LARS LENTHRomaner på Kagge Forlag

Den samme elva, roman (2007)Den norske pasienten, roman (2011)

Lars Lenth

B r ø d r e n e Ve g a

Roman

© 2015 Kagge Forlag AS

Omslagsdesign: Trine + Kim designstudioLayout: Dag Brekke | akzidenz asPapir: Holmen Book Cream 70 g.Boka er satt med: Sabon 11 | 14Trykk og innbinding: ScandBook | Falun

ISBN: 978-82-489-1498-3

Kagge Forlag ASStortingsg. 120161 Oslo

www.kagge.no

«Bur du attmed ein foss, høyrer du han ikkje.»Olav H. Hauge.

7

1

Tidlig en mandag morgen i slutten av august fortøyde en mann ved navn Torvald Vega Norges raskeste gummi-båt til flytebrygga på oppdrettsanlegget utenfor Brønnøy-sund og hoppet i land. Det var en grå dag, bare sju grader i luften, skyene hang lavt over fjorden, ikke et vindpust.

Anlegget lå omringet av storslått, nordlandsk fjord-natur, men i naturen så Torvald verken skjønnhet, kunst eller mysterier, bare hindringer, fenomener og vesener som var ute etter å ødelegge for ham og forretningene. En sel, et uvær, en spekkhogger eller en dykkende skarv kunne når som helst sende humøret hans rett til bunns.

Torvald var kledd i en tettsittende rød og svart over-levelsesdrakt som beskyttet ham mot elementene og ga ham en karakteristisk, vaggende gange, som en høygravid kvinne. På hodet hadde han en falmet cowboyhatt av lær med myk brem og stropp under haka, på beina kraftige Sorel-støvler med svart gummi nederst og hvit pelskant øverst. På nesa satt et par designbriller med stålinnfat-ning og rektangulære glass.

Torvald Vega elsket de sølvblanke laksene sine enda høy-ere enn seg selv, forgudet alle de to millioner eksemplarene

8

som svømte rundt og rundt i merdene til oppdrettsselska-pet Fjordlax ved innløpet til Storbørja, en øde sidearm til Velfjorden på Helgelandskysten. Det fineste han visste, var å spankulere fram og tilbake mellom fiskeburene med hendene bakpå ryggen, som en vinbonde i Bordeaux mel-lom rankene, mens han betraktet skapningene som hadde finansiert båtene, klokkene og alle de usunne vanene han praktiserte i og utenfor det 900 kvadratmeter store arki-tekttegnede huset inne på fastlandet.

Hver gang Torvald var ute på anlegget, hektet han den digre håven ned fra veggen, fisket én heldig jævel opp fra en av merdene og vippet den ut i havet, ga den tilbake en frihet den aldri hadde hatt. Delvis fordi det ga ham en berusende følelse av kontroll over liv og død, delvis fordi han visste at miljøfascistene som gjorde sitt ytterste for å stikke kjepper i hjulene til oppdrettsnæringen, ville satt tofuen i vrangstrupen om de hadde sett hva han gjorde.

Da Torvald nærmet seg kongemerden, den med de snart slakteklare laksene på fem kilo, skjønte han at noe var fryktelig galt.

Det var så underlig stille. Ingen plasking fra spenstig fisk, ingen hissige virvler,

ingen luftige sprang. Da han fikk øye på noe hvitt som lå og fløt i overflaten, lot han håven falle ned på plankene og vagget bort til merdekanten så hurtig som klesdrakten tillot.

Mengder med død og halvdød laks lå og duppet med glinsende buker i været, som små isfjell i det kullsvarte fjordvannet.

Torvald grep tak i aluminiumsrekkverket, bøyde seg forsiktig framover, og stirret vantro ned i havet. Merden hadde en diger flenge i nettingen, to meter under overfla-ten. Enkelte fisker svømte fortsatt rundt der nede, men

brorparten av laksene var borte. 200 000 smellfeite prakt-eksemplarer av salmo salar var spredd for alle bølger.

Torvald sank ned på knærne med armene hengende slapt langs siden. En tynn stripe sikkel rant over den nybarberte haken, dryppet ned på overlevelsesdrakten. De brune øynene bak de nøytrale brilleglassene fyltes av vantro og forvirring. Han løftet hodet og kikket opp på den grå, livløse himmelen, som om svaret fantes der oppe et sted. En flokk måker som hadde oppdaget det bug-nende matfatet, kom seilende under skyene, stupte ned i merden, skreik og hakket løs på de døde og døende fis-kene.

Torvald stirret på naturen som utfoldet seg foran ham i all sin grusomhet, satt der urørlig i et par minutter. Så vrengte det rødsprengte ansiktet under cowboyhatten seg i en grimase, og den storvokste mangemillionæren begynte å hulke som et lite barn.

10

2

Omtrent samtidig, åtte hundre kilometer lenger sør, på Gåsøya i Bærum kommune, denne bastarden mellom by og land, satt advokatfullmektig Leo Vangen barfot i fluktstolen på plattingen. Han ristet på høyrebeinet mens han stirret på et punkt på den andre siden av Oslofjorden.

Sunnaas sykehus. Leo likte å se på den store murbygningen, der staten

sendte folk med «komplekse funksjonstap etter sykdom og skade». Bare det faktum at han ikke befant seg der, men her, trygt plassert i en stripete stol i Norges rikeste kommune, fylte ham ofte med noe som minnet om indre ro. Men selv ikke intens stirring på et hus fullt av skjeb-ner, og den vage følelsen av takknemlighet som alltid fulgte med, hjalp nå. Det sitret og prikket i hele kroppen.

For første gang på over tjue år hadde Leo invitert den gamle vennegjengen hjem på middag.

Han reiste seg fra stolen, trippet over plattingen, smatt inn gjennom skyvedøra, vrengte av seg den grønne lett-vektsdunjakka og skled over stuegulvet. Inne på badet åpnet han speilglassdøra i skapet og fisket to ti milligrams blåvalium opp fra pillekrukka, tyllet dem i seg sammen

11

med en desiliter kaldt vann fra et glass på vasken. Ikke noe å skamme seg over, tenkte Leo og kikket ned i sluket.

I alle disse årene hadde han gjentatt for seg selv, som et mantra, at det er naturlig at folk sklir fra hverandre. Det var først i det siste han hadde innrømmet overfor seg selv at det var selvvalgt, at grunnen til at han ikke hadde sett noen av dem på tjue år, var at han skammet seg over at livet ikke hadde blitt fullt så spektakulært som han hadde regnet med.

Fortsatt advokatfullmektig med luselønn og tøysekon-tor i den styggeste bygningen på Lilleaker.

Fortsatt enslig vaktmester i et falleferdig hus omgitt av palasser på Gåsøya i Bærum.

Oppgaven hans var å sørge for at kråkeslottet han og søsknene hadde arvet av mor og far, ikke ramlet sammen. Han hadde byttet noen bord, skiftet et par vinduer, inn-redet et hjemmekontor etter at han flyttet ut igjen på øya før påske. Litt større plass å boltre seg på nå, men han utnyttet fortsatt bare en tredjedel av huset. Det var mye ubrukt kapasitet.

Hvis det var én ting han hadde lovet seg selv som ung mann, var det at han ikke skulle tilbringe resten av livet i Bærum kommune. Nærmere femti enn førti nå. Han hadde ikke rikket seg en tomme.

Fordelen med å bli eldre, var at ingen brydde seg len-ger. Folk hadde sluttet å spørre hvor han ville, hva det overordnede målet hans var. Forventningene var borte. Han kunne gi mer faen, var blitt flinkere til å gi faen.

Leo gikk inn på kjøkkenet, skrellet to bananer og en kiwi, fant fram posen med frosne jordbær og stappet frukt og bær ned i den røde blenderen sammen med en teskje vaniljesukker og litt eplejuice. En sunn start på dagen, en kompensasjon for alt det usunne han visste ville komme.

12

Han hadde vært gift, hadde hatt samboer, hadde hatt kjæreste. Nå var han singel. Han hadde landet på at han trivdes best alene, at det antakelig var best for alle parter.

Leo slentret innom bokhylla som dekket hele den ene veggen i stua, satte på albumet Mezzanine med Massive Attack. Så gikk han ut igjen på plattingen, kjente de glatte eikebordene under de bare føttene. Den råtne eimen var borte, erstattet av duften av fersk lakk, en lukt som fikk ham til å tenke på en livløs Axel Platou båret ut fra gut-tedassen av fedre med alvorlige ansikter på juleavslutnin-gen ved Eiksmarka barneskole i 1977. Den nysgjerrige tolvåringen hadde funnet et spann med trelakk i gara-sjen, elsket lukten av den klare væsken, ville se hva som skjedde om han tok litt på en sokk og holdt den foran nesa. Hvis noen den gang hadde fortalt Leo at Axel Pla-tou skulle bli en av Norges rikeste menn, ville han ledd overbærende.

Mens Leo satt i fluktstolen og stirret på skog, vann og himmel og ventet på at pillene skulle begynne å virke, kom leieboeren Kjartan Smeby ruslende over gresset i bar overkropp. Han senket seg ned i den gule stolen borte ved rosehekken. Den hengslete billedhoggeren fra Rjukan med de snille øynene og de lange, mørke krøllene, var nylig kommet tilbake fra en strand i India etter tre måne-der med eksperimentell yoga, tarmskylling og påfølgende prolaps. Fortsatt ikke et gram fett på kroppen.

«Hvordan er ryggen?» spurte Leo, uten å forvente et utfyllende svar.

«Magisk», svarte Kjartan og stirret ut i luften.«Du vet hva dem sier?» sa Leo.«Hva sier dem?»«At sytti prosent av alle prolapser sitter i hodet.» «Interessant», sa Kjartan.

13

«Veldig», sa Leo. En hettemåke landet på plattingen, hakket prøvende

i lakken, kikket på de to mennene i fluktstol, som stirret skeptisk tilbake.

«Massive Attack?» sa Kjartan.«Jepp», sa Leo. «På vinyl?»«Helt riktig.»«Jålebukk.»Leo smilte, sugde i seg en munnfull most frukt. «Hvorfor er du ikke på kontoret?» sa Kjartan. «Hjemmekontor.»«Du sitter jo bare her ute.»«Snart er det slutt,» sa Leo. «Man må utnytte de fine

dagene.»Hettemåken lettet og skled utover Oslofjorden. En sval

bris satte fart i båtene under de hvite seilene ute på van-net, det var langt færre av dem nå enn i juli.

«Fy faen så privilegerte vi er.» Kjartan plukket en oran-sje nype fra hekken og luktet på den.

«Ja vel?» sa Leo.«Å kunne sitte her, på vår egen øy, i verdens rikeste

land og skue utover noe så uendelig vakkert.»Leo så bort på kunstneren, hevet et øyenbryn og flyttet

blikket tilbake på fjorden. De gråblå øynene hans stirret analytisk på omverdenen. De så ut som om de betrak-tet alle mennesker og gjenstander med den samme grad av mistenksomhet. «Jeg skal ha noen folk på middag i kveld.»

«Topp», sa Kjartan, som om det var den mest naturlige ting i verden.

«Jeg har aldri hatt noen på middag her ute før. Tjue år uten en jævla middag. Er ikke det sjukt?»

14

«Det er bra», sa Kjartan.«Bra at det kommer folk, eller bra at jeg aldri har hatt

noen her på middag?»«Bra at noen kommer.» «Baker du en eplekake?» Leo ristet på foten.«Selvsagt», sa Kjartan og smilte.

Alle hadde klart seg greit, som de fleste gjør som vokser opp i Bærum øst. En sosiolog med doktorgrad i familie-vold, en reklamemann med dokumentarfilmambisjoner, en sosialarbeider med eget firma, en sosialantropolog og en investor. Ingen spennende fallitter, underslag, overdo-ser, drap eller selvmordsforsøk. Livet hadde riktignok satt seg fast i ansiktene deres – alle kompromissene, vin-flaskene, våkenettene og de forspilte sjansene – men de sprengte fjesene var blide, i hvert fall etter noen glass chi-lensk rødvin.

Leo hadde hentet hele gjengen på Vestfjorden seilforen-ings brygge på Snarøya, stinn av valium, og fraktet dem ut til Gåsøya i den gamle With-jolla. En tur på ti minutter, det var som å svømme under vann på land.

Den første timen rundt bordet i den lave kveldsola ute på plattingen var ren surrealisme. I det ene øyeblik-ket var det som om ingenting hadde skjedd, unge menn sminket for å spille middelaldrende herrer, som om tiden hadde stått stille og de var like nær hverandre som de alltid hadde vært. Neste øyeblikk var det som om alt mel-lom himmel og jord hadde skjedd, som om en gjeng totalt fremmede hadde invadert øya, som om han aldri hadde kjent dem og avstanden var uoverstigelig. Men etter hvert som sola gikk ned og kong alkohol senket sitt tilgivende slør over den lille gjengen rundt bordet, var det først og fremst én ting som slo ham:

15

Hvor vanlige de var. En helt normal gjeng. Den eneste av dem som hadde gjort seg bemerket på

noen som helst måte, var Axel «Snifferen» Platou, men han hadde til gjengjeld gjort seg ordentlig bemerket.

Axel hadde tjent seg søkkrik på 1990-tallet, først på å kjøpe og selge billige toromsleiligheter øst i Oslo, så på å kjøpe og selge selskaper. Tankskip og oppdrettslaks. Siden århundreskiftet hadde han figurert jevnlig i media i forbindelse med kunst i det offentlige rom, motbakken i Marcialonga og disputter med andre rike mennesker. Journalistene elsket ham. Han framsto som en dynamisk, uredd og reflektert fyr – i motsetning til alle de andre rikingene i Norge som alltid var bitre på et eller annet.

Axel og Leo hadde vært et radarpar. Spilte fotball på midtbanen til Stabæk, begynte på Blindern samtidig, flyt-tet i kollektiv, forelsket seg i den samme jenta, Lene, som til slutt valgte Axels målbevissthet og gjennomførings-evne framfor Leos tilbakelente, skeptiske holdning til verden og seg selv.

«Husker dere da Vibeke Reppe sugde Børre Bakken bak transformatoren i storefri for en tier?» sa Axel Platou og tok en slurk Farris.

Gutta rundt bordet så på hverandre med hevede øyen-bryn.

«Nei, det husker jeg ikke», sa Leo, som sant var. Det ville han ha husket. Axel Platou satt og diktet opp histo-rier. Det hadde han alltid gjort.

Synet av Axel etter alle disse årene, så tett på, bare én meter unna, åpnet dører til rom Leo ikke hadde våget seg inn i på lenge. Axel og Lene hadde fått barn tidlig, en gutt, bare noen måneder etter at det var slutt mellom Lene og Leo. De kunne med fordel ha ventet litt lenger.

16

Selv den tette hårmanken hans var intakt. At Axel valgte å feire denne gaven fra naturens side med en sveis som hørte hjemme på en rumensk frisørplakat anno 1987, var et underlig valg. Leo tenkte at det høye, kull-svarte håret, de hvite bomullsbuksene med sleng, den sen-nepsgule skjorta og de corny brillene med rød innfatning, sikkert var en del av et ironisk prosjekt, omtrent som når andre tøysekopper anlegger bart eller kinnskjegg.

Der Leo satt og betraktet det snakkesalige gjenferdet fra fortiden, slo det ham for første gang at Axel var hoved-grunnen til at han hadde isolert seg der ute på øya. Den rike og berømte eks-bestevennen hadde gjæret i underbe-visstheten i alle disse årene. Axel Platou var et vandrende symbol på alt Leo ikke var blitt, hva han kunne vært om han hadde spilt kortene sine litt annerledes.

Leo hadde fått med seg at Axel hadde slått seg opp på oppdrettslaks. Det var derfor han hadde valgt å servere den eneste laksen han noensinne hadde fått på flue. En skranten hunnfisk på 2,8 kilo, tatt under nattlig tjuvfiske i Sandvikselva noen uker tidligere. Underbevisstheten hans hadde tenkt at selv en profesjonell laksemann ville bli imponert over selvfisket villaks fra Bærum, selv om den var fanget ved siden av en rusten handlevogn under en bro.

Axel Platou pratet i vei. Aldri pinlige pauser. Når han snakket, tiltet han ansiktet oppover, blottet de blekede tennene i underkjeven som en tropisk fisk. Han stilte ingen spørsmål. Helt uinteressert i hvordan det gikk med barndomskameratene. Hele kvelden, hele det faktum at han var der, virket bare som et prosjekt, som en artig gest han gjorde for å kunne fortelle kollegaene om det på kon-toret på mandag. Et par forsiktige forsøk fra Stian på å dreie samtalen inn på politikk – halshugging av vestlige

journalister i Syria og Barack Obamas ettermæle – ble feid til side av Axel Platou. Ikke noe prat om verden i dag eller hva folk gjorde nå, bare om ting som hadde skjedd for lenge siden. Musikk fra 1970- og begynnelsen av 1980-tallet. Da Leo begynte å rasle med OK Computerfør desserten, var Axel over ham med London Calling.

«Men den er nesten tjue år gammel», prøvde Leo seg.«Ikke gammel nok», konstaterte Axel Platou.Da de var ferdige med Kjartans eplekake rundt mid-

natt, dro Axel Platou en hånd gjennom den oppsiktsvek-kende sveisen, sjekket armbåndsuret, satte blikket i Leo, smilte og sa: «Det begynner å bli fryktelig sent. Skal jeg assistere deg med oppvasken?»

Alle rundt bordet stirret forbløffet på Norges sjuende rikeste mann.

«Etter den søte svien kommer bestandig den sure kløen», sa Platou og spratt opp på beina.

Leo kikket bort på Thomas, som så på Stian, som him-let med øynene, men ingen av dem sa noe.

18

3

Skikkelsen som satt på en fjellhylle fire hundre meter over vannspeilet i Storbørja og kikket utover fjorden gjennom en kraftig jaktkikkert, var kledd i en loslitt kamuflasjejakke. På hodet hadde han en gul sydvest, på beina et par støvelvadere i gummi størrelse 50. Tjafser med grått, uregjerlig hår rammet inn det grove, bronse-brune fjeset med den fargesterke nesa, som så ut som den var brukket flere ganger.

Den stutte tyrenakken var utsmykket med en lyseblå tatovering av en slange med hode i begge ender. På høyre kinn hadde han en tatovering av et grønt kløverblad, som i riktig vinkel og riktig lys kunne minne om logoen til Senterpartiet, men som nå var delvis skjult bak et grått, viltvoksende helskjegg. Som beskyttelse mot duskregnet hadde han drapert en svart pose over deler av militær-jakka, som en søppelsekkponcho.

Et fjernt drønn hadde vekket ham rett etter solopp-gang. Den første tanken som for gjennom hodet hans var at Storhella hadde løsnet og rast ut i fjorden, slik alle vis-ste at den kom til å gjøre før eller siden, og at det bare var snakk om sekunder før den varslede flodbølgen på

19

førti meter omsider ville smadre ham og alle de morkne bygningene innerst i Storbørja til pinneved.

Men det kom ingen tsunami. Bare knugende stillhet. Steinblokken lå der fortsatt, som den hadde gjort i flere

tusen år. Selvsagt gjorde den det. Kunne drønnet ha noe med det fordømte oppdrettsan-

legget å gjøre?Den veldige mannen justerte hjulet på kikkerten, fikk

anlegget ytterst i fjorden i fokus. Ingen hadde plaget ham, alt hadde gått mer eller min-

dre etter planen det første året, helt til den dagen en rus-ten taubåt med et oppdrettsanlegg på slep kom tøffende inn i fjorden. Åtte massive merder med en flytebrygge mellom og en kvadratisk flåte i den ene enden med et lite, rødt hus på.

I begynnelsen var anlegget ren bonus. Det var såpass langt unna at det ikke forstyrret ham i hverdagen, og han fant fort ut at villfisk som sei, lyr og torsk elsket å henge rundt fiskeburene og gafle i seg lakseekskrementer og fôret som unnslapp sultne laksemunner. Det var bare å legge seg i nærheten av fiskefengslene på kveldstid og hale inn så mye fisk han orket.

Men etter noen måneder snudde begeistringen til bek-mørkt sinne. For torsken og lyren forsvant. Bare den stus-selige seien ble værende. Og når han snittet opp fiskene han fanget, veltet en illeluktende masse med halvfordøyde pellets ut av buken på dem. Fiskekjøttet ble vassent og geléaktig. Snart smakte all villfisk i fjorden dritt.

Med jevne mellomrom var elva innerst i Storbørja full av nyrømt oppdrettslaks med flisete finner, åpne sår, øde-lagte øyne og deformerte ryggsøyler.

20

Mannen med senterpartitatoveringen bygget opp et voldsomt sinne. Det var en type sinne han aldri før hadde følt. En dyp, dirrende harme som aldri forsvant. Før hadde sinnet vært flyktig og alltid dreid seg om mate-rielle eller praktiske ting. Han hadde blitt sint når folk ikke betalte ham det de skyldte, når de prøvde å stikke ham med kniv, slo ham i trynet, sånne greier. Det hendte at raseriet gikk litt i dvale, at han klarte å skyve det vekk eller pakke det inn, særlig etter noen Norgesglass med hjemmelagd rabarbravin. Men det ble aldri helt borte. For første gang i livet var han sint på noen fordi de gjorde noe moralsk forkastelig. Disse folka var voldtektsmenn som harvet over den forsvarsløse naturen så de kunne kjøpe seg raskere båter og større hus.

Det var utilgivelig. Fra sin posisjon høyt hevet over vannspeilet fikk den

fryktinngytende mannen øye på noe som beveget seg sakte langs land på motsatt side av fjorden. Han dreide på det lille hjulet, fikk gjenstanden i fokus. En gummibåt var på vei innover. Bak rattet satt en liten flis av en gut-tevalp med sixpence, hornbriller, flagrende skjerf og vaf-feljakke.

Herregud, tenkte Rino Gulliksen. En jævla soss. Akku-rat det jeg trenger nå.

*

Den unge mannen tøffet innover Storbørja i Zodiac-gummibåten mens han nynnet entusiastisk på «How Deep Is Your Love» av den australsk-engelske brødretrioen Bee Gees. Som alltid sleit han med å komme opp i falsetten på refrenget, and it’s me you need to show, how deep is

21

your love, men det var ikke så farlig så lenge han befant seg langt fandenivold inne i en øde fjordarm i Nordland.

Her inne var alt lov. Her slapp han å forsvare at han likte å høre Barry Gibb synge i falsett. Her slapp han å forklare noe som helst.

Det sitret fortsatt i hele den spinkle, hundreogsekstifem centimeter lange kroppen. Ikke den vanlige, destruktive sitringen som altfor ofte kom krypende og hindret ham i å leve et fullverdig liv, men en behagelig sitring, et resultat av den sjeldne følelsen av å ha utrettet noe stort.

For et fantastisk smell det hadde vært. Vannsøylen sto minst fem meter til værs. Han hadde ikke drømt om at én enslig dynamittkubbe ville få en så spektakulær effekt. Etter eksplosjonen hadde han sittet på knærne på flyte-brygga og sett kaskader av fortumlede, men glade lakser velte ut i friheten gjennom krateret i merden. Så hadde han hoppet i gummibåten.

Han putret avgårde på tomgang, kjørte tett inntil den svarte fjellveggen som steg rett opp fra havet og strakte seg flere hundre meter til værs. Mens han satt og styrte en båt for aller første gang, tenkte han på hva terapeu-ten hans ville rådet ham til, hva moren hans og tidligere lærere ville sagt. De var alle utvilsomt modne og fornuf-tige mennesker, men rådene han fikk fra dem var fullsten-dig ubrukelige. Han var og ble forbauset over hvordan de så på tilværelsen, på samme måte som de aldri ville komme i nærheten av å skjønne hvordan han så verden.

Nå måtte han finne et egnet sted å slå leir. Hvis alt gikk etter planen, kom han til å bli her inne en stund. Oppdrettsbaronene ville garantert lete etter ham. De ville komme med alt de hadde. Men de ville helt sikkert tro at han hadde forlatt området, eller at han gjemte seg i

22

Brønnøysund. De ville aldri i verden finne på å lete her inne.

På lang sikt var målet å føre naturen og miljøet tilbake til naturtilstanden, slik det var før industrialismen, kom-munismen, kapitalismen og grådigheten som fulgte, kom og ødela alt.

På kort sikt handlet det om å påføre NorFish AS så mye skade som overhodet mulig.

Det var på tide med handling. Det holdt ikke med indig-nerte kronikker i avisene, rasende Facebook-grupper eller å legge ut bilder av havbunnen under oppdrettsanleggene på YouTube. Folk måtte røskes ut av likegyldigheten. Noen måtte erklære de egoistiske, hensynsløse bandittene i oppdrettsbransjen krig. Det var det han hadde gjort. Han hadde erklært selskapet NorFish krig.

Den eneste lyden han registrerte der han skled dypere og dypere inn i den dystre, nordlandske fjordnaturen, var brummingen fra den lille Yamaha-motoren som var mon-tert i akterenden på gummibåten han hadde fått låne av Erna Solbakken. Beroligende japansk ingeniørkunst som overdøvet alle andre lyder.

Da han hadde ringt, var hun først skeptisk. Streng og rett på sak. Men da han hadde fortalt om sabotasjepla-nene, myknet hun opp. Hun lyttet interessert, hørtes brått ti år yngre ut. Hun ringte tilbake et par dager senere, kom med konkrete tips og råd om potensielle sabotasjemål. Hun ga ham detaljer om lokalitetene, hvilket anlegg han burde satse på og hvor han burde gjemme seg. Hun sa hun kjente en som jobbet på oppdrettsanlegget, at hun satt på nyttig informasjon.

Han gledet seg til å treffe henne, så for seg en sånn frisk fjellklatrertype. Pen uten å gjøre noe poeng av det. Brunt hår samlet i en fyldig hestehale som subbet borti en