1

”Balkan”, ”Europa” og EU: Sørøst-Europas symbolske geografi i endring.

Pål Kolstø

Ingress

Hvor begynner og slutter Europa? Norge og Storbritannia er to eksempler på land med et

vaklende forhold til sin europeiske identitet. Briter kan godt finne på å si at de skal feriere i

’Europa’ i år, og Stein Tønnesson har funnet grunn til å stille spørsmålet ’is Norway a

European country?’(Tønnesson 1992). Meningsmålinger gav større grunn til å svare

bekreftende enn han hadde trodd på forhånd: vel halvparten av de norske respondentene i

Eurobarometer 1991 tenkte ’av og til’ eller ’ofte’ på seg selv også som europeere og ikke

bare som nordmenn. Det var likevel signifikante forskjeller mellom tilhengere og

motstandere av EF-medlemskap: motstanderne hadde en klart svakere europeisk identitet.

Dette var holdninger som også gjenspeilet seg i det offentlige ordskiftet: ’It remains common

to speak of Norway and Europe, or the Norwegian connection to Europe instead of Norway’s

position in Europe’ (Tønnesson 1992, 52).

Slike oppfatninger ser ut til å deles av europeiske aktører. Da Angela Merkel var i Oslo for å

motta fredsprisen på vegne av EU i 2012, uttalte hun til pressen at hun var glad for at Norge

har et så godt forhold til ’Europa’. Mao. er Europa det samme som EU. Oppfatningen av

Europa-begrepet ser med andre ord ut til å reflektere EU-skepsis i ’utenforlandet’ i nord og

blant øyboerne ute i Nordsjøen. Det er også innarbeidet akademisk språkbruk at EU-

tilpasning omtales som ’europeanization’.

2

Men EU dekker faktisk ikke alle de landene som var fargelagt som ’Europa’ på det atlaset jeg

brukte på folkeskolen. Selv om stadig flere stater blir tatt opp i det gode selskap, er det

stadig vekk noen som står utenfor, i sør og øst. I motsetning til i Norge vil et flertall av

innbyggerne i disse landene svært ofte inn i unionen. Hvordan er oppfatningen av ’Europa’ i

disse landene? Vil de inn i EU for å bli europeere, eller fordi de er europeere? Og hva er

holdningene til dem blant (andre) europeere?

Denne artikkelen nærmer seg dette spørsmålet ved å undersøke språkbruk i og om den

sørvestlige delen av ’Europa’, den halvøya som vi gjerne kjenner under navnet ’Balkan’. Selv

om dette er i høyeste grad er et innarbeidet navn, kan man ikke hevde at det er

verdinøytralt. ‘Balkan’ fungerer ofte som et stigma. En rekke forfattere har for eksempel

forklart blodbadet under krigene i det tidligere Jugoslavia med referanser til en angivelig

Balkan-kultur. ’B-ordet’ kunne brukes til å forklare hvorfor denne delen av Europa ikke

oppførte seg like sivilisert som resten av kontinentet, eventuelt at det ikke er en del av

Europa.

På slutten av 1990-tallet ble Balkan-termen introdusert i EU’s politiske vokabular, nå med

den nærmere bestemmelsen ’Vest-Balkan’, som betegnelse for ikke-medlemmer i Sør-Øst-

Europa. Samtidig sluttet man i Brussel å bruke ordet Balkan om de landene på denne

halvøya som er EU-medlemmer.

En meningsmåling høsten 2011 i de landene som ifølge EU utgjør ’Vest-Balkan’, viste at de

menneskene som bor der, i svært stor grad deler EUs oppfatning: medlemskap i EU og

NATO avgjør et land skal oppfattes som ’europeisk’ eller ’balkansk’.

3

Sentral-Europa vs. Balkan/Sørøst-Europa

I 1984 skrev Milan Kundera en artikkel i New York Review of Books om ”The Tragedy of

Central Europe” der han definerte Sentral-Europa som den delen av det kulturelle Vest-

Europa som var blitt politisk undertrykket av det kulturelle Øst-Europa (Kundera 1984). Slik

han så det gikk det ikke ett skille gjennom Europa, men to: et politisk skille mellom

østblokken og vestblokken, mao. jernteppet, og et kulturelt skille som i hovedsak fulgte

religion, mellom katolisisme og protestantisme vestenfor og ortodoksi og islam østenfor.

Ved å innføre begrepet Sentral-Europa fikk man synliggjort mangelen på sammenfall mellom

disse to skillene. For Kundera og hans meningsfeller var det likevel ikke noe poeng å

fremheve Sentral-Europa som en egen region. Tvert imot, Sentral-Europa eksisterte bare så

lenge Europa ble delt av et politisk skille. Når det falt, ville også Sentral-Europa forsvinne: når

den politiske voldtekten ble opphevet, ville de katolske landene i Østblokken kunne

gjenfinne sin rettmessige plass blant de vesteuropeiske landene. Det kulturelle skillet i

Europa ville derimot fortsette å eksistere. Sentral-Europa-ideologien var mao. Ikke noe

program for å bryte ned barrierer i Europa, men for å flytte det viktigste skillet østover, og å

definere det kulturelt istedenfor politisk.

Hvis vi går inn på Kunderas tankegang, kommer deler av det tidligere Sovjetunionen til å

inngå i Vest-Europa; dette vil gjelde de katolske og protestantiske landene i Baltikum.

Samtidig vil ikke bare resten av Sovjetunionen, men også de ikke-katolske delene av det

tidligere Øst-Europa fortsette å være en del av Øst-Europa , slik han definerer det. Det er

disse områdene jeg vil konsentrere meg om i denne artikkelen. Denne delen av Europa blir

gjerne omtalt med to forskjellige navn, av og til som ”Sørøst-Europa”, andre ganger som

”Balkan”. I begge tilfeller dreier det seg i utgangspunktet om geografiske navn, de er egnet

til å si noe om hvor på kartet vi befinner oss, ikke hvilket regime eller politisk system landene

der har. Eller for å være mer presis: tilsynelatende dreier de seg om rent geografiske navn,

men ved nærmere ettersyn viser det seg at de er ladet med politisk innhold (Todorova 1997,

155-6; Blokker 2008, 260).

Sørøst-Europa er minst problematisk i så henseende. Det bestemmer regionen ut fra to

kompassretninger, sør og øst. Under perestroika gav Radio Liberty ut et ukentlig hefte

4

Report on the USSR, mens søsterstasjonen Radio Free Europe gav ut Report on Eastern

Europe. Dette fortsatte de med helt til 1994, men da oppdaget de tydeligvis at både The

USSR og Eastern Europe var forsvunnet fra kartet. Bladvirksomheten ble lagt ned og overlatt

til det George Soros-finansierte Open Media Research Institute. OMRI gav i noen år ut et bra

tidsskrift med det håpløst lange navnet: Transitions: Events and Issues in the former Soviet

Union and East-Central Europe and Southeastern Europe.

Selv om begrepet ”Sørøst-Europa” i noen grad ble brukt også tidligere, ikke minst i tysk

utgave Südosteuropa, ble det lett opplevd som et nytt og kunstig ord og i overkant politisk

korrekt. Når det likevel ble innført, var det i første rekke fordi alternativet, nemlig ”Balkan”,

ble oppfattet som nedsettende og belastet.

”Balkan” som skjellsord

Balkan er opprinnelig navnet på en av flere fjellkjeder på halvøya mellom Svartehavet og

Adriaterhavet og gav etter hvert navn til hele halvøya, Balkan-halvøya. Dernest spredte

betydningen av ordet seg videre til kultur-feltet og man kunne snakke om balkanske skikker,

balkan-tradisjoner, balkan-mentalitet, osv. Det festnet seg en forestilling om at folkene på

Balkan hadde en hel del felles som gjorde det mulig å omtale dem som én gruppe. I sin

klassiske gjennomgang av Balkan-begrepets kulturhistorie, Imagening the Balkans,påpeker

Maria Todorova at det meste av denne stereotypiproduksjonen foregikk utenfor regionen,

der den ble drevet frem av vest-europeere som skrev om disse landene etter å ha vært der,

eller å ha lest om dem. Et stykke på vei ser Todorova utkrystalliseringen av forestillingene

om Balkan som en slags pendant til orientalismen slik Edward Said beskrev denne -ismen.

Forskjellene mellom orientalisme og balkanisme som ideologier er likevel slik hun ser det

betydelige. Europeiske reisende og forfattere definerte Orienten som Europas motsetning.

Hvis Europa var mandig, var Orienten kvinnelig, osv, her var det ingen tvetydighet involvert.

Balkan derimot var både Europa og ikke-Europa, det var innenfor og utenfor på samme tid.

Den hadde en ”imputed amiguity” (Todorova 1997: 17). Dette rotet til kategoriene, og som

Mary Douglas and Zygmunt Baumann har påpekt, det som ikke lar seg plassere pent i

kategorier, oppfattes som truende, det roter til våre systemer. Balkan er derfor mer truende

5

for europeernes selvbilde enn Orienten. Mens europeerne kan bli fascinert av det eksotiske

og orientalske, føler de mest avsky for Balkan og den angivelige Balkan-kulturen.

Balkan er derfor blitt et skjellsord. Dette ser vi kanskje tydeligst i avledningen

”balkanisering”. Det er så å si alltid et negativt ladet ord. Historisk er ordet knyttet til

oppstykkingen av Balkan-halvøya i en rekke små nasjonalstater etter Den første verdenskrig

da Det ottomanske riket gikk i oppløsning. Etter hvert har det fått et videre bruksområde og

kan brukes om alle slags skadelige fragmenteringsprosesser. Todorova`s kroneksempel er

Harold Blooms klage of ”the Balkanization of literary studies” (Todorova 1997: 36). Da ser vi

tydelig at ordet har begynt å leve sitt eget liv. Det assosieres ikke lenger med det geografiske

området Balkan, men kun med skadelig oppsplitting.

Ved oppløsningen av det tidligere Jugoslavia flyttet begrepet hjem igjen, så å si. Nok en gang

ble en stor multinasjonal stat avløst av flere små, nasjonalt definerte stater på Balkan, og

man fikk en ny balkanisering av Balkan. Balkan ble enda mer balkansk, balkan-folkene levde

opp til sitt rykte som krigerske, voldelige, kranglevorne, ute av stand til kompromisser eller

samarbeid. Og hva mer er: Omverdenens holdninger smittet over på balkanfolkene selv.

Deres forhold til Balkan-begrepet har riktignok vært varierende og ofte ambivalent. Det

kunne vært positivt og utrykk for stolthet, uavhengighet, ære, det kunne også brukes

nøytralt, men i første rekke ble det likefullt brukt negativt (Balalovska 2002; Gallagher1997;

Jansen 2001; Mihelj 2005; Petrovic 2009; Razsa og Lindstrom 2004; Rihtman-Auguštin 2000;

Todorova 1997; Velikonja 2007).

Det eneste folket som synes å ha et noenlunde avslappet forhold til Balkan-begrepet, er

bulgarerne (Todorova 1997: 56-57). Man kan ta inn på hotell Sheraton Balkan i Sofia og frem

til 2002 kunne man reise med det bulgarske flyselskapet Balkan Airlines. I dag er dette

selskapet omdøpt til Bulgaria Air. Kanskje er det et uttrykk for at også bulgarerne er i ferd

med å få et mindre hjertelig forhold til Balkan-begrepet. Magdalena Elchinova hevder i hvert

fall at selv i Bulgaria oppfattes nå ”European-ness” og ”Balkan-ness” i stigende grad som en

binær motsetning. ”While the former is positive, central and desirable, the latter is

stigmatized, marginal and unwanted” (Elchinova 2004: 35-6).

Jugoslavene har foretrukket å definere seg i forhold til Donau eller Adriaterhavet, heller enn

til Balkan. Riktignok finnes det et Institutt for Balkanstudier i Beograd som utgir tidsskriftet

6

Balcanica, men denne toleransen overfor det balkanske finner man i hovedsak blant

akademikere, mener Todorova (Todorova 1997: 53). Og, kunne hun lagt til: blant serbere.

Den ledende serbiske intellektuelle Ivan Čolović skrev for en tid tilbake en artikkel som han

kalte ”Warum wir sind stolz auf den Balkan” (Čolović 2008). Få eller ingen kroater ville

skrevet noe tilsvarende. Ikke minst under krigene på 1990-tallet -- som mange vestlige

medier omtalte som tredje Balkankrig1 -- utviklet kroatene en betydelig berøringsangst

overfor Balkan. Midt i Zagreb ligger det en ærverdig kino fra 1920-tallet som i alle år het

”Balkan Kino”. Tidlig på 1990-tallet ble den derimot omdøpt og heter nå ”Kino Europa”, et

talende signal om hvor kroatene ønsket, og ønsker, å høre hjemme. Dalibor Foretić gav

uttrykk for en utbredt oppfatning da han i 1996 hevdet at ”det virker som om verden

forsøker å dytte oss (= Kroatia) ned i Balkan-hullet, men det vil vi ikke finne oss i. Vi kan være

hva som helst -- sentral-europeisk, transkarpatisk eller et middelhavsland -- bare ikke et

Balkan-land” (sitert i Rihtman-Auguštin 2000: 218).

Men nettopp på denne tiden ble ”Balkan” i stigende grad brukt i vestlige medier for å omtale

hendelse og kulturtrekk i det tidligere Jugoslavia. På 1990-tallet kom det ut en rekke bøker

der bruken av dette ordet” i tittelen var egnet til å signalisere at det som skjer på Balkan, er

trist, skadelig, eller forkastelig. Ofte var dette relatert til krigene ved Jugoslavias oppløsning.

Vi fikk Balkan Tragedy av Susan Woodward (1995) og Balkan Odyssey av David Owen (1995),

Sabrina Ramet skrev om Balkan Babel (1992) og Vjekoslav Pericas bok om religionens rolle i

det tidligere Jugoslavia heter Balkan Idols (2002). David Bruce MacDonald skrev om Balkan

Holocausts? (2002) og Paul Mojzes kalte sin bok Balkan Genocides (2011). Ingen av disse

bøkene handlet om hele Balkan, kun om det tidligere Jugoslavia.

Robert Kaplans journalistiske rapport Balkan Ghosts (1994) skal angivelig ha gjort et sterkt

inntrykk på Bill Clinton og påvirket ham til å gå inn for bombing av de serbiske stillingene

under krigen i Bosnia. Kaplans bok er blitt herostratisk berømt for å kolportere negative

stereotypiske holdninger om balkan-folkene. Blant annet fikk han seg til å skrive at ”Nazism,

for instance, can claim Balkan origins”. Denne i høyeste grad oppsiktsvekkende oppdagelsen

forklarte han med at ”among the flophouses of Vienna, a breeding ground of ethnic

1 Det ser ut til at uttrykket første gang ble brukt av den britiske journalisten MIsha Glenny i boken The

Fall of Yugoslavia: The Third Balkan War (1992). Et Google-søk på «The third Balkan War» gav mer

enn hundre tusen treff (noen få med referanse til Første verdenskrig).

7

resentments close to the southern Slavic world, Hitler learned how to hate so infectiously”

(Kaplan 1994: xxvii). For å kunne gi Balkan skylden for nazismen blir han altså nødt til å gjøre

Østerrike til et Balkan-land. Balkanifiseringen av Østerrike er Kaplan nokså alene om, men

også mange andre kartografer trekker Balkans nordlige grense nokså høyt opp. Ungarn tas

med også på mange andre kart. (se for eksempel figur 1). Det finnes et bredt belte på midten

som blir plassert snart i Sentral-Europa, snart på Balkan.

Figur 1. Dennis P. Hupchick, Culture and History in Eastern Europe, 1994, New York, St.

Martin’s Press.

8

Begrepet Sørøst-Europa er ut til å være på retur igjen, mens Balkan-begrepet på sin side ikke

bare har holdt seg, men er i ferd med å bli mer vanlig. Ikke minst kan man stadig oftere støte

på ordsammenstillingen ”Western Balkans”. Man kunne kanskje tenke seg at dette har rent

pragmatiske årsaker. Man har behov for å dele opp Sørøst-Europa-regionen i flere mindre

enheter, men det lyder ikke særlig elegant å si ”Vest-Sørøst-Europa”. Det gir ikke god mening

å definere et område ut fra tre himmelretninger samtidig. Men dersom det var behovet for

mer presise og detaljerte geografiske inndelinger av Sørøst-Europa som er årsaken til at

Vest-Balkan-begrepet blir brukt så mye som det gjøres i dag, da skulle man kanskje tro at

man også ville kunne finne en tilsvarende høy frekvens av uttrykkene ”Øst-Balkan”, ”Sør-

Balkan”, og ”Nord-Balkan”, men det gjør man ikke. Et google-søk ga 323,000 treff på

”Western Balkans” mot 3,690 treff på ”Northern Balkans”, 4,540 treff på ”Eastern Balkans”,

og 16,800 på ”Southern Balkans”. Med andre ord blir Western Balkans-begrepet brukt fra 25

til 100 ganger så ofte som de andre tilsvarende begrepene, og hvis vi går inn og prøver å dele

opp dette materialet i mindre undergrupper, vil vi lett kunne konstatere at uttrykkene

”Northern Balkans” og ”Eastern Balkans” stort sett blir brukt i historiske sammenhenger, og

ikke for å beskrive politikk, geografi eller kultur i dag.

En analyse av de internett artiklene som opererte med uttrykket ”Southern Balkans” gav et

enda mer oppsiktsvekkende resultat: uttrykket blir tidvis brukt også om moderne forhold,

men da ofte uten at Hellas ble inkludert. I 2001 utgav det EU-tilknyttede Institute for Security

Studies et hefte med tittelen The Southern Balkans, Perspectives from the Region.

Redaktøren skriver i forordet at “in this paper the southern Balkans are taken to comprise

Albania, FYROM and the Federal Republic of Yugoslavia (FRY)” (Triantaphyllou 2001: 2, note

4). Med denne avgrensningen må vi forstå det slik at Hellas ligger sør for Sør-Balkan.

Redaktøren av dette heftet er gresk, noe som styrker mistanken om at Balkan-begrepet er

noe man helst bruker om andre, ikke om seg selv og sitt eget land.

Begrepet ”Western Balkans” har en helt spesifikk bakgrunn. Det ble laget på slutten av 1990-

tallet og omfatter følgende land: Kroatia, Bosnia og Herzegovina, Serbia, Montenegro,

Makedonia (eller som det heter i EU- og FN-sjargong: The Former Yugoslav Republic of

Macedonia, FYROM), Kosovo og Albania. I all hovedsak sammenfaller det altså med landene i

det tidligere Jugoslavia, men ikke helt, siden Slovenia ikke er med. Derimot, som vi ser, er

altså Albania inkludert. Dersom denne avgrensingen virker vilkårlig, skjønner vi straks

9

sammenhengen når vi får vite at begrepet er utklekket i EUs byråkrati.2 Det omfatter ganske

enkelt alle land på Balkan som ikke er medlem av EU, og brukes i EU-sammenheng i

strategidokumenter som tar for seg hvilken politikk Unionen skal føre overfor disse landene

(van Meurs 2000: 13). Det forklarer også hvorfor det ikke finnes noe tilsvarende Øst-Balkan,

Nord-Balkan eller Sør-Balkan. Fordelingen av treff på disse ordene i EU hjemmesider fordeler

seg slik:

Western Balkans 3365

Eastern Balkans 15

Southern Balkans 15

Northern Balkans 0

Kilde: The official EU website, advanced search, http://europa.eu/geninfo/query/index.do?

swlang=en

Dette viser at Western Balkan ikke er et geografisk begrep i det hele tatt, men en politisk

kategori. Dermed er vi faktisk tilbake ved situasjonen slik den var før kommunismens fall:

Øst-Europa er delt inn ikke etter geografiske, men politiske kriterier. Forskjellen er imidlertid

at utdefinering og inndefinering ikke lenger bestemmes av forholdet til Sovjetunionen, men

av forholdet til EU.

Det er grunnlag for å trekke dette et skritt lenger og si at Vest-Balkan i dag er i ferd med å bli

selve Balkan, i hvert fall sett fra Brussel. Det kan vi se for eksempel av den anerkjente årlige

meningsmålingen ”Balkan Monitor” som gjennomføres av Gallup Europe i Brussel. Selv om

den altså kaller seg ”Balkan Monitor” dekker den kun nøyaktig det samme området som det

såkalte ”Vest-Balkan”.

Man kan spørre seg: Hva vil skje nå som Kroatia ble tatt opp som EU-medlem 1. juli i år?

Landet vil utvilsomt kreve å bli strøket fra listen over (Vest)-Balkan-land i alle EU-

dokumenter , og dette vil bli tatt til følge.

Det ser ut til at etter moderne europeisk tankegang kan ikke et EU-medlem samtidig være et

Balkan-land. En dikotomisering har funnet sted: Europa eller Balkan. Den anerkjente britiske

2 Det nye uttrykket ble lansert på et møte i Det europeiske råd i Wien i 1998 under det østerrikske formannskapet, men kom ikke i vanlig bruk før etter at Bulgaria og Romania hadde fått status som søkerland året etter. Se Troncota 2011: 168; Bechev 2011: 79.

10

historikeren Noel Malcolm var på 1990-tallet i Oslo og refererte da til en samtale han hadde

hatt med en britisk offiser i en NATO-stab et sted i Bosnia under krigen der. Offiseren hadde

pekt på et kart over Bosnia og sagt med ettertrykk: ”I want to make one thing perfectly clear:

this is not Europe.” Når Malcolm gjenga denne samtalen, var det for å vise hvor hårreisende

feilaktig NATO-offiserer tenkte. Men i dag kan vi konstantere at denne tenkemåten er blitt

nokså vanlig, for ikke å si dominerende.

Tanja Petrovic hevder at ved innføringen av termen Vest-Balkan i EUs vokabular er

kontrasten melllom EU og denne regionen ”as an area outside Europe become even more

explicit” (Petrovic 2009: 79) Det ville imidlertid være feil å oppfattet denne språklige

nyvinningen utelukkende som en utelukkelsesstrategi. I offisiell EU-retorikk blir det

presentert som det stikk motsatte: Merkelappen ”Vest-Balkan” settes på dem som står, og

får lov å stå, i medlemskapskøen. Ved flere anledninger har EU-organer understreket at ”the

future of the Western Balkans lies within the European Union” (Se for eksempel

Communication from the Commission: 2008) Det budskapet som formidles, er dermed

tvetydig. På den ene siden omfatter Vest-Balkan-begrepet nettopp de statene som fremdeles

står på utsiden og skiller dem ut fra de statene som har medlemsboka i orden. På den annen

side lokker det med at løfte om at så sant de oppfører seg pent, vil også de en gang i

fremtiden bli invitert inn.

I 2001 skrev Carl Bildt en artikkel i Foreign Affairs som han kalte ”A Second Chance in the

Balkans”: tittelen var valgt til tross for at artikkelen slett ikke handlet om hele Balkan, men

kun om den siste politiske utviklingen i det tidligere Jugoslavia. Selv om Bosnia, Kroatia og

Serbia hadde gjort det meste galt tidligere, hadde de nå fått en ny historisk mulighet,

forkynte Bildt. ”The region’s fundamental choice is between becoming even more Balkan, in

the worst sense of the word, and becoming more European, in the best sense of the word”

(Bildt 2001: 158). Bildts artikkel illustrerer ikke bare den tiltakende tendensen i EU til å sette

likhetstegn mellom ”Balkan” og ”det tidligere Jugoslavia”, men også den binære modell EU-

politikere opererer med. For EU er ”europeisering” og ”av-balkanisering” i Sør-Øst-Europa to

sider av samme sak.

Balkanisering innenfra

11

Nå hører det med til historien at det ikke bare er aktører utenfor regionen som definerer og

utdefinerer Balkan. Også Balkan-folkene selv er aktivt involvert i å balkanisere hverandre, slik

ekteparet Milena Bakić-Hayden og Robert Hayden hevdet i en berømt artikkel i Slavic Review

i 1992. I ”Orientalist Variations on the Theme ”Balkans”: Symbolic Geography in Recent

Yugoslav Cultural Politics” hevdet de at det finnes en slags hakkeorden i det tidligere

Jugoslavia, der de som kan fremstille seg som mest vestlige og europeiske kan orientalisere

de andre landene og folkene (Bakić-Hayden og Hayden 1992). Slik Bakić-Hayden og Hayden

ser det, foregår denne hierarkiseringen langs to overlappende akser, en geografisk og en

religiøs. De folkene som bor i nord og vest ser ned på de som bor lenger sør og øst, det vil

samtidig si at katolikkene og (de få) protestantene orientaliserer de ortodokse og

muslimene: Bakić-Hayden og Hayden ser dette som et spill med flere ledd. Det dreier seg

ikke om en symbolkamp mellom alle de vestlige på den ene siden, mot alle de østlige på den

andre, nei, alle kan trampe på dem som står under dem: Slovenere kan se ned på kroater og

serbere på makedonere for eksempel, selv om det da ikke krysses noen religionsgrense.

In the east, Islam is generally less favorably viewed than Orthodox Christianity; while

in the West, the Protestant tradition is generally seen more positively than is

Catholicism. The entire hierarchy may be seen in terms of symbolic geography as

declining in relative value from the north-west (highest value) to the south-east

(lowest value) (Bakić-Hayden og Hayden: 4)

Dette utdefineringsspillet kaller de, med referanse til Edward Said, for ”nested orientalisms”.

Bakić-Hayden og Hayden underbygger sin modell i første rekke kvalitativt, med sitater fra

aviser og kulturkommentarer hentet fra forskjellige jugoslaviske republikker. Denne

metoden har sine klare begrensninger. Det kan lett dokumenteres at slike holdninger finnes

og settes på trykk, men deres belegg sier lite om hvor utbredt de er, og heller ikke om

religion og aksene sør-nord og øst-vest er de viktigste kriteriene når folkene i Sørøst-Europa

skal vurdere sine naboer. Få forsøk har vært gjort på å teste deres hypotese kvantitativt,

men en meningsmåling som har vært tatt opp, kan kaste lys over den. I Juni 2011

gjennomførte det NFR-støttede forskningsprosjektet ” Symbolic nation-building in Western

Balkan” som jeg ledet, en større meningsmåling der også et spørsmål om nettopp dette var

tatt med. Målingen ble gjennomført av IPSOS Strategic Marketing med 10,500 respondenter

12

(1500 i hvert land i syv land: Kosovo, Montenegro, Albania, Makedonia, Bosnia, Serbia og

Kroatia). Man vil straks legge merke til at dette er nettopp de syv statene som EU regner som

Vest-Balkan og det er ingen tilfeldighet: norske myndigheter, og derunder også

Forskningsrådet, følger EU i avgrensning og terminologi, og vi måtte danse etter deres pipe.

Selv om vi veldig gjerne skulle hatt med Slovenia også, var det utelukket. Like fullt fikk vi i

hvert fall sneket inn holdninger ikke bare til Slovenia, men også til Bulgaria, Romania, Hellas

og Ungarn, ved å be respondentene si hvordan de betrakter de landene som deres eget

grenser opp til.

I undersøkelsen bad vi dem plassere sine naboer i forhold til fem kategorier, ”Vesten”,

”Europa”, ”Sentral-Europa”, ”Balkan”, og ”Orienten”. I denne artikkelen tar jeg bare med

resultatene når det gjelder Europa og Balkan. Resultatene understøttet helt klart tesen om

”nested orientalisms”. Når det gjelder religion, plasserte de tre hovedgruppene katolisisme,

ortodoksi og islam seg i nesten perfekt rekkefølge. Da vi spurte, ”Oppfatter du [dette landet]

som primært europeisk?” og bare tok med holdninger til land i det tidligere Jugoslavia, kom

Slovenia suverent på topp med Kroatia på en god 2.-plass. De ortodokse landene

Makedonia, Montenegro og Serbia (i den rekkefølge) utgjorde en midtgruppe, men Kosovo

og Bosnia, som begge har en stor muslimsk befolkning, havnet på bunn. Forskjellene var

markante: mens Slovenia fikk 33,0 i score, oppnådde Bosnia bare 4,7 poeng (Tabell 1). Når vi

snudde på flisa og spurte ”Oppfatter du [dette landet] som primært Balkan?” ble

rangeringen i hovedsak snudd på hodet, men symmetrien var ikke fullkommen: Det

ortodokse landet Serbia ble oppfattet som mest balkansk, med et annet ortodoks land,

Makedonia, på andre plass. Bosnia og Kosovo plasserte seg denne gang i midten, på hhv. 3.

og 5.-plass. De to katolske landene ble som ventet oppfattet som klart minst balkanske.(se

Tabell 2)

Disse rangeringene gjenspeilte samtidig i stor grad landenes geografiske posisjon selv om

mønsteret her ikke var like klart som for religionstilhørighet. Vi regnet ut det geografiske

midtpunkt for alle landene langs lengde- og breddegrad, slo disse verdiene sammen, og

lagde en rangeringsliste på det grunnlaget. Da viste det seg at de to landene lengst i nord-

vest, Slovenia og Kroatia, også ble oppfattet som mest europeiske, mens noen andre land

ikke levde opp til forventningene: det relativt nordlige landet Bosnia var etter

13

respondentenes mening minst europeisk, mens det aller sydligste landet, Makedonia, kom

på 3.-plass, rett bak Kroatia (se Tabell 2).

Hovedkonklusjonen må likevel bli at ”nested orientalism”-tesen ser ut til å stå seg godt, i

hvert fall isolert sett. Men i vår undersøkelse gikk vi videre og spurte: kan nested

orientalisms-tesen generaliseres også ut over det tidligere Jugoslavia til å gjelde alle land i

Sør-Øst-Europa? Bakić-Hayden og Hayden begrenset sin modell eksplisitt til det tidligere

Jugoslavia, men det virket som en rimelig hypotese at dersom de tidligere jugoslaviske

folkene vurderer hverandre i henhold til religion og geografi, så vil de bruke samme

målestokker også når de vurderer sine andre ”Balkan”-naboer.

For å få svar på det, spurte vi også respondentene om hvordan de så på også de av sine

naboland som ikke har vært en del av det tidligere Jugoslavia. Det viste seg da at ethvert

forsøk på å stille opp et ryddig hierarki over Balkan-aktige stater og europeiske stater i denne

regionen, basert på religion og /eller geografi, var så godt som umulig. Det ortodokse landet

Hellas dyttet Slovenia ned fra tronen som det mest europeiske landet, mens erkekatolske

Kroatia ble slått av både det ortodokse Bulgaria og det overveiende muslimske Albania. Og

geografi viste seg å være en like dårlig indikator. Det sørligste landet, Hellas, toppet listen

over europeisk-aktige stater, mens det østlige landet, Bulgaria tok 4.-plassen.(se Tabell 3)

Hva har skjedd her? Skal vi trekke den konklusjon at de tidligere jugoslaviske folkene bare

vurderer hverandre ut fra religion og geografi, mens de anlegger en helt annen målestokk

når de vurderer andre Balkan-stater? Og i så fall, hvilke kriterier er det? Da vi tok inn i våre

tabeller også medlemskap i vestlige institusjoner, EU og NATO, ble straks orden og system

gjenintrodusert i våre rankinglister. Alle de syv øverste plassene ble fylt av NATO-

medlemmer, og med unntak av Kroatia og Albania var disse landene også EU-medlemmer.

Kroatia på femte plass var i sluttforhandlinger med EU på det tidspunkt da meningsmålingen

ble tatt opp.

Når vi så vendte tilbake til vår rene post-Jugoslavia liste, så vi at EU/NATO-tolkningen var

kompatibel også med dataene fra disse landene. Det eneste EU-medlemmet, Slovenia, lå på

topp, mens nesten-medlemmet Kroatia kom på annen plass. Mao. kan vi ikke bruke vår

undersøkelse til å skille mellom de to rivaliserende tolkningene, nested orientalisms vs.

politisk medlemskap. Men dersom vi bruker Occam´s barberblad for å skille mellom gode og

14

ikke fullt så gode forklaringer, må vi likevel kunne si at den politisk-institusjonelle tolkningen

danker ut den religiøse og den geografiske, fordi den kan forklare et større antall kasuser

med én modell.

Konklusjoner

Det er a priori ingen grunn til å tro at Europa skal oppfattes på samme måte i alle deler av

kontinentet. Vi fant likevel at oppfattningene av hvem som er ”ekte” europeere, viste seg å

være svært like i Brussel og Sør-Øst Europa.

EU har i forbausende grad klart å tilrane seg definisjonsmakten når det gjelder å avgjøre hva

det vil si å være europeisk. EU-medlemmer er fullt ut europeiske og de setter standarden

også for andre. Man kan bli europeisk-aktig ved å tilpasse seg EU-normer, og fullt ut

europeisk ved å bli medlem av denne organisasjonen. Denne oppfatningen deles i

forbausende grad også av de Balkan-folkene som defineres ut.

Litteratur

Bakić-Hayden, M. & Hayden, R. M. (1992). “Orientalist variations on the theme ”Balkans”:

symbolic geography in recent Yugoslav cultural politics,” Slavic Review, 51: 1-15.

Bacas, Lauth, J. (2004). “Greek attitudes towards EU inclusion: Controversial issues of

belonging” Ethnologia Balkanica, 8: 7-21.

Balalovska, M. (2002). “Between ‘the Balkans’ and ‘Europe’: A study of the contemporary

transformation of Macedonian identity, 1991-2002,” New Balkan Politics 2: 193-214.

Bechev, D. (2011). Constructing South East Europe: The Politics of Balkan Regional

Cooperation. London: Palgrave.

Bildt, C. (2001). “A second chance in the Balkans,” Foreign Affairs, 80: 148-158.

Blokker, P. (2008). “Europe united in diversity: From a Central European identity to post-

nationality?” European Journal of Social Theory 11: 257–274.

15

Čolović, I. (2008). “Warum sind wir stolz auf den Balkan?“ Netzwerk Magasin, October: 1-5.

Communication from the Commission. 2008. Western Balkans: Enhancing the European

perspective: Communication from the Commission to the European Parliament and the

Council. Brussels, http://trade.ec.europa.eu/doclib/html/141300.htm

Elchinova, M. (2004). “Bulgaria’s way to Europe: Some aspects of identity construction

among Bulgarian students today,” Ethnologia Balkanica, 8: 35-55.

Gallagher, T. (1997). “To Be or not to be Balkan: Romania’s quest for self-definition,”

Daedalus, 126(3): 63-83.

Glenny, M. (1996). The Fall of Yugoslavia : the Third Balkan War. London: Penguin

Jansen, S. (2001). ”Svakodnevni orientalizam: doživljaj‚ ‘Balkana’/’Evrope’ u Beogradu i

Zagrebu,” Filosofija i Društvo, 18: 33–72.

Kaplan, R. (1994). Balkan Ghosts: A Journey through History. New York: 1st Vintage

Departures.

Kundera, M. (1984). “The tragedy of Central Europe,” New York Review of Books, 31: 7 (April)

26).

Meurs, van, W. (2000). “The Balkans and the new European responsibilities: Strategy paper

to the Club of Three and the Balkans”, (Brussels: Club of Three). http://www.cap.uni-

muenchen.de/download/2000/balkan1.PDF

Mihelj, S. (2005). “To be or not to be part of Europe: Appropriation of the symbolic borders

of Europe in Slovenia,” Journal of Borderlands Studies, 20(2): 109-128.

Petrovic, T. (2009). “A long way home: representations of the Western Balkans in political

and media discourses” (Ljubljana: Mirnovni institut Ljubljana).

http://mediawatch.mirovni-institut.si/eng/a_long_way_home.pdf

Razsa, M. and Lindstrom, N. (2004). “Balkan is beautiful: Balkanism in the political discourse

of Tudjman’s Croatia,” East European Politics and Societies, 18(4): 628-650.

16

Rihtman-Auguštin, D. (2000). “Zašto i otkad se grozimo Balkana?”, i D. Rihtman-Auguštin,

Ulica moga grada, 211-236. Belgrade: Biblioteka XX vek.

Tabell 1: ”Oppfatter du [dette landet] som primært europeisk? (Tidligere Jugoslavia), IPSOS

Strategic Marketing Juni 2011

Tabell 2: ”Oppfatter du [dette landet] som primært Balkan?” (Tidligere Jugoslavia), IPSOS

Strategic Marketing Juni 2011

Tabell 3: ”Oppfatter du [dette landet] som primært europeisk?”, IPSOS Strategic Marketing

Juni 2011

Todorova, M. (1997). Imagining the Balkans, Oxford: Oxford University Press.

Triantaphyllou, D. (ed.)( 2001). The Southern Balkans: Perspectives from the region. Institute

for Security Studies. http://www.iss.europa.eu/uploads/media/cp046e.pdf

Troncota, M. (2011). “The Western Balkans revisited – an island of ‘Otherness’,” in Europe?

Building identity in an era of post identity. ENRI Conference proceedings, Oradea.

Tønnesson, Stein (1992) , ‘Is Norway a European Country?,’ in Klaus Bohnen, Helmut

Müssener und Friedrich Schmöe (eds.), Europa, eine Kulturelle Herausforderung für die

Nordischen Länder, Kopenhagen/München: 43–59.

Velikonja, M. (2007). Evroza. Belgrade: Biblioteka XX vek.