17

LauvmarkArne C. Nilssen og Olle Tenow

Enkelte år opptrer lauvmarken i stort antallog kan gjøre skade på skogen. I denne artikkelen får vi

en orientering om leveviset til fjellbjørkemåleren og den lille frostmåleren,de to artene som angriper bjørkeskogen i Nord-Norge.

Ide seinere år har lauvmarken herjet ideler av bjørkeskogen i Nord-Norge,men det er ikke første gangen detteskjer. Denne lauvmarken, som enten erlarver av fjellbjørkemåler (Epirritaautumnata) eller av liten frostmåler(Operophtera brumata), har gjentatteganger snauspist bjørkeskogen overstore deler av Skandinavia.Fjellbjørkemåleren har oftestmasseutbrudd i fjellbjørkeskogen isentrale strøk av Skandinavia, mens denlille frostmåleren gjerne opptrer i merkystnære strøk, men de kanogså opptre på de sammestedene. Masseangrepenesynes å oppstå samtidig forde to artene og kommerigjen med 9-10 årsmellomrom. Styrken påangrepene varierer mellomde ulike toppår. I 1993–94var de seineste masse-angrepene i Nord-Norge avfjellbjørkemåleren, menbåde denne arten og særligden lille frostmåleren har

stedvis opprettholdt store bestander helttil sommeren 1998.

Enkelte år er angrepene, særlig avfjellbjørkemåleren, så omfattende atbjørka dør over store områder. Detteskjer dersom det blir kraftige angrep iflere år på rad på de sammebjørketrærne. Selv om dette er naturensegne «skader», så betyr slike angrepmye for landskapet, og flere steder kanman finne råtnende trær som står i årtierfør nye vokser opp. I Finnmark finnes

det slik skadet bjørkeskog fra kraftigeangrep i midten av 1960-åra, bl. a. iStabbursdalen og i et parti like ovenforTrangdalen noen mil sør for Alta. Detsistnevnte er godt synlig fra bilveien, ogmange har kanskje trodd at dette er etgammelt brannfelt. Nå skal likevel ikkeslike angrep bare sees på som skadelige,for målerangrepene kan være med på åforynge skog ved at nye trær vokser oppog erstatter de gamle.

Litt omartenesbiologiHos begge artene er deteggene som overvintrer,og de klekkes til larveromtrent samtidig som

Voksen fjellbjørke-måler. Disse klekker iaugust og september ogkan i lauvmarkåropptre i store mengder.

Foto:A

.C.N

ilssen

18

bjørka spretter. Larvene begynnerstraks å spise på de nyutsprungnebladene. Er de tallrike nok, kan desnauspise trærne. Navnetmåler har defått på grunn av larvenes måte å bevegeseg på. De bøyer seg i en bue slik at detser ut som de måler seg fram.

Selv om begge artene i Nord-Norgeutvilsomt er mest knyttet til bjørk, kande også spise på blad fra andre treslag(i sørligere strøk er den lille frostmålerenet skadeinsekt på forskjellige frukttrær).Blir de så tallrike at det blir mangel påmat fordi de har spist opp alle bladene,kommer de ned på bakken og kansnauspise lyng og urteplanter.

En sterkt målerangrepet skog vil påavstand ha et brun-fiolett skjær, ogområdene sees lett fra fly og kan til ogmed registreres med satellitt-bilder.Kommer man inn i en slik skog mensangrepene ennå pågår, vil man se at det

yrer og kryr av larver overalt i det somer igjen av bladverk. Står man stille oglytter, kan man til og med høre hvordanlarvene jafser i seg! Litt seinere, nårbladene er oppspist, havner larvene påbakken der de spiser på annenvegetasjon. På stier og groper i terrengetkan larvene hope seg opp i store,myldrende ansamlinger. Å observereslike masseforekomster er en selsomnaturopplevelse som både virker utroligog litt nifs.

Larvene til fjellbjørkemåleren er lett åskille fra frostmålerlarvene når en vethva en skal se etter. Frostmålerlarvenhar oftest grønnsvart kropp med lysestriper og nærmest svart hode. Despinner sammen ett eller flere blad til etskjul som de oppholder seg i store delerav døgnet. Man kan derfor avslørehvilken art som har vært på ferde lengeetter at larvene har forlatt treet.Fjellbjørkemålerlarvene derimot, lever

fritt på bladenesytterside, og avutseende er delysegrønne bådepå kropp og hode

og virker noe «feitere» enn frostmåler-larven. Begge artene kan noen stederopptre på samme tre.

Mot slutten av juli er larvene fullvoksneog søker ned mot bakken, der deforpupper seg i jorda. I puppen skjerforvandlingen til den voksnesommerfuglen. Fjellbjørkemålerenspupper klekkes, og de voksnesommerfuglene flyr fra slutten avaugust og utover i september, mens denlille frostmåleren klekkes bortimot enmåned seinere. Navnet frostmåler harden fått fordi den gjerne, men ikkenødvendigvis, opptrer etter de førstefrostnettene om høsten. Som voksnesommerfugler er begge artene gråhviteav farge. Hannene samler seg rundt

Egg av fjellbjørkemåler. Det er eggenesom overvintrer. Eggene tåler ned til-30 °C grader før de fryser i hjel. Påsteder der det blir kaldere enn dette,vil bjørka derfor ikke bli angrepet avmålerlarver.

Fjellbjørke-måleren samlesgjerne rundtutelys, og de flyropp når mankjører bil ihøstmørket.Etter paringenlegger hunneneegg.

Foto:R

uneAxelss

onFo

to:A

.C.N

ilssen

19

Øverst: Litenfrostmåler,hanner.Frostmålerneklekkes ca. enmåned seinereenn fjellbjørke-måleren, dvs. fraca. 20. septemberog utover ioktober.

Nederst: Litenfrostmåler, hunn.Hunnene harreduserte vingerog kan ikke fly.Man kan finnedem krypende påtrestammer o. l.

utelys i høstmørket, og kjører man bil iet område med mye målere, kan detvære som å kjøre i snøvær! Det er pådenne tida de parer seg og legger egg.Hos fjellbjørkemåleren kan begge kjønnfly, mens hunnen hos frostmåleren harreduserte vinger og er derfor uten evnetil å fly.

Eggene legges på skuddene eller underlav-flak på bjørkekvistene. De er opptil1 mm lange og grønne som nylagte.Deretter blir de oransje. Enfjellbjørkemåler-hunn kan legge opptil240 egg, frostmåleren 300 egg. Det erbare eggene som overvintrer, og det erpåvist at fjellbjørkemåler-eggene tålerned til ca. -36 °C midtvinters før defryser i hjel. Dette er tilstrekkelig til ateggene overlever de fleste stedene ifjellbjørke-skogen, men ikke i de allerkaldeste områdene. Den lillefrostmåleren tåler noe mindrevinterkulde, og dette forklarer trolig atutbredelsen er begrenset til områdermed mindre streng vinterkulde, f. eks. ikyststrøk.

Hvorfor klekkerdisse målerne såseint?Fjellbjørkemåleren klekkes fra sluttenav august og utover september, mensden lille frostmåleren klekkes ca. enmåned seinere. Vi ser disse målerne(feilaktig ofte kalt «nattsvermere») nårde samler seg rundt utelysene ihøstmørket. Det er nå de skal pare segog legge egg, men man kan spørre seg

hvorfor de gjør det så seint i sesongen.Frostmåleren opptrer så seint at den kanbli overrasket av permanent snø, slik atmesteparten av bestanden dør før de fårformert seg. Hvorfor har frostmåleren enslik risikabelstrategi, og hvorforklekker den ikketidligere mens detennå er litt igjen avsommeren?

Frostmåleren harfått navnet fordi detble sagt at denmåtte ha ei ellerflere frostnetter førden ville klekke.Nyligeundersøkelser har

imidlertid vist at kuldegrader slett ikkeer nødvendig, men den klekkes så seintrett og slett fordi puppestadiet har sålang varighet. Temperaturen har ogsåliten betydning for

Foto:A

.C.N

ilssen

20

utviklingshastigheten, selv om 10-12 °Cgir noe raskere utvikling enn bådelavere og høyere temperaturer. Nede iEuropa bruker de enda lenger tid i

puppestadiet, og der kan arten klekkehelt opp mot juletider. På engelsk kallesarten «Winter Moth» og på tysk«Kleiner Frostspanner».

I Nord-Norge klekkes den fra ca. 20.september til 20. oktober. Hvorforakkurat dette tidsvinduet? Antakeligskyldes det to faktorer som virker mothverandre. Den ene faktoren erpredasjon av fugler. Det er kjent atmange av småfuglene, som tidligere påsommeren har forsynt seg av larvene,også tar de voksne målerne når deflagrer rundt eller sitter på trestammer.Og mesteparten av disse insekt-etendefuglene er trekkfugler, som stort sett erhelt forsvunnet fra våre områder imidten av september. Ved å klekke fra20. september og utover vil de altsåunngå å bli spist av insektspesialisteneblant fuglene. Men det er også farlig åklekke så seint, for da kan snø og kaldtvær ta knekken på dem. Nå varierertidspunktet for det første snøfall mye fraår til år, men det er sjelden at snøenlegger seg før ca. 10. oktober. I alle fall,klekketidspunktet er kanskje ikke såufornuftig likevel.

Hvorfor får visyklisk variasjon ibestandsstørrelsen?Som nevnt opptrer målerne medmasseutbrudd med 9-10 års mellomrom.Dette er parallelt til smågnagernes

Larve av liten frostmåler (øverst) ogfjellbjørkemåler (nederst).Frostmåleren opptrer ved kysten ogkystnære strøk, mensfjellbjørkemåleren også finnes i indrestrøk med strengere vinterkulde.Noen steder kan de opptre sammen.

Foto:A

.C.N

ilssen

21

masseforekomster hvert 3-4 år, og dethar vært spekulert på årsakene til dissesykliske variasjonene. Når det gjeldermålerne, er det flere faktorer som spillerinn, bl. a. værforhold, konkurranse medandre arter, predasjon (særlig av fugler)og parasittisme, men den mestspennende forklaringen har med selvebjørka å gjøre. Denne hypotesen kanforenklet forklares slik: Under etmasseangrep begynner bjørka åprodusere stoffer som gjør bladeneusmakelige eller giftige, slik at målernepåvirkes negativt på forskjellige måter(bl. a. økt dødelighet, mindre vekt).Denne såkalte induserte langtids-resistensen (som forøvrig likner mye påden immuniteten som dyr og menneskerfår etter visse sykdommer) har envarighet på minst 4 år. Det betyr at etteret storangrep vil bestanden være sværtliten i 4-5 år, og i disse årene kan detvære nesten umulig å finne slike

målerlarver. Men den induserteresistensen i bjørka forsvinner etterhvert, og bestanden kan begynne åbygge seg opp igjen. I de første par åraskjer det sakte fordi utgangsbestandener så lav, men etter 4-5 år med vekst vilbestanden igjen være på topp. Vi fårderfor en forklaring på 9-10-års-syklusene. Likevel, andre faktorer kanmodifisere regulariteten og styrken påhvert masse-angrep. Avvik skjer altså,og et aktuelt eksempel på det er at flerebjørkeskoger i ytre strøk har hatttemmelig kraftige angrep avfrostmåleren i alle år fra 1994 og fram til1998. Kommer krasjet i bestanden i1999?

Masseangrep påFinnmarksvidda i1993 og 1994

I 1993 og 1994 ble det observertmasseangrep av fjellbjørkemåler iKautokeino kommune. Dette varoverraskende, for i de sentrale delene avFinnmarksvidda har det aldri værtregistrert slike angrep før, i hvert fallikke ifølge rapporter om målerangrep desiste 100 år. Dette skyldes atvinterkulden her er for streng til ateggene overlever, det vil si under -36 °C,som er en absolutt nedre grense for hvaeggene tåler. Og som kjent, i Kautokeinokommune blir det ofte sliketemperaturer nesten hver vinter.

«En grøn bladorm, en målerlarve,vandrer efter enderne langsefter engren, vandrer ustanselig, som om denikke kan hvile. Den ser næsten ingentingskjønt den har øine, ofte står den retopad og føler i luften efter noget å støtemot; den ser ut som en stubb grøn trådsom syr en søm med langsomme stingbortefter grenen. Til kvælds er denkanske kommet dit hvor den skal hen.»

Fra Knut Hamsun, Pan (1894), kapittel 6.

Fjellbjørkemåler-angrepet vedSuolovuopmi i 1994. Når larvene er såtallrike som her, spiser de raskt bortalt løvverket av bjørka.

Foto:A

.C.N

ilssen

22

Vinterkulden setter altså en grense forutbredelsen av masseangrep selv forfjellbjørkemåleren. Men som enkelt-eksemplarer kan arten finnes gjennomårene også på Finnmarksvidda. En litenandel av eggene har da overvintret påplantedeler som dekkes av snøen og harpå den måten vært beskyttet mot denverste kulden.

De første fjellbjørkemålerangrepene i1993 ble påvist i et parti ved Mieron. Itillegg var fjellbjørkemåler-larver vanligå finne langs hele veien fra Suolovuopmitil Kautokeino. I 1994 var det dessutensterke angrep nær Suolovuopmi. I 1995var det derimot ingen larver å se, ogskogen stod igjen grønn. Hva haddeskjedd?

Milde vintre førtetil masseangrep?

Vintrene 1987–1993 var uvanlig mildeover store deler av Europa, og selv på

Øverst: Fjellbjørkemåler-angrepet vedSuolovuopmi i 1994. Når målerlarvenehar snauspist bjørka, kan de fortsattvære sultne. De kryper da ned påbakken og kan spise på mange andreslags planter. Noen ganger samles de ienorme mengder i groper i terrenget.

Nederst: Masse-angrep avfjellbjørkemåler ved Graddis pågrensen mellom Nordland og Sverige i1986. Vi ser det brunfiolette bandetmed nedbeitet skog opp motskoggrensen.

Foto:A

.C.N

ilssen

23

Finnmarksvidda var kulden mindrestreng enn normalt. Dette har medført atbestanden av fjellbjørkemålere kunneøke og spre seg innover i områder derdet aldri har vært påvist angrep. Eggeneble altså ikke drept av vinterkulden, somer det normale her. Vintrene 1993–94 og1994–95 var mer normale med skikkeliglave temperaturer, og bestanden blebrått slått ut, først ved Mieron, deretterved Suolovuopmi. Ikke en larve var å sepå strekningen Suolovuopmi –Kautokeino. Nå er det jo vanlig atmasseangrepene opphører av seg selvetter slike toppår, men hadde vinteren1994-95 vært like mild som deforegående, ville angrepene kunne hafortsatt og spredt seg videre, i hvert falltil sommeren 1995.

Den normalt strenge vinterkulden iKautokeino-området er altså «nyttig» påden måten at den hindrer slikemasseangrep. Det er ting som tyder påat de milde vintrene i begynnelsen av1990-åra også hadde en innvirkning påandre insekt-arter i landsdelen.Frostmåleren f. eks., opptrådte flere millenger inn i dalførene enn det som harvært vanlig, og det har værtoppsiktsvekkende masseforekomsterflere steder i Nord-Norge av andreinsekt-arter som normalt er relativtsjeldne. Dersom spådommene omdrivhuseffekten skulle slå til, vil en av

virkningene være mildere vintre. En slikendring av klimaet vil ventelig medførevisse endringer i de faktorene somregulerer bestandsstørrelsene for enrekke insektarter. Dersom det gjelderinsekter som kan gjøre skade påvegetasjonen, vil dette medføre atlandskapet, f. eks. skoggrensene, kan bliendret. l

Forfatterne:Arne C. Nilssen, førstekonservator/førsteamanuensis ved Tromsø Museum,Universitetsmuseet, med insekter somspesialfelt.E-post:arnecπimv.uit.no

Olle Tenow, professor vedLantbrukshögskolan, Uppsala, Sverige,en av nordens fremste spesialister påmålere og andre skadedyr ibjørkeskogen.

Av og til dør skogen som følge avfjellbjørkemåler-angrep. Her ser viresultatet fra angrepene i midten av1960-årene, nær Trangdalen sør forAlta.

Foto:A

.C.N

ilssen