Sunt bondevett på jobben

Sunt bondevett på jobben Amund Fjeldstad

Idé og konsept: Belinda BjerkeFotograf: Julia Marie Naglestad

91844_001-005_intro og innhold.indd 1 21/07/12 20.55

© 2012 CAPPELEN DAMM AS ISBN 978-82-02-39199-7 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med CAPPELEN DAMM AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Idé og konsept: Belinda BjerkeOmslagsdesign: Dog&Bone ASOmslagsfoto og foto i materien: Julia Marie NaglestadSats: Dog&Bone ASRepro: Narayana PressTrykk og innbinding: Livonia Print SiaSatt i 10 pkt. Minion Pro og trykt på 130 gram Artic Volume White.


3

Am

und Fjeldstad - Sun

t bon

dev

ett på jo

bben


7 En blid fyr VI Må ha eN soM lIker å sNakke Med MeNNesker

9 innlEdning hVorFor deNNe Boka?

21 MØT MUTTErn droNNINgeN aV eFFektIVItet og godt huMør

31 HilS PÅ fATTErn eN sINdIg pragMatIker soM har lært Meg de største heMMelIgheter

43 ikkE nEvn SlAkTingEn for griSEn sINNssteMNINg og koMMuNIkasJoN

53 ToTAlEn Fra las Vegas tIl staBBurstrappa

65 WiEnErbrØd ut aV JoBBFrustrasJoNeN

81 drØM SMÅTT VIktIgheteN aV sMIlet Ved oppVaskBeNkeN

91 STolEnE PÅ TUnET løsNINger og stahet


Am

und Fjeldstad - Sun

t bon

dev

ett på jo

bben

101 bAd bATHing rooM koMMuNIkasJoN på høyt NIVå

109 CASH iS king regNeark er oppskrytt

117 HvA Er En vErdi? å FINNe peNger

127 dEn brATTE bAkkEn eFFektIVItet og pragMatIsMe I ett

133 kAST UT kATTEn det eNe utelukker Ikke det aNdre

145 Å STArTE PÅ nyTT tVIleN soM koMMer sNIkeNde

151 nAiv, MEn ikkE dUM holdNINg og ForeNklINg

159 ikkE MEr Tid, MEn MEr UT Av TidEn det Mest dyreBare VI har

185 dET viSSTE jo ikkE jEg sIste kloke ord


6

91844_006-019_en blid fyr.indd 6 21/07/12 20.56

7

Am

und Fjeldstad - Sun

t bon

dev

ett på jo

bben

Amund 16 år1977. Det er et yrende liv på hotellkjøkkenet. Mat kokes og stekes, servitørene løper ut og inn med fat, den store sjefskokken brøler sine ordrer, og det slamrer i kjeler og visper. Varmt. Og i oppvasken står jeg, en 16 år gammel gymnasiast på deltidsjobb. Kopper og kar skal skrubbes. Det er en salig blanding av saus, fett og matrester. En ganske så traurig jobb. Men den dagen jeg hevet blikket opp fra oppvaskkummen og så meg omkring, skjedde det noe. Jeg begynte å legge merke til ting som fikk meg til å smile. Artigheter som setter smilet på ansiktet og som igjen tiltrekker seg mennesker. Mange kom bort til skrubben for en prat. En dag kom hotelldirektøren bort også. «Vi trenger en servitør», sier han. Med dress og hvit skjorte. Ikke oppvaskforkle og gummihansker. «Vi må ha en som er blid og liker å snakke med mennesker», legger han til. «Så da tenkte vi på deg.»

Amund 36 år1997. Det er full fart på kontoret. Kimende telefoner. Folk som haster hit og dit. Kaffetrakteren går på høygir. Jeg har en selgerjobb i det amerikanske konsulentselskapet Gartner, med store budsjetter og høye krav. Telefonen ringer, det er sjefen for europakontoret. «Vi trenger en ny direktør», sier han. Det er en nyopprettet stilling med ansvar for Midtøsten, Sør-Afrika, Spania, Portugal, Sentral-/Øst-Europa og Finland/Russland. «Vi må ha en som er blid og liker å snakke med mennesker», legger han til. «Så da tenkte vi på deg.»

En blid fyrVi må hA en som liker å snAkke med mennesker

e Forfatterens første skoledag. Amund er klar for livet ute i verden.

91844_006-019_en blid fyr.indd 7 21/07/12 20.56

8

91844_006-019_en blid fyr.indd 8 21/07/12 20.56

9

Am

und Fjeldstad - Sun

t bon

dev

ett på jo

bben

hva kan vi i jobblivet lære av bonden? hva har norsk

bondevett med forretningsliv i las Vegas og monte

Carlo å gjøre? kanskje langt mer enn vi tror.

innlEdninghVorfor denne bokA?

Det var en god venninne og kollega av meg som satte meg på sporet. Hun var blitt ansatt av en av mine forgjengere og var nå i mitt team. Dette var like etter at jeg hadde tatt over ansvaret for avdelingene i Norden i det firmaet vi jobbet i. Vi var også blitt gode venner, og en søndag hadde jeg invitert henne på en tur innom gården, så hun kunne hilse på muttern og fattern i samme slengen. De drev gård og hadde begynt med litt gårdsturisme i tillegg. I bilen tilbake til Oslo den samme ettermiddagen utbrøt hun: «Du driver jo med akkurat det samme.» «Det samme?» «Ja, helt klart!» sa hun. «Du jobber jo akkurat på samme måte som dem», sa hun og lo.

Om det var noe jeg var sikker på, så var det at jeg ikke jobbet akkurat som muttern og fattern. Jeg hadde nok forsøkt å skryte på meg litt bondecred i visse tilfeller, uten særlig hell. «Du er Oslo vest», pleide kompiser å respondere med. Det som mine foreldre på gården og jeg jobbet med, var temmelig forskjellig. Jeg hadde tatt utdanning i Forsvaret og begynt i IT-bransjen. Jeg arbeidet hovedsakelig med salg, først med teknisk databehandling for offshore og landbasert konstruksjon, og deretter begynte jeg på det som ble hoveddelen i egen karriere, i det amerikanske selskapet Gartner. I Gartner ble det også salg, med ansvar for å markedsføre og selge produkter til kunder i Norge,

91844_006-019_en blid fyr.indd 9 21/07/12 20.56

10

deretter ledelse, med ansvar for teamene som jobbet med markedsføring, salg og kundepleie. Produktene dreide seg om å hjelpe større organisasjoner med å ta gode strategiske IT-avgjørelser. Og da jeg etter hvert begynte å lede mennesker – først noen få, så flere, deretter veldig mange flere land – og endte opp med ansvar for å lede folk i over 30 land med ditto forretningsansvar, var det vel ikke mye som lignet på livet og arbeidet på bondegården. Og det var vel heller ikke så mye bonde igjen i meg etter hvert. Jeg har alltid hatt stor respekt for det muttern og fattern sto for, og har aldri mistet kontakten med det jeg kommer fra. Jeg har vært innom gården hver måned siden jeg flyttet som 18-åring. Så røttene og stoltheten over dem er der. Men at jeg «driver med» det samme som muttern og fattern? «Hva mener du?» sa jeg, «gi meg et eksempel.» Hun forklarte: «Se for eksempel på moren og faren din når de diskuterer.» «Diskuterer?» «Ja, faren din tar seg hele tiden god tid, sier: «Altså, la oss nå se her», mens hun bare setter i gang med lynets hastighet.» Jeg forsto ikke. «Du gjør begge deler, du har litt fra begge, du sitter gjerne ned og går gjennom noe sakte og metodisk, eller forklarer grundig på flipover, men så kan du også innimellom sprette opp og bare sette i gang.» «Og regningen, for eksempel» sa

hun. «Regningen?» «Ja, måten å regne på.» Hun hadde observert muttern og fattern den samme dagen. «Hun liker jo ikke å regne i det hele tatt, det sier hun jo rett ut.» Hun hadde jo rett. Muttern liker ikke matematikk og har ikke tålmodighet til å regne noe sammen, hun vil bare ha svaret av den nærmeste som kan regne eller har kalkulator for hånden. «Men hun liker jo butikk og penger!» Jo, muttern liker butikk og penger. Riktignok ikke verdens største bedrift, det kan komme en turist en kveld, kanskje to eller tre en annen dag, eller av og til opp til fire eller fem. Men å få pengene i hånda og telle opp, for så å legge dem pent inne i safen, det gir glede! «Det er der du har pengeinteressen fra!» Hun fortsatte: «Og faren din, han tar papir og blyant for å legge sammen, han regner sirlig ut hva den totale summen blir når tre turister som hver skal betale 300 kroner per natt, skal ligge over i to netter.» Jeg smilte: «Ja, han gjør jo det, det er slik de driver på.» «Men sånn driver jo du på også!» «Jeg!» «Ja, du regner jo ut alle budsjettene dine for hånd, du også, gjerne på små lapper eller i boka di, du liker jo ikke regneark, gjør du vel?» Nå begynte jeg å smile, for hun hadde jo helt rett. Jeg liker rett og slett ikke regneark. Jeg synes de er grå og kjedelige, flate og uten liv, selv med tall i cellene. Dessuten har jeg ikke sansen for å måtte taste

91844_006-019_en blid fyr.indd 10 21/07/12 20.56

11

Am

und Fjeldstad - Sun

t bon

dev

ett på jo

bben

inn tallene på ett sted og se dem dukke opp igjen et helt annet. Skriver man derimot tall ned på et papir, da vet du hvor du har dem. Dessuten kan du vippe opp boka lynraskt, mye raskere enn å slå på PC-en, starte den opp, for deretter å finne frem til riktig regneark. For ikke å snakke om fordelene ved å ha tallene på gule lapper, de kan jo håndteres enda raskere, flyttes dit man vil ha dem, og så videre. «Tenk da», sa jeg, «så kjipt ikke å kunne pusse ut med et fint viskelær?» «Det er som å høre muttern din!» «Nåvel», sa jeg, «men jeg kan jo regne da.» Hun lo videre: «Det er som å høre fattern din!» Hun hadde rett!

Men hva har norsk bondevett med å motivere og drive business å gjøre? Hvordan kan vi alle i arbeidslivet ha nytte av å lære om dette? Og spesielt om det dreier seg om steder som Las Vegas og Monte Carlo. Kanskje mer enn man skulle tro. Det var i forbindelse med jobben i det store konsulentselskapet jeg var ansatt i, at jeg var på disse eksotiske stedene. I Las Vegas var den årlige konferansen for alle i firmaet som jobbet med salg, markedsføring og kundestøtte, med deltagere fra et stort antall land. Og på den store samlingen i Monte Carlo ble alle som hadde oppnådd de aller beste resultatene sendt, som spesiell takk for innsatsen!

Ved ettertanke slo det meg, at for min del var det bakgrunnen fra bondelandet, fjøset og åkeren som var nøkkelen til denne suksessen. For jeg hadde vært der også. Og forstått at det er naturen og det sunne, læringen fra bonden, som også kan føre til suksess på et så annerledes område som det tøffe, amerikanske resultatorienterte forretningslivet.

kortreistDet er en fin trend i tiden at vi ønsker oss mer av det kortreiste og det ekte. Det blåser en vind av ærligere handel. Kanskje kan vi tenke mer slik når det gjelder verdier også. Alt behøver ikke å være så komplisert. Svaret ligger kanskje litt inne i oss? Kanskje har naturen gitt oss en ballast som er det som skal til, om vi bare tar oss tid til å sjekke og å tenke oss om? Kanskje bør vi grunne litt mer på hvem vi er og hvor vi kommer fra.

På sCenen i lAs VegAsTankene om sammenhengen mellom bondevett og forretningsliv begynner bak scenen i Las Vegas. Det var jeg som sto bak scenen i denne amerikanske ørkenbyen. Jeg var der som leder for europakontoret i firmaet, var konsentrert, skulle snart frem på

91844_006-019_en blid fyr.indd 11 21/07/12 20.56

12

91844_006-019_en blid fyr.indd 12 21/07/12 20.56

13

Am

und Fjeldstad - Sun

t bon

dev

ett på jo

bbenMen hva har norsk bondevett med å motivere og drive business å gjøre?

91844_006-019_en blid fyr.indd 13 21/07/12 20.56

14

gulvet og levere min presentasjon. Tilhørerne skulle inspireres! Min jobb var å gi dem motivasjon for å øke aktivitetsnivået et hakk, til å løfte resultatet enda høyere, til å ta i mer. Jeg var godt forberedt og burde vel være ganske så nervøs. Men humoren tok over, jeg kunne ikke annet enn å smile for meg selv. For i salen satt hundrevis av ansatte, mennesker fra sikkert 25 land. Jeg skimtet lysshowet der inne og hørte den høye musikken som pumpet energi ut i salen. Og der sto altså jeg, fin i dressen med blankpussede sko. Og det jeg gjorde, var å humre. For det var da vitterlig komisk? Las Vegas, du! Og på engelsk! Jeg så det hele utenfra. Jeg var jo en bondegutt fra landsbygda i Norge, ikke Elton John.

suksessJeg tenker på hvordan i all verden jeg hadde havnet der. Burde jeg være stolt? Jeg hadde fått mye skryt opp gjennom årene. Selskapet var børsnotert og amerikansk, jeg ble utnevnt til direktør for PR for Europa der i en alder av 35, jeg husker vi klarte å få til et forsideoppslag i Financial Times for første gang i selskapets historie; et scoop! Jeg ledet senere mennesker i Midtøsten, Afrika, Sentral- og Øst-Europa, Spania og Portugal og var nå sjef for mennesker og salg i 33 land. Jeg hadde begynt som vanlig rådgiver i Norge 16 år tidligere. Aldri hadde selskapet i dette området hatt bedre resultater og større trivsel blant de ansatte. Jeg ble utnevnt til Årets leder flere år på rad. Den eneste ikke-brite i selskapets historie som hadde ansvaret for Europa. Og helt lett var det vel heller ikke i utgangspunktet. For hva gjør man? Hvordan får man mennesker i land som for eksempel Saudi-Arabia, Finland, Belgia, Israel, Sør-Afrika og Sveits til å jobbe sammen mot det samme målet? Hva gjør man når representanten fra Tyskland

forteller om sine problemer, eller når man besøker kunder i Portugal eller i Italia? Hvordan motivere for mer og mer vekst når folk synes de har møtt både tak og vegger? Og hvordan skaper en bondegutt fra Ringerike uten handelsutdanning bedre resultater, år etter år, enn skarpskodde amerikanere som er flasket opp med business?

Jo, jeg var jo stolt, for all del, bak den scenen i Vegas. Så får jeg vinket: «Amund, it is your turn.» Jeg klikker hælene sammen som en offiser, så – frem på scenen!

mye oVerkomPlisering«Dog eats dog», enten spiser du andre, eller du blir spist selv. Det fikk jeg høre av kollegaer som var ledere på samme nivå den dagen jeg fikk den første store lederjobben min. Det gjelder å passe på, for det er mange som kan tenke seg den jobben. Forretningsverdenen er tøff, du må spille det politiske spillet smart, sørge for å ha de rette forbindelsene. Det er slik du kommer deg opp og frem. Og det er enten opp eller ut. Det var det de sa. «Er det virkelig slik?» tenkte jeg. For en uhyggelig verden! Slitsomt og komplisert hørtes det også ut til å være. «Slik behøver det slett ikke være», tenkte jeg, og jeg fikk lyst til å bevise at jeg hadde rett. Uten ledererfaring tok jeg over forretningsansvaret for Norden, og tre år senere hadde vi skapt de beste resultatene i Europa i det samme selskapet. Samtidig skrev jeg et par bøker. Og satset på god humor hver eneste dag. Etter å ha gjort alt dette slår det meg at grunnen til denne suksessen var overraskende. Det er ikke den formelle kompetansen eller erfaringen fra forretningslivet som er svaret, det er ikke kursene i coaching eller ledelse. Suksessen skyldes en annen slags læring. Den kommer fra bondelandet på

91844_006-019_en blid fyr.indd 14 21/07/12 20.56

15

Am

und Fjeldstad - Sun

t bon

dev

ett på jo

bben

Tankene om sammenhengen mellom bondevett og forretningsliv begynner bak scenen i Las Vegas

91844_006-019_en blid fyr.indd 15 21/07/12 20.56

16

91844_006-019_en blid fyr.indd 16 21/07/12 20.56

17

Am

und Fjeldstad - Sun

t bon

dev

ett på jo

bben

Ringerike. Historiene og læringen fra livet på gården, der det verken ble belært eller fortalt, men levd. Det handlet ikke om business, men om liv.

energi er nøkkelenMye av det en jobbhverdag byr på av utfordringer, både for ledere og ansatte, er det relativt enkelt å finne svar på. Ikke alltid like lett, men likevel. Å øke servicegraden, forstå hvordan et marked utvikler seg, få aksept for nye produkter og tjenester, omorganisering, markedsføring og salg, finne de riktige medarbeiderne og samarbeidspartnere, få prosesser til å fungere bedre og så videre, alt dette kan ganske sikkert være utfordrende, men desto mer erfaring jeg får, ser jeg at det ikke er dette som er utfordringen. For det meste av dette kan læres, man kan gå på skole, delta på kurser, eller få bedriftsintern opplæring og bli enda dyktigere på disse tingene. Den virkelige utfordringen ligger på et annet og dypere plan: Det handler om å finne riktig energi. Energi som driver ting fremover, og som andre vil være en del av. Energi som skaper evne til å se humor som løser opp, kreativ energi som finner nøkler til låser de fleste trodde ikke var mulig å åpne, energi som frigjør tid,

som gir oss den balansen vi vet er viktig, men som så få finner. Energi som trekker mulighetene til seg, som skaper trygghet og tro på fremtiden. Denne energien kommer ikke fra en høyskole eller et universitet, heller ikke fra en businessbok eller opplæring i coaching eller ledelse. Den kommer fra naturen. Den befinner seg i fjøset, i skogen, på åkeren, rundt middagsbordet, i slitet, i humoren, i det pragmatiske, metodiske og løsningsorienterte. Den kommer fra den gode bonden.

Hvor ofte er det ikke at vi overkompliserer! Men det dreier seg om å forenkle mer enn om å komplisere. Og så skeptiske som så mange er! Men suksess handler mer om genuin nysgjerrighet og åpenhet til andre mennesker. Kanskje dreier det seg til og med om litt naivitet – som troen på det gode. Gleden i det mange kaller de små ting, men som viser seg ikke å være så små likevel – verdimessig. Det dreier seg om å leve ut den man egentlig er, ikke i ord, men i måten å være på. Det handler om å skape egen tilfredshet av den sorten som smitter over på andre mennesker – og om hvordan vi møter verden og våre medmennesker. Kanskje høres det banalt enkelt ut, men selv et lite smil kan ha stor verdi.

e Gleden over de små ting.

91844_006-019_en blid fyr.indd 17 21/07/12 20.56

18

monte CArloFølelsen av å legge veskene inn i bagasjerommet på min meteorite grey Aston Martin er noe for seg selv. Det å sette seg inn i den lave kupeen, fyre opp V-12-eren med et trykk på startknappen i krystall, stille inn GPS-en på den riktige gateadressen i Monte Carlo for årets konferanse for de med de beste resultatene, jo, den var bra den. Stolt? Ja, jo, i og for seg. Som bak scenen i Vegas. Men jeg tenkte: Er dette noe å la gå til hodet på seg? Nei. Som 007 med smokingen i bagasjen! Smilet kom frem igjen. Slik det ofte gjorde når jeg observerte muttern og fattern med turistene hjemme på gården. De hadde begynt å leie ut rom da de sluttet med griser og kyr og arbeidslysten klødde. Turister i alle farger og fasonger: tyske turister med pølser og lederhosen, pilegrimer på tur til Nidaros, polakker på bærplukkerjobb, amerikanere for å finne slektninger, og mange andre nasjonaliteter. Det ble mange gode historier av denne turistsatsningen.

kommunikAsjon uten sPråkJeg syntes det var spesielt hyggelig når turistene ble bedt inn på kaffe og kaker før de skulle få rommene sine. For muttern og fattern likte «å prate litt» med turistene. Inn i stua bar det, frem med kaffe og kaker, og hyggelig prat. «Du, ta en kake, da», pleide muttern å si, «ellers er det jo ikke noe vits i å bake.» Og: «Ta en kake til, da!» Gjerne i en time eller to. Fattern likte å fortelle litt om bygda. Spennende var det å høre litt om hvor de utenlandske turistene kom fra også. Det var bare det at muttern og fattern ikke kan språk! Ikke et kløyva ord engelsk. Men så hyggelig prat!

Jeg satte fart på Aston-en fra Kiel i retning Montreux. Og tenkte på hvor heldig jeg var som kanskje hadde

mer glede av min bakgrunn fra bondelandet enn av tittelen som europasjef og Aston. Så bra, tenkte jeg, at det ene ikke utelukker det andre.

humorHva hadde livet vært uten humor? En dag uten et glis er en fattigere dag. Men så mange har så mange dager uten et eneste smil. Det er både trist og kjedelig! Men hvor kommer så humoren fra? Vi kan håpe den kommer seilende til oss, eller vi kan lete aktivt etter den, og det siste er nok det beste. Fattern hadde en fin humor, men han var nok av den noe mer filosofiske typen. Muttern ser humoristisk på det meste døgnet rundt, og der ligger nok mye av poenget. For så mye kan være komisk, dersom man bare ser det i det rette perspektivet.

forenkling!Jeg ser så mange alvorlige ansikter i arbeidslivet, og det er så mange kompliserende tanker. Det er så mye stress og mas. Så mye redsel for å gjøre feil. Så mye energi som går til spille. Så mye overdreven polarisering. Usikkerhet i egne valg og retning. Og det slår meg: Slik behøver det ikke å være! Det er mulig både å ha det bedre og samtidig få til mer. Alle kan ha nytte av å få vite hvor moro jeg har hatt det – og hvor moro alle kan få det. Denne boka, med sine historier fra naturen, vil vise hvordan. Dette er en bok om muttern og fattern, som har lært meg den viktigste leksa.

91844_006-019_en blid fyr.indd 18 21/07/12 20.56

19

Am

und Fjeldstad - Sun

t bon

dev

ett på jo

bbenDette er en bok om muttern og fattern, som har lært meg den viktigste leksa

91844_006-019_en blid fyr.indd 19 21/07/12 20.56

20

91844_020-029_moet muttern.indd 20 22/07/12 06.58

21

Am

und Fjeldstad - Sun

t bon

dev

ett på jo

bben

Om arbeidslyst, humør, mat, om gullende rent, om

livsoptimisme og positive vibrasjoner

MØT MUTTERNDrOnningen av effektivitet Og gODt humør

humør!Tenker jeg på muttern, da tenker jeg på humør. Et utømmelig positivt humør, hver dag, hver måned, i år etter år etter år. Ikke bare «lett til sinns», men latter. Latter og nynning hver eneste dag. Og det har slått meg at det umulig kan skyldes at det hele tiden har vært like enkelt. De giftet seg i 1952, og hun var den som flyttet inn på gården. Da ble det tre generasjoner i samme hus: mine besteforeldre, altså fatterns foreldre, pluss gamlefar i huset, bestemors far. Så fikk jo fattern og muttern barn, dermed ble det fire generasjoner

under samme tak. Kanskje ikke alltid like enkelt for de unge nygifte, og spesielt utfordrende var det kanskje for henne. Å drive gård i 1950-årene og fremover, ute på bondelandet på Ringerike, var ikke akkurat noen dans på roser. Men humøret fikk ingen gjort noe med. «Det er noe artig overalt», sier muttern!

rett fra tanke til hanDlingDer fattern var mer av den rolige og metodiske sorten, er muttern av en helt annen støpning. Dels er det rett fra tanke til handling – her er det ingen nøling. Dels

e Muttern gjør seg klar for dagen, kanskje kommer det en overnattingsgjest?


22

er energien helt ustoppelig. Det er full fart hele tiden. «Jeg våkner jo klokka fem om morgenen», pleier hun å si, «da kan jeg jo like godt stå opp!» En av morsomhetene dem imellom hadde akkurat med dette å gjøre. For ikke bare sto hun opp klokka fem eller senest seks om morgenen, hun mente at fattern også burde gjøre det. Mens han på sin side, spesielt etter at det ikke lenger var dyr på gården slik at de av den grunn måtte opp, kunne kanskje tenke seg å sove litt lenger. Men nei. Og måten hun gjorde det på, var å re opp senga. Vel å merke mens han stadig lå i den. Dermed måtte han pent ut på gulvet, han også. Så, opp med deg! Der fattern muligens kunne vurdere litt for mye, kastet hun seg oftest på oppgaven med lynets hastighet. Som den gangen med den gjenglemte ryggsekken. En familie fra Italia hadde vært på besøk på gården tidlig på sommeren. De skulle på en skikkelig rundreise i Norge. Mor, far og to barn. Hyggelige folk. Men etter at de hadde reist, viste det seg at datteren hadde glemt igjen ryggsekken sin. Det var nok skolesekken, med skriblerier og navn på. Navn og adresse sto på. Dette var før det ble vanlig med mobiltelefon. Så de kunne jo sende sekken til Italia om det knep, men bestemte seg for å vente, det kunne

jo hende at italienerne kom tilbake for å hente sekken senere på sommeren. Men ukene gikk. En dag svingte en ny bil med turister opp på gården. Det lyste en «I» på merket ved skiltet bak. «Italienere», sa muttern, «da kjenner de nok jenta som glemte igjen ryggsekken sin!» Før fattern rakk å fortelle henne at Italia har nesten 60 millioner innbyggere og at sannsynligheten for at en italiener på tur i Norge i juli tilfeldigvis skal kjenne til en annen italiener, som hadde vært på besøk to måneder tidligere, er ganske liten, var hun på vei ut på gårdsplassen med ryggsekken. Gjett. Jo da, de nye italienerne var fra samme by som familien som hadde vært der et par måneder tidligere. Og fra samme gate. Helt tilfeldig. Og jo, de kjente da godt hun som hadde glemt igjen ryggsekken sin. Fattern ble ganske lang i maska. «Typisk deg», sa hun, «å være så vanskelig.»

gullenDe rent«Det skal se skikkelig ut», sier muttern. Full fart og skinnende rent. Uttrykket «å dra over gulvet» hørte vi ofte. Det betyr å vaske gulvet. Det skjer to–tre ganger om dagen. Minimum. For rent må det være. Spesielt morsomt var det når fattern satt på plassen sin ved kjøkkenbordet og leste avisen. For det likte han å gjøre. «Jeg får dra over gulvet», kom det fra henne. Han


23

Am

und Fjeldstad - Sun

t bon

dev

ett på jo

bben

pleide å si noe slikt som at «men Ellen, har du ikke akkurat …» «Du da,» var svaret fra henne, akkurat som om det var noe argument for ikke å vaske gulvet at hun akkurat hadde gjort det. Det festligste var at vaskekosten hennes kom som et lyn over gulvet. Også der han satt. Så enten fikk han pent løfte beina oppunder seg ved bordet, ellers fikk de også seg en omgang med skurefilla! Og apropos fille; skurefilla som ligger utenfor inngangsdøren skal også være hvit og fin, ellers ser det ikke lekkert ut. Det betyr jo at den må vaskes og eller byttes hver gang det er noen som tørker av seg skoene på den. Dersom dette skjer ti ganger en dag, og det skjer ofte, ja, da skiftes den ut ti ganger. Dette er jo interessant nok i seg selv, men enda mer spesielt blir det når vi husker at dette tross alt er på en gård. Kuer, griser, silo, halm, vintersnø og sørpe, fjøsstøvler, høstløv. Men skurefilla ligger der –, skinnende ren. Vasking av gulvet har vi snakket om, om skurefiller like så. Det innebærer også at oppvask fjernes umiddelbart. Så snart det er brukt: inn i oppvaskmaskinen med det! Før oppvaskmaskinen kom, betød det å vaske opp. Umiddelbart det også. Å gå til sengs med rot i huset eller enda verre – med oppvask på kjøkkenbenken, har aldri skjedd. Muttern

reiser heller aldri hjemmefra med rot i huset, alt ryddes og vaskes, det skal se skikkelig ut. Men ikke bare skal det være rent inne, det bør se skikkelig ut ute også. Utenfor huset er det en flott naturlig stein, en enorm helle som danner en stor del av gårdsplassen. Og den bør jo være ren og fin å se på. Da er det frem med kosten og vannslangen og sette i gang. Først spyling, så kosting. Flott blir det, og det er gjort på en liten time eller to. «Gullende rent», sier muttern!

«Du skal vel ha mat?»Og på kjøkkenet er det selvsagt mat, og vi snakker om mat i mengder. «For du skal vel ha mat?» er kanskje den setningen jeg har hørt mest i hele livet. Middagen besto – og består – alltid av forrett og hovedrett, førstnevnte ofte suppe og hovedretten alltid enten kjøtt eller fisk, bestandig med poteter og grønnsaker. Grønnsakene er stort sett bønner og gulrøtter, eller kanskje kål eller erter. Kjøtt eller fisk har alltid følge av saus. Og det er alltid dessert. Gelé, kanskje, og da minimum to typer, og ingen gelé uten vaniljesaus. Eller sjokoladepudding. Jordbær om sommeren, eller bringebær. Riskrem. Så alle middager besto av, og består fremdeles av fire–fem forskjellige retter og tilbehør, som alle skal lages fra bunnen av. Og


24

Ingen vits i å gi seg om man er overbevist om at fløte er både sunt og godt!


25

Am

und Fjeldstad - Sun

t bon

dev

ett på jo

bben

umiddelbart når middagen er fortært, settes kaffen på. «Og du skal vel ha kaker?» Kanskje er det ikke et kjøkken for de som slanker seg, men et kjøkken for trivsel og omsorg. Uansett hva som har skjedd, uansett hva det måtte være, ja, da kommer det uansett et «du skal vel ha mat?» Jeg vedder på at en atombombe kunne ha gått av i nærheten uten at hun hadde endret seg i dette. Og kanskje har hun rett, for uten mat er det vel ikke mye fart i oss i lengden. «Du skal vel ha fløte til jordbærene?» etterfulgt av et vennlig spørrende ansiktsuttrykk, er blitt en klassiker. Det er jeg som blir spurt, det er hun som spør, og det samme spørsmålet kommer hver gang det står jordbær på bordet – og det skjer ganske ofte i sommersesongen. Altså er dette spørsmålet blitt stilt en rekke ganger hvert år, i over 40 år. Jeg har aldri likt fløte, men hun mener at fløte er både sunt og godt. Kanskje kommer det fra krigens dager, da det var mangel på den slags, kanskje er det noe grunnleggende med næring. Uansett årsak så tipper jeg at det i henne er en stemme som sier: Ingen vits i å gi seg om man er overbevist om at fløte er både sunt og godt!

arbeiDslystOg det er umulig å tenke på muttern uten å tenke på ordet arbeidslyst. «Jeg har ikke mistrivdes i en eneste jobb, jeg, i hele livet», sier muttern. Arbeidslysten synes aldri å ha fått seg en knekk. For fire barn var bare starten. Sikkert utfordrende nok, det også, for selv om fattern jo stort sett var den som jobbet på og drev gården, falt det aller meste av arbeidet med barn og hus på henne. Ikke bare barn og hus, for vinterstid var fattern ofte på skauen og hogg tømmer. Dermed falt det meste på henne. Opp tidlig, smøre matpakke til fire skolebarn, sette frem frokost, kanskje hjelpe fattern litt i fjøset før han forsvant på skauen. Så skysse barna

av sted til skolen før hun kunne ta tak i husarbeidet. Fattern var nok hjemme til å melke kuene på kvelden, men før dette skal de jo også ha mat. Griser og kuer skal ha sitt. Kuene fikk ofte kålrot fra kålrotlageret over fjøset, ingen lett jobb å klatre opp, åpne luken og skuffe kålroten ned. Så skulle de ha kraftfôr. Sto silo på menyen, ble det hele tyngre. Lesse opp silo for hånd på trillebår, så trille det hele inn i fjøset. Måke møkk fra griser og kuer. Og en stor gård trenger mer stell enn jobbing med dyrene. Blomsterbed skal lukes og ordnes, løv skal rakes, skurefilla skal vaskes (mange ganger), folk kom på besøk, frem med kaker og kaffe, og så videre. Jeg går ut fra at dette var en ganske så tøff hverdag for en ung kvinne. Ta bare griseslaktingen, som på den tiden forgikk hjemme. Hennes jobb var å holde og røre i blodbøtta. Og dagen etter sto blodklubb på menyen! Og denne runden med jobbing, inkludert kuene og grisene, varte i gode 25 år. En dag tok dette livet slutt. De ga over gården til min bror, altså eldste sønn, og dermed ble arbeidsbyrden litt mindre. Men hva da? Jo, hun måtte jo ha noe å gjøre! Som 50-åring banket hun på døren til den lokale barnehagen. Om hun kunne få jobb som barnehagetante? Jo, det ordnet seg. Da fikk hun kombinert arbeidslysten med kjærligheten til barn. Full fart igjen. Den dag i dag, 30 år etter, får hun julegaver fra de hun en gang passet på i barnehagen. Mange julegaver. Men en dag var det slutt i barnehagen også, hun gikk jo av med pensjon. Hva da? Hun fikk en idé: Hva med å vaske barnehagen, bare i noen få år? Jo da, det ordnet seg. Full fart som barnehagens vaskehjelp til hun rundet 71. Men så var det slutt igjen. Men ikke helt, for hun hadde vært føre var. For selvsagt hadde hun forstått at denne jobben også en dag tok slutt – sånn er det jo med alle jobber. «Hva med turister?»


26

rOm til leieJeg husker at fattern var litt skeptisk. Hun ville sette opp et lite skilt nede i veien, med «Rom til leie». For noen turister var det vel som kjørte forbi? Han hadde noen argumenter imot. Turister inn i huset? Og ville noen i det hele tatt komme? Men der hun bestemmer seg for noe, er det svært vanskelig å stå imot. Turismen ga hun seg ikke på. For med det store huset og alle barna ute av redet var vel turisme helt ideelt! Så en dag ruslet han ned i veien med et skilt og banket det på plass. Rom til leie. Nå skal vi huske at dette er ute på Ringerike, rettere sagt bygda Røyse i Hole kommune. Litt utenfor allfarvei. Men sakte, men sikkert dukket turister opp. Og med det en mengde historier og humor, flere vil dukke opp senere i boka. Og her fikk hun brukt arbeidslysten. Alt sengetøy skal vaskes – og strykes – hver eneste dag, turistene skal ha frokost, inkludert kokte egg, selvsagt, og ti typer pålegg, rommene skal vaskes hver dag, og turistene skal jo snakkes med og ha det hyggelig. Det dukket opp ungdom på motorsykler, tyskere med biltilhengere fulle av pølser og pils, italienere og franskmenn, amerikanere, svarte og hvite. Inn i huset med dem. Snart flyttet muttern, og dermed måtte fattern pent følge etter, ut av eget soverom. For det var jo et fint rom å leie ut! Og ettersom både stabburet og bryggerhuset sto tomt, hvorfor ikke sette disse i stand og leie dem ut? På denne tiden dukket det opp mange polakker på bygda, som hjelpere til bønder og salatprodusenter. Da var jo stabbur og bryggerhus perfekt! Plutselig var gården full av liv igjen. Jeg gjorde meg vel noen tanker, men ettersom de begge var så glad i mennesker, ja, hvorfor ikke? Men jammen var det jobbing. Det kunne være helt opp til ti overnattingsgjester. Bare strykingen av sengetøy var et solid stykke arbeid. Da hun rundet 40 sengesett,

ble det tøft å stryke alt for hånd. Så ble det investert i strykemaskin! En rulle. Snart hadde hun 70 sengesett, nå kunne turistene bare strømme på! Litt butikk ble det jo også, selv om det neppe var drivkraften. Men jammen synes hun det er moro å ta imot noen hundrelapper, legge dem pent i en haug inne i safen, for så å reise til banken et par ganger i uka og sette dem inn. Kanskje var det ekstra artig for henne endelig å ha sin «egen» økonomi, for på en gård var det jo stort sett mannen som håndterte butikken.

ekte kOmmunikasjOnMange av turistene var engelskspråklige og kunne ikke noe norsk. Problem? Nei da, ikke for den som er god til å kommunisere. Så snart turistene ankom gården, var muttern ute for å ønske velkommen. Og de ville vel inn på en kopp kaffe og et kakestykke før de fikk rommene sine? Inn bar det. «Veldig hyggelige folk», pleide muttern å si. Men så husker vi altså at verken muttern eller fattern snakket engelsk. Ikke et kløyva ord, ikke engang yes eller no, nothing. «Hva skal jeg med engelsk, da?» pleide muttern å si, «dette går så bra så.» Og hvis hun trengte å presisere noe for en engelskmann eller tysker, ja, da snakket hun bare ekstra tydelig – på norsk! Og det er mye god kommunikasjon i kaffe og kaker!


27

Am

und Fjeldstad - Sun

t bon

dev

ett på jo

bben

Og hvis hun trengte å presisere noe for en engelskmann eller tysker, ja, da snakket hun bare ekstra tydelig – på norsk!


28

livsOptimisme Muttern er en oppmerksom tilhører, og da har jo mange noe å fortelle. Nysgjerrighet er nok en viktig drivkraft. Kanskje kunne hun ha vært den perfekte psykolog, ettersom hun også har en annen egenskap som ville ha kommet godt med: Hun tar ikke andres problemer inn over seg. Masse sympati og sterke følelser for de som ikke har det godt, men å la andres problemer påvirke seg negativt? Å nei. Det biter kort og godt ikke på henne.

For én sak er å bygge arbeids- og livsglede, opp, noe annet er å holde den der. Og det er her denne helt usedvanlige evnen kommer godt med. Negative vibrasjoner går ikke inn på henne. Dårlige nyheter i avisen og på Dagsrevyen preller av. Når andre klager og syter over ett eller annet, tar hun det på samme måten. Hun nekter kort og godt å ta det inn over seg. Hun lytter og viser forståelse til de som trenger det, men lar seg ikke rive med. Mange har det med å bruke mye samtaletid tid på problemer og sykdommer, men der melder hun seg ikke på. «Snakker man for mye om sjukdom, da blir man bare sjuk», sier muttern.

«en gutt til? klart Det!»Omtanke for de små er også noe muttern skårer usedvanlig høyt på. Alle barn skal ha det bra. Mat, varme og trøst, det er noe alle barn trenger og dermed

får. En gang dukket det opp et brev. Det var en enslig mor i Oslo, som hadde hørt om gården og muttern, og lurte pent på om ikke sønnen hennes, han var vel en fem–seks år den gangen, kunne få komme på besøk. Kanskje en weekend en gang iblant? Muttern hadde knapt lest ferdig brevet før avgjørelsen var tatt. Helgen etter var gutten på plass. Det passet jo midt i blinken, for han var jo på alder med de barnebarna som bodde nærmest uansett. Gutten tilbrakte helger, jule- og sommerferier på gården i de neste ti–tolv årene, og ble nesten som en sønn i huset. Barnebarna er også alltid velkomne. Det er til henne de kommer før de drar hjem etter skoletid. Da vanker det alltid god mat, forståelse og gode samtaler.

verDens helDigste persOn!Om spørsmålet er hvem som er verdens heldigste person, hvor mange av oss ville tenkt på oss selv? Men muttern mener det er henne! Jeg snakket med henne for en uke siden, det hadde ikke vært turister på gården de siste tre dagene. «Noe så kjedelig.» «Men vet du», sa hun til meg, «i går kveld kom det fire turister, FIRE TURISTER!» Og ikke bare det, de var amerikanere, alle sammen. Hun la til: «Jeg er da verdens heldigste person.» Dette er evnen til å se gleden i de små ting, vil nok mange si, og det er nok noe i det. Men det som kan virke som småting, er nok ikke smått for henne. Og det er ekte, ikke noe tilgjort.

Ikke noe å si på humøret, heller ikke i 1954.


Documents

Sunt bondevett på jobben