Bønnenytt Nr 1 2011

Kjære Women to Women søstre!

Mange hendelser skjer i de land hvor våre kristne søstre forfølges og lider fordi de fortsetter å

bekjenne Jesu navn.

Denne gangen har vi med fire små glimt fra Sentral-Asia og Kina – kvinner som vi nevner her til

forbønn og omtanke fra dere som er med i bønn.

I tillegg er fokus på Pakistan, der Asia Noreen Bibi og hennes familie kjemper for livet mot et

vanvittig regelsett med blasfemilover og dødsdom. Vær med i bønn for henne, og for alle andre som

lider under den samme lovgivning, men som ikke får navnene sine nevnt slik at de kommer for våre

ører. De er mange – og de er avhengig av at noen går inn i bønn og stiller seg i gapet for dem.

Historier fra Irak og Egypt håper jeg også vil få våre hjerter til å gå inn for nådens trone med lidende

kvinner i bønn. Og det nytter! Bønnene blir hørt i himmelen – og det merkes i livet til dem du ber for.

Herren lytter når du ber, og du rører da ved Den Allmektige Guds høyre hånd. Og der sitter Jesus, det

har Han selv sagt! Han griper inn i situasjoner og liv – ikke alltid slik vi kanskje så for oss, men slik

Han, som ser hele bildet, finner det best. Husk hva Han sier i Rom 8,28: ”For vi vet at alle ting

samvirker til det gode for dem som elsker Gud, dem som etter hans råd er kalt.”

Sammen med forfulgte kristne setter vi vår lit til Ham og Ham alene!

W2W – reise til Egypt

Når du ber til Herren for kvinnene i Egypt må du gjerne huske på de norske og danske kvinnene som i

mars drar på W2W – reise til nettopp Egypt! Annonse for reisen var å finne i Åpne Dørers blad i høst,

og turen finner sted fra 24.mars – 4.april.

Be om at Herren må legge til rette for at vi må få møte kristne søstre, som trenger å vite at vi finnes

og at vi ber. Be om trøst og oppmuntring for dem og for oss – om hellige møter mellom kristne.

Be også om Guds beskyttelse i alle ting, og om Hans visdom og veiledning ved Den Hellige Ånd.

Dersom du kjenner at denne turen skulle du gjerne vært med på, finnes det ennå et par ledige

plasser, slik at det går an å søke om å bli med.

For mer informasjon kan du henvende deg på mail til kvinner@od.org eller tlf 38 00 80 90.

NB!

En viktig ting til deg som skriver brev til forfulgte – noe vi i ÅD, og ikke minst de forfulgte, setter

veldig stor pris på! – husk på at du skriver KUN til de kvinnene som står nevnt under overskriften

”Bønn- og skriveadresse”. Det er bare kvinner som er med her vi har anledning til å overlevere

post til. Igjen: EN VARM TAKK til deg som tar deg tid til å skrive

Sentral-Asia - Vær så snill å huske Inargul i bønn. Hun er ei modig kristen kvinne som bor i en liten

landsby. Nesten alle i landsbyen støter henne ut på grunn av hennes tro. Hun er gift og har 4 barn,

men ektemannen hjelper henne ikke i det hele tatt. Hun levde tidligere i ei lita falleferdig hytte uten

vinduer eller dør. Heldigvis er denne situasjonen bedret seg, men hun trenger mye forbønn for å

kunne stå sterk i sin tro på Jesus. Be om at mennesker i landsbyen må akseptere henne og begynne å

lytte til det budskapet hun så gjerne vil dele.

Ill. foto

Vær så snill å be for Zainab, ei kristen enke og bestemor. Datteren har kastet henne ut av huset og

sønnen hennes truer med å drepe henne på grunn av hennes kristne tro. Hun prøver å livnære seg

ved å selge småting på markedet. Be om trøst for Zainab og om gjenopprettelse av familien hennes.

Ill. foto

Kina Uygurene - Vær så snill å be for Anna* og Tanya*, to Uygurkvinner i Xinjiang provinsen i Kina.

De er begge svært aktive i tjenesten for evangeliet blant uygurene. Gjennom dette tar de store

risikoer, så be om beskyttelse for dem begge. (*pseudonym)

Ill. foto

Tadsjikistan

Mange nye troende er her under sterkt press fra sine slektinger om å fornekte sin tro. Vær så snill å

be for Nigina, som ble døpt for et år siden og nylig fortalte sin far om sin nye tro. Faren ble svært sint

på hennes mor, som han mente ikke hadde passet godt nok på datteren. Han hindrer også Nigina i å

komme til kirken.

En av Åpne Dørers medarbeidere i Irak forteller:

Glimt fra et vitnesbyrd om Guds hånd i arbeid under

traumebehandling i Irak…

"Gud valgte å dukke opp under vårt seminar ...." ”Da hun kom inn i rommet merket jeg meg at hun lot blikket hvile lenge og undersøkende på alle som var der. Det var som om hun ikke var sikker på om hun skulle bli. Hun gikk forbi meg, som var midt i en samtale med noen, satte fra seg tingene sine i en stol helt foran i rommet, og bare sto der. Da jeg flyttet meg litt nærmere henne, tok hun et skritt imot meg og sa: ”Jeg kommer kun en dag, i dag. Er det i orden for deg om jeg bare deltar her én gang?” Jeg svarte, at det var flott om hun kunne være med oss, om så bare for en dag. Vi var deres gjester, og dette var en tid for deres egen bearbeidelse av traumer og vanskeligheter. Jeg lurte et kort øyeblikk på hva det var som holdt henne fra å komme tilbake flere ganger. Kanskje hadde hun jobb, og bare kunne få en ettermiddag fri? Kanskje hadde hun barn, og kunne bare få barnevakt denne ene gangen? Hun kunne være en husmor med mange plikter hjemme som trengte hennes nærvær. Hun så ut som om hun kunne være i begynnelsen av 40-årene, men i denne delen av verden ser folk ofte eldre ut enn de egentlig er. Konstant vold og frykt setter sine spor. Hvem var hun? Hvor kom hun fra? Hvem er foreldrene hennes? Var hun en datter? Søster? Kone? Mor? Hvem vet? Hvem vet hva som skjuler seg bak hvert ansikt, hvert uttrykk? Hvem vet hva som har skjedd med denne og andre kvinner, som har måttet kjempe for å leve i dette området? Hvem vet hvor hun har vært? Hva brakte henne til denne lille landsbyen, som hun nå kaller hjem? Hvis hun hadde vært ekstremt heldig kunne hun ha rukket å forlate hjembyen før alvorlig vold og trusler tvang henne til å flykte. Men om hun ikke kom seg bort i tide, kunne de erfaringene hun nå bar på være mange og tunge, kanskje ville de også etterlate henne full av sår og arr for resten av livet. Ville vi få tid til å høre hennes historie? Ville én dag være nok til å bli kjent med henne? Etter at all hilsing var overstått og roen senket seg, begynte vi med å lese historier fra Bibelen. Og ettersom dagen utviklet seg var vi innom så mange tema innenfor traumebehandling som vi kunne. De hadde så mange interessante spørsmål og var så nysgjerrige. Jeg ble positivt overrasket. Hun syntes å ta inn alt hun hørte denne dagen. Hun kom ikke med noen spørsmål. Hun satt bare og lyttet, tok ikke engang notater. Da samlingen vår denne dagen var over og vi tok farvel, smilte hun til meg da hun gikk forbi. Jeg så på henne et kort sekund. Jeg ser og treffer så mange mennesker. Hun ville være en av de mange jeg ikke ville møte igjen. Våre veier krysset hverandre for en kort stund, og jeg ba stille til Gud om at han måtte velsigne henne. Og jeg hadde allerede glemt navnet hennes! Navn er så viktig. ”Jeg må skjerpe meg på å huske navn,” tenkte jeg da jeg kjørte tilbake til gjestehuset hvor jeg bodde.

Hun kom tilbake … neste dag var hun der! Jeg smilte da jeg så henne og sa: ”Du kom tilbake! Jeg er så glad for å se deg igjen.” Hun smilte igjen, men virket litt sky, så jeg spurte ikke om noe mer. Seminaret startet, og igjen satt hun svært nær taleren og lyttet intenst. Under kaffepausen ble hun igjen i rommet. Først satt hun bare der, men så hadde hun samlet mot til å reise seg og snakke til meg. Hun fortalte at hun var søsteren til en av de andre deltakerne på seminaret. ”Jeg er fra Mosul,” sa hun. ”Jeg skulle ha vært gift og hatt mine egne barn. Men min forlovede ble brutalt drept i Mosul i 2006, like foran øynene mine. Alt vi hadde igjen etter ham var deler av kroppen hans. Vi hadde ikke engang et helt lik. Jeg har ofte lurt på hvor mye smerte han måtte tåle før han døde. Jeg ønsket egentlig ikke å komme hit, men etter gårsdagen, skjønte jeg at jeg måtte komme tilbake. Dette seminaret er for meg.” Jeg var litt overrasket over at hun plutselig kom og fortalte meg dette så like frem. Hun prøvde ikke å vise noen følelser mens hun snakket, men jeg kunne se merkene etter mange tårer i ansiktet hennes – tårene var en del av arrene hun bar. Og sårene var mye dypere enn det som syntes på overflaten. ”Nå blir jeg aldri gift. Blir jeg noen gang gift? Er du gift? Hvor gammel er du? Tror det noen gang blir for sent å gifte seg? Vil jeg noen gang få barn, slik mine søstre har?” spurte hun desperat. Jeg fortalte henne at jeg ikke visste, at jeg ikke kunne svare på hennes spørsmål. Jeg fortalte henne at Gud vet. I tro venter vi på Hans svar og i tro trekkes vi nærmere Ham. Jeg fortalte henne det jeg var helt sikker på: ”Gud er fremdeles Gud, Han er fremdeles god og Han er fremdeles nær.” Mens jeg sa dette til henne var jeg også i bønn til Gud, jeg bønnfalt Ham om å gi henne håp, og om at Han måtte ta bort hennes smerte. Jeg behøvde også å tro at Gud ville gripe inn og forandre denne situasjonen. Hun kom til alle våre seks samlinger, bortsett fra en. Den siste dagen var hun litt nølende i starten, men hun fullførte tegningen vi hadde bedt gruppen om å lage ut fra sine opplevelser. Og da lederen for samlingen spurte om noen ønsket å dele arbeidet sitt med de andre, reiste hun seg og stilte seg foran alle sammen. Hun fortalte dem sin historie om hvordan hun hadde mistet sin forlovede, og hun snakket troen på Gud og håpet i Ham. Jeg var så stolt av henne! Hun var en fantastisk kvinne. Om hun bare hadde visst hvor æret Gud ble gjennom henne. På samme måten som en mor beundrende overværer sitt barns opptreden på skolen, satt jeg og så på henne med stor beundring og stolthet for at hun våget å ta dette enorme steget det var å stille seg foran mange mennesker og bryte ut av engsteligheten som fylte henne. Hun smilte og øynene hennes var opplyste. Var dette et steg i retning av helbredelse? Var vi vitne til et mirakel? Så vi Guds hånd i virksomhet gjennom vårt arbeid? Jeg tror det. Det er de små tingene som har størst betydning. Gud valgte å dukke opp på vårt seminar i traumebehandling og bruke denne tiden til å berøre livene til dem Han elsker. Jeg er i ærefrykt …”

Undertrykkelse av kristne i Egypt

De siste årene er hundrevis av unge kristne kvinner i Egypt blitt kidnappet og tvangsgiftet med muslimske menn. I fjor høst leverte International Christian Concern en protest med 2000 underskrifter til egyptiske myndigheter. Myndighetene har gjort svært lite for å stoppe overgrepene, og gjerningsmennene blir sjelden dømt. Noen av ofrene er langt yngre enn den legale giftealderen på 18 år. ”Det er åpenbart at motivet bak bedrageriene, volden og maktmisbruket er å tvangsomvende de unge jentene til islam. Tvangsekteskapene blir ofte fulgt av seksuelt misbruk og slaveri,” heter det i en uttalelse som flere medlemmer i den amerikanske kongressen kom med i 2010.

En kristen families hjerteskjærende skjebne i Egypt

Myrna Gamal Hanna –

en av de mange som er bortført og tvangsgiftet

Sikkerhetspolitiet i Egypt har arrestert, torturert og presset penger fra en koptisk familie. Familien prøvde å redde sin datter fra hennes muslimske mann, som holdt henne mot hennes vilje i Alexandria. Liknende overgrep skjer daglig i Egypt, sier egyptisk menneskerettighetsforkjemper. Sikkerhetsstyrkene arresterte også 10 andre personer i Alexandria og torturerte dem i et forsøk på å finne ut hvem som deltok i redningsaksjonen. Myndighetene forbereder stadig nye slike arrestasjoner, forteller kilder.

Under myndighetsalder

Den 20 år gamle datteren til Gamal Labib Hanna ringte hjem og bønnfalt familien om å redde

henne fra hennes muslimske ektemann. Hvordan datteren hadde endt opp som kone til

Mohamad Osama Hefnawy er omstridt, men kilder sier at den nå 20 år gamle kvinnen var 19 år

og dermed under myndighetsalder for ekteskapssamtykke da hun og Hefnawy inngikk ekteskap.

Ifølge egyptisk sivilrett må en kvinne under 21 år ha godkjenning fra sin far, eller fra en annen

mannlig slektning, dersom faren er død. I Myrna Gamal Hannas tilfelle forelå det ingen slik

godkjenning. Videre, sier kildene, fikk den kommende svigerfaren av uforklarlige grunner lov til

å gi samtykke til vielsen i stedet for Myrnas far. Dette er i strid med egyptisk lov.

Senere omvendte Hefnawy og hans far den unge kvinnen til islam.

Redningsaksjon

Kildene forteller at kvinnens far dro til Hefnawys leilighet for å hente sin datter. På veien

passerte han en kafé hvor han vervet hjelp fra Rafa Girges Habib og minst fire andre menn.

Da de kom til leiligheten ble de kristne mennene angrepet med en metallstang, men Gamal

klarte å ta med seg sin datter, som var gravid i sjette måned. Gamal og hans hustru gjemte

henne på et ukjent sted.

Etter redningsaksjonene anmeldte Hefnawy og naboene hans hendelsen til det lokale politiet

og til Sikkerhetspolitiet, som er kjent for sine brudd på menneskerettighetene. Kort tid etter ble

Gamals brødre, en svoger og hans mor anklaget for kidnapping og arrestert.

Ifølge kilder i Egypt, ble minst ett av familiemedlemmene torturert før Gamal meldte seg til

politiet. Myndighetene ransaket også leiligheten hans.

Sikkerhetspolitiet presset Gamal inntil han gikk med på å gi sin datter tilbake til Hefnawy og

betale ham flere tusen dollar.

Dagligdags i Egypt

”Hendelser som dette er svært vanlig, de skjer hver eneste dag,” sier Rasha Noor, en egyptisk

menneskerettsaktivist og journalist, som er bosatt utenfor Egypt. ”Det er det som oftest skjer

når kristne familier forsøker å redde sine døtre fra kidnappere.”

Som en del av betingelsene som Gamal er blitt tvunget til å godta, får han bare lov til å treffe

sin datter på en politistasjon – og ifølge med SSI-offiseren Essam Shawky. I tillegg vil

telefonsamtaler med henne bli avlyttet.

”I det øyeblikk en kvinne blir muslim, kan du ikke få henne tilbake,” sier Noor.

Nye politiaksjoner

Gamal og hans familiemedlemmer ble løslatt i oktober 2010. Men kort tid etter begynte

myndighetene å lete etter Habib, som hjalp til med å redde Myrna. Politiet brøt inn i Habibs

rørleggerbutikk og ødela den.

Senere samme måned arresterte politiet minst 10 personer, de fleste av dem medlemmer av

Habibs nærmeste familie. Sikkerhetsstyrker torturerte mennene, men kilder sier at Habibs bror,

Romano, ble utsatt for den verste brutaliteten. Da han ble løslatt dagen etter var klærne til ham

og de andre dekket med blod.

Habib og minst fire andre personer er nå i skjul i Egypt. Kilder sier også at myndighetene vil

foreta flere arrestasjoner for å prøve og ”røke” dem ut.

Mor dømt for ”blasfemi” er lamslått

Pakistan

Den første kvinne som er dømt til døden, fikk aldri forsvare seg ”Da dommeren kunngjorde dødsstraffen, brøt jeg sammen i gråt,” sa Asia Noreen (Bibi). En distriktsdommer leverte den lamslående dommen til den kristne fembarnsmoren den 8. november. Skjelvende og rystet sa Noreen gjennom tårer: ”Hele dette året som jeg har tilbrakt i fengslet, er jeg ikke en eneste gang blitt bedt om å komme med min forklaring i retten… Hvordan kan en uskyldig person bli anklaget, få en rettssak etter en falsk anklage, og så få en dødsdom, uten at det har blitt tatt hensyn til hva han eller hun har å si? Etter dette har jeg mistet håp om at jeg skal få noe slags rettferdighet,” sa hun.

Retten forhindrer benådning

Lahore Høysterett nektet regjeringen å gi en rask benådning den 29. november ettersom saken pågikk i domstolen, og ba provins- og føderalregjeringen levere detaljer om saken den 6.desember. Noreens advokater har levert en anke av dommen. Noreen ble arrestert den 19. juni 2009 anklaget for blasfemi av Muhammed og for å ha vanæret islam. En dommer, som var under press fra islamister i området, dømte henne etter Pakistans beryktede ”blasfemilover.” Noreen, som har blitt holdt i isolat i Sheikhupura distriktsfengsel siden juni i fjor, sa at det ble krangel etter at en annen kvinne sendte henne for å hente vann. Etter at hun hadde hentet vannet, sa den muslimske kvinnen at hun ikke kunne drikke vann som ble brakt av en ”kasteløs” og ”skitten kvinne.” ”Jeg spurte dem om ikke kristne også var mennesker. Hvorfor diskriminere noen?” spurte jeg. Dette fornærmet dem og de begynte å fornærme meg med ord. ” Noreen tror at krangelen var et resultat av en ”planlagt sammensvergelse” for ”å lære henne en lekse”, fordi landsbyboere i Ittanwali mislikte henne og familien. Hun sa at kvinner i landsbyen ofte har bedt henne om å forlate kristendommen. Kvinnene fortalte den muslimske geistlige Muhammad Salim om hva som hadde skjedd den 14. juni, og han anla sak hos politiet den 19. juni 2009. Samme dag laget de muslimske kvinnene plutselig opprør, der de anklaget Noreen for å ha vanæret Muhammed. ”Flere muslimske menn som arbeidet på markene i nærheten kom og tvang seg inn i huset vårt, hvor de torturerte Asia og barna,” sa ektemannen Ashiq Masih. Politiet kom mens de banket henne opp, og de satte henne i varetekt. ”Asia er blitt dømt etter falske anklager. Vi har aldri noen gang fornærmet profeten Muhammed eller Koranen,” sa Masih. ”En høylytt mobb utenfor rettslokalet var medvirkende til den strenge dommen,” sa en observatør.

DØDSDØMT: Asia Bibi avgir fingeravtrykk etter dødsdommen 8. november. Guvernør i Punjab, Salman Taseer, besøkte Bibi i fengselet 20. november. I forrige uke ble han skutt 26 ganger av livvakten sin for støtten til Bibi. Foto: Reuters

En muslimsk bønneleder i Pakistan har utlovet en belønning på 50 000 rupier til den som dreper den kristne kvinnen Asia Bibi. I november ble hun dømt til døden for blasfemi av en pakistansk domstol, men etter sterkt internasjonalt press kan det være sannsynlig at hun blir benådet. Det misliker mange muslimer.

Asia har hele tiden nektet for anklagene hun er beskyldt for.

President Asif Alli Zardari og regjeringen i Pakistan forsvarer ikke lenger den blasfemidømte kvinnen, og det gir islamistene blod på tann. Både en kjent imam og landets nest største avis har oppfordret til å drepe Bibi i fengselet, dersom hun blir benådet.

Be for Asia Noreen Bibi om at Herren må beskytte henne på overnaturlig vis.

Be om at hun må bli benådet og satt fri.

Be for familien i denne vanskelige tiden med urettferdighet, frykt og usikkerhet. Be om Guds styrke, fred og visdom.

Bønn- og skriveadresse

”Herre, ta mot min ånd i fred.” Dette er de siste ordene fra pastor Dinsa Yadeta i Etipoia. Ordene minner om de siste ord fra den første kristne martyr Stefanus (se Apg 7,54). Stefanus ble steinet, og i mars 2010 ble Yadeta knivstukket i halsen og drept. Han prøvde å roe ned en muslim som jaget folket som var kommet til kirken. De kristne hadde nettopp forlatt gudstjenesten og var begynt på hjemveien, da mannen plutselig dukket opp i mørket og begynte å overfalle dem. Like bak gruppen med kirkegjengere kom pastor Yadeta sammen med en kollega. De så hva som skjedde, og Yadeta prøvde å roe ned mannen. Det var ikke mulig å roe ham ned og han skrek at Allah hadde kalt ham til å konvertere kristne til islam. Det ble en slåsskamp på liv og død, der mannen trakk kniv mot Yadeta. Mannen ropte ”Allah Akbar” (Gud er større) og flere muslimer dukket opp fra mørket. Yadeta hadde ikke en sjanse. Med kniven fremdeles sittende fast i brystet ble han fraktet til sykehus av familien, men dessverre døde han noen timer senere av skadene han var påført.

Livet fortsetter for enken Martha og hennes seks barn. Opplevelsen med mannens død var et større sjokk for henne enn noen penn kan beskrive. Hun vet ikke hvordan hun skal kunne livnære seg og barna. Til nå har ektemannens kollegaer bistått henne med mat, penger og andre nødvendige ting. Åpne Dører bidrar også med hjelp til Martha i denne fryktelig vanskelige situasjonen. Du kan også være med og støtte henne i bønn.

Be om trøst og oppmuntring for Martha og barna.

Be for Marthas fremtid og om at livet hennes må ligge i Guds hender. Be om at Han må presentere en løsning, slik at de kan forsørge seg selv.

Be for den lille menigheten der Yadeta var pastor. Be om vekst og om et godt forhold mellom menigheten og gruppen av ekstremistiske muslimer, slik at det ikke utøves mer vold.

Be om at ingen bitter rot må spire og vokse i noen hjerter som har vært involvert i denne situasjonen.

Indonesia

Du kan også skrive en oppmuntrende hilsen til Martha og barna, helst på engelsk.

Send brevet/kortet til: Åpne Dører, Women to Women - Martha Barstølveien 50 F 4636 KRISTIANSAND

Bønn- og skriveadresse

”Jeg var på stranden, og i det fjerne så jeg et lysende kors i sjøen. Jeg svømte mot det, og barna mine svømte bak meg,” sier Halima (40) fra Marokko. Dette er et glimt fra en drøm hun hadde om Herren Jesus. Hennes bestemmelse om å følge Ham kostet henne mye, som for eksempel ekteskapet. Men hun fikk en følelse i stedet, som hun i alle årene med ekteskap aldri hadde kjent. ”Hjertet mitt ble helt forvandlet. Det var første gang jeg følte kjærlighet,” forteller Halima.

Hun vokste opp i en fattig familie. Hennes far døde da hun var to år gammel, og siden moren måtte arbeide lange dager i en fabrikk for å klare seg, gikk lille Halima ofte rundt på egen hånd. Hun giftet seg 17 år gammel. ”Jeg håpet på et liv uten fattigdom, og dette ekteskapet var et rømningsforsøk,” forteller hun. ”En flukt som slett ikke førte til noe bedre liv. Vi bodde i et hus uten strøm eller vann. Noen ganger hadde vi heller ikke mat. Mannen min var alkoholiker og han slo meg ofte.” Barna hennes, tre jenter og en gutt, hadde dermed heller ingen god og enkel barndom. På den tiden prøvde jeg å leve opp til islams lover og skikker. Jeg ba som det ble krevet, men jeg kjente meg helt tom. Familien min sa at jeg burde lese Koranen for å føle meg bedre. Jeg gjorde som de sa, men det endret ingenting. ”Så en dag fikk Halima besøk av en venn hun hadde kjent i årevis. De hadde imidlertid aldri snakket med hverandre om religion. Nå var vennen flyttet til et nytt sted og var blitt en kristen. Denne vennen fortalte henne om Herren Jesus Kristus. ”Dette var første gang jeg hørte navnet hans. Jeg fikk en Bibel, og gjennom ulike kontakter lærte jeg mer om kristendommen og om Gud.” Det var en vakker tid da troen hennes begynte å vokse. Hun hadde mye kontakt med andre kristne, men nå er Halima helt alene. Vennene hun kunne snakke med tro om, finnes ikke lenger rundt henne. Hun ser fremdeles på livet som mye bedre enn tidligere. Kvinnene i nabolaget kommer ofte til henne med sine problemer, og Halima nøler ikke med å snakke med dem om Jesus. Forholdet hun har til barna er også oppmuntrende. Hennes eldste datter har uttrykt at hun ønsker å ”gå på veien Herren

Jesus viser henne.” Som Halima så i drømmen, vil barna følge etter henne, slik de gjorde da de svømte mot korset i sjøen.

Halima spør om du vil be for hennes barn. Spesielt for den ene datteren.

Be også for Halima selv. Be for arbeidet hun gjør for kvinner i landsbyen som kommer til henne. Be om visdom og styrke fra Herren for henne til å stå sterk i den tjenesten hun nå har.

Be om fred og hvile i Herren, om trygghet og beskyttelse fra forfølgere. Du kan skrive en oppmuntrende hilsen til Halima: Åpne Dører/Women to Women – Halima, Barstølv 50F, 4636 Kr.sand

Vi hadde ingen bilder av Halima, og har derfor brukt et tilfeldig bilde.

Retningslinjer for brevskriving

Når du sender et kort eller brev:

Du må aldri nevne Åpne Dører eller Women to Women i brevet/kortet!

Ta høyde for at kortet/brevet kommer til å bli lest i sensur.

Ikke send penger.

Ikke skriv e-post adressen din, kun navnet ditt og landet du sender fra.

På kortet/brevet skriver du kun navnet til personen du skriver til (ikke adressen) og send dette, uten konvolutt i en samlekonvolutt med eventuelle andre kort/brev.

Skriv aldri noe som kan oppfattes negativt av myndighetene og unngå ordet (og ord i assosiasjon med) islam.

Hvor sender jeg kort/brev?

Send alle kort/brev til: c/o Åpne Dører Barstølveien 50F 4636 Kristiansand

På hvilket språk?

Skriv fortrinnsvis på engelsk. På neste side finner du eksempler på oppmuntrende bibelvers på norsk og engelsk.

Gal 6,9-10 sier: ”Men la oss gjøre det gode og ikke bli trette. For vi skal høste i sin tid, så sant vi ikke går trett. La oss derfor, mens vi har tid, gjøre det gode mot alle, men mest mot troens egne folk.”

Norsk

1. Jeg ber for deg. 2. Måtte Herren oppmuntre og styrke deg gjennom Sitt Ord. 3. For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er

det en Guds kraft. 1Kor 1,18 4. For ved deg stormer jeg løs på fiendeskarer, ved min Gud springer jeg over murer. Salme

18,30 5. Kall på meg på nødens dag, så vil jeg fri deg ut, og du skal prise meg. Salme 50,15 6. For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er,

eller det som komme skal, eller noen makt, verken høyde eller dybde eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre. Rom 8,38-39

7. Herren er mitt lys og min frelse, hvem skulle jeg frykte? Salme 27,1

Engelsk

1. I am praying for you.

2. May the Lord comfort and strengthen you through His word.

3. For the message of the cross is foolishness to those who are perishing, but to us who are

being saved it is the power of God. 1 Cor. 1,18

4. As for God, his way is perfect; the word of the Lord is flawless. Psalm 18,30

5. Call upon me in the day of trouble; I will deliver you, and you will honor me. Psalm 50,15

6. For I am convinced that neither death nor life, neither angels nor demons, neither the

present nor the future, nor any powers, neither height nor depth, nor anything else in all

creation, will be able to separate us from the love of God that is in Christ Jesus our Lord.

Rom 8, 38-39

7. The Lord is my light and my salvation, whom shall I fear? Psalm 27,1