Zoon Politikon utgis av det Machiavelliske Samfund. Målgruppen er statsvitenskapstudenter og andre statsvitenskaplig in-teresserte ved Universitetet i Oslo. ZP kommer ut en gang i semesteret, med støtte fra Kulturstyret i SiO og Fagutvalget på statsvitenskap. Avisen tar for seg aktuelle og relevante hendelser på faget, samt sosiale tilstelninger og miljø.

Bli med!Kunne du tenke deg å være med i redaksjonen? Vi trenger journalister, fotografer, grafisk designere og it-ansvarlige som bidragsytere ti l avisen.

Redaksjonsarbeid gir deg en verdifull erfaring, og et godt so-sialt mil jø.

Kontakt oss på e-post: zoon-politikon@stv.uio.no

Jeg håper at denne utgaven av Zoon Politikon vekker noe i deg, enten det er entusiasme, raseri eller ettertanke. Jeg håper at du blir irritert, eller til og med forbanna. Jeg håper at du blir glad, eller kanskje euforisk. Jeg håper at du drar til Afrika for å bekjempe AIDS, eller alternativt: melder deg inn i et sentrumsparti. Jeg håper at du sender redaksjonen en hat-mail, eller enda bedre: et kjærlighetsbrev. Hvorfor? Fordi hvis noen bryr seg om artiklene våre, har vi lyktes.

Tema for høstens utgave av Zoon Politikon er kritikk. Det er fryktelig misvisende. For kritikk er ikke først og fremst et tema, det er en tilnærming. Dette nummeret er derfor å betrakte som en øvelse i kritisk skriving. Målet har vært å kaste et kritisk blikk på det som skjer både her på instituttet og i verden utenfor. Er det greit at forelesere setter sine egne bøker på pensum? Er OL forenlig med grove menneskerettighetsbrudd? Kan vi akseptere at inntektsforskjellene i Norge øker?

Men vi har ikke stoppet der. Vi har også satt spørsmålstegn ved selve kritikken. Er all kritikken mot Bush berettiget? Er det rettferdig å trekke våre foreleseres integritet i tvil? Og vi har ikke diskriminert. I denne utgaven av Zoon Politikon finnes både kritikk av professorer og studenter, markedskritikk og kritikk av kritikken mot Bush. Selvfølgelig kan vi ikke unngå å sparke inn noen åpne dører, men jeg tør påstå at vi også sprenger oss gjennom noen stengte.

Poenget med en kritisk tilnærming er å gjøre Zoon Politikon til mindre av en skoleavis og mer av en vaktbikkje. Vi har nemlig større ambisjoner enn bare å beskrive og referere. Ved å være kritiske ønsker vi å sette problemer under debatt og bidra til å finne gode løsninger. For samfunnet vårt er ikke perfekt. Det er nok av urettferdighet, dumskap og dårlige løsninger der ute. Og jeg kan rett og slett ikke godta at det er sånn. Jeg ser det som vår plikt å vurdere politiske tiltak, meningsytringer og endringer i samfunnet med et kritisk blikk. Hva er de negative konsekvensene? Er dette akseptabelt? Hva kan forbedres?

Stiller man seg bare positiv eller likegyldig til det bestående, kommer samfunnet ingen vei. Eller for å parafrasere den danske kritikeren Georg Brandes: ”At en artikkel ikke setter noe under debatt er det samme som at den er i ferd med å miste all betydning”. Vi som skriver i Zoon Politikon har lyst til å bety noe. Vi ønsker å være relevante. Derfor er det helt nødvendig å være kritiske. For bare gjennom saklig og konstruktiv kritikk kan vi gjøre instituttet til et bedre sted å lære og verden til et bedre sted å være.

JOHAN CHRISTENSEN, REDAKTØR

Redaksjonen

Redaktør: Johan Christensen

Journalister:Alan C. AguilarJohan ChristensenErlend FalchLine GrenheimHaakon GunnerudSindre HervigElisabeth HøstmælingenTorbjørg JevnakerRaymond KarlsenSigbjørn KvarmeIngrid LomeldeSilje MosgrenIngrid RædergårdHilde SkarvangMarte Finess Trettvoll

Layout:Alan C. AguilarJohan ChristensenElisabeth HøstmælingenRaymond Karlsen

Annonseansvarlige:Line GrenheimMarte Finess Trettvoll

Adresse:Zoon Politikon v/ISVMoltke Moes vei 31Pb 10970317 Oslo

E-post: zoon-politikon@stv.uio.no

Redaksjonen avsluttet:30.10.2006Trykkeri: Repografisk Industri A/SOpplag: 700

PORTRETT: Uakademisk akademiker 28INFO: Fagutvalget og DMS informerer 31SYMPOSIUM: Bernt styrte skuta 32NOVELLE: Konfliktlinjene mellom oss 34DIKT: Ode til Øhrn 35

KOMMENTAR: Bush er teit 4KOMMENTAR: Kritikk - et mål i seg selv? 6DEBATT: Makt over pensum 7DEBATT: Den store pensumdebatten 8FAGLUNSJ: OL i menneskerettighetsbrudd 10PETIT: Kontorkjærlighet 11ESSAY: Marked og utopi 12PROFIL: Villig til å dø for behandling 14ANALYSE: Ikke like rike 16

INTERVJU: Putnam: Følelse av fellesskap 18NYHETER: Arven etter Annan 21FILMANMELDELSE: Terrorisme med et menneskelig ansikt 22ESSAY: Når det nasjonale blir fjollete 24FAGLUNSJ: Valg i Sverige: En kjempes fall 26

Tema:Kritikk

Verden

Instituttet

ZOON POLITIKON�

i folket skyldes selve valgordningen. I USA som i Norge praktiseres ikke matematisk rettferdighet (dvs. at hver stemme i hver delstat eller fylke teller like mye) fullt ut. For eksempel har den rødgrønne flertallsregjeringen ca. 22 000 færre stemmer bak seg enn opposisjonen. Det som teller i det amerikanske presidentvalget er å få flertall i statene.

De statene Bush hadde flertall i utgjorde til sammen en majoritet i valgkollegiet, og det var dette som ga Bush valgseieren i 2000. Ordningen gagnet kanskje Bush, men i 2004 kunne situasjonen blitt den omvendte. Dersom John Kerry ikke hadde tapt valget i Ohio med knapp margin hadde han blitt president, selv om Bush hadde et solid flertall i befolkningen sett under ett.

Bush er dum Flere har for vane å snakke om Bush’ manglende intellekt. Han karakteriseres som direkte dum, og det verserer en rekke Michael Moore-ske konspirasjons-teorier om at han kun er en nikkedukke for haukene i administrasjonen og sine mektige venner i de store selskapene. Påvirkning fra andre kan aldri unngås fullstendig, men det vil sannsynligvis være mer fruktbart å se på betydningen av denne heller enn å avfeie presidenten som nikkedukke. Å gå til personangrep på mennesker bak avgjørelser og policy heller enn selve beslutningene, beslutningsgrunnlaget og oppfatningene og holdningene som ligger bak er et av de eldste triksene i boka. Dem man selv er dypt uenig med er dumme.

Bush er teitVerdens mektigste mann er en blodtørstig apekatt med en IQ godt under gjennomsnittet. I alle fall hvis vi skal tro foreleserne på Blindern.

Torbjørg jevnaker

tvjevnak@student.sv.uio.no

Han bryter folkerett og menneskerett og sier (feilaktig) at han har rett – og det med overdrevne kunstpauser og forsøk på å vekke sympati. Du vet, han som bare er kommet dit han er på grunn av mektige venner. Du har garantert hørt det før. USAs 43. president har blitt karikert, latterliggjort, besunget (sangen ”Evil” av Misty’s Big Adventure er blitt dedikert spesielt til ham) og ikke minst kritisert for sine avgjørelser og veivalg. Kritikken mot George W. Bush har haglet, kanskje spesielt siden invasjonen/okkupasjonen/frigjøringen av Irak startet. Problemet er at slett ikke alle deler av Bush-kritikken har vært like saklig, rasjonell, entydig eller i det hele tatt i overensstemmelse med virkeligheten.

Bush er en bøddel Én myte er at Bush da han var guvernør i Texas personlig sørget for at svært mange fanger ble henrettet. Selv om flere dødsstraffer ble fullbyrdet under Bush’ guvernørperiode, kan ikke Bush tillegges skylden for dette. For det første er det ikke guvernøren i Texas som avgjør straffeutmåling, det er det rettssystemet som gjør. Det var altså ikke Bush selv som bestemte at straffedømte skulle få dødsstraff. For det andre har ikke guvernøren i Texas rett til å benåde dem som sitter på death row. Han eller hun kan kun utsette en henrettelse, ikke hindre den.

Bush er urettmessig valgtDet pekes dessuten stadig på Bush’ manglende støtte i folket. Han har i år slitt med historisk lave tall på meningsmålinger. Det gjentas dessuten ofte at han faktisk ikke ble valgt av folket, men at han kuppet valget og ble innsatt av Høyesterett - “selected, not elected”. Florida-kontroversen er én ting, men det at Bush vant valget uten å ha flertall

Dårlige forbilderDette kan knapt kalles konstruktiv kritikk. Når slik kritikk også kommer fra professoralt hold, er det grunn til bekymring. Selvfølgelig kan ikke professorer og andre fagpersoner alltid være saklige, nøytrale og alvorlige – de må da få lov å slå en vits i ny og ne! Men det har blitt svært trendy blant professorene å kritisere Bush. Man kan nesten få inntrykk av at det er obligatorisk å begynne en forelesning med å slå noen vitser om presidenten, uavhengig om man kommer inn på temaet i form av relevans eller digresjoner. Man kan spørre seg om ikke fagpersoner burde vite bedre. For forelesere har stor innflytelse over sine studenter. Kanskje ikke alltid i

koMMenTarTeMa | krITIkk

Man kan nesten få inntrykk av at det er obligatorisk å begynne en forelesning med å slå noen vitser om Bush

ZOON POLITIKON �

Kritikk på “Bush er teit”-nivå kan bidra til å undergrave berettiget kritikk

form av studieteknikk og sjelden når det gjelder antall timer tilbrakt på lesesalen i begynnelsen av et semester, men mer typisk i form av det bildet som dannes av en universitetsprofessor. I kraft av sin stilling er forelesere nemlig med på å sette en standard for hvordan en fagperson bør opptre.

Kontraproduktiv kritikkKritikk på “Bush er teit”-nivå kan bidra til å undergrave berettiget kritikk. Og i Bush’ tilfelle er det nok av berettiget kritikk, for eksempel når det gjelder behandlingen

av fangene på Guantanamo. Usaklig kritikk gjør at mottaker kan sette seg på bakbeina og bli mindre mottakelig for konstruktiv og seriøs kritikk. Det kan dessuten gjøre det lettere å avfeie kritikken – den kommer jo fra “Bush-hatere”. Bob Woodwards nye bok, kritisk mot Bush som den er, kan ikke avfeies like lett, fordi han tidligere har skrevet mye positivt om den amerikanske presidenten. Det er viktig med seriøs debatt rundt verdens mektigste persons lederskap og beslutninger, men denne trekkes ofte ned til et lavmål. Derfor er det viktig at forelesere er seg bevisst sitt ansvar, da de er med på å påvirke fremtidige statsvitere og andre rikssynsere. Å si at Bush er dum blir bare for dumt.

Opptøyer i UngarnUngarn opplevde sine verste opptøyer siden kommunisttiden da demonstranter satte fyr på TV-bygningen og flere biler i hovedsta-den Budapest. Årsaken var et lydopptak der statsminister Ferenc Gyurcsany innrømmet å ha løyet om den økonomiske situasjonen i landet. – Vi løy om morgenen, vi løy om dagen og vi løy om natten, sier Gyurcsany på båndet. Politiet ble fra flere hold sterkt kritisert for unødvendig tøff voldsbruk mot de mange tusen demonstrantene foran TV-huset. – Min nevø ble rundjult av politiet og så arrestert da han kom hjem fra legevakten, kunne Mihaly Cselenyi fortelle.

Regjeringen i motvind Den rødgrønne flertallsregjeringen har ikke hatt det greit denne høsten. Hver eneste viktige sak har avslørt uenigheter innad i regjeringen, og selv der det var enighet har det blitt bråk (les: sykelønn). Men på sosial-demokratisk vis har regjeringskameratene fordelt svelgingen av ”små” kameler jevnt mellom seg. Dette har ført til et beinhardt kappløp mot bunnen på popularitetsmålin-gene innad i regjeringskollegiet. Når Kristin Halvorsen igjen er mest populær viser det først og fremst at alt er relativt. Lyspunktet: regjeringen vår er fortsatt bedre enn den svenske. Våre statsråder betaler da i hvert fall lisens.

Udramatisk i UngarnEn liten gruppe høyreekstremister stormet 19. september TV-bygningen i Budapest og krevde statsminister Ferenc Gyurcsanys avgang. Foranledningen var et lydopptak le-kket av regjeringen for å gi folk en forståelse av den økonomiske krisen i landet. Til neste dag hadde demonstrasjonene roet seg, og bare en håndfull politifolk var til stede. Ifølge en meningsmåling mente et flertall i befolk-ningen at Gyurcsany burde bli sittende som statsminister. Førsteamanuensis Elisabeth Bakke ved Institutt for statsvitenskap beskrev protestene som helt udramatiske. – I Ungarn er dette en vanlig del av kommunevalgkam-pen, uttalte Bakke på forelesning.

Full forvirringDet oppsto full forvirring blant studentene på statsvitenskap da det på side 5 i Zoon Poli-tikon dukket opp to notiser om den samme hendelsen. Opplysningene i de to notisene er motstridende, men likevel virker begge no-tisene troverdige for leseren. Zoon Politikon-redaktør Johan Christensen avviser at det har skjedd en feil. – Det er nødvendig å være kritisk til alt man leser, uttaler Christensen.

ZOON POLITIKON�

I denne utgaven av Zoon Politikon er det mange kritiske artikler. Vi kritiserer professorer og studenter. Vi kritiserer Bush og kritikken av Bush. Vi anmelder filmer og bøker. Men er det å være kritisk et mål i seg selv?

Pugg og kritikkÅ studere ved et universitet er en øvelse i kritisk tenkning, vil mange si. Andre vil hevde at det stort sett består i å repetere innlærte fraser og dogmer. Ingen av delene er særlig nyttig. Å pugge en pensumbok, for så å presse ned så mye som mulig av dens innhold på eksamen, vil verken resultere i særlig gode resultater eller forberede oss til å bidra i arbeidslivet når den tid kommer. Det er altså ingen god strategi å svelge rått den informasjonen vi blir servert. Men å kompromissløst stille spørsmålstegn ved alle tanker og teorier en kommer over, uten å bidra til å skape en alternativ løsning, kan da heller ikke være veien å gå?

Kritikkens funksjon Karl Popper har lært oss at vitenskapelighet i stor grad består av etterprøvbarhet. Ved å legge vår argumentasjon åpen for andres gjennomgang og kritikk kan våre løsninger oppnå høyere validitet. Men de kan også forkastes til fordel for alternative løsninger. Sannheten er relativ, det som er sant for øyeblikket er det som ennå ikke er blitt falsifisert. Nettopp en lidenskapelig utveksling av kritiske tanker kan bidra til å rote frem nye elementer fra konformismens skraphaug og skape løsninger på samfunnets store og små problemer. Kritikkens fremste egenskap er å generere debatt. Kritikkens funksjon er fremgang. Men kommer vi noen vei med kritikk for kritikkens skyld?

Den fjerde statsmaktI dagens medievirkelighet ser det ut som kritikken har blitt til et mål i seg selv.

Kritiske og negative overskrifter skriker mot oss fra alle forsider. ”Regjeringen klarer ikke å innfri løftene sine!” ”Meterologisk institutt lovet sol, men det ble regn!” Få medier inviterer til konstruktiv debatt blant dem som kan bidra til å skape alternative løsninger. I de fleste tilfellene får vi lese, høre eller se intervjuer med eksperter som bekrefter journalistens kritiske standpunkt.

Kritikk fortrenger debatt Da Jostein Gaarder kritiserte en annen stats politiske linje ble han stemplet som antisemitt. Debatten om Gaarder som person, forfatter og jødehater fikk hele landets oppmerksomhet mer enn de tilmålte femten minuttene. Men den viktige politiske diskusjonen om hvordan Israels regjering har gått frem i kampen for sin eksistens fikk langt mindre spalteplass. Og meningsutveksling om hvilke alternative løsninger som kan føre til mer konstruktive resultater var totalt fraværende. Kritikkens fremste egenskap har blitt å skandalisere meningsytrere. Kritikkens

funksjon har blitt å generere penger gjennom større opplagstall, høyere seertall og økte reklameinntekter.

Zoon Politikon som kritisk røstZoon Politikon har ingenting å tjene på å følge denne trenden, til tross for at vi er en del av dagens medievirkelighet. Vi har ikke noe opplag å øke, avisen er gratis og vi får knapt nok delt ut alle eksemplarene vi trykker! Vi har heller ingenting å tjene på økte reklameinntekter, siden brorparten av våre midler kommer fra instituttet og Kulturstyret. Vår nye kritiske linje bør derfor vurderes med et kritisk blikk. Bidrar vi til å generere nye løsninger? Kommer vi med forslag til hvordan samfunnet vårt og studiehverdagen vår kan bedres? Er vi flinke nok til å sette pris på de tiltakene som fungerer og de gode løsningene som finnes?

Kritikk - et mål i seg selv?Dette semesteret har Zoon Politikon et uttalt mål om å være kritisk. Det ønsker jeg å kritisere.

IngrID LoMeLDe

ingrimlo@student.uio.no

koMMenTarTeMa | krITIkk

KRITIKK: Jostein Gaarders kritikk av en annens stats politiske linje skaffet han stem-pel som antisemitt

FOTO: ASCHEHOUG OG GYLDENDAL

Kritikkens fremste egenskap har blitt å skandalisere meningsytrere

Muligheter, ikke problemer Zoon Politikons viktigste funksjon er å generere debatt blant studenter ved ISV. Det er flere måter å gjøre det på. Å være kritiske til dårlige løsninger er viktig i så måte. Men vi kan oppnå minst like mye ved å åpne lesernes øyne for alle mulighetene som finnes for oss studenter, men som et fåtall benytter seg av, og alle de løsningene som letter hverdagen vår, men som ingen legger merke til.

ZOON POLITIKON �

Som studenter får vi fra første stund in-nprenta i de allerede proppfulle og over-veldede hodene våre at det gjelder å tenke kritisk. Pensum vi leser skal ikke nødv-endigvis tas for god fisk, og samfunnet er ikke alltid slik det ser ut til ved første øye-kast. Den kritiske tankegangen vi lærer å utvikle på universitetet bør også kunne rettes mot vårt eget institutt. I hvilken grad er det et problem at pro-fessorer fra vårt eget institutt favoriserer seg selv på pensum? Hvorfor er det så få kvinner på pensumlistene? Påvirker det vår faglige utvikling at hovedtyngden av artikler og bøker på pensum er skrevet av europeiske og amerikanske forfattere?

Mangel på debattEtter det Zoon Politikon erfarer ligger ansvaret for å sette sammen pensum hov-edsakelig hos de ulike faglærerne, ofte hovedforeleser på det aktuelle emnet. Deretter blir forslagene til pensum lagt frem for Programrådet, som består av sentrale personer på instituttet og repre-sentanter for studentene. Pensum blir i de aller fleste tilfeller godkjent uten de helt store diskusjonene. Studenter helt ned på bachelornivå er altså med på å bestemme hva som skal være pensum. Man kan spørre seg hvordan vi stu-denter, helt uten forutsetninger til å kunne

Makt over pensumEgoisme, eurosentrisme og få kvinner kjennetegner pensum på statsvitenskap. Er det bra for oss studenter?

komme med bedre alternativer enn det fa-gansvarlige legger fram, skal kunne skape debatt om hvem som skal få den ærefulle plassen på pensum. På den annen side er representasjon i styrende organer et viktig instrument for oss studenter til å kunne være med på å forme studiehverdagen også faglig, i det minste formelt sett.

Representativt?De tusenvis av sidene vi pløyer gjennom i løpet av et semester er i aller høyeste grad med på å bestemme hva slags statsvitere som til slutt sendes ut i arbeidslivet. Skal vi tenke kritisk og ikke godta alt som står på pensum, er det også naturlig å rette kri-tikk mot den makta som ligger i å fastsette pensum.

Det er et faktum at professorer tilknyt-ta vårt eget institutt skriver mye, kanskje mer enn professorer ved andre univer-siteter. Da må de også få lov til å presen-tere sine arbeider for oss studenter. Men har vi egentlig noen garantier for at pensum ikke frivillig eller ufriv-illig bidrar til å låse oss fast i vårt eget institutts tankegang? Vår eksponering for alternative teoriretninger, som for eksem-pel sosialkonstruktivismen, vil da kunne avhenge av hva som er de ledende strøm-ningene innenfor eget institutt.

Lite girl powerKjønnsfordelingen blant studenter på statsvitenskap er skjev. Det er langt flere kvinnelige enn mannlige studenter. Mot-satt er det på selve instituttet, der er fag-miljøet overveldende mannsdominert. Kvinnelig representasjon på pensum står kanskje enda mindre i forhold til den faktiske kjønnsfordelingen i student-massen. Man trenger ikke lete gjennom mange pensumlister for å finne ut at kvin-ner kun er marginalt representert på pen-sum. Dette gjelder både på bachelor- og masternivå. Lik representasjon på pensum er ikke nødvendigvis et mål i seg selv. Men vi trenger kvinnelige forfattere på pensum som kan bidra med alternative innfallsvin-kler i et mannsdominert fagmiljø.

EurosentrismeKritikk bør også rettes mot eurosentris-men som svært tydelig preger pensum på statsvitenskap. Er det ikke å betrakte som en svakhet at pensumforfattere utenfor Europa og USA kun er marginalt repre-sentert? Dette gjelder spesielt på fag som internasjonal og komparativ politikk. Et eurosentrert pensum kan være med på å opprettholde et snevert syn på inter-nasjonale forhold og den komplekse ver-den vi lever i. Dette kan hemme utviklin-gen av nye perspektiver på internasjonale relasjoner. Ville ikke vi studenter nytt godt av større bredde? Ville vi ikke kunne utvidet vår forståelse hvis andre stemmer slapp til på pensum? Ville ikke dette bidratt til å utvikle den analytiske evnen som senere skal gjøre oss til gode statsvitere?

LIne grenheIM

linegre@student.sv.uio.no

MarTe FIness TreTvoLL

marteft@student.sv.uio.no

DebaTTTeMa | krITIkk

Den kritiske tankegangen vi lærer å utvikle på universitetet bør også kunne rettes mot vårt eget institutt.

ZOON POLITIKON�

DebaTTTeMa | krITIkk

I denne utgaven har Zoon Politikon kastet et kritisk blikk på verden rundt seg. Hvorfor er det så mange professorer som har egenskrevne bøker på pensumlisten i de fagene de underviser i? Luften i møterommet tyknet til av konspirasjonsteorier, og de mest tabloidiserte vinklinger fløy over bordet. Vi så for oss studenter med skrantne studielån som måtte gå i dagevis uten øl og sigaretter for å kunne kjøpe bøker slik at professorene skulle få sitt. Det dukket imidlertid også opp noen legitime bekymringer. Hvorfor inneholder pensum ofte bøker skrevet av professoren selv? Gir disse bøkene den beste oversikten over fagets mange perspektiver?

For å finne ut av dette kontaktet vi professorer ved ISV som har egenskrevne bøker på pensum i fag der de underviser. Vi ba Trond Nordby, Raino Malnes, Ottar Hellevik og Dag Harald Claes om å begrunne valget og om å dele sine tanker omring pensumvalg med oss.

Mangel på alternativer Raino Malnes har plassert flere av sine bøker på pensum i kurs hvor han selv underviser. Boken ”Politisk tenkning”, skrevet sammen med Knut Midgaard, er pensum i STV1100. Denne boka er valgt fordi det er den eneste innføringen i politisk tenkning som er skrevet på norsk. - Det har pedagogisk verdi å få en innføring i et emne på et språk man har kontroll med, og de fleste studentene har best kontroll med norsk, sier Malnes. Videre er boken ”Materiell og mental virkelighet” pensum på STV4020. Begrunnelsen er at det ikke finnes noe godt alternativ. - Bøker om vitenskapsteori for samfunnsfag behandler sjelden grunnleggende problemer i ontologi og epistemologi, og dette trengs i denne sammenhengen, for misforståelsene står i kø, mener Malnes.

Kjetterske synspunkter Trond Nordby har to egenskrevne tekster på pensum i STV1520. Han begrunner valget med at boken ”I politikkens sentrum” inneholder synspunkter som er ”kjetterske” i forhold til gammel lære, og dermed bidrar til å gi studentene nye perspektiver på fagets problemstillinger. - Etter mitt syn er det på tide å misjonere blant annet for mine oppfatninger om parlamentarismen - som på flere punkter bryter med gammel ”venstrelære”, sier Nordby.

Faglig vurderingDag Harald Claes har erstattet introduksjonsboken til Karen Mingst på STV1200 med en bok der han selv er medforfatter. Han forklarer at Mingst var en erstatning for Helge Hveems bok:

’Makt og Velferd’, som var blitt utdatert. Denne boken er blitt tatt inn igjen i oppdatert og revidert versjon, og Claes står nå som medforfatter siden han var med på revisjonen. - Det var helt tilfeldig at dette skjedde mens jeg foreleste på STV1200, sier Claes. Ottar Hellevik har en egenskrevet bok på pensum i det obligatoriske metodekurset STV1020. Han påpeker at pensum på dette kurset er fastsatt av et utvalg ved instituttet hvor han selv ikke deltok. Han går imidlertid ut i fra at utvalget valgte den læreboken de mente var den beste. Utvalget vurderte også en annen bok i denne prosessen, men endte altså opp med boken hans.

Kvalitet viktigstHellevik mener generelt at det er ønskelig at professorer skriver lærebøker, ikke minst for at studentene skal få bøker på norsk og basert på norske forhold. Det å forske og skrive forskningspublikasjoner er en plikt som følger med stillingen. At disse brukes som pensum er i tråd med målsettingen om forskningsbasert undervisning.

Problemet oppstår i det øyeblikket det finnes bedre litteratur som ikke brukes som pensum. - Det mener rimeligvis ikke den som setter opp pensum, men hvis studenter mener noe annet, bør de komme med alternative forslag, sier Hellevik. Raino Malnes synes heller ikke at det er problematisk i seg selv at en foreleser velger selvskrevne bøker som pensum. - Så lenge bøkene holder mål, har det ingenting å si hvem som har skrevet dem, mener Malnes.

Studentene har et ansvarTrond Nordby har den samme innsigelsen som de andre til spørsmålet vårt. Det

Den store pensumdebattenDette skulle vært en kritisk artikkel. Den skulle handlet om professorer som lever godt på å tvinge studenter til å kjøpe bøker de selv har skrevet. Slik gikk det ikke.

IngrID LoMeLDe

ingrimlo@student.uio.no

sIgbjørn kvarMe

sigbjok@student.sv.uio.no

Så lenge bøkene holder mål, har det ingenting å si hvem som har skrevet dem

RAINO MALNES

ZOON POLITIKON �

er kvaliteten på arbeidet som skal være utslagsgivende, ikke navnet på forfatteren. - At en forelesers arbeider står på pensum, er ikke noe gyldig argument verken for det ene eller andre. Bare dersom studentene kan påvise at det aktuelle arbeidet ikke holder mål, vil det være grunn god nok til å fjerne det fra pensumlistene, uttaler Nordby. Hvis du sitter på lesesalen og sliter med en bok du mener er for dårlig har du altså både ansvar for, og mulighet til, å gi uttrykk for meningen din. Fagutvalget er i denne sammenhengen en reell og tilgjengelig påvirkningskanal for oss studenter.

EngasjementAkademia handler om engasjement og om å kjempe med hardtslående argumenter for det vi tror på. Nordby bruker nettopp engasjement som begrunnelse for hvorfor pensum bør skrives av den som underviser. Forelesere snakker og skriver om det som engasjerer dem, mener han. Det ville være unødvendig å skrive en bok hvis man ikke tror på innholdet.

Han etterlyser tilsvarende engasjement hos studentene. - For egen del tar jeg utgangspunkt i egne teorier, der jeg har noen, og ser verden fra mitt ståsted. Håpet er at

studentene ikke tror de fortsatt går på en videregående skole der man bare pugger, men at de engasjerer seg og gjerne tar til motmæle mot det foreleseren sier, mener Nordby.

Konstruktive innspill Også Raino Malnes oppfordrer oss studenter til å ha et bevisst forhold til litteraturen. - Jeg er opptatt av at studentene tvinges til å tenke over om det de leser, har et klart og tydelig innhold. Hvis man ikke venner seg til å stille det spørsmålet fra starten av, er det knapt grenser for hvor mye tøys man kan komme til å svelge med årene, sier Malnes. Dag Harald Claes etterlyser et mer konstruktivt engasjement fra studentene. - Tenk om studentene i stedet for å bruke energi på å mistenkeliggjøre valget av egenskrevet litteratur på pensum hadde deltatt aktivt i diskusjon av kvaliteten på pensum og kommet med konstruktive innspill til forbedring av det samme pensumet. Jeg er klar for en slik diskusjon når som helst, hvor som helst og med hvem som helst, sier Claes.

Økonomiske motiver?Mange studenter tenker at forelesere tjener gode penger på å sette egne bøker på pensum. Når Zoon Politikon spør intervjuobjektene om det ligger økonomiske motiver bak deres pensumvalg, får vi så hatten passer. Raino Malnes mener at påstanden ikke holder mål fordi det slett ikke er så lønnsomt å skrive pensumlitteratur. - De som tror dette, tar feil. Det tar lang

tid å skrive en fagbok, og det er nok mye mer å tjene på foredrag, debattbøker eller aviskronikker, hevder Malnes Dag Harald Claes viser også til at det finnes mer lønnsomme måter å tjene penger på. - Mine totale inntekter fra lærebøker utgjør ca. 7 promille av min samlede inntekt. Enhver annen tenkelig og utenkelig måte å skaffe seg disse marginale inntektene på ville vært langt mer effektive enn å skrive lærebøker, uttaler han.

Inntekter til fellesskapet Ottar Hellevik mener at det er urimelig å insinuere at foreleserne har økonomiske motiver for sitt pensumvalg, med mindre studentene kjenner til bedre alternativer som kunne vært brukt. - Det kan jo heller ikke i seg selv være noe galt i at arbeidet med en lærebok gir en viss økonomisk uttelling, synes Hellevik. For Trond Nordby er det økonomiske motivet så lite interessant at han foreslår en ordning som kan stilne eventuelle innvendinger for godt. - Det er vanskelig å komme utenom diskusjonen om økonomiske motiver hvis ikke instituttet innfører en regel om at alt en lærer tjener utenom den faste lønna går til fellesskapet. En slik ordning ville i hvert fall ikke jeg som gammel marxist ha noe i mot, sier Nordby.

Kritikk av kritikkenArtikkelen som skulle vært kritisk, ender dermed i en kritikk av egne premisser. For er det egentlig rettferdig av oss å trekke en forskers akademiske troverdighet i tvil fordi den personen også har en rolle som foreleser? Det er viktig og riktig å stille spørsmålstegn ved muligheten for rollesammenblanding, i akademia så vel som ellers i samfunnet. Det er også viktig å være kritiske i vår lesning av pensumlitteratur og ta til motmæle hvis tekstene ikke holder mål. Men pensum er til for å skape debatt, for å lære oss å tenke nytt og åpne oss for nye problemstillinger. Uavhengig av navnet på forfatteren.

Jeg er klar for en diskusjon om pensum når som helst, hvor som helst og med hvem som helst

DAG HARALD CLAES

UTFORDRER: Professor Dag Harald Claes utfordrer studentene til å komme med konstruktive innspill i pensumdebatten.

FOTO: RAYMOND KARLSEN

Mine totale inntekter fra lærebøker utgjør ca. 7 promille av min samlede inntekt

DAG HARALD CLAES

ZOON POLITIKON10

I forbindelse med opptrappingen til OL i Beijing i 2008 har Amnesty satt større fokus på hvilke endringer som har skjedd i forhold til menneskerettigheter i Kina, og om landet har innfridd de løftene det ga i forkant av tildelingen av lekene i 2001. Rådgiver ved Amnesty Norge, Gerald Folkvord, var innvitert til faglunsj for statsvitenskapstudentene. Han kunne fortelle et fullsatt U1 om hvordan Kinas økonomiske liberalisering ytterligere har forverret situasjonen med tanke på sivile rettigheter i Kina.

Amnestys nye rapport ”Olympisk nedtelling – svikter løfter om menneskerettigheter” tar for seg akkurat bruddene på OL-løftene.

Brutte løfterFolkvord forklarte for de fremmøtte hvordan klare brudd på menneskerettigheter i Kina fortsatt forekommer i stor skala, uten betydelige sanksjoner fra det internasjonale samfunnet. Dødsstraff, vilkårlige fengslinger, mangel på rettferdig rettergang, tortur, trakassering av dissidenter og krenkelser av ytringsfriheten er eksempler på slike brudd. Disse vitner om statens fortsatte jerngrep om sivilbefolkningen. Løftene fra 2001 om fundamental forbedring av menneskerettighetene gjennom blant annet full mediefrihet, fri informasjonsflyt og reformer av straffeprosesser og bruken av dødsstraff,

ser så langt ut til å ha gitt svært begrensede resultater.

Internett-sensurDet statlige informasjonsmonopolet i Kina og straffeforfølgelsen av individer som kan oppfattes som truende for styresmaktene var et av Folkvords sentrale poeng. Statens omfattende kontroll blir særlig tydelig når det gjelder sensur av Internett. - Vestlige stater både tillater og hjelper kinesiske myndigheter med å spre ensidig informasjon til støtte for staten, sa Folvord. Selskaper som Yahoo! og Google leverer software som muliggjør den kinesiske formen for statlig sensur. Denne virksomheten begrunner de med at de arbeider i tråd med lovverkene i de respektive landene. Samarbeid mellom kinesiske

OL i menneskerettighetsbruddHva har menneskerettigheter med OL i Kina å gjøre? – Langt mindre enn hva Kina har lovet, mener Gerald Folkvord fra Amnesty Norge.

LIne grenheIM

linegre@student.sv.uio.no

TeMa | krITIkk FagLUnsj

FALUN GONG: Medlemmer av Falun Gong demonstrerer mot menneskerettighetsbrudd i Kina.

ZOON POLITIKON 11

myndigheter og Yahoo! har blant annet ført til fengsling av journalister og en enda strengere internettsensur. Informasjon gitt fra Yahoo! til myndighetene om Internett-brukere har blitt brukt som bevis mot disse brukerne i retten. Folkvords budskap var klart: vestlige makter, selskaper så vel som stater, burde være seg sitt etiske ansvar bevisst og ikke stilltiende samtykke til Kinas stadige overtramp av befolkningens sivile og politiske rettigheter.

Optimistisk- Utviklingen i Kina er ikke utelukkende negativ. Fattigdommen er drastisk redusert, og den økonomiske åpningen av landet har gitt enorme muligheter både for Kina og verden for øvrig, understreket Folkvord. Menneskerettighetsbrudd og mangel på rettslige og faktiske garantier for befolkningens rettigheter er imidlertid et akutt problem. Vestlige makter kan ikke

KontorkjærlighetTar du kontoret fra en gjennomsnittsprofessor, tar du lykken fra ham med det samme.Du må gjerne stjele kona hans. Du kan godt bulke bilen hans. Du kan til og med si ham opp på dagen. Men hva du enn gjør, ikke ta kontoret fra en professor. For kontoret er det kjæreste en professor har. Det er på kontoret han lever sitt liv, tenker sine tanker og forbereder sine forelesninger. For professoren er kontoret et fast holdepunkt i tilværelsen.

Det burde derfor ikke overraske noen at høstens oppussing av vinduskarmene i 7. og 8. etasje i SV-bygget har skapt utbredt mental ubalanse og sosial uro. Enkelte professorer har vært uten kontorene sine i hele to uker, og for mange er dét verre enn å være vekk fra kona i to år.

Det er flere talende eksempler på denne voksende uroen på Institutt for statsvitenskap. Førsteamanuensis Dag Harald Claes – også kjent som Power Point-kongen – har gått over til å forelese ved hjelp av tavle og overhead fordi han ikke får forberedt seg på kontoret. Professor Larry Rose satt på en student-PC utenfor kontoret sitt hver dag under de to ukene med oppussing og diskuterte høylydt med de polske vinduskarmlakkererne. Professor Tom Christensen skrev i raseri en frekk og kritisk melding i fraværsboka i ekspedisjonen i 7. etasje da han var tvunget til å jobbe fra sitt hjemmekontor.

Men det hele har kanskje påvirket studentene aller mest. Store deler av forelesningene i statsvitenskap har blitt omgjort til terapisesjoner der professorene har fått utløp for sin frustrasjon og harme over tapet av sine kjære kontorer. Og studentene har blitt sittende igjen med en grunnleggende livsvisdom: Det er ikke greit å være vitenskapelig ansatt på instituttet! Det manglende vitenskapelige utbyttet av forelesningene har dermed syntes mindre viktig.

Hva blir det neste? Nye knapper på kopimaskinen? Nye rutiner for håndtering av reiseregninger? Ny oppstilling av bordene på seminarrommene? Det får vi inderlig ikke håpe, det er jo tross alt grenser for hva en professor kan tåle. For de to ukene uten kontor blir ikke glemt med det første.

Jeg vil derfor be alle masterstudenter som klager over å ha mistet sine faste lesesalsplasser om å vise hensyn. En professors kontor er tross alt mye viktigere enn noen skarve lesesalsplasser. Dette med kontorer handler nemlig om følelser. For tar du kontoret fra en gjennomsnittsprofessor, tar du lykken fra ham med det samme.

johan ChrIsTensen

johanc@student.sv.uio.no

FaglunsjKina som supermaktTid og sted: 27/9 - 2006 (U1)Med: Gerald Folkvord - Amnesty Norge

Vestlige stater både tillater og hjelper kinesiske myndigheter med å spre ensidig informasjon til støtte for staten

GERALD FOLKVORD

PeTIT

lukke øynene for menneskerettighets-bruddene i Kina bare fordi store multinasjonale selskaper har sterke forretningsinteresser i landet. Folkvord sa seg optimistisk til at press fra vesten på kinesiske myndigheter kan få positive konsekvenser i forhold til ansvarliggjøring av landet, særlig i forbindelse med OL-løftene. For om det er et budskap som stod foredragsholderen nært, så var det at menneskerettigheter ikke kan relativeres.

ZOON POLITIKON12

Ifølge filosofen Isaiah Berlin finnes det to typer ideer: de realistiske og de utopiske. Utopiske ideer kjennetegnes ved at de sikter mot en tilstand der alt godt henger sammen. I dette perfekte samfunnet har alle gode ting blitt realisert, og mennesket er dermed fullendt. Denne samfunnstilstanden betraktes som den endelige løsningen på menneskenes problemer og er derfor statisk og evig. Ifølge utopiene finnes det ett og bare ett riktig svar på hvert spørsmål, og svarene på ulike spørsmål henger sammen i et konsistent system av sannheter. Typisk utopiskUtopiske ideer appellerer sterkt til oss mennesker. De setter i gang prosesser i hodene våre som endrer måten vi tenker, tror og handler på. Utopiene har den effekt at de retter menneskenes tanker mot en absolutt sannhet og deres handlinger mot et felles mål. På denne måten fortrenges alle andre hensyn og motforestillinger. Viktige og brutale eksempler på dette er utopier som kommunismen og nazismen. Det kommunistiske idealsamfunnet

skulle oppstå som den endelige fullbyrdelse av den historiske utviklingen mot full likhet og lykke. Nazismen hadde som mål å gjenopprette det historiske tyske riket, og for nazistene var utryddelsen av jødene den endelige løsningen på Tysklands problemer. Selv om disse utopiene lovet at de skulle realisere alt godt, ble konsekvensene usedvanlig stygge. Godt og dårligOg her kommer vi til et av Isaiah Berlins hovedpoeng. Ifølge Berlin er det slett ikke slik at godt henger sammen med godt; i virkeligheten henger godt sammen med dårlig. Med det mener han at om man skal skape noe som er godt vil det gå utover andre ting. Skal det være full likhet mellom menneskene, vil deres frihet begrenses, og motsatt. Det er med andre ord ikke mulig å oppnå full frihet og full likhet på samme tid. Ulike hensyn må alltid veies mot hverandre. Hvordan er dette relevant for oss i dag? Berlins resonnement er viktig fordi også dagens samfunn er styrt av en utopi:

markedsliberalismen. I likhet med andre utopier hevder markedsliberalismen som ideologi at godt henger sammen med godt. La oss først slå fast at markedsliberalismen er fundamentalt forskjellig fra kommunismen og nazismen. Disse ideene er like bare i den forstand at ideenes struktur er den samme. De snakker alle om et perfekt samfunn, men hva slags samfunn de ser for seg er svært ulikt. De sier alle at det på hvert spørsmål bare finnes ett riktig svar, men hva som er svaret varierer sterkt.

Løsningen på alt Noen vil innvende at markedsliberalismen ikke er mer utopisk enn andre moderne ideologier. Alle ideologier ser for seg et idealsamfunn der alt er godt, vil man

Marked og utopiMarkedsliberalistene hevder at alt godt kan realiseres samtidig. Det forklarer hvorfor markedet er uegnet som mekanisme på mange samfunnsområder.

TeMa | krITIkk

johan ChrIsTensen

johanc@student.sv.uio.no

essaY

I virkeligheten henger godt sammen med dårlig

I likhet med andre utopier hevder markedsliberalismen som ideologi at godt henger sammen med godt

Isaiah Berlin

ZOON POLITIKON 13

kunne hevde. Jeg vil imidlertid påstå at markedsliberalismen i større grad er ensrettet enn for eksempel sosialdemokratiet, som er en konkurrerende ideologi særlig i Norge. Mens markedsliberalismen ser markedet som løsningen på alle problemer, har sosialdemokratiet en innebygd spenning mellom ulike løsninger, hvorav markedet er en. Dessuten hevder markedsliberalistene at alle hensyn kan ivaretas ved hjelp av markedet, mens sosialdemokratisk ideologi innser at man må veie ulike hensyn som frihet, likhet og demokrati mot hverandre. La oss se nærmere på tre trekk ved markedsliberalismen som gjør at den kan forstås som utopi:

1. Uansett hva som er spørsmålet, er markedet svaret. Markedet presenteres som den eneste løsningen på alle menneskets problemer. Det finnes ikke noe alternativ, hevder markedsliberalistene, utviklingen mot stadig mer marked er uunngåelig, ønskelig og endelig. I markedsliberalismens perfekte samfunn er statens rolle begrenset til å tilrettelegge for markedet og gripe inn for at markedet skal fungere perfekt. Alt annet er marked.

2. Markedet får alt godt til å henge sammen. Økt bruk av markedet gagner både produsenter og konsumenter, arbeidsgivere og arbeidstakere, vil markedsliberalistene si. Eksempelvis skal markedsreformer i offentlig sektor ifølge forkjemperne ha positive effekter for alle: borgerne får bedre tjenester og mer brukerinnflytelse, byråkratene mer frihet og politikerne mulighet til strategisk styring. Markedsliberalismen tilbyr enkle løsninger på kompliserte spørsmål, og disse løsningene gjør det bedre for alle. 3. Markedsliberalismen har enorm innflytelse på tankene våre. Markedsliberalismen må i dag kunne sies å være den dominerende ideologien i store deler av verden. Overalt repeteres det enkle og vakre budskap: uansett hva som er problemet, er det best om

markedet får ta seg av det. Alle andre hensyn og motforestillinger fortrenges fra menneskenes sinn.

Markedets begrensningerHva sier dette oss om markedet? Og først: hva sier det oss ikke? At markedsliberalismen har utopiske trekk betyr ikke at markedet er verdiløst som mekanisme. Markedet spiller og bør spille en helt sentral rolle på svært mange områder i samfunnet. Innenfor en rekke sektorer er markedet uten tvil den beste løsningen. Men: Markedets verdi er begrenset. Markedet er ikke alltid den beste løsningen. Det er her markedet, på samme måte som andre utopier, kommer til kort. For utopienes grunnleggende premiss er svært tvilsomt. Det er ytterst sjelden slik at alt godt henger sammen, og svært få spørsmål har kun ett svar. De aller fleste tiltak og løsninger har ikke bare positive konsekvenser; de har både positive, negative, tvetydige og uklare konsekvenser.

Ikke bare braDette gjelder i høyeste grad også markedet. Innføring av markedsdynamikk på et område har oftest positive effekter på noen hensyn og negative effekter på andre. Markedsreformer i det offentlige har typisk økt effektiviteten, produktiviteten og i noen tilfeller også kvaliteten, men samtidig har reformene svekket demokratiske verdier som politisk styring, politisk ansvar og likhet. Disse konsekvensene må vurderes opp mot hverandre, og det er fullt mulig å argumentere for at de positive effektene bør veie tyngre enn de negative virkningene. Men det er farlig å være blind for at markedet har negative konsekvenser og at det finnes alternative løsninger til markedet. Er det noe vi kan lære av Isaiah Berlin, er det at hvert spørsmål har mer enn et riktig svar og at det gode sjelden henger sammen med det gode. Det perfekte marked finnes ikke, ei heller det perfekte samfunn. Sånn sett er markedsliberalismen, i likhet med andre utopier, svært problematisk.

hørt på forelesning

Denne gangen kommer sitatene fra kun to forelesere: Dag Harald Claes og Bent Sofus Tranøy. Disse to har i tillegg bidratt rikelig. Dag Harald kan vi alltid stole på, og til Bent Sofus: det er godt å ha deg tilbake!

Dag Harald Claes

- K-punktet må ikke for-veksles med noe annet punkt.

om k-punktet i grafen for n-persons fangens dilemma

- Det som kjennetegner en historiker er at det lukter litt mugg av klærne.om forskjellen på en historiker

og statsviter

- Noen statsledere er fulle av faen.

Claes’ eksempel på individu-elle årsaker til konflikt

Bent Sofus Tranøy

- Det var som opplysningsti-den på speed

om utbyggingen av den of-fentlige forvaltningen i tiårene

etter krigen

- Hva skal vi gjøre med denne Tranøy? Han er jo en arrogant og slurvete tullebukk.

Tranøy i et øyeblikk av selvinnsikt

- Alle skal liksom være verdensledende forskere. Hvorfor er det aldri noen som snakker om hvordan man skal forvalte mid-delmådigheten på en ansvar-lig måte?Tranøy savner et mer realistisk

fokus i universitetspolitikken

Det er farlig å være blind for at markedet har negative konsekvenser og at det finnes alternative løsninger til markedet

ZOON POLITIKON1�

Cape Town, Sør-Afrika, 16. juni 1976:14 år gamle Zackie Achmat hører på radioen om en tragedie i Soweto i Johannesburg. En fredelig demonstrasjon mot innføringen av språket afrikaans i skoleverket ender i et blodbad etter at politimenn skyter inn i folkemengden. Zackie lar seg rive med og kaster seg med i en demonstrasjon som ender med at han og kameratene tenner på skolen sin. De påfølgende arrestasjonene og rettsakene skal ikke bli de siste i Zackies karriere som apartheidbekjemper og senere aidsaktivist.

Cape Town, Sør-Afrika - 22 år senere:Zachie Achmat er hivsmittet. På denne tiden er dette nærmest en dødsdom i Sør-Afrika, dersom en ikke har råd til behandling. Og det har bare de færreste, ettersom halvparten av befolkningen lever under fattigdomsgrensen. Behandlingen kan forlenge livslengden opp mot et normalt liv. Men legemiddelfirmaene har skyhøye priser på disse medisinene, og sørafrikansk lovgivning tillater ikke produksjon av billige kopier.Zackie Achmat starter en innbitt kamp mot myndighetene.

Etter mange års sykdom dør Achmats gode venn Simon Nkoli, en internasjonalt respektert aidsaktivist og homorettighetsforkjemper. Han hadde aldri råd til behandling. Med den samme motstandslysten som fikk han i fengsel som guttunge, bestemmer Achmat seg for å arbeide for å gjøre gratis behandling til en rettighet for alle hivsmittede. Den 10. desember, FNs menneskerettighetsdag, holder Achmat en tale ved Nkolis minnestund og annonserer oppstarten av Treatment Action Campaign (TAC). Mens Achmat og hans medstiftere forbereder TACs første kampanjer, kommer nyheten om steiningen av en 36 år gammel kvinne i en landsby i regionen KwaZulu-Natal. Noen uker tidligere, i anledning Verdens aidsdag 1. desember, snakket kvinnen, Gugu Dlamini, åpent om hivsmitten sin på en lokal radiokanal.

Egne t-skjorterI en tale etter denne hendelsen gjenforteller Achmat historien om den danske Kong Christian 10., som under den tyske okkupasjonen skal ha båret en gul stjerne på armen i sympati med danske jøder. Dette skal i følge legenden ha inspirert det danske borgerskapet til å gjøre det samme og dermed gjort nazistenes forfølgelse av

jødene vanskeligere. TAC trykker opp et par t-skjorter med påskriften ’H.I.V. POSITIVE’ foran og et bilde av Dlamini på baksiden. T-skjorten er både en sympatierklæring, en ufarliggjøring og en ytring rettet mot grumsete holdninger i den sørafrikanske befolkningen. Den har etterhvert blitt Achmats og TACs varemerke.

Nekter å ta medisiner- Før alle sørafrikanere som trenger det får behandling, vil ikke jeg utnytte min privilegerte posisjon og vil heller ikke ta medisin, annonserte Achmat på en av TACs første arbeidsmøter. Mens hans nærmeste venner var forferdet, kastet pressen seg raskt over nyheten om ”aidsmartyren”. TACs første angrep retter seg mot legemiddelselskapene som produserer behandlingsmedikamenter til høy pris. I 1999 støtter TAC regjeringens nye lov som tillater kopier av patenterte medisiner. Selskapene vinner ikke gjennom og etter videre kampanjer fra TAC halveres prisen på medikamentet AZT.

Ny motstanderVeien ser ut til å være ryddet for behandling til alle. Men så får TAC en motstander de ikke hadde ventet seg: den

sInDre hervIg

sindreeh@student.sv.uio.no

TeMa | krITIkk ProFIL

Villig til å dø for behandlingHivsmittede Zackie Achmat nektet å ta medisiner før alle med samme diagnose fikk tilbud om gratis behandling. Dette er historien om aidsmartyren som er villig til å dø for at andre skal få leve.

ZOON POLITIKON 1�

nyinnsatte presidenten Thabo Mbeki. Han kjøper ikke inn de nye billige medisinene, men setter isteden sammen et nasjonalt aidsråd der han lar anerkjente forskere sitte sammen med såkalte aidsdissidenter. Denne siste gruppen går imot den aksepterte oppfatningen om at hivviruset fører til aids. De mener i stedet at aids er et direkte resultat av fattigdom. Frivillige organisasjoner og det nasjonale helserådet anklager ham for å prøve å sno seg unna utgiftene med å tilby behandling til landets aidssyke.

Behandling for gravideMen isteden for å ta opp debatten om årsaken til aids, fortsetter TAC å forfølge sitt opprinnelige mål. Første skritt på veien er behandling av hivsmittede gravide for

å minske risikoen for at barnet skal blir født med den samme dødsdommen som moren har fått. Kampen blir ført med en velprøvd taktikk fra kampen mot apartheid, en rettsak med høy offentlig profil. TAC saksøker staten med grunnlag i grunnlovens uttalte rett til helsetjenester og får medhold i at medikamentene må tilbys til gravide ved helseklinikkene rundt om i landet.

Universell behandlingOpprømt av denne seieren tar TAC kravene sine lenger. Antiretrovirale medikamenter skal tilbys universelt ved landets helseklinikker. Achmat opprettholder medisinstreiken sin til målet er nådd, på tross av alvorlig bronkitt. Ekspresident Nelson Mandela kommer på besøk og oppfordrer Achmat til å ta til fornuft. Achmat svarer med å gi ham en ”H.I.V. POSITIVE”-skjorte og oppfordrer han til å bli med i kampen. Den gamle kjempen sier han forstår Achmats alvorlige standpunkt, et han selv var villig til å innta under Rivoniarettsaken i 1963. Mandelas støtte viser en splittelse i ANC, Sør-Afrikas største parti og partiet til både Mandela og president Mbeki. Men partidisiplinen hindrer effektivt ethvert tilløp til offentlig debatt.

Sivil ulydighetI 2002 vedtar landsmøtet i TAC at de skal protestere mot ANC med et av deres egne knep fra motstandskampen. TAC annonserer en sivil ulydighetskampanje. Å aksjonere mot sine kampfeller fra frigjøringskampen er en vanskelig avgjørelse for Achmat. Men 20. mars 2003 står han på paradeplassen i Cape

Kampen mot hiv/aids i Sør-Afrika- Omtrent 5 av 47 millioner sørafrikanere er hivpositive- Aids blir vanligvis diagnostisert når immunforsvaret ligger på et lavt nivå og man er syk av andre sykdommer- Pasienten dør ikke av aids i seg selv, men av andre sykdommer som soppinfeksjon i luftveiene eller influensa- Antiretrovirale medikamenter hindrer hivviruset i å reprodusere seg- Ved å gi slike medikamenter til gravide synker sjansen dramatisk for at barnet også skal få viruset- Det er også gjort forsøk på å bruke antiretrovirale medikamenter preventivt, men medikamentene har mange bivirkninger og gis derfor helst bare når det er nødvendig

Town og roper til mengden: - Vi har nok løsepenger, hvem vil bli arrestert først? Aksjonistene jubler, og som i et glimt fra apartheidtiden stiller de seg foran byens politistasjon mens Achmat banker på døren og annonserer at han anmelder presidenten og helseministeren for nok et brudd på grunnloven.

Begynner på medisinerAchmat føler nå myndighetene er på gli og vurderer å begynne å ta medisiner igjen. Han er ikke mye til nytte om han ligger i sykesengen. Samtidig har TAC oppnådd mye mens han har streiket. Store summer er budsjettert til behandling av hiv, og debatten rundt hiv/aids har forandret seg mye på seks år. Nå er det ikke bare opposisjonspartier som kritiserer regjeringen, men også ANCs tidligere kampfeller. - I motsetning til president Mbeki er ikke jeg redd for å forandre mening. Jeg gjorde ikke dette for å understreke et poeng, men som en del av en kampanje. Å bli martyr var ikke målet mitt, uttalte Achmat i en tale. Noen uker senere annonserer helseministeren en nasjonal behandlingsplan for hivsmittede. Regjeringen skal kjøpe inn store mengder AZT. Achmat og hans kampfeller hadde aldri drømt om en slik snuoperasjon. 2006:Etter at Achmat begynte å ta medisiner er han blitt mye bedre og er kvitt alle sykdommer. 85 000 sørafrikanere er nå innrullert i myndighetenes antiretroviralprogram. I tillegg blir 70-80 000 behandlet privat. Fortsatt regner man med at nærmere 300 000 trenger behandling straks. Samtidig blir et stort antall personer smittet hvert år. President Mbeki har ikke vist vilje til å få bukt med sosiale strukturer som bidrar til at smitten spres. Derimot har presidenten holdt på sin uklare språkbruk og fortsatt å stille spørsmål ved konvensjonell kunnskap om hiv og aids. Helseministeren har dessuten lagt vekt på fordelene ved naturmidler som hvitløk og sitron i bekjempelsen av viruset. Achmat fører nå en kampanje for å få ministeren avsatt.

STØTTE: Zackie Achmat får støtte fra mange hold, deriblant tidligere president i Sør-Afrika, Nelson Mandela.

ALLE FOTO: TAC

ZOON POLITIKON1�

Det norske likhetssamfunnet er i ferd med å slå sprekker. Dette er konklusjonen i Fafo-rapporten ”Rikdom på nye veier II”. Inntektsforskjellene har økt dramatisk de siste 15 årene, og alt tyder på at denne utviklingen vil fortsette. Problemet er ikke at de fattige får det verre, men at de rike får det bedre og bedre. Mens inntektsforskjellene blant vanlige folk ikke har endret seg, har de rike blitt forholdsmessig rikere og rikere. Spørsmålet er om vi kan godta en slik utvikling. Er det greit med ulikhet så lenge ingen får det verre?

Ekstrem rikdomDe siste 15 årene har inntektene til Norges rikeste skutt i været. Gjennomsnittlig samlet inntekt for de 5000 rikeste i Norge økte fra 3,5 millioner i 1993 til 10,8 millioner i 2004, regnet i 2004-kroner. Det tilsvarer en årlig inntektsvekst på eventyrlige 11 prosent.

Realinntekten til alle inntektsmottakere økte med litt over 3 prosent per år i samme periode. Selv om hele befolkningen dermed har hatt en sterk og jevn inntektsvekst, har inntektene til de rikeste dratt ifra. I 2004 var snittinntekten blant de 5000 rikeste nesten 40 ganger større enn gjennomsnittlig inntekt for alle med inntekt. Denne utviklingen ser vi også på fordelingen av de totale inntektene i Norge. De 10 prosent rikeste i Norge har økt sin andel av totalinntekten fra 19 prosent i 1990 til 25 prosent i 2004.

Økte kapitalinntekterMen hvorfor blir de rike så mye rikere?

Ikke like rikeDe rike blir rikere, mens vi andre er like like som før. Er ulikhet greit så lenge ingen får det verre?

Er det fordi de jobber beinhardt til høye lønninger? Svaret på dette er et ubetinget nei. Yrkesinntekten til Norges 5000 rikeste har stått stille de siste 15 årene, og vanlige arbeidstakere har hatt en langt sterkere lønnsvekst enn rikingene. Forklaringen på at de rike blir rikere ligger derimot i kapitalinntektene deres. Kapitalinntektene (hovedsakelig aksjeinntekter) til de 5000 rikeste ble nesten femdoblet fra 1993 til 2004. I samme periode økte deres andel av de totale kapitalinntektene i Norge fra 25 prosent til 52 prosent. Dette vitner om en ekstremt skjev fordeling av kapitalinntekter. De 5000 rikeste utgjør bare 0,14 prosent av befolkningen med inntekt, og allikevel sitter denne gruppen på over halvparten av kapitalinntektene i landet!

Fortsatt likhetSelv om de rikeste har blitt mye rikere, er inntektsfordelingen for resten av oss den samme som for 15 år siden. Blant de 90 prosent av befolkningen med lavest inntekt var inntektsforskjellene akkurat like store i 2004 som i 1993. Med andre ord har ikke fordelingen av lønnsinntekter blitt mer ulik i denne perioden. Det har heller ikke vært noen klar økning i fattigdommen de siste 15 årene.

Dette kommer riktignok an på hva slags fattigdomsmål man bruker. Men de fleste målene viser enten at fattigdommen har vært stabil eller at den har økt svakt. Paradokset er dermed at inntektsfordelingen i Norge er lik og ulik på samme tid. Blant de aller fleste har ikke inntektsforskjellene økt, men ulikhetene mellom de rikeste og resten har økt dramatisk.

For god økonomiDette paradokset kan forklares med den økonomiske utviklingen i Norge siden begynnelsen på 90-tallet. Kort sagt har økonomien gått strålende. Aksjemarkedet har gått til himmels, norske bedrifter har vist seg konkurransedyktige internasjonalt, og det har vært høy og stabil lønnsvekst for alle. Den enorme inntektsøkningen til de rikeste kan ses på som et biprodukt av denne utviklingen. Når økonomien går så bra, går det utrolig bra for dem som sitter på kapitalen. Men: dette hadde trolig ikke vært mulig uten samarbeid fra resten av samfunnet. Sentralt partssamarbeid og moderate lønnsoppgjør har bidratt til den økte rikdommen ved å holde renta lav og styrke konkurranseevnen til norske bedrifter. Det går dermed an å hevde at den

johan ChrIsTensen

johanc@student.sv.uio.no

TeMa | krITIkk anaLYse

Paradokset er dermed at inntektsfordelingen i Norge er lik og ulik på samme tid

10 MILL. KR.: Norges 5000 rikeste tjener i gjennomsnitt mer enn dette i året hver. FOTO: NORGES BANK

ZOON POLITIKON 1�

typen inntektsulikheter vi ser i dag har blitt muliggjort av den norske likhets- og samarbeidskulturen. Men den svært skjeve fordelingen av kapitalinntekt setter dette samarbeidet i fare.

Er det greit?Utviklingen i inntektsfordelingen reiser interessante normative spørsmål. Kan vi akseptere inntektsforskjeller i Norge på det nivået vi ser i dag? Er ulikhet greit så lenge ingen får det verre? Det er vanskelig å finne en moralsk begrunnelse for at noen skal tjene så mye mer enn andre. Ettersom det er kapitalinntektene som skaper forskjellene, kan ikke de rikes høye inntekter forsvares med at de jobber hardt, har stort ansvar eller er høyt utdannede. Inntektene deres kan bare forsvares med henvisning til at de har andre, gunstige konsekvenser. For eksempel kan man peke på at de høye kapitalinntektene skaper arbeidsplasser og øker den totale verdiskapningen i landet. I forlengelsen av dette kan det hevdes at rikdom er mindre alvorlig enn fattigdom i den forstand at ingen lider nød på grunn av rikdom. Rikdom fører ikke til at noen mangler mat eller et sted å bo, det gjør bare at en del mennesker har mye større muligheter til å kjøpe seg ting enn andre.

Rawls om rettferdighet John Rawls’ teori om rettferdighet tar hensyn til dette poenget. Rawls’ teori

aksepterer økte inntektsforskjeller så lenge de svakest stilte får det bedre i absolutt forstand. Denne teorien vil derfor kunne godta økningen i inntektsforskjeller i Norge de siste 15 årene. De rikeste har økt sine inntekter dramatisk, men resten av befolkningen, inkludert de svakest stilte, har også fått det bedre. Men om de svakest stilte kunne fått det enda bedre med en annen og jevnere inntektsfordeling, ville en slik fordeling blitt foretrukket av Rawls.

Skatt og kapitalfluktSpørsmålet er om det er mulig å skape en jevnere inntektsfordeling uten at det går ut over de svakest stilte. Mange vil hevde at dette er mulig å oppnå ved å skattlegge kapitalinntekter hardere og øke støtten til dem som har minst fra før av. Kapital beskattes i dag langt mindre enn arbeid, noe som kan ha bidratt til inntektsforskjellene.

Samtidig kan hardere kapitalbeskatning få uheldige konsekvenser. I et globalt kapitalmarked kan kapital flyttes fra Norge til utlandet hvis skattetrykket øker her hjemme. Dette kan føre til mindre verdiskapning, færre arbeidsplasser og en generell svekkelse av velstandsnivået i Norge. Dermed kan også de svakest stilte få det verre. AlternativerDet er imidlertid svært vanskelig å vite om truslene om utflytting er reelle, eller om dette kun er propaganda fra de rikestes side. Ved å framstille økningen i inntektsforskjellene som en naturlig og uunngåelig utvikling gjør de det verre for politikerne å øke kapitalskattene. Trolig fins det alternativer til den utviklingen vi nå ser. Det er rett og slett vanskelig å godta at en så skjev inntektsfordeling skal være nødvendig for å skape velstand i Norge. Men konsekvensene av eventuelle mottiltak er det umulig å si noe sikkert om.

hørt på forelesning

Bent Sofus Tranøy

- Nå har jeg virkelig prøvd å drøvtygge denne boka for dere. Dette er Pensumserv-ice AS!

om det å måtte gå gjennom pensum på forelesning

- Jeg er ofte veldig fortvila hvis jeg merker at en god nys er i ferd med å glippe.

Tranøy filosoferer rundt det å nyse

Dag Harald Claes

- Underdal er jo kjent for å formulere seg med den ytterste nøyaktighet. Vi van-lige dødelige kan jo si at de snakker sammen og prøver å bli enige.

om Underdals definisjon av internasjonale forhandlinger

- Begrepene anarki og suverenitet er som salt og pepper, som yin og yang.

Claes prøver å si at anarki og suverenitet hører sammen

De 5000 rikeste utgjør bare 0,14 prosent av befolkningen med inntekt, og allikevel sitter denne gruppen på over halvparten av kapitalinntektene i landet

Det er vanskelig å finne en moralsk begrunnelse for at noen skal tjene så mye mer enn andre

Les mer om dette i FAFO-rapporten:Christensen, Johan, Tone Fløtten og Jon M. Hippe (2006). Rikdom på nye veier II. Fafo-notat 2006:24.

RIKING: Inntektene til Celina Midelfart og de andre rikingene drar ifra resten.

FOTO: LISE ÅSERUD ( SCANPIX)

ZOON POLITIKON1�

- Begrepet sosial kapital står svært sentralt i forskningen din. Men hva er egentlig sosial kapital? - Konseptet sosial kapital er faktisk latterlig enkelt. Sosial kapital er det samme som sosiale nettverk, både formelle og uformelle nettverk. Poenget er at sosial kapital har verdi, på samme måte som fysisk kapital og human kapital. - Hvorfor har sosiale nettverk verdi? - Sosiale nettverk har verdi på to måter. For det første er det verdifullt for enkeltpersoner å delta i sosiale nettverk. For eksempel finner veldig mange en jobb ved å bruke kontaktene sine, ikke ved å tråle jobbannonser i avisene. Det er faktisk blitt forsket på dette, og det viser seg at sosial kapital har mer cash value enn human kapital. Det vil si at navnelista på

mobiltelefonen din betyr mer enn hvilken utdanning du har. - Er det sant? - Ja, og ikke nok med det, sosial kapital har ikke bare verdi for de personene som besitter det. Vel så viktig er det at sosial kapital har brede samfunnsmessige konsekvenser. Alle nyter godt av å leve i et samfunn der graden av sosial kapital er høy, også de som ikke selv har store sosiale nettverk.

- Men hvordan kan man måle graden av sosial kapital i et samfunn? - Som en tilnærming bruker vi ulike indikatorer som for eksempel medlemskap i ulike organisasjoner, deltakelse på offentlige møter, kirkegang, antall

pikniker og middagsselskaper folk deltar i. I tillegg ser vi også samfunnsmessig tillit og generøsitet som indikatorer på sosial kapital.

Bowling Alone- I boka Bowling Alone fra 2000 hevder du at trenden i USA er at nivået på sosial kapital synker: amerikanere drar sjeldnere på piknik, de har færre middagsgjester, deltar på færre offentlige møter og er medlem av færre organisasjoner enn tidligere. Er bildet virkelig så dystert? - Både og. Graden av sosial kapital steg gjennom hele første halvdel av det 20. århundre, og vi har fortsatt mer sosial kapital i dag enn det våre tippoldeforeldre hadde. Men på midten av 60-tallet snudde trenden, og i dag er nivået på sosial kapital lavere enn det var under depresjonen på 1930-tallet. - Hva er konsekvensene av denne utviklingen? - Sosial kapital assosieres med en

Harvard-professor Robert D. Putnam på Norgesbesøk

- I et samfunn med mange ulike etniske grupper svekkes de sosiale nettverkene, mener Robert D. Putnam. – Det betyr at vi må gjøre mer for å skape en følelse av fellesskap.

hILDe skarvang

hildemsk@student.sv.uio.no

erLenD FaLCh

erlendaf@student.hf.uio.no

Robert D. PutnamProfessor i offentlig politikk ved Harvard og en av verdens mest innflytelsesrike samfunnsforskereForfatter av de akademiske bestselgerne Bowling Alone (2000) og Making Democracy Work (1993)Rådgiver for Bush-administrasjonen og tidligere Clinton-administrasjonenForsker for tiden på forholdet mellom innvandring og sosial kapital

verDen InTervjU

Følelse av fellesskap

Poenget er at sosial kapital har verdi, på samme måte som fysisk kapital og human kapital

InTervjU

ZOON POLITIKON 1�

rekke positive effekter. Målinger viser at der det er mye sosial kapital er det mindre kriminalitet, bedre fysisk og mental helse, større grad av sosial og økonomisk likhet, bedre utdanningsresultater, osv. I det hele tatt er trivselen større der det er mye sosial kapital. Manglende sosiale nettverk kan derimot føre til sosial isolasjon, som faktisk er en risikofaktor for for tidlig død.

Friends erstatter venner- Det høres ut som en dårlig idé å bli mindre sosiale. Hva er forklaringen på at nivået på sosial kapital synker? - Den kanskje viktigste forklaringen er en generasjonseffekt. De som vokste opp før den andre verdenskrig har stått for den store andelen av det sosiale engasjementet i USA. Den såkalte ”babyboom-generasjonen” og påfølgende generasjoner har i større grad utviklet en individualitet som har svekket det kollektive samfunnsengasjementet. En annen mulig forklaring er oppløsningen av den tradisjonelle familien. Både mor og far er i arbeid, tallet på skilsmisser har gått opp og det er mindre tid til det sosiale liv. Den enorme veksten i drabantbyene spiller også inn. Jo mer tid som går med til pendling, desto mindre fritid har man, og mindre tid til å engasjere seg. TV-titting er også en sentral faktor her, dersom man

kun ser på ”Friends” i stedet for å møte egne venner, er det ikke rart at vi ser en slik utvikling. - Dette høres ikke ukjent ut for oss nordmenn. Gjør denne trenden seg gjeldende også i Europa? - Jeg vet ikke like mye om Norge og alle europeiske land, men jeg mistenker at trenden er den samme her, den har bare kommet 20 år senere enn i USA. Sannsynligvis fordi kommersiell underholdnings-tv kom senere til Europa enn til USA. - Er det noe vi kan gjøre for å motvirke nedgangen i sosial kapital i samfunnet? Kan vi for eksempel designe institusjoner på en måte som fremmer sosial kapital? - Det er et veldig omfattende spørsmål. Ulike samfunn krever ulike institusjoner, og det finnes ikke ett enkelt svar på dette spørsmålet. Generelt vil jeg allikevel si at prinsippet om subsidiaritet er viktig. Det vil si at alle beslutninger skal fattes på

lavest mulig nivå. Noen spørsmål krever politiske svar på nasjonalstatsnivå, eller kanskje til og med internasjonale svar. Spørsmål som like effektivt kan håndteres på lokalt nivå bør imidlertid behandles på lokalt nivå. Dette vil fremme lokal deltakelse og lokalt politisk engasjement, noe som igjen styrker den sosiale kapitalen.

Innvandring og sosial kapital- Du forsker for tiden på forholdet mellom sosial kapital og innvandring. Er dette et lykkelig forhold? - Først vil jeg understreke at innvandring er noe positivt. Innvandring har positive effekter for økonomien og for det kulturelle og sosiale liv, og det gjør oss rikere som nasjon. De fleste amerikanske nobelprisvinnere er enten selv innvandrere eller barn av innvandrere. Immigrasjon og kulturelt mangfold er altså bra. Og ikke bare det, det er også uunngåelig i moderne samfunn. - Men hva er så problemet? - Moderne samfunn vil bli stadig mer etnisk fragmenterte, på grunn av innvandring og forskjellige fødselsrater. Dette skaper en rekke samfunnsmessige utfordringer som man må ta på alvor. Immigrasjon er problematisk på to måter. For det første er det en sammenheng mellom grad av etnisk fragmentering og grad av sosial kapital. Homogene samfunn har høyere sosial kapital enn

Sosial kapital har ikke bare verdi for de personene som besitter det Alle nyter godt av å leve i et samfunn der graden av sosial kapital er høy, også de som ikke selv har store sosiale nettverk

Homogene samfunn har høyere sosial kapital enn heterogene samfunn

PIKNIK: Antall pikniker er en indikator på sosial kapital.

FRIENDS: Den sosiale kapitalen går ned når folk ser på Friends i stedet for å møte egne venner.

ZOON POLITIKON20

verDen

heterogene samfunn. For det andre er det en sammenheng mellom immigrasjon og økonomisk ulikhet. Heterogene samfunn har større økonomiske forskjeller enn homogene samfunn. - Har du noen eksempler på det? - I USA er det store forskjeller mellom heterogene samfunn som Los Angeles og små homogene lokalsamfunn i tynt befolkede Sør-Dakota. Det viser seg at tilliten mellom ulike etniske grupper, ja til og med tilliten til andre innenfor samme etniske gruppe, er tydelig mindre i heterogene samfunn enn i homogene. I et samfunn bestående av mange ulike etniske grupper stoler man i liten grad på andre. - Bør vi begrense innvandringen? - Nei, løsningen på disse problemene er ikke å stanse immigrasjonen. Det er verken mulig eller ønskelig, så vi må finne andre løsninger. De landene som vil klare seg best i framtiden er de landene som finner de beste løsningene på disse problemene.

Bonding og bridging- I Norge er det jo ofte slik at ungdom med innvandrerbakgrunn ikke har etnisk norske venner og motsatt. Vil det ikke være en forskjell på sosiale nettverk innenfor en gruppe og sosiale nettverk på tvers av grupper?

- Jo, vi snakker gjerne om to former for sosial kapital. Bonding sosial kapital er sosiale nettverk innenfor en etnisk gruppe, mens bridging sosial kapital er sosiale nettverk på tvers av etniske grupper. - Hvilken type sosial kapital anser du som den viktigste? - Bridging og bonding er like viktige, men i samfunn med stort kulturelt mangfold er bridging det vanskeligste å få til. Dessuten er forholdet mellom bridging og bonding meget interessant. Står de i motsetning til hverandre eller er de gjensidig forsterkende? Svaret på dette spørsmålet har praktiske implikasjoner. I Frankrike ser vi for eksempel at man har falt ned på det første svaralternativet: tilnærming mellom ulike kulturelle grupper kan bare skje dersom man svekker båndene mellom individer innad i disse gruppene. I praksis fører dette for eksempel til at muslimer ikke får bruke slør på skolen. Jeg mener dette svaret er galt. Bonding og bridging er ikke motsetninger. Det er heller slik at mer bonding fører til mer bridging.

Felles verdier og symboler - Du nevner Frankrike, og også andre europeiske land har hatt store problemer med integrering av innvandrere. Hva er løsningen på integreringsproblemet? - Europa burde lære av hva amerikanere

har gjort for å skape en felles identitet for sin etnisk mangfoldige befolkning. Vellykket integrering krever at man klarer å skape en samlende vi-følelse, et vi som etniske minoriteter også føler omhandler dem. Man kan ikke i Norge tro at nøkkelen til integrering er å gjøre somaliere mer norske. - Men hvordan har man klart å skape en følelse av fellesskap i USA? - I USA har man i større grad knyttet nasjonalitet til en rekke symboler og verdier, som for eksempel å avlegge ed til flagget - pledge of allegiance - som amerikanske barn gjør ved begynnelsen av hver skoledag. Dette sier noe om at man blir inkludert som amerikansk så lenge man er villig til å akseptere og støtte opp om disse felles verdiene. Man trenger likevel ikke å gi opp sin kultur. Poenget er at vi-følelsen i en stat ikke må knyttes opp mot kulturelle og religiøse kjennetegn og prinsipper. Det må i stedet knyttes opp mot symboler og institusjoner som alle – på tvers av kulturelt opphav – føler tilhørighet til.

Vellykket integrering krever at man klarer å skape en samlende vi-følelse, et vi som etniske minoriteter også føler omhandler dem

I et samfunn bestående av mange ulike etniske grupper stoler man i liten grad på andre

InTervjU

ZOON POLITIKON 21

Denne gangen var det Asias tur til å få posisjonen som FNs generalsekretær. Utnevnelsen av sørkoreanske Ban Ki-Moon betyr mye for et land med et helt spesielt forhold til FN. Den moderne staten Sør-Korea ble opprettet av FN i 1948 og ble forsvart av FN-autoriserte styrker under Korea-krigen. Landet feiret FNs bursdag, 24. oktober, som sin egen nasjonaldag frem til 1976. Med Ban Ki-Moon som FN-leder vil det symbolske forholdet mellom Sør-Korea og FN forsterkes.

Nord-Korea på dagsordenEn viktig oppgave for Ban vil være å avslutte Nord-Koreas atomprogram. FN har spilt en liten rolle så langt i å løse denne konflikten og har heller latt det være opp til Kina, Russland, Sør-Korea, Japan og USA å gjøre jobben. Ban har jobbet med dette spørsmålet i 40 år, og vil uten tvil vektlegge denne oppgaven. Han har ikke spesifisert konkrete tiltak bortsett fra å besøke Pyongyang. Men som generalsekretær vil han gjøre det han kan for å fremme fred og stabilitet på Korea-halvøya og få til et samarbeid om en fredelig løsning på atomprogrammet.

Trenger reform Ban står også overfor den store oppgaven å gjøre FN til en mer effektiv og gjennomsiktig organisasjon. Sikkerhetsrådet skal utvides, mest sannsynlig ved å gi en fast plass til Japan. En slik utvidelse kan imidlertid virke provoserende på et Sør-Korea der den historiske fiendtligheten mot den tidligere koloniherren fortsatt står sterkt.

Ingen nykommerBan har lang fartstid i FN. Han var førstesekretær i Sør-Koreas FN-delegasjon fra 1974 til 1978, og han har vært assistent for Han Seung-Soo, lederen av Generalforsamlingen i 2001. Han har

Arven etter AnnanI slutten av desember går Kofi Annan av etter ti år som generalsekretær i FN. Han forlater et FN som tørster etter reformer. Mannen (det er visst alltid en mann) som skal ta over er Sør-Koreas nåværende utenriksminister Ban Ki-Moon.

også arbeidet som toppdiplomat ved den sørkoreanske ambassaden i New Delhi og som ambassadør i Østerrike. Det sies at Ban vant en engelsk språkkonkurranse som tenåring. Premien var en tur til Det hvite hus og et møte med John F. Kennedy. Da en journalist spurte ham om hva som var hans største drøm, var svaret at han ville bli diplomat. Som påtroppende generalsekretær av FN vil han få den øverste diplomatstillingen av alle.

USA-vennligSom sørkoreansk utenriksminister har Ban blitt kritisert for å være for USA-vennlig. Det har vært misnøye med Sør-Koreas støtte til USAs krig mot terror. Sør-Korea var det landet som sendte den tredje største kontingenten med soldater til Irak, etter USA og Storbritannia. Kritikk har også vært rettet mot hans lederegenskaper. Hans rolige og milde karakter, mener kritikerne, passer ikke for å lede og reformere verdensorganisasjonen. Kanskje skyldes dette forskjeller mellom øst og vest når det gjelder lederstil. Ban

blir karakterisert som rolig i fremtreden, men resolutt ved avgjørelser. Han søker alltid konsensus før han tar en beslutning, en samarbeidsstil som gjenspeiler seg i hele Øst-Asia, også mellom land.

Flere hatter?Som tidligere sørkoreansk utenriksminister kan Ban Ki-Moon få problemer med posisjonen som nøytral generalsekretær. Sør-Koreas politikk overfor sine naboer i nord er basert på forsoning gjennom samtaler, ikke konfrontasjon. Sørkoreanske myndigheters forsoningspolitikk innebærer å ikke provosere Pyongyang på noen måte som kan forstyrre disse samtalene. Det innebærer blant annet fravær av kritikk mot brudd på menneskerettigheter, noe som har ført til store protester blant menneskerettighetsforkjempere både i Seoul og i utlandet. Om Ban ønsker å føre denne politikken videre i FN gjenstår å se.

aLan C. agUILar

acaguila@student.sv.uio.no

VENNLIG SMIL: Bak et vennlig smil kan det skjule seg en indre styrke. Sør-Koreas utenriksminister Ban Ki-Moon tar over som generalsekretær i FN.

FOTO: AP

verDen nYheTer

ZOON POLITIKON22

Paradis nå går inn i et politisk betent landskap når den tar opp temaet palestinske selvmordsbombere. Det ble da også stor oppmerksomhet rundt filmlanseringen, med kritikk både fra den israelske og den palestinske siden av konflikten.

Fra te til terror Kort fortalt handler filmen om to barndomsvenner, Said og Khaled, som arbeider på et bilverksted i Nablus på Vestbredden. De drikker te, røyker vannpipe og ser ut til å ha innfunnet seg med et tøft, men i alle fall forutsigbart liv. Men så kommer det beskjed fra en palestinsk terrororganisasjon om at det planlegges et nytt angrep, og Said og Khaled er valgt ut som selvmordsbombere. Hvordan er det å forberede seg på at døden kommer om mindre enn to dager? Hvordan er det å si farvel til sin familie på video, med en AG3 i hånden og et Palestina-skjerf rundt skuldrene? Og hva om det ikke kommer noen engel for å ta deg med til paradis?

Hjemme hos terroristeneFilmens største styrke er at den først og fremst er personlig, ikke politisk. Selv om den fortelles ut fra et palestinsk perspektiv, faller den ikke for fristelsen til å lage en ensidig offerfremstilling av palestinerne på Vestbredden. Dette er ikke noen krigsfilm. Den israelske militære tilstedeværelsen er nesten usynlig. Vi ser i det hele tatt veldig lite til israelerne. Bare i korte sekvenser med vanlige mennesker på vei til stranda eller hjem fra jobb, og som passasjerer på den skjebnesvangre bussen. På samme måte som sivile palestinere er ofre for Israels okkupasjon, er det sivile israelere som rammes av palestinsk terror.

Paradis nå(Paradise Now)

Lengde: 1 time 30 min.Distribuert av: Arthaus

Palestinsk, tysk, nederlandsk, fransk

I hovedrollene: Kais Nashef, Ali Suliman, Lubna AzabulRegi: Hany Abu-Assad

Terrorisme med et menneskelig ansiktHvordan føles det å gå hjem fra jobben på det lokale bilverkstedet for å forberede seg til en selvmordsaksjon? Paradis nå våger å gi den palestinske terrorismen et menneskelig ansikt.

Nervøse selvmordsbombereOg terroristene selv virker minst krigerske av alle. Da noe går galt under aksjonen, uten å røpe for mye av handlingen, blir det mer og mer tydelig hvor redde de er når de faktisk forstår hva de skal til å gjøre. Kameraet dveler ved flakkende øyne, urolige hender og svette panner. Har de tatt det riktige valget, og finnes det en vei ut? Suha, datter av en palestinsk frihetshelt og utdannet i Europa, er filmens vestlige stemme. Hun tror ikke at terrorismen er noen løsning og prøver å snakke Said og Khaled fra oppdraget. Men som oss er hun en utenforstående. Hun er rik og lever et skjermet liv i en av de bedre bydelene. Har hun autoritet til å uttale seg om hva som er rett og galt i denne saken?

I kryssildSom seg hør og bør ble det mye politisk turbulens rundt denne filmen. Allerede under innspillingen havnet settet ”i kryssild” mellom to bevæpnede palestinske grupper. Den ene mente filmen var anti-palestinsk fordi den ikke viste noen israelske overgrep, og ville ha den stoppet. Den andre ønsket at innspillingen skulle fortsette og støttet filmteamet med

våpen i hånd. Abu – Assad ønsket egentlig å gjøre alle innspillinger i Nablus, der handlingen skulle foregå. Men etter tre ukers innspilling på Vestbredden slo en israelsk rakett ned i nærheten av settet, og av sikkerhetsgrunner valgte man å flytte resten av innspillingene til Nasaret.

- An exciting quality Nazi filmPå israelsk side har flere kritisert filmen for å være pro-palestinsk og for ikke å fordømme selvmordsbombere. The Israel Film Foundation nektet filmen støtte, og den israelske forfatteren Irit Linor kalte den rett og slett ”an exciting quality Nazi film”. Abu – Assad, som selv er palestiner og bor i Nederland, sier at han i prinsippet er imot vold. Men han mener at selvmordsaksjonene er en menneskelig reaksjon på den ekstreme situasjonen palestinerne befinner seg i, og at aksjonene ikke vil stoppe før den israelske okkupasjonen opphører. I utlandet har filmen stort sett fått meget gode kritikker. Den ble Oscar-nominert i 2006 i klassen ”beste utenlandske film” og fikk flere andre priser, blant annet en Golden Globe for beste utenlandske film.

IngrID rÆDergÅrD

ingrijr@student.uio.no

FILManMeLDeLseverDen

ZOON POLITIKON 23

hobby med haakonhaakon gUnnerUD

haakongu@student.sv.uio.no

Trekk streker mellom punktene og avdekk et bilde. Klarer du å se hva bildet skal forestille?

Tips: Bildet har noe med stu-dentlivet på statsvitenskap å gjøre.

ZOON POLITIKON2�

Semesteret er godt i gang, og jo lengre skygger den uleste pensumlitteraturen kaster over hverdagen, jo viktigere virker det å få gjort unna alt mulig annet. Det må ryddes i skapet, komfyren må skures, og badet blir bare aldri rent nok. Det var under en sånn liten pause fra innleveringsoppgaven i STV 1020 at jeg sto og sorterte bøkene i bokhylla mi alfabetisk. På M fant jeg en liten burgunder bok - ”Azerbaijan, Short history of Statehood” – som søsteren min hadde med seg hjem fra en tur i fjor. Jeg ble nysgjerrig. Litt fordi det eneste fargebildet i boka var av den forrige, nå avdøde presidenten i landet, Heydar Alijev. Ja, han var død også før boka ble skrevet.

HistoriefortellingStatistikken hadde ikke tenkt seg noe sted, så jeg begynte å se gjennom noen av kapitlene. Det var artig lesning. Aserbajdsjansk historie er lang og fargerik, og boka er illustrert med en lang rekke fotokopierte bilder av morske tartarhøvdinger og arkeologiske skatter. Litt mer spesielt er det at hvert kapittel, fra tusenvis av år før Kristus til i dag, innledes med et Heydar Alijev-sitat. Med sine ganske generelle sitater om Aserbajdsjans fortreffelighet fungerer han som en diskret fortellerstemme gjennom hele historien. Når han selv trer inn i bildet, i kapittelet ”A great Headway toward development and awakening of national awareness (1969 – 1982)” blir det virkelig fart på landets utvikling. Og det er ikke noe rart, skal vi tro bokas beskrivelse av mannen:

”The distinctive personality of Heydar Alijev resembles an unexplored world. His unique political ingenuity and infinite wisdom can be measured up to a boundless ocean. His extraordinary ability to surmount the most intricate and tangled obstructions and illimitable talent to overcome even the most convoluted obstacles and hindrances were nothing, but divine endowment of the Almighty God.”

Når det nasjonale blir fjolleteHva har en avdød sentralasiatisk diktator til felles med Gerhardsen, langrenn og gutta på skauen?

OrdblomsterDette er ganske kraftig kost for en stakkar som er oppvokst med kritisk historielesning som ideal. Jeg merker at jeg fniser litt og klarer ikke helt til å ta ordblomstene på alvor. Jeg beveger meg bort i bokhylla og finner noe som likner. ”Neppe sto jeg i dalen, før en middelaldrende døl i sin nasjonaldrakt kom meg i møte og rakte meg sin hånd. ”Velkommen til oss, landsmann! Ta til takke med det jeg kan skaffe deg!” sa han på sin fyndige, trofaste dialekt, og vi gikk fremad mot gården, som lå midt i den smilende dal […] Thor, det var min verts navn, var en høy, bredskuldret mann

IngrID rÆDergÅrD

ingrijr@student.uio.no

med et merkelig ansikt som, jeg vet ikke hvorledes, forekom meg å likne de antikke tresnitt av våre norske konger.”

NasjonsbyggingDette utdraget er hentet fra Maurits Hansens fortelling ”Luren” (du husker den kanskje fra videregående?) som ble trykket i Morgenbladet i 1819. Resten av fortellingen er akkurat like nasjonalromantisk tullete. Det er imidlertid en forskjell mellom ”Luren” og historieboka om Aserbajdsjan. ”Luren” gir seg ikke ut for å være en historisk korrekt fremstilling av storgårdsidyll i Gudbrandsdalen, mens ”Azerbaijan, Short history of statehood”

verDen essaY

NASJONSBYGGER 1: Tidligere president i Aserbajdsjan Heydar Alijev på sokkel.

ZOON POLITIKON 2�

faktisk brukes som historiebok i Aserbajdsjan. Likevel er disse to tekstene på hvert sitt hold del av det samme prosjektet: nasjonsbygging.

Myter og helterAlle nasjoner har sine myter og helter. Det er disse som binder nasjonen sammen og gjør følelsen av tilhørighet til noe mer enn fellesskap i språk og utseende. En nasjon som har gjennomlevd mange konflikter, og som kanskje ikke inngår i en ukomplisert nasjonalstat, vil ha et ekstra stort behov for disse symbolene. De trenger å definere seg opp i mot noe for å vite hva de er og hva de ikke er. Dette er tilfelle i Aserbajdsjan, som først på begynnelsen av 1990-tallet ble en uavhengig nasjonalstat. På grunn av en uklar avgjørelse fra Stalins side ligger Aserbajdsjan fortsatt i krig med nabolandet Armenia om et landområde de begge mener å ha rett på. Dermed blir det viktig å være en patriotisk aserbajdsjaner, og det er viktig å vite hva det vil si og at det er noe helt annet enn å være armener. Man skal være muslim, man skal snakke aserbajdsjansk, og man skal støtte opp om Alijev.

Kjempers fødelandI Norge har vi vært gjennom noe av det samme, men det ligger så mye lengre tilbake i tid. Nasjonalromantikken har vi alle hørt om. Grieg, bunad, hengebjørk og 17. mai, og i historietimene Harald Hårfagre, Eidsvoll og Stiklestad. I Norge, som i mange andre land, ble det viktig å finne og skape en nasjonal fellesfølelse, et nasjonalt pensum.1800-tallet var nasjonalstatens tid. Hver nasjon, hvert folk, skulle ha sine historier, sitt språk og også sin egen uavhengige stat.

VareopptellingHva er norsk og hva er ikke? Vi kan telle opp. Vikingtiden er norsk. Middelalderen er ikke så norsk, og i alle fall ikke unionstiden. Bunad er norsk, og det samme med leikarring. Fjell og fjord er norsk, men Østfold og Østerdalen er litt

tvilsomt. Hardingfele er norsk, men ikke vanlig fele. For en nasjon som Norge, som har vært så mange år i union med andre land, må man gå ekstra langt inn i fjellet og tilbake i historien for å finne det norske. Historiefaget har også vært viktig i Norge og fyller fremdeles opp en større del av timeplanen i skoleverket enn i mange andre land.

Godt norskGjør et slikt fokus på det norske oss mer norske? Kanskje. Det nasjonale er ikke noen konkret ting, man kan ikke lese det av på en skala i pannen på oss. Så når vi sier ”Vi er norske, dette er norsk” blir det sant på sitt vis. Problemet begynner når man får behov for å ekskludere dem som ikke er ”norske nok”. Og det har vært vanskelig å være ikke-norsk eller ikke norsk nok i Norge. Både for de gamle minoritetene samer, kvener og sigøynere, og for de nye. Det

er vi som skal være de norske, ikke dem som er annerledes. Slike følelser har det kommet mye stygg historie ut av.

End of history?Som oppegående statsviterspirer vet vi at det nasjonale, og i alle fall det statlige, bare er en konstruksjon. Kan vi ikke bare slutte å bry oss om det? Kan ikke statene begrense seg til administrasjon? Det hadde vært et ganske fint ”barn av regnbuen”-aktig scenario, hvis det hadde fungert. Men uten noen begrunnelse eller følelse av samhørighet kunne mange stater stått ribbet tilbake. Det kommer ikke noen konklusjon på denne artikkelen. Jeg har ennå ikke fullført STV 1100 og føler jeg har et lite stykke å gå før jeg kan avvise nasjonalstaten som idè. Og når verden blir større og større, og illusjonene færre og færre, er jeg glad for å ha bunad i skapet og utsikt til hengebjørk fra hybelen.

NASJONSBYGGER 2: Tidligere norsk statsminister Einar Gerhardsen holder tale på 1. mai på Youngstorget i 1965.

FOTO: DAGSAVISEN

Alle nasjoner har sine myter og helter. Det er disse som binder nasjonen sammen og gjør følelsen av tilhørighet til noe mer enn fellesskap i språk og utseende.

ZOON POLITIKON2�

Valgutfallet var imidlertid langt fra gitt på forhånd. Sjelden har det vært så stor usikkerhet før et valg som det man opplevde i Sverige i høst. Men etter en valgkamp preget av skandaler endte det altså med den borgerlige koalisjonen overtok regjeringsmakten. Socialdemokraternas valgnederlag betød samtidig slutten for Göran Perssons tid både som statsminister og partileder. Og ikke siden 1914 har Socialdemokraterna gjort et dårligere valg.

Svensk faglunsjI forkant av valget arrangerte Machiavellisk Forum faglunsj, med NRKs politiske kommentator Magnus Takvam som gjest. Oppslutningen rundt arrangementet var god. Det gjensto kun noen dager av valgkampen, og tilstrømningen av interesserte studenter tydet på et studentengasjement som også omfatter broderfolket i øst. Takvam fortalte om forskjellene mellom den norske og den svenske politikken. Han la spesielt vekt på hvilke partier som eksisterer. - Det svenske senterpartiet er mer liberalistisk enn det norske, i tillegg til at de er EU-vennlige. Dessuten ligger de svenske Moderaterna lengre til høyre enn det norske Høyre. Men Moderaterna har foran dette valget dempet skatteprofilen og skiftet leder på grunn av tidligere nederlag. Han påpekte også at det i Sverige ikke eksisterer noe høyrepopulistisk parti på linje med det norske Fremskrittspartiet. Dette fører til at de svenske Moderaterna får med seg også disse velgerne. - I Sverige har man ikke noe stort fokus på innvandringspolitikk. På det punktet

skiller de seg jo klart fra for eksempel Norge og Danmark, der dette regnes som meget viktig.

DatainnbruddTakvam ønsket ikke å driste seg frempå med noen tips for valgutfallet, men presiserte at det på dette tidspunktet var lik oppslutning for de to blokkene, med statsministerkandidatene Göran Persson (Socialdemokraterna) på den ene siden og Fredrik Reinfeldt (Moderaterna) på den andre siden. Den svenske valgkampen var som kjent preget av en del uro og skandaler. Spesielt mye oppmerksomhet fikk naturligvis Folkpartiets innbrudd i Socialdemokraternas datanettverk. Takvam fortalte at han anså det som sannsynlig at det er enkeltpersoner som har stått bak dette innbruddet, og at det

ikke var organisert av et helt parti. Han påpekte imidlertid et viktig moment: - Valgdeltakelsen kan på grunn av de forskjellige skandalene bli lavere. Men i motsetning til spådommene ble valgdeltakelsen i Sverige den høyeste på tolv år, med tett opp mot 82 prosent deltakelse.

Persson på overtidAt Socialdemokraterna tapte valget kan også være et klart signal fra det svenske folk om at Persson ikke lenger var ønsket som statsminister. - Göran Persson sitter nå på overtid, mente Takvam. - Anna Lind var etterlengtet som partileder etter Persson, men hun ble som kjent drept. Mange er rett og slett trøtt og lei av Göran Persson. Han prøver å legge an venstreorientert stil, men dette er lite troverdig, og man

En kjempes fallRegjeringsskifte i Sverige

Etter ti år ved makten måtte Göran Persson trekke seg som statsminister da Socialdemokraterna tapte valget i Sverige. I valgkampen fremsto han mer og mer som en belastning for partiet.

verDen FagLUnsj

eLIsabeTh høsTMÆLIngen

elisahos@student.sv.uio.no

FERDIG: Göran Persson er ferdig som statsminister og partileder etter et elendig valg. FOTO: MORTEN FRöDERBERG (NORDEN.ORG)

ZOON POLITIKON 2�

setter spørsmålstegn ved hvor oppriktig han er. Takvam sa rett ut at han mente Persson var blitt et problem for Socialdemokraterna. Socialdemokraterna ønsket ikke å gå inn i noen koalisjon, og de ønsket å regjere alene selv om det eventuelt måtte skje i en mindretallsregjering. Miljøpartiet truet dessuten i forkant av valget med å felle regjeringen om dette skulle skje. Miljøpartiet ville nemlig ikke

støtte Socialdemokratarna uten at de fikk ministerposter.

Mer sammensveisetValget endte altså med at den borgerlige koalisjonen overtok regjeringsmakten. Den nye statsministeren i Sverige ble Fredrik Reinfeldt. Han er en forholdsvis ung, men allikevel svært erfaren politiker fra Österhaninge utenfor Stockholm. Den borgerlige seieren har blitt forklart med at svenske velgere følte et behov for fornyelse etter tolv års sammenhengende sosialdemokratisk styre. Dessuten har mange pekt på at de borgerlige fremsto som troverdige samarbeidspartnere. De fire alliansepartiene klarte å samle seg om en gjennomarbeidet politisk plattform. Velgerne oppfattet dermed Moderaterna, Centerpartiet, Folkpartiet og Kristdemokraterna som et mye mer sammensveiset regjeringsalternativ enn Socialdemokraterna og deres støttespillere Vänsterpartiet og Miljöpartiet.

Kaotisk startSå gjenstår det å se hvordan alliansepartiene klarer seg nå som de er kommet til makten. De første ukene har vært alt annet enn enkle, med stygge avsløringer fra fortiden til flere av de nyutnevnte regjeringsmedlemmene. Handelsminister Maria Borelius gikk av etter bare åtte dager som statsråd, etter at det ble avslørt at hun hadde brutt reglene for aksjesalg, samt at hun hadde benyttet seg av et firma i Jersey for å unnlate å betale formueskatt. Kulturminister Cecilia Stegö Chilo måtte gå av tre dager senere. Hun hadde da blitt anmeldt for å ha betalt barnepasseren sin svart. Det ble også avslørt at hun ikke hadde betalt TV-lisensen på 16 år. Regjeringen Reinfeldt har fått en mildt sagt tøff start. Men med Göran Persson ute av politikken har i alle fall de borgerlige partiene en kjempe mindre å hanskes med.

EKSPERT: NRKs politiske kommentator, Magnus Takvam ledet faglunsjen.

FOTO: BERIT BYE

AKTØR – ANARKI – BYRÅKRATI – DIKTATUR – DEMOKRATI – FORFATNING – FRIHET – HEGEMONI – KAPITALISME – MANDAT – MONARKI – OPINION - OVERSTATLIG – POSITIVISME – RATIFISERE – REGIME – SPILLTEORI – STATSKUPP – VELFERDSSTAT– RETTSSTAT

hobby med haakonhaakon gUnnerUD

haakongu@student.sv.uio.no

I tabellen til høyre er 20 be-greper hentet fra “Statsviten-skapelig leksikon”. Klarer du å finne alle?

Ordene kan stå både vannrett og loddrett, forlengs og bak-lengs.

ZOON POLITIKON2�

Bent Sofus Tranøy er født og oppvokst i Bergen. 17 år mellom de syv fjell bør sette sitt preg på noen og enhver. Allikevel er det ingenting som minner deg om Bergen når Tranøy åpner munnen – rent bortsett fra at han er glad i å prate. - Jeg snakker veldig mye, sier han på ren oslodialekt og smiler. – Men det ble ikke bergensdialekt på meg Familien var nemlig fra Oslo, og det var alltid klart at de en gang skulle hjem. 17 år gammel dro han til Oslo. Først tok han studfag for å forsøke å komme inn på Handelshøyskolen. - Jeg vokste opp i et strøk der de fleste jobbet i privat sektor. Et litt velstående strøk. Og jeg var lei av at alle andre hadde litt mer enn oss. Ikke hadde vi firmahytte og ikke hadde vi firmabil. Jeg ville ha det jeg også, ler han. Men med karakteren 2 i fransk og nynorsk hjalp det lite med mange seksere og gode karakterer i andre fag. Og det var kanskje like greit. - Studfag-året skremte meg fra å gå på Handelshøyskolen. Jeg følte meg ikke hjemme med dem jeg studerte sammen med. Enten var de ambisiøse typer som

skulle bli japper, eller så skulle de ha ”sikker jobb i et forsikringsselskap”, sier han med tilgjort sjelløs stemme.

SAMFUNNSDEBATT. Det er nå et halvt år siden boka ”Markedets makt over sinnene” kom ut. Boka er et oppgjør med markedsliberalistene, og den skapte debatt fra første stund. Tranøy holder stadig på med foredrag og debatter rundt boka. Men å skrive denne boka har ikke vært utelukkende positivt. For aller helst skulle han jo skrevet noe akademisk, noe som telte for karrieren hans. - Det er kanskje noe av det smarteste og dummeste jeg har gjort på en gang. Det kan jo kanskje hindre at jeg noen gang blir professor hvis jeg ikke får ut finger’n. Men i forhold til å være en samfunnsdebattant og føle seg sett ga det en følelse av selvrealisering. Jeg hadde masse meninger og disse fikk jeg ut med denne boka. Boka er i utgangspunktet resultatet av et forskningsprosjekt han har utført ved Senter for teknologi, innovasjon og kultur (TIK), og prosjektet må han få skrevet på en konvensjonell akademisk måte. - Ja, jeg må jo det, ellers blir jeg straffet for det. Akkurat nå har jeg nok med å få fotfeste i nye jobber og å drive etterarbeid i forhold til boka. Men over jul tenker jeg

det begynner å roe seg ned litt. Hva er det den heter den sangen til Trang Fødsel? Tranøy tenker noen sekunder før han begynner å nynne. - ”Det er først på fredag…”. Den passer bra til meg. Altfor bra, sier han og lener seg tilbake.

TRØKK. ”Markedets makt over sinnene” er skrevet i en humoristisk stil og inneholder mange personlige anekdoter. Ingen av disse tingene bør være ukjente for studenter som har hatt Tranøy som foreleser. Og Tranøy har undervist mye. - Jeg innbiller meg at jeg er populær som foreleser. Jeg sørger i alle fall for å

raYMonD karLsen

raymondk@student.sv.uio.no

Uakademisk akademikerBent Sofus Tranøy brenner for politisk økonomi og ønsker heller å skape debatt enn å skrive tørre artikler. Men akkurat nå venter han bare på fredag.

InsTITUTTeT PorTreTT

portrettetBent Sofus Tranøy45 år. Forsker ved Fafo og UiO.Doktorgrad i statsvitenskap og mastergrad i politisk økonomi.

Samboer. Tre barn fra tidligere ekteskap. Født og oppvokst i Fana utenfor Bergen. Bor på Fossum i Bærum.

Aktuell med: Ga i mai ut boka ”Markedets makt over sinnene”

ZOON POLITIKON 2�

foreberede meg godt, slik at det blir litt trøkk. Det må være trøkk. Tranøy sitter mye tilbakelent, og han prater med hendene. Fortellinger, beskrivelser og forklaringer kommer alltid med håndbevegelser på kjøpet. Og etter at det er fortalt, beskrevet og forklart lar han hendene gli gjennom håret. Derfor er det kanskje ikke så rart at manken rekker å bli god og bustete i løpet av en samtale.

BLINDERN. Det ble altså aldri Handelshøyskole på Bent Sofus Tranøy. I stedet bar ferden til Blindern og historiestudier. Og da var Tranøy solgt. - Ja, jeg stortrivdes med en gang. Jeg likte hele kulturen, og det føltes på en måte som at jeg hadde kommet hjem. Han studerte historie halvannet år før han byttet til statsvitenskap. Halvannet år med statsvitenskap ble etterfulgt av arbeid som studentpolitiker på heltid, studier i sosialøkonomi og siden et halvt år som redaktør i Universitas. Så bar det til utlandet og Storbritannia. Tranøy studerte ett år ved London School of Economics og tok en masteroppgave der. - Det var fantastisk faglig. Men foreleserne var dårligere enn i Norge, på den måten at de var mindre opptatt av å gjøre det punktvis. De var mer sånn: ”I’m a professor. I can stand here and reflect upon a topic”. Det synes jeg er litt anstrengende. - Å dra til London School of Economics var lurt, fordi det fikk meg inn i et spor som jeg er fornøyd med faglig. Men etter perioden i London jobbet han som først som journalist i VG og etter hvert Dagsnytt.

VILJESTYRKE. Bent Sofus Tranøy skulle gjerne gått mer i marka. Vært ute i naturen mer. Reist på hytta med kamerater for å gå i fjellet oftere. Men allikevel gjør han det ikke. - Jeg fatter det ikke. Det er noen ting jeg virkelig vet at jeg elsker å gjøre, allikevel gjør jeg det ikke oftere. Han kaller det viljesvakhet og forteller om statsviteren David Soskice. Soskice er nå en meget anerkjent mann innenfor faget, men det var ikke alltid slik. Til tross for stort talent manglet han evnen til å produsere, og trengte en medhjelper. Denne fikk han i Peter Hall. - Det var ”a marriage made in heaven”. Soskice fortalte meg en gang hvordan han så på det. Han mente at det ikke er talent som er avgjørende for om man oppnår suksess, det er arbeidsvilje og viljestyrke. For Soskice ble Peter Hall en som klarte å få det beste ut av han. - Kunne du trengt en slik person? - Absolutt. Og derfor har jeg samarbeidet med folk som Øyvind Østerud og Dag Harald Claes en del ganger. De har gode vaner og er ordenspersoner. Gå inn på kontoret til Claes en gang, og gå inn på mitt kontor etterpå. Det er to forskjellige verdener. Han legger viljesvakheten til grunn for å forklare også andre ting. - Om jeg hadde hatt mer viljestyrke ville jeg jo ikke vært overvektig. Og jeg ville ha flere internasjonale publikasjoner. Nei, viljestyrke som forklaring på prestasjoner er veldig undervurdert. Og kanskje kunne sterkere viljestyrke hjulpet han da han sørget for å bli fotgjenger for en stund. På ryggsekken til

Tranøy er det festet en sykkelhjelm. - Du sykler til jobb? - Jeg må det nå. Eller, jeg sykler til t-banen i alle fall. Jeg kjørte altfor fort rett forbi en fotoboks. Det var rett og slett utrolig teit gjort.

MAKTUTREDER. Etter mastergrad i London, leverte Tranøy hovedoppgave i Oslo. Det ble en slitsom affære. En hovedoppgave Tranøy selv mener ikke sto noe tilbake for mange doktoravhandlinger som er levert, ble etterfulgt av doktorgrad. - Men da hadde jeg svidd av kruttet på en måte, og manglet fullstendig motivasjon. Det er noe med det å bruke sine beste år på å sitte alene og skrive noe som ingen bryr seg om. Men han kom i mål, til tross for at han måtte ofre en god del. Doktoravhandlingen var ferdig ved påsketider i 2000. Like etterpå startet Tranøy å jobbe med Maktutredningen med Øyvind Østerud som sjef. - Der kom jo også journalisterfaringen min godt med. Det vi gjorde i praksis var å redigere to tykke bøker med det som var det beste å oppdrive innen forskjellige fagområder. Det minner mye om deskjobbingen man har i aviser. Man sitter og tar imot digre manus, og noen av disse er i helt hjelpesløs tilstand idet man får dem inn. Enten fordi folk er dummere enn man tror, eller fordi folk ikke har giddet å jobbe nok med det. - Så det er mye dårlig skriving i akademiske miljøer? - Det varierer enormt. Basert på

De var sånn ”I’m a professor. I can stand here and reflect upon a topic”. Det er litt anstrengende.

OM FORELESERNE I LONDON

Jeg var lei av at alle hadde litt mer enn oss. Ikke hadde vi firmahytte og ikke hadde vi firmabil. Jeg ville ha det jeg også.

OM HVORFOR HAN VILLE INN PÅ HANDELSHØYSKOLEN

Om jeg i stedet hadde skrevet en gnurete, liten artikkel og fire mennesker hadde lest den, hadde det vært mer fortjenestefullt

OM AT BOKA HANS HAR LITEN AKADEMISK BETYDNING

ZOON POLITIKON30

den erfaringen hadde de forskjellige fagmiljøene veldig forskjellige tradisjoner. Handelshøyskolegutta leverte alltid ting i tide. De var som små maskiner. Og juristene var jævlig høflige og korrekte og behagelige å ha med å gjøre. Blant sosiologer og statsvitere var det mer kreativitet og det ga jo også rom for mer slendrian.

POLITISK ØKONOMI. Tranøy brenner for politisk økonomi, og både jobber og driver frivillig arbeid med temaet. Flere ganger i semesteret leder han debatter på Blindern, en rolle han har hatt i flere år. Han har jobbet med dette så godt som kontinuerlig helt siden han startet på London School of Economics på midten av 80-tallet. Han savner en satsing på

Jeg manglet fullstendig motivasjon. Det er noe med det å bruke sine beste år på å sitte alene og skrive noe som ingen bryr seg om

OM Å SKRIVE DOKTORGRAD

InsTITUTTeT PorTreTT

politisk økonomi som eget fagområde ved Universitetet i Oslo. - Politisk økonomi ligger litt i skjæringspunktet mellom mange fagområder. Som eget fag er imidlertid politisk økonomi helt underutviklet i Norge. Og det blir delvis motarbeidet av folk som forsvarer sine tradisjonelle metoder, enten det er statsvitere, økonomer eller hva det nå er. Han tror en egen master i politisk økonomi vil bli tatt godt imot. - Jeg tror mange av de på for eksempel internasjonale studier ønsker en master som er tilpasset dem. Og en master i internasjonal politisk økonomi kunne vært det. Men det vil altså ikke Universitetet tilby. Han synes det er både synd og rart at Universitetet ikke gjør mer for å beholde det han omtaler som noen av de flinkeste studentene som finnes på Blindern.

FUNNET SIN PLASS. Tranøy trives godt med å jobbe med utredning, forskning og undervisning. - Sånn sett har jeg funnet min plass. Men det er et usikkert jobbmarked. Jeg er

ansatt på vikariat her på UiO, så jeg er nødt til å få ut finger’n for å ikke bli forbigått av yngre, sultne forskere som har vokst opp med å tenke publisering med en gang de tenker en tanke. Jeg er mer innenfor en ”happy go lucky”-tradisjon, humrer han. Han mener det er viktig at det stilles krav til universitetsansatte, men omtaler systemet som altfor rigid. - En fri universitetsmodell ville nok ført til en del unnasluntring, men samtidig kunne man fått frem de virkelig gode prestasjonene. Han bruker sin egen bok som et eksempel på noe som ikke teller akademisk, men som han allikevel synes har verdi. - Boka er full av fag, men er ikke skrevet i forhold til akademiske normer. Derfor er den verdiløs for min karriere. Han poengterer at formidling er en del av jobben hans, og at han for øyeblikket er enormt etterspurt som foredragsholder rundt omkring. - Men det er null verdt. Om jeg i stedet hadde skrevet en gnurete, liten artikkel og fire mennesker hadde lest den, hadde det vært mer fortjenestefullt akademisk enn å skrive denne boka.

ZOON POLITIKON 31

Det Machiavelliske Samfund (DMS) er den offisielt øverste foreningen på statsvitenskap og samler alle studentforeninger på faget i et felles forum – Hovedstyret. I tillegg er det valgt et Arbeidsutvalg, som tar seg av det praktiske arbeidet. Dette ledes av presidenten. I tillegg velges en nestleder og en sekretær. DMS jobber med koordinering og samarbeid mellom foreningene og har som øverste mål å skape kullfølelse

og godt samhold blant studentene på statsvitenskap. DMS arrangerer for eksempel allmøtene og studieturen. Vi har også opprettet en arbeidslivsgruppe som jobber både opp mot bedrifter og studenter for å legge til rette for å knytte kontakter, som i neste omgang kan føre til relevante jobber for uteksaminerte studenter. Dette arbeidet vil vi jobbe mye med de neste semestrene, blant annet gjennom bedriftspresentasjoner, samarbeid med Karrieresenteret og bedriftsbesøk.

Fagutvalget og DMS informerer Fagutvalget representerer studentene i alle styrende organer ved Instituttet for Statsvitenskap. Vi jobber med å bedre det faglige miljøet, i tett samarbeid med ISV. Om du har noen spørsmål eller saker du vil fremme ovenfor Instituttet, så er vi deres bindeledd. Vi arrangerte Aktualitetssymposiet i samarbeid med ISV og Instituttet for Menneskerettigheter dette semesteret. Dette er et arrangement der vi som statsvitenskapsstudenter får mulighet til å komme i direkte kontakt med dyktige fagpersoner og delta i debatt, foredrag og sosiale arrangement for å øke vårt kjennskap til aktuelle og spennende tema i dag. Dette semesteret var temaet menneskerettigheter. Neste semester er ikke tema bestemt ennå, så det er bare å komme med forslag til oss! I tillegg jobber vi hyppig med to spesifikke saker. Det første gjelder studentenes mulighet til å levere STV3090-oppgaven sin på høsten, i tillegg til på våren. Det andre gjelder forbedring av kvaliteten på seminargruppene. Som deres representanter vil det alltid være behjelpelig med tilbakemelding fra dere, slik at vårt videre arbeid blir i vår felles interesse. Fagutvalgets hovedansvar er kvalitetssikring av studieprogrammet. Dersom du har forslag eller saker som gjelder det sosiale miljøet, tar du kontakt med Det Machiavelliske Samfund. Sammen er vi de to øverste faglige og sosiale foreningene på statsvitenskap. Du kan ta kontakt med oss ved å sende e-post til fagutvalget@stv.uio.no eller au-dms@stv.uio.no avhengig av om din sak eller ditt forslag er av faglig eller sosial art. Vi har også felles kontortid på onsdager kl. 12-14 på rom 246 i Eilert Sundts Hus.

Hilsen Sigbjørn Kvarme, President DMSNaomi Aass Girardeau, Leder Fagutvalget

InsTITUTTeT FagUTvaLgeT og DMs

FAGUTVALGET (OVER): Bak fra venstre Christine, Anne og Inger, foran fra venstre Eirik, Naomi og Kjetil (Sindre var ikke til stede da bildet ble tatt).DMS (UNDER): Fra venstre Hanne, Sigbjørn og Simen.

ZOON POLITIKON32

Arrangørene av aktualitetssymposiene har tidligere slitt med å få studentene til å forlate lesesalsplassene sine til fordel for årets happening på Institutt for statsvitenskap. Så var ikke tilfelle denne gangen. Foredragsrekka om menneskerettigheter var åpenbart å foretrekke fremfor intenst ordkløyveri på lesesalen, og for en gangs skyld var auditoriet tilnærmet fullt når startskuddet for årets aktualitetssymposium gikk.

EngasjementKraftfulle Bernt Hagtvet og langt mer strukturerte Nils Butenschøn åpnet med en sprudlende innføring i tematikken omkring menneskerettigheter. Butenschøn hadde tatt turen fra Senter for Menneskerettigheter, som var en av samarbeidsarrangørene for årets symposium. Vi fikk en fyldig innføring i menneskerettighetenes innhold og historie, samt et innblikk i deres status i verdenssamfunnet i dag. Ingen kan unnlate å trekke på smilebåndet når Hagtvet setter i gang med sine innholdsrike analyser. Engasjementet formelig lyste av ham, og Butenschøn strevde nok litt med å komme til orde når Hagtvet først satte i gang. Studentene ble tydelig engasjert selv, og seansen ble avsluttet med spørsmål og kommentarer fra salen.

Variert programEtter en rask pause var det Baard Anders Andreasen, også han fra Senter fra Menneskerettigheter, sin tur til å snakke. Hans foredag dreide seg om sammenhengen mellom tre begreper: menneskerettigheter, retten til utvikling og godt styre. Andreasen bidro med interessante analyser og forklaringer og fokuserte dessuten en del på gode lesetips angående temaet. På tirsdag var programmet tettpakket. Fagutvalget og instituttet skal ha skryt for å ha satt sammen et såpass variert

program, med flere bidragsytere fra vårt eget institutt, samt mange eksterne eksperter på området. Janne Haaland Matlary, Øyvind Østerud, Anne Julie Semb, Ronald Craig, Morten Kinander og Njål Høstmælingen var blant bidragsyterne. Foredragene dreide seg blant annet om menneskerettigheter her i Norge og naturrettslige perspektiver på menneskerettigheter. Mot kvelden ble programmet flyttet ned i U1, der det var duket for debatt.

Guantanamo-visningHøydepunktet for årets aktualitetssymposium var for mange visningen av filmen Veien til Guantanamo. Filmen handler om tre unge gutters vei fra Tipton i England til Pakistan og Afghanistan og deretter til de beryktede amerikanske fangeleirene på Cuba. Tarjei Leer – Salvesen, som er en av dem i Norden som kan mest om Guantanamo, holdt et innledende foredrag før filmvisningen begynte. På torsdag ble deler av programmet holdt i et rom i åttende etasje, med skjenkebevilling for anledningen. En

håndfull fremmøtte fikk med seg en interessant og fyldig paneldebatt om menneskerettigheter og fredsbygging. Bernt Hagtvet stilte velvillig opp sammen med Cecilie Hellestveit og generalsekretær i Den norske Helsingforskomité, Gunnar M. Karlsen.

- En oppturHagtvet holdt også det avsluttende foredraget fredag ettermiddag. Temaet var kritikk av menneskerettigheter og en oppsummering av uka som var gått. Ifølge Hagtvet var årets aktualitetssymposium en opptur i forhold til at oppmøtet på foredragene og debattene har vært langt bedre enn tidligere år. Dette gir instituttet lyst til å arrangere flere aktualitetssymposier. En stor takk må rettes til Fagutvalget og Institutt for statsvitenskap for årets arrangement. Det er hyggelig å se at det fremdeles fins professorer som er genuint interessert i å gjøre noe ekstra for studentene på statsvitenskap. Vi krysser fingrene for flere spennende aktualitetssymposier, og flere interessante foredrag med engasjerte mennesker.

Bernt styrte skutaNytt semester, nytt aktualitetssymposium. Bernt Hagtvet tok roret og veiledet studentene gjennom en uke med spennende foredrag om menneskerettigheter.

MarTe FIness TreTvoLL

marteft@student.sv.uio.no

AktualitetssymposietTema: MenneskerettigheterTid: 25. til 29. septemberArrangør: Institutt for statsvitenskap, Fagutvalget og Senter for menneskerettigheter

InsTITUTTeT akTUaLITeTssYMPosIeT

STYRTE SKUTA: Bernt Hagtvet bidro sterkt til at årets aktualitetssymposium ble en suksess (her sammen med Nils Butenschøn). FOTO: MARTE FINESS TRETVOLL

ZOON POLITIKON 33

ZOON POLITIKON3�

Det var en helt vanlig mandag i beg-ynnelsen av semesteret. Jeg hadde på velkjent vis kjempa med vekkerklokka, overvunnet kollektivlivets gleder og pa-kket med meg samlingen statsvitenska-pelige mursteiner ned til lesesalen. Luk-ten av brillesvette og sur SIO-kaffe slo i mot meg i det jeg åpnet døren til lesesal A. Men midt i alt det velkjente gamle: var det ikke noe nytt? En svak dunst av nytt kjøtt, odøren av naiv akademikerspire som garantert trenger en Eldre Kvinne (i betydningen tredjeårsstudine på 22) til å rettlede ham gjennom labyrinten vi kjen-ner som Universitetet.

Jeg: den erfarne studinen med Rokkan på rett sted og Livserfaring det stinker stud-ielån og nudler av lang vei. Han: man-nebein. Dette kunne bli interessant. Nesen min sniffet seg vei til plass 63. Der satt han, den utkårede. Det måtte bli oss. Jeg slo meg ned på pult 62 og kastet et blikk ned på boken hans: ”Politisk tenkning” av Malnes og Midgaard. Ingen tvil, han her var ny!

Jeg slengte nonchalant min hakket mer erfarne Lijphart på pulten og lente meg

Konfliktlinjene mellom oss

tilbake. Ferskingen satt fortsatt fordypet i boka, uberørt av mine myndige gester og bare tidvis avbrutt av saftige og hel-hjertede gjesp, før han til slutt reiste seg opp og tasset ut, kanskje for å gå på do? Jeg skjønte straks at jeg måtte legge en strategi.

Jeg tittet ”diskret” ned på tingene hans. Et tilfeldig vindpust, muligens forårsaket av min oppildnede pust (okei, blåsing), åpnet studentkalenderen hans. Og hva så jeg? ”Møte i BUL, fredag”. Han var altså en landsens gutt, distriktsfrisk som bare en ungsau kan være. Mine urbane røtter vred seg både i smerte og vellyst ved tanken på fjøs og bunad. Motsetningene mellom sentrum og periferi: var det snakk om en potensiell konfliktlinje her?

Snart ville han være tilbake. Insentivene til å foreta en kvalitativ analyse av den distriktsfriske studentspiren forekom meg som meget sterke. Jeg trengte en han-dlingsplan, og det brennkvikt! Forutsatt at han var en rasjonell aktør, antok jeg at han måtte forstå sitt eget beste i denne saken. Samtidig kunne jeg ikke uten videre satse på at fri tilgang på informasjon forelå og

at han ville ha de rette forutsetninger for å tolke mine preferanser. Det måtte da være mulig å komme til konsensus oss i mel-lom. Jeg var i alle fall noe jævlig keen, liksom.

I det han slo seg ned på pulten igjen, slo en tanke ned i meg. Hva om han ikke ville? Hva om han ikke ønsket å bedrive litt uskyldig sivil ulydighet under trappen i kjelleren? Bak bardisken i U1? I heisen? På do? På et bord på Trygve? Hva om han slettes ikke ville dele en tørr børek i kantina på sene høstettermiddager og si jeg var hans Fyrst(inn)e? Hva om vi ikke korrelerte bra i bivariate sammenhenger? Skulle jeg slå et slag for glasnost og be ham på en kaffe, eller vente til han tok initiativ? Angsten og den indre uroen tok overhånd, og jeg bestemte meg for å lage en matrise:

Jeg spør ham

Jeg spør ham ikke

Han spør meg

2 ?

� ?

Han spør meg ikke

1 ?

3 ?

InsTITUTTeT noveLLe

ZOON POLITIKON 3�

sILje Mosgren

siljmos@student.sv.uio.no

LIne grenheIM

linegre@student.sv.uio.no

Jeg oppdaget fort at siden jeg ikke kjente hans preferanser, ble jo matrisen full-stendig unyttig. Jeg var tilbake der jeg startet. Dessuten ville jeg sikkert aldri turt å ta skrittet selv uansett. Jeg følte meg som en ekte chicken.

Plutselig løftet ferskingen hodet, snudde seg mot meg og smilte. Med ett ble lese-salen som en enmannskrets, som om det oppstod en spuriøs effekt, og alle konflik-tlinjer forsvant som dugg for solen. Jeg klarte ikke annet enn å sende et keitete smil tilbake, og ansiktet fikk omtrent samme farge som Ottar Helleviks ”For-skningsmetode i sosiologi og statsviten-skap” da jeg innså at matrisen med pref-eransemønsteret mitt lå der og blomstret rett foran øynene hans. Jeg følte meg av-væpnet, han hadde virkelig et komparativt fortrinn nå. Ny eller ei, selvfølgelig hadde han skjønt tegninga.

Med ett hoppet hjertet mitt så høyt at jeg nesten trodde jeg hadde fått koffeinsjokk. Hånden hans strakk seg over til pulten min og grep arket med matrisen! Han skrev noe på det, smilte og rakte meg ar-ket. Dette var det som sto:

Jeg spør ham

Jeg spør ham ikke

Han spør meg

2 �

� 3

Han spør meg ikke

1 3

3 1

Jeg forsto med ett at han var en ekte lib-eralist, og at viktige problemer virkelig KAN løses ved samarbeid. Jeg tok mot til meg og hvisket: Kaffe? Trygve? Nå? Han nikket og reiste seg. Hurra!

Ode til ØhrnAv Dumle Måsegg

Vi befant oss i en statsvitenskapelig kriseVi klarte ikke sove, vi klarte ikke spise.

Eksamen nærmet seg og vi drakk øl.Dummy og regresjon – alt var bare krøll.

Hver onsdag inviterte Strand og Rose til fest:”Nå skal vi kose oss med khikvadrattest!”Men firefeltstabell var vanskelig en gang

da statistikkforelesningen var tre timer lang.

Heldigvis for oss fikk Karl-Georg et kall.Han tenkte: ”en hjelpebok jeg skrive skal”.

For oss var det med velsignet hell.Da løsningen kom til oss på skjebnens kveld.

Var disse sammenhengene virkelig signifikante?Ja, for løsningsforslagene var jammen briljante

Vi lærte om intervall- og forholdstallsnivå.Vi var i lykkerus og det er vi ennå!

Hellevik er en super mann,men Karl-Georg er supplerende, han.

Vi var desperate og ba om en hjelpende hånd.Øhrn-boka var virkelig i Helleviks ånd.

For en himmelsk lykke at vi hadde Karl GeorgDa kohortmatrise voldte oss smerte og sorg.

I fordums tid var han en respektert seminarleder,Fra studentene høstet han inspirasjon og heder.

I våre mørkeste stunder var han som sendte fra oven til oss.Som en klippefast Øhrn, som nå hjelper Foss.

Han er nå ansatt i Finansdepartementet.Ja, Foss har så menn fått en hederskar i fanget

DIkT

Bush er teitKommentar side 4-5

Robert D. PutnamIntervju side 18-20

Bent Sofus TranøyPortrett side 28-30

Konfliktlinjenemellom oss

Novelle side 34-35

Dette kan du lese om i Zoon Politikon:

RedaksjonenHøsten 2006

Fra venstre:Raymond, Torbjørg, Johan,

Marte, Ingrid R, Haakon, Silje, Ingrid L, og Alan

Ikke med på bildet:Erlend, Line, Sindre,

Elisabeth, Sigbjørn og Hilde