ÅÅ ssaammttaallee vviiaa ttoollkk

-- EEnn iinnnnfføørriinngg ii bbrruukkeenn aavv ttoollkk ii ddeett nnoorrsskkee hheellsseevveesseenneett

PPRROOSSJJEEKKTTOOPPPPGGAAVVEE VVÅÅRREENN 22001155

DDEETT MMEEDDIISSIINNSSKKEE FFAAKKUULLTTEETT

MMeeddiissiinnssttuuddeenntt:: MMoohhaammmmaadd WWaassiimm MMuukkhhttaarr

VVeeiilleeddeerr:: AArrnnsstteeiinn FFiinnsseett

AA BB SS TT RR AA CC TT

Background:

As a result of the ongoing worldwide globalization, migration and growth of the EU, Norway

has become a multiethnic, multicultural and multilingual country. As of 1st January 2014

there were approximately 759,000 people living in Norway, who have either immigrated

themselves (633,000) or are born in Norway with two immigrant parents (126,000). Together

these groups represent 14.9 percent of the Norwegian population. This leads to challenges

related to communication between public healthcare professionals and patients that doesn’t

share a common language, as well as challenges associated with organization and adaptation

of the prospective healthcare system, which needs to be addressed.

However, the Norwegian government has an ambition to ensure that all citizens get to

participate in the society regardless of religion, ethnicity, culture and language. One way to

achieve this goal is by ensuring equality in the public healthcare system regardless of lingual

barrier. The Norwegian Directorate of Health states in the National strategy on the health of

immigrants 2013 - 2017, that healthcare professionals at all levels are obliged to facilitate

good communication with patients with different linguistic backgrounds. This presupposes,

among other things, to keep track of the need for interpreters are use qualified interpreters.

Objective

The purpose of this project is to review the already existing literature on the matter of using

interpreters in the Norwegian healthcare system, and recapitulate and summarize it in a

coherent and concise guide, with emphases on improving public healthcare workers practical

and theoretical skills in using an interpreter.

Method

Due to the subject lines wording; “Conversing through an interpreter - an introduction to the

use of interpreters in the Norwegian healthcare system”, it was difficult to find suitable

articles about this topic through systematic search on McMasterPlus. This guide is therefore

based on information gathered from articles, brochures, leaflets, guidelines and books, after

consultation and directions from my teacher and supervisor for this project, as well as

literature recommendations from a lecturer for Interpreter studies at HiO, a consultant from

IMDi and a consultant from OUS.

Results & conclusion:

Various reports and statistics indicate that there still is an underutilization of qualified

interpreters and underuse of National register of interpreters in the public healthcare system.

Furthermore, the custom of using relatives, children and acquaintances as interpreters still

remains, despite numerous warnings from the Norwegian Directorate of healthcare against

this practice. It is very important that public healthcare workers are aware of the fact that they

are the once responsible to facilitate good communication with patients and not the other way

around. This includes the responsibility to determine when it is needed to call for an

interpreter, as well as book and pay for a qualified interpreter. The reason for this is that the

healthcare personnel are required by law to do their duties in a responsible and cautious

manner, without the interference of lingual barriers.

II NN NN HH OO LL DD

11.. IInnnnlleeddnniinngg ........................................................................................................................................................................................................................................................ 055

22.. MMeettooddee oogg vvaallgg aavv lliitttteerraattuurr .................................................................................................................................................................................... 077

33.. ÅÅ ssaammttaallee vviiaa ttoollkk –– eenn iinnnnfføørriinngg ii bbrruukkeenn aavv ttoollkk ii ddeett nnoorrsskkee hheellsseevveesseenneett

33..11 HHvvaa eerr ttoollkkiinngg?? .................................................................................................................................................................................................................................... 088

33..22 PPaarrtteennee ii eenn ttoollkkeett ssaammttaallee .............................................................................................................................................................................................. 01100

33..33 TToollkkiinngg oogg oovveerrsseetttteellssee –– ttoo ffoorrsskkjjeelllliiggee pprroosseesssseerr ...................................................................................................................... 1111

33..44 UUlliikkee ffoorrmmeerr ffoorr ttoollkkiinngg –– ssiimmuullttaanntt oogg kkoonnsseekkuuttiivvtt ................................................................................................................ 1122

33..55 FFjjeerrnnttoollkkiinngg .............................................................................................................................................................................................................................................. 1144

33..66 TToollkkeebbrruukk ii hheellssee-- oogg oommssoorrggssttjjeenneesstteennee .................................................................................................................................................... 1177

33..77 HHvviillkkee ttoollkkeesspprrååkk eerr mmeesstt eetttteerrssppuurrtt ii NNoorrggee?? ...................................................................................................................................... 1199

33..88 HHvveemm sskkaall aavvggjjøørree nnåårr ddeett eerr bbeehhoovv ffoorr åå ttiillkkaallllee ttoollkk?? ........................................................................................................ 2200

33..99 HHvvoorrddaann sskkaaffffee kkvvaalliiffiisseerrtt ttoollkk .................................................................................................................................................................................... 2211

33..1100 LLoovvvveerrkk ssoomm rreegguulleerreerr bbrruukk aavv ttoollkk .................................................................................................................................................................... 2233

33..1111 RReettnniinnggsslliinnjjeerr ffoorr ggoodd ttoollkkeesskkiikkkk –– yyrrkkeesseettiisskkee rreegglleerr ffoorr ttoollkkeerr .......................................................................... 2266

33..1122 BBrruukk aavv ppeerrssoonneerr ssoomm iikkkkee eerr kkvvaalliiffiisseerrtt eelllleerr eeggnneett ssoomm ttoollkk .................................................................................... 2288

33..1133 ÅÅ ssaammttaallee vviiaa ttoollkk –– eenn ssaammaarrbbeeiiddssmmooddeellll ii ttrree ddeelleerr .............................................................................................................. 3322

33..1144 GGoodd kkoommmmuunniikkaassjjoonn vviiaa ttoollkk ........................................................................................................................................................................................ 3366

33..1155 FFoorrhhoolldd rruunnddtt bbeettaalliinngg aavv ttoollkkeerr ................................................................................................................................................................................ 3399

33..1166 EEvvaalluueerriinngg oogg ttiillbbaakkeemmeellddiinnggeerr oomm ttoollkkiinnggeenn .................................................................................................................................... 4400

44.. DDiisskkuussjjoonn oogg kkoonnkklluussjjoonn ................................................................................................................................................................................................ 4422

55.. LLiitttteerraattuurrlliissttee .............................................................................................................................................................................................................................................. 4466

Side 5 av 49

11.. IInnnnlleeddnniinngg Som følge av verdensomfattende globalisering, migrasjon og tilvekst av EU, opplever Norge i

likhet med andre land i Europa en kulturelt og språklig mangfoldig befolkning, hvor spesielt

storbyene og tettstedene har blitt multietnisk, multikulturell og multispråklig (Le, 2013).

Per 1. januar 2014 var det omlag 759 000 personer bosatt i Norge, som enten har innvandret

selv (633 000) eller som er født i Norge med to innvandrerforeldre (126 000). Til sammen

utgjør disse gruppene 14,9 prosent av Norges befolkning (SSB, 2014). Om kort tid vil vi også

oppleve en eldrebølge av personer med innvandrerbakgrunn, når de første innvandrer-

gruppene eldes. Dette vil gi utfordringer i tilpasning og tilrettelegging av helse- og

omsorgstjenestene (Alte, 2013).

Når det gjelder språkferdigheter i norsk, har bare 7 prosent av voksne innvandrere fra Afrika,

Asia og Øst-Europa gode leseferdigheter, mens 60 prosent av innvandrere med opp til fem års

botid har problemer med å forstå enkle tekster (Gabrielsen & Lagerstrøm 2005). 40 prosent av

alle innvandrere har en botid i Norge på under fire år (NOU nr. 7, 2011).

Når man er syk og bekymret, forstår man enda mindre (Le, 2013). Språklige barrierer kan

medføre:

Redusert tilgang til helsetjenester.

Redusert tilgang til forebyggende helsehjelp.

Dårligere kvalitet på og underforbruk av omsorgstjenester.

Større risiko for feildiagnose og feilbehandling.

Mangelfull oppfølging av anbefalt behandling.

Unødvendige gjeninnleggelser med medisinske og økonomiske konsekvenser.

Vanskeligheter med å forstå egen sykdom.

Mindre tilfredshet, økt frustrasjon og utrygghet hos pasienter og pårørende.

Svekket tillit til helse- og omsorgspersonell og til helse- og omsorgstjenestene.

(Helsedirektoratet IS-1924, 2011)

Norge har forpliktet seg til FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for

rasediskriminering (1965). Dette innebærer at det skal føres en politikk i Norge som

eliminerer forskjellsbehandling på bakgrunn av blant annet hudfarge eller etnisk opprinnelse.

Side 6 av 49

Bruk av tolk er ett av flere viktige tiltak som kan anvendes til å forhindre forskjellsbehandling

av individer i et samfunn (Jareg & Pettersen, 2006).

Tolking i offentlig tjenesteyting gjør det mulig for mennesker som ikke snakker det offisielle

språket i et land å kommunisere med de som yter offentlige tjenester, til tross for

språkforskjeller. Dette bidrar til lik og fullverdig tilgang til statlige og sosiale tjenester, samt

tilgang til tjenester av helsemessig, rettslig og utdannelsesmessig art. Tolking handler ikke

bare om kommunikasjon mellom partene i en samtale. Tolken skal også ivareta andre hensyn

som brukermedvirkning, konfidensialitet, profesjonalitet i tjenesteyting og kvalitetssikring av

offentlige tjenester (Jareg & Pettersen, 2006).

I nasjonal strategi om innvandreres helse 2013 – 2017, som ble lansert 19. august 2013, ble

det slått fast at: “Helsepersonell på alle nivåer skal tilrettelegge for god kommunikasjon med

pasienter med ulik språklig bakgrunn. Dette forutsetter blant annet å ha oversikt over

tolkebehov og benytte kvalifiserte tolker.” (Helsedirektoratet, 2013)

Slik det fremkommer av avsnittet over er det et viktig mål for regjeringen at alle innbyggere

føler seg som en del av det norske samfunnet uavhengig av religion, etnisitet, kultur og språk.

En likeverdig helse- og omsorgstjeneste er en svært viktig del av, og en forutsetning for et

likeverdig og inkluderende samfunn (Helsedirektoratet, 2013).

Formålet med denne oppgaven er å oppsummere litteraturen som finnes om tolking i det

norske helsevesenet på internett, i form av lærebøker, brosjyrer og diverse veiledere, i en

felles veileder med hovedvekt på retningslinjene for god tolkeskikk, lovverk som regulerer

bruk av tolk, viktigheten av å bruke kvalifisert tolk og praktisk innføring i å gjennomføre

gode samtaler via tolk.

Målgruppen for oppgaven er helse- og omsorgspersonell på alle nivåer i det norske

helsevesenet.

Side 7 av 49

22.. MMeettooddee oogg vvaallgg aavv lliitttteerraattuurr Pågrunn av problemstillingens formulering, Å samtale via tolk – en innføring i bruken av tolk

i det norske helsevesenet, som begrenser prosjektoppgaven til det norske helsevesenet, fant

jeg svært lite relevant litteratur om temaet etter å ha utført et systematisk litteratursøk. Jeg

søkte blant annet på nøkkelordene “interpreter”, “interpreter norwegian healthcare”,

“interpreter healthcare Norway”, “ interpreter healthcare”, “communication through

interpreter” i McMasterPlus uten å finne de riktige gode artiklene som skildret forholdene

rundt bruken av tolk i det norske helsevesenet. Jeg oppsøkte derfor min veileder som

anbefalte boken “Tolk og tolkebruker – to sider av samme sak” av Jareg og Pettersen (2006),

som dannet det innledende grunnlaget for videre arbeid med oppgaven.

Referanselisten i “Tolk og tolkebruker – to sider av samme sak” ledet meg til ytterligere

relevant litteratur og aktuelle faginstanser. Jeg kom blant annet i kontakt med en lektor for

tolkeutdanningen ved HiO, en rådgiver fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) og

en rådgiver fra tolkesentralen ved OUS. God veiledning fra disse førte til at jeg satt igjen med

en håndfull relevante artikler, rapporter og brosjyrer, tre veiledere og to fagbøker som

sammen dannet det endelige grunnlaget for oppgaven.

Materialet som er brukt i denne oppgaven er innhentet fra kilder som enten er utarbeidet av

eller i samarbeid med Helsedirektoratet, Utlendingsdirektoratet, Integrerings- og

mangfoldsdirektoratet, og er alle allment tilgjengelig og i omløp ved diverse helseforetak.

Bøkene som det refereres til i oppgaven blir brukt som lærebøker i tolkeutdanningen. Jeg har

av den grunn ikke brukt mye tid på kvalitativ vurdering av kildene.

Kartleggings- og spørreundersøkelsene, samt annet statistikk som er gjengitt i oppgaven, er i

tillegg til å være dokumentert underveis i angjeldende avsnitt, også i detalj legitimert i

litteraturlisten.

Side 8 av 49

33..11 HHvvaa eerr ttoollkkiinngg?? Mennesker er sosiale skapninger, som har til alle tider hatt behov for å kommunisere seg i

mellom. Dette gjelder også mennesker som snakker forskjellige språk. Tolking er derfor en av

verdens eldste aktiviteter. De neste avsnittene handler om en del grunnkunnskap om tolking,

som er nødvendig for at tolker og tolkebrukere skal ha noenlunde samme ramme for sitt

samarbeid.

En enkel og grei måte å definere tolking på er: En mest mulig trofast overføring av budskapet

mellom mennesker som mangler et felles språk (Apeland 2002:2). En annen definisjon

beskriver tolkens oppgave slik: En tolk gjengir muntlig og på annet språk, en persons tale dro

andre lyttere på det tidspunktet ytringen blir gjort (Ozolins 1991:39).

Å gjengi det en annen person sier kan synes å være en enkel oppgave. Men å tolke er en

krevende aktivitet, som forutsetter en rekke ferdigheter hos utøveren. Først og fremst må

tolken ha særdeles gode ferdigheter i to språk. Tolken vet ikke hva som vil komme i neste

ytring og har som regel bare få sekunder på seg til å formulere budskapet på det andre språket.

Tolken må derfor i tillegg til språkferdighetene også ha opparbeidet evne til å kunne

umiddelbart gjengi innholdet på et annet språk. Dette innebærer at tolken har god

konsentrasjonsevne, stresstoleranse og utholdenhet, samt oppøvet evne til å analysere raskt

innkommende informasjon og forstå ytringens innhold. (Skaaden, 2013)

Tolken må i tillegg til egenskapene som er nevnt over ha kunnskap om sin funksjon i

kommunikasjonen, og innsikt i grensene for sitt ansvarsområde, for ikke å bli til et hinder i

kommunikasjonen.

Tolkens A-, B- og C-språk

En tospråklig person behersker sjelden begge språk like godt. De fleste behersker morsmålet,

det språket de har snakket fra barndommen av, bedre enn språk de har lært senere i livet. Men

gjennom livet, kan tospråklige oppleve endringer i sin tospråklige balanse. Det er derfor

vanlig i tolkefaget å bruke kategoriene A-, B- og C-språk. (Skaaden, 2013)

A-kategorien betegner hvilket språk tolken behersker best, eller et språk der tolken fungerer

på nivå med en morsmålsbruker. B-kategorien angir hvilket av språkene som er tolkens (mest)

Side 9 av 49

aktive fremmed- eller andrespråk, og C-kategorien forteller hvilket som er tolkens mer

passive språk. (Baaring, 2001: 49 & Skaaden, 2013)

En polsk tolk kan ha norsk og russisk i sin språkkombinasjon. Norsk kan være et aktivt

arbeidsspråk, det vil si at tolken kan tolke fra polsk til norsk og tilbake igjen. Tolken har da

norsk/polsk som språkpar. I tillegg kan russisk være et passivt arbeidsspråk, det vil si et språk

som tolken bare kan tolke fra. I dette tilfellet vil dette være fra russisk til norsk, men ikke

tilbake igjen fra norsk til russisk. Passive språk kan altså bare tolkes i en retning. I dette

tilfellet vil tolken ha polsk som sitt A-språk (morsmålet), norsk som sitt B-språk

(fremmedspråket som beherskes aktivt) og russisk som C-språk (passivt fremmedspråk). En

tolk kan selvfølgelig ha flere B- og C-språk, og i noen få tilfeller, flere A-språk. (Baaring

2001 & Jareg & Pettersen, 2006)

Side 10 av 49

33..22 PPaarrtteennee ii eenn ttoollkkeett ssaammttaallee Tolken har en topartisk posisjon og har til enhver tid to klienter som har lik rett til tolkens

ekspertise, uavhengig av hvem som bestiller eller betaler tolken (Gentile, Ozolins og

Vasilakakos 2001). En kan dermed hevde at tolken tolker for to tolkebrukere, for eksempel en

lege og en pasient, og at disse er likestilte (Kermit, 2002).

Selv om partene i en tolket samtale er likestilte, foreligger det likevel et behov for å avklare

og sette navn på de forskjellige deltakerne for å skille dem fra hverandre. I litteraturen brukes

det ulike betegnelser på partene i en tolket samtale. En inndeling er å bruke begrepene tolk om

tolken, tolkebruker om den som bestiller tolk (offentlig ansatte helsearbeideren) og klient eller

pasient om den privatpersonen som oppsøker offentlige tjenester (Jareg & Pettersen, 2006).

Det er denne inndelingen som brukes i denne veilederen.

En tolk må beherske to typer ferdigheter: tolkeferdigheter og språkferdigheter (Gentile m.fl.

2001). Tolkeferdigheter innebærer ferdigheter som skiller en profesjonell tolk fra en

tospråklig person (Jareg & Pettersen, 2006). Denne innføringen avgrenser seg hovedsakelig til

ulike sider ved tolkeferdigheter, og omtaler i liten grad språkferdigheter.

Videre fokuseres det på tolkebrukerferdigheter. Tolkebrukerferdigheter innebærer evnene og

kunnskapen tolkebrukeren må ha for å samarbeide godt med tolk (Jareg & Pettersen, 2006).

Side 11 av 49

33..33 TToollkkiinngg oogg oovveerrsseetttteellssee –– ttoo ffoorrsskkjjeelllliiggee pprroosseesssseerr Tolker og oversettere er to forskjellige yrkesgrupper med ulike utdannelser,

autorisasjonsordninger og fagorganisasjoner. Selv om begge arbeider med språk, er det likevel

ganske store forskjeller på hvordan en tolk og en oversetter går fram i sitt arbeid. (UDI, 2003)

En hovedforskjell er at tolken arbeider med talespråket, mens oversetteren arbeider med

skriftspråket. En tolk må derfor arbeide mye raskere enn en oversetter og tolke budskap rett

etter at ytringene skjer. Oversetteren kan på sin side arbeide i ro og fred, slå opp uttrykk i

ordbøker og gå tilbake til originalbudskapet for å se hva som sto der. En tolk trenger derfor en

del egenskaper som en oversetter ikke er nødt til å ha, for eksempel god hørsel, god uttale på

to språk, solid konsentrasjons- og reaksjonsevne, god hukommelse, høy stresstoleranse mm.

(Jareg & Pettersen, 2006).

Videre kan leseren av en skriftlig oversettelse alltids gå tilbake til originalspråket for å

kontrollere om det som er oversatt er i tråd med orginalen. Ved tolkete samtaler er ikke dette

et alternativ, med mindre tolkingen blir tatt opp på bånd. Tolking med sitt her-og-nå-aspekt er

med andre ord en ferskvare i motsetning til skriftlige oversettelser. (Jareg & Pettersen, 2006)

Det er viktig at den som bestiller tolk kjenner til disse forskjellene mellom tolking og

oversettelse, slik at han/hun er bevist på hva som inngår i arbeidsbeskrivelsen til disse

yrkesgruppene, og dermed ikke ber dem om å utføre oppgaver som ikke er en del av deres

arbeid. En god tolk er ikke nødvendigvis god til å oversette det skrevne ord, og en oversetter

er ikke nødvendigvis god til å tolke muntlige ytringer. (Jareg & Pettersen, 2006)

Side 12 av 49

33..44 UUlliikkee ffoorrmmeerr ffoorr ttoollkkiinngg –– ssiimmuullttaanntt oogg kkoonnsseekkuuttiivvtt Det er to grunnmetoder for tolking: konsekutiv metode og simultan metode. Konsekutiv

metode er den eldste eller “naturlige” tolkemetoden, og som navnet tilsier foregår konsekutiv

tolking “etterfølgende”, det vil si at tolken gjengir innholdet i en ytring etter at den er uttalt.

Konsekutiv metoden egner seg godt i tolking av samtaler der det blir naturlige pauser hver

gang talerne skifter på å ha ordet. Metode krever ikke teknisk tilrettelegging, og er den

metoden som er mest brukt i offentlig sektor. (Jareg & Pettersen, 2006 & Skaaden, 2013)

Ved simultan metoden vil tolken gjengi en ytring samtidig med at taleren snakker (UDI,

2003). Det vil i praksis si at gjengivelsen kommer et par sekunder etter ytringen.

Simultantolking er tidsbesparende, fordi tolkingen kan foregå uten de pausene som er

nødvendige for å slippe til tolken ved konsekutiv metode. Effektiv simultantolking er

imidlertid avhengig av at situasjonen tilrettelegges. Metoden krever elektronisk utstyr i form

av mikrofoner og øretelefoner, samt en lydtett kabin som tolken sitter i. Uten kabin vil tolkens

gjengivelse samtidig med talerens stemme forstyrre både taleren, lytterne og tolken. (Skaaden,

2013)

Former for konsekutiv tolking

Dialogtolking, eller frammøtetolking som det også kalles, er den mest brukte formen for

konsekutiv tolking i den offentlige sektor. Dialogtolking er karakterisert ved at

kommunikasjonspartene stadig veksler på å inneha lytter- og talerrollen. Det tolkes fram og

tilbake mellom to språk, og som regel tolkes noen setninger av gangen. Et eksempel er at

tolken tolker en samtale for en behandler (lege) og pasient som ikke forstår hverandres språk.

(Jareg & Pettersen, 2006)

Foredragstolking, også kjent som monologtolking, er en annen form for konsekutiv tolking,

og er nyttig når en skal holde foredrag for et publikum i et annet land. Metoden referer til at

det tolkes lange sekvenser av foredraget av gangen, og det tolkes ofte i en retning, det vil si

fra tolkens fremmedspråk til vedkommendes morsmål. (Jareg & Pettersen, 2006)

Former for simultantolking

Som nevnt innledningsvis, krever effektiv simultantolking elektronisk utstyr (mikrofoner og

øretelefoner) og en lydtett kabin som tolken sitter i. Simultantolking med elektronisk utstyr

ble først anvendt under Niirnberg-forhandlingene etter andre verdenskrig (Skaaden, 2013). I

Side 13 av 49

dag benyttes metoden ofte under store konferanser, og kalles derfor konferansetolking (Jareg

& Pettersen, 2006).

Ved konferansetolking sitter tolken i en kabin som er elektronisk forbundet med

konferansesalen, slik at tolken kan høre taleren gjennom hodetelefoner. Deltakerne i salen kan

på sin side høre tolken gjennom sine hodetelefoner. Når en taler snakker, vil tolken

fortløpende oversette ytringen, slik at alle tilhørerne på konferansen kan følge med på det som

sies med noen få sekunders tidsforskyvning. Simultantolking er svært

konsentrasjonskrevende, derfor arbeider minst to tolker i team slik at de kan samarbeide og

avløse hverandre med jevne mellomrom. (Jareg & Pettersen, 2006 & Skaaden, 2013)

Hvisketolking er en form for simultantolking som foregår uten kabiner og elektroniske

hjelpemidler. Denne formen for tolking praktiseres ved at tolken sitter ved siden av lytteren

og snakker med lav stemme samtidig med taleren. Antall tilhørere ved hvisketolking er

begrenset til høyst tre stykker. Hvisketolking brukes ofte i rettssalen hvis en av partene er

minoritetsspråklig. (Jareg & Pettersen, 2006)

Side 14 av 49

33..55 FFjjeerrnnttoollkkiinngg I motsetning til frammøtetolkning hvor tolken er til stede i rommet eller “ved bordet” sammen

med partene, er fjerntolkning en samlebetegnelse for tolking via skjerm eller telefon. I

offentlig sektor blir frammøtetolking ofte foretrukket fordi metoden ikke krever teknisk

tilrettelegging av situasjonen, mens fjerntolking ofte blir benyttet i distriktene når kvalifisert

tolk ikke er tilgjenglig lokalt (Skaaden, 2013). En kartleggingsundersøkelse av tolkebruken i

kommunehelsetjenesten gjort av TNS gallup i regi av Helsedirektoratet i 2013 viser at

fremmøtetolking benyttes av 90 prosent av bykommunene, mens kommuner med under 3000

innbyggere i minst grad benytter fremmøtetolking (54 prosent). Disse kommunene benytter på

den andre siden i størst grad skjermtolkning (10 prosent). Undersøkelsen viser videre at

skjermtolking foreløpig er mindre utbredt enn tolking over vanlig telefon som brukes av vel 9

av 10 kommuner (Helsedirektoratet IS-0405, 2013).

Skjermtolking

Ved skjermtolking er tolken geografisk atskilt fra den ene eller begge samtaleparter og tolker

via videokonferanse utstyr eller bildetelefon (Skaaden, 2013). Skjermtolking gjør det mulig

for tolken å lese samtaledeltakernes kroppsspråk og ansiktsuttrykk.

Skjermtolking ble utprøvd i Norge allerede fra 1999 til 2001 i et utviklingsprosjekt som ble

koordinert av Utlendingsdirektoratet. Erfaringen fra prosjektet viste at skjermtolking har stort

potensial i et land med Norges avstander og geografi (UDI 2003). Tolkene sparte reisetid og

økte dermed sin tilgjengelighet.

I tilknytning til dette prosjektet ble det gjort en spørreundersøkelse som innbefattet både tolk

og fagpersoner som trengte tolking i sitt arbeid (Skaaden 2001). Undersøkelsen viste at

fagpersonene først og fremst vektla de økonomiske fordelene ved skjermtolking, siden

løsningen innebar reduserte reisekostnader. Mange mente dessuten at tolkene de møtte på

skjermen var mer profesjonelle enn lokale tolker. Videre viste undersøkelsen at interesserte

brukere ikke alltid hadde råd til utstyr som var nødvendig for å tilfredsstille tolkens spesielle

krav til gode lytteforhold.

Tolkene i spørreundersøkelsen bemerket at samtalepartene framstod som mer strukturerte og

gjorde færre forsøk på alliansebygging enn ved frammøtetolking. Skjermtolking syntes også å

øke partenes forståelse for at tolken ikke var “med” i samtalen, og heller ikke kunne rådføres i

Side 15 av 49

konsultasjonen. Samtidig rapporterte tolkene blant annet om utfordringer med turtaking og

redusert tolketeknisk kontroll over situasjonen sammenlignet med frammøtetolking. For

eksempel var det vanskeligere å komme til for å tolke. Dette skyldes trolig at

turtakingsstrategier de er vant med fra frammøtetolking, som små håndbevegelser og

blikkontakt, hadde liten effekt ved skjermtolking (Skaaden 2001).

Tolking via telefon

Ved telefontolking foregår tolkingen gjennom vanlig telefon. Det tilrådes å bruke telefon med

høyttaler/mikrofon og god lydkvalitet (Helsedirektoratet IS-1924, 2011). Pågrunn av Norges

geografi med store avstander mellom tettstedene og bygdene, samt høye reisekostnader ser

mange fagpersoner telefontolking som et meget viktig hjelpemiddel, og telefontolking er

mange steder den eneste muligheten til kommunikasjon via tolk.

For at telefontolking skal fungere adekvat må noen minimumskrav være oppfylt. Det tekniske

utstyret må være tilfredsstillende, og det må av hensyn til taushetsplikten, sikres at tolken

befinner seg på egnet/skjermet sted (Helsedirektoratet IS-1924, 2011).

I sitt forskningsprosjekt, hvor telefontolking ble benyttet i behandling av psykiske lidelser,

trekker Haabeth & Karlsen (2000) fram de positive sidene ved telefontolking når man lever i

små og tette samfunn. De understreker at under sensitive samtaler kan det være en fordel at

tolken er en person man ikke treffer på til daglig. Samtidig ser de noen ulemper med tolking

over telefon. Dagens utstrakte bruk av mobiltelefoner reiser grunnleggende spørsmål rundt

personvern, og Haabeth & Karlsen rapporterer om “telefontolker” som tolker mens de kjører

bil eller til og med sitter på bussen.

Taushetsplikt og anonymitet er i prinsippet ikke et problem når man benytter kvalifisert tolk,

men enkelte ganger kan pasienten selv utrykke et ønske om å bruke telefontolk av hensyn til

anonymitet. Det har vist seg at det i små, transparente miljøer kan være vanskelig å etablere

tillit i møte med pasienter med minoritetsbakgrunn som vegrer seg mot at tolk med samme

minoritetsbakgrunn skal benyttes (Helsedirektoratet IS-1924, 2011). Det er viktig at helse- og

omsorgspersonell bruker tid på å bygge den nødvendige tillit og forståelse for hva som er

tolkens rolle, slik at tolkingen ufarliggjøres.

Side 16 av 49

Telefontolking setter klare begrensninger for tolkens oppfattelses- og

koordineringsmuligheter, og byr dermed på en rekke tolketekniske utfordringer. Det er påvist

at mediet reduserer kommunikasjonsflyt, og at mangel på visuell kontakt med samtalepartene

gjør metoden særdeles konsentrasjonskrevende for tolken. Manglende visuell kontakt

reduserer dessuten tolken mulighet til å koordinere turtakingen og hemmer tolkens

oppfattelsesmuligheter pågrunn av at kroppsspråk og annen nonverbal kommunikasjon ikke

formidles. (Skaaden, 2013)

Tolking via telefon krever minst like mye tilrettelegging og forberedelse som

frammøtetolking (Skaaden, 2013). Tolken trenger forhåndsinformasjon om samtalens

tematikk slik at han/hun kan forbrede seg før selve santalen starter. Forsvarlig tolking via

telefon krever dessuten ekstra god forberedelse fra fagpersonen som leder samtalen.

Vedkommende må være godt forbredt tematisk og ha god struktur på samtalen, samt være

trygg i bruk av det tekniske utstyret.

Generelle råd ved fjerntolking

Før man velger fjerntolking, bør det alltid vurderes nøye om samtalen egner seg for denne

typen løsning. Om mulig bør en velge skjermtolking framfor telefontolking fordi det gir

tolken bedre arbeidsforhold, samt mulighet for ansvarlig fagperson å sikre pasientens

personvern. (Helsedirektoratet IS-1924, 2011)

Da fjerntolking krever bedre strukturering og styring av samtalen enn frammøtetolking,

er det viktig at fagpersonen som leder samtalen på forhånd påser at antall deltakere, lys-

og lydforhold m.m. er tilpasset tolkesituasjonen.

Forhold omkring hvordan samtalen skal foregå, hvilke signaler tolken skal gi for å

komme inn med sin tolking osv. må også alltid avtales i forveien.

Fjerntolking byr på en rekke tolketekniske utfordringer som stiller høye krav til tolkens

kompetanse. Best kvalifisert tilgjengelige tolk bør derfor alltid velges.

God forberedelse, samt rolige og kontrollerte forhold under samtalen er nødvendig.

Av hensyn til tolken anses 30 minutter som maksimal lengde på en telefontolket samtale.

(Helsedirektoratet IS-1924, 2011)

Side 17 av 49

33..66 TToollkkeebbrruukk ii hheellssee-- oogg oommssoorrggssttjjeenneesstteennee

De få studiene som er gjort i Norge på bruken av tolk og tolketjenester i det norske

helsevesenet konkluderer alle med at det fortsatt er et betydelig underforbruk av kvalifiserte

tolker og tolketjeneste, samt mangel på rutiner for bestilling av tolk, til tross for at

finansieringen synes å ivaretas (Le, 2013).

En landsomfattende kartleggingsundersøkelse av tolkebruken i kommunehelsetjenesten gjort

av TNS gallup i regi av Helsedirektoratet i 2013 viser at kun 6 prosent av de 195 kommunene

og 15 bydelene fra Oslo som deltok i undersøkelsen, benytter Nasjonalt tolkeregister alltid

eller ofte, mens 2 av 10 kommuner aldri benytter registeret. Ved kjøp av tolketjenester

benytter de aller fleste kommunene privat formidlingsbyrå (65 prosent). Kun 10 prosent av

kommunene har en egen tolketjeneste. (Helsedirektoratet IS-0405, 2013)

Spørreundersøkelsen avdekker videre at kommunene ikke har noen felles strategi for å

vurdere tolkens kvalifikasjoner. Litt over halvparten av kommunene vurderer tolkens

kvalifikasjoner i forbindelse med kvaliteten på utført oppdrag, mens bare 2 av 10 kommuner

sjekker kvalifikasjoner i tolkeregisteret og enda færre innhenter referanser (Helsedirektoratet

IS-0405, 2013). Helsedirektoratet understreker at kommunen har plikt til å benytte tolk når

dette er nødvendig og at det således også er kommunens ansvar å sjekke tolkens

kvalifikasjoner. Utvalget anbefaler at det i større grad stilles krav om å sjekke tolkenes

kvalifikasjoner i tolkeregisteret.

Resultatene av spørreundersøkelsen viser også at kun 1 av 4 kommuner mener at helse- og

omsorgspersonell har god kompetanse til å bruke tolk på en hensiktsmessig måte, og opp mot

halvparten av kommunene oppgir at de ikke har etablert rapporteringsordninger og rutiner for

systematiske tilbakemeldinger til tolker/formidlere av tolker (Helsedirektoratet IS-0405,

2013). Helsedirektoratet bemerker at dersom kommunene ikke sjekker tolkenes

kvalifikasjoner, bør det være desto viktigere å vurdere tolkens prestasjoner og gi

tilbakemeldinger til tolk og tolkeformidler.

I spørreundersøkelsen, “Vi tar det vi har”- om bruken av tolk i helsevesenet i Oslo (2006),

som ble utført og finansiert av Nasjonal kompetanseenhet for minoritetshelse (NAKMI)

rapporterer psykologspesialist Emine Kale at nærmere 60 prosent av de spurte baserer sin

avgjørelse på spørsmålet om en ny pasient trenger tolk eller ikke på opplysninger om et slikt

Side 18 av 49

behov indirekte eller direkte er nevnt fra henvisende instans. Ca 25 prosent av deltakerne

svarer at de som oftest tar første konsultasjon uten tolk for å se hvordan det. Før vi går videre

og ser nærmere på andre tall fra denne undersøkelsen er det viktig å presisere at det i

forbindelse med denne undersøkelsen ble sendt ut 1290 spørreskjemaer, og av disse fikk

arrangørene 453 ferdigutfylte skjemaer i retur. Svarprosenten var på 35,1 %. Dette anses ikke

å være høyt med hensyn til representativitet, og tallene fra undersøkelsen bør derfor tolkes

med forsiktighet (Kale, 2006).

Emine Kale rapporterer videre at ca. 28 prosent av de spurte ofte foretrekker å arbeide uten

tolk når pasienten snakker “litt” norsk og at det i om lag 30–50 prosent av tilfellene ikke

brukes tolk, selv om pasientens norskferdigheter er utilstrekkelige. Den vanligste grunnen til

ikke å bruke tolk oppgis i 26 prosent av tilfellene å være “tidkrevende og upraktisk”, men 21

prosent angir “dårlig tilgjengelighet på gode tolker” som den vesentlige årsaken til ikke å

bruke tolk. 49 prosent av de spurte meddeler at de i situasjoner der det er behov for tolk alltid

eller oftest kommuniserer med pasienten gjennom familiemedlemmer/venner.

Spørreundersøkelsen avdekker også at ca. 38 prosent av deltakerne svarer at de bruker familie

og venner når det foreligger en språkbarriere i en nødssituasjon i helsevesenet, mens ca. 33

prosent angir at de som oftest kommuniserer med pasienten så godt de kan uten tolk (Kale,

2006).

Basert på denne spørreundersøkelsen, anbefaler Nasjonal kompetanseenhet for

minoritetshelse (NAKMI) at ansvarliggjøring av alle involverte, både på individnivå

(helsearbeidere og tolker) og på organisasjonsnivå (sykehus/bydelshelsetjenester og

tolketjenester), er nøkkelen til å løse utfordringene språklige barrierer representerer i

helsevesenet (Kale, 2006).

Side 19 av 49

33..77 HHvviillkkee ttoollkkeesspprrååkk eerr mmeesstt eetttteerrssppuurrtt ii NNoorrggee?? Hvert år gjennomfører Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) en spørreundersøkelse

blant formidlere og storbrukere av tolketjenester for å kartlegge det fremtidige språkbehovet.

En grunnleggende hensikt med undersøkelsen er å avdekke hvilke språk det er behov for flere

kvalifiserte tolker. Undersøkelsen fra 2014 viser at det i foregående år (2013) hadde vært

vanskeligst å skaffe kvalifisert tolk (tolk oppført i Nasjonalt tolkeregister) i tigrinja, somali,

thai, tagalog, bengali, chin, arabisk, vietnamesisk, litauisk og oromo.

Slik det fremkommer av resultatet topper tigrinja og somali listen. Dette kan settes i

sammenheng med at eritreiske og somaliske statsborgere var blant de største gruppene av

asylsøkere i Norge i 2013, og at det nå har vært store ankomster fra disse to landene over lang

tid. (IMDi, 2014)

Som årsak til at det er vanskelig å skaffe kvalifisert tolk angir hele 74 prosent av

respondentene at det er for få tolker i Nasjonalt tolkeregister i språkene det er snakk om. 48

prosent angir at tolkene i Nasjonalt tolkeregister ikke godtar betingelsene for oppdraget, og av

andre årsaker nevnes tilgjenglighet som en hyppig grunn. (IMDi, 2014)

Mest og minst etterspurte språk – topp 10

I sin årlig kartleggig av språkbehovet rapporterer Integrerings- og mangfoldsdirektoratet

(IMDi) at etterspørselen etter arabisk, somali, tigrinja, polsk, dari, russisk, persisk, sorani

litauisk og vietnamesisk, i prioritert rekkefølge, vil være størst i 2014. Her er det viktig å

legge merke til at språkene tigrinja, somali, arabisk, vietnamesisk og litauisk er oppført i både

listen over språk der det er vanskelig å skaffe kvalifisert tolk og språk med stor etterspørsel.

Dette indikerer at det er dårlig tilgjengelighet av kvalifiserte tolker i disse språkene samtidig

som etterspørselen er stor. (IMDi, 2014)

På den andre siden viser rapporten at etterspørselen etter fransk, tysk, engelsk, russisk,

albansk, spansk, italiensk, urdu, polsk, bosnisk/kroatisk/serbisk, i prioritert rekkefølge, vil

være minst i 2014, da det er god tilgang på kvalifiserte tolker i disse språkene. (IMDi, 2014)

Side 20 av 49

33..88 HHvveemm sskkaall aavvggjjøørree nnåårr ddeett eerr bbeehhoovv ffoorr åå ttiillkkaallllee ttoollkk?? Behovet for tolk går begge veier. Den minoritetsspråklige kan trenge tolk selv om han/hun

behersker vanlig dagligtale, fordi vedkommende kommer til kort i møte med det språket som

brukes i det offentlige tjenesteapparatet (Sørheim, 2000). Fagfolk kan på sin side ha behov for

tolk, hvis de på grunn av språkproblemer ikke får utført arbeidet sitt på en tilfredsstillende

måte. En spørreundersøkelse fra 1999 blant primærleger (nå fastleger) og helsesøstre i Oslo,

viste at 60 % opplevde at de hadde behov for tolk i møte med innvandrerpasienter

(Magelssen, 2002).

I sitt masterprosjekt “Når er ‘litt norsk’ for lite?” rapporterer Christopher Le (2013) ved

Nasjonal kompetanseenhet for minoritetshelse (NAKMI) at det mangler rutiner og

kompetanse blant helsepersonell for vurdering av tolkebehov når pasienten snakker “litt

norsk”. Dette fører til at helsepersonell overvurderer sin egen kommunikasjonskompetanse og

derved undergraver pasientens rett til medvirkning. Han konkluderer med at en slik praksis

ikke er forsvarlig i henhold til helselovgivningen og anbefaler at pasienter som snakker “litt

norsk” skal under normale omstendigheter ha tolk tilstede i møte med helsevesenet.

I nasjonal strategi om innvandreres helse 2013 – 2017 som ble lansert høsten 2013, ble det

slått fast at helsepersonell både i kommuner og spesialisthelsetjenesten skal legge til rette for

god kommunikasjon med pasienter med ulik språklig bakgrunn (Helsedirektoratet, 2013).

Dette forutsetter blant annet å ha oversikt over tolkebehov og benytte kvalifiserte tolker.

Helse- og omsorgspersonell har også ansvar for å forklare pasienter som selv ikke ønsker å

bruke tolk, men hvor det vurderes som nødvendig for å kunne gi forsvarlig helsehjelp, hvorfor

tolk er nødvendig, samt å informere pasientene om klagemulighet når tolkingen ikke har vært

tilfredsstillende (Helsedirektoratet IS-1924, 2011).

Med hensyn til hvem som “eier” kommunikasjonsproblemet er det således helt tydelig at det

er offentlig ansatte og majoritetssamfunnets plikt å legge til rette for god kommunikasjon

(Jareg & Pettersen, 2006). Hensikten med dette er at å sikre at alle skal ha full og likeverdig

tilgang på forsvarlige helse- og omsorgstjenester av god kvalitet.

Side 21 av 49

33..99 HHvvoorrddaann sskkaaffffee kkvvaalliiffiisseerrtt ttoollkk Det er meget vanskelig, nærmest umulig for tolkebrukere å kontrollere kvaliteten på

tolkingen. Tolkebrukerne bør derfor i den grad det er mulig, sikre seg at tolkene de bruker, har

de nødvendige kvalifikasjoner. Det føres i dag ingen offentlig kontroll eller tilsyn med

tolketjenester eller tolkebyråer (Helsedirektoratet IS-1924, 2011). I et marked hvor

tolketjenester på mange måter er uregulert, skal Nasjonalt tolkeregister bidra til å gi

tolkebrukere bedre oversikt og kontroll over kvaliteten av de tolketjenestene som tilbys.

Nasjonalt tolkeregister

Nasjonalt tolkeregister er et innsynsregister som gir oversikt over praktiserende tolker i Norge

og deres kvalifikasjoner. Registeret ble opprettet i 2005 for å motivere praktiserende tolker til

å dokumentere og heve sin kompetanse, og for å øke tilgjengeligheten til kvalifiserte tolker.

Registeret er allment tilgjengelig via www.tolkeportalen.no og er enkelt å bruke med

søkemuligheter på land, språk og kjønn. Oppføring i registeret er frivillig og inneholder per

januar 2015, 1300 tolker i 66 språk fordelt på fem kvalifikasjonskategorier:

Kategori 1: Tolker med statsautorisasjon og utdanning.

Kategori 2: Tolker med statsautorisasjon.

Kategori 3: Tolker med tolkeutdanning (minimum 30 studiepoeng).

Kategori 4: Oversettere med dokumentert kompetanse i skriftlig oversettelse, som også

praktiserer som tolk.

Kategori 5: Personer som har fullført kurs i tolkens ansvarsområde (TAO) og avlagt en

tospråklig ordforrådstest (ToSPot). (Tolkeportalen, 2014 & Skaaden, 2013)

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) anbefaler at man alltid velger tolker med

statsautorisasjon og/eller utdanning, kategori 1-3, når disse er tilgjengelige. Kategori 4 og 5

regnes som rekrutteringskategorier. Målet er at alle som er oppført i kategori 4-5 skal få

mulighet til å kvalifisere seg videre til en høyere kategori, slik at tolker i Nasjonalt

tolkeregister i fremtiden skal ha minst kategori 3. (Tolkeportalen, 2014)

Nasjonalt tolkeregister blir brukt på ulike måter. Enkelte offentlige ansatte og fagpersoner

bruker registeret til å sjekke kvalifikasjonene til en tolk de har bestilt gjennom en

formidlingstjeneste, mens andre benytter registeret som rekrutteringsbase for innkjøp av

tolketjenester. Det er viktig å legge merke til at det ikke er et arbeidsgiver-arbeidstaker

Side 22 av 49

forhold mellom Nasjonalt tolkeregister og tolkene. Nasjonalt tolkeregister har ingen

bestillingsfunksjon og er således ikke et bestillingsverktøy. Oppdragsgiveren må selv kontakte

tolken direkte. Tolker prioriterer oppdrag ut fra sin arbeidskapasitet, pris og lengden på

oppdraget. Offentlige ansatte og fagpersoner kan derfor ikke forvente å finne en tilgjengelig

tolk på kort varsel via søk i registeret. Bruk av registeret bør likevel være en del av rutinene

for bruk og bestilling av tolk i virksomheter som har behov for tolk. (Tolkeportalen, 2014)

Side 23 av 49

33..1100 LLoovvvveerrkk ssoomm rreegguulleerreerr bbrruukk aavv ttoollkk Dette avsnittet omhandler lovverk som sikrer pasientens rett til informasjon, medvirkning og

forvarlige tjenester, slik det fremkommer av pasientrettighetsloven, og helsepersonellsplikt til

informasjon og veiledning overfor sine brukere, slik det er lovefestet i helsepersonell- og

spesialisthelsetjenesteloven.

Retten til tolk i helse- og omsorgstjenestene fremgår ikke entydig av øvrige lovverk, men som

nevnt tidligere er det offentlig ansatte og majoritetssamfunnets som “eier” kommunikasjons-

problemet og som således har plikt til å legge til rette for god kommunikasjon og avgjøre når

det er behov for å tilkalle tolk. (Jareg & Pettersen, 2006)

Det er også viktig å bemerke at tolker, i tillegg til egne yrkesetiske regler slik de er beskrevet i

Retningslinjer for god tolkeskikk, også ofte er underlagt lover og regler som gjelder for den

offentlige institusjonen de har oppdrag ved. (Jareg & Pettersen, 2006)

Forvaltningsloven

Ethvert organ av stat eller kommune er underlagt forvaltningsloven (fra 1967). Loven

gjenspeiler et grunnleggende prinsipp i norsk forvaltning om å informere, veilede og høre alle

partene i en sak. I følge § 11 har alle ansatte i stat og kommune veiledningsplikt. Dette

innebærer blant annet at offentlige myndigheter har lovfestet plikt til å gi informasjon og

veiledning til enhver person som spør om sine rettigheter og plikter i en konkret sak som har

interesse for vedkommende. Hvis personen som ønsker informasjon, ikke snakker det

offisielle språket eller snakker “litt norsk”, bør forvaltningsorganet sørge for at informasjonen

blir gitt på et språk som den minoritetsspråklige forstår (Jareg & Pettersen, 2006). For å

etterleve lovens bestemmelser kan det i slike tilfeller være nødvendig å bruke tolk, selv om

forvaltningsloven ikke nevner noe eksplisitt om bruk av profesjonell tolk.

Andre paragrafer som er aktuelle når det gjelder bruk av tolk er §§ 16 og 17 som fastslår at

saken skal være så godt opplyst og utredet som mulig, og at alle parter skal ha mulighet til å

uttale seg i en sak før vedtak treffes. Det sier seg selv at dette også er en situasjon der tolk vil

være påkrevd i en del sammenhenger.

Side 24 av 49

Pasient- og brukerrettighetsloven

Kapittel 3 i Lov om pasient- og brukerrettigheter handler om pasientens rett til medvirkning

og tilrettelagt informasjon. § 3-1 belyser pasients rett til å medvirke ved gjennomføring av

helse- og omsorgstjenester, samt rett til å medvirke ved valg mellom tilgjengelige og

forsvarlige undersøkelses- og behandlingsmetode. § 3-2 fastslår at pasienten skal ha den

informasjon som er nødvendig for å få innsikt i sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen.

Pasienten skal også informeres om mulige risikoer og bivirkninger. Dersom pasienten blir

påført skade eller alvorlige komplikasjoner, skal pasienten informeres om dette. Videre har

pasienten i følge pasient- og brukerrettighetslovens § 3-5 krav på at informasjonen skal være

tilpasset mottakerens individuelle forutsetninger, som alder, modenhet, erfaring og kultur- og

språkbakgrunn. Personellet skal så langt som mulig sikre seg at mottakeren har forstått

innholdet og betydningen av opplysningene. Til slutt er det viktig å bemerke at helsehjelp,

som hovedregel, bare kan gis med pasientens samtykke. For at samtykket skal være gyldig,

må pasienten ha fått nødvendig informasjon om sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen,

§ 4-1 Hovedregel om samtykke.

For å etterkomme disse bestemmelsene er det selvinnlysende at helse- og omsorgpersonell i

møte med personer som har begrenset norskkunnskap må anvende en profesjonell tolk med

medisinsk terminologikunnskap. Vi vet fra diverse undersøkelser at både pasientens forståelse

av hvilken diagnose vedkommende har og såkalt compliance er lav når helsepersonell ikke

bruker profesjonelle tolker i behandling av minoritetspasienter (Jareg & Pettersen, 2006).

Helsepersonelloven

Helse- og omsorgspersonell har informasjonsplikt. Rammene for innholdet i

informasjonsplikten settes i stor grad av pasientens rett til informasjon, slik det er nedtegnet i

pasientrettighetsloven (Jareg & Pettersen, 2006). I helsepersonelloven § 10 står det at den som

yter helse- og omsorgstjenester skal gi informasjon til den som har krav på det etter reglene i

pasient- og brukerrettighetsloven §§ 3-2 til 3-4.

Videre står det i helsepersonelloven § 4 at helsepersonell skal utføre sitt arbeid på en

forsvarlig og omsorgsfull måte. Av samme lovs § 41fremkommer det også at helsepersonell

har plikt til å gi pasienten innsyn i egen journal, slik den har krav på i henhold til pasient- og

brukerrettighetsloven § 5-1. For at helsepersonell skal være i stand til å overholde sine plikter

Side 25 av 49

vil de i enkelte tilfeller være i behov for å bruke tolk og terskelen for å tilkalle tolk bør være

lav.

Spesialistheletjenesteloven

Helseinstitusjoner som omfattes av spesialisthelsetjenestelovens § 3-11 har plikt til å

videreformidle informasjon som er nødvendig for at allmennheten skal kunne ivareta sine

rettigheter i henhold til pasientrettighetsloven. Videre står det i denne paragrafen at

helseinstitusjoner som omfattes av spesialisthelsetjenesteloven har plikt til å gi informasjon til

pasienten, som vedkommende har rett til å motta etter pasientrettighetsloven § 3-2. Selv om

det ikke henvises direkte til pasientrettighetsloven § 3-5, er det rimelig å anta at det ikke vil

være forsvarlig virksomhet dersom den informasjonen som gis, ikke gjøres tilgjengelig for

personer med annen språkbakgrunn enn norsk. Videre er det naturlig å tenke seg at også

spesialisthelsetjenesten må anvende profesjonelle tolker i sin virksomhet for å sikre forsvarlig

drift (Jareg & Pettersen, 2006).

Side 26 av 49

33..1111 RReettnniinnggsslliinnjjeerr ffoorr ggoodd ttoollkkeesskkiikkkk –– yyrrkkeesseettiisskkee rreegglleerr ffoorr ttoollkkeerr Tolkens yrkesetiske regler beskriver hvordan tolken skal forholde seg til oppdraget og til

informasjonen han/hun blir kjent med gjennom sin yrkesutøvelse. I Norge er tolkens

yrkesetikk nedfelt i Retningslinjer for god tolkeskikk som ble utarbeidet i 1997 av Kommunal-

og regionaldepartementet. En kortversjon av retningslinjene er gjengitt under (Skaaden,

2013):

§ 1. Tolken skal ikke påta seg oppdrag uten å ha de nødvendige kvalifikasjoner.

§ 2. Tolken skal ikke påta seg oppdrag hvor han/hun er inhabil.

§ 3. Tolken skal være upartisk og ikke tillate at egne holdninger eller meninger påvirker

arbeidet.

§ 4. Tolken skal tolke innholdet i alt som sies, intet fortie, intet tillegge, intet endre.

§ 5. Tolken har taushetsplikt. En tolk som påtar seg oppdrag for spesialisthelsetjenesten og

den kommunale helse- og omsorgstjenesten har absolutt taushetsplikt etter

spesialisthelsetjenestelovens § 6-1 og kommunehelsetjenesteloven § 6-6.

Taushetsplikten etter disse bestemmelsene er svært streng og omfatter alle opplysninger

om personlige forhold, legems- og sykdomsforhold, så vel som pasientens fødested,

fødselsdato, personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel, arbeidssted.

Taushetsplikten gjelder også opplysninger om pasientens oppholdssted, for eksempel at

vedkommende oppholder seg på en institusjon. Taushetsplikten forblir også etter endt

oppdrag og etter at tolken har sluttet å praktisere som tolk (UDI, 2002 &

Helsedirektoratet IS-1924, 2011).

§ 6. Tolken må ikke i vinnings eller annen hensikt misbruke informasjon som han/hun har

fått kjennskap til gjennom tolking.

§ 7. Tolken skal ikke utføre andre oppgaver enn å tolke under tolkeoppdraget.

§ 8. Tolken skal si fra når tolking ikke kan skje på en forsvarlig måte.

§ 9. En statsautorisert tolk som utfører skriftlige oversettelser har ikke adgang til å bruke

betegnelsen i forbindelse med bekreftelse av riktigheten av en oversettelse av et

dokument, verken på selve oversettelsen eller i et dokument med referanse til

oversettelsen. (Skaaden, 2013)

Side 27 av 49

Felleskunnskap om retningslinjene for god tolkeskikk hos både tolk, tolkebruker og pasient er

helt nødvendig for at alle parter skal føle seg trygge og ivaretatt under konsultasjonen, og ikke

minst for å kunne samarbeide godt. Kjennskap til tolkereglene gir tolkebrukeren en god

innsikt i tolkens arbeidsoppgaver, hva som kan forventes av en tolk, og når tolken eventuelt

går ut av sin rolle eller bryter reglene. (Jareg & Pettersen, 2006)

Side 28 av 49

33..1122 BBrruukk aavv ppeerrssoonneerr ssoomm iikkkkee eerr kkvvaalliiffiisseerrtt eelllleerr eeggnneett ssoomm ttoollkk

Barn, slektninger og bekjente er per definisjon ikke tolker og skal dermed heller ikke brukes i

en slik rolle. Når barn eller andre familiemedlemmer benyttes i stedet for kvalifisert tolk kan

det føre til at viktig informasjon holdes tilbake og at nødvendig helsehjelp ikke blir gitt. Det er

helse- og omsorgspersonell sitt ansvar å sørge for at disse ikke benyttes som tolk, selv i

situasjoner hvor den enkelte pasient uttrykker et ønske om dette. (Jareg & Pettersen, 2006 &

Helsedirektoratet IS-1924, 2011)

I en spørreundersøkelse gjort av Emine Kale ved Nasjonal kompetanseenhet for

minoritetshelse (NAKMI) i 2004/2005 om bruk av tolk i helsevesenet i Oslo ble det avdekket

at 81 prosent av de spurte ofte eller noen ganger har brukt familiemedlemmer og venner som

tolk.

Det er flere grunner til at helse- og omsorgspersonell tillater bruk av ukvalifiserte personer

som tolk. En grunn er at det ikke er øremerket midler til tolk i budsjettene. En annen grunn er

at helsepersonell finner det tungvint og tidkrevende å bestille profesjonelle tolker, mens

enkelte synes det er ubehagelig å ha en fremmed til stede under konsultasjonen. En fjerde

grunn er at fagfolk finner det provoserende at innvandrere som har bodd i landet i lang tid,

ikke har lært seg språket. Her er det viktig å bemerke at det ikke er offentlige ansattes mandat

å avgjøre hvor fort mennesker med innvandrerbakgrunn skal lære seg norsk, men det er på

den andre siden utviltsomt deres plikt å utøve sin yrkesvirksomhet på en forsvarlig måte.

(Jareg & Pettersen, 2006)

I påfølgende avsnitt skal jeg prøve å belyse praktiske hindringer og etiske dilemmaer som

forekommer ved å bruke barn, familiemedlemmer og ukvalifisert personell som tolk.

Bruk av barn som tolk

Barn med minoritetsbakgrunn er ofte tospråklige, men de er ikke tolker og skal ikke brukes

som tospråklige medhjelpere i institusjonaliserte samtaler. Med institusjonaliserte samtaler

forstås samtaler som finner sted mellom en fagperson som representerer en institusjon og en

privat person som trenger denne institusjonens tjenester, eksempelvis samtaler mellom lege

og pasient. (Jareg & Pettersen, 2006)

Side 29 av 49

Å bruke barn som tolk i institusjonaliserte samtaler kan være brudd på FNs barnekonvensjon

artikkel 36 hvor det vektlegges at barn skal vernes mot alle former for utnyttelse og

diskriminering som kan være til skade for barnets ve og vel, og at alle handlinger som

vedrører barn, foretatt av det offentlige eller private, skal det først og fremst tas hensyn til hva

som gagner barnet best. Med FNs konvensjon om barnets rettigheter som grunnlag

argumenteres det således for at det offentlige systemet utnytter og diskriminerer

minoritetsspråklige barn når det systematisk unnlater å benytte profesjonelle tolker og på den

måten gir rom for bruk av barnetolk. (Jareg & Pettersen, 2006 & Helsedirektoratet IS-1924,

2011)

Å tolke er et stort ansvar, som krever spesifikke ferdigheter, bred kunnskap og modenhet.

Barn oppfyller ikke minste kravene til en tolk. De kjenner ikke til retningslinjene, de har ikke

ordforrådet, de er inhabile og de har ikke taushetsplikt. Barn har dessutten en relasjon og et

avhengighetsforhold til de voksne de tolker for. Hvis noe rammer foreldrene, vil de selv bli

rammet. Dette setter barnet i en vanskelig rolle og kan være skadelig. (Jareg & Pettersen,

2006 & Helsedirektoratet IS-1924, 2011)

Barn har andre emosjonelle og kognitive forutsetninger enn voksne individer og det å bli

bekjent med alvorlig og i verste fall terminal tilstand hos omsorgsgiver kan påvirke barnets

videre utvikling og kan ha en rekke somatiske og psykiske seinfølger. Barn kan dessutten føle

et medansvar for foreldrenes sykdom ved at de ut ifra sin logikk tror at de ikke var flinke nok

til å oversette. (Jareg & Pettersen, 2006)

En annen side ved å bruke flerspråklige barn som et språklig mellomledd er hvilken betydning

det har for pasientens kommunikasjon med helsepersonell. Sannsynligheten er stor for at

opplysning og viktige bekymringer blir holdt tilbake både for å beskytte barnet og fordi det

finnes en rekke fenomener i voksenverdenen som foreldre ikke ønsker at barna skal vite om

eller involveres i (Jareg & Pettersen, 2006). Dette kan, som nevnt innledningsvis, føre til at

viktig informasjon tilbakeholdes og øker risikoen for mangelfull helsehjelp og feilbehandling.

Side 30 av 49

Bruk av voksne familiemedlemmer som tospråklige medhjelpere

I likhet med barn er to- eller flerspråklige voksne familiemedlemmer per definisjon ikke

tolker og skal derfor heller ikke brukes i en slik sammenheng. Helse- og omsorgspersonell

opptrer uforsvarlig og setter pasienten personvern på spill når de aksepterer at personer som

ikke kjenner taushetspliktens implikasjoner får tilgang til konfidensielle opplysninger (Jareg

& Pettersen, 2006).

Fra pårørendes ståsted kan det være en følelsesmessig belastning å bli satt i en situasjon hvor

de må oversette for andre i familien. Særlig kan dobbelrollen som tolk og pårørende bli

vanskelig når det gjelder forhold rundt sykdom. Ofte vil pårørende rollen måtte vike for

oversetterrollen. (Jareg & Pettersen, 2006)

I en spørreundersøkelse fra Canada der deltakerne blant annet ble spurte om de foretrakk en

profesjonell tolk eller at venner og bekjente fungerte som språklige medhjelpere, svarte 76

prosent at de foretrakk profesjonelle tolker når de skulle oppsøke helsetjenesten og 85 prosent

når de skulle oppsøke sosiale tjenester (Mesa 2000). Grunnene som ble oppgitt var at de ikke

ønsket å være til bry for andre og at de fryktet for at informasjon skulle komme på avveie i

minoritetsmiljøet. Kun 5-9 prosent svarte at de foretrakk en slektning, venn eller nabo fremfor

profesjonell tolk. Videre viste undersøkelsen at 88 prosent av klientene/pasientene hadde tillitt

til at profesjonelle tolker ville gjøre en god jobb og tolke utsagnene riktig, mens kun 8 prosent

stolte på at ikke profesjonelle ville få til dette. Når det gjaldt tolkebrukeren (den som bestiller

tolk), stolte 80 prosent på at tolken overholdt sin taushetsplikt, mens bare 3 prosent stolte på

at familiemedlemmer og bekjente ville gjøre det samme. I tillegg mente bare 3 prosent av

helsepersonell at familiemedlemmer ville kunne klare å oversette og bruke medisinsk

terminologi riktig.

Denne spørreundersøkelsen avdekker en rekke sentrale problemstillinger som forekommer

ved å bruke familiemedlemmer og andre bekjente som tolk. For det første kan en del pasienter

unngå å ta opp en del private eller vanskelige temaer fordi de ikke stoler på

familiemedlemmer som oversetter. For det andre kan det hende at pasienten holder tilbake

viktig informasjon i frykt for at familiemedlemmer og bekjente skal spre dette. For det tredje

kan faglige vurderinger og diagnoser basert på hva familiemedlemmer tolker, være dårlig

funderte og i verste fall resultere i feilbehandling. Dessuten er familiemedlemmer en part i

Side 31 av 49

saken, og vil derfor legge til eller trekke fra informasjon, eller komme med egne meninger

under samtalen.

Det er også rimelig å anta at vold mot kvinner ikke blir avdekket hvis mannen eller annen

partisk slektning fungerer som tolk. En slik bruk av slektninger kan være direkte

helseskadelig og i visse sammenhenger potensielt farlig, da kvinnen ikke får utrykke seg fritt

og ikke får informasjon om krisesentra og annen tilgjenglig tilbud. (Jareg & Pettersen, 2006)

Bruk av helsepersonell med minoritetsbakgrunn som tolk

Helse- og omsorgspersonell med minoritetsbakgrunn bør som hovedregel ikke benyttes som

tolk, fordi det kan føre til rolleforveksling og gi tilgang til taushetsbelagt informasjon som de

ikke bør eller skal ha. Dessutten er de ikke nøytrale og mangler nødvendige kvalifikasjoner

som tolk selv om de behersker det aktuelle språket. Helsepersonell med flerspråklig

kompetanse kan unntaksvis være behjelpelige i akutte situasjoner hvor kvalifisert tolk ikke

kan innhentes. (Helsedirektoratet IS-1924, 2011)

Side 32 av 49

33..1133 ÅÅ ssaammttaallee vviiaa ttoollkk –– eenn ssaammaarrbbeeiiddssmmooddeellll ii ttrree ddeelleerr Det heter gjerne at tolken skal opptre slik at den tolkede samtalen blir så lik en normal samtale

som mulig (Skaaden, 2013). Hvis tolk og tolkebruker har en felles samarbeidsmodell, vil dette

bidra til at samtalen flyter godt. Samarbeidsmodellen vi skal drøfte her består av tre deler:

forarbeidet til tolkesituasjonen, forsamtalen og ettersamtalen. Modellen er hentet fra boken

Tolk og tolkebruker – to sider av samme sak av Kristi Jareg og Zarin Pettersen (2006; s. 65-

79), som har utviklet modellen etter mange års praktisk prøving og feiling i forskjellige

tolkesituasjoner.

Forarbeid

En tolk kan på en og samme dag ha mange forskjellige arbeidssteder. Slike arbeidsforhold

krever at det må gjøres et godt forarbeid før den faktiske tolkingen finner sted. Både

tolkebrukere, tolker og tolketjenester kan legge til rette for dette. Formålet med godt forarbeid

er at tolken skal være psykisk og faglig forberedt til samtalene. Uten godt forarbeid kan man

for eksempel risikere å få en tolk som av en eller annen grunn er uegnet til å tolke i en

samtale. I avsnittene under skal vi se nærmere på noen av komponentene som inngår i et godt

forarbeid.

Det første tolkebrukeren må gjøre i forkant av en tolket samtale er å passe på at

vedkommende bestiller en tolk som snakker riktig språk. Her er det viktig å legge merke til at

noen språk, som for eksempel de indiske, utgjør flere ulike språk. Mens andre språk, som for

eksempel arabiske språk, kan variere så mye at innbyggerne i de forskjellige arabisktalende

landene forstår hverandre dårlig. I tilfeller der det skal tolkes for en familie, kan det være at

foreldre og barn snakker ulike språk. Det finnes for eksempel foreldre som snakker dari-

dialekten av persisk, og som har flyttet med barna til Pakistan. I slike tilfeller hender det at

foreldrene snakker dari i tillegg til urdu, mens barna snakker urdu og norsk. Derfor er det

viktig å finne ut hvilket språk den enkelte i familien behersker godt, slik at tolken kan

kommunisere på et språk som alle forstår.

Før et tolkeoppdrag får mange tolker noen få standardopplysninger berettet i én såkalt

standard tolkeskjema, som blant annet innbefatter opplysninger om hvilken instans de skal

tolke for, tidspunktet for tolkingen og adressen til instansen de skal tolke for. Tolken må vite

den eksakte adressen til stedet der tolkingen skal foregå. Hvis vedkommende får oppgitt at

tolkingen skal finne sted på indremedisinsk avdeling på et stort sykehus, er ikke dette

Side 33 av 49

tilstrekkelig informasjon. Selve adressen bør stå på tolkeskjemaet, samt hvilket nummer

bygningen har, hvilken etasje og eventuelt nummeret på rommet.

Tolken bør få oppgitt navnet til tolkebrukeren som skal delta i samtalen/konsultasjonen. Dette

gir tolken anledning til å forberede seg mentalt på om han/hun skal arbeide sammen med en

mann eller kvinne, eller om vedkommende kjenner tolkebrukeren fra før. Dessuten hender det

at tolken eller tolketjenesten, i en del tilfeller, får oppgitt navnet til den som bestiller tolken

for eksempel en helsesekretær. Når tolken så kommer fram til stedet der tolkningen skal

foregå, kan det hende at vedkommende sekretær ikke er til stede, slik at ingen vet hvem det

skal tolkes for.

Det er også fordelaktig å vite alder og kjønn på pasientene man skal tolke for, slik at tolken er

forberedt på å tilpasse språket sitt til deres aldersnivå. Dessuten forventer en del pasienter at

tolken forholder seg til skikk og bruk hvis de har felles hjemland, og alder, kjønn, samt klær

tolken har på seg og hvordan vedkommende oppfører seg og tiltaler pasienten er med på å

bestemme hva slags atferd som betraktes som høflig og tillitsvekkende.

En annen ting som er viktig å avklare på forhånd, er tolkens habilitet. Det hender at samtaler

må avlyses, fordi tolken ved oppmøte finner ut at han/hun kjenner pasienten godt, eller er i

familie med vedkommende. En måte å unngå dette problemet på, er at tolkens navn oppgis til

pasienten når man innkaller vedkommende til en samtale, slik at pasienten får anledning til å

meddele at vedkommende ikke kan ha tolken av habilitetsgrunner.

Tolken bør få oppgitt antall personer som skal være til stede i samtalen. Det er stor forskjell

på å tolke for to stykker, og å tolke på et fellesmøte. I det siste tilfellet må tolken kanskje

simultantolke, og det er nyttig å være forberedt på dette. Tolken bør også få flest mulig

detaljer om hva som er temaet i samtalen. Skal han/hun tolke for en pasient med KOLS eller

ved en undersøkelse av en pasient med diabetes? Med denne bakgrunnskunnskapen får tolken

anledning til å lese seg opp før oppdraget og kan forberede seg på nødvendige begreper. For

en del norske ord finnes det ikke alltid tilstrekkelig oversettelse på andre språk, slik at tolken

må forberede seg på måter å formidle disse begrepene på.

Lengden på samtalen bør også avklares på forhånd. I en del sammenhenger, for eksempel på

legekontorer som har hyppige forsinkelser, forventes det ofte at tolken skal bli over tiden.

Side 34 av 49

Slike tilfeller gjør tolken anspent og ukonsentrert under samtalen, fordi vedkommende vet at

han/hun kommer for sent til neste oppdrag. Det er ofte svært ubehagelig for tolker å si at de

må gå midt i et oppdrag, derfor er det mange som strekker seg langt i slike situasjoner.

Forsamtalen

En forsamtale finner sted i forkant av den første tolkete samtalen mellom tolk og tolkebruker.

En slik samtale har stor praktisk betydning, særlig hvis de skal samarbeide overtid. Hensikten

med en forsamtale er å avklare forventninger partene har til hverandre som fagpersoner, og

hvilke rammer de skal ha for samarbeidet. Hvis dette ikke er mulig å få til ved et møte, kan en

slik samtale foretas over telefon.

I forsamtalen kan blant annet taushetsplikten drøftes, og fagpersonen kan i enkelte tilfeller be

tolken om å underskrive en erklæring som gjelder for det aktuelle stedet. Dessuten er det

hensiktsmessig å forsikre seg om at man forstår hva den andre sier. Enkelte tolker og

fagpersoner kan streve med å forstå noen norske dialekter og aksenter. For å unngå

ubehagelig overrasket under samtalen er det bedre å oppdage dette før pasientens

tilstedeværelse.

Andre forhold som bør avklares er plassering i rommet. Det er ofte slik at pasienten velger

hvor han vil sette seg, og at fagpersonen og tolken innretter seg etter dette. Tolkebruker bør

derfor på forhånd plassere stolene i trekant og med lik avstand, slik at alle kan se hverandre

uten å måtte snu seg. Det er også viktig at det er en viss fysisk avstand mellom tolk og

pasient. De bør for eksempel ikke sitte tett rett overfor hverandre eller sitte i samme sofa.

Hvis samtalen er lang, bør tolk og tolkebruker på forhånd avklare og planlegge når det skal

være pause underveis. Tolken skal ikke ha pause sammen med pasienten. En grunnleggende

årsak til at tolken ikke skal være alene med pasienten er at tolker i et slikt anliggende ofte får

vite om forhold som holdes hemmelig for tolkebrukere, eller blir spurt om råd og tjenester,

som igjen setter tolken i en moralsk vanskelig posisjon. En annen grunn er at tolken trenger å

hvile i pausen, og selv bør få disponere pausen som den vil. Tolkebrukere bør være

oppmerksomme på at de selv “hviler” under samtalen mens ytringer fra dem selv og pasienten

tolkes, mens tolken arbeider uten noen form for pause.

Side 35 av 49

Det kan være svært fordelaktig å ha en klar avtale om hva man skal gjøre hvis tolkebrukeren

forlater rommet for å hente noe. Tolken bør i en slik situasjon bli med tolkebrukeren ut, av

samme grunn som at tolken ikke bør ha pause med pasienten.

Videre bør tolk og tolkebruker gjennomgå noen hypotetiske situasjoner som kan oppstå under

konsultasjonen, slik at de på forhånd har en felles forståelse av hvordan disse skal håndteres.

For eksempel hender det at pasienter stiller tolken personlige spørsmål. Tolken skal ifølge

tolkereglene tolke alle ytringer, inkludert personlige spørsmål til vedkommende selv, men

ikke svare på disse. Det er tolkebrukeren som skal håndtere spørsmål rettet til tolken, slik at

tolken slipper å gjøre det selv. Man kan selvfølgelig ikke forberede seg på alle tenkelige

situasjoner, men hvis både tolkebruker og tolk kjenner til og følger tolkereglene, blir det

lettere å håndtere uventede hendelser.

I forsamtalen kan tolk og tolkebruker også avtale når neste konsultasjon skal finne sted, og

forhold rundt betaling og underskrift av tolkeskjemaer. Man kan videre avtale en ettersamtale

etter at tolkingen har funnet sted. Etter forsamtalen kan tolken gå til personalrommet og bli

hentet av tolkebrukeren når samtalen skal begynne. På den måten slipper tolken å sitte alene

med pasienten på venteværelset.

Ettersamtalen

Ettersamtalen er for tolk og tolkebruker, og finner sted rett etter at pasienten har forlatt

rommet. Ettersamtalen bør være en fast ordning ved samtalerelasjoner som går over tid.

Allerede når tolkebrukeren bestiller tolk, kan vedkommende beregne l0-15 minutter til en slik

samtale.

Hensikten med ettersamtalen er først og fremst å gjennomgå og forbedre samarbeidsformen.

Rent konkret kan ettersamtalen dreie seg om at tolken ønsker at tolkebrukeren skal gjøre noe annerledes eller vice versa.

Side 36 av 49

33..1144 GGoodd kkoommmmuunniikkaassjjoonn vviiaa ttoollkk Tolkingens kvalitet avhenger ikke alene av tolkens ferdigheter. Fagpersonen som er ansvarlig

for samtalen, har også et ansvar for å bidra til tolkingens kvalitet. I dette avsnittet skal vi

punktvis oppsummerer hva som forventes av en tolk og tolkebruker, slik det i detalj

fremkommer av forutgående avsnitt. Dette er gode råd og tips, som i ulike utforminger er

gjengitt i en rekke lærebøker, veiledere og brosjyrer, og er således allment aksepterte.

Hva forventes av tolken?

Tolken skal si tolkereglene til begge parter i første samtale.

Tolken skal kun oversette det som blir sagt.

Tolken skal oversette alt som blir sagt.

Tolken skal ikke formulere egne spørsmål eller gå i dialog med klienten/pasienten.

Tolkingen skal være i “jeg-form”.

Mobiltelefonen skal være avslått.

Alle notater som tolken tar under samtalen skal makuleres i klientens/pasientens påsyn.

Det er en fordel at tolken ikke har kontakt med klienten/pasienten på fritiden.

Tolken bør ikke gjøre egne avtaler med klienten/pasienten.

Hva forventes av tolkebruker?

Før samtalen

Bestill tolk i god tid.

Bruk profesjonelle tolker. Familiemedlemmer og venner av klienten/pasienten er ikke

tolker.

Bestill riktig språk/dialekt.

Avklar eventuelt ønske om kvinnelig eller mannlig tolk. Kvalifisert tolk skal alltid

prioriteres. Kjønn er underordnet hensynet til kvalitet.

Sett av nok tid til samtalen.

Sett av tid til en forsamtale med tolken første gang for å bli enige om felles retningslinjer

for samarbeidet.

Finn ut om tolken har underskrevet taushetsplikterklæring.

Oppgi hvor mange som skal være til stede, og hvilket saksområde det skal tolkes i.

Tolken skal i forkant vite navnet til tolkebrukeren, samt nøyaktig adresse og

telefonnummer.

Oppgi kontaktperson for oppdraget slik at tolken eventuelt kan ta kontakt.

Side 37 av 49

Informer tolken om hvor regningen for tolkeoppdraget skal sendes.

Ikke la tolken vente sammen med klienten/pasienten før samtalen.

Vær forberedt på din oppgave. Planlegg det du vil si.

La tolken forklare sin funksjon.

Gi tilbud om ettersamtale med tolken ved behov.

Under samtalen

Se på klienten/pasienten under samtalen, også når tolken snakker. Dette går lettest hvis

partene sitter i trekant, eller tolkebrukeren sitter rett overfor klienten/pasienten(e).

Finn ut hva som kan gjøre klienten/pasienten tryggere på tolken, hvis mistillit er et

problem.

Benytt den samme tolken i hver samtale når tillit er etablert.

Rett spørsmålet direkte til den du vil ha svar fra. Vis tydelig hvem du henvender deg til.

Snakk med din samtalepart og ikke om han/henne. Henvend deg til samtaleparten og ikke

til tolken. Dvs. ikke si “spør ham om han vil…”, men spør direkte “vil du…?”. Da vil

tolken oversette dette, og den tolkede samtalen blir mer lik en vanlig samtale.

Snakk så naturlig som mulig.

Bruk korte setninger, unngå ordtak og vanskelige ord.

Ikke still flere spørsmål i samme sekvens.

Still kontrollspørsmål for å forsikre deg om at klienten/pasienten forstår det som blir

formidlet.

Husk å avtale pause med tolken (vanligvis trenger tolken pause etter 45 minutter).

Tolken skal kun tolke og skal ikke trekkes inn i samtalen.

Ikke la tolken sitte alene med klienten/pasienten hvis du må forlate rommet.

La tolken ha pause uten klienten/pasienten.

Respekter tolkens tid. Tolken har ofte andre oppdrag som venter.

Tolken er en fagperson og ikke en hjelpende hånd.

Ikke be tolken om å oversette skriftlige dokumenter.

Etter samtalen

Ikke la tolken forlate stedet samtidig med den minoritetspråklige brukeren.

Og husk:

At du selv har ansvar for alt du lar komme til utrykk under samtalen.

Side 38 av 49

Å ikke si noe som du ikke vil ha oversatt.

At tolken ikke har ansvar for at opplysninger som du og din samtalepart gir hverandre er

oppriktige.

At tolken ikke kan holde rede på hva dere har sagt til hverandre, og ikke er din

“huskelapp”.

At tolken ikke kan opptre som fullmektig for noen av samtalepartene.

(Jareg & Pettersen, 2006 & Utlendingsdirektoratet, 2003)

Side 39 av 49

33..1155 FFoorrhhoolldd rruunnddtt bbeettaalliinngg aavv ttoollkkeerr Det offentlige har prinsipielt det økonomiske ansvaret for å dekke utgiftene til tolkeoppdraget.

Dette begrunnes av at tjenesteytere, i ulike sammenhenger, er lovpålagt å kommunisere med

tjenestemottakere uten at språkbarrierer skal være til hinder for dette. Av dette følger også et

ansvar for å bestille og betale for tolkingen. Behovet for tolking bør derfor synliggjøres i

institusjonens budsjetter, samt i rutiner og retningslinjer. (Jareg & Pettersen, 2006)

Kommunehelsetjenesten

Det er kommunen som har ansvaret for å legge til rette for at tolk er tilgjengelig når det

oppstår et behov, og for å dekke kostnadene i forbindelse med tolketjenesten. Dette er i tråd

med kommunens ansvar for å sørge for at nødvendige og forvarlige helse- og

omsorgstjenester tilbys til alle som oppholder seg i kommunen, uten at språkproblemer skal

være til hinder for dette. Den enkelte kommune er altså forpliktet til å dekke utgifter til bruk

av fremmedspråkstolk hos fastleger og annet helsepersonell som kommunen har driftsavtale

med. (Helsedirektoratet IS-1924, 2011)

For pasienter som er uten trygderettigheter i Norge skal kommunen/helseforetaket dekke

utgifter til tolketjenester, for deretter å bli refundert av pasientens forsikringsselskap eller

eventuelt av den enkelte pasient der det ikke finnes andre muligheter. (Helsedirektoratet IS-

1924, 2011)

Side 40 av 49

33..1166 EEvvaalluueerriinngg oogg ttiillbbaakkeemmeellddiinnggeerr oomm ttoollkkiinnggeenn Helse- og omsorgspersonell har plikt til å informere pasienten om klagemulighetene når tolk

ikke blir brukt, samt når kommunikasjon eller informasjon ikke har vært tilfredsstillende

(Helsedirektoratet IS-1924, 2011). Videre skal helse- og omsorgspersonell veilede og

informere pasienten om aktuelle instanser det kan klages til. Følgende instanser kan være

aktuelle å vise til:

Pasient- og brukerombudet i aktuelt fylke (www.pasientogbrukerombudet.no).

Fylkeslegen ved Helsetilsynet i aktuelt fylke (www.helsetilsynet.no).

Sivilombudsmannen tlf: 228 28 500.

Grønt nummer: 800 80 039.

Organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOD) tlf: 222 08 737.

Likestillings- og diskrimineringsombudet tlf: 240 55 950.

(Helsedirektoratet IS-1924, 2011)

Det anbefales at den enkelte tolkebruker gir direkte tilbakemelding til tolken, til

tolkeformidler eller til IMDi når tolken oppleves å ikke følge retningslinjene for god

tolkeskikk, eller ikke anses å være kompetent, eller på andre måter ikke innfrir forventningene

(Helsedirektoratet IS-1924, 2011). Manglende konstruktiv kritikk fratar tolken muligheten til

å forbedre seg (Jareg & Pettersen, 2006). Her er det i midlertidig viktig å understreke at det er

på sin rette plass at tolkebrukere også gir positive tilbakemeldinger til tolken når det er

berettiget, og at evalueringer og tilbakemeldinger bør være gjensidige, slik at tolken også får

anledning til å utrykke sin eventuelle misnøye med tolkebrukers atferd. Det er naturlig at disse

temaene tas opp i ettersamtalen.

Videre bør den enkelte tjenesteyter eller det enkelte tjenestested i helse- og omsorgstjenestene

dokumentere gjennomført tolking, for å sikre best mulig kvalitet. Lyd- eller videoopptak av

den tolkede samtalen gjør det mulig å evaluere tolkingen i etterkant dersom det skulle oppstå

tvil om tolkingens kvalitet. Dette kan brukes internt til kvalitetssikring og til å gi

tilbakemelding til tolk eller tolkeformidler. (Helsedirektoratet IS-1924, 2011 & IMDi, 2009)

Det er viktig å bemerke seg at Nasjonalt tolkeregister ikke kan garantere for kvaliteten av

tolkeoppdrag utført av personer i registeret. Alle tolker i Nasjonalt tolkeregister er imidlertid

forpliktet til å utføre sitt arbeid i samsvar med Retningslinjer for god tolkeskikk (IMDi).

Side 41 av 49

Dersom en tjenesteyter eller tjenestested opplever at en tolk fra Nasjonalt tolkeregister ikke

utfører oppgaven sin på en forsvarlig måte kan det meldes fra om dette til registeret via

www.tolkeportalen.no eller ved skriftlig henvendelse til IMDi. (Tolkeportalen, 2014)

Side 42 av 49

DDiisskkuussjjoonn oogg kkoonnkklluussjjoonn Intensjonen bak denne oppgaven er å oppsummere litteraturen som allerede finnes om bruken

av tolk i det norske helsevesenet, og fremstille det i en samlet og oversiktlig veileder, med

hovedvekt på å bedre helse- og omsorgspersonells teoretiske og praktiske kompetanse i å

samtale via tolk. I de neste avsnittene skal jeg diskutere og trekke noen konklusjoner om de

mest elementære temaene, som i detalj, er gjennomgått i denne oppgaven.

Tolker er en yrkesgruppe, adskilt fra oversettere, med egen utdannelse, egne

autorisasjonsordninger og fagorganisasjoner, samt egne yrkesetiske regler. Tolking er en

kompleks affære, som krever gode språkferdigheter og spesifikke personlige egenskaper hos

utøveren. Noe grunnleggende kunnskap om tolking blant helse- og omsorgspersonell vil langt

på vei bidra til et gjensidig og godt samarbeid mellom tolker og tolkebrukere.

Det er viktig at helse- og omsorgspersonell er klar over at tolkingens kvalitet ikke alene er

avhengig av tolkens ferdigheter, men at også de spiller en viktig rolle i å bidra til at den

tolkete samtalen blir bra. Målet er at tolk og tolkebruker skal opptre slik at den tolkede

samtalen blir så lik en normal samtale som mulig. Dette forutsetter at helse- og

omsorgspersonell har en del bakgrunnskunnskap om terminologien som brukes i tolkefeltet,

inkludert kjennskap til de ulike formene for tolking, forskjellen på tolking og oversettelse,

samt kunnskap om lovverk som regulerer bruk av tolk, retningslinjene for god tolkeskikk og

hvordan skaffe kvalifiserte tolker. I tillegg må helse- og omsorgspersonell kjenne til

dynamikken i den tolkede samtalen og opparbeide en felles samarbeidsmodell med tolken,

slik det er beskrevet i veilederen. Dette vil bidra til en felles ytterramme for samspillet

mellom tolk og tolkebruker, og hjelpe den enkelte helse- og omsorgsarbeider til å få klarhet

og innsikt i egen rolle og funksjon i samtalen, samt rollen og ansvarsområdene til tolken.

Dette vil også danne grunnlag for gjensidig faglig tillit og respekt for hverandres arbeidsform

og arbeidsetikk, og øke kvaliteten på den tolkete samtalen.

I 2005 opprettet Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) Nasjonalt tolkeregister.

Registeret har til hensikt å øke tilgjengeligheten av kvalifiserte tolker ved å motivere

praktiserende tolker til å dokumentere og heve sin kompetanse, og på den måten bidra til å gi

tolkebrukere bedre oversikt og kontroll over kvaliteten på de tolketjenestene som tilbys.

Side 43 av 49

Litteraturen og statistikken som ligger til grunn for denne veilederen antyder imidlertid at det

fortsatt er et betydelig underbruk av registeret, og at en vesentlig andel helse- og

omsorgspersonelle ikke benytter registeret ved kjøp av tolketjenester. Dette til tross for

gjentatte anmodninger fra blant annet Nasjonalt kompetanseenhet for minoritetshelse

(NAKMI), Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi), Helsedirektoratet og

Barnelikestillings- og inkluderingsdepartementet om å regelmessig benytte registeret for å

sjekke kvalifikasjonene til tolken. Videre peker kildene på at offentlige helseforetak fortsatt

ikke har noe allmennetablert rapporteringsordning og rutiner for systematisk tilbakemeldinger

til tolker/formidlere av tolker.

I likhet med kildene jeg hadde tilgang til, mener jeg at det er viktig at helse- og

omsorgspersonell ser på bruken av Nasjonalt tolkeregister som en integrert del av å bestille

tolk, samt rutiner for systematisk tilbakemeldinger til tolker/tolkeformidlere som en naturlig

del av å samtale via tolk. En måte å gjøre dette på er ved å ansvarliggjøre alle involverte, både

på individnivå (helsearbeidere og tolker) og på organisasjonsnivå (sykehus/bydels-

helsetjenester og tolketjenester), for å tilrettelegge for god og forsvarlig kommunikasjonen.

Til tross for at det er allmennkonsensus i fagmiljøene og regjeringen om at det er helse- og

omsorgspersonell som har plikt til å legge til rette for god og forvarlig kommunikasjon med

pasienter med ulik språklig bakgrunn, sitter jeg med et inntrykk av, etter å ha gått igjennom

tilgjenglig litteratur, at ikke alle i helse- og omsorgssektoren er opplyst om lovverket som

regulerer bruken av tolk. Det er svært viktig at offentlig ansatt helse- og omsorgspersonell er

innforstått med at det er de som har ansvar for å avgjøre, og ha oversikt over når det er behov

for å tilkalle tolk, samt benytte og bestille kvalifisert tolk og betale for tolkningen. Dette

begrunnes med at helse- og omsorgspersonell er lovpålagt å utføre arbeidet sitt på en

forsvarlig og omsorgsfull måte, uten at språkbarrierer skal være til hinder for dette.

All kartlegging og forskning som er gjort på bruken av tolk i det norske helsevesenet, peker i

retning av at det fortsatt er et betydelig underforbruk av kvalifiserte tolker og tolketjenester,

og at det fortsatt benyttes ukvalifiserte personer, familiemedlemmer, til og med barn, til

tolking. Dette til tross for økt bevilgning fra staten til blant annet å utdanne og statsautorisere

tolker, samt ulike tiltak for å bedre helse- og omsorgspersonells kompetanse til å bestille

kvalifiserte tolker og til å gjennomføre samtaler via tolk.

Side 44 av 49

Kildene jeg hadde tilgang til angir flere årsaker til at helse- og omsorgspersonell ikke bruker

kvalifiserte tolker. De fire vanligste grunnene som oppgis er at det ikke er øremerket midler til

tolk i budsjettene, samt at det er tidkrevende, tungvint og upraktisk. Disse begrunnelse er på

sin side legitime og det bør rettes søkelys på å løse disse, men de endrer ikke det faktum at det

er helse- og omsorgpersonell, som har plikt til å legge til rette for god og forsvarlig

kommunikasjon ved å tilkalle tolk når det er behov for dette og dermed sørge for at pasientens

rett til informasjon, medvirkning og forsvarlige tjenester ivaretas.

Videre er det viktig at helse- og omsorgspersonelle er klar over at de ved å tillate bruk av

ukvalifiserte personer som tolk, spesielt barn, familiemedlemmer og bekjent, kan risikere at

pasientens ytringer feiltolkes og misoppfattes. Pasienten kan også pågrunn av mistilt til eller

til hensyn for den enkelte pårørende som tolker, holde tilbake viktig og avgjørende

opplysninger. Dette kan blant annet føre til at nødvendig helsehjelp ikke blir gitt,

feildiagnostikk og feilbehandling, samt mangelfull utredning/oppfølging og unødvendige

gjeninnleggelser. Det påfølgende resultatet blir at pasienten vil ha vanskeligheter med å forstå

sin sykdom, samt svekket tillit til helse- og omsorgspersonell og til helse- og

omsorgstjenestene.

Kartlegging av det fremtidige språkbehovet peker i retning av at etterspørselen etter

eksisterende og nye tolkespråk, jevnt vil tilta i årene framover, som følge av

verdensomfattende globalisering, migrasjon og utvidelse av EU. Listen over tolkespråk som

vil være mest etterspurt i det kommende året toppes av arabisk, somali, tigrinja, polsk og dari.

Økt behov for tolketjenester og krav om konkurranseutsetting har ført til at flere etater i helse-

omsorgsektoren setter tolketjenester ut på anbud. Siden det ikke føres noen offentlig kontroll

eller tilsyn av tolkebyråer eller tolketjenester, viser erfaringer at det er vanskelig å kontrollere

kvaliteten på tjenesten ved anbudsutsetting (NOU nr. 8, 2014). Underforbruk av kvalifiserte

tolker og manglende kvalitetskrav ufordrer og undergraver helse- og omsorgstjenestens

hovedmålsetting om å tilby alle lik tilgang til helse- og omsorgstjenester av god kvalitet, uten

at språkbarrierer er til hinder for dette.

I likhet med mange andre, som arbeider med dette temaet, mener jeg at det er på tide å

lovfeste helse- og omsorgsarbeiders plikt til å bruke kvalifiserte tolker, og pasientenes rett til å

få oppnevnt kvalifiserte tolker i helsevesenet for bli kvitt praksisen med å bruke ukvalifiserte

Side 45 av 49

personer, familiemedlemmer og barn til tolking. Videre er det viktig at helse- og

omsorgssektoren ser på tolking som en integrert del av oppgaveløsningen i sektoren.

Kommunikasjon via tolk må være en naturlig del av driften, og det må derfor settes av

nødvendige midler til å innhente kvalifiserte tolker, slik at helse- og omsorgspersonell kan

kommunisere med pasientene, uavhengig av om de snakker forskjellige språk.

Side 46 av 49

55.. LLiitttteerraattuurrlliissttee

Alte, I. M. (2013). Ny nasjonal strategi for innvandrerhelse. Oslo: Nasjonal

kompetanseenhet for minoritetshelse (NAKMI). Hentet februar 2015 fra

http://www.nakmi.no/Details.asp?article=Ny+nasjonal+strategi+for+innvandrerhelse&ai

d=194

Apeland, A. E. (2002). Noen betraktninger om etikk i sin alminnelighet – og tolkens etikk

i særdeleshet. Oslo: Institutt for lingvistiske fag ved Universitet i Oslo.

Baaring, I. (2001). Tolking – hvor og hvordan (3rd ed.). Frederiksberg:

Samfundslitteratur.

Gabrielsen, E. & B. O. Lagerstrøm (2005). Mange innvandrere er dårlige til å lese norsk.

Samfunnsspeilet 2/2005 – 19. årgang. Hentet februar 2015 fra

http://www.ssb.no/a/samfunnsspeilet/utg/200502/ssp.pdf

Gentile, A., Ozolins, U., & Vasilakakos, M. (1996). Liaison Interpreting. A Handbook (2.

utg.). Melbourne: Melbourne University Press.

Helsedirektoratet. (2011). Veileder om kommunikasjon via tolk for ledere og personell i

helse- og omsorgstjenestene. Oslo: Helsedirektoratet. IS-1924.

Helsedirektoratet. (2010, 01. juni). Pasient og tolk. En brosjyre om tolk i helsetjenesten.

Oslo: Helsedirektoratet. IS-0287. Hentet februar 2015 fra

https://helsedirektoratet.no/Lists/Publikasjoner/Attachments/156/Pasient-og-tolk-en-

brosjyre-om-tolk-i-helsetjenesten-IS-0287-bokmal.pdf

Helsedirektoratet. (2013, 01. oktober). Kartlegging av tolkebruk i

kommunehelsetjenesten. Oslo: Helsedirektoratet. IS-0405. Hentet februar 2015 fra

https://helsedirektoratet.no/Lists/Publikasjoner/Attachments/129/Kartlegging-av-

tolkebruk-i-kommunehelsetjenesten-IS-0405.pdf

Helsedirektoratet. (2013, 19. august). Nasjonal Strategi for Innvandreres Helse 2013-

2017. Hentet februar 2015 fra

https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/bld/ima/handlingsplaner/innvandrerhelse

strategien.pdf

Haabeth, A.L., & Karlsen, W. (2010). Telefontolking som alternativ tolketjeneste. Linjer

fra psykososialt senter for flyktninger, 10 (1/2000), (s. 17-21).

IMDi. (2007, 21.mars). Fastleger og tolketjenester. Oslo: Integrerings- og

mangfoldsdirektoratet. IMDi rapport 6-2007. Hentet februar 2015 fra

Side 47 av 49

http://www.imdi.no/Documents/Rapporter/2007/2007_IMDi-

rapport_fastleger_og_tolketjenester.pdf

IMDi. (2009, 23. januar). Når du trenger tolk, veileder for kjøp av tolketjenester til

offentlige virksomheter. Oslo: Integrerings og mangfoldsdirektoratet. Hentet februar 2015

fra

http://www.imdi.no/Documents/BrosjyrerHefterHaandbok/Veileder20for20kjc3b8p20av2

0tolketjenester.pdf

IMDi. (2014, 16. oktober). Kartlegging av språkbehov 2014. Spørreundersøkelse blant

formidlere og storbrukere av tolketjenester. Oslo: Integrerings- og mangfoldsdirektoratet.

Hentet februar 2015 fra

https://www.tolkeportalen.no/Global/tolking/IMDi%20Kartlegging%20av%20sprakbeho

v%202014.pdf

IMDi. (2009, 23. januar). Å samtale via tolk – en kort veiledning. Oslo: Integrerings- og

mangfoldsdirektoratet. Hentet februar 2015 fra

http://www.imdi.no/Documents/BrosjyrerHefterHaandbok/norsk.pdf

Jareg, K. & Pettersen, Z. (2006). Tolk og tolkebruker – to sider av samme sak.

Bergen/Oslo: Fagbokforlaget/NAKMI.

Kale, E. (2006). “Vi tar det vi har”. Om bruk av tolk i helsevesenet i Oslo. En

spørreskjemaundersøkelse. Oslo: NAKMI. Skriftserie om minoriteter og helse 2/2006.

Hentet fra

http://www.nakmi.no/Details.asp?article=Publikasjon%3A+%22Vi+tar+det+vi+har%22

&aid=69

Kermit, P. (2002). Hva gjør en tolk og hva gjør en god tolk? Om tolkens yrkesetikk. I D.

Mortensen (red.), Tolking- et øvingsopplegg for tolker som skal ta autorisasjonsprøven.

(s. 17 -24) Oslo: Universitetet i Oslo.

Le, C. (2013). Når er “litt norsk” for lite? En kvalitativ undersøkelse av tolkebruk i

helsetjenesten. Oslo: NAKMI. Rapport 2/2013. Hentet fra

http://www.nakmi.no/Images/assets/le%202013%20nakmi%20tolkerapport.pdf

LOV 1967-02-10 nr.00: Lov om behandlingsmåten i forvaltningssaker

(Forvaltningsloven).

LOV 1999-05-21 nr.30: Lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett

(Menneskerettsloven).

LOV 1999-07-02 nr.63: Lov om pasientrettigheter (Pasientrettighetsloven).

LOV 1999-07-02 nr.64: Lov om helsepersonell m.v. (Helsepersonelloven).

Side 48 av 49

LOV 1982-11-19 nr.66: Lov om helsetjenesten i kommunene

(Kommunehelsetjenesteloven).

LOV 2001-06-15 nr.93: Lov om helseforetak m.m. (Helseforetaksloven).

Magelsen, R. (2002). Kultursensitivitet: Om å finne likheter i forskjellene. Oslo: Akribe.

Mesa, A.-M. (2000). The cultural interpreter: An appreciated proffesional. I: R.P.

Roberts, S.E. Carr, D. Abraham, & A. Dufour (Eds.), The Critical Link 2: Interpreters in

the community (s. 67-79). Amsterdam: John Benjamins.

NOU nr. 7 (2011). Velferd og migrasjon: Den norske modellens framtid. Oslo: Barne-,

likestillings- og inkluderingsdepartementet

NOU nr. 8. (2014). Tolking i offentlig sektor - et spørsmål om rettssikkerhet og likeverd.

Oslo: Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. Hentet februar 2015 fra

https://www.regjeringen.no/nb/dokumenter/NOU-2014-

8/id2001246/?docId=NOU201420140008000DDDEPIS&q=&navchap=1&ch=3

Ozolins, U. (2000). Communication needs and interpreting in multilingual settings: The

international spectrum of response. I: R. P. Roberts, S. E. Carr, D. Abraham, & A. Dufour

(Eds.), The Critical Link 2: Interpreters in the community (s. 21-33). Amsterdam: John

Benjamins.

Skadde, H. (2001). On-screen interpreting. I K. Nordby (red.), Human Factors in

Telecommunication (s. 67-79). Bergen: HFT.

Skaaden, H. (2013). Den topartiske tolken: Lærebok i tolking. Oslo: Universitetsforlaget.

Statistisk sentralbyrå. (2015, 22. januar). Nøkkeltall for innvandring og innvandrere.

Hentet februar 2015 fra

http://www.ssb.no/innvandring-og-innvandrere/nokkeltall

Svela, R. R. (2007). Den vanskelige tolkerollen. Om bruk av tolk i helsevesenet i Oslo. En

videre bearbeidelse av NAKMIs spørreundersøkelse (Hovedoppgave). Profesjonsstudiet i

Psykologi, Universitet i Oslo.

Sørheim, T. A. (2000). Innvandrere med funksjonshemmende barn i møte med

tjenesteapparatet. Oslo: Gyldendal.

Tolkeportalen. (2014, 15. april). Hva er Nasjonalt tolkeregister?. Hentet februar 2015 fra

https://www.tolkeportalen.no/no/Om-Nasjonalt-tolkeregister/

Tolkeportalen. (2015, 12. februar). Om språk og tolker i registeret. Hentet februar 2015

fra https://www.tolkeportalen.no/no/Om-Nasjonalt-tolkeregister/Tilgjengelige-sprak/

Tolkeportalen. (2014, 09. mai). Ofte stilte spørsmål. Hentet februar 2015 fra

https://www.tolkeportalen.no/no/Om-Nasjonalt-tolkeregister/Ofte-stilte-sporsmal/

Side 49 av 49

Tolkeportalen. (2014, 28. mars). Retningslinjer. Hentet februar 2015 fra

https://www.tolkeportalen.no/no/For-tolkebrukere/Retningslinjer/

Tolkeportalen. (2014, 22. oktober). Lovregulering. Hentet februar 2015 fra

https://www.tolkeportalen.no/no/For-tolkebrukere/Lovregulering/

Tolkeportalen. (2011, 17. august). Veileder for kjøp av tolketjenester. Hentet februar

2015 fra https://www.tolkeportalen.no/no/For-tolkebrukere/Veileder-for-kjop-av-

tolketjenester1/

Tolkeportalen. (2014, 04. august). Kommunikasjon via tolk. Hentet februar 2015 fra

https://www.tolkeportalen.no/no/For-tolkebrukere/Kommunikasjon-via-tolk/

Tolkeportalen. (2013, 14. mai). Kommunikasjon via tolk i helsetjenesten. Hentet februar

2015 fra https://www.tolkeportalen.no/no/For-tolkebrukere/Kommunikasjon-via-

tolk/Kommunikasjon-via-tolk-i-helsetjenesten/

Tolkeportalen. (2011, 31. januar). Tolkens yrkesetikk. Hentet februar 2015 fra

https://www.tolkeportalen.no/For-tolker/Tolkens-yrkesetikk/

Utlendingsdirektoratet. (2003). Skjermtolking. Sluttrapport fra prosjektet Tolk og

telematikk. Bergen: Hordaland fylkeskommune.

Utlendingsdirektoratet. (2003). Kommunikasjon via tolk. Oslo: Utlendingsdirektoratet.

Temahefte 11. Hentet fra

https://www.tolkeportalen.no/Global/tolking/kommunikasjon_via_tolk.pdf

Utlendingsdirektoratet. (2002, 31. juli). Tolkens taushetsplikt – en kort orientering. Oslo:

Utlendingsdirektoratet. Hentet februar 2015 fra

https://www.tolkeportalen.no/Global/tolking/TolkenTaushetsplikt.pdf