Banalitetens tyranni

Christian Borch

Banalitetens tyranni

© CAPPELEN DAMM AS 2016Forfatter har fått støtte fra Det faglitterære fond og Fritt Ord til å skrive

manuskriptet til denne boken.

ISBN 978-82-02-50096-21. utgave, 1. opplag 2016

Omslagsdesign: Miriam EdmundsOmslagsillustrasjon: Hilde Thomsen

Sats: Type-it AS, TrondheimTrykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016

Satt i 10,2/12,6 pkt. Sabon og trykt på 80 g Holmen Book Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstillingog tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillattgjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Innhold

0 Forord. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

1 Situasjonen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

2 Historien. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

3 Kynismen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

4 Psykologien. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

5 Politikken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

6 McKinseyismen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7 Alliansene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

8 Finansakrobatene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9 Tilbakeskrittet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

10 Morgendagen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7

11

32

54

76

95

116

137

157

175

196

0Forord

DETTE ER en bok om hvordan en viltvoksende penge-kultur fikk herje Europa lenge etter at den burde vært sattunder administrasjon. Det er ikke et angrep på konserva-tiv kapitalisme, kall det heller et forsøk på å forsvare denmot videre undergraving av en sosialt ansvarsløs libera-lisme. Den politisk-økonomiske kulturen som fikk pregede siste årtiene, er avslørt som lite bærekraftig og alt annetenn aktverdig. Riktignok produserte den vekst, men i storgrad på egne premisser. Politikerne som frontet utviklin-gen, gav verdens pengeforvaltere frihet til å bestemmebetingelsene for sin egen utfoldelse. Det burde de neppegjort.

I løpet av noen tiår, fra 1980 til 2010, fikk markedsope-ratørene manipulere samfunnskulturen i sitt eget bilde ogkunne dermed sette sitt kommersielle stempel også på tall-rike samfunnsoppgaver som ikke har noe med business ågjøre. Vi opplevde at bransjer uten kommersielle motiverhengav seg ukritisk til profittmaksimeringens prinsipper.Konsekvensen ble at markedets banale logikk manifesterteseg som norm for store deler av selve menneskelivet. Sålenge rusen var for oppadgående, gikk det noenlunde bra.Da bakrusen satte inn, gikk det riktig dårlig.

Tilstanden har skapt økonomisk vekst, teknologisk

7

fremgang, arbeidsplasser og fremskritt, og har fått oppfarten i mange fattige land; i hvert fall har den helt sikkertdrevet frem en overdådig produksjon av varer og tjenestersom verden antagelig ville hatt det mye bedre uten. Mendet har også gjort at styrkeforholdet mellom pengemak-ten og det demokratiske samfunn er forrykket, i penge-maktens favør. Gjeldskrisen som rammet Europa i 2010,var indirekte en konsekvens av en skakkjørt maktbalanse.Resultatet er at europeerne befinner seg i et interregnum,preget av usikkerhet overfor fremtiden og mistillit til depolitiske systemene som skal styre dem inn i den.

I krisens stund er vi vitne til at markedsøkonomien harfått sette visjoner og idealer om solidaritet og samarbeidtil side. Måten gjeldskrisen er taklet på avslører en urovek-kende økonomisk brutalitet. Verdiene fra etterkrigstidenspolitiske gjenreisningsprosjekt, ivaretakelse av en kollek-tiv trygghet, er kjørt i grøfta. Det er selvfølgelig grunn tilå si at grekere og portugisere, spanjoler og andre har fåttsom de fortjener. De har gjort mye dumt og har holdt segmed ubrukelige politikere. Men burde ikke både ansvar,midler og konsekvenser vært vurdert i et videre perspek-tiv? Nå er demokrati og valgte nasjonale myndigheter ipraksis satt på gangen, mens rå økonomisk tukt svekkerofrenes evne til å bygge seg selv opp igjen.

PROSESSEN UTVIKLET seg skritt for skritt, kledd i reto-risk kamuflasjedrakt. I løpet av de bortimot 40 årene jegvar utenriksreporter og nyhetsanker i NRK, ble forhol-det mellom styrende og styrte umerkelig utsatt for pro-sesser som endret selve forståelsen av maktens vesen. Detmest påfallende var at profittmotivet fikk skyve andre ver-dier ut av debatten. Hyppig bruk av rene salgsklisjeer iden politiske diskurs bidro snart til å banalisere politik-kens form, innhold og profil. Politikere og businessfolk så

8

ut som om de var produsert på samme fabrikk – hvilketde til dels også var, etter tallrike runder med en ny gene-rasjon rådgivere som brukte omtrent samme metoder formarkedsføring av biler og bleier som politikk. Jeg har ikketall på hvor ofte jeg har gått ut av Dagsrevyens studiomed følelsen av at godt drillete intervjuobjekter har slup-pet mellom fingrene mine som våt såpe i et badekar; nårjeg endelig tror jeg har fått tak i noe sant, sier det svupp,og så er det ingenting der likevel. Det er dels et problem iseg selv, dels uttrykk for de desintegrerende trekkene vedden materialistiske kulturens karakter. Den preges av atden generelle omgangstonen er spisset inn mot manipu-lering, salg og profittmaksimering. Metodene overser demer komplekse sidene av menneskenes følelser og natur.

Det mest alvorlige er antagelig tillitssvikten. Den erforsterket av en ny psykologisk sårbarhet i store sam-funnssegmenter. Markedskulturen avlet en generasjon avnarsissistiske materialister, dårlig forberedt på å takle mot-gang. Siden 2010 har det i tillegg vokst frem en ny genera-sjon som ikke har fått tid til å bli egosentriske livsnytere,men heller ikke har andre håp å strekke seg etter; ung-domskullene sør i EU må leve med at det er femti prosentsjanse for at ingen vil ha dem.

Vi befinner oss i et interregnum. Men mennesket er enart med enorm tilpasningsevne. I periferien av det styrendepolitiske sentrum ser vi konturene av nye idealer, nye sam-arbeidsformer, nye mål. Generasjonen som skal overtaroret, er antagelig vaksinert mot den egosentriske materia-lismen som preget forgjengerne.

Det gir grobunn for optimisme.

LIKE FØR gjeldskrisen ble til et jordskjelv i Europa, i2009, gav jeg ut en bok, Sannhetens kår, som til både minog forlagets overraskelse ble liggende tre uker på Dagbla-

9

dets bestselgerliste og ble trykket i tre opplag før jul. Et parav mine aviskolleger, med og uten munter tversoversløyfe,omtalte den i lett sarkastiske vendinger. De mente at jegmalte fanden på veggen. «Nattsvarte profetier fra NRK-journalist» skrev en av dem. Vel, jeg tok litt feil, men detvar altså i stikk motsatt retning av det kritikerne mente:Utviklingen ble mer destruktiv enn noen hadde trodd varmulig.

Nå er det stadig grunn til å slå fast at Europa har kjørtseg inn på et blindspor, og at årsakene er de samme somgjorde at fremtiden fortonet seg, om ikke «nattsvart», så ihvert fall ganske uhellsvanger, den gangen for syv år siden.De nedbrytende trekkene er i hvert fall ikke blitt mindrepåfallende.

Denne boken dreier seg altså om den europeiske situa-sjon. Jeg har bevisst brukt en del norske forhold som illust-rasjon for å bringe stoffet tettere inn på huden for norskelesere. Men disse tilfellene er også representative for trekki den generelle europeiske utvikling. Norge er et land iEuropa – hva enn man måtte mene om den saken.

Christian BorchOslo, februar 2016

1Situasjonen

UTFORDRINGENE HAR veltet inn over Europa de sisteårene. Det meste har kommet overraskende, og mangevedtatte sannheter har vaklet under trykket. Selv nøkterneakademikere har begynt å antyde et sammenbrudd i denkjente verdensorden. Finanskrisen har vist seg å være til-nærmet immun mot kjente grep. Redningsaksjonene somvar satt i verk med stort alvor og moralske overtoner fra2010, bygget på kapitalkreftenes banale logikk; de bidrotil å opprettholde en slags orden i den forstand at kredi-torene fikk penger mens gjeldsofrene måtte svi. Kuren revbort mye av livsgrunnlaget for store folkegrupper, mennes-ker som i politisk, sosial og moralsk forstand var helt utenskyld i og ansvar for miseren. Det dreide seg om lønnsta-kere og småsparere som måtte se forventningene om et livi trygghet gå opp i røyk.

Eurosonen bekreftet i og for seg sitt rykte som histo-riens største solidaritetsprosjekt. Men metodene som blesatt inn for å redde stumpene, var stemplet på kryss ogtvers av én enkelt nasjons kultur. Det ble den sterkestesom avgjorde. EU var i praksis dominert av Berlin, nettoppdet EUs politiske overbygninger skulle hindre. Midtveis i2015 kom den største flyktningstrømmen Europa haddeopplevd siden siste verdenskrig, og reaksjonene avslørte

11

at samholdet og solidariteten mellom de europeiske regje-ringene også var mer flyktig enn antatt. Som historien hardemonstrert, igjen og igjen: I krisetider har nasjonalismenen ufin tendens til å løfte sitt stygge hode, flekke tenner ogsnerre mot omgivelsene, hvilket den nå gjorde.

Bakteppet for denne uryddige tilstanden er det vi måkunne kalle sammenbruddet i en økonomisk forestillingsom hadde fått regjere grunnen altfor lenge, altfor uavhen-gig og altfor ansvarsløst. Neoliberalismens endimensjo-nale verdibegreper hadde ført Europa inn i en svimlendedans rundt gullkalven. Så lenge alt gikk bra, var alle for-nøyd. I det øyeblikk det ikke gjorde det lenger, var detingen som riktig visste hva de skulle gjøre. I begynnel-sen henfalt de politiske og økonomiske lederne til konven-sjonell tenkning. Etter hvert ble det klart at krisen haddeet uhyre komplekst grunnlag, der mange faktorer slo innsamtidig og spilte klassisk teori ut på sidelinjen.

Store velgergrupper mistet troen på at europeiske poli-tikere var i stand til å dra de kriserammete økonomieneopp av mudderet. I løpet av få år hadde kjeder av uforklar-lige hendelser undergravd sannheter som var fremstilt somurokkelige; ingen politikere hadde greid å fange opp fare-signalene. Trygghetsfølelsen punkterte. I tre årtier haddefolk latt seg lulle inn i troen på at livslykke bygger på mate-rielle verdier og at markedet regulerer seg selv. Plutseligvar det ikke slik lenger. Sannheten traff velgerne som enbøtte kaldt vann i hodet.

Forståelsen av en trygg verden, bygget på en forutset-ning om evig europeisk velstand, overlegenhet og naturligautoritet, slo sprekker. Problemet var i stor grad psyko-logisk. Det hadde satt seg en uro i ryggraden hos mangeeuropeere, og det hadde skjedd fort. Troen på fremtidenvar neppe knust, men den var blitt mer moll-stemt. Dethadde gått opp for folk at mange av gårsdagens forutset-

12

ninger var skrift i sand. Særlig fikk tilliten til økonomiskoppgang ganske skrinne vekstvilkår. Riktignok begyntenoen av de hardest rammete nasjonale økonomiene å visetegn til bedring. Men kravene om innsparing sto stadigmidt i skinnegangen og blokkerte reisen inn i fremtiden.Det var ikke midler å bygge ny virksomhet med, og det vilmåtte gå vinter og vår før kriselandene er på gjeldsfrihe-tens grønne gren igjen, ikke minst fordi det ble stadig tyde-ligere at veksten ikke vil nå opp i gamle høyder på mangeår – om noen gang.

Kanskje jeg setter saken på spissen? Mulig, men der sit-ter den nå engang best. Og ett er i hvert fall sikkert: desiste årtienes ville vekst- og forbrukspolitikk har fortærtsitt eget eksistensgrunnlag og korrumpert mye av det sosi-ale og politiske verdigrunnlaget, moralsk, psykologisk ogpolitisk.

Tiden er inne for å heve blikket og snu tankegangen.

DET EUROPEISKE virkelighetsbilde er forvirret og kanaltså virke trøstesløst. Men dagens styringssystemer harlikevel en mer robust omstillingsevne enn gårsdagens.Der økonomiske sammenbrudd og store sosiale forskjelleravlet vold og krig i en ikke så fjern fortid, der har dagensEuropa i hvert fall potensielt det som må til for å få enavsporet verden opp på veien igjen før den velter over endei grøfta. Det er blitt tydelig at den viltvoksende liberalis-men fra 1980-årene har hatt dype negative trekk, struktu-relt, funksjonelt og fremfor alt moralsk. Men den har ogsåført til store fremskritt, betydelig bedring av levestandar-den og et mindre dramatisk gap mellom den fattige og rikeverden. Det faktum at liberalismen har avlet både økendefattigdom i skyggen av sterk vekst, dubiøse kulturer uten-for folkevalgt kontroll, og til slutt traff veggen i form aven viltvoksende gjeldskrise, har vist med krystallklar tyde-

13

lighet at morgendagens samfunn må bygge på andre poli-tiske verdier. Samtidig er det ikke til å komme fra at de friekapitalistiske kreftene har ført til fremskritt og en (i grovetrekk) vesentlig bedre verden, nettopp fordi de har kunnetutfolde seg i frihet.

Kursen fremover vil måtte ligge i skjæringspunktet mel-lom disse erkjennelsene. Den må bygge på gjenreisningav demokratisk legitimitet og mye strammere kjøreregler,forankret i felles lov og rettspraksis. Varierende nasjonalesærtrekk vil alltid eksistere. Men landegrensenes funksjoner endret og kapitalen overskrider de fleste konvensjonellemaktforhold, derfor må også mange av de nye grepenevære overnasjonale. Ytre sett kan EU fortone seg som ensandkasse av evig kiv og strid, men under alt bråket liggerdet en viktig bærebjelke, nemlig erkjennelsen av en fellesskjebne. Unionen er mer en prosess enn en rigid organi-sasjon, og den evige debatten om nær sagt alt produsererantagelig mer styrke enn svakhet.

I et slikt perspektiv blir det bare dumt å snakke om at altvar bedre før. Verden er alltid i forandring, og gårsdagensforutsetninger vil nødvendigvis være uegnet som kart ogkompass for fremtiden. Grunnleggende verdier og betin-gelser lever videre, men systemene må tilpasses nye for-utsetninger. EU, som til de grader har måttet prøve, feile,justere kurser, og så prøve igjen, vil nødvendigvis ha utvik-let en blanding av motstandskraft, selvkritikk og erfaringsom i det minste gir et godt utgangspunkt.

Den europeiske utviklingen har også gitt grobunn fornye former for innflytelse. Der de etablerte politiske syste-mene har redusert sin egen betydning, trer andre grupperinn med alternative premisser. Avhengig av øynene somser, kan det virke som om ideelle, ikke-offentlige grupper(NGOs) styrker stillingen parallelt med at nasjonale poli-tiske myndigheter blir svekket. Der politikere manøvre-

14

rer taktisk, svelger kameler, og går på akkord med bådeprinsipper og løfter for å sikre makt og gjenvalg, derkan interesseorganisasjonene konsentrere seg om innholdog løsninger. Det vekker tillit, særlig i turbulente tiderda bestående strukturers troverdighet er blitt heller mark-spist.

Mange gamle partier sliter med sviktende oppslutning,samtidig som politiske bevegelser med spissede, mer ellermindre populistiske programmer suger til seg folketsstøtte. Få av de marginale partiene på ytterfløyene hardet som trengs for å utgjøre komplette alternativer, mende synliggjør svakhetene i tradisjonell politikk, og dermedblir de en del av bølgen av forandring som vasker inn overlandskapet. I denne prosessen spiller interesseorganisasjo-ner en konstruktiv rolle. De fyller tomrom i det politiskelandskapet. Dermed påvirker de både dagsorden og pre-misser, og det ser ut til å skje i økende tempo.

Næringslivets drivkraft er, og har alltid vært, viljen ogevnen til å finne løsninger på samfunnets varierende behovog problemer. Virksomheten må gi overskudd, men det eri store trekk selve visjonen om å utrette noe som har drevetverket. Først de siste årtiene er strategier for generering avmaksimal profitt blitt opphøyd til primærmotiv, rangerthøyere enn selve innholdet, noe som uten videre må kallesen pervertering av ideelle utgangspunkt. Men det er altsåklare tilløp til forandring, eller om man vil, utvikling av etmer allment verdigrunnlag.

Vi ser signaler om nye holdninger på mange nivåer, mestslående, kanskje, blant dem som kjemper for å gjenreisemoral og etiske verdier i bank- og finanssektoren. Det harbygget seg opp en brottsjø av indignasjon over bransjensmakt og egosentrerte forvaltning av samfunnenes midler,en indignasjon som er like synlig i næringens egne sirklersom utenfor. Ideelle organisasjoner spiller en avgjørende

15

rolle når det gjelder å avdekke disse forholdene, men de fårogså støtte av både institusjoner, enkeltpersoner og lederei offisielle posisjoner.

Generasjonsskiftet i dagens Europa blir stadig mer pre-get av tanker og ideer med rot i en ny virkelighetsfor-ståelse. Perioden fra 1980 til 2010 var gjennomsyret avmarkedsliberalismen; den skapte en bølge av overflatiskmaterialisme, en utbredt asosial egosentrisitet og narsis-sisme. Dette er fremmed for dem som står klare til åoverta. Ungdomsgenerasjonene i store deler av Europa erbedre utdannet enn noen tidligere generasjoner. De møteren virkelighet der arbeidslivet ikke vil ha bruk for mer enndrøyt halvparten av dem. De vet at gårsdagens ensidigesatsing på høyest mulig profitt og økonomisk vekst ikke errealistisk. Følgelig leter de etter andre verdier, andre måterå fordele godene på, andre oppskrifter for en bedre ver-den. Dagens og morgendagens unge vil ikke gi seg over tilpassiv fortvilelse og forbanne en verden som ikke har noeå tilby dem. De gjør som enhver generasjon før dem, gri-per tøylene for å forme sin egen tid.

LEHMAN BROTHERS’ kollaps ble første varsel om svikti systemer som folk hadde trodd var en del av grunnfjellet.

Banken ble grunnlagt av tre foretaksomme tyske brødrei 1850, og ruvet med sine glassfasader og 25 000 ansattesom en av Wall Streets urokkelige bastioner da den røkover ende en het høstdag i 2008. Fra det ene øyeblikk tildet neste falt aksjekursen fra 84 dollar til under fire. Snartstrømmet en horde velfriserte meglere med hvite skjorterog kostbare slips ut i gåsegang med eiendelene sine i papp-kartonger mellom armene. Folk sto fjetret og så på mensskiltet over inngangspartiet, «LEHMAN BROTHERS» ienkle store versaler, ble tatt ned og båret bort. Ifølge hard-nakkete rykter hadde bankens toppledere overført fire

16

milliarder kroner til sine private konti kort tid før konkur-sen.

Det var begynnelsen. Finansbransjens mantra om atpenger er et samfunnsgode som bare kan utvikle seg hvisdet får fungere i absolutt frihet, viste seg å være en illusjon.Siden 1980-årene hadde europeiske politiske ledere gåttrett i den fella Kåre Willoch i sin tid advarte mot: «Politi-kere bør ikke settes til å styre kapitalister. De blir altfor lettblendet av dem.» Det var de åpenbart blitt; de hadde medåpne øyne gitt fra seg myndighet og latt finansmarkedenedefinere sine egne premisser, alt basert på den forutsetningat kapitalen bærer i seg et gen for sunn og bærekraftigvekst bare den ikke blir buret inne. Men de hadde over-sett noen detaljer, blant annet at kapitalens forvaltere måvære besjelet av viljen til å ta vare på visse kollektive ver-dier for at veksten skal bli samfunnsgagnlig, noe de bevi-selig ikke var, ikke det store flertallet av dem i hvert fall.Bransjens frontfigurer, viste det seg, var ikke drevet av noesom engang lignet på erkjennelse av samfunnsansvar.

Etter Lehman tumlet markedene nedoverbakke i retningav en avgrunn. Finanskrisen, som i utgangspunktet varen gjeldskrise, slo knock-out på økonomiene i Hellas ogSpania, dengte Irland, Portugal, Frankrike og Italia halvti svime, og manifesterte seg snart som en generell økono-misk krise med negative forgreninger til de fleste andreland. Det skulle ikke kunne skje, og det fantes heller ingenmental beredskap for å takle situasjonen.

I tråd med gjeldende visdom gikk myndighetene ut medkrisehjelp til dem som satt med ansvaret, nemlig ban-kene og andre finansinstitusjoner. Det begynte med sen-tralbanksjef Ben Bernanke i USA, som på ren refleks gavfinansinstitusjonene kunstig åndedrett for å hindre fleresammenbrudd i 2008. Og det fortsatte i eurosonen. Detvar sikkert en naturlig reaksjon i tråd med gjeldende vir-

17

kelighetsforståelse. Men var det veien å gå når vi ser påårsakene til sammenbruddet?

«Overhodet ikke», sa professor Joseph Stieglitz, vinnerav Nobels minnepris i økonomi. Han satt i NRKs Urix-studio på Marienlyst våren 2014 og slo fast at forsøkenepå å redde finanshusene med kunstige kapitalinnsprøyt-ninger, mens gjeldsofrene ble tvunget til å kutte i velferds-pakker og helsetjenester, måtte gi katastrofale virkninger.

Jeg ble forbauset (og ikke så lite begeistret – journalisterblir gjerne det når intervjuobjekter snakker i store boksta-ver) da Stieglitz lente seg frem der vi satt foran fire kame-raer i Studio 3, og sa noe sånt som at: «Det er bankene somhar skapt gjeldskrisen, bankene som ikke så den komme,bankene som ikke greide å stanse den, og bankene somikke har noen anelse om hva som må gjøres. Og så skal dereddes? Å la lønnstakerne betale byrden for finansinstitu-sjonenes misgrep er politisk galskap. Dessuten er det dyptumoralsk, ikke minst fordi bankene fortsetter sin ansvars-løse virksomhet og har den frekkhet ufortrødent å belønneseg og sine med bonus og provisjoner som bare kan beteg-nes som perverse.»

Avisenes karikaturtegninger kan være mer effektive ennde skarpest formulerte lederartikler når det gjelder å settefingeren på skjevheter i samfunnet. En avistegning fra dedager viser en enorm gris som står på hodet i bingen, alt-for feit til å få sine egne bein ned på bakken. En griserøk-ter forer dyret ved å spa mat ned i dyrets gap, mens hanser på leseren og sier trett: «Stapper du nok inn i den eneenden, må det vel før eller siden komme noe fornuftig ut iden andre.» Grisen heter Bank, røkteren Eurozone.

JOSEPH STIEGLITZ er ikke den eneste teoretiker somhar ropt advarsler ut i det offentlige rom. Finansfolk ogpolitikere har avfeid dem som alarmister. Men de har

18

fått rett. Det ble lønnstakerne og de hjelpetrengende sommåtte ta støyten da korthusene veltet. De med private for-muer fikk rikelig anledning til å frigjøre seg fra å delebyrdene. Nye sosiale motsetninger flammet opp i de kri-serammete landene, og tilliten til de politiske lederne sanksom stein i stille skogstjern.

Etter hvert som gjeldskrisen raserte flere EU-land, bleogså regjeringene omskapt til små trupper av nikkeduk-ker, styrt av usynlige krefter på snoreloftet. Den ruvendeEU-troikaen (IMF, Den Europeiske Sentralbanken og EU-kommisjonen) gav sine direktiver og forlangte lydighet.Det var en del av avtalen, frelsens bitre forutsetning. Defolkevalgte regjeringene ble i praksis umyndiggjort av ethierarki av teknokrater. Økonomene med grå dress oguttrykksløse ansikter snakket i glatte fagøkonomiske ter-mer, uten spor av empati, mens de folkevalgte politikernegled stille inn i skammens skygge. Embedsmennene fraBrussel hadde ingen legitimitet sett fra ofrenes ståsted.

EUROSONEN ER kalt historiens største solidaritetspro-sjekt og krisepakkene som ble tilbudt de pressede regje-ringene i Athen, Lisboa, Madrid og Dublin var rause ogromslige. Men kravene om motytelser for å sette gjelds-ofrene i stand til å betale tilbake, var samtidig så bas-tante at muligheten for å bygge noe nytt, skape ny vekst,nye arbeidsplasser, nærmest ble revet opp med roten;de nasjonale regjeringene satt vingestekket og paralysertigjen i hvert sitt bur. Det var lite de kunne gjøre for åleve opp til mandatet velgerne hadde gitt dem, nemlig åskape bedre samfunn. Kravene til kutt i offentlige utgif-ter var teknisk sett logiske og markedsøkonomisk natur-lige, men i den praktiske verden ble virkningene mye merdramatiske enn noen hadde forestilt seg. Det tyske ordetfor gjeld er Schuld, noe som gav kravene et moralsk impe-

19

rativ, en dirrende pekefinger under de ulykkelige ofrenesneser. Tiltakene var tømret opp på et fundament av klas-siske begreper. Det stengte for erkjennelsen av at verdenfaktisk er forandret og at en ny virkelighet krever en nytenkning.

Den mest grunnleggende forandringen i spranget fra igår til i dag er antagelig at en globalisert finansnæring harfått kraft og politisk frihet til å forme sine egne arbeids-betingelser. Med tiltagende selvtillit forvalter den en maktsom gjør at den på den ene siden kan unndra seg politiskstyring, og på den andre diktere premisser for politikkensom styrer markedene. Avviklingen av gårsdagens restrik-sjoner gjorde at kapitalens forvaltere i økende omfangkunne gjøre hva de ville, uten å måtte ta nevneverdig hen-syn til samfunnets behov, mens myndighetenes evne til åta grep ble redusert.

Den andre forandringen er at tilliten til den politiskemakten er svekket. Det henger dels sammen med at poli-tikerne ikke lenger har den kontroll velgerne har gitt demrett og plikt til å utøve, dels med at politikken har endretkarakter. Ettersom markedsøkonomien har kommet til åprege språk og verdier, er politikk langt på vei blitt ensalgsvare som stadig blir tilpasset markedet. Utøverne bru-ker moderne markedsføring for å selge seg selv og sineprosjekter. Reklame, PR og medierådgivere vil fremstilleobjekter, motiver og aktører som mer tillitvekkende enn defaktisk er; det virker til en viss grad, men normale mennes-ker lar seg ikke lure inn i evigheten, og tillit blir lett for-vandlet til mistillit når bedraget overskrider et visst nivå.Ut av denne situasjonen har det oppstått et forhold somvirker underlig undervurdert i dagens debatt, nemlig atvelgerne oppfatter forholdene helt annerledes enn de blirforklart. Det er et gap mellom retorikken fra eurosonensstyrende (og ganske pedantiske) kvinner og menn, og den

20

sultne, ydmykete og ribbete pensjonist i Athens gater. Denkalde logikk i de økonomiske resonnementene angår ikkefolk flest; den skaper ikke forståelse for at livet deres erkjørt av sporet og at det ikke var dem selv som satt vedrattet da det skjedde.

Et tredje forhold er at velgernes forventninger har end-ret fokus og innhold. Sosiologer og psykologer mener aten større del av Europas ungdom er oppdratt til narsis-sisme enn noen gang tidligere; liberalismens hyllest av detpersonlige forbruk la grunnlag for holdninger som avletmaterialistiske verdier uten bærekraft. Som en fersk kon-trast til det ser vi konturene av et nytt Europa, der ungegenerasjoner i de kriserammete landene esler seg til å setteen ny dagsorden.

FRAVÆRET AV entydige ansvarsforhold går som en rødtråd gjennom den politiske debatten. For grekerne virketEU-troikaen (EU-kommisjonen, Den europeiske sentral-bank, og Pengefondet) som dødens fortropp; i varierendegrad oppfatter mange andre den på samme måten. Ifølgeen EU-undersøkelse mener 63 prosent av velgerne i de 28medlemslandene at det er EU som er ansvarlig for krisen,og at EU-troikaen må bære skylden for innskrenkingene istatsbudsjettene, med andre ord at det er EU-troikaen somnådeløst har frontet forvitringen av livsstandarden for mil-lioner av uforskyldte ofre.

På den måten utvikler det seg en forestilling om at nasjo-nene er ofre for en nedbrytende kraft utenfra. Men sann-heten er at det er de nasjonale regjeringene som må bæreansvaret for at gjeldskrisen har fått det omfang den har,og de nasjonale regjeringene som til syvende og sist avgjørhva det skal spares inn på, hvilke deler av budsjettenesom må skrumpes for å innfri kravene. Dessuten er det deenkelte medlemsland i EU som har gjort unionen til det

21

den er, eller skulle være, et samarbeidsorgan, skapt av ogfor medlemslandene og deres assosierte, til felles trygghet,fremgang og tilfredshet, gjennom felles beslutninger. Deter altså medlemslandene som i fellesskap bestemmer hvor-dan unionen skal styres.

I løpet av finanskrisen har Tyskland tatt lederrollen iEU. Det skyldes logisk nok at tyskerne har en økonomisom fungerer, men også at landet ledes av en frontfigursom går andre en høy gang når det gjelder lederegenska-per. Angela Merkel har en tyngdekraft som gjør henne tilen selvskreven fanebærer i kampen mot krisen; få om noennår henne til anklene i den sammenheng. Samtidig er tyskindustri avhengig av vedvarende etterspørsel på eksport-markedene, følgelig er det et politisk mål å sikre at euro-peerne er i stand til å kjøpe tyske varer både i dag og imorgen. Det er også svært viktig for Merkel (og med- ogmotspillerne hennes i Forbundsdagen) at det blir opprett-holdt en ufravikelig orden (Ordnung muss sein), at denøkonomiske moral forvaltes med nidkjærhet, og at det blirsendt klare signaler til omverdenen om hva som kan ogikke kan godtas.

Merkels kalvinistiske holdning har avfødt kritikk i ogutenfor Tyskland. Mange liberale intellektuelle mener athun ødelegger det troverdige image tyskerne møysomme-lig har bygget opp i etterkrigstiden. «Hun er en skap-Hit-ler som kjemper for Det Fjerde Riket med eurosonen somsitt private panservåpen», skrev en kritiker i et avisinn-legg. Tysk alleingang har også vært en skrekkvisjon i EUsiden den tyske samlingen etter Berlin-murens fall. Når deandre europeiske lederne likevel flokker seg rundt henne,henger det sammen med at Merkel har fortsatt tradisjonenmed ikke å kjøre sitt eget løp i utenriks- og sikkerhetspoli-tikken. Berlins politikk bygger på en forutsetning om fullkonsensus, og det får hun stort sett, tross alle innvendin-

22

ger og motforestillinger. Det er noe av det som underbyg-ger og rettferdiggjør Merkels lederposisjon i EU.

CHARLES DE Gaulle er tillagt en spissformulering omsystemenes flyktighet: «Det er med politiske teorier somdet er med roser og unge piker: de varer så lenge de varer.»

Historien gjentar seg ikke, men det er likevel bare for-tiden som kan hjelpe nåtidens generasjoner til å forstå segselv, og historien gir de Gaulle rett. Alt har sin tid. Detklassiske greske demokrati varte ikke mer enn et kvartårhundre. Romerriket falt fra hverandre da makten somholdt det sammen degenererte og fjernet seg fra virkelig-heten. Habsburgernes keiserrike brøt sammen i møtet meddet nye Europa. Den siste store keiser i dynastiet, FranzJoseph, liten og tykk, fryktelig alvorlig, med hårløs isse,snurrebart og enorme kinnskjegg, var til de grader i utaktmed sin tid at det nærmest måtte gå galt. Franz Joseph anteikke at minst halvparten av Wiens befolkning ikke haddenoe sted å bo, folk sov på skift i leide senger. Han villeikke vite det. Keiseren likte ikke elektrisitet. Så han forbødden. Han likte ikke lyden av skrivemaskiner heller. Så hanforbød dem. Franz Joseph hadde ingen motforestillinger.Hans mandat kom rett fra Gud.

Franz Josephs særtrekk virker helt hinsides når vi serdem i historisk perspektiv. Men det er mange pussige trekkved regimer som har snublet rundt i sine egne ideolo-gier etter ham også. På forskjellige måter har vel nestenalle store riker og politiske eventyr hatt sin begynnelse,sin storhetstid og brå slutt opp gjennom historien. På etteller annet punkt inntreffer en utvikling som endrer forut-setningene. Når makthaverne ikke ser det og ikke forstårkraften i prosessen, vil de heller ikke kunne tilpasse seg.Da går maktsystemer til grunne – med varierende nivåerav dramatikk.

23