Renée Knight

Avslørt

Oversatt avChristina Revold

Renée KnightOriginalens tittel: DisclamerOversatt av Christina Revold

Copyright © Renée Knight 2015

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2015

ISBN 978-82-02-47175-0

1. utgave, 1. opplag 2015

Omslagsdesign: Claire Ward/twOmslagsfoto: Plainpicture

Sats: Type-it AS, TrondheimTrykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015

Satt i Sabon 10/12 og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstillingog tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillattgjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Til Greg, George, Betty og min mor, Jocelyn

1

Vår 2013

Catherine stålsetter seg, men det er ingenting igjen å kasteopp. Hun griper rundt den kalde kanten på vasken og løfterhodet for å se seg i speilet. Ansiktet som stirrer på henne erikke det samme som det hun la seg med for litt siden. Detteansiktet har hun sett før, og hun skulle gjerne ha sluppet åse det igjen. Hun studerer seg selv i det nye, ubarmhjertigelyset og fukter en klut som hun tørker seg om munnen med,før hun presser den mot øynene som om det skulle være noktil å fjerne redselen i dem.

«Går det bra med deg?»Hun skvetter da hun hører ektemannens stemme. Hun

hadde håpet at han fortsatt sov. At han ville la henne værei fred.

«Det går bedre», lyver hun, og slår av lyset. Og så lyverhun en gang til. «Det må ha vært take away-maten vi spistei går kveld.» Hun snur seg mot ham der han står; en skyggei heksetimen.

«Gå og legg deg igjen, du. Jeg har det fint», hvisker hun.Han ser ikke helt våken ut, men han strekker likevel ut hån-den og legger den på skulderen hennes.

«Er du sikker?»«Jeg er sikker», svarer hun. Men det eneste hun er sikker

på, er at hun trenger å være alene.«Robert. Ærlig talt. Jeg kommer om et øyeblikk.»Fingrene hans blir liggende på armen hennes noen sekun-

der, før han gjør som hun ber ham om. Hun venter til huner overbevist om at han sover, før hun går inn igjen på sove-rommet.

Hun ser på den der den ligger, med skriften ned og fort-

7

satt oppslått slik hun gikk fra den. Boken hun stolte på. Deførste kapitlene hadde fylt henne med velvære, gitt henneen følelse av trygghet, med bare et hint om spenningen somville komme, et lite et-eller-annet som fikk henne til å lesevidere, men som ikke avslørte hva som ventet. Det kaltepå henne, lokket henne til seg, lenger og lenger inn, helt tilhun skjønte at hun var fanget. Ordene begynte å rase rundti hjernen før de rammet henne som knyttneveslag midt imagen, det ene etter det andre. De var lik en kø av men-nesker som én etter én hoppet foran et tog hun hjelpeløstprøvde å styre, og det var umulig å svinge unna dem. Detvar for sent å tråkke på bremsen. Det fantes ingen vei til-bake. Catherine hadde helt uforvarende snublet over segselv, dypt der inne mellom boksidene.

Enhver likhet med virkelige personer, levende ellerdøde … Det går en smal, rød linje gjennom teksten om for-behold; en beskjed hun ikke oppfattet da hun åpnet bokenførste gang. Likheten er umulig å ta feil av. Hun er en nøk-kelperson i historien, ja, hun spiller hovedrollen. Selv omnavnene kanskje er forandret, er detaljene lett gjenkjenne-lige, helt ned til klærne hun hadde på seg den ettermidda-gen. En bit av livet hennes som hun har holdt skjult, enhemmelighet hun ikke har fortalt til noen, selv ikke til ekte-mannen og sønnen – to mennesker som tror de kjennerhenne best av alle. Ingen kan ha kokt sammen det Catherinenettopp har lest. Og likevel, der står det, svart på hvitt, foralles øyne. Hun trodde hun hadde lagt det til hvile. At detvar over. Men nå var det steget til overflaten. På hennessoverom. I hennes hode.

Hun prøver å riste det hele av seg ved å tenke på denforegående kvelden, før hun fant frem boken. Gleden overå ha funnet seg til rette i sitt nye hjem, over vin og mid-dag, beina opp i sofaen, slumrende foran TV-en før hun ogRobert gikk til sengs. En lavmælt lykke hun hadde tatt forgitt, for lavmælt til å gi henne fred i sjelen. Hun får ikkesove, så hun står opp og går ned i førsteetasje.

De har fortsatt en førsteetasje, men bare så vidt. En lei-

8

lighet med egen utgang, ikke lenger et hus. De flyttet frahuset for tre uker siden. To soverom i stedet for fire. Tosoverom passet bedre for henne og Robert. Ett til dem ogett gjesterom. De har også valgt en åpen planløsning. Ingendører. Det er ikke noen grunn til å lukke dørene lenger nåsom Nicholas har flyttet ut. Hun slår på lyset på kjøkke-net, tar ut et glass fra skapet og fyller det. Ikke springvann.Kaldt vann direkte fra kjøleskapet. Det minner mer om etgarderobeskap enn et kjøleskap. Angsten gjør henne klam ihendene. Hun er varm, nesten feberhet, og takknemlig forde nylagte kjølige kalksteinsflisene på gulvet. Vannet hjel-per også litt. Mens hun heller det i seg, ser hun ut gjennomde store glassvinduene som strekker seg ut på baksiden avdette nye, fremmede hjemmet. Utenfor er alt svart. Ingen-ting å se. Hun har ikke rukket å henge opp persienner ennå.Hun er blottlagt. Iakttatt. De kan se henne, men hun kanikke se dem.

2

To år tidligere

Jeg var oppriktig lei meg for det som skjedde, det var jegvirkelig. Han var tross alt bare et barn: sju år gammel. Ogjeg var ansvarlig for ham, får man vel si, selv om jeg utmer-ket godt visste at ingen av foreldrene ønsket at jeg skullevære ansvarlig for noe som helst. Jeg hadde rukket å synkeganske dypt på det tidspunktet: Stephen Brigstocke, denmest avskydde læreren på skolen. Jeg var ganske sikker påat barna følte det på den måten, og foreldrene også, selvom det ikke gjaldt dem alle. Jeg håpet at noen husket megfra tidligere, da jeg underviste de eldre barna deres. Jeg bleuansett ikke overrasket da Justin kalte meg inn på konto-ret. Egentlig hadde jeg gått og ventet på det. Det tok hamlengre tid enn jeg hadde forutsett: der har du privatskoler.De er sine egne små len. Foreldrene tror kanskje at det er desom har kontrollen fordi de betaler, men slik er det selvføl-gelig ikke. Se på meg, for eksempel – jeg ble knapt innkalt tilintervju før jeg fikk jobben. Justin og jeg kjente hverandrefra Cambridge. Han visste at jeg trengte pengene og jegvisste at han trengte en lektor i engelsk. Det er nemlig slikat privatskoler lønner bedre enn de offentlige, og jeg haddeårelang erfaring fra det offentlige skolesystemet. StakkarsJustin, det må ha vært fryktelig vanskelig for ham å kvitteseg med meg. Ubehagelig. For det var det han gjorde: kvittetseg med meg. Det var ingen oppsigelse, noe som var redeligav ham. Jeg setter pris på det. Det ville vært fortvilt for megå miste pensjonen min, og jeg var omtrent i pensjonsalderuansett, så det eneste han gjorde var å fremskynde proses-sen litt. Vi var faktisk i den alderen begge to, men Justinsavgang fortonte seg ganske annerledes enn min. Jeg hørte

10

at noen av elevene faktisk felte tårer. Det gjorde de ikke formeg. Ja ja, hvorfor skulle de det? Jeg fortjente ikke den typetårer.

Nå vil jeg ikke gi feil inntrykk: Jeg er ikke pedofil. Jegtafset ikke på barnet. Jeg rørte ham ikke engang. Nei, nei,jeg rørte aldri barna, aldri noen gang. Saken er den at jegsyntes de var pokker så kjedelige. Er det forferdelig å si noeslikt om sjuåringer? For en lærer er det antakelig det. Jegble bare så lei av å lese de ensformige historiene deres, somjeg er sikker på at mange av dem jobbet hardt med, menlikevel, det var denne troen på at de, i en alder av sju forsvarte svingende, hadde noe å si som jeg kunne ha inter-esse av. Og så en kveld fikk jeg bare nok. Den røde pen-nens katarsis holdt plutselig ikke lenger, og da jeg kom tilstilen til akkurat denne gutten, jeg husker ikke lenger hvahan het, skrev jeg en svært detaljert forklaring på hvorforjeg ga faen i familiens tur til Sør-India der de hadde boddhos lokale landsbyboere. Ja vel, men så pokkers fantastiskfor dem, da. Naturlig nok ble han opprørt over det jeg sa.Naturlig nok ble han det, og det beklager jeg. Og natur-lig nok fortalte han det til foreldrene sine. Det beklager jegikke. Det fikk fart på sortien min, og det er ingen tvil om atjeg måtte vekk, både for min egen og deres del.

Så her sitter jeg, hjemme og med nok av tid å slå i hjel. Enengelsklærer, pensjonert fra en middelmådig privatskole.En enkemann. Jeg er redd for at jeg har vært for ærlig – atdet jeg har fortalt så langt virker avskrekkende. Det kan jofå meg til å fremstå som ondsinnet. Og det jeg gjorde motden gutten var ondsinnet, det innrømmer jeg. Men genereltsett er jeg ingen ond person, selv om jeg har latt ting skli littut etter at Nancy døde. Eller, OK da, ikke bare litt.

Det er vanskelig å forestille seg at jeg faktisk ble kårettil Årets mest populære lærer en gang i tiden. Ikke av elev-ene på privatskolen, men på den offentlige som jeg under-viste ved tidligere. Og det var ikke en engangshendelse, detskjedde flere år på rad. Ett år, jeg tror det var i 1982, mot-tok både Nancy og jeg en slik pris fra våre respektive skoler.

11

Jeg hadde fulgt Nancy inn i hennes lærerkarriere, ogda sønnen vår begynte på førskolen, fulgte hun ham dit.Hun underviste fem- og seksåringene på skolen til Jonathanmens jeg var henvist til fjorten–femtenåringene litt lengeropp i veien. Jeg vet at mange lærere synes det er en slit-som aldersgruppe å jobbe med, men jeg likte det. Puberte-ten er ikke en spesielt morsom tid, så ikke plag stakkarene,var min holdning. Jeg tvang dem aldri til å lese en bok hvisde ikke selv hadde lyst. En historie er tross alt en historie,uansett. Den kan formidles på annet vis enn bare gjennombøker: film, TV, et skuespill – det finnes fortsatt en fortel-lerstemme å følge, tolk, kos dere. Jeg var engasjert på dentiden. Jeg brydde meg. Men det var da. Nå er jeg ikke lærerlenger. Jeg er pensjonert. Jeg er enkemann.

3

Vår 2013

Catherine snubler. Hun skylder på de høye hælene, men vetat hun har fått for mye å drikke. Robert rekker ut hån-den og griper tak i albuen hennes, akkurat tidsnok til åforhindre at hun faller baklengs ned betongtrappen. Medden andre hånden vrir han nøkkelen om i låsen, dytter oppytterdøren og fortsatt med et fast grep rundt armen hennesfører han henne inn. Hun sparker av seg skoene, og idet hungår mot kjøkkenet, prøver hun å tilføre gangen sin en smuleverdighet.

«Jeg er så stolt av deg», sier han og legger armene rundthenne bakfra. Han kysser henne i krumningen der nakkemøter skulder. Hun lener hodet bakover.

«Takk», sier hun og lukker øynene. Men dette øyeblikketav lykke varer ikke lenge. Det er natt. De er hjemme. Oghun vil ikke legge seg selv om hun er ør av trøtthet. Hunvet at hun ikke kommer til å få sove. Hun har sovet elen-dig hele uken. Robert er ikke klar over det. Hun later somom alt er i orden og klarer å skjule det for ham. Ligger vedsiden av ham, later som hun sover, er alene i sitt eget hode.Hun vet at hun må finne en unnskyldning for hvorfor hunikke blir med ham rett til sengs.

«Gå først, du», sier hun. «Jeg kommer straks, skal baresjekke noen mailer først.» Hun smiler oppmuntrende tilham, men det er visst overflødig. Han skal opp tidlig mor-genen etter, noe som får Catherine til å sette enda mer prispå den tilsynelatende ekte entusiasmen han fremviste dennekvelden, der hun hadde vært midtpunktet og han den stille,smilende ektefellen. Han hadde ikke en eneste gang hintetom at han ville gå, nei, han hadde latt henne få skinne og

13

nyte øyeblikket. Dette var selvfølgelig noe hun hadde gjortfor ham ved flere anledninger, men likevel, han hadde opp-ført seg eksemplarisk.

«Jeg tar med et glass vann til deg», sier han.De har akkurat kommet hjem fra en fest. En sammen-

komst i kjølvannet av en prisutdeling for beste TV-pro-gram. Seriøst fjernsyn. Ikke noe såpeopplegg. Ikke drama.Det var fakta det handlet om. Catherine hadde vunnet pri-sen for beste dokumentar, der hun tok for seg metodenesom ble brukt for å lokke barn inn i sexindustrien. Barnsom burde blitt beskyttet, men som ikke ble det fordi ingenbrydde seg tilstrekkelig. Ingen hadde tatt seg bryet med åta vare på dem. Juryen hadde beskrevet filmen som modig.De hadde beskrevet henne som modig. De aner ikke hvade snakker om. De aner ikke hvordan jeg egentlig er. Dethadde ingenting med tapperhet å gjøre. Det var ren og skjærvilje. Men kanskje hadde hun vært litt modig likevel. Skjultfilming. Rovdyraktige menn. Uansett er hun det ikke nå len-ger. Nå som hun er hjemme. Hun føler at hun blir iakttatt,selv med de nye persiennene.

Kveldene hennes består nå av en lang rekke med atspredel-ser for å holde tankene vekk fra det uunngåelige tidspunk-tet når hun må ligge der i mørket igjen, våken. Hun tror hunhar klart å lure Robert. Selv svettingen, som setter i ganghver gang det nærmer seg leggetid, har hun avfeiet som over-gangsalder. Hun har faktisk flere symptomer på overgangs-alder, men svetting er ikke et av dem. Selv om hun ville athan skulle gå og legge seg så tidlig som han gjorde, skullehun ønske at han var her hos henne. Hun skulle ønske athun var modig nok til å fortelle ham det. Hun skulle ønskeat hun hadde vært modig nok til å fortelle ham det den gan-gen. Men det var hun ikke. Og nå er det for sent. Det er tjueår siden. Hvis hun fortalte ham det nå, ville han ikke forstå.Han ville bli blindet av det faktum at hun hadde holdt noeskjult for ham hele denne tiden. Hun har holdt noe tilbake,noe han kom til å mene at han hadde hatt krav på å få viteom. Han er jo vår sønn for pokker, kan hun høre ham si.

14

Hun trenger ingen jævla bok til å fortelle henne hvasom skjedde. Hun husker hver bidige detalj. Sønnen hennesdøde nesten. Og i alle disse årene har hun beskyttet ham,Nicholas. Beskyttet ham fra sannheten. Hun har gitt hammuligheten til å leve i lykkelig uvitenhet. Han trenger ikkevite at det var nære på at han ikke fikk oppleve å bli vok-sen. Og hvis det nå var sånn at han hadde holdt fast vednoen fragmenter av minner om det som hendte? Ville hanvært annerledes? Ville forholdet dem imellom vært anner-ledes? Hun er uansett fullstendig sikker på at han ikke hus-ker noen ting. I hvert fall ikke noe som ville føre ham inærheten av den virkelige sannheten. For Nicholas er denneettermiddagen ikke noe annerledes enn alle de andre i barn-dommen hans. Det er til og med mulig at han husker densom en fin dag, tenker hun.

Det kunne kanskje forandret noe om Robert hadde værtder. Ja, selvfølgelig ville det forandret noe. Det hadde ikkeskjedd. Men Robert var ikke der. Så hun lot være å fortelleham om det, for det var ikke nødvendig – han kom aldri tilå finne det ut. Det var best sånn. Det er best sånn.

Hun åpner den bærbare PC-en og googler forfatterensnavn. Det er blitt et ritual, nærmest. Hun har gjort det flereganger, og har hver gang håpet at hun skulle finne noe der.Et spor. Men hun har ikke funnet noe. «En fullstendig frem-med er E.J. Prestons første og antakelig siste bok.» Ikke en-gang et hint om hvorvidt det var en mann eller en kvinne.Ikke hennes eller hans første bok. Den er gitt ut av Rham-nousia, og da hun slo opp navnet fikk hun bekreftet det hunallerede ante: boken var gitt ut på eget forlag. Hun haddeikke visst hva Rhamnousia betydde. Nå vet hun det. Det ernavnet på hevngudinnen, også kalt Nemesis. Det er vel etspor, er det ikke? I det minste med hensyn til forfatterenskjønn. Men det er umulig. Det kan ikke være tilfelle. Og detvar ingen andre som kjente til de detaljene. Ingen som fort-satt var i live. Unntatt de andre som var der, selvfølgelig – deanonyme andre. Men dette er blitt skrevet av noen som vir-kelig er engasjert. Dette er personlig. Hun sjekker for å se

15

om det har vært noen anmeldelser av boken. Ingen. Kanskjehun er den eneste som har lest den. Og selv om andre skullelese den, ville de aldri få vite at det er hun som er bokenshovedperson. Men noen gjør det. Noen vet.

Hvordan i helvete havnet denne boken hjemme hoshenne? Hun kan ikke huske å ha kjøpt den. Den dukkettilsynelatende bare plutselig opp, øverst på bokstabelen pånattbordet hennes. Alt hadde vært så kaotisk etter flyttin-gen. Pappesker på pappesker med bøker som ventet på å blipakket ut. Kanskje hadde hun lagt den på nattbordet selv.Funnet den i en pappeske, tiltrukket av omslaget. Kanskjeden var Roberts. Han har en uendelig mengde bøker somhun aldri har lest og antakelig ikke ville gjenkjent. Bøkerfra flere år tilbake. Hun ser ham for seg der han surfer påAmazon, fatter interesse for tittelen, for omslaget, og bestil-ler den. Helt tilfeldig. Et sykt sammentreff.

Forklaringen som likevel virker mest sannsynlig, og somhun begynner å tro på, er at noen andre la den der. Noenhar tatt seg inn i hjemmet deres, dette stedet som ennå ikkeføles som et hjem. Gått inn på soverommet deres. Noenhun ikke kjenner la boken på nattbordet hennes. Forsiktig.Uten å flytte på noe. På hennes side av sengen. Vel vitendeom hvilken side hun sov på. Fikk det til å se ut som om hunhadde lagt den der selv. Tankene hennes svirrer rundt, kol-liderer med hverandre så de blir forvridd og taggete. Vin ogangst, en farlig kombinasjon. Hun burde ha lært seg å ikkeblande de giftstoffene. Hun tar seg til det verkende hodet.Det verker alltid nå for tiden. Hun lukker øynene og ser forseg den brennende hvite solflekken på bokomslaget. Hvor-dan i helvete havnet denne boken hjemme hos henne?