Jeg lar deg gå

Clare Mackintosh

Jeg lar deg gå

Oversatt av Ulrik Farestad

Clare MackintoshOriginalens tittel: I Let You Go

Oversatt av Ulrik Farestad

Copyright © Clare Mackintosh 2014.First published in Great Britain in 2014 by Sphere,

an imprint of Little, Brown Book Group.

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2016

ISBN 978-82-02-49729-3

1. utgave, 1. opplag 2016

Omslagsdesign: Miriam EdmundsOmslagsfoto: Roy Bishop/Arcangel Images

Sats: Type-it, ASTrykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2016

Satt i Sabon 10/12 og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstillingog tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillattgjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Prolog

Vinden pisker det våte håret over ansiktet hennes, og hunstirrer opp mot regnet. Slikt vær får alle til å forte seg; folkhaster bortover glatte fortau med hakene dypt i jakkekra-gene, og bilene raser forbi og spruter vann på skoene deres.Støyen fra trafikken gjør det umulig for henne å høre merenn et par løsrevne ord av den skravlete oppsummeringensom begynte med det samme skoleporten ble åpnet. Ordenestrømmer ut av ham uten stans, og av og til blander handem og snakker feil i ren begeistring over denne nye ver-denen han vokser inn i. Hun får med seg noe om en beste-venn; et prosjekt om verdensrommet; en ny lærer. Og dahun kikker ned på ham, glemmer hun kulden som snor seggjennom skjerfet og må smile av iveren hans. Gutten glisertilbake og legger hodet bakover for å smake på regnet; devåte øyenvippene danner mørke klumper rundt øynene.

«Og så har jeg lært meg å skrive navnet mitt, mamma!»«Så flink du er,» sier hun og stopper for å gi ham et godt

kyss på den fuktige pannen. «Kan du vise meg det når vikommer hjem?»

De går så raskt som de korte beina kan bære ham. I denandre hånden holder hun skolesekken hans, og den dunkermot knærne.

Snart hjemme nå.Billysene skinner på den våte asfalten og blender dem

med få sekunders mellomrom. Ved en travel vei venter depå en åpning i trafikken, og hun fester grepet rundt den lillehånden inni ullvotten og går så raskt at han må løpe for å

5

holde tritt. Det lyse høstløvet er mørknet og blitt brunt, ogde våte bladene klistrer seg til rekkverkene.

De kommer inn i en stille gate og skal bare runde etthjørne til, så er de hjemme. Det er godt å tenke på den for-lokkende varmen der inne. Nå som de er i sitt eget tryggenabolag, slipper hun hånden hans for å stryke vekk noenvåte hårstrå fra øynene, og hun ler da de sender en kaskademed små dråper ned på bakken.

«Se der,» sier hun idet de runder det siste hjørnet. «Jeg lotlyset stå på for oss.»

På den andre siden av gaten ligger et rødt mursteinshus.To soverom, et bitte lite kjøkken og en hage med masse pot-ter som hun alltid har til hensikt å fylle med blomster. Deter bare de to.

«Førstemann til døren, mamma …»Gutten er full av energi, fra han våkner om morgenen

til han legger hodet på puten. Aldri står han stille; alltid ibevegelse, alltid på farten.

«Kom igjen!»Det hele skjer på et blunk; hun kjenner tomrommet ved

siden av seg idet han setter i sprang mot huset, som om hanblir trukket mot den varme gangen og gløden fra terrasse-lampen. Melk, kjeks og tjue minutter med TV. Fiskefingretil middag. Dette er rutinen de har falt inn i, og han er ikkeengang halvveis i sitt første skolesemester.

Bilen kommer fra ingensteds. Det hviner i våte bremser. Dendumpe lyden av en fem år gammel gutt som treffer front-ruten, snurrer rundt og lander hardt på asfalten. Hun løperetter ham, kaster seg foran bilen, som ennå ikke har stan-set. Så sklir hun, faller og lander på de utstrakte hendene.All luften presses ut av lungene.

Det hele er over på et blunk.Hun kneler ved siden av ham og prøver febrilsk å finne

pulsen. Rundt henne ser hun sin egen pust bli til en hvitsky i luften. Hun ser mørket som danner seg under hodethans og hører sitt eget skrik som om det er noen andre som

6

skriker. Så ser hun opp på den uklare frontruten, hvor vin-dusviskerne sender vannet i høye buer ut i den mørknendenatten, og hun hyler til sjåføren hun ikke kan se, hyler omhjelp.

Hun bøyer seg over den lille gutten for å varme ham medkroppen, holder frakken åpen over dem begge, slik at kan-tene suger til seg vannet fra bakken. Hun kysser ham ogtrygler om at han skal våkne, samtidig som det gule lysetrundt dem blir svakere og blir til en tynn stråle idet bilenrygger vekk fra dem. Motoren jamrer bebreidende da sjåfø-ren prøver å snu i den smale gaten, prøver to, tre, fire gan-ger. I hasten skraper siden av bilen mot en av platanlønnenesom står langs veien.

Så blir det mørkt.

første del

1

Førstebetjent Ray Stevens sto ved vinduet og betraktet kon-torstolen sin. Et av armlenene hadde vært brukket i over etår, og til nå hadde han vært pragmatisk og simpelthen unn-gått å lene seg til venstre når han satt i den. Men da hankom tilbake fra lunsj, hadde noen skriblet ordet «defekt»med sprittusj på baksiden av stolen. Ray undret på ombedriftsavdelingens nye entusiasme for skadevurdering villeføre til at han fikk en ny, eller om han ble nødt til å styreBristolpolitiets kriminalavdeling fra en kontorstol som gagod grunn til å betvile autoriteten hans.

Ray rotet frem en tusj i den øverste skrivebordsskuffen,satte seg på huk og endret ordet til «detektiv». I neste øye-blikk ble kontordøren åpnet, og han reiste seg raskt og sattehetten tilbake på pennen.

«Å, Kate, jeg skulle bare …» Han stanset da han såansiktsuttrykket hennes, og så la han merke til ordreutskrif-ten hun holdt i hånden. «Hva har du der?»

«En påkjørsel i Fishponds, sjef. En fem år gammel gutt erdød. Sjåføren stakk av.»

Ray strakte ut hånden for å ta imot arket og leste rasktgjennom mens Kate ble stående litt utilpass i døråpningen.Hun var akkurat ferdig med vakten sin, og hun hadde barevært i avdelingen i et par måneder og holdt fortsatt på åfinne seg til rette. Men hun var flink. Flinkere enn huntrodde.

«Hva med registreringsnummeret?»«Det ble ikke notert, så vidt vi vet. Vaktpatruljen har sik-

11

ret stedet, og andrebetjenten opptar morens forklaring nå.Hun er i sjokk, som du sikkert skjønner.»

«Er det greit for deg å jobbe sent?» spurte Ray, men Katenikket før han rakk å snakke ferdig. De smilte skjevt tilhverandre. Begge visste hvor galt det føltes å la seg rive medav adrenalinrushet i slike forferdelige situasjoner.

«Greit, la oss dra.»

De nikket til gjengen som hadde samlet seg for å røykeunder taket ved bakdøren.

«Hei, Stumpy,» sa Ray. «Jeg tar med Kate til dødsulyk-ken i Fishponds. Kan du sjekke om det har kommet inn rele-vant etterretning fra det området?»

«Skal sjekke.» Stumpy tok et siste drag av rullingsen.Kriminalbetjent Jake Owen hadde blitt kalt Stumpy av kol-legene så lenge at det stadig var en overraskelse når hansfulle navn ble lest opp i rettssalen. Han var en mann av fåord, en mann med mange krigshistorier som han ikke likteå dele, og han var uten tvil Rays beste betjent. De to men-nene hadde jobbet sammen i flere år, og selv om Stumpy varkort, var han svært sterk og god å ha med på laget.

I tillegg til Kate besto Stumpys team av den stødige Mal-colm Johnson og Dave Hillsdon, en ung, entusiastisk og littustyrlig betjent. Ray syntes han ofte nærmet seg grensen fordet akseptable når han forsøkte å sikre en domskjennelse,men sammen utgjorde de et solid lag, og Kate lærte raskt avdem. Hun hadde en glødende iver som fikk Ray til å savnetiden da han selv var en ung, sulten betjent, før sytten årmed papirarbeid gjorde ham sliten og lei.

Kate navigerte den sivile Corsaen i retning av Fishponds.Rushtrafikken var begynt å tetne, og hun var en utålmodigsjåfør. Hun tutet når de stoppet for rødt lys og strakte halsfor å se hva som skapte kø lenger frem. Hele tiden rørte hunpå seg: hun dunket fingrene mot rattet, rynket på nesen,vred seg i setet. Hver gang trafikken beveget seg igjen, lentehun seg forover, som om dette ville få dem fortere frem.

12

«Savner du blålys og sirene?» spurte Ray.Kate gliste. «Kanskje litt.» Det eneste hun brukte av

sminke, var eyeliner, som nå var dratt litt utover. De mørke-brune krøllene hang løst rundt ansiktet, til tross for hårkly-pen som åpenbart skulle holde dem på plass.

Ray fisket frem mobilen for å ringe til dem han måtteringe til. Han fikk bekreftet at enheten for ulykkeset-terforskning var på vei, at vakthavende politioverbetjenthadde blitt informert, og at noen hadde sendt bud etter ope-rasjonsbilen – en svær varebil full av telt, nødlys og varmtdrikke. Alt var ordnet allerede. Det var det egentlig alltid,men som vakthavende førstebetjent var det han som haddeansvaret i siste instans. Ofte ble det litt småkjekling medpatruljen på stedet når kriminaletterforskerne dukket oppfor å granske åstedet som de allerede hadde gått gjennom,men det var slik det måtte være. Alle hadde vært gjennomdet – til og med Ray, som hadde gått så lite som mulig i uni-form før han ble forfremmet.

Han snakket med sambandssentralen og sa fra at de varfem minutter fra stedet, men han ringte ikke hjem. I ste-det for å si fra til Mags når han ble forsinket, pleide hanå ta kontakt når han en sjelden gang kom hjem til normaltid. Det var en langt mer praktisk løsning, med tanke på delange arbeidsdagene som jobben krevde.

Idet de rundet hjørnet, sakket Kate farten. Rundtomkring på veien sto seks politibiler; lysene kastet en flak-kende blå glød over omgivelsene. Lyskastere var satt opp påtrebente stativer, og strålene lyste opp det fine duskregnet.Heldigvis høljet det ikke lenger.

På vei ut av stasjonen hadde Kate stoppet for å ta medseg regnfrakk og bytte de høye hælene med gummistøvler.«Nytte foran mote,» sa hun og lo da hun kastet skoene iskapet og trakk på seg støvlene. Ray brydde seg ikke stortom noen av delene, men nå skulle han ønske at han i detminste hadde tatt med seg en frakk.

De parkerte bilen omtrent hundre meter fra det store,hvite teltet som var satt opp for å beskytte alle eventuelle

13

beviser mot regnet. Den ene siden av teltet var åpen, ogder inne kunne de se en åstedsgransker som sto på alle fireog samlet prøver fra et eller annet på bakken. Lenger borti gaten sto enda en skikkelse i beskyttelsesdrakt og under-søkte et av de svære trærne ved veien.

Da Ray og Kate nærmet seg selve åstedet, ble de stoppetav en ung politibetjent som hadde dratt glidelåsen på refleks-jakken så høyt at det knapt gikk an å skimte ansiktet hansmellom kragen og skyggen på hatten.

«God kveld, sir. Vil du se åstedet? I så fall må jeg skrivedeg på listen.»

«Nei takk,» sa Ray. «Hvor er andrebetjenten din?»«Han er inne hos moren,» sa betjenten og pekte mot en

rad med små rekkehus, før han trakk seg inn i kragen igjen.«Nummer fire,» hørte de fra innsiden av jakken.

«Herregud, for en begredelig jobb,» sa Ray da han ogKate gikk sin vei. «Jeg husker en gang da jeg var aspirantog sto åstedsvakt i tolv timer i pøsende regn, og så fikk jegkjeft fordi jeg ikke smilte til førstebetjenten fra kriminalav-delingen da han dukket opp klokken åtte neste morgen.»

Kate lo. «Var det derfor du spesialiserte deg som krimi-naletterforsker?»

«Ikke akkurat,» sa Ray, «selv om det var sider ved detsom fristet. Nei, det var mest fordi jeg var lei av å overlatealle de viktige jobbene til spesialister og aldri få følge en sakhelt til slutten. Hvorfor valgte du det?»

«Litt av det samme.»De kom til husrekken som politibetjenten hadde pekt på,

og Kate fortsatte å snakke mens de lette etter nummer fire.«Jeg liker de mer seriøse jobbene. Men det er mest fordi

jeg kjeder meg lett. Jeg liker de etterforskningene som er såkompliserte at de gir meg hodepine. Jeg foretrekker vans-kelige kryssord fremfor de lette. Gir det mening?»

«Absolutt,» sa Ray. «Men jeg har aldri vært god til å løsevanskelige kryssord.»

«Jeg kan et knep,» sa Kate. «Jeg skal lære deg det engang. Her er nummer fire.»

14

Den pent malte inngangsdøren sto på gløtt. Ray dyttetden opp og ropte inn. «Vi er fra kriminalavdelingen. Kan vikomme inn?»

«Vi er i stuen,» lød svaret.De tørket av seg på beina og gikk inn i den trange gan-

gen, forbi en overlesset stumtjener. På gulvet var et par rødegummistøvler i barnestørrelse plassert pent ved siden av etvoksent par.

Barnets mor satt i en liten sofa og stirret på en blå skole-sekk som hun trykket til seg i fanget.

«Jeg er førstebetjent Ray Stevens fra kriminalavdelingen.Det var fryktelig trist å høre om sønnen din.»

Hun så opp på ham og viklet snoren på sekken så stramtrundt hendene at den lagde røde renner i huden. «Jacob,»sa hun med tørre øyne. «Han heter Jacob.»

På en kjøkkenstol ved siden av sofaen satt en unifor-mert andrebetjent og balanserte papirarbeidet i fanget. Rayhadde sett ham rundt omkring på stasjonen, men han vissteikke hva han het. Han kikket på skiltet hans.

«Brian, kan du ta med deg Kate ut på kjøkkenet og for-telle henne hva du har funnet ut så langt? Jeg vil gjerne stillevitnet et par spørsmål, hvis det er i orden? Det tar ikke langtid. Kanskje du kan lage en kopp te til henne i samme slen-gen.»

Brians ansiktsuttrykk røpet at dette var det siste han øns-ket å gjøre, men han reiste seg og gikk ut sammen med Kate,sikkert for å sutre om hvor sjefete kriminaletterforskere var.Ray brydde seg ikke.

«Beklager at jeg må stille flere spørsmål, men det eravgjørende at vi får så mye informasjon som mulig, så tid-lig som mulig.»

Jacobs mor nikket uten å se opp.«Stemmer det at du ikke kunne se bilens registrerings-

skilt?»«Det skjedde så raskt,» sa hun, og ordene satte i gang

enda et følelsesutbrudd. «Han snakket om skolen, og så …Jeg slapp bare taket et sekund.» Hun viklet snoren enda

15

strammere rundt hånden, og Ray så at fingrene ble bleke.«Det gikk så fort. Bilen kom så plutselig.»

Hun besvarte spørsmålene rolig, uten å røpe noe av denfrustrasjonen hun ganske sikkert følte. Ray likte ikke åpresse henne slik, men han hadde ikke noe valg.

«Hvordan så sjåføren ut?»«Jeg kunne ikke se inn,» sa hun.«Var det flere i bilen?»«Jeg kunne ikke se inn i bilen,» gjentok hun med matt,

uttrykksløs stemme.«Det er greit,» sa Ray. Hvor i all verden skulle de

begynne?Hun så på ham. «Kommer dere til å finne ham? Mannen

som drepte Jacob? Kommer dere til å finne ham?» Stem-men brast, ordene gikk i oppløsning og ble til et lavt stønn.Hun bøyde seg forover og presset skolesekken mot magen,og Ray kjente at det strammet seg i brystet. Så trakk hanpusten dypt og tvang følelsen bort.

«Vi skal gjøre alt vi kan,» sa han, samtidig som han for-aktet seg selv for å ha henfalt til denne klisjeen.

Kate kom tilbake fra kjøkkenet, etterfulgt av Brian, somholdt et krus med te i hånden. «Kan jeg få gjøre meg ferdigmed forklaringen, sjef?» spurte han.

Slutt å plage vitnet mitt, mener du, tenkte Ray. «Ja, takkskal du ha … unnskyld avbrytelsen. Har vi det vi trenger,Kate?»

Kate nikket. Hun så blek ut, og han lurte på om Brianhadde sagt noe som hadde opprørt henne. Om et år eller såville han nok kjenne henne like godt som resten av teamet,men han hadde ikke blitt helt klok på henne ennå. Hun varikke redd for å si det hun mente, det visste han, og hun varikke for nervøs til å snakke i gruppemøter. Dessuten lærtehun raskt.

De gikk ut av huset og bort til bilen, uten å si noe.«Går det bra med deg?» spurte han, selv om det var åpen-

bart at det ikke gjorde det. Kjeven hennes var spent; fargenvar borte fra ansiktet.

16

«Alt i orden,» sa Kate, men stemmen var grøtete, og Rayinnså at hun prøvde å holde gråten tilbake.

«Hei, du,» sa han og la armen litt keitete rundt skuldrenehennes. «Er det jobben?» I løpet av karrieren hadde Rayklart å bygge opp en forsvarsmekanisme mot ettervirknin-gene som fulgte med slike saker. De fleste politifolk haddedet – det var derfor man måtte ta alle de drøye vitsene ikantinen med en klype salt – men Kate var kanskje anner-ledes.

Hun nikket og trakk pusten dypt og skjelvende. «Bekla-ger, jeg pleier ikke å reagere slik, det lover jeg. Jeg har værtborti drøssevis av dødsulykker, men … Herregud, han varfem år gammel! Faren til Jacob ville visstnok ikke ha noemed ham å gjøre, så det var bare ham og moren. Jeg kanikke forestille meg hva hun går gjennom nå.» Stemmenbrast, og Ray kjente at det strammet seg i brystet igjen. For-svarsmekanismen hans var avhengig av at han konsentrerteseg om etterforskningen – om de konkrete bevisene isaken – og ikke tenkte for mye på følelsene til de som varinvolvert. Hvis han skulle prøve å forestille seg hvordan detvar å se sitt eget barn dø i ens egne armer, ville han ikkevære til nytte for noen, særlig ikke Jacob og moren. Uvil-kårlig måtte han tenke på sine egne barn, og han fikk enirrasjonell trang til å skynde seg hjem og sjekke om de beggevar trygge.

«Unnskyld.» Kate svelget og smilte forlegent. «Jeg loverat jeg ikke alltid skal reagere sånn.»

«Du, det er i orden,» sa Ray. «Vi har alle hatt slike reak-sjoner.»

Hun hevet brynene. «Til og med du? Du virker ikke somden følsomme typen, sjef.»

«Jeg har mine stunder.» Ray klemte skulderen hennes ogtrakk til seg armen. Han kunne faktisk ikke huske å hagrått på jobben, men det hadde vært nære på. «Klarer dudeg?»

«Jeg klarer meg. Takk.»Da de kjørte vekk, så Kate tilbake på stedet hvor åsteds-

17

granskerne fortsatt var i full sving. «Hva slags jævel kjørerned en fem år gammel gutt og stikker av?»

Ray nølte ikke med å svare. «Det er det vi skal finneut.»

2

Jeg har ikke lyst på te, men tar imot kruset likevel. Medbegge hendene rundt det bøyer jeg hodet over dampen tiljeg skålder meg. Smerten prikker i huden, følelsen forsvin-ner fra kinnene og øynene svir. Jeg kjemper mot trangen tilå trekke meg unna; jeg trenger denne nummenheten for åglemme bildene som stadig svirrer i hodet.

«Vil du ha noe å spise?»Han tårner over meg, og jeg vet at jeg burde se opp, men

jeg orker ikke. Hvordan kan han tilby meg mat og drikkesom om ingenting har hendt? Jeg kjenner at jeg blir forfer-delig kvalm, og jeg svelger unna den beske smaken. Hanklandrer meg for det som skjedde. Han har ikke sagt det,men det trenger han heller ikke. Det er lett å se det i øynenehans. Og han har rett – det var min feil. Vi burde ha tatt enannen vei hjem, jeg burde ikke ha pratet, jeg burde ha stop-pet ham …

«Nei takk,» sier jeg stille. «Jeg er ikke sulten.»Ulykken spilles av kontinuerlig i hodet mitt. Jeg prøver

å pause den, men filmen lar seg ikke stoppe: kroppen hanssmeller mot panseret, igjen og igjen. Jeg løfter kruset motansiktet enda en gang, men teen har kjølnet og varmer ikkehuden nok til at det gjør vondt. Jeg kan ikke kjenne attårene danner seg, men jeg ser de feite dråpene som sprek-ker når de treffer knærne mine. Jeg ser dem trekke inn ijeansen, og jeg skraper med neglen på en søleflekk på låret.

Jeg kikker rundt meg i rommet i dette hjemmet jeg harbrukt så mange år på å skape. Gardinene jeg valgte for å

19

matche med putene; kunsten på veggene, som jeg delvis harlagd selv, delvis forelsket meg i og kjøpt på gallerier. Jegtrodde jeg lagde et hjem, men det ble aldri mer enn et hus.

Hånden gjør vondt. Jeg kan kjenne pulsen som ham-rer raskt i håndleddet. Denne smerten er kjærkommen. Jegskulle ønske det gjorde mer vondt. Det var meg bilen skulleha truffet.

Han snakker igjen. Politiet er ute og leter etter bilen …vitner vil bli etterlyst i avisene … det kommer på nyhe-tene …

Rommet snurrer rundt og jeg fokuserer på stuebordet,nikker når det virker naturlig. Han går to skritt mot vin-duet, så tilbake. Jeg skulle ønske han kunne sette seg – hangjør meg nervøs. Hendene mine skjelver, og jeg setter frameg den urørte teen før jeg mister den, men porselenet klir-rer mot bordet. Han ser frustrert på meg.

«Unnskyld,» sier jeg og kjenner en metallisk smak i mun-nen, før jeg skjønner at jeg har bitt gjennom innsiden avleppen. Jeg svelger blodet. Jeg vil ikke tiltrekke meg opp-merksomhet ved å be om et papirlommetørkle.

Alt har endret seg. Livet mitt ble endret i samme øyeblikksom bilen skled over den våte asfalten. Jeg kan se alt klartog tydelig, som om jeg står ved siden av og ser på. Jeg kanikke fortsette slik.

Da jeg våkner vet jeg først ikke hva slags følelse det er. Alter som før, og likevel er alt annerledes. Og så, før jeg rekkerå åpne øynene, blir hodet fylt av støy, som fra et underjor-disk tog. Og så er den der; den livaktige filmen som jeg ikkeklarer å bli kvitt, ikke klarer å dempe. Jeg presser håndfla-tene mot tinningene for å se om jeg kan stanse bildene medrå makt, men de fortsetter å komme, klare og raske, somom jeg ville ha glemt alt uten dem.

På nattbordet står vekkerklokken av messing som Eve gameg da jeg dro for å studere – «Hvis ikke, kommer du aldritil å rekke noen forelesninger» – og jeg blir sjokkert da jegser at den allerede er halv elleve. Smerten i hånden blir over-

20

skygget av en hodepine som blender meg når jeg rører forraskt på hodet, og hver eneste muskel verker når jeg reisermeg fra sengen.

Jeg tar på meg gårsdagens antrekk og går ut i hagen utenå lage kaffe, selv om munnen er så tørr at det er tungt åsvelge. Skoene finner jeg ikke, og frosten svir under føttenenår jeg går over gresset. Hagen er ikke stor, men vinterener på vei, og innen jeg kommer til den andre enden, har jegikke lenger følelse i tærne.

Det lille atelieret i hagen har vært mitt tilfluktssted desiste fem årene. For tilfeldig forbipasserende ser det nokut som et vanlig hageskjul, men det er hit jeg kommer forå tenke, arbeide, unnslippe hverdagen. På tregulvet liggerleirklumper som har falt fra dreieskiven som er plassertmidt i rommet, slik at jeg kan gå rundt den og betraktearbeidet med et kritisk blikk. På tre av veggene i skjulet erdet slått opp hyller hvor jeg plasserer skulpturene mine iet slags ordnet kaos som bare jeg forstår. Der står uferdigearbeider, her er de som er brent, men ikke malt, og der stårde som er klare til å bli fraktet til kundene. Hundrevis avenkeltverker, men hvis jeg lukker øynene, kan jeg likevelkjenne hver enkelt form under fingertuppene, føle den våteleiren mot håndflatene.

Jeg tar nøkkelen fra gjemmestedet under vinduskarmenog åpner døren. Det er verre enn jeg trodde. På gulvet lig-ger den ødelagte leiren som et tett teppe. Runde, halve pot-ter ender i sinte, taggete kanter. Trehyllene er tomme allesammen, alt som lå på arbeidsbordet er feid på gulvet ogde små figurene i vinduskarmen er blitt til ugjenkjenneligeskår som glinser i solen.

Ved døren ligger en liten kvinnefigur. Jeg lagde henne ifjor, som en del av en serie med figurer for en butikk i Clif-ton. Jeg ønsket å skape noe virkelig, noe som var så langtfra perfeksjon som mulig, men som likevel var vakkert. Tikvinner lagde jeg, hver med sine egne distinkte former, sineegne klumper, arr og skavanker. Som forelegg brukte jegmoren min, søstrene mine, jenter fra keramikkurset, kvin-

21

ner jeg så i parken. Denne figuren er løselig basert på megselv. Ingen ville ha kjent meg igjen, men det er likevel meg.Brystet er litt for flatt, hoftene litt for smale, føttene litt forstore. Det flokete håret er festet i en knute bak i nakken. Jegbøyer meg ned for å løfte henne. Først trodde jeg hun varintakt, men idet jeg berører henne, kjenner jeg leiren røreseg under fingrene, og jeg holder to ødelagte biter. Jeg ser pådem og kaster dem så hardt jeg kan i veggen, og de knuseri ørsmå biter som drysser ned på arbeidsbordet.

Jeg trekker pusten dypt og slipper den langsomt ut.

Jeg vet ikke hvor mange dager som er gått siden ulykken,eller hvordan jeg har klart å komme meg gjennom uken.Det føles som jeg tråkker i sirup. Og jeg vet ikke hva det ersom får meg til å bestemme at tiden er inne. Men det er den.Jeg tar kun med meg det jeg får plass til i reisevesken, forhvis jeg ikke drar nå, kommer jeg aldri til å klare det. Jeg gårrundt i huset på måfå og prøver å forestille meg at jeg aldriskal være her igjen. Tanken er både forferdelig og befriende.Kan jeg gjøre dette? Er det mulig å gi opp ett liv og begynnepå et nytt? Jeg må prøve. Det er den eneste muligheten jeghar til å komme meg helskinnet gjennom dette.

Laptopen er på kjøkkenet. Den inneholder bilder, adres-ser og annen informasjon som jeg tenkte jeg ville trenge endag, uten at jeg lagret den andre steder. Jeg har ikke tid til åtenke på dette nå, så jeg legger den i vesken, selv om den erstor og tung. Nå er det ikke mye plass igjen, men én siste bitav fortiden min må jeg ha med meg. Jeg tar ut en genser ognoen T-skjorter for å gjøre plass til treesken. Under lokketav sedertre ligger minnene, lag på lag. Jeg åpner den ikke– jeg vet hva som er der. Dagbøkene som jeg førte sporadiskopp gjennom tenårene, med utrevne sider der jeg angretpå det jeg hadde skrevet. En masse konsertbilletter samletmed en strikk rundt. Vitnemålet. Avisutklipp fra min førsteutstilling. Og fotografiene av sønnen jeg elsket så høyt atdet ikke skulle vært mulig. Dyrebare fotografier. Så få i for-hold til hvor glad jeg var i ham. Det er så lite som er igjen

22

av ham i verden, av ham som var midtpunktet i min egenverden.

Det er umulig å stå imot. Jeg åpner esken og holder oppdet øverste fotografiet: et polaroidbilde tatt av en elskver-dig jordmor samme dag som han ble født. Han er en liten,rosa klump, knapt synlig under det hvite sykehushåndkleet.På bildet holder jeg armene på en litt klønet måte, som allenybakte mødre, og jeg er overveldet av kjærlighet og utmat-telse. Det hadde gått så fort, vært så skremmende, så uliktalle bøkene jeg hadde slukt mens jeg var gravid. Plutseligklarer jeg ikke å puste, og jeg legger bildet tilbake og stap-per esken i reisevesken.

Jacobs dødsfall er forsidestoff. Overskriftene skriker til megfra bensinstasjonen jeg passerer, fra butikken på hjørnet ogfra køen ved busstoppet, hvor jeg stiller meg som om jeg eren helt vanlig person. Som om jeg ikke er på flukt.

Alle snakker om ulykken. Hvordan kunne det skje?Hvem kan ha gjort det? Hver gang bussen stopper, kommernye passasjerer på med nye rykter, mer sladder som flyterover hodene våre. Den er umulig å unngå.

Det var en svart bil.Det var en rød bil.Politiet kommer til å arrestere noen snart.Politiet har ingen ledetråder.En kvinne sitter ved siden av meg. Hun åpner avisen, og

plutselig er det som om noen presser mot brystet mitt. Jacobstirrer på meg; øynene hans bebreider meg for at jeg ikkebeskyttet ham, for at jeg lot ham dø. Jeg tvinger meg selvtil å se på ham, og det snører seg i halsen. Synet blir tåkete,og jeg klarer ikke å lese ordene, men det er ikke nødven-dig – jeg har sett forskjellige versjoner av denne artikke-len i hver eneste avis jeg har gått forbi i dag. Sitatene frasørgende lærere, beskrivelsene av blomstene ved veikanten,rettens undersøkelse av dødsfallet, som allerede er avsluttet.Et annet bilde viser en krans med gule krysantemer på enaltfor liten kiste. Kvinnen uffer seg og begynner å snakke,

23

mest til seg selv tror jeg, men hun tenker kanskje at jeg haren mening om saken.

«Er det ikke grusomt? Og så like før jul, da.»Jeg sier ingenting.«Tenk å kjøre sin vei på den måten.» Hun uffer seg igjen.

«Men gutten var fem år gammel,» sier hun videre. «Hvaslags mor lar et så lite barn krysse veien alene?»

Jeg klarer ikke å holde det tilbake – jeg slipper ut etklynk. Plutselig renner varme tårer nedover kinnene mineog ned på papirlommetørkleet som kvinnen dytter forsiktiginn i hånden min.

«Stakkars liten,» sier kvinnen, som om hun vil trøste etbarn. Jeg skjønner ikke om hun mener meg eller Jacob. «Dukan ikke forestille deg noe sånt, kan du vel?»

Men det kan jeg, og jeg vil så gjerne si det til henne. Uan-sett hva hun forestiller seg, er virkeligheten tusen gangerverre. Hun finner frem enda et papirlommetørkle – krøllete,men rent – og blar om i avisen for å lese om tenningen avjulelysene i Clifton.

Jeg trodde aldri at jeg skulle flykte. Jeg trodde ikke jegskulle trenge å gjøre det.