Fredrik A. Walby Leder programkomiteen NSSF
Kjære konferansedeltaker! Velkommen til 10. nasjonale konferanse om selvmordsforskning og -forebygging!
Nasjonal selvmordsforskning og -forebyggingskonferanse har vært arrangert hvert annet år siden
1997. Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging (NSSF) har gjennom årene
samarbeidet med ulike aktører om konferansen. I år arrangeres konferansen for 10. gang, og vi er
svært glade for at en stor gruppe av kolleger med utgangspunkt i Stavanger universitetssjukehus
(SUS) og prosjektet Velg å Leve tok initiativet til å arrangere denne jubileumskonferansen sammen
med oss.
Programkomiteen har bestått av deltakere fra SUS/Velg å Leve, NSSF, Landsforeningen for etterlatte
ved selvmord (LEVE) og Mental Helse. Vi har også utvidet formatet på konferansen til å omfatte både
et kveldsarrangement for publikum, en prekonferanse og en hel dag spesielt tilegnet elever i
videregående skole. Alt dette som et resultat av Stavangermiljøets lange tradisjoner for å jobbe
lengre ut mot befolkningen for å komme tidligere inn med forebygging og behandling.
Programmet på hovedkonferansen er som suicidologien: sammensatt og mangfoldig. Vi har i år valgt
å legge noe mer vekt på praktiske workshops og mer læringsorienterte bidrag enn tidligere. Samtidig
favner programmet vidt, og alt fra grunnforskning til erfaringskunnskap er representert. I løpet av tre
dager, med mer enn 70 ulike bidrag, bør det være mulig for alle å finne noe til både nytte og glede.
En konferanse er ikke bare en arena for formidling av kunnskap og erfaringer, det er også en
møteplass for alle som er interessert i dette svært viktige området. Jeg vil oppfordre alle til å knytte
nye kontakter, gripe fatt i foredragsholdere eller potensielle samarbeidspartnere samt å delta aktivt i
både planlagte og mer spontane diskusjoner og interaksjoner på konferansen. På denne måten øker
utbyttet både for hver og en av oss og for feltet som helhet.
God konferanse!
1
10. nasjonale konferanse om selvmordsforskning og -forebygging
Om konferansen
Konferansen arrangeres av Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging (NSSF)
v/Universitetet i Oslo i samarbeid med Velg å leve v/Helse Stavanger HF og Stiftelsen
Psykiatrisk Opplysning (PsykOpp).
Nasjonal fagkomite/programkomite
Leder av komiteen: Fredrik Walby, NSSF – forsker, psykologspesialist
Anita Johanna Tørmoen, NSSF – førsteamanuensis Jan Olav Johannessen, SUS – forskningssjef Klinikker for psykisk helse Vigdis Fredheim, SUS – leder/psykologspesialist BUPA Siv Hilde Berg, SUS – psykolog, ph.d student Sybille Greiner, LEVE Rogaland – leder, brukerrepresentant Rune Helland, Mental Helse – fagsjef, brukerrepresentant Erlend Mork, OUS – psykologspesialist Anine Therese Kildahl, NSSF – rådgiver Marit Helgeland Marvik, SUS – adm. konsulent Velg å leve
Lokal fagkomite/programkomite Stavanger
Leder av komiteen: Vigdis Fredheim, SUS – leder/fagleder/psykologspesialist BUPA
Jan Olav Johannessen, SUS – forskningssjef Klinikker for psykisk helse Gudrun Austad, RVTS Vest – psykiatrisk sykepleier Kjetil Moen, SUS – forsker/sykehusprest Melissa Anfinnsen Ramsland, SUS – klinisk vernepleier Siv Hilde Berg, SUS – psykologspesialist, ph.d. student Inge Joa, SUS – leder TIPS/PsykNettVest, førsteamanuensis Sveinung Dybvig, SUS – formidlingskonsulent Sybille Greiner, LEVE Rogaland – leder, brukerrepresentant Marit Helgeland Marvik, SUS – adm. konsulent Velg å leve
Organisasjonskomite
Leder av komiteen: Marit Helgeland Marvik, SUS – adm. konsulent Velg å leve
Anita Kjølsrud, NSSF – administrasjonsleder Wenche Andreassen, NSSF – seniorkonsulent Aida Jane Naqasha, PsykOpp – konferanseansvarlig Vigdis Fredheim, SUS – leder/fagleder/psykologspesialist BUPA Sveinung Dybvig, SUS – formidlingskonsulent
2
Skoledag 1. april 2019
Skoledagen har som mål å sette fokus på ungdom og
livsmestring
Program skoledag Clarion Hotel Energy
09:30 Musikkinnslag: Say something Stavanger katedralskole avd. Bjergsted
09:35 Åpning ved Helseminister Bent Høie
09:45 Livsmestring
Else Kåss Furuseth
10:35 Kulturinnslag
Sandnes VGS
10:45 Når du kommer langt nok ut…
TBA
11:15 Musikkinnslag: No diggety
11:25 Lunsj Kun medbrakt mat
12:00 Film
12:05 Dans
Vågen vgs
12:10 Ferdigheter du kan bruke selv Anita J. Tørmoen
12:40 Drømmer
Stavanger katedralskole, avd. Bjergsted
12:45 Hvor kan en henvende seg med tunge tanker, og hvilken hjelp kan en få?
Vigdis Fredheim
13:05 Dans Stavanger katedralskole, avd. Bjergsted; koreograf Victoria Jane Harley
13:10 Å skape sin egen vei og reise
Adil Khan
15:10 Slutt
3
Prekonferanse 1. april 2019
Dødsvanskelig – selvmordet og den profesjonelle
Program prekonferanse
Opportunity, Clarion Hotel Energy
09:30 Registrering
10:00–10:05 Åpning av prekonferanse
Helle Schøyen
10:05–10:15 Musikalsk innslag
Kjell Inge Torgersen
10:15–11:00 Death at work
Kjetil Moen
11:00–11:45 Når noe går galt
Terje Mesel
11:45–12:20 Lunsj
12:20–12:30 Musikalsk innslag
Kjell Inge Torgersen
12:30–13:00 Mentimeter
Kjetil Moen
13:00–13:30 Erfaringsdeling
Jone Schanche Olsen
13:30–13:45 Møte med et selvmordsrammet system
Tove Bjørnå
13:45–14:15 Panel
Kjetil Moen, Terje Mesel, Jone Schanche Olsen, Tove Bjørnå og Sybille Greiner
14:15 Musikalsk innslag
14:30
Kjell Inge Torgersen Slutt
4
Publikumsarrangement 1. april 2019
Kan vi forebygge flere selvmord?
Tid:
18:00 til 19:30
Sted:
Stavanger kino, Sal 1
Sølvberggt. 2,
4002 Stavanger
Hvert år dør 500–600 mennesker av selvmord i Norge, to tredjedeler er menn. I 2017 var det over
fem ganger så mange som døde i selvmord som i trafikkulykker. Selvmord er et betydelig
samfunnsproblem og berører flere tusen etterlatte og nærstående. Nesten halvparten av alle
nordmenn som dør i selvmord har hatt kontakt med spesialisthelsetjenester for psykisk helse og rus
siste året før selvmordet. Den høye andelen som har kontakt før et selvmord peker på et betydelig
forebyggingspotensial i tjenestene. Samtidig viser statistikken at det fortsatt er et behov for å gjøre
noe for mange av de som aldri er i kontakt med noe hjelpeapparat.
Hvordan kan vi forebygge flere selvmord?
Else Kåss Furuseth er kjent for de fleste som komiker. Hun har både gjennom teateroppsetninger,
tv-serier og på mange andre måter vært en sterk stemme for å få satt selvmordsproblematikken på
dagsorden i samfunnet.
Else Kåss Furuseth vil innlede debatten. Deretter vil et panel bestående av politikere, representanter
fra brukerorganisasjoner og fagmiljøer snakke om hvordan vi kan gjøre mer for å forebygge at så
mange dør i selvmord.
I panelet:
Else Kåss Furuseth, standupkomiker, skuespiller, reporter, programleder og etterlatt
Maria Jahrmann Bjerke, statssekretær i Helse- og omsorgsdepartementet (HOD)
Ingvild Kjerkol, stortingsrepresentant og helsepolitisk talsperson for Arbeiderpartiet (Ap)
Terese Grøm, generalsekretær i Landsforeningen for etterlatte ved selvmord (LEVE)
Rune Helland, fagsjef i Mental Helse
Fredrik A. Walby, forsker og psykologspesialist, Nasjonalt senter for selvmordsforskning og
-forebygging (NSSF)
Debatten ledes av Jan Olav Johannessen, professor i psykiatri ved Stavanger universitetssjukehus og
prosjektleder for Velg å Leve
Velkommen til årets viktigste debatt!
5
Konferanse 2. og 3. april 2019
Tangled up in blue – Gettin’ through
Program tirsdag 2. april
08:30 Foajé Registrering
Plenumssesjon 1
Møteledere: Marit H. Marvik og Fredrik A. Walby 09:00 Energy Hall 1+2 Velkommen og åpning av konferansen
Leder programkomiteen, forsker og psykologspesialist Fredrik A. Walby (NSSF)
Generalsekretær Tove Gundersen (Rådet for psykisk helse)
Statssekretær Maria Jahrmann Bjerke (Helse- og omsorgsdepartementet)
09:25 Energy Hall 1+2 Musikalsk innslag Tom Roger Aadland
09:35 Energy Hall 1+2 PL–1: Ut av fortvilelsen Samtale ledes av: Gudrun Austad Erfaringskonsulent Liv Fevang (Stavanger universitetssjukehus)
Nestleder Oddmund Holgersen (LEVE Rogaland) Brukerrepresentant Marianne Hansen (Mental Helse)
10:05 Energy Hall 1+2 PL–2: Velg å leve - et eksempel på befolkningsrettet forebygging Professor Jan Olav Johannessen (Stavanger universitetssjukehus)
10:30 Pause
Plenumssesjon 2 Møteledere: Inge Joa og Anita J. Tørmoen
10:45 Energy Hall 1+2 PL–3: Youth suicide prevention across settings
Associate Professor Jo Robinson (Orygen, Australia)
11:45 Lunsj
Plenumssesjon 3 Møteledere: Melissa Ramsland og Lars Mehlum
12:45 Energy Hall 1+2 Danseinnslag Kongsgård VGS Elever
12:50 Energy Hall 1+2 PL–4: Suicide and self-harm in people with immigration background: what do we know from Norwegian data?
Professor og fungerende senterleder Ping Qin (NSSF)
6
13:10 Energy Hall 1+2 PL–5: Null visjon – fane eller floskel? Erfaringsoverføring fra samferdsel som inspirasjon i det selvmordsforebyggende arbeidet
Professor Geir Sverre Braut (Stavanger universitetssjukehus)
13:30 Energy Hall 1+2 PL–6: Zero Suicide Implementation in New York Professor Barbara Stanley (Columbia University, USA)
14:15 Pause
14:30 Parallelle sesjoner
14:30 Energy Hall 1+2 PA–1: Safety planning Barbara Stanley
Møteledere: Vigdis Fredheim og Ingrid Camilla Aasbøe Heggland
14:30 Energy Hall 3 PA–2: Safe ways to talk about suicide on social media The #chatsafe project: young people, social media, and suicide prevention
Jo Robinson Møteledere: Jan Olav Johannessen og Anine T. Kildahl
14:30 Share 2 PA–3: Youth Aware of Mental Health (YAM) i Norge
Rune Helland Møteledere: Lars Øhlckers og Ping Qin
14:30 Opportunity PA–4: Pårørende og behandler som etterlatt
Møteledere: Kjetil Moen og Erlend Mork
PA–4.1: Pårørende som etterlatt
Sybille Greiner og Oddmund Holgersen
PA–4.2: Behandler som etterlatt
Kristin Fredriksen og Annika Hagerman
14:30 Confidence PA–5: Null-visjon; erfaringer fra Bergen og Karmøy kommuner
Møteledere: Gudrun Austad og Egil Haga
PA–5.1: Erfaring fra Bergen kommune
Audun Pedersen
PA–5.2: Erfaring fra Karmøy kommune
Nora Olsen-Sund
14:30 Share 1 PA–6: Frie foredrag Møteledere: Inge Joa og Melissa Ramsland
PA–6.1: Selvmord under og etter kontakt med tverrfaglig spesialisert rusbehandling
Martin Ø. Myhre
PA–6.2: Trender i selvskading blant ungdom i Norge
Anita J. Tørmoen
7
PA–6.3: Samvariasjon mellom alvorlighet i selvskadingsatferd og kriteriene for emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse
Ruth-Kari Ramleth PA–6.4: The Influence of Health and Sociodemographic Factors on Risk for
Deliberate Self-Harm in Young Adults
Ketil B. Lunde PA–6.5: Retningslinjer for forebygging av selvmord blant unge i
Storbritannia Nina Danielsen Clarke PA–6.6: Boka «Fasetter av sorg» Tove V. Bråthen
16:00 Pause
Plenumssesjon 4 Møteledere: Gudrun Austad og Sybille Greiner
16:15 Energy Hall 1+2 PL–7: Paneldebatt: Null-visjon, en god idé?
Professor Geir Sverre Braut (SUS) Erfaringskonsulent Torbjørn Mohn-Haugen (Erfaringssentrum) Psykologspesialist Vigdis Fredheim (SUS) Spesialist i psykiatri Jeanette Bjørke-Bertheussen (SUS) Generalsekretær Terese Grøm (LEVE) Senterleder og professor dr. med. Lars Mehlum (NSSF) Spesialrådgiver Audun Pedersen (Bergen kommune) Ordfører Jarle Nilsen (Karmøy kommune)
17:00 Slutt
19:30 Festmiddag (se side 12 for mer informasjon)
8
Program onsdag 3. april
Plenumssesjon 5
Møteledere: Vigdis Fredheim og Karoline Lindquist 08:30 Energy Hall 1+2 Musikalsk innslag Sveinung Dybvig og Nina Helgeland Gundersen
08:40 Energy Hall 1+2 PL–8: Kartleggingssystemet: Hva har vi gjort, hva kommer og hva så? Forsker og psykologspesialist Fredrik A. Walby (NSSF)
09:00 Energy Hall 1+2 PL–9: Akutt suicidalitet
Psykiater og professor Arne Vaaler (NTNU og Universitetssykehuset i Trondheim)
09:30 Energy Hall 1+2 PL–10: Suicidale pasienter innlagt i psykiatriske akuttmottak (SIPEA)
Psykiatrisk sykepleier, ph.d. Liv Mellesdal (Haukeland universitetssykehus)
10:00 Pause
10:30 Parallelle sesjoner
10:30 Energy Hall 3 PA–7: Selvmord i akuttfasen av psykisk lidelse Møteledere: Melissa Ramsland og Fredrik A. Walby
PA–7.1: Suicidfare under og rett etter utskrivelse
Kristin Jørstad Fredriksen
PA–7.2: Vurdering av akutt suicidfare – en flerdimensjonal tilnærming Utgangspunkt i psykometrisk instrument MARIS.
Karina Høyen
PA–7.3: Hvordan bør akutt suicidfare behandles?
Astrid Prestmo
10:30 Energy Hall 1+2 PA–8: Hvordan gjøre en selvmordsrisikovurdering Erlend Mork
Møteledere: Gudrun Austad og Egil Haga
10:30 Share 1 PA–9: CAMS: Introduksjon til en psykoterapeutisk tilnærming
Siri Toven Møteledere: Vigdis Fredheim og Synøve M. Wiig
10:30 Share 2 PA–10: Dialektisk atferdsterapi (DBT): En introduksjon
Anita J. Tørmoen og Gjertrud Kvalstad Møteledere: Marit H. Marvik og Karoline Lindquist
10:30 Consentrate PA–11: Selvmord i brukerperspektiv
Sybille Greiner, Berit Marie Dybsjord og Marianne Hansen
Møteledere: Inge Joa og Rune Helland
9
12:00 Lunsj
13:00 Parallelle sesjoner
13:00 Energy Hall 3 PA–12: Selvmord og selvmordsforebygging i døgnavdelinger – fokus på miljøpersonalets rolle
Martin C. Veland og Martin Ø. Myhre Møteleder: Gjertrud Kvalstad
13:00 Energy Hall 1+2 PA–13: CGT: Behandling av komplisert sorg
Lars Mehlum Møteleder: Ketil B. Lunde
13:00 Confidence PA–14: «Extreme challenges» – Nasjonal kartlegging av pasienter med
svært alvorlig selvskading og omfattende behandling i døgninstitusjon
Elfrida H. Kvarstein, Andrea Holst og Fredrik A. Walby Møteledere: Melissa Ramsland og Ruth-Kari Ramleth
13:00 Consentrate PA–15: Medier og selvmord
Møteledere: Sveinung Dybvig og Anine T. Kildahl
PA–15.1: Da Øystein forsvant
Tove Bjørnå
PA–15.2: Storebroren som måtte finne Øystein
Bjørn Tore Husby
PA–15.3: Selvmord i psykiatrien
Annemarte Moland
13:00 Share 1 PA–16: Veiledende materiell for kommunene om forebygging av selvskading og selvmord
Synøve M. Wiig, Åse L. Mattson og Wenche Øiestad
Møteledere: Gudrun Austad og Anita Kjølsrud
13:00 Share 2 PA—17: Frie foredrag
Møteledere: Jan Olav Johannessen og Erlend Mork
PA–17.1: Omsorgen for pasienter i selvmordsfare er under press
Julia Hagen
PA–17.2: Forebygging av selvmordsatferd hos akuttinnlagte pasienter med psykotisk depresjon
Kristin Jørstad Fredriksen
PA–17.3: Regional rutine for kartlegging og vurdering av selvmordsrisiko
Tone Tveit
13:00 Attention PA—18: Frie foredrag
Møteleder: Siri Toven
PA–18.1: Fagfolks refleksjoner om brukermedvirkning i selvmordsforebyggingen
Kristin Espeland
10
PA–18.2: Selvmordsforebygging i Finnmark
Ola Robertsen
PA–18.3: LINK – Livsmestring i norske klasserom
Karen Ringereide og Torstein Garcia de Presno
14:30 Pause
Plenumssesjon 6 Møteleder: Lars Mehlum og Vigdis Fredheim
14:50 Energy Hall 1+2 Musikalsk innslag Sveinung Dybvig og Nina Helgeland Gundersen
15:00 Energy Hall 1+2 PL–11: Paneldebatt: Hvordan forebygge flere selvmord i PHV? Psykiater og professor Arne Vaaler (NTNU og Universitetssykehuset i
Trondheim) Forsker og psykologspesialist Fredrik A. Walby (NSSF) Psykiater, overlege og ph.d.-kandidat Kristin Jørstad Fredriksen (SUS) Klinikksjef Martin C. Veland (Lovisenberg Diakonale Sykehus) Seniorrådgiver Karin Gravbrøt (Helsedirektoratet) Fylkesleder Sybille Greiner (LEVE Rogaland) Fagsjef Rune Helland (Mental Helse)
16:00 Energy Hall 1+2 PL–12 Oppsummering
Senterleder og professor dr. med. Lars Mehlum (NSSF)
16:15 Slutt
11
Postere
PO–1
Selvskading siste år hos elever i ungdoms- og videregående skole
Anita J. Tørmoen, Fredrik A. Walby og Martin Ø. Myhre
PO–2
Nasjonalt Kartleggingssystem for selvmord i psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert
rusbehandling (Kartleggingssystemet)
Fredrik A. Walby, Anine T. Kildahl og Martin Ø. Myhre
PO–3
«Extreme challenges» – Nasjonal kartlegging av pasienter med svært alvorlig selvskading og
omfattende behandling i døgninstitusjon
Elfrida H. Kvarstein
12
Festmiddag tirsdag 2. april kl. 19:30 – Energy Hall
Toastmaster: Oddvar Vignes
Tid:
19:30
Sted:
Energy Hall
Clarion Hotel Energy
Stavanger
Aperitiff
Velkommen ved leder av organisasjonskomiteen
Marit Helgeland Marvik
Hovedrett
Kalvefilet med potetterte, stekt kål, pastinakkpure, kirsebær sjysaus, sesongens grønnsaker og perleløk
Minikonsert
Tom Roger Aadland
Festtale – 10. års jubileum
Lars Mehlum
Dessert
Nemesiskake, syltet kirsebær, pistasj-crumble, kirsebærsorbet og sjokolade ganache
Takk for maten tale
Karoline Lindquist
Kvelden fortsetter med småprat og nettverksbygging!
13
14
Abstracts: Parallelle sesjoner
PA – 1
Safety planning
Stanley B. Columbia University, New York
The Safety Planning Intervention (also known
as the Stanley-Brown Safety Plan; SPI; Stanley
& Brown, 2012) is a widely used brief
intervention and has been shown to reduce
suicidal behaviors and to increase treatment
engagement when coupled with brief follow-
up phone contact (Stanley et al, JAMA
Psychiatry, 2018). It is widely used by
organizations implementing the Zero Suicide
model as well as the Veteran’s Administration
in the United States. The intent of SPI is to help
individuals lower their imminent risk for
suicidal behavior by employing a pre-
determined set of potential coping strategies
and a list of individuals or agencies whom they
may contact. Individuals follow a pre-
determined set of internal coping strategies,
social support activities, and help-seeking
behaviors. They also develop strategies to
reduce access to lethal means. The SPI has
been found to be efficacious in decreasing
suicidal behavior and enhancing treatment
engagement. Individuals at risk for suicide
were found to have 45 % fewer suicidal
behaviors than those in usual care. SPI also
results in a significantly higher level of
treatment engagement. Importantly, the
quality of intervention delivery has an impact
on outcomes. Thus, it is important that
clinicians delivering the SPI learn how to create
a positive collaborative approach and to
provide the requisite psychoeducation to
develop high quality safety plans.
PA – 2
Safe ways to talk about suicide on social
media The #chatsafe project: young people, social
media and suicide prevention
Robinson J. Orygen – The National Centre of Excellence in
Youth Mental Health
The Internet and social media have
fundamentally altered the communication
landscape. Users are now at the centre of the
communication process. This is particularly
true for young people, who, unsurprising, are
the most avid consumers of social media. With
respect to suicide, young people actively use
social media to seek, explore, produce, and
engage with suicide-related content. This
poses both risks and potential benefits. In
response, our research group recently
developed a comprehensive set of evidence-
informed guidelines to foster safe and helpful
interaction among peers on social media.
We employed the Delphi expert consensus
method to develop the guidelines. This
involved a systematic peer-reviewed and grey
literature search. ‘Action items’ within included
sources were extracted and formed the basis of
a questionnaire that was completed by two
expert panels: young people and professionals
(i.e., suicide prevention experts and media and
communications professionals). Two
questionnaire rounds were conducted and
items that achieved consensus by both panels
were included in the guidelines. The published,
text-based, #chatsafe guidelines are available
online.
To maximise the accessibility and uptake of the
#chatsafe content, we are currently working on
implementing the guidelines through a large-
scale social media campaign co-designed with
young people. In partnership with a digital
technology and design company, we have
conducted 10 co-design workshops, with over
100 young people, across Australia. Workshops
have focused on ‘Defining’ young peoples’
15
needs and wants, and ‘Designing’
corresponding social media-based solutions
using the #chatsafe guide as a theoretical
framework.
In this presentation I will (i) provide an
overview of the #chatsafe guidelines and the
Delphi expert consensus method we used; (ii)
describe the co-design and youth participation
process and methodology we used; (iii) share
workshop evaluation data, campaign
directions, and multimedia message
prototypes; and (iv) discuss findings and future
directions with workshop delegates.
PA – 3
Youth Aware of Mental Health (YAM) i
Norge
Helland R. Mental Helse
Tema: YAM (Youth Aware of Mental Health) er
et klasseromprogram som forener kognitiv,
emosjonell og erfaringsbasert innlæring for å
fremme den psykiske helsen og forebygge
suicidale tanker og handlinger samt depresjon.
YAM er systematisk evaluert og har vist seg å
ha god langtidsvirkning: SEYLE er en stor
europeisk randomisert kontrollert studie
gjennomført i 10 EU-land (på 168 skoler med
11 000 elever) der YAM viste seg å redusere
depresjoner, selvmordstanker og
selvmordsforsøk med 50 %. YAM fokuserer på
underliggende problemer og fremmer samtale,
diskusjon og refleksjon samt utvikler
ferdigheter for å møte livets utfordringer i
tillegg til å øke kunnskap om psykisk helse.
Gjennom workshopen vil metodikk og evidens
for YAM presenteres.
YAM er oversatt til norsk og vil i løpet av 2019
tas i bruk i Norge. Mental Helse er
hovedansvarlig for utbredelse i Norge, og
samarbeider med en rekke organisasjoner og
institusjoner om dette.
Målgruppe for workshopen er alle som
arbeider med forebyggende psykisk
helsearbeid og selvmordsproblematikk i
politikk og forvaltning, forskning og utøvende
tjenester innen helse- og utdanningssektoren,
interesseorganisasjoner og alle andre
interesserte.
PA – 4
Pårørende og behandler som etterlatt
PA – 4.1
Pårørende som etterlatt
Greiner S. & Holgersen O. LEVE Rogaland
De fleste etterlatte opplever store belastninger
etter et selvmord, og for mange fører disse
belastningene med seg kroniske lidelser. Det
kan være snakk om psykiske påkjenninger som
krever behandling over lang tid, og som veldig
ofte fører til uførhet og svekket livskvalitet.
Dette kunne vært unngått dersom etterlatte
fikk den rette oppfølgingen etter selvmordet.
En slik oppfølging kan også spare samfunnet for
store økonomiske belastninger.
Det viser seg at mange etterlatte får så store
fysiske plager at uføretrygd er eneste utvei.
Som etterlatt og engasjert i arbeidet vi gjør i
forebyggende sammenheng, og for
ivaretakelse av de som allerede har mistet
noen i selvmord, er vi i enda større fare for å få
helseproblemer. Årsaken er at vi jobber både
med etterlatte og forebygging i tillegg til å
skaffe til veie de ressursene vi trenger for å
kunne se positive resultater.
Et bedre system på hvilke hjelpeinstanser og
hva slags hjelp etterlatte får når selvmordet
inntreffer vil lettere kunne fange opp
mennesker som er rammet. Hjelpeapparatet vil
også kunne tilpasses ulike former for støtte til
hele familien. Oppfølgingen av
familiemedlemmer bør gå over lang tid og
tilpasses ut fra relasjonen den enkelte har til
den som er død. Familiekonstellasjonene i dag
er langt fra som før. Dette må tas med i
vurderingene når man skal hjelpe hele familien.
Det må bli bedre klarhet i hvem som er
ansvarlig for oppfølgingen av den familien som
er rammet. Mange etterlatte oppfatter
psykiatrien som langt fra kompetente til å
16
ivareta både den de har mistet og dem selv som
etterlatte. Det medfører enormt mye sinne og
hat mot psykiatrien – og forhindrer mange i å
ta imot hjelp.
Vi har mange etterlatte som ikke har sett noe
til hverken kriseteam eller andre som er en
naturlig del når andre katastrofale hendelser
rammer mennesker. Vi som jobber frivillig har
stilt krav om at det blir lagt inn obligatoriske
prosedyrer når et selvmord rammer
mennesker. Da elimineres all tvil om både
hvem som er ansvarlig og hva som skal utføres
av hjelp.
PA – 4.2
Behandler som etterlatt
Bjørke-Bertheussen J., Hagerman A.,
Hegelstad W. & Fredriksen K.J. Stavanger universitetssjukehus
Selvmord har store omkostninger for de
nærmeste og samfunnet for øvrig. I de tilfeller
hvor den som dør av selvmord har hatt en faglig
ansvarlig i psykisk helsevern, blir denne også
berørt. Vi ønsker å belyse hvordan en
kollegastøttegruppe i sykehuset kan være med
på å ivareta behandler i etterkant av et
selvmord.
I forkant av oppstart av
«Kollegastøtteordningen» våren 2014 hadde
klinikkledelsen ved Psykiatrisk Divisjon ved
Stavanger universitetssjukehus sett behovet
for en mer systematisk ivaretakelse av
kollegaer i slike situasjoner. Det var behov for
støtte i forhold til den emosjonelle opplevelsen
og belastningen over tid – som et supplement
til allerede eksisterende ordninger (inkludert
bedriftshelsetjenesten og oppfølging fra
ledelse).
Når suicid skjer under døgnopphold i sykehus
eller i etterkant av dette, får ofte faglig
ansvarlig lege/psykolog mange ulike roller. En
skal ha samtaler med pårørende, skrive
redegjørelse til eget foretak og
tilsynsmyndigheter, i tillegg til å håndtere egne
reaksjoner. Følelse av å være utilstrekkelig, av
å ha gjort en feil, skam, skyld, sorg, sinne,
søvnvansker, angst og tankekjør kan være
fremtredende. Vi følger opp etter behov og
ønske; fra kun én henvendelse der tilbud gis, til
oppfølging over flere måneder.
Kollegastøttegruppen har ingen debrifings-
eller tilsynsfunksjon.
Det blir i parallellen presentert enkle tips til
behandlere og ledelse for best mulig
håndtering i etterkant av et selvmord. Råd til
behandler likner råd ved vanlig sorgarbeid, og
tips til ledelse går på hvordan en på systemnivå
samt ved personlig oppfølging kan ivareta den
ansatte som har mistet en pasient. Håp ved
denne type kollegastøttearbeid er at en kan
være bidragsyter i å forebygge utbrenthet og
sykemeldinger, samt hindre at behandlere
slutter i jobben sin etter slike hendelser.
Arbeidet vårt er presentert i en kronikk i
Tidsskrift for Den norske legeforening under
tittel «Kollegastøtte når pasienten tar sitt liv».
Forfattere er Jeanette Bjørke-Bertheussen,
Annika Hagerman, Wenche ten Velden
Hegelstad og Kristin Jørstad Fredriksen.
PA – 5
Null-visjon; erfaringer fra Bergen og
Karmøy kommuner
PA – 5.1
Erfaringer fra Bergen kommune
Pedersen A. Bergen kommune
Bystyret i Bergen vedtok i november 2018 en
handlingsplan for selvmordsforebygging i
Bergen 2018–2022. Utgangspunktet var et
innbyggerinitiativ fra LEVE, og planen er laget
med bred medvirkning fra både offentlige
instanser, ideelle organisasjoner og
brukerorganisasjoner. Planen ble utviklet i et
samarbeid mellom ulike enheter i Bergen
kommune, Hordaland fylkeskommune, Helse
Bergen HF, RVTS, RKBU og LEVE.
Planen oppsummerer det vi vet om Bergen når
det gjelder selvmord, også der Bergen er ulik
resten av landet. Planen har et sterkt fokus på
barn og unge og en rekke av tiltakene er knyttet
17
til utdanningsinstitusjoner på ulike nivå. Noen
av de første tiltakene som er realisert er
opplæring av ansatte ved Universitet i Bergen
og Norges Handelshøyskole (NHH). Bergen
kommune har samarbeidet med RVTS om noen
programmer både i skolene og eldreomsorgen,
og disse rulles nå ut til alle byområdene.
Tiltakene i planen handler mye om å styrke
kompetansen og handlingsberedskapen hos
ansatte ved ulike offentlige og private
institusjoner, men handler også om å ha
tilgjengelige akuttilbud i kriser. Ikke minst er
det viktig at kunnskap om hvor en kan få hjelp
i kriser er lett tilgjengelig. Den handler også om
samhandling og oppfølging etter
selvmordsforsøk, men i liten grad om det som
skjer mens personer er i psykiatrisk behandling.
Gruppen som har laget planen er nå noe
utvidet og etablert som en gruppe som skal
følge realiseringen av planen.
Presentasjonen vil omhandle både prosessen
med å lage handlingsplanen og om resultatet
og hva de 17 tiltakene handler om.
PA – 5.2
Erfaringer fra Karmøy kommune
Olsen-Sund N. Karmøy kommune
Kommunestyret i Karmøy signaliserte i
desember 2017 at «en har ingen å miste i
Karmøy kommune». Styret vedtok da at
kommunen skulle jobbe etter en nullvisjon
gjennom å bidra med større åpenhet knyttet til
selvmord og ved å øke den forbyggende
innsatsen. Utgangspunktet for vedtaket om en
nullvisjon var et initiativ fra lokalpolitikere.
Den politiske saken, som ble behandlet av
kommunestyret, tar opp de forbyggende
tiltakene som tidligere var i kommunen og
peker videre på hva som bør være satsingen
fremover. Det blir også vektlagt at tiltak
fremover bør være tverretatlig, men at en da
trenger en tverretatlig kompetanseheving på
avdekking og håndtering av selvmordsatferd.
Vivat, som får støtte av Helsedirektoratet og
RVTS, står for kompetanseheving av
selvmordsforebyggende tiltak i Karmøy
kommune. Karmøy kommune samarbeider
med RVTS.
I tillegg til det interne tverretatlige samarbeidet
vil kommunen styrke samarbeidet med
helseforetaket, høgskolen og frivillige
organisasjoner for å bedre
selvmordsforebyggingen. Eksempelvis er det
viktig med gode møteplasser og arenaer som
bidrar til inkludering der folk lever og bor. Det
å bidra til større åpenhet om selvmord og sørge
for støtte i samfunnet er noen av kommunens
hovedfunksjoner. Dette innebærer at
kommunen øker informasjonen om hvilke
muligheter og tiltak som finnes for å få hjelp og
støtte.
I presentasjonen vil bakgrunnen for vedtaket
om nullvisjon beskrives samt hvordan vi har
valgt å organisere arbeidet og hvilke erfaringer
vi har gjort oss i prosessen så langt.
PA – 6
Frie foredrag
PA – 6.1
Selvmord under og etter kontakt med
tverrfaglig spesialisert rusbehandling
Myhre M.Ø., Kildahl A.T. & Walby F.A. Nasjonalt senter for selvmordsforskning og
-forebygging, Universitetet i Oslo
Bakgrunn
Ruslidelser er en viktig risikofaktor for
selvmord. Ingen studier har hittil undersøkt
kontakt med spesialisthelsetjenester for rus
siste år før selvmord i et nasjonalt
representativt utvalg. Fra tidligere studier er
det kjent at det eksisterer til dels store
forskjeller mellom kvinner og menn med
ruslidelser. Målet med denne studien var å
undersøke forskjeller i bruk av tjenester
mellom menn og kvinner i kontakt med
tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) før
selvmord.
Metode
Som et ledd i registerstudien til Nasjonalt
kartleggingssystem for selvmord ble alle
dødsfall kategorisert som selvmord i
18
Dødsårsaksregisteret i perioden 2009–2016
koblet med behandlingshistorikk fra Norsk
pasientregister (N = 2190). Personer som
hadde kontakt med tverrfaglig spesialisert
rusbehandling året før de døde i selvmord ble
inkludert i studien.
Resultater
419 personer hadde kontakt med TSB i løpet av
året før de døde i selvmord.
Alkoholbrukslidelser (32,9 %) var den vanligste
rusdiagnosen, fulgt av bruk av opiater (14,3 %)
og multiple stoffer (11,2 %). Vi fant en høy
forekomst av personer i kontakt med både TSB
og psykisk helsevern siste år – med signifikante
kjønnsforskjeller. Dette gjaldt både kontakt
siste år, døgnbehandling siste år, antall
innleggelser og antall polikliniske kontakter –
som alle var vanligere hos kvinner.
Konklusjoner
TSB er en viktig sektor for
selvmordsforebygging. Mange av personene
som hadde kontakt med TSB hadde også
kontakt med psykisk helsevern. Kvinner mottar
mer behandling og har en høyere grad av
kontakt med psykisk helsevern enn menn.
Selvmordsforebyggende tiltak må derfor ta
høyde for dette og sørge for trygge overganger
mellom sektorene.
PA – 6.2
Trender i selvskading blant ungdom i
Norge
Tørmoen A.J.1, Myhre M.Ø.1, Walby F.A.1,
Grøholt B.2 & Rossow I.M.3 1Nasjonalt senter for selvmordsforskning og
-forebygging, Universitetet i Oslo2,
Universitetet i Oslo, 3Folkehelseinsituttet
Bakgrunn
Selvskading er særlig utbredt blant ungdom og
forbundet med negative livshendelser,
psykiske plager og selvmord. Ungdoms levekår
er betydelig endret i senere år. Det er hittil lite
kunnskap om hvorvidt det har skjedd endringer
også i omfang av – og risikofaktorer for –
selvskading. På bakgrunn av dette undersøker
vi om forekomst av selvskading blant unge er
endret over tid, og i hvilken grad en eventuell
endring i forekomst kan tilskrives endring i
risikofaktorer for selvskading.
Metode
Vi har benyttet data fra spørreundersøkelser
blant elever ved ungdomsskoler på to
tidspunkt; Ung i Norge fra 2002 (N = 5 842) og
Ungdata-undersøkelsene fra 2017/18 (N = 29
063). Respondentene har fylt ut spørreskjema
med spørsmål om ulike livsvilkår, herunder
fritidsbruk, problematferd, psykisk helse og
selvskading. Vi undersøkte endring i forekomst
av selvskading siste år over 15-årsperioden fra
2002 til 2017/18, samt endring i potensielle
forklaringsvariabler. I hvilken grad slike
forklaringsvariabler bidro til å forklare
endringen i selvskading over tid, ble analysert
ved logistiske regresjonsmodeller.
Resultater
Vi finner en betydelig økning i forekomst av
selvskading i perioden; fra 4.1% til 16.2%. Det
er særlig økningen i depressive symptomer
som kan forklare økningen i forekomst av
selvskading. Økningen varierer betydelig
mellom gutter og jenter, og mellom yngre og
eldre ungdomsskoleelever (8. vs. 10. klasse) og
mellom dem som bor i store byer og dem som
bor på mindre steder. Økningen i
depresjonssymptomer har hatt større
betydning for økt selvskading blant jenter enn
blant gutter og blant eldre enn blant yngre
ungdomsskoleelever.
Konklusjoner
Det har skjedd en betydelig økning i
selvskading blant ungdom. Økning i depressive
symptomer forklarte imidlertid bare en liten
del av økningen i selvskading, og andre faktorer
enn de vi har målt, må undersøkes for å finne
ut hva økningen skyldes. Denne forskningen vil
få betydning for å planlegge tiltak, herunder
forebyggende intervensjoner og planarbeid.
19
PA – 6.3
Samvariasjon mellom alvorlighet i
selvskadingsatferd og kriteriene for
emosjonell ustabil personlighetsfor-
styrrelse
Ramleth R-K, Grøholt B., Diep L.M. &
Mehlum L. Nasjonalt senter for selvmordsforskning og
-forebygging, Universitetet i Oslo
Bakgrunn
Studier av selvskadende voksne viser at
emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse er
forbundet med mer alvorlig selvskading og
høyere suicidrisiko, og at disse pasientene bør
tilbys spesialisert behandling. Selvskading blant
ungdom er hyppig. Det er lite kunnskap om
betydningen av emosjonell ustabil
personlighetsforstyrrelse hos ungdom. Her
presenteres preliminære data fra en studie der
vi undersøkte om det var sammenheng mellom
alvorlighetsgrad av selvskadingsatferd og antall
kriterier på emosjonell ustabil
personlighetsforstyrrelse, og om reduksjon i
kriterier på emosjonell ustabil
personlighetsforstyrrelse var forbundet med
reduksjon i alvorlighetsgrad av
selvskadingsatferd.
Metode
Vi studerte selvskadingsatferd blant 70
selvskadende ungdommer med symptomer på
emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse
som deltok i en randomisert kontrollert studie
på effekten av Dialektisk atferdsterapi (DBT)
for ungdom. Alvorlighetsgrad av
selvskadingsatferd ble målt ved antall
selvrapporterte selvskadingsepisoder, antall
ulike selvskadingsmetoder brukt, antall
selvskadingsepisoder med suicidal intensjon og
rapporterte suicidaltanker. Kriteriene på
emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse
ble vurdert ved SCID-II intervju. Ungdommene
ble undersøkt ved inklusjon og etter tre år.
Resultater
Antall kriterier på emosjonell ustabil
personlighetsforstyrrelse var signifikant
korrelert med alvorlighet av selvskadingsatferd
både ved inklusjon og ved tre års oppfølging.
Både antall kriterier på emosjonell ustabil
personlighetsforstyrrelse, antall
selvrapporterte selvskadingsepisoder, antall
selvskadingsepisoder med suicidal intensjon,
antall ulike selvskadingsmetoder og
rapporterte suicidaltanker var statistisk
signifikant redusert fra inklusjon til tre-års
oppfølging. Antall kriterier på emosjonell
ustabil personlighetsforstyrrelse ved inklusjon
var ikke statistisk signifikant korrelert med
alvorlighet av selvskadingsatferd ved tre års
oppfølging.
Konklusjoner
Ungdommer som rapporterer alvorlig
selvskadingsatferd i form av hyppig
selvskading, høyt antall selvskadingsepisoder
med selvmordintensjon, bruk av flere ulike
selvskadingsmetoder samt høyt nivå av
selvmordstanker bør utredes for emosjonell
ustabil personlighetsforstyrrelse. Klinikere
trenger mer kunnskap om utredning og
behandling av emosjonell ustabil
personlighetsforstyrrelse hos barn og unge.
PA – 6.4
The Influence of Health and
Sociodemographic Factors on Risk for
Deliberate Self-Harm in Young Adults
Lunde K.B.1, Mehlum L.1, Melle I. 2, Stanley
B.H.1,3 & Qin P.1 1National Centre for Suicide Research and
Prevention, University of Oslo; 2NORMENT K.G.
Jebsen Centre for Psychosis Research,
University of Oslo; 3Department of Psychiatry,
Columbia University.
Background
Deliberate Self-Harm (DSH) is relatively
frequent in young adults and is a strong risk
factor for subsequent suicide. Several
sociodemographic and health related risk
factors have been documented in the
literature. However, risk factors seldom occur
in isolation, and more knowledge pertaining to
the interacting effect of multiple risk factors
20
can increase our understanding of at-risk
populations.
Method
Data were derived from four Norwegian
national registers interlinked with personal
identifiers. We included all incident cases of
hospital presented DSH (aged 18–35) from the
Norwegian Patient Register in the period 2008–
2012 and up to 20 age, gender and date
matched controls per case from the Central
Population Register. Conditional logistic
regression was performed to calculate odds
ratios. A classification tree analysis was
conducted to explore at-risk subgroups and risk
factor configurations.
Results
Cases in our sample had a median age of 24 and
52.4 % were female. The strongest
independent risk factor was the lowest
educational level (OR 7.8). Other prominent
risk factors included high residential mobility
(OR 2.3), low income (OR 2.9), marital
dissolution (OR 3.9) and sick leave spell due to
mental problems (OR 4.0). Having multiple risk
factors was associated with increased risk,
especially for those with the lowest
educational level.
Conclusion
DSH in young adults is associated with multiple
and co-occurring sociodemographic and health
related disadvantages, with the strongest
independent risk factor being restricted
education. Based on these findings,
preventative efforts should in part be directed
at reducing premature school-dropout and the
accumulation of multiple sociodemographic
disadvantages.
PA – 6.5
Retningslinjer for forebygging av
selvmord blant unge i Storbritannia
Clarke N.D. PAPYRUS Prevention of Yong Suicide
Bakgrunn
I Storbritannia dør nå flere unge under 35 år
ved selvmord enn av noen andre årsaker.
Selvmord i aldersgruppen 15–19 år stiger.
Dette er svært bekymringsverdig.
Tiltaket
PAPYRUS er en nasjonal ideell organisasjon
som arbeider med selvmordsforebygging blant
unge i Storbritannia. PAPYRUS blir ofte
kontaktet av skoler og andre institusjoner som
trenger hjelp til å støtte unge som sliter, eller
som har mistet en ungdom til selvmord. De
besluttet derfor å utarbeide retningslinjer for
selvmordsforebyggende tiltak ved skoler og
universiteter. To spesifikke produkter til bruk i
institusjoner ble utarbeidet – ett for personer
under 18 år og ett for personer over 18 år.
Hensikten var å hjelpe de ansatte ved
institusjonene til å føle seg tryggere på hvordan
de kan hjelpe barn og unge som sliter med
selvmordstanker. Pilotprosjekter med
oppfølging ble lansert ved flere institusjoner.
Resultater
Det er vanskelig å dokumentere effekten av
slike tiltak fordi man aldri helt vet hvor mange
liv man kan ha reddet. Ansatte ved
institusjonene bekrefter allikevel selv at
tiltakene gjorde en stor forskjell for dem og for
de unge de hadde ansvar for. Filmsnutter med
vitnesbyrd dokumenterer dette.
Hva har vi lært?
Vi har lært at selv små tiltak kan føre til at
miljøet i institusjonene blir åpnere og tryggere
for de som sliter med selvmordstanker. Den
største utfordringen er å nå frem til
institusjoner som ikke har opplevd selvmord.
PAPYRUS vil i det videre arbeidet fortsette med
å skape bevissthet omkring retningslinjene, slik
at de kan bli implementert ved flere aktuelle
institusjoner.
PA – 6.6
Boka «Fasetter av sorg»
Bråthen T.V. Livsrom AS
Bakgrunn
I juni 2017 mistet jeg broren min i selvmord –
han ble begravet på sin 53-årsdag. Etter dette
begynte jeg å skrive dikt som skildret sorgen.
21
Da jeg delte disse på Facebook viste responsen
at de kunne være lindrende for flere enn meg
selv. På bakgrunn av dette oppsto boka
«Fasetter av sorg», som består av mine dikt og
refleksjoner illustrert med foto av Ida Kristin
Vollum.
Bokas fokus og innhold
Etter hvert som boka vokste fram skjønte jeg at
dette var et åpenhetsprosjekt og at det måtte
handle om flere sider av sorgen enn det som
var knyttet til min brors selvmord. Jeg valgte
derfor å dele boka inn i følgende kapitler:
Kjære Terje – om det å miste Terje og sorgen knyttet til dette.
Kjære meg – om egen erfaring og sorg knyttet til å være i utmattelse og depresjon gjennom flere år og om veien ut.
Kjære dere – om behovet for å bli sett og møtt når man er i sorg og om det å våge å møte mennesker i en vanskelig livssituasjon.
Takk til livet – om livet. Døden gjør at man tydeligere kjenner livet, og i dette kapitlet takker jeg livet for alt det rommer.
Det ble en bok som tok utgangspunkt i det å
miste noen i selvmord, men endte opp med å
bli en bok som også favner psykisk helse på en
erfaringsbasert og bred måte. Det har vist seg
at mange kjenner seg igjen i det jeg skriver og
er glad for at dette har blitt satt ord på.
PA – 7
Selvmord i akuttfasen av psykisk lidelse
PA – 7.1 Suicidfare under og rett etter
utskrivelse Fredriksen K.J. Stavanger universitetssjukehus
PA – 7.2 Vurdering av akutt suicidfare - en
flerdimensjonal tilnærming. Utgangspunkt i
psykometrisk instrument MARIS. Høyen K. St. Olavs hospital HF
PA – 7.3 Hvordan bør akutt suicidfare
behandles? Prestmo A. St. Olavs hospital HF
Prediksjon av suicidfare er vanskelig ved
alvorlige psykiske kriser. Det er økende
mengde data som indikerer at dette bør gjøres
relatert til det tidsspennet vi tenker framover.
a) Varselsignaler som indikerer umiddelbar fare.
b) Risikofaktorer som indikerer langtids- eller livstidsfare.
Forskjellen på et varselsignal og en risikofaktor
kan eksemplifiseres med en analogi til akutt
hjertesykdom. Hvis pasienten er en overvektig,
storrøykende mann med høyt serumkolesterol
og høyt blodtrykk, er det en forøket risiko for
hjertesykdom en gang i livet. Hvis mannen
derimot kommer til akuttmottaket med
klemmende brystsmerter, tungpust, kaldsvette
og kvalme, er dette «varselsignaler» for
umiddelbar fare.
Prospektive studier indikere at dynamiske
faktorer er de mest viktige varselsignalene når
det gjelder å predikere suicidfare under og i
perioden rett etter en akutt livskrise. Alvorlig
angst, agitasjon, panikk, global insomni,
alvorlig anhedoni og økning i
alkohol/rusmiddelbruk i forbindelse med
krisen, er varselsignaler for suicid det
etterfølgende året etter sykehusinnleggelse
(Goodwin 2003). Alvorlig agitasjon og
«desperasjon», blandet angst og depresjon
med psykose, global insomni, og intense,
smertefulle emosjoner som for eksempel uttalt
skam er «varselsignaler» som medfører
umiddelbar suicidfare (Goodwin 2003).
Parallellsesjonen vil fokusere på vurdering av
akutt suicidfare og behandlingen av slike
tilstander. Innlederne vil i tillegg redegjøre for
forskningsdata fra egne, norske studier.
22
PA – 8
Hvordan gjøre en
selvmordsrisikovurdering
Mork E. TIPS Sør-Øst, Oslo universitetssykehus
Tema: Hvordan gjøre en selvmordsrisiko-
vurdering.
Målgruppe: Personer som gjør selvmords-
risikovurderinger i psykisk helsevern eller
førstelinjetjenesten.
Læringsmål: Legge grunnlaget for å kunne
gjøre kunnskapsbaserte selvmordsrisiko-
vurderinger og øke bevisstheten om de kliniske
utfordringene det innebærer.
Sesjonen vil først ta for seg formål og funksjon
ved selvmordsrisikovurdering – hvorfor
vurdere selvmordsrisiko? Videre vil sentrale
faktorer som inngår i en
selvmordsrisikovurdering gjennomgås – hvilke
forhold kan øke risikoen for selvmord og hvilke
forhold er potensielt beskyttende. Deretter vil
sammenhengen mellom vurdering, tiltak og
behandlingsplanlegging gjennomgås og
drøftes.
Det vil bli satt av rikelig med tid til å belyse og
drøfte med deltakerne sentrale utfordringer
ved å gjøre selvmordsrisikovurderinger.
Eksempler på slike tema er at selvmordsrisiko
varierer over tid og med situasjon – hvordan
håndtere det? Akutt selvmordsrisiko vs.
vedvarende forhøyet selvmordsrisiko. Hvordan
få vurderingen til å bli en nyttig del av
behandlingsplanleggingen og unngå at det
oppleves som et hinder for relasjon og det
kliniske arbeidet.
Om foredragsholder: Erlend Mork, PhD, er
spesialist i klinisk psykologi og arbeider nå på
Regional kompetansetjeneste for tidlig
intervensjon ved psykose ved Oslo
universitetssykehus HF. Han har tidligere
arbeidet klinisk ved akuttavdeling og poliklinikk
i psykisk helsevern for voksne og ved Nasjonalt
senter for selvmordsforskning og -forebygging,
UiO. Han har forsket på behandlingskjeden for
personer med suicidal atferd og
selvmordsatferd blant pasienter med
psykoselidelser. De siste årene har han
arbeidet med opplæring i, og implementering
av intervensjoner utviklet for personer med
suicidal og selvskadende atferd.
PA – 9
CAMS: Introduksjon til en
psykoterapeutisk tilnærming
Toven S. RVTS Øst
I denne workshopen vil vi introdusere
prinsipper og arbeidsformer i CAMS
(Collaborative Assessment and Management of
Suicidality), og invitere til en drøfting av
anvendbarheten i klinikk. CAMS er ikke en
selvstendig terapeutisk metode, men et
terapeutisk rammeverk som det er knyttet
terapeutiske strategier og verktøy til, spesielt
utviklet for møtet med selvmordstruede
mennesker.
CAMS beskrives ofte som «broen» fra
selvmordsrisikovurderingen til behandlingen.
Hensikten er så raskt som mulig å engasjere
pasienten i vurderingen og håndteringen av sin
egen selvmordsrisiko. CAMS er dermed
forenlig med andre aktuelle
behandlingsmetoder. Det vesentlige er at
behandlingsplanen er utviklet i dialog med
pasienten, og at den har et eksplisitt
selvmordsforebyggende formål.
Utgangspunktet for CAMS er antakelsen om at
selvmordstruede pasienter er ambivalente. De
har grunner til å dø, men også grunner til å leve.
Selvmordsønsket oppfattes som et
forandringsønske som gir mening sett fra
pasientens opplevelse.
CAMS er utviklet av dr. David Jobes ved The
Catholic University of America. Den
forskningsmessige støtten til metoden er
voksende, og er nylig supplert med en ny
randomisert kontrollert studie fra Norge der
man fikk positive resultater når CAMS ble tatt i
23
bruk for en heterogen pasientgruppe i
spesialisthelsetjenesten.
Workshopen er for alle som ønsker å bli
nærmere kjent med CAMS og som har
interesse for det kliniske møtet mellom
selvmordstruede personer og behandlere både
i spesialisthelsetjeneste og i kommunale
tjenester.
PA – 10
Dialektisk atferdsterapi (DBT): En
introduksjon
Tørmoen A.J.1 & Kvalstad G.2 1Nasjonalt senter for selvmordsforskning og
-forebygging, Universitetet i Oslo, 2St. Olavs
hospital
Dialektisk atferdsterapi (DBT) er en variant av
kognitiv atferdsterapi for komplekse lidelser.
Metoden ble opprinnelig utformet for kvinner
med kronisk suicidalitet og Emosjonelt ustabil
personlighetsforstyrrelse (EUP), men siden har
den vist seg som en godt fungerende
behandling for personer med en rekke psykiske
lidelser der problemer med regulering av
emosjoner står sentralt – slik som blant annet
rusavhengighet, overspisingslidelse, depresjon
hos suicidale ungdommer og depresjon hos
eldre. Standardvarianten av DBT er poliklinisk,
men det er laget tilpasninger til andre settinger
som dag- og døgnavdelinger.
DBT bygger på antakelsen om at mennesker
med EUP mangler mellommenneskelige
ferdigheter, ferdigheter i å regulere seg selv
(inklusive følelser) og ferdigheter i å tolerere
smerte. De hindres også, av ulike personlige og
miljømessige faktorer, i å få brukt de
ferdighetene de faktisk har.
DBT er en prinsippstyrt, delvis manualbasert
behandlingsmetode som gir behandlere
retningslinjer og gode redskaper i møtet med
mennesker med ulike former for emosjonell
reguleringssvikt, selvskading og
selvmordsforsøk.
Introduksjonen vil ta for seg sentrale
antagelser i behandlingen og gi et innblikk i
terapiformen.
PA – 11
Selvmord i brukerperspektiv
Hansen M.1, Dybsjord B.M.2 & Greiner S.3 1Mental Helse, 2Landsforeningen for pårørende
innen psykisk helse (LPP), 3Landsforeningen for
etterlatte etter selvmord (LEVE)
Marianne Hansen vil snakke om den markante
endringen i oppførsel når man lever på en
destruktiv måte fordi man ønsker å dø. Hennes
perspektiv er egne erfaringer helt fra tenårene
og til dags dato. Marianne har også erfaring
som mor til barn med selvmordstanker og hun
er tilhenger av at åpenhet er viktigste faktor for
å lykkes.
Berit Marie Dybsjord har lang erfaring som
pårørende og vil dele sine synspunkter på tvang
som et middel til forebygging. Som pårørende
gjennom mange år fremhever hun hvor viktig
det er med åpenhet samt hvor viktig det er å
spre kunnskap ut til foreldre, foresatte og
personell ved barnehage og skoler – slik at barn
blir sett og får en følelse av at de er gode nok
og viktige i samfunnet.
Sybille Greiner er opptatt av at åpenheten
rundt det å snakke om selvmordstanker er
første steg til å kunne forstå, forhindre og leve
videre etter selvmord i en nær relasjon. Vi som
sitter igjen er en viktig kilde til åpenhet og vi er
kilden til kunnskapen rundt det mennesket og
historien som ligger bak. Tettere samarbeid
mellom fag og erfaring gir en sterkere
grunnmur i selvmordsforebyggingen.
PA – 12
Selvmord og selvmordsforebygging i
døgnavdelinger – fokus på
miljøpersonalets rolle
Veland M.C.1 & Myhre M.Ø.2 1Klinikk for psykisk helsevern – Lovisenberg
Diakonale Sykehus, 2Nasjonalt senter for
selvmordsforskning og -forebygging,
Universitetet i Oslo
Selvmordsforebygging i døgnbehandling
foregår i en tverrfaglig og organisatorisk
kontekst. Relativt lite oppmerksomhet har blitt
rettet mot miljøpersonale som sykepleiere,
24
vernepleiere eller miljøterapeuter og deres
rolle i selvmordsforebygging i døgnbehandling.
Videre spiller organisering og struktur en viktig
rolle i det selvmordsforebyggende arbeidet.
Innlegget vil være todelt. Den første delen
presenterer sentrale funn i internasjonal
forskning om selvmord under døgnbehandling
– særlig forskning med relevans for
sykepleiere, vernepleiere eller andre
miljøterapeuter. Et sentralt funn er at
pasienter som dør i selvmord under
døgnbehandling er en heterogen og
sammensatt pasientgruppe uten klart
definerende kjennetegn. Videre vil eksempler
på psykososiale, strukturelle og organisatoriske
tiltak med evidensstøtte bli presentert. Vi
presenterer et eksempel på hvordan bruk av
evidensbaserte intervensjoner – som
selvmordsstatus-skjema, atferdsaktivering og
kriseplan – kan benyttes for å strukturere
behandling for pasienter med
selvmordsproblematikk i døgnbehandling.
Den andre delen vil tematisere og reflektere
rundt den skjøre balansen mellom kontroll og
tillit, sikkerhet og trygghet i
behandlingsmiljøene i psykisk helsevern med
døgnopphold. Den vil også tematisere hvilke
forventninger som ligger til PHV når det gjelder
garantier for overlevelse og reaksjonene fra
samfunnet når tragedien inntreffer – er vi der
vi skal være? Litt om erfaringer fra nybygget på
Lovisenberg Diakonale Sykehus når det gjelder
bygningsmessig sikring som risikoreduserende
tiltak. Vi vil også berøre temaet om å gjøre feil.
Hvordan lærer vi av feilene som kan føre til
alvorlige hendelser som selvmord og
selvmordsforsøk? Er ansvaret riktig plassert, er
rollene riktig fordelt og er kompetansen basert
på riktige kriterier?
Avslutningsvis vil vi åpne for spørsmål og
diskusjon med deltagere i salen.
PA – 13
CGT: Behandling av komplisert sorg
Mehlum L. Nasjonalt senter for selvmordsforskning- og
forebygging, Universitetet i Oslo
Komplisert sorg er en psykisk lidelse som
forekommer hos om lag syv prosent av alle som
opplever tap av nærstående. Det er betydelig
høyere forekomst hos foreldre som har mistet
barn samt ved plutselig og voldsom død. Det er
stor mangel på kunnskap og kapasitet til å drive
behandling spesifikt rettet mot kompliserte
sorgtilstander. Dette er et problem blant annet
for de mange som årlig rammes ved å bli
etterlatt ved selvmord.
Behandling av komplisert sorg (Complicated
Grief Treatment, CGT) er en manual- og
evidensbasert terapimetode utviklet av Dr.
Katherine Shear, professor i psykiatri ved
Columbia University i New York. Nasjonalt
senter for selvmordsforskning og -forebygging
(NSSF) har siden 2012 tilbudt CGT-utdanning i
Norge i samarbeid med terapiutvikleren og
flere kull med CGT-terapeuter er utdannet.
I denne workshopen gir CGT-lærer Lars
Mehlum deltakerne en innføring i hva som er
kjennetegnene ved komplisert sorg og hva som
skiller tilstanden fra normal sorg og andre
psykiske lidelser. Det gis en kort oversikt over
kunnskapsgrunnlaget for CGT og
hovedelementene i behandlingsmetoden
presenteres. Deltakerne får også informasjon
om ressurser til bruk i behandling rettet mot
kompliserte sorgtilstander og om muligheter
for å få videre opplæring i terapimetoden.
Workshopen passer godt for alle som ønsker å
skaffe seg økt kompetanse i sorgbehandling.
25
PA – 14
«Extreme challenges» – Nasjonal
kartlegging av pasienter med svært
alvorlig selvskading og omfattende
behandling i døgninstitusjon.
Kvarstein E.H.1, Holst A.2, 3 & Walby F.A.4 1Seksjon for Personlighetspsykiatri, Oslo
universitetssykehus/Institutt for klinisk
medisin, Universitetet i Oslo, 2Psykiatrisk
klinikk, Haukeland universitetssjukehus, 3Ekspertrådet, Nasjonalt kompetansetjeneste
for personlighetspsykiatri (NAPP), Oslo
universitetssykehus, 4Nasjonalt senter for
selvmordsforskning og -forebygging,
Universitetet i Oslo.
Bakgrunn
Gjentatt og svært alvorlig selvskading er lite
belyst i forskningslitteratur, men gir store
utfordringer på både pasient og
helsetjenestenivå og kan medføre omfattende
døgninnleggelser. Nasjonal
kompetansetjeneste for personlighetspsykiatri
(NAPP) opprettet derfor i 2016 en
prosjektgruppe for å utrede dette nærmere. I
en screening undersøkelse (Holth et. Al. 2017)
ble omfanget av døgninnlagte pasienter
grunnet alvorlig selvskading kartlagt.
Trinn I: Screening undersøkelse:
Avdelingsledere ved voksenpsykiatriske
døgnavdelinger/døgn DPS i Norge ble invitert
til et telefon intervju. Studien indikerte over
400 døgninnlagte pasienter innen målgruppen
i 2016. I 109 tilfeller ble alvorlige medisinske
sekvele rapportert, hvorav 5 dødsfall. Studien
viste også grunnleggende usikkerhet innen
helsetjenestene knyttet til forståelse av
psykopatologi, samarbeid, behandling og
ansvar. 122 rapporterte alvorlige
samarbeidsproblemer. På bakgrunn av denne
undersøkelsen initieres nå prosjektets Trinn II.
Trinn II: Nasjonal kartlegging av pasienter og
helsetjenester
Prosjektet vil undersøke psykopatologi,
personlighetsfungering og
helsetjenestesamarbeid for pasienter innlagt
ved psykiatriske døgnavdelinger og DPS døgn
grunnet alvorlig selvskading. Alle norske HF-er
er invitert til å delta. Datainnsamling starter
oktober 2019 og vil pågå i ett år. Deltagende
avdelinger tilbys høsten 2019 kliniske
fagseminarer om alvorlig selvskading,
differensialdiagnostikk, bruk av systematiske
evalueringsinstrumenter, mulighet for klinisk
drøfting og etablering av faglige nettverk.
Prosjektgruppen representerer alle
helseregioner, relevante spesialistmiljø (NSSF,
RVTS, TIPS, NAPP og Nettverk for
personlighetsforstyrrelser) og
brukerrepresentasjon. Prosjektleder er Elfrida
H. Kvarstein. Prosjektet støttes av
Extrastiftelsen/Rådet for psykisk helse.
Workshop:
Vi representerer prosjektgruppen og vil
presentere generell kunnskapsstatus i feltet,
screeningundersøkelsen og redegjøre for Trinn
II. Brukererfaringer med ulike diagnoser og
variasjoner i behandlingsopplegget og hvordan
ytre påvirkning kan være både konstruktivt og
uheldig vil beskrives. Det vil bli muligheter for
samtale/diskusjon.
Mer om prosjektet: http://www.med.uio.no/klinmed/forskning/gruppe
r/personlighetspsykiatri/forskningsprosjekte
r/extreme-challenges.html
PA – 15
Medier og selvmord
PA – 15.1
Da Øystein forsvant
Bjørnå T. Stavanger Aftenblad
En tirsdag i midten av mars 2017 ringte Bjørn
Tore Husby redaksjonen i Stavanger Aftenblad.
Det hadde da gått fire måneder siden hans
bror, Øystein Geithus Husby, tok sitt eget liv.
Han ble 30 år.
Familien mottok en tekstmelding en novemberkveld i 2016 hvor lillebroren tok farvel. Politiet ble kontaktet, men da de ikke fant Øystein i leiligheten eller i nabolaget avsluttet de ifølge Bjørn Tore leteaksjonen etter få timer. Heller ingen frivillige
26
letemannskaper skulle ha blitt kalt inn. Bjørn Tore opplevde mediene som reserverte i omtalen av forsvinningen, og hva lillebroren hadde gjort på legevakten den dagen han forsvant fikk han ikke vite.
Han følte seg alene og overlatt til seg selv i en svært kritisk situasjon.
Hvert år tar mellom 500–600 personer sitt eget liv i Norge, og man antar at det er betydelige mørketall. Samtidig regner man at 5–6000 pårørende eller nærstående personer blir berørt. Likevel er selvmord et tema vi i pressen vegrer oss for å gå inn i.
Vær Varsom-plakaten slår fast at vi skal være ekstra varsomme i omtalen av selvmord, blant annet blir smittefaren fremhevet. Etterlatte har ofte en komplisert sorg, og det er et vondt sakskompleks å dykke ned i over lenger tid.
Kunne vi lære noe av det Bjørn Tore og familien gjennomgikk? Kunne vi, ved å rekonstruere det som skjedde i denne saken, klare å belyse hvordan viktige samfunnsaktører reagerer når én blant oss forsvinner på denne måten? Hvem blir involvert? Hvilke vurderinger gjør de som er satt til å hjelpe og vi som skal belyse? Hva bør vi gjøre om vi bekymrer oss for om en som står oss nær? Og er det noe å lære av folk som har overlevd selvmordsforsøk og lever gode liv i dag?
Dette prøvde vi å gi svar på i reportasjeserien "Da Øystein forsvant", du finner lenke til serien her: https://www.aftenbladet.no/magasin/i/zRyo1/Da-Oystein-forsvant.
PA – 15.2
Storebroren som måtte finne Øystein
Husby B.T.
Agenda for innlegget: - Kompleks sorg; frykt, sinne, skyld, frustrasjon, takknemlighet og nostalgi. - Å balansere operativt redningsarbeid og bunnløs sorg. - Samfunnets berøringsangst i møte med selvmord. - Mangelfull beredskap for psykisk helse i akutte situasjoner.
- Hvorfor fanget ingen opp broren min i løpet av de 30 årene han levde? - Hvorfor er samfunnet slik at noen av oss mangler meningsfull tilknytning?
PA – 15.3 Selvmord i psykiatrien Moland A. NRK
Annenhver dag tar minst en pasient i psykisk
helsevern sitt eget liv under eller rett etter
behandling. Det er i gjennomsnitt 250 liv i året.
«Vi kan ikke redde alle» er ofte svaret fra
psykisk helsevern når pasienter begår
selvmord, men med så høye selvmordstall
hvorfor ikke heller spørre seg: Kan vi redde
flere?
Med graveprosjektet «Selvmord i psykiatrien»
lette NRK systematisk etter mulige svar. Aldri
har et innsynsarbeid i NRK tatt så lang tid eller
møtt så mye motstand fra forvaltningen.
Journalistene arbeidet i 2 år for å få innsyn i og
deretter sammenstille opplysninger om
selvmord begått av pasienter i
spesialisthelsetjenesten.
Målet med prosjektet var å finne ut om det
skjer behandlingsfeil når pasienter begår
selvmord. Hvilke feil er det i så fall og hvordan
kan de unngås?
Ved å gjennomgå samtlige 200 tilsynssaker
etter selvmord i årene 2014–2016 avdekket
prosjektet gjentatte systemfeil/behandlingsfeil
av pasienter som under eller rett etter
behandlingen tok sine egne liv:
I halvparten av de 200 sakene har
tilsynsmyndighetene påpekt lovbrudd.
Undersøkelsen avdekket at det er de
samme bruddene på
Spesialisthelsetjenesteloven, Helse- og
omsorgsloven og Helsepersonelloven som
skjer igjen og igjen.
Det er spesielt fire avvik som er gjentatte:
1. Dårlig samarbeid mellom behandlende
instanser og manglende kontinuitet for
pasienter.
27
2. Dårlige eller manglende
selvmordsrisikovurderinger og
kartlegginger.
3. Manglende utredning og uklare
diagnoser eller diagnose ikke stilt.
4. Journalfeil.
Over halvpartene av sakene der lovene om
forsvarlig behandling er brutt, følger ikke
fylkesmennene opp sakene slik de skal. Det
ble i disse sakene ikke stilt krav til sykehus
eller institusjoner om å rapportere inn
hvordan feilene rettes opp.
Av de 200 selvmordene skjedde 56 mens
pasientene var skrevet inn på
sykehus/andre institusjoner.
Minst 28 pasienter begikk selvmord inne
på avdelingene – de fleste på eget rom.
Gjennomgangen av tilsynssakene avdekket
en rekke gjenstander pasientene hadde
brukt på egne rom eller avdeling: lisser,
snorer, skjerf, belte, ledninger, tau og
medisiner.
12 pasienter sto i behandlingskø da de
begikk selvmord. Loven ble brutt i 11 av
disse 12 sakene.
Mange pasienter som tok sitt eget liv
hadde klart uttrykt at de ikke ville skrives ut
eller at de ville legges inn.
Ingen har tidligere sammenstilt innholdet og
utfallene av tilsynssaker etter selvmord i
psykisk helsevern. Systemsvikten og de
gjentatte behandlingsfeilene av suicidale
pasienter som NRK avdekket med prosjektet
kan bidra til økt læring mellom sykehus og
institusjoner, skjerpe pasientsikkerheten og
forhåpentligvis forebygge flere selvmord i
psykisk helsevern.
NRKs undersøkelser ble publisert i en rekke
nyhetsoppslag og debatter på nett, tv og radio
vinteren 2018 samt tv-dokumentaren
«Selvmord på lukket avdeling». Flesteparten av
hovedsakene finner du her:
https://www.nrk.no/selvmordipsykiatrien/
PA – 16
Veiledende materiell for kommunene om
forebygging av selvskading og selvmord
Wiig S.M.1, Mattson Å.L.2 & Øiestad W.3 1RVTS Øst, 2RVTS Vest, 3Helsedirektoratet
Bakgrunn
Mange har vært i kontakt med
primærhelsetjenesten i tiden før et selvmord.
Ansatte i kommunen har derfor en viktig rolle i
forebygging ved tidlig avdekking, behandling av
risikofaktorer og for videre henvisning til
spesialisthelsetjenesten der dette er
nødvendig.
Helsedirektoratet har sammen med nasjonale
og regionale fagmiljøer samt
brukerorganisasjoner utarbeidet et veiledende
materiell for kommunene om forebygging av
selvskading og selvmord. Dette materiellet ble
lansert på Helsedirektoratets nettsider i juni
2017. Ressurssenter for vold, traumatisk stress
og selvmordsforebygging (RVTS) har fått i
oppdrag fra Helsedirektoratet å bistå med å
gjøre materiellet kjent for kommunene i våre
respektive regioner.
Tiltak: gjøre det veiledende materiellet kjent i
kommunene
Som et ledd i arbeidet med å gjøre materiellet
kjent, har flere av de regionale sentrene
arrangert fylkesvise samlinger for ledere og
ansatte i kommunen som kommer i kontakt
med personer som skader seg eller er
selvmordsnære. Det er i tillegg utarbeidet en
Power Point presentasjon av det veiledende
materiellet med tilhørende veivisere som kan
benyttes i implementeringsarbeidet inn mot
tjenestene.
Om parallellen
RVTS Vest, Øst og Helsedirektoratet vil i denne
parallellen redegjøre for Power Point
presentasjonen og gi en forkortet versjon av
innholdet i våre fylkessamlinger. Vi vil vise
hvordan en kan bruke det veiledende
materiellet i praktisk arbeid med
selvmordsnære gjennom to cases.
28
PA – 17
Frie foredrag
PA – 17.1
Omsorgen for pasienter i selvmordsfare
er under press
Hagen J., Knizek B.L. & Hjelmeland H. Institutt for psykisk helse, NTNU
Bakgrunn
Å yte behandling og omsorg for pasienter som
kan være i selvmordsfare er utfordrende, og
det å forhindre selvmordshandlinger er
vanskelig. En rapport publisert ved Nasjonalt
senter for selvmordsforskning og -forebygging
viser at omlag 43 % av alle selvmord i Norge
skjer blant personer som er/har vært i kontakt
med spesialisthelsetjenestene for psykisk helse
og rus i løpet av det siste året av sitt liv. Det har
vært økt fokus på selvmordsforebygging i
helsetjenestene de siste 10 årene – blant annet
gjennom de «Nasjonale retningslinjer for
forebygging av selvmord i psykisk helsevern».
Hovedfokuset har imidlertid vært på
identifisering og håndtering av psykiske lidelser
og selvmordsrisiko, mens kvaliteten på den
direkte omsorgen som ytes overfor pasienter
har vært mindre vektlagt. Mer kunnskap om
helsearbeidere og tidligere pasienters
erfaringer er viktig for å kunne belyse dagens
praksis og for å kunne bidra til bedre
selvmordsforebygging i psykisk helsevern.
Metode
Kvalitativt design hvor data er innsamlet ved
semistrukturerte individuelle intervjuer og
analysert ved hjelp av tematisk analyse,
systematisk tekstkondensering og fortolkende
fenomenologisk metode. Deltakere er 16
helsearbeidere som jobber i 10 ulike
psykiatriske døgnavdelinger (psykiatere,
psykologer, psykiatriske sykepleiere) samt 5
tidligere innlagte suicidale pasienter.
Resultater
Fokus på diagnostikk og
selvmordsrisikokategorisering, begrenset
direkte omsorg for pasienter samt en
fragmentert psykisk helsetjeneste kan utfordre
behandlernes innsats for å oppnå god
kontakt/relasjon med pasienter i
selvmordsfare. Erfarne sykepleiere opplever å
kunne fange opp og respondere på
selvmordsatferd blant pasienter, men de
mottar ikke tilstrekkelig veiledning og støtte i
det de opplever som et emosjonelt krevende
arbeid. Pasientene søker samhørighet i møte
med helsearbeidere for å føle seg trygge nok til
å dele egne problemer og suicidalitet. De søker
individualisert behandling og omsorg for å føle
seg anerkjent som verdifulle personer, og de
søker støtte for å fremme egen
bedringsprosess.
Konklusjoner
Studien tyder på at det er viktig å prioritere en
mer relasjonell, emosjonell og personsentrert
behandling og omsorg for pasienter som kan
være i selvmordsfare. Det kan bidra til bedre
selvmordsforebygging.
PA – 17.2
Forebygging av selvmordsatferd hos
akuttinnlagte pasienter med psykotisk
depresjon
Fredriksen K.J.1,2, Schaufel M.A.5,6,
Johannessen J.O.2,3, Walby F.A.4, Davidson
L.7 & Schøyen H.K.1,8
1Clinic of adult psychiatry, Stavanger University Hospital, 2Faculty of Social Sciences, Institute of Health, University of Stavanger, 3Regional Centre for Clinical Research in Psychosis, Clinic of adult psychiatry, Stavanger University Hospital, 4National Centre for Suicide Research and Prevention, Institute of Clinical Medicine, University of Oslo, 5Department of Thoracic Medicine, Haukeland University Hospital, 6Research Unit for General Practice, Uni Research Health, 7Department of Psychiatry, Yale School of Medicine, 8Department of Clinical Medicine, Section for Psychiatry, Faculty of Medicine and Dentistry, University of Bergen
Bakgrunn
Vi har lite forskningskunnskap om
selvmordsforebyggende strategier i sykehus
for pasientgrupper med antatt høy
selvmordsrisiko. Målet var å undersøke
29
hvordan psykotisk deprimerte pasienter
erfarte at innleggelse på lukket sengepost
forebygget suicidal atferd.
Metode
Semistrukturerte intervjuer av ni akuttinnlagte pasienter som ved tid for utskrivelse hadde en depressiv episode med psykose som ledd i uni- eller bipolar lidelse. Intervjuet ble tapet og transkribert og analysert ved systematisk tekstkondensering. Resultatene blir presentert tematisk basert på pasienters egne beskrivelser av hvilke av de ulike behandlingsstrategiene i sykehus som opplevdes selvmordsforebyggende.
Resultater
Deltakerne opplevde: 1) Selvmordsforsøk ble
fysisk avbrutt eller hindret; 2) Beskyttelse og
støtte i et innelåst gjemmested; 3) Medisinsk
behandling mot ulevelige symptomer; 4) Hjelp
til å redefinere egen identitet og situasjon.
Konklusjoner
Psykosesymptomer kan trigge suicidal atferd
under en alvorlig depressiv episode. Intensiv
behandling og beskyttelse med en
psykosefokusert tilnærming kan være
nødvendig. Det er viktig for helsepersonell å
oppnå den tilliten som er nødvendig for å skape
en behandlingsallianse med pasienter som er
angstfylte og paranoide – tid til samtale synes
her å være essensielt.
PA – 17.3
Regional rutine for kartlegging og
vurdering av selvmordsrisiko
Tveit T. Bjørgvin DPS, Haukeland universitetssykehus
Bakgrunn
I styringsgruppe for pasientsikkerhet, Helse
Vest ble det i 2017 vedtatt endringer i tiltak for
å forebygge selvmord. Styringsgruppen vedtok
å gå vekk fra bruken av hjelpeskjema for
vurdering av selvmordsfare i Helse Vest og
automatiske målinger av dette tilgjengeliggjort
i styringsportalen, da dette var vurdert som
uhensiktsmessig.
Tiltaket
Fagdirektørene i Helse Vest pekte ut fagfolk fra
alle helseforetakene, og ba om at det ble
utarbeidet en regional rutine for kartlegging og
vurdering av selvmordsrisiko. Faggruppen
møttes og hadde mailutvekslinger mellom
møtene. Samarbeid med NSSF i utformingen.
Resultater
Arbeidet med regional rutine for kartlegging og
vurdering av selvmordsrisiko er nå publisert –
februar 2019, og alle nødvendige endringer i
DIPS er utført. Implementering i
helseforetakene er i gang.
Helseforetakene skal i løpet av 2019 ha
journalgjennomganger for å følge med på at
det blir gjort selvmordsrisikovurderinger.
Rutinen forsøker å være enhetlig på tvers av de
forskjellige situasjonene der kartlegging og
vurdering blir foretatt, men må testes ut i
praksis for å se hvordan dette fungerer.
Rutinen tydeliggjør viktighet av tydelig
dokumentasjon – spesielt for kommunikasjon
mellom ulike aktører. Den legger også vekt på
helseforetakenes ansvar for god opplæring av
medarbeidere i dette utfordrende arbeidet.
Selve rutinen vil bli presentert, og det vil bli gitt
en kort beskrivelse av arbeidet i faggruppen.
PA – 18
Frie foredrag
PA – 18.1
Fagfolks refleksjoner om
brukermedvirkning i
selvmordsforebyggingen
Espeland K., Hjelmeland H. & Knizek B.L. Institutt for psykisk helse, NTNU
Bakgrunn
Studiens formål er å finne mulige svar på
hvorfor det ikke har vært nedgang i
selvmordsraten de siste 20 årene samt bidra til
å utvikle mer effektive selvmordsforebyggende
strategier. I Handlingsplan for forebygging av
selvmord og selvskading (2014–2017) påpekes
det at brukererfaring er essensielt. Ett av
30
forskningsspørsmålene i studien er hvordan
brukermedvirkning bedre kan integreres i det
selvmordsforebyggende arbeidet.
Metode
Vi intervjuet 22 fagpersoner som arbeider eller
har arbeidet med implementering av nasjonale
handlingsplaner og retningslinjer og/eller
selvmordsforskning. Intervjuguiden var
semistrukturert og brukermedvirkning var ett
av fire tema. Dataene ble analysert ved bruk av
tematisk analyse.
Resultater
Deltakerne tror brukernes perspektiver er
verdifulle fordi de har kunnskap om hva som
hjelper/ikke hjelper. Historiene til mennesker
med egne erfaringer kan bidra til at andre
opplever nærhet til temaet – noe som kan
bidra til å endre holdninger. Brukerstemmen
blir av noen deltakere beskrevet som
nødvendig for å forstå betydningen av
selvmordsforebygging. Deltakerne beskrev
også utfordringer: generalisering (det som er
«sant» for én person er ikke nødvendigvis det
for andre), fagkunnskap versus brukererfaring,
etikk (ivaretakelse av de som deler historien
sin) samt uklarheter knyttet til begrepet
«brukermedvirkning».
Konklusjoner
Brukermedvirkning er viktig på grunn av
brukernes verdifulle erfaringer og kunnskap,
men kan også være utfordrende. Det er behov
for å høre ulike brukerstemmer, samarbeid
mellom fagfolk og brukere, forberedelse og
ivaretakelse av de som deler egne erfaringer
samt refleksjoner, diskusjoner og klargjøring av
begrepet. Sammen med brukerstemmer kan
fagfolks refleksjoner hjelpe oss til bedre å
integrere brukermedvirkning i det
forebyggende arbeidet.
PA – 18.2
Selvmordsforebygging i Finnmark
Robertsen O. RVTS Nord
Bakgrunn
Historisk sett har Finnmark ligget høyt på
statistikken over selvmord sammenlignet med
befolkningen for øvrig. Dette gjelder også den
samiske delen av befolkningen – spesielt blant
unge menn.
Tiltaket
RVTS Nord har vært engasjert i et toårig
selvmordsforebyggende prosjekt i samarbeid
med Fylkesmannen og SANKS. I samarbeid med
Fylkesmannen har det vært arrangert årlige
nettverkssamlinger hvor oppfølging av
etterlatte etter selvmord har hatt en viktig
plass. I flere år har kurset «Førstehjelp ved
selvmordsfare» vært arrangert i mange
kommuner.
RVTS Nord har de siste to årene undervist på
DPS-nivå i kartlegging og vurdering av
selvmordsrisiko. Undervisningen har rettet seg
både mot behandlere og miljøpersonale, og er
delt mellom undervisning for nyansatte og
vedlikeholdsundervisning. Ansatte i
kommunehelsetjenesten har også deltatt.
Resultater
Ansatte i hjelpeapparatet beskriver at de
opplever økte ferdigheter og bevissthet i
forhold til å yte relevante tiltak overfor denne
gruppen. Om dette har gitt seg utslag på
statistikken over forekomst av selvmord er
vanskelig å si noe sikkert om, men det er verdt
å merke seg at selvmordsraten i Finnmark har
gått ned de siste årene.
Hva har vi lært?
Erfaringen er at målrettede tiltak rettet mot
ulike aktører i det selvmordsforebyggende
arbeidet gir økt kompetanse i forhold til
kartlegging, vurdering og tiltak. Felles
undervisning for ulike aktører gir grunnlag for
økt samarbeid om selvmordsutsatte personer.
31
PA – 18.3
LINK – Livsmestring i norske klasserom
Ringereide K. & de Presno T.G. RVTS Sør
Bakgrunn
Dagens ungdomsgenerasjon er på mange
måter velfungerende. De gjør det godt på
skolen, det er mindre kriminalitet og rus enn
tidligere og de trener og spiser sunt. Samtidig
strever mange med depressive symptomer. 25
% rapporterer at de har skadet seg selv med
vilje og 10 % at de har forsøkt å ta sitt eget liv.
WHO understreker at skolen er en viktig arena
for forebygging av selvmord. Flere studier
indikerer at tiltak rettet direkte mot
elevgruppen har god effekt. LINK er et tiltak
som kan styrke barn og unges psykiske helse og
potensielt forebygge selvmord. Det er ett av
tiltakene som Utdanningsdirektoratet
anbefaler i skolens selvmordsforebyggende
arbeid.
Tiltaket
LINK er et universelt forebyggende tiltak. Det er
utarbeidet i samarbeid med lærere,
helsesøstre og RVTS Sør. Målene er å bidra til å
styrke den enkeltes selvbilde, styrke
opplevelsen av tilhørighet og utvikle
konstruktive mestringsstrategier. Tiltaket
inneholder 29 samlinger, lærerveiledning,
øvelseshefte med mer. I LINK fokuseres det på
lek, glede, samhandling, refleksjon og
hjelpsøking.
Resultater
I 2017 ble det gjennomført en pilotstudie i
samarbeid mellom RVTS Sør, RBUP Øst og Sør
og skoler i Lillesand kommune. Studien har en
kvantitativ og en kvalitativ del. Elever og lærere
har deltatt. De foreløpige resultatene er
lovende, men funnene indikerer at kvaliteten
på implementeringen har avgjørende
betydning for hvorvidt man lykkes med tiltaket.
Hva har vi lært?
Behovet for å arbeide med å fremme psykisk
helse i skolen er udiskutabelt, og LINK kan bidra
med faginnhold og metode når fagområdet
«Folkehelse og livsmestring» skal inn i skolen.
32
Abstracts: Postere
PO – 1
Selvskading siste år hos elever i ungdoms-
og videregående skole
Tørmoen A.J., Walby F.A. & Myhre M.Ø. Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -
forebygging, Universitetet i Oslo
Bakgrunn
Selvskading er et betydelig helseproblem blant
unge og det er viktig å monitorere forekomsten
nasjonalt og regionalt. Fylkes- og
kommuneoversikter kan være svært
anvendelige for å forebygge selvskading og
selvmordsforsøk.
Metode
Data ble hentet fra Ungdata undersøkelsen,
som er et kvalitetssikret og standardisert
system for spørreundersøkelser utført i
kommuner i Norge. Responser på spørsmålet
Har du i løpet av de siste 12 måneder forsøkt å
skade deg selv? fra 2017/2018 ble hentet ut fra
undersøkelsen. Responser både fra
ungdomsskolen og videregående skole ble
inkludert. Kommunenummer ble brukt til å
gruppere responser på fylke, og forekomst ble
analysert fordelt på fylke.
Resultater
Kommuner fra 12 av 19 ulike fylker hadde
respondert på spørsmålet. 49 923 elever ble
inkludert i analysen. Den samlede forekomsten
av selvskading siste år var 16,3 %, og varierte
fra 11,8 % i Sogn og Fjordane til 21,0 % i
Hedmark. Data manglet for Oslo, Østfold,
Oppland, Aust-Agder, Vest-Agder, Hordaland
og Rogaland. Forekomsten av selvskading var
høyere hos jenter (22,4 %) enn gutter (11,2 %)
i alle fylker inkludert i undersøkelsen.
Konklusjoner
Kunnskap om forekomsten av problemet
kan anvendes direkte inn i tiltak overfor
sårbare grupper og i planarbeid. Det er stor
variasjon i antallet respondenter per fylke og
siden tallene er basert på forekomst i enkelte
kommuner bør oversikten kun anvendes som
et grovt estimat på forekomst i fylker.
PO – 2
Nasjonalt Kartleggingssystem for
selvmord i psykisk helsevern og
tverrfaglig spesialisert rusbehandling
(Kartleggingssystemet)
Walby F.A., Kildahl A.T. & Myhre M.Ø. Nasjonalt senter for selvmordsforskning og
-forebygging, Universitetet i Oslo
En nasjonal registerstudie har avdekket at
nesten halvparten av de som dør i selvmord i
Norge har hatt kontakt med
spesialisthelsetjenestene for psykisk helse og
rus siste år før dødsfallet. Det har allikevel ikke
eksistert noen løpende systematisk innsamling
av data på selvmord under og etter behandling
i disse tjenestene.
Helsedirektoratet har gitt Nasjonalt senter for
selvmordsforskning og -forebygging (NSSF) i
oppdrag å etablere et nasjonalt
kartleggingssystem for selvmord i psykisk
helsevern (PHV) og tverrfaglig spesialisert
rusbehandling (TSB). Formålet er å identifisere
alle selvmord under og de første 12 månedene
etter behandling i disse tjenestene. Ved å
innhente systematiske opplysninger om
pasientene, behandlingen de fikk og
omstendigheter rundt dødsfallet er målet å
identifisere muligheter for forebygging på
systemnivå i tjenestene og på sikt å kunne
evaluere virkningen av potensielle tiltak.
Alle selvmord og dødsfall med usikker årsak
skal registreres i Kartleggingssystemet dersom
pasienten var under behandling eller hadde
mottatt behandling i PHV, TSB eller tilhørende
avtalespesialister siste år før selvmordet.
Kartleggingssystemet benytter en
totrinnsmodell for datainnsamling.
Helsevirksomhetene registrerer alle kjente
selvmord ved å fylle ut kartleggingsskjemaet
som kobles med registerdata fra Norsk
33
pasientregister (NPR) og Dødsårsaksregisteret
(DÅR). En årlig sammenstilling av DÅR og NPR
identifiserer selvmord som ikke er registrert,
slik at de kan registreres på samme måte som i
trinn 1.
Kartleggingssystemet har dispensasjon fra
taushetsplikten etter helsepersonelloven § 29
b, og benytter Tjenester for sensitive data (TSD)
og nettskjematjenesten ved UiO for innsamling
og håndtering av data. Alle analyser gjøres på
aggregerte data, og det vil ikke være mulig å
identifisere enkeltpersoner i rapporter eller
andre publikasjoner. Data fra
Kartleggingssystemet utleveres aldri til andre.
PO – 3
«Extreme challenges» – Nasjonal
kartlegging av pasienter med svært
alvorlig selvskading og omfattende
behandling i døgninstitusjon.
Kvarstein E.H. Seksjon for Personlighetspsykiatri, Oslo
universitetssykehus/Institutt for klinisk
medisin, Universitetet i Oslo
Bakgrunn
Gjentatt og svært alvorlig selvskading er lite
belyst i forskningslitteratur, men gir store
utfordringer på både pasient og
helsetjenestenivå og kan medføre omfattende
døgninnleggelser. Nasjonal
kompetansetjeneste for personlighetspsykiatri
(NAPP) opprettet derfor i 2016 en
prosjektgruppe for å utrede dette nærmere. I
en screening undersøkelse (Holth et. Al. 2017)
ble omfanget av døgninnlagte pasienter
grunnet alvorlig selvskading kartlagt.
Trinn I: Screening undersøkelse:
Avdelingsledere ved voksenpsykiatriske
døgnavdelinger/døgn DPS i Norge ble invitert
til et telefon intervju. Studien indikerte over
400 døgninnlagte pasienter innen målgruppen
i 2016. I 109 tilfeller ble alvorlige medisinske
sekvele rapportert, hvorav 5 dødsfall. Studien
viste også grunnleggende usikkerhet innen
helsetjenestene knyttet til forståelse av
psykopatologi, samarbeid, behandling og
ansvar. 122 rapporterte alvorlige
samarbeidsproblemer. På bakgrunn av denne
undersøkelsen initieres nå prosjektets Trinn II.
Trinn II: Nasjonal kartlegging av pasienter og
helsetjenester
Prosjektet vil undersøke psykopatologi,
personlighetsfungering og
helsetjenestesamarbeid for pasienter innlagt
ved psykiatriske døgnavdelinger og DPS døgn
grunnet alvorlig selvskading. Alle norske HF er
invitert til å delta. Datainnsamling starter
oktober 2019 og vil pågå i ett år. Deltagende
avdelinger tilbys høsten 2019 kliniske
fagseminarer om alvorlig selvskading,
differensialdiagnostikk, bruk av systematiske
evalueringsinstrumenter, mulighet for klinisk
drøfting og etablering av faglige nettverk.
Prosjektgruppen representerer alle
helseregioner, relevante spesialistmiljø (NSSF,
RVTS, TIPS, NAPP og Nettverk for
personlighetsforstyrrelser), og
brukerrepresentasjon. Prosjektleder er Elfrida
H. Kvarstein. Prosjektet støttes av
Extrastiftelsen/Rådet for psykisk helse.
Mer om prosjektet:
http://www.med.uio.no/klinmed/forskning/gr
upper/personlighetspsykiatri/forskningsprosje
kte r/extreme-challenges.html
Referanse:
Holth F., Walby F.A., Røstbakken T., Lunde I.,
Ringen P.A., Ramleth R.K., Romm K.L., Tveit T.,
Torgersen T., Urnes Ø., Kvarstein E.H. (2018).
Extreme challenges: psychiatric inpatients with
severe self-harming behavior in Norway: a
national screening investigation. Nordic Journal
of Psychiatry, 1-9.
34
Index: Abstracts
Bjørke-Bertheussen, J.: PL–7, PA–4.2
Bjørnå, T.: PA–15.1
Braut, G.S.: PL–5, PL–7
Bråthen, T.V.: PA–6.6
Clarke, N.D.: PA–6.5
Davidson, L.: PA–17.2
Diep, L.M.: PA–6.3
Dybsjord, B.M.: PA–11
Espeland, K.: PA–18.1
Fevang, L.: PL–6.1
Fredheim, V.: PL–7
Fredriksen, K.J.: PL–11, PA–4.2, PA–7.1, PA–17.2
Gravbrøt, K.: PL–11
Greiner, S.: PL–11, PA–4.1, PA–11
Grøholt, B.: PA–6.2, PA–6.4
Grøm, T.: PL–7
Hagen, J.: PA–17.1
Hagerman, A.: PA–4.2
Hansen, M.: PL–1, PA–11
Hegelstad, W.: PA–4.2
Helland, R.: PL–11, PA–3
Hjelmeland, H.: PA–17.1, PA–18.1
Holgersen, O.: PL–1, PA–4.1
Holst, A.: PA–14
Husby, B.: PA–15.2
Høyen, K.: PA–7.2
Johannessen, J.O.: PA–17.2
Kildahl, A.T.: PA–6.1, PO–2
Knizek, B. L.: PA–17.1, PA–18.1
Kvalstad, G.: PA–10
Kvarstein, E.H.: PA–14, PO–3
Lunde, K.B.: PA–6.4
Mattson, Å.L.: PA–16
Mehlum, L.: PL–7, PL–12, PA–6.3, PA–6.4, PA–13
Melle, I.: PA–6.4
Mellesdal, L.: PL–10
Mohn-Haugen, T.: PL–7
Moland, A.: PA–15.3
Mork, E.: PA–8
Myhre, M.Ø.: PA–6.1, PA–6.2, PA–12, PO–1, PO–2
Nilsen, J.: PL–7
Olsen-Sund, N.: PA–5.2
Pedersen, A.: PL–7, PA–5.1
Prestmo, A.: PA–7.3
de Presno, T.G.: PA–18.3
Qin, P.: PL–4, PA–6.4
Ramleth, R-K.: PA–6.3
Ringereide, K.: PA–18.3
Robertsen, O.: PA–18.2
Robinson, J.: PL–3, PA–2
Rossow, I.: PA–6.2
Schaufel, M.A.: PA–17.2
Schøyen, H.K.: PA–17.2
Stanley, B.: PL–6, PA–1, PA–6.4
Toven, S.: PA–9
Tveit, T.: PA–17.3
Tørmoen, A.J.: PA–6.2, PA–10, PO–1
Vaaler, A.: PL–9, PL–11
Veland, M.C.: PL–11, PA–12
Walby, F.A.: PL–8, PL–11, PA–6.1, PA–6.2, PA–14,
PO–1, PO–2
Wiig, S.M.: PA–16
Øiestad, W.: PA–16
35
Hjelp oss å bli bedre! Evaluering av 10. nasjonale konferanse om selvmordsforskning og -forebygging
Scann QR-koden med ditt mobilkamera eller åpne evalueringsskjemaet i nettleseren på
følgende adresse: https://skjema.uio.no/113597
36