Lena Ranehag

Åndenes stemme

Oversatt av Sissa Grøtan

Originalens tittel: Levande bilder från andevärldenCopyright © Lena Ranehag, 2007

Norsk utgave © Schibsted Forlag, Oslo 2013Omslagsdesign: Trine + Kim Designstudio

Omslagsfoto: Leif GustafssonOmbrekking: Type-it AS, Trondheim

Repro: RenessanseMedia, AskerTrykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland

ISBN: 978-82-516-8150-6

Boken er tidligere utgitt på Heinesen Forlagunder tittelen Levende bilder fra åndeverdenen

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloveneller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering istrid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar

og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.schibstedforlag.no

innhold

Prolog . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 1 Medium – seks sanser . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 2 Förnimmelse av mord . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 3 Det ukjente . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 4 Åndenes makt. . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 5 Indre bilder – tolkning . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 6 Utvikling – universet bestemmer . . . . . .

Kapittel 7 Meditasjon – møt guiden din . . . . . . . .

Kapittel 8 Helbredende energi og kraft . . . . . . . . .

Kapittel 9 Reading – jeg ser fremtiden din . . . . . .

Kapittel 10 Åndelig kirurgi . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 11 Hilsener fra en annen dimensjon. . . . .

Kapittel 12 Forutsigelser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 13 Forsvunnet og gjenfunnet . . . . . . . . . .

Kapittel 14 Reisen til India – bedre enn forventet .

Kapittel 15 Takknemlige bekreftelser . . . . . . . . . .

Kapittel 16 Varsel om liv og død. . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 17 Beskyttet fra åndeverdenen . . . . . . . . .

7

9

11

18

32

53

59

65

78

84

90

100

104

111

115

118

123

135

139

5

Kapittel 18 Alle møtene – kjærlighet . . . . . . . . . .

Kapittel 19 Våkende skytsengel. . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 20 Møte med Joakim. . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 21 Levende bilder . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 22 Astralreiser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 23 Drømmer og sanne drømmer . . . . . . .

Kapittel 24 Budskapet fra den andre siden . . . . . .

Kapittel 25 Evige bånd . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 26 Mitt indre gull . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 27 Spørsmål og svar . . . . . . . . . . . . . . . .

Epilog . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

142

150

156

173

175

181

184

190

199

201

207

prolog

Som medium kan jeg kommunisere med de døde. De dødehar ikke sluttet å eksistere. De finnes i en annen dimensjon– i åndeverdenen. Til meg kommer det bilder fra åndever-denen, levende bilder som jeg kan tolke den informasjonenjeg får igjennom.

Dette ble lenge sett på som noe «merkverdig». Men nåopplever jeg en helt ny åpenhet overfor fenomener som re-inkarnasjon, møter med den andre siden og tanken på atvi mennesker befinner oss på jorden av en bestemt grunn:å tilegne oss kunnskap som vi bærer med oss i liv etter liv,til vi til slutt ikke lenger behøver å bli født på ny, men kanopptre som guider for dem som fremdeles befinner seg igjenfødelsens kretsløp, for til slutt å opptas blant mesternei universets høyeste råd.

Mange mennesker som har kommet i kontakt med ev-nene mine, har bedt meg om å forklare alt dette for dem.Denne boken handler først og fremst om mine møter medåndeverdenen, om de levende bildene som jevnlig kommertil meg, og om hvordan jeg som medium benytter meg avdisse bildene fra den andre siden for å formidle budskap,gi informasjon og trøst og spre lys og kjærlighet.

En annen hensikt med boken er å lære deg som leserhvordan du kan trene opp dine evner på det mediale om-

7

rådet: hvordan du kan videreutvikle din intuisjon og treneopp din sjette sans, sansen som vi alle har fått, men sjel-den evner å utnytte fullt ut. Den åndelige kanalen finnesimidlertid i oss alle, vi behøver bare å lære oss til å lytteinnover.

I boken forteller jeg også om hvordan jeg bruker mineevner som synsk for å kunne være til hjelp for medmennes-kene mine. Jeg kan se din fortid – og din fremtid. Jeg kanogså forutsi hendelser av betydning og spå hva som kom-mer til å skje i verden, noe som iblant føles som en byrde.Men jeg ønsker å hjelpe, å kunne spille en positiv rolle imine medmenneskers liv.

Min oppgave som medium er å være en informasjonska-nal for universet, og det er mitt håp at du som leser ogsåvil forstå at tilværelsen vår er syklisk, og at åndeverdenenbare er et speilbilde av oss selv i en annen dimensjon i enannen eksistens.

Lena Ranehag

innledning

Det sies at alt har en begynnelse og en slutt. Men når detgjelder livet, så har det en begynnelse, men ingen slutt, foreksistensen fortsetter etter døden.

Livet er en reise gjennom flere dimensjoner. Det be-gynner når du fødes i din fysiske kropp. Når du seneredør, frigjøres sjelen din, og livet fortsetter i den åndeligeverdenen.

Når du fødes, passerer du gjennom en mørk kanal ogkommer ut i lyset. Når du dør, forlater sjelen kroppen din,passerer en mørk tunnel og kommer ut i lyset i åndeverde-nen.

Når du fødes, er det fra en åndelig energi og inn i en fy-sisk kropp. Plutselig har du en kropp du skal ta hånd om,som kan bli syk, og som av og til har smerter.

I åndeverdenen har du ingen tung eller syk kropp å bærerundt på, som tærer på din energi og styrke. Du svever fremog behøver ikke ta penicillin eller smertestillende eller tenkepå hva du spiser. Døden innebærer en åndelig forløsning– du slipper bort fra livets fysiske og sjelelige smerter. Dinånd er fri.

Du er åndelig energi, og du er på oppdagelsesreise i uni-verset, der du også møter dine nære og kjære som duhar levd sammen med i tidligere liv. Vi mennesker er ofte

9

redde for døden og for å skilles for evig fra dem vi els-ker. Men slik er det ikke. I stedet møtes vi om og om igjenpå våre åndelige reiser. Vi reiser uten bagasje og uten enmasse å bære på. Døden er ikke slutten, derimot en nybegynnelse …

kapittel 1

Medium – seks sanser

Som de fleste andre mennesker ble jeg født med seks san-ser. Men jeg skulle komme til å utvikle min sjette sans merenn de øvrige sansene. De fem andre sansene tar vi jo forgitt – vi hører, vi ser, vi føler, vi kjenner smak og lukt, detteer helt selvsagt for de aller fleste mennesker. Og disse femsansene bruker vi til slikt som ligger utenfor oss selv: Viser omverdenen, vi putter mat i munnen og tilfører dervedkroppen næring, og så videre. Men med den sjette sansengår vi inn i oss selv, og det er jo egentlig ikke så merkelig.Medialitet er å arbeide med alle sansene, og det er helhetensom gjør at det fungerer. Mange er skeptiske og tror ikke atdet finnes mennesker som er synske og har mediale evner,at slikt bare er påfunn. Men hvorfor skulle vi fødes med ensjette sans uten funksjon? Det er som om alle menneskermed øyne ikke skulle kunne se. Nå finnes det jo noen somser mindre godt, og det finnes mennesker som har en sva-kere fungerende sjette sans, men hos de fleste menneskerfungerer denne sansen bare man lærer seg å lytte innover.

Vurderinger styrer

Jeg oppdaget tidlig at det fantes noe der ute i mørket idet ukjente, noe som jeg søkte, og som søkte meg. Som

11

barn kunne jeg uten videre leke med min åndelige ven-ninne Lola. For meg var hun bare en venninne akkuratsom den andre venninnen min som het Madeline, og somvar blind fra fødselen av. Blinde Madeline ble litt sur fordiLola alltid skulle være med og leke, for Madeline oppfat-tet jo ikke Lola som en fysisk person. Ofte oppfattes etbarn som ser slikt andre ikke kan se eller oppleve rent fy-sisk, som et barn med livlig fantasi, og slik oppfattet nokforeldrene mine meg i barndommen min. Barn har en meråpen sjette sans enn voksne. Barna vurderer ikke det deser eller opplever, og derfor er de mer mottakelige for ån-deverdenen. Jeg husker at jeg aldri følte meg ensom, menopplevde et slags nærvær uten at jeg forsto det da. Og minåndelige lekevenninne Lola var ikke noe merkverdig slikjeg oppfattet henne – det var min virkelighet, for hun varjo der.

Fra tidlige tenår og frem til jeg var omtrent trettifem århadde jeg en slags åndelig time out. Dette er ganske vanligettersom man i denne tiden har så mye man skal ta fatt påog lære av: studere, få barn og familie og alt mulig annet.Da min far helt plutselig gikk bort, åpnet «den andre ver-denen» seg helt for meg. Det skjedde nesten over natten.Plutselig fikk jeg mye informasjon fra åndeverdenen. Jeg såen masse bilder og hørte ulike budskap som kom til meg.Det var veldig forvirrende i begynnelsen inntil jeg forstohvordan jeg skulle tolke og forstå det hele.

Den sjette sansen

Vår sjette sans fungerer på litt forskjellige vis. Man kan fåen sterk følelse av bare å vite fordi man kjenner det så sterktinni seg at slik er det, eller slik blir det. Man kan også få

12

indre bilder uten å forstå dem eller se noen direkte sam-menheng med noe spesielt – kanskje ser man et rødt husi sitt indre og får en sterk følelse av at man kommer til åbli koplet til dette huset på et eller annet vis, men man vetikke hvordan. Og da må man sette sammen bildet og fø-lelsen man har i et forsøk på å tolke dette ut ifra seg selv.Ens sjette sans har formidlet et bilde og en følelse knyttettil et rødt hus, og om det betyr noe, kan bare fremtidenvise. Men man beholder følelsen inni seg og kan hente frembildet igjen hvis man vil, og man har bildet med seg somen påminnelse om at noe et stykke lenger inn i fremtidenkommer til å gi et svar.

Man kan også se indre filmer. Det å kunne se ulike hen-delsesforløp spilles av for en, er litt spesielt. Jeg pleier å siat dette er omtrent som når man har sett en film på TV, ogi par dager etterpå tenker tilbake på filmen og det man så.Da rulles filmen opp i ens indre, og man ser visse sekvenserbedre enn andre. Det er omtrent slik jeg ser mine indre fil-mer. Visse ting er svært klare og tydelige, mens andre bareflimrer forbi. Jeg oppfatter det slik at det som er viktig, ståri fokus, og det er det vi ser og oppfatter best.

Psykometri

Jeg kan bruke talentet mitt på flere måter: Jeg kan «lese av»en person i et fysisk møte, men jeg kan også lese mennes-ker ved hjelp av et fotografi eller en gjenstand. Dette kal-les psykometri. Jeg leser av energiene gjennom fotografiet,for et bilde er jo et energiavtrykk av individet. Det spilleringen rolle om det er en levende eller en død person på bil-det. Og av og til får jeg åndelige budskap om noen uten idet hele tatt å ha tenkt på vedkommende. Under en reading,

13

eller medial lesning, kan jeg til og med kjenne fysisk i minegen kropp om den jeg leser av, har ubalanse i kroppen sin.Jeg får da et indre bilde av hvor i kroppen vedkommendehar et problem – jeg ser kanskje et kne, og så får jeg enegen fysisk følelse av at det muligens er det venstre kneetdet er problemer med. Det hender også at jeg snakker mednoen i telefonen, og helt plutselig hører jeg ikke hva ved-kommende sier til meg, derimot får jeg beskjed fra univer-set om at hun eller han har problemer med magen. Og dafår jeg et bilde av magen og kjenner ubehag i tilknytningtil dette bildet, og hvis jeg kjenner vedkommende, spør jegnaturligvis hvordan det er med magen. Og så ber jeg hameller henne om å være veldig lydhør for ethvert signal fraegen mage. Oftest kan vedkommende bekrefte at det foreksempel er stress som har fått magen i ubalanse.

Kommunikasjon mellom kropp og sjel

Det er dette som er selve veiledningen: å kunne se og føleat det er visse ting andre må tenke på før det skaper størreproblemer for dem. Han eller hun får da ofte en påminnelseom egen livsførsel og om hvor viktig det er å lytte innover iseg selv til kroppens egne signaler som prøver å kommuni-sere med en. En fysisk smerte er ofte et signal om en indreblokkering som gir seg uttrykk på denne måten. Kropp ogsjel henger jo sammen, og det er viktig at vi har en indrebalanse. Det får vi ved å lytte til oss selv og ha tillit til detvi føler. Å følge sin egen indre stemme er det første skrit-tet mot frigjøring og utvikling. Det er viktig å se helhetenmellom kropp, sjel og kommunikasjon. Vi må hele tiden hai tankene våre at vi skal lytte til kroppens signaler, for deter vårt høyere jeg som snakker til oss for at vi skal forstå

14

at det er noe som ikke er bra og må endres på. Kommuni-kasjonen mellom kropp og sjel er altså veiviseren vår somsnakker om hvordan vi egentlig har det, og det er viktig ålytte til signalene vi får.

Jeg «hører» ofte navn på personer og steder i mitt indre.Når jeg gjør det, ser jeg som regel også navnet tekstet foranmeg, og da bare vet jeg at det er riktig navn jeg har fått frauniverset. Ikke sjelden kan personen jeg leser av, bekreftenavnet, og mange ganger kan dette være en litt sjokkar-tet opplevelse for vedkommende. Jeg får ofte spørsmålet:«Hvordan kan du vite navnet?» Iblant kan det være merdiffust – jeg ser kanskje bare et par bokstaver, og da må jegnøye meg med det. Det er jo ikke jeg som styrer hva jeg fårse, det er mitt høyere jeg som får veiledning fra universet.Det høyere jeg, eller den sjette sansen, er egentlig sammesak – en stor ressurs – og jeg er takknemlig og ydmyk fordijeg kan bruke denne ressursen og få slik veiledning gjennomlivet. Mange som henvender seg til meg for å få medial vei-ledning, er mennesker som har stivnet i en gammel struk-tur og har behov for å gå videre med sine liv, men de vetikke hvordan.

Det viktigste er å hjelpe vedkommende til å finne sitt egetåndelige potensial slik at hun eller han kan utvikles ut ifradet. Universet ser hvert enkelt menneskes behov og hvilkenvei som ser best ut fremover. Man kan alltid gjøre egne valg,men som oftest testes man flere ganger i det man ikke harlært seg, for at man skal forstå at man må forandre måtenå tenke på. Forandring må komme innenfra oss selv, menuniverset hjelper oss hvis vi bare er villige til å lytte til vårintuisjon eller sjette sans.

15

Tillit

Ofte hører man mennesker si helt spontant: «Hvordankunne du vite dette? Har du en sjette sans?» For det er joslik at alle en eller annen gang får en følelse av bare å vite.Men hva er det som gjør at man bare vet? Svaret er at deter den sjette sansen eller ens indre røst som snakker til en,eller det er en følelse som er så sterk at man ikke kan sebort fra den.

Og det er når man lærer seg å ha tillit til sin sjette sans atman kan utvikle den, bli mer lydhør overfor sin indre følelseog våge å følge den. Åndelig utvikling begynner med at manlytter til egen innsikt eller intuisjon, deretter må man øve ogøve på å ha tiltro til den. Det er akkurat som med alt annet:Man må øve til man merker at man er sikker og ikke funde-rer frem og tilbake på om det man føler er riktig eller galt.Senere går dette av seg selv, akkurat som når man kjører bil.Man bare vet når man skal gi gass eller bremse. I trafikkenkan man ikke sitte og lure på hva man skal gjøre, da måman stole på at det valget man gjør der og da, er det rette.

En dag for fem år siden gikk jeg forbi en bokhandel ogfikk en sterk følelse av at jeg burde kjøpe en bok. Jeg gikkbort til et bord med massevis av bøker og valgte rett ogslett en bok i haugen. Jeg kikket som snarest på tittelen –Slangemønster av Minette Walters – betalte og gikk hjem.Da jeg leste sammendraget på innsiden av permen, følte jegmeg mildt sagt litt forundret, for boken viste seg å handleom en kvinne ved navn «fru Ranelagh» som fant en døendekvinne på gaten. Offeret ble kalt gale Annie. Fru Rane-lagh er overbevist om at denne kvinnen ble myrdet, og hunbruker rundt tjue år på å forsøke å avsløre sannheten omAnnies død.

16

Grunnen til at jeg kjente meg forundret, var at hoved-personen i boken hadde nesten nøyaktig samme etternavnsom jeg – Ranelagh og Ranehag ligger jo ganske nært hver-andre. Jeg fikk en sterk følelse av at jeg skulle oppklare endrapssak. Etternavnet mitt er svært uvanlig, og at det skullefigurere i en engelsk krim, fant jeg mildt sagt merkelig.Skulle jeg løse en drapssak? Det virket utrolig søkt, syntesjeg. Men jeg fikk en følelse av at dette måtte bety noe, ogjeg tolket det som en av universets måter å kommuniseremed meg på.

En måneds tid etter denne hendelsen ringte en god ven-ninne som heter Elena, til meg, og hun fortalte at Kanal5 skulle produsere en ny TV-serie med tittel Förnimmelseav Mord, og at det var gamle, uoppklarte mord som skulleløses ved hjelp av mediale personer. «Jeg vil at du skal væremed i dette programmet,» sa hun, «og det du må gjøre, erå reise til Stockholm, hvor du skal testes på en oppklartmordsak for å se om du kan få kontakt med den myrdedepersonen.»

Elena er en bekjent av Caroline Giertz, TV-seriens produ-sent, og derfor visste hun at Caroline var på jakt etter me-diale personer. Hun lot meg treffe Caroline slik at jeg fikkanledning til å vise at jeg hadde evnen de søkte, nemlig åkunne få kontakt med åndeverdenen, gjenfortelle hva somhadde skjedd ved den myrdedes død, og beskrive ham ellerhenne hva angikk blant annet kjønn, utseende og alder.

Jeg fikk altså bekreftet at boken jeg hadde valgt ut, var enveiledning fra universet, en forberedelse på det som skulleskje. Og det var min sjette sans som ga meg den sterke indrefølelsen av at boken virkelig hadde et budskap til meg. Der-for sier jeg som så mange ganger tidligere: Ha tillit til dinindre følelse, for den bare vet!

kapittel 2

Förnimmelse av mord

I flere år var jeg med i TV-programmet Förnimmelseav Mord. Programmet ble sendt på svensk TV i årene2000–2004 og i norsk TV i 2002–2005. Jeg var med i beggeversjonene og reiste mellom Sverige og Norge i de åreneinnspillingen pågikk. TV-serien tok opp gamle uoppklartemord- og forsvinningssaker.

Den første episoden av programserien gjorde jeg i Norgei 2002. Den svenske produsenten min, Caroline Giertz,spurte om jeg ville reise til Norge og lage en episode for detnorske programmet kalt Fornemmelse for mord. TV Norgehadde et svært kjent og mye omtalt mordtilfelle som skulletas opp, og man ville ikke benytte et norsk medium fordisaken var for kjent der i landet. Derfor spurte TV Norge omSverige hadde et godt medium «å låne ut» til denne episo-den. Jeg takket straks ja til tilbudet. Hele programkonseptetvar nytt både i Norge og i Sverige. Ideen kom fra Danmark,der serien hadde hatt suksess. Ikke lenge etter begynte jegå medvirke i den svenske versjonen.

Mitt oppdrag som medium i Förnimmelse av mord varå forsøke å få kontakt med ånden til en myrdet person ogpå den måten få frem informasjon som kunne gi nye spori saken.

For å komme i kontakt med den som var gått bort, fikk

18

jeg av og til en gjenstand som hadde tilhørt ham eller henne,i hånden. Ved hjelp av denne gjenstanden kunne jeg lese avenergier som ga informasjon om vedkommendes liv, og vedhjelp av disse energiene kunne jeg også knytte kontakt medden dreptes ånd. Slik kunne jeg få informasjon om hvemavdøde var, om hva som hadde skjedd i vedkommendes livlike før mordet, og hvordan han eller hun var blitt tatt avdage.

Men ofte arbeidet jeg uten verken gjenstand eller bildeog stolte på at ånden likevel ville komme til meg.

Programkonseptet Förnimmelse av mord gikk ut på atto mediale personer skulle forsøke å få kontakt med ulikemyrdede menneskers ånder, og gjennom åndene få informa-sjon som kunne veilede politiet og allmennheten i arbeidetmed å løse mordsakene.

TV-teamet ga oss absolutt ingen ledetråder, og mangeganger var alt så hemmelig at jeg ikke engang fikk vite hvorjeg skulle reise! De plukket meg opp på ulike steder ogkjørte meg videre til stedet i nærheten av der mordet ellerforsvinningen hadde funnet sted.

Oftest startet TV-innspillingen innendørs, og jeg fikkingen forhåndsinformasjon om den myrdede. Jeg vissteikke om det dreide seg om en mann, en kvinne eller et barn,eller om vedkommendes kropp var funnet eller ikke.

Etter at jeg hadde mottatt informasjon fra den dødes ånd,fikk jeg som oftest et generelt bilde av hvem jeg var i kon-takt med, og hva som hadde hendt med denne personen.På bakgrunn av dette ble jeg kjørt til et sted i nærheten avstedet der vedkommende var funnet død eller var forsvun-net. Jeg ble sluppet av omtrent 300–500 meter fra stedet,og deretter skulle jeg på egen hånd søke kontakt med dendødes ånd for å få informasjon om hvor mordet hadde fun-

19

net sted og på hvilken måte. Min oppgave var å peke utfunnstedet så eksakt som mulig ved hjelp av fornemmelsensom ble overført til meg fra åndeverdenen.

Vi var alltid to medier som var uavhengige av hverandre,og som flere ganger arbeidet med samme sak for at infor-masjonen vi fikk fra den myrdedes ånd, skulle kunne sam-menlignes av TV-teamet, de pårørende samt politiet for åse om det fantes likheter i det vi fikk frem. Vi fikk ikke hanoen som helst kontakt med hverandre i løpet av dennetiden, og vi ble heller ikke informert om hvem det andremediet var som arbeidet med samme sak.

Av og til tolket vi opplevelsene våre litt forskjellig. Mendet finnes ikke noe som er rett eller galt i dette her, ettersomvi aldri kan få bekreftet det vi ser. I de aller fleste sakeneså vi omtrent det samme, men iblant opplevde vi det på littulikt vis. En stund etter av vi var ferdige med vårt medialearbeid, fikk vi beskjed av TV-teamet om hvorvidt infor-masjonen vi hadde gitt om den myrdede personen, stemte.Om det vi hadde sagt om kjønn og alder på personen somvi hadde beskrevet både av utseende, og som vi noen gan-ger også navnga, var riktig. Deretter ble alle opplysningeroverlevert politiet og behandlet som alle andre vitneopplys-ninger som kunne hjelpe dem med å finne nye spor i disseuløste mordsakene.

Etter programmet fikk TV-seerne anledning til å ringeanonymt til politiet eller TV-redaksjonen for å legge igjenytterligere tips som kunne være til hjelp for etterforsknin-gen.

Det vi opplever som medier, er det vi får formidlet avdem vi er i kontakt med på den andre siden. Vi kan aldribekrefte riktigheten i det vi opplever, det kan bare verifise-res gjennom opplysninger som politiet allerede kjenner til i

20

de aktuelle sakene. Vi kan ikke si at vi representerer sann-heten, for det er politiets sak å etterforske hendelsen. Viløser ingen mordsaker, vi bidrar bare med informasjon someventuelt kan hjelpe politiet videre. I TV-serien var det minoppgave å forsøke å finne nye spor i de uløste sakene, mendet er viktig for meg å understreke at privat påtar jeg megingen kriminalsaker eller forsvinninger.

I det svenske TV-programmet Förnimmelse av mord syn-tes programledelsen at jeg i flere tilfeller presenterte så klarebilder av mulige gjerningsmenn at de bestemte seg for åkalle inn en profesjonell tegner som skulle gjengi det jeg såi mine indre bilder.

Han og jeg hadde først en innledende kontakt per tele-fon. Jeg fortalte så detaljert jeg kunne om hva jeg så, der-etter tegnet han. Senere møttes vi i TV-studioet, og så filmetman hvordan han tegnet på bakgrunn av min beskrivelse.

Det tok et par timer før vi var klare og helt fornøyde medbildet.

Tegneren sa flere ganger at han syntes det var merkeligat jeg så distinkt og klart følte og så alle detaljer. Etterpåble bildene overlevert politiet.

Olle oppsøkte meg

Det var programledelsen som ga oss sakene vi skulle jobbemed, og det var av største viktighet at vi som var medier,ikke skulle få vite noe om dem på forhånd. Men ved ett til-felle hendte det faktisk at en ung mann fra åndeverdenentok kontakt med meg og ba meg om hjelp da jeg sto hjemmei kjøkkenet og lagde mat!

Jeg husker godt den dagen. Jeg står der i kjøkkenet, oghelt plutselig merker jeg at jeg ikke er alene. I mitt indre ser

21

jeg en lang kar i attenårsalderen, med langt, krøllete mel-lomblondt hår og litt spesielle briller. Jeg ser ham tydelig,og jeg hører ham si til meg at foreldrene hans lider og ikkeklarer å la være å tenke på hva om har hendt ham.

Han vil at jeg skal hjelpe dem med å finne ham! Han sier«Norrland» og deretter navnet sitt, «Olle», klart og tydelig.Så merker jeg at han forsvinner bort fra meg.

Jeg står igjen ved komfyren, og tankene farer omkring ihodet mitt. Hva skal jeg gjøre med dette her? tenker jeg.Hvem er denne ungen mannen Olle som vil ha hjelp?

Jeg tar telefonen og ringer Caroline Giertz. Jeg fortellerhenne om budskapet jeg nettopp har fått. Caroline sier athun er skremt av det jeg forteller, for samme dag hadde dei redaksjonen fått inn en sak som stemte helt overens meddet jeg nettopp fortalte henne. «Helt utrolig!» sier Caroline.«Det pleier å være vi som bestemmer hvilke tilfeller somskal tas opp, men nå er det åndeverdenen som oppsøkerdeg. Det er fantastisk!»

Fordi jeg ikke er særlig glad i å fly, synes jeg ikke noe omdet da jeg på Arlanda oppdager at jeg skal reise med et litepropellfly. Jeg merker flyskrekken min og går med tungesteg mot maskinen som bare har plass til ti personer.

Men da jeg vel sitter i det lille flyet, og vi svever av gårdeblant skyene, føler jeg meg med ett helt rolig. I mitt indreser jeg nå «Olle», den unge gutten. Han sier at jeg ikke måvære urolig for reisen, for den kommer til å gå bra. Da følerjeg meg så avslappet at jeg sovner, og jeg våkner akkuratidet vi skal gå inn for landing.

Olle forsvant i 1984 etter en fest i Sundsvall, og sidenhar ingen sett ham. Jeg og et annet medium jobbet beggemed Olle-saken, og vi fikk omtrent samme informasjon avham om hva som hadde skjedd den kvelden han forsvant.

22

Jeg fikk navnet på et sted der Olle skulle være å finne, ogdet viste seg at det lå bare et par mil fra stedet der han for-svant. Deretter var det opp til politiet å arbeide videre medde budskapene vi medier hadde fått fra den andre siden,men dessverre er Olles kropp ennå ikke funnet.

Olles familie har lagt ned fryktelig mye tid og krefter påå forsøke å finne sønnen sin, men hittil har det vært re-sultatløst. Jeg traff Olles far samme dag som vi avsluttetsaken, og etterpå hadde vi en liten prat på tomannshånd.Da hørte jeg Olle si til meg: «Pappa må hilse Anna Mariafra meg.» Jeg fremførte budskapet og spurte om faren gjen-kjente navnet. «Ja,» sa han, «det gjør jeg.» Så ble det stilleen liten stund. Deretter sa han: «Det er Olles eneste søster,hun heter Anna Maria, men kalles Maria.» Det var et sværtgripende og sterkt øyeblikk jeg fikk oppleve sammen medOlles far.

Rystende opplevelse

I løpet av den tiden jeg var med i disse TV-programmene,fikk jeg oppleve mye, og ved ett tilfelle ble jeg tappet forall min kraft og energi. Det var en svært ubehagelig opp-levelse å kjenne hvordan hele kroppen ble svak og kraftløs,og jeg måtte avbryte TV-innspillingen en stund for å hentemeg inn igjen.

Dette er hva som skjedde i denne spesielle og megetubehagelige saken:

Stedet hvor jeg befinner meg, er svært kaldt, med massesnø og is. Landskapet bredte seg ut som et vakkert bilde,med grener dekket av snø og frost. Her er også en halv-veis igjenfrosset innsjø med noen strå som stikker opp herog der. Stedets små, nydelige hus ligger vakkert til omkring

23

vannet. Men det er ingen mennesker her, det er helt stille,og jeg antar at vi befinner oss i et hytteområde et eller annetsted. Jeg har nettopp gått ut av bilen etter å ha kjørt i mangetimer sammen med filmteamet, og snart skal jeg få opplevenoe svært ubehagelig som har sammenheng med kontaktenjeg har med åndeverdenen.

Jeg er varmt kledd for ikke å fryse i det kalde været. Men-talt har jeg forberedt meg på mange timers filming i kuldenog at det kommer til å bli en prøvelse for meg. Jeg står påen asfaltert bilvei og kikker meg omkring i den vakre natu-ren. Jeg begynner å føle meg litt urolig og føler at en mannfra åndeverdenen befinner seg i nærheten av meg. Han girmeg umiddelbart en følelse av ulyst.

Jeg skal straks begynne på det mediale arbeidet mitt, somgår ut på å søke kontakt med en død person jeg ennå ikkevet noe om.

Jeg får inn et gammelt bilde av en ung mann. Han serglad og lykkelig ut på bildet, men nå er han opprørt. Hanfører meg fra veien og over et større kupert område medmye myrjord. Gang på gang tråkker jeg ned i dype vann-hull, og jeg kjenner hvordan kulden iser i føttene mine. Detgår i et veldig tempo, den unge mannen har det travelt medå ta meg med til et sted rett ved sjøen jeg ser fremfor meg.Hjertet mitt slår fortere og fortere jo nærmere vannet jegkommer. Jeg begynner å kjenne meg skjelven i beina og blirør i hodet. Noen meter fra strandkanten stopper jeg tvert,og nå formidler jeg det han gir meg i form av følelser og bil-der. «Her,» sier jeg til filmteamet. «Her er det. Her er stedethan har vært på.» Jeg merker at jeg vil legge meg ned, jegføler meg så dårlig. Over bryster kjenner jeg et veldig trykk,og det blir vanskelig å puste. Pulsen synker, og jeg begyn-ner å fryse skikkelig. Jeg skjelver i hele kroppen og begyn-

24

ner å gråte på grunn av smertene. Jeg opplever at mannenrammes av sjokk før han dør her på stedet.

Nå er det riktig ille. Jeg får ikke tilbake energien min, ogvi blir nødt til å avbryte TV-opptaket. I en tjue minutterstid har jeg problemer med å få kroppen til å fungere igjen.

Å gjenoppleve det denne mannen opplevde de siste mi-nuttene av sitt liv, er svært ubehagelig og skremmende.Mannen forteller meg at han har veltet med en bil, bilen lig-ger oppned på veien, og at han har skadet seg stygt i brys-tet. Han er rammet av sjokk og er løpt fra veien og ned tilsjøen, der han har sett at det ligger et hus. Han forsøker åkomme seg inn i huset for å ringe etter hjelp. Men rett vedhuset segner han om. Han blir bevisstløs og mister livet.

Nå er han svært opprørt fordi ingen vet hvordan ulyk-ken gikk til, og han vil fortelle det slik at familien hans fårvite sannheten.

Jeg er veldig medtatt. Jeg er stiv og iskald på føttene ogsjokkert over de sterke og ubehagelige opplevelsene.

Dette er den unge mannens måte å få meg til å forståhva som hendte den dagen. Han vil vise meg stedet der handøde. Det er viktig for ham fordi man har funnet kroppenhans i bilvraket på veien.

Han forteller at han kjørte bilen til en annen mann, somogså var i bilen. I løpet av turen fikk han vite at mannenville dumpe bilen for å få ut forsikringspenger – han villefå det til å se ut som om bilen var blitt stjålet, og planla åsenke den i vannet. Kontakten min følte seg skremt og redd.Han kjørte altfor fort, mistet kontrollen og kjørte av veienmed en voldsom kraft.

Den andre mannen overlevde ulykken. Fordi han varredd for følgene, bestemte han seg for å slepe kroppen tilden døde inn i bilen og plassere den ved rattet. Han brukte

25

et tau, dro kroppen over det ulendte terrenget og klarte der-etter å få det til å se ut som den døde mannen hadde værtalene i bilen.

I politiets utredning var saken blitt avskrevet som envanlig bilulykke. Men foreldrene trodde aldri på at sønnenderes skulle ha stjålet en bil og kjørt som en gal midt pånatten. De fikk det ikke til å stemme, og verken foreldreneeller sønnen fant ro.

Nå er den unge mannen glad for å være kvitt mistankenom biltyveri. Selv føler jeg ro etter at han fikk fortalt hvasom skjedde ved egen bortgang og altfor tidlige død.

Han var en svært ordentlig gutt, og for ham var det viktigå få fortalt sannheten. Jeg føler at det lyktes meg å formidledet han ville si.

Mumifisert og stiv

Da jeg deltok i TV-serien Förnimmelse av mord, fikk jegofte utrolig sterke bilder fra åndeverdenen. Det var både fy-sisk og psykisk anstrengende og tok all min kraft og energii tiden da jeg gjenopplevde alt det som hadde skjedd tid-ligere. I flere tilfeller ble jeg rammet av rent fysiske plageri sammenheng med at jeg gjenopplevde andres bortgang,samtidig som jeg i mitt indre så bilder av hva de haddegjennomgått.

Jeg husker spesielt en gang da jeg av TV-teamet fikk etfotografi av en ung gutt. Han så ut til å være i tenårene, ogpå bildet hadde han et stort, varmt smil. Jeg søkte kontaktmed ham i åndeverdenen.

Det første jeg merker, er et trykk over brystet. Det kjen-nes svært tungt å gå inn i energien hans, og jeg føler liksomhugg og slag mot guttens kropp. Han viser meg et tau. Jeg

26

kjenner meg bundet på en merkelig måte, nesten som omkroppen er mumifisert og helt stiv. Akkurat da forstår jegoverhodet ikke hva det er han vil si meg. Alt virker kaotisk,og det var også det han opplevde før han døde. Jeg forsø-ker å få ham til å fortelle hva som har hendt. Han viser meget sted som ser ut til å ligge i ulendt terreng. Jeg får skjel-vinger i hele kroppen og vil ikke tro at det han viser meg,kan være slik som jeg tolker det. Han viser meg et hus ogat han ble ført dit mens han ennå var i live. Jeg har vans-kelig for å sette sammen all informasjonen. Hvordan komhan dit? Jeg spør ham, og han viser meg en mørk, liten bilog hvordan han var blitt plukket opp ved en vei. Jeg tolkerdet som at han er blitt tilbudt skyss hjem.

Jeg opplever en veldig redsel. Hjertet mitt banker så hardtat jeg har vanskelig for å konsentrere meg om kommuni-kasjonen med ham. Jeg får en sterk følelse av å bli kvalt ogkjenner det som om det strammes en renneløkke om halsenmin. Gutten viser meg et stort, mørkt hull i marken, og såviser han kroppen sin med et rep som er surret veldig hardtrundt ham. Han ser nesten ut som en mumie, og det virkersom om han er blitt begravd på det viset. Hjertet mitt slårfort, og jeg kjenner meg besvimelsen nær. Jeg er nødt til åavbryte for å komme ned i meg selv igjen.

Gutten gir meg følelsen av å ha vært begravd en stund,men viser meg deretter at kroppen hans senere ble gravdopp igjen. Det som så skjer, er som et mareritt for meg. Jegfår opp et bilde av kroppen hans hengende i et tre, og jegkjenner at noe skjæres av kroppen. Jeg opplever en sværtsterk og ubehagelig følelse, føler meg dårlig og vil ikke troat dette kan være sant. Hele kroppen min rister, og jeg vilbare få en slutt på smerten.

I mitt indre ser jeg et sted – det ser ut til å være en skog

27

– og jeg beskriver stedet slik jeg opplever det. Nå skal jeglete meg frem til stedet der kroppen hans ble funnet. Jeg gåromkring og stopper så ved et sted som ligner det jeg har setti mitt indre. Kroppen min føles som om den ikke fungererlenger, jeg blir som forsteinet og kjenner en så sterk redselinni meg at blodet fryser til is i årene.

Filmteamet bekreftet senere at det var akkurat her krop-pen hans ble funnet, og at flere av kroppsdelene hans mang-let. Gjennom kontakten min med åndeverdenen og bildenehan ga meg, fikk han fortalt hva som hadde hendt medham. Og slik var det også i alle de andre tilfellene vi jobbetmed.

I denne saken opplevde jeg og det andre mediet nestennøyaktig de samme bildene og følelsene. Dermed fikk vi ensterk bekreftelse på egne opplevelser da vi senere snakketom hva vi hadde sett i vårt indre.

Mystisk forsvinning

I samme periode som Förnimmelse av mord gikk på TV,ble jeg kontaktet av en politimann i Dalarna som holdt påå etterforske en mystisk forsvinning. Han klarte ikke å løsesaken og ba om min hjelp. Det dreide seg om en eldre mannsom hadde vært forsvunnet et par måneder, og politiman-nen lurte på om jeg kunne se stedet der han befant seg. Jegfikk straks opp et bilde av et tjern, og jeg så at det var etsvært myrlendt område rundt tjernet. Jeg kjente at mannenhadde gått nedi der på veien hjem og druknet. I nærhetenså jeg en bratt skråning, og jeg kjente at mannen hadde for-søkt å ta en snarvei over dette området da han var på veitil huset sitt, som skulle befinne seg like i nærheten. Politi-mannen konstaterte at det bare fantes to små tjern som

28

kunne stemme med beskrivelsen, og han bega seg til et avdisse. Han lette, men uten resultat. Klokken ble mange, detvar sent på kvelden, og det ble mørkt ute. Han bestemte segfor å fortsette søket ved det andre tjernet neste dag, menallerede samme kveld fikk en mann fra bygda høre at poli-tiet var ute og lette etter en forsvunnet mann ved tjernene iområdet. Denne mannen husket da at han tidligere en gangsyntes han så noe ligge i det andre tjernet. Han gikk så ditfor å undersøke nærmere, og da fant han den døde man-nen. Politiet skulle ha søkt dagen etter, men denne mannenkom dem i forkjøpet.

Politimannen ringte til meg og fortalte at mannen varblitt funnet død på stedet jeg hadde sett. Han fortalte atden døde ikke var svømmedyktig, og at tjernet var dypt.

For meg ble dette nok en bekreftelse på at mine indrebilder og følelser veiledet meg riktig.

Dette er helt fantastisk!

Jeg husker spesielt en hendelse i forbindelse med et TV-opptak. Jeg satt og snakket med en mann om forskjelligeopplevelser i mitt mediale arbeid, som han var interesserti. Mens vi sitter der og prater, kjenner jeg at det kommerigjennom en kvinne fra åndeverdenen som vil ha kontaktmed mannen, og jeg sier det til ham. Han blir nysgjerrig påhvem det kan være. Ettersom både hans mor og hans koneer gått bort, kan det kanskje være en av dem.

Jeg sier til ham at kvinnen er mørkhåret og relativt kort-vokst, og at hun viser tallet trettiseks. Hun sier hun døde avbrystkreft. Mannen blir svært berørt av det jeg forteller, oghan blir veldig glad for at denne personen fra åndeverdenener der. «Det er min kone, hun gikk bort på grunn av bryst-

29

kreft en uke før hun ville fylt trettiseks. Hun var mørkhå-ret og liten av vekst,» sier han og smiler. «Det er hun somer her.»

Kvinnen, som har sterk energi, er ivrig etter å kommuni-sere. Hun viser meg et bilde av en stor, hvit amerikansk bil,og jeg ser bilen svært tydelig. Jeg forteller dette til mannenog spør om han kan forstå hva hun mener med det. Hanblir svært rørt, og med flammende rødt ansikt sier han:«Jeg forstår det svært godt! Den bilen står hjemme i gara-sjen min. Da min kone levde, hadde vi den bilen. Den enegangen hun kjørte den, kolliderte hun. Hun var helt fortviltover det, men jeg fikset bilen, og siden dagen da hun gikkbort, har den stått i garasjen. Det er ti år siden nå.» Man-nen er helt opprømt av kvinnens tydelige budskap: «Detteer helt fantastisk!» sier han. «Det er min kone som er her.»

Deretter viser hun meg hendene sine som hun ville rufseham i håret med. «Hun sier at det ligger for flatt, hun vilat du skal ha det litt mer luftig,» sier jeg til mannen. Da lerhan og sier at da hun levde, pleide hun å gå bort til hamog rufse ham i håret. Og så viser han hvordan hun pleide ågjøre det. «Hun sa alltid til meg at jeg ikke måtte gre håretmitt så slett, men heller ha det litt rufsete,» sa han.

Etter møtet med sin kone fra åndeverdenen ble mannenså fortumlet og opprømt at han hadde vanskelig for å sittestille, så han la i vei på en lengre tur. Senere fortalte hanmeg at hvis det ikke hadde vært så sent på kvelden, haddehan kunnet gått flere mil til. Det var nettopp den hvite,amerikanske bilen som han ikke kunne begripe hvordanjeg kunne se, sa han. Jeg fortalte ham at jeg bare fungerersom en kanal som kan ta inn bilder og følelser som ånde-verdenen viser frem. Hans kone viste meg bilen, og jeg barevidereformidlet bildet.

30

Ved en senere anledning da jeg var ute og reiste i for-bindelse med et TV-opptak, besøkte jeg denne mannen oghans nye samboer. De hadde bedt meg komme og hilse på.Det første mannen viste meg da jeg kom hjem til dem, varden hvite, amerikanske bilen. «Kom så skal vi gå ned igarasjen,» sa han. «Her står det noe du skal få se!»

Da han åpnet garasjen, kjente jeg straks igjen bilen, ogdet var en svært spesiell følelse. Mannen fortalte meg atetter vårt første møte, da jeg fikk kontakt med hans konesom hadde gått bort ti år tidligere, hadde han endret opp-fatning om livet fordi han forsto at det finnes et liv etterdette. Først nå hadde han fått en så sterk bekreftelse fraåndeverdenen at han kunne tro på det, og dette forandretlivet hans. I sitt indre hadde han søkt kontakt, men ikkeopplevd noen som helst tegn som kunne overbevise hamom at det finnes et åndelig liv etter dette.

Jeg opplever stor glede når jeg ser hva slik kontakt betyr,at den gir mennesker kraft og energi til å kunne gå videremed sitt liv, i sterk tillit til at det finnes noe mer, noe somer mektig og sterkt.