Sluttrapport for Fru Herre i eget hus

Sluttrapport for

Fru Herre i eget husEt prosjekt i regi av Bybo

Sluttrapport for Fru Herre i eget hus Et prosjekt i regi av Kirkens Bymisjon, Bybo

Rapporten er skrevet av Fethawit Hakin og Suad AbdiOslo, januar 2018

Prosjektet er støttet av ExtraStiftelsen Helse og rehabilitering med Extra-midler.

Kirkens Bymisjon, Bybo Fredensborgveien 32, 0177 OsloTelefon 410 05 760kirkensbymisjon.no/bybo

Foto: Torstein IhleBildene i rapporten er kun illustrasjonsfoto.Grafisk utforming: Kirkens Bymisjon © 2018

Fru Herre i eget hus | Kirkens Bymisjon, Bybo | 3

Innhold

Sammendrag 5

Fru Herre i eget hus – bakgrunn 6

Prosjektmål 9

Prosjektgjennomføring 12

Fase 1 12

Fase 2 13

Fase 3 14

Renter, lån og religion 17

Caser 23

Sammenfatning av erfaringer 26

Veien videre 30

4 | Kirkens Bymisjon, Bybo | Fru Herre i eget hus


Bakgrunn Bakgrunnen for Fru Herre i eget hus var erfaring er fra arbeid med somaliske kvinne-lige eneforsørgere på informasjonssenteret i Hollendergata 10. Mange kvinner hadde usikre eller dårlige boforhold som gjorde det vanskelig for dem å ta utdanning eller få jobb, samt å gi barna en trygg og stabil oppvek st.

Målsetting Prosjektets mål var å forebygge fattigdom og bedre levekår til somaliske aleneforsørgere ved å gi dem mer kompetanse og kunnskap til å ta informerte avgjørelser om deres bolig-situasjon.

MetodeDen metodiske tilnærmingen bestod i å eta-blere et kvinnenettverk og en mentorordning i fellesskap med frivillige og fagmiljøer. Det skulle holdes faste nettverks- og informasjons-samlinger med ulik tematikk. Samlingene skulle være en arena hvor man dro nytte av hverandres erfaringer. Kvinnene skulle få nok kunnskap til å ta egne informerte valg, sam-tidig som de kunne formidle informasjonen videre innad i miljøet. Det var et mål å få til ordna boforhold som ga dem trygghet, stabili-tet og langvarige leiekontrakter.

GjennomføringProsjektet gikk over 3 år. Det var en prosjekt-leder og en medarbeider med hver sin 50 % stilling, samt frivillige/mentorer. Samlingsbase var hovedsakelig på informasjonssenteret i Hollendergata 10. Deltagerne fikk tilbud om barnepass samt mat og drikke under samlin-gene. I den første fasen ble det gjort research og opprettet kontakter. Det ble jobbet med å rekruttere deltagere, frivillige og mentorer. I den neste fasen ble det avholdt samlinger og sosiale treff. Det ble fokusert på utvikling av relasjoner og avklaring av prosjektets ram-mer. Deltagerne fikk personlig rådgivning og oppfølging. I siste fase ble det jobbet med økonomi, avklaring av muligheten for lån, og konkrete søknader.

Oppnådde resultater På det meste var det 72 deltagere. Det ble etter hvert en gruppe på rundt 20 kvinner. Av de 10 som var med helt til slutten, har fire kjøpt, og de resterende seks vil kjøpe bolig i framtida.

Videre planerGjennom prosjektperioden har vi opparbeidet erfaring og kunnskap om somaliske ene-forsørgere som kan ha overføringsverdi til andre som arbeider eller vil arbeide med dem. Rapporten skal vise hvordan vi har jobbet, utfordringer underveis og hva vi har oppnådd. Vi vil også avholde et fagseminar der vi oppsummerer arbeidet. Vi fortsetter å jobbe med deltakerne og andre kvinner gjennom den daglige driften til informasjons-senteret i Hollendergata.

Sammendrag


Fru Herre i eget hus – bakgrunn

Kirkens Bymisjon har siden 2011 drevet et lavterskel informasjonssenter i Hollendergata 10, som ble startet opp med midler fra Extra-stiftelsen. Her gir ansatte og frivillige informasjon og veiled-ning på dropp-inn basis. De fleste som henvender seg til informasjonssenteret har minoritetsbakgrunn.

Brukerne våre har gjerne ustabile boforhold. De er ofte i konflikt eller har dårlig kommu-nikasjon med utleier eller Nav, eller begge. Noen står i fare for å miste boligen. De har nesten alltid andre problemer som er knyttet til eller forsterkes av det å ha ustabil bolig. Noen vil søke om kommunal bolig, andre tren-ger hjelp til å finne en bolig på utleiemarke-det.

En stor andel av våre brukere har bakgrunn fra Somalia. Mange opplever stigmatisering i forbindelse med bolig. Det er vanskelig å finne utleieboliger med langtidskontrakter, og der det er nok plass til storfamilien. Dette har medført at de ønsker seg en kommunal bolig fordi det gir dem langvarige husleiekontrakter og mer stabile boligforhold.

I rapporten «Somalis in European Cities: Overview» (Open Society Foundation 2015) vises det til at når man som gruppe er stig-matisert og er avhengig av private leietakere, fører det til diskriminering og eksklusjon.

I rapporten «Etniske minoriteter og strategi-er på boligmarkedet i Oslo» (Susanne Søholt Byggforsk 2001) kommer det fram at folk flest i Norge eier sin egen bolig, men blant somali-ere er tallet kun 16 % prosent. Søholt viser til at botid er avgjørende for det antall som eier bolig. Økonomi og tilknytning til arbeidslivet spiller også en stor rolle. Dette gjelder også hos majoritetsbefolkningen.

Innvandrergrupper som pakistaner og sri-lankere har omtrent like høy eierandel som majoritetsbefolkningen. Irakere og somaliere, derimot, er de som skårer lavest blant andel boligeiere. Under prosjektperioden erfarte

vi at det er flere faktorer som ligger til grunn for om man eier egen bolig eller ikke. Både økonomi, jobb, kunnskap og religion er med i bildet.

I et land som Norge hvor det er vanlig og eie sin egen bolig ligger det en forventning i at alle skal gjøre det samme. Men mange ser på kommunal bolig som noe trygt da det gir et stabilt leieforhold og en trygg base for familien.

Vi så at flere av de som kom for å få hjelp til å skaffe bolig var somaliske alenemødre. De fortalte at de slet med finne seg langvari-ge husleiekontrakter. De opplevde et leiemar-ked som de mente var diskriminerende og følte at de ble utestengt. De fortalte sammen-fallende historier: «Jeg kom på visning, men før jeg hadde rukket å kikke meg rundt kom huseier og sa boligen var utleid, mens det fortsatt var andre folk på visning» eller «Jeg ble stoppa av huseier ved dørinngangen, han sa boligen var utleid, men jeg visste at det ikke stemte, jeg skjønte han ikke ville leie til en som meg, en somalisk dame».

Alenemødrene har ofte flere barn og har dårlig med økonomiske ressurser. De er i stor grad avhengig av offentlig stønader, og bruker mye ressurser på å prøve å forstå det norske systemet og å håndtere søknader, ved-tak og kontakt med saksbehandlere. De bor på leiekontrakter av kort varighet, og flytter ofte. Dette er både en praktisk, økonomisk og emosjonell belastning. Ustabiliteten gjør at barnas muligheter for å klare seg godt i det norske samfunnet forverres. Mødrene klarer ikke mestre den jobben de har eller å gjen-nomføre norskopplæring eller kurs som kan øke mulighetene til at de får seg arbeid.

Det at somaliske alenemødre virker å være spesielt utsatt på boligmarkedet, og kunne nyttiggjøre seg av et skreddersydd opplegg, var bakgrunnen for Fru Herre.




Det var et mål at kvinnene skulle oppleve en myndiggjøring som ga handlefrihet. Vi ønsket å skape et trygt, inkluderende og sosialt felleskap med andre i samme situasjon. Ved å ha faste og regelmessig møter skulle kvinnene få tillit til og bygge relasjon med de frivillige som skulle følge dem gjennom prosessen. Kvinnene skulle selv delta med kunnskap, erfaring og råd til andre deltakere, frivillige og prosjektan-svarlig

Det somaliske miljøet skulle få økt kunnskap om det å kjøpe og eie egen bolig. Vi ville involvere somaliske ressurspersoner, organisa-sjoner, foreninger, og nettverk slik at de kunne bidra inn i selvhjelpsgruppene. Vi ville kanali-sere erfaringer og kunnskap fra gruppearbei-det tilbake til somaliske samarbeidspartnere. Vi tenkte å bruke somalisk radio/tv og nettste-der som en kanal for å spre informasjon om og erfaringer fra gruppene.

Det var et mål å utvikle selvhjelpsmeto-dikk i flerkulturelle miljøer. Deltagerne skulle oppleve å bli møtt med en flerkulturell me-todikk som bygget på kunnskap, respekt og forståelse. Metodikken skulle bygge vi-dere på erfaringer fra informasjonssenteret i Hollendergata 10. Gruppen skulle utnytte potensialet som ligger i det å ha felles forstå-else, erfaring og historie rundt utfordringene med å bo og utforske hvilke rettighet og plik-ter man har som leietaker.

Vi ønsket å øke antall frivillige med flerkulturell bakgrunn.

Vi ville utvide kompetansen til Kirkens Bymisjon og statlige/lokale myndigheter i møte med de økende boligproblemene.

Vi definerte noen suksesskriterier med bakgrunn i prosjektbeskrivelsen.

• At det fattes informerte beslutninger om boligkjøp som alternativ i egen boligsituasjon.

• Hvis beslutningen om boligkjøp, så gjennomfører dette i løpet av fem års periode.

• Oppleve økt myndighet, som gir dem oversikt over egne ressurser og makt til å handle, mestringskompetanse.

• Økt kunnskap om boligmarked og muligheter i det somaliske miljøet.

• Utviklet selvhjelpsmetodikk.• Økt antall frivillige med flerkulturell

bakgrunn.• Økt kompetanse i Kirkens Bymisjon, og hos

lokale og statlige myndigheter.

EvalueringProsjektet har vært gjenstand for løpende egenevaluering gjennom et evaluerings-opplegg utviklet og gjennomført i samarbeid med Fagutviklingsenheten i Kirkens Bymisjon ved Per-Kristian Hilden.

Prosjektmål


«Prosjektets mandat var ikke bare at alle skal eie, men også å bidra til gode leiekontrakter og bosituasjoner. Ikke alle kan kjøpe eller vil kjøpe,men alle vil bo trygt og godt.»



Prosjektgjennomføring

Fase 1I begynnelsen brukte vi en del tid på å innhente informasjon, for å få et overblikk over de ulike temaene. Vi tok kontakt med Velferdsetaten i Oslo Kommune for å finne ut har blitt gjort tidligere på dette feltet. Så be-søkte vi Likestillingssenteret på Hamar for å få kunnskap om hvordan vi kunne bruke mentor-orer i prosjektet. I prosjektbeskrivelsen hadde vi skrevet at vi ønsket å benytte mentorord-ningen da vi så for oss at dette kunne passe godt inn i en selvhjelpsmetodikk.

Drammen kommune har et prosjekt som heter «Leie til eie». Kommunen kjøper boliger og leier ut til vanskeligstilte familier. Familien kan da spare samtidig som de leier til en gunstig pris. Seinere kan de kjøpe boligen for samme takst som kommunen betalte da de flyttet inn. Vi dro til Drammen for å se på ulike alternativer til det å eie sin egen bolig, samt se på ulike prosesser knyttet til boliglån. Disse møtene ble også en arena for å spre informa-sjon om prosjektet vårt og en mulighet for å få samarbeidspartnere.

Vi hadde sett for oss at kvinnenettverket skulle bestå av ca. 15 prosjektdeltakere, pluss ressurspersoner som hadde varierende alder og kompetanse og med relevant erfaring i språk, kultur, økonomi og juss.

Vi så for oss månedlige samlinger, med fire hovedområder: 1. Kurs/foredrag/opplæring.2. Smågruppesamtaler eller med mentor.3. Sosialt/måltidsfellesskap.4. Deling av mestringsopplevelser.

Deltagerne fikk tilbud om barnepass under samlinger.

Rekrutteringen gikk gjennom prosjektmed-arbeider Suad Abdi sitt nettverk og kontakter innen det somaliske miljøet. Vi fikk også inn-pass i bydel Stovner som resulterte i et felles møte med 25 kvinner. Vi prøvde å initiere lig-nende samlinger i bydel Søndre Nordstrand og Grünerløkka og Sagene uten hell. Det var vanskelig å komme i kontakt med boligkonto-rene, og når vi først fikk kontakt var det van-skelig å sette av tid til å møte oss. Resten av rekrutteringen foregikk derfor gjennom jungel-telegrafen.

Vi valgte å følge opp avtaler med deltake-re utenfor de avtalte tidspunktene man skulle jobbe med prosjektet. Det var perioder der vi jobbet mer enn 50 %. Prosjektmedarbeiderne var tilgjengelig utenfor arbeidstid slik at rela-sjonene mellom deltagere og medarbeider ble styrket, og deltagerne fikk tillit til prosjek-tet. Vi opplevde at det var viktig å arbeide når muligheten er der, selv om det lå utenfor de tidsrammene vi hadde.

Tid var en ting, men vi måtte også legge personlige sider inn i tillitsarbeidet. Vi jobbet hardt med å overtale og motivere deltager-ne, dette var en viktig del av prosessen. Det var ikke nok å informere om møter og være tilstede. Vi minnet deltagerne på møter og ringte for å spørre om de kom. De møtte ikke alltid opp, noe som var demotiverende for oss. Kartlegging var også en viktig aspekt av gjennomføringen: Hvor de var i prosessen og hva de trengte? Barnepass var viktig i starten, men ikke så nødvendig etterhvert.


Fase 2 I oppstarten av prosjektet opplevde vi en stor vannlekkasje i «basen» vår Hollendergata som resulterte i at vi ikke hadde faste lo-kaler på over seks måneder. Dette førte til forsinkelser. De første samlingene holdt vi til på forskjellige steder som for eks-empel Bymisjonssenteret Tøyenkirken, Primærmedisinsk verksted (PMV) og Familiehuset på Grønland. På Familiehuset kom det mange deltakere, det var tydelig at informasjonen om prosjektet hadde nådd ut til mange. Under samlingen på familiehu-set oppdaget vi at det hadde oppstått en misforståelse. Flere av deltakerne trodde Bymisjonen skulle stå for finansieringen av bolig kjøpene.

Utfordringen ble å starte på «ny» med å informere deltagerne om prosjektet og være tydelige på hva det innebar. Prosjektmedarbeideren Suad Abdi ble satt i en krevende situasjon da flere i «miljøet» an-tok at det var hun personlig hadde fått mid-ler til å drive dette prosjektet og ikke Kirkens Bymisjon. Det viste seg å være vanskelig å overbevise deltakerne om at dette ikke stem-te. Opplevelsen i miljøet er og var at det fan-tes allerede nok somaliske og ikke-somaliske organisasjoner som har fått midler til å forske på somaliere. Miljøet som vi jobbet mot var lei av å bli forsket på og lei av mangelen på resultater som bidro positivt inn i deres liv. Dette ble ytterligere komplisert lengre ut i prosjektet da problematikken rundt rentebæ-rende lån oppstod.

I den opprinnelige prosjektplan var målet å øke kunnskap om det å kjøpe og eie egen bolig. Dette målet nådde vi. Flere av delta-kerne fikk kjøpt seg bolig og noen av de som ikke var i stand til å kjøpe fikk langvarig hus-leiekontrakter.

Et annet mål var å utvikle selvhjelpsmeto-dikk i flerkulturelle miljøer, det ble mer utfor-drende enn antatt. Deltakerne søkte heller støtte hos oss enn i hverandre. Det oppstod uklarheter da de slet med å ha tillit til hver-andre når det gjaldt å snakke om økonomi, gjeld og andre ømtålige temaer. De virket som de følte de ikke kunne stole på hveran-dre. Tilliten til hverandre ble påvirket av at det somaliske miljøet er lite og det gjorde at det tok tid før de kunne stole på hverandre.

Vi var også opptatt av at deltagerne skulle føle seg speilet i de frivillige. Derfor søkte vi spesifikt etter frivillige med flerkulturell bak-grunn. Vi tok kontakt med Somalisk student-forening og det somaliske miljøet og jobbet mye med å formidle at vi trengte frivillige. Vi arrangerte en samling med somaliske kvinner med akademisk bakgrunn. De som meldte seg som frivillige var utelukkende etnisk norske, så vi måtte endre prosjekt-planen i forhold det som var utgangspunktet. Vi hadde sett for oss vi mentorer som var ressurs personer i det somaliske miljøet. Vi fant noen som var aktuelle for en ressursgruppe, men flere meldte avbud etter hvert og til slutt satt vi igjen uten noen. Vi rekrutterte også noen etnisk norske mentorer, men det var vanskelig å få mentorordningen til å fungere. Rekrutteringen og oppfølgingen av deltager-ne krevde så mye at vi vurderte det som mer enn det en mentor kunne og ville bidra med. Det å få til å bygge en relasjon, samtidig som vi skulle hjelpe deltageren ordne opp i både bolig, jobb og økonomi, krevde at vi var til-gjengelig på daglig basis, og når deltagerne hadde tid.


På dette tidspunktet hadde vi allerede brukt mye tid på å rekruttere og ha samlinger for mentorer. Vi valgte allikevel å endre retning med tanke på mentorordningen i pro-sjektet. De vi ønsket som mentorer var kjente i miljøet, folk stolte på dem og de hadde masse kompetanse på feltet og om boligkjøp. Våre deltakere trengte hjelp på dagtid, og ble derfor praktisk vanskelig for mentorene å bidra.

Vi har underveis i prosjektet og på slutten holdt foredrag på ulike seminarer for for-skjellige organisasjoner som Husbanken, Bydel Gamle Oslo, Leieboerforeningen og vært med på reportasje om bolig i NRK (Østlandssendingen).

Vi hadde sett for oss at det kunne opp-stå konflikter basert på klanstilhørighet. Deltakerne hadde utfordringer knyttet til sosial kontroll. Boligkjøp kan stemples som kulturelt frafall, at de har blitt «for norske». At ved de-res deltagelse så kunne de/oss bli stemplet for at vi støttet og oppmuntret til å ta lån, som for noen er et haram (forbudt) fenomen. Det var altså ikke bare økonomiske kostnader, men sosiale kostnader knyttet til boligkjøp. Deltakerne erfarte dette ulikt. Noen var mer avhengig av sitt nettverk og omdømme enn andre. Andre hadde lite nettverk og var sår-bare for utestengning.

Fase 3Tidlig i prosjektet så fokuserte vi både på fel-lessamlingene, og på individuell oppfølging. Den sosiale delen av samlingen fungerte bra, men det var ikke alltid deltakerne hadde mu-lighet til å komme til rådgivning. Siden målet var å informere og støtte deltakerne tok vi en avgjørelse på at vi skulle møte dem «der de er». Vi dro enten hjem til dem eller møtte dem i nærheten av deres hjem.

Vi kartla behovene til hver deltaker ut i fra: • Boligstatus og hvilken boligsituasjon de

ønsket: leie/eie.• Jobb.• Utfordringer som de møtte i deres hverdag

som aleneforsørgere, helse, økonomi.• Hva trengte de konkret støtte til fra oss

i prosjektet?• Hvor ønsket de å være om et år?

Det at kvinnene generelt hadde dårlig øko-nomi var avgjørende for om de ville gå videre i prosessen. En kombinasjon av å være uten arbeid, jobbe som ekstravakt, være ansatt på deltid eller i et vikariat gjorde at de fleste hadde problemer med å få det til å gå rundt. Å leve fra måned til måned gjorde at mange hadde opparbeidet seg kortsiktig kreditgjeld, og gjeldsanmerkninger. Ingen hadde noe oppsparte midler.

Vi fulgte flere deltakere til boligkontoret for å finne ut hvilke muligheter de hadde til å kjøpe bolig.

I utgangspunkt skal alle boligkontorene rundt om i bydelene i Oslo ha samme regler og retningslinjer for lån fra Husbanken. I prak-sis opplevde vi og deltagerne store forskjeller både når det gjaldt informasjon og vilje til å finne løsninger. Noen ble kontant avvist, an-dre ble godt tatt i mot og fikk den hjelpen de trengte for å komme videre. Avslagene førte til at vi mistet flere deltakere.

Noen trakk seg fordi de ikke kunne betjene et lån. Andre ville ikke kjøpe til tross for at de kunne fått lån. Den sosial kontrollen ga utsla-get, selv om de personlig kunne ha akseptert «betingelser som var haram».




Renter, lån og religion

RenterNår en bor i Norge er det vanskelig å unngå å betale «renter». Det beregnes renter når en bruker bankkort og på mye annet i daglig-livet. Reglene som regulerer folks liv i islam skal være fornuftige, men folk tolker Koranen og Hadith forskjellige etter kulturbakgrunn, hvilket land de er i fra og hvilken retning innen islam de tilhører. Noen muslimer tar lån og kjøper ikke bare en, men mange boliger, noe som for eksempel gjelder flere norsk- pakistanere. Dette gjelder ikke somaliere i noen særlig grad. Reglene er ikke blinde på-legg. Det er personen selv som blir bedt om å tenke etter og ta en vurdering. Den type renter som er forbudt i islam, er «ågerrenter» – det vil altså si utbytting av en svakere part.

Renter i KoranenI islam er det ikke lov å ta opp lån med renter , eller bruke opptjente renter. Men den type renter det er snakk om er det som i gamle dager het ågerrenter. Ågerrenter er ikke tillatt i islam på samme måte som det ikke var lov i kristendommen, og ikke minst i norsk grunnlov. Hvis en ser i Koranen så står det at renter er haram. Det blir tatt opp i flere kapitler og vers.

Koranen kap. 2, 275: «De som livnærer seg på åger skal på Dommens dag stå fram som forrykt og besatt av Satan. Dette fordi de sier: Handel er som åger. Men handel er tillatt og åger er forbudt av Gud! Den som slutter etter Herrens advarsel, kan beholde hva han alt har tjent. Gud skal bli hans dommer. Men de som faller tilbake og fortsetter med å ta åger, skal høre Ilden til og i den vil de være og bli».

Koranen kap. 2, 276: «Gud fjerner gevin-sten på utbytting, men mangedobler fortjenesten ved gaver. Han liker ikke de utakknemlige som gjør det som er galt».

Koranen kap. 2, 279: «Dere er ellers i strid med Allah og Den høyes sendebud! Om dere angrer, skal dere ha rett til de-res opprinnelige kapital uten rente. Dere skal ikke gjøre urett mot andre! Det skal heller ikke bli gjort urett mot dere».

Koranen kap. 2, 280: «Om en i skyld er i vansker, gi utsettelse til situasjonen be-dres. Men å ettergi gjelden som gave er best, om dere bare visste».

Koranen kap. 3, 131: «Å dere som tror, nyt ikke renter som innebærer mang-foldige tilleggssummer og frykt Allah så dere må lykkes».

Men det Koranen retter mest angrep mot er først og fremst den parten som tar i mot renter. Profeten sier allikevel i en Hadith (vei-ledning) at begge sider begår en stor forbry-telse, både den som tar og den som betaler renter. Det finnes unntak, som når man er «nødt» til å ta opp lån til for eksempel bolig eller utdanning. Vi må presisere at det ikke er snakk om å kjøpe eller eie flere boliger, men en bolig til seg og sin familie. Den som kjøper må bo i og bruke denne boligen. Unntaket krever at man prøver å finne alternativer som er rentefrie. Om det ikke lar seg gjøre, er det tillatt til å ta opp slike lån. Selv i slike tilfeller er det kun tillatt til å ta opp et lån som dekker det som er nødvendig. Man skal for eksempel ikke kjøpe seg villa med lån, men et passen-de hus av den mere nøkterne varianten som dekker familiens behov.


Når en setter penger i banken vil banken etterhvert beregne renter og overføre dem til ens konto. Slike penger må ikke brukes av vedkommende selv, men de må gis bort til de fattige.

Lån er derimot halal (Koranen kap. 2, 282). Uansett om låntakeren har behov for det eller om vedkommende bare ønsker å bruke lånet til privat forbruk. Det viktigste er å betale låne tilbake til avtalt tid. Det som er veldig viktig i Islam er at begge partene i en lånesituasjon kan dokumentere avtalen og at det er to vitne r.

Sosiale kostnader og renterDa vi startet prosjektet var vi klar over at rente problematikken kunne være en utfor-dring, men vi ble først klar over i gjennom-føringen av prosjektet hvordan boligkjøp også kan være forbundet med sosiale kostnader. I begynnelsen av prosjektet var det stor inter-esse for prosjektet, for folk trodde at det var Bymisjonen som skulle kjøpe boligene for fa-miliene for så å omfordele dem. Når det ble avklart at dette ikke var tilfelle, så var spørs-målet om lånet var rentefritt. Kvinnene spurte hvordan vi forventet at folk skulle ha råd til å eie egen bolig når de slet med privatøkono-mien, mange hadde små deltidsstillinger el-ler var arbeidsledige. Dette gjorde at vi la en kabal med forskjellige seminarer som skulle ta opp mange av de problem tillingene folk kom med.

Ett seminar var om renter. Vi kalte det for var «Renter og religion» og vi inviterte inn tid-ligere Husbanken-rådgiver og nå seniorråd-giver i Norad, Haitham El-noush, til å holde foredrag for oss. Det var 30 påmeldte vi hadde tatt en ringerunde tidligere på formid-dagen og kvelden i forveien. Alle som hadde meldt seg på bekreftet at de skulle komme. Men av 30 påmeldte kom det kun tre delta-kere, i tillegg til to ansatte og en mentor. Vi forsto ikke helt hvorfor. Selve foredraget var inspirerende og lærerikt. El-noush la frem et vanskelig tema på en forståelig måte. Det var synd at ikke flere fikk med seg foredraget, for det kunne ha bidratt til et annerledes syn på dette med renter, og hva som er haram og ikke-haram rundt boligkjøp. Mange av våre deltakere og påmeldte tok kontakt med meg dagen etter og påfølgende helg, hvor de ba om å få en oppsummering av seminaret. Flere kunne fortelle at de ble advart mot å delta og det ble stilt spørsmål om hva det var å lære der når de burde vite hva Islam sier om renter. Mange valgte å droppe seminaret for de turte ikke å dra. De var redd for den sosiale kontrollen. Vi forsto i etterkant at fore-draget med fordel kunne ha blitt kalt hatt en mer nøytral enn «Renter og religion». Da had-de det kanskje kommet flere, fordi deltagerne ville vært mindre sårbare for reaksjoner fra sitt nettverk.



Prosjektet ble fort kjent i det somaliske miljøet og vi ble overrasket over interessen. Mange ville være en del av prosjektet, og de ville sjekke ut mulighetene de hadde med deres inntekt og økonomi. Det var også de som ikke var så begeistret for Fru Herre, de så på det som enda et «prosjekt for somaliere». Mange somaliere er lei av stadig nye pro-sjekter. De opplever at disse prosjektene skal hjelpe somaliere, men bidrar ikke til noe like-vel, og om de bidrar til noe så er det med ne-gativ omtale. Vi fikk også en telefon fra noen som sa at de var fra det lokale somaliske moskeen, hvor de oppfordret Suad til å slutte å spre informasjon om boliglån. De sa det Suad holdt på med (som muslim) var haram, for hun fasiliterte noe som var haram og dette skulle hun som muslim avstå fra. Det sa det hun gjorde var «å begå en synd, og for hver person som kjøpte bolig basert på denne in-formasjonen/hjelpen vi ga i prosjektet så ville hun dele den synden med den personen».

Vi oppfordret moskeen og den personen til å komme til våre seminarer, og inviterte sty-ret til lunsj for å diskutere og for å finne noen løsninger eller ideer på hvordan en skal møte de utfordringene mange somaliere møter i boligmarkedet. Det vi ville oppnå med våre henvendelser var at man skulle møtes og få i gang noen diskusjoner. Og utfra de diskusjo-nene skulle det kanskje spinne ut noen ideer som det kunne jobbes videre med som kunne løse opp i den situasjonen som var oppstått. Vi fikk dessverre ingen svar på våre henven-delser til styret.

Sharia-lånVi har hatt mange runder med våre deltakere med å få de til å være åpne for ideen om at ingen bank vil kunne drives uten renter – uan-sett om den opererer i Norge eller i et mus-limsk land. Hvis man for eksempel låner pen-ger fra Islamic Bank, så får man det beløpet en har søkt om, men skal tilbakebetale det man har lånt samt fortjeneste som man får ut-regnet med en gang.

Fortjenesten er det banken tjener på å låne ut penger. Uansett hvordan en beskriver eller hvilket ord man bruker, så er det fortsatt renter (fortjeneste, renter eller dokumentge-byr, drifts avgift). Den eneste forskjellen er at i en islamsk bank så får en vite med engang hvor mye en skal betale i renter/fortjeneste. Kunden vet eksakt hva han eller hun skal be-tale hver måned til banken i for eksempel de 25 årene man får for å betale ned boliglånet sitt. Mange kan jo si at man kan binde låne med fastrente, men det kan en gjøre bare i 10 år av gangen, så må vurdere om en skal binde det igjen eller ikke. I sharia-lån trenger en ikke gjøre det fordi banken regner ut hvil-ket beløp kunden skal forholde seg til med engang.

Dette temaet ble opphavet til mange livlige og gode diskusjoner. Vi tror også dette har ført til at flere har våget å ta den diskusjonen hjemme hos seg selv og med sine barn. Flere tok kontakt i etterkant av prosjektperioden og ville ha hjelp til å sende inn startlånssøknad for å kjøpe egen bolig. Noen av disse delta-kerne hadde vært på noen av samlingene og tenkt at det ikke var noe for dem. Men så har de grublet, tenkt og tatt noen runder med seg selv og sin familie før de kontaktet oss igjen. Det har vært spennende å få være en del av den mentale reisen mange har tatt og erfare at folk tar muligheten til å ta et informert valg enten de velger å kjøpe eller ikke. Vi som job-bet i prosjektet lærte nok like mye som våre deltakere gjorde.




Caser

Case 1: ShamsaShamsa er en ung dame som kom til landet da hun var ung, og er oppvokst i Oslo. Hun er utdannet sykepleier og tolk. Hun er alene med et barn.

Shamsa kom inn i prosjektet ganske tidlig. Hun hørte om prosjektet gjennom en annen deltaker som var interessert å kjøpe. Vi kom i kontakt med henne når hun deltok på infor-masjons- og seminarkveldene.

Shamsa hadde jobb og ingen gjeld, men hadde ikke fast stilling. Det ble en ledig stil-ling der hun jobbet og denne stillingen søkte hun. Hun fikk stillingen, men det tok lang tid før hun var i posisjon til å sende søknaden om startlån.

Vi fulgte henne over en lang periode for å motivere henne, og hun søkte i 2015. Lånet ble innvilget. Så ble det mange runder med budrunder hvor hun ikke nådde opp. Prosjektet koblet Shamsa med en mentor som var megler og hadde mange års erfaring fra Obos. Mentoren ga henne tips på hva hun skulle se etter under visningen og hvordan hun skulle forholde seg til budrunden. Shamsa fikk til slutt kjøpt seg en liten 3-roms leilighet i det området hun ønsket å bo i. Hun og datte-ren stortrives i egen bolig.

Vi har ønsket å bruke hennes historie for å inspirere andre, men hun vil ikke snakke høyt om at hun har kjøpt. Dette skyldes den sosia-le kontrollen i miljøet.

Shamsa snakker flytende norsk og er opp-vokst i Norge. Hun kunne ha innhentet infor-masjon selv og kjøpt for mange år siden om noen hadde motivert henne til det. Det å eie egen bolig er noe en diskuterer rundt mid-dagsbordet, med venner eller på jobben. Det er lett å tenke at det ikke er mulig, kanskje fordi man ikke kjenner noen som har kjøpt egen bolig. Vi tror det er flere som kan kjøpe og eie med noen enkle grep som å søke seg større stilling, å ordne opp i gjeld og sanere økonomien.

Case 2: AishaAisha er en voksen dame med mange barn, men det er bare to som bor sammen med henne. Aisha snakker lite norsk og vi i prosjek-tet jobbet tett med å følge henne opp. Hun ønsket å kjøpe, men hadde mange hindringer som ordnes opp i først.

Hun jobbet ikke, men hadde uføretrygd, så den faste inntekten var på plass.

Aisha bodde sammen med sine to barn i en privat leilighet, men måtte flytte ut. Hun hadde søkt kommunal bolig, og trengte først og fremst hjelp med den akutte boligsituasjo-nen. Vi ble med henne til boligkontoret i byde-len hennes, gikk gjennom saken hennes med saksbehandler fra boligkontoret. I dette møtet fikk hun vite at hun hadde fått tilsagn på en kommunal bolig. Dette var en 2-roms leilighet, men i dialog med boligkontoret fikk vi foran-dret dette til en 3-roms leilighet. Sammen med Aisha, saksbehandler og leder på boligkonto-ret gikk vi gjennom hennes økonomi. Hun var på dette tidspunktet ikke i stand til å betjene et lån, men hun fikk en 5-årig husleiekontrakt. I løpet av de fem årene skulle hun jobbe med gjeld og få mulighet til søke startlån. Dette var gode nyheter for henne og ble utrolig glad for hjelpen hun fikk.

Prosjektets mandat var ikke at alle skal eie, men også å bidra til gode leiekontrakter og bosituasjoner. Ikke alle kan kjøpe eller vil kjøpe, men alle vil bo trygt og godt.


Nå som boligsituasjonen hennes ikke len-ger var så akutt måtte vi ta tak i økonomien. Som mange andre hadde hun mye gjeld; kre-dittkort og forbrukslån. Det tok tid å komme i posisjon for det er ikke enkelt å snakke om noe så privat som gjeld. Aisha hadde kommet dit hen at hun sluttet å åpne posten. Hun had-de gitt opp og nektet å forholde seg til det. Prosjektet arrangerte en samling om gjelds-problematikk som Johan Lothe fra Wayback holdt for oss. Dette var en fin vekker for henne og hun så at det var mulig å gjøre noe gjel-den. Vi ble med henne til Lothe for å få vei-ledning der de gikk gjennom gjelden hennes. Vi bidro som tolk og støtte under fire møter mellom Johan Lothe og Aisha. Det har vært vanskelig for Aisha å forholde seg til denne langsomme prosessen. Hun ble etterhvert utålmodig og det ble vanskelig å få henne til å levere posten til Lothe hver fjortende dag. Vi følte til slutt at vi møtte gi henne litt rom for hente seg inn igjen og at vi måtte ansvarlig-gjøre henne så hun fulgte opp sin egen pro-sess. Hun dro alene til Lothe en gang og så sluttet hun å forholde seg til avtalen.

For mange er det enkelt å planlegge og se fremover frem i tid, men kvinner som Aisha har så mange andre utfordringer at det er vanskelig å forestille seg hva som skal skje om fem år. Alenemoren har mange utfor-dringer som gjeld, helse, samfunnets stigma, språk, alene med to barn og det å få inntek-ten til strekke til hver måned. Det er en utrolig tøff og vanskelig situasjon å stå i.

Case 3: SumayaSumaya tok kontakt med oss tidlig i pro-sjektet. Vi hadde hovedsakelig kontakt med henne over telefon. Hun fikk informasjon om prosjektet, muligheter og virkemidler. Hun var alene med fem barn og jobbet heltid, så hun hadde ingen muligheter til å delta på noen informasjonsmøter eller samlinger på kvelds-tid. Sumaya hadde ingen gjeld og ordnet øko-nomi. Hun var klar til å kjøpe og ville ha hjelp til søknaden.

En kveld ringte Sumaya og var veldig lei seg. Hun kunne fortelle at hun hadde fortalt hennes familie og venner om planen hennes . De hadde reagert negativt på dette. De had-de gitt klar beskjed om at de ikke ville besøke henne og barna, hvis hun gjorde alvor av denne planen og kjøpte seg leilighet. Sumaya var ganske frustrert og oppgitt. Vi prøvde å snakke med henne utifra det som virket for-nuftig for oss, men kanskje ikke for henne. Vi prøvde å forklare henne at hun har ansvaret for fem barn og hennes lojalitet bør ligge der. Det er hun som har ansvaret for å ivareta de, og skape en trygg og stabil bosituasjon for dem. Det er heller ikke disse menneskene som betaler hennes regninger. Vi oppmuntret henne til å tenke at hun også kunne få seg andre venner. Men Sumaya kunne ikke få seg til å ta det skrittet. Når man er alene med fem barn så trenger man mye støtte og hjelp til å få hjulene til å gå rundt, og derfor våget hun ikke å trosse familie og venner. Hun øn-sket ikke miste dem som venner eller risikere å miste deres støtte og hjelp med barna. Vi foreslo for henne at hun kunne kjøpe, men ikke nevne det for noen. Hun var redd at det ville komme ut en eller annen gang.

Det var utrolig vanskelig å være vitne til hvor den sosiale kontrollen er, men på annen side så er det ikke vanskelig å forstå hennes bekymring om å bli alene og isolert. Det er tøft nok å være aleneforsørger, om ikke man skal risikere å miste nettverket sitt og ikke ha noen som kan støtte en når en trenger det. Sumaya trakk seg fra prosjektet etter dette.


Case 4: KamarKamar var en av de første som tok kontakt med oss. Hun kom på et av våre informa-sjonsmøter i bydel Stovner. Kamar har stor pågangsmot og mye energi. Hun er alenefor-sørger og har to barn. Hun hadde ikke jobb da hun kom inn i prosjektet, men var i praksis. Hun fikk ikke jobb etter endt praksis og ble sendt videre til enda en praksisperiode. Hun hadde ikke gjeld.

Kamar deltok på alle de første samlingene og var aktiv og deltakende i diskusjoner. Hun var bestemt på at hun skulle kjøpe før pro-sjektperioden var over. Det tok lang tid før hun fikk seg fast jobb; to deltidsstillinger på hver sin kant av byen, Nydalen og Lillestrøm. Hun klagde ikke, men var fornøyd med at hun hadde fått jobb, selv om vi kunne se hvor ut-fordrende og slitsomt det var for henne. Hun måtte betale en dagmamma til å passe bar-na etter skoletid og hjelpe dem med lekser.

Dette var arbeidssituasjonen hennes i 2,5 år, før hun fikk en heltidsstilling som ren-holder i Oslo. Kamar jobbet da fortsatt på kvelden og hadde dagmamma til det yngste barnet. Hun ringte oss i høsten 2016 og sa at nå var hun klar til å kjøpe. Vi måtte bremse henne litt, for hun måtte kunne vise til flere lønnslipper før en eventuell søknad kunne sendes. Hun fikk endelig søkt i januar 2017. Hun vil ikke kjøpe og bo i Oslo, hun vil flytte til Hedmarken og kjøpe der.

Det har vært en lang reise sammen med Kamar, hun er en sterk og engasjert dame som vet hva hun vil ha og som er villig til å jobbe for å få det til. Vi har vært imponert og inspirert av hennes stå på vilje og positive energi. Samtidig har hun funnet gode råd, støtte, motivasjon, og en skulder å gråte på når det sto på som verst. Vi har vært heldig som har fått lov til komme så tett på denne damen og har fått innsikt i hennes hverdag. Hun har vært ærlig og åpen med oss fra dag en. Vi håper at hun får lån slik at hun kan flyt-te fra Oslo og får kjøpt noe som er hennes.

En egen bolig vil gi stabilitet for Kamar og hennes to barn. Det vil ligge stor læring for barna i å vite at moren deres har jobbet så hardt for at de skulle kunne få den mulighe-ten. Når barna er store selv og skal ut selv i boligmarkedet er sjansen for at de vil eie store enn at de vil leie. Det å ta opp boliglån vil ikke virke noe som er forbudt og uoverkom-melig, men noe som er oppnåelig. Det vil gi ungene hennes mulighet til å slå røtter, være stolte av hjemmet sitt, de vil få stabilitet og trygghet i hverdagen. De to barna vil også oppleve å ha et barndomshjem og få mulig-heten til generere en formue, noe som majori-teten av somaliske barn ikke har.


Sammenfatning av erfaringer

Målet var å starte et selvhjelpsarbeid for somaliske kvinnelige eneforsørgere. Vi ville gi deltagerne mulighet å for å kjøpe bolig eller forbedre deres boligsituasjon i løpet av en fem års periode. Vi ønsket å øke deres mulighet og gi dem reelle valgfrihet når det kommer til å kjøpe og eie egen bolig.

Målet var å gi våre deltakerne nok kunnskap om det å leie eller eie egen bolig slik at de kunne ta en rettmessig og informert avgjø-relse vedrørende bolig kjøp. Vi introduserte deltakerne til mentorer (frivillige) som skulle følge dem gjennom hele prosjektet. Vi ville spre informasjon om prosjektet, rekruttere del-takere og dermed øke nettverket i samarbeid med deltakere, mentorer og samarbeidspart-nere. Kompetansen og kunnskapen som vi fikk gjennom prosjektet skulle vi bruke ved å infor-mere innad i Kirkens Bymisjon og andre sam-arbeidspartnere, både statlige og lokale myn-digheter underveis. Det ble holdt faste samlin-ger med ulik tematikk. Alt fra sosialt samvær, kurs og deling av erfaringer. Nettverket skulle være en arena hvor man utvekslet kompe-tanse på tvers av alder, bakgrunn og erfa-ring. Vi fikk flere samarbeidspartnere til å holde informasjonskvelder. Prosjektets mål, forebygge fattigdom og bedre levekår til so-maliske aleneforsørgere ved å gi dem mer kompetanse og kunnskap til å ta informerte avgjørelser vedrørende deres boligsituasjon. Kvinnenettverket skulle bidra til å gi dem økt myndighet i eget liv, dermed forebygge fattig-dom og gi kvinnene mulighet til å gi barna stabile oppvekstsvilkår og omsorg.

Hva fikk vi til?• Deltagerne fikk informasjon og veiledning

som ga dem et godt grunnlag for beslutninger om boligkjøp som alternativ i egen boligsituasjon.

• Flere har kjøpt og noen vil sannsynligvis kjøpe i løpet av en fem års periode.

• De har fått større oversikt over egne ressurser og makt til å handle.

• Prosjektet har bidratt til økt kunnskap om boligmarked og muligheter i det somaliske miljøet.

• Større kompetanse i Kirkens Bymisjon, og hos lokale og statlige myndigheter.

• Selvhjelpsmetodikk fungerte ikke innenfor rammene av dette prosjektet.

• Rekruttering av frivillige med flerkulturell bakgrunn ble mindre aktuelt.

Vår erfaring etter ferdig prosjektperiode er at somaliske eneforsørgere stiller svakt på bo-ligmarkedet. En ting var at bolig i selv var en stor utfordring for gruppen, men det viste seg at de hadde en del sammensatte problemer som gjeld, økonomi, jobb, språk og religion.

En av de utfordringene vi har sett i prosjek-tet er at storfamiliene ikke har kapasitet til å huse alle barna når de er blitt store. Vi har snakket med flere gutter som er blitt bedt om å finne seg sitt eget når de fyller 18 år, og for-eldrene ikke lenger får noe økonomisk støtte fra NAV. Uten jobb eller økonomisk støtte fra familien er det krevende å få seg et sted å bo, og de blir sårbare for annen problema-tikk som rus og kriminalitet. Vi har også blitt oppmerksom på en trend der jenter gifter seg svært tidlig, og flytter fra en familie til en annen. Mange får også barn raskt etter at de har giftet seg. Flere har blitt skilt etter kort tid, og flyttet hjem igjen, nå med et lite barn. Lettere tilgang på egen bolig vil kunne gi mu-ligheten til å ta egne og kanskje andre valg. En god bosituasjon bidrar til mere stabile fa-milieforhold for foreldre, barn og ungdom.



Prosjektet har helt klart hatt en nytte for både gruppen, og har synliggjort et stort samfunnsproblem som ikke før har blitt jobbet grundig og systematisk med over tid. Dette mener vi er nyttig både for gruppen det gjel-der, Kirkens Bymisjon, Extra-stiftelsen og andre relevante samarbeidspartnere.

Vårt håp er at Husbanken utvikler gode ordninger så folk kan benytte seg av dem uten å måtte slå blikket ned i møte med an-dre Ett eksempel kan være faste avdrag som kan forstås omtrent som husleie gjøre det en-klere for noen å ta opp lån. Det er viktig å for-midle informasjon om støtteordninger på en forståelig måte, og tilpasse søknadsprosessen slik at den er tilgjengelig for målgruppen. Det skjer også mye nytt når det gjelder ulike typer virkemidler både nasjonalt og internasjonalt som det er verdt å følge med på.

Mot slutten av prosjektperioden har vi sett at også andre har begynt å belyse og jobbe med dette temaet. Vi ser prosjekter som Tøyenløftet har brukt stemmen til Hussein, som selv bor i kommunal bolig, men som også vil gjerne inn i boligmarkedet. Han har brukt sine egne erfaringer til å ta opp utfordringer knyttet til bolig. I 2016 gikk også forsker Torkel Brenna ut i media for å snakke om hvordan opprettelsen av en Islamsk bank. Brenna understreket at det kunne forhindre økt fattig-dom og gi flere muligheten til å komme seg inn på boligmarkedet uten å bli stigmatisert.

Vi vet fra tidligere at somaliere som gruppe har blitt forsket på og pratet om i det uen-delige. Vår opplevelse var at samtlige av deltakerne var skeptisk til oss på grunn av tidligere erfaring og det presset som somali-ere opplever i det daglige: Dette gjelder ikke minst media. Tillit var derfor en stor utfordring i begynnelsen av prosjektet. Det var flere som ga uttrykk for at de opplevde Fru Herre som enda et prosjekt som skal «forske på oss uten å inkludere oss». Når de begynte å få tillit til oss, så de at prosjektet kunne bidra med noe. Det ga dem en arena hvor de kunne dele sine erfaringer og historier, uten å føle stigma. Dette tror vi hadde sammenheng med at vi som også jobbet i prosjektet selv var kvinner av øst-afrikansk bakgrunn, og det gjorde at samarbeidet ble enklere.



Siden informasjonssenteret i Hollendergata ligger sentralt i Gamle Oslo, er vi tett på de behovene som finnes i den somaliske befolkningen, og det arbeidet som gjøres med somaliske eneforsørgere i bydelen. Kompetansen fra prosjektet vil være viktig del av Bybo/Hollendergata/Infosenterets arbeid videre.

Fru Herre sine erfaringer kan løftes opp i media for å skape debatt om mulighetene for lån med islamske betingelser.

Fru Herre har fått masse kunnskap og erfaringer i løpet av de tre årene som prosjektet har eksistert. Vi ønsker å formidle denne kunnskapen via samarbeidspartnere og internt i Kirkens Bymisjon

Vi ser også at siden vi startet med prosjektet er det blitt mere fokus på bolig både i Rådhuset og ute i bydelene. Vi ønsker også å utfordre våre politikere med å se på erfaringene fra prosjektet vårt når de utformer boligpolitiske virkemidler i Oslo, spesielt gjennom områdeløftene på Grønland, Tøyen og i Groruddalen.

Takk til samarbeidspartnere og kontaktpersonerTakk til Husbanken ved Edle Holt, Obos, JURK, Likestillingssenteret på Hamar, Boligkontoret i bydel Stovner, Stovner frivillighetssentral, Drammen Kommune (Leie til eie) og Velferdsetaten.

Vi er takknemlig for at Extra-stiftelsen har støttet Fru Herre økonomisk, og til Kirkens Bymisjon for at vi kunne i det hele tatt gjennomføre et slikt prosjekt. Vi kunne heller ikke ha realisert Fru Herre uten Sølvi Orvik som var prosjektleder de første årene. En stor takk til Dheeg Barqaab for et godt samarbeid og en inspirerende seminarholder. Takk for støtte og veiledning fra styringsgruppen ved Marit Nybø og Cecile Campos. Takk til Ifrah Mohamud for at hun stilte opp med sin historie og åpnet sitt hjem for oss. Takk til Wayback og Johan Lothe for hans bidrag som økonomisk gjeldsrådgiver for våre deltakere, og til Haitham El-Noush for et spennende og lærerikt seminar om rente og religion.

Alle våre samarbeidspartnere har på ulike måter bidratt til gjennomføringen av prosjektet.

Veien videre

Bybo | Fredensborgveien 32, 0177 Oslo | Telefon 410 05 760 | kirkensbymisjon.no/bybo

Rom for alle

Documents

Sluttrapport for Fru Herre i eget hus