Det siste du skal seer et ansikt av kjærlighet

Eivind Hofstad Evjemo

Det siste du skal seer et ansikt av kjærlighet

Forfatteren har mottatt støtte fra:Villa Decius, Krakow.

Nord-Trøndelag Fylkeskommunes kulturstipendLevanger kommunes kulturstipend

Sparebank1s Tæl-stipendEn stor, stor takk til dere!

© CAPPELEN DAMM AS 2012

ISBN 978-82-02-36551-6

1. utgave, 1. opplag 2012

Omslagsdesign: Ingvild EvjemoGrafisk design: Ove Dahl

Sats: Type-it ASTrykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia, 2012

Satt i 10/14 pkt. Sabon og trykt på Munken Print Classic 80/1,5

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er

enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med

Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

1

Alt det som skal bygges. Tomteoppryddingen på nord-siden av det kommunens menn håper skal bli et nytt po-pulært boligfelt, slik at feltene kan utvide seg og strekkesine lyslinjer lenger opp i de mørke åsene. Tomter selgesfor halv pris, prospektene med kraftig forbedret billedkva-litet trykkes opp, og eiendomsvedlegget i lokalavisa blirbare tykkere og tykkere, og endelig: Befolkningsratene sti-ger, man har spist bløtkake på rådhuset og fått gratulasjo-ner fra hovedstaden, og det til tross for at opposisjonenfremdeles minner om at muggen gnager på barneskolene, atkommunens veier desperat trenger en dampveivals, at detikke foreligger noen løsning på problemet med enslige asyl-barn.

Og en ny idrettshall skal prioriteres, et nytt tjuefemmetersbasseng med stupetårn, boblebad, sklie, varmebasseng ogsauna, ei storstue menneskene som bor her kan hegne omog være stolte av. 2800 kubikk med betong skal kjøres innved hjelp av 350 betonglastebiler. 60 000 fliser skal leggesside om side, noe som tilsier 350 baderom, om man brukerkommunens husstander som utgangspunkt. Og man kom-mer til å trenge 250 tonn med armeringsjern, en mengde til-

7

svarende strekningen Jørpeland-Arabygdi. Det handler omå bygge noe som betyr her og nå, for skoleelevene, for kom-munens idrettslag fra begge sidene av elven. Men samtidigfor alle andre også. For de som selv ikke ser verdien i å kon-kurrere, men bare ønsker å få seg et vaffelhjerte, kanskjeen kaffekopp, og stå og heie fram ungene sine i fellesskapmed andre. Det handler tross alt om å bygge allianser. Finnetrygghet i en hverdag. Legge til rette for et sterkt og fint nær-miljø.

Alle skal ha tilgang. Alt skal tenkes og tuftes på prinsip-pet om universell utforming. De bevegelseshemmede skalfå sine tilpassede fortauskanter, og det skal snekres ram-per utenfor utestedene. Det skal være lett å ta seg en svøm-metur en søndags formiddag. Det skal monteres heiser somkan senke de muskelsyke ut i bassenget, de eldre skal fåegne hjelpere til å forstå låsesystemet på skapene i gardero-bene, og man skal ansette ekstra øyne for å overvåke hver enkrok av barnebassenget. Politikerne har også argumentertfor at det er idiotisk at skoleelevene skal måtte kjøre bussfor å komme til vann, og svømmeopplæring har igjen blittet prestisjeord etter en sommer med urimelig mange druk-ningsulykker. En representant fra svømmeforbundet påstårat det å kunne svømme er mye viktigere enn å være god ifor eksempel matematikk, for: Hva skal man med algorit-mer når man bakser på fem meters dyp?

PS: En skuespiller/koreograf med utdannelse fra Neder-land søker statlig støtte for å spille politisk dukketeater ilandets førtiåtte tørrlagte bassenger. PS: Slutt.

Og mange ser et håp i endelig å få en svømmehall tilsitt nærmiljø. Å slippe spinning og bodypump, og, i ste-det for å løpe runder på kommunens kulturstier og skitne

8

til joggeskoene sine, ha muligheten til å oppsøke vektløs-heten i vann, sitte i badstua og føle hvordan alt overflø-dig renner av dem: stressrynker, tankene på bunkene mednorskstiler som skal rettes, varene til hverdagsmiddagenesom ennå ikke er handlet inn, ærender på hjelpemiddel-sentralen, ubetalte purregebyrer på biblioteket osv. Og forén gangs skyld ikke bry seg om at ens egen kropp er fullteksponert, bare være lukket i seg selv, være varm og tildels lykkelig. For så å dusje, stående med ryggen til rom-met, uten dårlig samvittighet med hensyn til strømprisene.For funksjonshemmede skal det også være høydereguler-ende stellebord. Hårfønere skal være plassert i forskjelligehøyder, noe som også gjelder for knaggene til håndklær, ogalle speil skal henge mellom 90 og 190 centimeter over gul-vet. Det skal være håndlister i rustfritt stål for å lette kom-munikasjonen mellom garderobe og dusj, og for synshem-mede og blinde skal de fungere som ledelist for bassenget.De skal være 95 centimeter over gulvet. Også bassengetspersonell skal bli instruert til ikke å være for dogmatiskenår en støttekontakt har vært uheldig og glemt ledsagerbe-viset.

Det finnes håp om endret livskvalitet, og mange er takk-nemlige for at kommunen investerer i et kultursted som gårrett inn i sin tid, legger til rette for at alle dens beboere skalfå et noen prosenter rikere og bedre liv.

Samtidig: Bilene som passerer i 80 kilometer i timen påE6, som ligger som et belte utenfor sentrum. De utenland-ske sjåførene som sover i sine lastebiler nede ved havna, enamerikaner med overlesset sykkel, som tråkker seg forbi påvei til Nordkapp, eller de som passerer i et Emirate Air i titusen fots høyde og kaster et kort blikk ut av vinduet og kan

9

skimte lys langt der nede, før de legger hodet mot vinduetog sovner på nytt.

*

Dragene av høst nedover de vindskurte sentrumsgatene,traktens værhaner vender mot nord. Rykkvis trafikk gjen-nom byen. Parkeringsplassene allerede i ferd med å fyllesopp. Det er tidlig morgen, og Kjersti står som vanlig påtrappa utenfor skyvedøra og venter på Siri, en funksjons-hemmet jente på fjorten, som hun er primærkontakt for.Kjersti har på seg crocs, lyse olabukser og ei kortermethvit skjorte. I halsen ei tynn uanselig sølvlenke. Hun nik-ker til dem som kommer gående, som er tidlig ute, sier«god morn», med antydning til frostpust, eller muntrere«god morn, god morn!» Over glasskulen som omgir ute-lyset, vanker stankelbein og småfluer som nok langsomt be-gynner å innse at denne guden ikke svarer. Allerede mangedøde langs listverket. Elevene som er busset inn fra deomkringliggende småbygdene, kommer gående i flokk un-der trærne. Holdeplassen ligger ved bensinstasjonen, derflere av dem har benyttet muligheten til å kjøpe seg noe søtttil frokost, som de bærer i knitrende, hvite papirposer. Eijente snubler i fortauskanten og faller framover på knærne,og ranselen slår inn i bakhodet hennes, men ingen orker åle, og jenta reiser seg, stapper øreproppene i ørene og erraskt tilbake i verdenen der Jack Johnson fremdeles syn-ger «cause when the pretty girl walks, she walks so proud,and when the pretty girl laughs, oh man, she laughs soloud».

Kantinedama står og løfter landgang og karbonadesmør-brød med ei klype fra et brett og over i monteren. Hun stiller

10

en glassbolle foran betalingsterminalen, fylt med epler, ap-pelsiner og bananer til fem kroner stykket. Hun setter framGod morgen-yoghurt, ei skål med müsli som hun har brentog sukret på eget kjøkken, samt noen esker med sjokolade,lakrisbåter og annet snop. Kantinedamen har nettopp run-det seksti og ble fryktelig rørt da elevene plasserte henne påen stol og sang bursdagssangen i langfriminuttet. Det ble såsynlig, syntes Kjersti, når hun tenker på det, så altfor synligat det betydde noe for henne, mens det ikke gjorde det forandre. Kjersti kan ofte ta seg selv i å forakte. Og ofte ret-ter denne følelsen seg mot mennesker som på en eller an-nen måte forsøker å forstørre livene sine, for eksempel vedå oppvise overdreven takknemlighet når noe positivt skjermed dem, som om det på en eller annen måte ga dem størreanseelse innenfor det sosiale. Men det er noe Kjersti arbei-der med; hun framstår ikke som, og vil ikke være, en personsom forakter.

Alt samarbeider. De som er ute nå, har god tid; ungeneer for lengst sendt på skolen med matpakker, kjøkkenben-kene er nyvaskede og blanke. Det er de som skal til pa-pirfabrikken, det er hun som skal åpne skobutikken, og desom tar en ekstra dagvakt på sykehjemmet for å legge segopp penger til en uke i Agadir. Det er brøytepinnestikkeresom har jobbet hele natta og skal hjem og legge seg underdyna, og det er pleieren som spriter hendene etter å ha ut-ført en plukkejobb på en beboer på sykehjemmet. Kjerstivet at hun har tatt på seg altfor lite klær. Kjente det alle-rede da hun gikk ut døra og fremdeles hadde sjansen til åsnu, men hun mente bestemt at det var mulig å gå seg varm,noe det ikke var, for uansett hvor mye hun slengte med ar-mene, hjalp det ikke. Ja, for hun hadde bestemt seg for å

11

få en frisk start på dagen, likte å komme tidlig, ha litt fargei kinnene, men nå angrer hun mest på at hun ikke baregjorde det enkelt og kjørte i stedet, gruer seg til motbakkenehjem.

Høsten hadde som vanlig overrumplet henne. Først mer-ket hun det ved at hun måtte stå opp om natta for å lukkevinduet. Så merket hun det på basilikumen, som bare over-levde én dag i vinduskarmen. I det hele tatt å håpe på fleresoldager nå ville bare være å lure seg selv. Sommeren somlå bak henne, hadde vært varm og ensom. Hun hadde mestav alt sittet i solsteiken på balkongen, eller hun hadde syk-let ned til fjæra nedenfor kalkovnene, med smørbrød og safti veska si og lagt seg ned med hodet på ei dunpute, sometter hvert som dagene gled forbi, ble tung av svette og sol-krem. Hun hadde svømt over bukta, knipset bilder av tærnesine. Hun hadde lest ei bok som hun måtte innse overgikkhennes kapasitet som leser, ja på en hel sommer hadde hunbare kommet hundre sider ut i Vargas Llosas Bukkefesten.Men hun hadde fått mye glede av det lille hun hadde lest,og det var tross alt det viktigste. På kveldene drakk hunflaskeøl foran tv-en og smurte beina med fete, luktfrie sal-ver, eller så bare lå hun og så opp i taket og lyttet til kvelds-programmene på P1. Men nå kjentes det som om somme-ren lå under ei glassklokke; hun kunne se inn i den, se segselv, men verken gå dit eller gå inn dit. Hun kunne baresuge høstlufta inn, fylle munnen og lungene med den, oginnse at tiden igjen hadde gått fra henne uten å sette dyperespor.

Geografilæreren stikker hodet ut av bilen, og med et rasktklyv følger kroppen etter. Han har kneppet skjorta feil ihalsen, og jakka ser litt sjuskete ut. Han spør: «Står du her

12

halvnaken?» Kjersti har merket seg at til tross for at han harjobbet i over tjue år som lærer, virker han fremdeles ner-vøs og usikker når han står foran elevene og underviser. In-gen har tall på hvor mange linjaler han har brukket, hvormange verdenskart han har revet ned eller kaffekopper hanhar knust, for han har et fryktelig temperament. Kjersti harflere ganger tenkt at hun burde melde det videre opp i sys-temet, men kjenner på seg at geografilæreren ikke er ensom tåler slik kritikk. En gang stilte han seg med ryggen tilklassen, etter en eller annen situasjon med en elev, og pul-veriserte et kritt mellom tommelen og pekefingeren. Klas-sen tittet vekselvis på ham og på Kjersti, som de nok menteburde gå inn og dempe situasjonen. Men hva skulle hun si?Hva skulle hun gjøre? Det begynte med at geografilærerenanklaget en elev for å sitte med tyggis i timen, men da hanhadde ytret ønske om at gutten skulle åpne munnen og visefram tyggegummien, hadde selvfølgelig eleven svelget denog sagt at det ikke var en tyggis, men bare en papirbit, «ogdet er vel ikke ulovlig?» Geografilæreren ble så sint overbevismaterialet som forsvant rett foran øynene på ham, ogover at denne eleven tillot seg å frekke seg, at han slo linja-len så hardt i kateteret at den knakk på midten. Og så stiltehan seg altså med ryggen til klassen, begynte å pulveriserekrittet mellom fingrene, mens elevene tittet bort på Kjerstimed blikk som sa: Gjør noe. Og Siri tok hånda til Kjerstiunder bordet, for hun likte ikke at mennesker ropte til hver-andre. Men heldigvis, til slutt snudde geografilæreren segpå eget initiativ, mumlet en setning som inneholdt et, riktig-nok godt kamuflert, «Unnskyld», dro ned verdenskartet ogpekte ut Gobi-ørkenen, og alle var veloppdragne nok til ålate som ingenting. Kjersti har også merket seg at geografi-

13

læreren ikke forsøker å inkludere Siri i undervisningen vedå gi henne ansvar og oppmerksomhet eller la henne fullføreen hel tankerekke selv om det ikke har noe med det aktu-elle temaet å gjøre, han overser henne, gjør henne ubetyde-lig i rommet og tar dermed, slik Kjersti ser det, ikke sin delav ansvaret.

De som er for seint ute, sitter i krysset utenfor bensin-stasjonen der de vekselvis forsøker å tenne sigarettene sinemed sigarettenneren og tuter på bilen foran dem i køen. Detstrømmer på med elever. Votter og luer og ransler og fot-ballskjerf. Kjersti hilser på noen av dem. «God morn», sierhun, «god morn, god morn.» Rektor parkerer bak geogra-filæreren. Hun har tatt på seg koften med symboler, somskal minne henne og alle omkring om hennes samiske stam-tavle, det løper en bue av strikkede rein og jegere over rek-torens rygg. Hun benytter enhver situasjon av betydning tilå understreke denne tilhørigheten, sniker gjerne inn noensamiske gloser i en personaltale, eller så starter hun med etlengre sitat for etterpå å si: «Ja, sånn høres det altså ut påsamisk!»

Kjersti ser på klokka. Når Siri er sein, er det et tegn påuro hjemme. Kjersti har ofte diskutert Siris temperamentmed foreldrene. Da hun var ni, tvang hun et Widerøe-flytil å mellomlande i Brønnøysund fordi det ikke var Hobbyi pilotbagen. Først nå flere år seinere tillot moren seg å leav dette. «Jeg har grått i så mange år», sa hun en gang tilKjersti, «grått, grått og grått, nå må jeg begynne å le, ikkesant?» En annen gang slo Siri Kjersti så hardt i ansiktet athun begynte å blø neseblod. Og blod ble alltid mottatt medærbødighet blant ungdommene i spesialklassen. Peder, medDowns syndrom, snurpet munnen sammen slik han pleier

14

når noe stresser ham. Pia, med sin svært sjeldne muskelsyk-dom, begynte å tute febrilsk med den særdeles komplisertePermobilen sin, mens Redam, en pakistansk jente med CP,kylte en blyant mot vinduet, der den ble hengende i en fold igardinen. Gråt og blod hadde alltid stor innvirkning på en-erginivået deres, en blanding av angst og aggresjon, som omde plutselig følte de måtte forsvare seg. Kjersti husker hvor-dan Siri avventet situasjonen, helt klart denne lille forsam-lingens isdronning. Alle visste jo at Siri kunne være fryk-telig utspekulert og sjelden inngikk forlik der hun skjønteat hun kunne få alt. Men blod gjorde alt mye mer kompli-sert. Siri var som alle andre livredd for blod etter selv å hablitt gjennomhullet av sprøytespisser gjennom store deler avbarndommen. Så hun sa: «Unnskyld Kjersti, unnskyld, detvar ikke meningen.» «Du vet du ikke skal.» «Jeg vet det,Kjersti», sa hun. Og så stappet Kjersti fuktet dopapir i hvertnesebor, og alle begynte å le.

Kjersti hadde sittet i et utall lange, trettende møter medspesialpedagoger og diskutert tiltak, skrevet punkter på ark,og mot møtets slutt hadde de samlet seg om en slags strategi.Men like fort som de ble satt ut i livet, fant Siri en sprekk irutinen, og rektoren måtte kalle inn til nye møter med spe-sialpedagogene, noe som igjen førte til at nye sprittusjer blelagt fram, nye kjekspakker ble tygd opp mellom kontorda-mens tenner, og nye skjeer Nescafé espresso ble løst opp iglovarmt vann. Det eneste som så ut til å fungere, var ideenom meldeboka som skulle være «det offentliges samtale-kanal med det private». Det hjalp Siri med å skape forutsig-barhet, et ord som ofte ble gjentatt i disse møtene, sammenmed mestringsfølelse, trygghetssone og individplan. Mel-dingen Kjersti skrev fra dagen da Siri slo henne, ble: «I dag

15

har Siri vært urolig, hun slo blant annet meg samt en klas-sekamerat til blods. Spiste sandkake og tegnet i siste time.»Men den meldingen angret Kjersti mye på seinere, for detmed klassekameraten var jo en løgn.