• ?? • ?? • ??

I dette nummeret:

BIBELSKTRO 6/2012HeleSkriften

er inspirert

a Gudv2 Tim 3,16

www.bibelsk-tro.no

Fritt, uavhengig tidsskrift på evangelisk-luthersk grunn 21. årgang

utgir tidsskriftet Bibelsk Tro

Formål og grunnlag:Stiftelsens formål er å fremme bibeltro kristendomsforståelse etter Guds Ord på den evangelisk-lutherske bekjennelsesgrunn. Stiftelsen skal på det grunnlag som er nevnt nedenfor ved litterær virksomhet og på andre tjenlige måter hjelpe til å utbre bibelsk forkynnelse og lære, slik at evangeliet kan nå ut til menneskene og nådegavene få sin naturlige funksjon. Likedan vil en vurdere religiøse og åndelige strømninger, bevegelser, tidsaktuelle tanker, ideologier og tiltak i lys av Skriften.

Grunnlaget for stiftelsens virksomhet er den Hellige Skrift, forstått og brukt i lys av Bibelens eget Kristus-vitnesbyrd og Jesu og apostlenes skriftsyn, dvs. Skriftens vitnesbyrd om seg selv. Bibelen er Guds Hellige Ord, gitt ved den Hellige Ånds inspirasjon, troverdig og urokkelig, helt igjennom Guds Ord gitt i menneskelig språk.

Bibelens ord - slik det opprinnelig ble gitt - er uten feil og selvmotsigelser i alle sine uttalelser når det forstås i samsvar med dens egne forutsetninger. Skriftens ord må tolkes ved Skriften selv. Bibelen er Guds åpenbaringsord, gitt oss som veiledning til frelse og evig liv. Den er den eneste, sanne og fullt ut tilstrekkelige , klare og absolutte autoritet og norm i alle spørsmål som angår kristen tro, lære og liv.

Den evangelisk-lutherske lære som er nedfelt i Den norske kirkes bekjennelses-skrifter er i samsvar med Skriften og følge-lig bekjennelsesgrunnlag for stiftelsens virksomhet. Sentralt i denne lære står overbevisningen om ”Skriften alene”, ”rett-ferdiggjørelsen ved tro på Kristus alene” og den evangeliske kirkeforståelse som legger vekt på det alminnelige prestedømme og nådegavehusholdningen .

Styret:Lektor/cand. theol. Olav Hermod Kydland (formann), baker Erik Nordbø (nestformann), avd.leder Olav Stokka, rektor Finn-Widar Knutzen (sekretær) og eiendoms megler Edvard Jekteberg.Varamenn: Adjunkt Gunnar Holth, tømrer Magne Sunde og tømrer Jostein Vedøy.

Rådet:Pensjonert lastebilsjåfør Tor Landro, misjonær Jan Ove Heggdal, bonde/cand. theol. Arvid Joramo, tidligere maskin- og industrimaler Svein Brattgjerd, næringsdrivende Eivind Nilsen.

Faste medarbeidere i Bibelsk Tro:Forkynner Kjell Dahlene, adjunkt Gunnar Holth, tidl. kretssekretær Erik Høiby, rektor Finn-Widar Knutzen, rektor Reidulf Tværåli, juridisk rådgiver Jan Endre Aasmundtveit, ekspeditør Immanuel Fuglsang (Danmark), pastor Henric Staxäng (Sverige).

BØNNEVAKT FOR NORGE

Ønsker dere bønnesedler tilsendt, skriv til:

Bønnevakt for Norge,Postboks 264,4367 Nærbø

3

6/2012 Innhold

Fritt, uavhengig tidsskrift på evangelisk-

luthersk grunn

Redaksjon:Eivind Gjerde

Olav Hermod Kydland

Redaksjons- ogekspedisjonsadresse:

Postboks 264, 4367 Nærbøolav.kydland@lyse.net

Internett:www.bibelsk-tro.no

btpost@bibelsk-tro.no

Abonnement og gaver:Persokkrossen 34046 Hafrsfjord

Postgiro: 0530.04.87884 Bankgiro: 3290.07.77786

Dansk postgiro:1199 250-9350

Svensk postgiro:106 4551-3

Kasserer: Edvard JektebergTlf: 51 55 02 48

Utkommer 6 ganger i året.

Årsabonnement:Norge og Norden kr. 180,-

Til andre land kr. 210,-Skoleungdom kr. 160,-

Bibelsk Tros kassettjenesteTlf: 51 68 90 31

Redaksjonen er ansvarlig for alt som kommer fram i leder-

spalten. Konkrete synspunkter forøvrig

står de respektive forfattere ansvarlig for.

Red. deler nødvendigvis ikke alle disse, men er ansvarlig

for at ikke noe bryter med stiftelsens formål og

grunnlag. Unntak fra dette kan være ytringer i klipp- og

leserbrev spalten.

Ettertrykk kan skje ved kildeangivelse.

Layout: Rune Hegle

Trykk: Gunnarshaug TrykkeriTlf: 51 82 62 07

Jesus Kristus og islamLeder. Av Olav Hermod Kydland ............................................... 4

Det glade budskapAndakt. Av Erik Høiby ................................................................. 5

Ordet ble kjødSang. Av Gunnar Holth .............................................................. 7

Immanuelstegnet??. Av Per Bergene Holm .......................................................... 8

En stor glede for alt folket??. Av Konrad Fjell .................................................................... 9

Når julens glade budskap avvises??. Av Immanuel Fuglsang ...................................................... 12

I dag er det fødd dykk ein Frelsar??. Av Ludvig Hope ................................................................. 14

En profeti om dommen over en gjenstridig slekt og Jerusalem??. Av Olav Hermod Kydland .................................................. 14

Vekter, hva ser du???. Av Niels Ove Rasmussen (Vigilius) ................................... 16

Avkristningen av Norge – Hovedpunkter – Del 1??. Av Per Haakonsen ............................................................. 18

Redaksjonen vil ønske leserne en velsignet god jul og et riktig godt nyttår!

Neste nummer av Bibelsk Tro kommer i februar 2013.

Det tona i ei midnattsstundeit herleg englekormed gylne harper steig dei ned,med gledebod til jord,dei song om fred, dei song om fryd, om frelsa frå all trong.Og verda høyrde høgtidsstillden signa englesong.

Og enno stig til jordi nedein fredrull englehær.Og enno gjeng det ljose kvadut over all vår verd.Det tonar over jordi trøytt,no som den fyrste gong,på tusund tungemål dei syngog signa englesong.

(Edmund H. Sears. Trygve Bjerkrheim 1963.Nr 624 i Sangboken.)

4

6/2012Leder

Jesus Kristus og islamAv Olav Hermod Kydland

”I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren – i Davids by” (Luk 2,11).

Budskapet om Jesu Kristi fødsel i Betlehem er det herligeste budskap verden noen gang har fått. Hyrdene på Betlehemsmarkene var de første som fikk høre det. Men løftet om en Messias går som en rød tråd gjennom hele Det gamle testamente, fra løftet om at kvinnens ætt skulle knuse slangens hode til hans komme.

I tidens fylde ble så Guds Sønn født i Betlehem, i Davids by. Jesus kom, etter Den treenige Guds evige rådslutning, for å frelse verden fra deres synder: ”For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv” (Joh 3,16).

Om det evige forholdet mellom Gud Fader og Gud Sønn sier Bibelen: ”Du er min Sønn, jeg har født deg i dag!” (Salme 2,7; Apg 13,33; Heb 1,5; 5,5). I tidens fylde kom Sønnen til jord: ”Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. Og vi så hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet” (Joh 1,14). Den evige Sønn ble et sant og virkelig menneske, sann Gud og sant menneske.

Det var på grunn av Den treenige Guds kjærlighet til den fortapte menneskeslekt at Sønnen kom til jord for å fullføre Guds evige frelsesplan. På Golgata tok Jesus all verdens synd på seg, døde og ble gravlagt, men sto opp igjen til vår rettferdiggjørelse. Dette herlige budskapet om Jesu fødsel skal vi igjen få feire i 2012. Hans komme og forsoning er for alle mennesker og skal forkynnes for alle mennesker til frelse og evig liv hos Gud.

Men dessverre er det mange som verken vil høre det, eller ta imot det. Noen tror ikke at det er noen Gud til (ateister), andre tar ikke stilling til spørsmålet (agnostikere), men lever som om Gud ikke eksisterer. Noen holder seg

til sekulære ideologier og livssyn, mens andre søker forløsning i forskjellige religioner.

Islam, med ca 1,3 milliarder tilhengere, er den nest største religionen, og den som vokser hurtigst i verden i dag. Islam har tatt noe fra både jødedom og kristendom. Dessverre er det noen, særlig i USA, som forsøker å forene kristendom og islam, såkalt Chrislam. Det er en farlig vei å gå og fører vill.

Islams trosbekjennelse lyder slik: ”Det finnes ingen Gud unntatt Allah, og Muhammed er hans sendebud.” Hver enkelt som uttaler denne trosbekjennelsen, betraktes som muslim. Fra et bibelsk ståsted er dette en antikristelig trosbekjennelse. For den kristne trosbekjennelse taler om tre personer i en guddom, Gud Fader, Gud Sønn og Gud Den hellige Ånd.

I koranen har Allah 99 forskjellige navn, men ingen av dem betegner ham som kjærlig og som far slik som Bibelen betegner Gud. Allah og Bibelens Gud (JHVH) er totalt forskjellige.

Allah betraktes som skaper, men læren om arvesynden forkastes. Syndefallet blir betraktet som ulydighet, men ikke som en syndig tilstand. Mennesket kan gjøre både gode og dårlige ting. Ved anger og tro kan Allah tilgi et menneske uten noen som helst soning.

Synet på hvem Jesus er, er ifølge Bibelen og koranen totalt forskjellig. Jesus eller Isa som muslimene sier, er skapt og er bare en av de store gammeltestamentlige profetene.

Koranen, sure 9.30, sier: ”Jødene sier, ”Ezra er Guds sønn”, og de kristne sier, ”Messias er Guds sønn”. Dette er faktisk det de sier, og de tar efter det som de vantro før dem hevdet. Måtte Gud ta dem fatt! Hvor de er forvridd!” (Etter Einar Bergs oversettelse).

Allah har ikke noen sønn, bare tre døtre (Sure 53.19-20). Å hevde at Allah har en sønn er en majestetsforbrytelse. De som gjør det, er forbannet av Allah, sier koranen.

5

6/2012 Andakt

Det glade budskapAv Erik Høiby

“Og han kom til Nasaret, hvor han var oppfostret. Etter sin sedvane gikk han på sabbatsdagen inn i synagogen, og han stod opp for å lese for dem. De gav ham da profeten Jesajas bok, og da han hadde åpnet boken, fant han stedet der det står skrevet: Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne evangeliet for fattige. Han har sendt meg for å forkynne for fanger at de skal få frihet og for

blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte fri, for å forkynne et nådens år fra Herren. Han lukket boken, gav den til tjeneren og satte seg. Alle som var i synagogen hadde sine øyne festet på ham. Han begynte så med å si til dem: I dag er dette Skriftens ord blitt oppfylt for ørene deres. Alle gav ham vitnesbyrd og undret seg over de nådens ord som lød fra hans munn.” (Luk 4,16-22)

Islam anerkjenner Jesu underfulle tilblivelse, jomfrufødselen, og hans undergjerninger, men han er bare et menneske, ”et sendebud” (Sure 5.79). Med andre ord: Muslimene nekter at Jesus er Gud og menneske på samme tid, sann Gud og sant menneske som Bibelen lærer (Joh 1,14).

Men Skriften sier: ”For mange forførere er gått ut i verden, som ikke bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød. Dette er forføreren og Antikrist” (2 Joh v. 7).

Synet på hvem Jesus er får også store konsekvenser for oppfatningen av Jesu frelsergjerning. Koranen hevder at Jesus ikke ble korsfestet (Sure 4.156). En annen ble korsfestet i stedet for ham, men Jesus ble opptatt levende til himmelen av Allah (Sure 4.156). – Følgelig har ikke Jesus sonet verdens synd. Heller ikke kan noen bære en annens byrde (Sure 6.164; 17,16; 53,39). Dermed forkastes den bibelske lære om Jesu soning og stedfortredergjerning. Da forkastes også den kristne dåp, nattverd, evangeliet og all kristelig lære. Med andre ord: Islam fornekter de mest sentrale læresetninger i kristendommen.

Koranen forkaster også Bibelens treenig-hetslære. Det vil si troen på Gud Fader, Gud Sønn og Gud Den Hellige Ånd som tre personer i en guddom. Koranen sier: ”Vantro er de som sier, Gud er den tredje av tre. Der er ingen Gud

unntatt én Gud (Allah)! Hvis de ikke opphører med det de sier, så vil en smertelig straff ramme de vantro blant dem” (Sure 5.77). I følge koranen er da alle som tror og bekjenner seg til den bibelske treenighetslære, ”vantro”. Med andre ord: De kristne er i muslimenes øyne vantro mennesker som Allah har forbannet, og som han har gjort klar en ild for (Sure 33.64).

Når det gjelder julefeiring, så ønsker radikale muslimer å fjerne den. De hevder at å feire Jesu fødsel er brudd med koranen. Sure 4,51 sier: ”Gud (Allah) tilgir ikke at man setter noe ved hans side, men Han tilgir det som er mindre enn dette overfor den Han vil. Den som setter noe ved Guds (Allahs) side, har i sannhet begått en svær synd”. I følge koranen er da det å feire Jesu, Guds Sønns fødsel, en svær synd. Derfor har protester mot julefeiring forekommet i flere ikke-muslimske land.

Men vi vil feire jul igjen hvor Guds Sønn, Jesus Kristus, er sentrum og midtpunkt. For både vårt liv i denne verden og i evigheten er avhengig av vårt forhold til ham som er verdens eneste frelser og håp. – Bibelen er gitt oss som rettessnor for tro, lære og liv for at vi ikke skal fare vill og bli forført verken av sekulære ideologier eller av forskjellige religioner.

Ha en velsignet god jul i samfunnet med Herren Jesus Kristus, vår herre og evige konge! o

6

6/2012

6

Leder

Det var litt av et budskap folket i Nasaret fikk høre i synagogen denne dagen. Jesus var nemlig kommet dit, og det var forresten ikke noe nytt. Han hadde vokst opp der i byen og hadde gjennom ungdomsårene hatt sin vanlige gang i synagogen. At Jesus reiste seg for å lese til forsamlingen var heller ikke så uvanlig. Det falt så naturlig å gi ham boken til profeten Jesaja, den gamle skriftprofet, og så leste han høyt for tilhørerskaren: “Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne evangeliet for fattige. Han har sendt meg for å forkynne for fanger at de skal få frihet og for blinde. At de skal få syn, for å sette undertrykte fri, for å forkynne et nådens år fra Herren” (v. 18-19).

Tekstordet er kjent. Det var en av de mest sentrale messiasprofetier i den gamle pakt,

(Jes 61,1-2) som lød for folkets ører. Men ikke før han hadde han lest profetordene, så la han til: “I dag er dette Skriftens ord blitt oppfylt, for ørene dere” (v. 21). Som oppfyllelse av Guds tale gjennom profetene, stod Jesus midt iblant dem. Den gamle tid var altså forbi. Den tid da folket måtte se fremover i håp og forventning mot det som så levende var blitt skildret i den gamle pakt. Nå skulle sannheten i profetordet (v. 18-19) oppfylles i en ny tid. Det er denne tida Jesus kalte “et nådens år fra Herren.”

Så har da evangeliet gjennom årtier lydt ut over jorden, og mang en fattig synder har hørt budskapet, blitt vakt ved Guds Ånd og i Jesus Kristus blitt et gjenfødt menneske. Men det fortsatt fins røster i dag som vil endre på det glade budskap. Jesunavnet skal

Bibel- og bekjennelseskonferansepå Frøyland forsamlingshus 1.-3. febr. 2013Talere: Jan Bygstad og Stein SolbergSangere: Kvitsøy-karane, Johannes, Sven og Sigmund, Steinar Trefjord

Fredag kl 19.00: Bygstad: Sang: Kvitsøy-karane Lørdag kl 10.30: Bygstad: kl 12.00: Bygstad: kl 19.00: Solberg: ”Den lutherske Kristus-mystikk Sang: Johannes, (inkl. brudemystikken) - og vår tid” Sven og Sigmund Søndag kl 10.30: Solberg: ”Den lutherske Kristus-mystikk (inkl brudemystikken) og vår tid” kl 12.00: Solberg: ”Kjønnsidentitetsforstyrrelse Sang: Steinar Trefjord og gjenopprettelse ved Kristi kors og oppstandelse - for oss alle? Salg av bøker, CD-er og kassetter. Anledning til å kjøpe mat og kaffe. Kollekt. Alle er hjertelig velkommen!Trenger du overnatting? Kontakt Olav Aarsland 51487511.

Arrangementkomiteen

Forts. s. 13 u

7

6/2012

7

Sang

Ordet ble kjødAv Gunnar Holth

Karl Marthinussen (1890-1965) var utdannet teolog. Etter en samlet prestetid i Bergen i 33 år, ble han biskop i Stavanger i perioden 1950-1960. Marthinussen var forankret i evangeliets kjerne både i sitt virke og i sin forkynnelse. Han var en betydelig forkynner og foredragsholder, og hadde utallige tillitsverv, både politiske og innen avholdsbevegelsen. Han var redaktør for flere blader og publikasjoner. Han har også skrevet en rekke bøker, bl.a. lærebøker i kristendomskunnskap.

Når det gjelder hans sterke litterære interesse, vil jeg her henlede oppmerksomheten på hans

dikt- og salmesamlinger: “Med Mesteren”, “I Herrens vingård”, “På løftenes grunn” og “Forventning og vår”. Best kjent er disse to sanger av Marthinussen: “Jeg vil ikke tie om Jesus” og “Ja, engang mine øyne skal se kongen i hans prakt.”

Julesangen “Å, kunne jeg bare bli barn igjen” er kommet med i sangboken og etter hvert godt kjent.

Nedenfor siteres en annen julesang, hentet fra samlingen “Forventning og vår”, Nomi forlag.

Med rette er det hevdet at inderligheten er det som særpreger hans “tone”. o

1. Under over alle under: himlens konge kledd i kjød. Englers visdom ei utgrunner hva oss Gud i nåde bød: Sønnen ifra evighet, ett med Ham i salighet, skal fornedret blant oss være uten guddomsglans og ære.

2. Se, i stallens mørke hviler Han som bærer verden all. Her Guds faderansikt smiler mot en slekt i synd og fall. Vise menn og hyrder her kommer himlen like nær. Her i verdens vinter kommer Livets sol og lyse sommer.

3. Herersalighetåfinne midt i tidens natt og nød. Hereroverflodåvinne, seir i strid og Liv i død. Mørke stall og krybbe trang rommer trøst for all vår tvang. Den som her vil ydmyk knele skal med Barnet Liv få dele.

4. Ja, vi kommer, Jesus kjære, med vårt hjertes tunge bør, for du kom for selv å bære hva vi ikke bære tør. All vår fattigdom du ser, og vi eier intet mer. Gi oss freden, gi oss striden, gi oss himlen her og siden.

Under over alle under(Kan synges til tonen “Som den gyldne sol frembryter”)

8

6/2012??

ImmanuelstegnetAv Per Bergene Holm

Kong Ussias sin død innebærer et tidsskille for Juda og Jerusalem (jf Jes 6,1ff). Sønnen Jotam fortsetter på mange måter i sin fars gudfryktige spor, men folket er på vei bort fra Gud, og med sønnesønnen Akas blir frafallet åpenbart også i Davids hus. Hedenskapets verste synder får innpass, midt i kongehuset og i Jerusalem. Den fred og velstand som hadde preget landet i Ussias sine dager, skulle snart avløses av krig og nedgang. Det er den ytre straffedommen, som etter Herrens ord ved profetene, skulle følge på det indre frafallet.

Fra nord angriper både Syria og Israel (Efraim). Tanken er kanskje å presse Juda inn i en allianse mot den stadig sterkere verdensmakten, Assyria. Kong Akas får høre at syrerne har slått leir i Efraim. Syrerkongen Resin har åpenbart lagt opp råd sammen med Efraim om å angripe Juda og Jerusalem. Deres tanke er å avsette kong Akas og innsette en annen som er mer innstilt på allianse med dem (jf Jes 7,5-6).

Kong Akas forstår at et angrep er nært forestående og at Jerusalem kan bli beleiret av fienden. Han går ut for å sjekke Jerusalems vanntilførsel. Da kommer profeten Jesaja ut til ham med sin lille sønn – kanskje i sine armer. Syrias og Efraims onde råd mot Juda skal ikke lykkes sier profeten: ”Det skal ikke lykkes og det ikke skje!” (Jes 7,7). Og Akas skal få be Herren om et tegn på hans frelse. I hyklerisk fromhet avslår kongen. Han har nemlig bestemt seg for å søke hjelp hos den nye stormakten Assyria.

Da sier profeten at Herren selv vil gi et tegn: ”Se, jomfruen skal bli med barn, hun skal føde en sønn og gi ham navnet Immanuel.” (Jes 7,14)

Det er som om Herren sier at de bare legg opp råd, men at han også har fattet et råd, et evig råd. Det rådet har han i sin tid åpenbarte for Adam og Eva, om kvinnens ætt som skal knuse slangens hode. Det rådet står ved lag, og det skal gjennomføres. Løftet han ga til Abraham

om en sønn som skal bringe velsignelse til alle jordens slekter, det skal han fullbyrde i hans ætt. Jomfruen skal bli med barn, hun skal føde en sønn og gi ham navnet Immanuel. Fredsfyrsten av Juda skal komme, om så alle folk på jorden samler seg for å gjøre ende på Juda. Det skal ikke lykkes! For hans råd med Juda og Jerusalem står fast, tross folkets synd og frafall, tross kong Akas’ vantro, tross alle hedningefolkenes råd mot Juda og Jerusalem.

Herren setter løftet om en sønn, symbolisert ved sønnen som profeten har i sine armer, opp mot alle krigshærene. For den sønnen det her er tale om innebærer at Herren selv kommer til dem for å frelse dem:

”Larm, dere folkeslag! Dere skal bli forferdet. Og hør, alle jordens land langt borte! Rust dere! Dere skal bli forferdet. Ja, rust dere! Dere skal bli forferdet. Legg opp et råd! Det skal bli gjort til intet. Tal et ord! Det skal ikke skje. For med oss er Gud” (Immanuel). (Jes 8,9-10).

Slik er det med menneskers råd og menneskers ord. Det blir gjort til intet, det skjer ikke. Men slik er det ikke med Guds råd og Guds ord. Det skal skje, det blir ikke til intet!

På samme tid virker profeten Mika. Han profeterer om det samme: ”Men du Betlehem, Efrata, som er liten til å være blant Judas tusener! Fra deg skal det utgå for meg en som skal være hersker over Israel. Hans utgang er fra gammel tid, fra evighets dager. Derfor skal han overgi dem inntil den tid da hun som skal føde, har født…” (Mika 5,1-2). Hun som skal føde, det er kvinnen Gud talte til Adam om, det er jomfruen Jesaja talte om. Sønnen skal bli født av en kvinne. Vi tenker jo at alle sønner er født av kvinner, men i bibelsk språkbruk er det mannen som får sønner. Derfor er det noe spesielt når det står at sønnen skal bli født av en kvinne, for det innebærer nettopp at det skal være uten mann (jf Luk 1,34).

9

6/2012 ??

En stor glede for alt folketAv Konrad Fjell

Keiser Augustus og verdens åndVi skal i denne julebetraktning særlig stanse ved de forskjellige navn og personer som nevnes for oss i Luk 2,1-20 og på den måte forsøke å trenge inn i julens budskap.

Den første vi møter er keiser Augustus. Han er en av de store og mektige menn i verdens-historien. Han var en fremragende politiker og leder, og hadde på den tid Jesus ble født vært keiser i romerriket i snart tretti år. Han var den første egentlige keiser i romerriket.

Augustus var en dyktig organisator. Han hadde organisert forsvaret med streng orden og disiplin, og han hadde ordnet lovverket og utnevnt personer til å styre i de forskjellige

provinser i sitt store rike. Mange av disse var dyktige embetsfolk. En av dem var Kvirinius, landshøvdingen i Syria. En annen var Herodes den store, konge i provinsen Judea.

Augustus ville ha rede på hvor mange innbyggere som bodde i hans rike. Det var den første innskrivningen i Kvirinius’ tid som landshøvding, får vi vite. Og alle mennesker i hele romerriket, fra alle byer og landsbyer skulle skrives i manntall.

Den Hellige Ånd har ikke nevnt disse personer og begivenheter uten grunn. Alt i Skriften har sin bestemte hensikt.

Med disse personer og begivenheter tidfestes nøyaktig Jesu fødsel. Vi står altså

Poenget hos Mika er det samme. Assyria skal nok vokse seg sterkt og selv Juda skal bli overgitt i verdensrikets vold for en tid, men det betyr ikke at Herrens løfte til Juda er gjort til intet. Den lovede sønnen skal bli født, Herrens råd skal fullbyrdes, til frelse og velsignelse for både Israel og folkeslagene.

Det skulle gå over 700 år etter at profeten Jesaja forkynte løftet for Akas, før løftet ble oppfylt. Det kunne se nytteløst ut å sette sin lit til Guds ord og løfte, det skjedde jo ikke. Men så.

”Og det skjedde!” Ikke mindre enn tre ganger møter vi dette uttrykket i Luk 2,1-20 (v. 1, 6; 15). Hva var det som skjedde? Jo, det Gud hadde fattet råd om fra evighet av og gitt løfte om fra syndefallets dag. Da det var mest umulig, da det var som mørkest, da skjedde det! Gud holder ord, og den som setter sin lit til hans ord, han holder stand (Jes 7,9). Og så mange som Guds løfter er, i Jesus har de fått sin oppfyllelse (2 Kor 1,20).

Vår situasjon er som på Akas tid. Guds folk er som en kringsatt by, uten kraft til erobring og i fare for å bli inntatt av verden. Vi fristes som Akas til å søke hjelp hos den samme verden. Vi

fristes til å gripe til verdens metoder og søke mer tidsmessige strukturer, prekemåter, møteformer, musikk og andre ting. Det skal hjelpe! Og det er jo bare praktiske og ytre ting? Mon det!

Herren advarer Akas: ”Ta deg i vare og hold deg i ro!” (Jes 7,4). Akas’ rastløse aktivitet vitnet om at han holdt ”kjød for sin arm” og ikke lenger regnet med Herren og hans frelsesråd. Hadde han regnet med Herren, ville han kalt folket til omvendelse og tro, og ikke vendt seg til Assyria. For nøden var av åndelig art, ikke militær!

Herren er selv i stand til å ta seg av sitt folk og fullføre sitt frelsesråd. Slik er det også i dag. Og kjernen i dette Guds råd er jomfruens sønn. Gud selv er hos oss i denne sønnen, med hele sin frelse. ”Han kommer selv og frelser dere.” (Jes 35,4). Dette rådet i Sønnen er sterkere enn alle andre råd, og salig er den som setter sin lit til det! Den som i vantro vender seg fra Guds frelsesråd, kan verken selv holde stand eller hjelpe andre. Men den som i tro og tillit blir i Guds råd, i Sønnen – Immanuel, skal både selv bli frelst og få virke til frelse for sine omgivelser! o

10

6/2012??

overfor et historisk faktum, en begivenhet som har skjedd i vår egen tid og slekt. Når Gud handler med oss fortapte mennesker til frelse, griper han inn i og handler i vår egen tid og historie. Vi møter i juleevangeliet en som står over alle konger og herskere på jorden, og som styrer og leder alt etter sitt evige råd til frelse.

Videre beskrives gjennom disse personer og begivenheter med korte og enkle ord alt som gjelder for å være noe i denne verden. Keiseren og romerriket representerer verdens ånd. Etter menneskeslektens fall i synd har mennesket alltid strevd etter å bli lagt merke til, å bli noe i denne verden og få innflytelse og makt. Hver av oss kan kjenne seg igjen i det som lød da Babels tårn ble bygget: ”La oss gjøre oss et navn.” (1 Mos 11,4).

I virkeligheten er dette antikrists ånd som står Herren og hans Messias imot. I Salme 2 hører vi hvordan denne ånd dypest sett ønsker å riste av seg alt som har med Gud og hans frelse å gjøre.

Slik er du og jeg etter vår natur. Etter synde-fallet fikk vi en stolt og høyreist natur som vil opp og fram, gjerne på bekostning av andre, dyrker seg selv og som trakter etter å være noe i denne verden. En natur som aldri vil bli liten, aldri vil bli satt til side, aldri vil innrømme feil og aldri ydmykes og bøye seg. Jesu ord til sine disipler er fremmed for vår natur: ”Den som vil være stor blant dere, han skal være de andres tjener.” (Mat 20,26).

Josef og MariaMot alt dette som gjelder for å være noe i denne verden og som vi møter gjennom keiser Augustus, stilles fram for oss noe ganske smått og ynkelig.

Det er som Gud vil si at når han vil gjøre noe stort og veldig som ingen noen sinne har hørt eller sett, da bruker han mennesker som ikke regnes for å være noen verdens ting. Da bruker han små og ydmyke syndere.

Mens Augustus sitter i Roma og administrerer et av tidenes største og mektigste riker, aner han intet om Guds planer, og det veldige som var i

ferd med å skje i en avkrok av hans rike, langt utenfor Romas glans og herlighet.

Det blir så påtagelig. I skyggen av alt dette store og veldige, får vi høre om bygningsarbeideren Josef som ”drog opp fra Galilea, fra byen Nasaret, til Judea, til Davids by, som heter Betlehem, fordi han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, sin trolovede, som var med barn.” (Luk 2,4-5)

Josef og Maria kom fra det minste av alle folk på jorden. Under ørkenvandringen sier Herren til israelsfolket (5Mos 7,7): ”Ikke fordi dere var større enn alle andre folk, fant Herren behag i dere, så han utvalgte dere. For dere er det minste av alle folkene.”

Josef kom ikke engang fra den største av stammene i dette folket. I Sal 78,67-68 står det at Herren forkastet Efra’ims stamme som var den mektigste av stammene, og utvalgte Juda stamme.

Men da var det vel en ren og hellig slekt verdens frelser lot seg føde inn i? Den som har lest sin Bibel vet noe ganske annet.

Hvordan var det Josefs stamfar Juda i sin tid førte slekten videre? Vi kjenner fortellingen fra 1 Mosebok. Det står så levende fortalt hvordan Juda gikk av veien for en skjøge som satt der. For et kje fikk han en natt sammen med denne kvinnen, som i virkeligheten var hans egen svigerdatter, Tamar. De fikk sønnen Peres. Slik førte Juda slekten videre.

Og vi vet hvordan David en tid senere fikk barn med Urias hustru Batseba. Ved dette fikk David både mord og hor på sin samvittighet. Og av de mange kongene i Davids ætt som Matteus nevner i Mat 1 var de fleste ugudelige. Les bare den redselsfulle historien om Manasse i 2 Krøn 33 (jfr. Jer 15,4).

I det minste av alle folk, i den lille landsbyen Betlehem og i en syndig slekt fødes Jesus til jord. Slik blir han en av oss, dog uten synd, for å bære vår synd og bli den annen Adam, som skulle stilles fram for Gud i menneskeslektens sted og bøte den skade og elendighet den første Adam førte oss inn i.

11

6/2012 ??

Når Gud skal frelse menneskeslekten, setter han alt som gjelder noe i denne verden til side. På den måten åpenbarer han sin makt, sin herlighet, sin rikdom og sin visdom. Og når han skal åpenbare dette bruker han det som er svakt og skrøpelig.

Det som er noe i denne verdens øyner, forkastes av Herren. Men det som ingenting er i denne verden, det bruker Herren. De som ydmyker seg under hans veldige hånd, dem gir han nåde, men de stolte står han imot. Slik gjør Gud det for at hans navn skal bli stort og æren alene hans.

Messias – HerrenMens det nå skjedde at Maria og Josef var i Betlehem for å la seg innskrive i manntall, måtte Maria føde. De dro så raskt de kunne til et herberge der i nærheten.

Men der var det helt fullt, så de måtte ta inn i en stall som lå like ved. For nå måtte Maria føde. Barnet kom, og Maria pakket det inn i tøystykker og la det i en krybbe.

Ser du Guds visdom? Menneskeslektens største og mektigste person, det er nesten dårskap å si det slik, for han var samtidig Gud fra evighet, ble født i en stall, i en dyrekrybbe, innpakket i tøystykker. Stikk i strid med vår menneskelige natur og tankegang.

Dette er Herrens måte å skjule sin herlighet og storhet for de vise og forstandige, de som i sitt forhold til Gud er noe i sine egne øyne. Men han åpenbarer sin storhet og frelse for de umyndige, de fattige i ånden, de som ingenting er i seg selv.

Derfor ropes ikke dette store frelsens budskap ut i Romas gater, heller ikke i tempelet i Jerusalem, men for noen fattige hyrder som gjette flokken ute på Betlehemsmarkene:

”Det var noen gjetere der på stedet som var ute på marken og holdt nattevakt over sin hjord. Og se, en Herrens engel stod hos dem, og Herrens herlighet lyste om dem. Og de ble meget forferdet. Men engelen sa til dem: Frykt ikke! For se, jeg forkynner dere en stor glede – en glede for alt folket. I dag er det født dere en

frelser, som er Messias, Herren – i Davids by. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.”

Fra Jesus kommer inn i denne verden til han dør på korset, er det slike som ikke regnes for noe i denne verden som får lov til å tro og ta imot frelsens store budskap. Gjeteryrket var det usleste man kunne tenke seg. Røveren på korset var foraktet av alle, en forbryter og ugjerningsmann. Men disse får av nåde tro og ta imot dette gledens budskap.

”Det er ikke de friske som trenger lege, men de som har ondt. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse.” (Mark 2,17).

Likevel er dette gledens budskap et budskap for alle mennesker på jorden, både små og store, fattige og rike, trell og fri, menn og kvinner. ”Se, jeg forkynner dere en stor glede – en glede for alt folket.” (Luk 2,10) .Det vil si for alle mennesker, også for deg som leser dette, hvem du enn måtte være.

Jeg vet ikke om du synes du har mye å glede deg over. Det er bra om du har det. Det er mange her i verden som menneskelig talt ikke har så mye å glede seg over.

Men selv den som ikke har en eneste ting å glede seg over rent menneskelig sett, selv for det menneske er dette en stor glede. Hva slags glede er dette?

”I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren.” (Luk 2,11) Det er gleden.

Ja, men er det noen glede da? Hva nytte kan jeg ha av en frelser? Jeg har det i grunnen bra. Har all velstand, rikdom, travelhet og opptatthet med det jordiske, gjort at vi har mistet av syne de virkelige realiteter i tilværelsen som alt dreier seg om? Nemlig at for alle mennesker står det om ett av to: evig liv hos Gud, eller evig fortapelse i helvetes gru.

Saken er at slik som jeg er i meg selv, er jeg evig fortapt. Alle står vi under Guds vrede og dom. Det er ikke spørsmål om jeg føler det slik, opplever eller ser det slik. Realiteten er at enten jeg tror det eller ikke, føler det eller ikke, så er jeg fortapt i meg selv. Og skulle han ha straffet

12

6/2012??

Når julens glade budskap avvisesAv Immanuel Fuglsang

Mon ikke de fleste som leser dette bladet vet at Bibelens mest kjente juleevangelium er skrevet av evangelisten Lukas? Og selv om det også er en omtale av Jesu fødsel hos evangelisten Matteus, så er den slett ikke så detaljert som hos Lukas. Vi skal i denne artikkelen først stanse for to vers fra Lukas 2,6-7.

”Men det skjedde mens de var der, da kom tiden da hun skulle føde. Og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, fordi det ikke var rom for dem i herberget.”

Og likedan skal vi stanse for et vers fra begynnelsen av Johannes evangeliet: ”Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham” (Joh 1,11). Av mange bibellesere blir avsnittet fra Joh 1,1-14 kalt for juleevangeliet etter Johannes. Og det er også store likhetspunkter, selv om de ord som brukes hos Johannes er svært forskjellige fra dem som Lukas bruker.

Et felles trekk i de to små bibelavsnittene er uttrykt ganske kort at det ikke var plass til Jesus da han ble født inn i vår verden. Johannes skriver at ”hans egne tok ikke imot ham”. Det betyr jo nettopp også at jødene ikke hadde plass til ham som så gjerne ville være midtpunktet i deres liv. Denne triste kjensgjerning at Jesus var utenfor de religiøse ledernes sammenheng ser vi også mange andre

steder i Den Hellige Skrift. Vi skal nevne noen av dem:

Jesus ville gjerne hjelpe de gjenstridigeI Jerusalem ble Jesus avvist. Derfor gråt han over byen og sa: ”Visste også du, om enn først på denne din dag, hva som tjener til din fred! Men nå er det skjult for dine øyne.” (Luk 19,42).

Jesus sa med dette at han visste hva de trengte til i Jerusalem, men det fikk han ikke få lov til å gi dem. De hadde nok i sin egen gudsdyrkelse, så Jesus var bare i veien for dem. Derfor avviste de ham.

Et annet sted sier Jesus det slik: ”Jerusalem, Jerusalem! Du som slår i hjel profetene og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte jeg ville samle dine barn, som en høne samler kyllingene sine under vingene. Men dere ville ikke.” (Mat 23,37).

I Heb 13,12-14 kan vi lese følgende: ”Derfor led også Jesus utenfor porten, for å hellige folket ved sitt eget blod. La oss da gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vannære! For vi har ikke her en blivende stad, men søker den som kommer.”

En forblindet menighetOm menighetens leder i Laodikea kan vi i Åp 3,14-22 lese at han hadde mye å rose seg av. Ja, han mente faktisk at alt var i orden. Det var

meg som jeg hadde fortjent, hadde jeg kommet til helvete.

Men nå har det kommet en frelser, som er Messias, Herren. Han bar alle verdens synder opp på korset og tok den straffen som vi skulle ha tatt.

Dette skal også du få lov til å tro. Han har fullført frelsesverket, alt er ferdig for deg. Kan du tenke deg noen større glede enn dette?

”Jeg gjerne palmegrene vil om din krybbe strø, for deg, for deg alene jeg leve vil og dø. Kom, la min sjel dog finne sin rette gledes stund, at du er født her inne i hjertes dypegrunn.” (Brorson). o

13

6/2012 ??

ikke noe mer de trengte der. De visste bare ikke at de etter hvert var kommet så langt at Jesus var utenfor.

Likevel elsket Jesus denne menighet selv om de tilsynelatende mente at de hadde det godt uten ham. Derfor sendte Jesus bud til dem om at han gjerne ville inn i menigheten igjen.

Hvordan beskrives det? Jo, Jesus banker på døren. Han taler til dem, og han sier sannheten om dem. De var blitt lunkne midt i sine mange gjerninger og aktiviteter og befant seg dermed i en meget farlig tilstand.

Likevel sa de selv at de var rike, mens Jesus sa om dem at de var fattige, blinde og nakne. Men han sa også at han hadde nettopp det de trengte midt i sin elendighet. Derfor kalte Jesus dem til omvendelse.

Tenk, hans egen menighet, som var travelt opptatt av å tjene Jesus, den trengte til omvendelse. Deres mulighet for redning var at Jesus kalte på dem. Om de bare ville høre hans røst og åpne døren for ham, ja da ville Jesus gå inn til dem og igjen være sammen med dem! Tenk, slik er Jesus også i dag.

Trenger du og jeg også til omvendelse? Det kommer an på om vi vil gi akt på Jesu ord. Hva sier vi for eksempel i dag når Jesus møter oss med de alvorlige ordene i Luk 9,23-26:

”Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, han skal berge det. For hva gagner det er menneske om han vinner hele verden, men mister

seg selv eller tar skade på seg selv? For den som skammer seg ved meg og mine ord, ham skal også Menneskesønnen skamme seg ved når han kommer i sin og Faderens og de hellige englers herlighet.”

Hva med vår egen tid?Og så kan se på vår egen tid. Hvordan er tilstanden i den kristne kirke i dag, både på det globale plan og på de lokale menigheter og forsamlinger? Jeg er ikke satt til dommer over et eneste menneskes Gudsforhold, men Bibelen som er ”en lykt for min fot og et lys på min sti” (Sal 119,105), viser oss nettopp at vi ikke bare kan si at de nevnte bibelsitater hører fortiden til. I Rom 15,4 lyder det slik: ”Og alt som før er skrevet, det er skrevet til lærdom for oss, for at vi skal ha håp ved det tålmod og den trøst som Skriftene gir.” Derfor har du og jeg, og hver enkelt kristen all grunn til å bli stille for julens budskap.

Er Jesus innenfor i de kristne forsamlinger i dag? Eller må han stå utenfor og gråte over menighetenes tilstand, slik som han gråt over Jerusalem? Vandrer vi som fiender av Kristi kors? Mange gjør det, sier Paulus med tårer i Fil 3,18.

Må vi alle gi akt på Herrens nådige kall mens det ennå er dag. ”Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene!” Slik står det skrevet sju ganger i Åp 2 og 3. Det har altså adresse til alle kristne til alle tider.

(Oversatt fra dansk) o

verdsliggjøres. Hans person skal moderniseres og populariseres i pakt med tidens vær og vind. Evangeliets slagkraft skal amputeres til fordel for nye metoder og eksperimenter slik at det kristne budskap blir uthulet og forflatet. Gi oss noe nytt som kan forandre sannheten og fundamentene i den kristne tro, roper verden.

Men vi som bekjenner vår tillit til Bibelens Kristus og som bygger vårt liv på hans forsoning,

kan ikke høre på tidens røster som vil frarive oss de kristne grunnverdier. Det finnes intet bedre å forkynne, ingen ting vi mennesker mere behøver enn det gamle og alltid nye evangelium om Jesus Kristus og hans forsoning.

Han er i går og i dag den samme, og han blir det til evig tid (Heb 13,8).

Ja, han kom fra Gud til oss som formidler av det glade budskap. o

Fra s. 6 u

14

6/2012??

I dag er det fødd dykk ein FrelsarAv Ludvig Hope

”I dag er det fødd dykk ein frelsar i Davids by, han er Kristus, Herren!” Luk 2,11.

Som slaga frå joleklokkene syng ut over dalar og strender kvar jol, so lyder ordet frå ætt til ætt om Frelsaren som vart fødd. Me treng ein frelsar. Me er i naud. Satan, synda og døden fann oss og slo oss til jorda. Ingen kan meir reisa seg med eiga makt. ”Vår nød er stor, i dødens natt vi bor.”

Men han som måtte låsa porten for oss til livsens land, han lova å finna utveg til å opna han att. Det er uråd for oss å forstå det, men Bibelen fortel at alt før verda vart grunnlagd, hadde Gud ordna med hjelpa. Og då tida var der, kom han sjølv til jorda og vart vår frelsar. Han som alle ting er skapt ved, han ligg i stall og på strå, for å gjera oss rike med sin fattigdom. No reknar ikkje Gud med oss lenger, no reknar han med han som sa: ”krev av meg!” Han har stige inn i vår ætt,

som menneske millom menneske, som den andre Adam, so han kan ta bort det vonde den første gav oss i arv.

I gleda over det som no timast oss menneske, syng englar og himmel-herar lovsongs-tonar opp til Gud og frelse-bodet ned til jord. Kom då og syng med, alle som har hjarta, munn og mæle, og lat oss tilbe han som kom og ville frelsa oss fortapte!

Krist hos oss blunder, Guds fred på jord er lyst!

Ja, la kun høres Guds barns halleluja. la strengen røres for Krist i Davids stad!Nu skal vi føres med ham til himlen glad.(Sangboken nr 631, v. 3)

(Frå Andaktsboka ”Eit ord i dag”, A/S Lunde & Co.s Forlag, 25. des.) o

En profeti om dommen over en gjenstridig slekt og JerusalemAv Olav Hermod Kydland

(Mat 23, 34-39)Etter Jesu straffetale over fariseerne og de skriftlærde, kommer han med et profetisk ord om hva framtida vil bringe. Jesus lover å sende profeter, vismenn og skriftlærde til folket. Men han vet at de vil ikke ta imot dem. De skal være Kristi utsendinger med fullmakt fra ham til å forkynne evangeliet.

Jesus var nemlig klar over at han snart skulle dø på Golgata kors og bli lagt i en grav. Men dette var ikke slutten. Gud Fader skulle reise han opp igjen fra de døde, og han ville åpenbare seg for sine disipler og andre troende før han skulle bli tatt opp til himmelen.

Jesu profetiske tale gikk virkelig i oppfyllelse. Jesu Kristi utsendinger møtte stor motstand blant folket. Deres guddommelige budskap ble avvist og noen av dem ble drept og andre korsfestet, andre igjen ble hudstrøket i synagogene, og atter andre ble forfulgt. Apostelen Paulus opplevde dette selv og sier: ”Av jødene har jeg fem ganger fått førti slag på ett nær. Tre ganger er jeg blitt hudstrøket, en gang steinet, tre ganger har jeg lidd skibbrudd, et døgn har jeg vært i dypet” (2 Kor 11, 24-25). Senere kjenner vi til at han led martyrdøden.

Det er et faktum at av Jesu 12 disipler var det bare apostelen Johannes som fikk en

15

6/2012 ??

naturlig død. Alle de andre led martyrdøden på en eller annen måte.

Derfor kan vi si at folket hadde ikke lært noe av historien. Deres fedre hadde behandlet Guds utsendinger på den samme måten i den gamle pakt. På grunn av at de ikke tok avstand fra sine fedres gjerninger og omvendte seg, blir de gjort ansvarlig for deres gjerninger også. Som eksempel nevnes den rettferdige Abels blod og like til Sakarias Barakias sønns blod. ”Alt dette skal komme over denne slekt”, sier Jesus (Mat 23, 36). Når folket i sin ondskap fortsetter i sine fedres spor å drepe og forfølge Guds utsendinger, må de stå til ansvar framfor den levende Gud, både for sine egne gjerninger og sine fedres gjerninger. Det er som om Jesus samler alle martyrenes blod som er utøst gjennom tidene, og legger ansvaret for det på denne ugudelige slekten.

Folket var i ferd med å oppfylle fedrenes syndemål. Men da ville også dommen komme, og den var nær.

Men Jesu advarsel var nytteløs. Hans inderlige kjærlighet til folket viser seg i hans ord om Jerusalem. Han utbryter: ”Jerusalem, Jerusalem! Du som slår i hjel profetene og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle dine barn, som en høne samler kyllingene sine under vingene. Men dere ville ikke” (vers 37). Jesus hadde gjort alt som var mulig for å ta seg av folket, men de bare fortsatte å slå i hjel hans utsendinger og steine dem han sendte. De avviste med andre ord dem som forkynte det glade budskap om frelse og nytt liv. De brydde seg ikke om Guds nåde. De ville leve sitt eget liv etter sine lyster og begjær uten innblanding fra Herren.

Jesus var seg hele tida bevisst hvilke fare de sto i. Derfor ville han så gjerne samle dem på samme måten som en høne samler sine kyllinger når hun finner mat, når det regner eller en eller annen fare lurer. Da utstøter hønemor forskjellige lyder slik at kyllingene kan forstå hva det gjelder enten det er mat som finnes, eller om det er en eller annen fare som lurer. Hønemor samler sine kyllinger under

sine vinger hvor de er skjult for villdyr og uvær, og hvor det er varmt og godt for dem. På lignende måte ville Jesus ta seg av folket og gi dem mat og vern mot alle farer. Salmisten skriver også om dette i Sal 81, 12 og sier: ”Med sine vingefjær dekker han deg, og under hans vinger finner du ly. Hans trofasthet er skjold og vern”.

Videre står det så vemodig at folket ville ikke. Jesus, Guds Sønn, var midt i blant dem, men de ville ikke la han ta seg av dem. De nektet å la seg frelse. På samme måten som profeten Jeremia ropte ut til deres fedre: ”Så sier Herren: Stå på veiene og se til. Spør etter de gamle stier. Spør hvor veien går til det gode og vandre på dem! Så skal dere finne hvile for deres sjeler. Men de sa: Vi vil ikke vandre på dem” (Jer 6, 16). Folket på Jesu tid fulgte i sine fedres fotspor.

Katastrofen er uunngåelig. Jesus sier: ”Se, huset deres skal bli liggende øde!” (vers 38). Jesus tenker nok her på templet. Templet var stedet hvor Gud åpenbarte seg. Men nå vil Gud forlate tempelet, og da vil det bli liggende øde. Når Herren ikke er i sitt tempel lenger, da er det bare et vanlig hus og viet til undergang og ødeleggelse. Følgelig vil ikke Gud åpenbare seg lenger for sitt folk fordi de har forlatt ham, og da forlater han dem. Folkets forherdelse hadde nådd sitt klimaks. Herren var blitt forkastet, og folket ble da overgitt til seg selv. Men da er det bare dommen som står igjen hvor hver enkelt skal dømmes etter sine gjerninger.

Nå skal Jesus snart forlate denne verden og gå til sin Fader i himmelen. I Apg 1 fortelles det om at Jesus ble løftet opp mens disiplene så på, men en sky skjulte ham deretter så de ikke kunne se ham. Men løfte om at han skulle komme igjen ble kunngjort av to engler i hvite klær som sa: ”Galileiske menn! Hvorfor står dere og ser opp mot himmelen? Denne Jesus, som skal komme igjen på samme måten som dere så ham fare opp til himmelen!” (Apg 1,11).

Jesus sier at fra nå av skal de ikke se ham før de sier: ”Velsignet være han som kommer

16

6/2012??

Vekter, hva ser du?Av Niels Ove Rasmussen (Vigilius)

”På min vaktpost vil jeg stå og stille meg på varden. Jeg vil skue ut for å se hva han vil tale til meg, og hva jeg skal få til svar på mitt klagemål” (Hab 2,1).

Vi lever i frafallets tid. Antikristelige krefter er i virksomhet, både innenfor og utenfor kirken. Det er uro blant folkeslagene. Åndelig mørke, religiøs villfarelse og moralsk perversjon brer seg mer og mer. Guds motstandere fører de store ord, og frafallet er stort. Mange kristne slår seg i dag til ro i ”ørkenen” og vender blikket, ikke mot det usynlige, men mot det synlige, verden og de ting som er i verden. Så utslukkes Ånden, lovsangen og bønnen forstummer, mismot og motløshet sprer seg; lunkenhet og likegyldighet, verdslighet og selvopptatthet tar overhånd, også blant de troende.

I denne åndssituasjon gjør vi vel i å akte på hva Gud har talt til sitt folk i slektens historie før oss. Så kan det skje at tidligere vekterrøster som elles nå er stilnet, får plutselig munn og mæle igjen.

I året 1661, godt hundre år etter reformasjonen, kom det i Rostock i Tyskland ut et skrift som bar tittelen: ”Wächterstimme aus dem verwusteten Zion” (Vekterrøst fra det Zion som ligger øde, i ruiner). Det var forfattet av en ung luthersk prest Theofilus Grossgebauer, om tidens åndelige likegyldighet og død som lå tungt på hans hjerte.

”Når der ingen vækst er, ingen frugter

frembringes, når der ingen hellig gudsfrygt findes, når tvært imod lunkenhed, ligegyldighed og gudsforagt hersker, når gudløsheden breder sig, og synder og laster går i svang – hvordan kan man da som præst sidde rolig, uanfægtet og ubekymret og hengive sig bare til flittige studeringer eller måske ikke engang det? ”

Det er for Gossgebauer ubegripelig. Derfor heter det også videre i forordet: ”På min vaktpost vil jeg stå og stille meg på varden. Jeg vil skue ut for å se hva han vil tale til meg, og hva jeg skal få til svar på mitt klagemål” (Hab 2,1).

”Etter hvert er det da kommet til å stå klart for meg at årsaken til denne sørgelige tilstand i den siste tid er å finne i Zelum extinctum, den utslukte iver (nidkjærhet, brann, glød) med henblikk på omsorgen for de sjeler som er oss betrodd og kalt til Guds rike. I denne grav ligger hele vår ulykke begravet, og fram av den veller alle slags ondt og urent, om ikke Gud – som fordom – forbarmer seg over oss og vekker opp nye redskap, menn med profetisk åndsutrustning, villige til å ofre og lide alt for evangeliets og sjelenes frelses skyld.”

Deretter nevner Grossgebauer ”fem kalde vannstrømmer” som har vært medvirkende til å slukke ut nidkjærhetens brann i de troendes hjerter.

1) Kjærlighet til verden 2) Ringeakt for himmelriket3) Menneskefrykt

i Herrens navn!” (vers 39). Jesus selv gir her løftet om at han skal komme igjen, men mens han er borte vil det være mørke, forherdelse og vantro over Israel. Men når han kommer igjen skal hyldningsropet lyde, og folket skal reises opp igjen til frelse og frigjøring. Ingen vet når det skal skje, men løftet står fast og en dag vil det oppfylles. Da skal hele Israel bli frelst (Rom 11,26).

Derfor la oss be for Israel om at Herren snart må oppfylle sitt løfte og ta dekke bort fra deres øyne så de kan se og bli omvendt til Herren (2 Kor 4,14-15).

(Først offentliggjort i ”Julbudskapet 2011” i Sverige). o

17

6/2012 ??

4) Det å trakte etter anseelse og forfremmelse blant mennesker

5) Det å trakte etter et liv i uforstyrret og selvbehagelig ro og komfort

Dette er, sier han, ”die fünf kalte Wasser-ströme”, som om den guddommelige nidkjærhets brann er blitt fullstendig utslukt hos så vel prester som lekfolk. Derfor går alt i kirken pro forma og etter det ytre form, sedvane gjelder mer enn sannheten og menneskers anseelse mer enn Guds befaling.

I de siste dagerTo mektige, Gud og Satan strider om menneskets sjel. Det er en uavlatelig og pågående strid mellom lys og mørke, sannhet og løgn, liv og død. Det avgjørende slag er utkjempet og kampens endelige utfall er gitt på forhånd: Kristus har ved sin død gjort ham maktesløs som har dødens velde, og fridd oss ut av dødsfyrstens grep (Heb 2,14 og 2 Tim 1,10).

”Han har vunnet det store slag,Satan bundet til dommedag,åpnet oss Himmelens port!”

Den store drage, den gamle slange, som kalles djevelen og Satan, hele verdens forfører, er styrtet ned fra himmelen til jorden (Åp 12,7-12; Luk 10,18; Joh 12,31). Og snart skal ildsjøen bli hans endelikt. (Åp 20,10).

Frelsen og kraften og riket er Guds, og makten Hans Salvede (Åp 12,10). All makt i himmelen og på jorden (Mat 28,18).

Seieren er vunnet og Satan er bundet. Men han fnyser og raser og kjemper ennå. Med et hvitglødende hat til Herrens Salvede og hans folk. Da han vet at slaget er tapt, blir hans villskap enda større. Han vet at slaget er tapt, og hans tid er kort.

I himmelen er det ikke noen plass for ham lenger. Men her på jorden går han stadig omkring som en brølende løve og søker hvem han kan oppsluke, så langt som den ”lenken” Gud har gitt ham og tillater ham. Men heller ikke et skritt lenger! (Åp 12,12): ”Derfor fryd dere, himler, og dere som bor i dem! Men ve jorden og havet! For djevelen er steget ned til dere i stor vrede, fordi han vet at han bare har en liten stund.”

Vi lever i sluttoppgjørets tid. I de siste dager.Da skal det i følge Skriften skje veldige

åndsutgytelser ikke bare fra himmelen (Joel 3,1ff.), men også fra helvetes avgrunn og brønner (Mat 24,24; 2 Tess 2,8-12; Åp 9; 13; 16, 12-14).

Det åndelige klarsyn og den åndelige sikt skal være dårlig. Så dårlig at mange ikke vil være i stand til å skille mellom lys og mørke, sannhet og løgn.

Den åndelige hørsel og skilleevne vil for mange være så sløvet at de ikke mer kan skille mellom den gode hyrdes røst og leiekarenes. De følger bare den som for øyeblikket roper høyest og tiltrekker seg mest oppmerksomhet, alltid på jakt etter noe nytt, alltid ute etter det ekstraordinære og sensasjonelle, stadig på ny opptent av utilfredstilt begjær etter ”hva som klør dem i øret”, hva som påvirker sansene og følelsene. Og så vender de øret bort fra sannheten og vender seg til eventyr (2 Tim 4,3-4).

I de siste dager skal det være liten forståelse for nødvendigheten av å våge å være edru og ikke uten videre tro enhver ånd, men prøve åndene, om de er fra Gud.

Om det åndens sus en fornemmer er fra himmelen eller helvete.

Om det åndens vær som farer fram, er Guds egen oppfyllelse av sitt løfte om at han i de siste dager vil utgyte sin Ånd over alt kjød.

Eller kanskje snarere et verk av demoners ånder, som gjør tegn og under og mange kraftige gjerninger og derved fører mange vill.

Et verk av Guds hellige Ånd som overbeviser verden om synd, vitner om Jesus og herliggjør Ham og veileder Hans disipler til hele sannheten.

Eller et verk av avgrunnens forførende åndsmakter, som lar mennesker forbli i sine synder, vitner om og herliggjør noe annet enn Kristus, sørger for å få noe annet i sentrum for oppmerksomheten enn nettopp ham, og fører hjertene bort fra ham så de i stedet fanges av og tror løgnen.

(Utdrag fra innledningen til ”Den karismatiske vækkelse – pinse på ny?” av N.O.Rasmussen (Vigilius) – Dansk Luthersk Forlag 1971. Shafan 23.07.2010). (Oversatt fra dansk) o

18

6/2012??

Avkristningen av Norge – Hovedpunkter – Del 1Av Per Haakonsen

Avkristning betyr at vi som folk vender Gud ryggen. Hans lover og forordninger betyr ikke lenger noe for oss. Mange mennesker opplever dette som en frigjøring og et fremskritt.

Kristendommen er uaktuell og historisk passé, heter det. Vi lever i en moderne tid som ikke har plass for slike forestillinger.

De færreste er imidlertid klar over at når vi vender Gud ryggen, så vender Gud ryggen til oss. Det kan skje på mange måter. Han kan la oss vandre vår egen vei og på den måten overlate oss til oss selv. Eller han kan sende oss en ulykke som en påminnelse om at han fremdeles eksisterer. Uansett hviler det en dom over det folk som velger å forlate hans ord og hans ordninger.

Vi vil aldri komme utenom at Gud krever å få være vår Gud. Du skal ikke ha andre guder enn meg. Det er det første bud. Jeg Herren din Gud er en nidkjær Gud som hjemsøker fedres misgjerninger på barn inntil tredje og fjerde ledd. Det betyr at alle slektsledd i en familie vil bli rammet dersom vi som et folk begynner å dyrke andre guder. Og i vårt tilfelle har vi begynt å dyrke oss selv.

Vi må spørre: Vekter! Hvor langt på natt? (Jes 21,11)Hvor står vi? Og hvor langt er det kommet?

Vi får en pekepinn i den rapport som Holocaust-senteret sendte ut tidligere i år om antisemittismen. I et representativt utvalg av den norske befolkning svarer 56 % at de betegner seg selv som ”ikke-religiøs”. Legger vi til ”vet ikke” gruppen og de som ikke ønsket å svare, stiger prosentsatsen til 70.

Det store flertallet av det norske folk har altså enten et likegyldig eller negativt forhold til religion.

30 % av de spurte betegner seg selv som religiøs. Men i denne gruppen er det imidlertid

bare 1 av 4 som mener at religionen har stor betydning.

Det interessante er å prøve å se denne utvik-lingen over tid.

Vi har ikke direkte sammenliknbare under-søkelser. Men dersom vi sier at det å være religiøs er det samme som å tro på Gud, så har vi en del tall. I 1982 trodde 76 % av befolkningen på Gud. I 1990 65 %. I 2007 var prosentsatsen kommet ned i 44. Det har altså over to, tre tiår skjedd mer enn en halvering av det religiøse segmentet i Norge.

Når det gjelder gruppen personlige kristne, er det vanskeligere. Men sett under ett har vi grunn til å tro at denne har utgjort ca 15 % av befolkningen for to-tre tiår siden. Nå er dette tallet kommet ned i 8 %.

Utviklingen er altså ikke til å ta feil av. Landet avkristnes.

Ikke overraskende har politikerne tatt konse-kvensen av dette. I mai i år vedtok Stortinget nærmest enstemmig å fjerne paragraf 2 fra Grunnloven, den som sier at den evangelisk lutherske religion er statens offentlige religion. Staten har ingen religion. Våre politikere er ikke lenger forpliktet på å organisere det norske samfunn på kristne verdier. Som samfunn er vi blitt konfesjonsløse.

Vi har altså kommet dit hen at vi som land og folk velger å bygge fremtiden uten formelle bånd til kristne verdier.

Når begynte denne utviklingen?Det er nærliggende å spørre: Når begynte egentlig denne utviklingen? Går det an å tidfeste når avkristningen begynte?

Det går selvsagt an å ha flere ulike syns-punkter på dette. Mye vil avhenge av hva slags tidshorisont man velger å trekke opp.

Da jeg i sin tid tok jeg dette spørsmålet opp med Johannes Kleppa daværende medredaktør i avisen Dagen, mente han at avkristningen måtte

19

6/2012 ??

Vi ønsker å gi deg

- Oppbyggelige stykker- Bibelstudieserier- Sjelesorg- Kristen etikk- Trosforsvar- Aktuelle spørsmål- Sang og musikk- Med mer

åndelig veiledning

Seks nummer i året for kr. 180,- (studenter: 160,-)Tegn 2013-abonnement nå, og du får GRATIS nr. 5 og 6 for 2012,samt andaktsboka “I lys av Ordet”.

Sendes til:

Bibelsk TroPostboks 2644367 Nærbø

Betales med giroblankett som følger med første tilsendte blad.

Navn:

Adr:

Kan også bestilles på Internett:www.bibelsk-tro.no

ha begynt en gang på 1930-tallet. Krigen kom bare til å innebære en utsettelse av noe som allerede var på gang.Det er en observasjon som stemmer meget godt overens med Egil Aarviks bok ”Vi gjemmer oss på bedehuset”. Han slår fast at vekkelsene begynte å ebbe ut midt på 1930-tallet. Når han ser tilbake, så finner han at vekkelsesepoken i Norge strekker seg fra 1905 og frem til 30-tallet. Men så stilnet det altså av. Vi hadde forventet at krigen ville forandre på dette, skriver han: ”Men krigen kom ikke med vekkelse. Det gjorde freden enda mindre.”

Egil Aarvik stiller det betimelige spørsmål: Hvorfor stilnet vekkelsen?

Det er selvsagt flere forklaringer på dette, men Aarvik gir en hovedforklaring som er interessent og som har karakteristisk for hele perioden frem til vår egen tid. Han skriver: ”Det er skjedd en endring i folkets grunninnstilling til kristendommen. Kristendommen eksisterer ikke lenger som en realitet i folkets bevissthet.” Folk tror ikke lenger at kristendommen representerer en virkelighet, at den er sann.

”Ja,” sier Aarvik, ”det er verre enn som så. Kristendommen får nå skylden for alt som er galt. Kristendommen gjør urett, heter det. Den forkvakler ungdommens sjel med all snakk om

synd og skyld. Den skremmer livet av folk med snakk om Djevel og fortapelse. Kristendommen skaper skyldkomplekser og forkrøpler sjelene”. I sannhet må vi si at Egil Aarvik var forut for sin tid. For disse

iaktagelsene stammer fra 1940 tallet. Det er som kjent for 70 år siden. Det viser at avkristningen hadde godt tak i det norske folk allerede før 2. verdenskrig.

Selv har jeg lest igjennom Pinsebevegelsens hovedorgan ”Korsets seier” årgang 1948. Et gjennomgangstema er det moralske forfall i tiden. Bladet klager over hedenskapet i vårt land og at det moderne menneske ikke lenger har bruk for en frelser. Lysestaken er i ferd med å bli flyttet fra landet, skriver bladet.

Ole Hallesby holdt en tale i Calmeyergatens misjonshus i oktober 1940. Han prøver å forstå Guds vilje i det som har skjedd 9. april. Her sier han blant annet at ”Vi har syndet så meget og så grovt her i landet, både den enkelte og folket, at Gud ikke kunne utsette straffen lenger.”

Hallesbys tale sier oss to ting. For det første at avkristningen var meget følbar allerede før 2. verdenskrig. For det andre; Herren bærer ikke over med folkets ulydighet. Det tyske angrep blir tolket som en Herrens straff og tukt

Selv vil jeg nok mene at vekkelsens tid

20

6/2012??

Støttefond for evangelisk arbeid og misjon

Stiftelsen På Bibelens Grunnv/Svein Brattgjerd,Kollerudv. 263031 Drammen

Konto: 6138.06.35339

begynte med Hans Nielsen Hauge og varte gjennom hele 1800-tallet for så å ta slutt en gang i mellomkrigstiden. Da 2. verdenskrig brøt ut var forfallet allerede meget synbart.

Avkristningen skyter ny fart Etter krigens slutt fikk avkristningen et omfang og en fart som jeg tror de færreste hadde kunnet forestille seg. Egil Aarvik var nok blant dem som så utviklingen klarest. ”Kristenfolket har murt seg inne på bedehuset og er ikke lenger i stand til å kommunisere med resten av folket”, sa han. ”Vi tærer på fedrenes åndsinnsats og er ikke lenger i stand til å tilføre de kommende generasjoner noe nytt”.

Ja, om det var sant den gangen, så er det ikke mindre sant i dag. Den manglende iver etter å formidle evangeliet kan ha den lite hyggelige forklaring at mange kristne har mistet troen på sin egen tro. Og da er det selvsagt ikke lenger noe å formidle.

Men nå skal vi ta utviklingen i sin krono-logiske rekkefølge.

Oslo Lærerskole Det første angrepet på det kristne verdigrunnlag etter krigen kom allerede i 1946 med statens

overtakelse av Oslo Lærerskole, som da ble drevet av Indremisjonsselskapet. All lærerutdanning skulle fra nå av være et statlig ansvar. Fra Stortingets talerstol ble det sagt at Oslo lærerskole representerte pietisme og trosfanatisme. Statens skoler skulle derimot være preget av forståelse, åpenhet og toleranse – honnørord som vi kjenner igjen fra senere debatter. Arbeiderpartiet la ikke skjul på at overtakelsen var å forstå som et angrep på kristne posisjoner i samfunnet.

Hvor var kristenfolket?Dette var jo et angrep på Indremisjonen,

ledet av Ole Hallesby som var en troskjempe på den tiden. Carl Fredrik Wisløff skriver i sin kirkehistorie at kristenfolket var opptatt av fred og gjenreisning. Kampen mot nazismen hadde tappet det for alle krefter. Det var ikke innstilt på å ta kampen opp mot et nytt statstyranni. Kristenfolket var gått inn i en ”åndelig dvaletilstand”, skriver han.

HelvetesdebattenI 1953 inntreffer den saken som mer enn noe annet skulle bli skjebnesvangert for kristendommens plass i det norske samfunn – den såkalte helvetesdebatten. Professor Ole

21

6/2012 ??

Hallesby holder en radiooverført søndagspreken fra Storsalen i Oslo. I talen sier han bl a følgende:

”Jeg taler sikkert til mange i kveld som vet at de er uomvendt. Du vet at om du stupte død ned på gulvet i dette øyeblikk, så stupte du like i helvete. … Hvordan kan du som er uomvendt legge deg rolig til å sove om kvelden, du som ikke vet om du våkner i din seng eller i helvete?”

Disse ordene ble starten på en debatt som kom til å vare i fem år. Biskop Kristian Schjelderup i Hamar rykket umiddelbart ut og sa at læren om evig helvetesstraff ikke hørte hjemme i kjærlighetens religion. Dermed gjaldt striden ikke bare Hallesbys valg av ord, men den stod om et hovedpunkt i kirkens lære.

Jusprofessor Frede Castberg fikk i oppdrag å utrede de konstitusjonelle sider ved statsreligion og kirkestyre. Han konkluderer med at det er Kongen i statsråd, altså regjeringen, som håndhever bekjennelseskravet og som også kan foreta læremessige avgjørelser. Kirkedepartementet uttalte følgelig i februar 1954 at Schjelderup ikke hadde satt seg utenfor bekjennelsen.

Frede Castbergs utredning er blitt stadig mer aktuell. For selv om kirken i dag utnevner sine egne biskoper, er den fremdeles en statskirke. Det vil si – det er fremdeles kongen i statsråd som har det siste ordet i lærespørsmål.

Mange stilte spørsmål ved regjeringens avgjørelse. Hva hadde politikerne – og det endog fra Arbeiderpartiet – med å definere innholdet i kristentroen?

På et stort lekmannsmøte på Nærbø i Rogaland 1.mai 1957 konkluderer Hallesby med å si at fra det øyeblikk den verdlige statsmakt gav Kristian Schjelderups teologi sin godkjennelse, opphørte Den norske kirke å være en bekjennelseskirke.

Det må vi si oss hjertens enig i. Og da vil jeg også minne om at Hallesby allerede på 1920-tallet foreslo å skille stat og kirke.

Vel, dette er ikke stedet for å skildre helvetesdebatten. Vi nevner bare at Schjelderup ble litt av en folkehelt. Alle lag i samfunnet støttet opp om ham. Han fikk støtteerklæringer fra ordførere, kommunestyrer, organisasjoner og

kulturpersoner, for å ha nevnt noe. Det ble rene folkereisningen. Alle ville de ha en fritenkende teolog, og alle ville være med på å avskaffe både helvete og fortapelsen.

Schjelderup som nå følte at han hadde hele det norske folk i ryggen, ba om biskopenes tillit. Etter først å ha nølt, ga bispekollegiet etter. Høsten 1957 anmodet de enstemmig Schjelderup om å fortsette i stillingen. Schjelderup takket rørt for tilliten.

Schjelderup hadde angrepet et kjernepunkt i den kristne lære. For dersom det ikke fantes noen fortapelse, hva skulle man da frelses fra? Hele forsoningslæren kom med ett i et nytt lys. Fra nå av ble det også vanskelig å snakke om synd – for synden bærer jo straffen i seg.

Det er vel ikke noe angrep på den kristne lære i vår tid som har vært mer alvorlig enn dette. Langsomt men sikkert ble forkynnelsen lagt om. Man gikk stadig stillere i dørene når det gjaldt tale om synd, evig død, dom og fortapelse. Den hellige Gud måtte vike plassen for den alminnelige kjærlige Gud. Nåden ble hengende i løse luften. Det ble problematisk å forkynne Jesus som frelser og forsoner. Jesus ble i stedet løftet frem som et etisk forbilde. Liberalteologien hadde fått sitt gjennomslag i Den norske kirke.

Hallesby-debatten ble et nederlag for bibeltroskap og en seier for de sekulære kreftene i samfunnet. Kirken svarte på utfordringen, ikke ved å holde fast på sine bibelske røtter, men ved å tilpasse seg den nye tid. Den var jo tross alt en folkekirke og måtte være der folket var.

Hallesby skulle få rett, for helvetesdebatten markerte slutten for kirken som et kristent trossamfunn.

Kvinnelige presterDen samme Schjelderup ble årsak til ny strid noen få år senere. I 1961 ble Ingrid Bjerkås ordinert til den første kvinnelige prest i Den norske kirke av nettopp Kristian Schjelderup. Før ordinasjonen uttalte seks av landets ni biskoper at kvinnelig prestetjeneste var uforenelig med Guds skaperordning og utsagn i Det nye testamentet.

22

6/2012??

I 1955, seks år før Ingrid Bjerkås ble innsatt, hadde et enstemmig professorråd ved MF uttalt at det var stridende mot Den Hellige Skrift at kvinner kunne inneha presteembetet. Dette var egentlig bare en gjentakelse og bekreftelse av en tilsvarende uttalelse som MFs lærerråd vedtok i 1917.

Debatten om kvinnelige prester kom til å rase i flere ti-år. Høsten 1972 skjedde en dramatisk endring. Et flertall i MFs lærerråd var kommet til den slutning at de aktuelle tekstene i Det nye testamentet bare hadde relativ vekt og betydning. De måtte sees i lys av datidens samfunnsordning. Det dreide seg følgelig om et ordningsspørsmål. Kvinneprestspørsmålet var ikke lenger i strid med Guds ord og kirkens bekjennelse.

Et betydelig mindretall mente at det måtte være galt å gjøre formaningene i Skriften tidsbetinget. Kvinnens underordning var ikke noe tidshistorisk som vi i vår egen tid kunne heve oss høyt over. Dessuten gjør mindretallet en viktig observasjon. Det skriver: ”Vi frykter for at dette syn på Skriftens autoritet kan trekke etter seg konsekvenser for andre av Det nye testaments anvisninger og formaninger.” Samlivsformer, skilsmisse og gjengifte blir nevnt som eksempler.

Det var også hovedpoenget til den kjente svenske biskop Bo Giertz da han i november 1976 kom til Menighetsfakultetet for å tale om kvinneprestspørsmålet. Først ble han nektet adgang, men han ble til slutt invitert av studentene. Kvinneprestspørsmålet er selve ”testfrågan”, sa han.

Testfrågan på hva?På bibeltroskap. ”Å være kristen er å tro som

apostlene” sa Bo Giertz.” ”Guds menighet er bygd på apostlenes og profetenes grunnvoll. Men er vi villige til å holde fast på apostlenes lære”, spør han. Det er her kvinneprestsaken kommer inn og blir selve testfrågan.

Tankegangen er den at Guds ord verken kan endres eller rokkes. Det er ikke tidsbetinget men står fast til alle tider. Hvis man derimot trekker den slutning at den ene av Paulus sine formaninger er bestemt av datidens oppfatning, så kan det samme resonnementet anvendes også

på alle andre formaninger i Det nye testamentet. Man begir seg med andre ord inn på en rutsjebane som ingen ende har.

Bo Giertz sine observasjoner skulle til overmål bli bekreftet i de påfølgende år. I rask rekkefølge fikk vi samboerskap, abortlov og homofili. Med Menighetsfakultetets vedtak var det skapt presedens for at formaningene i Det nye testamentet kunne tolkes ut fra forhold i vår egen tid. Ved å føre inn momenter som ”vår tids forståelse” hadde kirken fraveket det reformatoriske prinsipp ”Skriften Alene”. Ved å oppgi dette prinsippet hadde kirken fratatt seg selv det eneste redskapet den hadde til å demme opp for utviklingen. Den kunne ikke lenger si: ”det står skrevet”.

Helvetesdebatten og kvinneprestsaken er de to viktigste sakene i kirkens etterkrigshistorie. Helvetesdebatten åpner for at det går an å ha to ulike syn i kirken på et så sentralt lærespørsmål som menneskets frelse og fortapelse. I kvinneprestspørsmålet angripes den kristne etikk og den gudgitte skaperorden. I begge sakene angripes Bibelens autoritet. Det som har skjedd senere, er egentlig bare en logisk videreføring av disse to sakene.

Men vi må jo også stille oss undrende til Menighets-fakultetets helomvending. I 1955 var kvinnelige prester klart stridende mot Den Hellige Skrift, men 17 år senere var det altså forenelig med den samme Skrift. Hva er det som skjer?

Vel, det finnes flere forklaringer. Onde tunger har pekt på at 1972 var det året MF for første gang søkte om statsstøtte. Fra politisk hold fikk fakultetet klare signaler om at det ville bli Nei til statsstøtte dersom fakultetet opprettholdt sitt Nei til kvinnelige prester.

Mer tungtveiende er nok at samfunnet er i endring. Båndene til kristendommen svekkes. Arbeiderpartiet kjører frem helt nye verdier innpakket i ord som likestilling, solidaritet, åpenhet, demokrati og toleranse. I praktisk politikk innebærer dette at det gamle samfunn bygget på kristne verdier nå skal erstattes av et helt nytt verdisett hentet fra den sosialistiske

23

6/2012 ??

verden. I Arbeiderpartiets historie er dette ikke nye ting. Det nye er nå at kirken fremstår så svekket at den ikke lenger representerer noen trussel mot Arbeiderpartiets politiske arbeid.

LikestillingDet nye brekkjernet som nå brukes i ånds-kampen er likestilling. Bak synet på kvinnelige prester lå det politiske dogmet at mann og kvinne er likestillet. Det høres tilforlatelig ut fra en humanistisk synsvinkel, men det er klart stridende mot den bibelske lære som taler om kvinnens underordning.

Likestillingstanken ble markedsført av feministbevegelsen og slo igjennom i USA og Vest-Europa på 1960-tallet. I Norge ble den båret frem av Arbeiderpartiet og til slutt formalisert i Likestillingsloven av 1979.

Likestillingstanken har i dag nærmest fått status som et religiøst dogme. Det er akseptert i alle deler av samfunnet som et moralsk høyverdig prinsipp som skal ligge til grunn for alle politiske vedtak. Selv kirken har ingen motforestillinger. I gjeldende strategidokument for Den norske kirke heter det at ”likestillingsperspektivet skal innarbeides på alle nivå og felt i Den norske kirke.”

Prost Trond Bakkevig som stadig er en aktuell bispekandidat skriver at Gud har talt til kirken gjennom den moderne kvinnebevegelse. Kirken må verne om de innsikter feminismen gir.

Men la oss et øyeblikk se litt på historikken til dette dogmet.

Likestillingstanken har sine røtter tilbake til den franske revolusjon. Den franske revolusjon var ikke bare et oppgjør med Kongen og Adelen, men også med kirken. Likestillingstanken var sekulær i sitt vesen og hadde fra første øyeblikk brodd mot religionen.

Det var al l ikevel først og fremst kommunismen som skulle nyttiggjøre seg disse tankene. Kvinnen skulle frigjøres fra hjemmet og stilles til disposisjon for samfunnet. Kvinnen skulle realisere seg selv, het det. For feministbevegelsen og for

toneangivende politikere kom det til å innebære et nei til kjernefamilien og ja til alternative samlivsformer.

Det kristne verdisynet ble sett på som en motpol. Bibelen representerte det patriarkalske mannssamfunn som kvinnebevegelsen var til for å bekjempe. Det er blitt sagt at drivkraften i kvinnebevegelsen er ”et egalitært raseri” som rettet seg både mot tradisjonelle institusjoner og ordningene i Guds skaperverk.

I praktisk politikk skulle dette dogmet bli et meget velegnet verktøy for Arbeiderpartiet når det gjaldt å rydde til side de kristne posisjonene i samfunnet. Kirken på sin side synes ikke å ha forstått hva det dreide seg om. Vi finner ingen bispeuttalelser fra dette tidsrommet som tar opp likestillingsprinsippet eller likestillingsloven. Kirken ønsker åpenbart ikke å utfordre Arbeiderpartiet. Det bibelske virkelighetsbildet blir ikke fastholdt og avkristningen går sin gang.

KonkubinatlovenI rask rekkefølge faller nå den ene kristne bastionen etter den andre. I 1972 ble loven som forbød samliv mellom mann og kvinne uten å være gift – konkubinatloven – opphevet. Det var ikke lenger straffbart å leve sammen uten å være gift. Med det var ekteskapet, hjemmet og det tradisjonelle familiemønster svekket. Kvinnen skulle frigjøres fra slike bindinger, het det.

Resultatet skulle vise seg hurtig. Allerede før århundreskifte var 40 % av alle kvinner i 20-årene samboere og halvparten av alle barn ble født utenfor ekteskap. Nok en kristen bastion var falt. Det 6. bud betød ingenting.

Fra kirken kom det ikke et ord. Ingen prest torde si fra prekestolen at samboerskap var synd. Det var forståelig. Man kunne ikke fordømme et folk som man samtidig skulle være folkekirke for.

Regjeringen noterer seg kirkens holdning med interesse. I en offentlig utredning fra 1999 heter det at ”relativt lite motstand fra kirkelig hold ansees også som avgjørende for at samboerskap har fått spesielt sterkt fortfeste i Norden.”

24

6/2012??

Kirken hadde – i politikernes øyne – gitt et positivt bidrag til samfunnsutviklingen. Dette i motsetning til den katolske kirke i Sør-Europa hvor samboerforhold på dette tidspunktet var nesten fraværende.

AbortlovenI 1978 fikk vi abortloven. Det kristne synet om at det ikke er tillatt å ta liv, ble skjøvet tilside til fordel for selvbestemt abort. Loven ble vedtatt med en stemmes overvekt (Otto Hauglin), men gallup fra den tiden viser at det var flertall i folket for loven.

Loven ble sett på som en milepæl i kampen for kvinnens frigjøring. Selvbestemt abort var det viktigste fremskrittet for kvinner i vårt århundre ved siden av stemmeretten, ble det sagt. Kvinnen måtte selv få bestemme over sin egen kropp. Uten rett til å bestemme over egen fruktbarhet finnes ingen frihet.

Forbudet mot abort kan føres helt tilbake til Kristian den V lov av 1682. Det var forbundet med dødsstraff å ”ombringe fosteret”, som det het. Dødsstraffen ble ikke avskaffet før i 1842, men straffebestemmelsene stod ved lag helt frem til 1960-tallet.

Arbeiderpartiets første forsøk på å få gjennomført fri abort ble nedstemt med én stemmes overvekt i 1975. Da hadde Folkeaksjonen mot selvbestemt abort i løpet av fire uker klart å samle inn 610 000 underskrifter mot loven. Bispemøtet hadde gjennom flere år engasjert seg mot selvbestemt abort.

I forbindelse med Stortingets behandling avga Bispemøtet i august 1974 en uttalelse der det heter at kravet om selvbestemt abort må avvises fordi ”det betyr oppgivelse av ethvert rettsvern for det gryende menneskeliv.” Som kristne kan vi ikke gå på akkord med det vi ser som rett ut fra Guds ord. En prisverdig klar uttalelse.

Men det skulle snart ta slutt. Fire år etter at abortloven av 1978 var vedtatt, åpner bispemøte for abort på sosiale indikasjoner, altså en delvis aksept av den nye loven. Senere skulle all motstand mot abortloven forstumme. Bare

Børre Knudsen og kretsen rundt ham holdt saken levende.

Kvinnebevegelsen var meget bevisst på at kampen for selvbestemt abort også var en kamp mot Kirken og de kristne verdiene. Etter deres syn stod to grunnleggende syn mot hverandre: Var livet gitt av Gud eller var livet gitt av kvinnen? Etter at flertallet for loven var sikret kunne de triumferende utbryte at Eva hadde satt seg i Herrens sted. Det var jo mer riktig enn de selv ante. De kunne med tilfredshet notere seg at det kristne livssynet og kirkens syn på kvinnen, var nedkjempet.

Skilsmisse og gjengifteSkilsmisse og gjengifte var et hett debattema i kirken på 60 og 70 tallet. Men etter at samboerskap skjøt fart stilnet det fullstendig av. Vi hører ikke lenger om prester som ikke vil vie gjengifte. Men selve saken, skillmisse, er fremdeles i blant oss.

På begynnelsen av 60-tallet var skillsmisse-hyppigheten på landsbasis ca 10 %. I dag ligger den på 44 %. I tillegg kommer oppløsningen av samboerskap som er betydelig høyere. Det er altså tale om en epidemi som ødelegger de tusen hjem. Hva Gud har sammenføyd skal et menneske ikke adskille. Men slike tanker stiller seg i veien for menneskets selvutfoldelse og hører fortiden til, blir vi fortalt.

Vi tar også med at Den norske kirke i 2007 fikk sin første fraskilte biskop i Per Oskar Kjølås. Kirkens preses Olav Skjevesland uttalte ved den anledning at han ikke så det som et problem.

HomofilisakenHomofilisaken er den foreløpig siste spikeren i kisten.

Helt frem til 1972 var seksuell samhandling mellom menn forbudt i henhold til norsk lov. Da ble den siste bestemmelsen i straffeloven opphevet. Med det var en lang rettspraksis brakt til opphør. Helt siden 1687 var seksuell omgang mellom menn forbudt i henhold til norsk straffelovgivning. I likhet med abortpraksisen

25

6/2012 ??

var dette forbundet med dødsstraff. I 1842 ble den endret til tukthus.

I dag mener et voksende flertall i folket at alle samlivsformer må likestilles. Man kan ikke diskriminere. Det vil være urettferdig og ukjærlig.

Kirken kom ikke for alvor på banen før vi fikk partnerskapsloven i 1993. Denne loven ga de homofile samme rettigheter som heterofile par. I 2009 ble partnerskapsloven avløst av den nye kjønnsnøytrale ekteskapslovgivningen som opphevet skillet mellom homofile og heterofile ekteskap. Dermed var likestillingsprosessen ført til ende.

Når en leser de kirkelige uttalelser fra denne tiden, slår det en at debatten aldri kom til å stå om hvorvidt homofili var synd eller ikke. Den siden ved saken var faktisk helt fraværende. Det som opptok kirken, var hvorvidt homofile samboende kunne inneha vigslete embeter eller ikke. Kort sagt, kunne homofile være prest eller ikke?

Men det spørsmål mange stilte seg var hvorfor kunne ikke en homofil bli prest når det ikke var synd?

På bispemøtet våren 1995 sa et klart flertall nei til homofilt samliv og selvsagt et nei til at de kunne ha kirkelige stillinger. Men biskopenes uttalelse var ikke forankret i Bibelen men i den ”etiske refleksjonsprosess”, som det het.

Denne prosess skulle vise seg å arbeide med lynets hastighet. For bare to år senere kunne biskopene akseptere både homofilt samboerskap og homofile i kirkelige stillinger med unntak av vigslete stillinger. Dette standpunktet ble også vedtatt av kirkemøtet samme år. Bare 8 av delegatene stemte i mot. Enda et lite skritt på vei mot likestilling i kirken, skrev Aftenposten på lederplass.

Men i den bibeltroende del av kristenfolket var det forferdelse.

Arvid Tångberg leder i Foreningen for Bibel og Bekjennelse sa at Forherdelsen mot Guds ord i Den norske kirke nå var tydelig for enhver som kunne se og høre. (FBB-nytt des. 97)

Generalsekretær Anfinn Skaaheim I Indre-misjons selskapet sa at det nå bar mot læremessig

og åndelig ruin for Den norske kirke (”For fattig og Rik” nr.16/ 1997).

Homofilisaken fikk sin tragikomiske avslutning 10 år senere på kirkemøte i november 2007. Der konstaterte man at splittelsen i kirken var et faktum. Møtet vedtok å overlate til den enkelte biskop å gjøre som han ville når det gjaldt tilsetting av homofilt samboere i vigslete stillinger.

Med dette la kirkemøtet seg flat for den praksis som allerede var etablert. For i 1999 hadde Hamarbiskopen Rosemarie Køhn vigslet landets første lesbiske samboende prest Siri Sunde til sokneprest. Året etter fulgte Oslo biskop Gunnar Stålsett opp med å ansette homofil samboende Thorstein Olsen som prest på Majorstuen. Dermed var barrieren brutt. Tilsettingene fikk ingen konsekvenser for de to biskopene.

Bispemøtet fant ingen grunn til å bryte med de to.

Argumentet til de to biskopene var at det bibelske forbud mot homofili var en ren menneskelig overlevering som vår tid ikke kunne være bundet av.

Homofilt samliv og tilsetting av homofile samboere i vigslete stillinger er siden blitt det politisk korrekte også i kirken. En undersøkelse fra 2011 viser at halvparten av Menighetsfakultets lærere sier ja til homofilt samliv og til kirkelig vielse av homofile par. I en kommentar sier rektor Vidar Haanes at MF må avspeile den holdningsendring vi ser i Den norske kirke. (Vårt Land 27/5 2011) Kirkens preses Helga Byfuglien er da også klar på at kirken må vie homofile par. Det er da også denne utviklingen vi har sett i Danmark.

Ja, jeg vet ikke om vi skal le eller gråte. Henvisninger til Bibelen har tydeligvis ingen gjennomslagskraft. Det er åpenbart viktigere for kirken å følge tidsånden enn Bibelen.

SkoleverketDen trolig mest alvorlige siden ved avkrist-ningen har jeg gjemt til slutt – avkristningen av skoleverket. Her dreier det seg om den oppvoksende generasjon og landets fremtid.

26

6/2012??

Arbeiderpartiet har helt siden 1920-tallet gått til systematisk angrep på kristen doms-undervisningen i skolen. Allerede i 1939 fikk Arbeiderpartiet redusert antall timer i kristendomsundervisning. Fagets bekjen-nelses karakter ble ved denne anledning også avsvekket. Etter krigen, i 1955, foreslå daværende statssekretær i Kirke- og undervisningsdepartementet Helge Sivertsen, at kristendomsfaget burde bli religionskunnskap.

Den viktigste endringen i vår tid kom i 1969. Da bestemte Stortinget at skolefaget ”kristendomskunnskap” ikke lenger skulle være å betrakte som kirkens dåpsopplæring. Et plaster på såret var at det likevel skulle være konfesjonelt forankret. Den bestemmelsen falt imidlertid ut i 1997 da KRL- faget ble innført. Fra da av skulle ulike religioner og livssyn presenteres side om side. Det ble utrykkelig forbudt å presentere en religion som bedre eller sannere enn andre.

Jon Kvalbein, skribent og skolemann, sa i den anledning at KRL-faget var ”dødsstøtet mot den kristne oppseding i norsk offentlig skole.” (Dagen 2.2. 2000)

I 2008 ble KRL-faget t i l RLE, et orienteringsfag om religion, livssyn og etikk. Det skjedde etter en klage til Europarådets menneskerettighetsdomstol. Samme år ble den kristne formålsparagrafen for Barnehager og Grunnskolen strøket.

Den gamle formuleringen om at ”Grunnskolen skal… hjelpe til å gi elevane ei kristen og moralsk oppseding” ble erstattet med ord om menneskerettigheter og humanistiske verdier.

Samtlige part ier var enige om ny formålsparagraf. Daværende kunnskapsminister SVs Bård Vegar Solhjell ga uttrykk for at skolen endelig var kvitt ”en antikvitet”. Kristelig folkepartis nestleder Dagrun Eriksen sa seg derimot strålende fornøyd med resultatet. Hun mente at det kristne verdigrunnlaget nå var sikret. Noen må åpenbart ta feil.

Kristendomsundervisningen i skoleverket har vært en torn i øyet på Arbeiderpartiet fra første stund. På landsmøtet i 1918 het det med prisverdig klarhet at ”Kristendoms-

undervisningen utgår av skolens fagkrets”. For ikke å skremme bort velgerne ble denne formuleringen siden avsvekket noe.

I henhold til Arbeiderpartiets marxistiske grunnsyn var kristendom og kirke en del av det kapitalistiske samfunn som partiet var satt til å bekjempe. Kirkens maktposisjon lå i skoleverket, sa professor Edvard Bull. Derfor måtte skolen verdsliggjøres. Religion var en privatsak. Men det er synd å si at religionen var noen privatsak for partiet.

Den samme Edvard Bull, som fra 1927 var nestformann i Arbeiderpartiet, sa også: ”Barna skal gjøres til sosialister, og det er lærerne som skal gjøre dem til det.” Men da skolen ikke kunne tas med et stormløp, ble dette gjort skrittvis. Arbeiderpartiet fjernet time for time og uthulte innholdet langsomt men sikkert.

I dag er Arbeiderpartiets syn at offentlige skoler skal være enhetsskoler som skal samle alle lag i samfunnet. Alle skal ha den samme undervisning og ha det samme springbrett ut i samfunnet. I de senere år er det multikulturelle samfunn også blitt et argument. Men bak disse formuleringene lurer partiets materialistiske grunnsyn og tanken om det klasseløse samfunn. Derfor er også partiet sterk motstander av private skoler. Man er redd for at kristendommen skal smugles inn bakveien igjen.

Det underlige og helt uforståelige er kirkens og Kristelig folkepartis holdning. Da kristendomsfaget i grunnskolen i 1997 ble erstattet med KRL-faget, skjedde det også med hjelp av Kristelig folkeparti. Bak seg hadde partiet både Institutt for kristen oppseding, Kirkerådet og Menighetsfakultet. Alle ville de støtte Arbeiderpartiet. Ja, KrF mente sågar at kristenfolket burde være d