En kjempe begravd

Kazuo Ishiguro

En kjempe begravd

Oversatt av Kari og Kjell Risvik

Kazuo IshiguroOriginalens tittel: The buried giant

Oversatt av Kari og Kjell Risvik

Copyright © Kazuo Ishiguro 2015

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2016

ISBN 978-82-02-47020-3

1. utgave, 1. opplag 2016

Omslagsdesign: Elisabeth Vold BjoneOmslagsfoto: ©Anneka/Shutterstoc, ©frankie´s/Shutterstoc,

©Nejron Photo/Shutterstoc, ©Slava Gerj/ShutterstocSats: Type-it AS

Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016Satt i Sabon og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstillingog tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillattgjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Deborah Rogers1938—2014

del i

1. kapittel

Du måtte lete lenge etter de buktende landeveier ellerfredfylte enger som England siden ble kjent for. I stedetvar det mil etter mil med øde, uoppdyrket mark; her ogder grove stier over takkete åser eller golde heier. Fleste-parten av veiene etter romerne måtte på den tiden ha blittskylt bort eller gjengrodd, og ofte forsvunnet i villnis.Isnende skodde lå over elver og myrer, et kjærkommenttilholdssted for de uhyrene som da fremdeles holdt til idette landet. Menneskene som bodde i nærheten – montro hvilke håpløse tilstander som fikk dem til å slå segned på den slags dystre steder – kan tenkes å ha fryktetdisse vesenene med de prustende åndedragene som hørteslenge før de vanskapte skikkelsene dukket frem fra tåke-disen. Men den slags monstre vakte ingen forundring. Påden tiden ville folk ha oppfattet dem som hverdagslig-heter, og i de dager hadde man så mange andre bekym-ringer. Hvordan skulle man få mat opp av den hardebakken; hvordan skulle man unngå å slippe opp for ved;hvordan skulle man hindre sykdommer som kunne talivet av både ti og tolv griser på en eneste dag og slå utsom grønt utslett på barnas kinn.

Uansett, slike uhyrer var ikke så fæle så sant man ikketerget dem. Man måtte simpelthen avfinne seg med at etslikt vesen rett som det var, kanskje etter en obskur kran-gel dem imellom, kom klampende inn i en landsby i vilt

9

raseri, hvor det tross skrik og skrål og veivende våpenstormet omkring og skamslo enhver som ikke kom segunna i tide. Eller at et uhyre rett som det var, kunne rivemed seg et barn ut i tåken. Den tidens mennesker måtteta den slags udåder med filosofisk ro.

På et slikt sted, i ytterkanten av en vidstrakt hengemyr,i skyggen av noen forrevne åser, bodde et eldre par, Axlog Beatrice. Det var kanskje ikke deres rette eller fullenavn, men for enkelhets skyld er det slik vi skal omtaledem. Man kan si om dette paret at de levde et isolert liv,men på den tiden var de færreste «isolert» på noen måtevi kunne forstå. For ly og varme bodde folk i landsbyeni skjul, ofte gravd dypt inn i skråningen, knyttet sammenmed underjordiske tunneler eller tildekkede ganger. Deteldre paret vårt bodde i en slik snirklete labyrint – «byg-ning» ville være et altfor flott ord – med omtrent sekstiandre. Hvis du forlot denne labyrintiske hulen og vandreti tyve minutter rundt høyden, kom du til neste grend, ogi dine øyne ville denne vært nøyaktig lik den første. Menfor dem som bodde der, må det ha vært mange små sær-trekk som de var stolte eller flaue over.

Jeg akter ikke å gi inntrykk av at dette er alt som var åsi om den tidens Britannia; at i en tid da storslagne sivi-lisasjoner blomstret andre steder i verden, var vi her ikkekommet stort lenger enn til jernalderen. Hadde du kun-net streife omring i trakten som du lystet, ville du fortha oppdaget slott som huset musikk, utsøkt mat, sprekemennesker; eller klostre hvor innbyggerne var spreng-lærde. Men det er ikke til å komme forbi: Selv på en sterkhest i godvær kunne du ha ridd i dagevis uten å få øye pånoe slott eller kloster i grønnsværet. I all hovedsak villedu ha funnet bosettinger som den jeg nettopp har beskre-vet, og hadde du ikke med deg gaver i form av mat ellerklær, eller var avskrekkende bevæpnet, kunne du ikkevære trygg på en varm velkomst. Jeg er lei for å måtteskildre landet vårt slik, men det får ikke hjelpe.

10

Tilbake til Axl og Beatrice. Som sagt, dette eldre paretholdt til ytterst i hulen, der skjulet deres ga mindre ly forvær og vind, og de knapt fikk nyte godt av ilden i Stor-salen, der alle samlet seg om kvelden. En gang i tidenhadde de kanskje holdt til nærmere ilden; i den tiden dade hadde levd sammen med barna sine. Det var da ogsånettopp slike tanker som streifet Axl når han lå i sengende ørkesløse timene før daggry, med konen i dyp søvn vedsiden av seg, og da pleide et navnløst savn å murre i hamså han ikke fikk sove mer.

Kanskje var det derfor Axl akkurat denne morgenenrett og slett hadde stått opp og smøget ut og satt seg påden gamle vindskeive benken ved inngangen til hulen, ipåvente av de første tegn til dagslys. Det var vår, menluften kjentes fremdeles bitende kald, selv med Beatriceskappe som han hadde tatt med på veien ut og tullet rundtseg. Han var likevel såpass hensunket i egne tanker at dadet gikk opp for ham at han frøs, var stjernene så å siborte, et rødt skjær bredte seg i horisonten og fuglesan-gens første toner lød fra demringen.

Han kom seg sakte på bena og angret på at han haddevært så lenge ute. Han var sunn og frisk, men det haddetatt sin tid å komme over den siste febersykdommen, oghan ville ikke at den skulle ta seg opp igjen. Nå kjentehan den rå kulden i bena, men idet han skulle til å gåinn igjen, var han glad og fornøyd, for denne morgenenhadde han endelig husket en rekke ting som han en godstund ikke hadde maktet å finne ut av. Hva mer var, detkjentes som om det var like før han kunne fatte en viktigbeslutning – en som altfor lenge var blitt utsatt – og hanfølte en kriblende uro som han absolutt ville dele medkonen.

Der inne lå gangene i hulen fremdeles i stummendemørke, og han måtte famle seg frem det lille stykket til-bake til sin egen dør. Mange av «døråpningene» i hulenvar bare buer som markerte terskelen til et rom. At det

11

hele var så åpent innrettet, var ikke noe folk opplevdesom en krenkelse av sitt privatliv, det sørget bare for atrommene kunne nyte godt av varmen som kom drivendegjennom gangene fra det store ildstedet eller de mindreildstedene som var tillatt der inne. Axl og Beatrices rom låimidlertid for langt fra ethvert ildsted, og hadde noe somvi kunne oppfattet som en faktisk dør; en stor rammemed små grener på kryss og tvers, slyngplanter og tistlersom folk på vei ut og inn hver gang måtte skyve til side,men som holdt den kjølige trekken ute. Axl kunne glade-lig ha unnvært denne døren, men i tidens løp var den blittnoe Beatrice ikke var så rent lite stolt av. Når han komhjem, hadde han ofte sett sin kone plukke visne biter utav flettverket og bytte dem ut med nylig avskårne vekstersom hun hadde sanket i dagens løp.

Denne morgenen skjøv Axl sperringen bare såpass tilside at han kom seg inn, og passet på å bråke minst mulig.Her kom det første demringslyset sivende inn i værelsetgjennom de små glipene i ytterveggen. Han kunne så vidtskimte hånden sin, og Beatrices skikkelse på torvsengen,fremdeles i dyp søvn under de tykke teppene.

Han følte seg fristet til å vekke konen. For noe sa hamat hvis hun hadde vært våken og snakket med ham akku-rat da, ville de siste skranker som ennå fantes mellomdem og hans beslutning endelig ha smuldret bort. Mendet var ennå en stund før folk våkne og dagens dontbegynte, så han slo seg ned på en lav skammel i en krok,fremdeles med konens kappe tullet rundt seg.

Han lurte på hvor tykk tåken kunne være den morge-nen, og om han, når mørket lettet, ville se at den haddesivet inn gjennom sprekkene, inn i rommet. Men så drevtankene hans bort fra slikt, tilbake til det som hadde opp-tatt ham. Hadde de alltid levd på denne måten, bare deto, i utkanten av samfunnet? Eller hadde alt en gang værthelt annerledes? Tidligere, der ute, hadde noen brokkerav erindring vendt tilbake – en kort stund da han gikk

12

bortover den lange midtgangen i hulen, med armen rundtet av sine egne barn, litt krumbøyd, ikke på grunn avalderen som nå, men rett og slett fordi han ville unngåå stange hodet mot bjelkene i det skumle lyset. Barnethadde muligens sagt noe til ham, noe morsomt, og beggelo. Men nå, som der ute i sted, var det ingenting somville roe seg i hodet hans, og jo mer han konsentrerte seg,desto mer utvisket ble brokkene. Kanskje var det bare engammel tåpes fabuleringer. Kanskje det var det at Gudaldri hadde gitt dem barn.

Man kan saktens lure på hvorfor Axl ikke gikk til deandre og ba om hjelp til å minnes fortiden, men det varikke så enkelt som man skulle tro. Blant disse mennes-kene ble nemlig fortiden sjelden drøftet. Jeg mener ikke atdet var tabu. Jeg mener at den på sett og vis hadde gliddinn i en tåke like tett som den som hang over myren. Detfalt simpelthen ikke disse menneskene inn å tenke på for-tiden – selv ikke den aller nærmeste.

Bare for å ta ett eksempel, ett som en god stund haddegitt Axl hodebry: Han var sikker på at de for ikke så lengesiden hadde hatt en kvinne med langt rødt hår blant seg– en som ble oppfattet som umistelig for dem som boddeder. Hver gang noen skadet seg eller ble syk, hadde detvært denne rødhårete kvinnen, kyndig som hun var i lege-kunsten, som straks ble budsendt. Men akkurat dennekvinnen var ikke lenger noensteds å finne, og det var visstheller ingen som lurte på hva som hadde skjedd, eller gauttrykk for at de savnet henne. Da Axl en morgen haddetatt det opp med tre naboer mens de sammen gravde iden stivfrosne jorden, sa deres reaksjon ham at de ikkehadde den fjerneste anelse om hva han snakket om. Denene hadde til og med stanset opp og strevd med å huske,men det endte med at han ristet på hodet. «Må ha værtlenge siden,» sa han.

«Jeg kan heller ikke huske en slik kvinne,» hadde Bea-trice sagt da han en kveld brakte det på bane. «Hun er

13

kanskje bare noe du har fantasert deg til, uvisst av hvilkegrunner, Axl, til tross for at du har en kone her ved sidenav deg, en som er rankere i ryggen enn du.»

Dette hadde skjedd en gang i fjor høst, og de hadde lig-get side om side i sengen i stummende mørke og hørt påregnet som trommet mot skjulet deres.

«Det er riktig at du omtrent ikke er blitt noe eldre iårenes løp, prinsesse,» hadde Axl sagt. «Men denne kvin-nen var ikke noen drøm, og du ville ha husket henne selvsåfremt du hadde avsett et øyeblikks ettertanke. Der stohun utenfor døren vår for bare en måned siden, en venn-lig sjel som spurte om det var noe hun kunne hente til oss.Det må du da huske.»

«Men hvorfor skulle hun overhodet ønske å hente noetil oss? Var hun i slekt med oss?»

«Det tror jeg ikke hun var, prinsesse. Hun var baresnill. Det må du da huske. Hun sto ofte utenfor døren ogspurte om vi frøs eller var sultne.»

«Det jeg lurer på, Axl, er hvorfor i all verden hun skullevære så snill akkurat mot oss?»

«Det lurte jeg på selv den gangen, prinsesse. Jeg huskerjeg tenkte at her har vi en kvinne som gjerne vil ta seg avsyke mennesker, enda vi to er like friske som noen andre.Kan det tenkes at en pest er underveis, og hun er kommetfor å ta oss i øyesyn? Men det er altså ingen pest, og hunvil bare være snill. Med det samme vi snakker om henne,er det enda mye mer jeg kommer i tanker om. Hun stoder og sa at vi ikke skulle bry oss om at ungene roperøkenavn til oss. Det var bare det. Siden så vi ikke mer tilhenne.»

«Ikke nok med at denne rødhårete kvinnen er noe duhar fantasert deg til, Axl, hun er et fjols som gidder å bryseg om noen unger og leken deres.»

«Akkurat det jeg selv tenkte den gangen, prinsesse. Detkan da ikke skade hva noen barn gjør mot oss, de finnerbare på noe å fordrive tiden med når været ikke er for

14

trist. Jeg sa bare til henne at vi ikke hadde ofret det entanke, men det var snilt ment uansett. Og så husker jeghun sa det var synd vi måtte være uten lys om kvelden.»

«Hvis dette vesenet syntes synd på oss fordi vi ikkehadde noe lys,» hadde Beatrice sagt, «hadde hun iallfallrett i én ting. Det er en fornærmelse å nekte oss å brukelys på kvelder som dette, enda vi er like stø på håndensom noen av dem. Mens det er andre som får ha lys pårommet sitt, folk som hver kveld drikker seg fra sans ogsamling på sider, eller har barn som tumler vilt omkring.Likevel er det vårt lys de har tatt, og nå kan jeg nestenikke se skyggen av deg, Axl, enda du sitter rett ved sidenav meg.»

«Det er ikke ment som en fornærmelse, prinsesse. Deter bare sånn det alltid har vært, mer er det ikke å si omden tingen.»

«Altså, det er ikke bare drømmekvinnen din som synsdet er rart at vi er fratatt lyset vårt. Så sent som i går, ellervar det dagen før, var jeg nede ved elven og gikk akku-rat forbi kvinnene der, og da de tenkte at jeg var utenforhørevidde, mener jeg bestemt jeg hørte dem si at det varsynd og skam at et oppegående par som oss skulle sittei mørket hver kveld. Drømmekvinnen din er altså ikkealene om å tenke i de baner.»

«Hvor mange ganger skal jeg si at hun ikke er noendrømmekvinne, prinsesse? Alle her kjente henne for enmåned siden og hadde bare godt å si om henne. Hva kandet komme av at alle, også du, glemmer at hun har værttil?»

Da Axl nå tenkte tilbake på samtalen denne vårmor-genen, var han på nippet til å vedgå at han hadde tattfeil om den rødhårete kvinnen. Han var tross alt en ald-rende mann som hadde lett for å røre. Men akkurat detder med den rødhårete kvinnen hadde bare inngått i enstrøm av forvirrende episoder. Frustrerende nok kunnehan ikke akkurat nå komme på så mange eksempler, men

15

det hadde vært mange av dem, det kunne det ikke væretvil om. Det hadde for eksempel vært det som skjeddemed Marta.

Hun var en liten pike på ni–ti som hadde ord på segfor å være uredd. Alle de hårreisende historiene om hvasom kunne tilstøte barn som streifet omkring, la visstingen demper på hennes eventyrlyst. Så den kvelden dadet var mindre enn en times dagslys igjen, og tåken komsigende og ulvene kunne høres oppe i åsen, het det seg atMarta var borte, og alle hadde forskrekket stanset opp iarbeidet. En liten stund hadde folk ropt på henne rundtomkring i hulen, og travle skritt hadde gjenlydt gjennomgangene mens de kikket inn i hvert eneste soverom, hvereneste lagerhule, hulrommene under takbjelkene, hverteneste gjemmested der et barn kunne ha stukket seg bortfor moro skyld.

Mens panikken var på det høyeste, vendte to gjeteretilbake fra en økt oppe i åsen og kom inn i Storsalen ogvarmet seg foran ildstedet. Mens de gjorde det, fortalteen av dem at de dagen før hadde sett en musvåk kretseover hodene sine, én gang, to ganger, og så en tredje. Detvar ikke til å ta feil av, sa han, det hadde vært en musvåk.Ryktet spredte seg fort i hulen, og snart hadde folk flok-ket seg rundt ildstedet for å høre hva gjeterne hadde å si.Axl hadde også skyndet seg bort til dem, for det var opp-siktsvekkende at det hadde dukket opp en musvåk der tillands. Blant de mange ferdighetene man tilla musvåken,var evnen til å skremme ulver, og på andre kanter av lan-det het det seg at ulvene var helt forsvunnet takket væredisse fuglene.

Først frittet man gjeterne ut og lot dem fortelle histo-rien sin om og om igjen. Etter hvert begynte mistroen åspre seg blant tilhørerne. Det hadde vært mange lignendepåstander, var det en som påpekte, og hver gang haddede vist seg å være ubegrunnede. En annen hevdet at nett-opp disse to gjeterne så sent som våren før hadde vartet

16

opp med den samme historien, men likevel hadde ingensett noe til dem siden. Gjeterne blånektet for at de skulleha kommet med noe slikt utsagn, og snart var flokkensplittet mellom dem som tok gjeternes parti og dem sompåsto at de hadde noen erindring om den angivelige epi-soden året før.

Sinnene kom i kok, og Axl ble overveldet av den vel-kjente murrende følelsen av at noe ikke stemte, og hantrakk seg da tilbake fra all skrikingen og kavingen oggikk ut og stirret opp på den stadig mørkere himmelenog tåken som kom veltende. Det varte ikke lenge før løs-revne biter begynte å føye seg sammen, om den savnedeMarta, om den overhengende faren, om hvordan alle forkort tid siden hadde lett etter henne. Men disse minnenebegynte allerede å bli utvisket, omtrent på samme måtesom en drøm noen sekunder etter at man er våknet, ogdet var bare ved en kraftanstrengelse at Axl overhodetholdt fast ved tanken på lille Marta mens høye stemmerbak ham stadig kranglet om musvåken. Så, mens han stoder rett opp og ned, hørte han en jente som sang for segselv, og så Marta komme frem fra tåken.

«Du er meg en raring, jenta mi,» sa Axl da hun komtrippende bort til ham. «Er du ikke redd for mørket? Forulvene eller uhyrene?»

«Jeg er jo redd for dem,» sa hun smilende. «Men jeger flink til å gjemme meg for dem. Håper at far og morikke har lurt på hvor jeg er. Jeg fikk en ordentlig omgangjuling i forrige uke.»

«Om de har lurt på det? Klart de har. Som om ikke helestedet er ute og leter etter deg? Hør bare på spetakkeletder inne. Bare på grunn av deg, det, jenta mi.»

Marta lo og sa: «Nå må du gi deg! Jeg vet at de ikke harsavnet meg. Jeg hører også at det ikke er meg de bærerseg sånn for.»

Da hun sa det, slo det Axl at jenta faktisk hadde rett.De høylytte stemmene der inne kranglet aldeles ikke om

17

henne, men om noe ganske annet. Han bøyde seg motdøråpningen for å høre bedre, og da han fanget opp noenløsrevne ord midt blant de høye ropene, kom han igjen pådet med gjeterne og musvåken. Han lurte akkurat på omhan skulle forklare noe av det for Marta, da hun plutse-lig smatt forbi ham og gikk inn.

Han fulgte etter henne og frydet seg på forskudd overlettelsen og gleden nå som hun straks skulle dukke opp.Når sant skal sies, hadde det også streifet ham at han, nårhan kom inn med henne, ville få litt av æren for at hunvar kommet trygt tilbake. Men idet de kom inn i Stor-salen, var folk fremdeles så oppslukt av diskusjonen omgjeterne at bare de færreste gadd å gløtte på dem. Morentil Marta løsrev seg såpass lenge fra de andre at hun fikksagt: «Så der kommer du! Du kan bare våge å stikke avpå den måten! Hvor mange ganger skal jeg si det til deg?»før hun igjen konsentrerte seg om krangelen som rasterundt ildstedet. Da flirte Marta til Axl som for å si: «Hvavar det jeg sa?» og forsvant inn i mørket for å se etter ven-nene sine.

Rommet var blitt betydelig lysere. Rommet deres, somjo lå helt ytterst, hadde et lite vindu mot utsiden, selvom det satt for høyt til at man kunne kikke ut uten å ståpå en skammel. Akkurat da var det dekket av et klede,men i det samme trengte en første solstråle inn fra detene hjørnet og kastet et skjær over Beatrice der hun låog sov. Det Axl kunne se, fanget i denne strålen, lignet etinsekt som svevde i luften rett over hodet på konen. Sågikk det opp for ham at det var en edderkopp som hang iden usynlige, loddrette tråden, og mens han sto og så på,begynte den å dale nedover. Axl reiste seg lydløst, skrit-tet over det lille gulvet og lot hånden feie gjennom luftenover den sovende konen og fanget edderkoppen i neven.Så ble han stående der litt og se ned på henne. Det var noefredfylt ved det sovende ansiktet som han sjelden så nårhun var våken nå for tiden, og lykken dette synet vakte,

18

kom overrumplende på ham. Han innså da at han haddebestemt seg, og igjen hadde han lyst til å vekke henne,bare for å få sagt det til henne. Men han skjønte hvor ego-istisk noe slikt ville være – og dessuten, hvordan kunnehan være så sikker på hvordan hun ville reagere? Det bletil at han tuslet tilbake til skammelen, og idet han satteseg, kom han til å tenke på edderkoppen og åpnet hån-den forsiktig.

Da han hadde sittet på benken utenfor og ventet pådaggry, hadde han prøvd å huske hvordan han og Bea-trice først var kommet i tanker om denne turen. Hanhadde da trodd at han hadde husket en bestemt samtalede hadde hatt en kveld i det samme rommet, men nå,mens han tittet på edderkoppen som pilte rundt kantenpå hånden og ned på jordgulvet, følte han seg viss på attemaet først var blitt brakt på bane den dagen den frem-mede i mørke filler hadde gått gjennom landsbyen.

Det hadde vært en grå morgen – var det så lenge sidensom i november i fjor? – og Axl hadde kommet gåendelangs stien under piletrærnes løvheng. Han skyndte seghjem til hulen fra arbeidet på jordene, kanskje for å henteet redskap eller få nye instrukser fra en formann. I alle fallvar han blitt stanset av noen høye stemmer bak buskenetil høyre. Hans første tanke hadde vært uhyrer, og hanhadde kastet et fort blikk rundt seg etter en stein eller enkjepp. Så gikk det opp for ham at stemmene – samtligevar kvinnestemmer – nok var sinte og opphissede, menuten snert av den panikken som kom når uhyrer gikk tilangrep. Like fullt banet han seg resolutt frem gjennom eteinerkratt og tumlet inn på en lysning der han fikk øyepå fem kvinner – ikke i sin ungdoms vår, men fremdelesunge nok til å få barn – i en klynge. De sto med ryggentil ham og skrek mot et eller annet i det fjerne. Han varnesten fremme før en av kvinnene oppdaget ham og forsammen, men så snudde de andre seg og sendte ham etnesten frekt blikk.

19

«Ser man det,» sa den ene. «Kanskje er det et slumpe-treff eller noe mer enn som så. Men her har vi mannenhennes, og forhåpentlig vil han få henne til å ta til vet-tet.»

Hun som hadde sett ham først, sa: «Vi sa til din koneat hun ikke skulle gå, men hun ville ikke høre. Hun puk-ker på å ta med mat til den fremmede kvinnen, enda hunhøyst sannsynlig er en demon eller en alv i forkledning.»

«Er min kone i fare? Mine damer, vennligst gi meg enforklaring.»

«Et fremmed kvinnemenneske har vandret blant osshele morgenen,» sa en annen. «Med utslått hår og enkappe av sorte filler. Hun påsto at hun var saksisk, menhun er ikke kledd som noen sakser vi har støtt på. Hunprøvde å snike seg innpå oss ved elvebredden mens viholdt på med klesvasken, men vi oppdaget henne i tide ogføyste henne bort. Men hun kom stadig tilbake og opp-førte seg som om hun var sønderknust for et eller annet,eller ba om noe å spise. Vi antar at hun hele tiden var uteetter å forhekse din kone, for allerede to ganger dennemorgenen har vi måttet holde Beatrice igjen, så oppsattvar hun på å gå bort til demonen. Nå har hun feid ossunna og gått opp til den gamle tornebusken hvor demo-nen fortsatt sitter og venter på henne. Vi tviholdt påhenne, men det må ha vært demonens kraft som alleredestrømmet gjennom henne, ettersom kreftene hennes varnaturstridige for en som er så spedlemmet og tilårskom-men som din kone.»

«Den gamle tornebusken …»«Det er bare en liten stund siden hun gikk. Men visst

er det en demon, og forter du deg etter, må du passe degså du ikke snubler eller risper deg opp på en giftig tistelog får sår som aldri gror.»

Axl hadde sin fulle hyre med å dekke over irritasjonenog sa høflig: «Dere skal ha takk. Jeg går og ser etter hvamin kone driver med. Unnskyld meg.»

20

For folk derfra betegnet «den gamle tornebusken» likemye et naturskjønt sted som det hagtorntreet som for-melig vokste rett ut av steinen på kanten av klippen etkort stykke fra hulen. Når det var pent vær, så sant detikke blåste for mye, var det et trivelig sted å slå seg nedpå. Man hadde fin utsikt over landskapet ned til vannet,over elvens slyng og myrtraktene bortenfor. Om sønda-gene lekte barna ofte rundt de knudrete røttene og dris-tet seg noen ganger til å hoppe utfor kanten av klippen,som egentlig bare var en slak skråning et barn ikke villeta skade av, bare rulle som en tønne utfor gressbakken.Men en morgen som denne, når både voksne og barnvar travelt opptatt, ville stedet vært øde, og da Axl komopp over tåken, forundret det ham ikke at de to kvinnenevar alene og avtegnet seg nesten som silhuetter mot denhvite himmelen. Og den fremmede kvinnen var ganskeriktig rart kledd der hun satt med ryggen mot steinen. Påavstand virket kappen hennes iallfall som om den bestoav mange løse tøystykker som var tråklet sammen, og nåblafret den i vinden så eieren nærmest så ut som en storfugl som skulle til å lette. Ved siden av henne virket Bea-trice – som fremdeles sto oppreist, men med hodet bøydmot den andre – sped og sårbar. De snakket alvorlig sam-men, men da de så at Axl kom gående, tidde de og fulgteham med øynene. Så kom Beatrice bort til kanten av klip-pen og ropte:

«Stopp der, kjære husbond, ikke lenger! Jeg kommerned til deg. Du får ikke klyve opp hit og uroe den stak-kars damen nå som hun endelig kan hvile bena og spiselitt brød fra i går.»

Axl ventet som han ble bedt om, og det varte ikke lengefør han så sin kone komme ned det lange tråkket dit hvorhan sto. Hun gikk rett bort til ham, og trolig var hun reddvinden skulle bære ordene deres opp til den fremmedekvinnen, for hun sa lavmælt:

«Er det de dumme kvinnfolka som har sendt deg? Da

21

jeg var på deres alder, mener jeg bestemt at det var degamle som var fulle av frykt eller vrangforestillinger ogtenkte seg at samtlige steiner var forbannet og samtligevillkatter en ond ånd. Men nå er jeg selv blitt gammel, oghva er det jeg ser? Jo, at det er de unge som er befengtmed forestillinger som om de aldri hadde hørt Herrensløfte om å ledsage oss til enhver tid. Se bare på den stak-kars fremmede kvinnen, se selv, sliten og ensom, hun somhar flakket om i skog og mark i fire dager, den ene lands-byen etter den andre, hvor hun ble kjeppjaget videre. Deter jo kristenmanns land hun har gått igjennom, men hunble oppfattet som en demon eller kanskje en spedalsk,enda huden hennes ikke bærer spor av det. Min kjærehusbond, jeg håper ikke du har tenkt å si at jeg ikke fårgi denne stakkars kvinnen trøst og de usle matbitene jegmåtte ha med meg.»

«Det kunne aldri falle meg inn å si noe slikt, prinsesse,for jeg kan selv se at det du sier, er riktig. Jeg tenkte alle-rede før jeg kom hit at det er synd og skam at vi ikke len-ger kan ta vennlig imot en fremmed.»

«Da bør du bare fortsette med ditt, kjære, for de kom-mer sikkert til å klage på hvor tregt du jobber, og før duvet ordet av det, lar de ungene bue på oss igjen.»

«Ingen har noen gang sagt at jeg er treg, prinsesse.Hvor har du hørt den slags? Jeg har aldri hørt et pip,og jeg orker å bære like tungt som en som er tyve åryngre.»

«Det var bare for å erte, kjære. Ganske riktig, det eringen som har klaget over arbeidet ditt.»

«Hvis det er unger som roper skjellsord, har det ingen-ting å gjøre med om jeg jobber fort eller sakte, men for-eldre som er for dumme eller trolig for fulle til å lære demfolkeskikk eller respekt.»

«Slapp av, kjære husbond. Jeg sa jo at jeg bare ertet,og jeg skal ikke gjøre det mer. Den fremmede kvinnenfortalte noe som interesserer meg veldig, og som en gang

22

kanskje vil interessere deg også. Men hun må få snakketferdig, så jeg må enda en gang be deg vende tilbake tildet du holdt på med, og la meg høre hva hun har å si, ogtrøste henne som best jeg kan.»

«Jeg beklager, prinsesse, hvis jeg var streng mot deg nånettopp.»

Men Beatrice hadde allerede snudd seg og var på veioppover til hagtorntreet og skikkelsen i den blafrendekappen.

Litt senere, da Axl hadde utført sitt ærend, gikk hantilbake til jordene, og med fare for å sette arbeidska-meratenes tålmodighet på prøve tok han en liten avstik-ker bortom det gamle hagtorntreet igjen. Når sant skalsies, hadde han til fulle delt sin kones forakt for kvin-nenes mistenksomhet, men hadde ikke kunnet skyve fraseg tanken på at den fremmede kvinnen utgjorde en slagstrussel, og han hadde vært ille til mote siden han lotBeatrice være alene med henne. Han ble derfor lettet dahan så sin kone stå alene på klippen foran den store stei-nen og se opp mot himmelen. Hun sto i sine egne tankerog la ikke merke til ham før han ropte på henne. Hanfulgte henne med blikket da hun kom nedover, langsom-mere enn før, og det var ikke første gang det slo ham atdet hadde vært noe annerledes i måten hun gikk på i detsiste. Det var ikke det at hun haltet, men det var som omhun hadde en murrende smerte et sted. Da han, idet hunkom nærmere, spurte hvor det var blitt av den underligekvinnen sa Beatrice bare: «Hun gikk sin vei.»

«Hun må jo ha vært takknemlig for at du var så snillmot henne, prinsesse. Snakket du lenge med henne?»

«Det gjorde jeg, og hun hadde adskillig på hjertet.»«Jeg skjønner at hun sa noe som plager deg, prinsesse.

Kanskje de kvinnene hadde rett, at det var best å holdeseg langt unna henne.»

«Hun har ikke gjort meg opprørt, Axl. Men hun hargitt meg mangt å tenke på.»

23

«Du er i et merkelig humør. Er det sikkert at hun ikkehar forhekset deg før hun forsvant i løse luften?»

«Stikk opp til hagtorntreet, kjære husbond, så ser duhenne på stien. Hun har akkurat gått sin vei. Hun håperpå mer velvilje fra folk rundt åsen.»

«Da kan jeg vel bare gå, prinsesse, for jeg ser jo at detikke har hendt deg noe. Gud vil sette pris på all vennlig-heten du har vist, som du alltid gjør.»

Men denne gangen virket det som om konen kviet segfor å slippe ham av sted. Hun grep ham i armen, som forå støtte seg litt, så lutet hun seg inntil brystet hans. Lik-som av egen drift gikk hånden hans opp og strøk henneover håret, som hadde floket seg i vinden, og da han gløt-tet ned på henne, ble han paff da han så at øynene hen-nes fremdeles var vidåpne.

«Jo, du er sannelig i et merkelig humør,» sa han. «Hvavar det egentlig den fremmede kvinnen sa til deg?»

Hun lot hodet hvile på brystet hans en stund til, så ret-tet hun seg opp og slapp ham. «Apropos, Axl, det kankanskje være noe i det du bestandig sier. Det er jammenrart at verden har det med å glemme folk og ting fra såsent som i går eller forgårs. Som om vi alle er blitt ram-met av en sykdom.»

«Det var akkurat det jeg sa, prinsesse. Tenk bare påden rødhårete kvinnen …»

«Blås i den rødhårete kvinnen, Axl. Det er alt det andrevi ikke husker.» Hun hadde sagt dette mens hun lot blik-ket vandre ut mot den disige horisonten, men nå så hunrett på ham og merket at øynene hans sto fulle av sorg oglengsel. Og det var da – det var han sikker på – at hun satil ham: «Du har lenge forherdet deg mot dette, Axl, detvet jeg. Men nå er det på tide å tenke igjennom det pånytt. Det er en tur vi må ut på, og det kan ikke utsettesmer.»

«En tur, prinsesse. Hva slags tur?»«En tur til vår sønns landsby. Det er ikke så langt,

24

kjære husbond, det vet vi jo. Selv så sakte som vi går,er det toppen noen dager å gå, litt østenfor Storsletten.Snart setter også våren inn.»

«Klart vi kunne ta en sånn tur, prinsesse. Er det noeden fremmede kvinnen sa nå nettopp, som har satt degpå tanken?»

«Det er noe jeg har tenkt på lenge, Axl, men det er detden stakkars kvinnen akkurat sa, som gjør at jeg ikke vilutsette det mer. Gutten vår venter på oss hjemme i lands-byen sin. Hvor mye lenger skal vi la ham vente?»

«Når våren kommer, prinsesse, får vi jo tenke på akku-rat den turen. Men hva mener du med at jeg alltid harvært en hemsko?»

«Jeg husker ikke lenger alt som har foregått mellomoss om akkurat dette, Axl. Ikke annet enn at du all-tid har satt deg på bakbena, mens jeg var så oppsatt pådet.»

«Ja, ja, prinsesse, vi får snakke mer om det siden, nårdet ikke er noe arbeid som venter, eller naboer som synsvi er trege. La meg heller gå videre nå. Så snakkes visnart.»

Men i dagene som fulgte, forekom det nok at de varinne på tanken om denne turen, men det ble aldri til atde snakket ordentlig om det. De merket nemlig at de bleunderlig utilpass hver gang temaet ble brakt på bane, ogdet varte ikke lenge før de kom til en forståelse, på denstilltiende måten mann og kone skjønner hverandre ettermange års samliv, slik at de mest mulig unngår et sam-taleemne. Jeg sier «mest mulig», for etter alt å dømmeoppsto det iblant et behov – en tvangstanke, kunne mansi – som den ene eller andre bare måtte bøye seg for. Menhvordan det var eller ikke var med disse diskusjonene,endte det uvegerlig snart med unnvikende ord eller irrita-sjon. Den ene gangen Axl hadde spurt sin kone rett ut hvaden fremmede kvinnen hadde sagt den dagen oppe veddet gamle hagtorntreet, hadde det glidd en skygge over

25

Beatrices ansikt, og et øyeblikk så det ut som hun var pågråten. Siden hadde Axl unngått enhver hentydning tilden fremmede kvinnen.

Etter en stund var Axl ikke lenger i stand til å huskehvordan denne turen var blitt brakt på bane, eller hvil-ken betydning den kunne hatt for dem. Men denne mor-genen, da han satt der ute i kulden før daggry, var detsom om hukommelsen delvis klarnet, og mangt og megethadde igjen stått for ham: den rødhårete kvinnen; Marta;den fremmede kvinnen i mørke filler; andre minner viikke behøver å komme inn på her. Han hadde også livak-tig husket det som hadde skjedd for bare noen søndagersiden, da de hadde tatt lyset fra Beatrice.

Søndag var hviledag for folk i landsbyen, iallfall for såvidt som de ikke arbeidet ute på jordene. Men siden demåtte røkte buskapen, og skjøtte så mange andre gjøre-mål som var ugjort, hadde pastoren avfunnet seg med atman ikke godt kunne forby alt som kunne tolkes somarbeid. Slik gikk det til at da Axl kom ut i vårsolen akku-rat den søndagen, etter å ha bøtt støvler hele morgenen,var det synet som møtte ham naboene, som hadde samletseg rett utenfor hulen, hvor noen hadde satt seg i gresstus-tene, andre på små skamler eller tømmerstokker, der depratet, lo og arbeidet. Barn lekte overalt, og noen haddeflokket seg rundt to menn som lagde hjul til en vogn. Detvar den første søndagen det året at været hadde tillatten slik utendørs aktivitet, og atmosfæren var nesten fest-stemt. Ikke desto mindre, som Axl sto der ved inngangentil hulen og myste over folk i den retningen der landska-pet skrånet nedover mot myren, kunne han se at tåkenkom sigende igjen, og regnet med at de utpå dagen igjenville være svøpt i grått duskregn.

Han hadde stått der en stund da han ble var noe opp-styr nede ved inngjerdingen til beitemarkene. Først varhan bare måtelig interessert, men så var det noe i den lettevinden som fanget oppmerksomheten hans, og han rettet

26

seg opp. Selv om synet var blitt irriterende sløret i åre-nes løp, var hørselen like god, og i surret av høye stem-mer som steg opp fra flokken ved gjerdet, hevet Beatricesstemme seg fortvilet.

Andre stoppet også opp i arbeidet og snudde seg og såetter. Men nå kom Axl farende, sneiet borti lekende barnog ting som lå i gresset. Før han var fremme ved denkavende klyngen av mennesker, løste den seg plutseligopp, og Beatrice trådte frem og knuget noe inntil seg medbegge hender. Stort sett så det ut som alle rundt hennemoret seg, men hun som brått dukket opp ved konensskulder – enken til en smed som hadde dødd av feber ifjor – hadde et ansikt som var fordreid av raseri. Beatricerev seg løs fra plageånden sin, hennes eget ansikt var heletiden en streng, nærmest uttrykksløs maske, men da hunfikk øye på Axl, røpet hun sterk sinnsbevegelse.

Når Axl nå tenkte tilbake på det, forekom det ham atuttrykket i konens ansikt mest av alt hadde vitnet omoverveldende lettelse. Ikke sånn å forstå at Beatrice haddetrodd alt skulle ordne seg straks han kom, men hans nær-vær hadde vært utslagsgivende for henne. Hun haddeikke bare sett på ham med lettelse, men nærmest bønn-fallende, og rakt frem den gjenstanden hun hadde voktetså nidkjært på.

«Dette er vårt, Axl! Vi blir ikke sittende i mørket len-ger. Fort deg å ta det, kjære, det er vårt!»

Det hun holdt frem, var et butt, ganske uformelig lys.Smedens enke prøvde igjen å snappe det til seg, men Bea-trice dasket til den påtrengende hånden.

«Ta det! Den piken der, lille Nora, kom med det i mor-ges. Hun hadde egenhendig lagd det, for hun tenkte detvar trist for oss å sitte sånn om kveldene.»

Dette utløste en ny runde med skrik og skrål, ogsåspredt latter. Men Beatrice tok ikke blikket fra Axl, ogansiktet uttrykte tillit og innstendig bønnfallelse, og detvar bildet av ansiktet hennes akkurat da som han først

27

hadde kommet på den morgenen på benken utenforhulen, der han satt og ventet på at det skulle lysne. Hvor-dan kunne det ha seg at han hadde glemt hele episodennår det ikke kunne ha skjedd for mer enn tre uker siden?Hva kunne det skyldes at han ikke hadde tenkt mer pådet før i dag?

Han hadde strakt frem armen, men hadde likevel ikkeklart å ta lyset – de andre hadde holdt ham akkurat uten-for rekkevidde – og han hadde sagt høyt og med en vissoverbevisning: «Ikke vær redd, prinsesse. Ikke vær redd,du.» Han var fullt klar over hulheten i det han sa, alleredemens han snakket. Derfor stusset han da folk falt til ro,og selv smedens enke rygget unna. Først da gikk det oppfor ham at det ikke var ordene hans de hadde reagert på,men at pastoren kom opp bak ham.

«Hva er dette for slags oppførsel på Herrens dag?»Pastoren skrittet forbi Axl og skulte på den nå tause flok-ken. «Nå?»

«Det er fru Beatrice,» sa smedens enke. «Hun har fåtttak i et lys.»

Beatrices ansikt ble igjen en stram maske, men hununnvek ikke pastorens blikk da det falt på henne.

«Jeg ser jo selv at det stemmer, fru Beatrice,» sa pasto-ren. «Du har vel ikke glemt rådets forordning, at du ogdin mann ikke får ha lys i rommet deres.»

«Ingen av oss har veltet et lys i hele vårt liv. Vi vil ikkesitte i stummende mørke kveld etter kveld.»

«Beslutningen er fattet, og dere har å rette dere etterden inntil rådet beslutter noe annet.»

Axl så raseriet blusse opp i øynene hennes. «Det erren og skjær uvennlighet. Det bare sier jeg.» Hun sa detstillferdig, nesten hviskende, men så ufravendt på pasto-ren.

«Ta fra henne det lyset,» sa pastoren. «Gjør som jegsier. Bort med det.»

Idet mange hender strakte seg mot henne, slo det Axl at

28

hun ikke riktig hadde oppfattet hva pastoren hadde sagt.Hun sto midt i alt oppstyret med en tafatt mine, og tvi-holdt på lyset, som drevet av et glemt instinkt. Så var detsom om hun ble grepet av panikk, og hun holdt lyset fremmot Axl igjen, samtidig som hun ble slått ut av balanse.Hun falt ikke over ende da de presset seg på henne, ogda hun fikk summet seg, holdt hun igjen lyset frem motham. Han prøvde å ta det, men en annen hånd snappetdet bort, og så buldret pastorens stemme:

«Det holder! La fru Beatrice være! Ingen av dere får siet vondt ord til henne. Hun er en gammel dame som ikkeforstår alt hun holder på med. Det holder, har jeg sagt!Dette er upassende oppførsel på Herrens dag.»

Axl kom seg omsider frem til henne og slo armenerundt henne, og flokken løste seg opp. Da han tenkte til-bake på det øyeblikket, forekom det ham at de var blittstående slik en lang stund, tett inntil hverandre, hun medhodet hvilende på brystet hans, akkurat som hun haddegjort den dagen den fremmede kvinnen var der, som omhun rett og slett var trett og bare ville snappe etter pus-ten. Han holdt rundt henne mens pastoren igjen oppford-ret folk til å fjerne seg. Da de omsider slapp hverandre også seg omkring, oppdaget de at de var alene ved siden avkrøtterbeitet og tregrinden.

«Hva gjør det egentlig, prinsesse?» sa han. «Hva skalvi med lys? Vi er jo så vant til å ferdes i rommet uten det.Og holder vi oss kanskje ikke med selskap når vi snakkersammen, med eller uten lys?»

Han stirret granskende på henne. Hun så ut som hunhadde drømt seg bort, og virket ikke særlig oppskaket.

«Dessverre, Axl,» sa hun. «Lyset er borte. Jeg skullelatt det bli mellom oss to. Men jeg var overlykkelig daden unge jenta kom med det, og hun hadde støpt det baretil oss. Nå er det borte. Og det samme kan det være.»

«Det kan det, prinsesse.»«De syns vi er dumme, Axl.»

29

Hun tok et skritt frem og la hodet inntil brystet hansigjen. Det var også da hun sa, og stemmen hennes var sådempet at han først trodde han hadde hørt feil:

«Gutten vår, Axl. Du husker vel gutten vår? Da deskubbet til meg i sted, var det gutten vår jeg kom til åtenke på. En flott, sterk, rank mann. Hvorfor må vi bliboende her? Kan vi ikke dra til hans landsby? Han vilbeskytte oss og passe på at ingen plager oss. Kunne duikke forandre syn på det, Axl, etter alle de årene som ergått? Mener du fortsatt at vi ikke kan dra dit?»

Mens hun sa dette, mykt inntil brystet hans, var detmange minner som rørte seg i ham, til de grader at hanholdt på å besvime. Han slapp henne, og hun rygget unnaog var redd for at han skulle vakle slik at hun også mis-tet balansen.

«Hva er det du sier, prinsesse? Er det jeg som har hind-ret oss i å ta turen til vår sønns landsby?»

«Det har du jo, Axl. Visst har du det.»«Når har jeg motsatt meg en sånn tur, prinsesse?»«Jeg har alltid tatt det for gitt at du gjorde det, kjære

husbond. Men akk, jeg husker det ikke helt, nå som dutrekker det i tvil. Og hvorfor står vi her ute, enda så fintvær som det er?»

Beatrice virket forvirret igjen. Hun så ham inn i ansik-tet, og deretter rundt seg, på det fine solskinnet, dernaboene deres igjen hadde tatt fatt på gjøremålene sine.

«Kom, så setter vi oss i rommet vårt,» sa hun etter enstund. «Så det bare blir oss to en stund. Sant nok, det erpent vær, men jeg er helt utkjørt. Kom, så går vi inn.»

«Riktig, prinsesse. Sett deg og slapp av en stund, ute avsolsteken. Så føler du deg snart bedre.»

Det var flere som var våkne nå, rundt omkring i hulen.Gjeterne måtte ha dratt ut for lenge siden, men han haddegått i sine egne tanker og hadde ikke engang hørt dem.Innerst i rommet kom Beatrice med en summende lyd,som om hun skulle til å synge, så snudde hun seg rundt

30

under teppene. Axl kjente disse tegnene og listet seg borttil sengen, satte seg på kanten og ventet.

Beatrice snudde seg over på ryggen, gløttet på øyneneog så opp på Axl.

«God morgen, kjære,» sa hun langt om lenge. «Detgleder meg at åndene fant ut at de ikke skulle rive degbort mens jeg sov.»

«Du, det er noe jeg vil snakke med deg om, prinsesse.»Beatrice ble liggende og se opp på ham, ennå bare med

halvåpne øyne. Så karet hun seg opp i sittende stilling, ogansiktet hennes gikk igjennom den lysstrålen som haddelyst opp edderkoppen i sted. Den grå hårmanken, utslåttog tjafsete, hang stivt nedover skuldrene, men Axl kjentelikevel et sting av lykke ved synet av henne i morgenly-set.

«Hva er det du har på hjertet, Axl, og det før jeg harrukket å gni søvnen ut av øynene?»

«Vi har jo snakket om en tur vi skulle ta. Nå er vårenkommet, og kanskje det er på tide å begi seg av gårde.»

«Av gårde, Axl? Av gårde når?»«Så fort vi kan. Vi behøver kanskje bare å være borte

noen dager. Landsbyen kan godt unnvære oss. Vi må baresnakke med pastoren først.»

«Skal vi dra av sted og treffe gutten vår da, Axl?»«Det skal vi. Treffe gutten vår.»Ute sang fuglene i kor nå. Beatrice lot blikket gå mot

vinduet og solen som sivet inn forbi kledet som var hengtforan det.

«Noen dager husker jeg ham så godt,» sa hun. «Dagenetter er det som om det har falt et slør over minnet omham. Men han er en kjekk og god mann, det er sik-kert.»

«Hvorfor er han ikke her hos oss nå, prinsesse?»«Det vet jeg ikke, Axl. Det kan være at han røk uklar

med landsbyens eldste og var nødt til å dra. Jeg har spurtmeg for, og det er ingen her som kan huske ham. Han

31

har neppe skjemt seg ut, det er jeg sikker på. Husker duingenting selv, Axl?»

«Da jeg satt ute i sted og strevde med å huske alt jegkunne komme på i stillheten, var det mangt som sto klartfor meg igjen. Men jeg kan ikke huske gutten vår, verkenansiktet eller stemmen, men av og til innbiller jeg meg atjeg kan se ham da han var liten og jeg leier ham langselven, eller en gang han gråt og jeg strakte meg frem for åtrøste ham. Men hvordan han ser ut i dag, hvor han bor,og om han selv har en sønn, husker jeg overhodet ikke.Jeg hadde håpet at du husket mer, prinsesse.»

«Han er sønnen vår,» sa Beatrice. «Derfor har jeg følel-ser for ham, selv om jeg ikke har noen klar erindring. Jegvet også at han skulle ønske at vi dro herfra og slo oss nedhos ham, så han kunne passe på oss.»

«Han er vårt kjøtt og blod, så hvorfor skulle han ikkegjerne ha oss hos seg?»

«Uansett kommer jeg til å savne dette stedet, Axl. Detlille rommet vårt og denne landsbyen. Ikke lett å reise fraet sted man har kjent hele sitt liv.»

«Det er ingen som forlanger at vi skal gjøre det uten åtenke oss om, prinsesse. Mens jeg satt og ventet på sol-oppgangen nå nettopp, tenkte jeg at vi måtte ta denneturen til landsbyen hans og snakke med ham. Selv om vier hans mor og far, kan vi ikke bare dukke opp en vakkerdag og kreve å bli en del av landsbyen hans.»

«Det har du rett i, kjære.»«Det er en ting til som plager meg, prinsesse. Den

landsbyen ligger saktens bare noen dager unna, som dusier. Men hvordan skal vi finne veien dit?»

Beatrice ble sittende taus og stirre rett fremfor seg, ogskuldrene vugget stille i takt med pusten. «Vi finner nokveien, Axl,» sa hun til slutt. «Selv om vi ennå ikke vethvilken landsby, må jeg stadig vekk ha tatt turen til denærmeste for å handle med honning og tinn. Jeg kanveien til Storsletten i blinde, og den saksiske landsbyen

32

bortenfor den, der vi ofte har tatt oss en hvil. Derfra kandet ikke være langt til guttens landsby. Vi finner den sålett som bare det, Axl. Er det virkelig sant at vi skal drasnart?»

«Ja, prinsesse. Vi begynner å planlegge i dag.»