Embed Size (px)
DESCRIPTION
Saken er dypt tragisk, og opplagt. Leo Lande, en ung mann med dramatisk fortid, er observert på motorsykkel i nærheten av stedet der Ami Anker ble drept. Under avhør tilstår han uforbeholdent, og blir dømt for drapet. Men noe motiv for ugjerningen vil han ikke oppgi, og mordvåpenet blir ikke funnet.Lita Anker, Amis mor, kan ikke forsone seg med at hun aldri har fått noen forklaring på hvorfor datteren måtte dø. Hun ber Svend Foyn forsøke å finne et svar, og den varmhjertede tønsbergadvokaten begynner å nøste i en sak som viser seg langt fra avsluttet med Leo Landers tilståelse.EN RETTFERDIG DOM er en frittstående fortelling og den fjerde boka i serien om Svend Foyn fra Rivertonprisvinner Jan Mehlum.«Mehlum gir mersmak»VG«Jan Mehlum fortsetter å imponere»Bergensavisen
Citation preview
JAN
MEH
LUM
JAN MEHLUMEN SVEND FOYN-ROMAN
9 788292 526729
Saken er dypt tragisk, og opplagt. Leo Lande, en ung mann med dramatisk fortid, er observert på motorsykkel i nærheten av stedet der Ami Anker ble drept. Under avhør tilstår han uforbeholdent, og blir dømt for drapet. Men noe motiv for ugjerningen vil han ikke oppgi, og mordvåpenet blir ikke funnet.
Lita Anker, Amis mor, kan ikke forsone seg med at hun aldri har fått noen forklaring på hvorfor datteren måtte dø.
Hun ber Svend Foyn forsøke å finne et svar, og den varmhjertede tønsbergadvokaten begynner å nøste i en sak som viser seg langt fra avsluttet med Leo Landers tilståelse.
En rettferdig dom er en frittstående fortelling og den fjerde boka i serien om Svend Foyn fra Rivertonprisvinner Jan Mehlum.
En rettferdig dom
En rettferdig dom
EN
SVE
ND
FOY
N-R
OM
AN
JAN
M
EHLU
M
En
rettferdig d
om«Mehlum-krim på sitt aller beste»
Østlandsposten
«Mehlum gir mersmak»VG
«Jan Mehlum fortsetter å imponere»
Bergensavisen
«En velskapt spennings-roman»
Dagsavisen
«Det er kanskje ingen krimforfatter i Norge som befordrer slik leselyst som Jan Mehlum.» Aftenposten
«… et blinkskudd – en innertier som fortjener oppmerksomhet»
Gjengangeren
En rettferdig dom.indd 1 19.04.2012 15:39:00
1
Med det samme hun åpnet døra og tok et forsiktig skritt inn,visste jeg at det ikke var sant, det de sier. Tiden leger ikke allesår. I likhet med de fleste andre i dette landet, hadde jeg fulgtsaken gjennom mediene. Dramaet hadde foregått i mitt egethjemfylke. Ung jente forsvinner under en sein badetur på Tjøme.Neste dag blir hun funnet drept. Før det var gått en time, varmedienes helikopter over åstedet og serverte oss detaljene. Detvar to år siden nå.
Kvinnen som sto nølende foran meg, var liten og spinkel.Hun utstrålte en underlig, forknytt energi. Den sorte jeansenvirket flere nummer for stor. Hun måtte være et sted i sluttenav tredveårene. Det var noe aristokratisk over henne, slikt sombare kan utvikles gjennom gener og bakgrunn. Lita Anker. Detmørke håret var kortklippet og hadde markerte, grå striper. Etblekt ansikt med regelmessige, pene trekk og en klassisk profil.Hun så søreuropeisk ut. Det var øynene som røpet sorgen. Kan-skje var det fordi jeg visste hva hun hadde gjennomlevd. Menjeg innbilte meg at jeg ville ha sett det uansett.
Etter at hun ringte meg, hadde jeg frisket opp hukommelsen.Ami Anker var ennå ikke fylt seksten da tragedien fant sted.Mer enn ett mannfolk hadde kastet lange blikk etter henne densommeren, da hun syklet rundt i en minimal dongerishorts meden topp som ikke var stort mer enn en stripe tøy. VG haddebildene. Lokalsamfunnet kokte av rykter. Interessen ble ikkemindre da mediene oppfylte sin informasjonsplikt og kunne for-telle at jentungen slett ikke hadde vært uerfaren på det seksuelleområdet.
Den seneste erfaringen var helt fersk. Rettsmedisineren fant
7
indikasjoner på at Ami hadde hatt samleie rett før hun bledrept, med en partner som hadde brukt kondom. Ingen fysisketegn tydet på at dette hadde foregått ved bruk av vold. Selvobduksjonsrapporter greide ikke politiet å holde for seg selvlenger. Statens lønnsregulativ kjempet en ujevn kamp mot tab-loidpressens budsjetter. Resultatet fikk vi daglig med krigstyperpå avisforsidene.
Påtalemyndigheten hadde i utgangspunktet hatt en vanske-lig sak, men de hadde fra første stund av vært sikre på at dehadde tatt rett mann da de hentet inn den unge tjømlingen LeoLande. Vitneobservasjoner og tekniske bevis knyttet ham tilåstedet, men ikke til selve ugjerningen. Han hadde først hevdetat han ikke engang visste hvem Ami var. Etter hvert måtte haninnrømme at han nok hadde lagt merke til henne. Så hadde hanvedgått at de såvidt kjente hverandre, og at Ami hadde haiketmed motorsykkelen hans et par ganger. Etter at han hadde rotetseg inn i enda flere bortforklaringer, fikk politiet medhold i sittkrav om varetekt.
I et par måneder sto saken i stampe. Statsadvokaten trengteen tilståelse for å få ham dømt. Fyren ble framstilt igjen og fikkåtte nye uker.
Da brøt han sammen og innrømmet at det var han som haddegjort det.
Han hadde ikke hatt noe å si til sitt forsvar. Ifølge de sakkyn-dige var han en psykologisk gåte. Han hadde skyldt på hukom-melsestap. Piller og alkohol. Det hadde oppstått en krangel.Detaljer husket han lite av. Bortsett fra den viktigste. Han haddeplassert en kniv i ryggen hennes. Den hadde trengt inn mellomfjerde og femte ribben og med dødelig presisjon gjennomhullethjertet. Etter drapet hadde han kjørt formålsløst rundt på Tjømeog Nøtterøy.
Drapsvåpenet kom aldri til rette. Han hevdet at han haddekastet kniven fra seg et eller annet sted langs veien, men kunneikke påvise stedet.
Da Ami ble funnet, var hun iført shorts, t-skjorte og sanda-ler. Ingen truse. Den fant åstedsgranskerne nede ved sjøen flerehundre meter unna, sammen med et badehåndkle. Ingen bade-
8
drakt. De trakk den konklusjon at hun hadde hatt det traveltmed å komme seg unna.
Vi håndhilste formelt. «Foyn,» sa jeg nøytralt, «Svend Foyn.Slå deg ned.» Jeg så strengt på Hulda, som overraskende noktok signalet og flyttet seg motvillig ned fra gjestesofaen.
«Har du lyst på kaffe?»Hun nikket fort. «Ja takk.» Fingrene på høyre hånd var
nikotingule.Jeg kom henne i forkjøpet og plasserte et askebeger på bordet.
«Du må gjerne røyke.»Hun smilte nervøst og fomlet fram en krøllete pakke Prince
Mild. «Takk skal du ha.»Det virket som om hun var overrasket. Kanskje hun hadde
ventet seg noe annet. Helt ukjent med advokater kunne hunikke være. Ikke etter det hun hadde vært igjennom.
Fru Svendsen kom med kaffen. Jeg tente en sigarillo. Virøykte i stillhet.
«Du lurer vel på hvorfor jeg ringte,» begynte hun usik-kert.
Jeg sa ingenting, bare nikket. Det stemte. Jeg hadde ikke pei-ling. Hun hadde presentert seg som mor til Ami. Det var datte-ren min som ble drept på Tjøme, hadde hun sagt. Ikke noe mer.Ikke annet enn at hun gjerne ville snakke med meg. Jeg haddeikke bedt henne om å utdype det nærmere. Hun ville treffe meg.Det var umulig å avvise en sånn forespørsel.
«Jeg visste ikke hvem jeg skulle gå til.» Hun så ned på teppet.Det var fullt av hundehår. «Regine nevnte deg. Bistandsadvoka-ten min, altså,» la hun til. «Regine E. Larsen. E står for Ek,» lahun opplysende til. «Jeg snakket med henne først.» Hun tenteen ny sigarett. «Kjenner du Regine?»
Jeg hadde aldri hørt om noen Regine Larsen. Hvorfor haddehun anbefalt meg?
«Hun kontaktet en politimann, en hun kjenner. Han foresloat jeg burde snakke med deg. Regine mener jeg må forsøke åglemme alt sammen.»
Glemme hva? Denne samtalen var ikke veldig opplysende.
9
«Kanskje du kunne begynne med begynnelsen,» sa jeg forsiktig.«Hva vil du egentlig at jeg skal gjøre?»
Hun overhørte spørsmålet. «Regine hadde hørt at du …»Hun nølte. «At du tar spesielle saker.» Hun kastet hodet bakoverog stirret meg rett i øynene. «Saker som andre ikke vil ha.»
Det kunne jo forstås på flere måter. Jeg valgte å tolke detpositivt.
«Jeg skjønner ikke hvorfor han gjorde det,» fortsatte hunlavt. «Jeg fikk aldri noen forklaring.» Hun så tomt ut i rommet.«Jeg må vite hvorfor Ami ble drept. Kan du forstå det?»
Det kunne jeg. Folk som blir rammet av slike katastrofer, fåret påtrengende behov for å vite alt.
«Etter rettssaken ble jeg bare sittende igjen med enda flerespørsmål,» fortsatte hun stille. «Jeg er ikke engang sikker på atdet var han.»
Jeg så overrasket på henne. «Ja vel? Han tilsto jo, ikkesant?»
Hun tok et nervøst drag av sigaretten og så ned. «Jeg hørtehva han sa. Men hvordan kunne han?» Sårheten var kommettilbake i stemmen. «Han må jo ha hatt en grunn.»
Jeg betraktet henne tankefullt. «Vet du noe som politiet ikkevet?»
Hun nølte akkurat så lenge at jeg forsto at hun ikke fortaltehele sannheten. «Det er bare en følelse jeg har.» Alle lyver foradvokater. En venner seg til det.
«Saken virket solid på meg,» sa jeg langsomt. «Men jeg varjo ikke til stede under rettssaken.»
«En forklaring er det eneste jeg ber om. Synes du det er formye forlangt?»
Jeg unngikk spørsmålet. «Det er nok ikke stort jeg kan gjøresom ikke politiet allerede har gjort. Har du forsøkt der?»
«Jeg kontaktet statsadvokaten,» sa hun flatt. «De anså segsom ferdig med saken. Det samme sa de hos politiet.»
Det forundret meg ikke. Det var halvannet år siden han bledømt. Politiet hadde nok av andre saker å konsentrere seg om,uløste saker.
«Jeg har snakket med søsteren hans,» fortsatte hun lavt. «De
10
hadde ikke hatt kontakt med hverandre på mange år. Beggeforeldrene er døde. Annen familie har han ikke.»
Under rettssaken ble det fra flere vitner antydet at Ami tiltross for sin unge alder, ikke hadde manglet beilere. Ingen kunneimidlertid peke ut noen bestemt person. Statsadvokaten hevdetat Leo Lande hadde vært en av disse hemmelige kjærestene, noehan selv benektet.
Retten trodde ham ikke.«Hva med kamerater, bekjente, naboer?»Hun ristet på hodet. «Han hadde visst ingen nære venner.
Søsteren hans ga meg noen navn. De jeg fikk tak i, vissteingenting. Enkelte ville ikke engang snakke med meg.»
Hun la et tettskrevet ark foran meg.Wilhelm Mørk ville like å sette meg i en situasjon som dette.
Det måtte være han som hadde anbefalt meg.Hun hadde sunket sammen i stolen nå. «Jeg har kontaktet
absolutt alle som kan tenkes å vite noe om Leo Lande, gåttgjennom alle sakspapirer, snakket med de sakkyndige. Jeg harprøvd alt. Ingen kan gi meg noe tilfredsstillende svar.» Stemmenhennes var lav, men intens.
Under rettssaken hadde statsadvokaten med tyngde hevdetat den tiltalte både hadde handlet med overlegg og vært vedsine fulle fem, selv om han skulle ha drept i affekt. Både aktorog forsvarer måtte nærmest hale ordene ut av ham. Nestenapatisk hadde han nektet å svare på spørsmål som kunne bidratil å forklare hvorfor han hadde drept piken. Han visste ikke.Ekspertene hevdet at det kunne være en form for fortrengning.Men når det gjaldt selve handlingen, mente de han hadde værttilregnelig. Strafferettslig var han fullt ansvarlig, selv om forsva-reren hadde forsøkt å antyde at han skulle ha vært bevisstløs igjerningsøyeblikket.
«Kanskje du bør vurdere å gi opp,» sa jeg forsiktig. «Det fin-nes spørsmål man aldri får svar på, uansett hvor urettferdig detkan føles. Det kan jo tenkes at det ikke finnes noen forklaring.»
Hun hadde vært til stede hele tiden og fått med seg hvertord. Forestillingen hadde til å begynne med gått rolig for seg.Dramatikk ble det først da Amis far trakk pistolen.
11
Etterpå hadde John Mpika latt seg overmanne uten å gjøremotstand. Da han ble ført ut av rettslokalet, stoppet hanopp et øyeblikk og snudde seg mot mannen i tiltaleboksen.This was just a warning. Han hadde ikke ment å drepe, bareskremme.
Mpika gjennomgikk en rask rettssak, fikk et år, sonet noenmåneder og ble deretter ekspedert ut av landet. John Mpika varsørafrikaner, med en lang og blodig fortid fra ANC. Det haddevært all grunn til å ta truslene hans alvorlig.
«Du forstår ikke,» sa hun stille. «Jeg tror ikke på rettferdig-het, verken her på jorda eller andre steder. Jeg vil bare vite hvasom egentlig skjedde den natten. Ikke noe mer. Ami kommerikke tilbake. Jeg vet det.»
Leo Lande fikk lovens strengeste straff. Tjueen år. Han haddeikke ment å gjøre det, hevdet han. Han kunne simpelthen ikkeforklare hvorfor det skjedde. De sakkyndige stilte seg like ufor-stående. Han slapp sikring. Gjerningsmannen var tilsynelatendenormal. Hvis det var som retten antok, så hadde han allikeveltatt livet av en ung, livsfrisk jente som bare hadde begått denfeilen å involvere seg med en mann som fungerte som en tids-innstilt bombe. Selv nektet han hardnakket for å ha hatt noeforhold til henne. På en eller annen måte var hun kommet tilå utløse eksplosjonen. Hun var ikke den første kvinne som varhavnet i en sånn situasjon. Skjønt kvinne? En jentunge på femtenår. Gikk ikke de på ungdomsskolen?
Jeg studerte Lita Anker nærmere. «Gjerningsmannen tilsto,bevisene var overveldende. Kan du ikke slå deg til ro med det?»Kanskje dette var en eller annen form for vendetta. «Er deresammen om dette, du og mannen din?»
Hun ristet heftig på hodet. «Langt ifra. Vi er ikke gift len-ger. Vi var ikke gift under rettssaken heller. Vi var separert. Jeganer ikke hvor han oppholder seg nå.»
Jeg trodde henne ikke. Men det spilte ingen rolle.«Har du snakket med ham selv, drapsmannen?»«Jeg har forsøkt. Men han nekter å treffe meg.»Det er en av fordelene med å sitte inne. Du kan unngå
uønskede besøk.
12
«Jeg kan betale,» fortsatte hun. «Han ble dømt til erstatning.Jeg har fått penger.»
Det forbauset meg. De som fikk den slags dommer mot seg,hadde vanligvis verken betalingsvilje eller -evne. Kanskje hanvirkelig angret.
Jeg reiste meg og gikk bort til vinduet. Sola skinte, og klokkavar ikke mer enn fire. Jeg kunne rekke en ettermiddagstur påfjorden med snekka.
«Det er ikke pengene som er problemet,» sa jeg høflig og for-søkte å overse bunken av regninger i ut-kurven på skrivebordetrett foran meg. Der ville de bli liggende lenge. «Jeg tror bareikke det er stort jeg kan gjøre for deg, og jeg vil nødig gi degfalske forhåpninger. Husk at jeg er advokat, ikke etterforsker.Det virker som du allerede har gjort alt som kan gjøres.»
Det var sant at jeg gjennom noen alvorlige kriminalsakerhadde fått et slags rykte. Et enda dårligere rykte, hevdet minekskone. Den samme oppfatningen var utbredt i politietaten.
Jeg var ingen detektiv. Bare litt mer sta enn de fleste små-byadvokater. Og mindre opptatt av inntjeningen. Klientene stoikke i kø foran mitt kontor i advokatfellesskapet Fredriksen,Frydenberg & Foyn.
Hun sa ingenting, så bare resignert på meg da hun reisteseg. «Jeg hadde håpet at du i hvert fall kunne snakket med LeoLande for meg. Før du bestemmer deg, mener jeg.»
«La meg få tenke på det noen dager,» sa jeg unnfallende oginngikk et raskt kompromiss med en gryende dårlig samvittig-het. «I mellomtiden kan du jo prøve politiet igjen. Hvis d… d…du har noe nytt å komme med, vil de sikkert høre på deg.»
Lettvint omgang med sannheten kan forårsake stamming,var jeg blitt fortalt. Jeg forsøkte forgjeves å finne på noe opp-muntrende å si da jeg åpnet døra og fulgte henne ut i gangen.Hun kunne jo gå til en annen advokat. Det var mange nok avdem her i byen. Denne profesjonen er en av de få som genererersin egen etterspørsel. Jo flere advokater, desto mer konflikter.
Jeg kom meg allikevel ikke raskt ut av kontoret den fredagsettermiddagen. Når jeg tenkte meg om, var det ingenting som
13
hastet. Jeg ble sittende lenge bak det ærverdige mahogniskri-vebordet og tenke. Det var noe med Lita Ankers historie somhadde gjort inntrykk på meg.
Bildene på veggen av kontorets forgjengere virket på ingenmåte beroligende. Fra de gamle overrettssakføreres anklagendeblikk fikk jeg ingen hjelp. Det virket som de mente det var minskyld at siste generasjon av slektens jurister hadde gitt begrepetsosial mobilitet et helt nytt innhold. Christian Salvesen haddebrukt noen få, hektiske år på å rive ned all den prestisjen dethadde tatt forgjengerne tre generasjoner å bygge opp. Jeg lurtepå hvordan Leo Lande trivdes som langtidsfange. Han kunnese fram mot friheten tidligst rundt år 2010. Det var et valg hanselv hadde foretatt. Det samme kunne ikke sies om Ami Anker.
Morens liste med navn, adresser og telefonnummer lå påskrivebordet foran meg. Jeg trodde ikke det var tilfeldig at hunhadde lagt den igjen. Den var sirlig skrevet for hånd og inne-holdt i alt ti navn. Bak hvert navn hadde hun notert små stikk-ord og kommentarer. Regine Larsen var oppført først med totelefonnummer, begge i Oslo. Ingen adresse.
Håndskriften måtte være en drøm for grafologer. Kraftfull,elegant og symmetrisk. En viljesterk person med utpreget este-tisk sans. Lita Anker var maler, og fra mediene visste jeg at hunvar utdannet ved Statens Kunstakademi i Oslo, hadde mangeutenlandsopphold bak seg, at hun hadde en abstrakt uttrykks-form og hadde arbeidet mye med installasjoner. Det var umuligå se henne for seg sammen med landskapsmalerne på Tjøme.
Sleipnermotoren dunket stille, kaffekoppene danset rytmisk påmotorkassa, baugen skar seg lydløst gjennom sjøen. Snekka varbygd av en av Tjømes mange båtbyggere for mer enn seksti årsiden. Med godt stell ville den overleve meg med god margin.Jeg var fornøyd med resultatet av årets båtpuss. Det var lengesiden skroget hadde sett så lyst og friskt ut. Det samme kunnenok ikke sies om eieren.
Ytre Oslofjord viste seg fra sin beste side. Vi passerte Hui påstyrbord side, med Bollærne og Randsholmen til babord. Jeghadde optimistisk satt kursen rett syd, mot Tristein og Færder
14
fyr, som raget majestetisk mot horisonten i godværsdisen. Huldakveilet seg sammen foran på dekket og fulgte interessert medmens jeg gjorde dorgesnøret klart. Høstmakrellen skulle værepå innsig nå.
For en gangs skyld virket det som om Wilhelm Mørk ikkehadde full kontroll over situasjonen der han strakte de langebeina ut over den blanke dørken mens han tente en av sineilleluktende sigaretter. Mørk hørte hjemme i bygatene, men nåhadde han byttet ut den italienske dressen med fritidsantrekk.Det forundret meg at han hadde reagert positivt da jeg på enren impuls ringte og inviterte ham med. Det var første gangvi var sammen på denne måten, selv om vi hadde kjent hver-andre i årevis. Jeg hadde en anelse om årsaken til at han takketja. Kriminalbetjenten hadde en usedvanlig velutviklet sans formysterier. Han visste at det var noe jeg var ute etter.
«Det er en sak jeg lurer på, Wilhelm,» begynte jeg forsiktigmens jeg langsomt lot snøret gli ut over rekka. «Dette drapetpå Tjøme for to år siden, hva tror du om det?»
Han smilte ironisk. «Du har hatt besøk av Lita Anker, forstårjeg. Hva sa du til henne?» Mørk hadde denne irriterende uva-nen med å besvare ethvert spørsmål med et nytt. «Hun plagetadjutanten vår først, hvis det kan være til noen trøst.»
Jeg sukket og forsøkte meg igjen. «Det var en merkelighistorie, ikke sant?»
Bare tanken på at det var Rønningen som hadde avvist hennefikk meg nesten til å skifte mening. Politiadjutant Anne Røn-ningen hadde åpenbart lagt meg for hat. Det var ikke enganggjensidig. Sånn som jeg så det, var forholdet vårt bare kommetinn på et uheldig spor.
«Tja.» Mørk trakk på det. «Ikke mer merkelig enn at denskyldige ble tatt. Men jeg er enig med deg. Det finnes fortsattuklarheter i den saken. Det er det som er morens problem, ogdet burde også vært vårt. Men gjerningsmannen var ikke særligmeddelsom. Bortsett fra at han tilsto drapet.»
«Jeg mener å huske at Leo Lande hadde et rulleblad. Vet dunoe om det?»
Mørk trakk på de brede skuldrene. Selv om han var godt
15
over førti, hadde han en kropp som en ung mann. «Ikke noealvorlig. Dessuten var det en gammel sak.»
«Han var jo dobbelt så gammel som henne. Hvordan får dudet til å stemme med teorien om at de skulle ha vært kjærester?»
«Velkommen til virkeligheten,» repliserte Mørk tørt. «Hanhadde vel noe hun likte. Et pent utseende, for eksempel.»
Avisbildene hadde avslørt at Leo Lande var pen på en spesi-ell, litt feminin måte. Han var ganske liten og spinkel, ikke utenlikhet med en viss Leonardo DiCaprio.
«Han foretrakk tydeligvis helt unge jenter,» fortsatte Mørk.«Den forrige kjæresten hans var bare et par år eldre enn Ami.»
«Hva hadde hun å fortelle?»«Ikke stort. Han pleide å ta henne med på tur ut i Mout-
marka. Han likte seg visst der. Det glemte han å fortellepolitiet.»
Statsadvokatens argumentasjon virket stadig mer overbevis-ende.
«Kanskje det var motorsykkelen,» fortsatte Mørk. «Ami skalha vært vill etter store sykler. Harleyen gjorde nok utslaget.»
«En Harley? Var han ikke arbeidsledig?»«Det spørsmålet slo meg også, ja. Men sykkelen var ikke ny.
Og fyren drev visstnok med mekking hjemme i garasjen. Biler,motorsykler, påhengsmotorer. Huset på Tjøme hadde han arvet.Leo Lande var en sær type,» fortsatte Mørk tankefullt. «Mendet kan jo tenkes at han simpelthen fortalte sannheten når detgjaldt hukommelsestapet. Kripos var fornøyd.»
«Hva med drapsvåpenet? Var det ikke påfallende at det aldrible funnet?»
«Vel. Strømmen går sterk i Vrengensundet, og det er dypt der.Han passerte broen minst to ganger etter drapet.» Mørk trakkpå det. «Dessuten etterlot han seg en del andre spor på draps-stedet. Flere sikre fotavtrykk og en kam som hadde vært innomhåret hans. Man fant Amis blod på støvlene hans. Sammen medvitneobservasjonene og tilståelsen var det mer enn tilstrekkeligtil å få en dom. Selv om det var et problem at drapsvåpenetaldri dukket opp.»
«Hvorfor bar han kniv?»
16
Mørk trakk på skuldrene. «Han kunne ikke gi noen fornuftigforklaring på det. Han hadde tilfeldigvis hatt den i beltet.»
Det kom til å bli et viktig poeng for domsavsigelsen. Hanble dømt for overlagt, ikke forsettlig drap. Retten var enig medaktor på det punktet. En mann som tar med seg et slikt potensi-elt drapsvåpen til et stevnemøte, kan ikke forvente å bli troddnår han hevder at handlingen ikke var planlagt. Det faktum athan kvittet seg med kniven etter drapet, styrket heller ikketeorien om noe black-out.
«Pussig nok hadde ingen sett dem sammen,» fortsatte Mørkuoppfordret. «Bortsett fra de to gangene hun haiket. Men detinnrømmet han. Etter ryktene å dømme hadde jentungen værti nærkontakt med halvparten av øyas mannlige befolkning.»Han ristet oppgitt på hodet. «På Tjøme er du stemplet sominnflytter, og dermed troende til hva som helst, hvis du ikkekan dokumentere tre generasjoners tilknytning. Og disse to varvirkelig eksentriske. De brydde seg ikke om bygdesladderen,verken mor eller datter. Slikt gjør man ikke ustraffet.»
«Var det bare rykter?»«Tja, hvem vet? Ingen ville fortelle noe konkret. Et par for-
holdsvis uskyldige tenåringer som vedgikk å ha vært sammenmed henne. Det var alt man fant. Og de hadde alibi.»
«Hva med moren? Hadde hun også hemmelige venner?»«Ikke det man vet. Det hadde heller ikke noe med saken å
gjøre. Ikke etter at Leo Lande fikk et akutt behov for å lettesamvittigheten.»
Snøret raste plutselig ut. Vi hadde huket en grunne.Mørk flirte ironisk. «Jeg visste ikke at du var en like dår-
lig fisker som advokat. Har du snakket med Regine Larsen,forresten?»
«Jeg aner ikke hvem hun er,» sa jeg irritert. «Men jeg regnetmed at det var deg som sto bak.» Mørk greide alltid å provoseremeg.
«Det burde du gjøre,» sa han lakonisk. «Hun er en megetspesiell dame. Hør nå hva hun har å si før du bestemmerdeg.»
Vi satt bom fast på det blanke havet, ved Svarten, rett syd
17
for Hui. Det var bare å kutte snøret. Jeg tok fram kniven. Entynn, spiss kniv. Ingen riktig fiskekniv.
Mørk fulgte blikket mitt. «En slik kniv kan det ha vært.»Sola var i ferd med å gå ned. Truende skyer hadde begynt å
vise seg på himmelen, og det var plutselig kommet et høstlig dragi lufta. Snart ville det begynne å blåse opp. Ifølge avisene haddedet vært akkurat sånn den kvelden dramaet utspilte seg på denandre siden av Tjøme. Lummert og mørkt, med begynnendevind, som i løpet av natta hadde gått over til kuling og regn.
«Hva skulle han egentlig i Moutmarka den kvelden?»«Han hevdet at han bare gikk en tur ned til sjøen etter å ha
cruiset rundt med motorsykkelen. At han helt tilfeldig dumpetpå jentungen der i mørket.»
«Litt av en tilfeldighet, hva?»Mørk nikket. «Det kan du trygt si. Retten mente at han enten
fulgte etter henne da hun gikk for å bade, eller at de haddeavtalt et møte. Deretter må noe ha skjedd, noe som gjorde athan mistet kontrollen. Jentungen ble stukket ned bakfra, menshun forsøkte å redde seg unna. Hun var død på et øyeblikk.»Mørk så ut over havet. «Det var ikke langt til nærmeste hytte.Og der var det folk den kvelden, et eldre ektepar. De hadde hørtmotorsykkelen. Ikke noe annet.»
«Hva med sykkelen hennes? Den ble funnet ved parkerings-plassen, ikke sant?»
Mørk nikket. «Ja, den var gjemt i buskene.»«Var ikke det litt påfallende at hun syklet hele veien, hvis
de hadde avtalt å treffes der ute? Hvorfor brukte de ikkemotorsykkelen hans?»
«Kanskje de ønsket å holde forholdet skjult,» sa Mørk. «Hunvar bare femten, husk på det. En jentunge og en voksen mann.Det var vel god nok grunn til å være forsiktig.»
Kanskje det. Eller kanskje det bare hadde vært et tilfeldigmøte.
Jeg halte inn restene av fiskeutstyret, la om roret og ga gass.«Vi må dra innover nå. Det ser ut til å bli uvær.»
«Hun var ikke mye eldre enn datteren din,» fortsatte Mørk.«Har du tenkt på det?»
18
Wilhelm Mørk hadde alltid visst hvordan han skulle rammemeg mest mulig effektivt.
Innover fjorden hadde vi god hjelp av sønnavinden, som ennåhadde et strøk av sommerens varme i seg. Sjøen gikk hvit bakoss og roet seg ikke før vi rundet Husøy og kunne se Slottsfjellet,som lå badet i flomlys over byen. Vi nådde land rett før regnetkom.
«Ta nå en telefon til Regine,» sa Mørk inntrengende.Jeg så forundret på ham. Her måtte det ligge noe under. Jeg
hadde en følelse av at det var noe med denne saken som jegburde ha visst mer om. Wilhelm Mørk hadde for vane å brukemeg til sine egne, private formål. Det var ikke alltid at det passetmed mine interesser.
«Og la meg få vite det hvis du trenger flere opplysninger,» lahan til før vi skiltes i båthavna. «Jeg sjekker arkivet. Kanskjejeg kommer over noe. Takk for turen.»
Han forsvant i sin anonyme Volvo, mens jeg ble stående ogvente på at Hulda skulle gjøre seg ferdig med overrislingen avbygartnerens rosebed. På avstand så Jaguaren pen ut. En rød,blank og ærverdig 63-modell. Det var dessverre bare på overfla-ten. Verkstedets diagnose var dyster. Automatgiret var modentfor overhaling. Forstillingen var sliten. Bremsene dårlige. Baretanken på regningens størrelse var grunn god nok til å vurderefru Ankers tilbud.
Klokka var ikke mer enn halv ni, det var fredag, og jeg haddeoverhodet ingen planer for kvelden. For enslige menn på minalder er det et dårlig tegn.
Giret ga fra seg små, illevarslende lyder da jeg forsiktig man-øvrerte den gamle damen ut fra parkeringsplassen i båthavnaog inn på hovedveien. Det var ikke stort mer enn en halvtimeskjøring til Tjøme, selv i mitt forsiktige tempo.
Avkjøringen til Moutmarka lå rett etter en krapp venstre-sving, som kom brått på meg. Ikke en sjel var å se da jeg kjørtelangsomt ned den trange, svingete veien mot sjøen, forbi dengamle bebyggelsen, gjennom hyttefeltene, mot de åpne heiene.
19
Det var to atkomstveier til friarealet her ute. Ami ble funnetved stien som går sydover, helt ytterst mot Verdens Ende. LeoLande var blitt observert litt lenger nord, langs den veien jeghadde tatt nå. Derfra måtte han ha gått noen hundre metersydover, over heiene mot den tette vegetasjonen der Ami haddepassert for å komme ned til sjøen. Sykkelen hennes ble funnetlike ved de sydligste hyttene. Han kunne ha ventet på henne idet tette buskaset. Eller de hadde først hatt sitt hemmelige stev-nemøte, de hadde kranglet, hun hadde stukket av, men var blittinnhentet.
Mørket var i ferd med å senke seg over tjømelandskapet.Den sterke sønnavinden brakte med seg en fin dusj av salt regn.Brenningene slo hvitt over skjærene langs kystlinja. Hulda hop-pet lykkelig gjennom buskaset foran meg, på jakt etter kaniner,rotter, mus, alt som beveget seg på mer enn to bein. Måkenehadde hun gitt opp. Hunder lever et ukomplisert liv.
Vegetasjonen ble tettere, trærne høyere. Vi nærmet oss. Jegvar godt kjent her ute, men nå var det flere år siden jeg haddevært her. Buskaset er først tett og mørkt. Ideelt for en som ønskerå overraske noen. Etter et par hundre meter åpner landskapetseg igjen mot havet. Stien slynger seg videre, over glattskurtesvaberg, gjennom trange kløfter, fram til restene av en betong-bunker fra krigens tid. De tyske okkupantene hadde brukt denneodden som utsiktspunkt mot trafikken inn tønsbergfjorden, vestfor Nøtterøy. Nå blir stedet benyttet av sportsfiskere, naturels-kere og forelskede par. En kløft nedenfor betongplattingen førerned til en beskyttet lagune, egnet for bading. En ren idyll. Detkjentes bare ikke sånn nå.
Hulda knurret dystert foran meg. Hun sto som fastfrosset ogstirret intenst på et punkt inne i de mørke buskene. Så begyntehun å klynke, mens hun trakk seg langsomt tilbake. Halen storett ned. Jeg likte meg ikke. Hunder har kanskje et utvidet sjels-liv i en verden vi mennesker ikke har adgang til. Noe haddeskremt det store dyret.
Jeg passerte bikkja og gikk forsiktig videre langs stien. Stedetvar gransket av all verdens kriminalteknikere. Siden den gangmåtte hundrevis av turister ha tråkket her. Det var usannsynlig
20
at jeg skulle finne noe av interesse. Allikevel tok jeg fram lom-melykta og lot den tynne lysstrålen sveipe over stien og bus-kene. En plastpose som hang fast under en stein, rester av noesjokoladepapir tråkket ned i søla, noen gamle sneiper, hunde-skitt, ferske spor etter støvler. Jeg ante ikke hva jeg så etter.Regnet hadde tiltatt, og jeg var i ferd med å bli grundig våt. Jeghadde en ubehagelig følelse av ikke å være alene, men det enestejeg kunne høre var vinden, brenningene som slo mot fjellet ogbikkja som klynket sårt bak meg. Stien dreide krapt ned motsjøen. På oversiden var det en bratt skråning.
Plutselig stoppet jeg opp. Akkurat her hadde det skjedd. Aven eller annen uforståelig grunn visste jeg det med sikkerhet.Jeg kunne se det hele for meg. Frykten som hadde ligget somen vond klump i magen hennes. Som hadde spredt seg utoveri kroppen og truet med å lamme henne. Hvordan hun haddeforsøkt å ta seg sammen. Gå rolig, ingenting kommer til å skje.Ingen vil deg noe vondt. Hun måtte ha sett lysene fra den nær-meste hytta, som lå bare noen hundre meter unna. Hun haddeforsøkt å løpe. I mørket hadde hun snublet og falt inn i de stik-kende buskene. Hun hadde forsøkt å skrike, men for seint. Stik-ket i ryggen var kommet med brutal presisjon. Følelsen av ikkeå få puste, blodet som fylte munnen, den lammende smerten,vissheten om at hun skulle dø. I løpet av noen små sekunderhadde det hele vært over.
JAN
MEH
LUM
JAN MEHLUMEN SVEND FOYN-ROMAN
9 788292 526729
Saken er dypt tragisk, og opplagt. Leo Lande, en ung mann med dramatisk fortid, er observert på motorsykkel i nærheten av stedet der Ami Anker ble drept. Under avhør tilstår han uforbeholdent, og blir dømt for drapet. Men noe motiv for ugjerningen vil han ikke oppgi, og mordvåpenet blir ikke funnet.
Lita Anker, Amis mor, kan ikke forsone seg med at hun aldri har fått noen forklaring på hvorfor datteren måtte dø.
Hun ber Svend Foyn forsøke å finne et svar, og den varmhjertede tønsbergadvokaten begynner å nøste i en sak som viser seg langt fra avsluttet med Leo Landers tilståelse.
En rettferdig dom er en frittstående fortelling og den fjerde boka i serien om Svend Foyn fra Rivertonprisvinner Jan Mehlum.
En rettferdig dom
En rettferdig dom
EN
SVE
ND
FOY
N-R
OM
AN
JAN
M
EHLU
M
En
rettferdig d
om
«Mehlum-krim på sitt aller beste»
Østlandsposten
«Mehlum gir mersmak»VG
«Jan Mehlum fortsetter å imponere»
Bergensavisen
«En velskapt spennings-roman»
Dagsavisen
«Det er kanskje ingen krimforfatter i Norge som befordrer slik leselyst som Jan Mehlum.» Aftenposten
«… et blinkskudd – en innertier som fortjener oppmerksomhet»
Gjengangeren
En rettferdig dom.indd 1 25.04.2012 13:19:52
