AV ERIK OLUF MELVOLD

Erik Oluf

av Oslo Byes

skole, og er nåspesialrådgiver

for Byrådet

historie.

Det godemenneskeOlafia

meningen at hun skulle begraves heri byen, men den islandske regjeringen grep inn, og hun ble gravlagt påden islandske stats bekostning i

På nordøstsiden av Vaterlands bro eren liten, stensatt plass. Her finner viOlafia Johannsdottirs byste, medinnskriften: «Drottin blessur sinumbørnum» - Herren velsigner sinebarn. I dag er Olafia glemt av defleste. Men i tiden omkring 1. verdenskrig var hun en av byens mestkjente kvinner. Hun drev aktivt sosialarbeid blant de mest forkomne,blant dem gatejentene. Bysten harført en omflakkende tilværelse: vedavdukningen i 1930 stod den vedVaterland skole, så ble den, da bydelen forsvant, flyttet til Sofienbergparken ved Rodeløkka, og endeligfor et par-tre år siden kom bystentilbake til sitt opprinnelige miljø,ved Grønland. Smalgangen het nemlig den gatestubben som gikk påoversiden av Vaterlands bro, mellomelven og Lakkegaten. Her lå en rekke lave, dårlige forstadshus, ogSmalgangen var trolig den siste ibyen som hadde rennestenen midt igaten. Og det var nettopp i Smalgangen - i nr. 4 - at Olafia boddeden første tiden her i byen, da hunbegynte sitt hjelpearbeid.

Reykjavik. Hennes jordferd dersamlet en av de største sørgeskarenei Islands historie. Sorgen over hennes bortgang ga seg også et rørendeutslag blant fangene på Landsfengselet for kvinner (det gamle Tukthusi Storgaten). Da de hørte at hunskulle gravlegges på Island, laget dei stand i fengselsgården et blomsterbed som hennes «minnegrav». Ogdette holdt de pietetsfullt i stand, tildet gamle Tukthus dessverre ble revet i slutten av 30-årene.

Melvold, født1940, er cand.philol., var bystyremedlemfor SV 1976-

87, er medlem

Vels styre. Hanhar mange årbak seg som

lærer i den videregående

Og her stopper man opp: hvemvar dette mennesket som drev sosialarbeid blant de mest foraktede avkvinner, og som ble gravlagt på denislandske stats bekostning?

med oppgave åutarbeide un

dervisningsma-teriell om Oslos

Olafia ble født på Island i 1863.Hun var prestedatter og av en ættsom kunne føres tilbake til EgilSkallagrimsson. Hennes onkel varen av Islands store politiske begavelser, alltingspresidenten BenediktSveinsson. Som ung fikk hun merkekvinnediskrimineringen: hun ble Islands første kvinnelige gymnasiast,men seiv om hun fikk tillåtelse til åta studenteksamen, ble hun nektet å

Olafia døde i Oslo den 21. juni1924, bare 61 år gammel. Det var

210

felles. Et viktig symbol påselvstendigheten var egetflagg, og Olafia sydde detførste islandske.

Hun var også en aktivforkjemper for kvin-ners rettigheter, ogfor eget islandsk uni-versitet. Om det sisteholdt hun foredrag i

Omslaget på Studentersamfunnet i' Oslo i 1893, iført sin

venn^Hennfr' islandske festdrakt. Ikke bare det: delivsbiiiede i en- sosiale spørsmål opptok henne også

kle trekk» sterkt, særlig avholdssaken.skrevet og ut- | °gitt av Mirjam Efter en tid på Askov folkehøyskoDevold 1930 ie i Danmark kom hun til vår by i

1893, og da bodde hun på kvinneherberget i Keysers gate 5. Og det var herhun kom i kontakt med den kvinneor-ganisasjonen som skulle få grunnleggende betydning for henne og videreføre hennes sosiale engasjement,«Det hvite bånd». Men på tross av athun oppholdt seg mye utenfor Island i

følge ordinær undervisning, så altmåtte hun ta seg til på egen hånd.Olafia utviklet seg til å bli en aktivog dyktig folketaler og avisdebattanti selvstendighetskampen mot detdanske overherredømme, noe som iparantes bemerket ble kronet medseier i 1918, da Island ble anerkjentav Danmark som selvstendig stat,bare med konge og utenrikspolitikk

sitt voksne liv, var hun en glødendepatriot. Både til fest og hverdag barhun sin islandske nasjonaldrakt, ogdet er ikke så rart at hun ble omtaltsom «utvørd islendskrar menningar»- vaktpost for islandsk kultur. Blantde forkomne i Oslo gikk hun simpelt-hen under navnet «Island».

211

| :ÄM «jjjfei| ; 1 '? *| Omslaget påB boken

H " jVja«111 '*smv. " ?

I

,Etv ‘I t's| ;'V ... .

r ' ' Pil

«Det hvite bånd» eren kristen kvinneorga- m—f

ulykkeligste» ett år ef-ter hennes død, sies det

«Styrken i hendes ar-beide var hendes barn-lige tro paa evangelietsfrelsende magt og hen-des lyse haabefuldhet.Hun saa lys, hvor andre

nisasjon, grunnlagt iUSA i 1873, som«kvinnenes korstog motbrennevinet». Organisasjonen arbeidet for totalförbud mot alkohol,stemmerett for kvinner, bekjempetprostitusjonen og drev aktivt fredsarbeid. Olafia ble efterhvert en avorganisasjonens meget brukte reisetalere, og besøkte bl.a. USA, Storbritania og Færøyene. Til Norgekom hun igjen høsten 1900, hvorhun agiterte for avholdssaken. Hennes helse var svak, og oppholdet varpreget av at hun var mye syk. Efterat hennes helse var bedret, kom huntil Oslo juletider 1908 og begyntesitt sosiale arbeid her.

kun saa idel mørke, hun hadde haab,hvor andre saa bare haabløshet, hunsaa en dyrekjøpt, elskelig og udødelig sjæl, hvor andre bare saa synd,skam og vanære».Efter å ha flyttet litt omkring, slo hunseg ned i et av byens verste strøk,Smalgangen 4 på Grønland. Hun forteller seiv om forholdene der.

«Intetsted har jeg set saa eiendommelig utprægede skikkelser,som nede i Vaterland. Lakkegatenvrimler av dem. Man lægger merketil dem paa lang avstand, hele menneskets uttrykk er likesom fortættet,trykket sammen av usynlige sterkehænder, tilspidset som en pil der peker mot et bestemt punkt. Det erelendighetens frygtelige tryk somher har præget menneskene».

Olafia var dypt religiøs. Om henne skal maleren Skredsvig ha sagt:«Nest Kristus kjenner jeg ingenstørre enn Olafia». Og det ligger noevesentlig her; hun tilhørte den sjeldne mennesketypen hvor tro og handling var ett. «Hva dere har gjort moten av disse mine minste små, hardere også gjort mot meg», kunne ståsom et motto for hennes liv. I enomtale av henne i forbindelse medlandsutgaven av hennes bok «De

En dansk kvinne, Marie Bagger,som drev sosialarbeid blant barna iVaterland, hadde leid Smalgangen 4av kommunen. Av henne fikk Olafialeie kvisten - ett rom, pluss en smal

nes bok «De

Ulykkeligste.Livsskildringer

Olafia Johannsdottir. Bildet erhentet fra hen-

fra Oslo».

212

met var leid ut til enmann som solgte gris-

i . m «Hun talte ikke saameget med mig om

ulykkeligesvenn».

Hennes holdning til

Gud, hun bare gik dermed sit gode, lyse smilog stelte godt med mig;men saa talte hun med

en av de to kvinnene hadde flust medpenger. Det fortelles at de eksistertepå havresuppe i fellesskap: Olafia,som hadde dårlig fordøyelse, spistesuppen, mens Marie Bagger levde avgrynene. Med basis i Smalgangendrev Olafia sitt oppsøkende arbeidblant forkomne kvinner. Mange avdem var bunnsjiktet av gatejentene,fordrukne, aggressive og ikke sjeldenmed alvorlige kjønnssykdommer,som syfilis. Hun åpnet sitt hjem fordem, ga dem mat og pleie, og overlotsin egen seng til dem og sov seiv i enstol. Noen fikk hun til å slutte å drikke, andre til sine hjem utenbys, ognoen til lege og sykehus. Gate opp oggate ned travet denne vesle, uanseligekvinnen for å ta kontakt og å hjelpe.Hun oppsøkte dem i fengselet, hunbesøkte dem på sykehusenes 4. avdelingen, der de veneriske sykdommerble behandlet. Det lå lite av anmassende religiøsitet i hennes virksomhet. En av de hun reddet, forteller:

disse samfunnets ulykkelige, er dyptmenneskelig. I et foredrag i Pipervikskirken rett efter at hennes bokvar kommet ut, sa hun:

Bildene ovenforog bildet på side 35 er hentetfra boken «De

«Meget kan gjøres med penger,men det største gjøres uten penger.Det et ulykkelig menneske trengermest, er et annet menneske. (...)Man trenger ikke å være så forsiktigog taktfuld overfor en dronning somoverfor en gatepike».

At forholdene virkelig var ille forde mest forkomne av gatejentene,viser Olafia i hennes bok «De ulykkeligste»:

«Før krigen (1. verdenskrig) bodde der fuldt op av gatepiker paa Ingebrigtsens hotel i Vognmannsgaten.De laa to og to i hver sin seng - optil otte paa et værelse. Sengeklærneforekom en som dyppet i bare sygdom og smitte».

I Smalgangen 4 forsøkte Olafia åfå i stand et herberge for jentene ogfikk leid et ekstra rom til dette for-

Gud om mig».unger, og i bryggerhusetkokte han grisemat. Ing-

var særlig bra, fortellerdet faktum at gårdsrom

tarm til kjøkken. At forholdene i gården ikke

Øverst:Smalgangen.

Nederst:Langgaten 35.

213

* 111 j ' I ***

inntrykk gjør kanskjehistorien om Ruth Olsen. Bare et par år efterkonfirmasjonen ble hunsmittet av syfilis. Ruthdrev ikke gatetrafikk.Smitten fikk hun av ensåkalt «fin herre», som

målet. Men forholdene igården var lite egnet tildette. Vinteren 1912 varvoldsomt kald og søkningen til Olafia varstor. En morgen komf.eks. tre unge jenter -ingen over 19 år - tilhenne: de hadde gått ute hele nattenAlle tre var forfrosne og elendige -og gravide.

Så gikk turen til Ullevål sykehus’4. avdeling. Skildringen derfra erhjerteskjærende: ikke bare venerisksmittede kvinner ble innlagt der, noen av dem hadde spedbarn, født medsyfilis:

Det samme året fikk «Det hvitebånd» kjøpt Langgaten 35 på Rodeløkka, et to-etasjers trehus med enhaveflekk foran. Her ble herberget«Nanna Storjohanns minne» åpnet,med Olafia som den første bestyrer.Bare i de første to årene tok hunimot 300 kvinner her.

«En dag kom Ruth inn paa nr. 36.Derinde sat en kvinde med et spædbarn paa fanget, som hun holdt paaaa stelle. Barnet var næsten som eteneste saar, og mens hun med skjælvende hænder la bleien omkring desmaa hudløse benene, storgraat hun,hendes ansigt var fordreiet av angst».

Olafias helse hadde aldri værtgod, og i 1915 sluttet hun ved herberget og flyttet inn i en liten hybeli huset ved siden av, nr. 37. Og nåfikk hun endelig tid til å skrive sinbok, «De ulykkeligste», som kom uti 1916, og som vakte stor oppsikt,ikke bare i Norge.

Ruth hadde en venn som dro tilUSA, og nå skrev han og ba hennekomme over. Svaret fra Ruth forteller både om henne seiv og om innsikt i egen skjebne:Boken er både levende og gripen

de sosialreportasje, samtidig somden er et personlig bekjennelsesskrift. Den skildrer fem livsskjebner, fortellinger om kvinner somOlafia kom i kontakt med. Størst

«Jeg synes ikke jeg kan ta imot dittilbud, og saa er jeg bange for at duikke riktig har forstaat hvor farligdenne sygdommen er. De som harfaat den, bør aldrig gifte sig, barnene

forførte henneOmslaget påOlafia Johannsdottirs bok «De

Ulykkeligste.Livsskildringer

fra Oslo».

214

00

X

<"

o-

«Moderlig tok hun sig av dem

kan arve den,her er fuldt avbarn som er fødtmed den (...) Desom har faat densygdom, bør leve alene uten

gende. I 1924dro hun tilbaketil Oslo, hvorhun døde påMenighetssøsterhjemmet den21. juni. Og

eller barn. Det er en del av deres lidelse, men meget større er dog samvittighetskvalene, hvis man har paaført en anden den (...) Jeg skulde ønske du hadde truffet en som var digverd, for det er jeg ikke, jeg har aldriværet det, og nu er jeg ikke mere etriktig menneske, men bare skyggenav et».

levninger, ble som fortalt ovenfor,ført til Reykjavik og jordfestet der.

Hennes venner i Oslo, anført avInga Bjørnson, samlet inn pengerfor å få reist hennes byste. Og den26. juni 1930, på det islandske Alltingets 1000-års dag, ble bysten avduket ved Vaterland skole. Talen bleholdt av fru Fleischer, som bl.a. sa:

Efter at hun var utskrevet fra Ullevål, fikk hun huspost på Kampen.En dag rev hun opp fingeren på enspiker. Det førte til blodforgiftning,og Ruth døde under store lidelserbare 20 år gammel. Blant hennes efterlatenskaper fant Olafia et lite diktRuth hadde skrevet. Under det stod:

som var hjemløse, hjelpeløse, forlatte, forhatte, forskutte. Hun åpnet døren for dem som andre lukket denfor. Hun hadde det lyttende øre, hunlikesom kjente det på sig hvor detvar noen som trengte hennes - nettopp hennes hjelp. (...)

«Dette kom for mig inat, da jegikke fik sove. Aa, den som kundeglemme! Aa, den som var død! Mentænk om det er sant at man glemmerikke da heller.»

Så skal da dette minnesmerke,denne tause sten, få tale til vårehjerter. Som et barmhjertighetens oggodhetens symbol skal den stå derog tale til oss som nu idag ser påden - og til de mange som i fremtiden går forbi, snur på hodet, ser -og lytter».

Olafias helse ble stadig dårligere,og i 1920 reiste hun tilbake til Island. Der ble hun stort sett sengelig-

hennes jordisketanke paa hjem

byste ved

«Fra avsløringen» av Olafias

Vaterland skole1930. Bysten

er nå flyttet tiloversiden av

Vaterlands bro.

215