Bedre omsorg til flyktningbarn nå! - Gjennom kompetanseutvikling og tverrfaglige nettverk

Rapport: Redd Barna-prosjekt nr 2006/1/0595 (forebygging)

Kirsten Lauritsen i samarbeid med Rune Skagen

Senter for innvandringsforskning og flyktningstudier Trondheim, januar 2009

ii

iii

Rapport TITTEL

Bedre omsorg til flyktningbarn nå! - Gjennom kompetanseutvikling og tverrfaglige nettverk

FORFATTER(E)

Kirsten Lauritsen i samarbeid med Rune Skagen

OPPDRAGSGIVER(E)

Avdeling: Innvandringsforskning og flyktningstudier Postadresse: NTNU Dragvoll 7491 Trondheim Besøksadresse: Loholt Allé 85, Paviljong B

Telefon: 73 59 63 00 Telefaks: 73 59 62 24 E-post: kontakt@samfunn.ntnu.no www.ntnusamfunnsforskning.no Foretaksnr. NO 986 243 836 Redd Barna

RAPPORT GRADERING OPPDRAGSGIVERS REF.

Åpen Thale Skybak ISBN PROSJEKTNR. ANTALL SIDER OG BILAG

978-82-7570-185-3 1141507 67 PRIS (eksl. porto og ekspedisjonsomkostninger) PROSJEKTLEDER (NAVN, SIGN.) KVALITETSSIKRET AV (NAVN, SIGN.)

Kr. 100,- Berit Berg Bente Aina Ingebrigtsen DATO

Januar 2009 SAMMENDRAG

SAMMENDRAG: Denne rapporten bygger på erfaringer fra utprøving av et undervisningsopplegg som siktet mot å gi økt kompetanse for personer som står sentralt i arbeidet med å gi omsorg til flyktningbarn. Først og fremst gjelder det ansatte i kommunalt barnevern og på asylmottak i sju kommuner. Kommunene som har deltatt i prosjektet, er Grong, Levanger, Trondheim, Sunndal, Tingvoll, Ulstein og Tønsberg. Det er arrangert tre workshops/dialogseminarer, med tema som deltakerne har pekt ut som viktige. En in-tervjuundersøkelse blant 22 av de ansatte i forkant av seminarene ga informasjon om hva ansatte i bar-nevern og på asylmottak mener de har behov for mer kompetanse om. Ansatte i barnevernet sier de trenger å vite mer om rammer og systemer i asylmottakene, om flyktningbarn og de særegne belast-ningene de er utsatt for, og hvem de kan kontakte når lovverk er i konflikt med hverandre. Ansatte på asylmottakene ønsket påfyll av barnefaglig kompetanse, om hva de kan forvente at barnevernet bidrar med og hvordan de kan samarbeide på tvers og samtidig ivareta krav om taushetsplikt. Begge gruppe-ne av ansatte understrekte viktigheten av å ha tverrfaglige nettverk lokalt, der en både kunne hindre at noen faller igjennom eller havner i en gråsone, og ha anledning til å drøfte vanskelige saker. Både den barnefaglige, barnevernfaglige og flyktningfaglige kompetansen hviler på et grunnlag av kunnskap om barns rettigheter slik de er nedfelt i barnekonvensjonen.

STIKKORD NORSK ENGELSK

Flyktningbarn Refugee Children Asylmottak Asylum Centres Barnevern Child Welfare

Norge Norway

iv

v

Forord Denne rapporten omhandler prosjektet ”Bedre omsorg til flyktningbarn nå!”. Prosjek-tet er utført av NTNU Samfunnsforskning på bestilling fra Redd Barna, og er finansiert av stiftelsen Helse- og rehabilitering. Opprinnelig var målgruppen for prosjektet bar-nevernsansatte og mottaksansatte tilknyttet mottak for enslige mindreårige asylsøkere. I samtaler mellom Helse- og rehabilitering og Redd Barna i januar i 2008, ble det re-degjort for hvordan endringer i lov om barnevern, der ansvaret for enslige mindreårige asylsøkere under 15 år overføres til det statlige barnevernet, gjorde det nødvendig å justere prosjektopplegget til å gjelde for flyktningbarn generelt. På bakgrunn av en intervjukartlegging blant erfarne ansatte i barnevern og asylmottak i sju kommuner, gir denne rapporten først en oversikt over tema ansatte opplever at de trenger økt kompetanse i, for å kunne gi bedre omsorg til flyktningbarn. Med denne oversikten som basis er det i løpet av prosjektperioden prøvd ut undervisningsopplegg i form av regionale dialogseminar/workshops. Et slikt opplegg, med tema, rammer og pedagogiske refleksjoner, utgjør andre hoveddel av rapporten. Her er også konkrete eksempler på invitasjoner, program, gruppeoppgaver og relevant litteratur vedlagt. Prosjektleder for prosjektet har vært førsteamanuensis ved NTNU Samfunnsforskning Berit Berg, prosjektmedarbeider er seniorforsker Kirsten Lauritsen i samarbeid med prosjektmedarbeider Rune Skagen, tidligere asylmottaksleder, nåværende konsulent i barnevernet i Trondheim. Rapporten er skrevet av Kirsten Lauritsen, i samarbeid med Rune Skagen. Prosjektet er gjennomført i perioden 2008 til januar 2009. Intervjukartleggingen er gjennomført av Kirsten Lauritsen og Rune Skagen i løpet av våren og sommeren 2008. En stor takk til informantene, som har brukt av sin travle hverdag til å svare på spørs-mål. Mange av dem har også deltatt på de fire seminarene som har prøvd ut det under-visningsopplegget som beskrives i denne rapporten. Her har også personer som ikke var intervjuet deltatt. En takk også til disse for konstruktive innspill og viktige tilba-kemeldinger.

NTNU Samfunnsforskning AS Senter for innvandringsforskning og flyktningstudier

Levanger, januar 2009 Kirsten Lauritsen

vi

7

Innhold Forord........................................................................................................................ v

1 Bedre omsorg til flyktningbarn nå! .................................................................. 9

1.1 Bakgrunn og målsetting ............................................................................................. 9 1.2 Organisering, gjennomføring og metoder ................................................................ 11 1.3 Rapportens oppbygging............................................................................................ 13

2 Tema for opplæringsprogram: Hva slags kunnskap er det behov for?...... 15

2.1 Kunnskaps- og kompetansebehov............................................................................ 16 2.1.1 Om flyktningbarns rettigheter og behov .......................................................... 16 2.1.2 Om system og rammer i asylmottak................................................................. 21 2.1.3 Flyktningfaglig kompetanse............................................................................. 21

2.2 Utfordringer og dilemmaer....................................................................................... 27 2.3 Positive erfaringer – tiltak som ”virker” .................................................................. 33

3 Gode grep: Hvordan kan kunnskapen formidles?........................................ 37

3.1 Organisering og forankring ...................................................................................... 37 3.2 Målsetting og innhold............................................................................................... 39 3.3 Et forslag til opplegg for planlegging og gjennomføring av et undervisningsopplegg

for bedre omsorg for flyktningbarn ......................................................................... 42 4 Litteraturliste og nettadresser........................................................................ 45

5 Vedlegg ............................................................................................................ 51

5.1 Vedlegg 1: Eksempel på invitasjon til et dialogseminar .......................................... 53 5.2 Vedlegg 2: Eksempel på powerpointpresentasjon ................................................... 55 5.3 Vedlegg 3: Forslag til gruppeoppgaver.................................................................... 59 5.4 Vedlegg 4: FNs konvensjon om barnets rettigheter i forenklet utgave.................... 67

8

9

1 Bedre omsorg til flyktningbarn nå!

1.1 Bakgrunn og målsetting Bakgrunnen for dette prosjektinitiativet fra Redd Barna, er at organisasjonen har fått en rekke henvendelser fra kommuner og mottak som ga uttrykk for bekymring for si-tuasjonen til flyktningbarn på mottak og i overgangen til bosetting. Som menneskeret-tighetsorganisasjon har Redd Barna en særlig rolle i å være vaktbikke når det gjelder barnerettigheter, slik de er nedfelt i FNs konvensjon om barnets rettigheter (Barnekon-vensjonen). Redd Barna har også lang erfaring i metoder for å arbeide rettighetsbasert, både nasjonalt og internasjonalt. I den opprinnelige prosjektbeskrivelsen var det lagt opp til at fokus skulle være på ens-lige mindreårige asylsøkere under 15 år og utvikling av kompetanse til barnevernan-satte og andre relevante instanser med ansvar for dette fagfeltet. Siden ansvaret for enslige mindreårige overtas av staten v/BUFetat, vil det etter hvert være andre aktører som sitter med ansvaret for de enslige mindreårige asylsøkerne (EMA). For EMA un-der 15 år er det pr januar 2009 etablert egne omsorgssentere på Eidsvoll, Skiptvedt og Gjøvik, og andre er under opprettelse flere steder i landet. For aldersgruppa 15-18 år er det uvisst når ansvaret for disse barna blir overført til barnevernet. Regjeringen tar sik-te på en overføring så snart det er praktisk mulig, men har på grunn av økte ankomster utsatt gjennomføringen. Saken om overføring av omsorgsansvaret for 16-18-åringene er utsatt i regi av statsbudsjettet for 2009. For de minste barna vil det med andre ord ikke lenger være det lokale barnevernet som sitter med det barnevernfaglige ansvaret for denne gruppa, men BUFetat. Denne endringen var det ikke mulig å forutse da Redd Barna søkte om prosjektmidler. Rent faglig ser alle parter denne endringen som posi-tiv. Det har lenge, både fra praksisfeltet, forskerhold og Redd Barna, vært understreket at den barnefaglige og barnevernfaglige kompetansen innen dette feltet må styrkes. Det er derfor flott at riktige myndigheter har overtatt, og ikke minst at de nå foretar en så omfattende opplæring av de som skal overta dette arbeidet som vi ser at de gjør. Derfor er det ikke selvsagt at Redd Barna går inn i denne opplæringen. Det kan likevel være verdt å vurdere om det kan være nyttig for Bufetat at Redd barna kurset ansatte om barnekonvensjonen. Dette betyr imidlertid ikke at det ikke er behov for opplæring for å sikre ”Bedre om-sorg til flyktningbarn nå!”, som er prosjektets tittel. Prosjektet som denne rapporten melder fra, har beholdt kjernen i prosjektet, inkludert målsettingen om å prøve ut et

10

opplegg for kompetanseoppbygging med sikte på at flyktningbarn skal få bedre om-sorg. Målgruppen har vært barnevernsansatte og mottaksansatte i sju kommuner. Kjer-nen i prosjektet har vært å bidra til at barnevernsansatte (og hjelpeapparatet generelt) skal se behovene til de barna som bor på mottak. Tilbakemeldinger fra mottak viser at det er et stort behov for kompetanse om de spesielle behovene barn i mottak har. De fleste barn i mottak bor sammen med foreldre eller andre foresatte, men mange foreld-re opplever situasjonen som svært krevende, noe som også går ut over deres omsorgs-evne og foreldrekompetanse. Enkelte mottak har jobbet systematisk med foreldrevei-ledning, men dette er oppgaver som bør skje i samarbeid med det kommunale barne-vernet. Barnevernet har generell kompetanse, men trenger påfyll av spesiell flyktning-faglig kompetanse. Dette ble bekreftet på Sør-Trøndelag Barnevernsambands årlige konferanse på Røros (5.-6. februar 2008), som hadde fokus på barnevernets utford-ringer i møte med blant annet barn i asylmottak. Justeringen av prosjektopplegget har altså medført at fokus ble rettet mot alle barn i mottak – ikke bare EMA. Forfølgelse, krig, flukt og eksil er alvorlige risikofaktorer i forhold til utvikling av seinskader. Dette gjelder både barn og voksne. Selv om de fær-reste får diagnosen posttraumatisk stress (PTSD), har mange psykiske og psykosoma-tiske problemer. Lang ventetid på asylsøknaden og uavklart framtid, forsterker dette. Mange foreldre gir uttrykk for at de mangler overskudd til å ta seg av barna på en god måte i den situasjonen de befinner seg i. En del barn utvikler også symptomer på psy-kiske problemer, som stiller ytterligere krav til foreldrekompetansen. Forskning de siste årene viser klart at barn i mottak er en utsatt gruppe, og det understrekes at dette må møtes med økt profesjonalitet og mer tverrfaglig samarbeid.1 Barnevernet har til oppgave å hjelpe barn og familier som trenger ekstra bistand, men mange barnevern-ansatte har liten skolering i de særlige utfordringene som møter dem i mottak. Dette gjør at de ofte kommer for seint på banen, noe som er svært uheldig i forhold til asyl-søkerbarn (og foreldre) som har behov for ekstra hjelp. Redd Barna ønsker derfor å ta initiativ til lokale workshops/dialogkonferanser for å styrke arbeidet med å sikre flyktningbarns rettigheter til nødvendig omsorg. Et viktig moment er å sikre at barnevern og mottak arbeider med basis i rettighetsbasert tenking, perspektiv og fokus. Det innebærer både å kjenne retningslinjene i barnekonvensjonen, men også å være spesielt oppmerksom på brudd på disse retningslinjene. Redd Barna ønsker å satse på mottaksfasen og at det gjennomføres opplæring for barnevernansatte 1 Det er utarbeidet en rekke rapporter på dette diesiste årene. Se blant annet Berit Berg og Nora Sveaass m fl (2005): ”Det hainnle om å leve”. Tiltak for å bedre psykisk helse for beboere i asylmottak. Trondheim/Oslo: SINTEF/NKVTS og Berit Berg (2006): Jeg glemmer å være trist. ”Jeg glemmer å være trist”. Evaluering av et gruppebehandlingsprosjekt for barn og foreldre i mottak. Trondheim: SINTEF

11

i kommuner som har egne asylmottak/mottaksavdelinger for enslige mindreårige asyl-søkere og mottak for barnefamilier. Opplæringen bør også gis til andre relevante aktø-rer i prosjektet, som blant annet mottaksansatte, representanter for helse- og sosialeta-ten, barne- og ungdomspsykiatri, politi, UDI, IMDI, videregående skole og grunnsko-le, m.m. Kommuner som vil inngå i prosjektet må forplikte seg til at ansatte skal bruke arbeidstiden til opplæring, stille med lokaler og lignende. Opplæringen kan la seg in-spirere av det etablerte opplæringsprogrammet – ”Erklæring om god praksis for ensli-ge mindreårige som kommer til Europa” (Redd Barna), selv om målgruppen for det nåværende prosjektet har vært flyktningbarn generelt, ikke enslige mindreårige spesi-elt, i tråd med endringer i barnevernloven.

1.2 Organisering, gjennomføring og metoder Prosjektet er gjennomført av forskere og medarbeidere ved NTNU Samfunnsforsk-ning, med Berit Berg som prosjektleder, Kirsten Lauritsen som forsker og Rune Ska-gen som prosjektmedarbeider. Prosjektet har gjennomført intervjuer og regionale dia-logseminar/workshops. Prosjektet har bestått i følgende:

Intervju med barnevernsansatte og mottaksansatte i sju kommuner: Grong, Le-vanger, Trondheim, Sunndal, Tingvoll, Ulstein og Tønsberg.

Lokale dialogseminarer i november 2008 (Sunndal, Trondheim, Tønsberg). Avsluttende seminar i Trondheim - januar 2009. Analyse og presentasjon av et undervisningsopplegg.

Utvalget ble gjort med basis kommuner som hadde hatt asylmottak med egne enslige mindreårige-avdelinger, eller kommuner med mottak som hadde holdt på ei stund. Dette ble gjort fordi man vet at barnevernet har vært koblet aktivt opp mot mottakene i disse kommunene. Enkelte kommuner ønsket ikke å delta, og utvalget ble supplert med kommuner uten EMA-avdelinger på mottaket. Kommunene som har deltatt i un-dersøkelsen og utprøvingen av et opplæringsprogram for dialogseminar, er Grong, Le-vanger, Trondheim, Sunndal, Tingvoll, Søre Sunnmøre, Tønsberg og Stokke. Erfaringene fra den siste evalueringen av asylmottak (Berg og Sveaass m. fl. 2005) viser at asylmottakenes samarbeid med det kommunale tjenesteapparatet varierer vel-dig. Dette gjelder også barnevernet. Ut fra dette har en i prosjektgjennomføringen valgt å la dialogen med impliserte parter være en integrert del av opplæringsprogra-met. Det er gjennomført intervjuer med 22 ansatte i barnevern og asylmottak i de sju

12

kommunene. Gjennom intervjuene har vi fått ansatte i barnevern og asylmottak i tale og lyttet til de utfordringene de ser - i tillegg til å gi faglig påfyll. Intervjuene ble gjen-nomført og bearbeidet med tanke på å finne fram til temaer og problemstillinger som de ansatte begge steder så på som vesentlige for å kunne gi en bedre omsorg til flykt-ningbarn. Dette har gitt grunnlag for å si noe om hva som er de viktigste opplærings-behovene og hvilken form et opplæringsopplegg for disse gruppene bør ha. Undersø-kelsen hadde følgende fokus:

Tema barnevernet trenger å vite noe om når det gjelder asylsøker – og flykt-ningbarn, familiene deres og deres situasjon.

Tema mottaksansatte trenger å kunne noe om når det gjelder barnevern. Gråsoner/uavklarte ansvarsområder i samarbeidet mellom mottak og barnevern.

I undersøkelsen stilte vi altså spørsmål om hvilken kompetanse barnevernsansatte mente de selv trengte å styrke, hvor de mente mottaksansatte kunne trenge å styrke sin kompetanse, og hvor det eventuelt fantes gråsoner. Til mottaksansatte stilte vi tilsva-rende spørsmål: hvilken kompetanse de selv trengte å styrke, hva de mente barnever-net hadde behov for mer kunnskap om og om gråsoner i ansvarsdelingen mellom ulike instanser. Intervjuene har gitt en god oversikt over tema og problemstillinger som det er viktig å ha fokus på for å styrke arbeid og samarbeid rundt barn i asylmottak. De har også gitt en viktig pekepinn på betydningen av nettverk og samarbeid mellom mottak, kommunalt barnevern, BNP og frivillige organisasjoner både lokalt og på tvers av kommuner. Resultatene fra undersøkelsen ble presentert på regionale samlinger for mottaks- og barnevernsansatte i de sju kommunene. Det er gjennomført tre regionale dialogsemina-rer (i Sunndal, Trondheim og Tønsberg), samt et avsluttende seminar (i Trondheim), der ansatte i alle de sju kommunene som har deltatt i prosjektet ble invitert. Til sam-men 70 personer deltok på disse seminarene. Redd Barna har vært representert på de to siste seminarene. Seminarene har bestått av korte innledninger som fortalte om pro-sjektet, en kort faglig innledning, samt gruppearbeid på tvers av faggrupper. Gruppe-arbeidene og en felles plenumsdiskusjon i etterkant har fungert som en arena for dia-log, der representanter for relevante instanser i kommunene har kunnet utveksle me-ninger og styrke samarbeidsrelasjoner. Både som en del av disse dialogmøtene og som en bearbeiding etter møtene, er det gjennomført vurderinger og drøftinger med delta-kerne og mellom arrangørene for å evaluere oppleggets innhold, deltakelse og gjen-nomføring.

13

1.3 Rapportens oppbygging På bakgrunn av de fire seminarene, har vi kunnet oppsummere noen erfaringer som gir pekere til gjennomføring av et videre opplærings- og erfaringsutvekslingsprogram i regi av Redd Barna. I kapittel 2 vil vi presentere resultater fra intervjuundersøkelsen, noe som gir bakgrunn for å foreslå tema for et opplæringsprogram. I kapittel 3 presen-terer vi de viktigste erfaringene fra utprøvingen av opplæringsprogrammet, som vi har kalt ”gode grep”. Som vedlegg til rapporten finnes det eksempler på program for workshop/dialogseminar, presentasjoner til innledning av seminarene, forslag til grup-peoppgaver og et lite utvalg relevant litteratur og nettadresser for dem som vil lese mer. Avslutningsvis har vi lagt ved en kortversjon av FNs konvensjon for barns rettig-heter, oftest kalt barnekonvensjonen.

14

15

2 Tema for opplæringsprogram: Hva slags kunnskap er det behov for?

Formålet med å gjennomføre en intervjuundersøkelse i forkant av å arrangere workshop/dialogseminar med ansatte i barnevern og asylmottak i de sju kommunene, var å kartlegge hvilke tema et opplæringsprogram burde fokusere på. Undersøkelsen ga også kunnskap om noen viktige tema som ble lite vektlagt, i tillegg til signaler om hva som burde være samlingenes form og innhold. Vi fikk noen tips om hva som må være på plass for at travle ansatte i disse sektorene skal kunne prioritere å bruke tid på slike samlinger. I tillegg fikk vi kunnskap om hvilke erfaringer et utvalg kommuner med relativt lang erfaring i arbeid med flyktningbarn hadde med tverrfaglig samarbeid. Temaene som er presentert i dette kapitlet, er en temaliste til bruk i Redd Barnas vide-re arbeid med å arrangere workshops om bedre omsorg for flyktningbarn. Et av temae-ne handler helt konkret om barns rettigheter. En tydelig tilbakemelding er at ulike kommuner har ulike behov. På bakgrunn av oversikten over forslag til tema, kan det utformes program som svarer til de ulike behovene. Den tematiske oversikten avsluttes med forslag til slike program. Det meldes imidlertid ikke bare om behov for påfyll av kunnskaper og kompetanse. Like viktig er behovet for å drøfte egne erfaringer fra det daglige arbeidet. Her vil rol-len til arrangørene være å legge til rette for at erfaringene til barnevernet i ulike kom-muner kan drøftes – med ansatte i det lokale asylmottaket eller med barnevernsansatte i en nabokommune. Her vil også etablering av og erfaring med samarbeid på tvers være av stor betydning. En tilleggsgevinst av å arrangere workshops med deltakelse fra aktuelle representanter for barnevern, mottak, PPT og barne- og ungdomspsykiatri-en, vil kunne være at tverrfaglig samarbeid blir etablert og styrket. Kompetansebehovet for ansatte i både mottak og barnevern er i tillegg av to typer. Det ene er av typen ”kunnskap om”. Den andre typen handler om en arena for å drøfte konkrete og sammensatte problemer. En slik arena der ansatte med ansvar for flykt-ningbarn kan møtes, er det mange som har opprettet, i form av nettverkssamarbeid mellom barnevern og asylmottak, noen steder også med andre instanser representert. Slike nettverk er mer eller mindre fast organisert i ulike kommuner. Der det fungerer godt, har disse samarbeidsforaene fungert over tid, med mer og mindre de samme del-takerne, sånn at de har bygd opp gjensidig tillit og kompetanse. Her her ansatte i asyl-mottak kunnet få supplert egen kompetanse med barnevernets kompetanse. Barnever-net har på sin side kunnet styrke sin barnevernfaglige kompetanse med en flyktning-

16

faglig kompetanse. Begge grupper poengterer at dette har vært et av de viktigste red-skapene i deres arbeid med flyktningbarn. Kompetansebehovene som kom fram i in-tervjuene, kan deles inn i tre kategorier, som vi presenterer i det følgende:

• kunnskap om bestemte temaer • tverrfaglige drøftinger av utfordringer, dilemmaer og gråsoner • gode erfaringer fra ulike kommuner

2.1 Kunnskaps- og kompetansebehov For å gi flyktningbarn god omsorg, trengs det to bein å stå på - både en flyktningfaglig og en barnefaglig kompetanse. Flyktningbarn er både ”vanlige barn” med alt det inne-bærer av utvikling og mer og mindre vanskelige perioder. I tillegg har de noen opple-velser i sine unge liv som er spesielle, og som det er nødvendig å ha kunnskap om for å kunne vurdere hvordan de best klan hjelpes. Det finnes flere grøfter i arbeidet med denne gruppen – fra å gjøre alt spesielt til å ikke se det særegne. De viktigste temaene som ansatte i barnevern melder at de trenger mer kompetanse om, er system og ram-mer i mottak, det særegne ved gruppa flyktningbarn, det mange har kalt en ”flyktning-faglig kompetanse”, i tillegg til noen mer generelle utfordringer. 2.1.1 Om flyktningbarns rettigheter og behov Det er behov for kompetanse om barns særlige behov for og rett til beskyttelse i hen-hold til FNs konvensjon om barnets rettigheter (den såkalte Barnekonvensjonen) og nasjonale lovverk. Ansatte i asylmottakene peker på at de har behov for økt kompetan-se om de kommunale og statlige ordninger som regulerer arbeid med barn generelt. De trenger å vite mer om hva som er barneverntjenestens oppgaver – de lovverk og ram-mer som de jobber etter. De ønsker mer kunnskap om barnevernets roller og oppgaver, tenkemåte og grunnlaget for at det blir oppretta barnevernssaker. Flere etterlyser en drøfting av spørsmål knyttet til meldeplikt og opplysningsplikt, og en tydeligere rutine for hvem som skal melde saker. Flere sier at de savner retningslinjer som gjør dem i stand til å beskrive saken godt nok i en melding til barnevernet, og som så gir grunnlag for å fatte beslutning om det best mulige tiltaket. Selv om ansatte både i barnevern og asylmottak holder fram ”barnets beste” som rettesnor for sitt arbeid, viser drøftinger av konkrete erfaringer at man legger ulik mening i hva som er barnets beste. Her er det noen områder som blir svært viktige for asylsøker- og flyktningbarn, og som er i kjer-neområdet for Redd Barnas arbeid. Et undervisningsopplegg bør inneholde en gjen-nomgang og konkretisering når det gjelder noen av de mest sentrale prinsippene i bar-

17

nekonvensjonen, for eksempel retten til liv og utvikling, barnets beste, ikke-diskriminering og barnets rett til å delta, motta informasjon og bli hørt. En drøfting med utgangspunkt i konkrete ”case” vil kunne tydeliggjøre hvordan det daglige arbei-det kan ha nytte av og i større grad ta i bruk prinsippene i barnekonvensjonen. Barns rettigheter Kunnskap om barns behov og rettigheter, er et så viktig grunnlag for å sikre flyktning-barn den hjelp de har krav på og behov for, at det bør være en del av alle seminar som arrangeres. Temaet kan selvsagt tillegges ulik vekt, alt etter de lokale behovene. I kart-leggingen ble det i relativt liten grad etterlyst tema knyttet til FNs konvensjon om bar-nets rettigheter (”Barnekonvensjonen”). Det kan være flere årsaker til dette: det kan være at det regnes som selvsagt, i og med at barnekonvensjonen ble inkorporert i norsk rett høsten 2003. For barnevernet er ”barnets beste” noe av det mest sentrale målet for deres arbeid, noe som kan gjøre at en ytterligere fokusering oppleves som unødvendig. Kanskje kan det være en fare for at andre viktige prinsipper ikke drøftes, og at det sær-egne i vurderingen av hva som er det beste for barn med flyktningbakgrunn, ikke blir tatt tilstrekkelig hensyn til. Uansett årsak, viser kartleggingen at det er viktig å sette fokus på hva som er barns rettigheter og hvordan man kommuniserer med barn. Når det gjelder barns rettigheter, er det fire prinsipper som ofte nevnes som regnes som helt sentrale i barnekonvensjonen, og som har stor relevans for alt arbeid med flyktningbarn:

Alle barn har rett på de samme godene. Det skal ikke forekomme noen form for diskriminering.

Barnets beste skal alltid tas hensyn til. Barn har rett til et godt liv der de kan utvikle seg. Barn har rett til å si sin mening og kreve å bli hørt og respektert.

For at barnevernes potensial i dette arbeidet skal kunne utnyttes fullt ut, forutsettes det at barnevernansatte i kommuner som har mottak for enslige mindreårige asylsøkere og barnefamilier har utviklet generell kompetanse om barnets rettigheter, samt at de tileg-ner seg en mer inngående forståelse av sin egen rolle når det gjelder å bidra til å sikre gode omsorgsløsninger til flyktningbarn. Derfor er dette et viktig tema for et opplæ-ringsprogram. Gjennom drøftinger med fagpersoner fra henholdsvis barnevernsfeltet og det flyktningfaglige feltet kan prinsippene fylles med innhold, og praksis vurderes på bakgrunn av konkrete erfaringer. I tillegg til kunnskap om barns rettigheter, er

18

kompetanse i det å kunne kommunisere med barn om vanskelige tema en annen viktig forutsetning. Å kommunisere med barn Barn og voksne oppfatter og gir uttrykk for hvordan de oppfatter sin situasjon på ulik måte. En kommunikasjon med barn må ta hensyn til disse forskjellene, og personale som skal arbeide med barn, trenger kompetanse og øvelse i å kommunisere med barn. Barnekonvensjonens artikkel 12 om barnets rett til å si sin mening og bli hørt, gjelder også flyktningbarn. At disse barna kan ha traumatiske opplevelser med seg, krever en spesiell hensyntagen og innlevelse fra dem som skal kommunisere med disse barna. UNHCR (1996) har stilt en rekke krav til dem som skal intervjue eller kommunisere med flyktningbarn. De bør preges av:

”varme, empati, forståelse, en aksepterende holdning, omsorg, re-spekt, humoristisk sans, takt, følsomhet, oppfatningsevne, oppriktighet, fleksibilitet, kunnskap om menneskelig atferd, klare tanker, analytisk evne, evne til å lytte, stille spørsmål, respondere og skrive ned”, (Britton 2000)2.

Fra arbeid med barn som har vært utsatt for ulike typer overgrep, er erfaringen at man også må evne å tåle det man får høre uten å bryte sammen selv. Når et barn har våget å snakke om opplevelser som de har holdt inne med i lang tid, må de voksne vise seg tilliten verdig. Dette kan være en stor utfordring også i arbeidet med flyktningbarn, fordi noen av dem har hatt opplevelser som barn ikke skal ha, de har vært vitner til hendelser som barn burde skånes for. Å tåle å høre at det som ikke burde skje, likevel skjer, bryter med slike illusjoner. Mange barn har opplevd at voksne ikke ønsker å høre om ”det uhyrlige”. Å være forberedt på å tåle det som kommer, stiller store krav til individet i selve situasjonen, men også til at et arbeidsmiljø lager systemer for av-lastning i etterkant i form av en kollega som er villig til å lytte, psykologhjelp eller lignende. I tillegg til kravene til den som samhandler med barnet, peker UNHCR (1996) på at både forhold ved barnet og omstendighetene rundt samtalen vil innvirke på samhand-lingssituasjonen (ibid). Det vises til en rekke sider ved bakgrunnskunnskapen om det enkelte barnet, som de som skal kommunisere med barnet bør prøve å skaffe seg:

19

”tidligere opplevelser, sosial, kulturell og utdannelsesmessig bak-grunn, fysisk og mental helse, personlighet, atferd, nåværende om-sorgsforhold/boforhold, atmosfæren i flyktningmiljøet rundt barnet og forventningene barnet har til samtalen”

Omstendighetene rundt samtalen som har sterk innvirkning på resultatet, kan være om foreldrene er til stede eller ikke, om det brukes tolk og hva slags relasjon tolken og barnet har, tidspunktet, omgivelsene (hjemme hos barnet eller på et ukjent kontor), relasjonen mellom barnet og den ansatte (har de møttes før eller er det første gang) og eventuelle tidligere dokumenter som den ansatte har kunnskap fra. I mange situasjoner vil disse ideelle kravene ikke kunne møtes fullt ut, men de er likevel viktige som rette-snorer og målsettinger som det er nyttig å drøfte i en tverrfaglig sammenheng, som for eksempel et seminar. Barns behov: risikofaktorer og beskyttende faktorer Noen av de ansatte både i asylmottak og barnevern etterlyste mer kompetanse om uli-ke barns behov, både generelt og med bakgrunn i deres kulturelle bakgrunn. Hva er likt/ulikt? Det ble etterlyst kunnskap om både det generelle (som gjelder alle barn), det spesielle (knyttet til krig og flukt) og kunnskap om traumer og psykiske reaksjoner hos flyktningbarn. Hva vet man om barns behov for trygghet når de har levd i krig og på flukt og hva er en god tilnærming og arbeidsmåte i møte med disse barna? Hva er risi-kofaktorer for flyktningbarn og hva er beskyttende faktorer? Hvordan skal en møte barn som er så sårbare? Hva blir rollen til ulike yrkesgrupper som sammen utgjør det profesjonelle nettverket rundt disse barna? Det at disse barna er mer risikoutsatte gjør at det kan være større behov for en kartlegging av det enkelte barnet, sånn at en unngår å skjære alle over en kam. Alle barn, uansett alder og livssituasjon, har behov for trygghet, stabilitet og omsorg, helst fra en som har en følelsesmessig relasjon og en språklig og kulturell bakgrunn som ligner barnets egen De trenger kontinuitet i relasjonene til andre voksne og barn, i sosiale relasjoner, utdannelse, kulturelle og religiøse aktiviteter. Mange flyktningbarn trenger hjelp til å overvinne spesielle individuelle problemer knyttet til deres opplevel-ser. Undersøkelser som Redd Barna i Storbritannia har gjennomført, har sett på hvilke risikofaktorer som kan gjøre alenebarn særlig sårbare i eksil (Ayotte 1998). Ikke alle

2 Dette og flere av de følgende retningslinjene er referert fra ”Opplæringsguide om ”SCEP-erklæringen om god praksis”, Britton 2000. SCEP= Separated Children in Europe, et initiativ fra medlemmer av Den internasjonale Redd Barna-allianse (SCA) og FNs høykommisær fior flyktninger (UNHCR).

20

faktorene er aktuelle for flyktningbarn som bor sammen med sine familier, men mye vil kunne være relevant også for disse. Momentene som nevnes, er følgende:

• at de har vært utsatt for/har sett eller selv blitt tvunget til å utføre vold • at de kan identifisere seg med dem som utfører vold • at foreldre (eller andre nære) har forsvunnet • at de blir overveldet av sterk angst • problemer med sorgprosessen og det å håndtere forandring • vanskelige opplevelser ved ankomst til asyllandet, mangel på gode tjenestetil-

bud og omsorg • rasisme og diskriminering og • isolasjon.

Den samme undersøkelsen oppsummerer også hva de mener er beskyttende faktorer for alenebarna. Også de fleste av disse er relevante for alle flyktningbarn:

• omsorgspersoner som kan hjelpe til med å roe engstelsen • tilgang til sosiale og samfunnsmessige nettverk • å være i barnehage eller skole • å kunne dra nytte av kulturelt tilpassa helbredelsesprosesser og tradisjoner • å kunne føre et så normalt liv som mulig, forholdene tatt i betraktning • en person som barnet stoler på og kan snakke med om sine opplevelser, på bar-

nets kognitive nivå. Problemet for mange flyktningbarn er at foreldrene som skulle kunne støtte dem, ofte selv trenger støtte. Foreldre som ellers ville vært gode omsorgspersoner, kan ha hatt opplevelser og er i en så usikker situasjon, at de ikke evner å være gode foreldre. At fagpersoner rundt familien tilegner seg tilstrekkelig kompetanse til at de er i stand til å se dette, og sette inn nødvendige støttetiltak tidsnok, er viktige forutsetninger for å iva-reta disse barnas rettigheter. Det er bra med kunnskap om landet og de kulturelle tradisjonene ulike barn kommer fra, men det er samtidig viktig å ikke glemme at barn er barn, uavhengig av land og bakgrunn. Flere pekte på at det bør være et krav at noen i asylmottaket har kompetanse på barns behov i en utviklingsteoretisk sammenheng, slik at de lettere kan se når det er behov for melding til barnevernet.

21

2.1.2 Om system og rammer i asylmottak Ansatte i både barnevern og asylmottak mente at barnevernet burde fått bedre opplæ-ring når det gjelder system og rammer i asylmottakene. Det er kompliserte og til dels skiftende regler og praksiser, som det er viktig å ha i alle fall en grunnleggende over-sikt over for å kunne samarbeide effektivt til beste for de barna og familiene som lever der. Denne kunnskapen handler om flere forhold, blant annet hva som er rammevilkå-rene for å bo/leve i mottak og saksgangen i asylsaker. Når det gjelder rammevilkårene for å bo/leve i mottak, har barnevernsansatte behov for å vite mer om sentrale ordninger og lokale tilpasninger ulike typer mottak og hvil-ke ordninger som gjelder for disse, i tillegg til kjennskap til lokale mottak i barnever-nets nedslagsfelt. Flere etterlyser mer kunnskap om økonomien for beboerne: Hvordan er økonomien for enslige mindreårige asylsøkere (EMA) og flyktningbarn ved motta-ket. Hvem skal betale hva? Hva er det mulig å søke UDI om? Hvordan er refusjonssys-temet for EMA i forhold til andre barn. I tillegg opplever flere at de vet for lite om til-budene for barn i asylmottaket (barnehage, tilsyn, aktiviteter). Når det gjelder saksgangen i asylsaker, etterlyser flere i første rekke kunnskap om ”systemet”, lover, regler og praksis, om juridiske forhold og spesielt enkelte detaljer i Utlendingsloven. Hva skjer fra ankomst via transitt til mottak og bosetting (registre-ring, aldersvurdering, intervju, asyladvokat, asylsak, eventuell barnevernssak) og hvem har ansvar for hva? Hva skjer når familier får avslag, og når de eventuelt anker? Hvordan håndterer mottakene situasjonen for barna når foreldrene lever under press? Flere opplever at barna blir en slags ”symptombærere” på den vanskelige situasjonen familien er i. Det blir viktig å vite hvilke støttetiltak som kan være gode og hvilke rol-ler barnevernet kan ha i ulike faser. Når en sak blir stor og komplisert er det ofte vanskelig å finne riktig instans som kan gi korrekte svar om hvordan reglene er. Ansatte i barnevernet med relativt lang erfa-ring forteller at de har måttet ringe hundrevis av telefoner for å få svar på enkle spørs-mål. Det kan handle om visum når et barn skal dra på ferie til utlandet sammen med fosterforeldre eller konkret kunnskap om hvor i asylprosessen den enkelte asylsøkeren er, for bedre å kunne skreddersy gode tiltak for det enkelte barn. 2.1.3 Flyktningfaglig kompetanse Våre informanter har brukt ulike navn på det de etterlyser av kunnskap. Noen snakker om flyktningfaglig kompetanse, andre om kulturforståelse eller kultursensitivitet. De temaene som det mer konkret etterlyses kompetanse om, er følgende:

22

Kultur, religion, familietradisjoner og bakgrunn. Barneoppdragelse. Flyktningers traumer og traumatisering. Kommunikasjon og tolkebruk.

En viss kompetanse på alle disse områdene vil være et viktig utgangspunkt for å vur-dere om en sak er en barnevernssak eller ikke, og hva som eventuelt er gode tiltak for det enkelte barnet. Kultur, religion, familietradisjoner og bakgrunn Erfarne flyktningarbeidere i mottak og barnevern understreker at like viktig som å kjenne kultur og forholdene i ulike land, er det å vite noe om den enkeltes forhold til disse. Derfor blir det å spørre de det gjelder selv om forholdene i hjemlandet, helt sent-ralt. Det å ha en grunnleggende kunnskap om forholdene i andre land, hjelper. Det samme gjør det å ha kolleger med flerkulturell erfaring. Men det viktigste er å våge å spørre den enkelte konkret. Generell kunnskap om land og folk forteller deg ikke så mye om den eller de du står overfor her og nå. Flere av informantene forteller at de har opplevd at når de våger å spørre, skaper det tillit og de utvider egen kunnskap etter hvert. Enkelte generelle trekk er det likevel nyttig å ha kunnskap om, for eksempel språk, politisk situasjon, samt utbredelsen av tradisjoner som omskjæring, arrangerte ekteskap eller tvangsekteskap. Noen få av de vi intervjuet opplevde at de selv hadde vært naive. De hadde problemer med å tenke seg at omskjæring og tvangsgifte kunne skje i familier som de syntes virket oppegående og hyggelige når de var på besøk. Fle-re etterlyste metoder i sitt arbeid som kunne bidra til å avdekke slike forhold. Et annet kunnskapsbehov er knyttet til religionens betydning, kanskje spesielt om hva det innebærer å være muslim og praktisere islam. Andre tema handler om relasjonene til familie i hjemlandet og i eksil. Noen hadde opplevd at viktige avgjørelser som gjel-der de som bor i Norge for eksempel kunne påvirkes sterkt av en slektning i et annet land. Det er lett å tro at familiene som er kommet til Norge er selvstendige på samme måte som mange norske familier. Enkelte sier de har problemer med å forstå og aner-kjenne de sterke familieforpliktelsene mange har. Kunnskap om transnasjonale og na-sjonale etniske nettverk og miljøer (slekt, religiøse ledere), kan det være nyttig å ha en viss kontakt med eller i alle fall oversikt over når man skal treffe tiltak. Disse nettver-kene har også betydning når det oppstår familie- og ekteskapsproblemer. Slike situa-sjoner vil ofte ramme flyktningbarn spesielt hardt, fordi det sosiale nettverket utenom foreldrene der de bor er svært lite. I slike situasjoner ble det understreket som viktig at barnevernet er aktsomt og vurderer behov for tiltak.

23

Når barnevernet skal vurdere om de skal sette inn tiltak, kan det være fare for at en bortforklarer eller ”kulturforklarer” problem, med det resultat at en generaliserer det som gjelder en familie til å gjelde ”alle” fra samme gruppe. På en slik bakgrunn er det (minst) to grøfter å falle i: Den ene er at man ”forstår” foreldre i en vanskelig situa-sjon, sånn at det stilles mindre krav til deres omsorgsevne enn man ville gjort i et til-svarende sak for en norsk familie. Faren er da at en griper inn for seint, noe som ram-mer barna. En annen grøft kan handle om at en griper inn for raskt, uten å ha tilstrek-kelig kunnskapsgrunnlag til at det blir den beste løsningen man finner. En tredje fare informantene peker på, er å ignorere forskjeller i erfaringer og kultur, og bruke samme malen på alle familier, det vil si ut fra et ideal om å ”behandle alle likt”. Å behandle ”likt” er en tung, norsk tradisjon. Her peker flere på at man på den ene siden risikerer å ikke anerkjenne de særegne behovene et barn i asylmottak kan ha og på den andre si-den at man kan risikere å gjøre forskjell på etnisk norske barn og barn med flyktning-bakgrunn sine rettigheter. Barneoppdragelse og omsorg på asylmottak Det er heldigvis de færreste som gjennom sin egen oppvekst og oppdragelse har måttet lære å være foreldre under flukt og i eksil. Mange familier opplever både separasjon og gjenforening i forbindelse med flukt og livet i asylmottak. For mange oppleves si-tuasjonen i mottak som kaotisk og utrygg, og de deler husvære med andre som også strever (Lauritsen, Berg 1999, Berg & Sveaas m.fl. 2005). Livssituasjonen den enkelte står i, ville kunnet gjøre de fleste av oss til henholdsvis gode eller dårlige foreldre. Mange opplever dessuten at de taper status og mangler både nettverk og noen som ”ser” dem i situasjonen på mottak. De havner i en grå masse under overskrifta flykt-ninger, uansett hvem de var i sine hjemland. Denne mangelen på status rammer både kvinner og menn, og kan føre til manglende respekt fra deres barn. Manns- og kvinne-rollene varierer, men i mange familier har fedrene vært familieforsørgere i hjemlandet, mens mødrene har hatt mindre tilgang til arbeidsmarkedet. For mange endres dette når de kommer til Norge. Det at fedre i eksil mister både sin yrkesrolle og sin rolle som forsørger, kan bidra til at oppdragelse og grensesetting blir vanskeligere enn det var i hjemlandet (Lauritsen 1995 og Berg, Fladstad og Lauritsen 2006). Et utgangspunkt for å kunne samarbeide med foreldre i en slik situasjon, er for det første en forståelse for den vanskelige situasjonen mange befinner seg i. For det andre kreves det en erkjen-nelse av at foreldre ønsker det beste for sine barn, uansett hvor de kommer fra. Hva det er som blir sett på som barnets beste, varierer imidlertid. Noen beskytter sine barn mot all informasjon, andre lar barna delta i alt som hender, og noen strever med å holde hodet over vannet for sin egen del. Det finnes også ulike ”kulturer” eller praksiser for oppdragelse av barn i verden, og ikke minst finnes det ulike metoder for grensesetting.

24

Mange av våre informanter forteller at de synes temaet barneoppdragelse er et vanske-lig område å gå inn i. Flere viser til norsk historie på området, der mange i foreldrege-nerasjonen både har opplevd og kanskje selv praktisert det å ”gi en dask” i oppdragel-sesøyemed. Dette er nå forbudt, og det rår ingen uenighet i at offentlig ansatte plikter å formidle dette på en tydelig måte. Problemet mange beskriver, handler om det å prak-tisere et fornuftig skjønn gjennom å informere om norsk lov, samtidig som en gir tid til endring og hjelper foreldrene med å finne alternativer til fysisk avstraffing. Mange synes det er vanskelig å presentere og drøfte alternative strategier i barneoppdragelsen. Som en av dem sa: ” Når vi sier at det ikke er lov å slå i Norge, opplever mange at de mister deres viktigste redskap i oppdragelsen.” Mange savner flere avklaringer og diskusjoner om hvordan man skal tematisere barneoppdragelse. Samtidig understrekes det at det er viktig å skille mellom enkeltepisoder som handler om manglende kunn-skap og at foreldrene er nye i Norge, og det som handler om omsorgssvikt og vold som pågår over lengre tid. Manglende kunnskap kan man bøte på, mens omsorgssvikt må møtes med strakstiltak. Fordi det er (reelle og antatte) kulturelle forskjeller mellom norske familier og familier i asylmottak, synes flere innenfor barnevernet det er vanskelig å fastslå når foreldres omsorgsevne er for dårlig. Enkelte lurer på hva som er ”kultur” og hva som er mangel-full omsorg. I noen tilfeller er det fare for at man ”kulturforklarer”, det vil si at man forklarer mangler i omsorgen med at familien har vært gjennom mange flyttinger og flukt og tror det blir bra om familien får ro og trygghet. Slike forklaringer kan bli en bortforklaring av at omsorgsevnen over en periode faktisk ikke er tilstrekkelig for bar-na det gjelder. Flere barnevernsansatte synes det er vanskelig å vurdere foreldrenes endringspotensiale i en så vanskelig livssituasjon som det å leve i et asylmottak mens man venter på svar på sin søknad – eller har fått avslag - kan være. For barnevernet er det viktig å ha kunnskap om at også nyheter fra hjemlandet i stor grad påvirker foreld-renes hverdag og omsorgsevne. Mottaksansatte på sin side etterlyser råd fra barnefag-lig ekspertise om praktiske hjelpetiltak som kan gjøre livet lettere for barn og familier (eksempelvis om boligsituasjonen). Et konkret spørsmål som ble stilt, var hvilke råd mottaksansatte skal gi til foreldre om å informere barna om asylsak, avslag og retur? Hva er barnets beste i en sånn situasjon? Her vil barnets alder og modenhet, tidspers-pektiver, nettverk og mange andre forhold måtte vurderes. Det er nettopp en faglig drøfting av slike dilemmaer som lokale nettverk eller for eksempel en workshop i regi av Redd Barna vil kunne bidra til å gi rom for. Ofte finnes ikke ”den gode løsningen”, men det finnes kanskje noen løsninger som er bedre enn andre, og som en gjennom-gang sammen med andre fagpersoner kan tydeliggjøre.

25

Traumer og traumatisering Mange av de ansatte både i asylmottak og i barnevernet opplever at det er vanskelig å gjøre en god jobb i møte med familier og barn som har flyktet. Erfaringene de bringer med seg er noen ganger relativt udramatiske. Men for mange har dramatiske opplevel-ser i fortiden, tap av status og en usikker situasjon i nåtiden, samt en usikker framtid medført at både barn og voksne er traumatiserte. Flere opplever at de møter helt nor-male enkeltpersoner og familier, men de befinner seg i en ekstremt unormal situasjon. Dette er felles for mange mennesker som opplever store psykiske belastninger. Men for flyktninger kommer språk, manglende nettverk og det at de ikke kjenner det sam-funnet de er kommet til, i tillegg. Kunnskap om traumer og traumatisering generelt og om flyktningers psykiske kriser spesielt, er et tema både barnevernsansatte og mottaksansatte mener de trenger. Fami-lier på mottak lever under et enormt press – ikke bare knyttet til foreldrenes generelle omsorgsevne, men like mye til situasjonen i eksil. Flere informanter har spurt om de selv oftere ville vurdert akutt omsorgsovertagelse og plassering dersom et ”norsk” barn hadde vokst opp under slike forhold. Flere har erfaring med at det er nyttig å stille slike spørsmål, det vil si prøve å ”tenke norsk” i noen situasjoner. En sammenligning med hva en ville gjort om barnet var norsk, kan bidra til å kvalitetssikre arbeidet med å sikre flyktningbarn de samme rettighetene som andre barn. Men det er ikke nok. I til-legg til å sikre ”de samme rettighetene”, er det viktig å ta nødvendige hensyn til de særegne behovene et barn med flyktningbakgrunn har. I en del barnevernsaker er det psykisk syke foreldre, og flere i barnevernet synes de opplever at antallet slike saker er økende. Også for barna selv er det å bo lenge i et asylmottak en stor belastning, og fle-re av informantene mener at det burde være en maksimumsgrense for hvor lenge barn under 7 år kan bli boende i en usikker situasjon i mottak. Enkelte mener det er offent-lig omsorgssvikt. Enkelte mottaksansatte mener det i mange tilfeller er foreldrene som sitter med ansvaret, fordi de kunne valgt å returnere når de fikk avslag, i stedet for å bli boende i årevis i mottak. Det vil være vanskelig for de av oss som ikke kjenner famili-ens totale situasjon å vurdere konsekvensene av familiens valg. Det vi kan si noe om, er konsekvensen for barn av å bli boende lenge i asylmottak – det vet vi ikke er bra (Lauritsen og Berg 1999, Berg & Sveaas m.fl. 2005). Mange ønsker at de i større grad hadde et etablert samarbeid med ansatte innenfor psykiatrien, og at de kunne brukt for eksempel ansatte i psykososiale team og barne- og ungdomspsykiatrien som rådgivere. De mener dette kunne hjelpe dem å finne svar på spørsmål som for eksempel: Hva er de psykososiale konsekvensene av å være et barn som har vokst opp med flukt i flere år, i ulike land og i flere ulike mottak? Hva er

26

vanlige psykososiale konsekvenser for familiene av å være på ulike stadier i saksbe-handlingsprosessen? Hvilke rettigheter har barn og voksne asylsøkere når det gjelder psykiatrisk behandling? Noen steder er det etablert et slikt samarbeid, der terskelen for kontakt med psykiatrien er lav. Dette oppleves som en betryggelse, spesielt for de som arbeider i asylmottakene og som har daglig kontakt med mennesker i en vanskelig livssituasjon. Andre etterlyser et tettere samarbeid med frivillige organisasjoner, med tanke på å etablere tiltak som kan bidra til at beboere i asylmottak får tilbud om å delta på arenaer og tiltak som kan gjøre hverdagen lettere. Kommunikasjon og tolkebruk Et siste kunnskapsbehov som går igjen i intervjuene handler om rettigheter til og opp-læring i bruk av tolk. Mange ønsket en innføring i det å arbeide via tolk, i form av vei-ledning om metode, praktisk trening i å bruke tolk, og retningslinjer for hva de skal bruke tolken til. Forhold rundt tolken som tilgjengelighet, hvem betaler, hvem bruker man ikke som tolk, hva når den barnevernsansatte mener det trengs tolk og de hun skal møte ikke ønsker det, var andre spørsmål. Innenfor sosialt arbeid/barnevern er det flere som peker på behovet for at tolken har en viss kunnskap om lover, regler, praksis og taushetsplikt. Flere peker på fordelene med å etablere samarbeid med bestemte tolker. De tolkene de har brukt over tid, har de etablert et tillits- og samarbeidsforhold til, som gjør kommunikasjonen lettere i en konkret tolkesituasjon. I mange kommuner varierer det imidlertid hvilke språk man har bruk for, og det er nødvendig å bruke tolker man ikke kjenner, for eksempel telefontolk eller unntaksvis – en som brukeren av tjenesten kjenner. I sistnevnte tilfelle blir det viktig å kreve underskrift på taushetserklæring, samt å ta en runde på kravene til tolken om å oversette det som blir sagt, ikke legge til eller trekke fra. Alle vi har intervjuet som nevner tolking som tema, avviser bruk av barn som tolk, noe også faglitteratur om emnet understreker som uheldig (UDIs nettsi-der, Jareg og Pettersen 2006). Enkelte ønsket seg en ”kulturtolk”, i tillegg til en språklig oversetter. De ønsket at tol-ken kunne fortelle om forhold av betydning for forståelsen av det som ble formidlet, begge veier. Noen ganger fanger tolken opp at det er i ferd med å oppstå en misforstå-else, enten på grunn av ulik kulturell bakgrunn, manglende gjensidig kjennskap eller andre forhold. Samtidig er det flere som har opplevd at de har hatt samtaler der de ikke har greid å få tak i tolk, og der de er usikre på om den de har møtt har forstått det som er kommunisert. Det er en svært uheldig situasjon, som innebærer en svekket rettssik-kerhet både for voksne og barn.

27

Også når det gjelder kommunikasjonen utad om sitt arbeid, opplever flere innenfor både asylmottak, men spesielt i barnevernet, at der er mange utfordringer. Til tider kan det være veldig mye ”kjør” fra ulike medier rundt bestemte saker, og der barnevernet er bundet av taushetsplikten og ikke kan kommentere enkeltsaker. Flere etterlyste kompetanse og trening i det å håndtere kontakt og utspill fra media.

2.2 Utfordringer og dilemmaer Ansatte i barnevern og asylmottak har pekt på mange utfordringer og dilemmaer i sitt arbeid med flyktningbarn. Momentene er listet opp her, og er et godt utgangspunkt for drøfting på seminar/workshop, både hver for seg og sammen. Det er eksempler på vanskelige situasjoner der det ikke finnes enkle løsninger, og der ansatte har behov for å diskutere hva som er det beste for barnet i den konkrete situasjonen. Noen av utford-ringene er av en mer generell og grunnleggende karakter, som kan handle om ressur-ser, økonomisk eller i form av tilgjengelig personale eller manglende tiltak. Andre er mer direkte knyttet til samarbeid rundt og arbeid med flyktningbarn. Vi konkretiserer utfordringene og dilemmaene i det følgende. Samarbeid mottak – barnevern og andre instanser En utfordring både i eget arbeid og i forhold til samarbeid på tvers, er at mottak og barnevern jobber under helt ulike systemer, med ulike rutiner og reglement. Der det ikke er etablert gode samarbeidsrutiner, kan en risikere at mottaket ikke kjenner ram-mene for barnevernets arbeid. Også barnevernet i ulike kommuner har varierende kunnskap og erfaring i møte med denne brukergruppa, noe som vil påvirke både kvali-teten av arbeidet og samarbeidet med mottaket. En risikerer at mottaksansatte enten blir for sene med å melde når de er bekymret, sånn at tiltakene kommer for sent, eller motsatt: de tror barnevernet kan ”fikse alt”. Barnevernet kan på sin side legge varie-rende vekt på mottaksansatte sin kunnskap – fra ”ingen vekt” til ”urimelig stor”. I de tilfellene barnevern og mottak ikke samarbeider, melder våre informanter at resultatet ofte blir dårligst. Samtidig har ansatte i asylmottakene svært ulik kompetanse, noe som kan utgjøre en utfordring i et samarbeid med ansatte som er utdannet i en barnevern-faglig tradisjon. Kunnskap om at kompetansen i mottakene varierer, kan enkelte gang-er bidra til skepsis og manglende informasjonsutveksling, også i saker der dette kunne lettet arbeidet og kanskje gitt et bedre resultat for barna det arbeides med. Det er en utfordring å utvikle et samarbeid med en gjensidig tillit som gjør at en finner de best mulige løsningene innenfor det som i mange tilfeller er en vanskelig ramme.

28

Barnevernet har et lovverk i ryggen, og dersom de blir for rigide i bruken av lovverket, blir samarbeid ofte vanskelig, meldte noen av de mottaksansatte. De mente at barne-vernet også må våge å be om hjelp, delta på litt andre arenaer og kanskje åpne seg mer. Andre steder opplevde man at barnevernet var både fleksible og åpne. Noen steder var det en oppfatning at ansatte i barnevern og skole ”slutter å tenke ”barn” og begynner å tenke ”flyktning”, som en sa. Når det gjelder samarbeid og hjelpetiltak for å arbeide forebyggende, mener mange at det er behov for å tenke mer utradisjonelt. Her er ut-fordringene store, ikke minst fordi nettverket for flyktningbarn for en stor del mangler. Det er ofte ingen besteforeldre, tanter og onkler eller andre nære pårørende å spille på når foreldrenes situasjon er vanskelig. Det norske barnevernet kjenner mange av de norske barn og unge som de møter i sitt arbeid, de har ei historie og barnevernet har en viss bakgrunnskunnskap som kan være til hjelp når de skal utvikle tiltak. I forhold til barn i asylmottak, er det mottaksansatte og foreldrene selv som er de nærmeste til å gi slik informasjon. Når det gjelder samarbeid mellom asylmottak, barnevern, skole og barnehage, beskri-ves det noen steder som godt, andre steder er det stor avstand, ikke bare i geografisk forstand. Noen steder klager skoler og barnehager på at de ikke får nødvendig infor-masjon, mens barnevernet holder fast på taushetsplikten. Her er det alltid dilemmaer som det er nødvendig å gå opp retningslinjer for. I flere tilfeller kunne dilemmaene vært løst med å spørre foreldre om tillatelse, men noen ganger ønsker ikke foreldrene at skolen eller barnehagen skal vite hva de strever med. Det er deres fulle rett. Noen foreldre ga i samtale med ansatte uttrykk for at skolen kan være dømmende i forhold til både barn og foreldre, og si at ”Sånn gjør vi det ikke i Norge”. Det understrekes at et godt samarbeid mellom barnehage, skole, mottak og barnevern vil være en forutset-ning for å kunne sikre flyktningbarns rettigheter. En annen utfordring er situasjonen som oppstår når et barn forsvinner fra et asylmottak, noe som hender av og til. Mange er usikre på hvem som da gjør hva. Fra flere av asylmottakene melder de at de strever med å integrere barn i lokalmiljøet. Enkelte frivillige organisasjoner prøver, men ikke alle ser det som deres oppgave å arbeide med barn i asylmottak. Målet må være å få barna i større grad ut av mottaket og inn i samfunnet. Spesielt fra idrettsbevegelsen savner flere av mottakene en større aktivitet. Beboerne på mottak, voksne som barn, ville hatt enorm nytte av å bli dratt med på trening, fysisk aktivitet og turer. De fleste foreldre på mottaket har ikke øko-nomi eller transportmuligheter til å bidra i tilretteleggingen slik det ofte forventes. Mange har en relativt isolert og passiv tilværelse, der det å få tilbud om en regelmessig aktivitet ville kunne gi både voksne og barn et meningsfullt avbrekk i en vanskelig situasjon. Det kan bidra til å strukturere en tilværelse som for mange består av å vente

29

på svar på sin asylsøknad (Lauritsen og Berg 1999, Berg og Sveaas m fl 2005) Også tiltak for voksne vil kunne gi barna på mottaket et bedre liv. Lek og deltakelse i ulike fritidsaktiviteter er viktig for alle barn. Retten til lek og fritid er nedfelt i barnekonvensjonen. For barn i asylmottak er ikke denne rettigheten alltid innfridd. Atspredelse er viktig i en situasjon hvor barn har hodet fullt av vanskelige tanker og minner. Gjennom personlig engasjement bidrar Redd Barnas frivillige til å legge til rette for lek og fritidsaktiviteter for barn i asylmottak over hele landet. Ved å skape møtesteder og legge til rette for aktiviteter mellom barn og unge i asylmottak får flere barn i asyl-mottak en opplevelse av en bedre hverdag gjennom meningsfylte aktiviteter og bedre kontakt med nærmiljøet. Det kan være aktiviteter som leksehjelp, fritidsaktiviteter, ulike turer i nærmiljøet og familieaktiviteter. Samarbeid med foreldre og barn i asylmottak Fra flere av mottakene melder de at de opplever at det er en endring i sammensetning-en av flyktninger som kommer til mottaket. De synes de møter flere vanskelige saker, også i forhold til ungdommer med store adferdsproblem, som egentlig trenger en tilret-telagt institusjonsplass. Mange har opplevd vold og traumer. Barnevernet melder også om et stort behov for beredskapshjem for barn, og at det er spesielt vanskelig å finne beredskapshjem for flyktningbarn. Når det gjelder samarbeidet med foreldre som bor på asylmottak, er det en rekke ut-fordringer. Foreldrenes kjennskap til norske systemer, lover og regler, varierer med botid, utdanning og språkkompetanse. Barnevernsansatte må bruke mye tid på å for-klare hva barnevernet er, hva de gjør, hvilke tiltak de rår over og hvordan det er mulig å samarbeide. Mange av foreldrene har vage forestillinger om barnevernet, og mange har et bilde av barnevernet som en instans som kan ta fra dem barna. Selv om de fleste har fått samfunnsorientering gjennom norskopplæringa, blir generell informasjon util-strekkelig dersom det aktualiseres ved at de selv kommer i kontakt med barnevernet. Enkelte har erfaring med at de som offentlig ansatte noen ganger oppleves som ”farli-ge” av asylsøkere og flyktninger. Det er en utfordring å endre på denne oppfatningen. Mange er redde for at informasjon de gir til en offentlig ansatt går direkte til utlen-dingsmyndighetene som vurderer deres søknad om asyl. Terskelen for åpenhet og for hva de vil fortelle, blir dermed høy, noe som kan føre til at de som skal sette i verk tiltak for barna ikke får den nødvendige bakgrunnsinformasjon. Hvilken fase de befin-

30

ner seg i når det gjelder asylsøknaden, vil også kunne påvirke hvor tilgjengelig de er for informasjon, og hvor deres fokus for øyeblikket er. Foreldrenes fokus på mottaket er ofte ”opphold eller ikke”, ikke skole og barnehage for barna. Foreldrene trenger ofte hjelp med grensesetting, både i bosituasjonen på mottaket og for eksempel når barna dropper ut av skolen. Særlig enslige mødre med store gutter strever. Enkelte har pekt på et dilemma som handler om at de opplever at i mange familier får gutter og jenter lov til ulike ting. De har ulik frihet og dermed ulik mulighet til å utfol-de seg. Det oppstår situasjoner der mer tradisjonelle kjønnsroller brynes mot en mer moderne oppfatning av likhet mellom kjønnene. Når det gjelder kjønnsdiskriminering, er det nok både sannheter og myter. Fra norsk side hender det at det blir satt likhets-tegn mellom det å være muslim, eventuelt bruk av slør – og det å være ”tilbakeliggen-de” og tradisjonell. Her bidrar også mediene med til tider ensidige bilder av det å bru-ke slør/skaut/hijab med tvangsekteskap og omskjæring. På den ene siden er det nød-vendig å motarbeide generaliseringer av denne typen. Samtidig kan en ikke ivareta barns rettigheter uten å undersøke den enkeltes situasjon konkret, for deretter å treffe de tiltak som er best for akkurat dette barnet. Enkelte strever med å få til en dialog med foreldrene om det at jenter diskrimineres i familiene når de ikke får gå ut eller være med på leirskole. De ønsker å gjøre det uten å bli fordømmende, men samtidig få fram at denne praksisen reduserer jentenes mulighet til å klare seg bra i Norge. Flere opple-ver at det er spesielt tungt å arbeide med familier der jenter diskrimineres. Erfarne barnevernsansatte peker på at i samarbeidet med flyktningforeldre er det viktig å de våger å stå i tøffe situasjoner. De må gå inn i det, være tydelig på hva som er normer og regler og informere om hva som er straffbart. Samtidig er det nødvendig å vise respekt, tilpasse seg og se at noen ting kan være vanskelige å forholde seg til i den situasjonen beboere i asylmottak befinner seg i. Noen av informantene mener at bar-nevernet kan ha lettere for å forholde seg til de som har fått oppholdstillatelse og vet at de skal bli. Det er viktig å unngå den fellen at resten får mindre oppmerksomhet. Å leve på en løgn Et annet dilemma handler om at ansatte på mottaket eller i barnevernet opplever at barn må leve på ei løgn. I noen tilfeller er de blitt fortalt en historie, som foreldrene har fortalt i asylintervjuet. Denne historien, som barna blir bedt om å bekrefte, kan avgjøre om de får bli eller må reise. Her er mange usikre både på barnevernet og mottakene sine roller. Mange strever med å forstå usannheter enkelte kommer med om egen al-der, barnas alder og slektskapsforhold i familien, og de strever med å håndtere det å bli løyet til.

31

Arbeidspress Barnevernet i flere av kommunene opplever at det er et stort arbeidspress og mange saker knyttet til asylmottaket. Det er ikke uventet spesielle utfordringer knyttet til de forsterka mottakene. Når det er mange saker og få til å utføre arbeidet, opplever barne-vernet til tider at arbeidspresset gjør at de ikke får gjort jobben så godt som de kunne ønske. Forståelsen fra politikere og administrasjon for barnevernets arbeid er også va-rierende. Noen steder opplever man at dårlig kommunal økonomi blir brukt som ar-gument for å kreve at også barnevernet må stramme inn. I ekstreme perioder kan dette gå ut over rettssikkerheten til barna i mottaket. For å lette på arbeidspresset, mener en del av de mottaksansatte og ansatte i barnever-net at de ville hatt nytte av faglige drøftinger for å kunne dra et skille mellom det de kan gjøre noe med og det de ikke kan gjøre noe med. Samtidig opplever mottaksansat-te at det kan være en fare for å bli blind for enkeltbarns behov fordi det er så mange beboere, som alle har problemer. Også her kan drøftinger av konkrete case eller ret-ningslinjer for arbeidet i faglige nettverk være til hjelp. Økonomiske utfordringer Det meldes om utfordringer når det gjelder økonomiske rammer både for barnevernet, mottaksdriften og for den enkelte familie/det enkelte barn. Mange opplever at refusjo-nen fra vertskommunene ikke er tilstrekkelig og det er press på økonomien i kommu-nene. Slike forhold kan gjøre at barns rettigheter står i fare for ikke å bli tilstrekkelig ivaretatt. Enkelte ønsket en diskusjon om hva som skal være standarden på livsvilkår som barnevernet skal bidra til å opprettholde. ”Hva må til for å ha et godt liv i Nor-ge?”, som en av informantene formulerte det. Asylmottakenes rammer skal være nøk-terne, også for beboerne. Den nøkterne standarden på mottakene er imidlertid noen steder i landet kritisert for å være en økonomisk mottaksbutikk, i strid med et ansvarlig arbeid der ”barnets beste” er målet. Noen av de mottaksansatte opplevde at når barnevernet er koblet inn i forhold til et barn på mottaket, innebærer det ofte at barnet/den unge får mye mer i økonomisk bis-tand. De opplevde at det noen ganger kunne smitte til mottaket, sånn at læringa ble: ”Lag bråk, så får du mer…”. De beskrev det som at det finnes to grøfter barnevernet kan gå i: Enten å solidarisere seg veldig med barnet, regne med at de er traumatiserte, og ønske å hjelpe dem ut over grensene for selve barnevernsaka. Den andre handler om å behandle det som en standardsak og ikke ta nødvendige hensyn til at dette er barn som har opplevd mye, bodd mange steder og mistet mye i form av nettverk.

32

Når lov står mot lov Et problem flere var opptatt av, var tilfeller der de opplevde at lov står mot lov. Når for eksempel barnevernslov og utlendingslov ser ut til å kollidere – hva med rettighets-perspektivet til barnet da? Et forslag som har vært ute til høring handler om at EMA 16 – 17-åringer skulle få tidsbegrenset oppholdstillatelse kun fram til 18-årsdagen dersom de fikk opphold kun fordi det ikke var mulig å oppspore foreldrene i hjemlandet. Flere har opplevd saker der deres faglige og profesjonelle vurdering av hva som er barnets beste og lovmessige vurderinger i UDI og UNE kolliderer. Hvilke hensyn er det da som skal gjelde? Kan UNE sende ut barn som barnevernet har tatt over omsorgen for? Hva når barnevernet informerer UNE om forhold som etter deres mening burde gi grunnlag for opphold, og de likevel blir sendt ut? Barnevernet har også opplevd at ad-vokater som representerer noen av flyktningfamiliene eller -barna ønsker å ”bruke” barnevernet i saker. Mange synes dette er vanskelige situasjoner å forholde seg til, og der de ønsker mer kunnskap. De etterlyser hjelp til å drøfte vanskelige saker og noen å søke råd hos med kompetanse, integritet og oversikt til å kunne ”se” totaliteten og ikke bare en side. Når staten tar over ansvaret for enslige mindreårige – dilemmaer i en overgangs-fase I løpet av prosjektets innledende fase ble det vedtatt endringer i organiseringen av ar-beidet med enslige mindreårige, som innebærer at det statlige barnevernet tar over an-svaret for dette arbeidet. Ennå er det bare overtakelse for dem under 15 år som er ved-tatt med økonomiske overføringer i statsbudsjettet. Når og på hvilken måte endringen vil skje for 15 – 17-åringene er uavklart. Det er en vanskelig sak for regjeringen, der det påpekes i statsbudsjettet at kostnadene ville bli meget store ettersom det har kom-met flere enslige mindreårige enn forventet. Regjeringen ønsker også å høste flere er-faringer før de går videre med endringene. Dette reiser en del spørsmål fra det kom-munale barnevernet, blant annet i forhold til egen rolle i framtida. Hvem skal ha ansvar for hva? Når vil det kommunale barnevernet være delaktige? Hva med overgangsperi-oden? Mange peker på en fare for at det blir en ansvarspulverisering i en uavklart peri-ode, der mange er usikre på hvilket ansvar kommunalt barnevern fremdeles skal ha. Flere understreker viktigheten av at erfaring og kompetanse som er opparbeidet over mange år i kommunene blir ivaretatt når staten tar over. En kompetanseoverføring fra mottak og kommunalt barnevern vil kunne dreie seg om å formidle erfaringer med flyktninger/flyktningbarn generelt, og enslige mindreårige spesielt. En erfaring som flere nevner, er en trening i det å tenke differensiert: ikke alle enslige mindreårige må ha en sterk tilknytning til barnevernet. Noen av utfordringene i arbeidet med denne

33

gruppa kan tilskrives ”vanlige oppvekstproblemer” og en kan tenke seg tiltak som ikke involverer barnevernet. Det pekes på at det er mye som ikke er gjennomtenkt når det gjelder denne ansvarsoverføringen enda. Slike gråsoner mener ansatte i barnevernet for eksempel kan gjelde spørsmål rundt advokat, asylsak, roller, plassering, utvisning, barnefaglig kunnskap. Flere pekte på at det er viktig at det statlige og det kommunale barnevernet går opp tydeligere ”stier” mellom seg. Ansatte med flyktningbakgrunn vil være en viktig brikke i den framtidige organiseringen. I tillegg var det mange som tok til orde for at plasseringen av institusjonene for EMA bør være spredt og kanskje mest lokaliseres til større steder.

2.3 Positive erfaringer – tiltak som ”virker” Når vi i intervjuundersøkelsen etterlyste arbeidsmåter eller tiltak som har vært viktige redskaper i det å gi flyktningbarn god omsorg, opplever vi at fellesnevneren for disse positive erfaringene er ”samarbeid”, på mange områder:

Faste tverrfaglige samarbeidsteam med regelmessige møter og lav terskel for kontakt.

Samarbeid med foreldre. Samarbeid med frivillige organisasjoner.

I tillegg pekte mange på at de har benyttet seg av en rekke informasjonskilder når de har stått fast, og at dette har vært svært viktig, spesielt i en tidlig fase av arbeidet. Vi presenterer noen av disse erfaringene i det følgende. Tverrfaglige samarbeidsteam I mange av kommunene som har asylmottak er det etablert faste samarbeidsteam som møtes jevnlig. Begrunnelsen for samarbeid er at arbeid med barn og familier i asylmot-tak er en så spesialisert virksomhet at det kreves ulike typer kompetanse, som det er vanskelig for en enkelt faggruppe å ivareta. Det blir understreket hvor viktig det er at teamene fungerer over tid for å bli kjent med hva de kan bruke hverandre til. De må etablerer rammer for samarbeidet, grenser mellom hvem som gjør hva og bygge opp en gjensidig tillit og trygghet som gjør det å drøfte vanskelige saker lettere. Det er vik-tig med samarbeid, men også å skille roller. Ved økt kjennskap vet alle mer om hva de andre samarbeidspartene ivaretar. Deltakere i disse møtene varierer noe, men omfatter oftest barnefaglig ansvarlig på mottakene og det kommunale barnevernet. Noen ganger

34

deltar helsesøster, fastlege, BUP eller PPT i tillegg. Deltakelsen kan være fast, men også variere med hvilke saker som skal drøftes. Noen steder er det mottaket som kaller inn ved behov, andre steder har de en fast, fel-les møteplan med vekslende ansvar for innkalling. Det blir pekt på som viktig at det er faste personer i teamene og at det er flere på hver arbeidsplass som deler på å arbeide med flyktningbarn. Det er et krevende arbeid som man ikke bør være alene om og det er avgjørende for kvaliteten av arbeidet å ha noen å diskutere med når det er vanskeli-ge saker. Belastningen på en person som sitter alene med ansvaret for å ivareta flykt-ningbarns interesser, kan bli for stor, slik at barnas interesser ikke blir ivaretatt i til-strekkelig grad. At det er en lav terskel for kontakt mellom mottak og barnevern, sikrer barnet bedre, ikke minst når det er grunn til bekymring. Enkelte har opplevd at det kan være lett å bli dømmende når en ikke kjenner personer og kulturbakgrunn godt. Derfor oppleves det som viktig å være flere om vurderingene i vanskelige saker. Også det å ha ansatte som selv har flyktningbakgrunn, blir framhevet som viktig: ”Alle barnevern bør ha noen…”, som en av informantene sa. Flere av mottakene har både en samar-beidsavtale med barnevernet og en kriseplan som mottaket bruker ved omsorgssvikt, omsorgsovertakelse og vold mot kvinner og barn. Samarbeid med foreldre og barn Mange av de mottaksansatte i vår undersøkelse gir det lokale barnevernet gode skuss-mål: de synes de er flinke, tydelige på hva som er uakseptable vilkår for barn og flinke til å tilnærme seg flyktningfamilier som de har kontakt med. Barnevernet opplever at de må bruke mer tid på flyktningfamilier enn på andre, både for å forklare hva barne-vernet er for noe og på grunn av den ekstra tiden tolkingen tar. Erfarne barnevernsan-satte oppsummerer at et godt arbeid med flyktningbarn forutsetter at en greier å etable-re en god dialog med foreldrene. Noen forteller at de bruker mye tid sammen med for-eldrene, og gjerne hver for seg når det er behov for det. Stikkord for et godt arbeid er kommunikasjon/tolk, det å skape tillitsforhold, være tydelige og få til tidlig interven-sjon. Mange forteller at de bruker tolk fra en annen kommune for å unngå sammen-blanding. Det å skape et felles fokus, at det en gjør er for barnas skyld og invitere til et samarbeid der en drøfter hva som er foreldrenes ansvar og hva barnevernet kan hjelpe med, er andre nøkler. Mange understreker viktigheten av å ha ei åpen og lyttende holdning i møte med mennesker med en annen kulturbakgrunn. Mange har opplevd misforståelser fordi en eller flere av partene i samarbeidet baserer seg på myter og an-takelser når de vurderer situasjonen og hva som er mulig. Flere har erfart at humor – å kunne le av det samme – noen ganger kan lette kommunikasjonen, men ikke alle situa-sjoner inviterer til det.

35

Det å ha ansatte i barnevernet med flyktningbakgrunn, oppsummeres som en berikelse, som ofte bidrar til et godt samspill med familier og barn. Dette gjelder selv om den ansatte, ikke nødvendigvis har samme språk eller kulturbakgrunn. Dels kan dette skyl-des en slags signaleffekt om at også barnevernet preges av kulturelt mangfold, men viktigst er kanskje erfaringen disse medarbeiderne har med hva det betyr å være asyl-søker, flyktning, ha flere språk og kulturer å forholde seg til. Noen forteller at de bru-ker landinfo.no for å få en viss grunnleggende kunnskap om landet familien de skal møte kommer fra. Samtidig understrekes det at den eneste pålitelige kilden til hva denne kulturkunnskapen betyr, er den enkelte familien. Mange sier at de var redde for å spørre for mye i starten, men at de har våget å bli mer direkte med tida. Ved bekym-ringsmelding legger mange vekt på å være raskt ute med besøk til familien, for å kart-legge situasjonen og å se om det er småting en kan gjøre før en eventuelt setter inn større tiltak. Det er vanlig å veksle mellom hjembesøk der familien bor (barn sin are-na) og formelle møter når det trengs. Samarbeid med frivillige organisasjoner Flere av mottakene understreket viktigheten av samarbeid med frivillige organisasjo-ner om aktiviteter og forebyggende virksomhet av ulik art. De pekte på at det er har nøkkelen til et godt mottaksarbeid ligger. Noen organisasjoner er på banen, som Redd Barna og Røde Kors. Noen steder er det idrettslag som har engasjert seg spesielt, men her er som nevnt mye ugjort. I tillegg til å utvikle lokalt samarbeid med ulike instanser, har mange funnet god hjelp i å innhente informasjon fra ulike kilder. Mange har også hatt stor nytte av å kontakte relevante lokale instanser og personer, som for eksempel følgende:

• lokale asylmottak • erfarne flyktningarbeidere i kommuner og mottak • barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP), habiliteringsteam, støttekon-

takt • politi, advokater • helsevesenet (helsesøster, kommuneleger) • beboere på mottak og i kommune.

I tillegg finnes det en hel rekke andre nettsider, rapporter og fagbøker med basis i forskning som omhandler relevante temaer og som dekker ulike deler av arbeidet med flyktningbarn. Referanser til et utvalg av disse finnes som vedlegg til denne rapporten,

36

i tillegg til at alle nettstedene som nevnes har egne referanselister som er svært omfat-tende. Noe finnes på internett, der mange av de nevnte organisasjonene har egne sider. Andre er kontaktet via telefon eller direkte i de tilfellene det finnes lokale forgreining-er. Vi presenterer nettadressene til noen utvalgte kilder som mange framhever som viktige i sitt arbeid i vedlegg 4: Litteratur og nettadresser.

37

3 Gode grep: Hvordan kan kunnskapen formid-les?

I det følgende skal vi oppsummere de viktigste erfaringene når det gjelder organisering og forankring, mål og innhold, før vi avslutter med eksempler på invitasjon, presenta-sjon, gruppeoppgaver, litteratur og nettadresser og FNs konvensjon om barnets rettig-heter (Barnekonvensjonen).

3.1 Organisering og forankring Redd Barna baserer sitt engasjement for bedre omsorg for flyktningbarn dels på sine generelle mål for organisasjonen, men også på en rekke henvendelser fra kommuner og asylmottak som melder om et kunnskaps- og kompetansebehov. For de kommunene som har gjort slike henvendelser, vil en kontakt med sikte på å få til et dialogseminar om dette temaet være et velkomment svar. Men ikke alle kommuner vil se det som like naturlig at man vil prioritere et slikt arrangement. Noen har egne kurs og kompetanse-programmer, eller de ser ikke at de selv har et behov. Erfaringsmessig er det ofte de som allerede har en viss kompetanse om et gitt tema, som ser at det er kompetanse de mangler, og som etterspør denne. I enkelte kommuner vil en måtte satse på å drive et mobiliseringsarbeid over en viss tid, og der forankringen i ledelsen er en forutsetning for å komme i gang. En grunnleggende forutsetning for å få ”solgt inn” et møteopp-legg, og for at ledere skal prioritere å sende sine ansatte på kurs, er at kontakten signa-liserer stor respekt for det viktige og vanskelige arbeidet både barnevern og mottaks-ansatte gjør på dette området. En respektfull tilnærming med vekt på at alle faggrup-pene har kompetanse og erfaringer å bidra med, er inngangsbilletten til et fruktbart samarbeid. En erfaring når det gjelder organiseringen, er hvor viktig det er å etablere en direkte kontakt med ledelsen for de potensielle instansene i forkant av at en tilbyr å arrangere et undervisningsopplegg. Det å gjennomføre en kartlegging med telefonintervju, slik det ble gjort i forprosjektet, var en måte å gjøre det på. I det videre arbeidet vil det være naturlig å be om et møte med ledere i barnevernet og asylmottaket. På møtet blir det viktig å spørre deltakerne hvilke utfordringer de ser i det lokale arbeidet med å gi flyktningbarn god omsorg. I tillegg kan en redegjøre for bakgrunnen for initiativet fra Redd Barna, hva en kan tilby og hvorfor Redd Barna ser det som viktig. Deretter blir

38

oppfølgingen av den første henvendelsen viktig, med telefon og mail, der en motiverer til å sende deltakere på en samling. Den innledende kontakten bidrar til å gjøre hensik-ten med å arrangere et seminar kjent på et tidlig tidspunkt, samt at det bidrar til en for-ankring i ledelsen at de er premissleverandører når det gjelder hvilke tema som det er behov for å øke kompetansen på. Da føler de seg gjerne mer forpliktet til å delta i det videre arbeidet. Barnevernet er ofte ganske pressa på tid, noe som understreker beho-vet for å planlegge i god tid. Tidlig kontakt øker sjansene for å få til lokale avtaler i tråd med prosjektets målsettinger. Deretter er det behov for koordinering, avklaring av ansvarsforhold og oppfølging av avtaler og opplegg til møtet er i havn. Lokalisering Tilbakemeldingene fra intervjurunden ga indikasjoner på et behov for kunnskap, og et behov for faglig drøfting av konkrete eksempler med noen andre enn de man arbeider sammen med til daglig. Behovene for faglig dialog pekte i flere retninger: dels ønsket mottaksansatte å diskutere med barnevernsansatte, men det var også et behov å få dis-kutert saker med andre i samme stilling som en selv. Disse tilbakemeldingene bidro til at vi gjorde noen strategiske valg når det gjelder hvem som ble invitert til et og samme dialogseminar: Vi valgte å invitere flere kommuner sammen for å få større faglig bredde, og vi varierte hvem som ble satt sammen i grupper – noen ganger med en og samme faggruppe i samme gruppe, andre ganger på tvers av faggrupper. Alle gruppene hadde deltakere fra flere kommuner. De tre første workshopene/dialogseminarene som ble arrangert for å prøve ut et under-visningsopplegg, inviterte ansatte i barnevern og asylmottak i tre til fire kommuner til en felles samling. Seminaret ble lokalisert så sentralt som mulig, slik at det ble kortest mulig vei å reise for deltakerne. Vi la vekt på å bruke kommunale lokaler, der mange av deltakerne var kjent fra før, slik at de følte seg på hjemmebane. I prosjektperioden valgte vi å by på en enkel servering, noe som kan bidra til at det blir en hyggelig sam-ling, selv om det ikke på noen måte er avgjørende for deltakelsen. Til det avsluttende seminaret i Trondheim hadde vi invitert deltakere fra alle de sju kommunene, dvs. en geografisk spredning fra Grong i nord til Tønsberg i sør. Det møtte i hovedsak deltake-re fra Midt-Norge. Barnevernet og asylmottakene er ofte presset når det gjelder øko-nomi, noe som gjør at det å arrangere lokale/regionale samlinger, er en bedre metode, også om en tenker nettverksbygging. Det er jo nettopp det lokale samarbeidet en øns-ker å styrke. Dersom en arrangerer sentraliserte seminarer, bør disse vare minst en hel dag, og ha et program som politikere og administrative ledere føler kan rettferdiggjøre ressursbruken ved å betale reise og opphold for deltakerne.

39

Deltakelse og lokale tilpasninger Erfaringen fra utprøvingen tilsier at det er lokale samlinger med lav terskel som funge-rer best. Samlingene bør imidlertid ha deltakere fra minst to-tre kommuner for å få til en fruktbar erfaringsutveksling og nettverksbygging. Dersom en ønsker at det skal fo-regå erfaringsutveksling, og ikke bare ensidig kommunikasjon, bør samlingene ikke være for store. De samlingene vi har gjennomført, har vært med mellom tolv og tjue-fem deltakere. Dette er en god gruppestørrelse som gjør at det ikke blir så vanskelig å ta ordet og dele erfaringer. Det opplegget som er prøvd ut, har i hovedsak rekruttert ansatte fra to instanser – asylmottak og kommunalt barnevern, med enkelte represen-tanter for statlig barnevern og boenheter for enslige mindreårige. Dette oppsummeres som en god blanding, der en sikrer at både den barnefaglige og flyktningfaglige kom-petansen er til stede. Men enkelte steder består de lokale nettverkene som samarbeider om flyktningbarn også av helsesøster, kommunelege, politi, PPT eller ansatte innenfor BUP. Derfor må en undersøke sammensetningen av det lokale samarbeidet før en i fellesskap avgjør hvem det er naturlig å invitere. Også når det gjelder form og innhold, kan det være lokale interesser og spesielle ut-fordringer som krever at en tar hensyn til dette når en planlegger et seminar. Rekruttering av deltakere Vi har allerede nevnt viktigheten av forankring i ledelsen, for å sikre deltakelse. I mange kommuner finnes det ildsjeler og personer som sitter med et stort ansvar for arbeid med flyktningbarn, og som opplever behovet for mer kunnskap og kompetanse på kroppen. Der man allerede har etablert et kontaktnett som kanskje har etterlyst et kompetanseløft og som man vet er interessert, kan det være lurt å henvende seg til dem først. Da kan man vise til hvem som allerede har meldt seg på, når en så går videre med mobiliseringen til andre. Å tilby et kursbevis som viser hva man har deltatt i, kan også være motiverende.

3.2 Målsetting og innhold Mål for opplæringen Redd Barna har en målsetting om å styrke arbeidet med å sikre flyktningbarns rettighe-ter til nødvendig omsorg. Dette ønsker man å sikre gjennom å tette noen kompetanse-

40

hull og dyktiggjøre dem som arbeider med flyktningbarn i det å tenke rettighetsbasert, og bidra til bedre sammenheng i arbeidet, blant annet gjennom å styrke lokalt nett-verkssamarbeid. Hvordan nå målene: hva slags tiltak trengs? En tilbakemelding fra de innledende seminarene, er at det er behov for flere typer kompetanse:

1. For det første påfyll av kunnskap på noen temaer, som gjennomgangen i kapittel 1 viser.

2. For det andre er det et ønske å få diskutert ”de vanskelige sakene” med noen som kan komplettere ens egen kompetanse. Det handler om å komme dypere i noen problemstillinger gjennom å se en sak fra flere sider, og det kan handle om å få bearbeidet egne holdninger gjennom å bli konfrontert med andre i tryg-ge omgivelser. Gjennom slike drøftinger, kan seminarene bidra til at det settes i gang prosesser som fører til utvikling for de som deltar og forhåpentligvis med en positiv effekt også på de stedene der den enkelte arbeider. Erfaringen er at det bør være mer enn en deltaker fra hver arbeidsplass for å få til slike ringvirk-ninger.

3. En tilleggseffekt av det å møtes på lokale og regionale samlinger, er at de kan bidra til nettverksbygging og et mer etablert tverrfaglig samarbeid. Der det alle-rede finnes nettverk, kan en styrke disse. Der de ikke finnes, kan det bli lettere å ta kontakt i etterkant av samlingene.

Pedagogiske grep Vi har nevnt at det er viktig med en dialogbasert tilnærming når en skal initiere loka-le/regionale seminarer. Dette gjelder ikke mindre for selve gjennomføringen. Delta-kerne har erfaringer med å arbeide med flyktningbarn på ulike områder. Det å få fram disse erfaringene og se på dem i et kritisk lys, krever både en respektfull tilnærming og at kurslederen evner å skape en tillitsfull atmosfære. Dessuten er det viktig å sørge for at deltakerne aktiviseres både under innledning og i gruppearbeidet, gjennom å åpne for spørsmål og la deltakernes erfaringer få rom. Gjennom å gjøre innledningen prak-sisnær, blir seminaret mer deltakernes, noe som vil kunne øke følelsen av mestring, heller enn å sette fokus på det deltakerne ikke kan. Også humor kan være et godt vir-kemiddel, selv om mange av temaene deltakerne arbeider med, ofte er alvorlige. Å hente sitat eller eksempler fra litteraturen, som prosa, dikt eller også musikk, kan bidra til å aktivere følelser og skape empati og økt forståelse.

41

Samtidig er det viktig å sette søkelys på de områdene der det er nødvendig å styrke kunnskapsnivået. Vi har nevnt at det kom overraskende få forespørsler om kunnskap om barnekonvensjonen. På dette området har Redd Barna særegen kompetanse og er-faring i å anvende de viktigste prinsippene i praksis. Det å trekke inn erfaringer fra ulike land og aktualisere i forhold til konkrete saker, vil være et godt grep. Det å ta med brosjyrer, plakater og annet materiell som Redd Barna distribuerer, kan være til inspirasjon og påminnelse i det daglige arbeidet. I tråd med målsettingen om å bidra til å sette i gang en prosess, kan det være en ide å ta initiativ til at deltakerne utveksler kontaktinformasjon (navn, adresser, mailadresser og telefonnummer), for å lette kontakten mellom deltakerne i etterkant. Da kan de ta kontakt ved behov, med den eller de som de har møtt på seminaret og som de tror har erfaring og kompetanse som de selv trenger. Å vite at en har noen å ta kontakt med ved behov, kan bidra til å lette på trykket i en pressa arbeidssituasjon. Det kan også være en ide at arrangøren tar kontakt etter noen uker for å høre hvordan det går med arbeidet, og fange opp eventuelle tilbakemeldinger fra seminaret. Ramme for seminarene Seminarene som er gjennomført, har hatt en tidsramme på fire til fem timer. En slik ramme gir deltakere som har et stykke å reise til seminaret, muligheter til å rekke det innenfor en arbeidsdag, noe som kan bidra til å øke deltakelsen. En gjennomgående evaluering fra alle seminarene, er at det deltakerne oppfatter som det mest nyttige, har vært å møtes på tvers av fag og arbeidssted og få diskutert erfaringer og utfordringer i dette arbeidet. For mange er det et nybrottsarbeid, fordi det å arbeide med flyktning-barn og - familier ikke har en lang historie i de fleste kommuner. For den som skal arrangere et seminar, er det derfor viktig å ha i bakhodet at det viktigste ved gjennom-føringen ikke er den flotte innledningen, men forarbeidet som sikrer at så mange som mulig av dem som skal samarbeide om dette arbeidet, får anledning til å møtes. Når denne forutsetningen er på plass, handler det om å skape gode forutsetninger for at en fruktbar erfaringsutveksling kan finne sted. Det handler om å skape en god og tillitsfull atmosfære, sette av rikelig tid til gruppearbeid og oppsummering i plenum, samt å sik-re at deltakerne utveksler kontaktinformasjon som kan lette det videre arbeidet. Avslutningsvis oppsummerer vi noen av de viktigste momentene i en god planlegging og gjennomføring av et undervisningsopplegg i noen punkter i det følgende.

42

3.3 Et forslag til opplegg for planlegging og gjennomfø-ring av et undervisningsopplegg for bedre omsorg for flyktningbarn

Viktige momenter i planleggingen og gjennomføringen, er følgende: Planlegging:

1. Velg ut hvilke kommuner som det er ønskelig å arrangere en workshop/et dia-logseminar i. Et lurt grep kan være å starte med noen av de kommunene som har etterlyst kompetanse. Det kan skape positive ringvirkninger å starte med noen som allerede er motiverte.

2. Ta kontakt med ledernivået i barnevern og asylmottak i disse kommunene, og be om et møte/møter for å drøfte behovet og lokale tilpasninger.

3. Gjennomfør møtet/møtene, med følgende innhold: a. Bakgrunnen for initiativet fra Redd Barna: henvendelser fra kommuner

og asylmottak som er bekymret for flyktningbarn. b. Redd Barnas rolle og hva organisasjonen kan tilby. c. Kort om erfaringene fra utprøvingen som er presentert i denne rapporten:

tema som etterlyses, erfaringene med å få påfyll av kunnskap, drøfte vanskelige saker og styrking av tverrfaglige nettverk.

d. Foreslå at det gjennomføres en lokal workshop/et seminar. e. Be om tilbakemelding om hvilke tema som kan være aktuelle i den-

ne/disse kommunene. f. Drøft et mulig tidspunkt. g. Avklar hvem som skal være kontaktpersoner for de ulke instansene i det

videre arbeidet. Her vil ofte lederne peke ut en ansatt som det er naturlig å samarbeide med.

Et program for en workshop kan for eksempel se slik ut: 10.00 Vel møtt! Bakgrunn og målsetting med seminaret 10.15 Kort innledning 11.30 Lunsj 12.15 Gruppearbeid 14.00 Plenum: oppsummering og veien videre

43

Gjennomføring:

1. Tema for seminaret skreddersys ut fra de lokale forutsetningene. Dette bør være kartlagt i forbindelse med den innledende kontakten prosjektlederen har hatt med ledere i kommuner og asylmottak i forkant av seminaret. Kapittel 2 gir en oversikt over sannsynlige temaer, men den lokale variasjonen kan gjøre at noen temaer er viktigere å få drøftet enn andre.

2. Spørsmålene til gruppediskusjon bør ta utgangspunkt i de temaene som er prio-ritert, og kan i tillegg bruke et case som kurslederen har laget, eller et aktuelt case fra deltakerne.

3. Det må settes av god tid til gruppearbeidet. Mange oppsummerer dette som den viktigste delen av samlingene.

4. Gruppene bør være små (4-5 personer), sånn en sikrer at alle får snakke. 5. Legg til rette for å utvikle gode samarbeidsrutiner og informasjonsutveksling. 6. Sett av god tid til lunsjpause, sånn at deltakerne får knytte kontakter og styrke

det lokale nettverkssamarbeidet. 7. Sørg for at deltakerne som ønsker det, får utvekslet kontaktinformasjon sånn at

de lettere kan ta kontakt senere. 8. Be om en muntlig tilbakemelding ved avslutningen.

44

45

4 Litteraturliste og nettadresser Ayotte, W. (1998): Supporting Unaccompanied Children in the Asylum Process. London: Save the Children. Barne- og familiedepartementet, Utenriksdepartementet (2003): Barnets rettigheter. Norges tredje rapport til FNs komité for barnets rettigheter, Oslo. Barne- og likestillingsdepartementet (2008): Om barnevern i et minoritetsperspektiv, http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/tema/barnevern.html Barne- og likestillingsdepartementet, Utenriksdepartementet (2008): Barnets rettighe-ter. Norges fjerde rapport til FNs komité for barnets rettigheter, Oslo. Becher, A. A. (2006): Flerstemmig mangfold: Samarbeid med minoritetsforeldre, Fagbokforlaget. Oslo. Berg, B. og M. Thorseth (1995): Kommunalt flyktningarbeid i endring. Trondheim. SINTEF-IFIM. Berg, B. og N. Sveaass m fl (2005): ” Det hainnle om å leve…” Tiltak for bedre psy-kisk helse for beboere i asylmottak. Trondheim/Oslo: SINTEF/Nasjonalt kunnskaps-senter om vold og traumatisk stress. Berg, B., Fladstad, T. og K. Lauritsen (2006): Kvinneliv i eksil: seks portretter,

Gyldendal Akademisk, Oslo. Berg, B. (2006): ”Jeg glemmer å være trist.” Evaluering av et gruppebehandlingspro-sjekt for barn og foreldre i mottak. Trondheim. SINTEF-IFIM. Berg, B. og M. Valenta (2008): Flukt, eksil og flyktningers sosiale integrasjon. Norges forskningsråd, Internasjonal migrasjon og etniske relasjoner - IMER Oslo. Bergem, K. V., Karlsen, G. M. og B. Slydal (1999): Menneskerettigheter – en innfø-ring, Humanist forlag, Oslo.

46

Britton, B. (2000): Opplæringsguide: ”SCEP-erklæringen om god praksis”, Redd Barna, Oslo. Committee on the Rights of the Child General Comments no 6 (2005): Treatment of unaccompanied and separated children outside their country of origin. Dybvig, I. og L. Schøyen (2002): Ventetid. Barn i asylprosessen, Redd Barna, Oslo. Fladstad, T. (1993): Mestring og mening. Unge vietnameseres historier om sine liv. IMER-Programmet. Universitetet i Bergen. Fladstad, T. (1994): Hvis jeg hadde vært en fugl. Asylsøker- og flyktningbarn i statlige mottak. IMER-Programmet, Universitetet i Bergen. Fladstad; T. (1998): Eksilets stoppesteder. Asylsøker- og flyktningbarn: fra statlig mot-tak til kommune. IMER-Programmet, Universitetet i Bergen. Gullestad, M. (2002): Det norske sett med nye øyne. Universitetsforlaget, Oslo. Holm-Hansen, J., Haaland, T. og T. Myrvold (2007): Flerkulturelt barnevern. En kunnskapsoversikt. NIBR-rapport 2007:10.. Bestilles fra nibr@nibr.no. Eller lastes ned fra www.nibr.no Ingebrigtsen, K., Berger, T. og L. Thorsen (2004): ”Ingen her vet at jeg ikke tør sove”. Rapport med tilrådning om tilsynsmodell for enslige mindreårige asylsøkere. Redd Barna. Jareg, K. og Z. Pettersen (2006): Tolk og tolkebruker – to sider av samme sak, NAKMIs skriftserie om minoriteter og helse nr. 1/2006, Fagbokforlaget, Oslo. Høstmælingen, N., Kjørholt, E. S. og K. Sandberg (red.)(2008): Barnekonvensjonen. Barns rettigheter i Noreg, Universitetsforlaget, Oslo. IMDI (2008): Rapport 5-2008. Bruk av tolk i barnevernet, Oslo. IMDI 81996-2006: Litteraturliste om enslige mindreårige asylsøkere, www.imdi.no/templates/CommonPage____5147.aspx

47

Jacobsen, C. M. (2002): Tilhørighetens mange former. Unge muslimer i Norge, Pax Forlag. Oslo. Lauritsen K. og B. Berg (1999): Mellom håp og lengsel. Å leve i asylmottak. Trondheim. SINTEF IFIM. Lauritsen, K. og B. Berg (2004): Med kurs for tverrkulturell kompetanse. Hordalandsmodellen. Bergen: Hordaland fylkekommune. Lauritsen, K., Berg, B. og L. Dalby (2002): Enslige flyktninger – kollektive utfordring-er. Kommunenes arbeid med enslige mindreårige flyktninger. Trondheim: SINTEF Teknologiledelse. NGOU (2006:1): Først og fremst barn. Overføring av omsorgsansvaret for enslige, mindreårige asylsøkere til barnevernet, Redd Barna (m.fl.), Oslo. Otterstad, A. M. (red.) (2008): Profesjonsutøvelse og kulturelt mangfold - fra utsikt til innsikt, Universitetsforlaget, Oslo. Prieur, A. (2004): Balansekunstnere. Betydningen av innvandrerbakgrunn i Norge. Pax Forlag. Redd Barna og NOAS (2006): ”Mamma vet hvor gammel jeg er” En kartlegging av aldersvurderingen av enslige mindreårige asylsøkere”. Redd Barna m.fl. (2007): ”Sett i gang!” Bedre omsorg også til enslige mindreårige asylsøkere mellom 15 og 18 år. Bare ved å sikre dette unngås videreføring av diskri-minering og lovbrudd. Redd Barna m.fl. (2008): ”Ett skritt frem og to tilbake…” Sandbæk, M. og J. H. Einarsson (2008): Barn og unge rapporterer til FN om rettighe-tene sine. Vedlegg til Norges fjerde rapport om barnekonvensjonen, NOVA, Oslo. Save the Children/UNHCR (2005): Enslige mindreårige i Europa-programet. Erklæ-ring om god praksis, Tredje utgave, Oslo, www.separated-children-europe-programe.org SCEP-erklæringen om god praksis (2.utgave, oktober 2000).

48

Stang, E. G. (2008): Barn, tortur og retur. Den rettslige betydningen av barnespesifikk tortur, umenneskelig og nedverdigende behandling i asylsaker, herunder barns retur-vern. Oslo. Storø, J. (2006): ”Å forstå det etterpå” i Follesø (red): Sammen om barnevern. Enestå-ende fortellinger, felles utfordringer. Oslo: Universitetsforlaget. Thomsen M. K. og B. R. Larsen (1994): En innvandrer krysser våre spor. Om samar-beid og barnevern. Ad Notam Gyldendal, Oslo. UNHCR (1996): Working with Unaccompanied Children: A Community Based Ap-proach, Geneva: UNHCR. Valenta, M. (2009): Asylsøkerbarns rett til skole. Kartlegging av skoletilbudet til asyl-søkerbarn. NTNU Samfunnsforskning, Trondheim. Valenta, M. m.fl. (2003): Gjensidighet, nysgjerrighet, likeverd: evaluering av Flykt-ningguiden i Trondheim. Trondheim. SINTEF-IFIM. Valenta, M. og B. Berg (2003): Tilbakevending? Evaluering av tilbakevendingsord-ningen for flyktninger. Trondheim. SINTEF-IFIM. Varvin, S. (2003): Flukt og eksil. Traume, identitet og mestring, Universitetsforlaget, Oslo. Østberg, S. (2003): Muslim i Norge. Religion og hverdagsliv blant unge norsk-pakistanere. Universitetsforlaget. Oslo. Aamodt, S. og A-M. Hauge (red.); (2008): Familielæring - og andre modeller innenfor flerkulturelt pedagogisk arbeid, Universitetsforlaget, Oslo.

49

Nettadresser Arbeids- og inkluderingsdepartementet (AID): www.regjeringen.no/nb/dep/aid.html?id=165 Barnas og ungdommens innvandringsportal: www.bip.no Barne- og likestillingsdepartementet (BLD): www.regjeringen.no/nb/dep/bld.html?id=298 Bufdir/Bufetat: www.bufetat.no Innvandrings- og migrasjonsdirektoratet (IMDI): www.imdi.no Landinformasjon (Utlendingsforvaltningens fagenhet for landinformasjon): www.landinfo.no Nasjonalt kompetansesenter for flerspråklig opplæring (NAFO): www.hio.nafo.no Nasjonalt kompetansesenter for minoritetshelse (NAKMI): www.nakmi.no Nasjonalt kunnskapssenter om vold, traumer og stress (NKVTS): www.nkvts.no Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS): www.noas.no PRESS – Redd Barna Ungdom: www.press.no Redd Barna: www.reddbarna.no Senter for krisepsykologi: www.krisepsyk.no UNICEF: www.unicef.no Utlendingsdirektoratet (UDI/AID): www.udi.no Utlendingsnemnda (UNE): www.une.no

50

51

5 Vedlegg Som vedlegg presenteres noen eksempler fra utprøvingen av et opplæringsopplegg for ansatte i barnevern og asylmottak, som hadde form av en workshop/et dialogseminar. Det er mulig å bruke eksemplene som en mal for det videre arbeidet, eller som en kilde man kan klippe og lime fra. En innledning til et bestemt seminar vil måtte skreddersys ut fra lokale forutsetninger og behov. Vedlagte powerpointpresentasjon er derfor å be-trakte som et eksempel som det kan klippes fra, og der den tematiske oversikten i ka-pittel 1 gir en grundigere bakgrunn for en del relevante temaer. Også gruppeoppgavene som er vedlagt, må tilpasses lokale behov. Oppgavene dekker et vidt spekter av tema-er, og kan kombineres med å åpne for å slippe til deltakernes egne erfaringer. Gjennom å presentere et eller flere av casene i gruppeoppgavene, vil en kunne inspirere delta-kerne til å komme med lignende eksempler fra deres egen hverdag. Vedlegg 1: Eksempel på invitasjon til et dialogseminar. Vedlegg 2: Eksempel på powerpointpresentasjon, som det er mulig å la seg inspirere av. Vedlegg 3: Forslag til gruppeoppgaver. Vedlegg 4: FNs konvensjon om barnets rettigheter.

52

53

5.1 Vedlegg 1: Eksempel på invitasjon til et dialogsemi-nar

Invitasjon til dialogseminar med bakgrunn i prosjektet:

”Bedre omsorg til flyktning-barn nå!”

Tid og sted: Hos barnevernet i NN kommune, (dato), (tidsramme)

Arrangører og deltakere: Redd Barna, i samarbeid med: Barnevernet i A,B og C kommuner E og F asylmottak

Program: 10.00 Vel møtt! - Bakgrunn og målsetting med seminaret - Rettighetsperspektivet i FNs barnekonvensjon Kort innledning om erfaringer, utfordringer, dilemmaer og gråsoner i arbeidet med flyktning-barn og -familier. (for eksempel med utgangspunkt i Powerpoint-presentasjonen, vedlegg 1) 11.30 Lunsj 12.15 Gruppearbeid: ”Utfordringer, dilemmaer og flaskehalser, behov for samarbeid og kompetanseutvikling” 14.15 Plenum: oppsummering og veien videre Avslutning

Påmelding til: (mailadresse), innen (dato)

54

55

5.2 Vedlegg 2: Eksempel på powerpointpresentasjon

1

Bedre omsorg for flyktningbarn nå!

Et Redd Barna-prosjekt, utført av -Kirsten Lauritsen, Rune Skagen og Berit Berg

-NTNU Samfunnsforskning

2

Presentasjonen

Del I: Bakgrunn, mål og metoderTall og fakta om barn i mottak

Del II:Barns rettigheter

Del III:Resultater fra prosjektet

3

I:Bakgrunn for prosjektinitiativet

En rekke forespørsler fra kommuner og mottak Redd Barna som menneskerettsorganisasjon, har en særlig rolle i å være vaktbikkje når det gjelder menneskerettigheter, og særlig barns rettigheter, slik de er forankret i FN-konvensjonen for barns rettigheter. Organisasjonen har lang erfaring i metoder for åarbeide rettighetsbasert, både nasjonalt og internasjonalt.

4

Mål for prosjektet

”Bedre omsorg for flyktningbarn”Økt kompetanse Bedre samarbeid og nettverkEt forslag til opplegg for lokalt samarbeid og kompetanseheving, der Redd Barna kan invitere mottak, barnevern og andre til lokale workshops i andre kommuner

5

Metoder

Intervju med barnevernsansatte og mottaksansatte i sju kommuner: Grong, Levanger, Trondheim, Sunndal, Tingvoll, Ulstein og TønsbergLokale dialogseminarer i november 2008 (Sunndal, Trondheim, Tønsberg)Avsluttende seminar i Trondheim -januar 2009

6

Spørsmål i intervjuene:

Tema barnevernet trenger å vite noe om når det gjelder asylsøker – og flyktningbarn, familiene deres og deres situasjon.Tema mottaksansatte trenger å kunne noe om når det gjelder barnevern.Gråsoner / uavklarte ansvarsområder i samarbeidet mellom mottak og barnevern.

56

7

Noen tall og fakta

Ca 460 000 personer (9,7%) bosatt i Norge som enten har innvandret selv eller er født i Norge med innvandrerforeldre.

203 000 personer har bakgrunn fra Europa174 000 personer med bakgrunn fra Asia56 000 med bakgrunn fra Afrika 16 000 med bakgrunn fra Sør- og Mellom-Amerika og 9 000 personer med bakgrunn fra Nord-Amerika og Oseania.

Av innvandrere er det flest fra Polen, Sverige, Irak og Danmark,og 38 prosent av innvandrerne har norsk statsborgerskap.

(SSB 2008)

8

Barn med innvandrerbakgrunn – noen nøkkeltall

Barn med innvandrerbakgrunn utgjør 7,5 % av alle barn i Norge. Dette er en dobling siden 1990De fleste barn med innvandrerbakgrunn er født i Norge (av to utenlandsfødte foreldre)Halvparten av alle barn med innvandrerbakgrunn bor i OsloDet er om lag 20.000 barn med flyktningbakgrunn i NorgeAntallet enslige mindreårige som kommer til Norge pr år steg fra ca 100 i 1995 til 916 i 2003

(SSB 2006)

9

Barn i mottak pr 30.04.2007

I april 2007 var det totalt 1957 barn i mottak. Dette utgjør 28 prosent av alle beboere registrert med en alder under 18 år. 169 enslige mindreårige bor i avdelinger for enslige mindreårige (EM). 1788 barn bor i mottak sammen med foresatte eller følgepersoner godkjent av barnevernet. Det var to etterlatte barn i asylmottak.

(UDI 2008)

10

Fakta fra barnevernet:

Barn og unge med innvandrerbakgrunn får oftere hjelp fra barnevernet enn barn og unge uten innvandrerbakgrunn (17% av alle barn)Det er i hovedsak gutter Det synes å være større skepsis mot barnevernet i minoritetsmiljøene enn i befolkningen for øvrig

Kilde: BLD

11

Noen premisser:

Intervensjoner ser ut til å virke på tvers av kultur og bakgrunnGod tolking er avgjørende God innsikt i hvilken situasjon familien befinner seg iEn fleretnisk sammensetning av de som jobber i barnevernet vil bidra til å øke erfaringsgrunnlaget og legitimiteten

Kilde: BLD

12

De vanskelige sakene

Tvangsekteskap og arrangerte ekteskap Kjønnslemlestelse Homofile ungdommer Autoritære oppdragelser Generell omsorgssvikt

Kilde: BLD

13

Del II: Norge og FNs konvensjon for barns rettigheter ”Barnekonvensjonen”)

(inkorporert i norsk rett høsten 2003)Fire prinsipper:

Alle barn har rett på de samme godene. Barnets beste skal alltid tas hensyn til. Barn har rett til et godt liv der de kan utvikle seg. Barn har rett til å si sin mening og kreve og bli hørt og respektert.

14

Begrepet barneperspektiv

"Den gang da vi trodde at barn var inkompetente halvfabrikata, var det mulig årettferdiggjøre krenkelser av deres integritet. De voksne hadde makt til å tolke og vurdere virkeligheten. De voksne visste rett og slett hva som var best for barn. De visste hva som skulle til for at barn ville vokse opp og bli fullverdige mennesker" (Jesper Juul)

57

15

Begrepet barneperspektiv, forts.

En annen definisjon er skapt av Per Olav Tiller:"Barneperspektivet er en konstruksjon av voksne, hvor innfallsvinkel, forskningsmetoder og egne kulturelle og personlige forutsetninger vil påvirke lysforholdene og være utslagsgivende på hva slags barneperspektiv man finner".”Barneperspektivet handler konkret om hvordan verden ser ut fra barnets synsvinkel – hva de ser, opplever og føler”.

16

Barneperspektiv, forts.

Barnets eget barneperspektivDet voksne barneperspektivSamfunnets barneperspektiv

Velvilje er ikke nokAutoritær synsvinkelBarns tanker – en uutnyttet ressurs

17

Noen viktige artikler i Barnekonvensjonen

Artikkel 2: Ingen diskrimineringArtikkel 3. Til barnets besteArtikkel 6. Rett til livArtikkel 9. Holde familien sammenArtikkel 10. Gjenforene familienArtikkel 12. Å si sin mening og bli hørt

18

”Barns beste” - et dilemma

”Når det blir barnevernssaker for mindre barn er det gjerne psykisk syke foreldre. Og det blir flere etter hvert. Flere er syke nå enn før. For barn under 7 år burde det være en maksimumsgrense for hvor lenge de kan bli boende i en usikker situasjon i mottak. Det er offentlig omsorgssvikt selv om det er foreldrene som sitter med ansvaret.”

(informant)

19

Barnekonvensjonen i den offentlige debatt i Norge

SigøynerbarnBarn i asylmottakBarn i fengsel

Fra Aftenpostens nyhets- og kronikkarkiv på Internett

20

Del III: Tema ut fra undersøkelsen

1. Kunnskapsbehov2. Positive erfaringer3. Utfordringer4. Dilemma, paradoks og gråsoner

21

1. Kunnskapsbehov

FlyktningbarnSystem og rammer i mottak Kommunale og statlige ordningerFlyktningfaglig kompetanseGenerelle utfordringer

22

Flyktningfaglig kompetanse

Kultur, religion, familietradisjoner og bakgrunn BarneoppdragelseForhold i hjemlandetÅ leve i eksil

Båndene til hjemlandetStatusfall – kjønnsdimensjonÅ være foreldre i eksil

Traumer og traumatisering (fortid, nåtid og framtid)Kommunikasjon og tolkebrukFamiliegjenforening

58

23

2. Positive erfaringer – ”god praksis”

Faste samarbeidsteam Faste møterLav terskel for kontaktGode refusjonsordningerUtviklet erfaring i samarbeid med foreldreSamarbeid med frivillige organisasjoner

24

3. Utfordringer

Arbeidspress/bemanningssituasjon/mangel på beredskapshjem, fosterhjem mmSamarbeid mottak/barnevern m flSamarbeid med foreldreKommunikasjon og tolkebrukSamarbeid skole, barnehage og frivillig sektorSammensetningen av flyktningerØkonomiNår BUF-etat tar over ansvaret for EMA

25

4. Dilemmaer, paradokser og gråsoner

Lov mot lov?Å behandle likt eller forskjellig?Å leve på ei løgnKjønnsforskjeller og ulike liv for gutter og jenter

27

Regjeringens satsing på et kunnskapsbasert barnevern

Et kommunalt kompetanseprogram

Regionale samlinger for barnevernsansatte og deres samarbeidspartnere

Samarbeid om grunnutdanningen

kilde:BLD

28

Kurs og utdanning

”Barnevern i et minoritetsperspektiv ” for alle høgskolene, HiOslo

29

Litteratur og nettkilder

NOVA Rapport 9/07 Minoritetsperspektiver pånorsk familievernNIBR-rapport 2007:10 Flerkulturelt barnevern. En kunnskapsoversiktwww.reddbarna.nowww.menneskerettigheter.nowww.udi.no

udi.no/upload/Pub/FaktaInfo/2005/InfoarkBarnimottak.pdfwww.imdi.no

59

5.3 Vedlegg 3: Forslag til gruppeoppgaver Oppgave 1: Tema ”Kultur” Case: Familien Tharasingam fra Sri Lanka har bodd på asylmottak i 2 år. Familien be-står av far på 38, mor på 35, to gutter på 5 og 9 og ei jente på 11. De fikk endelig av-slag i asylsaken for 2 måneder siden. De reiser ikke hjem frivillig. Barneansvarlig på mottaket observerer at noe ikke er helt greit i familien. Barna virker triste, og det kommer melding fra skolen om at jenta sier at foreldrene er veldig strenge. Barneansvarlig melder saken til barnevernet. Foreldrene sier at de ikke gjør noe galt, det er logisk at barna er triste når politiet kan komme og hente dem når som helst. Begrepet kulturforskjeller brukes ofte som del av en forklaring på hvorfor det blir bar-nevernsproblemer i familier. Oppgaven består i å problematisere begrepet kultur i denne sammenheng. Hjelpespørsmål kan være:

Hvilke kulturelle faktorer kan være av betydning når barnevernet skal undersø-ke saken?

Hva er kulturkunnskap? Noen sier det er viktigere med kultursensitivitet enn kulturkunnskap når man arbeider med flyktninger. Hva kan ligge i dette?

Hvilke forskjeller er det på et individs kultur og for eksempel samfunnets / na-sjonens kultur?

Hvilken betydning kan vår egen forståelse av begrepet kultur ha for barne-vernsarbeid? Hvilke forskjellige hensyn må tas i forhold til om det gjelder ut-redning, vedtak og tiltak?

Hvilke verdispørsmål (etikk og moral) kan være nødvendig å tenke gjennom for hjelpeapparatet når det skal arbeides videre med familien?

60

Oppgave 2: Asylsøkere kontra bosatte flyktninger Case: Familien Tharasingam fra Sri Lanka har bodd på asylmottak i 2 år. Familien be-står av far på 38, mor på 35, to gutter på 5 og 9 og ei jente på 11. De fikk endelig av-slag i asylsaken for 2 måneder siden. De reiser ikke hjem frivillig. Barneansvarlig på mottaket observerer at noe ikke er helt greit i familien. Barna virker triste, og det kommer melding fra skolen om at jenta sier at foreldrene er veldig strenge. Barneansvarlig melder saken til barnevernet. Foreldrene sier at de ikke gjør noe galt, det er logisk at barna er triste når politiet kan komme og hente dem når som helst. Det skal i prinsipp ikke tas hensyn til om barn er asylsøkere eller personer med opp-holdstillatelse når behov for barnevernstiltak skal vurderes. Ulike rapporter og utred-ninger sier likevel at det noen ganger blir praktisert en slik ”forskjellsbehandling”. Oppgaven er å beskrive utfordringer og dilemmaer som ligger i å utføre et godt barnevernsarbeid, uavhengig av type oppholdsstatus i Norge (asylsøker/personer med opphold). Hjelpespørsmål kan være:

Alle personer som kommer til et nytt land må bruke tid på å tilpasse seg og for-stå samfunnet de har kommet til. Og det er ulike vaner og tradisjoner med hen-syn til barneoppdragelse rundt om i verden.

Hvordan kan en best informere nyankomne foreldre om kravene som stilles? I hvilke situasjoner kan det være riktig å ta hensyn til oppholdsstatus i forhold

til vurderingene og de vedtak som fattes? Hvilke verdispørsmål (etikk og moral) kan være nødvendig å tenke gjennom for

hjelpeapparatet når det skal arbeides videre med familien?

61

Oppgave 3: Hva trenger du mer kunnskap om i arbeidet for og med flyktning-barn? Case: Familien Tharasingam fra Sri Lanka har bodd på asylmottak i 2 år. Familien be-står av far på 38, mor på 35, to gutter på 5 og 9 og ei jente på 11. De fikk endelig av-slag i asylsaken for 2 måneder siden. De reiser ikke hjem frivillig. Barneansvarlig på mottaket observerer at noe ikke er helt greit i familien. Barna virker triste, og det kommer melding fra skolen om at jenta sier at foreldrene er veldig strenge. Barneansvarlig melder saken til barnevernet. Foreldrene sier at de ikke gjør noe galt, det er logisk at barna er triste når politiet kan komme og hente dem når som helst. Kunnskap er mange ting. Noe kan vi lese om og forstå, andre typer kunnskap er erfa-ringer og praksisbeskrivelser. Oppgaven består i å beskrive kunnskapsområder det er viktig å kjenne til for å kunne utføre et godt arbeid for flyktningbarn. Hjelpespørsmål kan være:

Hvilke nasjonale, religiøse eller kulturelle tradisjoner i ulike land er det viktige å kjenne til i utredning og vedtak i en barnevernssak med flyktningbarn invol-vert? Er det viktig med forhåndskunnskap, eller gjør det bare jobben vanskeli-gere?

Noen barnevernsarbeidere og mottaksarbeidere sier at de har behov for spesiell flyktningfaglig veiledning når de skal arbeide med familier fra en del andre land. Hva kan en slik flyktningfaglig veiledning bestå av?

På hvilken måte utfordres den enkelte medarbeiders personlige egenskaper og vurderinger når man skal arbeide med flyktningbarn?

Hvilke verdispørsmål (etikk og moral) kan det være nødvendig å tenke igjen-nom for hjelpeapparatet når det skal arbeides videre med familien?

Hvilket behov har dere for erfaringsutveksling (nettverk) med andre som arbei-der med flyktningbarn?

62

Oppgave 4: Barnevern, asylsøkere og FNs barnekonvensjon Innledning til de fire følgende oppgavene: Viktige prinsipper i barnekonvensjonen er retten til liv, utvikling, ikke-diskriminering, informasjon og barnets beste. Gruppeoppgavene handler om å problematisere enkelte av prinsippene i forhold til eget arbeidsfelt. Gruppeoppgave 4A: Retten til liv og størst mulig grad av utvikling:

FNs barnekonvensjon § 6:

”6. Rett til liv

Staten plikter så langt som mulig å sørge for at barn overlever og får utvikle seg.”

Hjelpespørsmål til gruppediskusjon:

Hvilke trusler mot barns liv og utviklingsmuligheter finnes innenfor ditt eget arbeidsfelt?

Hvor og hvordan kan forholdene diskuteres innenfor deres egne arbeidsfelt? Hvilke kanaler finnes for å påpeke mangler og få en positiv utvikling? Ser du noen situasjoner der barnekonvensjonen kunne brukes som bakgrunn når

det samarbeides med andre hjelpeinstanser?

63

Gruppeoppgave 4B: Barnets beste:

FNs barnekonvensjon § 3:

”3. Til barnets beste Handlinger som angår barn som foretas av myndigheter og organisasjoner skal først og fremst ta hensyn til barnets beste. Staten skal sørge for at de institusjoner og tje-nester som har ansvaret for omsorgen eller vernet av barn, har den standard som er fastsatt, særlig med hensyn til sikkerhet, helse, personalets antall og kvalifikasjoner så vel som overoppsyn.”

Hjelpespørsmål til gruppediskusjon:

Hvordan forstås begrepet barnets beste innenfor eget arbeidsfelt? Hvilke trusler mot å praktisere barnets beste finnes innenfor deres egne arbeids-

felt? Hvor og hvordan kan forholdene diskuteres på arbeidsplassen? Hvilke kanaler finnes for å påpeke mangler og få en positiv utvikling? Ser du noen situasjoner der barnekonvensjonen kunne brukes som bakgrunn når

det samarbeides med andre hjelpeinstanser?

64

Gruppeoppgave 4C: Ikke- diskriminering og barnets rett til deltakelse:

FNs barnekonvensjon § 2:

”2. Ingen diskriminering Konvensjonens rettigheter gjelder for alle barn uten forskjellsbehandling og uten hen-syn til barnet og dets foreldres rase, farge, kjønn, språk, religion, opprinnelse, eien-dom, funksjonshemming eller oppfatninger. Staten skal sørge for at ingen diskrimine-res.”

Hjelpespørsmål til gruppediskusjon:

Hvordan forstås Ikke- diskriminering og barnets rett til deltagelse innenfor eget arbeidsfelt?

Hvilke trusler mot å praktisere Ikke- diskriminering og barnets rett til deltakelse finnes innenfor deres egne arbeidsfelt?

Hvor og hvordan kan forholdene diskuteres på arbeidsplassen? Hvilke kanaler finnes for å påpeke mangler og få en positiv utvikling? Ser du noen situasjoner der barnekonvensjonen kunne brukes som bakgrunn når

det samarbeides med andre hjelpeinstanser?

65

Gruppeoppgave 4D: Barnets rett til informasjon og å bli hørt:

FNs barnekonvensjon §§ 12 og 13:

”12. Å si sin mening og bli hørt Barnet har rett til å si sin mening i alt som vedrører det og barnets meninger skal til-legges vekt.

13. Få og gi informasjon Barnet har rett til ytringsfrihet, til å søke, motta og spre informasjon og ideer av alle slag og på alle måter.”

Hjelpespørsmål til gruppediskusjon:

Hvordan skal vi forstå barnas rett til å motta informasjon og bli hørt innenfor ditt arbeidsfelt?

Hvilke trusler finnes mot barnas rett til å motta informasjon og bli hørt innenfor ditt arbeidsfelt?

Hvor og hvordan kan forholdene diskuteres på arbeidsplassen? Hvilke kanaler finnes for å påpeke mangler og få en positiv utvikling? Ser du noen situasjoner der barnekonvensjonen kunne brukes som bakgrunn når

det samarbeides med andre hjelpeinstanser?

66

67

5.4 Vedlegg 4: FNs konvensjon om barnets rettigheter i forenklet utgave