NATUREN– ikke menneskene –styrer jordens klima!Redigert av professor (emeritus) Jan-Erik Solheim

Kong Knut befaler havet

KLIMAREALISTENEklimarealistene.com

Kr 40,-

2

FORFATTERETidligere forskningsdirektør, forskningsinstituttleder og pro fessor 2 Ole Henrik Ellestad som har lang erfaring som forsker og forskningsleder. Han har faglig bakgrunn i fysikalsk kjemi med spesialitet infrarød spektroskopi.

Professor Ole Humlum, med spesialitet landskaps­endringer forårsaket av klimavariasjoner. Han er forfatter av boka ”Det ustyrlige klima”, som viser hvordan naturlige klimavariasjoner opp gjennom tidene har ført til viktige endringer i Europas historie. Denne boka kan kjøpes fra klimarealistenes ”Klimabutikk”. Humlum er også ansvarlig for nettstedet www.climate4you.com.

Professor (emeritus) Jan-Erik Solheim. Han har lang observasjonserfaring og har undervist i astrofysikk ved Universitet i Tromsø. Forsker nå på sammenheng mellom vår sol og jordas klima.

Dr. Philos Kjell Stordahl er ansatt i Telenor. Han har arbeidet med prognoser i 35 år. I klimasammenheng arbeider han med prognoser basert på periodiske variasjoner.

Forfatterne har verken mottatt honorar for sitt arbeid, eller skrevet ut fra konklusjoner gitt på forhånd.

INNLEDNINGDette hefte er laget etter oppdrag fra Klimarealistene. Forfatterne er av den oppfatning at klimadebatten i dag er for ensidig opptatt av hvordan vi skal oppnå utslippsreduksjoner av de såkalte klimagassene, først og fremst karbon dioksid (CO2) som påstås å være årsak til temperaturstigninger. Vårt standpunkt er at det først må avklares om det virkelig er uvanlige globale temperaturøkninger, og om disse kan skyldes naturlige klimavariasjoner.

Vi bemerker også at politikere støtter seg på det interstatlige klimapanelets (IPCC) konklusjoner som bygger på klimaberegningsmodeller. Disse gir prognoser på 0,2­0,6 °C temperaturstigning per tiår, mens den globale temperaturen basert på satellittmålinger ikke har steget signifikant de siste 15 år. Vi mener at det ikke kan være riktig å stole på modeller som ikke er bekreftet av observasjoner og som gir gale resultater allerede for det første tiåret. Vi vil i dette heftet vise at det vi observerer av klimavariasjoner hittil ligger innenfor rammen av vel dokumenterte naturlige variasjoner.

Vi som skriver dette er enige i at det finnes menneskeskapte lokale og regionale klimaendringer som følge av endringer av landskap, jordbruk, byer, utslipp av aerosoler, sot og klimagasser som ikke fantes tidligere. Men når naturlige variasjoner tas med, gir økt utslipp av CO2 ingen klart observerbar effekt.

Kong Knut befaler havet

Kong Knut Sveinsson, konge av England, Danmark og Norge (1016­1035) var ifølge sine hoffmenn så mektig at han kunne betvinge naturen. Men han fikk tronen båret ned til havkanten hvor han viste dem hvor avmektige menneskene er overfor naturens krefter.

INNHOLDSFORTEGNELSE

TEMPERATURVARIASJONER SIDEN SISTE ISTID - Ole Humlum ............................................................................................................................... 4

URBANISERINGSEFFEKT - Ole Humlum ...................................................................................................................................................................................... 6

EL NIÑO – SOUTHERN OSCILLATION (ENSO) OG ANDRE PERIODISKE VARIASJONER - Ole Henrik Ellestad .................... 8

EN NATURLIG FORKLARING PÅ NÅTIDENS KLIMAENDRINGER - Ole Humlum ....................................................................................... 11

KLIMAMODELLER FRA 1988 HAR BOMMET TOTALT - Jan-Erik Solheim .................................................................................................. 13

FINGERAVTRYKKET SOM MANGLER - Jan-Erik Solheim ............................................................................................................................................ 14

HVORFOR FEILER IPCCs LANGTIDSPROGNOSER? - Kjell Stordahl .................................................................................................................... 15

HVORDAN VIRKER CO2 I ATMOSFÆREN? - Jan-Erik Solheim .................................................................................................................................. 18

DEN VARIABLE SOL - Jan-Erik Solheim ...................................................................................................................................................................................... 20

KLIMA , MEDIA OG FORSKNING - Ole Henrik Ellestad ............................................................................................................................................... 22

3

SAMMENDRAGDen globale oppvarmingen vi nå observerer er innen rammen av naturlige variasjoner som kan beskrives som en jevn stigning på knapt 0,5 °C/100 år. I tillegg er det en periodisk variasjon som gir pluss eller minus 0,2 °C i forhold til den jevne stigning. Hittil er det ikke observert noen oppvarming ut over dette som kan tilskrives økte utslipp av CO2. Den naturlige oppvarmingen vi hatt siden avslutningen av Den lille istid kan føre til en temperaturøkning på høyst 0,7 °C til år 2100. Den kan bli lavere fordi sola nå forventes å gå inn i en svakere fase.

NATURLIGE TEMPERATURVARIASJONER

Figur 1: Observerte temperaturvariasjoner 1878-2005 (blå kurve) som viser naturlige variasjoner i forhold til en jevn stigning på ca. 0,5 °C/100 år. Denne temperaturstigningen startet i perioden 1800-1850 ved avslutningen av Den lille istid. Perioder hvor det er lavere temperatur enn denne jevne stigning er skravert blått. Perioder med høyere temperatur enn den jevne stigningen er skravert rødt. Den tykke blå kurven viser stigning fra 1975 til 2000, som ifølge IPCC skyldes økte utslipp av CO2, men som like gjerne kan skyldes naturlige variasjoner. Kurven er hentet fra et arbeid av Akasofu (2010).

I vår klimabeskrivelse tar vi utgangspunkt i en enkel modell foreslått av Syun­Ichi Akasofu (2010), grunnlegger og første direktør ved Internasjonalt arktisk forskningsenter, Fairbanks, Alaska vist i figur 1. Han mener at temperaturvariasjonene kan forklares med periodiske variasjoner omkring en rett linje som stiger med 0,5 °C/100 år siden avslutningen av Den lille istid for vel 100 år siden, og at en variasjon med periode 60­65 år er den dominerende. Den siste stigningen startet omkring 1977 og har nå nådd sitt maksimum. Vi anser dette som en enkel, men likevel interessant forklaringsmodell for hvorfor vi har hatt temperaturøkning mellom 1977 og 2000 og deretter en utflatning. Hva som kan skje videre diskuterer vi i dette hefte.

VÅRE KONKLUSJONER ER AT:• De naturlige variasjoner er fortsatt den dominerende faktor i vår

tids klimaendringer.• Satellittmålinger viser at den globale temperaturen ikke har steget

signifikantdesiste15årene.• Det måles en raskere temperaturstigning i urbane strøk i forhold til i

grisgrendte.Detersværtvanskelig,kanskjeumulig,åkorrigeremålingerforurbanpåvirkningriktig.

• Temperaturmålingerfra60meteorologiskeeuropeiskemålestasjoner,derfåliggerinærhetenavstorebyer,viserlitentemperaturøkningfrasluttenav1930tallet.

• Havstrømmer i Stillehavet (PDO) og Atlanterhavet (AMO) har sykluserpårundt60årogernåpåveimotkaldfase.Delangsiktigeendringeneihavstrømstemperaturenseruttilåstyresavendringeriposisjonenetiljorda/månen,sola,JupiterogSaturn.

• Det fremgår ikke av IPCCs langsiktige temperaturprognoser at dereflektererde langsiktigeendringene i havstrømmeneskaldeogvarmeperioder.

• DeterbetydeligusikkerhetihvorstoreffektCO2,metan,skyerogsolakivitethar på klima,men virkningen av endringer i skydekke overstiger langtvirkningenavCO2.

• Satellitt-ogradiosondetemperaturmålinger iulikehøyder iatmosfærenviser temperaturerendringer som ligger langt under estimerttemperaturendring fra 20 ulike klimamodeller som beregner effekt avklimagasser.

• Flerevitenskapeligarbeiderkonkluderermedat forventetøkningavCO2kanføretilenøkningavtemperaturenpåhøyst0,4–0,7°Cframtilår2100.

• Deterstorusikkerhet i langtidsprognoserforglobaltemperaturframtil2100.

• Antall observerte solflekker angir endringer i solaktivitet og er sterktkorrelertmedeffektavtotalsolutstråling.Antallsolflekkeropptrermedsyklerpå9–13år.

• Flerevitenskapeligearbeiderkonkluderermedatvietterenlangperiodemedhøysolflekkaktivitet,gårinnienperiodemednormal(somfør1920)eller vesentlig lavere (som 1795-1825) solaktivitet. Dette kan føre tillavereglobaletemperaturer.

• IPCC mislykkes i sine klimamodeller og sine klimaprognoser. Uten å legge større vekt på naturlige periodiske variasjoner fører det til feilaktig modellering.

LITTERATURAkasofu, S.-I. 2010, On the recovery from the Little Ice Age, Natural Science, vol 2 , 1211-1224 (http://www.scirp.org/journal/NS/)

Til de fleste avsnitt er det laget en kort litteraturliste med artikler som det er referert til i teksten eller andre artikler som gir ytterligere informasjon.Disse artiklene kan lastes ned fra nettstedet til klimarealistene (www.klimarealistene.com). Oppdatere klimadata finnes på nettstedet www.climate4you.com, her kan det lett kontrolleres om prognoser oppfylles.

 

4

Vi lever i en mellomistid med raske og store klimavariasjoner. I løpet av de siste 3500 år har vår planet hatt 4 varmeperioder med ca. 1000 års mellomrom og kjøligere perioder mellom disse. Vi lever nå i en slik varmeperiode som vi oppfatter som oppvarming etter den siste lille istiden. Oppvarmingen de siste 150 år kan fremstilles som en konstant stigning på 0,45 °C /100 år samt en periodisk variasjon på ca. 0,2 °C i tillegg.

Figur 2. Kurven i øverste diagram viser temperaturen ved toppen av innlandsisen på Grønland, beregnet på grunnlag av oksygenisotoper i borekjerner (Grootes og Stuiver 1997, Alley 2000, Humlum, 2009). Til venstre sees siste del av den raske oppvarmingen etter siste istid. De første 1 000-1 500 år av oppvarmingen er ikke vist, men ligger utenfor diagrammet. Noen velkjente historiske varmeperioder er framhevet med grønn farge. Den røde stiplede linje til høyre i øverste diagram antyder temperaturutviklingen på Grønland etter året 1855, hvor iskjernedataserien slutter. De samtidige globale temperaturendringer er mindre i utslag, men for vesentlige deler av planeten likevel stort sett sammenfallende. I det nederste diagram er med rød strek vist de samtidige endringer i atmosfærens CO2-innhold bestemt ved iskjerneundersøkelser.

Den siste istid opphørte for ca. 11 600 år siden, da den nå­værende mellomistid begynte. Ved overgangen endret kli­maet seg raskt i retning av et varmere klima. Undersøkelser av is kjerner fra innlandsisen (Grootes og Stuiver 1997, Alley 2000) på Grønland kan belyse dette (figur 2; bemerk at det er tempe­raturen ved toppen av innlandsisen som vises). Grønlandske data er spesielt interessante, da det har vist seg at temperatu­ren på Grønland i store trekk følger den globale temperaturen, med 15­25 års forsinkelse (Brox et al. 2009). Kun den sydligste del av planeten, med bl. a. Antarktis, følger ikke Grønland, men er til dels i motsatt fase. Men kjenner man forholdene på Grøn­land, har man en god rettesnor for temperaturforholdene på størsteparten av vår planet. Den første del av mellomistiden var noe varmere enn nå, som følge av noe større solinnstråling. Også den gang var klimaet kjennetegnet ved betydelige varia­sjoner. Varme og kalde perioder vekslet om hverandre.

DET BLIR KALDEREFor ca. 4 000 år siden begynte en ny utvikling. Fra da av falt temperaturen, men fortsatt avbrutt av skiftende varme og kalde perioder. Spesielt synes en rekke varme perioder å være rytmisk tilbakevendende med 950­1 000 års intervall, og kan knyttes opp mot kjente historiske varmeperioder som vist på figuren. Oksygenanalysene fra Grønland går kun fram til året 1855, hvilket er før den nåværende varmeperioden begynte på alvor omkring 1915­1920. Men sett i det tidsperspektivet som figur 2 viser, kan man ikke overraskes over at det kommer en varmeperiode akkurat i vår tid; det er ganske enkelt noe vi absolutt kan vente oss når vi kjenner fortiden. Det overordnede trekk ved utviklingen er imidlertid det vedvarende temperaturfall de siste 4 000 år, som i geologisk forstand markerer innledningen til den neste istid.

Figur 2 viser dessuten at det ikke på de siste 10­11 000 år har vært sammenheng mellom temperatur og atmosfærisk CO2, hverken på kort eller lang sikt. Ingen av de synlige temperaturtoppene motsvarer tilsvarende topper i CO2 kurven. Dessuten har den atmosfæriske CO2­mengden ifølge diagrammet, de siste vel 7 000 år vært stigende, mens temperaturen generelt synker. Vi konkluderer at CO2 bestemt ikke har hatt en dominerende rolle i denne utvikling.

Figur 3. Global temperaturutvikling siden januar 1850, til og med januar 2011. Med blå farge er vist de månedlige verdier, mens rød farge angir et glidende 61-måneders (ca. 5 år) gjennomsnitt. Kurven viser avvik fra gjennomsnittet av den såkalte “normalperiode” 1961-1990. Kurven antyder eksistensen av periodiske varmeperioder (1875, 1940, 2000) med 60-65 års intervall. For den øverste kurven er beregnet en trend (rettlinjet stigning) på 0,45 °C/100 år. Når denne trekkes fra, får vi den nederste kurven som viser svingninger med periode 60-65 år og utslag omkring 0,2 °C. Data er samlet og beregnet av det engelske Hadley Centre og University of East Anglia Climatic Research Unit (HadCRU).

TEMPERATURVARIASJONER SIDEN SISTE ISTID

Ole Humlum

5

OPPVARMING ETTER DEN LILLE ISTIDDen nåværende varmeperiode følger etter Den lille istid, som er betegnelsen på en kald periode etter den varme middelalderperioden. Forløpet av temperaturstigningen etter Den lille istid kan dokumenteres mer detaljert med vanlige meteorologiske temperaturmålinger (figur 3). Si­den Den lille istids avslutning er den globale temperaturen steget omkring 0,8 °C, hvilket er i samme størrelses orden som ved de tidligere varmeperioder. Temperaturstignin­gen har ikke vært ubrutt, men er foregått i to perioder; 1920­1940 og 1980­2000. Etter 2. verdenskrig var det en periode med sakte global avkjøling, selv om mengden av atmosfærisk CO2 også da var stigende. Ut fra forklarings­modellen vist i figur 1, kan vi tolke temperaturutviklingen som en konstant stigning med 0,45 °C/100 år pluss en va­riasjon med periode 60­65 år med amplitude 0,2 °C.

Figur 4. Geografisk fordeling av endringen i årlig middeltemperatur i perioden fra 1970-1979 sammenliknet med perioden 1998-2007. Datakilde: NASA Goddard Institute for Space Studies (GISS). Bakkestasjoner i Arktis og Antarktis er relativt fåtallige, og detaljer i kartene bør derfor ikke overtolkes i disse områder. Det er dog tydelig, at polområdene har hatt helt forskjellig temperaturutvikling.

Globale temperaturkurver som vist i figur 3 bør alltid tolkes med visse forbehold. De representerer et slags gjennomsnitt over tid, beregnet for et varierende antall stasjoner av varierende kvalitet, og er sjelden representative for et bestemt geografisk område. Temperaturkurven i figur 3 viser likevel at utsagn som ”den nåværende temperaturstigning er uten sidestykke i mange hundre tusen år” er feil. Vi trenger ikke å gå lengre tilbake enn til tiden før 2. verdenskrig for å finne en liknende eller raskere temperaturstigning.

TEMPERATUREN STIGER IKKE LIKT ALLE STEDERTemperaturstigningen etter Den lille istid har ikke vært jevnt fordelt, men har især vært tydelig for landområdene på den nordlige halvkule. Den sydlige halvkule har i det hele

 

tatt kun sett mindre endringer. Dette er bemerkelsesverdig ettersom CO2 varierer høyst 4% over kloden, og derfor stort sett er lik overalt. Figur 4 viser den geografiske fordeling av temperaturstigningen i siste del av det 20. århundre, som tydeligvis ikke er den samme overalt.

Vanlige meteorologiske målinger i stort antall er kommet til i løpet av de siste 100 år, noen steder tidligere, noen steder senere. Den lengste meteorologiske måleserie er fra Midt­England og går tilbake til året 1659, mens mange målinger i Arktis og Antarktis først kom i gang etter 2. verdenskrig. Satellittmålinger av planetens temperatur startet først i 1979. Satellittmålinger har den fordel, at de stort sett dekker hele planeten, mens flertallet av de vanlige bakkemålinger foretas på land, som kun dekker 29% av planetens overflate. Dessuten ble mange av de tidlige meteorologiske målestasjoner etablert i byer, siden man da hadde hovedinteresse av å kjenne til forholdene på steder hvor det bodde mennesker. Hav og ubebodde landområder hadde naturligvis kun mindre interesse.

En skulle tro at det stadig blir mer presise målinger av den såkalte globale temperaturen. Dette er ikke tilfelle. Antall stasjoner er meget ujevnt fordelt over jordas land og havområder, og er blitt kraftig redusert de siste 20 år. Antall stasjoner økte fram til 1970 hvor det var 15 000. Deretter sank antallet til 12 000 i 1989. Så ble antallet halvert på få år, muligens på grunn av Sovjetunionens fall, slik at det ved år 2000 var nede i ca. 5 000. Hvis man beregner temperaturmiddelverdien for de stasjoner som rapporterte, så var den omkring 10 °C og fallende fram til 1990. Deretter steg den brått ca. 2 °C. Det ser derfor ut som om en stor del av de stasjonene som rapporterte lave temperaturer har forsvunnet. Ved beregning av global temperatur prøver de ansvarlige institusjoner (GISS, CRU, NDC) å korrigere ut fra andre gjenværende stasjoner, men vi kan ikke se bort fra at temperaturhoppet omkring 1990 i de globale bakkedataserier er påvirket av reduksjon av antall stasjoner (Drake 2010).

LITTERATURAlley, R.B. 2000, The Younger Dryas cold interval as viewed from central Greenland. Quaternary Science Reviews 19, 213-226

Brox, J.E., Yang, L., Bromwich, D.H. and Bau, L.-S, 2009. Greenland Ice Sheet Surface Air Temperature Variability: 1840–2007. Journal of Climate 22, 4029-4049

Drake, J. 2010, The influence of station numbers on temperature measurement, Energy and Environment, 21, 991-998

Grootes, P.M. og Stuiver, M. 1997, Oxygen 18/16 variability in Greenland snow and ice with 103- to 105-year time resolution. Journal of Geophysical Research C102:26455-26470

Humlum, O. 2009, Det ustyrlige klima. Trykkefrihedsselskabets Bibliotek, Danmark. 184 sider (e-bok). ISBN 978-87-92417-08-4. (selges også fra Klimarealistene)

6

Vi viser at temperaturmålinger i byer ikke nødvendigvis gir rett uttrykk for hvordan planetens temperatur varierer. Økt bebyggelse fører ofte til raskere temperaturstigning enn i ubebodde strøk. Ved å sammenligne temperaturmålinger ved 60 stasjoner, stort sett utenfor store byer i Europa, får vi at temperaturen de siste 10-20 år ikke er høyere enn i 1930- årene, mens IPCC for Europa presenterer en sterk stigning de siste 20 år.

Urbaniseringseffekten i meteorologiske måleserier er den lokale innflytelse, som nærheten til bebyggelse og oppvarmingskilder har på de målte temperaturene. Det er umiddelbart innlysende, at varmeutslipp fra biler, kjøleanlegg og bygninger kan påvirke måleserier fra meteorologiske stasjoner som ligger i eller nær byer eller andre store konstruksjoner, eksempelvis flyplasser. Men også endringer av farge og skyggeforhold vil påvirke temperaturmålinger. Feller man eksempelvis en skog, vil temperaturen i de nederste meter av atmosfæren oftest stige, siden stråling fra sola da kan nå bakken direkte og varme den opp.

EN KJØRETUR GJENNOM OSLOSom eksempel på urbaniseringseffekten vises i figur 5 en temperaturkurve fra Oslo og omegn en vinterdag. Rent praktisk ble forsøket gjennomført ved å montere

en avskjermet temperaturføler på taket av en bil. Under kjøring ble temperaturen registrert hvert 5 sekund. Selv om Oslo i verdenssammenheng kun er en middelstor by, ses urbaniseringseffekten tydelig. På den valgte vinterdagen var temperaturen inne i Oslo 7­8 °C høyere enn i det åpne landskapet utenfor. Tilsvarende målinger foretatt om sommeren viser mindre forskjell, men likevel omkring 2 °C høyere inne i Oslo enn utenfor. Det er med andre ord ingen tvil om at tilstedeværelsen av en by generelt resulterer i høyere målt lufttemperatur, sammenliknet med forholdene hvis byen ikke eksisterte.

Dette betyr ikke, at en meteorologisk målestasjon lokalisert inne i en by måler feil. Den måler helt korrekt, men resultatet av temperaturmålingen er naturligvis påvirket av byen, og vil generelt være høyere enn hvis byen ikke hadde eksistert. Urbaniseringseffekten forventes å vokse i takt med byens størrelse, og har dermed økt over tid for de fleste byer, styrt av den generelle samfunnsutvikling, industrialisering og befolkningstallet.

URBANISERINGSEFFEKTOle Humlum

Figur 5. Kurve som viser temperaturvariasjon målt på kjøretur 25. januar 2007 gjennom Oslo fra øst til vest. Utstrekningen av tett bebyggelse er vist med pilen markert ’Oslo city’, mens det åpne landskap karakteriserer områdene utenfor. ’T’ angir tunnel. ’Met.No’ angir lokaliseringen av Meteorologisk institutts målestasjon på Blindern i Oslo. Været var nesten overskyet med svak vind fra sørvest. Høydeforskjellen på ruten er ca. 90 m, og forklarer ikke den målte temperaturforskjell.

7

OBSERVASJONER UTENFOR BYER

Som tidligere nevnt ligger mange meteorologiske stasjoner i eller nær byer, da man til å begynne med primært hadde interesse av å kjenne de meteorologiske forhold på steder hvor det bodde mennesker. De meteorologiske målestasjoner ble jo ikke planlagt med det formål å beregne en global temperatur. I så fall hadde man ofte valgt helt andre plasseringer enn de nåværende. Urbaniseringseffekten betyr imidlertid at mange av de eksisterende meteorologiske måleserier sannsynligvis viser en for kraftig temperaturstigning gjennom de siste 100 år, sammenlignet med det åpne landskap utenfor byene.

Figur 6 viser et temperaturgjennomsnitt beregnet for 60 forskjellige meteorologiske stasjoner i Europa samt i Nord­Atlanteren. Kun få av stasjonene ligger nær en storby, og er derfor ikke særlig påvirket av urbaniseringseffekten. Disse data viser at det nåværende temperaturmaksimum er av samme størrelse som maksimum rett før 2. verdenskrig.

Dermed kan sammensatte globale temperaturserier som eksempelvis vist i figur 3 være delvis misvisende. I disse inngår jo et stort antall stasjoner som er påvirket av urbaniseringseffekten. Noen steder forsøker man å korrigere for urbaniseringseffekten, mens man for andre steder har valgt å unnlate dette. Størrelsen av urbaniseringseffekten er nemlig generelt dårlig bestemt, og varierer ikke bare i takt med byens størrelse, men sannsynligvis også mye fra dag til dag, alt etter været. Oppgaven med pålitelig korreksjon over tid er derfor nesten uløselig.

Figur 6. Kurve som viser årlig temperaturvariasjon siden 1880, beregnet som gjennomsnitt for 60 meteorologiske stasjoner i Europa og på øyer i Nord-Atlanteren. Kun få av de benyttede stasjoner (København, Stuttgart, Zurich og Vilnius) ligger i storbyer. Kurven viser tydelig temperaturtoppen kort før 2. verdenskrig samt den nåværende temperaturtopp. Det er også tydelig, at disse to varmeperioder med 60 års mellomrom stort sett når opp til det samme nivå. Kartutsnittet nederst til høyre viser hvilke stasjoner som er tatt med i oversikten.

Observert temperatur (svart) for Europa sammenlignet med modeller slik det er fremstilt i IPCC klimarapport. Det blå skraverte båndet er forventet temperatur for modeller som kun har naturlige temperaturvariasjoner. Det røde skraverte båndet viser temperaturforløp med modeller som inkluderer antropogene effekter. (IPCC 2007:WG1-AR4). Dessverre er det ikke oppgitt hvilke stasjoner som er benyttet for å lage denne kurven som er svært forskjellig fra vår kurve gjengitt ovenfor.

LITTERATURClimate Change 2007. The Physical Science Basis, WG1, Fourth Assessments Report of the IPCC (ISBN 978 0521 88009-1) (Technical Summary side 61)

8

Mot årsskiftet 1997/98 inntrådte en rask temperaturøkning på opp til 6 °C i lufta og 4-10 °C i havet i den tropiske del av Stillehavet (20 N-20 S), spesielt i midtre og østlige områder, deler av Peru mm. Året hadde høyeste globale lufttemperatur basert på moderne målinger med utslag på nærmere 0,5 °C (figur  3). Årsaken var en spesielt sterk variant av en naturlig klimasvingning i Stillehavet kalt El Niño – Southern Oscillation (ENSO). El Niño er periodisk, men har vært unormalt aktiv som årlig begivenhet i 2002-06 og i 1990-95 og er årsak til høye globale temperaturer også i 2002, 2007 og 2010.

Fenomenet er knyttet til Humboltstrømmen som normalt gir kaldt, næringsrikt vann nordover langs Sør­Amerikas vestkyst. Nær ekvator bøyer strømmen vestover og forsterkes av vinder fra øst. Vannet varmes gradvis opp på vei mot øyene i vest der havnivået kan bli inntil 1 m høyere (figur 7 midten). Etter hvert svekkes normaltilstanden. Det kalde vannet fortrenges ved at strømmen reverseres med varmt vann mot kysten mellom Peru og California (El Niño fase, figur 7 nederst). Store nedbørsmengder følger med, også i tørre områder. Etter hvert svekkes også denne fasen, og normaltilstanden med østlige vinder og kald havstrøm gjenopprettes. Dersom det blir kaldere enn i normalfasen betegnes fenomenet La Niña (figur 7, øverst). Havforskjellen mellom de to ytterpunkter er målt til +/­ 16 cm.

Figur 7. Havtemperatur og utbredelse av ENSO-fenomenet i tropisk del av Stillehavet (20 N til 20 S) i normalfasen (midten), den varme fasen El Niño nederst, og den kalde fasen La Niña øverst. I de to øverste figurene går havstrømmer og luftmasser vestover, mens de under El Niño går østover. (Fra NOAA/PML/TAO Project office)

El Niñofasen utvikles i løpet av høsten, er normalt sterkest ved juletider og avtar så gradvis utover våren før den går over i normalfasen utover sommer og høst. La Niña kan

eventuelt utvikles raskt eller gradvis i løpet av påfølgende år. I 2010 vedvarte El Niñofasen ut over året og begynte først å avta i august med en gradvis utvikling av en markant La Niña.

El Niño inntrer med mellomrom på 2­7 år, vanligst hvert 5. år, som vist i figur 8. Den karakteriseres ved en indeks som er forholdet mellom atmosfæriske trykk på Tahiti og i Darwin, Australia. Årlige utslag i global temperaturkurve kan være betydelige på opp til 0,5 C, men midling over år reduserer avviket. ENSO påvirkes av en annen, nordlig oscillasjon i Stillehavet (PDO). I varme PDO­perioder økes antall El Niño, mens antall La Niña øker i PDOs kalde perioder. Fra 2008­2038 forventes PDO å være i en kald fase.

El Niño er kjent fra flere tusen år tilbake. Inkakulturen bygde vannkanaler med svake punkter som ved flom brøt sammen og ledet vannet bort på egnede steder. El Niño har stor innflytelse også på klima over hele kloden, spesielt i tropiske og subtropiske soner. Den gir store nedbørsmengder i California, landene vest for Andesfjellene og Kenya; bidrar til tørke nordøst i Brasil (500 000 mennesker døde i 1877), Zimbabwe, Indonesia og Australia (inklusive store skogbranner); påvirker monsunen i Indiahavet; gir desimert fiske og tap av infrastruktur, eiendom og menneskeliv. Om vinteren gir den også varme på Canadas vestkyst slik som under OL i Vancouver i 2010. La Niña har andre effekter som flommen i østlige deler av Australia i januar 2011. Mange av disse effektene er i alarmerende medieoppslag tilskrevet menneskeskapt oppvarming, men har sine naturlige forklaringer. Ved El Niño er det i snitt en stor orkan som når fastlandet i Atlanterhavet og Karibhavet, i normalfasen 1,6 og under La Niña 2,2. De siste 5 årene har orkanaktiviteten vært rekordlav til tross for de høyeste CO2­utslipp.

ENSO er studert systematisk siden 1890­årene, og forsk ningsinstituttet International Research Institute for Climate Prediction (IRI) ble etablert i slutten av 1980­årene parallelt med IPCC. Det bygde på de etablerte havforskningsmiljøene og store, mangeårige havforskningsprosjekter i regi av International Oceanographic Commission (IOC) under FN­organet UNESCO. Det er nå etablert et bøyesystem som skal kartlegge forholdene bedre og gi sikrere svar på årsak, effekter, varslingsmulighet og betydning for globale langtidsvarsler og klima. Men likevel er ENSO­variasjonene ikke tatt med i IPCCs teorier eller i deres klimaberegninger, hvilket er en veldokumentert mangel. Men rekordtemperaturer og ekstremeffekter fra ENSO rapporteres til stadighet fordekt som effekt fra økning av drivhusgasser.

EL NIÑO – SOUTHERN OSCILLATION (ENSO) OG ANDRE PERIODISKE VARIASJONER.

Ole Henrik Ellestad

 

9

   kan  hentes  fra:    http://www.esrl.noaa.gov/psd/people/klaus.wolter/MEI/  

LITTERATURVoituriez B. og Jacques G. 2000, El Niño facts and fiction: IOC Ocean Forum/UNESCO Publishing 2000

Wikipedia: El Niño og tilhørende henvisninger til bl.a. NOAA

PACIFIC DECADAL OSCILLATION (PDO) OG ATLANTIC DECADAL OSCILLATION (AMO)

Jorda har til alle tider gjennomgått betydelige klimaendringer med sykluser fra mange millioner til noen få år. Noen er knyttet til solas variasjoner, men flere kortvarige sykluser fra 2 til vel 70 år er knyttet til havstrømmer og vinder selv om ekstraterrestriske forhold nok er underliggende årsak. Spesielt markant er en veldokumentert ca. 60 års syklus som kan spores 400 år tilbake i Stillehavet (PDO) og 140 år i Atlanterhavet (AMO). Tilhørende markante utslag fremgår av den globale temperaturkurven (figur 3).En beskrivelse av PDO ble publisert allerede i 1992. PDO karakteriseres med en indeks for havtemperaturvariasjoner i det nordvestre og nordøstre Stillehavet. I de to fasene veksler de nevnte områdene mellom varmt og kaldt hav og tilsvarende endring i lufttemperatur. Også variasjoner i så vel den tropiske som den sørlige del av Stillehavet helt ned til Antarktis er omtalt. Varme faser på 25­30 år i det nordøstre Stillehavet mot USAs og Canadas vestkyst samt Alaska ble observert i periodene 1855­85, 1915­45 og 1977­2008 med tilsvarende kalde faser i de mellomliggende perioder som vist i figur 9. Fra 2008 og de neste 30 år forventes en kald fase. Forholdene blir i motfase på deler av den russiske stillehavskysten.

Figur 9. Observert PDO-indeks 1900-2008. Varme faser i 1915-45 og 1977-2008 (rød), kald fase 1945-1977 (blå). I 2008 skiftet PDO til ny 30-årig kald fase. Den kalde perioden 1945-77 er gjentatt fra 2008 som et mulig fremtidsscenario. (Easterbrook 2008)

AMO (figur 10) har en tilsvarende syklus, men kan som tydelig fenomen, være inntil 10 år forsinket i forhold til PDO. Det er funnet en vippepunktsvariasjon (Chylek 2010), så når det er varm fase i Arktis blir det kaldere i Antarktis og omvendt.

Siste 30 år har PDO gitt tilstrømning av varmt vann gjennom Beringstredet til Nordishavet mens AMO i enda større grad har bidratt fra det nordlige Atlanterhav. Det har avgjørende innflytelse på issmelting med påfølgende kraftig endring av albedo som igjen stimulerer til ytterligere oppvarming med markant utslag på den globale temperaturskala. Lokalt nås midlere temperaturendringer på over +/­ 1,5 °C. Globalt bidrar det med utslag fra topp til bunn i utslagene på ca. 0,4 °C.

Figur 8. Øverst vises ENSO-variasjoner med ulik styrke i perioden 1950-2010 mellom El Niño (rødt og varmt) og La Niña (blått og kaldt) med eventuelle normale mellomfaser. Den markante El Niño i 2010 og den sterke La Niña i 2011 er med (www.esrl.noaa.gov/psd/people/klaus.wolter/MEI/). Andre og tredje delfigurer viser effekter av den varme El Niño i perioden desember – februar og i juni – august. Fjerde og femte delfigur viser variasjoner i samme perioder under den kalde La Niña fasen. En ser at El Niño og La Niña fenomenene preger hele den tropiske og subtropiske sektor og deler av den tempererte sone. Det gir naturlige, men dramatiske effekter som i media svært ofte tillegges global oppvarming og drivhuseffekten.

10

Det utgjør mer enn 60 % av den rapporterte oppvarming på ca. 0,5 °C observert siden 1970 (se figurene 3 og 19).

Det er flere periodiske variasjoner som influerer bl.a. North Atlantic Oscillation,(NAO, Moene 2009), som er forholdet mellom luftrykket ved Azorene/Portugal og Island og den nært beslektede og nyere Arctic Oscillation, AO. Sammen med havstrømssyklusene (flere enn de omtalte) former de vær og klimaperioder i Arktis og vår region, men det vil føre for langt å gå dypere inn i det her.

I de nevnte varme periodene 1860­80, 1910­40, 1975­1998 og 1975­2009 var de globale oppvarmingshastig­heter like store med ca. 0,16 °C/10 år. De originale temperaturdata for Arktis slik de er rapportert fra de offi­sielle målestasjoner i hvert land og rapportert internasjo­nalt, viser at Arktis var like varm i 1930­årene og med like stor oppvarmingshastighet, spesielt på Grønland, som i nåværende varmeperiode. Også USA og mesteparten av Europa (se figur 6) hadde samme nivå. Og det er forhol­dene i Arktis som særlig bidrar til den globale tempera­turøkning med tydelige periodiske utslag. Før CO2 hadde begynt å øke nevneverdig har kloden derved demonstrert at den selv er i stand til å generere oppvarmingsfaser av sam-me størrelse som de vi ser i dag.

IPCC har sett bort fra disse periodiske variasjonene uten dokumentert vitenskapelig argumentasjon. I stedet har de feilaktig tilordnet varmeperioden 1980­2000 økt mengde CO2. Denne feilslutning preger også norske forsk ningsmiljøer og klimadebatten i norske media.

Det er underlig siden ansette FN­organisasjoner som UNESCO og FAO, parallelt med IPCC, har stimulert til viktig forskning om naturlige svingninger og benytter resultatene i forståelse av havstrømmer og tilhørende klimaprognoser for primærnæringene. PDO og AMO er hovedbidragsytere til nåtidens global oppvarming sammen med kortvarige El Niñofaser og sterkere solaktivitet med et ”Grand Maximum” for sola mellom 1923 og 2008, et av 19 de siste 11 000 år (Usoskin et al. 2007).

HAVTEMPERATURER OG HAVNIVÅI likhet med atmosfæren har temperaturen i havene variert mye over tid. Sargassohavet hadde 2 °C høyere overflatetemperatur for 3 000 år siden enn i dag, i Middelalderen var det ca. 1 °C høyere enn nå. Rundt år 500 og under Den lille istid var det ca. 1 °C lavere enn dagens målinger. Tilsvarende tendenser finnes flere steder på kloden. Dette påvirker naturligvis havnivået fordi vannet utvider seg ved høyere temperatur og fordi oppvarming fra sola og havstrømmer stimulerer smelting av landbasert is og snø. Endringene følger samme tilnærmet lineære økning også i lange perioder med minimal CO2 økning, f. eks. fra ca. 1840 etter Den lille istid. Også dette avkrefter CO2­økningen som en viktig faktor. Etter 2003 har havtemperaturen avtatt svakt ifølge målinger med 3 000 bøyer som flyter rundt i havene (Argos). Også havnivåstigningen har nå avtatt markant. Det er interessant at mindre, men tydelige variasjoner i havnivåstigningen reflekterer 60­års syklusene for PDO og AMO.

Fenomenet El Niño er spesielt og interessant. Jordens varmeinnhold påvirkes ikke av om den kalde havstrøm går over eller under den varme strømmen. Men likevel måles markante utslag i global temperatur basert på de regionale endringer i hav­ og lufttemperatur. Men fordampning og vindmønster påvirkes og dette kan videre lede til komplekse endringer i skymønsteret. Skyvariasjonene vil så kunne påvirke forholdet mellom innstråling og reflektert sollys (albedo) og dermed også temperaturen i berørte regioner. Men fenomenet har foregått hundrevis av år tilbake, sannsynligvis tusenvis av år og har ingen sammenheng med menneskeskapte påvirkninger. Men dette fremkommer ikke i medias omtale.

LITTERATUREasterbrook, D. J. 2008, Global Cooling is here. Evidence for Predicting Global Cooling for the Next Three Decades, http://www.globalresearch.ca/index.php?context=va&aid=10783

Moene, A. 2009, Globalt kaldere de neste 30 år?, Norsk Geofysisk Selskap årsmøte, http://www.ngfweb.no/docs/ngf2009_foredrag_30_moene.pdf

Chylek, P. et al. 2010, Twentieth Century Bipolar Seesaw of the Arctic and Antarctic Surface Air Temperature, Geophys. Res. Lett. 37, L08703

Robinson, A. B. et al. 2007, Environmental effects of Increased Atmospheric Carbon Dioxide, J. Am. Phys. Surg. 12, 79-90

Klyashtorin, L. B. 2001, Climate Change and Long-term Fluctuations of Commercial Catches – The Possibilities of Forecasting, FAO, Fisheries Technical Paper 410, 4-11

Klyashtorin, L. B., 2007, Cyclic Climate Change and Fish Productivity, Government of the Russian Federation, State Committee for Fisheries of the Russian Federation, 8-55

Usoskin I. G., Solanki S. K. og G.A. Kovaltsov G.A. 2007, Grand minima and maxima of solar activity: New observational constraints, Astronomy and Astrophysics, 471, 301

Figur 10. Atlantic Multidecadal Oscillation indeks (AMO) slik den er observert 1856-2009. Sammenlignet med PDO kan den skifte fase inntil 10 år senere.(www.climate4you.com)

 

11

Figur 11. Diagram som viser den globale temperaturutvikling siden år 1600, basert på forskjellige kilder. Den kraftige blå kurven viser målt temperatur siden 1850 (se figur 3), mens den lyseblå kurven viser estimater lengre tilbake i tiden, av gradvis minskende nøyaktighet. Den røde kurven gir IPCCs prognoser fram til år 2100 (scenarie A2). Den grønne stiplede kurven angir en mulig temperaturutvikling, hvis CO2s innflytelse er beskjeden. Blir samtidig den fremtidige solaktivitet svak, kan utviklingen bli som vist med den blå stiplede kurve. Alle temperaturer refererer til en såkalt normal temperatur, beregnet som gjennomsnitt for perioden 1961-1990. De to grønne firkanter angir to perioder med liten solaktivitet og lav temperatur. Noen klimarelaterte historiske begivenheter er markert.

Klimaendringene de siste 150 år kan fremstilles som en oppvarming etter Den lille istid samt en syklisk variasjon med periode ca. 60 år (se figur 1). Denne modellen forklarer oppvarmingen de siste 20 år av forrige århundre og den utflating av temperaturen vi nå observerer. Vi kan ikke finne at økte klimagassutslipp har gitt noen oppvarming i tillegg. Vår enkle modell beskriver en beskjeden oppvarming ut dette århundre, mens IPCC varsler en voldsom temperaturøkning som vi hittil ikke har observert tegn til.

Et viktig argument mot klimapanelets (IPCC) hypotese om den store virkning utslipp av CO2 har for vårt klima, er vårt kjennskap til de utallige naturlige klimaendringer som vår planet har opplevd. Derfor er det naturligvis en innlysende mulighet, at også de nåtidige klimaendringer er naturlige.

La oss innledningsvis igjen se på temperaturserien fra Grønland (figur 2). Den kan som nevnt betraktes som en nyttig rettesnor for klimautviklingen på mesteparten av planeten, de sydligste regioner unntatt. Temperaturutviklingen på jorda har de siste 4 000 år stort sett vært fallende, men avbrutt av varmeperioder med 950­1 000 års intervall. Data fra Grønland slutter i år 1855, men i figur 3 er det vist hvordan den etterfølgende temperaturstigning har vært til nå. Det som i denne forbindelse er interessant, er at den nåværende varmeperiode opptrer presis når man med kjennskap til fortiden ville forvente en varmeperiode. Dette er

derfor den enkleste forklaring: at nåtidens varmeperiode er et resultat av denne naturlige, langperiodiske svingning, som er kjent gjennom minst de siste 4 000 år. Med denne kunnskap er temperaturstigningen etter Den lille istid (se figurene 1 og 6) kun en gjentakelse av temperaturstigningen opp til den varme middelalderperioden, og vil bli etterfulgt av tilsvarende temperaturreduksjon som svarer til Den lille istid.

Den viktige naturlige 950­1 000 års variasjon kjennes igjen bl.a. fra studier av treringer, og er av forskerne Vasiliev og Dergachev (2002) satt i forbindelse med variasjoner i solaktivitet. Figurene 1 og 11 viser imidlertid at det overlagret denne lange svingning også opptrer flere kortere naturlige temperatursvingninger. Flere av disse kortere svingninger svarer til kjente oseanografiske variasjoner i Stillehavet (PDO) og Atlanterhavet (AMO), og har en periodelengde relatert månens variasjoner. Signal fra de store planetene Jupiter og Saturn finnes også i temperaturserier (Scafetta 2010).

EN NATURLIG FORKLARING PÅ NÅTIDENS KLIMAENDRINGER

Ole Humlum

12

MÅNENS BETYDNINGAt sola har innflytelse på jordas klima er neppe overraskende, men det er kanskje mer overraskende, at også månen synes å ha klimatisk betydning. Månen er hovedansvarlig for det døgnlige tidevann, som av den grunn utsettes for små hastighetsendringer i takt med månens rytmiske banevariasjoner om jorda. Til daglig har det ikke den store praktiske betydning, men endringene i tidevannsbølgen kan føre til periodisk oppstigning av varmt eller kaldt vann i havområdene. I det nordiske område kan månen på dette vis føre til større eller mindre innstrømning av varmt vann i Barentshavet og de tilgrensende deler av Arktis. Allerede i 2003 og 2006 identifiserte den norske forsker Harald Yndestad tydelige variasjoner i Barentshavets temperatur som svarte til månens periodiske variasjoner. På den bakgrunn er det derfor ikke overraskende, at månens perioder eksempelvis er tydelige i temperaturserien fra Svalbard, som ligger ved nordgrensen til Barentshavet.Oppstigning av kaldere eller varmere vann i verdenshavene påvirker i sin tur naturligvis atmosfæren over, og dermed hele jordas klima.

PLANETENES BETYDNINGEt detaljert studium av temperaturdata avslører forhold, som kanskje er ennå mer overraskende enn det at månen synes å innvirke på Jordas klima. Det ser nemlig ut til at også spesielt de to største planetene, Jupiter og Saturn kan ha betydning.

Den tyngste planet i vårt solsystem er som kjent Jupiter. Den har en masse på 318 ganger jordas masse, mens Saturn som den nest største, har en masse tilsvarende 95 jordmasser. Jupiter bruker 11,9 år på et omløp om sola, mens Saturn bruker 29,5 år. Den forskjellige omløpstid gjør at de to planeter sett fra sola står i samme retning med 19,8 års mellomrom, hvilket også omtales som disse planeters synodiske periode. Når det inntreffer, vil hele solsystemets tyngdepunkt forskyves litt (et par hundrede kilometer) i forhold til solas midtpunkt i retning av Jupiter og Saturn, hvorved sola på tross av sin gigantiske masse hele tiden utsettes for en svingende bevegelse, hovedsakelig styrt av Jupiter og Saturn.

Vi tenker oss at disse små, men vedvarende, påvirkninger kan resultere i små endringer i de prosesser og strømninger som foregår internt i sola, og dermed rytmisk kan påvirke solas samlede utstråling. I alle tilfelle er det interessant å notere, at en av de mest veldefinerte naturlige klimasvingninger på jorda har en periode på omkring 60 år (se figur 3, 6 og 10), hvilket er svært nær 3 ganger den synodiske periode for Jupiter og Saturn (3 x 19,8 = 59,4 år). Muligens kan den synodiske perioden til Jupiter og Saturn dermed være styringssignalet for denne kjente rytmiske klimavariasjon på jorda? Det kan i den forbindelse også nevnes at en tilsvarende 60 års periode tydelig ses i de små variasjoner, som hele tiden foregår i jordas rotasjonshastighet.

UFULLSTENDIGE KLIMAMODELLERDet som sannsynligvis er en avgjørende misforståelse bak konstruksjon av dagens klimamodeller er det ennå ufullstendige kjennskap til disse forskjellige naturlige klimavariasjoner, ikke minst blant klimamodellbyggerne. Utviklingen av moderne klimamodeller begynte for alvor etter 1988, da IPCC ble opprettet. På det tidspunkt trakk flere av de naturlige temperatursvingninger i retning av varmere klima som vist i figurene 1 og 11. Dermed ble perioden 1980­2000 karakterisert ved en tydelig oppvarming, slik som tidligere mellom 1920 og 1940. Da kjennskapet til de naturlige svingninger var sterkt mangelfullt, ble temperaturstigningen forklart ved en antatt effekt av økende konsentrasjon av CO2, og klimamodellene ble tilpasset denne antakelse.

Temperaturstigningen 1980­2000 forklares imidlertid enklere med samvirkende naturlige svingninger, mens antakelsen om CO2s store betydning bygger på en omstridt eller direkte feilaktig fortolkning av årsaken til temperaturstigningen. Denne temperaturstigning ville etter all sannsynlighet skjedd uansett endringer i atmosfærisk CO2­innhold.

Kort etter år 2000 begynner de naturlige svingninger å trekke i motsatt retning, noe som fører til at temperaturen slutter å stige. Dette er kommet som en overraskelse for dagens klimamodeller, som legger stor vekt på CO2 og mindre vekt på naturlige klimavariasjonene. Sannsynligvis vil det i de kommende år gradvis bli tydeligere at klimamodellene bygger på en grunnleggende misforståelse, som kan føres direkte tilbake til feiltolkning av årsakene til temperaturstigningen 1980­2000.

For oss ser det ut til at naturlige variasjoner fortsatt er den dominerende faktor i vår tids klimaendringer.

LITTERATURScafetta, N. 2010, Empirical evidence for a celestial origin of the climate oscillations and its implications, Journal of Atmospheric and Solar-Terrestial physics, 72, 951-970

Solheim, J.-E. og Humlum, O. 2011, Astronomi og klima – Del I Planetene og månen dirigerer jordas klima, Fra Fysikkens Verden, 73, Nr 1

Vasiliev, S.S. og Dergachev, V.A. 2002, The ~2400-year cycle in atmospheric radiocarbon concentration: bispectrum of 14C data over the last 8000 years. Annales Geophysicae 20, 115–120

Yndestad, H. 2003, A lunar-nodal spectrum in Arctic time series. ICES CM 2003/T

Yndestad, H. 2006, The influence of the lunar nodal cycle on Arctic climate. ICES Journal of Marine Science 63, 401-420, doi: 10.1016/ j. icesjms.2005.07.015

13

Klimamodeller viste i 1988 at vi skulle få en kraftig oppvarming de neste 30 årene som følge av økte CO2 utslipp. Denne oppvarmingen er ikke observert.

Temperaturen i 2010 ligger under det som var prognosen hvis CO2 utslipp ikke økte etter år 2000.

Klimadebatten slik vi kjenner den i dag ble startet i 1988 da en gruppe tilknyttet NASA Goddard Space Flight Center under ledelse av James Hansen publiserte resultat av beregninger basert på 3­dimensjonale klimamodeller (Hansen et al. 1988), hvor 3 framtidsscenarioer ble beregnet: A: eksponentiell vekst i utslipp av CO2. B: Konstant vekst i utslipp. C: Stabilisering av utslipp i år 2000, dvs. ingen økning etter år 2000. Hansen la fram sine resultater for Kongressen i USA, og dette var en medvirkende årsak til at det internasjonale klimapanelet ble dannet. Hansen fikk Sofieprisen i 2010.

Figur 12 viser Hansens 3 scenarioer for perioden fram til 2019, og hvordan den globale temperaturen har utviklet seg til nå. Vi ser at etter år 2000 oppfører den globale temperaturen (gul kurve) seg som om utslippsøkningen er stanset, selv om det i realiteten er eksponentiell vekst i utslippene (scenarium A).

Figur 12. Klimamodeller beregnet av J. Hansen med medarbeidere (1988) som viser scenarier fram til år 2019 basert på A: eksponentiell økning av CO2-utslipp, B: lineær økning, C: Ingen økning etter år 2000. Den gule kurven er observert global temperatur (HadCRUT3) etter 1988 da disse prognosene ble publisert. Vi ser at observasjonene ligger nær eller under scenario C

Før vi går videre kan det være interessant å sammenligne utslipp og vekst av CO2 i atmosfæren. På J. Hansens nettsider finner vi oppdaterte kurver for utslipp fra menneskelige aktiviteter og årlig vekst av CO2 i atmosfæren. Ser vi på utslippene øker de eksponentielt (scenario A1F1), til dels raskere enn det IPCC antok (figur 13). Ser vi derimot på økningen av CO2 i atmosfæren

(figur  14), er den konstant eller minkende. Den ligger faktisk under det som J. Hansen kalte ”Alternative scenario” hvor det ble antatt at det skulle være null utslippsøkning av CO2 etter år 2000. Vi ser at veksten av CO2 i atmosfæren ligger betydelig under A1F1 prognosen. Det er derfor ikke samsvar mellom J. Hansens modeller fra 1988 og observert temperaturøkning de siste 22 år.

Noe vesentlig må være galt i klimamodellene og/eller i forståelsen av CO2­kretsløpet.

LITTERATURHansen, J. et al. 1988, Global Climate Changes as Forecast by Goddard Institute for Space Studies. Three-Dimensional Model, Journal of Geophysical Research, 93, 9341-9364

KLIMAMODELLER FRA 1988 HAR BOMMET TOTALT

Jan­Erik Solheim

Figur 14. CO2 økningen i atmosfæren har vært konstant eller til dels minkende (under 2 ppm/år) de siste 10 årene. Dvs. i nærheten av scenario B, mens den grønne linjen tilsvarer konstante utslipp etter år 2000 (grønn rett linje). Figuren er fra J. Hansens nettsted (www.columbia.edu/~mhs119/UpdatedFigures/).

Figur 13. Den sorte kurven viser totale utslipp som de 10 siste årene har steget med 2,5%/år og ligger i overkant av IPCCs prognose A1F1. Det vil si en eksponentiell økning. Figuren er fra J. Hansens nettsted (www.columbia.edu/~mhs119/UpdatedFigures/).

1950 2000 2050 0

5

10

15

20

TotalGasOilCoal

Global Fossil Fuel CO2 Annual Emissions

Emis

sion

s (G

t C/y

r)

All SRES Scenarios Range →IPCC"Marker"ScenariosRange

← 4.7%/yr →(1945−73)

← 1.5%/yr →(1973−2000)

←2.5%/yr

→

(2000−09)

Historical Data

A1C AIM→A1FI

↑

B2↓

B1T MESSAGE↑

1950 2000 2050 0

5

10

15

20

1950 2000 20500

1

2

3

4

5

Annual Data5−Year Mean

Annual CO2 Growth

∆CO

2 (pp

m/y

ear)

A1FI

A1B

B1

Alternative Scenario

1950 2000 20500

1

2

3

4

5

14

Det er mange mulige årsaker til global oppvarming. Det kan være økt innstråling fra sola, utslipp fra vulkaner, endringer i ozonlaget, partikler i luften (aerosoler) eller økning av klimagasser. Et hovedmål for IPCC er å bevise at det er menneskelige utslipp som har ført til den globale oppvarmingen vi har observert. En måte å bevise dette på er å beregne hvordan de forskjellige typer oppvarmingsårsaker etterlater seg ”fingeravtrykk” som gjør det mulig å identifisere årsaken. Klimagassenes fingeravtrykk er ikke påvist. Det må derfor være noe annet som er ansvarlig for oppvarmingen etter 1950.

Det har hittil ikke vært presentert noe bevis på at oppvarmingen vi har observert etter 1950 skyldes klimagassutslipp slik som IPCC hevder. Et forsøk på bevis er gjengitt i IPCCs klimarapport 2007 (del 1, side 675). Her hevdes det at hvis det er klimagasser som er årsak til global oppvarming vil det skje en oppvarming i ca. 10 km høyde fra ekvator til 30 grader nord og sør. Dette er ikke observert.

Forskjellen mellom observasjoner og modeller er vist i figur 15 som viser modellberegnet og observert temperaturendring i atmosfæren over tropene. De røde kurvene viser resultat av 20 modellkjøringer, og

de nederste blå og grønne kurvene viser hva som er observert ved hjelp av radiosonder. Både observasjoner og modeller viser en temperaturstigning på ca. 0,2 °C/10år ved bakken. Den tykke røde kurven viser gjennomsnittet av de 20 klimamodellene, og de tynne røde kurvene over og under viser spredningen av modellene (standardavvik). Alle modellene viser en økende temperaturstigning opp til 10 km høyde, mens observasjonene (blå og grønne kurver) viser langt mindre temperaturstigning med høyden, I tillegg til radiosonde data er det vist satellittmålinger (gule trekanter og ruter). Tegnene i kolonnen til høyre identifiserer måleserier som er brukt. Basert på manglende fingeravtrykk kan klimagasser frikjennes for global oppvarming de siste 50 år.

LITTERATURDouglass, D.H et al. 2008. A comparison of tropical temperature trends with model predictions. International Journal of Climatology 28,1693-1701

FINGERAVTRYKKET SOM MANGLER Jan­Erik Solheim

Figur 15. Temperaturendringer med høyden over ekvator og til 30 grader nord og sør. Den røde tykke kurven viser gjennomsnitt beregnet for 20 klimamodeller, og de tynne røde kurvene over og under viser spredningen i modellene (standardavvik). De blå og grønne kurvene viser resultatet av målinger med radiosonder. De gule trekanter og ruter viser satellittobservasjoner. Rammen til høyre identifiserer de ulike måleserier (Douglass et al. 2008).

 

15

Nedenfor viser vi at IPCC har mislykkes med sine klimamodeller og sine klimaprognoser. Temperatur-stigningen har stagnert de siste 12-15 år, mens IPCCs prognose gir en temperaturøkning på minst 3,6 °C/100 år. Det er ikke bare usikkerheter i klimamodelleringen, men det er også forutsetninger og vektlegging av ulike sentrale variabler i modellene som er feil. Som vi påpeker er det også naturlige periodiske variasjoner som IPCC ikke tar hensyn til. Dette fører til feilaktig modellering.

Figur 16 gir en oversikt over de viktigste klimavariabler i IPCCs modeller slik IPCC beskriver dem. Det ses at drivhusgassene CO2, CH4, N2O og andre langtlevende drivhusgasser (Halocarbons) har stor varmeeffekt. Det samme gjelder Ozon. De klimavariabler som har relativt stor avkjølende effekt er endring av landskap og aerosoler. Aerolsoler er uhyre små partikler av støv og dråper som stiger opp i atmosfæren og som også blir værende i bl.a. skyene en stund. Spesielt stor aerosolmengde genereres i store vulkanutbrudd. Det fremgår at CO2 i IPCCs modeller er den dominerende variabel. Metan (CH4) har en effekt som er om lag en tredjepart av CO2.

USIKKERHETVURDERING AV KLIMAVARIABLER I IPCCs MODELLERI IPCCs siste hovedrapport vurderes effekten av de ulike klimavariabler ved å sette opp et usikkerhetsintervall av effekten og ved å angi hvor godt effekten av klimavariablene er forstått (høy, middels og lav grad av forståelse). Effekten på klimaet beregnes som påtrykk (RF i tredje siste kolonne som Wm­2). Det registreres at vanndamp har svært liten betydning. Det samme gjelder for sola. For vanndamp og sol er det satt opp usikkerhetsintervall som går nesten ned til 0

– dvs. på grensen til ikke å ha betydning i klimamodellene.

Alle klimavariabler som er vist i figur 16 er vurdert til å være lite eller middels godt forstått – med unntak av

HVORFOR FEILER IPCCs LANGTIDSPROGNOSER?Kjell Stordahl

 

Figur 16. Analyse av underlagsdata for perioden 1750 til 2005 har resultert i gjeldende strålingspåtrykk i watt/m2 for de viktigste variabler i IPCCs klimamodeller. Den tredje siste kolonnen viser strålingspåtrykk med usikkerhet i beregningene (også markert i figuren i midten). Stolper mot høyre viser positive påtrykk (rød og oransje farge). Stolper til venstre viser negative påtrykk (blå farge). Den nest siste kolonnen viser hvor virkningen av de ulike pådriv er merkbar og den siste hvor godt forstått effekten er. Vi ser at det kun er klimagassene som antas å ha høy vitenskapelig forståelse.

16

drivhusgassene. I tillegg er det betydelig usikkerhet i hvor stor effekt CO2, metan, skyer og sola har. Dette ses av de usikkerhetsgrensene som er satt opp. Metan og vanndamp/skyer diskuteres nedenfor, mens virkningen av CO2 og sola omtales i egne kapitler.

VARIASJON I VANNDAMP OG SOLAs PÅVIRKNING HAR OGSÅ BETYDNINGBåde solaktivitet og vanndamp i atmosfæren har i utgangspunktet stor betydning for klimaet. Vanndampens frekvensspekter for absorpsjon av returstrålingen fra jorda er totalt dominerende i forhold til de øvrige drivhusgassene. Uten en hypotese som på ingen måte er bevist fra IPCC, om positiv tilbakekopling fra CO2 til vanndamp, ville klimamodellene fungere enda dårligere.

Skyer har grovt sett en dekningsgrad på 60%. S. Solomon (2010) påviste nylig at vanndamp/skyer har stor betydning i klimamodelleringen. Dette skyldes at skyer/vanndampkonsentrasjonen på 2000­tallet er redusert med om lag 10 % i forhold til tidligere, hvilket i seg selv er i motstrid til klimamodellenes forventning. IPCC angir i kapittel 1 i sin hovedrapport (2007) at effekten av 2% reduksjon i skydekket svarer til effekten av en dobling av CO2­nivået. (Se også figur side 8 i hefte 1)

Effekten av sola (se figur 16) er redusert til omtrent en fjerdedel i IPCCs hovedrapport (2007) i forhold til rapporten seks år tidligere. Dette er bemerkelsesverdig. I hovedrapporten er dette feltet nedgradert og omtales på knappe fem sider i den tusen sider lange rapporten.

METANKONSENTRASJONEN STAGNERERI IPCCs hovedrapport er det i Summary for Policymakers og i Technical Summary nærmest underslått at klimagassen metan (CH4) kun øker marginalt. Det har på 2000­tallet også vært år med nedgang i metantettheten. I hoveddelen i rapporten står det at dette er overraskende og at det ikke kan forklares. Også på dette viktige området, (se figur 15), er en klimavariabel tillagt stor betydning, men det ser ut til at denne er klart overvurdert fordi utviklingen av metantettheten stagnerer uten at en kan forklare hvorfor.

GLOBAL TEMPERATURUTVIKLINGFigur 1, 3 og 11 viser den globale temperaturøkningen over omlag 150 år. Det sees at temperaturutviklingen kan dekomponeres i en lineær trend med stigning på ca. 0,5 °C/100 år og periodiske variasjoner på 60­65 år.

Figur 17 viser den globale temperaturen 1941­2009. Her dekomponeres den globale temperaturutviklingen i horisontale og stigende trender. Det sees at det i perioden 1941­1978 er en horisontal trend – altså uten stigning. Så er det en markant stigning fra 1979 til år 2000. Deretter er

det igjen en horisontal trend fra 2001. Det må forventes at den horisontale trenden nå vil vare i mange år fordi den, som på starten av 40­tallet, også vil bygge inn en temperaturnedgang. I analysene for å finne signifikante knekkpunkter mellom horisontal trender og stigende trend er det brukt Chow (1960) test.

TEMPERATUREN ØKER IKKE MED CO2 UTSLIPPENEFigur 13 viser årlige globale CO2 utslipp fra kull­, olje­ og gassforbrenning. Det fremgår at det fra 1941 til 1978 har vært en svært sterk vekst i utslipp fra fossilt brensel. Figur 17 viser samtidig at den globale temperaturen ikke har økt i denne perioden. Det samme gjelder fra 2001. Det er kun i perioden 1979 til 2000 at veksten er analog. I en periode på nærmere 70 år er det bare et fåtall år der det kan se ut til at det er samvariasjon mellom menneskeskapt CO2 utslipp og global temperatur. Dette sår sterk tvil om at CO2 i særlig grad påvirker global temperaturutvikling.

IPCCS 100-ÅRS PROGNOSERFigur 18 viser IPCCs 100­års prognoser. De er basert på 4 ulike utslippsalternativer. I tillegg er HadCRUT3 global temperaturkurve lagt inn.

Det er angitt 100­års prognoser for 4 scenarioer med ulike utslippsalternativer. Imidlertid ligger det globale utslippsvolumet klart høyere enn det høyeste alternativet i figuren (A2 alternativet). Dette betyr at den globale temperaturøkningen i perioden ifølge prognosen kan bli større enn 3,6 °C. Usikkerhetsintervallet for denne prognosen er fra 3 til 4 °C i år 2100. Med høyere utslipp, vil dette usikkerhetsintervallet forskyves ytterligere oppover.

På nettsiden til CICERO Senter For Klimaforskning er det skrevet: ”FNs klimapanel (IPCC) regner med at gjennomsnittstemperaturen vil stige med mellom 1,4 og 5,8 °C som følge av menneskelig påvirkning i tidsrommet 1990-2100. Forskjellen mellom det høyeste og det laveste tallet skyldes delvis usikkerhet om hvordan det globale klimasystemet virker, men først og fremst skyldes det usikkerhet om hvor store utslippene blir. Disse anslagene tar ikke hensyn til eventuelle nye tiltak for å redusere utslippene”.

Figur 17. Global temperaturutvikling 1941-2009 relativt til gjennomsnitt for 1961-1990. Lineær tilpasning med identifiserte knekkpunkter ved bruk av Chow test. Kilde: HadCRUT3.

17

Det kan så langt konstateres at utslippsvolumet fortsetter å øke og det er vanskelig å se tiltak som kan redusere utslippene ned til et A2 nivå – det høyeste alternativet. Se også figur 13 og artikkel av Stordahl (2010).

Vanligvis er det ikke lett å etterprøve en prognosemodell. Det nytter ikke i etterhånd å revidere en modell og så sammenligne prognosene med observerte data. Vi har imidlertid en glimrende mulighet til å gjøre dette for IPCCs 100­års temperaturprognoser. Den modellen som IPCC presenterte i sin hovedrapport (2001) er den samme som presenteres i hovedrapporten i 2007. Se SPM 5 side 14 i IPCCs hovedrapport ”The Physical Science Basis”(2007). Vi kan konstatere at samme prognosemodell gjelder for 2006 som for år 2000. Det er i seg selv bemerkelsesverdig at en prognosemodell ikke er endret på 6 år når de globale temperaturdataene viser stagnasjon i denne 6­årsperioden. Etterprøving av langtidsprognosen viser at temperaturen på 2000­tallet har stagnert og at temperaturen isteden ligger under IPCCs temperaturprognose der forutsetningen var at utslippene skulle ligge på 2000 nivået. Dette er så store avvik at IPCC klart har mislykkes med sine klimaprognoser.

Phil Johns, leder av Climate Research Unit ved East Anglia University der de har ansvaret for statistikk over globale temperaturmålinger, (HadCRUT3), kom for en tid siden med følgende kommentar: Den globale temperaturen hadde ikke gått signifikant opp på de siste 15 år. Dette sitatet har gått verden rundt.

Her er det viktig å forstå hva signifikans er. En statistiker vil vanligvis ha 95 % signifikans for å komme med en konklusjon. Det betyr at det skal være 95 % sannsynlighet for å ha riktig konklusjon. Phil Jones fant altså at det ikke var så mye som 95 % sannsynlighet for at det hadde vært en global oppvarming de siste 15 år.

Vi har gjort tilsvarende beregninger basert på de bakkebasert målingene HadCRUT3 og på satellittmålingene UAH MSU og RSS MSU og får samme konklusjon – det vil si at det ikke er noen signifikant global temperaturøkning de siste 15 årene.

LITTERATURClimate Change 2007. The Physical Science Basis, WG1, Fourth Assessments Report of the IPCC (ISBN 978 0521 88009-1)

Gregory C. Chow (1960). Tests of Equality Between Sets of Coefficients in Two Linear Regressions. Econometrica 28 (3): 591–605

Klimarealistene, hefte 1: Om variasjoner i skydekke, side 8-9

Solomon, S. 2010, Contributions of Stratospheric Water Vapor to Decadal Changes in the Rate of Global Warming, Science vol 327, 1219

Stordahl, K. 2010, Global temperatur og veksten i CO2 utslipp. Forskning.no 21. januar 2010 (www.forskning.no/artikler/2010/januar/240353)

Figur 18. Prognoser for globale temperaturendringer i IPCCs hovedrapport 2001 og 2007. Blå kurve i figuren viser global temperaturutvikling (HadCRUT3) fra 1850 og fram til nå. Skyggelegging bak kurvene viser usikkerheter i observasjoner og spredning i modeller.

18

Da modellberegninger ikke synes å stemme med den mangel på temperaturstigning som observeres, bør en være forsiktig med å bruke klimamodeller til å bestemme klimafølsomhet. Ut fra observasjoner kan en beregne en maksimal temperaturstigning på 0,7 °C i år 2100 som følge av økte klimagassutslipp. Dersom oppvarmingen etter Den lille istiden fortsetter som de siste 150 år, vil den globale temperaturen være 0,2 -0,7  °C høyere i år 2100 enn i referanseperioden 1980-2000.

Det er ingen uenighet om at CO2 er en viktig gass for livet på jorda. Den inngår i fotosyntesen som gjør at planter binder karbon og produserer oksygen. Sammen med andre klimagasser, bidrar CO2 til at infrarød stråling (varme) blir holdt igjen i atmosfæren, noe som fører til at det blir levelige temperaturer på jorda for de livsformer vi kjenner til. Den viktigste klimagassen er imidlertid vanndamp (H2O). Siden 70% av jorda er dekket av vann, gir dette oss et stabilt klima.

Jorda mottar stråling fra sola. Ca. halvparten av denne kommer som synlig lys og slipper gjennom vår atmosfære, og varmer opp hav og land. Det er påstått at ”klimagassene fører til at vi lever i et drivhus, og virker som en dyne som holder på varmen. Og med mer CO2 blir dyna tykkere”. Dette er en misforståelse. Et drivhus blir varmere fordi det har vegger og tak som hindrer luft å sirkulere. Det er som en PC uten vifte. Den blir fort for varm og ødelegges. På jorda er forholdene annerledes: Luften sirkulerer fritt fra varme til kalde områder. Det er store temperaturforskjeller mellom ekvator og polene, sommer og vinter, dag og natt, i direkte sollys og skyggefulle områder, åpent og skogkledd landskap. Vann fordamper og løftes opp fra bakken. Dette fjerner varme som transporteres oppover i atmosfæren til kaldere områder. Ved kondensasjon dannes skyer, varme frigjøres i høyden, og regn kjøler de lavere luftlag og bakken.

VIRKNING AV CO2 VED KONSTANT SKYDEKKE OG SOLDersom alle andre deler av atmosfæren ikke endrer seg, og innstråling fra sola og skydekket holdes konstant, kan virkningen av økt CO2 beregnes: Det som skjer med infrarød stråling fra bakken som har den energien (i spektralbånd) som CO2 reagerer på, er at den blir fanget av CO2­molekyler noen få meter over bakken. Ved kollisjoner overfører CO2­molekylene umiddelbart denne energien til de andre gassene i atmosfæren som er nitrogen (78%), oksygen (21%) og argon(1%). CO2 utgjør mindre enn 0,04%. Varme transporteres oppover ved at varm luft stiger(konveksjon), og øverst i atmosfæren slippes den ut som stråling med

den temperatur som er i denne høyden. Stråling på andre bølgelengder enn der klimagasser absorberer slipper igjennom atmosfæren rett fra bakken. Gjennom disse

”vinduene” kan vi med infrarøde detektorer se jordas overflate fra verdensrommet.

Stråling i CO2­båndene vil også bli sendt ut fra CO2­molekyler med synkende temperatur oppover i atmosfæren, og absorbert av CO2­molekyler høyere oppe og overført til de øvrige gassene i disse lagene. Til slutt er det så få CO2 molekyler igjen, at strålingen slipper ut. Da er temperaturen mellom ­50 og ­60 °C. Blir det mer CO2 så varmes atmosfæren noe opp i denne høyden for å kunne slippe ut mer stråling (fingeravtrykket). Beregninger viser at virkningen av økt CO2 er logaritmisk (Behrs lov). Dette betyr at en dobling av CO2 fra 100 til 200 ppm, har same virkning som fra 400 til 800 ppm. Figur 19 viser at en temperaturøkning som følge av økt CO2 uten tilbakekopling, maksimalt kan utgjøre ca. 0,7 °C i år 2100.

Figur 19. Observert årsmiddelverdi av global temperatur (HadCRU3–svarte sirkler) t.o.m. 2010, sammenlignet med stigning 0,45 °C/100år (som i figur 3). Et gult bånd ±0,2 °C fra den rette linjen markerer naturlige temperaturvariasjoner siden 1850 (se figur 3), som vi antar vil fortsette. Innenfor dette båndet ser vi naturlige svingninger med periode 60 år som fra 2011 og utover er vist som en stiplet linje. Dette gir en temperaturøkning i år 2100 på 0,3 °C i forhold til 1990. Den røde linjen er forventet temperaturstigning dersom den skyldes CO2 uten tilbakekopling basert på satellittdata etter 1979 (Douglass og Christy 2008). Som nullpunkt er brukt middeltemperaturen 1980-2000 som i IPCCs siste hovedrapport.

POSITIV ELLER NEGATIV TILBAKEKOPLING?Det som er den store usikkerheten er hvordan en temperaturøkning i den øvre atmosfære (som ikke er observert – se avsnitt om fingeravtrykket), skal kunne forplante seg til bakken og der gi temperaturøkning. I klimamodellene brukes en forsterkningsfaktor, som ifølge IPCC kan gi en temperaturøkning på mer enn 6 °C ved

HVORDAN VIRKER CO2 I ATMOSFÆREN?Jan­Erik Solheim

-1.0

-0.5

0.0

0.5

1.0

1.5

2.0

Temperaturendring(C)

-1.0

-0.5

0.0

0.5

1.0

1.5

2.0

1900 1920 1940 1960 1980 2000 2020 2040 2060 2080 2100

19

bakken med dobling av CO2 i atmosfæren, noe som kan komme til å skje ca. år 2200 hvis CO2 øker med 2 ppm/år slik som i de siste årene (figur 14). Den gule stripen i figur 19 viser hvordan temperaturutviklingen vil være i dette århundret basert på ekstrapolasjon av trend og variasjon fra 1860, slik som demonstrert i figur 3. Først når observasjoner gjennom mange år ligger utenfor denne stripen, kan vi anse denne enkle modellen for motbevist.

Klimaforskere som Lindzen (2007) og Spencer og Braswell (2008) har kommet fram til negativ tilbakekopling og at en dobling av atmosfærisk CO2 kan gi 0,5­0,6 °C oppvarming. Ut fra observasjoner av naturlige påtrykk har Idso (1998) funnet at en dobling av CO2 kan gi en oppvarming på 0,4 °C eller mindre, mens Douglass og Christy (2008) har studert satellittmålinger og funnet at det er en svak global trend siden 1979 som kan skyldes CO2 uten tilbakekopling. Denne kan gi 0,7 °C oppvarming i 2100. Ifølge Lindzen (2007) skyldes høyst 1/3 av oppvarmingen siden 1979 økning av klimagasser, og CO2­bidraget til oppvarming i forrige århundre er mindre enn 0,4 °C. Disse verdiene er usikre da de like gjerne kan forklares med økt effekt fra sola siden Maunder minimum som falt sammen med Den lille istid og det moderne supermaksimum for solaktivitet 1923­2008.

Dersom CO2 ikke har noen målbar virkning, og de periodiske variasjoner fortsetter, hvilket er meget sannsynlig, vil den globale temperaturen i år 2100 være omtrent som i 2010.

VANNDAMP OG SKYER SOM TERMOSTATI beregningene beskrevet ovenfor er vanndampmengden holdt konstant. Imidlertid er det observert en nedgang i vanndamp i den høyden hvor stråling slipper ut. Dette har ført til at atmosfæren har blitt mer gjennomsiktig, og stråling slipper ut fra lavere og varmere høyder. Dette har ført til mer effektiv avkjøling. Dette er jordas termostat, som er innrettet slik at jordas atmosfære kjøles på den mest effektive måten. Dette er utledet teoretisk av F. M. Miskolczi (2007), som har vist at den teorien som brukes i strålingstransportmodeller for jordas atmosfære, er ufullstendig, idet det ikke tas hensyn til at en del av strålingen slipper ut direkte fra bakken i strålingsvinduer. Han viser at siden jordoverflaten er 70% vann, vil vanndampinnholdet i atmosfæren alltid justere seg slik at avkjølingen blir mest mulig effektiv. Mer CO2 fører derfor til mindre vanndamp (som er observert), ingen endring i strålingstapet og konstant temperatur.

En annen viktig komponent er skyer. Det vises til (Spencer og Bracewell 2008) at skyer er den termostaten som holder temperaturen på bakken innenfor visse grenser. Vi har også naturlige klimapådriv som vulkanutbrudd og endringer i energistrøm og magnetfelt fra sola. Etter slike pådriv kan jordas klima komme ut av balanse som det tar tid å justere.

Figur 20 viser forventet temperaturstigning fram til år 2100 ut fra forskjellige scenarioer.

Ved nærmere analyse viser det seg at CO2 mengden i atmosfæren følger temperaturen i havet meget nøye. Dette indikerer at havtemperaturen kontrollerer hvor mye CO2 som blir løst opp eller utgasset fra havet, idet kaldere vann kan ta opp større kornsentrasjoner av CO2 (Henrys lov) Dette er beskrevet i mer detalj i artikler av Fred Goldberg (2009) og Paulo Cesar Soares (2010).

LITTERATURDouglass, D. H. og Christy, J. R., 2008, Limits on CO2 Climate Forcing from Recent Temperature Data of Earth, Energy and Environment

Goldberg, F. 2009, Rate of Increasing Concentrations of Atmospheric Carbon Dioxide Controlled by Natural Temperature Variations, Energy and Environment, 19, 995-1011

Idso, S. B. 1998, CO2-induced global warming: a skeptic´s view of potential climate change, Climate Research, 10, 69-82

Lindzen, R. S. 2007, Taking greenhouse warming seriously, Energy and Environment, 18, 937-950

Miskolczi, F. M. 2007, Greenhouse effect in semi-transparent planetary atmospheres, Quarterly Journal of the Hungarian Meteorological Society, 111, 1-40

Soares, P.C. 2010, Warming Power of CO2 and H2O: Correlation with Temperature Changes, International Journal of Geosciences, 1, 102-112

Spencer, R. W. og Braswell, W. D. 2008, Potential Biases in Feedback Diagnosis from Observational Data: A Simple Model Demonstration, Journal of Climate, 21, 5624-28

Figur 20. Beregnet temperaturstigning fra perioden 1980-2000 til 2090-2100 for forskjellige prognoser. Grønn farge angir øvre og nedre grense for antatt temperaturstigning. De forskjellige stolpene er fra høyre: CI: CICERO (nettsted); I16 IPCC (fig. 16); I2000: IPCC200-utslipp konstante fra år 2000; fig3 –lineær trend til 2100; UTB: hvis CO2 virker uten tilbakekopling (se fig.19); ID: Hvis CO2 virker som andre naturlige påtrykk (Idso 1998); Ms: En teoretisk beregning når også vanndamp tas med (Miskolczsi 2007). Temperaturendringen er beregnet ut fra antatt CO2 mengde på 560 ppm i år 2100.

0

1

2

3

4

5

6

grad

erC

Ms ID UTB �g3 I2000 I16 CI

Temperaturstigning til 2100

20

Vår planet beveger seg i det ytterste atmosfærelag av vår nærmeste stjerne – Sola. Det merker vi ved en kontinuerlig vind fra sola som stryker forbi jorda, noen ganger rolig, andre ganger i stormkast.

Energi fra sola bestemmer klimaet på jorda. Noe av temperaturøkningen de siste 100 år kan skyldes at sola har hatt en ekstrem aktiv periode. Denne perioden er nå over, og vi forventer en mer normal eller svakere sol. Dette kan føre til et kaldere klima i slutten av dette århundre.

Vårt klima styres av energi fra sola. Mesteparten kommer som elektromagnetisk stråling. Strålingen ved jordas bane er nå omkring 1 366 W/m2. Den har i løpet av de siste 400 år økt med ca. 3 W/m2 eller 0,2% som vist i figur 21 øverst. Vi ser at det var lavere innstråling enn nå fram til ca. 1910. Denne perioden kalles også Den lille istid. Et spesielt lavt nivå i 1645­1715 kalles Maunder minimum og et tilsvarende 1795­1825 kalles Dalton minimum (se figur 11). Dette var også perioder med lav solaktivitet.

SOLFLEKKER OG SOLAKTIVITETSola har til tider noen mørke flekker. Det er områder med lavere temperatur, som ser mørkere ut. I nærheten av disse er det aktive områder hvor det strømmer ut stråling med høyere frekvenser enn synlig lys, og derfor kun kan observeres i ultrafiolett eller røntgen. Denne strålingen bidrar til oppvarming av vår øvre atmosfære og kan gi klimaeffekter. Antall solflekker varier med en periode på 9­13 år. Temperaturen på jordas nordlige halvkule er i gjennomsnitt 0,1­0,2 °C høyere ved solflekkmaksimum enn ved minimum. For steder i Norge er det også en sammenheng mellom lengden av en solflekkperiode og temperaturen i neste periode, slik at det er lavere middeltemperatur i en periode som følger etter en lang solflekkperiode, og høyere temperatur i en periode som følger etter en kort solflekkperiode. (Solheim 2010). Den solflekkperioden som sluttet i 2008 var den lengste på 200 år. Ut fra denne sammenhengen venter vi nå vesentlig lavere temperaturer i Norge i dette 10­året.

DEN VARIABLE SOLJan­Erik Solheim

Figur 21. Øverst: Rekonstruksjon av total solutstråling målt ved jordbanen i perioden 1600-2010 og en prognose for årene 2010-2040. Nederst: Solflekktall fra år 1600 til 2010, med prognose fram til 2040. Blått er varm sol og rødt er kald sol (Abdussamatov 2009).

21

Sammenligner vi solflekktallet med tidligere perioder finner vi at det i perioden 1923­2008 har vært et supermaksimum som det ikke har vært maken til på mer enn 7 000 år (Usoskin et al. 2007). Dette supermaksimum er nå definitivt slutt, og vi går inn i en periode med mer normal og lavere solaktivitet. I første omgang kan vi vente oss redusert aktivitet til samme nivå som omkring år 1900, og deretter vesentlig lavere. Enkelte forskere er kommet fram til at vi får et Maunder­minimum fra 2040 og utover (figur 21). Virkningen av en svakere sol er også antydet i figur 11.

SOLAKTIVITET OG KLIMAFra sola strømmer det ut elektrisk ladete partikler i en solvind. Denne bringer med seg magnetfelt fra sola som vekselvirker med jordas magnetfelt. Magnetfeltet beskytter jorda mot kosmisk stråling som er partikler fra fjerne stjerneeksplosjoner. En hypotese (Svensmark 2007) er at kosmiske partikler fører til dannelse av skyer som reflekterer stråling fra sola og derved virker avkjølende. En annen hypotese er at kosmisk stråling forandrer det elektriske feltet i jordas øvre atmosfære og øker muligheten for skydannelse (Tinsley et al. 2007). Det er i perioder funnet en klar sammenheng mellom kosmisk stråling og lavt skydekke som styrker en hypotese om sammenheng mellom kosmisk stråling, skyer og global temperatur.

SOLAKTIVITETEN ER ALLEREDE BETYDELIG SVAKEREDen nåværende solflekkperioden startet i desember 2008, og har allerede vart mer enn to år uten å ha kommet særlig i gang. Figur 22 viser observert antall solflekker siden 1995 sammenlignet med den siste prognosen fra NASA. Vi ser at solen hadde en lang hvileperiode nesten uten flekker i 2008 og 2009, men også at det har vært en svært forsiktig start på den nåværende solflekkperioden, nr. 24. Det har de siste årene vært mange prognoser for solflekkmaksimum i periode 24, men de har stadig blitt redusert. Som det fremgår av figur 22 er nå prognosen på et maksimum i middel på omkring 59 solflekker, som er under halvparten av antallet i forrige periode. Maksimum forventes å komme i juni/juli 2013.

Et lavere solflekktall betyr mindre forstyrrelser for de mange satellitter vi har i bane rundt jorda. Men det betyr også at den globale oppvarmingen som følger med økt solaktivitet nå vil bli svakere. Gjennom hele 1990 årene fram til 2003 har det vært observert en oppvarming av verdenshavene ned til 700 meters dybde. Etter 2003 har denne oppvarmingen stoppet opp, og gått over til en avkjøling som er meget tydelig for de øverste 300m av havene. Hvorvidt den økende, men svake solflekkaktiviteten i solflekkperiode 24 er nok til å stoppe avkjølingen av verdenshavene vil vi merke om et par år. Følg derfor med på nettstedet climate4you.com.

Hvis prognosene som vist på forrige side slår til, får vi stadig en svakere sol utover dette hundreåret, og vi får da oppleve en avkjøling som blir spesielt stor i Europa, Nord Amerika og Kina, slik det var under det forrige store solflekkminimum 1645­1725 (Maunder minimum). Dette vil bli spesielt merkbart omkring 2040 da vi også får et temperaturminimum i 60­års perioden som vist i figur 11.Vi bør derfor slutte å engste oss for menneskeskapt global oppvarming, men heller forberede oss på å takle en naturlig avkjøling de kommende ti­år.

LITTERATURAbdussamatov H. 2009, The sun defines the climate – en populær fremstilling basert på: On the decrease of the flow of solar radiation and a decrease in the global temperature of the Earth to the state of deep temperature drop in the middle of the 21st Century, Proceedings of KrAO, 2007, Vol. 103, No 4, p. 292–298

Solheim, J.-E. 2010, Solen varsler et kaldere tiår for Norge, Astronomi, 40, nr 4, 16-18

Svensmark, H. 2007, Cosmoclimatology: a new theory emerges, Astronomy & Geophysics, 48, 1.18-1.24

Tinsley, B. A., Burns, G. B., Zhou, L. 2007, The role of the global electric circuit in solar and internal forcing of clouds and climate, Advances in Space Research, 40, 1126-1139

Usoskin I. G., Solanki S. K. og G.A. Kovaltsov G.A. 2007, Grand minima and maxima of solar activity: New observational constraints, Astronomy and Astrophysics, 471, 301

Figur 22. Antall solflekker er et mål på solens aktivitetsnivå. Figuren viser antall solflekker slik de utviklet seg i solflekkperiode 23 som varte fra april 1996 til desember 2008. Solflekkperiode 24 har startet langsomt og den siste prognosen, gjengitt ovenfor, antyder at den skal nå et maksimum på omkring halvparten i den forrige perioden. Figuren viser det månedlige solflekktallet som varierer mellom de stiplede linjene og det glattete Internasjonale Solflekktall som er en heltrukken kurve (solarscience.msfc.nasa.gov/predict.shtml).

22

Klimaendringene har alltid vært en av verdens viktigste utfordringer, men vært lite profilert. I de senere år har tidligere dominerende problemstillinger som overbefolkning, fattigdom, viktige miljøforhold og overforbruk, etter ”klimakrisen” måttet vike selv med like gode ”føre–var” argumenter. Fremstående røster hevder at demokratiske prosesser må settes til side, og at motstandere må bringes til taushet for å redde kloden. Argumenter som demokratisk underskudd, vitenskapens frie stilling og forskningsresultater som viser overbevisende alternative forklaringer på oppvarmingen, når ikke frem stilt opp mot et

”ufeilbarlig” FNs klimapanel, IPCC. Viktige bidrag om parallellen til tidligere overdramatiserte og til dels forfeilede prosjekter om sur nedbør og ozonhull blir bare et blaff før media og politikerne legger et glemselens slør over det.

Oppslutningen fra sentrale deler av det internasjonale og det norske pressekorps var nærmest unison og med god kontakt til IPCC-tilhengernes forskningsmiljøer inntil ”Climategate”, de mer enn 2 000 lekkede e-poster. Etter det er den norske presse blant de få som opprettholder sin ensidighet. For det norske folk er blitt sulteforet på adekvat informasjon om de mange naturlige klimavariasjoner som kan forklare endringene, inklusive senere tids oppvarming, på en fullgod måte og vesentlig bedre enn økt drivhuseffekt. Dette er en absolutt nødvendig folkeopplysning i et demokrati som skal fungere.

MEDIETAKTIKKSom en del av medietaktikken fremmes påstander om at tilhengerne av skoleretningen for naturlige klimavariasjoner dominerer media. En slik påstand ble undersøkt på nettstedet forskning.no i 2008. Da viste det seg at hele 87 % av innleggene var støtte til IPCC. En masteroppgave basert på store norske aviser (oktober­07 til mars­09) viste at bare 8 % av klima­innleggene var IPCC­kritiske. Mulighetene for å informere faglig om de naturlige variasjoner foreligger praktisk talt ikke. Av de fire store Oslo­avisene var tre ikke interessert i kronikker. Aftenposten avslo et innspill til tross for profilering som en faktabasert folkeopplysningsavis, mens det prisverdig nok ble tatt inn i Dagbladet på nyttårsaften 2009 (Ellestad, Humlum og Solheim 2009). Flere svarinnlegg er nektet tatt inn eller blitt betydelig redusert, noen ganger til tross for markante personlige angrep fra IPCC­tilhengere.

Til tross for sitt mandat om å drive folkeopplysning har NRK en spesiell ensrettet historie. Av opplysningsprogram er det bare få unntak om forhold langt tilbake i tid og

om kosmisk stråling. De mest grelle eksemplene er de manipulerende programmene der man starter med saklig pro et kontra for så, helt feilaktig, å konkludere med at IPCC har rett resten av programmet. På den måten har man bl.a. diskreditert satellittmålingene for temperatur relativt til bakkemålinger, mens litteraturen er rik på artikler med motsatte konklusjon. Arbeidet om

”Hockeykølla” gikk også seirende ut av et program til tross for at det er blitt karakterisert som ”a shame for science” selv av fremtredende IPCC­tilhengere. Også ”Verdt å vite” promoterer primært antropogene årsaksforhold, og yr.no er intet unntak selv om det glimter til med en potensiell motforestilling en gang i blant.

Og pressen følger fremdeles opp. I hele 2010 er man foret med skriverier om at dette blir det varmeste året i manns minne. Så viser det seg at det blir nærmest like varmt som 1998 og 2005. Men hovedpoenget er at vitenskapelig sett (statistisk) har det vært en utflating de siste 15 år. I tidsrommet 1988­2010 steg den globale temperaturen kun 0,3 °C mens prognosen var på 0,8 °C i (se figur 12). Dette avkrefter CO2 som dominerende årsak siden mengden CO2 fortsetter å stige som tidligere. At IPCC­skolens prognoser svikter så mye at man unnlater å revidere dem i 2007­rapporten, er et uttrykk for at utviklingen er en ”parodi (travesty)” som det sto i en

”Climategate e­post”. De markante temperaturutslagene skyldes El Niño­fenomenet i Stillehavet som heller ikke har CO2s signatur. Det eneste som synes bedret i pressen, er økt antall generelle henvisninger til regionale variasjoner. Det kan forhåpentligvis være et tegn på en gradvis tilpasning til realitetene. De siste års kalde vintre er ikke lette å skjule.

Pressens manglende kritiske sans har gitt seg utslag i utvikling av en mediehersketeknikk. Den bygger på at leser, lytter eller seer har tillit til IPCCs rapporter. Derved kan man feilaktig påberope seg faglig autoritet for så å fremsette påstander om at tilhengerne av naturlige klimavariasjoner mangler dokumentasjon og har andre hensikter enn de rent faglige. Da fjernes også fokus fra den internasjonale, vitenskapelige prosess som pågår heftig. Fakta er at de naturlige variasjoner er klart best dokumentert i vitenskapelige journaler med solid overensstemmelse med observasjoner. Taktikken fjerner også fokus fra at f. eks. IPCCs leder, miljøorganisasjoner, Al Gore og ”grønne” energiaktører ikke bare agerer som idealister. De meler sin egen kake og tjener til dels store summer på CO2­håndtering og etablering av fremtidig teknologi. Og politikere kan bygge sin politikk og forslag på en ”sannhet” om fremtidig klimatrussel med ”het klode” i stedet for å måtte argumentere langs tradisjonelle politiske baner.

KLIMA, MEDIA OG FORSKNINGOle Henrik Ellestad

23

Etter Climategate er internasjonal presse mye mer differensiert og nyansert. De nye realiteter og saklig informasjon om naturlige variasjoner er en sannsynlig årsak til at bare ca. 25 % av britene i en BBC­undersøkelse i februar 2009 mente at CO2­økningen var hovedårsak til ”oppvarmingen”. Da nærmer man seg det politiske

”grunnfjellet” for politisk støtte.

NORSK KLIMAFORSKNING-KOSTNADERDe strategiske, myndighetsstøttede norske forskningsmiljøer som miljø­ og naturforvaltningsinstituttene samt Polar­instituttet er ensidig innrettet for å støtte IPCC­skolen og får betydelige midler. Midlene går bl.a. til overvåkning og innsamling av data som også kan benyttes i arbeider som støtter naturlige klimavariasjoner. Bjerknessenteret i Bergen har årlig budsjett på ca. 80 mill. kr. I 1990 ble CICERO, Senter for klimaforskning, opprettet med formål om å studere menneskeskapte klimaendringer. Formålsparagrafen ble taktisk endret i 2004 til klimaendringer generelt uten noen praktisk konsekvens for de 64 ansatte med årlige budsjett på ca. 70 mill. kr. Senest sensommer 2010 uttalte deres direktør at det eneste IPCC har gjort feil er ”Himalayagate” som er tre av 3 000 rapportsider. CICERO har også vært fanebærer og forsvarer av den famøse ”Hockeykølla” til høsten 2010, mens den alltid har vært feilaktig og i realiteten var ”død” fra 2007. CICEROs ensidige forsvar er i utakt med utenlandsk presse, de fleste forskere og gjennomganger av IPCCs rutiner og prosedyrer.

Forskningsrådet etablerte i 2004 klimaprogrammet NORKLIMA som nå får 100 mill. kr årlig frem til 2013. Det mange årige programmet CLIMIT om teknologier for separasjon, håndtering og lagring av CO2 har et budsjett på 100 mill. kr for 2010. Forskning for miljøvennlig energi har ca. 150 mill. kr/år, men retter seg primært mot andre teknologier enn de som involverer CO2. Til sammenlikning har et ordinært miljøprogram kun 80­100 mill./år. Betydelige kostnader har gått med til utvikling av datamaskinkapasitet, og kjøring av klimamodeller har periodevis beslaglagt opp mot halvparten av kapasiteten av tungregnemaskinene i Norge. I tillegg kommer prosjektbevilgninger innen ulike fagområder og programmer som ikke er spesifikt innrettet mot klima, men som gir klimarelaterte resultater. Når all virksomhet tas med, forskere lønnet av institusjoner inkludert, vil det samlede beløpet være godt over en halv milliard kroner årlig.

Rensing og injisering av Sleipnergassen har kostet mer enn 50 milliarder selv om en betydelig del av kostnadene ville gått med til rensing for å unngå korrosjon. Teknologi­utviklingsprosjektet på Mongstad vil koste over 50 milliarder kr, og ytterligere midler finansieres over Gassnovas budsjetter.

FEIL FORSKNINGSFOKUS FOR UNGE FORSKERENorsk klimaforskning har en dominerende innretning mot feil hypotese – skadelig CO2­økning. Men dersom nasjonale og internasjonale klimatiltak skal være riktig innrettet og ha effekt, må de ha utgangspunkt i de naturlige, regionale variasjoner. Men det verste er at en hel generasjon av unge forskere trekkes inn i en forskning som er sterkt politisert. Derved får de en feilaktig innføring i sin forskningsvirksomhet og sin vitenskapelige metodiske og forskningsetiske disiplinering. Likeså får norske lærere gjennom kurset

”Klimaklok” og skoleelever gjennom lærebøkene en ren indoktrinering om effekten av økt CO2, mens omtale av de dominerende naturlige klimaendringene er fraværende. Enkelte lærebøker er faktisk mer sikre på menneskeskapte klimaendringer enn IPCC selv. Spørsmålet er avgjort–menneskeskapt CO2 er synderen.

Norge er et lite land og mer enn 99 % av forsk­ningsresultatene vi gjør bruk av skapes i utlandet. Det har vært offisiell politikk fra myndighetene å importere og spre viktige resultater med forskningsrådene og forskningsmiljøene som viktige aktører. Men innen klima er dette forbeholdt IPCC­relatert virksomhet og resultater. Og alle de veldokumenterte, internasjonale resultater knyttet til naturlige klimavariasjoner er helt fraværende som årsaksfaktorer.

KONKLUSJONDet foreligger overveldende vitenskapelig dokumentasjon på at jorda, også etter siste istid, har gjennomgått tilstander med mange ganger dagens temperaturøkning uten økt CO2­mengde, men derimot forårsaket av veldokumenterte naturlige oscillasjoner. Allerede på 1970­tallet var det publisert over 1000 arbeider om dette. I dag forklares temperaturvariasjonene i moderne tid samt andre globale klimatiske og økologiske effekter ut ifra naturlige variasjoner. Men selv om de viktige variasjoner er fastlagt, gjenstår mye forskning for å avdekke bakenforliggende mekanismer, og mye arbeid må gjøres for å rette opp feilene knyttet til CO2­hypotesen. Og enda kan det tenkes at ”moder jord” vil overraske med nye sider.

Vi har omtalt noen av de veldokumenterte naturlige klimavariasjoner og andre forhold som kan forklare da-gens og historiske klimaendringer. IPCC-tilhengernes tese om at ”science is settled” er derfor lang fra gyldig.

Klimarealistene har derfor en viktig og nødvendig sam-funnsrolle i et opplyst demokrati.

LITTERATURO. H. Ellestad, O. Humlum og J.-E. Solheim, Kronikk i Dagbladet 30. 12. 2009

KLIMAREALISTENE

En organisasjon for deg som ikke stoler på FNs klimapanel, IPCC, når de påstår at utslipp av CO2 endrer klimaet dramatisk. CO2 er tvert imot en ufarlig og livsviktig gass som er helt nødvendig for alt liv på jorda.

En organisasjon for deg som reagerer negativt på det en sidige og massive budskapet om en menneskeskapt klimatrussel som presen teres i aviser, radio og fjernsyn, og på medienes motvilje når det gjelder å presentere vitenskapelige fakta som forteller en annen historie enn det politisk vedtatte.

Klimarealistene vil at ytringsfriheten må gjelde for alle fakta om klimaet – også de som utfordrer politisk vedtatte ”sannheter”.

BLI MEDLEM!Klimarealistene er en upolitisk organisasjon og alle interes serte kan bli medlemmer. Selv om mange av våre medlemmer har stor faglig tyngde, er alle – uansett utdannelse og yrkeserfaring – like velkomne som medlemmer.

Flere av våre medlemmer har professortitler innen naturfag som kjemi, fysisk geografi, geologi, marinbiologi, maringeologi, oseanografi og astrofysikk. I tillegg har vi mange biologer, geologer, statistikere og ingeniører som medlemmer.

Send innmelding på e­post til medlem@klimarealistene.com. Andre meldinger sendes til post@klimarealistene.com.

Gi opplysninger om navn, evt. fødselsår, postadresse og e­postadresse. Hvis du har en utdanning/yrkesbakgrunn som du tror kan være av interesse for oss, ser vi gjerne at du tar med det også.

Medlemskontingenten er kr 200,­ pr. år og innbetales til bank konto 2630.30.62482. Nye medlemmer blir registrert straks kontingenten er betalt. Bli medlem og hjelp oss med å spre vårt budskap til flest mulig! For din kontingent kan vi f.eks. lage over 200 nye foldere!

KLIMAREALISTENEskal samle relevant litteratur om klimaet og tilgjengelig vitenskapelig dokumentasjon, og arbeide for objektiv informasjon om klimaspørsmål. Vi vil også arbeide for at ytringsfriheten blir respektert av både media og politikere, særlig når det gjelder informasjon og data som ikke bygger opp under det politisk vedtatte. Vi vil fremme et realistisk syn på klimasaken ved å arrangere foredrag, debatter og seminarer, samt skrive innlegg i norske aviser.

Mer informasjon om oss og klimaet finner du på vår web­side: http://www.klimarealistene.com.

Vårt informasjonsmateriell Pins

klimarealistene.com

DEN STORE KLIMABLØFFEN

KLIMAREALISTENE

www.klimarealistene.com

• Er CO2 en farlig

gass?• Stiger havet?

• Er det varmere nå enn før?

• Smelter isen på polene?

• Styrer ikke naturen klimaet?

…du finner svarene i denne folderen!

KLIMAREALISTENE

En organisasjon for deg som ikke stoler på FNs klimapanel,

IPCC, når de påstår at utslipp av CO2 endrer klimaet

dramatisk. CO2 er tvert imot en ufarlig og livsviktig gass som

er helt nødvendig for alt liv på jorda.

En organisasjon for deg som reagerer negativt på det en sidige

og massive budskapet om en menneskeskapt klimatrussel

som presen teres i aviser, radio og fjernsyn, og på medienes

motvilje når det gjelder å presentere vitenskapelige fakta som

forteller en annen historie enn det politisk vedtatte.

Klimarealistene vil at ytringsfriheten må gjelde for alle

fakta om klimaet – også de som utfordrer politisk ved-

tatte ”sannheter”.

NATUREN – ikke menneskene –

styrer jordens klima!

Redigert av professor (emeritus) Jan-Erik Solheim

Kong Knut befaler havet

KLIMAREALISTENE

klimarealistene.com

Folder, april 2010 Hefte 1, juni 2010 Hefte 2, mars 2011 Mar

s 20

11