Bjørnstjerne Bjørnson (1832−1910)

Synnøve Solbakken (utdrag)I bondefortellingen Synnøve Solbakken er det Torbjørn Granlien som er hovedperson. Han prøver å overvinne den sosiale og åndelige avstanden mellom Synnøve og ham selv. Motivet er kjærlighet. Mens Synnøve kommer fra en frittliggende solfylt gård, holder Torbjørns familie til nedi dalen. Synnøves foreldre er haugianere og kalles "lesere". Religionen har mindre plass i Torbjørns familie.

Vi følger de to gjennom oppveksten. De går på skole sammen og treffes jevnlig i bygdas midtpunkt, kirken. Men det er først etter konfirmasjonen at kjærligheten våkner. Snart går det rykter i bygda om kjærlighetsforholdet mellom dem. Torbjørn mottar stadig hån fra jevnaldrende over det som for andre synes å være uoppnåelig. Dette tirrer Torbjørns hissige temperament. Men samtidig vet han at selvkontroll og beherskelse er veien å gå for å få Synnøve. Det er dette som settes på prøve i bryllupet til Knut Nordhaug. Knut kommer fra en stor gård og har fått henne han ville ha. Han bruker sin posisjon overfor Torbjørn, og det ender med slåsskamp mellom de to. Knut stikker til slutt Torbjørn ned med kniv, og Torbjørn fraktes hjem til foreldrene hardt skadet.

"Varlig, varlig, Sæmund!" hørte han, og våknet som av en slummer ved at han ble båret, og da han så seg om, var han kommet inn i stuen på Granlien; en stor ild brente på gruen, moren stod ved siden av ham og gråt; faren tok just opp under ham – han ville bære ham inn i et sidekammer. Da slapp faren ham sakte ned igjen; "Det er ennå liv i ham!" sa han med dirrende stemme og vendte seg mot moren. Denne utbrøt: "Vårherre hjelpe meg, han ser opp! Torbjørn, Torbjørn! velsignede gutt, hva har de gjort med deg?" og hun lutet seg ned over ham og strøk hans kinn, men hennes tårer falt varme på hans ansikt. Sæmund var oppi øyet med det ene erme, flyttet så moren blidt til side: "La meg, likså godt ta ham straks," sa han. Og han tok vel opp under hans skuldrer med den ene hånd, litt nedenfor ryggen med den andre –: "Hold på hodet, du mor, om han ikke skulle ha kraft til å bære det." Hun gikk foran og holdt på hodet, Sæmund søkte å komme i skritt med henne, og snart lå Torbjørn på sengen i det andre kammerset. Etter at de nå hadde bredd over ham og lagt ham vel til rette, spurte Sæmund om gutten var kommet av gårde. "Der ser du ham! sa moren og pekte ut. Sæmund åpnet vinduet og ropte ut: "Er du fremme om en time, skal du få din årslønn to ganger; – det er det samme om du sprenger hesten."

Han gikk atter bort til sengen, Torbjørn så på ham med store klare øyne, faren måtte se på dem, og da begynte hans å fuktes. "Jeg visste det ville ende slik," sa han sakte, vendte seg og gikk ut. Moren satt på en krakk inne ved sønnens føtter og gråt, men hun talte ikke. Torbjørn ville tale, men han følte det falt seg tungt, derfor tidde han. Men han så på moren uavbrutt, og moren hadde aldri sett slik glans i hans øyne, heller aldri hadde de vært så fagre, hvilket syntes henne et slemt forbud. "Gud Herren kan hjelpe deg!" brast det endelig ut; "Jeg vet at Sæmund velter over ende den dag du går vekk." Torbjørn så på henne med ubevegelig øye og ansikt. Blikket fòr like igjennom henne, og hun begynte å be sitt Fadervår for ham; for hun tenkte han bare hadde litt igjen. Mens hun

da satt der, rant det henne i sinn hvor kjær han fremfor noen hadde vært dem alle, og nå var ingen av søsknene hans hjemme. Fikk hun da bud opp til seteren etter Ingrid og en yngre bror, kom så igjen og satte seg der som før. Han så ennå på henne, og blikket var henne en salmesang; det førte hennes tanker mildelig inn i de bedre ting, og gamle Ingebjørg ble andaktsfull, tok Bibelen frem og sa: "Nå vil jeg lese høyt for deg, så du kan ha det godt." Da hun ingen briller hadde ved hånden, slo hun opp et sted som hun omtrent kunne utenat fra hun var pike, og det var av Johannes' evangelium. Hun var ikke viss på at han hørte henne; for han var ubevegelig som før, stirret bare på henne, men hun leste dog – om ikke for ham, så for seg selv.

Ingrid kom snart hjem for å bytte med henne; men da sov Torbjørn, Ingrid gråt uten ende; hun hadde begynt med det før hun gikk fra seteren; for hun tenkte på Synnøve, som intet fikk vite. Nå kom doktoren og undersøkte ham. Han hadde fått et knivstikk i siden, var også ellers blitt slått, men doktoren sa intet, og det var ingen som spurte ham. Sæmund fulgte ham inn i sykestuen, stod der og så uavbrutt på doktorens ansikt, gikk da han gikk, hjalp ham opp i karjolen og tok til huen da doktoren sa at han kom igjen dagen etter. Så vendte han seg mot konen, som hadde fulgt med: "Når denne mann ikke taler, er det farlig." Hans munn bevret, han slo den ene fot omkring den andre, og gikk bortover marken. Ingen visste hvor han ble av; for han kom ikke hjem den kvelden, heller ikke om natten, men først den neste morgen, og da syntes han så mørk at ingen torde spørre ham om noe. Selv sa han: "Nå?" – "Han har sovet," svarte Ingrid: "men han er så maktesløs at han ikke kan løfte en hånd." Faren ville inn for å se til ham, men vendte da han kom til døren.

Doktoren var der, likesom dagen etter og flere dager i følge; Torbjørn kunne tale, men fikk ikke lov til å røre seg. Ingrid satt som oftest hos ham, også moren og hans mindre bror; men han spurte dem ikke om noe, og de ikke ham. Faren var aldri inne. Dette så de at den syke la merke til; hver gang døren gikk opp, ble han oppmerksom, og de trodde det måtte være fordi han ventet faren. Til sist spurte Ingrid ham, om han ikke gjerne ville se flere av dem. "Å, de vil vel ikke se meg," svarte han. Dette ble sagt Sæmund, som ingenting svarte straks; men den dag var han borte da doktoren kom. Så snart doktoren kom et stykke på landeveien, traff han Sæmund, som satt på veikanten og ventet ham. Etter å ha hilst på ham spurte Sæmund om sin sønn. "Han er ille medfaren," var det korte svar. "Står han seg?" spurte Sæmund, og rettet på hestens sadelgjord. – "Takk, den sitter nokså godt," sa doktoren. – "Den var ikke stram nok," svarte Sæmund. Det oppstod nå en liten stillhet; hvori doktoren så på ham; men Sæmund arbeidet ivrig med greiene, og så ikke opp. "Du spurte om han stod seg; jeg tror nok det," sa doktoren langsomt. Sæmund så raskt opp. "Er det til liv?" spurte han. "Det har det vært i flere dager," svarte doktoren. Da piplet det noen tårer frem i øynene på Sæmund; han søkte å ta dem vekk, men de kom igjen. "Det er også en skam, slik jeg holder av den gutten," hikket han; "men ser du, doktor: stautere kar har der ikke vært i prestgjeldet!" – Doktoren ble rørt: "Hvorfor har du ikke før villet vite noe?" – "Jeg har ikke vært god for å høre det," svarte Sæmund, og hadde ennå et strev med gråten, som han ikke kunne true ned; "og så var det disse kvinnfolk," fortsatte han, "de så hver gang etter om jeg spurte, og da kunne jeg det ikke." Doktoren gav ham tid til å komme seg, og da så Sæmund fast på ham. "Får han helsen sin igjen?" spurte han plutselig. – "På en vis; ellers kan slikt ennå ikke sies med sikkerhet." Da ble Sæmund rolig og ettertenksom. "På en vis," mumlet han. Han stod og så ned, doktoren ville ikke forstyrre ham, fordi der var noe ved den mann som forbød det. Plutselig løftet Sæmund hodet i været: "Takk for underretningen," sa han, rakte hånden frem, og gikk tilbake.

På samme tid satt Ingrid hos den syke. "Er du god til å høre på, skal jeg fortelle deg noe om far," sa hun, "Fortell," sa han. "Jo, den første kvelden doktoren hadde vært her, kom far vekk, og ingen visste hvor han var. Men da hadde han vært over i bryllupsgården, og der var alt folk blitt ille ved, da han kom. Han hadde satt seg ned blant dem og drukket, og brudgommen har fortalt at han

trodde han kom halvt på en kant. Da først begynte han å spørre etter slagsmålet og fikk nøyaktig beskjed om hvorledes det var gått til. Knut kom til; far ville han skulle fortelle, og gikk ut på gården til stedet hvor dere hadde drages. Alt folk fulgte. Knut fortalte da om hvorledes du hadde fart med ham, etter at du hadde lamslått hans hånd; men da Knut ikke ville fortelle mer, reiste far seg og spurte om det var således det siden gikk til – og i det samme tok han Knut over bringen, lettet ham og la ham ned på den stenhellen som ennå bar blod etter deg. Han holdt ham ned med sin venstre hånd, og trakk sin kniv opp med den høyre; Knut skiftet farge, og alle gjester tidde. Da var det folk som så far gråte, men han gjorde ikke Knut noe. Knut selv rørte seg ikke. Far reiste så Knut opp igjen, men la ham en stund etter atter ned. "Det er tungt å slippe deg," sa han, og stod og stirret på ham mens han holdt ham.

To gamle koner gikk forbi, og av dem sa den ene: "Husk nå vel på barnene dine, du Sæmund Granlien!" De forteller at far straks slapp Knut, og at han en stund etter var borte av gården; men Knut drog seg husimellom vekk fra bryllupet og kom ikke dit mer."

Neppe var Ingrid ferdig med denne fortelling, før døren åpnedes, en så inn, og det var faren. Hun gikk straks ut, og Sæmund kom inn. Hva de to talte om, fikk ingen vite; moren, som stod oppetter døren for å lye, trodde dog en gang å ha fanget at de talte om hvorvidt han kunne få helsen sin igjen eller ei. Men hun var ikke viss på det, ville heller ikke gå inn, så lenge Sæmund var der. Da Sæmund kom ut, var han meget blid og litt rød i øynene. "Vi beholder ham nok," sa han i forbigående til Ingebjørg; "men Vårherre vet om han mer får helsen sin igjen." Ingebjørg begynte å gråte og fulgte mannen ut; på stabburstrappen satte de seg ned ved siden av hverandre, og mangt ble nå talt mellom de to.

Men da Ingrid sakte kom inn igjen til Torbjørn, lå han med en liten seddel i den ene hånd, og sa rolig og langsomt: "Den får du levere Synnøve, neste gang du treffer henne." Da Ingrid hadde lest hva det stod på den, vendte hun seg om og gråt; for på seddelen stod det:

"Til

velagtede pike Synnøve Guttormsdatter Solbakken!

Når du har lest disse linjer, får det være forbi mellom oss to. For jeg er ikke den som du skal ha. Vårherre være med oss begge to.

Torbjørn Sæmundsen Granlien."

(Fra Synnøve Solbakken, 1857)