9 7 8 8 2 0 5 4 2 3 5 0 3

Mark Haddon (født 1962) er utdannet ved Uppingham School og Merton College i Oxford der han studerte engelsk.

I 2003 ble han tildelt prisene Whit-bread Book of the Year Award og Commonwealth Writers’ Prize Over-all Best First Book for romanen Den merkelige hendelsen med hunden den natten, som handler om en gutt med Asbergers syndrom. I 2007 kom romanen Noe til besvær. Haddon har også et omfattende forfatterskap av barnelitteratur bak seg og skriver for fjernsyn.

Mark Haddon er bosatt i Oxford sam-men med sin kone.

To familier. eTT hus. en uke på landeT.

Etter at Richard, en velstående lege, har mistet kontakten med søsteren Angela, inviterer han henne og familien på ferie, en hel uke i et vakkert, gammelt hus på den engelske lands-bygda. Med seg har Richard ny kone og datteren hennes fra et tidligere ekteskap, mens Angela ankommer i følge med sin umodne ektemann og tre barn hun til tider lurer på om hun i det hele tatt kjenner.

Mark Haddon forteller historien om denne uken på landet, slik den oppleves av hver enkelt av personene som er med. Slik blir Det røde huset til et kontrapunktisk mesterverk, der gamle feider, hemmelige drømmer og nye håp veves sammen til én storslått litterær symfoni, et dypt tenkt og sterkt følt portrett av familieliv i en moderne verden. Én etter én tar karakterene bolig i vår bevissthet, og de blir værende lenge etter at siste side er lest ferdig.

«Mark Haddon er skremmende talentfull.» The Times

«En alvorlig, lyrisk, kompleks roman ... nydelig.» The Herald

«Overraskende og dypt bevegende ...» Kirkus Review

«Et vakkert og autentisk portrett av en sammensatt familie ...» Real Simple

Originaltittel: The Red House

Copyright © Mark Haddon 2012Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2012

www.gyldendal.no

Første gang utgitt av Jonathan CapeRandom House, London 2012

Sitatet på s. 26 er hentet fra William Wordsworth: «Tintern Abbey», gjendiktetav Geir Uthaug, Fyll mitt beger på ny. Engelsk romantikk fra Burns til Byron

i norske gjendiktninger fra Henrik Wegeland til idag, Geir Uthaug (red.),Bokklubbens Lyrikkvenner, 1990

Sitatene på s. 45, 98, 99, 143, 144 og 161 er hentet fra Bram Stoker: Dracula,oversatt av Bjørn Carling, Den Norske Bokklubben, 2004

Sitatene på s. 79 og 101 er hentet fra Homer: Odysseen, gjendiktet av P. Østby,De Norske Bokklubbene, 2002

Sitatene på side s. 92, 152, 153, 158 og 185 er hentet fra WilliamShakespeare: En midtsommernatts drøm, gjendiktet av André Bjerke,

Den Norske Bokklubben, 1998Sitatene på s. 178 og 287 er hentet fra T. S. Eliot: Det golde landet og andre

dikt, gjendiktet av Paal Brekke, Den Norske Bokklubben, 1996Sitatet på s. 301 er hentet fra Michel de Montaigne: «Om ære», Essays. Andre

bok, oversatt av Beate Vibe, Aschehoug, 2006

Printed in SlovakiaTrykk/innbinding: TBB, a.s.

Sats: Type-it AS, Trondheim 2012Papir: 70 g Ensolux Cream 1,6

Boken er satt med Sabon 11/13,5 pkt.Omslagsdesign: Paul Willoughby

ISBN 978-82-05-42350-3

Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.Se www.gyldendal.no/miljo

Mark Haddon

Det røde huset

Oversatt fra engelsk avJohanne Fronth-Nygren

Fredag

Kjøletårn og kloakkrenseanlegg. Finstock, Charlbury,Ascott-under-Wychwood. Hundre og ti kilometer i timen,toget åpner åkrene som en glidelås. To blygrå striper vedsiden av elvens buktninger. Glimt av sol på hamret metall.Dampliknende, selv i disse dager. Hogwarts og Adles-trop. Nattposten krysser grensen. Cheyenner stormer nedfra åskammen. Delta-blues fra godsvognen. Et eller annetsted: de skjulte pensene som plutselig kan skifte og få degtil å svinge inn i en verden av uniformerte piccoloer oggrandtanter og somrer ved innsjøen.

Angela lente seg mot det kalde vinduet, hypnotisert avkraftledningene der de sank og ble løftet opp av nestemast, igjen og igjen og igjen. Plasttuneller som liknetsølvmadrasser, uforståelige graffitikruseduller på en mur-vegg. For seks uker siden hadde hun begravd moren sin.En skjeggete mann i dress med blankslitte albuer somspilte «Danny Boy» på northumberlandsk sekkepipe. Alti ulage, bandasjen på hånden til presten, kvinnen som løpmellom gravsteinene på jakt etter hatten vinden haddetatt, hunden som ikke tilhørte noen. Hun tenkte at morenhadde forlatt denne verden for lenge siden, de ukentligebesøkene var mest for Angelas egen skyld. Kokt fårekjøtt,Classic FM og en kommode i hudfarget plast. Morens død

9

burde ha vært en lettelse. Så traff den første spaden medjord kista, og en boble steg opp i brystet hennes og hunskjønte at moren hadde vært … hva da? en hjørnestein?en molo?

Uken etter begravelsen hadde Dominic stått ved vaskenog gjort ren den grønne vasen med en flaskebørste. Desiste restene av det uvanlige snøfallet lå fremdeles tettpak-ket rundt skjulet, og tørkestativet snurret i vinden. Angelakom inn med telefonen i hånden som om den var en mys-tisk gjenstand hun hadde funnet på bordet i gangen. Detvar Richard.

Dominic satte vasen opp ned i oppvaskstativet. Og hvavar det han ville?

Han har tilbudt seg å ta oss med på ferie.Han tørket hendene på kjøkkenhåndkleet. Er det bro-

ren din vi snakker om, eller er det en helt annen Richard?Det er broren min vi snakker om, ja.Han ante virkelig ikke hva han skulle si. Angela og

Richard hadde ikke tilbrakt noe mer enn en ettermiddagsammen i løpet av de siste femten årene, og møtet mellomdem i begravelsen hadde virket i beste fall overfladisk. Oghva er det eksotiske reisemålet?

Han har leid et hus ved grensen til Wales. I nærhetenav Hay-on-Wye.

De fine sandstrendene i Herefordshire. Han brettetkjøkkenhåndkleet og hengte det over radiatoren.

Jeg takket ja.Takk for at du spurte.Angela stoppet og holdt blikket hans. Richard vet at vi

ikke har råd til å dra på ferie selv. Jeg ser ikke noe merfram til det enn du, men jeg hadde ikke noe særlig valg.

10

Han løftet hendene i været. Oppfattet. De hadde hattdenne krangelen så altfor mange ganger. Så blir detHerefordshire.

Statens kartverk nr. 161. Svartfjellene/Y MynyddoeddDuon. Dominic åpnet det rosa omslaget og brettet ut detstore trekkspillet av papir. Han hadde elsket kart sidenhan var gutt. Her lurer det monstre. Et X angir ste-det. Kantene på arket svidd og bølgete etter møtet meden brennende fyrstikk, signaler blinket fra fjelltopp tilfjelltopp med trekantede biter av knust speil.

Han kastet et skrått blikk på Angela. Så vanskelig detvar å se for seg jenta i den andre enden av student-puben, skuldrene i den blå sommerkjolen. Nå virket hunfrastøtende på ham, størrelsen og dvaskheten, blod-årene på leggene, nesten for en bestemor å regne. Handrømte at hun døde brått, at han gjenfant alle frihetenehan hadde mistet for tyve år siden. Så drømte han detsamme fem minutter senere og husket hvor dårlig hanhadde vært til å benytte seg av slike friheter den gangen,og han kunne høre hvinende stativhjul og se posene medvæske. Alle disse andre livene. Du fikk visst aldri levddem.

Han kikket ut av vinduet og så en båt på kanalenved siden av, en skjeggete tulling ved roret, pipe, tekopp.Ohoi, kompis. For en dustete måte å tilbringe ferien på,drive og slå seg i hodet hver gang man reiste seg. En ukeom bord i en båt med Richard. Kan du forestille deg det.De skulle gudskjelov være på landsbygda. Hvis det blefor mye, kunne han alltids gå opp i åsene og skrike mothimmelen. For å være ærlig så var det Angela han varbekymret for. Denne lukkede kretsen av søskenspenning.

11

Er den først slått på, gjelder det å holde seg unna og såvidere.

Håret til Richard, ja. Nå som han kom til å tenkepå det, var det der ondskapen satt, i den overdådigesvarte manken, som støttennene til en hvalrosshann – enadvarsel til alle beta-hanner. Eller som et eget vesen, enutenomjordisk livsform som hadde stukket sugepumperinn i hodeskallen hans og brukte ham som et redskap.

Barna satt tvers overfor dem. Alex på sytten leste Rå maktav Andy McNab. Daisy på seksten leste en bok med tit-telen Kunsten å be hver dag. Benjy på åtte hadde snurretrundt sånn at føttene lå på nakkestøtten og hodet hangover setekanten med lukkede øyne. Angela dyttet bortiskulderen hans med skotuppen. Hva i all verden er det dudriver med?

Jeg sitter til hest og halshogger nazi-zombier.De så ut som barn fra tre forskjellige familier. Atleten

Alex, brede skuldre og struttende biceps, ute i det blå medkano eller terrengsykkel annenhver helg, Benjy, en slagsflytende guttemasse som hadde blitt helt opp i den plas-sen han tilfeldigvis befant seg i, og Daisy … Angela lurtepå om datteren hadde opplevd noe fryktelig i løpet av detsiste året, noe som kunne forklare den arrogante ydmyk-heten, hvorfor hun gjorde seg så oppsiktsvekkende ufiks.

De dukket inn i en tunell og vinduene slo og klapret.I noen sekunder så hun en overvektig, middelaldrendekvinne flyte rundt der ute i mørket, før hun forsvant i eneksplosjon av lys og popler, og hun var tilbake i kroppensin, kjente kjolen stramme i livet, svetteperlene i nakken,toglukta, svidd støv, varme bremser, den svake eimen fratoalettene.

12

Carter plantet støvelen på skulderen til mannen og rulletham over på siden. Det kunne ikke være sant. Han haddedrept Bunny O’Neil. De hadde trent sammen i Cairn-gorms-fjellene for ti år siden. Hvorfor prøvde en tidligereSAS-kaptein å likvidere milliardærsjefen for et internasjo-nalt byggefirma med en sovjetisk svartebørsrifle her, midtute i Afghanistan?

Lenger nede i vognen satt konduktøren på huk ved sidenav en fugleaktig liten dame med langt grått hår og brilleri en rød snor. Så du har gått på toget uten billett eller noeå betale med? Barbert hode og en utydelig blå tatoveringpå den kraftige underarmen.

Angela hadde lyst til å betale for billetten og reddehenne fra den bøllete mannen.

Hun prøvde å nappe noe usynlig ut av luften med deørsmå, leverflekkete hendene. Jeg kan ikke …

Kommer noen og møter deg i Hereford? Det var enømhet i stemmen hun først ikke hadde lagt merke til. Hanrørte varsomt ved armen til kvinnen for å fange oppmerk-somheten hennes. En sønn, kanskje, eller en datter?

Kvinnen grep etter luften. Jeg kan ikke helt …Angela kjente en sitring i øyekroken og snudde seg

vekk.

Richard hadde giftet seg igjen et halvt år tidligere og fåtten stedatter med på kjøpet. Angela hadde ikke gått i bryl-lupet. Det var langt til Edinburgh, det var midt i skoleåret,og de hadde aldri kjent seg som bror og søster, bare somto mennesker som med noen ukers mellomrom snakketkort sammen på telefon for å administrere morens syk-

13

domsforløp. Hun hadde møtt Louisa og Melissa for førstegang i begravelsen. De så ut som om de var bestilt fra eneksklusiv katalog til en skyhøy pris; feilfri hud og match-ende svarte skinnstøvler. Jenta stirret på henne og så ikkebort da Angela fanget blikket hennes. Kastanjebrun bob,svart jeansskjørt som var nesten, men akkurat ikke, forkort for en begravelse. Så skinnende og nedlatende ogseksten år. Melissa regisserer et teaterstykke på skolen. Enmidtsommernatts drøm.

Louisa minnet litt om en fotballfrue. Angela kunneikke forestille seg at hun gikk i teateret eller leste seriøsebøker, kunne ikke se for seg hvilke samtaler hun ogRichard kunne ha når de var alene. Men dømmekraftenhans hadde alltid vært en smule tvilsom. Ti års ekteskapmed Den røde heksa. Presangene han kjøpte til barnasist gang han kom på besøk, så mye anstrengelse på feilsted. En fotballårbok til Benjy, et armbånd til Daisy.Hun lurte på om han var i ferd med å begå en ny ver-sjon av den samme feilen, om hun rett og slett bare varikke-Jennifer, og han var et nytt trinn på den sosialerangstigen.

Jeg går på do. Benjy reiste seg. Blæra mi er så forferdeligfull.

Ikke gå deg bort.Det går ikke an å gå seg bort på toget.En syk pervo kunne finne på å kvele deg, sa Alex, og

kaste liket ut av vinduet.Da bokser jeg ham i skrattet.Skrittet, sa Alex.Skruttet, skrittet, skrettet … sang Benjy mens han gikk

nedover vognen.

*

14

Til slutt oppdager vi at vi ikke trenger stillhet lenger. Vitrenger ikke lenger ensomhet. Vi trenger ikke engang ordlenger. Vi kan gjøre alle våre handlinger hellige. Vi kanstelle i stand et måltid for familien vår og det blir en bønn.Vi kan gå en tur i parken og det blir en bønn.

Alex tok bilder av en flokk med kuer. Hva var poengetmed å være svart-hvit, rent evolusjonsmessig? Han hatetekte vold. Han kunne fortsatt høre lyden av beinet til Cal-lum som brakk den kvelden i Crouch End. Han ble kvalmnår han så bilder fra Irak eller Afghanistan. Han fortaltedet ikke til noen. Men Andy McNab la en demper påfølelsen ved å gjøre det om til tegnefilm. Ordene åpne gli-delåsen ga ham ereksjon, som han skjulte under romanen.Men var det greit å ha lyst på stedatteren til onkelen sin?Noen giftet seg med fetterne og kusinene sine, og det varakseptert så lenge ikke begge hadde recessive gener for eteller annet skummelt og barna kom til å bli helt ødelagt.Men jenter som gikk på privatskole tryglet egentlig omdet med all solbrunheten sin og de hvite trusene som luk-tet tøymykner. Bortsett fra at hun antagelig ikke kom til åville snakke med ham, for jenter snakket bare med sånneklysete typer med bølgete hår og trange jeans. På denannen side gjaldt liksom ikke de vanlige reglene i ferien,og kanskje de kom til å dele bad og kanskje han kom tilå åpne døren til dusjkabinettet og klemme de innsåpedepuppene hennes til hun stønnet.

En mann sitter fanget i en varm leilighet over skipsverf-tet der han steller for en kone som kommer til å tilbringeresten av livet i denne senga og se på denne tv-en. Totvillingsøstre skilles når de er syv uker gamle og vet ikke

15

om hverandre, fornemmer bare et fravær som alltid følgerdem på veien. En jente blir voldtatt av morens kjæreste.Et barn dør og dør ikke. Familie, dette sleipe ordet, hveromstreifende bark har sin egen stjerne, og alle seiler deunder forskjellige himler.

Og så var det det fjerde barnet hennes, barnet ingenandre kunne se. Karen, dødfødt den gangen for mangeår siden, hennes elskede og hemmelige spøkelse. Holo-presencefali. Hox-gener som sviktet langs midten avhodet. Hennes lille monster med ansiktstrekk som smel-tet midt i fjeset. De hadde sagt at hun ikke skulle se,men hun hadde sett og skreket til dem at de måtte tadet vekk. Så, ut i de små timer, mens Dominic sovog avdelingen var stille, hadde hun lyst til å holde denørlille, skadde kroppen i armene igjen, for hun kunnelære å elske henne, det kunne hun virkelig, men pensenehadde skiftet og Karen hadde svingt ut i den paral-lelle verdenen hun innimellom fikk et glimt av fra bilerog tog, spindelvevskurene og sigøynerleirene, sidesporeneog bilopphoggeriene, en verden hun besøkte i drømme,der hun snublet gjennom hundemøkk og brennesle, luf-ten seig av varme, lokket av en jentestemme og et glimtav en sommerkjole. Og neste torsdag ville det ha værtKarens attenårsdag. Det var det hun hatet med lands-bygda, ingen distraksjoner fra hjertets skitne, forskruddemekanismer. Du kommer til å elske det, hadde Domi-nic sagt. Innavlede landsbyboere som omringer husetmed høygafler og glødende brennmerker om natta. Hanforsto ikke, nå for tiden var det så mye han ikke for-sto.

*

16

Dominic tørket sandwichsmulene bort fra leppene og kik-ket bort på Daisy; hun smilte så vidt før hun vendtetilbake til boka. Hun var så mye roligere nå for tiden,ingen av disse uberegnelige tårene som veltet ut av hennei fjor og fikk ham til å føle seg klossete og ubrukelig. Detvar selvfølgelig bare tull, dette Jesusstyret, og noen av deandre i menigheten ga ham gåsehud. Stygge klær og falskmunterhet. Men han var merkelig stolt av hvor sterk troenhennes var, hvordan hun innbitt svømte mot strømmen.Hadde bare ikke de ordentlige vennene hennes forsvun-net. Men Alex så ikke opp, samme hvor lenge man stirret.Leste han, så leste han, løp han, så løp han. Han haddeforventet seg mer av å ha en sønn. Det ødipale raseriet frato til fire. Slutt å klemme mamma. Så, fra syv til ti, en gyl-len tid der de gravde ned pengeskrin fylt med melketennerog Pokemonkort, dro på telttur i New Forest, natta pon-nien åpnet glidelåsen på teltet og stjal kjeksen. Han lærteAlex å spille piano, kjenningsmelodier han arrangerte iC-dur for én venstrehåndsfinger. Star wars, Indiana Jonesog jakten på den forsvunne skatten. Men han gikk lei avpianoet og ga Benjy nøkkelen til pengeskrinet og dro påtelttur med vennene sine. Devon, Peak District.

Han lurte noen ganger på om han elsket Daisy, ikkepå grunn av den sterke troen, men på grunn av ensomhe-ten, måten hun rotet til livet sitt på, hvordan det stemteoverens med hans eget.

Bakenfor alt finnes det et hus. Bakenfor alt finnes detalltid et hus, som alle andre hus virker større eller kal-dere eller mer luksuriøse sammenliknet med. Murpussover tredvetallsmurstein, et ødelagt drivhus, rabarbra ogrustne kanner med gressklipperolje. Nederst i hagen kan

17

du dra til side hjørnet i nettinggjerdet og smyge deg nedi skjæringen hvor togene til Sheffield går hver halvtime.De tjærebredde svillene, den låste koplingsboksen hvorde oppbevarer elektrisiteten. Hvis du legger et par pencepå skinnene, hamrer togene dem ut til lange bronsetungerhvor ansiktet til dronningen er så flatt at det ikke er noeigjen av det.

Spol tilbake og du kneler ved kanten av dammen fordibroren din sier det er rumpetroll der. Du stikker håndenned i suppa av stilker og slim, han dytter deg og du skri-ker fremdeles når du treffer vannflaten. Munnen din fyllesmed vann. Sånn kommer alltid frykt og ensomhet til åsmake. Du løper opp gjennom hagen, klissvåt med ugresspå slep, roper, Pappa … pappa … pappa … Og du kanse ham stå ved kjøkkendøren, men han begynner å for-dufte idet du når de sprukne hellene, blir gradvis mer ogmer gjennomsiktig, som Captein Kirk i transporterings-rommet, den samme høye summende lyden, og døren ertom, og kjøkkenet er tomt, og huset er tomt og du innserat han aldri kommer tilbake.

Har du ikke noe annet å lese? spurte Angela.Jepp, sa Daisy, men akkurat nå er det denne boka jeg

har lyst til å lese, eller har du problemer med det?Du trenger ikke være sarkastisk.Mine damer … sa Alex, noe som ville ha fått krangelen

til å nå kokepunktet hvis de ikke hadde blitt avbrutt av atBenjy kom fykende som en kule fra seterygg til seteryggned gjennom vognen. Han hadde vært på do da han komtil å tenke på varulven i Doctor Who-episoden om dron-ning Victoria. Øyne som svarte biljardkuler, varm pust inakken. Han krøllet seg sammen i armkroken til pappa

18

og strøk den silkeaktige mansjetten på finskjorta til pappamot underleppa. Pappa sa, Går det bra, kaptein? og hansa, Jaaa, for det gjorde det nå, og så tok han fram notis-boka fra National History Museum, og pennen som skrevmed åtte farger, og tegnet zombiene.

Da han vendte tilbake til verden, var de i ferd medå bytte tog i hui og hast, spurtet over til en annenperrong for å rekke et korresponderende tog som gikkom to minutter. Halvveis over gangbroa husket han athan hadde glemt metalltingen. Hvilken matallting? samamma. Metalltingen, sa han, for han hadde ikke gitt dennoe navn. Det var et hengsel fra en stresskoffert og etterpåkom mamma til å kalle det for noe søppel, men han elsketat fjæren var så sterk og lukta den etterlot på fingrene.

Pappa sa, Jeg skal hente den, for da han var barn, haddehan hatt en hestetann i en Golden Virginia-tobakkseske,og mamma sa, For guds skyld. Men pappa kom tilbakemed metalltingen i hånden med noen sekunders marginog ga den til Benjy og sa, Vokt den med ditt liv. Ogidet de kjørte ut fra stasjonen så Benjy en gammel damemed langt grått hår som ble arrestert av to politimenn iselvlysende jakker. En av politimennene hadde pistol. Såkom det et annet tog og kjørte ved siden av dem i nestenakkurat samme fart, og Benjy husket historien om AlbertEinstein som gjorde et tankeeksperiment hvor han satt påen trikk i Wien som kjørte i lysets hastighet, og han lysterett framover med en lykt sånn at lyset bare ble ståendeder som et sukkerspinn.

Du hater Richard fordi han svinser rundt i den luftigegeorgianske leiligheten sin i Moray Place milevis unna,mens du sitter på den oppskrapte olivenfargede stolen og

19

hører på brølene til mamma som er fanget i et sykt sinn.Sykepleierskene brente meg på hendene. Det var et fly-angrep i går natt. Du hater ham fordi han betaler for dethele, den store plenen, den tarvelige kabareten på fredags-kvelden, Magiske øyeblikk: gårsdagens stjerner. Du haterham fordi han har giftet seg med kvinnen som forventetat barna dine skulle spise lammecurry og tvang dere til åovernatte på hotell. Du hater ham fordi han så ekspeditthar funnet en erstatning for henne, som om en hendelsesom ødela livet for andre bare var en medisinsk prosedyre,en svulst som var fjernet, et sår som var sydd og renset.Du hater ham fordi han er den fortapte sønn. Når kom-mer Richard og besøker meg? Kjenner du Richard? Haner sånn en nydelig gutt.

Til tross for dette liker du innerst inne å være det snillebarnet, den som bryr seg. Innerst inne venter du fortsattpå en endelig dom hvor du omsider skal stå hevet overdenne broren som ustanselig lykkes, selv om den enestepersonen som kunne avgi en slik dom driver inn og ut avden siste søvnen, duggen legger seg på maska og forsvin-ner, en lav visling fra tanken under senga. Og så er hunborte.

M6 sørover, utkanten av Birmingham lå endelig bak dem.Richard skiftet gir og svingte Mercedesen forbi en bel-gisk tankbil. Frankley servicestasjon 3 km. Han så for segat han stoppet i hjørnet av parkeringsplassen og iakttokLouisa som sov, det brusete smørfargede håret, det rosaøret, så mystisk det var at en mann ble opphisset ved synetav én kvinne og ikke en annen, noe langt inne i midt-hjernen som liknet suget etter søtsaker eller frykten forslanger. Han kikket i bakspeilet. Melissa satt og hørte på

20

iPoden sin. Hun vinket til ham med et uttrykk av påtattalvor. Han satte inn Eliot Gardiners Dido og Aeneas i CD-spilleren og skrudde opp lyden.

Melissa stirret ut av vinduet og drømte at hun var med ien film. Hun gikk over en brosteinsbelagt plass. Duer, enkatedral. Hun hadde på seg den røde skinnjakka pappahadde kjøpt til henne i Madrid. Femten år. Hun gikk inni rommet, alle snudde seg og plutselig forsto hun.

Men de kom vel til å ville at hun skulle bli venn medjenta, bare fordi de var like gamle. Akkurat som ommamma hadde lyst til å bli venn med en dame i kassa påTesco fordi de begge var fireogførti. Jenta kunne sikkertse OK ut, men hun hadde bare ikke snøring. Kanskje hunvar lesbisk. Syv dager på landet sammen med noen andresslektninger. Det er veldig viktig for Richard. For det vartydeligvis deres Livsoppgave å gjøre Richard lykkelig.Særlig.

Rist skyene vekk fra din panne,Skjebnen gjør ønskene sanne,Rikene kommer,Gledene flommer,Lykken smiler og det skal du òg.

En eller annen idiot på motorsykkel kjørte forbi dem isupersonisk fart. Richard så for seg en dråpe med olje-søl, gnister som spredte seg ut i vifteform fra tanken somskled bortover, massive hodeskader og foreldre som sam-tykket til transplantasjon av alle større organer, så detkunne komme noe godt ut av et kort liv som var blitt såskjødesløst behandlet, selv om skjebnen sikkert ville det

21

slik at en eller annen stakkars jævel kom til å tilbringe deneste tredve årene med å tømme kateterposen og tørkebort eggerøresmuler fra haka hans.

Dido og Aeneas. Klå-Roper hadde fått dem til å hørepå den på skolen. Perler for svin. Antagelig i fengsel nå.Sørg for at han ikke får deg med inn i instrumentskapet.Den gangen var det en spøk. Tukle med barna. Når han såtilbake på det, kjentes det likevel som om Roper var offe-ret, hånen, de fuktige øynene, den slags mann som gikkog hengte seg i en øde skog.

Louisa begynte langsomt å våkne. Klassisk musikk oglukta av wunderbaumen på bakspeilet. Hun satt i bilensammen med Richard, gjorde hun ikke. Nå for tidenvar det ofte som om hun svevde mellom to verdener, ogingen av dem var helt virkelige. Brødrene hennes, Carl ogDougie arbeidet på en bilfabrikk og bodde seks hus frahverandre på Blackthorn Estate. De hadde ikke biler støt-tet opp av murstein og kjøleskap i gresset, i det minsteikke i sine egne hager, men det var ikke langt unna. Nårhun besøkte dem, lot de som om de var stolte av søs-teren som hadde kommet seg opp og fram, men det deegentlig følte var forakt, og selv om hun prøvde å gjen-gjelde den, kunne hun også kjenne at hun ble dratt mot enverden hvor du ikke konstant behøvde å tenke på hvor-dan andre så på deg. Craig hadde elsket det. Denne to-verdener-greia, Jaguaren utenfor fish and chips-kiosken,arbeidsjakka på foreldremøtet.

Wales. Det hadde hun glemt. Herregud. Hun haddebare møtt familien til Richard én gang. De likte deg ogdu likte dem. Hadde de det? Hadde hun det? Hun haddeovergått dem med altfor svart antrekk. Benjamin, den lille

22

gutten, hadde av alle ting på seg en Simpsons-t-skjorte.Hun hadde overhørt at han spurte faren sin om hva somkom til å skje med kroppen til bestemoren i løpet av deneste månedene. Og måten jenta sang salmene på. Somom det kanskje var noe galt med henne.

Richard hadde sittet ved siden av Louisa i bryllupet tilTony Caborn, ved det som hun helt riktig refererte til somde skiltes bord i hjørnet av teltet, antagelig for å hindreat de onde åndene spredte seg. En eller annens kassertetroféhustru, tenkte han. Han presenterte seg, og hun sa,Ikke prøv å sjekke meg opp, OK? Hun var synlig full. Detvirker som om jeg utstråler noen spesielle vibber i dag.Han forklarte at han overhodet ikke hadde slike planer,og hun lo, helt tydelig av ham i stedet for med ham.

Han snudde seg og lyttet til en korpulent allmennprak-tiker som klaget over alle heroinmisbrukerne praksisenhans var nødt til å ta seg av, men oppmerksomheten hansgled til stadighet bort til samtalen som foregikk bak ryg-gen hans. Kjendissladder og feilene til Louisas eksmann,den velstående byggmesteren. Hun var helt klart ikkehans type, men allmennpraktikeren var hans type og holdtpå å kjede livet av ham. Etterpå så han henne reise seg oggå over dansegulvet, store men faste hofter, det var noenordisk ved henne, hun følte seg vel i sin egen kropp påen annen måte enn Jennifer noen gang hadde gjort. Ingensånne planer. Han hadde vært en pompøs drittsekk. Dahun satte seg ned, ba han om unnskyldning for å ha værtså uforskammet tidligere, og hun sa, Fortell litt om degselv, og han innså hvor lenge det var siden noen haddesagt det.

*

23

9 7 8 8 2 0 5 4 2 3 5 0 3

Mark Haddon (født 1962) er utdannet ved Uppingham School og Merton College i Oxford der han studerte engelsk.

I 2003 ble han tildelt prisene Whit-bread Book of the Year Award og Commonwealth Writers’ Prize Over-all Best First Book for romanen Den merkelige hendelsen med hunden den natten, som handler om en gutt med Asbergers syndrom. I 2007 kom romanen Noe til besvær. Haddon har også et omfattende forfatterskap av barnelitteratur bak seg og skriver for fjernsyn.

Mark Haddon er bosatt i Oxford sam-men med sin kone.

To familier. eTT hus. en uke på landeT.

Etter at Richard, en velstående lege, har mistet kontakten med søsteren Angela, inviterer han henne og familien på ferie, en hel uke i et vakkert, gammelt hus på den engelske lands-bygda. Med seg har Richard ny kone og datteren hennes fra et tidligere ekteskap, mens Angela ankommer i følge med sin umodne ektemann og tre barn hun til tider lurer på om hun i det hele tatt kjenner.

Mark Haddon forteller historien om denne uken på landet, slik den oppleves av hver enkelt av personene som er med. Slik blir Det røde huset til et kontrapunktisk mesterverk, der gamle feider, hemmelige drømmer og nye håp veves sammen til én storslått litterær symfoni, et dypt tenkt og sterkt følt portrett av familieliv i en moderne verden. Én etter én tar karakterene bolig i vår bevissthet, og de blir værende lenge etter at siste side er lest ferdig.

«Mark Haddon er skremmende talentfull.» The Times

«En alvorlig, lyrisk, kompleks roman ... nydelig.» The Herald

«Overraskende og dypt bevegende ...» Kirkus Review

«Et vakkert og autentisk portrett av en sammensatt familie ...» Real Simple