Redaksjon:

Gudleiv Bø

Trygve Skomedal

Asfrid Svensen

Kjell Ivar Vannebo

N O R S K R I F T

Manuskripter kan leveres direkte til disse eller sendes til:

NORSKRIFT

Avdeling for nordisk språk og litteratur

Postboks 1013 Blindern

0315 Oslo 3

Manuskriptene bør være skrevet på skrivemaskin eller PC i A4-

format, med linjeavstand 1 1/2 eller 2 og med marg ca. 4 cm.

NBI Utskriftskvaliteten på manuskriptet er viktig for det

endelige resultatet.

NORSKRIFT er et arbeidsskrift og er følgelig beregnet på

artikler av foreløpig karakter. Ved eventuelle henvisninger

til disse, bør det derfor på en eller annen måte markeres at

det dreier seg om utkast. Artiklene kan heller ikke

mangfoldiggjøres uten tillatelse fra forfatterne.

Kristian Emil Kristoffersen

EIN KARAKTERISTIKK AV SPRAKFORMA

I EIT UTDRAG AV AM 36 FOL.

2

Innhald

Innhald

Forklaringar

O. Innleiing ..

l. Handskriftet

1.1 Skrivar, skrivetidspunkt, og skrivesituasjon

1.2 Paleografiske forhold ........... .

2. Skrifttradisjon, skrift og fonologi

3. Representasjonen av vokalar

3.1 Lange vokalar

l) Skrivemåten for /i:/

2) Skrivemåten for /y:/

3) Skrivemåten for /u:/

4) Skrivemåten for ;e:/

5) Skrivemåten for /o:/

6) Skrivemåten for /æ:/

7) Skrivemåten for ja:/

8) Skrivemåten for /ø:/

9) Oppsummerinq

3.2 Korte vokalar {i trykksterk stilling)

l) Skrivemåten for /i/

2) Skrivemåten for /el 3) Skrivemåten for /y/

4) Skrivemåten for /Øl 5) Skrivemåten for fal 6) Skrivemåten for /u/

7) Skrivemåten for /o/

8) Skrivemåten for /Q/

9) Oppsummering

3.3 Bruk av aksentteikn

l

3

4

4

4

5

7

9

9

lO

lO

11

12

12

13

13

14

16

16

16

17

18

18

18

19

19

19

21

22

3

3.4 Diftong ar . . 22

l) Skrivemåten for /ei/ 22

2) Skrivemåten for /ey/ 23

3) Skrivemåten for /au/ 23

3.5 Vokaler i trykklett stilling 23

l) Skrivemåten for /a/ 24

2) Skrivemåten for /i/ 24

3) Skrivemåten for /U/ 24

3.6 Halvvokalane /w/ og /j/ 26

4. Representasjonen-av konsonanter . . . 27

4.1 Korte konsonanter . 27

l) Skrivemåten for /p,t,b,d,g,h,m,r/ 27

2) Skrivemåten for /kl 28

3) Skrivemåten for /S/ 29

4) Skrivemåten for /p/ 29

5) Skrivemåten for /f/ 30

6) Skrivemåten for /n/ 30

7) Skrivemåten for /l/ 31

8) Oppsummering 31

4.2 Lange konsonanter 31

l) Skrivemåten for /f: ,b: ,d: ,l: ,g: ,r: ,p: ,m:/ 32

2) Skrivemåten for ;t:/ 32

3) Skrivemåten for /k:/ 32

4) Skrivemåten for /s:/ 32 ---·

5) Skrivemåten for /n:/ 33

6) Bruk av kapiteler i handskrift frå 1200-talet 33

7) Oppsummering . . . 34

5. Sluttord . . . 34

Litteratur . . . 35

Tillegg: Transkripsjon av sidene 131-150 i AM 36

4

Forklaringar

1. Alle ordformer som er henta frå dei undersøkte sidene i

handskriftet, er sette mellom enkle hermeteikn, f eks

'gla~r'; også skrivemåtar er markerte på denne måten: 'k'

viser til skrivemåte, anten i AM 36, eller i andre

handskrift.

2. Forkortingar i handskriftet og i eksempla er markerte med

kursiv, f eks 'hverio'; overstrokne ord står mellom skarpe

klammer, f eks [mart].

3. I transkripsjonen i tillegg l er linjeskift i handskriftet

markerte med \. Sideskift i handskriftet er markerte slik:

\nr\, der talet som står mellom \ \ viser til sidenummer i

handskriftet. F eks markerer \131\ at transkripsjon av side

131 følgjer etter markeringa.

4. Tala i parentes etter ordformer sitert frå handskriftet

viser til side og linje i transkripsjonen (tillegg 1).

5. Alle norrøne ord som ikkje er henta frå handskriftet, er

skrivne med store bokstavar. F eks viser PYKKJA til

leksemet, og ikkje til ei form i handskriftet.

5

EIN KARAKTERISTIKK AV SPRÅKFORMA I EIT UTDRAG AV AM 36 FOL. 1

O. Inn1eiing

Eg skal i dette arbeidet sjå nærmare på enkelte sider av språk­

forma i handskriftet AM 36 fol. For å få eit avgrensa materiale å

arbeide med, har eg tatt ut 20 sider av handskriftet, sidene 131

til 150. Alle referansar til AM 36 nedanfor er til desse 20

sidene, med mindre noe anna blir nemnt2 .

Hovudvekta i det fø1gjande vil 1igge på spørsmålet om kva

fonologisk system handskriftet ser ut til å representere. Her er

det i prinsippet fleire moglege svar, som eg skal kome tilbake

til i avsnitt 2 nedanfor.

Arbeidet er disponert slik: I avsnitt l ser eg nærmare på

sjølve handskriftet, på skrivar, skrivetidspunkt, forhold til

førelegget, og pa1eografiske forhold. I avsnitt 2 drøftar eg kort

forholdet me11om skrifttradisjon, skrift og fonologisk system, ei

drøfting som er utgangspunkt for dei linjene eg kjem til å

arbeide etter i avsnitt 3 og 4. Desse to handlar om korleis

vokalar og konsonantar er representerte i AM 36.

1. Handskriftet

1.1 Skrivar, skrivetidspunkt, og skrivesituasjon

AM 36 fol. utgjør - saman med AM 35 og 63 - eit papirhandskrift

frå 1700-talet, skrive av islendingen Asgeir J6nsson3 • AM 35, 36

og 63 er ei avskrift av eit handskrift frå 1200-talet, tradi-

lDette arbeidet er ein lett omarbeidd versjon av prosjekt­oppgåva mi til magistergraden i norrøn filologi. Takk til Hans­Olav Enger, Eyvind Fjeld Halvorsen, Jon Gunnar Jørgensen og Trygve Skomedal for nyttige kommentarar, som er innarbeidde der det har vore mogleg.

2Ein transkripsjon av dei tjue sidene fØlgjer som tillegg nedanfor.

Jnei følgjande opplysningane om handskrift og skrivar, og om forholdet mellom AM 36 fol. og førelegg, er henta dels frå inn­leiinga i J6nsson 1895, og dels frå KLNM.

6

sjonelt kalla "Kringla". "Kringla" er varierande tidfesta mellom

1250 og 1300 (J6nsson 1895; Karlsson 1967), og J6nsson 1895:II

karakteriserer det slik: "Den har været et av disse pragtfulde

håndskrifter fra det 13. årh., skrevet med stor og udmærket smuk

hånd[ ... ]". "Kringla" gikk tapt under ein bybrann i København i

1728, men eitt blad av handskriftet. (ofte omtala som Kringla­

bladet) var på dette tidspunktet i Stockholm, og er derfor

bevart.

Finnur J6nsson karakteriserer avskrivararbeidet i AM 36 som

"pålidelig", og reknar med at Asgeir har fått "pålæg om at

arbejde omhyggelig"; I innleiinga til Heimskringlautgåva si tar

Finnur J6nsson likevel opp ein del forhold som han meiner kjem av

unøyaktig arbeid frå Asgeirs hand. Desse er ofte av reint orto­

grafisk karakter, og han konkluderer gjennomgangan av feila i AM

36 på denne måten:

[ .•. ] der [er] næppe nogen grund til at nære nogen over­dreven mistillid til afskriften, da den dog i det hele og store viser seg ualmindelig tro, og det så meget mindre, som vi ved en sammenligning med de andre afskrifter [ ... ] bestyrkes i den gode mening om Asgeirs n5jagtighed. (J6nsson 1895:VI).

1.2 Paleografiske forhold

Hovudvekta i dette underavsnittet ligg på forkortingsprinsippa

som er nytta i AM 36. Desse er gjennomført på ein relativt

konsekvent måt-e~ Rammene for dette arbeidet til i et ikkje ei t

fullstendig oversyn over forkortingane i handskriftet, og eg

konsentrerer meg derfor om dei mest frekvente4 •

står for -r, -ir, -er(-), -er, -ær- og -eir-. Ved

suspensjon finn me teiknet mellom anna i fØlgjande ord: 'er'

(1.21), 'pickir' (3.4), 'mer'(3.11'); ved kontraksjon i 'verit'

(6.17), 'væri' (6.7) og 'peirar' (9.15). Nominativs-r er normalt

ikkje forkorta, jf 'vinr' (2.21), 'vitr' (2.23).

- står for -ar, både ved suspensjon og kontraksjon, som i

4 J6nsson 1895:IV peiker på at forkortingane i AM 36 ikkje alltid svarar til dei i førelegget.

7

'var' (l0ol7) og 'marga' (10.16). Teiknet kan også stå for lengre

sekvensar, som ved 'maor' (10.16) og 'fvarar' (9.16) 5 •

Også nasalstrek er nytta ofte, både ved suspensjon, som i

'peim' (3.14), og ved kontraksjon, som i 'comu' (12.21). I

tillegg kan jn:/ skrivast ved nasalstrek over 'n': 'enn' (2.6).

- over ein eller fleire bokstavar blir nytta ved suspensjon,

f eks i 'pat' (2.1), 'micit' (3.25), 'konongr' (l0ol5), og ved

kontraksjon, i 'ekki' (4.21). _under 'p' står for 'peir'

(10.13).

' blir nytta etter fleire ulike bokstavar, som etter 'p' for

'pvi' (4.15), etter 't' for 'til' (4.18), etter 'r' for 'riki'

{4o2l)o

Lange konsonantar blir markerte anten ved kapitelar (N, R,

s; sjå avsnitt 4), eller ved prikk over den skrivne konsonanten;

denne siste metoden er mest vanleg ved 'p', som i 'upp' (2.11),

men også ved 't' kan me i enkelte tilfelle finne han: 'vinåtto'

(6.6)o /n:/ kan som nemnt også markerast med nasalteikn over den

eine konsonanten, jf 'minn' (6.20)o Andre lange konsonantar enn

dei nemnda blir normalt markerte ved dobbeltskriving, som i 'Qll'

(1.8).

Forkortingar ved hjelp av ein bokstav finn me særleg ved 'J'

for 'Jarl' (lo4), 'f' for 'fon' ( 'Em6ndarfon' (6o21)), 'd' for

'd6ttir' (l. 22).

Også interlineære bokstavar blir nytta ved forkortingar

(suspensjon). Dette finn me mellom anna ved 'hon' (3o4), 'pess'

( 4.3).

Av spesielle forkortingsteikn skal eg nemne eitt: 'ok' er i

dei fleste tilfelle forkorta ved Zo

Av ligaturar finn me to: '&' og 'æ'. Den første kan anten

stå for diftongen /au/, 'p&' (lo22), eller monoftongen /Q/,

'&5rom' (4.3)o For /æ/, og i noen få ord /e/, finn me ligaturen

'æ': 'fætis' (4.3), 'væl' (2.23) 6 o

'maor' er også forkorta ved 'm'-runa ein gong, i 'logmaor' (1.7) - s 131 i handskrifteto Sjå også Benediktsson 1965:91).

6 r transkripsjonen i tillegg l og i eksempla er denne ligaturen skriven 'æ'o

8

2. Skrifttradisjon, skrift og fonologi

Skriftlege dokument, som det handskriftet som blir drøfta her,

kan bare indirekte gi opplysninger om fonologiske forhold. Når

ein med utgangspunkt i slike dokument ønsker å seie noe om td

fonologiske forhold bak skriftspråket, må ein ta stilling til ein

del viktige spørsmål. Noen av desse skal eg ta opp i dette

avsnittet.

Det er velkjent at eitt og same handskrift kan vise spor av

fleire ulike fonologiske system. Ein viktig grunn til dette er at

dei fleste mellomalderhandskrift er avskrifter av andre hand­

skrift. I slike dokument er det ikkje uvanleg å finne spor av

dialekten både til skriveren av førelegget og avskrivaren. Som

Jakobsen 1969:105 peiker på, viste avskrivarane i mellomalderen

ofte liten respekt for språkforma i førelegget, "[ ... ] de tok det

ikke så nøye om et og annet trekk fra deres egen dialekt blandet

seg med foreleggets".

Eit anna forhold som kan verke inn her er skrifttradisjonar

ved dei ulike skiftsentra. Hagland 1976 har med utgangspunkt i

ein del norske rettsdokument frå mellomalderen vist at skrift­

tradisjoner kan spele ei viktig rolle. Eit av resultata frå

granskinga hans er at avskrivarar kan rette opp talemålsdrag i

førelegget slik at språkforma i avskrifta stemmer betre med

skrifttradisjonen i det miljøet der avskrivinga blir gjort

(Hagland 1976:21).

AM 36 er eit handskrift frå slutten av 1600-talet. Eit

relevant spørsmål her er dermed om handskriftet speglar islandsk

fonologi frå denne tida. Fleire forhold peiker mot eit negativt

svar på dette spørsmålet. Det første er at AM 36 er ei avskrift

av eit handskrift frå midt på 1200-talet. Det er derfor rimeleg å

vente vesentlege innslag av 1200-tals fonologi i avskrifta.

At språket i AM 36 har klare 1200-tals drag går mellom anna

fram av at svarabhaktivokal mangler i dei undersøkte sidene.

Vidare er bokstaven '5' nytta i handskriftet; elles gikk denne ut

av bruk i islandske handskrift rundt 1360 (Svensson 1974:171).

Dessutan finn me former som 'ly5a' (4.13) for HLYDA, 'li6tt'

(6.12) for HLI6TT. Når slike står i islandske handskrift, blir

dei gjerne rekna som norvagismar (sjå td Jørgensen 1985:203).

9

Slike forsvinn frå islandske handskrift rundt 1400 (Karlsson

1967:60), slik at dette trekket i AM 36 med god grunn kan

tilbakeførast til førelegget.

Eit eksternt forhold som gir oss grunn til å rekne med at

AM 36 viser spor av islandsk fonologi på 1200-talet er det me

veit om føremålet med avskrifta. Som nemnt karakteriserer Finnur

J6nsson Asgeirs avskrift som nøyaktig, noe som kan vere ei

fØlgje av at han har fått pålegg om dette. Her står me altså

overfor ein heilt annan avskrivingssituasjon enn den som var

vanleg i mellomalderen, då avskrivaren ikkje var så nøye med om

trekk frå hans eige talemål kom inn i avskrifta.

I og med at førelegget til AM 36 er gått tapt, kan me i dag

bare indirekte få kunnskap om kor godt avskrifta stemmer med

førelegget. Ei av desse kjeldene har eg alt vore inne på, nemleg

Arni Magnussons rettingar av delar av Asgeirs avskrifter. Dei

viktigaste av desse er oppsummerte i J6nsson 1895:IVf, og eg kjem

i det fØlgjande til å referere til framstillinga hans der det er

relevant.

Ei anna kjelde er den kjennskapen me har til skrift og

skrifttradisjonar på Island i mellomalderen. Eit visst mål på

kor nøyaktig avskrifta er, får me ved å sjå kor godt ho stemmer

med skrift/skrifttradisjon på 1200-talet. Eg har her alt vore

inne på fleire punkt i denne samanhengen: Eitt av desse var bruk

av bokstaven ·~·, som ikkje er vanleg etter 1360.

Dette dan~ar utgangspunktet for den mest sentrale problem­

stillinga i det fØlgjande: Kor godt svarar skrivemåter i AM 36

med tilsvarande på 1200-talet? Samanlikningsgrunnlaget er fram­

stillinga i Benediktsson 1965.

Viss det viser seg å vere eit godt samsvar mellom AM 36, og

skrifttradisjonar i mellomalderen, har me nok eit indisium på at

avskrivingsarbeidet er nøyaktig utført, og vidare at det fono­

logiske systemet som ligg bak AM 36 er frå 1200-talet og ikkje

frå 1600-talet.

I det fØlgjande skal eg ta utgangspunkt i at AM 36 primært

viser det fonologiske systemet i i islandsk på 1200-talet. Dette

er sjølvsagt ei idealisering. Når eg i resten av dette arbeidet

likevel gjør dette, så er det primært for å ha ei referanseramme

å relatere eventuelle avvikande former til. Når eg ikkje vel å ta

1 o

utgangspunkt i td systemet frå slutten av 1600-talet, eller eitt

midt i mellom 1200 og 1700, så er det ut frå det eg har skrive

ovanfor: Forhold i sjølve skrivesituasjonen peiker mot at hand­

skriftet er ein relativt nøyaktig kopi av eit 1200-talshand­

skrift" Då er det bare naturleg å rekne med at det fonologiske

systemet som ligg bak er frå same tid.

Ei slik idealisering gir oss fØlgjande problem: Islandsk

fonologi gjennomgikk på 1200-talet fleire endringar, slik at

fonemsystemet rundt 1200 var ulikt det me finn 50 år etter

(Benediktsson 1959). Då førelegget blei skrive hadde desse

endringane skjedd, men som det skal vise seg nedanfor, er ikkje

alle like godt reflekterte i AM 36. Derfor skal eg ta utgangs­

punkt i systemet slik det såg ut rundt 1200.

Avvik frå dette systemet vil sjølvsagt finnast" Av dei mest

interessante er (l) feilskrivingar som kjem av skrivarens eige

talemål, og (2) feil som også finst i førelegget" I den grad dei

undersøkte sidene av AM 36 innheld klare eksempel på slike, vil

dei bli kommenterte etterkvart.

3. Representasjonen av vokalar

3.1 Lange vokalar

I løpet av 1200-talet skjer fleire endringar i det islandske

vokalsystemet;_mellom dei lange vokalane fell /æ:/ og /ø:/ saman

til /æ:/, eit samanfall som ein reknar med var gjennomført ved

midten av 1200-talet (Benediktsson 1959)" Før dette samanfallet

av /ø:/ og jæ:j såg systemet av lange vokalar i trykksterk

stilling i gamalislandsk slik ut (frå Årnason 1980:98) 7 :

i: y: u:

e: ø: o:

æ: a:

7 Av tekniske grunnar har eg nytta symbolet ja:/ for den lange låge, bakre vokalen, der Arnason har nytta IPA-symbolet for ein slik vokal (dvs "einetasjes-a").

11

I det fØlgjande skal eg ta for meg skrivemåten for kvar av dei

lange vokalane; alle desse har fleire ulike skrivemåtar i AM 36,

og for kvar av dei tar eg med tal som viser fordelinga av dei

ulike skrivemåtane.

Den vokaleininga som viser størst variasjon i skrivemåte er

/Ø:/. Denne tar eg derfor til slutt saman med ei drøfting av

spørsmålet om AM 36 viser eit fonologisk system der /ø:/ og /æ:/

har falle saman.

Til slutt i dette avsnittet ser eg også på spørsmålet om

aksentteikna i AM 36 har noen funksjon når det gjeld markering av

vokal lengd.

l) Skrivemåten for /i:/. AM 36 har to skrivemåtar for /i:/ - 'i'

og 'i'. Av desse to er 'i' den mest frekvente. 'i' finn me mellom

anna i ordformene 'lipr' (2.9),

'i' står i 'flika tign' (2.19),

'hr i o' ( 4 .17) og 'rikino' ( 6. 7) .

'pin' ( 3. 6) og 'einhli tt' ( 3. 7) .

Det talmessige forholdet mellom dei to skrivemåtane er slik89 :

i i

83 27

'i'/'i' er også dei vanlege skrivemåtene for /i:/ i islandske

handskrift frå 1200-talet (Benediktsson 1965) (om bruk av

aksentteikn, sjå nedanfor avsnitt 3.3).

2) Skrivemåten for /y:/. jy:/ blir i handskriftet for det meste

representert ved 'y', som i 'Syniz' (3.6), 'lyoa' (4.13) og

'gnyr' (6.18). I tillegg·finn me noen få ordformer der 'y' står

for /y:/ '-gny' (7.22) og 4 gonger i former av namnet PORGNYR.

Talforholdet mellom 'y' og 'y' er dermed slik:

8 ! kvinnenamna INGIGERDR og INGIBJQRG finn me 'J' fremst i ord: 'Jngigerpr' (1.22), 'JngibjQrgo' (2.1). Elles finn me 'J'/'j' for halvvokalen /j/ fremst i ord, jf 'jolom' (2.9), 'Jarl' (3.24).

9 'i' står også av og til som andreledd i skrivemåten for diftongen /ei/ (sjå nedanfor).

12

y

24 5

Samanfallet av /i:/ og /y:/ til /i:/ i islandsk er yngre enn

førelegget til AM 36, men eldre enn AM 36 sjølv (/y,y:/ held seg

til etter 1500; ~6r6lfsson 1925:XVI). Viss avskrifta er nøyaktig,

som altså er utgangspunktet her, skal me vente at skiljet mellom

desse to vokaleiningane er skilde i skrift også i AM 36.

Som det går fram av framstillinga ovanfor finn me ingen

tilsvarande samanblanding i skrivemåtane av /i:/ og /y:/. Det er

derfor grunn til å hevde at skrivaren av AM 36 har vore nøyaktig

på dette punktet.

Skrivemåten for /y:/ var også på 1200-talet 'y' og 'y' (Benediktsson 1965:57).

3) Skrivemåten for /u:/. For /u:/ finn me tre ulike skrivemåtar:

'u', 'u' og 'u'. Av desse er 'u' mest frekvent, og står mellom

anna i desse formene: 'bu' (2.14), 'br~tfusliga' (2.21), 'ut'

(10.2) og 'nu' (10.6). Mindre vanleg er 'u', som i 'ut' (12.10),

'-mugriN' (5.8), 'curland' ( 6. 24). Den minst frekvente skrive-

måten er 'u', som mellom anna står i 'bua' (3 .l), 'Tunsbergs'

( 11.20), '!cutu' (12.15). Tala for dei undersøkte sidene i AM 36

ser slik ut:

u u u

38 9 6

Grunnen til at 'u' er så mye meir frekvent enn dei to andre

skrivemåtane, er at det er den vanlege måten å skrive /u:/ på i

frekvente småord som ~u, NU. I gjennomgangen av skrivemåtar for /u:/ i islandske hand­

skrift frå mellomalderen syner Hreinn Benediktsson (1965:59) at

skrivemåtane 'u' og 'u' var vanlege; 'u' er ikkje nemnd. Her er

det interessant å sjå at denne skrivemåten er nytta både for

;u:/ og /u/ i trykksterk posisjon, og /u/ i trykksvak posisjon.

1 3

4) Skrivemåten for /e:/. /e:/ blir i AM 36 skriven 'e' eller 'e'.

'e' finn me mellom anna i ordformene 'let' (3.1), 'hetir' (4.21)

og 'lettafta' (6.22). 'e' finn mei 're~z' (2.16), 'fet' (2.19),

'felaga' (12.25). Den talmessige fordelinga av skrivemåtane for

/e:/ er:

e

12 7

Her kan ein leggje merke til at skrivemåten med aksentteikn er

vanlegare enn den utan. Det motsette er tilfelle når det gjeld

skrivemåten for dei andre vokalane.

Ei mogleg forklaring på dette kan vere at opprinneleg (dvs

1200-tals) /e:/ på avskrivarens tid kvalitativt var ulik /e/. På

1300-talet blir je:/ diftongert til /ie/ (~6r6lfsson 1925:XIV);

denne diftongeringa viser seg også i skrift, og har td slått

gjennom i Gudbrandsbiblia, der vokalen for det meste er skriven

'ie' (Bandle 1956:48). Det er dermed rnogleg at dette skiljet i

skrift og tale hos avskrivaren ligg under den høge frekvensen av

skrivemåte med aksentteikn for /e:/10 • Også ved andre gamle

vokalar var det gamle skiljet i kvantitet etterkvart erstatta med

ein kvalitetsski1nad, men dette kjem ikkje i same grad til synes

,i skriftlege dokument frå 16- og 1700-talet.

'e' og 'e' er dei vanlege skrivemåtane for /e:/ i islandske

mellomalderhandskrift (Benediktsson 1965:59).

5) Skrivemåten for /o:/. AM 36 har to skrivemåtar for /o:/. I

'for' (2.11), 'toe' (4.13), 'fore' (5.8) står 'o', mens ord­

formene 'm6ti' (2.14), 'It6r' (2.14), 'I6tt' (4.15) og 'It6~u'

(6.15) har '6'. Som dei følgjande tala viser er igjen skrivemåten

utan aksentteikn den mest frekvente:

10 Eyvind Fjeld Halvorsen har gjort meg merksam på dette forholdet.

: .}.

14

6 o

30 112

Igjen er det desse to skrivemåtane som går igjen i 1200-talshand­

skrift.

6) Skrivemåten for /æ:/. I dei fleste tilfelle blir jæ:/ skriven

med ligaturen 'æ' (i eksempla og i transkripsjonen 'æ'): 'mægbir'

(3.7), 'væN' (4.1), 'fætis' (4.3). I noen få ord finn me også

skrivemåten med aksentteikn: 'hæpir' (5.8), •rættar' (5.20),

•mætta' (9.22). I tillegg til desse to skrivemåtane finst to

avvikande ordformer: 'dQll' (7.4), og 'gøzlo' (11.10). Desse

formene seier eg ingenting meir om nå, men eg kjem tilbake til

dei nedanfor i samband med drøftinga av samanfallet /Ø:/ og /æ:/

i forhold til AM 36.

Den talmessige fordelinga mellom dei enkelte skrivemåtane er

slik:

æ Q ø

66 4 l l

Av framstillinga i Benediktsson 1965:63ff ser me at skrivemåten

'æ' var vanleg i handskrift frå tida før samanfallet av /Ø:/ og

/æ:/. Enkelte handskrift frå denne tida har også ·~· og/eller

7) Skrivemåten for /a:/. Den vanlegaste skrivemåten for denne

vokaleininga er 'a', som mellom anna finst i 'ra5' (3.11), 'mal'

( 3.17), 'alaJpom' ( 5. 25) og 'la ti()' ( 7. 24). El les finn me 'å' i

ein del ordformer: 'måle' (3.8), 'lå' (3.27), 'forrå5' (4.19)

'åeGian' (6.8). Det talmessige forholdet er:

a

179 60

15

Den hØge frekvensen av former skrivne med 'a' kjem av at denne

skrivemåten er vanleg i ein del høgfrekvente småord, særleg ved

konjunksjonen ~Å og preposisjonen Å.

Ei form i AM 36 som er interessant i denne samanhengen er

'v6n', nom. sg. (2.4). Etter Noreen 1970:80 skal den lydrette

forma vere ON, f., men me finn også former som VAN, analogisk

etter genitivsforma VÅNAR (Noreen 1970:80).

Forma 'v6n', ofte kalla progressiv v-omlyd, i AM 36

representerer ei seinare utvikling i islandsk - Bandle 1956:41

reknar med at overgangen v~ > vo skjedde på 1300-talet.

Elles i dei undersøkte sidene finn me ikkje døme på dette,

jf ' !va'_ ( 5. 14), 'vapna' ( 7. 22) .

Interessant i denne samanheng er også enkelte forkortingar.

Pronomenet HON er normalt forkorta ved interlineær 'o': h 0 , jf

'hon' (3.4); same typen forkorting finn me ved VÅRO, jf 'v~ro'

(3.13). Dette kan tyde på at skrivaren har identifisert vokalane

i HON og VÅRO.

8) Skrivemåten for /Ø:/. Ved denne vokalen finn me den største

variasjonen i skrivemåte, som kan vere 'Q', 'ø', ·~·, 'Ø', '6'

eller 'æ'. 'Q' står mellom anna i fØlgjande ordformer: 'bQndr'

(1.5), 'rQtt' (2.2), 'mQri' (8.21); 'ø' har 'bør' (3.23), 'rø5a'

(7.2), 'Rørek' (8.22); ·~· står i 'r~5or' (3.17), 'b~ndr' (7.24),

og 'Ø' finn me mellom anna i 'bØndr' (7.24), '!lØpor' (8.7); ·~·

i 'Roreki' (9.4), 'Roreks' (9.6). I eitt ord står 'æ': 'pætti'

(13.9).

Den talmessige fordelinga mellom formene er slik:

ø Q æ

6 6 2 3 2 l

Alle desse skrivemåtane er dokumenterte i islandske handskrift

frå 1200-talet (Benediktsson 1965:66-72).

16

Tala viser at i det undersøkte utdraget av handskriftet er

'Q' og 'Ø' dei vanlegaste skrivemåtane for /ø:/. Dei tilsvarande

tala for skrivemåtar av ;æ:/ var:

æ Q ø

66 4 l l

Somme ser er dei to vokalane /ø:/ og /æ:/ klart skilde i skrifta

i AM 36. I 70 av 72 ordformer er /æ:/ skriven 'æ' eller •æ•. Skrivemåten 'æ' er nytta bare ein gong for /ø:/, mot 19 ordformer

med andre skrivemåtar. Dei mest frekvente skrivemåtane for /ø:/

er 'Q' og 'Ø' (i 12 av 20 former).

Samanfallsproduktet av /ø:/ og /æ:; var /æ:/. Benediktsson

1965:68 peiker ut frå dette på at skrivemåtane 'e', 'e' og 'æ'

for tidlegare /ø:/ dermed er"[ ... ] direct evidence of the

merger". Som det går fram av dei to siste oversyna ovanfor, finn

me ikkje desse skrivemåtane for /ø:/ i AM 36 (viss me ser bort

frå den eine forma med 'æ'). Viss førelegget til AM 36 viser dei

same skrivemåtane, som er vårt utgangspunkt her, så har det ikkje

hatt spor av samanfallet mellom dei to vokalane.

Skrivemåten 'æ' for /ø:/ i 'pætti' (13.9) kan sjølvsagt

vere ein indikasjon på samanfallet, men kan like godt vere ein

refleks av at avskrivaren ikkje har noe skilje mellom dei to

vokalane i sitt eige talemål. Uansett vil ei einaste form vere

for lite å trekke konklusjonar på.

Hreinn Benediktsson (1965:68) peikar vidare på at skrive­

måtane 'Q'/'ø' for opprinneleg /æ:/ kan vere omvende skrivemåtar

i handskrift som speglar samanfallet av /ø:/ og jæ:j. AM har

eitt døme på kvar av desse skrivemåtane, 'dQll' (7.4) og 'gøzlo'

(11.10). Men ut frå at handskriftet elles ikkje viser spor av

samanfallet, er det ikkje urimeleg å tolke desse to skrivemåtane

som avvik som skuldast skrivaren sjølv, og ikkje som skrivemåtar

som kjem frå førelegget. At det bare finst to slike former,

styrker dette inntrykket.

Den seinare utviklinga av samanfallsproduktet av /ø:/ og

jæ:j er at det blir diftongert til /ai/. Dei sidene av AM 36 som

eg har sett på, viser ikkje spor av denne utviklinga.

17

9) Oppsummering. Følgjande oversyn viser skrivemåtene i AM 36 for

dei ulike lange vokalene (oppstilte etter frekvens i dei under­

søkte sidene):

/i:/ i, l

/y:/ y, y

/u:/ u, ' u, u

/e:/ e, e

;o:/ o, 6

/a:/ a, å

/æ:/ æ, æ, Q, ø

/ø:/ Ø, Q, ((!, i2!, i5, æ

I framstillinga ovenfor har eg heile tida samanlikna skrivemåter

i AM 36 med det som var vanleg i islandske handskrift frå 1200-

talet. Konklusjonen må her bli at samsvaret er stort.

3.2 Korte vokalar (i trykksterk stilling)

Rundt år 1200 såg det korte vokalsystemet i gamalislandsk slik

ut:

i

e

y

ø u

o

a Q

Som nemnt skal /Q/ ha falle saman med /Ø/ på dette tidspunktet;

dette kjem eg tilbake til. I det fØlgjande viser eg skrivemåten

for dei ulike korte vokalene, og går fram på same viset som ved

dei lange.

l) Skrivemåten for /i/. /i/ er i dei fleste tilfelle representert

ved 'i', som i 'ping' (1.4), 'Iitia' (4.3), 'milli' (12.14). Ved

18

eitt ord står 'i': 'hir~' (1.15)11 ; i tillegg finn me 'y' i eitt

ord: 'dyrf~' (6.5).

Den siste skrivemåten, med 'y', kan sjåast som ein omvend

skrivemåte; på slutten av 1600-talet var /i/ og /y/ falne saman,

og eit forsøk på å skilje dei i skrift for ein som mangla denne

distinksjonen i talemålet kan ha ført til former med 'y'.

Noreen (1970:85) viser til ein sporadisk, men likevel

frekvent, overgang /i/ > /y/ føre /f, p, m, l ,r/ i same

stavinga; eit av eksempla hans er DYRFASK. Denne overgangen er

norsk, og det kunne dermed vare mogleg å sjå 'dyrf~' som ein

norvagisme som skriv seg frå førelegget. Når eg reknar denne

forklaringa som mindre sannsynleg, er det fordi overgangen skal

særleg skal ha skjedd etter 1300 (Noreen 1970:sst.), med andre

ord etter at, førelegget til AM 36 blei skrive. I tillegg kan eg

vanskeleg sjå korleis former som finst sporasisk kan danne normer

som islandske skrivarar prøver å innarbeide i skrift.

Også på 1200-talet var 'i' den vanlege skrivemåten for /i/.

2) Skrivemåten for jej. Ved dei fleste ord er /e/ skriven 'e', jf

'SceGit' (3.26), 'veldi' (3.17), 'er' (5.9). Ved enkelte ord

finst også 'æ': 'Itorvægligir' (3.13), 'væl' (2.23). Det siste

ordet er også skrive med 'e': 'vel' (3.24). Forholdet mellom dei

to skrivemåtane av dette ordet er: 'væl' er skrive 4 ganger, mens

'vel' er skrive 3.

Seinast midt på 1100-talet fell fe/ og fæl saman til jej

(Benediktsson 1959:290). I dei tidlegaste islandske handskrifta

kan me finne spor av skiljet mellom desse to vokalane, ved at

enkelte skrivarar nytta ulike bokstavar for dei: 'e' for opprin­

neleg /e/ og 'e'/'æ' for opprinneleg /æ/. Eit slikt skilje finn

me ikkje i AM 36.

I handskrift frå 1200-talet blir, med dei reservasjonane som

blei tatt ovanfor, /e/ skrive 'e'.

11 0gså i 'ni~amyrkr' (12.4) kan me ha 'i', men då det er vanskeleg å sjå om det står 'i' eller 'i', ser eg bort frå denne forma.

19

3) Skrivemåten for /y/. /y/ er skriven 'y' i dei fleste ord:

'fylgia' (1.5), 'fyR' (2.6), '!cyldi' (2.13). I tillegg finn me

ved eitt leksem, PYKKJA, 'i': 'pickir' (3.4) (tilsaman 4 førekom­

star); ved dette ordet finst det ikkje variantar med 'py-'.

Overgangen /y/ > /y/ ved rna PYKKJA skjer etter Noreen

1970:127 alt i fØrlitterær tid, og då i dei omgjevnader der det

står ein /i/ eller /j/ i neste staving. Former som 'pickir' vil

dermed ikkje vere uventa i fØrelegget til AM 36.

4) Skrivemåten for /Ø/. I dei 20 handskriftsidene eg har

undersøkt er det bare former av eitt !eksem som har /Ø/: ØRENDI,

n. AM 36 nyttar fire ulike skriftteikn for /Ø/. 'Ø', som i

'ørendis' (8.11). Denne skrivemåten er nytta i 2 ordformer.

Vidare finst ·~· 3 ganger, mellom anna i ·~rendi' (4.5), og 'o',

i 'orendi' (1.23), som finst i to ordformer. 'Q' finst i

'Qrendis' (5.12) og i 'Qrenda' (6.2). Talforholda blir dermed

slik:

ø o Q

3 2 2 2

Ved enkelte av desse eksempla kan det vere vanskeleg å sjå om me

står overfor ·~· eller 'Q'; dette gjeld mellom anna dei to

sistnemde ordformene (5.12 og 6.2). Somme skal sjå nedanfor er

dette eit problem som går igjen ved representasjonen av /Q/.

Denne vokalen har også varierande skrivemåtar i handskrift

frå 1200-talet. Benediktsson 1965:63ff drøftar skrivemåtar frå

tida før og etter dette samanfallet viser seg i skrift. Hand­

skrift som ikkje viser spor av samanfallet har skrivemåtane 'o',

'Ø' og 'eo'. Handskrift som viser spor av samanfallet har 'o',

'Q' og 'ø'. Ser me bort frå den digrafiske skrivemåten, finn me

alle desse i AM 36 (Sjå tabell ovanfor).

5) Skrivemåten for /a/. /a/ er i AM 36 gjennomgåande representert

ved 'a': 'at' (1.3), 'fara' (1.4), 'landit' (1.4). Dette er den

vanlege skrivemåten for denne vokalen på 1200-talet.

20

6) Skrivemåten for /u/. /u/ er representert ved 'u', 'u' og 'v'.

'u' finn me mellom annp i 'fund' (2.8), 'ur~o' (3.17), 'undan'

(7.10). Dette er den mest frekvente skrivemåten.

'u' har mellom anna fØlgjande ordformer: 'fund' (4.12),

'Iumar' (6.22). Denne skrivemåten finn me særleg ved preposi­

sjonane UM og UPP, og han er også vanleg ved representasjonen av

trykklett /u/ (sjå ovanfor).

Vokalen i preposisjonen UM(-) er i noen få ordformer skriven

'v': 'vm' (3.4), 'vmhverfis' (5.8).

Talforholdet mellom dei tre skrivemåtane er slik:

u V

68 43 7

Ser me på 1200-talshandskrift finn me både 'u' og 'v' for denne

vokalen. Om skrivemåten 'u', sjå ovanfor i avsnittet om skrive­

måten for /u:/.

7) Skrivemåten for /o/. /o/ er for det meste representert ved

'o' , som i ' coma' ( l . 6 ) , 'pora' ( l . 6 ) •

8) Skrivemåten for /Q/. /Q/ er i AM 36 representert ved fire

ulike bokstavar, 'Q', 'o', ·~· og ·~·· 'Q' finn me mellom anna i

'lQg' (~~.3), 'Qll' .<1.8), 'tQlo~o' (3.2), 'hQfpo' (3.14),

'herfQrum' (7.6), 'SvQlunum' (10.1).

'o' for /Q/ står i 'logmadr' (1.7), 'login' (1.7), 'hof]:>o'

(1.22), 'atgongo' (7.18).

·~·, som også kan representere diftongen /au/ (sjå nedan­

for), finn me mellom anna i fØlgjande ord: ·~~rom' (4.3),

'Icattl~nd' (7.10), 'ol~g' (7.18), 'aptan!~ngs' (10.1).

I ei enkel ordform finst også skrivemåten ·~· for /Q/:

'h~f]:>o' (6.16).

21

Nedanfor viser eg talforholdet mellom dei fire skrivemåtane

som kan representere /Q/:

Q o

44 34 14 l

AM 36 viser somme ser stor variasjon i representasjonen av /Q/.

Som eg viste ovanfor finn me noe av den same variasjonen ved /Ø/,

der dei undersøkte sidene har fØlgjande skrivemåtar:

ø o Q

3 2 2 2

Samanliknar me dei to siste oversyna, ser me at skrivemåtane 'Q',

'o', ·~· er nytta både for /Q/ og /Ø/. ·~· er på den andre sida

bare nytta for /Q/, mens 'Ø' bare er nytta for /Ø/.

/Q/ og /Ø/ fell som nemnt saman rundt 1200 (Benediktsson

1959:295). I islandske handskrift frå før samanfallet blei

fØlgjande symbol nytta for dei to vokaleiningane (Benediktsson

1965:63)12 :

/Q/: o, Q, æ

/ø/: o, Ø, eo

Her ser me at bare 'o' kan nyttast for begge vokalane. Etter

samanfallet er dei tre skrivemåtane 'o', 'Q', 'Ø' alle nytta om

både /Q/ og /Ø/ (Benediktsson 1965:63).

Til samanlikning viser eg skrivemåtane i AM 36 for dei to

vokalane samla:

/Q/: Q, o, ~. (/}

/Ø/: Q, o, Il}, ø

12 Av tekniske grunnar har eg nytta 'æ' som symbol nedanfor; HB nyttar ein ligatur som er eit spegelbilde av denne.

22

Igjen er det grunn til å hevde at viss skrivemåtane i AM 36 også

viser skrivemåtane i førelegget på ein konsistent måte, så har

førelegget spegla samanfallet av /Ø/ og /Q/.

Hreinn Bendiktsson peiker også på at dette samanfallet får

konsekvensar for skrivemåten av /Ø:/ (1965:64). Samanfalls­

produktet av /Ø/ og /Q/ er /ø/. Dermed kan desse to vokalane få

felles skrivemåtar, fordi /ø:/ nå kvalitativt blei identifisert

med samanfallsproduktet /ø/. Skrivemåtane for den lange vokalen i

AM 36 er:

/ø:/: ø, Q, ~, -~, ~, æ

Av dette ser me at skrivemåtane 'Q' og ·~· er nytta både for /ø:/

og /Ø/ (< /Øl og /Q/). I handskrift som ikkje viser spor av

samanfallet, finn me ikkje skrivemåten 'Q' for /Ø:/ (Benediktsson

1965:63).

Skrivemåten ·~· er problematisk i denne samanhengen: Hreinn

Benediktsson skriv (1965:71) at etter samanfallet av /Ø/ og /Q/

er han nytta både om opprinneleg /Q/ og /Ø/. Av oversynet ovanfor

går det fram at denne skrivemåten bare er nytta om opprinneleg

/Q/.

9) Oppsummering. Følgjande oversyn viser skrivemåtane for korte

vokalar i AM 36:

/i/ i

fe/ e, æ fy/ y, i

/Ø/ Ø, ~' o, Q

fal a

ful u, u, V

/of o, Q

/Q/ Q, o, ~, ~

23

3.3 Bruk av aksentteikn

Benediktsson 1965:60 skriv fØlgjande om markering av vokallengd:

To distinguish lang vowels from the short anes the First Grammarian recommended a '[superscript] stroke', commonly taken to be the usual acute accent mark.

Dette prinsippet er gjennomført i større og mindre grad i

islandske handskrift frå 1100- og 1200-talet, men ingen er heilt

konsekvente. I tillegg peiker han på (sst.) at aksentteikna også

kunne ha andre funksjonar, som td å skilje ein 'i' frå omlig­

gande skriftteikn, særleg 'm', 'n', 'u' (sjå Benediktsson 1965:61

for andre funksjonar). Ein gjennomgang med former med 'i' i AM 36

viser at aksentteiknet ikkje har ein slik funksjon i dette hand­

skriftet.

Ser me på bruken av aksentteikn over vokalar i AM 36, viser

det seg at det ikkje er nytta ved representasjonen av korte

vokalar (unntaket er ved /i/ i ei form; sjå ovanfor). Ved

representasjonen av dei lange vokalane er skrivemåtar med

aksentteikn i klart mindretal (sjå tala i 2.1 ovanfor). Unntaket

her er skrivemåten for /e:/, der det er fleire førekomstar av 'e' enn 'e'.

Sjølv om aksentteiknet bare blir nytta i representasjonen av

lange vokalar, er det talmessige forholdet mellom skrivemåtar med

og utan aksentteikn slik at det er vanskeleg å hevde at funk­

sjonen til-akseritteikna er å markere vokallengd.

I tillegg er aksentteiknet nytta i representasjonen av

diftongar (sjå avsnitt 3.4 nedanfor).

3.4 Diftongar

Islandsk rundt år 1200 hadde 3 diftongar:

ei ey au

l) Skrivemåten for /ei/. Denne diftongen er representert på to

måtar i AM 36. I dei fleste tilfella (69 gonger) finn me 'ei':

24

'eiga' (l. 4), 'rei pr' ( 2. 4), 'hei til:>' ( 2. 8) . I to ord står 'ei' :

'heilfal:le' (4.2) og 'heit' (4.26).

2) Skrivemåten for /ey/. /ey/ er i AM 36 gjennnomgåande skrive

'ey'. Eksempel er 'heyrl:li' (5.15), 'precleyfi' (7.10).

3) Skrivemåten for /au/. Her finn me to ulike skrivemåtar. I dei

fleste ordformene står ligaturen ·~·: ·~rtan' (1.23),

'br~tfusliga' (2.21), 'tr~ftz' (4.16). I to ord finst same

ligaturen med aksentteikn: 'veftrg~tar' (5.21), '):>~' (8.11).

Her kan me merke oss at det same symbolet blir nytta både

for diftongen /au/ og for den korte monoftongen /Q/, som i

'fcattl~nd' (7.10).

3.5 Vokalar i trykklett stilling

Vokalsystemet i trykklette stavingar i gamalislandsk ser ut på

følgjande vis:

i u

a

I islandske handskrift frå 1100- og 1200-talet finn me ein del

variasjon med omsyn til skrivemåten for vokalane /i/ og /u/ i

trykksvak stilling. Ser me på /i/ og /u/, blei desse i dei eldste

handskrifta overveiande representerte ved 'e' og 'o'; frå rundt

1200 finn me handskrift med skrivemåtane 'i' og 'o', og utover på

1200-talet blir desse skrivemåtane etterkvart erstatta med 'i' og

'u'. Hreinn Benediktsson 1962 drøftar vokalsystemet i trykksvake

stavingar i gamalislandsk, og tar opp problem som er knytta til

tolkinga av skrivemåtar for desse vokallydane i handskrifta. Med

utgangspunkt i l. grammatiske avhandling viser han korleis dei to

ikkje-opne vokalane i første halvpart av 1100-talet blei identi­

fiserte med /e/ og /o/ i trykksterke stavingar, mens dei på eit

seinare tidspunkt blei identifiserte med /i/ og /u/. Trykksvak

fal er identifisert med trykksterk /a/.

25

Kronologisk sett skjedde reidentifiseringa av den fremre

vokalen fØr den bakre. Det er denne utviklinga som blir reflek­

tert i variasjon i skrivemåtar for dei tre trykksvake vokalane i

handskrift frå 1100- og 1200-talet. Her skal eg la forklaringa

til Benediktsson 1962 ligge, og konsentrere meg om korleis dei

tre endingsvokalane er representerte i AM 36.

l) Skrivemåten for /a/. /a/ er gjennomgåande representert ved

'a', f eks 'a~ftan' (1.23), 'fer(:>ina' (2.15), 'luta' (5.23).

2) Skrivemåten for /i/. Denne endingsvokalen er i dei fleste

ordformer representert ved 'i':

landit 1.4

hendi 1.5

haf<:ii l. 16

drepiN 9.24

Iamna~i 5.25

Iterkafti 11.27

konongriN 12.20

tipendi 13.10

Men i ein del ordformer finn me også skrivemåten 'e' for denne

vokalen:

hafpe 2.5

maNe 7.12

he:l.liabe 4.2

vikiNe 8.17

Det talmessige forholdet mellom former med 'i' og former med 'e'

i dei tjue sidene som er granska er slik:

i e SUM

407 46 453

Her kjem det fram at ved dei fleste orda er trykksvak /i/ repre­

sentert ved 'i'. I i overkant av 10% av orda er skrivemåten 'e'.

3) Skrivemåten for fu/. I dei fleste ordformer er denne endings­

vokalen representert ved 'o':

hofpo 1.22

veizlo 3.1

manom 7.17

26

vetrinom 2.9

fQgno~o 3.24

rikino 6.7

Den trykksvake /u/ kan også vere representert ved 'u', 'u' eller

'v':

comu 1.21 leNdum 8.19 engvm 8.25

Skrivemåten 'u' finn me også i trykksterk posisjon, jf paret

'ftundum' (10.17) mot 'ftundum' (10.18). Når det gjeld 'v',

hevdar J6nsson 1895:IV, med utgangspunkt i Arni Magnussons

rettingar av AM 35, at dette er ein gjennomgåande feil ved

avskrifta til Asgeir.

Talforholdet mellom ordformer med dei fire skrivemåtane er

slik:

o u V s~

181 26 27 2 236

Viss me ser desse fire skrivemåtane i forhold til det som er sagt

ovanfor om variasjonen i skrivemåte i handskrift frå 1100-1200-

talet, er det distinksjonen mellom 'o' på den eine sida, og 'u',

'u' og 'v' på den andre sida som er mest interessant. Men før eg

går nærmare inn på det, skal eg kort drøfte om det er rimeleg å

rekne med at den talmessige variasjonen mellom 'i'/'o' på den

eine sida og 'e'/'u', 'u',' v' på den andre sida også finst i

førelegget til AM 36.

Førelegget, Kringla, er som nemnt skrive i andre halvparten

av 1200-talet, og ligg dermed innanfor den perioden der me kan

vente skrivemåtane 'i'/'o' i endestavingar (Benediktsson

1962:19f). Dermed er det ikkje overraskande at også avskrifta i

stor grad har 'i'/'o'.

Mot dette står til ein viss grad Finnur J6nssons (1895:IV)

observasjon, igjen med utgangspunkt i Arni Magnussons rettingar

av AM 35, om at Asgeir stadig skriv 'i'/'u' i artiklar, endingar

27

og avleiingar, der førelegget har 'e'/'o', og motsett. Her finst

to relevante spørsmål.

For det første: Kor mange slike feil finst det? Finnur

J6nsson nemner ikkje noe tal. Og for det andre: Er det noen

rimeleg grunn til at Asgeir skulle gjøre slike feil? Her er det

nærliggande å sjå på korleis endingsvokalane normalt blei

representerte i skrift på slutten av 1600-talet. !fØlgje

~6r6lfsson 1925:XXII var det vanleg å skrive 'e' i det 17.

hundreåret og langt fram i det 18. I tillegg viser han til at 'o'

forsvinn etterkvart på 1500-talet. Ut frå dette var altså det

normale på Asgeirs tid 'e' og 'u', som er det motsette av det

systemet ein finn i AM 36.

Bandle 1956:57ff viser at endingsvokalane i Guobrandsbiblia

også er representerte ved 'e' og 'u'. Alt i alt blir det dermed

vanskeleg å hevde at skrifttradisjonen på Asgeirs tid kan ha

verka direkte inn på skrivemåten for endingsvokalar i dette hand­

skriftet.

Likevel kan ein vel rekne med ein del feilskriving nettopp

fordi førelegget og skrifttradisjonen på slutten av 1600-talet

står i sterk opposisjon til kvarandre. Asgeir har utvilsomt sett

at det finst ein del variasjon i fØrelegget, og har prøvt å

fØlgje denne; men på grunn av interferens frå si eigen skrift­

tradisjon har han ikkje alltid klart å fØlgje systemet.

Konklusjonen må likevel bli at representasjonen av endings­

vokalar i AM 36 i stor grad speglar ein tilsvarande representa­

sjon i førelegget. Viss Asgeir har gjort feil pga interferens frå

skrifttradisjonen på slutten av 1600-talet, skulle ein vente at

feila ikkje eintydig peikte i ei retning, med andre ord at han i

like stor grad skreiv 'e' for 'i'.

3.6 Halvvokalane /w/ og /j/

Halvvokalen /w/ er skriven 'v' overalt, både først i ord og inne

i ord: 'hQavin' (12.11), 'Iævar' (8.16).

Halvvokalen /j/ er skriven 'i', som i 'fylgia' (1.5), eller

'j' som i 'jafn' (3.26), 'joe' (7.6). Fordelinga er slik at

skrivemåten 'j' står fØrst i ord, 'i' står inne i ord.

28

4. Representasjonen av konsonantar

På same måten som i drøftinga av skrivemåte for vokalar ovanfor,

skal eg ved konsonantane ta utgangspunkt i og referere til

konsonantsystemet i gamalislandsk på 1200-talet, som etter

Benediktsson 1965:73 såg slik ut:

p

b

f

m

t

d

p

n

r

l

k

g

h

Desse konsonantane, med unntak av /h/ og /p/, kunne fonetisk

sett vere korte eller lange.

4.1 Korte konsonantar

l) Skrivemåten for /p,t,b,d,g,h,m,r/. I det fØlgjande viser eg

først i tabellform skrivemåtar for dei konsonantane der det ikkje

er noen variasjon. Deretter drøftar eg dei tilfella der ein

konsonant er representert på ulike måtar.

Desse konsonantane har bare ein skrivemåte i AM 36:

Fonem Skrivem~te

p p

t t b b

d d

9 g

h h

m m

r r

, ..

29

Benediktsson 1965:73 skriv dette om einingane i konsonantsystemet

vist ovanfor: "This system was regularly represented in writing

by the symbols by which it is represented in this diagramo" For

konsonanteiningane /p,t,b,d,g,h,m,r/ i AM 36 stemmer dette, som

vist ovanfor. For /k,s,p,f,n,l/ er det derimot ein del variasjono

Denne variasjonen kan dels ha sitt opphav i fonologiske forhold,

her allofonisk veksling, og dels står me overfor reint ortogra­

fisk variasjon. Dette blir drøfta i det fØlgjandeo

2) Skrivemåten for /k/o /k/ blir representert ved tre ulike

skriftteikn, 'k', 'c' og 'q' o 'q' står i ord der det blir fØlgt

av den labiale halvvokalen /w/o I det undersøkte utvalet av AM 36

er denne forkorta ved kontraksjon, som i 'qvepa' (1.3) og

• qveldi' ( 3 o 22) .

Benediktsson 1965:77f drøftar forholdet mellom skrivemåtane

'c' og 'k' for /k/o I tidlege handskrift fØlgte distribusjonen

ofte den såkalla palatalregelen, dvs at 'k' sto framfor fremre

vokalar, mens 'c' sto i andre omgjevnadero I løpet av 1200-talet

tar 'k' meir og meir over i handskrifta, slik at denne skrive­

måten til slutt b_lir einerådande.

I AM 36 ser me i visse omgjevnadar teikn på ein slik

distribusjono Først i ord finn me ikkje 'c' føre fremre vokalar,

bare bakre, som i 'coma' (1.6), 'callaor' (1ol5), 'curland'

(6o24)o 'k' finst både framfor fremre og bakre vokalar i denne

omgjevnaden: 'kiriale' (6.24), 'kem' (2o20), 'kallaoi' (5ol9),

'kono' (6.10). Dette er i samsvar med det at 'k' etterkvart blir

einerådande i islandske handskrift (sjå ovanfor).

Hreinn Benediktsson (1965:78) viser også til ein annan

regel, som er nemnd i 2o grammatiske avhandling. Delar av denne

regelen er vanskeleg å tolke, skriv han, men "What seems certain,

is that the rule [ooo] implied that only 'k' was used in initial

position, while 'c' alternated with 'k' in medial and final

positionso" Han viser vidare til at fleire islandske handskrift

frå 1200-talet har spor av denne regelen. Av det eg har skrive

ovanfor, skulle det gå fram at AM 36 ikkje viser slike spor. Viss

dette handskriftet er ei nøyaktig avskrift av førelegget,

impliserer det at heller ikkje førelegget har spor av denne

regelen o

30

Ein annan omgjevnad der det ser ut til å vere ein klar

forskjell på dei to skrivemåtene, er i slutten av ord: I denne

omgjevnaden finn me 44 gonger 'c' (f eks '!tyrc' (7.4), 'Eiric'

(7.5). 'joe' (7.6), 'bar!c' (11.23)), mens 'k' bare står i 5 ord­

former: 'Eirik' ( 6. 21), 'fik' ( 7. 8), 'Rørek' ( 8. 22), 'vik'

(11.22).

Også etter '!'/'S' finn me ein distinkt forskjell i distri­

busjon. Mens 'k' bare står i 5 ordformer ('Ikem!to' (3.14),

'!kiptit' (4.18), '!kildi' (5.18), 'Ikann' (9.19)), finn me 'c' i

heile 47 former. Interessant her er det at 'k' på eitt unntak nær

( '!cann') står framfor fremre vokalar, mens 'c' står framfor både

fremre og bakre, jf 'Icilr' (1.7) og '!cutu' (12.15). Dette kan

tolkast som eit spor av palatalregelen, men i så fall arter dette

seg på motsatt vis av det me såg for distribusjonen fremst i ord.

Der var det 'k' som kunne stå både framfor fremre og bakre

vokaler, mens 'c' bare stod framfor bakre.

3) Skrivemåten for js/. /sl blir i AM 36 representert anten ved

's' eller '!'. 'I' finn me fremst i ord, som i '!cilr' (1.7),

'Ia' (1.12), 'Iættir' (2.2). I denne posisjonen finn me også 'S':

'Sviakonongr' ( 2. 3), 'Si ttu' ( 2.17).

's' står også i denne posisjonen, men bare ved forkortinger,

jf 'sin' ( l. 23)' l sva' ( 2. 5) .

I slutten av ord står 's', aldri 'I': 'Iætis' (4.3),

'!vefns' (10.22), 'li6s' (12.2).

Inne i ord finn me stort sett '!': 'vitra!tr' (1.],5),

'meiti' (2.3), 'heitom' (3.24), 'fo!tri' (4.14), 'riia' (5.18).

Bare i følgjande ordformer står 's': 'fostrfabir' (1.16),

'br&tfusliga' (2.21), 'huscarla!veit' (5.7), 'Tunsbergs' (11.20).

Med unntak av det første eksemplet står 's' fØr ei morfgrense:

'hus+carlaiveit', 'br&tfus+liga', 'Tuns+bergs'. Det talmessige

forholdet mellom 'I' og 's' inne i ord er: 82 førekomstar av 'I', 4 av 's'.

4) Skrivemåten for /p/. AM 36 har både 'p' og 'b' for dette

fonemet, men distribusjonen av dei svarar ikkje alltid til

distribusjonen av dei to allofonane [p] og [b] til /p/. Likevel

er det i visse omgjevnader eit mønster i distribusjonen: Først i

31

ord finn me bare 'p', mens ·~· på eitt unntak nær står i slutten

av ord: 'hirb' (1.15), 'reib' (2.25), 'forrå5' (4.19). Unntaket

er 'verp' (4.14), der '-er-' er forkorta. Dette er del av eit

meir generelt trekk ved skrifta i handskriftet: Etter ein

forkorta '-r-' finn me 'p', ikkje '15': 'Jngigerpr' (1.22),

'ovirpiligra' (4.22).

Også mellom to vokalar er '5' meir frekvent; i 50 ordformer

står denne, mot 14 med 'p'. Eksempel: 'r~bor' (3.17), '!lØpor'

(8.7). Elles inne i ord er fordelinga mellom 'p' og '15' meir

vilkårleg: Etter 'l' og 'n' står 'p', 'dvalpiz' (3.2), 'munpi'

(6.20); etter 'f' finn me 26 gonger '5', 13 gonger 'p', 'haf~i'

(1.15) mot 'hafpe' (2.5). Etter 'g' finn me på eitt unntak nær

'15': 'Iag<:le' (3.13) mot 'lagpiz' (2.15).

Etter 'r' står i dei fleste former '<:'>'. Bare i ei form står

'p': 'norpan' (11.22). Når 'r' kjem etter symbolet for frika­

tiven, er også skrivemåten ·~· mest frekvent: '5r' finn me 31

gonger, 'pr' 9: 'ræbr' (1.3) mot 'reipr' (2.4).

Denne vilkårlege fordelinga av 'p' og '5' går igjen i fleire

islandske handskrift frå mellomalderen (Benediktsson 1965:74).

I trykksvake stavinger finn me ei veksling mellom ·~· og

't', jf 'hw!ti5' (8.21) mot 'vårit' (8.17). Overgangen frå -t

til -o i trykksvak staving skjedde på 1200-talet (P6r6lfsson

1925: XXVII), slik at variasjonen her godt kan vere ein refleks

av ein tilsvarande variasjon i førelegget.

Men me finn også omvende skrivemåter her, med '-t' for -o, som i 'farit' (12.9) 2. pl. imp. (for -id). Det same er vel

tilfelle med skrivemåten 'vit' (7.9) for VID.

5) Skrivemåten for /f/. /f/ har to allofonar, [f] og [v], og i

islandske handskrift frå 1200-talet kan me finne 'v' for den

stemte allofonen inne i ord (Benediktsson 1965:76). I AM 36 er

skrivemåten 'f' einerådende i alle posisjonar: 'fara' (2.13),

'lofa' (1.7), 'haf5e' (4.10), 'gaf' (10.10).

6) Skrivemåten for /n/. Denne konsonanten er i dei fleste ord

skriven 'n': 'login' (1.7). 'langfe5gar' (1.13), '!ina' (2.12).

Men føre 'd' og 't' finn me ei veksling mellom skrivemåtene 'n'

og 'N': 'boaNdaNa'(7.26), 'miNtiz' (9.9), mot 'boanda' (4.22) 0J

32

(ingen døme på 'nt' ). Av desse to er 'nd' den mest frekvente:

'Nd' finst i 5 ordformer, 'nd' i 82 (sjå også om skrivemåten for

/1:/ nedanfor).

Også ved konjunksjonen EN finn me normalt skrivemåten 'N',

eventuelt dobbeltskriving ved forkorting: 'eN' (2.7), 'enn'

(2.6). J6nsson (1895:IV) peiker på at dette i mange høve er

feilskriving frå Asgeirs side.

7) Skrivemåten for /1/. I dei fleste ordformer er /1/ skrive 'l':

'lQg' (1.3), 'vil' (2.20), 'måle' (3.8). Men på liknande vis som

for /n/ finn me to ulike skrivemåtar for /1/ føre 'd' og 't':

'allt' (2.11) mot 'alt' (1.7); 'alldri' (6.22) mot 'aldrigi'

(13.17). 'ld' står i 25 ord, mens 'lld' står i 6. 'lt' står 15

ganger; det same gjør 'llt'.

I dette tilfellet kan me stå overfor feilskrivingar frå

Asgeirs hand. Finnur J6nsson (1895:IV) peiker på at Arni

Magnusson har retta avskrifta fleire ganger frå '11' til 'l'.

8) Oppsummering. FØlgjande oversyn oppsummerer skrivemåtar for

korte konsonantar i AM 3613 :

/kl k, c, q

/sl s, I

/p/ p, 5

/fl f

/n/ n, N

/l/ l, l l

4.2 Lange konsonantar

Benediktsson 1965:80 stiller opp 3 ulike metodar for å markere

lange konsonantar: (l) ved dobbeltskriving; (2) ved kapitelar;

(3) ved forkorting. Som eg var inne på i avsnitt l, er lange

konsonantar i AM 36 representerte på alle desse måtane.

13 Korte konsonantar med bare ein skrivemåte er vist ovanfor, og er ikkje tatt med her.

33

l) Skrivemåten for /f:,b:,d:,l:,g:,r:,p:,m:/. I dei undersøkte

siden av handskriftet finst ingen ord med /f:/. FØlgjande lange

konsonantar er bare representerte ved dobbelskriving: /b:/ i

'treftobbi' (13.2; l gong), /d:/ i 'rQddo' (3.17; 5 ganger), /1:/

i 'Qll' (1.8). 'hallaz' (1.8).

/g:/ er skriven 'a' i alle ord: 'Sceait' (3.26), 'hyaia'

(4.20), 'hQG' (12.7). Kapitel ( 'R') finn me også for jr:/: 'fyR'

(2.6), 'fyRi' (7.19), 'vaRi' (9.15) 14 •

/p:/ er gjennomgåande markert ved forkorting: 'upp' (12.14),

'kapp' (7.9). Også for /m:/, som er representert ved ei form på

dei 20 sidene, er dette tilfelle: 'fc&mmum' (11.13).

For dei andre lange konsonantane er det ein del variasjon,

som eg kommenterer i det fØ1gjande:

2) Skrivemåten for jt:/. /t:/ er markert anten ved dobbel­

skriving, som i 'rQtt' (2.2), 'veitti' (6.4), 'hitt6z' (8.5) (69

ganger), eller ved forkorting: 'vinatto (6.6)', 'li6tt' (6.12)

( 10 ganger).

3) Skrivemåten for /k:/. Denne konsonanten er i to ord markert

ved forkorting: 'nokkot' (5.16). E1les finn me skrivemåten 'ck' i

17 ordformer: 'drack' (10.19), 'J:>icki' (4.22), 'packa5i' (4.26),

og 'cc' står 16 ganger: 'gecc' (2.17), 'dracc' (10.20),

'fulldruccit' (12.8). Fordelinga mellom dei to siste skrivemåtane

er slik at 'cc' for det meste står sist i ord (i 15 av 16 ord­

former), mens 'ck' står inn i ord (i 15 av 17 ordformer).

4) Skrivemåten for /s:/. Her finn me tre ulike skrivemåter. I 2

ordformer finn me 'sf': 'misfa' (5.23), 'ymisfa' (6.23); i eitt

ord står 'ff': 'viffi' .(13.5). I resten (11 ordformer) finn me

ein skrivemåte som kan tolkast som kapitel ( 's' ): 'pes' (2.20),

'visi' (13.10). Av desse står 's' sist i ord i 8 av 11 former.

Når eg gjør dette til eit tolkingsspørsmål, i motsetnad til

ved 'N', 'R' og 'G', er det fordi denne skrivemåten for /s:/ er

identisk med 's' for /s/. Grunnen til at eg her vel å lese

14 Skrivemåten 'rr' finst ein gong, men då på kvar side av morfgrensa i ei samansetting 'forrå~' (4.19).

34

bokstaven som ein kapitel, er at lange konsonanter elles i dei

undersøkte sidene er klart markert, og det er dermed ingen grunn

til å rekne med at js:/ ikkje er det i bestemte posisjoner.

5) Skrivemåten for jn:/. /n:/ er skrive på to ulike måtar, anten

ved kapitel, eller ved forkorting. Kapitel finn me i dei fleste

tilfelle, mellom anna i 'fiNi' (2.4), 'iNilega' (3.14), 'maN'

(3.26). Forkorting er nytta i 2 ordformer: 'minn' (6.20),

'!c6!veinn' ( 12.17).

6) Bruk av kapiteler i handskrift frå 1200-talet. I dei under­

søkte sidene av AM 36 er det nytta 4 kapiteler: 'G', 'R', 's' og

'N'. Denne måten å markere lang konsonant på er først nemnd i Den

1. grammatiske avhandlinga, og blir rekna som ein islandsk

innovasjon (Benediktsson 1965:81)15 • Av dei tre nemnde kapitelene

er 'N' den som er mest brukt i islandske handskrift, og er (saman

med 'nn') vanleg fram til siste halvdel av 1200-talet. Bruken av

'N' i AM 36 kan dermed godt svare til bruken i førelegget.

'R' er også vanleg i 1200-talshandskrift, og særleg i

slutten av ord (Benediktsson 1965:82). I AM 36 finn me denne

skrivemåten både i slutten av ord, 'koR' (7.25), og inne i ord:

'fyRi' (7.19), 'vaRi' (9.15). 'R' i den siste posisjonen finn me

bare ved bØyningsendingar, som dei to eksempla over viser.

's' er mindre frekvent enn 'N' og 'R' i islandske mellom­

alderhandskrift. Dette gjeld også AM 36, som har alternative

skrivemåter for js:j: 'sf' og '!!'.

'a' finst også i ei rad islandske handskrift frå 1200-talet

(Benediktsson 1965:82).

15 Bruken av kapiteler er vanleg også i latinske mellomalder­dokument, men det er bare i islandske handskrift dei fungerer som markører av lange konsonanter.

35

7) Oppsummering. Følgjande skrivemåtar er nytta for lange

konsonantar:

/b:/ bb

/1:/ l l

/g:/ G

/r:/ R

/p:/ PP /m:/ mm

/t:/ tt, tt

/k:/ kk, ck, CC

/s:/ sf, rr, s

/n:/ N, nn

5. Sluttord

Eg har i dette arbeidet sett nærmare på skrivemåtar for konso­

nantar og vokalar i eit utdrag av handskriftet AM 36. Utgangs­

punktet har vore ein hypotese - i stor grad etablert på grunnlag

om kunnskapar om skrivesituasjonen til skrivaren av AM 36 - om at

handskriftet representerer islandsk fonologi på 1200-talet.

Eg har lagt vekt på å vise i kor stor grad skrivemåtane i AM

36 svarar til det som var vanleg i islandske handskrift på 1200-

talet. Samsvaret er stort, og eg har tolka dette som eit sterkt

indisium på at AM 36 verkeleg viser det fonologiske systemet på

1200-talet.

Vidars har eg drøfta i kor stor grad handskriftet speglar

dei fonologiske endringane som skjedde i islandsk på 1200-talet.

Her har eg vist at skiljet mellom opprinneleg /æ:/ og /Ø:/ er

oppretthalde; konklusjonene når det gjeld samanfallet av /Øl og

/Q/ er meir usikre, men fleire forhold peiker mot at handskriftet

viser spor av dette samanfallet.

Eg har også tatt opp skrivemåter som kan tolkast som

refleksar av avskrivarens talemål.

34

36

Litteratur

Arnason, Kristjån. 1980: Quantity in historical phonology.

Cambridge UK.

Bandle, Oskar. 1956: Die Sprache der Guobrandsbiblia. København.

Benediktsson, Hreinn. 1959: The vowel system of Icelandic: A

survey of its history. Word 15:282-312.

Benediktsson, Hreinn. 1962: The unstressed and the non-syllabic

vowels of Old Icelandic. Arkiv f~r nordisk filologi 77:7-31.

Benediktsson, Hreinn. 1965: Early Icelandic script. Reykjavik.

Hagland, Jan R. 1976: Avskrift "or~ ifra or~e". Gransking av ein

kontrollert avskrivingsprosess frå mellomalderen. Maal og

minne 1976/1-2:1-23. Oslo.

Jakobsen, Alfred. 1969: Språklig "ajourføring" i Fagrskinna­

håndskrifter. Maal og Minne 1969/3-4:104-122.

J6nsson, Finnur. (utg.) 1895: Heimskringla. København.

Jørgensen, Jon G. 1985: Islandske målmerker i Sth. 4 fol. Hand 3.

Maal og Minne 1985/3-4:202-222.

Karlsson, Stefån. 1967 (utg.): Sagas of Icelandic bishops. Early Icelandic mauscripts in Facsimile. Band VII. København.

Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder. (KLNM) 1955ff.

Oslo.

Noreen, Adolf. 1970: Altnordische Grammatik. TUbingen.

Svensson, Lars. 1974: Nordisk paleografi. Lund.

P6r6lfsson, Bj~rn K. 1925: Um islenskar oromyndir å 14. og 15.

~Id og breytingar peirra dr fornmålinu. Reykjavik.

37

TILLEGG: Transkripsjon av sidene 131 - 150 i AM 36 fol.

l

AM 36 fol. 131 - 150

\131\ pvi at pat !kulo lQg vera er hann ræ~r up\ at qvepa, EN ef

konongr eda Jarl eda byskupar\ fara yfir landit oc eigo ping vid\

5 bQndr, pa !varar lQgmadr af hendi\ bonde, eN peir fylgia honom

allir\ sv~ at varla pora ofreflis menn\ at coma a alpingi peira

ef eigi lofa\ bQndr1 oc logmaor EN par alt er\ login fcilr a, pa

fkulo Qll hallaz\ til motz vid upfala lQg, oc a5rir log\menn

allir !kulo vera undir menn pess logmannz er\ a tiundalandi er.\

lO

LXXVII. Cap. Frå porgnf L3gmanni\

~a var a tiundalandi fa lQgmadr er\ porgnyr het faeir hans er

nefndr por-\gnyr porgnysfon. peir langfeegar\ hofpo2 verit

lQgmenn a tiundalandi\ um3 margra kononga æfi. porgnyr var\ pa

15 gamall hann haf5i um !ic mi\cla hir~ hann var calladr vitra!tr\

madr i Sviaveldi. hann var frændi\ Rognvalds Jarls oc fostrfa~ir

hans.\

LXXVIIICap. Fundr R3gn-\vallds Jarls oc Ingigerd-\ar konungs

20 dottur å Ullar-\akri.\

Nu er par til måls4 at taka er ~eir\ menn comu til Rognvalds

Jarls er Jngi\gerpr konongs d6ttir oc p& Hiallti hofpo\ fent

&!tan baro5 peir fram sin\ orendi fyrir RQgnvald Jarl oc

1 Q eller ~

25 2 o eller Q

3um eller um

~måls eller mals

Sa nesten utviska

Jngibjqrgo kono hans\132\ oc !egja pat at konongs d6ttir hefpi

opt rQtt\ fyrir Sviakonongi Um !ættir milli peira\ Ol~fs konongs

digra oc hon var hiN me\fti vinr Ol~fs konongs, eN Sviakonongr

var5\ reipr hvert !iNi er hon gat Ol~fs\ oc henne potti engi v6n

5 um Iættirnar\ at SV~ buno, Jarl !egir Birni hvat\ hann hafpe

~!tan !purt, enn Bjqrn !egir eN\ et !arna at hann myndi ei fYR

aptr\ hverfa eN hann hitti Sviakonong oc !egir\ at Jarl hefir

honom pvi heitie at hann\ !kal fylgia honom a fund Svia konongs\

Nu6 lipr fram vetrinom, oc pegar\ a bac jolom byr Jarl ferb sina

2

10 oc\ hefir lx manna, par var i for Bjqrn\ !tallari oc hans

foron~tar, for Jarl ~-\!tr allt i Svipio5, EN er hann fotti\ upp

i landit, pa !endi hann menn !ina\ fram fyrir til up!ala oc fendi

or~\ Jngigerbi konongs d6ttor at hon fcyldi7 fa\ra ut a ullerakr

a m6ti honom\ par at hon bu !t6r. EN er konongsd6ttor\ comu or~

15 Jarls pa lagpiz hon\ eigi ferbina undir hofod oc bioz\ hon me~

marga menn, Hiallti reBz\ til farar mea henni eN a~r hann føri 8 \

i brot, gecc hann fyrir Olaf konong oc mælti\133\ Sittu allra

kononga heilaftr, oc er pat\ !att at !egia at ec hefi hvergi

pess\ comit er ec hafa !lica tign fet fem\ me~ p~r, !kal ec pat

20 or5 bera hvar !em\ ec kem fipan, vil ec pes bi~ia ybr\ konongr at

pu ser vinr miN, konongr fvarar Hvi\ lætr pu sv~ br&tfusliga.

hvert !kaltu\ fara. Hjalti !varar ec !kal ri5a ut a ullar\akr me~

Jingigerdi d6ttor piNi, konongr mælti far\eu pa væl, vitr madr

ertu oc fidugr\ oc kant væl at vera me5 tignom\ mQnnom, gecc pa

25 Hiallti i brot, Jngigerdr\ konongs d6ttir rei~ til bds sins ut a

6 Nu eller Nu

7d vanskeleg å tyde, nesten utviska

8 ø eller o

ullarakr let\ par bua veizlo micla i m6t Jarli\ pa com Jarl par

oc var honom væl fagnat\ dvalpiz hann par nokorar nætr, tqlo\~o

p~ konongsd6ttir mart, oc fle!t 6m pa\ Svia konong oc Noregs

konong, Segir hon Jarli\ at henne pickir ovænt horfa vm\

5 !ættirnar, .pa mælti Jarl hvernug er per gefit\ frændkona um pat ~

ef Ol~fr Noregs konongr\ bi~r pin Syniz os pat fem hellzt\ mane

til !ætta einhlitt, ef mæg5ir\ pær mætti tacaz milli peira

kononga\ eN ec vil ecki ganga me5 pv!\ måle ef ec veit at pat er

pvert\ fra pinom vilia, hon !egir fadir m!N\134\ mun fia co!t

3

10 fyrir mer, eN aNarra miNa\ frenda ertu ra, er ec vil hellzt\ min

ra5 undir eiga, p& er mer pickir\ miclo måle !cipta. E~a hve

rae\lict !yniz ~er petta. Jarl fyfti hana mioc\ oc talde marga

lut! up til frama\ um Olaf konong pa er !torvægligir v~ro\ fag~e

henne iNilega fr~ peim atbur-\~vm er pa hQfpo fyrir fkemfto gerz,

15 er\ Ol~fr konongr hafpi handtekna gert v. kononga\ a einom morni

oc tekit pa alla af\ riki, eN lagt peira eignir oc riki vid fitt

vel\di, Mart rqddo p~ um petta mal\ oc ur~ a allar r~~or fatt

sin i mil\li for Jarl i brot er hann var at pvi\ buiN9 , Hialti

20

for meb honom.\

LXXIX. Cap. Frå R8gnvalldi og Porgnf 13gmanni.\

Rogvaldr Jarl com eiN dag at qveldi til\ bds porgnys lQgmannz par

var bør micill\ oc !torco!tligr, v~ro par margir menn uti\ peir

fqgnobo vel Jarli oc toco vi5 heftom\ peira oc rei5a, Jarl gecc

25 iN i !tofona\ var par iNe fiolmenne micit, par !at\ i Qnndugi

madr gamall, engi maN\ hQfpo peir Biorn fet jafn mi-\kiN, SceGit

var svå ritt at lå i\ kniam honom oc breiddiz um al\la bringona,

hann var væN madr oc\135\ gQfugligr Jarl gecc fyrir hann oc

heil\fa5e honom, porgnyr fagnar honom\ væl oc ba~ hann ganga til

!ætis pess\ er hann var vanr at !itia, Jarl !ettiz\ &5rom megin

gegnt porgny. peir\ dvolp~z par nokorar nætr, a8r Jarl bar\ ~p

4

5 ~rendi fin, baB hann at peir por-\gnyr fcyldo ganga_! malftofo,

peir\ Biorn fQron&tar gengo pawng meB\ Jarli pa toe Jarl til måls

oc !egir fra pvi\ at Olåfr Noregs konongr hafpi !eNda menn\ sina

~!tr panug til friBgerpar, talaBe\ oc um pat langt hvert vandræBe

ve-\!trg~tom var at pvi er ofriBr var padan\ til Noregs, hann

10 Iegir oc fra pvi at Olåfr Noregs\ konongr hafBe pangat !enda menn

oc par våro pa\ !endi menn konongs oc hann hafBi peim pvi heitit\

at fylgia peim a fund Sviakonongs oc hann\ !egir at Sviakonongr

toe pesso måli !va ~ungliga\ at hann let engum manni lyba !cyldo

at\ ganga meb pesso mål!. Nå er !va\ fo!tri !egir Jarl at ec ver~

15 eigi einhli-\tr at pesso måli, hefi ec nu fyrir\ pvi I6tt a piN

fund oc vætti ec\ par heilla raBa oc tr~ftz piNs\ EN er Jarl

hætti fino mål! pa pa-\gbi porgnyr vm hrie, eN er hann toc\136\

til mals10 mælti hann. Undarliga fkip\tit per til, girniz at taca

tignarnafn\ eN kuNit ybr engi forråb e~a fyrir\hyGio pegar er per

20 comit i nokorn\ vaNda, Hvi fcyldir pu ei hyGia\ fyrir pvi abr pu

hetir peiri ferB\ at pu hefir ekki riki til pess at mæla\ i m6t

Olafi konongi, picki mer pat eigi\ ovirpiligra at vera i boanda

tq\lo oc vera friåls orba fiNa at\ mæla !lict er hann vill, pott

konongr !e\ hia. Nu man ec coma til up\!ala pings oc veita per

25 pat lip, at\ pu mælir ohræddr fyrir konongi !lict er\ per likar.

Jarl packabi honom vel\ pessi heit, oc dvalpiz hann meb por-\gny

oc reiB meB honom til up!a\la pings var par, allmicit fiol-

1°s utydeleg, blekklatt

5

\menne, par var Ol~fr konongr me5 hir~ sinni\

LXXX. Cap. Frå Upp-!ala ~ijngi.\

HiN.fyrfta dag er ping var fett\ !at Ol~fr konongr a !t6li oc par

5 hire\ hans umhverfis, EN aNan veg a\ pingit !åto peir a einom

ft6li\ Rognvaldr Jarl oc porgnyr oc fat par\ fyrir peim hir~

Jarls oc huscarla\!veit porgnys eN a bac !t61inom\ !to~

bondamugriw oc alt vm\137\hverfis i hring, Sumir foro a hkpir\ oc

hwga at heyra padan til, ew er\ tQlu5 v~ro ~rendi konongs, p~

10 fem !ipr\ var til at mæla a pingUm oc er pvi var\ lokit pa !to5

upp BjQrn !tallari hia\ !t6li Jarls oc mælti hått. Ol~fr konongr

fen\di mic hingat pes Qrendis11 at\ hann vill bio~a Sviakonongi

!ætt oc pat\ landa!cipti fem at forno fari\ hefir verit milli

Noregs oc Svipio~ar\ hann mælti hått, !va at lviakonongr heyr-\~i

15 gerva, En fyr!t er Ol~fr konongr heyr-\~i nefndan Ol~f konong, pa

hug~i hann\ at !a myndi reka nokkot ~rendi1 l,\ eN er hann heyr~i

r~tt13 vm !ætt oc\ landa!cipti milli Svipiobar oc\ Noregs pa

!kildi hann af hveriom\ rifiom ri!a myndi, pa li6p hann upp\ oc

kalladi hått at !a madr fcyldi\ pegia, pa !to~ Jarl up oc mælti,

20 hann\ !ag~i fr~ or~feNding Ol~fs digre\ OC rættar bo~um vid Ol~f

Sviakonong\ oc fr~ pvi at ve!trg~tar fendo Olåfi\ konongi Qll or5

til at !ætt !cyldi\ gera vid Noregs konong, taldi hann up hvert\

vandræ5i ve!trg~tum var at pvi\ at mis!a peira luta allra af

noregi\138\ er peim var årb6t i, eN i aNan\ fta5 at fitia fyrir a

25 al&pom peira\ oc herna~e ef Noregs konongr !amna~i\ her !aman oc

11 Q eller ~

12 ~ eller Q

13 ~ eller Q

6

heriabe å på Jarl Iegir\ at Olåfr Noregs konongr hafpe menn

pangat\ fent peira orenda14 at hann vill bi\bia Jngiger~ar d6ttor

hans. EN er Jarl\ hætti at tala, pa !tob upp\ Sviakonongr, hann

Ivarar pungliga um fætti\na eN veitti atqlor pungar oc\ !t6rar um

5 dyrfb på er hann hafbe\ gert gri~ oc f~ib vid hiN digra\ maN oc

lagt vid hann vinåtto, tal\de hann faNan at landrabum vid\ !ic,

qvad pat macligt at RQgnvaldr væri re\kiN or rikino oc !egir at

allt\ !lict hl&t hann af åeaian Jngi\biargar kono !iwar, oc qvab

pat verit ha\fa o!nialla!ta ra5 er hann !cyl\ldi fengit hafa at

10 girndom\ !licrar kono, hann tala5i langt\ oc hart, oc !neri pa eN

tQlONi\ a hendr Olåfi digra, eN er haN\ !ettiz nibr pa var fyr!t

li6tt\

LXXXI. Cap. Tala pargnlys\ L~anns.\

15 pa ftob up porgnyr, eN er\ hann Itob up, pa !t65u up al\lir bondr

peir er abr h~fpo !e\139\ti~, oc pu!to at allir peir er i

o\5rum15 ftobum hofpo verit oc vil\ldo ly~a til hvat porgnyr

mælti,\ var pa fyr!t gnyr micill af fiol\menne oc våpndm, EN er

hlio5\ fecz pa mælti porgnyr. ANan veg\ er n6 Icaplyndi Svia

20 kononga, eN fyR\ hefir verit, porgnyr f&borfadir minn\ munpi

Eirik upfala konong Emun\darfon oc fagbe pat fra honom at\ mepan

hann var a lettafta al1dri at hann\ hafpi hvert fumar lei5angr

uti OC\ for til ymisfa landa OC lagbi un\dir fic fiNland OC

kiriale, Eiftland\ OC curland OC viba um &ftr-\l&nd OC mun BN fia

25 pkr16 jarb\borgir oc &Nor ftorvirki p& er\ hann gerpi, oc var

14 Q eller@

15 o eller ø

16 k eller æ

hann ekki !va micillå\tr at eigi lydd! hann mQnnom ef !cyllt\

åtto vid hann at rø5a, porgnyr\ fadir miN var me5 Birni konongi

lan\ga æfi, var honom hans !ipr kuNi-\gr, !t6~ 6m æfi Biarnar

hans\ riki me5 ftyrc miclom eN engom\ pur5, var hann dQll !inum

5 vinom\ Ec rna muna Eiric konong iN Sigr\140\!æla oc var ec me~

honom i morgum\ herforum, joe hann riki Svia, eN var-\~i

har5fengliga, var os gott vid hann\ ra5um at coma, EN konongr

pessi er nu\ er lætr engi maN pora at mæ-\la vid !ik nema pat

eino er haN\ vill vera låta oc hefir hann par vit\ alt kapp eN

10 lætr fcattl&nd sin\ undan s~r ganga af elianle\y!i oc precleyfi,

hann girniz pess at\ halda noregs veldi undir fic er\ engi

Sviakonongr hefir pat fyR agirnz\ oc gorir pat morgum maNe or6\

N~ er pat vili våR boandaNa\ at p~ gorir !ætt vid Ol~f digre\

Noregs konong oc giptir honom d6ttor pina\ Jngigerpi, ew ef pu

15 villt viNa\ aptr undir pic riki p& i &!tr\vegi. er frændr pinir

oc forellri\ hafa par ått, pa viliom v~r allir\ fylgia p~r par

til me~ pvi at på\ vilt eigi hafa pat er ver mælåm\ pa manom ver

veita per atgon\go oc drepa pic oc pola per\ eigi ofri~ oc ol&g,

hafa !va\ gert hinir fyRi forellrar vårir\ peir fteypto v.

7

20 konongar i eina kelldo a\141\ Mulapingi er a~r hQf~o upfyllz\

ofmetna~ar !em pu vid os, !eg nu\ !ci6tt hvem coft pu vilt

uptaca\ pa gerpi ly~riN pegar vapna brac\ oc gny mikiN konongriN

rtendr pa up\ oc mælti fegir at allt vill hann vera låta\ !em

bØndr vilia, !egir at !va hafa\ gert allir Svia konongar at lati~

25 bøndr17 \ ra5a me~ s~r Qllo pvi er peir vildo.\ fta~na~e pa kuR

boaNdaNa EN\ pa tQlo~o hofpingiar konongr oc Jarl oc\ porgnyr oc

gera pa fri5 oc !ått af\ hendi Sviakonongs eptir pvi !em

11 ø eller o

Noregs\konongr hefir apr or3 til !end. var å pvi\ pingi pat

rapit at Jngigerpr d6ttir Ol~fs\ konongs fcylldi vera gipt Ol~fi

8

konongi Haralds\!yni !elldi konongr Jarli i hendr fe!tar hennar\

oc fecc honom i hendr allt !itt om\bo5 um paN ra~ahag oc !cilpoz\

5 par a pingino at !va locnom malum\ EN er Jarl for heim pa hittoz\

p& Jingigerdr konongs d6ttir oc tolo~o sin i\ milli um petta mal,

hon !endi Ol~fi\ konongi !l~por af pelli oc gull!&ma\~ar mioc oc

!ilkiræmor, for Jarl\ aptr i G&tland oc Biorn me5 honom\ Biorn

dvalpiz par litla ftund oc\142\ for hann pa aptr i Noreg meb

10 foro\neyti !ino, oc er hann hitti Olaf konong oc !egir\ honom

ørendis loe p~ fem v~ro pa\ packa8i konongr honom vel ferbina oc\

!egir fem var at BjQrn hafpi gæfo til\ borit at coma fram

ørendino\ i ofribe pessom.\

15 LXXII. Cap. Frå Svikum Hræreks konångs\

Ol~fr konongr f6r er vårabi ut til !æ\var oc let b~a reip sin oc

rtefndi til\ sin lipi oc for um vårit allt 6t\ eptir vikiNe til

libandis nes oc\ allt for hann nor~r a H&rba1and\ !endi pa orb

leNdum mQnnom oc nefn\di alla hina rikosto menn or hera\pum oc

20 bi6 pa ferb fem vegli\gaz er hann f6r i m6t feftar kono\ sinni

veizla r~ fcyldi vera vm h&-\ftib &!tr vid elfi vid landa mQri\

Ol~fr konongr hafbe meb s~r Rørek konong\ blinda eN er hann var

gr6iN få\ra fiNa, pa fecc Olåfr konongr ij menn til\ pionu!to vid

hann oc let hann !itia\ i hå!æti hia s~r oc hellt hann at\ drycc

25 oc at clæbom engvm mun\ veR eN hann hafpi aar haldit\ fic fialfr,

Rørekr var fåmalogr\ oc fvarabi Ltirt oc !tutt, pa er menn\143\

ortu orba a hann, pat var fibvenia\ hans at hann let fc6!vein

sinn lei~a !ic\ uti um daga oc fra ~brom mQnnom, pa\ bar5i hann

9

knapaN, eN er hann liop\ fra honom ~a Iegir hann Ol~fi konongi at

fa\ fveiN vildi honom ekki piona, pa\ !cipti Ol~r konongr vid

hann pionosto mqnnom oc\ for alt !em a5r at engi pionos-\tumaor

hellzt vid me~ R~reki konongi\ pa fecc Ol~fr konongr til fylg~ar

5 oc.til gæz\lo vio Rærek paN maN er SveiN h~t\ oc var h~ frændi

R~reks konongs oc haf~i\ verit hans madr a~r, Rærekr helt tecnom

hæ\tti um !tir~læti oc !va um einfarar\ !inar, EN er peir SveiN

v~ro ij !aman\ !taddir pa var R~rekr kåtr oc mål\r~tiN, hann

miwtiz pa a marga luti\ ~a er fYR hQf~o verit oc pat er um\ hans

10 daga haf~e atboriz pa er hann\ var konongr oc miwtiz å æfi !ina

ena\ fyRi, oc !va a pat hveR pvi haf~e\ brug~it hans riki oc

hans fælo eN\ gert hann at olmo!o manni, eN hitt\ picki m~r po

allra pyng!t !egir hann\ er ~u eda a~rir frændr minir peir\ er

maNvænir hofpo verit fkulo n~\ verpa !va miclir atlerar at

15 engrar\144\ !vivir~ingar !kulo hefna peirar er a\ ætt vaRi er g6r

pvilicar harmto\lor hafpe hann opt ~pi, SveiN\ fvarar oc !egir

at peir æti vid ofreflis menn\ micla at fcipta eN peir atto pa\

litla co!ti, Rærekr mælti til hvers fkulom\ ver lengi lifa vid

fk~ oc meiz\lor, nema svå beri til at ec mæ\tta blindr !igraz a

20 peim er rnic\ figrape fofanda, Sva heilir dre\pum Ol~f digra hann

ottaz nu ekki\ at ser, ec !kal ra~it til !etia oc\ eigi villda ec

hendrnar til !para\ ef ec mktta pær [til] nyta ew\ pat rna ec eigi

fyrir fakir blindlei\cs oc !kalt~ fyrir pvi bera våpn\ a hann, eN

pegar er Ol~fr er18 dre-\piw pa veit ec pat af for\fpå at rikit

25 hverfr undir o-\vini hans. Nu kaN vers at\ ec yr~a konongr, pa

fkaltu vera Jarl\ miN, Sva comu fortQlor\ hans at SveiN jata~e

at\ fylgia pesso oraae, Sva var æt\lat ra5it, at pa er konongr

16 utydeleg

bioz at\ ganga til aptan!&ngs, Sto~\145\ SveiN uti SvQlunum oc\

hafpi brug5it fax undir yfir\hofniNeo EN er konongr gecc ~t or\

!tofoNe pa bar hann !ciotara\ at eN SveiN var~i oc !a hann i\

andlit kononginom, pa blicna~i hann\ oc var~ f&lr !em når19 oc

5 fell~z20 \ honom hendr, konongr faN a honom ræz\lo oc mælti hvat

er n~ viltu\ !vicia mic, Sveinn ka!ta~i yfirhof\niNe fra s~r oc

raxino oc fell til\ fota konongi oc mælti alt a Gu~s val\de oc

y5ro konongr, konongr ba5 menn sina taka\ Svein oc var hann i

jarn2l !ettr, pa låt\ konongr føra !æti Ræreks a aNan pall\ eN

lO

10 hann gaf gri~ Sveini oc for hann\ af landi i brot, konongr fecc

pa Ræreki\ aNat herbergi at !ofa i eN pat\ er hann !vaf !ialfr i,

Svaf i pvi\ herbergi mart hir5manna, hann fecc til\ ij hirbmenn

at fylgia Ræreki dag oc n6tt\ peir menn hofpo lengi verit meb

Olåfi\ konongi oc hafpi hann pa reynt at\ tråleic vid fic, ekki

15 er pess getit at peir\ væri ættftorir menn. Rærekr konongr gerpi

ymi!t\ at hann pag~i marga daga svå at\ engi22 madr fecc or~ af

honom, eN\146\ ftund~m var hann !va kåtr oc glaBr\ at peim p6tti

at hverio orbi ga\man pvi er hann mælti eN !tundum mælti\ hann

[mart] oc illt eino, Sva var oc at\ !tundum drack hann-hvem af

20 !tocki\ oc gerpi alla oføra er nær honom varo\ eN optaz dracc

hann litiB, Olåfr konongr\ fecc honom vel fcotfilfro Opt\ gerpi

hann pat pa er hann com til herbergis\ abr hann lagBiz til !vefns

at hann let\ taka iN mioB nockorar byttor oc\ gaf at drecka

Qllom23 herbergis\mQnnom af pvi varB hann pocka!æll\

25 19 å eller a

20 å eller u

21 a eller å

22n dekka av blekklatt, eller kryssa ut

23Ql- eller ~l-

11

LXXXIII. Cap. Frå Finni litla.\

Mapr er nefndr fipr litli\ ~plendzer madr eN !umir !egja at hann\

væri finzer at ætt hann var allra manna\ miNztr oc allra manna

5 f6thvata\!tr !va at engi he!tr toe hann\ a rås24 hann k~Ni manna

bezt vid !eid\ oe boga, hann hafpi lengi verit\ pionosto madr

Ræreks konongs oc farit opt\ orenda hans peira er tr6na~ar

purpti\ vid, hann kuNi vega um Qll up\lwnd, hann var oc

malkuNigr par\ Qllo !t6rmenne, EN er Rærekr konongr var te\kiN i

10 fåra gøzlo pa !16z\ fiNr i for peira oc for hann optaz\147\ i

!veit me~ k~p~ oe pio\n~!to mQnnom eN hvert !iN er hann måtti\

eom hann til pionosto vid Rærek konong oc opt\ i tal oc vildi

konongr rc~um ramfa!t\ mæla vid hann oc vildi ekki gruna lå\ta

tal peira, EN er alei~ vårit\ oc peir !6tto ~t i vikina pa hvarf\

15 fi~r i brot fra lipino nockora\ daga, pa eom hann eN aptr oc

dval\piz um hrip, Sva for opt fram\ oc var at pvi engi g~r gefiN

pvi\ at margir v~ro umreNingar me~\ lipino.\

LXXXIV Cap. Dråp hirdmanns Olafs konungs\

20 Ol~Er konongr com til Tunsbergs fyrir pa\!ca oc dvalpiz par mioe

lengi\ vm vårit, par com.pa til bQarens\ mart c~!cipa bæpi Saxar

oc\ danir oc ~rtan or vik oc norpan\ or land! var par allmicit

fiolmeNi\ pa var år micit oc dryekior mi\elar. pat barre at a

eino qveldi\ at Rærekr konongr var comiN til herber\gis oc helldr

25 ri~la haf~i mioe\ druckit oc var pa allkåtr pa\ com par fiNr

litli me~ mia~ar\bytto oc var pat gra!a~r mio~r oc\148\ hiN

fterkafti, pa let konongriN ge-\fa at drecka Qll~m peim er\ iNi

24 å eller a

12

varo, alt til pes er hveR fofna\5e i fino r~mi fiNr var pa i\

brot gengiw, li6s braw i her\bergino, ~a vacti hann ~p menn pa

er\ vanir varo at fylgia honom, oc !egir\ at hann vill ganga til

gar5z, peir\ hofpo !cri5lios me5 s~r eN n!5a\myrkr25 var uti,

5 micit !alerni var\ i garp~~om oc !to~ a !tqfum, eN\ ri~ ~p at

ganga til dyraNa\ eN er peir Rærekr !åto i gar~inom\ pa heyr~o

peir at madr mælti hqc\ p~ fiaNdaN, pa heyr~o peir\ bre!t oc dett

fem nokkot felli\ Rærekr konongr mælti fulldruccit muno peir

ha\fa er par eig~z vid, farit til\ !ci6tt oc !cilit pa, peir

10 biOG~Z\ fcyndiliga OC hli6po ut, eN er\ peir comd a ripit, pa var

!a hQ\GVin fYR er !ipaR gecc OC\ drepnir po ba5ir, par varo

comnir\ menn Ræreks konongs Sigur~r hit er verit\ hafpi merkis

madr hans oc ~eir xij !a\man, par var pa fiNr litli\ peir drogo

likiN upp milli hds-\149\aNa eN t6ko konongiw oc hof5o me~ ser\

15 li6pu på a !cutu er peir åtto or\ rero i broto Sigvatr !cald

!vaf\ i herbergi Olåfs konongso hann !t6e up vm\ nottina oc

fc6fveinn hanS me~ honom\ OC gengo Ut til ens micla {alern\iS, eN

er peir !cyldo aptr ganga\ oc ofan fyrir ripit, pa !cri~na~e

Sigvatr\ oc fell a kne oc !tack nier hqn\donum oc var par vått

20 undir, hann mælti pat\ hya ec at nn i qveld mani konongriN\ hafa

morgum os fengit kårfa\fotiN oc 16 at, eN er peir comu 1\

herbergit par !em braN, pa !purpi\ !co!veiNiN hefir p~ !ceint

pic\ eda hvi ertu i bl6pe eino allr, hann\ !varar ekki em ec

rceindr26 , eN po mun\ petta ti~endum gegna, hann vacti\ pa ~or5

25 folafon merkis maN rec-\kio felaga sinn oc gengo peir ~t oc\

hQfpo me~ ser fcri~li6s OC f~N\do bratt bopit, pa leita5o peir\

25 i eller i

13

OC fUNO bratt lfkiN OC båro\ a keNzl, ~eir fa OC at par lå\

tre!tobbi micill oc !cyli hQa\ micil oc !purpiz pat fipan at pat

ha\150\fpi gert verit til olikinda at tey\gia pa ut er drepnir

v~ro, peir Sigvatr\ mælto sin i milli at ~~!yn væri til\ at

5 konongr vi!!i pes~i tipendi !em bra5azt\ peir !endo fveiniw pegar

til herbergis\ pess er RQrekr konongr hafpi verit, par\ !vafo

menn allir eN konongr var i brotto\ hann vac~i pa menn er par

v~ro iNi27 oc !egir\ tipendin fto5o menn 6p oc f6ro pegar pa-\wog

i gar5iN !em likiN v~ro, ew\ po at nw~!yn pætti til at20 konongr

10 vi@i\ !em fyr!t pesi tipendi, pa por~i\ engi at vekia hann, pa

mælti Sigvatr\ til ~or~ar hv~rt vilt6 heldr lax\madr vekia

konongiN eda !egia honom tipendin\ ~or~r !varar fyrir engan mun

pori ec\ at vekia hann eN !egia man ec\ honom tipendiN, ps mælti

Sigvatr micit\ er eN eptir nætriNar oc kaN vera\ a~r dagr fe at

15 Rærekr hafi fen\git s~r pat fyl!cni 29 at hann verpi\ fipan ekki

~~fuNdiN, eN peir ma\no ew fcamt brot comnir, pv1 at\ likin v~o

vorm, !kal os aldrigi\ handa !o re~ at ver låtim\ eigi konong!N

vita pesi !vie, Gac\151\

20

2 7 siste i utydeleg

2 8t føyd til seinare?

2 9 i eller fylfcns

38

Vigleik Leira:

FORM OG SUBSTANS

En studie med utgangspunkt i "Cours de linguistique g~n~rale"

39

I N N H O L D

I. Form og substans ...................................... . Innledende bemerkninger ............................ . Form og form, fru Blom ............................. . Substans som manifestasjon, form som abstraksjon ... . Substans som språkdefinerende faktor ............... . Form som identifiserende faktor .................... . Fra støpeform til støpeprodukt og 'shape' .......... . Språket som form ( = 'shape') ....................... . Forskjellige utgaver av form ..... · .................. .

II. Signe, signifiant, signifie ........................... . Aliquid stat pro aliquo ............................ .

Semiologiske forløp ................................ . Le signe ........................................... .

III. Konsekvenser av teorien om språket som f:orm og formen som 'la double articulation' .......................... .

Uttrykkssubstansen ................................. . Marginale uttrykksmidler ........................... . Fonemet ............................................ .

l Knippeteorien .................................. . 2 Visse lydkjeder - ett eller to fonemer? ........ . 3 Oppsummering ................................... .

IV. Telefonnumre - et semiologisk system, men hva slags? ...

Tillegg: Bi lete og språk ................................... .

Noter ...................................................... .

Litteratur .............................. ; .................. .

40

cette combinaison produit une forme, non une substance (s. 157)

la langue est une forme et non une substance (s. 169)

I. FORM OG SUBSTANS

Innledende bemerkninger

Der er mange språkiakttakere som intuitivt føler at de ovenstående velkjente sitatene fra "Cours de linguistique generale" skjærer tvers inn til det vesentlige i det som med en løs formulering kan kalles språkets natur.. Men den lingvisten som føler dette og vil erklære seg enig i det som sies, står overfor den oppgaven å klargjøre for seg sjøl og andre hva som sies i de to setningene. Hva er det en erklærer seg enig i? Dette spørsmålet fører over til to andre problem:

a. Sett på bakgrunn av den øvrige teksten i "Cours", hva er en rimelig tolkning av de to setningene?

b. Hva er det den enkelte lingvist ønsker å erklære seg enig i? Med andre ord: hvilket personlig syn - påvirket eller ikke av "Cours" - er det lingvisten ønsker å ~finne i de to setningene?

I det følgende skal jeg prøve å besvare punkt a. Dessuten vil jeg forsøke å finne fram til et enhetlig og velbegrunna syn på substans/form-problematikken, et syn som jeg vil fastholde som min personlige oppfatning sjøl om andre lingvister seinere skulle makte å påvise at nettopp det synet har ikke tilstrekkelig støtte i "Cours 11

6

Det må videre nevnes at spørsmålet om hvorvidt teksten i "Cours" er dekkende for Saussures oppfatninger, faller utafor rammen av dette arbeidet. I den grad der måtte eksistere avvik mellom Saussures tanker og formuleringene i "Cours", så er det de siste som har påvirka lingvistikken gjennom mer enn 70 år. Jeg synes derfor at det i denne forbindelsen er mer vesentlig å drøfte "Cours" enn å fundere over hva som eventuelt kan ha vært Saussures egentlige synspunkter. Følgelig henviser jeg konsekvent til "Cours" og ikke til Saussure.

Form og form, fru Blom

Siertsema skriver side 7:

"As regards "forme" de Saussure is far less distinct in his opinion. He uses "forme" everywhere in his book in the

41

traditional sense of "linguistic form", i.e., a linguistic expression that has, that conveys, that is united with, a "meaning". But it is clear that this conception of "forme" is not the one which is meant in the statement: "la langue est une forme et non une substance"."

Så langt er jeg enig. I de to tilfellene hvor 'forme' stilles opp mot 'substance', er det tydelig at der meines noe annet med 'forme' enn i de øvrige forekomstene av dette ordet. Men er dette 'noe annet' noe som nødvendigvis står i motstrid med de øvrige tilfellene? Og hvilken plass har motsetningsforholdet •forme/substance' i det øvrige systemet av dikotomier som "Cours" er bygd opp omkring: 'langue/parole', 'signifiant/signifie', 'entites concretes/entites abstraites'' 'rapports syntagmatiques/rapports associatifs', 'linguistique synchronique/linguistique diachronique'? Er det mulig å innordne alt dette i et helhetssyn, et samordna hele? Som et passende utgangspunkt for drøftinga av disse spørsmålene kan vi se på noen av de oppfatningene som fins blant andre lingvister. Dette må imidlertid ikke oppfattes slik at oppgaven er å gjennomgå alt eller det meste av det som har vært skrevet om form og substans. Det dreier seg om noen karakteristiske utsagn som kan gi nyttige hjelpemidler i drøftinga av problemene.

Substans som manifestasjon, form som abstraksjon

Diderichsen 66 formulerer sitt syn slik (s. 228-229):

"Nøglen til forståelse af lingvistikkens formbegreb ligger i det faktum, at ethvert talt sprog entydigt kan omsættes til skrift, og enhver alfabetisk notation entydigt kan omsættes til tale. Der foreligger altså her en fælles "form", som hverken kan være af akustisk eller visuel natur, men må bestå i elementernes antal, kombinationsmuligheder og lignende. Denne "form" kan da siges at "manifesteres" snart i tale, snart i skrift, snart i døvstummesprog, signaler, morsetelegrafi og i alle slags koder.

Det danske sprogs "form", det, der gør det til dansk, er alle de træk, der er fælles for alle manifestationsformer og gør det muligt entydigt at oversætte en tekst fra en manifestation til en anden. Ifølge glosematikkens arbejdshypotese kan der også bag vo~ oplevelse af sprogets indhold påvises en sådan •form". Invarianter kan opstilles på grundlag af kommutation [ .. ] og klassificeres på grundlag af elementernes indbyrdes relationer. Vokaler og konsonanter defineres derved, at konsonanter er forudsættende (en konsonant optræder kun i forbindelse med en vokal). På samme måde forudsætter indeholdet af en endelse som -lig eller -som indeholdet af en rod som mand eller skæmt; andre relationer mellem bøjningslementer og rodelementer kendes fra den traditionelle grammatiks regler om rektion og kongruens, om synkretismer og defektiv bøjning. En kasus­eller tempusform f.eks. har altid været karakteriseret dels

42

ved sin "betydning", dels ved de grammatiske regler for dens brug: Dativ på tysk er dels karakteriseret ved at styres af præpositioner som~ og mit, dels ved at betegne "den som man giver noget" o.s.v.

På samme måde som fonetikken er studiet af udtryksformens lydlige manifestation, må en strukturel semantik være studiet af indholdsformens manifestation. Og som fonetikken ved studiet af den lydlige manifestation må hente hjælp hos psykologi, akustik og fysiologi således må semantikken samarbejde med den fæmenologiske analyse af vore oplevelser, med logik og erkendelsesteori og med mange specialvidenskaber.

Både udtryksanalysen og indholdsanalysen må gå ud fra en given manifestation, og opstillingen af elementer [ .. ] består i at skelne mellem sprogligt relevante og accidentielle træk af det uendeligt mangfoldige oplevelsesindhold. Forholdet mellom manifestation og form kommer da i væsentlige henseender til at minde om forholdet rnellem accidens og essens eller mellem attribut og substans i den klassiske filosofi, 4 men formen betragtes ikke som noget egentlig •værende", men blot som de konstitutive relationer i en given sprogform."

4 viser til denne fotnoten:

"Det er derfor en vildledende terminologi, når man (efter Saussure) kalder manifestationen for "substansen". Modsætningen til form er stof (materia, hyle) , og rnodsætningen til substans er accidens eller attribut. Yderligere begrebsforvirring er opstået ved den udbredte anvendelse af form som betegnelse for det ydre, fysiske, udtrykket, i rnodsætning til det indre, (eventuelt: det psykiske), indholdet.• (Diderichsens egne kursiveringer i begge sitatene)

Lyons har dette å si (s. 56):

"De Saussure and his followers account for the differences in the semantic structure of different languages in terms of a distinction between substance and form. By the form of the vocabulary (or the form of the content-plane [ .. ]) is meant the abstract structure of relationships which a particular language imposes, as it were, on the same underlying substance."

Side 60-61:

"To prevent confusion, we will will use square brackets to distinguish sounds from let ters ( .. ] . Thus [t], [e], etc., will denote sounds, and t, e, etc., will denote letters. We may now introduce a distinction between formal units and their substantial realization as sounds and letters. When we

43

say that (t] is in correspondence with ~. [e] with ~. and in general that a particular sound is in correspondence with a particular letter, and vice versa, we can interpret this to mean that neither the sounds nor the letters are primary, but they are both alternative realizations of the same formal units, which of themselves are quite abstract elements, independent of th substance in which they are realized. For the purpose of the present section let us call these formal units 'expression-elements'. Using nurnbers to refer to them and putting the nurnbers between slants, we may say that /1/ denotes a certain expression-element, which might be realized in phonic substance by the sound [t] and in graphic substance by the letter ~; that /2/ denotes another expression-element, which might be realized by [e] and~; and son on." (Lyons' kursiveringer i begge sitatene)

I tråd med Diderichsen og Lyons kan en vel si at form, det er det som er felles, det enhetlige, det som gjør 24 forekomster av 'the' i ei bokside på engelsk til 24 forekomster av samme ord, uansett om ordet noen ganger er trykt 'The' og noen ganger 'the'. Ved ei eventuell opplesing av boksida ville det fortsatt dreie seg om 24 forekomster av samme ord. Så langt vil vel de fleste, kanskje alle lingvister være enige. Teksten i "Cours" gir også støtte: "c'est la langue qui fait l'unite du langage" (s. 27) --> "la langue est une forme, non une substance•.

Men Diderichsen går videre og setter substans lik manifestasjon, mens "formen betragtes ikke som noget egentlig 'værende'". Samme oppfatning synes å foreligge hos Lyons, om enn ikke så så tydelig uttrykt ("formal units, which [ .. ] are quite abstract"). Her må det videre skytes inn at det overfor "Cours" ikke bare er unødvendig, men også "vildledende" når Diderichsen trekker inn klassisk filosofi og dens terminologi. Teksten i "Cours" har ikke henvisning til til klassisk filosofi, og så vel 'substance' som 'forme' bør derfor forstås ut fra sammenhengen i boka, fra vanlig (datidig) språkbruk og eventuelt fra spesiell lingvistisk språkbruk.

Gullichsen - med et idehistorisk utgangspunkt - sier dette (s. 19):

"Substans - det er som nevnt et filosofihistorisk sett meget belastet ord, men •substans" har hos Saussure kort og godt sin vanlige betydning "stoff", "materie" (tysk Stoff, fransk matiere, engelsk matter, gresk hyle)."

Med substans som manifestasjon og form som noe abstrakt i motsetning til manifestasjon kan en bringes inn på den tanken at substansen er noe som fins et sted, mens formen slett ikke fins, eller i hvert fall fins et annet sted enn substansen.

Gir "Cours" noe grunnlag for et slikt syn, dvs. at form og substans ikke bare er forskjellige, men også atskilte størrelser? Og er det berettiget å endre på termene ('forme' --->

44

'formal/abstract units', 'substance' ---> 'manifestation/substantial realization'), dersom en tar sitt utgangspunkt i og skal gi en vurdering av teksten i "Cours"? En bør vel heller respektere termene med tilhørende begreper slik de allerede er satt opp i system i "Cours", for om "des valeurs ~manant du syst~me" heter det at "Leur plus exacte cract~ristique est d'~tre ce que les autres ne sont pas.•

I •cours" er 'forme' satt opp som motsetning til 'substance', og 'entit~s abstraites' som 'entit~s concr~tes'. "Cours" har ikke noe adjektiv til 'forme', og Lyons' 'formal units' svarer heller ikke til 'formes'.

Manifestasjonsbegrepet synes å spille liten rolle i •cours". Det settes ikke opp i noe bestemt motsetningspar, men brukes i forskjellige forbindelser:

"La mati~re de la linguistique est constituee d'aborC.: par toutes les manifestations du langage hurnain" (s. 20)

"Au fond, tout est psychologique dans la langue, y compris ses manifestations materielles et mecaniques, comme les changements de sons• (s. 21)

"il faut se placer de prime abord sur le terrain de la langue et la prendre pour norme de toutes les autres manifestations du langage." (s. 25)

"Il n'y a done rien de collectif dans la parole; les manifestations en sont individuelles et momentanees." (s. 38)

"A une certaine epoque presque toutes les formes de l'ancien cas sujet ont disparu en fran9ais; n'y a-t-il pas la un ensemble de faits obeissant a la m~me loi? Non, car tous ne sont que les manifestations multiples d'un seul et m~me fait isole. C'est la notion particuli~re de cas sujet qui a ete atteinte et sa disparition a entraine naturellement celle de toute une serie.de formes. Pour quiconque ne voit que les dehors de la langue, le phenomene unique est noye dans la multitude de ses manifestations• (s. 132)

"Et pourtant, quel que soit le nornbre des cas ou une loi phonetique se verifie, tous les faits qu'elle ernbrasse ne sont que les manifestations d'un seul fait particulier." (s. 133)

"les monophtongaisons des diphtongues en fran9ais moderne sont les manifestations d'une seule et m~me tendance" (s. 203)

"En resume, l'analogie, prise en elle-m~me, n'est qu'un aspect du phenom~ne d'interpretation, une manifestation de

45

l'activite generale qui distingue les unites pour les utiliser ensuite." (s. 227-228)

"Mais le changement m~me, abstraction faite de sa direction speciale et de ses manifestations particulieres, en un mot l'instabilite de la langue, releve du temps seul." (s. 272, kursivering som i "Cours")

Ikke i noe av disse tilfellene har "Cours" 'manifestation' av 'forme', men derimot bl.a. av 'langage', 'langue', 'parole' (dvs. alle 3 utgavene av språk!), 'loi phonetique', 'le changement m~me'. Der synes dermed ikke å være noen støtte i "Cours" for å knytte manifestasjon spesielt eller bare til form, eller at substansen skulle være det som manifesteLer formen. Ut fra betraktninger som jeg seinere skal komme tilbake til, kan det tvert om være formen som manifesterer substansen. Jeg vil derfor våge den påstanden at 'substance' i "Cours" ikke ganske enkelt og uten videre kan settes lik manifestasjon.

Den andre halvdelen av tolkningen, oppfatningen av 'forme' som noe abstrakt, samsvarer heller ikke med det systemet av termer som fins i "Cours". Hva 'entites abstraites' står for der, kommer tydelig fram i et eget kapittel. Et lengre sitat kan være på sin plass:

"Il y a un sujet important qui n'a pas encore ete touche et qui montre justement la necessite d'examiner toute question grammaticale sous les deux points de vue distingues plus haut. Il s'agit des entites abstraites en grammaire. Envisageons-les d'abord sous l'aspect associatif.

Associer deux formes, ce n'est pas seulement sentir qu'elles offrent quelque chose de commun, c'est aussi distinguer la nature des rapports qui regissent les associations. Ainsi les sujets ont conscience que la relation qui unit enseigner a enseignement ou juger a iugement ~·est pas la m~me que celle qu'ils constatent entre enseignement et iugement (voir p. 173 sv.). C'est par la que le systeme des associations se rattache a celui de la grammaire. On peut dire que la somme des classements conscients et methodiques faits par le grammairien qui etudie un etat de langue sans faire intervenir l'histoire doit coincider avec la somme des associations, conscientes ou non, mises en jeu dans la parole. Ce sont elles qui fixent dans notre esprit les familles de mots, les paradigmes de flexion, les elements formatifs: radicaux, suffixes, desinences, etc. (voir p. 253 SV.).

Mais l'association ne degage-t-elle que des elements materiels? Non, sans doute; nous savons deja qu'elle rapproche des mots relies par le sens seulement (cf. enseignement, apprentissage, education, etc.); il doit en ~tre de m~me en grammaire: soit les trois genitifs latin: domin-i, reg-is, ros-arum; les sons des trois desinences

46

n'offrent aucune analogie qui donne prise a !'association; mais elles sont pourtant rattachees par le sentiment d'une valeur commune qui dicte un emploi identique; cela suffit pour creer !'association en l'absence de tout support materie!, et c'est ainsi que la notion de genitif en soi prend place dans la langue. C'est par un procede tout semblable que les desinences de flexion ~ -1 -o, etc. (dans dominus, domini, domino, etc.), sont reliees dans la conscience et degagent les notions plus generales de cas et de desinence casuelle. Des associations du roerne ordre, mais plus larges encore, relient tous les substantifs, tous les adjectifs, etc., et fixent la notion des parties du discours.

Toutes ces choses existent dans la langue, mais a titre d'entites abstraites; leur etude est difficile, parce qu'on ne peut savoir exactement si la conscience des sujets parlants va touj6urs aussi loin que les analyses du grammairien. Mais l'essentiel est que les entites abstraites reposent toujours, en derniere analyse, sur les entites concretes. Aucune abstraction grammaticale n'est possible sans une serie d'elements materiels qui lui sert de substrat, et c'est toujours a ces elements qu'il faut revenir en fin de compte. 1

Pla~ons-nous maintenant au point de vue syntagmatique. La valeur d'un groupe est souvent liee a l'ordre de ses elements. En analysant un syntagme, le sujet parlant ne se borne pas a en distinguer les parties; il constate entre elles un certain ordre de succession. Le sens du fran~ais desir-eux ou du latin signi-fer depend de la place respective des sous-unites: on ne saurait dire eux-desir ou fer-signum. Une valeur peut roerne n'avoir aucun rapport dans un element concret (tel que ~ ou -fer) et resulter de la seule ordonnance des termes; si par exemple en fran~ais les deux groupes je dois et dois-je? ont des significations differentes cela ne tient qu'a l'ordre des mots. Une langue exprime quelquefois par la succession des termes une idee qu'une autre rendra par un ou plusieurs termes concrets; l'anglais, dans le type syntagmatiq~e gooseberry wine "vin de groseilles", gold watch "montre en or", etc. exprime par l'ordre pur et simple des termes des rapports que le fran~ais moderne marque par des prepositions; a son tour, le fran~ais moderne rend la notion de complement direct uniquement par la position du substantif apres le verbe transitif (cf. je cueille une fleur), tandis que le latin et d'autres langues le font par l'ernploi de l'accusatif, caracterise par des desinences speciales, etc.

Mais si l'ordre des mots est incontestablernent une entite abstraite, il n'en est pas pas rnoins vrai qu'elle ne doit son existence qu'aux unites concretes qui la contiennent et qui courent sur une seule dirnension." (s. 189-191)

47

Mot 3 konkrete enheter: "les trois genitifs latin: domin-i, reg-is, ros-arum" kan en altså stille opp en abstrakt enhet: •genitif en soi•.

Også kapitlet "Les entites concr~tes de la langue• (s. 144 ff) kommer inn på problemet med abstraksjon:

•ou bien ignorer la relation, pourtant evidente, qui unit cheval a chevaux, mwa a mwaz, etc., et dire que ce sont des mots differents, - ou bien, au lieu d'unites concr~tes, se contenter de l'abstraction qui reunit les diverses formes du meme mot." ( s. 148)

I teksten ellers er der gjentatte forsikringer om at 'la langue' er noe konkret:

"La langue n'est pas moins que la parole un objet de nature concr~te" (s. 32)

"L'objet concret de notre etude est done le produit social depose dans le cerveau de chacun, c'est-a-dire la langue." (s. 44)

"Les signes dont la langue est composee ne sont pas des abstractions, mais des objets reels (voir p. 32); ce sont eux et leurs rapports que la linguistique etudie; on peut les appeler les entites concr~tes de cette science.• (s. 144)

"En effet, comme il n'y a rien d'abstrait dans la langue" (s. 173)

Når 'la langue' foruten å være 'une forme', også er 'un objet de nature concrete' og videre er 'composee ... des objets reels', så kan en ikke se på 'forme' som 'formal, abstract units' eller som noe 'egentlig ikke værende'. Etter min oppfatning bør derfor sitatene fra Lyons og Diderichsen mer bedømmes som disse lingvistenes personlige konklusjoner i dette emnet enn sorn allment akseptable tolkninger og forklaringer av 'forme/substance'-dikotomien i "Cours". At 'forme' kan ha med 'structure of relationships' eller med 'konstitutive relationer' å gjøre, er greit nok. Men det å se disse relasjonene som noe abstrakt og bare det, er et skritt som ikke blir tatt av "Cours•.

Min konklusjon blir altså: Tolkningen av 'forme' som noe abstrakt må avvises.

Substans som språkdefinerende faktor

Spørsmålet om substansen skal inngå som en faktor i definisjonen av språk, vedrører ikke hva substansen er for noe, men hvilken rolle den spiller. På grunnlag av at 'la langue est une forme et non une substance', er det ikke urimelig å trekke den slutningen

48

som blir trukket av Hjelmslev i OSG s. 91:

"Dette fører os til ... med logisk nødvendighed at akceptere Saussures distinktion mellem form og "substans", hvoraf videre følger, at "substansen" ikke i sig selv kan være sprogdefinerende."

Til støtte for et slikt syn kan der føres opp en rekke sitater fra "Cours". Det er da også en framgangsmåte som blir anvendt av Derrida: To eksempler skulle være tilstrekkelig:

"l'essentiel de la langue, naus le verron, est 'tranger au caractere phonique du signe linguistique.• ("Cours" s. 21)

"D'ailleurs il est impossible que le son, element materiel, appartienne par lui-meme a la langue.• ("Cours" s. 164}

Begge disse sitatene (sammen med andre) blir brukt av Derrida s. 77 ff, det siste riktignok med bare 'lui-meme• i stedet for 'par lui-meme'.

Personlig er jeg heilt enig i påstanden om at substansen av seg sjøl ikke kan tilhøre eller bestemme språket. Ikke desto mindre meiner jeg at en samla vurdering av teksten i "Cours" snarere peker i retning av at den foniske substansen likevel er språkdefinerende. Det vesentligste argumentet for dette er ikke:

"Langue et ecriture sont deux systemes de signes distincts; l'unique raison d'etre du second est de representer le premier" ("Cours" s. 45},

men l'image acoustigue. Med den dominerende rollen som nettopp 'l'image acoustique' spiller for språksynet i "Cours", blir det alt i alt likevel til at 'le son' påtvinger 'le signe linguistique' •un caractere phonique'. Også Siertsema kommer til det resultatet at Saussure (dvs. teksten i "Cours"} framhever det lydlige ved språket: "the image of a sound it is!" (s. 10}. Men når så mye er sagt, bør det også sies at "Cours" ikke leverer noen endelig og avgjørende dom i striden om hvorvidt skrift skal få lov til å regnes med som språk. Begge parter i debatten kan stadig finne argumenter i "Cours".

Ovenstående betraktninger gjelder bare uttrykkssubstansen. En bør imidlertid ikke overse eller underslå det faktum at ingen spesiell innholdssubstans kan gjøre krav på å representere språket heilt aleine. Og et interessant poeng her er at flere tegnsystemer som i motsetning til språk er bundet til en grafisk uttrykkssubstans, også er bundet til bestemte innholdssubstanser. Blant slike tegnsystemer finner vi arabiske tall og romertall, musikknoter og sjakkens notasjonssystemer.

Form som identifiserende faktor

Som antyda i sitatet fra Diderichsen (s. 2} er det i spørsmålet

49

om språklig identitet at en må søke nøkkelen til en forståelse av forrnbegrepet. Hva er det som gjør 100 forekomster av det engelske ordet 'the' til ett ord? "Cours" gir sjøl et billedlig, men kanskje nettopp derfor utmerket svar på identitetspsørsmålet:

"Le mecanisme linguistique roule tout entier sur des identites et des differences, celles-ci n•etant que la contre-partie de celles-la. Le probleme des identites se retrouve done partout; mais d'autre part, il se confond en partie avec celui des entites et des unites, dont il n'est qu•une complication, d'ailleurs feconde. Ce caractere ressort bien de la comparaison avec quelques faits pris en dehors du langage. Ainsi nous parlons d'identite apropos de deux express "Geneve-Paris 8 h. 45 du soir" qui partent a vingt-quatre heures d'intervalle. A nos yeux, c'est le meme express, et pourtant probablement locomotive, wagons, personnel, tout est different. Ou bien si une rue est demolie, puis rebatie, nous disons que c'est la meme rue, alors que materiellement il ne subsiste peut-etre rien de l'ancienne. Pourquoi peut-on reconstruire une rue de fond en cornble sans qu'elle cesse d'etre la meme? Parce que l'entite qu'elle constitue n'est pas purement materielle; elle est fondee sur certaines conditions auxquelles sa matiere occasionnelle est etrangere, par exemple sa situation relativement aux autres; pareillement, ce qui fait l'express, c'est l'heure de son depart, son itineraire et en general toutes les circonstances qui le distinguent des autres express. Toutes les fois que les memes conditions sont realisees, on obtient les memes entites. Et pourtant celles-ci ne sont pas abstraites, puisqu•une rue ou un express ne se con~oivent pas en dehors d'une realisation materielle.

Opposons aux cas precedents celui - tout different - d'un habit qui m•aurait ete vole et que je retrouve a l'etalage d'un fripier. Il s•agit la d'une entite materielle, qui reside uniquement dans la substance inerte, le drap, la doublure, les aprements, etc. Un autre habit, si sernblable soit-il au premier, ne sera pas le mien. Mais l'identite linguistique n'est pas celle de l'habit, c'est celle de l'express et de la rue. Chaque fois que j•emploie le mot Messieurs, j •en renouvelle la matiere; c·•est un nouvel acte phonique et un nouvel acte psychologique. Le lien entre les deux emplois du meme mot ne repose ni sur l'identite materielle, ni sur l'exacte similitude des sens, mais sur des elements qu'il faudra rechercher et qui feront toucher de tres pres a la nature veritable des unites linguistiques." (s. 151-152)

Termene •substance•, •matiere', •materie1le(ment)' er her riktignok ikke satt opp mot •forme•, men delvis og indirekte mot 'l'identite linguistique•. Men i og med at 'la langue' er bærer av så vel •forme' som 'l'unite du langage•, later der ikke til å være noe avgjørende argument mot å anvende 'forme/substance•-

50

dikotomien nettopp på dette sitatet. De konklusjonene som synes å by seg fram, er følgende:

l. Formen er det som gjør at det dreier seg om 'samme tog' fra den ene dagen til den andre andre.

2. Substansen er det som gjør toget den ene dagen til et annet enn toget dagen før eller toget dagen etter.

3. Form og substans er til stede samtidig; et 'tog Geneve­Paris' er ikke et slikt tog med mindre det skal gå fra Geneve til Paris, men det er heller ikke noe slikt tog med mindre det har vogner og lokomotiv, dvs. substans rett og slett i fysisk forstand.

Punkt 3. gir den erkjennelsen at form og substans ikke skyr hverandre, men tvert om søker hverandre. Formen er videre den konstante, identifiserende størrelsen, mens substansen er den variable. En manifestasjon kan dermed ikke settes opp som noe substansielt mot en form, men er tvert imot et samspill mellom substans og form. Det samme resultatet kommer Hjelmslev til:

"Konstanten i en manifestation (den manifesterede) kan i tilslutning til Saussure kaldes formen; er formen et sprog, kalder vi den sproqbygningen. Den variable i en manifestation (den manifesterende) kan i tilslutning til Saussure kaldes substansen; en substans der manifesterer en sprogbygning kalder vi en sprogbrug (usus)." (OSG s. 94)

Denne erkjennelsen bringer oss et stykke på vei. Den fastslår at formen har en identifiserende oppgave, men sier lite om hva formen er. Er der noen sammenheng mellom .denne språklige form og det som-vel er den vanligste betydningen av ordet form, nemlig det som på engelsk kan kalles shape (jf. hva som er ført opp som betydning l av 'forma' hos Steinnes og Vandvik, av 'forme' i Petit Larousse og i Conscise Oxford Dictionary og av 'form' i Norsk riksmålsordbok)? Og hva med alle de tilfellene i både "Cours" og annen lingvistisk litteratur hvor 'form' slett ikke står for konstans, men har med variasjon å gjøre: 'et substantiv i bestemt eller ubestemt form', 'forskjellige kasusformer av et substantiv', 'et verb i aktiv eller passiv form', osv.?

Fra støpeform til støpeprodukt og 'shape'

Norsk riksmålsordbok jamfører støpeform og kakeform med den eldste betydningen av det latinske forma. Det kan vi bruke som et hjelpemiddel - ikke så mye etymologisk som metaforisk - til å forstå de forskjellige betydningsvariantene av form:

51

a. Når en substans kommer ut av en støpeform som et ferdig støpeprodukt, så vil dette produktet ha en viss 'shape'. Denne 'shape' vil samtidig være et vitnesbyrd om støpeformens 'shape'. At 'forma' har kunnet gli i betydning fra støpeform til form (= 'shape'), er derfor nokså rimelig. Og som et viktig billedlig og terminologisk poeng kan vi notere at det er støpeproduktets ytre 'shape' som vitner om støpeformens indre (hulrommets) 'shape'.

b. Når forskjellige substanser støpes i samme støpeform, vil produktene oppvise samme form (= 'shape'), mens substansen kan skifte fra produkt til produkt. Dermed blir formen det konstante og substansen det variable.

c. Visse substanser (f.eks. snø, vann, damp) har en evne til å presentere seg i forskjellige tilskikkelser, figurer, omriss ettersom omgivelsene skifter og påvirker substansen. Sett på denne måten blir formen det variable og substansen det konstante. En kan også si det slik at substansen må gjennom en eller annen støpeform (ikke nødvendigvis noen bestemt), før den antar en tilskikkelse (=form= 'shape') som lar seg observere og analysere. Nettop slik er det nok en må forstå en hyppige bruken (både i lingvistikk og ellers) av form som noe variabelt, og hvor substansen blir tilgjengelig og observerbar gjennom formen (eller om en vil: det er formen som manifesterer substansen) .

Mot denne metaforiske bakgrunnen kan vi stille opp de to setningene fra "Cours•, og stille dem opp mot hverandre:

la langue est une forme, non une substance cette combinaison produit une forme, non une substance

Her er det ikke urimelig å la 'cette combinaison' stå for 'la langue', for i teksten som går forut heter det at "la langue elabore ses unites en se constituant entre deux masses amorphes" (s. 156). 'La langue' kan en så se dels som en støpeform ( jf . . . produit .. ), dels som den formen (= 'shape') de ferdige produktene oppviser. Sammnenfatta kan en si:

Språket er en støpeform, og det vesentlige ved dets produkter er formen (~ 'shape') og ikke substansen"

Språket som støpeform er en tanke som antydes bare indirekte og negativt av teksten i "Cours", nemlig ved å benekte at den foniske substansen er en støpeform:

"La substance phonique n'est pas plus fixe ni plus rigide; ce n'est pas un moule dont la pensee doive necessairement epouser les formes, mais une matiere plastique qui se divise å son tour en parties distinctes pour fournir les signifiants dont la pensee a besoin." (s. 155)

siertsema er klar over tanken, men synes ikke å tillegge den

52

vesentlig verdi:

" "Substance•, consequently, according to de Saussure is all sound produced by the vocal organs in as far as it is not subsumed by a speaker and hearer as part of their system of speech sounds, and every "concept" in as far as it is not "moulded" into the system of content of the language the speaker and hearer make use of." (s. 7)

"De Saussure taught that not only th expression side of language, the amorphous mass of sound, is shaped by the mould of language, but that in a similar way it is language which gives "shape" to the otherwise.amorphous mass of thouqht" (s. 15)

"However right it may be that it is only language that forms, that provides the moulds for both thought and human sound, yet it is a question if thought and .human sound only come into being with language and not exist without it. [ ... ] Language does no more than provide the solid moulds to hold the thoughts and the sounds, moulds small and firm enough for us to handle them, because otherwise there would be nothing in those transitory things-of-the-moment to hold on to." (s. 152)

I Sapirs "Language" kan vi imidlertid finne interessante paralleller til "Cours", paralleller hvor mold blir brukt som metafor:

"Once more, language, as a structure, is on its inner face the mold of thought." (s. 22)

"The word is merely a form, a definitely molded entity that takes in as much or as little of the conceptual material of the whole thought as the genius of the language cares to allow." (s. 32)

"This indifference of the sentence as such (det gjelder 'the farmer kills the duckling') to some part of the analysis of its words is shown by the fact that if we substitute such radical words as man and chick for farmer and duckling, we obtain a new material content, it is true, but not in the least a new structural mold." (s. 85)

"In English, however, as in French, German, Latin, Greek -indeed in all the languages that we have most familiarity with - the idea of number is not merely appended to a given concept of a thing. It may have something of this merely qualifying value, but its force extends far beyond. It infects much else in the sentence, melding other concepts, even such as have no intelligible relation to number, into forms that are said to correspond or "agree with" the basic concept to which it is attached in the first instance." (s. 95)

53

"Every word, every grammatical element, every locution, every sound and accent is a slowly changing configuration, rnolded by the invisible and irnpersonal drift that is the life of language.• (s. 171)

"It is possible, in thought, to change every sound, word, and concrete concept of a language without changing its inner actuality in the !east, just as one can pour into a fixed mold water or plaster or molten gold."

Det er ikke sannsynlig at Sapir hadde kjennskap til "Cours• da han skreiv "Language", som korn første gang i 1921. Støpeforrnsrnetaforen synes dermed å være noe som språkets egen natur (eller form!) til en viss grad påtvinger lingvistene.

Med disse sitatene fra Sapir har vi fått inn en ny term som nesten ikke forekommer i •cours", nemlig structure. Ordene 'form' og 'struktur' brukes til dels om hverandre i lingvistikken, og det antyder en forbindelse mellom begrepene. En struktur kan sies å være den formen (= 'shape') som et sammensatt hele oppviser. Denne formen vil være avhengig av de enkelte delene og hvordan de er forbundet med hverandre. Sagt på en annen måte: Når en størrelse kan beskrives med en formel, vil den i hvert fall fra ett synspunkt oppvise en struktur. Ordet 'mat' har således i sitt foniske uttrykk strukturen (eller om en vil formen) KVK (konsonant-vokal-konsonant) . Et annet eksempel på struktur tilkjennegitt gjennom en formel er Diderichsens hovedsetningsskjerna F vsa VSA (med K for fundarnentfeltet, vsa for neksusfeltet, VSA for innholdsfeltet, se f.eks. EDG s. 185).

* Støpeforrnsbetraktningene gir oss videre anledning til å bestemme og å plassere substansen. Der er 3 teoretiske muligheter:

l. substans som råmateriale, en potensiell støpernasse, substans før noen støpe-/forrningsprosess er påbegynt

2. substans mens støpeprosessen pågår, substans under forming

3. den substansen vi finner i ferdige støpeprodukter, dvs. ferdig forma substans

Det er bare for den siste utgaven vi med ·en viss rett kan si at substansen manifesterer formen. Ingen uforrna substans kan manifestere en form. Som t'idligere anført kan substans dessuten snart betraktes som noe variabelt, snart som noe konstant.

I "Cours• finner vi oftest 'substance' med betydning 3., f.eks. "la substance materielle de mots" (s. 37), mens det s. 155 heter at 'la substance phonique' er 'une rnatiere plastique'.

I OSG er der 3 termer som har med substans å gjøre: mening, substans, "substans" (substans med og uten anførsel). Det er

54

tydelig at mening svarer til råmateriale, substans står oftest for forma substans, mens •substans• derimot synes å være brukt litt uklart med skiftende betydninger. Med utgangspunkt i støpeformsmetaforen skulle følgende avsnitt være forholdsvis greit å forstå:

"Ligesom de samme sandskorn kan lægges i forskellige mønstre, og den samme sky antage stadig nye skikkelser, saaledes er det ogsaa stadig den samme mening, der formes eller struktureres forskelligt i forskellige sprog. Det der bestemmer dens form er udelukkende sprogets funktioner, tegnfunktionen og de deraf deducerbare. Meningen bliver hver gang substans for en ny form, og har ingen mulig existens uden at være substans for en eller anden form.

Vi konstaterer altsaa i det sproglige indhold, i dettes forløb, en specifik form, indholdsformen, der er uafhængig af og staar i arbitrært forhold til meningen, og former denne til en indholdssubstans. (s. 48)

Språket som form (= 'shape')

Godtar en at språket er en støpeform, blir neste spørsmål: Hva med den formen (= 'shape') som de ferdige produktene oppviser? Sier "Cours" noe om den formen? Ja, og det temmelig mye også. For det første: 'deux masses amorphes' blir helt inn i støpeformen, men ut kommer en form, ikke to ("cette combinaison produit une form"). Dermed og dernest blir det klart at denne formen må være språkets egen, den kan verken være reint fonisk (Q som vokal), reint grafisk (Q som sirkel), eller reint tanke-, ide-messig (f.eks. våre forestillinger om gjenstanden sola, forestillinger som er knytta til og henta fra vår praktiske erfaring og omgang med tingenes utenomspråklige verden) .

Språkets form er av en annen og nettop egen art:

"la langue est un systeme qui ne conna'Lt que son ordre propre" ("Cours" s. 43)

"la forme linguistique ... ne recouvre aucune forme extra­linguistique" (Siertsema s. 17, henvisning til en artikkel av Hjelmslev)

Språkets form har altså en særegen karakter. Men hva består denne særegne karakteren i? Svaret må bli: inndelingen av en substans i en retningsbestemt kjede av 'unites significatives'. Dette kommer også temmelig eksplisitt til uttrykk i "(:ours":

"On pourrait appeler la langue le domaine des articulations, en prenant ce mot dans le sens defini p. 26: chaque terme linguistique est un petit membre, un articulus ou une idee se fixe dans un son et ou un son devient le signe d'une idee." (s. 156)

55

"Une certaine d~finition de ce qu'on appelle langage articul~ pourrait confirmer cette id~e. En latin articulus signifie "membre, partie, subdivision dans une suite de choses"; en matiere de langage, l'articulation peut d~signer ou bien la subdivision de la chaine parl~e en syllabes, ou bien la subdivision de la chaine des signfications en unit~s significatives; c'est dans ce sens qu'on dit en allemand gegliederte Sprache. En s•attachant a cette seconde d~finition, on pouurait dire que ce n'est pas le langage parl~ qui est naturel a l'homme, mais la facult~ de constituer une langue, c'est-a-dire un systeme de signes distincts correspondant a des id~es distinctes." (s. 26)

Rundt omkring i teksten i "Cours" vrimler det med termer som henspiller på deling, inndeling og analyse:

"L'entit~ linguistique n'est completement d~termin~e que lorsqu'elle est d~limit~e. s~par~e de tout ce qui l'entoure sur la chaine phonique. Ce sont ces entit~s d~limit~es ou unit~s qui s'opposent dans le m~canisme de la langue." (s. 145)

"une tranche de sonorit~ gui est, a l'exclusion de ce gui pr~cede et de ce gui suit dans la chaine parl~e. le signifiant d'un certain concept.• (s. 146)

"c'est oublier qu'il n'y a pas de faits linguistiques ind~pendants d'une mati~re (teksten har maniere) phonique d~coup~e en ~l~ments significatifs." (s. 153)

"se d~compose en une s~rie de divisions" (s. 156)

"mais cette mise en regard d'un certain nombre de signes acoustiques avec autant de d~coupures faites dans la masse de la pens~e engendre un systeme de valeurs• (s. 166)

"Ainsi d~faire serait inanalysable si les autres formes contenant d~- ou faire disparaissaient de la langue; il ne serait plus qu'une unite simple et ses deux parties ne serait plus opposables l'une a l'autre." (s. 178-179)

Det skulle dermed være berettiga å hevde - som en tolkning av "Cours"- at språkets form(= 'shape') må være deling(sprinsippet): inndelingen/analysen i •unites significatives'. En tolkning i samme retning kommer også Godel fram til:

"*FORME. [Union de la pens~e avec la chaine phonique, amorphe]: Leur combinaison produit une forme (II R 38). La suite indique qu'il faut entendre par la les articuli, unit~s delimit~es, engendr~es par les valeurs." (s. 262)

Tanken om språket som 'le domaine des articulations' er tatt opp av Martinet og inngår i hans språkdefinisjon. 'Le domaine des

56

articulation' svarer riktignok ikke til hans 'double articulation', men til hans 'premiere articulation' (inndelingen i betydningsbærende enheter). A trekke inn 'la deuxieme articulation' (inndelingen i fonemer) synes imidlertid å være en nødvendig konsekvens på grunnlag av den øvrige teksten i "Cours":

"chaque image acoustique n'est, comme nous le verrons, que la somme d'un nombre limite d'elements ou phonemes" (s. 32)

"Chaque idiome compose ses mots sur la base d'un systeme d'elements sonores dont chacun forme une unite nettement delimitee et dont le nombre est parfaitement determine." (s. 164)

For oppsummering gir jeg ordet til Martinet 60 (s. 25):

"Nous pouvons maintenant tenter de formuler ce que nous entendons par "langue". Une langue est instrument de communication selon lequel l'experience humaine s'analyse, differemment dans chaque communaute, en unites douees d'un contenu semantique et d'une expression phonique, les monemes; cette expression phonique s'articule a son tour en unites distinctives et successives, les phonemes, en nombre determine dans chaque langue, dont la nature et les rapports mutuels different eux aussi d'une langue a une autre. Ceci implique 1° que nous reservons le terme de langue pour designer un instrument de communication doublement articule et de manifestation vocale (min utheving, VL), 2° que hors cette base commune, rien n'est proprement linguistique qui ne puisse differer d'une langue a une autre; c'est dans ce sens qu'il faut comprendre l'affirmation que les faits de langue sont 'arbitraires• ou 'conventionnels"."

Som sammenpressa konklusjon vil jeg hevde:

Språkets form (- 'shape') er 'la double articulation'.

Dette meiner jeg er en holdbar tolkning av "la langue est une forme et non une substance", bare med det forbehold at i "Cours• er ikke 'la deuxieme articulation' eksplisitt satt i sammenheng med 'la premiere articulation'.

'La double articulation' er det formingsprinsippet som er felles for alle språk, forskjellen språkene imellom beror på hvordan formingen skjer. Eller som det heter i OSG:

"Sprogenes lighed er selve deres strukturprincip; sprogenes forske! er dette princips udførelse in concreto." (s. 68)

Med utgangspunkt i støpeformsmetaforen vil jeg dessuten prøve å sette form/substans-problematikken inn i det systemet av andre dikotomier som fins i "Cours":

.. --c--·-- l :: : ... :. :.:.: :·· .. : .. :.t l · ~~~~ J~r <-~ l

l t L l

58

Det som her er mest tvilsomt ut fra teksten i "Cours•, er å trekke 'la parole' inn i lingvistikken. Personlig meiner jeg at betydningen av skillet 'langue/parole' er sterkt overdrevet. Jeg ser forholdet 'langue/parole' som parallelt til forholdet form/substans. Liksom formen er til stede i en substans, er 'la langue' til stede i 'la parole'. Det som lingvistikken kan og må se bort fra ved manifestasjonene av 'la parole', er det uvesentlige, det funksjonelt sett overflødige. Jamfør 'Cours":

"En separant la langue de la parole, on separe du meme coup: 1° ce qui est social de ce qui est individuel; 2° ce qui essentiel de ce qui est accessoire et plus ou meins accidentel." (s. 30)

og videre Martinet 60:

"tout ce qui compte dans la langue se trouve represente, sous une ou sous une autre, a chaque point du circuit de la parole." (s. 6)

Sagt med ei kortfatta og etter mi meining dekkende formulering:

'La langue' er det som er funksjonelt i 'la parole'.

I egenskap av støpeprodukt(er) vil jo dessuten 'la parole' gjennom sin form (= 'shape') vitne om formen til støpeformen, dvs. 'la langue'.

Forskjellige utgaver av form

Langt de fleste forekomstene av forme(s) i •cours• viser ikke til noe språk som helhet eller til språk i sin alminnelighet. Som oftest gjelder forekomstene detaljer, enkelte ord eller diverse varianter av ord. Videre er der tilfeller hvor 'forme' blir stilt opp mot 'sens•, og altså bare viser til uttrykket. Dessuten forekommer det at 'forme' blir brukt om 'shape' i dette ordets mest dagligdagse betydning, slik som på side 165 om den 'shape' som et håndskrevet~ kan ha. Endelig blir 'forme' brukt svært ofte hvor en har med noe variabelt å gjøre. Er det mulig å tilpasse alt dette i et samordna helhetssyn? For mitt vedkommende er svaret ja3 • Som utgangspunkt for argumentasjonen velger jeg et tredje velkjent sitat fra •cours":

"dans la langue il n'y a que des differences' (s. 166)

men videre:

"Mais dire que tout est negatif dans la langue, cela n'est vrai que du signifie et du signifiant pris separement: des que l'on considere le signe dans sa totalite, on se trouve en presence d'une chose positive dans son ordre. [ ... ] Bien que le signifie et le signifiant scient, chacun pris a part, purement differentiels et negatifs, leur cornbinaison est un

59

fait positif; c'est meme la seule espece de faits que comporte la langue, puisque le propre de l'institution linguistique est justement de maintenir le parallelisme entre ces deux ordres de differences.• (s. 166-167)

Et eksempel: Kombinasjonen av uttrykket 'gul' og innholdet 'gul' gir ordet ~- Ordet gul er en språklig form 'qui ne recouvre aucune forme extra-linguistique', det er en form tilhørende 'un systeme qui ne connait que son ordre propre'. Verken et visst utsnitt av fargespektret eller litt trykksverte oppdelt og utforma i små figurer (både i vanlig og lingvistisk forstand!) kan hver for seg dekke ordet 'gul'. Men med utgangspunkt i det positive faktum, ordet ggl, kan vi undersøke hvordan både innholds- og uttrykssubstans er forma. Innholdet 'gul' dekker et visst utsnitt av fargespektret; vi kan være i tvil om hvor vi skal trekke grensene, men grenser må vi trekke, og utafor grenseområdene er vi ikke i tvil om hva som er gult, henholdsvis ikke gult. For uttrykket 'gul' (i grafisk utforming) kan vi se at det består av 3 på hverandre følgende figurer, hver med sin karakteristiske utforming.

"Dan la langue il n'y a que des difference• kan vi forstå slik: Den enkelte fysiske størrelse har ingen språklig verdi i kraft av sin egen 'shape• ("par lui-meme"). Den får språklig verdi først ved å bli plassert i et system av størrelser av samme art, størrelser som den kan gienkiennes blant fordi den er forskjellig fra dem. Men for å være forskjellig fra og for å kunne gjenkjennes må den nødvendigvis ha en eller annen 'shape'. Nøyaktig hvordan denne 'shape' skal være, er avhengig av hvorledes systemet av vedkommende størrelser er utforma i det enkelte språk. Eksemplifisert: grafemet Q er ikke et grafem fordi det er en sirkel, men en sirkel ~ det, og følgelig har det en bestemt 'shape' og kan gjenkjennes; fonemet /1/ er ikke et fonem på grunn av visse artikulatoriske og akustiske egenskaper, dvs. en viss fonisk 'shape', men det har ikke desto mindre en karakteristisk fonisk profil som gjør denne størrelsen gjenkjennbar.

Tatt hver for seg er således både 'le signifiant' og 'le signifie' utforma slik at deres 'shape' kan sammenliknes med og i noen tilfeller dekke utenomspråklige former. I motsetning til det kan ikke den reint språklige form, det som tilhører 'le domaine des articulations' (dvs. 'la premiere arciculation') sammenliknes direkte med noe utenomspråklig. Et sitat fra Siertsema kan tjene til belysning av forskjellen på dette punktet:

"On the other hand, would an Englishman, who has the words •green' and 'blue' at his disposal, never feel obliged to speak of 'greenish blue' or of 'bluish green' - although he has no special words for those colours?" (s. 149)

La oss anta at 'greenish blue' og 'bluish green' står for 2 forskjellige fargenyanser, og videre at et annet språk her har to rotord, 'strump' og 'pnokk', som dekker de samme nyansene. Det er

60

da den samme innholdssubstansen som ligger til grunn i de to språka, og det er også den samme substansinndeling som blir foretatt. Likevel er den språklige formen forskjellig i de to språka. Mens innholdet i 'strump' og 'pnokk' går direkte på fargespektret, har 'greenish blue' og 'bluish green' en oppdeling i 3 'elements significatifs' ('green', 'blue' og '-ish'). Denne oppdelinga svarer ikke til noen oppdeling i fargespektret, og er således ikke begrunna i eller dekka av noen utenomspråklig substansforming. Når vi på den andre sida kan registrere ei oppdeling i uttrykkssubstansen, er dette ei oppdeling som påtvinges denne substansen av språket sjøl, og ikke omvendt. Språkets egen form er altså det som kan resultere i ulikheter blant språka. Forskjellen ligger ikke i hva som kan uttrykkes, men i hvordan det uttrykte blir uttrykt.

Det er videre med bakgrunn i språkets egen form vi må vurdere de tilfellene hvor ordet form blir brukt om noe variabelt. Det russiske substantivet goiOva (= 'hode') har f.eks 5 forskjellige kasusformer i entall (6 kasus, men synkretisme for dativ og lokativ). Det er da samme innholdssubstans (dvs. råmateriale) som ligger til grunn for forskjellige utforminger alt etter hvilken rolle substansen skal ha og hvilke forbindelser den skal inngå i kjeden av 'unites significatives'. I slike tilfeller kan det være berettiga å si at det er formen som manifesterer substansen.

På grunnlag av betraktningene ovafor vil jeg hevde dette: De forskjellige betydningsvariantene av ordet forme som vi finner i teksten i •cours•, er ikke motstridende elementer som trekker i hver sine retninger, de er derimot forskjellige - men gjensidig utfyllende - utgaver av samme grunntanke anvendt på forskjellige emner ('substanser') eller på samme emne sett fra forskjellige synsvinkler.

61

II. SIGNE SIGNIFIANT SIGNIFIE

'Aliguid stat pro aliguo'

"Cours" sier klart fra hva som utgiør et tegn, det er kombinasjonen av 'une image acoustique' (= signifiant) og 'un concept' (= signifie), jf. s. 28 ff og 97 ff. Tegnets indre struktur blir dermed klargjort, men ikke dets ytre funksjon. Det spørsmålet som forblir ubesvart, er hva tegnets rolle er, dvs. hva helheten (ikke 'le signifiant', men 'le signe'!) er tegn for.

Om tegnets rolle sier Jakobson:

"La definition medievale du signe - aliguid stat pro aliguo que notre epoque a ressuscitee, s'est montreee toujours valable et feconde." (s. 162)

Hjelmslev har dette å si:

"Vi har hidtil forsætlig henholdt os til den gamle tradition ifølge hvilken et tegn først og fremmest er tegn for noget. Vi er hermed i sikker overensstemmelse med populær opfattelse og desuden med en udbredt opfattelse hos erkendelsesteoretikere og logistikere. Det staar imidlertid tilbage for os at vise at denne opfattelse er lingvistisk uholdbar, og vi er her i overensstemmelse med nyere sprogtænkning. ·

Medens for den første betragtning tegnet er et udtryk der viser hen til et uden for tegnet selv liggende indhold, er for den anden-betragtning (der især er fremsat af F. de Saussure og efter ham af L. Weisgerber) tegnet en helhed der fremkommer ved en forbindelse af et udtryk og et indhold." (s. 44)

Her vil jeg erklære meg enig med Jakobson og sammenfatte mitt syn slik:

Et tegn er tegn for noe som befinner seg utafor siølve tegnet.

Tegnteorien i "Cours" tar utgangspunktet sitt i tegnets indre struktur. Hvorledes skal en vurdere den etter et syn som tar utgangspunkt i tegnets ytre funksjon? Der er 3 størrelser som vi må ta med i betraktningen:

1. Kombinasjonen av 'image acoustique' og 'concept'. Denne kombinasjonen har setet sitt i hjernen og blir kalt 'signe' i "Cours". Denne termen kan vi beho:tde, men foreløpig uten å ta stilling til om 'le signe' er tegn for noe.

2. En lydkjede av fonemer, dvs. noe som kan tas opp på et lydbånd, men også noe som kan oppfattes av det menneskelige

62

øre som noe betydningsbærende. Denne størrelsen vil jeg kalle 'det fysiske uttrykk'. Tilpassa terminologien i "Cours" vil det være 'manifestation de parole' eller 'phonation'. Det fysiske uttrykket er tydelig atskilt fra 'signe', og har setet sitt i "lause lufta". (For enkelthets skyld ser jeg her bort fra det grafiske uttrykket, men det som blir sagt om det fysiske uttrykket, vil for det vesentligste være gyldig også for det grafiske.)

3. Referenten, dvs. en ting, person, hending eller situasjon som kan finne benevnelse i språket, en størrelse som språket kan referere, vise til. Referenten er klart atskilt fra både 'le signe' og det fysiske uttrykket.

Der er åpenbart et samspill mellom disse størrelsene, men hvordan arter det seg? Hva står for hva? Også etter at termene •signifiant' og 'signifie' er introdusert i "Cours", fins der tilfeller hvor der står 'signe', mens vi kunne ha venta 'signifiant' ( f.eks. s. 156: "ou un son devient le signe d'une idee"). Og hvordan kan 'signe' være "social par nature", når det har setet sitt "dans le cerveau"? Hver hjerne tilhører jo et individ.

For å drøfte diss spørsmåla la oss reint midlertidig løsrive termene 'signifiant' og •signifie' fra bruken i "Cours". I stedet kan vi la 'signifiant' gjøre tjeneste som 'aliquid' og 'signifie' som 'aliquo' ( i "aliquid stat pro aliquo"). Og la det være vesentlig for distinksjonen mellom 'signifiant' og 'signifie' at det er atskilte størrelser. Hvilke(n) av de 3 størrelsene ('signe', fysisk uttrykk, referent) er så 'signifiant' og hvilke (n) 'signifie'? At vi har 3 størrelser stilt opp mot 2, tyder straks på et komplisert forhold.

I motsetning til "Cours• har OSG en eksplisitt formulering om hva tegnet er tegn for:

"Tegnet er da - la det henstaa som paradox om man vil - tegn for en indholdssubstans og tegn for en udtrykssubstans." (s. 53)

Verken isolert sett eller sett i sammenheng med den omkringstående teksten i OSG er dette sitatet lett å tolke. Stilt opp mot "Cours" som bakgrunn vil jeg imidlertid tolke det slik: Tegnet - dvs. 'le signe', dvs. kombinasjonen i hjernen av 'image acoustique' og 'concept' - er 'signifiant' for en referent (---> indholdssubstans) QQ for et fysisk uttrykk (---> udtrykssubstans). Referent og fysisk uttrykk blir dermed begge 'signfiees'.

Denne tanken - at 'le signe', det som befinner seg i hjernen, kan stå for~ ytre størrelser, både referent og fysisk uttrykk, kan kanskje virke underlig og vekke innsigelser i første omgang. Men det er jo en nødvendig konsekvens av at '.le signe' er en tosidig størrelse. Vekslingen mellom referent og fysisk uttrykk som

63

'signfie' skjer imidlertid så ofte og automatisk at vi sjelden eller aldri tenker over det. Billedlig kan forholdet framstilles slik:

Mange vil antakelig likevel protestere og hevde at det er det fysiske uttrykket som spiller rollen som 'signifiant'. Det er det fysiske uttrykket som kan stå for og framkalle 'le signe' i bevisstheten. Og det må uten videre innrømmes. Men om et fysisk uttrykk spiller rollen som 'signifiant', fordi det kan- la meg si - aktualisere •un signe' (som jo alltid er til stede i hjernen), så må vi innrømme at en referent har en tilsvarende evene, og følgelig også må tilkjennes status som 'signifiant'. Altså slik:

Dette gir som resultat to motstridende syn om hva som skal oppfattes som •signifiant' og som 'signifie'. Men er det slik at disse to oppfatningene nødvendigvis avkrefter hverandre, og at en av dem må velges?. Slett ikke. Den konklusjonen som naturlig synes å by seg fram er denne: Rollene som 'signifiant' og 'signifie' er ikke fastbundet til noen av de 3 størrelsene, men kan gå på omgang mellom dem. Og videre: Det semiologiske samspillet og trippelspillet hvor samtlige 3 størrelser opptrer skiftevis både som 'signifiant' og som 'signifie', er av vesentlig betydning for en forståelse av bruken av språket som tegnsystem.

Semiologiske forløp

Men for en forståelse av språket nettopp som system er det nødvendig å se nærmere på semiologiske forløp. Med et semiologisk forløp meiner jeg en prosess hvor forbindelseslinjer mellom størrelser som kan ha tegnroller (som 'signifiant' eller som 'signifie'), blir aktualisert. Vi kan si at det er den prosessen som etablerer 'stat pro' i "aliquid stat pro". Et semiologisk forløp kan framstilles slik:

,, ~

64

Nå passer det å forlate termene 'signifiant' og 'signfie', og i stedet gå over til 'startpunkt', 'gjennomgangspunkt' og 'sluttpunkt'. Der er en rekke ting som så synes å kunne slås fast:

l. Alle 3 størrelser ('signe', fysisk uttrykk, referent) kan gjøre tjeneste både som startpunkt og sluttpunkt.

2. Både 'signe' og fysisk uttrykk kan ~essuten gjøre tjeneste som gjennomgangspunkt.

3. Der er aldri noen direkte forbindelse mellom referent og fysisk uttrykk. ·

4. For å få et semiologisk forløp må vi ha minst to størrelser, hvorav den ene må være 'un signe'.

5. Som bindeledd er 'le signe' tosidig, det kan være bindeledd mellom referent og fysisk uttrykk, eller mellom fysisk · uttrykk og referent, dvs. 'le signe' er ikke retningsbestemt.

6. Som bindeledd er det fysiske uttrykket retningsbestemt, retningen går fra produsent til mottaker, dvs. fra et 'signe' til et annet.

7. Ved 'signe' som bindeledd er det en mental størrelse som etablerer en forbindelse mellom to fysiske størrelser (referent og fysisk uttrykk).

8. Ved det fysiske uttrykket som bindeledd er det en fysisk størrelse som etablerer en forbindelse mellom to (eventuelt flere) mentale størrelser, f.eks. eple som 'signe' hos henholdsvis personene A og B.

9. Mens både 'signe' og referent eksisterer uavhengig av det enkelte semiologiske forløp, er det fysiske uttrykket alltid i sin opprinnelse et produkt av et semiologisk forløp. Utenfor semiologiske forløp har heller ikke det fysiske uttrykket noen verdi.

10. En referent er ikke noe produkt av et semiologisk forløp, og har sin egenverdi utenom slike forløp (et eple kan spises f.eks.).

Le signe

På grunnlag av disse punktene kan en konstatere at de 3 størrelsene har visse faste karakteristiske egenskaper sjøl om deres tegnrolle kan veksle fra tilfelle til tilfelle. Kort kan en summere opp det vesentligste slik:

a. 'Le signe' er en mental størrelse som kan fungere som bindeledd mellom to fysiske størrelser, det fysiske uttrykket og referenten.

b. Det fysiske uttrykket har ingen substansiell egenverdi og

65

tjener først og fremst som et middel i samkvem mellom personer, f.eks. til å utveksle erfaringer og opplysninger om referenter. I egneskap av middel og produkt er det langt sterkere knytta til 'le signe' enn hva referenten er.

c. Referenten har eksistens og verdi utenom semiologiske forløp.

Men for at det fysiske uttrykket skal kunne formidle noe, må det dels være en ~kjennbar størrelse, dels må det være en størrelse som tillegges samme verdi av sender og mottaker. Men det medfører at forholdet mellom 'signe' og fysisk uttrykk må være motivert og systematisert på en eller annen måte. Og enten vi tar 'signe' som 'signifiant' og det fysiske uttrykket som 'signifie' eller omvendt, kommer vi i direkte motstrid med 'premier principe' i "Cours": "Le lien unissant le signifiant au signifie est arbitraire" (s. 100). Om vi følger "Cours" og henlegger både 'signifiant' og 'signifie' til hjernen, står vi likevel tilbake med den kjensgjerningen at det fysiske uttrykket er "noe som står for noe". Det synes dermed tvingende nødvendig å tilkjenne det fysiske uttrykket en eller annen tegnverdi. Men hvilken?

"Cours• gir 3 viktige karakteristika til 'le signifiant':

l. Den har sitt sete i hjernen. 2. Den er uløselig og arbitrært knytta til 'le signifie'. 3. Den er 'une image acoustique'.

Ved siden av det fysiske uttrykket har vi altså en avbilding av dette i hjernen, vi har to samsvarende isomorfe størrelser, 'image acoustique' og det lydlige fysiske uttrykket. Denne isomorfien har som resultat at en sansing av et gitt fysisk uttrykk automatisk aktualiserer det tilsvarende 'image acoustique', som igjen er kopla sammen med 'un concept'. Som en konsekvens av dette kan vi for en rekke praktiske og analytiske formål redusere 'l'image acoustique' og det fysiske uttrykket til en størrelse. Eksempel: diverse forekomster av et fysisk uttrykk eple kan sammen med et 'image acoustique' hos personene A, B, C osv. reduseres til en størrelse. Dette kan gjøres fordi det i hvert tilfelle er det samme 'concept' som knyttes til vedkommende fysiske uttrykk via 'l' image acoustique' ..

Denne reduksjonen til en størrelse gjør det mulig å vende tilbake til terminologien i "Cours". Siden 'signifiant' først og fremst er stilt opp mot 'signifie' (= 'concept') kan vi ta 'signifiant' som fellesnevner for 'image acoustique' og fysisk uttrykk, i og med at disse to størrelsene er isomorfe og spiller den samme rollen vis-a-vis 'le signifie'. Resultatet blir videre at dette utsagnet i •cours" kan godtas fullt ut:

"Le lien unissant le signifiant au signifie est arbitraire, ou encore, puisque nous entendons par signe le total resultant de !'association d'un signifiant a un signifie, nous pouvons dire plus simplement: le signe linguistigue est

66

arbitraire.• (s. 100)

Videre blir påstanden om at "le signe est social par nature" (s. 34) akseptabel. For at noe skal være sosialt må det jo være felles for flere individer. Med det fysiske uttrykket som en slags "utvendiggjøring• av 'le signifiant' (en slags avstøping av 'image acoustique') får vi et middel til å prøve og konstatere at der virkelig er noe felles. Slik kontroll foregår jo stadig, om enn ubevisst, i den daglige bruken av språket.

Påstanden om tegnets sosiale natur kommer før introduksjonen av termene signifiant og signifie. I hvert fall teoretisk foreligger derfor den muligheten at 'le signe qui est social par nature, skal være det som seinere kalles 'le signifiant'. Bruken av 'signe' i tilfeller der vi kunne ha venta 'signifiant', kan kanskje tydes i en slik retning. For egen regning vil jeg hevde at det nettopp er 'le.signifiant qui est social par nature'. For å la •noe stå for noe• kreves der jo ikke noe annet en sammenkopling i hjernen (hos ett individ) av forestillinger om gjenstander/fenomener som er atskilt i tid og/eller rom. Slike prosesser (som er semiologiske forløp) foregår jo stadig vekk hos så vel menneskeindivider som individer av andre dyrearter. Først når slike sammenkoplinger skal meddeles til andre individer, blir der behov for en "utvendiggjøring• av det som foregår i hjernen, dvs. et fysisk uttrykk blir tvingende nødvendig. Med etablering av slike uttrykk skjer der flere ting:

l. De semiologiske forløpene går over til ogsa å omfatte mellom-individuelle, dvs. sosiale foreteelser.

2. Fra et tegnspill med 2 størrelser, 'aliquid' og 'aliquo', får vi et samspill mellom 3 størrelser: referent, 'signifie' og 'signifiant' (hvorav den siste opptrer skiftevis som 'image acoustique' og fysisk uttrykk.

3. Med overgangen fra 'concept' som forestilling om gjenstand eller hending i den fysiske verdenen til 'concept' som 'signifie' knytta til en 'signifiant' får vi et (tegn)system 'qui ne connait que son ordre propre', og som i en viss monn har løsrevet seg fra referansen til den fysiske "utenomtegnlige• verdenen. Særlig ved analyse av dette systemet kan en derfor i stor utstrekning se bort fra slik referanse.

Reduksjonen av 'image acoustique' og det fysiske utrykket til en størrelse er bare så vidt antyda i "Cours•: •et la phonation, c'est-å-dire l'execution des image acoustiques, n'affecte en rien le systeme lui-meme.• (s. 36). Reduksjonen er imidlertid nødvendig for å forstå at språket virkelig fungerer mellom mennesker. På den andre sida er det nødvendig å fastholde at de to reduserbare størrelsene er forskjelllige for å kunne forstå at språket forandrer seg: "Enfin, c'est la parole qui fait evoluer la langue: ce sont les impressions re9ues en entendant les autres qui modifient nos habitudes linguistiques." (s. 37).

Især for den synkrone analysen av språket bør skillet

67

'langue/parole' (eller 'image acoustique/phonation') vike tilbake for to andre distinksjoner: 'les entites concretes' kontra 'les entites abstraites' og 'la premiere' kontra 'la deuxieme articulation'. Om jeg sier cheval høgt og tydelig eller "inne i meg", kan gå ut på ett i noen tilfeller. Det som ingen språkbruker kan få til å si - verken høglytt eller "inne i seg" er ett ord som på en gang skal være både cheval og chevaux. Og likevel har vi en •relation ... evidente, qui unit cheval a chevaux" (s. 148). Og det er denne 'relation' som kan gjøre tjeneste som 'unite abstraite', og som kan omtales. Videre kan kjeden "hun bor her" først deles opp i 3 betydningsbærende enheter ('la premiere articulation'), og deretter kan disse 3 igjen deles opp i elementer som ikke er betydningsbærende ('la deuxieme articulation'). Begge disse oppdelingene kan foretas enten det dreier som 'images acoustiques' eller 'phonations'.

Form og substans

Hvordan ~ommer så form og substans inn i all denne tegnproblematikken? På flere måter. Mens hjernen kan lage seg forestillinger om hva som helst, er der sterke grenser for hvordan en fysisk uttrykkssubstans kan utformes og dermed for hva den kan avbilde (i bokstavlig forstand) . Med på den ene sida en gitt uttrykkssubstans (lyd) med begrensa formingsmuligheter (ett formingsprinsipp: oppdeling i enheter som følger etter hverandre i tid) og på den andre sida en forestillingsverden med et ubegrensa antall inntrykk og formingsmuligheter, må det derfor tvinge seg fram et vilkårlig, arbitrært forhold mellom •signifiant' og 'signifie' (Derrida s. 67: •car le propre du signe, c'est de n'etre pas image.").

Med tanke på substansen som det variable og formen som det konstante samt samspillet mellom de 3 størrelsene som er atskilt fra hverandre, vil jeg formulere det heile slik:

Tegnet, dvs. kombinasjonen i hjernen av •une image acoustique' og 'un concept', viser utad mot to fysiske størrelser, mot referenten og det fysiske uttrykket. Fordi det er det samme tegnet (med sine to konstituenter) som hver gang på ny dekker ('recouvre') fysiske uttrykk og referenter som kan variere på forskjellige måter og fra tilfelle til tilfelle, kan vi si at tegnet er en konstant størrelse, dvs. formstørrelse, som viser utad mot variable størrelser, dvs. substansstørrelser. På sin side er fysiske uttrykk og referenter noe substansielt som varierer fra gang til gang, men som likevel viser inn til noe konstant, til de "reindyrka" mentale formstørrelsene. Vi har altså et resiprokt forhold hvor formen viser utad til og dekker substansen, mens substansen viser innad til formen og omfattes av denne. Dette gjør at vi kan la substansstørrelser representere "reine" formstørrelser. Det er jo nettopp dette som blir gjort under språklig kommunikasjon og ikke å forglemme under språkopplæring.

Kortfatta konklusjon: I hjernen skjer der en reduksjon av

68

variable substansstørrelser til konstante språklige formstørrelser. I den fysiske verdenen skjer der en oppløsning av formstørrelser til variable substansstørrelser. 2

Et annet problem gjenstår. Fra en synsvinkel er det ikke bare ønskelig, men også nødvendig å redusere 'image acoustique' og fysisk uttrykk til en størrelse. Kan det ikke på samme måte være nødvendig å redusere 'concept' og referent til en størrelse? Ved vanlig hverdagslig språkbruk skjer nok slik reduksjon ofte og automatisk: "Gi meg hammeren!"

Den semiologiske analysen av språket kan likevel ikke behandle fysisk uttrykk og referent parallelt overfor henholdsvis 'image acoustique' og 'concept'. Det fysiske uttrykket har ingen andre oppgaver enn nettopp å være uttrykk, og det aktualiserer derfor automatisk sitt 'image acoustique'. Referenten derimot har sjølstendig eksistens og verdi også utenom de semiologiske forløpene. Med en referent (mer presist: potensiell referent) som startpunkt for et semiologisk forløp er der ingen automatisk aktualisering av noe bestemt 'concept'. Der må bokstavlig talt foretas valg. Ett eksempel skulle være nok: En radioreporter har til oppgave å referere en fotballkamp. Gjennom øyne og ører kommer der inn en strøm av sanseinntrykk. Der behøver ikke være noen vansker med å registrere og oppfatte det som skjer. Likevel kan reporteren ha store vansker med å formidle det som skal formidles. Stotring, famling etter ord, avbrudd midt i ord og setninger, osv. kan være det som skal representere en sammenhengende kjede av hendinger ute på banen. Det som foregår, kan fra ett synspunkt være velordna nok, men må likevel tilpasses språklig. Når en og samme foreteelse kan beskrives som 'sentring', 'pasning', 'feilpasning', 'feilspark', 'sleivspark', 'bom', 'ballen går til', osv. må vedkommende foreteelse betraktes som råmateriale som skal inn i den språklige støpeformen.

Først i det øyeblikket reporteren finner fram til mer eller mindre passende ord, foreligger der bestemte 'concepts' som formidles videre via de fysiske uttrykkene. Gjennom disse uttrykkene mottar lytterne noe som er ferdig forma. Utgangspunktet for lytterne er dermed størrelser som allerede er språklig tilordna. Derfor kan de danne seg et bilde av det som skjer på banen.

Altså: Enten vi går veien fra 'image acoustique' til fysisk uttrykk eller fra fysisk uttrykk til 'image acoustique', er det fysiske uttrykket en språklig tilordna størrelse. Også om vi går veien fra 'concept' til referent, er referenten en språklig tilordna størrelse. Om vi derimot går veien fra en fysisk gjenstand eller hending (dvs. fra en referent ~ den er blitt referent) til 'concept', er vedkommende størrelse til å begynne med ikke språklig tilordna. Den foreligger som et fysisk faktum, men ikke noe språklig. Den kan følgelig ikke sammen med et eller annet 'concept' reduseres til en størrelse. Gjenstander og foreteelser i den fysiske utenomspråklige verdenen kan best

69

sammenliknes med substanser som f.eks. lyd, grafitt, kritt. Det dreier seg her om råmateriale, potensiell støpemasse for språkets støpeform.

Men siden det gir god meining å snakke om f.eks. kritt som uttrykkssubstans, kan vi parallelt betrakte det som fins og skjer i den fysiske verdenen omkring som substans, som innholdssubstans. Dette innebærer også en reduksjon, men ikke av referent og 'concept'. Det som reduseres til ett, er den fysiske verdenen og de inntrykk og forerstillinger om denne som sansene leverer oss. Dette blir så innholdssubstans, men vel og merke substans som ennå ikke har vært gjennom støpeformen og er blitt ferdig forma til innholdsstørrelser ('concepts' = 'signifies').

Universet omkring oss kan med andre ord betraktes dels som leverandør av råmateriale til språkets støpeform, dels som en verden av referenter, dvs. av språklig tilordna størrelser.

Oppsummering: Etter mitt syn kan termene signe, signifiant og signifie fortsatt brukes med de betydningene som er gitt i "Cours", men med det vesentlige forbeholdet at 'le signifiant' skiftevis opptrer som 'image acoustique' og fysisk uttrykk. Det som 'le signe' i sin helhet kan være tegn for, er den størrelsen som i dagens lingvistikk kalles referent. Det er videre den fysiske verdenen som leverer det råmaterialet, de substansene som i språkets utforming blir til 'signifiants' og 'signifies'. Disse språklige størrelsene blir kombinert og samordna i •un systeme qui ne connait que son ordre propre". 3

70

Ill KONSEKVENSER AV TEORIEN OM SPRÅKET SOM FORM OG FORMEN SOM 'LA DOUBLE ARTICULATION'

Med det språksynet som er formulert i overskriften meiner jeg å ha kommet fram til en enhetlig språkoppfatning som er sjølbærende og sitt eget grunnlag. Dette vil si at teoriens verdi først og fremst ligger i dens holdbarhet som teori om språket. Om teorien er holdbar som tolkning av de grunnleggende tankene i "Cours", kan nå betraktes som et annet og heilt atskilt spørsmål. I det følgende vil jeg derfor bare trekke inn teksten i "Cours" på linje med annen litteratur.

Teorien medfører visse konsekvenser. De fleste av disse samt sjølve tanken om 'la double articulation' er blitt tatt og påpekt av andre før meg. Så vidt jeg veit er imidlertid ikke disse punktene blitt samla og satt i forbindelse med hverandre hos noen enkelt lingvist. Noen av punktene er der uenighet om også blant lingvister som har 'la double articulation' som sitt grunnlag eller som en vesentlig faktor (jeg regner her at Hjelmslevs oppdeling i 'tegn' og 'figurer' svarer til 'la double articulation' .

Uttrykks substansen

Her vil jeg påstå - i overensstemmelse med Hjelmslev og i strid med Martinet - at den foniske uttrykkssubstansen ikke kan være språkdefinerende. Har en først godtatt at språket ikke er substans, men form, og videre at formen er 'la double articulation', så kan en ikke la noen enkelt uttrykkssubstans få definerende myndighet overfor språket. I motsetning til Hjelmslev vil jeg imidlertid ikke hevde et absolutt a priori standpunkt: "og vel at rnærke ... manifesterbarhed i en hvilken som helst substans" (OSG s. 94). En kan vanskelig tenke seg vann eller parfymeduft som brukbar uttrykkssubstans for språklige ytringer. Jeg nøyer meg derfor meg derfor med et a posteriori standpunkt: Finner vi 'la double articulation' manifestert i en eller annen substans, så kan ikke egenarten hos denne substansen frata vedkommende 'double articulation' rangen som språk. Det er tvertimot 'la double articulation' som gir angjeldende substans verdighet som språklig uttrykkssubstans.

Dette synet - at uttrykkssubstans ikke kan gis definerende status - stiller seg ikke hindrende for den erkjennelsen at det er den foniske substansen som kommer først i utviklingen av det enkelte språk og hos det enkelte menneske. Hvilken substans som er viktigst når begge (fonisk og grafisk) foreligger, er et annet og i grunnen lite vesentlig spørsmål. Fonisk substans er best skikka for visse formål, grafisk for visse andre. Tanken om formen som det essensielle tillater her et samspill og en vekselvirkning mellom de to hovedtypene av substanser. Der er ingen nødvendig postulering av den ene typen som primær - bestandig og for hver enkelt ytring - i forhold til den andre som alltid sekundær.

71

De lingvistene som eksplisitt og prinsipielt plasserer seg utelukkende på et substansielt lydlig grunnlag (bl.a. Bloomfield, Hockett, Martinet) kommer opp i vansker når de skal forklare forholdet mellom tale og skrift. En vanlig påstand er at "Writing is not language, but merely a way of recording language by means of visible marks.• (Bloomfield s. 21, min kursivering; jf. •cours" s. 45). Denne oppfatningen - at skrift bare representerer tale - medfører imidlertid en rekke åpenbare urimeligheter om en skal ta den på ordet:

l. All skrift er transkripsjon av lyd, slik som f.eks. Stortingstidende gjengir taler og replikker fra stortingsrepresentanter."

2. Skrevne ord har ikke noen verdi før de blir lest opp og uttalt. 4

3. De skrevne orda hund, hunn, hun, kan ikke markere noen forskjell i betydning,~representerer nemlig den samme lydsekvensen.

Som en praktisk innvending kan en spørre: Hvorfor i all verden skal et plakatoppslag som •vær stille!" i biblioteker og på sjukehus oppfattes som en representasjon av tale og ikke ganske enkelt som en direkte anmodning? Det vesentlige ved skrift er ikke at den kan eller skal representere tale, dvs. lyd, for "il est impossible que le son, element material, appartienne par lui­meme a la lange." ("Cours" s. 164). Hovedsaken ved skrift er at den gjengir, eller bedre: består av/er 'unites significatives'. Skal en trekke inn dette med å representere, så har fonisk og grafisk substans den ~ representasjonsoppgaven, nemlig den å representere betydninger og meininger. 5 På dette punktet vil jeg derfor stille meg på menigmanns side mot en rekke lingvister:

"The linguist distinguishes between language and writing, whereas the layrnan tends to confuse the two. The layrnan's terms •spoken language• and "written language" suggest that speech and writing are merely two different manifestations of something fundamentally the same.• (Hockett s. 4).

Martinet legger stor vekt på 'la double articulation', men likevel ikke stor nok om en skal følge et 'la langue est une forme et non une substance'-standpunkt. Hans krav om manifesta­tien vocale for at noe skal kunne anerkjennes som språk, stiller seg hindrende i veien for en innsikt i og godkjenning av språket som form. En kan her bemerke at fonisk substans ikke uten videre gir noen 'double articulation', den kan også arte seg som gjesping, gisping, raping, smatting, nysing, snorking, plystring, osv. 'La double articulation' på sin side betinger ikke noen fonisk substans, men kan f.eks. manifesteres ved hjelp av lyspærer.

72

Marginale uttrykksmidler

"Mais ceci ne veut pas dire que les langties n'aient pas recours å des procedes qui n'entrent pas dans le cadre de la double articulation.• (Martinet 60s. 25). I fonisk substans benytter mange språk prosodiske faktorer som uttrykksmidler. Disse faktorene er marginale fordi de ikke kan analyseres som uttrykk bygd opp av fonemer. Slike faktorer vil nok alltid i større eller mindre grad være til stede i de enkelte ytringene i ethvert språk. Det er imidlertid opp til det enkelte språk å avgjøre om disse faktorene skal brukes til noe, og eventuelt hva de skal brukes til. Noen faktorer blir brukt betydningsskillende (f.eks. trykkplassering), andre betydningsbærende (f.eks. et bestemt intonasjonsmønster til markering av spørsmål).

Prinsipielt kan likevel alt uttrykkes innafor rammen av 'la double articulation' .. Det vil si at en kan vente å finne språk med ord (eventuelt morfemer) som i funksjon svarer til prosodiske faktorer i andre språk, eller til skriftens spørsmålstegn, anførsel, osv. Dette stemmer da også. I fransk har en /esk/ til å markere spørsmål. I norsk tale kan en bruke jeg siterer og sitat slutt til å markere at det mellomliggende er sitat, altså en funksjon som svarer til ett bruksområde for skriftens anførselstegn.

De prosodiske faktorene blir sjelden gjengitt i skrift, noe som støtter opp under det synet at det her dreier seg om marginale elementer. Til gjengjeld har skriften sine egne uttrykksmidler som faller utafor rammen av 'la double articulation'. Det er slike ting som kursivering, understreking, feite typer, store bokstaver, osv.

Fonemet

l. Knippeteorien

Med Prager-fonologien og den seinere utviklinga er en i stigende grad kommet bort fra (et syn på) fonemet som en i første rekke syntagmatisk størrel~e, dvs. en størrelse som er med på å bygge opp 'signifiants'. I stedet har en gått over til å se fonemet hovedsaklig som en paradigmatisk størrelse, dvs. en størrelse som har til hovedoppgave å være forskjellig fra (stå i opposisjon til) størrelser som kunne ha stått på samme plasse. Denne utviklinga har naturlig nok ført til definisjoner som at

"das Phonem die Gesamtheit der phonologisch relevanten Eigenschaften eines Lautgebildes ist• (Trubetzkoy s. 35)

"Si le phoneme est defini comme la somme des traits pertinents, ... " (Martinet 60s. 71)

Fra dette igjen er det bare et skritt til:

73

"Ce n'est pas le phoneme, mais le trait pertinent qui est l'unite de base de la phonologie.• (Martinet 70s. 75).

Dette synet vil seg funksjonelt og (Trubetzkoy og Martinet) og realistisk (Martinet) i motsetning til den påståtte 'psychologisme' i "Cours" . 6 Etter mitt syn medfører det imidlertid en rekke alvorlige betenkeligheter:

l. Fonemets syntagmatiske funksjon blir sterkt neglisjert, det blir lagt mindre vekt på størrelsen 'in praesentia' enn på forholdet til størrelser 'in absentia'.

2. Det åpner for subjektive vurderinger med hensyn til hva som er distinktive og hva som er redundante trekk.

3. Siden summen av distinktive faktorer kan veksle fra tilfelle, kan samme lyd (ut fra en fonetisk analyse) bli å betrakte som forskjellige fonemer; vi kan få et 'archiphoneme' ved sida av fonemet.

4. Spesielle kombinasjoner av lyder kan føre til innskudd av en ekstra lyd, f.eks. en vokal for å lette uttalen. Et slikt innskudd er ofte uten distinktiv opposisjon til eventuelle andre lyder. Siden lyden altså ikke er noe 'knippe av distinktive faktorer', kan den betraktes som et redundant trekk ved foregående eller etterfølgende lyd. Resultatet blir at et fonem kan opptre skiftevis som enkeltlyd og som en sekvens av lyder. Dermed har en forlatt det grunnleggende segmentale delingsprinsippet ('la deuxieme articulation').

De kjente utsagna fra "Cours":

og "dans la langue il n'y a que des differences• (s. 166)

"leur plus exacte caracteristique est d'etre ce que les autres ne sont pas• (s. 162)

har kanskje medvirka til 'knippe'-synet på fonemet. En glemmer da imidlertid at "leur combinaison (dvs. av 'signifiant' og 'signifie') est un fait positif". En må ikke overse den kjensgjerningen at ved sida av den negative paradigmatiske funksjonen har fonemet også en positiv syntagmatisk funksjon, nemlig å bidra til at en 'unite significative' kan gjenkjennes som sådan. Fonemet har med andre ord une fonction identificatrice ved sida av une fonction differenciative (disse termene er henta fra Buyssens s. 135).

Forskjellen mellom disse to funksjonstypene ser en kanskje best ved å undersøke hvilken belastning fonemet kan ha som 'unite identificatrice', og hvilken det kan ha som 'unite differenciative':

snål sål! *snal sal *snel sel snil 7 sil

*snol sol

74

*snul sul *snyl syl *snæl sæl *snøl søl

Som en ser er den paradigmatiske distinktive belastningen minimal for å-en i snål og maksimal for å-en i sål. Den syntagmatiske belastningen er omtrent lik med byrden fordelt på 4 fonemer i snål og 3 i sål. Hva som mer er: for at orda skal kunne gjenkjennes som nettopp snål og sål, .må vokalen i begge orda uttales som~ og ikke noe annet. Det vil si at det er det samme knippe av lydlige faktorer i begge tilfellene, uansett forskjellen i distinktiv belastning.

Q-en i snø har ikke distinktiv kraft overfor ~-en i sne, men ~-en i ~ blir ikke av den grunn noe annet knippe av lydlige faktorer enn ~-en i~ med distinktiv kraft overfor _g-en i fjes. ii-en i sprengt kan ikke stilles opp mot noe annet fonem, men har likevel sin foniske profil i behold.

I det tyske ordet tot er der en viss lydlig forskjell mellom anlydende og utlydende ~ (henholdsvis eksplosiv og implosiv ~). Det er likvel ikke denne lydlige forskjellen som gjør at noen at regner den første ~-en som et fonem og den andre som et 'archiphoneme'. Den andre ~-en regnes som et 'archiphoneme' fordi /dl ikke forekommer i utlyd, og utlydende ~ følgelig ikke har distinktiv funksjon overfor Q (tot/Tod). Dermed blir jo utlydende t et annet knippe av distinktive faktorer enn anlydende t. Men denne definerende - og en kunne si diktatoriske - -betraktningsmåten hos lingvister makter jo ikke på noen måte å plusse på eller trekke fra noen faktor i uttalen av ~- Om en faktor leilighetsvis mister distinktiv kraft, så forsvinner den jo likevel ikke! Ustemtheten er medbestemmende i ~-ens foniske 'shape', og gjennom ~-en som helhet og enhet deltar den i dette fonemets identifiserende oppgaver.

En kan slå fast at fonemets identifiserende kraft alltid blir brukt ved oppbyggingen og oppfatningen av 'signifiants'. Utnyttingen av den distinktive evnen kan derimot veksle sterkt fra ord til ord. Dels er det reine tilfeldigheter som spiller inn (f.eks. sne og~ kontra fjes og~), dels kan utnyttingsgraden være regulert i visse posisjoner, f.eks. ved utlydende ~ i tysk og russisk og ved ~-en i sprengt i norsk. Hovedvekta må derfor legges på den positive bruken av fonemet, dets rolle i oppbyggingen av 'signifiants'.

Et ekstremt difference-standpunkt lar seg ikke forsvare. Overført til grafemene ville det f.eks. si at o kunne være en utgave av grafemet ~' bare fordi o var forskjellig fra alle andre grafemer. Dette stemmer ikke, for o gjenkjennes ikke som grafemet ~- Den identifiserende krafta hos så vel fonem som grafem må bygge på noe identifiserbart, for fonemets vedkonnende en viss fonisk 'shape'. Det er jo ikke for ingenting at fonemene i et hvilket som helst språk kan gis en fonetisk beskrivelse.

75

Resultatet av disse betraktningene blir at knippeteorien må avvises, og archi-fonemet må forkastes som et reint kunstprodukt av lingvistisk teori. Funksjonelt sett er der jo bare en sort fonemer, de som bygger opp 'signifiants'. Synsmåter som går i samme retning, blir hevda av Buyssens:

"Trubetzkoy definissait le phoneme comme suit: "Le phoneme est !'ensemble des caracteristiques phonologiquement fonctionnelles d'un son•. On verra plus loin que ce n'est pas ainsi qu'on peut definir le phoneme: le son n'est pas une donnee objective; au contraire il faut connaitre le phoneme pour identifier le son. Mais il est exact que dans le son on trouve, parmi d'autres traits, ceux qui remplissent la fonction communicative.• (s. 40).

"On ne peut done pas definir le phon~me simplement comme un segment commutable." (s. 134).

"La notion d'archiphoneme est done a rejeter. [ ... ] si un trait perd momentanement son role distinctif, il ne perd pas pour cela som role identificateur" (s. 158-159).

"S'il n'y avait que des differences dans une langue, l'articulation ne representerait pas une economie; l'economie provient du fait qu'une meme unite se retrouve dans divers cas; elle est basee sur les ressemblances." (s. 159).

•cette fonction identificatrice joue un role capita!; car apres avoir montre par exemple, que bane et camp commencent par des phonemes differents, il faut etablir que bane, bois, bout, bu, etc ... commencent par le meme phoneme [ ... ] C'est la fonction identificatrice du phoneme qui permet de ramener tous les segments a un nombre tres limite: avec environ trente-cinq phonemes une langue peut construire tous les monemes dont elle a besoin, et meme plus. Sans la fonction identificatrices des phonemes, on ne connaitrait ni les familles de mots ou de monemes, ni la flexion." (s. 135)

"c'est le son qui se definit par rapport au phoneme. Quant a celui-ci, il est l'unite de l'articulation segmentaire du moneme." (s. 134)

Også Martinet later til å ha visse betenkeligheter overfor knippeteorien:

•on voit que cette conception du trait pertinent implique un systeme d'oppositions proportionnelles. Ceci laisse done supposer qu'un phoneme isole ou les phonemes d'un couple qui n'entrent dans un tel systeme sont inanalysables en traits pertinents." (Martinet 70s. 145)

2. Visse lydkieder- ett eller to fonemer?

76

I noen tilfeller kan der være tvil om et visst utsnitt av en lydkjede er en lyd eller en sekvens av to lyder. Men der er også tilfeller med enighet mellom lingvister om at det dreier seg om lydsekvenser, og hvor en likevel diskuterer om en har ett eller to fonemer. Det kan være en sekvens som [dd] i fransk eller det omstridde konsonantiske midtutsnittet i spanske ord som ocho og mucho.

Grammont viser bl.a. til at et opptak av ocho spilt baklengs gir osto (s. 105). Han er heilt klar i sin vurdering av konsonantsekvensen som to fonemer:

og

"On donnera done en definitive le nom de mi-occlusive au groupe occlusive + spirante lorsgue les deux phonemes sont dans la meme syllabe et cornbines ensemble." (s. 107, Grammonts egen kursivering)

"Puisqu'une mi-occlusive n'est pas un phoneme unique mais le groupement de deux phonemes, elle doit etre transcrite par deux lettres en vertu du principe: un signe pour chaque son et un son pour chaque signe." (s. 108).

Martinet 60 er enig i at det dreier seg om en rekkeføloe av lyder, men hans konklusjon er likevel ett fonem:

"Le mot espagnol mucho qui, physiquement, s'analyse correctement comme [osturn] si l'on reproduit un enregistrement å l'envers, sera analyse en quatre et non en cinq phonemes successifs, car, en espagnol, le son [s] entraine necessairement un [t] precedent, de telle sorte que [ts] represente un choix, et non deux choix successifs." (s. 39).

I kapitlet Deux sons successifs comme phoneme unique (s. 76) fører Martinet tankegangen videre og kommer fram til at de engelske orda chip og gin må analyseres som bestående av tre fonemer. Grunngivingen er at i engelsk forekommer [z] aldri aleine i begynnelsen av et ord, [z] må foregås av [d]. Og dermed blir det også tre fonemer i chip fordi "dans le systeme anglais, l'initiale de chip s'oppose a celle de gin [dzin) comme une sourde å la sonore correspondante, et les deux doivent necessairement recevoir le meme traitement.• Men like før har Martinet sjøl gjort oppmerksom på at hver for seg kan de to første lydelementene i chip sløyfes og gi henholdsvis ship og l.iQ.

Også Martinet 65 (s. 118-119) behandler sekvensen [ts] i spansk og viser til at i ordet chato kan [sl-elementet byttes ut mot henholdsvis null og [r], noe som gir orda tato og trato. Konklusjonen er likevel stadig den samme: [ts] er ett fonem.

Buyssens slutter seg litt overraskende til det samme synet:

"C'est encore å la fonction identificatrice du phoneme qu'on

77

fait appel pour etablir, par exemple, que le moneme espagnol mucho, prononce /mutjo/, ne comprend que quatre phonemes: partout ou le segment !Sl est utilise, il est precede du segment /t/." (s. 135).

Men Martinet er også tilbøyelig til å se på kombinasjoner av konsonant + vokal som ett fonem:

"En fran~ais, on pourrait licitement declarer tout phoneme peut etre syllabique, et que le phoneme /d/, par exemple, se realise comme [dl dans dur /dur/, mais souvent comme [d6] dans dessous /dsu/." (Martinet 65 fotnote s. 131).

"il ne peut pas y avoir en fran~ais de mot [daval distinct de [dva]. Lorsqu'on note, d'autre part, qu'en fran~ais [a] est necessairement precede d'une consonne, on est tente de conclure que [dal n'est pas autre chose que la variante du phoneme /d/ lorsque celui-ce presente, dans l'enonce, entre deux consonnes: la-devant /ladva/ avec /d/ = [d], mais par devant /pardva/ avec /d/ = [da]• (Martinet 60s. 75-76).

* Jeg ser ikke noe annet holdbart grunnlag og utgangspunkt for fonemikken enn 'la deuxieme articulation' - inndelingen av 'signifiants' i rekkefølger av lyder. For å finne fram til lydene må en bruke kommutasjonsprøver. Det kan illustreres ganske enkelt med et norsk ord:

B ---> o ---> T

l N(OT)

J (B)Å(T)

\, (BO)D

------> gir ordet bot med uttrykk og innhold

Etter at der er etablert et foneminventar på grunnlag av slike prøver, må der gjøres rede for kombinasjonsmuligheter og kombinasjonsrestriksjoner. Og da viser det seg fort at der er langt fra 100 % utnytting av alle de teoretiske mulighetene. Buyssens sier det slik:

"En resume, la fonction differenciative et la fonction identificatrice sont toutes deux soumises a des restrictions importantes." (s. 135).

At en lyd forutsetter en annen lyd ved sida av seg, slik som [s] i spansk forutsetter [t], kan ikke frata lyden dens rolle som byggestein. Når en lyd tydelig kan skilles ut som eget element i den betydningsbærende lydkjeden, så må den anerkjennes som nettopp det, eget element. Når en slik lyd attpå til viser betydningsdifferensierende kraft ved å kunne sløyfes eller byttes

ut med en annen (jf. chato kontra tato og trato), burde det være tilstrekkelig til å anerkjenne den (her /s/) som eget fonem.

78

I det norske ordet sprengt kan ~-en verken sløyfes eller byttes ut med noen annen. Den har altså ingen distinktiv kraft. Vil det si at ~-en her ikke er et fonem? Sjølsagt ikke, ~-en i sprengt har fonemets primære oppgave i behold: å være med på å bygge opp en 'signifiant'.

I chato regner Martinet 65 lydsekvensen [ts] som et initialt fonem /c/ (s. 119), mens han er tilbøyeli'g til å se [d3] som en variant av fonemet /d/ (jamfør ovafor) . Begge deler er brudd på delingsprinsippet, to lyder regna som en; men tilfellene er likevel ikke heilt av samme slag.

For chato kan en si at det dreier seg om å finne fram til en riktig andre omgangs inndeling ('deuxieme articulation'), mens Martinet ved [dl og [d l forskyver varianter på 'signifiant'­planet (premiere articulation) over til fonemplanet.

Skulle en følge prinsippet med [d] og [dd] som varianter av ett fonem konsekvent og fullt ut, måtte det bli at i samtlige ord med mulighet for bortfall av [ ) må en regne med fonemvarianter, f.eks. ordet~ i fonisk substans som ett fonem med to varianter: [m] og [m.?J].

I fransk og engelsk skrift forekommer Q bare foran ~ (ordet cing i fransk eneste unntak?). Med videreføring av prinsippet fra spansk [ts] ---> /el blir det da å regne sekvensen ~ som ett grafem. Det er imidlertid innebygd i den vanlige språkbrukerens øye og hånd at Q kommer foran ~~ og denne rekkefølgen er medvirkende i den identifiserende kraften som sekvensen har i de orda den opptrer i. På samme måte kan en si at rekkefølgen [ts] er innebygd i øre og munn hos språkbrukeren, og det spiller med ved identifiseringen av ord.

3 Oppsummering

Med fonemene i første rekke som 'unites successives' og dernest (eventuelt) som 'unites distinctives' må holde en fast ved følgende:

l. En sekvens på to (eller flere) lyder kan ikke være ett fonem.

2. En lyd kan ikke være to (eller flere) fonemer. 3. Hver enkelt lyd i en betydningsbærende lydkjede må

henregnes til ett fonem.

79

IV TELEFONNUMRE - ET SEMIOLOGISK SYSTEM, MEN HVA SLAGS?*

For en oppdeling av emner i språk og ikke-språk synes teorien om 'la double articulation' som språkets form å gi stort sett de samme resultatene som en sortering uten foregående teoretiske funderinger. 'La double articulation' som definerende trekk later til å stemme med det som en mer ubevisst veit om og regner som språk.

Men her som ved annen systematisk klassifisering støter en på marginale problematiske tilfeller. Skrevet kinesisk forekommer meg å være ett. Jeg er tilbøyelig til å se på kinesisk skrift som språk, men ut fra et overflatisk leksikonkjennskap til strukturen i skriften har jeg vanskelig for å finne igjen 'la deuxierne articulation'.

Guiraud hevder at "Le code de notation rnusicale est å double articulation; et tel sernble bien etre celui de la plupart des danses.• (s. 41). Han gir ikke noen begrunnelse, og jeg stiller meg sterkt tvilende til påstanden. ·

Telefonnumre er et emne som er behandla av flere lingvister (Hjelrnslev 68, Martinet 65, Mounin 63 og 70, Prieto, Sørensen). Alle finner sterke likhetspunkter mellom telefonnumre og språk, og ett av disse punktene synes faktisk å være 'la double articulation'. Jeg gir ordet til Mounin 70 (s. 135):

"Presentee comme le trait definitoire qui distingue specifiquernent les langues naturelles hurnaines et perrnet d'en separer tous les autres systernes de communication propres å l'homme (du code de la route, par exernple, å la pantomime; de la rnusique, si elle est un systerne de communication, jusqu'au cinerna), la double articulation du langage est une theorie peu discutee, et roerne generalernent acceptee; peut-etre parce qu'elle est assirnilee superficiellernent aux theories qui fondent la description des langues sur la distinction d'un nornbre de niveaux variable avec les auteurs (depuis celui des traits pertinents des phonernes jusqu'å celui des indices situationnels ou culturels qui contribuent å determiner le sens d'un enonce). Seul Prieto, dans Messages et signaux (p. 162 et suiv.) a tente de limiter la valeur de ce trait definitoire en rnontrant que certains systernes comme les numeros de telephone seraient aussi, au rnoins partiellernent, å double articulation, d'une part; et d'autre part, en signalant qu'å cause des faits d'intonation les langues naturelles humaines seraient egalernent "des codes å seconde articulation partielle" (Ibid.) L'analyse du codage des

*Dette blei skrevet før det var vanlig med tastafoner. Videre kan det være at de oppgitte telefonnumrene ikke stemmer lenger. Det spiller imidlertid ikke noen rolle for argumentasjonen.

80

numeros de telephone est probablement discutable dans la mesure ou la tranche 67.--.-- d'un numero, par exemple, ne signifie pas directement "Herault" mais d'abord "departement qui a le nurnero de code telephonique no 67" (Herault est une traduction de ce premier code). Si on accepte cette fa9on de

voir, le 6 et le 7 cessent d'etre des unites distinctives, des "figures" hjelmsleviennes, pour redevenir des unites signifiantes du systeme arithrnetique: "6 dizaines" et "7 unites", utilisees pour leur valeur ordinale ici." (Mounins egne kursiveringer).

Martinet 65 (s. 177):

"Dans une nurnero de telephone, par exel11Ple, celui d'une petite ville ou dans celui de Paris, lorsqu'on fait abstraction du central, disons 2413, un chiffre comme 2 ne represente, ne syrnbolise aucune realite; seule la suite des chiffres 2413 est identifiable comme le nurnero de l'abonne M.N. Seul l'ensernble 2413 a une valeur significative. Le choix de 2, en premiere position, au lieu de 3 ou de l permet a lui seul de distinguer ce nurnero 2413 de 3413 et de 1413 qui sont ceux d'autres abonnes. Chaque chiffre a, dans un nurnero, une fonction distinctive qu'il exerce a son rang.• (Martinets egne kursiveringer). -----

Den doble ledd-delinga kan illustreres gjennom et eksempel henta fra en norsk telefonkatalog:

095 49 211 123456

Vi har her en kjede av betydningsbærende enheter ('la premiere articulation'), skilt ut med mellomrom slik som ord i en tekst. Hva disse enhetene betyr (står for), kan vises ved å bruke den metoden for adressering som fins på russiske brev, og som er den motsatte av vår:

095 49

211 123456

Utlandet Tyskland Dusseldorf Hans Schnabeldorfer (fingert navn)

Hver av de betydningsbærende helhetene er igjen bygd opp av størrelser som ikke er betydningsbærende, men som kan være betydningsskillende ('la deuxieme articulation'). Om vi i 49 bytter ut .1_ med .l(---> 39), får vi innholdet "Italia", ogikke innholdet "Tyskland"; om vi bytter ut 9 med 6 (---> 46), får vi innholdet "Sverige". Om vi i 211 bytter bytter ut~ med 2 (---> 711), får vi innholdet "Stuttgart" i stedet for "Dusseldorf"; om vi bytter ut det første l med .l(---> 231), får vi "Dortmund".

La oss så ta nummeret 095 32 2 123456:

095 = Utlandet

32 2

123456

81

Belgia Brussel Roger Bellevue (fingert navn)

Her ser vi at uttrykksstørrelsen ~ først er del av av den betydningsbærende helheten ~' og at den så seinere sjøl utgiør en betydningsbærende enhet. Tegnutrykkene i dette systemet kan altså bestå av et varierende antall figurer, og noen ganger kan uttrykket bestå av en eneste størrelse, nøyaktig slik som i språk: .i Oslo.

Parallellen kan føres videre. Ved telefonnumre som i språk kan en noen ganger greie seg med forskjellen mellom noe og ingenting. En telefonbruker i Oslo som ringer 212674 kommer (forhåpentligvis) fram til Norsk Gummi Import A/S (i Oslo), men ringer vedkommende i stedet OS 212674, er det Havres Akkumulator Verksted i Bergen som skal svare. Jamfør her forskjeller som inn og sinn, år og går, tale og betale.

Endelig synes det ikke mulig å finne noen grunn til hvorfor uttrykket .!2_ skal være knyttet til innholdet "Tyskland" eller omvendt. Vi har med andre ord et arbitrært tegn i overensstemmelse med Saussures første prinsipp (jf. "Cours" s. 100) .

Så langt, så bra; det er tilsynelatende bare å bøye seg for disse betraktningene: innrømme at telefonnumre er dobbelt ledd-delt og dermed gi deres systemer rang av språk. Men her vil vel enhver ikke-lingvist og også mer praktisk orienterte lingvister protestere. Heller ikke min umiddelbare språkfølelse kan godta telefonnumre som språk. For å begrunne en slik følelse må vi se på numrene fra en annen synsvinkel.

Karakteristisk for de betraktningene som fører til konstatering av 'double articulation' i telefonnumre, er at en tar utgangspunkt i sjølve nummeret, dvs. sifferkjeden. Fra sifferkjeden søker en så til innholdsstørrelser og deres forhold til den indre oppbygningen i uttrykket. Men det er det stikk motsatte av praksis ved vanlig telefonbruk. Ordinær framgangsmåte er at en slår opp i telefonkatalogen på et navn, finner et nummer, tar av røret, venter på summetonen, får den, og slår så nummeret. Dvs. en søker fra et navn til et nummer, og når en har funnet nummeret, nøyer en seg ikke med det, men foretar en rekke fysiske handlinger i fastlagt rekkefølge.

La oss ta et til tilfeldig nummer slik det står fl!lrt OQQ i en katalog:

Dahl Harry murer Selvbyggerv. 129 ......... 21 52 33

Hva er innholdet i den betydningsbærende stl!lrrelsen 21 52 33? I henhold til den betraktningsmåten vi begynte med, må det bli

82

"Dahl Harry murer Selvbyggerv. 129". Men da blir det jo ikke gitt noen opplysning, og en kunne like gjerne ha sløyfa heile 21 52 33. Men sifferkjeden står der likevel og er så avgjort opplysende. En kunne prøve på en annen måte og si at 21 52 33 angir Harry Dahls telefoniske identitet (jf. Mounin 63 s. 121).

Imidlertid, den 'telefoniske identitet', kan det være noe annet enn nettopp 21 52 33? Og det vil igjen si at uttrykk og innhold faller sammen i en størrelse. - I praksis sier vi at "Harry Dahl har telefonnummeret 21 52 33". Formuleringen "Harry Dahls telefoniske identitet er 21 52 33" forteller akkurat det samme, bare på en mer komlisert og forvirrende måte. Hverdagens språkbruk er her å foretrekke framfor den tilsynelatende vitenskapelige.

Om jeg skulle prøve meg på å antyde innholdet i 21 52 33, måtte det bli noenlunde slik:

"For å oppnå telefonisk kontakt med Harry Dahl, Selvbyggerv. 129, ta av røret på telefonen, vent på summetonen, så når den er kommet, stikk en finger inn i det hullet hvor der står 2, drei den bevegelige skiva rundt til fingeren blir stoppa, trekk ut fingeren og vent til den bevegelige skiva har vendt tilbake til utgangspunktet, stikk så fingeren inn i det hullet hvor der står l, drei qen bevegelige skiva rundt, osv., osv."

Jeg ser altså et telefonnummer nærmest som en slags handlingsforskrift, på linje med f.eks. en bruksanvisning for en vaskemaskin eller en kakeoppskrift. Et telefonnummer er ikke en identifisering a la "Paris er hovedstaden i Frankrike" eller "Gro Harlem Brundtland er statsminister i Norge•. Heller ikke er det utelukkende en konstatering som "det regner". Et telefonnummer er handlingsretta, slik som mange tegn i trafikken er det.

Det innholdet jeg har antyda, har en opphoping av en lang rekke overflødige elementer. De fleste kan sløyfes fordi det gjelder ting som er felles for alle oppringinger. En av de spesielle opplysningene kan også sløyfes, nemlig hvem en vil ha kontakt med. Det står jo oppført til venstre for nummeret. Dermed står vi tilbake med det vi kan kalle distinktive faktorer, kjeden 215233, det vil si det samme som står i katalogen; dvs. vi kommer igjen fram til det resultatet at uttrykk og innhold faller sammen i en størrelse.

Der er en komplikasjon her. I innholdet 21 52 33 viser f.eks. ikke størrelsen 5 til det sifferet som er trykt i katalogen, men til sifferet 5 på en (hvilken som helst) ·telefon. I praksis spiller ikke dette noen rolle fordi sifferet ser likedan ut begge steder. Tegnteoretisk får en det forholdet at uttrykket i katalogen er motivert med hensyn både til komponentenes utforming og til hvilken rekkefølge de skal opptre i. Men når hver uttrykkskomponent er motivert, så vil det si at det ikke kan være

83

en figur i lingvistisk forstand, komponenten må være betydningsbærende; 2 i katalogen betyr 2 på telefonskiva, 5 i katalogen betyr 5 på telefonskiva, osv. Et siffers posisjon i katalognummeret er på sin side motivert av hvilken "tur" det har når en slår nummeret.

Godtar vi at hvert siffer i et telefonnummer er betydningsbærende, faller 'la deuxieme articulation' bort, og dermed rangen som språk for vedkommende system av telefonnumre. Det understøttes av et annet moment: Gitt et sett av et begrensa antall størrelser. Størrelsene i dette settet viser til størrelser i et annet sett på en slik måte at hver henvisende størrelse samsvarer i form med den størrelsen som det vises til. Enhver gjentakelse og kombinasjon av størrelser i det ene settet svarer videre til gjentakelse og kombninasjon av samsvarende størrelser i det andre settet. Et slik system må nødvendigvis være lukka, det kommer ikke utafor sitt eget område. På en annen måte er det imidlertid åpent, kombinasjonsmulighetene er ubegrensa og gir anledning til å danne nye helheter (jf. tallrekka) . Et sett av telefonnumre er nettopp et slikt system, telefonnumre kan ikke komme utover det å henvise til telefonering, men der kan komme stadig nye numre til. Det vil igjen si at telefonnumrenes system har et begrensa innhold. Språk derimot (også med et begrensa antall uttrykksstørrelser) kan omtale hva som helst. Konformitetsprinsippet umuliggjør et ubegrensa innhold (jf. derivatprøven i OSG s. 99-100).

Nå kan en innvende - og med rette - at et telefonnummer er 'une entite a double face'. F.eks. 21 52 33 viser dels til det som skjer når en slår nummeret, dels til navnet og personen Harry Dahl. Og Harry Dahl er ikke en størrelse .som er isomorf med 21 52 33.

En kan her sammenlikne telefonnumre med egennavn. Størrelser av begge slag kan innlemme størrelser av annet slag, men bare ved å vise tilbake til sitt eget system. Retningsnummeret 083 viser til et geografisk område i Norge, men dette området er ikke avgrensa på noen annen måte enn som de stedene en kommer telefonisk fram til ved å slå 083. En kan videre si at Harry Dahl heter Harry Dahl fordi han har fått navnet Harry Dahl, og at telefonnummeret 21 52 33 viser til Harry Dahl fordi Harry Dahl har fått nummeret 21 52 33. Begge deler er diakrone kjensgjerninger. Både navn og nummer kan forklares ved å vise til en opprinnelse. Men ut fra en synkron betraktning er der en forskjell. Der er ikke noen naturgitt eller logisk forbindelse mellom navnet Harry Dahl og personen Harry Dahl, ikke mer enn f.eks. mellom ordet hest og en hest på Bjerke Travbane. Forbindelsen mellom Harry Dahl og telefonnummeret 21 52 33 er derimot en logisk konsekvens av at en ved å ringe 21 52 33 kan oppnå telefonisk kontakt med Harry Dahl. For å holde oss til lingvistisk terminologi kan vi også si at forbindelsen mellom telefonnummeret 21 52 33 og Harry Dahl er motivert, sjøl om Harry Dahl og 21 52 33 ikke er isomorfe størrel.ser.

84

Vi kjenner telefonnumre i form av sifferkjeder. Det har utvilsomt mange praktiske fordeler. Men teoretisk kan vi godt tenke oss et sett med grafiske konfigurasjoner som verken er sifre eller bokstaver. En kjede av slike figurer (ikke hjelmslevianske!) kunne presentere seg umiddelbart som et telefonnummer og ikke noe

annet. Den visuelle substansen er likevel av underordna betydning, noe som viser seg gjennom den ting at også blinde kan telefonere, ja sogar betjene sentralbord. Det vesentlige er at relasjonene blir tatt vare på.

Det praktiske og faktiske forholdet er jo likevel at telefonnumre opptrer som sifferkjeder. Det fører oss over til det mer generelle forholdet at sifferkjeder svært ofte gjør tjeneste, ikke som tall, men nettopp som numre. Nummerering kan betraktes som navngiving, og vanligvis er det systematisk navngiving. Det er her nok å vise til nummering av hus i gater, av sider i bøker, av værelser i hotell. Verdien av en slik nummerering ligger i at den gjør det lett å orientere seg og å finne fram. En person som får oppgitt (muntlig) sitt hotellværelse som "fernhundreogsju", omdanner lydinntrykket til 'une image visuelle' 507, tar heisen opp til 5. etasje og går gjennom korridoren inntil hun/han støter på ei dør merka med sifferkjeden 507. Men dette vil si at navnet/nummeret 507 er motivert i hvert av ledda, fordi hvert ledd samsvarer med et ledd i markeringa av vedkommende værelse.

Rekkefølgen av nummererte gjenstander er vanligvis den samme som tilsvarende tall har i tallkjeden. En sekvens på to numre/gjenstander er dermed nok til å angi hvilken retning en skal ta for å komme dit en skal. Et nummereringssystem er dermed mye lettere å orientere seg etter enn om hvert værelse skulle hatt et eget (vanlig) navn eller en eller annen geometrisk figur. Og siden sifre er så vanlige og velkjente, har hjernen ikke noen vansker med å danne det 'image visuelle' som skal til for å bevare en mottatt opplysning om et nummer.

Det skjer forholdsvis ofte at numre av et eller annet slag blir brukt ved tiltale og omtale av personer (langt oftere ved arbeidsnumre enn ved telefonnumre) . Disse numrene opptrer da som språktegn, språktegn hvor uttrykkene kan sies å være lånt fra eller begrunna i størrelser som tilhører et annet tegnsystem (f.eks. ved omdanning fra et 'image visuelle' 2070 til et 'image acoustique' tiuesøtti. Historisk og diakront kan vi videre si at 1914 er motivert som betegnelse for året 1914; synkront og semiologisk er kjeden 1914 umotivert, det er en betydningsbærende helhet delt opp i ikke-betydningsbærende størrelser.

For å summere opp: Et sett med telefonnumre (f.eks. samla i en katalog) er et semiologisk system. Vi finner en enveis kommunikasjon hvor et televerk gir opplysninger til alle potensielle telefonbrukere. Hensikten med og eksistensgrunnlaget for dette systemet er en sammenkopling med størrelser som tilhører et annet tegnsystem, et språk (mulig tilkopling til andre tegnsystemer?). Videre: Et nummer i en telefonkatalog er et

85

semiologisk fenomen, det gir en opplysning, Det å slå et nummer er derimot ingen semiologisk handling eller prosess, men en serie av fysiske handlinger (nøye strukturert) foretatt i kommunikasionsøyemed, sammenliknbart med f,eks. det å oppsøke et kontor for å snakke med en person.

Sett fra en synsvinkel oppviser telefonnumre dobbel ledd-deling (jf, de innledende eksemplene), sett fra en annen ikke (handlingsforskriften) , Telefonnumre skiller seg dermed tydelig fra språk, En lengre ytring i norsk vil alltid være dobbelt ledd­delt, uansett om ytringen er en oversettelse fra engelsk, om den skal oversettes til engelsk, eller om vi betrakter den som en henvisning til en begivenhet i den fysiske verdenen. Med andre ord: Et språk - i motsetning til et sett med telefonnumre -oppviser dobbelt ledd-deling uansett fra hvilken synsvinkel vi betrakter det. Og grunnen er at 'langue est un systeme qui ne connalt que son ordre propre".

Konklusjon: (Sett av) Telefonnumre kan ikke anerkjennes som ~rik. -

86

BILETE OG SPRÅK'

I artikkelen "På veg mot ein ny kultur" i Dagbladet 1.4.85 set Erling Berge biletkultur og biletkommunikasjon opp mot bokkultur og skriftleg språk. Etter hans syn er det bortkasta krefter å vere mot den kulturomforminga mot biletet somme er inne i. Det er eg samd i. Men Berge kjem og med påstandar som innbyr til motseiing.

"Bilete overfører informasjon særs effektivt". Ja og nei. Auga våre har ei fantastisk evne til å registrere inntrykk, og den delen av hjernen som steller med språkverksemda, maktar slett ikkje å følgje med i same tempo. Det kan ein overtyde seg sjølv om på ein enkel: Sjå gjennom vindauget ~ ein bil eller i eit tog i fart og prøv å forme i ord og setningar alt du ser. Du har ikkje ein nubbsjanse til å greie det.

Men bilete har også store manglar som berarar av kunnskap og informasjon. Bileta er knytte til ein sans, synet. Det ein ikkje kan sjå, kan heller ikkje beinveges uttrykkjast gjennom bilete.

Fjernsynet hadde for ei tid sia ein moroserie der skodespelarar mima ord og setningar. Det synte kor vanskeleg det er, og kor lang tid det tek når ein ikkje kan seie det ein vil ha sagt. Prøv sjølv med enkle ytringar som desse: Kjem du i kveld? - Hugs å kjøpe ein toliter med mjølk på heimvegen! Det heiter stundom at "eit godt bilete fortel meir enn tusen ord". Vel så sann er denne påstanden: Ei enkel setning fortel meir enn tusen fakter.

Erling Berge kallar bilete og biletbruk for eit språk. Men den aukande tendensen til å kalle likt og ulikt på kommunikasjonsområdet for språk syner ei manglande forståing av kva språk eigenleg er. Omgrepet blir heilt utflytande.

Der er grunnleggjande skilnader mellom språk og alle andre former for kommunikasjon, så grunnleggjande at ein er nøydd til å skilje ut språk som noko for seg sjølv, eit eige kunnskaps- og vitskapsområde. Skilnadene går på to plan: indre struktur og ytre funksjonar.

Eit språk er bygd opp av eit lite tal einingar, lydar i tale og bokstavar i skrift. Desse einingane tyder ikkje noko kvar for seg, men vert sette saman til å gje ord og setningar, nye einingar som kan omtale kva som helst. Ingen andre teiknsystem har ei tilsvarande oppbygging.

Eit døme: Ordet jarnveq tyder jarnveg, men det er ikkje slik at kvar bokstav står for eit stykke jarnveg. Til samanlikning skal kvar bit av ei jarnvegline på eit kart representere eit stykke jarnveg ute i naturen.

Den indre oppbygginga i språket gjer at der ikkje er nokon logisk eller naturgjeven samanheng mellom orda og det orda står for.

87

Kvifor skal til dømes bokstavsarnbandet eple tyde nettopp eple? I første omgang kan dette sjå ut som ein veikskap ved språket som system, men er i røynda det motsette. Nett fordi der ikkje trengst nokon som helst likskap mellom orda og det dei står for, kan ein bruke ord om kva som helst. Eit bilete derimot må -dersom det skal tyde noko som bilete - likne på eit eller anna.

Den indre strukturen er føresetnaden for den mangslungne og dominerande rolla språket spelar som det fremste kommunikasjonssystemet vårt. Språket er det einaste teiknsystemet med eit uavgrensa innhald. Det emnet finst ikkje, som ein ikkje kan omtale med språk. Ein dansk språkvitar, Louis Hjelmslev, sa det på den måten at i daglegspråket kan ein "sysle med det uudsigelige indtil det er udsagt•.

Alle andre teiknsystem har eit avgrensa innhald, og dei let seg ikkje byte ut med kvarandre. Ein kan ikkje gjere greie for kjemiske reaksjonar med notasjonssystemet i sjakk, ein kan ikkje bruke musikknotar i staden for trafikkskilt osb. Ytringar i eitt språk let seg derimot omsetje til ytringar i eit anna. A gå den andre vegen, frå eit språk til eit anna teiknsystem, er berre delvis mogleg. Ein kan seie det slik at språket fernnar om heile verda, mens andre teiknsystem tek for seg bitar av verda.

Det mest effektive er ofte korkje det eine eller det andre, men to eller fleire system i veksling og samspel med kvarandre. Det beste dømet her er kanskje telefonkatalogar: i ein kolonne språklege einingar, narnn, i ein annan kolonne telefonnummer gjevne i eit matematisk talsystem.

Erling Berge kjem med denne påstanden: • ... augo våre er spesialkonstruerte for å registrere meldingar i form av bilete. Den samanhengande teksten er ein svært langsam omveg for å nå fram til hjernen med ein bodskap.•

Denne utsegna er altfor kategorisk og uspesifisert til å halde. For det første er ikkje auga spesialkonstruerte til å ta imot meldingar. Dei er konstruerte for å ta imot synsinntrykk av ting i ro og ting i rørsle (hendingar) . Synsinntrykk kan eventuelt skrive seg frå meldingar. Eit regnver ute i naturen er ikkje noka melding, ein paraply som vervarsel på fjernsynsskjermen er det.

Ein tekst kan vere ein omveg for å nå fram med ein bodskap, men er like gjerne ein snarveg, og viktigare endå: I mange tilfelle er den språklege teksten den einaste vegen bodskapen kan gå. På kva annan måte skulle Berge få bore fram den bodskapen han har skrive og fått trykt i Dagbladet?

Einskilde språk kan døy ut. Men der er ingen fare for at språk som teikn- og kommunikasjonssystem i det heile skal døy ut. Språket er - og kjem til å vere - det viktigaste middelet vårt for overføring av tankar, meiningar, kunnskapar, meldingar, kort sagt alt slikt som menneske har å seie kvarandre. Og i dei nedskrivne språklege tekstane ligg der samla ei enorm

BB

kunnskapsmengd som menneskeætta har opparbeidd seg gjennom tidene.

Det kommunikasjonssystemet som spelar den største rolla i samfunnet, må og få den største plassen i skuleverket. I Noreg vil det seie at der må leggjast særleg vekt på faget norsk. Men når ein vurderer ulike kommunikasjonssystem mot kvarandre, bør ein ikkje sjå det slik at det eine skal stengje det andre ute, korkje i skulen eller andre stader. Moderne teknikk har gjeve oss mange hjelpemiddel som det berre ville vere dumt å ikkje bruke i kunnskapsformidlinga.

På den andre sida skal ein ikkje tru at det nye er så bra at ein kan kvitte seg med det gamle (her lik språk) . Skal ein ta sikte på det best moglege, må der til eit samspel mellom ulike verkemiddel. Difor har eg kalla dette innlegget bilete ~språk, ikkje bilete kontra språk.

89

N O T E R

l. Det motsatte synet, at det konkrete i språket bygger på noe abstrakt (f.eks. en medfødt abstrakt grammatikk), er som kjent sterkt utbredt. Følgende sitat fra den engelske marxisten Maurice Cornforth gir etter mi meining en rammende karakteristikk av en slik måte å oppfatte tingene på: "As Marx and Engels rather neatly put it in The German Ideology, "First of all an abstraction is made from a fact, then it is declared that the fact is based on the abstraction" " (s. 160) .

2. OSG s. 83: "Det turde herefter være klart, at for saa vidt man overhovedet vil forsøge at lægge en videnskabelig mening i ordet begreb, maa der ved et begreb forstaas en opløselig synkretisme mellem emner (nemlig de emner som begrebet subsumerer) ."

Et eksempel: Begrepet 'hest' er en synkretisme fordi det sammenfatter til en størrelse en rekke gjenstander. Begrepet 'hest' er oppløselig fordi en kan anvende betegnelsen 'hest' om hvilket som helst hesteindivid en måtte finne på å snakke om.

3. Saussures språksyn er er dels blitt betegna som "psychologisme•, dels som filosofisk idealisme.

Martinet 60 (s. 6): "Toutefois, l'enseignement de Saussure n'a vraimen~ porte fruit que greffe sur d'autres scions. Les divers mouvements structuralistes ont du, d'emblee ou par t&tonnements, eliminer ce qu'il y restait de caduc: un psychologisme plus ou moins explicite qui empeche d'attribuer un statut pleinement linguistique å l'articulation phonematique et ne permet pas d'apercevoir que tout ce qui compte dans la langue se trouve represente, sous une forme ou sous une autre, å chaque point du circuit de la parole. "

Cohen (fotnote s. 65): "L'idee de la langue, sorte de lieu immateriel des pensees agissant en lui avec des modes systematiques, est devenu une nouvelle espece de mythe idealiste".

Mounin 69 (s. 58): "Le sociologisme de Meillet, puis le marxisme de Marcel Cohen portaient å discuter cette notion d'arbitraire. C'est sans doute Hollyman qui donne ici la formulation la plus claire: "La correspondance entre signifie et signifiant n'est ni naturelle ni arbitraire, mais sociale, ecrit-il; elle n'est pas conventionelle, mais pratique. Tout mot a un champ de signification, dont le centre, la base, est constituee par le concept d'une realite

90

materielle ou sociale. La nature de ce concept est determinee par la pratique sociale" (Vocabulaire feodal, p. 13). Chose paradoxale, on peut penser qu'il s'agit ici d'une pure querelle terminologique, qui a masque aux marxistes le caractere profondement dialectique de la pensee saussurienne, qu'ils appelaient a tort idealisme: Saussure eut ete d'accord avec ces formulations.•

Her må jeg erklære meg enig med Mounin. Riktignok har 'le signe' sitt sete i hjernen, men det har ikke desto mindre solid forankring på to kanter til den fysiske materielle verdenen. Språkets genistrek er jo nettopp gjennom sin form å slå bro mellom to typer av substanser, og å la denne broen brukes som et middel i menneskelig samkvem. Og som ingen andre har Saussure påvist de grunnleggende prinsippene for hvordan dette fungerer. Jeg meiner derfor at at det er uberettiga - på grunnlag av teksten i "Cours" - å beskylde Saussure for 'ps-ychologisme' eller filosofisk idealisme, særlig det siste. Sagt på en annen måte: Det grunnleggende synet i "Cours• er ikke uforenlig med filosofisk materialisme.

4. Dette er antakelig et forbigående stadium i skrifttilegnel­sen hos de fleste individer. Det å kunne oppfatte et skrift­bilde uten å gå omveien om lyd er trolig et kulturelt trekk ved vår tid på grunn av den utstrakte bruken av trykksaker.

Cohen: "On a des raisons de croire que les hommes cultives de la Grece et de Rome antiques n'avaient pas encore l'habitude de la lecture entierement silencieuse.• (fotnote s o 53) o

Videre: "La lecture silencieuse, qui a generalement remplace la lecture a voix haute sans doute seule en usage au debut, s'exerce chez les gens instruits d'une maniere tres rapide, ou les mots sont couramment per9us sans etre entierement detailles." (s. 73).

Når det gjelder læring av et fremmed språk, kan forholdet være det motsat'te. Da må lydinntrykk overføres til 'images visuelles' før en oppfatter hva som er blitt sagt. ·sjøl har jeg opplevd å bli stansa på gata i utlandet og bli spurt om et eller annet. Jeg har bare rista på hodet uten å skjønne noe. Så plutselig etter en stund har det presentert seg et 'image visuelle', og dermed har jeg forstått det som blei sagt.

5. Det som ikke kan godtas som språk, er ikke vanlig skrift (håndskrevet eller trykt), men lingvistenes fonetiske og fonemiske transkripsjoner. Disse transkripsjonene har nemlig ikke til oppgave å gjengi 'signes', men konsentrerer seg utelukkende om 'signifiants'. Jamfør også "Cours•: "En dehors de la science, l'exactitude phonologique n'est pas tres desirable" (s. 57) og Grammont: "la transcription

91

phonetique a ete confondue avec la science de la phonetique" (s. 29).

6. Jamfør note 3.

7. NRO har snil (=snile) som dialektord.

8. Dette innlegget stod trykt i Dagbladet 23.4.1985. Dagbladet endra min overskrift Bilete og språk til Vil skriftspråket ~

92

L I T T E R A T U R

Lista omfatter også verk som ikke er nevnt i teksten. Arstall etter forfatternavnet viser til førsteutgaven. Eventuelt avvik­ende årstall etter trykningsstedet viser til utgave/opplag som har vært konsultert og eventuelt sitert.

Benveniste 66, Emile:

Bloomfield 33, Leonard:

Buyssens 70, Eric:

COD

Cohen 56, Marcel:

Cornforth 67, Maurice:

ncoursn

Derrida 70, Jacques:

Diderichsen 46, Paul:

Diderichsen 66, Paul:

EDG

Foucault 66, Michel:

Problemes de linguistique generale, Gallimard, Paris 1966

Language, George Allen & Unwin Ltd, London opptrykk 1969

La communication et l'articulation linguistique, Presses Universi­taires de Bruxelles, Bruxelles 1970

= The Concise Oxford Dictionary, Oxford University Press, 4. utgave, opptrykk 1961

Materiaux pou une sociologie du langage, Maspero, Paris 1971

Marxism and the linguistic philosophy, Lawrence & Wishart, London 1967

= cours de linguistique generale, se under Saussure

De la grammatologie, Minuit, Paris 1970

Elementær Dansk Grammatik, 3. udgave, Gyldendal, København 1962

Helhed og struktur, G.E.C. Gads Forlag, København 1966

L'ECRITURE et la psychologie des peuples, Armand Colin, Paris 1963 (et samleverk fra en konferanse, flere forfattere; viktig for alle skriftinteresserte)

se Diderichsen 1946

Les mots et les choses, Gallimard, Paris 1966

Godel 57, Robert:

Grarnmont 33, Maurice:

Guiraud 71, Pierre:

Gullichsen 90, Harald:

Hjelmslev 43, Louis:

Hjelmslev 68, Louis:

Hockett 58, Charles F.:

Jakobsen 63, Roman:

Kristeva 69, Julia:

Leira 72, Vigleik:

Leira 74, Vigleik:

Leroi-Gourhan 64, Andre:

93

Les sources manuscrites du Cours de linguistique generale de F. de Saussure, 2e tirage, Droz, Geneve 1969

Traite de phonetique, huitieme edition, Delagrave, Paris 1965

La semiologie, Presses Universi­taires de France, Paris 1971

Form, substans og språklig tegn, Novus forlag, Oslo 1990

Omkring sprogteoriens grund­læggelse, Akademisk Forlag, København 1966 (forkorta OSG)

Prolegomenes a une theorie du langage, Minuit, Paris 1968 (over­settelse til fransk av OSG, videre et tillegg "La structure fondamen­tale du langage•, oversettelse til fransk av noen forelesninger holdt i Edinburgh, der H. sammenlikna språk med bl.a. telefonnumre)

A Course in Modern Linguistics, Thirteenth Printing, Macmillan Company, New York 1968

Essais de linguistique generale, Minuit, Paris (opptrykk 1968)

Semeiotike. Recherches pour une semanalyse. Seuil, Paris 1969

Er 'class-meaning" en innholds­størrelse? - Norsk Tidsskrift for Sprogvidenskap, Volume 26, Number 1/1972, Oslo

Noen betraktninger over tegn­systemer, språk og samfunn, Tidsskrift for samfunnsforskning, 1974, bd. 15, Oslo

Le geste et la parole. Technique et langage. Albin Michel, Paris 1964 (språket sett i sammenheng med

menneskeartens biologiske opprin­nelse og utvikling, også forholdet skrift/tale sett i samband med dette)

Lyons 68, John:

Martinet 60, Andre:

Martinet 65, Andre:

Mauro

Mounin 63, Georges:

Mounin 68, Georges:

Mounin 70, Georges:

Mounin 72, Georges:

NRO

OSG

PL

Prieto 66, Luis J.:

Sapir 21, Edward:

Saussure 15, Ferdinand de:

Saussure-Mauro 72:

94

Introduction to Theoretical Lingui­stics, Cambridge University Press, Cambridge (opptrykk 1969)

Elements de linguistique generale, sixieme edition, Armand Colin, Paris 1966

La linguistique synchronique, 3" edition, Presses Universitaires de France, Paris 1970

se Saussure-Mauro

Les problemes theoriques de la traduction, Gallimard, Paris 1963

Saussure ou le structuraliste sans le savoir, Seghers, Paris (opptrykk 1969)

Introduction a la semiologie, Minuit, Paris 1970

La linguistique du xx• siecle, Presses Universitaires de France, Paris 1972

Norsk riksmålsordbok I-II (hvert bind i 2 halvbind), Aschehoug, Oslo 1937' 1947' 1957

se Hjelmslev 43

Petit Larousse, 24° tirage, Paris 1966

Messages et signaux, Presses Uni­versitaires de France, Paris 1966

Language, Harcourt, Brace & World, Inc., New York (opptrykk 1967)

Cours de linguistique generale, troisieme edition, Payot, Paris 1969

F. de Saussure: Cours de linguistique general, edition critique preparee par Tullio de Mauro, Payot, Paris 1972

Siertsema 55, B.:

Steinnes, Asgaut og Vandvik, Eirik:

Sørensen 69, Hans Chr.:

Trubetzkoy 58, N.S.:

95

A study of Glossematics, second edition, Martinus Nijhoff, The Hague 1965

Latinsk Ordbok, Det Norske Sam­laget, Oslo 1958

Tal - Numre - Navne, Glossematiske studier, Bianca Lunos Bogtrykkeri A/S, København 1969

Grundzuge der Phonologie, 4. Auf­lage, Vandenhoeck & Ruprecht, G6ttingen 1967