Bymisjon nr. 4 2014

Nr 4

–201

4

Møt mennesker med kunnskapstørstLÆRING HELE LIVET

2 BYMISJON 4 - 2014

Gi tid – til deg selv og Kirkens Bymisjon!Bruker du mye tid på telefonen? One Call har laget en app som oppfordrer oss til å bruke mer tid på hverandre. Tiden du ikke bruker på mobilen, gjør teleselskapet om til støtte til Kirkens Bymisjons arbeid.Last ned appen «GiTid» på AppStore eller Google Play!

Læring i livets skole s 4–13 | Gutta på sporet s 18–19 |

Til stede for mennesker i krise i 40 år s 22–23 | Firbente terapeuter s 24–25 |

INNHOLD

3BYMISJON 4 - 2014

Leder

Informasjonsblad for Stiftelsen

Kirkens Bymisjon Oslo Tollbugata 3,

0152 OsloTelefon 22 36 55 00

E–post:[email protected]

Hjemmeside:www.bymisjon.no

I redaksjonen:Per Frogner (ansvarlig red.)

[email protected]

Atle Thingnes Briseid (redaktør)[email protected]

Ståle [email protected]

Torstein [email protected]

Lay–out og forsidefoto:Torstein Ihle

[email protected]

Trykk:x-idé

Opplag: 19 000

IK–kontrollert innsam lings konto:

7011 05 18593

MILJØMERKET

241 Trykksak 709

Ny kunnskap – ny styrkeHvordan kan vi trives med livet? Hvordan kan vi vokse og være i bevegelse? Hva kan gi livet mening? Svarene er mange, men ett av dem er: Læring. Den som lærer noe nytt er i bevegelse, i utvikling, krysser grenser og opplever økt livskvalitet. Jeg elsker læring! Min egen erfaring er at det å få nye ferdigheter, kunnskap og utfordringer er en forutsetning for trivsel. Vil jeg trives med livet, må jeg videre – og dermed lære noe nytt. Stillstand kan være kvelende for livsgleden. Å lære er å vokse, enten det dreier seg om å lese klassisk litteratur eller lære et nytt dataprogram.

Læring kan også være terapi, fordi det ligger livserfaring og nye veier i det å lære.Noen ganger opplever vi «dyr lærdom» fordi den menneskelige prisen var høy i en bratt bakke i livet. Da kan ny kunnskap være en vei ut av det som er vondt.Det kan du lese om i denne utgaven av Bymisjon. For noen er et yoga-kurs det som løser opp spenninger i en vanskelig hverdag, andre får ny inspi-rasjon ved praktisk arbeid eller gjennom å oppdage seg selv som kunst-ner. Noen blir selv veiledere, fordi de har dyrekjøpt erfaring bak seg.

I Kirkens Bymisjons arbeid legger vi på mange slags måter til rette for livslæring, ny kunnskap og utvikling. Vi tror det også handler om myndiggjøring og sammenheng i livet.

En klok stemme sier i dette bladet: «Vår siste dag i livet er også vår siste læringsdag». Å lære er en del av å være menneske. Å leve er å lære.

Så nettopp en gjeng fra @bymisjon van-

dre på Oslo S; bra og viktig arbeid. Stå på!

@MSglol

Anbefaler alle å laste ned GiTid-appen! Legg

vekk mobilen og vær t ste-de i nuet - og sørg samti-dig for at pengene strøm-

mer inn t @bymisjon!

@jcsiewartz

På torsdag skal jeg jobbe for kirkens by-

misjon. Jeg har det for bra til å se på at andre har

det vondt.

@bitnafre

LARS ERIK FLATØ, GENERALSEKRETÆR

FRA TWITTER

4 BYMISJON 4 - 2014

LÆRING FOR LIVETHar du følt gleden over å lære noe nytt? Å mestre noe? For noen kan det være å sette seg på skolebenken etter et langt liv med rus. For andre å kunne bestille en kaffe på et språk som ikke er ditt eget.

Kirkens Bymisjon legger til rette for at menneskene vi møter skal få kjenne på denne gleden. I dette bladet kan du lese om noen som har lagt seg i selen.

6 BYMISJON 4 - 2014

For den tidligere turneren Helge Roll-Lund har yoga vært en mulighet til å finne igjen treningsgleden.

HVEM: Øystein HVA: Trener yoga i Bymisjonssenteret på Tøyen

Etter at Øystein ble rusfri, har puste- og konsentrasjonsøvelser hjulpet ham med å finne ro.

7BYMISJON 4 - 2014

Om Dum Durgayei Namaha. Om Dum Durga...

Øystein sitter med lukkede øyne på en tynn matte på Bymisjonssenterets harde gulv og gjentar mantraet som instruktør Bertine Zetlitz har messet på i flere minutter. Hva ordene betyr, er ikke så viktig. Det som betyr noe er å finne en tilstand av konsentrasjon og ro. Og det har Øystein funnet.

– Jeg har funnet mer fred med meg selv og fått mer innsikt i mine ting. Jeg har også fått et mer åpent sinn mot andre mennesker, sier han i en pause mellom øktene.

KOLS OG HJERTEINFARKT. Ro er ikke ordet som best beskriver Øysteins tidligere liv. Fra han var 12 år gammel har han vært avhengig av amfetamin og tobakk. For tre år siden sa kroppen stopp. 30 års rusavhengighet hadde tæ-ret så mye på kroppen at den var i ferd med å kollapse. Øystein fikk konstatert både kols og hjerteinfarkt.

– Jeg har bare 30 prosent lungeka-pasitet, men gjennom yogaen har jeg også lært meg å puste bedre, slik at jeg nå kan gå i trapper og være med på alle yogaøvelsene uten å pese som om jeg var i ferd med å dø, sier han.

Første gang han prøvde yoga var i februar. Det var på SAFIR, Kirkens By-misjons sosiale møteplass for tidligere rusavhengige på Grønland. En venn mente absolutt at han burde gi det en sjanse, og Øystein fikk raskt sansen. Siden sankthans har han møtt opp hver dag på trening for å lære mer.

– Jeg er litt hekta, ja. Men yoga er jo en bra ting å være hekta på, sier han.

KONTAKT MED SEG SELV. I det store, åpne rommet på Bymisjonssenteret har han fått veiledning av 10 instruktører – helt gratis. På det meste har 28 rusav-hengige møtt opp til trening samtidig. Mannen bak initiativet er yogainstruk-tøren Alexander Medin. For tre år siden startet han med yoga for innsatte i fengsler, og i fjor opprettet han «Back in the ring», en stiftelse som underviser yoga for rusavhengige. Nå har han lånt lokaler i Bymisjonssenteret til under-visningen. – Gjennom yoga lærer man å få kon-takt med seg selv. Det er det viktigste et menneske kan gjøre i hverdagen, sier han og utdyper:

– Kroppen er vårt verktøy for å utvikle sinnet og sanseorganene, slik at alt er i harmoni. Yoga er altså mer enn fysisk trening. En person som har gått på gata i mange år, bærer på mye fortvilelse, angst, skam og undertrykt lidelse. Gjennom å åpne opp pusten, løsner man de fysiske spenningene og ubehaget i kroppen. Dermed blir man også mer tilstede i livet og kjenner seg friskere, sier han.

KROPPEN HAR VÅKNET. Yoga passer ikke nødvendigvis for alle rusavhen-gige, men en av de som har opplevd en effekt, er Helge Roll-Lund. For halvan-net år siden møtte han Medin i =Oslos lokaler og lot seg overbevise om å komme på trening.

– Egentlig var det pyton å lære yoga. Det er et blodslit, og det skurer krop-pen. Men effekten i kropp og sinn etter endt praksis er herlig. Man lærer på godt og vondt om hvem man egentlig er, og det er noe de færreste vet. Yoga har gitt meg en unik glede og stabilitet, og kroppen er våknet til liv igjen, sier han.

VIL BLI IDRETTSLÆRER. Han forteller om utallige timer hos psykologer og terapeuter for å forsøke å snakke seg ut av angst, depresjon og rusavhengig-het - uten særlig effekt. I stedet er det trening, disiplin og puste- og konsen-trasjonsøvelser som har vært nøkkelen for ham.

– I starten handler yoga om å gjøre fysiske øvelser, det mentale kommer av seg selv, sier han.

Den tidligere turneren har alltid hatt en drøm om å bli idrettslærer. Nå er han nærmere en virkeliggjøring av denne drømmen enn på lenge. Siden januar har han holdt ukentlige yoga-kurs på tre av Kirkens Bymisjons tiltak og institusjoner i Oslo. Og under kursene i Tøyenkirken er han med som veileder.

– Da jeg begynte, trodde jeg det handlet om å prestere og lære seg de «sykeste» øvelsene. Men dette er ingen idrett. Det handler om å utsette seg for ubehag i et mønster, og så klare å slappe av i ubehaget. Denne styrken tar du med deg ut i livet etterpå, sier han.

– Hva er det viktigste du har lært gjen-nom yogaen?– Det viktigste jeg har lært er faktisk at jeg må gjøre jobben selv. Ingen andre kan gjøre det for meg. Bare det at jeg er nødt til å stå opp hver morgen, legge meg til rett tid om kvelden, møte opp på matta hver dag og møte meg selv, har gitt meg så mye, sier han.

Jakten på en indre roI 30 år begynte Øystein dagen med en dose amfetamin. Nå er han hekta på yoga.

Tekst: Atle Thingnes BriseidFoto: Torstein Ihle

8 BYMISJON 4 - 2014

Gjennom 15 år var rus en stor del av livet til Ørnulf (45). I fjor høst var han tilbake på skolebenken.

– Rusen kostet meg nesten livet. Jeg husker at jeg fikk spørsmål om jeg ville uføretrygdes da jeg var i rusbehandling. Da fikk jeg helt panikk. Det er alt for tidlig. Jeg må tilbake til jobb, sier han.

Løsningen ble fagskolen i Oslo. Han ville bli ingeniør. – Jeg er utdannet tømrer, og har lenge ønsket å bygge videre på denne kompe-tansen. Men rusen kom i veien.

For fire år siden ble Ørnulf rusfri. I fjor tok han steget inn i klasserommet.

– Jeg begynte på skolen med blandede følelser, men be-stemte meg for å legge frykten til side. Det var veldig gøy å gå og kjøpe skolebøkene, men i begynnelsen var det tøft å få inn alt som ble sagt. Nå har det etter hvert begynt å gå opp for meg at jeg er like flink som de andre i klassen, sier han.

– Å lære nye ting er veldig stimulerende. En god dag for meg i dag er å jobbe med pensum og få det til. Forstå det.

Særlig matte, når ting går opp. Det er utrolig tilfredsstil-lende med mestringsfølelse. Det er det ikke så mange av når man er i aktiv rus.

Samtidig forteller Ørnulf om det verdifulle fellesska-pet i klasserommet.

– Positiviteten i miljøet smitter. Vi påvirker hverandre til å yte. Vi gjør skolearbeid og trener sammen. Det er jo lettere å gjøre ting sammen med andre – teamwork is dreamwork. Jeg opp-lever at rushistorien min kommer mer og mer i skyggen, at jeg er mye mer enn den. Jeg er ikke stolt av historien min, men jeg er stolt over at det er

historie.

– Målet mitt er primært å holde meg nykter, deretter er det å komme meg i jobb igjen. Nå opplever jeg å få til ting. Det er faktisk veldig deilig. Å se at det fungerer. Jeg jobbet bra gjennom hele første året. Så det var veldig irriterende at jeg ikke fikk forberedt meg skikkelig siste måneden før eksa-men, da jeg ble dårlig. Jeg tenkte et øyeblikk at jeg skulle gi opp, men kjørte på – og det gikk bra!

– En god dag er å jobbe med pensum og få det til

HVEM: Ørnulf (45)HVA: Har begynt på Fagskolen i Oslo etter 15 år med mye rus.

Tekst og foto: Ståle Lidsheim

Da Gaby (40) hørte at Kirkens Bymisjon arran-gerer strikkekurs og engelskkurs, heiv hun seg på. Nå selger hun tøfler som hun har laget selv.

– Jeg likte ideen, og bestemte meg for å prøve. Jeg har virkelig ønsket å lære noe når jeg er her i Norge. Da jeg kom hit første gang for fire år siden var det ikke mulig å få jobb. Derfor ble det til at jeg lette etter flasker og spurte om småpenger. Det ville jeg gjøre noe med, sier hun.

Hun forteller at det har vært nyttig å følge kursene i engelsk og strikking. Med litt engelskkunnskaper er det lettere å kommunisere med mennesker hun møter. Men det er likevel strikkingen som har ført til den stor endringen for henne. – Jeg kunne ikke strikke før jeg begynte på strikkekurset. Men nå har jeg lært å strikke tøfler. Det har endret livet mitt. Før, når jeg satt her og spurte etter penger, ble jeg behandlet ganske dårlig. Men nå er opplevelsen annerledes.

– I dag har jeg solgt et par med tøfler. Det er en god følelse å kunne selge noen jeg har laget selv.

I Romania levde Gaby av strøjobber på går-der, men få jobber og lite penger gjorde at hun bestemte seg for å reise til Norge.

– Jeg har aldri gått på skole før. Dette er første gang jeg har deltatt på et kurs. Jeg la hele sjelen i å lære meg et håndverk. Å strikke. Jeg

føler meg veldig fornøyd nå. Det er en stor lykke forbundet med å mestre noe. Jeg føler en indre glede. Og jeg kan nes-ten ikke tror at det også skulle føre til noe så bra.

Foreløpig strikker hun tøfler, men skal snart i gang med å lære seg å strikke barnegensere.

– Nå kan jeg tjene litt ekstra penger på å selge noe som jeg har laget selv. Det oppleves som riktige penger.

– Jeg la hele sjelen i å lære et håndverkHVEM:: Gaby (40) fra

RomaniaHVA: Har gjennomført strikkekurs og engelsk-kurs gjennom Kirkens

Bymisjons prosjekt Rom for fattige tilreisende.

9BYMISJON 4 - 2014


BYMISJON 4 - 201410

Heidi (43) kjøpte seg et kamera for tre år siden. Men det er først det siste året hun har turt å bruke det. Nå har hun snart utstilling.

– Gjennom fotografering kan jeg uttrykke meg selv med mitt blikk. Å lære å fotografere handler for meg om utvikling – hvordan man bærer seg selv. Og jeg opplever det som noe jeg kan være stolt av. Det er ikke en selvfølge at jeg kan kjenne på den følelsen. For meg er det en seier, sier hun.

Heidi har vært ut og inn av rusbehandling i mange år. De siste fem har hun vært rusfri. Fotografering sto plutselig fram som en mulig hobby. Å skape et eget liv med gode interesser og noe hun kunne kose seg med. Men det handlet om å ta de første stegene. Selv med kameraet i sekken, var det fortsatt en lang vei å gå.

– Jeg trenger trygghet for å blomstre opp. Jeg har ikke så god erfaring med skole, og er nok litt skeptisk. Men så fant jeg en ramme som passet for meg.

Det begynte med boligskolen på Kirkens Bymisjons rusfrie nettverkshus, Safir.– Her ble jeg spurt om jeg ville være frivillig. I praksis er det nok ikke så stor forskjell mellom deltager og frivillig, men

det betyr mye å bli spurt. Jeg vokste gjennom det, tok raskere ansvar. På Safir ser de indi-videt og er fleksible. Jeg lette etter et trygt og stabilt sted. Og fikk et nettverk.

– En dag vi reiste ut med boligskolen for å holde kurs, kom jeg tilfeldig over et under-visningstilbud som heter «Økt livskvalitet». Det handlet om å finne tilbake til nerven, gleden over å gjøre noe. Jeg meldt meg på for å lære mer om foto.

Med klar beskjed fra lærerne og et subtilt press fra Safir, fikk Heidi etter hvert fram kameraet. Da hun møtte på skolen i høst, gikk hun gjennom sommerens fotografering med lære-ren. Blant bildene hennes var materiale til fotoutstillingen i forbindelse med skolens 15-årsjubuleum.

Nå er hun godt i gang med forberedelsene, og har i tillegg meldt seg på et nytt fotokurs.

– Det er gøy å lære. Det er aldri for sent. Veien blir til hvis man er åpen og nysgjerrig. Men for meg handler det om at rammen er på plass, at jeg får gå de stega som jeg trenger. Og det er først nå jeg tør å tenke om bildene mine: wow, det er jo bra. Dette kan jeg stå for!


– Å fotografere er noe jeg kan være stolt avHVEM:: Heidi Wilberg (43)HVA: Har vært frivillig på Safirs boligskole (Kirkens Bymisjon og Røde kors) og lært om foto på Skullerud

voksenopplæring.

11BYMISJON 4 - 2014

– Jeg lærte å ta riktige valg– Da jeg kom til Norge og fikk hiv-diagnosen, hadde jeg det ikke bra. Jeg hadde ingen ven-ner, var veldig lei meg og visste ikke hvordan jeg skulle klare å leve. Legene på sykehuset sa at det var mulig å leve et normalt liv med hiv-smitten, men det var vanskelig å forstå. Dessuten var jeg redd for stigmaet. Det er jeg fortsatt, sier «Daniel».

På mestringskurset på Aksept fortalte ansatte og personer som har levd med hiv-smitten i lang tid om hvordan man kan leve godt med smitten.

– Vi lærte å ta riktig valg, både når det gjelder mat, helse og fysisk aktivitet. Jeg lærte for eksempel at å løpe reduserer stress. Derfor løper jeg nå to-tre ganger i uka. Da blir jeg sliten og får sove om kvelden. Dessuten lærte vi å lage mat som er godt for helsen. Når jeg lager mat på asylmottaket hvor jeg bor, prøver jeg å lage den slik kokken lærte oss, med masse grønnsaker, spagetti og fisk, sier han.

Kunnskap om medisinbruk, ulike behandlingsformer, infeksjoner og tuberkulose er også godt å ha med seg i hver-

dagen som hiv-smittet. – Vi snakket også om at det er mulig å få

barn og en familie, bare man tar forholdsre-gler. Det gjorde godt å snakke om det, men det virker veldig vanskelig å møte noen som vil være sammen med meg. Da må jeg fortelle om smitten, sier han.

Noen i mestringskurset lærte å opprette egne chatteforum, slik at de kan ha kontakt over nettet. Daniel liker ikke det. Han vil møte folk ansikt til ansikt.

– Jeg liker å lære nye ting. Derfor har jeg også deltatt på norskkurs. Så hvis folk på gata spør etter veien, kan jeg vise dem det, sier han.

– Men det aller beste med kurset var å få nye venner og høre andres historier. Veteranene på Aksept fortalte om å få styrke og overkomme det vanskelige. De klarte til og med å ha litt humor på det.

Tekst: Atle Thingnes Briseid

HVEM: «Daniel», asylsøker.HVA: Gikk på hiv-mestringskurs på Kirkens Bymisjons senter for personer berørt av hiv, Aksept.

Fotoillustrasjon

12 BYMISJON 4 - 2014

Da «Carolina» kom til Norge fra Sør-Amerika i 2008, fikk hun en telefon fra en mann fra Kirkens Bymisjon som på spansk fortalte at hun kunne delta på norskkurs.

– Det var om vinteren. Jeg lette etter adressen, men fant ikke veien. Kort tid et-terpå reiste jeg tilbake til hjemlandet mitt. Men da jeg kom tilbake ett år senere, ringte samme mann. Og denne gangen sto han utenfor og ventet på meg, slik at jeg fant veien, sier hun.

Hver mandag kveld i et helt år gikk hun på kurs på Kirkens Bymisjons senter for kvinner og menn med prostitusjonserfaring.

– Jeg ville ut av prostitusjon, og gjennom norskkurset på Nadheim så jeg en mulighet til å komme meg videre, sier hun.

Hun innrømmer at det i begynnelsen var vanskelig, men at drømmen om en gang å kunne jobbe i en barnehage motiverte henne til å studere også hjemmefra.

– Jeg var deprimert, ensom og trist, og var for sjenert til å gå på kafé og bestille meg en kaffe. Jeg husker at jeg gikk gråtende nedover Karl Johan og tenkte at jeg aldri kom til å forstå hva nordmenn sier, forteller hun på godt norsk.

Etter en stund begynte språket å feste seg. Og med det kom motet til å bruke kunnskapen. Hun husker godt første gang hun henvendte seg til en person på gaten.

– Jeg var veldig nervøs. Jeg skulle til Helsfyr og stoppet en mann, tok frem kartet og spurte om hjelp. Så viste det seg at han var blind! Haha! Men likevel føltes det veldig bra at jeg turte, sier hun og ler høyt.

I dag leser hun Ibsen og ser bare på norsk tv. Hun er samboer med en norsk mann og er ikke lenger i prostitusjon.

– Debattprogrammer er min favoritt - og «Skal vi danse»! Mannen min bestilte en spansk tv-kanal til meg, men den ser jeg aldri på. I stedet er det han som lærer seg spansk ved å se på den, sier hun.

– Hvorfor er det viktig at Nadheim tilbyr språkkurs?– Det viktigste for meg er å få meg en jobb, slik at jeg kan

bruke alt jeg har lært. Uten å kunne språket, ville jeg aldri hatt håp om dette. Nå kan jeg få norske venner og begynne å søke jobber. Derfor er jeg uansett fornøyd, sier hun.

– Jeg så en mulighet til å komme meg ut av prostitusjon

HVEM: Carolina, kvinne fra Sør-Amerika med pro-stitusjonserfaring.HVA: Lærte seg norsk gjennom kurs på Kirkens Bymisjons senter for kvin-ner og menn med prostitu-sjonserfaring, Nadheim.

Tekst og foto: Atle Thingnes Briseid

En av de første gangene Ivar Naper og hans kolleger fra re-visjonsfirmaet PwC stelte i stand til middag og quizkveld på Kirkens Bymisjons gatekafé i Oslo, møtte han en mann med Liverpool-skjerf rundt halsen. Og som ihuga supporter, tok Naper kontakt. Samtalen som fulgte gjorde inntrykk.

–Vi snakket om hvor fint det hadde vært å dra på Anfield for å se kamp og at Liverpool kom til å ta seriegullet neste år – slike ting supportere snakker om. Samtalen kunne vært med hvilken som helst supporter. Vi hadde de samme interessene og drømmene. Etterpå tenkte jeg på hvor lite som skiller oss, og hvor mange ting som forener oss. Den samtalen satte spor, sier Naper.

Siden har den tidligere kokken laget og servert mat på Møtestedet en kveld i måneden i snart fem år. Naper har lært mye gjennom sitt frivillige engasjement.

– Jeg har lært hvor mange forskjellige mennesker som fal-ler utenfor. Det er ikke bare personer som har rusproblemer som trenger å bli sett, men også folk som er uten bolig, har psykiske problemer eller som kommer fra andre land for å

søke jobb. Du kan ikke se på et mennesker hvorfor ting går galt. Det er som regel sammensatt, og det finnes ingen enkel

fasit, sier Naper.

– Hva har du lært om deg selv som person?– Jeg er blitt mindre bastant og mer tolerant. Det er sjelden jeg ser ting svart/hvitt lenger. Jeg er blitt mer åpen for andres synspunkter, ikke bare når det gjelder rus, men i andre sammenhenger også. For eksempel kan jeg skjønne folk som argumenterer mot tigging i Oslo-gatene, men samtidig forstå at dette er noe vi må akseptere fordi det er uttrykk for internasjonal fattigdom, sier han.

– Hva får et stort, internasjonalt firma igjen for å gi sine ansatte mulighet til å bidra med

frivillig arbeid?– Dette er noe som engasjerer de ansatte. Mange av kollegene mine vil gjerne bry seg. Det koster noen timer i måneden, men man får mye igjen for det.

– Jeg er blitt mindre bastant

HVEM:: Ivar Naper,

seniorkonsulent i

revisjonsfirmaet PwC.

HVA: Frivillig ved to

av Kirkens Bymisjon

møtesteder for folk i

rus- og gatemiljøet i Oslo.

Sammen med kolleger

arrangerer han middag og

quizkveld for gjestene en

kveld i måneden.

13BYMISJON 4 - 2014


På Stovner samles en gjeng ungdommer regelmessig i tea-tergruppa Gateklok. Luvleen (15) forteller at det handler om å utforske utfordringer i hverdagen.

– Gjennom å ha spilt forestillingen vår fire-fem ganger, har vi fått mange gode løsninger på utfordringer man møter i livet. Teateret handler jo om livet. Og løsningen handler om å stå opp og stå imot, og om det å ikke overse de som trenger litt hjelp, sier Luvleen.

Teaterforestillingen er laget av ungdommene selv, og har elementer fra deres egne opplevel-ser. Mobbing har vært et tema som har blitt undersøkt.

– Etter at jeg har jobbet med forestillingen, har jeg blitt mye tydeligere. En jente fortalte meg at hun opplevde å bli mobbet. Da foreslo jeg at jeg kunne gå til rektor. Jeg vet ikke om jeg hadde gjort det før. Nå ville jeg følt meg maktesløs dersom jeg hadde oversett henne.

Luvleen forteller at hun selv har opplevd å bli utestengt. – Da tenkte jeg at «jeg ikke er verdt noe» og fikk veldig

dårlig selvtillit. Hvis man blir oversett og ignorert, selv om man har ressurser til å bidra, går dette selvfølgelig utover selvfølelsen. Det er ikke en god opplevelse.

– I Gateklok kan man prøve seg fram, vise seg selv fram, i en trygg ramme. Og her opplever jeg at jeg blir spurt, og mine ressurser blir verdsatt. Jeg har fått bedre selvfølelse etter at jeg ble med i Gateklok. Jeg har lært at man ikke skal trekke seg tilbake. Og dette tar jeg med meg i andre sammenhenger.

– Liker du å lære nye ting?– Ja, jeg er glad i alle nye ting. Er ikke så god til å følge rutiner. Det å få lov til å jobbe som frivillig og teater på en gang

er kjempegøy. Å være frivillig gjør at jeg møter mange nye mennesker. Og når vi spiller forestillingen vår, hjelper vi mange til å løse ulike utfordringer som de møter. Jeg får mange nye erfaringer. Det er veldig gøy.


– Jeg får selvtillit ved å delta

HVEM:: Luvleen Kaur (15) HVA: Er frivillig i "Gateklok

forumteater" på Kirkens Bymi-sjons frivilligsentral på Stovner. Ungdommer utforsker viktige

temaer i hverdagen og inviterer publikum til å delta.


15BYMISJON 4 - 2014

Det er høst, og Kirsten Halvorsen (78) gyver løs på et nytt semester med italiensk. Bortsett fra en aldersforskjell på omkring 60 år og at arenaen er Kirkens Bymisjons ressurs-senter for eldre på Grünerløkka, er lærevil-ligheten den samme som hos studentene på Blindern.

– Det er veldig utfordrende å lære seg et nytt språk. Jeg lærer nok ikke så fort som jeg gjorde som ung, men det er jo viktig for eldre mennesker å holde hjernen vedlike, sier hun.

Italia er Halvorsens foretrukne ferieland, og det er ønsket om å kunne kommunisere med italienerne som driver henne, selv om hun som pensjonist strengt tatt ikke hadde behøvd å studere.

– Jeg reiser mye i Italia, og vil gjerne gjøre meg forstått. Italienerne er så positive når du prøver å stotre deg frem. Derfor ønsket jeg å lære språket litt grundigere, sier hun.

Hun mener at de fleste mennesker har behov for å lære og utvikle seg, uansett alder.

– Jeg er nok nysgjerrig av person, og synes det er artig å lære noe nytt. Det øker selvtilliten. Jeg får bekreftet at jeg faktisk kan lære. Også må jeg gjøre lekser, og da bruker jeg

tid på det i stedet for å se på tv. Dessuten treffer jeg nye mennesker og blir del av et fellesskap. Når man er pensjonist, har man ikke noe fast å gå til. Da må man lage hverdagen selv, sier hun.

Til jul og påske drar klassen ut på en itali-ensk kafé i byen og får testet sine kunnska-per på den italiensk innehaveren.

– Jeg er nok ikke i stand til å holde en samtale gående, til det snakker italienerne for fort. Men jeg kan lese italienske aviser og forstå sammenhengen i en artikkel, og det gir meg stor tilfredsstillelse, sier hun.

– Dessuten er det deilig når sommerferien kommer og jeg kan legge bort bøkene og ta en velfortjent pause, sier hun.


– Buongiorno! Come stai?

HVEM:: Kirsten Halvorsen, pensjonist.HVA: Lærer seg italiensk ved Kirkens Bymisjons ressurssenter for eldre og pårørende, Engelsborg.


Inge Eidsvåg trekker frem øy-eblikket da han leste sitt første ord som sin sterkeste lærings-

opplevelse.

– Jeg hadde tatt de første skrittene inn i en ny verden. Det kjentes som om jeg hadde fått en ny sans, sier Inge, som gjennom et langt liv har jobbet med læring

– Hva er læring?– Læring er et komplekst fenomen,

som foregår på mange områder og i mange sammenhenger. Vi definerer ofte læring som varige forandrin-ger i adferd eller opplevelse. Andre levende vesener fødes til det de er. De er programmerte på forhånd, og hvis de får lys og næring, vil de

«Atomlim!» ropte femåringen høyt og skingrende. Han kunne lese.

– Læring forutsetter fellesskap

Vår siste levedag er også vår siste skoledag

læring som stimuleres og styres av ens egen aktive søken, blir dypere og mer gjennomgripende enn den som blir på-ført en. I sin tale til studentene ved St. Andrews Universitetet i 1926 uttrykte Fridtjof Nansen dette slik: «En sannhet som en oppdager med sine egne øyne, om den enn er ufullkommen, er verd ti sannheter som en får fra andre; for foruten å øke ens kunnskaper, har den også øket ens evne til å se».

Foto

: Fot

o:Tor

bjørn

Ols

en/G

udbr

ands

døle

n Dag

ninge

n

stort sett utvikle seg slik genene har bestemt. En kålplante blir en kål, et lam blir en sau. Mennesker fødes til å bli. Det er andre mennesker som må prege oss.

– Hva må til for å lære?– Læring krever motivasjon, kon-

sentrasjon og repetisjon. «Han spiller piano som det naturligste i verden», sier vi, når vi hører Leiv Ove Andsnes i aksjon. Tro meg: det finnes ikke noe mer unaturlig enn å spille slik han gjør. Slik spiller man etter årelang øvelse. Hans kunst er kultur – ikke natur, selv om talentet selvfølgelig også spiller en rolle.

– Hvilken læring sitter best?– Det er en allmenn erfaring at den

HVEM: Inge Eidsvåg er forfatter og foredragsholder,

tilknyttet Nansenskolen, der han i mange år også var rektor. Han har skrevet en

rekke bøker.

17BYMISJON 4 - 2014

– Hva skjer med mennesket når det lærer?

– Læring begynner som lek. Leken er forbindelseslinjen mellom barnets indre verden og den ytre virkelighet. Skjellene i fjæra blir kyr og sauer på en stor bondegård, bjørkepinnene som er bundet sammen er Kon Tiki i drift over Stillehavet. Lekende barn er – og de øver seg til å bli. I gledesfylt alvor. De utforsker, øver, mestrer. Og de trenger ingen ytre belønning. Leken er alltid sin egen belønning. Uten leken stopper livet.

– Er det sant at man aldri blir for gammel for å lære?

– Vi lærer gjennom hele livet. Vår siste levedag er også vår siste skoledag, i livets skole. Og forskning viser at vi lærer nesten like effektivt i høy alder som i ungdommen.

– Er det å ville lære noe som ligger iboende i mennesket?

– Ja, men samtidig ligger det også i læringens natur en viss motstand. Det viktigste middel til å bryte ned denne motstanden er interessen. Lærestof-fet må tenne noe i oss, en indre glede. Som når ligningen går opp, når vi greier å holde balansen på sykkelen for første gang, når vi skjønner noe som blir sagt på et fremmed språk, når vi greier å spille «Lisa gikk til skolen» på blokkfløyte.

– Hva skal til for at vi lærer?– Skal vi greie å lære noe, må stoffet

knytte an til noe i vårt eget liv, noe gjenkjennelig, noe vi interesserer oss for eller har bruk for, noe vi vil vite

Uten leken stopper livet

noe om. Dess mer vi lærer, dess mer ønsker vi å lære. Kunnskapstørst er en tørst som aldri kan slukkes. Tvert imot. Det er som å drikke saltvann. Vi drikker og blir enda mer vidun-derlig tørste. Til slutt sier vi kanskje det samme som Aksel Sandemose visstnok sa på sine gamle dager: «Tenk å gå i graven uten å vite hva rumpetroll heter på oldpersisk!».

– Er læring også et fellesskapspro-sjekt?

– Ja, absolutt! Sosial læring forutsetter et fellesskap. Et rom der vi møtes ansikt til ansikt. I et godt fellesskap lærer vi å ta hensyn. Egne ønsker må krympes eller utsettes. Vi albuer oss ikke fram, men stiller oss i kø, venter på tur. Og fordi jeg er sårbar og trenger hjelp, kjenner jeg også hvordan andre har det. Jeg lærer innlevelse, medfølelse og solidaritet. Jeg lærer å leve sammen med dem som er annerledes enn meg, eldre eller yngre, flinkere eller svakere. Eller dem jeg misliker. Jeg lærer å tåle forskjellighet.

– Hva bør være et mål for læring?– All læring bør ha som siktemål å hjelpe til å holde andre oppe. Den svenske skuespilleren og forfatteren Tage Danielsson formulerer det slik:

En droppe droppad i livets älv, har ingen kraft till att flyta själv. Det ställs ett krav på varenda droppe:Hjälp til att holda de andra oppe.

3 PÅ GATA:

Har du hatt en god lærings-opplevelse i det siste?

Maiken Furulund (32): – Jeg er nett-opp ferdig med utdannelsen som regnskaps-konsulent på Treider. Første gang jeg fikk regnskapet til

å gå opp, var en veldig god følelse. Jeg tenkte «Yes, nå har jeg klart å finne noe jeg passer til».

Christiane Seehausen (51):– Jeg har akkurat kommet tilbake fra slum-men i Nairobi, hvor jeg under-viste i konflikt-håndtering. Der lærte jeg hvor

utrolig mye man kan gjøre for andre med små midler. Jeg ble veldig inspirert av alt de hadde klart å få til. I Norge venter vi til alt er på plass først, men der bare satte de i gang!

Andreas Øwre (43):– Jeg har nettopp startet et nytt selskap sammen med en kar, og har lært fryktelig mye i det siste. Det har vært veldig mor-

somt. Blant annet har jeg lært at man må ha steinhardt fokus på det man skal drive med, helt tunnelsyn.



To unge menn rusler rundt på Oslo S, Norges travleste knu-tepunkt. 150.000 mennesker

passerer gjennom stasjonsområdet hver dag. Men alle er ikke passasje-rer med billett i lomma.

– Hei. Hvordan går det med deg? Jeg har sett at du har sittet her lenge. Er det noe galt?

Slik introduserer Lars André og Kristoffer seg når de tar kontakt med mennesker de har lagt merke til på stasjonen.

– Vi forteller hvem vi er og hva vi gjør. Og så prøver vi å finne ut om vi kan hjelpe til med noe. – Noen trenger bare en samtale. Andre trenger overnatting, litt mat eller kanskje hjelp til å komme seg hjem. Da viser vi dem vei videre i hjelpeapparatet.

GUTTA PÅ SPORET – Vi er særlig oppmerksomme på unge mennesker på jakt etter rus. Vi har vært der selv, og vet hva det fører til, sier Kristoffer Svaland (30) og Lars André Sveberg (32).

ruse seg. Jaget etter status og respekt førte til ti år med rusbruk.

– Det begynte med å rappe noen småpenger hjemme for å kjøpe is til gutta som sju-åtteåring. Etter hvert ble det røyk. Det ga status. Med tida fikk jeg flere og flere «gale» venner. Jeg røyka joint første gang som 14-åring. Begynte å selge dop. Jeg hadde alltid dop og penger. Det ga respekt i miljøet. Det var noe jeg ikke hadde, og som drev meg videre. Men så blir man hekta på rusen. Da går det i ball. Hele livet blir styrt av rusen. I perioder driter man i alt annet, sier han.

Lars André var del av en liten gjeng som tidlig begynte å eksperimentere med medisiner de fant i skapet hjemme hos en av dem.

– Da jeg var 14 ble jeg introdusert for amfetamin. Jeg forsøkte å gå på videregå-ende skole, men sklei fort ut. I mange år jobba jeg, og ruset meg bare i helgene. Jeg trodde at jeg hadde kontroll. Men plutse-lig en dag ble jeg kastet ut av leiligheten, sto uten jobb og dama gikk fra meg.

Respekt var noe jeg ikke hadde, og som drev meg videre

Sporet Kirkens Bymisjons tiltak på Oslo S. Tilbyr råd og veiledning, samtale, et stille rom, lystenning og følging til øvrige hjelpeapparat.

SOMMERJOBB PÅ SPORET. Gjen-nom sommeren har Lars André og Kristoffer jobbet på Sporet, Kirkens Bymisjons virksomhet på Oslo S. Oppgaven deres har vært å være sye-lig og tilgjengelig for mennesker på stasjonsområdet.

– Det er den beste sommeren jeg har hatt. Jeg har aldri jobbet så mye i løpet av en sommer noen gang, men det har vært utrolig givende, forteller Lars André.

– Jeg ble spurt om hva som er drømmejobben min av en kollega på Sporet. Og da svarte jeg som sant var, at det er jobben på Sporet. Nå har vi fått tilbud om å jobbe én natt i uka fram til jul, og det er jeg kjempe-fornøyd med.

BRUKER EGEN RUSERFARING. Begge guttene har vært rusfrie i flere år.I møte med mennesker på stasjonen, bruker de sin egen erfaring med rus. – Hvis det er hensiktsmessig, fortel-ler vi om våre egne opplevelser. Vi kan si «jeg har vært der selv, og vet hva du gjennomgår». Vi kan gi litt tips og triks, og peke på veien bort fra rusmiljøene, sier Kristoffer.

Tidlig i tenårene begynte han å

Lars André og Kristoffer har hatt Oslo S som arbeidsplass i sommer. – Vi kan gi noen tips og triks, og peker på veien bort fra rusmiljøene, sier de to.


H

PÅ FEIL SPOR. – Man skjønner at man er på feil spor når ting begynner å få konsekvenser. Etter hvert ble det inn og ut av fengsel. Kriminaliteten gikk hånd i hånd med rusen. Når jeg satt inne, tenkte jeg at jeg skulle skjerpe meg. Men det var fort på’n igjen når jeg kom ut. Alt handlet om å få penger til neste rus, sier Lars André.

– Det var en overdose som til slutt gjorde at jeg våkna opp. Jeg ville leve, sier han.

Kristoffer forteller at hele pakka som fulgte med rusen fikk ham til å tenke.

– Det som satte i gang prosessen min var en veldig alvorlig voldsgreie jeg holdt på med. Jo dypere inn i miljøet jeg kom, jo mer vold ble det. Til slutt forsto jeg at jeg måtte søke behandling, sier han.

Både Kristoffer og Lars André fikk plass i langtidsbehandling. – Dette har fungert for oss. Det er ikke dermed sagt at det fungerer for alle an-dre. Om man trenger to måneder eller to år handler om hvor sterk du er.

ALEINE MOT HVERDAGEN. Likevel, selv om man er blitt rusfri, er det bein-

hardt å møte hverdagen.– Shit, tenkte jeg, her er det mye jeg

ikke har lært. Å takle følelser, møte nye folk, få venner – det er sykt van-skelig i voksen aldre, sier Kristoffer.

– Jeg fortalte ruskonsulenten min at jeg hadde lyst til å gjøre så mye. Ulike ting jeg ikke hadde opplevd da jeg rusa meg. Han sa: «det kan du bare gjøre, du er fri til det». Åssen skal jeg gjøre det? Skal jeg gjøre det aleine?

verkhus på Grønland, Safir. Her ble han etter hvert kjent med Lars André.

– Jeg hadde lyst til å finne en teater-gruppe, og ble tipsa om Safirs Forum-teater. Jeg begynte som deltager, men ble etter hver mer og mer involvert, sier Lars André, som sammen med Kristof-fer var med da Safirs Forumteater holdt workshop for 270 skoleelever i elevmeg-ling, på bestilling fra Utdanningsdirek-toratet.

– Jeg er veldig glad for at jeg ble kobla opp til Safir etter rusbehandlinga. Det redda meg litt. Ellers hadde jeg sittet mye aleine. Her fikk jeg trent på å være sosial. Jeg husker at jeg hadde veldig mye sosial angst da jeg var i behandling. Sleit med å komme meg ut når jeg skulle treffe folk, forteller Lars André.

Begge to har vært svært aktive på nettverkshuset, og de er nå frivillige i et prosjekt som kalles SafirUng.

– Det er et ettervernstilbud for unge mennesker som kommer ut fra behand-ling eller fengsel. Mange har ikke noe nettverk. Deltagerne bestemmer hva tilbudet skal inneholde. Vi går på kino eller lager mat sammen. Og så tar vi opp ulike temaer, som det ikke prates om når du er der ute, for eksempel sex

Det var en overdose som til slutt gjorde at jeg våkna opp. Jeg ville leve!

Jeg fikk beskjed om at det skulle jeg finne ut av. Da begynte jeg å tenke; dette er jo helt på tryne.

Kristoffer jobbet noen år som rørleg-ger i Skien etter rusbehandlingen. Men så bestemte han seg for å dra til Oslo. Han tok kontakt med Kirkens Bymisjon og Røde Kors’ rusfrie nett-

Lars André (t.v.) og Kristoffer ønsker begge å få seg faste jobber innen rusomsorgen. – Det er helt konge dersom våre erfaringer kan bidra til å motivere andre til å bli rusfrie.

21BYMISJON 4 - 2014

Vi kan peke på hvor skoen trykker. Vi har vært der sjøl!

og samliv, hvordan man skal klare seg alene. Kjede seg alene. Åssen man skal komme seg ut og finne på ting, forkla-rer Kristoffer.

VIL GI HÅP. For de to handler det å stå fram om å gi rusavhengige et ansikt.

– Mange blir overrasket når vi fortel-ler at vi har rusa oss. Men det har vi. Mye. Og det er mange der ute som ruser seg.

– Når vi jobber på Sporet, eller er frivillige på Safir, så handler det om å gi håp. Det er det som er konge. Vi kan være forbilder, og vise at det er mulig å komme seg ut av rusen.

De ønsker begge å jobbe i rusomsor-gen og har allerede lang erfaring. Lars André har hatt arbeidspraksis på Natthjemmet. Kristoffer har hatt arbeidspraksis på Safir.

– Vi kan peke på hvor skoen trykker.

Vi har vært der sjøl. Følt på det. Vi vet hvor beinhardt det er å bli rusfri. Det handler om å speile mennesker. Og vi opplever at vi raskt opparbeider tillit når vi for eksempel jobber på Sporet.

LIVETS SKOLE. – Jeg tenkte ikke i rusen at her lærer jeg noe om livet. Da gjorde jeg bare det som fulgte med og skjedde. Det er etterpå at jeg har tatt lærdommen. Jeg husker at jeg sa «jeg har ikke utdanning, jeg har ingen-ting». Da ble jeg spurt: «hva kan du lære av det gamle livet ditt?» Ja – hva kan jeg lære? Så begynte vi å nøste i det. Shit! Dette kan jeg jo ta med meg, sier Kristoffer.

I flere år har han holdt foredrag på ungdomsskoler for å forebygge rus-bruk, og forteller ungdom at de ikke skal være en ”dilt”, slik han var.

Lars André mener at han særlig har vokst mye gjennom Forumteateret.

– Vi jobber med tunge temaer. Spil-ler disse ut, og diskuterer erfaringene. Det er god refleksjon rundt ulike er-faringer. Etter hvert som jeg har vært med, har jeg fått mer og mer ansvar.

Jeg liker det nå, men gjorde det ikke for noen år siden, sier Lars André.– Det er det som fint med Safir, smet-ter Kristoffer inn.

– Og det skal gudene vite, at jeg har prøvd og feilet der. Men de gir rom, og det er ingen som slår hånda av deg, sier han, og forklarer: – Jeg har litt problemer med at folk bryr seg om meg. Hvis folk blir glad i meg, så trek-ker jeg meg litt unna. Har vært mye alene. Da blir det sånn at jeg lar være å ta telefonen hvis de ringer. Men de venter til jeg er klar. Det er deilig. Det er lov å ta skritt for skritt.

– Hva er en fin dag?– Å gå på jobben, sånn som i som-

mer. Å vite at det jeg gjør er å bidra med min kompetanse. Og at den kom-petansen er viktig. Så komme hjem og spise middag med kjæresten, se på tv, eller gå på kafe, eller i skogen, eller på teater. Nyte livet, sier Kristoffer.


Lars André og Kristoffer var gjester i Nrk-programmet Sommeråpent i juli, hvor de fortalte om egen ruserfaring og sommerjobben i Kirkens Bymisjon. Se innslaget på www.bymisjon.no/intervju. Foto: Kristian Badendyck Fjeldstad.

22 BYMISJON 4 - 2014 – Vi må være våkne! Blikkretningen må være på rettferdighet for folk som strever, sier forfatter og samfunnsstemme Jon Michelet.

T ilgjengelighet og tid. I disse to ordene ligger Kirkens SOS sitt største fortrinn. Kirkens SOS er

der - alltid. Denne styrken forvaltes av 1000 engasjerte frivillige over hele landet som bemanner krisetjenesten hver bidige dag, døgnet rundt.

En av dem er Eva. I tre år har hun gitt av sin tid og medmenneskelighet.

– Det er noe med øyeblikket. Situa-sjonen gir så mye kraft. Man er veldig konsentrert og 100 prosent til stede. Og underet over alle under: du får ordene når du virkelig trenger dem, sier hun.

Å VÅGE Å SPØRRE. La det være sagt med en gang: Kirkens SOS skiller ikke på store og mindre problemer. Krisetjenesten er et tilbud til alle som opplever en form for krise i livet, og selvmordstanker er bare ett av mange temaer i samtalene.

Like fullt kaller Kirkens SOS seg selv for en selvmordsforebyggende tjeneste, fordi det å snakke med et medmen-neske kan løse opp i indre floker som ellers ville tårnet seg opp til å bli uoverkommelige.

– Når man våger å spørre om det som er vanskelig, åpner det noe i den andre. Når «sjelens permafrost» begynner å smelte, oppleves det som et gyllent øyeblikk. Ting blir ikke verre av å spørre. Det er ikke farlig å spørre om den andre vurderer å ta sitt eget liv, sier Eva.

Tvert imot, mener daglig leder i Kir-kens SOS i Oslo, Per Morten Clausen.

– Det kan være farligere å la være. Å spørre om noen vurderer å ta sitt eget liv, er å ta det mennesket på dy-peste alvor. De fleste som strever med selvmordstanker ønsker ikke å dø, de ønsker en forandring. Det er i seg selv håpefullt. La oss derfor sette lys og varme på det som er vanskelig, slik at det får en annen utgang, sier han.

MØTE MELLOM MENNESKER. Helt si-den noen fremsynte personer i Kirkens Bymisjon opprettet de første telefon-linjene på en adresse i Bogstadveien for 40 år siden, har dette vært kjernen i arbeidet. I dag svarer Kirkens SOS på over 170.000 telefoner og flere tusen SOS-meldinger og chattesamtaler årlig.

– Hvilket tomrom er det Kirkens SOS fyller?

– Mange av de som ringer mangler et vanlig medmenneske som har tid, vilje og kjærlighet – akkurat der og da. Kirkens SOS handler om et møte mel-lom to mennesker, sier Clausen.

– Hva er det Kirkens SOS tilbyr som ikke helsetjenesten kan tilby?

– Helsetjenesten er vant til å foku-sere på det som er sykt. Det spesiali-seres over hele linja, og det skaper en distanse. Vi er ikke opptatt av diagno-sen. Vi vil alltid tilstrebe å romme hele mennesket. Alle mennesker trenger å

bli sett for noe mer enn sitt ytre. Kirkens SOS er bemannet av frivil-

lige, noe som gir tjenesten en voldsom kraft.

– Arbeidet skjer på fritiden, og man får ikke betalt. Likevel har man vilje til å akseptere et annet menneskes smerte. Det ligger en stor drivkraft i dette, sier han.

SNAKKE NYANSERT OM LIVET.– Hva kan vi alle lære av Kirkens SOS?

– Å våge å spørre, og å ha tillit til at når du spør, så åpner det noe hos den andre. Dessuten må vi være klar over at alle mennesker rommer sammen-satte følelser. Ingen er bare glad eller bare trist. Vi er rett og slett for lite flinke til å snakke nyansert om livet. Når noen spør, svarer vi som forven-tet: «Det går bra». Slike svar slår vi oss ikke til ro med i Kirkens SOS.

– I september markerte Kirkens SOS sitt 40-årsjubileum ved å gjøre stas på sine frivillige medarbeidere gjennom konserter og seminar. Hvor går veien videre nå?

– Fremtiden vil sikkert bringe nye teknologiske plattformer for å kom-munisere med hverandre, og Kirkens SOS kommer alltid til å være opp-merksom på nye trender på hvordan mennesker møtes. Vi kommer aldri til å slutte å jobbe for å være tilgjengelig. Vi vil alltid være til stede for mennes-ker i krise.


TIL STEDE FOR MENNESKER I KRISE I 40 ÅRDet dør om lag dobbelt så mange i selvmord som i trafikken hvert år. Det har Kirkens SOS gjort noe med - døgnet rundt – siden 1974.

– Vi må være våkne! Blikkretningen må være på rettferdighet for folk som strever, sier forfatter og samfunnsstemme Jon Michelet.

Kirkens SOS • Besvarte i fjor 173.000 samtaler

på krisetelefonen. • 12% av telefonsamtalene hadde

selvmord som tema. • Besvarte 6436 SOS-meldinger og

5464 chattesamtaler. • 45% av de skriftlige samtalene

handler om selvmord • Tjenesten bemannes av rundt

1000 frivillige. • Ble opprettet av Kirkens

Bymisjon i 1974. Er i dag en selv stendig, landsdekkende organisasjon med 13 kontorer over hele landet.

• Kirkens Bymisjon driver fortsatt fire av kontorene, i Oslo, Trondheim, Bodø og Tromsø.

23BYMISJON 4 - 2014

– Det er viktig å våge å stil-le de tøffe spørsmålene, me-ner daglig leder i Kirkens SOS i Oslo, Per Morten Clausen, og Eva (frivillig). I september markerte Kirkens SOS at de har vært til stede for mennes-ker i krise i 40 år.

Når Anastasija og May kom-mer inn på Natthjemmet om kvelden, blir de tatt imot av

logrende hunder i døra – Det er veldig hyggelig. Da føler

man at terskelen er lav og at man virkelig er velkommen inn, sier de og forteller at det er stor forskjell på huset om hundene er der eller ikke.

– Det er rett og slett en varmere atmosfære når de er på jobb.

HUNDER I TURNUS. Burre kom egent-lig inn bakveien på Kirkens Bymi-sjons akuttovernatting for kvinner, Natthjemmet, allerede da han var seks måneder. Han hadde brukket tåa, og måtte være med matmor på jobb. Det viste seg raskt at han ble viktig for kvinnene. Og hvis han ikke var med, ble det mye masing. De siste

åra har Burre fått følge av Lea.– Det er unikt at vi har hunder som en del av turnusen. Fra å følge oss litt tilfeldig, har de nå etablert seg som et fast innslag, sier Knut Isachsen, miljøterapeut på Natthjemmet.

Resultatene har vært overraskende gode. Hundene kalles på fleip for «pelsterapeutene», men har vist seg som en viktig ressurs.

– De er høyt verdsatt av gjestene. De demper stress, gir rom for alternativ oppmerksomhet og bidrar til mye kos og kjærlig omsorg, sier Knut.

SKAPER FELLESSKAP. Hundene styr-ker også fellesskapet på Natthjemmet. – Det blir til at vi er lengre i stua før vi går opp på rommene. Fellesskap er viktig. Vi kjenner hverandre, tar

FIRBEINTE TERAPEUTER På fleip kalles Burre (9) og Lea (8) for «pelsterapeutene» på Natt-hjemmet. På ramme alvor har de to hundene vist seg som trygge og gode arbeidere.

vare på hverandre, blir en gjeng. Da føler jeg meg mindre ensom, mindre trist, sier Anastasija.

– Når jeg kommer inn døra på Natt-hjemmet er det som å komme hjem. Jeg legger fra meg gata og føler meg bra. Jeg kan slappe av.

FIRBEINT SAMTALEPARTNER. Tori Anne Myrheim, miljøterapeut på Natthjemmet, kaller hundene for stuas attraksjon.

– Det er nok lettere å møte de andre

De er sosiale kamp-hunder som kan kose deg i hjel.

Anastasija og May bruker stua på Natthjemmet mer når hundene Burre og Lea er på jobb.


kvinnene når hundene er her. Vi kan alltid snakke om hundene, eller via hundene. Det er uforpliktende. Og det går fint an å være sammen med hundene uten å bruke ord også, sier hun.

Samtidig trekker hun fram at for flere er hunden en god lytter.

– Hundene bærer nok på mange hemme-ligheter, sier hun.

– Og de svarer med mye glede og kjærlig-het. De er sosiale kamphunder som kan kose deg i hjel, legger Knut til.

FINNER ROEN. May forteller om en kveld hun hadde det veldig vanskelig.

– Når jeg kommer innafor døra, så setter Lea seg ned ved siden av meg. Det er som om hun nærmest sier «ikke vær lei deg». Da fant jeg roen, sier May.

– Og Lea bidrar også til å inkludere nye

gjester. Hun er veldig flink til å vise veien til maten når det kommer nye kvinner,.

INVOLVERER KVINNENE. Natthjemmet har vært gjennom en radikal omstilling de sis-te år, både gjennom å involvere kvinnene i å utforme tilbudet, samt gi arbeidspraksis. Det betyr at døra åpnes litt tidligere på kvelden, og kvinnene kan bli litt lengre på morgenen. Huset har blitt mer enn en seng for natta. Et bredere tilbud, som engasjerer kvinnene på ulike måter.

Om det er noen utfordringer med å ha hund i hus? En kvinnen på vei ut døra drar ei lo-rulle opp fra sekken.

– Det blir litt hundehår. Men det er mye varmere her når hundene er på vakt.


Natthjemmet:

Anastasija og May bruker stua på Natthjemmet mer når hundene Burre og Lea er på jobb.

25BYMISJON 4 - 2014

• Kirkens Bymisjons akutte overnattingstilbud for kvinner med tilhørighet i rus- og prostitusjonsmiljøet.

• 3931 overnattinger i 2013 • 162 unike gjester overnattet

i 2013 • Kvinnene trenger ingen

henvisning for å overnatte


Gir sin tid til Kirkens BymisjonHar du alltid nesen ned i telefonen? I høst lanserte One Call en app som hjelper deg å være til stede i øyeblikket, samtidig som du støtter Kirkens Bymisjon.

Teleselskapet kjører en kampanje som opp-fordrer oss til å bruke mer tid for hverandre, og mindre til telefonen. Sentralt i denne kampanjen står appen GiTid. Når du tryk-ker på appen, måler den tiden du ikke bru-ker på noen av telefonens funksjoner, men i stedet nyter din sønns danseforestilling, en god samtale eller en vakker solnedgang. GIR TID OG PENGER. Tiden du ikke bruker mobiltelefonen gir du i praksis både til deg selv og de rundt deg ved å være mer til stede. I tillegg utløser den en gave til Kirkens Bymisjon. For hver time man velger å være til stede i et annet univers enn mobilens, be-taler One Call 1 krone til Kirkens Bymisjon.

Og responsen har vært overveldende. Bare i løpet av de første 10 dagene var det spart inn tid tilsvarende nesten 20.000 dager.

– Vi er glade for at One Call inviterer til en aksjon som oppfordrer til mer fellesskap. I vårt arbeid ser vi ofte at gode samvær og sosial kontakt kan være livsviktig, sier generalsekretær i Kirkens Bymisjon, Lars Erik Flatø.

- IKKE SÅ MYE TILSTEDE SOM VI BURDEDet er altså teleselskapet, og ikke forbru-keren, som betaler for at vi skal være mer til stede for hverandre. Appen er gratis og fungerer uavhengig av hvilket telefonabon-nement du har.

Kampanjen GiTid skjer i forbindelse med One Calls 10-årsjubileum, og pågår fra begynnelsen av september og i åtte uker fremover.

– Det at de fleste av oss er tilgjengelige og aktive 24 timer i døgnet, gjør kanskje at vi ikke alltid er så mye til stede som vi faktisk burde være. Det være seg overfor venner, familie eller kolleger. Det hadde vi lyst til å gjøre noe med, og derfor fant vi sammen med Kirkens Bymisjon som har sett det samme som oss, sier administrerende direk-tør Øistein Eriksen i One Call.

Ønsker du å gi tid til deg selv og dine medmennesker? Du kan laste ned appen på AppStore eller Google Play. Søk opp «gitid».

Behov for flere fosterforeldreHeggeli barnehjem har behov for flere fosterhjem snarest. Fra barnehjemmet flytter barna videre til familiebaser, som er forsterkede fosterhjem. Oppfølgingen i fosterhjemmene skjer i tett oppfølging med de ansatte ved Heggeli barnehjem.– Nå trenger vi nye fosterforeldre som kan tenke seg en langsiktig oppgave som familiebase. Dette er et meningsfylt og spennende arbeid blant barn med stort omsorgsbehov, sier teamleder Vibeke Torgersen ved Heggeli barne-hjem i Kirkens Bymisjon. Det søkes etter par der begge har tid og overskudd til å delta i omsorgsoppgaven, og som bor innen en times kjøring fra Oslo.Interesserte kan ta kontakt på tlf. 22 96 61 90, Kristin Bjerke.Les på mer på www.bymisjon.no/heggeli

Etter at appen GiTid ble lansert i begynnelsen av september, toppet den listen over de mest nedlastede appene på AppStore.

Etterlyser sosiale tiltak for mennesker som selger sex Vista Analyse la i august frem sin eva-luering av sexkjøpsloven, og Kirkens Bymisjon benyttet anledningen til å etter-lyse en sterkere satsing på sosiale tiltak.– Debatten om sexkjøpsloven må ikke stå i veien for det som er enda viktigere, nemlig å fremme alternative inntektskil-der for kvinner og menn som selger sex, sa generalsekretær Lars Erik Flatø.

Flere jobber i Kirkens Bymisjons arbeidstilbud Lønn som fortjent tilbyr stadig flere dags-jobber. Seks personer skal i tiden frem-over lage notisbøker av rester fra tapetin-dustrien. I september startet opplæringen i håndverket, og den første bestillingen på 1600 bøker til Deloitte er allerede på plass. Sammen med ryddetjenesten og glassengleproduksjonen kan tiltaket nå tilby 178 dagsjobber i uka.

GLIMT FRA KIRKENS BYMISJON

Gir sin tid til Kirkens Bymisjon

Engler i hverdagsklær i 15 årI september feiret familiekontakter og ansatte i Home-Start at de har støttet og hjulpet barnefamilier i 15 år

– Vi kan kalle oss engler i hverdagsklær. Bare ved å være meg selv i møte med fa-milier som trenger en støtte, har jeg fått masse tilbake. Det har gjort meg sterk, sa den frivillige familiekontakten May Britt Wold, da hun fortalte om sin tjeneste i Home-Start gjennom fem år.

– Arbeidet som frivillig har forandret meg som menneske, brutt ned fordom-mer, gitt opplevelse av tillit – og masse erfaring.

50 FAMILIER PÅ BESØKSLISTAKirkens Bymisjon var først ute med Home-Start i Oslo. Med denne formen for frivilligbistand til familier som trenger nettverk og personlig støtte i en periode, har Home-Start Kirkens Bymi-sjon nå 50 familier på besøkslista hvert

år. Arbeidet drives i fem bydeler og når til sammen 100 barn.

Bjørg Engebretsen og Gudrun Jansson er koordinatorer for familiekontaktene og beskriver frivilliginnsatsen som «ma-gisk», fordi den treffer et konkret sosialt behov og gir energi tilbake.

– Slitne mødre får sove, søsken får mer oppmerksomhet, bekymrede foreldre får latteren tilbake, hvile og overskudd fører til mer tålmodighet og oversikt i familie-situasjonen. Home-Starts frivillige møter takknemlighet i form av hilsener som «solen er en kvinne som kommer hver onsdag. Hun ble vår første venn i Oslo», sa Bjørg og Gudrun.

27BYMISJON 4 - 2014

Følg oss i sosiale medierEngasjer deg i vårt arbeid, få siste nytt og fortellinger fra vårt arbeid.

Twitter:www.twitter.com/bymisjon @bymisjon

Facebook:www.facebook.com/bymisjon

Instagram:@kirkensbymisjon

Bystemmer:www.bystemmer.no

– Tar ikke flyktningers mentale helse på alvorDen nye boka «Do We Really Care?» tar for seg flyktningers mentale helse i Norden og vier god plass til arbeidet ved Helsesenteret for papirløse migranter, som drives av Kirkens Bymisjon og Røde Kors. – Vi tar ikke flyktningers mentale helse på alvor i Norge, og spesielt ikke de som får avslag på asyl (papirløse). I Norge blir man posisjonert på ytterste marginen hvis man er territorielt innenfor, men lovlig utenfor. En slik posisjon innvirker tydelig negativt på helsen, levekårene og velbefinnendet, sier Linnea Näsholm, som har skrevet kapittelet om Helsesenterets arbeid.

Starter honningproduksjon i Oslo sentrumI slutten av august ble det satt opp bikuber i Aktivitetshuset Prindsens bakgård, midt i Oslo sentrum. Hvis alt går som planlagt, blir det fra neste sommer mulig å kjøpe hjemmelaget honning i hjemmelagde keramikkrukker fra aktivitetshuset for personer med psykiske lidelser og rusproblemer. En av husets del-takere er 3. generasjons birøkter og vil få hovedansvar for honningproduksjonen.

Engler i hverdagsklær: (f.v) familiekontakt May Britt Wold, koordinator Gudrun Jansson, koordinator Bjørg Engebretsen og avdelingsleder Kari Waage.

Statsråder lyttet til råd fra grasrotaSolveig Horne og Robert Eriksson (FrP) dis-kuterte sosialhjelp og andre velferdsordninger med representanter for økonomisk og sosialt vanskeligstilte i begynnelsen av september.Kirkens Bymisjons virksomhet på feltet, Batteriet, legger til rette for at Kontaktutvalget jevnlig får legge frem sine synspunkter på ulike saker for regjeringen. De opplever at regjeringen har høy prioritet på dialogen med forumet.– Det var en fin dialog i møtet, men også god saklig uenighet, sier Kristin Walstad fra Batteriet.

Pfizer valgte seg Kirkens Bymisjon Da de ansatte i legemiddelfirmaet Pfizer Norge skulle velge en samarbeidspartner blant ideelle organisasjoner, stemte 80 prosent på Kirkens Bymisjon. Avtalen inne-bærer at Pfizer bidrar med både økonomisk støtte og frivillig arbeidskraft. Alle de 85 ansatte i Pfizer Norge skal årlig gi et dags-verk til Kirkens Bymisjon. – Årsaken til at vi valgte å inngå et samar-beid med Kirkens Bymisjon er både ut fra deres menneskesyn og de aktiviteter orga-nisasjonen tilbyr til mennesker som har det vanskelig, sier daglig leder Sissel Lønning Andresen.

6. november er det premiere på den nye serien med folkene fra Tangerud-bakken borettslag, og denne gangen følger vi flokken i deres juleforberedel-ser. Hele gjengen har meldt seg som frivillige for Kirkens Bymisjon, og gjennom serien følger vi dem i førjuls-innsats på sykehjem, i gaterydding, på

hjembesøk og sammen med folk som trenger samvær og fellesskap før jul. Folket fra Tangerudbakken deltar også aktivt i juleaksjonen til Kirkens Bymi-sjon og avslutter sin førjulsinnsats med en stor TV-sendt konsert der de selv er programledere og presenterer sine favorittartister.

Her er tv-serien du ikke må gå glipp av i adventstiden

BYMISJON 4 - 201428

GLIMT FRA KIRKENS BYMISJON

Søndag 30. nov. & 7. des. kl. 14

Til inntekt for Kirkens Bymisjons arbeid for barn og unge i vanskelige livssituasjoner i Oslo.

Billetter: www.gamlelogen.no, tlf. 22 33 22 66, Billettservice AS tlf: 815 33 133, eller Posten. Pris fra 200 – 375 kr.

�

ADVENTKONSERTERI GAMLE LOGEN

Suor AngelicAOpera i en akt av Giacomo Puccini

Norsk og internasjonal julemusikk

Raymond Lindgren og Solveig Steinbru i Flytoget bruker spisepauser til å strikke oransje skjerf til Kirkens Bymisjons julekampanje.

Bedrifter strikker for et varmere samfunnDe ansatte i Flytoget og Gjensidige har fått strikkedilla. I pauser, på vei til jobb og i fritiden strikker de oransje skjerf til Kirkens Bymisjons julekampanje.

Mens de fleste av oss ennå var opptatt av å slikke de siste restene av sol, var de ansatte i Flytoget i full gang med forbe-redelsene til vinteren. Ledelsen kjøpte inn 200 oransje garnnøster, nok til 50 skjerf, og la det tilgjengelig i resepsjonen sammen med strikkepinner og oppskrif-ter. Og de ansatte tok utfordringen:

– Engasjementet er fantastisk. Fordi det er en relativt enkel oppskrift, er det mange som plukker opp strikkepinner og et garnnøste og setter i gang. Det strikkes både i administrasjonen og ute i driften. Til og med noen av gutta har begynt å strikke, forteller selvutnevnt strikkegeneral i Flytoget, Hugo Aronsen.

Engasjementet er nå i ferd med å spre seg til andre bedrifter. Gjensidige har også

plukket opp strikkepinnene, og nå strik-kes det med liv og lyst blant selskapets ansatte. Målet er å slå Flytoget i antall skjerf.

Ullskjerfene skal gis bort til personer i Oslos gatemiljø under Kirkens Bymi-sjons kampanje «Gled en som gruer seg til jul» i november. Da henger Kirkens Bymisjon ut hundrevis av skjerf på lyktestolper, statuer og skilt i sentrum av Oslo sammen med en gavelapp med på-skriften «Til en som fryser. Fra Kirkens Bymisjon.»

Skjerfene får dermed en dobbel funk-sjon: både som et varmende plagg til noen som fryser og som et symbol på Kirkens Bymisjon arbeid for å skape et varmere samfunn.

29BYMISJON 4- 2014

To prisnominasjoner Kirkens Bymisjons ressurssenter, Batteriet, er nominert til Karl Evang-prisen 2014. Målet med prisen er å stimulere interessen og arbeidet for barnevern, folkehelse og sosiale forhold. Batteriet legger forholdene til rette slik at økono-misk og sosialt vanskeligstilte skal kunne tale sin sak i offentligheten. Også Oslo kommunes velferdsteknologiprosjekt, eSenior, som er etablert på Kirkens Bymisjons nye botilbud Kampen Omsorg+, er i finalen i en europeisk innovasjonskonkurranse.


Gi arbeidslik at flere kan kjenne gleden over å delta, skape og være en del av et fellesskap.

Våre arbeidere opplever verdighet og mestring. Bli med og gi muligheter for mennesker som strever med hverdagen. Gi gaven på kontonummer: 7011 05 18593

GI MULIGHETER

31BYMISJON 4 - 2014

Våre arbeidere opplever verdighet og mestring. Bli med og gi muligheter for mennesker som strever med hverdagen. Gi gaven på kontonummer: 7011 05 18593

«Alt jeg ønsker meg er å betale skatt. Sette meg på bussen tidlig om morra’n med hevet hode, sammen med de andre som skal på jobb»

Arbeidstaker på Lønn som Fortjent, Kirkens Bymisjon

«Det å få muligheten til å jobbe slår rett inn på selvbildet.Nå føler jeg at jeg gjør noe. At jeg er til nytte. Det er livsviktig for meg!

Arbeidstaker på Lønn som Fortjent, Kirkens Bymisjon

GI MULIGHETER

Du kan støtte vårt arbeid ved å bruke kontonummer 7011 05 18593

Oslo Børs åpner hagen for fest én gang i året. Og da er det Kirkens Bymisjons gjester som inviteres inn.– Det er lenge siden jeg har danset, men det gikk greit. Børsfesten er meget, meget positiv. God mat, mange kjente folk og hyggelig dans, sier Thomas. Hagefesten er et samarbeid mellom Kirkens Bymisjon, Oslo Børs, Sodexo, Fred Olsen, Friele og Comfort Hotel Børsparken.

FEST I BØRSPARKEN

Foto

: Tor

stein

Ihle

Documents

Bymisjon nr. 4 2014