39240 SIU Indiarapport

SIU RAPPORTSERIERapport05/2013

Landrapport India

SIU RAPPORT 05/2013: LANDRAPPORT INDIA/32/SIU RAPPORT 05/2013: LANDRAPPORT INDIA

UTGIVER/Senter for internasjonalisering av utdanning (SIU), desember 2013

ANSVARLIG REDAKTØR/ Kjell G. Pettersen REDAKTØRER/Margrete Søvik og Teresa Grøtan REDAKSJON/Margrete Søvik, Teresa Grøtan, Ingebjørg Birkeland, Runo Isaksen OPPLAG/ 400

Forsidefoto: Studenter på Delhi University. (Foto: Scanpix)

INNHOLD

HVORFOR INDIA?

Et glimt av IndiaAmalie Kvame Holm/7/

India søker vekst gjennom forskning og innovasjonMarianne Jensen/9/

Norsk-indisk samarbeid er tuftet på partnerskapEivind S. Homme/11/

India-opphold gir dypere kulturforståelseSIU/12/

India i den globale kunnskapsøkonomienAnthony D’Costa/14/

Hard konkurranse om de beste hodeneSIU/16/

Norske bedrifter i IndiaGeir Falkenberg/17/

Vil jobbe i NorgeSIU/18/

Muligheter i mangfold – Norges India-strategiSigvald Tomin Hauge/19/

HØYERE UTDANNING I INDIA

Høyere utdanning ved et veiskilleLars Tore Flåten/21/

Høyere utdanning og forskning i IndiaSIU/23/

Internasjonalisering av høyere utdanning i IndiaSIU/25/

En eksportør av studenterSIU/27/

6 råd til norske institusjoner som vil samarbeide med IndiaSIU/28/

India – en ettertraktet partnerSIU/29/

NORSK-INDISK KONTAKT OG ERFARING

Hindi, kjernekraft og kunstig intelligensSIU/30/

Samarbeid for en bedre verdenSIU/31/

Indisk suksessrik arkitekt utdannet på NTNUSIU/31/

– Det beste er det åpne samfunnetSIU/32/

Indisk-norsk forskningssamarbeid Jon Heikki Aas/33/

Hvem får hva, når og hvordanSIU/34/

En felles forståelse for utdanningssamarbeidSIU/35/

Kultursjokk? Ja, takk!SIU/36/

– Man får et helt annet syn på livetSIU/38/

– Vi ble godt trent i å undersøke fra topp til tåSIU/38/

Norden har mye å læreSIU/39/

Økt språklig selvtillitSIU/41/

Skjæringspunkt India, kultursjokk og kunnskapGeir Heierstad/42/

Aktuelle adresserNORGE I INDIA:Den norske ambassaden: www.norwayemb.org.in

Innovasjon Norge: www.innovasjonnorge.no/kontorer-i-utlandet/India

I INDIA:Ministry of Human Resource Development: http://mhrd.gov.in

University Grants Commission: http://ugc.gov.in

National Assessment and Accreditation Council: http://naac.gov.in

NETTAVISER:The Hindu: Dagsavis med gratis nettilgang. Avisen har god dekning av utdanning og forskning. www.thehindu.com

The Times of India: Dagsavis med gratis nettilgang. Avisen har et Sunday Supplement on Education. http://timesofindia.indiatimes.com

NETTVERK OG SENTRE:Asianettverket tilknyttet Senter for utvikling og miljø (SUM) ved Universitetet i Oslo: asianettverket.no

Fokus India, en blogg fra områdestudier India ved UiO: www.sas1500.wordpress.com

Nordic Forum for South Asia (NOFSA): www.nofsa.uio.no

Nordic Centre in India (NIC): www.nordiccentreindia.com

Illustrasjonsfoto: Alexander Gewelt, Geir Heierstad, Margrete Søvik, UNICEF

ISBN 978-82-93017-33-2 (trykt)ISBN 978-82-93017-34-9 (nett)Rapporten kan lastes ned fra www.siu.no

Videre lesingProfessor Arild Engelsen Ruud ved Universitetet i Oslo har i samarbeid med kolleger gitt ut flere bøker om India:

Indias historie. Cappelen Damm 2011. Boka er en innføring i indisk og sørasiatisk historie, rettet mot studenter på bachelornivå og andre interesserte.

Demokrati på indisk. Unipub 2010. India er verdens største demokrati, og demokratiets kår og kraft i India er sentralt for å forstå utviklingen.

Indiske utfordringer kommer på Cappelen i 2014.

Blant andre generelle innføringsbøker som anbefales fra Institutt for kulturstudier og orientalske språk (IKOS): Stuart Colbridge og John Harriss: India Today: Economy, Politics and Society, Polity Press 2013

Stuart Colbridge og John Harriss: Reinventing India, Wiley 2013

Neil DeVotta: Understanding Contemporary India, Lynne Rienner Publishers, 2010

Katherine Adeney og Andrew Wyatt: Contemporary India, Palgrave MacMillan, 2010

Blant mer journalistisk vinklede forfatterskap foreslås: William Dalrymple: The Age of Kali, HarperCollins 2012 William Dalrymple: White Mughals, Penguin Group 2004

V.S. Naipaul: India, a Million Mutinies Now, Pan MacMillan 2012

Om indisk utdanning og forskning: Agarwal, P. (ed): A half-Century of Indian Higher Education. Essays by Philip G. Altbach, Sage 2012 Agarwal, P: Indian Higher Education. Envisioning the Future, Sage 2009


Senter for internasjonalisering av utdanning (SIU) er et forvaltnings-organ under Kunnskapsdepartementet. SIU er Norges kontor for internasjonale program og tiltak i både høyere utdanning og grunn-opplæringen på vegne av flere offentlige oppdragsgivere. Senteret samordner tiltak på nasjonalt nivå i samsvar med offisielle retnings-linjer for politikken på feltet. SIU skal fremme internasjonalisering, kulturell kommunikasjon og internasjonal mobilitet i utdanningsløpet, og bidra til å heve kvaliteten på norsk utdanning gjennom ulike inter-nasjonaliseringstiltak.

Som kompetansesenter er en av SIUs viktigste oppgaver å utvide og styrke kunnskapsgrunnlaget for videre internasjonalisering av norsk utdanning gjennom utrednings- og analysearbeid. Formålet med SIUs

rapporter er å gi myndigheter og sektoren økte forutsetninger for utforming av tiltak og strategier for internasjonalisering.

India er i dag verdens tiende største økonomi. Veksten i India har i stor grad vært knyttet til kunnskaps-intensive næringer som farmasi og IT. India satser på å bli verdens fremste kunnskapsnasjon innen 2020, og store summer har vært investert i forsknings- og utdanningssektoren for å nå målet. India vil derfor være av stor betydning for norske forsknings- og utdanningsinstitusjoner, men også som marked for norske bedrifter og som en viktig partner i arbeidet for å løse store globale utfordringer knyttet til helse, energi og klima.

Veksten i India har løftet mange indere ut av fattigdom og skapt en ny kjøpesterk middelklasse, selv om millioner fremdeles lever i dyp fattigdom. Ikke bare kulturelt og geografisk, men også økonomisk er India et kontrastenes land. Som flere av artiklene i denne rapporten tar opp, er det noe av utfordringen for dem som søker samarbeid i India, å håndtere og orientere seg i mangfoldet.

Vår ambisjon med denne rapporten er å formidle grunnleggende informasjon om utdannings- og forskningssystemet, peke på noen trender når det gjelder samfunnsutvikling og utdanningspolitikk, samt løfte frem noen norske erfaringer i møtet med India. Vi håper dette vil være til hjelp og inspirasjon for dere som ønsker å etablere eller utvide samarbeidet med indiske miljøer.

SIU vil rette en stor takk til alle som har bidratt med tekster og bilder til rapporten. En ekstra takk til professor Arild Engelsen Ruud ved IKOS/UiO for å ha gitt verdifulle innspill underveis.

Alf Rasmussen, DIREKTØR SIU

Forord

Foto

: Mau

rici

o Pa

vez/

SIU

IndiaOffisielt navn: Republikken India

Innbyggere: 1,220,800,359 (2013)

Hovedstad: New Delhi

Statsform: Føderal republikk

Areal: 3,287,263 kvadratkilometer

Største byer: Mumbai (22 mill.), Delhi (19 mill.) Kolkata (16 mill.), Chennai (7 mill.), Bangalore (7 mill.), Hyderabad (6 mill.)

BNP per hode: USD 3900 (2013)

Språk: Hindi 41%, Bengali 8.1%, Telugu 7.2%, Marathi 7%, Tamil 5.9%, Urdu 5%, og andre. Engelsk blir svært mye brukt.

Religion: hinduer 80.5%, muslimer 13.4%, kristne 2.3%, sikher 1.9% (2001)

Andel lese- og skrivekyndige over 15 år:

62,8 prosent (2006)

iSto

ckph

oto.

com

Tall fra CIA World Fact Book


Et glimt av India«Fra én vinkel ser India ut til å ta over verden. Fra en annen ser landet ut til å rulle rett mot stupet.»

ALEX VON TUNZELMANN, THE TELEGRAPH 01.08.2013

TEKST: AMALIE KVAME HOLM

Det var et historisk øyeblikk da finansminister Man-mohan Singh, i dag Indias statsminister, gikk på taler-stolen i New Delhi 24. juli 1991. Kongresspartiet hadde nettopp vunnet valget og Singh brukte sin innsettings-tale til å erklære at Indias økonomi skulle åpnes for verden utenfor. Landet var bankerott, nå skulle økono-miske reformer erstatte proteksjonisme. Reformene var med andre ord et resultat av elitepolitikk snarere enn massemobilisering.

På slutten av talen siterte finansministeren Victor Hugo:

«Ingen makt på jorden kan stoppe en idé hvis tid er kommet. Jeg foreslår (…) at Indias utvikling mot en av verdens ledende økonomier er en sånn idé.»

22 år etter har historien gitt Manmohan Singh rett. India er verdens tiende største økonomi. Siden midten at 1990-tallet har den vokst med minst 7,5 prosent årlig

– det vil si dobbelt så fort som i perioden fra landet ble selvstendig i 1947, til liberaliseringen i 1991. Gjennom-snittsinntekten per hode er firedoblet i løpet av disse to tiårene, og har ført til en forbruksrevolusjon. Middel-klassen teller 400 millioner mennesker, en tredjedel av befolkningen.

25 prosents-revolusjonen Men 22 år etter viser historien også at Singh tok feil. Den økonomiske veksten har først og fremst kommet mindretallet til gode. Anslagsvis 200 millioner mennes-ker er løftet ut av fattigdom, men veldig mange flere har stått på sidelinjen og ventet på sin del av den nye velstandskaken.

Det er serviceindustrien, særlig IT, som har drevet øko-nomien opp og fram. 25 prosent av den arbeidsføre befolkningen jobber i disse serviceyrkene, og står for halvparten av bruttonasjonalproduktet (BNP). Selv om India har vært vitne til en omfattende urbanisering, bor fremdeles 75 prosent av befolkningen på landsbygda. I 1991 levde 80 prosent av inderne på 30 prosent av BNP. I 2011 levde 75 prosent av befolkningen, 810 millioner mennesker, på 15 prosent av BNP. Forskjellene mellom fattig og rik har med andre ord økt dramatisk. Derfor har journalisten Shankkar Aiyar omtalt reformene fra 1991 som 25 prosents-revolusjonen. Den store omleggingen av økonomien kom kun en fjerdedel av inderne til gode.

Selv om middelklassen blir stadig større, roper flere varsku om avstanden mellom denne gruppen og det store flertallet av befolkningen. Økonomene Jean Dréze og Amartya Sen beskriver dagens India som øyer av California i et hav av Afrika sør for Sahara.

Korrupsjon, manglende infrastruktur og et sendrektig byråkrati hindrer Indias utvikling. På tross av Singhs reformer må man i mange sektorer ha tette bånd til politikerne for å lykkes i næringslivet. Dessuten jobber hele 90 prosent av inderne i den uformelle sektoren, utenfor myndighetenes kontroll. Andre utfordringer er knyttet til diskriminering av grupper som daliter (så-kalte uberørbare), muslimer og kvinner. Statsapparatet er stort, men svakt, og evner ofte ikke å gjennomføre regjeringens politikk.

Identitetspolitikk basert på kaste eller religion er blitt forsterket, særlig med framveksten av partier som kjemper ulike lavkastegruppers sak. Statens svake rolle understrekes også av borgerkrigen med de såkalte naxalittene, som er maoister, i en rekke del-stater nordøst i landet. Konflikten med Pakistan om den nordligste delstaten Kashmir krever også omfattende statlige ressurser.

Vekst eller utvikling?Indias utvikling de siste 20 årene kan leses med flere briller. To synspunkter dominerer. Økonomer som Jaydish Bhagwati og Arvind Panagariya mener India trenger nye, omfattende liberaliseringsreformer. En fornyelse av lovverket for arbeid, landeiendom og ut-danning vil gjøre underverker for økonomien, hevder de. Høy vekst vil så skape flere jobber, og næringslivet vil blomstre. Det vil igjen føre til høyere skatter og mindre fattigdom.

På den andre siden vektlegger utviklingsøkonomene Amartya Sen og Jean Drèze det de kaller inkluderende vekst, og mener oppskriften på suksess er langt mer sammensatt enn det markedet kan stå for alene. De viser til delstater som Kerala i Sør-India hvor myndig-hetene har gått aktivt inn for sosial utjevning ved å satse på utdanning og helse. Kerala, som har hatt sosialistisk styre inntil for få år siden, har blant annet oppnådd 100 prosent lese- og skriveferdigheter.

Ifølge disse forskerne har ingen land i verdenshistorien hatt så høy økonomisk vekst over så mange år, med så få konsekvenser for menneskelig utvikling. Indias befolkning teller 1, 2 milliarder mennesker. En tredjedel av disse lever uten elektrisitet, halvparten uten tilgang til toalett, noe som igjen fører til dødsfall fra diaré og andre hygienerelaterte sykdommer. Så mange som 43 prosent av Indias barn får ikke i seg nok mat. Barne-dødeligheten er høy. Også sammenliknet med sine (fattigere) naboland Nepal, Bangladesh og Sri Lanka kommer India dårlig ut når det gjelder parametere for levestandard.

Amalie Kvame Holm er statsviter og journalist, og har i flere år rapportert fra Sør-Asia til norske medier. Hun har en bachelorgrad i Sør-Asia-studier fra Universitetet i Oslo og en mastergrad i Internasjonale relasjoner fra London School of Economics and Political Science. Hun jobber nå som kommunikasjonsrådgiver ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo.

Manmohan Singh var den indiske finansministeren som åpent den indiske økonomien for verden i 1991. I dag er Singh statsminister i India. (Foto: Scanpix)

Hvorfor India?


Utfordringer i skolenI 2009 innførte regjeringen en ny utdanningslov (The Right to Education Act), som lovfestet allmenn rett til utdannelse. Lese- og skriveferdighetene har gått opp, særlig for kvinner, men er svært lave i deler av landet. India har skapt institusjoner i verdensklasse

– på bekostning av masseutdannelse. Landets sterke akademiske tradisjon går tilbake til et av verdens første universiteter, Nalanda i delstaten Bihar. I dag er det gjerne lettere å få opptak ved toppuniversitetene i USA enn ved enkelte av Indias eliteskoler. Lavere kaster har egne opptakskvoter i et forsøk på sosial utjevning.

Hovedproblemet er grunnskoleutdannelsen. En under-søkelse ved offentlige skoler i syv av landets nordligste delstater viste at kun halvparten av skolene underviste i det hele tatt. Det enorme underskuddet på lærere fører til at det er vanskelig å sparke noen – selv om de ikke møter på jobb. Undervisningen som faktisk finner sted, er generelt sett elendig, ifølge Sen og Drèze. Selv fattige familier prioriterer å sende barna på privatskole. Regjeringens manglende evne til å sørge for en god grunnskolestandard har ført til at private aktører har åpnet skoler av varierende kvalitet.

DemokratiseringEt annet resultat av den økonomiske oppmykningen er at mediebransjen har sett en voldsom vekst, med konsekvenser for styresett, demokrati og diskurs. India har fått flere hundre nye TV-kanaler det siste tiåret, og det er naturlig å snakke om en medierevolusjon. Stadig flere indere får tilgang til informasjon som tidligere var forbeholdt en elite. En utfordring med framveksten av kommersielle medieaktører er at de driver aktiv selv-sensurering og ensretting.

I 2008 spådde statsminister Manmohan Singh at Indias naturlige vekst ville ligge mellom åtte og ni prosent. De to siste årene har veksten bremset, og lå halvveis i 2013 på fem prosent. Enkelte hevder landet har sklidd tilbake til den høyregulerte tiden før liberaliseringen på 1990-tallet. Mange mener det er på høy tid med nye reformer, denne gangen ikke bare økonomiske. Våren 2014 er det tid for nasjonale valg. Tiden vil vise om det er utvikling eller vekst, eller begge deler, som da dominerer agendaen.

KILDER:

Chandrahas Choudhury (Bloomberg), The Economist, Shankkar Aiyar (New Indian Express), «An Uncertain Glory: India and its Contradictions» Jean Drèze and Amartya Sen, Jaydish Bhagwati og Arvind Panagariya (Columbia)

India har en kraftig voksende middelklasse, men også fortsatt enorm fattigdom. (Foto: Scanpix)

I 2009 lovfestet India allmenn rett til utdannelse. Lese- og skriveferdighetene har gått opp, særlig for kvinner, men er svært lave i deler av landet. (Foto: UNICEF/Dhiraj Singh)

India søker vekst gjennom forskning og innovasjonDen indiske regjeringens tolvte og nyeste femårsplan for perioden 2012–17 trekker inn behovet for tettere kobling mellom forskning og innovasjon i næringslivet. Veksten skal skje raskere, være bærekraftig og inkluderende for ulike grupper og sektorer i samfunnet.

TEKST: MARIANNE JENSEN

Indias behov for fortsatt vekst og utvikling skal næres gjennom kompetanseutvikling ved forsknings- og utdanningsinstitusjonene. Dette skal levere kompe-tente ansatte til næringslivet og skape økt innovasjon i samfunnet. Allerede går ti prosent av utenlands-investeringer i India til forskning og utvikling, og over 100 av verdens største multinasjonale selskaper har lagt utviklingsavdelinger til India, blant andre INTEL, Microsoft, GE og IBM. Stadig flere forskningsinstitutter og bedrifter verden over ønsker å ta del i denne kompe-tansen som hittil særlig har vært bygd opp av landets sterke teknologiinstitutter, de nå 16 anerkjente IIT-ene (Indian Institute of Technology), men som også omfatter verdensledende institutter på andre fagområder. Dette skaper muligheter også for norske forskningsinstitu-sjoner og bedrifter på stadig flere områder.

Mesteparten av forskningen i India finansieres av det offentlige, 66 prosent ifølge OECD-tall, men denne andelen har sunket. Forskning i næringslivet foregår i dag særlig innen feltene romfart, fornybar energi, bilindustrien, industrimaskiner/komponenter og farma søytisk industri. Andelen innen IT-industrien har også vært svært høy, men har sunket noe den siste femårsperioden.

Selv om India satser på vekst gjennom forskning og innovasjon, har landet store utfordringer i både forsk-nings- og innovasjonssystemet. Lav andel patenter, få entreprenører og vanskelig tilgang til investerings-midler tidlig i kommersialiseringsprosessen er de mest omtalte barrierene for styrket innovasjon.

Marianne Jensen har bakgrunn fra næringslivet hvor hun har jobbet mange år som forsker og forskningsleder i Telenor. Hun har også vært Asia-ansvarlig og koordinator for Indiaprogrammet i Forskningsrådet før hun fikk stillingen som Forsknings- og teknologiutsending ved Innovasjon Norges kontor i New Delhi. Stillingen samfinansieres av Forsknings-rådet og Innovasjon Norge.

Forskere og ingeniører jobber på Indian Space Research Organisations satelittsenter i Bangalore. I november 2013 skjøt India opp sin første romsonde, som etter planen skal gå i bane rundt Mars og søke etter metan i atmosfæren. Romfart er ett av Indias satsningsområder innen forskning. (Foto: AFP / Manjunath Kiran)

Hvorfor India?


Går sin egen veiI januar 2013 lanserte statsminister Manmohan Singh en ny forsknings- og innovasjonstrategi for India. En målsetting i strategien er at India skal være en av de fem globale forskningsstormaktene innen 2020. India er ifølge strategien på niende plass globalt i antall viten skapelige publikasjoner, og på 12. plass i antall patentsøknader. Det er videre en målsetting å firedoble antall publikasjoner innen 2020. Den nye strategien legger mer vekt på forskningens bidrag til samfunnet, og peker på behovet for å utvikle egne løsninger for India. Denne ambisjonen følger opp statsministerens erklæring for tiåret 2010–2020 som «Decade of Innova-tions» for India. India vil velge sin egen vei, og peker på at deres styrke ligger innen det de kaller «Frugal Innovation» – en slags reaksjon på den indiske be-folkningens begrensede kjøpekraft, som har gitt seg utslag i utviklingen av Tatas billigbil Nano. Et annet eksempel er Jaipur-foten, en protese som bare koster en brøkdel av alternativene å fremstille, og som har gjort funksjonshemmede i stand til å delta i samfunnet som produktive borgere. I tillegg finnes løsninger for dagliglivet som vannrensing, matlaging, kjøling osv.

Forskning og utvikling skal ikke bare være av høy kvalitet som vektlagt i de siste femårsplanene, men skal også være relevant for særskilte utfordringer i det indiske samfunnet. Det skal bygges broer mellom kunn-skapssektor og økonomisk sektor. I den nye planen holdes ambisjonen fast om å øke investeringene i forskning og utvikling fra under en prosent til to pro-sent av BNP. Veksten skal i stor grad komme gjennom investe ringer i forskning og utvikling i privat sektor,

og det legges opp til nye ordninger som skal gjøre det enklere og mer attraktivt for industrien å drive forsk-ning. Eksempler på dette er at bedrifter skal kunne konkurrere om offentlige midler, og at de skal få enklere tilgang til investeringskapital og sterkere rettigheter med hensyn til kommersialisering av resultater.

InnovasjonsuniversiteterEt nytt virkemiddel fra det offentlige er også det som kalles innovasjonsuniversiteter. Ordningen forvaltes av

KILDER:

Indian S&T landscape, International Science and Technology Affairs Directorate (ISTAD), Council of Scientific and Industrial Research (CSIR) India, 7/23/2009

OECD Science, Technology and Industry Outlook 2012

The Science Technology and Innovation Policy, Government of India, New Delhi January 2013

Høyere utdanning I India – Reformer og Tendenser, Senter for internasjonalisering av utdanning, SIU rapport 03/2012

Our Frugal Future: Lessons from India’s Innovation system, NESTA report, July 2012

Private Sector Investment Opportunities in Indian R&D, National Institute of Science, Technology and Development Studies (CSIR), March 2012

Den gamle kunnskapsnasjonenIndia er stolt av sin fortid som kunnskaps-nasjon. TakshaShila, kanskje verdens eldste universitet, befant seg i India for 2700 år siden. Og Nalanda, som var et universitet med studenter fra så langt unna som Kina, Persia og Hellas, lå sentralt i den indiske delstaten Bihar. Nalanda-universitetet var i virksomhet fra år 500 e.Kr frem til ca. 1200, da tyngdepunktet for forskning og utdanning hadde flyttet seg til Europa. Et nytt universitet er planlagt i tilknytning til de gamle universitetsruinene, og vil markere Indias ambisjon om å gjenerobre stillingen som toneangivende kunnskaps-nasjon.

Norsk-indisk samarbeid er tuftet på partnerskapTEKST: EIVIND S. HOMME

India har et av de største utdanningssystemene i verden, et system som har hatt en formidabel vekst den siste femårsperioden. Dette gjør at landet er i ferd med å nå sitt mål om å tilby utdanning til alle. Men det er ikke bare viktig for landet å bygge kapasitet, det er også viktig å videreutvikle utdanningssystemet og strebe etter bedre kvalitet. Dette gjelder ikke minst innen høyere utdanning og forskning hvor terrenget blir stadig mer globalt og det er økt konkurranse om de beste hodene. Til denne oppgaven søker India etter internasjonale partnere.

Norge har tilsvarende interesse av å utvikle vårt utdan-ningssystem slik at vi fanger opp og utnytter potensialet som samarbeid med voksende økonomier og et land som India innebærer, et land med økende økonomisk, politisk og kulturell betydning, også for Norge. Vi trenger flere studenter og ansatte ved utdannings institusjonene

som reiser ut, som knytter kontakter og utvikler kom-petanse og erfaring som vil komme morgen dagens samfunn og vårt næringsliv til gode.

Et slikt løft for norsk-indisk samarbeid krever at alle aktuelle norske partnere spiller på lag. Om institu-sjonene, myndigheter og andre organisasjoner i feltet samt næringslivet spiller hverandre gode og trekker i samme retning, kan vi komme langt. Vi har allerede rammebetingelser på plass i form av en avtale innen høyere utdanning med India som ble inngått i 2008, en felles bilateral arbeidsgruppe, og et team av meget kompetente aktører med en viktig og bred kontaktflate.

Det sies at kunnskap er det eneste det blir mer av når den deles. Dette er en invitasjon til å bli med og dele, å bygge noe nytt sammen, tuftet på et solid partnerskap og langvarig vennskap med India!

Eivind S. Homme (f. 1957) er Norges ambassadør i India.

University Grants Commission under utdanningsdeparte-mentet (Ministry of Human Resource Development), og skal gis som finansiering av tiltak innen innovative under-visningsprogrammer, innovative forskningsprogrammer, og innovasjon i organisering ved universitetene.

Innovasjon i privat sektor domineres av utenlandske selskaper. Selv om Bangalore ofte omtales som «Sili-con Valley of India», vil det nok ta mange år før vi ser virkelige innovative globale selskaper med opprinnelse i India. Viktige Innovasjonsknutepunkt finnes i hoved-stadsområdet i nord (Noida/New Delhi/Gurgaon), i Mumbai/Pune-området i vest, og i Bangalore/Hydera-bad/Chennai i sør. Gunstige reguleringer og sterke utdanningsinstitusjoner medvirker til den positive utviklingen i disse regionene. Dette er regioner som er viktige for Norge og som ambassaden i New Delhi og Innovasjon Norge vil følge spesielt godt med på utviklingen av videre.

Matcher Norges prioriteringerOECD forventer fortsatt vekst innen forskning og teknologiutvikling/innovasjon i årene som kommer.

Områder det satses på fra indisk side er romfart, atomkraft og forsvar, IKT programvare, bioteknologi og farmasi. Indias sterke posisjon innen farmasøytisk industri og IT-feltet viser at offentlig tilrettelegging i form av gun stige ramme betingelser har effekt. Indisk medisinproduksjon utgjør i dag ti prosent av global produksjon og er i dag den tredje største produsen-ten etter USA og Japan. Også Norge har tatt del i dette utviklingsarbeidet som gjorde at det nylig ble lansert en rimelig rotavirusvaksine som kan redde tusenvis av liv. India satser også mye på ren energi, miljøteknologi og klimaforskning. Dette er områder som matcher godt med Norges prioriteringer.

Med en forskningsavtale fra 2006, en Indiastrategi med medfølgende midler til forskningssamarbeid, og over 120 norske bedrifter allerede representert eller til stede i India, er Norge godt skodd for å videreutvikle sam-arbeid og partnerskap med India for vekst og utvikling i årene som kommer. Innovasjon Norge arbeider tett med distriktskontorer i hele Norge, ambassaden i New Delhi, Forskningsrådet og en rekke andre aktører i privat og offentlig sektor for å realisere denne ambisjonen.

Hvorfor India?


feltarbeidet mitt. Avhandlingen skal jeg levere i slutten av 2015.

Tanker om jobbmuligheter etterpå?

Helst vil jeg forske videre på indisk politikk, kultur og samfunn. Det trenger ikke å være geografisk begrenset til Norge, som jo er et lite marked. Som for humanister flest er det jo en utfordring å tydeliggjøre hva jeg kan til-by av mer generell kompetanse. Og jo da: Interessen for India er jo økende i Norge, så jeg er moderat optimist.

Merker du interesse fra næringslivet for din India-kompetanse?

Det er utvikling på gang. Mitt fagmiljø på Blindern viser egentlig stor interesse for å bidra inn mot nærings livet, og har utviklet en mer næringsrettet bachelorgrad, blant annet. Jeg har fått noen henvendelser fra norske firmaer med avdelinger i India, og jeg har holdt kurs om indisk kultur. Men jeg har også hørt fra næringslivet at det de trenger, ikke egentlig er en ren humanist som meg. De ønsker noen med økonomi- eller ingeniørutdanning i bunn, og i tillegg en type språk- og kultur forståelse som jeg har. Samtidig er jo også den norske staten i økende grad våken for India som kommende stor-makt. Dette viser seg også i forskningstildelinger.

Omvendt opplever jeg at Norge ikke er så viktig for India, sammen lignet med mange andre land. Så vi må selv ta initiativet om vi skal ha en sjanse.

Største positive opplevelse, alt i alt?

Folk er så åpne, usjenerte og gjestfrie. Dette skjærer litt over klasse, religion og nord/sør. India er et flott land å besøke som turist, og et fantastisk land å studere i. Man kommer så fort innenfor og får venner.

Største negative opplevelse?

Den berømmelige annerledesheten, som gjør India så spennende, er ikke alltid bare-bare. Noen inntrykk er vakre, andre brutale: Trafikkstøy, tigging, hygiene. Og som kvinnelig student må man skjønne at kvinner ter seg annerledes i India enn i Norge. Man begrenser mengden uønsket oppmerksomhet om man følger de lokales eksempel. Jeg føler meg aldri utrygg, og jeg vil ikke egentlig advare mot noe, dette handler om å innse at alle kulturer har sine ideer om hvordan man bør kle seg og te seg. Singlet og skjørt, utslått hår og sigarettrøyking på gata: Slikt er ikke direkte smart. Det handler om hva slags signaler man sender ut.

– Å gradvis oppleve at jeg ikke bare fungerer, men også trives i et samfunn som først virket så frem-med, er ekstremt givende, sier Guro W. Samuelsen. (Foto: Alexander Gewelt)

India-opphold gir dypere kulturforståelseSom ph.d.-student er Guro W. Samuelsen nå på ti måneders feltarbeid i India. Tidligere har hun studert hindi i Delhi og statsvitenskap og historie i Hyderabad. Hva får hun ut av alt dette?

TEKST: SIU

Til daglig er Guro W. Samuelsen ph.d.-student ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk (IKOS) ved Universitetet i Oslo. Fram til mai 2014 er hun på feltarbeid i India i forbindelse med sitt ph.d.-arbeid om politiske lederskapspraksiser blant nye politiske ledere i delstaten Uttar Pradesh.

Hvor kommer din India-interesse fra?

På videregående var jeg politisk engasjert, interessert i språk og kultur, og hadde sterk utferdstrang. Jeg tenkte på India som noe spennende, eksotisk og genuint. De aller fleste mennesker lever sine liv veldig annerledes enn oss i Norge, og jeg ville se noe av dette.

Faglig læring på oppholdene dine?

Litt ulikt fra opphold til opphold. Språklæring først: Jo, man kommer seg greit rundt i India med engelsk. Men for å forstå menneskene og kulturen dypere, er hindi helt nødvendig. Ved å være i en kultur så anner-ledes vår norske, utvikler man også en egen evne til

å se Norge, norsk kultur, egen praksis og tankemåter utenfra, noe som har stor egenverdi. Å gradvis oppleve at jeg ikke bare fungerer, men også trives i et samfunn som først virket så fremmed, er ekstremt givende. Da snakker vi dypere kulturforståelse. Det er noe som må kroppsliggjøres. Som når jeg krysser gata her i India: Det er en annen måte å bevege seg på, egentlig.

Hva handler ph.d.-arbeidet ditt om?

Jeg ser på framveksten av nye politiske ledere fra det laveste sosiale sjiktet, de såkalt «urørbare» kastene. De har hatt reserverte seter i politiske organer, både regio-nalt og nasjonalt, siden 1950. Men utover 1990-tallet begynte det å vokse fram politiske partier som fremmer deres krav på andre måter enn før. Jeg studerer disse nye ledernes praksiser. Hvordan man blir leder, handler om mye mer enn å være politisk aktiv, ikke minst pen-ger, innflytelse og nedarvede posisjoner. Det nasjonale valget i april/mai 2014 markerer også avslutningen på

– Som språkstudent er det fantastisk å være omgitt av språket. I India har jeg bodd i vertsfamilier og opplevd enorm framgang i hindi, noe som gjør godt, sier ph.d.-student Guro W. Samuelsen. (Foto: Privat)

Hvorfor India?


internasjonale markedet, og innen generiske legemid-ler og «custom software» (individuelt tilpasset program-vare) er India den globale markedslederen. Felles for disse bransjene er at forskning og utvikling inngår som en nødvendig del av konkurransestrategien.

Koblingen mellom forskningssentre og universiteter er dessverre svak, blant annet på grunn av det kunstige skillet mellom undervisning og forskning. Administra-tivt hører dessuten disse funksjonene til under for-skjellige departementer. Det gjøres imidler tid forsøk på å rette opp manglene, for eksempel samarbeider Indian Institute of Science i Bangalore aktivt med flere universiteter og selskaper i inn- og utland.

3. Privat sektorPå grunn av begrenset forskningserfaring har indiske bedrifter konsentrert seg mest om å utvikle tilpasnings-dyktige og kostnadseffektive løsninger. Likevel ønsker flere av de større indiske firmaene i dag å konkurrere

globalt, og de forsøker derfor å styrke sin kompetanse i forskning og utvikling. Den private legemiddelin-dustrien er faktisk den bransjen som investerer mest i forskning og utvikling, selv om beløpene er lave i internasjonal målestokk.

4. Myndighetenes politikkBåde privat innovasjon og en dynamisk statlig politikk er nødvendig for at kunnskapsøkonomien skal få vokse. Imidlertid er hverken rollefordelingen tydelig avgrenset eller kursen staket ut. Politikerne er klar over at høyere utdanning innen real- og ingeniørfag sikrer rekrutterin-gen til næringslivet. Med dette i mente kan myndighe-tene støtte opp om utdanning, forskning og utvikling og samtidig oppfordre den private sektoren til å foreta investeringer i utdanning. I tillegg er patent- og opp-havsrettigheter, kredit tilgang, pris- og skattepolitikk, innovasjonspolitikk og global konkurranseevne viktige forutsetninger for kunnskapsøkonomien. De indiske myndighetene har vært aktive på de fleste av disse områdene, men ikke med like stort engasjement overalt. Innenfor utdanning har imidlertid investeringene økt i både offentlig og privat sektor.

India åpner oppBåde industrien og myndighetene har innsett hvor viktig det er å internasjonalisere forskningen og utdan-ningen, men de statlige institusjonene har vært svært avventende. Forståelig nok er de redde for å slippe til tredjerangs utenlandske universiteter som bare er ute etter å tjene penger. Imidlertid har reguleringer gjort det vanskelig også for anerkjente universiteter å få foten innenfor.

Nylig har India begynt å åpne opp for utenlandske universiteter og gi indiske universiteter mulighet til å inngå samarbeid med partnere og ansette undervisnings personale fra andre land. På grunn av mangfoldet i det indiske utdannings- og forsknings-systemet og de store kapasitets- og kvalitets forskjellene mellom universitet ene har det imidlertid vært vanskelig å formulere en tydelig og åpen politikk.

I dagens globale innovasjonsdrevne marked kan ikke lenger kunnskapsproduksjon ses på som kun et nasjo-nalt prosjekt. Skal India skape et system som fremmer kunnskap, er landet avhengig av samarbeid mellom næringsliv, universiteter og sentre for forskning og ut-vikling som knytter til seg diasporaen og risikokapital på lokalt og globalt nivå. Selv om det er mange sosiale og økonomiske utfordringer i India, finnes det også mange muligheter for nasjonale og multinasjonale selskaper til å benytte seg av Indias overflod av talenter og stadig bedre kunnskapsinfrastruktur. Internasjonal mobilitet for studenter og forskere, bilateralt samarbeid, samt partnerskap mellom nasjonale og utenlandske selskaper og universiteter kan gi næring til kunnskaps-økonomien både i India og i resten av verden.

India i den globale kunnskapsøkonomienIndia er en aktiv deltaker i verdensøkonomien, men ønsker å spille en større rolle på det globale kunnskapsmarkedet.

TEKST: ANTHONY P. D’COSTA

Fra en vekst på rundt 3,5 prosent de første tre tiårene etter uavhengigheten i 1947, har India siden begyn-nelsen på 1990-tallet hatt en årlig vekst på hele seks prosent, selv under finanskrisen. Likevel har India fort-satt alvorlige problemer. Over 300 millioner inn byggere lever i ekstrem fattigdom, infrastrukturen er dårlig utviklet, landet står overfor store makroøkonomiske utfordringer, og institusjonelle svakheter forsinker vekst og utvikling.

Likevel finnes det mange områder i vekst som kan bidra til utviklingsvennlige reformer. Et slikt område er kunnskapsøkonomien, der India har både ambisjoner og erfaring. Imidlertid er det indiske samfunnet stort og heterogent med enorme regionale variasjoner, og kunnskapsøkonomien er et urbant fenomen begren-set til bestemte byer. Bangalore er Indias IT-navle og hjemsted for mange selskaper innen programvare, utdanning, høyteknologisk industri og bioteknologi samt offentlige forskningssentre for romfart og forsvar. Chennai, storbyområdet rundt Delhi, samt Mumbai og Pune på vestkysten er viktige sentre for forskning og utvikling innenfor industri- og tjenestesektorer, spesielt bil, IT, legemidler og finans.

Kunnskap og forskning i IndiaIndia hører hjemme blant de dynamiske asiatiske nasjonene som både er markeder for globale produkter, og globale kunnskapssentre som leverer tjenester til verdensøkonomien. Den raske veksten i økonomien og i middelklassen (som nå består av 100–200 millioner, avhengig av inntektsmål) gjør det mulig for regjeringen og den private sektoren å forme landets kunnskaps-økonomi. For eksempel førte Indias politikk på paten-trettigheter til at landet kunne utvikle kopi medisiner1 (generiske legemidler) og slik tilby livsviktige lege-midler til lav pris. I dag, under WTO, er landet verdens største produsent av generiske lege midler. Et lignende eksempel er Indias private sektor som er kjent for sin offshore-modell2. Dette gjelder særlig IT-bransjen, som genererer rundt 100 milliarder dollar årlig. Ikke bare gjør offshore-modellen det mulig å levere konkurranse-dyktige IT-tjenester til interna sjonale kunder (hoved-sakelig fra USA), den har også hatt direkte innflytelse på den faglige og strukturelle utviklingen av Indias utdanningssystem.

Indias voksende middelklasse har fått økt kjøpekraft, landets myndigheter har ambisjoner om å bli en viktigere aktør på det internasjonale kunnskaps markedet, og de indiske forskningssentrene blir stadig mer avanserte. Alt dette gjør at India vil spille en stadig større rolle i den globale kunnskapsøkonomien.

Fire drivkrefter bak den indiske kunnskapsøkonomienUniversitetene, forskningssentre, den private sektoren og myndighetene er sentrale pådrivere for den nye kunnskapsøkonomien. Tilgang til informasjons- og kommunikasjonsteknologi og utdanning er viktig. I tillegg støtter multinasjonale selskaper, bi- og multi-laterale teknologisamarbeid, indiske husholdninger og den indiske diasporaen opp om utviklingen av kunn-skapsøkonomien.

I dag jobber rundt fem millioner indere i utlandet. Den indiske diasporaen har etablert seg i alle viktige engelsk språklige land, Singapore, Vest-Europa og, til en viss grad, Japan. Man skulle tro at en utvandring av høyt kvalifiserte fagfolk ville ført til «hjerneflukt», men dette har ikke skjedd siden India hele tiden fostrer nye spesia lister. Takket være voksende økonomi og dyna-mikk i mange av Indias industri- og tjenestesektorer, vender stadig flere tilbake til hjemlandet. Mange har i dag den oppfatningen at indiske studenter bør ta utdan-nelse i utlandet for deretter å komme tilbake til India.

1. UniversiteteneEn kunnskapsøkonomi kan ikke blomstre uten høyere utdanning med tilstrekkelig mangfold, kvalitet og kvantitet. Indias utdanningssystem innfrir kravene til kvantitet og muligens til mangfold, men mangel på penger, tid og forskningsinsen tiver har gjort at den gjennomsnittlige kvaliteten på utdanningen ikke lever opp til internasjonale standarder.

Likevel har etterspørselen etter kvalitetsutdanning økt merkbart i takt med kunnskapsveksten i husholdnin-gene og næringslivet, og både offentlige og private utdanningsinstitusjoner har høynet nivået og introdu-sert relevante studieprogrammer. Det er blitt truffet en rekke tiltak for å fremme kvaliteten: For det første har myndighetene økt bevilgningene til utdanning fra 1,3 prosent av BNP i 1990–1991 til i underkant av 4 pro-sent på 2000-tallet og hele 4,4 prosent i 2009–2010. For det andre har de satt ned en kunnskapskommisjon (Knowledge Commission) som skal identifisere og rette opp mangler i Indias kunnskapssystem. For det tredje tar stadig flere indere doktorgrad i realfag i tråd med myndighetenes mål. For det fjerde har strukturen i høy-ere utdanning blitt endret, og institusjonene har fått økt selvstendighet til å utvikle kvalitet og akkreditering.

2. ForskningssentreI India står offentlig sektor for mesteparten av forsknin-gen, og bortsett fra legemiddel- og IT-bransjen bidrar den private sektoren bare i lite grad. Legemiddel- og IT-industrien er bransjer med sterk tilknytning til det

Anthony D’Costa er leder og professor ved Contemporary Indian Studies, Universitetet I Melbourne. Forfatter og redaktør for åtte bøker, blant dem The New Asian Innova-tion Dynamics: China and India in Perspective. Jobber med internasjonal mobilitet av teknisk personale fra India til Japan.

Callsenterindustrien skapte behov for en helt ny kompetanse i den indiske befolkningen: Unge mennesker som snakket godt engelsk, kunne IT og var villige til å jobbe om natten når det var dag i USA. (Foto: Teresa Grøtan)

1 India har utviklet kopier av medisiner til tross for at legemiddelfirma insisterer på at deres patentrettigheter brytes. Slik har India kunnet produsere rimeligere medisiner, blant annet til kreftbehandling.

2 Offshoring betyr å flytte hele eller deler av en virksomhet til et annet land. India, som har en stor utdannet befolkning som er kompetent i engelsk, har tatt over en rekke oppgaver for særlig amerikanske selskap, som de utfører til lavere kostnader i India.

KILDER

Dahlman, Carl og Utz, Anuja. 2005. India and the Knowledge Economy: Leveraging Strengths and Opportunities. Washington D.C.: World Bank.

D’Costa, Anthony P. 2008. «The International Mobility of Technical Talent: Trends and Development Implications». Solimano, A. (red.) International Mobility of Talent and Development Impact (Oxford: Oxford University Press). 44–83.

Parayil, Govindan (red.) og D’Costa, Anthony P. (red.). 2009. The New Asian Innovation Dynamics: China and India in Perspective (Basingstoke: Palgrave Macmillan).

Sengupta, Anindita og Das, Panchanan. 2013. «Regional Dispersion in Growth, Efficiency and Technological Change in Indian Industries: 1971–2010». National Institute of Science and Technology and Development Studies, Government of India, upublisert manuskript.

Hvorfor India?


Norske bedrifter i IndiaKulturforskjellene mellom India og Norge blir av indiske og norske ledere ikke bare oppfattet som store, men som gigantiske. Indiske ledere snakker om forskjellen mellom Venus og Mars.

AV GEIR FALKENBERG

Ingenting er enkelt for utenlandske selskaper i India, heller ikke for de norske. Å forstå dynamikken og det som særpreger de ulike regionene og lokale markedene, er krevende og tar tid. India har også andre typer institusjoner enn det norske bedrifter er vant til, og et arbeidsmarked som er preget av en stor, uorganisert sektor. Bare om lag 10 prosent av arbeidstakerne til-hører den organiserte sektoren.

Det er om lag 80 norske bedrifter etablert i India i ulike sektorer. Tyngdepunktet er i finanshovedstaden Mumbai, der også olje- og gassmiljøene og maritim sektor har sine sentra, men hovedstaden Delhi vokser i betydning.

Telenor er det største av norske selskaper som har sett mulighetene i det framvoksende landet, og har investert om lag tre milliarder dollar for å sikre seg en posisjon i et av verdens raskest voksende marked for mobiltelefoni. Telenors oppstart i India demonstrerer at landet er krevende, og erfaringene viser hvor viktig det er å lage en India-strategi, og ikke prøve å kopiere det som er gjort i andre land og markeder.

Telenor produserer mobiltjenester billigere og mer effektivt i India enn noe annet sted. Et av Telenors datterselskaper lokalisert i Oslo, Conax, har evnet å tilpasse seg indiske forhold. De har skaffet seg et betydelig marked for salg av avansert teknologi for til-gangskontroll av digitale tv-signaler til den voksende indiske middelklassen.

IKTDen indiske IKT-industrien er på flere områder verdens-ledende, og passerte i 2012 en omsetning på 100 milliarder dollar. På 20 år har sektoren utviklet seg fra en liten nisjeaktør med få selskaper til å bli en av de største bidragsyterne til Indias økonomi. Bransjen sysselsetter direkte mer enn 2,8 millioner mennesker, og indirekte nesten 10 millioner mennesker.

Det sterke indiske IKT-miljøet tiltrekker seg utenlandske selskaper, også norske. Mange av de største norske selskapene har outsourcet, dvs. satt ut, deler av sine IKT-systemer til selskaper med base i India. Det spiller mindre rolle om leverandøren av tjenestene er et norsk selskap (for eksempel Evry), et amerikansk selskap med kontorer i Norge (for eksempel IBM) eller et indisk selskap – også med kontorer i Norge (for eksempel TCS). Jobbene på «bakrommet» blir nesten uansett gjort i Bangalore eller i en annen av de store indiske IKT-sentrene. I tillegg har norske IKT-selskaper etablert seg i India. Det gjelder selskaper som Tandberg/Cisco, Evry, Eltek, LogIT Systems, Digimaker og flere andre.

EnergiI et utviklingsland som India med en sterk økonomisk vekst er energibehovet enormt, og mye av olje- og gass-forbruket må importeres. Energi er akilleshælen i indisk økonomi. Mange av de lovende olje- og gassfeltene på indisk sokkel befinner seg på store havdyp. I tillegg har India uutnyttede energiressurser innenfor vannkraft, vind, bioenergi og sol. SN Power har bygget vannkraft-anlegg i indisk Himalaya, og flere store og små norske vannkraftselskaper har prosjekter i India.

Aker Solutions har rundt 1 600 ingeniører ansatt i Mumbai og Pune, som blant annet arbeider innen olje og gass. I tillegg eier og opererer Aker – gjen-nom selskapet Aker Floating Productions – en såkalt FPSO, som produserer olje for det indiske selskapet Reliance Industries i Bengalbukta. Flere andre norske rigg selskaper er aktive på indisk sokkel, det samme er for eksempel også PGS og Kongsberg Gruppen.

MaritimeDet maritime feltet er et viktig satsingsområde for norske myndigheter i India, og målt i antall norske selskaper i India, er den maritime sektoren den største. Med Indias lange kystlinje har landet et stort potensial som norske selskaper er med på å utvikle, ikke minst når det gjelder bruk av mer miljøvennlige skip.

Wilh. Wilhelmsen-gruppen driver blant annet Ship Manage ment med rekruttering av sjøfolk til ulike båter

Geir Falkenberg er senior-rådgiver med India som spesial område. Han er magister i sosiologi fra Universitetet i Oslo.

REACHISSUE #01 | FEBRUARY 2013

INDUSTRY RESEARCH:IS YOUR PHONE CONTAGIOUS?P. 13

PUTTING A STOP TODIGITAL BULLYINGP. 24-27

10 WAYS THE INTERNETIS CHANGING THE WORLD P. 34-35

CREATING MOMENTUM

PAGE 16

FOR FINANCIALINCLUSION

Telenor er det norske selskapet som kanskje har erfart det beste og det verste ved å gjøre forretninger i India.

Hard konkurranse om de beste hodeneHandelshøyskolen BI har drevet aktiv studentrekruttering i India i fire år. Erfaringene er blandede, så nå vurderes en kursendring.

TEKST: SIU

– India er et vanskelig marked. Konkurransen om de klokeste hodene er stor, og særlig USA lokker mange. Men India er for stort og viktig til at vi kan la det ligge, sier Jens Petter Tøndel, divisjonsdirektør ved BI.

Årlig mottar BI åtte til tolv indiske studenter, jevnt fordelt på bachelor- og masternivå. Hittil har BI brukt lokal kon-sulent og operert på det åpne markedet i India, uten avta-ler med institusjoner som tilbyr bachelorgrad i økonomi.

– Vi vurderer nå å gjøre kursendringer og satse mer på institusjonsavtaler. Det er utfordrende for oss å finne studenter med rett bakgrunn. I India er systemet anner-ledes, der er det helt vanlig at studenter med bachelor i ingeniørfag tas opp til master i økonomi, sier Tøndel.

Må være attraktiveHva er BIs underliggende målsetning med India-rekrutteringen?

– Vi vil bygge en master med internasjonalt renommé og sikre BI en posisjon blant de 30 beste handelshøyskole-ne i Europa. Da må vi være en attraktiv partner globalt. Derfor ønsker vi å øke andelen internasjonale studenter fra viktige markeder som India, Kina, Russland, USA og Europa, sier Tøndel.

I et lengre perspektiv handler rekrutteringen også om inntekter, men helt der er ikke BI ennå, slik Tøndel vurde-rer det. Mange internasjonale studenter betaler riktignok skolepenger, men ikke de fleste. De ti beste internasjo-nale studentene årlig får til og med eget BI-stipend, på samme måte som de ti beste norske studentene.

Globale talenterSer BI internasjonal studentrekruttering i sammenheng med arbeidslivets behov i Norge? Ikke direkte, vedgår Feite van Dijk, prorektors spesialrådgiver for interna-sjonale relasjoner.

Han har store forventninger til Global Talent Week, en karrieremesse i november 2013 hvor internasjonale studenter i Norge får møte næringslivet. Messen er et samarbeid mellom Universitetet i Oslo, Høgskolen i Oslo og Akershus, BI og Oslo kommune.

– Norsk næringsliv tenker: Hvordan skal vi klare å hente de store globale talentene til Norge? Saken er at vi har dem allerede her på huset. Vi ønsker at næringslivet skal få øynene mer opp for BIs globale talenter, sier van Dijk.

Vil bli i NorgeSIUs Omdømmeundersøkelse 2012 viste at 62 prosent av internasjonale gradsstudenter ønsker å jobbe i Norge etter endt utdanning, mot 50 prosent i 2010 og 30 prosent i 2008. Hele 75 prosent av utenlandske ph.d.-kandidater ønsker å bli i Norge etter utdanningen, viste den nordiske undersøkelsen «Integrating Global Talent».

– Når vi markedsfører BI og Norge utenlands, er arbeids-muligheter i Norge et viktig moment. Indiske studenter er veldig opptatt av jobb- og karrieremuligheter etter studiene. De er også opptatt av praksisopphold i løpet av studiene. BI har nå startet et program for internship på masternivå for både norske og internasjonale stu-denter. På denne måten får studentene direkte kontakt med norsk næringsliv, forteller van Dijk.

Internship er et eget fag, og gir studiepoeng. Det er strukturert som kombinert undervisning og praksis i be-drift. Selve praksisen varer i tre måneder. Flere tidligere indiske studenter har fått jobb i norske bedrifter, ifølge van Dijk. Norsk språk er deres aller største utfordring.

Har BI kontakter mot næringslivet i India, det være seg norske eller indiske aktører?

– Nei, og dette er helt klart et område vi må bli bedre på.

UtfordringerRekruttering av indiske studenter til mastergrad ved BI er ett tiltak blant flere. Studentutveksling, typisk på et halvt år, er et annet. BI samarbeider med tre indiske læresteder, ett i Kolkata og to i Delhi. Det er flere utford-ringer, ikke minst at semestrene starter til ulike tider.

– Vi sender ut fire til åtte utvekslingsstudenter årlig og tar imot like mange. Men generelt er det ikke lett å få våre studenter til å velge et halvt år i India. Våre tre indiske partnerinstitusjoner vil samarbeide mer også på ansattnivå, gjerne sende og motta gjeste forelesere, men slikt har vi ikke hatt muligheter til å prioritere fore-løpig, sier Feite van Dijk.

Jens Petter Tøndel er divisjonsdirektør ved BI.

Hvorfor India?


Muligheter i mangfold – Norges India-strategi

India er et stort og mangfoldig land, med mange muligheter til å utvikle seg de kommende årene. India er også et tøft marked i bred forstand, med skarp konkurranse. Derfor er en strategi svært nyttig å ha.

TEKST: SIGVALD TOMIN HAUGE

Bakgrunnen for regjeringens Indiastrategi (2009) er veksten i Asia og de store mulighetene dette gir Norge. I en multipolar verden vil landet i kraft av sin befolk-ningsstørrelse, demokratiske tradisjoner, økonomiske vekst og kulturelle innflytelse få stadig større betydning.

Norge er også blant dem som mener at nye stor-makter som India og de andre BRIKS-landene må ta større ansvar for å løse globale utfordringer knyttet til konfliktløsning, klima, energi og miljø, bærekraftig utvikling, biodiversitet, likestilling, internasjonal han-del, globale helsespørsmål osv. Også av den grunn er indisk tenkning og politikk viktig for norske interesser. Myndighetene i landet er opptatt av å opprettholde høy økonomisk vekst for bl.a. å styrke velferden i landet. Det globale samfunnet har på sin side stor interesse av at India klarer å kombinere økonomisk vekst med så lave utslipp av klimagasser som mulig. Derfor står klima, miljø og energi så sentralt i strategien.

Indiastrategien staker ut en kurs for hvordan Norge skal jobbe med indiske partnere for å styrke det bilaterale forholdet. De prioriterte satsingsområdene er:

• Internasjonale politiske spørsmål

• Klima, miljø og ren energi for å fremme bærekraftig utvikling

• Økonomiske spørsmål med vekt på næringslivs-samarbeid, handel og investeringer

• Samfunnsutvikling, kunnskap og kultur

Norsk næringsliv har mye å tilby det indiske marke-det, i form av kompetanse, teknologi og ressurser på strategisk viktige sektorer som shipping, energi og telekommunikasjon. Statens pensjonsfond – utland (SPU) vil med stor sannsynlighet øke investeringene sine betydelig i India i årene som kommer. Turismen fra India til Norge har begynt å øke som følge av inntekts-utviklingen i middelklassen. Tilsvarende har vi allerede sett den økte betydningen av India for våre bedrifter

– som produksjonsland, eksportmarked og leverandør av teknologisk kompetanse.

India har også en rik kulturtradisjon. Den årlige Bolly-wood festivalen i Norge og samarbeidet om samtidsdans i India har vært en viktig inngangsport til et tettere kultur-samarbeid, som også omfatter musikk, litteratur og teater.

Det norske engasjementet overfor India dekker mange viktige sektorer, og på hvert av disse feltene er forskning, innovasjon og høyere utdanning et tverrgående tema. Forskning og utdanning er viktig for å nå de politiske, økonomiske og sosiale målene myndig hetene har satt seg, og egner seg også svært godt til utveksling mellom norske og indiske institusjoner og miljøer. Norsk nærings liv trenger tilgang på godt kvalifisert arbeids-kraft når de investerer eller etablerer seg i India. Flere gode forsknings- og utdannings institusjoner befinner seg i India, men det er foreløpig svært få norske eller skandinaviske studenter som tar utdannelsen sin der.

Navnet på strategien er «Muligheter i mangfold», og dette mangfoldet illustreres bl.a. av at India strengt tatt ikke er ett land, men består av 28 delstater med stor grad av selvstyre, ikke minst på det økonomiske området (skatter, toll, avgifter osv.). De kulturelle og språklige forskjellene er enorme mellom nord og sør, øst og vest. Mens diplomatiet tradisjonelt er hoved-stadsfokusert, fordi det er der regjeringen, departe-mentene og beslutningstakerne sitter, blir det stadig viktigere for diplomater i India å bevege seg ut av hovedstaden og styrke samarbeidet med delstatene, som i noen tilfeller er «land» med en befolkning på over 200 millioner mennesker.

En rekke norske departementer, etater og sivile organi-sasjoner har ansvaret for å drive samarbeidet framover, basert på de prioriteringene som ligger i strategien. Dette bidrar til å utvide og utdype samarbeidet på nye måter, bygger levedyktige nettverk og stimulerer ny-tenkning. Samtidig sørger strategien for å koordinere innsatsen på en mer forpliktende måte, noe som er helt nødvendig dersom vi skal lykkes med å fremme norske interesser og verdier i et stort og viktig land som India.

Sigvald Hauge (f.1961), utdannet statsviter fra Universitetet i Oslo/London School of Economics, ansatt i UD siden 1989. Har tidligere vært utstasjonert i Elfenbenskysten, Storbritannia og Danmark, for tiden ministerråd ved ambassaden i New Delhi.

Vil jobbe i NorgeAt det ble Norge for Swati Sharma, skyldes et positivt inntrykk av norske utvekslingsstudenter i India – og at hun fikk seg norsk kjæreste.

TEKST: SIU

Swati Sharma er førstesemesterstudent i master i ledelse og organisasjonspsykologi ved Handels høyskolen BI i Oslo. Hun har bachelor i ingeniørfag og MBA i ledelse fra India.

Hvorfor Norge og BI?

Norge gjør det bra økonomisk, og jobbmulighetene er gode. I England fikk jeg norsk kjæreste, som foreslo NHH og BI. BI tilbød meg også «Presidential Scholar ship», og dessu-ten ville jeg til Oslo, for her er det flere store og relevante arbeidsplasser.

Inntrykk av Norge?

Det er mange ikke-norske i klassen, og miljøet er godt. Mye gjøres for å integrere oss, og jeg er aktiv selv. Jeg liker Oslo, her er det lite kaos, og det er lett å komme seg rundt. Jeg er imponert over offentlig transport.

Utfordringer?

Prisnivået var et sjokk. At ingen butikker selger alkohol på søndager, var også rart. Om du vil ha deltidsjobb, kreves det at du kan norsk, og det er en utfordring. Og jeg synes det er rart at det ikke finnes noen «consulting»-klubb her på BI.

Planer etter endte studier?

Jeg er ferdig med mastergraden i 2015, og vil jobbe i kon-sulentbransjen, gjerne i Norge, så nå lærer jeg meg norsk. Jeg tror norsk næringsliv har stort potensial for vekst og internasjonalisering. Om ti år tror jeg Norge vil være et kulturelt nav med masse folk fra hele verden: Det blir bra!

Norsk utdanning er mer teoretisk, indisk er mer rettet mot in-dustrien, er Swati Sharmas erfaring. Hun ser for seg en framtid i norsk arbeidsliv. (Foto: Privat)

og selskaper. Selskapet har også aktiviteter når det gjelder havnetjenester. Et annet norsk maritimt serviceselskap som har satset mye i India, er Eitzen Maritime Services ASA. Det samme gjelder Kongsberg Maritime, Höegh Autoliners, Jeppesen, Oddfjell og Rolls Royce Marine.

IndustriIndia har en sterk industriell posisjon innenfor avanserte bildeler og farmasøytisk industri, dessuten en ikke ubetydelig bil-, traktor- og motorsykkel industri. Det finnes også mulighe-ter i andre industrielle sektorer. Et eksempel er Orklas kjøp av en ferdigmatprodusenten MTR Foods. Det delvis Orkla- eide Sapa har vært etablert i India lenge, og har de senere årene ekspandert blant annet gjennom opp-kjøp av indiske Alufit, og de deler av selskapet som er relatert til aluminiums ekstruderings-virksomhet. En annen norsk industribedrift, som også er deleid av Orkla, Jotun, har laget et eget stort anlegg for malingsproduksjon i Pune i India.

Muligheter og utfordringerIndia er opptatt av å tiltrekke seg utenlandsk kapital. I noen sektorer er det restriksjoner når det gjelder hvor stor eierandel et utenlandsk selskap kan ha. Dette betyr at det i mange bransjer er nødvendig å finne en indisk part-ner, noe som i enkelte sammenhenger har vist seg å være svært krevende. Også andre regu-latoriske forhold kan være en utfordring, ikke minst å få nødvendige tillatelser og lisenser innen akseptable tidsrammer. Korrupsjon er også et betydelig problem i mange sektorer i India.

India er mer hierarkisk enn Norge, og vi får lett assosiasjoner til det autoritære når det kom-mer til den indiske lederstilen. Blant annet er indiske ledere så opptatt av rang og stillingsni-vå at de bare vil snakke med like menn. Likevel

– ved nærmere bekjentskap – er den indiske lederstilen mykere og mindre autoritær, og det kan ofte være en fortrolig tone mellom indiske ledere og deres medarbeidere.

Ved siden av størrelsen og mangfoldet i befolk-ningen er Indias største ressurs en betydelig tilgang til unge mennesker med kunnskap og kompetanse fra fremtidsorienterte bransjer. For mange utenlandske selskaper kan det være grunn god nok til å ville satse i India.

Hvorfor India?


Høyere utdanning ved et veiskilleLykkes India med sine ambisiøse mål innen høyere utdanning, vil landet kunne oppnå historisk vekst på en rekke felt.

TEKST: LARS TORE FLÅTEN

India har et såkalt befolkningsvindu, eller demo grafisk vindu: Over halvparten av befolkningen tilhører alders-gruppen 15–44 år, og vil være i arbeidsfør alder de neste tiårene. Dette befolkningsvinduet kan sees i sam-menheng med to andre utviklingstrekk. Indias betyde-lige økonomiske vekst de siste 10–15 årene har stort sett foregått innenfor tjenestenæringene, i særdeleshet IT-industrien og teknologiutvikling. Disse næringene er kunnskapsintensive. Den andre faktoren er knyttet til yrkesfordelingen i India. Landbruket står i India for omtrent 50 prosent av sysselsettingen, men sektoren bidrar kun med 18 prosent av bruttonasjonalprodukt. Det er i tillegg stor arbeidsledighet på landsbygda. India er derfor avhengig av å endre sysselsettingsstrukturen. Alle disse tre faktorene peker i samme retning: India må satse på utdanning generelt, og høyere utdanning spesielt. Flere må ta høyere utdanning og den må ha høyere kvalitet enn hva som i dag er tilfelle.

Sosial utjevningSiden 2007 har indiske myndigheter lansert ambisiøse mål for utdanningssystemet.1 Omtrent 15 prosent av Indias befolkning mellom 19 og 25 år tar i dag høyere utdanning, yrkesfag inkludert. Forhenværende utdan-ningsminister Sibal satte seg som mål at dette tallet burde økes til hele 30 prosent innen 2020. Yrkesfaglig utdanning lider av store mangler, og må vektlegges i mye større grad for at India skal kunne gi arbeid til de mange arbeidsledige, særlig på landsbygda.

I sosial forstand er det store grupper som er under-representerte innen høyere utdanning. Dette gjelder særlig lavkaster, stammebefolkningen, muslimer og kvinner. Det er riktignok kvoteringsordninger for både lavkaster og stammegrupper – og dette har bedret situa sjonen noe – men India har fortsatt en lang vei å gå når det gjelder sosial utjevning.

Det er også viktig å se disse sosiale skjevhetene i sam-menheng med regionale forskjeller og skillet mellom ur-bane og rurale strøk. Delstater i det østlige og sentrale India har færrest utdanningsinstitusjoner generelt. Det er også slik at det er institusjonene i rurale strøk som holder lavest kvalitet, blant annet på grunn av lærer-mangel. Disse institusjonene er igjen de mest aktuelle for lavkaster og stammebefolkningen. Studenter fra disse lagene er minst mobile, også fordi India ikke har noen utbygd studielånsordning. De politiske debattene vedrørende høyere utdanning i India berører i stor grad

disse geografiske og sosiale aspektene. Dette har blant annet kommet til uttrykk i form av krav om kvoterte plasser til lavkaster og stammefolk innenfor private utdanningsinstitusjoner. I tillegg krever politikere fra ulike regioner i India at utdanningsinstitusjoner legges i deres nærområde.

Utdatert kunnskapUniversitetssektoren lider under store mangler, både når det gjelder infrastruktur og antall lærere. Universitet-ene og collegene har nesten ingen forskningsaktivitet og undervisningen er derfor i liten grad forskningsnær. Det er stor arbeidsledighet blant kandidater utdannet fra denne sektoren, da kunnskapen de har, anses å være utdatert.

De såkalte «Institutes of National Importance» er deri-mot av høyere kvalitet. Indian Institutes of Technology (IIT) og Indian Institutes of Management 2 (IIM) til hører denne kategorien, og kandidater herfra er svært etter-spurte blant indiske arbeidsgivere. Ved Indias IIT-er tilbys omtrent to prosent av søkerne plass. De har dermed flere søkere per plass enn Harvard University. I tillegg kommer de mange private utdanningsinstitu-sjonene, som har vokst enormt i antall det siste ti året. Denne sektoren er ikke underlagt noen form for kva-litetskontroll, og kvaliteten er derfor høyst variabel. Indiske parlamentarikere har ved flere anledninger forsøkt å få på plass klarere regulering av den private sektoren uten å lykkes.

Spissing og hevingKvalitetsheving er et uttalt mål hos indiske myndigheter. Kvalitetsheving i bredden kommer til syne i form av økt satsing på lærerutdanning, internettutbygging og ikke minst innføring av obligatorisk akkreditering av utdanningsinstitusjonene.

India er avhengig av å få klarere kvalitetsstandarder på plass, men det er fortsatt uklart hvordan dette skal organiseres. Tiden er også moden for å gjøre noe med de pedagogiske verdiene som gjennom syrer utdannings systemet. Historikeren Krishna Kumar bruker begrepet «textbook culture» for å beskrive hvordan indiske studenter måles etter deres evne til å memorere skolebøkenes fremstillinger.3 Innspillet til den regjeringsoppnevnte plankommisjonen viser tydelige forsøk på å endre denne puggekulturen. Her heter det blant annet at kreativitet, kommunikasjon og

Lars Tore Flåten har en doktorgrad i Sør-Asia-studier fra Universitet i Oslo. Han forsker på hindunasjonalisme, identitetspolitikk, indisk politisk kultur og moderne indisk historie. Utgir sammen med Geir Heierstad og Arild Ellingsen Ruud ut boken Indiske utfordringer på Cappelen Damm i 2014.

1 India bruker i dag mellom 3–4 prosent av BNP på utdanning. Det uttalte målet er 6 prosent. Høyere utdanning har lenge vært forsømt, og en betydelig del av de økte overføringene vil derfor måtte brukes til å dekke dette etter slepet.

2 IIM er formelt ikke med i kategorien, men nevnes stort sett alltid likevel sammen med IIT-ene.3 Krishna Kumar (1988) «Origins of India’s ‘Textbook Culture’», i Comparative Education Review, Vol. 32, nummer 4.

Cricketkamp i nærheten av Rajabi-tårnet, del av Universitetet i Mumbai.(foto: Scanpix)

Høyere utdanning i India


Høyere utdanning og forskning i IndiaI løpet av de siste ti årene har India satset mye på høyere utdanning gjennom økte bevilgninger, studentrekruttering og i utbygging av nye institusjoner.

TEKST: SIU

India har nå det høyeste antallet høyere utdannings-institusjoner i verden og det nest høyeste antallet studenter. 26 millioner studenter er fordelt på mer enn 650 universiteter og institusjoner på universitetsnivå, over 30 000 høgskoler (college) og nærmere 13 000 insti-tusjoner som tilbyr diplomstudier, samt fjernunder visning.

De viktigste kategoriene av institusjoner som har eksa-mensrett og dermed kan tildele grader, er følgende:

• Central universities (nasjonale universiteter). Blant disse er University of Delhi, som regnes som Indias beste universitet.

• State universities (delstatsuniversiteter). Finansiert og etablert av delstatsmyndighetene.

• Deemed to be universities. Selvstendige institu-sjoner som av nasjonale myndigheter blir regnet for å være på universitetsnivå på forskning og undervis-ning. Blant disse finnes både private og offentlige institusjoner.

• Institutes of national importance. Både nasjonale og delstatlige institusjoner. Flere av Indias ledende institusjoner, for eksempel en rekke av Indian Insti-tutes of Technology (IIT), finnes blant disse.

• Private universities. Finnes bare i noen delstater som tillater private institusjoner.

I denne oversikten kommer ikke høgskoler (college) med, fordi de ikke kan tildele grader selv, men må være tilknyttet et universitet. Over 100 universiteter

kritisk tenkning bør vektlegges i større grad, for slik å sikre at studentene får mer arbeidsrelevant kunnskap4 En slik omlegging fordrer imidlertid en storstilt satsing på lærerutdanning.

Spissing av kvalitet er også et uttalt mål.5 Indiske myndig heter har vedtatt å opprette flere IIT-er og IIM-er, i tillegg til 10–20 såkalte «verdensklasse- universiteter» og «innovasjonsuniversiteter». De har også vedtatt opprettelsen av såkalte «centres of excellence» ved utvalgte indiske utdanningsinstitusjoner. Det er fortsatt uklarheter knyttet til hvordan denne satsingen slår ut. Det som synes sikkert er at alle disse institusjonene

får økte overføringer, og er ment å ha en betydelig forsknings aktivitet. I tillegg vektlegger indiske myndig-heter kvalitetsspissing for å bedre utnytte samspillet mellom utdanning, forskning og næringsliv.

Utfordringen for India er å balansere økt rekruttering og tilgang til utdanning med kvalitetsheving og kvalitets-spissing. Det synes klart at India må vektlegge alt dette for å kunne løse de utfordringene og benytte seg av de mulighetene beskrevet innledningsvis.

4 Government of India, Planning Commission (2011) «Faster, Sustainable and more Inclusive Growth: An Approach to the Twelfth Five Year Plan (2012–2017)», side 106.

5 Denne målsetningen er politisk kontroversiell og blir av enkelte politiske partier omtalt som et krav fra eliten.

Indian Institute of Manage ment, Ahmeda-bad. (Foto: Scanpix)

Omtrent 15 prosent av Indias befolkning tar i dag høyere utdanning. (Foto: Thinkstock)



har status som såkalte tilknytningsuniversitet, og har ansvar for å utarbeide pensum, kurstilbud og avholde eksamener på høgskolene.

Regulering av sektorenFram til 1990-årene var de indiske høyere utdannings-institusjonene i all hovedsak offentlige, finansiert av statlige og delstatlige midler. Utdanningssystemet var bygget etter britisk modell. Med Indias økono-miske liberalise ring fra 1990-tallet kom også private utdannings aktører på markedet, og den amerikanske modellen for høyere utdanning begynte å påvirke ut-viklingen i sektoren. I dag er 64 prosent av institusjon-ene private. Disse skal ikke tjene penger på virksom-heten.

Myndighetene har i liten grad utarbeidet reguleringer for høyere utdanning og forskning i landet, og særlig de private aktørene har fått operere uten en tydelig politikk på området.

University Grants Commission (UCG) godkjenner og tildeler universitetsstatus på nasjonalt nivå, koordi-nerer og fører kontroll med standarden innen under-visning, eksamen og forskning, og fordeler ressurser til godkjente institusjoner.

National Accreditation and Assessment Council (NAAC) kvalitetssikrer, evaluerer og rangerer universitetene og deres tilknyttede høgskoler. Kriteriene bygger på kvalitet på pensum og undervisning, forsknings-resultater og relevans, infrastruktur og ressurser, pro-gresjonen til studentene, institusjonelt lederskap og innovasjon. Institusjonene blir rangert på en skala fra A til D.

Fagrådene (Professional councils) har ansvaret for høy-ere utdanningsinstitusjoner som tilbyr fagspesifikke utdanninger innen blant annet informasjonsteknologi, ingeniørutdanning, farmasi, bioteknologi med mer.

UtfordringerTil tross for at indiske myndigheter har prioritert høyere utdanning de siste årene, ikke minst gjennom kraftig økte bevilgninger til sektoren, finnes det likevel klare utfordringer. De fleste av problemene er knyttet til kva-litet. Indias eget akkrediteringssystem, NAAC, hadde i

2010 bare evaluert 32 prosent av universitetene og 13 prosent av høgskolene. Av disse oppnådde 38 prosent av universitetene og 10 prosent av høgskolene beste vurdering. Bare sju av Indias institusjoner ( University of Delhi og sju IIT) kom med i listen over verdens 500 ledende institusjoner rangert av World University Rankings i 2011–2012. Mangel på undervisnings-personell, mangel på arbeidsrelevant utdanning og lite fleksibel gradsstruktur er andre utfordringer i sektoren.

En utfordring er det også at en stor andel av student ene bare tar lavere grad. Tolv prosent av studentene be finner seg på mastergradsnivå og 0,5 prosent på PhD-nivå. Dette siste knyttes også til det tydelige skillet mellom utdanning og forskning. Bare 15–20 universiteter kan regnes som forskningsuniversiteter i India. Det aller meste av forskningen foregår på spesialiserte forsk-ningsinstitutter, noe som speiles igjen i bevilgn ingene til sektoren. Bare ti prosent av de offentlige forsknings-midlene fordeles til høyere utdannings institusjoner, resten går til forsknings sentrene. Det mangler også enhetlige krav til doktorgrads utdanningen, og lengden på utdanningen varierer fra halvannet til fire år.

Veien videreI 2012 lanserte indiske myndigheter en ny femårsplan med ambisiøse mål for høyere utdanning og forskning. Indiske myndigheter vil satse på økt kvalitet, samtidig som man vil satse på bredde for å nå ut til grupper i samfunnet som tradisjonelt ikke har tatt høyere utdanning.

Femårsplanen for 2012–2017 legger vekt på:

• Øke kapasiteten til eksisterende institusjoner

• Skape tiltak for å tiltrekke seg studenter fra mindre privilegerte grupper

• Øke kvaliteten gjennom forskning og utvikling, mer undervisningspersonell og internasjonalisering

• Øke institusjonell uavhengighet og transparens

• Øke privat og offentlig finansiering og koble finansieringen til resultater

• Skape innovasjon gjennom samarbeid mellom forskning og utdanning og mellom forskning og industri

KILDER:�

Planning Commission, FICCI, Ernst & Young: «Higher Education in India: Twelth Five Year Plan (2012–2017) and beyond»

SIU rapportserie 03/2012: «Høyere utdanning i India: reformer og tendenser»

University Grant Commission: «Inclusive and qualitative expansion of higher education. 12th five-year plan, 2012–17»

Internasjonalisering av høyere utdanning i IndiaIndia er blitt et ettertraktet land for internasjonale utdanningsaktører, men har ingen klar internasjonaliseringsstrategi.

TEKST: SIU

India har som mål å bli verdens ledende kunnskaps-produsent innen 2020. I arbeidet for å nå dette målet er det økende bevissthet rundt verdien av internasjonalt samarbeid, men fraværet av en klar strategi gjør India noe mer usikkert som satsingsland, sammenlignet med andre voksende økonomier som Brasil og Kina, der myndighetene har vært svært aktive.

Få studenter til IndiaDet er relativt sett svært få internasjonale studenter som reiser til India, selv om tendensen er økende. Sammen lignet med en annen voksende økonomi, Kina, er også antallet innreisende studenter svært lavt, til tross for at undervisningsspråket i India jevnt over er engelsk. Det er flere grunner til den lave inn-mobiliteten. Selv om indiske myndigheter i senere år har engasjert seg mer i rekruttering av internasjonale studenter, blant

annet gjennom å lette visumreglene, har India vært lite aktiv på dette området sammenlignet med andre land. Indisk høyere utdanning har vært innadvendt. Akademisk struktur, organisering av studieåret, lære-planer, eksamenspraksiser og undervisningsmetoder er noe av det som har vært pekt ut som hindre for et mer åpent utdanningssystem. Mottaksapparatet ved indiske utdanningsinstitusjoner, blant annet student-boliger, er heller ikke av en slik standard som mange internasjonale studenter forventer.1

Det store flertallet av studenter fra Europa og Nord- Amerika som reiser til India, oppholder seg der for en kortere periode. Balansert studentutveksling mellom indiske og utenlandske institusjoner, der også indiske institusjoner sender studenter til partnerinstitusjonen for en kortere periode, vanskeliggjøres av at det ikke

Nordiske studenter i Varanasi, India. I midten den tidligere direktøren for Det nordiske senteret i India, Mirja Juntunen.(Foto: Alexander Gewelt)



En eksportør av studenterAntallet indiske studenter som reiser til utlandet, har økt eksplosivt det siste tiåret.

TEKST: SIU

India er verdens neststørste eksportør av studenter, bare Kina sender flere. I perioden 2000–2010 steg antallet fra rundt 53 000 til rundt 200 000. Bakgrunnen er veksten i den indiske middelklassen, med stadig flere unge som har råd til å ta lengre utdanning, sam-tidig som det er kapasitetsproblemer i det indiske utdanningssystemet. De fleste indere i utlandet stu-derer forretningsfag eller naturvitenskap/teknologi.1

USA er den viktigste destinasjonen, etterfulgt av Stor-britannia og Australia. Tyskland og Frankrike mottar også mange indiske studenter. Selv om USA fortsatt er det viktigste mottakerlandet, med en andel på over 50 prosent av de indiske utenlandsstudentene, har andelen sunket, fra over 70 prosent i 2000. Indiske studenter søker mot nye land, som Danmark, Sverige, Irland og Italia i Europa og Kina, Singapore og Malaysia i Asia. Av betydning for valg av studiested er blant annet undervisning på engelsk, visumregler, muligheter for arbeid etter studiene og studieavgifter. Samtidig er indiske studenter, sammenlignet med andre grupper av internasjonale studenter, konservative i valg av studie-land. Land som vil rekruttere flere indiske studenter må derfor jobbe for å bli synlige på det internasjonale utdanningsmarkedet, ifølge de to indiske forskerne Rupa Chanda og Shahana Mukherjee. 2

Indiske studenter i NorgeAntallet indiske studenter ved norske læresteder er begrenset. Figur 1 viser utviklingen i antall studenter med indisk statsborgerskap i perioden 2008–2012. Dette omfatter både studenter som er på utvekslings-opphold og studenter som tar en hel grad i Norge. Tallet kan også omfatte indiske statsborgere som er fast bo-satt og studerer i Norge, men som ikke opprinnelig kom i utdanningsøyemed.

Fagvalg blant indiske studenter i Norge bekrefter den internasjonale tendensen: Naturvitenskap/teknologi og forretningsadministrasjon er dominerende. Det store flertallet av indiske studenter ved norske læresteder er gradsstudenter. I 2012 var kun syv registrert som utvekslingsstudenter.

Norske studenter i IndiaNår det gjelder norske studenter i India er bildet det motsatte. Svært få har de senere årene vært registrert som gradsstudenter. I 2010/11 og 2011/12 var det ikke registrert noen. Som det fremgår av figur 2, reiser langt flere på utvekslingsopphold. De aller fleste er

Figur 2. Indiske studenter i Norge i 2013, rangert etter institusjon

Institusjon 2013

Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet 35

Universitetet i Oslo 27

Handelshøgskolen BI 25

Universitetet i Bergen 21

Høgskolen i Gjøvik 20

Universitetet i Stavanger 19

Høgskolen i Oslo og Akershus 14

Norges handelshøgskole 12

Andre (20 institusjoner) 65

Sum 235

Figur 1. Studenter med indisk statsborgerskap i Norge3

20080

50

100

150

200

250

121

147

193

210

187

235

2009 2010 2011 2012 2013KILDER:�

Agarwal, Pawan. 2010. «Internationalization of Indian higher education». I Bhandari, Rajika (red.). 2010. International India: A Turning Point in Educational Exchange with the U.S.

Bhushan, Sudhanshu. 2010. «Is there a role for foreign providers in India? Past challenges and current developments». I Bhandari, Rajika (red.). 2010. International India: A Turning Point in Educational Exchange with the U.S.

Flåten, Lars Tore. Høyere utdanning i India: Reformer og tendenser. Konsekvenser for norske universiteter og høgskoler som vil samarbeide med India. SIU-rapportserie, rapport 03/2012: 32.

Mahendru, Apoorv. 2011. «Mit Indischen Hochschulen kooperieren – aber wie?». I Länderprofile Indien. Gate-Germany 2011

Pitroda, Sam. 2010. «Indian governmental and policy initiatives for U.S.-India educational exchange». I Bhandari, Rajika (red.). 2010. International India: A Turning Point in Educational Exchange with the U.S.

1 Agarwal 2010: 46–47.2 Flåten 2012: 36.3 Flåten 2012: 33.4 Bhushan, Sudhanshu. 2010. «Is there a role for foreign providers in India? Past challenges and current developments».

I Bhandari 2010: 53–65.5 Flåten 2012: 34 og Agarwal, Pawan. 2010. «Internationalization of Indian higher education». I Bhandari 2010: 43–44.

er etablert noe system for godkjenning av utenlandske studie poeng. I tillegg kommer at de fleste indiske institu sjoner ikke følger et semesterbasert system.2

Utenlandske institusjoner Etablering av utenlandske utdanningsinstitusjoner i India har vært gjenstand for stor debatt de senere årene. Flere lovforslag om etablering av utenlandske institusjoner har vært fremmet, men ingen har til nå blitt vedtatt.3 Det finnes per i dag ingen utenlandske institusjoner med egne campuser i India.

Samarbeid mellom indiske og utenlandske institusjoner om studieprogrammer er også begrenset. Særlig gjel-der det Indias offentlige universiteter. De aller fleste partner skap er med private indiske institusjoner. En del av disse er tilknyttet universiteter, som gir godkjente grader. De fleste er imidlertid ikke tilknyttet noe uni-versitet og er ikke del av det formelle indiske systemet for høyere utdanning.

Den store etterspørselen etter utdanning i India har gitt næring til dette private markedet, der kvaliteten

er svært varierende, institusjonene er profittorientert, og de utenlandske partnerne ofte også er av varieren-de standard. Tilhengere av mer lovregulering av feltet mener dette ville kunne føre til at flere anerkjente utenlandske universiteter finner det interessant å etablere seg i India, enten med egne campuser eller i partnerskap med anerkjente indiske institusjoner, og slik styrke indisk høyere utdanning.4

«Brain circulation»Hvorvidt utenlandske institusjoner i India kan bremse antallet indere som reiser til utlandet for å studere, har også vært diskutert. Det har vært knyttet bekymring til såkalt «brain drain», at India skal tape unge talenter som bosetter seg i utlandet etter endte studier. Indiske diasporaer har imidlertid vist seg svært gunstig for Indias vekst de senere årene. Det snakkes derfor min-dre om «brain drain» og mer og mer om «brain gain» og «brain circulation». Tanken er at nettverk og mobilitet kan tilføre kompetanse og føre til sysselsetting og øko-nomisk vekst både i India og andre land.5

Uteksaminering av studenter ved Indian Institute of Tech-nology – Delhi i november 2013. (Foto: Sunil Saxena/Hindustan Times)



India – en ettertraktet partnerI alle Norges naboland er India blant de høyest prioriterte satsingslandene. Begrunnelsen er ikke fortjeneste, men ønske om å tiltrekke seg kompetanse og styrke egen konkurransekraft.

TEKST: SIU

Sverige har utpekt India sammen med Kina og USA som hovedmarkeder for studentrekruttering. Selv om de fleste av våre europeiske naboland åpner for studie-avgifter for studenter utenfor EU/EØS-området, er det ikke forventninger om fortjeneste for institusjonene som primært ligger bak rekrutteringsarbeidet. Snarere begrunnes det med behovet for å tiltrekke seg kompe-tanse og styrke konkurransekraften i en global kunn-skapsøkonomi. Flere av Norges naboland har utviklet egne «top-talent»-programmer, myntet på rekruttering av de beste studentene.

Stedlig representasjonDanmark etablerte i 2013 et innovasjonssenter i Bangalore. Finland har såkalte FinNode-kontorer som samler finske forsknings- og innovasjonsmiljøer ved den finske ambassaden i New Delhi, samt ved kon-sulatene i Mumbai og Chennai. Det svenske organet Tillväxanalys, som ligger under næringsdepartementet, har kontor i New Dehli. Tillväxtanalys følger utviklingen i India og utarbeider rapporter om forskningspolitikk og internasjonalisering.

Også Tyskland og Nederland har stedlig representa-sjon i India, som skal fremme forskning og utdanning. Nederland har såkalte Neso-kontorer i New Delhi og Mumbai. Disse arbeider primært med rekruttering av studenter til Nederland. Den tyske organisasjonen for akademisk utveksling, DAAD, har kontor i New Delhi og informasjonssentre i Chennai og Mumbai. Det tyske forskningsrådet DFG har også kontor i New Delhi. Disse er nå samlet under paraplyen til et nylig etablert viten-skaps- og innovasjonshus. Flere tyske universiteter er også representert der. Hensikten med huset er å skape kontakt mellom tyske og indiske forsknings- og innovasjonsmiljøer, være et sted for konferanser og seminarer, og bidra med informasjon om tysk og indisk forsknings- og utdanningssystem.

«A new passage to India»Det tyske programmet «A new passage to India» har som hovedmål at flere tyske studenter og forskere skal reise til India. Programmet, som er administrert av DAAD, ble initiert fra politisk hold. Begrunnelsen for programmet er at Tyskland trenger mer India-kompetanse.

Årlig bevilges i overkant av tre millioner euro gjennom programmet. Det gis støtte til tyske høgskoler og uni-versiteter som vil sende studenter til India innenfor

rammen av etablerte samarbeidsprosjekter. Det gis også støtte til praksisopphold i India for tyske nyutdan-nede og til indiske studenter innenfor naturvitenskap og teknologi, for at de skal kunne få praksisopphold ved tyske laboratorier. Sist, men ikke minst, gis det støtte til oppbygging av tysk-indiske forskningssentre. Støtte har vært gitt til sentre for moderne India-studier ved universitetene i Köln, Göttingen og Würzburg.

�I India støtter programmet the Indo-German Center for Sustainability ved Indian Institute of Technology (IIT) Madras. Senterets aktiviteter omfatter både forskning og utdanning. Det arrangeres vinterskoler og foredrags-serier. Det initieres felles forskningsprosjekter, og nylig ble masterprogrammet «Interdisciplinary Masters Pro-gram on Sustainability» lansert.

Programmet «A new passage to India» betegnes som en stor suksess. Fra 2008, året før programmet startet opp, til 2010, var antallet med støtte fra DAAD for å reise til India steget med 75 prosent, mens antallet med støtte for å reise til Tyskland var steget med 55 prosent. Programmet skulle opprinnelig løpe ut 2012, men er nå forlenget ut 2016.

Et nytt program er også under oppstart. Programmet, med navnet «Indo-German Partnerships in Higher Education», skal finansieres både fra Tyskland og India. Det skal styrke eksisterende partnerskap mellom tyske og indiske høyere utdanningsinstitusjoner, og sikter seg særlig inn mot utvikling av nye felles forskningspro-sjekter, utveksling av forskere og studenter, og felles veiledning av mastergrads- og doktorgradsstudenter.

KILDER:�

«Berichte der Aussenstellen», DAAD 2012.

«Kunnskapssamarbeid med BRIKS-landene og Japan: Nasjonale mål, prioriteringer og virkemidler i Danmark, Finland, Nederland, Sverige og Tyskland». SIU, oktober 2013.

Mock, Heike. «A new passage to India». I Länderprofile Indien. Gate-Germany 2011

1. Det er viktig å orientere seg grundig i det mang-foldige institusjonslandskapet. Følgende institu-sjonstyper holder ofte høy kvalitet:

• Indian Institutes of Technology (IIT)

• Indian Institutes of Management (IIM)

• Indian Institutes of Science Education and Research (IISER)

• National Institutes of Technology (NIT)

• Central Universities (University of Dehli, Jawaharlal Nehru University og University of Hyderabad hører til denne gruppen)

• Universities with potential for excellence

• Colleges with potential for excellence

• Centres of excellence.

• I tillegg kan den nye institusjonskategorien nasjonale universiteter være av interesse. Disse skal være flerfaglige og vektlegge både forskning og utdanning. De vil også bli tildelt relativt mye ressurser. Ettersom disse universitetene er i etableringsfasen kan det imidlertid være hensiktsmessig å avvente samarbeidet noe.

2. Det er viktig å forsikre seg om at samarbeids-institusjonen er statlig anerkjent eller akkreditert. Myndighetene med ansvar for dette er University Grants Commission (UGC) og All India Council for Technical Education (AICTE).

3. Ved valg av partnerinstitusjon er det også viktig å være klar over at det tradisjonelt har vært et skille mellom forskning og undervisning ved indiske institusjoner. Forskning er i stor grad drevet ved egne forskningsinstitutter utenfor universitetene.

4. Hierarkiske strukturer preger utdannings- og forsk-ningsinstitusjoner i India. Det kan derfor være en fordel å forankre et samarbeid på toppnivå i organisa sjonen.

5. Faglig sett vil det være en fordel å kunne koble seg opp mot noen av Indias satsingsområder. India ønsker primært å samarbeide innenfor områder som antas å føre til økonomisk vekst i landet. Dette er typisk innenfor naturvitenskap og teknologi. Vann og energi har høy prioritet. Det er mindre interesse for samarbeid innenfor samfunnsfag og humaniora. Forskere innenfor disse fagområdene har også erfart at India ikke ønsker samarbeid på områder som kan stille landet i et dårlig lys, det være seg innenfor fattigdom, korrupsjon eller lavkaste problematikk.

6. Det er viktig å ha Indias kolonifortid i bak hodet. Selv om India nå stiller seg mer åpen for interna-sjonalt samarbeid, finnes fortsatt frykt for kultur-imperialisme og for at indiske institu sjoner skal utkonkurreres. Frykten for «brain drain» ligger også latent. Det er derfor viktig å tydeliggjøre fra starten hvordan et samarbeidsprosjekt vil gagne begge parter.

6 RÅD TIL NORSKE INSTITUSJONER som vil samarbeide med India

som følger ordinære kurs ved indiske institusjoner. Det er i stor grad snakk om feltarbeid, praksisopphold og særskilt tilrettelagte kurs.

Noen institusjoner utmerker seg som viktige sender-institusjoner. Høgskolen i Oslo og Akershus har ligget stabilt på topp, med unntak av året 2009/10. Andre institusjoner som har sendt mange studenter til India, er Universitetet i Oslo og høgskolene i Telemark, Volda og Sør-Trøndelag.

Gitt at det er relativt få studenter som reiser til India, vil små endringer i antallet som reiser gjøre store utslag i statistikken. Nedgang enkelte år kan ikke tolkes som en avtagende interesse for India. Det skyldes snarere tilfeldigheter, opptakspraksiser og hvordan studie-opphold i India organiseres.

1 ICEF Monitoring: «Number of Indian students heading abroad increases dramatically over past decade», 27.11.2012.2 ICEF Monitoring 27.11.2012 og Agarwal, Pawan 2010. «Internationalization of Indian higher education».

I Bhandari, Rajika (red.), 2010. International India: A Turning Point in the Educational Exchange with the USA: 43.3 Tall fra Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste sin database for statistikk om høgre utdanning (DBH) (høstsemester).

bachelor-studenter som reiser ut ett semester, særlig innen samfunnsfag, økonomi og administrasjon, etter-fulgt av helse- og sosialfag. Det er få norske studenter

Länderprofile Informationen für das internationale Bildungsmarketing

www.gate-germany.de

IndienTyskland har hatt stor suksess med sitt program rettet mot India: «A new passage to India».

Figur 3. Norske delstudenter i India

200

180

160

140

120

100

2004/05

2005/06

2006/07

2007/08

2008/09

2009/10

2010/11

2011/12

2012/13

80

60

40

20

0

122

132

153 159 156

131

165182

136



Hindi, kjernekraft og kunstig intelligensEt norsk ønske om å etablere samarbeid av gjensidig interesse innen forskning og høyere utdanning blir møtt med velvilje fra indisk side. Ikke minst er det etablert mange kontakter innen instituttsektoren.

TEKST: SIU

Kunnskap om India i NorgeUniversitetet i Oslo har det største miljøet for India- studier, konsentrert til Institutt for kulturstudier og orientalske språk (IKOS). Flere samfunnsfaglige miljø har spesialkunnskap på India, det har også Senter for teknologi og innovasjon.

I Bergen har universitetet, CMI og NHH et uformelt nettverk for forskere som arbeider med India-studier innen samfunnsfag, der flere ulike miljø inngår. Også religionsvitenskap har spesialkunnskap på India.

På Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) inngår India- kunnskap i flere programmer som tar opp multi-kulturelle eller globale tema. HiOA samarbeider med Høgskolen i Vestfold om A/S Kulturstudier, som tilbyr India-studier i Pondicherry i Sør-India.

Norske forskningsmiljø i IndiaNansensenteret etablerte Nansen Environmental Research Centre – India (NERCI) i 1999 i Kochin i Kerala, og har siden den gang hatt samarbeid med flere andre indiske institusjoner. Størst aktivitet er for tiden innen operasjonell oseanografi og havmodellering. Det er også undertegnet en MoU mellom Kerala University of Fisheries and Ocean Studies og Nansen Environmental Research Centre India og andre i Nansen-gruppen.

Universitetet i OsloDet har i hovedsak vært Institutt for informatikk (IFI), Institutt for kulturstudier og orientalske språk (IKOS), Teologisk fakultet (TF) og Senter for utvikling og miljø (SUM) som samarbeider med eller forsker på India. Geologi og medisin er også involvert i samarbeid, det samme er fagmiljøene for antropologi og statsviten-skap. Universitetet er involvert i to multinasjonale

nettverk der indiske institusjoner er med, ett i teologi (INATE) og ett som gjelder barneforskning (Childwatch International).

Universitetet i BergenSenter for Internasjonal helse og Medisinsk fakultet har et samarbeid med All India Institute of Medical Sciences i New Delhi. Samarbeidet med Universitetet i Bergen går langt tilbake og omfatter både forskning og utdanning. Forskningssamarbeidet gjelder primært veterinærmedisinsk og human medisinsk vaksine. Medisinsk fakultet har også samarbeid med Christian Medical College.

Andre universiteter og høgskolerNorges Handelshøgskole har studentutveksling med to meget gode institusjoner, begge Indian Institutes of Management.

BI utveksler med gode institusjoner.

Høgskolene i Volda og Telemark har i mange år sendt studenter til India på praksisopphold. Høgskolen har også etablert et samarbeid med University of Pune for studentutveksling innen blant annet teknologi.

NTNU har et langvarig samarbeid med India, blant annet innen arkitektur.

Akademisk publiseringPubliseringslister viser at det er mye samarbeid med indiske forskere innen fag som kunstig intelligens, IKT applikasjoner, kjernekraft og høyenergifysikk, elektrisk og elektronisk teknologi. Det er forskere ved universitet-ene i Oslo og Bergen samt NTNU som publiserer mest sammen med indiske forfattere.

Samarbeid for en bedre verdenEn rekke fagmiljøer ved NTNU har langvarig samarbeid med indiske forsknings- og utdanningsmiljøer. Siden 2011 har NTNU også hatt spesiell institusjonell oppmerksomhet på India som samarbeidsland.

– NTNU ønsker generelt å samarbeide med de beste miljøene i verden. India er et stort og spennende land med en stadig større satsing på både forskning og høyere utdanning, sier seniorrådgiver Tone Woie Alstad heim ved NTNU.

I NTNUs internasjonale handlingsplan er ett av to hovedgrep at institusjonen skal etablere strategiske partnerskap med gode internasjonale miljøer, mens det i NTNUs strategi slås fast at universitetet skal bruke sin kompetanse til å møte de store, sammensatte ut-fordringene Norge og verdenssamfunnet står overfor. Alstadheim mener at satsing på samarbeid med India passer godt både med den internasjonale handlings-planen og med institusjonens overordnede strategi.

– India er både en stormakt og et utviklingsland. Vi ønsker kvalitet og å delta i den internasjonale kunn-skapsfronten, men vi ser også andre dimensjoner ved det internasjonale samarbeidet. I forhold til India kan vi tenke på begge deler på en gang, sier hun.

Forskning og utdanningI februar 2011 reiste en delegasjon fra NTNU bestående av åtte forskergrupper og ledelse til India for å møte indiske kolleger og knytte institusjonelle kontakter. Senere samme år arrangerte NTNU «India 2011» med en rekke faglige seminarer, workshops og konferanser. Under «India 2011» kom de indiske partnerne på gjen-besøk til Trondheim for å konkretisere samarbeidet og utvikle felles prosjekter.

NTNU samarbeider med indiske universiteter, frittståen-de institutter og næringsliv innen felt som geografi, IKT, energi, vannkraft, byplanlegging, helse og sosialt entre-prenørskap. Samarbeidet involverer både studenter og forskere. Høsten 2013 var det rundt 25 ph.d.-kandi-dater og 16 masterstudenter fra India ved NTNU.

Det andre hovedgrepet i NTNUs internasjonale hand-lingsplan er en systematisk kobling av forsknings-, utdannings- og innovasjonselementer i de strategiske internasjonale partnerskapene.

– Det er en stor utfordring å få en god kobling mellom forskning og utdanning i samarbeidet med India. Ved universitetene kan det være relativt lite forsknings-aktivitet, mens forskningsinstituttene ikke har studen-ter, forteller Alstadheim.

En annen utfordring er det hierarkiske systemet i India.

– Fordi vi ofte må gjennom flere nivåer med godkjenning i institusjonene for oppnå noe i India, anser vi det som langt mer nødvendig med formelle avtaler for forsk-nings- og utdanningssamarbeid der enn for eksempel med USA, forteller Alstadheim.

Joint Research CentreAlstadheim sier at NTNU på sikt har vurdert å utvikle samarbeidet med India etter modell fra samarbeidet institusjonen har med Kina. NTNU har sammen med kinesiske universiteter utviklet tre Joint Research Centre, som er en plattform for samarbeid om forskning, ut-danning og innovasjon innen et avgrenset fagområde. NTNU og de kinesiske institusjonene er likeverdige part-nere, i tillegg støttes sentrene fra Forsknings rådet. Sen-trene organiserer forsknings- og utdannings samarbeid, arrangerer workshops, utvikler søknader og utveksler forskere og studenter.

– Vi er imidlertid kommet mye kortere i institusjonalise-ringen av samarbeidet med India. Erfaringen er at dia logen med indiske institusjoner er krevende, og betydelig arbeid og tid må legges ned før vi er klare for en tilsvarende formalisering av samarbeid med institusjoner i India, sier Alstadheim.

Indisk suksessrik arkitekt utdannet på NTNU

Den indiske arkitekten Amritha Ballal tok en master i Urban Ecological Planning ved NTNU i 2010. I 2013 ble hun nominert av det internasjonale tidsskriftet «Architects`s Journal» til beste kvinnelige nykommer.

For fem år siden møtte den unge arkitekten det kjente norske arkitektfirmaet Snøhetta på universitetet i Delhi, og de bestemte seg for å forsøke å få til et samarbeid. Sammen har de blant annet utviklet et bidrag til kon-kurransen om å tegne det nye Nalanda-universitetet i Bihar i India. Universitetet skal bygges på samme sted som ett av verdens første universitet fantes for mer enn 1500 år siden. Bidraget deres endte som en av åtte finalister blant åtti bidrag.

Ballal har holdt kontakten med sitt gamle universitet gjennom firmaet SpaceMatters, som hun startet i Delhi allerede i 2005. SpaceMatters har samarbeidet med NTNU i forbindelse med arbeidet om et minnesmerke etter gassulykken i Bhopal i India i 1984, og i 2011 var Ballal tilbake på NTNU for å snakke om indisk arkitektur under arrangementet «India 2011».

Tone Woie Aldstadheim er seniorrådgiver med ansvar for NTNUs samarbeid med India.(Foto: NTNU)

Amritha Ballal (Foto: Privat)

Norsk-indisk kontakt og erfaring


– Det beste er det åpne samfunnetDet er klare fordeler og ulemper ved å studere og bo i Norge, ifølge indiske Sulalit Bandyopadhyay, ph.d.-student ved NTNU.

TEKST: SIU

– Norsk utdanning er mer avslappet enn indisk. På master trengte jeg bare å ta fire emner per semester, mot seks eller åtte i India, og det betyr mindre stress. Utdanningen er også mer hands-on og bedre knyttet til industrien, med bedriftsbesøk underveis. Praktisk og teoretisk kunnskap er dessuten bedre integrert enn i India.

Bandyopadhyay er ph.d.-student ved NTNUs Insti-tutt for kjemisk prosessteknologi, hvor han også tok

master graden. Bandyopadhyay mener at mulighetene for å studere i Norge blir altfor dårlig markedsført i India.

– I Kolkata var det masse informasjon om studiemulig-heter i land som Tyskland og Frankrike, men ingenting om Norge.

Mindre byråkratiHva slags faglig merverdi gir det ham å studere i Norge?

– Forholdet til veilederen er veldig uformelt her, og man blir lettere hørt. Mulighetsrommet er mye større: Om du gjør spennende funn, kan du lettere forfølge det videre. I India må alt gjennom et større byråkratisk system. Forskningsprosjekter er også mye bedre finansiert her. Ph.d.-studenter har høyere status. I tillegg til forsk-ningen, har jeg både undervisning og administrative oppgaver, noe som gir viktige erfaringer om jeg vil fortsatte i akademia.

Norge er mye kaldere enn India, på alle måter.

– Trondheim er en ganske internasjonal by, så jeg merker mer sosial kulde andre steder i landet. Nordmenn generelt er ikke rasistiske, men mer innadvendte enn indere og litt skeptiske til ikke-europeere. Jeg synes dette er en svakt økende trend, sier Bandyopadhyay, som har et par nære venner som er norske. Men de fleste vennene hans er internasjonale.

Monotont og riktDet sosiale aspektet er den aller største utfordringen ved å bo og studere i Norge, mener han.

– Det er lite som skjer i byen, i forhold til hva jeg er vant til. Livet her blir lett stasjonært og monotont. Nordmenn har mye tid til familie og sosialt liv, men vi interna-sjonale studenter er ikke en del av dette.

– Det beste med Norge?

– Det åpne samfunnet. Du kan gjøre som du selv vil. Og rikdommen, som også gjør det relativt lett å få til ting sosialt og akademisk.

Om alt går etter planen, leverer Bandyopadhyay sin avhandling i 2016. Etterpå vil han fortsette i akademia, men «trolig ikke her», som han sier. Drømmen videre er et akademisk liv i India.

Indisk-norsk forskningssamarbeidKunnskapsdepartementet satser på forskningssamarbeid med India som ett av ti prioriterte land. Grunnen er at landet har en rask økonomisk utvikling og en systematisk satsing på kunnskapsproduksjon.

TEKST: JON HEIKKI AAS

I 2006 inngikk Norge og India en avtale om samarbeid innenfor forskning og teknologi. Konkrete samarbeids-områder har siden blitt satt opp i arbeidsprogrammer som en indisk-norsk arbeidsgruppe («Joint Working Group», JWG) har blitt enige om.

I 2009 lanserte regjeringen en strategi for samarbeidet med India. Her blir forskning identifisert som et viktig verktøy for å nå målene i strategien. Forskningsrådets internasjonale strategi fra 2010 beskriver prinsipper for hvordan samarbeidet med de prioriterte landene skal skje.

45 millioner årligPå denne bakgrunnen ble det opprettet et eget program for styrket indisk-norsk forskningssamarbeid hos Forsk-ningsrådet. Programmet startet opp med finansiering fra Norad, men har siden også fått finansiering fra am-bassaden i New Delhi. I dag har India-programmet en samlet finansiering på 45 millioner kroner i året.

Tematisk er programmet relativt åpent. For tiden er disse temaene prioritert av JWG:

• Klimaforskning, inkludert hav- og arktisk/polarforskning

• Ren energi

• Geoteknologi og «geohazards»

• Marin forskning – bioprospektering og polarforskning

• Nanovitenskap og -teknologi, primært ren energi og medisin

• Vaksiner – menneskelig og animalsk, inkludert vaksineprogrammer og bioteknologi for vaksineutvikling

• Informasjons- og kommunikasjonsteknologi

• Glaciologi

• Medisinsk forskning (kreft, diabetes, smittsomme sykdommer osv.)

• Sosiale aspekter av klimaendring

Forskningsrådets indiske motpart er Department of Science and Technology (DST). Den norske ambassa-den i New Delhi bidrar også til dialogen, og gir føringer for sin del av programmets finansiering. DST ønsker i utgangspunktet at utlysninger gjøres felles mellom de to landene, og så langt har det vært to felles utlysninger.

Ren energi og antibiotikaresistensFor å legge til rette for norsk-indisk forskningssam-arbeid har det vært holdt en rekke felles seminarer på aktuelle samarbeidstema. I 2013 er det holdt ett slikt seminar om ren energi, og det planlegges et seminar om antibiotikaresistens.

Forskningsrådet er også observatør i EUs initiativ for europeisk-indisk forskningssamarbeid, New Indigo, og har deltatt i utlysninger om bioteknologi og mennes-kelig helse, samt om ren energi. Prosjekter i New In-digo skal ha en indisk og to europeiske partnere. Så langt har ett prosjekt fått støtte under utlysningen om bioteknologi og menneskelig helse, mens resultatet av energiutlysningen vil bli klart mot slutten av 2013. Norge deltar også i India-gruppa i Strategic Framework for International Science and Technology Cooperation (SFIC) i EU.

Jon Heikki Aas har hovedfag i marinbiologi fra Universitetet i Oslo. Han har arbeidet med utviklingssamarbeid i Asia, Afrika og Latin-Amerika i Norad og i Utenriksdeparte-mentet. I 2012 begynte han som koordinator for India-programmet i Norges forsk-ningsråd.

Sulalit Bandyopadhyay er ph.d.-student ved NTNU. Han er fornøyd med alt det faglige, men synes ellers at Norge er et kaldt land. (Foto: Privat)

Norske institusjoner med prosjekt under INDNOR eller JOINTINDNOR (finansiert både av Norge og India)

Miljø/klimaendringer:

Bjerknessenteret for klimaforskningNansensenteret for miljø og fjernmålingCICERO senter for klimaforskningMatematisk institutt, Universitetet i OsloNIVA, Norsk institutt for vannforskning

Bioteknologi/mat/miljø:

BioforskUniversitetet for miljø- og biovitenskap

Ren energi:

IFE, Institutt for energiteknikkSINTEF energiSINTEF petroleumsforskningUniversitetet i TromsøUniversitetet i Oslo

Geoteknologi/Geohazards:

NGI, Norges geotekniske instituttNORSAR, Norsk seismologisk forskningssenter

Forurensning:

SINTEF

Samfunnsvitenskap:

NUPI, Norsk utenrikspolitisk instituttPRIO, Norsk institutt for fredsforskningFridtjof Nansens InstituttNIBR, Norsk institutt for by- og regionsforskning



Hvem får hva, når og hvordanNorsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) samarbeider med Center for the Study of Development Societies (CSDS) i New Delhi og Institute of International Studies ved University of California Berkeley om det IndNor-finansierte prosjektet «Politics and Development in India: A micro-level study of who gets what, when, and how». Prosjektet startet i juli 2013 og skal etter planen vare i tre år.

Politikernes rolle i India er flerdelt. Samtidig som de skal arbeide for endringer i lovgivningen, skal de også arbeide som lokale fiksere som løser enkelt-menneskers problemer, samt drive lobbyvirksomhet inn mot byråkratiet for implementering av vedtatt politikk. Hypotesen i dette prosjektet er at politikere først og fremst tenker på befolkningen som velgere, og at de bruker offentlige goder strategisk med tanke på å sikre gjenvalg. Dette prosjektet studerer hvilke faktorer som påvirker de politiske avgjørelsene av hvem som får hva.

Ved NUPI jobber Stein Sundstøl Eriksen (prosjekt-leder) og Francesca Refsum Jensenius (postdoktor) på prosjektet. Planen er å etablere en database over valgresultater i Indias omtrent 800 000 valglokaler som skal kunne sammenstilles med utviklingsindika-torer på landsbynivå. Dette vil bli en svært rik kilde til informasjon om forholdet mellom valgmønstre og utvikling over hele India.

Bildet er fra feltarbeid i India. Francesca Refsum Jensenius, seniorforsker fra NUPI er nummer to fra venstre. (Foto: Satendra Kumar)

En felles forståelse for utdanningssamarbeidKunnskapsdepartementet og ambassaden i New Delhi har i flere år arbeidet for å bidra til bedre kontakt på nasjonalt nivå. Indiske Ministry of Human Resource Development vurderer Norden som et mulig nytt fokusområde for internasjonal kontakt innen høyere utdanning, og begge sider har gitt uttrykk for at man ønsker at det stilles midler til disposisjon for bilateralt utdanningssamarbeid.

TEKST: SIU

I 2008 underskrev Norge og India for første gang Memorandum of Understanding (MOU) for henholdsvis forsknings- og utdanningssamarbeid. MOU har vekt på samarbeid innen høyere utdanning, men omfatter i prinsippet all utdanning både bilateralt og i interna-sjonale fora. Eksempler på samarbeid som nevnes er konferanser, utveksling av undervisningsmateriell, utveksling av studenter, faglig og administrativt ansatte, partnerskapsordninger, gjensidig godkjenning, gjensi-dig støtte innen IKT, matematikk og naturvitenskap, og utveksling av synspunkter på utdanningspolitikk nasjonalt og i internasjonale fora.

Samarbeidet har etter hvert blitt tydeligere siktet inn mot høyere utdanning, og da mot bilateralt samarbeid i tilknytning til forskning. En revidert MOU for utdanning forberedes undertegnet i 2014.

MøteplasserI 2012 ble SIUs ansvar for å følge opp arbeidet med MOU for utdanning utvidet. Det ble innledet sam-arbeid med Norges ambassade i New Delhi, og med Forskningsrådet. SIU arrangerte et første seminar om India på BI i Oslo i september 2012 for å diskutere

norske erfaringer og ønsker. 15 universiteter og høg-skoler møtte. (Universitetene i Oslo, Bergen, Stavanger, Agder, Nordland og NTNU, Høgskolene i Telemark, Oslo-Akershus, Ålesund, Volda, Molde, Narvik og Norges veterinærhøgskole, Handelshøgskolen BI og Menighetsfakultetet). Senere samme høst var Univer-sity Grants Commission (UGC) vertskap for et møte for institusjonsledere arrangert i samarbeid med SIU i New Delhi. Møtet kom med anbefalinger til en felles arbeidsgruppe (Joint Working Group, JWG), og SIU laget i samarbeid med UGC et felles forslag til handlingsplan.

Indisk velviljeSiste møte i JWG for Education var i Trondheim i mai 2013. Det sier mye om Indias velvilje overfor Norge at både departementsråd Ashok Thakur fra Ministry of Human Resource Development og rektor Dinesh Singh fra Delhi University valgte å komme. Sammen med dem fulgte rektorer fra Jamia Millia Islamia Univer-sity, Mohanlal Sukadia University og Maulana Azad Urdu University. Arbeidsgruppen vedtok å innarbeide anbefalinger fra møtene i New Delhi i en ny MOU. Et nytt og større møte for institusjonene skal finne sted i Delhi i 2014.

Patni Knowledge Park Airoli i Mumbai. (Foto: Scanpix)



Kultursjokk? Ja, takk!Hver høst reiser tolv medisinstudenter fra Bergen på et tomåneders praksisopphold i Vellore, India. Kultursjokk er en viktig del av opplegget, slik UiB-professor Sven Gudmund Hinderaker ser det.

TEKST: SIU

Hva gjør studentene de åtte ukene i India?

Først og fremst: Dette er svært dyktige studenter som har gjennomført de to første årene av medisinstudiene. De har hatt opplæring i alt det grunnleggende, som fysiologi og anatomi. Men de har ennå ikke undersøkt pasienter i Norge, noe de er ivrige etter å begynne med. I Vellore får de først et kurs i undersøkelse, så får de prøve seg selv. Oppholdet består ellers av forelesn-inger samt observasjoner i primærhelsetjenesten og på utvalgte sykehusavdelinger.

Hva slags læring får studentene?

De lærer mest om samfunnsmedisin, men også litt om teknikker for å undersøke pasienter, og hvordan ta en journal. Studentevalueringene i etterkant er ute-lukkende positive. De har valgt dette selv, så det er en motivert gjeng som reiser. Flere av de som reiste i fjor, var så begeistret at de på eget initiativ planlegger å reise til Vellore igjen sommeren 2014, for å lære mer.

Hvorfor praksisopphold i akkurat India og CMC?

På dette kurset, «Global helse», har vi helt fra starten fokusert på lavinntektsland. Det handler om helse og sykdommer i et fattigdomsperspektiv. Gjennom årene har vi testet flere partnere og land, med varierende

resultater. I dag sender vi studenter på praksis til India, Tanzania og Uganda. UiBs samarbeid med Christian Medical College (CMC) strekker seg langt tilbake, særlig innenfor trope- og infeksjonsmedisin. Vårt samarbeid er en utvidelse av dette, og det fungerer veldig bra.

Hva med din læring, som professor og administrator av kurset siden 2008?

Jeg lærer stadig nye praktiske måter å løse utfordringer, i tillegg til at jeg har noe undervisning. Vel hjemme fra India har studentene hjemmeeksamen, med på-følgende «disputas». De presenterer oppgavene sine for de andre av studentene og noen eksterne professorer. To studentopponenter velges før hver presentasjon. Det er fantastisk å se hvor godt hele gruppen følger med og hvor gode diskusjonene blir. Hele kurset varer ett semester og gir 30 studiepoeng, og består av tre deler: Teoridelen i 6 uker før utreise (12 studiepoeng), felt arbeid i 8 uker, og hjemmeeksamen, inkludert «disputas».

Norske studenter i India skaper vel utfordringer også? Kultursjokk?

Å ja, men det er jo også noe av poenget med kurset: Å se og erfare kulturforskjeller direkte på kroppen.

Fakta«Global helse» starter med en forelesnings-rekke over seks uker, hvor studentene får en introduksjon til global helse, inkludert folke-helse, etiske problemstillinger og samfunns-medisinske emner som samspillet mellom helse, politikk og fattigdom.

Etter teoridelen ved Universitetet i Bergen reiser studentene på åtte ukers feltopphold til en av partnerinstitusjonene i India, Tanzania eller Uganda.

PrisbeløntKurset fikk i 2011 først fakultetets studie-kvalitetspris for sin synliggjøring av de globale aspektene ved medisinen. Senere i 2011 ble kurset også tildelt Ugleprisen, som er Universi-tetet i Bergen sin pris for god studiekvalitet.

Men vi er jo også veldig klar over dette, og forbereder student ene før utreise, også om respekt for andres væremåter. De fleste av våre studenter har allerede vært i fattige land, mange har også besøkt helseinsti-tusjoner. Så noen erfaringer finnes. Men uansett hvor du reiser, kan du få litt sjokk. Og det er noe av poenget. Generelt: Samarbeidet fungerer helt fantastisk. Vi nyter godt av de tjenestene som CMC yter. Til gjengjeld får de betalt «tuition fee», som alle studenter må betale.

Det mest positive?

CMC har et veldig proft og godt undervisningsopplegg. Men enda viktigere: Studentene våre får gjøre mye observasjoner i felt. Og de møter et stort nettverk av leger som de kan diskutere med og få tips fra til egen oppgaveskriving. CMC er selve stjernen i hele kurset «Global helse». Våre indiske kolleger er svært dyktige, høflige og pålitelige.

Det mest negative?

Vanskelig å finne noe direkte negativt. Det eneste alle nordmenn kommenterer, uansett hvem vi samarbeider med, er: Mye tid går til venting. Men det er en del av spillet og viktig læring, det også.

Medisinstudent Tøri Vigeland Lerum måler blodtrykk på en indisk kvinne. (Foto: Kristin Mork Hamre)

Professor i medisin ved UiB, Sven Gudmund Hinderaker.



Kavery Radhakrishnan:

– Man får et helt annet syn på livet

Viktigste faglige læring?

Vi så sykdommer som er mer eller mindre utryddet i Norge. Vi fikk undersøke pasienter med tuberkulose og med veldig synlige stoffskifteproblemer, som stor kul på halsen og utstikkende øyne. I tillegg til å være på sykehus, var vi i landsbygder og besøkte gravide og HIV-smittede. Vi fikk høre mange sterke, personlige historier. Vi opplevde også det sterke samholdet blant

folk, noe helt annet enn man ser i den travle norske hverdagen.

Viktigste personlige læring?

Det var vanskelig å høre historier fra pårørende om hvordan de slet økonomisk. En eldre dame fortalte at hun måtte selge tomten sin for å betale for behandlin-gen til ektemannen. De tre døtrene deres var giftet bort, noe alle pengene deres hadde gått til. Etter å ha solgt tomten, måtte hun jobbe noen uker som tjenestepike for å få penger til transport til sykehuset. Nå var hun redd for livet hans. Hva skulle hun gjøre uten han? Slike historier setter seg, og man får et helt annet syn på livet.

Mest positive opplevelse?

Vi så hvor lite som kan gjøre enkeltpersoner veldig glade, de setter veldig pris på de små øyeblikkene og tiden de har fått sammen med sine kjære. I Norge er vi vant med alle godene, og vi klager over ikke å ha den nyeste mobilen eller den beste sydenferien. I den vest lige verden tar man ting for gitt, noe man ikke gjør i India. Dessuten er indere mye mer åpne og snakke-salige enn nordmenn, og det liker jeg.

Mathias Østrem:

– Vi ble godt trent i å undersøke fra topp til tåHvorfor valgte du kurset «Global helse» og India-opphold?

Studenter på tidligere kull skrøt veldig av opplegget. Samtidig synes jeg det er spennende å oppleve andre kulturer, og å kombinere det med tropemedisin og å få innblikk i helsearbeid i en fattigere del av verden syntes jeg virket kjempebra.

Viktigste faglige læring?

Vi fikk gode, kliniske forelesninger av legene der, omvis-ning på sykehuset, besøk til andre sykehus og pasient-møter. Der billeddiagnostikk og avanserte blodprøver er for kostbart, må legene bli dyktige klinikere, og det prøvde de å overføre til oss. Vi ble godt trent i å lytte med stetoskop, undersøke fra topp til tå.

Viktigste personlige læring?

På et sykehus møter du mennesker i personlig krise, alvorlig sykdom og håpefulle pårørende. Jeg fikk føle India på kroppen. En av legene følte et veldig ansvar for slummen i Vellore. Å få være med ham ut i slummen, hilse på mennesker som lyste opp da de så ham, var fantastisk.

Mest negative opplevelse/erfaring?

Første natten var et kultursjokk. Vi ble hentet på fly-plassen i en skranglete buss og kjørte avgårde til

Vellore, ca. tre timer unna. På vei ut av byen er det stummende mørkt, men vi ser av og til noe som lyses opp av lyktestolper. Jeg trodde jeg så klesbylter. Men det var en mann som lå der, rett på fortauet pakket inn i det lille han hadde av klær. Så ser jeg flere mennesker slik på vei ut av byen, voksne og barn, sammen med radmagre kyr som spiser søppel, og nattarbeidere som kjører okse med kjerre og frakter varer til neste dag. Det var som å være i en annen tid, og jeg skjønte hvor store forskjeller det ennå er på folk i India.

– Vi reiste mye rundt i landsdelen. Det er alle de små glimtene jeg sitter igjen med nå, og stadig kommer jeg på små hyggelige øyeblikk, sier Mathias Østrem.

– Kurset har inspirert meg veldig i global helse, og jeg prøver å få til en tur til CMC neste sommer. Spesielt bra tror jeg det vil være etter å ha hatt klinisk erfaring fra Norge, sier Kavery Radhakrishnan.

Norden har mye å læreNorden kan lære av det indiske finansieringssystemet til forskning, mener den nye direktøren for Det nordiske senteret i India, Sirpa Tenhunen.

TEKST: SIU

Det nordiske senteret, på engelsk Nordic Centre in India (NCI), ble grunnlagt i 2001 og er et samarbeid mellom institusjoner i Norge, Sverige, Danmark, Finland, Island og India. Fra Norge er universitetene i Bergen og Oslo medlemmer.

NCI samarbeider med indiske universiteter og institutter om å arrangere sommerkurs og semesterstudier for nordiske studenter. NCI arrangerer dessuten fore-lesninger, workshops og seminarer for å legge til rette for forskningssamarbeid mellom nordiske og indiske institusjoner.

For tiden ligger sekretariatet i Finland, der Dr. Sirpa Tenhunen er direktør med ansvaret for den daglige driften.

Utdanning som politisk instrument Hva kan nordiske studenter og forskere oppnå ved å samarbeide med India?

– Det er viktig at nordiske studenter har muligheter til å lære om India, siden landet er på vei til å bli en

av verdens ledende økonomier og en stadig viktigere global aktør. Dagens studenter vil stadig oftere oppleve å samarbeide med India i løpet av sine yrkesliv, uav-hengig av arbeidsfelt.

Kan nordiske utdannings- og forskningsinstitusjoner lære noe av indiske institusjoner?

– Forskere og studenter innen alle disipliner kan tjene på å samarbeide med de livlige akademiske institu-sjonene i India. India har vært en pioner i å bruke utdanningssystemet som et politisk instrument for å oppmuntre til sosial mobilitet gjennom det største kvote systemet i verden. Nordiske land kan lære av hvordan India sponser forskningsinstitusjoner i ver-densklasse, som, i motsetning til det nordiske stipend-systemet, fører til at forskere er sikret ansettelse over lang tid.

Indisk diversitetHva er de største utordringene og hva er de største fordelene med å samarbeide med indiske institusjoner?

– Indias store tilfang av menneskelige ressurser er landets største fordel. De indiske akademiske institu-sjonene er heterogene: Noen har fantastiske ressurser, mens andre kjemper mot manglende infrastruktur og ressurser. NCI hjelper studenter og forskere med å navigere i og håndtere den indiske diversiteten.

Hvor mange studenter og forskere benytter seg av Det nordiske senterets (NCI) tilbud årlig?

– 60 studenter deltok på sommerkurs i 2012 og 37 i 2013. Tallet gikk ned som følge av at vi måtte avslutte et kurs i Mumbai på grunn av problemer med innkvar-teringen. Vi jobber med å utvikle nye sommerkurs på felt som forretningsliv, kjønn og menneskerettigheter. Rundt et dusin studenter deltar årlig på semester studiet ved Universitetet i Hyderabad. Et nytt semesterstudium vil starte ved Universitetet i Pondicherry i 2014, og vi planlegger flere nye studier. Vi får daglig e-poster fra studenter og forskere fra våre medlemsinstitusjoner, og ansatte på NCI hjelper årlig dusinvis av studenter og forskere i India. NCI når ut via nettsiden vår og Face-booksiden, der vi har 387 følgere.

Dr. Sirpa Tenhunen forsker på mobilteknologi, kjønn og utvikling i India ved Universitetet i Jyväskylä. Hun er også foreleser i sosial og kulturell antropologi ved Universitetet i Helsinki. I tillegg til nye medier, er forskningsinteressene hennes kjønn, arbeid og politikk i India.



Økt språklig selvtillit– Når man driver med språk- og kulturstudier, er det essensielt å oppholde seg i regionen, kjenne på stemningen, gjøre seg personlige erfaringer og få et mer praktisk forhold til kunnskap.

TEKST: SIU

Alexander Gewelt tok sin bachelorgrad i India-studier ved Universitetet i Oslo våren 2013. Høsten 2011 studerte han hindi i Varanasi, i regi av Det nordiske senteret i India.

– Man kan lære mye på lesesalen og ved å diskutere, men egne erfaringer fra stedet er uendelig verdifullt, det kan ikke erstattes av noe annet, mener Gewelt.

Etter ett år som språkstudent ved UiO manglet han selvtillit til å gå ut og praktisere språket. Det endret seg fort i Varanasi, en hellig by ved Ganges.

Utfordret 24/7– I India blir man utfordret på hindi hver dag, på så mange ulike områder: Når man skal kjøpe mat, ta bus-sen, finne veien. Man må aktivt bruke språket 24/7. Det gir en enorm læring, og økt språklig selvsikkerhet.

Selv valgte Gewelt India og hindistudier ut fra språk-interesse, koblet med interesse for historie og geografi.

– Man hører mye om India som ny økonomisk stormakt. Selv om jeg var forberedt, ble jeg litt overrasket da jeg kom til Varanasi. Det var svært enkel standard, med åpen kloakk og dyr i gatene. Det var veldig utfordrende i starten. Ettersom vi kom inn i daglige rutiner, ble jeg veldig glad i byen og folkene. Det er en spesiell stem-ning der.

Språkskolen hadde studenter kun fra Norge og Dan-mark, mens lærerne var lokale. Fire timer språkunder-visning daglig, og dessuten en ukentlig gjesteforeleser fra byens beste universitet. Eksamener var ved hjem-komst i Oslo, og ga full uttelling med 30 studiepoeng. Verken tid eller studiepoeng tapt, altså.

Hindi trengsNorsk næringsliv er inne i India, og fra nærings-livshold snakkes stadig om behov for flere nordmenn med India-kompetanse. Merker du noe til dette?

– Jeg føler meg ikke spesielt attraktiv, nei. Men jeg må bli bedre på å markedsføre meg selv. Det er bra om man blir mer business-orientert i framtidig student-utveksling, for India er jo et stort investeringsland. Samtidig må vi fortsette med trykket på språkstudier også. Språk handler om kontakten mellom folk: Man kommer nærmere hverandre når man snakker samme språk, er Gewalts erfaring.

I storbyer som Delhi snakker store deler av befolkn-ingen bra engelsk. Men India er et stort land, minner han om.

– I Varanasi snakker folk bare bitte litt engelsk, og de fleste veldig dårlig, med tynt ordforråd. Ofte kommer man ikke langt på engelsk. Så vi trenger folk som kan hindi, sier Alexander Gewelt, som ser for seg en jobb innenfor reiseliv eller i skolen.

– I høst har jeg fri fra studier, og jobber i Varanasi som koordinator for nordiske studenter på studieopphold. Så vil jeg nok ta pedagogikk og noen enkeltemner, med tanke på jobb innenfor reiseliv eller i skolen.

Mest positive erfaring:Fellesskapsfølelsen. Selv om vi var en gjeng med nordiske studenter, fikk vi mange gode venner. Vi ble så godt tatt imot, og etter hvert ble vi gjenkjent omkring. Folk stanser opp og spør hvordan det går. Veldig koselig.

Mest negative erfaring:Kjønnsproblematikken. Ganske mange har et uvant kvinnesyn. Nordiske kvinner får blikk. En del opplever å bli fingret på. Det er lettere å være nordisk mann enn kvinne.

Fakta«Hindi Study Programme» i Varanasi: Opprettet i 2011 av Det nordiske senteret i India i sam-arbeid med Gandhian Institute of Studies. Studentene kom fra universitetene i Oslo, Århus og Stockholm. Programmet er skredder-sydd for nordiske hindistudenter, utviklet av forhenværende NCI-direktør Mirja Juntunen. Fra 2012 er studiet organisert av Centre for the Study of Indian Languages and Society, en uavhengig stiftelse.

I 2011 studerte Alexander Gewelt hindi i Varanasi, et opplegg un-der Det nordiske senteret i India. Høsten 2013 er han selv koordi-nator for nordiske studenter på studieopphold i den hellige byen ved Ganges. (Foto: Privat)



Skjæringspunkt India, kultursjokk og kunnskap Indias borgere representerer 415 språk og utallige etniske grupper, fra tibeto-burmesiske urinnvånere via 12. generasjons afghanske innvandrere til (og her tøyer jeg etnisitetsbegrepet noe) kosmopolitiske IT-arbeidere som tviholder på sine høykasteprivilegier og synes det er enklere å uttrykke sine innerste følelser på engelsk.

TEKST: GEIR HEIERSTAD

Å møte India med enkle fordommer knyttet til hellige menn, nærgående fattigdom og fordums palasser vil derfor som regel alltid føre til sjokk. India bryter med alle enkle beskrivelser, for India er mangfold. Gjennom århundrer har utallige kulturmøter vært med på å forme mangfoldige India. Slike kulturmøter hører ikke bare fortiden til, de finner selvfølgelig ustanselig sted i vår tids globaliserte verden. Også for oss i Norge er slike møter med på å legge forutsetninger for hvordan vi forholder oss til landet, til våre forventninger og hand-linger. To slike møter med det indiske som er viktige for oss i dag, handler om eventyrsøkende, unge mennesker og internasjonale forretninger, om ryggsekkturister og Telenor.

Der ryggsekkturister er unge mennesker i søken etter noe ekte og opprinnelig utenfor masseturismens vel-polerte og historieløse valfartssteder, handler Telenors inntog på det indiske mobilmarkedet om den nasjonale teletilbyderen som blir delvis privatisert og entrer det globale markedet. Begge møtene er likevel beretninger om uforvarende utfordringer.

Ryggsekkturistens fordommerRyggsekkturisten reiser med gode intensjoner og en kulturrelativistisk holdning for å finne alternativer til vestens materialisme, til det evige maset om å bli noe, få seg en utdannelse og en karriere, vekk fra alt styret knyttet til boliglån og bensinpriser. Han eller hun søker mot det enkle, det tradisjonelle, det ekte, eller kanskje det eksotiske eller åndelige. Svaret på disse ønskene er ofte India. Et India som raskt viser seg å være noe annet enn et alternativ. For allerede i ønsket om å finne noe opprinnelig, ligger det et sett med fordommer. De jakter det eksotiske og ekte, og med det legges det føringer for hva India egentlig er, eller burde være. I det bildet passer ikke bekvemmeligheter som gjennomregulerte McDonald’s-restauranter eller aircondition inn, ei heller modernitetens mindre vakre sider som oppdemmede elver og industri.

I tillegg møter raskt ryggsekkturisten, guidet som han og hun er av de reisendes bibel Lonely Planet, de profe-sjonelle turisthåndtererne. For det ligger penger også i de som reiser for en slikk og ingenting, on a shoestring. Det er indere som tjener sine penger på å håndtere turister på ymse vis �fra å tilby guida tur i egen bil til stedets severdigheter (inkludert et besøk i onkelens suvenirsjappe) til å selge dop, fra å bistå med å bestille togbilletter for en liten avanse, til å servere deg panne-kaker tilnærmet lik dem du savner slik fra Norge. I disse møtene kollapser ofte ryggsekkturistens ønske om det

ekte og uforfalskede � og ikke minst uforder vede: Indere er pengegriske kapitalister blottet for moral så lenge de tror de kan tjene noen få rupier. Det åndelige India er ikke lett synlig i den materialismen som er smurt som et tjukt lag rundt ryggsekkturistenes vandringstier og vanningshull. Den gamle forestillingen om at orienta-leren ikke er til å stole på, har med ett gjenoppstått. Møtet med India dreies derfor raskt mot å overleve, mot å ikke la seg lure, mot å bli en del av den utsatte gruppen av ekte ryggsekkturister.

Telenors indiske problemTelenor sitt møte med India tar utgangspunkt i at verden er globalisert, i at det nå er lov å investere og eie sel-skaper også i India. Og det handler om troen på at den økonomiske veksten i India gjør millioner av indere til potensielle konsumenter som man kan tjene gode penger på. Men selv med tillatelse til å drive mobil-virksomhet var det ikke nok. En høyesterettsdom be-stemte i 2012 at lisensene var ugyldige, tilegnet gjen-nom korrupte handlinger. Og selv om Telenor hadde kommet inn som deleiere på et senere tidspunkt, ble de et offer. Dette skjedde til tross for at indiske myndig-heter og politikere hadde gått gode for lisensene. Hvem kunne da vite at den indiske høyesteretten ville handle på denne måten?

I India er alle de store politiske partiene, og med dem myndighetspersoner, først og fremst knyttet til identitets grupper, fra særegne kaster til regionale grup-per. De representerer i mindre grad interessegrupper. Interessegrupper som blir politiske, ender ofte med å jobbe for bestemte grupper ensartede mennesker. Interessegrupper som ikke velger politikken som arena, jobber heller i forhold til rettsvesenet for å kjempe gjen-nom sine saker og rettigheter. Og en slik interesse kan være kampen mot korrupsjon. Dette skaper et inntrykk av en aktivistisk høyesterett. Telenor sitt møte med India ble fanget inn i denne politiserte maktkampen mellom identitets- og interessegrupper. Og kampen mot korrupsjon, som ofte føres gjennom det indiske rettsvesenet snarere enn gjennom politiske avgjørelser, ble dermed et hinder for norske næringsinteresser.

Ingenting gitt på forhåndKonklusjonen synes å være at det verken hjelper å være velmenende eller å ha mange penger til å kjøpe informasjon for, møtet med India kan uansett resultere i en smell. Også for mange studenter og ferske India-for-skere synes dette å være resultatet, for India krever at ingenting er gitt på forhånd og at man ofte må gå på akkord med egne verdier for å fungere.

Geir Heierstad (f. 1972) er førsteamanuensis i Sør-Asia-studier ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk, Universitetet i Oslo. Han har jobbet med India i lys av modernitet og kaste, politisk kultur og demokrati, samt utenrikspolitikk. Er medredaktør for og bidragsyter i Demokrati på indisk (Unipub, 2010) og India’s Democracies (Priumus Press, 2014). Medforfatter til læreboken Indiske utfordringer (Cappelen Damm Akademisk, 2014), og snart klar med en monografi om en gruppe pottemakere i Kolkata med den tentative tittelen Illusions of tradition (Anthem, 2014).

For hva skal man gjøre når man kommer til et land hvor store grupper kjemper for likeverd og likestilling for kvinner, samtidig som kvinnelige studenter blir sterkt frarådet fra selv å kjøpe seg et par øl på det lokale ølutsalget? Når det å bruke jeans for kvinner og shorts for gutter på ingen måte er forenelig med en respektfull framferd? Når egne begreper om intimsone aldri synes å bli respektert? Og hvorfor gjelder ikke reglene man lærte seg for god oppførsel i Kerala når man kommer til Varanasi? Og hvorfor skaper man slikt oppstyr når man endelig flytter inn til byen etter et opphold på landsbygda?

India er et delt land. Det er forskjeller mellom sør og nord, øst og vest. Mellom by og land, mellom høykaster og de tidligere uberørbare. Mellom de som har og de som ikke har, mellom fattig og rik. Mellom menn og kvinner, gammel og ung. Forskjeller er vi kanskje vant til fra Norge også, men i India er forskjellene ofte langt større, ja til og med ekstreme. I tillegg er det kortere avstand mellom verdenene til de mange forskjellige gruppene.

Ulike spillereglerDet er ingen som lærer seg å beherske og å takle alle sider av India. Man kan lære seg spillereglene på et sted, innenfor en gruppe. Men det er ofte et helt annet spill, med andre regler, som spilles om man beveger seg en klasse ned eller til en annen delstat. Ikke bare må man ha respekt for lokale skikker og forholdsregler for å få hverdagen til å fungere, man må også ta inn-over seg at disse skikkene og reglene ikke er gangbar valuta i nabobyen. For selv om India er ett land, med en grunnlov og et samlende politisk system, er aldri en inder bare en inder.

Er moralen at å reise til India, til å være i India, til å forholde seg til India vil resultere i tapt uskyld, et fordervet menneskesyn, en langt magrere lommebok enn planlagt � og ikke minst en evig kamp mot alskens magesykdommer? Snarere tvert imot. Å reise til og være i India i dag, kanskje i enda større grad en før, representerer flere muligheter enn problemer, mer opplysning enn fordervelse, mer glede enn forargelse. Men man trenger noen grunnleggende forutsetninger og biter av kunnskap for ikke å ende som den gjengse ryggsekkturist eller Telenor. Du trenger ikke like alt du

ser og opplever, men du trenger å respektere og lære om forskjeller. Ikke minst må man ha en grunnleggende forståelse av at mangfoldige India på mange måter ikke er en overdrevet og ubetydelig klisjé.

Likevel er det kanskje alltid slik at en bit av kunn-skapens eple fører til tapt uskyld, men den prisen er ofte kunnskap verdt.

KILDER:�

Ruud, Arild Engelsen 2009: Langtvekkistan, Unipub

Ruud, Arild Engelsen, Lars Tore Flåten og Geir Heierstad 2014: Indiske utfordringer, Cappelen Damm

Ødegaard, Sigrun Eide 1997: «Travellers and Neo-Orientalism: The twain still don’t meet», Himal Southasian, www.himalmag.com/component/content/article/2686-Travellers-and-Neo-Orientalism--The-twain-still-dont-meet.html

Mangfoldige India er ikke en overdrevet og ubetydelig klisjé. (Foto: Geir Heierstad)


SENTER FOR INTERNASJONAL ISER ING AV UTDANNINGTLF: 55 30 38 00 FAKS: 55 30 38 01 E-POST: [email protected]: POSTBOKS 1093, 5809 BERGENBESØKSADRESSE: VASKERELVEN 39, 5014 BERGEN WWW.SIU.NO

B

Documents

39240 SIU Indiarapport