Semester oppgave i Samfunnsfag 2

Hva har UNESCOs verdensarv hatt å si for ærfugl driften på Vegaøyene?

Siv Laila Hanssen

Student nr. 280211

Nesna Høgskole

Våren 2009

Innhold

Innledning side 3

Historisk tilbakeblikk på ærfugltradisjon side 3-4

Skjærværs historie side 5-6

Lånans historie side 6-7

Flyttinga fra øy til fastlandet side 7-8

Dunarbeidet side 8-9

Hva er UNESCOs Verdensarvliste? side 9-10

Ærfugldrift på øyene i dag side 11

Problematikk side 11-12

Framtidsutsikter side 12-13

UNESCOs verdensarv og ærfuglen side 13

Konklusjon side 14

Litteraturliste side 15

2

Innledning

Jeg vil i denne oppgaven ta for meg ærfugldriften som har pågått på Vegaøyene i mange

hundre år. Driften pågår den dag i dag og det ser ut til at den tar seg sakte men sikkert opp

igjen, etter at den i flere år var nesten borte. En av de viktigste grunnene til dette er at

Vegaøyene er kommet på UNESCOs verdensarvliste med den oppmerksomheten dette gir.

Selv har jeg alltid hatt et forhold til denne spesielle næringen. Da jeg var barn, og var på

besøk på øyene på forsommeren, var det strengt forbudt å holde på med aktiviteter som

kunne forstyrre fuglene som lå i husene sine. Som voksen har jeg også skjønt behovet og

ansvaret vi har for å føre denne veldig gamle kysttradisjonen videre.

Jeg vil begrense oppgaven min til å omhandle to av Vegaøyene, Skjærvær og Lånan.

Skjærvær har hatt en annen utvikling enn Lånan i og med at ærfugldriften var helt borte der i

en periode. Erna Øvergård eier et av de fra flyttede husene på øya Lånan, som for øvrig er

hennes barndomshjem. De siste to somrene har hun tilbrakt en del tid sammen med min

familie. Jeg har fått vært med på harping av dun og har fått lære å renske dun for hånd. Det

var hun som gjorde meg oppmerksom på Verdensarvstatusen som Vegaøyene har fått, som

igjen gjorde at jeg ønsker å sette meg bedre inn i denne delen av vår kystkultur. Personlig

har jeg fått mye igjen for å skrive oppgaven, det har vært både lærerikt, spennende og

morsomt. Det blir nok en tur til både Skjærvær og Lånan på meg i sommer!

Historisk tilbakeblikk på ærfugl tradisjon

Ea er blitt holdt som tamfugl på øyene i ualminnelig tid. Var ærfuglen det første husdyret

kystfolket hadde? Allerede på 800 tallet skrev kong Alfred av England i sine historiske

skildringer om Hålogalendingen Ottar. Ottar fortalte om livet i Nord Norge og om hans

inntekter fra finneskatten. Samene betalte skatt med varer som skinn av mår, bjørn, rein og

dun og fjær fra fugleværa. Den rikeste samen måtte ut med ti sekker dun i året, eller som

Ottar kalte det ” Fugla federum”. Disse varene solgte Ottar videre på markeder lenger sør i

landet.

I sagaen om Olav den hellige fra 1200-tallet forteller Snorre Sturlasson om Hårek på Tjøtta

som mista livet på grunn av en krangel om et utvær på Helgeland, som både var et eggevær

3

og et fiskevær. Vi finner også spor etter ærfugl fra steinalderen, avbildet på helleristninger.

(Ness I. 2002 s.38-39)

Disse gamle skriftene viser at dun og egg ble brukt som både skatteobjekt og handelsvare

allerede i vikingtida. Egg og dun har alltid spilt en viktig rolle for folket langs kysten av Nord-

Norge, både som kosttilskudd og som inntektskilde. Dette arbeidet viser kystfolkets viten om

at når du gir, så får du tilbake. Den jobben med reirene som ble gjort før ea kom på land og

voktingen som foregikk mens den lå på reiret, fikk de betalt for med egg og dun.

På 1600-1700 tallet begynte væreierne å se at omsetningen av dun økte ute i Europa. For å

sikre seg duna og eggene begynte de å fredlyse egg-og dunværene. Allerede i 1842 kom

loven om ”Fredning af Æg- og dunvær samt Edderfugl ”. Hensikten var å beskytte

væreierens interesser. Vega har i dag 17 egg- og dunvær, 14 av disse har vært fredlyst.

(Næss I. 1998 s.5)

Rundt forrige århundreskifte ble det produsert ett tonn renset dun i Nordland. For å få ett

kilo dun trenger man 60-70 ærfuglreir og ett tonn tilsvarer dun fra over 60.000 reir. To

tredjedeler av dette kom fra Helgeland, med Vega som hovedsenter for dun produksjonen.

Verdien av ett kilo dun var den gang 30 kroner. Til sammenligning var en ku verdt 40 kroner

og en kalv 24 kroner. For de største dunværene ga dun sankingen viktige pengeinntekter til

samfunn som ellers var basert på fiske og jordbruk.

Egg og dun driften kunne utgjøre halve årsinntekten i de største dunværa, og var

sannsynligvis den viktigste årsaken til at folk slo seg til på øyene ytterst mot havgapet. (Næss

I. 2008 s.58) Det er etter min mening ingen tvil om at ærfuglen kan omtales som et av

Vegaøyenes første husdyr, hvis man tar i betraktning den omsorg som er vist for fuglen opp i

gjennom tidene. På øyene var det fra gammelt av uskrevne regler om hvordan man skulle

forholde seg når ærfuglen kom på land for å finne hus å legge seg i. Det måtte ikke flyttes på

e-husene, for ea var vár for forandringer. Hvis noen var på sjøen om natta, kunne de ikke

komme på land før etter kl. 0800 om morgenen. De kunne ikke fyre i ovnen for ea tålte ikke

røyk, og var e- husene nær beboelseshusene måtte alle sitte helt stille til langt på dag for ea

var så lett skremt. Disse reglene overholdes enda i dag i øyværene.

4

Skjærværs historie

Skjærvær ble antakelig befolket i seinmiddelalderen, etter svartedauen. Jorda på øya var delt

mellom to gårder, Sørparten og Nordparten. Min slekt tilhører Sørparten av øya.

Eggfordelingen var bestemt på forhånd, hver grunneier fikk eggene fra ea på sin eiendom,

mens eggene fra holmene rundt ble delt dem i mellom. Duna ble solgt til Hysværet eller til

Kirkøy. Det var god betaling for duna.

Mine aner kan spores fem generasjoner tilbake på Skjærværet. På et bygselsbrev datert 17.

september 1846 fikk min tipp tipp oldefar Ingebrigt Larsen (f.1816) og hans kone Ane

Margrete (f. 1815) leie husrom hos en enke, Anna Johnsdatter, på de premisser at de tok seg

av henne til hun døde. ( Roksvaag 1994. S.7). Ane Margrethe var kjent i øyværene for å være

en glimrende seiler, i en tid hvor det ble sagt at det brakte ulykke å ha med kvinnfolk i båt.

Det finnes flere historier om hennes bragder til sjøs. (Næss I. 2008. S.83)

Deres sønn Johan Ingebrigtsen (f.1842) giftet seg med Elen Jensdatter (f. 1846) og fikk en

datter, Lotte Johansdatter (f. 1869). Hun giftet seg med Edvart Mathisen (f.1870). Lotte og

Edvart er foreldrene til min bestemor. Oldefar Edvart var den første i Vegaområdet som

kjøpte seg motorbåt, det var i 1909. (Etter samtale med Inge Måsøy) Barnebarna deres

hadde et eget navn på høyonna i Skjærværet, nemlig kneslåtta. De måtte de ligge på kne å

slå gresstustene som sto mellom berg og stein. (…)Vi måtte slå alt, til og med mellom

steinan, der va en tredjedel av graset. Det siste vi tok var torvtakene. Slåtta var et mareritt.

Det tok to-tre veker før vi var ferdig. Vi slo med sigder, ljåan vart ukvass med ein gong på

grunn av alle steinan.(…) (Næss I. 2008. S.82)

I 1930 gikk Statens Havnevesen i gang med å bygge to moloer i Skjærværet. De eldste på øya

var helt i fra seg for nå ville det bli slutt på at ærfuglen kom til Skjærværet, og de ville miste

en god inntektskilde. Fuglen som ikke tålte støy i det hele tatt ville sky øya med tanke på

anleggsdriften som molobyggingen førte med seg, mente de eldste. Det som skjedd var helt

utrolig. Det kom så mye ærfugl til Skjærværet under årene med molobyggingen som det aldri

hadde gjort før! Anslagsvis 200-300 ærfugl hvert år. De fant seg hekkeplasser i stillasene, i

krankorgen, under kaiene og i terrenget rundt anleggsområdet. Ærfuglen stortrivdes i bråket

fra sprengning og steinbrudd og den var utrolig tam og folkekjær i disse årene. Det er

vanskelig å anslå antall fugl før moloarbeidet startet for i øyværene var det ingen som var

5

interessert i at ”naboen” skulle vite hvor mange fugl det var på deres øyer. Det foregikk

telling av fugl, men det var kun til privat regnskap. Men det er ingen tvil om at med

moloarbeidet kom en formidabel økning i antall fugl. Da arbeidet med moloene var ferdig i

1936, sank antall hekkende ærfugl igjen. (Etter samtale med Inge Måsøy)

Min bestemor og hennes seks søsken er født og oppvokst på Skjærvær, og hennes bror

Ingvald Mathisen, min gammel-onkel, var den siste fastboende som flyttet fra øya. Det var i

1985. Da hadde han bodd flere år alene på øya etter at kona Jenny og sønnen Thorvald

flyttet til Vega i 1979. I 1980 har Ingvald Mathisen nøyaktig notert ned hvor mange ærfugl

som lå på reir på øya, 110 fugl. I dag er Thorvald Mathisen grunneier på Sørparten av

Skjærvær og har oppsyn med eiendommene. Thorvald fortsatte innsamlinga av egg og dun

på Skjærvær fram til midten av 1990- tallet, da det i noen år av uvisse årsaker, ikke kom

ærfugl til Skjærværet. De siste årene har det på nytt kommet ærfugl til øya og antallet øker

litt for hvert år. (Etter samtale med Thorvald Mathisen)

I 1995 ble Skjærvær fredet av riksantikvaren etter lov om kulturminner. Da hastet det med å

få restaurert bygningsmassen på øya, som var i svært dårlig stand. Nå er nesten alle

bygningene på øya restaurert etter kulturminneloven. I dag står det en komplett restaurert

fiskerbondegård med bolighus, rorbuer, uthus, ærfuglhus, brygger og kai på Skjærvær. Selv

om mange av øyværene fikk elektrisk strøm etter hvert, kom strømmen aldri ut til Skjærvær.

De har måttet klare seg med et aggregat som ble drevet av en ”vindhalepropell”. Dette skal

være en miniatyrutgave av dagens vindmølle. (Etter samtale med Inge Måsøy)

Lånans historie

Øyværet har vært leilendings gods under Tjøtta. I 1885 ble det laget en husmannskontrakt

mellom godseier Niels Gierbrandt Winther Brodtkorb på Tjøtta og leilendingen Evert Nilsen

på Lånan. Evert betalte jordleien med egg og dun. Årlig måtte han levere 100 ærfugl egg, 100

måke-og andre småfugl egg og 3 mark med renset dun. (Næss I. 2008, s.95). Lånan har alltid

vært et av de største egg- og dunværene i øyene. I 1723 høstet de dun fra 780 reir. I svært

gode sesonger kunne man høste nesten det dobbelte. På 1600- tallet bodde det tre

husmenn på Lånan, ved folketellingen i 1865 ble det registrert 31 personer på øya. I 1913

gikk Tjøttagodset i oppløsning, og Petter Johnsen i Lånan ble selveier til en pris av 2200

kroner. Det var syv beboelses hus i øyværet, hvor det bodde åtte familier. De levde av fiske,

6

jordbruk og ærfugldrift. Jorda ble drevet i felleskap av familiene fram til i 1938, da det ble

foretatt utskiftning. I likhet med de andre øyværene i området var jorda skrinn og

næringsfattig. Det ble tatt opp tang og lagt utover bergene som etter hvert ble til nytt og

forbedret jordsmonn. Og mens mennene dro på lofotfiske styrte kvinnene heime. På 1960

tallet bodde det 60 personer på øya, og 27.juli 1965 fikk de via sjøkabel elektrisk strøm til

øya. Senhøstes 1980 flyttet de siste fastboende på Lånan, Martin og Alida, inn til Vega. (Vold

H. 1985 s.231) Lånan har hatt en kontinuerlig drift av dunproduksjon helt fram til i dag, og

fuglevokterne er på plass og lager reir hvert år når ea kommer inn på land og skal legge egg.

Flyttinga fra øy til fastland

På under en generasjon hadde Vegaøyene fått et tilnavn, de ble ikke bare omtalt som øyvær

men også som utvær. Utvær betegnelsen var ingen positiv beskrivelse av øyværene. Utvær

forbandt man med manglende initiativ og manglende framtid. En plass som ikke kunne tilby

det moderne mennesket det de trengte for å ha det bra. Dette klang veldig dårlig i ørene til

den oppvoksende generasjon og de rømte rett og slett fra øyene og inn på fast landet. De ble

godt hjulpet på vei av fiskeriminister Reidar Karlsen uttalelser under stortingsdebatten i

1950:

”Jeg tror vi bygger landet ved at folk flytter sammen, ikke minst fordi vi derved kan få

produksjonen rasjonalisert, og det vil kunne skje på en annen måte enn om den er spredt på

en rekke små enheter som må drive for kostbart.” (Vold H. 2003 s. 117)

Myndighetene syntes at kystbefolkningen ”sløste” vekk arbeidskraften sin på arbeid med for

liten produktivitet som fiske, rakleiting, dunproduksjon og sjølforsyningsjordbruk på kysten.

De bidro for lite til verdiskapning på et nasjonalt plan.

Emelius Mathisen flyttet fra Skjærvær til Kvalholmen sammen med sin Lotte, i 1928. Emelius

er bror til min bestemor og Ingvald i Skjærværet, og han er da også min gammel-onkel. Han

er kjent som en lokal vise dikter og sanger, og skrev blant mange andre ”Øyværingsvalsen”

og ”Frafløttingsvise”. Han var opptatt av de enkle og hverdagslige tingene og alle visene hans

omhandler livet i øyene på godt og vondt. Meningen hans med visene var at folk skulle bli

påminnet om hvordan øyværingenes kultur var og hvordan de levde. Han var en mann som

7

var stolt av å være øyværing, og visene hans er ikke noe annet enn kystkulturhistoriske

skatter! ”Frafløttingsvisa” omhandler flyttinga inn til fastlandet. Her er et utdrag fra visa:

”Frafløttingsvisa”

Der pratas, da spørres, no snakkas da støtt, på øyæ, på holmæ omkring at deinn mainn og de karan ska te å fløtt, de e vesst lei a å va øyværing. På lainnet de har deinn elektriske strøm, bærre trøkk på ein knapp, ja da e som ein drøm. Der bær de`kje vatn, der slepp de høgg ved, der e de kvitt både fjøsstell og fe.

Ja tiæ førandras og folket med deinn, de sir jo kor fint og galant kvar stuæ på landet står kvitmalt og pen de trur de går her så rakkar og fant. Øyværingskjærringan no sir de skrømt, redd vart de ovêr og stukt ha de drømt. De lenges på landet te kaffekalas å gå i båten de e øyværingsmas.

Og mange ha fløttæ fra holme og øy husan står tom og førlatt. Marsje ligg buståt a ôslien høy da gror over med eine og kratt. Mørkt e da aillsteds og ikkje eit ljøs vi før såg om kveildan frå stuglass og fjøs. Der før så var ferdsel frå land og i hamn e no telhold for kråkæ og ramn.(…)

Emelius i Kvalholmen. (Kvalholm, E. 1991 s.28)

Dunarbeidet

Ærfuglen har det latinske navnet Somateria mollissima. I februar-mars trekker fuglen inn fra

havet, og i april flokker den seg rundt øyene for å hekke. Hekketida pågår til rundt St. Hans,

23. juni. Da forlater ea reiret og duna kan sankes inn. Allerede i mars - april begynner

arbeidet med å lage i stand reder og hus til ærfuglen. Husene er ment til beskyttelse både for

fuglen og duna. Det finnes forskjellige typer e-hus. En e-bane ligger inntil en husvegg,

naustvegg eller lignende og det ligger en stor planke langs med veggen. Så er det igjen avdelt

i flere små kammer, ett kammer til hver fugl. Planken blir støttet opp av stein eller rakved, da

fuglen ikke liker nytt treverk. E-hus kan være eneboliger eller større hus som kan romme

mange ærfugl. Det kan være en veltet båt, under en trapp, i en tønne, steinhus eller

lignende. Bare det er tørt og i ly for den verste vinden. Tidlig om våren blir det tatt opp tang

som blir tørket på bergene. Den blir brukt som redemateriale til ærfuglen og ligger klar i

redet når fuglen kommer opp fra vannet og skal finne seg hekke plass. Tangen blir lagt i

redet og så knuser man den i midten med en stein. Tangen er mye lettere å få ut av duna

enn gress, strå og mose som ea ville brukt selv. Fra begynnelsen av mai til uti juni legger ea

egg. Fra 1 til 8 egg, 5 er mest vanlig. Når så ruginga starter plukker ea dun av brystet og

buken sin og legger i redet så det blir godt og varmt. Ærfugldun plukkes mange steder i

verden, men bare på kysten mellom Nord-Trøndelag og Sommarøy i Troms finner vi skikken

8

med å bygge hus til fuglen. Ellers sanker de dun fra fugl som har lagt seg vill. Legges eggene

rett på bakken, blir duna full av stein og grus og dermed vanskeligere å få rein.

Rensing av duna er et tidkrevende pirkarbeid. Når ea har forlatt redet blir duna samlet inn.

Da blir den lagt til tørk i sola, eller den kan, hvis været er dårlig, tørkes på rist over ved

ovnen. Når den er tørr blir de største ruskene ristet ut av duna. Det er enda mye tang og rusk

og rask i duna. Først blir den grov renset for hånd, der man plukker ut de største fremmed

elementene. Deretter blir duna harpet på en dunharpe. Det er en treramme med

nylontråder (fiskesnøre) som er spent opp med noen cm avstand. Duna blir lagt på

nylontrådene og man bruker en harpstikke eller pinne til å ”harpe” med slik at det blir

bevegelse i trådene. Urenhetene vil falle ned på bakken på grunn av vibrasjonene og duna

setter seg på trådene. Etterpå går de over duna på nytt og finrenser den, til det ikke finnes

urenheter igjen. Under dun rensinga går 4/5 av dun vekta tapt. (Misund I. F. 1986 s. 12-18)

Hva er UNESCOS verdensarvliste ?

Verdensarvlisten, også kalt World Heritage List, ble etablert i 1972 av UNESCO, og er De

Forente Nasjoners (FN) organisasjon for undervisning, vitenskap og kultur. Listen har som

mål å verne verdens kultur og naturarv mot ødeleggelser. Til sammen er det på verdensbasis

851 kulturminner i 185 land som står på Verdensarvlisten. I Norge har vi sju kulturminner

som er med.

Vi finner blant annet pyramidene i Egypt og den kinesiske muren på Verdensarvlisten. Det vil

si at Vegaøyenes verdensarvstatus er i selskap med store og verdens kjente byggverk og

monumenter. Detter gir oss også en pekepinne om hvor viktig det er å ta vare på den

spesielle og særegne levemåten som foregikk på kysten i gamle dager. Verdensarvstatus sier

oss at det ikke bare er en nasjonal interesse for denne lokale arv og historie, men faktisk er

det ansett som meget viktig for verdenssamfunnet å ta vare på denne tradisjonen med

fuglehold.

Verdensarvområdet Vegaøyene ligger i Vega kommune og er en del av Helgelandskysten.

Området består av mer enn 6500 små øyer, holmer og skjær, og deler av hovedøya Vega.

Området er på 1037 km2 og av dette er 69 km2 landareal. Det er kulturlandskapet som er

skapt av fiskerbondens mangesyssleri med jordbruk, fiske og ærfugl som fremheves i

9

grunnlaget for verdensarvstatusen. Det er få verdensarvområder som har kulturlandskap

som grunnlag for statusen, og sannsynligvis ingen andre som har samspillet mellom ville

fugler, mennesker og spesielt kvinner som grunnlag. (nettsted: Verdensarv) Vegaøyene ble

oppført på Verdensarvlisten 1.juli 2004 på grunnlag av kulturkriterium. Kriterium for

Verdensarvstatus:

”Vegaøyene viser hvordan generasjoner av fiskere og bønder gjennom de siste 1500 år har

opprettholdt en bærekraftig levemåte i et værhardt havområde nær Polarsirkelen, basert på

den nå enestående tradisjonen med ærfugldrift, noe som også er en hyllest til kvinnenes

bidrag til dunarbeidet. ” (Nettsted: Verdensarv)

Den delen av Vega kommune som ikke ligger i verdensarvområdet er definert som en

buffersone. Denne sonen utgjør et areal på 280 km2 hvor 94 km2 er landareal. Buffersone-

området skal brukes og utvikles fordi det vil ha stor betydning for utviklingen til Vegaøyene.

Sonen kan brukes som et naturlig utgangspunkt for besøk i verdensarvområdet hvor

besøkskontroll kan drives effektivt og der overnatting kan skje.

Helge A Vold formulerte seg slik om prosessen mot Verdensarvstatus: ”se på arbeidet som

nå foregår i Vega på Helgeland gjennom det såkalte Verdensarvprosjektet med å rehabilitere

fortapte steder, gjenfortelle deres fortid som unik kultur arv og gjøre dem betydningsfulle for

dagens mennesker ”(Vold H. 2003 s 113.)

Uttalelsen til Vold synes jeg er meget treffende for det som skjer. Man har fredet områder,

øyer, hus og bygningsmasser. All restaurering skal fortrinnsvis foregå med rak ved for å

holde på den gamle stilen. Man bevarer det slik som det var, sånn at de kommende

generasjoner, turister og andre interesserte kan få ta del i hvordan livet var i øyværene i

gamle dager. Folk som kommer utenifra og ikke har kjennskap til ærfugl drift blir fort fasinert

av symbiosen mellom mennesker og ærfugl. Den ærefulle omsorgen som blir lagt ned i

arbeidet med ærfuglen både før, under og etter hekketiden er unikt, samtidig med at

ærfuglen betaler for seg med duna som ligger igjen i reirene. Det er ikke rart at det til og

med på verdensbasis er et ønske om å holde denne tradisjonen i hevd. Alle UNESCOs

verdensarvsted skal oppfylle kriteriene om å være av ”outstanding universal value.” UNESCO

har slått fast at den 1500 år lange dunværsdriften er et unikt innslag i Vegaøyenes

kulturlandskap, og det kan vi være både stolt og glad for!

10

Ærfugldrift på øyene i dag.

I dag er det kun 2 personer som bor fast på et gårdsbruk i verdensarvområdet. I sesongen

2006 var det drift i seks dunvær og 16 fuglevoktere sanket dun fra 970 reir i området. I dag

er det heldigvis en viss oppgang i ærfugl driften både i Lånan og Skjærvær. Lånan, som er det

største egg- og dunværet på helgeland, hadde i fjor 600 ærfugl på reir og det var ni

fuglevoktere på øya. (nettside: Lånan) Sør- parten av Skjærvær hadde 22 ærfugl og en

fuglevokter. (Etter samtale med Thorvald Mathisen) Ettersom det ikke bor noen fast på

øyene, er driften avhengig av at frivillige fuglevokterne reiser utover og bor på øyene i

hekketida. Det er viktig å få i gang et rekrutterings arbeid for å få nye fuglevoktere som kan

være på plass og overta den dagen det er behov for det. De fleste av fuglevokterne er i dag i

sekstiårene, og det er uvisst hvor lenge de kan holde på.

Problematikk

At ærfuglen er truet er det ingen tvil om. Fraflyttinga fra øyene var hovedårsaken til at

ærfuglbestanden minket kraftig. Uten menneskene tilstede føler ærfuglen seg utrygg og

finner seg andre hekkeplasser. Men en annen trussel er oljeutslipp som kan føre til massiv

sjøfugldød. Da den greske tankeren "Deifovos" forliste ved Vega i 1982, ble mellom 10 000

og 20 000 ærfugl drept. Uhell i tilknytning til oljeboringen i havet vest av Vega vil også i

framtiden være en alvorlig trussel mot ærfuglen i Vegaøyene. En oljetilsølt ærfugl vil gå på

land for å unngå at vann trenger inn til kroppen. Der går den en langsom sultedød i møte. En

lite forsket på trussel er taretråling og tangskjæring som har blitt til en industri langs kysten.

Hva skjer når tangen blir fjerna, mister ærfuglungene matfatet sitt? Det er der de finner

tanglopper og lus som er maten deres. Dessuten er tanga et utmerket gjemmested for e-

ungene.

Også blant rovdyr har ærfuglen fiender. Villminken er et stort problem. Hvis fuglen blir

skremt av mink kan den komme til å forlate reiret, minken dreper også fugl som ligger på

reir. Minken er et streifdyr, en mester svømmer som kommer seg dit den vil, og har få eller

ingen naturlige fiender. Kun mennesket. Man kan sette opp feller eller skyte minken, men

det er en vanskelig jobb. Det finnes og en spesiell hunderase som tar livet av mink men det

er få som har den. Oteren har også begynt å trekke på land å ta ærfugl. Bestanden har øket

sterkt etter at den ble fredet og den vanskelige mattilgangen til oteren får skylden for dette.

11

Det er nå lov å skyte oter som tar ærfugl. Svartbaken, den største av måsene våre og grå

måsen tar dunungene til ea. Kråke og ravn raner reirene og knuser eggene. Det hender at

havørna tar en voksen ærfugl også. Fritidsbåt trafikken har også tatt seg opp i de siste årene,

og av uvitenhet kan de forstyrre ea hvis de går i land på holmer og skjær i hekketida. Uvettig

kjøring mellom holmer og skjær med rusing av båtmotorer kan skremme fuglen bort.

I tillegg er det nå lov til å jakte på ærfugl langs kysten av Sør- og Østlandet. (Næss I. 2002

s.29) For oss som bor i Nord Norge er det helt uhørt og forferdelig at det gis lov til jakt på

fuglen. Kystfolket ser på den som et nærmest hellig dyr som man må verne om.

Framtidsutsikter

Ærfuglsesongen 2008 har vært fantastisk fin på Lånan. Det har vært oppgang i antall ærfugl,

nå er det 600 fugl som hekker på øya. De har vært lite plaget med mink eller andre

predatoer. Dette lover godt for 2009 sesongen! Lånan har kommet langt i sitt arbeide med å

ta vare på dun produksjon og ærfugl. I 2007 gikk fem av husstandene på øya sammen og

stiftet selskapet Utværet Lånan AS. Med den hensikt å drive med turisme i småskala og selge

produkter av ærfuglen. Det er lagt ned et stort arbeide med dun produksjon, de tar vare på

bygningsmassen, utvikler internett side til informasjon og salg av produkter relatert til

ærfugl. De har salg av edderdunsdyner i alle størrelser, ullvotter, sokker og gensere med

ærfugl motiv, bøker, kort og sengetøy. Stiftelsen selger også eksklusive opplevelser med

dagstur eller overnatting på øya. De siste produktene som er kommet til i utvalget er en

smykkekolleksjon kalt e-ungen Eli. Den nyeste ideen for å spre kunnskap om ea og dun

produksjon ble lansert på Lånans hjemmeside før jul. Der får man anledning til å leie et

steinhus via internett og kunne følge sin egen ærfugl i fire uker. For eksempel: Hvor mange

egg som blir lagt? Hvor mange unger blir det? Kanskje kommer det ubudne gjester?

Oppdatering sendes på e-mail til leietaker en gang i uka med bilder og tekst. En god ide for

barnehager, skole klasser eller bare interesserte familier? (Nettside: Lånan)

Alle elever i 6.klasse på Vega er med på et samarbeidsprosjekt om ærfuglen mellom skolen

og E-huset. Elevene i 6. klasse drar ut til dunværene på våren, legger opp tang i reirene og

gjør i stand til ærfuglen. De får jobbe litt sammen med fuglevokterne som bor på øyene i mai

og juni. Der får de høre hvordan det har vært å vokse opp i øyværene og passe på ærfuglene.

Senere på våren drar de ut for å se om fuglene har lagt seg på reirene og de får også lære å

12

rense dun. (Nettside: verdensarv i unge hender) E-huset er et museum på Nes på Vega som

dokumenterer tradisjonen med ærfugl som husdyr. Dette er en kunnskapsbasert attraksjon

som er verdt et besøk hvis man befinner seg på den kanten av landet. I Lånan jobber

stiftelsen med et eget rekrutterings - prosjekt for fuglevoktere for å sikre tradisjonen i årene

framover. Oppgangen i antall fugl i Skjærværet fortsetter gradvis og kanskje har

restaureringsarbeidet som foregår på øya vært med på å trekke ærfugl til øya. Fuglen synes

det er trygt å ha mennesker i nærheten og restaureringen har ført flere mennesker ut til

øyværet.

UNESCOS verdensarv og ærfugldriften.

Unescos verdensarv skal ha mye av æren for at ærfugl driften på Skjærvær og Lånan er så

pass oppe og går som den er. Noen ny storhetstid for dun produksjon kan vi jo ikke forvente

oss, men at det enda er rom før økning i forhold til dagens produksjon er det ingen tvil om.

Verdensarven har bidratt økonomisk med midler til å prøve å bekjempe villminken og andre

ubudne gjester. E-huset på Nes har også fått tilskudd fra verdensarv midler. De som er

fuglevoktere i øyværene kan fra verdensarv midler og fra miljøverndepartementet få en liten

kompensasjon for at de tar fri fra jobb i ca to-tre måneder i året for å passe på ærfuglen.

Verdensarvstatusen har samtidig vært med på å sette Vegaøyene på verdenskartet sett med

turist øyne. Dette er flott for Vega kommune og gir både en økonomisk gevinst, men også en

menneskelig gevinst med optimisme og blomstring i det lokale næringslivet. Vega er en liten

kommune med 1300 innbyggere. Verdensarven har gitt kommunen både status og

oppmerksomhet utenfor landegrensene og med det følger også ansvar for å bevare det

gamle kystøkosystemet i området. Dette fører også til at interesserte samarbeidspartnere

melder seg, med det som de kan bidra med. Det er viktig å finne balansen mellom vern og

bruk av kystkultur arven. Turistene kan bli et stort problem for ærfugldriften i området. Ea

trenger ro og må ikke forstyrres. Dette er vanskelig å forene med ønsket om at turistene skal

komme ut til verdensarvområdet. Man må praktisere en streng regulering av turist

strømmen i buffersonen for å bevare vår unike arv og tradisjon med ærfugl drift på øyene.

13

Konklusjon

Jeg vil konkludere med at verdensarvstatusen har vært med på å gi ærfugldriften på øyene

større utviklingsmuligheter enn den ville hatt uten den. Dette gjennom de økonomiske

midlene som er stilt til rådighet fra verdensarven, og tilskudd øremerket spesielt utvalgte

prosjekt. Uten denne økonomiske hjelpen hadde ikke arbeidet med å bevare kysttradisjonen

med ærfugldrift vært kommet så langt som det er i dag. Statusen har også vært med å sette

Vegaøyene og kulturarven på verdenskartet, som igjen fører til større turist strøm og

optimisme i Vegasamfunnet.

14

Litteraturliste

Kvalholm, Emelius Mathisen. Øyværingsvalsen. Vega: Vega kommune, Kulturkontoret 1991.

Misund, Ingrid Falkhaug. Egg og dunvær i Nordland fylke. Telemark distriktshøgskole 1986.

(Hovedfagsoppgave)

Næss, Inga E. Med ea som husdyr. Vega: Sentraltrykkeriet AS 1998.

Næss, Inga E. Vegaøyan verdensarv. Stamsund: Orkana forlag 2008.

Næss, Inga E. I fugleværet. Stamsund: Orkana Forlag 2002.

Roksvaag, Marie. Ronland, Arthur. Skjærvær. Vega: Meldal Trykkeri AS 1994.

Vold, Helge A. Karlsøy og verden utenfor. Tromsø: Grimshei Grafiske 2003.

Vold, Helge A. Utvær. Østerås: J.W. Cappelensforlag AS 1985.

http://www.an.no/nyheter/article1594243.ece

http://www.lanan.no

http://www.ungehender.no/index.php?

option=com_content&view=article&id=10:fuglevokterne&catid=3:arbeid&Itemid=5

http://www.verdensarvvega.no/

Samtale med Thorvald Mathisen, Vega. 9.3.2009

Samtale med Inge Måsøy, Tjøtta. 11.3.2009

15