1

2

Publikasjonen er blitt til i forbindelse med utstillingen «Solidaritet

med Spania 1936-1939. Den norske Spaniahjelpen i Oliva og Alcoi».

Utstillingen er et samarbeid mellom deltagere fra LO i Oslo og

Universitetet i Oslo, og er finansiert av Landsorganisasjonen i Norge

og Institutt for kulturstudier og orientalske språk, UiO. Utstillingen er

støttet av Spanias ambassade i Oslo og HumSam-biblioteket, UiO.

Teksten er en versjon av kapittel 8 «Hjelp Spania!» fra boka Spania

og vi. Nordmenn før oss av Knut Aukrust og Dorte Skulstad (Novus

Forlag, Oslo 2014). I arbeidet med boka samarbeidet forfatterne med

lokale krefter i Oliva og Alcoi og deltok på en rundreise, ledet av Jo

Stein Moen og Rolf Sæther, i sporene etter frivillige nordmenn i

borgerkrigen.

© knorte 2016

Trykk: Reprosentralen, Universitetet i Oslo

Omslag: Kirsten Berrum

3

Glemselens pakt

Da general Francisco Franco døde i 1975, hadde han sittet ved makten

som diktator i over 35 år, men landet hadde aldri noe rettsoppgjør. I

2007 fikk det sosialdemokratiske partiet (PSOE), som satt ved

regjeringsmakten, vedtatt en «Lov om historiske minner», etter lang

tids debatt og press fra familiene til krigsofre. Loven skulle gi dem

oppreisning og fordømte opprørernes militærkupp i 1936. Den slo fast

at synlige symboler fra Franco-tiden skulle fjernes fra gater og

bygninger, og var samtidig et startsignal for å åpne krigens masse-

graver. Straffesaker mot republikanere skulle kjennes ugyldige.

Dagens regjeringsparti, Partido Popular (PP), protesterte mot den nye

loven. Den ville rippe opp i gamle sår og ødelegge det nasjonale

fellesskapet. Grunnloven fra 1978 bygger på en pakt om å glemme

fortiden, El pacto de Olvido, som har satt dagsorden i Spania siden

Francos død. Hvis du glemmer dine tap, så glemmer jeg mine.

Engasjerte spanjoler lar seg likevel ikke stanse. De åpner massegraver

og henter krigshistorien fram fra glemselen og tausheten. Også

nordmenn inngår i denne historien.

Borgerkrigen startet som et forsøk på militærkupp. Den 17. juli

1936 fraktet et fly general Franco fra Kanariøyene til Ceuta i Nord-

Afrika. Parallelt gikk en melding ut over radio: «Det er pent vær», en

kode til de nasjonalistiske opprørerne mot den lovlig valgte

regjeringen. Militærkupp og folkelig revolusjon inngår i spansk

historie fra begynnelsen av 1800-tallet. Makten var bygget opp

omkring monarkiet, kirken og militæret, men folket ville styre selv.

De politiske partiene hadde ulike strategier og mål, men de fleste

ønsket å begrense og kontrollere maktens institusjoner. Kongen,

kirken og militæret måtte underlegges parlamentarisk og politisk

kontroll.

Fra 1890-årene hadde frustrasjonen over korrupsjonen i det

spanske politiske systemet, og fraværet av grunnleggende

demokratiske rettigheter, ført til en kraftig radikalisering på grasrota.

Splittelsen mellom kommunister, anarkister og sosialister var en

utfordring, men de sto sammen i kampen mot kirke og kongemakt. I

1909 kom det til blodige demonstrasjoner i Barcelona, og den

konservative regjeringen svarte med å sette inn militære tropper.

4

Opptøyene viste at parlamentet var ute av stand til å håndtere kriser.

Samtidig oppsto en fornyet allianse mellom kronen og de militære. De

omgikk konstitusjonelle regler for å knuse motstanden og viste til

behovet for å forsvare nasjonal enhet og sosial orden. Krav om nye

autoritære og sentraliserende tiltak dukket opp i Spania etter oktober-

revolusjonen i Russland i 1917. Kong Alfonso XIII hudflettet det

parlamentariske systemet, og lekte sommeren 1923 med tanker om å

trå fram i rollen som «nasjonens frelser». Miguel Primo de Rivera, en

av hans generaler, kom ham i forkjøpet gjennom et militærkupp sam-

me høst og erklærte at de militære sto over all partistrid i forsvaret av

nasjonens hellige og katolske verdier. Målet var å etablere en sterk,

autoritær og sentralisert stat, og sette en stopper for den organiserte

arbeiderbevegelsen og separatismen.

I 1930 var de Riveras tid over. Etter det første demokratiske

valget året etter, rømte kongen landet, og den andre spanske repu-

blikken gjorde sin entré uten et eneste skudd. Årene som fulgte var

turbulente, men Folkefrontens valgseier våren 1936 skapte håp om at

demokratiet var kommet et skritt videre. De militære hadde en annen

oppfatning, og deres mislykkede kupp samme år førte til den lange og

opprivende borgerkrigen som varte helt til 1. april 1939.

Ikke-innblanding? Nordmenns engasjement og støtte til Spanias folk var imponerende,

men det offisielle Norge var i stor grad tilskuer. Krigen hadde likevel

stor plass i den norske samfunnsdebatten både mens den pågikk og i

årene deretter. Opprørerne hadde massiv støtte fra Hitlers Tyskland og

Mussolinis Italia, til tross for at landene hadde undertegnet Folke-

forbundets avtale fra 1936 om ikke-innblanding. Også Norge sluttet

seg til avtalen, og bare Sovjetunionen og Mexico var villige til å selge

våpen til den lovlig valgte regjeringen i Spania. Den blodige krigen

endte med seier for Francos fascister, og diktatoren satt ved makten

resten av livet. Antallet døde var høyt på begge sider under krigen,

flere hundre tusener, flest på republikkens side. I tillegg kommer

drepte og forsvunne etter 1939.

Over tretti tusen utenlandske frivillige reiste til Spania for å bli

med i De internasjonale brigadene for å forsvare republikken. Blant

dem var det om lag 230 nordmenn. Helt fra starten av krigen begynte

norske fagforeninger spontane innsamlinger av mat, klær og penger til

5

støtte for Spanias sak. Hjelpearbeidet fikk for alvor vind i seilene etter

et massemøte søndag den 15. november 1936 i det nybygde «Verdens-

teateret» på Youngstorget i Oslo, det som senere hadde navnet

«Folketeateret». «En vakker innvielse av Spaniahjelpen», skrev

Arbeiderbladet i et stort avisoppslag i etterkant av møtet. Folke-

orkesteret åpnet med en marsj, og Arnulf Øverland leste dikt. «Du har

ikke lov til å tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv».

Hovedappellen var ved Christian Lange. Han hadde helt fra 1899 vært

engasjert i internasjonalt fredsarbeid og nedrustningsspørsmål og

mottok Nobels fredspris i 1921 for sitt pionerarbeid, sammen med

Hjalmar Branting. For Lange framsto borgerkrigen som et forvarsel på

kommende kriger. Europeisk sivilisasjon var truet av fascismens

diktatur. Hvor ble neste kampplass hvis demokratiet knuses i Spania?

Samtidig understreket han det nære forholdet Norge hadde til Spania:

Vi har ikke så lite å gjøre med Spania. Det er nr. 9 i vår

handelsstatistikk. Vi selger fisk, papir og tremasse og kjøper i

stedet vin og sydfrukter. Inn- og utførsel er ca. 15. millioner

kroner hver vei. Men egentlig er det ikke dette som optar oss, for

Spania er plutselig blitt et stormcentrum i verden.

Massemøtet resulterte i opprettelse av «Den norske hjelpekomité for

Spania», til daglig omtalt som Spaniakomiteen eller Spaniahjelpen.

«Frihetselskende mennesker i Norge uansett stand og stilling må slutte

op om hjelpearbeidet», lød møtedeltakernes oppfordring. Komiteen

som var sammensatt av representanter fra ulike organisasjoner, satte

straks i gang et bredt anlagt støttearbeid.

Det offisielle Norge tillot kun humanitær hjelp til Spania, og

allerede i mars 1937 fikk norske reisebyråer forbud mot å selge

Spania-reiser til personer uten tillatelse fra justisdepartementet eller

politiet. Forbudet gjaldt også for norske skip og luftfart. De fleste

nordmenn som oppholdt seg i Spania returnerte raskt til Norge, blant

annet deltakerne i «Arbeidernes idrettsolympiade», arrangert i

Barcelona sommeren 1936 i protest mot de olympiske lekene i Hitlers

Berlin. Den alternative olympiaden samlet atleter fra 22 land,

inkludert Norge, og måtte avbrytes på grunn av utbruddet av krigen i

Spania. Bekymrede pårørende sendte telegram til statsminister

Nygaardsvold: «Kan ikke statsministeren finde en utvei til å få hjem

6

den norske idrætstrop i Spania». Utenriksråd Aubert svarte at det var

ingen grunn til engstelse, og også «Arbeidernes Idrettsforbund» kunne

berolige. Alt vel i Barcelona! lød meldingen fra den norske troppen.

Barnekoloniene

«Den norske Spaniakomiteen» knyttet seg raskt etter opprettelsen til

en internasjonal komité i Paris, som koordinerte hjelpearbeidet i

Europa. Responsen i Norge var overveldende, og ganske snart gikk

den første sendingen med sanitetsmateriell til Spania. Siden fulgte et

utstrakt arbeid med Spaniahjelpens tre hovedoppgaver: skaffe den

nødlidende sivilbefolkningen mat og opprette matstasjoner, utruste et

sykehus for å ta seg av sårede og syke og ikke minst hjelpe foreldre-

løse barn. I starten tok den norske komiteen sikte på å opprette

barnehjem, eller barnekolonier, til om lag 200 barn. Dersom de plan-

lagte barnehjemmene viste seg vellykket og krigen ble lang-varig,

ville nordmennene bidra til flere kolonier.

Solidaritet med Oliva

I den byen Oliva ved Middelhavet, ca. 10 mil sør for Valencia, møtte

vi våren 2013 Joan Morell, en spansk lokalhistoriker og drivkraft i

arbeidet med å løfte fram minnet om stedets krigshistorie. Solidaritat

a Oliva 1936-1939 er den valencianske tittelen på hans bok og en

utstilling om det norske hjelpearbeidet i byen. Morell som til daglig er

lærer i nabobyen Pego, viste oss Oliva og området omkring med de

tidligere barnekoloniene og barnesykehuset som under borgerkrigen

var finansiert av innsamlede midler fra Norge. I løpet av krigen økte

antallet innbyggere i byen fra 13 000 til 16 000. Den var en tilflukts-

sone, zona de refugios, hvor det strømmet inn flyktninger fra områder

der det pågikk kamper. Mange fly passerte over byen på vei til og fra

Mallorca som var hovedbase for de italienske flyene. Byen var ikke et

bombemål i seg selv, ettersom den ikke hadde noen stor havn, i mot-

setning til Denia, Gandía og andre byer i nærheten. Kun én gang ble

en ammunisjonsfabrikk i Oliva angrepet, og én person ble såret.

Oliva ligger midt i de rike appelsinplantasjene i Valencia-

regionen, og i områdene vi kjørte gjennom, skinte gylden frukt i sola.

I nærheten blinket Middelhavet. Før krigen fantes det i Oliva rike

7

jordeiere, et betydelig antall

jordbruksarbeidere og en

mindre gruppe lønnsarbeidere i

fabrikkene. Klassekonfliktene

var store, og umiddelbart etter

krigsutbruddet dannet innbyg-

gerne lokale revolusjonære

komiteer. Alt var i høy grad

improvisert i starten, og lov-

løsheten rådet, med drap på

høyrefolk, los fascistas, rikfolk

og prester. Det uorganiserte

revolusjonære kaoset varte fram

til februar 1937. Da tok lokale

myndigheter styringen over

økonomi og politikk, og

situasjonen kom under kontroll.

Joan Morell i Oliva

Et folk på flukt

Sommeren og høsten 1936 hadde frankistene rykket fram mot Madrid,

og regjeringen forlot byen og flyttet hovedstaden til Valencia. De

internasjonale brigadene ble satt inn i kampene, og Madrid var

midlertidig reddet. Det pågikk uansett stadig skyting, og fiendtlige fly

passerte i lav høyde. Fra fronten ikke langt unna hørtes kanondrønn,

og sykehusene fyltes av sårede. Arbeiderbladets medarbeider Gerda

Grepp skrev oppbrakt i slutten av 1936: «Dette er ikke krig – det er

mord! Å skyte slik på en by som er full av forsvarsløse kvinner og

barn. Det er dem fascistenes angrep først og fremst går utover».

Fronten gikk ved universitetsbyen, og bomber hadde eksplodert i

områdene som lå nærmest. Hus etter hus hadde styrtet sammen, og

enkelte steder sto bare veggen mot gata igjen. Noen steder krøp

mennesker fram. I Madrid vokste matkøene, og over dem herjet tyske

og italienske fly. Omfattende folkemengder samlet seg i hovedstaden,

flyktninger fra nord og fra sør, i tillegg til Madrids egen befolkning.

Alle fryktet fascistene.

8

På nyåret 1937 angrep fascistene et stykke unna Madrid, ved

Jarama og Guadalajara, også der uten å lykkes. De valgte da å gå til

offensiv i Nord-Spania hvor det tyske Luftwaffe bombet den baskiske

byen Guernica i grus, og erobret Bilbao. Ugjerningen er foreviget i

Pablo Picassos kjente maleri Guernica. Kunstneren hadde stilt seg bak

republikken fra første stund, og brukte betydelige pengesummer til

støtte for dens kamp. I 1936 fikk han ærestittel som direktør for

Spanias nasjonalmuseum Prado. Regjeringen engasjerte ham for å

lage veggmaleriet til den spanske paviljongen ved verdensutstillingen

i april i 1937, og under bombetoktet som rystet verden den 26. april,

arbeidet Picasso intenst og med et klart politisk engasjement. I løpet

av fem uker var Guernica-maleriet ferdig og ble en vekker. De norske

kunstnerne Sigurd Winge og Olav Strømme så bildet i Paris samme

sommer og gikk straks i gang med å få maleriet til Oslo, som det

første stoppestedet etter verdensutstillingen. Kunsthandler Walther

Halvorsen sto ansvarlig for utstillingen som ble åpnet i januar 1938 i

«Kunstnernes hus» i Wergelandsveien. Dagbladet ga pengestøtte, og

publikum lot seg begeistre og bevege. Aftenpostens kunstanmelder

Sigurd Willoch var mer reservert over et slikt «heftig og lidenskapelig

verk». Det var uten tvil et viktig tidsdokument, «selv om det med sine

bisarrerier ikke skulde bli stående som et helstøpt kunstverk».

I mai 1937 trykket Arbeiderbladet en rekke brev fra Gerda

Grepp i Bilbao. «Her later ikke til å være meget mat. I går morges

blev 5000 kvinner og barn sendt av sted på skibene «España» og

«Morning Star». De satte kursen mot Bordeaux». Journalisten fortalte

at byen var full av tilfluktsrom, refugios. Kvinner, barn og gamle holdt

seg utenfor inngangen. Noen hadde stoler med seg, og andre satt på

sandsekker og strikket mens barna lekte på fortauet. Når sirenene

hylte, gjaldt det å komme seg fort i ly. «Inne i de dype mørke hullene

hvor folk sitter tett pakket sammen, kvitrer det i barnestemmer, det er

som i løvskogen en vårdag».

Gerda Grepp skildret også evakueringen fra områdene i Basker-

land. En hel dal var på vandring inn mot Bilbao, bort fra fronten og

dens redsler. En håpløshetens vandring vekk fra hjemmene og alt de

kjente. Journalisten var imponert over baskerne, «et seigt og uthold-

ende folk». Kampmotet var stort, selv om der var lite mat og butikker

var tomme. Fienden hadde blokkert havnen, men det hendte at enkelte

handelsskip våget seg inn med mat. Alle frydet seg stort når det en

9

sjelden gang kom appelsiner fra Valencia eller poteter og korn på

markedet.

Forfatteren Nordahl Grieg var flere turer i Spania under borger-

krigen som han gjorde til et hovedtema i sitt forfatterskap. Han deltok

på en internasjonal forfatterkongress utenfor Madrid i 1937, og han

møtte de norske soldatene ved fronten. Han brakte sine inntrykk fra

krigens redsler til lesere og teaterpublikum i Norge. I romanen Ung

må verden ennu være, utgitt høsten 1938, skildrer han ødeleggelsene:

Sirenene gikk denne vinternatten i Barcelona, Valencia, Alicante

og Murcia, de italienske bombeflyene slapp ned sin last og satte

kurs utover havet. Granater fra tyskernes kanoner hvinte innover

Madrid. Hus styret samme. De mennesker som skulde drepes,

blev drept. De som skulde hjelpe de sårede, rykket ut. Alle andre

sov videre.

Spanjolene var ikke forberedt på den omfattende bombing av sivilbe-

folkningen, og regjeringen i Madrid besluttet å evakuere kvinner og

barn. De overførte de minste til områder som ikke var direkte i krig,

og der det fantes disponible bygninger. Dette var noe av bakgrunnen

for å opprette barnekolonier ulike steder i Valencia-regionen, i blant

annet Pego, Denia og Xábia, men ingen steder så mange som i Oliva. I

tillegg bodde en del flyktningbarn i private familier. Oliva var spesielt

gunstig på grunn av klimaet og gode kommunikasjoner. Byen hadde

jernbane og telegraf, og i tillegg disponible hus som lå utenfor krigs-

sonen. Dessuten hadde den en revolusjonær lokalkomité.

Estamos bien!

Situasjon til de spanske barna vakte forferdelse og medfølelse i Norge.

Den 29 år gamle Nini Haslund Gleditsch fikk høsten 1937 i oppdrag å

finne ut hvordan Norge best kunne hjelpe flyktningbarna. Hun var helt

fra starten sentral i det norske hjelpearbeidet sammen med ekte-

mannen Kristian og broren Fredrik som var medlemmer av Spania-

komiteens ledelse. Den norske hjelpearbeideren spilte også en viktig

rolle i det internasjonale hjelpearbeidet for Spania, hvor hun fikk

ansvar for barnehjelpen i store deler av landet, direkte under Paris-

sentralen. Hun sto for utdeling av matvarer til evakuerte barn i deler

av landet og reiste omkring med forsyninger til 25 utenlandske og ca.

10

200 spanske barnehjem. De fikk mel, sukker, sardiner og norske fiske-

boller som var spesielt populære, i tillegg til den obligatoriske tranen i

flytende og fast form. Varene kom med båter via Marseille til

Valencia, og ble derfra fraktet videre omkring i landet.

I samarbeid med spanske myndigheter valgte den norske Spania-

hjelpen å konsentrere seg om to barnekolonier i Oliva, og den lokale

komiteen i Bergen påtok seg raskt driften for en av dem. Den norske

hjelpekomiteen opprettet også et barnesykehus i Oliva for norske

midler. Der kunne ungene være en tid i starten av oppholdet for å

finne ro, få mat og medisiner. De kunne eventuelt komme tilbake

senere hvis de hadde behov for det. Krigen utviklet seg, myndighetene

evakuerte stadig flere barn og behovet for kolonier økte. Norge adop-

terte ytterligere to, og hadde dermed ansvar for fire kolonier og et

sykehus, alle i Oliva. De spanske helsemyndighetene satset på små

enheter for å unngå sykdom og smitte. Hver koloni skulle i prinsippet

ha ca. 50 barn, og med de 100 barna på sykehuset i tillegg, innebar det

at Spaniahjelpen hadde ansvar for 300 barn. I praksis hadde koloniene

ofte langt flere beboere enn de var dimensjonert for.

På vår rundtur i Oliva fikk vi et glimt av de fem norske institu-

sjonene fra krigen. Husene eksisterer fortsatt, de fleste i bruk som

privatboliger. Mare Nostrum (som betyr «vårt hav» og var Romer-

rikets betegnelse på Middelhavet) var Bergens koloni, den mest

moderne og en av de største og fineste. Huset var ikke mer enn to år

gammelt og hadde en ypperlig beliggenhet direkte på stranden. Der

kunne ungene leke hele året. Ulempen var at de stadig så skremmende

fly passere over dem med sin dødelige last. På hjemmet Entre

Naranjas (Blant appelsiner) bodde det 40 barn, mens Flor de Mayo

(Maiblomsten) etter hvert hadde 90 barn innlosjert, i stedet for 50 som

planlagt. Huset tilhørte en rik familie, og anarkistene hadde bestemt at

det skulle brukes som barnekoloni. Landstedet Hotel Sanchis var i

utgangspunktet lite egnet for barn på grunn av farlige togskinner like

ved, men forholdene var kaotiske, alle muligheter måtte utnyttes, og

stedet fungerte som koloni i den siste fasen av krigen.

Sykehuset derimot hadde ideelle omgivelser. Det lå like ved

byens vannforsyning, Casa de agua, og et sykehus har behov for

rikelig med vann. Bygningen var i utgangspunktet liten, så den norske

komiteen besluttet å bygge en ny paviljong. En dyktig arkitekt fra

Oliva sørget for at den fikk godt med lys, god plass, frisk luft og nok

11

Undervisning og lek i barnekoloniene i Oliva

12

vann. Sykehuset lå i et vakkert naturområde i en rolig sone nær byen,

men samtidig atskilt fra den. De syke kunne bæres ut i sola på felt-

senger, og der lå de i lange rekker. Under republikken hadde syke-

huset to navn: «Fridtjof Nansen hospital» og «Sanatorio infantil».

Barnelegen Alcantara Martínez fra Madrid, som på grunn av en skade

ikke kunne delta i krigen, var ansatt av Nini, rekruttert ved annonser i

lokalavisa. Etter krigen beholdt Franco-regimet sykehuset, mens legen

ble fengslet. I dag er bygningen i bruk som pleiehjem.

Betydelige midler gikk med til driften av de fem institusjonene i

Oliva, og alt var finansiert fra Norge. I tillegg til kost og losji trengte

barna medisiner, skolesaker, klær og leker. De skulle ha best mulig

undervisning og oppfølging, og omgivelsene måtte støtte opp under

opplæringen, alt sammen med et pedagogisk og politisk siktemål.

Barnas oppdragelse var rettet mot innsats for landet etter krigen.

Barnekoloniene var både hjem og skole. Alt måtte læres, å spise

korrekt, delta i husarbeidet, ta vare på hverandre, snakke i forsam-

linger og lage egen avis. Barnas kreativitet skulle stimuleres. De lærte

å danse og underholdt med forestillinger, og de deltok i ulike kultur-

arrangementer for å skaffe inntekter til driften. Av og til var de på

kino. Lærerne, oftest fra Madrid, var dyktige og spesielt utvalgt for

oppgaven. De tok i bruk Arte Terapia (kunstterapi), et pedagogisk

prosjekt hvor barna laget tegninger av livet og opplevelsene under

krigen. De tegnet fra evakueringen og det de visste om borgerkrigen.

Slik fikk de bearbeidet sine traumer. Tegningene vakte oppsikt og ble

siden etterspurt. Noen ble solgt for å skaffe inntekter, og de kan av og

til finnes i enkelte antikvariater og i arkiver spredt over hele verden.

Morell hadde sett tegninger med norske motiver, blant annet et kart

over Norge, og han visste også at det fra hjelpearbeidet i Bergen

hadde kommet skolemateriell til koloniene.

Å leve så tett hele tiden under streng overvåking, var en utford-

ring for ungene og for personalet. Barna hadde ikke lov å bevege seg

omkring i byen på egen hånd og måtte sysselsettes. Store og små lærte

sammen, og de eldste hjalp de yngste. Koloniene hadde hyppige besøk

utenfra av journalister, politikere og av og til også nordmenn. Til

daglig hadde barna relativt liten kontakt med landsbyen, og det oppsto

noen ganger konflikter. Flyktningbarna kom utenfra og snakket ikke

valenciansk som lokalbefolkningen. De var tillatt å plukke nedfalls-

13

frukt, men ellers var det ikke lov å røre appelsinene. Det var befolk-

ningens gull og en av deres få muligheter til å skaffe seg inntekter.

Etterspørselen etter bilder av barna var stor, fra deres familier i

Spania, fra støttefamiliene i Norge og fra pressen. Spaniahjelpen

engasjerte den tyske fotografen, sosialisten Walter Reuter (1906-

2005), og bilder av koloniene og sykehuset ble sendt til Norge for å gi

et glimt av hvordan de innsamlede gavene var anvendt i et krigsherjet

land. Reuter som hadde flyktet fra Tyskland i 1933 etter Hitlers makt-

overtakelse, kom til Spania like før borgerkrigen og var medlem i

kretsen rundt forfatteren Frederico Garcia Lorca. Engasjementet for

republikken førte ham sammen med blant andre fotografene Robert

Capa, Gerda Taro og David Seymour. De inngikk i det som er blitt

kalt Brigada Internacional de la Fotografia. Der andre fotografer tok

bilder fra kampene og fronten, lå deres epokegjørende bidrag i de

mange skildringene av krigens virkninger bak frontlinjene, av daglig-

livets gleder og sorger, de tapre smilene, tårene. Mange av Reuters

bilder er fra Valencia-området og de «norske» barnekoloniene.

Reuter redigerte også filmen Hjelp Spania! Den ble flittig vist i

Norge på de mange møtene og arrangementene til inntekt for hjelpe-

arbeidet. Fotografering i det sterke lyset om sommeren var en utfor-

dring, så det meste av filmen er tatt opp i vinterlys i januar 1938. Den

viser barn som leker på stranden og barn som har gymnastikk og

fysisk fostring. De hadde sårt behov for D-vitaminer og er bortimot

nakne for å få mest mulig sol på kroppen. Barna leker på jordene, og

de er opptatt av lekebåter. Kanskje gaver fra Norge? Filmen viser livet

i koloniene, og barn som deltar i husets mange gjøremål. Vi ser lærere

og direktører, og vi ser sykehuset. Filmen gir et innblikk i Spania-

hjelpens arbeid, med plakater fra hjelpearbeidet og fra hverdagen

under krigen. Estamos bien! (Vi har det bra) heter det på en av plakat-

ene. Mødre som hadde sendt sine barn bort fra krigsområdene, skulle

beroliges. Reuter-filmen formidler en optimisme og tro på framtiden.

Barna ser glade og lykkelige ut. En skulle nesten ikke tro at det var

krig, men filmen viser også flyktninger og ødelagte bygninger etter

bombeangrep på Valencia. Desto viktigere var det å støtte arbeidet

med penger. «Støtt vårt sykehus! Gi de spanske barn et trygt ophold i

våre barnehjem! Hjelp Spania!» lyder sluttappellen.

Vettskremte barn fra et nonnekloster i Teruel om lag 23 mil inn-

over i landet fra kysten var blant de første pasientene på det norske

14

barnesykehuset i Oliva. Nini Gleditsch hadde selv hentet dem i Teruel.

Ved årsskiftet 1937-38 var det en kort stund uklart hvem som hadde

kontroll over denne provinshovedstaden i Aragón. Mange nordmenn

deltok i slagene, og også journalisten Lise Lindbæk hadde klart å ta

seg fram dit gjennom uvær og kulde, sammen med Nordahl Grieg. En

berømt førsteside i Dagbladet viser de to i en stridsvogn i sentrum av

Teruel, sammen med regjeringshæren som hadde inntatt stedet. Ingen

skulle være i tvil. Teruel var på regjeringens hender, men triumfen var

dyrekjøpt og den var kortvarig. To måneder senere klarte de nasjo-

nalistiske styrkene å gjenerobre byen med omfattende tap på begge

sider.

Mange har omtalt innsatsen og tilstedeværelsen til Lise Lindbæk

og Nordahl Grieg i Teruel, men færre har fått med seg historien om

barna som ble hentet ut derfra. De bodde en stund i Oliva, og ble siden

sendt til forskjellige barnehjem. Under dusjingen den første dagen

trodde barna at de skulle drepes, for søstrene i nonneklosteret hadde

skremt dem med de frykteligste skrekkhistorier om «de røde». Ett av

barna fra Teruel gjorde spesielt inntrykk på Nini, og hun kunne ikke

glemme den sju år gamle Cristobalina, full av livskraft og pågangs-

mot. Jenta var opprinnelig fra den lille fjellandsbyen Villar del Cobo,

om lag åtte mil vest for Teruel. Faren døde av lungebetennelse, og

moren klarte ikke lenger å ta seg av barna. Hun måtte derfor plassere

de to minste, Cristobalina og Ernesto, i barnehjem. Nini Gleditsch

adopterte den vesle jenta som reiste med henne tilbake til Norge hvor

hun vokste opp. Chris Haslund slo seg senere ned i Danmark, og

hennes datter, kunstneren Eva Koch, har formidlet historien om sin

mor i prosjektet Villar, fra 2001. Det handler om hvordan Chris fant

sin spanske familie i voksen alder, om livets muligheter og hvordan

erindringen formes og korrigeres. Den kunstneriske installasjonen er

vist i Norge, og Chris har sammen med datteren Eva også besøkt

Oliva, fortalte Joan Morell.

Nini var imponert over spanjolenes helsearbeid. De var raskt i

stand til selv å overta prosjekter som var satt i gang, men de trengte

tilførsel av utstyr. Byggingen av sykehuset for eksempel foregikk ved

hjelp av lokale krefter, men sement og annet bygningsmateriell var

mangelvare og måtte delvis skaffes fra Norge. Den norske hjelpe-

arbeideren overlot stort sett all administrasjon og organisering av

15

barnehjelpen i Oliva til legen Martínez, mens hun selv hadde kontor

og bolig i Valencia i nesten halvannet år. Hun var regelmessig i

Madrid og Barcelona og på reise omkring i Sentral-Spania. Tran,

melk, klippfisk og andre matvarer fra Norge skulle ut til de mange

matstasjonene og de tallrike barnekoloniene. Norge hadde kjøpt en bil

som den norske hjelpearbeideren disponerte til transporten, men

mangelen på bensin var et problem.

Joan Morell var ikke i tvil om at Nini Haslund Gleditsch var en

dyktig kvinne, og beklaget at det ikke fantes dokumentasjon fra

hennes mange reiser omkring i Spania med matdistribusjon og besøk i

barnekoloniene. «Vi vet også lite om hjelpen fra Bergen og hvem som

sto bak bergensernes barnehjem. Vi skulle så gjerne visst mer om

16

dette». Hvordan foregikk innsamlingsarbeidet i Norge? Hva slags

skolemateriell var det bergenserne hadde sendt til Oliva? Og hva med

takkebrevene, tegninger og postkortene som barna i Oliva sendte i

retur? Det må eksistere noe informasjon om dette et sted i Norge,

mente den lokale entusiasten.

En folkesak

Vi tok utfordringen og forhørte oss i diverse arkiver i Bergen, hos den

lokale fagbevegelsen og blant politiske aktører – uten resultat. Først

da vi på Nasjonalbiblioteket i Oslo gikk gjennom gamle mikrofilmer

av avisene Bergens Arbeiderblad og kommunistavisa Arbeidet fra

årene 1937 og 1938, fant vi noe av det vi lette etter. En rekke oppslag

ga leserne mange av de samme fortellingene som Reuters film. Nini

meldte at innsatsen i Oliva viste gode resultater. Barna trivdes og

blomstret med det gode stellet de hadde i de norske barnehjemmene.

De ble barn igjen, og de gjenvant sunnhet og livsglede. De drev med

idrett og nøt friluftslivets gleder, de sang, lekte og danset. Ungene

badet i Middelhavet to-tre ganger om dagen, og selv 6-åringene kunne

svømme. De var enestående hjelpsomme mot hverandre, og de største

tok seg av de minste. Et stort norgeskart var tegnet opp med kritt på

gårdsplassen, og informasjon om Norge var noe av det gildeste de fikk

høre i geografitimene. Det kan høres ut som en overdrivelse, men det

gjorde inntrykk.

Blant de omkring 50 oppslagene i de to avisene kunne vi også

lese at Bergens Krets av Norges Røde Kors hadde dannet en egen

barnehjelpskomité, og arbeiderbevegelsens pionerer hadde bøsseinn-

samling for tusener av foreldreløse barn som manglet det nødven-

digste av mat, klær og legemidler. De samlet inn penger ved

bedriftene for å hjelpe barn ut av krigssonen, og de arrangerte en egen

Spania-uke til inntekt for barnehjemmene. Også Laksevåg-inn-

samlingen ga et pent resultat. Husmorlagene holdt utlodning for å

«hjelpe de barn som fortsatt var i live». Hermetikkarbeidernes Spania-

komité hadde adoptert «sine barn» på det bergenske barnehjemmet, og

husmorlagene fulgte deres eksempel. Bakerne hadde kveldsunderhold-

ning hvor de solgte Spania-merker og dro i gang innsamling til det

fjerde norske barnehjemmet i Oliva. I Konsertpaleet foregikk det en

stor Spania-matiné, og bidragslister, kontingenttrekk og innsamling på

lønningsdager ga gode resultater. Oversikten over arrangementer,

17

innsamlingsmetoder og givere var lang. Barn, unge og gamle, kvinner

og menn, fagforeninger og organisasjoner, alle grupper deltok, og folk

bidro etter evne. Innsamlingen var blitt en folkesak, og Bergen var

neppe et unntak. Innsatsen og givergleden var stor over hele landet.

Tusener av nordmenn viste sin solidaritet med Spania. Ukentlige 50-

ører fra arbeidsledige og husmødres trange matbudsjetter, kronerulling

for ambulansebil, 29 kroner fra Fisketorvforhandlernes forening og

3000 kroner innsamlet av Osloungdommen. Til sammen store beløp.

Nini Haslund Gleditsch hilste giverne fra barna og ledelsen ved

barnehjemmene, og hun informerte avisleserne om hvordan inn-

byggerne i Oliva hadde hjulpet til med innredning av barnehjemmene.

Nordmennene hadde kvittert med å etablere en melke-stasjon for

lokalbefolkningen ved Nansen-hospitalet. Der mottok hundrevis av

flyktninger, voksne og barn, sin lille melkerasjon. Innbyggerne i Oliva

var stolte over sin norske gate, Calle Noruega, og den norske Club

Oslo fikk stadig større tilslutning fra lokal ungdom. Selv om Nini

Gleditsch var mye på farten, var hun også opptatt av det som skjedde i

Oliva og besøkte barna jevnlig. I en udatert beretning fra Hjelpe-

komiteen, trolig i 1938, forteller hun fra sitt opphold i barnekolonien

ved stranden kort etter oppstarten.

De fikk mig til å følge mig som et ledd i denne sammensveisede

familie. Ungene sloss om å få mig ved sitt bord ved lunsjen, 3 av

guttene blev flyttet fra sin lille hule av et soveværelse for å

overlate det til mig. Ved måltidene har hvert bord en ansvars-

havende som serverer. Med det største alvor deles brødet ut, like

store deler så vel til mig som til de aller minste. De små 10-11

åringene går stille fra og til under måltidet og sørger for hvad

som trengs.

Ingen av barna var i tvil om hvor Norge lå, eller det norske folks

holdning til krigen i Spania. De var fascinert av dette mystiske landet,

og Nini var selv vitne til hvordan bestyreren formidlet kunnskapen

med et engasjement som barna sent ville glemme. Han fortalte om

norske fjorder og fjell, om de gamle vikingene, om bacalaoen som

kom fra Norge og de norske kameratene som i mange måneder hadde

gitt av sine ukelønninger for å hjelpe sine spanske brødre. «Men da

han også fortalte om disse skandinavene som var høie, lyse og hadde

18

blå øyne, kikket alle ungene på meg og lo, for jeg er beklageligvis

ikke i besiddelse av noen av disse nordiske fordeler».

Nini omtalte Oliva som «den norske landsbyen», men siden er gate-

navnet Calle Noruega fjernet. Morell og de lokale ildsjelene har opp-

nådd at gatenavnet skal tas i bruk igjen så snart en ny gate trenger

navn. I Franco-tiden var det lagt lokk på hendelsene i Oliva under

krigen, og fortsatt er temaer knyttet til krigen vanskelige og for

politiske for mange. Boka og utstillingen om solidaritetsarbeidet i

Oliva er resultat av en avtale mellom kommunen og «Institutt for

studier og forskning» i Gandía, med bidrag fra mange privatpersoner.

Prosjektet er ledd i den større oppgaven å gjenvinne det historiske

minnet for befolkingen i regionen Valencia, el País Valencià.

Et liknende prosjekt i den samme regionen løfter fram historien

til et annet av hjelpearbeidene hvor nordmenn var sterkt involvert: det

svensk-norske militærsykehuset i Alcoi, El Hospital Sueco-Noruego.

Sykehus uten grenser

Byen Alcoi ligger en knapp times bilreise innover i landet fra Oliva,

midtveis mellom Alicante og Valencia. Da Nini Haslund Gleditsch ble

utnevnt som leder for barnehjelpen i Sentral-Spania og startet opp det

19

norske hjelpearbeidet i Oliva, hadde hun bak seg tre travle måneder

ved militærsykehuset i Alcoi. De svenske og norske

nasjonalkomiteene for hjelpen til Spania hadde på et internasjonalt

møte i Paris i februar 1937 besluttet å forene sin innsats og i fellesskap

sende et komplett utstyrt stasjonært sykehus til Spania. Over en kvart

million kroner var samlet inn i Norge til hjelpearbeidet, og det var fare

for en våroffensiv fra opprørsstyrkene. Komiteene satte derfor hurtig i

gang, og den offisielle innvielsen av sykehuset fant sted allerede i

april. En forutsetning for prosjektet var at skandinavene drev

sykehuset i seks måneder og deretter overleverte det til den spanske

republikken. Hospitalet var helt fra starten et militærsykehus, og da

spanjolene overtok i slutten av september, ble skandinavene skiftet ut

med militært personell. Totalt var det brukt i overkant av 221 000

kroner på sykehusprosjektet. I dagens kroneverdi tilsvarer det om lag

6,8 millioner kroner, og den norske hjelpen fortsatte også etter Spanias

overtakelse, i form av utstyr og penger.

Nini og Kristian Gleditsch foran sykehuset i Alcoi i 1937

Lenge leve Alcoi

Ildsjelen bak en rekke prosjekter med søkelys på Alcoi under borger-

krigen, lokalhistorikeren Àngel Beneito Lloris, har ved flere anled-

20

ninger villig delt med oss sine kunnskaper om emnet. I 2004 utga den

tidligere læreren sin første bok om sykehuset og bidragene fra nord-

menn og svensker i hjembyen: El Hospital Sueco-Noruego de Alcoi

durante la Guerra Civil española. Siden fulgte diverse artikler og

bøker om det skandinaviske hjelpeprosjektet, et par av dem skrevet

sammen med Jon Olav Myklebust ved Høgskolen i Volda. En rekke

arrangementer i Alcoi i 2012 markerte at det var 75 år siden sykehuset

ble innviet, seminarer, filmframvisninger og ikke minst en utstilling

med en fyldig katalog. I tekst, bilder og gjenstander viste utstillingen

historien til sykehuset og den solidariske støtten fra tusener av

svensker og nordmenn. En viktig bit av Alcois historie var hentet fram

fra glemselen og gjort synlig for lokalbefolkningen – og oss alle.

Billedkunstneren Antoni Miró, født i Alcoi og bosatt ikke langt

unna, lot seg inspirere av formidlingsprosjektene og fulgte opp med en

kunstutstilling basert på fotografier tatt av norske og svenske

helsearbeider ved sykehuset. I en serie fargerike bilder visualiserer

han steg for steg fortellingen om borgerkrigen, sykehuset og det

internasjonale solidaritetsarbeidet. Bildene viser den smertefulle

krigen, massemøter i Sverige og Norge, innsamlingsaksjoner på gater

og arbeidsplasser, sårede soldater og skandinavisk helsepersonell i

arbeid på sykehuset. Miró ønsker å bringe oss nærmere de historiske

hendelsene og krigens redsler. Soldatenes innsatsvilje og den

internasjonale solidariteten bærer håp om en bedre verden, uttalte

kunstneren under vårt besøk i hans bolig og atelier «Sopalmo». Under

Franco-diktaturet måtte kunstnerne holde seg innenfor vedtatte

grenser, ellers var konsekvensene fengselsstraff og det som verre var.

Hans bilder fortjener å bli sett av mange, også i Norge. Det svensk-

norske hjelpe-arbeidet i Alcoi er lite kjent blant dagens nordmenn, og

en utstilling av Mirós bilder i Norge ville være et bidrag til å

gjenvinne det historiske minnet også blant nordmenn.

Høye fjell omgir industribyen Alcoi, som i dag har omkring

60 000 innbyggere. Elvene Molinar og Serpis i dype kløfter mellom

fjellene ga tidligere kraft til byens fabrikker. Mange av bygningene

ligger der fortsatt på rad og rekke, men de fleste er ikke lenger i bruk.

Byen var et av Spanias sentre for landets industrielle gjennombrudd i

slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. Utviklingen var basis

for framvekst av et velstående borgerskap og en tallrik arbeiderklasse,

et klima med skarpe klassemotsetninger, politiske feider og klasse-

21

kamp. Internasjonal solidaritet og klassekamp hadde stått i fokus i

mange tiår før krigen. Inspirert av Paris-kommunen og den første

spanske republikken hadde arbeiderne i 1873 erklært byen som en

uavhengig og fri kommune. Parolen «Lenge leve Internasjonalen»

gjallet i gatene, og internasjonale sosialister hadde forvandlet streike-

bølger til en byrevolusjon. Selv liberale aviser krevde ordførerens

hode på en stake og kamp mot presteskapet med alle midler. Gjennom

hele borgerkrigen var Alcoi styrt av kampvillige sosialister og anar-

kister, og noe av det første de gjorde, var å avvæpne og arrestere

støttespillerne til Francos opprørere. Byen var valgt som et egnet sted

for et militærsykehus fordi den lå tilstrekkelig langt fra fronten til å

unngå luftangrep og fiendens artilleri, men fronten rykket stadig

nærmere. I september 1938, nokså nøyaktig ett år etter at skandi-

navene hadde forlatt sykehuset, ble det rammet av bomber. Utstyr,

leger og pasienter måtte evakueres til sykehus andre steder.

De svenske og norske hjelpekomiteene for Spania var fra starten

enige om en arbeidsdeling. Svenskene påtok seg å skaffe medisinske

og kirurgiske instrumenter, mens nordmenn tok ansvar for innkjøp av

alt annet det var behov for, materiell til kjøkken og vaskeri, senger og

sengetøy, ambulanser og hermetikk. Innkjøpslisten var lang og

detaljert. Røde Kors deltok i valg av utstyr, og kravene var høye. Det

mest moderne medisinske utstyret på markedet og en rekke nye

ambulanser ble kjøpt inn. Sykehuset var i utgangspunktet

dimensjonert for behandling av vel 100 pasienter, men behovet økte

raskt til over 600. Prosjektet måtte utvides og utstyret suppleres, og

både nordmenn og svensker intensiverte sine innsamlingsaksjoner.

Norske lokalaviser og lokalkomiteer fikk tilsendt plakater og opprop

fra sentralt hold i Oslo, med oppfordring om bidrag til prosjektet.

Målsettingen var i starten å sikre driften for 6-8 måneder. Den

bergenske hjelpekomiteen hadde utlodning av folkelivsbilder til

inntekt for sykehuset, og begrunnelsen var klar, skrev avisa

«Arbeidet» den 19. februar 1937:

Opprørerne har stadig mere åpent nyttet seg av fremmede

makters flygere og solidaritet, og har ikke veket tilbake for å

legge sitt eget lands hovedstad i ruiner og utsette dens sivil-

befolkning for alle de grufulle lidelser som de stadige luftangrep

22

medfører. Tusener uskyldige har mistet hus og hjem – tusener

har mistet livet og nye tusener er såret.

Å frakte utstyret og personalet fra Sverige og Norge til Alcoi med båt,

fly, tog og bil var en logistisk og politisk utfordring. De spanske

myndigheter hadde stilt til disposisjon en nybygd teknisk høyskole til

bruk som sykehus. Bygningen var romslig og flott med to etasjer pluss

kjeller og god lagerplass. Rommene var digre og vinduene slapp inn

rikelig med sol og lys, men mye måtte gjøres for å innrede bygningen

til et brukbart sykehus. Vann og kloakk fungerte dårlig i starten, og

det var nødvendig med en ny vannledning. Murere flyttet vegger, og

elektrikere skaffet strøm til alt utstyret som skulle tas i bruk. Syke-

huset måtte ha poliklinikk og røntgenavdeling, operasjonsstuer, be-

handlingsrom og sykesaler, og alle lokaler trengte grundig rengjøring.

Det meste var klart til innvielsen, inkludert en stor spisesal i kjelleren.

De første sårede soldatene kom den 19. mai 1937 fra frontene

ved Córdoba og Extremadura. Nini Haslund Gleditsch forteller i sin

selvbiografi om møtet med de sårede. De kom tidlig en morgen, en-

armede og enbente. De støttet hverandre, og mange var svært unge,

blant annet 16-åringer som hadde meldt seg frivillig og løyet på

alderen. De sårede kom vanligvis med tog. Fra stasjonen gikk turen

videre i ambulanse for de hardest skadde, og for andre med lastebil

eller buss. Skuddskader var vanlig, og legene fjernet kuler og granat-

splinter fra soldatenes kroppsdeler. Andre hadde bruddskader. Mange

var i elendig forfatning, og amputasjoner var i noen tilfeller allerede

foretatt ved fronten hvor førstehjelpen var svært provisorisk. Deretter

skulle sykehuset i Alcoi fortsette behandlingen. Soldatene ankom

gjerne i grupper, mange på en gang, og sykehusets ansatte utviklet

raskt effektive mottaksprosedyrer. Til tross for stort arbeidspress

klarte det kompetente personalet på den måten å ta seg av alle, også

dem som var hardest skadet, med godt resultat. Àngel Beneito mener

det var kun sju dødsfall i den tiden skandinavene hadde ansvar for

sykehuset, og beregninger viser at totalt 1224 sårede fikk behandling.

Senere økte dødsfallene, muligens fordi antallet kritisk skadde

pasienter steg. Sykehuset skulle i utgangspunktet kun ta seg av sårede

fra fronten, men også lokalbefolkningen fikk i en viss utstrekning

medisinsk hjelp. Frykten for bomber var alltid til stede.

23

24

25

26

27

Legebulletiner

Rekruttering av helsepersonellet inngikk i det svensk-norske hjelpe-

prosjektet, og fra norsk side var dette Ninis ansvar. Hun hadde deltatt

aktivt med å framskaffe det nødvendige utstyret og transportere det til

Alcoi, og kom til sykehuset som sekretær og husmor. Hennes hoved-

oppgave var oppsyn med den daglige driften og med personalet og de

såredes ve og vel. Hun etablerte en boksamling, og hun drev skrive-

og leseopplæring for de mange analfabetene blant de sårede. For

foreldreløse barn opprettet hun et lite barnehjem, erfaringer som kom

til nytte i det senere arbeidet med barnehjelpen i Spania.

Av et trettitalls leger, sykepleiere og annet helsepersonell fra

Skandinavia var om lag halvparten norske. Allerede fra starten hentet

sykehuset dessuten inn lokalbefolkningen til matlaging og rengjøring,

og ganske raskt var det også behov for å rekruttere lokalt helseperso-

nell. Ved hjelp av intensivkurs ble de spanske hjelperne snart dyktige

pleiere. Fra både pasienter og helsemyndighetene i Spania fikk det

skandinaviske sykehuset skussmål som et mønsteranlegg. Legen Einar

Pettersen var ansvarlig ved sykehuset den siste perioden forut for

overleveringen til de spanske helsemyndighetene. Hans datter,

Oddbjørg Granheim, forteller i et notat at da faren døde av hjerte-

infarkt i 1952, var hun bare 6 år. Hun hadde derfor aldri fått anledning

til å lytte til hva han hadde å fortelle fra krigen i Spania. Likevel er

hun ikke i tvil:

Far hadde lagt en bit av hjertet sitt igjen i Spania, han snakket og

skrev godt spansk og hadde mye kontakt med lokalbefolkningen.

I mitt barndomshjem var de skjønneste spanske møbler,

malerier, duker og bøker om spansk kunst. Far hadde en lys-

bildeserie og reiste rundt i distriktet og holdt foredrag om den

spanske borgerkrigen.

Avisa Arbeidet refererte høsten 1937 fra et av foredragene Einar

Pettersen holdt på et åpent møte i regi av den bergenske Spania-

komiteen. Han fortalte fra sitt opphold på Alcoi-sykehuset som hadde

tipp-topp utstyr. Som kirurgisk sykehus holdt det mål med de beste i

Europa. De syke fikk førsteklasses forpleining, og det ble også utført

et stort kulturarbeid ved sykehuset. Blant annet hadde 250 analfabeter

lært å lese og skrive. Samarbeidet mellom det norske og det svenske

28

personalet var utmerket, og de 50 spanske sykepleierne, opplært på

kort tid, gjorde et solid arbeid. Dr. Pettersen ga «en meget sympatisk

skildring av spanjolene og understreket til slutt hjelpearbeidets store

betydning», skrev journalisten.

Pettersen var ikke alene om la seg imponere. Noen måneder tid-

ligere, den 6. august, hadde den samme avisa et lengre intervju med en

av de andre legene. Gunnar Johnson hadde nettopp kommet tilbake til

Norge og sin stilling som leder ved Legevakten i Oslo. Sykehuset i

Alcoi hadde stor kapasitet, forteller han. «Vi hadde 9 store saler med

50-60 pasienter i hver og noen mindre rom». Journalisten ville vite om

sykehuset behandlet skandinaver. «Ja, en 2-3 norske, 3 danske og 15-

20 svenske. Ingen av dem døde, men et par var så avkuttet at de måtte

sendes hjem». Legen tilføyde stolt: «Vi oppnådde den triumf at sani-

tetsvesenet til slutt sendte de alvorligste tilfellene til oss». Dr. Johnson

benyttet anledningen til å drive litt voksenopplæring, for det var knapt

noen nordmenn som hadde hørt om byen Alcoi med 132 tekstilfabrik-

ker, en rekke papirfabrikker og trevarefabrikker. Vanligvis bodde det

rundt 40 000 mennesker der, men med flyktningene hadde antallet økt

til over 60 000, fortalte den norske legen.

De skandinaviske legene og det øvrige helsepersonalet var

rekruttert på et medisinskfaglig grunnlag, og hadde sikkert ulikt

politisk ståsted og syn på borgerkrigen som raste. Vi skal ikke se bort

fra at det også kunne være en god porsjon eventyrlyst og muligheter

for praktisk erfaring i kirurgi som motiverte dem til innsatsen i Spania.

Arbeidet på sykehuset ga på samme tid skandinavene ny innsikt og

nye kunnskaper om landet og innbyggerne. På sykehuset møtte de

krigens ofre og så med egne øyne hva som foregikk. Mange vendte

hjem kritiske til Franco og hans støttespillere, og med økende sympati

for den spanske republikken.

Etter frankistenes seier fikk en del av de spanske helsearbeiderne

og pasientene fra sykehuset i Alcoi harde dommer og havnet i fengsel

– i bygningen hvor de tidligere hadde jobbet eller vært syke. Kjelleren

var omgjort til et fengsel som ikke ble avviklet før i 1943. Noen slapp

raskt ut, mens andre satt der lenge. Ordføreren under krigen og en

rekke andre ledende personer fikk dødsstraff for sitt arbeid for den

spanske republikken og dens lovlig valgte regjering. I dag brukes den

tidligere sykehusbygningen til undervisning for ingeniørstudenter, slik

den opprinnelig var tenkt. Bare en minnetavle ved inngangen til

29

aulaen vitner om husets fortid. «I takknemlighet over det svenske og

norske folks solidaritet, og til minne om helsepersonalet ved det

svensk-norske sykehuset i Alcoi under borgerkrigen». Inne i aulaen er

de fire veggene, øverst oppunder taket, prydet med inskripsjonene:

«Leve den internasjonale solidaritet, Leve Norge, Leve Sverige, Leve

Danmark».

Àngel Beneito og Gemma Ballester i Alcoi

Under Franco-regimet var det tabu å snakke og skrive om det

skandinaviske sykehuset. Først i nyere tid har befolkningen kunnet gi

uttrykk for sin takknemlighet og hyllest, skriver Àngel Beneito. «Vi

må være takknemlige for de tusener av skandinaver som var solidar-

iske med det spanske folkets lidelser, og helsearbeiderne som risikerte

sine liv for oss». Han oppfordrer sine landsmenn til å følge skandi-

navenes eksempel og vise solidaritet med folk og nasjoner som i våre

30

dager gjennomlever liknende grusomheter og konflikter. En påmin-

nelse til oss alle. Krigen rev Spania i stykker, men den skapte kontakt

og solidaritet over grensene.

Legendariske brigadister

De fleste sårede på Alcoi-sykehuset var spanske soldater, men også et

trettitall sårede skandinaver fra de internasjonale brigadene fikk be-

handlingen der. Den norske regjeringen hadde forsikret at den ikke

ville hindre enkeltpersoner og organisasjoner i å hjelpe det spanske

folket, men samtidig vedtatt forbud mot å dra til fronten eller verve

seg til krigsinnsats. I tusenvis strømmet imidlertid frivillige til Spania

fra store deler av verden, mellom 35 000 og 45 000 fra 55 land.

Morgenbladet og Aftenposten så med voksende bekymring på frivil-

lige norske arbeidere og sjømenn, kommunister og sosialdemokrater,

kunstnere og intellektuelle som dro til Spania for å bekjempe

fascismen. Deltakerne så krigen i Spania som en opptakt til den

krevende kampen for frihet i Europa. Borgerpressens kritikk gjaldt

kun dem som kjempet sammen med Folkefronten og ikke de få norske

som deltok på opprørernes side. Til tross for forbudet mot å dra til

fronten mottok de hjemvendte norske soldatene hyllest av svære

folkemengder med faner, flagg og arbeider-sanger, til tross for

myndighetens forbud å dra..

Kampen for frihet Journalister og forfattere i Norge fulgte krigen i Spania tett. Repor-

tasjer og fortellinger om krigens gang, de frivilliges bidrag og

fascistenes framferd hadde førstesides oppslag i mange aviser. Krigs-

reporterne var trekkplaster på folkemøter til inntekt for hjelpearbeidet,

sammen med de mest sentrale medlemmene av Spaniakomiteen.

Frivillige soldater og helsearbeidere var også hjemom for å delta i

informasjonskampanjer og mane til innsats. «Glødende av tro på

regjeringens seier er Lise Lindbæk kommet tilbake fra Spania hvor

hun har opholdt sig over ett år. Det meste av tiden har hun arbeidet

ved de internasjonale brigader», skrev Bergens Arbeiderblad den 11.

januar 1938. Hun var noen dager på Vestlandet under en foredrags-

turné, og avisa Arbeidet fulgte opp: «Lise Lindbæk som forleden kom

31

tilbake fra Teruel-fronten, har allerede holdt en rekke Spania-foredrag

i Oslo under sterk tilslutning [...] Hun er Thälmann-bataljonens

historieskriver og har stått på de kjempendes, de såredes og de dødes

side under denne bitre strid».

De internasjonale brigadene spilte en mindre viktig rolle mili-

tært, men en langt større rolle moralsk enn utlandet forstår, uttalte

Lindbæk til Arbeidet. De internasjonale soldatene var politiske for-

bilder og synlige uttrykk for solidariteten med Spania. I Bergens

Arbeiderblad den 31. januar 1938 gikk hun i rette med borgerpressens

skriverier om «den røde vervingen» av frivillige.

Disse unge gutter har reddet de europeiske demokraters ære.

Noen påstår at de har solgt seg for god betaling, andre taler om

«eventyr». Det siste kan være riktig for så vidt som døden er vårt

siste eventyr. Vi vet at de har handlet ut fra en fullblods vilje til

den ytterste personlige innsats: å gi selve livet for sin sak.

Det var en voldsom tilstrømning til møtene hvor Lindbæk fortalte om

livet og kampene både ved og bak frontlinjen. Mange måtte gå hjem

uten å komme inn i lokalene. I Konsertpaleet i Bergen talte hun til

1200 mennesker. Hun skildret sine personlige inntrykk fra måneders

frontliv, fra kampene ved Guadalajara, ved Jarama, ved Brunete og

Teruel. Hun var journalisten som foretrakk å oppholde seg ved fron-

ten. Hun ville lide sammen med dem som led, det hun skrev måtte

være ekte. Hun kjente godt mange av de frivillige norske soldatene og

skrev om dem i artikler og bøker. I sine taler la den unge journalisten

også stor vekt på de internasjonale brigadenes kulturarbeid. De

spanske soldatene lærte å lese og skrive, og de utenlandske lærte

spansk. Soldatene diskuterte politiske spørsmål, og de holdt skole for

lokalbefolkningen når det var mulig. Barna fikk livreddende vaksiner

og mødrene undervisning om ernæring og hygiene. Hæren og

sivilbefolkningen samarbeidet.

Ebro-katastrofen

I et flere siders brev i Bergens Arbeiderblad i august samme år var

tonen til den glødende journalisten fra turneen i januar langt mer

dempet. Tusener av regjeringssoldater, også mange fra de internasjo-

nale brigadene, hadde sommeren 1938 krysset elva Ebro om lag 17

32

mil vest for Barcelona. De forsøkte å komme på offensiven i krigen. I

det nesten fire måneder lange slaget møttes de fremste militære en-

heter på begge sider. Regjeringstroppenes angrep stanset opp noen mil

vest for Ebro, og etter noen måneders harde kamper jaget Francos

tropper dem tilbake over elva.

I månedsvis hadde regjeringssoldatene trent på elveoverganger

og bygging av broer. «De skjøt som små djevler hele tiden da vi drog

over elva, og vi hadde store tap», fortalte en soldat da Lindbæk kort

tid etter slaget besøkte «Hospital Militar nr. 2» i Barcelona. Der fant

hun mange sårede skandinaver, også norske frivillige. Sykehuset lå

midt i en park, høyt og fritt med utsikt over byen. Det var moderne og

luftig, sengene var bra og maten var sjeldent god, mente de sårede. Et

par av de norske hadde lettere fotskader, andre hadde granatsplinter i

hodet, skulder og ben. Skadelisten var lang og smertelig, men bare én

var med sikkerhet død. De fleste «kom bort» og «kan for så vidt like

gjerne være tatt til fange, eller ligge gjemt i en eller annen bondegård

med civilbefolkningens hjelp», skrev Lindbæk i brev til pressen.

Deretter fulgte listen med navn på de savnede. Ebroelva var en kata-

strofe for regjeringstroppene, og mange norske soldater endte sine

dager der. De som overlevde mintes Ebro med gru. I et foredrag i

hjembyen Kristiansund skildret Nils Ersnes (født 1914) i januar 1940

sine opplevelser fra Ebro-offensiven. Han hadde meldt seg som frivil-

lig soldat, fullt klar over hva han gikk til. Han ville jobbe for det han

syntes var riktig, og kjempe, ikke bare for det spanske folk, men også

for Nordens og verdens arbeiderklasse. Han følte det var hans sanne

plikt.

Fem døgn før offensiven startet de marsjen mot elva. «Vi sang

spanske frontsanger, oversatt til alle mulige sprog». Langs hele elva lå

de fascistiske troppene på den motsatte siden i sine utkikksposter.

Ersnes hadde aldri sett så mange fascistiske bombefly på en gang. 60-

70 stykker sirklet stadig over dem. Slitet med å hente sårede kamerater

og bringe dem til sanitetsposten var nervepirrende. Han beskrev hvor-

dan regjeringstroppene den 24. juli gikk med 150 000 mann til elve-

bredden. Det var en sjelden vakker stjerneklar natt hvor alt var stille

bortsett fra mitraljøseknitteret til fascistene. På signal fra offiserene

entret Ersnes og hans kamerater småbåtene som lå klare. Nordmenn

og svensker hadde i oppgave å ro. «Kuler og granater hvinte oss rundt

ørene, og en masse soldater faldt på begge sider». Etter flere døgns

33

blodige kamper presset de fienden inn i byen Gandesa hvor de for-

skanset seg, fortalte en engasjert Ersnes til en lydhør forsamling.

Under framrykkingen bygget sivilbefolkningen broer og flyte-

brygger for å frakte krigsmateriellet og maten over. Bombefly gikk

hele tiden i rutefart over dem. «Sammen med mig var to gutter fra

Svolvær, samt Johan Åsgård fra Kristiansund, som jeg under kam-

perne der nede for det meste var sammen med», mintes den 26 år

gamle frontkjemperen. De to fra Svolvær var John Grønningen (født

1908) og Joakim Winther Eilertsen (født 1917). Ersnes og Åsgård

(født 1894) er hedret med en felles minneplakett utenfor Folkets hus i

hjem-byen, på initiativ fra blant annet Kristiansund-forfatteren Ingar

Knudtsen. «De reiste til Spania med livet som innsats for å kjempe

mot fascismen. Må deres mot og klarsyn stå som et eksempel for de

kommende slekter». Plaketten ble avduket 8. november i 1997, ikke

uten strid. Minneplater over falne fra borgerkrigen har vært kontro-

versielt i Norge, og de kom sent. Ersnes var etter krigen en aktiv for-

kjemper for NKP i Kristiansund, noe som falt enkelte innen Arbeider-

partiet tungt for brystet.

Bergenseren Norman Iversen tilhørte 3. kompani i den skandi-

naviske bataljonen i 11. brigade. I et brev til en kamerat skrev han i

august at de lå noen kilometer bak Ebro-fronten for å puste ut. De

hadde hatt en hard tørn de siste 14 dagene under offensiven. Deres

bataljon var blant de første som satte over, og det var pirrende sekun-

der da de dro over i åpne robåter. Avisa Arbeidet skildrer den 24.

august 1938 hvordan ilden fra fascistene hvinte om ørene:

Så begynte attakket for alvor. Kolle for kolle og dal for dal

trengte vi oss fram på tross av en forferdelig ild. [...]. Siste

nattattakket vi gjorde var forresten det jævligste jeg har vært ute

for under hele tiden hernede. Fascistene hadde øyensynlig fått

store forstrekninger.

Artilleri, granater, miner og utallige mitraljøser spydde ut sine eksplo-

sive kuler, «så kraftig at selv ikke Nordahl Grieg kunde ha beskrevet

det», mente bergenseren. En hel del kamerater betalte med livet, altfor

mange, føyde han til. Likevel fikk de daglig beviser på at ingen ofre

var for store i kampen mot fascismen.

34

Norman Iversen kunne ikke ane at den spanske regjeringen

samme høst valgte å trekke de internasjonale brigadene tilbake fra

fronten. Håpet var at også fascistene skulle sende ut sine internasjo-

nale hjelpetropper. Men ikke-innblandingsavtalen gjaldt i praksis bare

for den ene parten. Mot slutten av året satte opprørshæren inn et

avgjørende angrep på Catalonia og Barcelona hvor regjeringen da

hadde sitt hovedkvarter. Byen overga seg uten motstand, og de siste

republikanske styrkene kapitulerte 29. mars 1939. Tre dager senere

anerkjente den norske regjeringen Franco-regimet.

Bilen til Norges-hjemmet

Hundretusener soldater og sivile flyktet mot grensen til Frank-rike. De

sivile flyktningene kom fram etter inntil en ukes marsj langs

landeveiene. De var nesten uten mat og sov som regel under åpen

himmel, ofte i bitende kulde. Nini Haslund Gleditsch har skildret

deres håpløse situasjon i sin selvbiografi. «I tunnelen ved grensen

mellom Port Bou og Cerbere blir flyktningene sittende. Der sulter de,

der føder de og der fryser de, og ikke så få av dem dør». Skitne og

fillete kom flyktningene inn i Frankrike hvor myndighetene plasserte

dem i provisoriske leire under elendige forhold. Etter de sivile flykt-

ningene fulgte troppene. Nini Gleditsch og den norske hjelpeaksjonen

for Spania fortsatte sitt arbeid i Sør-Frankrike. Sanitetsstasjoner, felt-

35

lasaretter og matstasjoner var opprettet i samarbeid med frittstående

organisasjoner.

Norges dobbeltmoral

De frivillige norske soldatene var utmattet etter den harde borger-

krigen, men mange av dem fortsatte likevel kampen da Norge året

etter var i krig. Spania-veteranene var aktive i den norske motstands-

kampen helt fra starten, og mange fikk problemer. Tyskerne jaktet på

dem, og sendte flere til konsentrasjonsleirer. De måtte vente lenge på

oppreisning og takk for innsatsen i form av krigspensjon og et

monument i Birkelunden i Oslo, med Ingeborg Refling Hagens

hyldest til de frivillige soldatenes kamp: «Når verdensharpen en gang

kan varsle bedre kår / senk flagget, kamerater, for brigadens

kirkegård».

«Hadde vi hatt det materiell, de levnetsmidler og medisiner som

fascistene har, hadde krigen vært slutt for lenge siden, og det spanske

folk hadde vært skånet for mange pinsler», uttalte frontkjemperen

Sverre Martinsen fra Helgeland i desember 1938 etter hjemkomsten til

Norge. Mange støttet hans oppfatning og mente at borgerkrig var en

misvisende betegnelse. Det dreide seg om en undertrykkelseskamp

mot et helt folk. Med de midler andre nasjoner satte inn, var det

snarere en verdenskrig enn en borgerkrig. Det var egentlig Hitler og

Mussolini som vant krigen. Uten deres avgjørende våpenhjelp og

soldater, supplert av leiesoldater fra Marokko, ville Franco neppe klart

seg. Harmen over ikke-innblandingsavtalen var stor, ikke minst måten

den ble praktisert. Få spørsmål engasjerte den norske arbeider-

bevegelsen så sterkt. Også det liberale borgerskapet hadde sympati

med den spanske regjeringens kamp, og reagerte på Norges unnfallen-

hetspolitikk. Hva slags moral er det som rår når demokratiske land lar

Hitler og Mussolini herje fritt? Resten av Europa hadde beskyttet sin

fred og ofret Spania. Norge hadde sviktet det spanske folk, selv om

det ikke skortet på moralsk støtte. Folk strømmet til hjelpeaksjonens

møter og bidro i inn-samlingsaksjonene, men det var våpen Spania

først og fremst hadde bruk for.

Mange i fagbevegelsen så en sammenheng mellom det spanske

folkets situasjon og de harde arbeidskampene i Norge i 1920- og 30-

åra. Godseierklassen, høyere offiserer og deler av kirken i Spania

prøvde å redde sine århundrelange privilegier og fortsette undertryk-

36

kingen av et folk som levde i fattigdom og analfabetisme. Borger-

krigen var en kamp mellom demokrati og fascisme. Ikke alle gikk god

for en slik tolkning, og pressen i Norge var delt. De borgerlige avisene

med Aftenposten i spissen, tok raskt parti for Franco, og hevdet at det

dreide seg om en kamp mellom det røde diktatur og det borgerlige

samfunn. At det ikke satt en eneste kommunist i folkefrontregjeringen,

endret ikke deres oppfatning. Arbeiderpartiets stortingsgruppe var

ikke samstemt i spørsmålet om ikke-innblanding, og regjeringen

hadde også problemer med å holde partiorganisasjonen samlet når det

gjaldt handelssamarbeid med Spania. Hensynet til norske nærings-

interesser veide tungt, og både skipsfarten, klippfisken og annen

handel var berørt av krigen. Nedgangen under krigen var betydelig.

«Norsk Sjømannsforbund» boikottet spanske opprørshavner, og

«Norges Rederforbund» protesterte. Opprørsstyrkene oppbrakte

norske skip og la beslag på fruktlaster, og forsikringspremiene på

norske båter var skyhøye.

Utnevnelsen av Arild Huitfeldt som norsk handelsagent i Burgos

på Francos side i november 1938, møtte skarp kritikk, selv om uten-

riksminister Koht understreket at «ordningen er av rent praktisk

natur». Den innebar ingen anerkjennelse av Franco, og det er

«hverken tale om minister eller konsuler». Protestene mot utnevnelsen

haglet. Arbeiderne i Odda og Tyssedal uttalte: «De fagorganiserte

arbeidere ser dette som et forræderi fra regjeringens side mot det

spanske folk som kjemper med livet som innsats for frihet og demo-

krati. Regjeringens handlemåte er et brudd på det norske folks

samfølelse og solidaritetsprinsipper». Den tidligere soldaten Ove

Karlsen beskrev sine kameraters forskrekkelse. «Mange av oss kunde

ikke tro at den norske arbeiderklasse vilde tillate at Arbeiderpartiets

regjering sendte en representant til Franco [...] Det var i grunnen verst

for de frivillige som tilhørte det norske Arbeiderparti og A.U.F. De

vilde ikke tro det var sant». Representantene for «Middelhavslinjen»

til Fred. Olsen på Tenerife hadde en helt annen oppfatning.

Spania-spørsmålet sto i fokus i norsk utenrikspolitikk også etter

andre verdenskrig, og fremdeles var det deler av fagbevegelsen som

sto i spissene for de krasseste protestene. Da «DS Dicto» i mars 1946

ankret opp med et tomatparti på 228 tonn fra Kanariøyene, i tillegg til

et større parti huder og kaffe fra Sør-Amerika, var det utelukket for

Oslo Bryggeriforening å losse tomatene. Foreningen hadde vedtatt å

37

blokkere spanske varer, og svaret var klart: «Vårt vedtak i spørsmålet

om Spania-båtene er endelig, enten det dreier seg om tomater, appel-

siner eller andre lekkerbiskener». Mange var oppbrakt over at Franco

fikk fortsette sitt diktatur etter de alliertes seier. De krevde at den

norske regjeringen brøt med Spania. Norge hadde støttet et FN-forslag

om boikott, men regjeringen ønsket likevel en ordning som tjente

norsk næringsliv og tilførte landet verdifull valuta. Da frankistene i

januar 1947 truet med blokade av norsk skipsfart, og USA og Storbri-

tannia gikk imot boikotten, vant realpolitikerne. Av handelspolitiske

grunner ville de normalisere forholdet til Spania. Norge kan ikke alene

løse de problemer verden står overfor i forbindelse med dagens styre,

var hovedinnholdet i redegjørelsen utenriksminister Halvard Lange,

sønn av fredsprisvinneren og Spaniaforkjemperen Christian Lange, ga

i Stortinget i februar 1947.

Francisco Franco skal selv ha utpekt Norge som Spanias

hovedmotstander, og først da Norge i 1951 gikk med på å normalisere

de diplomatiske forbindelsene, var Spania villig til å forhandle om en

handelsavtale. Så lenge nasjonalistene satt ved makten, var Norges

forhold til Spania likevel fortsatt anstrengt, og Norge forhindret fram

til 1980-tallet Spania å bli medlem i NATO.

Kvinner i kamp

Krigsreportasjer og krigshistorie dreier seg svært ofte om menn og

deres bragder foran og bak våpnene. Dette gir et mangelfullt bilde av

virkeligheten. Da den spanske regjeringssiden i starten av krigen

organiserte forsvaret mot opprørerne, meldte også kvinnene seg raskt

til hæren. Relativt få klarte det harde frontlivet og gjorde i stedet nytte

bak fronten i krigsindustrien og matvareproduksjonen. Under befest-

ningen av Madrid var kvinnene med på å grave skyttergraver, og de

demonstrerte for at alle menn skulle dra til fronten og forsvare byen.

Parolen lød: «Heller en helts enke enn en slaves kone!». Også i hjelpe-

arbeidet i Norge var kvinnene var aktive. Husmorlagene var på offen-

siven og agiterte for økt innsats for Spania. På den internasjonale

kvinnedagen 8. mars sto skjebnen til de spanske kvinnene og deres

barn i fokus i de kritiske borgerkrigsårene.

38

Vi har trukket fram de tre norske kvinnene Lise Lindbæk, Gerda

Grepp og Nini Haslund Gleditsch som eksempler. De var dypt

engasjert og involvert i Spanias skjebne og kamp under krigen. De

samarbeidet og oppholdt seg i Spania i store deler av krigsårene. Alle

tre var antifascister som trodde republikken ville seire, og de delte en

spesiell beundring for den spanske Dolores Ibárruri, La Passionaria.

Hun var under hele krigen et samlingsmerke for motstanden mot

fascistene og ildnet folket til væpnet motstand ved sine taler. «Det er

bedre å dø stående enn å leve på kne».

De tre norske kvinnene formidlet sine opplevelser og erfaringer

til det norske folk i bøker, artikler og foredrag på utallige folkemøter

omkring i Norge. De var dermed i høy grad med på å forme

opinionens syn på den spanske krigen. Lise og Gerda var journalister

og krigsreportere, og kampene i Spania var deres definitive

gjennombrudd. Diskusjonen om hvem av dem som var den første

norske kvinnelige krigskorrespondenten, lar vi ligge. De engasjerte

seg uansett raskt etter utbruddet av krigen og prøvde i fellesskap å

organisere en hjelpeaksjon fra Paris helt i starten. I Spania sam-

arbeidet de med kjente forfattere som Andre Malraux, Arthur

Koestler, Ernest Hemingway og Nordahl Grieg. Lise, Gerda og Nini

var jevngamle, født i henholdsvis 1905, 1907 og 1908 – men deres

skjebner fortonte seg ganske ulikt. Lise Lindbæk tok sitt liv som 56-

åring, Gerda Grepp døde av tuberkulose bare 33 år gammel, mens

Nini Haslund Gleditsch levde til hun var 88 år, aktiv fredsaktivist til

det siste. Til tross for vesentlige forskjeller hadde de tre kvinnene en

bakgrunn som ga dem ballast til de dramatiske krigsårene.

Lise Lindbæk vokste opp i Danmark og kom til Norge som 15-

åring i 1920. Som ung dro hun til Italia som guvernante for barna til

den norske konsulen i Napoli, giftet seg med den svenske arkeologen

Sanfrid Neander-Nilsson og fikk en datter. Hun var stadig på reiser

omkring i Europa, arbeidet for Nansenarkivet og sendte hjem rappor-

ter om nazismens framvekst, Riksdagsbrannen i Berlin og Folkefor-

bundets forhandlinger i Genève. Hun skrev mest for Dagbladet, men

var aldri fast ansatt i avisa. I slutten av 1936 dro hun til Spania for å

rapportere fra fronten og hadde tett kontakt med de frivillige briga-

dene som deres sekretær og kronikør. Hennes engasjement resulterte i

fortellingen om Bataljon Thälmann (1938), i tillegg til de mange avis-

reportasjene og beretningene fra krigens gang. Etter borgerkrigen utga

39

hun i 1946 boka Spania og vi, og også hennes selvbiografi, Brennende

jord fra 1958, handler mye om tiden i Spania og hvordan erfaringene

derfra merket henne for livet.

Gerda Grepp giftet seg tidlig med italieneren Mario Mascarin, og

også hun bodde i Italia. Hun fikk to barn som var ti og tre år gamle da

hun reiste til Spania. Gerda levde et kort og intenst liv, og var syk av

tuberkulose allerede før hun dro til fronten. Faren og to av hennes

søsken døde av samme sykdom. Foreldrene var fra Bergen. Faren,

Kyrre Grepp, ledet den revolusjonære fløyen som i 1918 fikk flertall i

Arbeiderpartiet, og var partiformann fram til han døde. Moren, Rachel

Grepp, delte sin manns politiske grunnsyn og var i mange år ansatt

som journalist i Arbeiderbladet. Avisa publiserte også datterens

flammende reportasjer og stemningsbilder fra krigsområdene ved

Malaga og Bilbao.

Nini Haslund Gleditsch var født og oppvokst i Moss hvor faren

var folkeskolelærer. Hun kom tidlig i kontakt med arbeiderbevegelsen

gjennom broren Fredrik. Under et opphold i København som 19-årig

snekkerlærling ble hun kjent med et venstreradikalt miljø som la

grunnlaget for hennes senere internasjonale engasjement. Hennes

ektemann, Kristian Gleditsch, var en tid sekretær for «Den norske

hjelpekomiteen for Spania» og for det svensk-norske sykehuset i

Alcoi. De var begge sterkt engasjert i hjelpearbeidet til støtte for det

spanske folk. Den spanske forfatteren Arturo Barea omtaler Nini

Haslund Gleditsch – og Nordahl Grieg – flere steder i sin selvbio-

grafiske roman La Llama. Den ble i 1947 utgitt på norsk på forlaget

«Falken», med tittelen Opprøret. Under et møte i Barcelona i 1938

hadde hun fortalt Barea om de redde barna i klosteret i Teruel, og ved

et senere møte var hun spesielt opptatt av de spanske mødrenes

fortvilelse. Den norske kvinnenes innsats gjorde inntrykk på mange.

Da Nini Haslund Gleditsch forlot Spania med datteren Chris den 12.

februar 1939, hadde hun med seg følgende avskjedshilsen: «Når du

kommer hjem, glem ikke å hilse fra oss og takke ditt land for hva det

har gjort for oss. Glem ikke å fortelle hva du har sett, og tro ikke at alt

har vært forgjeves».

Sannhet, rettferdighet, oppreisning

Grensetraktene i Katalonia var det første og siste møtestedet i Spania

for de frivillige soldatene. Dette var også startsted for vår rundreise

40

høsten 2012, i sporene etter nordmenn under borgerkrigen. Derfra

gikk turen med buss via Barcelonas krigsminnesmerker, sørover mot

Ebroelva. Underveis besøkte vi kirkegården i den lille byen Valls hvor

den norske brigadisten Oluf Milde fra Odda i desember 1937 ble lagt i

en fellesgrav for 425 regjeringssoldater. Han pådro seg tyfus under

aktiv tjeneste ved fronten. En god kamerat og en antifascistisk

kjemper som alltid var rede til å gjøre sin plikt hvor tjenesten kalte

ham, skrev skandinavene i den 11. Internasjonale Brigade. Milde

fungerte som ambulansesjåfør og hadde kjørt på mange frontavsnitt.

Han sparte seg aldri. «Han hører til dem som overtrette gikk til sin

plass, kakket hodet mot rattet for å bli våken», og kjørte. Kirkegården

i Valls er det første gravstedet hvor det påviselig ligger en norsk frivil-

lig soldat. Kontrasten er stor til et monument på den samme gravplas-

sen, med karakter av et mausoleum for 25 soldater som i 1939 falt for

Franco.

Ved Ebro mistet 12 nordmenn livet. Vi besøkte flere slagsteder i

området, og skyttergraver forekom overalt. Et krigsminnesmerke

hadde tre norske navn, og på en kommandopost var det reist en

minnetavle hvor Juul Pettersen var et de 12 norske navnene. Ti dager

før han døde hadde han lånt Lise Lindbæk sin dagbok fra tidspunktet

da han dro fra Sarpsborg og fram til Ebro-slaget. Hun dukket aldri opp

igjen, til stor irritasjon for Juul: «Faen ta’a Lise Lindbæk, hun kom-

mer jo ikke tilbake med dagboka mi», skrev han til broren. Takket

være Lindbæks lån er den en unik kilde til de frivilliges erfaringer og

refleksjoner. Vi kan bare ane hvordan 30-40 norske frivillige i

månedsvis kjempet, gravde seg ned og ble liggende i 2-3 måneder.

Byene omkring skiftet eier i flere runder, frankister og republikanere,

fram og tilbake. «Luftwaffe» teppebombet, styrkene til republikken

slo tilbake så godt de kunne, og lokalbefolkningen led. Regjerings-

troppene måtte til slutt gi tapt overfor de massive styrkene til opp-

rørerne. Strategien til regjeringens militære ledelse var mislykket.

Offensiven var ment som propaganda for å vise at republikken fortsatt

hadde militær slagkraft, men den hadde alt for få fly og for lite våpen

og endte med katastrofe.

Kontrastene er store på en slik reise i tid og rom. Fra vårt hotell-

værelse i Gandesa kunne vi se ut over slagmarken hvor Nils Ersnes

hadde kjempet sammen med sine kamerater. Det var lagt inn et sær-

skilt stopp med kirkebesøk i den idylliske middelalderbyen Alcañiz,

41

seks mil vest for Gandesa For en av turdeltakerne hadde kirken en

spesiell betydning. Det var der hennes bestefar, en frivillig soldat, sist

var sett, ifølge rapport fra en sveitsisk journalist. Hvordan han endte

sitt liv, vet hun ikke. Det er kjent at Francos soldater samlet opp

fanger i den ruvende kirken Santa María la Mayor. De viste dem liten

nåde og likviderte dem heller enn å ta dem til fange. For dem var

brigadistene ensbetydende med utenlandske banditter. «Bestefar var

en aktiv fagforeningsmann på 42 år ved avreisen til Spania, og beste-

mor brente hans brev og minner fra Spania under andre verdenskrig, i

frykt for razziaer», fortalte barnebarnet. Hun skulle så gjerne ha visst

mer om hans liv og skjebne i Spania.

I september 1937 forsøkte republikken å gjenerobre Zaragoza, en

av nasjonalistenes hovedbastioner. Fem mil lenger sør lå Belchite

strategisk plassert. Regjeringshæren erobret byen, men klarte ikke å ta

Zaragoza, og et halvt år senere overtok Francos styrker også Belchite.

Flere nordmenn deltok i disse kampene, blant annet Oluf Milde som

kjørte lastebil, og den 18 år gamle Martin Schei fra Førde. Han hadde

kommet nokså direkte til Spania fra historiens første AUF-leir på

Utøya i mai 1937, uten at foreldrene visste det. Reisen gikk via Belgia

og Paris til Perpignan i Sør-Frankrike. Som mange av de andre uten-

landske soldatene gikk han over Pyreneene og endte til slutt i Belchite.

I Mediana de Aragón, en by midt mellom Belchite og Zaragoza, døde

han av et skudd i magen, sannsynligvis fra en snikskytter. Etter krigen

lot opprørerne den utbombede og beskutte Belchite bli værende urørt

som et minne om «de rødes herjinger». I dag står den i sakte forfall

som et monument over krigen, uten noen form for minneplater eller

opplysningsskilt om hva som skjedde. Kun den lakoniske informa-

sjonen Ruinas historicas.

Vår jakt på norske bidrag under borgerkrigen fortsatte i Madrid-

området. Ved Brunete, om lag 30 kilometer mot nordvest, raste det

kraftig slagene sommeren 1937. Samtidig foregikk den internasjonale

forfatterkongressen i Madrid hvor Nordahl Grieg deltok. Han reiste til

El Escorial, ikke langt fra slagmarkene. Der hadde kong Felipe II om-

kring år 1560 anlagt en gedigen residens og et gravsted for konger.

Nordahl Grieg skildret stedet i Spansk sommer. Den mektige arkitek-

turen var et eksempel på «forstenet livsfornektelse og menneske-

forakt». De tomme kistene som sto klare i mausoleet for kommende

monarker, var en sinnssyk og skremmende kontrast til feltlasarettene

42

nede på sletten. Unge menn som hadde «villet et menneskelig liv på

jorden [...], ventet i den fluesurrende heten på en ledig seng». Midt i

bomberegnet traff Grieg en kveld vestlendingen Oluf Milde. I korte

setninger fører forfatteren oss inn i drømmer og håp der de to lå i

mørket. Oluf ville kjempe til de hadde seiret, for så å komme hjem til

«et stort fat med raspeballer». Overalt talte soldatene dempet om

minneverdige måltider. Brunete ble skutt sønder og sammen, og etter

krigen ble stedet bygget opp igjen ved tvangsarbeid. På tilsvarende

måte bygget krigsfanger Francos gravplass og minnesmerke over seg

selv i Valle de los Caídos (De falnes dal) noen kilometer fra El

Escorial. Et symbol på maktens groteske selvframstilling og kreftene

de frivillige Spania-soldatene kjempet mot.

Vårt møte med folkelivet på Puerta del Sol i Spanias hovedstad

levnet ingen tvil om at minnene om den spanske konflikten fremdeles

er levende. Godt voksne veteraner og etterkommere etter Francos ofre

demonstrerer hver uke på plassen i hjertet av Madrid, under parolene

«Solidaritet med frankismens ofre» og «Sannhet, rettferdighet, opp-

reisning». På bakken ligger avisutklipp, fotografier av åpne masse-

graver og bilder av spanjoler som er funnet og identifisert. En rekke

billedrammer er fortsatt tomme. De er en talende visualiseringer av

Inger Hagerups dikt om Spania i 1951: «Alltid, alltid huske – aldri,

aldri glemme». Mange av oss har nok glemt bakgrunnen for hennes

ord. De var skrevet i raseri og skuffelse over utnevnelsen av Rolf

Andersen til Norges første ambassadør i Madrid etter borgerkrigen.

Den norske regjeringen ga handel og appelsinhunger forrang framfor

politisk solidaritet med den demokratiske bevegelsen i Spania.

Universitetsbyen i Madrid hadde en spesiell betydning under

krigen. Frontlinjen gikk bokstavelig talt gjennom den, mellom studen-

tenes boliger og professorenes kontorer. Det første slaget hvor de

internasjonale brigadene deltok i 1936 foregikk nettopp på dette

stedet. Troppene bidro til å stoppe fascistenes framrykking, og gjorde

slagordet no pasarán legendarisk. Einar Gerhardsen og Håkon Lie var

i desember 1936 gjester i området og besøkte fronten i universitets-

byen sammen med en militær delegasjon. De kunne se over til fienden

på den andre siden. Frontene hadde delt husene mellom seg. Et par av

fakultetene var tatt av frankistene, mens republikken barrikaderte seg

på det medisinske fakultetet. Regjeringstroppene lå der i to år, og

overga seg ikke før krigen var slutt 1. april 1939. Kampene ved

43

Madrid er antakelig hovedgrunnen til de internasjonale brigadenes

legendariske rolle. I august 2011 ble det reist et minnesmerke i hjertet

av universitetsbyen, til ære for etableringen av brigadene 75 år tid-

ligere. Norge var med på å finansiere monumentet, og norske

representanter var til stede under markeringen.

Også i Norge ble det avduket en minnetavle for borgerkrigen

sommeren 2011 – på Utøya. På minnetavlen var navnene til de fire

AUF-erne som ble drept under kampene i Spania ført opp. Martin

Schei fra Førde, Thorbjørn Engebretsen fra Lørenskog og Gunnar

Skjeseth fra Kabelvåg falt i 1937 og Odd Olsen fra Trondheim året

etter. I minneordene ved avdukingen den 18. juli siterte AUF-leder

Eskil Pedersen fra et brev Martin Schei skrev til sin bror i Norge:

«Taper vi krigen, så betyr det ikke bare et fascistisk diktatur i Spania,

eller rettere sagt en koloni under fasciststatene. Nei, det betyr en seier

for fascismen i våre egne land». Fire dager etter avdukingen ble talen

fra Utøya lagt ut på Internett – den 22. juli klokka 10.00. Sju timer og

21 minutter senere kom de første skuddsalvene.

Feltarbeid, kilder og litteratur:

Feltarbeid_

Rundreise ledet av Jo Stein Moen og Rolf Sæther oktober 2012. Besøk

i Oliva april 2013, og Alcoi 2012 og 2013. Samtaler og befaring: Joan

Morell (Oliva), Antonio Miró, Gemma Ballester og Àngel Beneito

(Alcoi).

Kilder: Riksarkivet, UD (konsulatsaker), Arbeiderbevegelsens arkiv

(Spaniahjelpen).

Avisene Arbeidet og Bergen Arbeiderblad 1937-38, Aftenposten

1936-1939.

Anvendt litteratur: Aguilar, Paloma 2002: Memory and Amnesia. The Role of the Spanish

Civil War in the Transition to Democracy. New York: Berghahn

Books.

44

Barea Ogazón, Arturo 1947: Opprøret. Roman. Oslo: Falken.

Beevor, Antony 2005: Kampen om Spania. Den spanske borgerkrigen

1936-1939. Oslo: Damm.

Beneito Lloris, Àngel & Jon Olav Myklebust 2011: Escandinavos en

Alcoi : solidaridad internacional en tiempo de guerra. Alcoy:

Zoe Imatge Arts.

Beneito Lloris, Àngel 2007: El Hospital Sueco Noruego de Alcoi

durante la Guerra Civil español. Alcoy: Visual Producciones.

Beneito, Àngel (ed.) 2013: Antoni Miró: L'hospital Sueco-Noruec.

Alcoi, L'Alfàs del Pi: Llotja de Sant Jordi, Fundació Frax.

Benum, Edgeir 1969: Maktsentra og opposisjon: Spaniasaken i Norge

1946 og 1947. Oslo: Universitetsforlaget.

Cardona Miralles, Salvador 1988: Iniciación a la historia de Oliva.

Valencia: Publicaciones del Ayuntamiento de Oliva.

Cremer, Dorothe et al. 1990: Walter Reuter: Berlin - Madrid - Mexiko.

60 Jahre. Fotografie und Film 1930-1990. Berlin: Argon.

Dæhlen, Sverre 1994: Don Felix: konsul Felix Schlayer som bestyrer

av den norske legasjonen i Madrid (1936-37), samt de asylerte i

legasjonsbygningen (1936-39). Oslo: Hovedoppgave i historie,

UiO.

Dagsland, Sissel Hamre 2003: «En interaktiv familiesaga», Bergens

Tidende 30.1.

Deichman-Sørensen, Bjørn, Ida Holter, Stein Tønnesson og Gerd Å.

Nyland 1976: Det norske hjelpearbeidet for Spania.

Lillehammer: Oppland DH.

Doroux, Rose 1996: «Alice, Nine et les autres... La Norvège au

secours des réfugiés espagnols (1936-1945) ». Témoignages de

Nini Haslund et Alice Resch, Exils et migrations ibériques au

XXe siècle. - Nr 2. Paris.

Gerhardsen, Einar 1974: Unge år. Erindringer fra århundreskiftet

fram til 1940. Oslo: Tiden.

Gleditsch, Nini Haslund 1980: Vær utålmodig menneske! Erindringer.

Oslo: Gyldendal.

Gleditsch, Nini Haslund og Kristian Gleditsch 1938: Norges hjelp til

Spania. En orientering. Oslo: Den Norske hjelpekomite for

Spania.

Gleditsch, Nini Haslund og Kristian Gleditsch 1954: Glimt fra

kampårene. Oslo: Dreyer.

45

Grieg, Nordahl 1937: Spansk sommer. Oslo: Gyldendal.

Grieg, Nordahl 1938: Ung må verden ennu være. Roman. Oslo:

Gyldendal.

Grieg, Nordahl 1974: Veien fram. Artikler i utvalg. Oslo: Gyldendal.

Gundersen, Kirsti Stray 2008: Norske myndigheters reaksjoner på de

frivillige og det humanitære hjelpearbeidet i den spanske

borgerkrigen. Oslo: Masteroppgave i historie, UiO.

Hagen, Reidar 1955: Oslo-pressens syn på den spanske borgerkrigen.

Oslo: Hovedoppgave i historie, UiO.

Hagrup, Inger 1951: «Spania», Friheten, årgang 11, nr 11, 13.

Haraldstad, Hilde 1994: Franco-Spanias fiende nummer en? Norges

politikk overfor Franco-Spania 1946-1960. Oslo: Hovedoppgave

i historie, UiO.

Haslund, Fredrik Juel 1962: Nordahl Grieg. En dikter og hans tid.

Oslo: Gyldendal.

Helle, Egil 1995: Kyrre Grepp. Oslo: Tiden.

Hoem, Edvard 1989: Til ungdommen. Nordahl Griegs liv. Oslo:

Gyldendal.

Knudtsen, Ingar 1997: Den spanske borgerkrigen og to som var der.

Ved avdukingen av en minneplakett i Folkets Hus 8. november.

Kristiansund.

Kvaløy, Arve 1996: Norske frivillige i den spanske borgerkrigen.

Norsk humanitær og militær hjelp til republikken 1936-1939.

Oslo: Hovedoppgave historie, UiO.

Lindbæk, Lise 1938: Bataljon Thälmann. Oslo: Tiden.

Lindbæk, Lise 1946: Spania og vi. Oslo: Dreyer.

Lindbæk, Lise 1958: Brennende jord. Oslo: Tiden.

Moen, Jo Stein 2011: «Aktivisme og avmakt. Norsk fagbevegelse og

den spanske borgerkrigen», Arbeiderhistorie: 152-183.

Moen, Jo Stein og Rolf Sæther 2009: Tusen dager. Norge og den

spanske borgerkirgen 1936-1939. Oslo: Gyldendal.

Morell Gregori, Joan R 2011: Solidaritat a Oliva 1936-1939. Gandia:

CEIC Alfons el Vell.

Myklebust, Jon Olav 2007: «Solidaritet i krigens tid», Klassekampen

5.5.

Myklebust, Jon Olav og Ottar Årdal 1982: Pasaremos! To nordmenn i

spansk borgerkrig. Oslo: Det Norske Samlaget.

46

Slapgard, Sigrun 2002: Krigens penn - ein biografi om Lise Lindbæk.

Oslo: Gyldendal.

Stanghelle, John 1993: Nini Haslund Gleditsch. Opprør. Ein biografi.

Oslo: Det Norske Samlaget.

Ustvedt, Yngvar 1975: Arbeidere under våpen. Norske frivillige i den

spanske borgerkrig. Oslo: Gyldendal.

Wegner, Lars Christian 2003: «Alt om min mor», VG 9.6.

Antoní Mirós bilder

Side 23a: Nystrøm, Hagtvet i Amàlia/ Nystrøm, Hagtvet og Amàlia

Legene Harald Nyström, Johannes Hagtvet og sykepleier Amalia

Espinós under en operasjon.

Side 23b: Metges Escandinaus / Skandinavisk hjelpepersonell

Foran: Gunnar Finsen og Johan Wingerstrand

Bak: Erik Rabo, Bjarne Natt och Dag, Einar Pettersen, Gunnar

Johnson og Harald Nyström

Side 24a: Soldats ferits / Sårede soldater

Sårede soldater på trappen til det svensk-norske sykehuset i Alcoi

Side 24b: Amn La republica / Leve republikken

Basert på et bilde tatt av Gunnar Finsen i Buitrago våren 1937, ved

fronten i Guadarrama-fjellene nord for Madrid.

Side 25a: Donatiu / Innsamling

Pengeinnsamling i Sverige

Side 25b: Infermeres i pacients / Pleiere og pasienter

Side 26: Mare / Mor

Side 47:: Joves ferits / Unge sårede

47

48