Embed Size (px)
Citation preview
Innledning
Bakgrunnen for at jeg har valgt å skrive om disse temaene, er at jeg tror dette blir utfordringer
i det postmoderne samfunn. Som pedagogstudent synes jeg det er interessant å studere
utfordringene dette vil føre med seg. Jeg ønsker også å skrive om Theodor W. Adorno og
Walter Benjamin fordi det er to personer vi har jobbet med, og som jeg synes er interessante.
Jeg vil fokusere på skole og kultur, både i det postmoderne samfunnet og hvordan jeg tror det
vil bli i fremtiden. Oppgaven vil framstille dannelse fra motstridene vinkler. Jeg vil begynne
med å presentere dannelsesteoretikerne Theodor Adorno og Walter Benjamin. Jeg vil drøfte
hvorvidt de er aktuelle i det postmoderne samfunnet. En del vil handle om hvordan
forskjellene på massekultur og elitekultur jevnes ut. Deretter vil jeg gå inn på hva dannelse er,
og hva dannelse i det postmoderne samfunn er kontra, dannelse i den moderne skolen. Jeg vil
skrive i et postmoderne perspektiv, og med dette håper jeg å kunne gi alternative begreper og
forklaringer på dannelse. Barn og unges bruk av medier sier noe om hvordan det læres og
dannes gjennom andre prosesser enn tidligere. Dette er også et tema som media vier stor
oppmerksomhet, og man kan daglig lese artikler om temaet.
Problemstilling og strukturen på oppgaven:
Problemstillingen i denne oppgaven er: Hva er dannelse?
Hvor gyldig er dannelsesteoretikerne Theodor Adorno og Walter Benjamin i det postmoderne
samfunn, og om vi trenger en elitekultur i dagens samfunn?
Hva er den postmoderne dannelse vs dannelse i den moderne skolen?
”Det man vil fornekte, det må man ikke bare kjenne. Man må, for å gjøre arbeidet fullt ut,
også ha følt det” Walter Benjamin
”Å skrive dikt etter Auschwitz er barbarisk” Theodor Adorno
”Oppdragelse er i dag et slags sivilforsvar mot massemedienes radioaktive stråler” Marshall
McLuhan
1
Begrepet postmoderne og andre relaterte begreper
Postmodernisme brukes for å beskrive et høyteknologisk samfunn som har mistet troen på at
teknologien skal løse alle fremtidens problemer. Noen mener at forandringene i samfunnet
skjer i en slik hastighet at det ikke er mulig å lære av tidligere tiders erfaringer. I stedet blir
omstillingsevner og kreativitet sett på som positive egenskaper. Mange hevder at i det
postmoderne samfunnet er det en normoppløsning. Det er ikke lengre de samme etiske og
moralske reglene. Postmodernismen tror ikke på en objektiv, eviggyldig, absolutt sannhet. Det
postmoderne mennesket velger heller mange ulike sannheter, og setter dem sammen slik at
det tilpasses enkeltindividet.
Et annet kjennetegn ved det postmoderne samfunnet er at det foregår en globalisering. Det er
større kontakt mellom kulturene nå, enn det var før i tiden. Mye av grunnen til dette er de
digitale mediene som gjør at det er mulig å kommunisere med folk fra hele verden. Andre
faktorer er at det er blitt billigere å fly, og folk reiser mer. Det postmoderne samfunnet er også
svært individfokusert. Individets lykke er det som står i fokus, og slik sett alle tings
målestokk. Det moderne mennesket har et stadig større behov for å utvikle seg selv, og
realisere seg selv. Ofte kjøpes lykke i materialistisk velstand, man kjøper lykke. Det er opp til
hver enkelt å skape sin egen lykkelige fremtid, og alle er sin ”egen lykkes smed”. Men
individets rett til å ta egne valg er ikke bare positivt. Det er også en stor forbannelse for
mennesket. Det moderne mennesket er dømt til å velge selv, ingen kan velge for deg og du må
velge mellom en lang rekke tilbud. Dette gjør individet frustrert og forvirret. Mange
mennesker opplever også en fremmedhetsfølelse i forbindelse med det postmoderne
samfunnet. Samfunnet endrer seg raskt, og mennesket kjenner seg ikke igjen i det samfunnet
foreldre og besteforeldre beskriver, og det samfunnet de møter i hverdagen. Når endringer
skjer raskt rekker ikke mennesket å følge med i utviklingen. Store samfunnsmessige
omveltninger gjør at mennesket blir hengende etter. Det blir utviklingen som styrer
mennesket, og ikke menneskene som styrer utviklingen. Mennesket kan da føle seg som en
kasteball uten vilje eller retning. (Postmodernismen: Vår egen tid)
2
Hvor gyldig er danningsteoretikerne Theodor W. Adorno og Walter Benjamin i det
postmoderne samfunnet?
Adorno var en særdeles insisterende motstander av alle ”lettere” kulturelle uttrykksformer,
inkludert jazz og film. Han hevdet også i et velkjent sitat at ”Å skrive dikt etter Auschwitz er
barbarisk”. Adorno var også kritisk til at det ble blandet populær musikk og politiske protester
i forbindelse med Vietnam krigen. Han mener det er dømt til å mislykkes fordi populær
musikk er for nært knyttet til forbruk. Han ser på sanger med anti-krigs budskap som
ubrukelige fordi han mener sangene gjør krig til industri.
Han sier at ”Når noen sier at de må synge fordi de ikke liker Vietnam krigen, vel da må jeg
innrømme at jeg ikke liker deres låter” Han siktet til kjente protestsangere som Bob Dylan og
Neil Young, som hadde stor suksess med forskjellige anti-krigslåter. Han mente det var en
uting å blande musikk og politikk, noe jeg deler hans syn på. Hadde Adorno levd i dag ville
han blitt sjokkert over antallet filmer som lages, og som inneholder temaene krig og
terrorisme. Det er ingen tilfeldighet at Adorno valgte afroismen som skriveform. Det
usystematiske, orddvelende ved afroismene, står som motsetning til det totalitære ved
helheten og de store systemene.
Adorno og Horkenheimer forsøker å forklare hvordan moderne senkapitalistiske samfunn
henger sammen. De ville forklare det med en teori om massemediene som instrumenter for
betydningsfull sosial kontroll. De merket seg hvordan nazistene brukte massemedia som
politisk propaganda. For dem var poenget at den øvrige vestlige verdens bruk av
massemediene ikke på noen måte skilte seg fra nazistenes bruk. Det dreide seg om en massiv,
kontinuerlig og altomfattende påvirkning av menneskers forestilling, følelser og holdninger.
Massemediene i moderne samfunn er en del av et undertrykkingssystem som virker direkte på
brukerne, men uten at det dreier seg om fysisk tvang. Ifølge Adorno og Horkenheimer er
teknisk, instrumentell rasjonalitet dominerende i moderne, kapitalistiske samfunn. Moderne
massemedier er først og fremst et middel for sosial kontroll. Den kontrollen massemediene
utfører bygger på manipulasjon og bedrag, ikke på bruk av fysisk makt. Produktene som
massemediene formidler, blir uniformert og standardisert. Den stadig, sløvende gjentakelsen
av akkurat det samme er kulturindustriens grunnleggende prinsipp. Tenk på forskjellige
såpeoperaer på tv, der alle episodene er omtrent like. Dette vil føre til at skillet mellom
høykultur og lavkultur viskes ut. I tvens såpeoperaer er det ikke den kunstneriske verdien som
er viktig, men markedsverdien. Kultur blir til en vare på lik linje med andre varer. Det skjer
også en sammensmelting av kultur og underholdning, der underholdningen dominerer.
3
Underholdning bidrar ikke til kunstnerlige opplevelser, men til flukt fra tanken på opprør.
Kulturindustrien lammer folks motstandsevne gjennom å frata dem evnen til å kunne tenke
selvstendig, eller evnen til å kunne tenke gjennom alternativer til den eksisterende
kapitalistiske samfunnsordningen. Personer blir redusert til passive konsumenter av
massemedienes produkter. Hver enkelt person står ensom ovenfor det store bedraget.
Men det er noen utfordringer med teorien til Adorno og Horkheimer. For det første synes
teorien om kulturindustrien å bygge på en meget sterk empirisk forutsetning om
massemedienes faktiske påvirkningskraft. Adorno og Horkheimer synes å forutsette at de
moderne massemedienes påvirkningskraft er så altomfattende at den medfører at aktører som
blir utsatt for den, ikke lengre kan skille mellom fiksjon og virkelighet eller illusjon og
realitet, mellom fortolkninger av realiteten og realiteten selv. Det er en vanlig observasjon at
massemediene bidrar til å sette saker på dagsorden. De temaer massemediene tar opp, blir
fokus for interesse og diskusjon. Men den forutsetningen om medienes påvirkningskraft som
Adorno og Horkheimer bygger på er mye sterkere enn dette. Massemediene framskaffer de
kategoriene som menneskene skal fortolke verden igjennom. De styrer også hvordan
menneskene skal fortolke verden gjennom disse kategoriene. Fortolkningsarbeidet er allerede
gjort av mediene. Personer blir redusert til passive konsumenter av ferdige skjemaer for
fortolkning av verden og ferdige resepter for hvordan slike skjemaer skal brukes. Mediene
påvirker derfor menneskenes tenkemåter på et mye mer grunnleggende vis enn bare ved å
sette temaer og saker på dagsorden for diskusjon. Spørsmålet er om denne forutsetningen er
empirisk holdbar, om det er rimelig å tro at moderne massemedier har så sterk
påvirkningskraft. For det andre synes teorien å bygge på en empirisk forutsetning om at
massemedienes påvirkning går direkte fra innholdet i det som blir formidlet til den enkelte,
isolerte personen. Teorien hevder at det ikke finnes noen formidlende mellomledd. Innholdet i
massemediene virker direkte på et massesamfunn av isolerte, likeformede individer. Et sted
uttrykker Adorno og Horkheimer at ”Kulturindustrien har på en djevelsk måte virkeliggjort
mennesket som specimen av en biologisk art. Av hver og en gjenstår bare det som gjør at han
kan erstatte enhver annen: Han er utbyttbar, et eksemplar” Spørsmålet er om denne
forutsetningen er empirisk holdbar. Et annet argument er at teorien synes å forutsette at alle
moderne massemedier har et felles mål, nemlig at sosial kontroll med det formål å kvele
opposisjon og hindre opprør. Teorien skiller ikke forskjellige mediesystemer. Det er lett
synlig når Adorno og Horkheimer forutsetter at det ikke er vesentlig forskjeller mellom den
rollen massemediene spilte i Nazi-Tyskland, og den rollen de spiller i liberale vestlige
4
demokratier. I alle tilfeller dreier det seg om medier som er innrettet på altomfattende sosial
kontroll. Det er også et vitenskapsteoretisk problem med denne teorien. Adorno og
Horkheimer var blant grunnleggerne av en tradisjon i moderne samfunnsforskning som blir
kalt kritisk teori. Poenget her var å utvikle en samfunnsvitenskap som stilte seg kritisk til
bestående samfunnsforhold. Teorien om kulturindustrien sier egentlig at i vestlige,
kapitalistiske samfunn blir alle mennesker utsatt for et massebedrag gjennom kulturindustrien.
Men hvordan kan Adorno og Horkenheimer selv slippe unna dette massebedraget, slik at de
kan skaffe seg innsikt i hvordan kulturindustrien egentlig fungerer? Og hvordan kan de skille
mellom realitet og illusjon, realitet og fiksjon, eller mellom realitet og fortolkning, når ingen
andre kan det? Om alle i like stor grad er underlagt massebedraget, skulle det også gjelde for
Adorno og Horkheimer (Grimen, 2004)
Rokkones (2007) forteller i sin artikkel hvordan dagens kulturindustri har forandret seg
betydelig fra den gang Adorno hevdet sine meninger. De unge som vokser opp i dag er ikke
vant med å betale for verken musikk eller film. Siden internetts fremvekst har man sett store
forandringer i musikkindustrien, og en har sett en musikkverden som har blitt snudd på hodet.
Musikkindustrien har måttet se etter andre inntekstskilder enn cd-salg, som f. eks ringetoner
etc. Tidligere var det et mindretall band som toppet hitlistene verden over, nå lytter vi til
mange forskjellige artister og band. Vi ser en omfattende forandring innen en musikkverden
der artister må tjene penger på turnevirksomhet og konserter, fordi nesten ingen kjøper plater
lengre. Det nye er at det dukker opp stadig flere musikkfestivaler. Disse kulturarrangementene
har blitt en særdeles viktig inntektskilde for artistene, og er en viktig møteplass for
mennesker. Folk blir mer og mer vant til å gå på konsert, og de blir mer vant til å høre ukjente
artister på konsert. En ser også at festivalene blir mer nisjepreget, f. eks satser Storaas
festivalen utenfor Trondheim på å kombinere danseband med rock, og derfor kombinerer et
gammelt og ungt publikum. Men for artistene er internett også positivt, gjennom internettsider
som myspace.com har artistene kunnet gjøre ”gratisreklame” for sin egen musikk. Plutselig
kunne millioner av mennesker verden over gjøre seg opp sin egen mening om musikken de
hørte, uten å måtte kjøpe Cd`en eller lytte til radioen. Artister kunne spre musikken sin til et
gigantisk publikum, og komme i direkte kontakt med sitt eget publikum. Men den tiden da
noen få artister dominerte hitlistene er forbi, nå er det publikum som bestemmer hva de vil
høre. Et stort antall artister kjemper om det samme publikummet som for ti år siden ville ha
valgt en artist. Media tvinges til å dekke musikk og artister som ingen har hørt om før, og
plateselskapene må ta hensyn til de nye musikalske trendene. Musikk er en av mange viktige
5
kulturbærere i samfunnet. Kultur er samfunnsbyggende og uten musikk ville mange steder
rundt om i Norge vært tomme og kjedelige Artistene søker seg i større grad ut til
konsertarenaer for å møte publikum, enn å gå omveien rundt et plateselskap.
I hvilken grad Adorno er aktuell i dag er et velstilt spørsmål. Et svar kan være at han er
aktuell på samme måte som Einsteins teorier eller Nietzsches filosofi. Når det gjelder Adorno
er de som ikke forholder seg til han, avsperret fra å forstå de estetiske nødvendighetene for
mye av etterkrigstidens mest avanserte kunst. Siden ikke noe kunst befinner seg i et historisk
tomrom, er de også avskåret fra å begripe den kunsten som lages i dag. Men selv om Adorno
har vært en veiviser innen det moderne kunstlandskapet, er det ikke tatt for gitt at hans teorier
kan brukes for å forstå den kunsten som skapes i det postmoderne samfunnet. Adorno ville
mest sannsynlig brukt uttrykk som relevans eller ”aktualitet”, og det må innebære at
estetikken har et liv utover de verkene det engang søkte å fremføre, at det er mulig å overføre
hans innsikter til det som skjer i dag. Adorno ville i en viss forstand vært skeptisk til selve
kravet om relevans, som for han vil minnes for mye om den allestedsnærværende
instrumentalismen, hvor noe bare blir tilkjent verdi dersom det kan brukes til noe, være et
middel til noe annet. Han mener også på den andre siden at en estetikk kan være skrevet for
evigheten, den må forholde seg til sin egen samtids mest avanserte kunstproduksjon.
Adorno hadde et krav om at kunsten skulle være en bærer av, og gi uttrykk for all den smerten
som kulturen ellers ikke kan, eller vil ta inn over seg. Dette ble utfordrende fordi kunsten som
skulle innfri dette kravet ble oppfattet som klisjefyllt og forvaltet. At Adorno, i for eksempel
Den nye musikkens foreldelse fra 1954, hadde foregrepet denne ”Entkunstung” spilte mindre
rolle. Et annet forhold som spiller inn er hvordan Auschwitz selv har blitt brukt politisk på
tvilsomme måter. Å rope ”Auschwitz” for å gi moralsk ballast til ens egen politikk er, ikke
minst etter den israelske stats overgrep mot den palestinske folket, blitt noe svært tvilsomt.
Adorno bringer ofte inn nettopp Holocaust for å unnskylde sine egne moralske og politiske
forståelser. Dette er med på å gjøre han vanskelig anvendbar i en samtidsteoretisk
sammenheng. Selv om tenkningen til Blanchot og Derrida kretser rundt det europeiske
sivilisasjonsbruddet, unngår de å nevne Auschwitz direkte. Det kan være en grunn til at de ble
opplevd som mer aktuelle enn Adorno på 1990- tallet. Adornos estetikk har inntil nylig
nedfelt seg direkte i toneangivende samtidskunstneres rettledning, til tross for den
institusjonelle og politiske utsatthet. Noe som er til ettertanke er om denne estetikken i dag
har større gyldighet, mange vil gjerne unngå flere runder med Adorno. Så det neste steget vil
bli å vurdere om modernismen lengre har noen interesse for oss. Adorno har sannsynligvis
6
den mest sofistikerte måten å definere for et vestlig publikum hva modernistisk kunstpraksis
betyr. Derfor blir spørsmålet om Adornos sin relevans indirekte et spørsmål om
modernismens relevans.
Kultur er en vare med en gitt verdi på et marked. For Adorno er selvstendighet et ideal, noe
kunsten prøver på, men aldri oppnår helt. Kunsten trekkes mellom viljen til selvstendighet og
det som knytter den til dens varestatus. Det er mye mer akseptabelt å tenke seg at
samtidskunsten befinner seg i et slikt spenningsfelt enn at den, slik mange i dag hevder, skulle
ha oppgitt ethvert krav av selvstendighet. Når Adorno skriver om at kunsten virkeliggjør sin
negativitet mener han ikke at den estetiske dommen, og dens rasjonalitet skal vurdere verkets
suksessfullhet. Ifølge Adorno kjennetegnes moderne kunst av at formviljen og syntesen,
utfordres av en sanselig heterogenitet som ustanselig truer med å forandre verket til noe
livløst. I et møte med verden som ikke lengre synes å være god, harmonisk eller meningsfull
trues kunsten hele tiden av sin egen undergang. Adorno ser tegn til dette hos store kunstnere.
Det gis et rom innen Adornos estetikk for å tenke et begrep om formløshet som kan brukes
innen rammen av dagens kunst. En problematikk som ofte stilles i tilknytning med Adorno,
og hans relevans er hans påtatte elitisme. Hans kritikere peker på insisteringen på høy-
modernismens kritiske evne, kombinert med hans negative holdninger overfor massekulturen.
Det blir en svart- hvit tenkning som ikke bidrar til å belyse dagens kultur. Selv om Adorno var
en forkjemper innen medieforskning, og til tross for at han var vesentlig for britiske og
amerikanske cultural studies, så er hans gjeld til den tyske førkrigskulturens elitisme så stor at
hans arbeider nå må legges til side. I verste fall bidrar hans teorier til å blinde oss for de
voldsomme problemer og motsetninger som preger det kulturelle fagfeltet.
Ifølge den amerikanske teoretikeren Douglas Keller ser vi i dag ”et samfunn i konflikt med
ulike grupper som forsøker å dominere utviklingen, med progressive og regressive krefter i
strid. Med et mangfold av kulturer som gir ulike opplevelser med form og innhold i
opposisjon”. Vi må gå ut over Adorno, samtidig som vi tar innover oss hans konsekvente
opposisjonelle holdninger og kritiske innsikter.”
Det er enkelte beskyldninger Adorno bør slippe å stå til rette for. For eksempel er han svært
lite interessert i å sette den borgelige høykulturen opp mot massekulturen. Den konservative
samlingen om ”klassikerne”, ”kanon” og så videre, blir for enkelt for Adorno. For også disse
uttrykkene er rammet av det han ser på som en generell tingliggjøring. Til tross for at den
kunsten Adorno engang forsvarte (Picasso, Beckett osv.) i dag står i sentrum av en
7
”borgerlig” kanon av moderne mestere, kan det være interessant å legge merke til hvor
radikale og annerledes disse kunstnerne var for Adorno inntil 1950 årene. Sett fra en annen
vinkel er det selvfølgelig riktig at Adorno hadde et for ensidig bilde av massekulturen. Han
var ekstremt lite flink til å se den styrken, den rå intelligensen og lidenskapen, som finnes i de
beste filmene. Men det finnes et avsnitt i det berømte kulturindustrikapitelet i Opplysningens
dialektikk hvor han ikke fremstår like svart-hvitt. Her hevder han ”Den høye kunstens
seriøsitet ødelegges av spekulasjoner omkring dens effektivitet; den lave kunstens seriøsitet
utslettes gjennom sivilisasjonens innskrenkninger av det opprørske motstandspotensialet som
fantes så lenge den sosiale kontrollen ennå ikke var total” Tanken om at massekulturen
inneholder slike motstandsmuligheter har noe å gjøre med Adornos interesse for
lykkebegrepet og dets forbindelse til kroppen og begjæret. Adorno mener kulturindustrien er
korrupt, fordi den utnytter folks begjær etter lykke og tjener penger på produkter som
omstrukturer dem, og fordi den forhindrer kulturelle uttrykk fra å virkeliggjøre sin bruksverdi.
Istedenfor å forholde seg til virkelige behov, skaper kulturindustrien falske behov, og
presenterer dem overfor sitt publikum som om de var ekte. Adorno setter bytteverdien som
primær, slik at kulturen setter rammene for forståelsen av egne behov. Selv noe så
grunnleggende som næringsbehovet er formidlet gjennom kulturelle og dermed
markedsskapte forventninger om hva som er sunt, godt, praktisk osv. Men samtidig vil
Adorno hevde at kulturen alltid viser til en utside, til naturen, som sitt fortrengte andre.
(Hammer, 2003)
I Geelmuyden sin artikkel ”Kunnskapens lave anseelse i Norge” peker han på hvordan vi
lever i en tid der berømmelse representerer enorme økonomiske, sosiale og psykologiske
gevinster. Ukebladet Se og Hør er pensum på lykkeskolen, og ungers største ønske er å bli
berømte når de blir store. I dag opplever vi en medievirkelighet hvor døren til det offentlige
står mer åpen enn før. En kan se det positive ved det at det er en ny mulighet for ”mannen i
gata”, og en utfordring av etablerte maktstrukturer. Men mange vil også hevde at denne nye
medievirkeligheten ikke holder hva den lover.
I vårt samfunn har kjendisdyrkelsen overtatt viktige funksjoner, og de største kjendisene
opplever en voldsom heltedyrking. For noen av de største kjendisene blir det å være i
rampelyset som å stimulere bekreftelsesabstinenser og tomhetsfølelse. Det postmoderne og
fragmenterte selvet er på jakt etter seg selv, og det lekes med identitet og iscenesettelse i beste
psykodramastil. Men i denne driften er det også en mulighet for å miste seg selv. Hvis
avstanden mellom personen og markedsproduktet blir for stort blir det krise. I et nyhetsbilde
8
hvor viktige nyheter må vike plassen for kjendissladder, kan man undres om media har solgt
sjelen til underholdningsindustrien. Vi ser en fordumming og forenkling av store deler av den
offentlige sfære, og det vil få politiske og sosiale følger. Noe Adorno for lengst har advart
mot. Som publikum har vi følelser for disse kjendisene. Vi idealiserer og devaluerer dem. Vi
beundrer og opphøyer dem til fantasiobjekter det ene øyeblikket og forakter dem i det neste
øyeblikket. Deres glamorøse verden er en kilde til vår hverdagsflukt, men vi forventer at de
skal betale for sine fordeler ved å tåle hets og sjikane. Det ligger en identifiseringsfaktor i at
vanlige folk ser at de vellykkede sliter.
Når man skal vurdere Adorno sin betydning i dagens samfunn er det verdt å merke seg at han
skrev ”Kulturindustrien. Opplysning som massebedrag” i 1947, og at en kritikk av
massekulturen kan være mer aktuell enn noensinne, bare tenk på de sterke finansielle
interessene som styrer mediene. Det var ikke selve massekulturen Adorno tar avstand fra, men
hvordan massene blir hjernevasket gjennom medieapparatet.
Adorno blir kraftig kritisert for sin elite- tenkning, og det mener jeg er bra. Det er synd han
ikke skiller mellom smart, og mindre smart massekultur. Det er tvilsomt om han ville sett det
kunstneriske i en dramaserie som ”The Sopranos”. En serie som av mange regnes som en av
tidenes beste serie. Mye på grunn av at den utfordrer seerne på spørsmål som omfatter både
filosofi og psykologi. Den serien er også kjent for å blande høy og lavkultur. Adorno har
ingen tillit til publikums kritikk. Han ser medieresepsjonen som veldig passiv, og
konsumenten som sanseløs.
I kontrast til den marxistisk inspirerte ”Cultural Studies” tradisjonen som ser muligheten i
massekulturen, og som vektlegger publikums evne til å lese mediene kritisk. Fremveksten av
nye medier, og nye måter å bruke mediene på gjør også Adorno sin kritikk mindre aktuell.
Mediebrukerne er i dag svært dyktige og aktive. Det Adorno bryr seg om er at det frie
kunstverket er verdifullt og radikalt i seg selv. Avstanden til samfunnslivet er en nødvendig
betingelse for kritisk vedkjenning av virkeligheten, og på grunn av det han omtaler som
kunstens relative selvstendighet er han ikke like opptatt av formidling. For Adorno er kunsten
en stemme som kommer utenfra, og det er en stemme som må oppsøkes. Adorno er ofte
beskyldt for å være elitist, mye på grunn av hans evigvarende kritikk overfor massekulturen
og favntak av høymodernismens vanskelige kunst. Andre anklager han får er å være en håpløs
kulturpessimist uten forslag til løsninger, i stadig opposisjon og i overkant teoretisk. Adornos
kritiske teori er i hovedsak en respons på hva han mener er den sosiale og politiske
katastrofen i første halvdel av det 20. århundret. Det er et forsøk på en ny grundig teori etter
9
marxismens fallitt. Det er et motangrep til totalitarismen, slik den kom til uttrykk gjennom
fascismen, men også de totalitære regimene i øst- Europa.
(Hammer, 2003)
I Morgenbladet (22.03.02) forteller Espen Hammer hvordan Adorno er en av få filosofer som
virkelig forsterker det sanselige, han er en filosof som er opptatt av mennesket som et sanselig
naturvesen. Lykke er for Adorno knyttet til en kroppslig nytelse. Han hadde for eksempel et
svært liberalt syn på seksualitet, i motsetning til sine konservative motstandere. Han var ikke
opptatt av å kritisere nytelse i seg selv, men falske former for hedonisme som distanserer oss
fra den virkelige nytelsen som livet kan tilby.
For Adorno kunne det virke som om høykulturen var hans høyeste mål. Men det er feil at
Adorno er en forsvarer for høykulturen til forskjell fra massekulturen. Adorno var veldig
skeptisk til det man forbinder som borgerlig høykultur. Han skrev for eksempel et essay om
hvordan man skulle redde Bach fra hans tilhengere, det vil si fra en type artistisk kultur. De
kulturelle uttrykkene han forsvarer er ikke høykulturelle i en borgerlig forstand. For Adorno
er skillet mellom høy og lav selv et uttrykk for det falske samfunn, to deler av en
istykkerrevet sannhet. Adorno er i opposisjon til massekulturen uten å stille seg direkte
avvisende til den. Den nye økonomien har medført en nytelseskultur, hvor man nyter,
konsumerer og lever i sanselig kroppskultur, dette tar Adorno avstand fra.
Han var meget skeptisk til idealismen i filosofien, de som tenker systematisk omkring
virkeligheten. En trang til å forstå ting i lys av helheter. Fremfor historiens identitetstvang
ønsket han et alternativ som fant frem til enkelttingene, det særskilte og egenartige.
Adorno påstår at vår moderne tid er preget av svake farskarakterer, og herav følger et
manglende opprør. Vi fanges derfor lettere opp av den konsumverden han kritiserer. Uten en
sterk far å stå i opprør til, dannes ikke et sterkt selvstendig tenkende individ. Adorno selv sies
å ha hatt et spesielt forhold til sin mor, noe som kommer igjen i noen av hans tekster. Adorno
kaller jo det han gjør for en melankolsk vitenskap. Melankolien er sentral for han, at den skal
gi en innsikt i seg selv. Splittelsen av samfunn og individ, mor og barn, medfører
nødvendigvis en trang til forsoning. De store kunstverkene Adorno søkte hen mot, var nettopp
store forsoningsverk som samtidig viste hvor umulig forsoningen er. Adorno mener at
forsoningen som eksisterer mellom individ og samfunn er falsk. Individet er mer eller mindre
fullstendig integrert i samfunnet for Adorno, det finnes ingen motsetning. Det er også greit å
nevne at Adorno og Horkheimers bok Opplysningens dialektikk var inspirasjonskilden til
10
Ulrike Meinhof og den venstreradikale terrororganisasjonen RAF. De så vold som eneste
utvei for å ramme det bestående kapitalistiske systemet.
Walter Benjamin:
Fredrik Wandrup hadde et flott notat i Dagbladet (03.03.2008) hvor han skriver om Walter
Benjamin, og at han er en av de mest påaktede filosofer i internasjonalt åndsliv. Men i Norge
har han ikke fått samme anseelse. Kun et fåtall av hans tekster har vært utgitt på norsk, og de
er for lengst utsolgt og borte fra markedet. I våre naboland derimot har Benjamin vært sterkt
representert. ”Passageværket” er utgitt på svensk, og kommer snart i en dansk utgave, men det
er foreløpig ikke gitt ut noen norsk utgave. Walter Benjamins skjebne er tragisk. Han ble født
inn i en jødisk, velstående familie og vokste opp i Berlin. Helsen hans var dårlig, så han fikk
tidlig et sterkt forhold til den boklige verden. Under første verdenskrig oversatte han
Baudelairde, og i mellomkrigstida gikk han løs på Marcel Proust ”På sporet av den tapte tid”.
Hans første store avhandling tok for seg opprinnelsen til det tyske, tragiske dramaet, senere
fikk fransk kultur stor betydning for hans forhold til ordene og verden. I 1927 startet han på
det som skulle bli mesterverket om arkadene i Paris, som han arbeidet med frem til sin død.
Han bodde i lengre tid både i Paris og Nice. Han var en ivrig samler av alt fra leketøy til
postkort. Etter at Hitler kom til makten i 1933, forlot Benjamin Tyskland. Da Tyskland
okkuperte Frankrike i 1940, dro Benjamin på flukt. Han fikk visum til USA, og forsøkte å
flykte til Portugal via Spania. Han ble stanset av spansk politi grensebyen Portbau i
Pyreneene. Der ble han funnet død på Hotell de Francia. Den offisielle dødsårsaken var
selvmord med en overdose morfin. Allikevel hersker det uklarhet om hva som skjedde, og
både Gestapo og Stalins hemmelige politi verserer i alternative versjoner om hvordan
Benjamin egentlig døde. Det uavsluttede ”Passageværket” er uten tvil en av Benjamins mest
fascinerende bøker. Med utgangspunkt i de fascinerende arkadene i Paris, som ble påbegynt i
1822, gir Benjamin en fantastisk visjon av den moderne verden og menneskets plass i de
fremvoksende storbyene. I tur og orden går han igjennom arkadenes fysiske historie, dessuten
temaer som moter, kjedsomhet, revolusjonære retninger, reklame og utstilling, kunst og
reproduksjon, økonomi, spill, nyhetsformidling, belysning, jernbanebygging, fotografi,
konspirasjonsteorier, lediggang, interiør, ”drømmeby og drømmehus” og filosofiske teorier
om erkjennelse og fremskritt. Alle temaene han tar opp er belyst med referanser til
Baudelaire, Proust, Edgar Allan Poe og Karl Marx.
11
I Walter Benjamin sitt verk Das Kunstwerk im Zeitaler seiner technischen Reproduzierbarkeit
diskuterer Benjamin det han kaller ”tapet av kunstverkets aura”. Dette tapet oppstår når
ektheten forsvinner. Ektheten forsvinner fordi kunstverket kan reproduseres. Det teknisk
reproduserbare verk er ikke ”ekte” fordi det ikke er bundet til sted, og ikke lenger er unikt.
Kulturen blir et massefenomen, og det mister sin aura. Dette er spesielt rettet mot teater, film
og fotografi. Walter Benjamin fortsetter med at man blir fange i bildene og fortellingen. Hitler
og nazistene bygde et samfunn som med sine koreograferte masseopptrinn, klart definerte
roller, sine overdimensjonerte og maskuline kulisser, satte samfunnet i scene, gjorde det om
til et gigantisk teater for massene der de var både publikum og aktører. Benjamin var en av de
få som hadde et positivt syn på datidens medier, særlig filmen og fotografiet. Han anså dem
som kunst før de fleste andre, og var en av de første som utviklet det vi kan kalle en
medieestetikk. Mange mener også at Benjamin oppløser skillet mellom kunst og vitenskap.
Doktoravhandlingen hans ligger mye nærmere kunsten enn vitenskapen. Han forsøker som en
kunstner gjør å la gjenstanden han skriver om tre frem, og han mener det han skriver om ikke
passer inn i et tradisjonelt begrepsapparat. Dette er også mye av grunnen til at Benjamin
oppfattes som vanskelig. Han regnes også for å være viktig innen samfunnskritikken, på den
ene siden tar Benjamin vel imot de nye metodene for mekanisk kopiering. Han ser
mulighetene i massekulturen, han innser at det ikke finnes noe separat rom for kritikken, men
samtidig hadde han et blikk mot fortiden. Videre skriver Walter Benjamin at fascismen”ser
sin sjanse til å la massene komme til uttrykk(men ikke til sin rett)” Nazismen estetiserte
politikken, men som Benjamin påpeker: ”Alle forsøk på å estetisere politikken kulminerer i ett
punkt. Dette punkt er krigen. Krigen og bare krigen, gjør det mulig å stille opp et mål for en
massebevegelse i største målestokk, samtidig som man verner om de overleverte
eiendomsforhold” (Guldbrandsen, 2005)
Presentasjon av danning i det postmoderne samfunn
Hva er den postmoderne dannelse?
I sin artikkel ”Mot et utvidet danningsbegrep” forklarer Lars Løvlie at begrepet danning har
vendt tilbake fordi det hører sammen med ord som oppdragelse og undervisning, opplæring
og utdannelse, som savner et mer omfattende kulturkritisk begrep. Videre hevder Lars Løvlie
at danningsbegrepet alltid har vært preget av den lokale nasjonale sammenheng. Det er i første
rekke et kulturrelativt og normativt begrep, bestemt av en epokes politiske og sosiale
målsetting. Et terskelbegrep kan danning kalles, det markerer grensen mellom det deskriptive,
det som er, og det normative, det som vi bør være.
12
Dagens samfunn er det Løvlie(2000) kaller for en postmoderne tilstand. Han ønsker å gi
dannelsesbegrepet et postmoderne innhold. I stikkordsform kan den beskrives som det
flerkulturelle, og det digitale. Felles for disse ordene er at det viser til en tilstand der
kunnskap, autoritet og pedagogisk målsetning ikke lenger er en fast størrelse, men tvetydig og
preget av motsetninger og motsigelser. Han påpeker at dannelsesbegrepet igjen har relevans i
pedagogikken etter utdanningsreformene på 1990- tallet, hvor begreper fra næringslivets
tenkning har fått innpass. Diverse begreper som målstyring, effektivisering og kvalitetssikring
peker på en mer prestasjonsorientert pedagogikk. Løvlies målsetting er ikke å kritisere alle
farene med det teknologiske samfunnet, han vil se på hvilke nye muligheter det er for danning
gjennom kulturmøter og på internett. Han foreslår et utvidet danningsbegrep med tre
forskjellige sider. Først den tradisjonelle innvielsen i kulturarven, deretter den kritiske
behandlingen av denne arven, og tilslutt evnen til å mestre ulikhet følelsesmessig og
intellektuelt. Overgangen fra innvielse til resepsjon av kulturarven flytter danningens
tyngdepunkt fra teksten til leseren. Løvlie(2000) nevner i sin artikkel ”Mot et utvidet
utdanningsbegrep” Humboldt og Hegel. For de betydde danning kvalitative overganger i
kunnskap og innsikt, forståelse og dømmekraft.
Teknokulturell danning er et forsøk på å beskrive danning i et postmoderne, teknologisk
samfunn påstår Løvlie(2003) Han hevder videre at det teknokulturelle henspeiler til det
digitale og det flerkulturelle samfunnet vi lever i. Vi bruker mange digitale hjelpemidler i
hverdagen, og har blitt så innøvde at vi ikke lengre tenker på at vi bruker dem, vi er
teknokulturelle individer. Tid, sted og mengde er ikke lengre viktig.
Løvlie(2003) fortsetter sin artikkel med å hevde at den teknokulturelle danning, er en danning
der en bruker begreper og lignelser for å beskrive forholdet mellom mennesker og natur, og
mennesker og maskin. Dette blir kalt kyborgen, en metafor som symboliserer dette forholdet,
den er også en metafor for den postmoderne teknokulturen. Enkelt å greit er alle individer en
kyborg, alle bruker data, telefon/mobil, kjører bil eller andre former for å komme i kontakt
med omverden. Tanken om et sentrert jeg, en universell fornuft, og en allmenn argumentativ
logikk hører til den historiske formen for herredømme og autoritet som vi kaller det moderne.
Videre går danningsperspektivet ut på å ha evnen til å argumentere, og få en begrunnelse av
ting som skjer. Folk har forskjellige måter å se og forstå ting på, og folk har kritiske
holdninger til ulike situasjoner og selvrefleksivitet. Så er det en vurderingssak om
kyborgkulturen åpner for nye individualitetsformer eller om våre tanker blir skitnet til av
13
informasjon og data. Dette er det ingen fasit på, men kyborgkulturen kan bli en arena for
kynisk maktspill, men også være et sted med ubegrenset frihet. Meningsdannelse er ikke
lenger upåvirket av medier og informasjonsteknologi. Mediene og informasjonsteknologien er
sammensvevet med oss og preger arbeid, hverdag, behov og ønsker. Teknologien er aldri
nøytral, vi kan ikke velge den som enten venn eller fiende. Informasjonsteknologien bør sees
på som en sosial hendelse som vi hele tiden blir forandret igjennom. Når kulturformidlingen
basert på fellesskapets muntlige overleveringer ble erstattet av skriftkulturen, ble det åpnet et
rom som den moderne individualitet kunne utvikle seg innenfor. Og kyborgkulturen åpner for
nye individualitetsformer. Medieforskningen fokuserer på aviser, radio, tv, reklame og
kulturindustri og har ikke oppdaget de interaktive mediene som har utviklet seg i skyggen av
massemediene. Informasjonsveksten og utviklingen av digitale medier og virtuell virkelighet
er ifølge Jean Baudrillard en virkeliggjøring av opplysningstidens idealer.
Søby (1996) forteller i sin artikkel ”Vi blir alle kyborgere” om hvordan
informasjonseksplosjonen medfører en kommunikasjonsforstoppelse. Postmoderne diagnoser
treffer tekststrømmens meningsløshet i reklame og tv, og viser det moderne offentlighetens
sammenbrudd, men treffer ikke det kaotiske og komplekse livet på internett. Internett står
ovenfor en voldsom utfordring med nasjonal sensur og kommersialisering. Allikevel skapes
det store muligheter med den digitale hverdagen. Det utvikles nye soner for ”offentlighet”
hvor deltakerne kan kommunisere med hverandre uavhengig av tid og rom. Det er muligheten
for å veksle mellom rollen som deltaker og rollen som tilskuer. Dataformidlet kommunikasjon
supplerer eksisterende former for sosial interaksjon, men kan også være en arena for en ny
type sosial samhandling som erstatter gamle former. Gjennom de ekstraordinære
simuleringskreftene kan en presse uttrykk og inntrykk mye lengre enn vi i dag har evne til å
forestille oss. Imidlertid befinner ikke det digitale mennesket seg i en fri strøm i cyberspace.
Utgangspunktet er dets medfødte evne til å handle forskjellig i virkelighetens mangfold av
rom. Den digitale revolusjonen vil også kreve sine ofre. Freud påpekte i ”Kulturens ubehag”
(1929) at utviklingens pris var disiplinering, sublimering og undertrykkelse av begjæret.
Samtidig karakteriserte han sin samtids teknologi slik: ”Med alle sine forskjellige verktøy
fullender mennesket sine egne organer – de motoriske så vel som de sensoriske – eller han
utvider grensene for deres prestasjoner. Mennesker er så å si blitt en protesegud, temmelig
storslått når han ifører seg alle sine hjelpeorganer, men de volder han fra tid til annen meget
besvær.” Tar man utgangspunkt i Freuds sivilisasjonskritikk er det ennå for tidlig å si om
fremtidsmennesket vil føle seg hjemme i alle de nye rommene den digitale hverdagen skaper.
14
Menneskene på nett opptrer og eksisterer i mange forskjellige roller og sammenhenger. Denne
nye multiple personligheten er en nettnomade og ligner mer på en kyborg enn et menneske.
Freud hevder også at underholdning er kompensatorisk, og at det er en erstatning for noe
annet.
C- generasjonen
Brudalen (2007) skriver om C-generasjonen. Denne generasjonen er født mellom 1980 og
1995. De beskrives som digitalt fullkompetente, og spiller, chatter og mailer uten stopp. De er
oppfostret av hengivne foreldre som fortalte dem at de var spesielle, de fikk pokaler og priser
bare for å delta, og ble oppfordret til å bli akkurat det hva de ville. Dette har ifølge ”60
minutes” ført til at C-generasjonen har en arbeidsetikk som ikke nøyer seg med å jobbe for
bedriftens heder og ære. Tvert imot har denne generasjonens ønsker om tilpassede
arbeidsplasser med lek, moro, sosialisering, venner og egendefinert velbehag ført til at
amerikanske arbeidsplasser er tvunget til å endre policy for å beholde C-generasjonen, som
ikke nøler med å forlate en arbeidsplass hvis ikke behovene blir tilfredstilt.
Dannelsesprosessene C-generasjonen gjennomgår er preget av en form for selvrealisering.
Den kan gi økt innsikt i, og være med på å danne ens meninger, standpunkt, ønsker og
samfunnsengasjement. Nettet selv har ikke noe innhold, det står brukerne for, og det er en
mengde innhold som forkastes og produseres hver dag.
Våren 2007 var det også flere presseoppslag angående utbredelsen av Facebook-bruk på
arbeidsplasser. Det ble vinklet til at Facebook kunne være farlig for sikkerheten på
arbeidsplasser. Med deling av informasjon som kunne være sensitiv og taushetspålagt. Men
det største problemet var tidsbruken på dette nettstedet, og flere arbeidsplasser sperret for
bruk av Facebook. Slike klare signaler blir mottatt også av ungdom og C-generasjonen, og
selv om de aktivt bruker nett som kilde til informasjon og nyheter gir de også uttrykk for at de
anser disse for å være av mindre verdi, og kommunikasjon via MSN, Facebook og lignende er
ikke passende for seriøse jobbrelaterte formål. Som dannelsesprosess blir verdien ikke-
eksisterende i en mangel av disse sannhetene andre kommunikasjons og
informasjonsplattformer hevder å ha i kraft av sin tradisjon og historie, uten å videre forsøke å
bevise dette, eller motbevise C-generasjonens midler for informasjon og kommunikasjon. Det
blir en underkjenning av C-generasjonens sine kunnskaper, både teknisk og sosialt, som
muligens er en av grunnene til at de digitale skillene øker. Å dele er en viktig del av brukernes
hverdag. Gjennom bruk av MSN, Nettby og Facebook deler de musikk, interessante nettsteder
15
og sender hilsninger til hverandre. At det er gratis gir et flott grunnlag for brukerne, de er klar
over at de er overvåket av andre, men de føler kontroll over hva de gir ut. Denne ta og gi
mekanismen er grunnlaget for å delta på slike plattformer, og det virker som en form for
selvjustis på de respektive plattformene bestemmer hva som er greit å vise, eller ikke. Et annet
aspekt ved disse plattformene er at menneskets titterbehov kommer til syne. Brukerne ser på
andres profiler, andre ser på deres og dette er inneforstått. Det er også forskjell på hvor
personlige de forskjellige plattformene er. Facebook og Nettby er mer personlig, og du
inviterer eller blir invitert til å bli lagt på venneliste til en person. Youtube og MySpace er
eksempler på plattformer hvor man publiserer stoff i all offentlighet. De unge har også klare
meninger om forskjellen mellom tradisjonelle medier og nettet når det gjelder
nyhetsinformasjon og nettet som kommunikasjonsform. De er tydelige på at papiraviser og tv
er mer seriøse, enn det man finner på nett.
Presentasjon av danning i den moderne skole
Tidligere utdanningsminister Gudmund Hernes sier at vi må lese de riktige bøkene. Han
kommer med den formanende leksjonen i hva som er riktig og viktig å tilegne seg. Det skal
helst være de ”store” kunstverkene som Ibsens ”Peer Gynt”, Munchs ”Skrik” etc. Hernes
skapte med den forrige lærerplanen i stor grad sin egen kanon for grunnskolen. Innholdet i
kvalitetsreformen var svært tydelig på hva slags innhold elevene skulle studere. Noe av
grunnen til dette er at den ble skrevet i kjølevannet av kanondebatten, som påbegynte i USA
på slutten av 1980-tallet. I denne debatten ble det hevdet at skolen skulle være nøye med å
fastsette et innhold, som skal være en veiviser til kultivering eller allmenndannelse.
For eksempel må det være frihet til å lese tekster av både Ibsen og Ari Behn, lytte på både
jazzmusikk og rockemusikk. Disse grensene bør være åpne fordi det som er tåpelig, naivt og
”smakløst”, kan ha en dannende effekt. Wittgenstein sa en gang at den amerikanske filmen, i
motsetning til den engelske, var både naiv og tåpelig, men nettopp denne tåpeligheten kan
være lærerik.
Ifølge Pisa undersøkelsen er den finske skolen langt bedre en både den norske, svenske og
amerikanske skolen. Noe av årsakene til det kan ligge i at finnene satser på
kunnskapsfokusering og disiplin. De har også hevet lærerens nivå og status, og de begynner
med karakter fra tidlig i skolegangen. Det har i lengre tid foregått en debatt i norske medier
angående den norske skoles kvalitet. Mange har forskjellige løsninger til problemene, noen
mener at det er lengre lærerutdanning som må til, andre mener at det er elevene som bør lære
16
seg strengere disiplin. Andre igjen mener det er foreldrene som har skyld i tilstanden på
skolene. Jeg vil hevde at det er kunnskapens lave anseelse som er en viktig faktor til at vi har
slike tilstander på skolen. Mye er forandret seg i medielandskapet de siste årene, og mediene
kappes daglig om å undervurdere sine lesere, lyttere og seere. Seriøse aviser synes det er
viktigere å anmelde siste bilkjøringsspill enn å fortelle om kunnskapsrike bøkers tilblivelse.
Man er så redd for å miste grepet om de unge leserne at man mister grepet om seg selv og sin
berettigelse. Formidling av erkjennelse er i dag nærmest å regne som en undergrunnaktivitet.
Restutøverne av denne selsomt ulønnsomme og hurtig utdøende beskjeftigelse kan oppleve
seg selv som en svakt organisert motstandsbevegelse. Man speider liksom hele tiden etter en
annen med binders festet i jakkeslaget. Det nye mediehverdagen har også skremmende
resultater, en vil merke at brukerne i bratt avtagende grad er i stand til å formulere seg
skriftlig og muntlig. I USA blir det anslått at en tredjedel av befolkningen er funksjonelle
analfabeter. Det vil blant annet si at de er ute av stand til å tyde giftadvarselene på
medisinflasker. Slik sett kan det blant kynikere menes at problemet over tid vil løse seg selv.
Det ulykksalige er at man i mellomtiden vil få kulturelle klasseskiller som ingen skatt kan
utligne. ”Nerd” er i Norge et skjellsord som er ment å skulle fattigsliggjøre de kunnskapsrike
og skoleflinke. Det er bare ”nerder” og sosialt strandede eksistenser som pugger og gjør mer
enn forventet her i landet. De øvrige erfarer stort sett at livet oppfører seg minst like fint uten
den belastningen som kunnskap uheldigvis medfører i våre trakter. Kunnskap avstedskommer
sjelden noen form for anseelse her i landet, i et land hvor status og helgenglorie for en stor del
bare tilkommer uforferdede muskelbunter eller gjallende tomme kjendiser, gir det seg selv at
skolens innhold havner på jumboplass i Europa.
Pedagogisk utfordring i skolen
I Wiese sin artikkel ”Pedagogisk utfordring i skolen” skriver han om at det er bred enighet
om at barn og ungdom må lære seg å bruke PC i skolen. For de foreldre som sliter med å få
avkommet til å gjøre annet enn å sitte foran PC en mesteparten av døgnet, må prioriteringen
virke underlig. Og det er grunn til å være litt skeptisk til skolefag der det er elevene som lærer
opp sine lærere, hvis man skal tro noen av anekdotene man hører.
Læring av bruk av datamaskin er et eksempel på noe av det selvmotsigende ved læring satt i
et skolesystem. Siden de personlige datamaskinene dukket opp midt på åttitallet, har de fleste
som da var ferdig med grunnskolen stort sett lært seg å bruke dem. Det har de gjort uten
skole. Det skyldtes et rimelig enkelt prinsipp: Dersom noe er tilstrekkelig nyttig, eller
17
tilstrekkelig morsomt vil vi lære oss det selv. Det samme gjør barn. Verken PlayStation eller
Nintendo kommer noen gang til å bli satt på skoleplanen. Ingen har foreslått mobiltelefon som
valgfag, selv om både Wap og nedlastning kan være vanskelige instrumenter.
Alliansebygging og strategi i Counterstrike trenger ikke komme på pensum. Å skrive i
tekstbehandling er, når sant skal sies overraskende enkelt å lære. Og nettet i seg selv lærer
man seg selv overraskende lett. Hemmeligheten er jo nettopp at det er verktøy til enkelt å søke
opp informasjon. Barn som vokser opp i dag lærer at svaret på det aller meste finnes på
Wikipedia, vår tids svar på Hakkespettboka.
Det er kanskje nettopp det å omgås den nye teknologien med forsiktighet som skal læres bort,
men det spørs om det hjelper. Her bruker man noen år på å innøve personvern inn i hodet til
barn og unge. Man lærer dem at de aldri må legge igjen fullt navn og bilde på nett. Så
kommer det seilende en tjeneste som heter Facebook, og på noen få måneder ligger en million
av oss ute på nett. Med fullt navn og bilde. Dette nettsamfunnet er veldig populært, og jeg
kjenner ingen som ikke er medlem av dette nettsamfunnet. Det å lyve på alderen i Facebook
er enklere enn å snike seg forbi kontrolløren på kino. Spør du de unge er det de frykter aller
mest å treffe sine foreldre der. Men kanskje er datamaskinene i skolen bra fordi man trenger at
andre fag læres mer effektivt ved hjelp av dem. PC ene er ment som verktøy til læring i andre
fag. Problemet er at det ikke er så enkelt å dokumentere nytteverdien. Flere undersøkelser i
USA har konkludert med at omfattende PC bruk slett ikke øker læringsutbytte. Skoler har
begynt å ta PC ene ut av klasserommet igjen.
Et av problemene er at maskinene ikke hjelper elevene til å fokusere. De distraherer, og tar
fokus vekk fra arbeidsoppgavene. Et eksempel på dette ser man jo ved at flere tusen
skoleelever var medlem av en Facebook gruppe som het ”Stryker jeg til eksamen, så skylder
jeg på Facebook”. Å sette et barn eller ungdom til ”å ta ansvar for egen læring” med en nett-
tilkoblet PC er som å be noen gjennomføre en slankekur midt i en godtebutikk. Det er jo så
mye annet morsomt der ute, det er mange sosiale nettverk som må pleies og vedlikeholdes.
Strekker ikke fritida ved PC en til, må man jo bruke av skoletiden.
Skal man i en tid da avbrytelsene kommer kontinuerlig trene opp barna til å skru av og
konsentrere seg, eller lære dem til å leve med støyen og fungere midt i distraksjoner og kaos?
Ideen om PC en som arbeidsredskap skjuler at datamaskinen har transformert seg til vår
18
fremste underholdningsleverandør. Det er liten tvil om at de som har evnen til å arbeide
konsentrert i fremtiden vil ha en fordel.
Hva er digital dannelse?
Det er viktig at elevene kan spesielle program, og mestrer webbasert internettprogramvare.
Men i et postmoderne samfunn er det alltid et spørsmål om hvilke programmer som skal
kunnes. Og om de vil være like viktige om et par år, og om det skal være kommersielle
aktørers programmer som skal få innpass i skolen. De seneste årene har vi også sett at bilde
og video spiller en større rolle i skolesammenheng. Det er viktig å se på det som en alternativ
uttrykksform til lineær tekstfremstilling. Det vil også bety at lærerens rolle blir forandret.
Det er også sentralt at elevene lærer seg å finne frem i internettjungelen. Internett har en
mengde med informasjon, men det er ikke alle kildene som er like pålitelige. Det er
avgjørende at elevene lærer at all informasjon er påvirket av den som skriver den. Selv
internettleksikon som Wikipedia. Det er også viktig at elevene læres mediekritiske
holdninger, og lærer at bilder og video også kan manipuleres.
Dannelse i den postmoderne samfunn vil føre til at elevene må ta større ansvar for egen læring
enn tidligere. Elevene vil være forpliktet til å skrive for offentligheten, og gjøre seg selv mer
synlig. For eksempel gjennom Wikipedia, der eleven kan skrive om lokalmiljøet eller en
faglig ”hobby”. Det vil også være mulighet for å integrere uformelle læringsarenaer med
formelle læringsarenaer. Et eksempel er ved at man bruker Wikipedia i skolesammenheng,
eller man bygger en virtuell drømmeskole i det populære internettsamfunnet Second Life.
Så spørs det om internett kan inspirere til deltakelse i andre sosiale felleskap, eller om
internett hovedsakelig brukes til å bevare eksisterende sosiale relasjoner. Jeg tror det vil være
slik at særlig nettsamfunn som Facebook er kommet for og bli. Man vil pleie sine relasjoner
og utvikle sosiale nettverk med dem man har på sin venneliste der. Digital dannelse knyttes
også til rene ferdigheter, som ikke nødvendigvis krever overveielse. Dette kan for eksempel
være evnen til å ta i bruk nye hjelpemidler som er basert på digitalteknologi. Dette medfører
både å kunne bruke minibank, mobiltelefon, digitalkamera og internett. I forbindelse med
undervisning knyttes dannelses- og ferdighetsaspektene til digital teknologi. Ferdigheter
forenes med at elever skal lære å bruke noen standard dataprogrammer. For eksempel
tekstbehandling og regneark, til fremme av egen læring. Inkludert i dette ligger også et
dannelses -aspekt knyttet til å finne og vurdere stoff fra internett. Ettersom mye av stoffet som
19
er tilgjengelig fra internett fremstår som uferdig, må digital dannelse også omfatte
kompetanse til å vurdere digital informasjon. (Presentasjon av IKT og læring, 2007)
Digital dannelse er mer enn ferdigheter i å bruke teknologien. Det handler om å utvikle
kvalitetsinnhold, samhandlingsevne, innovasjon, formidlingskompetanse og en levende og
reflektert digital læringskultur. Ikke bare enkeltmennesker, men også samfunn vil måtte
utvikle og praktisere digital dannelse og global bevissthet. For vår egen del bør det innebære å
strekke oss utover være egne nasjonale mål. Elever vil lære å samhandle på tvers av kulturer,
dette er ferdigheter som etterspørres av et marked som er en del av en global handel med varer
og tjenester. Å styrke samhandlingen mellom mennesker ved bruk av
kommunikasjonsteknologi er viktig både her hjemme og i andre land. Vi må lære oss hvordan
vi skal utvikle hensiktsmessig sosial samhandling støttet av kommunikasjonsteknologi. Det
norske utdanningssystemet har mye å lære av det kunnskapsintensive, globaliserte
næringslivet. Funn og erfaring fra kunnskapsforskning i privat sektor kan være en viktig kilde
til læring og nytenking innen utdanningssystemet. Nivået på fremtidens kunnskapsbaserte
produksjon av varer og tjenester vil avhenge av utdanningssystemets evne til å utdanne
mennesker med de ferdigheter, holdninger og kunnskaper som er mest kritiske. Teknologien
har nå blitt så god at det er de sosiale ferdighetene som er den begrensende faktor, ikke
teknologien. Kompetanse i samhandling og kunnskapsdeling på tvers av landegrenser og
kulturer er kritisk kompetanse for å oppnå økonomisk verdiskaping i vår tid. Næringslivet
trenger medarbeidere med sosiale ferdigheter for samhandling ved bruk av databaserte
kommunikasjonsløsninger. Et konkurransedyktig Norge fordrer mennesker som er øvet i
levende dialog, fortellerkunst, lytting og læring med mennesker fra andre land og kulturer.
Danning i den postmoderne sammenheng
Jeg er enig med Arne Næss i at dannelse innebærer at vi må akseptere at vi forandrer oss. Det
ligger i ordet, noe skal dannes. Vi mennesker skal forandres. Å være menneske er å være i
forandring. Selvinnsikt er derfor vesentlig i dannelse. Dannelse betyr gjerne en persons sett av
allmennkunnskaper, kulturell oppførsel og innsikt som det tradisjonelle samfunnet vurderer
som høyverdig og fint. Dannelse er et språklig, kulturelt og historisk betinget begrep med
sammensatt betydning. Andre synonymer for dannelse er kultur, fostring og god oppdragelse.
Teknokulturell dannelse er et forsøk på å beskrive dannelse i et postmoderne, teknologisk
samfunn. Dette er et veldig ungt samfunn, bortsett fra å beskrive trender vet vi ikke hvordan
teleteknologien vil bidra til å forme dannelse de neste tjue årene. Dannelsesbegrepet har
20
endret seg de siste 200 årene. En rekonstruksjon av begrepet må ta høyde for at vi i dag tenker
annerledes om oss selv, og at vi lever i en kultur og med en teknologi som de gamle
dannelsesteoretikerne ikke var i nærheten av å forestille seg.
De var medlemmer av Frankfurterskolen sammen med Max Horkenheimer, Walter Benjamin
og Jurgen Habermas. Frankfurterskolen tok utgangspunkt i den unge Marxs tanker, og ønsket
å ta en kamp mot den borgelige fornuft. Adorno var sosiolog, filosof og musikkviter. Tanker
om musikk, musikkens funksjon og dens betydning i menneskelivet går langt tilbake i tid.
Forbrukeren ble forstått som en manipulert, viljeløs og passiv mottaker av signaler fra
produsentene av forbrukervarene altså kapitalistene. Forbrukerne levde falske liv med falske
behov og drømte masseproduserte drømmer, som var skapt av underholdningsindustrien.
Grunnlaget for disse utsagnene er det klare skillet som trekkes mellom materiell og åndelig
kultur. Den egentlige og ekte kulturen, og menneskelige verden kan ifølge Adorno og
Horkheimer verken finnes i forbruket eller i det materielle. Kulturen finnes i det åndelige,
moralen eller i religionen. Både teknologien og forbruket blir her sett på som noe som
kommer utenfra, og som truer kulturen, mennesket og det ekte. Adorno og Horkheimer
fremsetter påstander som ”det nye ved massekulturen er at det utelukker det nye, at dannelsen
forfaller, at kulturindustriens store fiende er det tenkende subjekt, og endelig at det er en
kultur som er i ferd med å likvidere seg selv.”
Drøfting av temaet dannelse
Essayet ”Ein utdana mann og eit dannig menneske” som Jon Hellesnes skrev i 1969 er fortsatt
aktuelt i dag. Han ønsker å gjenreise ideen om dannelse, og mener at det står for en målsetting
all utdannelse bør strebe etter. Dannelse betyr blant annet at en forholder seg til og
problematiserer samfunnet som en helhet, ikke bare utvalgte deler av det. Med dette menes at
dannelse er noe som skal mette menneskets liv på alle områder det utfolder seg. Som kanskje
også medvirker til at det ikke bare utfolder seg på ett, men på mange områder. Skolen skal
formidle bevissthet om verdier på alle livets områder. For eksempel estetiske verdier, etiske
verdier, den skal inspirere egen kreativ evne og den skal formidle kunnskap om
kulturtradisjonen i vid forstand, og vilje til å føre videre de verdier som er nedlagt her. I dag
er det ikke minst viktig at skolen forbereder dagens unge på de utfordringer som oppstår etter
at Norge ble et flerkulturelt samfunn.
21
I Thomas Hylland Eriksen sitt essay ”Hybrid kreativitet” fokuserer han på kulturell identitet
på innvandrerbarn i ungdomsalder. De har ifølge Eriksen tre valg på en skala for
identitetsblanding: ren identitet, bindestreksidentitet eller kreolsk identitet. Ren identitet
definerer seg selv basert på en kontrast til andre, en konservativ holdning som forenkler synet
på sin egen kultur med ”innenfor” og ”utenfor”. Denne typen identitet er en forutsetning for
fundamentalisme, men representerer også en viss stabilitet hos individet, som ikke trenger å
definere sin egen identitet basert på nye impulser. Bindestreksidentitet, som eksisterer hos
innvandrerungdom tar med seg sin originale identitet og tilpasser seg det nye landet uten helt
å oppgi lojaliteten til sin etniske bakgrunn. Den siste identiteten er den kreolske, der blandes
kulturelle elementer slik det passer. Disse innvandrerungdommene vil trolig være mest
mottagelige for massekulturens påvirkning, fordi disse vil enkelt plukke opp nye elementer i
sin identitetsoppbygging. Samtidig kan en bevisst, kreolsk identitet velge å se bort fra
forflatende elementer i massekulturen, og kombinere lokale, kulturelle elementer med et
kreativt resultat.
I Imerslund artikkel ”Dannelse og kompetanse” forteller han om hvordan skolen
klarer å vise at eleven i størst mulig grad bør se disse ulike livsområdene i en forbindelse og
møte dem med en enhetlig grunnholdning, da er den kanskje på vei til å formidle dannelse.
Det er en vanlig oppfatning at skolen har mistet mye av sin status som kunnskapsformidlende
instans. Kunnskap er lett tilgjengelig gjennom mange forskjellige kanaler, for eksempel via tv,
film, internett og via flere og bedre bøker. Mange unge lærer også i dag betraktelig ved å
reise. Skolens rolle har forandret seg mer fra å være en forberedende prøve til å bli en
motkultur. Skolen skal vise oss at de ikke materielle verdiene som ligger i litteratur, musikk
og kunst er verdifull for oss alle. Skolen skal også vise oss at verdier som
medmenneskelighet, toleranse, menneskeverdstenkning, demokrati og humanisme er
urokkelige verdier, selv om de ikke lar seg kombinere med næringslivets og kapitalismens
grunnverdier.
Med andre ord bør skolen gi de unge en tyngde av estetisk og etisk dannelse som hjelper oss
med å stå imot krefter som trekker oss i feil kurs. Skolen kan også sees på som en motkultur
til internett. Å surfe på nettet vil si at man utsetter seg for kaotisk og ustrukturert informasjon,
fra alle slags avsendere med all slags bevisst og ubevisste hensikter. På den måten er internett
et godt bilde på det postmoderne samfunn, som gjerne fremstilles som usammenhengende,
fragmentert og umulig å etablere en helhetlig forståelse for. Dannelse vil si at man prøver å
22
stå imot denne oppfatningen av samfunnet, og prøver å skape en sammenheng og mening, ved
at man selv fastholder noen grunnleggende og umistelige verdier. Dannelse vil si å stå imot
det postmoderne. Dannelse vil også si at man ikke tillegger all informasjon like stor
betydning, men en har fått en vurderingskraft til å velge og vrake. Familiens rolle som
sosialiseringsarena synes svekket i dagens samfunn i forhold til tidligere. Barn har ikke lengre
den nære forbindelse med foreldre, besteforeldre, eller andre familiemedlemmer som de
hadde tidligere, derfor er også skolen et viktig organ for fellesverdier. Dannelse står som noe
som er felles for mange mennesker, og som tjener fellesskapets sak. Dannelse gjør deg
interessant som venn, medmenneske og medansvarlig samfunnsborger. Dette bør det være
skolens ansvar å formidle.
Forskjellen på elitekultur og massekultur jevnes ut
På nettsiden til Nina Enger står det om hvordan en kan se tegn til at forskjellen på elitekultur
og massekultur jevnes ut, og at man bør vurdere om elitekulturen har utspilt sin rolle. En ser
tegn til at det jevnes ut ved at for eksempel kjente skuespillere fra teater ønsker å spille i
”Hotell Cæsar”. Et tankekors er hvorfor det er så stor forskjell på statusen til varierte
kunstformer. For eksempel blir film på kino regnet som kultur, og film på video regnet som
ukultur. Videre blir drama på teater regnet som kultur, og tv-drama blir regnet som ukultur.
Dette er en bedragersk og elitistisk måte å vurdere kulturuttrykk. Noe annet som blir drøftet er
pengestøtten til høykulturen. Mesteparten av denne kunsten, malerier, opera, klassisk musikk
og moderne musikk får mye pengestøtte, men er lite publikumsvennlig og har lave besøkstall.
At folk bruker såpass mye tid på massekultur er et tankekors. Det kan være en lengsel etter
felleskap som gjør at vi fyller hodene våre med det samme stoffet, som i seg selv ikke fører til
nye perspektiv, men som på sin måte gir oss et felles ståsted og gir oss noe å prate om. Leser
man dagens aviser gir jo andres elendighet noe som gjør at vi kan prise oss lykkelig over vår
egen hverdag. Det postmoderne samfunnet gir menneskene mange valgmuligheter.
Tradisjonene viskes ut og de kommersielle kreftene setter sitt preg på samfunnet. For å gi et
forsvar for elitekulturen kan man si at frykten for oss selv holder oss langt unna elitekulturen.
Det er enkelt, lett og morsomt å la seg underholde av massekulturen. Langt mer anstrengende
er det å lytte til klassisk musikk eller beundre et kunstverk. Elitekulturen er ofte forbundet
med en publikumselite hvor opera, dikt og verk av kunstnere med bakgrunn fra
utdannelsesinsitusjonene blir ansett som bedre enn tv-dramaer og amatørkunst.
23
Mange nyter også både elitekultur og massekultur av grunner som ikke har noe med selve
kulturens kvalitet å gjøre, enkelte ser på nytelse/nytte verdien av de to forskjellige gruppene.
Nytelsesverdien er et begrep som er lett å forstå, og som alle kan forholde seg til. En må se på
nyttig kultur som noe befriende for individet, at det bidrar til utvikling og ettertanke, og har
verdi for brukerne. I et historisk perspektiv kan det se ut som om det postmoderne samfunnet
er med på å krystallisere disse forskjellene (nytelse vs nytte) Selv om alt tilsynelatende blir
likere og likere som resultat av globaliseringen vises klare trekk på at det er to motpoler som
manifesterer seg i form av mennesker som søker nytelse, og mennesker som søker nytte. Ved
første øyekast ser det ut til at massen er et middelmådig publikum som velger den
amerikaniserte underholdningen på tv, og som underdanig løper og kjøper sjampoen det
reklameres for. Som en forsterkning av denne middelmådigheten blir Idol hovedoppslaget i
avisene. Mange mennesker lar seg lure av media og fordummes i prosessen. Evnen til å tenke
selv er redusert, og mennesket blir et bytte for situasjonene. I det postmoderne samfunnet blir
virkeligheten hele tiden beskrevet og fortolket gjennom massemediene. De ordner
virkeligheten for oss, enten vi snakker om TV2 Nyhetene eller en dokumentarfilm. Og det er
rundt salgbare mønstre, det er alltid snakk om konflikt og oppløsning av konflikten. Det deles
inn i helt/skurk mønstre hele tiden og massemediene setter virkeligheten i scene, og fungerer
gjerne slik at mediene blir selve virkeligheten.
Men situasjonen er ikke helt mørk. Det er økende vekst i folk som velger høyere utdannelse.
De tradisjonelle yrkesutdannelsene som ingeniør- og økonomistudiene blir gradvis erstattet av
kunnskapsstudier som for eksempel filosofi, psykologi og sosiologi som det er stor
etterspørsel etter i samfunnet, og som studenten velger for å tilegne seg kunnskap om jorden,
naturen og forholdet mellom menneskene som oppholder seg der. Sammen med
kunnskapsstudiene ser vi at også en sterk vekst i unge studenter som ønsker en kreativ jobb.
De ønsker å se samfunnet fra flere vinkler, snu hver stein, og stille spørsmål til gamle
sannheter. Noe annet oppsiktsvekkende er det voksende antallet på Alternativmessen som
avholdes i Oslo, Bergen og Trondheim. Mange mennesker er i ferd med å løsrive seg fra sine
daglige rutiner for å skaffe seg kunnskap innenfor alternativ behandling, psykosyntese og
bevissthetstrening som for eksempel meditasjon, yoga og Tai Chi. Når en ser på den stadig
større interessen for disse grupperingen kan det se ut som pendelen er i ferd med å snu for de
utspekulerte voldsfilmene, de konfliktfylte såpeoperaen, de voldsomme tegneseriene og en del
av de useriøse debattprogrammene. Den spirituelle interessen som sprer seg over hele verden
er bare synlig for de som er opptatt av den, men når folk strømmer på til ulike organiserte
24
former for bevissthetsutvikling vil det øve innflytelse på den kollektive bevisstheten slik at
flere og flere individer ”våkner”. Dette vil gjøre at det dyrkes flere forskjellige kulturtilbud.
Tilbudene vil stimulere menneske til selvutvikling og tilbud som strever med å uttrykke de
ubegrensede mulighetene menneskene har med begrensede midler. Den økende interessen for
å forstå sannheten om menneskets opprinnelse vil resultere i en større nysgjerrighet for
litterære verker som handler om temaet. Filmer som blir laget for kino vil sette større fokus på
å forene det åndelige aspektet som ligger til grunn for alle fysiske kunngjørelser, og vil på den
måten gi publikum større filosofiske utfordringer.
På nettsiden til Forskning og kompetansesenter for IT i utdanning står det om hvordan det
i informasjonssamfunnet vil bli viktigere med digital dannelse, og bli sett på som viktigere
enn andre typer ferdigheter. Siden digital kompetanse gir uttrykk for en helhetlig forståelse av
hvordan individer lærer og hvordan de utvikler sin identitet vil dette begrepet også omfatte
hvordan ferdigheter, kvalifikasjoner kombineres. For å møte kompleksitet og raske endringer i
informasjonssamfunnet må vi skape en kultur for læring. Digital kompetanse gir uttrykk for
en helhetlig forståelse av hvordan individer lærer. Begrepet omfatter hvordan kvalifikasjoner
og kunnskap anvendes. Digital dannelse er et bredere begrep, det omfatter refleksjon om
kunnskap og identitetsdannelse i informasjonssamfunnet. Fremtidens skole vil bruke grafiske
bilder, digital video, spill og 3D simulering som en naturlig del av læringsaktivitetene og når
elevene skal vurderes vil dette bli vektlagt. Elevene vil også bli vurdert og målt på digital
kompetanse som omfatter informasjonssøking, behandling av informasjon, fortolkning,
forståelse, kildekritikk, vurdering, design og produksjon. I fremtidens skole respekteres og
utnyttes elevens personlige valg av medier. Laptoper og mms bruk på mobil er integrert i
skolehverdagen, og samtidig en del av barnas daglige mediebruk. Fremtidens lærer må kunne
kombinere faglig kunnskap og digital dannelse, og se muligheten i ulike læringsmodeller og
variere bruk av læringsstoff og internett. Den gode lærer bidrar profesjonelt i forskjellige
læringssituasjoner, ved at læreren bidrar som inspirerende kunnskapsformidlende foreleser,
tilrettelegger av et komplekst datasimulert eksperiment, veileder i et tverrfaglig
prosjektarbeid, kildekritisk navigatør på internett og kommenterende bruker av dataspill i
læringssituasjoner.
25
Hva har jeg funnet ut, hvordan, og hva står igjen?
Gjennom hele min oppgave har jeg hatt danning som det grunnleggende temaet. Jeg har
skrevet om danning fra flere forskjellige vinkler. Jeg har også skrevet utfyllende om de to
store danningsteoretikerne Adorno og Benjamin. Jeg kommer også med betraktninger av
masse og elitekulturen som de begge hadde meninger om.
Jeg vil anbefale at en videre diskusjon om temaene danning og postmodernisme bør knyttes
opp mot et historisk utviklingssyn. En slik diskusjon bør se spesielt etter endringer innen
kommunikasjon. Jeg har brukt mange journalistiske kilder, og jeg har funnet mange aktuelle
kilder ved å søke aktivt igjennom aviser, tidsskrifter og hjemmesider på internett.
Jeg har tatt utgangspunkt i Lars Løvlie sin artikkel om teknokulturell danning, men har i
tillegg jobbet med en rekke andre kilder. Jeg har jobbet mye med de største avisene, og latt
meg inspirere av en del kronikker derifra. Jeg har jobbet kildekritisk, og stoler på de kildene
jeg har brukt. Jeg har jobbet med et stort og representativt utvalg av kilder.
Belyst begrepet danning fra mange forskjellige vinkler, og hatt noen interessante tanker rudt
dagens og fremtidens skole og kultur. Og jeg har fått frem de viktigste tankene til
dannelsesteoretikerne Adorno og Benjamin.
På grunn av oppgavens art og omfang er det mange interessante retninger jeg ikke kan gå inn
på. Jeg tror det ville vært interessant og gått inn på hvorfor vi ser et postmoderne samfunn.
Det ville også vært spennende å se på utviklingen etter det postmoderne samfunn.
Forfatteren Andrew Keen har skrevet et manifest som advarer mot de kulturelle følgene av
internett. I boken ”The Cult of the Amateur” tar han for seg enkelte problemstillinger som at ”
Amatørskapets kult er den mest forførende villfarelsen i den digitale utopi” Det er skapt en
kult som innebærer at løfter om en ny medieteknologi som blogger, wikier og podcaster vil
gjøre alle i stand til å bli gode forfattere, journalister, filmregissører og musikkartister. Dette
bygger på en misforstått antakelse om at alle har noe interessant å si.
Den mye feirede ”demokratiseringen” av media vil ha en negativ kulturell virkning, særlig for
kulturkritikk. Keen viser til Thomas Adorno som påpeker at ”god smak” er udemokratisk i sin
natur. Keen mener samfunnet er avhengig av en elite av historisk progressivt tenkende
kulturkritikere som på vegne av allmennheten kan vurdere verdien av kulturen.
26
Keen kaller web 2.0 trenden konsekvent for ”Den digitale utopisme” og mener kultureliten vil
bli flatet ut. Han frykter at vi ikke lengre klarer å skille mellom virkelighet og fiksjon, fordi vi
ikke er i stand til å beherske teknologien. Han viser til at tsjekkiske Franz Kafka og
argentineren Jorge Luis Borges, i tillegg til Theodor Adorno har beskrevet lignende scenarier.
De digitale utopistene låner mye fra de tidligste teoriene til Marx og Rousseau, i sin sterke tro
på individuell skaperkraft, felleseie og menneskets natur. Dette er en feilslått vurdering, tror
Keen. Han benytter også seg av muligheten til å slakte ”the long tail”, en mye sitert teori om
at internett vil skape et ”flatere” mediemarked der små aktører handler med hverandre. Keen
tror heller på et Google-aktig monster som spinner seg stadig større i en verden der det til slutt
blir umulig å skille mellom reklame og innhold. Han mener det vil bli et selvrettferdig
skaperunivers med uendelig narsissisme, skamløshet og vulgaritet.
27
Kildehenvisninger:
Astridotter Brudalen, Rita, Nettsvermere, 2007
Grimen, Harald, Samfunnsvitenskapelige tenkemåter, 2004
Pedagogikkens mange ansikter
Løvlie, L.; Teknokulturell dannelse, Stensil, 2002
Internettartikkler:
NinaEnger.com
http://www.ninaenger.com/dataDetalj.php?data_id=303
”Kunnskapens lave anseelse i Norge” Artikkel av Niels Chr. Geelmuyden, Aftenposten,
29.02.2008
http://www.aftenposten.no/meninger/signert/article2285359.ece
”De lave flyprisene og Walter Benjamin” av Wenche Gulbrandsen, Samtiden, 2005
http://www.samtiden.no/05_3/art5.php
”Herfra til Adorno (og tilbake igjen) Espen Hammer, 28.11.03
http://kunstkritikk.no/article/6986
”Dannelse eller kompetanse” Kronikk av Knut Imerslund, 29.01.00
http://www.dagbladet.no/kultur/2000/01/29/190559.html
”Musikkverden snudd på hodet” Artikkel av Ola Asdahl Rokkones, 01.10.07
http://www.minerva.as/?vis=artikkel&fid=1170&id=011020070951326272&magasin=ja
”Postmodernismen: Vår egen tid”
http://www.kg.vgs.no/files/050930094332_%C5rsaker%20til%20New%20Age,
%20postmodernismen.doc
28
Forsknings og kompetansesenter for IT i utdanning
http://zalo.itu.no/ITU/filearchive/Digital_skole_hver_dag.pdf
Presentasjon av IKT og læring, 01.06.2007
http://www.slideshare.net/rolfkb/presentasjon-om-ikt-og-laering
”Et mediemord” Kronikk i Aftenposten av Kristin Spitznogle, 24.01.08
http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article2214894.ece
”Hva dannelse er i dag” Kronikk i Aftenposten av Herner Sæverot, 02.05.07
http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article1765428.ece
”Kultur i kyberland” Kronikk av Morten Søby, 29.02.96
http://www.dagbladet.no/kronikker/960315-kro-1.html
”Vi blir kyborgere” Kronikk av Morten Søby
http://www.dagbladet.no/kronikker/960229-kro-1.html
”Digital dannelse” Kronikk av Frank Elter Dr.Oecon og Rita Westvik, 08.07.2005
http://www.dagbladet.no/kultur/2005/07/08/436870.html
”Særegen outsider” Artikkel i Dagbladet av Fredrik Wandrup, 03.03.2008
”Pedagogisk utfordring i skolen” Artikkel i Dagbladet av Andreas Wiese, 19.01.2008
Selvvalgt pensum, 765 Sider
Noter til litteraturen av Theodor Adorno, s 192
Minima moralia av Theodor Adorno, s 272
Slik talte Zarahustra av Friedrich Nietzsche, s 301
29
30
