Linde Hagerup

Var det det det var

Roman

tidligere utgivelser av linde hagerup:

Get used to it.

Ungdomsroman. Cappelen Damm 2010

Ingen som røyker hopper strikk.

Ungdomsroman. Cappelen Damm 2009

Verdens største gorilla og andre rim.

Barnerim. Illustrert av Thore Hansen.

Cappelen Damm 2008

Ikke sant.

Roman. Damm 2007

Og det skal vare så lenge.

Kortprosa. Forlaget Oktober 1999

Til Widar

Barndommen min varte i omtrent fjorten år.Jeg var aldri noe særlig flink til å være barn.Dessuten likte jeg det ikke.

7

Jeg hadde vært på påskeferie i Trondheim hos fatternog familien hans. Da jeg gikk av toget, merka jeg atlufta hadde forandra seg på de ti dagene jeg haddevært nordover. Minusgrader var gjort om til pluss ogsnøen løste seg opp og forsvant ned i kummene sommøkkete elver.

Jeg sto på en perrong på Østbanen og speida etter bro-ren min. Han ville at vi skulle ta en kaffe før jeg heivmeg på bussen hjem til Rykkinn. Hjem til enda flereskoledager. Hjem til mora mi, som var blitt helt fjernetter at hun fikk seg type. Hjem til Nina og Teddy ogPeppern og alle de andre kompisene mine.Det var tidlig på våren 1983.Jeg var fjorten år og drittlei.

– Billie!Jens hadde farga hanekammen oransje sia sist. Hanligna litt på en forvokst fugl der han kom mot strøm-men gjennom folkemengden. Han var høy og tynn og

9

hengslete, med noen lange armer som flaksa rundt ilufta for å gi meg en klem.

– Kjære søster! utbrøt han og omfavna meg. – Hattdet bra, eller?

– Kunne vært bedre, sa jeg og kjente nagler fraskinnjakka hans mot kinnet. – Fattern hilser. Jeg trorhan var litt sur fordi du ikke blei med.Jens lo.

– Æh! sa han. – Denne påsken hadde jeg viktigereting på agendaen. Han holdt meg litt ut fra seg. – Ogdu er akkurat like bleik som du pleier. Du dreit i detfine påskeværet, skjønner jeg?Jeg tok fram en pakke rullings. Tiedemanns gulnummer 3.

– Det er lissom ikke været jeg er mest opptatt avher i verden, sa jeg.

Vi gikk på en kafé i nærheten.– Og ellers? sa Jens.

Jeg trakk på skuldrene.– Er du fortsatt like lei av skolen? sa han.

Jeg stønna.– Og ennå er det over et år igjen før vi er ferdige!

sa jeg.– Det fikser du, sa Jens. – Snart er det sommer-

10

ferie. Han knipsa. – Og vips! Om et år er du ferdig medniende. Da er det bare resten av livet igjen.

– Vips, du lissom, sa jeg.– Finn på noe kult, da vel, sa Jens.– Nina har bursdag snart, sa jeg. – Hun blir femten.– Hun lille der? sa Jens og lo. – Knøttlille Nina blir

femten år. Sprøtt!– Vi tenkte vi skulle holde en fest, sa jeg.– God idé, sa Jens. – God idé. Han satt og tromma

med fingerne på bordet og så ut av vinduet. – Mendu … sa han. Han lente overkroppen over bordet også på meg. – Muttern er bekymra for deg.

– Hæ? sa jeg. – Hvorfor det?– Hun syns du virker …– Var det derfor du ville treffe meg? sa jeg.– Slapp av, sa Jens. – Jeg ville treffe deg uansett, men

så prata jeg med henne i går, og da kom alt samma.– Alt samma? sa jeg.

Det så ut som om Jens tenkte noe innmari.– Muttern syns du virker … gjentok han. Så stoppa

han, fiska fram en sneip fra skinnjakka og tente på.– Røyker du? sa jeg.– Drit i det, sa Jens.– Når begynte du med det?– Alle i Skippergata røyker, sa han.

11

Men det var jeg som begynte først, tenkte jeg og kjenteat jeg var stolt. Jeg hadde begynt for to år sia og Jensvar seks år eldre enn meg. Det var som om jeg varblitt voksen før ham.

– Muttern … Jens tok et trekk av røyken. Han varskikkelig amatør og papiret blei helt vått i enden.– Hun syns du er avvisende overfor henne. Inneslutta.Hun lurer på om alt er okei med deg. Hun er jo moradi, Billie.

– Som om hun bryr seg, sa jeg. – Hun driver bareog er sammen med han derre Gerhard hele tida. Haner lite kvalm, da!Jens nikka.

– Dessuten hadde jeg ikke noe lyst til å dra til fat-tern i påsken. Nesten alle andre skulle være hjemme.Men muttern bare masa og sa at jeg ikke kunne velgesjøl. Hun ville ha meg ut av huset.Jens prøvde å si noe, men jeg ga meg ikke.

– Veit du åssen de holder på, eller? De driver og kli-ner og fniser sånn ekkelt og tar på hverandre hele tidaog … Jeg stoppa. Det jeg skulle si nå var dritpinlig. Jeghadde ikke sagt det til noen. Ikke til Nina engang. Menvar det noen jeg kunne si det til, så var det bruttern.– Om natta så … Ordene satte seg fast i halsen.

– Ja? Hva skjer om natta? sa Jens og flirte.

12

Jeg beit meg i leppa.– Om natta så gjør de det du veit og jeg hører det

faenmeg helt inn i boden!Boden var et kott innafor rommet mitt der jeg haddeinnreda hele gulvet som en diger seng, med madrasserog tepper og dyner og puter.Jens gjorde store øyne.

– Boden? sa han. – Men den er jo på andre sida avleiligheten?

– Fortell meg noe jeg ikke veit, sa jeg.– Er du sikker på at de driver og puler?

Jeg stønna.– Første gang jeg hørte hylene til muttern, trodde

jeg han holdt på å drepe henne eller noe sånt. Jeg føykinn i stua før jeg skjønte hva de egentlig dreiv med.Muttern skriker som om hun er helt gæern. Jeg skjøn-ner ikke åssen hun orker å ta i ham engang. Han serut som en pære.Vi satt stille en stund. Så begynte Jens å le.

– Faen heller, Billie. Du og jeg er unnfanga underen jævla skrikekonsert. Er du klar over det? Han loenda mer. Hanekammen rista.Jeg stirra ned i bordflata.

– Jeg har vært borti morsommere ting, sa jeg.– Slapp av, sa Jens. – Det er bare puling.

13