MASARYKOVA UNIVERZITA

Filozofická fakulta

Ústav germanistiky, nordistiky a nederlandistiky

BAKALÁRSKA DIPLOMOVÁ PRÁCA

2015 Martin Jakubek

MASARYKOVA UNIVERZITA

Filozofická fakulta

Ústav germanistiky, nordistiky a nederlandistiky

Nórsky jazyk a literatúra

Martin Jakubek

SAMNORSK: EN TAPT SAK I NORSK

SPRÅKPOLITIKK?

Bakalárska diplomová práca

Vedúci práce: Olaf Anders Husby

Brno 2015

Prehlasujem, že som bakalársku prácu vypracoval samostatne s využitím

uvedených prameňov a literatúry.

Tlačená verzia sa zhoduje s elektronickou verziou uloženou v archíve IS MU.

…………………………………………………

Martin Jakubek

Jeg ønsker å utrykke stor takknemlighet til min veileder Olaf Husby. Han har motivert

meg gjennom hele semesteret på NTNU og bidratt til oppgaven med råd og

tilbakemeldinger.

Innhold

1 Innledning ....................................................................................................................... 6

2 Historisk oversikt ............................................................................................................ 8

2.1 Språksituasjon i Norge før 1814 ................................................................................................ 8

2.2 Begynnelsen av språkstriden: 1814 – 1884 ............................................................................... 9

2.2.1 Riksmål ............................................................................................................................ 10

2.2.2 Landsmål ......................................................................................................................... 11

2.3 Politisk dimensjon ...................................................................................................................... 13

3 Samnorsk som et mål .................................................................................................... 16

3.1 Veien til samnorsk: 1905 – 1937 .............................................................................................. 16

3.2 Språkstriden når høydepunktet 1938 – 1959 .......................................................................... 20

3.3 Forsoning etter 1960 .................................................................................................................. 23

4 Undergangen og konsekvenser ..................................................................................... 26

5 Konklusjon ..................................................................................................................... 29

6 Resymé .......................................................................................................................... 31

Bibliografi ........................................................................................................................... 33

6

1 Innledning

Norge har en lang historie, og på grunn av forskjellige omstendigheter som vi ikke skal

analysere her, har landet vært styrt av andre land i mange år. Disse forholdene har hatt innvirkning

på språkpolitikk og språkplanlegging i Norge og også kultur, politikk og dagligliv. Etter at

personalunionen ble oppløst var nordmenn i en ny og ukjent posisjon. Et sentralt spørsmål som

stod foran dem var: Hvilket skriftspråk skal brukes? Norsk språk var blitt erstattet av dansk under

det danske herredømme. I midten av det nittende århundre dukket opp en ny løsning – landsmål.

Dette språket var bygget på grunnlag av norske dialekter og stod i motsetning til riksmål som var

basert på den danske skrifttradisjonen. Fra da av ble språk også en politisk sak. Fra 1884 og videre

til det tyvende århundre var språkproblematikk en vanlig del av norsk samfunn.

Etter unionsoppløsningen i 1905 ble språkpolitikk gitt mer prioritet og, fremfor alt, på en

mer systematisk måte. Resultatet av dette ble flere rettskrivningsreformer som hadde som sitt mål

å fastsette regler for begge målformer. Vi skal ikke analysere disse reformene på grunn av begrenset

rom og kompleksitet, selv om de er en viktig del av språkstriden. Samtidig ble det lansert ideer om

å føre dem nærmere for at formene kunne smelte sammen og danne ett helstøpt språk. Dette

språket kaller vi for samnorsk. I 1929 endret språkformene navn: riksmål ble til bokmål og landsmål

ble til nynorsk som vi kjenner dem i dag. På 50-tallet kulminerte språkstriden og Norsk språknemd,

et organ som skulle gi myndigheter og allmennheten råd og rettledning i språkspørsmål på

vitenskapelig grunnlag, ble opprettet.

Fra følgende tiåret ble samnorskpolitikken gradvis forlatt, selv om det ikke ble offisielt

formulert. Dette ble senere bekreftet gjennom rettskrivningsreformen i 1981, og i 2002 avsluttet

myndighetene fullstendig arbeidet om samnorsk. På relativt kort tid hadde opplevd Norge en

ganske livlig kamp om språket og det er fortsett et ømtålig og aktuelt problem.

Denne bacheloroppgave har samnorskpolitikken som hovedtema og prøver og se på den

fra forskjellige perspektiver. Først vil vi skissere historiske årsaker til utvikling av norsk språk og

dens spesifikke stillingen - to varianter av et språk. Det er viktig å henvise til den politiske

situasjonen i den tiden og se på hvordan politikk påvirket språket og omvendt.

I hoveddelen av avhandlingen beskriver vi hvordan og hvorfra samnorskideen dukket opp,

hvordan den ble gjennomført i praksis og hvordan den mislyktes. Vi skal prøve å tilby flere syn på

resultatet av samnorskpolitikken og besvare spørsmålet fra tittelen av bacheloroppgaven. Det er

7

vel mulig at noen ser på situasjonen med to former av et språk som et tap for samnorskideen, men

vi konkluderer med at under de vanskelige og uvanlige omstendigheter som karakteriserer

språkutvikling i Norge ble samnorsk bare en episode på veien til et moderne og mer tolerant

samfunn, i det minste når det gjelder dialekter.

8

2 Historisk oversikt

Den norske språksituasjon har røtter som går lang tilbake, så det er uunngåelig å nevne i

det minste noen viktige orienteringspunkter i norsk språkutvikling. Den ble påvirket av dansk

herredømme som varte flere århundrer og som etterlot spor i det norske språklandskapet.

2.1 Språksituasjon i Norge før 1814

I 1380 gikk Norge inn i Personalunionen med Danmark og den ble, sytten år senere, utvidet

til det som vi i dag kjenner som Kalmarunionen. Den ble oppløst i 1521 (egentlig stoppet den i

1450, men i 1521 ble det formelt vedtatt og Norge ble forent med Danmark. Dette forbundet var

ikke balansert siden Danmark var den dominerende delen av unionen.

Dansk overlegenhet nådde høydepunktet i 1536 da kong Christian III framla den såkalte

Norgesparagrafen hvor han kunngjorde at det norske kongeriket skulle innlemmes under den danske

kronen og ha den samme stillingen som danske landsdelene. Norge ble således et lydrike under

Danmark (Hroch, et al., 2005 s. 81). Året etter kom reformasjonen til Norge. Den katolske kirke

ble erstattet med lutherdom i den dansk-norske unionen og den norske kirken ble direkte

underordnet København. Reformasjonen bragte vanligvis med seg oversettelser av bibelen og det

var ikke annerledes i unionen. Men det var bare dansk som den ble oversatt til (Bibeloversettelse

til dansk i 1524, til riksmål i 1904 (Kvalbein, et al., 2012)). Alt religiøs litteratur måtte importeres

fra Danmark og var dermed skrevet på dansk. Bokspredning ble lettere på grunn av

boktrykkerkunstens oppfinnelse, men de som ønsket å studere videre måtte fortsette med studiene

sine på dansk, fordi Københavns universitet var inntil 1811 den eneste universitetet i Danmark-

Norge.

Skrevet norsk språk sluttet å eksitere, det ble erstattet med dansk i administrasjon, handel,

undervisning, kirke og etter hvert i alle sfærer av livet. Derfra oppstod dannet dagligtale, det vil si

språkvarianten påvirket av dansk på en slik måte at de velutdannede brukte dansk morfologi og

ordforråd i større grad, mens de bevarte norsk fonologi og syntaks. Denne språkvarianten ble også

undervist i skoler og offentlige ansatte brukte det i kontakt på kontornivå.

I 1814 ble unionen oppløst og herredømmet som hadde vart flere hundre år kom til en

ende. Selv om Norge straks etter gikk inn i en annen union, denne gangen med Sverige, var

9

situasjonen bedre fordi relasjonen mellom kongerikene ble løsere. Begge statene hadde en felles

konge og utenriksdepartement. En av de vilkårene var at norsk (selv om språket var fordansket),

skulle bli hovedspråket i den nye unionen. Til tross for det var nordmenn bekymret for at svensk

språk kunne ha negativ innflytelse på norsk. Denne angsten vedvarte til i 1940-årene (Vinje, 1978

s. 76). Etter 1814 vokste norsk nasjonale selvbevissthet, og med det økte også behovet for et

nasjonalt språk med egen ortografi.

2.2 Begynnelsen av språkstriden: 1814 – 1884

Etter dannelsen av den svensk-norske unionen var det fortsatt dansk som var skriftspråk i

den norske delen av kongeriket, men Norge var ikke lenger tvunget til å bruke dansk. De første

anstrengelsene for å modifisere, men ikke fornorske dansk, kom opp i 1816 i sammenheng med

utgivelsen av Saga, det første tidsskriftet i det frie Norge. Formålet til magasinet var, som Skard

skriver, «å gjøre fellesspråket rikere både for dansker og nordmenn ved å avløse tyske ord med

nordiske som fantes i norrøne mål og enda levde i bondemålet. De særnorske ordene som her ble

brukt, skulle ikke foreløpig komme til å møte motstand» (1980 s. 9).

Rundt året 1830 kom det ønsker om at Norge skulle få sitt eget språk, siden landet var en

selvstendig nasjon. De som støttet ideen delte seg i tre grupper siden de hadde forskjellige meninger

om hva som skulle være navnet på det skriftlige norske språket som skulle erstatte dansk. Noen

var konservative og ville bevare den danske kulturelle forbindelsen, andre trodde at de var bedre å

fornorske det danske skriftspråket og den tredje gruppe mente at de var best å lage et helt nytt

språk. Det fantes ikke mange som støttet den første gruppen. De så det sånn at Norge var for svakt

og tilbakeliggende til å kunne kultivere sitt eget språk og kultur uten hjelp fra Danmarks side. Etter

deres mening var det nødvendig at Norge mottok danske idealer for å kunne knytte an til europeisk

kultur. Bland de personene som støttet andre gruppen tilhører for eksempel Henrik Wergeland

(1808 – 1845), Knud Knudsen (1812 – 1895), Peter Christen Asbjørnsen (1812 – 1885) og Jørgen

Moe (1813 – 1882). Den viktigste representanten av den siste gruppen var Ivar Aasen (1813 – 1896)

som er faren til landsmål, i dag kjent som nynorsk.

Siden forskjellen mellom skriftspråket og talespråket ofte var stor, ble språkproblematikken

stadig mer aktuell ettersom flere nordmenn ble lese- og skrivekyndige fra innføringen av

obligatorisk skolegang i 1827. Til tross for det ble denne problematikken ikke betraktet som viktig

av massene, det var først og fremst akademikere som diskuterte spørsmålet. I 1840-årene økte

10

interessen for språk på grunn av såkalt nasjonal romantisme hvor språk og nasjonalidentitet var de

viktigste trekkene.

På grunn av kulturelle, sosiale og nasjonale årsaker ble det klart at den løsningen på

språkproblematikken som de konservative forfektet, det vil si å bevare dansk som skriftspråk, ikke

var mulig. Som vi kan lese i Moderní skandinávské literatury (Humpál, et al., 2006 s. 37), var det kun

to løsninger: enten å kodifisere den varianten som ble snakket i byer, dvs. dansk-norsk eller danne

et ny språk basert på landets dialekter.

Knud Knudsen var en av de første som prøvde å fornorske dansk språk og denne

anstrengelsen skyldes fra hans interesse i morsmålsundervisning. Ifølge Vikør (1968 s. 11) la han

merke til de vanskelighetene som oppstår på grunn av avstanden mellom skrift og tale: «Det

spørsmålet som naturlig reiste seg av denne tanken, var: Vilket talemål skulle skrifta avspeile?

Knudsens svar var: «Den almindeligste Udtale af Ordene i de Dannedes Mund».»

Han foreslo en mengde norske erstatninger for ordene med tysk og romansk opphav.

Mange av dem var dødføde, men noe er i bruk (selv om limitert) som for eksempel bakstrev for

reaksjon, ordskifte for debatt og hundreår for sekel (Vikør, 1968 s. 12). Det var egentlig Knudsens

verk sette grunnlaget for riksmål.

2.2.1 Riksmål

Riksmålets opprinnelse er knyttet til navnet Knud Knudsen. Han er «riksmålets far», fordi

han siden 1830-årene hadde arbeidet med å finne en ny form av norsk som kunne erstatte dansken.

Hans arbeid begynte ikke som reaksjon på Ivar Aasens aktiviteter – Knudsen hadde startet et par

måneder før Aasen. Knudsen var ganske pragmatisk og ville fornorske dansk språk brukt i Norge

i henhold til det ortofone prinsippet, det vil si at hver bokstav burde gi bare en språklyd, og

omvendt, at hver språklyd skulle gis bare en bokstav (Lundeby, 1995):

Han drøfter her norskheten i talemålet, og mener det er fare for at den dannede tale vil

legge seg nærmere opp til det danske skriftspråket hvis dette ikke blir reformert i norsk

retning. Han peker på punkter der norsk tale skilte seg fra den danske som skriftspråket

avspeilte, f.eks. de stemte danske konsonantene b, d, g mot de norske ustemte p, t, k. Han

mente at både dansker og nordmenn kunne lese sin egen uttale ut av skriftbildet, men var

redd for at nordmennene i det lange løp ville bli påvirket av skriften og legge seg til en

unaturlig skriftuttale.

11

Knudsen valgte dannet dagligtale som «ideal» uttale for det fornorsket språket, det vil si

uttalen hos offentlige ansatte og høyere samfunnsklasser. Grunnen var at en slik uttale ikke var

knyttet til et bestemt sted og at den var kjent over hele Norge. Han kalte dette språket modersmål

fordi det var morsmål av mange nordmenn, og ikke dansk lenger. I 1892 ble organisasjonen Norsk

Rettskrivningssamlag dannet. Den hadde som mål å fortsette med det som Knud Knudsen hadde

startet. Men på grunn av strid mellom medlemmene og ledelsen ble dens varighet relativt kort.

Språket hadde ikke et offisielt navn. I 1899 foreslo Bjørnstjerne Bjørnson et nøytralt navn

som var inspirert av den danske termen rigsmål eller rigsdansk. Det ble etterpå godtatt som offisielt

navn i 1907 da en ny rettskrivningsreform ble presentert. I den ble de fleste forslagene til Knudsen

gyldig og så kom ortofonisk prinsipp inni norsk. En del av forslagene ble innført bare i 1917.

Resepsjon av den nye rettskrivning var forskjellig – noen aksepterte den uten større

problemer, men noen innvendte at språket ikke var «norsk» nok, at det beholdt for mye dansk.

Blant disse tilhørte først og fremst nasjonalister. Andre var glad for det var mulig å finne en type

kompromiss mellom de to språkene. I tillegg var det også praktiske innvendinger siden det danske

forlaget Gyldendal ikke var særlig begeistret over de nye norske trekkene. Det kan også være en

grunn til hvorfor stadig flere forfattere gikk over til riksmål.

2.2.2 Landsmål

I opposisjonen til tilhengerne av fornorsket dansk, riksmål, stod de som ville skape et nytt

språk basert på norske dialekter uten fremmede elementer. Den første personen til å formulere

denne tanken var Jonas Anton Hielm i 1832 (Vinje, 1978 s. 90): «Hielm var den første som på trykk

krevde at Norge måtte få sitt særskilte skriftspråk igjen, utskilt fra dansk.» Han ønsket seg et norsk

språk som ville være «grunnlagt på bymålene, og en samlet grammatikalsk og leksikalsk oversikt

over hva som er norsk talemål» (Skard, 1980 s. 19). Skjønt hans ide ikke var gjennomført, hadde

han etterfølgere som fortsatt med den. Peter Andreas Munch foreslo å bygge det nye språket på

grunnlag av én dialekt og en reformert versjon av norrønt. Imidlertid begynte han ikke å arbeide

med det, han kun konstruerte en teoretisk skisse som aldri ble realisert.

Den andre som hadde det samme målet som Munch var Ivar Aasen. Hans innstilling var

forskjellig siden han ønsket å skape et nytt norsk skriftspråk på grunnlag av forskjellige dialekter

sammen med norrønt. Han betyr det samme for nynorsk som Knud Knudsen for bokmål, nynorsk

er et resultat av hans systematiske arbeid.

12

Aasen var en av dem som diskuterte et nytt skriftspråk i 30- og 40-årene. Hans mening var

at det skulle skapes ved at en tok hensyn til alle norske dialekter og norrønt. Og det var det som

han gjorde: Aasen reiste rundt over hele Norge mellom 1842 og 1846, først og fremst gjennom

Vestlandet og forsket på dialektene og jobbet systematisk med deres beskrivelse. Han

sammenliknet deres karakteristiske trekk, ordforråd og grammatikk. I følgende årene utgav han en

komparativ grammatikk Det norske Folkesprogs Grammatik (1848), og Ordbog over det norske Folkesprog

(1850). Han fortsatt med forskning og tre år senere viste resultatet seg i form av Prøver af Landsmaalet

i Norge. Denne boken inneholdte tekster skrevet på forskjellige dialekter sammen med

eksempelutdrag på det nye språket. I 1864 ble Norsk grammatik utgitt og i 1873 den omfattende

Norsk Ordbog. Slik dannet han en norm for språket og gav det navnet landsmål. For å bevise at

landsmål var et selvstendig og fullverdig språk, skrev han et skuespill.

Landsmål kom i bruk allerede i 1850-årene. Det ble tatt i bruk på skoler, prester prekte på

landsmål og noen representanter på Stortinget la frem bidrag på det. Fjelberg kommune i

Hordaland var den første å velge landsmål som sitt offisielt språk i 1885. Bruken spredte seg til

andre deler av landet, men bare på landet, ikke i byer, og det gjaldt bygder på Vestlandet, deler av

Trøndelag og Sør-Norge. På figur 1 kan vi se de områdene som bruker nynorsk i dag.

I 1885 ble landsmål offisielt jamstilt med riksmål og reaksjoner på det var forskjellige. Ivar

Aasen ble ofte kritisert for at landsmålet hadde et svært arkaisk preg, det vil si at det liknet mer på

norrønt enn norske dialekter. I tillegg hadde landsmål ikke noen faste regler før 1901 da ble utgitt

en rettskrivningsreform for landsmål, og det skapte problemer i undervisningen. Og en innvending

Figur nr. 1: Offisielle målformer i norske kommuner i 2007, kilde: http://en.wikipedia.org/wiki/File:Norwegianmalforms.png

13

til – Aasen ignorerte språket som brukte byborgene, men det var forståelig, siden landsmål aldri

var forutsatt å være en «byspråk». På grunn av disse problemene ble det vanskelig for landsmål å

etablere seg. Mot slutten av 1800-tallet var dens suksess mer politisk enn praktisk.

2.3 Politisk dimensjon

Tradisjonelt ble landsmål sett på som bondespråk og riksmål som språket til de

velutdannede og bymenn. Et viktig element var det såkalte jamstillingsvedtaket (også kjent som

sidestillingsvedtaket, likestillingsvedtaket) som ble vedtatt i 1885 (Aasen, 2009): «[D]et norske

Folkesprog som Skole- og officielt Sprog sidestilles med vort almindelige Skrift- og Bogsprog.» Syv

år senere ble landsmål tillatt som et likeverdig undervisningsspråk i grunnskolen og det var skolene

selv som bestemte over hvilket språk skulle brukes (Grepstad, 2014):

Skolestyret bestemmer, om Skolens Læse- og Lærebøger skal være affattede paa Landsmaal

eller i det almindelige Bogmaal, og i hvilket av disse Maal Elevernes skriftlige Arbeider i

Almindelighed skal affattes. Dog skal Eleverne lære at læse begge Maal. Inden Skolestyret

fatter sin Beslutning, skal Overtilsynets og derefter Kredsens Erklæring være indhentet. Er

denne sidste afgivet med to Trediedele af de mødende Stemmer, skal den af Skolestyret

tages tilfølge.

Det var viktig at formene i begge målvarianter var enhetlige og dermed ble håndbøker

distribuerte til skoler under navnet Norske retskrivnings-regler, men de gjald kun bokmål. Disse

håndbøkene ble utgitt til riksmålets rettskrivningsreform i 1907. Reglene var i noe aspekter mer

progressive enn hva folk forventet og det var grunnen til at noen reformer ble kansellert som

f. eks. liten bokstav på begynnelsen av substantiv som ble vedtatt mange år senere. Ifølge Jahr

(1989) var språksituasjon i skolevesenet enda mer komplisert fordi talemålet ikke var standardisert.

Derfor bestemte Departementet at normen for høytlesing i skolen skulle være dannet dagligtale.

Men det var ikke den beste løsningen: på mange punkter var det store forskjeller mellom

skriftspråket og dannet dagligtale som mange elever ikke kjente til. Dette førte til at det ble vedtatt

høytlesning med de norske harde konsonantene p, t, k selv om de ble skrevet på dansk måte b, d, g

(1887); senere kom skrivning av p, t, k i stedet av b, d, g (1894); eksamen i sidemål (som vanligvis

var landsmål) ble en obligatorisk del av studium på videregående skole (1902) og så videre.

Situasjon var også spent i teatrene og problemet var igjen språk. Det første teatret i Norge

var Christiania Theater grunnlagt i hovedstaden i 1827. Den var kun dansk – danske skuespill, danske

14

regissører, danske skuespillere og replikker på ren dansk. I 1850 åpnet det andre teatret, Det Norske

Theater i Bergen og det var fra begynnelsen rent norsk. I hovedstadens teater ble norske ord og

fraser ikke tolerert og måtte erstattes med danske uttrykk. Knud Knudsen var en de få som prøvde

å forandre sitasjonen. Han kom med forslag at skuespillerne skulle bruke dannet dagligtale og fra

1856 begynte teatret å gi arbeid til nordmenn. Denne «fornorskingsprosessen» sette opp farten da

Bjørnstjerne Bjørnson styrte teatret og i 1872 forlot det den siste danske skuespilleren scenen.

Samtidig begynte det å dukke opp flere foreninger og organisasjoner som satte seg som

målet å støtte, spre og beskytte riksmål eller landsmål. Eskeland (1956 s. 54) beskriver målreisingens

betydning og mening med disse ordene: «Heile målreisingi er fyrst og fremst eit framhald av den

nasjonale frigjeringi som byrja kring 1814; ho er både den vandaste og den viktigaste nasjonale

frigjerings-føreloga i dette landet.» En av de første organisasjonene var forlaget Det norske samlag

som fremdeles eksisterer og som orienterte seg mot bøker på landsmål. I det samme året, 1868, ble

Noregs mållag dannet, den eldste nynorskstøttende organisasjonen i Norge. Selv om de som støttet

landsmål ble stadig mer bevisste, var det ikke nok – de var ofte uorganiserte og de var ikke så mange

personer som var aktive. Det var først og fremst intellektuelle og entusiaster som prøvde å spre

landsmålet, ikke vanlige folk. Mot slutten av århundret ble det publisert noen tidsskrifter på

landsmål og i 1913 var det i alt 13 «fullnorske» blad i landet, ifølge Vinje (1978 s. 251). Som en

reaksjon på det økende antall landsmålsorganisasjoner begynte også riksmålsbrukere å aktivisere

seg, men det var noe år senere, på begynnelsen av 1900-tallet.

Språkkonflikten akselererte i 1860-årene. I Stortinget ytret kritiske røster seg mot

landsmålet. Det var fremfor alt konservative politikere som var imot det, men samtidig ble det

stadig mer bønder som støttet landsmål. Antallet landsmålstilhengere økte og med det økte også

deres makt. I tillegg forbedret livsstandarden til bønder seg, de hadde mer penger og dermed kunne

deres barn få god utdannelse ved universitetet. Embetsmenn, handelsmenn, politikere, borgerskap

og andre konservative ble redd for at landsmålet kunne spre seg til deres «område», dvs. til byene,

og slå rot blant konservative. Som motreaksjon fikk riksmålet enda flere tilhengere og det politiske

engasjementet ble livligere enn før. I den andre delen av 1800-tallet interesserte til og med vanlig

folk seg for språket og slik ble språkproblematikk til et politisk emne.

I 1870-årene ble samfunnet politisk polarisert – det dukket opp organisasjoner som senere

utviklet seg til politiske partier. Hroch m.fl. (2005 ss. 165 - 168) påpeker at under ledelsen av Johan

Sverdrup og Søren Jåbæk utviklet det seg en bondeopposisjon: en felles politisk plattform som

senere ble til partiet Venstre. Det var flere viktige personer og institusjoner som sluttet seg til denne

15

bevegelsen, blant annet Bjørnstjerne Bjørnson og aviser som Dagblader og Verdens Gang. Lederen

av motsatte ide var Fredrik Stang og bevegelsen som han ledet omdannet seg til partiet Høyre.

Likestilling av landsmålposisjon var på programmet til den radikale språkbevegelsen som

ble dannet i 1877. Den var inspirert av teorien om språk som uttrykk for den nasjonale ånd. Ifølge

denne teorien fantes det to kulturer i Norge: en dansk-norsk med riksmål som språk og en autentisk

norsk med landsmål. Disse to hadde delt landet i to hovedområder – by og land, representert av

borgerskap og bønder. På den tiden viste språkpolitikk seg også i stedsnavn, det skjedde noe som

vi kan kalle for «tilbake til røttene». Stedsnavn ble brukt i samsvar med dansk ortografi (Helleland,

2003): «I dansketiden hadde gårdsnavn og andre stedsnavn i stor grad fått en forvansket og

«unorsk» skrivemåte som ofte lå langt fra den nedarvete lokale uttalen.» Oluf Rygh var

grunnleggeren av norsk stedsnavnforskning. Hans verk, selv om uten fast fremgangsmåte eller

metode, fungerte som grunnlag for fornorskning av stedsnavnene senere.

16

3 Samnorsk som et mål

Det åpnet seg nye horisonter, men også utfordringer for Norge etter unionsoppløsningen

i 1905. Nordmenn måtte finne ut hvordan landet skulle styres. I tillegg utviklet språkspørsmålet

seg til et større samfunn-sosialt emne. Både riksmål og landsmål gjennomgikk flere

rettskrivningsreformer i løpet av det tyvende århundre. Det var ment som overgangsfaser til en

forent og helhetlig versjon av norsk – samnorsk. Alle tre målformer hadde mange tilhørere og

motstandere. Deres strid skapte uro i norske samfunnet og veien til kompromiss var ganske lang.

3.1 Veien til samnorsk: 1905 – 1937

Etter å ha blitt et selvstendig land måtte Norge trosse forskjellige utfordringer og en av dem

var den spesielle språksituasjonen. Det dreide seg ikke om diglossi i sanne betydning, men noe

ganske likt. De to målformene hadde en likestilt status på offisielt nivå, men i folks oppfatning var

riksmål en målform med høyere prestisje. Begge varianter måtte kjempe for å innynde seg i

samfunnet. I første to decennier av århundret stabiliserer seg landsmålets posisjon og i 1913 ble

Det Norske Teatret grunnlagt, der man presenterte skuespill på dialekter. I tillegg ble nynorskens

stilling i grunnskolen forsterket. Imidlertid endret et aspekt seg – det var et alminnelig samtykke i

det at det var upraktisk å ha to offisielle målformer. Det som de var uenige i, var hvilket målform

skulle brukes. Velger vi riksmål på bekostning av landsmål eller omvendt? Noregs mållag, som vi

henviste til i kapitlet 2.3, støttet landsmål, mens riksmål ble presset igjennom av Riksmålsforbundet.

Arne Garborg beskrev målkampens kjernen slik (Jahr, 1989 s. 32):

Og her staar vi ved maalkampens hemmelighed. Denne bitre, lange lidenskabelige strid,

som stadig paanyt blusser op, er naturligvis ikke en diskussion om grammatik; det er en

magtstrid. Det er den gamle kamp mellem „bonde“ og „embedsstand“ som i nye former

fortsætter sig. Derfor møder vi ogsaa igjen den gamle tone. – Det er en magtstrid. Ved at

holde sit sprogs herredømme oppe, vil den nationalitet som tabte politisk herske videre.

Språkpolitikken ble først styrt av Venstre som propagerte landsmål, men etterpå overtok

Arbeiderpartiet som foretrakk en tilnærmingspolitikk, dvs. bringe de to målformene nærmere ved

hjelp av graderte reformer. Resultatet skulle være en felles norsk – samnorsk.

17

Den første rettskrivningsreformen etter unionsoppløsningen kom i februar 1907 og

forberedelsene til den varte nesten et tiår og den gjaldt kun riksmål. Det var allerede den andre

reformen av riksmål og den gikk enda lenger enn den første. Språket ble mer talespråklik etter å ha

adoptert flere av Knudsens regler. Han var opptatt av skandinavisk samarbeid og tilnærming av

skrivemåten mellom dansk og svensk – noe egen norsk skriftmål fantes det ikke tidligere (Torp, et

al., 1991 s. 103). Råkmålets støttespillere ble skuffet og indignert, blant dem Bjørnstjerne Bjørnson

som mente at ved å vedta reformen kom til å rive av språkkontinuiteten med dansk. Og omvendt,

det var en gledelig nyhet for landsmåltilhengerne fordi riksmålet nærmet seg litt og, det som er

viktigste, det var et tegn på slutten av dansk språks herredømme. Men det var i året 1907 at det

mest brukte skriftspråket i Norge ikke lenger kunne bli kalt for dansk: riksmål ble deretter det

offisielle navnet.

Dessuten vant landsmål en annen kamp i 1907 – det ble bestemt at elevene skulle skrive to

samlet et massemøte omkring to tusen deltakere som var det største innendørsarrangementet til da

i Norge. Det var flere protester frem til 1912. Noe forlanget at det gjennomførte seg en

folkeavstemning, andre samlet underskrifter imot loven. Stortinget lot seg likevel ikke skremme og

fremlegget ble vedtatt.

Tanken om å samle de to språkene til ett ble sterkere i 1908 da departementet ville skissere

en plan for riksmål og landsmål. Disse to målformene skulle samordnes og, til slutt, få en felles

rettskrivning. Molkte Moe, som var den fremste talsmannen for denne ideen, skriver i Nationalitet

og kultur (1909) at «nationen [maa] vokse av sig, litt efter litt, ved at nærme sig det fælles maal mer

og mer fra begge sider» (Moe, 1909). For ham var språkproblematikken ikke kun et pedagogisk

problem, men også et samfunnsproblem og dette problemet hadde en løsning – samnorsk. Selv

om Moe var kanskje den viktigste personen i samnorskideen, det var antakeligvis Arne Garborg

som brukte terminen samnorsk for første gang allerede i 1870-årene (Lomheim, 2007 s. 296).

I 1913 satte Riksmålsforbundet ned en komite for å planlegge en fornorskning av riksmål,

men det var mer et beregnende tiltak enn en virkelig anstrengelse om tilnærmingspolitikk. Formålet

var å svekke landsmålets posisjon ved å godta diftonger og hunkjønn til riksmål. Disse to trekkene

blir ofte betraktet som «ekte norske» og komiteen håpte at med dem skulle landsmål miste sin

største fordel. Reformen burde åpne riksmål også for dem som lengtet etter typiske norske trekk.

Komiteens forslag ble til slutt forkastet av forbundet på grunn av at det ble oppfattet som urimelig

radikalt. Ideen ble imidlertid akseptert og brukt senere. Moltke Moe døde i 1913 og han ble

etterfulgt av Alf Torp. Han og medarbeidere hans skulle revidere både landsmål- og

riksmålortografien. I komiteen ble begge målformene representert av tre

18

mennesker. De fikk støtte av Stortinget og det kan betraktes som parlamentets første avgjørelse i

forhold til tilnærmingspolitikk.

På den tiden dukket det opp et annet problem. Det var ikke tvil om at en ny målform var i

ferd med å bli skapt, men grunnlaget for den var ubalansert. Riksmålet kom fra dannet dagligtale,

en form som ble definert av sosiale karakteristikker, mens landsmål ble inspirert av vestnorske

dialekter, det vil si at de gjaldt fremfor alt et geografisk aspekt. Hvilken dialekt skulle da bli grunnlag

for talemålet og samtidig passe til både riksmål og landsmål? Det mest sannsynlige svaret var

kanskje østnorske dialekter og bymål fordi de hittil var holdt utenfor debatten og i østnorsktalende

område levde det relativt mange innbyggere. I tillegg kom den språklige tilfeldigheten at disse to

talemålene lå mer eller mindre midt mellom riksmål og landsmål, slik at en tilnærming ville være

mulig.

I 1916 kom en tredje institusjon som var opptatt av språkstriden. Den het Østlandsk Reisning

og var aktiv i ca. ti år. Egentlig var det et bygdeungdomslag, men det var språkprogrammet som

gjorde det kjent i Norge. I Hovuddrag i norsk språkhistorie (Torp, et al., 1994 s. 221) leser vi at formålet

til organisasjonen var å styrke innslaget av østnorske dialekter i de to skriftmålene og dermed å

påvirke språktilnærmingen. Medlemmene agiterte aktivt for neste rettskrivningsreformen som kom

i 1917. 28. oktober 1916 ble det arrangert en debattmøte i Det Norske Studentersamfund i

Kristiania og den var viktig av særlig to grunner (Jahr, 1978 s. 37):

Riksmålssida mista her enhver forhåpning om at Østlandsk reisning kunne representere

noen støtte i kampen mot landsmålet, og allmennheten fikk for første gang høre i hvilken

retning Østlandsk reisning kunne tenke seg å arbeide når det gjaldt endringer av

skriftnormalene.

Etter ti år endret organisasjonen navnet til Østlandsk ungdomsfylkning. I 1920-årene hadde

den omkring ti tusen medlemmer og den ga ut Østalandsk formlære for dem som ville bruke østnorsk

som skriftspråk. Ungdomsfylkning var aktiv til 1932; da måtte den slutte på grunn av økonomiske

problemer.

Forslaget om nye rettskrivningsreformen ble vedtatt til slutten av 1917 under

Venstreregjering. Det ble publisert i mars 1918 og i 1919 ble det en stor debatt om den. Noe

påpekte at kongens resolusjon (for å vedta reformen som offisielle språknormer) ble utgitt for tidlig

og at komiteen dermed ikke hadde nok tid til å utarbeide forslaget til detaljer. Prosessen etter 1917-

reformen ble, naturligvis, sammenliknet med 1907-reformen: denne reformen (1917) var større,

endret riksmålet mer, men preparasjon for den varte mye kortere tid enn den nesten tiårs

19

planleggingen av 1907-reformen. Under debatten ble det bedt om enten mer tid for å innføre av

reformen eller at den blir kansellert. Dette ble avslått, grunnen var delvis at noe skoler allerede

hadde adoptert nye regler og underviste ifølge dem. Men senere ble det anerkjent at innføringen

skulle bli en langsommere og gradert prosess.

Denne reformen innebar at riksmålet måtte ta inn i seg mer fra dagligtalen til folk i byer, og

at landsmålet måtte ta hensyn til dialekter fra større deler av landet. Da ble det presentert en rekke

endringer som alle måtte følge. Disse obligatoriske endringene gjaldt først og fremst skrivemåten,

de sa ikke noe om uttalen. Valgfrie endringer var mer radikale – de inneholdte elementer fra

østnorske dialekter, det vil si at de fulgte Østlandsk reisnings program. Generelt kan vi si at vi kaller

de obligatoriske endringene for moderate og de valgfrie for radikale. Språkbrukere hadde

valgmuligheter, de kunne bestemme seg for hvilken språkpolitikk de likte best – enten en

tradisjonell politikk eller en tilnærmingspolitikk – og tilpasse sine språkvaner ifølge sin egen mening.

Den moderate reformen ble positivt mottatt, mens de radikale endringene bragte et stort

oppstyr. Landsmålbrukere var kritisert til at språket hadde fjernt seg langt fra Aasens opprinnelige

ideer og gikk mot østnorske dialekter; de likte heller ikke stor valgfrihet. Og riksmålsbrukere var

enda mer indignert – Riksmålsforbundet fikk mer enn syv hundre nye medlemmer på mindre enn

tre måneder (Vinje, 1978 s. 302). Fylkene som hadde valgt radikal riksmål som

opplæringsspråk (fremfor alt på landet på Østlandet) møtte et uventet problem: det fantes ikke nok

personer som ville være interessert i radikal riksmål og dermed ville det bli økonomisk ugunstig for

forlaget å trykke lærebøker i den målformen. Som det viste seg senere, møtte radikal riksmål ikke

stor suksess til slutten av 20-årene.

Etter 1918 fortsatt fornorskningen. Det ble vedtatt en lov om stedsnavn i 1919 og den

administrative inndelingen av landet endret seg fra amt til fylker. I løpet av 20-årene fikk noen byer

nye «norske» navn: i 1925 fikk hovedstaden Kristiania tilbake sitt opprinnelige navn Oslo; i 1930

ble Fredriksvern til Stavern igjen og andre forandret kun staving, f. eks. Fornebo til Fornebu. En

mye mer problematisk sak var endringen i Trondheim. Før reformen het byen Trondhjem, men

opprinnelig, ved grunnleggelsen av byen, var navnet Nidaros. Så i samsvar med andre bynavn ble

navnet endrer til Nidaros i 1930. Det skjedde til tross for at innbyggerne hadde sagt i en

folkeavstemning at de ville beholde navnet Trondhjem: 17 163 stemte for det og kun 1508 for

Nidaros (Bratberg, 2008). Trondhjems befolkning ble forbitret og protesterte mot denne

avgjørelsen. Det virket og i 1931 inngikk myndighetene et kompromiss og endret navnet til

Trondheim. Navnet brukes nå offisielt, men de fleste av byens eldre innbyggere sier fremdeles

Trondhjem.

20

Politisk sett hadde Arbeiderpartiet vært den viktigste spilleren i språkpolitikken siden 1920-

årene. Fra 1935 til 1980 var partiet i regjering uten pause og kunne dermed ha makt og tilsyn

over avgjørelser i sosialsystem, skolevesen og også i språkrelaterte saker. De første årene partiet var

representert i Stortinget brydde seg man lite om språkpolitikk: «De var først og fremst opptatt av

økonomiske og sosiale forhold for arbeiderne og stilte representantene sine fritt når språklige

spørsmål skulle avgjøres». (Berge, 1998 s. 212) Men i 30-årene begynte partiet også å bli interessert

i språkpolitikk. De fortsatt med tilnærmingspolitikken, deres mål var samnorsk: «Eit viktig motiv

var nok taktisk. For Arbeiderpartiet var språkstriden mest eit ubeleileg spørsmål som forkludra den

kampen for ei økonomisk omvelting som var hovudsaka for partiet.» (Torp, et al., 1994)

I 1929 ble navnene på målformene endret til: riksmål ble til bokmål og landsmål til nynorsk,

og slik kjenner vi dem i dag. Valget av nye navn gikk ikke uten protester. Noregs mållag foreslo at

landsmålets nye navn skulle være «norsk» og riksmålets «dansk-norsk», men det ble ikke akseptert.

Ett år senere vedtok Venstres regjering en lov om språket i administrativkommunikasjon. Den sa

at alle offentlige ansatte født etter 1.1.1905 måtte beherske begge målformer, selv om de fleste kom

fra byer og ikke var så flinke i nynorsk.

I 1934 ble det satt ned en komite av tre mennesker for hver målform som skulle planlegge

andre ortografireformer. Den fikk en støtte på 4000 kroner av Stortinget for å fortsette med

tilnærmingspolitikken som Arbeiderpartiet prøvde å drive gjennom. Resultatet av komiteens verk

ble 1938-rettskrivningsreformen.

3.2 Språkstriden når høydepunktet 1938 – 1959

På slutten av 1930-årene var Arbeiderpartiet det ledende partiet i kampen for språklig

samling. Deres plan var å fortsette med dette og å redusere tallet på valgfrie former. Det var ganske

krevende, men de forberedte et forslag o g i 1935 ble det fremlagt til diskusjon. Etter flere

innvendinger ble denne planen fremlagt i Stortinget.

Forløpet var likt det fra 1917. Denne gangen var det nynorsktilhengere som fikk problemer

med reformen og de ville at den ble avvist eller innført gradvis. Til slutt ble den vedtatt og den ble

godkjent ved kongelig resolusjon i 1938. I dagens perspektiv kan vi si at denne reformen var det

neste store steget mot samnorsk. På en side mistet bokmål noe trekk av dannet dagligtale og tok

inn elementer fra østnorske dialekter, på den andre siden undergikk nynorsk ikke noen større

endringer.

21

Etter 1938 var det for eksempel påbudt i lærebøker å skrive sola på begge målformer – før

kunne man skrive både solen og sola på bokmål, sola og soli på nynorsk. Men en slik hurtig tilnærming

ville vekke motstand og derfor hadde de en sikkerhetsventil: klammeformer eller sideformer, det vil si

at det var fremdeles lov å skrive soli, men i ordlistene var det markert slik: sol, -a [i]. (Torp, et al.,

1991 s. 125) Hovedformer var målet til offentligkommunikasjon, myndighetene, aviser osv.

På samme måte som ved forrige reformen, inspirerte også denne til mange reaksjoner, i de

fleste tilfeller negative. Etter reformen ble riksmål et konservativt alternativ til bokmål og det ble

enda mer synlig i 50-årene. Nynorsktilhengere så reformen som et viktig avvik fra den opprinnelige

ideen til Ivar Aasen, men likevel økte antallet nynorskbrukere. Det vokste så sterkt at på kun ett år,

fra 1938 til 1939, økte prosentandelen nynorskskoler med syv og half prosent, fra 22 % til 29,5 %.

Og økningen fortsatt videre i neste femårsperiode, som vi kan se i tabell nr.1 (Torp, et al., 1994 s.

209):

år % år % år %

1930 19,5 1955 25,3 1977 16,4

1935 19,9 1956 24,3 1980 16,5

1938 22 1957 23,9 1979 16,4

1939 29,5 1958 23,5 1981 16,5

1940 31,5 1959 23,3 1979 16,4

1941 31,9 1960 22,7 1980 16,4

1942 33,2 1962 21,5 1981 16,5

1943 33,6 1963 21,1 1982 16,6

1944 34,1 1964 20,5 1983 16,6

1945 33,2 1965 20 1984 16,7

1946 31,9 1966 19,4 1995 16,6

1947 31,1 1967 19,2 1997 16,1

1948 30,8 1968 19,1 1999 15,3

1949 30,5 1969 18,4 2000 15

1950 29,7 1970 17,9 2001 14,9

1951 29 1971 17,5 2002 14,7

1952 28,2 1972 17,3 2003 14,5

1953 27,3 1973 17,1 2004 14,25

1954 26,2 1974 16,8 2005 14,01

Tabell nr. 1: Nynorsk skulemål 1930-2005, kilde: BOLSTAD, Erik. Årsmelding 2005 – 2006. Oslo. Noregs mållag, 2006, s. 58

Naziokkupasjonen og andre verdenskrig i 1940 bremset reformarbeidet og

språkproblematikken ble naturligvis lagt bort. Etter krigen var bokmål eller nynorsk ikke lenger et

nasjonalt spørsmål: «Krigen hadde synt at folk frå begge dei språklege leirane kunne vere like gode

nordmenn. No måtte også bokmålet godtakast som «nasjonalt» - heile den illegale pressa hadde

nemleg vore på bokmål.» (Torp, et al., 1991 s. 130)

22

I 1941 presenterte Nasjonal samling en ny reform fordi Quislingspropagandaen

karakteriserte 1938-rettskrivingen som «proletariatets diktatur» på det språklig område (Torp, et al.,

1991 s. 131). Nazirettskrivningen reduserte antall sideformer og gjorde andre endringer uten noe

diskusjon. Deres reform ble derfor ikke lang varig og skolene hadde ikke tid til å integrere den i

undervisningen, siden den ble lansert i 1942 og okkupasjon endte med frigjøringen i 1945.

Men okkupasjon nådde et mål, som kanskje ikke var så ønsket – folk ble mer forente og

dermed tydde de til den «ekte» norske målform, nynorsk. Som tabellen nr.1 fra forrige side viser,

var det i 1944 34,1 % av skolene som brukte nynorsk som undervisningsspråk. Dette tallet er det

høyeste i historie og er ikke slått siden. Etter krigen gikk Norge tilbake til 1938-rettskrivningen og

striden mellom riksmål og myndighetene ble tok til igjen. Riksmålsforbundet likte ikke radikal

bokmål og tilnærmingspolitikken og argumenterte med at innføring av reformen var forhastet.

I 1951 spredde Foreldreaksjon mot samnorsk seg fra Oslo til andre store norske byer. Det var

en aksjon som var etablert i protest mot myndighetenes språkpolitikk. På kort tid i 1953 samlet

Foreldreaksjonen inn nesten en halv million underskrifter (Torp, et al., 1994 s. 227) mot innføring

av et nytt og tvunget språk. Foreldrene ville at barnene skulle få nye lærebøker med moderate

former og de var ikke redde å handle aggressivt:

De oppfordret til sivil ulydighet ved at de bad foreldrene om å rette de radikale formene i

barnas lærebøker. Det stoppet ikke med at foreldrene rettet i bøkene til elevene. Skolebøker

med radikale former ble samlet inn og brent på bål. Slike bokbål ble tent flere steder rundt

om i landet. Både foreldre og skoleelever deltok i bokbrenningen. (Berge, 1998 s. 218)

Bevegelsen kjempet mot den offisielle tilnærmingspolitikken og foreslo en mer konservativ

ortografi enn 1938-reformen. Riksmålsforbundet ville benytte Foreldreaksjonen mot samnorsk for

å fjerne radikale elementer fra lærebøkene. For å nå dette brukte de forskjellige effektive virkemidler

- offentlige protestmøter, gatemarsjer, foredragsturneer med kjente navn, flyveblader (som også ble

sluppet fra fly) og andre (Guttu, 2007). I Et språk i utvikling (Vinje, 1978 s. 380) leser vi at

Foreldreaksjonen organiserte en folkeavstemning i 1958 i Bergen «i forbindelse med framlegg til

ny læreboknormal. 21346 bergensere stemte for riksmål, bare 127 for samnorsk.» Bevegelsens

aksjoner hadde stor innflytelse på politikernes holdning til språkpolitikk i løpet av 50-årene.

I 1953 ble Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur opprettet etter av Arnulf Øverlands

initiativ. Dets formål var å støtte, beskytte og utvikle riksmålet, og å kodifisere det. Akademiet utga

Riksmålsordlisten som var en oversikt over riksmålsortografien som skulle erstatte noe radikale 1938-

former. Aftenposten erklærte at de «i likhet med andel andre aviser, [har] besluttet fra nu av å følge

23

denne rettskriving». (Vinje, 1978 s. 378) Senere, i 80-årene, knyttet Akademi seg til Riksmålsvernet

som hadde gitt ut fire bind av Norsk riksmålsordbok og dermed ble det Akademis forpliktelse å

fortsette med det. Målet var publisering i 2014, men på grunn av finansieringssituasjonen ble den

utsatt til 2017 (naob.no).

I 1951 kom det en språklig reform som gjald ny uttale og skrivemåte av tallord. Dette

skjedde ikke på grunn av politiske årsaker, begrunnelsen var mer praktisk: Overgangen til

sekssifrede nummer ved Oslo telefonanlegg. Departementet fastslo at en skulle uttale f.eks. femtifire

istedenfor fire og femti, det vil si tierne før enerne. Også formen tredve skulle gå ut og den ble erstattet

med tretti (Vinje, 1978 s. 380). Dette likte riksmålsbrukere naturligvis ikke, men reformen var

bindende. Til tross for det fins det enda nå til dags mange personer som foretrekker den gamle

formen.

Språksituasjonen var ganske upraktisk i 50-årene fordi elever i grunnskoler måtte velge

mellom lærebøker på forskjellige målformer med ulike rettskrivning. Det var økonomisk vanskelig

for forlag måtte utgi lærebøker på 4 ulike versjoner – nynorsk, samnorsk, radikal og moderat

bokmål. Derfor kom en læreboknormal i 1959. Forberedelser for den begynte allerede i 1957 og

den ble straks kritisert av både nynorsk- og bokmåltilhengere. Reformen fortsatt med tilnærming,

men det gjald kun nynorsk; bokmål gikk litt tilbake til en mer tradisjonell, riksmålslik forme.

3.3 Forsoning etter 1960

Arbeiderpartiet innså at tilnærmingspolitikken førte til motstand og at i de siste tredve årene

ble partiet svekket av disse aksjonene. De ville ikke risikere å tape enda flere velgere, og reagerte på

situasjonen ved å avslutte de upopulære tiltakene når det gjald språkpolitikken. Utover i 1960-årene

begynte en del arbeiderpartipolitikere å betrakte samnorsk som en belastning. Kirke- og

undervisningsminister Helge Sivertsen tok initiativ til at det ble nedsatt en ny språkkomite. Ifølge

Berge (1998 s. 224) var dens formål å finne en bedagelig måte for å slutte med språkstriden.

Komiteens leder var professor Hans Vogt, og den fikk navnet Vogtskomiteen. I et forslag påpekte

den at det var stor forskjell mellom lærebokspråket og språket i annen litteratur og ut fra det

konkluderte de med at «det bare kunne bli språkfred hvis den språklige toleransen ble større.» (ibid.)

Et av de resultatene ble også en navnendring fra Norsk Språknemd til Norsk Språkråd i 1972.

I tillegg fikk språkrådet med representanter for de språkpolitiske organisasjonene Landslaget for

24

språklig samling, Riksmålsforbundet og Noregs Mållag. Oppgavene til språkrådet er å ta vare på den

språklige arven, arbeide for respekt for alle varianter av språket, gi hjelp i språkspørsmål osv.

Men forsoning betød ikke en total slutt på språkpolitikk i Norge. Situasjonen ble roligere,

men forskjellige språkforeninger fortsatte å kjempe for sine prinsipper. Fremfor alt var ikke

Landslaget for språklig samling villig til å forlate sin ide om samnorsk. I 1966 gav de ut den såkalte

samlenormalen, som var et enhetlig utkast av samnorsk – det er tilgjengelig online på

http://samnorsk.no/wp-content/uploads/2012/11/Framlegg-til-samlenormal.pdf. Normalen

møtte ikke stor suksess og falt i glemsel. Årsaken til det var sannsynligvis at de forberedte normalen

for sent, mot slutten av språkstridsperioden.

Det fantes allerede flere organisasjoner som var interessert i språkpolitikk, men det kom

enda en til: i 1965 ble Ivar Aasen-sambandet dannet. Det forfektet høgnorsk, det vil si konservativ

nynorsk, fordi «normal» nynorsk var blitt påvirket av 1917- og 1938-reformene som Noregs Mållag

aksepterte, men Ivar Aasen-sambandet var ikke enig i det. Bevegelsen var dog ikke så aktiv som

Riksmålsforbundet og dermed hadde færre støttespillere.

I 60-årene vedtok Storting en forordning for Norsk rikskringkasting AS (NRK) hvor

Kulturdepartementet påla at «minst 25 prosent av verbalinnslagene i radio og fjernsyn skal være på

nynorsk.» (sprakradet.no) I tillegg skulle ansatte følge læreboknormalreglene. Berge (1998 s. 223)

nevner en interessant historie fra den tiden: En av meteorologene nektet å bruke læreboknormalen,

og dermed lød en av værmeldingene hans slik:

Langfjellene: Frisk østlig bris. Litt sne.

Hadde han brukt normalen, ville meldingen sett ut sånn:

Langfjella: Frisk, austlig bris. Noe snø.

Resultatet ble at han ikke kunne lese værmeldingene i radio, men etter å ha fått råd fra

Riksmålsforbundet gikk han til rettssak og vant. Folk var meget engasjerte i språkproblematikk og

det ble samlet inn over femti tusen underskrifter for å uttrykke støttet til meteorologen.

Denne imøtekommende trenden fortsatt og resulterte til flere lovendringer. I 1969 ble

bestemmelse for undervisningsspråk endret. Fra 1971 til 1985 var det kun foreldrene som kunne

velge språket deres barn skulle ha undervisning på; etter 1985 ble det igjen alle velgere. I 1969 kom

en lov om at alle lærebøker måtte bli utgitt på både bokmål og nynorsk, på samme tiden og til

samme pris. Elleve år senere ble loven om språket i administrasjon oppdatert. Den krever at nå

25

myndighetene må svare til spørrere i den målformen som ble brukt ved spørsmålet eller søknaden.

Forpliktelsen til å utgi ikke mindre enn 25 % av informasjonsmaterialer på begge målformer ble

lagt til loven. Mesteparten av disse lovene ble imidlertid ikke skikkelig overholdt.

26

4 Undergangen og konsekvenser

Fra 1970-årene kan vi se at av tilnærmingspolitikken forsvant og at et ønske om språkfred

vokste frem. Tospråklighet eller eksistens av to likestilte målformer har blitt rettesnoren for den

offisielle politikken videre fremover, og den er også tverrpolitisk fundert.

Denne allmenne enigheten resulterte i neste rettskrivningsreform i 1981 som også ble kjent

som liberaliseringsvedtaket. Den gjald kun bokmål og i den kom nesten alle riksmålsformer tilbake

til den mest utbredte målformen. Deretter var det mye færre ord som fikk obligatorisk –a ending

og for elever ble det igjen tillatt å skrive solen istedenfor sola. Samtidig ble noen klammeformer

hovedformer, f.eks. grøt, mave, sen ved siden av graut, mage, sein. Men noe få riksmålsord ble fortsatt

«forbudt» - nu, efter, sne, sprog og andre (Torp, et al., 1991 s. 144). Kort sagt, det gikk fortsatt an å

skrive radikal bokmål som før, men valgfriheten ble utvidet i retning av riksmålsformene.

Den siste reformen fant sted i 2005 og den gjald igjen kun bokmål. I løpet av fem år arbeidet

en komite med nye rettskrivningsregler hvor sideformer i bokmål det ble fjernet, mens de ble

beholdt i nynorsk. Alle former ble likestilt og derfor forsvant behovet for

lærebokspråkrestriksjoner. Etter 2005-vedtaket kom riksmål og bokmål nærmere igjen.

Problemene som dukket opp etter 80-årene er ikke så ømtålige som de fra 40- og 50-årene.

Blant dem kan vi nevne tallordene syv, tyve og tredve, hvorav bare syv ble gjeninnført i bokmål til tross

for Riksmålsforbundets anstrengelser. En annen sak som riksmålsbrukere gjerne ville vekke

offentlig debatt om er «at skriftlig sidemålsopplæring skal være frivillig.» (Riksmålsforbundet, 2014)

De argumenterer for at det ikke er konstruktivt å skrive norsk på to måter og at målformene har

vært likestilt siden 1885-vedtaket. Det er også viktig at i en undersøkelse fra 1996 viste det seg at

71 % av 5100 spurte elever var imot slik opplæring (ibid.).

Det samme målet har også Bokmålsforbundet (http://www.allverden.no/polorg/bokmal/).

Grunnleggerne av organisasjonen likte ikke at nynorsk fikk overdreven støtte fra

språkmyndighetene. Bokmålsforbundet foretrekker å ha bare ett språk i Norge og det språket skulle

være, ifølge deres statutter, moderat bokmål.

I 1990-årene ble det påpekt fra nynorskside at målformens siste reformen fant sted i 1959

og at den var uaktuell. Etter mange år med forberedelser kom en ny reform i 2012. I den ble

hovedformer og sideformer jamstilte, altså det samme som skjedde i 2005-bokmålsreformen, og

bøyningsmønster ble enklere.

27

I 2002 foreslo Kulturdepartementet å offisielt forlate tilnærmingspolitikken og

samnorskideen. Forslag ble vedtatt enstemmig, men det betyr ikke at all språkkamp endte. I 2005

begynte Noregs mållag et initiativ med navnet Slepp nynorsken til! som var ment som anmodning til

ledelse av tre store nasjonale aviser (Aftenposten, Dagbladet og Verdens Gang) om ikke å forby

utgivelser på nynorsk. Mållaget var bevisst på hvor stor av avisenes effekt over leseren var, og de

så at det var bokmål som fungerte som hovedspråket. Etter bare fem dager underskrev mer enn

8000 personer initiativet (Bolstad, 2006), men den politiske støtten var ikke sterk nok til å oppnå

noe. Samnorskrelaterte aktiviteter ble imidlertid ikke fullstendig stoppet: tilhengerne av Landslaget

for språklig samling utgir fremdeles magasinet Språklig samling.

Fra begynnelsen av det tredje årtusen begynte politikere å innse at tidene har endret seg,

og under disse omstendighetene er det viktig å passe på norsk språk som helhet, ikke bare på

bokmål og nynorsk separat. I årenes løp har engelsk ekspandert og dens viktighet har økt vesentlig.

Aktuelle spørsmål i norsk språkdebatt handler nu om hvilken stilling norsk skulle ha i forhold til

engelske ord – godta eller erstatte, beholde den engelske skrivemåten eller fornorske dem? Det er

en tendens til å bruke engelske termer også der norsk har gode, norske uttrykk og derfor prøver

språkrådet å forandre situasjonen:

Norsk språkråd arbeider for å få oss til å innse at norsk er et rikt språk med mange

uttrykksmuligheter. Gjennom forskjellige kampanjer har rådet forsøkt å motvirke at det blir

brukt utenlandske navn på norske butikker, restauranter og bedrifter, blant annet ved å gi

premier til dem som har funnet gode norske bedriftsnavn. (Berge, 1998 s. 227)

En veldig omfattende analyse ble utgitt i 2005 av språkrådet. Den heter Norsk i hundre! og

dens hovedtema er det norske språkets stilling i samfunnet i dag og i fremtiden. Dokumentet

henviser ikke bare til problematiske områder, som f. eks. «infiltrasjonen» av engelske uttrykk, men

gir også forslag til retningen for språkpolitikk i kommende årene (Språkrådet, 2005):

Overordnede mål:

Norsk (nynorsk og bokmål) skal også i framtida brukes innenfor alle domener i samfunnet,

også der bruk av fremmedspråk er nødvendig.

Nynorsk og bokmål må bli reelt likestilt på alle områder i samfunnet. Det innebærer at en

må legge forholdene spesielt til rette for nynorsk som mindretallsspråk.

Forslag:

1. Språkpolitikk må gjøres til noe mer enn et avgrenset, kulturpolitisk anliggende.

Hele forvaltningen og samfunnet ellers må trekkes inn.

28

2. Det må utformes en samlet språkpolitikk, behandlet i Stortinget, som omfatter

forholdet mellom norsk og engelsk, forholdet mellom nynorsk og bokmål,

normering, minoritetsspråk og arbeidet med forståelig språk i forvaltningen.

3. Overordnede språkpolitiske mål må trekkes inn i all politikkutforming.

4. Språkpolitikken må baseres på tre retter: rett til nasjonalspråk, rett til morsmål

og rett til fremmedspråk.

5. Språkrådets formål og virkeområde må slås fast i lovs form. En av Språkrådets

oppgaver må bli å føre tilsyn med at de tre rettene respekteres, både i annen

lovgivning og i praktisk politikk.

6. Arbeidet for å sikre norsk språk (nynorsk og bokmål) som fullverdig og

samfunnsbærende, og derved hindre domenetap, må forankres i språkets

status som nasjonalspråk. Forholdene må legges spesielt til rette for nynorsk

som mindretallsspråk.

7. Kunnskapsgrunnlaget for språkpolitikken må sikres, om nødvendig gjennom

bevilgninger til egne forskningsprogrammer.

8. Nordens språkråd må få en sentral rolle i kampen mot domenetap for de

nordiske språkene. Styrkingen av svensk og dansk i de nye læreplanene må

følges opp, og det må utvikles lett tilgjengelige, elektroniske nettordbøker som

omfatter norsk, svensk og dansk.

Den praktiske innføringen av den nye språkpolitikken skal være under kontroll av

språkrådet. Rådet skal utarbeide en rapport hvert år og overlevere den til Kulturdepartementet. Slik

skal sikres overholdelse av strategien.

29

5 Konklusjon

En ting kan ikke benektes – Norge har opplevd mange endringer i løpet av sin eksistens.

Landet har utviklet seg under styret av forskjellige andre land i mange århundre, men i 1905

oppnådde kongeriket selvstendighet og etterpå måtte landet finne sin egen måte for selvstyre.

Selv om Norge frigjorde seg fra dansk herredømme i 1814, beholdt landet en viktig arv –

språket. Men dette språket var dansk, eller i beste fall norsk-dansk. Unionsoppløsningen endret en

stor del av samfunnet med hensyn til politikk og kultur, og språket måtte også tilpasse seg til nye

omstendigheter. Det viste seg at svensk ikke skulle true norsk og dermed kunne nordmenn begynne

å planlegge sin språkpolitikk.

Det kom mange forskjellige forslag om hvordan det kunne gjøres, men i 1830-årene stod

det igjen to hovedretninger: enten å oppretteholde den danske arven og bruke dansk språk eller

lage et helt nytt språk. Resultatet ble annerledes. På den ene side skapte man seg et nytt språk,

landsmål, med ekte norske trekk. Men samtidig presenterte en annet løsning seg: å fornorske den

danske arven. Og slik fikk Norge riksmål.

Disse to målformene konkurrerte med hinannen og senere ble dette et stridens eplet i det

norske samfunnet. Begge varianter av norsk hadde (og har) sine støttespillere som er klare til å

forsvare «den ekte målformen». Med overdrivelse kan vi si at Knud Knudsen og Ivar Aasen er

kommandører av to fiendlige hærene. En representerer byer, den andre landet. Det politiske Norge

tok stilling ganske fort; Venstre identifiserte seg med landsmål, Høyre med riksmålsideen.

Arbeiderpartiet forble nøytralt og sluttet seg til språkdebatten senere i 20. århundre.

Etter 1905, da Norge ble et selvstendig land, måtte en finne en mer systematisk tilnærming

i arbeidet med det norske språket. Det ble opprettet flere organisasjoner som arbeidet til fordel for

begge målformene, de mest kjente er Riksmålsforbundet og Noregs mållag. Frem til 1930-årene

aksepterte norske politiske partier språksituasjonen slik som den var, men etterpå utviklet

Arbeiderpartiet en tilnærmingspolitikk hvormed en gradvis ville samle de to målformene til én.

Dette konseptet av et forent norsk ble kalt samnorsk og det skulle ha utføres ved hjelp av

rettskrivningsreformer. Planen var at etter en rekke reformer skulle resultatet bli samnorsk og slik

skulle språkstriden bli avsluttet.

Denne planen ble realisert fra begynnelsen av forrige århundre til 1980-tallet. Den ble

forlatt på grunn av stor misnøye i samfunnet, fordi hverken bokmåls- eller nynorskbrukere likte

30

samnorskideen. Fra 60-årene begynte Arbeiderpartiet å nedprioritere tilnærmingspolitikken, selv

om det ikke var offisielt. Noe trekk fra forrige reformer ble reversert og eldre former ble tillatt

igjen. I 2002 ble samnorskpolitikken forlatt offisielt og i dag fin det nesten ingen som har vilje å

samle bokmål og nynorsk.

Språkpolitikken i Norge kan deles inn i ulike etapper. Først var fornorskningsetappe,

etterpå kom det tilnærmingsanstrengelser og nu er vi i en etappe som kan beskrives som liberal.

Det som er viktig, er en naturlig utvikling av språket slik at norsk kan trosse nye utfordringer, som

f. eks. påvirkningen fra engelsk.

Når det gjelder bokmål var hovedtema «norskhet mot kultur», det vil si fornorskning mot

å holde i lag med Danmark. Dette ble løst etter 1917-reformen og problemstillingen ble

omformulert til et sosialt spørsmål: Når rettskrivningen tok inn folkemålsformer ble det sett på

som en vulgarisering av språket, og dette skapte en kraftig språksosial barriere.

Når det gjelder nynorsken handler det om solidaritet og kulturell motstand. Ifølge dagens

normer i den vestlige verden ville nynorsk måtte miste sin identitet og sine idealer for å oppnå

språklig hegemoni. Men på grunn av målformens filosofien, er nynorsk nesten forpliktet til å forbli

en minoritetsstandard, og dette er det som egentlig er målet for nynorsken i dag.

Disintegrasjon og uenighet mellom språklige organisasjoner hjalp sikkert til at

tilnærmingspolitikken mislyktes. Mange bevegelser prøvde å bidra til språkdebatten, vi kan nevne

Bokmålsforbundet, Foreldreaksjon mot samnorsk, Landslaget for språklig samling, Østlandsk

reisning, Norsk språknemnd og andre. Noen av dem hadde suksess, andre ikke så mye.

Språkpolitikk er fortsatt en levende sak i det norske samfunnet, men dens karakteristiske

trekk har endret seg i en stor grad. I dag er politikken mer tolerant og prøver å behandle begge

målformer på en balansert måte. Den nye språkpolitikken vil passe på norsk og vil sikre toleranse

for at alle har de samme mulighetene. Samnorsk var en veldig viktig del på veien til denne

situasjonen og selv om samnorskideen ble forlatt, er dens budskap fremdeles gyldig.

31

6 Resymé

Nórsko si počas svojej existencie prešlo mnohými obdobiami. Vyvíjalo sa pod nadvládou

rôznych iných krajín počas niekoľkých storočí, no v roku 1905 získalo toto kráľovstvo

samostatnosť. Vtedy si Nórsko muselo nájsť spôsob, ako si vládnuť samo nad sebou.

I keď sa vymanilo spod dánskej nadvlády už v roku 1814, stále si zachovalo jedno dôležité

dedičstvo – jazyk. Avšak nebola to nórčina, skôr dánčina, v najlepšom prípade by sa tento jazyk dal

označiť ako nórsko-dánsky. S rozpadom personálnej únie prišli aj mnohé politické, spoločenské a

kultúrne zmeny, ktoré sa prejavili v jazykovej otázke monarchie.

Návrhov na to, ako by sa malo s jazykom zaobchádzať prišlo niekoľko, ale v 30. rokoch

19. storočia zostali dva hlavné smery: buď pokračovať v používaní dánčiny, alebo zostaviť celkom

nový jazyk. Výsledkom bola iná, tretia možnosť. Na jednej strane sa sformoval nový jazyk,

landsmål (neskôr premenovaný na nynorsk), ktorý obsahoval typické nórske črty. Na strane druhej

sa ponúkalo iné riešenie – „ponórčiť“ dánsky jazyk. To sa aj stalo a vznikol riksmål (neskôr

premenovaný na bokmål).

Tieto dva varianty jazyka si konkurovali a neskôr sa stali jablkom sváru v nórskej

spoločnosti. Obe nórčiny mali (a stále majú) svojich fanúšikov, ktorí sú pripravení brániť „tú pravú

nórčinu“. Ak by sme preháňali, dalo by sa povedať, že Ivar Aasen a Knud Knudsen sú velitelia

dvoch znepriatelených vojsk. Jedno vojsko zastupujú mestá, to druhé sa spája s vidiekom. Politické

strany zaujali stanovisko k jazykovému boju pomerne rýchlo, strana Venstre sa stotožnila

s landsmål, Høyre zasa s riksmål. Arbeiderpartiet chcela zostať neutrálna, ale ku koncu 20. storočia

sa tiež zapojila do jazykovej debaty.

Po osamostatnení v roku 1905 muselo Nórsko nájsť systematickejší spôsob na to, aby

dosiahlo nejaký pokrok v jazykovom boji. Vzniklo niekoľko organizácií, ktoré presadzovali jeden

z variantov jazyka, z najznámejších môžeme spomenúť napr. Riksmålsforbundet pre riksmål a

Noregs mållag pre landsmål. Až do 30. rokov akceptovali nórske politické strany jazykovú situáciu,

no potom prišla Arbeiderpartiet s politikou zbližovania, ktorej cieľom bolo postupné spájanie

oboch jazykových variantov do jedného. Tento koncept je známy pod menom samnorsk a jeho

zavedenie sa malo docieliť pomocou pravopisných reforiem. Pôvodný plán počítal s tým, že po

niekoľkých reformách sa oba varianty spoja do samnorsk, teda spoločnej nórčiny, a jazykový boj

bude vyriešený.

32

Podľa tohto plánu sa postupovalo od začiatku minulého storočia až do 80. rokov. Vtedy

musel byť pozastavený, lebo v spoločnosti sa prejavovala veľká nespokojnosť. Ani zástancovia

bokmålu, ani nynorsku neboli naklonení politike zbližovania. Preto bola táto politika oslabovaná

od 60. rokov, aj keď nie oficiálne. Niektoré časti pravopisných reforiem boli odvolané a staršie

formy sa opäť stali platnými. V roku 2002 bola snaha o samnorsk oficiálne opustená.

Jazykový vývoj v Nórsku prešiel mnohými etapami. Najskôr bol jazyk „ponórčovaný“,

potom sa prejavili snahy o zblíženie oboch variantov a teraz by sa dala situácia popísať ako

liberálna. V súčasnosti sú dôležité iné aspekty a jazyk musí čeliť novým výzvam, ako napríklad

prenikanie anglických výrazov do nórčiny.

V prípade bokmålu bola hlavná otázka nórskosť a kultúra, teda ponórčovanie alebo

pokračovanie v dánčine, ktorá mala pomerne silné tradície. Táto otázka sa po reforme v roku 1917

preformulovala na kultúrne-sociálnu: v reforme boli prijaté aj formy „ľudovej“ nórčiny a to niektorí

považovali za znehodnotenie či vulgarizáciu jazyka.

Ak hovoríme o nynorsku, musíme brať do úvahy najmä tradície a solidárnosť. Ak by

nynorsk chcel zaujať vedúcu pozíciu, tak by podľa dnešných pravidiel platných v západnom svete

musel stratiť svoju identitu a ideály. Ale z dôvodu vlastnej filozofie je nynorsk vlastne predurčený

na to, aby sa stal jazykom menšiny. Udržanie tohto stavu je teda aj jeho hlavným cieľom.

Nejednotnosť a rozdrobenosť jazykových organizácií určite zohrala úlohu pri neúspechu

politiky zbližovania. Hnutí, ktoré chceli prispieť k jazykovej debate bolo mnoho, spomeňme aspoň

niektoré: Bokmålsforbundet, Foreldreaksjon mot samnorsk, Landslaget for språklig samling,

Østlandsk reisning, Norsk språknemnd a iné. Niektoré z nich boli úspešné, iné menej.

Jazyková politika je stále aktuálna téma v nórskej spoločnosti, no dnes sa zameriava na iné

problémy. Je viac tolerantná a snaží sa pristupovať k obom variantom rovnako. Nová jazyková

politika chce dohliadať na nórsky jazyk a chce zabezpečiť rovnaké podmienky pre všetkých jeho

používateľov. Samnorsk zohral dôležitú úlohu na ceste k tomuto stavu a i napriek tomu, že snahy

o samnorsk boli opustené, jeho posolstvo stále pokračuje.

33

Bibliografi

Primærkilder:

1. Berge, Anne Lene. Teoribok. Oslo : Cappelen, 1998. 373 s.

2. Jahr, Ernst Håkon. Østlandsmåla fram! : ei bok om rørsla Østlandsk reisning. Tromsø :

Universitetsforlaget, 1978. 212 s.

3. Jahr, Ernst Håkon. Utsyn over norsk språkhistorie etter 1814. Oslo : Novus, 1989. 95 s.

4. Lomheim, Sylfest. Språkreisa: norsk gjennom to tusen år. Oslo : Damm, 2007. 528 s.

5. Torp, Arne og Vikør, Lars S. Hovuddrag i norsk språkhistorie. 2. utg. Oslo : Gyldendal, 1994.

342 s.

6. Vinje, Finn Erik. Et språk i utvikling: Noen hovedlinjer i norsk språkhistorie fra reformasjonen til

våre dager. 2. utg. Oslo : Aschehoug, 1978. 423 s.

Sekundærkilder:

1. Eskeland, Ivar. I strid for norsk mål: Noregs mållag 1906 - 1956. Oslo : Noregs mållag, 1956.

206 s.

2. Hroch, M, Kadečková, H og Bakke, E. Dějiny Norska. 1. Praha : Nakladatelství Lidové

noviny, 2005. 340 s.

3. Humpál, Martin, Kadečková, Helena og Parente-Čapková, Viola. Moderní

skandinávské literatury 1870 - 2000. 1. Praha : Karolinum, 2006. 470 s.

4. Lundeby, Einar. Knud Knudsen – riksmålets fader, bokmålets bestefar. 1995.

5. Skard, Vemund. Norges språkhistorie, III, 1814 - 1884. 2. Oslo : Universitetsforlaget, 1980.

224 s.

6. Torp, Arne, Dahl, Berit Helene og Lundeby, Ingard. Språklinjer: Språkhistorie for den

videregående skolen. Oslo : Norsk undervisningsforlag, 1991. 208 s.

7. Vikør, S. Lars. Vegen fram til ett norsk. Oslo : Landslaget for språklig samling, 1968. 48 s.

Internetkilder:

1. Aasen, Kjetil. Den fyrste lova på nynorsk. sprakradet.no. [Internett] 2009. [Sitert: 30 3 2015]

http://www.sprakradet.no/Toppmeny/Publikasjoner/Spraaknytt/Arkivet/Spraknytt-

2009/Spraaknytt-22009/Den-fyrste-lova-pa-nynorsk/.

2. Bolstad, Erik. Noregs mållag. nm.no. [Internett] 2006. [Sitert: 12 4 2015]

http://www.nm.no/_filer/arsmelding_2005-06_nett1.pdf.

3. Bratberg, Terje. trondheim.no. trondheim.no. [Internett] 2008. [Sitert: 12 4 2015]

http://www.trondheim.no/bynavnet/.

34

4. Grepstad, Ottar. Eit språk blir til. [Internett] 28 8 2014. [Sitert: 30 3 2015]

http://www.allkunne.no/default.aspx?menu=22&id=478.

5. Guttu, Tor. Foreldreaksjonen 1949–1954 – den største folkebevegelse inntil da.

sprakradet.no. [Internett] 3 2007. [Sitert: 9 4 2015] http://www.sprakradet.no/nb-

NO/Toppmeny/Publikasjoner/Spraaknytt/Arkivet/Spraknytt-2007/Spraknytt-

32007/Foreldreaksjonen/.

6. Helleland, Botolv. Språkrådet. sprakradet.no. [Internett] 2003. [Sitert: 3 4 2015]

http://www.sprakradet.no/Tema/Stedsnavn/Lar-mer-om-navn/Artiklar/Stedsnavn/.

7. Kvalbein, Levestad og Seim. Store norske leksikon. Store norske leksikon. [Internett] 2012.

[Sitert: 21 3 2015] https://snl.no/Bibelen/bibeloversettelser.

8. Moe, Moltke. Ivar Aasen-tunet. aasentunet.no. [Internett] 1909. [Sitert: 5 4 2015]

http://www.aasentunet.no/iaa/no/sprak/historiske_tekstar/1891-

1910/1909+Nationalitet+og+kultur.b7C_wJrG36.ips.

9. Riksmålsforbundet. Riksmålsforbundet. riksmalsforbundet.no. [Internett] 2014. [Sitert: 12 4

2015] http://riksmalsforbundet.no/om-skriftlig-sidemal/.

10. Språkrådet. Norsk i hundre! sprakradet.no. [Internett] 2005. [Sitert: 12 4 2015]

https://www.sprakradet.no/upload/norsk_i_hundre.pdf.