ÅRRINGER

1

elvekongenYvonne Andersen

Personregister:

Oppistuen:Silja OlafsenArvid Olafsen, Siljas far og eier av Myrmoen sag og høvleriSynnøve Olafsen, Siljas morMas-Karin, ugift og barnløs bakstekone og nærmeste nabo

Sagbrukseiere på Myrmoen sag og høvleriSilkesvarten, sjauerSkakke-Nils, sjauerLange-Leif, kantmesterSixten Bergström, sagmesterAsbjørn Moen, sagmesterIngar Moen, sønn til AsbjørnSimon, Maris trolovedeEmil, sponjekk, Simons lillebror

KårestuaMari Buholtet, Siljas venninneAgnes Buholtet, Maris morMelvin Buholtet, Maris far, arbeider på Myrmoen sag og høvleri

Bøchmann herregårdOle-Laurits Bøchmann, skogbaronIsabella (Bella), hans koneEngebreth, eldste sønnOle-Leon, yngste sønn

KolbjørnsrudsagaKolbjørn Olafsen, Siljas onkel, driver Kolbjørnsrudsaga

AndreSigurd, Ingars vennKarl Oskar von Vidjekjerr, omreisende tømmerfløter og

skogsarbeiderArne-Johan Stranda, sønnen til ekteparet som driver landhandelen

Prolog

Lunderskog, 1894

«Vi løper om kapp ned til elven. Kom, Silja. Skynddeg!» Den lysluggede niåringen snudde seg ivrig mothenne, der hun sto med lubne barnehender fulle avklisne markjordbær. De hadde plukket en krukke full,og åpningen var passe stor til at to never fikk plasssamtidig.

Nå var krukken tom, og det rumlet ikke lengeri magen, men det hvite søndagsforkleet hadde fåttstore, røde jordbærflekker. Hun tenkte med gru på hvamoren ville si når hun kom hjem.

Hun reiste seg fra det lange gresset og så engste-lig i retning elven. «Jeg får ikke lov til å gå dit. Dethar mor og far sagt meg. Jeg får i hvert fall ikke gådit alene.»

«Dumma. Du er ikke alene. Jeg er sammen meddeg. Jeg lover å passe på deg, Silja.» Han så bråttveslevoksen ut og skjøt den spinkle brystkassen frem.

9

«Men du er ikke voksen, Ole-Leon. Du er bare niår.»

«Æsj, jeg er eldre enn deg, så. Kom nå. Ikke værså feig.»

Silja så trassig på ham og kjente at hun ble mek-tig irritert. Hun likte ikke å bli kalt feig. Naboguttene,Ingar og Sigurd, var snare til å kalle henne feig forden minste ting. De likte å erte henne. Som hun øns-ket at hun var født gutt og var sterk! Da skulle hun habanket dem opp begge to. Men ikke Ole-Leon. Han,som så ivrig på henne med de blåeste øyne hun vissteom. Jo da, han likte å erte henne, men han var aldrislem. Enda han var en av dem. Det var slik de sa omfamilien Bøchmann, den største skogeieren i distrik-tet, som bodde på den vakre herregården på høydenmed utsikt utover Tangensjøen. Ole-Leon var yngst avto brødre.

Nå sto han der med et ertelystent flir i det vesle-voksne ansiktet og med sommerbris i hårluggen. «Erdu feig, eller?» Det var de eneste øyeblikkene hårethans strittet til alle kanter, når han lurte seg ut av detstore, hvite herskapshuset for å leke med henne. Hunsyntes det var mye mer spennende å leke med ham ennmed dukken til jevngamle Mari i Kårestua.

Hun så seg tilbake til foreldrenes hus med glassve-randa i andre etasje i skogkanten. Derfra kunne de såvidt skimte et blått gløtt av elven som frådet forbi, ogtaket på farens sagbruk.

10

«Jeg er ikke feig.» Dermed satte hun av sted påbare føtter og med jordbærflekker på søndagskjo-len. Og hun kunne løpe fort. Faktisk kunne hun løperaskere enn Ole-Leon.

Hun nådde elvebredden en mannslengde foranham. Rød i kinnene og leende snudde hun seg motham og pekte nese. «Hvem kaller du feiging nå da?»lo hun og kastet på hodet så de lange, korngule flet-tene danset. Hadde hun gjort dette mot naboguttene,ville de ha blitt sure og dyttet henne over ende igresset. Men aldri Ole-Leon. Han var bare snill.

Han stanset og trakk pusten i korte hikst. «Javel, du vant.» Så snudde han seg og gikk nærmereelvebredden. Han ble plutselig alvorlig.

«Får du lov til å gå så nær vannet?» Hun haddeden leie uvanen med å stikke tommelen i munnen nårhun ble usikker og redd, enda hun var for gammel til åsuge på tommelen. Hun stirret engstelig på det skumlevannet. Vannstanden i elven hadde økt betraktelig desiste dagene på grunn av mye regnvær.

Like ved lå et lenseanlegg, hvor tømmeret lå og fløti hopetall i vannskorpen.

«Vet du hva jeg tør, Silja?»«Nei?» Hun ristet på hodet og våget seg nærmere.

Hun måtte stadig se seg tilbake. Ble hun oppdaget,visste hun at det ble juling.

«Jeg tør å balansere på stokkene. Tør du?»«Ole-Leon, er du helt rusk?» gispet hun.

11

«Se nå, Silja.»«Nei, ikke gjør det. Det der er farlig.» Men hun

klarte ikke å stanse ham. I neste øyeblikk hoppet hanlettbeint fra elvebredden og opp på den nærmestetømmerstokken. Han balanserte bort til neste stokk sålett som ingenting. Det så ut som han ikke hadde gjortannet i hele sitt liv.

«Se, Silja! Er jeg ikke flink?»«Ole-Leon. Kom tilbake. Det er farlig. Du kan falle

uti og drukne.» Hun begynte å bli redd for alvor. Hunsyntes at han hadde kommet for langt ut.

«Æsj, jeg faller ikke,» ropte han selvsikkert tilbake.Hun sto med dunkende hjerte. «Ikke gå lenger ut.

Vær så snill. Jeg løper og sier det til far. Eller tilSigurd og Ingar. Jeg møtte dem på veien her oppe.»

«Ha! De er feiginger. De vil ikke engang bli tøm-merfløtere. Det skal jeg bli når jeg blir stor.»

Ole-Leon var kommet imponerende langt ut. Hanbalanserte som en gud og snudde seg leende mothenne med armene rett ut.

Da skjedde det. Tømmerstokken han sto på snur-ret rundt i vannskorpen. Han skled og mistet fotfes-tet. Ansiktet lyste av forskrekkelse idet han veivet medarmene og falt uti elven med et plask.

Hun skrek navnet hans alt hun maktet mens hunventet på at han skulle komme opp til overflatenigjen. Hun visste at han kunne svømme, men midtuti Tangenåa var elvestrykene strie. Det hadde faren

12

sagt. Flere fløtere hadde druknet i elven de sisteårene.

Hun sto trippende på elvebredden og fulgte demørke vannmassene nedover. Hun syntes hun så enarm stikke opp og et blekt ansikt, men det forsvant likefort igjen.

Det raslet i gresset bak henne. Harde støveltrampdundret mot bakken. «Silja! Hva i helsike gjør du hernede ved elven?» tordnet faren. Naboguttene fulgtehakk i hæl.

Hun pekte utover elven. «Han drukner, far! Handrukner!»

«Hvem? Har noen falt i elven?» Faren stanset ogble brått hvit i det vanligvis så røde ansiktet.

«Ole-Leon. Han … han gikk ut på stokkene og faltuti.» En jordbærklissen tommel var igjen på plass imunnen.

Faren snudde seg mot Ingar og Sigurd. «Løp oghent hjelp! Fort! Få hit noen karer med fløterhaker!»Deretter grep han tak i armen hennes. «Hvor mangeganger har jeg ikke sagt at du ikke skal gå til elven?»Han halte henne med seg, men hun strittet imot althun kunne. Søndagskledde folk kom løpende mot dem.De fleste kom fra kirkestuen. Hun snudde på hodetog så tilbake mot elven mens tårene rant nedover kin-nene. Inni seg ba hun til Gud om at Ole-Leon villeklare seg. Han måtte ikke drukne!

Hun så at flere av farens sagbruksarbeidere kastet

13

svartjakkene og stormet ned til elven. Så var morender.

«Takk og lov. Jeg trodde det hadde hendt deg noe.»Hun lot seg omfavne av moren.

Timene etterpå ble et sårt mareritt. Hun glemte detaldri. Hun fikk ikke skjenn for at hun hadde jordbær-flekker på søndagskjolen. Hun fikk heller ikke julingfor at hun hadde lurt seg ned til elven uten lov.Hun satt på trammen med armene knugende omkringknærne og ventet. Hun husket det så altfor godt.De alvorlige og stille sagbruksarbeiderne som kombærende med den livløse skikkelsen. Hun husket detharde steinansiktet til skogbaron Ole-Laurits Bøch-mann da han fikk det tragiske dødsbudskapet. Det varsom om solen forsvant fra himmelen den dagen. Klok-kene hadde sluttet å tikke. Ja, det føltes som om hjertethennes hadde sluttet å slå.

Ingenting ble som før etter den dagen.

1

Våren 1907

«Giv henne din frid og låt dit eviga ljus lysa förhenne.» Den svenske presten, herr Sturlason fra Skil-lingmark, snakket med lett skjelvende stemme. Detvar som om han anstrengte seg for å legge ansiktet isørgmodige folder.

En spade tørr sand ble kastet på det svarte kiste-lokket. Sår gråt hørtes fra svartkledde sørgende medslørede blikk. Mennene sto og fiklet med søndagshat-tene. Kvinnene snufset i hvite lommetørklær.

Silja hadde gråten i halsen, men sto stiv med fol-dede hender ved siden av faren. Han sto med lut rygg.Det fantes ingen trøst. Etter begravelsen klappet hanhenne tafatt på skulderen og sukket. «Så var det bareoss to igjen, da.»

Faren var en hardhaus. Han hadde ikke tid til åsørge. Silja visste det ville bli folkeprat av det. Sag-brukseier Arvid Olafsen på Myrmoen hadde mistet

15

sin hustru i lungebrann. Silja hadde mistet sin mor.Kirkeklokkene hadde ikke før ringt ferdig, før farentrakk på seg arbeidsklærne igjen og strøk ned til sag-bruket. Hva han hadde der å gjøre på en søndag, vissteingen, men det hendte ofte at han var på kontorbrakkatil sent på kvelden og i helgene.

Silja hadde foreslått en enkel bevertning i hjemmet,men faren nektet plent. Slarvekjerringer og nysgjer-rige naboer skulle ikke innom veggene i hans hus forå meske seg med gratis øl og elgkjøtt.

Sagbruket til faren, Myrmoen sag og høvleri, lå isøndre Tangen, men i nordre Tangen, fem kilometerunna i luftlinje, lå neste sagbruk. Det var Kolbjørns-rudsaga, drevet av farens erkerival, Kolbjørn Olafsen,hans egen bror og Siljas onkel, som hun knapt kjentepå grunn av uvennskapet mellom de to familiene. Ver-ken onkelen eller tanten kom i begravelsen. Det var enskam. Silja hadde tre fettere som hun aldri hadde truf-fet. Det nyttet ikke så lenge det var ondt blod mellomfaren og onkelen.

«Ja, dette var trasig. Nå blir det mye arbeid pådeg, Silja-mor.» Brått sto Mas-Karin foran henne.Hun var nærmeste nabo og bodde i en grå, liten stuesom ble kalt for nestuen. Silja bodde i oppistuen,et toetasjes hvitmalt sveitserhus med kjeller, loft ogglassveranda.

Mas-Karin var i slekt med dem langt uti, men haddealdri vært gift og fått egne barn. Kallenavnet Mas-

16

Karin hadde hun fått fordi hun stadig stakk den spissenesen innenfor dørgløtten hos folk.

Mas-Karin klappet henne på ryggen og strøk videretil en flokk med svartkledde.

«Hva skal du gjøre nå?» spurte Mari, nabojenta,som fulgte henne ut av kirkeporten.

Silja ble stående og se mot den mosegrodde stein-muren som gikk rundt den lille kirkegården. Borteved kirkeveggen sto en høyreist gravstøtte i gra-nitt med gullskrift. Familiegravstedet til Bøchmann.Aller nederst sto Ole-Leons navn. Det var fremdelesuvirkelig at han var borte, lekekameraten hennes.

Silja snudde seg mot venninnen og sørget for atsmijernsporten var omhyggelig lukket. «Jeg vet ikke.Jeg må vel bli hjemme og stelle for far. Det er ingenannen råd.» Hun sukket tungt og skuttet seg i denkjølige vårbrisen. De var i slutten av mai måned, ogbjørkene hadde grønne slør i trekronene. Våren haddekommet sent dette året.

«Må du det? Hva med jordmordrømmen din?»Mari så skuffet ut.

«Den må jeg glemme. Far maser stadig om å fåmeg gift. Det har han gjort siden jeg sto til konfirma-sjon. Han synes det er noe tøv at jenter skaffer segutdannelse.» Hun sukket oppgitt.

Mari smilte så vidt. «Men noen må bli sykepleier-sker og jordmødre. Man må gå på skoler for å blidet.»

17

«Jo, men far vil ikke at jeg skal ta meg utdan-nelse. Han vil ha meg trygt gift på en eller annengård, eller aller helst med den ene sagmesteren hanspå sagbruket.»

Mari skar en grimase. «Du mener Sixten? Nei, fy,han er da altfor gammel for deg. Du som er så omsver-met, kan da få hvem du vil. Dessuten er han svensk.Svensker er så utrolig gjerrige. Du ville ikke ha fåtttil sukker på grøten engang der i gården.»

«Halvsvensk,» korrigerte Silja. «Faren hans kom-mer fra Skillingmark, men moren er norsk. Hun eroppvokst på Landstadtorpet, like ved grensen. Dehadde elleve unger der.»

Hun gjorde et iltert nakkekast så det lange, lysehåret danset. Faren ville at hun skulle samle det i entopp nå som hun var for voksen å regne, men hunlikte å ha det hengende i to fletter. Det var tykt oghadde samme farge som modnet korn om høsten. Hunbrød seg ikke om hva han mente, og faren hadde værtså hensunket i sorg at han ikke hadde lagt merke tilhvordan hun hadde hatt håret i begravelsen.

Moren var død etter et langt sykeleie. Det var ufat-telig. En sår klump hadde satt seg fast i halsen. Detvar som om hun ikke fikk ut sorgen. Mannfolk vardet siste hun tenkte på nå. Det var ingen hun svermetfor heller, og nå ble det i hvert fall ikke tid til sver-merier bak plankeskuret på sagtomta. Det var her hunhadde fått sitt første kyss. Av Ole-Leon. Et bløtt og

18

klønete kyss av en uerfaren guttunge på ni. De haddevært barn, og det kunne ikke regnes som et ordentligsvermeri. Dessuten hadde det vært hemmelig. Det faltikke i god jord at datteren av en sagbruksarbeider, selvom faren var eier av Myrmoen sag og høvleri, lektemed sønnen til en skogbaron.

«Beklager at far ikke var med i begravelsen. Jegskulle hilse fra mor og si det. Han … han har vært syknoen dager. Ikke noe alvorlig, men …» Mari snak-ket fort og virket utilpass. «Og ettersom det ikke varbevertning etter begravelsen, ville mor bli med nabo-fruen hjem på kaffe. Derfor tenkte jeg at jeg skulleslå følge med deg. Ja, hvis du skal hjem, da? Jeg såat faren din dro i retning sagbruket.»

Det var en snert av fordømmelse i Maris stemme,og Silja var flau over farens ubøyelige vilje til åarbeide på en slik dag. Men det var slik faren var. Menså tenkte hun på Melvin, faren til Mari, og ranket seg.Han var mer å være flau over, tenkte hun og sendteMari et skrått blikk. Jaså, Melvin hadde vært syk noendager. Ja, det skal du få meg til å tro.

Silja saktnet farten nedover kirkebakken, men dade kom ut på veien, stanset hun. Dette kunne ikkefortsette lenger.

«Mari, hvorfor unnskylder du ham? Alle i bygdavet at han ikke er syk. Alle vet at han drikker. Har hanikke blitt noe bedre etter den overhalingen far ga hami vinter?»

19

Mari så lei seg ut. De fiolblå øynene hennes bleblanke. «Nei, men han drikker bare i perioder. Morer fortvilet, men det går bra i de ukene han eredru.»

«Far kan snart ikke gi ham flere sjanser. Det sahan forrige gang din far kom full på sagbruket. Deter livsfarlig å arbeide der når han er i en slik tilstand.Det kommer til å gå så langt at han skader seg, eller iverste fall skader noen andre. Han bør ta til fornuft.»Silja visste at hun hørtes streng ut.

«Det er lett for deg å si,» mumlet Mari og såned.

«Lett for meg å si? Hva mener du med det?» Hunfortsatte å gå langs den støvete, tørre grusveien. Noenskitne hestehov-soler tittet opp fra vissent fjorårs-gress.

«Dere sitter godt i det. Faren din driver eget sag-bruk. Dere bor i et fint hus, mens vi … vi må bo pånåde i Kårestua.»

Silja kjente at hun ble såret. Mari og hun haddevært venninner siden de fant hverandre på hver sinside av skigarden. Det var før de begynte på skolen.Dette hadde de diskutert før. Mari hadde alltid værtmisunnelig på henne.

«At herr Bøchmann eier Kårestua, kan du ikkeklandre oss for. Han har vel ikke lagt på leien?»

Mari knep munnen sammen. Det støvet rundt deslitte sandalene idet hun sparket iltert til en stein. Stor-

20

tåen stakk langt på utsiden av lærsålen og vitnet omat skoene var altfor små.

Silja trengte ikke å spørre mer. Skogbaron Bøch-mann, kalt baronen på folkemunne, var ikke nådig.Han eide flere husmannsplasser i skogen og rundt ibygdene som han skodde seg på. Jaså, så han haddelagt på leien nå. Hun fikk brått dårlig samvittighet.Det var mange som satt trangt i det.

«Jeg kan ikke noe for at herr Bøchmann skor seg påhusmennene, og ikke kan jeg noe for at faren min eieret sagbruk. Det bør mange være glade for, slik at detfinnes arbeid til folk.» Hun merket at hun hisset segopp. De hadde kommet frem til veiskillet, der skigar-den strakte seg helt ned til den smale kjerreveien. Dethadde vokst frem små tuster med gress og grobladeri midtstripen. Kårestua lå to kilometer videre innoveren enda smalere kjerrevei, i Baronskogen.

Mari sto og pirket med fingerneglen på en gråskigardstaur. «Det går rykter om at Kolbjørnsrud-saga betaler arbeiderne sine mer. Faren din bør økelønningene, hvis han ikke skal miste arbeidsfolketsitt.»

Silja ble rød. «Min onkels sag? Hvor har du dettefra?»

«Det kan være det samme.» Mari ble mutt.Hun ga seg ikke. «Mari, hvor har du hørt dette? Fra

faren din?»«Det kan være det samme, det spiller ingen rolle.»

21

«Hvor mye da? Hvor mye mer betaler de på Kol-bjørnsrudsaga?»

Dette skulle far ha visst, tenkte hun harm. Han villeantagelig ha blitt eitrende sint, men hun kunne ikkefinne på å fortelle dette i dag. Ikke på begravelsesda-gen.

«Femti øre mer for dagen.»Hun så sint på venninnen. Femti øre mer for dagen!

Dog var det oppgangstider, men dette var galskap.Hun følte sinne på vegne av faren. Dette gjorde onke-len av ren og skjær ondskap. Hvis farens arbeiderefikk greie på dette, ville de slutte, og søke arbeidpå Kolbjørnsrudsaga i stedet. Det var ikke langt tilnordre Tangen. Folk gikk gladelig flere kilometergjennom skogen for femti øre mer om dagen. I verstefall kunne de finne på å streike. Det hadde hendt før.

Mari så på henne med usikkerhet i blikket. Hun såoppriktig lei seg ut. «Silja, unnskyld. Vi kan da ikkebli uvenner på grunn av dette. Det er tross alt en vonddag for deg. Med begravelsen og alt.»

Venninnen hadde rett. De kunne ikke la onde ordkomme mellom dem. «Du har rett. Vi skal ikke ståher og krangle. Jeg … jeg er ikke meg selv om dagen.Etter mors sykdom og at hun nå er borte …» Hunkjempet med gråten.

Mari la en hånd forsiktig på armen hennes. «Jegkommer og hjelper dere så fort jeg har tid. Med hus-vask og baking, og det dere måtte trenge hjelp til.»

22

Hun ga henne en klem og smilte sårt. «Det blir ingenjordmorskole på meg heller.»

«Blir det ikke?» Silja tørket bort en stripe med våttfra kinnet.

«Nei, mor vil ha meg hjemme til jeg blir gift.Dessuten koster jordmorskolen penger, og jeg måttekanskje ha reist helt til Bergen. Det er vanskeligereå komme inn på jordmorskolen i Kristiania, har jeghørt. Når jeg gifter meg med Simon, må jeg stelle forham.»

«Så du er fremdeles kjær i ham? Når har han tenktå fri til deg?»

Mari rødmet. «Han har ikke fått somlet seg til detennå, men kanskje han gjør det sankthanskvelden.»

«Hvis det er ham du vil ha, så …» Silja kjente etstikk av misunnelse. Tankene gikk til Ole-Leon, deneneste hun hadde vært småkjær i. Hvis det var dethun hadde følt, da. De hadde jo vært barn. Mas-Karinpleide alltid å si at det kriblet i magen, akkurat somsommerfugler, og at først kom den søte kløen, der-etter den sure svien. Hun forsto ikke betydningen avordtaket den gangen, men hun forsto det nå. Det varmange det hadde gått galt for. Hun hadde sett Mariog Simon mange ganger i skurlageret på sagbruket.En gang hadde det nesten gått galt, hadde Mari rød-mende betrodd henne. Simon hadde tatt seg en rangelmed kameratene sine og var blitt for nærgående, menheldigvis hadde de blitt oppdaget.

23

«Du får være glad for at Simon har arbeid på saganår dere gifter dere og fjorten unger kommer somperler på en snor.»

«Jeg skal da ikke ha så mange unger,» sa Mariforskrekket.

Silja snøftet. «Hm … ja, det kan du tro du fårbestemme selv. Det vil komme en unge hvert år. Dumå pent ta imot. Det er han der oppe som bestemmerdet, sier Mas-Karin. Tror du virkelig Simon klarer åholde fingrene unna når dere blir gift? Det er bare såvidt han klarer å stå ved saga når du går forbi. Haner helt forgapt i deg.» Igjen kjente hun misunnelsennage over at venninnen hadde kjæreste, og ikke hun.Det måtte være vidunderlig å ha noen å være glad i,og som ga kjærlighet tilbake.

Mari smilte. «Jeg håper han frir snart. Mor har tilog med funnet frem brudekjolen sin. Den er like fin.Hun var redd for at den var blitt møllspist, men dethar gått bra.» Hun nølte. «Er du sikker på at jeg ikkeskal følge deg hjem?»

Silja ble fristet til å be henne bli med, men hverda-gen ville uansett komme. Det var bare å bite tennenesammen og krumme ryggen. «Neida, jeg klarer meg.»

Mari så medfølende på henne. «Det går bra, Silja.Det er jeg sikker på. Du har alltid vært sterk, og snartdukker det opp noen for deg også.»

«Ja, sikkert. Hva med en prins ridende på en hvithest?» Hun fnyste. Samtidig hørtes et vrinsk nede

24

i veien. Et lurvete hestehode dukket frem idet ensalrygget fjording kom luntende i sakte trav.

«Å, nei, ikke ham,» geipet hun.«Der kommer prinsen din,» kom det tørt fra Mari.

Det så ut som hun var på spranget til å gå, men Siljagrep henne fort i armen.

Fjordingen kom raskere enn hun hadde trodd, ognå var det for sent å stikke av. Arne-Johan hadde hattpolio og en rekke andre sykdommer som liten, oghang etter med alt. Han stammet og ble kalt for evne-veik og sær. Hun hadde syntes synd på ham og lattham få være med i leken.

Han stanset hesten med et langt ptro, og hilste medet nikk. Men det var bare Silja han så på. «K… k…k… kondolerer,» stammet han, rød i fjeset.

«Takk,» mumlet hun avmålt og så i bakken. Hunhåpet han ville ri videre.

«V… v… v… var det … sp… sp… spanskesy-ken?»

Silja sukket utålmodig. «Nei, det var lungebrann.Unnskyld, men jeg er på vei hjem. Du får hilse for-eldrene dine.» Hun begynte å gå før han fikk sagt noemer. Heldigvis tok han hintet og fikk fart på hestenigjen.

Hun pustet lettet ut og himlet med øynene tilvenninnen.

«Hvis du gifter deg med ham, Silja, kan du drivelandhandel. Butikken på Stranda går godt. Ikke så rart

25

heller, så gjerrig som faren hans er. Nå har han lagt påjernvarene. Det lønner seg å dra til Sverige og kjøpespik, sier folk.»

«Arne-Johan er snill, men han er ikke akkurat enjeg går og drømmer om. Men jeg skulle heller ha gif-tet meg med ham enn med Ingar. Jeg fatter ikke atArne-Johan holdt ut da vi gikk på skolen. Ingar ertetham hele tiden.»

«Ingar er en tosk. Han tror virkelig at han er enkvinnebedårer.» Mari fnyste.

«Egentlig har jeg bestemt meg, jeg skal ikke giftemeg i det hele tatt.» Silja la armene i kors.

«Men hva skal du ta deg til da? Ta over sagbruket?»Det var ment som en skjemt.

Silja tenkte seg om. Faren ønsket seg en sviger-sønn. Et dugelig arbeidsjern som kunne gå inn i sag-bruksdriften og etter hvert ta over Myrmoen sag oghøvleri. Hun så for seg det sleske ansiktet til den enesagmesteren, Sixten Bergström. Han var ti år eldreenn henne. Minst.

«Unnskyld, jeg skulle ikke ha ertet deg. Men kan-skje kommer det noen staute fløtere hit i sommer?»

«Nei, fy, ingen fløterslusk for meg. Nei takk.» Hunsa det bestemt og mente det. De omreisende tømmer-fløterne var ikke noe annet enn rundbrennere. Hunhadde sett altfor mange eksempler på det, og forban-net seg på at hun i hvert fall ikke skulle gå i sammefellen. Nei, skulle hun gifte seg, ville hun ha en mann

26

med utdannelse. Ikke en fattig tømmerslusk ellerskogsarbeider som drakk opp hvert øre han tjente.

Mari sukket og gikk noen steg i motsatt retning,mot Kårestua. «Du har alltid traktet etter det gjevestedu, Silja. Det dugde ikke engang å leke hjemme hosmeg.»

Silja visste hva hun siktet til. Venninnen tok ikkelett på at hun hadde pleid å snike seg av gårde for åleke med yngste sønnen til selveste Bøchmann.

«Jeg må gå nå, men kommer du innom en dag?»«Ja, jeg skal ta meg en tur.» Mari slapp gjerdestau-

ren og belaget seg på å traske innover skogen.«Er jeg ikke hjemme, er jeg nede på saga og vasker

kontoret til far.»Hun sendte venninnen et matt blikk før de tok

avskjed i veikrysset, og hun tok fatt på hjemveien medtunge steg. Det var ikke lange stubben. Sola stektevarmt, og den svarte serken ble klam å ha på. Dettykke underskjørtet av ull stakk og klødde mot lårene.Det eneste hun kunne gjøre, var å rive av seg skautet.Det var godt å gå barhodet. Prekenen hadde vært langog gudsjammerlig kjedelig. Det ble sagt det sammehver gang. Ja, hun var sikker på at presten brukte densamme prekenen, bare at navnene til de avdøde blebyttet ut.

Hun gruet seg til å komme hjem til tomt hus. Til detblå kjøkkenet, som moren hadde vært så glad i. Morenhadde likt å sitte på vedkassen ved svartovnen med et

27

strikketøy i hendene når hun hadde hatt en ledig stund.Det ville bli tomt i huset uten henne. Hun kjente grå-ten presse på, men svelget den bort med trass. Hungjorde seg hard. Kanskje var hun lik sin far likevel nårdet gjaldt følelser. Av utseende lignet hun på moren,men av sinn hadde hun arvet mest av faren.

Hun kjente at hun var tørst, og satte opp farten.Hun visste om en skogs-ile ikke langt unna. Hun fantstien som førte opp fra veien og til en sildrende bekk.Det var til og med satt opp et lite treskilt på en bjør-kelegg med navnet på ila. Vargskogila. Folk påsto atdet spøkte der. Karene på sagbruket pleide å fortellehenne skrønehistorier. Historiene hadde pussig nokforandret seg opp gjennom årene. Nå var det visst etspøkelse uten hode som gikk igjen der oppe ved skog-ila. Hun syntes hun hørte den humrende latteren ogmålet til Silkesvarten. Det var det de kalte ham, en avfarens trofaste sagbruksarbeidere som hadde vært vedMyrmoen-saga helt fra faren startet opp. De to haddegått i småskolen sammen. Kallenavnet hadde han fåttfordi håret hans var beksvart og skinte som silke. Enskikkelig jentefut hadde han vært som ung. Han varen av sjauerne på sagbruket.

«Jo, hun sto der i måneskinnet da jeg kom kjørendemed merra. Hun hadde ikke noe hode, men resten avkvinnfolket var da bra.» Og så hadde han ledd og slåttseg på knærne.

Silja satte seg på kne ved ila og bøyde seg over

28

vannet. Det var så klart at hun kunne se speilbildetsitt i det, og det virvlet små sandkorn opp fra bunnen.Ila gikk aldri tom for vann, ikke engang om det bletørkesommer.

Hun formet hånden som en øse og drakk detiskalde, friske vannet. Etterpå fant hun stien tilbaketil kjerreveien.

Hun skvatt da en stemme bak henne brøt stillheten.«Jeg har stålkniven med meg, så bare pass Dem.»Hun virvlet forskrekket rundt og oppdaget en skik-

kelse som kom frem fra ei furu. Det var en ung, frem-med mann, og det virket som om han hadde stått oggjemt seg. Øynene var blå som en sommerhimmel, oghåret var like beksvart som Silkesvartens. Det krølletseg under en svart rallarhatt.

En taterslusk, for det gjennom henne. Og han haddekniv. Nå må du løpe, sa hun strengt til seg selv.

Hun var sikker på at han kunne høre hjertet hennesslå.