Upload
others
View
3
Download
0
Embed Size (px)
Citation preview
Barn og unge med spesielle behov i
Tanzania: Ved to undersøkte sentre
Feltarbeidsoppgave fra en region i Tanzania
Årsstudium/1.år bachelor i utviklingsstudier
Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier
Høgskolen i Oslo og Akershus, 2014
Stine Kløverød Eriksen (366)
Thea Kristensen (364)
Thea Berg Olstad (382)
2
English summary We are three students attending Development studies at the Oslo University College. As
part of the program we have attended five weeks of fieldwork in Tanzania. Before our
fieldwork we chose to work with children and youth with disabilities.
We have decided to divide our fieldwork in two different parts, with one-research
questions for each part. Based on this, we have defined our questions:
1. How is the situation for children and youth with disabilities at two centers in
Tanzania?
2. Why is their situation relatively poor compared to Norway?
In Tanzania it is estimated that 3.5 million people live with a disability. They are often
among the poorest and most marginalized people in societies. Disability can have a
significant impact upon the quality of life (CCBRT, outdated). We have not done our
research in comparison with existing theories during our fieldwork, but we have rather
chosen to analyze and discuss our empirical data in the context of relevant theories.
The methods we used for gathering most of our empirical data was by using qualitative
interviews and unofficial observations. We interviewed in total 25 informants from
different organizations, centers and different points of views. We participated also in
four different planned observations. This has been really useful for our fieldwork, and
we feel that we got a chance to see their situation from different angles that has given us
stronger empirical data.
The current situation for children and youth at two centers in Tanzania is quite
comprehensive. The situation at the two centers is relatively good compared to Tanzania
in general. Based on our analysis their situation most likely would have been far worse
if they hadn’t existed. During our fieldwork we learned that our examined topic was
quite sensitive. We experienced this as a big challenge for the children and youth,
because the locals didn’t have much knowledge about people with disabilities. After our
research we discovered that the government has very little involvement in the two
centers. We saw very little or non-contributions from the Tanzanian government.
Therefor we experienced that the centers are depending on foreign support. Their
3
situation is depending on different factors such as economy, lack of government
interference, culture differences and lack education targeting children and youth with
special needs.
We would like to thank all of our informants, for all of their guidance, knowledge,
experiences and kindness, whom we are forever grateful. We would especially give a
big thank you to both of the examined centers for their hospitality and warmness.
A special thanks to our professor and supervisor. Without you, we would never have
had this experience and pulled this through.
Asante sana!
4
Forord
Etter en fantastisk reise, hvor vi fikk muligheten til å bli kjent med alt Tanzania hadde å
by på, sitter vi igjen med mange inntrykk og minner. Under feltarbeidet bodde vi først
fire uker i gjestehuset til et av sentrene som vi studerte, før vi mot slutten av feltarbeidet
reiste tilbake til Dar es Salaam hvor vi hadde noen avtalte intervjuer med et par
organisasjoner. Vi vil minnes denne tiden som en lærerik og uforglemmelig opplevelse,
som vi er utrolig takknemlige for.
Til å begynne med vil vi takke våre lokale kontakt på senter 1, som hjalp oss å skaffe
avtaler, og som samtidig gav oss mye nyttig kunnskap. De satt oss blant annet i kontakt
med administrasjonen til senter 2, og gjorde det derfor mulig for oss å ta med dette
sentret i vår undersøkelse.
Vi vil også gi en stor takk til grunnleggeren av lederen av senter 1 som tok oss i mot
med åpne armer, og lot oss bo i en av gjesteboligene like ved sentret. Hun er en dame
med lidenskap for andre, og viet deler av livet sitt til å gjøre situasjonen bedre for barn
og unge med spesielle behov.
Deretter ønsker vi å takke alle våre informanter som har spilt en viktig rolle når det
kommer til vår data innsamling. Derfor sender vi en stor takk til alle, og håper på at vi
en dag sees igjen.
Avslutningsvis vil vi gi en stor takk til vår dyktige veileder og rådgiver, Hanne
Svarstad. Hun har vært uvurderlig for oss gjennom hele prosessen og hjulpet oss enormt
med forberedelser, med gode råd og veiledning under feltarbeidet. Samtidig ble hun en
slags ekstra-mamma for oss i krisesituasjoner under feltarbeidet. Tusen takk!
Oslo, 08.mai 2014
Thea Kristensen.
Thea Berg Olstad.
Stine Kløverød Eriksen.
5
Innholdsfortegnelse
1. Innledning .................................................................................................................... 7
1.1 .............................................................................................................................................. 7 1.2 Problemstilling .................................................................................................................. 7 1.3 Operasjonalisering av problemstilling ............................................................................ 7 1.4 Avgrensing av studiet ....................................................................................................... 8 1.5 Hovedbegreper .................................................................................................................. 8 1.6 Rapportens struktur ......................................................................................................... 9
2. Bakgrunn ................................................................................................................... 10
2.1 Informasjon om reiseland .............................................................................................. 10 2.2 Tanzanias politiske situasjon ......................................................................................... 11 2.3 Økonomi ........................................................................................................................... 12 2.4 Barn og unge med spesielle behov i Tanzania .............................................................. 13
3. Metode ....................................................................................................................... 15
3.1. Tilnærming ..................................................................................................................... 15 3.1.1 Metodevalg ................................................................................................................ 15 3.1.2 Intervjuene ................................................................................................................. 16 3.1.3 Observasjon ............................................................................................................... 16
3.2 Valg av informanter ........................................................................................................ 17 3.3 Feltarbeidet ...................................................................................................................... 18
3.3.1 Anonymisering ........................................................................................................... 18 3.3.2 Bruk av tolk ................................................................................................................ 18 3.3.3 Kildekritikk ................................................................................................................ 19
4. Teorier og begreper .................................................................................................. 22
4.1 Fattigdom ......................................................................................................................... 22 4.2 Velferdsstaten .................................................................................................................. 23 4.3 ”Den afrikanske staten” i Tanzania .............................................................................. 24 4.4 Bistand ............................................................................................................................. 26 4.5 Utdanning og fagkompetanse ......................................................................................... 27
5. Beskrivelse av situasjonen ........................................................................................ 29
5.1 Beskrivelse av de to sentrene ......................................................................................... 29 5.2 Er brukerne ved de to sentrene fattige? ....................................................................... 31 5.3 Beskrivelse av situasjonen: hygiene, boforhold, bekledning og kost. ......................... 32
6
5.3.1 Hygiene ...................................................................................................................... 32 5.3.2 Boforhold ................................................................................................................... 33 5.3.3 Bekledning ................................................................................................................. 33 5.3.4 Kost ............................................................................................................................ 34 5.3.5 Avslutning .................................................................................................................. 34
5.4 Sosiale forhold ................................................................................................................. 35 5.5 Situasjonen ved de to sentrene sammenliknet med Norge .......................................... 36 5.6 Forholdene på de to undersøkte sentrene i lys av barnekonvensjonen ...................... 38 5.7 Avslutning ........................................................................................................................ 42
6. Årsaker til situasjonen ............................................................................................. 43
6.1 Tanzanias fattigdom som forklaringsfaktor ................................................................. 43 6.2 Inntektsgrunnlag som forklaringsfaktor ...................................................................... 44 6.3 Tilrettelegging som årsaksforklaring ............................................................................ 46 6.4 Lite statlig støtte .............................................................................................................. 48 6.5 Positive og negative konsekvenser av bistand .............................................................. 50 6.6 Begrenset fagkompetanse hos personalet og kunnskap hos lokalbefolkningen ........ 51 6.7 Avslutning ........................................................................................................................ 55
7. Konklusjon og oppsummering ................................................................................ 56
7.1 Konklusjon på problemstilling 1 ................................................................................... 56 7.2 Konklusjon og oppsummering av problemstilling 2 .................................................... 57 7.3 Veien videre ..................................................................................................................... 59
Litteraturliste ................................................................................................................ 60
Apendix A ...................................................................................................................... 64
Apendix B ...................................................................................................................... 66
Apendix C ...................................................................................................................... 67
7
1. Innledning
1.1 Rundt om i hele verden blir det daglig født barn med spesielle behov. Disse menneskene
tilhører som oftest de fattigste og mest marginaliserte gruppene i samfunnet. Samtidig
spiller også tid og sted en helt avgjørende rolle i utviklingsprosessen til et menneske
med spesielle behov. Utviklingslandet Tanzania ligger på østkysten av Afrika og har en
befolkning på om lag 45 millioner mennesker, hvor av 3,5 millioner har en eller annen
form for et særskilt behov (CCBRT, udatert). I en region i Tanzania er det to sentre som
er etablert for å forbedre situasjonen til barn og unge med spesielle behov. Gjennom
vårt empiriske arbeid har vi undersøkt situasjonen til barn og unge med spesielle behov
ved disse sentrene.
1.2 Problemstilling Vi har formulert våre problemstillinger på følgende måte, hvor vi har lagt like stor vekt
på begge:
1. Hvordan er situasjonen til barn og unge med spesielle behov ved to sentre i
Tanzania?
2. Hvorfor er situasjonen til brukerne ved de to undersøkte sentrene relativt
dårlige sammenliknet med norske forhold?
1.3 Operasjonalisering av problemstilling Barn og unge med spesielle behov er en samlebetegnelse på mennesker som har nedsatt
funksjonsevne eller som har andre utfordringer som hindrer en i å fungere normalt i
samfunnet. Hvordan situasjonen til mennesker med spesielle behov utspiller seg,
avhenger av hva slags lovverk og tilrettelegging samfunnet har knyttet til temaet.
Levekår kan sies å være det man kan måle ved kvantitative undersøkelser, som man kan
finne en størrelse for, for eksempel inntekt, helsetilstand, boforhold og utdanning
(Andresen m. fl, 2007). På grunnlag av dette burde barn og unge med spesielle behov
8
som vokser opp i Norge, ha relativt bedre utgangspunkt for et godt liv hvor det finnes
store tilbud for tilrettelegging og tilpasning.
1.4 Avgrensing av studiet Vårt grunnlag for å besvare problemstillingen er et fem ukers langt feltarbeid i
Tanzania, i februar og mars 2014. Vi utførte feltarbeidet i en regionen som for oss var
veldig interessant da det er satt i gang noen tiltak for å forbedre situasjonen til barn og
unge med spesielle behov. I vår empiri har vi valgt å ha fokus på to sentre. Det første
sentret er et bo- og dagsenter for barn og unge med spesielle behov. Det andre er et bo-
og dagsenter men også et avlastningssenter for barn og unge med spesielle behov. Dette
tilbyr i tilegg opptrening i form av fysioterapi og hjemmebesøk. Ved disse sentrene har
vi lagt vekt på hva slags situasjon som preger hverdagen til brukerne som bor og
oppholder seg der, og hvorfor situasjonen er relativ dårlig sammenliknet med norske
forhold. Våre empiriske eksempler er altså begrenset til disse to sentrene, og når vi
trekker sammenlikninger er disse også bygget på våre egne observasjoner ved disse to
sentrene.
En omstridt problematikk spesielt i Norge er hvordan barn og unge med spesielle behov
skal integreres i samfunnet, istedenfor å blir plassert på institusjoner. Dette er et mer
relevant tema i Norge, da dette trolig er mer utbredt. Det er i tillegg en veldig diskutert
og vid debatt. Vi har valgt å utelate dette temaet fra oppgaven vår.
1.5 Hovedbegreper Hvordan man skal uttale seg når man omtaler et individ med et spesielt behov
diskuteres stadig. Norge har i dag flere betegnelser som tar for seg ulike tilnærminger,
ikke minst mennesker med utviklingshemning, funksjonshemninger, eller med varige
og sammensatte funksjonsnedsettelser:
Utviklingshemming er en samlebetegnelse for en rekke ulike tilstander og diagnoser. Felles kjennetegn er at evnen til å lære og til å klare seg i samfunnet, er mer eller mindre redusert (NFU, 2014).
9
Funksjonshemming er et misforhold mellom individets forutsetninger og miljøets krav til funksjon på områder som er vesentlig for etablering av selvstendighet og sosial tilværelse (St. meld nr. 34 (1996- 97), 1997). Barn og voksne som har varig og sammensatt funksjonsnedsettelse innenfor områdene motorikk, kognisjon og kommunikasjon og som har store omsorgs- og hjelpebehov (Bryn,2012).
Vi har vært i sterk tvil om hva som er riktig å bruke, slik at vi ikke støter noen i
oppgaven vår. Fra informanter både i Norge og i Tanzania fikk vi også deres syn på
hvordan dette blir definert. Ut i fra dette vil vi i oppgaven bruke samlebetegnelsen barn
og unge med spesielle behov, da vi syntes denne blir mest riktig. Vi vil også bruke ordet
”bruker” når vi refererer til barna ved de to undersøkte sentrene.
1.6 Rapportens struktur Oppgaven vil bli innledet med et bakgrunns kapittel, hvor vi vil ta for oss generell fakta
om Tanzania, og sette oppgaven i kontekst. Deretter vil vi presentere metode, samtidig
vil vi kort gjøre rede for utvalg av informanter og eventuelle svakheter ved disse. Videre
har vi valgt å presentere ulike teorier, som deretter vil bli tatt i betraktning i
drøftingskapitlene, hvor vi vil presentere, analysere og drøfte det innsamlede empirien. I
kapittel 5 og 6 vil vi ta for oss problemstillingene, hvor vi vil gi en beskrivende og
forklarende presentasjon av disse. Avslutningsvis vil vi ta for oss en oppsummering og
konklusjon med fokus på drøftingsdelen. Her vil vi forsøke å gi en sammenfatning av
våre delforklaring, og forsøke å gi en konklusjon ut i fra våre problemstillinger.
10
2. Bakgrunn
http://www.my-walls.org/tanzania-country-map/
2.1 Informasjon om reiseland I dette kapitlet tar vi for oss en begrenset del av Tanzanias historie, hvor vi vil ta for oss
litt generell informasjon om Tanzania. Slik at problemstillingen vår kan ses i kontekst
med landet.
Landet Tanzania er navnet på fastlandsdelen Tanganyika og øygruppene Zanzibar og
Pemba. Tanzania ligger i Øst Afrika og grenser til Uganda i nord, Burundi, Rwanda og
Kongo i vest og Zambia, Malawi og Mosambik i sør. Samtidig har Tanzania en lang
kystlinje som grenser mot Det indiske hav. På østsiden av landet finner man også
Tanzanias største by Dar es Salaam. Tanzania er delt inn i 26 regioner, 21 på fastlandet
og 5 på Zanzibar (Nations online, udatert).
Tanzania er et land med et ekstremt variert landskap. De sentrale områdene av Tanzania
er et stort platå med savanner og jordbruksland, hvor hovedstaden Dodoma er lokalisert.
Nord i landet finner man et fjellrikt landskap, blant annet med Afrikas høyeste fjelltopp,
Kilimanjaro. Vest i landet finner man Afrikas største innsjø, Victoriasjøen, hvor
11
Tanzania grenser til Kenya og Uganda. Nasjonalparker og viltreservater utgjør cirka 39
prosent av landområdene (Globalis, 2013). Landet har et tropisk klima, hvor kysten som
oftest er varm og fuktig. I de sentrale delene er det noe mer temperert, mens i de
nordlige delene er det litt kjøligere. Tanzania har to regntider, én som varer fra ca mars
til mai, og én litt lettere regntid fra ca november til januar (Globalis, 2013).
Rundt 95 prosent av Tanzanias befolkning består av bantuer, mens en stor
minoritetsgruppe er masaier. Det finnes til sammen ca 130 forskjellige folkegrupper.
Tanzania har over 100 forskjellige stammespråk hvor swahili er det offisielle. En god
del kan også engelsk. Rundt 80 prosent av befolkningen bor i rurale områder, de fleste
blant disse driver med jordbruk.
Tanzania har innført obligatorisk grunnskoleutdanning, slik at barn fra syv år har rett til
syv års skolegang (Aarhus, 2012). Skrivekyndigheten er på ca 74,6 prosent, og andelen
barn som går på grunnskolen er på ca 98,2 prosent. Derimot er andelen som fullfører
skolen på ca 81,4 prosent ifølge (Globalis, 2013).
2.2 Tanzanias politiske situasjon I dette delkapitlet vil vi gi en kort oppsummering av Tanzanias politiske situasjon, og
hvordan den har blitt formet slik vi kjenner det i dag.
Da europeiske stormakter i 1885 delte Afrika mellom seg, fikk Tyskland kontroll over
fastlandsdelen Tanganyika som et protektorat. Videre tok regjeringen i Tyskland direkte
kontroll over landet i 1891, etter et afrikansk arabisk opprør i 1888 da det tysk
østafrikanske selskapet var nær å bli kastet ut av landet. Zanzibar kom for øvrig under
britisk styre. Videre påla kolonimaktene lokalbefolkningen en pengeøkonomi bestående
av skatter og avgifter samt til å dyrke eksportvarer etter Europas behov (Leerand, 2009).
Etter den første verdenskrigen hvor Tyskland tapte krigen, ble Tanganyika overdratt til
Storbritannia av folkeforbundet som mandatområdet. Videre ble de første politiske
organiseringene blant afrikanerne avholdt i forbindelse med dannelsen av Tanganyika
African Association i 1929. Denne ledet deretter opp til stiftelsen av Tanganyika
12
African National Union i 1954 som var en nasjonalistbevegelse, som fra starten av ble
ledet av Julius Nyerere. I 1961 ble Tanganyika frigjort fra britisk styre, hvor etter hvert
Zanzibar sluttet seg til i 1964, og unionen fikk navnet Tanzania. Julius Nyerere var
president fra 1961-1985. Innad i Tanzania prøvde Nyerere å utvikle en politikk basert
på afrikansk sosialisme med opprettelse av jordbrukskollektiver og statseid industri, noe
som ikke gav det forventede resultatet. Videre ble lån i utlandet tatt opp, noe som førte
til at utenlandsgjelden ble stor, den daværende presidenten Mwyni avtalte med
verdensbanken og det internasjonale pengefondet (IMF), å starte en
privatiseringspolitikk og skjære ned på det offentlige forbruket (Leerand, 2009).
2.3 Økonomi Tanzania regnes som et av verdens fattigste- og mest bistandsavhengige land, og er det
landet som Norge har gitt mest bistand til helt siden Tanzania ble et prioritert
samarbeidsland i 1966 (Dag Leerand, 2009). Økonomien i landet er preget av
korrupsjon og tungt byråkrati, dette er noe som hemmer utviklingen (Muriaas, 2011).
Den økonomiske veksten har ikke kommet hele befolkningen til gode, og det er store
forskjeller mellom fattige og rike. Tanzania har måttet ta opp store utenlandslån på
grunn av negativ handelsbalanse, og for å unngå handelsunderskudd (Globalis, 2013).
Tanzania har de siste årene klart å legge til rette for høy vekst, økte innenlandske og
utenlandske investeringer og mer økonomisk stabilitet. Samtidig har staten betydelig
økt sine skatteinntekter. De har i tillegg høynet innsatsen særlig på sosiale plattformer
slik som helse, utdanning og infrastruktur. Dette har resultert i stor fremgang innenfor
sentrale helse og utdanning sektorer (Utenriksdepartementet, 2014). Når det gjelder
inntektsfattigdom har imidlertid fremgangen vært svak og det totale antall mennesker
som lever under ekstrem fattigdomsgrensen har økt til ca 67,9 prosent. En annen
utfordring er urbanisering, hvor flere og flere flytter til tettsteder og byer for å jobbe i
industrien (Globalis 2013).
13
2.4 Barn og unge med spesielle behov i Tanzania I denne delen skal vi sette problemstillingen vår i en større sammenheng. Vi vil her
gjøre rede for situasjonen til mennesker med spesielle behov generelt i Tanzania.
Samtidig vil vi ta for oss hva slags utfordringer de står overfor.
I Tanzania er det estimert at det finnes rundt 3,5 millioner mennesker som lever med en
eller annen form for funksjonshemming. Som nevnt innledningsvis er menneskers med
spesielle behov er ofte blant de fattigste og mest marginaliserte i samfunnet. Når et barn
med spesielle behov vokser opp kan dette ha stor betydning for deres situasjon,
livskvalitet og utdanningen. I følge WHO er det estimert at i hele 51 land er det kun 51
prosent gutter og 42 prosent jenter med spesielle behov som vil fullføre barneskolen.
Dette er en stor utfordring fordi det begrenser utviklingen til barna. Barna blir i tillegg
stilt utenfor samfunnet og får ikke tilegnet seg kompetanse og får derfor problemer med
å skaffe seg jobb (CCBRT, udatert).
Analfabetismen blant tanzanianere flest er på ca 25 prosent, men blant mennesker med
spesielle behov er den oppe i 48 prosent. Mennesker med spesielle behov blir ofte
diskriminert i samfunnet, blant annet blir mange ekskludert fra arbeidsplassen. Dette
koster blant annet Tanzania 480 millioner dollar hvert år. På grunn av disse
utfordringene lever mange ofte i ekstrem fattigdom (CCBRT, udatert).
Historisk sett har situasjonen deres i Tanzania generelt vært veldig dårlig, og deres
muligheter til å oppnå og realisere seg i alle stadier av livet er begrenset, i forhold til
tanzanianer flest. I Tanzania finnes det to strategier man legger vekt på. Den ene tar for
seg forhold som påvirker livet og hvordan man skal overleve på generell basis. Den
andre strategien referer til aktiviteter som omhandler deres mulighet til å være et individ
i et samfunn og hvordan man skal kunne tilfredsstille følelsesmessige behov, samt
hvordan oppnå et meningsfylt liv (ICD, utdatert).
I Tanzania er det mye som tyder på at det ikke finnes noe som helst form for organisert
støtte til mennesker med spesielle behov. Selv om dette er høyst trengende i landet,
stiller staten seg på sidelinjen både når det kommer til økonomi oppstartingen av slike
14
tiltak. Det er få positive forandringer å finne, og om det finnes noen er disse ofte startet i
den private sfæren.
15
3. Metode Begrepet ”metode” kommer fra det greske ordet methos, som vil si å følge en bestemt
vei mot et mål. Metode tar for seg hvordan man skal handle når man ønsker å skaffe
informasjon om virkeligheten, og om hvordan man skal analysere denne informasjonen
(Johannessen m.fl 2010). I dette kapitlet vil vi ta for oss våre metodiske valg, forklare
og begrunne dem. Vi vil i tillegg drøfte svakheter og konsekvenser ved valgene som er
tatt.
3.1. Tilnærming
3.1.1 Metodevalg Under metode finnes det to forskjellige tilnærmingsmåter, kvantitativ og kvalitativ.
Kvantitativ metode blir tatt i bruk når man er ute etter å telle fenomener, for å kartlegge
utbredelse. Kvantitativ metode er ofte spørreundersøkelser hvor mange fenomener
deltar. Kvalitativ metode der i mot brukes når man er ute etter å forstå et fenomen,
istedenfor målingen av det. Denne type metode er spesielt god å benytte seg av hvis
man skal undersøke fenomener man ikke har særlig kjennskap til (Johannessen m. fler,
2010). Under vil vi ta for oss hvilke metodiske valg vi har benyttet oss av under
feltarbeidet, og gi en begrunnelse av disse valgene.
Under vårt feltarbeid valgte vi å benytte oss av kvalitativ metode, med fokus på
dybdeintervjuer og observasjoner. Hvilken type metode vi skulle benytte oss av i
Tanzania ble bestemt før vi dro, og vi var fornøyde med valget hele veien. Vi vurderte å
benytte oss av kvantitativ metode i form av spørreundersøkelse, men fant ut at den ikke
ville bidra med noe konkret data. Det ville i stedet bare bli overflødig og lite relevant.
Grunnet temaet i oppgaven vår var det viktig for oss å få god kontakt med informantene
våre. Dette fordi temaet er noe tabubelagt som kunne føre til at informantene ville holde
tilbake informasjon. Ved å benytte oss av kvalitativ metode klarte vi ofte å bygge opp et
forhold til informantene, noe som førte til at vi fikk dypere materiale for hvert intervju
vi gjennomførte.
16
3.1.2 Intervjuene
Kvalitative intervjuer var det som utgjorde største delen av vårt innsamlede empiri, (se
apendix A). Vi hadde gjort klar de fleste intervjuguidene (semistrukturerte intervjuer)
før avreise, tilpasset informantene vi skulle møte. Dette gjorde vi for at vi selv skulle
føle at vi var klare for intervjuene. For å skape så naturlig dialog med informantene som
mulig er alle våre intervjuer semistrukturerte. Her kunne informanten til en hver tid
snakke fritt om temaet og vi kunne komme med oppfølgingsspørsmål som fikk
informanten til å ta for seg det vi var interesserte i. Selv om våre intervjuer var
semistrukturerte ble det endringer etter hvert, dette fordi vi fant ut hva som var
nødvendig og relevant for oppgaven, og hva som var unødvendig. Vi stilte som oftest
åpne spørsmål, dette for at informanten ikke skulle begrense seg med tanke på at det var
deres synspunkter vi var ute etter.
Før hvert intervju hilste vi ordentlig på informanten, presenterte oss selv og presenterte
formålet med intervjuet. Vi benyttet oss ikke av båndopptaker, men følte fortsatt at vi
fikk med oss informasjonen informanten kom med. Vi utførte intervjuene ved at en i
gruppa stilte spørsmål og to tok notater. De som skrev notater kunne komme med
oppfølgingsspørsmål, underveis. Dette fungerte til dels bra, men samtidig opplevde vi at
de som ikke intervjuet fikk dårligere kontakt med informanten. For vår datainnsamling
var det viktig at vi var to stykker som tok notater. Dette fordi vi følte vi fikk bedre
oversikt over informantens informasjon på denne måten. Etter hvert intervju satt vi oss
ned i felleskap og diskuterte hva vi fikk ut av intervjuet, for så å renskrive det.
3.1.3 Observasjon
Under feltarbeidet benyttet vi oss i tillegg av deltagende observasjon, (se apendix B)
som i stor grad er med på å forme oppgaven vår, med tanke på at vi skulle undersøke
situasjonen til barn og unge med spesielle behov ved to sentre. Deltagende observasjon
vil si at forskeren selv er ute i felten og dermed er med på situasjonen (Johannessen
m.fl, 2010). Både observasjoner og deltagende observasjoner var en del av hverdagen
vår mens vi utførte feltarbeidet i Tanzania. En del av disse var så klart uformelle
observasjoner med tanke på at vi bodde så tett innpå på et av de undersøkte sentrene.
17
Hver kveld skrev vi individuelle notater om dagens hendelser som vi hadde observert i
våre dagbøker. I tillegg til dette skrev vi også flere samlede observasjonsnotater. Dette
har hjulpet oss mye når vi har arbeidet med oppgaven i ettertid.
Vi tilbrakte store deler av dagene våre på sentrene. Dette førte til at vi var en del av
deres vanlige rutiner, og vi fikk godt kontakt både med de ansatte og med brukerne.
Dette var noe vi dro stor nytte av. Ved å delta i lekingen og være med på det som
skjedde på sentrene fikk vi en bedre forståelse av hvordan forholdene var. Vi hadde
også observasjoner i en spesialklasse for barn og unge med spesielle behov. Dette var
veldig nyttig da vi fikk observere hvordan de blir behandlet utenfor sentrene og i en
annen situasjon enn det vi hadde observert før.
3.2 Valg av informanter Under vårt feltarbeid utførte vi 25 intervjuer og hadde fire avtalte observasjoner. i
tillegg hadde vi som nevnt tidligere mange uformelle observasjoner. Informantene våre
er menn og kvinner i alderen 20 til 65 år. Vi har utført intervjuer med fagpersoner,
ansatte, foreldre, lokalbefolkningen, private organisasjoner og lærere. Vi har også valgt
å bruke informasjonen vi tilegnet oss under forberedelsene til feltarbeidet da vi
intervjuet flere personer fra norske sentre, som har et samarbeid med våre undersøkte
sentre. Grunnen til at vi brukte mange forskjellige informanter var for å få ulike
synsvinkler, slik at vi kunne se barnas situasjon fra flere sider. Antall intervjuer kunne
alltids vært større, det samme med observasjoner, men vi føler uansett at vi klarte å
skaffe mye informasjon. Vi var kritiske ved valg av informanter, og intervjuet kun
personer som vi antok kunne ha en relevans for oppgaven.
I slutten av hvert intervju spurte vi om informanten hadde noen kontakter han/hun
anbefalte oss. ”Snøballmetoden” ble med andre ord flittig brukt av oss under
feltarbeidet og gav oss god data. Det vil si at rekruttering skjer ved at informantene
foreslår nye kontakter som kan være relevant for studiet (Johannessen m.fl 2010). Alle
informantene var veldig hjelpsomme og gav ut sin kontaktinformasjon slik at vi kunne
komme tilbake med oppfølgingsspørsmål hvis vi hadde behov for det.
18
3.3 Feltarbeidet
3.3.1 Anonymisering I følge Johannesen m. fler (2010) skal all informasjon som kan tilbakeføres til
enkeltpersoner være taushetsbelagt. I dette delkapittelet vil i gjøre rede for våre valg av
anonymisering, samt forklare hvorfor vi har benyttet oss av dette.
Vi har valgt å anonymisere våre informanter og vårt oppholdssted i Tanzania under vårt
feltarbeid. Når vi fortalte informanten at intervjuet ville bli anonymisert syntes vi å
merke en forandring. Det virket som informanten snakket mer åpent og fritt og i høyere
grad var villig til å dele informasjon som kunne være sensitiv. Grunnen til at vi har
anonymisert hvor vi har utført feltarbeid er at vi fikk inntrykk av at det finnes få slike
tilbud i Tanzania. Ut i fra dette valgte vi å anonymisere plassen fullstendig, slik at
oppgaven vår ikke vil påvirke inntrykket av sentrene.
Siden intervjuene ble utført i Tanzania tror vi det var betryggende for vedkommende
som ble intervjuet at det hele foregikk anonymt. Dette går på hvordan ting foregår i et
land som Tanzania. Hadde det kommet ut diverse kommentarer om et sensitivt tema kan
det hende det hadde berørt vedkomnes fremtid på en negativ måt, noe vi ikke ønsket.
3.3.2 Bruk av tolk
Tolk blir ofte brukt i sammenheng med intervjuer, der det er en språkbarriere mellom
informanten og intervjutakeren. I denne delen vil vi gjøre rede for våre erfaringer med
bruk av tolk, samtidig vil vi gi et eksempel på dette hentet fra vår empiri.
Under de fleste intervjuene som vi utførte hadde vi ikke behov for tolk, grunnet gode
engelskkunnskaper hos informantene. Dette er positivt i den forstand at svaret fra
vedkommende vi intervjuet kom rett til oss istedenfor å gå igjennom en annen part. Det
gir oss som intervjutakere et bedre forhold til informanten.
Det var to tilfeller hvor vi var nødt til å benytte oss av tolk og vi merket stor forskjell på
de intervjuene vi hadde tolk, og de intervjuene vi foretok på egenhånd. Vi ble satt i
kontakt med en jente fra universitetet i nærheten av der vi bodde, som var meningen at
19
skulle være vår tolk. Under vårt første møte med henne ble det klart at hun ikke hadde
tid til å hjelpe oss, og hun hadde heller ikke mulighet til å hjelpe oss å finne en ny.
På grunnlag av dette brukte vi en ansatt fra det ene sentret når vi hadde behov for tolk.
Det betyr at den ansatte kunne formulere de spørsmålene vi stilte på den måten hun
ville, og det samme med svaret. Vi merket at oppmerksomheten til personene vi
intervjuet ble litt svekket av å bruke tolk. Vi følte det var vanskelig for oss å få dirkete
kontakt med informanten, da språket var en utfordring. Vi erfarte også at å bruke tolk
førte til noe uklare og korte svar.
I det ene tilfelle hvor vi benyttet oss av tolken var når vi skulle intervjue moren til en
bruker ved det ene sentret. Her følte vi raskt at det var mye ukonsentrasjon under
intervjuet. Tolken og moren vi intervjuet hadde nok en del kommunikasjon som vi
verken skjønte eller som handlet om det vi spurte om. Det var også tilfeller hvor
vedkommende vi intervjuer kunne sitte å snakke en godt stund, men når tolken oversatte
det til oss var det kun en kort setning. Dette var selvfølgelig noe vi la merke til og tenkte
litt over. Så under de intervjuene vi benyttet oss av tolk benyttet vi oss også en del av
det å observere personene vi intervjuet. Vi følte at det å tyde kroppsspråket var noe vi
kanskje kunne benytte oss av. Vi føler oss i stor grad sikre på at tolken vår fortalte oss
det informanten sa, men det som kan ha vært et problem er om informanten turte å
fortelle hva hun virkelig følte. Dette med tanke på at tolken jobber for sentret sønnen
hennes er bruker, og det i den sammenheng ikke er like lett for henne å snakke rett fra
hjertet.
Vi har nå tatt for oss hva salgs erfaringer vi har tilegnet oss under feltarbeidet, knyttet til
bruk av tolk. Videre har vi lagt vekt på hvordan bruk av tolk har bidratt til å
styrke/svekke oppgaven vår.
3.3.3 Kildekritikk
Under feltarbeidet vårt i Tanzania var det til en hver tid viktig for oss at den innsamlede
dataen var pålitelig (Johannesen m. fler, 2010). Når man bruker kvalitativ metode er det
relevant å bruke validitet til hensikt for å teste om metoden undersøker det den skal, og
20
om den gjenspeiler virkelighetens funn (Johannesen m. flere, 2010). I dette delkapittelet
vil vi ta for oss faktorer som kan ha svekket eller styrket vår oppgave, og eventuelle
faktorer som kunne vært utført annerledes.
Under våre intervjuer valgte vi å gjennomføre mange av de samme spørsmålene til flere
forskjellige personer i samfunnet. Dette førte til at vi fikk en dypere forståelse. Hvis vi
skulle ha økt påliteligheten et hakk til burde vi for eksempel ha intervjuet de samme
informantene med ukers mellomrom. Dette hadde vi ikke muligheten til med tanke på
tidsbegrensningen. Men vi hadde jo som nevnt tidligere alltid sjansen til å gå tilbake til
informanten hvis det skulle være noe.
Under feltarbeidet tilbrakte vi mest tid ved det ene undersøkte sentret, da dette var her
vi bodde. Dette førte til at vi fikk flere inntrykk fra dette sentret, som i større grad vil
prege oppgaven fremfor det andre. Dette er noe som førte til at oppgaven blir noe ujevn
med tanke på eksempler osv. Vi vil likevel påpeke at vi fikk mye ut av de intervjuene
og observasjonene vi hadde ved det minst undersøkte sentret.
Bruk av tolk er også med på å prege påliteligheten til vår data. Vi brukte som nevnt
tidligere tolk i kun to intervjuer. Vi følte selv at dette fungerte godt, men at svarene fra
informanten til tider ble kortet ned av tolken. En tolk kan til en hver tid prege det
innsamlede materialet. Dette skjer for eksempel ved at informasjonen går igjennom
flere ledd, noe som kan føre til at deler vil bli borte. Tolkens personlige standpunkt kan
også være med på å påvirke oversettelsen. Vi er fornøyde med valget av å utføre de
fleste intervjuene selv, men er også glade for at vi testet ut bruk av tolk.
En annen faktor som kanskje reduserte kvaliteten av oppgaven vår, er informantene vi
valgte. Vi fokuserte særlig på å få intervjuer med ansatte ved de to undersøkte sentrene.
Ved å intervjue de ansatte fikk vi mye informasjon, men vi følte i noen tilfeller at de
ikke turte å fortelle oss hele sannheten. Det er mulig at de fryktet at arbeidsgiveren ikke
ville sette pris på det. Ut i fra dette kunne vi muligens funnet mer data om vi hadde fått
til å intervjue alle de ansatte individuelt, med en lokal tolk som ikke har noen relasjoner
til sentrene.
21
Vi har nå belyst noen svakheter ved gjennomføringen av vårt feltarbeid, samt sett på vår
innsamlede data med kritiske øyne. Videre har vi pekt på noen faktorer ved vår empiri
som kunne vært gjennomført noe annerledes.
22
4. Teorier og begreper For at vi skal kunne beskrive hvordan situasjonen til barn og unge med spesielle behov
er på våre undersøkte sentre, og forklare hvorfor den er relativt dårlig sammenliknet
med norske forhold vil vi i dette kapittelet peke på noen relevante teorier. Vi vil først
belyse noen relevante teorier knyttet til fattigdom, før vi gjøre rede for begrepet
velferdsstaten. Videre vil vi ta for oss idealtypen om ”den afrikanske staten” i forhold til
litteratur om stater i Tanzania. Deretter vil vi gi en kort sammenfatning av hvorfor
bistand spiller en sentral rolle for Tanzania. Avslutningsvis tar vi for oss noen sentrale
teorier og begreper knyttet til kompetanse.
4.1 Fattigdom I dette avsnittet vil vi presentere noen ulike indikatorer og teorier knyttet til fattigdom.
Man kan måle fattigdom på mange ulike måter, men vi vil her ta for oss Human
development index, samt forklare hva begrepet absolutt fattigdom innebærer.
Hensikten med Human development Index (HDI) er å kunne si noe om hvilke faktorer
som er viktig for at mennesker skal kunne ha et godt liv. HDI tar for seg levealder
(levetid), lesekyndighet blant voksne, skolegang på alle nivåer (utdanning) og
levestandard i form av BNP per innbygger (Smukkestad 2009). Tanzania er rangert som
nummer 152 av 187 på verdensbasis, sammenliknet med Norge som er rangert som
nummer 1 (UNDP, 2013).
Å være fattig handler om at muligheten til et fullverdig liv ikke er til stede.
Fattigdom tar for seg flere faktorer enn kun å ha lite penger til mat, klær eller andre
materielle goder. Fattigdom begrenser menneskers mulighet til å ha innflytelse over sitt
eget liv og til å ha en anstendig levestandard (FN- sambandet, 2013).
For å kunne skille mellom ulike grader av fattigdom brukes begrepene absolutt
fattigdom og relativ fattigdom. Absolutt fattigdom innebærer at man ikke får dekket
grunnleggende behov som mat, klær, hus, samt tilgang på grunnutdanning og primære
helsetjenester. Grensen for absolutt fattigdom går ved Verdensbankens
23
fattigdomsgrense på 1,25 amerikanske dollar om dagen, som tilsvarer ca. 7,5 kroner
med dagens kurs. I Tanzania lever 67,9 prosent av befolkningen i ekstrem fattigdom
(Globalis, udatert). Norge på sin side har en velferdsstat som sikrer de aller fleste et
sosialt og økonomisk sikkerhetsnett. Derfor er ikke dette fattigdomsbegrepet like
relevant i Norge.
Relativ fattigdom defineres i forhold til en gitt gruppe. Den relative fattigdommen sier
oss at fattigdom ikke bare handler om overlevelse og tilfredsstillelse av grunnleggende
behov, men at levestandarden vil bli målt ut i fra det samfunnet man lever i (Husby,
2013). Det vil si at ressursene til et individ eller en gruppe er minimale sett ut i fra
landets standard. Dette kan føre til at de blir helt eller delvis ekskludert fra deltakelse i
samfunnet. Grensen blir fastsatt gjennom en nasjonal fattigdomsgrense. Samtidig finnes
det en rekke definisjoner på hva fattigdom er, og hvordan det måles. Det viktigste
elementet knyttet til fattigdom handler om mangel på trygghet, forutsigbarhet,
valgmuligheter og innflytelse (FN -sambandet, 2013).
4.2 Velferdsstaten Når vi skal forklare hvorfor situasjonen til barn og unge med spesielle behov ved de to
undersøkte sentrene er relativt dårlig sammenliknet med Norge, er velferdsstat et
relevant begrep. I dette delkapittelet vil vi ta for oss begrepet velferdsstat, for så å sette
befolkningens situasjon i lys med dette begrepet senere i oppgaven.
En stat kan defineres som et sett av politiske institusjoner for styring innenfor et
avgrenset territorium (Muriaas, 2011). Den norske velferdsstaten var opprinnelig et
tiltak satt i gang for å sikre industriarbeidernes grunnleggende behov (NOU 2004: 13,
2004). Velferdsstaten, slik vi kjenner den i dag, utviklet seg først etter andre
verdenskrig, og den defineres i følge en artikkel hentet fra Regjeringen.no slik:
”Med velferdsstat menes systemet av statlige og juridiske ordninger som
garanterer det enkelte samfunnsmedlemmets trygghet for liv, helse og velferd”
(Moum, Pax leksikon, 1978).
24
Definisjonen fastslår at det er et politisk mål å sikre enkeltindividet trygghet, helse og
velferd. Samtidig sikrer den at alle, uansett evne har rett til disse godene. Sett i lys med
vår oppgave bidrar norske myndigheter med å sikre velferd til alle innbyggerne, uansett
evne og behov, samt tilrettelegge slik at befolkningen integreres i samfunnet. Ut i fra
dette har vi grunnlag til å si at Norge har en svært aktiv stat (Muriaas, 2013), hvor den
norske velferdsstaten fungerer som et sikkerhetsnett for befolkningen.
Forskere har opparbeidet en idealtype av ”den moderne staten” (Muriaas, 2011). Ut i fra
dette er det verdt å nevne noen faktorer som peker på hvordan denne idealstaten
fungerer i praksis. Staten bygges på et maktfordelingsprinsipp, hvor makten blir fordelt
på tre aktører. Her forklares en stor forskjell sammenliknet med land i sør, hvor
presidenten ofte har stor utøvende kontroll (Muriaas, 2011).
4.3 ”Den afrikanske staten” i Tanzania Basert på observasjoner og forskning om hvordan stater fungerer i afrikansk kontekst
har forskere dannet idealtypen om ”de afrikanske staten” (Muriaas, 2011). Dette idealet
tar for seg hvorfor den afrikanske statsmodellen henger etter resten av verden, målt ut i
fra en rekke levekårsindikatorer. I dette avsnittet vil vi ta for oss noen relevante punkter
knyttet til ”den afrikanske staten”. Det er samtidig verdt å merke seg at dette er en
idealtype, og at et hvert land må studeres på egne premisser.
De to idealtypene kan skilles fra hverandre ved at de kan sies å opparbeide legitimitet på
forskjellige måter. I motsetning til ”den moderne staten” betraktes ”den afrikanske
staten” som er preget av personlig byråkrati (Muriaas, 2011). Det er et gjennomgående
problem i u-land som Tanzania at lederne i liten grad skiller mellom det som er statens
domene og det som tilhører den private sektoren (Hansen, 2013). I følge Thomson
(2004) er denne problematikken fremdeles utbredt i afrikanske politiske systemer,
samtidig hevder han at dagens domene stadig minner om en modernisert form av
politisk klientilisme (Smukkestad, 2008). Her kan ofte ansettelser skje på grunnlag av
relasjoner snarere enn kompetanse.
25
I følge Muriaas (2011) har ”den moderne staten” en forestilling om en nasjonalstat, der
innbyggerne er en del av et samhold, og som ofte har en felles identitet. Afrikanske land
består ofte av mange etniske identiteter, dette gjør en forestilling om en nasjonalstat
med en felles identitet problematisk. Rundt 1950-tallet vokste samtidig afrikansk
nasjonalisme frem hos flere afrikanske land, hvor frigjøring fra koloniherrene var
målsetningen (Muriaas, 2011). Koloniherrene tegnet landegrensene over Afrika på et
kart ved bruk av en linjal, disse grensene gikk på tvers av etniske grupper og har bidratt
til nasjonal splittelse innad i flere afrikanske land.
En annen viktig forskjell på de to idealtypene er forestillingen om folkestyret. ”Den
moderne staten” fremmer frie, åpne valg hvor statens representanter stemmes frem
gjennom disse. Ut i fra dette respekteres også som regel landets lovverk (Muriaas,
2011). I den afrikanske idealtypen der i mot er demokrati og diktatur ofte blandede
styringsformer, og i følge Muriaas (2011) er makten ofte fordelt på få aktører. Dette
bidrar til at landets befolkning ikke tar statens rolle like alvorlig, da de selv ikke føler de
har noe legitimitet hos myndighetene. Ut i fra dette blir landets lover og regler sjeldent
opprettholdt.
I samsvar med idealtypen ”den afrikanske staten”, har Tanzania en stat som i liten grad
leverer sosiale goder til befolkningen. En årsak til at staten ikke har kapasitet til å være
utøvende er at systemet består av personlige nettverk, og dermed fremstår kompleks og
uhåndterbart (Muriaas, 2011). Samtidig kan mangel på politisk vilje være en annen
årsak til at ”den afrikanske staten” i Tanzania fremstår som en relativt lite aktiv stat. Ut i
fra dette blir forhandlinger om inntektsskatter ofte lite gjeldene når statens inntekter
kommer fra bistand og andre forekomster (Muriaas, 2011).
I denne delen har vi gjort klart for hva vi mener med ”den afrikanske idealtypen” i
Tanzania. Videre har vi gjort rede for ulike faktorer som bidrar til at denne idealtypen
fremstår noe svekket sammenliknet med ”den moderne staten”.
26
4.4 Bistand I denne delen vil vi ta for oss noen teorier som er relevante for Tanzania som et
mottakerland av bistand. Vi vil gå inn på selvberging, bistandsavhengighet og komme
med noen konkrete tall som viser bistanden Tanzania mottar.
Når akademikere og politikere i den tredje verden fikk en viss innflytelse i den
internasjonale utviklingsdebatten, skapte det økt selvtillit blant disse. I mange land fikk
dette store betydninger for utforming av de konkrete utviklingsstrategiene. Dette førte
til at flere og flere land i den tredje verden tok steget videre for å bli mer selvstendig.
Strategien fikk navnet selvberging og ble et mye brukt begrep på denne tiden. Tanzania
prøvde seg på selvberging strategien, kombinert med afrikansk sosialisme. Dette førte
til at utenlandske investeringer i landet ble forbudt og styringen av import foregikk ved
at en ikke skulle importere varer som selv kunne produseres. Den videre perioden var
krevende for Tanzania. Landet ble en prøve kanin for utprøvning av nye tanker på
venstresiden i utviklingsdebatten (Smukkestad, 2008).
På 90-tallet var det mange afrikanske land som hadde et anstrengt forhold til
bistandsbransjen, Tanzania var et av disse landene. Dette førte til at donorene i 1994
stoppet all bistand. Dette fordi de mente at den Tanzanianske regjeringen ikke utførte de
strukturtilpasningstiltakene de lovet. Tanzanias regjering hadde også fått nok, de var lei
av donorenes nedlatende og påtrengende holdning. Det gikk flere år før partene snakket
sammen igjen. Prosjekter for fattigdomsbekjempelse ble tiltrådt og Tanzania fikk mer
kontroll over egen utviklingspolitikk. På denne tiden ble fattigdomsbekjempelse det
viktigste for bistandsbransjen. Fra nå av skulle økonomisk støtte gå til den nasjonale
regjeringens plan for fattigdomsbekjempelse (Muriaas, 2011).
Når et land er vant til å få støtte utenifra er det problematisk å plutselig skulle stå på
egne ben igjen. For de fattigste landene er gjerne bistand den viktigste inntektskilden.
Dette kan fort føre til at et land blir bistandsavhengig. Det er flere utfordringer knyttet
til bistandsavhengighet. Hvordan utviklingspolitikken skal foregå er en av dem. Mange
land må grunnet bistandsavhengighet føre en utviklingspolitikk basert på giverlandenes
ønsker og krav. Det går derfor mye tid og ressurser til å forholde seg til givernes
27
forskjellige regler. Det blir også problematisk i et land når myndigheten i landet som
mottar bistand føler sterkere ansvar ovenfor utenlandske givere enn for sine egne
innbyggere (Eriksen og Smukkestad, 2013).
I 2012 var Tanzania det landet Norge gav mest bistand til (Smukkestad, 2008). På 1970-
tallet ble hele 30 prosent av Tanganyikas statsbudsjett finansiert av bistand. Dette er et
svært høyt tall og man skulle tro at det ville ha sunket i løpet av de siste tiårene. Men
det har faktisk økt til hele 40 prosent i 2009/2010. 80 prosent av statens
utviklingsbudsjett finansieres av bistand (Hanevik, 2011).
4.5 Utdanning og fagkompetanse I dette del kapittelet vil vi konsentrere oss om utdanning og fagkompetanse. Ut i fra
dette kan teorier og begreper som vi har tatt for oss ovenfor bidra som
årsaksforklaringer. For eksempel ved å vise til at ”den afrikanske staten” i Tanzania
ikke fungerer på samme måte som velferdsstaten vi har i Norge, og derfor ikke har
kapasitet til å gi befolkningen de samme godene. For å kunne belyse temaet vil vi ta for
oss noen grunnleggende teorier, samt teoretikere knyttet til utdanning.
Teoretikeren Paulo Freire har utformet flere teorier knyttet til utdanning, disse har han
lagt frem i et samleverk kalt De undertryktes pedagogikk (Feldberg, 2013). Freire mente
blant annet at de fattige selv måtte kjempe og forlange endringer i livssituasjonen. Ut i
fra dette var han opptatt av ”problembasert læring” som går ut på at innholdet i
utdanning må defineres av elevene selv (Feldberg, 2013). Freire mente at de voksne
enklere kunne lære å lese og skrive, ut i fra hans teorier kunne de selv bestemme
pensum og derfor ble lettere motivert.
Under del kapittelet om fattigdom tok vi for oss HDI, som blant annet måler
lesekyndighet. Som vi nevnt ovenfor ligger Norge blant de høyest rangerte, mens
Tanzania ligger på 152 av 187 på verdensbasis. Statistikken forteller oss at lese og
skrivekyndigheten i Norge er høy, sammenliknet med hva statistikken sier om Tanzania.
Ut i fra dette kan man derfor fastslå at det er færre som kan lese og skrive i Tanzania
28
enn i Norge, og fagkompetansenivået blir derfor forskjellig om man skal sammenlikne
de to landene.
I følge Feldberg (2013) viser flere undersøkelser at det som betyr mest for
utdanningskvaliteten og læringsutbyttet er gode lærere. Gode læringsresultater vil føre
til mer kunnskap blant befolkningen, som igjen vil styrke lokalsamfunnet (Feldberg,
2013). Det er både dyrt og tidskrevende og utdanne lærere, samtidig er det kostbart for
staten å lønne dem. I mange fattige land begrenser økonomien muligheten til å ansette
nok pedagogisk personell og også gi læreren fagbakgrunnen de trenger. Dette er et stort
hinder for å oppnå bedre læringskvalitet (Feldberg, 2013).
4.6 Avslutning Teoriene og begrepene vi har tatt for oss over vil vi bruke i drøftingen av årsaker til
situasjonen i Tanzania for barn og unge med spesielle behov. Teorier og indikatorer
viser at Tanzania er fattige sammenliknet med Norge. Velferdsstat en et begrep ofte
knyttet opp mot ”den moderne staten”, hvor staten sikrer befolkningen grunnleggende
velferd. Begrepet ”den afrikanske staten” er stort og omstridt, men er opprinnelig en
idealtype forskere har kommet frem til etter å ha forsket på afrikanske samfunn. Bistand
og teorier knyttet til dette spiller en sentral rolle i hvordan utviklingshjelp har preget
Tanzania sin utvikling, og hvordan situasjonen innad i Tanzania utspiller seg. Samtidig
spiller utdanning en viktig rolle når det gjelder både fagkompetanse og kunnskap om
mennesker barn og unge med spesielle behov i befolkningen.
29
5. Beskrivelse av situasjonen I dette kapittelet vil vi besvare problemstilling 1:
Hvordan er situasjonen til barn og unge med spesielle behov ved to sentre i
Tanzania?
Vi starter her med å presentere sentrene vi har hentet vår empiri fra. Vi vil deretter
beskrive situasjonen til brukerne ved disse sentrene. Videre vil vi sammenlikne
situasjonen for barn og unge med spesielle behov i Tanzania med situasjonen til samme
gruppe i Norge. Til slutt tar vi for oss noen punkter fra FNs Barnekonvensjon og
beskriver hvordan dette fungerer/ ikke fungerer ved de to undersøkte sentrene.
5.1 Beskrivelse av de to sentrene
Senter 1
Under vårt minifeltarbeid i Oslo jobbet vi med forberedelser til vår reise til Tanzania, og
vi skaffet informasjon om det vi her kaller Senter 1. Våre kontakter fra minifeltarbeidet
og Senter 1 har et samarbeid i form av pengestøtte, og det var derfor relevant for oss å
få informasjon fra disse.
Sentret ble grunnlagt av en dame som er utdannet lærer. Av staten fikk hun tilbud om å
ta et kurs som handlet om barn og unge med spesielle behov. Hun ble mer og mer
engasjert i å gjøre noe for barn og unge med spesielle behov, og hun så en mulighet til å
gjøre en forskjell. Myndighetene satt i gang kurs, men det var hennes eget valgt å
fortsette med arbeidet. Sentret er en ikke-statlig organisasjon (NGO), noe som vil si at
de ikke har noe tilhørighet til staten, men er avhengig av utenlandske donorer, men de
får i tilegg støtte fra lokale donorer som bidrar med mat og klær osv. Sentret har store
områder som består av hus som blir brukt til bolig for brukerne, matsal og kontorer. De
har også en gård hvor brukerne som er i stand til å jobbe gjør det. Sentret har kapasitet
til ca 60 brukere, men under vårt besøk hadde de kun 46. De har 11 ansatte som får
lønn, men på grunn av manglende økonomi til å betale helseforsikring og
pensjonsparing blir de kalt frivillige. Noen ansatte bor også på sentret.
30
Sentrets visjon er at brukerne etter hvert skal kunne klare å være selvstendige. De skal
lære bort det de omtaler som ”life skills”. De bruker betegnelsen om ferdigheter som
brukerne skal tilegne seg for å kunne ta var på seg selv mest mulig. Brukerne lærer blant
annet å vaske klær, lage mat, vaske seg selv og ta vare på andre. De som er over 15 år
og har lært grunnleggende ”life skills” bor på sentrets gård som ligger en halvtimes
kjøretur fra sentret. Her får de utdelt arbeidsoppgaver og er noe mer selvstendig enn det
brukerne på sentret er. I begynnelsen var tilbudet kun for barn og unge med spesielle
behov. Nå er det også noen foreldreløse barn ved sentret.
I tillegg har sentret fått utdelt et jordstykke fra myndighetene, som de kan disponere
selv. På jordstykket har de bygget en gård, hvor flere brukere arbeider og bor. Her
dyrker de både korn og grønnsaker. Deres fremtidsplaner er derfor å utvide både sentret
og gården, samtidig som de jobber for å klargjøre situasjonen til barn og unge med
spesielle behov.
Senter 2
Det andre undersøkte sentret hørte vi også om under minifeltarbeidet vårt i Norge.
Senter 2 ble startet av en dame som hadde en sønn med utviklingshemninger, men blir
nå drevet av en katolsk prest. Det er åpent for alle uansett trosretning eller religion.
Dette sentret er i likhet med Senter 1 en ikke-statlig organisasjon som ikke er knyttet til
staten, men finansieres i hovedsak av utenlandske donorer. De har også avtaler med
lokale donorer og den katolske kirke som bidrar med klær, mat og enkle materielle
goder.
Området til sentret består av store arealer hvor man finner boliger til barna,
fritidsområder, håndverksrom og steder til opptrening. De har også en liten gård hvor de
dyrker alt fra bønner og mais til mangotrær. Fra vår informant fikk vi vite at sentret har
32 brukere som bor der fast, men at det er 500 brukere til sammen som benyttet seg av
sentrets tilbud. De har 21 ansatte hvor alle får lønn i forskjellig grad. Noen får også kost
og losji som betaling. Sentret har en rekke tilbud slik som dagsenter, skole,
hjemmebesøk, fysioterapi og skole for døve. Deres mål er å lære brukerne oppgaver slik
at de kan ha noe å leve av og etter hvert klare seg selv. Dette dreier seg om å lære seg å
31
sy, lære dyrehold og lage mat. I forhold til Senter 1 fremmer ikke Senter 2
grunnleggende ”life skills” i like stod grad. Senter 2 hadde mer kapasitet og hadde
derfor mulighet til å ta vare på barn og unge med større behov enn Senter 1.
Visjon til Senter 2 er å fremme rettighetene til barn og unge med spesielle behov, bringe
og tilby kompetanse til foreldre og lokalsamfunn, og ta vare på barna og familiene
deres. Samtidig jobber de for å informere lokalbefolkningen om situasjonen til barna,
slik at det kan bli mer akseptert i samfunnet.
Private Public Partnership (PPP) er et program Senter 2 prøver å gjennomføre sammen
med de tanzanianske myndighetene. Dette programmet har til hensikt å betale for de
ansattes lønn, slik som i Norge. Programmet har ikke fått gjennomslag fra
myndighetenes side, men er en avtale Senter 2 jobber hardt for å få til.
5.2 Er brukerne ved de to sentrene fattige? Når vi skal svare på problemstillingen om situasjonen til brukerne ved de to sentrene,
syntes vi det er verdt å starte med å diskutere om de lever i fattigdom.
Vi har tidligere nevnt flere indikatorer på hva fattigdom er og hvordan man måler det.
Under vårt feltarbeid opplevde vi at brukerne lever i fattigdom, men om de lever i
absolutt fattigdom (under 1,25 dollar om dagen) er ikke noe vi kan konstatere da vi ikke
har gjort noen kvalitative undersøkelser på dette. Vi observerte at brukerne levde i
fattigdom sammenliknet med norske forhold, men ut i fra hva vi ellers så i Tanzania
gjorde de ikke det.
Et eksempel som belyser dette er noe vi observerte hos en familie vi bodde vedsiden av
under feltarbeidet. Faren i denne familien var ansatt på et av sentrene. Vi observerte de
samme enkle tendensene hjemme hos familien, som vi observerte ellers på sentrene. Ut
i fra dette kan vi derfor diskutere om brukerne på de undersøkte sentrene er fattige når
vi observerte samme tendenser ellers. Samtidig kan vi understreke at de blir sett på som
”fattige” sammenliknet med norske forhold. På grunnlag av dette blir det observerte
fenomenet mer en økonomisk forskjell på landsbasis. Vi fikk også inntrykk av at
32
brukerne var heldige som hadde dette tilbudet, til tross for at det virket relativt dårlig
sammenliknet med norske tilbud. Derfor fikk vi inntrykk av at situasjonen ville vært
verre om tilbudet ikke var tilstede.
Vi har nå gjort rede for om brukerne ved de to sentrene kan sies å være fattige, samtidig
som vi har belyst om brukerne er fattige sammenliknet med hvordan forholdene er ellers
i Tanzania.
5.3 Beskrivelse av situasjonen: hygiene, boforhold, bekledning og kost. I dette delkapitlet vil vi beskrive hvordan vi observerte situasjonen til barn og unge med
spesielle behov i Tanzania. Vi peker spesielt på hygiene, boforhold, bekledning og kost.
5.3.1 Hygiene
Ut ifra våre observasjoner ved de to undersøkte sentrene kan vi peke på at forholdene er
svært uhygieniske. Vi observerte flere gange at brukerne var dekket av sin egen
avføring og til tider oppkast. Det virket som bleier på småbarn var noe som sjeldent ble
tatt i bruk. Ut i fra våre observasjoner var toalettene ekstremt skitne og illeluktende.
Toalettene er et hull i bakken, noe som for øvrig er veldig vanlig i Tanzania. Vi syntes
dette virket svært uhygienisk og under vårt opphold så vi ikke at noen rengjorde det.
Under en av de første dagene vi tilbrakte ved det ene sentret, så vi et lite barn som satt
på en trappoppgang og tisset på seg. Barnet hadde en skade i ryggen, noe som førte til at
han ikke klarte å reise seg. Situasjonen utviklet seg til at barnet akte rundt i sin egen
urin. Det som overrasket oss mest under denne hendelsen var at tre ansatte på sentret så
dette, men ikke gjorde noe med det. På grunnlag av dette fikk vi derfor inntrykk av at
dette var normalt, og at det derfor ikke krevde oppmerksomhet. Samtidig observerte vi
at barna til de ansatte på sentrene heller ikke benyttet seg av toalettene, eller brukte
bleier, og vi merket derfor ingen forskjellsbehandling.
33
5.3.2 Boforhold
Hvordan brukerne ved de to undersøkte sentrene bor er også verdt å nevne.
Soverommene består av to køyesenger og et klesskap. Køyesengene har en tynn
skumgummimadrass, og i noen tilfeller et laken. Det er myggnetting over alle sengene,
noe som er positivt med tanke på å forebygge malaria. I midlertidig så vi at de fleste
nettingene har store hull, noe som fører til at de ikke funger like effektivt.
Soverommene ligger ved siden av toalettet, og vi la merke til at lukten derfra er sterk.
Det så ut som rommene sjelden ble rengjort, og i noen tilfeller så vi at det var urin og
avføring der.
Ved begge sentrene var det fire og gire brukere som delte soverom. En grunn for dette
var at de ikke hadde nok midler til at hver og en bruker kan få sitt eget rom. Den andre
grunnen er at de ansatte benytter seg av denne muligheten slik at eldre brukere kan
fungere som en omsorgsperson for yngre brukere på samme rom. Til tross for at
gjennomføringen skulle bidra til mer trygghet fant vi denne sitasjonen noe uheldig.
Brukerne ved de to undersøkte sentrene hadde store friområder som kunne benyttes til
leking. Senter 1 hadde større slike områder enn Senter 2. Senter 2 måtte ut av sentrets
egne områder for å drive med ballsport og lignende. Begge sentrene hadde store
spisesaler som ble brukt til hvert måltid. Både Senter 1 og 2 var gjerdet inn, men
brukerne hadde fortsatt muligheten til å gå inn og ut av området.
5.3.3 Bekledning
Når vi skal beskrive hvordan de fysiologiske forholdene i de undersøkte sentrene er, er
det verdt å nevne bekledningen. Vi observerte svært ofte at brukerne hadde skitne,
hullete, slitte og for små klær, og undertøy virket det som sjeldent ble tatt i bruk. I visse
situasjoner førte dette til at kjønnet kom til synet, noe vi syntes var utilpassende og
sjenerende. De brukerne som gikk på skolen hadde i tillegg til vanlige klær også en
skoleuniform. Denne var som de andre klærne ikke tatt godt vare på, da vi observerte at
flere av uniformene var slitte og hullete. Vi syntes dette var rart da vi ble fortalt at disse
uniformene var dyre, og noe de selv måtte finansiere (Informant 11, 2014).
34
Vi observerte flere ganger at brukerne benyttet seg av de samme klærne flere dager på
rad. Dette selv om klærne var dekket av både gjørme, oppkast og avføring. Dette var
noe vi la merke til på senter 1, hvor vi hadde observert flere sekker med klær plassert på
lederens kontor. Når vi spurte administrasjonen hvorfor disse klærne ikke ble brukt,
svarte de at grunnen var at brukene ikke klarte å ta vare på klærne selv. Ut fra våre egne
observasjoner fant vi situasjonen noe uklar, da brukerne brukte klær med avføring, skitt
og urin i stedet for å få utdelt nye. Til tross for administrasjonens forklarende svar, så vi
ingen hindringer til en ordning som bør løse problemet.
5.3.4 Kost
Et annet moment som vi bemerket oss var maten brukerne ved de to sentrene fikk
utdelt. De fikk tre måltider hver dag som bestod av ugali, som er en slags maisgrøt.
Andre måltider de kunne få var blant annet hvit ris, hvor de en sjelden gang fikk
grønnsaker ved siden av. Ut i fra den norske kunnskapen om temaet virker det som at
kosten ikke var næringsmessig riktig, men samtidig er det viktig å ta i betrakting at
denne kosten er helt vanlig i Tanzania. Derfor er ikke dette en faktor som kan
understreke fattigdom ved de to undersøkte sentrene, men som sammenliknet med
Norge fremhever forskjeller. Under oppholdet på det ene sentre arrangerte vi en fest for
brukerne, hvor vi handlet inn mat, drikke og frukt. Måltidet bestod av brun ris,
grønnsaker og kjøtt fra storfe. Under festen fikk vi blant annet vite at brukerne og de
ansatte på sentret ikke hadde spist kjøtt på over tre måneder. Grunnen var at de ikke
hadde tilstrekkelige midler. Deres hverdagskost består som oftest av mat som de dyrker
på jorden som er tilknyttet sentret.
5.3.5 Avslutning
Vi har nå gjort rede for ulike observasjoner som beskriver hvordan situasjonen til
brukerne ved de to sentrene er. Vi har i beskrevet situasjonen ut ifra fire hovedfaktorer,
hygiene, boforhold, bekledning og kost.
35
5.4 Sosiale forhold I denne delen ser vi på om brukerne ved de to undersøkte sentrene får den omsorgen de
trenger, og om deres daglige gjøremål er etisk riktig. Dette vil vi sammenlikne ut ifra
hvordan vi observerte situasjonen ellers i Tanzania.
Hvor mye omsorg et barn behøver i sin utvikling er et mye diskutert tema, og er veldig
individuelt og kulturelt relatert. Under oppdragelsesprosessen er det ulike faktorer som
spiller en avgjørende rolle. I sentrenes tilfelle spiller de ansatte og voksen personene på
sentret en viktig rolle som primær sosialiserer for brukeren1. For de fastboende på
sentrene fungerer sentret som et hjem, og de ansatte blir derfor deres viktigste
omsorgspersoner. Ut i fra dette observerte vi at brukerne hadde liten kontakt med de
ansatte, og vi syntes derfor at de ikke fikk nok omsorg. Under et av våre intervjuer med
et av sentrenes administrasjon spurte vi derfor om de syntes brukerne fikk nok omsorg
(Informant 11, 2014). Damen vi her intervjuet svarte at hun ønsket de hadde mulighet til
å gi brukerne mer omsorg og bedre tilrettelegging, men at de manglet kapasitet. På
grunn av liten arbeidsstab hadde ikke de ansatte mulighet til å ta på seg alle oppgavene,
og oppgaver som dekket grunnbehovene kom derfor før sosial kontakt.
Vi stilte den samme damen spørsmålet om hun trodde brukerne følte seg usikre og
redde på grunn av små sosiale relasjoner med voksne. Her var svaret at hun visste at om
barna var triste eller redde ville de banke på døren hennes. Ut i fra dette mente hun
derfor at barna hadde en voksen person som stilte opp for dem. Dette var noe vi så på
som litt uklart, fordi vi i flere tilfeller hadde observert at enkelte brukere satt for seg selv
og så triste ut. I disse tilfellene så vi ingen tegn til at verken de ansatte eller
administrasjonen gjorde noe for å gjøre situasjonen bedre. Det var også flere hendelser
hvor brukerne hadde krangler seg i mellom, og der dette endte med slåssing eller at
noen ble utsatt for vold. Når vi observerte dette sa vi ifra til barna at slik oppførsel ikke
var greit, men dette var noe brukeren ikke forsto grunnet språk barrierer. Selv om
konfliktene endte med gråt så vi ingen innblanding av de ansatte.
1 Sosialiseringsprosessen er en prosess som foregår hele livet, og som omhandler den informasjonen man lærer mens man lever. Primærsosialisering blir som oftest overført til individet fra nære relasjoner. Det er vanlig at denne sosialiseringen skjer i hjemmet, av mor og far. I dette tilfellet er det våre to undersøkte sentre som står for denne rollen.
36
På et av sentrene kom det frem av en ansatt at sentret var blitt beskyldt for å drive med
barnearbeid (Informant 14, 2014). Dette fordi brukerne måtte utføre ”life skills”. Vi fikk
vite at det var opptil flere tilfeller hvor både administrasjonen og ansatte hadde fått
kommentarer på at de benyttet seg av brukerne for å få oppgaver utført. Ut ifra våre
observasjoner kan vi godt se hvordan personer med et utenifra perspektiv ser det på den
måten. Sentret har som nevnt en gård hvor brukere får utdelt arbeidsoppgaver. Når vi
først hørte dette, syntes vi også at det virket uetisk. Vi observerte ved begge sentrene at
brukerne fikk arbeidsoppgaver, men samtidig virket det ikke som at disse oppgavene
var påtvunget. I stedet virket det som det var oppgaver som måtte gjøres for
fellesskapet. Til tross for dette så vi andre barn under vårt feltarbeid som også var satt i
arbeid. En dag når vi var på vei til et intervju observerte vi tre gutter som trillet på en
vogn med korn. Dette viser at fenomenet også er gjeldene utenfor sentrene.
Ut i fra vårt datamateriale tyder våre observasjoner på at sentrene ikke har mulighet
eller kapasitet til å ha ansvar for brukere med så store behov som vi har i Norge. En
bruker som ikke klarer å spise normalt, gå på do selv eller ta vare på seg selv uten
tilrettelegging hadde mest sannsynlig ikke overlevd i Tanzania. Til tross for slike
begrensinger har begge sentrene brukere som behøver ekstra omsorg og tilrettelegging.
Disse tilfellene fant vi ut at utenlandske givere gjerne bidrar med tilskudd. På et av
sentrene hadde for eksempel noen utenlandske givere gitt et mikroskop i gave, som
sentret kunne bruke til å diagnostisere malaria.
Ovenfor har vi diskutert om omsorgen til brukerne ved de undersøkte sentrene er
realisert i forhold til deres behov. Vi har også gjort rede for et eksempel hvor lederne på
sentrene har blitt beskyldt for å drive barnearbeid.
5.5 Situasjonen ved de to sentrene sammenliknet med Norge De to sentrene vi har undersøkt har store ”mangler” sammenliknet med Norge. I dette
delkapittelet vil vi fokusere på å beskrive situasjonen til brukerne sammenliknet med
norske forhold.
37
”Manglene” vi peker på tar utgangspunkt i hvordan man har det i Norge, og hva salgs
ordninger vi har her. For å kunne sammenlikne bruker vi informasjon vi innhentet oss
under forberedelsene til feltarbeidet. ”Manglene” vi snakker om handler i stor grad om
fravær av penger til leker, hjelpemidler slik som rullestoler og mer tilrettelegging. Vi
observerte ingen tilrettelegging knyttet direkte til brukernes behov, men vi syntes
likevel det virket som at brukerne hadde stor livsglede. De var som oftest glade når vi
kom til sentrene. De kom ofte løpende mot oss for å ønske oss velkommen. De viste
mye glede ved ting andre tar helt for gitt. Bare det at vi hoppet tau, spilte fotball eller
lekte med dem gjorde at de lyste av glede. Hvis en av brukerne satt for seg selv og var
lei seg, var de andre barna flinke til å inkludere. Vi observerte at brukerne hadde stor
glede av hverandres nærvær, og det virket som de tok seg av hverandre. Under et av
våre intervjuer pekte en informant på nettopp dette med livsglede (Informant 10, 2014)
Han mente Tanzania la bedre til rette for en hverdag med livsglede sammenliknet med
Norge. Han kritiserte Norge for å ha barna på et avlastningssenter, hvor de ikke hadde
muligheten til å utføre ”life skills” eller gjøre hva de selv vil (leke, osv). Bakgrunnen
hans for å kunne kritisere Norge er at han har hatt praksis i Norge som vernepleier på et
av samarbeid sentrene. Ut i fra hans utsagn og bakgrunn syntes vi meningen hans er
veldig interessant da han ikke tar brukernes behov i betraktning. Mange barn og unge
med spesielle behov som vokser opp i Norge hadde ikke hatt samme mulighet i et land
som Tanzania, manglende kapasitet og utstyr bidrar til at de to undersøkte sentrene ikke
har mulighet til å legge til rette for barn med så store behov som vi har i Norge. Brukere
på sentre i Norge har ofte så store behov at dem ikke har mulighet til å klare seg selv,
eller drive fri lek som andre barn. Dette tok ikke informanten vår noe hensyn til.
Vi opplevde at kompetansenivået til ansatte ved de to sentrene var relativt dårlig, da de
flere ganger diagnostiserte barna som ”retarded og stupid”. Flere ansatte sa også
at om de hadde hatt mer penger kunne de sendt brukerne til spesialister som kunne
helbrede dem. Et eksempel som vi ble fortalt av noen norske vernepleierstudenter på
praksis var at det hadde vært et tilfelle hvor en av brukerne hadde fått et epileptisk
anfall. De ansatte hadde ikke fått noe kunnskap om et slikt anfall, og vi ble fortalt at en
av de ansatte hadde prøvd å ”fjerne” djevelen fra kroppen da anfallet inntraff med en
38
fjær (Informant 15, 2014). Dette viser hvor stor mangelen på kompetansen er, spesielt
med tanke på hvor farlig et slikt anfall kan være. I Norge er de som jobber med barn og
unge med spesielle behov trente i å observere et epilepsianfall, og dermed gi medisiner
med en gang et anfall vurderes som farlig (Informant 25, 2013)
Vi har over lagt frem forskjellige faktorer som forklarer hvordan situasjonen ved de to
sentrene er sammenliknet med Norge. Vi har også vist til et eksempel hvor en informant
hevder at brukerne i Tanzania har større livsglede enn hva brukere i Norge har.
5.6 Forholdene på de to undersøkte sentrene i lys av barnekonvensjonen Tanzania har skrevet under på Barnekonvensjonen, og ratifiserte i 1991, samme år som
Norge. Denne konvensjonen tar for seg ulike elementer som et barn bør møte i løpet av
oppveksten, og har samtidig flere grunnleggende tiltak som skal legge til rette for en
bedre oppvekst. Selv om det er flere relevant punkter i Barnekonvensjonen har vi valgt
å fokusere på hva syv av de førtito punktene omhandler. Punktene vi benytter oss av er;
2, 4, 6, 19, 23, 25 og 27.
Under vårt opphold i Tanzania opplevde vi diskriminering både rettet mot barn med
spesielle behov og barnets relasjoner slik som foreldre og lærere. Under våre intervjuer
med de ansatte på senter 1 fikk vi høre at dette fenomenet var gjeldene med tanke på
hvor de jobbet, og hvem de jobbet med. De ble diskriminert i den forstand at
lokalbefolkningen så på de ansatte som ”syke og skada” på grunn av jobben de utførte
og hvem de jobbet med. Flere lurte også på hvordan de klarte å jobbe med barna på
sentret når de var så ”dumme”, ”bråkete” og ”kvalme” (Informant 8, 2014). En annen
ansatt mente at de ble sett på som gode mennesker for den jobben de gjorde rettet mot
barn og unge med spesielle behov (Informant 9, 2014). Barnekonvensjonens punkt to
tar for seg diskriminering på følgende måte:
2. INGEN DISKRIMINERING Konvensjonens rettigheter gjelder for alle barn
uten forskjellsbehandling og uten hensyn til barnet og dets foreldres rase, farge,
kjønn, språk, religion, opprinnelse, eiendom, funksjonshemming eller
oppfatninger. Staten skal sørge for at ingen diskrimineres (FN’s konvensjon for
39
barnerettigheter, forkortet utgave, 2000).
6. RETT TIL LIV Staten plikter så langt som mulig å sørge for at barn
overlever og får utvikle seg (FN’s konvensjon for barnerettigheter, forkortet
utgave, 2000).
I følgende punkt legges det frem at staten i landet som har ratifisert Barnekonvensjonen
har ansvar for å sikre et rettmessig og fullverdig liv til barn, uansett alder, kjønn eller
eventuelle hemninger, og samtidig sørge for at punktene blir fulgt opp og praktisert.
Med vårt utenifra perspektiv var det til tider vanskelig å se statens innblanding på dette
punktet. Utviklingen hos brukerne på sentrene var svak, de har plikt til å gi barna 7 års
skolegang, selv om mange av brukerne trolig ikke får noe ut av skolegangen, da de må
ha mer tilrettelagt undervisning. Utdanning var som regel alltid løsningen på hvordan
brukerne på sentrene kunne utvikle seg. Det er statens ansvar at barnas rettigheter blir
fulgt og at de blir praktisert.
Punkt nummer fire i Barnekonvensjonen fremmer dette:
4. STATENS ANSVAR Det er statens ansvar å sette barnerettighetene ut i
livet (FN’s konvensjon for barnerettigheter, forkortet utgave, 2000).
Under våre intervjuer spurte vi informantene om han/hun var klar over disse
rettighetene, og de fleste visste ikke en gang at Tanzania hadde ratifisert konvensjonen.
De fleste nevnte bare at brukerne hadde samme rettigheter som andre barn, rett til ”liv”,
være trygg og syv års skolegang. På grunnlag av våre intervjuer kan det tyde på at staten
ikke har klart å gjennomføre denne oppgaven slik de burde. Da et flertall av våre
informanter ikke var gjort kjent med dette, eller viste hva dette innebar med tanke på en
fraværende stat.
Et av punktene i FN’s barnekonvensjon tar for seg beskyttelse mot misbruk:
19. BESKYTTELSE MOT MISBRUK Staten skal beskytte barnet mot fysisk
eller psykisk mishandling, forsømmelse eller utnyttelse fra foreldre og andre
40
omsorgspersoner (FN’s konvensjon for barnerettigheter, forkortet utgave,
2000).
Et av sentrene fremmet spesielt dette punktet, da de fortalte oss at de arbeidet for å
avvikle dette. De brukte blant annet hjemmebesøkene for å informere foreldrene om at
dette ikke var ”riktig” oppdragelsesmåte. Samtidig fikk vi høre av flere informanter at
sentret selv benyttet seg av straffe metoder i form av pisking og slåing av brukerne
(Informant 16 og 17, 2014). Vårt inntrykk ble derfor at de sa de fremmet innholdet i
punktet fra konvensjonen, for å sette vår empiri i bedre lys. I dette punktet er det fortsatt
staten som har ansvar for at slike hendelser ikke forekommer. Om staten er klar over
hva som foregår på dette sentret vet vi ikke, men om de vet det, gjør de trolig ikke noe
med det fordi de ikke har kapasitet eller økonomi til det.
Når det gjelder barn under offentlig omsorg har Barnekonvensjonen et eget punkt som
tar for seg offentlig omsorgstiltak:
25. BARN UNDER OFFENTLIG OMSORG Barn plassert i omsorgstiltak
utenfor familiemiljøet har krav på regelmessig vurdering av behandlingen og
oppholdet der (FN’s konvensjon for barnerettigheter, forkortet utgave, 2000).
I Tanzania har man i liten grad noe man kan kalle ”offentlig omsorg” dette fordi staten
ikke er involvert i slike prosjekter. De sentrene som er for barn og unge med spesielle
behov er ikke offentlig men er ofte organisert av private aktører. Grunnen til dette er at
staten ikke har kapasitet til å starte opp og støtte slike prosjekter. Ut i fra vårt
innsamlede materiale har det kommet frem at våre informanter synes staten i Tanzania
er svært lite innblandet når det kommer til å hjelpe og følge opp sentrene. Når
Barnekonvensjonen fremmer at brukerne har krav på regelmessig oppfølgning er dette
noe staten skal stå for. Dette får de ikke gjort med tanke på at de ikke er innblandet i
slike sentre, noe som igjen fører til at de bryter med barnekonvensjonen.
Konvensjonen legger også frem et eget punkt knyttet til barn og unge med psykiske
eller fysisk funksjonshemminger:
41
23. FUNKSJONSHEMMEDE BARN Psykisk og fysisk funksjonshemmede
barn har rett til å leve et fullverdig og anstendig liv under forhold som sikrer
dets verdighet, fremmer selvtillit, og letter barnets aktive deltakelse i samfunnet.
Et funksjonshemmet barn har rett til særskilt omsorg. Barnet skal få
undervisning, opplæring, helsetjenester, rehabiliteringstjenester, forberedelse til
arbeidslivet og rekreasjonsmuligheter for å oppnå best mulig integrering og
individuell utvikling. Staten skal samarbeide med andre land om dette, og ta
spesielt hensyn til utviklingslandenes behov (FN’s konvensjon for
barnerettigheter, forkortet utgave, 2000).
Her legges det blant annet frem at de har rett til et fullverdig og anstendig liv. På
bakgrunn for dette handler det i hovedsak om forhold som sikrer verdighet, fremmer
selvtillit og letter barnets aktive deltakelse i samfunnet (Barnasvel, udatert). Dette er et
noe stridt begrep å forklare, da det varierer individuelt. Vi mener at de to undersøkte
sentrene ikke klarte å tilfredsstille behovene barnekonvensjonen krever. Til tross for
dette syntes vi det tydet på at brukerne på de undersøkte sentrene har et fullverdig og
anstendig liv. Da situasjonen deres trolig ville vært veldig annerledes om de ikke hadde
hatt tilbudet.
Levestandarden til barn og unge med spesielle behov er noe omdiskutert.
Barnekonvensjonen tar for seg et punkt som fremmer nettopp dette:
27. LEVESTANDARD Barnet har rett til en levestandard som er tilstrekkelig
på alle områder. Foreldrene, eller andre som har ansvar for barnet, har det
grunnleggende ansvaret for å sikre de livsvilkårene som er nødvendig for
barnets utvikling. Staten har plikt til å støtte de foresatte (FN’s konvensjon for
barnerettigheter, forkortet utgave, 2000).
Dette punktet fremmer at staten er pliktig til å støtte de foresatte, noe som i følge våre
informanter ikke blir opprettholdt. Under et intervju med en foresatt fikk vi vite at staten
ikke bidro på noen måte og at det var derfor barnet hennes var på det ene sentret. Hun
42
mente at uten det sentret hadde hun ikke hatt muligheten til å jobbe, og hadde derfor
ikke klart å forsørge seg selv og sine andre barn (Informant 18, 2014).
Ut i fra hva vi har observert kan vi konkludere med at barnekonvensjonen ofte kun
gjelder på papir i våre undersøkte sentret. Selv om Tanzania har ratifisert følger de ikke
de syv punktene vi tok utgangspunkt i fra barnekonvensjonen. Dette er noe vi setter et
spørsmålstegn ved.
5.7 Avslutning Forholdene på de to undersøkte sentrene viste seg å være relativt enkle. Vi observerte
dårlig hygiene, enkle bosteder og rett og slett enkle kår i de to undersøkte sentrene. Vi
fant at de ansattes kompetansenivået stort sett var svært lavt. Til tross for dette virket
det som at sentrene hadde positive ringvirkninger for brukerne. Samtidig er det viktig å
ta de kulturelle forskjellene i betraktning når vi sammenlikner brukernes situasjon med
norske standarder. Sammenliknet med Norge tydet våre observasjoner på at barn og
foreldre i den tanzanianske kulturen er avhengig av hverandres arbeidskraft. FNs
Barnekonvensjon er ratifisert av både Tanzania og Norge. Til tross for dette var det et
fåtall av våre informanter som var klar over at Tanzania hadde ratifisert
barnekonvensjonen, og i tillegg intervjuet vi flere som ikke visste at den eksisterte.
43
6. Årsaker til situasjonen I dette kapittelet ønsker vi å besvare problemstilling 2:
Hvorfor er situasjonen til brukerne ved de to undersøkte sentrene relativt
dårlige sammenliknet med norske forhold?
Vi skal her belyse flere faktorer som kan forklare hvorfor situasjonen til barn og unge
med spesielle behov er relativt dårlig sammenliknet med Norge. Vi starter med å bruke
fattigdom som forklaringsfaktor, hvor vi presenterer Tanzanias økonomiske valg i
forhold til Norge. Her vil vi også trekke frem hvorfor mangel på en velferdsstat gjør de
undersøkte sentrene i Tanzania relativt dårlig sammenliknet med Norge. Deretter vil vi
fokusere på hvorfor lite statlig innblanding kan være en årsaksfaktor til at situasjonen er
noe svekket sammenliknet med Norge. I siste punkt skal vi diskutere mangelen på
fagkompetanse blant de ansatte og hos lokalbefolkningen og bruke dette som en
forklaringsfaktor.
6.1 Tanzanias fattigdom som forklaringsfaktor I dette delkapittelet vil vi gjøre rede for Norge og Tanzanias ulike forutsetninger for å
sikre befolkningens behov. Videre vil vi bruke fattigdom som en forklaringsfaktor, hvor
vi trekker inn tidligere politiske valg landene har ført.
Utover på 1960- og 70-tallet begynte utviklingsoptimismen å avta, og fattige lands
avhengighet i den internasjonale arbeidsdelingen preget utviklingstankegangen.
Teoretikerne la stor vekt på de eksterne faktorene, og de aller fleste hadde løsrivelse fra
dominansen som en forutsetning for utvikling. Dette fordi perioden tar for seg at det var
innlemmelsen i det globale kapitalistiske systemet som hadde ført til underutvikling i
noen områder, og utvikling i andre (Smukkestad, 2008). Importbasert industrialisering
ble derfor sentralt i land som fulgte denne modellen. Denne perioden fungerte godt for
Norge da staten førte strenge tollbarrierer.
44
På samme tid forsøkte Tanzania seg på en sosialistisk utviklingsstrategi med fokus på
nasjonalmarkeder, med satsing på rettferdighet og selvhjelp i jordbruket (Hanevik,
2011). Utover på 1980-tallet preget nye konservative strømninger utviklingstankene, og
det ble opparbeidet sterk mistro til statlig styring. Samtidig ble kondisjonalitet
introdusert i bistandspolitikken (Smukkestad, 2008). Norge var på denne tiden med på å
gi utviklingshjelp og kunne dermed fastslå disse vilkårene. Tanzania der i mot ble kjørt
inn i en politisk, sosial og økonomisk krise som fortsatt er rådene (Hanevik, 2011).
Noen av faktorene som bidro til denne krisen var blant annet at et av kriteriene for
utviklingshjelp var et budsjettkutt i den myke sektoren, som omfattet helse og
utdanning. På denne tiden hadde Norge allerede utviklet en godt fungerende
velferdsstat, mot et Tanzania som måtte kutte drastisk på deres velferdsbudsjett. Ut i fra
våre empiriske undersøkelser fikk vi svar på at landets velstand er under utvikling, men
det skjer sakte.
Problematikken overfor tar for seg ulike forklaringer på hva slag situasjon Tanzania er i.
Tanzanias tidligere politiske valg har brakt med seg ulike ringvirkninger, hvor spesielt
kutt av den myke sektororen har fått store konsekvenser for velferden til befolkningen,
hvor infrastruktur og militarisering ble prioritert fremfor velferd. Norge på samme tid
hadde allerede her utviklet en velferdsstat som sikret befolkningens behov. Som nevnt
tidligere i oppgaven viser flere indikatorer på levekår til nettopp dette, hvor Norge
skårer betraktelig høyere enn Tanzania. Vi kan derfor forklare at situasjonen ved de to
undersøkte sentrene er relativ dårlig hvis man sammenlikner med norske forhold, ut i
fra landenes forskjellige forutsetninger.
6.2 Inntektsgrunnlag som forklaringsfaktor I dette delkapitlet tar vi for oss hvorfor fattigdom og mangel på kapital er et sentralt
punkt for å forklare barn og unge med spesielle behovs situasjon ved de undersøkte
sentrene. Vi har ovenfor sett på både økonomiske og politiske forklaringer til hvorfor de
kan sies å være fattige. For å knytte fattigdomsperspektivet opp mot de undersøkte
sentrene må vi trekker inn hvorfor inntekt spiller en stor rolle i deres situasjon.
45
Ut i fra levekårsindikatorene vi har pekt på tidligere i oppgaven ser vi tydelige
forskjeller når det gjelder inntektsgrunnlag og sosiale goder hos de to
sammenlikningsgrunnlagene. Levekårsindikatoren tar for seg BNP som en
forklaringsfaktor for å vise inntektsforskjeller. Ut i fra dette viser indikatoren at Norge
har en høyere verdi enn Tanzania. En lav BNP rate gir utslag i landets samlede
inntekter, som viser til at innbyggerne i Tanzania har et mindre inntektsgrunnlag enn
Norge.
Når vi snakker om inntektsgrunnlag kan vi trekke inn nødvendighetsgoder og
luksusgoder for å forklare forskjellene fra de undersøkte sentrene og Norge. Når vi her
bruker ordet nødvendighetsgode mener vi produkter som vil ta mindre del av en persons
utgifter når denne personens inntekt går opp. Personen ”må ha” dette godet mer eller
mindre uavhengig av inntektsnivået sitt, eksempler på dette kan være mat eller
medisiner (NOU 2012: 16, 2012). En luksusgode er definert som et gode hvor
nødvendighetsgodene er dekket, hvor man sitter igjen med overskudd til å kjøpe luksus
varer som for eksempel bil, hytte, båt eller feriereiser (NOU 1997: 6, 1997). I Norge får
de fleste dekket nødvendighetsgodene, og flere har råd til å unne seg luksusgoder. Ut i
fra våre undersøkte sentre så vi tydelig at inntektene i stor grad går til
nødvendighetsgoder, slik som mat. Sammenliknet med Norge basert på
inntektsgrunnlag og BNP blir situasjonen til brukerne dårligere sett med norske øyne.
Når vi bruker Norge som sammenlikningsgrunnlag må man i tillegg se på hva Norge
legger i nødvendighetsgoder. Nødvendige fysiologiske goder blir beskrevet som for
eksempel mat og medisiner, men også nødvendig tilrettelegging og oppfølging av hvert
individ. I følge norske standarder er dette helt nødvendig goder for deres liv og videre
eksistens. I Norge er det myndighetene som bidrar med nødvendig tilrettelagt utstyr.
Under forberedelsene før feltarbeidet var vi i kontakt med en norsk forelder som hadde
et barn i rullestol. Denne forelderen fikk økonomisk hjelp til finansiering av en bil som
hadde plass til en rullestol. I Tanzania derimot får de ikke nødvendig tilrettelegging som
man i Norge ser på som ytterst trengende.
46
Vi har her sett på hvordan BNP og inntekt er med på å forme hvordan de ulike godene
former brukernes situasjon på sentrene. De trenger kapital for å dekke det vi ser på som
nødvendige goder slik som tilrettelegging for deres situasjon på best mulig måte. På
bakgrunn av hvilke situasjon Tanzania befinner seg i, er dette nedprioritert og ikke et
nødvendighetsgode slik som behovet for mat er. Dette er med på å gjøre situasjonen
deres dårligere sammenliknet med norske standarder.
6.3 Tilrettelegging som årsaksforklaring I dette delkapitlet tar vi først for oss hvordan de grunnlegendebehovene blir dekket. Vi
trekker inn behovsteorien til Maslow hvor vi ser på hvordan disse blir dekket. Deretter
viser vi til undersøkt empiri fra de to undersøkte sentrene hvor vi tar opp temaer slik
som kulturforskjeller samt hvordan det tilrettelegges for barn og unge med spesielle
behov.
Verdenserklæringen om menneskerettighetene fastslår at alle mennesker har rett til å få
dekket grunnleggende behov som mat, helse, utdanning og arbeid med et
menneskerettslig innhold (Grønlid m. fler, udatert). Grunnleggende behov kan derfor
forklares som noe nødvendig. I våre observasjoner fant vi at brukerne ser ut til å få
dekket sine behov for mat og husly. Samtidig er det viktig å ta i betraktning at nyere
kunnskap sammenfatter at ytterligere behov må dekkes for at et individ skal oppnå selv
realisering. Den amerikanske psykologen Abraham Maslow har utviklet en egen
behovsteori som fremstiller ulike faser i behovsutviklingen. Behovsutviklingen blir lagt
frem ved hjelp av en pyramide. Pyramiden tar i første omgang for seg de grunnleggende
behovene og avslutter med realisering av individet. Samtidig legges det frem i teorien at
behovene må oppfylles nedenfra. Når de fysiske behovene er dekt, begynner vi å søke
mot andre behov, og individet motiveres derfor videre for å få disse dekt og for å oppnå
selvrealisering (Grønlid m. fler, udatert). Ut i fra denne teorien har vi valgt å sette våre
undersøkte sentre i fokus.
Fra våre empiriske undersøkelser har vi sett at brukerne på sentrene får dekket sine
grunnleggende behov, men hvorvidt de søker etter å dekke videre behov og om dette er
mulig er en annen sak. Dagens Norge fremstiller denne gruppen mennesker på en måte
47
som peker på samfunnets mangler, ikke individets. Her står realisering av individet i
fokus, samtidig som samfunnet fokuserer på hvordan de kan legge bedre til rette for
barn og unge med spesielle behov. En viktig milepel er derfor at det er staten som har
”nedsatt funksjoner” da den ikke har tilrettelagt for å håndtere dets innbyggerne.
Under vårt feltarbeid i Tanzania observerte vi få tilfeller hvor samfunnet hadde lagt til
rette for mennesker med spesielle behov. Vi observerte blant annet at dagligdagse
gjøremål ikke var like enkelt å gjennomføre, da det sjeldent var tilrettelagt med for
eksempel ramper og lignende. Da vi skulle bestille hotell la vi også merke til at det stod
om hotellet var tilrettelagt for mennesker med spesielle behov i hotellbeskrivelsen.
Dette er noe annerledes med tanke på hvordan vi forklarte situasjonen var i Norge.
Samtidig er det verdt å neve at i Norge er det et politisk mål å garantere
samfunnsmedlemmene velferd. I ”Den afrikanske staten” i Tanzania der i mot er det få
slike tiltak som praktiseres, da et gjennomgående problem ofte er at lederne i slike land
i liten grad skiller mellom det som er statens domene og det som tilhører den private
sektoren. Videre preges idealtypen av personlig byråkrati hvor derfor makten ikke
kommer alle i samfunnet til gode (Ref. av kap 4).
Det er også verdt å nevne de kulturelle forskjellene når vi ser på årsaksforklaringer til
hvorfor situasjonen er annerledes. På feltarbeidet ble vi oppmerksomme på at å få et
barn med spesielle behov er svært omfattende i et land som Tanzania. ”Vanlige barn” i
Norge blir som oftest plassert i barnehage fra tidlig alder siden foreldrene jobber, videre
starter de på barneskolen, ungdomskolen og videregående. Da barna har gått ut fra
videregående er de fylt 18 år og blir i følge norsk lov sett på som voksne. De er da lært
opp til å være selvstendige og ta vare på seg selv og blir derfra sett på som uavhengig av
foreldrene. I Tanzania der i mot ble vi fortalt at kulturen var noe annerledes enn i
Norge. Det er foreldrenes ansvar å lære barna hvordan de skal dyrke- og lage mat, slik
at de en dag kan bytte posisjoner. Når de så bytter posisjoner er det barna som har
ansvar, og i de fleste tilfeller tar vare på sine foreldre som da har blitt gamle. Ut i fra
denne forskjellen er det tenkelig at det kan være problematisk for foreldre å få et barn
med et spesielt behov, da barnet kan ha vansker som gjør det vanskelig å bli selvstendig
og følge de kulturelle fotsporene.
48
Som nevnt innledningsvis besøkte vi et bo- og avlastningssenter for barn og unge med
spesielle behov i forbindelse med forberedelsene til feltarbeidet. Ut i fra disse
forberedelsene fikk vi blant annet informasjon om flere tiltak etablert for å legge bedre
til rette for brukerne som bodde på sentrene. Disse sentrene var lokalisert i Oslo. Der
fikk brukerne på sentret egne rom og mulighet til forskjellig grad av stimulering.
Sistnevnte omfatter blant annet skoletilbud og tilbud om stimuli i eget sanserom.
Samtidig har brukerne på sentrene minst to personer som er på jobb kun for å legge til
rette for brukeren de har ansvar for. Som nevnt i den beskrivende delen var
boforholdene noe annerledes i Tanzania, hvor flere brukere delte rom, og hvor brukerne
ikke hadde egne omsorgspersoner.
De fleste sentre og tilbud rettet mot barn og unge med spesielle behov i Norge er enten
drevet eller støttet av myndighetene. Hvor et av målene til velferdsstaten er å sikre
medlemmenes helse. Som nevnt tidligere er våre undersøkte sentre privat finansiert og
har enda ingen avtaler med myndighetene. Ut i fra dette har ikke brukerne på sentrene
de samme forutsetningene som barn og unge med spesielle behov i Norge. En av
grunnene til dette kan være mangel på velferdsreformer som sikrer deres helse og
trygghet. Slike reformer har ofte vanskeligheter for å få gjennomslag i ”afrikanske
samfunn” på grunn av at makten sjeldent trenger å inngå noen forhandlinger som sikrer
dette (Muriaas, 2011).
Vi har nå tatt for oss hvorfor grunnbehov er en viktig forutsetning for utvikling hos barn
og unge med spesielle behov. Dette er basert på Maslows behovsteori. Videre har vi tatt
for oss ulike årsaksforklaringer til hvorfor barn og unge med spesielle behov kan sies å
være mer integrert i det norske samfunnet sammenliknet med våre undersøkte sentre.
6.4 Lite statlig støtte Vi vil i denne delen peke på noen forklarende årsaker til at situasjonen til barn og unge
med spesielle behov ved to undersøkte sentre i Tanzania er svekket sammenliknet med
Norge. Ut ifra dette vil vi peke på liten statlig støtte som en årsaksforklaring.
49
Vi merket i stor grad fraværet av en statlig støtte ved de to undersøkte sentrene. Siden
begge er drevet privat har ikke staten noen nevneverdig kontroll over driften. I
motsetning til Norge hvor tilbud til barn og unge med spesielle behov drives eller støttes
av myndighetene. I Norge fungerer myndighetene som et sosialt og økonomisk
sikkerhetsnett om man får et barn med spesielle behov. I Tanzania der i mot er det
familien selv som står for denne sikkerheten, og på grunnlag av dette er situasjonen til
barn og unge med spesielle behov noe annerledes.
Under vår datainnsamling ble vi gjort kjent med at begge de undersøkte sentrene selv
hevdet at de ikke fikk noe statlig støtte, bortsett fra at senter 2 som forsøker å få
gjennomslag for (PPP). I ettertid fikk vi vite av en informant at tomten sentret var
bygget på var blitt gitt av dem, og den store gården i det ene tilfellet hadde også blitt gitt
til dem fra staten. Til tross for dette fikk vi inntrykk av senterledelsen ikke så på dette
som noe spesielt bidrag fra staten (Informant 11, 2014).
Som nevnt tidligere er ikke staten involvert i de to undersøkte sentrene. Til tross for
dette mente en av våre informanter at alle som har kapital og et ønske om å starte en
NGO for barn og unge med spesielle behov kan gjøre det. Informanten mente at
grunnen til at det ikke var etablert flere tiltak som de undersøkte sentrene var at staten
manglet tilstrekkelig kapasitet (Informant 12, 2014). Ut fra våre undersøkelser tydet det
på at sentrene hadde hatt en annen situasjon hvis staten hadde vært mer innblandet. En
mer aktiv stat hadde sikret for eksempel videre drift og muligens en forbedret situasjon
for barn og unge med spesielle behov. På en annen side vil bistandsland som Norge bare
støtte oppstarten av nye prosjekter som deretter kan stå på egne bein. Få vil finansiere
daglig drift av tilbud til mennesker med store hjelpebehov og som aldri kan ta vare på
seg selv. Dette er noe av problemene disse sentrene står ovenfor.
Vi har i denne delen pekt på forskjellige grunner til at staten i liten grad bidrar i form av
støtte til sentrene. Sammenliknet med Norge kan vi derfor si at dette er en avgjørende
faktor for brukernes situasjon.
50
6.5 Positive og negative konsekvenser av bistand Under vårt feltarbeid i Tanzania observerte vi noen negative og positive konsekvenser
av bistand. Vi vil her presentere hva vi observerte, samt gi en forklarende analyse av
hva dette innebærer. For å kunne svare på dette vil vi bruke teoriene som er hentet fra
kapittel 4.
Under vår datainnsamling observerte vi noen situasjoner, som kan tyde på at begge de
undersøkte sentrene til dels er avhengige av utenlandsk støtte. Som nevnt tidligere er
begge sentrene privat organisert, og de er derfor avhengig av å få inn midler fra andre
enn staten. Donorer som støtter sentrene stiller derfor krav til hva pengene de gir skal gå
til. Denne situasjonen observerte vi noe uheldig da kravene til tiltak kun fungerte når
giverne var til stedet.
På begge de undersøkte sentrene var det vernepleierstudenter som var på
utvekslingsarbeid samme tid som vi hentet informasjon til vår oppgave.
Vernepleierstudentene fortalte oss at et krav for å dra på utveksling var at de måtte
opprette et tiltak på det sentret de skulle utføre utviklingsarbeid. På den ene siden bidrar
slike tiltak til at man kan måle en forandring, men samtidig blir sentrene tvunget til å ta
i mot disse kravene på grunn av at de er avhengig av midlene de fører med seg. Under
vår observasjon kunne vi ut i fra dette se situasjoner som tydet på at sentrenes
administrasjon kunne virke noe lei av disse kravene, og tiltakene de førte med seg.
Et eksempel som belyser dette var tiltaket tre norske vernepleie studenter hadde satt i
gang på senter 1. På grunn av dårlig hygiene spesielt etter toalettbesøk og før måltider,
bestemt de seg for å starte et tiltak hvor de kjøpte inn dunker med vann og såpe. Tiltaket
ble laget så brukerne på sentret kunne vaske hendene før eventuelle måltider og etter do
besøk for å forbedre hygienen. Vår erfaring med dette tiltaket var at det fungerte i stor
grad når studentene var til stedet, men til dels ikke når studentene ikke var i nærheten og
fulgte det opp. Dermed glemte ofte barna dette og det gav ikke det ønskede resultatet
vernepleier studentene håpet på. Under feltarbeidet vårt hørte vi til stadighet om
studenter som skulle komme til sentre. Blant dem var det fire norske arkitekter som
hadde fått 200 000 kroner fra en privat stiftelse og Arkitekt foreningen. Disse pengene
51
skulle brukes til å bygge et nytt hus hvor de kunne ha mais maskiner osv, som de kunne
tjene penger på. Dette er et bevis på hva kjernen i norsk bistand handler om, hvor
pengene skal gis til et nytt prosjekt som skal forbedre situasjonen, men som ikke vil
støtte videre til drift.
Under en av observasjonene på senter 2 var det to vernepleiestudenter fra Bergen som
hadde sin praksis. Til forskjell fra senter 1 fikk de ikke lov til å starte helt egne tiltak,
men måtte fortsette på et allerede oppstartet tiltak og forbedre disse. Dette var et krav
fra sentre for at studentene kunne komme på utveksling, grunnen var i følge
informanten at de tidligere hadde opplevd halvferdige prosjekter som ikke hadde vært
nyttige (Informant 13, 2014). Samtidig ble vi fortalt av en annen informant at opplegget
førte til at studentene ikke fikk komme med nye ideer, og følte de ikke fikk bidra til å
gjøre en forskjell for å forbedre brukernes situasjon (Informant 16, 2014).
Under samme intervju understreket informanten at sentret ikke var avhengig av denne
praksisen, men at de forventet at de ville gi noe tilbake til sentret, i form av penger til
skoleplass, gaver eller tilskudd (Informant 13, 2014). Vi forstod denne situasjonen som
problematisk fordi mange forventer at ”de hvite” studentene på sentret skulle gi penger.
Til tross for dette går studentene på skole, og som oftest har de ikke en økonomisk
tilstand som kan bidra på den måten som det virket sentret forventet.
Over har vi forklart positive og negative konsekvenser av bistand. Samtidig har vi
presentert observasjoner knyttet til dette. Videre har vi vist til hvorfor bistand er med på
å prege situasjonen til brukerne ved de to undersøkte sentrene.
6.6 Begrenset fagkompetanse hos personalet og kunnskap hos
lokalbefolkningen I dette avsnittet vil vi gjøre rede for hvorfor manglende fagkunnskap hos personalet og
hos lokalbefolkningen spiller en viktig rolle i forklaringen på hvorfor situasjonen i de
undersøkte sentrene er relativt dårlige sammenliknet med Norge.
52
Under vårt feltarbeid i Tanzania fikk vi sterke inntrykk av at kunnskapen rundt barn og
unge med spesielle behov var svært dårlig. Dette ut i fra våre empiriske innsamlinger og
observasjoner. Det svake kunnskapsnivået kom frem ved observasjoner og intervjuer av
de ansatte selv. Opp til flere ganger kommenterte de ansatte selv at de ønsket mer
kunnskap.
Når de ansatte og generelt vanlig folk skulle snakke om barn og unge med spesielle
behov brukte de ofte orde ”dumme”. Vi observerte ofte at de pekte på hodet for å
forklare at de ikke var friske. Vi opplevde at mange av de ansatte mente at brukerne
kunne bli helbredet av fagpersoner. Dette var ikke noe kun de ansatte mente, men noe
foreldrene også trodde. Vi ble fortalt om tilfeller hvor foreldre hadde kommet tilbake til
sentrene for å hente det nå ”friske” barnet sitt. Dette fordi de trodde det hadde blitt
”helbredet”. Under innhenting av materiale ble vi fortalt om et mye omtalt senario som
ut i fra våre undersøkelser viser seg å være gjeldene. Senarioet handler om hvordan
kvinnen blir beskyldt for å være besatt, fordi hun bærer fram et barn som ikke er
”normalt”. Grunnen til dette (ifølge faren) er enten at kvinnen har fått i seg for lite eller
feil næring, ikke klart å ta vare på seg selv, ikke vært på sykehuset eller har gjort en
synd, osv. Dette ansvaret blir skjøvet over på moren som i følge dem er grunnen til at
barnet ikke er ”normalt”. Vi fikk høre om flere hendelser hvor faren hadde forlatt
familien med engang det ble klart at det var noe ”feil” med barnet.
Da vi var i samtale med en av de ansatte fra senter 1, fortalte hun oss
bakgrunnshistorien til en av brukerne. Her hadde faren gått til angrep på både mor og
datter da han forstod at datteren han ikke var helt ”normal”. En av informantene fortalte
oss at faren kuttet av armen til moren, samt slo henne og datteren flere ganger med en
kniv som endte med kutt over hele kroppen. Etter angrepet tok han sitt eget liv med en
slags gift. Noen av naboene hadde hørt skrikene til moren, og etter mye medisinsk hjelp
klarte både hun og datteren å overleve. Datteren er nå bruker på et av sentrene og bor
der. Moren som nå er fysisk funksjonshemmet på grunn av en avkappet arm, har ikke
mulighet til å ta vare på barnet alene, men kommer ofte på besøk til datteren på sentret
og gir små gaver i form av grønnsaker og lignende (Informant 11, 2014).
53
Fra våre kvalitative intervjuer med ansatte fra begge sentrene samlet vi inn materiale
som tyder på at kompetansenivået er noe lavt. Til tross for dette virket de svært villige
til å tillære seg mer kompetanse knyttet til temaet. Vi observerte at de viser barna noe
omsorg og det virket som de brukte den kompetansen de hadde. Samtidig blir
kompetansen noe lav sammenliknet med norske standarder. Under et felles intervju vi
hadde med noen ansatte på et av sentrene kom det klart frem at mer utdanning/kurs var
noe de ansatte følte var nødvendig får å kunne bistå brukerne bedre. Slike
etterutdanninger og kurs blir arrangert i Norge, og personer som jobber med barn og
unge med spesielle behov har som oftest fagbakgrunn fra vernepleiestudiet. Dette gir de
ansatte i større grad mulighet til å yte mer til brukerne. Som nevnt i kapittel 4 mente
teoretikeren Freire at det var viktig at den som skal lære, selv kan bestemme hva som
skal være pensum. Denne teorien kunne hjulpet de ansatte med tanke på å få høyere
fagkunnskap rundt det de interesserer seg for.
Vår observasjon ved de to sentrene er at de ansattes fagkompetanse er relativt lav. Et av
sentrene hadde litt bedre kompetanse på noen områder enn det andre. Senter 2 hadde
fysioterapeuter som jobbet med rehabilitering eller opptrening av barn som hadde behov
for det. Det samme sentret gjennomførte samtidig tilbud om at fagpersoner fra sentret
kunne komme hjem til familier som hadde barn med spesielle behov for å bistå med
kompetanse eller tilrettelegging, i tillegg til et dagsenter.
På senter 1 fikk vi både lese og observere brukerpermer hvor de fleste av brukerne
hadde fått en ”diagnose”. De fleste av diagnosene var ikke satt av helsepersonell, og vi
fikk inntrykk av at de ikke hadde undersøkt brukeren ordentlig før diagnosen ble satt.
Mange hadde blitt diagnosert med at de var ”dumme”, mentalt tilbakestående eller at de
hadde store problemer i hodet. Vi opplevde at det var mange som hadde utviklet et
spesielt behov på grunn av malaria, gulfeber eller influensa. Vi fikk inntrykk av at
mange brukeres behov kunne vært unngått med bedre tilrettelegging fra statens side og
bedre kompetanse blant de ansatte.
Barnedødeligheten og spedbarnsdødeligheten i Tanzania er på henholdsvis 68 per 1000
levende og 55 per 1000 levende fødte. Sammenliknet med Norge som har 3 per 1000
54
levende fødte på begge indikatorene (Globalis, udatert). Barnedødelighet er en indikator
som måler antall døde under 5 år per 1000 levende fødte i hver aldersklasse.
Spedbarnsdødelighet på sin side måler antall døde under ett år per 1000 levende fødte
(Nordhaug, 2013). Dette viser oss i stor grad at sammenliknet med Norge har Tanzania
fortsatt et stort forbedringspotensial, med tanke på å stimulere til mer læring og bedre
utdanning blant leger, men også blant mødre og den generelle befolkningen. På en
annen side blir det vanskelig å drøfte Tanzanias helsevesen i forhold til Norge, som har
en velferdsstat hvor staten fungerer som et sikkerhetsnett for befolkningen.
Gjennom hele feltarbeidet gav de fleste sterkt uttrykk for at situasjonen til barn og unge
med spesielle behov kunne vært forbedret med mer utdanning. For eksempel med bedre
tilpassede lærere. Vi fikk også inntrykk av at det var mange som ville bli lærere fordi
dette var en sektor hvor ny arbeidsinnsats alltid var nødvendig. Teoretikeren Robert
Chambers tar opp spørsmålet om utdanning. Han mente at de fattige selv må være med
og definere sine problemer samt å finne tiltak og løsninger. Han mente også at
organisering og opplæring på grasrotnivå var viktig for å bevisstgjøre folk og sørge for
endringer som kan komme dem selv til gode. Ut fra dette kan vi vise til at alle på grasrot
nivå ved de to undersøkte sentrene var ivrige på å ta initiativ til egen læring (Feldberg,
2013).
Videre kan vi diskutere økonomen Amartya Sen som også er sentral i denne
sammenhengen. Tankene hans gjenspeilet at de fattiges eget syn på og initiativ til hva
som vil være best for dem, er det sentrale for en god utviklingsprosess. Dette vil gi dem
verdige liv uten direkte nød. Utdanning er det mest sentrale for å kunne ta selvstendige
valg og oppnå større grad av frihet. Økonomisk vekst må følges opp av med mer
rettferdig fordeling og utbygging av sosiale tjenester til alle i befolkningen (Feldberg,
2013).
I denne delen har vi pekt på hvorfor kompetansenivået er noe lavt hos
lokalbefolkningen og de ansatte ved de undersøkte sentrene. Samtidig har vi tatt for oss
faktorer som er med på å svekke situasjonen til brukerne sammenliknet med Norge. Vi
55
har også presentert to teoretikere som har ulike syn på hvorfor utdanning bidrar til
utvikling.
6.7 Avslutning Vi har nå sett på ulike årsaksforklaringer til hvorfor situasjonen til barn og unge med
spesielle behov er relativt dårlige i forhold til Norge. Vi har derfor sett på ulike
elementer fra vår empiri for å kunne drøfte de ulike faktorene. Deretter har vi tatt for oss
hvorfor tilrettelegging har en sentral rolle når vi sammenlikner de undersøkte sentrene
med Norge. Vi har først tatt for oss Tanzanias fattigdom som årsaksforklaring. Videre
har vi gjort rede for hvordan lite statlig støtte påvirker utgangspunktet til de to
sammenlikningsgrunnlagene. Deretter har vi sett på noen positive og negative
konsekvenser av bistand. Avslutningsvis har vi pekt på hvorfor kompetansenivået blant
de ansatte er med på å svekke situasjonen til brukerne ved de to sentrene. Vi har sett
tydelige tendenser til forbedring blant den diskuterte empirien, det er fremdeles faktorer
som viser at situasjonen ved de to sentrene er relativt dårligere enn Norge.
56
7. Konklusjon og oppsummering Etter endt feltarbeid i Tanzania sitter vi igjen med mange inntrykk og formeninger om
temaet vårt. Etter å ha samlet empiri og sammenliknet den med allerede eksisterende
teori, forstod vi raskt at tema barn og unge med spesielle behov er et kompleks og
sammensatt tema som avhenger av mange faktorer.
Når vi samlet inn vårt data materiale besøkte vi to sentre i en region i Tanzania. Begge
sentrene tilbyr bo- og avlastning til barn og unge med spesielle behov.
7.1 Konklusjon på problemstilling 1 Vi fant ut at det er flere faktorer som må trekkes inn for å besvare problemstilling 1:
Hvordan er situasjonen til barn og unge med spesielle behov ved de to
undersøkte sentrene?
Under vårt feltarbeid fant vi ut av situasjonen til brukerne ved de to sentrene er relativt
enkel. Til tross for dette fant vi situasjonen positiv sammenliknet med hva vi observerte
ellers i Tanzania, når vi tar med i betraktning at Tanzania er et svært fattig land.
Innledningsvis i kapittelet tok vi for oss hvor vidt brukerne ved de to sentrene kan sies å
leve i fattigdom. I dette delkapittelet diskuterte om de kan regnes fattige ut i fra norske
standarder, samtidig som vi viser til eksempler hvor det kommer frem at de har nogen
lunde de samme forutsetningene som resten av befolkningen.
Videre i oppgaven har vi presentert fysiologiske forhold som boforhold, hygiene, kost
og bekledning. Her har vi tatt utgangspunkt i å beskrive våre egne observasjoner fra
feltarbeidet. Etter våre meninger var disse forholdene relativt enkle da det virket som
brukerne fikk dekket sine grunnleggende behov, men noe mer enn det er vanskelig å
peke på. Uansett observerte vi flere ganger at deres situasjon bestod av mye av de
samme utfordringene som resten av befolkningen, som vi har vist eksempler på
underveis i oppgaven.
57
Deretter har vi beskrevet hvordan vi opplevde de ansattes omsorg til brukerne ved de to
sentrene. Vi syntes denne omsorgen til en viss grad var svekket ut i fra hva vi en vant til
i Norge. Samtidig er det viktig å ta i betraktning at vi observerte at de ansatte heller ikke
viste stor grad av omsorg rettet mot sine egne barn de gangene de også var til stedet.
Videre har vi tatt utgangspunkt i våre erfaringer fra Norge, og sammenliknet dette med
hva vi så ved de to sentrene. Vi merket at det var store kontraster ved tilretteleggingen
for brukerne ved sentrene vi har undersøkt i Tanzania og i Norge under
feltforberedelsene. Dette tyder på at det er mangel på kompetanse knyttet til temaet ved
sentrene vi undersøkte. Avslutningsvis har vi har vi satt vår problemstilling i lys med
noen punkter fra FNs Barnekonvensjon. Her tok vi for oss hvordan de utvalgte punktene
fungerte ut i fra hva vi har observert. Vi fant ut at det virket som mange av punktene
kun har betydning på papiret, da flere av våre informanter ikke var klar over at Tanzania
hadde ratifisert denne avtalen.
Ut i fra dette kan vi derfor konkludere med at forholdene til brukerne ved de undersøkte
sentrene er ganske enkle. De får realisert de mest nødvendige behovene som mat, husly
og tilhørighet. Brukerne har også tilrettelagte tilbud hvor de kan oppholde seg og bli tatt
vare på. Samtidig blir få behov realisert sett ut i fra Barnekonvensjonens punkter, som
myndighetene i Tanzania har skrevet under på. Derfor kan vi fastslå at deres situasjon er
relativt dårlig ut i fra at våre observasjoner som tilsier at punktene ikke blir praktisert. I
forhold til norske standarder blir brukernes situasjon også noe svekket, da de ikke har
tilgang på samme tilrettelegging og kompetanse som vi har i Norge. Til tross for dette er
det viktig å ta i betraktning at brukerne på de undersøkte sentrene likevel er i en heldig
situasjon, da det er mange barn og unge med spesielle behov som ikke har et slikt
tilbud.
7.2 Konklusjon og oppsummering av problemstilling 2 Her skal vil vi gi en kort oppsummering av hva vi mener er årsaksforklaringene som
besvarer problemstilling 2:
58
Hvorfor er situasjonen til brukerne ved de to undersøkte sentrene relativt
dårlige sammenliknet med norske forhold?
Innledningsvis har vi pekt på elementer som viser hvorfor Tanzanias fattigdom kan
brukes til å forklare at situasjonen til barn og unge med spesielle behov er relativt dårlig
sammenliknet med Norge. For å forklare dette har vi brukt tidligere økonomiske
hendelser og strategier som har preget landets utvikling. Som forklart i oppgaven har
disse hendelsene medført at landet i perioder har nedprioritert befolkningens helse.
Videre har vi tatt for oss hvorfor nødvendighetsgoder satt opp mot Norge og BNP er en
nevneverdig forklaringsfaktor når vi har undersøkt årsakene. Vi har samtidig undersøkt
om brukerne ved de to undersøkte sentrene kan sies ha sine grunnleggende behov
dekket, og for å belyse denne påstanden har vi brukt Maslows behovsteori. Vi har
deretter diskutert forskjellige årsaker til hvorfor brukerne ved de undersøkte sentrene
kan sies å ha det relativt dårligere enn i Norge med tanke på tilrettelegging og
integrering.
Videre i oppgaven har vi sett på ulike årsaker til hvorfor liten statlig innblanding er med
på å prege situasjonen ved de undersøkte sentrene. Vi har i denne delen brukt
velferdsstaten som forklaringsfaktor når vi har belyst empiri som viser til at sentrene i
liten grad hadde statlig innblanding, og at situasjonen kunne være forbedret om de
hadde hatt det.
Deretter har vi tatt for oss positive og negative konsekvenser av bistand, og brukt vårt
innsamlede materiale som årsaksforklaring til dette. Vi har ved begge sentrene studert
positive og negative virkninger av bistand, i form av at studenter er der på praksis. Ut i
fra dette har vi derfor brukt dette som bakgrunnsmateriale når vi har diskutert om denne
praksisen fremstod heldig/uheldig.
Vi har videre diskutert to teoretikere Chambers og Sen og deres syn på hvorfor
utdanning kan bidra til utvikling, og i vårt tilfelle bidra til økt fagkompetanse blant de
ansatte på sentrene og hos lokalbefolkningen. Under våre observasjoner merket vi
59
svekket fagkompetanse knyttet til barn og unge med spesielle behov, og vi har derfor
brukt dette som en årsaksforklaring. I våre observasjoner merket vi i stor grad hvordan
mangelen på kompetanse blant de ansatte og lokale i stor grad gikk utover brukerne.
Sett med norske øyne er dette en veldig stor faktor til hvorfor situasjonen deres er
dårligere i forhold til Norge.
Ut i fra dette kan vi derfor fastslå at på grunn av liten statlig innblanding, som skyldes at
”den afrikanske staten” i Tanzania har noe mindre kapasitet enn ”den moderne staten”
og bidrar derfor til at situasjon til brukerne ved de undersøkte senterne blir relativt
dårlig sammenliknet med norske standarder. Vi kan derfor konkludere med at om staten
hadde opptred mer aktivt hadde situasjonen til brukerne ved de to sentrene vært
annerledes. Samtidig merket vi under hele feltarbeidet vårt at kompetansenivået om
temaet blant de som jobbet med brukerne var noe svekket. Ut i fra vår empiri kan vi
derfor fastslå at om kompetansenivået hadde vært på lik linje som i Norge, samt med
god tilrettelegging og integrering fra statens side ville mest sannsynlig studiet hatt en
annen vinkling.
7.3 Veien videre Etter å ha innhentet empirisk materiale fra to sentre i Tanzania har vi forstått at
situasjonen til barn og unge med spesielle behov er svært omfattende og komplisert. Det
er lett for oss som kommer fra et annet land å peke på alt som er annerledes, og betrakte
det som galt sammenliknet med våre erfaringer.
Samtidig er det verdt å nevne at vår konklusjon ikke er en fasit, men i stedet noe vi
mener er et pålitelig svar på våre problemstillinger ut i fra vår data og observasjoner.
Videre vil vi understreke at denne rapporten ikke er noe forskningsgrunnlag, men i
stedet en sammenfatning av materiale vi har innhentet oss under feltarbeid.
Vi sitter igjen med erfaringer som tilsier at et slikt studie som dette tar for seg mye
informasjon som skal plasseres riktig, og som skal bearbeides til et endelig resultat.
Dette er vanskelig da det er mange faktorer som skal tas hensyn til og da det ofte er
mange forskjellige sammenfattende svar på oppgaven.
60
Litteraturliste Aarhus, Slapgard Ina. (2012). Skole for alle i Tanzania? Utdanning nr: 20 (2012).
Hentet fra: http://www.hibu.no/files/1325153180/file/tanzania_artikkel.pdf 14.05.14
Andresen, Egil. Henningsen, Rune. Kval, Karl- Erik (Udatert). Individ og fellesskap:
sosiologi og sosialantropologi (s. 245). Cappelen Damm AS. Hentet fra
http://individogfellesskap.cappelendamm.no/index.html 03.04.14.
Barnas Vel. (udatert). Artikkel 23 funksjonshemmede barn. Hentet fra
http://barnasvel.no/barnekonvensjonen/23_Funksjonshemmedebarn.htm 08.05.14.
Barne-, likestilling- og inkluderingsdepartementet (2000). FNs konvensjon om barnets
rettigheter- forkortet utgave. Hentet fra:
http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/dok/veiledninger_brosjyrer/2000/barnekonvensjo
nen-kortversjon-norsk.html?id=87582 03.04.14 (ut i fra konvensjonen 42 punkter har vi
valgt å ta for oss punkt 2, 3, 4, 6, 12, 19, 23, 25, 27 og 28).
Bryn, Vesla (2012). Multifunksjonshemming. Rapport av barnelege. Hentet fra
http://www.sykehuset-innlandet.no/omoss/avdelinger/habiliteringstjenesten-i-
oppland/Documents/Hafjellseminar/Hafjellseminar%20vår%202012/Multifunksjonshe
mming_vesna_bryn%20-%20Hafjellseminaret%202012.pdf 03.04.14.
CCBRT. (udatert). Disability. Hentet fra http://www.ccbrt.or.tz/disability/ 03.04.14.
Eriksen, Tore Linné (2013). Globalhistorie 1750- 1900 (1. utg). Cappelen Damm As.
Eriksen, Tore Linné & Feldberg, Karen Brit. (red.). (2013). Utvikling – en innføring i
utviklingsstudier. Kristiansand: Cappelen Damm AS (2013).
Eriksen, Tore Linné og Smukkestad, Oddvar. (2013). Kap. 12 Bistand og utvikling i et
nytt landskap. I Utvikling- en innføring i utviklingsstudier (s. 287- 302).
61
FN- SAMBANDET united nations association of Norway. (2013). Hva er fattigdom?
Hentet fra http://www.fn.no/Tema/Fattigdom/Hva-er-fattigdom 30.04.14.
Feldberg, Karen Brit. (2013). Kap. 7 Hva betyr utdanning for utvikling? I T L. Eriksen
& K B. Feldberg (red.), Utvikling- en innføring i utviklingsstudier (s. 161- 186).
Globalis – statistikk over Tanzania. (udatert) Grunnutdanning for alle. Hentet fra:
http://www.globalis.no/Land/Tanzania/(show)/mdg 08.05.14.
Globalis – statistikk over Tanzania. (udatert). Helse. Hentet fra
http://www.globalis.no/Land/Tanzania/(show)/indicators/(country2)/291#undefined
08.05.14.
Globalis – statistikk over Tanzania. (udatert). Økonomi. Hentet fra
http://www.globalis.no/Land/Tanzania/(show)/indicators/(country2)/291#undefined
08.05.14.
Globalis. (2013). Tanzania – den forente republikken Tanzania. Hentet fra:
(http://www.globalis.no/Land/Tanzania 08.05.14
Grønlid Nedberg, Gro. Hårberg, Guri Bente. Paulsen, Trine Merethe. (udatert).
Grunnleggende behov. Hentet fra nordisk læringsarena http://ndla.no/nb/node/4017
23.04.14.
Hanevik, Kjetil (2011). Tanzanias utvikling – uten bærekraft. I Bistandsaktuelt.
Hentet fra http://www.bistandsaktuelt.no/kommentar/arkiv-kommentarer/tanzanias-
utvikling-uten-b%C3%A6rekraft 24.04.14.
Huseby, Thale B. (udatert). Fattigdom i Store Norske leksikon. Hentet fra
http://snl.no/fattigdom 18.04.14.
62
Huseby, Thale B. (udatert). Human Development Index – HDI i Store Norske leksikon.
Hentet fra http://snl.no/Human_Development_Index%2FHDI 18.04.14.
Johannesen, A. Tufte, P. A. Christoffersen, L. (2010) Introduksjon til
samfunnsvitenskapelig metode. (4 utg.). Oslo: Abstrakt forlag AS
Leraand, Dag. (2009). Tanzania: historie i Store Norske leksikon. Hentet fra: http://snl.no/Tanzania%2Fhistorie 06.05.14.
Muriaas, Ragnhild Louise (2011). Afrikanske utfordringer, en innføring i afrikansk
politikk. Høgskoleforlaget (2011).
Nations online Countries of the World. (udatert). Administative Map of Tanzania.
Hentet fra:
http://www.nationsonline.org/oneworld/map/tanzania-administrative-map.htm 08.05.14.
Nordhaug, Kristen. (2013). Kap.4 Utviklingsland i det internasjonale systemet. I T L.
Eriksen & K B. Feldberg (red.), Utvikling- en innføring i utviklingsstudier (s. 85- 107).
Norsk forbund for utviklingshemmede. (udatert). Om utviklingshemming. Hentet fra
http://www.nfunorge.org/no/Om-utviklingshemning/ 03.04.14.
Norway the offical site in Tanzania. (udatert). Noen harde fakta om Tanzania. Hentet
fra: (http://www.norway.go.tz/Norsk/For-norsk-naringsliv/Noen-harde-fakta-om-
Tanzania/#.Uz0b-Kh_uSo 08.05.14.
NOU 2004: 18. (2004). En ny arbeids- og velferdsforvaltning. Hentet fra:
http://www.regjeringen.no/nb/dep/asd/dok/nouer/2004/nou-2004-
13/7/2.html?id=150080 30.04.14.
63
NOU 1997: 6. (1997). Rammevilkår for omsetning av legemidler: 3 ordliste. Hentet fra:
http://www.regjeringen.no/nb/dep/hod/dok/nouer/1997/nou-1997-6/14.html?id=343806
14.05.14.
NOU 2012: 16. (2012). Samfunnsøkonomiske analyser: Generelt om realprisvekst.
Hentet fra: http://www.regjeringen.no/nb/dep/fin/dok/nouer/2012/nou-2012-
16/5/2.html?id=700856#noteref1 14.05.14.
Smukkestad, Oddvar (2008). Utvikling eller avvikling (1. utg). Oslo: Gyldendal Norsk
Forlag AS (2008).
St. meld nr. 34 (1996- 97). (1997). Hva er funksjonshemming og hvem er
funksjonshemmet? Hentet fra:
http://www.regjeringen.no/nb/dep/asd/dok/regpubl/stmeld/19961997/st-meld-nr-
34_1996-97/2.html?id=191144 03.04.14
Thomson, Alex (2004) hentet i Smukkestad, Oddvar (2008). Utvikling eller avvikling
(1. utg). Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS (2008).
UNDP (2013). The Rise of the South: Human Progress in a Diverse World. Human
Development Report. Hentet fra http://hdr.undp.org/sites/default/files/Country-
Profiles/TZA.pdf 14.05.14
Vandsemb, Berit Helene. (2013). Kap. 8 Befolkning og utvikling. I Utvikling- en
innføring i utviklingsstudier (s. 187- 211).
Yana – ablechildafrica informasjon om bakgrunn.
64
Apendix A Oversikt over informanter
Her kommer en oversikt over informantene vi intervjuet og datoene intervjuene ble
foretatt. Vi har delt oversikten inn i fem forskjellige deler for å gjøre det mer
oversiktlig.
Organisasjon/fagperson
Informant: Dato:
Informant 1 01.03.2014
Informant 2 28.02.2014
Informant 3 04.03.2014
Informant 4 04.03.2014
Informant 5 03.03.2014
Informant 6 02.03.2014
Ansatte/frivillige
Informant: Dato:
Informant 7 11.02.2014
Informant 8 (Gruppeintervju) 14.02.2014
Informant 9 14.02.2014
Informant 10 14.02.2014
Informant 11 11.02.2014
Informant 12 12.02.2014
Informant 13 19.02.2014
Informant 14 27.02.2014
Studenter
Informant: Dato:
Informant 15 10.02.2014
Informant 16 25.02.2014
Informant 17 25.02.2014
Lokale/foresatt/bruker
65
Informant: Dato:
Informant 18 18.02.2014
Informant 19 20.02.2014
Informant 20 12.02.2014
Informant 21 18.02.2014
Minifeltarbeidet
Informant: Dato
Informant 22 Uke 45, 2013
Informant 23 Uke 45, 2013
Informant 24 Uke 45, 2013
Informant 25 Uke 45, 2013
66
Apendix B Her har vi lagt ved en oversikt over de avtalte observasjonene
Observasjon: Dato:
Observasjon 1 12.02.2014
Observasjon 2 17.02.2014
Observasjon 3 19.02.2014
Observasjon 4 17.02.2014
67
Apendix C Intervjuguider
Her legger vi ved en liste over noen av intervjuguidene vi benyttet oss av under
feltarbeidet. Vi vil minne om at dette kun er grunnspørsmålene, for etter hvert som
intervjuene utviklet seg stilte vi oppfølgingsspørsmål.
Intervjuguide til organisasjoner:
Background:
1. Can you tell us about yourself (education, job etc)?
Main part:
1. Can you tell us about the organization you are working for and what they do for
people with disabilities?
2. How does a typical working day look like for you?
3. What are the organization/center doing for the children?
4. What is the life situation for children and youth with disabilities in Tanzania?
5. Does people with disabilities have any legal rights in Tanzania?
• How does that improve their everyday life?
• Does it only work on paper?
• Do you know about the UN deceleration?
6. How does people with disabilities get treated in Tanzania?
7. What kind of challenges do you think people with disabilities face in there
everyday life?
8. How does the organization/center get financed?
• Have you any collaboration with the government (in Tanzania)?
9. Does the center have any foreign partners?
• Do you get any help from intern students (nurses, social workers etc)?
Ending:
10. What do you think the organization/center can do to improve their life situation?
11. How do you define people with disabilities here in Tanzania?
68
Intervjuguide til ansatte:
Background:
1. How old are you?
2. Where are you from?
3. How many years of education do you have?
Main part:
4. When did you start working here?
5. Did you know anything about the center before you came?
6. What is your job here?
7. How is the situation for children and youth with disabilities in Tanzania in
general?
8. How do you think people with disabilities get treated?
9. How does a child with disabilities have an effect on their family? What kind?
10. Doe’s people with disabilities have any rights, do you know about the UN
deceleration?
11. What is their biggest challenge in their everyday life?
12. What kind of work doe’s this center do for disabled people?
13. How does this center support their future life conditions?
14. What do you think a person will experience when they are at this center?
15. Have the knowledge about people with disabilities developed in a positive
direction?
Ending:
16. Do you think Tanzania and especially this center can do anything to improve
their life situation?
17. How do you define people with disabilities here in Tanzania?
69
Intervjuguide til norske studenter ved sentrene:
1. Kan du fortelle litt om din bakgrunn?
(Utdanning, alder, studiested, interesser osv).
2. Hva slags kunnskap hadde du om sentret før du kom til Tanzania?
3. Hvor lenge har du vært ved sentret, og hvor lenger skal du være der?
4. Hva vet du om leve kårene til barn og unge med spesielle behov i Tanzania?
-Hvordan fremmer sentret du er på utveksling hos dette?
5. Hva tror du er det største problemet/utfordringene til sentret?
6. Hvordan legger sentret til rette for barn og unge med spesielle behov? (ditt syn)
-Eksempler?
7. Tror du sentret gjør alt de kan for at brukerne har det bra?
-Begrunn svaret.
8. Er det noe sentret bør gjøre annerledes for at barn og unge med spesielle behov
kan få det bedre?
9. Hvordan blir ditt opphold finansiert? (hva betaler du for å være der).
10. Har du følt noe press for å måtte gi støtte/bidra økonomisk?
11. Hva syntes du er den største forskjellen mellom Norge og Tanzania tatt i
betraktning av institusjoner?
12. Kan du forklare hva du gjør i løpet av en dag?
13. Hvordan syntes du det er å jobbe på ved dette sentret?