Taushetens tyranni av Flemming Rose

Til Guk, Tullesen og Tulik

Taushetens.tyranni_Layout 1 20.05.11 15.26 Side 2

FLEMMING ROSE

TAUSHETENSTYRANNI


Flemming RoseOriginalens tittel: Tavshedens tyranni

Oversatt av Poul Henrik Poulsson

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2011

ISBN 978-82-02-34692-8

1. utgave, 1. opplag 2011

Omslagsdesign: PolytypeTrykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2011

Satt i Sabon 11/14 pkt. og trykt på 100 g Munken Premium Cream 1,3.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver

eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor,

interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no


FRA MITT STÅSTED 7

MASSEMORD OG SATIRE 31

FRA MOSKVA TIL MUHAMMED 44

MENNESKETS INFAME TILPASNINGSEVNE 137

VEIEN TIL GUD 177

ETTERSKJELV I 190

ETTERSKJELV II 237

FROM RUSSIA WITH LOVE 305

FORBRYTELSE UTEN OFFER 387

KILDER 472

REGISTER 494


Fools said I, you do not knowSilence like a cancer grows.

Simon & Garfunkel


FRA MITT STÅSTED

Tvil er ingen behagelig tilstand, men visshet er absurd.Voltaire

en søndagsmorgen i 2009 står jeg i dusjen på et hotellrom iLyon mens regnet trommer mot vinduet. Den ene av byens toelver kan skimtes i enden av den trange gaten. Om en drøy timedrar jeg til rådhuset i byen for å delta i en debatt om trusler motytringsfriheten i Europa. Møtet blir arrangert av den franske avisen Libération. Jeg har deltatt på mange slike møter de sisteårene. I går var jeg i Paris, og i begynnelsen av uken var jeg på enkonferanse i Berlin og ble innblandet i en opphetet menings -utveksling om muslimer og islam i europeiske medier. En til hørerreiste seg like etter at jeg hadde innledet mitt innlegg. Hun gikkopp mot panelet der jeg satt, mens hun med harmdirrende røstspurte hvem som hadde gitt meg rett til å gi henne og de andremuslimske tilhørerne en leksjon i demokrati. Deretter pekte hunrasende på arrangørene og spurte hvordan de kunne finne på åinvitere meg. Så forlot hun salen uten å vente på noe svar.

På amerikanske universiteter er jeg blitt møtt med plakaterog protestaksjoner fra studenter som var imot at jeg fikk entalerstol. I Jerusalem ble det utenfor universitetet hvor jeg skulleforedra, holdt en demonstrasjon mot meg. Demonstrantene for-langte at jeg skulle fjernes fra listen over paneldeltakere. Etter atjeg våren 2009 deltok på en Unesco-konferanse i Doha om denglobale debatten om ytringsfrihetens grenser, kom det en bølgeav sinte e-poster til de lokale myndighetene. Det ble opprettet eteget telefonnummer til innenriksdepartementet, hvor inn byggerne


8 taushetens tyranni

kunne ringe inn og høylytt beklage seg over at emiren av Qatarhadde sluppet meg inn i landet. I lokalpressen ble jeg omtalt somden «danske satan».

Våren 2006 inviterte studentersamfunnet Oxford Union megtil å delta i en debatt på byens berømte universitet om demokra-tiets prioritering av ytringsfrihet og hensynet til folks religiøsefølelser. Siden starten i 1823 har Oxford Union vært et ledendedebattforum, og den konservative statsministeren Harold Mac-millan kalte i sin tid Oxford Union for «ytringsfrihetens sisteskanse i den vestlige verden». Denne tradisjonsrike foreningensatser på å sette tidens kontroversielle emner på dagsordenen,enten det dreier seg om krig, rasisme, religion, Midtøsten ellerandre brennbare temaer. Kontroverser tilhører altså dagensorden i Oxford. Ikke desto mindre utløste mitt besøk, ifølgelokalpressen, de strengeste sikkerhetstiltakene siden popstjernenMichael Jackson besøkte denne trivelige universitetsbyen noenår tidligere. Jeg ble møtt av en sikkerhetssjef på flyplassen, ogble i all hemmelighet innlosjert på et hotell under falskt navn.Før debatten ble området rundt Oxford Union avsperret av poli-tiet, og alle tilhørerne måtte la seg kroppsvisitere og gå gjennomen metalldetektor før de slapp inn i salen.

Under kongressen til World Association of Newspapers i Moskva for noen år siden forsøkte de russiske myndighetene høf-lig, men bestemt, å gi meg et hint om at jeg burde holde meg unnamøtet. Muslimske ledere i Russland mislikte min deltakelse, mendet kunne ikke Kreml si rett ut av hensyn til en mulig skandale –et innreiseforbud i forbindelse med en konferanse om presse -frihet. Først senere forsto jeg betydningen av disse signalene, såjeg reiste intetanende til Moskva. Senere har jeg ikke fått visum tilRussland, selv om jeg gjennom min russiskfødte kone har nærfamilie i landet. Jeg har mange gode venner i den russiske hoved-staden, og har bodd tolv år i landet. Noe lignende opplevde jegaldri under kommunismen, selv om jeg var en erklært antikom-munist og hadde kontakt med sovjetiske systemkritikere.


fra mitt ståsted 9

Jeg kunne forlenge listen over lignende episoder, men det erdet ingen grunn til. Bildet er tydelig nok mens jeg denne høst-morgenen står i dusjen og gjennomgår mine argumenter førdebattmøtet i Lyon. Jeg har blitt en kontroversiell figur i vissekretser. Mange elsker å hate meg – ja, noen ønsker til og med ådrepe meg. Jeg har prøvd å finne en forklaring på dette tilsyne-latende paradokset: Jeg er ingen provokatør, jeg søker ikke kon-flikter for konfliktenes skyld, og jeg gleder meg ikke over at folkføler seg krenket av noe jeg har sagt eller gjort. Ikke desto mindre har mange kalt meg både bråkmaker og urostifter, ensom ikke tenker igjennom konsekvensene av handlingene sine.Hvordan kunne det skje?

jeg har alltid likt å diskutere. Ofte har jeg imidlertid værtmer opptatt av å finne områder hvor jeg er enig med folk ennting som splitter oss. I ungdommen likte jeg ikke tanken på atandre kanskje ville mislike det jeg tenkte og sa. Jeg unngikk kon-flikter, og handlet i tråd med munnhellet eager to please.

Det forandret seg med alderen. Jeg ble mer moden, giftet megog fikk barn. Jeg ble mindre redd for å stå alene med meningenemine. Det var særlig møtet med Sovjetunionen i 1980-årene somvekket min interesse for samfunnspolitiske saker. Politikkenhadde stått meg fjernt under oppveksten. Jeg syntes politikk varnitrist. I stedet var jeg opptatt av intellektuelle utfordringer somspråkvitenskap, semiotikk og eksistensielle spørsmål. Politikkinngikk ikke i noe av dette. I Sovjetunionen gikk imidlertid livetsalvor opp for meg. Jeg innså at frihet ikke er noen selvfølge, atmange mennesker betalte en høy pris for å si sin mening, og atfrykten kan gjennomsyre et samfunn i en slik grad at alle kikkerseg over skulderen straks de trer ut av privatsfæren – og mangetil og med innenfor hjemmets fire vegger. Der hersket det sensur,men den var strengt tatt ikke nødvendig, fordi taushetenstyranni var enerådende. Slik fikk politikk en eksistensiell dimen-sjon for meg, en dimensjon jeg ikke hadde fått øye på tidligere.



Ord betydde plutselig noe og kunne få konsekvenser. Ord kunnevære farlige.

Alt dette skjenket jeg selvsagt ikke en tanke da jeg i septem-ber 2005 fikk ansvaret for det journalistiske prosjektet somsenere har gått under navn som «Muhammed-krisen», «karika-turstriden», «tegningsaken» eller i den globale offentligheten«The Cartoon Crisis». Erfaringene mine satt like fullt i ryggmar-gen, og inngikk i apparatet jeg opplevde og fortolket verdenmed. I en slik forstand satte de en ramme for min befatning medMuhammed-saken.

Selv om jeg har sterke oppfatninger om enkelte ting, er jegikke den som har en klar mening om alt mellom himmel og jord.Jeg er altfor mye av en tviler til det. Jeg kan gå omkring og grublelenge over en sak. Ofte fortaper jeg meg i det flertydige – på denene, den andre og den tredje side. I en videre forstand er dette detmoderne menneskets vilkår og til syvende og sist det sekulæredemokratiets styrke. Tvilen som utgangspunkt for å utforske ogforstå virkeligheten, tvilen som grunnlag for nysgjerrighet og for-mulering av kritiske spørsmål. Å tvile kan være irriterende, fortvilen bærer i seg forestillingen om noe uferdig, usikkert og uper-fekt. Men som den vestlige sivilisasjonens historie har vist, er tvilogså en veldig ressurs, som dypest sett bunner i følelsen av hvemman selv er. Tvilen er forankret i et eksistensielt mot som gir romfor uenighet og oppgjør med etab lerte sannheter. Tvilen er en pro-sess som kan virke sjokkerende, smertefull og konfliktladet. Avden grunn gir ikke tvilen nødvendigvis grunnlag for bekymringpå Europas vegne. Tvilen gjen nomsyrer, slik Danmarks tidligereutenriksminister Per Stig Møller har påpekt, også demokratietsinstitusjoner. Disse institusjonene står i strid med diktaturer ogbevegelser som bygger på totalitære ideologier. De er basert påideen om at ingen har monopol på sannheten. Det er demokra -tiets styrke. Det handler om maktfordeling, sekularisering, poli-tisk pluralisme, ytringsfrihet, religionsfrihet og fri forskning. Alledisse prinsippene næres av tvilen som en positiv kraft.


fra mitt ståsted 11

Men tvilen har selvsagt også sine grenser. Hvis du tviler påalt og ender opp med at alt kan være like bra eller like dårlig –at sannheten ikke finnes – og at vi derfor ikke kan vite hva somer riktig eller galt, blir tvilen en trussel mot demokratiet. I en slikverden finnes det ingen prinsipiell forskjell mellom en fange i enkonsentrasjonsleir og regimet som har sperret ham inne, mellomgjerningsmannen og hans offer, mellom folk som forsvarer fri-heten og folk som bekjemper den.

hvordan har det seg at Muhammed-tegningene ble en såskjellsettende begivenhet, som fem år etter publiseringen stadigsetter spor både i Danmark og i den internasjonale debatten? I likhet med så mange andre innfløkte begivenheter finnes detikke noen enkel forklaring. Den britiske historikeren og journa-listen Timothy Garton Ash belyste denne problemstillingen i etessay i anledning 20-årsjubileet for Berlinmurens fall. Hanpåpekte at det finnes ulike forklaringer på denne begivenheten,avhengig av ens ståsted – geografisk, politisk og faglig. En vest-tysker som tilhører politikkens venstrefløy, vil kanskje trekkefrem Willy Brandts østpolitikk i 1970-årene. Er man polakk, ret-ter man oppmerksomheten mot den polskfødte paven, på LechWalesa og Solidaritet. En amerikaner og republikaner vil se pre-sident Reagan som den avgjørende faktoren. Russlandseksper-ter vil i sterkere grad hefte seg ved Mikhail Gorbatsjovs rolle ibegivenhetenes gang. Andre vil tillegge statslederne en merbeskjeden rolle, og gi æren eller skylden til folkebevegelsene ellersystemkritikerne og dissidentene i øst. Al-Qaida og andre isla-mister er overbevist om at kampen deres og Sovjetunionensnederlag i Afghanistan satte i gang sammenbruddet. Alle dissefaktorene og mange andre – ikke minst synkende oljepriser påmidten av 1980-tallet – spilte også en rolle.

Det samme mangfoldet gjorde seg gjeldende i Muhammed-krisen. Noen mente at Morgenavisen Jyllands-Posten haddehovedansvaret for spetakkelet, mens andre utpekte de danske



imamene, som under krisen reiste rundt i Midtøsten for å opp-ildne den internasjonale islamske opinionen mot Jyllands- Postenog Danmark. Enkelte mente dessuten at Danmarks statsministerAnders Fogh Rasmussen var hovedskurken i dramaet, siden hanhøsten 2005 avviste å diskutere publiseringen av karika turenemed ambassadørene fra flere muslimske land. Han unnlot ogsåå fordømme Jyllands-Posten. Atter andre tilla Organisasjonenav Den islamske konferanse (OIC) hovedrollen som iscenesetterav en global konflikt for å fremme sitt syn på menneskerettig -hetene i FN, der de siden 2001 hadde argumentert for nødven-digheten av å kriminalisere enhver kritikk av islam under dettvetydige begrepet «islamofobi». Det fantes imidlertid ogsåstemmer som reiste seg i land som Egypt, Saudi-Arabia og Pakis-tan med sikte på å bruke tegningene for å få oppmerksomhetenbort fra landenes egne innenrikspolitiske forhold. Noen iakt -takere satte konflikten inn i en større sammenheng, som etsammenstøt mellom islam og Vesten – en kollisjon som Osamabin Laden og tilhengerne hans behendig utnyttet for å mobili-sere sine trosfeller til hellig krig. Til slutt var det dem som menteat Vestens sekulære samfunn i sin alminnelighet og danskenesgudløshet i særdeleshet var årsaken til den manglende forståel -sen for muslimenes religiøse følelser.

Det ble diskutert om Muhammed-saken tjente debatten omislam og selvsensur eller om den bare hadde skadelige virkninger.Man drøftet om konflikten kunne vært unngått, eller om den varuunngåelig i den forstand at et sammenstøt ville ha kommet føreller senere, og at det var et sammenfall av omstendigheter somførte til at kollisjonen ble utløst av Muhammed-tegningene ogikke av en annen hendelse.

jeg har brukt mine krefter på å forsøke å forstå og forholdemeg til kritikken mot Jyllands-Posten og meg selv. De fem sisteårene har vært en lang reise – fysisk og mentalt. Jeg har diskutertmed dansker til høyre og venstre i det politiske spekteret, med



muslimer og kristne, med europeere og amerikanere, med folkfra Midtøsten og Asia, med venner og fiender, med troende ogikke-troende. Det interessante er at skillelinjene ikke alltid harfulgt de politiske, religiøse, kulturelle eller geografiske katego -riene man kunne vente, selv om jeg selvfølgelig ikke vil påstå atflertallet av muslimer har stått på min side. Det var likevel mus-limer som støttet offentliggjøringen av tegningene, samtidig somdet var både kristne og ateister som fordømte dem og krevde atde måtte forbys. Debatten er global og berører grunnleggendeproblemer i et hvilket som helst samfunn, enda tegningene bleunnfanget i en dansk og europeisk kontekst.

Jeg har lest og lyttet for å utvide min horisont og få en dypereforståelse av temaene denne debatten har reist: ytringsfrihet ogreligionsfrihet, toleranse og intoleranse, innvandring og inte -grering, islam i Europa, flertall og mindretall, globalisering – forbare å nevne noen. Det har vært lærerikt, men til tider også – for å være ærlig – overveldende og frustrerende. Hva skal dugjøre når du plutselig befinner deg i en diskusjon med hele ver-den, der alle har sterke meninger om det du har gjort og sagt?Når du oppdager at den ene misforståelsen avløser den andre ogverden koker av sinne og krenkede følelser? Hva sier du til kol-leger som spør om de kan sove godt om natten etter å ha værtskyld i mange hundre menneskers død? Eller når du blir beskyldtfor å være rasist og fascist og ha et ønske om å starte tredje ellerfjerde verdenskrig?

Da jeg begynte å tenke på denne boken, ønsket jeg å gå iklinsj med alle mulige argumenter, misforståelser og fordreinin -ger. Jeg har bygget opp et enormt arkiv med kommentarer, tolk-ninger og reaksjoner på Muhammed-tegningene fra hele verden.Jeg ville dokumentere at jeg hadde rett, mens de andre tok feil.Denne kulturkampen har jeg ført over mesteparten av verden defem siste årene. Debatt er bra og viktig, og jeg vil fortsatt stilleopp der folk har lyst til å diskutere eller høre synspunktenemine. Men underveis har jeg fått et behov for å skue innover og



reflektere over min egen historie og bakgrunn, for å spørre hvadet var som drev meg. Hvorfor var denne debatten så viktig?Hvorfor definerte jeg nesten instinktivt debattens kjerne fra første stund, mens jeg var mindre opptatt av andre aspekter vedden?

Helt siden ungdommen har jeg vært opptatt av forbindelsenmellom den lille og den store historien, mellom individets beveg-grunner og private liv og hans eller hennes standpunkt til storesamfunnspolitiske spørsmål. Til syvende og sist ble min inte ressebåret frem av en ambisjon om å være intellektuelt redelig og for-stå at all historie begynner og slutter med enkeltmennesker, medvalgene og beslutningene deres. Min oppfatning var at jeg haddeen plikt til å etterstrebe harmoni mellom det jeg mente, hold-ningene jeg hadde, og hvordan jeg levde mitt eget liv. Det gjaldthva jeg sa og gjorde privat, og hvilke holdninger og standpunk-ter jeg offentlig ga uttrykk for. Jeg skal ærlig innrømme at jegikke klarte det hele tiden.

da jeg intervjuet Salman Rushdie i 2009, satte han ord på etproblem jeg hadde slitt med i kjølvannet av Muhammed-krisen.Det hadde vært en blandet fornøyelse å se hvordan andre fortaltemin historie og tolket mine motiver, uten å ha verken kunnskapereller bakgrunn til å gjøre det. Jeg følte det som et overgrep, selvom jeg var klar over at saken hadde fått et så stort omfang at denhadde begynt å leve sitt eget liv. Folk projiserte sine egne sym -patier og antipatier inn i striden om tegningene, og var mindreopptatt av fakta. Like fullt var det ubehagelig å høre og se andrefortelle min historie, uten at jeg selv kom til orde. Høsten 2008 såjeg et tv-program der Rushdie snakket om det eksistensielleutgangspunktet for mennesket som et historiefortellende dyr, oghvorfor kampen for retten til å fortelle sin egen historie er så viktig. Da vi møttes, ba jeg ham utdype disse betraktningene.

Ifølge Rushdie bruker vi allerede fra barndommen av – oggjennom hele livet – fortellinger for å forstå og definere oss selv.



Dette fenomenet bunner i et språklig instinkt, som er universeltog er en del av menneskenaturen. Alle forsøk på å begrensedenne friheten er derfor ikke bare sensur eller et politisk over-grep mot ytringsfriheten, men vold mot menneskets natur – eteksistensielt overgrep som forvandler mennesket til noe det ikkeer, sa Rushdie. Forskjellen mellom et fritt og et ufritt samfunner at man i det første har frihet til uavbrutt å fortelle og gjenfor-telle sin egen eller andres historier. Man kan diskutere, være enigeller uenig. Debatten tar aldri slutt, og underveis kan man kor-rigere kursen i takt med at tidene forandrer seg. Vi får ny vitenog innretter samfunnet og institusjonene på nye måter ved å for-telle andre historier enn før. Det skjedde med slaveriet i USA,nazismen i Tyskland og kommunismen i Østblokken.

Slik er det ikke i lukkede og ufrie samfunn. Der blir enkelt-mennesket fratatt retten til å fortelle sin egen eller andres his-torie. Der er det staten som forteller borgerne hva historien deresgår ut på. Selv blir de umyndiggjort og redusert til tause og passive objekter. Staten tar monopol på historien og forfølgermenneskene som utfordrer den offisielle tolkningen av begiven-hetenes gang. Kritiske røster, som fokuserer på diktaturetsundertrykking og krenkelser av borgernes rettigheter, også i his-torieskrivingen, blir rammet av sensur, sperret inne eller ryddetav veien. Tyranniske regimer stjeler historien fra sine egne inn-byggere og kunne aldri drømme om å godta borgernes rett til åfortelle sin egen eller andres historie slik de har lyst til.

Omvendt kan ingen i et demokrati påberope seg sin eksklu-sive moralske, religiøse eller politiske rett til å fortelle visse histo -rier. Det betyr at muslimer har rett til å fortelle vitser og kritiskehistorier om jøder, mens de vantro kan spidde islam så mye demåtte ønske. Dansker kan håne svensker og nordmenn. De hvitekan drive ap med de svarte. Og svarte menn kan fortelle grovevitser om hvite kvinner.

Det er ikke så rart at flertallet stiller seg kritisk til en mino-ritet som omskjærer jenter, og der jenter risikerer å bli drept hvis



de bringer skam over klanen, der tvangsekteskap og polygamier en del av kulturen. Å påstå at det bare er minoritetene somhar lov til å fortelle vitser om seg selv og kritisere minoriteter, ergrovt diskriminerende og dumt. For konsekvensen er at det bareer nazister som har lov til å kritisere nazister, siden de i dagensEuropa tilhører et forfulgt og marginalisert mindretall. Det inne-bærer også at man ikke kunne hudflette kommunistene i Russ-land før etter oktober 1917, da de grep makten gjennom etkupp, mens man lot all kritikk være i 1901, da kommunistenevar en liten og forfulgt minoritet.

Denne logikken er farlig, fordi den bidrar til å reise murermellom grupper i samfunnet som bekjenner seg til andre leve-måter og verdier. Den bidrar til å skape gettoer og redusererethvert samkvem mellom borgerne på tvers av kulturer og reli-gioner. I et demokrati er det viktig at mennesker ikke sperresinne blant likesinnede. For å utfordre egne holdninger er det vik-tig å samtale på tvers av grupperinger og utsette seg for andresmeninger, ikke minst de meningene man er uenig i og mener erforkastelige. Mennesker som snakker med hverandre, utvekslermeninger og forteller historier som med tiden vil påvirke desamme menneskenes tenkemåte. I denne prosessen er det vanske -lig å bevare et bilde av de andres overbevisninger som onde, perverse eller forrykte, med mindre de faktisk er det. Det avgjø-rende er ikke hvem som sier hva, men hva som blir sagt, at deter åpent for en evig debatt, for hån, spott og latterliggjøring, ogfor seriøs og useriøs kritikk. Det er argumentene som betyr noe,ikke folks hudfarge, religion eller politiske sympatier.

Rushdie sa dette om striden som ofte utspilles om hvem somhar rett til å fortelle historien:

«Dette spørsmålet har alltid stått i sentrum for debatten omytringsfrihet, sammen med kampen om hvordan en historie børfortelles. Det var dette som lå bak angrepet på Sataniske vers,og som ligger bak andre angrep på ytringsfriheten i vår samtid.Det eneste svaret jeg kan gi fra min side av debatten, er at alle



har rett til å fortelle sin historie, og at alle har rett til å fortellehistorien nøyaktig slik de har lyst til. Dette går tilbake til spørs-målet om hvilket samfunn vi ønsker oss. Hvis vi ønsker å leve iet åpent samfunn, innebærer det at folk vil snakke om ting påforskjellig vis, og at noe vil vekke misnøye og sinne. Til dette harvi et kontant svar: ’Ok, du kan like det eller ikke, men det finnesogså mye jeg heller ikke liker. Vil du leve i et åpent samfunn, erdet prisen du må betale. I det øyeblikk du begynner å snakke omå begrense visse ytringer og kontrollere dem, går du inn i en ver-den der friheten ikke lenger rår. Fra det øyeblikket diskuterer dubare graden av ufriheten du vil godta. Men du har like fullt god-tatt selve prinsippet om ufrihet.»

rushdies ord falt på stengrunn, men de fikk skjell til å fallefra øynene mine, og satte meg på sporet av mitt eget prosjekt.Alle har selvsagt rett til å fortelle den historien de ønsker omMuhammed-tegningene, på samme måte som jeg kan fortellemin. Historien jeg forteller i denne boken, er derfor ikke histo-rien om Muhammed-tegningene. Boken er ikke et forsøk på ådekke alle argumentene og sidene av hendelsesforløpet og denpåfølgende debatten. Jeg er fullstendig klar over at det finnesandre versjoner, som ikke er mindre sanne enn min. I enkelte til-feller er de til og med mer fullstendige. Jeg later slett ikke somom jeg er objektiv, og det er heller ikke min hensikt. Målet mitter bare å fortelle min historie, hvordan jeg opplevde begiven -hetene og episodene jeg mener er relevante. Boken er et person-lig forsøk på å skape sammenheng og mening i en begivenhetsom har fylt mye av mitt eget og danskenes liv de siste fem årene.Derfor er dette også en bok om verdigrunnlaget mitt, om asso-siasjonene og forbindelsene til fortiden som Muhammed-sakenvekket i meg, om forholdene jeg synes er viktige, om møter somhar påvirket meg, bøker jeg har lest og land jeg har reist til.Dette er et forsøk på å finne forbindelsen mellom den lille og denstore historien, mellom min historie og Muhammed-saken som



en dansk begivenhet med globale konsekvenser. Det er i spen-ningsfeltet mellom den lille og den store historien at svaret børsøkes på paradokset jeg nevnte – bildet av meg selv som ikkesærlig konfliktsøkende og omverdenens syn på meg som en far-lig og uansvarlig bråkmaker. Underveis i fortellingen bestreberjeg meg derfor på å kaste et sideblikk på min oppvekst og påerfaringene som har bidratt til å forme meg som menneske. Menjeg ser også tilbake på vår nære fortid, med Den kalde krigen,som jeg selv var vitne til, og en fjern fortid i europeisk historiesom forekommer meg å være relevant, ikke minst den religiøsesplittelsen som fant sted i det 16. århundret med reformasjonenog de kristne protestantenes opprør mot den katolske kirken.Denne splittelsen ble etterfulgt av en diskusjon om tvil og tro,om viten og uvitenhet, som fødte forestillingen om toleranse ogi første omgang kulminerte med opplysningstiden i det 18. år -hundret.

hva er mitt eget ståsted i debatten? Hva er mitt verdipolitiskeutgangspunkt?

Jeg er selvsagt påvirket av min oppvekst i Danmark i 1960-og 1970-årene, av ungdomsopprøret og oppgjøret med autori-tære tendenser, av tidens drøm om frigjøring og fellesskap. Mendet var mitt møte med Sovjetunionen i 1980, mitt ekteskap meden sovjetisk statsborger og mine studier av menneskerettighets-bevegelsen i Sovjetunionen som fikk avgjørende betydning formitt syn på verden. Denne erfaringen bekreftet en grunnleggendeforståelse av at menneskene har mer til felles enn det som skillerdem, til tross for at forskjeller i kultur, religion og historie kan giinntrykk av det motsatte. Det betyr ikke at kultur og historie erlikegyldig. Begge deler har stor betydning for hvordan et sam-funn er innrettet og hvordan det fungerer, på godt og vondt.Noen kulturer legger stor vekt på individets frihet, mens andreinsisterer på lojalitet overfor kollektivet. Kultur og historie spiller ofte en rolle i konflikter og kan brukes til å legitimere



undertrykkelse. Men de to er ikke evige og uforanderlige stør-relser. Kulturer forandrer seg, selv om det skjer langsomt. Tenkbare på land som Spania, Hellas og Portugal, som frem til fornoen tiår siden var autoritære regimer der militærjuntaer kunneta makten, fengsle opposisjonelle og holde kvinnene nede utensamme rettigheter som menn. Nå er disse landene medlemmerav EU. Eller tenk på Sør-Korea og Chile, der diktaturet slo hardtned på all opposisjon mot de sittende regimene. I dag er beggeland åpne samfunn og rettsstater. Disse eksemplene viser at manbør være varsom med en gang for alle å definere kulturer somuforenlige med demokrati og frihet.

vår tids diskusjon om islam og muslimer minner meg omdebatten omkring kommunismen og russere i Sovjetunionenunder Den kalde krigen. Den gang var det vanlig å hevde at mani Vesten la vekt på frihetsrettigheter, politiske og borgerlige ret-tigheter, mens man på den andre siden av Jernteppet foretrakksosiale rettigheter, det vil si retten til arbeid, bolig, gratis lege -behandling og utdannelse. Det var derfor et uttrykk for vestligimperialisme å kritisere Østblokken for å krenke frihetsrettig -hetene. Det samme ønsket om å gå på akkord med fundamentalerettigheter og likestilling dukker opp igjen i debatten om alt somer flerkulturelt i Vesten. Det lå under debatten om Muhammed-tegningene, selv om det ikke ble uttrykkelig formulert slik.

Sovjetunionen var frihetens fiende under Den kalde krigen.Jeg betraktet kommunismen som en menneskefiendtlig ideologi,og syntes at de politiske systemene i øst og vest sto steilt mothverandre. Men mitt inntrykk var at venner og kjente blant rus-sere i Sovjetunionen ønsket den samme friheten og likheten forloven som var en konsekvens av forestillingen om universelle fri-hetsrettigheter. Ikke desto mindre var det en utbredt oppfatningi vest at russerne hadde et spesielt gen for å undertrykke folk, atde dyrket ufrihet og ikke egnet seg for å leve i et demokrati derden enkeltes frihet ble respektert.



Det gjaldt i særlig grad den såkalte «selvforståelsesskolen» isovjetisk forskning, som forfektet standpunktet at man burdebeskrive og analysere Sovjetunionen på landets egne premisser.Konsekvensen var at man da måtte godta regimets undertryk-kelse, for premissen var jo at russerne var skrudd annerledessammen enn borgerne i Vesten. Derfor kunne man ikke ta stil-ling til Sovjetunionens fremferd mot sine egne borgere etter densamme målestokken som i vest. Det var årsaken til at folk ikkehadde fantasi til å forestille seg at sovjetregimet en dag ville fallesom følge av et folkelig opprør, men det gjorde det som kjent.For å få sitt tvilsomme regnestykke til å gå opp måtte selvfor -ståelsesskolen marginalisere den sovjetiske menneskerettighets-bevegelsen og andre dissidenter. Det ble hevdet at disse deleneav befolkningen var lakeier for vestlige interesser, at ingen tokdem alvorlig, og at de lot seg bruke i et storpolitisk spill mellomøst og vest. Det samme sier mange i begynnelsen av det 21. år -hundret om menneskerettighetsforkjempere og islamkritikere iden muslimske verden. Men sannheten er at det er umulig å sinoe avgjørende om spørsmålet så lenge befolkningen ikke harmulighet til å ytre seg fritt og uten frykt for represalier.

Under Mikhail Gorbatsjov overtok Kreml mye av menneske-rettighetsbevegelsens tidligere forbudte og «marginale» tanke-gods. Flere forhenværende systemkritikere deltok i arbeidet medRusslands nye forfatning og lovverk, lover som sikret borgernegrunnleggende rettigheter. Jeg vet ikke om det samme vil skje iden muslimske verden, men store deler av befolkningen i Iranvar i 2009 og 2010 ikke rede til å godta den islamske versjonenav «menneskerettighetene». I Vesten støttet mange iranere megog Jyllands-Posten under Muhammed-saken. De visste av egenerfaring hva som sto på spill dersom de godtok kravet om sen-sur av religiøs satire og kritikk.

muhammed-krisen ga verden en forsmak på det vi har i ventei det 21. århundret. Krisen dreide seg om hvordan man lever



sammen i en verden der fortidens grenser har forsvunnet eller erblitt svekket. For det første har flere mennesker enn noensinnemulighet til å reise. Det betyr at alle samfunn blir mer multi -etniske, mer mulitikulturelle og mer multireligiøse. Folk kom-mer i kontakt med hverandre på tvers av fysiske og mentalegrenser i et hittil ukjent omfang. For første gang bor et flertallav jordens befolkning i byer, der de lever side om side med folksom er helt ulike dem selv. Det er mangfoldet som rår. Samtidighar etniske, religiøse og kulturelle grupper vidt forskjellige nor-mer, moralske holdninger, tabuer, helligdommer, skikker og ver-dier. De har forskjellig syn på hva som oppleves som krenkendeog hva som sømmer seg. Dette øker risikoen for å trå folk påtærne og si eller gjøre noe som overskrider andres grenser. Denneutviklingen vil bare bli forsterket etter hvert som det 21. århund -ret skrider frem. Folk vil bevege seg fra en verden til en annen,fra en kultur til en annen. De vil gjøre det av økonomiske, reli-giøse og politiske årsaker, på grunn av klimaforandringer ogturisme, og de vil bevege seg i en verden som blir stadig mindre.

For det andre innebærer våre moderne kommunikasjons -midler at hendelser i de mest fjerntliggende områder oppleves sånært at folk reagerer, uansett hvor de befinner seg. Landsby boerei Asia, Afrika eller Sør-Amerika ville for få tiår siden kanskjemøte et par hundre mennesker i løpet av livet, uten å ane hvasom skjedde 50 kilometer unna. I dag vet de hva som skjer 5000kilometer unna. Og selv om mange verken kan lese eller skrive,reagerer de politisk på nyhetsstrømmen. Denne «avstandsforu-rensningen», som en fransk kulturteoretiker har kalt det, gjør atkonteksten blir borte. Det skjer en forvrengning av hendelsenesnaturlige proporsjoner – av at det er 5000 kilometer mellomKøbenhavn og Kabul, og dessuten en hel verden og sivilisasjonmellom de to byene. Sammenhengen en hendelse oppstår i, gårtapt når den vandrer ut i verden. Alt som formidles på nettet,blir offentliggjort automatisk og overalt. Det finnes ikke lengernoe «her» og «der».



Det får konsekvenser også for humor og satire, som i så storgrad er avhengig av kontekst. Hva skjer med denne delen av livetnår konteksten blir oppløst på internett? Satire og vittigheter blirnoe eksplosivt, for fraværet av kontekst åpner for uendeligmange muligheter for misforståelser og krenkelser. I 2006 krevdeIran en unnskyldning for en vitsetegning i den tyske avisen DerTagesspiegel. Tegningen viste fire iranske fotballspillere medbombebelter rundt livet, voktet av tyske soldater, med følgendetekst: «Den tyske hæren bør absolutt settes inn under fotball-VM.» Satiren var rettet mot tyske politikere som ønsket å setteinn væpnede styrker for å bedre sikkerheten under VM i Tysk-land. Men slik ble ikke tegningen oppfattet av prestestyret i Iran.Saken endte med at det ble kastet brannbomber mot den tyskeambassaden i Teheran, mens tegneren måtte gå under jordenetter å ha mottatt drapstrusler. En annen tysk avis offentlig-gjorde en gang en satirisk tegning som spøkte med den japansketronarvingens edlere deler. Noe slikt var helt utenkelig i Japan,der mange har et religiøst forhold til keiserfamilien, men heltvanlig i Tyskland, hvor ingen hisser seg opp over en grov vittig-het om en tronarving.

Det hender også at komikere forstår hva som er farlig ogufarlig når de ønsker å provosere. Den norske komikeren OttoJespersen satte våren 2006 fyr på Det gamle testamente underen direkte tv-sending i Ålesund – en by der kirken tradisjonelthar stått sterkt. Da Jespersen etterpå ble oppfordret til å brenneKoranen for åpent kamera, avviste han det under henvisning tilat han gjerne ville leve lenger enn til neste uke. I dette tilfellet bledet gitt en positiv særbehandling av kristendommen – eller vardet islam? Norges statsminister kritiserte iallfall aldri den offent-lige brenningen av de kristnes hellige bok, og det er helt greit formeg. Men hvorfor synes han det var så nødvendig å fordømmeen liten norsk avis’ opptrykk av Jyllands-Postens Muhammed-tegninger et par måneder i forveien?

Jeg tror jeg vet svaret, men det gjorde jeg ikke i september



2005, og det var én av årsakene til at jeg og Jyllands-Postenønsket å rette søkelyset mot selvsensuren i behandlingen avislam.

det foreligger to muligheter når vi i samsvar med prinsip-pene om likhet for loven skal ta stilling til ytringsfrihetens gren-ser i en verden som blir stadig mer mangfoldig; en verden hvorgrensene for hva som krenker oss som individer og grupper, ermer ulike enn noensinne; en verden der vi bekjenner oss til vidtforskjellige helligdommer, og hvor hver gruppe har sine egnetabuer. Den ene muligheten bygger på et ønske om å sette enstopper for verbale krenkelser ved å følge prinsippet: «Hvis dugodtar mitt tabu, så skal jeg godta ditt.» Hvis en gruppe skal fåsine følelser beskyttet mot krenkelser, må alle grupper få det.Hvis det skal være forbudt å benekte Holocaust eller kommu-nismens forbrytelser, bør det også være forbudt å offentliggjøretegninger av muslimenes profet, og så videre i det uendelige. Enslik verden risikerer fort å ende i en situasjon der det ikke er såmye du kan si.

Den andre muligheten er å si: I et demokrati har ingen noenspesiell rett til ikke å bli krenket. Siden vi er så forskjellige somvi er, blir utfordringen å formulere det minimum av innskrenk-ninger i ytringsfriheten som er absolutt nødvendig om vi vil levesammen i fred. Et samfunn med mange kulturer, religioner ogetniske grupper har et større behov for et mangfold av ytringerenn mer homogene samfunn. Det kan virke innlysende, men likefullt er det en utbredt oppfatning at det motsatte er tilfellet. Deter her taushetens tyranni ligger på lur. I Europa er det i vår tid entendens til å legge nye begrensninger på ytringsfriheten for åhåndtere det økende mangfoldet, mens amerikanerne har enlang tradisjon for å gå motsatt vei. I Europa er brorparten avlovene som kriminaliserer enhver benektelse av Holocaust, blittvedtatt etter Murens fall. Det er ting som tyder på at USA – medsin tradisjon for en nesten uinnskrenket ytringsfrihet – vil stå



stadig mer alene i verden. Det er synd, og jeg er av den oppfat-ning at Europa på dette feltet burde lære av våre venner på denandre siden av Atlanterhavet.

friheten og toleransen er under press. Det skyldes – somjeg skrev – at verden står midt i et oppbrudd. Kommunikasjonpå tvers av kulturer og kontinenter foregår på nye betingelser,når folk krysser kulturelle, religiøse og nasjonale grenser i ettempo og omfang vi aldri har sett tidligere. Aldri før har såmange forskjellige kulturer og religioner med så ulike historier,tabuer og dogmer levd side om side. Aldri før har så mange ulik-heter måttet innordne seg de samme lovene. I denne nye verde-nen må verdier som frihet og toleranse oppfinnes på nytt ogforstås ut fra de nye betingelsene. Hva vil det si å være toleranti et multikulturelt, multietnisk og multireligiøst samfunn? Oghvor går ytringsfrihetens grenser når det er uenighet om ver -diene?

I en verden av mangfold er det vanskelig å forutsi hvordanandre vil reagere på det vi sier. Det er ikke lett for kulturlivetsaktører – forfattere, redaktører, forlag, museer, billedkunstnere,avistegnere, filmregissører, teaterfolk og komikere – å finne uthva som vil provosere andre og hva som vil gå upåaktet hen. I det multireligiøse, multietniske og multikulturelle samfunneter noen blitt ekstra hårsåre. Det er fristende å be velferdsstatensforvaltere om å bruke noen ressurser på å sende folk på kurs –ikke i sensitivitetstrening for å lære å tie om det andre finner føl-somt, men i insensitivitetstrening. For hvis frihet og toleranseskal ha en sjanse til å overleve i den nye verden, må vi alle blimindre hårsåre. Det er blitt både lett og opportunt å føle segkrenket, enten det har vært hensikten eller ikke. Og det er blittstadig mer populært å bruke krenkelsesargumentet til å lukkemunnen på dem man er uenig med.

Det er bare rimelig å spørre og diskutere hvilke konsekven-ser dette har for borgernes rett til å si det de tenker og føler.



Undertrykkende regimer prøver å utnytte utviklingen til sinegen fordel. I FN og andre fora agiterer de for kriminaliseringav krenkende ytringer. De vil bruke forbud for å bringe sine kri-tikere til taushet og forfølge mindretallet. Dessverre er det mangepolitikere og borgere i den frie verden som ut fra det voksendemangfoldet og frykten for å krenke noen mener at man må inn-føre nye begrensninger av ytringsfriheten. For å sikre det etniske,kulturelle og religiøse mangfoldet er de rede til å ofre mangfol-det av ytringer – et paradoks de selv ikke ser ironien i. De tror atdette vil fremme sosial fred og toleranse i samfunnet. Det tvilerjeg på. Bak denne oppfatningen ligger det en spesiell forståelseav forholdet mellom ytringsfrihet og toleranse. De ser de to sommotsetninger og mener at det er et spenningsforhold mellomdem. De to må balanseres, sier de.

Jeg mener at ytringsfrihet og toleranse er to sider av sammesak. Ytringsfrihet gir bare mening hvis det i samfunnet er en stortoleranse for ytringer vi ikke liker. Toleranse blir et meningsløstog tomt begrep hvis det ikke er vide rammer for å ytre seg. His-torisk er ytringsfriheten og toleransen hverandres forutsetninger,ikke motsetninger. I et liberalt demokrati må de to være knyttettett sammen. Jo sterkere spenningsforholdet mellom toleranseog ytringsfrihet er i et samfunn, desto mindre er muligheten forå kalle et slikt samfunn for et liberalt demokrati.

denne boken består av ni kapitler. Tre av dem er portretterav personer jeg har møtt og intervjuet. De er på ulikt vis berørtav Muhammed-krisen og belyser viktige aspekter ved saken påhver sin måte. Den første er en spansk kvinne, som mistet sinektemann i terrorangrepet i Madrid i mars 2004. En dag duk-ket hun opp i rettssalen under saken mot de tiltalte, iført en T-skjorte med Kurt Westergaards berømte tegning av musli-menes profet med en bombe i turbanen. Historien hennes for-teller jeg i neste kapittel. «Menneskets infame tilpasningsevne»er en samtale med Kurt Westergaard om hans oppvekst, bakgrunn



og arbeid. Jeg har satt livet hans inn i en historisk sammenhengom sensur og selvsensur i Danmark, med særlig fokus på denkulturradikale Poul Henningsens forsvar for ytringsfriheten iårene før og etter andre verdenskrig. Endelig følger «Veien tilGud», et intervju med Karim Sørensen i et fengsel sør for Køben-havn. Sørensen er en ung tunisier som i februar 2008 ble arres-tert av dansk politi, mistenkt for å ha planlagt å drepe KurtWestergaard. Karim Sørensen og to av hans bekjente følte segkrenket som muslimer av fremstillingen av profeten med enbombe i turbanen.

Tre kapitler (3,6 og 7) skildrer min egen versjon av Muham-med-krisen og hva som hendte før og etter publiseringen av teg-ningene i september 2005. Hva tenkte jeg? Hvilke motiver ogassosiasjoner hadde jeg? Hvordan reagerte jeg? Og hva lærte jegav forløpet, både om spørsmålene saken satte på dagsorden, ogom meg selv?

I den forbindelse ser jeg på de aktuelle begrensninger avytringsfriheten som kommer til uttrykk i såkalte krenkelseslover:blasfemilover, lover som forbyr religiøse krenkelser, lover mot åoppfordre til hat og diskriminering, lover som kriminalisererbenektelse og bagatellisering av folkemord og kommunismensforbrytelser. Jeg er klar over at det finnes andre og like alvorligetrusler mot ytringsfriheten, men jeg fokuserer på dem som bleaktualisert av debatten om Muhammed-tegningene.

Det var en gang da hvert eneste land i Vesten hadde blasfemi -lover. Krenkelser av den kristne Gud og den kristne tro ble straf-fet hardt. I takt med sekulariseringen og skillet mellom religionog politikk er disse lovene i noen tilfeller blitt fjernet. Men detvanligste er at de sjelden blir brukt i praksis, av hensyn til denoffentlige orden. I forbindelse med Muhammed-krisen kom detnye krav fra muslimer og ikke-muslimer om bedre beskyttelseav religiøse følelser. Enkelte påpekte behovet for mer selvsensur,andre ville ha nye lover.

I flere europeiske land ga dette seg utslag i at partier som



ellers tradisjonelt hadde forfektet retten til å krenke religionen,gikk imot å avskaffe blasfemilovene, til tross for at Europa rådetsparlamentariske forsamling oppfordret landene til å fjerne dem.De som forsvarer blasfemilovene, mener at minoriteter og reli -gionene deres må beskyttes mot diskriminering i multikulturellesamfunn. De ser en sammenheng mellom blasfemiparagrafer oglover som kriminaliserer oppfordringer til hat og diskriminering.Støtten til denne typen lover bygger på en fortolkning av hen-delsene som endte med folkemordet under andre verdenskrig.Kort fortalt: Onde ord fører til onde handlinger. Nazistenesrasistiske propaganda førte til jødeutryddelsen. Hadde Weimar-republikken i 1920- og 1930-årene grepet inn mot nazisteneshatefulle retorikk, kunne tyskerne ha forhindret Holocaust.

Med andre ord: Hvis det ikke hadde hersket en vidtgåendeytringsfrihet i Weimar-Tyskland, ville ikke nazistene hatt frihettil å fremføre sine hatefulle angrep på jødene. Dermed haddeikke Hitler kommet til makten. Denne fortolkningen er tvilsom.Det finnes ingen uomtvistelig dokumentasjon for at det forholdtseg slik. Like fullt pålegger FNs menneskerettighetskonvensjo-ner underskriverlandene å innføre vidtgående begrensninger avytringsfriheten.

Etter min mening kan det motsatte synspunktet hevdes medlike stor rett, nemlig at Holocaust kunne vært forhindret dersomWeimarrepublikken hadde hatt et robust forsvar av ytringsfri-heten – hvis statsmakten hadde vært i stand til å forsvare demsom tok til motmæle mot Hitler og tilhengerne hans. I stedet bletyskerne prisgitt nazistenes vold, drap og hærverk. I denne situa -sjonen ble det katastrofalt at så mange foretrakk å tie. Weimar-republikken banet på den måten vei for Hitlers maktovertakelse– ikke fordi ytringsfriheten var tøylesløs, men tvert imot fordistatsmakten ikke klarte å sikre ytringsfriheten. Denne fortolk-ningen ville ha gjort det vanskelig å begrunne krenkelseslover iliberale demokratier.

Det er et sentralt poeng at de siste tiårenes manglende skille



mellom ord og handling, mellom å si noe diskriminerende og ågjøre noe diskriminerende, har hatt negative konsekvenser forytringsfriheten. Som nevnt bunner det i en spesiell fortolkningav opptakten til folkemordet under andre verdenskrig, og detpåvirker rettsnormer overalt i verden. Denne boken er et forsøkpå å reise en debatt om konsekvensene av det manglende skilletmellom ord og handling. Det er et følsomt tema, og jeg benekterikke at ord kan påføre mennesker smerte. Løsningen er likevelikke å forby dem, men snarere å imøtegå dem med andre ord.

Etter de tre kapitlene om opptakten til publiseringene ogetterskjelvet følger «From Russia with love» – et personlig til -bakeblikk på dissidentenes historie i Sovjetunionen, mine møtermed noen av dem og en forklaring på hvordan de har påvirketmange av holdningene mine. I mine øyne er de russiske dissiden-tenes historie relevant for bokens hovedtema selv om Sovjet -unionen for lengst har gått i oppløsning og Den kalde krigen erover. Grunnen er at det har dukket opp nye dissidenter, islam-dissidenter. Jeg har fulgt dem med gjenkjennelsens glede. I dennesammenheng konsentrerer jeg meg om muslimske dissidenter iVesten og ikke i den islamske verden, selv om de finnes også derog fortjener mye større oppmerksomhet enn de får. Jeg harmøtt og intervjuet Ayaan Hirsi Ali i New York, Afshin Ellian iLeiden i Nederland og Maryam Namazie i Köln og London.Det slår meg at begge slags dissidenter – systemkritikere underkom munis men og eks-muslimer – har en vilje til å insistere påfrihetsrettighetene som kan minne Vesten om verdiene og insti-tusjonene det liberale demokratiet bygger på.

De sier ikke noe nytt eller originalt, for det er ikke stort å til-føye alt som tidligere er sagt om kampen for frihet og individetsrettigheter. Like fullt er stemmene deres uhyre viktige for Europaog resten av Vesten, for i kraft av sine personlige historier ogeksempler viser de at friheten ikke er gitt oss en gang for alle, ogat enkeltmennesker med røtter i andre kulturer kan finne detverdt å kjempe for frihet og toleranse. Også om kostnadene er



store og kan ende med fengsel, deportasjon, utstøtelse, truslerog død.

I siste kapittel ser jeg på den globale verdikampen om frihets-rettighetene som er nedfelt i FNs menneskerettighetserklæringfra 1948. Kampen pågår i vår tid overalt i verden og i konsent -rert form i FNs menneskerettighetsråd i Genève – byen der JeanCalvin i det 16. århundret sto i spissen for reformasjonen,grunnla et teokratisk diktatur og var med på å brenne kjetterenMichael Servetus på bålet i 1553.

Kjetterisaken mot Servetus ga startskuddet til den første storeeuropeiske debatten om religiøs toleranse, en debatt jeg for tjueår siden trodde var vunnet. Ayatollah Khomeinis fatwa mot Salman Rushdie ble utstedt i 1989, samtidig med at modigemennesker i Sentral- og Øst-Europa var i ferd med å spjære hulli Jernteppet og kreve sin frihet tilbake. For meg var fatwaen barebakgrunnsstøy for det epokegjørende oppbruddet i øst, som labeslag på all min oppmerksomhet. Jeg oppfattet ikke kravet tilall verdens muslimer om å drepe Rushdie på grunn av noen pas-sasjer i en roman som et historisk vendepunkt. Det foregikk såmye annet som pekte i en annen og mer optimistisk retning.

i dag står det klart at Rushdie-saken ble det første prinsipiellesammenstøtet mellom ytrings- og religionsfriheten på den enesiden og krenkede religiøse følelser på den andre. Dette sammen-støtet er sentralt for det 21. århundrets kamp mot tyranni ogundertrykkelse. Muhammed-tegningene ble en av de neste aktenei dette globale dramaet. Det er en konflikt som har hatt avgjø-rende innflytelse på Europas historie. Striden om Rushdie,Muhammed-tegningene, Michael Servetus og mange hundreandre saker dreier seg nemlig om spørsmål som har stått heltsentralt for den europeiske sivilisasjonens utvikling fra religiøseog intolerante diktaturer til sekulære demokratier tuftet på ideerom frihet og toleranse.

Konfliktene er de samme i andre deler av verden, men friheten



og toleransen har ikke slått rot på samme måte der som i Vesten.I siste kapittel prøver jeg å vise det gjennom en rekke historierfra land som Afghanistan, Pakistan, Egypt, Russland og India.I disse landene blir enkeltmennesker og grupper daglig utsatt forovergrep mot ytringsfriheten. Velmenende krefter i Vesten trorat disse overgrepene fremmer den sosiale freden når de begås idemokratier, mens de fører til undertrykkelse og innesperring avannerledestenkende i andre deler av verden. For eksempel bru-ker autoritære regimer i den muslimske verden lovbeskyttelsenav islam mot kritikk og vern om muslimenes religiøse følelsersom en rettferdiggjøring av volden mot mennesker som ikkebekjenner seg til flertallets religion eller livssyn. Hinduer i Indiaog russisk-ortodokse kristne i Russland gjør det samme i troensnavn.

Globaliseringen betyr at vi ikke kan nøye oss med å ta stil-ling til debatten om ytringsfrihetens grenser i et nasjonalt ellerregionalt perspektiv. Vi er nødt til å ta med den globale dimen-sjonen. De i vest som vil beskytte minoriteter, den flerkulturellevirkeligheten og lovens krav om å gripe inn mot diskriminering,krever at Gud, religiøs tro, symboler, doktriner og ritualer måbeskyttes. Men da må de forholde seg til at de samme tiltakenei andre deler av verden fører til forfølgelse, diskriminering ogkrenkelser av religions- og ytringsfriheten.

Det er en av årsakene til at det har vært viktig for meg å for-svare retten til å publisere Muhammed-tegningene. For hvis vigir avkall på denne retten, enten vi har tenkt å bruke den ellerikke, anerkjenner vi samtidig indirekte at autoritære regimer ogtotalitære bevegelser har rett til å innskrenke ytringsfrihetenunder henvisning til krenkelser av religion og religiøse følelser.En slik utvikling har jeg ikke lyst til å medvirke til.


1 Maria Gomez er et psevdonym. Jeg kjenner kvinnens virkelige navn, menhar respektert hennes ønske om å få være anonym.

MASSEMORD OG SATIRE

I woke up this morning to an empty sky.Bruce Springsteen

en dag i oktober 2007 sitter jeg og Maria Gomez1 i brasserietpå Gran Hotel Canarias i Madrid, vis-à-vis Prado-museet ogHotel Ritz, med utsikt til det pulserende gatelivet på Paseo delPrado. Hun er iført et par jeans, en løstsittende hvit bluse ogstore solbriller for å skjerme øynene mot den skarpe høstsolen.Hun er tettbygd og har blondt, halvlangt hår. Da hun setter bril-lene opp i håret, kommer et par funklende brune øyne til syne.Jeg bestiller kaffe med kald melk, mens hun tenner en sigarett.Hun virker rastløs og får tårer i øynene ved tanken på det somhendte for tre og et halvt år siden. Under samtalen vår skifterstemningen hennes flere ganger, mellom sorg og sinne, svarthumor og en følelse av avmakt. I det ene øyeblikket ler hun, idet neste blir hun taus og innadvendt.

Siden mannen hennes døde, har ikke Maria klart å få arbeid.For et år siden reiste hun til ferieøya Menorca med sin lille datterfor å komme videre i livet, mens hennes forhenværende mannpasset de to store sønnene deres. Reisen ble en fiasko. Maria bledeprimert, og hadde ikke lyst å være sammen med noen da hunså at de andre barna på stranden hadde med seg begge for eldrene.

Denne høsten ligger Maria Gomez’ mor, som hun føler segnært knyttet til, for døden etter å ha blitt rammet av kreft.



Marias eneste inntektskilde er en liten statspensjon som hun fåretter at mannen hennes ble offer for terrorangrepet i Madrid.

Alt dette og mye annet forteller hun meg denne milde høst-dagen, idet hun tar meg med tilbake til den 11. mars 2004 – endag hun og hennes 46 millioner landsmenn aldri vil glemme.

det var en torsdag. Maria Gomez var som vanlig tidlig oppe.Hun laget frokost til barna, leverte de to eldste på fem og åtteår i barnehagen og skolen, mens datteren på fire måneder bleigjen hjemme, slik hun pleide. Det var stille i den beskjedne vil-laen i en soveby nord for Madrid. Ikke noe fjernsyn, ingen radio,ingen dataspill. På denne tiden av dagen interesserte ikke Mariaseg for hva som foregikk ute i den store verden. Hun elsket roensom fylte hjemmet i disse uberørte morgentimene.

Litt etter klokken syv sendte hun en SMS til ektemannen Carlos, som hadde vært på jobb hele natten i et supermarked iAlcalá de Henares.

«God morgen, min elskede, gleder meg til å se deg», skrevMaria Gomez.

34 år gamle Carlos hadde jobbet som sveiser i byggebransjensiden begynnelsen av februar. Av hensyn til supermarkedetsåpningstider måtte han arbeide om natten. Dette var hans andrenatt i Alcalá de Henares, og dagen etter skulle han møte opp etannet sted.

Marias mobiltelefon ringte. På displayet sto det 07.41. Detvar Carlos.

«Jeg sitter på toget. Jeg er dødssliten», sa han.«Hvor langt har du kommet?» spurte hun.«Jeg er ved Santa Eugenia og regner med å være hjemme om

en halvtime–tre kvarter.»Det var de siste ordene Carlos ytret i dette liv. Et halvt døgn

senere ble hans ille tilredte lik identifisert på et militærsykehus.I mange timer hadde imidlertid Maria Gomez vært overbevistom at mannen hennes hadde overlevd terrorangrepet, som ble


massemord og satire 33

gjennomført tre dager før det spanske parlamentsvalget i 2004.Alle de ti eksplosjonene inntraff nemlig før klokken 07.41, detsamme tidspunktet for samtalen fra Carlos som var bevart påtelefonen hennes. Senere viste det seg at klokken på MariaGomez’ telefon gikk noen få, men skjebnesvangre minutter forfort.

«Jeg ringte til ham klokken halv ni, da han ennå ikke haddekommet hjem. Hva har hendt? tenkte jeg. Det er noe i veiensiden han ikke svarer. Toget er vel forsinket eller noe.»

Senere dro Maria av gårde sammen med barna. I bilen sendtehun en ny SMS: «Hva har hendt? Svar med en gang.» Det komikke noe svar. På skolen hørte hun for første gang at det haddevært en togulykke, men ingen visste noe mer. En kvinnelig lærersom pleide å ta regionaltoget, hadde ikke kommet på arbeid dendagen.

«De andre foreldrene var så vennlige. To mødre tok meg medhjem sammen med yngstebarnet. De lovet å passe henne mensjeg dro for å lete etter Carlos.»

Nå var Maria Gomez bekymret, men kvinnene beroligethenne. Hun slo på fjernsynet og ringte moren, men hun haddeingen mulighet til å stikke innom, så i stedet tilbød Marias farsin hjelp, selv om han og datteren hadde et anstrengt forhold tilhverandre. Hun ringte til eksmannen og ba ham sørge for atbarna ble hentet på skolen. Broren hennes, som nettopp haddelandet med et fly fra New York, meldte seg også.

«På dette tidspunktet kunne ingen av oss tro at Carlos vardød. Vi måtte bare finne ham. Forvirringen var stor», fortellerMaria Gomez.

Men Carlos var død. Det hadde han vært siden klokken07.38, da to bomber ble detonert i hver sin vogn på regionaltognr. 21435 fra Alcalá de Henares til hovedjernbanestasjonen Atocha i Madrid. Eksplosjonene kom idet toget forlot stasjonenEl Pozo del Tío Raimundo noen kilometer øst for sentrum.

Terrorangrepet i Madrid 11. mars 2004 var det verste i



Europa siden Pan Am flight 103 i 1988 ble sprengt i luften overLockerbie i Skottland og 270 mennesker ble drept. Kommenta-torene var enige om at aksjonen i den spanske hovedstadenhadde vært en politisk suksess for terroristene, fordi den bleutslagsgivende for utfallet av det spanske valget. Stikk i stridmed alle meningsmålingene kom sosialistene til makten, noesom førte til en beslutning om å trekke alle spanske soldater utav Irak med umiddelbar virkning.

Ti bomber var plassert i ryggsekker på fire forskjellige tog iMadrid og ble utløst ved hjelp av mobiltelefoner. I alt mistet 191mennesker fra 17 land livet. Flere av dem var innvandrere somnøt godt av Spanias økonomiske fremgang og pendlet mellomomlandet og hovedstaden. På listen over døde var det 142 span-joler og i tillegg folk fra Romania, Ecuador, Polen, Bulgaria,Peru, Den dominikanske republikk, Colombia, Marokko,Ukraina, Honduras, Senegal, Cuba, Chile, Brasil, Frankrike ogFilippinene, blant dem flere muslimer. Over 2000 personer blesåret. Ifølge bevismaterialet i den påfølgende rettssaken var detsyv selvmordsbombere som slo til med få minutters mellomromi rushtiden mellom klokken 07.37 og 07.40. Alle ofrene kjørtepå strekningen mellom Alcalá de Henares 20 kilometer øst forsentrum og hovedjernbanestasjonen Atocha, der en kvart mil-lion mennesker var på gjennomreise på hverdager. Jernbane -stasjonen ligger noen få minutters gange fra Prado-museet ogReina Sofia, der Pablo Picassos mesterverk «Guernica» henger.Bildet skildrer det tyske og italienske flyangrepet mot den bas-kiske byen i 1937, men er blitt et symbol på krigens ødeleggelserog lidelser. Etter våren 2004 var det vanskelig å beundre malerietuten å få assosiasjoner til scenene som utspilte seg denne død-bringende morgenen.

«Jeg glemmer aldri synet av det som skjedde her», fortalte enredningsarbeider til den britiske avisen The Guardian i forbin-delse med en minnehøytidelighet på El Pozo-stasjonen på ettårs-dagen for angrepet.



«Jeg kan ennå huske lukten av kruttrøyk, hvordan vi fant likpå perrongen og hodet til en gutt som lå på en benk.»

Tv-bildene viste at taket hadde flerret av en av vognene påstasjonen El Pozo, der Carlos ble drept. Den andre vognenhadde fått sidene revet av. Ett lik hadde blitt blåst opp på et tak,andre lå spredt utover jernbaneskinnene. 67 mennesker mistetlivet her. Mange av likene var så maltraktert at DNA-prøvermåtte til for å fastslå ofrenes identitet.

Maria Gomez fant Carlos sent på kvelden den 11. mars. Red-ningspersonellet hadde navnet hans fordi han fortsatt haddelommeboken med identitetspapirer på seg. Maria Gomez kjørtetil sykehuset sammen med broren og kjæresten hans, mens for-eldrene hennes fulgte etter i en annen bil. Da de nådde frem,hadde faren allerede identifisert Carlos. Han var nesten ikke tilå kjenne igjen.

«Jeg spurte mor: ’Hvor er han?’ Hun svarte: ’Han er ikke mer.’Jeg opplevde alt sammen som i en tåkedrøm. Jeg kjente ham igjenpå en tatovering, på tøyrestene hans og på hendene. Han mang-let begge bein fra knærne og ned», fortalte Maria Gomez.

Hennes verden raste sammen. Hun hadde nettopp født sitt ogCarlos’ første barn, de to eldste barna var fra hennes første ekte-skap. Familien hadde nylig flyttet ut av Madrid. De var innstilt påå starte på ny frisk, et trygt familieliv utenfor storbyens jag. Menalle disse planene og drømmene døde sammen med Carlos.

«Det var som om jeg ble hektet av tilværelsen. Jeg levde i etlukket rom i flere måneder mens livet gikk videre rundt meg. Jegvar fullstendig likeglad. I dag virker det uforståelig, men slik vardet. Det var forferdelig ubehagelig.»

Etter å ha avsluttet skolen i slutten av 1980-årene, studerteMaria Gomez journalistikk på universitetet i Madrid, men hunhoppet av studiene og tok i stedet småjobber som informasjons-konsulent og lignende. Maria Gomez hadde hele sitt voksne livtilhørt venstresiden. Hun hadde sjelden brukt stemmeretten vedparlamentsvalg, men sympatien lå hos sosialistene. Til sin



forbløffelse oppdaget hun etter terrorangrepet at hun i flerespørsmål var mer enig med det borgerlige opposisjonspartietPardido Popular, partiet som mistet regjeringsmakten i 2004. Atvelgerne vendte partiet ryggen, var trolig fordi flertallet følte seglurt av statsminister José María Aznars uttalelse rett etter terror -angrepet om at den baskiske terrorbevegelsen ETA sto bak. Tilforskjell fra tiden før 11. mars, da hun nøt morgenstillheten i enrolig villavei utenfor Madrid uten å bekymre seg om hva somforegikk utenfor hjemmet, var hun nå blitt en nyhetsjunkie. Framorgenen av fulgte hun med på alle elektroniske medier, fjern-syn, radio og internett.

«Jeg ønsker aldri mer å gå hjemmefra om morgenen uten åha sjekket nyhetene først.»

Jeg oppsøkte Maria Gomez på grunn av en notis jeg komover i en avis våren 2007. Ifølge det korte telegrammet hadde enkvinne – under rettssaken mot de 28 som var tiltalt for terror -angrepet – dukket opp i rettssalen i Madrid iført en T-skjorte derKurt Westergaards berømte tegning av profeten Muhammedmed en bombe i turbanen var avbildet. Jeg tenkte: Hva skjulerseg bak dette uvanlige opptrinnet? Hva var hennes historie?Hvorfor hadde hun gjort det? Hvem var denne kvinnen?

Vi møtte hverandre mindre enn tre uker etter at dommen falti rettssaken mot terroristene. Maria Gomez og andre etterlattehadde fulgt saken på Caso del Campo, et gammelt kongelig jakt-slott i den vestlige utkanten av Madrid, som ble brukt som retts-sal i helt spesielle saker. Slottet lå i en stor fornøyelsespark. Hunfortalte meg om dagen i midten av februar 2007 da rettssakenstartet. Det var første gang ofrene sto ansikt til ansikt med detiltalte. Datteren til en kvinne som var drept, begynte å rope tilen av de tiltalte: «Du er en morder!»

«Jeg ville se dem i øynene. Jeg hadde behov for å konfronteredem, se om jeg kunne bli klokere på hva som hadde skjedd. Menblikkene deres var tomme, de sa meg ingenting», fortalte MariaGomez.



Flere av de etterlatte kvinnene var særlig opprørt over en avde påståtte hovedmennene bak angrepet – den 36 år gamleegypteren Rabei Osman Sayed Ahmed – som i en telefonsamtalehadde skrytt av at han hadde planlagt angrepet og brukt to og ethalvt år på å forberede det. Han ble senere frikjent, men ikkeløslatt, da han allerede var i gang med å sone en dom på ti årsfengsel i Italia.

«Jeg ønsket å planlegge det slik at det ble uforglemmelig ogsåfor meg selv, for jeg var parat til å sprenge meg selv i luften, mende stoppet meg», sa Osman, eller «egypteren» som han ble kaltav de etterlatte i rettssalen, ifølge utskrifter av samtaler den ita-lienske statsadvokaten hadde lagt frem i saken mot ham.

De spanske myndighetene fant Osman i Milano i 2004. Dersonet han en dom for å ha deltatt i en sammensvergelse medsikte på å planlegge internasjonale terroraksjoner. Han haddereist rundt i Europa siden 1999 til han ble arrestert i Italia. Hanhadde vært i Tyskland, Frankrike, Spania og Italia, der hanhadde kontakt med radikale miljøer for å finne egnede kandi -dater til selvmordsaksjoner. I Osmans leilighet i Madrid fantpolitiet et dataprogram som kunne aktivere flere mobiltelefonersamtidig. Det var den samme teknologien som ble brukt underterroraksjonen i Madrid. Ifølge det spanske innenriksdeparte-mentet hadde Osman en fortid som bombeekspert i den egyp-tiske hæren. I Egypt hadde han sonet en fengselsstraff for å havært medlem av gruppen Islamsk Jihad. Terrorekspertene varuenige i spørsmålet om gruppen bak angrepet i Madrid haddeforbindelser til al-Qaida. Det hersket også uenighet om hvemsom hadde finansiert angrepet og hvem bakmennene egentligvar. Men alle ekspertene bekreftet at terroristene var inspirert aval-Qaidas ideologi om at terror kunne rettferdiggjøres i religio-nens navn. Terrorforskeren Fernando Reinares la våren 2010frem nye opplysninger om forbindelsene og trådene til bakmen-nene. Disse opplysningene slo fast at ideen til terrorangrepet sann-synligvis var unnfanget og godkjent av al-Qaida i det nordlige



Waziristan i Pakistan, tett ved grensen mot Afghanistan. Masse -mordet i Madrid ble betraktet som et nytt anslag i de radikaleislamistenes konfrontasjon med det moderne, sekulære samfun-net.

Osman var den første som ble avhørt da rettssaken startet.Han nektet å svare på spørsmål, både fra aktor og forsvarer.Maria Gomez fikk på ett tidspunkt øyekontakt med egypterenog kunne lese på leppene hva han sa.

«Han sa ’hore’ til oss. Jeg så det på leppene hans. Jeg fikk lysttil å kaste meg over ham og drepe ham, men det kunne jeg selv-sagt ikke. Jeg har jo tre barn å tenke på», sa hun.

«Jeg vil gjerne forstå dem, og på en måte gjør jeg det. Selv-sagt ikke at de dreper andre, men vi tråkker jo også på dem, ogkanskje ville jeg også blitt sint dersom jeg var en av dem. Men åforstå dem fullt og helt klarer jeg nok aldri.»

Maria Gomez ble opptatt av islam etter 11. mars. Hennesnylig avdøde bestefar hadde vært bekymret for den moderne tidsarabiske og nordafrikanske innvandring til Spania. Han haddefortalt barnebarnet om landets mauriske fortid. Den gang haddehun ikke tatt notis av det han sa, men nå tenkte hun ofte overdet. Han fryktet at muslimene ville gjenerobre Andalusia somfølge av de muslimske innvandrernes høye fødselsrate sammen-lignet med spanjolenes. Maurerne erobret Andalusia i det 8. år -hundret, men mistet fra det 13. århundret gradvis kontrollenover området, som i 1492 ble gjenerobret av de katolske monar-kene Ferdinand og Isabella. De to tvang muslimer og jøder til åkonvertere eller forlate den iberiske halvøy.

«Jeg ønsker ikke å oppdra barna mine til å bli rasister, mendet er gode grunner til å fortelle dem om trusselen fra islam. Deter god grunn til å stille seg kritisk til islam. Religioner kan værefarlige», sa hun.

Maria Gomez bygget opp et omfattende elektronisk arkiv, ogpå pc-en hadde hun opprettet en mappe med Jyllands-PostensMuhammed-tegninger. En dag, mens hun surfet på nettet,



støtte hun på et tysk firma som solgte T-skjorter. Hun bestilte enhvit T-skjorte med tegningen av Muhammed med en bombe iturbanen, og betalte med kredittkort. Den kostet under 20 euro,og noen dager senere kom T-skjorten i posten.

«Hvorfor valgte du dette motivet på T-skjorten?» ville jegvite.

«Fordi det er det mest representative bildet av det islamistenestår for. Tegningen uttrykte det jeg følte, det jeg hadde på hjer-tet. Den representerte en bit av virkeligheten. Jeg har også fåttlaget en plakat med den, som jeg har hengt opp på veggenhjemme.»

Maria Gomez la en plan. Den 26. mars 2007 avleverte hunbarna tidligere enn vanlig på skolen, og kjørte deretter til retts-bygningen i Madrid, en halvtimes tur. Hun hadde fått i seg kaffemed melk og et par sigaretter til frokost. Solen skinte, og det fan-tes ikke en sky på himmelen. For ikke å vekke oppsikt haddehun tatt en svart skjorte over T-skjorten.

«Jeg var glad, for jeg visste at jeg nå ville få sjansen til å viseterroristene hva jeg mente om dem.»

Dagen ble imidlertid mer dramatisk enn Maria Gomez haddetenkt seg. Normalt satt hun på bakerste rekke under rettssaken,men denne dagen satte hun seg frem på første rad, slik at de til-talte kunne se henne og hun kunne se dem. Hun kneppet oppskjorten og la den til side, slik at de tiltalte på den andre siden avglassburet ikke kunne unngå å få øye på motivet på T-skjorten.

«Jeg så på egypterens ansikt at han ikke brydde seg om dethan så.»

Men det gjorde flere av hans medtiltalte. De sa at deres reli-giøse følelser ble krenket, og ba forsvareren om å få fjernetMaria Gomez fra rettssalen. En rettsbetjent gjorde henne opp-merksom på at budskapet på T-skjorten virket sårende, og ensekretær ba henne diskré om å bli med ut av salen. På veien ut badommeren om å få Marias identitet fastslått. Han ønsket nem-lig å snakke med henne på tomannshånd etter rettsmøtet.



Maria Gomez var i sjokk. Hun var fortvilet, mens de tiltaltevar glade og tilfredse der de fulgte henne med øynene.

«Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Jeg var rasende og begynteå gråte da vi kom ut på gangen. ’Hva er meningen? Lever vi ikkei et fritt land? Kan jeg ikke ta på meg tøyet jeg har lyst til?’spurte jeg. Jeg hadde det fælt, virkelig fælt.»

Samme ettermiddag hadde Maria Gomez et møte med dom-meren. Han gjorde det klart at han ikke ville tillate T-skjortenhennes i rettssalen, siden forsvarerne kunne bruke den til å påståat saken var et korstog mot islam, og at de tiltalte derfor ikkekunne regne med å få en rettferdig rettssak. Det hadde alleredevært en lignende episode med en aktor som hadde båret et korsom halsen.

«Jeg hadde ikke noe ønske om å krenke muslimer generelt dajeg viste frem T-skjorten. Jeg tenkte helt konkret på egypterenog på de andre på tiltalebenken. Det var dem jeg var ute etter.Det fortalte jeg også til den arabiske tolken da han kom ut for åse på T-skjorten min.»

Den 31. oktober 2007 falt dommen i saken. 21 av de 28 til-talte ble dømt for medvirkning til terrorangrepet i større ellermindre grad. 19 av de dømte hadde arabisk bakgrunn, mens 9var spanjoler. 3 ble dømt for drap og fikk maksimumsstraffenpå 40 års fengsel. Ingen av de gjenværende 25 fikk over 23 årsfengsel, og den antatte hovedmannen – egypteren Rabei Osman– ble frikjent. Frifinnelsen og det faktum at bare tre av de tiltalteble dømt for drap, kom som et sjokk for både Maria Gomez ogde andre etterlatte.

«Vi er svært overrasket over frifinnelsen. Hvis det ikke vardem, må vi finne ut hvem det var. Noen ga ordren», sa en tals-kvinne for de etterlatte.

«Jeg er verken dommer eller advokat, men dette er skamme-lig og opprørende», sa en annen.



etter å ha tatt farvel med Maria Gomez spaserte jeg i trærnesskygge forbi Prado-museet og opp mot Reina Sofia-museet, derPicassos «Guernica» er utstilt.

«Alle samfunn i verden som har vært offer for opprørendegrusomheter, er blitt synonyme med maleriet ’Guernica’ og byenGuernica», slo kunsthistorikeren Gijs van Hensbergen fast i sinbok om maleriets tilblivelse og historie.

«Slik Anne Franks dagbok ble symbolet på alle jødiske barnsom gikk til grunne i utryddelsesleirene, og slik Auschwitz erblitt synonymt med Holocausts apokalyptiske frykt, er ’Guer-nica’ blitt symbolet på alle vilkårlige blodbad hvor som helst iverden der slike tragedier utspilles», føyde han til.

Terrorangrepet mot Madrid la ikke den spanske hovedstadeni ruiner, slik tilfellet var med Guernica og senere under andre verdenskrig – i byer som Warszawa, Hiroshima, Stalingrad og Dresden. Men scenene fra blodbadet 11. mars, slik de blebeskre vet av øyenvitner, skildret de samme redslene vi kan se påPicassos berømte bilde.

Jeg gikk videre nedover mot hovedjernbanestasjonen Atocha, som alle de fire togene hadde vært på vei til. Her haddekongeparet på treårsdagen for angrepet i mars 2007 innviet etminnesmerke etter ofrene. Det besto av et elleve meter høytsylinderformet tårn av glass. På tårnets innside var det inngra-vert tusenvis av tekster fra hele verden, som uttrykte sorg, støtteog medfølelse i dagene etter angrepet. Under jorden og den bredebulevarden foran jernbanestasjonen lå et nakent, blått rom, somfikk alt sitt lys ovenfra gaten. Her kunne de besøkende se oppgjennom sylinderen og lese de mange tekstene.

Jeg tenkte på Maria Gomez og historien hun hadde fortaltmeg. For henne var Kurt Westergaards tegning av profeten meden bombe i turbanen et bilde på det hun, andre etterlatte og demange sårede hadde gjennomlevd. Det var ikke en tegning sominnbød til lange, intellektuelle og moralske utredninger om kren-kelser av religiøse følelser. For henne var tegningen sann. Den



var ikke grepet ut av luften for å såre troende muslimer. Denskildret med ikonisk presisjon den tragedien som hadde rammethenne, og som hadde lagt livet hennes i ruiner – en tragedie sombetydde at hun sin unge alder til tross trolig aldri ville bli i standtil å gå tilbake til arbeidslivet. En gruppe muslimer haddegjennomført et massedrap på tilfeldige sivile, blant dem hennesektemann Carlos. Og i denne sammenheng var det likegyldig ommuslimenes tolkning av islam var riktig eller gal, om den ble deltav et flertall eller et mindretall av de troende. Drapene var ifølgeselvforståelsen deres motivert av religionen, av islam og av pro-fetens ord og liv slik de fremstilles i de hellige tekstene.

Jeg hadde vanskelig for å forstå at så mange fant det forkas-telig og usmakelig å bedrive satire med islamske terrorister, uan-sett hvor bitende, krenkende og nådeløs den måtte være. Satireer jo fredelig, den dreper ingen. Satire er sivilisasjonens måte åreagere mot vold og barbari på. Etter drapet på Theo van Goghi Nederland, etter terrorangrepene mot New York, London ogMadrid, etter dødstruslene mot politikere og kunstnere forekomdet meg at det var et uttrykk for høyeste sivilisasjon å svare påden slags med ord og tegninger. Philippe Val, sjefredaktør for detfranske satiriske bladet Charlie Hebdo, formulerte dette presisti februar 2007, rett før rettssaken mot ham og bladet for å hapublisert Kurt Westergaards tegning: «Hva slags sivilisasjon er viom vi ikke kan håne, spotte og latterliggjøre dem som sprengertog og fly i luften og begår massemord på uskyldige men -nesker?»

Meningsutvekslingen mellom Maria Gomez og personenesom var tiltalt for å ha drept hennes mann, var tankevekkendeog relevant for debatten om Muhammed-tegningene. Den tyde-liggjorde hvorfor det i et demokratisk samfunn er så viktig åskille mellom ord og handling, mellom å si og å gjøre noe kren-kende. Hvis dette skillet tilsløres, blir det vanskelig å avgjørehvem som var forbrytere og hvem som var ofre i rettssalen iMadrid denne februardagen i 2007. Var offeret de muslimene



som henviste til sin religion for å rettferdiggjøre et massemord?Eller var det Maria Gomez, som tok på seg en T-skjorte med etmotiv hun mente fortalte historien om forbrytelsen mannenhennes og 190 andre hadde vært utsatt for den skjebnesvangremorgenen i mars 2004? Det er riktig at man ikke har lov til ådemonstrere i en rettssal. Men svaret på spørsmålet er like fulltinnlysende, iallfall hvis man står på sivilisasjonens side mot bar-bariet. De to handlingene – massemord og satire – hører hjemmei hver sin verden. Og alle med respekt for retten til å leve vil fore-trekke å bli offer for satire fremfor å bli offer for mord. De tohandlingene understreker hvorfor forskjellen på å krenke i ordog handling er så prinsipielt viktig.

Kurt Westergaards tegning ble utvilsomt oppfattet somkrenkende av ganske mange muslimer. Men hva så? Når ble deten forbrytelse å offentliggjøre tegninger som kan tenkes å krenkenoen? De blir publisert hver eneste dag i aviser verden over. Jegkan ikke forestille meg en fredeligere reaksjon på vold og trusleri en religions navn enn en satirisk tegning. Hadde Westergaarddrept noen med tegningen? Hadde han oppfordret til vold?Hadde han gått lenger i sin satire enn kollegene hans gjorde iandre danske medier? Slett ikke. Snarere tvert imot.


Documents

Taushetens tyranni av Flemming Rose