DEN STØRSTE STRAFFEN

Av suksessforfatteren bak Et lite drap i Lisboaog Den blinde mannen i Sevilla

Wilson tilgjengelig i pocket:

ET LITE DRAP I LISBOA «… det mest vellykkede i genren undertegnede har lest på lang tid.»TERJE STEMLAND, AFTENPOSTEN

DEN BLINDE MANNEN I SEVILLA«Robert Wilson skriver krim på et nivå vi sjelden blir tilbudt.»LEIF EKLE, NRK P2

I SELSKAP MED FREMMEDE«Det er en sterk roman.»TERJE STEMLAND, AFTENPOSTEN

DE FORSVUNNE HENDENE«Robert Wilson bekrefter sin status som en av verdens ledende krimi-nalforfattere …»KURT HANSSEN, DAGBLADET

DE SKJULTE MORDERNE«... suverent gjort.»HANS H. SKEI, AFTENPOSTEN

BLODETS BÅND«Et høydepunkt denne våren.»KURT HANSSEN, DAGBLADET

DENSTØRSTE

STRAFFEN

Den største straffen er første bok i Robert Wilsons nyeserie om den private kidnappingskonsulenten Charles Boxer.

Alyshia D'Cruz lever et tilsynelatende perfekt liv i London. Hun er 25 år gammel, blendende vakker – og datteren til en av Indias rikeste menn, mangemilliardæren Francisco D'Cruz. Så blir hun bortført.

Det blir Charles Boxer, tidligere politietterforsker med sine egne hemmeligheter, som får oppdraget med å kommunisere med kidnapperne. Da de ikke krever en løsesum, begynner Boxer å ane uråd. Er det noe oppdragsgiverne ikke forteller ham?

De to lokale skurkene Dan og Skin, som var med på bortføringen, blir stadig mer misfornøyde. Snart begynner de å fantasere om hva de kan tjene på å overta kidnappingen og kreve løsepenger fra den indiske milliardæren.

Det Dan og Skin ikke vet, er at det foregår et storpolitisk spill i kulissene – med forgreninger til både Pakistan og India. Et livsfar-lig spill som truer både Englands forberedelser til de prestisjefylte olympiske leker i 2012 og Francisco D’Cruz’ forretningsimperium.

ROBERT WILSON, født i England i 1957, er utdannetved universitetet i Oxford. Han har arbeidet innen shipping, markedsføring og handel i Afrika.

Et lite drap i Lisboa, hans første roman i norsk oversettelse (2002), ble enormt populær og er tildelt den prestisjefylte Gold Dagger Award. I 2003 fulgte den første boken om drapsetterforskeren Javier Falcón, Den blinde mannen i Sevilla, som i flere aviser ble omtalt som påskens toppkrim. Javier Falcón er også hovedperson i De forsvunne hendene (2005), De skjulte morderne (2007) og Blodets bånd (2009).

Wilson har reist i Asia og Afrika og bodd i Hellas og Vest-Afrika. Han er gift og skriver i dag fra et avsides-liggende gårdsbruk i Portugal.

Den største straffen introduserer Charles Boxer, Robert Wilsons nye krimhelt. Boken utkommer på norsk nestenet år før den engelske versjonen vil foreligge.

OMSLAGSDESIGN: BJØRN KULSETH / FJELDHEIM & PARTNERS9 7 8 8 2 0 5 4 0 7 8 8 6

Rygg: 32 mm Format: 133 x 211 mm (Klaffer: 90mm)

Originaltittel: Capital Punishment

Copyright © Robert Wilson 2012Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2012

www.gyldendal.no

Printed in GermanyTrykk/innbinding: GGP Media GmbH

Sats: Type-it AS, Trondheim 2012Papir: 70 g Holmen 1,8

Boken er satt med Sabon 10,5/12 pkt.Omslagsdesign: Bjørn Kulseth & Co.

Omslagsillustrasjon:

Oversetter Inge Ulrik Gundersen er medlem av Norsk Oversetterforening

ISBN 978-82-05-40788-6

Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.Se www.gyldendal.no/miljo

Robert Wilson

Den største straffen

Oversatt fra engelsk avInge Ulrik Gundersen

«Men linjen som skiller det gode og det onde går gjennomalle menneskers hjerte. Og hvem er villig til å ødelegge endel av sitt eget hjerte?»

Aleksandr Solzjenitsyn. Gulag-arkipelet

Kapittel 1

23.15 fredag 9. mars 2012. Covent Garden, London.

Selskapets siste samlede innsats på vei ut: å komme seg utav kjelleren i tapasbaren og opp den trange flaskehalsen aven spiraltrapp, dritings hele gjengen. Alyshia, den tjuefem årgamle sjefen deres, satte fast hælen mellom sprinklene i smi-jernstrappa. Mølja under merket at strømmen stoppet oppog presset på for å fjerne korken. Gummien under hælenpå Alyshias dyre sko ble revet av, og hun ble presset opptrappa. Rommet ovenpå snurret mens den lurvete gjengensjanglet ut av restaurantens indre. Barkrakkene svaiet da deskjenet som rikosjetter gjennom den primitive forsamlingenav brekende fulle folk med et stemmevolum som overgikkbørsmeglere på gulvet.

De kom seg ut på gata, Alyshia klapret rundt på MaidenLane som en halt ponni. Den iskalde natteluften kjølte nedsvettesløret i ansiktet. Var det tilgangen på oksygen som dob-let effekten av alkoholinntaket? Hun måtte fokusere, stilleskarpt på de grusomme ansiktene som drev inn og ut av detkvalmende og flytende synsfeltet hennes.

«Går det bra med deg, Ali?» spurte Jim.«Mistet hælen min,» sa hun mens knærne sviktet. Hun

holdt seg fast i ham.«Hun er dritings,» sa Doggy, alltid parat til å fortelle folk

det åpenbare. Jim dyttet ham unna.«Vi er dritings, hele gjengen,» sa Toola triumferende, gikk

i bakken som om hun ble taklet og landet på rumpa medbeina til alle kanter.

9

«Det var det jeg sa,» sa Jim i øret på Alyshia, «du kom-mer til å ende på legevakten hvis du går ut med den gjengenher. Siste fyllekule før arbeidsledighetstrygd.»

Det var det eneste riktige å gjøre, tenkte hun mens gatabeveget seg og hodet føltes oppblåst og digert som ensperreballong.

«Går det bra med deg, Ali?» spurte Jim, tok henne i skuld-rene og stakk det bekymrede ansiktet sitt inn i det flytendesynsfeltet hennes.

«Få meg vekk herfra,» sa hun.«Hvor er Doggy?» sa Toola.Doggy ble dyttet mot henne.«Hjelp meg litt her, amigo,» sa hun mens hun krabbet seg

opp.«Få et kyss,» sa Doggy og stakk tunga ut idet han dro

henne opp.Hun hylte i avsky mens gjengen sjanglet bortover gata og

hoiet som skoleunger.Alyshia tok Jim i armen, gata beveget seg som et skipsdekk

nå.«Få tak i en taxi til meg,» sa hun. Neonlysene blinket

uskarpt i de blanke øynene hennes.Bråk i The Strand. Skrål i Charing Cross.«Nå tar det av!» ropte en stemme i det fjerne.En gjeng tenåringer løp løpsk bortover gata, banket i

butikkvinduer og taklet forbipasserende. Gutter i hettejakkesparket rundt seg. To jenter vaklet rundt på stiletthæler irennesteinen mens de dro hverandre i håret. Noen skrek,folkemassen løste seg opp, skygger føk til alle kanter. Påden andre siden av The Strand satt en svart gutt med ryggenmot et stillas, beina rett ut, hodet bøyd, hendene presset motmagen.

«Den gutten har blitt knivstukket,» sa Alyshia.«Kom igjen,» sa Jim. «Du finner ikke noen taxi her

nede.»«Vi må ringe politiet.»Hun rotet i vesken etter mobilen sin, spurte etter politi,

10

ambulanse, hele pakka, med lepper som føltes hovne ogslappe, ute av stand til å forme ordene.

Sirener skar gjennom mørket. Jim nappet til seg mobilen,slo den av, puttet den i håndvesken hennes.

«Kom igjen,» sa han. «De har fått beskjed.»«Vi må gjøre noe.»«Vi er for fulle,» sa Jim hissig.Han tok henne i armen. Ikke en taxi å se i Wellington

Street. Han geleidet henne opp mot The Royal Opera House.Fint at du er her, Jim, tenkte hun. Eldre enn de andre.

Drakk jeg virkelig så mye? En gin tonic først. Vin til paellaen.Doggy drakk brennende sambuca. Typisk ham. Hva er detmed dette fortauet? Det har en skarp forhøyning på midten.Skal jeg kaste opp utenfor operaens storstue? Paellaspy imorgengry? Hodet mitt løsner fra skuldrene. Pust dypt.

I øyekroken et svevende oransje lys i fylletåka.«Taxi!» ropte hun og slo ut med en arm. Den svingte inn

til fortauskanten.Hun tørket kinnene sine. Pustet dypt. Klamret seg til døra,

vinduet var åpent. Prøvde å se ut som om hun ikke skullekrampespy. Ga taxisjåføren adressen: Lavender Grove. Inærheten av London Fields.

Taxisjåføren så ut som om han led av gulsott i gatelyset.«Ok, jenta mi,» sa han og dro tunga over de grå leppene,

«hopp inn. Det er jo rene galehuset der borte. Skal du ogsåvære med?»

Jim ristet på hodet, lukket døra og vinket til henne.Sjåføren kikket i speilet, kjørte ut fra fortauet og tok en

U-sving. Dørlåsene slo i, skremte henne. Lyset dempet seg ogslukket. Hun lente seg tilbake i den mørke taxien, prøvde åforhindre at hodet dinglet fra side til side.

Ikke sov. Fortell ham hvilken vei han skal kjøre, så går detbra.

«Ned her, til venstre bortover Tavistock Street og venstreigjen bort Drury Lane. Rett fram … ja, bare kjør rettfram …»

«Det går bra, jeg vet hvor vi skal.»

11

Klarte ikke å fukte leppene. Rykket til når de passerte gate-lyktene. Pulsen dunket i hodet. Pusten suste i ørene. Hunhadde aldri vært full på denne måten før. Hodet hennes faltbakover. Strupen ble stram. Nikkehund på hattehylla. Komigjen, blunk, pust dypt. Hun lente seg til siden, trykket påintercomen og trodde hun sa: «Noen har hatt noe i drinkenmin,» men ordene bare datt uartikulert ut av henne.

«Ta det rolig,» sa sjåføren, «du klarer deg fint.»Klarer jeg meg fint? tenkte hun med trynet i setet og mun-

nen åpen, mens hun stirret på teppet. Hvis jeg klarer megfint, hvordan har syke mennesker det da? Far? Hva sa du,far?

«Ta alltid taxi etter klokka elleve i London, en svart taxi,ikke en minitaxi med fiberpels på dashbordet, sånn som disseBangladesh-slaskene kjører.»

Hva vet du? Du er jo i Bombay. Jeg er her i The Smoke.I den svarte …

Mørkt som i graven. Det eneste lyset kom fra migrenen somkløyvde skallen. Hun blunket to ganger, bekreftet funksjoni øyelokkene og totalt fravær av lys. Hun dro hånden oversetet, det var det samme ruglete setet som i taxien hun haddetatt, men den beveget seg ikke. Hun kunne ikke se viserne påCartier-klokka. Ante ikke hvor mye tid som var gått. Hunfølte seg fram til døra. Det bølget fram og tilbake i hodet.Døra var låst. Hun følte etter sprekker rundt vinduet. Stilteseg på kne på gulvet. Spredte fingrene og kjente på skyve-vinduet inn til førerplassen. Stengt. Låst. Det første tilløpettil panikk begynte å krible i brystet. Den andre døra. Låst.Vinduet lukket.

Hun lyttet, øynene vidåpne, prøvde å fange opp den minstelyd. Ingenting. Hun tok hånden til munnen, fingrene skalvmot leppene og pusten vibrerte av fobisk hyperventilering.Et brått adrenalinrush klarnet hjernen hennes. Hun var ikkefull lenger. Lårene skalv, der hun sto på kne. Hun prøvde åroe ned det som bygde seg opp i henne, men klarte det ikke.Det spredte seg for fort, kom raskt ut av kontroll, sprengte

12

seg vei opp fra lungene, skrek i ørene, og med et skarpt glimtsom ikke lyste opp noe som helst, kastet hun seg mot vin-duet, hev seg til den andre siden, langet ut med armer ogbein og skrek så høyt at strupen ble sår.

Fire lysstriper kom til syne i sprekkene rundt en dør vedsiden av taxien. Den sto sikkert i en garasje med forbindelsetil et hus. Døra ble åpnet. Lyset flommet inn over det mørkeinteriøret og fikk henne til å stivne. Hun ventet paralysert.To silhuetter. Menn. Barberte hoder. En av mennene gikkrundt til den andre siden av taxien. Hun lente seg tilbake,satte seg opp i setet, knyttet nevene, satt klar med de høyehælene. Knærne trukket opp til brystet. Albuene stempletopp mot seteryggen. Stramme lepper over de skarpe hvitetennene. Ansiktene som drev forbi utenfor var dekket avsmilende hvite plastmasker. Hun hadde sett dem før et ellerannet sted, og de skremte livet av henne.

Dørlåsene ble åpnet. Hender kom inn fra begge sider. Hunlanget ut med det ene beinet, og så det andre. Hørte en avdem grynte i smerte. Det motiverte henne. Men så kjente hunat foten hennes ble holdt fast av den andre mannen, ankelenble vridd i et kraftig grep sånn at hun måtte rulle med for atden ikke skulle brekke. Han trakk henne mot seg. Det andrebeinet lå i klem under henne. Han fikk lagt henne på gulveti taxien med ansiktet ned, begge anklene låst, knærne bøydog hælene mot baken. Han bøyde seg ned og tok tak i hårethennes, dro hodet bakover til halsen hennes var så stram athun ikke fikk fram et pip. Hun langet ut med knyttnevene.Den ene ble fanget, og så den andre. De ble presset bak påryggen hennes. En mann satte seg overskrevs på ansiktet hen-nes. Han holdt håndleddene hennes med én hånd, stakk denandre hånden i lomma og tok fram et lommetørkle som hanpresset mot nesen og munnen hennes, og verden krympet ograste sammen.

To menn, begge høye, velbygde, midt i trettiårene, dunkeltopplyst i kupeen på en hvit varebil som sneglet seg rundt igatene i Øst-London. Den høyeste og slankeste, som kalte

13

seg Skin, hadde et barnslig ansikt, blå øyne og barbert skalle.Han begynte å bli utålmodig, rettet stadig på den hvite cap-sen med St. George-korset på sidene og logoen til West HamUnited foran. Han så ned på kartet i A–Z-guiden, som lynteoransje og svart når de passerte under gatelyktene. Edder-koppen midt i nettet som var tatovert på siden av halsen ogoppover det høyre kinnet hans, så ut som om den krøp inni øret. Dan, sjåføren, var en annen type, kort hår, sideskill,alminnelig pen, hadde verken piercing eller tatovering. Detvar bare andre gang de jobbet sammen.

«Vi er sent ute,» sa han rolig og kikket etter gatenavn tilhøyre og venstre.

«Jeg vet da for faen at vi er sent ute,» sa Skin. «Hvilkengate er vi i nå?»

«Skal vi se … New Barn Street.»«New Barn Street?» sa Skin overrasket. «Hvor faen er

det?»«Jeg sier bare hva som står på skiltene,» sa Dan nøytralt.«Ingen liker besserwissere, husk det, Dan.»«Bare si meg hvor i helvete jeg skal kjøre. Vi nærmer oss

enden. Rett fram? Venstre? Høyre?»«Hvordan i helvete skal jeg vite det?»«Det er du som sitter med kartet.»«Hvorfor har vi ikke GPS?»«Gi meg den.»Dan røsket kartboka ut av hendene på Skin.«Du er faen ikke på riktig side engang.»«Jeg er ikke kjent øst for Limehouse.»Dan kastet boka tilbake i fanget på Skin, krysset veien,

fortsatte noen hundre meter og tok til venstre.«Grange Road,» sa Skin, som om det ikke akkurat var

noe mirakel. «Jeg var ikke så langt unna.»«Hvilket nummer?»«Huset med taxien utenfor.»«Noterte du ikke nummeret?«Bare se etter den forbanna taxien.»«Taxien står i garasjen,» sa Dan. «Det var det Pike sa.»

14

«Faen. Din kødd …»Skin begynte å rote rundt i lommene sine, fant en papir-

lapp, leste opp nummeret. Det var det siste huset i en rekke.De kom til oppkjørselen. Dan rygget opp til garasjeporten,slukket lysene.

«Ok,» sa Dan. «Vi venter her litt.»«Ta på deg denne,» sa Skin, kastet en finlandshette til

ham, tok av seg West Ham-capsen og la den i hanskerom-met. «Sørg for at du får hullene til nesen og øynene riktigvei.»

«Takk for tipset.»«Og ta den her.»Dan kikket ned på en pistol med kraftig lyddemper på.«Jeg trodde vi bare skulle hente jenta,» sa Dan.«Det var du som spurte Spike om å få jobbe med meg,»

sa Skin.«Han nevnte ingenting om skytevåpen.»«Det er dette jeg gjør.»«Hva da?»«Rydder opp.»«Vi trenger ikke skytevåpen for å hente jenta. Hvordan

skal jeg klare å holde både en sprøyte og en pistol?»«Det løser du sikkert,» sa Skin. «Ta en av disse også.»Han rakte Dan en kvelesnor.«Herregud.»«Og ta på deg disse,» sa Skin og rakte ham et par

latekshansker.«Hva skal jeg med denne?» sa Dan og sveivet med

kvelesnoren.«Hvis vi får problemer, vil pistolene stoppe kjeften på dem,

få dem til å konsentrere seg, og hvis vi må … ja, du skjønner.Pike sa at han ikke ville ha noe bråk og søl, så da bruker vidisse.»

«Dem?» sa Dan. «Jeg syns Pike sa at vi skulle møte taxisjå-føren. Han skulle overlevere jenta, jeg skulle bedøve henne,og så skulle vi dra. Vi skulle gi ham fem tusen pund nå ogfem senere.»

15

«Det var det han sa til deg,» sa Skin mens han dro på seghanskene med et klask. «Til meg sa han at han ikke haddegjort forretninger med taxisjåføren før, og at vi skulle taforholdsregler i tilfelle han kom på andre tanker.»

«Andre tanker?»«Andre venner som ber om mer penger og ikke vil gi oss

jenta. Taxisjåføren har forbindelser … skjønner?»«Faen,» sa Dan og så for seg at alt gikk over styr.«Ta den. Ikke vær så jævlig pysete.»Dan puttet kvelesnoren i lomma og stakk pistolen innen-

for jakka. De dro på seg hettene, gikk ut av varebilen ogforbi garasjen og bort til bakdøra.

Tre menn satt rundt et bord: to skrekkmasker av plast medstrikk, et overfylt askebeger, en termos og to isoporkoppermed dårlig kaffe. Taxisjåføren tillot ikke drikking på jobb.Da skar det seg alltid, særlig med en pen jente oppe i dethele. Han tok den yngste i å kikke oppunder skjørtet hen-nes, og fikk den eldste, som snakket litt engelsk, til å forklareat han ikke ville ha noe av det. Nå så han på dem i taus-het. De var illegale innvandrere. Barske, kraftige små jævlerfra Gudvethvoristan. De hadde runde barberte hoder, fulleav arr og søkk, antagelig fra en eller annen vill hestelek debedrev på steppene, eller mer sannsynlig: fengselsvold. Denyngste så ubesvimelig ut – et ord han hadde funnet på for deidiotene som stadig dukket opp hjemme hos ham.

«Lenge?» spurte han som snakket litt engelsk, han haddeflekker av størknet gips nedover genseren.

Taxisjåføren svarte ikke. Kikket fra klokka til vinduet medgardinene for. Forsinket, ja.

Den yngste dyttet til kameraten sin. Den eldste bøydeseg fram, gned tommel og pekefinger mot hverandre opp iansiktet på taxisjåføren. Taxisjåføren prøvde å fukte leppenemed en hvit tunge og hevet pekefingeren. Dette kom over-raskende på dem, og de bablet i vei på gudhvetvoristansk iet helt minutt. Taxisjåføren lente seg tilbake, overbevist omat ’svarte faen’, minus vokalene, var det samme på deres to

16

vidt forskjellige språk. Han slo hendene ned som om handempet to pauker.

«De er her straks, og da får dere det dere skal ha,» sa hanog smilte med grå tenner som sto hulter til bulter i under-kjeven. «Mer gryn enn dere har sett siden søstrene deres blegiftet bort.»

Ordene falt på de bulkete og oppskrapte hodene deres somrestene av en knust sparegris. De sjekket fragmentene forverdi, uten resultat, snakket lenge sammen. Taxisjåføren såfra den ene til den andre med innøvd godlynne. Han haddelært seg å like å høre på utlendinger i løpet av de to sistetiårene i London. Han var fascinert av hvordan hver enkeltrase fikk fram ordene. Araberne harket dem fram langt nedei halsen, som om de holdt på å bli kvalt av dem. Inderneboblet i vei som om de snakket walisisk under vann. Kine-serne putret og freste og hylte som innendørsfyrverkeri. Dissegutta her hørtes ut som prompende geiter på beite.

«Penger,» sa den eldste og rakte fram en hånd som vinketpå kontantene.

En varebil parkerte utenfor. Etter noen minutter ble døreneåpnet og lukket, etterfulgt av lyden av skritt langs huset.Taxisjåføren reiste seg, dro døra inntil etter seg, men dengled opp sånn at ryggen på de to ulovlige innvandrerne varsynlig fra kjøkkenet, der han åpnet bakdøra.

«Alt i orden?» spurte Skin, nå med hette over hodet, kunhull til øyne og munn.

«Det tok sin tid,» sa taxisjåføren og kikket på de hvitelatekshanskene deres.

«Problemer?» spurte Skin.«Med hvem?»«Hvem tror du?» sa Skin og så på innvandrerne i den andre

enden av gangen. «Og hvem faen er de?»«Hjelp, fordi dere er sene.»«Pike sa ingenting om … hjelp.»«Jeg vet det, men jeg klarte ikke å bære henne alene, og

hun ble helt hysterisk da hun våknet.»«Hvor er hun?» spurte Skin.

17

«På soverommet.»«Hvordan har hun det?» spurte Dan.«Har ikke sjekket det siste kvarteret,» sa taxisjåføren.

«Hun sov.»«Brukte du kloroform på henne?»«Jeg måtte det. Hun gikk jo helt av skaftet. Lider vel av

klaustrofobi eller noe sånt.»Dan kikket stadig på de to innvandrerne som snakket

sammen i rommet i den andre enden av gangen.«Jeg må ringe Pike,» sa Skin.«Faen i helvete,» sa Dan stille.Skin dro med seg Dan ut, ringte, førte en mumlende sam-

tale mens Dan ventet, så ut som han måtte tisse. Skin avsluttetsamtalen, dro en finger over halsen. Dan kjente at det veltetseg i magen, mimet: ’Faen.’

De dro de lyddempede pistolene fram fra de svarte jakkene,gikk inn i huset igjen med pistolene ned langs siden.

«Hva faen skal dette bety?» sa taxisjåføren, som fikk øyepå dem med det samme.

«Vekk jenta og gjør henne klar,» sa Skin, tok ham i armenog geleidet ham bortover gangen.

«Klar til hva?»«Til å dra. Hva tror du?»«Hva skal dere med pistolene?» spurte han.«Du fulgte ikke instruksene,» sa Skin med røde lepper i

det svarte hettehullet. «Vi har våre ordrer. Vekk jenta.»«For guds skyld,» sa taxisjåføren.«Bare gjør det,» sa Skin og dyttet taxisjåføren mot sove-

romsdøra.Innvandrerne snudde seg og reiste seg da Skin og Dan kom

inn, og fikk forventningene sine krympet til et lite, svart hulli et tykt løp, som bare kom nærmere og nærmere, til det vardet eneste de så. De ble grepet i nakken av hvite latekshanskerog dratt vekk fra stolene. Skin og Dan sparket innvandrernened på kne på det bulkete linoleumsgulvet, presset de tykkeløpene hardt inn i hårstubben på de barberte hodene deres.Innvandrerne kikket opp, desperate i blikket, leppene hvitnet

18

over tennene, pusten gikk fortere da de forsto hvilken verdide egentlig hadde i dette systemet som hadde brakt dem tilstorbyens umettelige, svarte og glinsende gap. Skin og Dandro kvelesnorene opp fra lomma, stakk pistolene innenforjakka og tredde løkkene over de barberte hodene på men-nene som knelte foran dem, og strammet til. Taxisjåførenlukket soveromsdøra bak dem.

Alyshia sov fortsatt. Bråket fra naborommet vekket henne.Og da hun så taxisjåføren, våknet også frykten igjen. Detrykket i de oppsperrede øynene hennes da hun så på døra.Lyden av en fryktelig kamp trengte igjennom. Hun rykkettil da noe dunket inn i døra. Taxisjåføren tok seg til hodetmed begge hender og så i taket.

«Hva er det som skjer?» spurte hun, knapt hørbart.Taxisjåføren svarte ikke. Gjennom grynt og pes hørte de

lyden av hæler som skrapte mot linoleumen. Deretter enladet stillhet, etterfulgt av lyden av noe som falt i gulvet.Taxisjåføren slapp armene ned langs siden, ristet på hodet.Alyshia sto med ryggen mot veggen og stirret på døra. Ikkeen lyd.

«Ok,» sa taxisjåføren, som ikke kunne vente lenger. «Laoss få deg ut herfra.»

Han åpnet døra. Rommet var fylt av en grusom stank.«Ikke ennå, din jævla idiot,» sa Skin.Alyshia så mennene med hetter, kikket ned på de oppsvul-

mede ansiktene til innvandrerne, deres nye skrekkmasker.Hun spydde. Taxisjåføren dro henne inn i rommet igjen.

«Få stelt henne,» sa Skin. «Har du noe vi kan pakke inndisse to i?»

«I garasjen,» sa taxisjåføren. «Det ligger noen plastpre-senninger der.»

Dan forlot rommet, ravet bort til garasjen, sjokkert overdet han nettopp hadde gjort. Han kom tilbake med presen-ningene. De rullet innvandrerne inn i dem, knøt igjen i beggeender mens de hostet av stanken i rommet. De bar dem ut igarasjen. Dan gikk ut bakdøra og langs siden på huset, sjek-ket gata. Tom. Han banket på garasjen, åpnet bakdørene på

19

kassebilen. De lempet inn de døde, lukket dørene og gikkinn for å hente jenta.

Taxisjåføren hadde åpnet vinduet i rommet, men stankenhang i lenge på grunn av de kraftige persiennene.

«Du skulle ikke ha gjort det der,» sa Skin. «Du følger jofaen ikke instruksene.»

«Jeg visste jo ikke at det skulle bli sånn,» sa taxisjåføren.«Har dere pengene mine?»

Skin rakte ham en tykk konvolutt. De gikk inn på sove-rommet. Alyshias skjørt og bluse lå flekket av oppkast pågulvet under en brun strømpebukse. Hun kikket opp på demfra senga i bare truse og BH, frykten oste av henne.

«Har du fått alarmkoden til leiligheten hennes?» spurteDan.

Taxisjåføren ristet på hodet mens han telte pengene. Skinog Dan kikket på Alyshia. Hun ga dem koden. Skin ringteen samtale, oppga koden, la på.

«Hent en plastpose til sakene hennes,» sa Dan.Taxisjåføren gikk ut på kjøkkenet, kom tilbake med en

pose, la Alyshias skitne klær i den. Dan tok en liten svarteske opp fra lomma, tok ut en sprøyte med hette på, fylt meden klar væske. Alyshia trykket seg inntil veggen og klynketidet han knipset luften ut av sprøyta og tok av hetta.

«Har du gjort dette før?» spurte taxisjåføren og kikketover skulderen til Dan.

«Første gang,» sa Dan og himlet med øynene.«Jeg skal være stille,» sa Alyshia. «Bare ikke …»«Dette vil gjøre deg rolig og avslappet,» sa Dan, og der-

etter til taxisjåføren som stirret på ham: «Har du lyst på envodka-martini, eller?»

«Hvem skal rydde opp i dette rotet her?»«Det hadde ikke vært noe rot,» sa Skin og stakk det hette-

kledde ansiktet sitt opp i ansiktet til taxisjåføren, «hvis duhadde gjort som du fikk beskjed om.»

DEN STØRSTE STRAFFEN

Av suksessforfatteren bak Et lite drap i Lisboaog Den blinde mannen i Sevilla

Wilson tilgjengelig i pocket:

ET LITE DRAP I LISBOA «… det mest vellykkede i genren undertegnede har lest på lang tid.»TERJE STEMLAND, AFTENPOSTEN

DEN BLINDE MANNEN I SEVILLA«Robert Wilson skriver krim på et nivå vi sjelden blir tilbudt.»LEIF EKLE, NRK P2

I SELSKAP MED FREMMEDE«Det er en sterk roman.»TERJE STEMLAND, AFTENPOSTEN

DE FORSVUNNE HENDENE«Robert Wilson bekrefter sin status som en av verdens ledende krimi-nalforfattere …»KURT HANSSEN, DAGBLADET

DE SKJULTE MORDERNE«... suverent gjort.»HANS H. SKEI, AFTENPOSTEN

BLODETS BÅND«Et høydepunkt denne våren.»KURT HANSSEN, DAGBLADET

DENSTØRSTE

STRAFFEN

Den største straffen er første bok i Robert Wilsons nyeserie om den private kidnappingskonsulenten Charles Boxer.

Alyshia D'Cruz lever et tilsynelatende perfekt liv i London. Hun er 25 år gammel, blendende vakker – og datteren til en av Indias rikeste menn, mangemilliardæren Francisco D'Cruz. Så blir hun bortført.

Det blir Charles Boxer, tidligere politietterforsker med sine egne hemmeligheter, som får oppdraget med å kommunisere med kidnapperne. Da de ikke krever en løsesum, begynner Boxer å ane uråd. Er det noe oppdragsgiverne ikke forteller ham?

De to lokale skurkene Dan og Skin, som var med på bortføringen, blir stadig mer misfornøyde. Snart begynner de å fantasere om hva de kan tjene på å overta kidnappingen og kreve løsepenger fra den indiske milliardæren.

Det Dan og Skin ikke vet, er at det foregår et storpolitisk spill i kulissene – med forgreninger til både Pakistan og India. Et livsfar-lig spill som truer både Englands forberedelser til de prestisjefylte olympiske leker i 2012 og Francisco D’Cruz’ forretningsimperium.

ROBERT WILSON, født i England i 1957, er utdannetved universitetet i Oxford. Han har arbeidet innen shipping, markedsføring og handel i Afrika.

Et lite drap i Lisboa, hans første roman i norsk oversettelse (2002), ble enormt populær og er tildelt den prestisjefylte Gold Dagger Award. I 2003 fulgte den første boken om drapsetterforskeren Javier Falcón, Den blinde mannen i Sevilla, som i flere aviser ble omtalt som påskens toppkrim. Javier Falcón er også hovedperson i De forsvunne hendene (2005), De skjulte morderne (2007) og Blodets bånd (2009).

Wilson har reist i Asia og Afrika og bodd i Hellas og Vest-Afrika. Han er gift og skriver i dag fra et avsides-liggende gårdsbruk i Portugal.

Den største straffen introduserer Charles Boxer, Robert Wilsons nye krimhelt. Boken utkommer på norsk nestenet år før den engelske versjonen vil foreligge.

OMSLAGSDESIGN: BJØRN KULSETH / FJELDHEIM & PARTNERS9 7 8 8 2 0 5 4 0 7 8 8 6

Rygg: 32 mm Format: 133 x 211 mm (Klaffer: 90mm)