Donna Leon

Den sterkestes rettOversatt av Elisabeth Sætvedt

Donna LeonOriginalens tittel: Uniform Justice

Oversatt av Elisabeth Sætvedt

Copyright © 2003 by Donna Leon and Diogenes Verlag AG Zürich

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2011

ISBN 978-82-02-33195-5

1. utgave, 1. opplag 2011

Sats: Type-it AS, TrondheimTrykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2011

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er

enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor,

interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvarog inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

In uomini, in soldatisperare fedeltà?

Fra menn, fra soldaterventer du troskap?

Così fan tutte

Mozart

Til Hedi og Agustí Janés

1

Tørsten vekket ham. Det var ingen sunn tørst som kometter tre sett tennis eller en dag i skiløypene, en tørstsom kommer langsomt: Det var den malende, nådeløsetørsten som kommer av kroppens desperate forsøk påå etterfylle væske fortrengt av alkohol. Han lå i sengen,bråvåken, dekket av et tynt lag svette. Undertøyet varfuktig og klebet seg til kroppen.

Først trodde han at han kunne tvinge seg til å lure den,glemme den og synke tilbake i den drukne søvnen somtørsten hadde vekket ham opp fra. Han veltet seg overpå siden med den åpne munnen mot puten, og trakk tep-pene opp over skulderen. Men selv om kroppen krevdehvile, kunne han ikke tvinge den til å glemme tørsteneller en begynnende uro i magen. Han lå der, urørlig ogfullstendig viljeløs, og sa til seg selv at han skulle leggeseg til å sove igjen.

I noen minutter klarte han det, men så trakk en kirke-klokke et sted i byen ham tilbake til bevissthet. Tankenpå væske trengte inn i hjernen: et glass perlende mineral-vann med sidene grå av kondens, drikkevannsfonteneni gangen på barneskolen, et pappbeger med cola. Hantrengte væske mer enn noe livet hadde presentert for hamsom ønskelig eller godt.

7

På ny forsøkte han å tvinge seg selv til å sove, menhan visste at han hadde tapt, og nå hadde han ikke noeannet valg enn å stå opp. Han begynte å tenke på hvil-ken side han skulle gå ut av sengen, og om gulvet pågangen kom til å være kaldt, men så skjøv han alle disseoverlegningene til side like brått som teppene, og reisteseg. Det hamret i hodet, og magen ga uttrykk for sinmisnøye med denne nye stillingen, men tørsten viste in-gen interesse for noen av delene.

Han åpnet døren og begynte å gå bortover gangen,som var opplyst av dagslyset som sivet inn utenfra. Somhan fryktet, var linoleumflisene kalde under de nakneføttene, men tanken på vannet som ikke var langt borte,ga ham vilje nok til å glemme kulden.

Han gikk inn på badet, og tørsten fikk ham til å stimemed raske skritt mot den første av de hvite vaskene somhang etter hverandre på veggen. Han åpnet kaldtvanns-kranen og lot vannet renne en stund. Selv om han følteseg temmelig omtåket, husket han den varme, rustnesmaken på vannet som kom først ut av rørene. Da van-net som rant over hendene hans, var blitt kaldt, lagethan en skål av dem og bøyde seg frem. Så slurpet hani seg vannet som en hund, og kjente hvordan det rantgjennom kroppen, kjølte ham og reddet ham på sin vei.Erfaring hadde lært ham å gi seg etter de to første parmunnfullene, stanse og vente for å se hvordan den uro-lige magen reagerte på den overraskende kontakten medvæske uten alkohol. Først likte den det ikke, men ung-dom og god helse kompenserte for det, og så godtok ma-gen hans vannet stille og rolig og ba til og med om mer.

Han etterkom mer enn gjerne ønsket. Han bøyde segned igjen og tok åtte eller ni store munnfuller, hver avdem av uvurderlig betydning for den plagede kroppen.

8

Den plutselige vannstrømmen satte i gang noe i magenhans, og det satte i sin tur i gang noe i hjernen, og hanble svimmel og måtte bøye seg frem og hvile hendene påkanten av vasken til verden ble rolig igjen.

Han stakk hendene under kranen som fortsatt stoåpen, og drakk mer. Etter en stund sa erfaring og sunnfornuft ham at det ville være risikabelt å helle i seg mer,så han rettet seg opp med lukkede øyne og dro de fuktigehåndflatene over ansiktet og nedover T-skjorten. Hanløftet opp nederkanten og tørket munnen. Så snudde hanseg for å gå tilbake til rommet, oppfrisket og nesten klartil å begynne å filosofere over livet igjen.

Og så flaggermusen, eller det som de uklare sansenehans først registrerte som en flaggermus, der, et stykkeborte. Det kunne ikke være en flaggermus, for den varminst to meter lang og bred som en mann. Men denhadde form som en flaggermus. Det virket som den hangi luften borte ved veggen med hodet stikkende opp oversvarte vinger, som hang slapt ned langs sidene. Underdem stakk det frem et par føtter med klør.

Han strøk seg hardt over ansiktet som om han villestryke bort synet, men da han åpnet øynene igjen, varden mørke figuren der fortsatt. Han rygget vekk fra flag-germusen, og fordi han var redd for hva som kunne skjemed ham om han tok blikket fra den, beveget han segsakte i retning av døren til badet, mot det stedet hanvisste han ville finne bryteren til de lange lysstoffrørene.Skrekk og vantro gjorde ham forvirret, og han holdthendene bak seg og lot den ene håndflaten gli over denflisekledde veggen, overbevist om at den kontakten varhans eneste kontakt med virkeligheten.

Som en blind mann fulgte han den søkende håndenlangs veggen til han fant bryteren, som sendte strøm ut

9

i det ene lysrøret etter det andre til det var lyst som da-gen i rommet.

Frykt fikk ham til å lukke øynene mens lampene flak-ket og våknet til live, frykten for hvilke skremmende be-vegelser den flaggermuslignende figuren kunne finne påå gjøre når den ble drevet ut av det trygge mørket. Dalyset sluttet å flakke, åpnet han øynene og tvang seg tilå se.

Selv om det grelle lyset forvandlet og avslørte figurensform, kunne det ikke helt fjerne likheten med en flagger-mus, og heller ikke begrense trusselen fra de hengendevingene. Vingene viste seg imidlertid å være de romsligefoldene på den mørke kappen, som var en viktig del avvinteruniformen deres, og hodet på flaggermusen, somnå var opplyst, tilhørte Ernesto Moro, venetianer og ilikhet med gutten som nå bøyde seg over nærmeste vaskog spydde voldsomt, student ved San Martino Militær-akademi.

2

Det tok lang tid før myndighetene reagerte på kadettMoros død, skjønt lite av forsinkelsen hadde med klasse-kameraten Pietro Pellegrinis oppførsel å gjøre. Da kval-men dempet seg, gikk han tilbake til rommet, brukte sintelefonino, som nærmest var som et naturlig vedheng,så ofte brukte han den og konsulterte den, og ringte fa-ren, som var på forretningsreise i Milano, for å fortellehva som hadde hendt, eller hva han nettopp hadde sett.Faren, som var advokat, sa først at han selv skulle ringemyndighetene, men så tok han fornuften fangen og satil sønnen at han måtte gjøre det, og det straks.

Det falt ikke Pellegrinis far inn at sønnen på noen måtekunne være innblandet i den andre guttens død, menhan var skrankeadvokat og visste godt hvordan offisiellemyndigheter tenkte. Han visste at mistanken ville fallepå den personen som nølte med å gjøre politiet oppmerk-som på en forbrytelse, og han visste også hvor ivrige devar etter å gripe til den mest åpenbare løsningen. Der-for sa han til gutten – ja, man kunne nesten si at han gaham en ordre – at han skulle ringe myndighetene straks.Gutten, som hadde lært lydighet av faren og lærerne vedSan Martino, antok at faren med myndighetene menteskolens ledelse, og derfor gikk han ned for å melde fra

11

til kommandanten at det hang en død gutt på badet itredje etasje.

Politimannen i la questura som tok imot oppringnin-gen da den kom fra skolen, ba om navnet på innringe-ren, skrev det ned, og spurte ham så hvordan han haddefått vite om den døde personen, og skrev ned det sva-ret også. Da han hadde lagt på, spurte han kollegaensom også hadde sentralbordtjeneste, om de skulle senderapporten til il carabinieri, for akademiet var en mili-tær institusjon og kunne sortere under dem, ikke underpolitiet. De diskuterte det en stund, og den andre ringtened til vaktrommet for å høre om det var noen der somkunne løse prosedyreproblemet. Mannen som tok tele-fonen, hevdet at akademiet var en privat institusjon utenoffisielle bånd til Hæren – han visste det fordi sønnen tiltannlegen hans gikk der – og derfor var det politiet somskulle rykke ut. Mennene ved sentralbordet diskutertedette en stund og ble til slutt enige med kollegaen. Hansom hadde tatt imot samtalen, oppdaget at klokken varover åtte, og ringte internnummeret til sin overordnede,commissario Guido Brunetti, overbevist om at han alle-rede var på plass på kontoret.

Brunetti sa seg enig i at saken sorterte under dem, ogspurte så: «Når kom oppringningen?»

«Null syv seksogtyve, commissario,» lød Alvises ef-fektive, konsise svar.

Et blikk på klokken viste Brunetti at det hadde tattover en halv time å gi ham beskjed, men siden Alviseikke var den klareste stjernen på det firmamentet somdaglig omga Brunetti, bestemte han seg for å la være åkommentere saken og sa bare: «Send bud på en båt. Jegkommer ned.»

Alvise la på, og Brunetti kastet et blikk på ukens vakt-

12

liste. Da han så at ispettore Lorenzo Vianellos navn ikkeforekom der verken denne dagen eller den neste, ringtehan Vianello hjemme og forklarte kort hva som haddehendt. Før Brunetti rakk å spørre, sa il ispettore: «Jegmøter deg der.»

Alvise hadde vist seg i stand til å bringe commissarioBrunettis beskjed videre til båtføreren, uten tvil fordibåtføreren satt ved skrivebordet midt imot ham, så daBrunetti kom ut fra politihovedkvarteret noen minuttersenere, fant han både Alvise og båtføreren om bord medmotoren på tomgang. Brunetti stanset før han steg ombord, og sa til Alvise: «Gå opp og send Pucetti ned.»

«Men vil du ikke at jeg skal bli med, commissario?»spurte Alvise, og virket like skuffet som en brud som blirsviktet foran alteret.

«Nei, det er ikke det,» svarte Brunetti og valgte sineord med omhu, «men skulle den samme personen ringeigjen, vil jeg at du skal være her slik at det blir konti-nuitet i måten han blir behandlet på. Vi får vite mer påden måten.»

Selv om det ikke var noen som helst fornuft i påstan-den, så det ut til at Alvise godtok den. Brunetti tenkte,og det var ikke første gang, at det kanskje var mangelenpå fornuft som gjorde det lett for Alvise å finne seg i det.Mannen forsvant lydig inn igjen i la questura. Et par mi-nutter senere kom Pucetti ut og gikk om bord i båten.Føreren kjørte ut fra la riva og mot il Bacino. Nattensregn hadde renset luften for forurensning, og byen pre-senterte dem for en fantastisk, krystallklar morgen medspor av senhøst i luften.

Brunetti hadde ikke hatt noen grunn til å oppsøke aka-demiet på minst et tiår, ikke siden sønnen til en fetter tokeksamen der. Gutten hadde gått inn i Hæren som løyt-

13

nant, en rang som normalt ble tildelt studenter fra SanMartino, der de fleste var sønner av soldater, og stegeti gradene, en kilde til stolthet for faren, og en like storkilde til forvirring for resten av familien. Det eksisterteingen militære tradisjoner hos Brunettiene, og heller ikkei hans mors familie, noe som naturligvis ikke ville si atfamilien aldri hadde hatt noe med det militære å gjøre.De hadde det, med store omkostninger, for det var ge-nerasjonen til Brunettis foreldre som ikke bare hadde ut-kjempet krigen, men også opplevd at store deler av denble utkjempet rundt dem, på deres egen jord.

Derfor hadde Brunetti av og til som barn hørt det mi-litære og alt dets vesen og all pomp og prakt omtalt medsamme avvisende forakt som foreldrene og deres vennerellers forbeholdt myndighetene og Kirken. Den mang-lende respekten han hadde for det militære, var blitt for-sterket i løpet av ekteskapet med Paola Falier, en kvinnemed et noe kaotisk politisk syn som hørte hjemme påvenstresiden. Paola betraktet den italienske hærens his-torie av feighet og retrett som dens største heder, ogsom dens største fiasko det faktum at lederne, militæresom politiske, under begge verdenskriger hadde fløyet isynet på den sannheten og forvoldt hundretusenvis avunge menns meningsløse død ved å nådeløst følge sineegne illusoriske begreper om ære og andre lands poli-tiske mål.

Knapt noe av det Brunetti hadde observert i løpet avsin egen lite bemerkelsesverdige militærtjeneste, eller i ti-årene etterpå, hadde fått ham til å tro at Paola tok feil.Han innså at svært lite av det han hadde sett, kunne fåham til å tro at Forsvaret, det italienske eller et annetlands, skilte seg fra mafiaen: Det var dominert av mennog fiendtlig innstilt til kvinner, manglet evne til å opp-

14

tre med ære og heder utenfor egne rekker, opptatt av åskaffe seg makt, fiendtlig innstilt til det sivile samfunn,voldelig og feigt på én gang. Nei, det var lite som skilteden ene organisasjonen fra den andre, bortsett fra at med-lemmene av den ene bar lett gjenkjennelige uniformer,mens medlemmene av den andre var svake for Armaniog Brioni.

Brunetti var kjent med hva som var den alminneligeoppfatning om bakgrunnen for akademiets opprettelse.Grunnlaget ble lagt i Giudecca i 1852 av Alessandro Lo-redan, en av Garibaldis tidligste tilhengere og etter uav-hengigheten en av hans generaler. Skolen lå opprinneligi en stor bygning på øya. Loredan døde barnløs og testa-menterte bygningen så vel som familiens palazzo og for-mue til en stiftelse på betingelse av at inntekten skullebrukes til å støtte militærakademiet, som han hadde gittnavnet til farens skytshelgen.

Selv om Venezias oligarker kanskje ikke var helhjer-tede tilhengere av Risorgimento, viste de stor begeistringfor en institusjon som på en så effektiv måte sikret atLoredans formue forble i byen. Bare timer etter hans dødvar den nøyaktige verdien av donasjonen kjent, og i lø-pet av noen få dager hadde de oppnevnte testamentfull-byrderne valgt en pensjonert offiser, som tilfeldigvis varden enes svoger, til å administrere akademiet. Slik haddedet fortsatt til denne dag: Akademiet var en skole drevetetter strengt militære regler, der sønner av offiserer ogrikmenn kunne skoleres til i sin tur å bli offiserer.

Brunettis betraktninger ble avbrutt av at båten kjørteinn i en kanal rett etter kirken Sant’ Eufemia og la til vedkaien. Pucetti tok fortøyningstrossen, hoppet i land ogstakk den gjennom jernringen der. Så rakte han Brunettihånden og støttet ham da han steg i land.

15

«Det er der oppe, ikke sant?» spurte Brunetti og pektemot den andre siden av øya og lagunen som så vidt varsynlig i det fjerne.

«Jeg vet ikke, commissario,» medga Pucetti. «Jeg måinnrømme at jeg bare drar til Redentore. Jeg tror fak-tisk ikke jeg vet hvor akademiet ligger.» Vanligvis bleikke Brunetti forbauset over sine kollegers provinsia-lisme, men Pucetti virket så oppvakt og mottagelig fornye tanker.

Det var som om Pucetti følte sin overordnedes skuf-felse, for han la til: «Det har alltid vært som et fremmedland for meg, commissario. Det må skyldes min mor.Hun snakker alltid om Giudecca som om det ikke skullevære en del av Venezia. Hvis noen ga henne nøkkelen tilet hus her ute, er jeg sikker på at hun kom til å gi dentilbake.»

Brunetti mente det ville være uklokt å nevne at hansegen mor ofte hadde gitt uttrykk for det samme, og athan hadde vært helt enig med henne, så han sa bare:«Det ligger ved kanalen, nesten helt innerst», og begynteå gå i den retningen.

Allerede på lang avstand kunne han se at en stor por-tone inn til akademiets gårdsplass sto åpen. Hvem somhelst kunne gå inn eller ut. Han snudde seg mot Pucetti.«Skaff rede på når porten ble åpnet i morges, og om detloggføres hvem som kommer inn eller forlater bygnin-gen.» Før Pucetti rakk å svare, la Brunetti til: «Ja, og igår kveld også, selv om vi ikke vet hvor lenge han harvært død. Og hvem som har nøkkel til porten, og nårde stenger den om kvelden.» Pucetti trengte ikke å fåbeskjed om hvilke spørsmål han skulle stille. Det var envelkommen lettelse for Brunetti, som var ansatt i en etatder gjennomsnittsintelligensen lå på Alvises nivå.

16

Vianello sto allerede utenfor akademiets portone. Hanhilste på sin overordnede ved å løfte haken en anelse, ognikket til Pucetti. Brunetti bestemte seg for å gjøre brukav den mulige fordelen det ville gi ham å komme uan-meldt og i sivil. Derfor ba han Pucetti gå ned til båtenigjen og vente i ti minutter før han kom tilbake.

Inne var det tydelig at nyheten om dødsfallet alleredevar kjent, skjønt Brunetti kunne ikke ha forklart hvordanhan visste det. Det kunne ha vært synet av små gruppermed gutter og unge menn som sto i la corte og snakketsammen med dempet stemme, eller det kunne ha værtdet faktum at en av dem hadde hvite sokker i uniforms-skoene, et sikkert tegn på at han hadde kledd på seg såfort at han ikke helt visste hva han gjorde. Så oppdagetBrunetti at ingen av dem bar på bøker. Militærakademieller ikke, dette var en skole, og studenter bar på bøker,det vil si når ikke noe mer presserende var kommet mel-lom dem og studiene.

En av guttene ikke langt fra inngangsporten rev segløs fra dem han snakket med, og gikk Brunetti og Via-nello i møte. «Kan jeg være til hjelp?» spurte han, mentonen var slik at han like gjerne kunne ha spurt hva dehadde der å gjøre. Det var en pen gutt med sterke trekkog mørkt hår, og han var nesten like høy som Vianello,selv om han ennå ikke var ute av tenårene. De andrefulgte ham med øynene.

Brunetti ble provosert av guttens tone. Han spurte:«Jeg vil snakke med sjefen her.»

«Og hvem er De?» spurte gutten.Brunetti svarte ikke, men sendte gutten et langt, rolig

blikk. Den unge mannens blikk vek ikke, og han ryggetikke da Brunetti gikk et lite skritt nærmere. Han var reg-lementert antrukket i uniform – mørkblå bukse og jakke,

17

hvit skjorte, slips – og hadde to gullstriper nederst påjakkeermene. Brunettis taushet fikk ham til å forandrestilling og hvile hendene på hoftene. Han stirret på Bru-netti og nektet å gjenta spørsmålet.

«Hva kalles han, sjefen her?» spurte Brunetti som omden andre ikke hadde sagt et ord. Og han la til: «Jegmener ikke navnet hans, jeg mener tittelen.»

«Il comandante,» svarte gutten av ren overraskelse.«Å, så svulstig,» sa Brunetti. Han var ikke sikker på

om guttens oppførsel ødela hans faste overbevisning omat unge mennesker skulle vise respekt for dem som vareldre, eller om han var ekstra irritert over guttens ag-gressive oppførsel. Han snudde seg mot Vianello og sa:«Ispettore, noter denne guttens navn,» og gikk i retningav trappen som førte til il palazzo.

Han gikk opp de fem trinnene og åpnet døren. Gul-vet i foajeen var prydet med en enorm diamant, lagetav forskjellige tresorter. Solide støvler hadde slitt en stitil en dør i veggen midt imot inngangen. Brunetti gikkgjennom rommet, som uventet nok var folketomt, ogåpnet døren. En gang førte videre mot den bakre delenav bygningen, og veggene var dekket av det han antokvar regimentsflagg. På noen av dem så han San Marcosløve. De andre var også utstyrt med dyr, alle like ag-gressive: blottede tenner, utstrakte klør, strittende nak-kehår.

Den første døren til høyre var merket med et nummer,og det var de neste også. Da han gikk forbi den siste dø-ren, kom en ung gutt, sikkert ikke mer enn femten år, utpå gangen. Han ble overrasket da han oppdaget Brunetti,som nikket rolig og spurte: «Hvor ligger kontoret til ilcomandante?»

Tonen og holdningen hans skapte en pavlovsk reak-

18

sjon hos gutten, som stilte seg i givakt og gjorde honnør.«En etasje opp, tredje dør på venstre hånd.»

Brunetti motsto lysten til å si: «På stedet hvil.» I ste-det svarte han med et nøytralt «Takk,» og gikk tilbaketil trappen.

På toppen fulgte han guttens anvisninger og stan-set foran tredje dør på venstre hånd. COMANDANTEGIUGLIO BEMBO sto det på et skilt ved siden av kar-men.

Brunetti banket, sto stille og ventet på svar, og ban-ket igjen. Han bestemte seg for å benytte il coman-dantes fravær til å se litt nærmere på kontoret hans, såhan trykte ned klinken og gikk inn. Det er ikke godt åsi hvem som ble mest overrasket, Brunetti eller mannensom sto foran vinduet med noen løse ark i hånden.

«Å, jeg beklager så meget,» sa Brunetti. «En av stu-dentene sa at jeg kunne gå opp og vente her på konto-ret. Jeg hadde ingen anelse om at det var noen her.» Hansnudde seg mot døren og så tilbake igjen, som om hanvar usikker på om han skulle bli eller gå igjen.

Mannen foran vinduet sto vendt mot Brunetti, og fordihan hadde lyset bak seg, var det nesten umulig for Bru-netti å se ham ordentlig. Han registrerte imidlertid athan var kledd i en annen uniform enn gutten. Denne varlysere, og buksen manglet stripen i sidene. Raden medmedaljer på brystet dekket mer enn en håndsbredd.

Mannen la papirene på skrivebordet og gjorde ingenforsøk på å gå nærmere Brunetti. «Og De er?» spurtehan og klarte å høres ut som om spørsmålet kjedet ham.

«Commissario Guido Brunetti,» sa han. «Jeg er sendtfor å se nærmere på et dødsfall vi har fått melding om.»Det var ikke helt sant, for Brunetti hadde sendt seg selvfor å undersøke saken, men han så ingen grunn til at il

19

comandante skulle få vite det. Han tok et skritt fremog rakte ut hånden på vanlig måte, som om han var forsløv til å registrere kulden som strømmet fra den andremannen.

Etter en pause lang nok til å vise hvem som haddekommandoen, tok Bembo et skritt frem og rakte hamhånden. Grepet var fast og ga inntrykk av at il coman-dante lot være å bruke all sin kraft av hensyn til hva detkunne gjøre med Brunettis hånd.

«Å ja,» sa Bembo, «en commissario.» Han trakk or-det ut ved å tie stille noen sekunder før han fortsatte.«Det forbauser meg at min venn visepolitimester Pattaikke tenkte på å ringe meg og si fra at De hadde tenktDem hit.»

Brunetti lurte på om henvisningen til hans overord-nede, som neppe kom til å vise seg på kontoret før omen time, minst, var ment å få ham til å fingre ydmyktmed panneluggen mens han fortalte Bembo at han skullegjøre alt som sto i hans makt for å forhindre at etter-forskningen ble plagsom for akademiet. «Jeg er sikkerpå at han gjør det, straks jeg har gitt ham min forelø-pige rapport, comandante,» sa Brunetti.

«Selvsagt,» sa Bembo og gikk rundt skrivebordet forå sette seg. Han gjorde en håndbevegelse i retning avBrunetti. Bevegelsen var uten tvil ment å være høflig, ogBrunetti satte seg. Han var opptatt av å finne ut hvorivrig Bembo var etter å få i gang etterforskningen. Ilcomandante flyttet smågjenstander frem og tilbake påskrivebordet, ordnet papirer i pene bunker med telle-kanter og viste tydelig at noe upassende hastverk haddehan ikke.

«Det er svært uheldig, dette,» sa Bembo endelig.Brunetti fant det best å nikke.

20

«Det er første gang i akademiets historie at vi har etselvmord her,» fortsatte han.

«Ja, det må ha vært et stort sjokk. Hvor gammel vargutten?» spurte Brunetti. Han tok en notisbok opp avjakkelommen og bladde i den til han fant et blankt ark.Han klappet seg på lommene, og så, med et forlegentsmil, bøyde han seg frem og strakte seg etter en blyantpå il comandantes skrivebord. «Om det er tillatt,» sahan.

Bembo tok seg ikke bryet med å svare på spørsmålet.«Sytten, tror jeg,» sa han.

«Og navnet?» sa Brunetti spørrende.«Ernesto Moro,» svarte Bembo.Brunetti for uvilkårlig sammen da han nevnte et av

byens mest berømte navn.«Ja,» sa Bembo, «Fernandos sønn.»Før dottor Fernando Moro trakk seg tilbake fra poli-

tikken, satt han noen år i nasjonalforsamlingen, og blebetraktet av alle som en av de få som gjorde sin plikt derpå en ærlig og rettskaffen måte. Byens sladrekjerringerville ha det til at Moro var blitt flyttet fra den ene ko-miteen etter den andre fordi hans ærlighet passet kolle-gene dårlig. Straks det ble klart at han ikke lot seg fristeav penger og makt, fant hans kolleger folkevalgte grun-ner til å flytte ham. Hans karriere ble ofte trukket fremsom et eksempel på håpets overlevelsesevne i møte mederfaring, for samtlige formenn som oppdaget at Morovar utpekt til deres komité, var overbevist om at dennegangen kunne han overtales til å støtte den politikkensom best fylte lommene til de få på bekostning av demange.

Men i løpet av tre år hadde ingen av dem maktet åkorrumpere Moro. Så, for bare to år siden, hadde han

21

helt plutselig sagt fra seg sin plass i nasjonalforsamlingenuten noen form for forklaring, og gjenopptatt sin gamlelegepraksis.

«Har han fått beskjed?» spurte Brunetti.«Hvem?» spurte Bembo, tydelig forundret over Bru-

nettis spørsmål.«Hans far.»Bembo ristet på hodet. «Jeg vet ikke. Er ikke det poli-

tiets oppgave?»Brunetti, som virkelig måtte legge bånd på seg, kastet

et blikk på klokken og spurte: «Når ble den døde fun-net?» Selv om han forsøkte å holde en så nøytral tonesom mulig, klarte han ikke å skjule sin misnøye.

Bembo reiste bust. «En gang i morges.»«Når?»«Jeg vet ikke. Kort tid før det ble gitt beskjed til po-

litiet.»«Hvor kort tid?»«Jeg har ingen anelse. Jeg ble oppringt hjemme.»«Når var det?» spurte Brunetti med blyanten klar over

notisboken.Bembo presset leppene sammen med dårlig skjult ir-

ritasjon. «Jeg er ikke sikker. Ved syvtiden, tror jeg.»«Var De allerede våken?»«Selvsagt.»«Var det De som ringte politiet?»«Nei, det var allerede blitt gjort av noen her.»Brunetti hadde sittet med beina i kors. Nå rettet han

dem ut og bøyde seg frem. «Comandante, samtalen bleregistrert seksogtyve minutter over syv. Det er omtrenten halv time etter at De ble oppringt med beskjed om atgutten var død.» Han tidde for å gi mannen en mulig-het til å forklare seg, men da Bembo ikke virket inter-

22

essert i det, fortsatte Brunetti: «Kan De forklare hvor-for?»

«Hvorfor hva?»«Hvorfor det gikk en halv time før politiet fikk be-

skjed om et mistenkelig dødsfall i en institusjon De erleder for.»

«Mistenkelig?» sa Bembo spørrende.«Inntil rettsmedisineren har fastslått dødsårsaken, er

alle dødsfall mistenkelige.»«Gutten begikk selvmord. Alle kan se det.»«Har De sett ham?»Il comandante svarte ikke med det samme. Han lente

seg bakover i stolen og så vurderende på mannen foranseg. Endelig svarte han. «Ja, det har jeg. Jeg dro hit dade ringte meg, og gikk for å se ham. Han hadde hengtseg.»

«Og forsinkelsen?» sa Brunetti.Bembo viftet vekk spørsmålet. «Jeg har ingen anelse.

De må ha trodd at jeg kom til å ringe politiet, og jeg varsikker på at de hadde gjort det.»

Brunetti lot det passere. «Har De noen anelse om hvemsom ringte?» spurte han.

«Jeg har nettopp sagt at jeg ikke vet det,» sa Bembo.«Personen må sikkert ha oppgitt navnet sitt.»

«Sikkert,» gjentok Brunetti og vendte tilbake til sa-ken. «Men ingen har kontaktet dottor Moro?»

Bembo ristet på hodet.Brunetti reiste seg. «Jeg skal gå og sørge for at noen

gjør det.»Bembo tok seg ikke bryet med å reise seg. Brunetti

stanset et øyeblikk fordi han var nysgjerrig etter å se omil comandante kom til å understreke sin overlegenhetved å se ned på noe på skrivebordet mens han ventet på

23

at Brunetti skulle gå. Men han gjorde ikke det. Han sattmed hendene hvilende på skrivebordet og fulgte Brunettimed øynene.

Brunetti stakk notisboken i jakkelommen, la blyan-ten høflig tilbake på skrivebordet foran Bembo og for-lot kontoret hans.