ANGREPET PÅ PEARL ANGREPET PÅ PEARL HARBORHARBOR

BAKGRUNNENBAKGRUNNEN

Etter «Meijirestaurasjonen» i 1868 gikk Japan inn i en periode med betydelig økonomisk, politisk og militær ekspansjon.

Hensikten var å oppnå likeverd med de vestlige maktene som hadde innflytelse eller kolonier i Øst-Asia eller i Stillehavs-området.

Dette inkluderte den første kinesisk-japanske krig hvor Japan i 1894 okkuperte Taiwan, og den russisk-japanske krig i 1904 hvor Japan vant territorium i deler av Kina og på den koreanske halvøy.

I 1910 okkuperte Japan hele Korea, og i 1931 etablerte landet en marionettregjering i kinesisk Mandsjuria.

Etter videre japansk opprustning angrep landet i 1937 Kina.

USA og Storbritannia fordømte Japans invasjon og svarte med diplomatisk press.

Japan vek ikke for presset og fortsatte sin militære ekspansjon i Kina; i 1940 sluttet Japan seg til alliansen mellom Tyskland og Italia og dannet aksemaktene.

USA svarte med utvidete økonomiske sanksjoner, blant annet delvis stopp i eksport av skrapmetall og olje, sa opp tidligere handelsavtaler mellom landene og stengte Panamakanalen for japanske skip.

USA svarte med å fryse japanske midler og iverksette en full stans i eksporten av olje.

Japan var svært sårbar for en total amerikansk oljeembargo, da all olje landet trengte måtte importeres, og 80 % av den kom fra USA.

Japan hadde nå tilsynelatende bare to valgmuligheter, enten å godta USAs krav og avslutte sin aggressive militære ekspansjon i Kina; eller å gå til krig mot USA og dets allierte.

Besatt av tanken på å miste sin internasjonale prestisje, og bekymret over mulighetene for ytterligere vestlig press valgte Japan krig.

JAPANSK PLANLEGGINGJAPANSK PLANLEGGING

Innledende planlegging av angrepet startet i januar 1941 og trening av mannskapene begynte sommeren 1941.

Angrepet var avhengig av torpedoer, men de eksisterende japanske torpedoene krevde dypt vann ved bruk fra fly. I løpet av sommeren 1941 ble det testet en modifisert torpedo, som fungerte på grunt vann.

Japanske våpenteknikere produserte også spesielle panserpenetrerende bomber, ved å montere finner på 14 og 15 tommers pansergranater. Disse modifiserte granatene klarte å trenge gjennom de pansrede dekkene på slagskip og kryssere når de ble sluppet fra 3 000 meter.

Flyfoto av Pearl Harbor.

Den 26. november 1941 seilte en flåtestyrke med seks japanske hangarskip under kommando av viseadmiral Chuichi Nagumo fra Hitokappubukten i Kurilene med kurs for Hawaii.

Eskorte var to slagskip, to tunge kryssere, en lett krysser, ni jagere, tre undervannsbåter og åtte tankskip.

Totalt hadde styrken 423 fly, blant disse Mitsubishi Zero jagerfly, Nakajima Type 97 «Kate» torpedobombere og Aichi Type 99 «Val» stupbombere.

I tillegg til hovedstyrken var det en fortropp med 20 undervannsbåter og 5 to-manns miniundervannsbåter; de skulle samle etterretning og senke amerikanske krigsskip som forsøkte å unnslippe Pearl Harbor under angrepet.

Ruten til de japanske hangarskipene.

Mannskapet på et japansk hangarskip.

UI105 Nishizawa

D3A1 Akagi

Kate B5N-31

USA SIN BEREDSKAPUSA SIN BEREDSKAP

USAs sivile og militære etterretning hadde gjennom sommeren og høsten 1941 mottatt mye informasjon som antydet videre japansk aggresjon. Ikke noe av det pekte spesielt mot et angrep på Pearl Harbor.

I november ble alle amerikanske kommandoer i området, inkludert US Navy og US Army på Hawaii, advart om at krig med Japan ble ansett som nært forestående.

På Hawaii var det flere indikasjoner om et forestående angrep, men ingen av dem førte til høynet beredskap. Det japanske angrepet fant sted mot et Pearl Harbor som var uforberedt; antiluftskyts var ikke bemannet, ammunisjon var låst inne, antiubåt-tiltak var ikke satt i verk, ingen jagerfly fløy patruljer og ingen speiderfly var på vingene.

Amerikansk signal etterretning fanget opp japansk diplomatisk trafikk og hadde brutt mange av de japanske kodene. Distribusjonen av denne informasjonen var imidlertid uorganisert. På det beste var informasjonen stykkevis, med motstridende fakta.

ANGREPETANGREPET

De første amerikanske skudd avfyrt i annen verdenskrig og de første tap under angrepet mot Pearl Harbor kom da jageren USS «Ward» angrep og senket en japansk miniubåt klokken 06:37.

Fem japanske miniubåter var satt inn for å angripe amerikanske skip etter at bombingen hadde startet. Ingen av ubåtene klarte å unnslippe etter angrepet, og av de ti besetningsmedlemmene overlevde bare en, Kazuo Sakamaki, som ble den første japanske krigsfangen i USA.

En av miniubåtene klarte å komme inn i havnen og traff slagskipet USS «West Virginia» med en torpedo; denne miniubåten har aldri blitt funnet.

Japansk miniubåt.

De innkommende japanske flyene ble oppdaget av US Armys radarstasjon på Opana Point, men flyene ble forvekslet med amerikanske B-17 som var ventet fra fastlandet og ledelsen ble derfor ikke varslet.

Flere amerikanske fly ble skutt ned idet angrepsstyrken nærmet seg, en av disse sendte en usammenhengende varsling over radio.

Andre tegn på at noe ekstraordinært skjedde ble fremdeles behandlet eller ventet på bekreftelse da angrepet startet.

Flyrutene til de angripende japanske flyene.

Japansk fly på veg mot Pearl Harbor

Pearl Harbor sett fra et japansk fly.

Angrepet på Pearl Harbor startet 07:53 og de japanske flyene angrep i to bølger, totalt nådde 353 fly Oahu.

De sårbare langsomtflyvende torpedobomberne ledet første angrepsbølge på 183 fly. Hensikten var å utnytte overraskelsen til å angripe US Navys hangarskip og slagskip, mens stupbombere angrep US Armys flybaser.

Den største flybasen var «Hickam Field», mens «Wheeler Air Field» var den viktigste jagerflybasen.

De 170 flyene i den andre bølgen angrep «Bellows Field» og «Ford Island», en marinebase og en flybase for marinens flyvåpen midt i Pearl Harbor.

Den eneste motstanden kom fra noen P-36 og P-40 som fløy 25 oppdrag, og fra marinens antiluftskyts.

Ødelagt fly på Hickham Field.

Brennende fly på Ford Island.

Skipsmannskapene våknet av bombeeksplosjonene og rop om innsats for brann og redningslag.

På tross av mangel på forberedelse, var det deler av det amerikansk personellet som gjorde en stor innsats under angrepet.

Kontreadmiral Isaac C. Kidd og kommandør Franklin Van Valkenburgh, skipssjef på slagsskipet USS «Arizona», var begge på broen og ledet forsvaret av skipet, inntil de ble drept av en eksplosjon i skipets forre ammunisjonsmagasin.

Menig Joe Taussig fikk opp trykket på den ene kjelen slik at slagskipet USS «Nevada» kunne seile ut fra angrepsområdet.

En destroyer seilte ut med kun fire offiserer ombord, resten var menige mannskap hvorav ingen hadde mer enn ett års sjøtjeneste.

Kommandør Mervyn Bennion på slagskipet USS «West Virginia» ledet mannskapet inntil han ble dødelig såret av splinter fra en bombe som traff slagskipet USS «Tennessee».

Den kanskje mest kjente amerikanske helten fra angrepet var Doris «Dorie» Miller, en farget amerikaner som tok over en ubemannet luftvernkanon.

Han hadde ikke blitt trenet til å bruke skytset, men klarte tross det å skyte ned minst ett fiendtlig fly mens bomber traff skipet hans.

I alt fikk 14 menige og offiserer medaljen «Medal of Honor» for sin innsats under angrepet.

Angrepet varte i 90 minutter, da det sluttet var 2 403 drept, av de 68 sivile, de fleste av dem drept av amerikanske luftverngranater som falt ned over Honolulu.

1 178 var skadet, 18 skip hadde blitt senket, blant dem 5 slagskip.

Nesten halvparten av de amerikanske tapene, 1 102 mann, kom fra senkingen av USS «Arizona». Den eksploderte da en modifisert 40 cm panserbrytende granat ble sluppet fra stor høyde, gikk gjennom to armerte dekk og traff forre ammunisjonsmagasin. «Arizona» ble senere et minnesmerke over dem som døde den dagen, mange av dem fremdeles i vraket.

Slagskipet USS «Nevada» forsøkte å sette til sjøs, men ble beordret strandsatt for å unngå å blokkere innseilingen til havnen. Allerede skadet av et torpedotreff, og med brann forut ble skipet et mål for flere japanske bombefly mens det seilte vekk, og fikk flere treff under strandsettingen.

USS Arizona går ned.

USS Nevada.

Slagskipet USS «California» ble truffet av to bomber og to torpedoer.

Tross det kunne skipets besetning muligens holdt henne flytende om de ikke hadde blitt beordret å gå fra borde, idet brennende olje fra «Arizona» og «West Virginia» drev ned mot henne.

Slagskipet USS «Utah» ble truffet av to torpedoer, mens USS «West Virginia» ble truffet av hele syv torpedoer, den siste sprengte vekk roret.

Slagskipet USS «Oklahoma» ble truffet av fire torpedoer, de siste to traff over armeringen på siden og gjorde at hun gikk rundt, som det eneste slagskipet under angrepet.

Slagskipet USS «Maryland» ble truffet av to modifiserte 40 cm granater, men ingen av dem gjorde noe alvorlig skade.

USS California.

USS Utah.

USS Shaw.

USS West Virginia.

USS Ward.

Selv om de japanske angriperne konsentrerte seg om slagskipene, ignorerte de ikke andre mål.

Den lette krysseren USS «Helena» ble torpedert, og rystelsen fra eksplosjonen fikk mineleggeren USS «Oglala» til å gå rundt.

To jagere i tørrdokk ble ødelagt idet bomber trengte inn i drivstofftankene. Oljen lakk ut, tok fyr, og da tørrdokkene ble fylt med vann fikk det bare den brennende oljen til å stige; resultatet var to fullstendig utbrente skip.

Den lette krysseren USS «Raleigh» ble truffet av en torpedo, den lette krysseren USS «Honolulu» ble også skadet, men ble senere reparert og satt i tjeneste.

Jageren USS «Cassin» kantret, og jageren USS «Downes» ble sterkt skadet.

Redningsfartøyet USS «Vestal» ble sterkt skadet og strandsatt. Et hjelpefartøy for sjøfly, USS «Curtiss» ble skadet.

USS Downes og Cassin.

Nesten alle de amerikanske fly som ble ødelagt og skadet (188 og 155), ble truffet på bakken.

Angrep på boligbrakkene drepte piloter som var der. 55 japanske flygere ble drept under angrepet.

Av de 353 fly som deltok i angrepet gikk 29 tapt (9 i første angrepsbølge og 20 i andre).

74 japanske fly ble skadet av amerikansk beskytning, av de var omlag 20 av flyene som returnerte til hangarskipene kondemnerbare.

Ødelagte amerikanske fly.

DAGENE ETTER ANGREPETDAGENE ETTER ANGREPET

Den 8. desember 1941 erklærte USAs Kongress krig mot Japan.

USAs befolkning var rasende over angrepet og over den forsinkede diplomatiske note som avbrøt forhandlingene; det siste ble ansett som særlig forræderisk.

President Roosevelt undertegnet erklæringen samme dag og kalte dagen for angrepet «a date which will live in infamy» (en dag som vil minnes i skjensel).

President Roosevelt erklærer Japan krig.

Angrepet på Pearl Harbor virket umiddelbart samlende på en splittet nasjon; knapt noe annet kunne på samme måte ha mobilisert USA for krig.

Noen historikere anser at angrepet forseglet Japans nederlag, fordi det «vekket den sovende kjempen».

USAs industrielle og militære kapasitet, når det ble mobilisert, evnet å sette overveldende ressurser inn både i krigen mot Japan og mot Tyskland.

Oppfatningen om at angrepet var utført på en forræderisk måte ga grunnlag for redsel for sabotasje og spionasje fra japansk-amerikanere.

Presidenten bestemte at alle japansk-amerikanere måtte møte for å arresteres og interneres, en avgjørelse som etter krigen ble kritisert av mange.

Et rop på hevn.

Tyskland erklærte USA krig den 11. desember 1941, fire dager etter det japanske angrepet.

Hitler var ikke forpliktet til å gjøre dette, siden USA ikke hadde angrepet Japan, og årsaken til den tyske krigserklæringen er omstridt.

Den tyske krigserklæringen opphisset amerikanerne ytterligere, og president Roosevelt erklærte Tyskland krig med bred støtte fra befolkningen.

Etter samtaler med Hitler, gikk Mussolini med på å erklære at også Italia var i krig med USA fra samme dato.

Det medførte at USA aktivt ble dratt inn i den krigen som hadde rast i Europa siden 1. september 1939, og gjorde at denne ble en virkelig verdensomspennende krig, kalt andre verdenskrig.

Hitler erklærer USA krig.

Hitler og Mussolini.

President Roosevelt utnevnte en kommisjon, ledet av en høyesterettsdommer, for å utrede angrepet på Pearl Harbor.

Både den lokale sjefen for US Navy, kontreadmiral Husband E. Kimmel og hærsjefen, generalløytnant Walter Short, ble fjernet fra sine stillinger rett etter angrepet.

De ble anklaget for pliktforsømmelse av kommisjonen, for å ikke ha tatt tilstrekkelige forholdsregler.

KONSEKVENSER AV ANGREPETKONSEKVENSER AV ANGREPET

Selv om angrepet taktisk sett var en enorm suksess tapte US Navy bare to skip, slagskipene USS «Arizona» og USS «Oklahoma» (et tredje skip, USS «Utah» var i ferd med å utrangeres).

Fire skip som sank under angrepet ble hevet og reparert, de viktigste var slagskipene USS «California», USS «West Virginia» og USS «Nevada».

USS Oklahoma blir hevet.

I et strategisk perspektiv var angrepet en katastrofe for Japan.

De amerikanske hangarskipene hadde ikke blitt ødelagt, og de skulle seks måneder etter gi den japanske marinen dens første knusende nederlag i slaget ved Midway.

Amerikanske ubåter kom også til å spille en viktig rolle, ved massive senkninger av japanske handelsfartøy tvang US Navys ubåter Japans økonomi i kne.

Det viktigste resultatet av angrepet var dog at det feide vekk sterke isolasjonistiske stemninger som arbeidet for å holde USA utenfor krigen.

Den britiske statsministeren Churchill kommentar etter han hadde hørt om angrepet var:

«Being saturated and satiated with emotion and sensation, I went to bed and slept the sleep of the saved and thankful» .

Winston Churchill.

Angrepet på Pearl Harbor markerte fremveksten av hangarskipet som det sentrale instrument for sjømakt, til fortrengelse for slagskipet.

Den allierte seieren og USAs senere dominans skulle komme til å prege internasjonal politikk frem til våre dager.

Minnesmerket over angrepet på Pearl Harbor.