå. Strengt tatt burde han ikkeengang tilbringe tid sammen med skyggejegere som Clary. «Da erdet kanskje best du går.»

«Det er nok det.» Det mørke blikket til Simon var umulig åtolke. Dette var nytt for henne – hun hadde alltid vært i standtil å tolke ham. Hun lurte på om det var en bivirkning av vam-pyrismen eller noe helt annet. «Ha det bra,» sa han og bøyde segfram som om han ville kysse henne på kinnet, før han strøk hårethennes bakover med den ene hånden. Så stanset han og trakk segunna med et usikkert ansiktsuttrykk. Hun så spørrende på ham,men han var allerede på vei ut, føk forbi Luke i døråpningen ogforsvant. Hun hørte ytterdøren smelle igjen.

«Han oppfører seg så merkelig,» utbrøt hun og klemte fløyels-kåpen inntil seg. «Tror du det skyldes den vampyrgreia?»

«Det tviler jeg på.» Luke så ut som om han moret seg litt. «Atman blir en underjordisk betyr ikke at man føler annerledes forting. Eller mennesker. Gi ham tid. Du har tross alt gjort det sluttmed ham.»

«Det har jeg vel ikke. Det var han som gjorde det slutt medmeg.»

«Fordi du ikke var forelsket i ham. Det er et dårlig utgangs-punkt, og jeg synes han tar det veldig pent. Det finnes nok av ten-åringsgutter som ville ha vært fornærmet, eller som ville ha sneketseg utenfor vinduet ditt med en diger kassettspiller på skulderen.»

«Det er ingen som har sånne kassettspillere lenger. Det var pååttitallet.» Clary reiste seg fra sengen og tok på seg kåpen. Hunkneppet den opp til halsen og nøt følelsen av det myke fløyels-stoffet mot huden. «Jeg vil bare at Simon skal være sånn som før.»Hun så seg i speilet og ble positivt overrasket – grønnfargen fram-

20

glassbyen

hevet det røde håret og gjorde øynene hennes klarere. Hun så påLuke. «Hva synes du?»

Han sto lent mot døråpningen med hendene i lommene. Enskygge gled over ansiktet hans da han betraktet henne. «Morendin hadde en sånn kåpe da hun var på din alder,» var alt han sa.

Clary knuget kanten på kåpeermene og boret fingrene inn i detlodne stoffet. Det Luke hadde sagt om moren, og det triste uttryk-ket i øynene hans, hadde nesten gjort henne på gråten. «Vi skalvel besøke henne senere i dag?» spurte hun. «Jeg vil si ha det førjeg reiser, og fortelle henne – fortelle henne hva jeg gjør. At altkommer til å gå bra med henne.»

Luke nikket. «Vi drar bort litt senere. Og, Clary?»«Hva?» Hun følte ikke for å se på ham, men da hun gjorde det

likevel, ble hun lettet over å oppdage at han ikke lenger hadde dettriste uttrykket i øynene.

Han smilte. «Å være normal er temmelig oppskrytt.»

Simon kikket på papirlappen han hadde i hånden og deretterpå katedralen, mens han myste mot ettermiddagssolen. Insti-tuttet raget mot den knallblå himmelen, en granittkoloss medspisse buer over vinduene, omgitt av en høy steinmur. Drage-hoder glodde på ham fra gesimsene, som om de utfordret hamtil å nærme seg inngangsdøren. Det så helt annerledes ut enn denførste gangen han så det, kamuflert som en falleferdig ruin, menså virket heller ikke trollglans på folk fra Underverdenen.

Du hører ikke hjemme her. Ordene var harde og skarpe; Simonvar ikke sikker på om det var et av dragehodene som snakket ellerstemmen i hans eget hode. Dette er en kirke, og du er fordømt.

«Hold munn,» mumlet han halvhjertet. «Dessuten bryr jeg megikke om kirker. Jeg er jødisk.»

Innfelt i steinmuren var det en jernport med filigransarbeider.Simon la en hånd på klinken og forventet nesten å kjenne en

21

portalen

sviende smerte i huden, men ingenting skjedde. Selve porten varåpenbart ikke spesielt hellig. Han skjøv den opp og var halvveisbortover den sprukne, hellelagte gangstien mot ytterdøren da hanhørte stemmer – flere, og velkjente – i nærheten.

Eller kanskje var det ikke i nærheten. Han hadde nesten glemthvor mye skarpere både hørselen og synet hans var etter at hanble forvandlet. Stemmene hørtes ut som om de var like over skul-deren hans, men da han fulgte en smal sti rundt den ene siden avInstituttet, så han at de som snakket, sto et godt stykke unna, heltytterst på området. Gresset vokste vilt her, og skjulte halvveis desmå stiene som førte til det som en gang trolig hadde vært vel-trimmede rosebusker. En steinbenk var overgrodd av ugress; engang hadde dette vært en ordentlig kirke, før Skyggejegerne haddeovertatt den.

Den første han så, var Magnus, som lente seg mot en mose-grodd murvegg. Det var umulig ikke å få øye på ham – han haddepå seg en hvit T-skjorte over skinnbukser med regnbuemønster.Rundt ham sto de svartkledde skyggejegerne; Alec, som virketblek og ukomfortabel; Isabelle, med det lange håret samlet i flet-ter med sølvbånd, og ved siden av henne igjen en liten gutt sommåtte være Max, den yngste av dem. Moren deres sto like ved,som en høyere, magrere versjon av datteren sin, med det sammelange, svarte håret. Ved siden av henne igjen sto en kvinne Simonikke kjente. Først trodde han at hun var gammel ettersom hårethennes var nesten helt hvitt, men da hun snudde seg og sa noe tilMaryse, innså han at hun neppe kunne være eldre enn trettifemeller førti.

Og så var det Jace, som sto litt for seg selv, som om han ikkeriktig hørte til der. Han var kledd i svart, som de andre skygge-jegerne. Når Simon gikk i svarte klær, så han ut som om han varpå vei til en begravelse, mens Jace så tøff og farlig ut. Og blond.Simon kjente det stramme seg i skuldrene og lurte på han noen-

22

glassbyen

sinne kom til å bli mildere stemt overfor Jace. Det var ikke sånn athan ønsket å bære nag til ham, men like fullt kjente han det, somen stein i brystet.

Det var noe underlig ved gjengen som sto der – men så snuddeJace seg mot ham som om han fornemmet at han var der, ogselv fra denne avstanden kunne Simon se det tynne, hvite arretpå halsen hans, like over kragen. Ergrelsen han nettopp haddekjent, mildnet. Jace nikket kort i hans retning. «Straks tilbake,» sahan til Maryse i en tone som Simon aldri kunne ha brukt over-for moren sin. Han hørtes ut som en voksen som snakket til enannen voksen.

Maryse viste med en fraværende håndbevegelse at det var iorden. «Jeg skjønner ikke hvordan det kan ta så lang tid,» sa huntil Magnus. «Er det vanlig?»

«Det som ikke er vanlig, er rabatten jeg gir dere.» Magnusdunket støvelhælen mot veggen. «Vanligvis tar jeg dobbelt såmye.»

«Det er bare en midlertidig portal. Alt den skal gjøre, er å fåoss til Idris. Og så regner jeg med at du stenger den igjen. Det erdet vi har avtalt.» Hun så bort på kvinnen som sto ved siden avhenne. «Og du blir her og sørger for at han holder avtalen, ikkesant, Madeleine?»

Madeleine. Dette var altså Jocelyns venninne. Det var imidler-tid ikke tid til å stirre – Jace hadde allerede tatt Simon i armenog trukket ham med rundt til den andre siden av kirken, ute avsyne for de andre. Her på baksiden var det enda mer overgrodd;stien var knapt nok synlig gjennom flettverket av røtter og vek-ster. Jace dyttet Simon bak en diger eik og slapp ham, så kikkethan seg fort omkring for å forsikre seg om at ingen hadde fulgtetter dem. «Det er ok. Vi kan prate her.»

Det var mye stillere på denne siden av Instituttet, ettersombygningen dempet trafikkstøyen fra York Avenue.

23

portalen

«Det var du som ba meg komme hit,» påpekte Simon. «Jegfant meldingen du hadde klistret på vinduet mitt da jeg våknet imorges. Bruker du aldri telefon sånn som vanlige folk?»

«Ikke hvis jeg kan unngå det, vampyr,» svarte Jace. Han grans-ket Simon tankefullt, som om han leste i en bok. Uttrykket hansfikk Simon til å tenke at Jace ble revet mellom forbløffelse og skuf-felse. «Det er altså sant. Du kan oppholde deg i solen. Selv ikkeettermiddagssolen brenner deg.»

«Stemmer,» sa Simon. «Men det visste du jo – du var der.» Hantrengte ikke presisere hva han mente med «der»; han så i ansik-tet til Jace at han husket elven, lasteplanet, solen som steg overvannet, Clary som skrek. Han husket det like godt som Simon.

«Jeg trodde at det kanskje ikke virket på samme måte lenger,»sa Jace, men det hørtes ikke ut som om han mente det.

«Hvis jeg føler trang til å gå opp i flammer, skal jeg gi beskjed.»Simon hadde aldri noen større tålmodighet med Jace. «Unnskyld,men ba du meg komme til denne kanten av byen bare for å stirrepå meg som om jeg lå under et mikroskop? Neste gang sender jegdeg et bilde.»

«Ja, så kan jeg ramme det inn og sette det på nattbordet,» saJace, men sarkasmen hørtes ikke helt ekte ut. «Hør her, det er engrunn til at jeg ba deg komme. Jeg hater å innrømme det, vampyr,men vi har noe til felles.»

«En fantastisk frisyre?» foreslo Simon, men også denne spydig-heten var halvhjertet. Det var noe med ansiktsuttrykket til Jacesom gjorde ham stadig mer urolig.

«Clary,» sa Jace.Simon ble overrasket. «Clary?»«Clary,» gjentok Jace. «Du vet, hun lille med det røde håret og

det hissige temperamentet.»«Jeg skjønner bare ikke hvordan Clary kan være noe vi har til

felles,» sa Simon, selv om han skjønte det veldig godt. Men det var

24

glassbyen

ikke noe han hadde spesielt lyst til å snakke med Jace om akku-rat nå, eller noensinne, for den saks skyld. Fantes det ikke en slagsmannlig kode som utelukket sånne diskusjoner – diskusjoner omfølelser?

Tydeligvis ikke. «Vi bryr oss om henne, begge to,» konstaterteJace og målte ham med blikket. «Hun er viktig for oss begge. Ellerhva?»

«Spør du meg om jeg bryr meg om henne?» Uttrykket beskrevpå ingen måte det han følte for Clary. Han lurte på om Jace gjordenarr av ham – det ville vært usedvanlig ondskapsfullt, selv til åkomme fra Jace. Hadde Jace bedt ham komme bare for å håne hamfordi det ikke hadde blitt noe mer mellom ham og Clary? Simonhadde fremdeles et lite håp om at Jace og Clary ville begynne åføle slik for hverandre som det var meningen at de skulle, på denmåten søsken burde føle for hverandre …

Han møtte blikket til Jace og kjente det lille håpet skrumpe inn.Han så ikke ut som en bror som snakket om søsteren sin. På denannen side var det tydelig at Jace ikke hadde bedt ham komme forå gjøre narr av følelsene hans; Simon visste at det som sto skreveti hans eget ansikt, var det samme som han så i øynene til Jace.

«Ikke tro at jeg liker å stille deg disse spørsmålene,» sa Jacehardt. «Jeg er nødt til å vite hva du er villig til å gjøre for Clary.Ville du lyve for hennes skyld?»

«Lyve om hva da? Hva er det egentlig som foregår?» Nå gikkdet opp for Simon hva som hadde plaget ham da han så skygge-jegerne ute i hagen. «Vent litt,» sa han. «Reiser dere til Idris nå?Clary tror at dere reiser i kveld.»

«Jeg er klar over det,» sa Jace. «Og jeg vil du skal si til de andreat Clary sendte deg for å gi beskjed om at hun ikke kommer. Siat hun ikke vil reise til Idris likevel.» Det var en klang i stemmenhans – noe Simon knapt nok gjenkjente, eller kanskje det bare varså merkelig når det kom fra Jace at han ikke klarte å forholde seg

25

portalen

til det. Jace tryglet ham. «De kommer til å tro deg. De vet hvor …hvor nær dere to står hverandre.»

Simon ristet på hodet. «Jeg nekter å tro det. Du oppfører degsom om du vil at jeg skal gjøre noe for Clary, mens du i virkelig-heten vil at jeg skal gjøre noe for deg.» Han snudde seg halvveisbort. «Glem det.»

Jace grep armen hans og tvang ham til å se ham i ansiktet.«Dette er for Clary. Jeg prøver å beskytte henne. Jeg trodde at dukanskje ville være interessert i å hjelpe meg med det.»

Simon stirret på hånden til Jace der den klemte til rundtoverarmen hans. «Hvordan kan jeg beskytte henne når du ikkeforteller meg hva jeg beskytter henne mot?»

Jace slapp ikke. «Kan du ikke bare stole på meg når jeg sier atdette er viktig?»

«Du skjønner ikke hvor mye reisen til Idris betyr for henne,»sa Simon. «Hvis jeg skal sette en stopper for den, skal jeg ha enjævla god grunn.»

Jace pustet langsomt ut, motvillig – og løsnet grepet om armentil Simon. «Det Clary gjorde om bord på skipet til Valentine,» sahan lavt. «Med den runen på veggen – åpnerunen – vel, du så selvhva som hendte.»

«Hun ødela skipet,» sa Simon. «Og reddet oss alle.»«Ikke snakk så høyt.» Jace kikket seg nervøst omkring.«Prøver du å si at ingen andre vet det?» spurte Simon vantro.«Jeg vet det. Du vet det. Luke og Magnus vet det. Ingen andre.»«Hva tror de, da? At skipet ganske enkelt knakk på midten?»«Jeg sa til dem at omvendelsesritualet til Valentine måtte ha

vært mislykket.»«Løy du for Enklaven?» Simon visste ikke om han burde være

imponert eller sjokkert.«Ja, jeg løy for Enklaven. Isabelle og Alec vet at Clary har visse

evner når det gjelder å skape nye runer, så jeg tviler på at jeg kla-

26

glassbyen

rer å holde det hemmelig for Enklaven eller den nye inkvisitoren.Men hvis de visste nøyaktig hva hun er i stand til – forsterke ordi-nære runer slik at de får uante destruktive krefter – ville de øns-ket henne som en kriger, et våpen. Og hun er ikke rustet for det.Hun ble ikke oppdratt til det …» Han tidde da Simon ristet påhodet. «Hva er det?»

«Du er Nephilim,» sa Simon langsomt. «Burde ikke du ønskedet som er best for Enklaven? Hvis det er å bruke Clary …»

«Synes du de skal få henne? Plassere henne i frontlinjen, motValentine og den hæren han måtte finne på å reise?»

«Nei,» sa Simon. «Jeg synes ikke det. Men jeg er ikke en av dere.Jeg trenger ikke å spørre meg selv hvem jeg skal sette først, Claryeller min egen familie.»

Jace ble mørkerød. «Det var ikke sånn jeg mente det. Hvis jeghadde trodd at det ville hjelpe Enklaven – men det gjør det ikke.Hun kommer bare til å bli skadet …»

«Selv om du hadde trodd at det ville hjelpe Enklaven, ville duikke latt dem få henne,» sa Simon.

«Hva får deg til å si det, vampyr?»«Fordi ingen får henne, bortsett fra deg.»Jace ble blek. «Du vil altså ikke hjelpe meg,» sa han vantro. «Du

vil ikke hjelpe henne?»Simon nølte – og før han rakk å svare, lød et skingrende, despe-

rat skrik. I neste øyeblikk ble det helt stille, som om skriket bleklippet tvers av. Jace snudde seg brått. «Hva var det?»

Så fulgte flere skrik, og deretter et voldsomt smell som skar iørene til Simon. «Noe har skjedd – de andre …»

Men Jace var allerede borte, i fullt firsprang bortover den over-grodde stien. Simon nølte litt, så fulgte han etter. Han hadde glemthvor fort han kunne løpe nå – han var like i hælene på Jace idetde rundet hjørnet på kirken og stormet ut i hagen.

Foran dem var det fullt kaos. En hvit tåke lå som et teppe over

27

portalen

hagen, og i luften hang det en skarp lukt av ozon og noe søtlig,ubehagelig. Skikkelser pilte hit og dit – Simon så bare bruddstyk-ker av dem når de kom til syne gjennom hull i tåken. Han fikk etglimt av Isabelle. Håret hennes sveipet gjennom luften idet hunsvingte pisken med en slik kraft at et dødbringende, skinnendelyn flerret skyggene. Hun parerte en enorm skapning som nærmetseg med klossete bevegelser – en demon, tenkte Simon – men detvar fullt dagslys, så det var umulig. Da han kom nærmere, så hanat skapningen hadde menneskelig form, men likevel ikke – denvar krumbøyd og liksom forvridd. I den ene hånden hadde denen kraftig planke som den veivet vilt med.

Like bortenfor, gjennom en åpning i murveggen, kunne Simonse trafikken gli rolig forbi i York Avenue. Bortenfor Instituttet varhimmelen blå.

«De fortapte,» hvisket Jace. Han hadde et vanvittig uttrykk iansiktet idet han trakk et av serafsverdene opp av beltet. «Fleretitalls av dem.» Han dyttet Simon bryskt til side. «Bli her. Er detforstått?»

Simon sto som fastfrosset et øyeblikk mens Jace styrtet inn iskyggene. Lyset fra sverdet i hånden hans fikk tåken omkring tilå skimre i sølv. Inni disen pilte mørke skikkelser hit og dit, ogSimon følte det som om han stirret gjennom en frostet glassrutemens han desperat prøvde å finne ut hva som foregikk på denandre siden. Isabelle var ikke lenger å se, men han fikk øye på Alecsom med en blødende arm skar over brystet på en av De fortaptekrigerne og sto og så på mens den tumlet i bakken. En ny dukketopp bak ham, men brått var Jace der, med ett sverd i hver hånd.Han gjorde et sprang og svingte sverdene gjennom luften med ensakseliknende bevegelse, og den fortaptes hode løsnet fra nakkenså det svarte blodet fosset. Det hadde en bitter, giftig stank, ogSimon kjente det vrenge seg i magen.

Han kunne høre skyggejegerne rope til hverandre der inne i

28

glassbyen

tåken, men fra De fortapte kom det ikke en lyd. Plutselig lettettåken og Simon fikk se Magnus stå borte ved veggen på Instituttet,vill i blikket. Mellom de løftede hendene gnistret det i blått lyn.Det så ut som om et firkantet, svart hull var i ferd med å åpne segi steinveggen ved siden av ham. Det var ikke tomt, eller egentligmørkt, men skinte som et speil der buktende ild var fanget i selveglasset. «Portalen!» ropte han. «Gå gjennom portalen!»

Nå skjedde det mye på én gang. Maryse Lightwood dukketfram fra tåken med gutten, Max, i armene. Hun stanset og roptenoe over skulderen før hun kastet seg mot portalen og gjennomden, og forsvant inn i veggen. Alec fulgte etter med et fast grepom armen til Isabelle, så den blodstenkte pisken hennes slepte ibakken. Idet han trakk henne mot portalen, raget en fortapt kri-ger opp av tåken bak dem, med en dobbeltbladet kniv som hansvingte gjennom luften.

Nå var det som om Simon våknet. Han styrtet av gårde menshan ropte på Isabelle – så snublet han og falt, og traff bakken såhardt at luften ble slått ut av ham. Han kavet seg opp i sittendestilling, og snudde seg for å se hva som hadde fått ham til å gåover ende.

Det var et lik. Liket av en kvinne med overskåret strupe og medøyne som stirret blå og livløse ut i tomme luften. Det lyse hårethennes var fullt av blod. Madeleine.

«Pass opp, Simon!» Det var Jace som ropte. Simon løftet blik-ket og så ham komme løpende mot ham ut av tåken med et blo-dig serafsverd i hver hånd. Med ett ble han oppmerksom på at denfortapte krigeren som hadde styrtet etter Isabelle, nå raget overham med et blodtørstig uttrykk i det kopparrete ansiktet. Simonvred seg unna i samme øyeblikk som den dobbeltbladede knivensveipet mot ham, men selv om reaksjonsevnen hans var bedreenn noensinne, var han ikke rask nok. En brennende smerte skjøtgjennom ham, så ble alt svart.

29

portalen